Issuu

stavanger/Sandnes 9 - OKTOBER 2011 // HORROR

N&D ANMELDER: Hedvig Mollestad Trio Corrupted Retox Wilco Sønner av Norge Kong Curling +++

WWW.NAttOGDAG.NO

N&D MØTER: Son of Light Stig Sæterbakken magnhild sundland Azra Halilovic jim stärk frode fanebust hanne kolstø leif & The future

vestlandspietistisk metallsløyd overthrow

& MØTER eivind trædal Sjokkeffekten Oliviero Toscani

Ole Gaard Varhaug (Overthrow) / Foto: Eirik Gjesdal

- Bruce LaBruce

Natt&Dag - Siden 1988

Ingen s i s a B

er ikke mye. s i s a B

Pluss Det kan være hva du finner i lommene, eller hva du har i kjøleskapet en mandag i oktober. Men ingenting kan også være en fin ting. En fin, blank og rund ting. Sandnes Sparebank har akkurat det. Noe så enkelt som en ny bankkonto. Oppretter du Basis Ung (det er enkelt, gå inn på sandnes-sparebank.no og klikk på Bli kunde) slipper du en hel masse gebyrer. Ung Du betaler null kroner i månedsgebyr. Du slipper årsgebyr, kontogebyr og best av alt så betaler du ingenting når du tar ut penger i utlandet. Heller ikke i Hellas. Eller i Norge (men det nytter ikke å bare være ung til sinns, du må være mellom 18 og 33 år). Du får et Visakort til din lønns- og brukskonto, og du kan også få et Visa Reservekort med inntil kr 30.000 i kreditt. Det kan være greit å ha hvis du har tapt alle dine penger på solcelle-aksjer eller i poker.

s i s a B

nting Har du Basis Ung, vil du også oppleve mer: Vi gir deg Folkenkortet 2011-12! Med dette kortet får du 20% på alle konserter og arrangementer i regi av Studentersamfunnet Folken. Da kan du blant mye annet få med deg at Veronica Maggio kommer og Bigbang spiller julen inn. Og er du en av de som alltid er på farten, har vi en mobilbank som er ganske mye stiligere enn det andre har. Med den kan du overføre penger mellom dine konti, betale eFaktura og vise damene hvor mange penger du har, uten å dra rundt med en kodebrikke eller et kodekort. Du har banken i lomma, og den virker like godt på alle smarttelefoner. Ring oss i dag på 03260, så kan hver dag bli litt enklere, gladere og bedre. Folkenkortet

2011-12 2011-12

FORHANDLER INFO // WWW.HUBFOOTWEAR.COM IMPORTØR: SIDECUT NORWAY AS, WWW.SIDECUT.NO // TLF: 40 00 17 08

STAVANGER/SANDNES - OKTOBER 2011 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Bergen & Stavanger HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsjef Stavanger Klaus N. Skrudland Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Tore Andvig Trond Anfinnsen Torgeir Blok Gaute Brochmann Svein Brunstad Christian Forsberg Emma Clare Gabrielsen Eirik Gjesdal Rasmus Hungnes Aksel Kielland Inger Lise Hammerstrøm Lars Kristian Midtsjø Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Håvard Ringen Mathias Rødahl Ingeborg Sanner Hans Christian Skovholt Oda Solberg Ragnhild Brochmann Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin

INNHOLD

christian@nattogdag.no

Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 66.000

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

Overkastesystemet .................................................................................................................................... 12 Sjokkeffekten .............................................................................................................................................. 17 Ove Vanebo – intervju ................................................................................................................................ 20 Homage til hackney .................................................................................................................................... 25 Fire, walk with me ....................................................................................................................................... 31 RXR 2011 .......................................................................................................................................................... 33 Blikk som dreper ......................................................................................................................................... 42 Utelivsguide ................................................................................................................................................. 44 Restaurant ................................................................................................................................................... 45 Design ............................................................................................................................................................. 50 Kunstguide .................................................................................................................................................... 52 Scenekunst ................................................................................................................................................... 54 Litteraturintervju: Angst og presisjon ............................................................................................ 56 Soloppgang .................................................................................................................................................. 59 Musikk: Corrupted, Wilco, Pelbo ........................................................................................................... 60 Filmintervju: Sideskifte ............................................................................................................................ 66 Film: Pina, Le Havre, Kong Curling ......................................................................................................... 68 TV & Spill ........................................................................................................................................................ 74 Politikk: Refleksjoner fra ruinene II: ”Seier’n er vår” .................................................................. 76 NATT&DAG møter Eivind Trædal .............................................................................................................. 78

Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

www.nattogdag.no Takk til Heartbreak

Fotografer Øystein Grutle Haara Per Sollerman Johnny Nordskog Fred Jonny Anja Beutler Chris Andre Aadland Nikita Solenov Christian Belgaux Stephen Butkus Atle Richter Schie

Ø M E R KE T ILJ

Illustrasjon Kristopher Hernholm Trykkeri

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN

17 1

DETTE HØRTE VI PÅ

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 6

9/2011

Hvorfor Mac til studiene? Mac er basert på verdens mest avanserte operativsystem, og er like brukervennlig som den er kraftig. Tell har spesialrabatter for studenter, lærere, skoler og universiteter. Kjøp din Mac hos Tell idag!

Tell - peiling på Mac

Madlaveien 10, 4008 Stavanger • Tlf 99316000 • www.tellit.no

OVERHØRT ...

Gulleiv Wee, tidligere motkulturelt rockeikon og bassist i September When, har begynt å jobbe i et datafirma.

Let there be light.

Lenge siden vi har sett et mer illustrerende bilde på gauche caviar, enn da vår radikale tjommi og verdens åttende mest siterte forfatter ankom Blindern i en kortesje av svarte SUV-er med sotede vinduer, og stiger ut ikledd sort dress som en annen presidentkandidat …

En viss vestkantvagina lå i boblebadet på nach hos et kjendispar for noen uker siden, og tagg etter å få ha trekant med dem. De nektet, vestkantvaginaen spydde, og en uke senere twitret hun at hun ikke liker kortvokste menn. Norges bruneste blondine AKA smurfe-Turid visste ikke at det gikk an å ha så store pupper som en eks-FREDAG-/ DN-journalist uten å ha silikon. En utelivsbaron fra Youngstorget ble i skrivende stund invitert til å delta i Urquells VM i øltapping. Dette lover godt for Oslos skjenkeframtid. Go Döner’n! Tappert!

Stav-hva-hva-hva? BYGGESKIKKPRISEN UTDELT Stavanger kommunes byggeskikkpris for 2011 er tildelt prosjektet Hospitalsgata 4/Laugmannsgata 7. Prisen ble delt ut av ordfører Leif Johan Sevland under en tilstelning på Ledaal tirsdag 27. september. Nybygg- og rehabiliteringsprosjektet i Hospitalsgata 4/ Laugmannsgata 7 får byggeskikkprisen for «vellykket fortetting innenfor byens historiske sentrum». Bak prosjektet står arkitektfirmaet Haga & Grov og byggherren RE Stavanger AS. – Gjennom god situasjonsforståelse og forseggjort arkitektonisk artikulering fremstår prosjektet som veltilpasset og respektfullt

opp mot den omkringliggende trehusbebyggelsen, skriver juryen i sin begrunnelse. Byggeskikkprisen for Stavanger ble utdelt for første gang i 2009. Prisen gis til – hold dere fast – «bebyggelse og uteanlegg i kommunen, som gjennom sin utforming og innpassing i sted og miljøfokus, avspeiler respekt for verdier i landskap, stedlige byggetradisjoner enkeltvis, i grupperinger eller i tilpassning til eksisterende bebyggelse, og som evner å fremstå som forbilder for framtiden.» Puh! Fem kandidater ble nominert, disse er utstilt i biblioteket på Sølvberget til og med søndag 9. oktober.

vant litteraturstipend

Frode Fanebust er tildelt Odd Noregers litteraturstipend for sakprosa og kritikk for 2011. Stipendet på 50 000 kroner er øremerket bokprosjektet Oljelandet. Boken skal bli en dokumentarisk fortelling der forfatterens avsats er hans egen familie. Deretter utvides fremstillingen til å gjelde hvilke konsekvenser oljefunnene i Nordsjøen har fått for befolkningen i Stavanger-regionen (og i

Norge for øvrig). – Fanebusts prosjekt er svært relevant og interessant for oljebyen Stavanger så vel som for resten av regionen og landet, sier kultursjef Rolf Norås i Stavanger kommune. – Vi trenger fortellinger som belyser og stiller spørsmål ved hva de siste tiårenes eventyrlige vekst har gjort med oss som bor her og hvordan vi ser på andre. Frode Fanebust er født i 1968. Han er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole, bor i Sandnes, og driver egen næringsvirksomhet ved siden av skribentvirksomheten. I tillegg er han leder for den frivillige organisasjonen Boliviafamilien, som finansierer driften av 23 barnehjem og dagsentra i Bolivia. Noreger-stipendet utdeles i år for femte gang. Stipendkomiteen har bestått av Henriette Thune, Universitetet i Stavanger, Helge Lunde, ICORN – det internasjonale fribysekretariatet, og Trond Lie, Stavanger kommune.

INTERNASJONAL KULTURKAFÉ 10. september startet konseptet med internasjonal kulturkafé på Nytorget. Utover hele høsten blir det anledning til å smake seg gjennom et utvalg nasjonalretter fra hele verden. – Vi er veldig glad for å kunne tilby så gode sentrumslokaler til dette arrangementet, sier kulturhussjef Marit Egaas, som håper

at mange vil benytte seg av det nye tilbudet framover. De kommende lørdager vil det serveres mat fra henholdsvis Chile, Eritrea, Etiopia, Filippinene, Polen, Ungarn, Venezuela og Polen. Internasjonal kulturkafé er et samarbeid mellom internasjonale organisasjoner og Internasjonalt kulturnettverk ved Sølvberget.

DET BESTE I LIVET ER GRATIS Trafikktallene for Nullen i Stavanger sentrum viser at nesten ti tusen (9.807) passasjerer tok den nye gratisbussen de første fire ukene i prøveperioden. Det er like mange som det er NATT&DAG-aviser, det! Nullen har vært i drift siden 22. august som et firemåneders prøveprosjekt. Gratisbussen går

i ring rundt sentrumshalvøya i Stavanger og er et tilbud til alle besøkende i sentrum. – Tallene er basert på automatisk telling av påstigende passasjerer i én av de to bussene og antatt tilsvarende passasjertall i buss nummer to, sier prosjektleder Christin Berg i Stavanger kommune.

NYE STUDENTBOLIGER I BJERGSTED

Nå sankes det stemmer med trendy partiavis. Hevder rosa hår og gull-lepper er det nye dykehair...

9/2011

Stavanger kommune er i ferd med å klargjøre tomten til rundt ett hundre nye, miljøvennlige studentboliger i Bjergsted. Fire arkitektkontor konkurrerer om å få tegne anlegget. I midten av september begynte kommunen å rive de gamle omsorgsboligene ved Bjergstedparken. Senere skal også det som tidligere var Bjergsted aldershjem rives. Med det byr kommunen på fem mål gratis tomt til studentboligene. En begrenset arkitektkonkurranse er allerede

i gang. Fire arkitektkontor, tre av dem lokale, presenterer i slutten av oktober sine forslag til hvordan mellom 85 og 105 studentboliger skal realiseres. – Stavanger kommune har vist gang på gang at de stiller opp for oss når vi trenger tomter til studentboliger, sier daglig leder i Studentsamskipnaden i Stavanger (SiS), Øyvind Lorentzen. – Studenter ønsker å bo både nær sentrum og på campus, og her vil Bjergsted-studentene få i pose og sekk.

ATOMIC SOUL PROUDLY PRESENTS:

ROCKEFELLER 14. OKT.

OSLO SPEKTRUM FREDAG 4. NOVEMBER

STEVE-O

FRI ALDERSGRENSE!

David Garrett FOLKETEATERET

21. Nov.

FOLKETEATERET 19. NOV.

FOR BILLETTER: WWW.BILLETTSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELEVEN

EKSTRAKONSERT!

10. DESEMBER

OSLO SPEKTRUM FREDAG 4. NOVEMBER SIVERT HØYEM FOLKETEATERET SENTRUM SCENE

+ ENVY

FOR BILLETTER: WWW.BILLETTSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELEVEN

OSLO SPEKTRUM FREDAG 14. OKT.

NEW ALBUM “OCEANA” COMING OUT SOON | SMASHING PUMPKINS.COM

11. NOVEMBER

LGT

O 22. OKTOBER UTS

smashing_50x70.indd 1

26.09.11 15.51

SENTRUM SCENE 20. NOV.

CSS

DOPES TO INFINITY TOUR ROCKEFELLER 15. NOV.

+ IS TROPICAL

ROCKEFELLER

20. NOV.

SENTRUM SCENE

7. DESEMBER

med KORK (Kringkastingsorkesteret)

UKA I TRONDHEIM 8. OKT. + OSLO SPEKTRUM 11. OKT.

TH E ST RA ITS ROC KEFELLER 25. OKT.

SKRILLEX LIVE

OSLO SPEKTRUM 22. NOV.

BILLE T TER KJØPES PÅ W W W.BILLE T TSERVICE.NO / 81533133 / NARVESEN / 7-ELE VEN. MER INFO: W W W.ATOMICSOUL.NO

TIDENS ÅND

OVERHØRT

KOLLEKTIV På tross av at buss erstatter trikk på flerfoldige strekninger den siste tiden, står den kollektive linje sterkt. Lutfattige studenter med kinnskjegg og boblevest kryper sammen og deler på toalettpapir for å spare penger til TV-lisensen, så de kan stue seg sammen i sovesofaen til Jørgen for å se på «Kollektivet» på TV2. Som om ikke det var festlig nok, går kjæresten på rundgang i madrass-Oslo mens Kjell-Magne Bondevik sitter på kontoret sitt og lurer på hva som skjedde.

1 1

aktuell

...

DRITTSLENGING Hva er forskjellen på utelivs-Oslo og en bunch selvhatende fjortisjenter? Det skal du bare gi så jeæævlig faen i, og lukk den bildøra før jeg lager speilegg av de ekle tårevåte kinnene dine, din møllspiste hore.

2 1

HVALPLASSERT iPHONEMORRO En tsunami av utstudert spekktakkel valfartet over touchscreen-land mens Humor-Norge stod med ryggen til. Bottoms up! Free Willy! Hvalen har da ikke gjort noe galt.

3 1

Alt kan kopuleres: Bergens kanskje største rockestjerne per dags dato viste lite hensynsfullhet og pulte i stykker (!) flere skulpturer som sto klare og skulle stilles ut dagen etter på galleriet Bergen Kjøtt. Det kunne han sikkert kommet unna med, om det ikke var for at han signerte vandalismen en sin egen tagg. Utstillingen, som heter «Skulptur Bergen», åpnet 16. september. Noen ganger skal det ikke mer til enn at en Big Brother-deltaker i Sverige dukker opp i «huset» med Obliteration-trøya. Death metal fra Kolbotn.

MENNESKELIGE SKILT Noe har skjedd med arbeidsmarkedet. Den usynlige hånden har kilt oss under føttene lenge nok til at vi har tatt steget ut av skapet og inn i Den Vestlige Storby-kulturens glade slavedriveri. Hvorfor betale for annonsering eller reklame når man kan kjøpe mennesker for noen hundrelapper til å flagge priskutt med gule bannere over hele Karl Johan? Det er mange svar på det spørsmålet. Men å starte daglig syttendemai-tog med billig arbeidskraft i den hensikt å selge bøker (eller annet som ikke forsvant fra hyllene de første tre årene de lå ute til salgs), det svaret, det skurrer mer enn den batteristyrte hunden han med dreadsene i krysset Dronningensgate/Karl Johan alltid skal prakke på deg.

4 1

Café 33 ass. Hva skjedde egentlig med et av de galleriene vi hypet i fjor etter at de fikk 1,2 mill. i støtte? Noen som har hørt noe? Stakk de til Burkina Faso med alle penga og lever som konger?

5 1

KJETTERI OG BLASFEMI Det går mot mørkere tider inne på soveværelset når pikene diskuterer preferanser som «for Guds skyld, øm men bestemt» samtidig som de går amok med pappas medlemskort på Biltema. Dette kan koste! Men det kommer jo selvfølgelig helt an på kjettingen.

6 1

7 1

På den forrige lanseringsfesten vår på Blå, viste kveldens hovedrolle seg å virkelig kunne drekke som en mann. En TV3-kjendisprogramleder ble observert på byen med katte-kontaktlinser …!?

8 1 9 1

GJØKK YOU Uttrykket «å gjøkke» har spiret og grodd i det dype kjølvannet av Joachim Triers Oslo, 31. August. Den inderlige bromancescenen på benken i parken har planta seg som et pessimistisk punktum på enhver setning som avsluttes med et liiite glimt om håp. Nå har vi et liiiite håp om at det snart går over. (Det gjøkke det, vøtt.)

10 1

Bobler: Google docs, diktskriving, «hø hø», biteklining, generasjoner, oversvømmelse, Mr. Saxobeat, enda en preggersboom, Foxy Knoxy, Pippa-backlash, («er hun egentlig så fin?»), på hue og ræva ut! 10

9/2011

Denne har vi ventet lenge på, hva? Helt siden Leif & Gjengen fikk bronse i Urørtfinalen i 2010. Og hvor lenge er det gått siden radiohiten «Let you go», nå? Halvannet år? Alt for lenge iallfall! Hei, Leif! Hva har dere drevet med i mellomtiden? – Jobbet sammen med Oslos indiehub Bjarne Stensli i Harrys Gym Studio, forsket på analoge synther og store popmelodier. Og sannelig, resultatet er en frekk og melankolsk, dansbar sound som minner om soundtracket til Leifs barndom med Duran Duran og a-ha. Musikken beveger seg vekk fra punkdesperasjon, og over til større popland-

skap med inspirasjon fra Durutti Columni, krautheltene Neu!, Here We Go Magic og … verdensmusikken. Som den alltid forstandige Sven Ove Bakke i Dagbladet skriver: «Leif spiller med pophjertet utenpå jakkeslaget». Nå gir vi ordet til manager Ruben Nesse i Brilliance Records: – Alle bærer sin egen skjebne og Leif bærer sin. Helt fra han som elleveåring i Canada kjøpte sin første Duran Duran-kassett, jaktet kenguru i Australia og kysset sin første kjæreste fra Polynesia – på Hawaii. Som ung drømmer dro Leif rundt i Europa med et gammelt Canon-kamera for å fange sjeler. Songs of Youth fanger den intense følelsen av å være ung, sette føttene ut i verden og oppleve kjærligheten, døden og nærheten, når uskyld blir erfaring. leifandthefuture.com // brilliance.no

NATT&DAGS ØLBAROMETER

MITT LILLE LAND Mens resten av platesalget går til helvete, ble «Mitt Lille Land»plata revet ut av hyllene og solgte 69.000 eksemplarer i løpet av én uke. NAKEN-LEKK Etter Scarlett Johansson og Blake Livelys mobilnakenbildelekk, har flere Oslo-jenter NOK en gang kledd av seg og sendt MMSer ved «feiltakelser» til mannlige medborgere. Det varmer i høstkulda. Keep ‘em coming.

Leif And The Future Songs of Youth (Brilliance Records)

skilt ved fødselen

LEO AJKIC Steinansiktet fra Bosnia/Bergen er høstens snakkis, stuntreporter og grovkjefta retweet-maskin.

LOLLYWOOD Det var en gang i kryptons år 2011 at den avdanka Baywatchhannen David Hasselhoff dukket opp i en reklamefilm for Oslo City. Så, tror du sannelig ikke at selveste George Clooney spaserer inn i DNB-reklamen. Hahahaha. Dette her er så gøy.

tilbake til fremtiden

Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time: Fredag klokka 22:00. Melkebaren ........................... (0,4) 33,-

Gnu ..........................................

(0,4)

63,-

Alyana ....................................

(0,4)

49,-

Bar Bache ..............................

(0,4)

63,-

PIRen .......................................

(0,4)

52,-

Tango ....................................

(0,35)

64,-

Korvetten .............................

(0,4)

55,-

23+25 ......................................

(0,35)

64,-

Viking Pub .............................

(0,5)

55,-

Harry Pepper ........................ (0,4) 64,-

Helt Rått ..............................

Steinerskolen hadde maskeradefest på Folkets Hus og en TVNorge-realitydeltaker ble observert utafor LO-bygget med en sigg i kjeften. Snakk om å bli tatt med maska nede på barnefest. «Eeeeeh jeg jobber som vikar», holder ikke ass...

(0,33)

58,-

Broremann Bar ...................

Sky Club .................................

(0,4)

59,-

Holmen Bar ............................ (0,4) 64,-

Rush ........................................

(0,4)

59,-

Dickens ................................... (0,4) 64,-

Stuen Bøker .........................

(0,4)

61,-

Megleren Øl&Vinstue ........

(0,4)

66,-

Emilio’s Tapas Bar ..............

(0,4)

62,-

Taket ......................................

(0,33)

66,-

Delhi .......................................

(0,4)

62,-

Kontoret Bar ........................ (0,4) 66,-

Cementen ..............................

(0,4)

63,-

The Irish Don Lyne ..............

CC .............................................

(0,4)

63,-

Bilbao ...................................... (0,4) 66,-

Martinique ...........................

(0,4)

63,-

Timbuktu Bar .......................

(0,4)

64,-

66,72,-

Ønsker du jobb i Europa? NAV EURES arrangerer europeisk jobbdag

JOBBMESSE Lillestrøm Kultursenter, Kirkegata 11, Lillestrøm

Onsdag 12. oktober 2011, kl. 12.00 - 18.00 Arrangementet er åpent for alle studenter, arbeidssøkere og jobbskiftere. asjon om dine jobbmuligheter i Europa. Der vil du også treffe mange bedrifter fra Romerike.

Jobb i Europa? Les mer på www.eures.no. Ta med oppdatert engelsk CV. Jobb på Romerike? Les mer på www.nav.no Ta med oppdatert norsk CV.

For mer informasjon kontakt nav.eures.oslo@nav.no

GRIP SJANSEN!

9/2011

FOTO EIRIK GJESDAL ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

Ut av mørket på Tasta. Ut av skyggen til Purified in Blood og Kvelertak. Overthrow kaster studieplanene på bålet og slår akkorder for framtida. De vet at det kan gå til helvete. Tekst Klaus N. Skrudland Dette kunne enkelt og greit vært histo rien om Overthrow, et tungtriffende band fra Tasta. Det kunne handlet om fire hardtarbeidende og musikalske, unge menn som, etter uendelige timer i et mørkt øvingslokale, endelig fikk se lyset på scenen sammen med noen av sine musikalske forbilder. Og det hadde helt sikkert fenget noen. Kanskje til og med nok til at de sjekket dem ut på Myspace. Overthrow er nemlig interessante utelukkende som musikere. Det er ikke uten grunn at de i disse dager har fanget oppmerksomheten til både store band, festivalarrangører og presse. De spiller kompromissløst, virtuost og egenartet, samtidig som de strutter av musikalske referanser som gjør at de kan mistenkes for å ha platesamlinger eldre enn dem selv. Men som enhver generisk låt i beste sendetid, hadde en slik historie raskt fadet ut av den kollektive hukommelsen og tilbake i den uendelige eteren der den kom fra. Det hadde ingen vært tjent med. Denne journalisten ville vite hva som lå bak de uttalte ambisjonene, bak samspillet og dedikasjonen. Jeg ville forsøke å forstå drivkreftene hos fire unge menn som tror på seg selv, hverandre og sine felles idealer. La oss si at jeg valgte meg en nevrokirurgisk tilnærming – jeg ville grave litt i hodene deres. Tredagers rockeskole Kompisene deres har elektrikerfagbrev, studerer og gjør de vanlige tingene. Erlend Færevåg (21), Håkon Søvik (19), Espen Kvaløy (19) og Ole Gaard Varhaug (21), har derimot takket nei til både studieplasser og alt som kunne blitt en forutsigbar framtid. For tre år siden inngikk de i stedet et felles løfte om å ofre alt for bandet. Inntil for et halvt år siden hadde Overthrow spilt sine fleste konserter i bydelshuset de også øver i. Så fikk de en Facebookmelding fra Kvelertak. De ble invitert med på turne, og spilte tre konserter sammen med bandet de lenge har sett opp til. De fikk dele scene med canadiske Cancer Bats og spilte for publikumsmengder forbeholdt de store

gutta i metalklassen. Heldigvis finnes det alternative utdanningsinstitusjoner. Espen Kvaløy (19) forteller at de lærte mye som Kvelertak-prospects: – Mest av alt lærte vi å oppføre oss. Vi fikk det rett i trynet på en måte, hvordan det profesjonelle musikklivet er. Det er ikke bare å dra rundt og drikke masse øl også spille konsert. Vi lærte at det er mer enn en dageslang fest. Det er hardt arbeid og mye å lære, og vi fikk gå på rockeskole hos Kvelertak. Alle i bandet hadde et visst inntrykk av turnélivet, men dette var ifølge Ole Gaard Varhaug kun hentet fra diverse turnévideoer av Metallica. Fri flyt av alkohol og damer gjør seg antakeligvis best på VHS, og Overthrowgjengen skjønte fort at det kunne være en ansvarsfull jobb å turnere. – For å si det sånn, vi tenkte liksom ikke på at vi skulle stå opp og kjøre bil klokka ni dagen derpå. Vi tenkte heller ikke at vi måtte ha et sted å sove når kvelden kom. Alt kan heldigvis læres, og rockeskolen tilbød også musikktimer, hvor Overthrow fikk god prestasjonstrening. Ole Gaard Varhaug forteller at de hver kveld entret scenen med innstillingen om å spille bedre enn Kvelertak. – De inspirerte oss jævlig mye. Men selv om de er et sykt bra liveband, måtte vi forsøke å spille bedre enn dem. Det høres gjerne teit ut, men hvorfor skulle vi ellers gå ut på scenen? Målet var jo at publikum skulle huske oss etterpå, og når vi visste at Kvelertak spilte etter oss, kunne vi fort ha blitt glemt. De gjorde det slik at vi måtte gjøre vårt livs beste konsert hver kveld, liksom. Metallsløyd i Rockeverkstedet Kontrasten til bydelshusopptredenene har brått blitt stor. Etter turneen med Kvelertak har alt begynt å låte som suksess. Fra å ha snublet rundt i kablene i øvingslokalet på bydelshuset, har de plutselig kunnet sprade langbeint ut på større scener. Da denne saken gikk i trykken, hadde de nettopp spilt på Rått og Råde-festivalen. Bandnavnet deres stod trykket med store bokstaver på samme linje som headlinerene, deriblant legendariske Immortal og Enslaved. Mye skyldes oppback-

ing fra etablerte band (Purified In Blood har også kommet med en håndspåleggelse), men bak fruktene som nå høstes, ligger også en enorm egeninnsats. Det meste har blitt til i Rockeverkstedet, et dunkelt og slitt lokale, innerst i Tasta Bydelshus, drapert med svart molton og innredet med stabler av godt brukte Marshall-amps, slagverk, mikrofonstativ og spredte tomflasker. På disse femten lydisolerte kvadratmeterne har Overthrow tilbrakt mesteparten av de siste årene. Her har de snekret, høvlet og pusset fram det som har blitt et solid låtmateriale. Øvingscella har ingen vinduer, og ei solid, tung dør som stenger ute omverdenen og påminnelsene om hva som ellers skjer utenfor deres egen, musikalske sfære. Og det er kanskje like greit. For selv om de nå begynner å øyne resultater av innsatsen, låter det ikke alltid like harmonisk å skulle satse framtida på musikken. Derfor kan det i blant være godt å bare stenge døra og skru opp lyden: – Alt det helvetet som er der ute, kan du bare drite i når du er her inne og spiller, liksom, sier Håkon, bassist. Kanskje er det nettopp evnen til å overdøve både samfunnets krav og egne fremtidsbekymringer med sin egen musikk, som gjør at Overthrow med tilsynelatende selvsikkerhet passerer det punktet der de fleste andre bandprosjekter trekker seg – punktet der lek til blir til alvor og hobby skal bli til jobb. Det er en krevende overgang, hvor mange faller av, men Overthrow insisterer på å holde stødig kurs. De er allerede i gang med ofringen til metallgudene. Og da snakker vi om mer enn penger. De sier nei til studieplasser, ferier, sosiale liv, økonomisk trygghet og forutsigbarhet i dagliglivet. Og selv om de fleste de kjenner støtter og oppfordrer dem til å følge banddrømmen, er de smertelig alene om å faktisk gjøre det. Ole forklarer at omtrent alle de treffer, oppfordrer dem til «å kjøre på» og «gjøre det de opplever at de må», «det som er riktig for dere», og så videre. – Men det er jo ingen av dem som gjør det. Det er bare oss. Lett for dem å si, liksom. De vet jo ikke hva det innebærer å kjøre på slik vi gjør. Vi har jo venner som for eksem-

pel er elektrikere, og andre som studerer og jobber, noen i Oslo og noen i Australia. Men vi liksom, vi er bare her på bydelshuset. Erlend forklarer at de tidlig ble enige om å ofre alt.De har imidlertid ikke mer tinitus enn at de hører ropene fra samfunnet om klippe seg og få seg en jobb. Vi snakker om paradokset som gjør at fallhøyden bare øker etterhvert som de investerer mer og mer i bandet. Ole benekter imidlertid at engstelsen for å klatre høyt uten sikkerhetsnett holder ham våken om nettene, men medgir at det har vært en tilvenningssak: – Jeg har gått gjennom en lang, mental prosess bare for å innstille meg på at, okei, jeg kan risikere å bli 31 år og ikke ha gjort en drit – bare røykt og drukket og liksom gjort alt jeg ville. Det kan jo hende at jeg en dag våkner med en jævlig hangover og tenker at, faen, vi kom ingensteds. Men det har jeg forsonet meg med, og tenkt at jeg da i hvert fall vil ha gjort alt jeg kunne gjøre for å realisere drømmen. Den greia der var litt hard å svelge i begynnelsen, altså. Vilje til forsakelse I forkant av intervjuet med Overthrow, kontaktet jeg Stein Bjelland, president i Great Moments, Stavangers største og kanskje mest kredible managementbyrå, for kaffe og musikkprat. Jeg lurte på hva som måtte til, sånn rent bortsett fra musikalsk talent og langt hår. Bjelland svarte: – Å spille i band er et overskuddsfenomen i vårt samfunn. Enten man gjør det for å realisere seg selv eller for å forskyve trettiårskrisen – det er noe vi gjør fordi vi har råd og tid og mulighet. Og nettopp dét er problemet for mange. De blir late, og feiler. De gidder ikke nok og vil ikke nok. De tør ikke ofre. Mer smerte og nød, altså? – Kanskje ikke smerte, men jeg savner ofte vilje til forsakelse hos mange unge band og musikere. Vilje til forsakelse? Er ikke det noe som tilhører vestlandspietismen og avholdsbevegelsene? – Det er kanskje et gammelkristent uttrykk, ja, men det passer godt i band9/2011

Det kan jo hende at jeg en dag våkner med en jævlig hangover og tenker at, faen, vi kom ingensteds.” (Ole Gaard Varhaug) Foto: Erlend Færevåg

sammenheng. Skal man gjøre framtid av egen musikk, må man gi avkall på en hel del. Et musikerliv innebærer hundrevis av reisedøgn, amputert familieliv og alt annet enn det du forbinder med en konvensjonell måte å leve på. Jeg tror at mange band ikke når så langt som de kanskje hadde tenkt, nettopp fordi de ikke tør å slippe taket helt. Håkon spiller bass i Overthrow, og ble med i 2009 etter at den forrige bassisten sluttet. Han visste at invitasjonen innebar en forpliktelse om dedikasjon og hardt arbeid. – Ja, det er jo bandet vi holder oss fast i. Det blir en slags plikt, en frivillig plikt. Vi møter opp hver eneste dag for å gjøre dette, og vi jobber hardt. De er alle unisont enige i at pliktinnstillingen har vært avgjørende for at Overthrows karrierekurve nå peker oppover. Men er god banddisiplin nok? Kan man bare møte opp og spille sammen til faste tider og lykkes på den måten? Hvor gode venner må man egentlig være for å få et slikt prosjekt til å fungere? Espen forklarer at gapet mellom dem og resten av vennegjengen og andre som lever mer normale liv, blir stadig større. Samtidig knyttes de sammen som venner, noe som antakeligvis er en forutsetning dersom man planlegger å dele øvingslokale, hotellrom, scene og skjebne for resten av livet. Espen trekker litt på det, og ser et øyeblikk ut som han vurderer å holde det tilbake, men forklarer likevel at de for lengst har transcendert vennestadiet: – Vi har liksom trødd hverandre i hælene så lenge nå, at vi har blitt mer … Ja, det er litt cheesy å si, men vi har blitt en slags familie, på en måte. Cheesy eller ikke, det er ikke tegn til forlegne smil hos noen av familiemedlemmene da han sier det. De nikker bare enige, og virker like samstemte som instrumentene sine. Et lite øyeblikk misunner jeg dem

dedikasjonen, blodsbroderskapet og den kollektive kamplysten for å realisere en drøm. Jeg lurer på om det bare er ungdommens dårskap som får dem til å virke så selvsikre, eller er de virkelig konger i egne liv? – Vi har liksom musikken, som er den ene tingen som er felles for alle. Og den er så jævla stor, dominerer på en måte alt, og da er det … det er litt vanskelig å forklare, men det er liksom vår greie dette, som vi er sammen om, og da er det bare sånn, forklarer Ole. Skjebnefellesskap Jeg hører klangen av et skjebnefellesskap, og igjen blir jeg pinlig oppmerksom på hvor lett det ville vært for meg og mange andre å avskrive dette som ungdommelig overmot. Hvordan vet jeg at det ikke bare er bekymringsløse dagdrømmer og suburbias sødme som serveres meg her? Jeg kjenner behovet for å stikke gaffelen til bunns i kaka. Jeg vil vite hva som virkelig befinner seg under kremlokket med alle løftene om evig, pliktfull marsj til musikerlivets strengeslag. Hvor er realismen og metaperspektivet? Erlend tar ordet: – Dette handler helt klart om knallhard jobbing og forsakelse. Vi tjener mye på at vi først og fremst er kompiser, men for at et band skal ha suksess, spiller selvfølgelig også flaks og uflaks inn. Dette er noe vi bevisst ikke vil tenke så mye på. Vi tar ting som de kommer; det er best sånn. Han forklarer også at de alle er klar over at alt kan gå til helvete. Samtidig er dette en del av drivkraften, forteller Erlend videre. – Det kan selvfølgelig gå til helvete, men jeg tror faktisk at uforutsigbarheten er en viktig del av drivkraften. Den gjør det jo spennende. Det er en slags motivasjon for oss å være klar over at det kan gå drit også, for da må vi liksom skjerpe oss. På dette tidspunktet aker Ole seg lengre

ut på kanten av bydelshussofaen og lener seg fram over bordet for å komplettere Erlends realitetsorienterende utsagn: – Dette er nok helt klart mest spennende så lenge vi har marginene på vår side. Akkurat nå føles det jo greit, fordi det skjer mye. Men dersom alt går imot oss og vi får et avisoppslag med terningkast 1, blir nok det spenningselementet litt kjipere. Vil det være et nederlag for dere om dere ikke lykkes? Espen Kvaløy, som vanligvis sitter bak slagverket, sitter nå tilbakelent og til høyre for Ole Gaard Varhaug i den sorte skaisofaen, i obligatorisk dongerivest med strykemerker. Han lener seg også fram for å delta i diskusjonen, og parerer på vegne av bandet: – Det spørs hva «å lykkes» er. Ja, hva er det for dere? – Jeg tror ikke vi vet det helt enda. Ole overtar: – Vi gjør dette ett hundre prosent. Den eneste grunnen til at vi eventuelt slutter, er dersom det ikke funker. Det kan være mange grunner til at det kan skje, og dersom det faktisk skulle skje, vil vi i hvert fall vite at vi har gjort det vi kunne. Og da er det helt greit, tror jeg. Man må være idealist for å tørre å satse. Samtidig er realisten i oss den lille djevelen på høyre skulder som hvisker at alt kan gå i vasken. Men det er en realisme vi har lært oss å akseptere. Dere lever i uvisshet? – På en måte. Vi kan våkne opp i overmorgen og ha fått en mail der det står noe spennende, liksom. Eller ikke. Og hva om de får en epost i morgen som snur alt opp ned og gullforgyller framtiden deres? Filosofen Arthur Schopenhauer sa en gang at «berømmelse og ungdom på én gang – det er for meget for en dødelig». Er gutta i Overthrow klare for suksess og berømmelse?

