2011-desember-trondheim

trondheim 11 - desember 2011 // periferi/drabantbykultur

Guide til perifer gourmet Nakenfoto med Torbjørn Rødland N&D MØTER: essay galvan +++

WWW.NAttOGDAG.NO

N&D ANMELDER: Immortals The Rum Diary Marit Larsen Play Drake Burzum +++

Mykpornohouse med National Pornographic

& MØTER Sørsia Gerilja

Therese S. / Foto: Oscar Stoltenberg Johansen

Natt&Dag - Siden 1988

NYE YARIS

Velkommen til prøvekjøring!

LANSERINGSTILBUD:

Yaris Active og Style med Toyota Touch&Go multimediaskjerm og navigasjon uten tillegg i prisen. Verdi 9 000,-#

Prøvekjør nye Yaris. Forberedt på det som kommer!

I nye Toyota Yaris, er det ikke nok med nye versjoner av gamle ideer. Alt som er gjennomprøvd og fungerer skal selvfølgelig være der, men man må også få servert noe nytt. Noe som gjør ting bedre enn de var. Ny design,

nye løsninger og nye funksjoner. Berøringsskjerm med ryggekamera, Google-integrert navigasjon, trådløs MP3-avspilling og bluetooth er inkludert i lanseringsperioden med nye Yaris Active og Style.

Inkl. frakt- lev. og reg. omk. Yaris Sense 3D fra 180 600,- Yaris Active 5D fra 188 200,- Årsavgift kommer i tillegg. Forbruk blandet kjøring, utslipp CO2 og NOx: Yaris 1.0 VVT-i: fra 0,48 l/mil, fra 111 g/km, fra 0,02 g/km. Yaris 1.4 D-4D: fra 0,39 l/mil, fra 104 g/km,fra 0,141 g/km. Med forbehold og trykkfeil. #Gjelder graden Yaris Active og Yaris Style.

ÅPENT: MANDAG TIL FREDAG: 8.00-16.00. TORSDAG: 8.00-19.00. LØRDAG 12. OG 19. NOVEMBER: 10.00-15.00

UREDD made this

UREDD made this

A

PRODUCTION STARRING MARIA VIRGO

å p t e i l e g n a v e e l u j g l ø F DNA | Konkret | BRIZ | H&M | WOW | ONLY | SWAG | NILLE | H2 Frisør | Urban | Telehuset | Jack & Jones | Nikita | Rookie | Økonomisko | Glitter | Bik Bok | Big Bite er! urransGrønn kon| kMester g o Bertoni | Carlings | Narvesen | Tulla Fischer | Lipslide r te e it v ti k a d e m r e d n es julekale En annerled

TRONDHEIM - DESEMBER 2011 Sjefredaktør CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Redaksjonsjef MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no Redaksjonsmedarbeider EMMA CLARE GABRIELSEN emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent THEA ØSTERBERG osterberg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no AD-Assistent Andreas Tylden tylden@nattogdag.no Skribenter Ole-Morten Algerøy Tore Andvig Wenche Sundt Bendixvold Torgeir Blok Gaute Brochmann Børge Bruteig Christian Forsberg Emma Clare Gabrielsen Inger Lise Hammerstrøm Rasmus Hungnes Jonas Hågensen Torstein Høe Siri Kaldal Kari Kristensen Knut Martin Kristensen Aksel Kielland Kari Kristensen Joakim Langfjæran Lasse Lervik Tete Lidbom Siren Løkaas Lars Kristian Midtsjø Jørgen Nordeng Ulrikke Nordseth Håvard Nyhus Remi Ramsland Mathias Rødahl Elise Skogrand Hans Christian Skovholt Vegard Skjervheim Oda Solberg Andreas Cappelen Pil Cappelen Smith Ragnhild Brochmann Camilla Torp Andreas Tylden Marie-Alix Isdahl Voisin Thea Østerberg Julie Østengen Håvard Ringen

24

1

Trykkeri

33

Illustrasjon Andreas Tylden Therese Kristiansen Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no Salg- og markedsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN phuong@nattogdag.no Markedsavdeling BJØRN AUNE ANDERS B. HANSEN ESPEN HAUKAAS JOHNNY JENSEN Aleksander Schei MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

25

Nasjonalpornografi ................................................................................................................................. 10 Nakenfotografering ................................................................................................................................. 12 Er vi likeverdige, herr Direktør? ........................................................................................................... 21 Kardemommeby må brennes til grunnen! ........................................................................................... 25 Perifer gourmet .......................................................................................................................................... 28 Høyblokkliv .................................................................................................................................................. 33 Uteliv ............................................................................................................................................................... 44 Hvem er det største drabantbytrynet i Trondheim? ..................................................................... 49 Litteratur & Tegneserie ........................................................................................................................... 50 Konsert .......................................................................................................................................................... 52 Scene & Kunst .............................................................................................................................................. 54 Musikk: One Year Wonder ......................................................................................................................... 57 Musikk: Drake, Marit Larsen, Burzum .................................................................................................. 58 Filmintervju: Ruben Östlund .................................................................................................................. 65 Film: Immortals, Rum Diary, Play ............................................................................................................ 66 TV & Spill ........................................................................................................................................................ 74 Politikk: Voldtektshysteri ...................................................................................................................... 77 NATT&DAG møter Sørsia Gerilja ............................................................................................................. 78

Økonomi Netledger Utgiver NATT&DAG AS Trykk Media Norge Trykk Oslo Opplag 66.000 Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

58

Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

12

01

M

Fotografer Ole Alexander Ekker Oscar S. Johansen Siri Kaldal Bradford Rogne Ingrid Pop Marius Dybwad-Brandrud Stephen Butkus Torbjørn Rødland

www.nattogdag.no

Ø M E R KE T ILJ

INNHOLD

8

DETTE HØRTE VI PÅ

65

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

4

11/2011

BSU – for deg som er ung og ønsker egen bolig Opprett en BSU- konto i dag, så står du sterkere når du skal

skaffe deg egen bolig. Ta kontakt med oss.

Gjør det mulig

Munkegata 21 Trondheim Tlf.: 06001 nordea.no

OVERHØRT

At dameblader er døve, er ikke akkurat noe nytt, men etter at et ELLEr annet dameblad har vært oppe for kritikk den siste tida (i forbindelse med redaktørens lille raserianfall/stotrende forsvarstale om at «jo, man LÆRER mye i dette bladet … eehh… om eh … trender og eh …»). Vi fant en ELLEr annen utgave fra 1998, og der kunne man lese om amish-folket, Kabuls modige kvinner, yrkesmodistene, guide til Amsterdam, Klamydia, Linn Ullmann, britisk interiør, grafisk design, kvinner som lider av celebrifila, afrikanske matretter og høstdepresjoner. Hva skjedde?

Alfred Hall (N) Andrea Dahle (N) Astaroth (N) AutoLaser (N) Beaten To Death (N) Bendik (N) Bloksberg (N) Carl Louis & Martin Danielle (N) Charlotte Thorstvedt (N) Cody (DK) Daniel Norgren (S) Dark Times (N) Den Svenska Björnstammen (S) Deportees (S) Emilio (N) Envy (N) Eye Emma Jedi (N) Execration (N) Gram Per Person (N) Gunnhild Sundli (N) Hedvig Mollestad Trio (N) I am Sound (N) I Break Horses (S) I Got You On Tape (DK) Ignug (DK) Jabba The Butt (N) Jonas V (N) Kaveh (N) Korallreven (S) Lemaître (N) Little Majorette (S) Machine Birds (N) Maribel (N) Masquer (S) Megafon (N) Mikhael Paskalev (N) Monica Heldal (N) Møster! (N) Prinspolo (ICL) Reptile Youth (DK) Sandra Kolstad (N) Siinai (FI) Sirkus Eliassen (N) Sisi (N) Sóley (ICL) Soup (N) Sykur (ICL) SynKoke (N) The Avalanche (N) Vestindien (N) Yngve & His Boogie Legs (N) whomadewho (DK)

Et av de andre store damebladene nekter forøvrig jentene som er featured i Min Stilspalten å skrive hva de vil. Dette er eksempler på ting redaksjonen ikke kunne tillate: Marquis de Sade som yndlingsforfatter, kritikk av klesdesigner Fam Irvoll og ordet «rimming».

Kjekkas-forleggeren/ kommentatoren/forfatteren har blitt singel.

Bare til opplysning.

Flere eldre skribenter har forresten vært ekstremt opptatt av forrige Oslo-utgaves coverboy. Et par har vært på grensa til frustrerte når de har ytret: «HVORFOR HAN?» Vel, om aktualitet, temarelevans, eksklusivitet og good looks IKKE er coververdig … Hva vil dere ha? En femten år gammel jente med dådyrøyne halvnaken i en oversized parkas i skogen på forsida? Ok.

11/2011

FÅ gratis julegaver i år!

TEKST REDAKSJONEN Vi har vinterrengjøring på kontoret og tømmer hyllene våre for DVDer, bøker, CDer og annet stash (også slenger vi med noen overraskelser!). Alt du trenger å gjøre er å svare oss på hvor godt du egentlig leser NATT&DAG med quizen under, og vips, så er du med i trekningen:

1

1. Hva betyr de fire bokstavene som står skrevet på tissen på side 13?

2. Hvilken hyperaktiv norsk intellektuell må roe nervene med Sobril hver lørdag?

3. Hvilken ung sint mann meldte seg inn i arbeider partiet etter 22 juli?

4. Hva heter Jean Genets selv biografiske roman?

5. Hva er et penere ord for affeksjon og forstillelse?

6. Hva vil Berlusconi ha mer av i parkene for å beskytte “jentene våre”?

7. Hvilken låt hadde Henrik Pask på hjernen som trettenåring?

8. Hvilken seksuell aktivitet bedriver de tre ungguttene med i skogholtet i bilde serien?

9. Hva er det beste fjernsyns programmet siden Seinfeld ifølge vår kommentator?

10. Hvilken ubehagelig sannhet fikk terningkast 6 av vår anmelder?

Send dine svar til konkurranse@ nattogdag.no og merk hva du ønsker deg til jul med “DVDer”, ”CDer”, ”BØKER”, eller “Overraskelse!”

God jul!

KUNST

Periferitips!

TEKST REDAKSJONEN I anledning N&Ds periferinummer, som du til orientering holder i hendene nå, er det passende å anbefale deg å ta en tur ut til det perifere galleriet Blaker Meieri (ved Glomma og Blaker togstasjon), for å sjekke ut den perifere fotokunstneren Espein Tveit (han bor i Østfold) sine fotografier fra det perifere Norge og Sverige. Det dreier seg om et hundretalls repetetive rektangu-

1

N&D fikk klager for å ha «vist det kvinnelige kjønnsorganet» da vi hadde en jente med SHORTS på coveret i sommernummeret.

NRK har fått FIRE klager på eksplisitt VAGINA-visning og gnikking til orgasme på onsdagskvelden. Hva skjer med rasshøl ‘a?

6

KONKURRANSE

lære sort-hvitbilder av menneskefrie fotballtribuner, og vet du hva?

Det er faktisk veldig interessant, og på en og samme tid hedensk, sosiologisk, gjennomtrengende stille, og sublimt som faen. Tveit tilhørte kretsen rundt Forbundet Frie Fotografer som fornyet kunstnerisk fotografi på slutten av 1970-tallet, og regnes som en slags fotografers fotograf.

Fra siden og andre sider, Espen Tveit, Galleri Blaker Meieri, 3, desember

f r E v

! ! ! t tE

d. ss på bu l i go t ig s r rin n åp le de a , e l o e g gat le r r f t s f g e l , o ng V u ga rj fø - inn g i 10 ed r l V e ien e ti m ds t t rre a s e rt n n h i fo i r a ss Vi h øk o s be

iN N p å y N

dA A g

vA E g o m

t lf

7

08

17 35

0

TIDENS ÅND Stuepikeaudition Det høres frekkere ut med audition enn jobbkø, men selv om alt dette er pakket inn i konfettien til Petter Stordalen, kan vi fortelle deg at selv om du drikker cava i jobbkø så forteller du hele verden at du har søkt på jobben som stuepike – og fikk den ikke.

Rock’n’roll eller rock bottom?

1 1

Titt ogv ofte samles våre Folkevalgte i Storstua for å Diskutere på vegne av Deg og Meg. Eller Oss om du vil. De har spørretime med sine Tillitsvalgte Ordstyrere og Ledere for å komme frem til Noe Nytt. Nå nylig gjennomførte de en slik samling for å komme frem til dette Noe, og gjerne Nye, men tror du ikke en av Dem sa Noe Forferdelig!? Ja, noe så uventet uhørt at Vi satt igjen med klump i halsen og skjelvende hender på vegne av våre stakkars Folkevalgte som ikke kunne tro sine egne ører. Det kan da ikke være lov å stå på talerstolen for å komme med slike uforskammetheter? Nei. Rett skal være rett! Da begynner Vi heller å gråte og går ut av Storstua og inn på våre Kammers for å komme til hektene. Og det gjorde Vi. Altså Oss. Deg, Meg og våre Folkevalgte. Det kunne Pressen også fortelle Oss. Deretter fulgte Unnskyldningen. Til Oss. Slik at Vi alle ble fornøyde igjen. Og så fulgte forklaringen om unnskyldningen, og kommenteringen av forklaringen til unnskyldningen og hendelsesforløpet i prosessen som førte til Saken som avkreftet Mistanken om Årsaken til Hendelsen i utgangspunktet.

2 1

Nysnø Ja! I disse Berit-tider hvor sydpolen visstnok blir nordpolen og Polen, polet og politistasjonen og resten av jorda ikke skjønner noe, kom det jaggu meg noe nysnø gitt! Og som folk flest, la vi merke til at trønderne hadde feiret deg samme natta med å bruke den som urinal. Norge, vårt Norge<3

1 3

Julebord / Blåmandag Det er når man blir edru, alt går galt, var headlineren til Blåmandag – halvdårlig norsk spillefilm fra nittitallet. Men den tok nordmenn på kornet så det sang. For hva er vel ikke viktigere enn den ene dagen i året der sjefen spanderer fylla; penger spart er penger tjent – dog man har brukt en måned i strekk på å brune flesket på Blue Box og finne hold in-strømpebukser. Det er denne dagen kjære deg at du skal ødelegge alt det fine du har jobbet for det siste året siden forrige julebord. Akkurat i det kollegene dine begynte å respektere deg igjen, så blir du så gjerrig på den gratis akkevitten at du blir funnet med dine egne ekskrementer smurt ut over kroppen i veita bak To Rom & Kjøkken. Hold in strømpebuksa di? Den ligger igjen på Diskoteket.

God jul da.

4 1

Zlatanisme Du vil vel ha akkurat det samme som oss til jul tenker jeg: ”Jag är Zlatan”-boken. Ingen over, ingen ved siden. Vi foreslår den alternative tittelen ”Min fotballkamp”.

5 1

DOMMEDAG / APOKALYPSE Jaja. Så var vi der. Blir det storm på sola? Sprekker jordplatene på grunn av jordens eget drivstoff olja, som Gry Jannicke sier?

Triller jordkloden ut av Melkeveien? Får vi bruk for de 1234 boksene med tomatbønner og snus og glidemiddel vi har stuet under parketten? Vi må innrømme at vi ikke har satt oss spesielt godt inn i de 12-23000 forskjellige teoriene som verserer om dommedagen i 2012, men vi er fan av Mayaindianerne og Triers siste film, så vi kan godt la oss distrahere litt fra alle de andre små, ubetydelige tingene som går til helvete på lille Tellus om dagen og sverme litt for Apokalypsen vi også.

Deilig ord forresten, om du patter litt på det som en gammel kubaner: a-p-o-k-a-l-y-p-s-e.

6 1

HEIL FACE Den nye lynkjappe instant-friend-request-funksjonen på fjesboka gjør at bare man svinger litt for skjødesløst med musa, har man plutselig fått masse nye ufrivillige venner. Facebook har tatt steget fra total overvåking til tvangssosialisering!

7 1

OVERHØRT ...

Da har alle Pstereotypene blitt pappaer; vi gratulerer Frode Halvorsen som nybkakt pappa! Og lurer fortsatt hvem av de som er pappaen til lille Herman på kontoret.

Apropos Pstereo ja, de kommer med jubileumsbok! Denne er ute den 16. Desember og fås kjøpt på Big Dipper på hjørnet av Dronningens gt og St. Olavs gt.

Og ja apropos Pstereo igjen – de har allerede artistslipp klare for neste år. Vi nevner Rustie (UK) på klubb’a’dubfronten, Drive Drive Faster (UK), Jonas Alaska, Team Me og Raga Rockers. Vi ønsker oss Raga med Ole og Ali allerede.

Herregud, for en nydelig tekst.

Petter Stordalen lover å feire enda flere followers på Twitter. Vi håper han tenner på et orkester denne gangen.

På Bakklandet nr 27 er Annas Kafe kommet.

Hurra for Anna!

Keen på fotspa? Da foreslår vi å ta turen til Dr. Fisk i Nordre gate 6 der en fiskesteam spiser den døde huden din så du blir glatt og fin. OMG! FESK! Kan noen dra gamlefar Nils Arne Eggen vekk fra Orkla og rett tilbake til Brakka?

Feministene aksjonerer mot Dreams – i Bergen riktignok, men plutselig er de her til bys også.

Lenge siden vi har sett noe til syklistene deres - kanskje greit å ta frem strippesparken nå.

Berit? Trodde det var Veronica som kom vi. I trappen, i heisen.

Konkret flytter inn i nye lokaler på Mercursenteret og lover i forbindelse med det masse bra tilbud i desember – og du kan fortsatt sikre deg autografen til Donz for en slikk og ingenting.

Det ryktes om TGI Fridays i de gamle Rickslokalene, og vi som har ønsket oss Kentucky Fried Chicken i en årrekke nå! Dette er så klart rykter, ingenting er bekreftet.

DEN NYE FORKJØLELSEN Bipolar er en mild depressiv virusinfeksjon i nesen, halsen og selvtilliten. Vanlige symptomer er nysing, snufsing, tett nese, kløende eller sår hals, hoste, hodepine, og trøtthet. Depresjonen varer som regel 3-5 dager, men hosten kan vare opp til tre uker.

Bipolar er den vanligste infeksjonssykdommen hos nordmenn, og unge voksne har ca. 2-4 bipolare perioder per år. Depresjonshyppigheten er størst i ung alder, og avtar med en fjerdedel ved pensjonsalder. Bipolar i seg selv er sjelden livstruende, mens komplikasjoner som for eksempel betennelse og selvmedlidenhet kan være dødelig for utsatte personer.

Flere hundre bipolarvirus har blitt identifisert, og virusene kan mutere for å overleve, som medfører at det er svært vanskelig eller umulig å utvikle varige medisiner eller vaksiner mot depresjoner. Viruspartiklene overføres som dråpesmitte i forbindelse med uteliv, gjerne sent på kvelden, på nachspiel, eller dagen derpå gjennom klaging, hosting eller nysing. Dråpene inhaleres enten direkte, eller overføres fra hånd til hånd via håndhilsing og mingling.

8 1

BOBLERE: Perfect tits, gabber, runde krager, niggaflip, smørmangel, bondepolitikerne-vil-ikke-at-noen-skal-ha-det-gøy-i-byen-så-nå-får-skjenkeringenha-det-så-godt-vi-skal-arrangere-festene-våre-ULOVLIG, fittetryneklubben, øl, øl, vodka, Døinn Johan, coke dick, heksen fra nord og hunden til Tiller.

8

11/2011

Gamle KBS ble jevna med jorda og blir til Sirkus Shopping. Bare ikke gjør noe som helst med Bugatti på Valentinlyst. Tidenes frekkeste logo.

På forrige lanseringsfest vi hadde på Gloria Flames i Oslo var det en dame av UTENLANDSK OPPRINNELSE som anklagde NATT&DAG for rasisme fordi hun måtte stå i kø som alle andre.

(Etterpå fikk du ligget med en av selgerne våre OG glemte igjen kåpa di i sofaen vår, så ikke klag ’a.)

Kjedsomhet fører til så mye, i dette tilfellet førte det til en julekalender som skulle vise seg å bli en langt større jule-hit enn det Carlola noen gang har laget.

TEKST Wenche Sundt Bendixvold Det hele startet i november 2007, Arne Slomann Johannessen kjedet seg: – Når man kjeder seg får man ideer.

Jeg ville lage en julekalender, og planen var å spille inn 24 låter og gi dem bort til venner og bekjente. Dagen derpå var det ingen tvil om at dette var en ikke-gjennomførbar idé. Jeg ringte til kompisen min Stian Denstad, og fortalte om ideen min. Stian, Jonny Hanger von Humstad og jeg utviklet ideen og fant ut at den ville være gjennomførbar om vi fikk med oss flere på prosjektet. Etter en ringerunde til forskjellige band og musikkvenner i Trondheim fylte vi faktisk 24 luker og sendte dem avgårde til 400 personer.

Det var i 2007. I 2011 er ståa en helt annen. Alternativ Julekalender fyller fem år, og har med seg nye og spennende band fra hele Skandinavia på laget. Denne jula sendes kalenderplata ut til 8000 personer, og det er ingen tvil om at tallet bare fortsetter å stige.

Da er det dags for ny kalender! Stian Denstad, hva har vært høydepunktene disse fire årene?

– Høydepunktene har vært mange, så mange at det er komplett umulig å nevne noen uten å få dårlig samvittighet for dem vi ikke ramser opp. Det vi imidlertid kan påstå

er at årets Alternativ Julekalender er den beste noensinne. 24 fantastiske låter ligger klar og sendes til dem som vil ha fra 1. desember.

Vi synes det er stas at vi hadde Kvelertak, Moddi og Team Me med i kalenderen før de ga ut debutplata si. Vi kunne nevnt flere som har breaka etter at de har vært med. Selvfølgelig ikke fordi vi tror at de slo gjennom fordi de var med i AJ, mer fordi AJ handler litt om å oppdage det nye bandet du ennå ikke vet at du digger.

Jonny Hanger Humstad, hva finner vi bak årets luker?

– Vi starter bookinga allerede i januar, og i år ble første booking gjort på nachspielet etter Urørt-finalen. Aller helst vil vi ha med uetablerte band, det er fett å introdusere nye band for folk som vanligvis ikke ville ha hørt dem. I år har vi sluppet kun en håndfull artister; Hanne Kolstø, CCTV og Sunturns er de som stiller på Releasefesten på John Dee 30. november og tjuvstarter hele kalenderen.

Resten er lukket og låst bak luker som ikke åpnes før adventstida setter inn. I år som i fjor kan lukene også høres på alternativjulekalender.no, Lydverkets nettsider og på Urørt sine sendinger på P3.

For å melde deg på Alternativ Julekalender melder du deg på via Facebook, eller sender en mail til alternativjulekalender@gmail.com

NATT&DAGS ØLBAROMETER Enkelte serveringssteder opererer med VIP’s, gullkort, kompiskort, søster- og familiepriser, happy hours, sperregrenser, kostyme-rabatt, Band Aid, dj-foran-navnet-ditt-rabatt and the list goes on and on. Her går vi basic og ignorerer all mikk-makk. Dette er streite priser om ikke forutsetter flørting, toalettvisitter eller noe i garderobeveien. Som halvlitersentusiaster har vi regnet om prisene til 0,5 når noen serverer pingle-øl (*0,4), øl i shotglass (0,33) eller pappa-øl (**0,6). Prisene tar utgangspunkt i ukas vakreste time; fredag klokka 22:00. Etter dette dobler noen prisen og setter på en covercharge på en hundrings, mens andre fortsetter med det samme hele kvelden – men nå vet du i alle fall hva du får servert ute akkurat når Skavlan er på tv-en inne.

Mormors stue .................................... 37

Brukbar .............................................. 67

Fru Lundgreens .................................. 39

Supa .................................................. 67

Ricks ................................................ * 39

Pair’a’Dice ......................................... 57

DownTown ....................................... * 31

Frakken ............................................ * 67

Crash ............................................... * 61

Krambua ............................................ 68

Familien ............................................. 49

Den Gode Nabo ................................. 69

Bakgården Bar og Spiseri ................. 68

Lille London ....................................... 71

Barmuda .......................................... * 62

Bari .................................................... 69

Vista ................................................. * 62

Bar Circus .......................................... 45

Cafe Løkka ......................................... 61

Kos ..................................................... 72

Blæst ................................................. 66

Raus .................................................. 69

Olavs Pub .......................................... 65

Vega ................................................... 84

Bær & Bar ......................................... 66

Lille London ....................................... 71

Resepten på god klubbing er å ikke ta den altfor seriøst, hevder DJ-kollektivet National Pornographic.

TEKST KARI KRISTENSEN FOTO OSCAR STOLTENBERG JOHANSEN På en tirsdag i november møter jeg fire hyggelige gutter over en dobbel corta do. Som de fleste, aner jeg lite hva de holder på med, bortsett fra at de spiller hyggelig musikk og oppfører seg pent. (Etter denne praten var vi så heldige å overvære National Pornographic på en Blåmandag på Diskoteket, noe som lysnet mandagen betraktelig og stimulerte selv det kaldeste hjerte; en eim av cava, lyse drinker og svette trønderehjerter smeltet sammen som diskodrops.)

Amin: Konseptet National Pornographic er på en måte en spøk, det har noe komisk med seg med tanke på National Geographic.

Det er veldig mange som prøver å skape en by i byen, noe jeg synes er unødvendig. Jeg liker Trondheim akkurat som det er, det er allerede en interessant by og her har du sidetracken min når det gjelder fashion og musikk. Moten i Oxford Street kommer fra East End i London hvor house og den elektroniske klubbscenen er. Jeg liker at musikk og fashion er kunst, og at alle har sin egen individualitet. Jeg synes forresten folk i Trondheim kler seg flott.

Prøver du å si at du lager musikk for deilige folk?

Amin: Jeg vil at kveldene våre skal være noe mer enn bare musikken. Det skal være kunst og opplevelse også. Hovedvibben på kveldene våre skal være vennlig og fritt – det skal være inkluderende.

Sier du det ja. Hvor urettferdig har det ikke vært å ha vært litt ekskludert fra klubbscenen i Trondheim, enda dere alle har holdt på i veldig mange år?

Espen: For min del har det alltid bare vært en hobbygreie. Jeg har aldri hatt noen voldsomme ambisjoner i forhold til det, bare på et lavt nivå og for å ha det artig. Og hvis det er en veldig bra uteplass – som Trondheim har trengt lenge – som drar på med tøffe bookinger og gjør nisje-ting og prøver å misjonere, og de vil vi skal spille hos dem, så

er det en fantastisk tillitserklæring. Jeg har alltid bare vært en bedroom-dj som spilte for å ha det gøy. Men jeg tror nok det er annerledes med Amin og Alex; sistnevnte driver jo og utdanner seg innen musikk og har fått spillejobber i Oslo og platekontrakt på flere låter, mens Amin har en del plasser i England. Det blir et helt annet nivå med dem. For meg er det topp å bare gjøre noen gigs i Trondheim.

Alex: Jeg ønsker å leve av det. Jeg møtte Joakim som jeg spiller i White Shade og ble inspirert av andre uavhengige som la ut låter på youtube. Sammen bestemte vi oss for å begynne å produsere musikk. Etter hvert ble vi plukka opp av Beat Foundation (Dj-kollektiv startet opp av Mare Mike, Solaris og Rolfsen, red. anm.) og de ga oss et puff i riktig retning. Vi gjorde en del utgivelser, og jeg startet i tillegg på Musikkdesign på Norges Kreative Fagskole, og der studerer jeg nå. Jeg bruker alle pengene på vinyl og satser alt jeg har.

Første labelet vi ble signa på var et label i Newcastle; City West Records, og det har hjulpet oss mye. Blant annet gjorde vi en større remix på 8Bit, og det var etter denne vi fikk mer internasjonal oppmerksomhet. Senere poppet det opp en masse notifications og friend requests på facebook, og folk som ønsket oss på andre labels. Det ga oss masse guts til å satse videre. Vi har også gitt ut på Troll – labelet til Nils Noa, der kommer det også ut noe nytt fra januar. Og gjennom dette spilte vi også på Fugazi og Dattera til Hagen sammen med Charlotte Thorstvedt, Olle Obstract, Rune Lindbæk, G-Ha, Orlanski og Nils Noa. Knut: Tidligere i sommer trakk vi fulle hus med Det Gode Selskab – et suksessfullt konsept startet av Chris Solaris og Terje Dybdahl. Da var det Rune Lindbæk som varma opp for meg, hehe.

Amin: Vi er jo ikke på facebook eller myspace eller noe, men vi har klart å connecte med folk likevel, og vi skal nedover til England og spille hver sjette uke sammen et UK label kalt Big Chill, hvor også Alex Barck fra Jazzanova som spilte på Diskoteket

forleden har gjestet, så verden er ikke så stor.

Jeg spilte i Manchester forrige måned, og nå tenker vi å dra på med National Pornographic til både London og Asia, det er quite exciting altså – det blir jeg og Alex som stikker nedover. Det blir et reisende konsept som akkurat nå holder hovedhus på Vivaldi. Diskoteket har vi også spilt – det var en mandag.

Espen: Vi har alle hatt residents på Bari.

Amin: BrukBar og Diskoteket er uten tvil de som har bygd en plattform for klubbsjangeren i Trondheim og til dels gjort den stueren for hverdagsfolk. Det er viktig at mannen i gata er komfortabel med det vi driver med.

Jeg liker Trondheim veldig godt om dagen nettopp på grunn av dette.

Knut: Ja, både jeg og WhiteShade har jo fått spilt en del på BrukBar og SUPA i det siste. Oppe har jeg sett an publikummet ganske godt og startet med cocktail/rødvinshouse og kjørt det litt up tempo når det har passet seg.

Porno-musikk?

Knut: Ja, ganske porno stemning. Det blir lounge stemning, og folk var fornøyde.

Amin: Det som er fint med oss er at vi alle spiller en del av det samme. Det kan til og med være tech house noen ganger, you’ll be surprised.

Alex: Det som også er ganske viktig på National Pornographic-kveldene, er at folk ikke vet hva de får – vi overrasker stadig med noe nytt hver eneste gang.

Amin: Det er hyggelig at trøndere liker å gå på sub-klubber, og det har også gjort at musikksmaken til gjestene har ekspandert.

I januar tar jeg og Alex med oss National Pornographic til London og Big Chill.

Knut: Det er viktig å bare se an publikumet og teste musikken utfra deres tilbakemeldinger.

Har de ikke vært vant til motorsagmassakre de siste årene? Nå må de jo tåle det meste?

Rolfsen: Jeg synes det er veldig viktig å gjenspeile konseptnavnet i musikken vår, og dra inn en del gøye samples og få folk til å le litt. For min del er det viktig at det blir så lite høytidelig som mulig. M.in med Japanese Disco Stuff, for eksempel er en japansk jente med en utrolig vokal-sample du bare begynner å le av med det samme. Sånt er viktig for meg å få med i et sett.

Alex: Vi er uten tvil et konsept med en god hel humor.

Knut: Det må være litt humoristisk og uhøytidelig. Jeg har jo selv prøvd beinseriøse «Ta Berlin til Trondheim»-konsept, og det funker jo ikke i det hele tatt. Det er en helt annen klubb-mentalitet her, så når jeg ser tilbake på det, må jeg le litt av meg selv og hva jeg tenkte på.

Er det litt enklere fra den dagen du våkner og erkjenner at du tross alt bor i bartebyen?

Knut: Jeg har lært veldig av det. Jeg har vært omringet av flere som mente at det å skape klubbmusikk var det mest seriøse i hele verden og dette skulle man leve av, men etter jeg hoppet av den tanken, og begynte å leke meg litt for moro skyld, ble det gøy igjen.

De store monsterklubbene dør sakte hen og erstattes av masse små lounger. Bra eller dårlig tendens?

Rolfsen: Det er topp. Jo mer intimt det er, jo bedre. Og da er det kanskje enklere å gi folk en smak av urban klubbmusikk også.

National Pornographic (soundcloud.com/ national-pornographic-1) konstitueres av Amin Cadie, Espen Rolfsen, Alexander Schancke og Knut Norheim. I desember spiller de på Vivaldi hver lørdag.

Vi er uten tvil et konsept med en god del humor.”

ANBEFALINGER: Amin: Nu Frequency, «Fallen Hero» (Motor City Drum Ensemble Remix) // Energy 52, «Cafe Del Mar» (Ricardo Villalobos Dub) // Little Dragon, «Ritual Union» (Maya Jane Coles Remix) Alex: Markus Anthony, «How We Do» // Tanner Ross, «B side» // Nhan solo and Daniel Dexter, «Liz Taylor» (Sasse Remix) Espen: M.in, «Japanese Disco Stuff» // Fleetwood Mac, «Rhiannon» (Flying White Dots Diskomiks) // Jimpster, «Change In You» Knut: Andi de Luxe, «Boobsie Collins» (Dikso Records) // Ribn, «No Place» (Mild Pitch) // Lee Van Dowski, «On» (Rekids) 10

11/2011

Nyttårsaften 2022 – hvor er du da?

Hvor er du om 10 år? Kanskje har du giftet deg fått to barn og stasjonsvogn. Eller kanskje du underviser barn på Madagaskar eller jobber for en bedrift som er verdensledende innen utvinning av fornybar energi på en måte vi ikke engang har hørt om i dag?

For ti år siden fantes verken Facebook, CO2-kvoter eller nasjonen Montenegro. Hvem vet hvordan verden ser ut i 2022.

Utviklingen skjer fort, og det gjelder å henge med i svingene.

Faktisk er det mange som i dag utdanner seg til jobber som ennå ikke finns. Hvilke valg tar du i 2012 som fører deg dit du er denne dagen?

Uansett hva framtiden bringer, tilbyr NTNU studier som gjør deg bedre rustet til å møte den. Sjekk vårt utdanningstilbud på www.ntnu.no/studier.

I tillegg til teknologi og naturvitenskap har vi et rikt fagtilbud innen samfunnsvitenskap, humanistiske fag, realfag, medisin, lærerutdanning, arkitektur og kunstfag. Samarbeid på tvers av faggrensene gjør oss i stand til å tenke tanker ingen har tenkt før, og skape løsninger som forandrer hverdagen.

Vi trenger flere gode hoder som har lyst til å flytte grensene for hva vi kan forstå og skape.

Framtiden skapes hele tiden. Vil du være med?

Vi leter etter de gode hodene overalt www.ntnu.no/studier

Om å avbilde sin egen kompleksitet.

Tekst Emma Clare Gabrielsen Foto Bradford Rogne (slickheadshots.com)

– Ingenting er vanskeligere enn poesi.

Torbjørn Rødland formulerer seg i veloverveide setninger over Skype. Det er fredagskveld på et tomt kontor og på skjermen veksler Torbjørns uttrykk mellom et trøtt morratryne og en tankefull entusiast. Men først en liten innføring: På papiret er Rødland en norsk bildekunstner som er bosatt i Los Angeles. Han har hengt på veggen hos alt fra samtidskunst-

museet i St. Louis, Stedelijk-museet i Amsterdam, Astrup Fearnley til Venezia-biennalen … lista ligger altså like høyt som den er lang.

– Se på de beste rapperne. Bare se på Lil Wayne: Han nærmer seg virkeligheten gjennom språket, gjennom gjenkjennelige fraser og bilder. Målet er likevel å skape noe helt nytt, noe ingen har hørt før. Og nye uttrykk åpner for nye opplevelser som …

Internettforbindelsen brytes og på skjermen henger profilbildet av Torbjørn statisk igjen.

Vi fortsetter over chat mens jeg scroller gjennom fotografiene han har sendt over.

Bildene til Torbjørn føles som å våkne utslitt, kåt og klarsynt fra en helvetes fest: når du

Jeg er opptatt av modeller som det motsatte av individer.”

