Issuu

TRONDHEIM 04 - APRIL 2010

& MØTER CARL TORE ELIASSEN FRA PARADISE HOTEL

REISEN TIL NOE ANNET Dmt, vikinger, galskap og hjernevask

WWW.NATTOGDAG.NO

MICK ROCK: KATE MOSS DAVID BOWIE ANDY WARHOLE THIN LIZZY IGGY POP NAS +++

NYC PÅ FEM MINUTTER Vi guider deg gjennom

TURNÉ DE FORCE Ole Ivars, Karpe Diem, Enslaved +++

Kate Moss / Foto: Mick Rock

TIMER I MILANO

Natt&Dag - Siden 1988

FORHANDLER INFO // WWW.HUBFOOTWEAR.COM IMPORTØR: SIDECUT NORWAY AS, WWW.SIDECUT.NO // TLF: 40 00 17 08

TRONDHEIM/ APRIL Sjefredaktør ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Redaktør Oslo CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Bergen EIRIK KYDLAND kydland@nattogdag.no Redaktør Trondheim CAMILLA TORP torp@nattogdag.no Redaksjonsjef ODA FAREMO LINDHOLM lindholm@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no Coverfoto MICK ROCK

INNHOLD Illustrasjon KRISTOFFER HERNHOLM KASPER TYVNES ANDREAS TYLDEN Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN Salgsjef PHUONG CEDRIK VAN PHAN Markedsavdeling BJØRN AUNE KATJA BRÖMS ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN PHUONG CEDRIK VAN PHAN FREDRIK STEEN MARIUS SOMMERFELDT TORGEIR TELLE salg@innovationmedia.no Økonomi NETLEDGER Utgiver INNOVATION MEDIA AS

Skribenter CHRISTINE FERNER APALNES GAUTE BROCHMANN RAGNHILD T. BROCHMANN ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG SILJA E. ESPOLIN SVEIN ERIK IHLEN MARKUS IVAN JOHANSSON MAGNAR KVALVIK EIRIK KYDLAND NILS LAUSUND TETE LIDBLOM ODA FAREMO LINDHOLM SYNNØVE MACODY LUND CHRISTINE MALNES MATHISEN LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG GLENN OLSEN STEIN IHLE PEDERSEN MATHIAS RØDAHL VEGARD SKJERVHEIM HANS CHRISTIAN SKOVHOLT CAMILLA DAHL TORP ANDREAS TYLDEN JAN WALAKER Fotografer CECILIE AURSTAD BJARNE BARE LARS BRØNSETH SVEIN ERIK IHLEN JOHANNA SIRING GURI DAHL MARTE KONRADSEN MICHELE LAFANDRIA STEIN IHLE PEDERSEN JENNY SOLEM VIKRA MICK ROCK

Trykk SCHIBSTED TRYKK AS

TIDENS ÅND .................................................................................................................................................... MOTE ................................................................................................................................................................ FOTOSERIE: VESLE JENTE .............................................................................................................................. 48 TIMER I MILANO ......................................................................................................................................... KATASTROFEGUIDE ........................................................................................................................................ REISEN TIL ET ANNET STED ........................................................................................................................... TURNÉ DE FORCE ............................................................................................................................................ NYC PÅ FEM MINUTTER ................................................................................................................................. FOTOSERIE: MICK ROCK ................................................................................................................................. UTELIVSENQUETE: HVEM ER DEN DIGGESTE MANNEN I NORGE? ............................................................. KAFÉ/UTELIV ................................................................................................................................................... SPRING AWAKENING ...................................................................................................................................... KUNST .............................................................................................................................................................. KONSERT/KLUBB ............................................................................................................................................ MUSIKK: THE RADIO DEPT., 1349, THE AFEELIATED ................................................................................... FILM: LIBANON, I LOVE YOU PHILLIP MORRIS, DJEVELENS TREKKSPILL .................................................. NATT&DAG MØTER CARL TORE ELIASSEN ....................................................................................................

Lesertall 133.000 PR. MÅNED REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Strandgaten 6 N-5013 Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

WWW.NATTOGDAG.NO redaksjonen@nattogdag.no

DETTE HØRTE VI PÅ

12 16 18 23 26 29 34 37 38 48 52 54 56 58 61 68 78

LES AVISEN DIGITALT

WWW.NATTOGDAG.NO 6

4/2010

OVERHØRT

...

HSF har mange utdanningstilbud med tett faglig oppfølging. Vi har også et aktivt, spennende og unikt studentmiljø!

BREV Hei! I den forbindelse med AUDUN pornosaken deres i LYSBAkkEN kVINNESAkSMANNEN forrige nummer har jeg lyst til å komme med en tilbakemelding. Jeg LIttLE PUNANI er fullstendig klar over SEXY BARNEJENtER at ungdommer ikke har HAGEBOOGIE OG SLIBRIG PORNO noe problemer med å få tilgang til porno når de MEttE-MARIt & MØtER vil (tross alt har så og SUSANNE tOR MED SUNDFØR HAMMEREN si alle tenåringer vært i kontakt med porno), men her snakker vi om et blad som også leses av mennesker som ikke hadde noen ønske om å bli eksponert for dette. Å sammenligne det med vold på TV opplever jeg er å bomme noe. Tv må innrette seg etter Vannskilleloven, som hindrer dem i å vise programmer som kan være skadelig for barns fysiske, psykiske og moralske utvikling før klokken 21.00. Direktivet gjelder i alle EU- og EØS-land. Hadde NATT&DAG vært en avis som på en eller annen måte kun ble delt ut til voksne mennesker, hadde saken stilt seg helt annerledes. Mvh Jan Banan OSLO 3 - MARS 2010

Nye studium i år er :

WWW.NAttOGDAG.NO

Grunnskolelaererutdanning 5.–10. trinn Grunnskolelaererutdanning 1.–7. trinn Fornybar energi Jus

Tabloidoverskriftenes Gudfar:

Sex, drugs &barnehageonkler:

Kronprinsessielt:

Lyden fra bordellet:

Natt&Dag - Siden 1988

HØGSKULEN I SOGN OG FJORDANE POSTBOKS 133, 6851 SOGNDAL TLF 57 67 60 00 FAX 57 67 61 00

hisf.no

Økologisk velvære

“Den perfekte fødselsgave” Vibeke Klemetsen, KK

HUDPLEIE | HÅRPLEIE | FOR MENN | HÅNDRENS | MOR & BABYPLEIE

-10% Rabatt på hele sortimentet Kupongkode: 3617 Tilbudet varer t.o.m. 30. april 2010

www.greenspirit.no

Hvorfor stresse med samordnet opptak når du når som helst kan velge en spennende nettutdannelse som du kan kombinere med jobb? Godkjent av Lånekassen. webfag? IT? administrasjon? økonomi? journalistikk?

Sjekk mulighetene på ecademy.no idag.

Premierefesten på Tangerudbakken Borettslag gikk visstnok hardt for seg. Under husbandet fra Drammens småsure versjon av ”These Boots Are Made For Walking” bestemmer en av gutta seg for å entre scenen og skrek ”tangerudbakken, hør nå” og klinte til med uforglemmelige ”These dicks are made for fucking” til stor glede fra de stolte besteforeldrene og småbarnsforeldrene med unga på slep. før det hele ble avsluttet med en 20 minutter lang metallversjon av Kaptein Sabeltann der alle prøvde å synge hver sin versjon i hver sin mikrofon. Samtidig. Vi kan informere om at vår utsendte var på sitt livs fest. Klinkende edru. Juleaften, ragnarok, studio 54 og Fritzlkjelleren på én gang, med andre ord. Oi! Neste gang du bestemmer deg for å tagge ned skinnsofaene på Robinet, sørg for å ikke glemme igjen legitimasjonen din. Den kuleste gutten bak baren, mannen i røyken og hele Oslos yndlingsginger har solgt seg ut av fiskesjappa for å teste gresset på den andre siden av Karl Johan. Vi frykter det er siste spikeren i kista, kvalitetsmessig, for Pløensburg, men gleder oss stort til skottens neste påfunn. Lykke til!

Banan, Ok. Skjønner ikke helt hva du prøver å si. Mener du vi skal ha aldersgrense på avisen? Vannskilleloven? Pornografi er ikke bare vold, moralsk forkastelig og kvinnenedverdigende. Greit, hold unga unna, men du glemmer at porno også kan være moro for oss voksne. Når det er sagt har vi sett opptil flere knivstikk, blodsprut og avkuttede hoder på TV før klokken 21:00. Så det så! – Red. Dear Natt & Dag, I am a big fan of Mette-Marit, but I live in Germany and I cannot find your magazine here. Would it be possible, that you send me your magazine to my adress: Maria Antonietta Malorgio, Parkstrasse 41 67117 Limburgerhof. I would pay for the magazine costs and the postal via Master Card. Ciao and best regards, Maria Antonietta Malorgio Hi Maria, Wow, your´re really not kidding, are you… The issue is on it´s way. – Red. Dere har vel fått en del reaksjoner på noe av innholdet deres i siste nummer av NATT&DAG, mars 2010. Her i Trondheim by ligger det mange slike aviser tilgjengelig og vi som er i et offentlig rom, kan ikke tillate at slikt stoff ligger framme til ALLE. Med vennlig hilsen Laura, salgsleder Hei Laura, Flott tilbakemelding. Neste gang skal vi sende ALLE avisene til deg først slik at du får kontrollert at de passer for ALLE. – Red. Kjære hvem du nå er,

T E AT E R

EQUUS AV PETER SHAFFER

Jan Grønli Solfrid Heier Beate Eriksen Robert Skjærstad Arne Lindtner Næss Andreas Løvstad Tranøy Kristina Knaben Hennestad Stig Zeiner-Gundersen Frank Ole Sætrang REGI: Jan Jönson 20. APRIL – 8. MAI BILLETTER I SALG NÅ HOS

www.equus-ridehuset.no / www.billettservice.no / 815 33 133 8

4/2010

Under etterfesten til Spellemannsprisen på Grand ble det observert oppløp til slåsskamp mellom Donkeyboy og John Olav Nilsen & Gjengen. Det hele startet visst nok på grunn av litt uskyldig drittslenging fra en av apeguttene, men den eneste som fant seg i slikt den kvelden var Håkon Moslet, som tok i mot tyn under hele nachet på grunn av den planlagte nedleggelsen av Lydverket. Kanskje var det samme ape som senere ble kastet ut av dansebandfesten på Ibsen-suiten?...

Takk for brev. Alltid hyggelig med brev i posten. Et uleselig brev dog. ”Billig sprøyte”, ”ekstremt felleskap”, ”økonomisk motstand” er det eneste vi klarer å tyde. Selv med eksperthjelp fra høyeste hold. Maria Crocket, ere deg?! – Red.

Tibe T:ViLLiNG

Lokker deg snart ut på dypt vann

Robyn (S) DumDum boyS Åge AlekSAnDeRSen John olAv A nilSen & gJengen Av iSRAelviS [ingenting] (S) nA AtoRS nAvig Rubik (Fin) When SAintS go mAchine (Dk) y cht (uS) yA megAFAun (uS) hAnne hukkelbeRg Shining moDDi kveleRtAk JAck DAlton blooD on WheelS Soup Flere artister kommer snart. Følg med på www.pstereo.no et begrenset antall rabatterte festivalpass er tilgjengelig via billettservice, 7-eleven, narvesen og posten.

TRONDHEIM, MARINEN 20.-21. AUGUST

Er T virk radE go fonTElig rik Thic Tig Stude va det d rer du Gra lg h u som fi Er? beste sk design hos o mme s r

Besø k oss

på ww

se over ty pogra r fien. .no/o pp

w.we sterd als

tak

Ikke alle reiser er like glamorøse, men å tilegne seg kunnskap kan man gjøre uansett hvor man drar. Natt&Dags representant fikk påspandert taxi til Ullevål Sykehus, Avdeling Avgiftning Narkotika (AAN), for å lære litt om mennesker, medisiner og selvbeherskelse. Og selv om utsikten ikke var den mest pittoreske de to ukene han oppholdt seg der, så var utbyttet desto mer verdifullt. TEKST VEGARD SKJERVHEIM En gang mellom sommeren og julen oppdaget jeg plutselig at jeg var avhengig av heroin. Bekymringsverdig, så klart, men jeg mistet ikke motet. En venn kunne nemlig fortelle meg at Ullevål Sykehus hadde en utmerket avdeling som tok seg av den slags. ”Det er nesten som å være på ferie!” mente han. ”Man får gå tur med følge to ganger om dagen, og de har bordtennisbord akkurat som på hotell!” Det var år og dag siden jeg hadde tatt en ordentlig pust i bakken, så jeg kontaktet mitt lokale reisebyrå og fikk gjennom dem arrangert et to ukers opphold som korrelerte perfekt med OL-sendingene på TV.

fant jeg særlig glede og fellesskap i samværet med Ahmed, Zahid, Ringo, Ronny og Rulle. Det verste med en avrusning er ikke abstinenser, det er film- og TV-smaken til rusmisbrukere. Når man ikke kan gå fra rommet sitt til korridoren utenfor uten å få gangsperre og vondt i magen, blir TV-kroken fort et kjærkomment tilholdssted. I alle fall kunne den blitt det hvis det ikke hadde vært for at alle ville se Scrubs og The Big Bang Theory på dagtid og Transformers 3, 4 og 5 samt Izzat, Nizzat og Knivenersåspizzat på kveldene. Oppfordringer om å skru over et koselig skøyteløp, ble møtt av mistenksomme blikk og faste grep om fjernkontrollen. Selv endte jeg opp med å lese en dårlig bok på dansk fire ganger istedenfor å følge med på

”Det verste med en avrusning er ikke abstinenser, det er film- og TV-smaken til rusmisbrukere.” Hvis du gikk på leir eller leirskole som barn, vil jeg anslå muligheten for at du noen gang kommer til å gjennomgå en avrusning på AAN som temmelig liten. For meg som har opplevd begge deler er det likevel én betydelig likhet mellom de to. Nemlig følelsen av å være låst sammen med en gruppe mennesker man har like lite til felles med som med dypvannsfisk fra Marianegropen. For like lite som jeg fant særlig glede i å lage morsomme sketsjer om bjørner og kyr sammen med Markus og Jostein som kveldsunderholdning i peisestua på Helgatun, Vossestrand, like lite

4/2010

OL, noe som jo hadde vært hovedårsaken til at jeg i det hele tatt la meg inn. Men gjengen der inne var i besittelse av mer livserfaring enn de fleste. Ringo hadde vært ute for en stygg motorsykkelulykke i Thailand, der han hadde brukket alle beina i kroppen og fått most øynene til grøt så han hadde blitt blind og full av jern i både ansiktet og andre steder. Dagen etter kom dessuten en illsint noenogtrettiåring fra Peru/ Hauketo som insisterte på at Ringo hadde ”bøffa MANGE av kompisene hans på uttsia” og ellers kunne opplyse om at han ”ikke

hadde glemt.” Heldigvis ble uromomentet flyttet over på en annen avdeling etter bare en dag, etter at det ble avslørt at Ronny hadde stappet rikelig med både heroin, amfetamin og benzodiazepiner opp i endetarmen før han ankom, og senere delt dette broderlig med peruaneren. Man skulle kanskje tro at dette ville ført til at Ronny ble sparket ut av fellesskapet, men han fikk bli fordi han hadde vært så flink å innrømme at han hadde tatt med seg ting inn – en innrømmelse jeg synes speilet stor samarbeidsvilje i og med at han ble tatt på fersken med sølvpapir og heroin i hende. Og kanskje litt fordi han var så pillefjern at han senere ikke kunne huske at han hadde blitt tatt engang. Frank hadde skutt så mye heroin i lysken at det hadde begynt å sprute væske ut igjen, men han var likevel den mest oppegående personen jeg møtte gjennom disse to ukene, og det med ganske god margin. Likevel lå selv han under for en merkelig tankegang som så ut til å ha heftet seg ved absolutt alle der inne. ”Nå gleder jeg meg til å komme ut og sprekke litt, sånn at jeg kan bli ferdig med å ha lyst på heroin. Ja, man må bare bli ferdig med sprekken, vet du, så går det enklere etterpå,” fortalte han meg entusiastisk dagen før han skulle tilbake til samfunnet. Denne legendariske formen for logikk gikk igjen overalt. Vidar skulle ta med seg en femmer med hero til moren sin i Brumunddal. Zahid, en klassisk pakistaner fra Manglerud med tynt hår, skulle også ”bare ha en liten sprekk for å bli ferdig med det”, og Ronny skulle ruse seg så mye han bare klarte, for han skulle nemlig videre på rehabilitering. Den eneste jeg møtte

som IKKE skulle ruse seg når hun kom ut igjen var Jenny, og det var ikke så rart med tanke på at leveren hennes hadde tatt kvelden og hun var blitt både gulere og styggere enn Marge Simpson, enda hun ikke var kineser engang. Hva du enn har hørt om sykehusmat, bare glem alt. ”Ille” strekker på ingen måte til for å beskrive det motbydelige sølet vi ble servert til middag hver dag. Potetene var grønne og fuktskadet. Den eneste grønnsaken jeg så på hele oppholdet var en dame i rullestol som holdt til på den andre avdelingen og DYTTET rullestolen sin ut i bakgården som om den skulle være en gjenstridig ku fire ganger om dagen. Det er likevel ikke mulig å klage på innsatsviljen til de ansatte. De vekket oss klokka kvart på ni hver dag, og jeg fikk så mye oppfølging fra forskjellige personer som alle hevdet å være ”kontakten” min at jeg holdt på å få paranoia og rømme over taket. Jeg måtte svare minst femten ganger på sytti ulike spørsmål som ikke var relevante for meg. Har de ikke sykehuskøer og bemanningsmangel å konsentrere seg om? Da de to ukene begynte å gå mot slutten og kroppen begynte å fungere som den skulle igjen, ble jeg i bedre humør og begynte å gjøre narr av sykepleierne som fortalte meg hvor vanskelig dette kom til å bli. Jeg følte meg rehabilitert og forsvant struttende ut av AANs porter uten å se meg tilbake, fast bestemt på aldri mer å la meg selv synke så dypt at jeg må velge mellom kokt fisk med poteter og sultedøden. Foran meg lå ubegrenset valgfrihet og en god saus.

OVERHØRT

TIDENS ÅND

MUSIKK

...

FORSKERFORAKT Man kan si så mangt om Harald Eias Hjernevaskprogram, og det har jo også allerede så mange gjort, at vi dropper å gjøre det samme. Vi observerer debatten med en stadig økende følelse av fatigue – som vanlig – men registrerer imidlertid at det murrer i folkedypet. Alle må som kjent ha noen å hate, og etter mange år med undring og Staten spytter penger inn i forskning, men hva faen gjør de dærre forskerne egentlig?-uttalelser ut av munnviken, virker det nå som om forskerforakten er i ferd med å nå overflaten. Forskeren er den nye innvandreren, den nye homsen og den nye åndssnobben i ett og samme hatobjekt. Vi venter at den hissige lynsjemobben dukker opp i studentkantina når som helst.

1 1

SVARTMETALL PÅ SØLVFAT

FREMTIDSANGST Apropos! Nå er den her, nok en gang! 15. april er det lås og slå på fremtiden for mange av oss, da fristen for å søke i samordna opptak utgår. HVA SKAL DU BLI? Frykten for ungdomsbølgen har visst nok skutt opptakskravene til værs, så dersom du ikke har Urkel som mellomnavn ser det farlig ut som om fremtiden innebærer Høgskolen i Sogn og Fjordane eller Det Store Utland. Skrekk og gru! Bare tanken på å reise utenfor ring 3 er nok til å sende kaldsvetten nedover ryggen på de fleste av oss. Heldigvis har redaksjonen sikret seg plass for (alt for) mange år siden, men til ungdommen kan vi bare si: lykke til!

En blond Robinson-deltaker hevder at hun fikk en seriøs forespørsel fra Hollywood om å spille søsteren til Brittany Murphys rollefigur i «Sin City 2», men at det er usikkert hva det blir til nå som Murphy er død. Kan det hende at vår norske heltinne redder prosjektet?

NYTT TIGGERMEKKA Tiggerne har forflyttet seg. Vi har fått inn flere rapporter fra festglade samaritaner som for tiden våkner opp enda litt opp fattigere enn det de pleide å gjøre før. Dette viser seg å være en direkte følge av romanifolkets oppdagelse av Møllergatas potensial. Kombinasjonen av øl, røyk og forakt for eget forbruk har økt givergleden blant Oslos fulleste, og det klirrer i kaffekoppene som aldri før. Innad i redaksjonen opplevde en stakkar selv å bli tilnærmet av intet mindre enn ti sigøynere i løpet av en sigg utenfor Robinet. En tyveribande storkoser seg samtidig rundt Pløensgate, så om turen skal gå til Mono eller Fisk og Vilt anbefales det å holde godt på sakene. The bars ain’t safe no more!

Paradise Hotels ekte bastard (les: sønn av Snoops faste luksuseskorte!?) prøvde å krangle til seg micen under mandagsklubben. Det regnet argumenter som ”jeg har drevet med rap i over tre år”, ”Paradise var bare for å pushe musikkarrieren”, ”Gir ut min første skive snart”, ”den kommer til å bli spilt masse på NRJ og The Voice”, og den beste; ”det er jo bra for dere om jeg freestyler litt nå”. Vi gleder oss til skiva med beats av månedens smilegift aka Karlsson på taket kommer ut en gang til våren.

2 1

3 1

AMFETAMIN Bastard-kidden i dopfamilien, kokainens stygge tilbakestående stebror og Jean-Paul Sartre, Hunter S. Thompson og hele Beat-generasjonens essensielle kreative toolkit har endelig fått en renessanse også blant Oslos mange søte og pene dopnytere. Deilig er det å ta historien videre fra tynne, spinkle frankenstein-speedfreaks, hele paletten av bøllete subgrener fra mods og skinheads til punks, goths og casuals har jo dratt i seg den marsipanglaserte sørpa og rava rundt i dagevis - og se da bare hvor bra det gikk med dem! Uansett et gledelig fuck you til hippie-psykedelia på den ene siden eller de tunggrodde deprimerende minuspreparatene på den andre. Best av alt er selvfølgelig sexdriven til en Bugs Bunny (på speed). Lange seige dommedagslydbilder fyller rommet mens euforiske orgasmer, masse analsex og turer på kjøkkenet etter nytt vannglass dominerer de 8 timene til sengen er gjennomvåt av svette og dere begge ligger og stirrer i taket med apatiske øyne av mer. Speednedtur er Love.

4 1

RESTSKATT Bare ordet i seg selv er jævelig nok. SelvANGIVELSE. Angst! 30. april er det altså siste frist for å levere skiiten, og for alle selvstendignæringsdrivende der ute er det bare å stikke hodet i jorda og be til høyere makter om at baksmellen blir overkommelig. Eller at du har klart å spare skattebeløpet ditt. HA HA! Saklig. Dine Penger ber deg forøvrig dobbeltsjekke at du ikke har betalt for mye skatt, da selvangivelsen kun er halvveis ferdig når du mottar den. Vi krysser fingrene for at skattenissen har lagt gullmynt under Svein Kristensens pute i hele fjor og flykter til Den dominikanske republikk. Adios amigos!

5 1

POSTKORT Stadig vekk prøver band og artister nye metoder for å kapre litt spalteplass eller for å mase til seg en tolvlinjers anmeldelse – sannsynligvis med terningkast et sted mellom 3 og 5. Noen sender en e-post (det liker vi!), noen ringer og spør høflig (greit nok, men vi foretrekker en e-post, og ingen masing, er du snill) mens noen simpelthen bare lager så bra musikk at VI ringer og maser (det er det beste: ikke ring, det gjør vi). Et overivrig tubaband fra Trondheim har imidlertid valgt den verste metoden vi har sett på lenge: Å sende postkort med personlige hilsener. Liksom, ”Er i Sogndal nå, men vi gleder oss til å se deg!” Beklager, men det der er nesten verre enn å bli oppringt av en telefonselger som umiddelbart snapper opp fornavnet ditt og er kompis etter ti sekunder. Det er dessuten sånt som gjør at vi fullstendig mister lysten til å høre på plata, ok?

1 6

THE GREAT SLUMP REVISITED April. Ambivalensens måned. Er det vinter eller vår? Er det semesterstart eller semesterslutt? Er det lenge til sommeren eller kort til ferien? Neimen vet vi. Motivasjonen synker i samme takt som limbofornemmelsen stiger. Det er jaggu godt Paradise Hotel finnes. Makan til motgift mot melankolien skal du lete lenge etter! Om du føler deg ressurssvak etter en aften med syke tvister, bukseshow fra Niklas og smoothtalken til Petter er det bare å legge seg ned å dø as. På den annen side, de folka der er seg selv 110%! Ingen ambivalens der i gården. Er det tilfeldig at Paradise varer ut april, kanskje? We think not.

Middagsprogrammer er generelt mørkt. Konseptet ble ikke akkurat lysere her forleden, da kveldens vert endte med å låse seg inne på dass under innspillingen av TV3s variant og snorte med mikrofonen på til han til slutt endte med å nekte å gå ut der ifra. Det ble ikke bedre av at en sliten totning på samme fest innen den tid hadde rukket å bli så full og stein at han sovna. God stemning!

7 1

Smøremiddag, makka og Cava, skinnvest, Drammensveien 1., Alt For Norge,Fru Jørgensen blir ny ordfører i Trondheim.

4/2010

Vi registrerer at magasinet Spirit har adoptert Tidens Ånd-konseptet, samt småstoff-layouten vår. Alltid hyggelig å være foregangsskikkelse for andre, men regelrett kopi er vel bare kleint, er det ikke?...

TEKST/FOTO STEIN IHLE PEDERSEN Omringet av Kristoffer Schau-parodierte Svartlamoen-idealister, en tysk bunker og tomme containere fra Linjegods ligger Apocalyptic Empire Records. I en bygning som tilsynelatende burde vært kondemnert har Kenneth Tiller nå etablert kontor og butikk for sitt hjertebarn gjennom 16 år.

”Artistene har stort sett henvendt seg til ham for å få utgitt plate.” Det hele startet i 1993, da black metal eksploderte i media og hele Norge ble kjent med kirkebranner og drapet på Mayhem-gitarist Øystein ”Eronymous” Aarseth. Hypen rundt black metal var et faktum og interessen var ytterst tilstedeværende. I Norge var imidlertidig tilgangen på LP-er liten, og foruten Sigurd ”Satyr” Wongravens Moonfog Records og platebutikken Helvete (som stengte i 1993), var det ikke mange som distribuerte black metal.

Dermed begynte Kenneth Tiller å bestille plater fra utlandet selv, og han ble raskt tilbudt å bestille i større kvanta. I ett år fortsatte Kenneth å selge til venner og bekjente før han opprettet Apocalyptic Empire. Etter dette ballet det, ifølge Kenneth, bare på seg og i 1999 fikk han tilbudet om å gi ut LP-en til vennebandet Hellstorm. Det markerte starten for Apocalyptic Empire Records, og dette var den første av så langt tretti utgivelser for plateselskapet. Kenneth forklarer at han aldri har markedsført plateselskapet sitt i noen særlig grad, artistene har stort sett henvendt seg til ham for å få utgitt plate, og på sett og vis har han fått det hele servert på sølvfat. I 2003 åpnet Apocalyptic Empire Records platebutikk i Jomfrugata og det første året var preget av stor omsetning med gode salgstall. Lykken ble allikevel kortvarig, og allerede i 2006 stengte butikken og Kenneth fokuserte på plateselskapet og nettbutikken. Slik fortsatte Apocalyptic Empire Records i tre år, fram til november i 2009 da Kenneth i utgangspunktet var på utkikk etter et kontorlokale å drifte nettbutikken og plateselskapet fra. Framtiden til Apocalyptic Empire Records er usikker, men målet er å runde 20 år. Hva som skjer etter dette er ikke godt å si, men Kenneth er fortsatt sulten og gira på å gi ut og spre musikken som ligger i blodet hans.

HOTELL I SÆRKLASSE Vi møtte Oslos mest omtalte jetsetter, Sverre Goldenheim, på Oslo Ink for en prat. Gulldusjen er nemlig headhuntet som hotellsjef, og det er ikke snakk om birolle i Hotell Caesar. Så hva er dette hotellet vi hører om? Det er et nyoppusset norsk hotell på Ibiza. Alle som jobber der snakker norsk eller er fra Skandinavia. Vi prøver å skreddersy et feriekonsept for de som ønsker det lille ekstra og som er lei av charter. Hvorfor Ibiza? Er ikke den ballen lagt død av brautende briter og tragiske tyskere? Jeg har faktisk aldri vært der før, og det har aldri vært noe særlig fokus på den øya i mitt nettverk. Men nå har det virkelig skjedd noe, alle jeg kjenner skal dit i sommer, så det virker som en fin tid å kjøre i gang på. Det som betegner jetset for meg har alltid vært å legge til yachten i de mest trendy havnene; St. Tropez, Marbella og Portofino, men nå er Ibiza helt klart oppe blant de tre. Hva gjør deres hotell spesielt? For det første får du ikke automatisk inngang på de hotteste klubbene om du booker deg inn på et hvilken som helst hotell. Der kommer jeg inn som et ledd mellom klubbene og våre gjester. Vi samarbeider med de største og de beste stedene. Space, Amnesia og Pacha for å nevne noen. Hotellet i seg selv er også en opplevelse, men min favoritt må være alle leketøyene våre. Leketøy? Som i sexhusker eller gocart? Hahaha. Hva jeg har på rommet mitt er ikke så interessant. Når jeg sier leketøy snakker jeg selvfølgelig om Katamaranen vår. Og helikopteret vårt. Og yachten. Hmm... holdt på å glemme privatjetten nå. Viktig for at gjestene skal kunne være mobile.

Wow. Så fullpensjon gir frokost på valgfri båt, svipptur til Barcelona og helikopter til klubben? Haha. Disse tilbudene koster selvfølgelig endel ekstra, men muligheten er lagt til rette for å oppleve noe ekstra, helt klart! Men tre måneder på Ibiza kan vel ta livet av den mest erfarne, har du lagt noen plan for hvordan du skal balansere jobb og fest? Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i en fest, men jeg har som mål å komme meg hjem i live, holde meg unna dop og passe på drinken min på utesteder. Hahaha. Men hovedfokuset blir at gjestene skal ha det bra. Alt skal handle om det. Det skal være en opplevelse utenom det vanlige, og så langt fra charter og all den dritten du kommer. Hotellet ligger faktisk på en del av øya hvor det er veldig rolig, så det går an å virkelig slappe av. Stranden ved hotellet er også fantastisk! Har du noen som passer på deg? Jeg allierer meg med noen leger tenker jeg og mamma på ”speed dial”. Hva forventer du av Ibiza? Jeg forventer en dyp brunfarge. Et stort nett... et større nettverk. Jeg lever på en måte av det. Også er jeg veldig spent på klubbene, de går jo for å være de beste i verden. Gå inn på www.ibizabooking.com/ skriv Golden som rabattkode, og jeg skal sørge for at det blir en meget bra sommer!

advertentie.pdf

30-03-2010

11:55:07

”Det er sånn at du blir den ensomme mannen i baren hver kveld, og da kommer du i kontakt med veldig mye spesielle folk.”

Verden rundt på bjarnebillett Fotografen Bjarne Bare har brukt globetrotting som grunnlag for gründervirksomhet på Grünerløkka. TEKST GAUTE BROCHMANN FOTO PRIVAT – Dette er den første vinteren på en evighet jeg er hjemme, og så er det den jæveligste i manns minne… men det er greit, det blir bare sånn jobbe-jobbe-jobbe, uansett. Jobbe, indeed: Som dere vet fins det to typer mennesker her i verden: De som snakker. Og de som gjør. Bjarne Bare sorterer definitivt under sistnevnte, tynt befolkede kategori. Der han i løpet av fjoråret for alvor etablerte seg som fine art-fotograf, startet opp fotogalleriet MELK og satte i gang etableringen av eget forlag for å gi ut billedprosjektet Days Of Paradise. Og ja, det er han du har sett bak baren på Boca. Gründer på Grünerløkka. Men grunnlaget ble lagt i Kairo, Buenos Aires, Tokyo og Praha. Du har, din unge alder til tross, farta rundt veldig mye. Hvorfor ble det slik? – Jeg var atten og bodde i Bergen med sørlandsgjengen og skulle gå på universitet. Men der starta vi opp med en sånn Hva-heterdu?-ball-lek. Så da gikk jeg. Og så var det noen kompiser som var på vei til Thailand, og jeg hadde nettopp fått 16.000 av lånekassa og hoppet på. Men når man reiser rundt fem karer sammen blir det litt tett, så jeg følte snart for å dra litt rundt alene. For å ta bilder? – Nei, men i Laos traff jeg en stokk 14

4/2010

gæren russer som vaket rundt i konstant opiumsrus og så ut som en sånn fotojournalist klippet rett ut av Vietnam-krigen. Vi fant tonen, og jeg fikk min introduksjon i det klassiske fotofaget. Så da jeg etter hvert kom tilbake til Norge, droppet jeg det jeg holdt på med i Bergen og flyttet til Oslo for å jobbe for en bryllupsfotograf. Det var drit kjedelig, men før jeg stakk fra Vestlandet, hadde jeg tatt et bilde av den helt forjævelige kjøkkenbenken vår hjemme på hybelen og sendt den til en konkurranse for studentkatalogen. Den vant jeg, og premien var et reisegavekort for 2000 kroner. Jeg fant ut at en enveis til Kairo kostet 1996 kroner, pakket sammen og dro. Det var den første skikkelige aleneturen min. Hvordan fungerte det? – Det var to uker med hat, så falt jeg helt for byen. Det er sånn at du blir den ensomme mannen i baren hver kveld, og da kommer du i kontakt med veldig mye spesielle folk; utrolig mye freaks. Og alle prøver å lure deg hele tida, og du lærer fort, men jeg var samtidig veldig naiv. Jeg satt en natt på en gatekafé og så kom det en fyr jeg aldri hadde sett før bort til meg. Og så visste han hvor jeg bodde, alt jeg hadde gjort de siste to ukene… hvor jeg kjøpte sigg. Men at jeg skulle føle meg trygg, for i dette nabolaget passet de på turistene, alt annet var dårlig for businessen. Arabiske småkriminelle er én ting. Skulle tro det er enda verre å styre unna backpacker-klisjeene og den alltid nærliggende

Aune Sand-nemesisen som forfølger enhver ung, søkende mann i Kairo? – Haha, jo, jeg var mer Dis en liten periode før det, drev og skulle bli kunstmaler mens jeg var i Thailand, lagde mine egne lerreter og greier. Men etter det var det mer at jeg var ute for å arbeide, det var jobben min. Var det i Egypt du bestemte deg for å bli fotograf? – Ja, jeg kom hjem og begynte Fotokunstskolen, og gikk der et halvår. Den eneste som strøyk, men den eneste som kom med på Høstutstillingen. Vi skulle på klassetur til Kina, og jeg tenkte at det går ikke, så jeg dro til Korea, og var der en stund før jeg tok ferja til Tokyo. Og det er altså veldig interessant, det å møte en slik by helt alene, ganske blakk og helt fremmed. Så lenge du er ydmyk og nysgjerrig, er det nesten best å vite minst mulig på forhånd. Slik du er helt åpen og har lettere for å trenge gjennom den overflaten som de fleste forbinner med Japan.