– Det er vanskelig å si om vi ville vært klare for noe slikt per dags dato, men som hardtsatsende band er det selvfølgelig noe vi har i tankene. Jeg tror i grunnen ikke at det er mulig å forberede seg på berømmelse og suksess, men at det går an å forberede seg på et større publikum. Det er vi klare for, forklarer Ole. Den egentlige bandkunsten Fra å kjempe mot mine egne fordommer om den velfødde forstadungdommens perspektivløshet, blir jeg i stedet sittende og lure på om det er jeg selv som har mistet perspektivene på vei til bydelshuset denne milde septemberkvelden. Jeg aner plutselig konturene av det som kanskje er den egentlige bandkunsten her, nemlig den tilsynelatende uanstrengte balansegangen mellom drømmer og idealisme på den ene siden, og upretensiøs selvtillit på den andre siden. Mørket har senket seg over Tasta bydelshus. Ut fra skyggene hører jeg lyden av et band som ga meg mer enn musikken og dagdrømmene sine. De fylte blokka mi med langt viktigere ting. For oss som er for gamle til å engang drømme om å erobre verden med gitarsoloene våre, er det betryggende å vite at noen tar risikoen ved en gang å skulle våkne opp i en alder av 31, med en samvittighetstyngende hodepine, uten artium, uten penger, men med vissheten om å ha gitt drømmen et forsøk. I det jeg setter meg i bilen den kvelden, veiver jeg ned vinduene. Det er egentlig for kjølig til å kjøre med dem åpne, men jeg vil kjenne vinden i ansiktet. Jeg vil kjøre uten sikkerhetsbelte, barføtt og med anlegget på maks volum. I det jeg gasser ut av parkeringsplassen, litt for fort for min egen alder, kommer jeg på noen bevingede ord av en annen gammel rocker, nemlig Arnulf Øverland: «Vær tro mot din ungdom, så du kan gå bort i fred.»

Overthrow er Espen Kvaløy, trommer; Ole Gaard Varhaug, vokal/gitar; Håkon Søvik, bass; Erlend Færevåg, gitar. Bandet er fra Tasta i Stavanger, og er foreløpig uten platekontrakt, selv om de etter hvert kan skilte med et meget solid liverykte og en stadig voksende fanskare. De har spilt sammen siden 2007, og har i disse dager gitt ut en selvfinansiert demo. Da denne saken gikk i trykken, hadde de nylig spilt på Rått og Råde-festivalen, og delt scene med Immortal og Enslaved. Tidligere har de både turnert med Kvelertak og spilt konserter med Purified In Blood. De planlegger en turne i Sør-Norge til høsten. Musikken deres finnes på myspace.com/overthrowno og nrk.no/urort/artist/overthrow 14

9/2011

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Opplev mer i ferien

Designcontainer.no

veksle før du reiser!

Husk å veksle gebyrfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

psst!

Last ned valuta-appen til iPhone.

Velkommen til filialene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8

Oliviero Toscani regnes som en levende legende innen både foto og reklame. Bildene hans, ikke minst de han har tatt for oppdragsgiveren Benetton, har hele tiden evnet å skape diskusjoner. Etter tiden i Benetton satte han blant annet fingeren på homofiles rettigheter ved å avbilde to homofile i elskov for herremerket Ra-Re. Toscani mislyktes som politisk kandidat for det italienske partiet Rose In The Fist i 2006. I 2007 avbildet han den anorektiske Isabelle Caro i en kampanje mot anoreksi. For tiden jobber han med La Regione Toscana, et forskningssenter for moderne kommunikasjon kalt «La Stepia». Toscani er bosatt i Toscana hvor han også produserer vin og olivenolje. I tillegg driver han med oppdrett av hester. Lørdag 15. oktober skal han ha workshop på FotoFest på Fotofagskolen i Trondheim. Fotofest ble etablert høsten 2010 av Norsk Fotofagskole i Trondheim og er et viktig bidrag til den store fotointeressen i Trondheim og regionen forøvrig. Denne uformelle kvalitetsfestivalen går over tre dager i oktober hvert år, hvor internasjonale fotografiske ikoner, kjente nasjonale og internasjonale fotografer, samt unge nyetablerte har deltatt. I år skilter «festivalen» blant annet med navn som Marrokaneren Malik Nejmi – spesielt kjent for sine rørende dokumentarfotoserie «Taboo Child» av utstøtte barn i Kenya; og Erik Almås – San Francisco-basert Trondheimsmann med eventyrlig verdenssuksess for sine delikate og drømmeaktige fotografier. I tillegg står prominente fotografnavn som Claire Rosen, Simon Cederquist og Melk Galleri på plakaten. All festivalaktivitet foregår i skolens nybygde lokaler. Selve festivalen er gratis – mens billetter til workshopene fås kjøpt på fotofagskolen.no

United Colors of Benetton

Oliviero Toscani har aldri vært kontroversiell, bedyrer han. Det er bare at vi insisterer på å tolke ham slik. Tekst Kari Kristensen Foto Toscani Studios/Fotofagskolen Han brukte et Jesus-sitat på en jeans rompe i Italia for å tale Vatikanet midt i mot, han avbildet blodige soldatklær fra det som tidligere het Jugoslavia, og han tok bilder av døende AIDS-offer. I tillegg fotograferte og intervjuet han fanger på dødscel-

lene i USA i en Benetton-kampanje. Oliviero Toscani har aldri vært redd for å sjokkere, mener … vel, alle andre. Selv fastholder han at alt foto, uansett omstendigheter, bare er en nøktern avbilding av virkeligheten. Det er nemlig vi som velger å bli sjokkert, hevder han. Nå er Toscani klar for å innta Norge og Fotofest i Trondheim – ikke bare for å fortelle om sine bilder. Han mener også at vi må

lære oss å delta i resten av verden på en mer solidarisk måte. Og dette skal vi være nødt til å høre fra en italiener. Hvordan vil du beskrive sjokk eller horror som tilstand? – Sjokk er noe helt annet enn horror. Jeg mener man kan bli sjokkert over noe som ikke er horribelt i det hele tatt, mens horror er noe som er horribelt, noe man ikke liker

som man ikke ønsker å se eller oppleve. Sjokk er ikke et negativt ord i mine øyne – jeg blir aldri sjokkert. Mennesker med begrensninger blir sjokkerte. Jeg kan bli forferdet over noe jeg er sterkt uenig i, misliker, eller ikke ønsker å se eller oppleve. Jeg er for eksempel veldig forferdet over italiensk politikk og over mennesker som ikke forstår seg på det, men ikke sjokkert som sådan. 9/2011

seun kuti

EGYPT80

STED: USF VERFTET/Røkeriet

DATO: 29.10.2011

KONSERTSTART: 22.00

BILLETTER: 320,- HOS BILLETTSERVICE, REVY OG TEATERSERVICE, APOLLON (20% avslag med bt-kort/stud)

9/2011

I samarbeid med Bergen Jazz Forum & Bergens Tidende

BIMF 2011 mottar støtte fra: Bergen Kommune, Hordaland Fylkeskommune & Norsk Kulturråd

Oliviero Toscani

Kunst må oppfattes som kontroversiell, hvis ikke er det ikke god kunst.” Jeg er forferdet over egoismen som lever i Norge. Idet Norge ble rikere, ble nordmenn mye mer egoistiske. Hva legger du i det? Den norske egoismen? – Dere ønsker ikke å være med i EU fordi det betyr at dere må bli mer sjenerøse. I stedet ønsker dere å være helt for dere selv og ikke dele med oss andre. En dag kommer dere til å gå ned på kne og be om å få bli en del av det europeiske fellesskapet igjen. Dere vil tigge. Når dere igjen blir et fiskeland uten olje, så vil dere be om å få dele med oss andre. Et annet eksempel på hvordan Norge utmerker seg er at jeg giftet meg med en

norsk kvinne og hun har italiensk pass. Vi har tre barn, og de har alle både norske og italienske pass, mens jeg som har anstrengt meg i denne situasjonen, ikke får noe igjen. Hvorfor er det slik? Om en nordmann gifter seg med en italiener, får han eller hun italiensk pass, men ikke motsatt. Dere er et veldig særegent land og alt dere vil ha er penger. Jeg betaler gjerne skatt til Norge, men jeg ønsker ikke å bo der da det rett og slett er for kaldt for meg. Og dere er alt for særegne. Folket også, eller bare klimaet? – Klimaet er for kaldt – folket finner jeg pussige. Dere drikker litt for mye, og det er

absolutt ikke et godt tegn. Da må det være noe galt. I Italia drikker vi en del vin, men vi blir ikke aggressive av det og heller ikke fulle. Fulle og sære er dere, og dere vil ikke gi meg pass. Fin historie det. Og dere vet jo ikke hva det vil si å være uselviske når dere holder all oljen og rikdommen for dere selv. Nasjonalistiske er dere også. Dere har alt dere kan ønske dere – TV, et godt utdanningssystem, muligheter og velferd, så hva mer vil dere ha? Nordmenn må bli mer sjenerøse, og ta del i Europa og hjelpe grekerne, for eksempel. Jeg mener, dere drar jo dit hele tiden. Dere er veldig privilegerte, og burde vært mye mer sjenerøse. For all del, dere har gitt en hel del og hjulpet den tredje verden, men nå snakker jeg ikke bare om penger, jeg snakker om kultur. Så du mener at alle de andre europeiske landene ble med i EU for uselvisk å dele med andre? – Alle gikk inn med gjerrighet. Men dere ønsket ikke å handle med oss. Dere ønsket å stå for dere selv med deres egoistiske mentalitet. Jeg hadde vært redd for dere dersom dere hadde vært over hundre millioner. Heldigvis da, at vi er et lite land … – Ja, heldigvis for verden. Hehe. Ser du på deg selv som fotograf eller som noe mer enn det? – Jeg er bare en fotograf og jeg ønsker å spre meg selv og uttrykke hva jeg tenker og ser. Det er det eneste målet jeg har, og det eneste målet en kunstner bør ha. Men kunst må oppfattes som kontroversiell, hvis ikke er det ikke god kunst. Jeg jobber også med reklame, men om du tenker deg om, så er alt man ser og gjør reklame. Alt som havner i offentligheten og all kommunikasjon er reklame; til og med politikk. Aviser er også produkter som trenger salg og dermed trenger reklame. Når du prater, så kommuniserer du noe, altså du reklamerer. Så reklame for min del handler om alt vi foretar oss. I tillegg finnes kommersiell reklame som fronter produkter og merker. Men husk; Michelangelo malte for kirken og Det sixtinske kapell for å reklamere for religion; Den Hellige Ånd, Jomfru Maria og Jesus, og de eksisterer jo ikke engang, hehe. Hvordan reagerte du da en mann i Norge drepte nesten hundre uskyldige ungdommer i Guds navn?

– Det var en forferdelig handling, det var ikke engang sjokkerende, det var virkelig helt forferdelig. Og den forteller oss at vi ikke burde være rasistiske. Heldigvis var han norsk, hadde han vært fra et annet land enn Norge og spesielt den tredje verden, hadde det skapt enorme problemer. Men det lærer oss at til og med nordmenn kan gjøre slike type handlinger, og at rase egentlig ikke eksisterer. Det var en god lærepenge for alle. Hele verden ble nettopp eksponert for Troy Davis’ henrettelse – Europa har ikke diskutert dette så mye siden «We, On Death Row»kampanjen din. Du ble på den tiden spurt om du fremdeles ville være mot dødsstraff «dersom din datter ble myrdet». Da svarte du bare: «Hva om min datter var morderen?» – Det var et veldig feigt spørsmål jeg ble stilt den gangen, så jeg svarte det som naturlig var. Still deg selv de to spørsmålene, de er viktige. Eller hva om din sønn hadde drept sin bror, ville du drept ham fordi han drepte sin bror? Da hadde du mistet to sønner i stedet for én. Dette er spørsmål alle bør stille seg selv når det gjelder dødsstraff. Er vi også medskyldige når vi lar slike henrettelser forekomme? – Selvfølgelig er vi det. Dødsstraff er ikke rettferdighet, og jeg synes ikke vi mennesker skal ha lov til å gjennomføre noe slikt. Et drap er et drap, og det spiller ingen rolle om du gjør det i justisens navn eller i Guds navn eller jeg vet da hva. Det er rett og slett bare urett. Og det spiller ingen rolle om den man henretter er skyldig eller ikke, det forandrer ikke oppfatningen jeg har av dødsstraff. Vi skal ikke drepe. Dødsstraff er en måte å fremme noen sin makt på. Regjeringsmakt, administrasjonsmakt og så videre. Men det de ikke forstår, er at det ikke hjelper. I Texas for eksempel, hvor dødsstraff praktiseres mest, er det fremdeles høyest crime-rate i USA også. Så det hjelper bare ikke. Dødsstraff er bare en pinlig prosedyre, og som menneske finner jeg det veldig umenneskelig. Det er rett og slett en primitiv måte å forvalte rettferdighet på. Hvor går grensen for uttrykk? Hvor langt skal man gå? – Så langt man kan. Oliviero Toscani kommer til FotoFest på Fotofagskolen lørdag 15. Oktober.

9/2011

Ove Vanebo: Født: 2. mai, 1983. Politiker og formann i FpU, siden 2008. Utdannet jurist ved Universitetet i Oslo. Ideologisk ståsted: Klassisk liberalist/liberatarianer/ «høyreliberalist».

Det her er ikke noe quick-fix og så er alt i orden igjen.”

9/2011

Om partiet du elsker å hate. Tekst S. Ese & C. Forsberg Foto Stephen Butkus 2011 har vært en flerdimensjonal shitstorm langs alle akser. Hjemmeter ror, global økonomisk nedsmelting, eurosonen på dødens rand, samt en halvering av oppslutningen fra regjeringsvalget 2009. Hæ? Vi snakker selvsagt om hele det «opplyste Norges» politiske gapestokk, pariakaste og hatobjekt; Frp. Hvem kan være bedre egnet til å transkribere den siste tidens politiske elendighet, enn Ove Vanebo? Jurist og formann i FpU. Ove har blod på skjorta og insinuerer at han fortsatt er sår i rumpa etter lokalvalget. Passende nok skriver juristen også en bok om krisehåndtering i disse dager. Vi setter oss ned for å drøfte løst og fast, de ting 40 prosent av landets befolkning ikke gidder å slepe seg til valgurnene for. – Året starta med at jeg våkna opp fyllesjuk i Thailand, og siden har det bare gått nedover, sier Ove. Ble det rekreasjonstur med TV2 på deg også? – Hahaha! Neida, det har vært helt utrolig. Når du har vært i politikken noen år blir du jævlig kynisk – de sidene har på en måte redda meg. Altså: når man sitter midt oppi det, er det nesten så man gir faen og kobler ut mesteparten av følelsesapparatet. Gir faen i hva, tenker du? – Uansett hvor mye kjeft du får, hvor mange folk som ringer og griner og er triste, så blir du ikke berørt av det. Det er en del mekanismer i politikken som gjør at folk blir kyniske. Da Birkedal-saken endelig roa seg, sov jeg i atten timer i strekk. Det har vært et sjukt år. Det har liksom ikke vært én sak. Det har vært nye ting hele tiden, og så sier en eller annen noe idiotisk, det blir et nytt oppslag, og du må kommentere. Man går litt lei, men jeg blir motivert av det også. Jeg blir så fandenivolsk at jeg tenker: nå skal de hvertfall ikke få knekke meg. Når man får så mye dritt mot seg selv må man klare å håndtere det i situasjonen. VG prøvde å få en uttalelse på at jeg hadde vurdert å trekke meg, og ville ha meg til å fortelle hvor fælt det var. Det er et stort problem i politikken at ledere går av når det er vanskelig. Vi trenger færre ledere som går av og flere som går videre. Det må bli en holdning. Hvordan kan den fandenivoldskheten overføres til partiet? – Et parti kan mene og ytre det meste så lenge man kan begrunne det på en fornuftig måte, og der kan vi bli flinkere. Vi er veldig gode på overskriftene, men vi kan bli bedre

på brødtekstene for å få med oss akademikere og Blindern-gjengen. De er ikke så opptatte av selve standpunktene, men hvordan de begrunnes. Det er en del av pakka. Jeg tror det som var interessant med Frp i starten var at det var noe annerledes, og at denne annerledesheten kanskje har blitt litt mindre i takt med at partiet er blitt større. Om det er sånn at det bare er noen få milliarder som skiller oss og de andre, blir spørsmålet etterhvert om hvorfor man skal stemme på Frp. Og hvis det kun er innvandringspolitikken som skiller oss fra de andre, er det ekstremt problematisk. Man må ha noe mer enn det, og da tror jeg vi hadde tjent på en del debatter som hadde gjort oss upopulære. Vi burde tatt den sykelønnsdebatten som var for ett eller to år siden og sagt at vi ikke kan akseptere at folk skal få full lønn når de er borte fra jobben. Det er sikkert en del som hadde blitt irriterte, men jeg tror vi hadde fått en del folk på gølvet som er lei av juks og snylting på velferdsstaten i tillegg til økt respekt for å ha turt å ta et standpunkt som er mer korrekt både sosialøkonomisk og politisk. Tilbake til samtiden: Dårligste skolevalg på nesten ti år, og dårligste kommunevalg på 16 år. Hva skjedde? – Et problem er at det er ganske sprikende forklaringer på hvorfor det gikk galt. En ting er jo selvfølgelig alt det som har skjedd med Trond Birkedal, stemninga etter 22/7, og at partilederen plutselig brekker ryggen som fører til ny lederdebatt og alt det der, men jeg har ikke noen tro på at det er enkeltting som ødelegger for partiet. Det sies jo at det ikke er de store katastrofene som tar livet av deg, men alle de små ulykkene. Og dette gjelder også partiet. Jeg tror mange har et inntrykk av at det er noe galt med Frp … både menneskene, politikken og holdningene, som jeg tror det vil ta tid å snu. Det her er ikke noe quick-fix og så er alt i orden igjen. Det må være en gjennomgående analyse og gjennomgang av hele partiet for å se på menneskene som er med i partiet, og de man tiltrekker. Om du ser på store deler av den urbane befolkningen, så er det en utbredt å umiddelbart avfeie Frp, ofte uten begrunnelse, som ren idioti eller noe man rett og slett ikke vil forholde seg til. Hva har du å si til dem? – Det er et poeng i seg selv at folk ikke skal hate deg. Alle kan ikke like partiet og stemme på oss, og mange gir meg beskjed om at de aldri kommer til å stemme på oss. Men greia er at det må være et mål i seg selv at de skal tenke som så at: vel, vi er uenige med Frp, men de har noen poenger, eller de

har bra folk eller er likanes mennesker. Jeg tror det er et problem for en stor del av den dannede middelklassen at det blir et sosialt kriterium å mislike Frp. For en del mennesker er det mer et sosiokulturelt spørsmål enn et politisk standpunkt. Noe av det beste jeg liker ved partiet er at man har en avslappet, eller, liberal politikk på en del områder, også verdipolitisk, og der tror jeg det er store muligheter til å nå ut også til mer urbane velgere. Men da må partiet bli flinkere til å fokusere på de mer liberale sidene av partiet, og tone ned andre ting. Civita lagde nylig et notat på «Hvordan er byvelgerne?» og der viste det seg at de er folk som er over gjennomsnittet sekulære og liberale. En profil FpU har kjørt i veldig mange år. Er det noen konkrete tiltak du tenker på? – Pffføøøøøyyyy. Hva kan Partiet gjør for å høyne anseelsen blant urbane byfolk? Slik at de faktisk diskuteres og ikke bare kontant avfeies? – Det er mange ting man BØR gjøre. Som innvandring og det pjaltet der. Jeg tror det har blitt alt for mye snakk om islam som religion. Vi bør bli flinkere til å snakke om verdier, altså hvilke verdier samfunnet skal bygges på, og folk må være mye flinkere til å skjønne at folks kultur er mer enn religion. Jeg må si at jeg blir irritert når en del personer skal leke teologer og si at «ja, sånn er islam EGENTLIG» … hva slags kompetanse har man egentlig på spørsmålet? Denne moralen om vestlige verdier, er det bare noe man sier for å sette opp en slags front mot det man ikke liker? Det er fort sånn det kan oppfattes. Da tror jeg det er et potensial der til å forklare at: «hør nå her, dette er igrunn ganske positivt, for det vi vil er å snakke om de tingene som er bra med det norske samfunnet, som ytringsfrihet, toleranse og likeverd.» Og at det er DET som skal bli det positive budskapet, istedenfor å krangle om en religion og så videre. Hvorfor er «venstre-intellektuelle» så mye mer synlige og vokale enn representanter fra motsatt fløy? – Jeg har skrevet et foredrag om hvorfor intellektuelle ikke hører til på høyresida, statistisk sett, og det tror jeg det er flere med-

virkende faktorer til. Jeg tror skolesystemet og dens belønningssystem er noe av grunnen til at mange veldig intelligente mennesker er skeptiske til kapitalisme og markedsøkonomi. Man belønner ofte en bestemt type teoretisk kunnskap som kanskje ikke har så stor anvendelsesverdi i, tja, næringslivet. Så de som er veldig flinke på den biten i utdanningssystemet føler at det er dette som bør belønnes i samfunnet forøvrig. Så opplever man senere at den sløve gutten som var elendig i historie eller samfunnsfag plutselig lykkes i næringslivet. Se bare på Røkke og John Fredriksen. De kommer seg ut i samfunnet og får seg en jobb fordi de svarer til markedets etterspørsel. Da er det lett for mange høytutdanna mennesker å tenke at her er det et eller annet galt. Da må det være noe galt med kapitalismen som system hvis de personene som ikke er spesielt intellektuelle belønnes. Markedet er jo ikke opptatt av hvem som er flinkest eller mest intelligent, men hvem som klarer å lage det andre vil ha. Mange av oss på høyresida går alt for mye etter pengene, og de som er mer opptatt av å forme ord og verdier enn å tjene penger, de går til universitetsstillingene og så blir det naturligvis en del «lukkede» miljøer. På samme måte som en del på venstresida ikke føler at de passer inn i Frp eller næringslivet, så danner de sine egne miljøer på Blindern. Jeg tok et kurs om kriminologi i våres, bare for å se om det var så galt som folk sier, og det var det! Jeg kom i debatt med Kristian Andenæs (instituttleder for kriminologi og rettssosiologi på Universitetet i Oslo, red. anm), som forsåvidt er en smart fyr. Han erkjente at det var veldig mange venstreradikale dogmer som preget analysene, gammal marxistisk vranglære, men la til at han ville få større problemer med arbeidsmiljøet sitt dersom han måtte jobbe med folk som var veldig konservative eller markedsliberale! Og derfor får man miljøer overalt med en bestemt type mennesker som bestemmer. Like barn leker best. De intellektuelle liberalistene tilpasser seg og går da vekk fra universitetene. Jeg tror det er en liten del av forklaringen. Rent hypotetisk, hvor vil du si norsk politikk står uten Frp? – Det er vanskelig å si fordi det som

Folk bruker fem hundre kroner på frisør, men å betale en hundrelapp ekstra i året hos legen er helt ille.” 9/2011

Klassisk liberalisme: Liberalismen vektlegger å begrense den politiske makten og fremheve individets friheter i samfunnet. Frihandel og frie markeder står også sentralt i den tradisjonelle ideologien. Ettersom liberalismen anser individet som drivkraften i samfunnet, står liberalistiske ideologi også i motsetning til totalitære og/eller kollektivistiske ideologier som kommunisme, sosialisme og fascisme. Det finnes flere retninger innenfor liberalismen, men den tradisjonelle høyreliberalismen kan oppsummeres med mer frihet til individet, mot at individet påtar seg mer ansvar for sin egen livssituasjon, være seg økonomisk, sosialt eller juridisk.

UNGE LEDERE Visste du at NATT&DAG og VGTV har laget en miniserie om ung domspartilederne? Gå inn på vgtv.no, og du finner intervjuer og debattsending me d alle lederne i progra mmet ”Unge Ledere” under Nyheter.

jeg håper ikke at alt det positive med Norge er nødt til å ende opp i en politisk konsensus i sentrum hvor ingen tør å si noe.” er spesielt med Norge er at under den liberale oppvåkningen på 70- og 80-tallet var det ellers i Europa de konservative partiene som tok til seg de liberale elementene. Frp var blant få partier som sa at, ja, vi er et liberalistisk parti. Og det betyr jo at vi har fanga opp en del av trendene som de andre partiene ikke turte eller klarte å ta opp. Spørsmålet er hva vi gjør videre. Da vi startet opp, hadde Norge bare én TV-kanal, Televerket hadde ingen konkurrerende teleselskaper, og det var nesten helt utenkelig at vi skulle ha private sykehus. I dag er det mer frihet, og noen av de andre partiene har også fulgt etter til en viss grad i innvandringspolitikken. Og da er jo spørsmålet om vi skal bevare det de andre har gjennomført og bli et konservativt parti, eller om vi skal prøve å finne ut hva svarene på framtidas spørsmål er. Vi har vokst veldig mye og blitt store på grunn av ting vi har sett komme, som ikke ga uttelling i starten, men som kom senere. Skal vi finne svar på spørsmål som melder seg om 10-20 år, som ikke nødvendigvis er veldig populære nå, men som vil være det i fremtida? Vil partiet tåle å gå kraftig ned? Nå har vi jo gjort det da forsåvidt, haha, i det valget som var nå. Jeg tror nok at det har kommet veldig overraskende på en del i partiet at såpass mange ting som vi var for og de andre var i mot, har blitt akseptert. Selv ikke SU vil fjerne TV2 idag. Etterhvert som Frp har vokst seg store har det nesten blitt et mål i seg selv å jobbe imot dere. Det er mange eksempler på det, blant annet noe så spesielt som at landets største parti, DNA, med tilnærmet seksti års herredømme, går ut i media og sier at de skal knekke den såkalte Frp-koden. Nå nylig fikk alle være med TV2 på horejakt med Hoksrud, eller ta en av VGTVs største suksess-serier i år, Sex & SingelSiv. Vi så ingen serie Pilleblå om Bondevik og antidepressiva, eller Motell Ceasar om Stoltenberg-familiens makt og rusmisbruk. Det trenger ikke bety noe i utgangspunktet, men det sier allikevel noe om at selv om det 22

9/2011

kanskje ikke er mer akseptert, noe vi vil tro det er, så er det iallfall påfallende mye lettere å få gjennomslag for stereotypisering av Frp-ere. Det vi prøver å si er: Hva er det som gjør deg så farlig, Ove? – Det er flere forskjellige forklaringer. Den ene er som i Beach Boys-sangen «Heroes and Villains». Det er en etablert spilleregel i det politiske systemet at for å være helt, må du ha en skurk. Da må man finne det partiet som det er lettest å tegne et fiendebilde av, og det er liten tvil om at et parti som vil kutte i presse-, landbruks-, og bistandsstøtten fort blir skurken. Men jeg synes det blir veldig forutsigbart, og det er det som er mest trist oppi det hele. For i Norge er det veldig normalt å bruke moralske og estetiske termer som «dette er hjerterått» og dette er «ufint» eller «vulgært» når man diskuterer. Kunne man ikke heller si at «jo, jeg hører hva du sier, men jeg er uenig fordi det og det ikke stemmer»? Norsk politisk debatt er veldig banaliserende, og i veldig stor grad preget av moralisering, og derfor tror jeg at det er veldig lett å ta Frp. Det er klart at folk som jobber i media har en veldig tydelig politisk tilhørighet som nok kan gjøre at det er lettere å kritisere oss. Og det synes jeg er legitimt i mange tilfeller, men det er også lett at det kan skinne igjennom. Det ville jeg sikkert latt skje selv med de meningen jeg har. Det vil alltid være jakt på helter og skurker. Istedenfor å klage på det, får vi heller tilpasse oss. Apropos helter og skurker: i denne utgaven har vi gjort et intervju med PK-helt Eivind Trædal, som kunne fortelle at moral er lik Norge. Hva er moral for lederen av FpU? – Når det gjelder samfunnet så er jeg veldig lite opptatt av morallover. Jeg veldig imot at man for eksempel har forbud mot kjøp av sex, jeg tror ikke det er noen god idé at man straffer folk som bruker narkotika, og jeg synes begrensninger på ytringsfriheten er feil, så sånt sett er jeg veldig skeptisk til at politikere skal forme samfunnet på grunnlag av en eller annen moralsk overbevisning.

I samme intervju avviser Trædal hele trykkoker-effekten, teorien om at troll sprekker når de kommer ut i sola. Trædal avfeier det som en ren tankemodell uten faktiske bevis. Han argumenterte med at en ekstrem ytring som kommer frem i en avis, hvorpå tilsvaret ikke kommer før senere, umulig kan ha en positiv effekt ettersom skaden allerede har skjedd. Hvordan stiller du deg til det? – Jeg synes det er veldig underlig. Det finnes en del forskning som tyder på det, CEPOS (dansk partipolitisk uavhengig borgerlig-liberal tenketank, red. anm.) gikk nylig gjennom lovgivningen i forskjellige land når det kommer til såkalt hate-crime, og det de kom frem til at det ikke er noen ting som tyder på at land som for eksempel USA, som har en mer liberal holdning, har mer hatkriminalitet enn land med en mer restriktiv lovgivning som Tyskland eller Finland. Det som er et av hovedpoengene i mye av forskningen som er blitt gjort på disse områdene, er at det er klart at negative ytringer kan ha en virkning, men det er ekstremt sjelden man ser det i stabile demokratier, og at det kanskje er andre faktorer som gjør at man ser ekstremisme. Det er jo særlig land med lite politisk frihet man finner terrorister: Iran, Afghanistan, deler av Midtøsten. Det er land om har få sivile og politiske rettigheter, og når man ser at det er der terrorister kommer fra i mange tilfeller, så er det en ganske sterk indikator på denne effekten, og jeg synes det er ganske utrolig å kunne si at det ikke finnes en trykkoker-effekt. Carl I. Hagen har jo for gått ut og sagt at noe av det han er mest stolt av med Frp er at det har bidratt til at det ikke er et Dansk Folkeparti eller Sverigedemokratene i Norge. Så jeg tror på den trykkoker-effekten inntil noen kan komme med solid forskning som motbeviser det. Vi har altså blitt servert en rapport som sier at en hel generasjon dyrker politisk korrekthet, og magasinet D2 kan etter en intervjurunde fortelle oss at det er lik «alvor», med to moralske streker under svaret. – Jeg tror at man må skille mellom form og innhold her. For jeg har ingen problemer med at man har en alvorlig grunntone. Men at det er nødt til å bunne ut i en politisk konsensus, det er et dumt resonnement. 22/7 har definitivt gjort noe med debattklimaet, men jeg håper ikke at alt det positive med Norge er nødt til å ende opp i en politisk konsensus i sentrum hvor ingen tør å si noe.

Som lederen av FpU nå, med hele bildet av hva som har skjedd det siste året. Hvor ønsker du å ta Frp videre? – I veldig lang tid har mange partier nærmet seg mot sentrum. Og da tror det er behov for et parti som tør å trekke opp et større skille mellom hva som er et privat og hva som er et offentlig ansvar, og et parti som tør å ta en del upopulære avgjørelser, men som likevel bruker lang tid på å forklare at vi har rett. Vi har vært gode på bred rekruttering, nå må vi bli bedre på den som er litt smalere. Det er en del folk der ute som jeg vil tro har sympati med oss, men som ikke føler at Fremskrittspartiet er deres parti, og da er det vår jobb å lage nye arenaer. Der bør vi starte. Det trengs et alternativt syn på velferdsstaten, som i utgangspunktet var ment for å forhindre nød og elendighet ettersom Norge var et fattig land. Nå mener jeg at den naturlige konsekvensen, ettersom Norge har blitt et rikt land, burde bli at man bygger ned velferdsstaten. Nå har folk faktisk råd til å betale for sine egne tjenester. Det som er så utrolig er at når man snakker om å øke egenandelen med kanskje en hundrelapp, da er det krise, men hvis man snakker om å øke skattene med en hundrelapp per person er det plutselig helt legitimt. Det er det samme resultatet: at folk får mindre penger, men av en eller annen merkelig grunn så er det veldig positivt med trekk i form av skatt. Det er en helt utrolig holdning i Norge. Så folk vil bruke 500 kroner i måneden på frisør, men å betale en hundrelapp ekstra i året hos legen er helt ille. Jeg tror at høyresida må ha et litt større prosjekt med skattelette nå, og det betyr at folk i større grad må bli ansvarlige for sitt eget liv. Vi kan ikke bare være for å ha like stor velferdsstat som venstresida vil ha, og samtidig ha skattelette. Hvor bærer ferden din videre, Ove? – Jeg har kommet inn i fylkestinget, men jeg tror både partiet og jeg har godt av at jeg gjør noe annet en periode og så heller komme tilbake igjen senere. Det tror jeg også vil styrke min sak, for man ser det at folk som bare har vært i politikken får lite troverdighet enten man liker det eller ikke. Jeg mener at politikken også er en jobb, og det er jo profesjonalisering overalt ellers i samfunnet, så hvorfor ikke i politikken også? Jeg tror ikke at broilerbegrepet nødvendigvis er negativt. Det handler altså om troverdighet … og at jeg må overbevise meg selv at jeg kan gjøre noe annet enn bare å være politiker.

HOVEDBIBLIOTEKET GJENÅPNER DØRENE MANDAG 10.10. KL.10.00

GRANDPEOPLE.NO

FULL POTT, YLVIS!

BT STUDVEST

PREMIERE3.NOVEMBER EDDERKOPPEN TEATER ONSDAG—LØRDAG INSTRUKTØR: ARVID ONES

Et nattlig streif i Øst-London, ispedd betraktninger og anekdoter om et nabolag i forandring. Tekst/foto/illustrasjon Erlend Skjeseth Buss nr.242. Old Street/Shoreditch High Street. Klokka 18:42, 9. septem ber 2011: – JEG SNAKKA IKKE HØYT FOR FAEN! Han lytter! Det er det som skjer hver gang, han lytter og glaner. – JEG VET DA FOR FAEN IKKE HVA PROBLEMET HANS ER! Det er så utspekulert. Nå har det foregått i årevis. Han er en jævla homofob. … – Alle i London er utlendinger. Jeg kjenner ikke én brite! Ikke én! Det er fredag kveld i Shoreditch. Sommeren er på hell og mennesker haster gjennom striregnet akkompagnert av brølende dobbeltdekkere på regntung asfalt. Her er korte skjørt, stramme bukser og bleike fjes. Og sirenene, lyden av Hackney, alltid tilstedeværende. – Det er litt stusselig her. Ganske kaldt egentlig. – Hva mener du?

– Altså, det er jo varmere inni sentrum. … – Fucking twat! – Kan du ikke svinge rundt a? Pokker. Det er andre gangen på en uke. – En som er knivstukket. Og nå har purken stengt av gata. «Night in London is a brief period of infinite possibility», skrev journalisten HV Morten en gang på 1920-tallet. Det er kanskje noe i det. For en sindig skandinav kan byen være voldsom nok på dagstid, men det er i kveldingen at stemningen blir skarpere, farligere. Det berømte smogen som før lå lavt over London er borte, men den harde, gotiske stemningen på nattestid forblir og inviterer til dystopiske fantasier. De fleste urbane og middels bereiste nordmenn er klar over at Øst-London er kraftsentrum for byens mangfoldige mylder av unge skapende. Men de fleste beretninger som når livstilsorienterte publikasjoner begrenser seg som regel til de sentrumsnære kvartalene. Utstyrt med fordelene som mangeårig resident i området gir, blir dette et forsøk på en reiseskildring inn i hjertet av Hackney.

Så i kveld skal vi videre, vekk fra det overeksponerte Old Street (en gang et nybrottssted, nå invadert av finansarbeidere og ad-men) lengre inn i Hackney-natta, til det hinterland som ligger utenfor rekkevidde for de uinnvidde. Mørkets Hjerte I beatnikens ånd skal bena tas fatt. Beste rømningsvei ut av nattelivsgryta er Kingsland High Road, som strekker seg nordover som en pulserende åre mot Dalston. Det er lite igjen av det som en gang var jaktmarkene til mange av byens bemidlede aristokrater i førindustriell tid. Blant sosialblokker, kebabsjapper og utallige afrikanske frikirker stikker det innimellom frem et nygotisk spir eller restene av et viktoriansk teater. Dalston var en gang et utilgjengelig sted med frynsete rykte, arnested for cockney mafia og nyankomne kjeltringer fra koloniene. For utenforstående var dette en gang byens Heart of Darkness – fryktet, ukjent og svart. Og nettopp den referansen er passende all den tid Joseph Conrad skrev boka mens han lå til behandling på sykehjem i Dalston etter sitt opphold i Kongo.