12

11/2011

våkner opp fra en fyllekule i perfekt klarhet, morgenen etter du slapp bremsene, der alt føles helt levende og hver detalj i objektene som driver foran øynene dine er dirrende klare. Det har gått fem år siden jeg fikk øya opp for Rødlands arbeid: Det første møtet var med fotografiet «Banana Black». Som tittelen tilsier, er det altså en skinnende svartmalt og nokså erotisk banan – tilsynelatende et lite nikk til Andy Warhols Velvet Underground-cover og åpenbart appellerende til små suckers for fallossymboler. Selv sier Rødland at han lager bilder «av» og «om» verden, istedenfor å «ta» bilder, og at han representerer en type fotografi der kultur og minner er en integrert del av det å se.

– Det er en verden der tradisjonelle motsetninger ramler sammen eller er avhengige av hverandre. Jeg tenker på motsetninger som intellekt/erotikk, hvitt/svart, søtt/sadistisk, natur/kultur. Det er en verden der individets

integritet ikke representerer den helligste verdien.

Hvorfor denne dragningen mot motsetninger?

– Et interessant aspekt med japanske bildekultur er mangelen på definitive skiller mellom godt og ondt. Du ser det for eksempel i Pokémon (Nintendos tegneserie og spillgigant, jou. anm.) der motsetningene er naturlige varianter av samme individ. Dette er ulikt den kristne tradisjonen, der helt ulike karakterer representerer helt adskilte prinsipper.

Er det av prinsipp du ikke påtar deg kommersielle jobber i det hele tatt lenger?

– Nei, jeg har valgt å ikke ta oppdrag. Et bilde som kan bidra til å selge en tjeneste eller et produkt er ufarlig. Det bare gjør den jobben systemet forventer.

Hva er et farlig bilde da?

– Et som ikke vil selge deg noe annet enn seg selv, sin egen kompleksitet. Et fritt

Minnesota Sharpie (2005)

bilde. Unnskyld meg mens jeg fremfører dette forsvaret for kunsten.

Unnskyld meg mens jeg fremfører dette upassende spørsmålet, men er det ditt lem det står W.W.J.D på?

– Ha! NEI. Jeg burde kanskje ha jobbet hardere med castingen for det bildet.

Ja, det var ganske slapt.

– Det er dessuten ikke mulig å fotografere eget lem med teleobjektiv og storformatkamera. Motefotografens versjon av å gjøre personlige bilder er jo ofte å fotografere pikken sin … eller hunden sin, for de som er mindre ambisiøse. Men hvorfor denne dragningen mot motsetninger … det spør jeg meg selv om også. Jeg tror kanskje den kommer fra kroppen. Vi tenker i begrepspar fordi vi er symmetriske kropper, med to hjernehalvdeler, oppdelt i to kjønn. Polariseringen hjelper oss å tenke, men samtidig begrenser den oss i faktisk å forstå.

Identifiserer du deg med modeller?

– Jeg har vel sagt noe sånt en gang, ja.

Jeg tror det handlet om erfaringen av å ikke tilhøre en minoritet. Når du er hvit heteromann, har ikke smerten din politisk eller historisk betydning. Men jeg er også opptatt av modeller som det motsatte av individer.

Av en eller annen grunn var jeg ekstremt individualistisk som tenåring. Å se meg selv som en representant for noe større, noe mere generelt, er ren terapi. Fordi det suger litt gift ut av den ekstreme individualismen. «Modell» kan bety så mye. Jeg ser på bildene mine som modeller.

Du ser på bildene dine som modeller for hva da?

– Bildene representerer noe større enn seg selv. Altså, det som var foran kamera representerer noe større og mere generelt enn seg selv – enten det er et eple, en bygning eller en gutt. Fotografiet blir ofte dyrket for

her-og-nå-nivået, for evnen til å beskrive det fotografen ser. Jeg er like opptatt av evnen mediet har til å knytte an til noe mer generelt.

Jeg tror interessen vår for virkeligheten er veldig begrenset. Hva noe betyr for livene våre er viktigere enn hva som faktisk finnes eller hva som skjer.

Hva betyr noe for deg?

– Dette er ingen original observasjon, men jeg må fortsette å lære, hvis ikke blir det destruktivt. Alt går på nysgjerrighet. Jeg må føle at jeg er i ferd med å forstå noe nytt, oppdage ny musikk og se kvaliteter i bilder som tidligere har vært i vranglås. Derfor forandrer bildene seg også. Utstillingen «Eighteen Analouge Double Exposures», min tørreste tittel så langt, på STANDARD i Oslo, ligner for eksempel ikke på noen utstilling jeg har gjort tidligere.

Torbjørn Rødland (født 1970 i Hafrsfjord, Stavanger) er en av Norges største bildekunstnere.

Han er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, institutt for fotografi. I tillegg til en foto-CV som går helt tilbake til nittitallet, har han laget filmer som har blitt vist på Hiroshima City Museum of Contemporary Art i Japan, Athenbiennalen, P.S.1 i New York, samtidskunstmuseet i Chicago og Reina Sofia-museet. Av foto/ prosjekt-bøker kan vi nevne Andy Capp Variations, I Want to Live Innocent og White Planet Black.

Neste utstilling er hos Air de Paris i januar. Men først: STANDARD i Oslo i desember. Rødland bor i Los Angeles, California.

11/2011

13

Nudist no. 3 (1999)

Den personlige motivasjonen for å forlate bildearkivet og gå ut i verden har jeg sett lenge: Jeg trengte å bli mer utadvendt.”

14

11/2011

Denne utgaven av NATT&DAG har temaet «Periferi». Hva betyr «periferi» for deg?

– Ha, periferi er Melbourne. Da jeg bodde i Melbourne forstod jeg hvor sentralt Oslo er.

Du kan ta bussen til Berlin! Etter et par døgn på bussen i Melbourne er du fortsatt bare på vei inn i ørkenen. Periferi bygger karakter.

På fest i LA får du gjerne spørsmålet «WHY LA»? Det er det ingen som spør om i New York. I New York er folk overbevist om at absolutt alle ville bodd der, hvis de hadde hatt muligheten. Periferi er relativt. Periferi er ydmykhet.

Utdyp …

– Det er sunt å vite at du ikke bor i verdens midtpunkt. Det gir sunnere perspektiver, og du må selv skape aksen i livet ditt. Du kan ikke surfe på attitude og tradisjon.

Men en selv er vel alltid verdens midtpunkt?

– Jo, men du må jobbe for det. Det er sunt å måtte etablere din egen eller din families axis mundi. Ellers blir det hele litt meningsløst.

Hvor kommer interessen for landskap fra?

– Vanskelig å si. En blanding av mange forhold. Jeg vokste opp rett ved golfbanen i Stavanger. Skogen ble et sted å gjemme seg når ting ikke fungerte sosialt og jeg ikke ville bli sett. Det er den direkte personlige linken. Jeg begynte å fotografere meg selv blant trærne. Jeg tror interessen for landskap også har noe med å gå tilbake til start. En kunstner bruker alltid seg selv. Som norsk har jeg et innebygd forhold til skog og bilder av skog. Selv om foreldrene aldri introduserte meg til ski, snø, fjell og vidde, likte jeg kalenderbildene. Den subjektive kunsten begynner med den tyske romantikken og den tyske romantikken begynner med observasjonen av landskapet. Det høres kanskje litt teoretisk ut, men jeg tror jeg fungerer litt sånn: Da jeg begynte å høre på rock startet jeg med femtitallet, med rockabilly og rock’n roll. Ikke fordi jeg var en systematisk nerd, men helt intuitivt: det var den musikken som appellerte. En liten fun fact: Jeg liker soul-låter som handler om å forlate klubben. Jeg tenker på R. Kellys «Exit» eller Teddy Pendergrass’ «Come Go with Me» – låter som forsøker å sjekke opp lytteren og få deg meg på nachspiel.

Ok? – Jeg får ALDRI musikkspørsmål.

Jeg trodde det var et av de utpulte spørsmålene. Du har jo brukt en del referanser til rockkultur hvertfall … og death metal.

BLACK. BLACK metal, mener jeg.

– Det er forskjell på death og black.

Jeg mente BLACK! – Du er automatisk tilgitt. Jeg startet året med å lære meg å like death metal fra inngangen til nittitallet. Band som Incantation, Massacra, Morpheus Descends. Men mens jeg jobbet med bildene til STANDARDutstillingen endret musikken seg. Jeg fant fram til avantgardejazz-artister som Carla Bley, Jimmy Giuffre og Roland Kirk, du vet … han med den oppblåste tåren og tre saksofoner på brystet. Men likevel, hva skjer når jeg kjører hjem til Hollywood på motorvei 101 og Ryan Seacrest på KISS FM ruller igang «Mr. Saxobeat»? Skifter jeg kanal? Skrur jeg ned volumet? Å NEI, jeg skrur opp!

Kommer du til å bruke noen Mr. Saxobeatreferanser i bildene dine eller? Og hva kommer du til å gjøre fremover?

– Nå driver jeg og printer bilder til en solo-utstilling i Paris. Utstillingen åpner i slutten av januar, og jeg viser en fortsettelse av det som stilles ut på STANDARD. Så det blir flere multi-eksponeringer i svart-hvitt.

Etter den utstillingen skal jeg gjøre helt andre bilder. Jeg har begynt å se på interiørfotografier. Det er en sjanger jeg ikke har dyppet hodet oppi ennå, så da er det ikke så rart at jeg trekkes i den retningen. Jeg har jo gjort alt fra matbilder, stilleben, bygninger, landskap, figur og akt til portrett, dobbelteksponeringer, abstrahert fotografi.

4,*

AV I S P E R DA

G

P

ER

IS

S

Adresseavisens Reklameavdeling

N T E P D R U T

Du trenger ikke knuse sparegrisen for å abonnere på Adresseavisen Ring eller send kodeord student til 07200

* Prisen gjelder årsabonnement bare for studenter og forutsetter betaling med AvtaleGiro.

Ved annen betalingsmåte tilkommer et fakturagebyr på kr 30,-

Stillbilde fra filmen «Heart All This & Dogg» (2004)

Det du sier om at kunstnere bruker seg selv, nå tenker jeg på bildene som dealer med passivitet og følelsen av å være paralysert: Portretterer du deg selv?

– Det kan du nok si. Det kan være vanskelig å skille. Jeg fokuserer ofte på noe mindre personlig. For eksempel tenker jeg kanskje at fotografiet er stille av natur, at det ligger en passivitet i mediet. Hele verden er satt på pause. Først senere oppdager jeg at «oi! dette er jo meg». Jeg tilhører en generasjon kunstnere som ikke har trening i å tenke på seg selv som prosjektets midtpunkt. Men den personlige motivasjonen for å forlate bildearkivet og gå ut i verden har jeg sett lenge: Jeg trengte å bli mere utadvendt. Det er interessant hvordan det å konstruere et bilde kan føre til at ting skjer: Når jeg ser en buss med turister som stopper og snapper, tenker også jeg at her står kameraet kanskje i veien for det som kunne vært en opplevelse, men det motsatte er også mulig: Å gjøre et fotografi kan også føre til opplevelser.

Jeg har lest en del kritikker av deg fra de siste åra, noen der du kritiseres for å bruke kunstprosjektet som «et påskudd for å sjekke modeller». Tidligere sa du at du er en kunstner som ikke tenker på seg selv som prosjektets midtpunkt. Hvordan synes du en lesning som IKKE betrakter arbeidene dine ut ifra «personligheten» din eller en personlig agenda, ville se ut? Og hvorfor er noen veldig kritiske til arbeidene dine, tror du?

– Personkritikken slår tilbake på kritikeren. Det er mye blinde følelser involvert, og bildene mine fyrer av og til opp folks fantasier. I all hemmelighet synes jeg litt synd på dem som tror at alle ambisjoner og handlinger dypest sett er motivert av sex. De fleste kritikere prøver å se prosjektet.

Føler du at noen egentlig «ser» deg, siden du sier «prøver å se»?

– Jeg forsøker selv å forstå hva jeg holder på meg, og for meg er det nesten en fulltidsobb, så da blir det mye å be om. Og hvis noen kommer opp med en god beskrivelse tenker jeg ja, men så enkelt er det jo ikke. Så det blir en dynamikk mellom behovet for å bli sett og behovet for friheten til å gjøre ting annerledes. Jeg har i stor grad meg selv å takke for misforståelsene. Jeg har ikke vært tydelig om hva prosjektet handler om. Det er alltid vanskelig å snakke om de nyeste bildene. Jeg forstår mer av dem når det har gått litt tid.

Kan hende jeg endrer fokus, men jeg blir ikke lei av bildene selv om det går ti år.

16

11/2011

RØDLANDS setninger om fotografi: 1. The muteness of a photo graph matters as much as its ability to speak.

2. The juxtaposition of photo graphs matters as much as the muteness of each.

3. All photography flattens.

Objectification is inescapable.

4. Photography cannot secure the integrity of its subject any more than it can satisfy the need to touch or taste.

5. Good ideas are easily bungled.

6. Banal ideas can be rescued by personal investment and beautiful execution.

7. Lacking an appealing surface, a photograph should depict surfaces appealingly.

8. A photograph that refuses to market anything but its own complexities is perverse.

Perversion is bliss.

9. A backlit object is a pregnant object.

10. To disregard symbols is to disregard a part of human perception.

11. Photography may employ tools and characteristics of reportage without being reportage.

12. The only photojournalistic images that remain interesting are the ones that produce or evoke myths.

13. A photographer in doubt will get better results than a photographer caught up in the freedom of irony.

14. The aestheticizing eye is a distant eye. The melancholic eye is a distant eye. The ironic eye is a distant eye.

15. One challenge in photo graphy is to outdistance distance. Immersion is key.

16. Irony may be applied in homeopathic doses.

17. A lyrical photograph should be aware of its absurdity.

Lyricism grows from awareness.

18. For the photographer, everyone and everything is a model, including the photograph itself.

19. The photography character ized by these sentences is informed by conceptual art.

20. The photography character ized by these sentences is not conceptual photography.

Det blir tydeligvis ikke Øystein Ustvedt heller, han som har skrevet boka Ny norsk kunst etter 1990, og mener at «norsk kunst har vært gjennom en gullalder, uten at det helt har kommet frem», der trekker han frem deg som en av de som har preget norsk kunst de siste tjue årene med fotografiene sine. Hva tenker du om det?

– Jeg var litt spent på hvordan han ville beskrive produksjonen. Det er jo begrenset hvor mye en får lov å presentere på torget, og det mest populære prosjektet mitt her i Norge er vel fortsatt plastpose-bildene jeg gjorde som student i Bergen. Hva jeg tenker om å være med i boken? Vel, det er veldig hyggelig, men jeg har inntrykk av at veldig mange er inkludert, så det ligger ikke en veldig sterk rangering i Ustvedts prosjekt, så vidt jeg har forstått. Men jeg har altså ikke sett boken ennå.

Har du sett «Letting Go»-musikkvideoen til Kristian Valen signert Ray Kay eller? Kjenner du Valen, kanskje? Dere er jo begge fra Stavanger og født i henholdsvis ‘70 og ‘74 OG bor i LA ...

– Jeg prøvde å se den en morgen på iPod’en, men nettet var svakt og så glemte jeg hele videoen. Jeg har aldri møtt Valen, men jeg kjenner mentaliteten. Menn fra Stavanger-området har ofte en hang til tung sentimentalitet pakket inn i et tynt lag av selvironi.

Mark Out (2011), fra årets utstilling på STANDARD

90

FORD – 5 ÅRS NORGESGARANTI

Kverneland Bil har flyttet inn i nytt og flott anlegg på Tungasletta 8.

Moment Kommunikasjon

- siden 1921!

Kom og opplev det nye anlegget og få gode tilbud på alle våre flotte modeller!

Oppdag hvor gunstig det er å kjøpe ny Fiesta nå.

Inneholder blant annet: • Kollisjonsgardiner • Nødbremseassistanse (EBA) og ESP • Isofix fester • “Følg meg hjem lys” • Tåkelys foran • El. vinduer med ett trykks opp/ned • El. oppvarmet frontrute • Nakkestøtte i midten bak • Gummimatter • Skvettlapper • Vinterdekk på alu.

• Komfortpakke: Radio/CD spiller med 6 høyttalere USB og Aux inngang Manuelt klimaanlegg Bluetooth og Stemmestyring Nå til kampanjepris kr

189 000,-* Med forbehold om trykkfeil.

*Vinterhjul på alu. er inkludert i prisen.

Ford 5 års garanti forutsetter maks 100 000 km kjørelengde. Drivstofforbruk (kombinert kjøring) 0,37-0,66 l/mil.

Frakt og leveringskostnader er alltid inkludert i våre priser!

Trondheim (Tunga) Tungasletta 8 Tlf: 73 99 25 00

Åpningstider: Mandag - fredag 08.00 - 17.00 Torsdag 08.00 - 19.00 Lørdag 10.00 - 14.00

Steinkjer Bomveien 7 Tlf: 74 17 06 00

Åpningstider: Mandag - fredag 08.00 - 16.00 Torsdag 08.00 - 18.00 Nå også lørdagsåpent!

10.00 - 13.00

TRONDHEIM

•

STEINKJER

•

OSLO

•

DRAMMEN

NORGES STØRSTE FORD-FORHANDLER

www.kvernelandbil.no •

STAVANGER

•

SANDNES

Vi tar ansvar!

•

BRYNE

•

BERGEN

Blue Portrait (Nokia N82) (2009)

Supermodellen Malgosia Bela i Go To The VIP Room no. 6 (2007)

Burning Skull no. 4 (2008-2010)

Untitled (Illness) (2005)

Jeg lente meg mot veggen, tok tak i beltet, dro i T-skjorta, sånne ting som burde se sexy ut på en konvensjonell måte.”

Hvor kommer den Stavanger-sentimentaliteten fra?

– HAVET. Er det de overemosjonelle degos-genene fra de spanske sjømennene som forliste langs norskekysten back in the days?

– Også spanjolene kom fra HAVET. De kom i hele Stavangers kvinnelige befolkning og …

– En liten avsporing: Husverten min her i Laurel Canyon er mest kjent som produsenten bak The Freakmaker AKA Mutations, en film fra 1974 med Julie Ege i badekaret og en mengde … freaks.

Det var en artig liten fun fact. Men fortell om fotoshooten med Bradford Rogne, hva måtte du gjøre?

– Ingenting utagerende. Bradford er i modus for straight representasjon.

Allikevel kommer du litt skeivt ut?

– Jeg var i gode, skeive hender. Jeg lente 18

11/2011

meg mot veggen, tok tak i beltet, dro i Tskjorta, sånne ting som burde se sexy ut på en konvensjonell måte, litt sånn som dressmenn som holder ut armene og med et smil ser ned på mansjettknappene sine. Jeg gjorde alt Brad ba om. Det meste fungerte jo ikke. Slitsomt å bli flørtet med i en time. Det er vel et forsøk på å si at uttømt estetikk ikke er interessant i seg selv. For å si det sånn: Det er lettere å være i NATT&DAG hvis portrettet mitt er pinlig på en måte som jeg trives med.

Jeg leste et sted at du sa at «A cliché is only interesting if it contains a hidden truth». Er det en skjult liten sannhet i det slicke bildet du stilte opp i for oss?

– Mhm, det kan godt være. Men det bildet skjuler kanskje ikke så veldig mye. Eller tenker du på den fotografertes forfengelighet? De som ikke liker bildene mine tror av og til at jeg driver med en form for ironisk språkspill, men jeg er opptatt av å nærme meg verden, ikke av

å holde den på avstand. Det er ingen revolusjonerende observasjon at vi ikke ser verden som spedbarn – snarere gjennom lag av erfaring, språk og kultur – men fotografer later gjerne som om virkeligheten er lett tilgjengelig. I fotografiene mine er alle de andre bildene som har preget oss en integrert del av persepsjonen.

Hva er målet?

– Målet mitt har alltid vært å lage nye bilder, bilder som aldri før har vært sett i kunstverdenen. Målet har aldri vært å dyrke tomheten i klisjeene. Utrolig nok var dette første gang jeg satt i makeup-stolen. Pannen blir fort litt rosa her borte i solen.

Torbjørn forteller at han trenger å bo et sted over en lengre periode. Det fant han ut etter ti år lang nomadetilværelse: Han tråla gjennom Tokyo, New York, Berlin og Beijing og tilbrakte det resterende halvåret i Oslo, helt til en kollega av ham filte en nøkkel til leiligheten i Santa Monica. Så ble det Los Angeles.

Heller ikke sistnevnte er perfekt for Rødland, men han har altså mista troa på alternativene. Mer som en eliminasjonsprosess enn den store kjærligheten.

– Alle byer har sine mangler. Hvis du ikke MÅ bo et bestemt sted er det vanskelig å finne ut av. Tokyo er fantastisk, men ganske isolert og isolerende. Jeg trenger å føle meg som en

del av stedet jeg bor. I Japan vil du alltid være en outsider, uansett om du lærer språket og virkelig respekterer og forstår det høye høflighetsnivået. Språk er viktig. Jeg vil kunne gå inn i en liten butikk og snakke med folk. Det var derfor det ikke fungerte i Paris.

Er du en outsider?

– Jeg er vel det, og derfor er det viktig å finne folkene sine. Det paradoksale med å velge Los Angeles er at byen er veldig isolerende.

På hvilken måte er LA isolerende?

– Byen er lagt ut sånn at de som er for kjente til å sees offentlig skal føle seg normale mens de gjemmer seg. For at de såkalte stjernene ikke skal føle seg alene om sin ensomhet isolerer alle seg, i bilene og husene sine. Jo mer gjenkjennbar du er, jo mer bortgjemt.

Hvis du kikker litt ekstra på en knøttliten Olsen-tvilling på Whole Foods, får du kanskje et blikk som sier: «Jeg vet. Sorry. Vær grei og lat som ingenting, så er alt snart tilbake til normalen. La meg bare få betale for denne kartongen med kokosvann.»

Torbjørn Rødland er aktuell med utstillingen «Eighteen Analouge Double Exposures» på STANDARD (Hegdehaugsveien 3), fredag 9. desember–14. januar.

Opplev mer i ferien

Designcontainer.no

veksle før du reiser!

psst!

Husk å veksle gebyrfritt hos FOREX Bank før avreise og når du kommer tilbake. God tur!

Last ned valutaappen til iPhone.

Velkommen til filialene våre for veksling eller tilbakeveksling, med åpningstider som passer deg.

STAVANGER KLUBBGATA 1 • TRONDHEIM SENTRALSTASJON • LILLESTRØM ST. • OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8

designtorget.se

Er vi likeverdige, herr Direktør?

TEKST T. Østerberg / V. Skjervheim FOTO STEPHEN BUTKUS I Oslos kulturbærende institusjoner finnes det kjellerganger så dype at intet levende menneske har vært på bunnen. NATT&DAG tok på seg hodelykta og dro ut på ekspedisjon for å finne vanlige arbeidere i suppa av rampelysjournalister, tekstforfattere og rotter med kunstneriske ambisjoner. Hva tenker de om den meningsskapende eliten? Og hva slags bilde har de av

seg selv i selvrealiseringens tidsalder der det å ytre seg er det nye væskeinntaket?

Der man i tidligere tider satte skillet mellom fiffen og bermen etter penger, makt og avstamning, er det i dag det kanskje mer naturlig å benytte en kulturell markør når man skal snakke om en elite og en underklasse. På den ene siden har du kunstneren som utfolder seg kreativt i Kultur- eller Media-Norge, på den andre siden har du arbeideren, som opererer på det fysiske planet og bereder grunnen for kulturbransjens twitring og snakketilværelse.

Hva tenker arbeideren om meningsytrerne hvis hverdag han har som jobb å gjøre enklere og mer behagelig? Er det noe reelt klasseskille å snakke om i en tid der alle lærer to fremmedspråk i løpet av grunnskolen? Føler arbeideren seg underlegen, spytter han foraktelig i retning toppen, eller ser han på seg og teaterdirektøren som jevnbyrdige? NATT&DAG hadde mange spørsmål, men ingen svar, så vi undersøkte hvordan utkanten av Oslos kulturliv, de som jobber med mekanisk arbeid på ulike institusjoner, ser på den såkalte

eliten. Eller til syvende og sist; hvordan de ser på seg selv. «[…] det var nok et tydeligere hierarki før enn nå. Jeg tror ikke en påkleder ville blitt intervjuet før i tida. Man begynner kanskje å forstå at det ikke bare er de som synes som gjør en jobb. Er man på restaurant skjønner man at det er kokken som har driti seg ut hvis maten er dårlig, det er ikke kelneren.

Sånn er det vel på teater også, at det kan være 25-30 mennesker på jobb selv om det bare står ett menneske på scenen.»

11/2011

21

FOTSOLDATENE Robert Andresen (49), jobbet påkleder på Nationaltheatret i 24 år.

Bjørg Quigstad Engen (52), jobbet som renholdsarbeider på VG-huset i tre år.

Halvor Pedersen (37), jobbet som scenetekniker på Operaen i 10 år.

22

11/2011

Robert Andresen (49) har jobbet som påkleder på Nationaltheatret i 24 år.

Han medgir at teknikere er teknikere og skuespillere er skuespillere, men insisterer på at det hersker gjensidig respekt og forståelse mellom gruppene og at alle er like viktige tannhjul i teatermaskineriet. Det er tydelig at han trives med oppmerksomheten, og han prater villig vekk om teatermiljøets fasetter.

Er det store forskjeller mellom en skuespiller og en tekniker?

– Nei! Ser man folk i bare trusa og vasker sokkene deres blir man godt sveisa sammen.

Det er mange jeg kan diskutere både musikk og politikk med i arbeidstida, men som man egentlig ikke har noe til felles med på fritida.

Men når man er sammen i mange timer daglig blir man jo godt kjent.

Hvordan føler du at du påvirkes av arbeidsmiljøet ditt?

– Det er ikke noe miljø, det er en livsstil.

Jeg tror man må være teaterrotte for å holde ut her i flere år. Det som fascinerer meg, og som kanskje fascinerer flere som jobber på Nationaltheatret, er at en teaterforestilling er mange kunstformer samlet på ett sted: klesdesign, lysdesign, lyddesign, scenografi og skuespill. Det er i tillegg forandrede omgivelser hele tiden, og jeg vet ikke om jeg

hadde klart å jobbe på Chateau Neuf eller Chat Noir, der de samme stykkene spilles om og om og om igjen. Det er HELT galskap.

Hvordan ser du på dagens kjendisjag blant unge og deres trang til å iscenesette seg selv gjennom sosiale medier?

– Jeg syns det er flott at folk får utfolde seg, men kjendiseriet syns jeg er tull.

Er det et skille mellom å ville få et kjent ansikt og det å ville bli skuespiller?

– Ja, det jobber skuespillere her som ingen vet navnet på omtrent, men som har jobbet her i mange år, og gjør en kjempejobb hver dag. I tillegg ser de dyktigste skuespillerne på seg selv som håndverkere, ikke kjendiser.

Hvordan tror du teaterets fremtid ser ut?

– Selv om man kanskje finner nye arenaer der man kan utfolde seg, er det ikke dermed sagt at de arenaene passer til å utøve dramatikk. Du burde nok være mer redd for jobben din! Det er så mange som skriver, og gudene vet, kanskje alle ender opp som «noe innen media» fordi de synes det er så «innmari interessant» (lys tilgjort stemme). Altså, faglærte skuespillere som har livserfaring og kan gjøre en Hamlet vil man bestandig ha behov for. Jeg tror ikke publikum vil ha lightversjoner av alt.

VG har over 1,5 millioner lesere daglig, og regnes kanskje for å være dags avisen til folk flest, men hva mener egentlig en av renholdsarbeiderne på VGhuset om dekningen av den største nyhetssaken i 2011? Da vi spurte Bjørg Quigstad Engen (52) var det heller praktiske problemstillinger som opptok henne.

Hva tenker du om VGs dekning av 22/7?

– Jeg har hatt mye kontakt med AUF gjennom Arbeiderpartiet, ettersom jeg var i politikken i mange år, og jeg setter pris på måten VG har dekket saken på. Men hvis jeg skal tenke på mitt eget må jeg bare si at jeg er så inni helvetes forbanna på Breivik for alt styret han har forårsaka rundt her. Jeg må bruke nøkkelkortkort for å komme meg fra en del av et rom til et annet nede ved resepsjonen. Alle sikkerhetstiltak har blitt strammet inn, og forårsaket masse stress for oss.

Hvis du kunne endret på noe ved stedet du jobber, hva ville det vært?

– Hvis jeg skal være veldig flåsete, så er det største behovet her på huset egentlig å kaste ut folk en hel time så vi får støvsugd i fred! Haha! Folk er jo ikke glad i verken å bli forstyrra eller å forstyrre, så man må trå litt forsiktig.

Føler du en spesiell tilhørighet til stedet du jobber eller ville du sagt ja om du ble tilbudt jobb hos en annen avis?

– Det var ren flaks at jeg fikk jobben på

VG-huset, altså. Jeg er en ganske spontan type, på et jobbintervju er jeg akkurat som jeg er ellers, jeg. Jeg søkte en periode på flere jobber, og da jeg var på intervju hos Østlandske rengjøring hadde de skjønt at jeg passet på VG-huset fra første sekund! Så fikk jeg tittelen stedlig leder, men jeg er utdannet husøkonom.

Halvor Pedersen (37) har jobbet for Den Norske Opera i ti år og insisterer på at han dermed – per definisjon – jobber med kultur, uavhengig av hvor i organisasjonen han er plassert.

Har du noen kreative ambisjoner selv?

– Jeg driver med masse kreativt hele tiden, musikk, foto, alt mulig. Om jeg vil gjøre karriere av det er en annen sak. Det krever ofte at man kaster seg ut i en tilværelse der man ikke vet når man får neste lønning.

Kanskje er det litt fordi jeg har blitt eldre, kanskje er jeg litt lat, men jeg setter i alle fall stor pris på at jeg vet når jeg får lønning neste gang. Det er mye trygghet i en fast ansettelse i nedgangstider som disse.

Hva er ditt forhold til de andre som jobber her, de med kreative arbeidsoppgaver, de som skriver, koreograferer, operasangere og så videre. Hvordan er relasjonen mellom dem og sceneteknikerne?

– Vi har et veldig godt forhold til kunstnergruppene, og det har blitt jobbet i mange år for å bli kvitt primadonnanykker. Er du kunstner og oppfører deg dårlig overfor teknikergruppene er det tilsnakk å få, og det har jeg nesten aldri vært vitne til. Alt som gjøres på en scene er et samarbeidsprosjekt mellom det tekniske og kunstneriske, og uten et godt samarbeid blir det ikke noen forestilling, det blir bare skit. I min tid her har jeg bare møtt én som har kalt seg selv stor stjerne, han fikk skikkelig tilsnakk og det var streikefare blant

de ansatte. Han nektet først å gå på scenen, men gikk til slutt på mot sin vilje. Det var vel fortjent, et par år etterpå ble han arrestert for å ha voldtatt hushjelpen sin, og ble skandalisert i Sverige.

Hva skjer hvis du skal diskutere musikk med en operasanger?

– De vinner. Neida, men det er en ganske høy andel av teknikerne som driver med musikk, det er jo ofte slik at man søker seg til en bransje der man har noen interesser.

Kunnskapsnivået her er godt over gjennomsnittet.

Hva ville du gjort om du hadde byttet plass med en regissør for en dag?

– Det ville jeg ikke gjort overhodet. Det er for mange folk å forholde seg til, og det har ikke jeg kapasitet til. Kortfilmregissør kunne vært hyggelig, altså den kreative delen er kjempeinteressant, men det er for mange praktiske problemstillinger. Instruere koret, fortelle folk hvor ting skal stå og så videre. Jeg hadde brukt fire ganger så lang tid på en forestilling som de dyktigste folka her på huset.

Hvordan gå frem for å få et mer variert klientell i operasalen?

– Tving dem hit! Da jeg var ung tok skolen oss med på forestilling, og det synes jeg ikke blir gjort ofte nok. Tving kommunen til å kjøpe forestillinger for en viss sum og sørg for å få unge til å se forestillingen, mener nå jeg.

Herregud, det er jo masse fete forestillinger, man trenger ikke ha så jævla snøring.

Hva snakker du om hvis du møter en journalist i heisen da?

– Jeg pratet med Anders Giæver en gang etter at en fra programmet Sjefsmeggene på P4 hadde sagt noe ironisk om ham på radioen. Han sa at han ikke tok det så høytidelig, og at hvis det var noe sjefsmegga ikke likte ved det han skrev, kunne hun tatt det opp personlig.

Har du en morsom historie fra VG-huset?

– Det var en av renholdsarbeiderne som hadde pusteproblemer om natta og sov dårlig. En dag sovna hun mens hun leste VG i lunsjen. Da hun duppa av var det noen som snudde avisa, og da hun våkna igjen skjønte hun ikke noe av hva som stod! Ellers har jeg en historie fra da dattera mi skulle føde tvillinger. Da jeg fikk høre at hun var på vei til sykehuset kasta jeg alt jeg hadde og løp inn i heisen. Der stod Olav Versto, og jeg fortalte at dattera mi skulle få tvillinger akkurat NÅ, og at han stod i veien. Senere spurte han alltid om hvordan det gikk med tvillingene.

2180-100

Super 110’s www.frislid.no

natt&dag 02.08.11:visittkort

02-08-11

13:45

Side 1

Fra

49,TRONDHEIM

DOVRE

OSLO

Oslo - Dovre Trondheim Oslo Olavsgård Gardermoen Hamar Brumundal Moelv Lillehammer Øyer Fåvang Ringebu Vinstra Kvam Otta Dovre Dombås Oppdal Berkåk Lundamo Melhus Klett Heimdal/Tiller Trondheim

STAVANGER

KRISTIANSAND

Gratis trådløst internett og strøm ombord

God benplass og justerbare seter • Alternative seteløsninger • WC og 220 volt

Oslo - Kristiansand Stavanger Oslo Sjølyst Lysaker Høvik Drammen Fokserød Torp lufthavn Skjelsvik Kragerø Risør Fiansvingen Arendal Grimstad Lillesand Dyreparken Håneskrysset Bjørndalssletta Kristiansand Søgne Mandal Vigeland Lyngdal Kvinesdal Flekkefjord Moi Egersund Vikeså Ålgård Kongeparken Sandnes Stavanger Fast holdeplass fra Oslo Fast holdeplass mot Oslo

For bestilling og ruteinformasjon:

Mulighet for kjøp av billetter på bussen på de faste holdeplassene med kort/kontant

Cornelius Jakhelln (født 1977) er forfatter og skriver fast for Morgenbladet og Klassekampen. Han er utdannet filosof fra Université de Paris IV-Sorbonne og University of Sussex. Under navnet Sturmgeist, Solefald og G.U.T. har han gitt ut 12 album med avantgarde black metal. Jakhelln driver 3rd Inhuman Music Regiment Berlin, en musikalsk arm av Kunstmilitsen som består av bl.a. det uniformerte diktcorebandet Himeriksskvadronen.

Jakhelln bor i Berlin og kommer ikke tilbake til Norge på fulltid med det første.

Kardemommeby må brennes til grunnen!

Tekst Jonas Hågensen Foto Ingrid Pop

Etter 9/11 sa kunstkritiker Tommy Olsson at det ikke lenger var noe poeng å lage videokunst. Etter 22/7, kan svartmetallere med hang til nazi-inspirerte uniformer og norrøn folklore holde på som før?

«Vi må ikke slutte med (insert anything you like), for da vinner terroristen», blir for Cornelius Jakhelln et slags være eller ikke være. Tre dager etter terroren stod han fram i Fædrelandsvennen og sa han «kunne forstå» de tankene som gjorde at Anders Behring Breivik, heretter kalt Lacoste B (mer om dette siden), drepte 77 mennesker. Seinere utdypet

Jakhelln sitt syn i en kronikk i Morgenbladet.

I teksten Æren og demokratiet adresserte han sine likesinnede; de «tikkende bombene». Og nå kommer forsyne meg boka: Raseri – en hvitings forsøk på en selvbiosofi.

Er du en sint ung mann, Cornelius?