”Dessuten er det å være white-trash litt av greia.” Så da du året etter dro til Buenos Aires, var ikke det som blasert verdensborger? – Ikke i det hele tatt. Alt er nytt; språket, kulturen. Det eneste som er annerledes – og

bedre – er at jeg ikke bruker så mye tid på å vase. Jeg står stort sett opp tidlig og går rundt i seks-sju timer og tar bilder. Og det er det som er det største utbyttet med å være ute; der er jeg han idioten som går rundt med et kamera hele tiden og får jobba steinhardt bare med det. Hva annet enn bildene er det du får igjen ved å reise så mye? – Du lærer deg å lese mennesker, det er jævla mange luringer der ute. Og man lærer å stole på seg selv. Og at det går fint an å leve med lite. Jeg har stort sett bodd i en koffert og sovet på sofaer i fire-fem år. ”Hvordan får du råd”, spør folk. Men når du ikke betaler leie, ikke har mobil og i det hele tatt veldig få ting, er det ikke så vanskelig. Dessuten er det å være white-trash litt av greia. Så når du legger ut igjen, er det ikke iført tropehjelm og kakishorts på vei til et Hiltonhotell? – Nei, ikke noe sånn. Jeg har aldri hatt noen sånne gadgets… Bortsett fra reisehårføneren min, da. Selvsagt. Og hvis du ikke skjønner at dette er selvsagt, betyr det at du ikke har møtt mannen med Oslos mest ulastlige frisyre. Eller at du ikke kjenner til MELK, et av Oslos fineste nye galleriprosjekter. Men fortvil ikke, ny åpning er rett rundt hjørnet, da dørene åpnes for utstilling med Tony Kristensson 15. april. Galleri MELK, Københavngata 4

KF 65 VIRTUAL GARDEN FOTO: GETTY IMAGES

LIKE ROLIG? DE PERIOpril S D A N SØK ars - 15.a 1. m

BLI FLYGELEDER

FLYGELEDERE HOLDER STYR PÅ FLYENE I NORSK LUFTROM OG GIR INSTRUKSJONER OM BLANT ANNET HØYDER, RETNINGER OG HASTIGHETER. DERFOR ER DET VIKTIG Å KUNNE HÅNDTERE FLERE TING PÅ EN GANG, HA GOD KONSENTRASJONSEVNE OG TAKLE STRESS. I OPPTAKSPRØVENE SER VI BLANT ANNET ETTER DISSE EGENSKAPENE. SØKNADSFRISTEN ER 15. APRIL. DELER AV UTDANNINGEN FOREGÅR I USA. LES MER PÅ WWW.AVINOR.NO/FLYGELEDERUTDANNING

MOTE Det er en solrik dag i mai 1947 på Fifth Avenue, New York. Politimannen John Morrissey titter opp mot solen og får øye på et hvitt sjal som daler ned fra himmelen – rett mot politimannens hender. Fem sekunder senere smeller Evelyn McHale rett ned i en limousin stående utenfor Empire State Building, og med dette er historiens vakreste selvmord et faktum. Etter et fall på 87 etasjer treffer Evelyn McHale limousinen, som heldigvis stod tom fordi sjåføren var innom et apotek i nærheten, mens fotostudenten Robert Wiles var på rett sted (?) til rett tid (?). Han fikk æren av å ta månedens fotografi, som er et legendarisk stykke kunst i fotojournalistikkens historie. Fire minutter etter hoppet er Evelyn McHale avbildet i hennes siste positur. Som et sovende barn, uten tegn til traumer, ulykkelighet eller ytre skader, i en positur som ser svært stilisert ut. Fotografen fanget et øyeblikk som har fått et langt ettermæle i Life Magazine – og som senere også ble brukt i Andy Warhols maleri Suicide (Fallen Body) fra 1962. Månedens fotografi er et mye oversett bilde av skjønnheten i et grusomt selvmord.

1 1

Charlotte Rampling. Den britiske ”femme fatale”. Månedens ikon, og hele verdens ”kåtemamma”. Sist sett naken på Louvre, under den mye omtalte billedserien til Jurgen Teller for Paradis # 5. Svært få personer i hele verden kan overtale ledelsen på Louvre til å stenge dørene en hel dag, men det klarte kulturpersonlighetene Charlotte Rampling og Jurgen Teller. Kan dette være en samfunnskommentar til den strenge loven om å forby nakenbilder av seg selv i det offentlige rom? Eller en hyllest til den erotiske undersjangeren denne loven har skapt? Om ikke annet kjenner vi Charlotte Rampling som et seksuelt ladet navn fra filmer som Vers le sud av Laurent Cantet, og ikke minst fra Nattportieren av Liliana Cavani, som dette bildet er hentet fra. Rampling setter selv den mest vulgære situasjon i et elegant lys, og hun har et utseende som har forblitt vakkert. Månedens skjønnhetsikon!

2 1

Siden sist har MA byttet navn til MA09, som for å markere framveksten en ny æra av kvalitetsdesignere på Briskeby i Oslo. Det har også ankommet nyheter fra Balenciaga og ikke minst Proenza Schouler for første gang i Norges land. Det er morsomt med folk som tør å satse på nye og spennende merkevarer, og ikke minst farger! Månedens plagg er denne tie dye-surfekjolen som lander på Briskeby den første uka i april. Den er vel verdt å sikre seg før sola dukker opp for fullt. Jeg gleder meg til å se lange brune legger bære denne kjolen en sommerdag i 2010. Du kan holde deg oppdatert på www.themaflock.com.

1 4

Wim Wenders, regissøren bak Paris, Texas og Wings of Desire, lagde i 1989 en dokumentar om moteskaperen Yohji Yamamoto, som på den tiden arbeidet i Wim Wenders sine to favorittbyer: Paris og Tokyo. I Notebook on Cities and Clothes kan du se den legendariske designeren filosofere om originalitet, identitet, humanitet og det paradoksale synet på mote som kunstform i en industri som er kjent for å utnytte enhver arbeidshest ved hjelp av kapitalens klamme lanke. Filmen er en reise inn i de store spørsmål som ligger gjemt bak vår egen identitet, tilhørlighet og hvordan vi forholder oss til vår geografiske del av verden. Månedens film kan du kjøpe på Platekompaniet eller laste ned på en trådløs internettilkobling nær deg.

3 1

Moteuka i Paris markerer hvert år den store avslutningen på februar- og marsmånedenes mange presentasjoner av nye høsttrender for 2010. En intens og spennende følelse av å være litt nærmere fremtiden. Og denne sesongen har båret et spesielt tydelig preg av fremtidsanskuelse, gjennom 3D-briller, livestreaming av visninger, dystopi og postapokalypse. Og ikke minst en tydelig endring av skjønnhetsidealet. På herresiden har idealet gått fra ”slank, klassisk herremann”, eller ”ung guttevalp i morfars klassiske tweedjakke” til en langt mer maskulin bølle i boots, workwear og militærinspirerte plagg med referanser fra ”mørket”, enten det skulle være black metal, krig eller bondage. Mannens ideal har fornyet seg, og musklene som vi for tre år siden anså som en dum og overflødig masse, har blitt et tegn på et sterkere overlevelsesinstinkt i en tid der nevenyttig handlekraft har blitt en realitet. Virkeligheten er et stikkord som omsider også har nådd drømmenes verden. Mens hele magasinverdenen har gjort sin egen vri på real size-modeller, har designerne som Marc Jacobs og Prada innsett realitetene og de-

6 1

Som en av de aller første som produserte solbriller for catwalken, er Linda Farrow ei gammal hoppe i solbrilleindustrien. Siden 1970-tallet har hun satt solbriller inn i en motekontekst – og dette var i en tid da solbriller bare nylig var i ferd med å bevege seg vekk fra statusen som et funksjonelt verktøy og mot status som et fasjonabelt tilbehør. Farrow er kvinnen bak Yoko Onos signatur, og hun har en rekke vellykkede samarbeidsprosjekter bak seg – som for eksempel Pucci, Balenciaga og Sonia Rykiel på starten av 1980-tallet. På 2000-tallet har Farrow konsentrert seg om avantgardistene fra Belgia og Japan, noe som har resultert i en rekke nyskapende solbriller, produsert sammen med kjente navn som blant annet Bernard Wilhelm, Raf Simons og Dries Van Noten. Månedens tilbehør er Yhoji Yamamotos sin debutlinje for Linda Farrow. Prototype heter den lille kolleksjonen med fire forskjellige solbriller. Hovedrammen på brillene består av et magnetisk lag som er festet til en ny ramme med farget glass, slik at man står fritt til å velge hvilken farge man vil ha på brillene. En ny og spennende versjon av solbrillen, muligens inspirert av 3D-brillene vi har blitt så godt kjent med i kinosalen den siste tiden?

5 1

4/2010

signet plagg til den eldre og mer formfulle kvinne. Hun har overtatt stafettpinnen etter den yngre og slankere Lolita-skikkelsen vi har sett i motebildet de siste årene. Men ironisk nok tror jeg den middelaldrende, ”virkelige” kvinnen må gå på en langt strengere diett og løpe mange flere mil på tredemølla enn Lolita-skikkelsen for å se ”virkelig” ut. Om skjønnhetsidealet kun er en kort trend eller et ekte skjønnhets ideal, det vil tiden vise. Gangsterrappere og ”wanna be thugs” kan dessuten ta vare på silhuetten og do-ragen fra 90-tallets realisme, men bare bytte ut de store logoene fra ”Mecca” og ”Sir Benny Miles” med de mørke og røffe stoffene fra Damir Doma. Månedens visning har tåkelagt betongen på en elegant måte, der det nye mannsidealet fremstår som et smart, mørkt vesen i kvalitetstoffer. Mobb Deep ”Infamous” møter Mozarts ”Requiem”. Til sommeren kan du få kjøpt Damir Doma hos Voga i Professor Dahlsgt 5. i Oslo.

MOTE: LARS KRISTIAN MIDTSJØ

UREDD in the sky with diamonds | foto: Hilde Holta-Lysell

www.hg80.no

Foto / Guri Dahl Av / Jenny Solem Vikra, Cecilie Aurstad & Marte Konradsen Hår / Kathrine Andersen, DUGG Modeller / Kathinka Magnus og Madeleine Shultz Klær / Fretex & Frøken Dianas Salonger Illustrasjoner / Andreas Tylden

4/2010

”Vesle jente” - Erik Bye

4/2010

Manpower Communication_0410

Klar for avgang? Sommerjobb venter!

Manpower søker 200 dyktige salgsmedarbeidere til Norges største flyplasser fra mai til september! Manpower trenger 200 energiske salgsmedarbeidere til Norges største flyplasser! Vi trenger deg som har hodet på rett plass, er serviceminded og liker høyt tempo. Du har plettfri vandel og er over 20 år. www.manpower.no/dutyfree

Foto: Finn Ståle Felberg

Jeg går her for å skjønne hvorfor vi plutselig drikker caffe latte for millioner i året.

Netta, student på Markedshøyskolen

Bildet er tatt på Markedshøyskolen.

Verden er i konstant endring. Hva blir det neste store – hva er morgendagens Red Bull, smoothie og sushi? Heldigvis kan du lære hvordan du utvikler egne ideer – og hvordan du setter dem ut i livet. Markedshøyskolen er en spesialisert høyskole innen markedsføring, innovasjon og reiseliv. Skolen ligger midt i Oslo sentrum og tilbyr tre bachelorstudier. Vi har en praksisrettet og samfunnsvitenskapelig tilnærming til markedsfaget, med vekt på tett dialog mellom studenter og forelesere. Våre studier gir deg rett til stipend og lån fra Statens Lånekasse.

Bestill nyhetsbrev ved å sende sms: MER <din email> til 2065 (tjenesten er gratis). For mer informasjon, se www.mh.no

To døgn i toppen av støvelen Har du også hatt det innihelvetes kjedelig i Milano? Det må det bli slutt på. TEKST MARKUS IVAN JOHANSSON FOTO MICHELE LAFANDRIA

Designcontainer.no

Når Natt&Dag drar på tur blir det gjerne skittent. Nitty gritty fyllekuler med jenter som sakser mot et metropolitansk bakteppe av skylines, neonlys og en og annen motevisning. Kjølige observasjoner gjennom tidsriktige solbriller – med mantraet ”lifestyle of the young and reckless” summende i et bakhode pyntet med en gryende skalleflekk. No diss; det er jo som regel god lesing. Og for de som vil lese mer av den slags – gå heller for Gavin James Bowers finfine jetsetterdebut Dazed & Aroused. Så bruker vi heller denne spalteplassen til å fortelle deg hva du kan finne på for å unngå å ha det så innihelvetes boring som de fleste turister ender opp med å ha det i Milano. For når du kommer til denne byen, ser du som regel mer smog enn modeller. Man vil kanskje ankomme den erkepittoreske knausen Bergamo med fly, bare for å dra derfra og inn til sentrum, til et hotell som ligger like ved jernbanestasjonen, en drøy times gåtur fra det søte livet byen ellers har å by på. Så vil du ganske sikkert ende opp på den kege kneipa Hollywood i Corso Como, i håp om å oppleve noe nytt og eksotisk; kun for å oppdage at det dessverre minner umiskjennelig om Emil & Samuel i Oslo, men da har du allerede blakka deg på en flaske vodka mens du hvilte beina etter å ha danset med 50 andre turister til Lady Gaga. Første tips: Milano er en spredt by. I sentrum skjer det niente, unntatt på dagtid i helgene da familiene kler seg i ferskenfargede jeans og andre outrerte plagg for å se på vindusutstillinger. Så når du booker hotell, går ut eller gjør noe i det hele tatt, sørg for at det skjer ved en av Portaene, det er der alt livet gjemmer seg. Dette er de gamle dørene inn til byen, som lå langs den noen mil lange

bymuren som nå utgjør første ringvei. Hvis du er i tvil om det du ser er en port eller ikke, se etter en stor arch, med en vogn som selger mat parkert like ved. Rundt denne vil du på nattetid se et dusin fylleparkerte biler og eiere av disse som står og søler majones på silkeslipsene sine. Rundt denne suppa av nydelig historie og nyere forfall, vil du finne stedene du vil bo, spise, drikke og kjøpe tjuvgods. Italia er et slankt land. Men i toppen blir det feitere; akkurat som maten. Sør-Italia byr jo som kjent på det ypperste innen gastronomisk munnknulling, men nord er ikke ille det heller. Særlig for nordmenn som ofte sitter sørpå og roper etter saus og mer kjøtt; her får man altså akkurat det. Vann i kjeften. For å få på spisingen er det som sagt en god idé å trekke til Portaene. Både Porta Romana og Porta Ticinese i sør (med hippie-/ hipsterelva Navigli Grande og den mindre Navigli Pavese) har et knippe steder hvor du kan få magan fylt for rundt to hundre kroner. En av disse heter Giulio, Pane e Ojo (Giulios brød og olje) og ligger i Via Ludovico Muratori 10, et steinkast fra Porta Romana. Michelinanbefalninger fra 2003 og fram til nå og en velfortjent lokalhype gjør at det er lurt å bestille i forkant, men når det er gjort... Spaghetti carbonara til forrett, ovnsstekt kanin til andrerett og et dessertkart som helt seriøst vil ødelegge ditt femtidige forhold til søtsaker etter mat. Akkompagnert, som fintfolket sier, av nok vin til å få deg på druen for rundt 25 euro totalt. Hvis du er ute etter noe billigere mat, kan du stikke til naboporten Ticinenese og gå ned til elva. Der finner du Pizza Tradizionale i et classy og godt opplyst lokale som ser sånn passe pittoresk ut, med byens beste pizza. Med skikkelig mozzarella di bufala på, og øl til 100 norske: Badabom badabing, du er klar for byen. Men først en liten digresjon. Om du er

hypp på å drikke opp penga, er et av de beste initiativene i Milano aperitivoen. I kampen om å få kunder til å komme til barene, begynte stedene å sette ut gratis mat til kundene på tidlig kveldstid. Det gjør de overnevnte stedene nesten overflødige, for her er det bra fôr å finne. Like ved Porta Genova, enda et steinkast vestover, ligger Maharajà Fashion Café. Bestill en drink, gjerne en smågay kjempedaiquiri. Mens de lager den, plukk en tallerken full med pasta og couscous og sett deg ned i sofaen igjen. Når drinken kommer får du en kupong på en varm tallerken. Anstendig grønn kyllingcurry, svupp nedi magen. Mer drinks, mer mat. Orientalsk interiør og sånt. Flere gode aperitivo-steder ligger tettere enn hagl nedover Navigli Grande, og på de største er det eat all you want så lenge ingen ser stygt på deg-policy. Prisene ligger på åtte euro for drinker, så det skal ikke mange rundene til før man er oppe i en norsk kule på pris, men da blir man i det minste mett. Prøv også fashion-/kunst-området Brera i nordøst hvis du vil skule på modeller og kunststudenter.

berede seg på mentalt (særlig for jenter som ikke har vært sør for Tyskland før): Miging gjøres i sånne porselenshull i bakken. Leoncavallo er et av de absolutt beste stedene å dra hvis du vil finne stor klubbmusikk i store lokaler. Leoncavallo-folket som har okkupert hus siden 1975, har flyttet et par ganger, og holder nå hus i Via Watteau 7, litt nord for sentralstasjonen. Med et halvt dusin scener (hvorav en er en lagerhall på størrelse med et par fotballbaner), bibliotek, kafé, lounger, massive vegger fylt av street art, graffiti, tags, cirka en halv bikkje per hode, røyk som siger simultant fra et snes chillums, og en generelt obskur samling mennesker, gjør det dette anarkistiske fortet til Milanos mest eklektiske og rotete sted å være. Dog, drøyt morsomt og en anelse freaky. Sist helg var det The Orbital som stod for underholdningen. Lista er lagt. Bookingmessig kommer Magazzini Generale på en god andreplass. Et halvstort lokale med en mer mainstreamorientert kundemasse, flere kjemiske stimuli, mer sprit i

”Når klokka nærmer seg midnatt og italienerne har drukket opp kveldens budsjett og retter snuta hjemover, har så vidt rotbløyta begynt for skandinavene.” Når klokka nærmer seg midnatt og italienerne har drukket opp kveldens budsjett og retter snuta hjemover, har så vidt rotbløyta begynt for skandinavene. Og det er her byen viser seg fra sin mest upraktiske side. Siden milanesere flest er durkdrevne på promillekjøring har de funnet det for godt å ha de fleste klubbene spredt rundt byen, i stedet for å sentrere det slik vi er vant til hjemmefra. En annen ting som også kan være greit å for-

drinken, og mer... norsk. Det gjør det absolutt ikke til et dårlig sted å være – her frekventerer Bloody Beetrots scenen sammen med en dung andre bloghousere. Når det ikke står untz på programmet, huser de konserter i de fleste andre sjangre. Så langt i år har de hatt besøk av artister som The XX, Hot Chip, La Roux, Mastodon, Air og en drøss andre. Flust av strober, moro for unga, og så videre. Men kjøp billett hvis det er noe stort

Kjøp valuta før du drar

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd 4/2010

”Du er i matreparasjonens hjemland.”

”Det nevnes at det ikke er en fullblods gaybar, den er kun halvblods.” på gang. Køkultur har vel aldri eksistert her, og det regjerer en slags elbows og koka-mentalitet som gjør det litt vanskelig for høflige nordmenn som er vant til å stå i lange køer og nå frem før konserten over. MEN; dersom du skulle havne i beita for billett så finnes det andre løsninger. Førstevalget til de fleste klubbere i Milano er Plastic i Viale Umbria 120, og ja; det er kult, men det kan også være Sør-Europas største bitch å komme inn her. Dørvakter som opererer utelukkende etter trynefaktor, som gjerne går etter trynene med litt hårvekst på overleppa fremfor lipgloss. Før du trekker konklusjoner skal det nevnes at det ikke er en fullblods gaybar, den er kun halvblods. Unntatt på lørdager, hvor den er noe som trefjerdedelsblods skeiv, så hvis du ikke liker transer som danser på podier; styr unna. Men hvis du er av typen som inngår kompromisser for å få danset fra deg, værsågod. Med et stort gulv, og to mindre (ett hvor de kjører strober kontinuerlig, og ett bittelite med speilmosaikk hvor enn du snur deg) er du dømt til å kose deg gløgg – dansende til deep-house, disko eller mer mainstream house og pop. Bare ha med deg en modell-ish fyr for å komme inn, noe å bite i hvis du skulle falle i transe på stroberommet og ikke minst litt måtehold hvis du vil styre unna blackout og ufrivillig degoslove i en av Milanos mange pirattaxier.

Andre steder? The Tunnel er verdt en visitt. De kjører et tåit skip, billigere drinker og bra folk bak platespillerne. Legowelt gjestet stedet for noen uker siden, og det gikk visstnok av alle kroker. Neon Disco er også verdt en tur hvis du er heldig nok til å være der akkurat idet det går ned. Dette er et listebasert sted (søk deg til gruppa på Facebook), type ny-hemmelig hvor man først noen timer før start får vite hvor festen holdes. Aggressiv klubbmusikk, drinker med mer sprit enn blandevann og uheldigvis; dansing som vipper litt for lett over til poging. Uansett, det trumfer Corso Como på en dårlig dag. Du våkner opp med en udefinerbar kjøttsmak i kjeften etter noe som lignet på en panini, fyllesjuk, litt skuffa over at ingen av italienerne skjønte hva du mente med nachspiel (hvis du har en kveld til, spør heller om hun søte er sulten. En pastarett i en eller annens hjem = afterparty). Frykt ei. Du er i matreparasjonens hjemland. Start med en fin kafé i Ticinese eller Brera. Bestill blodappelsinjuice, sjokoladebrioche, og avslutt med en liten kopp stram kaffe. Du nærmer deg. Gå så ut, lokaliser nærmeste gelateria og slikk i deg en mynte- og sjokolade-kombinasjon. Funka ikke? Supermarkedet selger Gatorade i literskvanta. En smule trashy, men det gjør jobben og er handy å ha i sekken når man skal gjennom gallerier, messer, fotballkamp eller hva enn du føler for. Hen ere kjerka er’en ’a?? Er det en ting man bare MÅ få med seg i andre storbyer så er det jo kirkene. Vel. Vi skulle sagt oss uenige, men i dette tilfellet er det faktisk ganske fint å ta turistruta. Milanos Duomo er ett av de aller mest mektige gotiske kirkebygg noensinne bygget. Med overlegg får den de fleste til å stå og måpe til nakken småknirker, enten du er ute eller inne. Gå på en søndag, og få med deg orgelspillet. Køen går alltid på under minuttet. Du kan også vandre fritt på taket og skule utover resten av den lave byen etter å ha plukket opp en panzerotto fra vogna utenfor kirka. Begge køene er lange, men det er det en grunn til. Panzerotto er en fritert calzone, og akkurat denne går for å være byens beste. Nuff said. Og taket? Det skal være fint, det også.

I området rundt ligger Magazzini Vittorio Emanuele, med Pradas første butikk, ganske intakt og godt vedlikeholdt de siste 97 årene. Eksklusive handlegater med luksuriøse flaggskipsbutikker og Teatro Scala. Annet enn disse; ingenting. Turister og hustlers. Folkene som bor her er i Russland eller NYC. Noen kjøper, de fleste titter. Den gode nyheten er at du mest sannsynlig står rett over en t-banelinje hvis du skulle kjede deg. Ta den til Cadorna, spis en is til på byen beste isbar, og spaser til Triennalen. Der vises Roy Lichtensteins arbeider frem til sommeren, eller du kan sjekke ut deres designmuseum der de flotter seg med alt fra innovativt sykkeldesign, til Fiats første racer, konsept-Ferrarier fra 70-tallet og en drøy hop annet møbel- og bruksdesign. Baller og praktisk tenkning satt i form. Hvis dette er din kopp te, gjør du nok smart i å stikke snart, slik at du rekker å få med deg Salone di Mobile (eller Milan Design Week) som starter 14. april. Messa går for å være den mest anerkjente møbelsammenkomsten i verden, og her kan du, i motsetning til på Design Museum, teste det meste. Et annet museum verdt en visitt er Antonio Colombo Arte Contemporanea i Via Solferini 44, her vises Mike Giant frem til slutten av april. Antonio Colombo kommer fra Colombus-familien, som har skodd seg på å lage møbler på samme måte som man lager sykler – altså av rør – fra 30-tallet av. Så overtok han familiebedriften, som seg hør og bør i Italia, og har siden den gang drevet med design av både sykler og møbler før han åpnet dette galleriet for å fremme ny italiensk kunst. Når du har fått nok kulturell input, er det på tide å få brukt litt penger. Men siden du etter all sannsynlighet ikke har nok til å spandere på deg noe fra Cartier, er det kanskje lurt å komme seg ned til gater med greier du har råd til. Spaser derfor fra sentrum, ned Via Torino, i kø med resten av Milano som spaserer den samme ruta for å handle litt og kikke i vinduer som tidligere nevnt. Hvis du er av typen som lett blir irritert, bør du ikke gå ut på søndag i det hele tatt. Milaneserne SKAL ut på søndag, og det skal ungene også. Forestill deg Thorvald Meyers gate over et distrikt på størrelse med to Oslo, bare med flere biler og eldre trikker og... ja, du skjønner greia. Uansett, du beveger deg over i Corso di Porta Ticinese. Her ligger de; Carhartt, Adidas, Stüssy, American Apparel og diverse lokale butikker klemt innimellom. Byklaustrofobien burde snike seg innpå deg nå, så kom deg ned til elva. Et stykke nede i Navigli Grande, ikke langt fra Genova Station, finner du byens beste marked. Med en kald Peroni i lanken burde du være klar for å søke etter gull. Her kan du snuble over plettfrie og ekte vintage solbriller, secondhand-klær, gamle kameraer, gamle posters, bagger, vesker og what not. Hypp på sykkel? Her finner du Bianchier fra 40-tallet og oppover til cirka kroner lulz. Herre, dame, pista – alt går på flyet for 150 spenn (hvis du flyr med SAS). Her er det også store sjanser for å få noe frisk batikk, Bob Marley-veggflagg, sånne morsomme askebegre med rastafarier som sitter oppi aska og ymse afrikansk brukskunst. For folk som allerede nå føler sødmen spre seg bakerst i svelget og heller vil ha noe autentisk italiensk nips med i bagen; ta en tur langs elva i stedet. For å oppsummere: Milano er en kul by, per definisjon. Men den er absolutt ikke en pittoresk perle i italiensk målestokk. Det vil du derimot finne i byene som ligger rundt. En helg her for opplevelsen, noen dager utenfor for postkortets del, og du vil sannsynligvis komme hjem med følelsen av å ha vært i en kul storby og sett litt av klisjeene. Roma kan ta seg en brioche. Milano er en bra by, det òg.

GIULIO, PANE E OJO Via Ludovico Muratori 10 Landlig norditaliensk mat. Mye bang for få bucks. PIZZA TRADIZIONALE Ripa di Porta Ticinese 7 God pizza, god service og en karaffel med vin. MAHARAJÀ FASHION CAFÉ Viale Gorizia 8 Orientalsk kafé med indisk småmat og fantastiske drinker. VINO Y TAPAS Ripa di Porta Ticinese 11 Italiensk aperitivo ved elva. Stinn brakke, med byens største koldtbord. LEONCAVALLO Via Watteau 7 Okkupert klubb/kafé/community med bra bookinger og et dansegulv på størrelse med 50 barongsai. MAGAZZINI GENERALE Via Pietrasanta 14 Verdt å sjekke ut dersom du er sugen på konsert. PLASTIC Viale Umbria 120 Småskeiv klubb med byens beste techno og house. THE TUNNEL Via Giovanni Battista Sammartini Stor klubb med mindre, men bra bookinger av type tysk untz. NEON DISCO Facebook Månedlig secret-spot klubb hvor man kan feste med italienere som nordmenn. CIOCCOLATITALIANI Via Edmondo De Amicis, 25 Sier seg selv. Med et par tonn sjokkis stablet rundt som gullbarrer og sjokoladetappekraner er dette det beste stedet i byen for å frigjøre endorfiner. CHOCOLAT MILANO Via Giovanni Boccaccio 9 Joa, sjokolade her også. Men også byens beste utvalg av gelato. Garantert iskremhodepine. FASHIONGATE NR. 1 I VERDEN Via monte napoleone Cartier, LV, YSL, Prada, Gucci, Russere, Ferrarier, Papparazzi etc. TRIENNALE DI MILANO Viale Emilio Alemagna 6 Byens museum for nyere kunst. FIERA MILANO Largo Domodossola 1 En av verdens mest kjente messer. Som regel noe bra på gang, men med møbeldesignmessen som årets høydepunkt. ANTONIO COLOMBO ARTE CONTEMPORANEA Via Solferini 44 Lite privat galleri. Viser for øyeblikket Mike Giant. STREETWEAR Corso di Porta Ticinese Stüssy, Carrhart, Vans, Adidas, American Apparel og flust med andre lokale sjapper. GENOVA MARKET Alzaia Naviglio Grande Røver-/kunstnermarkedet som følger den store elva. Vintage hva-det-måtte-være.

www.forex.no

4/2010

FOTOGRAFER: Håvard Jonassen, Mette Fjellheim, Ina Karine Tandberg, Jean Christina Cena, Ola Haldor Voll

VIL DU SPILLE PÅ

KJØP

BILLETTER Festivalpass kun kr 990,w w w. b i l l e t t s e r v i c e . n o Gratis camp

S t o r å s , i s a m a r b e i d m e d Tr ø n d e r E n e r g i , b y r i å r p å e n egen Loqalscene med fokus på talenter fra midt-norge. M e r i n f o o m L o q a l s c e n e n p å w w w. s t o r a a s f e s t i v a l e n . n o

w w w . s t o r a a s f e s t i v a l e n . n o

Kjøp valuta før du drar

Designcontainer.no

Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

www.forex.no OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8 • LILLESTRØM ST. • TRONDHEIM SENTRALSTASJON

4/2010

Bayer, Bayerkorset, CONTOUR; GLUCOFACTS og simplewins er Bayers varemerker

Ta kontroll over DIN diabetes med Bayers CONTOUR® USB – det gjør meg ikke lenger noe å måle meg i full offentlighet. Jente 16 år med type 1-diabetes

Bayers CONTOUR® USB blodsukkerapparat gir deg med diabetes en UNIK OPPLEVELSE av å måle blodsukker og gir deg mulighet til å følge resultater og trender direkte på apparatets skjerm eller på PC. Ta det med deg på reise, fordi det er: + ENKELT å bruke + LITEN i størrelse + Trenger LITE BLOD + Har “RÅTT” DESIGN + OPPLADBART batteri med god holdbarhet + Har OLED fargeskjerm + Ingen Koding™-teknologi + Lagrer 2000 blodsukkerresultater, du trenger ingen dagbok + Norsk FORKLARENDE tekst – ingen feilkoder + 500 Mb lagringskapasitet for annen informasjon

– jeg har blitt engasjert i mitt blodsukkerapparat. Både fordi det er et veldig pent apparat, et lite apparat, det tar ikke stor plass og fordi det var litt spennende at det kunne koples til maskinen. Mann 26 år med type 1-diabetes

Plug in. Know more. Take action.

+ Første apparatet i Norge med integrert programvare + + +

– Bayers GLUCOFACTS™ DELUXE. Gir deg en UNIK opplevelse av å måle blodsukker Umiddelbar tilgang til resultater og trender Hjelper DEG å dele dine blodsukkerresultater med helsepersonell på en enkel måte: via e-post, PDF-utskrift eller ved å kople til apparatet ved besøk

Pris kr. 699,-.

GRØSET™

07.10.A.NO

For bestilling og mer informasjon, gå inn på www.bayercontourusb.no • Kontakt: diabetes@bayer.no, Tlf. 24 11 18 00

DMT, VIKINGER, HJERNEVASK OG GÆRNINGER NATT&DAG bytter ut øyhopping med tidsreise, spaserer til dødens euforiske krystallporter, forbi ”selvet” og inn i de mørkeste psykoser. TEKST ANDREAS FALKENBERG ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN

REISEN TIL EN ANNEN DIMENSJON At Dimetyltryptamin (DMT) betegnes som ”narkotika” på lik linje med alkohol og heroin, er et godt eksempel på hvor fattig vårt språk og vår tilværelse egentlig er. DMT finnes naturlig i menneskehjernen og i mange planter, og det sies at det blir utløst ved nær-døden-opplevelser eller når vi blir født. Og når vi faktisk dør. Mange mener at det er dette stoffet som transporterer oss mellom de ulike livsløp. Tro hva du vil. Om du villig tar det kunstig fremstilte voksaktige eller krystalline preparatet, er dette en uendelig fascinerende vei til å nå andre dimensjoner i et ikke-fysisk og fantastisk rike. Du kan også få kjempe-noia og tro at du faktisk er død – så det er opp til deg selv. Det var ikke bare lett å finne en oppegående og velartikulert person som ville uttale seg om DMTs virkemåter, men heldigvis traff vi filmskaperen og den snart Øya-aktuelle musikeren i bandet Invasion, Marek Steven fra Øst-London. Han deler gledelig sine erfaringer med det mest intense og ekstreme stoffet menneskeheten kjenner til. Hallo, Marek, sorry at jeg omtalte deg som Mark i de første fem mailvekslingene. Men ok – DMT – jeg får etter hvert frysninger bare av akronymet… Først, hvordan forbereder du deg? Hvordan tar man det, og hva er den riktige mengden? Du nevnte noe om at hvis man ikke fikk i seg riktig mengde ved første forsøk, så måtte man vente minst en time før man prøvde igjen… – Som med alle sterke psykedeliske stoffer bør du være på et trygt sted med en ikke-idiot venn som passer på deg. Han må blant annet ta bongen når du mister den, og generelt ikke sette på TV-en eller gjøre andre irriterende greier den tiden du er borte. Demp lyset og sett på sen 90-talls Electric Wizard. Som regel røyker man DMT på tilsvarende måte som forferdelige crack cocaine. Å ta den riktige mengden og dermed ”bryte gjennom”, er ganske vanskelig. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor toleransen bygger seg opp så fort, men du kan i hvert fall ikke bare røyke mer og mer for å treffe riktig mengde. I hvert fall ikke med en gang. Du må fylle opp bongen med hvit damp og trekke dyyyype trekk mens kompisen din fortsetter å varme opp. Hold det inne så lenge du klarer før du blåser ut og straks tar et nytt dypt trekk uten å puste noe vanlig luft imellom. Etter to sånne trekk har du definitivt ikke lyst på mer, men da skal du ta to trekk til på samme måte. Røyken smaker for øvrig svidd gummi.

Ok, du har nå fått den riktige mengden, hva skjer? – Vel du vil begynne å føle deg spaced out og kommer først til å høre en summing i øret, noe som etter hvert øker med en utrolig intensitet. Det høres ut som universet blir revet i stykker. Det visuelle vil begynne å vibrere og erstattes av nokså next level-hallusinasjoner. Dette er ikke LSD. Veldig snart vil det ikke ha noe å si om øynene dine er åpne eller lukket. På dette tidspunktet varierer ulike erfaringer med DMT veldig, men veggene i rommet kan forsvinne i komplekse geometriske former eller plutselig bryte sammen i en spiral av fantastiske fraktaler. Om du ”fortsetter”, vil du komme inn i en tunnel av vanvittige farger du ikke visste eksisterte. Basically så forlater du denne tilværelsen…

”Kanskje dette er den ekte tilværelsen?” Wow. For all del, fortsett… – Du entrer et sted der kroppen din, ditt ”selv” og tid ikke eksisterer. Du kan for øvrig bli veldig redd i denne tilstanden, du kan tro at du faktisk er død, at du har sluttet å puste, at dette er etter døden. Men altså, det første stedet du kommer til er ofte beskrevet som en type krystallkuppel, eller Crystal Castle, som bandet. Veldig vakkert, masse krystalldører. Om du kommer deg forbi dette stadiet går du inn i den utrolige DMT-dimensjonen som faktisk føles virkeligere enn vår egen virkelighet. Kanskje dette er den ekte tilværelsen? Uansett, opplevelsene her varierer også i stor grad. Det er som en sci-fi-film, med bebodde fantastiske futuristiske arkitektoniske perler av noen bygninger og absurde maskiner, mangfoldige ulike intelligente vesener, bisarre språk, rar musikk og masse planter. Det er mer insane enn hva en menneskelig hjerne kan tenke seg til. Forhåpentlig vil noen velvillige skapninger passe på deg. Noen kommer til å prøve å telepatisk kommunisere ulike ”sannheter” til deg. Du kommer til å møte noen teite og kjedelige, eller noen mer furtne og skremmende vesener. Bruk common sense – uansett hvor absurd det høres ut – og hold deg til de som vil fortelle deg interessante ting og passe på deg. Det er viktig å ikke bli for overveldet, noe som også høres vannvittig ut tatt i betraktning at du er i en annen dimensjon av tilværelsen, men sånn sett ligner det på andre psykedeliske stoffer, du må holde roen og beherskelsen når det blir intenst. Se deg rundt, utforsk, men ikke blir for komfortabel – ellers kan du bli værende der! Om du føler ondskap noen gang, stol på instinktene og beveg deg et annet sted.