Hvis du er noe litteraturkyndig og trives best på reise med en forfatterstemme i bakhodet kan Iain Sinclairs bok Hackney, That Rose-Red Empire anbefales. I boka gjør forfatteren som situasjonistene, han følger konseptet la derive, det vil si han går gatelangs og dokumenterer det han ser og opplever, ned til minste tekstur og detalj, spedd nostalgiske anekdoter om en fordums tid. Sjangeren er ofte båssatt som Psychogeography og Sinclairs prosa er rabulerende, assosiasjonstung lektyre, en mytologi og kjærlighetsode til Hackney, farget av Sinclairs tette forhold til den avdøde forfatter J.G Ballard. Regeneringen av Dalston er dokumentert med en skeptisk avstand. Området er nå gjenforent med resten av byen ved hjelp av opprustningen av East London Line, forøvrig den eldste t-banen i verden. Dalston, fortsatt preget av afrikansk og tyrkisk kultur, er nå i ferd med å bli tatt over av en ny og aggressiv innvandrer; den hvite hipsteren. Og med dem følger et kobbel av eiendomsutviklere med mektig privat kapital som sikler over billige tomter. Kombinert med et fattig byråd som selger unna offentlig eide tomter til spottpris kan det argumenteres for 9/2011

De er som moderne pilegrimer med løfter om syndforlatelse for en oppvekst i forstadens trygge villaer.” at området gjennomgår en voldsom omveltning. Det merkes også at sentrum for sommerOL neste år ligger i Stratford, i den østlige utkanten av Hackney, med ditto forsterkning av infrastruktur og oppussing av bygningsmassen. Hva slags effekt dette vil ha på området over tid er usikkert. Mange er allerede skeptiske til om den eksisterende befolkningen egentlige vil tjene noe særlig på det. Nok om det. Tilbake til Dalston, selve destinasjonen for kvasse kids. Mange drikkehull i Dalston er blitt appropriert av et kjøpekraftig og sultent publikum. En karibisk dancehall er åsted for det seneste tilskuddet på indiescenen, mens du kan gjenoppleve den ambivalente stemningen i tenårenes ungdomsklubb i en gammel tyrkisk billiardhall, selv om du har bikket over tretti. Akkompagnert av nittitalls-RnB (ironisk konsumert av klientellet – oppriktig ment fra den tyrkisk DJ-en?) strekkes ungdomsårene til bristepunktet. «Everybody hates a tourist», sa en smart brillefrans fra Sheffield en gang. For de «fastboende» må det være litt av et skue når hordene av fylle-flanerende ungdommer inntar området i utstudert drakt. Men narkolangerne er iallfall blide og imøtekommende; tilpasningsdyktige opportunister med en sjargong tilpasset de nyankomnes sosiolekt. Som innflytter får en kun sporadiske innblikk i de lokales liv og virke. I viktorianske tider ble sosialpornografi satt i system ved at velstående borgere fra beste vestkant kunne dra

9/2011

på sightseeing i slummen. Hackney gikk fra pastoral idyll til tettpakket fattigstrøk på kort tid. I disse dager er Hackney et mekka for motebeviste ungdommer med kunstneriske ambisjoner. I hopetall flokker de til nedslitte viktorianske mursteinshus med sopp i veggene og mus i skapet, som moderne pilegrimer med løfter om syndforlatelse for en oppvekst i forstadens trygge villaer. Å bo i Hackney er kanskje litt som å være på en kontinuerlig leirskole på størrelse med Bergen by, omgitt av Englands fattigste. Bo-Bo (borgeoise bohemians, jou. anm.) ville noen kalle det. For de lokale er de toffs eller public school kids. Tyrkeren som driver matsjappa på hjørnet supplerer organisk mat ved siden av Dr.Oetkers ferdigpizza, for det er som han sier bare rikinger som handler der, og han ga etter til slutt. Visste du forresten at Hackney har fostret blant annet Marc Bolan, Michael Caine, Sid Vicious, og Alfred Hitchcock? Det utvalget sier kanskje mer om Hackney enn det en reiseskildring kan formidle. Mer kjent er det kanskje at det var her Amy Winehouse og Pete Doherty sank dypere ned i dopen, vekk fra det eksponerte Camden, med fatale konsekvenser. Nattevandringen har nå tatt en vending mot øst. Med Dalston Junction bak oss befinner vi oss i Ridley Road Market. På dagtid er dette selve manifestasjonen av et East End marked, en brutal, ærlig og fullstendig upolert opplevelse. Om du er ute etter batikkskjørt til en tjuekroning, obskure fiskesorter, pirat-dvd eller kanskje litt verktøy, så finner du nok det her. Ridley Road er mer Lagos enn London. Det eneste som minner deg om at du er i Vest-Europa er det evige gråværet som henger tungt over blafrende markiser, samt innslagene av overvektige og rødmussede arbeiderklasse-briter. Utvalget består hovedsakelig av afro-karibisk mat, med innlag av eksotiske rariteter fra fjernt og nær. Lyden av markedet er en kakofoni av brølende

frukthandlere og ravende svovelpredikanter, og en stram fiskelukt setter seg i nesa. Med det kan anbefales, spesielt om du er en av dem som ikke legger for mye vekt på renslighet, økologisk mat og rekonstruert rustikk, for Ridley Road tilbyr ingen av delene. Pop-up Siden få av innflytterne til Hackney har tanker om å slå seg til ro her blir flyktigheten til tider påfallende. Men snur du på flisa kan man kanskje hevde at det er nettopp denne flyktigheten som fostrer mye av nyskapningen i området. Hackney som katalysator genererer kreativitet i mange former, prosjekter som utfordrer eksisterende konvensjoner i skjæringspunktet mellom kunst og arkitektur. Midt i kaoset som er Ridley Road Market ligger en av de etter hvert mangfoldige Pop-upprosjektene i Hackney. Pop-up er blitt en samlebetegnelse på prosjekter med begrenset levetid som utnytter tomrom i byen, ofte med kulturelle, sosiale eller gastronomiske agendaer. Ofte er de en syntese av husokkupasjon, geriljaurbanisme og spekulativ design. De siste årene har dette blitt en populær modell for grupper av unge arkitekter og designere som har vansker med å tilegne seg oppdrag i nedgangstider. Eksempelvis ble en nedlagt bensinstasjon til en kunst-kino, et forlatt parkeringshus til et ekspansivt kunstkollektiv med tilhørende bar (med en utsikt over Londons skyline som vanskelig kan overgås) og et tomrom under den enorme motorveien M25 (som slår ring rundt London) til et livlig kulturverksted gjennom sommeren. Dugnadsånden regjerer og gir verdifull innsikt og tidlig erfaring i hvordan en kan gjennomføre et prosjekt fra tegnebrett til ferdig produkt. Ridley’s er navnet på restauranten og er et samarbeid mellom en nyutdannet arkitekt og en gruppering av kunstnere og designere. Zoe Yee Chan, fra Atelier ChanChan, er arkitekten bak Ridley’s. Vi griper tak i hun:

– Ideen vokste ut av et ønske om å designe et prosjekt som både kunne tilføre og være inspirert av markedets dynamikk. De «lokale» var i utgangspunktet ikke veldig positive. Området, og markedet spesielt, blir ofte kontaktet av ulike grupper som er interessert i å få innpass, ofte filmmakere på leting etter den perfekte location med sosialrealistisk bakteppe, sier Zoe. – Vi hadde tilgang til en liten tomt ved siden av selve markedet og ville gjøre noe som inkluderte de lokale aktørene. Gjennom dialogen kom vi frem til ideen om et prosjekt som tilfører en teatralsk dimensjon til markedet. Det arkitektoniske konseptet kan oppsummeres som et hevet podium, en scene der gjestene er aktører, fullt synlige for markedsaktørene og tilfeldig passerende på gatenivå. Det handler kort og godt om the spectacle of eating. All mat som serveres kommer fra markedet, blir tilberedt på bakkenivå av frivillige kokker før hele bordet vinsjes gjennom en åpning i taket, der det forankres mellom 25 gjester. Slik blir matens reise fra råvare i markedsboden til ferdig rett på podiet en koreografert og transparent sekvens. Konstruksjonen består hovedsakelig av stillas-moduler, tre og pvc-gardiner, altså materialer som enten er blitt donert eller funnet i området. Slik utgjør selve byggekostnadene en slikk og ingenting. – Vi har hatt en utrolig positiv tilbakemelding fra de lokale, forteller samarbeidspartner Suzanne fra The Decorators, et kollektiv av bestående av en arkitekt, en psykolog og en designer, alle med fartstid innenfor den kreative scenen i Øst-London. – Markedsaktørene spiser lunsj her og ofte kommer de med mengder av mat som er til overs når markedet stenger. I utgangspunktet var de skeptiske til oss, men jeg føler at vi har plassert oss imellom byråkratene som regulerer markedet og markedsaktørene på en positiv måte.

Vi fant ut at det er lettere å selge kunst når folk er fulle.” Ridley’s er i så måte et godt eksempel på hvordan det kan være mulig å overkomme den sosiale spenningen som oppstår rundt gentrifisering, selv om det foregår i liten skala. Og kanskje er slike initiativ gode jærtegn på at økonomiske nedgangstider kan føre til kreative nyvinninger. Folkhemmet Det lakker og lir, men nattevandringen fortsetter, nedover Graham Road retning Hackney Central. Undertegnede har hørt nyss om en ny squat lenger øst. Bybildet i denne delen av Hackney er av nærmest forstadsmessig karakter, slik det gjerne er i London så fort du kommer deg ut av det relativt begrensede sentrum. Monotonien av lave viktorianske mursteinshus er kun brutt av såkalte estates, veldige komplekser som huser byens mindre velbeslåtte i subsidierte boliger. Forskjellen fra tilsvarende eksempler i Norge, er at disse ofte ligger plantet midt i pittoreske landsbygater, muligens et resultat av at Øst London ble systematisk bombet i filler under Blitsen. Siden bydelens fabrikker og bolighus lå sammenklistret i en tettpakket smørje, ble det som to fluer i en smekk for tyske bombefly. I etterkrigstidens husmangel fikk en utvannet versjon av arkitektonisk modernisme fritt spillerom i byens åpne sår. Inspirert av svensk samtidsarkitektur, som forholdsvis uhindret av krigens gang opplevde et kvantesprang på førti- og femtitallet, satte britene i gang et omfattende byggeprogram. I ettertid er det tydelig at det å forsøke å gjenskape den arkitektoniske manifestasjon av det svenske sosialdemokrati i Londons komplekse

sosiale rom kanskje ikke fungerte like bra. At England er et klassedelt samfunn er vel ikke nytt for noen. Britiske myndigheter, i sin iver etter å kvantifisere alle aspekter av menneskelig adferd opererer ofte med to variabler når et nabolag skal rangeres, nemlig teenage pregnancy og guncrime. Hackney skårer høyt på begge (en respektabel tredjeplass på landbasis). Det er med andre ord ikke fritt for sosial friksjon, noe sommerens begivenheter illustrerte. Mare Street passeres, en av slagmarkene, The Battle of Mare Street. Her braket ungdom fra blokkene sammen med opprørspoliti mens en armada av trendnisser bevæpnet med hipstamatic apps dokumenterte det hele på trygg avstand. Audiens hos nattens fyrste Nattevandreren fomler med kartet. Adressen er uleselig. Gata er stille bortsett fra et dusin kids på BMX-er. En avisartikkel om et ganske voldelig ran i forrige uke dukker opp på netthinna. Pedophobia handler ikke om å være redd for pedoer, det betyr å være redd for barn. Om du noensinne er stilt ovenfor en flokk sinte trettenåringer uten framtid i en bakgate i London så vil du nok fort skjønne hva det innebærer. Heldigvis dukker intervjuobjektet opp i tide (ikledd pels og solbriller i bekmørket) og vi begir oss inn i det som ligner en liten hytte i utkanten av parken. – Den eneste regelen jeg har er at så lenge du ikke skader noen så kan du i grunn gjøre hva faen du vil, sier mannen som av en bekjent ble omkalt som The King of Hackney. Hans egentlige navn er Andreas Grant. Han vokste opp i Stockholm med svensk mor og jamaicansk far. Etter mange år i TV- og

markedsføringsbransjen sa han opp jobben, pakket sakene og satte kursen mot London. Fristilt fra hjembyens rotterace, men down and out i London. Etter en kort periode med diverse strøjobber ble det plutselig en dag klart at det var slutt på pengene. Å være pengelens i London er en utakknemlig situasjon. Det var da ideen om å bli husokkupanter ble til. I en sidegate til Brick Lane i Øst-London fant han sammen med en daværende kjæreste et forlatt hus som skulle bli hans første squat. – Det var bare å sparke inn døra, så var det vårt. Det som startet som et galleri utviklet seg etterhvert til å omfatte både bar og scene. – Vi fant fort ut at det er lettere å selge kunst når folk er fulle, ler Andreas. Han har en brølende latter. Andreas’ siste prosjekt ligger ved parken London Fields, i hjertet av Hackney. Parken og det nærliggende Broadway Market, er det pulserende hjertet for bydelens yngre garde. Vel og merke for den forholdsvis homogene masse av innflyttere. Parken er omkranset av høyblokker med sosialboliger på alle kanter. For et tiår siden var parken ofte arena for oppgjør mellom rivaliserende gjenger fra ulike estates og ble kjent på folkemunne som «the murder mile». I de senere årene er det en veritabel catwalk. Tattisser og hotpants på skinnmagre skrepper i sommersola. Fulle hipstere på fixies. London Fields er et skue på sommerstid. Selve squaten var en gang oppholdsrom for parkens oppsynsmenn. Siden ble det et realt crack-den, som tatt fra en råtten Guy Ritchie-film. Nå er det andre boller. Huset er fylt til randen av det som kanskje best kan beskrives som ready-mades, en samling av kuriositeter og skrot, dog med en viss kuratorisk organisering. Drum & base i bakgrunnen, og vår mann er kledd i pels og solbriller. Whisky står på bordet, vi er på «kontoret« i annen etasje.

This is Not a Bar var navnet på det opprinnelige prosjektet og navnet har hengt ved, nå i sin fjerde inkarnasjon. Mens de fleste slike squats handler om en gruppe likesinnede med enten politiske eller kunstneriske fellesnevnere, opererer Andreas stort sett på egenhånd. – Det handler ikke om noe kollektivt for min del. Jeg er egentlig ikke spesielt god til å samarbeide med andre. Det er kanskje derfor jeg gjør dette på mine premisser. Dette er mitt prosjekt og det har vokst ut av mitt behov for å utrykke meg selv. Andre husokkupanter hater meg, men det driter jeg i. Et par unge jenter titter blygt ut fra et soverom i andre etasje. – De har ikke noe annet sted å bo, forklarer Andreas. – Så de bor her. I tillegg til å male er Andreas poet, og arrangerer spoken word- og performancekunst-kvelder. Inspirert av beatpoesiens løssluppenhet og med dylanske vendinger i lyrikken er han nå en kjent figur på Londons kunstscene. Alt som finnes av inventar i huset kommer fra gata. – Øst-Londons gater er fulle av forlatte møbler. Om natta er jeg ute å cruiser etter møbler. Det er da jeg virkelig ser hvordan Hackney er satt sammen. Det som virkelig fascinerer er de usynlige grensene. Tar du et par skritt fra det som virker som en velstående gate i en idyllisk landsby-setting, befinner du deg plutselig i ghetto fucking gangland. Andreas er en velartikulert fyr og samtalen flyter i takt med whiskyen. Da NATT&DAGs utsendte til slutt tumler ut i parken er allerede markedshandlerne i Broadway Market i gang med forberedelsene til lørdagens inntog av lav-adel. En kommentar fra mannen i solbriller blir hengende i lufta: – Det ser kanskje trygt og velstående ut, men det er viktig å være klar over at dette er deres område, de var der først. You need to know the codes.

9/2011

anbefalt:

b a

drikke:

Angel

A: Efes Pool Club & Bar 17B Stoke Newington Road London N16 8BH Romslig tyrkisk billardhall med sen stengetid. Som om Vice magazine arrangerer junior VM i billard for hipstere - på danskebåten!

Stratford

h g

B: Shacklewell Arms 71 Shacklewell Lane London E8 2EB www.shacklewellarms.com Dunkelt ‘vertshus’ i utkanten foran (nesten) hemmelig disco og scene. Stamsted for goblins. Svett og brunt!

C: The George 40, Parkholme Rd, Hackney, London, E8 3AG Skikkelig pub med en god blanding av locals og inflyttere. Beste jukeboxen i by’n.

mat: D: The Dove Freehouse and Kitchen 24-28 Broadway Market London E8 4QJ Britisk pub med belgiske undertoner, midt i broadway market. Lun og fin om vinteren.

F: A Little of What You Fancy 464 Kingsland Road, London E8 4AE http://alittleofwhatyoufancy.info Dyrt i London kontekst, men verdt penga. For de som er lei fish & chips og kebab, men reserver bord i forveien.

kafé: G: Cafe Otto 18 - 22 Ashwin St London E8 3DL Café, scene, avant-garde musikk sponset av Wire. Japansk/Britisk, del av Dalstons uoffisielle kulturhus med teater, galleri og bar på taket. H: Dalston Lane Cafe 170 Dalston Lane London E8 1NG Lindring for den fyllesjuke. English Breakfast, med kvaliteten oppgradert.

Central London

Whitechapel

Slik flyr du til London: Haugesund: Ryan Air flyr direkte til Stansted fra Haugesund Lufthavn (Karmøy). www.golondon.no GoLondon er også behjelpelige med å formidle billetter til Premier League, så vet du det. Bergen: Norwegian flyr direkte til Gatwick fra Flesland. Stavanger: SAS flyr direkte til Heathrow fra Sola. 28

9/2011

VI TAR DEG DIREKTE TIL STOCKHOLM Skyways flyr to ganger om dagen mellom Stavanger og Stockholm. Så rekker du hjem igjen til middag! Ny tidtabell f.o.m. 31. okt. Mandag - fredag Utreise kl. 06.55 og 16.20 Søndager 16.05 Retur kl. 08.50 og 18.15 Søndager 17.40 Billetter fra 497 KR. Book på www.skyways.se eller hos ditt reisebyrå. Velkommen ombord!

Vi kommer nærmere.

FACEBOOK.COM/SESSION88

VIMEO.COM/SESSION88

TWITTER.COM/SESSION88

WWW.SESSION.NO

STAVANGER 47 20 20 50

KVADRAT 47 20 20 51

BERGEN 47 20 20 52

HAUGESUND 47 20 20 53

SARPSBORG 47 20 20 54

TORSTEINHORGMO FS 720 - OLAV STUBBERUD PHOTO

OSLO CITY 47 20 20 56

STRØMMEN 47 20 20 57

TRONDHEIM 47 20 20 58

KRISTIANSAND 47 20 20 59

WEBSHOP 47 20 20 60

SKIEN 47 20 20 61

KVADRAT GIRLS 47 20 20 62

AMANDA 47 20 20 64

SARTOR 47 20 20 65

ÅLESUND 47 20 20 66

BUSKERUD 47 20 20 68

LAGUNEN 47 20 20 69

I en gjennomsvett sauna ligger Subgutt_19 lenket fast med både ermer og bein mens han puster sine siste åndedrag. Euforisk av lykke fra nattens ville utskeielser. KRONIKK Lars K. Midtsjø «It’s a dark beautiful fairytale …». Slik startet motejournalisten Cathy Horyn sin omtale av Rodarte sin s/s 10 kolleksjon for N. Y Times. «Knitted, ripped, and shredded in shades of blood red and black, a Rodarte gown shows the remnants of what it once was and the beauty into which it has transformed», fortsetter Horyn. På catwalken vandrer modeller ikledd draperinger i svart og blodrødt med påmalte tribal-mønstre for å illustrere apokalypsen. Slik blir verdens undergang sett med moteøyne. Historien om det mørke eventyret i moteverdenen er ikke ny, vi har sett den mange ganger tidligere. Ordsammensetningen «It’s a dark beautiful fairytale …» har blitt brukt så mange ganger at den har blitt tømt for mening for lengst. Paradoksalt nok ligger det mer bak den hule setningen enn det som kommer vandrende nedover catwalken.

I 2005 viser den britiske avisen The Daily Mirror Kate Moss som sniffer kokain på forsiden. De store kundene som H&M, Burberry og Chanel dropper Moss. Ikke bare mister hun millionkontrakter, men hennes omdømme får seg noen riper hun aldri kan kvitte seg av med. Senere gjør hun det slutt med Pete Doherty og legger seg inn til avrusning. Det er da en start.

I vinter gikk John Galliano litt over styr. I en tirade på «La Perle» skrek han opp i ansiktet på noen jødiske jenter: «people like you should be dead» og «your mothers and your forefathers should all be gassed». Den uheldige episoden ble filmet. Galliano ble umiddelbart sparket fra Dior.

Motens walk on the wild side er imidlertid ikke noe nytt fenomen. For de som husker det, ble Gianni Versace skutt ned av en desillusjonert horegutt etter en lang karriere i cola-rus. En vane han delte med sin søster og nåværende sjef for Versace, Donatella. Andre husker mordet på Maurizio Gucci som skjedde noen år senere etter at hans far Aldo Gucci ble dømt for skattesvindel på et uttall millioner. I et av de få intervjuene som Rick Owens har gitt til offentligheten, forteller han åpenlyst om sin fortid som alkoholisert sexjunkie på gruppesex-klubber i LA. I hvilken annen bransje kan dette skje åpenlyst? I hvilken annen kommersiell bransje kan man risikere å åpne opp faglitteratur med tolv siders illustrerende homoerotisk bondage-sex?

John Galliano Kate Moss

I 2007 ender den kjente moteredaktøren Isabella Blow sitt liv på et baderomsgulv. Hun er full av rottegift.

For to måneder siden kom boken «Sleeping With the Enemy: Coco Chanel’s Secret War» ut. Der ble Coco Chanel sine mørke hemmelighet som Nazi-spion avdekket. Ettermælet til skaperen av den «svarte draktens» var besudlet for evig. Steven Klein for Vouge Homme Japan

Selvmord, skandaler, narkomisbruk, spiseforstyrrelser, destruktiv sex, rasisme, drap og depresjoner … alt blir fortalt som et langt eventyr fra menneskets mørke side. Mens den siste havdelen av 2000-tallet har vært preget av resesjon og økonomiske bekymringer i den virkelige verden, har dødsfall og skandaler preget moteverdenen. Blant de mange som hviler på den andre siden, ligger over hundre mote-casualties. Det er bare i løpet av 2000-tallet. Fire, walk with me.

Isabella Blow

I 2009 ble den tjue år gamle og sør-koreanske modellen Daul Kim funnet død i sin egen leilighet. På forhånd annonserte hun selvmordet på sin egen blogg.

I 2004 kjører en Cadillac i full fart mot Chateau Marmont hotel i Los Angeles. Sjåføren har mistet kontroll over fartøyet. Bak rattet sitter den 83 år gamle Helmut Newton som døde av krasjet. En av postmodernismens aller største motefotografer, kjent for et ekstremt seksuelt ladet uttrykk, helt uten grenser, er død.

Daul Kim

Helmut Newton

I 2010 ble moteskaperen Lee Alexander McQueen funnet død i sin egen leilighet. I tillegg til å henge seg hadde han kuttet opp pulsåren i en rus av kokain, sovepiller og smertestillende. Selvmordet skjedde ni dager før han skulle ha visning for sitt eget merke.

Lee Alexander McQueen

Coco Chanel

Galskapen, dystopien og motens dragning mot det ekstreme – det være seg sex, kjønn eller døden – er velkjent. Det har vært bortimot umulig å lese et motemagasin uten å komme over et fotografi inspirert av bondagesex, depresjon, død – eller tekster som har referert til mørket på annen slags måte. Klær har blitt designet med bondage-inspirerte bånd, knuter eller svarte latex-lignende kreasjoner i svart. Neo-goth- og grunge-uttrykket fra Gareth Pugh, Rick Owens, Givenchy og Ann Demeulemeester har blitt allemannseie. Fra en ellers tilbaketrukket tilværelse har de mørke kreasjonene blitt dratt frem i lyset av seksten år gamle bloggere. Nye muser som Daphne Guinness, Diane Pernet og Edie Sedwick har stått opp igjen fra de døde igjen. Uttrykket «… is the new black» har aldri gitt mer mening. Dystopien har fått et ansikt.

Ifølge den tyske sosiologen Rene Konig er mote en kommentar på vegne av fellesskapet: «fashion is as profound and critical a part of the social life of man as sex, and is made up of the same ambivalent mixture of irresistible urges and inevitable taboos». Med andre ord så kan det tenkes at mennesker som tiltrekkes av det ekstreme, i form av nytelse eller selvpining, også har en forkjærlighet for mote. Nettopp fordi mote er så ekstremt i seg selv. Utforskning av kroppen, iscenesettelsen og den innstendige nødvendigheten av nyheter som skal selges. Konig avslutter: «In a sense fashion is a continuous homage to all the deeper psychological factors of the human condition». Ikke rart at subbgutt_19 vil være med på eventyret. Coco Chanel sa en gang at «mote alltid må dø, før den blir født på nytt». Så får vi håpe at Gallianos tirade på «La Perle» var slutten på en ond spiral. Og at fargene som har gjort seg synlige på de siste kolleksjonene bærer bud om en ny vår. Eller en ny høst, da.

Diane Pernet

9/2011

DAVID GUETTA SNOOP DOGG ANTONY & THE JOHNSONS M/KORK (FR)

(US)

6. - 30. OKTOBER

(US)

CRYSTAL FIGHTERS (ES) SIVERT HØYEM (SE) MELISSA HORN HARALD EIA, BÅRD TUFTE JOHANSEN OG ATLE ANTONSEN ARVE TELLEFSEN OG JØRGEN LARSEN I NIDAROSDOMEN KITCHIE KITCHIE KI ME O MONTÉE VIDAR BUSK M/S. MØLLER PELBO + TEAM ME HEDVIG MOLLESTAD TRIO FUCKED UP (CA) GOLD PANDA (UK) G-SIDE (US) RASK FEST M/E-TYPE OKTOBERFEST M/HAYSEED DIXIE TRØNDERFEST M/DDE, BCG OG DAG INGEBRIGTSEN AND THE DYNAMITE KIDS 1969-FEST DANCE NIGHT KATE PENDRY BYE OG RØNNING LØRDAGSRÅDET EVENTYRKONSERT PROMENADEKONSERT BOKBAD MED DAG SOLSTAD, ANNE B. RAGDE OG OLAUG NILSSEN

BILLETTER OG INFO PÅ UKA.no

RXR 2011 Rått og Råde 1. – 3. september // Lassa TEKST REDAKSJONEN FOTO EIRIK GJESDAL Til tross for det litt småsure navnet og den umusikalske forkortelsen, har Rått og Råde – eller RXR (et forsøk på å trekke veksel på Austin-festivalen South by Southwest (SXSW)

sitt makeløse renommé?) – etablert seg som Rogalands største musikkfestival. Ikke minst hjulpet av sin forbilledlige evne til å ta vare på hele familien. Barn under tolv år kommer gratis inn i følge med foresatte. Festivalen har ikke lagt opp til teltliv, men Mosvangen Camping ligger kun en kort gåtur fra festivalområdet og kan være ett godt alternativ for de som kommer langveisfarende.Vi var der og dokumenterte festen. Ses neste år!

9/2011

ginungagap.no

BERGEN 20. – 29. OKTOBER

HØY DEP U N KT ER F R A H ELE V ER DE N | WWW. BIT-T E AT E RGARA S JE N. NO

Ny scENEKuNsT FRa iNN- OG uTlaNd. 10 daGER, 15 KOmpaNiER, FOREsTilliNGER, iNsTallasjONER, wORKshOps, FEsTivalsENTER, sEmiNaRER OG pRøvEROmmET scENEKuNsT! FOR BillETTBEsTilliNG OG øvRiG iNFO: ta kontakt på telefon 55 23 22 35 eller per e-post til billetter@bit-teatergarasjen.no // www.bit-teatergarasjen.no Lik oss på facebook.com/BITTeatergarasjen Følg oss på twitter.com/teatergarasjen Last ned vår gratis applikasjon for iPhone, iPad og iPod Touch i App Store.

BTkortet

9/2011

BURTON SNOWBOARD JAKKE FØR: 3599,-

NÅ: 1499,*begrenset antall!

Burton Crucible

OSLO BOGSTADVEIEN • OSLO BYPORTEN • OSLO STORO STORSENTER • LØRENSKOG TRIADEN STORSENTER • SKI STORSENTER • JESSHEIM STORSENTER CC GJØVIK • SANDVIKA STORSENTER • TØNSBERG FARMANDSTREDET • SANDEFJORD HVALTORGET • KRISTIANSAND SØRLANDSSENTERET BERGEN ÅSANE STORSENTER • TRONDHEIM MERCUR SENTERET • TRONDHEIM TORG • BODØ GLASSHUSET • TROMSØ NERSTRANDA SENTER WWW.SWAG.NO

9/2011

Student? RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. januar. Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist. DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte. Fraktfritt - på ordrer over kr. 248,-. Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde.

Norges raskeste ne

Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 -

? 20.000 t i tler p 책 l a ge r

ettbokhandel

- epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

N책 ogs책 p책 mobil

mobil.haugenbok.no

blikk som dreper Jeg ser, derfor er jeg. tekst Håvard Ovesen Det er mulig du er for ung, men jeg husker Gulfkrigen. Jeg var elleve år og den lokale tvkanalen ÆTV distribuerte CNN vederlagsfritt over bakkenettet. Er du på min alder eller eldre, husker du kanskje også de flimrende videoene som (i alle fall tilsynelatende) dokumenterte hvor presis, nei, kirurgisk, bombingen av Irak var: Slik jeg husker det (og jeg har intet ønske om å forstyrre min noe perverse gulfkrigsnostalgi ved å sjekke dette for nøye) var enkelte av de smarte amerikanske bombene utstyrt med kamera. De var både krigsreportere og soldater på en gang. For et fantastisk våpen! Slik rekrutterte CNN meg i verdens første postmoderne krig: i enognitti iakttok jeg Gulfkrigen med et blikk som drepte! Siden den gang har jeg vært fast deltaker i all verdens krig og katastrofer. Jeg er ikke alene. Vi trekkes mot blod og gørr på TV som fluer mot dritt. Er det vi ser vår skyld? Under Gulfkrigoppfølgeren i 2003 satte verdens fremste militærmakt ord på over-

9/2011

veldelsesstrategien sin: Shock and awe. Hva skal vi kalle det på norsk? Skrekk og gru? Det strategiske overtaket shock and awe er tenkt å gi, skriver seg ikke bare fra overtallighet og øredøvende kanondrønn; vel så viktig er (med fare for å høres ut som Egil Svartdahl) gudsfrykten. Det er ikke så søkt som det høres ut: tenk deg hva det gjør med sjelen når satellitter, bombefly, raketter og ubemannede droner kan se hver en handling, eller når en mann i en bunker i Afghanistan kan koordinere spektakulære selvmordsaksjoner i USA som igjen får følger for både innen- og utenrikspolitikk i Polen og Etiopia; når døden kan komme, bokstavelig talt, som lyn fra klar himmel. Skrekk og gru som teknologisk virkemiddel og militærstrategi hensetter sine ofre til en gammeltestamentlig tilværelse, oftest helt uten å måtte lee en finger. Frykten for blikket som dreper er i seg selv nok. Det er ikke urimelig å anta at når du og jeg trekkes mot bilder fra Fukushima, Abu Ghraib eller Regjeringskvartalet så er det skrekken som driver oss. Vi oppsøker groteske TV-bilder

og øyenvitneskildringer i et forsøk på å temme vår egen frykt. TV-skjermen byr på et vindu mot en grusom verden, men den byr også på faste rammer og kontroll. Fra lenestolen kan vi konsumere katastrofen på et utall måter; vi kan klippe, lime, fryse, og hoppe over. Det heter ikke fjernkontroll for ingenting. Innledningsvis nevnte jeg gudsfrykt. Men det er kanskje ikke Gud vi trenger å frykte mest. Kanskje er det ikke synet av avrevne lemmer, kropper i brann og fluer i øynene som er det mest fryktinngytende. Det som virkelig får det til å gå kaldt nedover ryggen er ikke den vilkårlige lidelsen, men snarere evnen vi har utviklet til å observere, konsumere, og kontrollere gjengivelsen av den. Vi reagerer med gru (eller skrekkblandet fryd) når vi ser Faces of Death («narver-dokumentar» og åttitallsfenomen på VHS – spør storebroren din), ikke på grunn av vår konfrontasjon med døden, den befinner seg trygt plassert på den andre siden av skjermen, men på grunn av det faktum at vi sitter og ser på. Det grusomme er ikke skjebnen i seg selv,

men rekken av handlinger og transaksjoner som kulminerer i at vi kan sitte og spise ostepop og se folk dø på det grusomste vis, trykke på pause, spole tilbake, og se det en gang til. Det er med andre ord ikke bare den voldsomme døden og lidelsen vi prøver å gjøre oss likegyldige til, men den menneskelige naturen som har gjort vårt forbruk av den mulig. Skrekken, avskyen, og sjokket, og dermed fascinasjonen, skriver seg dermed fra iakttakelsen heller enn hendelsen. I en skjebnesvanger ironi Iskalde Grøss verdig fører iakttakelse til nye hendelser. Vi nistirrer på død og fordervelse for å lære oss å leve med at vi har muligheten til det. Samtidig er politisk vold, enten den utføres av politiet, militæret, Al-Qaida eller forstyrret vestkantungdom avhengig av oppmerksomhet for å fungere. Det er mulig treet faller i skogen selv om ingen ser det, men i så fall er det forgjeves. Vår forferdelse over skrekk og gru og påfølgende forsøk på å fjernkontrollere den, åpner dermed opp for stadig nye katastrofer vi kan forbruke. Er det vi ser vår skyld?

uteliv

the great october sound Ja, hva skal man si? Det er iallfall bra at det skjer noe innenfor tak og fire vegger, det er jo snart obligatorisk å ha svømmeknappen dersom en skal bevege seg utenfor døren i denne hydrodynamiske byen. Numusic har stengt portene, og forhåpentligvis fikk du med deg både snasen musikk og kunst.

Vi er imidlertid fremdeles i sving og hjelper deg med å skjelne (Bill) Clinton fra hveten og guider deg dit DJ-ene spiller nais musikk, artistene eier scenen, og generelt besøkelsesverdige arrangementer settes opp. Igjen venter de på å bli besudlet av dine klissete, regnvåte siddisfingre.

tre obligatoriske konserter Handsome Furs Folken, fredag 14. oktober Den canadiske duoen og ekteparet Handsome Furs lager deilig og mørk elektronisk pop. Gitarsoloer blir erstattet med analoge keyboards og kalde trommemaskiner varmer opp kjøtt og blod på dansegulvet.

Bilde: Markus Brendmoe, Selvportrett med sigarett

Markus Brendmoe Munch etc. 25. august - 16. oktober Stenersenmuseet retter søkelyset på Edvard

Sondre Lerche Checkpoint Charlie, torsdag 20. oktober Sondre, som har rukket å bli en vaskekte Brooklynhipster, legger femi-popen til side og stiller med en noe mer grovkornet og mørkere stil enn ved forrige korsvei. Men bak denne voksne fremtoningen ser han vel fremdeles temmelig prepubertal ut?

Veronica Maggio Folken, tirsdag 25. oktober Veronica Maggios skuffet kanskje noen under årets Rått & Rådefestival, men ble faktisk kåret til beste kvinnelige liveartist i Sverige foran blant annet Robyn og Lykke Li. Hun kommer (…) (tok du’n?) til å overbevise om at hun fortjente dette hederstegnet på Folken.

tre obligatoriske klubbkvelder Hall Toll Oppmerksomme sjeler har kanskje lagt merke til at Hall Toll har vært stengt i september. Dette skyldes rett og slett oppussing, så dette blir et spennende gjensyn.