– Om jeg er ung kan diskuteres, men om jeg er sint? Ja. Når jeg skriver og tenker om

politikk generelt og Norge spesielt, da er jeg sint. Det har noe med et eksil å gjøre. Jeg har nå bodd ute av Norge i tolv år, og jeg ser at verden går videre, mitt liv går videre, men Norge … der er det noe som stritter i mot.

Det virker som om alt blir dummere og verre.

Men: Jeg er fullstendig åpen for at det er jeg som tar feil.

11/2011

25

Foto: Valnoir Mortasonge

Harald Eia fikk jo fullstendig panikk da han ble sammenlignet med ABB. Jeg tar det med litt humor.”

I kronikken skriver han om sin egen «radikaliseringsprosess» som foregikk mellom 2002 og 2006 i Paris: «Jeg var en fredelig student som ble møtt med blikk og holdninger jeg oppfattet som fiendtlige, rasistiske og antihvite. Fordi jeg var følsom inntil det overfølsomme, ble jeg grepet av en ekstrem aggresjon. Som hvit nordmann og europeer følte jeg meg sviktet av politikere som åpnet samfunnene våre for masseinnvandring, samtidig som de feide den antihvite rasismen under teppet. Jeg følte meg oversett, forbigått og krenket. Raseriet var totalt: Ingen forstår min fortvilelse.»

Du var sint allerede i Paris?

– Ja, med god grunn. Jeg blir fortsatt sint når jeg tenker på de folka jeg møtte der, men feilen jeg gjorde var å legge for mye i det. Og det er det jeg skriver om i boka, om en kunstner som lever med enorme interne motsetninger; om en som aldri greier å finne fred med seg selv.

Hva kunne noen sagt til deg på denne tida for å hindre at du ble «radikalisert»?

– Si det … det handler om rettferdighet.

Jeg opplevde virkeligheten som urettferdig, at det lønte seg å være drittsekk. Og det føler jeg i dag også, når jeg leser nyhetene fra det rådende Oslo-anarkiet. Jeg er og blir en forurettet leserbrevskribent.

Men da kommer dette paradokset: hvordan møte disse? På sine egne premisser, altså med ignorant rasisme og aggresjon eller med oven-fra-og-ned-forstå-seg-på-akademiker-versjonen …

– Ja, det er jo Ivo de Figueiredo som påpeker dette i boka (i boka figurerer en «Espen» i fotnotene med kritiske spørsmål og betraktninger, som blir en dialog mellom Jakhelln og «Espen» gjennom hele boka. «Espen» er altså venn, Ibsen-biograf og kollega Ivo de Figueiredo, jou. anm.). Jeg vil fortsatt ikke møte disse som jeg møtte i Paris med forståelse. Men det å være drittsekk er jo ikke noe man er særlig god på om man lever av å skrive bøker. Drittsekkene, derimot, har lang trening i å være akkurat det. Det som er viktig for meg er å distansere meg, å skape et liv som jeg selv kan trives i uten å gå i dialog med folk som overhodet ikke er innstilt på det.

26

11/2011

Men det samme mener du ikke med de «tikkende bombene» du adresserte i Morgenbladet. De skal vi forstå?

– Det er jo her jeg møter meg selv i døra. For de tikkende bombene er jo stort sett hvite, akkurat som Lacoste B, som kommer fra en mer eller mindre privilegert middelklasse-bakgrunn. Og det kan nok innvendes at jeg snakker om disse taperne (i Paris) i nedsettende ordelag, mens jeg har en tendens til å forstå de tikkende bombene. Det henger sammen med at jeg har vært innom dette tankegodset selv, og at de tilhører en samfunnskategori som jeg selv er en del av.

Rett og slett fordi vi har samme bakgrunn: vi hadde de samme o-fagsbøkene, vi har spilt fotball sammen, vi har kanskje vært i speideren, vi har sett de samme tv-programmene.

Så den mentale avstanden er ikke særlig lang. Det kan høres ut som om avstanden mellom å komme fra et SV-hjem på Kampen eller et Frp-rifle hjem på Hedmarken er ekstremt stor, men man har mange felles referanser, om ikke annet.

Skremmer denne likheten deg?

– Jeg har sittet og sett meg selv i tekstspeilet i tre år, og det begynte med et dokufilm-prosjekt, som jeg opplevde som ubehagelig (denne dokumentaren om Jakhelln har ikke kommet ennå, jou. anm.).

Jeg hadde lyst til å ta til motmæle og jeg begynte å skrive. Jeg har og kommer til å fortsette med å lage kunst i et monumentalt og militant utrykk. Det står jeg for. Det kan ikke en Lacoste B få lov til å ødelegge. Men jeg utviklet en liten nevrose, ble paranoid på samfunnets vegne. Trodde at alle tror jeg er nazist fordi jeg har tysk navn og ridestøvler, uniform og liker mye av det nazistene likte, men så finner jeg en ro med at jeg finner meg selv. Jeg er ikke nazist, og jeg scorer ganske dårlig på landssvikertesten jeg påla meg selv i Raseri. Så hvis noen nå vil trekke paralleller mellom meg og Lacoste B så skal jeg ta det med humor. Harald Eia fikk jo fullstendig panikk (da han ble nevnt i samme åndedrag med Lacoste B av Klassekampens litteraturanmelder Susanne Christensen, jou. anm.), og det tror jeg skjedde fordi han har prøvd å bli seriøs, men for meg faller det på sin egen urimelighet, så det der tar jeg med stor ro.

I boka gir du den norske offentligheten strykkarakter og skriver blant annet at «jeg har opplevd den norske offentlighetens konformisme som plagsom inntil det truende» og kaller det hele et «meningstyranni». Men denne konformiteten må det bli slutt på, eller sagt på den populære «vi må ikke slutte med … for da vinner terroristen»-måten …

– Ja, det er interessant. Hvis du ikke har en fungerende frihet mellom kunst og tanke … hvis et hvert avvik fra normen blir avvist, da har vi et problem. Og jeg prøver å sprenge dette. Jeg mener Norge trenger en Kristoffer Schau, vi trenger litt krig i kulturen rett og slett (Schau lagde det famøse NRK radioprogrammet Et Norge i Krig som ble tatt av lufta etter én sesong, jou. anm.), det er et akutt behov for noen som skyver spakene på miksebordet opp til 11. Vi har fått en ny type kulturpersonlighet, sterke hvite menn som ikke er redde for å melde: du har Thomas Seltzer, du har Aslak Nore, du har Harald Eia og nevnte Kristoffer Schau. Folk som har vokst opp i det flerkulturelle samfunn og som skjønner at Kardemommeby-loven og brunskvetting er strategier som funka på 1960- og 70-tallet. Vi som er oppvokst i det flerkulturelle samfunn må finne ut hvor vi skal stå, og hvordan vi skal forholde oss til det. Min historie, beskrevet i boka, er selvsagt langt mer smertefull en den egentlig trenger å være. Men jeg er overbevist om at man er nødt til å finne ut av hvor man kommer fra, tilbake i tid, nettopp for å finne ut hvordan man skal forholde seg til en annerledeshet.

Og det er en forskjell på det å ha forfedre i et land og det å flytte inn til et land, man kan ikke late som det ikke spiller noen rolle.

Vi får mye godt med det nye, men også mye vanskeligheter, slik som Nore skriver i Ekstremistan: i et flerkulturelt samfunn blir vi bedre, sterkere, smartere, men også farligere. Men i motsetning til Lacoste B vil jeg altså ikke tilbake til 1950 …

Og her må vi, eller Cornelius, forklare hvordan Anders Behring Breivik blir Lacoste B. «Lacoste-genseren (…) peker mot et segment av befolkningen hvor smaken er like god som økonomien. Ved å bære Lacostegenseren ønsker Breivik å plassere seg i dette vellykkede segmentet. På de elendige bildene fra terroristens egen PR-pakke ser vi hans patetiske, selvtilfredse ansiktsuttrykk, og et lite stykke lenger ned, den diskré Lacoste-logoen. Heretter er den logoen for meg synonym med terroristen. I yngre og mer dumdristige dager ville jeg sikkert kalt ham «Lacoste», helt enkelt – men fordi det franske varemerket neppe vil sette pris på denne homonyme markedsføringen, legger

jeg gjerne til en B på slutten, både som initial for det tidligere etternavnet og som en betegnelse på varens kvalitet: Narsissist, Lacoste B er ditt navn. Slogan: «From the tennis court to the court of law». (…) Jeg må innrømme at jeg føler en viss skadefryd over at det er et så til de grader respektabelt merke som Lacoste som rammes, og ikke størrelser fra min subkulturelle banetidel.»

Er denne skadefryden en slags hevn fordi du selv ble offer for dårlige assosiasjoner da en ung finne brukte ditt artistnavn da han meide ned medelever og lærere, samt seg selv, i Jokela-massakren i 2007?

– Skadefryd er den eneste sanne glede.

Midt i alt dette mørke, er det et utslag av lettelse. At folk øverst i Bogstadveien også får føle litt på det … det er på sin plass.

For en som lager degenerert kunst kan det være farlig, det er alltid en psykologisk og sosial kostnad forbundet med kunsten. All kunst jeg elsker har på etter eller annet tidspunkt vært farlig.

Selv om Sturmgeist er rasende, og for så vidt Cornelius også, så føler jeg at det er noe positivt der inne, det er mye humor, tro og håp på mennesker …?

– Hvis jeg bare hadde syntes at menneskeheten var dømt og at alle bare kunne seile sin egen sjø, så hadde jeg aldri brydd meg med å skrive og tenke så mye om, på og for menneskene. Jeg kommer fra en humanistisk tradisjon, men jeg får ikke mye lyst til å bli humanist når jeg ser på de som kaller seg humanister. De som derimot gir meg troen på humanismen tilbake, det er antihumanistene og misantropene. Så det ligger jo en menneskekjærlighet i bunnen … lengst inne. Men Kardemommeby-moralismen, den burde brennes på bål.

Du skriver at du meldte deg inn i et norsk parti nylig …

– Ja nå kan du gjette …

Men det må jo være et utrykk for at du har et håp om at det betyr noe …?

– Jo, for all del. Det er jo derfor jeg gidder å kritisere. Kritikk er et byggende prosjekt. Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet, som jeg personlig føler meg mest hjemme i. Men det er jo det partiet jeg har gitt mest pepper, men det er altså fordi jeg er et betalende medlem og at jeg vil ha noe å si. De sier jo at engasjement er en forutsetning for demokrati …

Tror du på det?

– Ja, og skulle kanskje håpe, eller forresten, «håpe» gjør seg alltid dårlig på trykk.

Off the record: hvis flere hadde engasjert seg så ville jo også landet sett annerledes ut.

Hahaha. Med håp for fremtiden …

r e r e t k a r a k e r d e Få b t s i t a v i r p so m

an d r o v h t e v m Møt lærere so en m a s k e å p s e k du skal lyk d ier u t s t t e n , m o r Velg k lasse ler eller begge de

uar n a j i t r a t s e l Sko

g iver

, råd Aro oj

0 20 4 8 8 3 7 g n i R 242 2 l i t 8 A S M eller send S eim h d n o r t / o .n s sonan

perifer gourmet At Michelin-stjerna er like langt unna som Betlehemstjerna gjør ingenting når man kan få Natt&Dag til å smile.

TEKST REDAKSJONEN Foto Siri Kaldal Alle kjenner problemet. Du spør din venn som bor litt utenfor sentrum om hvem som serverer den beste maten i Trondheim. Vedkommende vinker deg nærmere før han eller hun hvisker navnet på en åpenbart hemmelig skatt av en lokalrestaurant. Du blir fylt med lovord om en fantastisk atmosfære og magisk mat fra drømmenes verden. Kan det virkelig være sant? Nei, tenker du. Det hele stinker patriotisme og du er skeptisk til å bruke ukelønna på en busstur mot ukjent farvann.

Tenk om du blir skuffa og oppdagelsesferden var forgjeves.

Vi deler skepsisen og tok derfor med oss et ekspertpanel for å teste disse sagnomsuste drabantby-restaurantene, samtidig som vi tok pulsen på nærområdet for å finne et passende sted for deg og dine til å leve ut drabantby-drømmen.

Panelet: Mats Værlien:Heimdaling, matkjenner og han ene i Sørsia Gerilja.

Galvan Mehidi: Bedre kjent som rapperen gellO. Panelets token-innvandrer.

Martin Jystad: Getaway-driver og drabantby-los. Kjenner Trondheim som sin egen bukselomme.

28

11/2011

Stjernegrillen på Heimdal Heimdalsveien 8

Panelet spiste pizza #20 med pepperoni, marinert biff, chili og løk.

Galvan: Dette var sykt bra ost. Hva slags ost er det som blir sånn her da?

Mats: Ingen av dere som spiser béarnaise? Ta på béarnaise. *En lengre diskusjon om hvordan man uttaler béarnaise* Galvan: Biffen her var helt ballin’.

Martin: Var jævlig bra ass. Jeg er fan av chili.

Galvan: Jeg tror jeg er den eneste beige fuckern som ikke liker chili. Hele familien min elsker sterk mat. Jeg bare nei.

Det er veldig ukurdisk av meg.

Hva er dommen?

Galvan: Kjøttet virket så jævlig ferskt. De har jo den slakteren som jobber her.

Martin: Engasjementet til de som lagde pizzaen syntes jeg var veldig bra.

Galvan: Ja, veldig imøtekommende.

Mats: Alt er bare bra med den plassen her.

6

1 Capri på Flatåsen Øvre Flatås vei 1 A

Så dere likte pizzaen, og betjeningen får pluss i margen.

Men er det et problem at

Det er såpass ja?

Galvan: Den eneste grunnen til at det er ikke er 1 er at han ikke feis da han ga oss maten. Jeg gir ham 1+ fordi han klarte å holde seg.

6

Stjernegrillen bare har uteservering?

Galvan: På vinteren blir det sikkert tricky.

Mats: Det er jo en grunn til det. Det er jo ikke en restaurant. Man tar med seg maten. Det er helt klart en plass man besøker i bakrus.

6 6

Kunne du lett spist mat her hver dag i en uke?

Mats: Ja. Helt klart.

Hvor mange dager i strekk?

Mats: Jeg spiste her i hele sommer.

Spørsmålet er kanskje hvor mange dager i strekk du faktisk har spist her frem til i dag?

Mats: Jeg er nok innom et par dager i uka ja.

1

Hva med nærområdet?

Mats: Jeg tror vi har kommet frem til at Heimdal er best.

Galvan: Er det noen fritidsklubber her?

Mats: Nei. På Heimdal har ungdommen hasj.

Galvan: Jeg synes det kunne vært mer koselig her. Har dere en park her?

6

Mats: Nei, men har de park i byen da? Si en drabantby med park. Det er jo ingen parker i Trondheim.

Galvan: Hvor er det du røyker hasj hen da?

Mats: Oppå Samfunnshuset på Heimdal, attmed fotballbanen, oppå benkene der.

Galvan: Vi røyka hasj i parken vi.

Martin: Synes det var først og fremst kaldt jeg. Det er stort sett kaldere på Heimdal enn andre steder.

Hva slags type folk burde flytte til Heimdal?

Galvan: Folk som ikke har noen mening i livet sitt. Neida, jeg kødda, men uten en park har de jo lite mening da.

Mats: HVOR HAR DE EN PARK DA? PEK UT EN FUCKINGS PARK TIL MEG I HELE FUCKINGS TRONDHEIM. Galvan: Finnes det noen park på Flatåsen?

Mats: Nei, det er ikke noen park!

Galvan: Finnes det noen park på Flatåsen?

Tilfeldig forbipasserende: Nei. Mats: Det er ikke noen park.

6

Karakter:

6

Viva Napoli på Romolslia Innbrektsflata 1

Hvorfor 2? Det er ganske strengt?

Galvan: Hvorfor 2? Hør hva du spør om da. Du smakte jo greiene der.

Den hadde null smak og det var null innlevelse fra servitøren. Hun på Heimdal ga oss jo hele livshistorien sin, han her gadd ikke se på oss en gang da vi kom inn. Det er stor forskjell det altså.

Så Capri, not so much.

Martin: Faen, Grandiosa er mye bedre enn pizzaen der.

6

Hva slags inntrykk har dere av plassen ellers da?

Galvan: Alle kjører bil her.

Martin: Direkte utrivelig spør du meg.

Galvan: Det er en gjøremålplass. Ingen parker å se. Hvis det hadde vært en benk i rundkjøringen hadde det vært en semipark.

Mats: Det er jo en benk i busskuret da, ta med det der som en park.

Galvan: Det skal sies at det er fire butikker innen en hundre meters radius.

Martin: Hva gjør kidsa her da?

Mats: Stjeler.

Galvan: Akkurat her er treningsgrounden for butikktyver fordi det er så mange butikker. Blir man bannet fra en er det bare å gå videre til neste.

6 Panelet spiste pizzaen »Romano» med biff, paprika og løk.

Mats: Dette er jo nesten restaurant.

Nesten.

Martin: Ja, jeg synes dette ble litt ekkelt.

Mats: Det er litt voksnere klientell.

Galvan: Eldre klientell. Man kan sitte inne. Det er varmere. Mamma kunne dratt hit. Ikke mammaen min da, men mammaen deres. Mamma lager mat hjemme hun. Norske damer er horer.

Dette blir du sitert på.

Galvan: Blir jeg det?

Mats: Er det bare meg eller er pizzaen her mindre enn den forrige?

Galvan: Den andre var større ja.

Martin: På denne pizzaen har de prøvd seg på en litt mer italiensk vri med pizzabunnen. Bare at den er ikke helt der da. Hvis jeg skal kjøpe meg pizza går jeg for italiensk. Men den burde vært tynnere og crispy.

Galvan: Synes denne var crispy jeg.

Mats: Den er jo det. Det knaser når man spiser.

Galvan: Synes ikke de var så imøtekommende her.

1

Hvordan smakte pizzaen?

Galvan: Terningkast på pizzaen? Jeg vil si to.

Martin: Dævven, jeg skulle akkurat til å si det.

6 6 6

Utseende da?

Galvan: Utseende er to.

Kunne du dratt på en første date her?

Galvan: Da må hun være stygg.

Mats: Siden du ikke kan bli sett med henne i byen?

Galvan: Javisst.

6

En perfekt plass for å dra på date med de du ikke vil bli sett med i byen altså.

Mats: Ja, det er jo kanskje det.

Galvan: Ingen av kompisene dine vil se henne, men hun er jævlig bra i senga, ikke sant?

Mats: Jeg tror folk flest som har vært på Flatåsen var der mens de var rusa.

1

Er det den eneste grunnen til å dra til Flatåsen?

Galvan: Ja, så dra til Flatåsen hvis du vil ha shitty food og bli rusa.

1

Karakter: Og måten det ble servert på?

Galvan: To.

2

Panelet spiste pizzaen «Diana Spesial» med skinke, biff, pepperoni, bacon, løk og béarnaise-dressing.

Galvan: Veldig kantine her synes jeg.

Sånn prison-kantine.

Martin: Da vi kom inn her var det ikke så ille som på sist plass. De på Flatåsen la for mye vekt på hvor nice det skal se ut, maten var jo bare faen.

Galvan: Maleriene på veggen. Ikea?

Martin: Kjempefint det.

Galvan: Hva synes du om at det ikke er noe musikk da?

Martin: Bra.

6

Du trivdes skikkelig her du, Martin. Hvorfor trives du her, men ikke på den forrige plas-

sen?

Martin: Det kunne vært enda styggere her også synes jeg.

Mats: Her kunne du dratt på første date?

Martin: Ja, her hadde det ikke vært noe problem.

Mats: Pizzaen her var mye bedre enn på Capri.

Galvan: Den er lagd med kjærlighet.

Biffen her var helt nydelig da.

Mats: Masse ost. Dette var en jævlig god pizza. Det skal han faen meg ha.

Martin: Jævlig hyggelig betjening. Denne plassen skulle vært en annen plass.

Mats: Må være firer eller femmer dette altså.

Galvan: Jeg synes opplevelsen gir det en femmer.

Mats: Det er et minus egentlig.

Galvan: Er det bedre narkotika her enn på Heimdal?

Mats: Helt klart best på Heimdal. Her er det bare bøff og tørrokk.

Galvan: Vi kan kalle Matta for farmasøyteksperten.

Mats: Jeg foretrekker konsulent.

Galvan: Det er ingen parker på Romolslia, det vet jeg.

Mats: Her på Romolslia har de det eneste solstudioet så langt vi har sett folk bruke.

Galvan: Så folk på Romolslia liker å sole seg, det kan vi si.

Mats: De har ingenting annet å gjøre, kanskje. Sånn alt i alt tror jeg ikke den sjappa er grunn nok til å flytte til Romolslia.

Men hvis man først er på Romolslia og er sulten?

Galvan: Så vet du har du har et sted som er koselig og god mat, men det er en kantine. Muligens. Det så veldig kantine ut. Kantinesque.

Martin: Se alle bilene opp mot Romolslia. Hun der så bra sulten ut hun.

6 1

Syntes hun så litt bleik ut jeg.

Mats: Sulten og bleik.

Martin: Da vet alle hvor du skal

hen.

Galvan: Så fort du har turned sulten og bleik så er det en plass å dra. Romolslia.

KARAKTER:

6 6

Hva med betjeningen?

Martin: Fyren her var jo helt magisk. Han var en trollmann.

4

Hva vet dere om Romolslia?

Mats: Jeg vet at Lommemannen har vært i Romolslia. Det vet jeg.

Galvan: Er det et pluss?

11/2011

29

kort lems Med

Gi dine barn og barnebarn en liten ekstra, men

betydningsfull gave 72 000 boliger Gaven fører de unge frem i køen den dagen de skal skaffe seg bolig.

Medlemskapet gir forkjøpsrett til 72 000 boliger i Trondheim, Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø. TOBB-medlemskortet kommer i en flott gavemappe.

Bestilling • Direkte på tobb.no • Tlf. 73 83 15 00 • Du kan også besøke oss i Krambugata 1

Vinn Midtbykort - verdi 500 kr Alle som får TOBB-medlemskap i gave, er med i trekningen av et Midtbykort hver fredag i desember. Kjøper av medlemskapet kontaktes, slik at premien kan legges i gavemappen.

Følg oss på Facebook! www.facebook.com/TOBBinfo

FRIST: Bestilling før uke 51, sendes (giromottaker) pr. post.

Bestilling fra uke 51, hentes på TOBBs Servicesenter i Krambugata. 1.

Innmelding kr 400. Årskontingent kr 250. Husk! Barn/ungdom under 18 år betaler ikke kontingent!

TRONDHEIM OG OMEGN BOLIGBYGGELAG, PB 2424 - Sluppen, 7005 Trondheim Besøksadresse: Krambugata 1, 7011 Trondheim • Tlf.: 73 83 15 00, e-post: medlem@tobb.no • www.tobb.no

twilight bar av Arthur Koestler

norgespremiere 12. januar 2012 Amfiscenen

Oversatt av Ole Johan Skjelbred. Med Ole Johan Skjelbred, Liv Bernhoft Osa, Nader Khademi, Tone Mostraum, Heidi Goldmann, Birgitte Larsen, Per Frisch og Per Christian Ellefsen. Regissør: Matthias Huhn.

Scenografi og kostymer: Michael Graessner. Maskør: Ingfrid Vasset. Lysdesign: Michael Graessner.

Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli. Regiassistent: Espen Dahl Hjort.

Billetter: 815 00 811 / www.nationaltheatret.no

Foto: Gisle Bjørneby

Stilt overfor truSSelen om JordaS undergang tar amatørene over

Restaurant Capri på Risvollan Ingeborg Aas’ veg 2, Risvollan senter

Vi dro aldri på fritidsklubben. Vi hadde tross alt et stramt skjema og måtte haste videre til Restaurant Capri.

Mats: Ja, da er vi da på Capri nummer 2 for dagen.

6

Panelet spiste pizza med kylling, paprika, biff, nachos og løk.

Før vi endte opp i restauranten møtte vi en gjeng innfødte ungdommer.

Martin: Det er jævlig stygt her da.

Galvan: Kan vi gå inn her først eller? Oj, kan vi spørre de gutta her hva de synes om å henge? Kan vi henge med dem?

Kan vi det?

Ja, det var en god idé.

Mats: Nei, skal vi det da? Nei, vi gjør da ikke det.

Galvan: Hei kan vi henge litt med dere?

Risvollankid: Ja.

6

Er det her dere pleier å henge?

Risvollankid: Ja. Galvan: Hvordan er det å henge på Risvollan da?

Risvollankid: Bra. Galvan: Kan jeg flette håret ditt?

Risvollankid: Ja. Martin: Sånn pleide jeg å sitte jeg også for ti år siden. Satt og spilte Pog. Vet dere hva Pog er?

Risvollankid: Nei?

1

*En utdypende forklaring på hvordan man spiller Pog*

Da Vinci på Byåsen (Migosenteret) Selsbakkveien 37

Her var det jo koselig?

Martin: Dette er første plassen hvor vi har fått tallerkener og

bestikk.

Galvan: Ja, men det er bra. Det må noteres. Er det her Odd Ivers henger hele tida?

Martin: Ja. Mats: Denne var godt krydret. Den var jævlig god.

Martin: Ja, den var sinnsykt god, og første vi har fått med kylling.

Mats: Dette er den beste parkeringsplassen vi har sett fra en restaurant så langt.

Martin: Hydro Texacoen der er nedlagt.

Galvan: Veldig random fact.

Martin: Jeg lurer på om jeg rota første gang med ei kjerring bak der jeg. Jo, jeg gjorde det, og hun var feit.

Første gangen du rota?

Martin: Første gangen ja.

Galvan: Har dere park her på Risvollan?

Martin: Det er et høl lengre bort her.

Det er jævlig stygt, men det er en park.

Galvan: Så da er det ikke en park da?

Martin: Jo, det er en park men det er stygt. Vi pleide å røyke hasj der i Horedalen som vi kalte den. Vi hadde sofa og parasoll og sånn inni den …

Galvan: … Horedalen?

Martin: Ja. Galvan: Denne Caprien var bedre altså.

Mats: Men det var sånn der tynn Dr Oetker-bunn på pizzaen her også.

Galvan: Men på den andre Caprien var den smakløs. Det var paprika og skjit som ikke smakte en drit.

Mats: Det var godt med det krydderet, det var litt annerledes.

Galvan: Det var en god pizza, men det var ikke en utadæsjælopplevelse. Det er et livlig ungdomsmiljø, her på Risvollan. Hvis dere tar med bildene hvor jeg flettet håret på hun jenta må du understreke at jeg flettet og ikke befølte en random jente.

1

Panelet spiste pizza #18 «Pollo Picante» med tomatsaus, ost, kylling, paprika, jalapeños, nachos, ruccula og rømme.

Galvan: Det er akkurat fin temperatur.

Det er ikke for varmt heller. Førsteinntrykk; en sekser.

Martin: Ja, her var det flott. Dette er kanskje den mest profesjonelle pizzaen så langt.

Galvan: Hittil er dette den beste. Osten er bra.

Martin: Her er nachosen crispy enda.

På den forrige plassen var den jo en del av sausen.

Mats: Dette var knallgod pizza.

Galvan: Okei, bunnen er akkurat perfekt.

Jeg skjønner at vi kanskje har en hard konkurrent til Stjernegrillen?

Mats: Ja, vi har faktisk det.

Galvan: Nå glemmer jeg litt at jeg er mett jeg.

Martin: Denne pizzaen er jo mye mer profesjonell enn Stjernegrillen sin. Uten tvil.

6

Nå har dere spist veldig mye, så dere burde egentlig ha avsmak for pizza.

Mats: Mhm. Martin. Ja, faktisk. Hvordan er det mulig egentlig å sitte å gafle i seg denne nå?

Mats: Den er skjitgod. Knallsterk femmer.

Jeg vil synge jeg. Det kunne godt ha vært karaoke her synes jeg.

Martin: Det finnes ikke i byen her det.

Gjør det ikke?

Mats: Ikke etter de la ned Sake nei.

1

Galvan: Hva er det dere gjør her på dagtid da? Har dere en fritidsklubb her?

Risvollankid: Ja, Ristunet.

Martin: Der har jeg også hengt.

Galvan: Er det ikke åpent i dag? Hvorfor drar dere ikke dit? Kan dere ta oss med dit?

Risvollankid: Ja. Martin: Det er ganske langt altså.

1

Hvor langt da?

Martin: Det tar iallfall fem minutter å gå.

3

6 6 6

Mats: Den var jævlig liten. Mye smak, men veldig sånn der billiginntrykk.

Galvan: Jeg tror det er forskjellige typer ost. Denne er ikke så bra.

Mats: Bra peppersmak synes jeg. Bunnen var litt smakløs.

Galvan: Det var god deig, men jeg syntes det var kjedelig pizza.

Martin: Peppermixen var liksom det som var greia.

sene vi har vært på er drittplasser.

Mats: Det er egentlig ikke så mye å si om den Bugatti-plassen egentlig.

Kanskje ikke så mye sjel?

Mats: Jeg satt akkurat og tenkte det. Sjelløs plass.

Martin: Det var den pizzasjappa som skilte seg mest ut.

Galvan: Det er fordi det var mer en McDonalds enn en sjappe.

1

Bugatti Drive Thru på Valentinlyst Olav Magnussons veg 9 Panelet spiste pizza med biff, paprika og peppermix.

Martin: Folk pleier å si at her er det god mat. Jeg foretrekker best å være full når jeg er på sånne plasser som det her.

Galvan: Det som er artig da, hadde jeg sittet og sett på det her på tv hadde jeg sikkert blitt dritsulten. Å sitte å se på når de spiser mat, nå vet jeg hvordan de har det.

Mats: Jeg tror ikke de drar på seks steder på to timer altså.

Galvan: Vi blør for jobben.

Mats: Mye smak i denne pizzaen her.

Martin: Peppermixen.

Galvan: Jeg synes deigen var veldig god.

Men hvis man vil hooke opp med smårips burde man dra til Risvollan?

Mats: Ja, det er jo så langt den eneste plassen det har gått an da.

KARAKTER:

Javel. Noe å legge til om plassen da? Hva synes dere om klientellet?

Galvan: Robots. De måtte svare til lederne.

Mats: Nei, ble ikke sånn kjempeimponert.

6 1

Enig. Drittplass.

Galvan: Nei, det var det ikke. Vi fikk gratis mat. Ingen av plas-

Sake, å gud.

Martin: Den beste pizzaopplevelsen i dag var her.

6

6 1

Det var ingen hvitvaskingsjarm?

Mats: Nei, ingen hvitvaskingssjarm.

Den manglet den typiske hvitvaskingssjarmen som mange restauranter har.

Galvan: Men på Tyholt skal det sies at det var en park, så in your face jævla ballesleiker-Matta.

Galvan: Nei, beste restaurantopplevelsen. Fyren er kjempehyggelig. Kjempehjelpsom. Maten er kjempegod. Lokalet er nydelig. Ser ut som om lokalbefolkningen også liker seg her.

Mats: Pluss for at det bor ei søt jente nedi gata også. Dass har de også her, det er også pluss.

Galvan: Det er et stort pluss. Ute her ser det ut som om det er en helt rå uteservering om sommeren. Så hittil er det her den beste plassen vi har kommet til.

6 1 1 1

Hvor bor hun jenta da, Matta?

Mats: Rett nedi gata her.

1 6

De tar sikkert requests.

Mats: Det gjør de helt sikkert.

6

Men kunne du hatt det en av de andre stedene?

Galvan: Nei. Her kunne jeg hatt

Hva heter hun da?

Mats: Det er ikke en sak for Natt&Dag. Er det ikke?

Mats: Nei.

Nei vel.

Galvan: Jeg synes det var koselig her jeg. Men igjen da er det litt random å sende TV3 Politiet midt i en koselig middag. Men det er ganske fint hvis det er sånne store happenings.

Hvis du hadde hatt lite spenn og skulle giftet deg, kunne du hatt bryllupet ditt her?

Galvan: Ja. Ja, absolutt.

det.

Mats: Stjernegrillen også.

Galvan: Du kunne blitt viet i den luka.

Men er det noe å si om nærområdet?

Galvan: Jeg synes det ser rolig ut.

Mats: Med tanke på at vi er sånn to hundre meter fra det huset hvor det har vært skyteepisoder og voldsepisoder og bevæpnet politi tre ganger den siste uka så …

Galvan: Er det her?

Mats: Ja, det er rett nedi her.

Galvan: Men nå drar vi. For nå er jeg lei av pizzarestaurant.

6

KARAKTER:

6 Mats: Hvor var det en park på Tyholt?

Galvan: Det var en svær park der bortmed rett nedenfor der.

Mats: Du sitter og finner på ting.

Martin: Nedenfor Telenor der? Det er bare en gress-slette.

Galvan: Det var en semipark.

Martin: Det er mye gress.

Galvan: Åpent gress som blir stelt.

Mats: Det er ikke en park, det er en plen.

Galvan: Ja, okei. Da har vi ikke funnet parken enda.

KARAKTER:

3

Ekspertpanelet har talt. Testens vinnere er henholdsvis Da Vinci på Byåsen og Stjernegrillen på Heimdal, med Viva Napoli på Romolslia på en verdig tredjeplass. Mats forlot ekspertpanelet for å møte hun jenta nedi gata. De planlegger et storslått bryllup på Stjernegrillen. Galvan, skuffet over å ikke ha funnet en eneste park i hele Trondheim, trakk seg tilbake fra matkritiker-gamet og har sluttet å svare på telefoner fra Natt&Dag. Det sies at man fortsatt kan skimte Martin på kveldstid, hvor han kjører rundt i drabantbyer i utkanten av Trondheim, på stadig jakt etter en enda bedre pizza.

FAKTA: Den trivelige kvinnen bak disken på Stjernegrillen kan fortelle at de kverner kjøttet selv og serverer pizzaene med hjemmelaget béarnaise-dressing. De bruker en spesiell chili på de sterke pizzaene, som de mener kun Stjernegrillen kan by på. Innehaveren på Da Vinci forteller at de har liveband på lørdager og satser på å forsyne lokalbefolkningen med et trivelig familietilbud.

11/2011

31

NATASJA everyday luxury See by Chloé Bruunz Bazaar Gestuz Rützou Valentino IRO Becksöndergaard Canadiens J Brand 7 for all mankind

carl johans gt.14 . 73 51 51 50 natasja@natasja.no . natasjatrondheim.tumblr.com

Årets feteste julegave for de aktive i familien!

Kitekurs hver helg hele vintern på Røros og Oppdal.

Kitekurs på BOX

Kitekurs på BOX inneholder alt du trenger for å komme i gang med kiting.

Vi fører merker som:

Sideshore Trondheim St. Olavsgt 1 vis-a-vis ATB 47 77 15 15

høyblokkliv Ide & konsept Hege Biermann & Oscar Stoltenberg Johansen Styling & Makeup Hege Biermann Foto Oscar Johan Stoltenberg Hår Alexander Bergrem fra Adam & Eva Modeller Therese S og Peter S fra DP Models Fotoassistent Ole Alexander Ekker Stylingassistent Sunniva McLees Klær fra Natasja og Bertoni

11/2011

33

Ytterjakke fra Natasje, kr. 4798,-

Hettejakke fra Bertoni, kr. 899,Ytterjakke fra Bertoni, kr. 2000,-

34

11/2011

Pelsvest fra Natasje, kr. 7798,Skjorte fra Natasja, kr. 999,Kjole fra Natasja, kr. 1898,-

11/2011

35

Ytterjakke fra Bertoni, kr. 2000,Hettejakke fra Bertoni, kr. 899,Bukse fra Bertoni, kr. 900,Singlet, privat Sko fra Bertoni, kr. 1200,-

36

11/2011

Dressjakke fra Bertoni, kr. 1700 ,Dressbukse fra Bertoni, kr. 800,Skjorte fra Bertoni, kr. 700,Cardigan fra Bertoni, kr. 1000,Bukseseler fra Bertoni, kr. 299,Skjerf fra Bertoni, kr. 299,-

11/2011

37

Kjole fra Natasja, kr. 1699,Bluse fra Natasja, kr. 899,Cardigan fra Natasja, kr. 1249,Tights fra Natasja,, kr. 1198,Belte fra Natasja, kr. 498,Sko fra Natasja, kr. 2298,-

38

11/2011

KONKURRANSE

JAKKE

Gr at i s inn på by :l a rm 2013

alle jakker er n ummerert

halv pris på by:l armpass 2012

k val i t etsp l a gg

kulhetsgrad: 9 ,7

fi n nes kun 20 j a kker

PÅ HVILKET TORG I OSLO HAR BY:LARM HOVEDBASE UNDER FESTIVALEN? Dette er den offisielle nummererte by:Larm-jakka. Om du vinner denne jakka får du halv pris på by:Larmpasset for 2012, du kommer gratis inn på by:Larm 2013 og du er med i trekningen av av et års gratis WiMP (Finnes 10 stk WiMP-abo. - 50% sjanse for å vinne). Nokia sponser også vinneren av konkurransen med en flunkende ny Nokia Lumia 800.