Wow, igjen. Hvor intelligente er vesenene du møter? Fører du faktiske samtaler med dem? – Én av grunnene til at alle er sikre på at de ikke ser hallusinasjoner, er at vesenene er ekstremt uberegnelige og generelt virker veldig ekte. Om du ikke er schizofren, er det usannsynlig at du blir massivt overrasket av et element fra din egen fantasi, selv om du er på en heftig sopp- eller syretripp. Skjønner du hva jeg mener? I tilegg til masse uforståelige og teite vesener møter du her skapninger som er seriøse, som kanskje først vil ignorere deg som en inntrenger før de etter hvert vil konversere med deg og prøve å fortelle deg noe om verden vår. Noe du kan ta meg deg hjem. Jeg vet ikke hva skapningene er; det kan være mennesker mellom liv, inter-dimensjonale vesener, gamle sjeler, kanskje universets guder eller noe. Du vil for øvrig også føle direkte følelser som kommer utenifra deg selv, samt smake på lyder. Prøv å forestille deg det. Det kan du ikke.

Hvordan er nedturen, hvordan kommer du deg ut? – Jeg vil si at nedturen ikke er noe å bry seg om. Når du begynner å tenke på hvor kroppen din er, nærmer du deg slutten. Etter det som føles som en evighet – bare ti minutter i real-time – vil visjonene begynne å avta. Det som ER noe å bry seg om er at du tar denne short cuten til en opplevelse så intens og dypsindig som dette. Hvis alt jeg sier er sant, hvorfor trenger du egentlig å OPPLEVE det selv? Om det er sant, så er vi her på denne rare fysiske verden for å oppleve den og utvikle vår udødelige sjel (eller noe tilsvarende). Å dra til denne andre dimensjonen for å være sikker på at den finnes, kan fundamentalt sett avlede oppmerksomheten fra å glede seg over dette livet. Det er som å hoppe til slutten av boken. Og som med folk som har tatt for mye syre ender du plutselig opp med langt mindre nærhet til livet du lever nå. Så sjekk det ut om du vil, men les enda mer om DMT og tenk nøye gjennom om du virkelig trenger å oppleve det selv. Kanskje du trenger det. Hvis så er tilfellet, lykke til på den andre siden.

4/2010

Det finnes mange veier til sommerformen... Få et knalltilbud! Send SMS

S o m m e r fo r m e n

SoMMer til 2401

Innhold:

2 Personlig Trener timer tig for å komme i gang på rik måte + 1 del motivasjon

+ 1 del hardt arbeid + 2 del svette og høy puls + 2 repetisjoner pr. uke

er: OBS! Mulige bivirkning Strammere muskler, mer dt energi, bedre sexlyst, go lse, humør, vekttap, bedre he høyere levealder.

Start treningen i dag!

We get yOu there!

REISEN TIL FORTIDEN Etter mer alvorstunge reiser med hjernevasking og drugs, var det hyggelig å kunne kaste manerer og hemninger over ripa og sette seil for å reise 1000 år tilbake i tid med vår egen guide Viking-Stine. Ja, det var Skandinavias barske storhetstid vi seilte til – plyndring, fysisk bravur og oversjøiske hærferder. Et halvt tusenår før Christopher ”Jeg skal til India” Columbus ”oppdaget” Amerika og orkestrerte massakren på millioner av innfødte, hadde våre tekniske genier allerede rutsjet over Atlanteren i sine spesialdesigna speedbåter. Men vikinger er altså langt mer enn barbariske fluesoppspisende eventyrere. De er også fredelige gårdsarbeidere, de liker å dra på ferie, høre på iPod og spise kjøtt i tortillas. Franskmenn som tidligere bønnfalt «Frels oss, O Gud, fra nordmennenes vrede!», kan nå glede seg over vikingenes nye kulinariske appetitt på deilig rødvin. Ikke spør oss hvordan vi fant VikingStine, men hadde det ikke vært for en varm dusj i ny og ne hadde hun sagt adios til 2010 og tatt den endelige reisen til middelalderens glansdager. Hei, Stine, eller Viking-Stine. Ok, aller først, hva er det egentlig dere driver med, i vikingskostymer i denne rekonstruerte bronsealdergården? Rollespill, teater, ferie, party? – Som vikinger skrur vi tiden cirka 1000 år tilbake, og lever deretter. Vi bor i telt, lager maten vår på bål, og treffer andre vikinger fra de forskjellige vikinglagene rundt om i landet. Det finnes nemlig større og mindre vikinglag i hele Norge. Det arrangeres markeder i innog utland hele sommeren, så det er bare tid og forpliktelser som setter grenser for hvor ofte man har mulighet til å være viking. Det største markedet i Norge arrangeres hvert andre år på historisk grunn i Borre i Vestfold. På markedet i Borre for to år siden var det vikinger fra 19 nasjoner til stede. Det mest overraskende må vel være vikingene fra Texas! Så det sier seg vel selv at man møter mange interessante mennesker, og jeg gleder meg veldig til årets Borre-marked i juli.

REISEN TIL GALSKAP Mens nesten hele Norge gafler i seg Kvikk Lunsj og heier på den snørrsiklende kondomdrakten som åler seg bortover skisporene, ligger andre paranoide og alene i fosterstilling og ser tusenvis av døde, råtnende babyer strødd utover gulvet. Vi tok en prat med en kompis som jobber på galehus. Du jobber med gærninger. Hva er det du gjør? – Jeg hjelper pasienter. Hva slags type mennesker er det som er der? Hvordan ender man opp på galehjem? – Det er veldig mange forskjellige mennesker og karakterer. Noen er her fordi de er tvunget til å være her, type kriminelle, andre har frivillig lagt seg inn på grunn av psykiske lidelser. Det er basically individer som har gjort et eller annet som er langt utenfor normen av det samfunnet vårt aksepterer. Men det er også mennesker her som bare er fryktelig deprimert. Eller for eksempel suicidale. Hvor lenge blir de der? Blir de friske til slutt? – Det varierer også veldig. Noen er her i to uker, noen i flere år. Hva det vil si å være ”frisk” er et viktig poeng. Jeg tror nok ikke man kan snakke om ”å bli frisk”, fordi disse lidelsene er en fundamental del av disse individene. Målet vårt er først og fremst å hjelpe pasientene slik at de kan finne en type stabilitet som de sårt trenger og som gradvis gir dem mer kontroll over eget liv. Folk som kommer inn her lever i et ekstremt kaos. Et veldig ustabilt liv. Disse menneskene har ingen mulighet til å operere på en normal måte i samfunnet. Det kommer mennesker inn til behandling hos oss som ikke vet hvor de er i verden, som ser brente lik overalt, som hører hallusinatoriske stemmer befale mord. Det er psykotiske mennesker.

Hehe… vikinger fra Texas. Av en eller annen grunn kan jeg enkelt se det for meg, at de sitter der på flyet over Atlanteren i full viking-outfit. Tror man lettere ser for seg amerikanere med slike hobbyer. Kanskje det har noe med Discovery Channel å gjøre? Men uansett, hva var det som fikk deg interessert i vikinger, eller i å bli en viking? – Vel, som liten synes jeg det var spennende å lære om norrøn mytologi. Ellers kan jeg nok legge mye av skylden for hobbyen på mine småcrazy foreldre som fattet interesse for miljøet for noen år siden, og som gradvis har lokket meg inn. De har blant annet bygget et langhus i hagen sin på Strømmen, noe som gjør at det er mulig for vikinger å møtes også på vinteren. Men det skal sies at jeg nok ikke har vært så vanskelig å overtale. Jeg er opptatt av kulturarven vår, og synes dessverre at det er lite fokus på denne delen av historien. Som viking lærer jeg mye interessant om hva vikingene trodde på, hvilket verdisyn de hadde og om måten de levde på. Det finnes utrolig mange kunnskapsrike mennesker i miljøet. Samtidig er det en veldig annerledes måte å feriere på. Vi bor som sagt i telt laget av lin og lager all mat på bål. Vi som bor i leiren kler oss også så tidsriktig som mulig, i klær som er laget etter gamle mønstre og av riktig materiale. Alt dette gjør at det blir en spesiell atmosfære, og man føler seg satt tilbake til en annen tid. Stemningen rundt bålene om kvelden kan best beskrives som magisk.

Hva er psykotisk? – Psykose er et ord som ofte brukes om mennesker som har mistet kontakt med virkeligheten. De ser ting, hallusinerer, hører stemmer, masse vannvittige overbevisninger. En psykotisk person kan for eksempel tro at noen stjal hjernen hans og at den ligger på et bestemt sted i Drammen. Det er denne personens virkelighet og det er det han forholder seg til. Hvordan snakker du til disse menneskene? De er jo veldig forskjellige. Jeg husker da morfaren min fikk Alzheimer og konstant pratet om krigen som om den fortsatt pågikk, at tyskerne var rundt hjørnet – jeg bare jatta med, ”Yes morfar, tyskerne er her…” – Jeg må for eksempel akseptere og bekrefte ovenfor pasienten at hjernen til vedkommende faktisk er i Drammen. Hvis ikke er det helt umulig å snakke med han. Man må prøve å avdekke hva som er denne spesifikke personens virkelighet. Etter hvert vil jeg undersøke livshistorien for å lære hvor ting har gått galt. Veldig ofte ser man på barndommen og tar tak i de momenter som har utløst den psykologiske sykdommen. Etter hvert vil man selvfølgelig prøve å hjelpe de tilbake til en bedret mental helse. En prosess som igjen, først og fremst, handler om å roe de ned. Det er essensen. Ro, slik at de kan gjenvinne en slags trygghet. Sakte, men sikkert prøver jeg deretter å forklare litt om vår virkelighet. Men man kommer da veldig kjapt inn på spørsmål om ”hva er egentlig virkelighet?” Pasienten føler ekstrem angst, paranoia, tankeforstyrrelser, vrangforestillinger… akkurat det er jo veldig virkelig, han føler det konstant på kroppen. Som jeg sa tidligere; det er veldig viktig å ikke glemme at pasientens forestillinger om at andre er ute etter og vil skade en, at han føler seg truet av mystiske krefter, at alt dette er en del av denne personens identitet.

Jeg tviler ikke, det høres jo veldig koselig ut, liksom den klassiske norske – litt kjedelige, spør du meg – Kvikk Lunsj-turen oppgradert til en altomfattende konseptuel fortidspakke. Men hva syns vennene dine om hobbyen din? Det er jo ikke helt normalt… – Mange hever nok øyenbrynene over hobbyen min, men det synes jeg bare er morsomt. Jeg synes selv det er kult å gjøre ting som er litt annerledes. Jeg har selvfølgelig fått mange venner i vikingmiljøet, men jeg har også ”vervet” et par inn. Så det er veldig hyggelig! Hvor strenge er dere på å være tidsriktige? Hvis noen plutselig bryter kostymet med Diorbriller eller drar opp mobilen – blir det bråk? – De fleste av oss har med oss moderne ting. Men det vi etterstreber er at man SER minst mulig av det. Vi drikker for eksempel rødvin, ikke bare mjød, og kan spise kjøtt vi steker på bålet i tortillas, men vi prøver å gjemme vekk plastikken og pappen. Vi drikker av tre- eller keramikkopper, ting skjules i trebeholdere med lokk og lignende. Sånn at illusjonen om en annen tid ikke brytes nevneverdig. På de ulike markedene er leieren kun åpen for vikinger en ukes tid. Men i helgen åpnes det for publikum til gitte åpningstider, og da er man ekstra påpasselig med at alt skal være tidsriktig, sånn at de besøkende virkelig får følelsen av å ha gått inn i en annen tid. Da arrangeres det ulike aktiviteter som for eksempel trellemarked, ting (en slags domstol) bueskytterkonkurranser, vikingkamp også videre. Og mange har boder hvor de selger ting de har laget selv, eller som de selger for andre flinke håndverkere. Noen smir, lager ting i keramikk, skjærer ut ting i tre, noen lager tidsriktig håndarbeid som brikkevev og nålbinding, noen syr i skinn, det lages flotte smykker i bronse og sølv. Masse fint!

Hvordan er det med sjekking, flørting og sånt? Skjer det også som viking? Jeg vil anta at du har et par beundrere innad i miljøet. Har du hatt vikingkjæreste? – Sjekking og flørting skjer selvfølgelig her også, som overalt i alle miljøer. Jeg personlig har ikke hatt vikingkjæreste, men har et vennepar som har møtt hverandre i viking. De gifter seg faktisk i sommer på vikingvis, så det skal bli utrolig gøy å oppleve. Single jenter kan faktisk vise at de er single ved å iføre seg et ”singel-bånd” – et skinnbånd med bjeller – rundt ankelen, noe som single kvinner i vikingtiden gjorde for å lokke til seg menn. Det hadde sikkert vært praktisk i dag også! Selv blinde kunne endelig fattet hvor de skulle prøve seg. Ok, Viking-Stine: om tid, forpliktelser og penger ikke var en hindring, ville du vært viking hele tiden? Dratt på den permanente reisen til fortiden? – Jeg innrømmer at det er en fristende tanke; å drømme seg vekk til den tiden og alt det flotte ved den. Kanskje hadde jeg sagt takk og farvel til 2010, og reist 1000 år tilbake, men det måtte eventuelt blitt med neseklype og matpakke. Man er jo et resultat av tiden man lever i, og det er mye jeg liker i denne verdenen også. Bare den luksusen det er å kunne ta seg en varm dusj når man har lyst skal ikke undervurderes!

”Klar bevissthet og intellektuell kapasitet er vanligvis opprettholdt selv om du blir gæren.” Du har også de menneskene som har vært banka og mishandla siden de var små barn, som er helt ødelagt, folk som har vært inn og ut av psykiatrien i 50 år. De blir til slutt redusert til en livredd forskremt person som bare sitter i et hjørne dag ut og dag inn og er redd for absolutt alt. Slike mennesker er det veldig vanskelig å kommunisere med. Det er en annen kar som tror han er faren til alle menneskene på kloden. Verdensfar. En gudsfigur. Sånne grandiose stormannstanker er ganske normalt. Da må jeg referere til han som denne faren for å få kontakt. Han lever for øvrig i en annen virkelighet, til tider er han statsminister i Sverige. Veksler virkelighetene? – Ja, de veksler hele tiden. På samme måte veksler humør og sinnsstemning. Disse menneskene har bare ekstreme ytterpunkter. Det er bipolar lidelse. Hvordan er det med drugs, hvor viktig faktor er det? – Nesten alle pasientene har hatt et rusproblem. Det stoffet som faktisk er spesielt farlig er marihuana. Stemmer jo det. At man relaterer weed til psykose. Men det er vel for de som har anlegg, ikke sant? – Hvis man har anlegg for det, er det faktisk utrolig mange som går inn i psykoser etter å ha røyka weed.

Men hvordan oppstår psykoser ellers, jeg har fortsatt ikke helt skjønt det? – Det oppstår når det blir for mye, det er egentlig en rimelig treffende måte å se det på. Hvis du er veldig deprimert, for eksempel, over lang tid, så blir det rett og slett for mye. Det er vist med forsøk på frivillige at alle kan bli psykotiske om presset (stresset) er stort nok. Også hvis man isoleres fra sanseinntrykk og kontakt med andre i flere dager, bryter mange sammen. Mennesket tåler egentlig ikke så veldig mye… Pasientene forklarer det med at man kommer til et punkt der hjernen plutselig sier fuck it og gir opp. Alle pasientene husker det øyeblikket. Hjernen går på en måte over i en selvstendig automatikk uavhengig av deg selv. Skremmende… – Ja, det må være ganske ekstremt når du faktisk innser at det har skjedd. For det gjør du, du skjønner det. Du har plutselig ikke noe kontroll. Du hører en stemme som du vet ikke er der, men som du allikevel hører. Det må virkelig være det verste som kan skje et menneske… – Ja, men samtidig er det viktig å påpeke at det også er veldig fascinerende. Jeg mener psykoser ligger til grunn for det mest kreative menneskeheten har skapt. Grunnen til at jeg elsker denne jobben er nettopp fordi det er utrolig spennende å forholde seg til disse menneskene. Mange av dem er veldig, veldig intelligente. Historien er full av eksempler på kreative genier, men som livet gjennom var plaget av psykiske problemer. Det samme genet som knyttes til psykose og schizofreni påvirker også kreativiteten. Klar bevissthet og intellektuell kapasitet er vanligvis opprettholdt selv om du blir gæren.

4/2010

”Individets følelse av engstelse, uro og skyld er optimal for ditt undertrykkende prosjekt.”

REISEN TIL HJERNEVASKING Historien viser uttalige religiøse og sekulære eksempler på hvor lett det er å overbevise mennesker om at det finnes en ”ny virkelighet”. De religiøse sektene er blant manipulatorene som gjør dette helt bevisst og veloverveid. La oss for all del ikke gå rundt grøten – Natt&Dag guider til TOTAL KYNISME.

”Målet helliger midlene.” At sektledere klarer å overbevise mennesker om sine fantastiske tilbud, kan fremstå merkelig og mystisk for mange. Men la oss gjøre det klart med en gang; det er ingenting esoterisk ved disse prosessene. Det er ganske enkelt ord og gruppepress, satt sammen i en effektiv form. Sosial og psykologisk overbevisning for å bygge opp under dine egne utopier. Noe alle kan lære. Ingen fysisk vold eller barbari, heller subtile, rasjonelle og kalkulerte metoder for undertrykking. Det handler ikke om hva du tror på, eller hva du forkynner. Det handler om hva du gjør. Dette er ikke en guide til doktrinenes innhold. Dette er en guide til hvordan du kan danne en religiøs sekt med deg selv som leder – gjennom bruk av alle nødvendige midler. Målet helliger midlene. Essensen: Makt og penger Du skal hevde supernaturlig tro, makt eller åpenbaring. Du skal fostre ekstrem avhengighet til deg selv og til gruppen som helhet. Du skal bryte ned individer til det ugjenkjennelige. Du skal bruke manipulative metoder og aktiv rekruttering. Men du er også en entreprenør, du er en businessmann, du skal tjene penger. Du skal tjene penger på manipulasjon av psyken og personlighetsendring. Du skal love intellektuelle, spirituelle og selvaktualiserende utopier, du skal vise de ”rette” veiene mot utvikling, opplysning og samhold – dette er ditt produkt.

Valg av offer I motsetning til statsstyrte hjernevaskningsprogrammer skal ditt sektiske program angripe selvet. Velg svake og usikre, men oppegående mennesker. En vanlig misoppfattelse er at det er best å velge evneveike mennesker, at disse er enklest å manipulere. Dette er feil. De vanlige stupide massene – hvis liv inneholder jobb for penger, overstadig alkoholkonsum i helgene, sydenferie og plasma-TV – har null interesse av å sette seg inn i noe som i det hele tatt kan minne om en eller annen eksistensiell overveielse. Disse er allerede en praktisk bestanddel, en av mange ”identiteter” som utgjør det store statsstyrte konsumog konformitetsprogrammet. Du må velge mennesker som er åpne for nye impulser, som er villige til å ta reisen. Mennesker som er i en overgangsfase i livet, gjerne unge og gamle. Nylig fraskilte. Folk i midtlivskrise. Destabilisering Hva: Rokke ved individets oppfatning av seg selv. Hvorfor: Dette er første del i en koordinert gradvis prosess av nedbrytning og forandring, der du etter hvert i større og større grad kontrollerer personens sosiale og fysiske omgivelser. Hvordan: Først og fremst; du er en ny venn. Du skal være forståelsesfull. Du skal lytte. Du skal vise omtanke. Du skal i det hele tatt fremstå som et godt menneske. Husk å overlesse offeret med komplimenter og å påminne offeret om dets unike egenart og dets evner. Når dette er etablert kan du på en subtil måte angripe vedkommendes bevissthet, oppfattelse av sannhet, tro og verdensanskuelse, emosjonelle kontroll og forsvarsmekanismer. Reinterpretere Hva: Tvinge frem en ny virkelighetsoppfatning i offeret. Hvorfor: Du gir offeret en ny mening med livet, som din egen slave. Hvordan: Etter å ha destabilisert individets oppfatning av seg selv, skal du be personen om drastisk å reinterpretere sin livshistorie, radikalt endre sin verdensanskuelse og få personen til å akseptere en ny versjon av sannhet og kausalitet i henhold til din egen doktrine. En brukelig komponent Hva: Gjøre offeret anvendbart for deg og sekten. Hvorfor: Som brukelig komponent av sekten vil offeret kunne eksploateres praktisk. Offeret vil adlyde deg.

Hvordan: Du fortsetter å kreere følelsen av svakhet og hjelpeløshet ved aktivt å jobbe mot individets evner til individuell handling. Du oppfordrer til å eliminere gamle ideer, rutiner og tenkemåter – personen vil litt etter litt undertrykke disse. Vedkommende vil for eksempel bryte med gamle venner og familie, endre navn og tilbringe all tid med deg og sekten. Du kan nå enkelt sette opp strenge hierarkiske maktforhold som effektivt vedlikeholder dette forholdet. Du kan nå anvende offeret til hva du måtte begjære. Renhet og straff Hva: Sette opp et effektivt system med styrende ideologi og avstraffing. Hvorfor: Et viktig psykologisk grep som holder offeret hjernevasket. Hvordan: Individet er etter hvert låst i total avhengighet til ditt belønningssystem. Nå trenger du ikke lenger være tilsynelatende elskverdig og inkluderende. Du setter opp den nye standarden: ”Alt eller ingenting” og gjør hva som helst for bevarelsen av sektens renhet. Renhet er selvfølgelig viktig for den læren du skal forkynne. Alt utenfor sekten skal systematisk forkastes. Avvik fra den rette lære må du straffe med trusler om utestengning og latterliggjøring, tap av privilegier og tap av status. Individets følelse av engstelse, uro og skyld er optimal for ditt undertrykkende prosjekt. Paroler og slagord Hva: Læren. Hvorfor: Ord er makt. Berøvelse av ord og tanker er også makt. Hvordan: Jo mer komplisert og motsigende det nye systemet og doktrinen er – jo vanskeligere det er å lære – desto mer effektivt er det. Individet endrer seg dramatisk mens det lærer å modifisere sitt gamle selv for å få aksept i gruppen. De skal bekrefte at de aksepterer og forstår ideologien ved kun å snakke i enkle paroler og slagord som er spesifikke for gruppen. På denne måten dreper du individenes tenkeevner. Siden ord innebærer tanker vil din berøvelse av evnene til å uttrykke disse tankene gjøre at individene mister sine egne personlige tanker. Denne nye ”kommunikasjonen” er ikke virkelig, det vil si, det er din egen konstruerte kommunikasjon som du påfører individene. Du skal bruke Bibelen etter forgodtbefinnende, og du skal til enhver tid endre hva læren er. På denne måten har individet stadig svært liten forståelse for systemet og doktrinen ut over de overnevnte paroler og slagord. Dette skaper en permanent usikkerhet som de ikke tør uttrykke. Etter hvert lærer individet seg å interpretere all virkelighet gjennom doktrinen og gruppens konsept. Du har undertrykt mennesker slik at ord holder dem i sjakk. Du har fratatt dem deres kognitive kapasitet til selvrefleksjon. Reisen til en pseudopersonlighet er fullbyrdet.

Det finnes hjelp mot håravfall. M ange som lider av tynt hår tror ikke at det går an å gjøre noe med problemet. Men på Stylux gir man de beste forutsetninger som finnes på markedet i dag for å både beholde og få frisyren tilbake. Mange har allerede testet de fleste ”gjør det selv metodene” og er skeptiske. Noe som ikke lenger er nødvendig. Vi sørger for at kundene forlater oss med den frisyren de vil ha, sier Martin Rimsberg på Stylux. Etter en vurdering av våre kunders behov tilbyr vi to ulike

4/2010

behandlinger som også kan kombineres.

Den vanligste metoden er laserbehandling som øker blodsirkulasjonen rundt hårsekkene og høyner cellenes næringsopptak. Behandlingen øker produksjonen av nye og fremfor alt tykkere hårstrå. -Kliniske tester viser at 92 prosent av alle kunders håravfall reduseres og genererer en økt hårvekst, forteller Martin. Vår andre behandlingsmetode heter Hair Replacement og er en avansert form for

hårerstatning. Kort fortalt kan man si at på de deler av hodet der kunder har skallede områder eller dårlig hårkvalitet, integreres hår på en ikke-kirurgisk måte. Hair Replacement er en behandlingsmetode som har vært ledende i mange år i hele verden, og vi merker at den blir mer populær også her i Skandinavia.

DISSE VASKER BEST! SCIENTOLOGIKIRKEN Pure Evil. Men morsomt E-meter. Om du faktisk tror på denne læren, fortjener du alt vondt som eventuelt vil skje med deg. Høyesterettsdommer i Tyskland slår fast at de helt bevisst hjernevasker medlemmer.

THE FAMILY En av de mest kritiserte sektene i verden. Med drap, selvmord og barnerov på samvittigheten. Har aktivitet i Norge, men holder veldig lav profil. Vil infiltrere eksisterende menigheter i Norge og overta dem.

DEN FORENTE FAMILIE (ENHETSKIRKEN) Også kjent som ”Moon-sekten”. Kjent for veldig avansert hjernevask. Praktiserer massebryllup og arrangerte ekteskap. Småjenter tvangsgiftes til eldre menn.

OSLO KRISTI FORSAMLING Gren av den kjente hjernevaskingssekten The International Church of Christ. Har et eget disippelsystem: Et totalt disiplinært maktforhold i et pyramidesystem der alle er disipler til vedkommende over, helt opp til den ubestridte leder Kip McKean. Rekrutterer blant annet på Karl Johan. Flere episoder om hjernevasking i Norge.

GUDS NYE PAKTS KIRKE Maktsyk leder som ser seg selv som både profet og patriark. Baserer seg på en nærmest uendelig rekke særegenheter i teologi og praksis, som autorative åpenbaringer og fokus på eksorsisme. Ekstrem. Eneste norske trossamfunn som praktiserer flerkoneri.

MYSTIC MOUNTAIN (DHARMA MOUNTAIN) Relativt ny sekt på ondskapens kart. Tor Opheim, alias Vasant Swaha, forkynner læren til den avdøde indiske guruen Osho som dannet et enormt totalitært, paranoid og undertrykkende religiøst imperium. Osho hadde ved sin død tilgang på en spirituell og vakker flåte av 93 stykk Roll-Royce – alle i kjærlighetens navn. Flere påståtte tilfeller av hjernevasking i Norge.

MENIGHETEN SAMFUNDET En ekstrem luthersk menighet med fem kirker og fir skoler på Sør-Vestlandet. Fullstendig lukket mot verden utenfor. Ser på seg selv som den eneste sanne menighet i Norge.

THE SCANDINAVIAN ROMAN CATHOLIC APOSTOLATE En tradisjonalistisk gren av den katolske Kirke. Sterkt antisemittistiske. Masse gamle deprimerende katolske dogmer. Lære på latin. Kjedelig.

KRISTENSAMFUNNET Kirkesamfunn som i stor grad er tilknyttet Steinerskolene. Et sammensurium av diverse sære læresetninger. Tror på reinkarnasjon. Ari Behn er med. Alt for lite snusk.

Kristoffer går til Hair Replacementbehandling hos Stylux. - Jeg har gått til behandling i over ett år og er veldig tilfreds med resultatet. Behandlingen er smertefri og uten bivirkning. Det eneste negative er at det tok en stund å venne seg til den nye frisyren.

Linus går til laserbehandling hos Stylux. - Jeg har blitt behandlet med laser i ni måneder og opplever et bra resultat og mye bedre hårkvalitet. Jeg kommer til å fortsette i tre måneder til for best resultat. Jeg føler også trygghet på at behandlingen kan kombineres med Hair Replacement.

OSLO Gabelsgate 19 • tel: 22 44 55 94 • oslo@stylux.no Hårtilbud: Book en kostnadsfri håranalyse og rådgivning for å få vite hvordan Stylux kan hjelpe deg. Åpningstider: Mandag – Fredag 10 – 19, Lørdag 10 – 14

Bring energien tilbake!

Apeland

God drikke gir deg energien du trenger i påsken. Men det er ikke bare drikken som har kraft i seg. Når tomme bokser og flasker gjenvinnes, spares opptil 95% energi sammenlignet med å lage ny emballasje. Å pante krever bitte lite av deg, men betyr mye for miljøet. Bring energien tilbake!

www.pant.no

Foto: Stian Andersen

3 Foto: Kim Hiorthøy

TURNÉ DE FORCE N&Ds hypotese er at turnéliv er den mest ekstreme form for reise. Turné er intenst, trangt, lukter vondt, gjør vondt og er samtidig veldig, veldig godt. For bekreftelsens skyld ba vi derfor et bredt spekter av musikanter dele sine beste og verste turneminner med oss; alt fra danseband til metal, fra rap til disco. Det resulterte i et like bredt utvalg av svar. Så her har du det: Den stygge sannhet om nær døden-opplevelser på en motorvei i Buskerud i den ene enden, og gla’historier om grønnsaker i rumpa i den andre. Enjoy! HALLGEIR SKRETTING ENOKSEN Vokalist i Purified In Blood Beste turnéminne: Altfor mange! Og helst ting som ikke egner seg på trykk med det første. Husker det var spesielt digg å finne ut at gulrøttene jeg spiste etter en gigg i Sverige nettopp hadde vært i rumpa til merch-fyren vår. Det ble litt bedre da han drakk av flaska som jeg hadde pissa i dagen etter. Digga også da bandbilen kjørte fra meg naken på et jorde langs motorveien i Frankrike. Jeg tok omsider igjen bilen, men da ga Anders meg et forfriskende sprut i rumpa av en helvetes multiclean-gass som lå i hanskerommet. Det svei som satan! Jeg sprang inn på nærmeste bensinstasjon, dro ned buksa mens det var fullt av folk på dass og vasket rumpa i vasken. Eller da vi fløy inn en kompis fra USA for at han skulle være roadie på en europaturne i 2006! Vi kjørte like godt fra fyren – som kun var iført kaffekopp og leopardunderbukse – på en bensinstasjon i Danmark. Jeg fikk en telefon fra en venn i Norge om at vi hadde glemt han, da han hadde klart å spore opp telefonnummeret mitt fra ekskjæresten sine foreldre. Vi kom tilbake etter cirka en time. Han var super-stooka! Verste turnéminne: Vi har vel egentlig ingen dårlige minner. Jo, å bli tatt for å stjele et par sokker i Tyskland, var ikke så fett. Det resulterte i håndjern, politibil og 200 euro i bot. Politiet ransakte bilen og fant en sekk med all påskepynten fra hotellet dagen før. Da ble det 200 euro ekstra i bot, selv etter at roadien vår sa ”it’s a present for my mom and dad at home”. Vi fikk beholde påskepynten, da. Men i etterkant så har vel egentlig det også blitt et godt minne. FTP!

1 1

4/2010

KRISTOFFER WILLIAMSEN Låtskriver og bassist i Ole Ivars Beste turnéminne: I 1986 var bandet Ole Ivars 20 år. Sangen min ”Fem mann i et danseband” kom på 1. plass på Norsktoppen, noe som var en stor seier for meg og oss den gangen. Det var første gangen jeg selv var på Norsktoppen, og etter det gikk det bare framover. Jeg skrev mer og mer, og vi spilte inn flere plater. Salgstallene uteble dessverre. Vi var lite på TV, og ble også den gang som nå spilt lite på riksdekkende radio. Nærradioene var det imidlertid mange av. De gjorde musikken vår kjent rundt om i landet, og vi trakk mye folk, stort sett over alt. Det ble 25-års jubileum i 1989. Da ga vi ut LPen Jubileumsswing. Vi fikk kontrakt med Mariann, og den produksjonen solgte litt over 19.000 eksemplarer. Innen den tid hadde jeg spilt opp til dans og jobba seriøst med dansemusikken i 23 år, men enda ikke fått noen gullplate. Det var jo unektelig en av de største drømmene. Mariann ga etter hvert opp sin virksomhet i Norge, og vi sto uten plateselskap. I 1992 holdt vi på med en ny produksjon igjen. Vi var halvveis i prosessen da Tore kom fram med et navn på en han kjente godt i bransjen. Han het Audun Tylden. Jeg hadde jo hørt om ham, men aldri hilst på’n. Tore ringte fyren, og jo, han var interessert. Etter det gikk alt raskere framover. I 1993 ga Tylden ut CDen Spellemannsblod, og tittellåta skapte historie ved å vinne Norsktoppens årskavalkade to år på rad, i 1993 og i 1994. Fremdeles hadde jeg ingen gullplate på veggen. I 1994 hadde Ole Ivars 30-årsjubileum. Dansegallaene hadde så smått begynt i Norge, og det hadde nettopp vært OL på Lillehammer. Hele nasjonen

2 1

hadde fått et sterkt forhold til Vikingskipet etter gullmedaljene til Koss, og Ole Ivars bestemte seg for å satse på 30 års jubileumsfeiring nettopp der. Vi fikk med oss mange andre danseband, til og med Olga Marie Mikalsen og Sputnik! Det var den første store festen i Vikingskipet og interessen var enorm. TV var uinteressert, men NRK P1 sendte en time direkte med oss på radio. Slekt og venner stilte opp, sammen med 9000 fans! Ole Ivars ble kjørt inn i folkehavet som de største popstjerner i verden. Det ble laga en korridor i menneskehavet, og vi ble kjørt inn i en åpen veteranbil, kunne smile, ta folk i henda og gi klemmer fram til podiet, der vi ble tatt i mot som kongelige. Eller som Beatles, om du vil. Det kulminerte i at vi fikk besøk av Audun på scenen. Han hadde tatt med Spellemannsblod på en samle-CD for Bare Bra dette året. Den CD-en solgte over 25.000. Han kom opp på scena og overrakte oss alle en GULLPLATE! Vi var ikke alene om den selvsagt, men det var utrolig stort for samtlige. Det var jo den første gullplata vi i Ole Ivars fikk for musikken vår noensinne! Den opplevelsen, den største innendørs dansefesten som har vært i landet, kombinert med det å få den første gullplata, er noe av det jeg husker klart best i løpet av tida mi som musikant. Verste turnéminne: Den verste opplevelsen hendte 27. mai 1983, da jeg spilte i et pop/danseband som het AD ASTRA. Jeg var leder i bandet. Vi var ikke spesielt kjente, men ganske ambisiøse, i hvert fall var jeg det. Vi var på vei til Saga Inn på Gol for å spille opp til dans der på lørdagskvelden. Vi eide (med gjeld) en Mercedes 708-buss med AD ASTRA i store bokstaver på begge sider. Det var plass til to personer på et passasjersete foran. Mellom dette setet

og sjåførsetet var det en midtgang, slik at man kunne reise seg og gå bakover i kupeen. Denne midtgangen er vesentlig i sammenhengen, uten den hadde jeg kanskje ikke skrevet dette i dag. Jeg starta kjøringa fra Bårlidalen i Eidsvoll og hadde egentlig ment å kjøre helt opp til Gol. Imidlertid maste Frank, gitaristen, om å få ta over. Ytterst på setet foran satt Tom Rune, trommisen. Jeg satte meg i midten, ved siden av ham, mot midtgangen. Det var solskinn, tørr asfalt, og i det hele tatt fine kjøreforhold. Frank var en erfaren sjåfør og vi var trygge på ham som alltid. Allikevel gikk det galt denne dagen. Han hadde kjørt fire, fem kilometer da det plutselig skjedde noe mystisk. Vi satt og prata da han kjørte ned fra en høy asfaltkant med høyre forhjul. Vi var på ei slette på hundre meter, så jeg regna jo med at han ville rette opp bussen igjen. Det gjorde han ikke. Han bare fortsatte å kjøre, styrte rett og slett feil og kjørte av veien. Jeg så jordvollen femti meter lenger framme komme mot oss i en rasende fart. Vi hadde ingen sikkerhetsbelter den gangen. Da jeg skjønte at det kom til å smelle, reiste jeg meg lynraskt, og kasta meg bak passasjersetet. Selv fikk jeg smellen da jeg ble kasta hardt inn i baksida av setet, som jeg hadde sittet på sekundet før. Jeg ble mest rysta og fortumla, og mine skader ble ikke så store, selv om jeg har et par solide arr på arm og overkropp å vise til fra havariet. Jeg trengte i alle fall ikke legehjelp. Den det gikk verst utover var Tom Rune, trommisen, som satt ytterst ved min side. Han rakk ikke å komme seg unna og ble kasta mot frontruta. Naturlig tar man seg jo for med armene når slikt hender, og han slo derfor ut frontruta med høyrehånd og arm,

7 Foto: Martin Johansen

Foto: Arild Hansen

4 skar seg og brakk armen. Frank, som kjørte, ødela et ledd og fikk varige men som gitarist. Eric, saksofonisten, hadde flaks i uflaksen han også, heldigvis. Du kan jo tenke deg selv. Griseflaks! AD ASTRA endte sine dager i den grøftekanten nord for Noresund i Buskerud. CHRISTABELLE SANDOO Lindstrøm & Christabelle Beste turnéminne: Det var i Marseille, på La dame Noir. Vi fikk vår første spillejobb der sommeren 2008, og vi spilte for et fantastisk publikum som var godt vant med elektronikascenen. Det var sol, sommer og kjærlighet på pinne. Verste turnéminne: Jeg skulle spille på Fabric i London og hadde reist over med Hans-Peter, lydmannen vår, Einar, og gjengen. Vi bodde på samme hotell, men i forskjellige etasjer. Det resulterte i at vi satt på hvert vårt rom, spiste fruktsalater, gulrøtter, drakk smoothies og leste bøker. Ha ha!