Munch i høst med utstillingen Munch etc.,som viser bilder av kunstneren Markus Brendmoe, som har latt seg inspirere av noen av Munchs

The Grind Folken The Grind er et klubbkonsept som holder til i Grottene på Folken siste lørdagen i måneden. Her blir du presentert for nyskapende klubbmusikk; alt fra house til dubstep, grime og dancehall i en intim setting.

Movida Corona DJ-konkuranse Taket Fredag 14. oktober verter Taket Nattklubb opp med den internasjonale DJkonkurransen «Movida Corona». Dette blir en lokal delfinale, som senere fører til en nasjonal og europeisk finale.

mest kjente motiver, bl.a. Madonna og Skrik.

Brendmoes bilder kjennetegnes av ukonvensjonell tilnærming til tradisjonelle uttrykksformer. Resultatet er gjerne utfordrende og overraskende.

tre obligatoriske låter

For mer informasjon: www.stenersenmuseet.no

9/2011

How to Dress Well «Suicide Dream 3» (Solar Bears Remix) Dette kan fort falle innenfor den hipstrete sjangeren chillwave, men i dette tilfelle har Solar Bears jaget vekk trendy emoer med sin sexy og melankolske remix som utsondrer vintage Air og lo-fi R&B. Joe Goddard feat. Valentina «Gabriel» (Ossie Remix) Denne godlåta fra mannen

bak Hot Chip har fått mange spenstige remikser. Det som i utgangspunktet er en sjelfull og nærmest popete dubstep-låt, har blitt transformert av UK funkyautisten Ossie til noe som kan kalles breakbeat house, og med den deilige vokalen så blir det kjærlighet på dansegulvet. Emeli Sande «Heaven» (PYRAMID Re-fix) Denne uoffisielle remiksen er så episk at Skream sin remiks av Cassius’s «I Love You So» blir

som en vals å regne. Brostepbrødre som sitter og headbanger hverandre i skrittet til Skrillex vil revurdere livene sine etter første gjennomlytting. Deilig musikk i alle sjangre finner du på mine mikstapes, så sjekk ut gratis nedlastninger på www.soundcloud.com/jazzface

av: Svein brustad

mat

Studentersamfunnet 13. oktober

THOM HELL Storsalen 175 / 225 + avgift

Dører 20:00 Konsertstart 21:00

14. oktober

SIVERT HØYEM

Storsalen 295 / 345 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

15. oktober

KATZENJAMMER Storsalen 200 / 250 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

19. oktober

BJØRN BERGE

Storsalen 190 / 240 + avgift Dører 20:00 Konsertstart 21:00

21. oktober

JONAS ALASKA

Storsalen 125 / 175 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

25. oktober Harry Pepper Øvre Holmegt. 15 En kald torsdagkveld innbyr til trange bord i Stavangers hippeste bakgate, tre minutters gange fra sentrumskjernen. Sultne ankommer gjengen på åtte med minutters mellomrom. Kokkene får en takknemlig oppgave siden vi ikke bryr oss med å bestille samlet fra den meksikanske trerettersmenyen. Siden sist har Spare Ribs fått snike seg inn på matkartet, men i kveld er det tomt – noe vi allerede var varslet om kvelden i forveien da vi bestilte bord. Finnes det ikke mer råvarer i byen? Sløvt. Og når ble spare ribs en del av det meksikanske kjøkken? Integritet, hallo? Vi kjøper Mexico-illusjoner i den fargesprakede innredningen, ingen savner sombreros på hodet til vår britiske servitrise, men maten må gjerne forbli meksikansk. Selv om den da kanskje hadde vært mer spicy, og det behøves ikke. Ett terningøye trekkes likevel for at sistemann nektes matbestilling allerede kvart over ti. Vi andre ankom mellom tre kvarter og en halvtime tidligere. Kjøkkenet stenger ti(dlig), får vi høre. Senere observerer vi kjøkkensjefen ute på byen. Chicken Quesadilla, Blackened Lamb, og Armadillo Ostekake. Alle retter innfrir, selv

om den velsmakende sausen jeg serveres til lammet er tjukk i konsistensen, og mistenkes å ha ligget lenge i gryta. Jeg spanderer etter hvert ostekake på en kvinnelig kollega, som imponert lar stykket vandre rundt bordet til det blir en snakkis. Tommel opp. Vår engelsktalende oppvarter har det travelt med å huske alle bestillinger, som preges av god sans for meksikansk brennevin. Med kun to servitører i en fullstappet restaurant lar jeg meg begeistre over at servicen holder mål. Når anmelderen later til å ha peiling, og ber om vin som står til lammet, blir det klart at ingen av oss er vinkjennere. Vår serviceinnstilte servitør parerer proft med glimt i øyet og gir oss en chilensk rødvin hun selv en gang nøt til samme rett. Den smaker småsurt, men vi gleder oss heller over maten som er kommet kjapt på bordet. Fyldige porsjoner, gode smaker til mellomklassested å være. 560,- kroner for tre retter er rimelig. Men det spørs om gjennomsnittsgjester er like glade som oss for at det pushes drikke til det store gullkortet. Jeg ser langt etter vann, men frozen margaritas og Coronas kommer oss i forkjøpet. Halv tolv er lokalet plutselig tomt, og ørene takker for at det bare er vi som er høylydte nå. Ole Alexander Mæland

VERONICA MAGGIO (S)

Storsalen 175 / 250 + avgift Dører 20:00 Konsertstart 21:00

28. oktober

MELISSA HORN (S) Storsalen 280 / 300 + avgift Dører 21:00 Konsertstart 22:00

1 Skjerpings! Jesus mettet 5000 uten at noen skrev noe om smaken. På Måltidets hus på Ullandhaug metter de også tusener. Vi har smakt og kan rapportere at kantiner er the new shit. Kokker med erfaring fra de raffeste restaurantene sørger for at du kan spise smakfulle varmretter til en særdeles rimelig penge. Sa noen lav faglig status? De nye superkokkene har korket Ferneten og henter kidsa i barnehagen 15.30 sharp.

9/2011

mat

Måltidets Hus

6 Cafe de France Eiganesveien 8, Stavanger Den lyse og luftige innredningen er smakfull på en sånn måte at du ikke føler deg underkledd i Carlings-klær. Servitøren imponerer med sitt fag, og spiller samtidig med på sjargongen der vi sitter og drikker oss til matog vinkjennere. Etter at vi har inntatt suppe fra noe som ligner eggeglass, rå fisk, indrefilet, karamell-is, en smaksbombe av oster, og en tredelt dessert fra en annen verden, ber vi om en liten overraskelse. Spontant vartes vi opp med et halvtimes whiskeykurs. Vi kan knapt få fullrost Cafe de France nok, aberet måtte eventuelt være prisen. Kult at du må ringe på for å komme inn.

Akvariet i Stavanger Kult.Kafeen Sølvberget Stavanger kulturhus www.kultkafeen.no Jeg har aldri likt akvarier. Jeg liker følelsen av å glo på skapninger som er mer eller mindre uvitende eller likeglade over min eksistens, men jeg liker ikke fisker. Uansett hvor fargesprakende, slørete eller absurd formet fiskene er, klarer jeg aldri å engasjere meg ut over det rent estetiske. Jeg vet ingenting om hva som får fisker til å tikke. Jeg vet ingenting om hvilke signaler de sender ut. Hvem som er de kule fiskene? Hvem som er helt ute. Hvem hører på Frank Zappa og hvem hører på Sigvart Dagsland? Håpløst. Uansett hvordan jeg prøver å gruppere dem etter kjente sosiopsykologiske båser ender jeg alltid opp med projisere mine egne preferanser på de stakkars skapningene. Den mest spinnville hører selvsagt på Zappa og sper på trygda med å selge vintage Robert Crumb og har komplett, signert SimpsonVHS-boks på hedersplassen i hylla. Den traurige og grå stimfisken forbanner den stigende prisen på terassebeis og singel mens de stanger i køen fra Bogafjell til Forus. Jeg liker mennesker bedre enn fisk. Det gjør du også. Du er sikkert glad i å glo på dem også. Da bør du gå på Kult.Kafeen. Nærmere et menneskeakvarium kommer du ikke uten å uten å nærme deg jusens og etikkens grenseland. Kult.Kafeen har en 180 graders glassfasade ut mot Stavangers primærbiotop – Arneageren. Et vindusbord gir deg uhindret utsyn til plazaens fem innganger og utganger. Her driver de inn med skiftende strømninger og tidevann. Noen i stim, andre i ensom majestet. Noen med barracudaens besluttsomhet mens andre driver rundt som

9/2011

en formålsløs Guppy. Jeg har aldri likt Arneageren. Altfor mange overgira Røde Kors-pushere og kontantkortprostituerte. Jeg foretrekker Domkirkeplassen. Jeg liker kombinasjonen av luft, kjernesunne epleselgere fra Fister og NOKASassosiasjoner. Men bak lydtett glass og med en kopp helt ok americano faller det hele på plass. Kafeen er i sort og rødt som, såvidt jeg kan huske fra fordums VHS-thrillere, er gode farger hvis du har et feita akvarium i stua. Jeg var der tidlig, selv om det ikke er noen unnskyldning for å spille lokalradio over anlegget. Jeg vet ikke hva som er god akvariemusikk, men NRK-Lokalen er det definitivt ikke. Kult.Kafeen ble startet av Stavangers kulturelle utelivsbaron Terje Vallestad. Det overrasker derfor ingen at menyen på Kult. Kafeen er temmelig lik den du finner på Café Sting. Salater og sandwicher med fristende tilbehør og høy ruccolatetthet har vel etterhvert blitt for lunsjstedene hva øl er for utesteder, noe en bare må ha. Videre kan du få pastaretter, som også er standardrepertoar hvis du vil spille i lunsjligaen. Tilslutt har du pizza og burger. Menyen på Kult.Kafeen overrasker ikke. Den er en representant for det nye tradisjonelle lunsjstedet, det som ble født i æraen da nordmenn trodde de ble moderne. Det skjedde vel omtrent på den tiden kontantkorthorene, utenfor akvarieveggene på Kult. Kafeen, ble født. Jeg prøvde dagens, som var en sjampinjongsuppe. Den var helt grei. Du går ikke på Kult.Kafeen for å finne det kulinariske G-punktet. Du går der cirka i ellevetiden for å sikre deg et vindusbord ved siden av verdens kuleste akvarium. Eirik Gjesdal

Sørensens Familiestuer Skagen 26, Stavanger Andre etasje av N.B. Sørensen har definitivt et av de beste kjøkken i Stavanger. Fra første til siste rett er det knapt noe rusk å trekke for. Når vi serveres en såkalt amuse-bouche av sild og snacks er vi allerede begeistret. Smaksløk-oppvarmeren setter virkelig standarden for retter med distinkte smaker, som står perfekt til nærmest samtlige viner. Laksen til forrett kjennes først for salt, men et glass Sancerre demmer opp. Wasabi, agurk og vårløk gjør retten fulkommen smaksmessig. Kalvebrissel med eple, rødbet og sauce Bercy er neste rett ut. Med all respekt for mors kjøkkenkunster, dette er kanskje det beste vi har smakt. Måltidets hus Professor Olav Hanssens vei 11 Lyst og luftig lokale, selvbetjening og selvsortering; sjappa fremstår som ren og effektiv. Tidstypisk og trendy, men også praktisk og spennende er det store utvalget med tamedhjemspesialiteter. Vi snakker her om sylta neper på glass og grissini rullet på jomfrulår i Toscana. Du kan raske med deg mye rart på vei ut kassen. En bacalao, et kakestykke, en kopp kaffe og litt kjærlighet og omtanke kostet meg 100 kroner. Ikke verst.

5 Restaurant Nero Øvre Holmegate 9, Stavanger Fisk, hvilerett, andebryst til hovedrett, ost og dessert. Halvparten av rettene er latterlig gode. Den knasende friske mohito granitten vi serveres til slutt frembringer lyster som ikke er upassende når stevnemøtet

nærmer seg slutten på begynnelsen. Kelneren kunne gjerne løsnet litt på snippen i løpet av kvelden, men Nero er kanskje litt for de som liker det stivt? Dersom belysningen hadde vært mer fokusert hadde stemningen blitt varmere for to turtelduer på avveie. Vi betaler til slutt 3500,kroner inkludert driks. Det koster å være kar. For ikke å si keiser. Sjøhuset Skagen Skagenkaien 16, Stavanger Sjøhuset er intimt, men bordene er såpass adskilt at forretningshemmeligheter kan holdes i hevd. Sjøhuset Skagens meny er usedvanlig smart presentert, med 4-5 forretter, hovedretter og desserter. Kjøtt og fisk tilberedes på alskens vis. Vil du ha sjømat, kan du velge mellom bacalao, blåskjell, eller dagens fiskefangst. vår supplerende tilleggsservitrise glemte å gi meg nytt glass når vinen skiftet farge halvveis inn i måltidet, var akkurat den sjarmerende streken i regningen som trekker opp helhetsinntrykket denne aftenen. Sushi-Mat Nytorget 10, Stavanger For den som ikke lar seg skremme av Sushi-Mats mildt sagt ukonvensjonelle restaurantinnredning, er dette stedet absolutt å anbefale. Sjappa som ser ut som en kombinasjon av en tobakksforretning, Europris og svigerfars overfylte garasje, serverte svært god nigirisushi og sashimi, samt frekke makiruller. Vi var to personer, og spiste oss stappmette på kvalitetssushi for 275 kroner. City Brasserie Skagenkaien 28, Stavanger I Brasseriets førsteetasje serveres stedsriktig mat av selvsikre servitører. Den moderne restauranten langs den vakre sjøhuskledde kaien i sentrum av Stavanger skjemmes ikke av sitt fine (og noe forvirrede?) utvalg av fugl, sjømat og kjøttretter. Vi bestiller Tortellini med due til forrett, fulgt av skate i karrisaus med blåskjell til hovedrett. Jammen kan vi glede oss til et par av livets etter hvert nokså sjeldne førstegangsopplevelser. Thai Cuisine Restaurant Kirkegata 41, Stavanger Det heter at sulten er den beste kokk, men vi antar at en kyndig kjøkkenansatt står bak den fargerike og innbydende tallerkenen. Bitte litt varmere kunne maten muligens vært, men atmosfæren i lokalet har for lengst kompensert for dette. Sammen med et glass iskaldt thailandsk Singa-øl har vi roet nervene og hygget oss nesten i hjel. Den om lag 40 kvadratmeter store restauranten må være blant byens triveligste. Innredning og belysning er perfekt.

4 Harry Pepper Øvre Holmegt. 15, Stavanger Chicken Quesadilla, Blackened Lamb, og Armadillo Ostekake. Alle retter innfrir, selv om den velsmakende sausen jeg serveres til lammet er litt vel tjukk i konsistensen, og mistenkes for å ha ligget lenge i gryta. Med kun to servitører i en fullstappet restaurant lar vi oss begeistre over servicen og velvilligheten. En chilensk rødvin smaker småsurt, men vi gleder oss heller over maten som er kommet kjapt på bordet. Fyldige porsjoner, gode smaker til mellomklassested å være. Café Sting Valberget 3, Stavanger Byens legendariske utested, kulturhus og kafé åpnet trivelig og flott takterrasse i juni, og serverte helt streit mat til N&Ds utsendte. Vegetartallerkenen til 179 kroner var litt overpriset, men god, selv om den bar preg av et par kjappe løsninger og en noe inspirasjonsløs dag på kjøkkenet. Den renommerte sjokoladekaka som hele byen snakker om, virket forøvrig oppskrytt. Pizzeria Al Forno Ole Bulls gate 14, Sandnes Pizzeria Al Forno tar mål av seg for å være en autentisk, italiensk restaurant, men presterte mer i retning av en gjennomsnittlig, men for all del helt okei, hverdagsrestaurant eller familiespisested. Mette og semifornøyde betalte vi nærmere 900 kroner for en kulinarisk reise som skulle ta oss til Italia, men som på grunn av for mange snarveier endte med å gå seg vill i Sandnes. Grei pizza, men kjipe salater og calamares. Overraskende god panna cotta til dessert.

3 Manee Thai Kirkegaten 42, Stavanger Nok et skudd på den allerede frodige thairestaurantstammen i Stavanger. Bar preg av å være i oppstartsfasen da N&D besøkte dem. Fine lokaler og grei pris, men med forbedringspotensial på maten. Vi spiste tre retter til tre hundre, og fikk god tom yumsuppe, men dvaske krabbekaker og granateplekjernedessert uten granateplekjerner.

LANDMARK PROGRAM OKTOBER 1. OKT. EKKO 3. OKT. PRØVEROMMET 4. OKT. KHIB FORELESNINGSREKKE: RICARDO BASBAUM 5. OKT. FORFATTERSLEPPET: BEATE GRIMSRUD I SAMTALE MED MARIT EIKEMO MED MER 6. OKT. FORFATTERSLEPPET: EN KVELD I PROSAENS TEGN, OPPLESNINGER OG SAMTALER 7. OKT. ÅPNINGSFEST FOR UTSTILLINGEN OH HOW TIME FLIES 8. OKT. FORFATTERSLEPPET: OPPLESNINGER OG KONSERT MED MOONPEDRO 8. OKT. NOVELTY SOUNDS 13. OKT. HYBRIS FILOSOFIKAFE 14. OKT. SLIPPFEST ROV3, KONSERTER OG HØYTLESNINGER 15. OKT. NABOVARSEL: APPLEBLIM, MARI KVIEN BRUNVOLL, ALEX NOWITZ, TANJA ORNING 17. OKT. NY MUSIKK: SONG CIRCUS 18. OKT. PLAYDATE: CORTEX/ HONEYLEAP + FREDRIK LJUNGKVIST 19. OKT. BERGEN ARKITEKTFORENING 23. OKT. PIKSEL PROGRAMSLIPP 25. OKT. BIFF AVSLUTNINGSFEST 26. OKT. NORSK FANZINEKONGRESS II 30. OKT. PLATTFORM I FORBINDELSE MED DETAILS UTSTILLINGEN LANDMARK 10 ÅR — BURSDAGSKVELD! 22. OKT. SNASEN WASSERFALL LOT LOT DJS + OVERRASKELSE KVELDEN STARTER MED ET SPESIALPRODUSERT STYKKE DER KRAUTROCK MØTER STØYROCK MØTER VOKALKRAFT MØTER KUNST: KURT JOHANNESSEN STEPHAN MEIDELL ØYVIND HEGG-LUNDE ØYVIND SKARBØ ANDERS BITUSTØYL EVA PFITZENMAIER NATALIE SANDTORV JOHANNE BIRKELAND UTMARK — BERGEN STØYFEST JAZKAMER EDITION 27. OKT. JAZKAMER HAIR STYLISTICS ANLA COURTIS 28. OKT. JAZKAMER METAL ROBERT PIOTROWICZ / LASSE MARHAUG BLACK PACKERS 29. OKT. JAZKAMER THE BIG PICTURE ASTRO AMBOLTHUE Landmark er åpen tirs-søn 11 – 17 og åpner på kveldstid ved arrangementsstart Bergen Kunsthall viser i oktober utstillingene Details og Oh How Time Flies. Gratis adgang for alle på fredager mellom 17 – 22. W W W. K U N S T H A L L . N O Foto: Jazkamer / Bergen støyfest.

natt&dag 02.08.11:visittkort

02-08-11

13:45

Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

håkon norheim, 21 år 6 : Vel, der jeg kommer fra betyr rått at det er småkjølig. 1 : Når du er på do og driter dagen derpå. Det er råde.

torstein hestnes, 17 år 6 : Jeg vet da fader. 1 : At man må betale 20 kroner for vann.

bjarte, 34 år / Anders, 27 år 6 : Spesialøl. 1 : Vamp og regn.

andré vareberg, 34 år 6 : Si det ... Nei, faen, vet ikke. 1 : 50 Cent.

6 & 1 PÅ Rx R : hva er rått og hva er råde?

AV: Eirik Gjesdal og Klaus N. Skrudland

jane ognedal, 56 år 6 : De første jeg hørte. Overthrow. De var rå. 1 : Det er ingenting råde her.

ola aurenes 6 : Sikkert de som spiller akkurat nå. 1 : Råde. Det betyr vel korrupt, det ... vet ikke hva det betyr i festivalsammenheng.

anders fehn 6 : Sitte her og drikke øl. 1 : Ikke noe råde her.

dagny b. skrettingland, 31 år 6 : Kaizers. 1 : Enslaved.

mathilde grødem, 15 år 6 : Bra musikk. 1 : Skrikemusikk.

marte menes, 24 år 6 : Alt på den store scenen. 1 : Alt på den lille scenen.

may-liss furunes (20) 6 : Immortal. 1 : Regn.

erik salvesen, 32 år 6 : Sushi 1 : Faen for noen fittespørsmål.

9/2011

DESIGN Baller i luften Roger Antonsen og Jan Dyre Bjerknes har funnet opp det perfekte matematiske leketøy. Antonsen, som er førstelektor på Instituttet for informatikk ved UiO og Bjerknes, som og har en doktorgrad i robotikk står bak de lysende high tech-ballene som ble vist på idéfestivalen i september. De lysende ballene skifter, ved hjelp av mikroskopiske datamaskiner med bevegelsessensorer, farge etter hvilken posisjon de har i forhold til hverandre. Man kan etter eget ønske programmere hvordan ballene skal lyse; eksempelvis kan den være rød når den ligger, grønn når den triller og blå når den er i lufta. Ballene er designet av Trond Mikkelsen ved Kunsthøyskolen i Oslo. idefestivalen.uio.no

Horror! Kristian Hammerstad er utdannet illustratør ved Central Saint Martins i London. Illustrasjonene hans består av mye skjeletter, zombier og gammel hud, og minner om pre-code horrorserier fra før sensuren i 1954. Arbeidene hans har blant annet blitt publisert i The New Yorker, New York Times Magazine og Penguin Books. Med god grunn. kristianhammerstad.com

Bilde: Munch-museet

Munch’s Laboratorium

Veien til Aulaen 4. sept. 2011- 8. jan 2012 Munchs Laboratorium – Veien til Aulaen gir et unikt innsyn bak scenen i den arbeidende kunstnerens Edvard Munchs møte med en helt ny og enestående utfordring: det prestisjefylte oppdraget med å dekorere den nye Aulaen i Oslo. Utstillingen åpner dørene til Munchs laboratorium for å vise hans idé- og motivutvikling og eksperimentelle teknikker. Bildene hører til de mest eksperimentelle vegg-maleriene i Europa. Munchs fullskala skisser til veggmaleriene i Aulaen vises nå for aller første gang i Munchmuseet. Utstillingen gir samtidig et fascinerende innblikk i den intense og spennende konkurransen mellom to av datidens mest profilerte norske billedkunstnere, Edvard Munch og Emanuel Vigeland.

Kulest Da Non-Format skulle lage typografien til årets Visuelt, ville de bruke fysiske objekter i bevegelse fremfor 3D-animasjoner. De tok utgangspunkt i Visuelts logo, en prikk/ kule, og klarte ved hjelp av en skreddersydd mekanisme å bestemme hvordan en rekke kuler skulle falle i luften. Filmet med høyhastighetskamera, muliggjør dette en typografisk komposisjon i blant annet luften og under vann. Non-Format består av Kjell Ekhorn og Jon Forss, og er svært anerkjente både i Norge og internasjonalt. Videoer av kulene og andre spennende prosjekter kan sees på non-format.com

Låst Morten Skjærpe Knarrum, student ved Kunsthøyskolen i Bergen vant nylig studentprisen på Designers Saturday for stolen «Låst». Stolen bygger på konseptet at den kan produseres av fanger i fengsel – som et alternativ til stearinlys, badestamper og barneleker. Knarrum har blant annet testet ideen gjennom en Workshop i Vik Fengsel i Sogn. Tradisjonelle teknikker innen møbelsnekkerfaget benyttes ved bygging av stolen som også er nevnt i Wallpaper. designerssaturday.no

For mer info: www.munch.museum.no DESIGN: Ulrikke Nordseth

9/2011

TEGNESERIE

NÅR DU ØDELEGGER UNIVERSET PÅ DEN MÅTEN FÅR DET MEG TIL Å FØLE AT DU TAR MEG FOR GITT

TEKST Aksel Kielland Amerikanske superhelttegneserier selger dårlig. Uansett hvor mange bil letter superheltfilmene selger på kino, fortsetter salget av månedsheftene å synke. I 2011 har de bestselgende heftene gjennomgående solgt mindre enn 100 000 eksemplarer per måned, hvilket er latterlige tall for en bransje som fortsatt betrakter seg som leverandører av masseunderholdning. I et anfall av desperasjon har derfor DC Comics – forlaget

som utgir Batman, Supermann og Green Lantern, og som i løpet av de siste ti årene har blitt utkonkurrert av Marvel Comics hver eneste måned – bestemt seg for å gå drastisk til verks. Og som alle avgjørelser i den kommersielt anlagte delen av amerikanske tegneseriebransjen, er beslutningen tatt på sparket, og i beste fall tenkt gjennom halvannen gang av en gruppe executives som tjener sine millioner på å lisensiere grafikk til pysjamaser og matbokser, før den slippes løs på verden. Det DC har satt seg fore er intet mindre enn å reboote hele sitt univers. Dette har de gjort flere ganger tidligere, men da har det skjedd i tegneseriene, som del av intrikate historier hvor univers smelter sammen, går til grunne, og fødes på nytt i et regn av ild, blod og misforståtte pseudovitenskapelige teorier. Denne gangen er det snakk om gjennomsiktige forretningsavgjørelser tuftet på like deler åpenbar desperasjon og programforpliktet profittjag; et utilslørt forsøk på å rehabilitere en rekke potensielt innbringende franchiser ved å med makt presse dem inn i nisjene en forestiller seg at de hører hjemme i. Det vil si at Batman og Green Lantern fortsetter omtrent som før, mens Supermann er ugift, foreldreløs (ganger to), og kledd i t-skjorte og dongeribukse. DCs moderselskap Warner Brothers har lenge pratet om viktigheten av å etablere en Supermann «med edge», og når de nå har muligheten til å gjøre hva de vil er altså svaret: Jeans. Nåvel. Superheltkontinuitet er uansett i beste fall en sadomasochistisk øvelse for mennesker som ønsker å lese på seg Aspergers syndrom, og har ingenting å gjøre med bra tegneserier. Så hva betyr omleggingen i praksis?

Først og fremst at antallet leselige DC-serier har steget fra fire-fem til i overkant av ti. Men livet er for kort til å lese greie superhelttegneserier. Og selv om Grant Morrisons Action Comics, Peter Milligans Justice League Dark og Brian Azzarello og Cliff Chiangs Wonder Woman har potensial; selv om JH Williams’ Batwoman vil være verdt å kjøpe for tegningene alene, og selv om DCs månedlige utgivelsesplan ikke lenger vil være i stand til å røre en til tårer av ren og skjær sympati, skam og vemmelse, så gjenstår det faktum at forlagets to eneste virkelig gode månedlige utgivelser – Batman Incorporated og Xombi – har forsvunnet fra markedet. Og i en verden hvor det knapt er mulig å oppdrive en superhelttegneserie fra de to store forlagene som ikke ligger og vaker et sted i den kroppstempererte dammen mellom selvfinansierende konseptutvikling for potensielle spillefilmer, animasjonsserier og stygge Converse-modeller, og ubehjelpelige fetisjobjekter skapt utelukkende for å tekkes et hensvinnende nisjemarked bestående av enslige, arbeidsledige trettiåtteårgamle amerikanske menn, er dette et betydelig tap. Marvels relanserte Daredevil er i skrivende stund den eneste superhelttegneserien fra de to store forlagene som fortjener en helhjertet anbefaling. På den annen side løper Supermann rundt i olabukse. Jeg vet ikke om jeg er for gammel eller bare ikke gammel nok. DCs 52 nye månedlige titler kan kjøpes og leses via ComiXology-appen på iTunes. Dersom du var forutseende nok til å bestille den for noen måneder tilbake, kan Daredevil kjøpes i din lokale tegneseriebutikk.

I gots the species of faeces that pleases the neices” – Johan Galtung

Ellers er Brødrene Hernandez endelig ute med årets utgave av Love and Rockets: New Stories. Jaimes Browntown fra fjorårets utgivelse er noe av det sterkeste mannen har prestert i løpet av sin tretti år lange karriere, og det er ingen grunn til å forvente mindre denne gangen. Inga Sæthres Fallteknikk har den flotteste kirurgiscenen jeg noensinne har sett i en tegneserie, og er siden en tid tilbake tilgjengelig fra Cappelen Damm, som også har oversatt David Mazzucchellis obskønt kritikerroste Asterios Polyp. Husk også å gå i butikken og kjøpe fjerde bind av – Lars Fiske og Steffen Kvernelands Kanon (No Comprendo) – Norges for tiden beste tegneserie. Dessuten ligger det noe rart på ooo1981ooo.com.

Velkommen som kunde.

20.000 titler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

9/2011

kunst

Atelier Normanns Normanns er et nytt kunstnerstyrt prosjektrom i Stavanger. – Selve ideen og konseptet ble igangsatt for rundt ett år siden og startet med knappheten på atelier i byen, forklarer Daniela Arriado. – Etter ferdigstillelsen av atelieret ble dette prosjektrommet laget. Det huser nå seks kunstnere, én produsent og én kurator. Målet er å bli et produksjonssted for kunstnere, og et kunstnerstyrt visningssted. De som holder til her er stort sett etablerte og

nyetablerte kunstnere. Også er det en annen fløy ved siden av som har landskapsarkitekter, designere, kostymedesignere og studio. I andre etasje skal det i løpet av vinteren utvikles et kontorfellesskap for mer kreative industrier og kunstnere som trenger et sted å jobbe. Målet er å ha flere utstillinger i løpet av året. Bare nå i høst skal det være to utstillinger, pluss at huset er åpent under R Open med foredragsserier og utstilling. Prosjektrommet Normanns skal være et rom fundert på kunstnernes premisser; kunstnerne som

stiller ut, velges av en komité bestående av medlemmene her på huset. Det er også mulig å leie rommet som prosjektbasert arbeidsrom der prosessen munner ut i en utstilling. Hvis du for eksempel vil bygge svære ting, ikke har atelier og trenger plass for å konstruere noe stort. Prosjektrom Normanns drives av medlemmene det tilknyttede fellesatelieret Atelier Normanns og er bygget med støtte fra Norsk Kulturråd. facebook.com /Prosjektrom.Normanns www.r-open.no

City One Minutes: 24 minutes around the world Public Art Screens, til 1. november – For tiden har vi en kunstutstilling kuratert av den hollandske videokunstneren Heiner Holtappels i samarbeid med The One Minutes Foundation. Det er en organisasjon i Amsterdam som samler, formidler og produserer ettminutts kunstfilmer, sier Daniela Ariado. Hun er Art Director & Producer ved Public Art Screens. – Programmet heter City One Minutes, og 24 kunstnere har blitt invitert til å delta. De har hver for seg produsert en film på ett minutt i forskjellige byer: Cape Town, Teheran, New York og Shanghai, for å ta noen eksempler; 24 byer, 24 kunstnere, 24 minutter. Ideen er å vise hva som skjer i løpet av et døgn rundt omkring i verden, å bringe de forskjellige byene til vår by. Det er også en lokal kunstner med, Anne Helen Robberstad som dokumenterer ett minutt av Stavanger. I tillegg har vi en ny skjerm på Sølvberget i foajeen, som et samarbeid med kulturhuset. Til nå har programmet blitt satt sammen ved at vi har invitert kuratorer utenfra, både internasjonale og lokale, og vi skifter i utgangspunktet programmet hver tredje måned. Kunstprogrammet går i loop i alt fra ti til 40 minutter, ofte har det vært én kurator og ti kunstnere og ti verk. Vårt program skal være synlig for folk i byrommet. De fleste er gjerne travle på dagtid, men på denne måten kan de likevel få med seg ett minutt eller to med kunst. Det er vår visjon. Og ikke minst handler det om å være en ny visningsarena for kunstnere som jobber med film og bevegelige bilder. Det er behov for flere slike arenaer. www.publicscreens.no

Kjetil Kausland Galleri Gann, 6. oktober – 13. november Kausland er nok mest kjent for å ha sloss i Norges første MMA-kamp (mixed martial arts) mot en profesjonell motstander, det hele som del av et utvidet kunstprosjekt: – Jeg viser hele dette pågående prosjektet i sin bredde, billedserien som heter No Holds Barred og et videoarbeid av MMAkampen som foregikk i Bergen. Jeg kommer også til å vise en god del fra den siste serien som heter Submerged. Prosjektet er mer eller mindre avsluttet, men jeg trenger ennå noen få bilder for å gjøre den siste serien komplett. Kausland presenterer prosjektet i bokform i februar, «et slags punktum», som han kaller det. www.gallerigann.no

Herbert Thoma Galleri Sult 20. oktober – 6. november – Jeg kommer til å vise cirka 30 arbeider i variable størrelser, forteller Thoma. – Hovedsakelig dreier det seg om malerier i et figurativt formspråk. Maleriene mine er ofte i grenselandet mellom figurasjon og non-figurasjon, i det siste har jeg jobbet litt mer med nokså nonfigurative bilder, men i sommer kom plutselig figurasjonen tilbake, så da blir det slik! Motivene er hovedsaklig mennesker i forskjellige situasjoner og gjenkjennelige ting som man kan lage sin egen historie til. www.gallerisult.no

Tomasz B. Ozdowskii Haugesund billedgalleri til 16. oktober – Jeg skal stille ut fire prosjekter, begynner Ozdowskii. – Det er for det meste skulpterer: Verticalis, Cathedrals, Continuum, og tegninger fra Organized

9/2011

Chaos. De største skulpturene er omtrent to og en halv meter og de minste ti centimeter, så det er et bredt spekter. Størstedelen er produsert den siste tiden. Jeg jobber primært med glass og aluminium, materialer jeg begynte å jobbe med for nesten ti år siden.

Tomasz Boncza-Ozdowski er født i Argentina. Han har sin utdannelse fra Kunstakademiet i Poznan i Polen. Han debuterte i 1975 på diverse gallerier i Polen, Øst Tyskland og i Moskva. Skulpturene hans handler gjerne om lys, gjenspeiling og geometri. www.haugesund-billedgalleri.net

kunst: Hans Christian Skovholt

Surrounding Surrounding

Bacon Bacon&&Warhol Warhol

VideoSpace VideoSpace

Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 12 –17–17 · www.afmuseet.no Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no Dronningensgate 4, Oslo · Ons–søn 12 –17 · www.afmuseet.no facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley facebook.com/astrupfearnley · twitter.com/astrupfearnley

05.05 05.05–23.10.2011 –23.10.2011

03.11 03.11–31.12.2011 –31.12.2011

THOMAS SÆVERUD 8. september - 9. oktober

UNNI ASKELAND

20. oktober - 20. november MADLAVEIEN 75, STAVANGER / WWW.KUNSTGALLERIET.NO / TIR-ONS-FRE 10 - 17 / TOR 10 - 19 / LØR-SØN 12 - 16

scenekunst

Den store norske humorfestivalen 5. til 9. oktober Ingenting er så grusomt som dårlig stand-up, men når lysene er rigget, scenen er klar og humorfestivalen er på trappene og proffene gjør sitt inntog – da blir det andre boller. I år er det ingen ringere enn Jarred Christmas som inntar byen. Humorfestivalen har de siste årene hentet gjester som har gjort det skarpt på scenene under verdens største festival, Edinburgh Festival Fringe. Christmas er intet unntak og har fått strålende kritikker både i Edinburgh og resten av Storbritannia. Christmas kommer opprinnelig fra New Zealand, jobber i Storbritannia, har vunnet priser, har eget tv-show, og tar nå altså turen til Stavanger. Stavanger Hall (Clarion Hotel) 7. oktober, humorfestivalen.no

Wear it like a Clown 7. og 8. oktober Regi: Tilde Björfors Cirkus Cirkör fra Sverige er banebrytende innen nycirkus. I dette tragikomiske og absurde showet utforsker sirkusdirektør Tilde Björfors kaos, orden og hvordan risiko fort kan forvandles til muligheter. I et snurrende scenerom beveger artistene seg gjennom en verden av illusjoner, skyggespill,

knivkasting, akrobatikk, sjonglering og dramatikk. De seks karakterene sliter alle med ensomhet, og prøver å nå frem til hverandre på sitt vis – blant annet med bordtennisballer, sugekopper og motorsager. – Vi arbeider på mange ulike måter for å forandre verden med nycirkus, sier Christina Simpson fra Cirkus Cirkör. – Både gjennom forestillingene våre, undervisning, kurs for

barn, ungdom, voksne og eldre. Den måten artistene i nycirkus tenker om tillit, balanse, fokusering og så videre kan overføres til våre private liv, i organisasjoner og på et holdningsskapende nivå. Er du klar for knivkasting, akrobatikk, sjonglering, dramatikk, musikk og humor er dette en forestilling som gjør det vel verdt å turen til Sandnes Kulturhus. sandneskulturhus.no

Peer Gynt Rogaland teater, spilles til og med 14. november Regi: Kjersti Horn Det er ikke mye igjen av den tradisjonelle nasjonalromantiske Peer Gynt i Rogaland Teaters oppsetning. Har du ennå ikke sett årets Peer Gynt-oppsetning etter premieren 3. september er det bare å skynde seg. Mor Aase med badla og gummistøvler, spilt av en mann er ikke hverdagskost i norske oppsetninger av Peer Gynt, det er heller ikke framstillingen av resten av Ibsens persongalleri. Denne oppsetningen av Peer Gynt er frisk, skitten, sjarmerende og til tider rørende. For ikke å snakke om hysterisk morsom. rogaland-teater.no

Ingeborg Sanner er prosjektleder for Litteraturhuset Stavanger og NATT&DAGs nye scenekunstskribent.

oversikt oktober Peer Gynt Rogaland Teater, spilles til og med 14. november.