Det finnes i tillegg 20 jakker for salg, samt hettegensere, t-skjorter og luer - alt i limited edition.

Produktene er produsert av Resteröds for by:Larm og for å vinne eller kjøpe denne jakken klikker du deg inn på resterods.com/bylarm.

resterods.com/bylarm

Sculptra

poly-L-lactic acid

• FRAKSJONERT LASERBEHANDLING MOT RYNKER OG ARR Vi har to nye maskiner som effektivt fjerner rynker og arr. Vi har CO2 og Pro-Fractional teknologi.

• SCITON BBL - EFFEKTIV BEHANDLING AV RØDHET OG PIGMENTFLEKKER Avansert IPL-maskin med kraftig kjøling som gjør behandling smertefri og sikker.

Prøv Photofacial med Sciton BBL, fjerner effektivt aldringstegn og fine rynker.

TILBUD TIL STUD ENTER: 500 KR AVSLAG PÅ HÅRFJERNING MED LASER OG INJEKSJONSBEHANDLIN GER MED GYLDIG ST UDENTBEVIS FREM TIL 31.12.

2011 TELEFON NR FO R TIMEBESTILLING: 977 41 416

• STORT UTVALG I FILLERE SOM BLIR TILPASSET DINE BEHOV Vi har Sculptra (og var først ute med dette i Norge). Radiesse, Juvederm, Stylage m.m.

Vi har også en ny teknikk som heter My•Cells der man bruker kroppens egne vekstfaktorer for bedre hud.

• HÅRFJERNING MED SCITON CLEAR ALX RASK, EFFEKTIV OG SMERTEFRI BEHANDLING Prøv Trondheims nyeste hårfjerningslaser. Effekten kan ikek sammenlignes med IPL eller eldre maskiner.

Nye kunder 50% rabatt i juni og juli. Studenter fast rabatt 25%.

• INJEKSJONSBEHANDLING MOT SVETTE OG RYNKER MED BTX-A Effektiv behandling av dynamiske rynker (sinnarynke, kråketær og pannen) samt svette i armhuler.

• CANDELA VBEAM FARGELASER FOR BEHANDLING AV ROSACEA OG SYNELIG RØDHET/BLODÅRER I ANSIKTET Samme type som brukes på landets fleste hudavdelinger.

• LASER OG SKLEROBEHANDLING AV BLODÅRER PÅ BEINA ALL INJEKSJONS- OG LASERBEHANDLING UTFØRES AV LEGE MED LANG ERFARING Hårfjerning med laser utføres av kvinnelig sykepleier.

DR. RØRDAMS KLINIKK www.dermatologi.no spesiallege@gmail.com | SMS: 99030031 Fjordgata 50 (inngang kanalsiden), 7010 Trondheim

Hvem sier at ikke alle kan reise på første klasse?

Den helt nye

Hyundai i40 fra

kr 275.950,-*

Da Hyundai lanserte sitt nye slagord «New Thinking. New Possibilities.» ønsket vi å utfordre etablerte sannheter. Vi ønsket å bevise at en vanlig familiebil kan leveres med egenskaper og utstyr du hittil bare har funnet i luksusbiler – og i40 viser at vi har fått det til.

Hyundai i40 er en helt ny stasjonsvogn. Den har markedsledende ytelse på alt fra plass til sikkerhet, forbruk og utslipp, og en rekke teknologiske løsninger du tidligere bare har forbundet med langt dyrere biler.

PS: Her kunne vi sikkert ha skrevet noen ord om kjøreglede og komfort, men slikt oppleves best på egen hånd.

Send SMS i40 til 2012 for å bestille prøvekjøring av i40, og oppdag hvorfor Hyundai er verdens raskest voksende bilmerke.

www.hyundai-i40.no

Ubegrenset kjørelengde

*Lokale frakt- og leveringsomkostninger tilkommer. Drivstoff forbruk blandet kjøring: fra 0,43 l pr mil. CO2 utslipp: fra 113 g/km. Bildet kan avvike fra tilbudt modell. Vi tar forbehold om trykkfeil og endringer.

høyblokk og pipedrømmer Det er ingenting romantisk med drabantbyen.

Tekst Lasse Lervik

Drabantbyen, som er hva Dragvoll kaller alle bydeler uten trikketilgang, er mer ukultivert og rural enn landet. Du kommer med bedre forutsetninger for å forstå den urbane hverdagen om du er fra Rindal enn om det står Romolslia på skolegenseren din.

Du har viktigere bagasje her i livet enn lærdommen du tok av å lyve om at du kunne å brenne flaskebong. Før mekket til han problembarnkompisen din falt ned i den sure Urge-flaska og det ble skikkelig dårlig stemning.

Drabantbyen er når den lokale skolerådgiveren kaller inn til allmøte en gang i året for å fortelle snørrungene om farene med piller og amfetamin, når de i stedet brygger hjemmelaget, halvgjæra øl etter oppskrift fra Norsk Freakforum. Som regel fordi han gærne kisen i naboblokka ikke fikk tak i hjemmebrent denne uka heller.

Du vet han snåle mulattkompisen din som tror at skinny jeans er gangsta? Han som handler Turtles-joggesko på Ebay for to tusen spenn? Han vokste opp på Ranheim, og har fått det for seg at de digger J-Dilla, Buck 65 og El-P i drabantbyen. Her ute kan vi kun adlibs og DMX. Kanskje er det en gambier i naboklassen som har pugga en 2Pac-singel.

Ingen kan noe som helst, fordi alle alenemødrene flytter hver gang de får seg ny voldelig kjæreste. Sosiologipensumet sier noe helt annet, men man er dårlig på skolen fordi det

frister mer å spille World of Warcraft enn å ta tak i livet sitt. Tiltaksløshet og online-rollespill er en større bekymring enn at noen begynner å smelle minus.

Om man slåss så er det på nattbussen, og med en ensom student. Selv om man er fire stykker så får alle seg en lærepenge på kjeften.

Han er fra landet og kan livet. Alternativet er Facebook-trusler til andre overpriviligerte døgenikter fra en annen drabantby, så begge parter blir for redde til å dra på ungdomsklubben.

Ingen får komme på privatfester lenger, men det er fordi det blir så jævlig mye å rydde opp. Det er alltid en idiot fra drabantbyen som skal steke seg grandis når alle har lagt seg. Det hjelper ikke at du legger frem et stekebrett, du vet at den røveren har dratt frem rista og stekt fast noe ost som er skikkelig dritt å få av.

Drabantbyen er å kjøre dritings på moped fra nachspiel i Ila til Flatåsen, fordi faren din er skikkelig kjip om du kommer hjem sent. Eller å være frekk i kjeften til læreren, så du får være med barnevernet på kino og Peppes Pizza hver onsdag. Det lokale politiet vet hvem du er fordi de har akkurat like lite å gjøre som deg selv, og kjører deg hjem fra fylla.

Drabantbyen er opphavet til alle de påtatte, snørrkjedelige historiene til funksjonærkompisen din. Folk fra Kolstad ender ikke opp som junkier eller yrkeskriminelle, de tar allmenn påbygning og blir sykepleiere og nettverksansvarlige som alle andre.

Ekte bonderomantikk.

CRÈME FRAICHE Kattemspusen Essay har konkludert med egen awesomeness – det er klart man ikke trenger gunner da. Men autotune er kjekt å ha.

Tekst Kari Kristensen Foto Oscar S. Johansen Hei, Essay! Hva skjer med hip-hop og R’n’B da, det er jo så stuerent at selv Krystal Furunål misunner det!

– Ja, er ikke det hyggelig? Jeg er jo fra Lundåsen, der er det jo ganske stuerent, hehe. Det som er greit er jo at Kattem og Saupstad er rett i nærheten. Men hva mener du med stuerent, synes du det er blitt for pusekatt?

Jeg liker pusekatter, men hvor ble det av det farlige? Jeg kan jo presentere musikken din for mamma!

– Jeg er en veldig følsom type når jeg skriver tekster og skriver det jeg tenker på. 50 Cent kunne ikke fortelle om de samme følelsene i sin tid. Den no homo-greia innen hip-hop har jeg aldri skjønt noe av, en helt latterlig greie. Man skal jo være sikker på seg selv, kan man gi ut akkurat det man vil, og det er jo det folk tenner på; selvsikkerhet. Jeg tror det er derfor det harde innen hip-hop har fadet ut; ingen vil høre på noen som later som de er noe de ikke er. Ingen trodde på at det fantes sytti harde gangstere som nå alle er millionærer og fortsatt er i hooden og blaster. Det gir jo null mening – det er jo ingen realitet i det.

Jeg sitter med følelsen av at alle som er født etter midt på åttitallet har mykna veldig i forhold til

1

de som var født før?

– Sikkert til en viss grad. Jeg har jo hørt så mye på Drake at det så å si er uunngåelig å ikke ha tatt inspirasjon fra han. Han er seg selv hundre prosent. Jødisk fyr fra Canada, tidligere skuespiller, ser ut som en araber, det vil si han har ingenting i utgangspunktet som tilsier at han skal bli verdens største rapartist – også bare klarer han det. Han nailer alt. I tillegg er han både sanger, rapper og låtskriver, og det var jo det siste han startet som, helt til han fant ut at han ville gjøre ting for seg selv også med litt autotune Autotune, ja …

– Ja, jeg digger autotune. Så lenge man bruker det med stil og ikke overdriver.

Hva skiller deg fra alle de andre gutta på rommet med godt utstyr? Da mener jeg produsering av musikk.

– Det må være hjernen, selv om jeg nekter å innrømme at jeg er kjepphøy Mind over muscle?

– Ja, jeg mener jeg er både flinkere og smartere enn mange andre i samme gamet. Det er helt utrolig mye dårlig som kommer gjennom. På den bedre

siden kan jeg nevne Envy og Dreamon – disse har satt en veldig god standard for meg og andre videre. Vi pusher bare hverandre til å bli bedre.

Har du i det hele tatt noe musikalsk erfaring?

– Jeg sang Jutlandia veldig høyt i syvende, men der stopper det.

Jeg begynte å skrive tekster da jeg var tretten, etter at jeg hadde vært på kino og sett 8 Mile, hehe. Og jeg sugde helt til jeg var nitten. Om noen kommer med en gammel låt jeg har laget, blir jeg sinna, fordi det er så flaut. Ikke kan jeg instrumenter heller, jeg tenkte at om jeg begynner med det får jeg aldri tid til å bli så flink som jeg ønsker med det jeg driver med.

Synger du rent da?

– Hehe, jeg rapper jo først og fremst og det er nå nylig jeg har startet å synge. Når jeg ikke synger reint, bruker jeg autotune, men det kan jeg jo ikke live. Men det kan jo ikke Rihanna heller.

Essay slipper gratisalbumet «Late Night» 9. desember som kan lastes ned via Essay Band Page på facebook. «Diamonds In Your Eyes»-musikkvideoen slippes også samme dag – en meget personlig video, sies det.

Den no homo-greia innen hiphop har jeg aldri skjønt noe av.”

STØY? “Det finnes mer effektive måter å bevare hørselen på” Støypropper bevarer lydbildet perfekt, men demper de høye lydene (støyen) som skader hørselsen. Kom innom resound-nettbutikk.no eller vår butikk i Pilestredet 7 så finner du støypropper i alle varianter. Ønsker du personling støpte støypropper eller musikerpropper?

Bestill time i dag på tlf 22 47 75 30 / info@gnresound.no.

Musikerpropper ER 15

www.resound-nettbutikk.no www.resound.no 42

11/2011

UTELIV Forbrukersamfunnet trykker tradisjonen tro shoppinghysteri og gavestress ned over øra våre nok en gang, men midt i denne mest bedritne av tider finnes det lune avlukker og oaser man kan roe ned i, slappe av og distansere seg fra julestria, gjerne med flytende gull i glasset. Vi vil gjerne trekke fram noen gullkorn og guiden presenteres i fullstendig tilfeldig rekkefølge.

NS NG!

Mikrobryggeriet Ravelsveita, mellom Prinsen og Munkegata Som navnet tilsier brygger denne plassen all ølen de serverer helt selv, og har du flaks kan du se bryggermesteren mellom de store tankene bakerst i lokalet, og han kan svare på alt du skulle lure på angående ølbrygging. Her får du servert alt fra klassisk IPA til stout og pilsner, ta en «sampler» og smak på de forskjellige typene så finner du garantert din favoritt. Har du ikke smakt sesongens julebrygg enda har du en gledelig overras-

1

kelse i vente, for denne får virkelig gane og drøvel til å danse i ekstase. Kjøkken har de også, og serverer snacks som nachos og løkringer, burgere og solide biffer.

Se opp for dartpiler og øl som er sterkere enn du mistenker.

Ni Muser Bispegata 9, rett ved domkirka Kunstnerisk og litterær høyborg for den kvalitetsbevisste og kulturglade trondhjemmer.

Ni Muser har moderne kunst på veggene og tiltrekker seg også et kunstnerisk og litterært miljø. I bakgården har de et fortreffelig uteareal med hyggelige lysremser og skulpturer. God mat har de også. Se opp for café-briller uten styrke i glasset og tung litteratur.

1

Den Gode Nabo Gamle bybro Denne plassen i underetasjen rett ved gamle bybro har eksistert siden nittitallet, og kan fortsatt skilte med Trondheims beste utvalg av importert øl.

Sjarmen ligger i den gamle bryg-

1

gebygningen med lav takhøyde, bærebjelker fra steinalderen og gulv så skjevt at du tror du er drita før du har fått den første ølen på bordet. Her finnes også en jukebox om du vil høre på dine egne favoritter på anlegget. Se opp for fulle julebordsgjester og et utvalg som får lommeboka til å gråte.

Erik Christians skjenkestue Nest nederst i Nordregate Også kjent som Norsk Aquavbar No. 1, og ikke uten grunn. Med sine 25 kvadratmeter er dette Trondheims, og ganske sikkert Norges minste bar. Til tross for dette kan Aquavitbaren skilte med intet mindre enn alle norskproduserte akevitter i beholdningen, og det inkluderer en helt egen akevitt som du kun får kjøpt nettopp her. Herlig akevitt kan gjerne nytes med passende mat, og dette behovet dekkes i form av tradisjonskost og en egen sildemeny. Kunnskap om akevitt får du på kjøpet. Se opp for høy alkoholprosent og bartefaktor.

1

KOS DEG PÅ CHOCO BOCO MED

STUDENTVENNLIGE PRISER! Ta en pause fra hverdagsstresset! På Choco Boco treffer du venner i hyggelige omgivelser, og du kan lene deg tilbake med dagens avis. La deg friste av en av våre kaffedrikker – eller kanskje et stykke kake?

CHOCO BOCO SOLSIDEN

CHOCO BOCO NORDRE

CHOCO BOCO BAKKLANDET

Elvehavn TMV-Kaia 3 Telefon 73 60 03 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 11.00–23.30

Olav Tryggvasonsg. 29 Telefon 73 92 33 00 man-ons: 07.45–23.30 tor-fre: 07.45–02.00 lør: 10.00–02.00 søn: 12.00–23.00

Nedre Bakklandet 5 Telefon 73 50 43 35 man-fre: 09.00–01.00 lør: 10.00–01.00 søn: 10.00–24.00

Bari Munkegata 25 Midt i Munkegata ligger Bari, en småtrendy og hyggelig plass med snasent interiør. Her får du servert knakende gode matretter både til lunsj og til kvelds, med god italiensk vin om det måtte falle i smak. Her finner du hyggelig service, gode bartendere og feel-good musikk i sofistikerte omgivelser. På kveldstid blir plassen til Trondheims favoritt blant voksne utelivsentusiaster, men det er alltid god stemning og kvalitet i glasset. Se opp for damer i 40-åra som flirer høyere enn lydanlegget.

1

Antikvariatet Bokcafé Nedre Bakklandet 4 På Bakklandet, ved gamle bybro, ligger en anonym liten perle. Tidligere het plassen «Rabarbra», men det skifta navn nå i februar og har fått litt mer bokfokus i tilværelsen. Utenfor ligger Bakklandets (på land) fineste uteservering.

Antikvariatet er en lun liten kneipe, lavt under taket, med trøndermat på den korte, men effektive menyen. Her kan du svippe innom for både Sodd, «Trøndertapas», og ei real «kakskiv» (trøndersk for brød med realt pålegg, for dere uinnvidde). Maten er kortreist og forseggjort, kaffen er varm og ølet kaldt. Dermed passer det med en tur innom både på formiddagen og til kvelds.

Antikvariatet har ingen hjemmeside, og heller ikke noe program over kommende attraksjoner, men her kan du titt og ofte oppleve intime konserter med alt fra trubadurer og enmannsband til større orkester av varierende stilart og kvalitet. Prisen for denne underhodninga er som oftest en skål/hatt/kopp som blir sendt rundt, så donerer du så lite eller mye du har samvittighet (og pondus) til.

Dermed, om du befinner deg i byen en kveld og dagens gjøremål er unnagjort, så kan det fort lønne seg å ta en tur innom Antikvariatet, sjansene er store for at noen spiller, enten i det lille hjørnet inne, på uteserveringen, eller at det i det minste sitter en eller annen musikant ved et bord og underholder. Og om

24.00

44

11/2011

ikke kan du jaggu ta gitaren selv og vise dem åssen det gjøres (med måte vel og merke, de er ikke redde for å fortelle deg sannheten om du skulle suge lut), for det er lov på Antikvariatet. Løssluppen, uformell stemning med andre ord.

Lengre inn finnes det som tidligere bare var selskapslokale, men som nå er blitt en stor del av Antikvariatet, nemlig bokbaren.

Her finnes et rikt utvalg norsk øl, blant annet, og det lune lokalet har stappfulle bokhyller og antikke møbler, med utsikt ut over Nidelva.

De fleste av bøkene er til salgs om du skulle være interessert. Mange av konsertene foregår også her, og på søndager kan du oppleve det eneste faste innslaget på huset, Akustisk søndagskonsert klokka 15.00. Det er aldri godt å si hvem som spiller, men konsert blir det, og tidspunktet kunne vel ikke passa bedre for bytryner og -vandrere som er slitne etter helgas strabaser.

Antikvariatet fyller et for mange glemt tomrom i Trondheims bybilde, det er en plass du kan henge ut og drive vekk tid; det er en plass du kan utfolde deg som aspirerende trubadur; det er en plass du kan oppleve uforutsette og definerende opptredener fra mer eller mindre spontane konserter og hendelser. Fremfor alt så er det en plass du veit du får en god øl og et vennlig smil, og ofte så får du en bonus av musikalsk art. Åpent stort sett fra klokka 11.00 til 01.30.

Du finner dem på facebook.

Uteliv

kakaO musikk presenterer

pa En Torsdag 1 hosten 2011 6/10 Bendik 20/10 like spinning Festningen servering og kulturarena Festningen Er du hypp på en kulturell kveld med bedriften? Kanskje du bare har lyst til å kose deg med et glass vin på toppen, med byens beste utsikt (bortsett fra Tyholttårnet, men det okkuperes av unevnelige …)? Eller vil du muligens bare ta en tur ut i nærmiljøet og nyte det byen har å by på?

Festningen er en av de mest ærverdige eiendommene i hele Trondheim. Om folk veit det eller ikke, har det alltid vært servering her, bare ikke spesielt imponerende eller gjennomført sådan. Det er akkurat dette som er i forandring i disse tider, og verdt en ekstra liten oppmerksomhet fra oss.

Restaurant Kommandanten er åpen for servering som den står akkurat nå, og kan by på rimelige lunch- og middagsretter og fortreffelig utsikt, med en overtrivelig uteservering (uteservering er jo som kjent aller best om sommeren) hver eneste dag. Miljøet på gresset rundt festningen har alltid innbudt til kalas og parkliv, og nå mer enn noen gang er dette tilrettelagt innenfor murene, dog i mer organiserte former. Festningen servering og kulturarena disponerer uante arealer for

aktivitet, og per i dag er det Kommandanten som er disponibel for oss dødelige, med selskapslokaler for større tilstelninger tilgjengelig for arrangementer. Over nyttår lover imidlertid ledelsen at det blir utfoldelse og hendelser på plenen i parken utenfor, samt bardrift i selveste Festningen. Det blir også selskapsvirksomhet i de gamle kassernebyggene rundt hovedfestningsbygget. Med andre ord er det duket for selskapslokaler for alt fra små møter og seminarer til store arrangementer for opptil 350 mann. Festningen har igjennom sommeren med hell kunnet tilby aktiviteter som hinderløype, som innbefatter øksekast, bueskyting og andre arkaiske sportsgrener, samt konserter og underholdning med mer eller mindre lokale artister/ utøvere. Men ikke fortvil om du bare er ute etter en hyggelig kveld med venner. Festningen ordner det også, og Kommandanten kan være en intim og hyggelig liten restaurant når tiden kaller for denslags. Plassen definerer seg selv som en kulturarena, og kommer til å ha fokus mot lokale artister og trubadurer for å bidra til den gode stemningen, selv om det ikke kommer til å være en konsertarena i tradisjonell forstand. www.festningenservering.no

3/11 Angelicas Elegy 24/11 Jonas Alaska

Pair’a’Dice Prinsenkrysset Trondheim har fått et svar på den tradisjonelle amerikanske «Dineren», og i tillegg ligger den rett ved Trondheim Torg. Som sedvane er, serverer Pair’a’Dice en av byens beste burgere, og enda bedre milkshake, og alt i gjennomført rockabilly-stil. Inventaret er inspirert av nettopp den klassiske dineren, og her kan man sitte i en av flere båser og nyte god mat og drikke, og ta en pause fra julerushet. Se opp for tatoverte hipstere og gladrockere.

1

Baklandet Skydsstation Øvre bakklandet 23 Denne lune lille hemmeligheten i det skjeveste huset på Bakklandet kan by på god hjemmelaget mat, koselig og varm stemning og et akevittutvalg som får en ekte trønder til å sikle.

Ta turen innom etter juleshopping på dagtid om du vil ha en fornøyelig lunsj i gammeldagse omgivelser, eller kom innom på kvelden og nyt lokal øl i glasset sammen med en real middag. Se opp for intime konserter i bakgården (kanskje ikke så aktuelt på vinteren) og mødre.

1

UTELiv: torstein høe

11/2011

45

Det har blitt lov å være litt soft. Alle kan kjenne seg igjen i en sang om eksen, bare et fåtall har skutt folk i hooden.”

AFTERWORK mandag til fredag kl. 15:00 – 19:00 e llom fir velg me re t t e r nydelige t i l k r.

115,-

VELKOMMEN! Bordbestilling 73 80 08 40

pussy money hugs Det lyriske beistet Galvan fra Utkant-Norge, rettere sagt Mysen, forteller hvorfor dopprat og gunnere ikke lenger er like relevant.

Tekst Remi Ramsland Foto Siri Kaldal Det norske bygdesamfunnet produse rer mer enn egg og mel for oss stor byfolk. Rappere fra alle kanter i landet har poppet opp oftere enn livejasmin.com etter at norsk hip-hop virkelig etablerte seg for drøye ti år siden. Galvan er én av disse. Han er produktet av en drabantbyoppvekst i en by som har flere anmeldelser enn innbyggere. Vi tok en følsom prat med hobby-trønderen som har sine musikalske røtter i Mysen.

Hei, Galvan! Griner du ofte?

– Nei, bare i dusjen.

Men du tenker deg ikke om to ganger før du legger ut om følsomme temaer når du skriver låter?

– Jeg føler ikke selv at jeg er følsom når jeg skriver låter. Jeg legger ikke noe imellom og er til tider veldig ærlig. Den beste musikken er ærlig, og ærlighet får frem følelser.

Du legger ut om livet ditt og dine personlige tanker. Jeg tror alle er følsomme på sine måter, det er bare forskjell på hvordan man uttrykker seg. Det er kanskje derfor jeg driver med musikk. Noen skriver bøker, noen dj’er, mens andre viser det med klærne sine. Jeg dropper hot shit.

Har denne ærligheten skapt en akseptert undersjanger der det er lov for rappere å synge sine egne refreng og skildre sine følelser – og den slags kliss?

46

11/2011

– Ja, jeg tror rappere tør å være mer ærlige nå. Jeg tror 50 Cent også er en følsom person. Han griner som alle andre. Det handler om å tørre å si hva man har på hjertet.

«21 Questions» for eksempel, tror jeg er en følsom sang som er godt pakket inn. Jeg så 50 live i 2003, og han fremførte låta med gunshot-lyder i bakgrunnen. Mæd bolerløv!

Forskjellen fra da til nå, er at rap anno 2011 har strippet seg for den harde innpakningen den en gang hadde. Det har blitt lov å være litt soft.

Kan du forklare mannen i gata hva som har skjedd med gangster-rappen da. Er det ikke kult å deale coke og flashe cash lenger?

– Jo, du har jo rappere som er gode til det og, men nå til dags har du mange forskjellige type rappere. De igjen, har forskjellige metoder å lager låter på. Gangster-rap er ikke like relevant lenger. Du har hørt historien før. Poppin glocks, og pussy money weed, liksom. Når det er sagt, så tror jeg aldri folk blir lei av ekte musikk. Å kjenne seg igjen er det viktigste for å nå frem til lytteren. Alle kan kjenne seg igjen i en sang om eks-en, mens det er et fåtall som faktisk har skutt folk i hooden.

Ifølge Wikipedia skal en drabantby ha serviceforetak som bibliotek og kino. Ofte har de også en egen kirke. Har de dette i Mysen?

– Ja, og det har blitt bedre etter jeg flytta.

Jeg vet ikke om det er noe sammenheng der.

Galvan jobber for tiden med sitt første soloprosjekt. Følg med.

Foto: Margaret M. de Lange

Bergen: Christiesgate 5, 55 32 50 00 Bærum/Kolsås: Brynsveien 140, 67 13 23 00 Drammen: Ellingsen Møbler, 32 83 39 31 Førde: Atle Naustdal, 57 82 13 76 Gjøvik: Kiil InteriørDesign, 61 24 73 80 Haugesund: In-Design, 52 72 90 52 Kristiansand: Møbelmiljø, 38 02 40 22 Kristiansund: Løkkemyrveien 1, 71 58 40 43 Lillestrøm: Voldgate 2B, 63 81 36 00 Moss: Ekholtveien 114, 69 02 06 00 Oslo/Skøyen: Karenslyst Allé 7, 22 55 71 08 Ski: Åsenveien 8, 64 85 09 20 Stavanger: Marieroveien 21A, 51 88 18 88 Trondheim: Dyre Halses gt 1B, Solsiden, 73 50 70 90 Tønsberg: hjørnet Tollbodgaten/Storgaten, 33 33 27 00 Ålesund: Smibakken 3, Breivika, 46 62 30 01 Stockholm: Regeringsgatan 65, 08-214170 Göteborg: A&Co, 031-7730100 For mer informasjon: www.slettvoll.no

mote

en gentlemans guide til vinteren Det er ofte man må være litt praktisk hva bekledning angår, ihvertfall her i Trondheim. Dette er en gentlemans guide til essensielle plagg og andre tingtang som kan gjøre hverdagen din som mann lettere i dette kalde vinterhalvåret. Hva er aktuelt, og hvor finner du det? Denne guiden kan også brukes av damer som trenger julegavetips til kjæresten.

It’s a win-win!

EN GOD FRAKK En frakk skal være ditt visir mot verden store deler av denne sesongen, derfor er det kritisk at du finner en som passer deg. Det enkle er ofte det beste, så gå for en ullfrakk med et rent, klassisk snitt. Du kan bruke den både til hverdags og til festligheter, så dette er et plagg det kan være greit å investere litt i. Filippa K, Tiger, Hugo Boss og Johnny Love lager flotte frakker.

Velg gjerne sort, eller en annen mørk nyanse, husk at den skal være nøytral i fargen, det er hovedpoenget. Styr gjerne unna alt med store logoer eller andre gimmick-aktige detaljer. Du skal kunne ta den frem om fem år uten å skjemmes.

1

EN PRAKTISK VANNTETT YTTERJAKKE Gå gjerne for en anorakklignende fasong. Det er viktig at du har nok plass inni, hvis ikke mister du varmefunksjonen helt. Du skal ha plass til en tykk genser, og den skal være vannavstøtende og vindtett. Du kan jo prøve en klassisk modell fra det tradisjonsrike engelske merket Barbour? Dette er jakker som er forholdsvis dyre, men til gjengjeld

1

48

11/2011

er det blant de mest klassiske jakkene på markedet, og den kommer til å vare i tiår, alltid like trendy. Også tåler den en trøkk.

(Cosmo).

EN LAPTOP/DOKUMENTVESKE Mange av oss må ta med laptop og Ipad og det ene og det andre med på jobb. Så hvorfor ikke finne en som ser sharp ut? Svenske Sandqvist har flotte vesker og mapper i skinn, som passer enhver, og på Cosmo spottet jeg den helt rå Mulberryveska i lyst skinn, som må være den ultimate man-bagen. På Retro har de også et godt utvalg i covers og vesker til laptop og iPad, de fleste i stoff.

Ordning &Reda er også flinke med denne type produkt. (Kleins, Retro, Cosmo, Ordning & Reda).

1

SKO Det finnes sko til hverdag, og det finnes sko til julebord/ fest (eller Christmas Table, som de sier i England). Merker som Samsøe Samsøe, Gregers, Grenson, Filippa K og Red Wing har flotte varianter av vintersko i skinn som tåler en trøkk, samtidig som de holder føttene dine varme. Husk å impregner. Er du på utkikk etter en litt penere sko, til dressen for eksempel, finner du et godt utvalg på Cosmo.

(Kleins, Retro, Cosmo, Zara).

1

THE GOOD SUIT En god dress kan ta deg fra shabby til sharp på de minuttene det tar å kle den på seg. Det er viktig at den ikke er for stor. Velg en med smalt snitt og enkle detaljer. Dressene i blankt stoff viker til fordel for et

1

nytt, mattere, mer ullete stoff.

Man trenger alltid god ekspertise når man skal finne den perfekte dressen, så benytt deg av betjeningen og hør på anbefalingene!

(Bogart, Cosmo, Retro, Bertoni).

ETT PAR MØRKE, SMALE JEANS Acne, Johnny Love, Zara og Denham lager jeans med god passform. De skal ikke være tight-tight, men smale nok, og de skal helst være mørke.

Mørke jeans kan du bruke til alle anledninger, noe som gjør det til et viktig plagg å ha. Vask dem bare når det er nødvendig, ikke tromle, og ikke no tøymykner.

Så holder de seg fine en stund!

Og når du har vært på fylla i dressen, og ikke rukket å sende den på rens imellom juleslagene, pluss at du i tillegg er litt klein etter for mange julecocktails, funker det fint å bruke en mørk jeans med en skjorte på julepartyet isteden. Sleng på en blazer, så er du comfy og stylish på samme tid.

EN KLASSISK SKJORTE Filippa K, Retro, Volt, Bogart, Cosmo, Zara og Kleins har alle et godt utvalg med skjorter for enhver smak, dog noen til en billigere penge enn andre. Skjorta di trenger ikke være steindyr, det er hvordan den sitter på d e g som teller. Stenstrøms har veldig fin passform, og passer de fleste. Du skal føle deg awesome i skjorta når du prøver den, ikke kjøp den hvis du bare synes den er OK.

1

mote: elise skogrand

j-dawg, 28 år Skattesnylter, på Samfundet – Ben-G! Famous Fritzler! Kick power!

Magnus Trandum, 22 år Bursdagsbarn, på Blæst – Kompisen te Lars, han er jo faen meg rikskjendis

terje bjørndahl, 24 år Bartender, på Blæst – Trommas Øvrevik baaaah.

tomas järmyr, 24 år Trommis, på Blæst – Vart bor du nånstans?

hvem er det største drabantbytrynet i trh?

AV: siri kaldal

fanzyne carimpong, 21 år Asian Occupation, på Barmuda – Justin Bieber da?

johanne fredriksen, 21 år Snylter, på Barmuda – Magnus fra Byåsen. Han er jævli mye på byen. Han snakker med alle, til og med taxisjåføren.

ingrid laahne, 20 år Psykologistudent NTNU, på Barmuda – Alle fra Kattem. Flatåsen har skjerpa seg den siste tida, hører mer drit om Kattem.

anne og mari campari, 22 år Bartender og dagdrømmer, på Blæst – Trond Giske. Hakke han vært litt overalt a?

eirik johannesen, 36 år Popstjerne i Jaga Jazzist, Åge og Dumdum – Kari Huke, en stjerne i drabantbyens mørke himmel.

ole eivind sandvik, 22 år Skiftleder på McDonalds, på Blæst – Tommy ”rasta” Bromstad.

øyvind helseth, 22 år Kjøkkensjef på Sabor, på Blæst – Odd Iversen, dritings på Risvollan hele tida. Umulig å ikke legge merke til.

carl edvard hermanstad, 21 år Aluminiumskonstruktør – Sarmed Saify, trener for Ranheim Fotball.

11/2011

49

LITTERATUR CAPPELENS FORSLAG TIL LESNING:

Dagens forrett Dagens kjøtt Dagens fisk Charcuterie og ost Ost Dagens dessert

kr. 80,kr. 150,kr. 150,kr. 150,fra kr.

65,kr. 70,-

Vi setter gjerne sammen måltidet til en 3-retters meny. Pris kr. 285,-

Nyhet

MAT PÅ LØRDAGER! Credo Bar tar nå imo t gruppebestillinger (min 10 stk ) på lørdager kl. 19.00-21.00. Dette må forhåndsbestilles 2 dager i for veien.

Åpningstider i Jula

1. Juledag - 6. Juledag

Åpent 20.00 - 02.30

23/12 .... .... .... .... . Stengt 24/12 .... .... .... .... . Stengt 31/12 .... .... .... .... . Stengt 01/01 .... .... .... .... . Stengt 02/01 .... .... .... .... . Stengt

Klubb

10/12 Big dipper night

Torgeir Lund og Trond Frønes har

en fin vinylsamling.

26/12 Rhythm pleasure

DJ Thom Brodda & DJ SuperChris

Facebook: se Credo update

50

11/2011

og Dupree med venner.

Tarkovskis Stalker, filmatiseringen av Roadside Picnic

Piknik ved veikanten Tekst Andreas Cappelen

Det er utrolig irriterende når uten omjordiske besøker «den blå planeten» for en lunsj i det grønne uten å rydde opp etter seg. Strugatsky-brødrenes Roadside Picnic (1971) fortelles av Redrick Schuhart, speider i en av «besøks-sonene» som er forvandlet til et vitenskapelig terra incognita; ukartlagte territorier okkupert av «so-so’s», «black sprays», «death lamps» og «meatgrinders». Med én til tre i overlevelsesodds begir speiderne seg inn i områdene for å forsyne det sorte markedet med etterlatte utenomjordiske artefakter. Schuhart beret-

ter om dattera med hår over hele kroppen som sammen med sin for lengst døde farfar sitter oppe og skriker om natten. Roadside Picnic er russisk sci-fi strippet for supervåpen, killer-robots og supernovas. I stedet får leseren servert en historie fortalt gjennom åtte år av en antihelt uten laboratoriefrakk.