3 1

ARVE ISDAL Enslaved, Audrey Horne og I Beste turnéminne: Det er fantastisk mykje å velge mellom, men heile siste USA-turneen var eigentleg ein opptur. Vi reiste rundt med Opeth, og det var utruleg god stemning mellom banda og crewet. Rett og slett trivelig. Den første USA-turneen eg var på, med Dark Funeral, var også eit godt minne, det var meir rock n’ roll. Denne gangen hadde vi eigne turnébussar, betre komfort, og hadde det rett og slett jævli kjekt. Verste turnéminne: Haha, det er minst like mange dårlege som gode. Men det er eitt som står ut, rett etter USA-turneen. Eg reiste rett derfrå til Tyskland for å spele ein

4 1

eller anna festival med Audrey Horne. Det var eit frykteleg styr å få instrument og utstyr på plass, og innan eg kom meg til festivalen var eg utslitt. Der var det derimot god stemning, og heile gjengen var inne på festivalområdet og festa. Eg kom fort i humør. Såpass humør at då dei andre gjekk og la seg, var eg fortsatt i fin form og besøkte eitt nachspiel etter det andre i laupet av natta. Management hadde leita etter meg i tre timar før dei endeleg fekk dratt meg attende til hotellet, der eg sovna. Oppå venstrearmen. Då eg vakna var den dau. Eg tenkte at den berre sov, men vi ankom konserten og den var ikkje betre. Sjølv ikkje ei solid oppvarming hjalp, og til slutt måtte eg berre spele konserten med ein ubrukeleg venstrearm, ein jævli kjip følelse. Heldigvis dekka lydmannen for det verste med å skru meg betrakteleg ned. Armen vart ikkje bra på fleire månader, og eg måtte blant anna varme opp for Mötley Crüe med same skaden. Det var forresten også ganske flaut då vi gjekk på scena med Audrey Horne i Madrid, for øvrig ein langt meir vimsete og distré gjeng enn Enslaved, og Toschie tok mikrofonen og ropte ”Hello Italy! How are you?!”. CHIRAG Karpe Diem Beste turnéminne: I skrivende stund er vi i Rio De Janeiro. Vi ble booket hit av FN for å holde norsk rapkonsert (!). Selv om ”Stjerner” tydeligvis ikke er en multiplatina hitsingel her, er dette et minne for livet. Verste turnéminne: Ok, Karpe har ikke kasta noen TV ut av noe hotellvindu. Faktisk har vi ikke missa et eneste fly i løpet av ti års turnévirksomhet. Så når ting går på trynet er det som regel noen andres fuck up.

5 1

Og folk fucker opp hele tida. Spesielt politiet i Hammerfest. Vi spilte på en klubb der, for en crowd som minnet mer om dyr enn om mennesker. Etter showet var vi sykt slitne. Magdi spesielt. Politiet trodde i midlertidig at han var full, og etter en slåsskamp som ingen av oss var involvert i, havna Magdi i fyllearresten. Han ble selvfølgelig sinna, da han aldri har rørt alkohol, så da satt de likeså godt håndjern på ham og mente Magdi hadde vært truende. Da begynte geniet Magdi selvfølgelig å skrike: ”Muslim! Jeg er ikke full, JEG ER MUSLIM!!”. Jeg har aldri sett en politimann være mer sikker i sin sak, og det ble fyllearresten for den godeste avholdsrapperen. So sexy. OLAV STEDJE Spellemann og Norges svar på David Crosby Beste + verste turnéminne: Turnear er alltid spesielle, med mykje slit og mykje moro, men eg hugsar særskilt godt ein episode som skjedde på første turneen eg var på. Det var tidleg på 80-talet, og vi skulle spele i Nærbøhallen, ein stor idrettshall på Jæren ein fredagskveld i februar. På denne tida var vi sju-åtte stykk på scena kvar kveld, med sax, gitar og greier, og alle saman sat i folkevognbussen til Svein Dag, gitaristen i bandet. Instrumenta vart køyrt rundt i ein lastebil av nokre tyskarar. Vi var vel omtrent ein time eller to frå Nærbø då vi møtte ein bil. Idet vi passerte kom det ein steinsprut, og med eitt var heile frontruta kvit av sprekkar, slik ein ser i gamle filmar. Vi såg ingenting før Svein Dag resolutt slo til ruta, så alt glaset ramla inn i fanget på oss. Der sto vi, i ingenmannsland, men vi måtte nå konserten, og hadde ikkje noko anna val enn å køyre siste

6 1

stykket utan frontrute. Det var ei både kald og våt oppleving. Vi sat sju mann og hutra og fraus då vi kom fram. Vi fekk varma oss, og konserten gjekk bra, med eit par tusen frammøtte. Problemet kom derimot attende då vi skjønte at vi vart nøyd å køyre inn til hotellet i Stavanger. Det var vorte natt, og enno kaldare, det var jo i februar. Redninga vart at det plar ligge att ein del klede i idrettshallar. Vi kledde på oss det vi kunne klare av etterlatne klede og stua oss inn i bilen for nok ein iskald køyretur. Dagen etter var det laurdag, og det var ikkje heilt problemfritt å få tak ei ny rute slik at vi kunne kome oss vidare heller. Eg har alltid synest de har vore artig å spele for folk, og det gjer eg jo enno, og sjølv om eg ikkje kan sei det er ein særskild konsert som står ut, så tykkjer eg alltid det er kjekt å få kome og spele på Vestlandet. TORGNY AMDAM Tidligere vokalist i Amulet Beste turnéminne: Berlin. Når som helst. Amulet hadde et veldig lojalt og begeistret publikum der. Verste turnéminne: Må ha vært en festival utenfor Leipzig. Manageren vår kom løpende ut på scenen midt i settet vårt: ”Pack it up! There’s a nazi mob coming with bats! They’re on a rampage! The festival boss is freaking out!” Vi måtte løpe til bussen, og på vei ut av området så vi folk bli klubbet ned av speeda naziskins. En annen gang, i en filleby i Belgia, var det null betalende. Vi bestemte oss for ikke å spille, men hang litt rundt før vi dro. To fra oppvarmingsbandet begynte å slåss med hverandre. Kjærestene deres sto og så på, passive og engstelige. Etter hvert begynte de å heie på hver sin gutt.

7 1

4/2010

timebestilling 73 53 05 50

Velkommen til vår salong i Dronningensgate 28 - Stiftsgårdsparken Med dyktige stylister og markedets mest eksklusive og innovative produkter presenterer Stars & Bangs et konsept unikt for Trondheim, for deg og for håret ditt! Velkommen til en ny og forbedret frisøropplevelse.

www.starsandbangs.no Hair MakeUp Backstage blog Greenroom - Grønne alternativ Din stylist

by Organic Care Systems

nå kun kr 139 (veil.pris kr 220)

foto David Nikolaisen

Organisk sølvshampoo. En kraftig pigmentert shampoo som eliminerer gule toner i blondt hår, helt uten parabener og sulfater, i resirkulerbar og nedbrytbar flaske.

styling Margrethe Galaaen

Organic silver shampoo

NYC PÅ FEM MINUTTER Den vestlige verdens store mekka. Byen som ikke sover. Det store eplet, bla bla bla. Hvor skal man i det hele tatt begynne når man skal lage en guide til New York City? Metropolen har vært skrevet om like mange ganger som den har innbyggere, og vi skal derfor ikke kjede deg med nok en guide du har lest hundre ganger før. I NYC har man uansett ingen tid å tape. Dette er New York på fem minutter. TEKST JAN WALAKER Scene 1: Resepsjonen på Hotel Chelsea Jeg sitter i resepsjonen på ærverdige Hotel Chelsea og venter på en kompis. I stolen ved siden av meg sitter en amerikaner og leser i boka The Road. Han ser plutselig bort på meg og spør: Where are you from? Siden han ser rimelig kul ut og det er særdeles høyt under taket i resepsjonen, drister jeg meg til å svare: From my mothers pussy! Han ler og svarer momentant: Me too!! Vi får en fin dialog. Jeg forteller at jeg er fra Oslo, og at jeg er i New York for å møte den legendariske fotografen Mick Rock og for å skrive om byen på fem minutter. Amerikaneren forteller at han er forfatter og blant annet opptatt av norsk litteratur. Spesielt Ibsen og Hamsun. Selvfølgelig. Nylig har han fått referert et norsk bokprogram om Dag Solstad. Han er forundret over hvordan Mr. Day Sunplace kan gå rundt i dongeribukser og virkelig hate Amerika så sterkt, og at nordmenn grenseløst hyller en forfatter som skrev nekrolog til Hitler og gav sin Nobels litteraturpris til Goebbels.

Scene 2: CBGB Mick Rock har akkurat dratt meg og kompisen Dean gjennom en hysterisk kø foran inngangspartiet til de tidligere lokalene til CBGB. CBGB er kjent for være klubben som var katalysator for band som Television, Ramones, Talking Heads, New York Dolls, Patti Smith, Debbie Harry og senere fødested for legendarisk NY-punk/hardcore som Gorilla Biscuits, Cro-Mags og Youth Of Today. Nå er det klesdesigneren John Varvatos som disponerer lokalene. Vi snakker om nye band, etablerte artister, åpen bar og verdenskjente stjerner. Disse kveldene er populære, og pene mennesker av begge kjønn er villig til å gi en blowjob for å komme på gjestelista. Dette er langt fra noen hagefest hvor sidrumpa norske forfattere drikker hvitvin og hater Amerika. De utallige fotografene backstage er opptatt med å ta bilder av Kevin Bacon (lol. Red. anm.) og Mick Rock, mens mange for meg helt ukjente New Yorkere venter på det store trekkplasteret Axl Rose (LOL!!11oneone. Red.anm.).

Scene 3: Konsertbillettene New Found Glory-konserten på Irving Plaza er utsolgt. Vi vil absolutt oppleve konsertstedet og bandet, og tenker at svartebørsbilletter er tingen. Et par karer står utenfor og selger. Vi får pruta ned to billetter fra 120 dollar til 100 og er ganske fornøyd med det. Billettselgeren tar i mot pengene og vender seg bort for å telle. ”Hold up guys, I’m counting 80!” Jeg snur meg og møter blikket til en sliten og mørk Danny DeVito uten filmkarriere. ”You are not getting 120 for the tickets, we agreed on that”. Danny stirrer lenge på oss og rister på hodet. ”Whatever, just get out of here”. Vi spaserer vekk med billettene i hånda, rimelig stolte over å ha stått opp imot en sår klisjé av en annenrangs hustler. Veien går tilbake til hotellet for rolig avslapping før kveldens konsert. Tilbake på konsertstedet. Folk krangler om å kjøpe billetter. Litt stolte over de dyrebare papirlappene vi pruta til oss, går vi forbi noen store sikkerhetsvakter og en kontrollør som lyser på billettene med en laserpistol før han sier: ”Sorry guys, these are fake”.

FEM PLATER NYC Ghosts & Flowers, Sonic Youth New York, Lou Reed To The 5 Boroughs, Beastie Boys NY State Of Mind, Nas New York Noise, diverse artister

Lucky Strike

The Plaza

FEM HOTELL Hotel Chelsea, 222 West 23rd Street (mellom 7th and 8th Avenue). Legendarisk rockehotell med fast klientell. Empire, West 63rd Street. Flott beliggenhet. Sjuk bar på taket. Hotel St. Marks, 2 Saint Marks Place. Enda bedre beliggenhet. Passe rimelige priser. Gramercy Park Hotel, mellom 22nd and 21st Street. Luksus for mannen i gata. The Plaza, 5th Avenue ved Central Park South. Driter du penger er The Plaza stedet å bo. FEM BARER/KLUBBER Pyramid Club, 101 Avenue A, (mellom 6th &7th Street). Uformell bar på høyt nivå. The Rose (Gramercy Park Hotel) Stivt, men verdt opplevelsen. The Kenmark Shrine Bar & Restaurant, 2271 adam clayton powell jr. blvd. Som Blå i Oslo, bare jæskla mer tjalla. Olive Tree Trivelig klassisk bar med amerikansk fotball på stormskjerm.

The Bowery Ballroom

FEM KONSERTSTEDER Knitting Factory, 361 Metropolitan Avenue. Amerikansk versjon av svenske Debaser. Northsix, 66 N 6th, Brooklyn. Her har ALLE spilt de siste årene. De feteste banda bookes hit. Europa, 98 Meserole Avenue, Brooklyn. Mellom tvilsomme housekvelder og fuktige foamparties arrangeres punk/hardcore/metal-shows av den legendariske sorten. The Bowery Ballroom, 6 Delancey Street. Mens indiebanda holder til nede på Northsix, spiller de større banda her. Proff pakke. Warsaw, 261 Driggs Avenue, Greenpoint/ Williamsburg. Jepp. Drevet av polakker. Arthur Love spilte en av sine siste konserter her før han tok kvelden. Kings Of Convenience spiller her 4. juni, om du er i traktene.

FEM SPISESTEDER Galaxy, 6th Avenue til Avenue A, 8th til 25th Street. Verdens største og beste brunch får du her. Empire Diner, 210 10th Avenue. Klassisk diner, sånn som i filmene. Gotham Bar and Grill, 12 East 12th Street Lever opp til navnet. Lucky Strike, 59 Grand Street You like my meatballs, eh! Red Bamboo, 140 West 4th Street (mellom 6th Avenue og Macdouga). Nydelige kjøttretter uten å være kjøtt. Byens beste vegetarrestaurant. FEM MUSEER Museum of Modern Art, 11 West 53rd Street (mellom 5th og 6th Avenue). Like stort som en norsk drabantby. Obligatorisk. Gratis på tirsdager. Whitney, 945 Madison Avenue ved 75th Street. Er du heldig får du med deg Charles Burchfields utstilling fra 24. juni til 10. oktober. Frick Collection, 1 East 70th Street. For gamlingene – om du har tenkt å dra med foreldra dine. Guggenheim, 1071 5th Avenue ved 89th Street. Stort sett som de andre Guggenheim-museene. Likevel bedre enn alt annet. Museum Of Sex, 233 Fifth Avenue ved 27th Street. Inneholder 25.000 relikvier fra sexens historie. Til å starte med.

Du vet bildet på Lou Reeds Transformer-album? Eller omslaget på Queens andre plate? To av rockehistoriens mest ikoniske foto. Begge er det Mick Rock som står bak – kanskje den aller mest berømte rockefotografen fra 1970-tallet. Briten som gjerne kalles The Man Who Shot the Seventies står også bak legendariske foto av David Bowie, Syd Barrett, Iggy Pop og Ramones. I april kommer Rock til Norge for å stille ut en samling bilder. Vi traff mannen på vår tur til New York. Hva er et godt foto? – Det viktigste er at du vil se det igjen. På samme måte som en hit-sang. Du vil oppleve den igjen og igjen. Ditt fineste øyeblikk som fotograf? – Min siste fotosession med Alica Keys, og et magisk øyeblikk med Syd Barrett. Mick Rock

Scene 4: Taxisjåføren Vi setter oss inn i en av de karakteristiske gule NYC-drosjene på 23. gate utenfor Hotel Chelsea. Målet er bydelen Williamsburg utenfor Manhattan. Dette er det nye området hvor hipstere og kunstnere av alle slag bosetter seg for tiden. Stor fare for å støte på ny-amerikanske skandinaver, med andre ord. Sjåføren er pratesyk mens vi ruller forbi Bowery på Lower Manhattan. ”Did you know Robert DeNiro grew up here? And Harvey Keitel, you know him, right? Robert used to work for free at theaters and such around here.” Før vi rekker å svare, fortsetter han med en digresjon. ”Lou Reed is a motherfu**. Doesnt tip for shit. He lives in the same building as Donald Fagen, from Steely Dan, you know? But he’s like the opposite, talks a lot and a great tipper. Wonder what it’s like when those two meet in the elevator... Hahaha. Lou with his dark, boring attitude looking for change on the floor and Donald goes: ”What’s with the face Lou, it’s a perfect day, isn’t it?” FEM FILMER Midnight Cowboy Guide til BJs på offentlige doer. Mean streets Gategutter på newyorksk. Taxi Driver Sjekk alltid ut sjåføren før du setter deg inn i en NYC-taxi. American Psycho Manhattan high end your life. Batman Sjansen for å møte denne karen er faktisk ganske stor. FEM BØKER Truman Capote, Breakfast at Tiffany’s Boken er alltid bedre enn filmen. Anthony Burgess, New York A clockwork apple. Legs McNeil/Gillian McCain, Please Kill Me La meg levva! Fantastisk lesning om punkens første år. Don DeLillo, Underworld Om du skal lese en bok i livet, går du til anskaffelse av denne snarest. Torgrim Eggen, Manhattan Vi vet ett og annet vi nordmenn også. FEM TURISTFELLER Seinfeld-kafeen Rævva mat servert av stygge mennesker. Statue of Liberty Tenk at ikke bare ett, men to fly bommet med hele fire kilometer i luftlinje. Makan. Ground Zero Hva er så spennende med et høl i bakken? Total rip off. Brooklyn Bridge Seks millioner grunner til å ta en annen vei. Times Square Som danskebåten, full av drittfolk fra hele verden med kamera rundt halsen.

Hva er ditt favorittbilde fra din egen portefølje? – Jeg liker alle, men retter du en Magnum mot tinningen min, må det bli portrettet av Bowie fra 2002, det som skal prege forsiden på den nye boka mi. Han er iført mitt svarte skjerf, og bildet er tatt her i NYC. Hvem eller hva vil du helst ta bilde av? – Clint Eastwood. Han har akkurat blitt 80. Han er forsatt en helt formidabel kunstner og han har forsatt et helt formidabelt ansikt. Han lager fantastiske filmer, han er en fantastisk skuespiller og han lager fantastisk musikk. I Grand Torino sang han til og med lydsporet som avslutter filmen. Helt uslåelig. Fortell meg en hemmelighet? – Ha! Visste du at Snoop Dogg er 50 prosent italiensk. Han fortalte det til meg. Jeg har det på video. Rock & roll diaries by Mick Rock Steen & Strøm Magasin, Oslo fra 18. mars – 5. april Garage II, Nygårdsgate 2, Bergen fra 27. april – 5 mai

4/2010

London, juli 1972. King’s Cross Cinema (nå kalt La Scala). Fra ”Raw Power”-fotoshooten. Boken min med fotografier fra shooten til The Stooges sitt albumcover vil bli relansert til høsten. 38

4/2010

tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE.

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Hvis du kjenner igjen disse stillingene, har du kanskje hemorroider?

www.meda.no

Prøv i så fall Alcos Anal. Fås reseptfritt i apotek. Les pakningsvedlegg før bruk. Virkestoff: Natriumoleat.

Oppe: Dette bildet er skutt på London Wharf og tatt ut fra fotoshooten til Jailbreak-albumcoveret. Phil var på dette punktet forelsket i ideen om å portrettere bandet som en gategjeng, derfor lenkene og kniver. Bildet vil for første gang publiseres i min nye bok; Exposed: Faces of Rock n Roll’.

Nede: Syds leilighet i Wetherby Mansion, Earl Court, London høsten 1969. Dette er samme fotoshoot som resulterte i albumcoveret til The Madcap Laughs. Muligens mitt favorittbilde av Syd. Det ser ut som om han reflekterer rundt det eksistensielle dilemmaet han ble fanget i etter at han forlot Pink Floyd: Å spille eller ikke spille. Han valgte det siste. 4/2010

Oppe: Dette var på en fest i NYC i 1979, hjemme hos grunnleggeren av High Times Magazine, Tom Forcade. Aaron Kaye - en notorisk yippie kjent for å kaste paier på kjendiser - pælma en krempai i trynet på Andy.

4/2010

Nede: London 1973. Et uttak fra Pin Ups-fotoshooten. Et foto fra omstillingsfasen til Bowie: Han har fremdeles Ziggy-sveisen, men ingen glitrende sminke eller klær. David spilte tenor- og altsaksofon på Pin Ups.

New York, høsten 1976. Lou hadde allerede en dvergdachshund kalt The Baron, men han ønsket seg en kompis til hunden. Han oppsøkte den lokale dyrebutikken og jeg holdt ham med selskap mens han kjøpte The Duke. Etter et par måneder ble det tydelig at The Duke ikke var en ”dverg”, men en standarddachs. 4/2010

London 1974. Skutt på balkongen på Ozzys managers kontor i Mayfair. Han var to timer forsinket og beklaget seg noe veldig. Ozzys datter, Kelly, fortalte meg at dette er hennes favorittbilde av faren. ”Han ser ut som en poet”. 46

4/2010

VĂĽr 2008 NYC - samme dag som Nas sitt nye album kalt Nas, ble #1 i USA. Dette var en del av promoteringen for en veldedighetskampanje han stĂ¸tter, Nobody Was Thirsty, som arbeider for rent vann for barn i Afrika. 4/2010

TORILL, 31 ÅR Bartender, Gossip – Jon Skolmen.

SIV, 21 ÅR Servitør, Gossip – Espen Lind.

TONJE, 22 ÅR Student, Gossip – Trond Espen Seim.

JULIAN, 24 ÅR Jobber for If, Gossip – Rolf Edisson.

FRANK, 23 ÅR Retningsstyrt kjerneboringsarbeider, Gossip – Petter Stordalen.

RUNA, 21 ÅR Tannpleierstudent, Gossip – Nicolai Cleve Broch.

KAI, 25 ÅR Elektrostudent, Gossip – Petter Northug.

ALEX, 28 ÅR Kokk, Gossip – Henning Stensland.

HVEM ER DEN DIGGESTE MANNEN I NORGE?

AV: JOHANNA SIRING

AZITA, 20 ÅR Psykologistudent, Downtown – Kristian Kjelling.

ALEXANDER, 21 ÅR Psykologistudent, Downtown – Andreas Thorkildsen.

EMIL, 25 ÅR Lege i Marinen, Downtown – Åge Aleksandersen.

LINDA, 36 ÅR Securitasvakt, Downtown – Mannen min.

HEIDI, 20 ÅR Securitasvakt, Downtown – Nicolai Cleve Broch.

THOMAS, 21 ÅR Hærens Befalskole-student, Downtown – Kenneth Lilleide.

LISA, 22 ÅR Barnehageassistent, Downtown – Kristian Kjelling.

KENNETH, 18 ÅR Hærens Befalskole-student – Morten Gamst Pedersen.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 48

4/2010

creo.biz Foto: Jørgen Ødegaarden

TENNER DU PÅ PÅSKENØTTER? Hvem har de kjappeste hjernecellene i familien? Eller i vennegjengen? Lag to kvadrater ved å flytte fire fyrstikker. Fasiten (opg. 11) og flere fyrstikkoppgaver kan du laste ned på nitedals.com

God påske og husk å kjøpe Nitedals fyrstikker!

Kunnskapen og nskapen og Kunnskapen og opplevelsen venter Kunnskapen og på deg opplevelsen venter pplevelsen venter opplevelsen venter Kunnskapen og opplevelsen ve Kunnskapen og Kunnskapen og nnskapen og unnskapen og Kunnskapen og opplevelsen venter på deg på deg på deg på deg opplevelsen venter opplevelsen venter pplevelsen venter opplevelsen venter på deg opplevelsen venter SE MOT NORD!

SE MOT NORD!

NORD! MOT NORD!

SE NORD! SE MOT NORD!

SE MOT NORD!

Har du lyst til lære mer om markedsføring og ledelse i kombinasjon med kunnskap om reiseliv, kultur og samfunn? Vi har reiselivsutdanning i Alta, Tromsø og på Svalbard.

• Bachelor i Reiseliv og turisme (Alta) • Bachelor i Hotelladministrasjon (Alta) • Master i Reiseliv (Norges høyeste reiselivsutdanning) (Alta) • Årsenhet i Reiseliv (Tromsø/Alta) • Årsenhet “Arctic Nature Guide” på Svalbard

Har du lyst til lære mer om markedsføring og ledelse kunnskap om reiseliv, kultur og samfunn? Vi har r i Alta, Tromsø og på Svalbard. Har du lyst til lære mer om markedsføring og ledelse i•kombinasjon med Bachelor i Reiseliv og turisme (Alta) kunnskap om reiseliv, kultur og samfunn? Vi har reiselivsutdanning • Bachelor i Hotelladministrasjon (Alta) Hos oss får du: Har du til mer om markedsføring ogogledelse i kombinasjon med i Alta, Har du lyst lyst til lære lære om markedsføring ledelse i kombinasjon medTromsø og på Svalbard. • Master i Reiseliv (Norges høyeste reiselivsutdanning) ( Utenlandsopphold i Spania. duHar lystdu til lyst læretilmer om markedsføring og ledelse imer kombinasjon med lære mer om markedsføring og•reiseliv, ledelse i kombinasjon med kunnskap om kultur og samfunn? Vi har reiselivsutdanning Har du lyst til lære om markedsføring og• ledelse i kombinasjon • Årsenhet i Reiseliv (Tromsø/Alta) kunnskap ommer kultur og samfunn? Vi har Bachelor i reiselivsutdanning Reiseliv ogmed turisme (Alta) •reiseliv, Mulighet for praksisbasert bachelor i Rica kjeden. unnskap om reiseliv, kultur og samfunn? Vi har reiselivsutdanning kunnskap om reiseliv, kultur og samfunn? Vi har reiselivsutdanning ikultur Alta, Tromsø og på Vi Svalbard. kunnskap om reiseliv, og samfunn? har reiselivsutdanning • Årsenhet “Arctic Nature Guide” på Svalbard Alta, Tromsø og på Svalbard.i Hotelladministrasjon • Bachelor (Alta) • Tett ikontakt med reiselivsnæringen og lærerne. i Alta, Tromsø og på Svalbard. i Alta, Tromsø og på Svalbard. i Alta, Tromsø og på Svalbard. • Master i Reiseliv (Norges høyeste reiselivsutdanning) (Alta) • Bachelor i Reiseliv og turisme (Alta) Hos oss får du: • Bachelor i Reiseliv og turisme (Alta) i Reiseliv og turisme (Alta) chelor i Reiseliv og turisme (Alta) • Årsenhet iMer Reiseliv (Tromsø/Alta) • Bachelor i Hotelladministrasjon (Alta) • Bachelor i Reiseliv og turisme (Alta) informasjon? • Utenlandsopphold i Spania. • Bachelor i Hotelladministrasjon (Alta) i Hotelladministrasjon (Alta) • Årsenhet “Arctic Nature Guide” på Svalbard chelor i Hotelladministrasjon (Alta) Master i Hotelladministrasjon Reiseliv (Norges høyeste (Alta) • •Bachelor (Alta)reiselivsutdanning) Det finner du på www.hifm.no • Mulighet for praksisbasert bachelor i Rica kjeden. • Master i Reiseliv (Norges høyeste reiselivsutdanning) (Alta) Reiseliv (Norges høyeste reiselivsutdanning) (Alta) Årsenhet i Reiseliv (Tromsø/Alta) ster i Reiseliv (Norges høyeste reiselivsutdanning) (Alta) • •Master i Reiseliv (Norges høyeste reiselivsutdanning) (Alta) • Tett kontakt med reiselivsnæringen og lærerne. Hos oss får du: • Årsenhet i Reiseliv (Tromsø/Alta) i Reiseliv (Tromsø/Alta) Årsenhet “Arctic(Tromsø/Alta) Nature Guide” på Svalbard • •Årsenhet i Reiseliv enhet i Reiseliv (Tromsø/Alta) • Utenlandsopphold i Spania. Årsenhet “Arctic Nature Guide” på Svalbard “Arctic“Arctic NatureNature Guide” på Svalbard ••Årsenhet “Arctic Nature Guide” på Svalbard enhet Guide” på Svalbard Mer informasjon? • Mulighet for praksisbasert bachelor i Rica kjeden. Hos oss får du: Det finner du på www.hifm.no Hos oss får du: • Tett kontakt med reiselivsnæringen og lærerne. Hos oss får du: • Utenlandsopphold i Spania. du:får du: oss •• Utenlandsopphold i Spania. • Utenlandsopphold i Spania. Mulighet for praksisbasert bachelor i Rica kjeden. opphold i Spania. nlandsopphold i Spania. Mer informasjon? • Mulighet for praksisbasert bachelor kjeden. • Mulighet for praksisbasert bachelor i Rica kjeden. • Tett kontakt reiselivsnæringen ogi Rica lærerne. or praksisbasert bachelor i Rica kjeden. ighet for praksisbasert bachelor i Ricamed kjeden. Det finner du på www.hifm.no • Tettkontakt kontakt med reiselivsnæringen og lærerne. • Tett med reiselivsnæringen og lærerne.

pådeg deg deg påpådeg degpå

Har lyst til lære markedsføring ledelse i kombinasjon med yst til lære Har mer omdu markedsføring ogom ledelse i kombinasjon medi kombinasjon du lyst til lære mermer om markedsføring og og ledelse med kunnskap om reiseliv, og samfunn? Vi har reiselivsutdanning skap om reiseliv, kultur og Vikultur harogreiselivsutdanning kunnskap omsamfunn? reiseliv, kultur samfunn? Vi har reiselivsutdanning i Alta, Tromsø Svalbard. i Alta, Tromsø og påi Alta, Svalbard. Tromsø og og på på Svalbard.

•ogBachelor i(Alta) Reiseliv turisme (Alta) eiseliv turisme • Bachelor i Reiseliv og og turisme (Alta) • Bachelor i Hotelladministrasjon (Alta) otelladministrasjon (Alta) • Bachelor i Hotelladministrasjon (Alta) • Master i Reiseliv (Norges høyeste reiselivsutdanning) (Alta) seliv• (Norges reiselivsutdanning) (Alta) Master ihøyeste Reiseliv (Norges høyeste reiselivsutdanning) (Alta) •(Tromsø/Alta) Årsenhet i Reiseliv (Tromsø/Alta) eiseliv • Årsenhet i Reiseliv (Tromsø/Alta) • Årsenhet “Arctic Nature Guide” Svalbard Arctic Nature Guide” påNature Svalbard • Årsenhet “Arctic Guide” på på Svalbard

HosHos ossoss får får du:du: Mer informasjon? Mer informasjon? Mer informasjon? Utenlandsopphold i Spania. Det finner du på www.hifm.no phold• Utenlandsopphold i •Spania. i Spania. Mer informasjon? Mer informasjon? DetDet finner du på www.hifm.no finner du på www.hifm.no Det finner dufor på www.hifm.no Det du på www.hifm.no • Mulighet praksisbasert bachelor i Rica kjeden. praksisbasert bachelor i Rica kjeden. • Mulighet forfinner praksisbasert bachelor i Rica kjeden. • Tett kontakt med reiselivsnæringen lærerne. med •reiselivsnæringen og lærerne. Tett kontakt med reiselivsnæringen og og lærerne.

ktkontakt med reiselivsnæringen og lærerne. med reiselivsnæringen og lærerne.

mark n i Finnmark 09 Alta 00 45 05 00 838 43 44 38

Høgskolen i Finnmark 9509 Alta Tlf. 78 45 05 00 Faks 78 43 44 38

informasjon? Mer informasjon? MerMer informasjon? finner www.hifm.no Det finner du på www.hifm.no DetDet finner du du på på www.hifm.no

Høgskolen i Finnmark Høgskolen i Finnmark 9509 Alta 9509 Alta Høgskolen i Finnmark Tlf. Tlf. 7878 4545 0505 0000 9509 Alta 38 Faks 78 43 Faks 78 43 4444 38

Høgskolen i Finnmark 9509 Alta Tlf. 78 45 05 00 Faks 78 43 44 38

Tlf. 78 45 05 00 Faks 78 43 44 38

Høgskolen i Finnmark kHøgskolen i Finnmark 9509 9509 AltaAlta 78 05 45 00 05 00 Tlf. Tlf. 78 45 78 44 43 38 44 38 FaksFaks 78 43

Cafe 3B feirer 25 år,

og hver onsdag og torsdag feirer vi jubileumsåret! Brattørgata 3B, åpent alle dager 20.00 - 02.00

www.cafe3b.no

LANSERINGSFEST: MARS FREDAG 5. MARS - LA BELLE SOLE

ER DET N ARRANG OE VED DETTE GJORT A EMENTET DU V ILLE NNERLE Studerer DES? du bestemm Scenografi & Ev en er

Besøk os s på

t hvordan arrangem hos oss, er det du enter skal so gjennom m terdals.no føres. /opptak

www.wes

NESTE NATT&DAG FEST: FØLG MED PÅ WWW.NATTOGDAG.NO

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis! 4/2010

MUSIKK

KAFÉ NI MUSER Bispegata 9a En kulturell kafé der du kan knaske i deg en digg ostebolle før du tar en tur på kino’n som ligger rett over gata, eller kanskje du har bestemt deg for en rundtur i vår kjære Domkirke, som er nærmeste nabo. Kunst, som visstnok skal være av høy kvalitet, henger på veggene. Ikke tilfeldig, da navnet Ni muser refererer til de ni musene i gresk mytologi, nemlig alle kunstnernes store inpirasjonskilder. Ikke ni smågnagere, men muser. Slik som Kate Moss er designeres muse, sant? Bakgården er en grønn oase rett ved den mest trafikerte veien i Trondheim. Ja, E6’en. Liker du eksos, kaffe og kunst, er dette plassen for deg.