Dyrene I Hakkebakkeskogen Sola Kulturhus, fra 14. oktober

Fractured bones /Let’s get lost Tou Scene, 5. – 8. oktober

Alice Rogaland Teater, spilles 14. oktober – 31. desember

Wear it like a Clown Sandnes Kulturhus, 7. og 8. oktober Fighterhjerte Rogaland Teater, spilles til og med 8. oktober

Fractured bones/Let’s get lost 5. – 8. oktober Av: Iver Findlay/Marit Sandsmark. Co-produksjon: Black Box Teater, Tou Scene og RAS Et av kunstens urgamle spørsmål utforskes i Iver Findlay og Marit Sandsmarks Fractured bones/Let’s get lost: Finnes tingen hvis ingen betrakter den? Hvis et tre faller i skogen … I et landskap med

1 54

9/2011

videoprojeksjoner og monitorer hentet fra søppeldynga møter vi en mann som forsøker å forsvinne. Her blandes dans, teater, live video og musikk og 3D-grafikk. Teater- og videokunstner Iver Findlay, koreograf/ danser Marit Sandsmark og musiker/komponist Pål Asle Pettersen utgjør kjernegruppa i forestillingen som hadde premiere på Black Box teater i Oslo for full sal under Ultimafestivalen. touscene.com

Hvis ingen går i fella … Rogaland teater, spilles 12. oktober – 17. desember MOR: Eg konne vel tenkt meg å gå heile Den kinesiske mur Rogaland teater, spilles 12. oktober – 23. november

RAS presenterer: Batsheva Dance Company (IL) «Horra» av Ohad Naharin Sandnes Kulturhus, 18. oktober Riksteateret presenterer: The Man at the Tramstop – av Toy boys Sandnes Kulturhus, 1. november

scenekunst: ingeborg sanner

EVENTYR BLIR IKKE STØRRE ENN DETTE! ”…SCENESHOWET OG STORSKJERMEN I BAKGRUNNEN, SOM SKAPER EN TEGNESERIEAKTIG 3D-DYBDE, ER

SPEKTAKULÆRT” VG

BATMAN LANDER I BYEN AFTENPOSTEN

KUNlin4ger!

OPPLEV BATMAN ”LIVE” PÅ SCENEN EN NYSKREVET HISTORIE MED STUNTS, MAGI, KAMPSPORT, LUFTAKROBATIKK OG EN FLUNKENDE NY BATMOBILE

OSLO SPEKTRUM 11 - 13 NOVEMBER E

ND VE PÅOM LE ER LIVE.C SE LDATMAN BWIWW.B

Billetter: 815 33 133 eller 815 11 211 | Gruppesalg (min 10 pers.): 815 11 211 Hotellpakke: 815 52 400 | www.billettservice.no www.oslospektrum.no | www.batmanlive.com

BATMAN and all related characters and elements are trademarks of and © DC Comics.

(s11)

forestil

LITTERATUR Født 1966 og debuterte atten år gammel med diktsamlingen Flytende paraplyer (1984). Fikk sitt gjennombrudd med den såkalte S-trilogien; Siamesisk, Selvbeherskelse og Sauermugg, og har hittil gitt ut ti romaner. Har også vært aktiv som oversetter, essayist og redaktør for skriftserien Marginal. I sommer lanserte han første utgivelse i serien «Stig Sæterbakkens utvalgte» på Bokvennen forlag. Planen å utgi en oversatt roman i året, med etterord av Sæterbakken. Gjennom natten vil utgis på engelsk av forlaget Dalkey Archive Press.

ANGST

Gjennom natten og inn i dagen med Stig Sæterbakken. TEKST Ole Øyvind Sand Holth FOTO Atle Richter Schie – Jeg har blitt vant til at alle snakker om det, at det er så dystert og så mørkt, det jeg skriver. Men jeg tenker ikke sånn. Jeg tenker bare på det som noe grunnleggende menneskelig, og derfor interessant. I forhold til sorgerfaringen, som er helt sentral i den nye boka, er jo sorg noe vi absolutt ikke ønsker og som livet vårt går ut på å beskytte oss mot og forhindre. Men når det skjer, det vi ikke ønsker, så tror jeg at det nesten alltid også vil innebære et element av befrielse. En slags rikdom. Det er blitt dag: Dagen etter lanseringsfesten for Gjennom natten, Stig Sæterbakkens tiende roman. Forfatteren har på seg svart dress. Han røyker sigarillos. Stemmen er dyp. – Jeg tenker egentlig på tittelen som ganske lys. På grunn av det første ordet. Tittelen er jo et sitat, fra det eventyret som Karl fortalte til Ole-Jakob: «Uansett hvor din vei måtte føre deg, vil jeg være ved din side og beskytte deg. Gjennom natten og inn i dagen». Egentlig hadde jeg tenkt at det skulle være tittelen: Gjennom natten og inn i dagen. Den har et håp i seg. Samtidig er det selve det forferdelige, fordi det er nettopp dette løftet Karl Meyer svikter som far. Det var det han ikke klarte. Han klarte ikke å være der for sønnen, da det gjaldt som mest. Sæterbakken snakker langsomt, med lange pauser, som om han også i samtale søker å utrykke seg med den samme nådeløse presisjonen som kjennetegner språket i hans når han skriver. Gjennom natten handler om tannlegen Karl Meyer, og den dype sorgen han opplever da sønnen Ole-Jakob tar sitt eget liv. – Han ser for seg at alt bare vil bli en endeløs fortsettelse, hvor alt handler om å døyve fortvilelsen, mens han bare ønsker å være i 56

9/2011

den fortvilelsen. Den eneste måten å komme seg ut av fortvilelsen på, må være å forvandle den til noe enda verre. Til forskrekkelse, til skrekk, til død. Det er nøkkelen, ser jeg for meg, til hans destruktive trang. Fortvilelse og skyldfølelse driver Karl Meyer ut på en marerittaktig reise nedover det europeiske kontinentet. Målet er Slovakia, der har han fått høre at det finnes et hus hvor den som tør å gå inn vil bli konfrontert med sitt livs verste redsel. – Egentlig kom ideen om huset med ideen om sorg. Jeg hadde lyst til å ta det helt ut. Men det er også veldig inspirert av … det høres jo ut som en dårlig skrekkfilm, som en av personene i romanen sier. Det er jo dét det er. Og jeg synes det var naturlig, at det var slik det skulle ende, med noe ekstremt, noe skrekkfilmaktig. Som samtidig har et renselsesmotiv i seg. Jeg tenker at nesten alle skrekkfilmer har det. Du skal bli konfrontert med noe, og forhåpentligvis overleve og komme styrket ut igjen. Igjen: Gjennom natten og ut i dagen. Det er nøkkelen til enhver skrekkfilms oppbygning. Var skrekkfilmer en bevisst inspirasjon? – Ja. Jeg elsker skrekkfilmer. Problemet er at det er så utrolig få skrekkfilmer det går an å elske. Gode skrekkfilmer er en veldig mangelvare. Uansett om de kan være skremmende i partier, så er de som helhet nesten alltid en skuffelse. Så det jeg ville med den delen av boka som utspiller seg i huset, var at det skulle være skuffende. Man forventer at noe forferdelig skal åpenbare seg. Jeg ville at det skulle ende omvendt. At det er en person som til slutt trygler og ber om å få bli konfrontert med noe helt forferdelig. Som ikke skjer. Og dét er det forferdelige: At det forferdelige ikke åpenbarer seg. At det grusomme er ikke det grusomme, men fraværet av det. Tomheten. Som er mye mer forferdelig enn noe han kunne møtt i det huset. Til slutt står han bare der, alene. Det er tomt. Det er bare han.

Når jeg spør hva Sæterbakken selv frykter mest, ber han først om en øl til. Et nytt «hair of the dog that bit me», som han sa om den første. Etterpå unngår han spørsmålet. – Jeg husker at da jeg ennå var for ung til å se skrekkfilmer på kino, hadde jeg en fast avtale med den eldre søsteren min, om at hun skulle se filmene for meg. Vi hadde en fast ordning, der hun kom hjem fra kino og la seg på en madrass på rommet mitt og gjenfortalte hele handlingen i filmen, før vi sovna. Og jeg husker da hun hadde sett The Shining, at vi måtte ta det over to kvelder. Det ble for skummelt, rett og slett. Jeg måtte avbryte henne, med pipestemme, halvveis. Hva kommer det av, tror du, at man som leser eller forfatter opplever en glede ved å gå inn i noe som i utgangspunktet er vondt? – Jeg tenker på det som litteraturens mirakel. Banalt sagt, at det kan gi en så stor fryd å fordype seg i så mye elendighet. Men det som gjør det til en så stor glede, er det du nevnte: den språklige presisjonen. For leseren ligger det en potensiell lykke i bare å se at det går an å beskrive noe så presist. Og da spiller det ingen rolle hva det er. Og derfor er det jeg ikke tenker på det jeg holder på med i kategorier som svart, dystert, pessimistisk, eller det motsatte. For meg er det ugyldige kategorier. Sagt enkelt så jobber jeg egentlig bare med presisjon. – Jeg er bare opptatt av språket, og vet at hvis jeg får til det språklige, som handler om å være så presis som det overhodet går an å være, da er resten der. Da har jeg det jeg trenger. Og i den presisjonen så ligger lykken og lindringen. Noen ganger tenker jeg så radikalt som at en roman som helhet er egentlig bare et påskudd. En anledning for lysende enkeltsetninger. Men de kan selvfølgelig ikke oppstå i et vakuum: De er nødt til å ha en sammenheng for å bli til.

Stig Sæterbakken kaller seg selv «en farlig god leser». Det er en evne som også har gitt utslag i tre essaysamlinger om litteratur. I den nyeste av disse, Dirty Things (2010), står nøkkelteksten «Å skrive er å utrykke som forbrytelse, det som ble innsatt som lov». Der skriver han blant annet at «overfølsomhet og språkfølelse er to sider av samme sak». Jeg har lenge hatt lyst til å spørre om akkurat den setningen. – Svaret på det er enkelt: Angst. Var det ikke det Alfred Kubin sa en gang, at «angsten er min ene kapital». Angst er overfølsomhet, overdreven virkelighetskontakt. Jeg har alltid levd med angst. Stort sett klarer jeg å håndtere det, men av og til tar den overhånd, og da blir jeg syk. Men den må samtidig være der. Det er kilden til den optimale presisjonen. Den litt for store virkelighetskontakten: Du klarer ikke la være å ta alt inn, legge merke til alt, oppfatte alle nyanser. Det som må til for å kunne bruke språket presist, er å sanse ekstremt presist. Hva er skrivingens rolle i angsten? – Det som holder en i hop. For meg er det helse i det å skrive. Du svarte aldri på hva du selv frykter mest? – Jeg var med den svenske forleggeren min på en konferanse, da jeg akkurat hadde skrevet første utkast til Gjennom natten. En kveld ble vi sittende rundt et bord sammen med en gjeng fedre som var med sønnene sine på en fotballturnering. Og da sendte jeg det spørsmålet rundt bordet. Hva folk trodde de ville blitt møtt av i det huset i Slovakia. Og en av dem svarte: kunne man ikke bare helt på bensin og tent på hele huset? Den setningen tok jeg med i romanen. Mens litteraturens funksjon, tenker jeg, er det motsatte: Det er å åpne døren og ønske velkommen inn. Gjennom natten (Cappelen Damm) er ute nå.

Vanskelig Vanskelig å lese Vanskelig å lese pensum? å lese pensum? pensum? Få studielitteratur som lydbøker fra NLB. Et gratis tilbud for alle som har problemer med Fålese studielitteratur somSjekk lydbøker fra NLB. Etforgratis tilbud for alle som har problemer med å vanlige bøker. ut www.nlb.no mer informasjon! å lese vanlige bøker. Sjekk ut www.nlb.no for mer informasjon! Få studielitteratur som lydbøker fra NLB. Et gratis tilbud for alle som har problemer med å lese vanlige bøker. Sjekk ut www.nlb.no for mer informasjon! NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no NLB - biblioteket for lyd og punkt tlf: 22 06 88 10 e-post: utlaan@nlb.no

christopherowe.com

Sideprogram: Gratis Barnas Transform med Hulder Bulder Lacho Drome (film) â€˘ All verdens hodeplagg (utstilling & seminar) Innvandrernes mĂ¸te med det norske helsevesen (seminar) + mer!

Kickoff: 19.okt: No Border Orchestra Tjuvstart: 29.okt: Valkyrien Allstars Alle billetter: byscenen.no / dokkhuset.no

Samarbeidspartnere: St.Olavs Hospital, Trondheim Folkebibliotek, Orgelfest, Cinemateket Trondheim

MUSIKK André Martin Hadland aka Son of Light (f. 1975 i Mandal). Er en av de mest prominente artistene på Tommy Tee sitt plateselskap, Tee Productions, hvor han i 1997 ga ut debuten Deep Green (under navnet N-Light-N), en skive som har opparbeidet seg klassikerstatus i det norske hiphopmiljøet. Albumet satte en ny standard for engelskspråklig rap i Norge, og Son of Light regnes gjerne for å være landets beste raplyriker. Han slapp også EP-en The Homecoming i 2006, men fulgte ikke opp med oppfølgeralbumet, War of the Words før i år, hele 14 år etter debuten.

I hildringstimen er det altså godt å seile, skjønner vi. Fjorten lange år tok det Son of Light å komme ut av natten. Tekst Mathias Rødahl FOTO Johanna Siring Son of Light sitter på Litteraturhuset i Oslo og mimrer tilbake til ungdoms årene på Sørlandet, hvor han og kompisene Terje og Espen formet gruppa med det ekstremt hiphop-ekte navnet Fifth Element. Det var også rundt denne tiden at undertegnede traff den da 19 år gamle rapperen for første gang. Året var 1994, stedet møtelokalet Folkvang i Fredrikstad, hvor statsminister Einar Gerhardsen 46 år tidligere hadde tatt et oppgjør mot kommunistene i arbeiderbevegelsen med sin berømte Kråkerøy-tale. Lang natts ferd Sørlendingens ankomst til plankebyen bød kanskje ikke på en politisk vekkelse, men likevel var det et første møte med et mer seriøst og lidenskapelig hiphop-syn enn det jeg fram til da hadde fått oppleve som rapinteressert 15-åring. Mye har skjedd i livet til «Lyset» siden den gang, blant annet albumklassikeren Deep Green og et albumopphold på 14 provoserende lange år. Men når han nå endelig har sluppet oppfølgeren War of the Words, en hel ungdomsgenerasjon etter debuten i 1997, er det uten tvil med hjelp fra mye av den samme lidenskapen som har fulgt ham siden tenårene.

Har du mye av han puristen i deg fortsatt? – Ja, det har jeg. Men puristen i meg har utviklet seg … om ikke blitt mer moderat. Jeg har i alle fall valgt å fokusere på litt andre ting å være purist på. Jeg har aldri ønsket å diktere en sannhet for folk, men samtidig må jeg ytre det jeg mener. Og jeg føler at det kanskje ikke alltid faller i like god jord. Men det er på en måte den skolen jeg kommer i fra, og jeg ser ingen grunn til å forandre på det nå. Er rappingen like viktig for deg nå som det den var på den tiden? – Ja, det er det, men på en helt annen måte. Før var det utrolig viktig å rappe og bli kjent med og i uttrykksformen. Men til tross for at det lyriske selvfølgelig alltid er viktig for meg, er jeg nok mer opptatt av musikk nå. Og det er nok kanskje på den måten jeg har utviklet puristen i meg. Jeg er mer opptatt av bredere musikalske uttrykk. Faren min spilte i Motown-coverband, og mamma var hippie, så jeg kommer liksom fra Motown og protestmusikk. Egentlig har jeg alltid vært åpen for andre sjangre, men når man skal finne seg selv og er veldig anti-foreldre, blir man kanskje overfokusert på det man gjør. Jeg merker jo at det er lettere for meg å ta del i andre typer prosjekter, og å være musikalsk frisinnet i forhold til tenårene og 20-årene, da man virkelig var purist, og alt skulle være boom-bap, du vet.

Det må være lov å si: ’Du er en veldig hyggelig person, men musikken din stinker’.”

Det har gått utrolige 14 år siden du slapp din klassiske debutskive, Deep Green, men likevel er den blant årets mest etterlengtede norske rapskiver. Hva tror du det er med musikken din som har holdt deg relevant i så lang tid? – Først og fremst er jeg utrolig takknemlig for at folk fremdeles er interesserte. Jeg vet ikke om jeg hadde giddet å vente på noen i 14 år selv, hehe. Men vi er et lite land, og jeg tror kanskje noe av det handler om at jeg gjør noe annet enn vanlige MC-er, hvis man kan bruke det uttrykket. Og de prosjektene jeg har valgt å være med på i løpet av den tiden jeg har vært «borte», har vært interessante. Jeg tror også at folk ser at det er en utvikling der som gjør meg interessant som artist. Jeg ser aldri på meg selv som ferdig utviklet. Da kan man jo like så godt legge opp. Norsk rap har forandret seg mye siden 1997. Hva er positivt og negativt med sjangeren i 2011? – For å få folk til å forstå at jeg ikke har det der gammel-bitter-mann-syndromet, så må jeg poengtere at det har utviklet seg til å bli en utrolig sterk ting i Norge. Norskspråklige artister har utviklet seg til å bli jævlig bra. Engelskspråklige har utviklet seg til å bli ganske bra, og vi har fått stjerner både nasjonalt og internasjonalt. Det jeg derimot ikke takler, er den hit-chasing-kulturen. Frykten for å gjøre noe originalt. Frykten for å ikke være formatert. Jeg har aldri forstått den. Og jeg blir engasjert når jeg prater om det, fordi jeg synes det er så jævlig cheesy til tider. En så utrolig «lett utvei»-stil. Og jeg synes også

at media nører opp under dette fenomenet. Her i landet har vi noe som er veldig spesielt, på den måten at pressen tar direkte kontakt med artisten på Twitter og sånne ting. Jeg synes det er helt … jeg tenker, er det ingen andre enn meg som reagerer på det? Blir ikke det for close? For meg er det uhørt. Det må være en grense der. Du kan eie musikken til en artist, men du kan ikke eie artisten. Ja, eller at artisten går direkte til media og spør «funker det her?» – Absolutt, ikke minst. Og det er kanskje nesten verre faktisk. For en artist må jo holde seg for god til det. Selvfølgelig må pressen få lov til å prøve seg, men det kameraderiet der … jeg har aldri vært en del av gutteklubben Grei, fordi jeg tror de fleste vet hvor jeg står. Jeg føler ikke at det er viktig å snakke dritt om folk, men det er viktig å si hva du mener. Hvorfor tyr norske rappere så fort til ordet «hater» hvis man mottar litt kritikk? Hva tror du redselen for å både si og høre noe negativt kommer fra? – Jeg tror folk er så opphengt i den norske oppfinnelsen, janteloven, at de tenker det er jantelov med en gang noen kritiserer noe, men det stemmer jo ikke. Man må jo få lov til å si «Du er en veldig hyggelig person, men musikken din stinker». Det er ikke jantelov. Jeg er ikke misunnelig. Jeg har ikke lyst til å lage drittmusikken din. Jeg har ikke problemer med at du tjener 14 millioner kroner på drittmusikken din, men du må innse én ting … folk som tømmer søppel, de jobber hardt de også, men på slutten av dagen, så jobber de bare med søppel.

Son of Light er for tiden aktuell med sitt kritikerroste andrealbum War of the Words, som er produsert i sin helhet av Tommy Tee, og byr på gjesteopptredener fra blant annet Talib Kweli, Madcon og Tingsek. War of the Words er anmeldt på side 64. 9/2011

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER

LINDSEY BUCKINGHAM Seeds We Sow (EAGLE RECORDS/PLAYGROUND)

Kongen av (voksen-)pop. Det slår meg at den oppvoksende generasjon – «kidsa», som de gjerne kalles – ikke har noe nevneverdig forhold til Lindsey Buckingham. Og det er en skam; en stor skam. Kanskje noen tror det er hun dama fra Fleetwood Mac. Og det er forsåvidt ikke så rart, all den tid Lindsey har et jentenavn. Men faktum er at denne mannen er en av tidenes låtskrivere. Det han gjorde med Fleetwood Mac er én ting, men faktumet at han har holdt enormt nivå også som soloartist, noe som gjør talentet hans desto mer påtagelig. Og nå, i en alder av 61 (!) år, har han sluppet sin kanskje fineste plate noensinne. Seeds We Sow er en tour de force av selvtillit, trygghet, finesse og kreativitet. Med tanke på det livet han har levd, all den kokainen, alle de damene, hele det åttitallet, så er det faen meg stort å fremvise slikt overskudd. Fra åpningssporet og tittelkuttet er tonen satt. Buckinghams intrikate og sensitive fingerspill blir satt opp mot den karakteristiske og overraskende vitale stemmen hans, i en låt hvor det skjønne og dvelende spilles opp mot det intense og umiddelbare på en ganske fantastisk, og etterhvert, erketypisk Buckingham-måte. Denne låten setter ikke bare tonen for dette albumet, men oppsummerer i et nøtteskall hva Buckinghams låtskriverprosjekt handler om: ferdigheter og flinkhet kombinert med sensibilitet og følelser. Mye av Buckinghams suksess ligger i at han er så bevisst på hva han gjør bra, og i at han rendyrker og spiller på disse tingene. Stemmen hans har en ganske enestående evne til å spille på mange register, gjerne i løpet av én og samme låt. Som han viser på den uovertrufne «Stars Are Crazy», hvor stemmen hans varierer mellom tre intensitetsnivåer, som gir låten en helt egen dynamikk, og som

9/2011

er, mildt sagt, imponerende i sin komposisjon. Og da har jeg ikke engang nevnt den emosjonelle kraften som låten besitter, som er slående, nesten overveldende. Denne teksten beviser nok at undertegnede er fryktelig glad i Buckingham, og det gjør nok at han slipper unna med en del ting som andre vil betegne som «platte», «uinspirerte» eller «i overkant voksne». Og jeg skal være enig i at ikke alt på denne platen er like genialt, men enkelte spor er blant det beste som er gitt ut i år, og det står jeg for. Nevnte «Stars Are Crazy» er en kandidat til årets absolutt fineste låt. Også «Rock Away Blind» er fantastisk, sammen med «Gone Too Far» og «She Smiled Sweetly». Stevie Nicks har nylig uttalt at det kan komme et nytt Fleetwood Mac-album neste år. I mellomtiden er det bare å sette denne plata på repeat og line opp ei ny stripe. Håvard Ringen J. COLE Cole World: The Sideline Story (ROC NATION/SONY MUSIC)

Moden debut fra Jay-Z’s nye protegé. Min personlige hovedpreferanse innen rapmusikk ligger plantet dypt inne i de amerikanske sørstatene, og derfor blir det gjerne til at jeg ofte ikke gir andre, og da spesielt østkystbaserte artister den oppmerksomheten de kanskje fortjener. Nå er J. Cole strengt tatt oppvokst i North Carolina, men som selverklært fan av rappere som Nas, Canibus og Eminem, i tillegg til flere år som student i New York, kan man trygt si at 26-åringen definitivt tilhører den østkystbaserte delen av amerikansk rap. I mine øyne betyr det ofte smått sjelløs flinkisrap, men med utgivelsen av Coles nye debutalbum, må jeg nok likevel innrømme at en del av fordommene mine har vært ubegrunnede. Cole World: The Sideline Story viser seg nemlig å by på et imponerende stort spekter

av glimrende fortellerkunst og Coles egne, flotte produksjoner, og mer enn noensinne blir det klart hvorfor han var den første rapperen som ble signet til JayZ’s Roc Nation. Til tross for en litt treig start, glir albumet raskt inn i et behagelig spor, hvor den også blir liggende på cruise control fram til den ærlige familiesagaen og sistesporet «Breakdown». «Sideline Story» nikker til den glimrende Cru-klassikeren «This Ain’t Funny» (1997), og er et typisk eksempel på J Coles styrke som produsent, med samplebruk av den gode, gamle typen, noe han også viser på Missy Elliott-gjestede «Nobody’s Perfect». Sporet er en av mine desiderte favoritter her, med et flott sangrefreng fra Virginias hiphop-dronning, samt et vakkert sample fra Curtis Mayfields «Think» (soundtracket til Superfly). Andre gjester som dukker opp er Trey Songz («Can’t Get Enough» og Jay-Z («Mr. Nice Watch»). I tillegg til nevnte Missy er det spesielt Drake som gjør fin figur med sitt bidrag på «In The Morning», en av få spor som ikke er produsert av J. Cole selv. Ved siden av et flott musikalsk bakteppe, er det tekstene som gjør at Cole World: The Sideline Story skiller seg ut fra mye annen rap vi får servert om dagen. Muligensk ganske typisk for et debutalbum hvor en artist får utløp for alt som har skjedd i livet fram til da, men likevel. På «Lost Ones» følger Cole i Commons fotspor og snakker åpent om abort, hvor han også gir en stemme til sin tidligere kjæreste som måtte forholde seg til en tjue år gammel J. Cole med gravidnoia («Did you forget all those conversations that we had way back/Bout your father and you told me that you hate that nigga/Talkin’ bout he a coward and you so glad that you aint that nigga/Cause he left your mamma when she had you and he aint shit/Here you go doin’ the same shit»). Denne åpenheten om sitt eget liv, og spesielt forholdet til en far som åpenbart ikke vant noen pris for beste forelder, går mye igjen her, og gjør albumet til en svært personlig og intim affære. «Why we cheat? I’ll never know/Is it cause we rap? Heaven’s no, lotta niggas rap though, never blow/A heterosexual, girl you fine, from head to toe/Could it be cause my father let me know/That he cheated, and somehow I never told», rapper Cole på «Never Told», som tar opp utroskap, både hans eget og farens, noe som jo ikke alltid er like dagligdags i en ofte sjåvinistisk og én-dimensjonal rapverden. Det har uten tvil vært en lang vei å gå for J. Cole når han nå endelig slipper sin debut i en alder av 26 år, men ventetiden har også sørget for et modent og reflektert førstealbum, som forhåpentligvis er starten på en lang rekke gode utgivelser. Mathias Rødahl

THE CUTE CRASH COMBO Olympus Mons (MBO/MBN)

Rural ballerock. Før jeg setter på plata er forventingene mine relativt lave, men presseskrivet møter meg i døra og varsler om at dette er store saker. «I 2009 slapp The Cute Crash Combo sitt selvtitulerte debutalbum til strålende kritikker og massiv radiospilling.» Forventningene høyner, men daler ganske

Perspektiv på tid CORRUPTED Garten Der Unbewusstheit (NOSTALGIA:BLACKRAIN/IMPORT)

Den sjokkerende og triste nyheten kom rett før jul. To av tre grunnleggere av Japans desidert feteste band gjennom tidene med potensial for skinnende gull herfra til helvete, vokalist Hevi og gitarist Talbot, har takket for seg etter 17 år med trofast tjeneste. Et hardt slag for bandet som startet som en relativt primitiv doomaffære – med røtter i hardcore/punk og med sterkt politisk engasjerte tekster sunget på spansk. Bandet som, over tid, med en haug obskure og ettertraktede hard-to-find-singler og fire fullengdere – utviklet seg til å bli et av postrockens store monstre. Ja, soundtracket til selve apokalypsen. At to nøkkelpersoner nå har forlatt skuta (etter denne innspillingen vel og merke) markerer slutten på Corrupted slik vi kjenner dem og vitner om et band som har tatt mange merkelige valg opp gjennom. Corrupted har aldri gitt intervjuer eller latt seg avbilde. De spiller fortsatt på squats, hovedsakelig rundt sin hjemby Osaka. I Europa er de sjelden, med unntak av helt sjeldne one offs med flere års mellomrom. Hadde de bare ønsket det, ville Corrupted i dag vært et stort undergrunnsfenomen i samme posisjon som eksempelvis Sunn O))), eller Mogwai for den saks skyld, begge to tungt inspirert av Corrupted. Samtidig står det stor respekt, en slags forbitret beundring, av disse sære og trassige valgene. Som sin forgjenger, El Mundo Frio, tikker Garten Der Unbewusstheit inn på over en time fordelt over tre spor: «Garten» (28:45), «Against The Darkest Days» (4:34) og «Gek-

fort tilbake til utgangspunktet. Jeg leter på nettet for å finne anmeldelsene, men finner ikke mye bortsett fra de tre i presseskrivet. Mulig dette funker på radio også denne gangen, men utover det så vil det neppe skje noe mer. Dette har verden hørt før, alt for mange ganger. De satser stort på refrengene og massive gitarriff. Referansene til 70-tallsrocken er klart tilstede, som på debutplata deres. Samtidig prøver CCC tidvis å høres tidsriktige ut i utrykket

kou No Daichi (The Land Of Moonlight)» (30:22). Plateselskapet Nostalgia:Blackrain forteller på vegne av bandet at «følelsen av et minutt og et sekund føles som en evighet, og følelsen av 60 minutter og 3600 sekunder som et øyeblikk.» Selve tittelen («Ubevisthetens hage») henviser til livssyklusen fra fødsel til død – og igjen oppstandelse av nytt liv etter «dødens ruiner». Har man vært så heldig og se Corrupted live, stemmer denne beskrivelsen veldig bra. Selv har jeg hatt gleden av å se dem live i London i 2008 som er en av de største konsertene jeg har opplevd noensinne. Én eneste låt over to og en halv time var det, og det føltes nettopp som en blanding av en evighet og et kort øyeblikk. Til å være fem små asiater, har de kreert et mektig og storslagent verk. Dypsindig og dystert, emosjonelt og ekte. Et resultat av ekstensivt studioarbeid med hundrevis av feedback- og gitarovertoner. Fra ambient, akustisk gitar til blytunge vegger av vreng, minimalistisk trommespill og Hevis dype røst som nærmest spøkelsesaktig hvisker tekstene av gårde før han bryter ut i gutturale brøl. Spansken har han lagt fra seg og gått tilbake til morsmålet som gjør lytteropplevelsen enda mer eksotisk for en nord-europeer som meg. Derfor er det, som nevnt innledningsvis, fryktelig synd at uvissheten henger som en mørk sky over byen Osaka og bandet Corrupted, selv om de gjenstående medlemmene har valgt å fortsette. Etter fem års ventetid hadde jeg store forhåpninger til at Garten Der Unbewusstheit ville overgå El Mundo Frio og var forberedt på å finne opp et nytt terningkast 7. Sekseren får duge denne gangen. Andreas Tylden

med et ganske rart og pregløst utfall. Før neste sang har rukket å starte har jeg allerede glemt hvordan den forrige låta hørtes ut. Det hele låter idéløst og stang ut. Denne plata hadde garantert slått gjennom på bygdefester der gutta kan spille luftgitar for å imponere ungjentene som shotter Galliano i sofaen. Her er det rom for cowboyboots, tribaltattoos og allsang av klisjéfylte tekster. Det lukter veldig Namsos og Nord-Trøndelag over det hele. For

senest fem år siden dominerte nordtrøndersk ballerock og dets begrensninger hele mentaliteten til musikkmiljøet i Trondheim. Hvis du prøvde deg på noe som helst annet enn fuzzgitar og bar overkopp fikk du høre det. Det er nye tider nå, og jeg trodde oppriktig talt vi var ferdige med dette her. Det eneste som skiller disse bandene fra D.D.E er at de synger på engelsk og henger på litt mer urbane utesteder. Wenche Sundt Bendixvold

www.4sOund.nO

OslO MOss Gjøvik sandefjOrd MOlde BerGen TrOndheiM TønsBerG krisTiansund hauGesund sandnes sTavanGer

SENT 20. oktober: Tôg live + opplevelser i kø 18 -årsgrense kl. 19-23

LEGOfestival for alle: 8. - 23. oktober Se åpningstider og hele høstprogrammet:

www.tekniskmuseum.no

MUSIKK DAVID GUETTA Nothing But The Beat (UNIVERSAL MUSIC)

Dritt er dritt, selv om det slukes rått av blondiner med silikon. Det er kanskje urettferdig av meg å anmelde en fyr som David Guetta etter å ha brukt øret mitt på reflekterte hiphop-lyrikere som J. Cole og Son Of Light, men festen er som kjent nødt til å fortsette, og jeg går definitivt inn i denne albumomtalen med et smått åpent sinn. Til tross for enkeltes misforståelse av at undertegnede er landets nye kommers-hater, har jeg garantert steket mer til Guetta enn de fleste av MediaNorges hitmusikk-forsvarere. Jeg liker hverken låter fordi de er suksessfulle, eller fordi de er sykt undergrunn og dermed går over hodet på folk flest. Bra musikk er bra musikk, enten den kommer fra Bruno Mars eller Zoo Kid. Når det kommer til Guetta og hans kolleger på den hvitkledde daterape-musikkscenen, tiltaler musikken meg helt klart mest når jeg er påvirket av alkoholens edle dråper, men selv da håper og mener jeg at jeg har en viss kritisk sans. «The Time» (Black Eyed Peas) og «I Know You Want Me» (Pitbull) er for eksempel låter som aldri kan forsvares, mens jeg lett innrømmer å ha snublet rundt med hevede armer og et sløret glis om kjeften til Guetta«classics» som «Memories», «Love Is Gone» og selvfølgelig «Sexy Bitch». Og jeg vil vennligst ha meg frabedt all form for smålig ovenfra-og-ned-dømming som følge av den typen ærlighet. Det morsomme med denne typen musikk, er at den for det meste kun fungerer i to typer scenarioer som ikke kunne ha vært mer forskjellige; nemlig når du er drita, og når du jogger. Altså, jeg elsker såkalt høykulturelle emotoner fra si … Bon Iver og James Blake, men det gir meg jo ikke korrekt stekebakgrunn på dansegulvet, og er ikke minst helt umulig å løpe raske intervaller til på Elixia-tredemølla. Og det er på disse arenaene Guetta er konge. Hjemme i stua alene og edru, not so much. Så ja, jeg kan absolutt kose meg med Guettas kjendisspekkede spor som «Without You» (Usher), «I Can Only Imagine» (Chris Brown og Lil Wayne) og ikke minst klinebonanza-på-dansegulvet-starteren «Little Bad Girl» med Taio Cruz og Ludacris, MEN … there is a time and a motherfucking place for everything. Og nå er det heller ikke sånn at Guetta serverer oss

LONEY DEAR Hall Music (DEAR JOHN/TUBA)

Kom høst, du skjønne milde. De fleste som stifter bekjentskap med Loney Dear tror i starten at de heter Lonely Dear. Og det er ikke så rart, for hele utrykket lyser av ensomhet, hver tone, hver vending, hver akkord nærmest drypper av melankoli. Men det er ikke så man blir lei

9/2011

denne typen «godlåter» gjennom hele Nothing But The Beat. Vi får også pinligfæle ting som «I Just Wanna Fuck» (Timbaland), «Turn Me On» (hvor Nicki Minaj transformeres fra duggfrisk rapper til harry dancekjerring), og ikke minst Snoop Dogg-samarbeidet «Wet», som visstnok aldri var ment å bli gitt ut, men som ble det da låta lakk ut på nettet og ble populær blant fans av dritmusikk. Yeah I said it, driiitmusikk. Seriøst, jeg er anmelder, jeg har ikke bare lov; jeg er rett og slett forpliktet til å dømme. Og da gjerne på en barnslig arrogant og personlig måte. Nå vet jeg at det er veldig i tiden å stille seg positiv og anerkjennende til folk som Guetta for å være på kidsas side, men som æresmedlem av Speak The Real Crew (og 32-åring) kan jeg ikke synke ned på et såpass desperat nivå. Er det drit, så er det drit, samme hvor mange fjortenåringer man har som fans, og selv om Nothing But The Beat altså byr på et lite knippe oppturer, er det langt fra nok til å nå opp til noe mer enn «nja» på skalaen. Mathias Rødahl

delbare hits, men for tilhengere av Frode Strømstad og kompanis deilige folkelige popmusikk er det stas med nye bidrag i inidepopens høysesong. Som nyrørt solbærsyltetøy om høsten, treffer den det sensitive følelsessenteret, og får deg til å sukke av fryd og nostalgisk lykke. Og når jeg leser presseskrivet som domineres av namedroppinger i form av musikalske bidrag, der i blant Daniel Smith og Robyn Hitckcock, får det meg til å lure om all disse musikalske tilsetningene virkelig er nødvendig? For akkurat som jeg bare vil ha mors heimalga solbærssyltetøy, krever jeg heller ikke noe mer enn Strømstads heimsnekra poplåter. På den annen side: Dersom musikalske samarbeid trigger arbeidslysten, kan de godt ha med seg BanjoKari for min del. Bare jeg får Egersundpop i innboksen jevnlig. Inger Lise Hammerstrøm LEIF & THE FUTURE Songs Of Youth (BRILLIANCE)

Som nyrørt solbærsyltetøy. O’ du herlige for en tjuvstart på helgen! Torsdag ettermiddag, og ny I Was a King-plate i innboksen. Egersundbandet har siden slutten av 2000-tallet stått for kvalitetsleveranse av sjeletilbedende folkpop. Med et anstendig forhold til referansepunkter som Lemonheads, Guided By Voices og Dinosaur Jr. på sitt softeste har de funnet veien inn i indiehuenes kredible platehyller. Kjappislåter på rundt to minutter, og Frode Strømstads feminine vokal har blitt bandets varemerke. Siden debuten med Loosing Something Good for Something Better i 2007 har de levert jevnt og trutt. Twilight Anniveraries fremstår dermed som et bidrag til å opprettholde denne jevne utgivelsesfrekvensen. Som en stadfestelse på at: «Hei, vi driver fortsatt på. Har forandret oss litt. Mindre støy og mer pop. Kjøp tolvtommeren vår som kommer i oktober! … Også synger Anne Lise Frøkedal på den ene låta.» Elektronikaflørten Winter Sleep med Frøkedal på vokal kunne likeså gjerne vært å finne på en Harrys Gym-plate. En utfordring for autisten i meg å akseptere, men det er tross alt EP-ens sterkeste kort. Bortsett fra denne har skiva ingen umid-

Leif og den nære fortiden. Med et bandnavn som Leif & The Future er det nærliggende å forvente seg eksplisitt fremtidsrettet musikk. Men på dette punktet skuffer Leif, det er lite futurisme å hente her. Men bandnavnet kan tolkes på andre måter som kanskje gir mer mening. Når man velger å inkludere The Future i bandnavnet, så betyr det sannsynligvis at man har et godt forhold til den (fremtiden), og det er en slags fremoverrettet positivitet å spore her. Men særlig fremtidsrettet er det ikke. Musikalsk har i stedet Leif & The Future lagt seg på en slags revisjonistisk nostalgitripp. Låtene på denne plata er trygt forankret i det samme ungdomsromantiske nyveivslandskapet vi kjenner fra M83, men det blir aldri så mye, eller så outrert, som franskmannens musikk. Og kanskje viktigere, det blir aldri riktig så ektefølt eller bra som M83. Det er noe sedat over følelsesformidlingen til Leif & co, det stikker liksom ikke så dypt. Og når man er følelsesformidlingsbransjen, så skal det helst vises spor av ganske virkelige traumer. I stedet virker det som om Leif inderlig ønsker å formidle noe ekte, men ikke har riktig ballast eller evner til å få det frem. Når det er sagt: Selv om Leif kanskje ikke er emosjonell nok til riktig og lykkes med prosjektet sitt, så er Songs of Youth alt i alt en ganske bra plate. I hvert fall i den forstand

seg, heller blir man varm og god, for dette er ensomhet med positivt fortegn, «solitide», som engelskmenn kaller det. Det er ensomhet med funksjon, og funksjonen er å lage fantastisk vakker musikk. Hall Music er bare Loney Dears andre ordentlige studioplate, men hans sjette totalt. Han gav ut fire CD-er før han fikk kontrakt med Sub Pop, som ga ut Loney, Noir på nytt. Og det er denne platen Hall

Music minner mest om i stilen. Det er kanskje litt tidlig i Loneys karriere å snakke om en «retur til form», men Hall Music er en opptur fra smått skuffende Dear John fra 2009, hans første plate innenfor plateselskapssystemet. Hall Music er en imponerende enhet, plata føles fullendt og helhetlig, og alle låtene har en klar følelse av at de hører sammen. Sådan blir plata også nesten et forsvarsskriv for albumformatet.