Vitenskapelig sjargong byttes ut med en mytologi konstruert av desillusjonerte stalkere som forserer et fiendtlig landskap på jakt etter Ønskebrønnen. Strugatsky-brødrene beholder roen gjennom hele den 120 sider lange teksten og leverer en seig, men intens og filosoferende historie om menneskets kosmiske ubetydelighet.

Sosial, seksuell, kosmisk og kvantefysisk periferi Tekst Pil Cappelen Smith

I midten av kulturen skjer det ikke all verden. Der rår first world problems, og det er sjelden noe viktig på spill.

Man skal heldigvis ikke langt ut i mørket utenfor konsensusens varmende leirbål før man støter på all slags avvikere, og takke faen for det. Utkanten rommer det anstøtelige, det uakseptable, det kontroversielle. Minoritetsstemmen. Det man må lete seg frem til. Der ute finnes folk som for eksempel Jean Genet.

Genet (1910-1986) levde hele livet i absolutt opposisjon til de rådende moralske verdiene, og dyrket konsekvent alt som var heslig for borgerskapet i sine bøker og sitt liv. Han var horesønnen som selv ble en hore, punk i ordets opprinnelige forstand. Som bastard og homoseksuell ble han avvist av samfunnet, men Genet reagerte med å oppsøke fornedrelsen med grådighet. Den selvbiografiske Tyvens dagbok beskriver en tid i Genets liv der han levde som tigger, tyv og rent boy i de periodene han var ute av fengsel, men han

beklaget aldri sin outsiderstatus. Tvert imot er uteliggertilværelsen for ham fylt av skjønnhet; forræderiet er den høyeste dyden og brutalitet og ondskap estetisk idealer. Dette framstår ikke bare som en overlevelsesmekanisme, slik for eksempel kunstneren Bob Flanagan brukte S/M for å ta tilbake eierskapet til kroppen sin fra den smertefulle sykdommen cystisk fibrose (dokumentert i filmen SICK: The Life & Death of Bob Flanagan, Supermasochist.) For Genet satte inn alt på å være den generøse tyven, the happiest hooker, putebiternes skamløse skytshelgen. I rennesteinen er han akkurat der han aller helst vil være; det er der livet gir mening for ham. Misjonen hans om å pervertere alt det konvensjonelle er et personlig heller enn et ideologisk prosjekt. Nå som bekjennende litteratur er blitt så presentabelt, og fascinasjonen for det trivielle virker endeløs kan det være interessant å se hvor lista er lagt av en vrengt sjel som faktisk har levd et kontrært, oppsiktsvekkende liv. Man leser ikke Genet ustraffet, er det blitt sagt. Godt å vite at det fins lesning som bærer i seg en risiko for et eller annet. Det må da telle for noe.

TEGNESERIE

Apefjes

TEKST Aksel Kielland

GANGES#4

Kevin Huizengas Ganges er kanskje den beste hefteserien som kommer ut i USA akkurat nå. Den eneste konkurransen kommer fra C.F.s POWR MASTRS og Jaime Hernandez sine sider i Love & Rockets, og hvilken som er best avhenger av hvilken dag det er og hva man ønsker at en tegneserie skal være. Ganges handler om Huizengas gjennomgangsfigur Glen Ganges som sliter med å få sove (med unntak av #2, som i stor grad er viet ordløse skildringer av et fantastisk bisart dataspill). Et eller annet sted i forstads-USA, virrer den søvnløse Ganges rundt i en overtrøtt ørske, fortapt i en labyrint av drømmeaktige hallusinasjoner og tilfeldige faktaopplysninger.

Huizenga bruker dette utgangspunktet til å skape sekvenser som er blant det absolutt ypperste mediet har produsert de siste tiårene; dette er tegneserier man ser på og studerer like mye som man leser. Ganges er en av disse sjeldne tegneseriene som ved sin blotte eksistens – og uten at spørsmålet i det hele tatt har blitt stilt – forklarer hva som er poenget med å lage og lese tegneserier.

SHOW ME THE MONKEY Denne spalten har tidligere skrevet om Sigbjørn Lilleengs «nært forestående» utgivelse Generator. Nå har det seg imidlertid sånn at Lilleeng har vært opptatt med bokprosjektet Apefjes, hvor han sammen med Tor Erling Naas har laget en ungdomsfortelling som er halvparten tegneserier og halvparten prosa.

Selve historien er litt for målgruppespesifikk til at det føles riktig å dytte tommelen i den ene eller andre retningen, men tegnemessig er det flotte saker. Lilleeng har tonet ned Brian Lee O’Malley-påvirkningen en smule, og smeltet den sammen med sine post-Paul Pope-ske tendenser. Resultatet er et produkt som visuelt sett lover særdeles godt for fremtiden. Når det gjelder leseropplevelsen må man konsultere nærmeste trettenåring.

INHABILITETSHJØRNET PRESENTERER De siste årene har Natt&Dags stolte mangeårige tradisjon med å hylle og promotere arbeidet til skribentenes nære venner havnet litt i skyggen av en noe mer tradisjonell tilnærming til inhabilitet og gratisavisjournalistikk. Så for å forhindre at denne arven går i glemmeboka, skal jeg koste på meg å promotere noe jeg

The only reason they call this The White House is ’cause there ain’t never been no real brothers up in here!” – Johan Galtung selv har vært med på å stelle istand: Årets siste nummer av det feministiske tidsskriftet Fett inkluderer et julehefte med nytegnet materiale av tegneserieskapere som Christopher Nielsen, Mats Jonsson, Henrik Bromander, Connor Willumsen, Molly O’Connell, Emelie Östergren og Ines Estrada. Alle tegner – naturligvis – noe som har et eller annet med noe kjønn og noe greier å gjøre, og resultatet er heller spektakulært. Willumsens seks sider er Flottansson Jr. III. Noen må gjerne kalle det «årets norske antologi», det føles litt drøyt å måtte gjøre det selv.

Apropos Det hvite hus; hvis det fortsatt er noen der ute som ikke har lest Steven Weissmans Barack Hussein Obama på WhatThingsDo.com bør man ta turen sporenstreks.

Samtidig kan man hive seg på Amazon og eBay – eventuelt sin lokale tegneserieforret-

ning – for å sikre seg Weissmans samlede ouevre, fra Lemon Kids til White Flower Day og Olaf Oedwards, Kid Firechief-stripene (feat. DJ Diaper & MC Nu-Born) i Gilbert Hernandez’ barnetegneserier-for-voksne-antologi Measles.

I gode nyheter er det verdt å nevne at Harvey Pekars enke Joyce Brabner nylig maktet å samle inn nok penger til et Pekar-monument som skal reises på Cleveland Heights Public Library. I dårlige nyheter kan det derimot nevnes at undertegnede etter et mystisk innbrudd i en bod i et leilighetsbygg i Bergen sentrum har blitt frastjålet kassevis med tegneserier.

Dersom noen får tilbud om å kjøpe Alan Moores Miracleman eller Grant Morrisons Zenith på vei gjennom Nygårdsparken lønner det seg å slå til. Uansett hva de skal ha for dem er det sikkert billigere der enn på eBay.

Student?

RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. januar.

Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DINE STUDENTFORDELER Ingen pristillegg - uansett betalingsmåte.

Fraktfritt - på alle ordrer før jul.

Rabatt - på mange lærebøker.

Velkommen som kunde.

20.000 titler p å l a ge r

Nå også på mobil

mobil.haugenbok.no

Norges raskeste nettbokhandel Haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

11/2011

51

Foto: Matthew Miller

konsert

Trondheim Calling Live 27.–28. januar, Byscenen Brukbar/Supa Ifjor ble Trondheim Calling Live arrangert for første gang som festival og midtnorsk musikkkonferanse. Byscenen, Brukbar og Supa ble smeltet om til et stort festivalområde og samlet over 1000 publikummere hver kveld. Band som Bendik, Mageplask, The Avalanche og Angelicas Elegy gjorde sine første konserter denne helgen og fikk en pangstart som vi alle har fått med oss omfanget av i etterkant. Det er mye som skjer i Musikk-Trøndelag om dagen, og heldigvis har noen tatt ansvar for å gjøre det tilgjengelig for folk.

Trondheim Calling har på ett års levetid blitt Norges nest største musikkonferanse og showcasefestival. Men de lever ikke i skyggen av storebror By:larm av den grunn, her er det faglig input og framvisning av spennende band fra Midt-Norge som gjelder. Med musikkonferanse på dagtid for musikere og bransje, og over 30 artister på scenen er alt lagt til

rette for at dette nok en gang skal bli en storslagen helg. Noen av bandene som allerede er bekreftet er Amish 82, Highasakite, Hoist, Swiks, Breath Takers, Christoffer Øien, Blood on Wheels og mange, mange flere!

Nytt for i år et at Natt&Dag slår seg sammen med Trondheim Calling Live og setter opp et finfint show i anledning av at TRONDHEIMSPRISEN GJENOPPSTÅR. Her skal vi kåre de beste innen kultur, og hedre de som fortjener en ekstra påskjønnelse og som virkelig har jobbet for byen vår. Vi avslutter showet med å dele ut hedersprisen – Årets Aller Beste. Etter endt show smeller det fra alle hold, og det vil være konserter og dj overalt. I tradisjon tro har Natt&Dag med seg hus-dj BraLars, og andre dj’s for å overvære herligheten. For å stemme på dine favoritter må du gå inn på nattogdag.no. For å kjøpe billetter til Trondheim Calling Live og Trondheimsprisen er det billettservice som gjelder.

Stalltips: Kjøp billetter tidlig, det blir utsolgt.

Urørtfinalen 2011 Fredag 20. januar, Samfundet Da er det nok en gang duket for Urørt-final, som holder hus i studentenes storstue, Samfundet. I løpet av året har det dukket opp masse bra band, og ikke minst har Trondheim vært godt representert gjennom Urørtåret 2011. Vi gleder oss til å se hvem som blir finalister og hvem som stikker av med seieren. Det vi kanskje gleder oss mest til er naschpielet, spesielt dersom Live Nelvik danser på bordet i år også (hun er gravid, red. anm.).

Plata Christmas er, som navnet tilsier, en helstøpt juleplate fra et helstøpt juleband. I hele sommer og høst har gutta spist pepperkaker og drukket rødvinsgløgg i Six Feet Over Studios på Tøyen for å forsøke å fange den sagnomsuste julestemninga.

I tillegg til nyskrevet materiale har plata også nyinnspillinger av tidligere julelåter fra både The Little Hands of Asphalt og mylittlepony, samt covere av Low’s «Just Like Christmas» og Swearing At Motorists’ «Losing Mine», to av bandets favorittlåter om jula, skrevet i nyere tid. Så er det kanskje ikke så kleint med julekonsert læll da.

1

Tribute to Hardcore Fredag 9. desember, Blæst Tributekvelder har på en måte blitt en tradisjon på Blæst, rett før jul.

Med fullt hus og topp stemning hver kveld, skjønner vi godt hvorfor konseptet bæres videre. I fjor hyllet vi grønsjen, i år er det hardcore som

1

skal stå på seierspallen. I løpet av en helaften skal Trondheims egne helter, blant andre The Hex, Desperado og Disko Violente, sørge for at vi får hørt det beste og det viktigste som har kommet fra dette holdet gjennom årene. Alt fra Black Flag til Refused (red.anm. spell no Negative FX, a) skal hylles denne kvelden, og det er ikke noe annet sted vi heller ville vært.

1

Motorpsycho Fredag 16. desember, Byscenen Mange var heldige og så Motorpsycho i Domen nylig, de mindre heldige kan glede seg til konsert på Byscenen før jula slår inn for fullt. Motorpsycho

1 52

11/2011

kommer fra et par fantastiske år. Albumet Heavy Metal Fruit, som kom i 2010, fikk fantastiske kritikker, og ble blant annet kåret til årets beste album av Adresseavisen. Bandet fikk på Øyafestivalen senere på året lov

til å fremføre 90-tallsklassikeren Timothy’s Monster i sin helhet, til stor begeistring, og mange mener at Motorpsycho aldri har hørtes bedre ut enn de gjør nå.

I vår kom livealbumet Roadwork Vol. 4: Intrepid Skronk, en fantas-

tisk dokumentasjon av livelåter fra de siste årene, etter at Kenneth Kapstad ble med på trommer. Og vi hører rykter om at det skal komme et nytt album!

Sunturns: Christmas Torsdag 8. desember, Blæst I år har medlemmer fra mylittlepony, The Little Hands of Asphalt, Monzano og Einar Stray slått seg sammen til det som kanskje er Norges første fulltids-juleband: Sunturns.

1

konsert: wenche sundt bendixvold

amish 82, autolaser, blooD on wheels, breath takers, eye oF horus, highasakite, hoist, Jolienoire, last ninJa, out oF his hanDs, peevish penFrienD, siesta submarina, sigurD Julius, st. helen, sunswitch Øvrige artister og konFeranseprogram slippes FortlØpenDe på www.tronDheimcalling.no Fram mot nyttår!

Dagsbilletter kun 199,- / Festivalpass kun 299,- (+ avgiFt) selges på www.billettservice.no, 7-eleven, narvesen og posten Delegatpass kun 590,- Fram til 31.12.11 selges på www.tronDheimcalling.no! alDersgrense 18/20 år mustasj designlaboratorium

scenekunst Nå kan man endelig drikke ekte brun julebrus med god samvittighet. Vi kan stresse rundt i lysbekledde gater mens vi ser etter den perfekte gaven til den perfekte personen. Vi kan glede oss til dager med god mat og familie, til pyntet tre, og, om vi er riktig heldig, snø. Denne gangen har jeg to teaterstykker

KUNST som ikke handler så mye om julen konkret, fordi det ofte kan bli litt for mye av alt julepresset.

Len deg heller tilbake i en mørklagt sal med noe som kan ta stressnivået ned, og flytt hjernen din til et annet sted. Før jeg gjør det, vil jeg anbefale en konsertforestilling med Anita Skorgan og Stephen Brandt-Hansen på

Trøndelag Teater, I julens lys.

De synger alt fra nykomponert julemusikk til det litt mer tradisjonelle. Jeg tør påstå at de fleste trøndere, om ikke nordmenn, har et forhold til Stephen Brandt-Hansens sangstemme.

Om du ikke har det, burde du få det før 2012 er i gang. Dette er sjansen. Bruk den!

Pappa!

Se showet i Olavshallen 17. desember.

Billetter kjøpes i Olavshallen eller på Olavshallens hjemmesider.

Sven Nordin har show i Olavshallen! Detter er oppfølgeren til Hulemannen som er sett av over 150.000 nordmenn. Etter en lang karriere på lerret, skjerm og scene, forteller han om en tilværelse fra sitt eget liv. Dette er noe annet enn potetgulltypen fra Mot i Brøstet. Mange kan kjenne seg igjen når Nordin mimrer tilbake til da bleieskift og mating var en del av livet, og alt man drømte om, var ei natt med ti timers sammenhengende søvn. Sven Nordin sier dette om stykket: «Kona mi, Torild, og jeg spesielt, hadde gledet oss til roligere dager nå som tvillingene er blitt voksne og flyttet ut, men nå blir temaet om vi ikke snart burde bli besteforeldre bragt på banen. Dette er utgangspunktet for forestillingen Pappa! hvor jeg gjennom tilbakeblikk mimrer over våkenetter, hormoner, «trilletrender», i det hele tatt, hva kvinnen og mannen går igjennom når familien skal utvides».

1

En liten irritasjon Premiere 25. november.

Billetter kan kjøpes på Trøndelag Teaters hjemmesider eller på fysisk på teateret.

En liten irritasjon er et stykke av Harold Pinter, som har skrevet rundt 30 teaterstykker og titalls filmmanuskripter.

Mange vil nok gå god for påstanden «Pinter er sannsynligvis en av de mest innflytelsesrike engelskspråklige dramatikere i etterkrigstiden». Og dette stykket handler om frykt. Frykten for det ukjente, det vi ikke vet noe om.

Edward og Flora er et eldre ektepar som lever en stille tilværelse.

Tilværelsen slår sprekker når en uteligger plutselig inntar posisjon utenfor gjerdet deres, og der blir han stående. Edward oppfatter etterhvert denne lille irritasjonen som truende, og spørsmålene rundt mannen hoper seg opp i hodet hans. Flora ser mannen som en ridder i rustning som kan redde henne til et annet liv, et liv uten Edward. Hva som skjer når de til slutt bestemmer seg for å invitere mannen inn i hjemmet sitt, får du se selv. Stykket blir beskrevet som «en trusselkomedie». Jeg anbefaler stykket på det varmeste! Jeg vil og nevne at dette er avskjedsforestillingen til skuespillerinnen Helga Wendelborg. Hun er en fabelaktig aktør som har vært trofast i stallen til Trøndelag Teater i førti år. Jeg tar av meg hatten for henne, og gleder meg til å se henne skinne en siste gang i forestillinga.

1

Stille Rom Trøndelag senter for samtidskunst, 1. – 22. desember Ann-Cathrin Hertling forteller at TSSK har invitert fire kunstnere til å stille ut innenfor et utstillingskonsept kalt «Stille Rom».

– Stille-rom er en type rom du for eksempel finner på flyplasser, sier Hertling.

– Det er litt i forhold til at vi går inn i adventstiden, og en reaksjon på tingenes tilstand om dagen; en har jo Occupy Wall Street, Europa som er inne i den verste krisen siden andre verdenskrig og her hjemme ulmer 22. juli fortsatt under overflaten.

Det vi har gjort er å skape et rom som er ikke-kommersielt og hverken har noen politisk eller religiøs forventning. En kan på en måte se det som en alternativ posisjon som står i dialog med adventstiden vi nå går inn i. Folk er – uavhengige av farge, størrelse, politisk og religiøs tilknytning – velkommen til å sette seg ned å betrakte kunst i et stille rom. Fire forskjellige kunstnere er invitert til å stille ut i én periode av gangen med åpning hver torsdag i desember klokken 19.00.

Utstillingen er deretter åpen fredag-søndag. Første kunstner er Vigdis Haugtrø som jobber i

1

tilknytning til naturen; nummer to er Pernille Elida Fjordan som jobber mye med hvordan mennesket bor i byen; deretter er det Tommy Høvik som har

det sakrale og metafysiske som tema. Karianne Stensland og The Art World Is Burning avslutter det hele med en performance 22. desember.

Tina Mareen Buddeberg Nord Trøndelag Fylkesgalleri, 3. desember – 7. januar – Det er altså et utstillingsprosjekt jeg kaller Habitarium, et ord som kommer fra habitat, sier Tina.

– Utstillingen handler om norske truede dyrearter fra fjellet og deres leveområder som de holder på å miste, prosjektet er en slags frigjøring av disse områdene.

Videre er det ni «planeter», i denne sammenhengen som kuleformede landskapsmalerier, det blir litt som å besøke et planetarium bare at alle planetene har landskapsmalerier på seg. I galleriet er det også montert tre husker som publikum kan bruke slik at de på en måte blir en del av utstillingen og det universet som er der. På veggen vil det henge malerier av de truede dyreartene, og sirkulære

tegninger av habitatet de trenger for å overleve. Jeg kaller det hele en maleri-installasjon, det er naturalistisk maleri satt i en økopolitisk sammenheng samtidig som det er veldig opplevelsesorientert. Forøvrig er dette en salgsutstilling så alle planetene er til salgs, litt som noen store julekuler, de har diameter opp til 80 centimeter så de er kanskje litt store å henge på juletreet!

1

synspunkter og relasjoner mellom (kunst-)gjenstander jeg har produsert, funnet eller samlet inn fra andre mennesker.

Ved å benytte ulike medier og tilnærmingsmetoder undersøker jeg grensene til de enkelte verkene, og grensene mellom hva vi aksepterer som et (kunst-)verk og hva vi ikke aksepterer som et.

Jeg bruker rommet som et landskap hvor den besøkende kan bevege seg. Utstillingen på Blunk vil være den utsikten Francesco Petrarca ser i landskapet rundt Mont Ventoux i 2011, snarere enn den i 1336.

1

Galleri Blunk Anja Carr 9. – 11. desember / Nora Mertes 16. – 18. desember Anja Carr gikk ut av Kunstakdemiet i Oslo tidligere i år og driver det rosa galleriet «Pink Cube» i Oslo. Når det gjelder utstillingen på Blunk har vi hørt

1

Foto: GT Nergaard

54

scenekunst: børge bruteig

11/2011

Åpent Kunstakademi KiT (Kunstakademiet i Trondheim), 8. – 11. desember Årlig mønstring som er vel verdt et besøk, åpne dører på akademiet og full anledning til å kikke rundt på lokalene, såvel som hva som måtte foregå i studentenes atelier, gjerne akkompagnert av pepperkaker og klementiner. Vel verdt et besøk.

Sjekk nettsiden for fullstendig program og åpningstider. www.kit.ntnu.no

noen ubekreftede rykter om at hun lager film med kalkun og barneleker for anledningen og at det vil bli servert noe spiselig på åpningen. Grovt oversatt forteller tyske Nora: – Jeg er interessert grensene mellom forskjellige posisjoner,

kunst: hans christian skovholt

BAg-Palio_Layout 1 23.11.11 15.05 Side 1

Palio shopper

kr.1999

utvalget finner du hos

Byhaven Trondheim Torg Torgkvartalet

MUSIKK

Derfor kastet jeg mine CD-er på historiens skraphaug.

TEKST ANDREAS TYLDEN

Platesalget i USA gikk fra nærmere 15 milliarder solgte enheter i 1999 til drøye seks milliarder ti år senere i 2009. 2011 vil antageligvis vise til halvparten av det igjen. Realiteten er et brutalt faktum når et band eller en artist rir hypebølgen og entrer Billboard Top 100-lista.

Tolv måneder senere spør vi hvor ble av «X» eller «Y» sammen med resten av røklet gjemt dypt inne i glemmeboka. Uhell i hell, som det heter.

Idol, X-factor og x antall såkalte talentkonkurranser spyr ut den ene «superstjernen» etter den andre uten at vi kan huske ett eneste navn dagen etterpå. Her til lands har giganten Platekompaniet forlengst kastet det meste av CD-lageret på dynga til fordel for spill og DVD-er. Dette hendige digitalformatet – «umulig å ripe» med «superb stereo quality», arvtakeren til fossilet LP-en, som på starten av 80-tallet revolusjonerte både bransjen og teknologien i seg selv, har møtt sin endelige undergang. Vi har sett det komme lenge. Men hva er årsaken til apokalypsen? Hvorfor har publikum sluttet å kjøpe musikk, og hva skjedde etter tusenårsskiftet som skrumpet inn levealderen på musikk så fatalt at en gjennomsnittlig fylleorgasme varer lenger?

Før jeg setter i gang med mine teoretiske tirader skal det innrømmes at jeg også har måttet ta et skjebnesvangert valg – ett jeg har sett komme og fryktet lenge. Jeg skulle flytte til en ny mindre leilighet og med et gigantisk flyttelass på slep måtte noe ofres et sted på veien. Rundt to tusen CD-plater fikk nytt hjem i seks sorte mapper av billig, fake skinn. Plastikken kastet jeg på dynga i samme åndedrag som jeg bestemte meg for å slutte å kjøpe CD-er. Gisp. Men herr Tylden, hva er det du sier!? Joda, neida, men altså. Jeg kjøper mer vinyl enn noen gang, det skal sies. Jeg svir av latterlige summer hver eneste måned på et format som ble erklært død av Philips da CD-pressene ble satt i gang for fullt for 40 år siden. Til mitt forsvar er uansett vinylformatet tilbake. Til og med på Platekompaniet følger nisjebutikkene og tar inn vinyl til den store gullplaten (pun intended). Men på langt nær i samme grad som i de gyldne tider.

Nok om det. Hva er grunnen til at musikk har fått så kort levetid i det vi går inn i 2012? Eksemplene er mange. Hvor mange Franz Ferdinands, Klaxons, Doves, Arctic Monkeys, Interpols, Strokes, Futureheads, Arcade Fires, Fleet Foxes, Mars Voltas og The Darknesser har ikke blitt stemplet som rockens redningsmenn de siste ti åra av blant annet britiske NME – en gang i tiden

en av verdens aller viktigste musikkpublikasjoner, i dag en spekulativ hypemaskin som kan knuse et band like kjapt som de kan sende et annet rett opp mot stjernehimmelen. Hvem har skylden for at alt gikk til helvete? La meg omformulere: Hvem har ansvaret for å få skuta på rett kjøl igjen? Er det de multinasjonale plateselskapene som ikke har klart å henge med i svingene? Er det MTV og de «kapitalistsvina» som er mer opptatt av overprodusert hjernedød realityTV og vocoder-pop skapt for et satt marked på lik linje med Coca Cola™ og Cornflakes™? Eller er det platekjøperne, musikkelskerne som har sviktet og funnet andre ting å bruke tid og penger på? Er det pressen, er det rett og slett jeg som musikkfantast og anmelder (elitistisk meningsytrer?) som har skylda?

Svaret er, sosiologisk sett, så dølt og banalt enkelt at vi lever i en bruk- og kastkultur der vi tar det meste for gitt – som et par billige tennissokker fra Cubus. Det andre aspektet som på mange måter er mer reelt, er tid. Tid og rom. Vi har rett og slett ikke tid til å vente på at en artist skal bruke to år på gi ut en oppfølger til en fantastisk overhypa debut som et samlet pressekorps kommer til å gi terningkast whatever uansett. Like lite tid som vi har til å lese en bok, skrive et brev (wut, for hånd?!), ringe familie, bruke mer

enn et kvarter på en potetkokinga eller hva det måte være. Du skjønner tegninga med de rare notene på.

Den pessimistiske innfallsvinkelen er at det heller ikke hjelper at, takket være internett og andre teknologisk framskritt som har gjort det såre enkelt for, ja, hvem som helst å spille inn en skive på gutterommet, spare opp fire helger med fyllepenger, trykke opp et opplag og gi ut skiten selv. Tross dystre nedgangstider for alle involverte aktører, har det aldri blitt gitt ut så mange skiver- og singellåter som det gjør i dag. Inflasjonen er et faktum, dessverre. Vi har blitt blærete og bortskjemte. Så fort vi er ferdig med å tørke oss bak med en artist, er vi på utkikk etter en ny én. Then again, på den positive siden er det såre enkelt å skille driten fra, ja, du vet, når man først har dårlig tid i utgangspunktet.

Det er selvsagt unntak. Arenaer blir fortsatt fylt til randen verden over (hall, kristen konservativ whitetrash-country) og Oslo troner konsertstatistikken i Skandinavia (til tross for at, ironisk nok, Oslo-publikummet ikke strekker skikkelig til). Det betyr at musikken fortsatt, heldigvis, lever i beste velgående selv om det tradisjonelle – salgstallene, de større suksessene over lenger tid – tilhører historiens dynge sammen med plastikkemballasjen til CD-ene mine.

11/2011

57

MUSIKK KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

SKIVER ATLAS SOUND Parallax (4AD / PLAYGROUND)

To skritt frem og to tilbake.

Atlas Sound er Bradford Cox fra Deerhunter sitt soloprosjekt og det burde etter alle solemerker være en advarsel. For soloprosjekter har ofte en følelse av overskudd og, ofte en følelse av distanse eller useriøsitet sammenlignet med hovedbeskjeftigelsen. Men hos Bradford Cox finner man en dyp og ubetinget kjærlighet til alt han gjør musikalsk, og Parallax føles ikke det grann mindre viktig enn Halycon Digest, Deerhunters siste. Parallax er en forestilt idé som er utrettet til perfeksjon.

Når Atlas Sound strømmer ut av ditt foretrukne lytteapparat så lytter du; fengslende er vel klisjéen jeg leter etter. Men det tar litt tid. Om vi skal holde oss til klisjéen og fengselsmetaforen, kan man kanskje si at plata er som et liv i tyveriets ærend.

Først er det småbrekk, og det hele virker ikke så spennende, men for hver runde, for hver forbrytelse, blir man dratt dypere og dypere, og til slutt er det ingen vei ut. Parallax har frarøvet deg all annen lyst enn å høre på dette ene albumet. Dop hadde kanskje vært en bedre metafor; i begynnelsen er det en joint i ny og ne, til slutt er det ren jævla heroin. Storheten ligger i en

5

slags symbiose mellom fortid og fremtid her, som gjør at plata ender opp med å låte ekstremt nåtid, og ikke minst, veldig rett.

Det er ikke riktig retrofuturisme dog, det er bare veldig her og nå.

Cox blander melodiske triks fra en enormt stor og tradisjonsrik låtskrivertradisjon og dekonstruerer dem, før han setter dem sammen i en fremtidsrettet kontekst. Det er like deler crooner og stoner, studionerd og diy-entusiast, nyvinning og nostalgi. Magien inntreffer i nettopp dette skjæringspunktet, hvor boblende synther og sfærisk romklang møter hooks som Neil Diamond kunne stått inne for, at magien oppstår. At Bradford Cox på en gang klarer å være så i kontakt med historien og titte inn i krystallkulen, på en så uanstrengt måte, er intet mindre enn imponerende. Det er vanskelig å plukke frem enestående låter her, fordi plata først og fremst fungerer som en helhet. Men måten førstesporet, «The Shakes» vokser frem, som fra en sky av hvit støy er pent gjennomført; det drømmende hooket på «Mona Lisa» er et for historiebøkene; og «Terra Incognita» er låtskriverkunst fra øverste hylle. Mest av alt dog, så fungerer Parallax på et ikke-åpenbart, mer subtilt nivå.

På et nivå man ikke merker, før man har fullstendig falt.

Håvard Ringen

ENCOFFINATION O’ Hell, Shine In Thy Whited Sepulchres (SELFMADEGOD RECORDS/IMPORT)

Doomedag.

Black Sabbath skal, enda en gang, reunites med ny plate og turné på agendaen. Det understreker på mange måter at såkalt «okkult» dommedagsrock og sjangerens mangfoldige former og fasonger har vært og er i vinden om dagen. Fra norske Devil til svenske Graveyard, via britiske Electric Wizard til amerikanske Pentagram som endelig har fått den oppmerksomheten og statusen de fortjener, til tross for at de har holdt på like lenge som Sabbath selv. Nå skal det sies at alle disse banda opererer i det mer lyttervennlige hjørnet, for i det andre har vi mer ekstreme doomband med røtter i death metal fremfor hårete 70-tallsrock.

Likefullt er de av samme opphav.

Encoffination fra California er ett av disse. O’ Hell, Shine In Thy Whited Sepulchres inneholder åtte bekmørke og forstyrrende spor innpakket i en noe rotete og grøtete produksjon i en slags hyllest til døden med kirkeklokker, disharmonisk orgel og blytunge gitarriff i snegletempo. Guffent og ubehagelig rett og slett, for oss som setter pris på slikt og beslektede herligheter som Winter, Portal, Hooded Menace og Incantation. Ingen høydare dette, men topp for sesongen.

Andreas Tylden

4

KORALLREVEN An Album by Korallreven (HYBRIS/ACÉPHALE)

Den som venter på noe godt.

Dette albumet har latt vente på seg. Det har tatt nesten to år fra svenskene slapp sin første singel til de nå er klare med sitt debutalbum. I mellomtiden har de sluppet fire relativt strålende singler, som har gjort sitt til at forventningene til An Album by … er ganske så skyhøye. Og etter x antall gjennomlyttinger, så er det vanskelig å si seg riktig skuffet, men det er tilsvarende vanskelig å si seg … fullstendig fornøyd. Fra Korallreven slapp sin første singel, «Loved-Up», til An Album by … nå er ute, har den svenske ny-balearikaen gått sin seiersgang verden rundt, og den har kommet og gått. Den typen idiosynkratisk svensk popmusikk føles ikke lenger like fresk som den gjorde for to år siden, men så har også uttrykket til Korallreven forandret seg, riktignok subtilt, under denne tidsperioden. Det er en merkbar forskjell på «Loved-Up» og sistesingelen «Sa Sa Samoa», men til tross for all sin forskjellighet, så passer de begge perfekt inn i denne samlingen. Og her bør det kanskje sies noe om mixen på denne plata, rekkefølgen er nemlig upåklagelig. Måten nye og gamle låter smelter sammen på, og til sammen skaper den helhetlige følelsen et godt album bør ha, er ganske fantastisk. I andre anmeldelser har Korallreven blitt beskrevet som strålende kuratorer av kontemporær pop, heller en glitrende artister. For Korallreven handler det om så mye mer enn musikk, først og fremst handler det om sensibilitet og god smak.

Det er et konstant nærvær av noe utpreget delikat på denne plata, en slags sublim skjønnhet, som kommer av å ha forstått noe om popmusikken som veldig

5

BURZUM From The Depths Of Darkness (BYELEBOG/PLASTIC HEAD/TUBA)

Paa gjengrodde stier.

Etter å ha blitt varm i trøya – post-fengsel – med skivene Belus og Fallen, smeller vår mann Varg Vikernes nok en ny skive i bordet, tittelen er From The Depths Of Darkness. Ny med forbehold, for dette er en re-innspilling av den mektige og sterkt innflytelsesrike debuten og ikke like spennende andreskiva Det Som Engang Var. Re-innspillinger er som regel en uting da det ofte vitner om a) kreativ tomgang; b) utsikter til raske penger; og c) begge alternativer.

Sistnevnte kan det umulig være med tanke på at Vikernes skylder den norske stat drøye førti millioner blanke kroner, og da spørs det om en re-innspilling av en av tidenes black metal-skiver kommer til å blidgjøre kemneren på noen som helst måte. Alternativ a? Tsja, Vikernes har bevist, spesielt med Belus, at han fortsatt har det i seg, og vel så det – i alle

4

58

11/2011

fall musikalsk sett. Selv sier han at From The Depths of Darkness ble spilt inn «fordi jeg har alltid ment at originalen ikke rettferdiggjør musikken, og jeg ville høre sangene slik de var ment å låte tilbake i 1991 og 1992 da de ble laget, og dele med dem som måtte være interessert». Selv har jeg den oppfatningen av at originalen låter mer enn bra nok som den gjør, og at den har blitt et blueprint hundrevis har prøvd å kopiere i over tyve (!) år.

Riktignok har Varg helt rett. Her hører jeg hvor gjennomtenkte og velspilte riffene faktisk er. Ja, ganske sofistikerte greier, egentlig. Mye av stemningen har han også klart å gjenskape. Spesielt når «Spell Of Destruction» og «A Lost Forgotten Sad Spirit» kicker inn og jeg får de samme frysningene i hele kroppen som jeg fikk i 1992. From The Depths Of Darkness fungerer overraskende bra, men jeg kommer selvsagt til å sette originalen på platespilleren any day fremfor dette.