1 1

GODT BRØD Thomas Angellsgate 16 Aaah, ferske økologiske rundstykker rett fra ovnen. Plukk ut hva du vil ha på skiva i smøredisken. Fetaost, avokado, soltørkede tomater, hvitløksdressing eller smør som base. Fyll på med alle grønnsaker. Velg enten kylling, krydderskinke, italiensk salami eller kjør en veggis. Det er så himla godt. Og de er rause. Veldig rause. Man skal ha god vidde på kjeften for å bite over den deilige go’biten du betaler 43 kronarser for. Når jeg trasker

2 1

UTELIV MIKROBRYGGERIET Prinsens gate 39 Drukket deg lei på Dahls, Tuborg eller Hansa? Ikke fortvil, min ølslukende venn. Ta turen til Mikrobryggeriet og smak på et stort utvalg øl av høy kvalitet. Dette er ikke noe tull, altså. Du får øl rett fra tanken. Du kan se de brygge ølet. Det roper jo kvalitet, det. Som

1 1

gjennom byen på sene natterstimer eller i tidlige morgentimer, står det ofte en baker der inne og gjør klar de deilige brødvarene du kan kjøpe dagen etter. Kudos. BARTEN – KAFFEKOMPISENES KAFFEBAR Jomfrugata 17b Selvfølgelig må man ha en bartekafé i bartebyen. Det har kaffekompisene gjort noe med. Barten er en sjarmis av en kaffebar som kan gi deg en minneverdig kaffeopplevelse. Kaffekompisene dine brenner for kaffe, og de vil at du

3 1

kanskje noen av oss vet, så brygges øl på humle og malt. Visste du det ikke før, så vet du det nå. Og hør her da: Mikrobryggeriet får malten fra de samme skotske bøndene som leverer malt til Skottlands kjente maltwhisky-destillerier. Humlen kjøper de fra de mest anerkjente humlegårdene i Tsjekkia, Tyskland, England, og USA. Jepp. Øl wtf. CLUB GOSSIP Nederst i Nordre gate Jeg klikker meg inn på hjemmesiden til uteplassen. Ifølge siden er Club Gossip ”the talk of the town”. Jeg søker de opp på Facebook.

2 1

skal få en god opplevelse på Barten. Du kan nyte en bartetoast og en hvit mocca mens du ser på malerier fra kunstnere som ikke har blitt utstilt i gallerier før, eller delta på kaffelagingskurs. Ikke la det morsomme navnet lure deg slik at du tror dette er en tullekafé. Neida, her får du kvalitetsvarer og servicen er upåklagelig. Selvfølgelig vil du som er student, og kanskje ikke har grodd en ordentlig bart ennå, få en veldig hyggelig pris. En herlig plass, dette!

Der står det at dette garantert er Norges råeste nattklubb. Dette lover jo godt, tenker jeg. Ser litt på bildene som er lagt ut. Se der, ja. Valen har vært der. Alex Rosén har holdt konsert. Jeg blar litt videre. Sommerfest. Gutter i baris som bruker jenter som benkpress. Bartendere i bikini. Jeg begynner å stusse. Eller jeg stusser ikke. Jeg vet at dette ikke er plassen for meg. Det blir ekstra klart når neste arrangement er Miss Glamour of Scandinavia 2010. Men hey, liker du røde fløyelsgardiner, lakksofa og lettkledde damer, eller menn for den saks skyld, da er dette plassen for deg.

Bråkmakerne kommer Skal vi bråke sammen? Rockforums nye satsning lover godt for musikk-Trondheims fremtid. TEKST CAMILLA TORP FOTO ANE MARTE KJERSHEIM

CAFE 3B Barttørgata 3B Jeg husker da jeg var 18 år og uskyldig(?). Hverdagene var trøtte og kjipe. Det vil si mandag, onsdag og torsdag. Fredag var jo helg. Og hva med tirsdag, sier du. Jo, på tirsdag var det vinkveld på Cafe 3B. Den legendariske vinkvelden. Det var ikke mange kronarsene for en flaske. Så man kjøpte helt enkelt en flaske hver. Det skulle drikkes rett fra tuten. Ikke noe glass. Det var tider det. Og jada, vinkvelden eksisterer ennå, men ikke for kidsa på 18 år. Kun forbeholdt de på 20 år og oppover. Synd for de unge voksne, bra for de eldre. Synes du at mandag, onsdag og torsdag er kjipe dager, kan du ta turen til Cafe 3B og spille dart, biljard, rockband og guitarhero.

3 1

4/2010

Det var jaggu på tide med en liten, lokal tre-dagers festival her i Trondheim. Så fikk vi også Husbråk! nå i slutten av mars – en musikkfest med konserter på Blæst, Familien og 3B. Det er god grunn til å tro at denne festivalen vil bli en tradisjon fremover. Arrangøren bak festivalen var Husbråk! – et tiltak satt i gang av interesseorganisasjonen Rockforum, og tanken er at up-and-coming lokale artister og band skal få prøve seg på etablerte scener i Trønderlag. Daglig leder og festivalsjef Leiv Aspén understreker at de ikke bare putter band på scenen, de gir også god oppfølging. – Husbråk! følger opp banda i forkant og etterkant. Vi gir de tips og triks, veiledning til alt fra hvordan skrive en teknisk rider til søkndaskrivning. Aspén kan også fortelle at de ikke bare bruker tid på artistene, de jobber også med alle de som driver med musikk, men utenfor selve scenen. – Vi er en konsertarrangør som jobber for å fronte ny, trøndersk musikk, men også en inngangsportal for nye lyd- og lysteknikere, arrangørspirer, promotører, journalister og fotografer. Husbråk! er definitivt noe trønderske

band trenger, og kanskje vil festivalen kunne være med på å gi trøndersk musikk den oppmerksomheten den fortjener utenfor vår kjære barteby. Kanskje vi vil være vitne til en trønderbølge? Ja, sier vi. Den er allerede i gang. – I år hadde vi vel 87 påmeldinger, om jeg ikke tar feil, og plukket ut 27 band. Da velger booking-gruppa ut de mest lovende, hardtarbeidene banda, de som virkelig fortjener litt hjelp på veien. Men bevares, vi skulle gjerne hjulpet alle om vi hadde kapasitet til det, forklarer Aspén. Tanken bak Husbråk!-festivalen er også at det skal skapes en ekstra blest rundt banda, de frivillige blir en sammenspleiset gjeng, banda prater sammen og kanskje havner de senere på turné sammen. – Grunnen til at vi gjør dette, er jo nettopp fordi vi elsker å finne nye, fete band som overrasker og tar oss med storm! Uheldigvis må vi ha en grense på antall arrangementer i året, så da blir det utplukking. Vi bruker utrolig lang tid på å høre gjennom alle bidrag. Og vi følger med. Alle band er velkomne hos oss, så her er det bare å melde seg på, avslutter den daglige lederen. Les mer om Husbråk! og Rockforum på Husbrak.no

Forbudte følelser Musikalen Spring Awakening er blitt en storsuksess over hele verden, og nå står Trondheim for tur. NATT&DAG har pratet med hovedrolleinnehaverne om seksuell oppvåkning, forbudte følelser og karsk. TEKST CHRISTINE FERNER APALNES FOTO JOHANNA SIRING Øvingslokalet på Trøndelag Teater fylles med vakre toner idet ensemblet og pianisten setter i gang en av sangene. Premieren nærmer seg med stormskritt, og det er tid for terping. Aktørene er unge og freshe, og synger flerstemt mens de beveger seg grasiøst over dansegulvet. Her snakker vi gåsehud og tårer i øyenkroken etter tretti sekunder, kanskje ikke så rart at skuespiller Mads Bones har karakterisert Spring Awakening som en ”Feel-everything-musikal”. Spring Awakening handler om ungdommer i puberteten og problemstillingene de konfronteres med. Eksperimentering, skam, redsel, lengsel, opprør og uvitenhet er noen av dem. Musikalen er nyskrevet og bygger på den tyske forfatteren Frank Wedekinds drama, Vårløsning, fra 1891. På den tiden provoserte stykket så kraftig at det ble forbudt i flere tiår, beskyldt for å være ren pornografi. Regissør Kjersti Haugen og koreograf Erlend Samnøen er imøtekommende, og lar hovedrolleinnehaverne Silje Lundblad (29) og Hermann Sabado (28) snike seg ut midt i en prøve for å ta en prat med oss. Sammen trasker vi i lange korridorer og ender opp i et lite rom der vi slår oss ned. Både Silje og Hermann er veldig engasjerte når de snakker om musikalen, og de mener den tar opp evigaktuelle problemstillinger. – Stykket viser hvordan det går når foreldre ikke er ærlige med barna sine, for eksempel om seksualitet. Selv om ungdom i dag har tilgang på sex overalt, tenk bare på Paradise Hotel, er det viktig å prate med barna sine om seksualitet, slik at de får et naturlig og ekte forhold til det. Ekstreme ting som porno kan ødelegge et ungt sinn like mye som det å ikke vite noe i det hele tatt. 54

4/2010

Konsekvensene av uærligheten kan være brutale, sier Hermann. Uvitenheten om sex viser seg å få svært brutale konsekvenser i stykket. Fjortenårige Wendela, spilt av Silje Lundblad, havner for eksempel i uløkka uten å skjønne hvordan det kan ha skjedd. Ifølge moren hennes kom jo unger med storken. – Foreldregenerasjonen bør ha kommet så langt at sjenansen er død. Det er den ikke i alle familier, sier Hermann. Hermanns karakter, Melchior, har i motsetning til Wendela et mer åpent forhold til moren sin. – Likheten mellom Melchior og meg må være at vi har hatt et åpent og sunt forhold til våre foreldre. Jeg har fått svar på mine spørsmål, og det er jeg utrolig glad for, sier Hermann. Hvordan var dere selv som tenåringer? – Overgangen fra barn til voksen er jo så kort. Det var en fæl og frustrerende periode til tider, og jeg turte ikke å møte verden helt. Jeg var litt rar, og synes det var litt skummelt med klining og drikking. I noen år var jeg sykt fan av TV-serien ”Dr. Quinn, Medicine Woman”. Så der satt jeg i kjelleren mens andre folk drev og klina og drakk, sier Silje. Skuespillerne bryter ut i latter. Hvem ville tro at en av Trøndelags hotteste skuespillerinner pleide å stenge seg inne og se på en serie om en bygdelege? – Jeg var nok litt senere utviklet enn rollekarakteren min Wendela. Hun er nok mer modig enn det jeg var som tenåring. Men i likhet med henne var jeg veldig nysgjerrig, sier Silje. Også Herman mener rollekarakteren hans er mer moden enn det han selv var som fjortis. – Melchior er en meget reflektert fyr, som filosoferer over temaer som skam og det autoritære skolesystemet. Jeg var mer

beskjeden enn Melchior, og litt senere utvikla. Karsk prøvde skuespilleren derimot ut nokså tidlig. Mannen er jo trossalt Orkdaling. – Jeg husker det nesten var feiring første gangen jeg drakk. Det var min første hjemmealene-fest, og jeg var i konfirmasjonsalder. Da jeg drakk, kom jubelen fra vennene mine: «Å shit, Hermann drikker karsk»! Man fikk en sånn merkelig stolthetsfølelse av å ta sin første slurk med karsk, liksom. Haha, for en utrolig usunn tanke!

minst nakne – Aksel fra spillefilmen Upperdog som gikk i høst. Spring Awakening blir hans første musikal. – Det med sang er vel mitt ømme punkt, jeg jobber fortsatt med den saken, smiler han. Silje har derimot allerede rukket å etablere seg som en fjellstødig musikalstjerne i Trondheim. Mange av dere så henne kanskje som Sally Bowles i Cabaret eller som Roxie Hart i Chicago.

”Under prøvene blir man jo minnet på mange følelser, som for eksempel sitt første kyss.” Nok en gang fyller latteren rommet så veggene nesten dirrer. Det er tydelig at kjemien er på plass. – Silje og jeg har jo en del intime scener, og jeg er glad vi kjenner hverandre godt. Det hadde vært tidkrevende og skulle bli så trygg på en annen. Man må jo slippe seg litt løs og kysse som om man mener det. Men vi må jo ha en viss profesjonalitet, vi er jo tross alt skuespillere. Det er uansett en takknemlig oppgave å skulle forelske seg i en så vakker jente som Silje, smiler han. Silje sukker teatralsk og ler. – Under prøvene blir man jo minnet på mange følelser, som for eksempel sitt første kyss, sier hun. Silje og Hermann gikk i samme klasse på Teaterhøgskolen, og de fullførte i 2007. Siden den gang har de begge vært aktive skuespillere på Trøndelag Teater. Herman debuterte med storm i rollen som Alan Strang i Equus, og har senere hatt store roller som Kasimir i Kasimir og Karoline og Kalle i Noréns Kulde. Mange kjenner han kanskje også som den bortskjemte og noe usympatiske – og ikke

– Jeg håper ikke folk går lei av å se meg i musikaler, ler hun. Ifølge skuespillerne er ikke dette en klisjémusikal, og de av dere som forventer flosshatter og høy jazzhand-faktor, vil nok gå skuffet hjem. – Dette er en annerledes musikal, hvor vi leter litt i form og uttrykk, sier Silje. – Det er ingen klisjémusikal med jazzhands og høye spark. Man kan kalle det en barnetragedie ispedd feelgood gjennom musikalsjangeren. Regissøren har fokusert på historien, som er spennende fordi musikaltradisjonene trenger å utfordres. Vi er tross alt utdannet skuespillere og ikke artister, så vår styrke ligger i å fortelle selve historien, sier Hermann. Hvorfor bør folk se Spring Awakening? – Hvis folk er så gamle at de har glemt hvordan det er å være ung, så MÅ de komme for å se. Også håper vi at alle som er unge kommer og feirer det med oss. Spring Awakening, regissert av Kjersti Haugen, vises på Trøndelag Teater fra 10.april-19.juni.

Foto: GT

lere tiår f å p n le a ik s u m e y n Den beste

Silje Lundblad

Hermann Sabado

Mads Bones

Ingrid Bergstrøm, Siri Schnell Juvik, Gunnhild Sundli, Mari Haugen Smistad, Pål Christian Eggen, Olve Løseth, Ole Christian Gullvåg, Kingsford Siayor, Hildegunn Eggen, Hallbjørn Rønning, Hans Petter Nilsen, Julie Moe Sandø

PREMIERE PÅ HOVEDSCENEN 10. APRIL 2010 Manus og sangtekster av Steven Sater Musikk av Duncan Sheik

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no Billetter kan også bestilles og kjøpes på billettservice.no, telefon 815 33 133 og på Posten, Narvesen og 7-Eleven

KUNST MANIFACTURING TODAY – A FIVE YEAR SURVEY Dora Kulturbunker, 16.april-16.mai ”Manufacturing Today – A Five Year Survey” er tittelen på det som i utgangspunktet var tenkt som en biennale for ung billedkunst i Trondheim. Kuratorene Christina Ricupero og Will Bradley sin innfallsvinkel til prosjektet går kanskje mer i retning av et forskningsprosjekt, der det fokuseres på kunstproduksjon i lys av kunstutdanningene. Hvordan forholder utdanningsinstitusjonene seg til stadig økende krav om instrumentalisering og utjevning fra det kommersielle kunstmarkedet? Biennale, bi-annual eller hva vi nå skal kalle det, det blir uansett et stort kunstarrangement i trondheimsk målestokk. Happeningen er et samarbeidsprosjekt mellom kunstakademiene i Helsinki, Vilnius, Trondheim og Goldsmiths i London. En godt knippe professorer, kunstnere og avgangsstudenter er invitert for å delta med utstillingsprosjekter og diskusjoner.

1 1

TOMMY HØVIK OG EMMA WRIGHT – WHITE HORSE TO CABIN X 23.april-25.april, Galleri Blunk Ved å la sikkerhet, prestasjonsjag og ønsket om å ha full kontroll fare, kan det åpne seg nye rom og ideer som søker utenfor de landskap vi til daglig vandrer i. Det er ofte påpekt at tro mangler rasjonalitet og at troende mennesker hviler på sannheter som ikke er utviklet gjennom beregning og sannsynlighet. Utstillingen ”White Horse to Cabin X” presenterer arbeider av to kunstnere som har latt seg drive med og har badet i nihilismens dråper. Emma Wright har mastergrad fra Royal College of Art i London, mens Tommy Høvik fullfører sin mastergrad på Kunstakademiet i Oslo.

2 1

HÅKON BLEKEN – DØDSFORDRIV 13.mars- 2.mai, Trondheim kunstmuseum Trondheims store kunstner, Håkon Bleken, er født i 1929 og har sin utdannelse fra Statens Kunstakademi og Statens håndverks- og kunstindustriskole. Utstillinga på Trondheim kunstmuseum viser et utvalg av Blekens siste arbeider og er enn del av 250-årsjubileet for Det Kongelige Norske Videnskapeers Selskab i Trondheim. Men denne utstillinga er slett ikke retrospektiv – i en alder av 80 år er Håkon Bleken fortsatt i utvikling kunstnerisk sett, og til tross for en lang karriere har han fortsatt evne til nyskapning. Blekens kunst befinner seg i spenningsfeltet mellom kunsthistoriske referanser og nyorientering, og menneskelig lidelse og samfunnsengasjement er sentrale temaer. I tillegg til maleri vises også kulltegninger.

4 1

KUNSTAKADEMIETS BACHELORUSTILLING 29.april - 09.mai, Galleri KiT/Babel Art Space Hele 18 studenter skal vise sine eksamensarbeider under årets bachelorutstilling. Utstillingen blir denne gangen delt i to, og den foregår parallelt på Galleri KiT og Babel. Arbeidene er resultatet av meget individuelle arbeidsprosesser og valg, og spenner naturlig nok mellom ulike medier, tema og tilnærmingsmåter. Foto, video, maleri, tegning, elektronisk kunst – og hybrider av dette – dukker opp! Det blir altså en mangfoldig og spennende utstilling. Noe skjønner du ikke, noe digger du, noe tror du at du kunne tegna sjøl (men det kan du ikke), og noe kommer garantert til å få high value på morgendagens kunstmarked. Hva som er hva og hva som er bra, det får du finne ut av sjøl!

3 1

BAKTRUPPEN – BAKTRÜPPEN LIGHT METAL BAND 15.april-16.april, Teaterhuset Avant Garden Baktruppen startet opp 1986 og har i dag medlemmer med bakgrunn fra ulike kunstarter som musikk, litteratur, scenografi og billedkunst. Til tross for at de er relativt ukjente i Norge, har de høstet kjempekritikker i flere europeiske land, og de må kunne kalles Norges mest anerkjente performancegruppe i utlandet. Etter en reise til Malta, der de besøkte et gammelt arsenal og en moderne pengefabrikk, kom Baktruppen tilbake med en vaskekte rustning og en fornyet interesse for internasjonal økonomi: ”Penger er vår tids gud, finansbankfolkene er våre yppersteprester og børsen vår katedral...” Ikledd rustninger, som en slags europunkens vikingtaoister, viser de forestillingen ”Baktrüppen Light Metal Band”.

5 1

4/2010

Fender Kommunikasjon. Foto: Wolfgang Rattay / REUTERS / SCANPIX. Fender Kommunikasjon. Foto: Wolfgang Rattay / REUTERS / SCANPIX.

KLUBB BITCH BOYS Supa 17. april Dette er en copy/paste fra Facebook-sia til Bitch Boys: ”Bitch Boys er djduoen som har holdt det gående på Oslos klubbscene de siste tre årene. Du kan oppleve oss og vår uprentensiøse spillestil på Dattera til Hagen, Blå og The Villa, hvor vi spiller variert og uforutsigbar musikk innen sjangerene house, bass, electro og techno”. Høres passe døvt ut, ikke sant?Vel, them tispe boyz er faktisk ganske flinke. Vant Osloprisen i fjor for beste klubbkonsept, gjorde dem også.Visste du forresten at Jonas faktisk har sagt: ”Vodka&Redbull er faen meg Guds gave til fylla!!”

1 1

DJ CHMMR Strossa/Samfundet 24. april Chært barn har mange navn sier dem: Chmø Kæbe, Chettlands Pony, Chwinger i Valsen og Karl Eirik Chjøtt Pedersen er noen av Chmmr sine. Guttungen fra Hønefoss ga nylig ut sin første 12” på Oslo-labelet til Strangefruit/ Morken/Kango a.k.a Lunaflicks. Den ble møtt med ganske så fin mottagelse i det kredible utland. Vanligvis er Chmmr å finne bak spakene på Brukbar & Supa under Skurk-flagget, men denne kvelden er det Strossa på Samfundet som det skal chwinges for. Hvorfor ikke for engangs skyld pakke med seg passet sitt, krysse brua og ta turen til spritbaren (woot woot) på Samfundet? Jeg skal ikke, i hvert fall.

2 1

KONSERT PETTER CARLSEN Fru Lundgreen 9.april I fjor høst fikk jeg en promoplate i posten, Petter Carlsen You Go Bird. På tross av et lekkert cover ble platen liggende i promobunken en god stund. Da jeg endelig fikk tid til å sjekke ut plata, oppdaget jeg noe så sjeldent som norsk kvalitetspop. Petter

1 1

Carlsen lager mild og melankolsk pop, noe han ikke er alene om å gjøre i Norge, selvfølgelig. Men Carlsen kan mer enn å synge fint over kjedelige låter pakket inn i en fin produksjon. Han har skjønt pop. Han lager nemlig bra låter. Låter Espen Lind ville drept for. For reals. 9. april kommer han alene til mørke Fru Lundgreen for å spille lyset inn i øregangene dine, 4 realz! THE VERY BEST Brukbar, supa 29.april En svenske, en franskmann og en malawier utgjør The Very Best. De ga ut Warm Heart of Africa i fjor

2 1

og jubelen har på ingen måte lagt seg ennå. Folk, bloggere og musikkjournalister krever u-lands inspirert popmusikk som aldri før. Selv om det er lenge siden Paul Simon fusjonerte den vestlige popen med afrikansk populærmusikk på Graceland skiva si tilbake i 1986. De siste åra er jo den form for fusjonering blitt et krav om du er hypp på litt hype uten å bruke firkantpuls på basslinja… Derfor er det heller ikke overraskende at The Very Best har fått av hjelp både M.I.A. og Ezra Koenig (Vampire Weekend) på den nevnte plata. Mer overraskende er det at de kommer til Supa for å lage fest.

DATAROCK Byscenen 24.april Snart får byen en etterlengtet ny storstue for konserter og andre kulturarrangement. Inne i den ærverdige Arbeiderforeningen ved Prinsenkrysset er det i skrivende stund bare hardbarkede arbeidere som lager lyd, men onsdag 24. april kommer hele verdens favorittklovner ikledd de obligatoriske røde joggedraktene sine. Datarock trenger vel ikke noe yttligere introduskjon. Du har hørt de og sett de, og du gjør det nok gjerne igjen. Så lenge de spiller ”Fa-Fa-Fa” så er du fornøyd, eller? For min del kan jeg bare si at de er de trivligste gutta i bransjen, og at de har laget den beste poplåta fra nisselandet siden A-ha med ”Crying in the Rain”. ”Amarillion” FTW!

3 1

4/2010

KLUBB

Berghain/Panoramabar, Berlin

Nils Noas guide til ti av verdens superklubber du bør sjekke ut BERGHAIN/PANORAMABAR Berlin Er du tilfeldigvis innom Berlin, er dette the place to be, både om du bare er en smule inne i house og techno eller fan by heart. Frelst blir du uansett. Berghain er technodelen, mens Panoramabar tar for seg de dypere technolandskapene og de beste house-DJene på kloden. Sjekket nettopp på Norwegian.no. 598 norske kroner tur/retur Berlin. Er det noe å vurdere? Selvsagt.

1 1

FABRIC London Fabric har vært Londons klubbflaggskip de siste ti årene. Selv om onde tunger skal ha det til at England har falt flere hakk på verdens klubbranking, står fremdeles Fabric frem som en enestående ambassadør for mørk klubbmusikk hver fredag og lørdag i London – med køer like lange som før byens Premier League-kamper. Så da skjønner vi opplegget.

2 1

fester på Ibiza og ellers rundt om på kloden. Hovedklubben i Frankfurt er intet unntak. State of the art-lyd og ikke minst en DJ-rekke som kan få den mest kresne klubbgjest til å få en halvfeit i buksa. Tyskerne klarte ikke å få verdensherredømme igjennom nazismen, men ser ut til å klare det igjennom deres innflytelse på den globale klubbscenen. Godt jobba. ZOUK Singapore Singapore er kanskje mer kjent for billige Gameboys enn for feite klubber, men Zouk er Sør-Asias kronjuvel nummer 1 når det kommer til nattklubber. Grunnlagt allerede i 1991, av Lincoln Cheng, og stedet har nå gjennomgått en oppussing i multimillionklassen. Siden 2005 har ingen andre klart å matche Zouk i Asia. I motsetning til de andre superklubbene på denne listen kan Zouk skilte med et hundre prosent drug-fritt klientell.

destatus, i likhet med Garnier. Scenen i Frankrike var ikke mye å skryte av på begynnelsen av 90-tallet, men Garnier og ikke minst The Rex tente en gnist som inspirerte et hav av franske artister, noe som har påvirket den globale klubbscenen på en vidunderlig måte i mange år.

5 1

AMNESIA Ibiza En klubb fra Ibiza må jo selvfølgelig være med på listen. De har virkelig noen gode å velge mellom på øya, men da Amnesia bygde ut sin terrasse stakk de av med seieren. Lucianos DJ-sett på terrassen i fjor er det blitt hvisket om gjennom hele vinteren i påvente av neste sommersesong. Norwegian flyr direkte.

8 1

STUDIO MARTIN Bucuresti Øst-Europa har ofte blitt assosiert med dårlig elektro-house og cheezy drittmusikk, men scenen i Romania har virkelig bygd seg opp de siste årene. Lokale helter som Raresh og Livio&Roby har virkelig markert seg på det internasjonale DJ-kartet. Dette er mye takket være den levende scenen i landet, med klubber som Studio Martin i spissen. Kan også nevne at Kristal og Club Midi holder til i Romania, og de er også verdt å sjekke ut om du først er i landet.

9 1

THE WOMB Tokyo Tokyos The Womb er av mange DJer oppfattet som stedet som gir deg de mest komplekse klubbopplevelsene for tiden. I kjent japansk stil leverer klubben det ypperste av teknologi, og The Womb legger like mye vekt på den visuelle opplevelsen som den musikalske. Når de i tillegg har den mest takknemlige crowden i verden, er det ikke rart denne klubben er viden kjent.

WARUNG Praia Brava Brasils sagnomsuste klubb har bare økt i popularitet de siste årene. At verdens ledende DJer har kommet målløse hjem ved flere anledninger, har heller ikke gjort ting verre. Brasil er et land i stor utvikling på klubbfronten, og landet er uten tvil Sør-Amerikas klubbmekka – med Warungklubben i spissen.

COCOON Frankfurt Sven Vaths Cocoon har med årene blitt ett av verdens mest kjente klubb-brands – med legendariske

7 1

3 1

4 1

6 1

THE REX CLUB Paris Paris store stolthet har holdt det gående i over to tiår. Klubben som Laurent Garnier henvendte seg til da han returnerte til hjemlandet fra England, har oppnådd legen-

RUBY SKYE San Francisco San Francisco blir av mange omtalt som USAs Berlin. Med en levende klubb- og musikkscene som har holdt det gående nonstop siden starten av 90-tallet, da Mark Farina la grunnlaget for westcoasthousesoundet. Nå har Claude Von Stroke tatt over stafettpinnen som San Frans ledende houseambassadør. Ruby Skye er et gammelt teater fra 1800-tallet, omgjort til en fantastisk klubb. Med en variert rekke DJer – fra Derrick Carter, Tenaglia og folk som Tiësto – er Ruby Skye San Franciscos sikreste kort.

10 1

4/2010

Foto: Borghild Ree Strand/Norsk Fotofagskole TIBE T:enorsaxofon

The ManhaTTan Transfer: The ChiCk Corea songbook Wayne Krantz Tim Lefebvre Gary novaK nicholas Payton sexxxtet ola KvernberG «liarbird» ray anderson PocKet brass band m BOL / Snah & Stian WeSterhuS SvanTe ThureSSon JazzKamiKaze trondheim JazzorKester med elin rosseland MOnk’S CaSinO m.fl. www.jazzfest.no

IM DHE IVAL N O T TR ZFES 10 JAZ 15.5.20 11. –

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

SKIVER 1349 Demonoir (INDIE)

MaktDEMONstrasjon. Fornyings- og progresjonsbehovet til 1349 gikk ikke helt som planlagt da bandet bestemte seg for å gå bort i fra ”300 bpm-syndromet” og inn i en ny, eksperimentell verden med skuffende Revelations Of The Black Flame fra 2009. Ifølge jungelsatanisten ryktes det nemlig at Demonoir ble spilt inn før ROTBF for å rive seg løs fra kontrakten med Candlelight Records. Sladder satt til side; det forklarer i så fall hvorfor 1349 er tilbake i toppform. På Demonoir, bandets fjerde fullengder, perfeksjonerer 1349 alt de har gjort opp til nå, fra tradisjonell black metal til komplisert tempoinferno og tidsriktig eksperimentering med ambiente lydlandskaper. Bandets sterkeste kort denne gangen er en klar og tydelig variasjon i materialet, med godt spenn over seks ”tradisjonelle” låter og sju ”mellomspill” titulert ”Tunnel Of Set” Xl-XVll. Det er dessuten rett og slett helt forjævlig deilig å høre trommeslager Frost dundre løs bak settet etter et par anonyme skiver fra Satyricon sin side. Gitarist Archaon står i føringa på dette monsteret av en plate, og han spyr ut det ene halsbrekkende riffet etter det andre, på en måte som må få selve djevelen til å måpe av ordløs beundring. Vokalist Ravn pynter dette strukturerte kaoset med hyl og skrik fra dødsrikets dypeste dyp, uten at vi trenger si så mye mer om den saken. Bassen? Jo da, den høres den også, der den buldrer i bakgrunnen som et fjellstøpt fundament. Demonoir har ingen umiddelbare elementer ved seg, men det er slik vi liker det, eller hva? Som dens forgjengere krever skiva maksimal oppmerksomhet av lytteren, men når du først har falt inn 1349s helvetesport er det ingen vei tilbake. Bandets beste så langt. Andreas Tylden

Foto: Mathias Fossum

HIPHOPENS REDNINGSMENN? THE AFEELIATED Saving The City Vol.2 (STRAIGHT A RECORDS)

Vestlandets best bevarte hiphophemmelighet. Mens Bergen en gang for alle er blitt plassert på rapkartet med Lars Vaular, og Haugesund-unggutten LidoLido er blitt plukket opp av både Lydverket og Bylarm, har det til nå vært overraskende stille rundt Vestlandets kanskje best bevarte hemmelighet, nemlig den Stavanger-baserte duoen The Afeeliated. Gruppa, som består av rapperen Ivan Average (tidl. Ivy League) og produsent Bishop, har derimot skapt furore i deler av det norske hiphop-miljøet etter at de i 2008 dukket opp fra nærmest ingensteds med debut-mixtapen Saving The City Vol.1, som ble distribuert gratis via nettet og hiphop-magasinet Kingsize. Med et sound som tar lytterne med til musikalske landskaper vi er kjent med fra artister som A Tribe Called Quest, Madlib, Pharcyde og J Dilla, er gutta et ekstremt friskt pust på den norske rapscenen, og de imponerer på alle mulige måter. Ikke bare er beat-makeren Bishop av internasjonal rang, det samme kan også sies om Ivan Average, som både teknisk og lyrisk mangler motstykke på MC-fronten her i landet. Nå er de to aktuelle med Vol.2 i mixtape-serien, men siden vi snakker 15 originale låter som langt på vei er bedre enn det aller meste som har kommet fra norsk rap de siste årene, velger jeg å behandle utgivelsen som et ordentlig album. Det skulle egentlig bare mangle. Der Vol.1 var en svært soulfull affære, er Vol.2 hakket mer eklektisk og sær, og beveger seg lenger

utover grensene enn debuten. Både beats og samples (det aller meste spilt inn av Bishop selv) er røffere i kantene, noe som sørger for et mer utfordrende sound. Singelen ”Colorways” byr blant annet på den kanskje mest spennende tromme-samplingen jeg har hørt i norsk hiphop, og er så crisp og kraftfull at det er umulig å ikke bli fascinert. Soulen ligger dog godt plantet i bunn, det samme gjør også referansene til tidligere nevnte artister, og Ivan temmer instrumentalene som en profesjonell rodeo-rytter, hvis man kan si det på den måten. Med en nærmest perfekt amerikans aksent, flow, ordforråd og språkforståelse som sjelden avslører at vi har med en nordmann på 20 år(!) å gjøre, er det rett og slett en fryd å følge med på hvor tekstene tar oss… og det er det ikke ofte jeg sier om rap, samme hvilket land det kommer fra. Og selv om vi snakker om en lyriker i ordets rette hiphop-betydning, kaster han ikke bort tiden vår med liksom-smart undergrunnsprat om kjemiske formler, Illuminati og weed-hyllester. I stedet får vi inteligente damehistorier, sosiale og samfunnsmessige observasjoner, og ikke minst et oppgjør med overivrige ”male groupies” i norsk hiphop. ”Dude, I don’t need to hear another verse, the first eight was fine, I’m trying to make it outside, it’s hard to breathe in here. Oh, you need some air too? How convenient”/”You got tips on how to makes us sound cleaner and, thoughts on me not rapping in Norwegian and, ideas by the kilogram/Your shit sound like shit, this is what I need, thanks!”. Classic. Og hvis du ikke tror meg, så sjekk det i alle fall ut selv, for denne norske rapgruppa fortjener virkelig oppmerksomheten din. Mathias Rødahl

CARIBOU Swim (CITY SLANG/TUBA)

Akkurat i tiden. Jeg vet ikke om vi skal kalle han en værhane, men det er uansett interessant å følge kanadiske Daniel ”Caribou” Snaith og hans utvikling og stadige justering av sitt musikalske uttrykk. Fra da han i 2001, under navnet Manitoba, lagde passelig søt, passelig streng og passelig tidsrikt elektronica. Til han dro i gang en slags shoegaze-pastisj med gitarvegger og kaleidoskopiske lydtepper på Up In Flames fra 2003. Så, i 2005 og 2007, kom to plater med ellevill, fargesprakende popmusikk à la Animal Collective – freakfolk med fløyter og glitch-techno om hverandre. Dette er kanskje er noe forenklet gjennomgang av diskografien til Caribou, vil du si, men det er unektelig interessant å se hvordan enmannsbandet gang på gang har operert i randsonen av det som til en hver tid har vært ansett som ”i vinden” de siste ti årene. Kanskje er han av den svampaktige typen som suger til seg de aller seneste referansene og trendene fra de tusen bloggers nettverk, eller kanskje er han bare av en slik rastløs natur at han mer eller mindre tilfeldig virrer innom så mange varianter av sitt elektroniske poputtrykk

TRIST

at det nesten er uunngåelig for en referansesøkende anmelder å finne disse ”tidsriktige” kjennetegnene. Det er uansett ikke tilfeldig at jeg henger meg sånn opp i dette. For hva har vi her? Jo, en ganske frekk diskoplate. Riktignok av den ekstremt nerdete varianten, men den er også overraskende dansevennlig og, jeg holdt nesten på å si, sexy. Dette er ikke ulikt det Owen Pallett holder på med, bare mindre orkestrert. Eller la oss ta Four Tet. Swim befinner seg faktisk tidvis i et helt identisk univers som Four Tets plate av året, There Is Love In You. Det vil si en slags organisk housemusikk med masse perkusjon, klokkespill, klebrige melodier og lett klaustrofobisk følelse. I ånden er dette også litt Arthur Russell, litt italo, litt The Knife, litt Hot Chip og attpåtil litt Prins Thomas. Men det er kanskje først og fremst fans av The Whitest Boy Alive som burde kaste seg over denne plata. På et par spor her synger Snaith helt likt som Erlend Øye. Noen pressebilder jeg akkurat fant avslører dessuten at han har fått seg noen av de der pussige brillene med megasvære glass. Var det altså han som stjal Øyes stolthet i Mexico? Uansett er Swim blitt en overraskende god plate, full av detaljer og sjarmerende skakkhet. Ærlig talt var jeg i ferd med å gi opp hele Caribou, og jeg syntes de siste popalbumene hans hadde en tendens til å bli for rotete, for retningsløse og for alminnelige. Da er det tross alt bedre at han beveger seg på grensen av et nesten stereotypisk 2010-uttrykk – eller er det kanskje mer 2009? – så lenge det høres såpass inspirert ut som dette. Eirik Kydland CATHEDRAL The Guessing Game (NUCLEAR BLAST/WARNER)

”Well, if this is reality you can stick it. I´m off to do some painting in the dark.” Kongene av doom, med Lee Dorrian i spissen, gir seg ikke. På The Guessing Game går de all in med et dobbelt konseptalbum, og de holder ingenting tilbake, verken på panfløytefronten eller når det kommer til den tunge, psykedeliske og Sabbath-esque dommedagsrocken vi kjenner så godt til etter en rekke utgivelser igjennom to tiår. Kurven har vært sødig stigende hele veien fra bandets begynnelse; fra beinhard metal, innom psykedelisk stonerrock til et mer lekent uttrykk beslektet med klassisk britisk rock. Fra skinnjakke til slengbukse, med andre ord. På The Guessing Game omfavner altså Cathedral alt England, deres kjære England, har stått for på rockefronten de siste 30 årene, men med hovedvekt på psykedelisk prog. Da tenker du kanskje The Mars Volta? Vel, mulig de gjorde 4/16-takter kult igjen og faktisk fikk folk til å ”like” Jethro Tull og King Crimson, men der stopper også sammenligningene. Der Mars Volta velter seg i ti minutter lange og episke flinkis-salsaorgier, vet Cathedral å begrense seg, fordi de rett og slett ikke er like flinke til å spille. En ærlig sak, men her ligger også bandets ”svakeste” kort: Cathedral prøver hardt, veldig hardt og klarer å gjennomføre det sånn akkurat passe. Det resulterer i skyhøyt potensiale, men middelmådig utførelse, noe det virker som om bandet sier seg fornøyde med det. Dorrian synger like surt som han alltid har gjort, trommene er aldri noe mer spennende enn helt ok, bassen overraskende anonym, mens gitarist Garry Jennings stort sett styrer showet

ANALKLØE

med sine blytunge riff. Likevel har Cathedral alltid hatt noe ekstremt tiltrekkende ved seg, noe som overskygger ovennevnte problemstilling. Who cares hvor mange akkorder og taktskifter man kan dytte inn i en låt? Så lenge det låter tøft, så holder det mer enn nok for denne karen. The Guessing Game presenterer et friskt band i sitt tjuende leveår, med høyt ambisjonsnivå og smittende spilleglede. Trass i et par svake kutt, viser ”Edwige´s Eyes”, ”The Running Man”, ”Painting In The Dark”, dyrefrigjøringslåta ”Requiem For The Voiceless” og tittelkuttet at vi har med et band på toppen av sin karriere, rent kreativt, å gjøre. I mellomtiden gleder vi oss til å se Cathedral live på Hole In The Sky-festivalen i august. Peace, love and psychedelic prog doom! Andreas Tylden

BEST AKKURAT NÅ

MATHIAS RØDAHL LLOYD FEAT. MYSTIKAL Set Me Free (UNIVERSAL MUSIC)

Ikke nok med at Lloyd er en talentfull jævel, han er også smart nok til å ta med den returnerte fengselsfuglen og New Orleans-legenden Mystikal på sin nye singel. Slikt liker vi. Og for en Big Easy-anthem, da dere! B.O.B. FT PLAYBOY TRE Bet I Bust (WARNER MUSIC)

Fungerer bedre live enn på skive, men likevel. Atlanta så det holder. Last ned Bobbys nye B.o.B vs. Bobby Ray-mixtape hvis du vil ha en bra og gratis musikkoppdatering. USHER Mars vs. Venus (SONY MUSIC)

Til tross for et middelmådig album...dette er steamy, hot shit for the bedroom! OMARION FEAT. SNOOP DOGG Last Night (Kinkos) Remix (WARNER MUSIC)

Jeg tror nesten jeg overså denne låta litt da jeg ga Omarion en 3’er i forrige nummer, så siden den nå har fått en Snoop-remix, bør den nesten få litt ekstra shine som plaster på såret. DAVID BANNER FEAT. BIG REMO Strange (UNIVERSAL MUSIC)

For en herlig liten, 9th Wonder-produsert sak. Får meg til å huske hvor fantastisk David Banner kan være, så lenge han holder seg til stemningene fra hjemtraktene i Mississippi.