I WAS A KING Twilight Anniversaries (HYPE CITY)

MUSIKK at den ikke egentlig inneholder noen dårlige spor, men på den andre siden, ingen virkelige høydare heller. Nærmest kommer de på «22», som ligger tett opp mot det emosjonelle registeret som er nødvendig for å få denne musikken til å fungere. Men Songs of Youth skal i alle fall ha for at den har en klar plan og en tydelig idé om hva den vil være, det er en stramt regissert plate. Den er ikke fullstendig vellykket, men det er et tydelig prosjekt. Og det viser potensial. Håpet får vel være at Leif, in the future, kan bygge på det her, og komme tilbake med en plate som tør å føle mer og som tar et litt fastere grep rundt hjerterota. Håvard Ringen MEGADETH Th1rt3en (ROADRUNNER/WARNER MUSIC)

Abolute Power Ballads. Dave Mustaine, altså. Ikke den enkleste kniven i metalskuffen. Skuff er forresten et fantastisk ord for å beskrive Th1rt3en, som i likhet med hva tittelen indikerer, ikke er veldig heldig for Megadeth. Etter noen år litt sånn på kanten var formkurven til ’Deth stigende, og Endgame fra 2009 var en forholdsvis sterk affære. Megadeth var i ferd med å karre seg opp dit deres samtidige fra 80-tallet befant seg: ved inngangen til en ny vår. Det har de selv satt en effektiv stopper for. Skulle ikke det at gode, gamle Dave Ellefson kom tilbake i rekkene være med på å ta det enda litt høyere? Tydeligvis ikke. At Mustaine ikke er noen Ronnie James Dio akkurat, det fikk vi med oss under sommerens begredelige Big 4-opptreden i Göteborg. Da er det greit å begrense seg til å snerre tøffasaktig, som på Endgames tour de force «Head Crusher». Men neida. Mustaine har selv uttalt at Th1rt3en er som «skikkelig gammel klassisk Sabbath med litt av den moderne edgen til Queens of The Stone Age.» Og der ligger vel hovedfeilen. Megadeth skal ikke langt bort fra lesten sin før de faller i gjennom. Ikke bare det, men på Th1rt3en uteblir de sterke låtene. Flere av sporene har vært utgitt før, og det lukter hastverk i befippelsen av plutselig å være i vinden igjen. Vel, vinden har stilnet, og Mustaine står midtfjords og ror for harde livet. En annen ting som må kunne kalles uheldig er valg av produsent. De har byttet ut det gamle Sabbath-medlemmet Andy Sneap, som blant annet har hjulpet Exodus, Accept og Testament

med å gjøre comebacks. Og det med Johnny Karkazis, mest kjent for Disturbed og 3 Doors Downproduksjoner. Det er ikke ofte jeg henger meg opp i produsent, men her høres det virkelig. Skal man trekke frem noe udelt positivt, må det være gitarspillinga, som fortsatt er upåklagelig. Men dette er dessverre ikke 80-tallet, og når riffene er forutsigbare, tekstene under pari og helheten syltynn, hjelper det ikke. Jørgen Nordeng HEDVIG MOLLESTAD TRIO Shoot! (Rune Grammofon)

Bare en stygg andunge. Progrock er manifesteringen på to pene mennesker som til alles store forbauselse får et … stygt barn. Naturen er brutal og uberegnelig. Hedvig Mollestad, kjent som gitarist i gjøglepunkkvartetten Vom, studerer jazz og spiller rock. To for mange, forenlige genre. Jeg er ikke fan. Men jeg er fan av Hedvig Mollestad. Den som har sett eller hørt henne i aksjon vet hvor himla god gitarist hun er. Hennes eminente gitarplukking går ikke noen upåaktet hen, og du behøver ikke å ha tatt Lillebjørn Nilsens gitarkurs for å fatte at skillsa hennes overgår AKKS-nivå og vel så det. Derfor er en soloskive fra den kanten mer enn velkomment. Greia er at hun har studert jazz, og naturlig nok vil hun også spille det, men ikke uten rocken. For da hun i 2009, under Moldejazz, ble tildelt årets jazztalentpris, var Hedvig Mollestad Trio et faktum. Med en god dose rockehistorie anno 70- og 80-tallet har hun og trioen smeltet det sammen med jazzens sensuelle melodiveier. Selv om navnet og omslaget nok appellerer mest til jazzfolket, tror jeg det er tungrockhuene som kommer til å ha mest glede av denne skiva. Rockegutta kommer til å få hakeslepp, og gi henne velfortjent kredds og klapp på skulderen. Åpningssporet som bærer det freshe navnet «Gun & the E-Kid wav.», gir umiddelbare assosiasjoner til Black Sabbath og co, og vil nok bli en umiddelbar hit i de rocka kretser. Røft og juicy produsert med en melodilinje som huker tak i hukommelsen og blir der. Men i mangelen av en bærende vokal, blir plata i lengden for de spesielt interesserte å anbefale. Live er det helt sikkert en fornøyelig opplevelse. Gleder meg allerede. Hedvig Mollestad Trios barn låter ikke så aller verst allikevel, nok til å overbevise meg om at det nok bare er en stygg

andunge jeg har med å gjøre. Noen runder i spilleren, så er jeg helbredet for progrockangsten min. Du og. Jeg lover! Inger Lise Hammerstrøm PELBO Days Of Transcendence (RIOT FACTORY)

Ned i dypet. Før jeg i det hele tatt hørte igjennom Days Of Transcendence begynte jeg å drømme om meg selv inne i en tubaformet ubåt på vei mot havets bunn. På vei ned ble dypets stillhet til støy, og trykket så svimlende at den eneste lyden jeg etter hvert hørte var den skeive Tv On The Radio-låta «I Was A Lover» skrape øregangene mine slik jeg bare kan forestille meg tinitus kan. En støyende, samtidig flott drøm, for tubarockernes andrealbum er blitt presentert som et mye mørkere verk enn hva den selvtitulerte debutskiven var. Days Of Transcendence åpner med «Captain Of Glory» som på dronete vis ikke stopper før den når hele syv minutter. Hele albumet strekker ikke ut i mer enn en drøy fotballomgang, men det tok virkelig et helt mesterskap å virkelig sette ordentlig pris på det. I overkant høye forventninger skal nok ha noe av skylden for at skiva trengte så lang tid på å sette seg. Men forventninger er det lov til å ha når fremadstormende Pelbo slår seg sammen med Stian Westerhus (produksjon og miksing), og Helge Sten, kanskje bedre kjent som Deathprod (mastring). Etter den heseblesende singelen «Join Their Game» drar Pelbo tempoet ned med platas absolutte høydepunkt «The Devil In The Bible». «Waltz» tar fint over og konstaterer at Ine Hoem er på sitt beste på de roligere låtene og partiene på plata, samtidig som hun er skremmende lik Your Headlights Are On sin fantastiske vokalist Ingrid Helen Håvik. Jevnt over er de fleste låtene på Days Of Transcendence uten noen store overraskelser. Trond Bersu spiller fortsatt trommer på en måte som ville gjort selveste Bonham ivrig og Kristoffer Lo imponerer like mye med tubablåsingen nå som på debuten. Om jeg likevel er litt skuffet? Utvilsomt. Om Pelbos andrealbum er dårlig? Absolutt ikke. Til det er bandets konsept og gjennomføringen av det altfor bra. Selv om enkeltlåtene kanskje ikke strammer like godt rundt hjertet denne gangen har Pelbo fortsatt til gode å ikke imponere meg. Tete Lidbom

Høst

JAZZ I stAVANGER

Jarle Bernhoft LGt!

ONS. 19.U OKTOBER, tsO KONSERTHUSET KL. 20:00

Jon Balkes Batagraf & trondheim Voices

ONS. 26. OKTOBER , HALL TOLL KL. 20:00 BILL KR 230 (KR 180 mEdL. SJF/AFTENBLAdKORT)

Ola Kvernberg - LIARBIRD LØR. 29. OKTOBER, FOLKEN KL. 21:00 BILL KR 250 (KR 200 mEdL. SJF/STUd.)

solveig slettahjell

LØR. 12. NOVEmBER, KONSERTHUSET KL. 20:00 BILL KR 300 (KR 250 mEdL. SJF/AFTENBLAdKORT)

LIVELIEN - Live Maria Roggen og Helge Lien

ONS. 16. NOVEmBER, KLUBB STING KL. 21:00 BILL KR 200 (KR 130 mEdL. SJF/STUd.)

David sanborn trio feat. Joey DeFrancesco

TORS. 17. NOVEmBER, FOLKEN KLOKKA 21:00 BILL KR 330 (KR 270 mEdL. SJF/STUd.)

Melvær&Lien Idé-entreprenør Foto: Anne Lise Norheim

Culture opens your mind

Foto: Sara Arnald

Det er en plate man lytter til i sin helhet, ikke en hvor man plukker ut enkeltspor. Og Hall Music er best når man vier den oppmerksomhet, når man går inn for å lytte til plata, ikke bare ha den på i bakgrunnen. (Som plata noe ironisk oppfordrer til, med all sin sødmefylte melankoli.) Men det er mye mer ved Loney Dear enn den umiddelbare skjønnheten. Låtene har en egen kvalitet, de fremstår som postrock-versjoner

av melankolsk folkpop ala (gammel) Sufjan Stevens. De er broderende og progressive i natur, og vokser seg ofte frem fra det stillferdige og vare, til det grandiose og overveldende. Som på den aldeles strålende låten «Young Hearts». Her åpnes det med Loney Dears nakne stemme, snart akkompagnert av et vakkert pianoparti, og fra der vokser det taktfast, bygger seg opp og opp, og i løpet av låtens

siste minutt, blir låten mer intens for hvert sekund som går, før den ebber ut i stille, hvit støy. Sant skal sies at det finnes låter på denne plata som fungerer som stallfyll, men det funker i albumkontekst, likefullt så blir det ikke toppscore for Hall Music. Men det er et album som passer godt som en kickstart på platehøsten, med stor vekt på ordet «høst». Håvard Ringen

Hvordan tror du verden hadde vært hvis alle tenkte helt likt? Likte de samme tingene? Hørte på den samme musikken? Leste den samme boka? Sannsynligvis ville tilværelsen ha vært uutholdelig kjedelig. Som sponsor for mange kulturarrangement vet vi i olje-og gasselskapet TOTAL at et rikt og variert kulturliv stimulerer til kreativitet. Gode løsninger kommer ikke fra et sted hvor alle tenker likt. Derfor er TOTAL en stolt kultursponsor.

BILLETTER og mer info : stavangerjazzforum.no billettservice.no | 51 53 70 00

9/2011

Stavanger Jazzforums hovedsamarbeidspartnere:

www.total.no

MUSIKK

Norges «Detox» lever opp til forventningene SON OF LIGHT War Of The Words (TEE PRODUCTIONS/UNIVERSAL MUSIC)

Da Son of Light (dengang N-Light-N) slapp det klassiske debutalbumet Deep Green i 1997, redefinerte det standarden for norsk engelskspråklig rapmusikk, og skapte ikke minst store forventninger for Tee Productions nye superlyriker. Det skulle likevel ta utrolige fjorten år før Mandalrapperen nok en gang var klar med ny skive, noe som selvfølgelig har vært grunnlag for skepsis til om han fortsatt kan være musikalsk relevant så lang tid (en hel ungdomsgenerasjon) i etterkant av debuten. Svaret er gudskjelov et ubetinget ja. For dette er bra saker, og til Lyset-fansens store glede, holder han seg til mye av de samme formlene som gjorde Deep Green så glimrende i utgangspunktet. Samtidig har han også oppgradert sounden sin, dog uten å høres ut som noe særlig annet vi har fått servert på rapfronten de siste årene. Sluttproduktet er rett og slett en svært lyttbar skive. Som den rapnerden/ lyricisten han er, åpner Son of Light War of the Words på en fantasifull måte med «Rewind», hvor diverse setninger blir spolt tilbake gjennom hele sporet. Son of Lights lek med ord, språk, historier og stemninger fortsetter på andre låter som «Get Yours» (som rent produksjonsmessig forøvrig minner ekstremt mye om The-Dreams «Cringing». Mashuptips!), «Hypnotic», «Masters of War», remix-

favoritten «Lift it Up» og ikke minst den Session 9 (skrekkfilm)-inspirerte «Session 10», som byr på historiefortelling slik bare Lyset kan. Men War of the Words er på ingen måte noen ren rapnerd-skive, og balansen med mer mainstreamvennlige spor er med på å ta albumet til et høyere nivå. Dette gjelder spesielt når han slår seg sammen med dyktige kompiser som Madcon, svenske Tingsek og selvfølgelig Talib Kweli, som hjelper til på selvinnsikt-anthemt «Be Yourself». En annen godbit er det pianobaserte sluttsporet «Safe n Sound» med Son of Lights gamle Fredrikstad-kompis Andreas Ihlebæk. Mine personlige favoritter er imidlertid sporene med Yosef og Tshawe. Det er kanskje litt trist at man må skru på en Son of Light-skive for å høre det beste Madcon-gutta har å by på, men business er som kjent business, og her viser de muskler når de først får muligheten. Den glimrende singelen «UNI» med Yosef og Tingsek burde absolutt ha fått mer radioplay enn den har gjort foreløpig, og «Letter To The Here And Now» gir oss et hyggelig gjensyn med den seriøse og reflekterte Tshawe over en særdeles digg Tommy Tee-produksjon. War of the Words er et lettelsens sukk for alle som har ventet på skikkelig norsk hiphop, fritt for gimmicks og åpenbare radiofrierier, og selv om fjorten år selvfølgelig er alt for lenge å vente på en oppfølger, gjør kvaliteten på denne skiva det enklere å tilgi den lange inkubasjonstiden. Mathias Rødahl

ROOTS MANUVA 4everevelution (BIG DADA/VME)

Dvask revolusjon. Premissleverandøren for karibisk-britisk hiphop i årene før grime snudde alt på hodet har vært med like lenge som, tja, DMX. Uten sammenligning for øvrig, men det kjennes som hundre år siden jeg oppdaga «Next Type Of Motion» under glansdagene til backpackerrap. Roots Manuva sin tilsynelatende bekymringsfrie tilnærming til det å blande sin karibiske og britiske bakgrunn inn i den da totalt amerikanskdominerte hiphopen, var imponerende. Hans samtidige gjorde enten halvdårlig dansemusikk eller etterapa yankeene totalt. Ting har skjedd i den gamle hora England i mellomtida. Nå har han en helt ny generasjon med grime og dubsteprappere å hanskes med, i tilegg til en britisk scene som aldri har vært så vital. Det forholder han seg heldigvis ikke til. Roots Manuva ville ikke tjent noe på å hive seg på trender. Et skikkelig brutalt ærlig stykke retrobass, derimot, hadde vært på sin plass. Synd da at 4everevolution halter avgårde i tåka. Roots Manuva har alltid vært som en egen musikksjanger i seg selv. Det har vært selve styrken. Det betyr ikke at han ikke må fornye seg litt, eller lage låter som sitter. Det er tre år siden forrige studioalbum. Den gang redda knallsinglene «Again & Again» og «Buff Nuff» en halvslapp helhet. Denne gangen er han ikke så heldig. Tekstmessig er han inne på saker, og leverer sitt mest politiske album til nå. Det er hardt å få tak på noen ting som helst her, det går og går og kommer aldri til døra. 4everevolution er litt som den konserten med Roots Manuva jeg så i Katowice, Polen for et par år siden: ufokusert og uengasjert

RETOX Ugly Animals (THREE ONE G/IPECAC/TUBA)

This is hardcore. Godeste Justin Pearson er i slaget om dagen. Det vil si, det har han egentlig vært de siste tjue årene med eget plateselskap (Three One G), bøkene From The Graveyard Of The Arousal Industry og nylig utgitte How To Lose Friends and Irritate People og hyperaktiv musiker i en bråte band som Struggle, The Locust, Swing Kids, Holy Molar, Head Wound City, The Crimson Curse, Some Girls, Leg Lifters, All Leather og, sist ut, i aggressive og angstfylte Retox. En aldri så liten (bokstavelig talt) ildsjel og inspirasjonskilde – også for undertegnede – som til stadighet pusher grensene og kjemper for DIY, på godt og vondt. Utover Pearson selv består Retox av kollega Gabe Serbian (The Locust), Michael Crain (The Festival Of Dead Deer) og new kid on the block med det finurlige navnet Thor Dickey. Som med bandets selvtitulerte syvtommer-EP er

9/2011

debutfullengderen Ugly Animals ferdigspilt før du har rukket å rive av trusa på en one night stand og fyrt opp siggen etter en voldelig runde med ubrukelig fyllesex. Elleve pissed off-låter med gjennomsnittslengde på under minuttet som strengt tatt, per definisjon, ikke kan kalles en fullengder. Det blir på mange måter mer korrekt å beskrive Ugly Animals som en slags kaotisk adrenalinsfylt slåsskamp med blodsmak i munnen og en steinhard bennern i pølsebuksa. Retox er ikke veldig langt unna ovennevnte band, men har til gjengjeld en unik simplistisk formel for hardcore/punk/støy frontet av Pearsons sarkastiske og sylskarpe kommentarer til det konforme samfunn og en grå hverdag av apatisk janteloveri. Mellom slagene – støtene om du vil – har de også funnet rom til et par potensielle hits i form av videosingelen «Thirty Cents Shy Of A Quarter» (årets låt!) og «Piss Elegant». Om ikke den mest originale, så en av 2011s mest vitale rockeutgivelser. Andreas Tylden

opptråkking av gamle stier, med følelsen av pliktløp hengende i lufta som sur, gammel tøroc røyka på maispipe og sammenrulla tabloidavis. Hvor mange ganger skal man høre på ei plate før man anmelder den, er en populær diskusjon. Problemet med 4everevolution er: hvor ganger må jeg egentlig høre på den i det hele tatt? Det er ikke det at det er dårlig. Det er bare så gudsjammerlig … unødvendig. Jørgen Nordeng SICK OF IT ALL Nonstop (CENTURY MEDIA/+)

Tilbake til scratch. New York-bandet Sick Of It All har holdt koken siden 1986 og er en av de få gjenlevende hardcore-banda fra glansperioden da denne delen av musikkspekteret var upløyd mark, begrepet kjemisk fritt for sjangermisbruk (ref: norske journalister og bondeknøler i det ganske land united – skjerp dere!) og realnessen på fullt beredskap. Peaket kom på første halvdel av 90-tallet med major label-kontrakt i ryggen og to suksessfulle videoer på MTV – en tid da slikt ofte var alfa omega for et bands suksess eller ikke. Suksessen kom og visnet fort igjen og bandet forsvant tilbake inn i undergrunnen, men fortsatt som konger innen sitt segment. Nå ser de tilbake og gir ut en slags best-of-plate med nyinnspilte schlägers, eldgamle så vel som, merkelig nok, splitter nye. Om det er et tegn på kreativ tomgang eller introduksjon til nye fans er ikke godt å si. Jeg velger å tro Nonstop er ment som en slags oppsummering av nærmere 30 år (!) med nonstop dedikasjon til sitt liv og virke og en imponerende spilleglede for et band som antageligvis har turnert mer enn Stones og Dylan til sammen. Men er dette virkelig

nødvendig? Brøkdelen av nyere låter høres identisk ut som originalversjonene og de eldre mister finessen som gjorde dem til klassiske hardcore/punk-anthems i utgangspunktet. Herlige «Scratch The Surface» og spesielt «My Life» (originalt en Straight Aheadlåt – bandet Lou Koller sang i før SOIA) høres nærmest ut som et voldtektsforsøk av et random kontemporært rævva breakdown deathcore-band (HORROR!), mens oppturen er låter som ikke har blitt kludret altfor mye, eksempelvis «Just Look Around» og «Injustice System» (originalversjonene låter ikke veldig bra rent produksjonsmessig). Disse røsker seriøs balle. Hva sitter man igjen med da? Jo, de fire vise ord: Første-demoen er best. Andreas Tylden LIL WAYNE Tha Carter IV (CASH MONEY/UNIVERSAL MUSIC)

Én million her og én million der. Jeg var nærmest i ekstase da Lil Wayne droppet tredjeinstallasjonen av sin Carter-serie for noen år tilbake, og slang rundt meg med genierklæringer i øst og vest. Muligens litt fordi jeg var så provosert over all rapfansen som ikke klarte å se at Weezy var mer enn Auto-Tune og «Lollipop». Ikke at det er noe galt med noen av delene, men i rapmiljøets snevre verdenssyn henger man seg jo som kjent veldig opp i den slags. Rent musikalsk var Tha Carter III likevel en bauta av en skive, som i sin tur tok Wayne opp til superstjernestatus, en status han mer eller mindre har beholdt siden den gang, til tross for at hverken I Am Not A Human Being eller rap/rockhelvetet Rebirth (begge fra 2010) klarte å selge til platina. Dette var derimot ikke noe problem for Waynes seneste utgivelse og fjerde Tha Carter-skive, som overraskende

gjentok den breiale bedriften fra 2008, da han solgte én million eksemplarer av Tha Carter III i første salgsuke. Men kan de to skivene sammenlignes? «6 Foot 7 Foot» er ingen «A Milli», og «How to Love» er ingen «Lollipop», men det er likevel ingen tvil om at skiva til tider bærer på betydelig tyngde. Det løsner bare ikke skikkelig før fenomenale «She Will». Og joda, Drake-refrenget på nevnte spor byr på klare referanser til sommerens Khaled-banger «I’m On One» og Drakes egen «Trust Issues», men det er nå like hyggelig for det. Hyggelig er det også når T-Pain kommer inn på ekskjæreste-«kritiske» «How To Hate», hvor Wayne dog ikke er like snill med illojale tøsejenter («She used to always say, fuck my niggas/And when I went to jail, she fucked my niggas» … «So much for being the perfect couple/I put in overtime, I was working doubles/I wish you the best, good luck boo/Weezy F, for fuck you»). Etter at Tallahassee’s finest har croonet ferdig, bærer det så over til det harde igjen, når undergrunnens mest suksessfulle aka Tech N9ne tar over showet sammen med Outkast-helten Andre 3000 på «Interlude» uten Wayne, som kommer tilbake så det holder på flotte Rick Rossgjestede «John». Men deretter stopper det liksom opp igjen. Hverken «Abortion», «So Special» (med John Legend), «President Carter» eller nevnte «How To Love» er spesielle standout-låter, og selv om det er fint med besøk fra Jadakiss, Bun B, Nas og Busta Rhymes på «It’s Good» og «Outro», kan jeg ikke akkurat si at jeg higer etter rewinds når disse er ferdige. Det er fullt mulig at det er jeg som har sklidd litt av Weezy-toget i årene etter Carter III, men det virker åpenbart at nivået og fokuset har falt flere hakk siden 2008. Mathias Rødahl

MUSIKK TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

jORDEN RUNDT OSLO – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY – AUCkLAND – LOS ANGELES –OSLO FRA kR. 10.950,OSLO – SALVADOR/BUENOS AIRES – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY/BRISBANE – MANILA – TAIPEI – TOkYO – OSLO FRA kR. 18.950,-

OZ, NZ OG FIjI AUSTRALIA

FRA kR.

8.160,-

NEw ZEALAND

FRA kR.

9.950,-

FIjI WILCO The Whole Love (DBPM/TUBA)

Hele kjærligheten, på én plate. Dette er albumet som kan, for alvor, sementere Wilcos plass i panteonet for Virkelig Store Band. Det å kunne se tilbake på en så kvalitetstung katalog er få band forunt, men det nytter ikke å hvile på laurbærene om man skal oppnå legendestatus, man må levere. Så, leverer Wilco med The Whole Love? Vel, ja, det gjør de – i massevis. Allerede fra åpningssporet «Art Of Almost» så forstår man at dette kommer til å bli en strålende lytteropplevelse. Her får vi Wilco på sitt mest erketypiske, hvor eksperimentering og skjønnhet går hånd i hånd, i nærmest perfekt symbiose. Jada, det er fort gjort å bli panegyrisk her, men så er det også jævla flott. Og Jeff Tweedy & co ser seg

HANK WILLIAMS 3 Ghost To A Ghost/Guttertown

5 Attention Deficit Domination

4 3 Bar Ranch Cattle Callin’

3 Kugalskap. Jeg flirer med Hank Williams 3, og kanskje litt av han. Men mest med. Sønnesønnen til countryens svar på 2Pac er spik spenna gæren, det visste vi. Endelig fri fra plateselskapenes klamme klør trøkker han like godt til og slipper 4,3 timer med musikk på samme dag, fordelt på ett dobbelt og to enkle album. Det glade vanvidd. Skal vi gjøre det enkelt, i motsetning til det HW3 gjør selv, kan vi dele inn diskografien hans i to. Den ene siden, som han er best på og mest kjent for, er herlig politisk ukorrekt keep it real-ekte outlaw country. Noen synes Hank er for mye, at han er en posør og en vandrende klisjé. Ja, sier jeg, og derfor elsker jeg han. Denne siden får vi på dobbelt-cden Ghost to a Ghost/ Guttertown. I helt ny drakt, vel å merke. For der countrysiden til HW3 har stått litt på stedet hvil siden klassiske Straight To Hell, tar han denne gang uventa

aldri tilbake, hvert spor følger det forrige i imponerende helhetlig stil. Harmoniseringen i refrenget til andresporet «I Might» er ren kunst, spesielt spilt opp mot det rå boogie-kompet som driver versene. Det er «all right», som Tweedy synger i låten. Det er alltid et problem med band som Wilco, som har en så innarbeidet og idiosynkratisk stil, at de blir selvtilfredse i uttrykket, at de hviler for mye på sine egne styrker og glemmer … innhold. Men det er heldigvis ikke tilfelle her. Wilco kunne godt ha sluppet et album som lente seg tungt mot den eksperimentelle siden, og løsnet litt på låtskriversiden, og alikevel sluppet unna med det. The Whole Love forsømmer aldri låtene. Wilco høres sultne og relevante ut fra start til slutt; selv om det ikke alltid er like spennende, er det alltid kvalitetstungt. Til å være et virkelig godt album,

er The Whole Love et ganske lite slående album. Men så er også det Wilcos virkelige styrke: de er pene på overflaten og smått geniale i detaljene. Storheten ligger ikke i selve eksperimenteringen, men i måten de holder tilbake på. Evnene til å lage utilgjengelig kunst er der, men de blir brukt i tilgjengelighetens tegn. Som i «Red Rising Lung» hvor hvit støy og slidegitar bytter på å fungere som stemningsskapende ambient og et forsterkende melodiøst virkemiddel, det er subtilt og sublimt. Til tross for fantastiske låter, har The Whole Love egenskaper som ikke er fult så bra. Enkelte ganger blir det litt for flatt, litt for pent og pyntelig, og detaljrikdommen blir litt for subtil, men for fansen, og fans av god låtskriving generelt, er dette en diamant. Håvard Ringen

vendinger. Vi får servert et makabert overflødighetshorn av et album. En berg-og-dalbane der vi sveiper innom cajunske takter (på fransk), neo-folk, drikkeviser, sakrale og mildt sagt forstyrrende skits, metalliske øyeblikk og utbasuneringer. Mildt sagt psykedelisk i støytene, men også Hanks kanskje største øyeblikk til nå. Det kjennes litt ut som han er fremme, der han i det ene øyeblikket lar hunden sin «synge» med, og i andre øyeblikket lar Tom Waits og Les Claypool slippe til. Det kjennes bare rett, om ikke så veldig rimelig ut. Vanskelig, ja, men jeg blir å bruke tid på denne, og når han bare lar låtene gjøre pratinga er dette både vakkert, frastøtende, engasjerende og forvirrende på samme tid. Ektefølt, sårt og troverdig. Den andre siden av Hank Williams Den Tredje er den eklektiske bråkemusikanten vi kjenner som sparringspartner for Pantera-Phil i Arson Anthem og Superjoint Ritual. Denne siden er litt vanskeligere å svelge. Assjack-prosjektet hans var bra men ikke noe easy listeningprosjekt akkurat. Attention Deficit Domination er i så måte lekende lett å forholde seg til. Tradisjonell Doom av det psykedeliske slaget, som fungerer bra, men aldri når de helt store høyder. Hankern sin nasale og skjøre stemme er komprimert og forvrengt til tusen, og blir en liten prøvelse gjennom 70 minutter. Imponerende at han både gjør alle instrumenter, samt mixer selv,

selv om det er litt statisk til tider. Kommer neppe til å bli stående som en av Hanks viktigste plater dette her, men fornøyelig nok til at jeg beholder den i sirkulasjon på iPoden. «Goats’n’Heathens», det mest eksperimentelle og eksplisitt ekstreme sporet, og Pentagramske «I Feel Sacrificed» er høydare. Eyehategod-sludge møter Pentagram/tidlig Sabbath, men psych i bunn, og nesten Melvins-aktig melodiføringer på vokalen. Høres ut som selveste drømmebandet, men feiler akkurat på målstreken. La oss ta 3 Bar Ranch Cattle Callin’ da. Ok. Ideen her er å spille infernalsk thrash/ death/grindcore mens de beste kvegauksjonistene fra sørstatene raljerer i full fart over. Sikkert en hysterisk morsom idé på peppernedtur eller THC-overdose, mer nedtur å høre på for oss utenforstående. En prøvelse, vil jeg strekke meg til å kalle det. En fotnote og kuriositet i Williams’ sin uoversiktlige katalog, som nok gjør seg best i små doser på nachspiel. Det er likevel så sjukt herlig å ha med en artist som bare gir så totalt fuckings faen som hillbilly-Hank gjør. Stormannsgal? Jepp. Uforutsigbar? Jepp. Pretensiøs? Jepp. Forvirrende? Å, ja da. Selvmotsigende? Tja. Vil vi ha det på noen annen måte? Neppe det. Jørgen Nordeng

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

FRA kR.

10.450,-

wORkING hOLIDAY STARTPAkkE I AUSTRALIA ELLER PÅ NEw ZEALAND 2, 4 ELLER 7 DAGERS OVERNATTING FRA kR. 1.350,-

LATIN-AMERIkA ARGENTINA

FRA kR.

7.600,-

BRASIL

FRA kR.

6.800,-

PERU

FRA kR.

8.650,-

TRADITIONAL INkA TRAIL 4 DAGER, FRA kR. 2.590,CUZCO kARNEVALPAkkE 7 NETTER, FRA kR. 5.950,RIO DE jANEIRO

AFRIkA kENYA

FRA kR.

5.700,-

SØR-AFRIkA

FRA kR.

6.250,-

TANZANIA

FRA kR.

5.850,-

SAFARI NAIROBI-ZANZIBAR FRA kR. 8.750,ADVENTURE 10 DAGER SAFARI jOhANNESBURG – CAPE TOwN 20 FRA kR. 10.650,DAGER

ASIA

INDIA

FRA kR.

4.500,-

VIETNAM

FRA kR.

6.550,-

BALI

FRA kR.