Andreas Tylden

Verdig arvtaker til So Far Gone DRAKE Take Care (YOUNG MONEY/CASH MONEY/UNIVERSAL MUSIC)

Mens den fantastiske gratis-mixtapen So Far Gone kan regnes som en av de viktigste (og første) framstøtene fra den såkalt «nye R&B-en», var Drakes offisielle debut Thank Me Later derimot for en liten skuffelse å regne. Albumet hadde absolutt flotte øyeblikk, men klarte ikke helt å følge opp magien som hadde plassert Torontounggutten i alles søkelys et år tidligere. Når han nå har gjort ferdig oppfølgeren Take Care, er det derimot åpenbart at han igjen har turt å hente inn soundet fra hjembyen, og endelig klart å levere en verdig arvtaker til den klassiske gateskiva. «You say I’m old news, well who’s the new star», spør Drake på åpningssporet «Over My Dead Body», og utfordrer tvilerne før han går rett inn i sitt definitivt rette element på «Shot For Me». For der de lærde strides om Drakes rapferdigheter, er det derimot lite å si på R&B-delen, som i sin tur skiller ham fra mange konkurrenter med hans ofte svært private utleveringer. «Girl I can’t lie, I miss you/You and the music were the only things that I commit to/I never cheated, for the record, back when I was with you/But you believed in everything but me girl, I don’t get you», utleverer han om gammel kjærlighet som i kjent stil ble ødelagt av unødvendig sjalusi («I could tell that you been crying all night, drinking all summer/ Praying for your happiness, hope that you recover/This is one I know you hated when you heard it/And it’s worse because you know that I deserve it»). Og det er nettopp denne ærlige følsomheten som har gjort Drake til en favoritt blant jentene, mens macho-rapgutta står på sidelinjen med sine anklager om homofili og pingle-tekster. «I’m hearing all of the jokes, I know that they tryna push me/I know that showin’ emotion don’t ever mean I’m a pussy/Know that I don’t make music

5

få er i stand til å skjønne. Dette transcenderer egentlig styrken på låtmaterialet, og blir stående igjen som Korallrevens virkelige storhet. Så hvorfor er man ikke fullstendig fornøyd? Forklaringen blir dessverre av det subjektive

for niggas who don’t get pussy» parrerer Drake elegant på akkurat dette med den Rick Ross-assisterte («Only fat nigga in the sauna with jews») og Just Blaze-produserte «Lord Knows». Rap-biten fungerer forøvrig betraktelig bedre denne gangen, til tross for at Drake fortsatt ikke er noen topp5-kandidat på MCfronten. Et faktum som blant annet blir tydelig når en viss André Benjamin dukker opp på glimrende «The Real Her» og gjør det han gjør så sinnsykt mye bedre enn alle andre («I see the pecking order/Quote-unquote «bad bitches» work the whole floor/Those that get laughed at sit off in the corner/Like a lab rat, nobody want her/Niggas that are married don’t wanna go home/We look up to them, they wish they were us/They want some new trim/We lust for some trust/Now the both of us are colorblind/Cause the other side looks greener»). Ouuufff! Og mens Drake og hans faste produsentkompis 40 regelrett stjeler hele Gil Scott-Heron x Jamie XX-låta «I’ll Take Care of You», og gjør den om til albumets tittelspor med en Rihanna-«oppussing» av den avdøde rapgudfarens unike stemme, vises det litt mer fantasievne på avslutningslåta «Practice», som til tross for sitt «jeg skal redde deg fra ditt gamle liv»-tekst, både sampler og benytter seg av tekstlinjer fra den klassiske Juvenile-griselåta «Back That Azz Up». Også den utgitt på Cash Money Records, men da i 1998, under New Orleans-selskapets dominanseperiode. Et hyggelig nikk til gammel storhet, og et eksempel på musikkforståelsen og ydmykheten som gjør Drake til alt annet enn nevnte «yesterdays news». Og når jeg helt på tampen av denne anmeldelsen ikke en gang har rukket å nevne mine egne favorittspor «Doing It Wrong» (hjulpet Stevie Wonder på munnspill) og «Crew Love» (med Toronto-kompisen Weeknd), sier det jo litt om hva slags glimrende album Drake har klart å diske opp denne gangen. Utvilsomt et av årets beste skiver!

Mathias Rødahl

slaget. Det er rett og slett vanskelig å føle seg fornøyd når forventningene er enorme. I tillegg er det for mange låter fra denne plata som allerede har blitt spilt halvt i hjel. Også er det noe med denne subtiliteten, Korallrevens

skjønnhet er av det snikende slaget. Man merker ikke riktig hvor bra det er når det står på, men i ettertid så er det vanskelig å forestille seg at man kommer til å høre bedre popmusikk i år.

Håvard Ringen

*Kunnskapskurs AFTENSKOLENS målsetting er å være et allment studieforbund med et bredt tilbud basert på kunnskap og kvalitet, innen rammen av studieforbundets formålsparagraf. Vi ønsker å legge til rette for fleksible, markedstilpassede tilbud som i hovedsak retter seg mot personmarkedet. Våre kurs:

Helseassistent • Kommunikasjon • Krisepedagogikk • Legemiddelhåndtering Ledelse • Pedagogikk • Psykisk helse hos barn og unge • Sosialpedagogikk Spesialpedagogikk • Utviklingspsykologi • Sorg og sorgreaksjoner

Viderutdanning

Autismeomsorg • Barsel- og barnepleie • Eldreomsorg • Helseadministrasjon Kreftomsorg • Psykisk helsearbeid • Rehabilitering • Spesialpedagogikk

Yrkesutdanning VGS Helse- og sosialfag • Barne- og ungdomsarbeider • Helsefagarbeider Aktivitør • Samfunnsfag

Fagskoleutdanning Autismeomsorg • Eldreomsorg • Kreftomsorg og lindrende pleie Rehabilitering • Spesialpedagogikk

AFTENSKOLEN REGION 1 Peder Myhres veg 2 7054 Ranheim Tlf: 73 57 28 00 • Mob.tlf. 913 58 038 e-post: trondheim@aftenskolen.no

MUSIKK

Leverer som avtalt MARIT LARSEN Spark (EMI)

Marit Larsen er en pålitelig artist med jevn utgivelsesfrekvens. Hennes yndige stemme og spinnende poplåter ført an av kassegitar og smakfullt komp, har blitt en hit hos norske platekjøpere. Godt da, for de konservative, at Spark ikke skiller seg nevneverdig fra de to foregående skivene.

Hennes erfaring gjennom samlivsbruddet, knyttes det kynisk nok, forventninger til. In-

4

L.E.P. BOGUS BOYS Now Or Neva (INTERNETT)

Aldri si aldri.

Sjelden vare. At noe er så fordømt lite originalt og nyskapende, og samtidig så sjukt fett, hektende og engasjerende. L.E.P. Bogus Boys er glad i krutt, men fant det verken opp eller sto nær når det smalt. De bare viderefører en tradisjon. Uten å nødvendigvis skulle prøve å fornye den. Jeg hadde ærlig talt sett navnet til disse gutta mange ganger, og styrt raskt unna. «Bogus»delen vekker assosiasjoner til krampaktig morsom hipsterrap, tighte, stripete gensere og ironisk distanse. Hvor feil kunne jeg ta.

Ingen av delene finner du her (på noe jeg tror er deres tredje mixtape/gateplate). Og minst av alt ironisk distanse. Dette er rett frem som en rullebane, eller rett opp og ned som klokka seks i ordene til grisegutten Akinyele fra Queens, NYC. Og nettopp hvis jeg kan trekke frem følelsen du får av særs lite lystig Queensbridge-rap fra seint 90-tall, som Capone N Noreagas første, så er vi nærme.

Men først og fremst tenker jeg kanskje Mobb Deep, der de var rundt fjerdealbumet Murder Muzik. Et oversett album, og så kjølig og iskaldt at man får gåsehud av det. Den gang var Prodigy og Havoc allerede millionærer, så troverdigheten var ikke den samme som hos L.E.P. Bogus Boys. Som interessant nok kommer fra Chicago, de siste årene kjent for å gi oss mer pusete, unnskyld, reflekterte rappere som

5

60

11/2011

gen band har vel kommet bedre ut av kjærlighetssorgen enn Fleetwood Mac hvis popbauta fra 1977, Rumours, malte ut skilsmissen til to av bandets par (!). Det er som kjent i grumset kunstnere jobber best. Denne gangen er det frøken Larsens tur, men det er ingen «Go Your Own Way» eller «Second Hand News» her.

Selv om hun opererer i samme musikalske univers. Likevel, hun tør dypdykke i elendigheten på flere av kuttene. Som i «Last Night » hvor hun synger «My best dress, reminds me of you». Så yndig og sårbart som bare

Kanye West og Common. Som de har null til felles med. Ikke føles de så veldig beslekta med Chicago-mobsterrapperne heller.

Jeg tenker Do Or Die og den slags. Neida. L.E.P. er usminka, upolert, ubarberte, utrendy og så jævla til stede utover det dystre beatlandskapet de vandrer i at det er ingen tvil om at dette er lyden av levd liv. Uten å forherlige det på noen måte. Dette var akkurat det jeg trengte, det er lenge siden jeg har fått en så skitten dose gaterap. Det er som ei vitamininnsprøytning. Jeg tror fremtida til L.E.P. er en del lysere enn de selv vil like å innrømme, og at dette kommer til å stå som et av mine favorittplater i år.

La meg gi deg noen ytterligere salgsargumenter. «White House».

«Click Clack». «Johnny Cochran».

«Zombie Land» (morsomt nok med antitesen Lupe Fiasco).

«Baghdad». «Streets Talking».

Hvis disse titlene får deg til å kjenne det bruse i blodet, ja da er dette ditt soundtrack til vintermørket. Hvis du bruker kveldene dine på å matche garderoben din opp mot Drake sin, ja, du skjønner resten.

Jørgen Nordeng CASS MCCOMBS Humor Risk (DOMINO/PLAYGROUND)

Morsomheter fra en deprimerende mann, Cass McCombs er godt på vei til å bli skjeggete menn med flanell-skjorter og dårlige erfaringer med jenters go-to-guy. Men for å sementere den rollen, spørs det om

3

han ikke bør slutte å lage slike album som dette. Gitt katalogen til McCombs fremstår dette som et nærmest schizofrent album, som en karusell av oppstemthet.

Men på den andre siden: Det er fortsatt et relativt mørkt album.

Det er også ganske klart at dette er et slags overskuddsalbum, og det må forstås ut i fra den settingen. Humor Risk er slik sett en passende tittel; det ligger en god del risiko i plutselig å skulle være happy (relativt sett). Det bobler og sprudler mest på platas første låt, «Love Thine Enemy», som høres ut som et forsøk på å gjøre Wilco i rockemodus. Det er slett ikke noen dårlig låt, men i all sin derivative natur så blir den litt blek. Og etter denne låta blir det i det hele tatt litt blekere alt i alt, mest i den forstand at det begynner og høres mer ut som Cass McCombs slik vi kjenner ham. På «The Living Word» får vi klassisk McCombs, en litt uvanlig, men ikke direkte rar struktur, fine og sørgmodige harmonier, og gode tekster. Men det er ikke en McCombs i toppform, det vil si, han har sjelden hørtes friskere ut, men samtidig virker det som om han holder tilbake litt, som om vi ikke får hele historien. Kanskje har det litt med at McCombs tjener på å la følelsene flyte fritt, og når de ikke er der, så holder ikke låtene helt mål. Nå innser jeg at det som jeg skriver her står i fare for å virke litt surmaga, og det er ikke meningen å la Humor Risk lide unødvendig fordi undertegnede ikke får det han er ute etter. Det er bare det at plata virker litt unødvendig. Det

Marit Larsen kan. Tidvis befinner hun seg på kanten til klisjefylt, men hennes nyvunnede kvinnelige styrke redder henne fra det.

Som en såret, men fattet og tapper engel. En uslåelig kombinasjon, som aller best kommer til uttrykk på «Don’t Move». Et klassisk Marit Larsen-kutt som oser moden kvinne, og beviser at hun godt kan bruke nedre del av stemmeregisteret litt oftere. På «What if» får vi servert en snerten R&B-vri, som hun kjapt trekker ned til americana-planet igjen.

Det er altså ingenting rebelsk og utagerende

er hans tredje langspiller på like mange år, og all den tid det er beundringsverdig å gi ut album på løpende bånd, så er det også en del som skal sies for å holde tilbake. McCombs to foregående album, WIT’S END og Catacombs, var preget av, foruten ett altoppslukende mørke, en helhet som ikke eksisterer her. Humor Risk spriker litt for mye, det blir et litt for fragmentert album som er litt vanskelig å ta. Og selv om det ikke er noen riktig dårlige låter her, så føles det unektelig som et hvileskjær i en ellers upåklagelig katalog.

Håvard Ringen RIHANNA Talk That Talk (UNIVERSAL MUSIC)

Same ol’ G … ahm, R. Til tross for beskjedne 23 år på jordens overflate, har Rihanna rukket å oppnå svært mye i løpet av sin tid som artist, og fikk nylig en ekstra turbo-injeksjon her hjemme etter å ha tatt turen innom både Bergen og Oslo i august og oktober. Kombinasjonen knallvakker sexbombe med frekk munn og skreddersydd hitmusikk garanterer salgsresultater, noe hun nylig beviste med sin 11. førsteplassering (!) på Billboards singelliste, takket være den flotte hyllesten av destruktiv tenåringskjærlighet, «We Found Love». Michael Jackson har til sammenligning 13. Men desverre gjentar Rihanna trenden fra fjoråret, da hun varmet opp med flotte singler, for deretter å skuffe da resten av albumet kom. For

4

ved Larsens tredje album. Som forventet.

Bortsett fra på «Coming Home» hvor hun drar popfetisjen et godt stykke i retning både ABBA og Celine Dion, i en og samme låt.

Naughty! Denne er Sparks definitive hit, og blir nok en eter-yndling til langt ut i det nye året. Intet nytt under solen for poprinsessa fra Lørenskog sitt vedkommende altså. Godt levert som ei pålitelig mjølkeku, men skal hun henge med i neste runde, spørs det om hun må løsne litt på snippen.

Inger Lise Hammerstrøm

nei, det er definitivt ikke slik enkelte merkelig nok har fått seg til å skrive, at Talk That Talk på noen som helst måte er sangerinnens beste album. Tvert i mot får vi den samme, trygge oppskriften hun har servert siden Good Girl Gone Bad (2007), med sine oppdelte doser høytempo dansemusikk, P4-vennlige gitarballader, karibiske toner og lefling med sjangeren som måtte være i tiden når skiva slippes, og som vanligvis pleier å være sporene som fungerer best. I dette tilfellet nevnte «We Found Love», som med sin Calvin Harris-snekra «La oss glemme hverdagen i 03:28 minutter»-produksjon skiller seg stort fra resten av skiva.

Den oralsex-hintende «Cockiness (Love It)» er en annen av albumets mest interessante spor, med sin spennende låtoppbygging og generelle sexy tekstlinjer, men står også som et eksempel på Rihannas played out sexoppheng. Alt blir som kjent best med måte, og ungjentas stadige forsøk på å sjokkere med grove tekster og lettkledde antrekk begynner å nå smertegrensen.

Heldigvis har hun selv uttalt at hun nå planlegger å tone ned sitt sexy image for å ikke bli en klisjé. Det tror jeg kan være smart, da det i lengden kan bli svært slitsomt å høre på en jente som nettopp har oppdaget hva tingen mellom beina kan brukes til. Som vanlig er forøvrig Norge representert med en serie Stargate-produksjoner, inkludert tittelsporet som gjestes av selveste Jay-Z, men som likevel ikke er mye å hoppe i taket over.

At produsentduoen har valgt å slenge med fantasiløse «Roc Me Out« (aka Talk That Talk-versjonen av godlåta «Rude Boy» fra 2009, også den produsert av Stargate) på lasset, overrasker dessuten, men er vel strengt tatt en litt tilbakekommende tendens for de to hit-geniene. Talk That Talk er hakket bedre enn forrige års Loud, men også litt for bundet av egne pop-premisser til å overraske og utfordre utenfor den satte listestandarden. Er du ikke stor nok til å tørre å bevege deg litt utenfor den samme, gamle oppskriften nå da, Robyn?

Mathias Rødahl Small Black Moon Killer (SOUNDCLOUD.COM/SMALL-BLACK)

Et velkomment eksperiment.

Mixtapen som fenomen er veletablert innen hiphopens sfære, men blant popartister er den et relativt uutforsket felt. Hvert år er noen av de beste hip-hop-albumene som slippes mixtapes. Styrken ved å gi ut album på denne måten er at alt gjøres utenfor aparatuset, det finnes ingen kreative begrensninger, ingen klarering av samples og i det hele tatt, ingen bekymringer. Det er en fri arena for å prøve ut ting man ellers blir sensurert eller kneblet på. Således gir det fullstendig mening for hip-hopere å gjøre det, ved for eksempel å pushe grensene for hva som er akseptabelt eller rappe over allerede etablerte hits. Men hvilken funksjon kan mixtapen ha for poppen?

For Small Black fungerer

4

Boligkjøperforsikring skaper balanse mellom kjøper og selger

5

gode grunner til at kjøper bør ha

boligkjøperforsikring: • Eierskifteforsikring er selgers forsikring, boligkjøperforsikring er kjøpers motvekt.

• Boligkjøperforsikring gir kjøper trygghet hvis det oppdages feil eller mangler ved boligen.

• Boligkjøperforsikring er en liten kostnad i forbindelse med bolighandelen.

• Kjøper får tilgang til spesialiserte advokater og profesjonell hjelp når de trenger det.

• Forsikringen sparer kjøper for tid og penger hvis noe oppdages, og man unngår økonomisk risiko.

Boligkjøperforsikring tegnes gjennom eiendomsmegleren din senest ved kontraktsignering.

in association with

www.help.no

tlf 07 123

post@help.no

MUSIKK

...?

den mer eller mindre som en hiphop-mixtape. Small Blacks debutalbum fra 2010, New Chain var et ganske fint, men litt traust stykke filtrerte åttitalls-pastisjer gjort i tidsriktig chillwave-format.

Det var pent og pyntelig nok, men manglet slagkraft og falt igjennom sammenlignet med artsfrender som Toro y Moi og Washed Out. De virket litt fanget i preteksten om å lage tidsriktig musikk, den følelsen eksisterer ikke her. De virker klar over at de kan gjøre hva de vil, og de gjør det. Denne friheten kommer til overflaten ved at de har med seg Heems fra Das Racist på et par spor, ved at de kan velte seg i uklarerte samples og ved at de høres enormt frigitte ut, som om noen har fjernet lenkene. I den forstand virker tittelen på debutalbumet rimelig ironisk.

Noen stor kunstnerisk prestasjon er aldri Moon Killer, men den planter et par interessante ideer, både hos Small Black spesielt og i pop-sfæren generelt. Den viser at det ikke nødvendigvis trenger å eksistere en mur mellom hipster-rap og hipster-pop, at disse marginale sjangrene godt kan overlappe hverandre, og den viser at mixtapen er et like velkomment element i poppen som i hip-hopen. Small Black har også fått testet ut et par ting som definitivt funker for dem. Tittelsporet, «Moon Killer», sprudler på en måte som Small Black ikke har gjort tidligere, og denne gleden, nærmest ekstasen, tilfører dem en ekstra dimensjon og viser at dette er en retning å følge. De får også prøvd seg på pop-collage i låter som «Love’s Not Enough» og «Late Night

G». Førstnevnte baserer seg på Drakes «I’m On One» og Nicky Minajs «Your Love», og rekontekstualiserer dem og gjør noe helt annet og ganske glitrende utav dem. «Late Night G» mixer Carpenters og Christopher Cross på en måte som er ingenting mindre enn himmelsk. Ellers er det mye stallfyll. Så oppsummert er «Moon Killer» et interessant og kjærkomment eksperiment, selv om den er et stykke fra å være noen glitrende plate.

Håvard Ringen SUNTURNS Christmas (Spoon Train/Cosmos)

Mer jul i monitor takk.

Tilhører du de som mistet julefølelsen i samme forbindelse som jomfrudommen, og har gitt opp håpet om å få den tilbake?

Julefølelsen altså. Da skal du sjekke ut Sunturns soundtrack til juletida. En finfin blanding bjelleklang, emo og nostalgi.

Sunturns er en bandkoalisjon i Oslos indiescene, bestående av mylittlepony, The Little Hands of Asphalt, Einar Stray og Monzano.

Personlig har jeg vanskelig for å skille de nevnte bandene fra hverandre, så når de først er på det kapitalistiske kjøret, og har tonet sammen til juleplate, kan de like gjerne innse fordelen av fusjonering. Folkete indiepop med Brian Wilson-referanser er stikkordet. Ikke et dumt utgangspunkt for julealbum. Sunturns har beundringsverdig nok brukt sommeren på å pimpe gløgg og mane fram julestemning. Resultatet er ti spor med en balansert dose klokkespill, juletematiske tekster

4

og lune toner som varmer et mørkt novemberhjerte. Det hører med til historien at gutta har effektivisert innspillingen med å spe på med seks julelåter fra katalogen til henholdsvis mylittlepony og Low. Hvorpå Lows «Just like Christmas» er det definitive høydepunktet. Den har alt jeg ønsker av en julelåt, med den universelle julefeelingen kombinert med kjære geografiske referanser.

Myke toner pakket inn i vatt, og en låt om et band i snødrevet på vei fra Stockholm til Oslo. Mer trenger du strengt tatt ikke for å skape litt julemagi. Sunturns viser med flere eksempel at de har knekt koden selv også. Nydelige «The Closest I Can Get», er selve lydsporet til siste dansen på juleballet. Den langsomme takten kombinert med ensom klang, sender tankene mot en folketom gymsal med lydømfintlige vegger, og jeg ser for meg det ensomme paret som danser til bandets siste låt. Tidlig 60-tall, vannkjemmet hår og keitete gutter dresset i duse pasteller. Sukk! Sunturns ruler når de skamløst forfører følelsessenteret. De kontrastfylte låtene med julemelodi og tekster om julenissen som ikke finnes kunne jeg gjerne vært foruten.

Christmas representerer med det den sentimentale nostalgiker så vel som den nøkterne betrakter.

Sistnevnte hører ikke hjemme på en juleplate. Om dere går svanger med en oppfølger kan det jo være en idé å smi mens pepperkakene ennå er varme. For dere er et kjært tilskudd til julemusikken, og vi liker dere så inderlig godt når dere slipper hemningene og kaller ei jul for ei jul.

Inger Lise Hammerstrøm

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Foto: Andrew Amorim

LARS VAULAR Du Betyr Meg (NMG/G-HUSET/COSMOS MUSIC)

Hiphopen etter hiphopen.

Jeg må innrømme at jeg har gruet meg fælt til å anmelde oppfølgeren av Helt om natten, helt om dagen.

Både fordi jeg klinte til med en brautende sekser forrige gang Vaular slapp skive, og fordi de fleste vel kunne se at han allerede på den tiden var i ferd med å gli over i helt andre sjangerlandskap enn «rap». Den nervøsiteten dempet seg ikke akkurat ved første gjennomlytting av Du betyr meg, for dette er ikke en rapskive i ordets originale betydning. Vel, kanskje egentlig ikke i noen som helst betydning. Post-hiphop er tydeligvis den nye båsen, og den sitter jo fint den altså. For her er det rap, og det er beats, og det er sang, og det er synth. Men det er noe annet … noe jeg ikke har hørt før. Og det tar noen runder i CD-spilleren før det setter seg, men da setter det seg til gjengjeld som tyggis under pulten. På mange måter er hvert spor en ny subsjanger, et nytt sound, et nytt prosjekt, men med en eller annen rød tråd som fungerer

5

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

62

11/2011

som bare faen. Det føles nært og personlig med Thomas Eriksen og Anand Chetty bak samtlige produksjoner, og ikke minst fordi man denne gangen har samlet hele wonderkid-kompisgjengen på én og samme plate. Vi snakker Vaular med drypp fra Fjorden Baby!, A-Laget og John Olav Nilsen & Gjengen. En jævla unik maktoppvisning, og sikkert litt sjalusi-irriterende for andre kompismusikkollektiv der ute som tror de har noe av det samme på gang. Men nok runking nå. Du har sikkert allerede fått med deg at Du betyr meg er forløsende (for noen sikkert kjedelig) fri for låtene som gjorde Vaularen til norsk popstjerne. Ingen basstunge, synthdominerende steke-anthems, ingen glade hoppesanger om solbriller, men derimot elleve spor som stiller ganske tunge krav til deg som lytter. «Denne er for radio, min hemmelige radio», synger Lars på åpningssporet «Aldri for pen for pønk», og noe sier meg at han ikke mener P3. Tekstene denne gangen er muligens enda mer komplekse og introverte enn tidligere, og jeg merker at jeg ikke skal forsøke å gå inn i noen håpløs akademisk tolking av dem.

Sånn må det kanskje bare være.

Istedet henger jeg meg opp i Vaulars fascinerende flow og rytmelek på «Nede i byen» og «Supernaiv», hvor fantastisk funky «Hundre sanger» er (Anand, du er et monster!), gåsehuden som reiser seg på ryggen under personlige «I disse dager», hvor fett det blir å spille «Når eg kommer hem» (med super-flettevers fra Store P og Vågard) på neste hjemmefest , og ikke minst hvordan Lars bare kaster inn en overlegen hiphop-låt («I min leilighet») mot slutten av skiva for å vise hvor lista fortsatt ligger, selv om han nå har resten av miljøet fjernt i bakspeilet (men for noen vers fra OnklP, @V4g4rd og Flex da!). Og selv om enkelte hiphop-hoder sikkert kommer til å hate på Du betyr meg, burde miljøet istedet være takknemlige for at Lars Vaular fortsatt selv anser seg å være «sinnsykt hiphop» i en tid hvor mye norsk rap har blitt kjedelig flinkis-drevet, generisk og forutsigbart. Det funker å være seg selv folkens, men da må man faktisk ha et ordentlig talent, ikke bare en Westerdals-ishk bransjehype. Mon tro hvem som er neste mann ut til å ta en sjanse?

Mathias Rødahl

MUSIKK TLF.: 23 31 61 00 STATRAVEL.NO

jORDEN RUNDT OSLO – MADRID - LIMA // BUENOS AIRES - AUCkLAND - SYDNEY - SAIGON // FRA kR. 17.450,BEIjING - OSLO

Hadde det i alle fall bare vært morsomt …

CIR.CUZ Alt Til Sin Tid (COSMOS)

Min avsmak for enkelte deler av norsk poprap er veldokumentert, så det er mulig det blir litt feil av meg å anmelde den ytterste fløyen av sjangeren, representert av Sarpsborg/Skien-duoen Cir. Cuz. Men som vi skal komme fram til senere i denne anmeldelse, så er jo verden faktisk ikke rettferdig. Først katastrofalt upassende promotert som «det nye Karpe Diem» av plateselskapet Cosmos (gamle Bonnier), som nå litt mer korrekt har valgt å referere til M.A.T.Z og Lex Press som en «popgruppe» i presseskrivene sine. Latterliggjort av sine rap-«kolleger», dog ikke helt inne i varmen til den «folk flest»-smiskende delen av bransjen, stiller Cir.Cuz seg likevel i annen posisjon enn for eksempel Erik & Kriss. I likhet med duoen fra Bærum, som åpenbart har vært en stor inspirasjonskilde, serverer Cir.Cuz også en blanding av cheezy produksjoner, allsangmonotone refrenger og vers som er vanskelig å ta seriøst for en rapkjenner. Men der Kriss ble invitert til å være med på National Cypher tidligere i år, hadde det på sin side vært totalt utenkelig å se Cosmos nye rapmelkeku i samme setting. Det finnes nemlig ikke étt eneste bindeledd mellom gruppa og det norske rapmiljøet, noe jeg ikke tror vil forandre seg med det første. Men problemet er likevel ikke skamløsheten og det hyper-kommersielle uttrykket. Det er derimot noe uvanlig døvt og ukult over Cir.Cuz, som rett og slett er umulig å overse, samme hvor mye jeg forsøker å gi Alt Til Sin Tid en sjanse. Musikken er så totalt strippet for egenart, fantasi og talent, at man nærmest river av seg håret i frustrasjon over at andre norske rappere med alle disse

1

YELAWOLF Radioactive (SHADY RECORDS/UNIVERSAL MUSIC)

Bestem deg da, mann!

Det var omtrent så jeg fikk klump i halsen da jeg første gang hørte fantastiske «Pop The Trunk», et av sporene på Yelawolfs gjennombruddsmixtape Trunk Muzik som droppet i januar 2010, og som også bød på uforglemmelige øyeblikk som «Lick The Cat», «F.U», «Speak Her Sex» og ikke minst «Love Is Not Enough». At den «oppdaterte» versjon av tapen som ble sluppet senere på året (etter at han signet med Interscope Records) føltes litt mangelfull, til tross for at den inneholdt flere av de samme sporene, var ikke noe som holdt meg oppe på natta. Heller ikke at han tidligere i år valgte å skrive under med Eminem og hans Shady Records, i likhet med lyricist-kvartetten Slaughterhouse.

På mange måter var Yelawolf og Eminem et samarbeid som virket fornuftig. To hvite rappere som har vokst opp med svart kultur, begge fra crappy familieforhold, og med et imponerende ord- og flow-arsenal til sin rådighet. Men bransje er bransje, og Eminem har ikke akkurat levert sitt beste materiale på skive den siste tiden.

Til tross for at han fortsatt har rapkunstene i seg, noe han

4

kvalitetene aldri kommer til å få den samme sjansen til å spre musikken sin. Men selvfølgelig, Cosmos er ikke her for å gi verden kvalitetslåter, de er her for å tjene penger på den norske befolknings «dumbed down» musikksmak, for deretter å skryte av det på Twitter. Og det er selvfølgelig lov det. Men når vi snakker om en gruppe som fant på navnet sitt i løpet av 30 minutter etter mas fra plateselskapet, er det unødvendig å si at man har å gjøre med musikk som er laget på helt feil premisser, med et uoriginalt lydbilde som kun kan beskrives som en blanding av Akon og Erik & Kriss + et uoppnåelig ønske om å høres ut som Karpe Diem. Og det hadde liksom vært greit nok, så lenge man ikke gjorde det utenkelige, og lagde en skamløs kopi av Magdis svært personlige «Tusen Tegninger».

Avslutningssporet «Frelser» må nemlig sies å være norsk raphistories drøyeste eksempel på flow-biting, så ille at jeg tar meg selv i å lure på om Magdi har vært hos logoped siden forrige album, eller om jeg egentlig sitter og hører på en Torsdag kveld fra Nydalen-parodi.

At ingen i Cosmos, som jo også er «hjemmet» til Karpe Diem satt ned foten og sa «Faen i hællvette gutta, det hær e jo plagiaat!!», vil nok alltid være et bransjemysterium av dimensjoner. Then again, kanskje det ikke er meningen at jeg skal forstå meg på karer som lirer av seg linjer som «hun er en stjerne, hun er modell/viser seg toppløs i FHM/hun er en diva, er spesiell/kaster klærne som en profesjonell» når de skal beskrive drømmedama, og kanskje jeg og mitt «elitistiske» musikksyn må la folk få lov til å lage den drittmusikken de selv vil. Men én ting er i alle fall sikkert, og det er at der jeg kommer fra, så er det aldri ok at en voksen mann synger «na-na-na-na-na-na-na». Aldri.

Mathias Rødahl

vanligvis beviser på andres låter.

Så … har den edruelige Marshalls evne til å fylle albumene sine med kjedelige spor smittet over på Yelawolfs debut-studioalbum?

Jeg tror det rette svaret er både og. Radioactive har nemlig blitt en svært sjanger-variert skive, med et spenn som beveger seg helt fra knallharde Memphis-beats til soft rock-aktige radiofrierier.

Sistnevnte, representert av spor som «Made In The U.S.A», «Everything I Love The Most» og «Radio» kan nok skape problemer for enkelte raplyttere. Da må det likevel nevnes at «Radio» på mange måter er en slags finurlig parodi av musikken man må lage for å få kommersiell spilletid om dagen, men med en tekst som gir referanser til klassiske raplåter og blant annet serverer linjer som «You’ll never hear Black Star cause the program director is mostly deaf/and you’ll never hear Triple 6 cause we live in the midst of the bible belt». Men denne blandingen av «hvitt» og «svart» sound burde ikke komme overraskende for fans av Yelawolf, som valgte å slå seg sammen med Lil Jon på den strippeklubb-passende førstesingelen «Hard White (Up In the Club)», for deretter å hente inn den exrappende stadiorockeren Kid Rock for andresingelen «Let’s Roll», ingen av dem forøvrig i nærheten

av å være skivas beste øyeblikk.

Da må vi nemlig skippe fram til spor seks og «Throw It Up», som i mine øyne er den beste Yela-låta siden «Pop The Trunk». Kanskje til og med bedre. Og selv om Eminem her leverer et mildt sagt oppsiktsvekkende vers, er det først og fremst den tidligere Three 6 Mafia-dronningen Gangsta Boo og låtas fantastiske WillPower/ Eminem-produksjon som sørger for at man reiser seg med mean mug og knyttede never så fort pianoet begynner å spille. Andre høydepunkter er Shawty Fatt/ Mystikal-samarbeidet «Get Away» (hallo, han har med Mystikal for faen?!), aggro-angrepet «Growin’ Up In The Gutter» (med Rittz), kjøretur-perfekte «Good Girl» og «The Hardest Love Song In The World», og til dels Diplo/ Borgore-produserte og dubstepleflende «Animal», med den vakre Rihanna-inspirasjonskilden Fefe Dobson på refrenget. Men til tross for mange fine brikker, føles puslespillet aldri helt komplett, og det hadde nok vært smart å konsentrere albumsoundet litt mer før man ga ut denne sjangerorgien.

Mathias Rødahl

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

OSLO – DUBAI – BANGkOk – SYDNEY AUCkLAND - LOS ANGELES - OSLO FRA kR. 10.950,-

OZ, NZ OG FIjI AUSTRALIA

FRA kR. 9.450,-

NEw ZEALAND

FRA kR. 9.250,FRA kR. 10.450,-

FIjI

SURFEkURS 5 DAGER SYDNEY FRA kR. 3.990,BYRON BAY

LATIN-AMERIkA ARGENTINA

FRA kR. 7.600,-

BRASIL

FRA kR. 6.500,-

PERU

FRA kR. 8.650,-

SPANSk SPRÅkSkOLE I BUENOS AIRES FRA kR. 2.550,7 DAGER TRADITIONAL INkA TRAIL FRA CUZCO FRA kR. 3.150,4 DAGER

AFRIkA kENYA

FRA kR. 5.700,-

SØR-AFRIkA

FRA kR. 6.250,-

TANZANIA

FRA kR. 5.850,-

SAFARI NAIROBI TIL ZANZIBAR FRA kR. 8.790,10 DAGER jOBB FRIVILLIG MED hVIT hAI FRA kR. 4.650,I CAPE TOwN 7 DAGER

ASIA INDIA

FRA kR. 4.750,-

VIETNAM

FRA kR. 6.550,-

BALI

FRA kR. 6.550,-

jOBB FRIVILLIG MED PANDAER OG OPPLEV FRA kR. 12.500,kINA 14 DAGER

VERDENS STØRSTE

REISEBYRÅ FOR UNGDOM OG STUDENTER

PRIS PÅ FLY ER INkL. SkATTER OG AVGIFTER MED FORBEhOLD OM LEDIG PLASS. GjELDER kUN FOR UNGDOM UNDER 26 ÅR, STUDENT OG LæRER. VILkÅR OG BETINGELSER GjELDER FOR REISEPERIODE PÅ NOEN AV FLYPRISENE.

11/2011

63

GD

FæDrelanDsvennen

TønsberG blaD

øsTlanDeTs blaD

FreDriksTaD blaD

Drammens TiDenDe

«ÅRETs BEsTE NORsKE KOMEDIE!» MORGENBLADET

PÅ DVD OG BLU-RAY NÅ!

FILM

Ruben Östlund er ute med pekefingeren igjen.

Tekst Ole-Morten Algerøy Foto Marius Dybwad-Brandrud

Ruben Östlund, snart kinoaktuell med

Play, forteller at han nettopp er kommet hjem fra Strasbourg. Der presenterte han filmen for et dommerpanel bestående av EU-parlamentets medlemmer, men måtte se seg slått av franske Snøen på Kilimanjaro. «Det er så jævlig mange fransktalende representanter i det der EU-parlamentet …», forklarer han. Han virker imidlertid fornøyd og skjenker seg et glass appelsinjus.

Mm, det der så godt ut! Play er basert på faktiske hendelser. Hva var det som vekket interessen din ved denne ransbølgen som fant sted i Göteborg for et par år siden?