RAHEEM DEVAUGHN The Love And War Masterpeace (SONY MUSIC)

God for amorøse stunder. Til tross for at han debuterte i 2005, oppdaget jeg for alvor Marylandsangeren Raheem DeVaughn tre år senere, da han slapp sitt fantastiske andrealbum

4/2010

UNiv eRSite te t i Be R g e N Studietilbud gjennom Samordna opptak Velg blant 80 årsstudier, bachelorprogram og profesjonsstudier innen følgende fagområder: Humanistiske og estetiske fag Juridiske fag Lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk Medisin, odontologi og helsefag Naturvitenskapelige og teknologiske fag Psykologiske fag Samfunnsvitenskapelige fag Søknadsfrist 15. april og oppstart i august 2010

Praktisk pedagogisk utdanning for å bli lærer Har du høyere utdanning og ønsker å videreutdanne deg til lektor eller adjunkt? Følgene emner har søknadsfrist 15. april, og oppstart i august: Biologi, engelsk, fransk, fysikk, filosofi, geografi, geofag, informasjons- og mediekunnskap, italiensk, kjemi, matematikk, naturfagskombinasjon, norsk, norsk som andrespråk, religion, samfunnskunnskap, spansk, tysk Søknadsfrist 15. april og oppstart i august 2010

Masterprogram i helsefag Masterprogram i helsefag – fysioterapivitenskap Masterprogram i helsefag – genetisk veiledning Masterprogram i helsefag – Logopedi Masterprogram i helsefag – RAB-fag Masterprogram i helsefag – sykepleiervitenskap Masterprogram i internasjonal helse Masterprogram i oral helse Søknadsfrist 15. april og oppstart i august 2010

Love Behind the Melody, en skive som grunnet en blanding av egne hyggelige minner og en hel haug med fantastiske låter, gjør den til en av mine store soul-favoritter fra nyere tid. Men slik musikkhistorien gang på gang beviser, blir et mesterverk sjeldent fulgt opp av et mesterverk. Dette gjelder også for Raheems nye skive The Love And War Masterpeace, som til tross for tittelen ikke helt klarer å nå opp til nivået til Behind the Melody. Dette betyr ikke at Rhaheem-fansen og soul-fans generelt kommer til å mislike plata, det er bare det at den har litt for mange dødpunkter til å ikke føles som en liten skuffelse. Dessverre. Men når Raheem er bra, så er han jo også såå bra, noe han blant annet viser på den funky ”I Don’t Care” (som nok i tillegg er 100 ganger bedre live), samt deilige babymakers som ”Fragile” (gjestet av den dyktige spoke words-artisten Malik Yusef) og ”Microphone”. En annen morsom sak her er dessuten anti-vibrator-anthemet ”B.O.B.”, hvor den selv-erklærte ”R&Bhippie-Neo-soul-rockstjernen” slår et slag for ekte vare med underholdende linjer som ”Bob don’t say he miss you, and he don’t have lips to kiss you, don’t have hands to dip your waist, tell you how good you taste. Bob can’t serve you breakfast in bed, lay your body, rub your feet”. You tell’em, Raheem! Men alt i alt blir det litt for anonymt denne gangen, og jeg savner de mange, gode standout-låtene han ga oss i forrige omgang. The Love And War Masterpeace er med andre ord god for amorøse stunder, bare ikke fullt så god som Behind the Melody, en plate som ville ha gjort et hvilket som helst par gravide etter første forsøk. Mathias Rødahl

Andre masterprogram Velg blant over 60 masterprogram innen følgende fagområder: Humanistiske og estetiske fag Juridiske fag Lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk Medisin, odontologi og helsefag Naturvitenskapelige og teknologiske fag Psykologiske fag Samfunnsvitenskapelige fag Søknadsfrist 1. juni og oppstart i august 2010

ABBA-alarmen går. Etter mye frem og tilbake med ulike lanseringsdatoer har Goldfrapp nå sluppet sitt femte studioalbum. Elektronikaduoen fra London har det med å endre stil fra album til album, og nå oppgir de ABBA som en stor inspirasjonskilde til Head First. Gisp! Større skivebom enn feilede ABBA-pastisjer skal man lete lenge etter, så skepsisen var heller stor ved første gangs gjennomlytting. Goldfrapp har alltid vært gode på å lage fengende synthpop, og denne gangen har de altså rettet ørene tilbake mot sen ABBA og det glade 80-tall i stedet for å prøve seg på hipsterdisco. Forrige skiva, Seventh Tree, solgte mye mindre enn storsuksessen Supernature, som blant annet ble nominert til Grammy i 2007. Den gang forsøkte de seg på et mer downtempo, folk-akitg lydbilde. På Head First søker Goldfrapp, kanskje ikke så veldig overraskende, tilbake til suksessformelen fra Supernature; kraftig 1980-tallsinspirert, kommersiell, elektronisk dansemusikk. Power-synthen sitter løst fra første stund. Førstesingel og åpningsspor ”Rocket” er en gla’låt uten like, åpenbart valgt for å fri til det brede lag. Den drives av en nølende basslinje som forløses i et herlig poprefreng, og det hele virker problemfritt, lyserosa og anthem-aktig. Men altså også noe motstandløst og kjedelig. På tittelsporet, ”Head First” treffer ABBA-referansene som et hardt, vondt slag. Cheezy lydeffekter, ekko og traurig pianokomp resulterer i akkurat det lydsporet man fryktet fra starten av. Samme klamme stemning dukker opp på ”I Wanna Life”, men ellers klarer Goldfrapp heldigvis å styre unna de verste flausene. Disco er for all del i vinden nå, men på store deler av skiva er det ikke akkurat oslodisco, men mer harry-varianten à la Grand Prix 1982, som får leke fritt. På sistesporet runder Goldfrapp av med en overraskende vellykket ambient-sak; ”Voicething”. Den preges av et sakralt og nedpå sound, og sporet sirkler rundt Alison Goldfrapps nynning. Låta stikker seg ut som den klart mest sjelfulle på en ellers pregløs skive. For det er ikke akkurat egenart du får servert på Head First, med unntak av noen hederlige innslag som tidligere nevnte ”Voicething” og den mørke, suggerende ”Dreaming”. Klimaks blir sjelden nådd, og man sitter liksom igjen og venter på forløselsen gjennom store deler av skiva. Fraværet av floorfillers er uunngåelig å bemerke, noe som er ytterst beklagelig da det først og fremst er på dansegulvet Goldfrapp slo igjennom i første omgang. Dette er klassisk, uinspirert middelmådighet, reddet av god produskjon og et par fiffige enkeltspor. Bedre lykke neste gang! Oda Faremo Lindholm

3 ODA FAREMO LINDHOLM PRINS THOMAS Wendy Not Walter (FULL PUPP/VME)

Disco møter vårsol = Tipp topp! ROBYN Dance Hall Queen En overraskende singel fra Robyns kommende vår-, sommer- og høsttrilogi. Intet mindre enn et dancehallspor (!) produsert av Diplo. Skikkelig gla’musikk!

BIG STAR The Ballad of El Goodo (ARDENT)

Alex Chiltons beste. Måtte alle endelig få øynene opp for mesteren.

4/2010

(EMI)

Skiva er (nesten) like bra som singlen. Løp og kjøp!

Graven fra 80-tallet. Norsk black metal er i vinden om dagen; Keep Of Kalessins skamløse publikumsfrieri, Håvard Rems bok Innfødte Skrik, Varg Vikernes’ tilbakekomst med Belus, 1349s nye verk Demonoir (les anmeldelsen et annet sted i dette nummeret) og en ulmende undergrunn med masse spennende i vente. Som kremen på kaka (Darkthrone lager grovbrød, ikke kake, bare så det er sagt) kliner Darkthrone til med bandets femtende skive. Og mye har skjedd siden Fenriz og Nocturno lusket rundt på kirkegården i liksminke, kappe og kutte. De fleste har vel nå fått med seg at slikt tilhører historien og intetanende israelitter poserende med slektsverd over en okkult sandhaug. Du veit hva jeg mener, google it. De fleste bør også ha fått med seg at Darkthrone tok en ny retning med F.O.A.D (2007) og Dark Thrones And Black Flags (2008) inn i speed metal- og New Wave Of British Heavy Metal-verdenen med referanser til band verken du eller undertegnede har hørt om før. Punken har også fått godt feste i låtmaterialet (noe ironisk med tanke på at Darkthrone en gang i tiden uttalte at black metal og punk ikke har noe med hverandre å gjøre), noe som estetisk sett har vært mer eller mindre tilstedeværende helt siden at bandet sjokkerte verden og tok helomvending med A Blaze In The Northern Sky (1992). Darkthrone

er det nemlig den piano-drevne balladen ”Widower” som står igjen som platas høydepunkt, her får Greg Puciato virkelig bevist at han er en av de mest anvendelige vokalistene i moderne hardcore, med en stemme som både er sår, vakker, kraftfull, energisk og veldig sint. Da Puciato ble med i bandet i 2001, hadde de akkurat sluppet en EP med gjestevokal fra selveste Mike Patton, og det sier sitt om fyrens utvikling at han idag har et register som til forveksling kan minne om både Patton, Chris Cornell og Trent Reznor. At enkelte av låtene på Option Paralysis gir assosiasjoner til Faith No More på deres beste og mest hissige, er et tilsvarende pluss i margen, men viktigst av alt er det at The Dillinger Escape Plan med denne plata befester sin posisjon som et av de mest dynamiske og spennende bandene du kan blåse ut ørene dine med per idag. Glenn Olsen GOLDFRAPP Head First

(EMI)

(PEACEVILLE/TUBA)

BEST AKKURAT NÅ

SUSANNE SUNDFØR The Brothel

DARKTHRONE Circle The Wagons

www.uib.no

skyr altså ingen midler, men gjør akkurat det som passer dem, og godt er det. Først som sist, Circle Of Wagons er en bra skive, men langt i fra Darkthrone på sitt beste. Med titler som ”I Am The Graves Of The 80s” og ”I Am The Working Class” (I Am The Black Wizards”, anyone?) er det fristende å ikke ta bandet helt seriøst, noe som igjen setter troverdigheten på prøve (de får skylde på seg sjæl). Samtidig er det utrolig befriende at Darkthrone nettopp ser ironien i dette og ikke er redde for å gå ut av den strenge anti-ditt- og anti-datt-boksen de selv skapte på tidlig 90-tall. Isolert sett vil nok ikke Circle Of Wagons huskes som bandets store øyeblikk, men for nå holder det i massevis med Circle Of Wagons, en kasse øl og neven høyt i været. Ugh! Andreas Tylden

LUDACRIS How Low Can You Go (DEF JAM)

Battle of the Sexes skuffet, men ”How low can you go” minner heldigvis om herrrlige Luda anno 2001.

THE DILLINGER ESCAPE PLAN Option Paralysis (SEASON OF MIST/INDIE DISTRIBUTION)

Intrikat brutalitet, nå også med følelser. Tatt i betraktning at det kun er gitarist Ben Weinman som er igjen av The Dillinger Escape Plans original-besetning, er det ganske imponerende at New Jersey-bandets opprinnelige uttrykk fremdeles er rimelig intakt. En viss utvikling kan selvfølgelig spores, og bandets rennomé som metalcore-genrens svar på Radiohead er ikke helt ufortjent, uten at det betyr at Option Paralysis nødvendigvis kan anbefales til fans av sistnevnte band. Men, det finnes klare fellestrekk, og især DEPs vilje til å bryte med sjangerkonvensjoner og inkorporere elementer av jazz og elektronika, gjør dem til et adskillig mer interessant bekjentskap enn det gjengse hardcore-band. Dette fjerde albumet er på mange måter en retur til de harde røttene, etter den tiltagende elektro-flirten og radiovennligheten på de foregående albumene, men plata viser samtidig et band som fremdeles er i utvikling og ikke er redd for å ta sjanser. Noe overraskende

GREY WATERS Below The Ever Setting Sun (EISENWALD/IMPORT)

Melankolsk mørkemusikk fra down-under. Hvor har dere vært hele mitt liv, Grey Waters? Som en ren tilfeldighet kom jeg over dette bandet på Myspace en fyllesyk lørdagskveld – hjemme i stua på jakt etter nye musikalske innpulser. Grey Waters er altså sideprosjektet til folka bak australske Austere og Woods Of Desolation; to ytterst spennende black metal-band med flott teft for melodi (nei, ikke noe symfonisk ræl der i gården), og da vil jeg tro visse folk tenker ”hva slags obskurt drittband som ingen andre har hørt om før, er det han derre Tylden har tatt fram denne gangen?”. En sannhet med modifikasjoner. (Platekompaniet, denne bør dere ta inn!). Grey Waters er et ungt prosjekt som har latt vente på seg et par år, og forrige måned slapp de Below The Ever Setting Sun på tyske Eisenwald etter år med omskriving, kasting på dynga og omskriving igjen. Bandet spiller en slags form for tidløs rock med røttene plassert i melankolsk mørkemusikk, og de kler et nokså døvt utgangspunkt inn i en helt ny rockedrakt med REFERANSEHELVETE skrevet i store bokstaver; Alt fra Hüsker Dü, The Cure, Lifelover, Ride, Slowdive til Katatonia, A-Ha, Weezer og Nirvana (WTF?!). Legg til en dæsj med tvilsomme tekster om hvor fælt livet er (”Say Goodbye”, ”Broken”), og du får helheten på Below The Ever Setting Sun. Og så bra er dette at jeg får klump i halsen og lurer på hvor jeg har hørt dette før. Ja visst, det er mørkt som faen, og ja visst, det er cheesy, men fy så fint det låter! Anbefales på det sterkeste om du har både Alice In Chains og Burzum i platesamlingen din. Andreas Tylden

VYBZ KARTEL Pon Di Gaza v 2.0 (TAD’S/IMPORT)

Jamaicas viktigste mann. Vybz Kartel er den største artisten på Jamaica, noe erkerival Mavado og hans fans bare må finne seg i. Han er også den mest stormannsgale, uforutsigbare og beint fram sinnsyke dancehallartisten siden Ninjaman. Det sier litt. Hei, Addi, R. Kelly ringte og lurte på om du kanskje ikke hadde beina heilt plassert på jorda? Selvsagt ikke. Det er jo litt av sjarmen her. Kartel starta som den hardeste og mest lyriske toasteren vi hadde sett, som en slags drøyere og hiphop-inspirert utgave av mentor Bounty Killer. Han var dessuten en av de første dancehallartistene der inspirasjonen fra artister som Nas og Biggie var lett å spore, samtidig som han lyrisk sett er overlegent alt som kom før han fra øya. Siden den tid har han blitt uvenn

og kriget med både Bounty og hele Alliance-gjengen hans, sin hovedprotesje Aidonia, og jammen er ikke hans nye Gaza-Crew i ferd med å rakne også. Men samtidig som han den siste tiden nesten har laget mer drama enn musikk, har han puset til stilen sin og gjort den mere tilgjengelig. Selv om Spice-duetten ”Ramping Shop”, som Stargate satte en stopper for, er det nærmeste han har kommet kjærlighet på verdensbasis. Den er så klart ikke med i originalversjon her, takket være Mikkel og Tor-Hermann sine advokater. Synd. Men jentene på Jamaica er fortsatt glad i han, og det siste året har han dessuten spydd ut låter som en en 2Pac på polski amfetaminski. En hel haug av disse låtene er med her. Og med nok låter til å fylle en helaften på byen, er Pon Di Gaza litt berg og dalbane. Men på langt nær så mye opp og ned som forventa. Første utgaven av Pon di Gaza slapp Kartel selv, til åtte (8!) solgte kopier på I-Tunes første uka. Nå prøver han igjen. Og det er virkelig mye gull som skjuler seg her. Eller, skjuler seg. Hadde man holdt seg til en enkelt-cd hadde dette vært en sekser på terningen. Kartel er ikke bare et av de mest interessante fenomenene i moderne jamaicansk musikkhistorie, han er en av de mest talentfulle artistene vi har i dag. Jeg kunne egentlig bare fylt denne anmeldelsen med låttitler. Pon Di Gaza v 2.0 er lyden av dancehall anno 2010 på (mest) godt og (litt) vondt. Gaza mi seh!!! Jørgen Nordeng

-album smekkfullt av gjesteartister, men Khaled har en egen evne til å skaffe seg samtlige bigshotnavn på skivene sine. Victory er selvfølgelig intet unntak, og byr på vers fra T-Pain, Ludacris, Young Jeezy, Snoop Dogg, Rick Ross, John Legend, Busta Rhymes, Drake, Nas, Buju Banton, Lil Wayne, Jim Jones… ja, du forstår poenget. Når det kommer til musikken, vet man dessuten også hva man får når det kommer til Khaled. Vi snakker soundtracket til de av oss som liker å stå med hendene i været på klubben, eller med en mean-mug i trynet, mens vi later som vi er på toppen av verden i noen minutter (ja, noen minutter… ikke resten av uka. Viktig forskjell!). Det er så pompøst og overdådig som bare Khaled og puddelrockere kan få det til, og hvis du ikke liker det, er sannsynlighetene store for at du virkelig, viiirkelig hater det. Og det er jo lov, og kanskje til og med forståelig, men personlig klarer jeg ikke holde meg rolig når Khaled kjører på med sine beinharde, arena-vennlige hits som fyller meg med mer boost enn hundre The Secret-bøker. Mathias Rødahl BEST AKKURAT NÅ

DJ KHALED Victory (WARNER MUSIC)

Selvhjelps-bok i audioformat. En ting jeg alltid synes er slitsomt med personer som identifiserer seg med den mer klubborienterte delen av USA-rapscenen, er deres påfallende mangel på selvinnsikt. På mange måter minner det meg om folk som er totalt oppslukt av en eller annen selvhjelpsbok, og som tror ting ordner seg så lenge de sier det nok ganger. Neei, du er ikke en CEO selv om du har gitt ut mixtapen til kompisen din, og nei, du er ikke en baller fordi du fikk lønning i dag og brukte opp alle pengene på overprisede champagneflasker på Barbeint. På samme måte er Miami-DJ-en Khaled heller ikke ”the best”, selv om han til stadig slenger rundt seg sitt selverklærte motto i tide og utide, men hvis du tror at jeg hater på Khaled av den grunn, tar du fryktelig feil. Ok, så virker karen kanskje som en slitsom dust, en rikere og mer suksessfull versjon av alle disse looserne som flyr rundt i gamle Sean John-klær og claimer status og posisjoner, men han skal ha to ting; han har et sykt nettverk, og han lager noen syke bangers. Et album fra Khaled er nemlig som alle andre ”DJ this or that”

EIRIK KYDLAND DJ GIRAFFO Ice Kizzes – An Introduction to G-Side (WWW.THEJAYWALKERS.NO)

Doktorgrads-DJen gir en utmerket innføring i G-Side fra Huntsville, før påskekonsertene i Bergen og Oslo. BERGEN MANDOLINBAND Til skogen (GRAPPA)

Historiefortellere av rang. RANDY NEWMAN Baltimore (WARNER)

Historieforteller av rang. Spill denne i Bergen a, Randy! MGMT Congratulations (COLUMBIA/SONY MUSIC)

Hipp. Hipp. Hurra! ADVANCED LANGUAGE Physical Love (MYSPACE.COM/ADVANCEDLANGUAGE)

Ny disko fra Bergen. Dovent på den gode måten.

4/2010

t lg el Va nk så du g o og du el ? e n ng ll pa ni Vi e s tr ely b

u td de er . s, ut os e s ls ho ska gn t si øre de eri tak p gs t in in op er an no/ on ord als. sp hv rd Ek er este du m .w er em ww er st å w p ud be St om oss s søk

Sløy sløyd.

MUSIKKNERDS UNITE NEW YOUNG PONY CLUB The Optimist (THE NUMBERS/VME)

ALICE IN CHAINS(US) BEACH HOUSE(US) BROTHER ALI(US) CASIOKIDS(N) CONVERGE(US) DIRTY PROJECTORS(US) FLORENCE + THE MACHINE(UK) JACK JOHNSON(US) KASABIAN(UK) KILLSWITCH ENGAGE(US) LINDSTRØM & CHRISTABELLE(N) MOTÖRHEAD(UK) MUSE(UK) JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN(N) NOFX(US) PAVEMENT(US) PORCUPINE TREE(UK) ROBYN(S) SERENA-MANEESH(N) TECH N9NE(US) THEM CROOKED VULTURES(US/UK) WILD BEASTS(UK) - OG MANGE FLERE ... WWW.ROSKILDE-FESTIVAL.DK 64

4/2010

Post-punken tåler vel litt til? NYPC opplevde mer enn formidabel hype under releasen av debutalbumet Fantastic Playroom. Der kombinerte de new rave, nydisko og fengende poprytmer, under Modulars vinger. Denne gangen har de tatt alle tøyler i egne hender, beveget seg bort fra Modular og produsert og sluppet The Optimist på sitt eget label; The Numbers. Førsteskiva baserte seg på et uptempo, særdeles tidsriktig sound. Så hvordan skulle NYPC løse andrealbumet? På The Optimist dyrker bandet heller fordums helter, med klare nikk mot nyveiv og post punk. Basslinjene står i fokus, kjølige synth-lag og distansert vokal får prege det musikalske uttrykket. Men for all del! Popen og de fengende melodiene står fremdeles i sentrum, og selv om NYPC denne gangen fremstår som noe mørkere, er vi langt i fra noe Joy Division-nivå på postpunk-deppeskalaen. Nok en gang treffer de tidsånden, og man må nesten spørre seg om dette er en egen vei eller kun et ledd i en musikalsk videreutvikling særs mange av de andre new rave-bandene også har valgt. Man kan si de tidvis fremstår som en salig blanding av CSS og LCD Soundsystem, ispedd litt The XX. NYPC viser uansett en overraskende stor grad evne til å eksperimentere og variere. Selv innad i låtene endrer stemningen seg

rett som det er, best eksemplifisert i låta ”Architect of Love”. Toneartene skifter. Dur og moll går om hverandre. Festlig for enhver musikknerd! Det peaker kvalitetsmessig allerede på åpningssporet, den faktastiske låta ”Lost a girl”, en fantastisk arrogant sak om kjærlighetsbrudd. Felles for skiva er at den fremstår som utrolig kul. Det skyldes kanskje først og fremst vokalist Tahita Bulmers arbeidsinnsats. Hun fremstår som kompromissløs, tøff og uredd og hakket mer ”voksen” enn det hun gjorde i 2007. Du fornemmer nok ikke nybrottsarbeid av å høre på The Optimist. Det du derimot får i hendene er et svært vellykket popprosjekt. Bulmer høres særdeles mer tilpass ut i det musikalske landskapet de nå presenterer, og musikken høres faktisk mer inderlig ut enn det gjorde på Fantastic Playroom. Musikken har flere lag, tar overraskende snuoperasjoner, stopper opp og harmoniserer. Den leker seg og utforder. NYPC har klart å lage et smart popalbum og viktigst av alt; unngått å repetere seg selv. Å erkjenne at din egen musikk har en tidsbegrensning, er ikke bare-bare, og det finnes nok av band som har spilt fallitt på grunn av sin egen dyrking av tidsånd. Jeg vet ikke helt om The Optimist hadde tålt tidens tann og fremstått som like kul i 2013, men jeg håper det. Post-punken har da holdt seg aktuell i snart tre tiår, så den tåler vel litt til? Oda Faremo Lindholm

BEST AKKURAT NÅ

GLENN OLSEN HIGH ON FIRE Snakes Of The Divine (CENTURY MEDIA/EMI)

Gnistrende riff, gutturale brøl, fyr og flamme! Metalveteranene i High On Fire debuterer på nytt label med karrierens beste. BESNARD LAKES ...Are The Roaring Night (JAGJAGUWAR/TUBA)

Deilig, behersket vestkystprog fra Montreal-basert musikerkollektiv. THESE NEW PURITANS Hidden (DOMINO/PLAYGROUND)

Bombastisk, storslagen og nytenkende postpunk med utsøkt produksjon, kan noen please booke dem til en scene i Oslo? YOUTH PICTURES OF FLORENCE HENDERSON Youth Pictures Of Florence Henderson (HOW IS ANNIE?/MUSIKKOPERATØRENE)

Følsom (og flott innpakket!) postrock i bredformat fra trønderkollektiv som ikke bare har store ideer, men også evnen til å gjennomføre dem.

tramper rundt på stuegulvet til de preprogrammerte rytmene på en billig synth, mens han river seg i håret og fortviler over foreldrenes manglende forståelse for viktigheten av å ri til skoleballet på en mastodont. Det siste er faktisk fritt oversatt fra teksten til ”Cherry Soda”, og er en av de mindre pinlige passasjene på plata. For selv om Votolato gjør sitt beste for å bidra med eksplosive og fargesprakende gitarer, og låtene ikke er så verst fengende i seg selv, skjer det stadig noe som fucker opp helhetsbildet. ”Everything Is Awesome” er for eksempel blant de bedre innslagene her, et futuristisk anthem som drives frem av stakkato rytmer og laser-synth, men som sliter med et forutsigbart refreng og en dustete tekst. ”Everything Is Rad, Everything Is Awesome” messer Whitney, og jeg tar meg i å undres på om dette er noe han fant tusjet på skolesekken til lillebroren sin. Påfølgende ”Evaline” har en tilsvarende identitetskrise, mens ”Sad Parade” står igjen som en slapp ballade hvis eneste funksjon blir å gi et avbrekk fra skrikingen og skrålingen til Whitney. Alt er imidlertid ikke bare sorgen, ”An Angel, A Prostitute” klarer faktisk å være genuint rørende, og flere av låtene har fengende og oppfinnsomme partier som viser hvilket potensial disse guttene har når de er på sitt beste. Karakteren ovenfor reflekterer derfor mest av alt min egen frustrasjon og skuffelse over alt talentet som her har gått til spille. Med litt mer fokus og bearbeidelse kunne dette nemlig ha blitt en ny karrieretopp istedet for en foreløpig bunnplassering. Glenn Olsen

BEST AKKURAT NÅ

bandet seg pop-formatet, men de som trodde at Liars hadde mistet brodden, må nok tro om igjen. Sisterworld er nemlig langt på vei deres strengeste og mest konseptuelle plate til nå. Trioen var i utgangspunktet en del av den samme NYC-scena som The Strokes, Yeah Yeah Yeahs og TV On the Radio, hvor de på en måte var det snåle, kunstneriske alibiet, men de har siden levd en omflakkende tilværelse som blant annet har inkludert eksil i Berlin. Før innspillingen av Sisterworld vendte de tilbake Los Angeles, der vokalist Angus Andrew og gitarist Aaron Hemphill opprinnelig møttes – på en kunstskole, naturligvis. Albumet er en slags musikalsk beretning om livet på skyggesiden i solskinnsbyen LA, og om de rommene folk skaper seg for å overleve i en by som langt ifra bare er glitz og glamour. Med et slikt konsept sier det seg vel selv at dette ikke nødvendigvis er en enkel lytteopplevelse, men om Liars lykkes godt i å gjenskape følelsene av klaustrofobi, angst, forfall, stress og sykdom, evner de ikke alltid i like stor grad å gjøre det til en engasjerende opplevelse for meg som lytter. For mens det dynamiske og eksplosive åpningssporet ”Scissor” berikes med piano og blåsere, blir mange av de øvrige låtene i overkant strenge og sterile støy- og kunstrock-øvelser, og jeg tar meg ofte i å savne den skøyeraktige, selvironiske distansen Liars hadde tidlig i karrieren. Sisterworld er interessant og tankevekkende som kunst, men rent musikalsk er det dessverre en plate det er vanskelig for meg å bli ordentlig glad i. Glenn Olsen LUDACRIS Battle Of The Sexes (UNIVERSAL MUSIC)

THEE SILVER MT. ZION MEMORIAL ORCHESTRA & TRA-LA-LA BAND Kollaps Tradixionales

(CONSTELLATION/TUBA)

For folk som savner Godspeed! You Black Emperor – med folk som spilte i Godspeed! You Black Emperor, fra labelet som ga ut Godspeed! You Black Emperor.

JAGUAR LOVE Hologram Jams (FAT POSSUM/IMPORT)

Blodsbrødre i trettiårskrise lager ”konsept”-album om hvor rått det er å være tenåring. Det tynnes i rekkene bak Johnny Whitney og Cody Votalato. Etter at The Blood Brothers gikk i oppløsning i 2007, dannet de Jaguar Love, og fikk med seg Pretty Girls Make Graves-gitarist Jay Clark på trommer (!). Debutalbumet Take Me To The Sea kom ut på ærverdige Matador Records allerede i 2008, og bar bud om at vi hadde mye godt i vente fra en trio som tilsynelatende nøt godt av et uutømmelig reservoir av fengende melodier og fargerike tekster. Siden da har de tre imidlertid blitt til en duo, og de to blodsbrødrene har byttet ut Clark med en trommemaskin på andrealbumet Hologram Jams, angivelig fordi det er mer i tråd med hvordan Whitney skriver låtene i utgangspunktet. Greit nok, selv er jeg fullt for kunstnerisk utvikling og nytenkning, men i akkurat dette tilfellet fremstår bruken av trommemaskin mer som en kriseløsning enn et berikende element i musikken. Riktignok bringer det Jaguar Love et skritt nærmere dansegulvet, men vi snakker discoteket på den lokale ungdomsklubben heller enn en klubb jeg kunne tenke meg å oppsøke, og det hjelper lite at Whitney også later til å gå på tomgang som både vokalist og tekstforfatter. Mest av alt fremstår han som en trassig tenåringsjente (du må nesten høre hvordan han synger!) som

Fire, som vanlig. I begynnelsen var dette albumet ment å være et samarbeidsprosjekt mellom Ludacris og hans DTP”førstedame” Shawnna, og plata skulle som tittelen avslører være en slags lyrisk show-down mellom kjønnene. Etter at Shawnna plutselig valgte å forlate skuta til fordel for T-Pains Nappy Boylabel i oktober, stoppet prosjektet derimot opp. Luda valgte likevel til slutt å fortsette uten sin tidligere DTP-kollega, eller det vil si… Shawnna er jo med her, på flere låter faktisk, hun blir bare ikke kreditert på lik linje med resten av gjesteartistene. Kun med en ”additional vocals by…” i bookleten. Sånn er det å være svikær. Men gjesteartister er det altså nok av, for i stedet for å være en Luda vs Shawnnaskive, har Atlanta-rapperen nå i stedet invitert inn en haug med kvinnelige og mannlige artister for å i alle fall holde seg sånn halvveis til konseptet. Hadde jeg ikke visst om greia, ville nok dette virket som et hvilket som helst annet album, og det eneste som avslører ”kjønnskampen”, er albumets cover-art (der guttesiden er prydet med ”mandige” ting som en stor seddelbunke, boksehansker, hodetelefoner og en pitbull. Mens jentesiden byr på en litt mindre seddelbunke, parykk, høye hæler, sminke og sjokoladedyppede jordbær. Veldig girly altså…). Tekstene er til tider også innom temaet, og da spesielt på Lil Kim-gjestede ”Hey Ho” (”If men sleep around we some players, but for women they be saying hey ho”) og “B.O.T.S. Radio” med DTP-rapperen I-20 (“I run the streets and you tell me I don’t make you feel safe/I stay at home and you complaining that ‘I think we need space’ ”). Men hvor mye bryr jeg meg egentlig om at konseptet er gjennomført eller ikke? Not that much. Det er jo musikken vi er ute etter her, og Luda starter særdeles bra med beintunge spor som “How Low”, “My Chick Bad” (m/ Nicki Minaj) og den 8Ball & MJG-samplede godbiten “Everybody Drunk” (m/ Lil Scrappy), men da er han også mer eller mindre ferdig

JØRGEN NORENG DJ KHALED All I Do Is Win feat. T-Pain, Ludacris, Snoop Dogg, Rick Ross (E|/IMPORT)

Til og med T-Pain er i fyr og flamme her, en av årets partystartere. KOLLWITZ Like Iron I Rust (FYSISK FORMAT)

Ex-Bodø Hardcore Crew leverer et av årets norske album, uansett sjanger. Satan så seigt og tungt. YELAWOLF Trunk Muzik (GHET-O-VISION)

Er vel bare å slenge seg på hypen. White Trash FTW. LEFTSIDE Welcome to JA featuring Lloyd Parks (KEEP LEFT)

Dr. Evil, i et sjeldent reflektert øyeblikk, og pappaen hans med en av årets reggaelåter. I-THUNDER & PROTOJE Tired Fi Hungry & J.A. (DON CORLEON)

Di Genius og Don Corleon med hver sin debutant, som jeg tipper vi hører mer fra i løpet av året.