6.550,-

jOBB FRIVILLIG MED ORANGUTANGER OG ELEFANTER PÅ BORNEO 11 DAGER FRA kR. 10.950,-

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INkL. SkATTER OG AVGIFTER MED FORBEhOLD OM LEDIG PLASS. GjELDER kUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LæRER. VILkÅR OG BETINGELSER GjELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

9/2011

En ny serie der artister kommer til Rockheim for å fortelle hvordan musikken deres oppstod, og ikke minst spille en fullblods konsert på landets beste scene for rock. Høstens tema: PIGGTRÅD band som har utforsket grensene mellom støy og musikk. 250,- per kveld. 18 år. BIlletter på Billettservice. www.rockheim.no

FILM

New York Times-journalisten David Carr: fra borderline til byline. TEKST HÅVARD NYHUS FOTO Magnolia pictures Dokumentarfilmen Page One: Inside The New York Times (2010) er mange ting. Litt for mange, mener noen. Blant dem spaltist i nettopp The Gray Lady (som avisa gjerne kalles), Michael Kinsley: «(…) Så er det litt om Judith Miller som skrev ukritiske artikler om masseødeleggelsesvåpen i Irak og slik beredte invasjonen, så er det litt om Jayson Blair som plagierte og fabrikkerte artikler, så er det litt om smertefulle nedbemanninger, så er det litt om parasitt-nettsider som stjeler nyheter, så er det litt mer om dårlig økonomi igjen, så er det litt mer om Irak igjen, så er det litt WikiLeaks, så er det litt om å få lesere til å betale på nett, så er det litt om Steve Jobs og Ipad, så er det Irak igjen, og så er Watergate (…)». Ja, men høres dette så ille ut, da? Høres ut som den godteposen, jo! Og ikke nok med det: Gjennom det hele henger vi over skulderen til David Carr. Det finnes neppe noe sånt som en typisk Times-journalist, men hva det enn er som karakteriserer dem: David er antagelig det stikk motsatte. Som tidligere crack-narkoman begikk han en av USAs bratteste klassereiser og regnes i dag blant avisas kjæreste og mest velrenommerte medarbeidere (selv om ganglaget og røsten fremdeles har noe litt Jarle-aktig ved seg). Som han skriver i selvbiografien The Night of the Gun (2008): «Here is what I deserved: hepatitis C, federal prison time, H.I.V., a cold park bench, an early, addled death. Here is what I got: the smart, pretty wife, the three lovely children, the job that impresses.» Med unntak av et lite tilbakefall for fem år siden («I tried to be a nice, suburban alcoholic and see how that would go. That lasted … well, it ended in handcuffs»), forteller Carr at han i dag har vært nykter siden nittitallet. I anledning hans komme til Bergen og byens

filmfestival fikk vi aller nådigst innvilget en kort epost-audiens. Hvem er denne fyren med spenst til å sprette opp fra rennesteinen og inn i Verdens Fremste Og Feteste Avis? Hei, David Carr! Page One har blitt kalt «informativ», «tidig», men også «lettvinn», «utdatert» og «uten en eneste åpenbaring». Din kollega Michael Kinsley kalte den «a mess». Nå spør jeg deg! – Jeg ikke er enig med Michael hele tatt, jeg tenker at han må ha sett en annen film enn resten oss. Ikke bare er det en god dokumentar, men det er en ekte film, en med innsats, drama og … resonans. Du synes ikke den bruker for mye tid på å argumentere for det åpenbare faktum at journalistikken er i krise? Når den, med sin enestående adgang til Renzo Piano-tårnet, i stedet kunne dokumentere denne krisen fra innsiden? – Vel, opptakene er fra 2009. Alt vi gjorde var å vri våre hender i angst. Krisen var høyst reell og hang over redaksjonen som en sky. Du må huske at det på denne tiden var folk, noen av dem ganske respektert, som mente at vi ville gå konkurs hvert øyeblikk. Og når det er sagt, så synes jeg filmen gir et enestående gløtt inn i avisen. Du ser oppsigelser, folk som bekymrer seg for oppsigelser, og redaktøren som må sjonglere hensyn og jobber midt iblant dem. Midt oppe i alt dette, rusler du omkring forholdsvis ubekymret – som om problemene ikke riktig angår deg. Alt virker kanskje bagatellmessig når man har vært på rock bottom? Som du sier til en yngre og bekymret kollega: «Når du har vært crackavhengig alenefar på welfare er det å kanskje bli permittert fra The New York Times ikke noe å mase om.» – Jeg har aldri vært noen worrier. Alt som skjer med meg fra nå av er, som vi sier i USA, «gravy». Jeg har reist langt fra den stasjonen i livet jeg egentlig var tiltenkt. Jeg må nesten le når jeg titter ned på visittkortet mitt. Jeg

Min tidligere psykiater bor i Oslo. Jeg tror jeg drev ham dit med mine bekjennelser.” har levd et veldig heldig liv. Som en katt og hans ni liv. Eller vent, jeg hater katter. Jeg er en heldig hund. Dessuten, i dag har avisen begynt å betale avdragene i tide, så jeg tror vi klarer oss. Har du sett dokumentaren om den første Clinton-kampanjen, The War Room? Du kan minne om valgkamplederen James Carville i den filmen. Dere spiller begge rollen som den ubehøvlede blant det som ellers er en ganske strigla gjeng. Han som bestandig forteller sannheten, selv når det er en dårlig idé … – James inviterte meg her forleden til å snakke for klassen sin i New Orleans og det var helt enormt. Smart fyr, smarte kids. Etterpå tok han meg med på en kjøretur i området. Jeg elsker New Orleans, og James er blant våre fremste historiefortellerne så da kan du tenke deg. Men det er forskjeller på oss: Han er mye tynnere enn meg, tjener mye mer penger enn meg og er jævlig mye smartere. På den annen side så arbeidet både hans kone og min kone for det republikanske partiet på nittitallet, så ja … kanskje du er inne på noe. En annen dokumentar som gir et glimt inn i hovedkvarteret til Den grå damen er Bill Cunningham New York (Zeitgeist Films, 2010), en film om den noen-og-åttiårige motefotografen som kuraterer to av avisens fotospalter, avisens «On the Street» og «Evening Hours». Hvilken film skal vi si at ser The Gray Lady best? – Det blir som å spørre meg om å velge blant mine venner. Jeg mener at Cunningham-filmen er et portrett av en stor kunstner som arbeider på et svært bredt lerret. En bemerkelsesverdig film om en bemerkelses-

verdig mann. Page One er mindre poetisk og mer ambisiøs; som et ensemblestykke som bruker ulike tegn til å sette sammen et puslespill. Jeg synes begge filmene er fremragende, på sine premisser. En annen gøyal karakter i avisen er Bruce Headlam, din redaktør. Som krigstrøtt og frustrert patriark som må porsjonere lojalitet både oppover og nedover i systemet, kan han minne om den hardt prøvede Jason Bateman i Arrested Development. Om Mr. Headlam ikke er kjent med den serien, kan du vennligst videreformidle dette som en anbefaling? – Selv tenker jeg på Bruce som en kort Cary Grant: urban, beleven og med en rolig og giftig humor. Han vil bli henrykt over å bli nevnt i samme åndedrag som Arrested Development, spesielt Jason Bateman. Har du vært i Norge før? Jeg har hørt at din kone er somewhat Norwegian? – Nei, jeg har vært i Sverige, men det driter vel dere i. Min tidligere psykiater bor i Oslo. Jeg tror mine bekjennelser fra sjeselongen drev ham dit. Jeg ble født i Minnesota, så jeg vet mye om nordmenn, men jeg forstår at klimaet er langt mer temperert enn i Minnesota, hvor du nesten må gå med romdrakt om du skal utendørs. Min kone er norsk, dansk, islandsk og irsk. Da hun hørte at vi fikk mulighet til å dra på sponset tur til Bergen, gjorde hun det helt klart at det skulle vi. Alle vi har snakket med forteller oss hvor heldige vi er. Og nettopp det føler vi oss også. Page One: Inside The New York Times (Regi: Andrew Rossi) vises på BIFF. Følg David Carr på twitter: @carr2n 9/2011

FILM Jegerne – Falske Spor Regi: Kjell Sundvall Med: Rolf Lassgård, Peter Stormare,Kim Tjernström, Annika Nordin, Lo Kauppi Sure menn, kvinner og finner. Handlingen i Jegerne – Falske Spor foregår i en bygd på bygda i Sverige. Politikorpset i bygda består av bygdetullinger som ikke klarer å skille mellom følelser og sak når de skal etterforske et drap. Derfor blir forsterkninger tilkalt fra storbyen; uheldigvis henter de inn en etterforsker som har vokst

opp i akkurat denne bygda og har familiebånd til de fleste involverte. Og godt er det: Hvis ikke ville det ikke blitt en særlig lang film. Filmen er en klassisk øvelse i good cop vs bad cop: Peter Stormare gjør en hederlig innsats som den selvbedragerske, voldelige og manipulative purken Torsten. Rolf Lassgård spiller en god rolle som den storsinnede, avbalanserte og sannhetssøkende purken Erik Bäckström. Begge må de lide seg gjennom en berg-og-dalbane av konflikter og frustrasjoner, før katarsis inntreffer og de løser

sine kniper med sine respektive metoder. Jeg finner det vanskelig å avgjøre om Kim Tjernström gjør det bra eller dårlig i rollen som den kuede unghingsten Peter, der han sprader rundt som en katatonisk krysning av Keanu Reeves, Robocop, en nyvoldtatt Edward Norton og Daniel Radcliffes underkjeve. Uansett gjør hans prestasjon ikke bare vondt å se på, men også å høre på, for dette er en film full av kontraster: Sterke følelser, svake mennesker; store menn, små hotellrom; og hard vold, fløyelsmyk sangstemme.

Hvis du liker boyband og svensk krim kommer du til å elske dette. Som en til tider gripende historie om selvbedrag fungerer dette helt ok, men ender opp med å føles som å drikke en cola. Den bruser litt, men dør fort hen. Her fins også et knippe tråder som blir hengende og svaie løst i luften. Med mindre dette er den typen film som må sees flere ganger, før man oppdager hva som egentlig skjedde. Hvilket jeg har inntrykk av at det ikke er. Rasmus Hungnes Premieredato: 16. september

Barnepiken Regi: Tate Taylor Med: Emma Stone, Bryce Dallas Howard, Mike Vogel Skal vi trivialisere rasisme? Barnepiken er en feminin film om morsomme husfruer som blir rasende da deres døtre ymter frempå at de kanskje ikke kommer til å gifte seg med det første likevel. Også handler det om sterke kvinner som viser styrke på en rørende måte. Kvinnene legger stolthet i å lage god mat og opprettholde anstendige fasader, og mannfolka blir bare trukket frem når damene sloss seg imellom om hvem som kan tilfredsstille dem best. Det hele utspiller seg i et raseskilt Sørstats-Amerika en

gang på sekstitallet, og filmen er forkledd som en slags frigjøringshistorie om negrotjenere som må oppdra bortskjemte, hvite barn. Vi møter rasistiske trophy wives, deres svarte tjenere og den hvite kvinnen som vil skrive bok om hvor dårlig de blir behandlet. Filmen er basert på en suksessroman med samme navn og det hele virker rett så overbevisende, men før noen får knute på g-strengen må jeg dessverre avsløre at det ikke er basert på en sann historie. Romanen er skrevet av en hvit kvinne som ble født i 1969, og alt er bare oppspinn. Vel vitende om at den hjerteskjærende rasismen kun er et dramatisk grep for at heltinnene skal få skinne, blir det straks litt verre å ta filmen seriøst. Dette er

ingen ny The Color Puple. Men det er nok ikke meningen heller, for Barnepiken er på sett og vis en komedie. Tiden er nydelig gjenskapt med fantastiske øyne for detaljer, flott lyssetting og flinke kameramenn. Skuespillerne glimrer også med flotte prestasjoner, i denne virkelighetsnære fortellingen som aldri fant sted. Og den er faktisk utholdelig for menn også. Lars Monsen vil neppe plukke den ned fra hylla, men dersom du er en middels metrofil fyr som vil imponere en dame med at du har en myk side, er dette slettes ikke et dårlig valg. Torgeir Blok Premieredato: 07. oktober

Kidnappet Regi: Vibeke Muasya Med: Simon Logue Larsen, Connie Nielsen, Lars Mikkelsen Filmskapere fortapt i Afrika. En dansk gutt drar på ferie i Afrika og mister fotballen sin. Da han tar opp leitinga møter han limsniffende småunger, gangstere med uladde pistoler og han spiser fisk for første gang. Det er duket for et eventyr ingen vil vite av. Moren hans dukker plutselig opp på TV og tilbyr en stor finnerlønn for sin bortkomne sønn. Dette fører til at alle og enhver kjemper om å presse mer penger ut av situasjonen og politiet begynner å etterforske henne for ulovlig adopsjon. Ingen av disse historiene leder noensteds hen.

Bakgrunnsmusikken er til tider behagelig og filmen har fine farger, men halvbakte stereotyper og kamelsvelgende manus trekker assosiasjonene i retning «barnefilm». Men det er før et utvalg dårlig utviklede karakterer plutselig blir skutt i hodet. Markedsgruppen blir med ett litt mer uklar. Filmen har ingen form for dybde, og er ikke søt eller magisk heller. Klippingen er stakkato, skuespillet teatralsk og dramaturgien usedvanlig desperat, noe som tyder på amatørmessig håndverk fra debuterende regissør og manusforfatter Vibeke Muasya. Noe av problemet er at danskene har regjert på toppen av Skandinavias filmverden i årevis. Nesten konsekvent har deilige danske filmer ligget milevis foran

det meste som kommer fra Norge og Sverige, og en ny dansk film er en fristelse få filmnerder kan motstå. At Mads Mikkelsens bror, Lars Mikkelsen, står på rollelista, pirrer nysgjerrigheten, men ender i skuffelse da han bare er en unødvendig brikke i en kabal som kun går opp om man jukser. Handler dette om rasisme? Er poenget å informere om kulturelle forskjeller? Ville frøken Muasya forklare hvorfor fattige folk gjør desperate ting? Neida. Kidnappet, eller Lost in Africa, som den så søtt heter på engelsk, er lite annet enn en enkel historie satt sammen av intetsigende scener skviset inn på tilfeldige plasser. Torgeir Blok Premieredato: 07. oktober

Skal vi danse? Pina Regi: Wim Wenders  Med: Regina Advento, Malou Airaudo, Ruth Amarante Wim Wender’s Pina og Werner Herzogs Cave of Forgotten Dreams viser at dokumentarfilmen endelig har omfavnet 3D-en. Å tilføye en tredje dimensjon til levende bilder er et virkemiddel som til nå har vært forbeholdt høybudsjetts blockbustere, og det er deilig å se et motstykke til dette på kinolerretene i Norge. Videre skal det sies at Pina først og fremst er en danseforestilling. Og for en som ikke har noe nevneverdig forhold til samtidsdans utover det obligatoriske pensumet i grunnskolen, kan filmen beskrives som en energisk og fascinerende innføring. Tyske Pina Bausch er en av historiens viktigste koreografer innenfor dansens avantgarde og var i tillegg en nær venn av Wim Wenders over en tyve års periode. Omtrent like lenge planlagte de to å lage film om Pinas scenekunst, men først da 3D-teknologien ble realitet følte Wenders at han med respekt for hennes arbeid kunne gjennomføre prosjektet. «3D er nesten skreddersydd for dansen», uttalte Wenders da han gjestet filmfestivalen i Berlin tidligere i år. En strek i regningen for produksjonen var at 68 år gamle Bausch døde bare to dager før innspilling, men selv om hun ikke er synlig deltagende i filmen er hennes kunstneriske tilstedeværelse naturligvis dominerende. Et leksikon bør dog prioriteres om man er ute etter bakgrunnsinfo om koreografen – dette er nesten utelukkende en visuell opplevelse hvor få ord blir sagt. Når jeg velger å se en dokumentarfilm om Pina Bausch og ikke en av hennes danseforestillinger, forventer jeg å få vite mer om hennes liv og hennes kunstneriske visjoner.

9/2011

Selv om mangelen på dette antakeligvis er en blanding mellom et bevisst valg fra Wenders’ side og et resultat av Pinas død, lever ikke filmen opp til forventningene på dette punktet. De få kommentarene signert danserne i hennes prestisjetunge kompani stimulerer ikke behovet for å vite mer om hennes historiske betydning, om Tanztheater-tradisjonen hun er en del av og ideene bak denne. Det visuelle er med andre ord det som bærer filmen fram. Med dét sagt er det visuelle håndverket utrolig gjennomført og vakkert. Pina eksemplifiserer filmmediet som kunstformidler og slår fast at filmen ikke bare har evnen til å gjengi kunst, men også til å tilføye noe til kunsten. Valg av locations er det mest åpenbare eksempelet med Pina. Den mest minneverdige scenen er lagt til en t-banevogn hvor landskapet både utenfor og inni vognen tilføyer et element til dansen man aldri kunne opplevd i et scenerom. Også kameraføringen gir oss en helt ny innfallsvinkel til den krevende koreografien, med filmatiseringen av Café Müller (1978) som et særlig høydepunkt.   En viktig debatt bør være hvorfor dokumentarfilmen ikke gjør det bedre på kino og hva som kan gjøres for å endre på denne trenden. I en hverdag hvor folk flest forbinder dokumentarfilmen med belærende TVproduksjoner om dyreliv og krig, kan kanskje Pina øke forståelsen for dokumentarfilmens bredde og potensial. Pina er en storslått kunstopplevelse, dog kanskje i lengste laget, som til tross for de irriterende plastikkbrillene er en fornøyelse å se på kino. Det skal også nevnes at dette er Arthaus’ første 3D-film, og undertegnede krysser fingrene for at flere filmdistributører slenger seg på laget og starter en tradisjon for alternativ 3D-filmformidling. Ole-Morten Algerøy Premieredato: 4. november

NORGES STØRSTE FILMFESTIVAL RABATTKORT

RABATTKORT I SALG NÅ! 10 BIFF-filmer kr. 600,-

BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

19.- 26. OKTOBER 2011

AbOVO

www.biff.no

UTE PÅ DVD OG BLU-RAY 12. OKTOBER

FILM Knerten i knipe Regi: Arild Østin Ommundsen // Med: Adrian Grønnevik Smith, Åsleik Engmark, Pernille Sørensen, Jan Gunnar Røise Et fallisk rop om hjelp fra sjelens innerste hulrom. Det tredje og (forhåpentligvis) siste avdraget i filmatiseringen av Anne-Cath. Vestlys romanserie om småtassen Lillebror og hans levende trepinne Knerten er dessverre ikke like dårlig som forgjengeren. Jeg hadde sett fram til å kunne skrive et totalslakt der jeg forklarer hvordan denne dumme serien korrumperer våre barns sinn og gjør fremtidsutsikten dyster, men det blir denne gangen kun et moderat slakt. Allikevel er jeg glad for at vi slipper Knerten 4 («fire» med engelsk uttale); om

ikke annet, fordi serien er så kjedelig. Premisset er interessant nok: Lillebror er en autistisk unge som på grunn av sine foreldres overbeskyttelse har et distansert forhold til den ytre virkeligheten. De mener det godt, men mammas moderlige mykhet og fars patetiske feighet gjør Lillebror ute av stand til å skille mellom fantasi og fakta. Det har gått så langt at hans fantasivenn, furukvisten Knerten, ikke bare ytrer meninger og fungerer som et talerør for Lillebrors id: Nå har trekølla klart å kopulere med en kvinnelig eikepinne som har født en dendroid liten bastard. Det kan dog sås tvil ved hvorvidt Lillebror faktisk er gal eller synsk: Hans empati med pinnen er i følge filmen så sterk at han klarer å spore opp Knerten ved hjelp

av lyd, tilsynelatende helt uten forutsetninger for å vite hvor den er. Er hans visjoner av en levende pinne et uttrykk for en dyp, åndelig kontakt med verdenssjelen? Knerten-serien minner om Jan Svankmajers Otesanek, men fremstår som forholdsvis tannløs. Svankmajers perverterte film om paret ute av stand til å produsere barn, som bøter på dette sjelslivets hull ved å grave opp, nære og oppdra en rot fra bakgården, er så forstyrrende at jeg ble nødt til å kvitte meg med DVDen umiddelbart for å kunne forholde meg rolig i mitt eget hjem. Etter pressevisningen av Knerten i knipe, derimot, reiste jeg ut på bygda for å kløyve ved og dele opp trestokker med motorsag. Jeg følte ingenting. Rasmus Hungnes Premieredato: 23. september

Ikke helt inn i boet Kong Curling Regi: Ole Endresen Med: Atle Antonsen, Jon Øigarden, Ingar Helge Gimle, Kåre Conradi, Steinar Sagen, Jan Sælid, Linn Skåber, Ane Dahl Torp, Else Kåss Furuseth, Anne Marit Jacobsen, Ulf Brunnberg, Bård Tufte Johansen, Harald Eia, Hans Morten Hansen En ubestemmelig og stusselig by på Østlandet et sted: Det avdankede og sykdomsrammede curlinglaget må gjenforenes og vinne mesterskapet for å redde en venn. Slik kan handlingen oppsummeres. Det skulle vel være et helt greit plot å etablere? Nah, her tar det en evighet. Hei, vent! Vi trenger en nemesis! Det skulle vel være en grei karakter å etablere all den tid Kåre Conradi er i ferd med å gjøre dette til sin foretrukne modus, og Jesus Quintana i The Big Lebowski tjener som et opplagt forbilde å modellere etter? Nah. Til tross for

www.sf-film.no 70

9/2011

en festlig parykk (filmen er god på parykker, det skal den ha) blir Stefan Ravndal og hans Plumbo-sponsede kumpaner i Team Ravndal verken festlige eller tydelige nok. Mest fordi de nesten ikke er med i filmen. Skulle ikke dette være en curling-film, da? Motviljen mot å tilvirke konkurranseforholdet mellom Team Paulsen og Team Ravndal er noe pussig all den tid filmen resten av tiden går løs på Hollywood-formelen med hengivenhet og vellyst, både hva arketyper og produktplassering angår. Noen storyteller er imidlertid regissør Ole Endresen (Uti vår hage) ikke. I stedet lener han seg på gamle tricks of the trade: Resultatet er en serie sketsjer – mer enn en film som sådan. Så glad er øyensynlig Endresen i den ikke-lineære sketsjeformen at selv når filmen er ferdig, kan han ikke dy seg: over rulleteksten begynner tabber og bortklipte scener å avspilles.

FILM

K MED OPAC B M O K AY OG BLU-R PY! DVD, L CO DIGITA

PÅ DVD OG BLU-RAY FRA 19. OKTOBER! Inn og ut av fortellingen, som rekvisitter på gjennomreise, møter vi følgelig både høy og lav; skallet og blåhåret. I to minutter er Ane Dahl Torp, i rollen som gal, pillespyttende kunster, Atle Antonsens potensielle love interest, før hun like ubeskværet skrives ut igjen. I tre minutter er nyslått Skavlan-bekjenner Else Kåss Furuseth kjempefestlig sladrekjerring som vi ønsker å bli bedre kjent med, så … poff … er hun vekk. Jøss, er ikke det der han Trond Fausa Aurvaag? Poff! Borte! Er ikke det Bård&Harald der borte? I rollen som … seg selv? Minst tid i solen, justert for fontstørrelse på plakaten, er imidlertid blitt Steinar Sagen til dels. At ikke Hele Norges Bamseklem får mer tid på lerretet er bare trist og leit. Får laste ned en ny podkast, da. Hva får vi i stedet? Litt av hvert. Noen halvkveda og kritiske viser om psykiatrien og dertil overdiagnostisering; noe om hvor viktig

det er at far er tilstede (så det er grunnen til de blå ringene rundt øynene til Jan Sælid!); og noe om overfeminiseringen av samfunnet – representert ved fargene gult og rosa – og mannens ditto kastrerte tilværelse i Kvinnens vold. For å understreke dette blir Linn Skåber oppnevnt som Atle Antonsens verge innledningsvis i filmen. For virkelig å understreke dette blir filmens kvinnebestiger (Jon Øigarden) utsatt for Anne Marit Jacobsens SM-vrede i filmens siste ligg. Slik millimeterne avgjør på curlingbanen, er komediesjangeren et økosystem der alle verdier må finjusteres for at vilkårene for liv skal være tilstede. Med unntak av Atle Antonsen og Jon Øigarden er Kong Curling litt off. Livet er for kjipt. Håvard Nyhus Premieredato: 23. september

BIL N E N VIN NO -FILM. 2 F S Å P 1 .01.20

KONK

URR

R N S TA ANSE

9.1 TER 1

RE O G VA 0 . 2 0 11

31 R TIL

9/2011

FILM

THE HIDDEN WAR I salg på DVD 5. oktober

SMALL TOWN MURDER SONGS I salg på DVD 5. oktober

Le Havre Regi: Aki Kaurismäki Med: André Wilms, Kati Outinen, Jean-Pierre Darroussin, Blondin Miguel Ideologi-nostalgi på kysten av Normandie. Le Havre foregår i Le Havre, rett over fjorden fra Storbritannia. Plottet settes i gang da gutten Idrissa stikker av fra containeren han og hans medflyktninger har flyktet fra Gabon i. Containeren, bestemt for London, har strandet på havnen i Le Havre. Marcel Marx, skopusser, støter på ungen under en lunsj, og siden han savner mening i tilværelsen da hans kone befinner seg i en sykehusseng, tar han gutten under sin vinge og begir seg ut på et eventyr for å gjenforene ham med sin kjære mor. Filmen fortsetter å utfor-

ske den søte, teatralske stilen som kjennetegner mange av Karismäkis tidligere filmer, for eksempel Mannen uten minne, og føyer seg inn i «sjangeren» som mye av både Jim Jarmuschs (Coffee and Cigarettes) og Roy Andresons (Sanger fra andre etasje) produksjon kan kategoriseres som: Det er trist og morsomt, følsomt og kaldt. Både skuespill, replikker og kamerabruk er sparsommelig utført, og setting og musikkbruk er preget av proletariat-romantikk. Det kreves at tilskueren suspenderer sin mistro, og går med på at skuespillet er «dårlig» og manuset preget av stereotypier med hensikt. Dette er urealistisk sosialrealisme. Det er smånaivt, småvittig, småtrist og ikke så veldig mye av noe annet enn kitschy nostalgi. Men det lille andre som er, er veldig godt utført, og filmen blir

en behagelig opplevelse for både øyne, øre. Kinn å klappe på. Og derfor går man gjerne med på den kitschy nostalgiens relevans som (noe mer enn) et uttrykk for filmskaperens personlige estetiske preferanser. Selv om filmen har en noe ensporet og enkel moral: Hvis alle er snille med hverandre, går alt bra til slutt. Kanskje det stemmer, men jeg undres over hvor mye tilskuerens eget idégrunnlag påvirker den intellektuelle opplevelsen av denne filmen. Det er mulig den kan vise seg å bli en elsk-eller-hat-affære, basert på en politisk skala der ytterste høyre representerer total avfeiing, ytterste venstre representerer total omfavnelse. Uansett: Trommisen i Little Bobs band rocker hardt. Rasmus Hungnes Premieredato: 16. september

The Thing Regi: Matthijs van Heijningen Jr. Med: Jonathan Walker, Mary Elizabeth Winstead, Trond Espen Seim, Kim Bubbs Das Ding an sich. «Six little Nigger boys playing with a hive;  A bumblebee stung one and then there were five.» Slik går det sjette verset i Agatha Christies berømte, Ti små negerbarn. Ti mennesker invitert til en øde øy, bare for å henrettes i tur og orden. At mordene skjer er ille nok, men verst – ikke minst for

3 THE WHISTLEBLOWER I salg på BLU-Ray & DVD 5. oktober

CHERRY I salg på DVD 19. oktober Sønner av Norge Regi: Jens Lien Med: Sven Nordin, Åsmund Høeg, Sonja Richter, Trond Nilssen «Vil dere se et herlig knull, gutter?!» En filmtrailer skal slå an tonen, vise snurten av høydepunktene og vekke appetitten. Filmen selv skal leve opp til forventningene og gi dramatisk lengde og bredde der traileren nøyer seg med kortformens appell. Noen ganger støter vi på mellomformatet, trailerfilm. Hvordan både gjøre opprør og takle et alvorlig traume med en applauderende 68’er til far og meningsfelle? Basert på Nikolaj Frobenius’ «løgnaktige» oppvekstroman fra Oslos verste vestkant, Teori og praksis, møter vi unggutten Nikolaj. Vi ser en familie som feirer jul med bananer («gul jul,

9/2011

alle sammen!»), vi ser en trygg og glad, men lettere mistilpass sønn få tilbud om å overvære far penetrere mor: «Vil dere se et herlig knull, gutter?!» og vi ser Nikolaj gripe om punken når moren dør og faren går fra «gal» men trygg, til manisk hippie. Men, der den fengende traileren ser ut til å presentere høydepunkter fra et handlingsmettet og rikholdig dobbeltportrett av far og sønn, blir de samme scenene flate og intetsigende idet strekkene mellom knull, punk og bananer ikke bringer oss nærmere hovedpersonene og relasjonen dem imellom. Her er det først og fremst dialogen som svikter. Far og sønn snakker sammen og Nikolaj snakker med kameratene, men både talt og taus nærhet er lettere distansert og forsøksvis

humoristisk, mer enn noen gang nær, varsom og egentlig morsom. Som så ofte utelukker det ene det andre. Sven Nordin er intens og tilstedeværende som alltid, men får nesten for mye fysisk armslag og for lite verbalt spillerom. Det siste problemet – ikke ulikt Spielbergs Super 8 – knytter seg til tidskoloritten. Lagt til 1979 – omtrent samme epoke som sistnevnte – vier også regissør, Jens Lien unødvendig mye tid og lerret til «autentisk rekonstruksjon». Nyttig og stemningsskapende innledningsvis – på randen av det distraherende etter hvert som handlingen i liten grad evner å overskygge den visuelle retrofesten. Med andre ord: flott som trailer, kjedelig som film. Ragnhild Brochmann Premieredato: 9. september

pina. natt og dag annonse 04.10.11 14.08 Side 1

FILM

The Art of Getting By Regi: Gavin Wiesen Med: Freddie Highmore, Emma Roberts, Michael Angarano Kunsten å holde ut to samfulle timer på kino. En giddelaus emogutt som bare liker å tegne, surrer rundt og er misforstått. Men så møter han en blondine med farskomplekser, som drar ham inn i en farlig verden av sosiale sammenkomster. Alt emogutter vil ha, er visst blondiner som snakker om ekskjærestene sine. Og alt søte blondiner vil ha er kvasse emogutter som siterer Oscar Wilde. Ikke sant?

For å understreke hvor finurlige de er sammen, blir enhver scene akkompagnert av oppløftende gitarklunking. Han sniker et glimt av henne mens hun sover, og hun ler av at han får morrabrød. Gitar. Guttens første møte med alkohol går som det må gå i amerikanske tenåringsfilmer. Gitar. Også må han debutere seksuelt, her fremstilt som et slow motion kyss i sepia, og selvfølgelig: mer gitarklunking. Plutselig blir de to uvenner og gutten hører på den samme gitarlåta på repeat. Han forsvinner inn i en verden av … overbelyst vandring langs lite trafikkerte gater, med litt hardere

gitarmusikk i bakgrunnen. Heldigvis løses problemene akkurat som de løses i virkeligheten: en arbeidsmontasje med enda mer oppløftende gitarklunking er redningen. Ribbet for virkelige temaer, godt skuespill eller interessante bikarakterer, er filmen som en dårlig episode av Dawson’s Creek. Det finnes verre, men manusforfatteren burde uansett ha blitt stoppet fra å fortelle hvor hardt han hadde det som tenåring. Å skrive om egne erfaringer er ingen frelsesgaranti. Torgeir Blok Premieredato: 28. oktober

leseren – er den skrekkblandede fryden knyttet til ventingen og uvissheten: når vil det skje igjen, hvem blir den neste – og ikke minst – hvem er morderen når det ikke kan være noen av dem (eller kan det det?). Med John Carpenters film med samme navn som forelegg, (The Thing, 1982), lar van Heijningen sine menn og kvinner møte frykten for det ukjente i isødet. Vi treffer et norsk forskerteam stasjonert i Antarktis idet de finner et romskip og et vesen dypt nede i isen. Vi ser de amerikanske

ekspertene ankomme basen. Og, vi ser den kyniske professoren (Thomsen) grøsse av stille glede, mens nordmennene synger Sami Ednan i høyt humør. Så tiner isen. Beistet er en parasittisk hamskifter som fortærer og kloner byttet sitt i en og samme manøver. Med andre ord, sci-fi-varianten av den skrekkeligste skrekken – angsten for at en av dem du har nærmest rundt deg er noe ganske annet enn det de gir seg ut for å være. Men, der Agatha Christie bygger opp spenningen med kirurgisk presisjon og monoton eleganse,

mangler van Heijningens, The Thing den nødvendige intensiteten. Tingen i seg selv er godt animert og skrekkinnjagende der den først gjemmer seg, og siden galopperer rundt som en blanding av én, to og snart tre av deltagerne. Men intervallene forut for, og mellom angrep og action, mangler både klaustrofobi, suspens og dermed reell uhygge. Når rollegalleriet heller ikke byr på spennende bekjentskaper, blir det lite igjen utover das Ding an sich. Ragnhild Brochmann Premieredato: 28. oktober

Tropa de Elite – Nådeløs Fiende Regi: José Padilha Med: Wagner Moura, Irandhir Santos, André Ramiro, Pedro Van-Held Baltimore på portugisisk. Tropa de Elite-filmene er Brasils svar på The Wire. Politimenn, politikk og fattigdom vikles inn i en gatekrig om penger og narkotika. Der den første filmen var en litt mer lettfordøyelig introduksjon til problemstillingen, er den andre som en dyrere og mer imponerende storebror. Vi fortsetter å følge lederen for det tøffeste elitepolitiet i Brasil, og hans nådeløse kamp

mot kriminalitet, korrupsjon og et raknende familieliv. Våpen på avveie fører til regelrette massakrer, mens politimenn sloss seg imellom om hvem som skal få bestikkelser fra dealere. Midt oppi det hele driver gravende journalister og setter ytterligere liv i fare, og det er tilsynelatende ingen vei ut av elendigheten. Det er ikke et must å ha sett den første filmen, men du vil få mer ut av dem som helhet om du gjør det. For det går fort i svingene og det er mye navn og steder og partier å huske på. Brasilianere stopper ikke for å trekke pusten mellom dialoger eller skyteepisoder, og med mindre

du forstår portugisisk kan det kanskje være litt tøft å henge på til tider. Dette er den mest suksessfulle filmen fra Brasil noensinne, og flere brasilianere gikk for å se denne enn Avatar. Men hold deres hester, dette er ingen ny City of God eller Carandiru. Tipper denne vil gjøre like stor suksess i Norge, som Max Manus gjorde i Brasil. Torgeir Blok Premieredato: 07. oktober

pina EN FILM TIL PINA BAUSCH FRA WIM WENDERS

Dans, dans –– ellers er vi fortapte

Filmfestivalen i Berlin

PÅ KINO FRA 4. NOVEMBER

www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no FILM: HÅVARD NYHUS

9/2011

SPILL

Oppdal kulturhus 27-29 Oktober 3 DAGER 20 FILMER SCI-FI

HORROR

PREMIERER

FANTASY UTSTILLING

GJESTER Project Zomboid

Spøkingens riker Dead Island PC, PS3, Xbox360 Project Zomboid Windows, Mac, Linux projectzomboid.com

Konsert med:

Realms of the Haunting Windows GOG.com

ÅPNINGSFILM

3D HORROR FRA KOREA KRIGSHORROR FRA NEW ZEALAND MONSTERHUMOR FRA KANADA GUNSTIGE HOTELLPAKKER EUROPAPREMIERER HEMMELIG VERDENSPREMIERE FESTIVALPASS 390 KRONER

KJØP FESTIVALPASS NÅ! LIK OSS PÅ FACEBOOK www.facebook.com/ramaskrik www.ramaskrik.net 74

9/2011

Is it time? Browser, gratis jaimefraina.com

Amnesia: The Dark Descent Windows, Mac, Linux frictionalgames.com

Ichi Windows, gratis ichi-game.com

The Path Fatale Mac, Windows tale-of-tales.com

Hatetris Browser, gratis qntm.org/hatetris

TEKST Rasmus Hungnes Fra spøk til alvor: Min påstand er at når det spøker i spill er det mye skumlere enn på film. Det er noe med innlevelsen; kanskje er det et uttrykk for egoisme. Eller kanskje er det snakk om ansvarsfølelse: Det er spillerens skyld dersom det går dårlig for figuren man kontrollerer i spillet. (U)passende nok kom zombie-actionrpg’en Dead Island nylig ut; (u)passende fordi (spillet foregår på en øy og inneholder mangfoldig avfyring av våpen, og) det er Halloween denne måneden. I tiden rundt Halloween passer det seg å hengi seg til skumle spill, dersom man er ute etter den passende Halloween-stemningen. En annen zombieaktualitet: Indie-spillet Project Zomboid. Dette er en «overlevelsessimulator», som går ut på å overleve selv om de fleste andre i verden allerede har blitt bitt av zombie-basillen og ønsker å gjøre det samme med din karakter i spillet. Det finnes en gratis pre-alpha-versjon, og hvis man liker den, kan man forhåndsbestille og få tilgang til en mer ferdig, men allikevel uferdig versjon av spillet. I nyere tid har jeg vandret rundt i Realms of the Haunting fra gamle dager, nyutgitt på gog.com. Det er mørkt som innsiden av kroppen din før den splittes opp og lyset slippes inn. Narrativet er omfattende og bringer deg blant annet til Helvete. Det er noe med spill der man drar til Helvete som tiltaler meg, jeg nevner i fleng: Fear Effect, Doom. Doom ble forøvrig nylig tatt av den rigide listen over «kontrollerte» spill i Tyskland, fordi myndighetene mener det nå kun er av kunstnerisk og vitenskapelig interesse – altså ikke gøy. Realms of the Hauntings arkaiske grafiske stil og de utdaterte, men stilrene og unike spesialeffektene i de mangfoldige filmsekvensene til tross: Når det gjelder å gjøre deg anspent og bringe deg nærmere døden i form av magesår og hjerteattakk er denne gamlingen effektiv.