– Det første jeg la merke til var at ranerne var veldig unge, mellom 12 og 14 år, og at de gjennomførte disse ranene ved hjelp av en retorisk felle – et rollespill. Jeg klarte ikke la være å bli fascinert av denne sindige og sofistikerte metoden. Knepet heter «the brother trick», og går ut på at ranerne konstruerer et problem som ikke finnes. For eksempel kunne de hevde at et av ofrene hadde stjålet mobiltelefonen til noen de kjenner, og med dette problemet som alibi lurte de med seg barna til et sted utenfor allfarvei, for så å rane det de hadde av verdisaker. Det andre som fascinerte meg var at ranerne var svarte og ofrene var hvite, noe som ble presisert i artikkelen: «Fem svarte raner tre hvite». Med dette som utgangspunkt begynte jeg å researche, jeg leste gjennom alle rapportene, det fantes 40 rettssaker og da selvsagt et enormt mørketall, og så intervjuet jeg flere av de involverte. Det ble gjennom intervjuene veldig tydelig at ranerne, til tross for den lave alderen, bevisst hadde

spilt på dette stereotype og fordomsfulle bildet av den svarte mannen.

Var det til en viss grad dét du ønsket å gjøre med filmen også, å spille på fordommene til publikum?

– Jeg vil at man som publikum hele tiden skal konfronteres med det forutinntatte bildet man har av disse guttene, måten man selv ser på dem. Filmen er gjort ut ifra et skandinavisk perspektiv, selv tilhører jeg jo denne normative gruppen. Så for meg var det også interessant å utforske mitt eget blikk på «de andre». Men det var også mange andre aspekter jeg var interessert i, for eksempel at ranerne kom fra den ene siden av byen og ofrene fra den andre siden.

I hvilken grad er filmen en kommentar til svensk integreringspolitikk?

– Det blir den jo uansett hvordan man vrir og vender på det. Selv har jeg ikke vært helt sikker på hva det var jeg ville kommentere, men det er åpenbart noe som ikke fungerer.

Det at man har anledning til å skape disse fordommene, disse forestillingene om hverandre, kan være et resultat av at man ikke har nok personlige erfaringer med den andre gruppen.

Göteborg er, akkurat som alle andre europeiske byer, en oppdelt by: de som har penger bor på den ene siden, og de som ikke har penger bor på den andre siden. På denne måten har man gode forutsetninger for å konstruere bilder av hverandre.

Hvor mye av filmen handler om omgivelsene rundt dette spillet? Om de passive menneskene på trikken, på kjøpesenteret, og så videre. Hvilket samfunn er det du prøver å beskrive?

– Det var gjennomgående i rettssakene at barna hadde veldig høy terskel for å be om

hjelp, de ville ikke tape ansikt liksom. Han som var produsenten min på Gitarmongo fortalte at da han var barn sendte foreldrene ham ut for å leke med en lapp rundt halsen hvor det stod hvor han bodde. På den måten forventet foreldrene at noen ville ta ansvar om det skulle hende noe. Slik er det ikke i dag. Barn er oppdradd til å ikke prate med fremmede, og voksne er redde for å blande seg opp i andres barneoppdragelse. Dessuten tror jeg tilskuerne valgte å forholde seg så passivt til situasjonen i frykt for å bli oppfattet som rasistiske eller fordomsfulle. Når dét er sagt så hendte det jo ved flere anledninger at voksne prøvde å gripe inn på forskjellig vis …

Jeg erindrer eksempelvis en ganske sint pappa?

– Ja, ranene fikk store konsekvenser for de berørte familiene. Flere av ungene turte ikke lenger å gå alene til skolen, de begynte å sove i foreldrenes senger og oppsøkte psykolog. Det er klart at dette fører til en følelse av maktløshet og frustrasjon hos foreldrene, noe som kommer til uttrykk i en av de siste scenene.

Vil du driste deg til å sammenlikne tematikken i De Ufrivillige og Play?

– Gruppen og gruppementaliteten er temaer jeg forsøker å skildre i begge filmene. Et aspekt ved dette som jeg synes er veldig interessant ble eksemplifisert ved et spørsmål jeg fikk av en fransk tv-journalist: «So, you don’t like black people?». Det fikk meg til å tenke, hva er det som gjør at man ser på disse fem individene som representanter for en gruppe?

Hvordan har det seg at disse fem karakterene får representere svarte mennesker? Om et individ fra en gruppe vi ikke føler tilhørighet til, gjør noe avvikende, lar vi dette avviket bli representativt for hele gruppen.

Det er helt absurd når man begynner å zappe mellom kanalene.

Alt ser faen ut som den samme filmen!”

I De Ufrivillige forteller du flere parallelle historier. Hvorfor har du valgt å kun fokusere på ett plott i Play?

– Delvis var det fordi jeg ville forsøke å bevege meg videre, men også fordi jeg følte at jeg kunne få inn så mange ulike aspekter og perspektiver ved bare denne ene historien.

Men jeg lykkes jo ikke helt i å bare fokusere på én historie, jeg måtte hente inn noen andre elementer for å skape en slags dynamikk.

Kameraarbeidet til Marius Dybwad-Brandrud, med lange tagninger og zoomshots, har nærmest blitt en slags signatur i din filmografi.

Hvordan bidrar kameraarbeidet til å formidle budskapet i filmene dine?

– Ideen er å gi publikum et overblikk som i det ene sekundet kan oppleves som humoristisk – og i det neste ubehagelig. For tilværelsen er slik, den er verken det ene eller det andre.

Jeg vil etterlate publikum alene med filmen, jeg vil ikke fortelle dem hva jeg synes er morsomt eller tragisk, det får de vurdere selv.

Hvorfor har du valgt å legge deg på en linje med såpass dokumentarisk regi?

– Jeg vil heller kalle det naturalisme eller realisme, ofte føler jeg at folk blander disse begrepene. Dokumentarisk betyr jo at aktørene ikke spiller noen karakter, at de har sine naturlige egenskaper og beveger seg i miljøer og situasjoner som ikke er iscenesatte.

Realisme betyr at man har et uttrykk hvor man prøver å etterligne virkeligheten og det er nettopp dét jeg driver med. Det er helt absurd at når man ser på TV og begynner å zappe mellom kanalene, at for faen alt ser ut som den samme filmen! Hvordan har det seg at det fiktive uttrykket vi har på film i dag ikke er mye bredere? Jeg ser jo med en gang at ingenting står på spill når Tom Cruise dingler fra et helikopter – han ville jo aldri gått med på noe slikt! Jeg prøver å forholde meg til det fiktive uttrykket på en annen måte.

Play (Plattform / Arthaus) har kinopremiere 27. januar.

11/2011

65

FILM

Hysteria Regi: Tanya Wexler Med: Maggie Gyllenhaal, Hugh Dancy, Rupert Everett, Gemma Jones, Jonathan Pryce Good vibrations.

Engelsk lystspill slik britene liker det: kostymert selvironi med Wildks panche og stiv overleppe. Eller for å si det med filmens første rullegardin: «A film based on a true story. Really».

Storyen er som følger: Oppgitt ung lege, Dr. Grenville (Dancy), går på veggen over hospitaletablissementets manglende forståelse for moderne medisin. «Det er bakterier som er problemet!», roper Grenville, mens overlegene rister på hodet.

Med andre ord befinner vi oss i historismens lune og lunefulle

4

plysjmørke, hvor 80 prosent av Londons kvinner – får vi vite – led av hysteri i en eller annen form.

Altså, tiden hvor progressiv legevitenskap, freudiansk analyse og salige innfall barker sammen med konservative krefter og utsøkt dobbeltmoral.

Midt i denne grenseoppgangen havner Dr. Grenville, idet en ny praksisplass åpner seg hos Dr. Dalrymple. En ekspert på hysteri med – og hold deg fast – fingeronani og orgasmegaranti som metode. Den nye læregutten blir snart en mester, men hva gjør man når leddene stiver, hånden svikter og orgasmen – terapien – uteblir? Svar: Elektronikk!

Det er her Hysteria er et overraskende friskt skudd på den engelske komediegrenen. Fortellingen om, og synet av, kvinner

i alle aldre og alle fasonger som blir behandlet (tilfredsstilt) bak et minisceneteppe av gull og purpur, er overraskende underholdende og rødmefremkallende kost: Olje og musk på lanken og lanken oppunder skjørtene, til kvinnene synger og doktorene tørker svetten av moralens rene panne. Skrudd – akkurat som 1880-tallet selv.

Legg til uskyldsren romantikk, en god rolleprestasjon av Hugh Dancy og en kvikk Maggie Gyllenhaal, og fortellingen om en tidligmoderne brytningstid har blitt til en god blanding av upretensiøst historiehygge og vennligsinnet moro. En utmerket familiefilm, hadde det bare ikke vært for innholdet.

Ragnhild Brochmann Premiere 25. november

hverandre, egentlig? Hvorfor denne lette, nervøse flørt uten tilløp til kjærtegn? Og hvorfor vise hverandre antydninger til dissonant emosjonell ladning hvis møtet er en første date, hvis mening er å seile pent på dypets overflate mens alt ennå er trygt?

Ved samtaletema, skuespillernes uforklart skiftende minespill og skiftende språkdrakt – fra engelsk (James’ språk) via italiensk, til fransk (hennes språk) og tilbake igjen – markerer Kiarostami aktivt et uvisst og iscenesatt territorium mellom to mennesker. Det eksakte forholdet dem imellom forklares aldri, like lite som hovedaktørene noen gang er i stand til å forklare hverandre hva de eventuelt har, ikke har, eller ønsker at de hadde.

Slik fungerer det kjærlighetens wasteland regissøren ønsker og skisserer godt, uten å være i stand til å forløse den emosjonelle dybden tematikken rommer. Til det er samstillingen handling og boken-som-tematiskrammefortelling for generell, om meningen er at kopi-original-problematikken skal tangere parets forhold/ikke-forhold. På samme måte er karakterenes påfallende uendrede personligheter – tiltagende tvetydighet til tross – et fint, men for statisk grep.

Pluss for befriende fravær av forklaringstrang og kausalitet, men en større konseptuell stringens hadde fått dramatikken til å skinne sterkere.

Ragnhild Brochmann Premiere 25. desember

The Rum Diary Regi: Bruce Robinson Med: Johnny Depp, Amber Heard, Giovanni Ribisi, Aaron Eckhart, Richard Jenkins Ikke alle kan være Terry Gilliam.

Det begynner med Johnny Depp på et trasha hotellrom og replikken: «I tend to avoid alcohol … when I can», før morsom musikk hinter til at det kommer han absolutt ikke til å klare. Tittelen tilsier en alkoholisert hverdag og alle husker jo hvordan det gikk forrige gang Depp spilte Hunter S. Thomson. Men dette er ingen ny Fear and Loathing, og den surrealistsk komedien det legges opp til, følger ikke.

Mannen befinner seg i San Juan på 60-tallet. Han får jobb som horoskopskribent i en avis, blir kompis med noen journalister, ser på hanekamp og involveres i en plan om å bygge et ulovlig hotell. Men mest av alt kjører han bil. Over landeveier, gjennom byen, ned trapper og ut på en brygge. Istedenfor et tema med tradisjonell historieoppbygning, består filmen av en serie mer eller mindre urelaterte episoder, lappet sammen av bilkjøring.

Hver gang du tror du har funnet en rød tråd, hopper tema over til noe nytt. Det eneste konsekvente er bilpassasjerer som prater så mye om hvor fint det er i Puerto Rico at det kan minne om et program på Travel Chanel. Den siste halvtimen forandrer stilen, og det virker som poenget er å lage en slags opphavsberetning om Hunter S. Thomson, før han ble spesielt interessant.

Mange scener er alt for lange og får filmen til å fremstå som energiløs og kjedelig. Det er fine bilder, koselig musikk, og Puerto Rico virker som et fint feriested, jo visst, men handlingen er for schizofren til å henge med på.

Der Terry Gilliams (regissøren av Fear and Loathing) trumfkort nettopp var å fremstille galskap på en leken måte, snubler Bruce Robinson i sine egne karakterer.

Den utradisjonelle oppbygningen fungerer ikke, og føles som en skolestil der hver setning begynner med: Og så kjørte vi til …

Torgeir Blok Premiere 25. november

2

Møte i Toscana Regi: Abbas Kiarostami Med: Juliette Binoche, William Shimell, Jean-Claude Carrière, Agathe Natanson, Gianna Giachetti, Adrian Moore, Angelo Barbagallo, Andrea Laurenzi Pittoresk wasteland.

En mann, en kvinne, et forhold. Kanskje.

Gjennom én dag og ett langvarig møte, treffer vi to beslektede mennesker over en samtale om mannens nyeste bok, Certified Copy. Et nytt verk – ikke om kunsten i reproduksjonens tidsalder – men om kopiens historiske parallelleksistens med originalen, fra Romerriket og frem til i dag. Tese: Kopien verken er eller har noen gang vært originalen mindreverdig, ergo bør originalitetsdiskursens forrang devalueres og kategoriene likestilles. Mener mannen, mener James.

Utfra bokens tematikk og James’ logiske rasjonale, pakkes handlingen ut stykke for stykke. Kvinnen forsøker å utfordre tesen med referanser til eget kunstgalleri, til eget liv, til andres opplevelser og praktiske eksempler, mens James lytter, nikker, smiler – interessert, ikke usjarmert, men også aktpågivende. Samtidig beveger bilen seg på vei til et sted hun ønsker å vise ham. En hyggelig opptakt til et møte preget av en forventning, en tiltrekning og en innforståtthet det i tiltagende grad er vanskelig å sette fingeren på.

For hvor godt kjenner de

4

66

11/2011

FILM

PÅ DVD OG BLU-RAY NÅ!

En ubehagelig sannhet PLAY Regi: Ruben Östlund Med: Yannick Diakité, Kevin Vaz, Anas Abdirahman I Göteborg i tidsrommet 2006 til 2008 ble nesten 40 barn ranet av en liten gruppe ungdommer med innvandrerbakgrunn. Med dette som utgangspunkt har Ruben Östlund laget filmkunst (slik svenskene kan best) om en feilbarlig integreringspolitikk, psykologi på mange plan og om fordommene vi helst vil grave ned.

De Ufrivillige fra 2007, for ikke å glemme kortfilmsuksessen Händelse vid bank fra 2009, satte Östlund på kartet som en ambisiøs regissør og som skandinavisk kultureksport av den aller fineste sorten.

Der De Ufrivillige tar for seg, gjennom flere parallelle historier, enkeltpersonens konflikt med en gruppe, portretterer Play i stor grad konflikten to grupper imellom, gjennomgående dedikert til ett hovedplott.

Ved å spille på våre fordommer og tradisjonelle oppfatninger av gjengkultur, samt ved å konstruere og presentere ikke-eksisterende problemscenarioer, klarte Göteborg-kidsa på imponerende vis å lure sine ofre. Med ett av disse ranene som ramme for historien, lar rekken av sidepoeng seg elegant utspille i kulissene: De passive tilskuerne man despe-

6

rat streber etter å ikke kjenne seg igjen i, blir nærmest et slags bilde på det kalde samfunnet vi kanskje lever i. Også de pårørendes respons bidrar til å nyansere konflikten i enda større grad.

Play er i aller høyeste grad en politisk film, dog på en observerende heller enn diagnostiserende måte. Den er kritisk uten å være moraliserende. Östlund mønstrer et ubehag og en kleinhet som tidvis slår over i klaustrofobi. Som publikummer tvinges man hele tiden til å konfronteres med sitt eget (dårlig funderte?) syn på det som foregår.

Måten Östlund får skuespillerne til å kommunisere med hverandre og omgivelsene på, samt det eminente kameraarbeidet til Marius Dybwad-Brandrud, er andre faktorer som bærer fortellingen fram. Sistnevnte gir deg følelsen av å være en av de handlingslammede tilskuerne som filmen også skildrer, grunnet sitt nøkternt observerende og tidvis passive uttrykk. I likhet med ranerne spiller filmen på våre forutinntatte sosiale forestillinger. Slik blir publikums rolle som observatør nærmest en reell karakter i fortellingen. Play er som å bli vekket av en stor bøtte isvann om morgenen – for så å se seg selv i speilet og skjønne litt mer.

Ole-Morten Algerøy Premiere 27. januar

11/2011

67

FILM

A Dangerous Method Regi: David Cronenberg Med: Keira Knightley, Michael Fassbender, Viggo Mortensen, Vincent Cassel, Sarah Gadon Sjeselong-drama.

Hvor ble det av David Cronenberg? Her har han valgt det endeløst fascinerende temaet psykoanalyse og prestert å gjøre det både tungt og nærmest irrelevant. Historien om Carl Gustav Jung, Sigmund Freud og den uhelbredelig gale kvinnen som førte psykoanalysen på banen, blir fort en seig kjærlighetshistorie som gjør at du lener deg ambivalent tilbake i stolen. Jeg forventet den intense spenningen fra Cronenbergs tidligere film History of Violence iblandet galskapen i Videodrome, i stedet fikk jeg et visuelt

3

vidunderlig, men intetsigende kostymedrama der to professorer diskuterer spørsmål man ikke har stilt.

Det er befriende at det kastes rundt på psykoanalytisk sjargong og historiske detaljer som det forventes at vi skal være intelligente nok til å forstå. Til tider føles det som man er flue på veggen i de opphetede diskusjonene mellom storhetene Freud og Jung hvor de legger grunnlaget for en nytenkning knyttet til tidlig 1900-tallets patriarkat, det potensielt positive ved enhver seksuell raritet og monogamiets tåpelighet.

De finkjemmede herrene leverer fine prestasjoner: Intense og individuelle rolletolkninger der karakterenes gebrokne engelsk fargelegger, og småborgerlig narkotikabruk understreker den

historiske koloritten. Både Fassbender (som behersket og verdig aristokrat), og Mortensen (som karismatisk raring), er uventede og friske trekk. Keira Knightly, på sin side, gestalter dessverre en overdreven intensitet som får det til å virke som hun mest gjør seg til for en prisutdelingskomité.

Litt for langdrygt fokus på kjærlighetskonflikter skjemmer også. I en historisk skrupuløs fortelling som dette kunne man kanskje heller fokusere på underbevisstheten og den «transference» som skjer mellom Jung og menneskene rundt ham, i stedet for bare å gjøre dem – familie, elskere, venner, kolleger og pasienter – til virkemidler i en ulykkelig kjærlighetshistorie.

Siren Løkaas Premiere 2. desember

Trang fødsel Arietta Regi: Hiromasa Yonebayashi Med: Mirai Shida, Ryûnosuke Kamiki, Shinobu Ohtake (japansk originalversjon) Nøktern og overbevisende debut.

Arietta er den japanskeanimasjonskraftstasjonen Studio Ghiblis tolkning av Mary Nortons historie om lånerne, de knøttsmå folka som bor i vegger og andre avkroker og «låner» greiene dine. Manus er skrevet av Hayao Miyazaki, regissøren bak klassiske Studio Ghibli-perler som Chihiro og Heksene og Prinsesse Mononoke, samt Keiko Niwa, som var involvert i manusforfatteriet til den noe rotete affæren Tales from Earthsea (2006). Regissør Hiromasa Yonebayashi har tidligere operert som animatør for en

5

rekke prominente anime-filmer, og gjør en overbevisende debut i registolen. Har animasjonsregissører en registol?

Den forrige filmatiseringen av Lånerne, fra 1997 med tjukkasen John Goodman på rollelisten, har jeg ikke sett, så jeg er ikke i stand til å sammenlikne den med Arietta. Men siden den har rimelig lav user rating på IMDb, og siden teaser-traileren alene med sine drøye 30 sekunder er uutholdelig å se på, velger jeg allikevel å hevde at Lånerne fra 1997 er en skikkelig drittfilm, selv om den er regissert av Peter Hewitt, også kjent som Pete Hewitt, mannen bak Bill og Ted drar til helvete.

Arietta er derimot en god adapsjon av bøkene. Eller, nå har jeg riktignok ikke lest bøkene, så jeg er overhodet ikke i stand til å

vurdere dem opp mot filmen. Alt jeg vet er at jeg har sett Arietta, og jeg likte det. Upåklagelig animert; størrelsesforholdet mellom lånerne og menneskene med deres forskjellige fasiliteter åpner for noen visuelt interessante scener. Selv om den ikke er like episk i sitt omfang som Studio Ghiblis mest storslåtte, stormannsgale filmer er dette absolutt verdt å få med seg.

En nøktern, men på samme tid underholdende og rørende film, som skulle passe så hatten passer som kinounderholdning for hele familien i romjulen. Eller på hjemme-video senere, for den saks skyld. Det viktigste er at vi alle går sammen om å støtte Arthaus’ flotte distribusjonstiltak med vår kjøpekraft.

Rasmus Hungnes Premiere 25. desember

The Twilight Saga: Breaking Dawn - Part 1 Regi: Bill Condon Med: Kristen Stewart, Robert Pattinson, Taylor Lautner Slik Harry Potter og Dødstalismanen Del 1 plutselig byttet ut den drivende eventyr-rytmikken med et saktegående lokaltog, har også The Twilight Saga: Breaking Dawn - Part 1 fått transportetappens søvndyssende form.

Borte er den smektende actionromantikken, operakoret og de høyoktane synthstrykerne. Tilbake står fortellingen om et tilnærmet normalt amerikansk bryllup, et lykkelig ektepar og en serie hvetebrødsdager fullbyrdet med øm og uspennende elskov.

Kun lystige dynedun på villstrå og brukne sengestolper dagen derpå, avslører den ville vampyrsexen pressen lovet.

Slik passerer godt over en halv time. En nødvendig del av historien og en sympatisk homage til fansen, men også et godt eksem-

2

pel på hvorfor rulleteksten alltid kommer med det samme prinsen har kysset Askepott.

Ung (nesten) problemfri kjærlighet uten tredimensjonale karakterer, stort skuespill og dramatiske begivenheter egner seg bedre som fotoalbum.

Først etter halvgått løp kommer påminnelsen om den twilightske dissonansen: mennesket Bella er gravid med vampyren Edward.

Er det mulig? Og hva nå?!

Men selv ikke fødselen av en kanskje-demon, og Bellas potensielle død, generer det tiltrengte taktomslaget. Jacob surmuler som før, ulveflokken murrer, vampyrene samler seg og ektemannen fortviler – men dramatisk og spennende? Nei. Først når veene kommer og filmen straks er slutt, nærmer Breaking Dawn seg sitt gamle jeg.

Legg til pregløs vokalpop så fort handlingen varsler et mildt emosjonelt høydedrag, og kjedsommeligheten er komplett. Til neste år.

Ragnhild Brochmann Premiere 18. november

o n . lm n fi t s n fote o u L k i w. og film w st |w

ts n u k d n a l d Nor

ljø. t mi nd v i t utla krea t og inn- og d o g fra 012 de, ril 2 .no nen lærere p n a e .

5 Sp gjeste tfilm st 1 sfri .kuns ge i d t a k w n y S r. D Søk o / ww NKF 9 n nge . i r 4 o d r ig PB g w.v utfo w e v w l g i e å l Fag Kab 63 60 9 0 83 6 06 .no Tlf 7 s@nfk f t.nk pos

e kun l i o r e k s ing g n n a a mf e fagutd l fi rig og Toå

NORDLAND KUNST- OG FILMFAGSKOLE

68

11/2011

HELTENE FRA ”NISSENE PÅ LÅVEN” ER TILBAKE!

Blu-ray og dvd i salg allerede 14. desember!

KJØP DEM HOS www.sf-film.no

MERCURSENTERET 2. ETASJE KONGENSGATE 8 7013 TRONDHEIM TLF: 73 80 82 00

FILM

EN NY, SOLID THRILLER I STIL MED ZODIAC OG SEVEN. PRODUSERT AV MICHAEL MANN OG REGISSERT AV HANS DATTER AMI CANAAN MANN.

The Mill And The Cross Regi: Lech Majewski Med: Rutger Hauer, Charlotte Rampling, Michael York, Joanna Litwin, Dorota Lis, Bartosz Capowicz, Marian Makula Kunstnerisk frihet etter kunstens regler.

Dusige bilder av tåkete natur, barn som lager prompelyder med armhulen, folk som tortureres til døde, bondekoner som vasker dørkarmer og en vindmølle som vinker fra en fjellknaus i bakgrunnen. Det tar omtrent 27 minutter før noen prater, men innen da har du for lengst skjønt at historien ikke vil bli fortalt via dialog.

En rynkete Rutger Hauer spiller Pieter Brueghel den eldre, en flamsk kunstner på 1500-tallet

4

som likte å blande dagligdagse gjøremål med eksepsjonelle handlinger i sine malerier. Hele filmen er en reise inn i et av hans kunstverk, der Jesus blir spikret til korset, blant bønder, kuer og kråker. «My painting should be big enough to tell many stories», sier Hauer, og lar deg hilse på stadig nye skjebner. Diverse bondevirksomhet klippes sammen med vold og levende begraving, musikk, dans og kjærlighet.

Mens du svever rundt i en merkelig blanding av maleri, green screen og ekte landskap, kompenseres mangelen på dialog med høylytt romklang.

Bildene snakker for seg selv og det blir aldri kjedelig, men du må ta deg god tid og la blikket vandre med tankene. En scene

der en ung mann på piknik med sin kone, plutselig angripes og piskes til døde av uniformerte menn på hest, vil nok sitte igjen.

Da han henges opp på en stang og fugler spiser ansiktet hans, skaper mangelen på forklaring en ekstra klangbunn for meningsløshet.

«Do you think you can express this?», spør en mann, hvorpå Hauer fryser hele verden med en håndbevegelse, og sier «of course». Dette er så kunstig som kunstfilm kan bli, men det passer for så vidt for en polsk analyse av et flamsk maleri fra 1500-tallet. Å si den er for spesielt interesserte blir derimot en underdrivelse.

Torgeir Blok Premiere 25. desember

60 KVINNELIK. 3 TIÅR MED FORSVINNINGER. DETTE ER TEXAS KILLING FIELDS.

MED

SAM WORTHINGTON AVATAR

Ra.One Regi: Anubhav Sinha Med: Shahrukh Khan, Arjun Rampal, Kareena Kapoor, Priyanka Chopra, Sanjay Dutt, Satish Shah, Dalip Tahil, Shahana Goswami, Suresh Menon Lukten av grillet kylling.

Tidenes dyreste Bollywoodfilm begynner med en advarsel mot røyking og en liste over folk som filmskaperne vil gi en klem. En tøff type dreper tre jenter med sverd og sier «girls just fall for me» mens de faller til bakken.

Overdramatisk musikk er tilpasset hvert ord, og sterke farger minner om dag-TV på Disney Channel. Kulissene er som ut av Babylon 5, med blinkende lys og skjermer som viser liksominformasjon.

Hovedpersonen er en dataspilldesigner som lager

4

en superskurk kalt Ra.One. Da denne rømmer fra spillverdenen blir designeren selv til superhelt og tar opp kampen. De to sloss i overbelyste actionscener med 90-talls dataanimasjon uten logikk eller fysiske lover, og en bikarakter kaller det «love at first fight». Mye er lånt fra Terminator 2 og The Matrix, med lange sekvenser direkte kopiert, bare avbrutt av dansenummer med auto-tunet synging. Superskurken forsvinner i én time, og filmen blir en kjærlighetshistorie isteden, før noen husker hva de holdt på med og Ra.One kommer tilbake.

Det øses på med billig humor. Helten får alltid slag i balla og en homofil sikkerhetsvakt slikker seg om munnen for hver piercing metalldetektoren hans oppdager. Da en dame blir slått i hodet kommer det høylytt

fuglekvitter. Musikken henviser ofte helt bokstavelig til hva det er vi ser på, tekstinga er ikke alltid tima med replikkvekslinger og slow-motion brukes på de merkeligste steder. Plutselig kommer en anti-reklame der helten forklarer publikum at røyking er dødelig.

Men i kinosalen vibrerte det av latter og smittsom filmglede.

Folk snakket høyt og klappet når store stjerner dukket opp. Noen hadde med en grillet kylling hvis lukt lå som tåke i salen. Det var morsomt som faen og skapte en utrolig kinoopplevelse. Vel er alt uhorvelig banalt og overdrevet, men det er gjort med glimt i øyet og stort budsjett. Som en Tromafilm på steroider, er Ra.One en eneste kavalkade av «so-bad-it’sgood».

Torgeir Blok Premiere: 26. oktober

CHLOE MORETZ KICK-ASS

JEFFREY DEAN MORGAN JESSICA CHASTAIN WATCHMEN

TREE OF LIFE

pÅ bLu-RAY OG DVD

21. DESEMbER 11/2011

71

FILM

Immortals Regi: Tarsem Singh Med: Henry Cavill, Mickey Rourke, Freida Pinto, John Hurt, Kellan Lutz, Stephen Dorff, Isabel Lucas Kongen av eye-candy.

Tarsem Singh brukte over tolv år og en stor del av sin egen formue på å lage forrige tiårs største visuelle runk: The Fall. Immortals er hans tredje film, og følger

5

i samme spor: Symmetriske bilder av geometriske former, ekstravagante kostymer fra et annet univers, optiske illusjoner av psykedeliske landskap, og et manus så tynt at man knapt legger merke til det.

Vi er i Hellas for noen tusen år siden. Guder i gullundertøy, soldater i sandaler, et sexy orakel, Mickey Rourke og en minotaur med hode av piggtråd

bedriver tiden med å rive hverandre i fillebiter med magiske våpen. Det henger ikke alltid på greip, og hvis man vil påpeke plothull får man hendene fulle.

Immortals kompenserer ved å være en visuell orgasme, der hvert bilde er nydelig komponerte malerier av fargerik voldsporno.

Hodene flyr, armer og ben kuttes, spyd og sverd penetrerer

steroidemuskler som eksploderer i blod. Brennende kjettinger deler hele mennesker i to, i en lekeverden der bare de som parteres blir viet slow motion.

I motsetning til The Fall, som regissøren stolt annonserte var helt uten dataanimasjon, ejakulerer han nå pixler som sparkelmasse over manushullene. Landskapene er overstilisert til en sånn grad at det er umulig

å late som de er ekte, men ser så fete ut at man gir faen.

Også 3D-effektene er finurlig utnyttet. Todimensjonale veggmalerier får umulig dybde og perspektiver blir merkelig forvrengt. Tredimensjonalt blod spruter ut av hodeløse skuldre i slow motion og kroppsdeler dasker deg kjærtegnende i trynet.

Den neste filmen til Tarsem Singh kommer på kino al-

lerede i april. Det blir en komisk gjenfortelling av Snøhvit, med Julia Roberts som den slemme dronningen. Det kan virke som om auteuren fra India akter å selge sjelen til Hollywood, og det anbefales derfor å få med seg Immortals som den siste kompromissløse øvelsen han gjør.

Torgeir Blok Premiere 25. november

er Du glaD i uteliv og Musikk? lurer Du på hva Du skal ønske Deg til jul? får Du av og til tinnitus etter en tur på konsert eller ut på byen?

forMstøpte hørselvern

Vi kan tilby ulike støypropper som beskytter hørselen din, samtidig som god tale- og musikkopplevelse ivaretas.

De formstøpes etter dine ører, og kan skaffes med ulike typer filter og farger.Vi tilbyr nå gavekort på formstøpte hørselsvern til Jul. Vite mer? Ta kontakt for en uforpliktende samtale om våre formstøpte hørselsvern.

Din lokale forhanDler på hørselsvern og høreapparater

AudioPlus avd. Trondheim Prinsensgt. 34, 7011 Trondheim. Tlf: 954 32 497 | Webside: www.audioplus.no Facebook: AudioPlus As 72

11/2011

FILM Killer Elite Regi: Gary McKendry Med: Jason Statham, Clive Owen, Robert De Niro, Dominic Purcell Drepende kjedelig.

«Husk at vi ikke er SAS-offiserer lenger. Nå er vi businessmenn og bankmenn, og det er derfor de kaller oss The Feathermen. Vi er forsiktige. Du er også ex-SAS».

Styltete dialog som dette antyder en uerfaren manusforfatter som ikke vet annet enn å skrive klamme introduksjonsreplikker som forteller akkurat hvem karakterene er, og hva de vil.

Dette er Matt Sherrings første langfilmmanus og å sitte gjennom hans makkverk er som å la en tattoveringslærling merke deg

1

for livet, uten avslag i prisen.

Fet skrift advarer først om en «verden i kaos» før Statham leker leiemorder, med De Niro som makker og Owen som rival. Han finner en blodig unge i en bil og legger håndvåpenet på hylla, men da De Niro blir tatt til fange av en arabisk sjeik plukker han opp pistolen igjen. Han blir lurt til å kverke noen briter, mens en gjeng gamle karer snakker om det i et mørkt rom.

Når de ikke er pinlig overforklarende, består replikkene gjerne av gamle klisjeer som: «Bare fordi du er paranoid, betyr ikke det at de ikke er ute etter deg». Filmen forsøker å lure oss til å tro at en fyr i motorsykkelhjelm er Statham, og vil at vi

skal bli triste når han blir skutt.

Dessverre er det så opplagt ikke ham, at det er flaut. Ristende kamera prøver å piffe opp tamme slåssescener. «Basert på sanne hendelser»-stempelet hjelper ikke, da forfatteren av boka som filmen er basert på, har innrømmet at alt bare er oppspinn for lenge siden.

Filmen har fet lyd og det er litt morsomt å se en loff bli brukt som lyddemper, men det er det eneste positive som er å si. At en straight-to-video-Steven-Seagalstrabase som dette i det hele tatt blir satt opp på kino, er en fornærmelse mot et betalende kinopublikum.

Torgeir Blok Premiere 4. november

FRA DEN PRISVINNENDE REGISSØREN ABBAS KIAROSTAMI

”En enestående film … Superb” TIME OUT

”Binoche gløder i hvert sekund på lerretet” TOTAL FILM

”En delikat bittersøt film som utspiller seg i det romantiske Italia” THE HOLLYWOOD REPORTER

Juliette Binoche

Tower Heist Regi: Brett Ratner Med: Ben Stiller, Eddie Murphy, Matthew Broderick, Casey Affleck, Alan Alda Høyt henger de …

Selv om jeg så gjerne ville, fant jeg ikke noe i Tower Heist som fikk meg til å le. De hadde vel ikke satt Ben Stiller og Eddie Murphy på plakaten hvis de prøvde å lage en seriøs innbruddsfilm, hadde de? Jeg skiftet sittestilling ofte og ble oppmerksom på de andre i kinosalen. Ingen av dem lo heller.

For en film som summerer opp handlingen i tittelen, tar det utrolig lang tid før den kommer til poenget. Den første timen fungerer nesten som et doku-

drama om hvordan det er å ha en skyskraper som arbeidsplass.

Da hovedpersonen (Stiller) endelig bestemmer seg for å gjøre innbrudd, følger en klumsete og lite oppfinnsom planlegging som ikke kan måle seg med de dårligste Olsenbanden-filmene.

Da innbruddet kommer i gang, er det så langt ut i filmen at det føles som om tittelen har avslørt slutten.

Dette er regissert av mannen som ga oss Rush Hour og X-Men 3. Det minner om en billigere utgave av Ocean’s Eleven, og ganske visst jobbet da også en av manusforfatterne på begge filmene. En annen som er kreditert for manus kan skryte av å ha skrevet Indiana Jones 4,

i tillegg til tidenes flopp: Speed 2. Filmskapere med så vaklende rulleblad er avhengig av star power for å unngå finansielt fiasko.

Da Robert Redford takket nei til en rolle, gravde de derfor opp MASH-legenden Alan Alda. De glemte bare å gi ham noen morsomme replikker. Eddie Murphy får heller ikke denne gangen det comebacket vi (delvis) unner ham, og Ben Stiller ser sliten ut med grått hår.

En tåpelig scene der en bil henger ut av et vindu, er flott filmet og pirrer en stund høydeskrekken. Det underholder akkurat nok til å spandere terningkast to.

Torgeir Blok Premiere 11. november

50/50 Regi: Jonathan Levine Med: Joseph Gordon-Levitt, Seth Rogen, Anna Kendrick, Bryce Dallas Howard Ikke syk nok.

Da en superstreit perfeksjonist får vite at han har kreft i ryggen, prøver kompisen hans å utnytte diagnosen for å få sympatisex.