LIARS Sisterworld (MUTE/PLAYGROUND)

Streng og steril kunstrock fra omflakkende slumsøstre. Med det relativt streite og tilgjengelige forrigealbumet Liars nærmet

4/2010

med skivas beste låter. Frieriet til damene med smoothe sex-låter fungerer ikke spesielt bra, og selv om det for det meste ikke blir verre enn låter i kategorien “helt ok, men skip til neste ’a?”, så blir man også servert forferdelige ting som for eksempel den cheesy “I Know You Got a Man”. Til tross for en flott start lander Ludacris med andre ord opp der han mer eller mindre alltid gjør, på en firer. Jeg håper virkelig at hans neste soloskive Ludaversal klarer å heve seg over den stadig tilbakevendende middelmådigheten, men jeg tviler… Mathias Rødahl

BEST AKKURAT NÅ

rialet var genuint fengende, og under alle lagene med lyd fantes de søteste pop-melodier. Fem år senere har bandet fremdeles upåklagelige mengder energi, men later til å ha problemer med å destillere den ned til god pop-musikk. Låtene glir over i hverandre uten å feste seg, og mens jeg fremdeles husker navnet på de fleste av låtene på debuten sliter jeg med å merke meg én av eneste av de tolv nye sangene de presenterer her. Det hjelper liksom ikke hvor mye futt og fres bandet mønstrer, når sluttresultatet blir såpass gnålete og slitsomt. Men verst av alt er det faktisk at jeg sitter igjen med en følelse av likegyldighet, dette er rett og slett ikke en plate jeg har lyst til å høre på igjen. Sorry, folkens! Glenn Olsen

ANDREAS TYLDEN MONO Holy Ground : NYC Live (TEMPORARY RESIDENCE LIMITED)

Hva er det med japanere, egentlig?

(GREENSLEEVES/IMPORT)

(HELLS HEADBANGERS/

Bedre enn Minor Threat, jeg kødder ikke. Terningkast 7.

USHER Raymond Vs Raymond (SONY MUSIC)

Skilsmissesuppe. Forrige gang Usher slapp ny skive, var han en lykkelig gift mann med nyfødte barn. Han skulle også prøve å følge opp den klassiske utgivelsen Confession, noe han selvfølgelig ikke klarte å toppe, men han leverte likevel et langt på vei godkjent produkt med Here I Stand. I dag er Usher derimot skilt, og han har skiftet ut overdådige kjærlighetserklæringer med bitre låter om sin eks-kone Tameka Foster, som har anklaget ham for utroskap og all slags fanteri. ”Your Honor, she accused me of cheating, it was all in her thinking/She gon’ believe what she want to, so what the hell am I gon’ do” nekter Ursh på ”Guilty”, mens han et par låter tidligere innrømmer alt sammen på ”Foolin’ Around” (”It’s killin me girl that you have to live with these/Live with the lies I tell/Live with the pain you feel/Knowing the man you love is fooling around”). Men denne gangen klarer ikke Usher å gjenskape den samme magien han bød på med Confessions, og inne i mellom også på Here I Stand fra 2008. Overvelmende kjærleik og skitten utroskap er som tidligere nevnt gode oppskrifter for fantastisk R&B, men bitterhet og pekefingre har på sin side ingen plass i sjangeren. Om det

AUTECHRE Oversteps (WARP/VME)

På høyde med Confield og mer til. SERENA MANEESH No2: Abyss Un B Minor (SMALLTOWN SUPERSOUND/VME)

Storslått. Som forventet. THE WHITE TIGER PREPADE Mystic Force In Gatekeepers Question Overflowing The The Fountain Of Astral Trollfire (NORWEGIAN RAT/DIGER)

Tomannsorkester lager mer bråk enn en crackinfisert Oslo-filharmoni på en fyllesyk dag.

LOVE IS ALL Two Thousand and Ten Injuries (POLYVINYL/TUBA)

Kræsj, bang, snork. Gøteborg-kvintettens debutalbum var et friskt pust da de slapp det i 2005. Heseblesende, støyende og skranglete, med sjarmerende naiv jentevokal og rufsete produksjon, men alltid med en grunnleggende kvalitet: Låt-mate-

Aske til aske, dust til dust.

V/A Ragga Ragga Ragga 2010

SATANIC THREAT In To Hell GLOOM RECORDS)

er Confessions-mesterhjernen Jermaine Dupri som mangler (han er bare representert på ett spor her), eller om Usher rett og slett har mistet nerven, er vanskelig å si, men jeg er faktisk overrasket over at flere av disse låtene har endt opp på det ferdige albumet. Til og med Rødahl-favoritten Nicki Minaj høres uinspirert ut på ”Lil Freak”, så kanskje det er noe galt med studio-drikkevannet? Men fra hysterisk morsom spøk til alvor; Ushers solide stemme er der fremdeles, men de gode melodiene og produksjonene mangler for det meste denne gangen, og han kommer nok til å skuffe mange fans som hadde satt sin lit til veteranen for en aldri så liten R&B-opptur. Det blir egentlig bare skikkelig sexy på den mektige ”Mars vs Venus” og selvfølgelig flotte ”There Goes My Baby”, og selv om skivas mange up-tempo klubbforsøk (”OMG”, ”So Many Girl”, ”Guilty”, ”More”) ikke nødvendigvis er dårlige, blir det litt mye av det gode, og disse låtene bryter også opp skiva i stedet for å knyte den sammen slik resultatet ble på Confessions. Og Raymond, dette er første og siste gang jeg ønsker å høre en skillsmisse-låt fra deg. ”I done damn near lost my mama, I done been through so much drama”. Dude… that ain’t it. Serriøst, da… Mathias Rødahl

Oppdatert ragga-innføring. Dancehall er artig, som vi sier nordpå, og omtrent like forutsigbart som flytrafikken opp dit rundt juletider. I en sjanger hvor trender skifter kjappere enn du klarer å komme deg gjennom sikkerhetskotrollen på Evenes, er det fornøyelig at årets installasjon av denne gamle traveren er såpass ”up 2 di time”, som det heter nedpå der. Dette er i hvertfall de låtene jeg hørte bli pumpet ut av hver eneste bil og bar på Jamaica i jula, og en god håndfull av låtene på denne samleplata er fra langt etter den tid. Da ligger vi ikke så langt etter som vi av og til gjør, og vi kan dermed kose oss med relativt fersk vare. At britiske Gappy Ranks er eneste ikke-jamaicaner med på leken, er rett og rimelig. Han var også den eneste sådane som fikk utelukkende positiv respons på dancehallens store stjernesmell, Sting, i jula. De andre ble som regel forsøkt klappet av scena. Eller buet om du vil. Komikerduoen Twin of Twinz er minst like mye huska for sine parodier og sketsjer som for låtene sine. En av disse får sågar plass her, ved siden av et tospann av deres største hits. Mulig det blir litt internt for folk som ikke hører på Irie FM hver dag, men tvillingene tilfører i det minste et sårt tiltrengt innslag av humor i en ellers rimelig selvhøytidelig gjeng. Andre gladgutter er Merital Family. Det er nok ikke

THE RADIO DEPT. Clinging To A Scheme For doven for sitt eget beste. Det finnes etter hvert nok svenske popband som spiller balearisk popmusikk til at de kunne befolket hele Ibiza alene. De hadde sikkert drevet øya på en ypperlig måte også, så serviceinnstilte, festglade og flittige som de gjerne er. Men nok om det. Balearisk, skriver jeg, men hva skal det bety? Det er i denne sammenheng en altfor forenklet betegnelse for å forsøke å forklare en strandromantisk, eterisk popmusikk som lener seg både på Madchester og 90-tallets chillout. Dette betyr synther, gutteaktige stemmer og bølgende stemninger. Og det innebærer tekster om å komme seg vekk fra

gråheten og alle dens forpliktelser og bekymringer. Vi kan bare nevne JJ, The Embassy, Air France og The Crêpes. De har alle sine særegenheter, selvsagt, men de siver likevel ut av munnen på samme utpust. Lund-gruppa The Radio Dept. sitt særmerke er kanskje et tydelig shoegaze-element. Selv om deres tredje album er tydeligere preget av lette housepiano og New Order-lignende melodifraseringer enn av fuzzgitarer og støyhint. Men skyheten i uttrykket, den er på plass. Til stede er også en håndfull gode låter, som Stone Roses-aktige ”This Time Around” og den herlig tilbakelente ”Never Follow Suit”. Sistnevnte er Ian Brown-vagging i musikkform. Som en steinkul ape begynner man automatisk å tusle rundt på stuegulvet når

denne låten kommer på. Ellers blir dovenheten dessverre en for fremtredende grunnfølelse på Clinging To A Scheme, noe som også smitter over på lytteren. Det virker som om melodier og gjennomtenkte låtstrukturer er nedprioritert til fordel for å holde fast ved en ullen, duvende atmosfære. Dermed blir deler av albumet nesten irriterende sedat. Det spennende, men ubehagelige nærværet – den giftig komboen av arroganse og lidenskap – som preger JJ og The Embassy mangler også. Noe som gjør at The Radio Dept. føles endimensjonale og uspennende i forhold til sine samtidige – og i alle fall i forhold til sine myteomspunne forbilder. Men ”This Time Around” skal jeg spare til første sommerferiedag. Det lover jeg. Eirik Kydland

sikkert vi husker dem om et par år, men siden deres ”Money Ha Ha” er lagt over det siste halvårets aller største riddim, er den selvskreven her. Rytmen heter Go Go Club, og Vybz Kartel sitt tittelspor kunne heller ikke vært utelatt. Det er det selvsagt ikke heller. Superprodusent Stephen ”Di Genius” McGregor prøver seg

artist med ”Cyaa Friend Again”, og låta er faktisk en av årets overraskelser. Faktisk den største låta i 2010, vil jeg si. Den har i likhet med I-Octane sin avsluttende ”Lose A Friend” fint lite å gjøre med ragga, men hvem gidder vel å være sjangernazi i 2010? I-Octane er uansett den mest populære nye reggaearisten for

tida, noe flammehavet rundt oss understrekte kraftig under tidligere nevnte Sting. Kjører heile skiva en gang til, jeg. Gjør det, du og. Jørgen Nordeng

(LABRADOR/TUBA)

Menuhin Competition 2010 i Oslo 16.–25. april Menuhin Competition gir unge talenter fra hele verden en enestående mulighet til å presentere seg for et stort publikum. Velkommen til 10-dager fulle av konserter, utstillinger, mesterklasser, stuntkonserter og seminarer rundt om i hele Oslo! for ytterligere godbiter :

www.menuhincompetition.org 66

4/2010

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

ÅRETS FRISØRKONSERN 2010!

Stavanger • Sandnes • Sola • Ålgård • Oslo • Asker • Gjøvik • Lillehammer • Ålesund • Jørpeland • Flekkefjord • Haugesund

www.hair-and-there.no

et øyeblikk frihet. natt og dag. 118 x 360:et øyeblikk frihet. natt og dag. 118 x

PUBLIKUMSPRISEN FILM FRA SØR & TROMSØ INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

«Dette var en filmopplevelse helt utenom det vanlige. Jeg lo og gråt om hverandre gjennom hele filmen. Sterk, rørende og realistisk forjævlig, men samtidig med en liten porsjon optimisme og håp. Heldigvis.» PUBLIKUMMER– FILM FRA SØR

FOR A MOMENT FREEDOM

et øyeblikk frihet en film av arash t. riahi

FILM AN EDUCATION Regi: Lone Scherfig I rollene: Carey Mulligan, Peter Sarsgaard, Emma Thompson, Rosamund Pike, Dominique Cooper, Sally Hawkins Farfar skrev en gang boka Om å bli som han ble – en historie om å vokse og om å bli voksen. Den har blitt skrevet – og filmet – mange ganger. An Education er et typisk skudd på den formative filmstammen. 16-år gammel blir Jenny plukket opp av en eldre mann på vei hjem fra spilletime. Hun: en flink student, han: en dreven beiler. Han: ”Vil du sitte på?” Hun: ”.. jeg får ikke.” Også sitter hun på likevel, og mer skal ikke til for å rokke forstadsbåten til Jenny. Fra nå av handler livet bare om å leve. Om å drikke champagne, gå på franske jazzklubber og om å reise på weekendtur vekk fra mor og far. Og det er passe farlig og passe deilig når vi skriver 1961. Men er livets skole bedre en Oxfordutdanning? Og er beileren virkelig Mannen med stor M? Se, det er ikke så lett å vite. An Education har fått priser og stjerner i innog utland, og nok engang er det Nick Hornby som spiller på lirekassen. Bittersøte slagere som ikke støter noen og som passer for alle; passe romantisk, passe nostalgisk og akkurat passe komplekst. Men helt enkelt er det ikke. Det gjør vondt når knopper brister i virkeligheten, og det gjør litt vondt på film også. Men ikke vondt nok – når det først skal handle om tilblivelse er det lov til å dra på litt ekstra. Gå, se og tenk på The Talented Mister Ripley. Ragnhild T. Brochmann Premieredato 16. april

BEST AKKURAT NÅ

SYNNØVE MACODY LUND SHUTTER ISLAND Regi: Martin Scorsese Mer-mer-merkelig. FISH TANK Regi: Andrea Arnold Rå-rå-råtten. HEMMELIGHETEN I DERES ØYNE Regi: Juan José Campanella Vold-vold-voldsom.

DATE NIGHT Regi: Shawn Levy I rollene: Tina Fey, Steve Carell, Mark Wahlberg, Common, Mark Ruffalo, Mila Kunis, Ray Liotta Hva hadde Alene hjemme vært uten Kevin eller The Mask uten Jim Carey? Ingenting og glemt for lengst. Amerikansk film er som seg hør og bør i the land of the free: Velsmurte, kostbare og effektive plattformer skapt for at stjerne skal skinne. Maskiner der Xfaktor er drivstoffet. Og bare for å slå det fast én gang for alle: Innenfor et slikt system er Steve Carell omtrent like lurt som et kilo sukker rett i tanken. Date Night er førtiårskrisa på speed, actionscener fra et ekteskap, når Hr. og Fru Hvermannsen dropper malen og bestemmer seg for å endelig

4/2010

gjennomføre en tur ut på byen som føles mer som en berikelse enn et pliktløp. Og jajamensann, dette skal bli ei kule helt utenom det vanlige. Synes du humorgrepet folksom-hyler-inn-i-ansiktet-på-hverandre-i-møtet-med-farlig-situasjoner er gøy? Ja? Vel, du tar feil. Det er ikke morsomt. Det er ikke alle kjendisene i biroller heller. Og i alle fall ikke den konstante betoningen av det underliggende temaet ”Uhm, min kone har nettopp overlevd fem voldsomme mordforsøk, dum-di-dum, hva sier dette om ekteskapet vårt, mon tro?” Date Night er samlebåndsvare av litt over middels kvalitet. Ikke så bra som Levys Night at the Museum, men får en treer fordi det verste i sjangeren er så komplett ufyselig at et lavere terningkast her ville ramponert Gauss-kurven en gang for alle. Gaute Brochmann Premieredato 23. april

DJEVELENS TREKKSPILL Regi: Ciro Guerra I rollene: Marciano Martinez, Yull Nunez, Rosendo Romero, Beto Rada, Guillermo Arzuaga Hva er egentlig forskjellen på en roadmovie og en dannelsesreise? Ikke så mye, men det har vel mest av alt noe med typer av erkjennelse å gjøre, tror jeg. Den endeløse landeveiens forsterking av svulmende ideer og lengsler (Thelma&Louise), opp mot den voksne erfaringens første åpenbaringer (Good Will Hunting). I Cio Guerras kolombianske trekkspill-roadmovie Djevelens trekkspill (The Wind Journey) finner du begge deler. En sørgende, desillusjonert trekkspillmester legger ut på en lang reise, et slags korstog, for å levere tilbake et besatt trekkspill han mener har tatt livet av kona. Hvordan? Det får vi aldri vite. Han vil i alle fall aldri mere spille på det. Det tar kontroll over menneskene, sier han. Ikke minst ham selv, skjønner vi. Luskende gjennom de vanvittig vakre, store colombianske landskapene kommer så den unge aspirerende, søkende (sønnen?) som ikke vil annet enn å følge mesterens fotspor og lære å spille. Bli som ham. De finter seg ettertenksomt gjennom ulike manndomsprøver, dueller og ritualer sammen, men med helt forskjellig utbytte. Mens den gamle mannen kun ser skjellettene av sin egen skjebne som rotløs, rundbrennende spillemann, ser gutten møtene som viktige karakterdannende prøvelser. Dette høres sikkert ut som noe du har sett før, og det er sant rent tematisk. Men du har ikke sett det innrammet i denne veldige, ensomme naturen, eller i disse ansiktene som er grodd igjen i mønster som er så sørgelig lette å lese, eller akkompagnert av denne klønete, hjerteskjærende musikken (av Ivan ”Tito” Ocampo). For det er det som spraker hypnotisk i øyet og øret som binder mannen, gutten og reisen sammen og gjør denne Oscar-nominerte filmen til mer enn en pastisj. Og i tillegg til Arthouse-candyen får du også en særdeles underholdende trekkspill-battle på kjøpet. Synnøve Macody Lund Premieredato 7. mai

ET ØYEBLIKK FRIHET Regi: Arash T. Riah I rollene: Navíd Akhavan, Ezgi Asaroglu, Elika Bozorgi, Fares Fares, Johannes Silberschneider, Michael Niavarani Film om flyktinger; verden sett gjennom øynene på den lille mann og kvinne, der vi som publikum

oppfordres til å støtte illegale innvandrere. Jeg vet ikke hvorfor det å innta denne posisjonen fritar filmskapere fra nyanseringer. Men det gjør det tydeligvis. Forbløffende ofte helt likt, akkurat like stereotypt som Hollywood, og, paradoksalt nok, ikke så mye mer politisk gangbart. Et øyeblikk frihet føyer seg pent inn i rekken sammen med nylige Machan og Velkommen ved å komme med enda et snevert og lite konstruktivt innlegg i den pågående debatten. Filmen vant publikumsprisen i Film fra Sør og høstet lovord som ”La Fremskrittspartiets stortingsgruppe få spesialvisning av denne filmen”. Hallo, hvem som enn sa det, vi må slutte med sånt tull. Alle, selv FrP, er enige om at mennesker fortjener respekt og verdighet. Og SV-hyklere som hyller filmer som dette, men aldri ville latt barna deres gå på skole på Tøyen, er et akkurat like stort problem som Siv. Integrasjon er en kjempeutfordring, og det å krympe verden fra makro- til mikro-nivå og fremstille mennesker utenfor denne konteksten, er ikke formålstjenelig. Særlig fordi vi har hørt samme visa uendelig mange ganger før. Et øyeblikk frihet er dessuten svak som film også; pregløs og uten formal bevissthet. Riah, hvis du mot alle odds skulle få dette lest for deg en dag: Bestill alle filmene til Satyajit Ray og se hvordan nære skjebner kan gis filmatisk distinksjon. Gaute Brochmann Premieredato 23. april

BEST AKKURAT NÅ

GAUTE BROCHMANN FAREWELL Regi: Dittete Mennsink En verdensomseiling over havet. VALHALLA RISING Regi: Nicolas Winding Refn Vågalt om vikinger i vesterled. LIBANON Regi: Samuel Maoz Mørkt og utmattende i Midtøsten.

GAINSBOURG – ARTIST, REBELL, IKON Regi: Joann Sfar I rollene: Eric Ermosnino, Lucy Gordon, Laetitia Casta, Anna Mouglalis, Mylène Jampanoï Når han skal lage biofilm om fransk popkulturs største sedelighetsrebell, tar tegneserieskaper Sfar sikehanskene på. Og vi får dermed mindre skandalefråtseri enn vi kunne ventet oss i dette portrettet av artisten som blant annet spilte inn albumet Lemon incest sammen med sin da tolv år gamle datter Charlotte. Lekent, anekdotisk og sånn passe stilisert følger vi dandyen Gainsbourg fra vugge til grav: En freidig slamp som fornærmer nazi-offiserer og tegner porno til kompisene. En selvbevisst forfører som fester Frankrikes første simulerte orgasme på plate og spretter fra Juliette Gréco til BB til Jane Birkin som om det skulle være en treretters middag. Når dette er spennende stoff, er det naturligvis fordi Gainsbourg hadde sjarme og karakter, men ikke akkurat fjeset til James Dean: Derav en rekke selvbildeissues, noe som formidles gjennom en usedvanlig absurd kombo – Ermosnino i

libanon. natt og dag. 118 x 360:libanon. natt og dag. 118 x 360

26-03-10

GULLØVEN VENEZIA 2009

Turbogreker mistet alt håp da de innså at filmen ble anmeldt av Gaute Brochmann.

VIL FIL LE D SE M SO U OG GI Stu NN M KU SÅ L de EI A r er Be du EN N UT GET søk Film oss ST SPIL EN på &T ww RID LE w.w V ho est so SV R er d a ls ss, OG .no kan /op pta N? du k de t.

DAS PANZERKMAPFWAGEN LIBANON Regi: Samuel Maoz I rollene: Yoav Donat, Itay Tiran, Oshri Cohen, Michael Moshonov, Zohar Strauss, Dudu Tasa og Ashraf Barhom Alle med fartstid innen Call of Duty har følt på kroppen hvor guffent det er å sitte i et helikopter eller en lignende utsatt posisjon og plutselig få beskjeden ”Enemies with RPGs down on the rooftops” på øret. Og hvis du er en av dem som til stadighet lar deg forskrekke over retorikken til norske soldater i Afghanistan, anbefaler jeg virkelig et par timer med dette spillet, bare for å komme i kontakt med dulgte instinkter. RPG er altså akronymet for Rocket-propelled Granade, et panserbrytende, håndholdt våpen. Og jeg garanterer: Sitter du med fingeren på avtrekkeren og vet at det blant de sivile skjuler seg en mulig jihadist med denne boksåpneren pekt mot deg, er det ingen automatikk i at du foretrekker et varselskudd i luften fremfor en mer ukritisk point and spray-tilnærming til den lurende faren. Jeg tror du ville bli overrasket over hvor fort gjort det er å hate fiendene sine – eller til og med sveipe over noen sivilister fremfor å risikere selv å bli sprengt i fillebiter. Det er ikke gøy for noen av partene, men til alt hell kan du bearbeide eventuelt posttraumatisk stress vel vitende om at skytingen din ikke har påført andre skader enn noen riper i lakken på pasifismen din. Så enkelt er det ikke for gutta i tanksen i Libanon. Vi er i 1982, og Israel sparker for alvor i gang sin internasjonale upopulærhetskampanje ved å rykke inn i Libanon med bred front. 50.000 drepte og sårete, 90 prosent av dem sivile libanesere, som resultat. I Maoz’ film får vi et innblikk i hendelsene gjennom øynene, ganske bokstavelig talt, til fire soldater i en stridsvogn, som sammen med en gruppe fallskjermjegere har et rutineoppdrag med å sjekke ut en utbombet landsby. Men så viser det seg atter en gang at krig er kaos og døden allestedsnærværende. Hele filmen utspilles inni vogna, og det som vises av verden utenfor er det begrensete

utsnittet du får om du sitter bak panserplater og klinkefester. Sammenligningen med Das Boot er uunngåelig, men selv om selve den klaustrofobiske grunnideen om å være låst inne sammen med redde kamerater i en blikkboks er lik, skiller Libanon seg radikalt fra Petersons tretti år gamle klassiker. For Das Boot er, i tillegg til å være vellykket realistisk, også en klart episk film. Der avmakt og gryende galskap kontres av garvede krigere og stoisk heltemot. Mens det i Libanon ikke er noen heroiserende elementer i det hele tatt. Mannskapet i vognen er urutinerte unggutter, og når det begynner å storme, har de ingen kaptein som står trygt på broen og rir stormen av for dem. I stedet serveres vi jævelskapen akkurat slik den må oppleves for mennesker som ser den for første gang og ikke har utviklet noe indre panser til å beskytte seg mot grufullhetene de ser – og også tvinges til å delta i. Og her lykkes filmen veldig godt: Skildringen av svette mennesker stengt inne i et trangt, stinkende og ukomfortabelt fysisk rom, er taktil og tett. Akkurat som de fire soldatens respektive skrekk og gryende sammenbrudd fremstilles med påtagelig autentisitet. Filmen vant en overraskende, men fortjent gulløve i Venezia, og fortellingen er ikledd en velutviklet og stringent kammerspillform sydd med skreddersøm. Noen toppkarakter er det likevel ikke tale om. Og det har noe krig og kaos å gjøre. Jeg er ganske sikker på at jeg, erfaring med Call of Duty til tross, ville blitt konstant slått av absurditet og sjokk om jeg havnet i felten. Det blir jeg ikke av Libanon, fordi ingen ting går som det skal militært, men alt går etter oppskriften som film. Og siden Libanon er så god, kan man ikke annet enn å måle den mot andre virkelige krigsklassikere som Apocalypse nå og The Hurt Locker. Som er troverdige, men samtidig fullstendig overrumplende. Tydelige, men irrasjonelle. Basale, plumpe og heroiserende på en gang. Ikke ensidig vonde. Men likevel virkeligere – og på sett og vis verre. Gaute Brochmann Premieredato 9. april

«LIBANON er en film uten helter, kjærlighet eller fornuft, med kun en rå virkelighet som du blir en del av. LIBANON er rett og slett et mesterverk.» FILM&KINO

En film av SAMUEL MAOZ PÅ KINO FRA 9. APRIL

4/2010

14:07

øy

Be sø k

os s

på

w .w es

te r

.n o/ op

pt ak

ga oss ng , .

S å er k Sk d S r ka tud i et n er t r du er i i v gå du k e de M Te k ar ks e k il ia t r ig M &s r os k ? aS en rib g en Se ut en t h h os

Ser det deilig ut å skrive krasse kommentarer?

Hemmeligheten i deres øyne

Stand Up på Klubbscenen hver torsdag, fredag og lørdag kl. 21:00

FØDSELSDAG?

Latter gratulerer og gir gratis inngang til klubbscenen på selve fødselsdagen. Husk legitimasjon. Gratulerer med dagen og velkommen til Latter!

FOR PROGRAM OG BOOKING www.latter.no eller 23 11 88 00 Billettsalg på telefon: 23 11 88 00 / 815 33 133 Bill l på å nett: www.latter.no l / www.billettservice.no bill i Billettsalg Billetter selges også på Posten og Narvesen. Bordbestilling i restauranten på Latter: 23 11 88 11 Hotellpakkebestilling på telefon: 23 11 88 02

SPIS, DRIKK OG VÆR GLAD PÅ LATTER! 70

4/2010

hovedrollen, uhyggelig lik originalen, har fått en lateksmaskert, karikert versjon av selvet å spille opp mot. Jeg liker det, men jeg mistenker at det er et spørsmål om smak, det samme vil noen kanskje si om musikken til Serge, som han traller på i de fleste av scene. Liker du ikke avansert visepop, kan filmen fort bli for lang, for grunn og for gapende i kjeften. Lucy Gordon, som tok sitt liv bare uker etter innspillingen, gjør en temmelig livfull personifisering av ikonet Birkin, og sørger dermed for at det mest intense med denne filmen, er opplevelsen av hvor morbid det faktisk kan være å feste mennesker til celluloid. Maria Moseng Premieredato: 26. mars

BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG SNØHULEMANNEN Regi: Fridjof Kjæreng Norske originaler kan heldigvis representeres ved annet enn Molands etnologiske voldtekt av arbeiderklassen: Med åpne øyne. EN HELT VANLIG DAG PÅ JOBBEN Regi: Terje Rangnes ... og med verdighet. PROFETEN Regi: Jacques Audiard Mens fransk gangstereksistensialisme fortsatt er overlegen.

HEMMELIGHETEN I DERES ØYNE Regi: Juan José Campanella I rollene: Ricardo Darín, Soledad Villamil, Pablo Rago, Javier Godino, Guillermo Francella En etterforsker løste en sak for 25 år siden, ble motarbeidet av de korrupte overordnede, og han klarer i nåtida ikke å legge fra seg urettferdigheten, traumene og

alle relasjonene fra den betente etterforskningen. Han graver seg videre inn i sakens dyp for å presentere sannheten i romanform, ettersom han ikke kunne gjøre det rettslig i sin tid. Det er i grunnen klassisk nok; den deprimerte, ensomme etterforskeren som ikke får levd ut sitt liv før sannheten er skjedd fyllest. Han bærer med seg dette uforløste, og ingenting understreker tydeligere en manns livssperrer enn hans vansker med å tilnærme seg kvinnen i sitt liv. Og vi trodde kanskje at The Usual Subjects-flashbacktvisten var død, ferdig og gravlagt etter at The Sixth Sense og The Others hadde melket den til vi ble kvalme. Men ikke i Argentina. Det er vel noe med dette wow-fenomenet som kan få nakkehårene til å reise seg og som dermed gjør det udødelig, så lenge det uoriginale blir utført noe noenlunde originalt, vel å merke. Kriminaliteten er brutal, humoren mørk og herlig sarkastisk, og hoppene frem og tilbake over 25 år er beundringsverdig elegante. Man får kanskje ikke følelsen av å se noe nytt, snarere noe vel gjennomført – et velstøpt og pent arbeide. Men dette uforløste smitter uansett over på oss, og ber du om en skikkelig closure, får du i grunnen valuta for pengene. Magnar Kvalvik Premieredato 26. april I LOVE YOU PHILLIP MORRIS Regi: Glen Ficarra og John Requa I rollene: Jim Carrey og Ewan McGregor Jim Carrey, på rygg i en båt på asurblått hav, skjult under Ewans entusiastiske kropp. Vi som publikum avspises med bildet av båtsiden og en ivrig gyngende rygg, men det er ingen tvil om hva som skjer, effektivt understrekt av en blid, solbrun brite som straks etter spytter på sjøen, mens Jim kokett klager ”Oh, you don’t love me”. Ja, det er bare å heise regnbueflagget til topps og feire at det omsider puttes halveksplisitt homosex inn i en kommersiell film. På høy tid, men såpass radikalt at jeg tror hele filmen burde fått handle om forholdet. Særlig fordi regissørparet Requa og Ficarra er så inderlig bevisst på tabu-tuklingen de bedriver at hvert eneste kyss og intime øyeblikk betones med en dvelende følsomhet som går helt på tvers av filmen som sådan. For hadde det vært heterofil kjærlighet i bunn, ville ikke dette vært en film om kjærlighet. Til det er den

sanne historien om storsvindleren, livsløgneren og fluktkongen Steven Russell altfor rabiat og spektakulær i seg selv. Men når først gutta har gått med på klinings, var det vel for fristende å gjøre et poeng ut av det. Dermed ender dette opp som et møte mellom smart, lettbent slapstick og en rødøyd og inderlig karakterskuespiller fra Høylandet. En kobling som rett og slett ikke fungerer: Historien kortslutter, hvorpå alle komiske elementer nektes energi, slukner hen og dør. Gaute Brochmann Premieredato 9. april

LAST SONG Regi: Julie Anne Robinson I rollene: Miley Cyrus, Greg Kinnear, Bobby Coleman, Liam Hemsworth, Hallock Beals, Kelly Preston, Stephanie Leigh Schlund, Nick Searcy Men, er det ikke..? Jo, sannelig er det Hanna Montana. Disneys spinoff Touchstone gjør et forsøk på å lansere gullgruven utenfor tween-segmentet. Med et repertoar av pompøse family values som glidekrem, og like mye tyggemotstand som softis i beger. Republikansk tv-kampanje, altså. Miley Cyrus – eller Destiny Hope Cyrus, som er fødenavnet hun ble gitt av foreldre med et alarmerende prematurt ambisjonsnivå – er skilsmissekasus Ronnie. Før; vidunderbarn på piano, opplært av far. Nå; vilter tenåring med svart kajal. Hun er ikke snill mot (den som alltid usannsynlig selvstendige og veslevoksne) lillebroren, men hun er snill mot dyr, da. Hun redder til og med et lass med skilpaddeegg fra å bli spist av olme beist. Og jammen scorer hun småbyens hunk i samme farta. Og blir heldigvis venner med far. Det er nemlig hans siste sommer. Og tror du hun begynner å spille igjen? Ok at film er business, men dette lukter langt av bestillingsverk, på alle nivåer i produksjonen. Det er sjeldent et godt utgangspunkt. Forutsigbar historie, forutsigbar moral, og en arkaisk forestilling om at de rike og pene er de gode og verdige. Her skal ingen publikumsgrup-

per støtes vekk. Og det gjøres ved å servere en komplett hån mot et hvert tenkende individ. Hva gjør denne filmen på norske kinoer, når vi ikke engang får se Jarmusch’ Limits of Control? Maria Moseng Premieredato: 7. mai

BEST AKKURAT NÅ

SILJA E. JOHNSON VALHALLA RISING Regi: Nicolas Winding Refn Formeksperimenterende voldsepos med enøyd viking i sentrum. POLANSKIS SKYGGEN Regi: Roman Polanski Morbid gammel traver forsker videre i sjelens mørke irrganger. MARY OG MAX Regi: Adam Elliot Auteur-animatør om vennskap og livets skyggesider.

LONDON RIVER Regi: Rachid Bouchareb I rollene: Brenda Blethyn, Sotigui Kouyaté og Marc Baylis En film med britiske Brenda Blethyn inneholder som oftest minst en trøstende kopp te og tre grinesekvenser – hvis tårer synes å spre seg lettere blant publikum enn all verdens dråpesmitte. Denne gangen er settingen terrorbombingen i London 2005; i et enkelt, nedstrippet drama mellom to foreldre som leter etter barna sine i restene av eksplosiva og kollektivtrafikk. Regissør Rachid Bouchareb åpner filmen så svart/hvitt og politisk korrekt som et slikt tema overhodet kan tilnærmes, med scener av Falkland-enken Elisabeth på vei til den lokale kirken på Guernsey, der dagens preken handler om å be for sin fiende, mens den afrikanske muslimen Ousmane, i skogvokteren Sotigui Kouyates stoiske, svaiende tynne skikkelse vender seg mot mekka

i et fransk trelandskap. Begge mister kontakten med barna etter angrepet og drar til London for å finne dem. Det viser seg så at sønn og datter bodde sammen, elsket sammen, lærte arabisk sammen, en tanke som i første omgang synes uutholdelig for den britiske bondekona Elisabeth. Et gjennomgående irritasjonsmoment i filmens første halvdel er at hennes fordommer virker konstruert som et premiss i manus snarere enn at de realistisk motivert – ikke minst siden den afrikanske skogvokteren er så sympatisk at en nyfødt hundevalp virker truende i forhold. Foreldrene bumper også så usannsynlig ofte inn i hverandre at man skulle tro denne filmen var spilt inn i Drammen og ikke i en metropol, men jaja; det viktigste er jo at de møtes såpass ofte at fordommene kan få anledning til å flasse. Og det gjør de til gangs – helt til man når et nivå der Blethyn kan briljere avvæpnet med sjarmen og si ”Our lives aren’t all that different”, men der samspillet mellom de to ytterst ulike menneskene i alle fall føles genuint. Til tross for et noe stereotypt bakteppe begynner altså London River å funkle etter hvert, og finner omsider veien til hjertet – der Blethyn står klar til å åpne slusene. Synnøve Macody Lund Premieredato 26. mars REMEMBER ME Regi: Allen Coulter I rollene: Robert Pattinson, Pierce Brosman, Chris Cooper Ohlala, hvilken fantastisk treffende tittel! Og ”Me” er, om noen skulle være det minste i tvil, unge Robert Pattinson. Der filmen innenfor en komplett meningsløs rammefortelling forvalter sitt ene mål med rabiat konsekvens: Remember Roberts bryst, remember Roberts nakke, remember Roberts hender, og fremfor alt: Remember Roberts lettere anemiske ansikt toppet med Roberts kjenslevare, plagede øyne. Jo da, det er lenge siden Leonardo var en tynn og pen Romeo, og en ny drømmeprins for de yngste er avgjort på sin plass. Men hvorfor ikke gi det eventuelle talentet som lurer bakom de buskete øyenbrynene en film som krever mer enn posørferdigheter? Ung mann og ung jente finner hverandre via sånn høvelig store problemer i fortiden. Så får forholdet sånn passe store problemer. Så ordner det seg. Og ingen ting ved dem eller livene deres fortjener en film. Det vil si: Man sitter jo hele tiden og håper

, e dVd n n å ? de e p le ss, t t lg ta os o få se omign hljøer. s i du il å tiV gsde lle m tak e e a n i i t pp r s nn en negpone mer ls.no/o u m a s K lm s Ek e ko terd fi osrer dusign w.wes tr de de ww å u u St an d sp os k øk s Be

DRAGETRENEREN I rollene: Alexander Rybak, Helge Jordal, Kjersti Sandal, Ida Elise Broch, Knut Joner, Per Skjølsvik, Jan Martin Johansen Hvis du kjenner en seksåring som av en eller annen grunn ikke har vært på kino før: Ta ham med på denne. For hans skyld – det vil bli hans livs største opplevelse, banna bein – men like mye for din egen: Dragetreneren er absolutt alt du elsker med film. Og enda mye mer. Hele anmeldelsen kunne vært en sammenhengende strøm av superlativer, men la oss ta det viktigste:

at det som bør skje skal skje – og det gjør det heldigvis. Om enn på en utrolig overraskende og hysterisk komisk måte. Spoileralarmen uler allerede, så vi sier ikke mer. Bare en melding til alle utenfor kjernepublikummet, de som hater filmen så hardt at de vurderer å rømme underveis: Fatt mot og hold ut til finalen. Patosfull, parodisk, politisk og helt prekær. Den løfter filmen. Så får det heller være at alle vil huske den heite vampyren Edward Cullen, ingen den middelmådige sutra Tyler Hawkins. Gaute Brochmann Premieredato 16. april THE BOUNTY HUNTER Regi: Andy Tennant I rollene: Gerard Butler og Jennifer Aniston Så ufarlig, ukritisk og visjonløs som mulig. Fullstendig nøytral til absolutt alt, med rollefigurer som aldri kan tas på alvor og som bare eksisterer i forhold til hverandre: En romantisk komedie med Jennifer Aniston. Nicole, en journalist som bagatellmessig har brutt loven, er på sporet av en kjempesak. Men som følge av lovbruddet får hun en dusørjeger etter seg; Milo, hennes eks-mann. Disse to avskyr hverandre – på den lett muntre, behagelige måten, selvsagt. Ektefølt hat er kontroversielt. Aniston og Butler spiller på ren rutine uten en eneste følelsesmessig utfordring: Hver gang de er sinte, er de komediesinte. Vi skal le av deres temperament og trenger aldri å bekymre oss for noen av dem. De er komediedesperate, komedienevrotiske, komediestressa og komedie-lei seg. De portretterer ikke mennesker, men romantisk-komedieklisjeer. De spiller ikke på menneskelig gjenkjennelse, men på gjenkjennelse av karakterer som for lengst har definert denne spesifikke sjangeren. Men Aniston og Butler gjør sikkert ikke noe galt – det er bare filmen som ikke har høyere ambisjoner. I så måte er det først og fremst dét man kan kritisere skuespillerne for også. Spesielt hadde vi vel trodd at Butler snart ønsket å ta et steg opp, ikke videre nedover. Jennifer Aniston er Rachel når som helst, hvor som helst. Magnar Kvalvik Premieredato 26. mars

FILM: GAUTE BROCHMANN

Natt&Dag

Dreamworks har omsider tatt seg selv på alvor og begått en virkelig gjennomarbeidet animasjonsfilm: Et flunkende nytt univers er bygd opp fra bunnen av; en fantastisk verden der spektakulære omgivelser matches til fulle av en vilje til å perfeksjonere vikingene og deres bevingede nemesiser til minste detalj: Dette er idérikdom satt i system, med en helhjerta troverdighet vi ikke har sett siden ti år gamle klassikere som Shrek og Monsters Inc. Møt Hiccup: en mistilpass pasifist og brainyboy i et machosamfunn der durabelig drageslakting er det eneste som gir status. Men da han omsider kommer i en situasjon der han kan knerte et ildsprutende uhyre og vinne høvdingpappas heder, lytter han i stedet til hjertet – og setter med det i gang en virvelstorm av spektakulære hendelser. Utgangspunktet er altså, som i alle gode eventyr, komplett uoriginalt: ”Våg å være deg selv”, denne hovedtesen som ligger til grunn for alle Disney-filmene. Og bra er det: En solid, gjennomprøvd grunnformel som bereder grunnen for et effektivt, men sofistikert hendelsesforløp, en nesten uhyggelig vakker animasjon og et visuelt intelligent og dramaturgisk fullkomment filmspråk. En klassiker. Gaute Brochmann Premieredato 26. mars

4/2010

AKTUELLE KINOFILMER: APRIL - MAI

PROFETEN Regi: Jacques Audiard

AN EDUCATION Regi: Lone Scherfig

I LOVE YOU PHILLIP MORRIS Regi: Glen Ficarra, John Requa

A SINGLE MAN Regi: Tom Ford

HEMMELIGHETEN I DERES ØYNE Regi: Juan José Campanella

DET HVITE BÅNDET Regi: Michael Haneke

5 LIBANON Regi: Samuel Maoz DJEVELENS TREKKSPILL Regi: Ciro Guerra SNØHULEMANNEN Regi: Fridtjof Kjæreng VALHALLA RISING Regi: Nicolas Winding Refn THE BLIND SIDE Regi: John Lee Hancock

GAINSBOURG – ARTIST, REBELL, IKON Regi: Joann Sfar POLANSKIS SKYGGEN Regi: Roman Polanski APEN Regi: Jesper Ganslandt GREEN ZONE Regi: Peter Greengras AVATAR 2D/3D Regi: James Cameron IN THE LOOP Regi: Armando Iannucci

THE BOUNTY HUNTER Regi: Andy Tennant ET ØYEBLIKK FRIHET Regi: Arash T. Riah MR. NOBODY Regi: Jacob van Dormael KURT JOSEF WAGLE OG LEGENDEN OM FJORDHEKSA Regi: Tommy Wirkola ALLE MINE KJÆRE Regi: Peter Jackson MARY & MAX Regi: Adam Elliot EDGE OF DARKNESS Regi: Martin Campbell

THE TWILIGHT SAGA - NEW MOON Regi: Chris Weitz

MOON Regi: Duncan Jones

TIL HUTTETUENES LAND Regi: Spike Jonze

FISH TANK Regi: Andrea Arnold

REMEMBER ME Regi: Allen Coulter

THE LAST SONG Regi: Julie Anne Robinson

THE ROAD Regi: John Hillcoat

DATE NIGHT Regi: Shawn Levy

IT’S COMPLICATED Regi: Nancy Meyers

ALLE ANDRE Regi: Maren Ade

THE LAST STATION Regi: Michael Hoffman

MENN SOM STIRRER PÅ GEITER Regi: Grant Heslov

PRECIOUS Regi: Lee Daniels

PRINSESSEN OG FROSKEN Regi: Ron Clements, John Musker

FATTER’N Regi: Josef Fares

TRIAGE – LEV ELLER DØ Regi: Danis Tanovic

TOMME TØNNER Regi: Leon Bashir, Sebastian Dalén

NINE Regi: Rob Marshall CRAZY HEART Regi: Scott Cooper

AKADEMI-AWARDS Sterke vinnerfilmer, men strekk i feltet på Oslo Screen Festival. TEKST GAUTE BROCHMANN Det er nesten noe machosistisk i å legge en innendørs prisutdeling til vårens første dag med stabile plussgrader, for sikkerhets skyld klokken 13.00 på Kollen-søndagen. Og så kan man hevde at Bjørn Einar Romøren og Agnes Varda normalt sett ikke har konkurrerende publikum. Og det kan være, men det var uansett god plass i salen da den andre filmen skulle gjøre stas på det beste av det beste fra innog utland. For det skal mer til enn gode seter og stort lerret for å viske ut grensene mellom film som milliardindustri og film som kunstform. Det er ikke nødvendig heller og Oslo Screen Festival er i alle tilfeller et glimrende foretak: 900 innsendte kunstfilmer har blitt silt ned til under en tidel, slik at vi i år fikk servert et eksklusivt utvalg fra intet mindre

4/2010

enn 60 nasjoner. Noe som vitner om en bredde og interesse som absolutt forsvarer at det settes av en liten helg annen hvert år til formålet. Årets norske vinner var filmen Par Hasard av Bull.Miletic, en helt respektabel vinner, selv om man ikke akkurat blir liggende overveldet og gispe etter luft etter å ha sett den. Vinneren av det internasjonale programmet var Planet A av Momoko Seto, og da det var den mest imponerende filmen, var det fortjent det også, selv om den hadde omtrent like mye cash og like mange involverte som resten av bidragene til sammen. Men for all del: Uvirkelig vakker og en verdig vinner. Særlig med tanke på at hederlig-omtale filmer som Vicent Gisper Solers Contra fremstod som forbausende folkehøyskoleaktige i sammenligning. Sterke vinnere, svært springende utover det.

Besø k oss

på w w

ptak

a m be stem fi & Even t mer over hos oss w.we , kulis sterd sene als.n . o/op

Vill e diss du ogs e ku å liss Valgt Stud erer ene er de d t du s u Sceno ? gr o

Hm, ka va det i skulle si, hmmmm.

I SKYGGEN AV SEG SELV POLANSKIS SKYGGEN Regi: Roman Polanski I rollene: Ewan McGregor, Pierce Brosnan og Olivia Williams Enkelte vil kanskje huske historien om en refusert forfatter og ihuga Jane Austen-fan som til sist kopierte en av heltinnens mest kjente bøker og sendte den til storforlagene under eget navn. Bare for å få nei enda en gang. Vår mann hevdet triumferende at han hadde avslørt redaktørens manglende kompetanse én gang for alle, men det var de færreste enige med ham i. Rett nok var det pinlig at en av Storbritannias mest leste forfattere ikke ble gjenkjent, men selve avslaget tok ingen særlig tungt. Fordi de fleste skjønner at Jane Austen ikke hadde blitt publisert i dag. Eller: Jane Austen, som den briljante forfatteren hun var, hadde aldri skrevet som hun gjorde da om hun hadde levd nå. For en del herremenn i Hollywood er problematikken noe annerledes. De er mer enn gamle nok til å ha egne mesterverk å kopiere, slik at de ikke kan anklages for plagiat. De innehar et merkevarenavn som sikrer dem produksjonsmuligheter uansett. Derfor er det ingen effektive instanser som stopper dem, med det resultat at vi til stadighet får demonstrert det opplagte: At det som fungerte på 70-tallet ikke har samme effekt i dag. Ingen sier at gamle mennesker ikke kan lage film; flere regissører blomstrer først lenge etter fylte femti, mens andre makter å fornye seg hele livet. Men 70-tallskameratene endrer lite og stagnerer gradvis: Polanskis Oliver Twist var akkurat like meningsløs som Formans Goya’s Ghost. I likhet med, og her vil nok enkelte mukke litt, alle Scorsese-filmene etter Goodfellas. Og det at alle tre er skikkelig flinke til å lage film, hjelper ikke det skapte grann. Akkurat som Nerdrum kan være så dyktig han

bare vil til å male – det er uansett tre hundre år for sent. Altså: Hadde Polanski fulgt opp Chinatown med Skyggen i 1977, i stedet for å ha sex med en mindreårig, tror jeg gjerne at dette kunne blitt en klassiker på linje med førstnevnte. Nå er den absolutt ikke det: Skyggen er i stedet en god, stram, intelligent og lite engasjerende affære som best kan beskrives med det i seg selv gammelmodige begrepet ”spenningsfilm”. Englands tidligere statsminister Adam Long jobber med sine memoarer samtidig som anklagene om krigsforbrytelser akselererer fra intern misnøye til stevning i Haag. Filmen åpner med at eks-minsterens ghostwriter og mangeårige medarbeider blir skylt død i land i nærheten av Longs skjermede residens, hvorpå en fersk og politisk uskolert erstatning hankes inn for å fullføre skrivejobben. En flott ansats til en real detektivhistorie: Var det noe i arbeidet som pågikk som gjorde at den første forfatteren døde? Og hvorfor er Long i så fall så ivrig etter å få inn en ny mann pronto? Håndteringen av mysteriet er bunnsolid og interessant, men selv ikke den elegante tilpassingen av dagsaktuelle hendelser og høringer kan etter hvert dekke over de gutteromanaktige grepene som blir mer og påtrengende for hver sving historien tar. Greit nok at nyere teknologi håndteres på en utrolig komisk måte. Ewan bare slenger innom Google, og ut drysser rystende informasjon og farlige forbindelser som ingen andre har sett. Verre er det med misforholdet mellom alvoret og kynismen i det som avdekkes, og hvordan de skyldige aktørene reagerer og ter seg. Noe som understrekes av en avslutning som rett nok gir en dramatisk pay-off i beste Agatha Christie-stil, men samtidig er så teatralsk at en allerede sprukket troverdighet kollapser en gang for alle. Gaute Brochmann Premieredato 26. mars

L i R P A . 0 3 A R

F O N i K PÅ

4/2010

EURODOK-FESTIVALEN

Tre reiser Farewell

To filmer du ikke visste om, men for all del må få sett. Og én film du skulle tro at du ville se, men som du definitivt bør styre unna. Her er rapport fra årets Eurodok-festival i Oslo.

REISE INN I SINNET

TEKST GAUTE BROCHMANN

THREE MILES NORTH OF MOLKOM Regi: Robert Cannan, Corina McFarlane No Mind Festival, den ultimate hippie-eventen dypt inne i de svenske skogene. Sett gjennom øynene til en jordnær, australsk rugbytrener som uforvarende er lokket med på begivenhetene. Et uvirkelig og fantastisk utgangspunkt for en dokumentar, noe regissørene heldigvis makter å utnytte til det ypperste. Ved å fokusere på den lille terapigruppen som vår venn fra down-under motvillig slutter seg til, kommer vi meget tett på et lite utvalg særegne personligheter og overværer deres individuelle og kollektive utvikling. En ganske perfekt dramatisk orkestrering, altså, der det hele tiden er nok av action og nye hendelser, samtidig som folk tvinges til å snakke om følelsene sine som del av prosessen, og filmen er deilig fri for oppkon-

RE bED N t t å E f t Lå NNE E DE HViS DEbAK DEt L L i V iKK Dé KRitRKERE i oss, er. E ? St ELLE Directionuheolles konsept t U r is A v ViS rer du eer og .no/opptak e ls Stud r du ut id .westerda e w tenk å ww k os Besø

U OM ES D AMEN? N Y S HVA NE REKL N E D

REISE RUNDT JORDA FAREWELL Regi: Dittete Mennsink Enkelte filmer er nesten for gode til å være sanne; en rekke utrolige forhold møtes og smelter sammen til en høyre enhet. Og Farewell er akkurat et slikt sjeldent og fantastisk tilfelle. Fantastisk #01: Selve rammefortellingen; en jordomseiling med zeppeliner i 1929, finansiert av aviskongen Hearst, som uforvarende får begivenheten dekket av to journalister som er tidligere elskere. Pikant anbrakt høyt der oppe; flankert av bolsjeviker, japanske royalister, tyske sladrespaltister og en gjeng så karikert at man bare venter på at Poirot selv skal komme trippende ut av en kahytt. Fantastisk #02: Dette må være en av verdens første mediebegivenheter som er gjennomgående dekket med levende film. Jeg hadde forventet en La Jetée-aktig miks av

4/2010

stillfoto og lyd, men dette er film hele veien. Bildene av det gigantiske luftskipet er helt der oppe med fiksjonsfilm som Titanic og Independence Day. Men det er opplevelsen av å høre journalisten Lady Hays stemme fra fortiden – for så å se henne smilende og sprell levende i skipets salong – som gjør dette til et historisk sannhetsvitne på et helt uventet og intimt plan. Fantastisk #03: Den jobben Dittete Mennsink har lagt ned i å bearbeide materialet. Researchen må ha vært kolossal, da det ikke bare er bilder fra selve luftskipet, men også supplerende materiale fra Japan, Tyskland, New York, alt føyd sammen med uanstrengt bravur. Alt sammen behandlet med utrolig eleganse, sydd sammen over Lady Hays egne dagboknotater, perfekt utdypet med effektlyd over taus svart-hvitt film. En av årets aller ypperste filmer uansett kategori.

struerte intervjuer, men full av utleverende øyeblikk. Dermed er det bare å lene seg tilbake, ta hendene til de som måtte sitte ved siden av deg, og åpne opp for en utrolig morsom og rørende film om søkende sjeler som i løpet av noen få dager rekker å gå fra skepsis til nysgjerrighet, fra hat til ekte vennskap.

REISE INN I TÅKA THE THORN IN MY HEART Regi: Michel Gondry Den store skuffelsen under årets Eurodokfestival var den visuelle trollmannen Michel Gondrys film om sin tante, Seuzette, og hennes lærergjerning. Jeg tror alle som har fulgt Gondrys karriere forstår hans behov for å lage en film uten fiksfakserier, men dette sammensuriumet av utflytende digresjon passer nok best for de som har Gondry som etternavn. Det tar omtrent førti minutter før man forstår hva det

er som skjer, da Suzette i en bisetning i en telefonsamtale sier at ”nevøen min lager en film om meg”. Og slik oppklarer hun to sentrale ting som frem til da har vært helt i det blå: Forholdet mellom objekt og filmskaper, og ikke minst hva dette egentlig handler om. Denne filmen er som å sitte i et middagsselskap med mennesker du ikke kjenner og høre dem snakke om sine respektive slektinger som du aldri har møtt eller hørt om. Selv med den beste vilje kan du ikke få særlig utbytte av denne formen for kommunikasjon.

Fra Nick Hornby, forfatteren av GUTTER ER GUTTER og HIGH FIDELITY PETER SARSGAARD

ALFRED MOLINA

ROSAMUND PIKE

DOMINIC COOPER

OLIVIA WILLIAMS

EMMA THOMPSON

CAREY MULLIGAN as Jenny

EN FILM AV LONE SCHERFIG

www.nordiskfilm.info

PÅ KINO 16. APRIL

PÅ KINO 23. APRIL

”Det er ingen unnskyldning at man blir eldre. Det finnes filmskapere som er nysgjerrige og modige helt til de dør.”

HALLE JORDA RUNDT Mariken Halle reiste 25 mil østover for å gå på filmskole. Rent geografisk gikk hun over en landgrense, men kulturelt sett krysset hun et verdenshav. TEKST GAUTE BROCHMANN FOTO BARE BJARNE Er det stor forskjell på å gå på filmskole i Gøteborg og Lillehammer? – Veldig stor forskjell! Og blir det bedre film av å gå der? – Ja! Så enkelt? Ikke helt, selvsagt, og vi skal straks utdype. Men først: I vår stadige jakt på norsk films lysere fremtid, har vi i anledning dette reisenummeret gjort det åpenbare og krysset riksgrensen. Spørsmålet om hvorfor svenskene lager bedre film enn oss har vært stilt og besvart utallige ganger uten at noen har blitt noe klokere av det. Så når vi møter Mariken Halle, eksamensstudent ved Filmskolen i Gøteborg, er spørsmålet snarere: Når du snart setter kursen hjem til gamlelandet, hva har du med deg tilbake i kofferten? Og hvorfor blir det bedre film i Göteborg? – Sånn formelt sett er det for det første stor forskjell på selve studiet. Hos oss er det bare regielever, og vi arbeider med våre egne manus så sant vi vil. Og dette er veldig viktig for å bli en så konsekvent filmskaper som mulig: I forhold til innholdet i filmene, i forhold til hva du ønsker å gi til publikum – og i forhold til hvem du er som menneske.

Du skal alltid tenke: ”Er dette den aller beste filmen jeg kan lage?” Uansett konsekvensene. Hvorfor gjør ikke alle det? – Mange er jo redde. Og man tenker vel på at man skal ha råd til å betale barnehageplass og alt det der; jeg skjønner det. Men da får du bare innstille deg på at du kanskje må flytte til et billigere sted fremfor å gjøre noe dårlig for å tjene penger. Det handler om at de beste filmene alltid kommer fra dem som er mest kompromissløse, det skinner igjennom. Og det er denne kvaliteten jeg streber etter. Er dette en mer svensk enn norsk holdning? – I forhold til skolen jeg går på i Gøteborg er det dét, helt klart. DI i Stockholm er nok mer lik Lillehammer, men hos oss er det helt sentralt at det personlige alltid kommer først. Vi trenger ikke bruke tid på lære det vi ikke vil lære. Det siste året, når vi lager eksamensfilmen vår, står vi for eksempel helt fritt til å bruke året som vi vil. Vi kan filme med et team på 20 personer i ti dager eller dra vekk med fem skuespillere i tre måneder. Vi kan lage dokumentar eller fiksjon eller en blanding, som jeg gjør, og vi kan lage så lange eller korte filmer som vi vil. Men har du i det hele tatt sett noe av det som lages på Lillehammer? – Ja, det har jeg. Og det var… ikke så bra.

Jeg snakket med noen folk derfra da vi møttes i vinter. De snakket om at de skulle lære håndverk i tre år og så bli personlige etter det, og det er sånn… vi ble stående og skrike til hverandre.

”Hvorfor lager vi egentlig film i det hele tatt!?” Tenker du å komme tilbake til Norge for å arbeide? – Ja, jeg har jo kjæreste her og kommer til å flytte hjem. Men jeg har lyst til å jobbe videre med mennesker jeg har truffet i Sverige. Jeg tror jeg vil starte noe eget sammen med noen, så man kan gjøre akkurat som man vil. Betyr det at du skal hjem for å revolusjonere norsk film? – Tja, hva betyr det å revolusjonere? Men du kan godt si at jeg gleder meg til å komme hjem og diskutere, ta en debatt: ”Hvorfor lager vi egentlig film i det hele tatt!?” ”Hva kan vi gjøre med menneskene som ser filmene!?” ”Kan vi gjøre noe med dem, og i så fall hvilket ansvar har vi?” Hva slags respons venter du å få på dette? – Tja, folk vil vel beskytte det de tjener

penger på, likevel… Det er litt sånn som min favorittlærer sier det: Alle kan hvis de vil, eller… Tenk da Erlend Loe skrev Naiv, Super. Og hadde den følelsen. Av å skape noe helt nytt, noe helt unik. Sånn må det jo være hver eneste gang. Det er ingen unnskyldning at man blir eldre. Det finnes filmskapere som er nysgjerrige og modige helt til de dør. Vi må bare prøve enda hardere. Du er i innspurten med eksamensfilmen din. Hva synes du det er viktig at filmer skal være? – Jeg så bakommaterialet på en dansk film som heter Fryktelig lykkelig. Regissøren snakket hele tiden om at ”vi skulle føle med hovedpersonen, selv om han hadde begått to mord.”. Like ham for enhver pris, liksom. Jeg vil ikke at noen skal bestemme hva jeg tenker eller synes om noen. Det er typisk tradisjonell fiksjonsfilm: Det går fra slik til slik til slik. Jeg har aldri opplevd at det er slik. Ting er ikke så konsistent, man utvikler seg ikke ryddig fra det ene til det andre. Jeg har hatt noen kvelder hvor jeg har lagt meg og tenkt: ”Hælvete, nå fikk jeg mye å tenke på!” Det vil jeg lage film om. Kanskje i morgen vises på Frogner kino, mandag 7. juni. Følg med på www.nattogdag.no for mer informasjon.

MØTER CARL TORE ELIASSEN

I visse kretser på beste vestkant i Oslo er han kjent som Karlsson på taket. Vi andre ble kjent med han som Dracula i årets utgave av Paradise Hotel. FOTO STEPHEN BUTKUS

6 6

Hvor langt er du villig til å gå? – Med tanke på hva da?

Hva som helst. Jeg spør bare hvor langt du er villig til å gå. – Jeg går all the way jeg, ass. All in, alltid. Hvor leder det hen? – Som oftest leder det til noe godt. Jeg kommer stort sett godt ut av det. Jeg angrer ikke på noe av det jeg gjør. Man må heller angre på det man ikke har fått gjort.

6 1 6

Originalt.

Da vi intervjua Pilgaard i fjor spurte vi om han spiller spillet. Spiller du spillet? – Jeg spiller ikke spillet. Ikke? Skuff. Hvorfor ikke? – Fordi det er ikke sånn jeg er. Jeg gidder ikke spille spillet, rett og slett. Dere får se hvordan det går, he he.

Ja ja, men vi tenker sånn filosofisk sett? Spiller du livets spill? – Ja, altså, man må jo spille… Livets spill er jo damer. Det er det livet går ut på. Det er derfor man jobber – for å få råd til å dra ut og møte damer. Det er derfor man lever. Det er min tankegang. Så livets spill er å klare og naile den dama der.

1 6 1

Hva er dine beste egenskaper? – Det er nok at jeg er ekstremt utadvendt og at jeg derfor skaffer kontakter. Og med kontakter kommer man dit man vil.

Ja, en liste over alle damene du hadde pult. – Det stemmer nok at jeg hadde en liten liste, ja…

Hvor vil du? – Målet mitt er å være host på MTV Music Awards. Introdusere Kanye og sånn.

Hvis du får tilbud om å hoste NTV Macedonian Music Awards… – Ja. Selvsagt. Jeg har studert masse, helt sykt at jeg sitter her nå…

Hva skulle du bli? – Jeg studerte medisin og skulle bli kiropraktor. Så tenkte jeg, ”syv år med dette her, det orker jeg ikke”. Så begynte jeg på et annet studie, International Business Management…

Hva betyr egentlig det? Høres ut som en sånn Ryan Air-koordinator som har blitt oppgradert fra bagasjebeltet til skranken…

”Jeg har lest én bok.” 50 damer på 60 dager har vi hørt. – Nja, jo, eh, nei, he he. Det har ikke kommet fra min munn.

Har du kompiser som skryter på deg høn? Du er en utleverende fyr, obviously. Er det noe du overhodet ikke utleverer om deg selv? Holder du ikke noe tilbake, Carl? – …casen er jo at jeg har… Jeg har egentlig en dame, men hun bor i Australia.

Har du hørt om bredbånd? – Ja ja. Jeg bare kjører på, jeg ass, men hun ble jævlig sur da jeg dro ned til Paradise. Så, ja. Det er i så fall ting som relaterer seg til det. Jeg har egentlig ikke noe jeg ikke vil si.

Ok. Gjeesp. Next. Mørkt dilemma: Dansebandseminar på Toten Hotell eller Dream Theater-workshop på Smuget? – Det må bli Toten Hotell.

Bra valg. Masse kåte 40-åringer eller 40 år gamle menn med fett hår, lizm. Er det viktig for deg å være midtpunkt i gjengen? – Det er ikke så viktig, men det blir fort til at jeg må fikse ting, hjelpe folk frem i søkelyset. Det er sånn min personlighet er. Ikke noe å gjøre med det.

Hva sier du til folk som mener reality-TV, dere deltakere og programmet Paradise Hotel er sjelløs underholdning for neandertalere og fjortiser uten perspektiv på livet? – He he, den var fin. Jeg mener at de folka som sier det bare er misunnelige, rett og slett.

Du tror det? – Ja, for hvorfor skal man ellers bruke tid på å forklare noe dritt. Hvorfor ikke bare ha det så gøy som mulig mens man kan?

Hvitt søppel eller sort magi? – Det må bli… Det må bli white trash.

Hvem?! Hvor?!

Vi snakker om filosofi. Du vet, Kant, Rousseau, Bronson og de gutta der.

”Hadde Brad Pitt sittet i baren som kunde, hadde jeg likevel tatt alle damene.”

Hva er eksempler på fine ord? – Da må man se an situasjonen.

Kom med et bra tips ’a! Hyppere er blå, det veit jeg. – Jeg har en icebreaker som jeg pleier å kjøre på damer: Do you know how much a polar bear weighs? Enough to break the ice.

Vi har snakket litt rundt og fått vite at du lagde en liste… – Liste? Eh…

La nå mannen snakke ferdig. – …eh, i Haag i Nederland. Så tenkte jeg ”faen, jeg er ikke en sånn fyr som kan sitte og lese”. Jeg må gjøre noe med talentet mitt, og det er å være utadvendt og aktiv. Så da meldte gutta meg på Paradise Hotel.

Bronson ja, han har jeg hørt om. Du har sagt at du driter i hvordan jenter ser ut så lenge de er slanke og pene. Hva tror du jenter tenker om deg? – Når de sitter i flertall, tenker de sikkert ”fy faen, for en drittsekk, han skal jeg ikke bli med hjem”. Men når vi er alene så blir de alle sjarmert av de fine ordene som kommer ut.

6 1

Hva sier jentene da? – De ler, så ler jeg med min sjarmerende latter, og så er de solgt.

Ahhhhh. – Ha ha!

Jeg skjønner ikke... Weighs? Tom Weighs, Grethe Weighs?

4/2010

1 1

Du meldte deg ikke på selv? – Nei.

Hva sa morra di til det da? – Hun sa jeg kom til å bli arveløs, men nå som båten har seilt og alt har roet seg ned, er det håp, he he. Fattern synes det er dritkult. Han har kjøpt en sånn dekoder så han kan ta opp alle programmene. Han digger det. Vi har hørt du begynte på en barkarriere på Magaluf i sommer. Hva skjedde der? – Ugh. Det er kanskje den syyykeste sommeren jeg har hatt noen gang. Nå vet jeg hvordan man skal dra damer, og det er ved å stille seg bak en bar, også er det bare å velge og vrake. Hadde Brad Pitt sittet i baren som kunde, hadde jeg likevel tatt alle damene. Magaluf er jo bare fjortisjenter, ikke sant. De som er ute etter å komme hjem med den verste merittlisten bør dra dit. Som bartender, da.

1 6

6 1 6

He he. – Jeg er som en åpen bok. Leser du bøker? – Jeg har lest én bok.

Hvilken da? – Pornopung.

Hmppfffrrr.

Pornopung ja, ho ho. Tilbake til lister. – Ja, ikke sant. Fått mange ideer derfra. Egentlig er du kjent som ”Karlsson på taket”, men så bytta du tilbake til navnet ditt på Facebook. Var det for å få flere friend requests? – Ja.

1 1 6

Hæhæhæhæ!

Hahahaha. – Jeg har en kompis som er manager for meg fremover, og han mener at skal alt klikke med blogg, Twitter og alle de greiene der, så jeg må gå under mitt virkelige navn.

Nettopp. Da fyrer vi likeså godt løs mørkt dilemma to med en gang: Gi bort en hel månedslønn til en rumensk tigger eller jobbe frivillig som parkeringsvakt på Bjørkelangen Progfest?

Fnis. – Eh… hehehe. Jeg er ikke noe fan av tiggere, så da blir det parkeringsvakt – så jeg kan møte mennesker og brukt min evne. Møte damer og sånn. Mye damer på Bjørkelangen Progfest… Den eneste du mest sannsynligvis kommer til å møte er en gretten Andreas Øverland.

6 1

Har du noe bra musikktips til oss? – Dere bør sjekke ut meg, da. Jeg er også DJ.

Jasså, er ikke alle DJs om dagen? Hva er kriteriene for å kalle seg DJ? – Da må du ha et par jobber, da. Du kan ikke si du er DJ hjemme i stua, liksom. Du må ha hatt et par spillejobber. Sånn ellers er jeg stor fan av Robbie Williams. Han er sånn ”let me entertain you”. Der er jeg, he he.

That´s it? – Eh…….. Jo, vi holder på å slippe skive faktisk. Jeg og tre andre fra Paradise.

Er du ikke redd for at musikkritikerne kommer til å slenge med slakterkniven, slik som de gjør med alle andre lignende prosjekter og artister? – Jeg mener at er de kritiske, så er det et eller annet de liker. Så må de på en måte finne en feil.

Hvordan startet DJkarrieren? – Jeg startet DJ-karrieren for å være midtpunktet. Når man er på fest, så får man liksom ikke med seg hvem som er der og sånn. Hvis jeg da spiller musikk kommer alle bort til meg; ”kan du ikke sette på det og det”.

Hvor bruker du å spille? – Jeg er jo en kjent russe-DJ. Spiller på masse busser hvert år. Alltid jentebusser, da, vel og merke. Ellers har det vært småsteder på byen.

Om du skulle vært med i, øh, hva heter det, Mister Norway, hva hadde vært din fanesak? – Hva jeg hadde sagt for å selge?

1 6 6

Imponer juryen, nå! – Øh, jeg ville sagt… Oi, den må jeg tenke litt på.

… – Jeg måtte jo sagt noe som de fleste sjeler vil kjøpe, så det måtte blitt ”jeg skal prøve å redde verden”, eller noe sånt. Ett eller annet om ”nå er det katastrofe i…” Hvor er det katastrofe ’a? Overalt. ”Hvis jeg vinner så skal jeg hjelpe mennesker der og der”. Du går for klassikeren, med andre ord. – Ja, nei, jeg vet ikke helt. Jo, jeg ville gått for en sånn drøy klassiker for å sprite dem opp litt.

Stemmer det at du fikk en dildo på hodet under et sexshow, og at det faktisk var noen som pulte huet ditt?

6 1 1 6

Fucked in the head! – He he, ja, det var da jeg studerte i Nederland. Du er klin gæren, du.

Gutten i røyken, som hammer´n ville sagt. Du holdt på å bli kicka ut av Paradise. Hva skjedde? Og Judas! – Det er jo sånn at man har et par regler man må forholde seg til, og jeg er en person som liker å tøye grensene til the maximum. Også gjerne enda litt lengre. Da ble jeg tatt på sengen, bokstavelig talt, av sjefen en morgen som stod og skreik til meg. ”Gjør du noe mer faen nå, er vi nødt til å sende deg hjem.” Jeg var dritklein og husket ingenting fra kvelden før.

Ja? Fortsett. – Jeg hadde tatt av meg mikrofonen, noe som ikke er lov. Jeg hadde også vært et sted kameraet ikke kan se, med en dame, det klikka de også for. Det var mye småting som hadde ballet på seg.

Hva er det drøyeste du har gjort noen gang? – Hm. Gi meg en kategori.

Hva er det drøyeste du har gjort på byen? – Jeg spytta en dame i ansiktet en gang, fordi hun hadde gjort noe slemt mot kompisen min uka før. Hun hadde vært utro og fikk som fortjent. Det er jo ganske drøyt, første og siste gang jeg gjør noe lignende.

Vi har hørt at du hater kollektivtrafikk. Er det fordi du kommer fra Bærum? – Jeg er en kar som hater å strebe, som å sitte og fiske etter damer på Facebook og sånn. Ikke min greie i det hele tatt. Jeg hater å legge mitt eget liv til rette etter andre, sånn som bussjåføren i dette tilfellet.

Det er da ikke hans feil at kollektivtilbudet i Norge suger. – Neida, men dere skjønner hva jeg mener. Taxi, er det kollektivt?

Eh, nei. – Jeg har tatt bussen en gang. Fordi jeg ikke fant nummeret til taxi. Det husker jeg godt. Jævlig godt.

1 6 1

Tar du drugs, da? – Nei.

Nei?! – Man har jo prøvd litt forskjellig, men jeg er så energisk av natur at jeg ikke trenger å ta noe for å bli sykere enn det jeg er. Hva synes du om gutter og femininitet, hvor viktig er utseende for deg som gutt? – Utseende er veldig viktig. Det er det damene er keen på, ikke sant. Jeg er dritglad i damer, så jeg må gjøre alt for at de skal være keen på meg som et produkt.

Gutter som bruker sminke, da? – Ikke noe for meg, men kjør på. Da blir det bare mer på meg.

6 1 hehe...

Du før du går, du har glemt smekken... – Nei nei, det er image

CARL TORE ELIASSEN 22 år, Paradise Hotel-deltaker Fra Bærum

”Jeg er dritglad i damer, så jeg må gjøre alt for at de skal være keen på meg som et produkt.”

4/2010