Apropos døden: Is it time? av Jaime Fraina er et interessant eksempel på spill som uttrykk for eksistensiell angst: Du styrer en gammel kvinne gjennom slutten på hennes liv, som stort sett foregår i huset hennes, og må passe på at hun ikke kjeder seg i hel, blir for sulten eller sliter seg helt ut. Hver kveld, når hun legger seg, eller når hun mister bevisstheten av prøvelsene slutten av et liv byr på, er det opp til deg, spilleren, å ta stilling til om livet fortsatt er verdt å leve. Høres det trist ut? Frykt ikke: Spillet tilbyr en dedikert tast for å gråte. Apropos en tast: Ichi (japansk: 1) benytter seg kun av én tast. Det er et lystig puzzlespill, som booster din IQ akkompagnert av lett musikk. Hvis du friker ut av for mye horror er Ichi ditt legemiddel. Det første og siste er gratis! Hvis du er mer på den negative siden, men allikevel vil spille puzzle-spill, kan du åpne browseren din og finne frem Hatetris: en variasjon over Tetris som konsekvent serverer den brikken man har minst bruk for. Hvis du etter denne vanvittig negativt ladde spillopplevelsen utrolig nok skulle ha behov for enda mer frykt og dødsangst: Det ekstremt stressende Amnesia: The dark descent ble lansert i 2010 av Frictional Games, folkene bak Penumbra-serien, men ble reaktualisert under Notgames Fest som gikk av stabelen i Köln i august. Notgames Fest var en messe dedikert til spill som ikke er spill, på den måten at de har et satt mål, som er å vinne, men snarere er opptatt av å frembringe emosjoner hos «spilleren». Festivalen ble kuratert av belgiske Tale of Tales, som blant annet har laget (ikke-)spillet The Path, en variant av Rødhette og Ulven der regelen er at reglene må brytes, samt Fatale, basert på Oscar Wildes skuespill om den Bibelske historien om Salomé, som krevde å få Johannes Døperens hode servert på et fat. I Fatale bebor man rollen som Johannes Døperen helt til han blir halshugget helt i begynnelsen av (det jeg ikke vet hva annet jeg skal kalle enn) spillet. I tiden som gjenstår flyr man naturligvis rundt som Johannes Døperens ånd, og spøker.

Nostalgiindustrien Tiårsmarkeringen for 11. september bør forpaktes med oppsyn og aktsomhet, og ikke som en påskudd for en reunion med gamle og kjære videoopptak. TEKST HÅVARD NYHUS I boken Retromania: Pop Culture’s Addiction to its Own Past skriver Simon Reynolds, britisk musikkjournalist og forfatter, om populærkulturens attrå etter egen fortid. Hvorfor har det arkeologiske fått en så dominerende plass i populærkulturen, spør Reynolds. Hvorfor lar vi oss besette hver gang en gammel utgivelse fyller 10, 20, 25, 30, 50 år? Hvorfor hele tiden denne higen etter å pakke inn «klassikere» i nytt papir? Rekken av jubileum er endeløs: enten det er det første gitarkjøpet til George Harrison, den første fyllekulen til Kurt Cobain; den første menstruasjonen til Sigrid Undset; eller det første kysset til Olav H. Hauge – markeres skal det! Hey, la oss sette av et helt år! Reynolds argumenterer for at vi nærmer oss kulturøkologisk katastrofe. Nostalgiindustrien, med sin frenetiske arkiv- og arkeologvirksomhet, er i ferd med å gå tom for fortid å prosedere. Løsningen? Som en oljeøkonomi på altfor høyt turtall: Gjør enda mer ut av hvert jubileum. 9/11-nostalgien Denne måneden har media markert at det er ti år siden 11. september. De har skredet til verks med den samme innstillingen: Folkens, vi må aldri la en anledning til å snakke om gamle dager gå til spille! Med voldsom appetitt har media kastet seg over muligheten til å dykke ned i arkivene sine. Som en Happy Hour på hell gjaldt regelen om å gjøre så mange bestillinger som mulig ved baren før det var for sent. NRK tok ledelsen: I tillegg til å vise flere 9/11-dokumentarer hver dag (!) en hel uke i forveien, satte de av hele søndagen en Urix Spesial. Christian Borch satt slik at ildkulen fra det andre flyet slo inn rett ved skulderen hans i en eneste lang eksplosjonsmaraton på syv timer (for sikkerhets skyld hadde NRK også photoshoppet kulissen slik at New York så enda mer fyrig ut). Ressurssvake TVNorge svarte med å sette opp «11. september: Ti år etter», en Emmy-belønnet dokumentar fra eh, 2002. Animal Planet hadde sin egen vri på tragedien og viste dokumentaren «Saved», som handlet om hvordan dyr hjalp terrorrammede familier med å komme seg på beina igjen. Som den amerikanske forfatteren og kommentatoren Touré tørt bemerket: «wallowing in the deep pool of 9/11 pain is good for business». Til sammen konstituerte helga 9.–11. september en foreløpig konsumerings-

topp i det som er blitt en storindustri: 11. september-nostalgien. Hver dag produseres nye dokumentarer, filmer, mobilkameravideoesnutter, reportasjer og kronikker (du leser en nå). Som en bilkræsj du kjører forbi, er det nærmest umulig å titte vekk. Slik blir vi alle hensatt til en tilskuerposisjon: sittende og konsumere et eneste langt samlebånd av styrtende fly, fire fighters og fallende tårn. En samling piksler hvis gjentatte, gjentatte og gjentatte visninger er i ferd med å skrubbe vekk den menneskeligheten som en gang preget dem. Som en ihjelspilt voksenfilm på VHS er det snart bare skurrete katastrofe-porno tilbake. Videoen av de fallende tvillingtårnene er i dag mest et bilde på tapt signifikans, og minner til forveksling om annen arkivfoto som akkompagnerer en typisk nyhetsvignett; bildene er redusert til en artefakt over noe som en gang virkelig evnet å ryste oss. Det vet også filmskaperne som svarer med «nye og spektakulære» bilder som «du aldri har sett tidligere!». (Ikke ulikt strategien som brukes når plateselskapet lokker fansen til å kjøpe gamle utgivelser på nytt ved å legge til ekstraspor med demoer og konsertopptak «du aldri har hørt tidligere».) Fortiden i våre hender Så hva er poenget? Vel, appellen er kanskje slik: Tiårsmarkeringen for 11. september bør forpaktes med oppsyn og aktsomhet, og ikke som en påskudd for en reunion med gamle og kjære videoopptak. Når NRK og resten av Media-Norge forvalter tiårsmarkeringen som om det er gått ti år siden ungdomsskolen og det er på tide å samle gjengen igjen, bør de være klar over at slike sammenkomster har svært lite for seg. Den resten av ømhet og reverens som en gang lå der, har det med å forsvinne med alt for hyppige gjensyn. Memory Lane er kanskje brolagt med gode forsetter, men når alle kommer på en gang blir det fort overtråkk. Når markeringer tar beslag på kveld etter kveld, og avisside etter avisside, bør de ansvarlige spørre seg hva som egentlig er motivet. Har det lenger noe som helst med ofrene å gjøre? Eller er det kanalene og avishusene som har blitt avhengige av sitt eget arkivmateriale? Eller som Reynolds ville spurt: Når Stones spiller gamle sanger om igjen og om igjen og om igjen: Har det noe som helst med utgangspunktet å gjøre lenger? Eller er de – som media – fanget i skytteltrafikken mellom arkivet og scenen?

9/2011

POLITIKK

«Vi skal bli det samfunnet vi var i går», Jonas Gahr Støre 22.07 TEKST TORE ANDVIG ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM Reaksjonen I tiden som har gått etter 22. juli har vi kastet bort en gyllen mulighet til selvrefleksjon. I stedet ble responsen vår etterhvert å forherlige vår egen reaksjon.

Her blir vi angrepet av en nasjonalistisk motivert terrorist og reaksjonen vår har vært å forsterke vår egen sosialdemokratisk nasjonalisme? Å styrke ideologien ytterligere, var det virkelig det som trengtes!?! Etterhvert ble vi så fornøyde og stolte av reaksjonen vår, at vi erklærte oss gullmedaljevinnere i enda en gren: sorgarbeid. For hver dag som

NYHETER • BLOGG • KAMPOVERSIKT

gikk dreide sendingene seg mer og mer om vår fantastiske reaksjon, og hvor flinke vi har vært til å takle ditten og datten. Oppe i det hele glemte vi det viktigste: å reflektere. Mest skuffende i det offentlige ordskifte post-22/7 er mangelen på selvrefleksjon. Få helhjertede forsøk har vært gjort for å finne ut hvordan en ung mann med all verdens

muligheter kunne ende opp så utenfor og isolert. Få har undersøkt sammenhengen mellom oss og ham, hvordan vi var viktige for at han kunne utvikle og dyrke hatet sitt. Få har påpekt hvordan en ynkelig stakkar med narsissistisk personlighetsforstyrrelse er blitt det han mest av alt ønsket å være: berømt. Det ønsker vi ikke å reflektere over.

GRATIS!

ENDELIG EN APP FOR DIN KLUBB! LAST NED APP TIL ENGELSKE FAVORITTLAG PÅ:

GOLONDON.NO/FOTBALL

GoGunners • GoChelsea • GoFulham • Go Liverpool • GoUnited • GoSpurs • GoCity • GoBlues • GoBlackpool • GoBaggies GoEverton • GoForest • GoStoke • GoSunderland • GoQPR • GoHammers • GoIpswich • GoLeeds • GoRovers • GoReading GoWigan • GoVilla • GoDerby • GoNewcastle • GoWolves Haugesund Travel AS og Ryanair Service Desk • Tlf: 52 85 78 00 post@haugesundtravel.no 76

9/2011

POLITIKK

«The Repressed» «Terroren 22.07 her i Oslo, er et eksempel på reaksjonen til «the Repressed.» – Bernard Henri Levy på Litteraturhuset 11.09.2011 i en debatt med Jonas Gahr Støre. «Repressed» har en undertekst som går tapt i oversettelsen til norsk. «Repressed» er det engelske ordet for det freudianske begrepet fortrengt, den kanskje mest sentrale forsvarsmekanismen for å bevare sinnet som en helhetlig enhet i det freudianske begrepsunivers. Den forsvarer bevisstheten mot forstyrrende, traumatiske tanker og ønsker. Den holder dem borte fra bevisstheten ved å gjemme dem i underbevissthetens dypeste mørke. Kun unntaksvis, i korte øyeblikk vil disse bortgjemte, uakseptable og forstyrrende ønskene presse seg gjennom bevissthetens forsvarsmur og manifestere seg der, men da godt kamuflert. Men her det viktig å presisere at dette er freudiansk teori og ikke vitenskap. I dag er teorien stort sett forstått som en god metafor på noen psykologiske prosesser, mer enn en presis beskrivelse av mekanismene i sinnet. Derimot har man funnet en mekanisme som minner om det freudianske begrepet repressed: kognitiv dissonans. Gjentatte ganger har man funnet at de hjernetilstandene som utgjør vår bevissthet har behov for å se på seg selv som en enhet, noe som ikke er forenlig med kontradiktoriske oppfatninger og følelser. Et eksempel er når fundamentalistisk kristne blir konfrontert med overbevisende argumenter for evolusjonsteorien, og de reagerer med en styrket tro. Kognitiv dissonans er altså mekanismen som tilpasser oppfatningene dine og følelsene dine slik at de hele tiden forholder seg kompatible, det vil si at ny infor-

masjon tilpasses dine tidligere overbevisninger, og motsatt. Men repressed kan også vise til den bevisste undertrykkelsen; den viljestyrte handlingen som dreier seg om å kue, om å undergrave, knuse eller trykke ned noen. Samfunnet vårt er sykt, det har en rekke plager, men de fleste er symptomer på sykdommen Nihilisme. Diagnosen innebærer at ingen mening er mulig lenger. Symptomene er overfladisk materialisme, lykke og statusjakt utelukkende knyttet opp til det man har, og det som kan vises frem, ikke det man er eller det man gjør. I tillegg må man leve i henhold til pretensiøse normer, og adoptere politisk korrekt toleranse, en toleranse som mest av alt minner om forakt. VI som kritiserer denne dystopiske tilstanden. Vi som skriker av full hals om at et behagelig liv, i relativ velstand med mest mulig kos, er tomt og dekadent og egentlig den verste formen for narsissisme. Vi blir tiet i hjel. Men i motsetning til flertallet av de såkalte vellykkede, vet jeg at livene deres er tomme skjell. Vi som har avslørt livsløgnen har heller ikke noe alternativ, men er tvunget til å leve liv uten iboende mening. Min personlige rikdom alene ville aldri kunne bli drivkraften min. Penger er per definisjon ikke et mål i seg selv, men noe som kan investeres eller konverteres til noe med iboende verdi. Hvorfor slipper jeg aldri gjennom? Er kritikken min så skummel? Hvorfor er dere så redde for en debatt om hvordan, og for hva, vi skal leve? Hvorfor er det så vanskelig å godta at mening, solidaritet og formål, har blitt erstattet med velstand, kos og politisk korrekthet?» «The Repressed» uttrykker sin frustrasjon. Konformitetens tyranni I Norge blir alle store reformer lagt frem og vedtatt med et stort og brett flertall, som

regel med alle partiene minus et fløyparti. Men hva med den eldste konflikten av dem alle? Motsetningen i arbeidslivet? I Norge er arbeidsgiverne og arbeidstakerne så godt som enige allerede før de innleder forhandlinger. Konsensus er en fordel i mange sammenhenger, men det er farlig å la konsensus bli en verdi i seg selv. Homogene samfunn blir gradvis dårligere og dårligere til å håndtere reell konflikt. Konflikt vs. Konsensus «Jeg har inntrykk av at dere i Skandinavia er så preget av konsensus at dere blir uvanlig perplekse og rådville i møtet med Negativitet, Ondskap og Ubehag. Disse kreftene er en iboende del av menneskenaturen og en kraft vi kontinuerlig må konfrontere i oss selv, såvel som i samfunnet.» Bernard Henri Levy i debatt med Jonas Gahr Støre, Litteraturhuset, Oslo, 11.09.11 Motsetningen som ligger mellom «konsensus» og «konflikt», er åpenbar. Den følger av betydningen til de to ordene. Hvis vi videre gjør den rimelige antagelsen, at et samfunn der konsensus er en av grunnverdiene ikke vil kunne takle alvorlige eller hyppige tilfeller av negativitet (dette innebærer en aksept av at negativitet innebærer konflikt). Der det eksisterer en motsetning av oppfatninger om samfunnet, om hvordan det er, hva det består av eller hvordan det burde være, og denne uenigheten gjelder selve fundamentet – må utfordringen eller kritikken bli møtt med konfrontasjon av resten av samfunnet. Resultatet er konflikt. Hvis vi har en konflikt med stor k, der en viktig del av samfunnets identitet blir truet, da har vi per definisjon

ikke konsensus. Konflikt i denne forstand, i følge Levy, er en situasjon hvor kun en av partene kan gi etter, og hvor det å vike en centimeter er et fullstendig nederlag. Ingen aksept eller respekt for motstanderens synspunkter er mulig, for det i seg selv innebærer å gi slipp på en del av egen identitet. Gir man slipp på en del av en identitet, gir man slipp på hele. Identitet er jo en helhet. Når vi ser det forstår vi at hvis en del av en identitet forandres, slutter identiteten å eksistere. En ny identitet oppstår. Risikerer vi ikke denne konflikten er kognitiv dissonans eneste alternativ for håndtering av negativiteten. Og med kognitiv dissonans følger «repression». Konsensus og konflikt kan ikke sameksistere. Negativiteten vil aldri endelig beseires, og kan kun konfronteres og håndteres gjennom konflikt. Konsensus er nødt til å gå. 22.07.2011 - Er vi klokere Hva kan vi lære av alt dette? Hva bør vi sitte igjen med? Kanskje en smertefull erkjennelse av at konsensus ikke bør være et normativt imperativ tilknyttet en nasjonal identitet. «Seier’n er vår» bør erstattes med andre sonetter. Mennesker vil fortsette å ha menneskenatur så lenge vi er mennesker. Negativiteten & ondskapen ligger i oss alle og krever at vi må gå i kamp med oss selv – i et evigvarende slag som aldri avgjøres en gang for alle. På samme måte er det med samfunnet. Samfunnet er en klynge mennesker og vil derfor nødvendigvis også romme de mørkeste sidene ved vår natur. Å late som om negativiteten ikke er der; å forsøke å utdefinere den eller beseire den … vel, det er åpenbart ingen god idé.

Foto: Øyvind Hjelmen

I n n t il 5 0 % r a b a t t mandag – torsdag!

Studenter som kjøper billett på nett reiser aller billigst mandag – torsdag.

w w w. k y s t b u s s e n . n o 9/2011

Vi ble med alvorgenerasjonens posterboy inn i den Politiske Korrekthetens lune hule. FOTO Atle Richter Schie Hvordan føles det å ha tatt steget fra å være Norges mest kjente asylsøkerkjæreste til å bli hele Norges posterboy for Den Nye Alvorsgenerasjonen? – Jeg synes det er en veldig fin overgang. Jeg har gått fra å være veldig bekymret på vegne av henne (Marie Amelie, red. anm.), til å være bekymret på vegne av en hel generasjon. Jeg håper jeg kan få se sint ut på bilder veldig lenge fremover.

Jeg kaster en hårball til Elle og Costume: liste over Norges mest sexy PK-ere, anyone? Nei, vent, gründeralarm! moralskogdeiligst.no! – Den siden vil jeg se! Jeg har en egen liste, faktisk. De peneste damene i sitt toppår gjennom norsk historie, uavhengig av generasjonstilhørighet. Da vil jeg se Åse Kleveland på førsteplass. Hun holder appeller for asylsøkere, og er en veldig intellektuell, empatisk dame. Sinnssykt pen. Og så vil jeg ha Hege Schøyen og Vigdis Hjort på andre- og tredjeplass.

1 6

Vi leste D2s 12 sider lange og tilsynelatende fullt alvorlige hyllest til den såkalte «Generasjon Alvor», der du står frem som en stolt representant for et PK-verdisyn. Hva legger du i PK? – I dag så twitra jeg på @eivindtraedal at jeg vil heller være politisk korrekt, enn en selvrettferdig dust. Så skrev mange tilbake: «men jeg trodde de var det samme jeg??» Det er et utrolig merkelig kontrafaktisk poeng som er blitt spikra i huet til folk. For meg er PK som regel det motsatte av å være selvrettferdig. Men det er sånn folk har lært seg å tenke. Jeg spoler det tilbake til South Park-mentaliteten, som mange av oss er oppvokst med. Der er det sånn at folk som var moralske og engasjerte, måtte rakkes ned på fordi de er så irriterende, ettersom de får alle andre til å føle deg kjipe.

Du er altså alvorlig, Klassekampen-raddis, og PK på én og samme tid? – Jeg driver også med standup. Men er ikke så veldig god.

Fortell din beste vits. – Jeg er egentlig best på historier … Faen, jeg hørte en bra vits … ahhh, det er så vanskelig det der ass. Å komme opp med gode vitser. Neeei. Jeg kommer ikke på noe. Jeg har jo den historien om at … nei! Jeg skulle jo hatt en gøy rasistvits nå.

…

Du vil ha cougars, eh? Ikke de pene, ny-utsprungne? – Det er mange av de unge og pene. I Natur og Ungdom er det 70 prosent jenter, de aller fleste veldig unge og pene. NU har gått inn for å distansere seg fra freakerstempelet sitt, så nå har alle perleørdobber og en veldig konservativ klesstil. Vet ikke helt hvordan det tar seg ut på nett da. Jeg har ikke sett dem i undertøy heller.

Men hvem er du egentlig Eivind Trædal, utover å posere sint på bilder? – Jeg er summen av @eivindtraedal. Ofte går jeg på yes.thatcan.be/my/next/tweet. Der får du essensen av din egen person. I fremtiden kommer ikke folk til å skrive biografier lenger, bare naile en sånn en. Jeg er veldig opptatt av at twitternavnet mitt skal nevnes i hvert svar her. Det var egentlig målet mitt for intervjuet.

Du har twitret at «alvorsgenerasjonen vil være haha-morsom, ironigenerasjonen hehe-morsom». – Hehe-humoren er en type ironisk «hehehe, alt er bare dritt og jeg ler litt sånn hånlig av alle». South Park-humoren. Haha-humoren krever at man liker hverandre og er enige og sånn.

Du kan ikke drive med standup og ikke ha én eneste rasistvits på lager. – Jeg sa jo at jeg ikke var så veldig god! Det er også en generasjongreie. Generasjonen over oss har veldig bra humor, men er dårlige samfunnsdebattanter. Nå har det svitsjet om. Det ser ut som samfunnet må velge. Merka du punchlinen?

PK-humoren. – Den er oppriktig, av og til ikke morsom i det hele tatt. En definisjon på venstresidehumor har jeg fra min kompis @mimirk: «its sad, because its true». Den går litt sånn: hei, er det ikke ironisk at vi klager over skatter når resten av verden sulter? Og så ler man fordi det er forløsende.

6 Moral er Norge, og hykleri er bra.”

9/2011

1 6

Eh …

Tilbake til saken. D2-journalistene og alle de unge håpefulle representantene for Generasjon Alvor så ut til å tenke at hele verden består av en enkel dikotomi: ENTEN skaffer du deg rekkehus med kildesortering og barn og fronter PK-verdier. Altså, er alvorlig. ELLER så kaster du bort tiden din på magic mushrooms på Goa og tomme ironiske vitser. Altså, bare har det gøy. Som generasjon X angivelig har holdt på med i tjue år før oss.

1 6

Er det bare meg eller kan enhver få lyst til å ta en Oslo 31. august eller sprenge noe i lufta stilt ovenfor det valget?

6 6

Hva med kunst eller ideer som … – Nei, vet du hva! Kunst er bare laga for å ha vernissasjer!

Det må da finnes en tredje og en femtiåttende utvei? – Det var jo det alle sa før noen faktisk gjorde det. «Vi trenger ødeleggelse, vi trenger lidelse i vår generasjon!» Og så kommer det, og så tenker alle: «ehh, vi kunne jo kanskje klart oss uten det …». Jeg så en kunstnerfjott som sa det ganske nylig, «vi trenger å se dritten» og sånn. Men vi har jo sett dritten.

… som utforsker mekanismene som frembringer fenomener som ABB? – Jo jo jo absolutt. Men det har den jo gjort lenge, har den ikke? Og halve poenget med det å lage den opprørske kunsten er nå borte fordi det var så mye som bygget på ideen om at vi alle trenger å bli provosert. Nå skal vi terge borgerskapet!

Halve poenget, sikker på det? – Men nå er vi allerede opprørt. Det er ingen Ap-ere som trenger å bli pirra litt fordi de har det for bekvemt lenger.

Er det å være døll den eneste måten å være alvorlig på? – Enighet er automatisk litt mer kjedelig. Men dette er jo et spørsmål om hva som er kult. Det har alltid vært kjedelige folk. Men de siste femten åra har de blitt utdefinert av debatten. Nå blir man ikke kul lenger ved å si at velferdsstaten er jævlig kjedelig. Nå har til og med rød ungdom demonstrasjoner for pensjonsordninger! Og Unge venstre med liberalisering av prostitusjon og sånn er ikke like populære.

D2 har valgt å døpe det «Alvorsgenerasjonen», mens i Sverige sier de generasjon «Ordning». A4 liksom. Tror du D2-journalistene har litt skrantne svenskkunnskaper, eller er vi mer alvorlige enn svensker? – Orden og alvor er kanskje to vidt forskjellige ting?

Nettopp. – Men svenskene har jo vært alvorlige hele tida da. De fant opp PK! Svenskenes svar på VG Nett er som å lese Morgenbladets debattsider. De er vel bekymret for at generasjon X ikke har effektive oppbevaringsløsninger eller ikke har fullført studiene på normert tid, ikke sant. De er dritseriøse.

Men ærlig talt, hvordan kommer det til å gå med en samfunn der en hel generasjon beundrer far og mor og synes det er «teit» å opponere mot verdiene deres? – Ah, det går vel som med Sverige da? Går det ikke ganske bra med dem? Det er svenskene som definerer Skandinavia. De har lyse fremtidsutsikter. Danskene derimot! De har den drøyeste humoren i hele Skandinavia, totalt moralsk forfall. Jeg mener Terkel i knipe burde være forbudt på linje med En serbisk film! Det er den mest skandaløse filmen jeg har sett i mitt liv. Det er en jente som blir mobba og tar selvmord og så jubler hele klassen og læreren fordi hun var så ekkel og feit.

1 6

Buhu.

1 6 6

ABB-effekten kanskje?

Du vil sensurere Terkel i knipe? – Jeg ville gjerne sett at vi satte i gang noen økonomiske sanksjoner. Svenskene er kanskje kjedeligere, men det er helt greit at vi blir likere dem. De har litt mer nazister enn oss da. Men det er vel en del av effekten.

Ok ok, vi har noen påstander til deg Eivind.

Påstand A: Å ape etter foreldrene sine i stedet for gjøre opprør mot dem, handler om at unge i dag ikke klarer eller prøver å tenke seg et alternativ til dagens virkelighet. – Alternativet har jo vært der hele tiden, det har bare ikke blitt gjennomført. Jeg er veldig miljøverner, ikke sant. Klimakrisen er blitt lollet bort siden slutten av 80-tallet. Gro Harlem Brundtland hevdet vi kunne få bærekraftig utvikling, som bare er tull. Når skikkelig miljøvern dukker opp igjen er det de samme løsningen som må til som på 70-tallet. Vi er like kjedelig forbanna opptatt av vindmøller, redusert forbruk og resirkulering.

Eivind Trædal (f. 1985) fra Sandøya. Bosatt i Oslo. Miljøverner, student, journalist, stand-up-komiker, kjæresten til Marie Amelie og den nye alvorgenerasjonens posterboy.

PK-standupkomiker Eivind Trædal har ikke annet enn blind kjærlighet for det norske sosialdemokratiet.

Terkel i Knipe burde være forbudt på linje med En serbisk film.”

1 6

Du skarrer mer jo mer engasjert du blir. Grrr. – Skarre-r er et politisk virkemiddel.

Påstand B: Det er umulig å opponere i Norge. Du får politisk fravær på skolen for å gå i demo, Rødt hjelper deg med å skulke leksene, du får pusset opp det okkuperte huset ditt gratis, og blir møtt med kjærlighet og toleranse uansett hva du finner på! – Det er jo flott det! Knallbra! Man ser nå at ungdommen blir veldig godt oppdratt, er glad i foreldrene sine og synes det hele er kjempestas. Jeg leste til og med at ungdommer ikke trenger å ta seg sommerjobber lenger, fordi de har så mye penger. Det er jo utrolig deilig! Å slippe å bruke hele sommeren på å jobbe!

Påstand B: Generasjon Alvor står egentlig for en alvorlig sykdom. En merkelapp D2s artikkelforfattere selv ikke har forstått betydningen av: En hel generasjon ungdommer som, kuet med ritalin, moralisme og «vi er verdens forbilde»-retorikk i barndommen, når tenårene med en tomhetsfølelse og et akutt behov for selvbekreftelse. Hvor veien til prestasjon, anerkjennelse og deltakelse skal være så kort som mulig, så trygg som mulig, og så «riktig» som mulig. En generasjon som leter etter svar der det ikke lenger stilles spørsmål fordi enhver form for foruroligende problematisering rokker ved den skjørt etablerte selvtilliten barndommen har gitt dem.

Puh! – Jeg synes det er knallbra! Luksusproblemer er mye deiligere enn ordentlige problemer, det synes jeg flere bør begynne å anerkjenne. Jeg sier meg enig i at det er stort behov for selvbekreftelse, men det har jo alle uansett. Og man vil syte uansett hva du opplever. Det er som Rocky som har holdt på å bitche i seks sesonger om hvor slitsomt det er å dra til Thailand. Hva er problemet?

6 1 6

…

Gikk du på speed da du var liten? – Jeg har fått høre at jeg burde ha gjort det. Da ville jeg sikkert ikke drevet med standup.

Du mener ikke at en generasjon som vil være bestefedre fra 16-årsalderen og ikke tenker en eneste tanke på egenhånd bør stille seg et eller to spørsmål om hva de driver med? – Jo, jeg vil ha mer alvor, mer sinne, mer engasjement! Jeg har skremt vekk mange bekjente med engasjementet mitt, og at jeg moraliserer.

6 1 6

Du vil at folk skal engasjere seg i det DU synes er riktig å engasjere seg i.

Hva er god moral da? – Åh, det er et godt spørsmål. Jeg har tatt Ex.phil altså. Kant? Du skal gjøre som andre … Den gylne regel? Kardemommeloven? – Jeg har hatt en ekstrem SV-oppdragelse og må si jeg er veldig glad i min norske humanistiske arv. Hykleriet innenfor den norske humanismen, må vi jo ta tak i. At vi er et oljeland som vil reddemiljøet, og at vi eksporterer masse våpen og er feige ovenfor USA eller whatever. Men ikke den norske grunnhumanismen. Jeg liker til og med den norske nasjonalismen. Barnetog er koselig! Hehe, hør på meg. Starter å diskutere moral, og ender opp med å svare Norge.

Moral er lik Norge? – Ja, hvorfor ikke? På den måten er jeg for hykleriet. Det norske hykleriet er fruktbart. Kjernen av irritasjonen over politisk korrekthet, er overbevisninga om at folk som faktisk bryr seg, men som kanskje er hyklere, er verre enn folk som oppfører seg helt jævlig og hater folk, men i hvert fall er ærlig om det! Det er bare tull. Hvis man går for den greia om at makt er kult og at man ikke være så moralistisk og sånn, så får man ikke til noen ting. Moral er Norge, og hykleri er bra. Hykleri er nødvendig. Alternativet til hykleri er å være en ærlig drittsekk og det er alltid mye verre. Gi meg heller en hyggelig hykler, enn en ærlig drittsekk!

Vi er litt nysgjerrige på hvordan man rent praktisk bekjemper en verden fylt av terror, krig, finanskrise og miljøkrise, med mer «kjærlighet» og «solidaritet», som du så fint sier? – Det er vanskelig, men hva skal man ellers gjøre? Det er jo ikke alt man kan kaste bomber på?

1 6

Jeg gleder meg til Norges Overbetalte Reklamebyråer kommer opp med redningen for NSB: Rosetog – miljøvennlige vogner fylt med nestekjærlighet og medmennesker. – Ja ja, det er bra det! Ekstremisme må man bekjempe med kos og demokrati. Mer kjærlighet er forbeholdt terror, det er vel i den sammenhengen det kom. Solidaritet funker bra for klimagreiene. Jeg skjønner ikke helt hva som er alternativet. Hardt mot hardt med U-landene? Finansfolka synes jeg man kan bruke litt harde klyper mot da. De er en gjeng med møkkafolk. Ikke mer kjærlighet ovenfor finansnæringen!

Hvordan synes du debatten har vært post 22/7? – Jeg er veldig uenig i tesen til mange norske redaktører om at trollene sprekker hvis man får de frem i solen. Der synes jeg norsk presse har vært helt på trynet. Sa man etter andre verdenskrig at nå trenger vi flere kronikker av nazister så det aldri skjer igjen? Nå blir jeg veldig alvorlig her, men all sosialpsykologisk forskning tilsier at hvis du slipper til ekstreme holdninger i media, så blir det mer ekstremisme.

Så du vil sensurere? – Troll sprekker ikke med et kritisk leserbrev to uker etter at du har lest ideologien til en eller annen tulling. Folk har hengt seg opp i den trykkokermodellen. Det er bare en tankemodell. Det å besinne seg er ikke nødvendigvis så dumt det heller! Jeg har jobbet i debatt- og kronikkredaksjon selv, og synes det er veldig mye sirkustakter blant en del norske debattredaktører. Du kan være dørvakt for ytringsfriheten, eller du kan være sirkusdirektør som vil sette på Hanne Nabintu Hærland fordi det er artig med litt gærninger. Og det er vel den sistnevnte formen for skjøtting av vervet som har vært mest populært de siste årene. Det er dekadent, fordi man følte at ingenting sto på spill. Det må vi kanskje legge bak oss nå.

1 6

Ja, det er derfor vi intervjuer deg!

Mørkt offentlighets-o-lemma: ha med TV 2s realityteam på rekreasjonstur til Riga, eller bli ditcha av den mindreårige daten din til statsministermiddag? – Jeg velger TV 2 i Riga.

På rekreasjonstur, sikker på det? – Jeg har jo allerede vært i Moskva med TV 2. Det føltes ikke helt som rekreasjon, men de spanderte en del, så det er fine folk å være på tur med.

Vi har noen eksemplarer på PK-utsagn i etterkant av 22/7, og så kan du som er ekspert på området kommentere om du synes det er god eller dårlig PK med yey/ney – kjent fra alvorgenerasjonens bloggesegment.

Du sørger på feil måte! En undertekst som kunne leses i samtlige nettaviser, sosiale medier og bloggfora mange uker etter terroren. Yey/ney? – Ney.

6 1 6 1

Ordet «flerkultur» sensureres i landets største tabloidavis. Yey/ney? – Ney.

Manifest foreslås sensurert til fordel for det uforståelige ordet programskrift. Yey/ ney?

Lysbakken lager ja- og nei-liste for all fremtidig innvandringsdebatt. Yey/ney? – Ney.

Aftenpostens idéfestival stiller det intelligente spørsmålet: «Kan vi fortsatt lage kulturuttrykk som bryter grenser og provoserer etter 22/7?». Yey/ney? – Yey.

– Ney. Alle ytringer som begynner med «muslimer er …» skal sensureres fordi de er rasistiske. Yey/ney? – Neeey. Men jeg synes det er teit å si det.

Piquéskjorter med krokodille-emblem hvis merkenavn ikke kan uttales må forbli i klesskapet for all fremtid. Yey/ney? – Yey! Jeg er fra Sørlandet og har ikke noe til overs for vestkantgutter.

Til slutt. Forskningen sier også at ungdom i dag er reddere for fremtiden enn noen gang. Hva er du mest redd for? – Klimakrise. Uff. Det var kjedelige greier. Veldig abstrakt. Jeg kommer sikkert til å dø av kreft i balla før klimaet plager meg, men jeg er veldig bekymret. Og så er jeg redd for at noen kan komme til å kaste kjæresten min ut av landet igjen. Det var jævlig stress sist.

Gå i enda flere rosetog?

9/2011

NORGESPREMIERE 7.OKTOBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 21.OKTOBER SF Kino Stavanger / Sandnes

NORGESPREMIERE 28.OKTOBER SF Kino Stavanger / Sandnes

2011-oktober-stavanger