Man skulle kanskje tro det var utgangspunktet for en av de mørkeste komediene noensinne, men dette er ingen svulstig farse. Isteden får vi et småkoselig drama med en håndfull humoristiske kommentarer fra Seth Rogen. Han banner og snakker om kuk og fitte i kjent stil: «Nobody likes putting a dick in their mouth, that’s why they

call it a blowjob. It’s a job.» Da han buster ei dame for å være utro, følger en kraftsalve som er filmens høydepunkt.

Hovedpersonen må holde ut en masete mor, og en surrete terapeut som er akkurat så søt at vi skjønner hvordan det vil gå. Han blir venn med andre kreftpasienter som gir ham kaker med weed, etterfulgt av slow-motion-montasje med hyggelig bakgrunnsmusikk. Andre bikarakterer og historietråder flagrer løst og leder ingensteds hen: Hovedpersonen jobber med en radioreportasje om en vulkan, faren hans har alzheimers, og en av kreftkompisene sliter med sykdommen … Javel, og hva så? Gløm det. For en gang skyld reklameres det ikke for at filmen

er inspirert av sanne hendelser.

Det føles likevel som den er skrevet mest for å fortelle hvordan manusforfatteren opplevde å få kreft, og uten tanke for om det nødvendigvis skaper god film.

Konseptet er ikke utnyttet nok, og humoren kunne tjent på å dra ting mye lengre.

Som typisk treerfilm er den ikke direkte dårlig, men heller ikke noe du vil utsette dine venner for. Med mindre du har kreft selv, vil du nok finne 50/50 like engasjerende som noe TVNorge kunne sendt en onsdagskveld.

Torgeir Blok Premiere 11. november

2

3

FILM: HÅVARD NYHUS

Møte i Toscana En genuin kjærlighetshistorie

PÅ KINO 25. DESEMBER! 11/2011

73

O s car ® n O m i n e rt 2011 film & kino

nettavisen

vg

tara

aftenposten

adressa

Bt

Ba

filmmagasinet

dagBladet

natt & dag

nrk p3

SPILL

umotivert vold, SØKSMÅL, SOPP OG HUSMORSPORNO TEKST Rasmus Hungnes

“en av de sterkeste

historiene jeg har sett på film på mange år” Natt & Dag toronto international film festival BEST CANADIAN FEATURE FILM

best film venice film festival VINNER AV DoN QUIjoTE-pRISEN

i salg på dvd nå!

KJØP DEN HOS

74

11/2011

Da jeg var ung, var Nintendo og Sega eiere i konflikt. På samme måte som man måtte være fan av enten East 17 eller Take That, måtte man velge Mario, den italienske rørleggeren som eter sopp for å bli høy og blir nedtrykt og svak når han gjør feil, eller det blå, antropomorfe pinnsvinet Sonic.

Selv var jeg Sega Mega Drive-spiller, og følte meg uvel bevandret i Marios psykedeliske joggeturer gjennom fargesprengte verdener for å redde Prinsesse Peach (eng.: vagina) Toadstool (eng.: paddeavføring) fra den antagonistiske Bowser (au.eng.: bensinpumpe), også kjent som King Koopa, spilt av Dennis Hopper i den fortreffelige surrealistiske filmen Super Mario Bros. (1993) med Bob Hoskins i hovedrollen som Mario. Jeg var mer interessert i sagaen om Sonics kamp mot den onde vitenskapsmannen Dr. Robotniks plan om å gjøre alle skogens søte dyr om til onde, biomekaniske drapsroboter. Et av de få Marioproduktene jeg var i besittelse av, var romanen basert på filmen basert på spillene, en historie som rasjonaliserer og avmystifiserer det meste fra Mario-brødrenes overmenneskelige spenst til soppens rolle som det godes støttespiller, og lærer oss at King Koopa og hans undersåtter holder til i en annen dimensjon der dinosaurene aldri ble utryddet, men i stedet utviklet seg til humanoider, og dermed sivilisasjon.

Nå har Mario tatt steget inn i den tredje dimensjon, eller, det vil si, illusjonen av den tredje dimensjon, på din Nintendo 3DS med det billedskjønne Super Mario 3D Land. En real nostalgitripp, på samme måte som Sonic Generations (PC, PS3, Xbox360, 3DS): Nye variasjoner over velkjente tema. Mario og Sonic opptrer til og med i samme spill for tiden, i noe så meningsløst som Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games (Wii, 3DS).

Tidene, de er-a-i-endring, de løper fra oss i Super Sonics fart. Dersom du ønsker løpeturer i supersonisk fart i førstepersonsperspektiv med Tron-aktige kyberrom-visualiteter, kan pengene satses på indie-spillet InMomentum (PC), som handler om å holde momentet oppe og aldri stoppe. Selv får jeg det ikke til, men øvelse gjør muligens mester. La oss heller ikke glemme klassikeren Run Jesus Run (browser, PC, Mac), en spurt gjennom fortellingen om Jesus og hans disipler, som kjent fra Markus-, Lukas- og Johannes-evangeliene.

Det tar ti sekunder å spille gjennom, og dessuten er det gratis. Passer fint for ressurssvake og andre økonomisk bevisste.

Himmelen, et tilbakevendende tema i den nye utgaven av Bibelen, er også et Leitmotiv i rollespilltitler om dagen. Zelda: Skyward Sword (Wii) foregår et sted der folk kommuniserer ved hjelp av stønn, sukk og hikst. Men frykt ikke, alt er tekstet på engelsk, og som vanlig er det ganske festlig å vifte seg gjennom den grønnkledde Links fargerike univers med Wiikontrolleren. The Elder Scrolls V: Skyrim (PC, PS3, Xbox360) har en noe mørkere palett, både når det gjelder farge og stemning. Det starter grusomt nok i det din dødsdømte karakter er på vei til huggestabben. Der du ligger klar som blekk til halshugging, penetrerer en ildsprutende drage atmosfæren. Og godt er det, for hvis ikke ville det ikke blitt et særlig langt spill. Og langt er det: Vær beredt på lange fotturer til fjells. Utvikleren Bethesda fortjener egentlig ikke så mye goodwill om dagen, etter at de som en annen bølle gikk til søksmål mot indie-utvikleren Mojang, som nylig slapp sandkassen Minecraft (PC, browser) ut fra betafasen. Bethesda syns at Mojangs kommende prosjekt Scrolls har et navn som kan forveksles med deres eget The Elder Scrolls. Dessverre er spillet moro lell, og dersom du velger å ofre en del av livet på Skyrim, bør du holde din karakters digitale øyne åpne for boken «The Real Barenziah», en historie om alvekvinners promiskuøse ungdomstid, et prakteksempel på husmorsalveporno. To The Moon (PC), som ser ut som et rollespill men spilles som et point’n’click-adventure, sikter også mot himmelen. En emosjonelt ladd revy gjennom en døende manns minner. Dette er historiefortelling på høyt nivå, et indiespill som fortjener en plass på dataspillenes stjernekart.

Saint’s Row: The Third (PC, PS3, Xbox360) er sannsynligvis årets minst politisk korrekte spill. Det er omtrent akkurat slik som de som hater spill tror at spill er, og føyer seg fint inn i rekken med spill drevet av umotivert vold og smakløs humor, der drap- og råkjøringsspillet Carmageddon (det er en oppfølger på vei!), drap- og urineringsspillet Postal 2 (det er en oppfølger på vei!), drap- og biltyverispillet Grand Theft Auto (det er en oppfølger på vei!) og drap- og voldtektspillet Battle Raper (det er forhåpentligvis ingen oppfølger på vei!) også befinner seg. Anbefales til alle som ikke lar seg påvirke av kulturelle utrykk (slik som meg). Andre kan gjøre råkjøringen på 3DS i Mario Kart 7. Ellers kan vi bare håpe at Telltale lærer av Skyrims smuss og hyrer The International Jurassic Park Erotic Fan-Fiction Writer’s Association til å skrive den neste episoden av Jurassic Park (PC, Mac, PS3, Xbox360), så blir det kanskje litt mer spennende å «spille».

TV

Top Chef er det beste fjernsynsprogrammet siden Seinfeld .”

TEKST Aksel Kielland Sekstitallsfetisjister kan mase så mye de bare orker om Mad Men og Pan Am; folk som forveksler intertekstualitet med kvalitet kan gjerne få gnåle om Community og Venture Bros., og fornuftige mennesker må for all del hevde at Breaking Bad, Curb Your Enthusiasm og It’s Always Sunny In Philadelphia er det beste som går på tv. Men hvis man skal være helt oppriktig – noe de ledende moralfilosofene synes å være enige om at vi skal – lar det seg ikke fornekte at Top Chef er det beste fjernsynsprogrammet som er laget siden Seinfeld. Problemet med Top Chef er at det er så avhengighetsdannende at man ender opp med å utsette seg for et utall kvalitetsmessig uholdbare kopier i forsøk på å håndtere abstinensene i tiden mellom sesongene.

I allmennopplysningens navn presenteres derfor her seks dyrekjøpte lærdommer fra et moderat misbruk av realitybaserte matlagingsprogrammer:

1.) Vinnerne i konkurransebaserte matlagingsprogrammer fremstår alltid som anonyme eller uspiselige i første halvdel av konkurransen. Man kan derfor spare seg en god del hodebry ved å studere hvilke av konkurrentene som blir størst andel positiv oppmerksomhet til del. Det større porsjon av sin fortettede livshistorie en deltaker får presentere i ett sammenhengende klipp, det større er sjansen for at vedkommende må reise hjem i inneværende episode. Dersom andre deltakere uoppfordret påpeker hvor sympatisk vedkommende er, er deltakeren så godt som garantert å ryke rimelig raskt. Vinnere kjennetegnes ofte ved at måten de fremstilles på endres dramatisk i andre halvdel av serien. De mest brukte utviklingskurvene er fra uspiselig til kompleks & sympatisk, og fra unnselig til kompleks & undervurdert.

2.) Det er ikke konkurrenten med den beste maten som vinner. Avgjørelsene om hvem som vinner og hvem som må reise hjem, er en helhetsvurdering som program-

mets dommere tar i samråd med produsentene. I disse vurderingene teller den dramatiske kurven og kandidatens særpreg og tv-vennlighet på lik linje med hans eller hennes ferdigheter på kjøkkenet.

3.) Gordon Ramsays uspiselighet og grad av absurditet er lik avstanden fra Storbritannia delt på programmets lengde. Jamfør henholdsvis den britiske og den amerikanske versjonen av Kitchen Nightmares.

4.) I matlagingsbaserte realityprogrammer er oppvask en visuell kode som betyr det motsatte av suksess. De eneste tilfellene hvor man ser skitne tallerkener og kjøkkenredskaper er i programmer om restauranter som er i ferd med å gå konkurs på grunn av udugelige eiere (se punkt 3), eller når produsentene bak konkurransebaserte programmer ønsker å understreke at deltakerne befinner seg i hardt vær. Fraværet av oppvask er helt essensiell for illusjonen om det plettfrie kjøkken, som igjen er en fundamental forutsetning for begjærsproduksjonen som er matlagingsprogrammenes logiske sluttprodukt. Manglende maksimering av begjærsproduksjon er en av hovedårsakene til at matlagingsbaserte realityprogrammer ennå ikke har fått et virkelig gjennombrudd i Norge.

5.) Ved siden av det ovennevnte, er norsk matlagingsrealitys to største utfordringer: a.) at nordmenn er relativt vanskelige å få til å gråte på tv, selv når restaurantene deres er i ferd med å gå konkurs, og b.) at man fortsatt har til gode å lage gode norske oversettelser av essensielle sjangerfraser som «let’s go!» og «let’s do it!».

6.) I et sekulært samfunn vil all underholdning i større eller mindre grad tendere mot terapi. Hva gjelder matlagingsreality kan man tegne opp en skala hvor amerikanske Top Chef utgjør et slags nullpunkt hvor balansen mellom matlaging og mellommenneskelig relaterbare historier er omlag 50/50. I den ene enden finner man programmer som The Next Iron Chef og Top Chef Masters hvor hovedvekten ligger på det kulinariske, og publikum kun unntaksvis inviteres til å relatere til deltakerne på et følelsesmessig nivå. I motsatt side av skalaen finner vi Hellstrøm rydder opp hjemme, hvor den norske nasjonalgourmeten kurerer samlivsproblemer, patologisk melankoli og fattigdom ved hjelp av gode råvarer, enkle, men raffinerte oppskrifter, og frasen «det du sier til meg er at …». I sesongen som nå er under innspilling reiser Hellstrøm til Afghanistan, Gaza og Afrikas horn for å se hva han kan få til.

11/2011

75

POLITIKK

Det er skremmende å se hvor lett det er å lage hysteri i Norge, hvor lett det er å skape en gjenfortelling av virkeligheten som ingen stiller spørsmål ved.

TEKST TORE ANDVIG

Jeg er en politisk junkie og det er veldig sjelden jeg ikke greier å se en politisk debatt, men denne uken, den første i november, har presentert meg for et par stykker jeg ikke greide å se. Jeg har rett og slett blitt for flau og frustrert. Istedenfor å følge med har jeg enten skrudd av eller endt opp med å kaste ting på TV-en i ren maktesløshet. Jeg snakker selvfølgelig om voldtektsdebattene. Men jeg må tenke meg nøye om for å skjønne hvorfor. Hva var det med debatten som fremprovoserte den voldsomme reaksjonen min? Riktignok er det irriterende å være vitne til begynnelsen av nok en moralsk panikk. Nesten alle momentene som kjennetegner en klassisk moralsk panikk er på plass. En serie hendelser som truer folks sikkerhet eller følelse av sikkerhet (voldtektene). Fullstendig panikk i media som hauser opp problemet, når det faktisk ikke har vært en dramatisk økning av fenomenet. Politikere og media går sammen i en twin åtter-dynamikk der de konstant overbyr hverandre når det gjelder dramatisk karakterisering av problemet og en svak gruppe som blir utpekt som årsak til problemet; unge brune og svarte asylsøkende menn. Det eneste vi mangler er en politisk overreaksjon rettet direkte mot gruppen som blir sett på som en trussel. Et eksempel kunne være forslaget til noen i Frp om å internere samtlige i denne gruppen, et annet kunne være å utstyre dem med en radiochip med en GPS-sender så de lett kan plasseres på eventuelle åsteder, eller nekte unge menn å kjøre etter at det har blitt mørkt. Jeg vet ikke hva det siste skrittet vil bli, men jeg venter i angstfylt spenning.

Det er bekymringsfullt når et samlet hylekor av presse og politikere ukritisk roper på mer politi, mer overvåkning og ingen har noen reservasjon overhodet, utenom

Venstres Trine Skei Grande. Hennes reservasjon er imidlertid skuffende pragmatisk, og baserer seg på at overvåkning ikke virker så godt som kontrollfetisjistene liker å tro. Men selv om det overdrevne hysteriet og maset om kontroll og politi er irriterende, er det noe mer som stikker under raseriet mitt.

Likevel kan jeg ikke noe for at jeg må skrike til Skartveit og Skarsbø Moen og den selvrettferdige indignasjonen som de to oppviser i debatten.

Hvorfor ikke gjøre som Berlusconi; plassere tankser i parker for å passe på «jentene våre» (som Fabien Stang på karakteristisk sexistisk vis omtaler oslokvinner på!). Når et så viktig fenomen som voldtekt først får oppmerksomhet, er det dessuten problematisk at overfallsvoldtektene stikker av med all omtalen. Dette når de langt vanligere voldtektene – såkalte «daterapes» – er et langt mer omfattende og komplisert problem. Vi kan allikevel håpe at noe positivt kommer ut av debatten, nemlig at voldtekt og annen seksualisert vold får økt status i politiet slik at flere voldtekter raskere vil bli oppklart.

Igjen ser vi hvor skjør vår liberale rettsstat er, med en gang det dukker opp noe vi oppfatter som en fare, er vi ikke sene om å kaste alle prinsipper på sjøen og rope etter trygghet – koste hva det koste vil. Frp har i tråd med partitradisjonen allerede vært på banen og argumentert for at alle asylsøkere må interneres, et forslag selv ikke Silvio ville våget. Mens andre roper på mindre fascistiske, men like fullt lettvinte løsninger, som bedre belysning og fjerning av busker. Jeg har ingenting imot mer lys, så hvis du leser dette innlegget og sier «Tore er mot lys», da tar du feil. Jeg er bare ikke overbevist om at lysets magiske effekt vil gjøre en stor forskjell. Jeg tror heller ikke på overvåkning eller mer synlig politi. Jeg tror derimot på etterforskning. Alle som har prøvd å sette seg

Hvorfor ikke gjøre som Berlusconi; plassere tankser i parker for å passe på «jentene våre»” 76

11/2011

litt inn i fakta rundt overfallsvoldtekt vil se at dette i hovedsak dreier seg om serieforbrytere, altså at et lite antall gjerningsmenn står for mange av tilfellene. Derfor er det etterforskning og oppklaring som mer enn noe annet tiltak vil føre til nedgang i antall overfallsvoldtekter. Det er også det eneste som virkelig nytter. Noen få oppklaringer og vips er bølgen borte. Det betyr ikke at overfallsvoldtektene helt vil forsvinne, men at antallet igjen vil gå tilbake til normalen, kanskje enda lavere hvis politiet bruker mer ressurser enn tidligere på å etterforske overfallsvoldtektene. Uansett vil effektiv etterforskning av utførte overgrep alltid være det beste preventive tiltaket og det eneste som har en dokumentert effekt. Derfor er det avgjørende at de beste etterforskerne i politiet etterforsker voldtekter, og at drap og voldtekt utløser lignende ressursbruk.

Likevel vil det til syvende og sist kun være en endring i menns kvinnesyn som vil kunne hindre at voldtekter blir begått, men dette er et fenomen det er mye vanskeligere og langt mer tidkrevende å endre.

Midt i denne panikken som har siget inn over oss er det blitt fullstendig tabu å være rasjonell. Det gir grunn til bekymring når ellers relativt fornuftige kommentatorer som Arne Strand fullstendig mister hodet og aggressivt hevder at de eneste som har innvendinger mot eller burde føle seg mer utrygge av økt overvåkning, er kjeltringer. Det er som om han har skrevet om det berømte verset i Maskinen: «Alla som inte dansar är våldtäktsmän» til «De som ikke vil overvåkes mer er voldtektsmenn». Vel jeg er kritisk til overvåkning og er verken en kjeltring eller voldtektsmann, pøbel kanskje, men stort sett bare en antiautoritær demokrat som er bekymret over den retningen samfunnet har begynt å bevege seg i når det kommer til overvåkning og kontroll. De siste ukene er det ikke mange som har turt å stille et kritisk spørsmål ved hysteriet som hersker i media og blant politikere, og de få har for det meste blitt forbigått med taushet. Ingen av de narrativt drivende aktørene har tatt seg bryet med å imøtegå innvendingene deres.

Det er viktig å ha i bakhodet at Oslo, til tross for oppsvinget i voldtekter, er en av verdens tryggeste byer. Det faktum at sjansen for å bli voldtatt er langt større på et vanlig nachspiel enn ved å gå alene hjem er heller ikke forandret. De fleste blir voldtatt av noen de kjenner og ikke på gata. Du har større sjanse for å bli voldtatt av kjæresten din i kveld enn du har for å bli offer for en overfallsvoldtekt, selv om du er drita og danser naken langs med Akerselva halv fire natt til søndag.

Mer synlig politi, som Skarsbø Moen og Skartveit (altså VG) krever, vil bare flytte kriminaliteten til mindre patruljerte områder og gater. De fleste som har satt seg inn i statistikken mener at det ikke kan knyttes en klar sammenheng mellom økt synlig politi til hverken nedgang eller oppsving i antall kriminelle handlinger som blir begått totalt i byen. Men hvorfor la små ting som fakta komme i veien når man kan lage moralsk panikk og vedlikeholde et trusselbilde?

Det er skremmende å se hvor lett det er å lage hysteri i Norge, hvor lett det er å skape en gjenfortelling av virkeligheten som ingen stiller spørsmål ved. Hvor lett hysteri får innpass og styrer debatten. Hvor lett det er å få alle deltagere i en debatt til tilsynelatende å kutte ut hele sitt rasjonelle vesen og godta et skjevt bilde av virkeligheten som tilpasses en agenda og gir denne best mulig gjennomslagskraft. Voldtektsdebatten illustrerer hvor vanskelig det er å komme til orde med rasjonell kritikk av den dominerende virkelighetsforståelsen, evaluere den med kritisk fornuft og rasjonalitet. Der selv det å moderere den dominerende fortolkningen av virkeligheten ved å konstatere udiskutable fakta, kan bli sett på som et skamløst brudd på den moralske konsensusen om hvordan virkeligheten skal skildres. Det er den totale gruppetenkningen som er så provoserende og skremmende. Tenk om det var noe mer kynisk, noe mer autoritært, noe mer antidemokratisk enn økt overvåkning og mer politi det ble argumentert for. Hvis narrativet hadde vært dramatisk nok hva ville vi vært villige til å gå med på av tiltak for å verne om vår trygghet? God Jul!

Så snart snøen har lagt seg, tar det ikke lang tid før nordmenn, store som små, kaster seg ut i skisporet. Og i snart 150 år har Nitedals fyrstikker hatt en fast plass i manges tursekk. Det er vi glade for, siden 5 øre av hver eneste eske går til Hjelpestikkefondet. GOD tur!

6 & 1 møter

sørsia gerilja Definisjonen på drabantbytryner? Møt Sørsia Gerilja straight outta Kolstad Rica og døm selv.

Uten Tommy Tee? Da hadde det ikke vært noen Tommy Tee. Sørsia Gerilja er Kaptein På Skuta, Ben Baller og Gullach(?). Det nye albumet «Hølvant» slippes i mellomjula. Da skjønner du at det gode gamle CD-gavekortet fremdeles er aktuelt som julegave.

78

11/2011

Foto SIRI KALDAL

6 1

Hva skjedde med hele Geriljaen, ligger resten partert rundt omkring på Heimdal?

Ble det mye lok, gjeld og drama?

Kaptein: Ja. Ingen oppfølgingsspørsmål, takk.

Ben Baller: Det er bare vi som ennå ikke er blitt voksne av oss. Drømmen er å bli store og spille på stadion med Linkin Park og Åge.

Vi søkte etter bilder av denne beryktede geriljaen deres på facebook, men det som dukket opp var bare bilder av familien Teigen på jakt.

Kaptein: Vi er jo the real niggas som dreper for å spise. Slekta mi er av typen som har kjelleren full av våpen og boksmat mens vi venter på at det skal smelle skikkelig.

6

Julegavehandelen er i gang, har dere raida ferdig Shitty Syd med aluminiumsfolie og kniv nå?

Ben Baller: Blir ei bønne på alle jeg kjenner i år.

Kaptein: Vi har ikke raida Shitty Syd siden før det ble en kjent greie med aluminiumsfolie.

Jeg lærte ganske tidlig at kjøpesenter ikke var den smarteste plassen å stjele.

1

Hva er best da, Heimdal Mote?

Kaptein: Ja. Generelt små butikker med én utgang. Er ikke spesielt kult å ha kommet ut en utgang, for så å ha tre hundre meter igjen til neste.

6

Hva er den beste spotten å stjele på Sørsia?

Kaptein: Vi raider jo ikke hooden. Da stikker vi til Byåsen Butikksenter.

Ben Baller: Det kan du sitere oss på.

Kaptein: Men alvorlig talt, vi stjeler ikke nå.

Nå har vi jo shitloads med cash money.

6

Apropos jula, hvordan er stemninga hos dere på julaften bortsett fra det obligatoriske gummitre, lavalamper, heimert med akkevittessens, syntetisk THC og makka?

1

Ben Baller: Der fikk du dekt det meste gitt, hørtes ut som julekvelden hjemme hos meg i alle fall. Mangler ribba da. Og jeg kommer fra et møblert hjem, i motsetning til Kapteinen.

6 1

Hvordan har det vært å være drabantbyshitkid - har det påvirka tekstene deres?

Mye ondskap i den der Kalinkaflaska?

Ben Baller: Det har gjort oss til bedre mennesker.

Kaptein: Vi er vant til å ta buss og gå lange avstander på vei hjem fra nachspiel.

Er det da tekstene kommer?

Kaptein: Ja. Når du er en time unna byen og to timer unna Heimdal og er i ferd med å møte døden, da kommer de lett.

Ben Baller: Og når du sitter på dass.

Kaptein: Da får du filtrert ut all shiten, sånn at det er bare gull igjen.

6

Holder alle drabantbybarn glocken skjevt for bedre aim når de observerer mannlige homofile?

Kaptein: Det er ingen drabantbybarn som oppsøker homofile!

1

Observerer.

Kaptein: Drabantbykids klarer ikke kjenne igjen homofile engang, fordi det er så fjernt for oss. Det blir som kvantefysiske fenomen og sånn – vi bare skjønner det ikke.

Ben Baller: Vi vet ikke noe om de homogreiene. Fått med oss at de finnes på TV.

6

Ben Baller, hvordan er det å være Bromstads Cappadonna?

Ben Baller: Det er det slemmeste noen noensinne har sagt til meg.

1

Hva er hardest av Bromstad og Sørsia?

Kaptein: Sørsia uten tvil. Bromstad er jo plassen med mest millionærer per kvadratmeter.

6

Så hva er Trondheims drabantby nummer én?

Kaptein: Først Saupstad.

Ben Baller: Vi er jo inhabile, men det er selvfølgelig Heimdal

6

Sørsia namedropper sivilsnut og har beef med regjeringa, hvorfor er det så kult å hate på systemet?

Kaptein: «Fordi systemet er no jævla drit, ass».

1 1 6

Serr. LOL

1 6 1

Serr igjen. Dobbel LOL.

Spiste dere kake da kose-Knut Storberget gikk av nå?

Kaptein: Det var vel fordi ingen skulle røpe Stasi-hemmeligheter.

På tide å fortelle om det nye albumet da …

Ben Baller: Det er jo det beste som er laget.

Kaptein: Vi har med Joddski, Soinner/Grotesk fra Bromstad, BOB fra Lo Doe og Elling fra Gatas.

6

Serr, har dere med en kommunist?

Kaptein: Ja, pappan til Elling skriver konspirasjonsbøker som ligger på doen min. Ja også synger Mari. På plata altså.

Ben Baller: Ja, ei som heter Mari synger. Hun er flink da.

1

Kos med Mari da!

Kaptein: Ja. Den er produsert hovedsakelig av Gullach men også Endless, Rudebwoay, Kaihelvete, Saks&Tape og ThirdBeat.

6

Dere er virkelig tøffe. Har dere ikke noen guilty pleasures som Drake og sånn, eller bare andre whiskey tango rappere med masse issues og tattoos?

Ben Baller: Hvem er Drake? Jeg har bare sett det navnet poppe opp i newsfeeden min på facebook.

Kaptein: Han er visst på radioen.

Ben Baller: Da er heller Bjørn Eidsvåg min guilty pleasure. Da blir jeg rørt. Har pult gjennom hele katalogen til Eidsvåg.

Kaptein: Vømmøl er min.

1

Vømmøl er ikke en guilty pleasure, det er jo the real deal. Kommunistmusikk.Kaptein: Er ikke derfor jeg liker dem, jeg hater kommunister.

6

Om dere hadde vært oppvokst på Byåsen, hadde det vært skinny jeans, sosialistisk venstreparti og electropop for alle penga?

Kaptein: Jeg hadde mest sannsynlig endt opp som Breivik om jeg hadde vokst opp på Byåsen.

1

Marit Breivik?

Ja, hvem ellers?

Er dere generelt grinete på folk som kler dress og press i buksa, eller mest grinete på de fordi de vokste opp med to foreldre i stort hus og tok høyere utdanning?

Ben Baller: Nei, vi ser da råkjekke ut selv med press i buksa og dress vi.

Kaptein: Skulle gjerne gått med det så ofte som mulig selv, men da måtte jeg ha oppført meg som bekledningen. Se på meg nå, nå kan jeg rape og spytte.

Ben Baller: Fram til julebordsesongen starter selvfølgelig, da kan alle spytte med dressen på.

Kolstad Rica – en ironisk perle, eller er det en seriøs perle?

Kaptein: Det er en perle. Den handler bare om sommeren på Kolstad da vi satt ute og i sola og følte på ja … rett og slett hvordan Costa Rica hadde vært. Det var sikkert ikke det samme for forbipasserende. Det føltes ut som en skikkelig syden-ferie.

6

Ble jomfrudommen deres tatt i Husebybadet?

Ben Baller: Nei, men den ble tatt på Heimdal en sekstende mai for mange år siden. På dagtid!

6

Hva er mest gangsta, samfunnsstraff eller fengsel?

Ben Baller: Samfunnsstraff selvfølgelig, det er jo det jeg har og jeg er gangsta.

Da blir du jo ikke tatt på ordentlig. Det er jo ikke gangsta å bli tatt.

6 6

1

Vennligst utdyp.

Nei, vennligst ikke.

Kaptein: Vi kan ikke begynne, da holder jeg aldri kjeft. Han har gjort seg fortjent til å være hjemme med døtrene og spise pizza nå.

1 1

Er det ikke litt vel trendy å rappe om konspirasjonsteorier nå? Vi savner litt mer den der; våkna opp, hadd skutt mæ sjøl i låret og fikk litt lyst på pizzafyll.

Kaptein: Er jo bare jeg som har rappa om det.

Ben Baller: Jeg holder meg fortsatt trofast til skutt mæ sjøl i låret og pizzafyll.

Hva er det beste synonymet for hasj?

Ben Baller: Hasj.

Hørtes ut som en hyggelig gjeng.

Tema?

Kaptein: Skyt deg selv i låret og pizzafyll. Samt gode gamle rølp, horer og fyll.

Ben Baller. Og hasj. Masse hasj.

Kaptein: Og dop, bråk og stjeling.

Ben Baller: Vet du hva, det snakkes generelt alt for lite om Heimdal på verdensbasis.

Gullach: Ja, var ikke det engang Skandinavias største forstad?

Ben Baller: Stor-Heimdal er like stort som Drammen med femti tusen innbyggere.

6

Hva synes dere om norsk hip-hop generelt de siste ti-femten årene, utviklingen og det som samlet seg på toppen?

Kaptein: Det som er samla på toppen er jo gallen. Skummet. Snerket. Under ligger alt det folk liker.

Gullach: Jeg synes det er blitt veldig bra det siste året – over hele linja. På grunn av tilgjengeligheten på utstyr har flere kommet fram og fått muligheten.

Ben Baller: Jeg er uenig. Jeg synes at det at det er blitt så utrolig enkelt gjør at det spres sykt mye drit ut.

Gullach: Ja, men det er viktig å konsentrere seg om at de som er bra, faktisk er bra.

6

Hvordan har det vært da, å ha holdt på i så mange år, fått plenty avspillinger på youtube og blitt lasta ned gratis av kjentfolk og fans, mens andre selger fysiske cd-er på bensinstasjoner?

Ben Baller: Det har vi i grunnen lagt opp til selv, siden vi driver med rølp. Det finnes jo andre som selger som er flinke i Norge.

Personlig liker jeg Jaa9&OnklP er veldig rå, samt De Herreløse og Vaagsbygd Handy. Men blant dem så er det jo bare Jaa9&OnklP som har solgt noe.

1

Hvorfor blir ikke Vaagsbygd Handy plukket opp av andre enn raringer på Youtube da?

Gullach: Det kan jo være fordi de snakker sørlandsk.

6

Åja, trodde det var nederlandsk vi.

Ben Baller: Jeg tror om ting er gjennomtenkt og ordentlig laget, så er det ikke interessant for gjennomsnittslytteren.

1

Jaha, så du anser deg selv som gjennomtenkt og ordentlig laget da, eller?

Ben Baller: Ja, det vil jeg helst skylde på.

Kaptein: Nå har ikke vi gitt ut en skive siden 2004 heller da – det hjelper jo ikke akkurat …

1

Vi kjører på med det halvharry spørsmålet «var alt bedre før»?

Ben Baller: Hvor langt tilbake da?

Pen Jakke må jo være det beste norsk hiphop har gulpet opp.

6

Sier du det bare fordi du vokste opp på den tida?

Ben Baller: Helt sikkert. Jeg rappa på engelsk til de kom og rappa på norsk.

6

Men var de kjent for noe annet enn å lage norsk rap? De var vel ikke kjent for å være bra.

Ben Baller: Nei, forsåvidt ikke. Men de var sykt bra live.

Kaptein: Du var sikkert en skikkelig judgemental hip-hoper du. Vi var dritings vi.

1

Haha, quote. Men hip-hop har virkelig tatt steget videre til å bli den nye popen, har det hjulpet dere noe?

Ben Baller: Nei. Gullach: Ikke i det hele tatt.

Ben Baller: De som hører på Erik&Kriss, hører nødvendigvis ikke på norsk hip-hop.

Kaptein: De hører ikke på hip-hop i det hele tatt ellers.

Ben Baller: Ikke for å bade meg til Linkin Park, vi skal jo tross alt spille med dem på Lerkendal til slutt, men de hører nok på Linkin Park de som hører på Erik&Kriss.

6

Hva er det beste som har skjedd i norsk hip-hops historie?

Ben Baller: Det hadde ikke vært noe norsk hip-hop uten Tommy Tee. Kaptein: Det hadde det sikkert, men det hadde ikke vært noe Tommy Tee. Og det hadde jo ikke vært noe National Rap Show.

Ben Baller: Grand Tee var det eneste du kunne sende noe som helst av materiale du hadde på lager. Dette var jo før youtube og mp3-er. Så uten Grand Tee, ingen hip-hop.

Gullach: Det var jo slik vi fikk tak i ny musikk.

Jubla når vi fikk høre Warlocks.

6

1 6

Har alle rappere i Norge stått i speilet og rappa etter Flashbacks?

Ben Baller: Det tror jeg. I alle fall jeg.

Hva er greia med den nye rappen med Vaular, A-laget, og trendye beats?

Kaptein: Trance-hop, mener du?

Du er jo ikke langt unna selv på den Omformateringsskiva di.

Gullach: Jeg synes det er veldig, veldig bra rap. Det er ikke alle som klarer å være så naturlig som Vaular er. Han har god kontroll på det han gjør.

Ben Baller: Han er en kul fyr, for all del.

1

Var det på tide at det kom noen med skinny jeans og gjorde noe av det samme som de med baggy?

Ben Baller: Nei. Kaptein: Heller på tide at det kom noen som rappet på bergensk og ble populære. Det ga litt håp.

1

Lydverket lista de skitneste rap-tekstene ever, og der ble bare «Råne» nevnt fra Trondheim. Kommentar?

Ben Baller: Det er jo fordi det ikke har skjedd noe i Trondheim på fire år, bortsett fra Arkana-skiva til Bad Spit og det er jo ikke akkurat griserap lenger. Det kan jo bli litt mer griseprat når vi slipper album nå. Men det er jo ikke spekulativt grisete, det er grisat fra hjertet.

6

Hvem er Norges kuleste rapper ever? Apollo for eksempel, leder jo hardt nå, etter å ha baila ut kolaStine. Hvem ville dere baila ut?

Ben Baller: Jeg hadde lett brekka ut Tosca.

6 6

Visste dere forresten at dere kom opp før Sørsia legesenter når man søker på google? Now that’s gang-

sta, yo.

Kaptein: Er det noe som heter Sørsia Legesenter? Vi har jo copyright på Sørsia.

Ben Baller: Det er jo jeg som er Sørsia Legesenter. Nå er det beef.

Er dere homie med Trondheims nyeste hip-hop tilskudd, mr. 2xS aka Sveinung Sundli igjen?

Ben Baller: Homie er kanskje å ta i, selv om jeg satt i vill knipsrus og koseprata med ham her forleden.

6

Pleier dere å lage hat-facebookgrupper hver gang vakter kaster ut småripsene deres på femten på byen?

Ben Baller: Den historien endte jo pent; nå jobber jo samme vakta på seven og gir meg ekstra rekesalat på pølsa.

1 6

Det var ikke en metafor, var det?

Nei. Det var real talk. Vi er real talk.

11/2011

79

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap