Natt&Dag Oslo desember 2009 - shopping

Kjøp iPod - få et gavekort verdi 200,-*

Julegave fra Humac Kjøp en iPod - få et gavekort med verdi 200,-* Hos Humac finner du de nyeste Apple-produktene til gode priser. Vi er dine lokale Appleeksperter og kan hjelpe deg med å finne perfekte Mac- og iPod-gaver til alle på årets liste.

Du kan også finne den perfekte gaven på shop.humac.no Drammen: Bragernes Torg | Oslo: Dronning Mauds gt. | Oslo: Oslo City, 4.etg | Oslo: Ullevål stadion | Ski: Ski Storsenter www.humac.no | shop.humac.no | Tlf: 23 40 70 00

* Tilbudet gjelder t.o.m. 02. januar 2010 eller så lenge lageret rekker og kan ikke kombineres med andre tilbud eller rabatter. Tilbudet gjelder ikke ved kjøp av iPod shuffle.

Julegavehandelen er i boks. iPod. Moro å gi. Mer moro å få.

Stikk innom, og finn den perfekte gaven Den perekte gavebutikken er nærmere enn du tror. Ta turen innom, og gjør ferdig gavelisten din i dag. iPod touch – fra kr 1.690,-

Opplev moro på neste nivå, med spill, musikk, videoer, programmer, e-post og Internett.

Modeller på 8 GB, 32 GB og 64 GB.

iPod nano – fra kr 1.250,-

Drammen:

Superslanke og fargerike iPod nano har nå FM-radio og videokamera, ny finish, større skjerm og mer. Velg 8 GB eller 16 GB.

Bragernes Torg 6 3017 Drammen

Oslo - Vika: Dronning Mauds gt. 1 0250 Oslo

Oslo - Oslo City: Oslo City 0050 Oslo

Oslo - Ullevaal: Sognsveien 75 F 0855 Oslo

Ski:

iPod shuffle – fra kr 479,-

iPod classic – kr 2.090,-

Verdens minste og mest bærbare musikkspiller kommer i fem farger og forteller deg hvilken sang som spilles. Modeller på 2 GB og 4 GB.

iPod classic har 160 GB lagringsplass til musikk, videoer og bilder, og er iPod-en for den som vil ha med seg alt, overalt.

Jernbanesvingen 6 1400 Ski

www.humac.no | shop.humac.no

Du kan også finne den perfekte gaven på shop.humac.no Drammen: Bragernes Torg | Oslo: Dronning Mauds gt. | Oslo: Oslo City, 4.etg | Oslo: Ullevål stadion | Ski: Ski Storsenter www.humac.no | shop.humac.no | Tlf: 23 40 70 00

Norges fremste frisørskole siden 1986 · Studiestart i januar og august

BLI FRISØR HOS LANDETS BESTE !

ADAM OG EVA SKOLEN

Det er mange ledige jobber som frisør. Skaff deg en kreativ utdannelse som gir deg trygg og spennende jobb i fremtiden.

Hos oss er du i jobb og tjener dine egne penger allerede etter 6 mnd. Skolen har Norges beste fullføringsrate av alle privatskoler. Vi flyttet i nye moderne lokaler i 2009.

Lånekasse godkjent! Skolestart Januar & August 2010 i Oslo, Kristiansand & Göteborg.

Ring 22 05 66 40 for spørsmål om studiet - be om Silje eller Nina. Søknadsskjema og info finner du på www.adamogeva.no/skolen

Adam og Eva Skolen Schweigaardsgate 12 · Galleri Oslo Besøksadresse · Tøyenbekken 21 N-0185 Oslo T + 47 22 05 66 40 F + 47 22 05 66 41 E skolen@adamogeva.no Adam og Eva Skolen avd Kristiansand Barstølveien 50 F N- 4636 Kristiansand

ss på besøk o GSMESSE

Fellesundervisning Klippesal 1 Adam og Eva Skolen Oslo

atalog R Ø udiek For st eord FRIS resse ad od g k o d n n v se na n etter fornav til

ten tjenes tis a r g r e

D NNIN IKSTA R UTDFA E D B E R OVEM rRondheim, 4 -5 Ngså Oslo, Bearmgeanr ,i T2010!

T +47 38 14 43 20 F +47 38 14 43 21 E skolen@adamogeva.no

H øker o m og Vi bes Lillestrø

Studiestart i slutten av januar 2010 - søk i dag!

KREATIVT OG SPENNENDE YRKE! Frisør er et spennende yrke med mange muligheter. Vi har over 30 års erfaring og kunnskap.

Velger du oss, får du det beste grunnlaget for en utviklende karriere. Hos oss får du utfordringer fra første dag, men også grundig veiledning som gir deg fortrinn videre. Det finnes forøvrig mange yrkesvalg som frisør. Noen av Norges fremste stylister og make up artister har frisør svennebrev som grunnlag for sitt yrke. Noen har valgt film/tv, mens andre reklame eller media. Sjekk ut våre nettsider for mer informasjon om frisøryrket.

Gutter trives meget godt på skolen.

Flere og flere gutter velger frisør som yrke og de er meget ettertraktet på jobbmarkedet.

Søk i dag på adamogeva.no/skolen Velkommen til Adam og Eva Skolen!

Fellesundervisning Klippesal Adam og Eva Skolen - oslo 1

Back stage - Den Norske Opera & Oslo Fashion Week 10/2-09 Hår av Adam og Eva

Ballett

tidligere Oslo frisørskole

OSLO/ DESEMBER Sjefredaktør ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Redaktør Oslo CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no Redaktør Bergen EIRIK KYDLAND kydland@nattogdag.no Redaksjonsjef ODA FAREMO LINDHOLM lindholm@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR www.loudandclear.no Coverfoto STEPHEN BUTKUS STEFFEN OFTEDAL

INNHOLD Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN

34

Salgsjef ESPEN DULSRUD Markedsavdeling BJØRN AUNE KATJA BRÖMS ANDERS B. HANSEN DAVID LINDGÅRDE TORGEIR TELLE JOHNNY JENSEN salg@innovationmedia.no Økonomi NETLEDGER Utgiver INNOVATION MEDIA AS Trykk SCHIBSTED TRYKK AS

Skribenter KYRRE BJØRKÅS GAUTE BROCHMANN ANDREAS FALKENBERG CHRISTIAN FORSBERG JAN-OLAV GLETTE CECILIE TYRI HOLT SILJA ESPOLIN JOHNSON MAGNAR KVALVIK EIRIK KYDLAND NILS LAUSUND LARS KRISTIAN MIDTSJØ MARIA MOSENG JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS GLENN OLSEN MATHIAS RØDAHL ANDREAS TYLDEN FANNY VAAGER JULIE ØSTENGEN

Lesertall 132.000 PR. MÅNED

Fotografer DAVID ALLEMAND GURO BEITOHAUGEN STEPHEN BUTKUS RUT HELEN GJÆVERT JØRGEN GOMNÆS ANTON SOGGIU ANDREAS TYLDEN

Postboks 646 N-5807 Bergen

18

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Telefaks: 92 17 52 42 Natt&Dag Bergen Strandgaten 6 N-5013 Bergen

WWW.NATTOGDAG.NO redaksjonen@nattogdag.no

TIDENS ÅND ....................................................................................................................................................

SHOPPINGHYSTERI .........................................................................................................................................

48 104 TIMER I LONDON ................................................................................................................................

MADE IN OSLO .................................................................................................................................................

MOTESERIE: ALL TOMORROW’S PARTIES .....................................................................................................

MOTE ................................................................................................................................................................

UTELIVSENQUETE: HVA ER DET DYRESTE DU HAR KJØPT NOEN GANG? ..................................................

KUNST ..............................................................................................................................................................

SCENEKUNST: MORD PÅ MENYEN .................................................................................................................

KONSERT .........................................................................................................................................................

KLUBB ..............................................................................................................................................................

MUSIKK: JAGA JAZZIST, LINDSTRØM & CHRISTABELLE, RIHANNA ............................................................

FILM: TIL HUTTETUENES LAND, PARANORMAL ACTIVITY, LUFTSLOTTET SOM SPRENGTES ..................

FILM: KRISTOFFER BORGLI ............................................................................................................................

MØTER ARILD RØNSEN ...................................................................................................................................

10 16 18 26 34 46 49 52 54 56 60 63 70 77 78

77

Illustrasjon DORTHE SMEBY SYNNE MOEN TØFTEN ANDREAS TYLDEN

DETTE HØRTE VI PÅ

63

www.bislet.no - Telefon: 22 60 00 00

LEI EKSTRA PLASS FRA 299,- PR. MND!

810 12345

www.cityselfstorage.no

et selskap i Selvaag Gruppen

6

10/2009

16

MUSIKK

OVERHØRT

...

EKTE DATAROCK TEKST REDAKSJONEN Vår kjære kollega Sven Ove Bakke i Dagbladet uttalte nylig at ”en flopp er enkelt og greit ei plate som har solgt vesentlig mindre enn man kunne forventet, i forhold til parametre som tidligere suksesser, markedsposisjon eller aktuelle singlehits.” Bransjen har gått til helvete for lengst. Gammelt nytt. Bransjen solgte sjelen sin til internettdjevelen, og platekjøperne svikter nå det fysiske format.

Skjærsilden har for lengst begynt å kile under dets stinkende føtter. Om printverdenen uttalte kultur- og debattredaktør Peter Raaum i

samme avis nylig at ”behovet for innovasjon er sterkere enn noen gang”.

Så. Hva i all verden gjør man da? Truls/ Trees (Truls Heggero fra Lukestar) og Center Of The Universe har skjønt tegninga og gir nå ut verdens første USB-minnepinne-splittalbum. Verket har fått den passe tullete tittelen Surfing USB. Ideen om å lage en USB-nøkkel ble, ifølge duoen, til under et foredrag med den katalanske kvante-feedback eksperten Unbraco Eco. Høhø. Her får du uansett indiens og den elektroniske musikkens antimaterie, musikk som forener de fengende trærne til Truls og universets sentrums ville soniske utflukter.

Norge vant årets Grand Prix, eller Eurovision Song Contest som det så flott heter. Og vi trengte et ufyselig sjarmtroll med fiolin under armen og maur i buksa for å dra den seieren i land. Neste år har Norge tenkt å vise fram enda større musikalske muskler, og det kom som et aldri så lite sjokk her i redaksjonen da vi hørte hvem det er snakk om.

Joda, trønderne i Keep Of Kalessin har tenkt å stille opp… Som hånd i hanske… Vi gleder oss!

Redaktøren i et norsk skateboard-blad har måttet tåle mye kritikk etter at han tok over lederstolen for kort tid tilbake. Etter mye diskusjon og bråk rundt denne personen, rant begeret til en viss skjeggete skateboardfotograf over. Han hadde fått nok. På en nylig reise til Øst -Europa resulterte dette i full verbal slåsskamp og fysisk fyllebasketak.

Fight it or ride it, boyz.

www.metronomiconaudio.net

BLIR DET NOE BROMSTAD? TEKST REDAKSJONEN Har de signert platekontrakt med Sony? Er de arrestert? Kommer det plate på nyåret? Er de ute på kjøret? Man kan si mye rart om rapperne i Bromstad Billionaires fra Trondheim, men den rette undergrunnsulmingen er i alle fall på plass allerede. På diverse nettforum går ryktene om hva som egentlig er i ferd

med å skje med Norges beste (og eneste?) traprap-gruppe. Nylig la de i alle fall ut en helt fersk smakebit på Youtube, kalt ”Rakna”.

Vi lar følgende tekstutdrag henge i lufta. Det lover vel både godt og dårlig: Kan itj makt å sov’, vakle snål, folk undre har det rakna for’n, ka faen ska æ vær aktsom for, e på kjøret på et føre æ itj har lagt om for. www.myspace.com/bromstadbillionaires

I forrige nummer kunne vi rapportere at partysvenskene har tatt over Frognerveien 6.

Nå har jaggu trønderne okkupert Sosialen i Møllergata også. Hva blir det neste, polsk snekkerinvasjon på Verkstedet? Eh...

BREV Hei! Jeg slipper nå mitt pop/electronica album, Gaya, Mother, Gaya på egen label Fuh Q Recz. Musikken kan best beskrives som melodiøs, elektronisk litt svevende, atmosfærisk pop.

Jeg prøver å finne den rette balansen mellom elektroniske og organiske i musikken. Jeg har vært veldig inspirert av soundet til både Massive Attack, Goldfrapp og Portishead. Har samarbeidet med flere produsenter via nettet på en del av låtene på albumet. Synes det er en ok måte å jobbe på. En av låtene, ”Back 2 Square 1”, som kom på 2. plass i The international songwriting competition, er med på filmen Amreeka, som kom fikk kritikerprisen i Cannes i år. Videoen til låten har blitt vist på Vh-1 og Mtv. Simone Larsen er med og korer på denne. Den amerikanske produsenten Eddie Kramer, som jeg møtte i Trondheim under en Demokonkurranse omtalte ”Back 2 Square 1” som ”It’s a fantastic song!” Det var veldig inpirerende å høre av en som er såpass erfaren og anerkjent innenfor bransjen. Ny video er også på vei til en annen av låtene (”Back 2 Square 1”) som ligger på albumet. Den er laget av Jan Rune Blom, som er animatør, fra Flekkefjord. Jeg vil også være med og sette fokus på miljøproblematikken, og 10% av cd salget vil derfor gå til miljøorganisasjonen Greenpeace, som jeg synes gjør et utrolig viktig arbeid. Folk vet hva de står for, de er politisk uavhengige og mottar ikke støtte fra stat eller næringsliv. Ellers så så jeg nylig til min store overraskelse at flere og flere nå melder seg inn i min Fan-page på Facebook. Kanskje ikke så veldig mange, men bl.a disse: Sivert Høyum, Kristin Spitznogle, Unni Askeland, Mikael Telle og David Jon Gilmour. Hadde vært flott om dere kunne gjort en sak på dette,og anmeldt CD’n – Mvh Francesca.

Kjære Francesca!

Dette faller litt utenfor våre dekningsområder. Vi synes uansett at ditt virke høres såpass spennende ut at det fortjener å bli trykket i en eller annen form. Ett ord; Wow! Hils Høyum.

– Red. Here goes: Viser til artikkelen: ”Oslovolden#2: Intervju med en voldtektsmann” i novemberutgaven Deres og følte så sterkt for å uttrykke meg. Bare for å gjøre det klart med en gang så er jeg en kar, og det er etter stor provokasjon at jeg skriver dette; X er den type person som aldri skulle eksistert! Han er en ondartet svulst på samfunnets testikkel, og en av disse menneskene som man vet finnes der ute, men aldri gjenkjenner på gata.

Makan til en egoistisk og kvinnenedlatende holdning som han her har, føler jeg gir oss et inntrykk av hvor denne karen kommer fra. Han prater om voldtekt som noe som burde vært mer akseptert og nærmeste driver markedføring for det. Det virker nesten som noe dagligdags for denne karen. Sitater som ”I’m a Doer, not a dreamer” og ” Hvorfor skulle jeg bry meg? Jeg er mer verdt en dem.” var det som fikk meg til å skrive dette.

Dette kommer da fra en som bryr seg om andre mennesker og aldri kunne tenke seg å gjøre noen vondt. Men deg? Du får være et unntak! Sorry ass mann - du kan dra til helv***, ingen som kommer til å savne deg. Mens du er der nede håper jeg virkelig Satan kjører høygaffelen sin opp i rassen din slik at du får kjent på hvordan det er å være helt forsvarløs og bli behandlet som et dyr. For det er nettopp det du er; et dyr - et udyr! Og det er akkurat slik du behandler ofrene dine. Håper det var verdt det for en dag kommer karma og treffer deg i trynet, og da hjelper ikke dine store ord og kule attitude. Da er du ferdig!

Hilsen Karma [Innlegget er forkortet] Karma, Aleister Crowley sa en gang “Do what thou wilt shall be the whole of the Law”. Han sa også ”Everyone interprets everything in terms of his own experience. If you say anything which does not touch a precisely similar spot in another man’s brain, he either misunderstands, or doesn’t understand at all… Some men are born sodomites, some achieve sodomy, and some have sodomy thrust upon them...”.

– Red.

www.kollektivet.no

Trøbbel hjemme? Abonner på Kollektivet. 13 nummer for bare kr 375,-. SMS kode SFKND til 2424 8

10/2009

(kr 3,-)

OSLO 18-20 Februar 2010

Oppdag ditt nye favorittband p책 by:Larm!

Med et festivalpass kan du velge mellom hele 400 konserter med det hotteste Skandinavia har 책 by p책 i 2010.

Sjekk ut oppdatert program p책 www.bylarm.no Festivalpass 895,Studentpass kun 695Kun et begrenset antall studentpass.

Studentpass forutsetter gyldig studentbevis.

Design: www.brenneriveien.no Photo: Geir Dokken

by: Larm

OVERHØRT

TIDENS ÅND

MOTE

...

SEE YOU IN COURT! Alle gode ting er tre, sies det.

1 1

PORNO PÅ PENSUM Med datamaskinen kom internett. Med internett kom nettpornoen. Noen hater det. Noen elsker det. Noen klarer seg rett og slett ikke uten. Sånn er det bare, og beviset finner du i lesesalene på Blindern og Høyden; et aldri så lite ukjent mekka for pågående sjekketriks, har det vist seg, om du spiller skjermkortene dine riktig. Og du behøver ikke si et eneste ord. Alt du trenger å gjøre er å sette deg foran en jente/gutt slik at personen kan se hva du ser på. Det får bære eller briste, men vi lover at det er verdt forsøket.

2 1

2012 Ta det med ro, det kommer til å bli et helt vanlig år: Regn om høsten. Litt sol om sommeren. Overtidstimer uten betaling. Kost- og livsstilsrelaterte magesykdommer. Søvnløse netter. Søvndrukne dager. Ferie snart? En stadig voksende apati. Tre statsråder må gå. Store overskrifter. Noen dør av sykdom. Noen overlever en stor, alvorlig ulykke. CD-platen dør også. Mange gir ut bok. Kneip, leverpostei, epler, thainudler til middag. Ensomheten vokser.

Avstanden minsker. Telefonen ringer hele tiden. Det er en selger som vil prate. Søvnløse netter. Søvnige dager. Osv. Ingen fare, altså! Hold on, be strong.

1 3

2013

4 1

Verdens undergang! Neida. Joda.

BOKBLOKADE Smart jævel, han Knausgård. Se bare hvordan han blokkerer hele bokåret med sin massive føljetong.

Vi rakk bare så vidt å lese et kvart Morgenbladet (deriblant et intervju med, og en anmeldelse av, nettopp Knausgård) i den korte pausen mellom bind 1 og 2. Hvordan skal vi ha anledning til å lese noe annet i år! Han vil dessuten vinne alle mulige priser: ”Juryen uttaler: Vi beklager, men på grunn av Knausgård, har vi verken hatt tid eller anledning til å lese noen andre bøker i år. Vinneren er derfor Min kamp!” Eller: ”De nominerte til Brageprisen er Min kamp 1, Min kamp 2 og Min kamp 3. Andre bøker rakk vi dessverre ikke å lese.”

5 1

BERGENSBANEN 100 ÅR Hadde vi delt ut pris for årets beste TV-program, ville den ikke gått til Trygdekontoret, men tvert i mot til Bergensbanen, minutt for minutt. Sju timer og seksten minutter med ren zen. Fungerer både med og uten bevissthetsutvidende stimuli, ja, på mange måter har programmet i seg selv en voldsomt sedativ effekt. Valium kringkastet.

Dessuten er dette et godt eksempel på at TV kan være bedre enn virkeligheten. I stua slipper man nemlig fiselukt, bitre konduktører og vonde seter.

1 6

Grand Prix-eventyret fortsetter: Bergensmusikerne Matias Tellez, Kakkmaddafakka-Aksel og Håkon Njøten fra Micropops (og Idol, da) har skrevet en låt som skal framføres under den norske delfinalen av Melodi Grand Prix. Låta skal være et skamløst frieri til europeiske kvinner, men det er foreløpig ikke klart hvem som skal fremføre melodien.

Hells Kitchen: Det var en gang et skjeggete troll som bodde i en hule på Skøyen og var intenst overbevist om sin egen kreative fortreffelighet. Dag ut og dag inn onanerte han flaskevann tappet fra isbreer mens han klødde seg i fjellklatrerskjegget og lekte med evighetsmaskinen sin, som substitutt for kort og dysfunksjonelt kjønnsorgan. Så fikk han pris for lang og tro tjeneste – i anledning sin skruppelløse ettergivenhet, pakket inn som arty markedskommunikasjon, før han bygde et moderne kontormiljø med tapasmeny i lunsjen og grodde skjegget sitt enda litt lengre, før han på tragisk vis plutselig segnet om med lungene overfylt med blodig H1N1. Norge ble med ett et fattigere samfunn. R.I.P. En kjent norsk pianist har visstnok golden shower på rideren.

Dessuten er han pissegod til å spille også.

PS2 VS. SOPP Prisene går opp. Prisene går ned. Sesongen er ut.

Sesongen er inn. Ting blir gammelt. Ting blir nytt. Da er det godt å vite at du nå kan bytte inn Tomb Raiderspillene dine mot virkelige eventyr av den naturlige sorten.

Helt sant. Woah, dude.

7 1

PEPPERKAKEDRAMA Lynsjestemning. Bergensernes 9/11. Vanligvis oppegående mennesker som sier: ”Det er ikke ofte jeg tenker det, men nå skulle vi hatt dødsstraff”. Dusør på 100.000 kroner. Neida, vi snakker ikke om incest, barnedrap eller kyniske hvitsnippskriminelle, men en pepperkakeby knust av en stakkar på fylla. Vi skjønner alle at dette var en sørgelig hendelse. Ja, kanskje kan det på en dyster dag til og med tolkes som det endelige brudd med uskylden. Er det ikke noe godt igjen i verden, liksom? Men det får da samtidig være grenser. Tenk dere litt om, kjære bergensere, når dere gjør pepperkakebaking til den nye solidariteten. Og hva vil dette gjøre med byen som turistmål? Er det lenger trygt å reise til Bergen? Slipper man i det hele tatt inn i byen uten et pepperkakehus i hendene?

8 1

PLAGIAT VS. AGENDA Noen må putte hånden i hansken. Noen må sy den også. Skikkelige hansker. Med sauefor og skinn fra Sogndal. Andre ser seg fornøyde med teite vanter uten fingertupper – stjælt fra en overrusa fjortisjente på byen.

Bli med hjem, kanskje? Nei, det holder at vi skriver om det.

9 1

Boblere: Nidrosian mustasj, Philip Glass til Festspillene i Bergen, Röyksopps tilgivelse, steik, dumme folk, Eminem-sveis, listomania, litterær trap-rap.

10

10/2009

NATT&DAG forvillet seg nylig inn på fest hos litteraturtidsskriftet Vagant. Diktopplesninger og kartong-rødvin i et kontor på to ganger tre meter føltes i starten litt kleint, noe som fikk NATT&DAGs utsendte til å skru på Gucci Mane på anlegget for å skape litt spenning i lokalet.

Men i stedet for høylytte protester og ønsker om Cohen og annen bokpop, spredde dansen seg som hostesaft i en bruskopp. Man kan trygt si at Gucci Mane ble festens store vendepunkt. Eller peripeti, som man vel sier på Vagantfest...

1 2

1. Sole Service - City Series 2. Colette - Sebago Dockside Boat Shoes

SAMMEN FOR SKOEN TEKST REDAKSJONEN Vi har nettopp vært vitne til årets shoppingfrenzy på Hennes & Mauritz. Jimmy Choo pumpet ut sin lille kolleksjon for den svenske giganten, slik Matthew Williams, Comme des Garcón og Karl Lagerfelt har gjort tidligere.

Samarbeid funker. 1 + 1 blir 3. Synergi skapes. De store klespusherne klør hverandre på ryggen, og varer pumpes ut. Glossy jenteblader fylles med annonser med to avsendere. Den kredible part blir tilgjengelig for massene, mens den store, stygge(?) kan få hypet sine lavkostnadsprodukter og tillate seg å skru opp pris og kalkyle bittelittegrann.

Undergrunnsfenomen satt i globalt system.

Kontrasten er stor til sneakerkulturens spede begynnelse: En tusj og AF1. Men hiphop-hoder, b-ballers, b-boys og skatere har nå blitt voksne. De har alltid gjort sin greie, og nå påvirker 90-tallets undergrunnskulturer den store merkevarebyggingen. Skateren har blitt grafisk designer, breakeren har blitt butikkeier og hiphop er blitt mainstream. Slikt blir lagt merke til av de store.

Ideen bak samarbeidsprosjekter er lik for H&M og Nike. Men der H&M skaper et forhold mellom store, nærmest umenneskelige aktører, inngår Nike mikroskopiske samarbeid med små og kredible aktører. H&M får en egen kolleksjon fra ønsket designer, mens Nike modifiserer en allerede klassisk sko, enten det er AF1 eller Dunk, i samarbeid med mindre aktører og designere.

Skate-butikken Supreme er et eksempel på dette. Allerede året etter at butikken åpnet i Lafayette Street på Manhattan i 1995, innledet den et samarbeid med Nike: Begrenset opplag av en Nike-klassiker, designet av gutta bak butikken. Supreme fikk kudos fra massene for sin suksess, mens Nike fikk un-

dergrunnens aksept. Aksept hadde de i grunn fra før, da. Den første Jordan-skoen var den mest solgte skateskoen i sin tid. Nike lyttet til gaten, og gav gaten det den ville ha. Resten er historie, og ble sluppet i bokform i oktober.

Alle Supreme-collabos fra ’96 til ’09 – samlet mellom to permer.

New Balance er også flinke til å trekke inn mindre utformere og aktører, men uten at distributørene i Norge har tatt tak i det. Etter vår mening er dette kanskje det mest undervurderte merket på det norske markedet.

Klassiske sneakers til 799,- Hva er det å ikke like med det?

Noen få aktører i Norge har virkelig skjønt verdien av samarbeid. De tjener kanskje ikke stort på salget av selve skolinjen, men ordet på gaten går. Sole Service er klassens beste elev. De samarbeidet med Helly Hansen i 2008, riktignok ”bare” med den klassiske regnjakken, men bra var det. I år lagde de egen Oslosko for Adidas Consortium City-serien, og til neste år – har vi fått høre – tar de inn en spesialdesignet sko i samarbeid med Sebago, i begrenset opplag. Den klassiske Docksiden fyller år, og Sole Service er en av de få butikkene i verden som får utvalget. Noe som lover godt. Vi har allerede sett hvordan seilerskoen har fått ny drakt tidligere i år, i samarbeid med de parisiske aktørene La MJC, Collette og Cool Cats.

Andre norske aktører fortjener også en hyllest. Sølve Sundsbøs kolleksjon med Surface 2 Air har fått bloggejentene til å skrike, for øvrig kun tilgjengelig i Norge hos Lot 333 i Bergen. Grand People x Converse må nevnes.

Og til slutt Helly Hansens samarbeid med Medicom, Atmos, Soldier Design og MoN. La oss få mer lek og moro i norske butikker. Så kommer 2010 til å bli et morsomt år i shoppingens navn.

a r t h u r

*A R T H U R ’ S

l o n g o

FAVO RI T ES

T H E M O S T T E C H N O L O G I C A L L Y A D V A N C E D S N O W G O G G L E S I N T H E U N I V E R S E Engineered to live up to the highest of standards…. Electric’s team tested and inspired goggles are designed to create optimum performance in all mountain conditions.

The light weight EG5 frame has standard features including: Ergonomic frame design / Dual Cylindrical lens / Anti-fog and Anti-scratch hard coating / Contoured triple layer face foam / 40mm adjustable articulating strap for Helmet compatibility. Electric offers a collection of premium quality specialized lens tints and chrome coatings for a wide variety of riding conditions.

For More information on the EG5, lens options, and other Electric products, visit: E L E C T R I C V I S U A L . C O M W W W. R E S P O NS E .N O

MUSIKK

Alf Prøysen

JULEKVELDSKRISA TEKST HÅVARD NYHUS Man kan anta at de fleste som på et eller annet tidspunkt har hatt kjæreste har sett filmen Love Actually. En rask spørreundersøkelse bekrefter at de fleste har festet seg ved særlig én karakter: Billy Mach. En aldrende rockestjerne, angivelig med fine ting bak seg.

Men nå butter det for Billy. Han har ikke hatt en skikkelig hit på årtier. Han er snart bare en glemt gammel gubbe. Manageren Joe vet råd. Vi kan bare spille inn en julesingel, foreslår han. Valget faller på The Troggs’ Love Is All Around. At Billy Mach åpent tilkjennegir at låta er ”crap” spiller ingen rolle. Alt som har med integritet å gjøre har han sluttet å tenke på for lengst. Nå gjelder det bare å kare seg til topps. Og om publikum hjelper singelen til førsteplass, lover Billy å framføre den naken på TV. En tragisk historie om kredibiliet på garasjesalg? Tjo, jo. Men Billy Mach er mest av alt veldig symptomatisk. Jula er mye fint, den, men er det noe den ikke er, så er det ”kul”. Denslags markører blir litt borte når hipstere og bestemor spiser kromkaker og ser Grevinnen og hovmesteren. De beste julelåtene er derfor de som tar konsekvensen av dette og ikke nærer noen som helst ambisjoner om å være kule. Forbilledlig derfor av Sondre Bratland å legge innspillingen av Rosa frå Betlehem – stadig den feteste juleplata! – til Fødselskirken i Betlehem. Derfor risky business når selvbevisste klakkører som Julian Casblanca, Bob Dylan og Slow Club – midt i julebordssesongen – daler ned til oss med hver sine adventsgaver. Blir det gløgg og oppriktig peisdulling – eller ironisk posering?

La oss sette opp noen parametere.

Julelåta bør inneholde lyden av bjeller, gjerne slik de ville hørtes ut om de var montert på en løpsk slede. Tekstmessig gjelder hovedregelen: heller nissen enn jesusbarnet. Fromme ønsker om en snørik jul funker også bra.

Varianter av å vende hjem igjen, gjerne etter å ha vært lenge borte, virker også tilrådelig.

Generelt kan det kanskje sies at man skal fokusere på jula som tiden for familie, glede og gaver – men samtidig anerkjenne

at under det hele lurer en sterk understrøm av tristesse. Jula er tross alt også tiden for klamme familiemiddager, drapsplanlegging, krangler om samværsrett og en sentimental erkjennelse av at noe er gått tapt med årene.

Det siste har kanskje fått sitt mest pregnante uttrykk i Alf Prøysens ”En skulle vøri fire år i romjul’n”. Imperativet om å tilbringe mest mulig tid med familien – litt voldsomt for noen og enhver – har funnet gjenklang i Uncle’s Intitution “Wonderful Feel” der Egil Olsen innrømmer at han er ”glad it’s only christmas once a year”. Viktig: Å refse handelsstanden for sin premature marsipangriseksponering, slik metal-bandet Lumsk fra Trondheim gjorde, er dritkjedelig å høre på. Prøv å unngå det.

Samme kan sies om Snoop Doggy Doggs “Santa Claus Goes Straight To The Ghetto” (”I’m out with the gangstas and thieves / celebration’, postin’ up with eggnog in my cup”). Den representerte et unntak på alle mulige vis, og ble da også den første store floppen på den ellers notoriske Death Row-labelen. For noen år siden lurte derfor mange på om ikke tiden for den klassiske julesingelen kanskje var forbi. Det var nettopp dette The Darkness sa de ønsket å gjøre noe med da de skulle “revitalisere sjangeren” med ”Christmas Time (Don’t Let the Bells End)”. Det ble med forsettet. Mindre ambisjoner, men mer hell, hadde Low som rett før millenniumsskiftet, slapp langspilleren Christmas som gave til fansen. Låta ”Just Like Christmas” var lenge den eneste i sitt slag med tilstrekkelig indie-kapital til at du kunne slumpe til å høre den på Garage. Det var til den dagen gladkristne Sufjan Stevens kom inn på slede fra venstre. Hans juleboks – fem CDer i alt, som først bare var tiltenkt han og hans nærmete – kom ut i vanlig distribusjon for tre år siden og ommøblerte fullstendig den Den tenkende manns julelåtspilleliste. I tillegg til å redefinere sjangeren, lærte vi kanskje også hvorfor det tok Dylan førti år å få ut fingern. Som Sufjan skriver i bookleten: ”Det jeg oppdaget, var at bjeller er kjempevanskelig å spille på.”

”JULA ER TROSS ALT OGSÅ TIDEN FOR KLAMME FAMILIEMIDDAGER, DRAPSPLANLEGGING, KRANGLER OM SAMVÆRSRETT.” 1. The Wedding Present - No Christmas 2. Cocteau Twins - Frosty the Snowman 3. Sufjan Stevens - Get behind me, Santa!

4. The Pogues - Fairytale of New York 5. Backstreet Girls - Christmas Boogie 6. Glasvegas - A Snowflake Fell (And It Felt Like A Kiss) 7. Run-D.M.C - Christmas In Hollis 8. The Band - Christmas must be tonight 9. Tom Petty & The Heartbreakers - Christmas All Over Again 10. Paal Flaata - Christmas Island 11. XTC - Thanks For Christmas 12. Tom Waits - Christmas Card From A Hooker In Minneapolis

12

10/2009

PSYKOSKOP: DESEMBER TEKST MARIT VALEUR ILLUSTRASJON D.SMEBY / S. TØFTEN SCHIZOTYP 22.11 – 21.12 En Schizotyp er velsignet med eksentrisk adferd og forstyrrelse i tanke- og følelsesliv.

Følelseskulde, upassende følelser og rar adferd, livner opp en hver bytur med en som er født i denne lidelsen. I tillegg har en Schizotyp tilbøyelighet til sosial tilbaketrukkethet og paranoide eller bisarre idéer, som vanligvis fremtrer uten ytre provokasjoner.

På byen: Du fokuserer på byturer til okkulte steder uten dør-vakter, eller skilt på døren.

Du har fått det for deg at du kanskje ikke har heterofil eller homofil legning, og prøver ut nye danse- og samtalepartnere. Dette blir en spennende og forvirrende tid, rent tanke-og følelsesmessig. Mye fordi du ikke føler mens du utforsker, men handler.

Kjærlighet: På grunn av eksperimentering i din seksuelle sfære, vil du ha mange nye partnere. Mest sannsynlig kommer du til å ende opp med å kjøpe et dyr. Ikke bare for de gode samtalene denne gangen.

Motto: Slipp Willy fri.

SCENEKUNST

Regissør Lars Øyno / Foto: lexander Worren

THE NIGHTMARE BEFORE CHRISTMAS TEKST JULIE ØSTENGEN Grusomhetens teater er det tradisjonelle, tekstbaserte teatrets rebelske lillebror. De lager fysisk teater, der ordet ikke er det sentrale – det forsvinner ofte i det totale scenebildet.

Mens andre børster støvet av blånisseluer og teskjekjerringer til førjulsoppsetningene, lager Grusomhetens teater en forestilling om døden. Siste sang tar utgangspunkt i den surrealistiske forfatteren Comte de Lautreamonts

siste timer. Han befinner seg i en nærmest psykotisk tilstand, hvor drøm og virkelighet glir inn i hverandre. Lautreamont går igjennom en transformasjon, fra mann til kvinne… til dyr. Han er naken, blir voldtatt – og voldtar.

Gjennom Lautreamonts siste kamp blir vi konfrontert med råskapen i mennesket, så vel som livets nådeløshet.

Siste sang spilles på Grusomhetens teater fra 4. til 20. desember

DesignContainer.no

KJØP VALUTA FØR DU DRAR • Ingen gebyrer • Gunstige kurser • Gode valutaråd

www.forex.no OSLO SENTRALSTASJON • ØVRE SLOTTSGATE 12 • FRIDTJOF NANSENS PLASS 6 • BRUGATA 8 • LILLESTRØM ST. • TRONDHEIM ST.

OSLOPRISEN 09 11. FEBRUAR 2010 -

-

ÅRETS OSLOSKIVE ÅRETS FILM ÅRETS UTESTED ÅRETS RESTAURANT ÅRETS KLUBB ÅRETS OSLOPRIS VI HVILER IKKE PÅ PILLEGLASSENE, MEN BEGYNNER DET NYE TIÅRET MED ET KJEMPEBRAK: TORSDAG 11. FEBRUAR ER VI STOLTE AV Å KUNNE PRESENTERE OSLOPRISEN 2009 PÅ MÅNEFISKEN. VI I NATT&DAG SKAL, SAMMEN MED VÅRE LESERE, KÅRE DET BESTE AV DET BESTE AV DET BYEN VÅR HADDE Å BY PÅ I 2009. TRADISJONEN TRO SKAL VI SAMLE ET STERKT KNIPPE ARTISTER, DJER, PRISUTDELERE, TV-PERSONLIGHETER, PARTYFIKSERE OG ANNET PAKK, SOM SAMMEN MED REDAKSJONEN SKAL KASTE PRISER ETTER DE SOM FORTJENER DET. DEN 10. DESEMBER PUBLISERES DE NOMINERTE PÅ WWW.NATTOGDAG.NO.

GÅ INN, GI DIN STEMME OG KOM PÅ FEST! -

14

10/2009

DDB Oslo

TEKST REDAKSJONEN FOTO STEPHEN BUTKUS / STEFFEN OFTEDAL

100 % ROCKY – ALBUM I SALG NÅ!

16

10/2009

KLAR

FOR LITT

MORO?

GÅ DA IKKE TIL Kun kr.

MONSIEUR LEONIDAS! (12 n ummer) ABONNER HELLER PÅ

425,SMS: <abo navn adresse> til 2025

www.univers.no

10/2009

17

18

10/2009

48 104 TIMER – HANDS ON LONDON Slaps, heroin, julebord og advokatregninger. NATT&DAG gjeninnfører deilige eskapader ut over landegrensene – ned i mørke kjellere, via legendariske pubber, og opp til rockens håndtverkere. NATT&DAG møter London.

TEKST FORSBERG & FALKENBERG FOTO GURO BEITOHAUGEN

S

ØNDAG, 0630. Bussterminalen, to bananer, vestlandslefser, appelsinjuice, busstopp, sigg. Bare håndbagasje.

Sjåføren kjører mens vi står på perrongen, stopper etter tjue meter, roper på oss, fuckings drittsekk, ”Har dere tenkt å bli med eller?” – skal bruke det lille han har av makt for å tilfredsstille den innskrumpede kreften av et femti år gammelt ego etter samme slitne asfaltruta år etter år. Han så vi sto og røyket, møtte blikkene våre, det er tre andre passasjerer. Way to start the day.

På bussen. Toseter, forventninger, tidsfordriv, facebook, sjekker latterlige statusoppdateringer; ”kjeder meg og nå r faen meg tv`n klikk oxo!!!gir opp jeg as!”, ”METT!! nettopp laget og spist viltgryte! mmmmm :P, “Hatt noen deilige timer i Wyller med svette avsluttet med primus hygge... PERFEKT måte å bruke kvelden på”.

Torp, innsjekking, sikkerhetskontroll, hårspray. Fuck, kjøpte den i går, 200 spenn ut av vindu, takk til frisører med overtalelsesevne og stressa forfengelighet. Lagerhall på Grorud, sliten café, dyr kaffe, drittmat, taxfree, Jæger på innerlomma. Flyet, toseter, valium, Forsberg har flyskrekk, 120 dager og Salem. Stansted, veksle penger, Bombay og Chablis til husvert, toget, industri, drabantby, Liverpool Station. Høflig macern-ansatt vasker toalettet før vi går inn. Ute på gata, sigg, møter husvert; Guro. Guro og Forsberg møttes i Oslo på Halloween uka før – stiller spontant med husly, kamera og kjennskap til byen – tidenes jente. Hjemme hos Guro; drikker, snakker om saken, vi har 40 timer, null research, hoppet på turen, ringer Jan Walaker, han må ha noen anbefalinger. Får navn, en gallerist og en skredder ved navn Sir Tom Baker. Ringer Galleriet, han er i New York, ringer Sir Tom, får svar, god samtale, lander intervju, drikker mer.

”…SKAL VI DRA EN HUNTER? KJØPE NO BRITISK SPEED?” Går ut, Flower Market, nedtråkka blomster og høylytte selgere, går til Brick Lane, møter kompis av Guro. Anbefalinger; butikker, utesteder og greier, tur i området, markeder, tyske designstoler fra 70-tallet til 4000 kroner, skrivemaskin (Forsberg: ”…skal vi dra en Hunter? Kjøpe no britisk speed?”, ”Jaja”, Falkenberg peker på et keyboard, ”så kan jeg spille litt Kraftwerk, ”NiinininininniiiinjjuuuuNiiiiIIIINjjuuuuu” (red.anm. ”The Model”). Vi leter etter kvitteringsbeholder til NATT&DAG, finner solgte skap, den britiske Flode, triste klær og brukte kosedyr. Falkenberg: ”Hør hvor dårlig joke det her er”, peker på en liten statue av Eiffeltårnet, ”trodde vi var i London jeg”. Vi er fulle.

Ut på gata, hipstere, horder av folk, 1001 café, Falkenberg insisterer på at man kunne røyke hasj der lovlig før, bare kaker og gratis internett nå, dumper innom Rough Trade, Falkenberg stråler: ”En av verdens mest legendariske platesjapper”, tråler langs hyllene, forsvinner. Forsberg til Guro: ”Nå må vi la Andreas nerde litt, se på han nå, bare se på ansiktsuttrykket til Andreas nå, hvor lei seg han blir når han skjønner at til og med Rough Trade har bytta ut vinyl med rippa mp3-filer. Ser du hvor trist han er, ser du han bare vandrer, han er febrilsk, har forsvunnet 20 meter på fem sekunder, normalt bruker han 20 minutter på fem meter”.

”…TRIVELIGE FOLK OVERALT, MEN VI ORKER IKKE HIPSTERGREIA, HAN SISTE STOTRENDE FRANSKMANNEN MED IRONISK WHATEVER…”

Vi setter oss på bar, The Big Chill, Brick Lanes afterski klokka tre søndag ettermiddag. Øl, ringer Tylden (vi må bli en ekstra dag), forteller om hookups, blir gira, drikker mer, diskuterer: trivelige folk overalt, men vi orker ikke hipstergreia, han siste stotrende franskmannen med ironisk whatever og diskokonseptet i Shoreditch, det er ensformig, repetitivt og kjedelig. Nå har vi sett nok av vintagegreia, i hvert fall rundt Brick Lane, hvem er vi til å anbefale vintagebutikker uansett, det er ikke vår greie, vi lar det ligge; Absolute Vintage, Rockit, Beyond Retro.

Google it. Overflaten versus det reelle. Vi dropper East-London for nå, her har vi vært før, dette har vi lest om før, uttallige ganger. Vi tar heller for oss essensen, utgangspunktet, hvor det hele begynte, det særegne London.

Vi skåler og håper skredderen i Soho leverer.

Burgeren er god.

Halvparten smaker som henslengte rester på et slaktergulv, resten smaker ikke særlig, mest fett og vann, har ikke helt samme pølsetradisjon som tyskerne – men gud bedre for en slagkraftig start på dagen! Vi finner vårt sted rett rundt hjørnet – The Breakfast Club – men feiger ut med turistversjonen, Half-Monty. Vi er som sagt sultne, men lammelever og svart pudding kan vi dy oss for rett etter morgendusjen. I kjent Friends-stil får vi vårt eget koselige sofahjørne. Faste plasser, søt betjening og Phoebe spiller sur gitar over 90-talls-hits.

Mat i kroppen, sjekker Coca-Cola vs NATT&DAG-saken på nettet, ler av bildet av Tylden, digg med mat, fullfører en mugge med smoothie, gjør oss klar for intervju. Litt stressa og litt cocky. Taxi, kjører gjennom London, glemmer kvittering, fuck, møter Sir Tom:

”INGEN VET NOE, ALLE SNAKKER OM MEMBER CLUBS. BLANK.”

”I DON´T LIKE BAGGY SUITS, I DON´T LIKE THIS GEORGIO ARMANI SOFT TAILORING CRAP.”

Tilbake hos Guro. Svensk filmdude som er nabo, pluss en haug av randoms på vorspiel, drar ut, stress etter cola, ikke et sted har crowd, taxihelvete, rævva guider, uttallige barer; Dawson Superstore, The London Fields, The Owl and the Pussycat, Jaguar Shoes, Joiners Arms; ”where all the gay guys go to die”, ingen vet noe, alle snakker om Member Clubs. Blank.

MANDAG, 10.00. Våkner til melding om Dagbladet, dusjer, frokost; English Breakfast, en viktig klippe i enhver engelskmanns daglige diett. Alt fra den gjengse gruvearbeider til den mest hovmodige Lord in the House gafler i seg herligheten hver bidige morgen, som en nasjonal pakt mot fatal hjertesykdom.

En skredder uten sidestykke. Vokste opp som punk i Skottland på 70-tallet, digga klær og uttrykk, kom seg til London og gikk i lære i legendariske Saville Road (Englands, om ikke verdens, mest kjente og respekterte skreddergate). Deretter bygde han seg opp med en mengde klienter. Sir Tom er Rock´n´Roll.

Lager dresser for alt fra Mick Jagger til Robert Plant og David Hasselhoff. Butikken vi er i nå viser seg å være ny, åpnet for et og et halvt år siden, men han har en workshop i nærheten som har holdt det gående i mange år med flere ansatte. Vi snakker om kunst kontra business, hvordan det er å balansere.

Han forteller om kompisen sin Joe som starta Agent Provocateur. Han har lært ham 10/2009

19

The Crobar Selvproklamert rockestjerne, Philippe Dubreuille og Andy

mye, og det er liten tvil om at god business går på akkord med tiden han har til å gjøre kunsten sin. Blir mest overordnet nå, men han lager fortsatt mye for hånd selv. Vi får bli med i kjelleren hans. Sir Tom Bakers private workshop hvor dressutsnittene til samtlige rockestjerner henger som skinker på kroker.

Det er her han gjør greia si. Vi blir overrasket.

Ikke noe utstedt til tredje verden eller en eller annen masseproduseringsfabrikk. Han lager alt fra bunnen, i kjelleren av butikken sin, midt i Soho. I tillegg forteller han at det finnes en kolleksjon til en billigere penge og, så det er mulig å få seg en Sir Tom Baker-dress til en 6000-7000 kr, for de som har råd til det. Etter en time med prat og filming, spør han om vi er hypp på å få hjelp til å møte noen andre. Han tar opp telefonen og ringer rundt. Vi er gira. Joe Provocateur er ikke å få tak i, men han har mange kort på hånda. Vi får tre navn og telefonnumre etter at Sir Tom har bekreftet avtalene for oss. Han slenger ut noen tips om steder vi burde sjekke ut, og at han hater Giorgio Armani og fuckings soft tailoring.

Sir Tom leverte. Vi skjønner hvorfor vi er her, innerst i en pub i tjukkeste Soho. Guro knipser bilder, tester blitz, vi skåler i øl og cider. Den erkebritiske gentlemannen – kulheten selv – hjalp oss videre med kontakter og ga oss innblikk i historien. Historien om Soho. Sentrum av West End, tidligere Londons kjernepunkt for sexshops, halliker, horer, droger, filmindustri og historiens mest legendariske The Marquee Club, der The Rolling Stones hadde sin aller første liveopptreden i 1962 og artister som Iron Maiden, Hendrix, Bowie, Pink Floyd og Zeppelin startet sin karriere. Vuggen av revolusjonen

20

10/2009

Darryl Gates The Great Frog

som var Rock´n´Roll. Siden 80-tallets glade jappetid konvertert til et område preget av dyre restauranter, kostbare leiligheter og senter for britisk media. Allikevel føles det ekte, etablert, men solid og i senere tid uprøvd og udokumentert. Én del av denne enorme byen vi vil ta for oss.

Vi drar hjem, researcher Sir Toms hookups, skjønner at gutta er the shit. Paterson Riley på The Great Frog, Philippe Dubreuille, og Darryl Gates på Diamond Jacks. Henholdsvis kanskje verdens viktigste jeweller innenfor rocken, en elektrisk gitarmaker i verdensklasse, og en tattooist som har tatt over en av West Ends første tattoo-sjapper fra slutten av 60-tallet, etter å ha gått i old school-lære hos folka som pynta på Sex Pistols. Vi blir litt stressa, drikker, ringer Tylden igjen (vi må bli en ekstra dag), skriver, sjekker ut nærområdet, kjøper mat (digg) og leier film; Hearts Of Darkness, gjennomarbeidet dvd-sjappe, ikke én kinotittel, plukker opp tre flasker vin i en kiosk under leiligheten, drikker, får besøk av spansk kunstner, pæsen ut til skuespillere på lsd og filippinske militærhelikoptre. Blank.

”JEG ER NAKEN OG VÅT, KAN DU KOMME MED HÅNDKLE?” TIRSDAG, 0900. Falkenberg dusjer, roper på Forsberg, ”Jeg er naken og våt, kan du komme med håndkle?” Guro knekker sammen, Forsberg tar jobben, slenger seg tilbake i senga. Falkenberg kommer på soverommet med håndkle rundt livet, synger ”Wake me up

Philippe Dubreuille

before you go-go”. Forsberg tar over dusjen; ”You put the boom-boooom into my heeeaart, You send my soul sky high, When your loving starts... A jitterbug into my braaaiiiin, it goes a bang-baang-baaang, Till my feet do the same, But somethings buuugin me, Somethin aaaint right, My best friend tooold me what youuu did laaast night, You left me sleeeeping in my beeed, I was dreeeamin-but I should have been with you insteeEAD, Wake me UP, befooore you GO-GO...”.

”…VI TROR HAN SA AT HAN DÆVVA, MEN HUSKER IKKE.” Vi er klare, The Breakfast Club igjen, ny Friends-episode, Half Monty og mugge med smoothie, planlegger intervju med Paterson på The Great Frog. Vet ikke helt hva vi har i vente. Guro har et Paterson-smykke halsen.

Har hørt han var den aller første som skapte Skull-ringen, og at han skal ha holdt på siden rocken tok fyr i London. George Michael kommer på anlegget, Wake me up before you ... go-go, latterkrampe, får telefon fra Kokkvold angående ”intervju med en voldtektsmann”, han komplimenterer, vi pisser litt på oss, blir litt London-cocky. Taxi, sjåfør slutter aldri å prate; et par krangla i en eller annen butikk like ved The Great Frog for noen uker siden, dama dytta typen gjennom butikkvinduet – vi tror han sa at han dævva, men husker ikke – fortsetter å fortelle om at han så UP på kino med barnebarnet sitt, anbefales. Vi er skuffa over å ha glemt å filme taxituren. Møter Guro i Soho. Går til The Great Frog. Paterson er ikke i sjappa, vi blir skuffa (fuck han), drar på

Diamond Jacks Inngangen til Philippe Dubreuille The Marquee Club

bar for å gi det en time. Falkenberg drikker cider (diskusjon om cider er fag eller ikke), drar til The Great Frog, møter endelig Paterson: Vi snakker om håndtverk, kommersialisering og Harry Potter. Paterson Riley startet opp The Great Frog tidlig på 70-tallet og revolusjonerte rockescenen med smykker av mørk og mystisk art. Lista over band og personer som har brukt hans smykker til å uttrykke seg er lang nok til å fylle bøker; fra Aerosmith, Metallica og Mötley Crüe, til Johnny Depp, Kate Moss, Harry Potterfilmene og masse masse mer. Han har aldri hatt en mobil, data eller TV, og har holdt til her i sjappa siden han startet opp noen år etter han ankom London fra New Zealand på 60-tallet. Det viser seg at det er de som sitter på rettighetene til alle smykkene de leverer til filmer, ettersom de aldri endrer rutiner for noen. Folk kommer til dem, fra hele verden. Og skal fans ha et Harry Pottersmykke, kan ikke Paterson hjelpe, han har ikke sett filmene og bryr seg lite om hvilke de plukket opp. Inspirert av Fantomet som barn, og engasjert av skuffelsen over å motta en dårlig plastikkring etter sårt oppsparte penger og lang ventetid med posten, begynte han å jobbe mot en karriere og et livsverk som har påvirket generasjoner med musikere, designere, fashionbransje også videre. Vi har sjelden møtt et kulere menneske. En nerd av dimensjoner som har holdt på de samme ansatte i kjelleren av sjappa i over 25 år. Vi blir invitert ned og møter sønnen hans som har tatt faget et sted videre med detaljer og håndtverk en skulle tro tilhørte en fiktiv fortid.

Det er lavt under taket, alt lages fra bunnen.

Det kuttes i voks, smeltes i sølv og annet metall, formes hodeskaller, slanger, ringer,

Forsberg, Falkenberg og kompis av Guro

kjeder, øredobber, og alt en kan tenke seg av okkult, rock, mystisk, mørk og samtidig nytenkende design. Paterson ler når vi nevner Damien Hirst og den kjente hodeskallen full av diamanter, sier han er vant til at folk stjeler av han. Til gjengjeld gjør de det selv og. Fra historiebøker, Viktoriansk tid, fantasy, dyreverdenen, myter og lsd-tripper former de uttrykk som smeltes perfekt til den kroppsdelen den skal passe. Og alt skjer her. I en trang kjeller med spøkelser, gnister, pumper, steinpulter og tregulv vi føler brister for hvert steg, vil åpne seg og sluke oss ned i en fantasiverden fra 1600-tallet, år 0, savannene i Afrika og Londons legendariske rockescene på sekstiog syttitallet.

Ute på gata, overveldet av Pat og The Great Frogs univers, stresser opp til Denmark Street, skal møte Philippe Dubreuille. Finner ikke sjappa, spør i butikker, neonskilt, Gibson, Fender, hele gata er musikkbutikker. Philippe viser seg å holde til to etasjer under en annen butikk. Nok en kjeller. Vi går ned i en spiral rundt en heis som ser ut til å ha stått stille noen år.

Møter en eksentrisk franskmann med entourage som stresser forbi hverandre i trange ganger av hyller med verktøy, arbeidsbenker og gitardeler. Veggene er tapetsert med bilder av Philippes kunder og kreasjoner. Franskmannen smiler til oss ved siden av The Cure, Iggy Pop, Oasis, ZZ Top, Joe Perry, Primal Scream og en horde med musikere og andre mer eller mindre legendariske kunstnere og kjentfolk som har fått laget eller fikset på gitaren sin her i kjelleren hans i Soho. Philippe lærte å lage gitarer selv, ettersom han ikke hadde råd til en da han var ung. Én gitar førte

12 Bar The Ship

til en ny, som igjen resulterte i en selvlært, og nå verdenskjent, teknikk og utførelse store produsenter à la Fender, Gibson og Les Paul vil samarbeide med. Han peker stolt på en gitar som minner mer om en statue. Det er en kvinnekropp i marmor som slynger seg rundt gitarhalsen og danner kassen. ”You know, everybody say that the guitar is inspired by the female body, so I had to make it”. Karrieren hans tok virkelig av da han viste bilder av gitarene sine til bandmedlemmer av The Cure etter en konsert for mange år tilbake.

Philippe stråler når han gjenforteller at Robert Smith og gutta endte opp med å bestille hans håndlagde instrumenter. Det var første gang Philippe Dubreuille-soundet ble hørt av millioner av musikkelskere, men Philippe lar oss ikke henge ved gamle suksesser og peker på en halvferdig dobbelgitar som ligger på benken. Det viser seg å være en bestilling fra en musiker som ønsker en elektrisk gitar og mandolin i ett. Slike oppgaver er det som gjør jobben hans til en drøm. I det siste har han også jobbet med en ny serie kalt Doobie, hvor gitar, bass og forsterkere er inspirert av klassisk robotestetikk. Øynene på forsterkerhodet lyser rødt, og gitaren ser ut som et lynnedslag i en 80-talls scifi-film. Av nyere band han har jobbet med nevner Philippe at han har foret My Bloody Valentine med gitarer til den siste turneen. Han legger ikke skjul på at det er fantastisk å høre lyden av sitt håndtverk ruve over tusener av publikummere, fra fingerspissene til noen av verdens største artister, men han legger også vekt på at han gleder seg over å kreere for den jevne musiker. Om prosjektet er spennende og kunden entusiastisk, har han ingen problemer med å lage en gitar til konkurransedyktig pris. Det er

Guro og Forsberg

lidenskapen som teller. Philippe elsker alt ved rock’n’roll; støyen og rebelskheten, kulturen, historien, damene, attituden, stilen, fuckings rockestjerner og selvfølgelig; lyden av en perfekt konstruert og tunet elektrisk gitar, noe som reflekteres i de gutteaktige øynene når vi får overtalt han til å skru på Doobie-forsterkeren og spille. Mens han stemmer gitaren spør vi han om business versus kreativ kontroll og kunstnerisk utfoldelse. Han har aldri vært i tvil og er ikke interessert i ekspandering eller å overlate håndverket til andre for å tjene mer penger eller øke produksjonen. ”Today people who have money start to cry, you know, because they want more. They don´t have any talents besides moving assets or whatever. People like me, we are the creators and without us the others have nothing”. Vi avslutter samtalen til lyden av The Stooges med ”I Wanna Be Your Dog”, og blir invitert til konsert på 12 Bar senere på kvelden.

”MANY NORWEGIANS HAVE PLAYED HERE, BUT WE TRY TO FORGET.” Ute i Denmark Street. Løper for å møte Darryl på Diamond Jacks. Kameraet dør under intervjuet, må utsettes til i morgen, drar hjem, en time til 12 Bar. Spiser vietnamesisk fra et sted på Hoxton Square og drikker vinrester fra mandag. Taxi, møter Philippe og London-band. Prater med Andy, eier av 12 Bar, får vite at en haug av norske band vi aldri har hørt om har spilt her, glemmer å notere.

Philippe kommer med flaske på flaske med

hvitvin. Andy forteller om Morten Abel og hans første konsert i England, her på 12 Bar. En trang bar med masse rom, liten scene foran en smie for hestesko fra 1642. Stemningen er klassisk rock’n’roll. Whiskey i lufta.

Bartenderen ser dumt på oss når Falkenberg ber om cider. Av en eller annen grunn er det popartister som har braket her de siste ti årene. Keane signerte platekontrakt etter konserten, Katie Melua tryglet om opptreden seks måneder før hele verden fikk høre hva hun mente the closest thing to crazy var. James Blunt fikk gå på scenen et par ganger, Andy husker ikke helt hvorfor, men igjen viste det seg at nok en pophelt var født. Lista er lang.

Mener han nevnte Paolo Nutini og en eller annen Jamie T. Andy bryr seg mest om de mindre kjente og mer sære bandene. Som de som er på scenen nå. En trio med en trommeslager som sitter på trommen sin og slår med hele kroppen til blodet renner fra hendene. Han legger stolt til at The Libertines har spilt her mye. Vi plukker med oss noen flasker og går ned i workshopen til Philippe.

The Stooges braker fra anlegget, det er helt mørkt og én meter bredt. Altfor mye drikke.

En såkalt rockestjerne vi møtte i sjappa til Philippe tidligere på dagen er helt ute. Klår konstant på Guro, skjønner at det ikke skjer, begynner å slenge dritt til oss; ”Many Norwegians have played here, but we try to forget.”

Ler av sine egne jokes.

West-end venninne av Forsberg ringer, kjelleren er for trang, ut på gata, møter venninne, taxilok, fylla, prøver å komme inn på high end-sted, bare å glemme, ikke med oss på slep, drar hjem, Lou Reed og Jack, Falkenberg pæser ut, Guro og Forsberg drikker.

Blank.

10/2009

21

Sir Tom Baker Store Flower Market

Paterson Riley Sir Tom Baker Sir Tom Bakers workshop

ONSDAG, 1030. Våkner kleine som et helvete, bruker én og en halv time på å finne mobilen til Forsberg, den lå i pc-baggen (den eneste baggen Forsberg har), batteriet til kameraet er dødt, taxi til Darryl tre timer etter avtale. Det regner over Soho mens vi går inn i Walkers Court. Mellom neonlysene fra de ulike sexshopene skimtes skiltet: Diamond Jacks – en glisende djevel med flosshatt og rykende sigarett i munnstykke tatoverer sin partner in crime, en like djevelsk pin-up-dame med tettsittende rød kjole og høye heler. SIN CITY i røde store bokstaver ved inngangen slutter seg til den filmatiske stemningen av sleazy og cool. Vi går inn. Det vertikale skiltet Tattooist i det vi entrer den trange gangen og videre opp den smale trappen. Lokalet er blodrødt og dekket av old-school flash; hodeskaller, dolker, pin-up-damer og roser.

Falkenberg ser bort på veggen og hvisker GUTS AND GLORY idet vi møter for andre, nei tredje gang, eier og tatovør Darryl Gates. Han tar det fint, ler litt av oss, og prater om kvelden før. Intervjuet må filmes med stikkontakt.

Vi setter oss ned, Darryl er rolig og behagelig, cool som et uvær, idet han begynner historien om Diamond Jacks. Den aller første tattoosjappa i West End. Et berømt sted som inkorporerer alt Soho har vært og kommer til å være, de mørkere sidene, med gangstere, puber, tattoos og sex. Tatoveringer av den gamle skolen, så langt fra Oslo Ink og nymotens herk det er mulig å komme. Et sted som, på tross av celebre kunder som Ramones, Sex Pistols, New Order og Pete Doherty, fortsatt vektlegger drop-ins og det spontane ved tatovering. Den virkelige essensen, ifølge Darryl. Et sted som strengt tatt ikke har endret seg siden 60-tallet. Som sier nei til Cameron Diaz om opptatt for helgen. Et sted som Darryl er overbevisst om at også rommer overnaturlige krefter, gjenferder som kludrer med tattoodesign, som fikler med nåla, som skriker fra loftet og går igjen i speilene. Han 22

10/2009

tør ikke lenger sove over på sofaen i sjappa, slik han gjorde i gamledager. ”Fucking haunted man” sier han og ler. Han elsker stedet og det gjør vi også. Nåla summer i bakgrunnen og det lukter true spirit. Våre kleine legemer suger gledelig inn ytterliggere inntrykk mens Darryl snakker lideskapelig om det fruktbare forholdet mellom cutting edge og old school, det sirkulære med trender. Det er London.

”…DRIKKER OPP RESTEN AV PENGENE, AKKURAT NOK TIL BUSSEN FRA TORP…” Ute i regnet, veldig slitne, angrer litt på at vi filmet, spiser lunsj på anbefalt sted av Darryl.

Rimelig og deilig italiensk diner, Falkenberg vurderer tattoo, noe oldschool, Death and Glory. Kjøper altfor mye mat, planlegger kvelden etter bar-anbefalinger, går ut, leter etter batteri til kamera, kommer på at vi ikke har råd, faen, no more film, tar resten på blokka.

Litt redde for å forsove oss, men er nødt til å sjekke ut stedene. Drar til The Ship, møter bartender Duncan. The Ship viser seg å være en av Londons legendariske puber. Sjappa er liten, og ser ut som kahytten til en 400 år gammel sjørøver som har solgt det meste av møblene for å få råd til rom og musikk.

Duncan forteller at pubben har eksistert siden sekstitallet, og ble kjent på grunn av The Marquee Club som lå like ved. Marquee hadde ikke skjenkebevilling de første årene, og artistene som spilte konserter der pleide å komme til The Ship for å drikke før, mellom og etter gigs. Vi får en haug av anbefalinger om steder å besøke, blant de en del steder som skal rives på grunn av den nye toglinja som bygges til OL og vil skjære rett igjennom hele London. Allerede har en av de større musikkscenene blitt revet, The Astoria, og mange andre legender står for fall. Vi drikker

Diamond Jacks

Philippe Dubreuille Italian Diner

opp, går ut, og tar turen til Crobar først, sjappa Duncan fortalte er et av de kulere stedene for afterpartys for band i Sohos rockescene.

Folk, taxier, restauranter, barer, folk, mer folk, se til høyre når du går til venstre, nei vent, Guro finner gravsteinen til The Marquee Club under vinduet til et overdådig nytt spisested.

Vi kneler med flashen, kommer oss til Crobar, drikker opp resten av pengene, akkurat nok til bussen fra Torp, flinke gutter, drar hjem tidlig.

Litt trist stemning, lite hypp på å dra, men Falkenberg må jobbe i morgen. Diskuterer når vi må opp, flyet går ti, mener å huske at toget tok ca 20 min fra Stansted, glemmer å sjekke, legger oss med vekkerklokka på syv.

”ANKOMMER STANSTED, JOGGER HALVHJERTET TIL RYANAIR-DESKEN, GATEN STENGER OM 4 MIN…” TORSDAG, 0700. Våkner i god tid, dusjer, Falkenberg koker te, høytopplesning av nyheter; fotballspiller har laget barnebok om Liverpool, en sanger er ikke gravid likevel, vi kødder rundt, lager sang ”Den Siste Røyken”, en melodramatisk bygdeartists refleksjoner over et one night stand. Glemmer tiden. Guro sier hun må dra for å rekke skolen, vi slår følge. Spaserer til Liverpool Station. Toget er på stasjonen, perfekt. Farvel til vår fantastiske husvert, toget, toseter, en og en halv time til flyet går, dobbeltsjekker muntert med togansatt; ”det tar 20 min, sant?” han ser dumt på oss, ”An hour at least”, vi sjekker klokka, gaten stenger før vi rekker å ankomme.

Falkenberg klikker, Forsberg ler, vurdere å gå av toget, bestemmer oss for å prøve, håpløst, Falkenberg er på telefonen hele turen for å fikse stand in på jobben, Forsberg sover.

Ankommer Stansted, jogger halvhjertet til RyanAir-desken, gaten stenger om 4 min, får

Bakgården til 12 Bar

beskjed om at det bare er å glemme, kan få nye billetter til 100 pund hver – vi har 500 NOK til bussen fra Torp. Faen. Går ut, røyker, logger på nett, pengeoverføring, vet ikke om vi får det inn tidsnok. Ringer Tylden, han ler av oss, skal sjekke ut billetter. Falkenberg sjekker vaktlister for hele Oslo, sjefen er i Tyskland, vi er fortsatt i London, folk har eksamen. Forsberg sjekker med banken, kan ikke garantere overføring. Telefon fra Tylden, nytt fly fra Gatwick kl. 20.00, andre siden av London, 10 timer. Bruker resten av pengene på togbillett til Gatwick via Victoria Station i London. Får beskjed om at toget tar en time derfra til Gatwick. Møter Guro til middag i Chelsea, hun legger ut for maten, vi drikker cider og spiser west end-burger. Falkenberg får bekreftet en stand-in på jobben. Stresser litt for å ha god tid til flyet, tar dobbeldekker til Victoria Station. Vi sees til Guro, toseter, toget til Gatwick tar 20 minutter.

Flyplassen, et hav av tid denne gang, vandrer rundt, ingen penger, flyet blir utsatt, spiller sjakk på macen, sjekker konto, penger er overført. Kjøper cider (fags), go to gate, toseter, Falkenberg møter gamle kjente på flyet, et par i like joggedresser – rosa og lyseblå – track´n´field med doktorgrad. Take off, mørkt ute, turbulens, Forsberg litt roligere; Iggy Pop og Suicide, Falkenberg leser ferdig 120 dager i Sodoma. Gardermoen, studentbillett, flytoget, toseter, nyheter på TV, noen har kjøpt opp noen og andre har solgt andre.

Se intervjuene Hands On London på www.nattogdag.no!

21 FANTASTISKE DESTINASJONER MED RYANAIR FRA OSLO TORP OSLO

GLASGOW (PRESTWICK)

(TORP)

EDINBURGH

DUBLIN LIVERPOOL

BIRMINGHAM

BREMEN

LONDON

DUSSELDORF

(STANSTED)

(Weeze)

FRANKFURT (HAHN)

LODZ KRAKOW

PARIS (BEAUVAIS)

MILAN (BERGAMO)

BOLOGNA GIRONA

MARSEILLE (MP2)

PISA

(BARCELONA)

ALICANTE

ALGHERO

ROME (CIAMPINO)

TRAPANI

DU SLIPPER PARKERINGSPROBLEMER OG LANG VENTETID. DU KOMMER TIL EN MODERNE OG EFFEKTIV FLYPLASS, MED STADIG FLREE REISEMÅL. HUSK AT ALLE NSBS TOG PÅ VESTFOLDBANEN STOPPER NÅ PÅ TORP!

Nordmenn flest gleder seg til juleribbe og shopping, overflod og spenn.

Andre kaster Jesus på bålet og tråler gjennom livet med troløse taktikker.

NATT&DAG guider selvsagt.

ARNFINNS BØFFES TEKST REDAKSJONEN FOTO STEPHEN BUTKUS

N

ATT&DAG vil aldri promotere kriminalitet per se. Så la oss kutte bort alt det overflødige pjattet, all glorifiseringen.

Den jevne yrkeskriminelle lever et liv i konstant paranoia, narkoavhengighet og idioti, en stadig spiral ned i usikkerhet, frykt, irriterende omgangskrets, depresjon og kjedelige, kjedelige monotone rutiner. Men når det er sagt; noen ganger er du hypp på noe du ikke har penger til, eller ikke gidder å betale for, enkelt og greit, som et saftig stykke entrecôte med litt bearnéssaus og et par importøl på en trist søndag. Noen ganger må du ta frem luringen i deg selv, legge opp til en high-five med Mr. Moralisme mens du i siste liten drar hånden kontrollert gjennom sleiken.

NATT&DAG har tatt tak i noen av våre lumske og søte bekjente for å få laget en guide til gratis mat via den syndende surfeturen på helvetes bølger – stjeling.

MENTAL TILSTAND Innstilling er nøkkelen til suksessfull utførelse, bare spør John Arne Riise. Men før noe annet, og for å gjøre én ting klart; den vanlige runden med fyllastjeling på 7/11, som ofte fungerer som en ”gone crazy”-ventil for den hyklerske majoriteten, inngår ikke i guiden.

Men etter mangeårig research ved Kleptouniversitetet har forskere kommet frem til at den ideelle oppskrift for et velutført naskeri simpelthen er tre halvlitere med øl. Akkurat passe fandenivoldsk, sjarmerede nok, samtidig som du er observant, påpasselig og i hvert fall husker guiden. Om du akkurat har røyket en bøtte med lillebror, er all type utagerende aktivitet selvsagt å fraråde. Derimot kan de siste resterende ettervirkningene av pot bidra til den nødvendige selvsikkerhet og beherskelse. Kjemp mot hippiemoralisering og paranoia med aggressiv NWA og gammel Snoop – det gir en ekstra hoodfeeling før du entrer ICA Frogner.

STJEL MED STIL Viktig. Pen og nøytral i tøyet, med riktig fremtoning. Sorry til alle dere tattoo-fantaster eller piercing-junkier, men det er vel ikke første gangen dere føler diskrimineringen på kroppen. Heldigvis kan vi alle hente oss inn; en studie utført ved Mine-erfaringer-så-langti-livet-universitetet underbygger teorien om at nordmenn er verdens minst høflige mennesker. Congratulations til oss. Men dette er nemlig en stor fordel. Hun stakkars studinen i signalgrønn uniform på KIWI, som siden i morges bare har hatt mutte og frekke kunder, lyser opp av glede når du stråler inn ved kassa som en annen happy camper, med Don Juan-smil, rolige bevegelser, øyekontakt og et vennligsinnet ”Takk for det, og ha en strålende dag!” Ikke akkurat kriminell opptreden.

MEDSAMMENSVORNE Ha med deg en venn som ikke er feig, men velkledd, smart og med gode observasjonsevner. Det kommer også godt med i denne sammenheng å utarbeide et varsku. En klassiker er, av en eller annen merkelig grunn, navnet 24

10/2009

”Arnfinn”. Et egennavn er naturlig å rope ut mot noen, samt at Arnfinn er et morsomt navn. Viktig å le når man driver med bøll.

”VIKTIG Å LE NÅR MAN DRIVER MED BØLL.” STATISTIKK OG LOVVERK Statistikken tilsier at sjansen for å bli tatt er én av fem hundre ganger. Så du kan gjøre dette bortimot 499 ganger før du må avblåse, skaffe deg en godt betalt jobb gi opp den håpløse kunstnerkarrieren. Dette fører oss videre til loven. Hva som faktisk skjer hvis du skulle bli tatt. Horror, terror, død og fordervelse. Med andre ord: du signerer en anmeldelse, for deretter å få en henleggelse per post en uke senere. Ikke akkurat three strikes and you’re out for livstid, slik som i Amerika. Men veldig, veldig flaut.

Ok, nok om forberedelsene. Du er pumpa, du er klar. Du ser for deg Al Pacino og Val Kilmer lade om maskingeværene og plaffe ned politimenn Heat-style mens du tusler bortover de regnvåte og stille oslogatene.

Nå skal det hele gå ned. Du nærmer deg butikken.

POSETRIKSET Like klassisk som karamellsaus på karamellpudding, er det famøse posetrikset. Finn en pose, ikke for stor, men heller ikke for liten, solid plastikk og ikke transparent. En viss videokjede som rimer på Radio Nova har for øvrig de ideelle posene. Så da vet du det.

Brett deretter sammen en avis, NATT&DAG er optimal, og legg denne i bunnen av posen. På denne måten holder posen seg fast og tung, og du skaper en illusjon om at du allerede har handlet et annet sted. Dropp varer ned i posen.

KASINOTRIKSET Kasinotrikset? Ja, det heter faktisk det. Stammer fra det ville vesten, da cowboyer stjal sjetonger fra kasinoene. Den som ikke lærer av historien er en ussel taper, sa Machiavelli før han rundlurte renessansen og inspirerte kynikere gjennom hele verdenshistorien, helt opp til 50 Cent. Ta to av samme produkt i én og samme bevegelse, se deg rundt, smyg så én av de ned i jakkelommen, vent cirka 30 sekunder og legg det gjenværende produktet tilbake på plass i en slags angerhandling.

Husk angeruttrykket: dra litt på munnviken, flakke litt med øynene. Du er skuespiller og skal levere mimikken som følger; hadde visst ikke så lyst på Hobby-sjokolade allikevel jeg, he

he. Dette trikset fungerer åpenbart bare med små produkter, eksempelvis kosmetikk og sjokolade.

Det er selvfølgelig også mange andre triks: som sekketrikset (selvforklarende, men en større og mer omfattende operasjon, og husk at du trenger stakeouts. Arnfinn!

Arnfinn!), boxertrikset (ikke putt varen i selve boxer’n, men plasser den mellom boxer og belte, perfekt for en pakke entrecôte, for eksempel), baklommen, jakkeermet etc.

BARE DET BESTE TIL DEN SMUKKE… …eller bare det beste når faktisk gratis. Det er en selvfølge, men dog en viktig påminnelse. Hvorfor skal du fylle opp lommene med binders når smaragden ligger ved siden av? Du tråler rundt i alt-er-gratis-land, Kyrre in Wonderland, ingen grunn til å rote tankene rundt i alt det konvensjonelle. Endelig kan du teste ut den parmaskinken du alltid har hatt lyst på, gode oster, fenalår, bestill en hummer fra fiskedisken og vips ned i sekken, utsøkt laks, gode biffer, og en Heineken-sixpack.

Nam. Bonustips 1: Utenfor butikkene bugner det som regel med friske grønnsaker og frukt.

Spesielt om sommeren er det beleilig å ta med seg en kurv med jordbær, kanskje noen deilige blåbær til Crémant-flaska i parken?

Se deg litt rundt, ta det du vil ha ubekymret under armen og lat som du fortsetter å kikke på varene. Auberginen er kul. Deretter er det bare å tusle rolig av gårde straks du skjønner at du er alene – med varen trygt under armen.

Bonustips 2: Før i tiden kunne man også ved hjelp av et par lette avledningsmanøver ta med seg en pakke sigaretter bare ved å strekke hånden opp ved kassen for så å runde av med et par kjappe napp ut av sigarettskapet.

Men siden praksisen i dag er å plassere dem bak kassen, kan du alltids ta en überfrekkas (anbefales langt mer enn tre halvlitere) ved å be om to ganger 40 sigg, få de servert på disken, ta dem og så ta beina fatt. Gjør deg klar for en lang løpetur. Tenk på fluktrute.

LÆR DEG RUTINER, OG PLOTT UT HVEM SOM GIR MEST FAEN Alle som jobber i butikk og ikke er sjef, kunne ikke brydd seg mindre om hva som skjer med butikken. ”Håper ikke Norgesgruppen taper penger! Jeg får ikke sove om natten!”

Og noen gir faktisk totalt faen, i den definitive betydningen av ordet. Det er altså en stor fordel (hvis du har tålmodigheten til det) å følge med på hvem, altså hvilken type person, som er i butikken på hvilke dager og til hvilke tider av døgnet. Jobber de to nittenåringene som alltid er oppslukt i samtaler om fest og gutter hver onsdag kveld? Bingo. Mister lonelyguy med nesa godt plantet i tegneseriene har siste vakt på fredager? Perfekt. Den jevne innvandrer er en lugn kar, kjør på, men noen av dem har et overdrevent og romantisert forhold til BizzzNizzz, og tar jobben en smule for seriøst. Så pass på. Sånn generelt anbefales det å dra cirka en time/halvtimes tid før stengetid. De ansatte er på dette tidspunkt få i antall, trøtte, lei, samtidig som i hvert fall én av dem er opptatt med stengerutiner. Dette er ikke sjakk, men dog ikke langt unna. Kanskje backgammon.

”DETTE ER IKKE SJAKK, MEN DOG IKKE LANGT UNNA. KANSKJE BACKGAMMON.” MEN HVA HVIS JEG BLIR OPPDAGET? Hold deg for all del veldig rolig nå; og fortsett faktisk med det du holder på med. Ja, akkurat det. Enhver brå bevegelse og et hvert tegn på angst eller nervøsitet er avslørende. Du vil ikke tro hvor oppslukt folk er i sine egne tanker. Så lenge du ikke frembringer en situasjon som fucker med deres virkelighet – som akkurat nå er innstilt på kjapp-shopping – går dette veldig fint. Avslutt med et par vennligsinnede høflighetsfraser når personen går forbi: ”Oi, beklager, står jeg i veien, ville du forbi?”, eller med et påtatt oppgitt smil: ”Heh, er så lei denne sekken, glidelåsen har visst kilt seg fast, igjen”.

SKOLE Følg deretter avslappet med på personen mens denne navigerer seg rundt i butikken, du må bare være sikker på at hun/han ikke forsto hva de nettopp så. Null oppfølging av denne situasjonen kan åpenbart få fatale konsekvenser. Hvis en av de ansatte skulle ta deg på fersken i din ugjerning, er det bare å si beklager, mens du legger tilbake gjenstanden og forlater stedet umiddelbart. Ikke svar på noen av spørsmålene eller reprimandene, bare gå. Og føl flauheten/adrenalinet sitre nedover ryggraden. Som med en norsk kriminalfilm, bare uten adrenalinet.

ALARMER De kan tas av – som et klistremerke – hvis nødvendig. Befinner seg som regel på baksiden av emballasjen. Finnes vanligvis på de aller dyreste kjøttvarene. Og hvis alarmene mot formodning skulle gå av, er det faktisk ikke så pes som du skulle tro. Bare hold roen, ikke se deg tilbake, men spaser ut som om det ikke gjaldt deg. Hvis noe skulle rope, snu hodet 180, smil og finn på noe tull om at mobilen din tidligere har utløst alarmer mens du forsetter spaserturen – rolig – ut av butikken.

Det skal understrekes at denne teknikken krever frekkhet av en annen dimensjon og to lastebilder som frakter ballene dine hjem til heimen. Hva er tilsvarende uttrykk for jenter?

Som frakter klitten, vaginaballer? Sorry, men altså tilsvarende for jenter. Husk uansett å tipse lastebilsjåførene for ekstra tung last.

”HERREGUD, NOEN SJANSER MÅ DU TA, PINGLE.” KAMERA Så å si ingen ser på dem, noen gang. Det gjøres bare hvis du ser ut som en a) junkie, b) østeuropeer/sigøyner eller c) ungdom med faen i blikket. Så ikke vær noen av de. Du kan enkelt og greit ignorere kameraene. Herregud, noen sjanser må du ta, pingle.

HVORDAN KOMME SEG UT, OPPFØRSEL I KASSEN Først og fremst; ikke begå nybegynnerfeil som skjelving i stemme og på hånd. Du er ikke akkurat på vei gjennom tollen i Bogota med tre sykkelslanger festet om livet. Ifølge norsk lov er du heller ikke butikktyv hvis du stjeler INNE i selve butikken, men bare hvis du blitt tatt UTENFOR kassen/butikken. Dette gir deg et siste stikk og et trumfkort dyppet i gull all together. Om du ser noen av de ansatte bevege seg mistenkelig mot utgangen, eller generelt får negative vibber, er det bare abort mission og sette varene tilbake. Den allerede nevnte flauheten vil igjen prikke deg på ryggen og spørre deg om hva faen du holder på med. [amerikansk-italiensk mafiastemme] I did nooothing…

Gratulerer, du er nå en TYV :)

10/2009

25

”DA VIL JEG AT HÅNDEN MIN SKAL HA VÆRT PÅ DEM ALLE SAMMEN OGSÅ!”

MADE IN OSLO Det er en kjensgjerning: De fleste av oss er mye flinkere til å kjøpe ting enn vi er til å lage dem. Naturlig nok. For hvis en medioker, gjennomsubsidiert gulost koster åtti spenn på Rema, hva vil vel ikke prisen på mer sofistikerte hjemmevarer være? Dessuten: Hvorfor bruke tusenvis av kroner på en sekkekjole med potettrykk fra Høvikodden når vi får fransk skreddersøm til samme prisen på Avenue George V? Nok fordommer! NATT&DAG er stolte av å gi dere produkter som er tenkt og tegnet, skrudd sammen og solgt.

Her i byen vår. Som en hyllest til dem som viser at det går an. Og til inspirasjon for resten av oss!

TEKST: GAUTE BROCMANN / FOTO: ANTON SOGGIU

Navn: Cecilie Melli Yrke: Klesdesigner og modellør Produksjonssted: Thereses Gate 32 Produkt: Kjoler, brudekjoler og bijouteri.

Pris: Kjoler fra 2500,- og oppover.

Tilbehør fra 200,www.ceciliemelli.com Hvordan endte du her?

– Jeg har realisert min drøm om å være klesdesigner! Først gikk jeg to år på Esmod i Oslo, så ett i Paris. Og så kom jeg tilbake til Oslo, det er fem år siden. Og følte at jeg måtte gjøre noe.

26

10/2009

Og hva er det egentlig du gjør?

– Jeg har spesialisert meg på kjoledesign, det er det folk legger ekstra penger i. Modellene jeg har designet henger her i butikken.

Så kommer folk og får prøvd dem og tatt mål. Samtidig som de kan komme med ønsker og forslag til små endringer. Dessuten har vi mange småting og tilbehør. Og selv om jeg har en nettbutikk, kommer folk valfartende fra land og strand hertil!

Hvordan går det, da?

– Jeg tok over disse lokale i fjor, midt under krisa. Og var litt nervøs. Men det har gått bare bra. Nå vurderer jeg å leie etasjen over

her også; ha butikk her nede og produsere oppe. Jeg har ni stykker som syr for meg, og det hadde vært fint med mer plass. Målet er å ta over hele gården og ha én stor, rosafarget fasade!

Hvem er kundene dine?

– Folk som er glad i å pynte seg! Det gjelder ungdom fra konfirmasjonsalder til folk på syttifem. Og ikke bare folk fra Oslo. For de som skal ha brudekjole, avtaler vi ofte at de kan komme inn og ta mål fredag morgen, så får de en helg i Oslo.

Hva er det beste med å arbeide lokalt?

– Mange tenker at det er lite lønnsomt å

jobbe på denne måten, at det på papiret er billigere å produsere ute. Men jeg synes det er tryggere å gjøre alt her. Jeg har prøvd å designe her og så sende til Portugal for å få det sydd. Men da det kom tilbake, lignet det ikke så mye på den kjolen jeg tegnet. Da er det bedre å bruke hundre kroner ekstra her hjemme. Dessuten er det dette med direkte feedback. ”Hva hadde det blitt hvis du hadde fått bestemme?”, spør jeg. Og så får jeg en direkte markedsanalyse der og da. Også står navnet mitt på alle klærne – og da vil jeg at hånden min skal ha vært på dem alle sammen også!

Vi har løsningen for handleglade nisser med slunken lommebok Hos Manpower kan du jobbe når du vil, hvor du vil og med hva du vil – så slipper du å spise grøt helt til påske. www.manpower.no

Manpower Communication_1209

På Raus julenisse? jakt?

”SKOGMOTIVET ER LIKE PRAKTISK SOM ESTETISK MOTIVERT.”

Navn: Cathrine Kullberg Yrke: Lampedesigner og -produsent med eget label: Cathrine Kullberg Lighting Produksjonssted: Cort Adelers gate 33 Produkt: Lampe/Norwegian Forest Pris: 3600,- for liten pendel, 4600,bordlampe, 4800,- for stor pendel www.cathrinekullberg.com

”FY SØREN! HUSFLIDEN ER DET TØFFESTE SOM FINNES!” Hvordan endte du opp her?

– Jeg er egentlig utdannet i statsvitenskap – med visuell profilering i staten som 28

10/2009

tema. Den fødte kulturbyråkrat. Men så har jeg alltid sittet og fiklet med lamper på en sikkert helt ulovlig hjemmebasis. Og så tok jeg en MA i design på Central St. Martins og var ferdig der i 2000, og kom etter hvert hjem fra London med et ønske om å lage noe selv.

Og dette noe ble Norwegian Forest.

Hvordan gjør du det?

– Jeg ville ha et produkt jeg kunne følge fra A til Å. Det var viktig for meg å sette opp en produksjon som passet de økonomiske forutsetningene. Så måtte jeg lære meg tegneprogram (illustrator) og tegne ut motivene. Skog-motivet er like praktisk som estetisk motivert. Så får jeg finér produsert i Italia sendt hit, og så går det rett videre til

laserkutting. Før jeg monterer dem selv her i studioet. Jeg får forresten hjelp til dette av en assistent, en netthendt jente som heter Ida. Hvordan er det å leve av dette?

– Dette er tredje året jeg holder på, og de siste to-tre månedene har det skjedd veldig mye bra. Jeg er nå oppe i den omsetningen jeg må ha – og litt til. Og jeg selger nå i Hong Kong, California, Moskva og Europa. I tillegg til Norge, da, som fortsatt er hovedmarkedet.

Hvem er det som kjøper her, da?

– Det er så morsomt, forleden var det en sånn skikkelig bondekone som ville ha en til våningshuset sitt. Og her snakker vi skikkelig bondegård. Men mest er det nok yngre folk som leser designblader. Her i byen selges

lampene blant annet på Pur norsk og Illum.

Ellers i Norge er det også en del Husflidbutikker, under paraplyen ”Ny Flid”. Folk sier at dette kan kompromittere brændet. Men fy søren! Husfliden er det tøffeste som finnes!

Hva er det beste med å arbeide lokalt?

– Produksjon i Norge er dyrt, en skikkelig utfordring. Nå strever jeg med å få tid til å få ut en ny lampekolleksjon... men jeg ønsker fortsatt å holde styr på produksjonsprosessen, finne nye materialer, rare fabrikker og verksteder i småhjørner av Norge og Sverige.

Det er halve moroa. Men det kan bli vel mye å holde styr på – vi har en heis som ikke virker her.

Alpinsenter

KJØP HEISKORT ONLINE!

1

Gå inn på www.hafjell.no/lade

2

Nyhete

r 2010 Ny heis , lengre åpnings ny par tider, k og fle re snøk anoner .

Legg inn nødvendig data

3

Heiskortet er klart til bruk i Hafjell

Gode opplevelser sammen!

Melding til alle MP3-lyttere:

Ørene dine blir slitne de også. Over tid risikerer du øresus og permanent skade på hørselen dersom volumet er for høyt og pausene for få. Øresus og nedsatt hørsel kan drive deg til vannvidd.

Ta til vettet. Demp lyden og ta deg minst noen minutters pause hver time!

Vinn støyreduserende headsett fra Skullcandy på demplyden.no

Hørselshemmedes Landsforbunds Ungdom (HLFU)

SKRU NED LYDEN … TA VARE PÅ HØRSELEN DIN … UNNGÅ MISFORSTÅELSER

”AV TREHUNDREDE ARBEIDSTIMER ER KANSKJE TRE AV DEM MED MASKINER.”

Navn: Jacob von der Lippe Yrke: Fiolinbygger Produksjonssted: Thereses Gate 5 Produkt: Fiolin, bratsj og cello Pris: Ca. 110.000 for en fiolin www.vonderlippe.com Hvordan endte du her?

– Jeg har spilt cello siden jeg var åtte.

Siste året på videregående på Steinerskolen hjemme i Tønsberg hadde jeg et valgfritt helårsprosjekt. Jeg bestemte meg for å bygge min egen cello. Så ble jeg bitt av basillen. Og dro til Cremona i Italia, til kilden, kan man si, med verdens fremste fagmiljø. Tre og et halvt år på skole pluss halvannet i lære. Så dro jeg

hjem, det var i 2000. Fant disse lokalene. Og har vært her siden!

Og hva er det egentlig du gjør her?

– Jeg bygger i all hovedsak instrumenter, mest fioliner, men også celloer og bratsjer. 90 prosent av tiden går til det. I tillegg gjør jeg ettersyn av instrumentsamlingen til Dextra Musica. Instrumentene bygger jeg helt fra bunnen av. Fra å plukke ut materialer til å bestemme meg for en modell til den endelige utformingen og lakkeringen. Og det er håndverk; av trehundrede arbeidstimer er kanskje tre av dem med maskiner.

Hvordan går det, da?

– Det går bra! Jeg har masse å gjøre og venteliste på et år. Det er stor etterspørsel, og

det interessante er at jeg nok ikke kunne jobbet slik på 60-tallet. Interessen er på vei opp, og ikke bare her. I Cremona for 30 år siden, var det bare et par verksteder. I dag er det over hundrede. Fordi folk setter pris på denne måten å arbeide på. Men også fordi gamle instrumenter har blitt uoppnåelig dyre for de aller fleste, en million er ikke lenger nok.

Hvem er det som kommer til deg?

– Solister, orkestermusikere og mye musikkstudenter. De som har et reelt behov eller kanskje vil ha et instrument i tillegg til det de allerede har. Folk begynner kanskje på musikkhøyskolen med det instrumentet de har hatt siden de var fjorten år. Og så har de en voldsom utvikling i løpet av få år, og er

nødt til å oppgradere. Markedet er fortsatt først og fremst i Norge. Jeg hadde trodd at det skulle mettes fort, slik at jeg måtte utvide til Danmark og Sverige ganske fort. Men nå har det gått ti år, og det har ikke skjedd.

Hva er det beste med å arbeide lokalt på denne måten?

– Jeg liker å være inne i prosessen hele veien fra A til Å. Fra utvelgelse av materiale, og helt til finishen. Da er det ingen andre å skylde på. Det er klart det krever mye selvdisiplin. Man er sin egen lykkes smed – på godt og vondt.

10/2009

31

Navn: Jo Espen Bjerke Yrke: Industridesigner Produksjonssted: Spireaveien 6 Produkt: Buddy Elbil Pris: fra 145.000,www.buddybil.no Hvordan ble du bildesigner?

– Jeg tok min master på AHO i 2004; et prosjekt i samarbeid med Think. Bildesign i Norge er jo ganske begrenset, så etter utdannelsen tok jeg kontakt med Peter Skram, dette var mens de holdt på med å omarbeide Kewet’en. De trengte folk til det – og så ble jeg med videre på å designe Buddy’en som er arvtageren.

”VI KALLER DEN EN ”VENNLIG NABOLAGSBØLLE”.”

”GREI, MEN MED GUTS!”

32

10/2009

Hva er det egentlig din rolle i denne prosessen?

– Design og utvikling av kjøretøyet Buddy.

Fra skisse til ferdig produkt. Dette er jo et omfangsrikt felt, som ikke bare handler om formgivning, men også ting som teknisk forståelse og materialekunnskap. Vi er tretti stykker som jobber her, og bilen tegnes, utvikles og skrus sammen her oppe på Økern.

Nå har vi laget en Buddy som er litt tøffere.

Vi kaller den en ”vennlig nabolagsbølle”. Grei, men med guts!

Hvordan går det å få solgt Buddy’en, da?

– Det går veldig bra! Nå har vi drevet med overskudd i flere år. Vi er en veldig jordfestet bedrift og prøver ikke å love for mye – men holde det vi lover. Nå bygger vi om fabrikken for å produsere den nye modellen og øke produksjonen fra maks 220 biler i året til minst tusen. En klar industrialisering av det som før var en veldig håndverksmessig prosess.

Hvem er det som kjøper en Buddy?

– For det første er dette en Oslo-bil. Og av de ca. 800 bilene som er ute i Norge, er ca.

5-600 her i byen. Ca. 70 prosent av kundene er private, mange av disse er småbarnsfamilier, ofte fra Ullevål, Nordberg eller Grefsen.

Resten går stort sett til bedriftskunder. Og noe firmaprofilering.

Hva er det beste med å arbeide lokalt på denne måten?

– Vi liker bytilhørigheten! Og kommer til å holde til Oslo så lenge vi kan. Det er mulig vi bygger en satellitt et annet sted, men det vil uansett være produksjon på Økern. Det er viktig å være nær kundene. Å ha en tett dialog. Kontakten med markedet er veldig viktig for oss.

Gledelig Jul OPPTIL 90% RABATT!

OVER 22 000 TITLER PÅ LAGER! FRI FRAKT PÅ ORDRE OVER 248,ALT PÅ LAGER EKSPEDERES SAMME DAG JULEGAVETIPS! Kjøp julegavene nå og utsett betalingen til 21. januar - rente og gebyrfritt.

Velg betalingsutsettelse i “kassen”. Flere tusen tilbudsbøker med opptil 90% rabatt. Se våre kataloger og lagersalg på nett. Se flere gavetips på nettsidene!

STUDENTER! Kjøp lærebøkene for neste semester nå og utsett betalingen til 21. januar rente- og gebyrfritt. Du kan også velge vår rente- og gebyrfrie avbetaling fra kr 200,- pr. måned (gjelder ordre over kr 750,-). Mange av våre lærebøker har ekstra rabatter - se etter tilbudsprisene.

www.haugenbok.no HAUGEN BOK - POSTBOKS 175 - 6101 VOLDA - EPOST@HAUGENBOK.NO - TLF 70 07 45 00

AND WHAT COSTUME SHALL THE POOR GIRL WEAR TO ALL TOMORROW’S PARTIES? A HAND-ME-DOWN DRESS FROM WHO KNOWS WHERE TO ALL TOMORROW’S PARTIES. AND WHAT SHALL SHE DO AND WHERE WILL SHE GO WHEN MIDNIGHT COMES AROUND? SHE’LL TURN ONCE MORE TO SUNDAY’S CLOWN AND CRY BEHIND THE DOOR. AND WHAT COSTUME SHALL THE POOR GIRL WEAR TO ALL TOMORROW’S PARTIES? FOR THURSDAY’S CHILD IS SUNDAY’S CLOWN FOR WHOM NONE WILL GO MOURNING. A BLACKENED SHROUD, A HANDME-DOWN GOWN OF RAGS AND SILKS - A COSTUME FIT FOR ONE WHO SITS AND CRIES FOR ALL TOMORROW’S PARTIES. Foto Jørgen Gomnæs Mote Lars Kristian Midtsjø Hår Eirik Thorsen Sminke Miriam Robstad Fotoassistent Sunniva Munkelien Moteassistent Anita Kristic Modell Oda Marie / Heartbreak Retusj Morph Takk til Nils og Steffen

34

10/2009

Dekonstruert genser / Stylistens egen Bukse fra Acne Boots fra Dolce Gabbanna / MA Vintage

10/2009

35

Skinnjakke fra Acne

36

10/2009

Skinnjakke fra Rick Owens

38

10/2009

Bluse fra Kristoffer Kongshaug / Voga Dekonstruert bukse / Stylistens egen Sko / Givenchy / Studio G 12

10/2009

39

Stortingsgaten 14/0161 Oslo Telefon: 22 86 24 00

...?

Det er mange ting du kan bekymre deg over HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE

Norges største formidler av hybler og bofelleskap

Dekonstruert t-skjorte / Stylistens egen Skinnbukse fra Balenciaga / MA Vest

10/2009

43

Dekonstruert vest / Stylistens egen Topp fra Margiela S/ S 03 / MA Vintage Skinnbukse fra Balenciaga / MA Vest

44

10/2009

Bluse fra Kristoffer Kongshaug / Voga Dekonstruert bukse / Stylistens egen Strømpebukse fra Wolford Sko fra Hope

10/2009

45

Det er mange faktorer som utgjør et godt magasin; riktig tidsånd, nyhetsverdien av innholdet, inspirerende moteserier, gode fotografier og sist men ikke minst et godt tekstuelt innhold. I et mylder av motemagasiner fra verden rundt om, er det bladene som leverer godt skrevet og opplysende tekster som skiller seg ut. Det er faktisk ikke så mange blader jeg vil ta med meg på toalettet for å lese 4-sider om en kunstkurator eller en vinsamler. ”Man About Town” forfører meg inn til toalettet, opplyser meg, og ikke minst; Gir meg en følelse av at mote ikke bare er digge damer, trender eller kjøp og salg av bomull sydd opp i Asia et sted.

Men heller river ned myten om at motefolk er helt tjukke i huet, og bygger opp om at man holder på med en kulturelt interessant kommersiell kunstsjanger på lik linje med andre kommersielle kunstsjangere.

Nå kan man endelig få tak på ”Man about town” i norske bladkiosker. Månedens magasin er en gammel klassiker som ble startet opp av den gamle redaktøren av verdens mest siterte magasin ” Tailor & Cutter”, pioneren John Taylor i 1952, som et prosjekt der han kunne skrive om egne interesser av drøye viner, vakre kvinner og gourmetmat. Og var det første magasinet som startet distrubisjon til andre utsalgsteder enn bare den konvensjonelle bladkiosken. En ung manns drøm, som døde i 1968.

I 2007 gjenopplivet de svenske reklame-mogulene Erik Torstensson og Jens Grede fra Saturday den gamle klassiske 60-talls konservative stilen, som hyller de flinkeste fotografer, stylister og skribenter innen i verden. I kollofonen finner du kjente navn som Mattias karlsson (Acne Paper), Sarah Richardson (iD), Camilla Åkrans, Sølve Sundsbø og Hedi Slimane som tolker samtiden.

I dette femte nummeret av Man About Town kan du få med deg et portrett av den nye britiske musikkhåpet Paul Weller (som også pryder forsiden). En 8-siders case study av historiske øyblikk av kjente menn som har bikka over (Winnebago man, Mike Tyson, Michael Richards, Hunter S. Thompson, Robert Downey JR). Og en et langt portrett av Terry Gilliam i forbindelse av hans nyeste film ” The Imaginarium of Doctor Parnassus”.

7 1 MOTE

Fottøy til herre kan være en vanskelig affære.

Spesielt i vintersesong, da det setter høyere krav til kvalitet på produktet så vel som lommaboka til konsumenten, og ikke minst designet bak merkevaren. Hvor ofte har du ikke holdt et par vinterboots i hånda, og lurt på om designeren bare la til ubrukelige grelle detaljer for å gi deg følelsen av at du ikke hadde råd til de litt dyrere modellene som så helt normale ut? Er dette noe de gjør med vilje? Var det egentlig slik at designeren laget helt fine og funksjonelle boots helt fram til han i markedsavdelingen kom bort og fortalte at : ”hvis du skal se normal ut i fottøy om vinteren så skal du betale for det! Disse skal koste 1000 ,- i butikken og da trenger vi en glidelås på skeiva, slik at vi kan selge de som ser normale ut til 4000,-. Det står i markedsplanen vår at vi skal drite ut de som ikke klarer å hoste opp skikkelige penger til bootsa sine. Ikke la meg minne deg på det igjen!”.

Så om verken du eller faren din har begynt å tjene pappapenger enda, så er du egentlig litt dårlig stilt; Lange, spisse og smale tupper, assymetriske glidelåser utført i beige møkkete skinn med frynsedetaljer. En spitzy skjebne med utseende som en dansk popstjerne.

Acne har levert veldig gode sko-kolleksjoner i flere sesonger på rad, og har løftet merkets følelse av nyskapning ved hjelp av skokolleksjonene sine. Månedens plagg er noe så klassisk som et par Acne Rocky Boots. Inspirert den gamle workwear rocky bootsen, med sine kraftige såler og tungt lær, har Acne lagt til detaljer som voksede lisser og monokrome sømmer. Det koster 2600,- å se ut som en helt streit, maskulin arbeidskar.

Månedens plagg er å finne på Sole Service, Tatler eller ditt lokale Acne Studio.

1 1

I tider under økonomiske dårlige kår og/eller politisk misnøye kan man se en visuell avmakt, slik man så under 68´er revolusjonen eller tidlig 90-talls grunge. Misnøyet, og av avstanden mellom makt/avmakt ble så stor at det ikke lenger var behov for å late som om du prøvde å tilhøre de etablerte i samfunnet. Og slik vokste visuelle manifester frem; lacoste cardiganen din var lite verdt om den ikke var opprevet eller dekonstruert, militæreffekter ble hentet frem, DIY estetikken og naglene og læret fra den sjokkerende sadoscena ble tatt ut på gateplan. Multiplusert med en ny musikkscene fikk vi en ny subkultur; Grunge.

Månedens inspirasjon har på mange måter blitt et like stort motehistorisk fenomen som et musikalsk fenomen pga en veldig tydelig visuelt uttrykk, og blitt melket av moteindustrien for alt den var verdt.

Designere som Helmut Lang, Martin Margiela, Ann Demeulemeester har alltid vært inspirert om ikke basert kolleksjonene sine på grungens dekonstruksjon. Velkommen tilbake.

Den gamle vokalisten i Sonic Youth har akkurat skrevet en bok om fødselen og døden Grunge-bevegelsen fra Seattle på sent 80/tidlig 90-tall i samarbeid med fotografen Michael Lavine. En stilguide innen dekonstruksjon og punken/grungens estetikk.

3 1

Månedens fotografi er hentet fra en av de mange nekrologene skrevet om Daul Kim etter hennes død på internett. En skjebne som skulle vise seg å bli et selvmord i en alder v 17 år, fra et hotellrom i Paris under arbeidet

1 4

med Moschino sin kommende kampanje, som av gode grunner har blitt kanselert. På dette bildet ser du Daul i moteserien ” Thunder In God’s Country!” fra Zoo Magazine. Fotografiet er tatt av Philip Gay og styling av Lotta Aspenberg. Daul Kim R.I.P.

Foruten å være Courtney Love sin personlige stylist, konsulent for Givenchy, stylist for Hermes, Raf Simons og Rick Owens, er Panos Yiapanis en av viktigste menneskene i motebransjen, og månedens ikon. Med en veldig tydelig stil, der han mye med lag på lag, dekonstruksjon, militærplagg, metaller og DIY estetikk, er Panos en inspirasjon for alle som har savnet det harde tunge uttrykket i motebildet. Et uttrykk som Panos Yiapanis har jobbet siden han var moteredaktør i ”The face” på midten av 2000-tallet, som han har tatt videre gjennom innflytelsesrike magasiner som iD, Arena Homme plus, AnOther Man, Pop, Dutch, Vman og Vouge Italia.

Panos Yiapanis, det usynelige ikonet bak tidens ånd.

1 5

Moteindustrien er verdens syvende største kommersielle industri. Den er kommersiell fra første til siste ledd. Enten man fotograferer en moteserie, går på en catwalk, eller skriver en doktorgrad om mote og etikk er det til syvende og sist basert på at varer produseres og flyttes gjennom en butikk og hjem til en konsument. Så hva fikk forfatteren Gavin James Bower til å jobbe gratis for det livsstilsmagasinet Dazed & Confused? Moteindustriens uendelige lange fortelling om et glamourøst liv med vakre mennesker i vakre omgivelser har trollbundet mange skjebner.

I månedens lesning, kan du i den korte romanen ” Dazed & Aroused’, lese om protagonisten Alex som tar oss inn i livet til en manlig modell ute på eventyr.

En ung hedonistisk hipsters store guttedrøm, som også har et underliggende kritisk blikk på denne enorme industrien.

Romanen kom ut to år etter at forfatteren Gavin James Bower ble plassert på et fotoopptak istedenfor i redaksjonen til livsstilsmagasinet Dazed & Confused, og fortsatte en modellkarriere som er mye av researchmatrialet til denne romanen. Som er å finne hos din lokale bokhandler.

6 1

Jeg kjenner ingen som ville valgt å kalle seg en mann. En mann har hus, kone, bil, større lån, mindre fritid, færre venner, bor i forstaden, spiser familiedeig med spagetti og ketsjup, har forpliktelser, ansvar og heter visstnok Jan Johansen. Og det er ingenting glamourøst med Jan Johansen, egenanalyse viser at det kun er tegn til livsglede 6 ganger i året. Altså annenhver måned. Livet som gutt derimot, er veldig bra! En gutt har ingen forpliktelser, mange venner, masse fritid, en lys fremtid og dyrker ingen andre enn seg selv. Og da er det ikke så veldig rart at herremoten til stadighet higer etter guttens identitet. Gutten viser tegn til nyskjerrighet og livsglede konstant, det er ikke rart at jeg ikke kjenner noen menn.

Pradas kampanjer er av de som har melket aller mest av ”gutten”, som ved forrige kampanje for parfymen Prada Amber Homme, brukte tvillingsønnene til The Clash bassist, Paul Simonon fotografert

2 1

46

10/2009

i guttegarderoben. Og skapte med dette en diskusjon rundt lolito´n, kroppfikseringen av ”mannen” og visualiseringen av den pedofiles tankegods. I den nye kampanjen til Prada A/W 09 tar fotograf (og tidligere sjefsdesigner for Dior Homme) gutte-estetikken videre fra der den slapp, ut av guttegarderoben og inn i pappas dress. Ingenting gir meg så mye assoissasjon til en gutt, som nyskjemet hår, og en litt for stor dress.

Månedens kampanje består av 5 unge ukjente gutter med litt ukonvensjonelle ansiktstrekk i interessante posituer/formasjoner, som har blitt til noen vakre bilder som forsterker drømmen om et liv som evig gutt.

Etter siste sjekk på internettforaer har diskusjonen vendt om til en jakt på hvem disse uproffesjonelle modellene egentlig er og hvor de kommer fra. Som vanlig går gjetningen mot øst-europa. All oppmerksomhet er god oppmerksomhet sies det.

Månedens butikk har levert varer på et høyt nivå i flere år, og har med lokalene i Proffesor Dahlsgate, fått et plass som gjenspeiler innholdet..Voga huser nye installasjoner annenhver måned., og har blitt til en norsk instutisjon som også høster forbauselse og gode ord når de utenladske merkevarene kommer på besøk . Siste rykte var at kanadiske Elle skal gjøre en reportasje om butikken.

Du kan finne varer fra større og mindre internasjonale designere til et oppdatert publikum.

Månedens butikk har akkurat fått inn plagg fra Kristoffer Kongshaug, deriblant en liten serie av bluser i tovet ull til dame som gir håndtverk, klassisk skjønnhet og innovasjon en ny betydning.

Nyheter fra herrelinja til Ann Demeulemeester og dameklær fra Yigal Azrouel, Barbara Bui, Helmut Lang og Dries Van Noten er å finne i butikken denne måneden. Ellers huser de faste leveranser fra merkevarer som Alexander Wang, Anna Sui, Vivienne Westwood og John Galliano.

Denne månedens arbeider er laget av Nicolai Schaanning Larsen og kan oppleves i sidegaten fra Bogstadveien, til Professor Dahls gate 5.

1 8

MOTE: LARS KRISTIAN MIDTSJØ

Oh God!!

I need a new outfIt!!

% 0 -5

R E S N E G E T T E H I R F G L PÅ VA V JEANS TIL ORDINÆRPRIS. R E B M E S E ER HELE D

VED KJØP A

GJELD

Suspicious Christmas Grensen 17, 0159 Oslo Tlf: 22 41 05 68 // Prof.Dahlsgate 3, inngang i Holtegata, 0355 Oslo Tlf: 22 60 43 80

KJØPER DU SOFA,

GIR VI DEG

FATBOY!

Og en kasse juleøl

SofaSoGood.no

IDA, 24 ÅR Student på Café Sør – PC.

ANDERS, 24 ÅR Farmasøyt på Café Sør – Forlovelsesring.

MONA, 25 ÅR Kontormedarbeider på Café Sør – MacBook Pro.

SIRI, 25 ÅR Student på Café Sør – Canon kamera

JESSICA, 22 ÅR Veterinærassistent på Café Sør – En båt för 75.000,- i våras.

HELEN, 23 ÅR Resepsjonist på Café Sør – Sofagruppe.

ALEX, 31 ÅR IT-instruktør på Café Sør – A round of drinks in Oslo.

KRISTIAN, 28 ÅR Ingeniør på Hell’s Kitchen – Leilighet.

HVA ER DET DYRESTE DU HAR KJØPT NOEN GANG?

AV: RUT HELEN GJÆVERT

MARI, 28 ÅR Jurist på Hell’s Kitchen – Voksenjakke.

KJETIL, 36 ÅR Innkjøper på Hell’s Kitchen – Leilighet på Carl Berner.

MORTEN, 34 ÅR Lærer på Robinet – Trommesett.

TERJE, 32 ÅR Tv-produsent på Robinet – Leilighet på Bjølsen.

ESPEN, 39 ÅR Freelance lystekniker på Robinet – En Honda Zumer.

TOR IVAR, 22 ÅR Student på Robinet – En amerikansk Fender Stratocaster.

ELISE, 20 ÅR Student på Café Sør – Burberry skjerf.

SOLVEIG, 21 ÅR Sykepleierstudent på Café Sør – MacBook.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

10/2009

49

SMUGLESNING NOVEMBER TORSDAG 29. NOVEMBER - THE VILLA

NESTE NATT&DAG FEST: FØLG MED PÅ WWW.NATTOGDAG.NO

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

10/2009

51

KUNST

Majoren´s

Julemeny

Hæ?! Trykka ikke vi dette bildet i forrige nummer?!

nnekjøtt eller Velg mellom Pi g Riskrem. og få med deili Juletallerken

Pinnekjøtt

e er t med kokt Pinnekjøtt serv y. istappe og sk poteter, kålrab

Juletallerken

erkaker, Ribbe, Medist r.

Medisterpølse kokte poteter, ed m es er rv Se og sky. rødkål, surkår

Riskrem til kun kr.

med rødsaus

289,-

DANSEN RUNDT GULLVÅG TEKST CECILIE TYRI HOLT

Ring 22 46 29 04 og bestill bord nå!

Den Gamle Major - Bogstadveien 66, 0366 Oslo - post@gamlemajor.no

I høst langet dokumentarfilmkonsulent Stig Andersen ut mot en av Norges største kjendisportrettører, Håkon Gullvåg. Jeg legger ikke skjul på at jeg mang en gang har uttrykt hvor fascinert jeg er av mannen som skjuler seg bak det store, røde trønderskjegget. Men likevel kan jeg ikke si meg helt uenig i kritikken mot ham. Har han rett og slett tapt seg?

Da jeg først leste Andersens kronikk i Aftenposten, fikk jeg et lite sjokk. Blasfemi!

Men så ble jeg faktisk mer og mer interessert i hva denne mannen hadde å si. De siste arbeidene til Gullvåg, spesielt portrettene av Arve Tellefsen og Thorbjørn Jagland, når faktisk ikke helt opp til hans tidligere kvalitetsnivå. De er blassere og mindre engasjerende.

Det er ikke bare i avisene denne debatten har gjort seg gjeldene. På det Oslos kunstneriske sladrested nummer en – Lorry – ble utbruddet mot Gullvåg hyllet i de sene timer på røyketerrassen – spesielt av en skuespiller

KUNST JENS FÄNGE Galleri Erik Steen, 19. november til 20. desember Den svenske kunstneren Jens Fänge er aktuell med en utstilling på Galleri Erik Steen på Skøyen. Fänge representerer et surrealistisk, men figurativt billedunivers med lyse eventyraktige pastellfarger med referanser til Salvador Dalí og Edward Hopper.

Arbeidene hans minner om gamle barnebokillustrasjoner som på én måte er koselige, men samtidig også litt creepy.

EDVARD MUNCHS BURSDAG 12. desember Er det tilfeldig at Edvard Munch har bursdag tolv dager før Jesus?

Før du tar helt juleferie er det på 52

10/2009

hvis navn skal være usagt. Folk virker glade for at noen endelig har stukket hull på et anspent aspekt ved det kunstneriske Norge.

Reaksjonene til folk får en til å tenke sitt.

Det er påfallende at Gullvåg kun portretterer toppene i det etablerte Norge. Hvorfor velger han å innta posisjonen som ”kjendisportrettør”? Jeg mener fortsatt at Gullvågs tidligere arbeider fortjener den plassen de har fått i norsk kunsthistorie, og jeg setter stor pris på de ”uavhengige” prosjektene hans som verken er kjendis-, kongeportretter eller engasjement for palestinerne i Gaza. Men jeg er også enig i at uttrykket hans, spesielt portrettene, har blitt en smule utvannet og forutsigbare med årene.

Når Andersen uttrykker at ”God kunst kjennetegnes ved en renhet og enkelhet i form og uttrykk.” – blir kritikken hans litt for regelbundet. Men all honnør til den som tør å ta til motmæle mot ”det etablerte”. Vi trenger debatt og sterke meninger også i Kunst-Norge!

tide å feire bursdagen til ”sjølveste” – nemlig Edvard Munch. 12. desember er det 146 år siden Norges største kunstner ble født på Løten i Hedmark. Ingen over og ingen ved siden. Gratulerer med dagen!! Jeg oppfordrer alle til å rusle opp og ned Karl Johan med flosshatt og stokk, stikke innom Grand Café og skåle med et glass absint i løpet av denne kvelden!

BJØRN HEGARDT Tegneforbundet, 7. januar til 31. januar Tegning som kunstform har endelig blitt tatt inn i varmen igjen. Teknikken er ikke lenger betraktet som arbeidstegninger.

Bjørn Hegardts tredimensjonale realistiske tegninger av bylandskap, pelskledde lysekroner og interiører viser at tegning som kunstnerisk uttrykksform står helt fint på egne bein.

BJARNE MELGAARD Astrup Fearnley, 21. januar til 25. april Våren 2009 ble det mye oppstyr og debatt rundt den kommende utstillingen til Bjarne Melgaard.

Kanskje ikke så rart siden Dagbladet valgte tittelen ”Lager kunst av pedofili-bilder”. I sitt siste prosjekt har Melgaard tatt utgangspunkt i bilder han har funnet i medlemsbladet til den noe obskure organisasjonen NAMBLA (North American Man/

Boy Love Association) som kjemper for å legalisere sex mellom menn og gutter. Om dette er et grep for å provosere, eller om han faktisk tar opp et viktig tema til debatt, gjenstår å se. Direktøren ved Astrup Fearnley, Gunnar B. Kvaran, uttalte i den sammenheng til Dagbladet at museet ikke kommer til å vise bilder som har med pedofili å gjøre, men avviste samtidig at Melgaard ble utsatt for sensur...

ANDREAS BJØRN-HANSEN Galleri A minor, 14. januar til 7. februar Det som preger mye av samtidskunsten nå for tiden, er en klar referanse til graffiti og gatekunst. Det ulovlige (i hvert fall ifølge byrådet i Oslo kommune) legitimeres ved å løftes inn i en gallerikontekst. Bjørn-Hansen er en av disse ”nymotens” kunstnerne som i sin barndom sikkert har hatt et litt for nær forhold til T-banevogner. Men dette kjærlighetsforholdet har båret frukter. Han er nå aktuell med en utstilling ved Galleri A minor på Majorstua hvor man kan få et innblikk i hans urbane, gateinspirerte billedverden av fiksjonsbaserte bylandskap og graffitiarbeider.

KUNST: CECILIE TYRI HOLT

N E D R E V S A STELL

PREMIERE: 4. DESEMBER

PREMIERE: ER 11. DESEMB

TOUR DE FORCE PRESENTERER

FORFØRELSENS KUNST ré Hono Regi: Christophe

PREMIERE: 26. DESEMBER

FORFØRELSENS KUNST en film av CHRISTOPHE HONORÉ

LOUIS GARREL

LÉA SEYDOUX

GRÉGOIRE LEPRINCE-RINGUET

MORD PÅ MENYEN Krimfeberen har lenge herjet landet. Selv analfabeter sluker 600-siders Stieg Larsson-bøker til frokost, og krimserier i alle tenkelige varianter skviser ut tidligere sluggere på tv-skjermen. Nå kommer krimbølgen skyllende inn over teaterscenen også.

TEKST JULIE ØSTENGEN FOTO ALEXANDER WORREN Da jeg kommer kjørende oppover Ekebergskråningen litt utpå kvelden, og skimter den dunkelt belyste, borglignende bygningen på toppen av bakken, tenker jeg: ”Jess. Dette er den ultimate setting for en mordgåte”.

Sjømannsskolen huser for tiden Innen kvelden er over, en helaftens krimforestilling med servering av en treretters middag i pausene. Krimteatret har sitt utspring i Lerbäck i Sverige, et lite tettsted med knapt 250 innbyggere. Lerbäcks teater har med stor suksess satt opp krimforestillinger de siste seks årene, og hvert år valfarter folk til den lille bygda for å løse mordgåter. Nå settes det første krimteatret opp her i Oslo, med norske skuespillere.

Plottet er enkelt, men fengende: Fotografen Gabriel Franck kommer hjem fra et frilansoppdrag. I posten ligger det en rød konvolutt. Den inneholder en invitasjon til kveldens begivenhet. Hvem som har sendt den, er uvisst. Den gamle gjengen fra barneskolen kommer trappende opp på dørkarmen til Gabriel, én etter én. Alle har fått hver sin invitasjon med ukjent avsender. Hvem har sendt invitasjonene? Og hva er hensikten med at de alle samles etter tjue år?

Når det gjelder skuespillerstaben, er det befriende å se noen nye tryner på scenen i

Oslo. Det er ikke akkurat noen stor hemmelighet at norske skuespillere er gjenbruksvarer deluxe. Og det er både unødvendig og synd, både fordi folk går lei dyktige skuespillere og fordi det finnes nok av andre talenter å ta av.

Ta Marius Leknes Snekkevåg, for eksempel.

Han spiller Gabriel Franck, fotografen dramaet utspiller seg hos. Snekkevåg utstråler en behagelig ro på scenen. Han spiller med autentisitet og nerve, og drar oss inn i forestillingen. Akklamasjon! Giuliana Consonni Blom er også en man burde se mer til. Hun spiller Ellen Dahl, sykepleieren i stykket. Blom har fine, små nyanser i spillet sitt, og briljerer i de mer følelsesladede scenene.

Ida Marie Vik, derimot, som spiller politisjefen Katarina Collin, blir litt stiv og endimensjonal. Hun har ikke helt klart å trenge inn under huden på rollefiguren. Anne Friestad-Pedersen spiller Siri Martinsen, den eksentriske kunstneren. Hun hengir seg tidvis til klisjeene, og da fremstår hun mer som et ekstrakt av egenskaper enn et menneske av kjøtt og blod. I rollen som Vincent Hammer, den begredelig tørre studieinspektøren, finner vi Magnus Kjørrefjord. Selv om han også til tider balanserer på grensen til det parodiske, fungerer han svært godt som en comic relief midt oppi all tristessen.

Scenografien er strippet, og det enkle er absolutt det beste i denne settingen. Skue-

Henriette Pedersen

AnimAl mAgnetism 2

10.–13. desember kl. 19.00

www.blackbox.no

Bill.: www.billettservice.no/tlf. 815 33 133/Narvesen/7-Eleven /Posten 54

10/2009

spillerne har ikke mange kvadratmeter scene å boltre seg på i utgangspunktet, så da er det desto viktigere å ha en smart, funksjonell scenografi. Det lille som er av scenografi benyttes flittig som et instrument i selve mordgåten. Sceneløsningen er krevende: spillerommet er i midten av rommet, og publikum sitter ved bord på begge sider av scenen. Krimteatrets skuespillertrupp henvender seg galant til publikum på alle kanter, slik at ingen i salen ekskluderes fra det gode selskap. Hatten av.

dem igjen. Men det gjør ingen verdens ting.

Det er det som gjør dette så moro.

Det er lett å skjønne at konseptet har blitt en gedigen suksess hos Söta Bror. Jeg sveiper over lokalet med blikket, og ser hoder bøye seg sammen over bordene i ivrige diskusjoner. Servitørene er alltid i nærheten. Uten at du har lagt merke til det, er glasset ditt fylt opp til randen igjen. Idet du har spist opp én rett, står en ny fremfor deg. Det er det reneste gastronomiske mekka. Her kombineres restaurantbesøk med underholdning.

”PUBLIKUM KOMMER OPP MED TEORIER SÅ LANGT UTPÅ VIDDENE AT SELV LARS MONSEN VILLE HATT PROBLEMER MED Å FINNE DEM IGJEN.” Ulla Alfsdotters regi er stram og solid. Aktene er korte og spekket med action, og underveis får vi små hint og gåter vi kan løse for å komme et steg nærmere oppklaringen av mordgåten. Hver eneste akt avsluttes med en cliffhanger, slik at vi blir sittende og lengte litt etter fortsettelsen. I pausen er det fritt fram for å diskutere gåtene. Noen bruker 20 sekunder på å komme frem til riktig svar.

Andre kommer opp med de sykeste teorier, og befinner seg så langt utpå viddene at selv Lars Monsen ville hatt problemer med å finne

Publikum kan la seg rive med av den spennende historien i det ene øyeblikket, for så å være med på å løse gåten i det neste.

Alfsdotter har tatt med seg den folkelige teatertradisjonen over grensen, og gir det tilstivnede norske teateruttrykket et aldri så lite tupp bak. For teater trenger ikke bare å være for personer med pelskåpe eller master i teatervitenskap. Krimteatret er lett og lekent, med en passelig dose moral. Slik at vi har noe å tygge på – selv etter at desserten er spist opp.

SCENEKUNST

To tette og en badehette.

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

Fanny og Alexander / Foto: Gisle Bjørneby

SCENEKUNST FANNY OG ALEXANDER Nationaltheatret, spilles frem til 26. mars Nå er det jul igjen. Da kunne man gått og sett Reisen til julestjernen. Og Snekker Andersen.

Eller Nøtteknekkeren. Og tenkt at man syntes det var så flott med tradisjoner… for så å ha endt opp med å kjede livet av seg fem minutter ut i forestillingen.

Teatertradisjoner er litt sånn som risengrynsgrøt: man har en idé om at det er veldig godt, men så blir man kvalm allerede etter to skjeer. Heldigvis for oss har Nationaltheatret kastet risengrynsgrøten ut av vinduet, og serverer oss i år en rykende fersk rett: verdenspremieren på teaterversjonen av Fanny og Alexander. Ut med Sonja, inn med Fanny. Bort med eventyrets helter og skurker, frem med livets kompleksitet. Hurra for Nationaltheatret! Ingmar Bergmans Fanny og Alexander er et fantastisk familieepos, som handler om den velstående og fargesprakende familien Ekdahl. Søskenparet Fanny og Alexander vokser opp i et kjærlig og trygt hjem, med foreldre som lever og ånder for teatret. Plutselig dør faren, og moren gifter seg på nytt – med et mareritt av en biskop. Barna er nødt til å underkaste seg biskopens strenge regime. Med ett er tilværelsen deres snudd på hodet.

THE WRITER Centralteateret, premiere 2. desember Som mange sikkert har fått med seg, er det Hamsun-året i år. The Writer er en utradisjonell forestilling om forfatteren Knut Hamsun.

Jo Strømgrens absurde humor møter Ulrike Quades dukkeunivers. Herlig. Fullvoksne dukker og overdimensjonerte hoder og hender er noen av ingrediensene i dette uortodokse stykket. (På tide å få avkreftet myten om at dukketeater bare er for barn.

Kristiansand har i mange år huset Den Internasjonale figurteaterfestivalen, mens figurteater for voksne har fått skammelig lite plass på Oslos scener.) Nok propaganda. The Writer er et møte mellom en ung student og Hamsun i tre ulike livsfaser – den unge, den voksne og den døende.

Studenten konfronterer ham med

vanskelige spørsmål. Hamsuns nazistiske tilbøyeligheter er fortsatt en skamplett på forfatterskapet hans. Konversasjonen gir ingen konkrete svar. Det er ikke sikkert det finnes noen. Men samtalen kan i det minste utforske potensielle beveggrunner hos forfatteren.

ANIMAL MAGNETISM 2 Black Box, premiere 10. desember Animal Magnetism 2 er den andre forestillingen i Henriette Pedersens forestillingstrilogi om hysteri. Den første i serien tok for seg hysteriet i sin rene form – gjennom møtet med tre hysterikere fra mentalhospitalet Salpêtrière i Frankrike mot slutten av 1800-tallet; hysteriets gullalder. Denne gangen går Pedersen løs på en hysterisk avart som ligger betraktelig nærmere i tid: den farlige kvinnen. ”Denne gangen er de sinte og kåte – alt ellers er som før,” uttaler hun.

Animal Magnetism 2 utforsker lidenskapen, aggresjonen og seksualiteten til hysterikeren.

Pedersen tester ut myten om ”Kvinnedyret” – den seksuelt frigjorte kvinnen som går bort fra offerrollen, tar den plassen hun trenger og skremmer livet av mannen.

KJÆRLEIKEN OVERRASKAR IGJEN Det norske teatret, premiere 15. januar Dette er et stykke om kjærlighet.

Om en mann og en kvinne som på hver sin kant har mistet den de elsker, og som har lovet seg selv å aldri bli forelsket igjen.

De er naboer, og de er gode venner… Du har sikkert luktet lunten for lengst. De klarer ikke å holde løftene sine, for å si det sånn. Kjærleiken overraskar igjen er skrevet av franskmannen Marivaux, som hittil ikke har vært noe særlig profilert i Norge. Han regnes som en av Frankrikes store dramatikere, som både skriver underholdende og klokt. Kjærligheten overraskar igjen er en romantisk komedie med klangbunn. Den er vel verdt å sjekke ut.

KALENDERPIKENE Centralteateret, premiere 22. januar Kalenderpikene er sceneversjonen av filmen som kom i 2003.

Stykket er basert på en sann historie om en gruppe husmødre fra Yorkshire som går ganske så utradisjonelle veier for å skaffe penger til kreftsaken – de kaster klærne! Det hele starter med at

mannen til én i venninnegjengen blir kreftsyk. Kvinnene samles for å støtte opp om venninnen og finne ut hvordan de kan bidra med midler til kreftsaken på. Det er da de genererer den ville ideen: Hva om de lager en kalender med bilder av damene mens de utfører husarbeid – uten klær…

Ikke alle tenner på ideen, men til slutt blir alle med. Og kalenderen blir selvsagt en monsterhit. Årets feel good-forestilling!

MÅKEN Nationaltheatret, spilles frem til 26. januar Måken er Lise Fjeldstads aller siste forestilling på Nationaltheatret. Etter å ha medvirket i rundt 50 forestillinger – både som skuespiller og som regissør – sier hun takk for seg. Og det med brask og bram. Fjeldstad avslutter sin karriere ved å spille den forgudede primadonnaen Arkadina i Måken. Arkadina drar på sommerferie til barndomshjemmet sitt; tsjekhovsk nok en fasjonabel herregård. Der møter hun hele familien og andre husgjester. Dermed er det duket for kjærlighetsforviklinger, løgn, spill og higen etter suksess. Og ikke minst: jakten på lykke i en monoton rikmannstilværelse.

REIS DEG, KOMIKER! Josefine vertshus, torsdager Reis deg, komiker! er Norges eldste og største standup-klubb.

Hver torsdag arrangerer de standup på Josefine vertshus. Jånni K er fast konferansier. Hver uke presenterer han fem komikere – noen kjente fjes, noen ferskiser.

Dørene åpner klokken sju, showet starter ni, og de holder koken i to timer. Prisen er human – hundre spenn. Hvis du vil, kan du kombinere moroa med en middag, alkoholholdige varer eller en streit leskedrikk. Josefine er et sjarmerende, småbrunt lokale, der de bare tar kontanter – ikke kort. Så ta med deg noen gode, gamle pengesedler når du stikker innom.

«A DANCE TRIBUTE TO THE ART OF FOOTBALL» JO STRØMGREN KOMPANI

Lør 12. des 16:00 Søn 13. des 16:00 Lør 12. des 19:00 Søn 13. des 19:00

Billettbestilling/info 23 70 94 00 (man-fre kl. 12-20) og på WWW.DANSENSHUS.COM

SCENEKUNST: JUILIE ØSTENGEN

10/2009

55

KONSERT

KONSERTER FRE.4.DES// BERCEDES MENZ CC: 80 KR

bb fra dlig klu Ny måne : BANG! Lipstick k a b a k l fo

LØR.5.DES// DJ´S: NO DIAL TONE, SIRI SHIPPERS, SKAR CC: 50 KR

fre.11.DES//

Brille & The Slangers

THE TINY (SE) CC: 70 KR

TZARS CC: 80 KR

fre.18.DES// OSLO INN CC: TBA

KOM PÅ NONSTOP HVER SØNDAG, GRATIS! REVOLVER ØNSKER ALLE EN RØDLIG JUL

Café Månefisken

Ny åpen café. Vi har overtatt det siste lokalet i gamle Hjula veveri ved Akerselva Lunsjservering. Alle rettigheter!

.........................................................................................................

Gratis konsert hver tirsdag kl 21:00

.........................................................................................................

Program i desember: Tirsdag 8. desember

Klüwer/Drefvelin (Release party) Fredag 18. desember

Julekonsert med Trondheimsveien 16.

Fredag 1. Januar

Nyttårskonsert med Moddi ......................................................................................................... Åpningstider

Søndag - mandag fra 12:00 – 23:00 | tirsdag 12:00 – 01:00 Onsdag – torsdag 12:00 – 23:00 | fredag – lørdag 12:00 – 03:00 Vi holder stengt 20. – 31 desember | 2 .– 3. januar: stengt 1. januar: Gratis nyttårskonsert med Moddi kl. 19:00 Sagveien 23 A. inngang 5. www.manefisken.no | post@manefisken.no | telefon. 22 35 60 22

.........................................................................................................

56

10/2009

design by www.christinmalen.com

ons.16.DES//

Baby Woodrose

KONSERT

YES Sentrum Scene, fredag 11. desember Yes! Vi trosser faren for gubbete stemning, 14/16-delstakter fra helvete, seminarcrowd fra Smuget, en riktig så klam versjon av ”Owner Of A Lonely Heart” og anbefaler rett og slett denne konserten på det varmeste!

JENS CARELIUS Jonh Dee, fredag 11. desember Carelius steppa for alvor opp i toppsjiktet da han slapp sin andre plate The Beat On The Travel tidligere i år. Skiva solgte imponerende to tusen eksemplarer på kun to uker – uten en eneste annonse. Vår anmelder mente følgende om trubaduren fra vesten(kanten): ”Jens Carelius kjenner tydeligvis godt til musikkhistorien og flere av sine gamle helters tidløse triks. Det er en viktig begynnelse, men i tillegg tilfører han og bandet flere fine detaljer som bryter opp og overrasker i det mange vil betegne som musikk tungt inspirert av sine forbilder. Dette er en innadvendt plate for folk som liker “ekte” popmusikk med tjukke røtter i 60- og 70-tallet, for folk som liker vinyl og Tandberg-høyttalere.”

KILL, FAUSTCOVEN, GHOUL CULT Betong, lørdag 12. desember Månedens første utvalgte metalkonsert finner sted på Betong, og er i regi av konsertkonseptet South Of Heaven. Kill (med to L´er, altså, ikke den norske varianten med tre L´r) kommer fra

Sverige og gjør det som funker best der borte om dagen; Røten og trasha black metal med passe homsete Halford-look møter orange grip. Riktig så fett låter det også. Norske Faustcoven har for alvor begynt å svinge med den øksa du bør følge ekstra godt med på. Ghoul-Cult vet vi ikke så mye om, så da er det bare én ting å gjøre, ikke sant?

BABY WOODROSE, WIND, GRAVMAR & THE GRAVE-DIGGERS Garage, lørdag 12. desember Våre favorittdanskepølser i Baby Woodrose vender tilbake til byen med et flunkende nytt og fantastisk album i bagasjen.

En klok mann beskrev engang bandet slik: ”Som om Monster Magnet spiller gjennom hele Nuggets-boksen”. De spiller latterlig tight, de har en frontfigur som er tøffere enn hele det danske landslaget fra VM i 1986 til sammen, og de har bagen stinn av låter fra rockens Champions League. Wind, Gravmar & The Gravediggers spiller support, og de staselige karene Erik Elevator og Dr. Frankenfuzz snurrer godvinyl hele kvelden! Herre min hatt, jø og fyse, dååååån og jippi, så gøy det blir!

BJØRN EIDSVÅG Blå, tirsdag 15. desember Alle nordmenn elsker tradisjoner, og alle nordmenn elsker Bjørn Eidsvåg: Artisten over femti som trekker publikum under tjue.

Ikke verst til en eks-prest å være.

Som i fjor inviterer han også i år til julekos og hygge på Blå. Her blir det rift om billettene, så vær tidlig ute!

MR. VEGAS (JAM) John Dee, onsdag 16. desember Mr. Vegas er allerede en levende legende i dancehallbransjen.

Han debuterte i 1996, og fikk sitt store gjennombrudd med en av tidenes største dancehallhits ”Heads High” få år senere. I likhet med Sean Paul har Vegas vært flink til å tilfredsstille den kvinnelige delen av publikum, samtidig som han har levert bangere for gatene. På høyden av comebacket kom den triste beskjeden om at Vegas led av en alvorlig sykdom, og så seg nødt til legge karrieren på hylla.

Heldigvis ble han friskmeldt, og Mr. Vegas er tilbake i 2009 med en uendelig strøm av hits og en foreløpig karrieretopp. Nå kommer en av verdens største dancehallstjerner til Norge – i en soundsystem-setting der han virkelig hører hjemme. Norges tyngste soundsystem Raggabalder er selvsagt med på leken.

METAL MERCHANTS FESTIVAL John Dee, 29. - 30. januar Metal Merchants Festival følger opp årets suksess med en ny runde og ny lokasjon. Intensjonene er de samme, nemlig å spre god gammal heavyrock ¬– ispedd noen nyere helter – for det publikummet som ønsker å gå litt under overflaten på metalscena. På plakaten finner vi blant annet det legendariske metalbandet Omen, dramadoomerne i The Lamp Of Toth, gullalderthrasherne i Necronomicon, våre egne Lamented Souls og ikke minst NWOBHM-klassikeren TANK. Resten av banda, pluss et par kommende godbiter, kan man lese mer om på festivalens hjemmeside www.metalmerchantsfestival.com.

SLAUGHTERHOUSE Blå, lørdag 30. januar Hva får du hvis du setter sammen fire av de råeste og mest respekterte rapperne i en og samme gruppe? Crooked I, Joe Budden, Joell Ortiz og Royce 5’9” gir deg svaret med supergruppen Slaughterhouse.

Dette kraftkammeret av rap ble til etter at de fire møttes på låta ”Slaughterhouse” på Joe Buddens album Halfway House, for litt over et år tilbake. Siden har slakterhusgjengen markert seg med debutalbum i august, konserter med ”Rock The Bells” og tonnevis med internett-boost.

Du har sikkert hørt ”The One” på P3 i det siste. Qualitytime har gleden av å presentere den eksplosive kvartetten på lille Blå i Oslo. Forvent deg beinhard hiphop – akkurat sånn du liker det – når fire veteraner med nytt spytt i kjeften står samlet under én paraply på hovedstadens beste konsertscene.

KONSERT: ANDREAS TYLDEN

FIRE KJAPPE MED JENS CARELIUS TEKST REDAKSJONEN Hva slags folk kommer på konsertene dine?

– Det pleier å komme en fin blanding av pensjonister og unge hippe trendsettere. Pensjonistene kommer selvfølgelig fordi musikken gjenspeiler deres tid, men hvorfor hipsterne kommer har jeg aldri skjønt. Men jeg har begynt å få en del trofaste fans, noe som er veldig hyggelig. Det er også en bonus at alder ikke er noen sak, ettersom de alle kommer godt overens.

Har du en dirty backstagehistorie å dele med oss?

– Jeg spiller jo folkrock, så dirty er kanskje litt mye å be om. Men det har absolutt vært episoder. Da jeg var på turne i England i fjor, lå det en død hund backstage. Spesielt. De mer skitne historiene tror jeg du må spørre Marius eller Øyvind om, trommis og gitarist i mitt band.

Hva er den beste konserten du har vært på noen gang?

– Jay-Z og Nas i Royal Albert Hall, London. Spesielt har Nas vært en stor inspirasjon for meg, og denne konserten var helt sjuk, en hel gjeng med andre artister var også med. Har vært på mange flotte konserter innen folkrock-sjangeren også, men jeg har aldri vært noe glad i comebackkonserter hvor gamle artister streber etter å levere noe de hadde eget for 40 år siden. Da vil jeg heller høre på platene deres. Yann Tiersen i Madrid 2006 var også fantastisk.

Hva kan vi vente oss på John Dee 11. desember?

– Man kan forvente seg en dynamisk og levende konsert med en gjeng med fantastisk flinke musikere. Jeg har med meg et stort band, og det blir stort spenn i utrykket. Jeg har alltid dratt på en god del mer live enn på plate, så for de som ikke har hørt meg live før tror jeg det vil bli en positiv opplevelse. Alle mine konserter viser seg å bli forskjellige, med en god dose nerve og tilstedeværelse.

SUNN)))SYK OPPLEVELSE PÅ CHATEAU NEUF TEKST REDAKSJONEN FOTO ANDREAS TYLDEN Amerikanske Sunn O))) sprengte Oslos trommehinne til helvete da bandet avsluttet fjorårets Øyafestival. I slutten av januar står duoen klar på scenen igjen i hovedstaden. Hvor tenker du? Jo, hold deg fast: I selveste storsalen på Chateau Neuf torsdag 21. januar, for å fremføre deres siste plate Mono-

lith & Dimensions i sin helhet. Det betyr sitteplasser og drøyal doom for alle penga. Som om det ikke er nok, tusler Greg Anderson og Stephen O’Malley med gjester ned i bunkersen dagen etterpå, fredag 22. januar for å pløye gjennom bandets legendariske demo Grimmrobes. På Betong, altså. Hurra som vi gleder oss! Vi har lurt til oss to billetter til hver konsert og vi vil ha med deg! Gå inn på www.nattogdag.no og sjekk hvordan du kan bli med oss på årets konsert i 2010.

10/2009

57

N E -Y O ONCERT LIVE IN C

DIEM + FLER! LOUS ~ KARPEEB R U A R ~ 3 9 5 , — MADCON ~ FARBO AG 2 7. F D R Ø L ~ UM KT OSLO SPE

N E -Y O LIVE IN CONCERT

MADCON ~ FABOLOUS ~ KARPE DIEM + FLE R! OSLO SPEKTRUM ~ LØRDAG 2 7. F E B R UA R ~ 3 9 5, —

N E -Y O ONCERT LIVE IN C

DIEM + FLER! LOUS ~ KARPEEB R U A R ~ 3 9 5 , — MADCON ~ FARBO 2 7. F G A D R Ø L UM ~ KT OSLO SPE

THE REVOLUTION IS PERMANENT TOUR THE REVOLUTION IS PERMAN TOUR ENT

BLÅ / TORSDAG

4. FEBRUAR /

2010 / KR. 37

5,- / 18 ÅR

- / 18 ÅR

5, 37 .

KR / 10 20 / R UA BR FE 4.

G DA RS TO BLÅ /

BL Å 2– 0 9 1 / 9 1 L Ø R . ~ 1 9 5 ,20 ÅR

JULEBORD ~ M ED BL .A :

S E A N P R IC E (H ELTA H SK ELTA H/ LO UD M OU F CH OI R) ~

G O O D S H IT R A P Q U IZ

DJ

JU LE ED IT IO N M ED

D O N M A R T IN

The Prodigy

JUST SAY NOA: DESEMBER TEKST NILS NOA Holy shait… Nok et år går mot slutten. De sier at jo eldre man blir, jo fortere går tiden.

Skal ikke legge meg ned og protestere vilt der, altså. Jeg begynner å bli en gammel gris.

Huff. Men jeg tar det hele med fatning, tror jeg. Ølmage og høyere hårfeste må man bare innse at kan bli realiteter. Men heldigvis blir musikken brenne meg bare bedre og bedre med årene. Ikke alle som er enig der, men fuck it.

Musikkåret 2009 har for meg vært det beste siden jeg tok tak i mine første platespillere en herrens dag i oktober 1996. Det har nødvendigvis ikke vært de aller største hitsa i år, men kvaliteten på utgivelsene har vært fantastisk. Jeg har vasset i mer kvalitetshouse enn dama mi har truser i skapet. Og tro meg, det er døtte meg ikke få. Levetiden på låtene har gått betraktelig ned i takt med den økende frekvensen på utgivelser. Og bakdelen med dette er jo dessverre at låtene har mindre tid til å vokse på deg. For når man tenker etter, så er jo de beste låtene de som først setter seg rett innafor øreveggen, men så tar et stort, blodig tak rundt hjertet ditt i løpet av de påfølgende lytterundene. Men i pose og sekk er det bare Petter Pilgaard og g-ha

KLUBB SUNKISSED: REBOOT OG GUTTA Blå, lørdag 5. desember Jøssenavn som det svinger på Sunkissed om dagen. Med større plass og masse folk er det på en måte selvsagt at det blir gøy disse kveldene, og akkurat denne lørdagen kan det bli ekstra moro.

REBOOT kommer nemlig på

som får. Disse sjarmørkara som representerer hver sin del av Oslo. Var det noe mening i den siste setningen? Nei.

se, og han skal nå representere landet vårt i finalen i London. Respekt, mann. En ordentlig gladsak dette, som de ville sagt i Se&Hør.

Siden det er årets siste nummer, er det på sin plass å hedre de som fortjener slikt. Så årets comeback går naturligvis til mine helter i The Prodigy. Med bare én halvstor hit på ti år – den hardtslående ”Omen” – klarte de å selge ut Sentrum Scene på null komma niks, rocke Hovefestivalen og til slutt fylle Oslo Spektrum.

Det er bare å ta av seg hatten, eller jakka.

Jeg kan faktisk blotte meg helt ned til blanke messingen for den der, altså. Det gleder mitt hjerte at folk fortsatt vil høre hard, elektronisk punk. Gi meg mer, masse mer. Chemical Brothers i 2010, takk.

Årets låt må bli Reboot sin sommerslager ”Caminando”. Like vakker som den er funky og energisk. Er egentlig et fint symbol på hvor mye mer organisk lydbildet har blitt de siste årene i housens verden. Gleder meg til å høre han spille på Sunkissed i desember.

2009 ble også året da dubstep markerte seg for alvor i klubbuniverset, og også store, kommersielle artister begynte å etterspørre dubstep-remikser. Andre London-sjangere som 2step og garage har ikke klart å holde seg i live etter sine inntog, så vi får se om dubstep-sounden blomstrer videre i 2010.

Hva er det som skjer med Norge og trance? Jeg er jo gammel skaptrancer (sant), så jeg prøver å følge litt med. Ble vi så hardt voldtatt med summerparade og puselegger på 90-tallet at både ører og øyne er helt anti mot den slags? For dette er verdens største dansemusikksjanger, den med flest tilhengere, ifølge DJ Mags DJ-kåring. Jeg som trodde David Guetta skulle bli verdens største DJ, men der tok jeg sannelig feil. Åtte av DJene på DJ Mags Topp 10 var trance-DJs. Hvem skulle trodd det? Problemet med trance er vel at sjangeren passer best på de store klub-

Årets norske comeback står den bergensfødte DJ-en Jam-It for. Han var, for de som ikke vet det, en av de virkelig store kuskene her til lands på 90-tallet. Han var med på å mikse det smått legendariske livemiks-albumet Clubmix Vol 1 i 1996. Personlige problemer satte karrieren hans tilbake noen hakk ved starten av århundreskiftet, men han har de siste årene jobbet seg sakte, men sikkert tilbake med ulike gigs på klubber i hovedstaden. Det hele toppet seg med at han vant den norske finalen under Coronas DJ-konkurran-

besøk. Han er, ifølge de som kan dette, et av de største navnene innen house nå om dagen. g-HA & Olanskii skal varme opp, og de kjører vel litt ekstra på, siden det er siste gang i år. Men er det alt?

Neida, på Gul spiller DiskJokke, Vinny Villbass og Pål Strangefruit. Kom tidlig, forrige gang var det en forferdelig kø. Forresten, kom kjempetidlig så kan du se konsert med Fuck Buttons før klubbingen begynner.

REDYELLOWCAB: GAY AGAINST YOU, TEENGIRL FANTASY The Villa, lørdag 5. desember

Gay Against You er en skotsk synth-duo som tidligere har spilt mer enn vellykkede konserter i Norge. Deres nye album heter Righteous Signals, Sour Dudes.

Tittelen er todelt av den enkle grunn at guttene ikke ble enige, og dermed navnga plata dobbelt opp. Etter mange hundre konserter legger de nå opp, men drar på en liten turne i Norge først.

Med seg på turen har de Teengirl Fantasy, en elektronika-duo fra Ohio, som tror på ærlighet og organisk lyd. De har ikke med seg Mac eller backing tracks på scenen, og musikken beskrives som et droneaktig slow-motion

Ikke glem å sett av tid til deg selv i Julen!

60

10/2009

tilbakeblikk på nittitallet. Dj Olivio og Mark Brown spiller plater.

HENRIK VIBSKOV & BLÅ PRES. WHO MADE WHO Blå, fredag 11. desember 500 dager har gått siden Vibskov åpnet butikk i Oslo, tenk det. Det feires på Blå. Det danske bandet Who Made Who spiller konsert, og så blir det Trash Kassett etterpå. Sjefen sjøl kommer også,

bene, og de er det vel ikke så mange av her til lands.

Jeg nevnte i oktobernummeret, da Natt&Dag feiret 20 år, mange av klubbene og artistene som var med på å forme norsk klubbkultur. Det er alltid lettere å komme etter, kopiere og være bedreviter, enn å gå foran. Jeg skal ærlig innrømme at ting har vært enklere for meg takket være de DJ-ene som har banet vei for meg. Dette er ting man kanskje ikke skjønner helt, og kanskje ikke setter nok pris på, før man selv får et par år på baken. Det må ikke glemmes, men respekteres.

2009 har virkelig vært housens år, som jeg nevnte. Året minner meg egentlig litt om slutten på 90-tallet i Oslo. Dessverre ble det spilt housemusikk på hvert eneste gatehjørne, og da til og med Bagel&Juice begynte med DJ, burde varsellampene glødet for fullt.

Folk ble drittlei, og hele scenen kom inn i en heller laber periode. Det blir spennende å se om 2010 blir et utviklende år for housemusikken, eller om toppen allerede er nådd slik at man må ned i gropa igjen for å finne opp nytt krutt.

Til slutt må jeg ønske alle en god jul og ikke minst et nydelig 2010. See you on the dancefloor!

og det var veldig gøy forrige gang det var Vibskov-fest på Blå, så vidt vi husker.

NEVERLAND MASKERADEBALL Månefisken, torsdag 31. desember Nyttårsaften, ja. Aj-aj, for et mas. Spise middag, bli full, ta taxi rundt omkring til klokka blir tolv, bli fullere og ta mer taxi.

Eller kanskje man bare skal bestemme seg for ett sted og holde seg der? Kanskje man skal dra på maskeradeball? Det blir kostymefest i Marie Antoinettestil, men husk å ha med skift i veska! Det er verdens verste walk of shame å gå hjem i barokkstas!

Dr. Jekylls

OG ELLERS DA? Jula og tiden etter jula er ikke egentlig tid for dans og klubb, det er noe alle vet. Det fine er at alle kommer hjem fra de slitsomme studiene i utlandet, Bergen og alle andre steder.

Venner du ikke har sett på lenge har tatt turen til mor for å hygge seg i jula, og dersom du er typen som heller vil danse enn snakke, så kan man kanskje bare gå på en rolig/billig bar og prate litt?

KLUBB: FANNY VAAGER

Klingenberggaten 4.

Tlf: 22 41 30 44 mail: sjef@jekylls.no www.jekylls.no

MOTOWN 12.12.09 @INGENSTEDS MOTOWN 50

Anniversary Party 12.12.09 Feat: DJ Nuhhh (Kids Love Wax) + Special Guests and Surprises @INGENSTEDS (vis-a-vis Bl책) CC: 100,23:00-03:30

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

SKIVER Teppetennis

TRIST

blitt akkurat så smooth som den er ment å være. Dette blir også skivas neste singel. Låtene som derimot krever litt rødt korrekturblekk er forferdelige “Hold Me Down” (hvordan kom den egentlig med på skiva?), den dårlige “I Get Money”-kopien “Get It Hot”, samt kjedelige “I Got Swag” og “Ok, You’re Right”. Jeg lover, hadde det ikke vært for disse fire sporene, hadde jeg glatt rullet en femmer…for 50 Cent…i 2009!

Mathias Rødahl AMERIE In Love & War (UNIVERSAL MUSIC)

50 CENT Before I Self Destruct (UNIVERSAL MUSIC)

Overraskende bra fra falmet Fifty.

Det er alltid morsomt å se hvordan rappere mister die hard-fansen fra back in the day med en gang de blir litt for store. Og få har vel opplevd dette tydeligere enn 50 Cent. Da den nå så berømte Queens-rapperen først lot seg gjøre gjeldende med sine mange mikstapes på begynnelsen av 2000-tallet, var han det store navnet blant den ”kredible” norske rapfansen, undertegnede inkludert. Den gangen klarte vi selvfølgelig ikke å forestille oss hva som var i vente. Etter tidenes mest suksessrike rap-eventyr er Fifty nå mer forretningsmann enn rapper, og avstanden fra gatene han vokste opp i, til herskapshuset i Connecticut der han nå bor, har vært tung å svelge for mange. Mye av skylden må han selvfølgelig ta selv, på grunn av sine mange og åpenbare frierier til det kommersielle markedet (hvem av oss spyr vel ikke av låter som “P.I.M.P.”, “Candy Shop” og “Magic Stick”?), men jeg har aldri vært enig i at 50 Cent plutselig ble en dårlig rapper fordi han ble multimillionær.

Lat kanskje, uinspirert, ikke like genuin som før, men hvis man først har laget en haug klassiske mikstapes og et omtrent like klassisk førstealbum, så bør du kunne lage rå låter igjen. Og det har 50 Cent også gjort. Dessverre forbindes stemmen hans i dag med alt som er galt med rap, og akkurat det kan være vanskelig å overse. Det innrømmer jeg også selv, og når man skal anmelde en 50 Cent-skive i 2009, er det med alt annet enn høye forventninger. Men når jeg begynner å spille unna låter fra 50 Cents fjerde soloalbum Before I Self Destruct, og jeg virkelig liker det jeg hører, blir jeg selvfølgelig nødt til å revurdere hele innstillingen min. Skiva begynner nemlig utrolig sterkt med spor som “Death To My Enemies”, “So Disrespectful”, Eminem-gjestede “Psycho” og “Stretch”, og tar oss på alle måter med tilbake til klassiske mikstapes som Power Of The Dollar, 50 Cent Is The Future og ikke minst Guess Who’s Back.

Hard, gatebasert og troverdig rapmusikk. Mener du noe annet, er du mest sannsynligvis ikke ærlig med deg selv. At Fifty stiller med noen få R&B-samarbeid burde likevel ikke komme som noen overraskelse, men som alltid kommer ikke rapfansen til å gi dem noen sjanse uansett.

Egentlig litt pussig, siden han leflet mye med R&B også den gangen da han hadde streetcred opp til ørene. Disse tre sporene er likevel ikke det som ødelegger helhetsinntrykket av Before I Self Destruct. Faktisk er de riktig så bra. “Baby By Me” med Ne-Yo fungerer utmerket i nattklubben, og selv om R.Kellysamarbeidet “Could’ve Been You” aldri blir mer enn “helt ok”, har Rockwilder-produserte “Do You Think About Me” derimot

4

Foto: Kim Hiorthøy

SUMMERSTEMNING LINDSTRØM & CHRISTABELLE Real Life Is No Cool (SMALLTOWN SUPERSOUND)

Discopop à la Lindstrøm.

Vi har nesten blitt bortskjemt med gode utgivelser fra Hans-Peter Lindstrøm. Hadde ikke du også nesten glemt andreplata II med makker Prins Thomas, den som kom tidligere i år? Kanskje var den i overkant hårete og tilbakelent, men samtidig mye bedre enn det meste annet som kommer ut av elektronisk lyttemusikk i disse dager. Stadig sender Lindstrøm også ut nye tolvtommere og singler, gjerne rettet mot et dansende publikum i Brasil, London eller et annet sydende sted der ”ting skjer”.

Man tar det nesten som en selvfølge at alt Lindstrøm skrur sammen holder høy kvalitet – enten det appellerer til dansegulvet eller et røkfylt kollektiv der de omfattende vinylsamlingene er selve limet i kameratgjengen.

Real Life Is No Cool må kunne kalles Lindstrøms første ordentlig popplate. Eller discopop-plate. Isabelle H. Sandoo – tidligere kjent under navnet Solale, nå med aliaset Christabelle – er med som både vokalist og låtskriver, noe som har hatt stor innvirkning på resultatet. Veldig forenklet kan vi si at dette høres ut som Lindstrøms Where You Go I Go Too-album fra 2008, men bare strammet opp, kuttet ned og tilført tradisjonelle sangstrukturer. Vi finner tendenser til både vers og refreng her, selv om Lindstrøms fargespekter, effektarsenal og utflytende stil fortsatt er lett gjenkjennelig. Her er Miamisynther. Langstrakte og suggererende stemninger. Klokkespill. Små elektroniske blip. Og selvfølgelig funklingen i diskokula. Den lurer hele tiden et sted der borte i horisonten.

I samarbeid med Sandoo kan det også virke som om Lindstrøm tillater seg å være enda litt frekkere enn ellers. Kanskje gir platas mer konvensjonelle sangstrukturer han lyst og anledning til ”å dra litt ekstra

5

på”. Fanfaren på ”Lovesick” er nesten som Max Martin på kodein. Synthtrompetene på ”Baby Can’t Stop” vil nok få mange unge til å tenke på danskebåt eller karneval, mens ”So Much Fun” er en sidrumpa housepiano-låt.

Mye av dette var slikt vi omtalte som ”ostete” – cheesy – på starten av 00-tallet. Nå er det ingen som bryr seg om sånt lenger. I dag råder følgende tautologi: Alt er lov, så lenge det høres bra ut.

Og Real Life Is No Cool høres veldig bra ut. Den riktige dansegulvstemningen er på plass, den gode sammenfletningen av vemod og ekstase. En tåre på kinnet. Hender i været.

Til tider er det nesten så det synger i skritter, som John Fante ville sagt det, før en krystallklar tristesse melder seg i neste sekund.

Christabelle synger med flere stemmer her.

Ofte høres hun ut som Donna Summer, noen ganger som Kylie og noen ganger som Sister Sledge anno 1977. ”Let’s Pratice” låter som om Sonic Youths Kim Gordon skulle laget techno, mens ”Music In My Mind” og ”Keep It Up” er det man må beskrive som musikk perfekt for rosa solnedganger: Hvite badekåper i frotté, Veuve Clicquot, gullsmykker mot rynkete og oversolte brystkasser, sjøfiske fra yatcher. Likevel blir denne strandromantiske tilnærmingen noe billig. Særlig når man ser omslagsfotot der Lindstrøm og Sandoo sitter i en loppemarkedsofa med lurvete sveiser og hettejakker. For dette er først og fremst musikk for folk som elsker musikk – laget av folk som elsker musikk. Avslutningen ”High & Low” er låta som – i alle fall for Annies del – absolutt burde vært med på årets Don’t Stop-plate, noe som beviser at Lindstrøm har en stor popprodusent i magen. Spørsmålet er om han ønsker å slippe den løs, slik for eksempel Dan Lissvik fra den svenske duoen Studio har gjort i samarbeid med artister som Taken by Trees og The Crêpes. Vi får se.

Uansett blir det nok bra.

Eirik Kydland

Flotte bein betyr ikke nødvendigvis bra musikk.

Da Amerie albumdebuterte i 2002, var det med flotte singler som ”Why Don’t We Fall In Love” og ”Talkin’ To Me”, begge uteksaminert fra skolen for sen nittitalls-R&B. Året etter fulgte hun opp med suksessalbumet Touch, som selvfølgelig inneholdt flotte ”1 Thing”, den go-goinspirerte saken som også ble hennes første skikkelige hit.

Helt siden den gang har den langbeinte 29-åringen forsøkt å gjenta denne bedriften, men uten å komme i nærheten. Hennes forrige fullengder Because I Love It var totalt intetsigende, og det samme gjelder den nye In Love & War, som starter opp med Ameries evinnelige go-go-mas (altså ikke stripping, men den Washington DC-baserte musikksjangeren) på de fire første låtene. And they all freakin’ suck.

Amerie forsøker å gjøre seg mer funky enn det hun er, og hun skriker og bærer seg med stemmen hun åpenbart ikke har. Det er rett og slett slitsomt å høre hvordan Amerie sliter ut stemmebåndene, og vokalkomposisjonene er ofte uinteressante og amatørmessige.

På ”Why R U” blir vi lurt til å tro at hun er tilbake til den mer rolige og hiphop-baserte R&Bmusikken som passer henne så bra, men dette blir dessverre ødelagt av et (som vanlig) dårlig refreng. ”Pretty Brown” er skivas kanskje bedre spor, mye takket være en gjesteopptreden fra Trey Songz, som her viser hvor mange nivå høyere han befinner seg enn Amerie rent vokalmessig. Selve tekstinnholdet på skiva er også for det meste svært kleint, og når man i 2009 snakker om å få sin ”Swag Back”, er det vel åpenbart at man ikke har fått nettopp det. De siste sporene på skiva høres mer ut som halvferdige demolåter fra en eller annen låtskribent, ikke ferdige produkter fra en ”profesjonell” artist, og det fryktelige Rihanna-kopiforsøket ”Dear John” setter et patetisk punktum for en dårlig skive med sur synging og irriterende, liksom-gripende lyrikk. At Lil’ Wayne dukker opp for å hjelpe til på remiksen av singelen ”Heard ’Em All”, hjelper heller ikke det grann.

Mathias Rødahl

2

BLAKROC Blakroc (V2/TUBA)

Sjeldent vellykket sjangersammensmeltning.

Kombinasjonen rock og rap har en lite ærefull historie. Til tross for at pionerer som Run DMC og Beastie Boys i sin tid la et godt grunnlag for denne sjangersammensmeltningen med låter som fremdeles er fjellstøpte klassikere, har vi de siste ti årene måtte høre en rekke pinlige forsøk på å kombinere disse to sjangrene fra artister jeg ikke en gang gidder å nevne i denne anmeldelsen.

Noen god forklaring på hvorfor dette har vist seg så vanskelig, kan jeg egentlig ikke komme opp med, bortsett fra at det er mye dårlig smak ute og går. Derimot

5

KOKA-KOLA

virker det relativt logisk å trekke en linje fra fortidens bluesmenn til nåtidens rappere, og kanskje se dette som noe av forklaringen på at dette prosjektet har blitt såpass vellykket. Blakrocs initiativtager heter Damon Dash og driver plateselskapet Roc-AFella sammen med Jay-Z. Da han for en tid tilbake forelsket seg hodestups i musikken til den kritthvite bluesduoen The Black Keys, fikk han en idé om å pare deres seige, nedstrippa sørstatsblues med et stjernegalleri av svarte rappere. Blakroc inkluderer bidrag fra blant andre Mos Def, Ludacris, Pharoahe Monch, RZA, Raekwon, Jim Jones, Q-Tip og Billy Danze. Ja, selv Ol’ Dirty Bastard vekkes opp fra de døde på åpningslåta ”Coochie”. Denne føles dessverre litt påklistret og anmassende, uten at det er en dårlig låt av den grunn. Stemningen blir imidlertid betraktelig bedre straks Mos Def tar over mikrofonen på neste låt, men så er vel han også den av disse artistene som har mest erfaring med å jobbe med live-band, og dessuten har leflet med både rock, blues og psykedelia tidligere. Herifra og ut viser dette seg å være et overraskende gjennomført album, hvor The Black Keys syrete, fargesterke bluesjammer danner et perfekt bakteppe for en gjeng rappere i storform. Den halvglemte R&B-divaen Nicole Wray lyser dessuten opp som et fyrtårn i testosterontåka, og sørger for litt vokalvariasjon på det som har blitt en meget stilsikker og sømløs sjangerspleising av et album. Godt gjort!

Glenn Olsen MIXTAPE 2009

MATHIAS RØDAHL RICK ROSS FEAT. LIL WAYNE, KANYE WEST & T-PAIN ”Mayback Music Pt.2” (DEF JAM)

LARS VAULAR FEAT. VÅGARD, GIRSON OG PETE’N ”Full Effekt” (NMG/G-HUSET)

PLIES ”Becky” (BIG GATES RECORDS)

BIG BOI FEAT. GEORGE CLINTON & TOO $HORT ”For Your Sorrows” (DEF JAM)

RYAN LESLIE ”You’re Not My Girl” (NEXTSELECTION LIFESTYLE GROUP)

DRAKE FEAT. LLOYD ”A Night Off” (OCTOBER’S VERY OWN)

CHRIS LEE ”Drunk Dialer” (OSLO RECORDS)

R.KELLY ”Echo” (SONY MUSIC)

THE-DREAM ”Put it Down” (RADIO KILLA RECORDS)

KERI HILSON ”Slow Dance” (MOSLEY MUSIC GROUP)

10/2009

63

Django2010N&G:Layout 1

29-11-09

14:06

Side 1

MIXTAPE 2009

Djan o Reinhagrd

100 år!

er utvilsomt kledelig titulerte ”Halcyon”, som på utsøkt og raffinert vis kombinerer et fengende gitarriff med pumpende trommevirvler til et deilig og forløsende klimaks. Acolyte er et varmt og innbydende debutalbum, følsomt, upretensiøst og ambisiøst.

Riktig fint er det faktisk.

Glenn Olsen

inspirert av The Clash enn av U2 – føles Tomhet, Idel Tomhet lesset av drama, men likevel av full av ingenting. Det er nemlig ikke slik at de største ordene nødvendigvis fyller den største tomheten.

Eirik Kydland

MIXTAPE 2009

[INGENTING] Tomhet, Idel Tomhet EIRIK KYDLAND NILS ØKLAND “Mønster” (ECM/GRAPPA)

JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN “Ikkje fåkk med kjærligheten” (VME)

KRÅKESØLV “Vågøyvannet Rundt” (MUSIKKOPERATØRENE/DIGER)

SONIC YOUTH “Antenna” (MATADOR/PLAYGROUND)

festival

22. & 23.januar 2010 Fredag 22. januar kl. 19.00, bill. 250,-/200,- + avg.:

HOT CLUB DE NORVÈGE FRANGY DELPORTE DUO FIONA MONBET , DARRYL HALL , ANDREAS ÖBERG

TORTOISE “Prepare Your Coffin” (THRILL JOCKEY/VME)

Lørdag 23. januar kl. 19.00, bill.250,-/200,- + avg.:

CARSTEN BOE TRIO SERGE CAMPS OPUS4 GONZALO BERGARA , FIONA MONBET , DARRYL HALL , JON LARSEN FLORIN NICULESCU & ANDREAS ÖBERG Festivalpass begge dager: 400,- + avg. Billettservice: Tlf.815 33 133

JJ “Things Will Never Be The Same” (SINCERELY YOURS/INDIE)

TAKEN BY TREES “Watch The Waves” (ROUGH TRADE/INDIE)

LEE FIELDS & THE EXPRESSIONS “Do You Love Me” (TRUTH & SOUL)

RAEKWON FEAT. METHOD MAN & GHOSTFACE KILLAH “New Wu”

SAMARABALOUF

(ICEWATER/INDIE)

www.cosmopolite.no

UGK “Swishas & Herb” (JIVE / SONY MUSIC)

DELPHIC Acolyte (COOP/TUBA)

Madchester reiser seg.

Fusjoneringen av pop- og klubbmusikk gir assosiasjoner til landsmennene i Doves, men Delphics kjerneduo Richard Boardman og Matt Cocksedge har gått motsatt vei.

Fra å være håpefulle indie-gutter i bandet Snowfight In The City Center, til å arrangere illegale raves og lage leken klubbpop som to-tredeler av Delphic, står de nå fram som et nesten tjue år forsinket tilskudd til Madchesterscenen. Ekkoet fra de legendariske åttiåra runger kraftfullt gjennom hele debutalbumet, men så har de da heller aldri lagt skjul på målet om å gjenreise hjembyens stolte elektronika-tradisjon ved å destillere atmosfæren, lyden og attityden fra The Hacienda, New Order og resten av gærningene på Factory Records.

Trioen vegrer seg ikke for å ta i bruk analoge virkemidler som gitar og trommer, men skiller seg fra øvrigheta på den britiske indie-dance-scena ved å heller bruke dem som krydder, snarere enn som hovedingrediensen i musikken. Og selv om New Order er bandets soleklare forbilder, er det også fristende å trekke frem band som M83 og Hot Chip som åndsfrender i samtiden, men Delphic er likevel mer subtile i uttrykksformen enn alle de tre nevnte. Lydbildet er svalt og sommerlig, melodiene fremtredende.

Dette er i all vesentlighet popmusikk i elektronisk forpakning, og et deilig og friskt alternativ til alle Justice-klonene som har fått fritt spillerom på dansegulvene de siste årene. Singlene ”This Momentary” og ”Counterpoint” er begge gode salgsargumenter med boblende syntharrangementer under James Cooks behagelige vokal. Albumets høydepunkt

5

64

10/2009

(LABRADOR / TUBA)

Fullt av ingenting.

I Min kamp 2 skriver Karl Ove Knausgård mye om Sverige. ”For et dumt jævla idiotland”, knurrer han og ergrer seg over treningsnarkomane, vanndrikkende, overflatiske mennesker med linsedietter og innredningsspørsmål på hjernen.

Kanskje lite konstruktivt å gå rundt og hisse seg opp over sånt, men det er likevel noe gjenkjennelig ved det. Ikke et spesielt erkesvensk fenomen er det heller, tendensen er hvert fall ikke helt ukjent her hjemme. Vi har da fått Dagbladet Søndag? Men som vanlig henger vi litt etter svenskene når det gjelder de fleste ting. På godt og vondt.

Stockholm-bandet [ingenting] (det er altså ikke de plumpe rogalendingene det er snakk om) deler åpenbart noe av Knausgårds depressive syn på utviklingen her i sosialdemokratiske, velstående nord. De er i hvert fall opptatt av de stadige stegene vi synes å ta vekk fra åndelige verdier og at en tomhet er i ferd med å bre seg i våre indre: ”Varje steg er et steg tilbaka.

Man måste tiga för at vara sann, men man måste tala for at ha en sjans. Man måste vara en idiot för att kalla sig klok, man måste vara liten för att vara stor”, som vokalist Christopher Sander synger i sin slogan-hitsingel ”Hallelujah!”. En strålende låt, aldeles gnistrende i sin fortvilelse, men samtidig så sår og menneskelig at den uten vansker hadde vunnet konkurransen om årets TV-aksjon-låt. Om den hadde vært norsk, da.

Så langt er alt vel og bra: Melodisk svenskrock sentrert rundt pianoklimpring, jevnt øs, masse gitar og empatiske tekster om lengsel, kjærlighet, religion og tvil. Alle som har et dunkende hjerte må være svake for sånt, og svenskene har allerede gitt oss flere lignende artister det er lett å bli glad i. Foreløpig er det likevel noen små ting som gjør at [ingenting] ikke kaprer denne anmelder fullstendig. ”Blanka Blad” blir for baktung musikalsk, mens den svulstige lyrikken er fullstendig hit and miss: ”Jag kunde varit en brannmann, jag kunde varit en eld” er fint, mens ”jag kunde varit et ljus, jag kunde varit en penna, jag kunde varit et fönster” bare blir babbel. ”Satans Högra Hand” er lettere i steget med sitt soul-aktige komp, men rotes til av den misforståtte Kent-ideen om at småbarn bør synge refrenger. ”Lång Veg Hem” er noe banal, men likevel litt forfriskende med en god, konkret basslinje og hverdagslige bilder.

For det er et problem her; ofte blir tekstene for store. Både ordene og musikken er liksom litt for tydelig konstruert slik at de skal utløse følelsesutbrudd hos lytteren, noe man gjennomskuer relativt fort. Eller så skammer man seg nesten fordi man ikke kjenner noe. Er det meg det er noe galt med, liksom?

I Sverige er [ingenting]s tredjealbum allerede høyt verdsatt, og det er ikke vanskelig å forstå.

Dette er på mange måter bandet for alle de som drømmer om å få ”gamle Kent” tilbake, eller for de som synes Håkan blir for eksentrisk. Ja, kanskje sågar dagens svenske 16-åringers svar på Broder Daniel? Vekket disse sammenligningene appetitt hos deg, vil du sannsynligvis falle for [ingenting]. Men hvis du, som meg, heller foretrekker en gruppe som Florence Valentin – som ikke låter helt ulikt [ingenting], men som unngår å bli oversentimentale og blødmete, og tillegg er mer

3

JØRGEN NORENG JAY-Z “D.O.A.”/”Run This Town” (ROCNATION/WARNER)

CHASE CROSS “Better Days” (DJ FRASS)

AIDONIA & TARRUS RILEY/DEMARCO “D Trees/A Nuh Whore” (RUSSIAN)

TARRUS RILEY FEAT. KONSHENS “Good Girl Gone Bad” (VP RECORDS)

MR. VEGAS/LEFTSIDE “I Am Blessed/I Love Breast” (LIV UP RECORDS)

JAH VINCI “Watch Yuh Friends” (VP RECORDS)

JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN ”Diamanter & Kirsebær” (VME)

NIPSEY HUSSLE “Hussle in the House” (MIXTAPE)

DEMARCO & BUSTA RHYMES “Duffle Bag Boy” (STAR KUTT)

CLUTCH ”50 000 Unstoppable Watts” (TUBA/BONNIER)

CHRIS LEE Love Ghost (OSLO RECORDS/BONNIER AMIGO)

Selvhat, fylleringing og store baller.

Bærums-gutten Chris Lee begynte å rappe for tolv år siden, og han var lenge en av landets flinke, dog anonyme hiphop-talenter. Men der mange av disse har forblitt i undergrunnen med snevert musikksyn, åpnet Chris derimot opp for å leke med andre sjangre, noe som til slutt førte til fjorårets debutskive Worry No. Albumet overrasket undertegnede positivt, men kunne likevel aldri ha forberedt meg på den enorme musikalske utviklingen som har resultert i fantastiske Love Ghost. Den aller første kvelden jeg sjekket ut albumet, endte jeg opp med å sette åpningssporet ”Drunk Dialer” på repeat i alle fall ti ganger, og jeg mener lett at vi snakker om en av norsk musikkhistories absolutt beste sanger. En perfekt låt på alle måter, både melodi-, komposisjons- og tekstmessig. Å legge lista så høyt fra starten av kunne lett ha blitt katastrofalt, men når Chris følger opp med tre nesten like glimrende låter, er det plutselig grunn til å ymte frampå med et ”årets norske skive?”.

Kjærlighetskrevende ”Isn’t It Enough” med multitalentet Maya Vik (fra Montée) er en sang som rent musikalsk er så sukkersøt at det trengs en mann med store baller for i det hele tatt å våge å framføre den. Hvis det likevel skulle være noen som tvilte på Chris Lees manndom (no

6

Litt skuffende, men fortsatt sexy.

Det har jammen ikke gått mer enn drøye ti måneder siden Ryan Leslie slapp sitt flotte debutalbum, men allerede nå er YouTube-galningen tilbake med oppfølgeren Transition. Jeg forsøker fortsatt å finne ut hvorfor, siden skiva som kom i februar bare har solgt litt over 90.000 eksemplarer. Men kanskje er det nettopp det som er hele greia, at man har funnet ut at det ikke var noe mer å vri ut av den utgivelsen? Hvis det i så fall er tilfellet, vil jeg dessverre ikke kalle Transition for en vellykket fortsettelse. I likhet med debuten åpnet den med ekstremt lave salgstall (12.000), og rent musikalsk er albumet dessuten hakket dårligere. Mannen som på et tidspunkt gjorde det mulig å ta den nå halve-hode-barberte modellen Cassie Ventura seriøst som sangerinne, og som tok det svært lovende NextSelectionsoundet videre på egenhånd da Cassie ble eiendommen til Diddy, klarer verken å fornye seg eller å gjøre gammelt krutt tørt.

Eller, akkurat det er strengt tatt ikke den hele og fulle sannheten.

Transition inneholder nemlig et par virkelig gode spor, og da ikke minst en av årets aller feteste låter, i form av førstesingelen ”You’re Not My Girl”. Og dere må heller ikke misforstå og tro at jeg synes skiva er dårlig, for Ryan leverer selvfølgelig en fin-fin utgivelse. Transition er bare ikke så bra som jeg håpet at den ville være, og som svoren R.Les-fan blir jeg dermed småskuffa. Mange av låtene har ikke den samme magien vi er vant med fra unge Leslie, og jeg forstår altså ikke helt hvorfor han måtte stresse sånn med å få ut dette albumet når det musikalske åpenbart blir lidende. Det er påtakelig at to av de andre godlåtene her er bonus-sporene ”When We Dance” og ”Promise Not 2 Call”, som begge er gamle låter mange vil kjenne igjen fra nettet.

Ikke et godt tegn! En ujevn skive fra Ryan Leslie altså, men når det er sagt; dette er likevel et sikkert kjøp for fansen og alle andre som

4

AKRON/FAMILY “Last Year” (DEAD OCEANS/TUBA)

CASS MCCOMBS “Dreams-Come-True-Girl” (DOMINO/EMI)

WILCO “One Wing” (WARNER)

Aftenposten VG Dagbladet Dagsavisen Bergensavisen

CD

GLENN OLSEN

ANBEFALER:

TOM WAITS

GLITTER AND DOOM LIVE ANTI-

JAPANDROIDS “The Boys Are Leaving Town”

CD

SIMIAN MOBILE DISCO “Audacity of Huge” FUCK BUTTONS “Surf Solar”

DIVERSE ARTISTER

(ATP/IMPORT)

THE FIELD “Everybody Has To Learn Sometime” (ANTI/IMPORT)

DESIRE “Under Your Spell” (ITALIANS DO IT BETTER/IMPORT)

JJ “My Hopes and Dreams” (SINCERELY YOURS/INDIE)

THE XX “Shelter” (XL/PLAYGROUND)

LOCAL NATIVES Gorilla Manor (INFECTIOUS/VME)

Mer harmoni på veskysten. ”Ditt neste favorittband”, skriver Skandinavias viktigste og beste musikkavis Sonic på forsiden og vier sitt hovedoppslag til den nye amerikanske indiekvintetten Local Natives. Oppmerksomheten bandet har fått på diverse blogger de siste månedene, og kvaliteten på dette albumet, befester teorien om at dette blir 00-tallets siste store indiepopgjennombrudd. Nordmenn som har lært seg å elske artister som Fleet Foxes, Grand Archives, Band Of Horses og Arcade Fire bør absolutt kjenne sin besøkelsestid, selv om skiva neppe vil få status som en fremtidig klassiker.

Og med den suksessen et band som Kråkesølv opplever i disse dager med sin Deathcab For Cutie og Sigur Ros-insprerte musikk, bør det også være liv laga for disse amerikanerne, selv om vi foreløpig er alene om å skrive om denne platen. Mens vi venter på Midlakes kommende plate er nok dette det fineste eksemplet på kombinasjonen av flerstemte harmonier, emosjonell melodiøsitet og sentimentale poplåter vi for øyeblikket kan oppdrive i platebutikkenes nyhetshyller.

Orange County-bandet – som nå har beveget seg til Silver Lake, Los Angeles – veksler mellom finstemt musikalitet og mer leken detaljrikdom. Et av deres fremste fortrinn er deres store rytmiske repertoar. Det er ikke tilfeldig at en coverversjon av Talking Headslåten ”Warning Sign” har funnet plass mellom bandets egne låter, for å si det sånn. Måten de kombinerer en kaskade av vitale gitarhooks og lagdelt perkusjon,

5

Østlendingen

Her finner du låter fra undergrunnshelter som Hiawata!, Children & Corpse Playing In The Street, Norma Sass, The Little Hands Of Asphalt, Nomber 5s, Einar Stray, Therese Aune, My Little Pony, Monzano og mange flere.

(POLYVINYL/TUBA)

(WICHITA/TUBA)

ABCNyheter.no

Her er oppfølgeren til samleplatesuksessen ”OSLO!” fra våren 2008. Etter samme modell som forrige gang har 16 popband fra Oslos undergrunn gått sammen om dette spleiselaget.

OSLO 2

RIHANNA Rated R

Oslo tar opp konkurransen med Stockholm som Skandinavias indiepop-hovedstad – denne samleplaten forklarer oss hvorfor.

SPOON TRAIN AUDIO

(UNIVERSAL MUSIC)

Fra tenåringsforelskelser til Grace Jones-etterfølger. Å hevde at Rihanna er en stor sanger, blir som å si at Eminem slapp årets album – direkte feil. Det ungjenta fra Barbados derimot har, er en stemme og toneleie som fungerer utrolig bra i dagens hitmarked. Den mørke, stabile (i alle fall på skive) og tydelige alten hennes er en drøm for låtskribenter, og er i motsetning til for eksempel Beyonce, forholdsvis enkel å synge med til.

Ikke det at Rihanna på noen som helst måte kan bli byttet ut med en random syngedame, hun har jo faktisk vist seg å være unik, men det er vel så viktig å spørre seg om hva ”Team Rihanna” har funnet på denne gangen. Her er nemlig ingenting utelatt til tilfeldighetene, og derfor sitter vi også igjen med et gjennomproft album, fullstappet med singler som garantert kommer til å forfølge oss langt utover i 2010.

Rihanna har kanskje allerede gått fra ”good girl” til ”bad girl”, men når man blar gjennom Rated R-bookleten, som like godt kunne ha vært coveret til en S&M-porrfilm, er det tydelig at hun denne gangen har ønsket å vise fram en enda mer rampete side av seg selv. Den søte jenta som tidligere sang om tenåringsforelskelser, er byttet ut med en (verdig) Grace Jones-etterfølger som slenger ut ”fuck”, ”motherfuck”, ”nitch” og ”nigga” når hun føler for det, og ikke minst gjør det klart at hun setter pris på store og stive ting i senga: ”Come here rude boy, can you get it up? Come here rude boy, is you big enough?

Take it, take it, love me, love me”, fra Stargate-produserte ”Rude Boy”. Men selv om Rihanna viser verden at hun har bein i nesa og ikke lar en domestic beatdown holde henne nede – dette særlig representert i låter som ”Wait Your Turn”, ”Rockstar 101” og ikke minst det fantastiske Young Jeezy-samarbeidet ”Hard” – er det likevel ingen tvil om hva slags album dette er og alltid var nødt til å bli: The Breakup Album of 2009. Enten hun mener det eller ikke (Rihanna har vært involvert i tekstarbeidet på de fleste låtene), er store deler av Rated R en lang og trist siste samtale med ekskjæresten hun elsker, men ikke lenger kan være

Blakroc er det nye samarbeidsprosjektet til Black Keys og en mengde banebrytende hip-hop-artister.

5

Blant annet Mos Def, Q-Tip, RZA, Raekwon, Ol’ Dirty Bastard, Ludacris, Pharoache Monch, Nicole Wary og Billy Danze (M.O.P) deltar på platen.

CD

(NEXTSELECTION)

MIXTAPE 2009

er rent ut vakker. Prektigheten veies opp med en åpenhjertig holdning og lekenhet som blant annet gir utslag i utstrakt bytting av instrumenter. Samtidig er det en berusende euforisk og intens samsang (chanting) og åndelighet her, à la Arcade Fire, Neutral Milk Hotel eller The Polyphonic Spree, men uten noen gang å berøre religiøsitet eller det spirituelle. En rekke ulike sinnsstemninger og uttrykk finner plass på albumet, under den overhengende sorgen og sentimentaliteten. I det ene øyeblikket kan man nikke til Vampire Weekend (singelen ”Camera Talk”), i det neste Radiohead (”Shapeshifter”) eller Crosby Stills, Nash & Young.

Local Natives viser at de kan kreere storslagne anthems, men det som skiller dem fra bølgen av vestkystens harmonipoppere er finessene i rytmeseksjonen og perkusjonsspillet. De er ikke helt der oppe med Grizzly Bears album av året, eller for den del høydepunktene i Pinbacks katalog, men Gorilla Manor er en fin introduksjon til en ny artist som fortjener vår tid og oppmerksomhet.

Jan-Olav Glette

BLAKROC

Natt og dag

BLAKROC V2

Norgesvennen Tom McRae er tilbake med nytt album. Dette er hans første siden 2006s kritikerroste utgivelse King Of Cards.

The Alphabet Of Hurricanes er Tom McRaes mest ambisiøse utgivelse så langt, og er basert på en ny sonisk palett og et eklektisk utvalg nye, sterke, låter.

CD

RYAN LESLIE Transition

ønsker et sexy album til vinterens romantiske hyrdestunder. Personlig hadde jeg heller valgt å yngle til debuten fra februar.

Mathias Rødahl

TOM MCRAE

Slippes 1. februar Konsert på Rockefeller 21. mars

THE ALPHABET OF HURRICANES COOKING VINYL

Bare 7 måneder etter utgivelsen av Eels forrige album “Hombre Lobo”, er E tilbake med en ny samling svært personlige låter. Denne gang har E vært alene i kjelleren med en firespors opptaker.

CD

Gro Hammerseng), tar han det desto hardere igjen på playersporet ”Think I’m Lyin’”, der han får hjelp av den legendariske Oakland-pimpen Too $hort over en særdeles regionsriktig Basmoe-beat. Men etter å ha vært breial kjekkas i seks og et halvt minutt, kommer den drita og ikke like selvsikre fyren fra ”Drunk Dialer” tilbake på ”Lower Your Standards”. Her viser Chris igjen sin imponerende evne til å lage fantastiske melodier og morsomme tekster. Faen så bra! Det er umulig å plassere Chris Lee i en spesiell musikalsk bås, i og med at han beveger seg like smertefritt i både pop-, rap- og R&B-landskapet. Han viser blant annet en forståelse for låtbygging som de fleste av landets R&B-sangere burde studere med argusøyne. ”Angels” er i den sammenheng herved pensum for håpefulle rytme og bass-drømmere. Pretty fucking fly for a white guy, da! I likhet med Name er Chris Lee Norges kanskje mest usannsynlige rapper, men med versene sine på samarbeidet ”Starstruck” viser begge gutta at det sjelden er smart å henge seg opp i det ytre når man skal bedømme noen musikalsk. Etter massiv radiospilling av skivas to første singler ”Monkey” og ”Talk To The Hand”, fenger de meg åpenbart ikke like mye som da jeg først hørte dem, men heldigvis tar det lenger tid for det norske folk å gå ”lei”, noe som nylig sikret Chris Lee en velfortjent 2. plass på Topp20-lista med sistnevnte låt. Og mer er det egentlig ikke å si: både folket og Rødahl elsker Chris Lee (no My Friend Club), og det er med andre ord bare å gå ut og anskaffe seg årets norske skive!

Mathias Rødahl

Slippes 18. januar

EELS

END TIMES VAGRANT

www.tubarec.com 10/2009

65

Hårfesteivalen ´09

Foto: Robin Ottersen

JAVISST, EN ÉNARMET JAZZIST JAGA JAZZIST One-Armed Bandit (NIGHTLINER/SONET/UNIVERSAL)

Musikk, dans, drama.

Det har gått noen år siden Jaga ga ut What We Must i 2005. Bandet vendte tilbake til gamlelandet på årets Øyafestival og fremførte sitt nye verk i sin helhet, men selve utgivelsen har latt vente på seg i nærmere sju måneder siden den tid. La oss derfor begynne med tittelen One-Armed Bandit (ja, den heter faktisk det): Beklager

5

å måtte si det, men dette er den minst fengende tittelen siden Carcass Necroticism: Descanting The Insalubrious. Uten sammenligning for øvrig. Med låttitler som ”Bananfluer overalt”, ”Prognissekongen” og ”Music!

Dance! Drama!” kan man også spørre seg om hva som har skjedd med Horntveth-søskene og kompani siden sist. Hvorfor hører disse tilsynelatende useriøse momentene hjemme hos Jaga Jazzist anno 2009? Det hele har en ganske så enkel forklaring; Jaga Jazzist tar ikke seg selv like høytidlig – eller vil kanskje

ikke fremstå like høytydelig – som de til tider har gjort tidligere. Og godt er det, for det viser seg nemlig at One-Armed Bandit er bandets beste album så langt.

Både arrangementer og det helhetlige lydbildet låter betraktelig mer organisk nå, uten at de egentlig har tilført noe særlig nytt til repertoaret. De fortsetter omtrent der de slapp med What We Must. Det låter behagelig, varmt, lekent og herlig ærlig, mye takket være John McEntires flotte jobb bak miksepulten – her gjør han en betraktelig bedre

jobb enn det han gjorde med sitt eget band Tortoise og deres helt streite sisteaffære fra i sommer. Progen har dessuten fått større spillerom enn før, og jeg skjønner nå fullt ut hva de egentlig mener og vil med ”Prognissekongen”: Rå tittel, bra låt, god plate! Alt i alt en imponerende lytteropplevelse som sender tankene til Frank Zappa og Steve Reich, om de skulle tonesatt en transatlantisk spionthriller fra den tiden Jaga-gutta og Jaga-jenta ble født. Well done!

Andreas Tylden

INDIE DISTRIBUTION PRESENTERER MÅNEDENS ANBEFALINGER

SUICIDAL ANGELS

NILE

SanctifyNuclear TheBlast Darkness ThoseWhomTheGodsDetest Nuclear Blast

IMMORTAL

DIVERSE ARTISTER

AllNuclear ShallBlastFall

Monsters Of Metal Vol. 7 Nuclear Blast

“Sanctify The Darkness“ er fjerde album ut fra de Greske old school thrash metal gudene Suicidal Angels. Her kombinerer de gammel Sepultura med moderne metal og gjenoppliver spiriten fra thrash metalens glansdager.

To år etter fantastiske “Ithyphallic”,er de amerkanske mesterne innenfor teknisk death metal tilbake med sitt nye mesterverk “Those Whom The Gods Detest”.Dette er en oppvisning i teknisk og brutal death metal, og Nile leverer her en sterk kandidat til årest metal album.

Mektige Immortal er tilbake med nytt album, syv år etter den udødlige klassikeren “Sons Of The Nortern Darkness”.Dette er utvilsomt et av årets beste metal utgivelser.

5/6 Aftenposten, 5/6 Dagbladet, 5/6 BT, 5/6 BA.

Del 7 i den meget suksessfulle ”Monsters Of Metal” DVD serien. Her får vi to DVDer stappfulle med video klipp fra band som Enslaved, Dimmu Borgir, Gojira, Paradise Lost, Sonata Arctica, Hypocrisy… Alt i alt over fem timer med høy kvalitets metal underholdning.

I salg nå!

I salg nå!

I salg nå!

I salg nå!

INDIE DISTRIBUTION AS • HASLEVEIEN 38 • 0571 OSLO • NORWAY • TLF: 23121780 • FAX: 23121781 • INFO@INDIEDIST.NO • WWW.INDIEDIST.NO • WWW.MYSPACE.COM/INDIEDIST

66

10/2009

sammen med. Første tegn på denne retningen kommer i form av Stargate-typiske ”Stupid In Love”, som er det endelige oppgjøret med Chris Brown (det er ikke den tvetydige ”Russian Roulette”, slik andre har ment før meg): ”I left the engine running, I just can’t see, What you would do if I gave you a chance to make things right. So I made it even though Katie told me that this would be nothing but a waste of time, and she was right,” synger hun, og viser dermed til rådet TV-journalisten Katie Courics ga henne etter voldsepisoden i januar: ”Det er kun når noen har knust hjertet ditt at kjærlighet skal gjøre vondt”.

Mer direkte kan det vel ikke bli? ”Photographs” med will.I.am, Justin Timberlake-bidraget ”Cold Case Love” og sistesporet ”The Last Song” (duh…) er også tre glimrende låter du for all del må unngå å spille i nærheten av en usikker kjæreste. Men selv om det endelige bruddet med Chris Brown er det gjennomgående temaet her, er det spredd såpass godt utover de drøye 50 minuttene Rated R varer, at samtlige 13 spor får sin rette plass. Det er umulig å ikke la seg imponere av albumets brede spekter av glimrende poplåter, og jeg synes oppriktig synd på den som må plukke ut singler fra denne skiva.

For her er det som sagt bare å velge og vrake.

Mathias Rødahl SERANI No Games (VP RECORDS/IMPORT)

For mye av det gode.

Serani ble egentlig først kjent som en tredjedel av det banebrytende produksjonsteamet Daseca – gutta bak nyklassikere som Mavados gjennombruddslåter. Daseca skal også ha mye av æren for den retninga såkalt dancehall har tatt de siste åra, bort fra det tradisjonelle 90-tallssoundet og inn et sted nærmere hiphop og R&B. Ingen personifiserer denne utviklinga bedre enn Serani, som etter å ha croonet seg gjennom refrenget på Mavados ”Dying”, har etablert seg som en av Jamaicas mest profilerte sangere. Tittelkuttet er et av de siste åras sterkeste låter, og har gitt Serani en liten USA-boost som han nå pøver å utnytte på VP Records-debuten sin. Lykkes han med det? Neida.

Serani har, selv om han ikke er noe særlig flink å synge, et reelt crossoverpotensial. Han har en herlig off-key stemme, med en tilbakevendende knekk i, som bestandig har fått meg til å tenke på Tracy Chapman. Han høres også hjemme ut på dancehallbeats, både av den klassiske typen og av den mer eurovennlige nye skolen. R&B-balladene hans vet vi også at den kan funke ekstremt bra. På No Games har han gått for mest R&B- og hiphop-inspirert materiale, men dessverre

3

virker mange av sporene som venstrehåndsarbeid. Muligens er dette et resultat av en iver etter å presentere mest mulig nytt, men det hjelper likevel ikke saken hans. Noen ny ”No Games” finner vi ikke, selv om spor som ”Romance Me” nærmer seg med sine Stargate-gitarer og funky dancehall-programmering. ”Naked” er også en favoritt, det samme gjelder dancehallsporet ”Give Me”, der Serani er i et mer raunchy humør. Smoke fra Field Mob gjester på et rimelig vellykka spor, noe som dessverre bare får en til å lure på hvorfor han ikke gjør flere slike samarbeid.

Kanskje Serani har et begrenset spekter å hente fra, og allerede brant alt kruttet på sine tidligere singler? I så fall kan jeg tenke meg en handfull låter som aldri burde vært utelatt her. En ålreit introduksjon til en av de mest innovative reggaeartistene de siste årene, men langt fra den crossoverbomba det burde vært.

Det blir rett og slett litt for mye av det gode, og litt for enspora til å fortjene mer enn noen gjennomlyttinger.

Jørgen Nordeng SHINING Blackjazz (INDIE RECORDINGS)

Metal uten å være metal.

Jazz uten å være jazz.

I løpet av Shinings levetid har man sett en utvikling av typen ”se deg aldri tilbake, ekspander eller dø”, og denne gangen legger visjonære Jørgen Munkeby og co liten skjul på hvor de plasserer seg musikalsk med den finurlige albumtittelen Blackjazz.

Avantgarde-metal er i vinden om dagen, noe som passer perfekt med måten Shinings’ uttrykk har utviklet seg på. Shining er fortsatt en uhyre kompleks affære, og de presenterer et forvrengt bilde av iskald og kalkulert, men improvisert jazz. En liten motsetning der, men du skjønner tegninga. Det låter betraktelig mørkere enn tidligere, og de ekstreme ytterpunktene er dyrket maksimalt. Dette er metal uten å være metal. Jazz uten å være jazz. Her krysses sjangre i et teatralsk inferno av pur faenskap og spilleglede. Produksjonen på Blackjazz er mektig, detaljrik og presset langt frem i høytalerne.

Sean Beavan (Nine Inch Nails, Slayer, Depeche Mode, Marilyn Manson) har stått for miksen, og har gjort en glimrende jobb. Et annet interessant element med Blackjazz er skivas umiddelbare tilgjengelighet, som mot alle odds, dare I say, gjerne kan funke utmerket på et dansegulv. I hvert fall der jeg kommer fra. En liten motsetning igjen der, men det som blant ”folk flest” kan virke uforståelig og utilgjengelig trenger ikke nødvendigvis å være det, selv om det tilsynelatende kan virke sånn. Shining har lang liveerfaring, noe som garantert

5

har hatt sitt å si i forhold til låtskrivinga her. Én ting er å lage musikk med tanke på den individuelle lytter, noe ganske annet er det å fremføre musikk foran et større publikum som gjerne ikke vet hvem du er eller forstår hva du holder på med. Det er en ekstremt viktig egenskap å kunne formidle det man driver med, uansett hvor sært uttrykket måtte være, og her feiler mange.

For Shining klaffer det. Blackjazz er bandets beste så langt.

Andreas Tylden MIXTAPE 2009

JAN-OLAV GLETTE MICACHU AND THE SHAPES ”Golden Phone” (ROUGH TRADE/INDIE)

CLARK ”Growls Garden” (WARP/VME)

MAPS ”Let Go Of The Fear” (MUTE/EMI)

FUCK BUTTONS ”Olympians” (ALL TOMMOROWS PARTIES/IMPORT)

HEALTH ”We Are Water” (LOVEPUMP UNITED/TUBA)

FEVER RAY ”If I Had A Heart” (RABID RECORDS/TUBA)

COLD CAVE ”Love Comes Close” (HEARTWORM/MATADOR/FAIRPLAY)

ATLAS SOUND WITH NOAH LENNOX ”Walkabouts” (4AD/FAIRPLAY)

SIMIAN MOBILE DISCO ”Audicity of Huge” (WICHITA RECORDS/TUBA)

THE PAINS OF BEING PURE AT HEART ”Young Adult Friction” (SLUMBERLAND RECORDS/INDIE)

SKRIET Skriet (NOVOTON/IMPORT)

Bedre enn ingenting.

I vår jakt på ny spennende musikk fra Sverige, forhørte vi oss med vår kollega i Musikbyrån,

5

Mikael Norlander, om hva som er de kuleste svenske bandene akkurat nå. Skriet, Fontän og The Crêpes var hans tips. Og mens de svenske kollegene i [ingenting] (også anmeldt i dette nummeret) kanskje når ut til platekjøperne i større grad enn til enn kritikerne, er det kanskje motsatt for Skriet og moderbandet Pascal, i hvert fall om man skal sammenligne lesernes karakter med anmeldernes terningkast.

Her handler det om minimalisme og tilbakeholdenhet, i stedet for storslagne og dramatiske virkemidler. På samme måte som The Velvet Underground, Suicide eller Blixa Bargeld og Einstürzende Neubauten opererer, skjærer Skriet bort en masse elementer for å komme nærmere musikken og uttrykkets kjerne. Resultatet er en lavintensiv musikk som krever rikelig med konsentrasjon for at den ikke bare skal fremstå som bakgrunnssurring.

En buldrende bass og dempede slagtrommer danner fundamentet for atmosfæriske synthlyder og det noen har beskrevet som psychobilly-gitarer. Men i all denne tilbakeholdenheten finnes også noe sterkt og gripende som fanger lytteren. Det er på underlig vis også harskt og brutalt i all sin forsiktighet. Musikken preges av et mørke og en hatsk stemning, men også av en slags feberhet og avskrekkende passivitet. Skummelt, spøkende og angstfylt. Her har vi et av årets mest roste svenske album og vi henger oss med i hylekoret og digger de suggestive elektroniske lydene som kunne vært hentet fra David Bowies Berlin-periode.

Svenskene vet alltid best, tydeligvis.

Jan-Olav Glette

ellers lever et ufarlig og bedervet liv, slik som folk flest jo lever. No offence. På samme måte føler jeg det med Utarm og dette enmannsprojektets ferskeste verk Panic Chamber. Kunstneren og musikeren Sindre Foss Skancke aka Stabwound Empire har med dette skapt en slags musikalsk versjon av Face Of Death, et soundtrack som sender assosiasjoner til denne Formel-1-bilen og det som verre er. Grusomhetens teater i musikkform. I presseskrivet heter det ”Panic Chamber er et konseptalbum som tar for seg menneskehetens konstante higen etter å gjøre det rette i lengselen etter sin tapte uskyld”. Jeg tolker det som menneskehetens konstante higen etter å utfordre denne uskylden. Dytte våre grenser og våres persepsjoner av hva vi ”tåler” mot nye fronter. Det er nettopp dette Skancke gjør med Panic Chamber. Det er sjeldent jeg blir redd av musikk, men det blir jeg altså her. Jeg vil skru av, men klarer ikke, og i stedet forsvinner jeg inn i et elektronisk, kaldt øde av langtrukne partier med bekmørk dødsmusikk. Rent konkret kan dette sammenlignes med den såkalte ”funeral folk-sjangeren” (representert ved for eksempel Sylvester Anfang), black funeral doom (Nortt) og tradisjonell black metal, uten at instrumentparken der i gården har så altfor mye til felles med Utarm. Det som tilsynelatende virker avskyelig og frastøtende, kan altså samtidig vise seg å være det du trykker ditt hjerte nærmest. Close to et mesterverk, om du tør å ta utfordringen.

Andreas Tylden

UTARM Panic Chamber (ROGGBIF/MUSIKKOPERATØRENE)

Grusomhetens teater i musikkform.

Jeg glemmer aldri første gangen jeg så Face Of Death hjemme hos en kompis i en hasjfylt leilighet i Sannergata på Grünerløkka.

Face Of Death er en såkalt realityfilm fra 1978 med klipp fra virkeligheten du aldri kommer til å få se i TV-programmer som ”Most Shocking”, ”Near Death Experience”, ”Dearing Police Videoes”, eller hva disse programmene nå heter. Her snakker vi ekte filmklipp av dødsulykker uten happy ending, og dette har noen funnet på å lage underholdning ut av. Avskyelige greier. Den vonde ironien er at jo fælere greier som vises i filmen, desto vanskeligere er det å se bort.

På skjermen blir en stakkars fyr halshogd av en Formel-1-bil, mens ungene hans blir truffet av et brennende hjul. Ubehag tiltaler oss, alt som sjokkerer skaper en reaksjon vi ikke klarer å motstå.

Angst, redsel og panikk er som mat for sjelen, særlig når man

4

TOM WAITS Glitter And Doom Live (ANTI/TUBA)

Vi vil se Waits, nå! ”Glitter and Doom” er navnet på en ustilling ved The Metropolitan Museum Of Art, med tysk portrettkunst fra tidsperioden 19191933. Livet i Weimarrepublikken var kjennetegnet av en enorm inflasjon, politisk oppløsning og den ytterste fattigdom. Det store antallet foreldreløse og enker uten muligheter til å livnære seg selv, resulterte i en eksplosiv vekst i prostitusjon.

De løsere forføyningene av loven som muliggjorde dette, medførte at det blomstret opp en undergrunnskultur hvor folk levde ut sine drifter i alle typer og former. Antallet transvestitter, åpent homoseksuelle og frivole eksploderte.

Dette er en fin parallell til

4

artisten Tom Waits’ tekstlige verden, der vi ofte møter desperate lavlivsfolk på kanten av samfunnets normer og regler.

Visst var jeg blant de mange som fortvilte da den annonserte Tom Waits-konserten i Operaen ikke ble noe av. Like fullt må jeg innrømme at min oppmerksomhet mot amerikanerens livsverk har dabbet av i samme takt som jeg har plassert nye Tom Waits-plater i hyllen. Den intense forelskelsen de snodige lydene og hans oppfinnsomme instrumentering fremskaffet i starten, og også hans sterke teatralske tilstedeværelse, har avtatt noe med nyhetens interesse. Da er det kanskje på tide å tenke igjennom hva det egentlig var vi gikk glipp av da Operaen droppet Waits. Nå slippes nemlig liveopptakene fra denne ”Glitter And Doom”-turneen. Og hadde Waits spilt i Operaen, ville det antakelig blitt en konsertopplevelse vi ville snakket om i lang tid etterpå. Spennvidden og mangfoldet i musikken hans er enorm. Det er ikke bare hans rustikke og ru stemme som skiller seg ut. Nesten alt han tar i låter både originalt og friskt. Waits tar utgangspunkt i musikk fra første del av forrige århundre og vever den sammen til et nytt musikalsk lappeteppe.

Han fremstår nærmest som en musikkforsker der han blander sammen blues, gospel, jazz, folk, latin, crooner pop, doo wop, cabaret eller beat-boxing. Tross at utgivelsene på 80-tallet antok en mer eksperimentell karakter og at samarbeidet med kona Kathleen Brennan har raffinert det teatralske elementet i musikken hans, er det vanskelig å beskylde Waits for å være moderne.

Samtidig er han både morsom og beleven. Noe ikke minst den medfølgende platen med mellomsnakk og historier illustrerer.

Hans uttrykk er som beatpoetens, både i tekst og lydbilde.

Hans konsertopptredener har dessverre blitt sjeldnere, selv om det er her vi finner herren i sitt ess. Den sky amerikaneren vet å omgi seg med karaktersterke og dyktige musikere, uten at de er i stand til å true hans posisjon i sentrum for vår oppmerksomhet. Det er Waits egen evne til å vrenge og vri sin stemme, og gå inn og ut av sine roller, som gjør musikken så levende og vital.

La oss ikke håpe Waits og hans impresarioer har tatt skrekken nå som vi endelig har fått en scene i dette landet som kan tilfredsstille eksentrikerens strenge krav.

Vi vil se ham live! Waits føles fremdeles relevant den dag i dag, både på nye skiver og liveopptak som dette, selv om jeg i 2009 etterlyser livefilmen som skulle fulgt med her. Men det får bli neste gang.

Jan-Olav Glette

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

Ann-NISS-Natt&Dag-3:Layout 1 01.12.09 13.48 Side 1

9 utdanninger innen scene, studio, film/TV og visuelle kunstfag • Populærmusikk • Lydteknikk • Film og TV • Lys- og sceneteknikk • Kunst/Foto/Animasjon/ Illustrasjon

• Skuespill • Prosjektledelse kultur • Makeup-artist • SFX – Spesialeffekter for film og TV

N I S S har utdannet kunstnere og fagfolk til kulturlivet i 25 år og her møtes hver dag 500 studenter fra 9 studietilbud. Skolen tilbyr også kurs innen de samme fagområder. Alle utdanninger har offentlig godkjenning og lånekassefinansiering.

Søknadsfrist 15. april.

www.niss.no NISS – Nordisk Institutt for Scene og Studio

Christian Krohgs gt. 2, OSLO. Tlf: (+47) 22 05 75 50 www.niss.no

10/2009

67

FILM

Komedie som setter deg i julestemning!

CASA NEGRA Regi: Nour-Eddine Lakhmari I rollene: Anas Elbaz, Omar Lotfi, Ghita Tazi, Mohamed Benbrahim Bogey og Bergman har forlatt Casablanca, men byen er mer filmatisk enn noensinne i dette neo-noirske undergrunnsportrettet. Rundt i melankolsk belyste og skittenhvite, labyrintiske gatelandskap slenger småkjeltringene Karim og Adil, som stort sett gjør sitt beste for å skaffe cash og holde seg unna trøbbel. De lykkes i varierende grad med begge deler, men livet som småkriminell fremstår likevel som en av få aktuelle baner i et marokkansk samfunn som fortsatt preges av arven fra føydalsamfunnet. Som sosialrealistisk gangsterfilm er dette sjeldent velsmidd, med subtil brodd mot sementerte klasseskiller, materialisme og en mentalitet der raske penger og statussymboler er mer verd enn en ærlig jobb på fiskefabrikken.

Tankevekkende er det ikke minst når drømmen om en gullkantet fremtid symboliseres av et postkort fra Malmö. Naturlig slentrende amatører i hovedrollene, og et kamera som stort sett sikter opp mot himmelen bak høyhusene, gjør det alt annet enn vanskelig å leve seg inn i guttedrømmen.

Mindre vellykket er dessverre scenene hvor bossene bryter inn, gale og skrålende karikaturer som enten blir for komiske eller hysteriske.

Dette er tidenes kinosuksess i Marokko, så noe ironisk er det at manuset er basert på innvandrerfortellinger fra Oslo. Lakhmari planla opprinnelig å spille inn filmen i her. I stedet får vi se Casablanca igjen, og mon tro om ikke det er vel så severdig.

Maria Moseng Premieredato 15. januar

4

BEST AKKURAT NÅ

lg I sa og vd på d ray Blu-

His father NÅ!

Her mother His mother And her father All in one day…

GAUTE BROCHMANN DET HVITE BÅNDET Regi: Michael Haneke Uskyldshvitt i gråtoner.

SNEHVIT OG DE SYV DVERGENE (BLUE RAY) Regi: David Hann Uskyldshvitt i technicolor.

WHITE MATERIAL Regi: Claire Denis (Ikke helt) uskyldshvitt på det mørke kontinentet.

DELTA Regi: Kornél Mundruczó I rollene: Félix Lajkó, Orsolya Tóth, Lili Monori, Sándor Gáspár En gang spiste jeg ikke på et år…

(40 sekunders pause) Hvorfor ikke det?

(50 sekunders pause) Jeg var ikke sulten.

(2 minutters stillhet) Jeg skulle til å skrive at filmen legger tyngden mellom linjene, men det er nok riktigere å si at den legger linjer mellom tyngdene. For Delta innfrir alle fordommer en stakkar måtte ha mot østeuropeisk filmtradisjon.

Etter hvert melkeglass med vodka er det om å gjøre å stirre ned i jordhyttegulvet lengst mulig, for slik å fortelle mest mulig

5

www.sfnorge.no

70

10/2009

om noe usæle greier en gjerne skulle ha visst minst mulig om: Å bygge hus fra bånn av. Å ro langs et elvedelta i aftensol. Onde stunder. Nedtrykt søsken- og annen kjærlighet. Den kompromissløse langsomheten gir selvsagt en kontemplativ ro som avslører nyanser og hemmeligheter på god gammel Tarkovsky-maner.

Det er hardt, men så sitter det også godt i når det først har fått tak, og en må på en måte velge det. Sånn som en gjerne velger å dra på ei fjellhytte uten strøm og vann. ”Not because it´s easy, but because it´s hard”, som Kennedy sa da det var månen de skulle velge å dra til.

Kyrre Bjørkås Premieredato 27. november FIVE MINUTES OF HEAVEN Regi: Oliver Hirschbiegel I rollene: Liam Neeson, James Nesbitt, Anamaria Marinca Det heter seg at en skal ikke drive analyse hvis ingenting er galt, og siden denne filmen gjør absolutt alt riktig, er det ingen grunn til å snakke så mye om den.

For ordens skyld kan jeg fortelle at den handler om to menn som står på hver sin side av et mord, utført i forbindelse med konfliktene i Irland på 70-tallet.

Så beveger filmen seg etter hvert mot en konfrontasjon som sniker seg ned fra kinolerretet, og ut i salen, og inn i kroppen, og opp i hjernen, hvor den tar seg en liten pause, før den blåser seg opp som en oksefrosk i forsvarsposisjon, stiller deg en hel del kamikaze-aktige spørsmål, spiller fele på følelseslivet ditt og tramper takten i mellomgulvet. Gå for all del og se denne filmen.

Kyrre Bjørkås Premieredato 27. november

6

IN THE LOOP Regi: Armando Iannucci I rollene: Peter Capaldi, Tom Hollander, Gina McKee, James Gandolfini Husker dere den episoden der George Bush under et FN-toppmøte i 2005 gir Condi en liten lapp.

Statshemmeligheter? Angrepsordre? Nei, nei. På lappen stod ”I think I need a bathroombreak”.

Jada, maktmennesker er som folk flest. I arbeidshverdagen mest opptatt av lunsjmeny og kvaliteten på kontorstolen.

Pluss sin personlige karriere, selvsagt. Og etter ti år med britiske spindoctors, amerikanske hauker, fabrikkerte beviser, fiktive informanter og invasjoner på sviktende grunnlag, er In The Loop helt på sin plass.

Filmen omhandler den komplett kaotiske og fullkomment uetiske prosessen bak en krigserklæring i Midtøsten. Der sannheten frontkolliderer i tusen oppblåste egoer som agerer i det politiske spillet med ett mål for øyet: Personlig fremgang, helst kombinert med bevisst uanstendighet.

Og filmen er god, den. Britisk ironi kler nedrig renkespill helt utmerket. Suverene oneliners, tusen spydige referanser og ikke minst en kontinuerlig parade av poengterte spissformuleringer av politiske paradokser, gjør dette til en synkront underholdende og tankevekkende film. Som, i likhet med rollefigurene, sliter mest med sin egen fortreffelighet. Iannucci er TV-mann, og det er litt for opplagt at 30 min. på flatskjerm er dette materialets idealformat.

Men mye moro er det. Og dessuten en ren mal for den fremtidige filmatiseringen av Hagas I de innerste sirkler – komplett med James Gandolfini som Bjarne Håkon Hansen.

Gaute Brochmann Premieredato 11. desember

Og når du klarer å slå hull på fotballspiller-segmentet, kan du nesten ikke komme lenger som forfatter. Da er det på en måte bare analfabetene som står i veien for full dekning. Og det er denne suksessen Alfredson & co har satt himmel og jord i bevegelse for å melke tørr med to hastepremierer i 2009.

Luftslottet fortsetter der Jenta som lekte med ilden slapp; videre inn i dypet av folkehemmets svarteste kjeller – og til bunns i Lisbeth Salanders plagede sjel.

Og det i en film som på en måte er en grei avslutning på en trilogi som nok vil bli stående mest som et prov på produksjonsteknisk høykvalitet i nordisk action. Dette er et pent produkt.

Ikke minst med tanke på at det har vært arbeidet det remmer og tøy holder for å treffe markedet før garderobene på Anfield igjen preges av News of the World.

Men noe gikk tapt i brennhasten. Og for meg er (som ofte ellers) skrittet fra tett, rått og håndfast til storpolitisk konspirasjonsbonanza, noe problematisk.

Stockholm har mutert til en blanding av Hoovers Washington og Gotham City. Maktmisbruk og superskurker. Og dermed slutter også Salander å være en ekte person. Først som kusina til Jokeren i Jenta som lekte med ilden.

Før hun nå fremstår som en like troverdig arvefiende til Mad Max som til de svenske embetsmenn.

Et sørgelig endelikt for det som kunne blitt et av nordisk films mest interessante karakterportretter.

Gaute Brochmann Premieredato 27. november

4

LUFTSLOTTET SOM SPRENGTES Regi: Daniel Alfredson I rollene: Michael Nyquist og Noomi Rapace Tidligere i høst uttalte Liverpools Albert Riera at alle spillerne i klubben var hekta på Stieg Larsson.

3

MENN SOM STIRRER PÅ GEITER Regi: Grant Heslov I rollene: George Clooney, Ewan McGregor, Jeff Bridges og Kevin Spacy Historien er fantastisk.

Stjerneskuespillerne med på laget. Perleporten åpner seg. Men beruset av fremgang og høy på egen fortreffelighet og Gud vet hvilke stimuli, velger Grant Heslov å droppe døra inn til den endelige kontrakt-underskrivelsen på produsentens kontor. For å ta veien direkte gjennom veggen i stedet.

Hybris. Kræsj. Med påfølgende paralyse. Jo da, Heslov blir med videre. Men den aktive bearbeidelsen av ideen stoppet idet alle de fine forutsetningene var på plass. Og resultatet ble deretter. Ok, forklaringsmodellen er kanskje vel inspirert av selve filmen. Men noe må ha skjedd.

For Menn som stirrer på geiter er en merkelig invalidisert forestilling.

New-Earth Army var (og er) et hippiepåfunn i US Armed Forces. Der kjærligheten er våpenet, LSD er ammunisjonen – og Jedikrigeren er idealet. Og dermed kommer the-dark-side-nissen med på lasset.

True story! Sitat: ”Mer enn du skulle tro er sant”. Kunne vært spas. Er ikke det. I stedet virker de (veldig mange) uinteressante tingene ekte nok. Mens de (svært få) snurrighetene fremstår som dårlige påfunn.

Menn som stirrer på geiter minner egentlig mest av sparkly-eyeteknikken fra selve handlingen: En tilsynelatende meningsløs,

1

Susann Johansen www.straydog.no

EUROPAFILM PRESENTERER: Nok en Burger King-bursdag på syre.

TAORMINA FILM FESTIVAL Beste regi

MAROKKOS KANDIDAT TIL OSCAR

DUBAI FILM FESTIVAL Beste hovedroller, Beste foto (Luca Coassin)

ROTTERDAM ARAB FILM FESTIVAL Beste regi

TANGIER FILM FESTIVAL Presseprisen, Kritikerprisen, Beste hovedrolle, Beste birolle, Beste lyd

ORAN INTERNATIONAL FILM FESTIVAL Beste regi

Den norsk-marrokkanske regissøren Nour-Eddine Lakhmari (”Blikket”) har i hjemlandet laget den største kinosuksessen i Marokkos historie. Blir nå satt opp på kino over hele Europa!

VILT OG VAKKERT TIL HUTTETUENES LAND Regi: Spike Jonze I rollene: Max Records, Catherine Keener, James Gandolfini, Chaterine O’Hara Etter å ha vært skrekkslagent vitne til hvordan talentfulle folk som Tim Burton har skamfert den ene eventyrklassikeren etter den andre med klam, degenerert dataestetikk, er skepsisen til påfunn som Huttetuenes Land stor. Men Spike representerer en annen generasjon enn Tim. En annen fortrolighet til teknologien. Og allerede i filmens første shot skjønner vi at dette vil bli en framifrå filmopplevelse: Der Max raser rundt i ulvedrakten sin med et håndholdt kamera helt oppi snuten. Kornete og skakt og intenst. En påminner om at uansett hva som skal inn av smoke and mirrors etter hvert, så handler film først og fremst om mennesker.

Og i Huttetuenes Land er dette mennesket altså Max, den lille ADHD-gutten kjent fra barneboken med samme navn. En arrig og ensom liten krabat med stort oppmerksomhetsbehov, som takler manglende stimuli ved å kreere et fantasiland befolket av en masse digre gorger som i varierende grad deler hans diagnose. Historien dreier seg om barns fantasier og ønsker. Om den lille gutten som blir konge over kjempene. Løgn og sannhet.

Kjærlighet og hat. Behovet for å bli sett som den man er. Dere kjenner greia: Unger verden over har omfavnet dette i årevis allerede; ikke fordi det er revolusjonerende innsikt som presenteres, men fordi boken har vært et ganske ærlig og usminket førstemøte med gamle sannheter. Presentert på barnas premisser.

Og denne kvaliteten gjenskaper filmen helt utmerket.

For folk over fire fot er det dermed ikke tematikk eller handlingsforløp som gjør møtet med Max interessant. Ei heller action og voldsomheter. Dunder og brak til tross, Huttetuenes Land er først og fremst en stemningsfull opplevelse. Og selv om filmer som får skryt for det estetiske ofte høster denne rosen fordi

5

man vil si noe pent om en ellers møkkjedelig film, gjør vi et unntak her: Huttetuenes Land er usedvanlig vakker! En visuell maktdemonstrasjon, ikke så mye i form av teknisk trolldom som ren atmosfære. Der Spike makter å skape et filmrom som føles utpreget genuint og vaskekte – og eventyrlig annerledes på én gang. Spartansk opplyste nattesekvenser, gjennomarbeidete kostymer og hands-on skittenrealisme på den ene siden. På den andre siden; intelligent bruk av sfx og magi der det trengs. Sømløst sydd sammen mot et bakteppe av glimrende locations.

Filmatiseringen er på mange måter en veldig tro og respektfull oversettelse av bokens estetikk. Og med den litt flate, grafiske stilen kunne det lett blitt en komplett katastrofe. Men Spike er en smarting. Han kaster alle krefter og kunnskap inn for å optimalisere ideen som film. Fremdrift, figurer og følelse lar han respektfullt være å fikle med. Fingrene fra fatet. Med det strålende resultat at magien fra originalen gjenoppstår, forsterket gjennom mediet. Et rent lærestykke i hvordan state of the art-teknologi, klassisk scenografisk håndverk og intuitivt visuelt talent fortsatt kan frembringe filmer som ikke ligner noe du kunne tenke deg fantes.

Så kan dere spørre dere om hvor morsomt det er å se på dette for et voksent menneske med middels interesse for film som medium. Og det er jo et betimelig spørsmål. Action er det jo massevis av, men mest myntet på Max’ egen aldersgruppe. Vil du bli underholdt eller intellektuelt utfordret, er nok ikke dette ditt førstevalg. Men hvor mange filmer er egentlig virkelig morsomme?

Eller skikkelig smarte? Riktig. Nesten ingen.

Og derfor bør du ta turen til Huttetuenes Land likevel: For å tilbringe halvannen time i et praktfullt utpenslet filmunivers fanget i perfekt tempo og stilt til skue gjennom suveren, uanstrengt.

Gaute Brochmann Premieredato 22. januar

PÅ KINO FRA 15. JANUAR SKUESPILLERE ANAS EL BAZ OMAR LOTFI GHITA TAZI MOHAMED BENBRAHIM DRISS ROUKHE HASSAN SKALLI EN SIGMA PRODUKSJON PRODUSERT AV ALI KETTANI DINO SEBTI CO-PRODUSENTER AZIZ NADIF SOREAD 2M EXECUTIVE PRODUSENT OMAR JAWAL MANUS OG REGI NOUR-EDDINE LAKHMARI FOTO LUCA COASSIN MUSIKK RICHARD HOROWITZ KLIPP SARAH MOUTA LYD EMMANUEL LE GALL

10/2009

71

Hei, søten. Skal det være ei klyse H1N1?

TEAM ANTONSEN UTI VÅR HAGE 1 & 2 ETATEN EN LUN AFTEN TRE BRØDRE SOM IKKE ER BRØDRE DDR NISSENE PÅ LÅVEN XL XLTV TVTV TAXI TEAM ECKBO STANDUP VÅRHERRE MED BART

New York, I Love You

nærmest usynlig gest. Som skaper en viss forventing.

Men ikke får noen følger eller konsekvenser. Man blir sittende å lure: Var dette virkelig så komplett meningsløst som det virket. Og svaret er ja. Dessverre.

Gaute Brochmann Premieredato 8. januar BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG DET HVITE BÅNDET Regi: Michael Haneke Salt…

NÅ PÅ DVD!

THE TWILIGHT SAGA – NEW MOON Regi: Chris Weitz …søtt…

THE IMAGINARIUM OF DOCTOR PARNASSUS Regi: Terry Gilliam …og syre.

MOON Regi: Duncan Jones I rollene: Sam Rockwell Sam Rockwell er en av de mange B-skuespillerne som lusker rundt i årevis og venter på sin sjanse til å toppe plakaten. Derfor var det sikkert jubel i stua til familien Rockwell da Sam fikk fingrene i et manus som ikke bare sikrer ham én, men hele tre hovedroller i samme slengen.

Månen, nær fremtid: Månestøv har løst energikrisen, og innhøstingen er en mekanisert, enkel enmannsjobb. Alt er golden, men tre dager før vaktskifte

2

72 Atle-Spirit.indd 1

10/2009 30.11.2009 15:06:30

krasjer Sam måne-SUV’en. Og våkner opp igjen på rombasen med hodet fullt av løpske dejavus.

Dermed er utfoldelsen av en typisk god sci-fi i gang. I alle fall var den nok fin på idéstadiet.

Grublende mennesker og snakkesalige maskiner, pluss dagens twist: Møtet med seg selv i døra, og tidsriktig kloneproblematikk, som dreiepunkt. I en film som på en måte viser noen interessante sider ved Hollywood. Hvorfor har alle storfilmer fem produsenter og like mange manusforfattere?

Fordi det ofte hjelper. Moon er på sin side produsert av beskjedne Liberty Films UK. Navnet skjemmer ingen. Men kunstneriske vyer har sin pris.

For dette fremstår som noe veldig uferdig og tynt i alle ledd.

Regi: Halvparten av dette kunne vært klipt rett ut. Manus: Det å finne ut at du er en klone og at livet er sammenhengende løgn, burde kunne røre opp en del grums fra bunnen av menneskesjelgryta. Men her er det bare forsiktig plasking med en teskje oppi snerken. Og skuespill: Arme Sam! Tre hovedroller ble to og en halv for mye.

Gaute Brochmann Premieredato tbd NEW YORK, I LOVE YOU Regi: Diverse I rollene: Natalie Portman, Orlando Bloom, James Caaen, Chris Cooper og veldig mange flere New York, I Love You består av elleve kortfilmer med minst én fellesnevner; kjærlighet. For øvrig sporer man også et ønske om finurlighet og et kunstnerisk preg som tidvis brøler ut: Dette er ikke kjærlighet slik kjærlighet har blitt skildret utallige ganger før! Og der første del av denne serien av storbyromantikk, Paris, je t’aime, hadde 18 kortfilmer, føles det som mer enn nok med elleve fra New York.

Men for all del: Noen av fortellingene varmer. Og noen er morsomme. At noen blir treige, skulle vel bare mangle? Av og til må man finne seg i å gjespe seg

4

gjennom én fortelling mens man venter på den neste. De siste fortellingene kan føles langdryge selv om de er like korte som de øvrige, antagelig fordi man etter hvert føler seg på randen av overdose.

Jeg ser for meg at man plukker ut sin personlige favoritt – én fortelling som setter spor og som man husker en stund. For min del skjer det omtrent midtveis i antologien, der antihelten over alle helter Eli Wallach (Den gode, den onde og den grusomme) dukker opp som den gamle mannen han etter hvert har blitt. Og der går han og krangler med sin kone slik han holdt det gående med ”Blondie”, men i det øyeblikk man trodde de fant tonen, er det likevel tilbake til det vante.

For øvrig kan man også gi tommel opp for den som fikk Shia Labeouf til å framstå troverdig, sympatisk og sjarmerende. Ikke verst!

Magnar Kvalvik Premieredato 26. desember BEST AKKURAT NÅ

MARIA MOSENG DET HVITE BÅNDET Regi: Michael Haneke Månedens perfeksjonist.

CAPITALISM: A LOVE STORY Regi: Michael Moore Månedens stayer.

INSTANT Regi: Thierry Donard En serie perfekte øyeblikk.

MORGENSTEMNING RÅFILM Regi: Cinemateket I rollene: Dokumentar-Norge Råfilm er høstens påfunn på Cinemateket.

Her får blodferske dokumentarfilmer litt kjærkommen sol på kroppen før de pakkes vekk for resten av året i påvente av badesesongen i Grimstad. Og en påfølgende visning eller to på TV. Med litt flaks. Norsk dokumentar er ikke lenger sett som kinovennlig. Noe som i og for seg selv er greit nok. Akkurat som det ikke er alle filmer som er lagd for helaftensformat heller.

Derfor er det stor stas at det nå finnes et månedlig forum som kan fange opp alle

former for dokumentaristisk arbeid og gi det et lerret med tilhørende fullsatt sal. Råfilm byr dessuten på mulighet for internasjonale aktører, samtale, seminar og generelt slarv om dokumentarsjangeren. Ordningen Nye veier til Dokumentarfilm er jo som kjent oppe og går, og selv om dette til nå stort sett har betydd nye veier til helt konvensjonelle filmer, er det lov å håpe at Råfilm kan bli stedet der eventuelle radikale tjueåringer lufter sin forakt – og viser frem alternativene til øvrigheta.

Dokumentarfilm her på berget er både ganske bra og ganske liketil, og en plattform hvor det kunne bli litt knurring og bjeffing hadde vært helt strålende.

OSLO VÅKNER Regi: Kari Pettersen I rollene: Oslo I forlengelsen av honnøren til selve arrangementet, benytter vi også anledningen til å gi prosjektet en kollegial håndsrekning og løfte frem en av høstens Råfilmer. Oslo våkner er et portrett av byen vår, de timene der de fleste av oss sover.

Fra tre-firetiden og frem mot morgengry.

Filmen slentrer ut i nattesorte gater og slår av en prat med de som lever her: Drosjesjåfører, bakere, veiarbeidere og, på nær sagt naturlig vis, Kent og Clas.

Filmen er poetisk og langsom leverer et stemningsfullt samtidsbilde av byen vi bor i.

Dette er en av de filmene vi alle kommer til å se som matiné om femti år. Mens vi mimrer over Godt Brød, Internasjonalen, Deli di Luca

og en masse andre tidstypiske fenomener som definerte vår ungdoms Oslo.

Når det er sagt: Kari, du er nødt til å ta noen runder med kameramann og klipper før dere går i gang med neste prosjekt. Ja da, vi skjønner det er koselig å dulle rundt med nytt RED-kamera, men allikevel: De der flygende plastposene á la American Beauty må dere bare slutte med. Dette er 2009, folkens, og små søledammer, gamle kebabpapirer og ensomme blomster er hverdagspoesi for fotostudenter på folkehøyskoler. I alle fall når de presenteres så enfoldig og utstudert dvelende som her.

Men det forhindrer ikke at Oslo våkner er en varm og velkommen film. Sval som en sommernatt, sendrektig som en trikketur gjennom et søvnig sentrum.

Gaute Brochmann

4

George

CloOnEy

JeFf

Det ble mayhem da Fisk & Vilt annonserte Fishbone Ash som trekkplaster etter at mandagsklubben flyttet til tirsdager.

Ewan

kEVin

BridGEs McGrEgor SPACEY

og

Geit

MEnn Som Stirrer På Geiter Ingen geIter, Ingen ære.

www.themenwhostareatgoatsmovie.com

på kino 8. januar 10/2009

73

ÅNDENES MAKT PARANORMAL ACTIVITY Regi: Oren Peli I rollene: Katie Featherson, Micah Sloat Har du noen gang ligget i sengen og lyttet til huset før du sovner? Mens vinden i vinduene og rumlingen i rørene pirker i fantasien din. Ubønnhørlig begynner underbevisstheten å veve ut bilder av hekser, troll eller hvilken fysisk form din innerste frykt måtte ha for vane å anta. Helt til rasjonaliteten kicker inn, og du innser at all styggedommen kan knyttes direkte opp til Freddy Krüger, den gurglende guttungen i The Grudge eller noe annet du har sett på kino.

Smått om senn klarer venstre hjernehalvdel å snakke den høyre til fornuft, og du kjenner den betryggende følelsen av fiksjon bre seg i kroppen: Bare fordi noe var sant på kino, representerer ikke raslingen i eføyen noen reell trussel for din fysiske helse. Sjelefred og nattero er gjenopprettet.

Men en gang iblant dukker det opp ting som graver seg så dypt inn i ryggmargen at

5

det simpelthen ikke er til å rasjonalisere vekk.

Og det er grunn til å tro at Paranormal Activity kan ha en slik effekt på mange. En uhyre enkel og relativt lite spektakulær film som har vist seg påfallende virkningsfull.

Grepet er åpenbart, ikke ulikt Blair Which fra ti år tilbake. Men med mindre snørr foran kamera, og betydelig større teft bak: Katie og Micah opplever småpussige hendelser i forstadshjemmet sitt, og Micah får det lysende innfallet at det vil være lurt å dokumentere så mye som mulig av det antatt paranormale i hverdagen på video. Dermed omformer de livet til et slags internt reality-show. Der det snart viser seg at aktive initiativ ovenfor det spirituelle er en skikkelig dårlig idé.

Ikke noen overoriginal pitch, akkurat.

Men utførelsen er forbløffende vellykket. Hele historien fortelles gjennom Michas kamera, enten ved at han filmer eller setter kamera på stativ, sistnevnte særlig om natten, da kreftene fra den andre siden er ekstra oppspilte.

I starten av filmen takkes det lokale politiet

for at de har frigjort disse opptakene for å antyde at det vi ser er ordensmaktas utvalg av sentrale hendelser fra parets hjemmevideo. Paranormal Activity er med andre ord et forsøk på gjennomgående hyperrealisme, der bilde, lyd og klipp forklares som om ingen omrokkeringer eller kreative prosesser ligger bak.

Og virkningen er ikke ueffen. Dette oppleves ikke som Elm Street eller kjelleren til Jigsaw. Ikke ser folka ut som skuespillere heller. Lite sminke. Lite lyssetting. Skakk kameraføring. En fin filmillusjon for vår tid. Jeg kan ikke garantere for at du biter på agnet og lar deg forføre. Men selv om du ikke blir vettskremt, er dette en underholdende affære.

For som dere sikkert har gjettet: Det er etter hvert litt av hvert som festes på tape. Og her har det vært gjort gode valg av Peli. Effektene begynner i det umerkelige, bygges gradvis opp og porsjoneres fint utover. Lite gore og gørr. Men en deilig uforutsigbarhet som gjør

PÅ KINO 2. JULEDAG www.SherlockHolmes-no.com

74

10/2009

at man ikke bare hopper i setet på kommando og glemmer alt fem sekunder senere, slik tilfellet er i de ti tusen pre-programmerte skrekkfilmene som slippes hvert år. Dette er en annen form for krypende, uberegnelig uhygge som holder deg engasjert fra start til slutt.

Og enda lenger? For da er det tilbake til innledningen. Jeg har nemlig en mistanke om at for de sartere sjelene vil kampen mellom de to hjernehalvdelene bli langt mer jevnbyrdig enn tilfellet vanligvis er. Paranormal Activity er et nydelig innlegg i en norsk samtid med Snåsamenn og Engleskoler. Der folk i hus og hytte nå kommer ut av det skapet og står frem som så overtroiske som bare det.

Ikke noe farlig å tro på snille trollmenn og guddommelig tilstedeværelse, vel? Neida.

Men om dere åpner opp for Gud og englene, vil snart Satan sette geitefoten i dørsprekken også. God film og søte drømmer!

Gaute Brochmann Premieredato 4. desember

BEST AKKURAT NÅ

MAGNAR KVALVIK HJELP, DET ER JULEFERIE Regi: Jeremiah S. Chechik Alltid aktuell i desember.

Aldri jul uten Chevy Chase!

NEW YORK, I LOVE YOU Regi: Diverse Vi tåler en kjærlig overdose til jul.

THE IMAGINARIUM OF DOCTOR PARNASSUS Regi: Terry Gilliam Heath Ledgers takk og farvel.

OLD DOGS Regi: Walt Becker I rollene: John Travolta og Robin Williams Å lure folk til å betale for å se Old Dogs, er som å servere et restaurantmåltid satt sammen utelukkende av råvarer man henter på gulvet under kjøkkenbenken, bak kjøleskapet – eller til og med rett fra søpla. Der Disney ganske enkelt tar alle de aller dårligste filmideene de eier og har, alle forkastete forsøk og havarerte konsepter, moser det sammen oppi i ei gryte og selger dem uten rabatt.

Resultatet er forjævelig, men noe annet var sikkert ikke meningen.

Som vi vet; pyntet med litt glossy salat og varme bagetter kan det meste serveres. Og dette er uansett ikke en film for de kresne.

Vi møter to aldrende kompiser, en glætt livsnyter, en sutrete whimp. Sistnevnte har hatt ett one-nightstand i sitt 60-årige liv.

Det blei det unger av, gitt, og de kommer plutselig og biter gamle paps i rumpa åtte år senere. Cue: Moral, livsvisdom og kristenmanns blod, svette og tårer.

Old Dogs er en infernalsk film. Et sensasjonelt rikt utvalg av bransjens mest grusomme konvensjoner er samlet på et brett, og la meg hente frem klipp-til-hundereaksjon som den aller verste: Noen kommer med en bedriten blødme som krydres ved at det som sies er så gæli at selv bikkja i huset legger labbene over øya og sier ”piiiv”.

Dette er en stygg og ond film.

Skapt av mennesker uten hjerte.

For et publikum uten hjerne.

Gaute Brochmann Premieredato 26. desember

1

SERAPHINE Regi: Martin Provost I rollene: Yolande Moreau, Ulrich Tukur, Anne Bennent Fysiologien til Hufsa kombinert med Lord Byrons kunstnersjel. I kryssild mellom hengiven religiøsitet og gryende klassekamp.

Tonesatt av første verdenskrigs tordnende kanoner. Stilt til skue

2

mot et bakkteppe av hennes egne fargefontener av noen malerier.

Det er ikke så rart at det ble en film om hushjelpen, malerinnen og til sist mentalpasienten Seraphine Louis. Her ligger materialet til et alle tiders kunstnerportrett, ingen tvil om det. Men hva skjedde med fransk film? For å få tiden til å gå der inne i kinomørket med Seraphine, satt jeg og tenkte over hva denne historien kunne blitt i hendene til en Chabrol eller Bresson. En Resnais eller Rohmer. Alt sammen ble veldig bra. Fordi de hvert på sitt vis ville fått til det Provosts film mangler fullstendig: Personlighet i filmspråket og utkrystallisering av essens i innholdet. I Seraphine kastes det bort uendelig masse tid på karakterer, hendelser og generelt tomprat som ikke har en døyt med saken å gjøre. Satt sammen av en klipper så hjelpeløst elendig at jeg måtte knipe igjen øynene og bite meg fast i stolryggen foran meg for ikke å skrike høyt i smerte.

Legg til middelmådig skuespill, under middels kameraføring og en mikk som rett som det er tar seg en svingom ned under øvre billedkant. Da begynner det å bli tynt med felter der Seraphine kan briljere.

Gaute Brochmann Premieredato 4. desember

blir det ubalanse i regnskapet.

Man tar ikke taperne i forsvar uten konsekvenser. Fatale konsekvenser, skal det vise seg.

Skoleklassen er en film med høy puls. Ungdommenes hektiske bevegelser følges på kloss hold. Et rått og dokumentarisk uttrykk, men også rytmisk, i takt med en energibombe av et musikkspor. Filmen er basert på samtaler med estisk skoleungdom, og et uttalt mål fra regissør Raag har vært å skildre mekanismene bak ungdomsvold.

Han lykkes bare delvis. På tross av det realistiske formspråket og flere sterke scener, har Raag åpenbart fått litt for stor sympati med sine ”ofre”. Der Joosep og Kaspars forhold er nyansert framstilt, er klassens mobbing og skoleledelsens reaksjoner til tider overfladisk behandlet.

Enkelte mekanismer, som at tre snørrunger har makt over en hel skole, unge som voksne, tas for gitt framfor å undersøkes.

Sympatibarometeret er dessuten bekymringsverdig stabilt, ettersom perspektivet så utelukkende er tapernes. Her har Raag noe å lære av Gus Van Sant – i Elephant skapte han nerve ved å holde distanse også til hovedrollefigurene.

Edle intensjoner og gjennomført stil til tross, filmen er langt i fra så vond som den burde ha vært.

Silja Espolin Johnson Premieredato 27. november

SKOLEKLASSEN Regi: Ilmar Raag I rollene: Lauri Pedaja, Vallo Kirs, Pärt Uusberg, Paula Solvak Schmækk, rett inn i den brutale skolehverdagen til 16-årige Joosep – systematisk vanæret av hele klassa si. En hard kjerne adrenalinsøkende gutter definerer den brutale leken, mens jentene ler nervøst. Når Kaspar, en av mobberne, ikke lenger vil være med,

TRIAGE Regi: Danis Tanovic I rollene: Colin Farrell, Paz Vega, Christopher Lee Krigsfotografen Mark returnerer til Dublin etter et farlig oppdrag i Kurdistan, men uten sin gode venn og kollega som han reiste sammen med. Hans spanske kone, Elena, reagerer på de beroligende forklaringene, og hun aner at noe er i gjære når

4

5

han også bagatelliserer skadene han har påført seg. Ute av stand til å trenge igjennom tausheten, setter hun sin kontroversielle psykolog-bestefar på saken.

Filmen er langt i fra så forutsigbar som plottet skulle tilsi. Den perfeksjonistiske, nærmest thrilleraktige komposisjonen spinner rundt et fortrengt øyeblikk i Marks fotografiske minne. Et klassisk grep som her likevel bidrar til å rulle historien opp på mystisk og engasjerende vis. Med traumebehandlingen som ramme, tar filmen opp et vidt spekter av temaer relatert til krigssonen, men også til mellommenneskelige relasjoner generelt.

Freud lurer i bagasjen, man skal til kjernen, men spørsmålet er, i tråd med filmens øvrige tema, om ikke målet helliger middelet.

I lys av den overskyggende interessen for Farrells slankekur i forkant av innspillingen, er det på sin plass å påpeke at hans sterke tilstedeværelse bidrar til mye av nerven. Bosniske Tanovic, som også står for den kritikerroste Ingenmannsland (2001), har med dette truffet blink for annen gang.

Silja Espolin Johnson Premieredato 29. januar

UP IN THE AIR Regi: Jason Reitman I rollene: George Clooney, Vera Farmiga, Anna Kendrick, Jason Bateman, Zach Galifianakis Amerika er deprimert.

Noen sier føkk kapitalismen og demonstrerer på

4

Wall Street, andre katapulterer sjarmbomben Clooney ut over det ganske land, bevæpnet med snappy replikker og kledelig, nasjonal selvironi. Med en sans for timing som er like deler imponerende og kvalmende, har Reitman moderert et gammelt manus fra skrivebordsskuffen og vendt sin umiskjennelige satire mot nedbemanningstrusselen: Clooney er Ryan Bingham, øks og støtpute for feige sjefer som ikke tør å si opp folka sine selv. I Tulsa, Vegas, St. Louis, you name it, og følgelig med over 300 reisedøgn i året. For å overleve som profesjonell drittsekk må du være fri som fuglen, og Bingham reiser lett gjennom livet: Han er nærere knyttet til rullekofferten og hotellresepsjonisten enn til sin egen leilighet og familie, og fra tid til annen leverer han et motivasjonsforedrag med tittelen How heavy is your backpack?

På veien blir han utfordret av selskapets yngste og syrligste talent, samt den kvinnelige versjonen av seg selv, og får til sist en innføring i den samme leksa i kjærlighet og forpliktelser, som det vi i kinosalen får.

Det fungerer langt bedre enn tyngdeloven normalt tillater, fordi ingen kan synkronkjøre alvor og komedie som Reitman (husk Juno), og fordi George og co stort sett spiller trusa av hverandre.

Litt synd derfor, at filmen snubler i sin egen populisme. I forsøket på å trøste samtlige ofre for den amerikanske drømmens hybris, blir det for mange teskjeer med påtatt feelgood, og flyturen blir rett og slett for lang.

Maria Moseng Premieredato 15. januar

FILM: GAUTE BROCHMANN

10/2009

75

AMBITIONS?

NOT FADING! Selvtillit, pågangsmot og byens mest breiale bart: Kristoffer Borgli om lynkarriere, musikkvideoer og veien videre.

TEKST GAUTE BROCHMANN FOTO ANTON SOGGIU – Balanse! Balanse er det viktigste. Bikker det over på en av sidene, går det rett til hælvete! Selv om det er lange perioder hvor jeg har tenkt at alle, absolutt alle, valg jeg tar, skal lede til spillefilm, så…

Kristoffer Borgli trekker pusten. Over oss stritter rustikke og pertentlig brunbeisede bjelker pittoresk ut av det skrå loftstaket i lokalene til Fantefilm. De luter seg over smart tapetserte veggflater og et fussballbord med forkrommede detaljer, påtagelig fritt for fett- og ølflekker. Lukten av kreativ lunsj og ekkoet av Krüder & Dorfmeister sitter i veggene. Kristoffer Borgli gjør ikke skam på interiøret: Ulastelig antrukket i Ralph Lauren-skjorte, med tilbakestrøket hår og en bart Clark Gable ville drept for, inngir han følelsen av en slags dobbel retro: 50-tall og 90-tall. I symbiose. Som generation next. Selvlært, ung og ambisiøs.

Mannen med videoen til lyden av sommeren 2009. Ambitions. Han samler seg: – … så blir man en jævla kjip person av bare å sitte inne og nerde også.

Du har jo blitt observert utomhus, da, for å si det sånn. Du er ikke bare enda en nettverksrotte?

– Det også. Med den nye Casiokids-videoen, som er på vei ut akkurat nå, var det slik at jeg kjente en som kjente en. Og så kom vi i snakk på byen, og sa sånn, ”hei, vi gjør det her”. Det blir litt slik, det er ikke nok å være flink. Ikke hvis du vil jobbe med dem du liker.

Hvis du vil inn i nisjemiljøene…

”MAD MEN? DET ER ALTFOR LITE AV DET!” Og da hjelper det å leve ut Mad Men-drømmen?

– Mad Men? Det er altfor lite av det! I New York er det visst sånn at kunder blir sjokka når de kommer til reklamebyråene og får se en skjeggete kar i Mikke Mus-t-skjorte. Der er det snakk om å gjeninnføre dresscode. Men

det viktigste er ikke livsstilen. Det er ikke noe glamorøst miljø, dette her.

Fair nok. Men det er mange arbeidsplasser som er langt mindre sparkling. Og langt mer sannsynlige for en selvlært røver som ”vil gjøre noe med film”. Nattskift på 7/11, typ.

Hvordan ble du musikkvideoregissør?

– Jeg gikk rundt med et ønske om å jobbe regi-relatert med film. Musikkvideoene kom inn med filmene til Michel Gondry, som jeg så og ble helt amazed av. Og så kom det en konkurranse i P3 om å ha kuleste idé til en Sondre Lerche-video. Den vant jeg, og det gav veldig mersmak. Musikkvideoer er en veldig god måte å teste ut ideer på. Det er ikke så mye penger i dem, men lettere enn å få støtte til å lage kortfilm. Før var jeg veldig på det tekniske. I det siste har det blitt mer visuelle stiler. Både Casiokids- og Donkeyboy-videoen er mer ned den gata. Fortelle historier. En mer voksen versjon av meg selv som musikkvideomaker. Det å skape en feeling. Røre den som ser på, ikke bare skape effekter og trylletriks Ser du på deg selv som kunstner?

– … ehm. Det jeg har lyst til. Er å være filmskaper. Lyst til å lage spillefilm. Jeg føler samme pasjon for det jeg gjør, som det en kunstner føler for sitt arbeid.

Hvilke spillefilmer synes du kvalifiserer som kunst?

– Reprise. Med den så jeg mulighetene i norsk spillefilm. Den åpnet noen dører. Utover den vet jeg ikke, hvis det er Norge du tenker på. Jeg er ikke så veldig flink til å følge med på alt som kommer heller. Kvalitetsnivået er jevnt høyt. Men det at vi kan lage Hollywoodbilder, betyr ikke at Hollywood er veien å gå.

Og jeg ser ikke noe alternativ her i dag. I Sverige, kanskje, med De Ufrivillige. Generelt skjer det mye spennende i Sverige om dagen.

Eller den nye, Man Tenker Sitt?

– Hehe, den bikka aldri helt over på godsida for meg. Jeg tror kanskje de som lagde den var så inne i universet sitt at den bare fungerte for dem. Og så var den litt kjedelig.

Ja, og nå motsier jeg kanskje meg selv litt, men det er noe med den måten å bruke video på. Som er litt student. Men all ære til dem

”BLANDER DU DET FEIL KAN DET PÅVIRKE KALSIUMOG VANNOPPTAKET I KRANIET, OG MAN BLIR SEENDE UT SOM ELEFANTMANNEN ELLER ROCKY DENNIS.” som nesten uten penger klarer å lage en film 100 prosent på sin egen måte.

Student, ja. Det problemet har ikke du. Og bra er det, for det meste som kommer fra Lillehammer er støpt i samme form: Hva skal din spillefilm være?

– Jeg har skrevet på kortfilmer en stund, men ideene forsvinner alltid inn i musikkvideoene. Jeg holdt på med ungdom og sykdom, og så forsvant det rett inn i ”Ambitions”-videoen. Og så hadde jeg denne scenen med han som danset på et vegg til vegg-teppe foran speilet i kjelleren. Men den forsvant rett inn i Casiokids-videoen.

De der teaserne som rullet og gikk på MTV, da?

– Faders? Ja. Det var en greie for å promotere videoen til ”Ambitions”. Der MTV tok av sin egen tid og viste ti sekunders liksomtrailere for et TV-show som aldri kom. Mens låta bare lå i bakgrunnen.

Var dette din strategi for å få kloa i ”Ambitions” i første omgang?

– Nei, nei, jeg fikk den før det tok av. Det var plateselskapet som tidlig ønsket å satse, og så kom jeg med noen forslag til den låta som het ”Ambitions”. Lagde et utkast med bandasjer og åpne sår. Og så var den plutselig over alt med en gang vi var ferdige.

Jeg synes de små teaserne var de aller fineste, jeg. Får vi ikke se noe mer av de greiene der?

– Tja, hehe, jeg ble jo fristet til å lage serien. Eller en kortfilm. En fader er en som er i ferd med å gå i oppløsning. En som råtner opp innvendig Jeg liker altså veldig godt den der teenage-greia. Blandet med litt plague.

Er det filmpitchen din du snakker om nå?

– Ja, jeg har skrevet litt på det. En film om et nytt dop som man kan mikse selv.

Kaustisk soda, batterisyre, pluss andre husholdningsprodukter. Blander du det feil kan det påvirke kalsium- og vannopptaket i

kraniet, og man blir seende ut som elefantmannen eller Rocky Dennis. Den er ned allyen til Black Hole eller MASK. Det handler om annerledeshet… Og ja: Jeg har veldig lyst til å gjøre en fiksjonsfilm ut av det. Jeg føler at særlig med de to siste musikkvideoene er jeg i ferd med finne et personlig uttrykk jeg vil føre videre inn i spillefilmverdenen.

Og jeg skulle gjerne sett resultat med det samme. Referansene som listes opp er befriende rensket for realisme, den gode historien og eget liv som det ultimate referansepunkt. Den leksa som renner ut så fort en filmstudent fra Lillehammer åpner munnen.

Kristoffer snakker ikke om bestemora med taterbakgrunn. Han snakker om hva han føler når han hører Fever Ray. Den fiktive fiksjonen, en retning som, med unntak av en absurd og malplassert skrekkfilmbølge, aldri har hatt noen plass her til lands. Så er det bare å håpe at vår mann holder koken; skrittet fra uutdannet nobody til egenartet reklameregissør og musikkvideoskaper er hands down impressive. Så er det bare å krysse fingrene for at given holder til det neste og avgjørende steget også.

Hva er din fremste egenskap som filmskaper?

– Pågangsmot! At jeg ikke venter på at ting skal komme til meg. Og så er det jo lidenskapen. Den fryden jeg får av å se noe jeg liker. Det er min fuel. Talent? Jeg vet ikke.

Men man må være sikker på sin egen smak.

Og jeg trenger å skape noe. Være hjernen bak. The man with the plan.

Hva slags plan det er snakk om? Kikk innom www.nattogdag.no og se selv! Ambitions!

Are already starting to show!

10/2009

77

”DA DETTE KOM FRAM, STOD FREDDY DOS SANTOS OG LESTE DET OPP HØYT I VÅLERENGA-GARDEROBEN.”

78

10/2009

&

MØTER ARILD RØNSEN

Rønsen saksøkte oss for en kvart million. Vi møtte mannen for konfrontasjon.

Hva skulle han bruke pengene på? De kunne han uansett bare glemme å få.

FOTO ANTON SOGGIU For alle som er under 40 år, hvem FAEN er Arild Rønsen?!

– Hahahaha! Det kunne sikkert blitt et langt svar, men jeg tror jeg velger å svare på det sånn at jeg er egentlig en veldig gjennomsnittlig fyr. Om jeg tenker tilbake på opphavet mitt, så må det være den mest gjennomsnittlige Gerhardsen-familien her i verden.

6

Du sier ”en gjennomsnittlig fyr”. Legger du noe mer i det? Magnus Rønningen har en helt streit tiss ifølge gjennomsnittet, mener´n.

– Nei, ikke egentlig…

1

Du er en folkelig fyr?

– Nja, det får andre bedømme, men tror nok de fleste ville si det. Jeg mener det folk flest synes er fornuftig.

6 1

Rønsen, det går rykter om at du er horekunde? Glad i hor?

– Hm, jeg skjønte at det spørsmålet måtte

komme.

HOREFAR!!

– Det jeg har å si til det, er at for det første er svaret nei. Årsaken til at det kom opp i sin tid var en dårlig spøk i Puls og kanskje en enda dårligere spøk av Natt&Dag i ettertid. Det forteller noe om det redaksjonelle miljøet på den tida. Men jeg kan være så ærlig å innrømme at i likhet med 90 prosent av norske mannfolk har jeg en gang prøvd å kjøpe meg ei dame.

1 1 6

…

– Det var i militær sammenheng på reise i utlandet.

I Manila?

– Nei, hehe, så langt unna var vi ikke. Dette handla – sånn som jeg så det den gangen – om at ”én gang må man jo gjørra det”. Også handler det litt om stemning, og sånn sett gav det ikke mersmak. Man får mye bedre sex uten at man betaler for det. Det kan hende at det aldri er noen som har gjort det, men de fleste gutter som sier at de aldri har prøvd, de trur jeg juger.

Så det ble med den ene gangen? Som Natt&Dag sa i gamle dager: Alt det gode i livet er gratis.

– Ja, det passer godt når det gjelder sexen i hvert fall.

6 1 6

HAHAHHA! Nå ble jeg kaut.

Synes du Natt&Dag har vært slemme mot deg?

– Da jeg først fikk høre om denne overhørten, det var Freddy Dos Santos som gjorde meg oppmerksom på det og spurte ”hva faen er detta for noe?”. Da følte jeg meg dårlig behandla. Jeg gikk faktisk en liten tur ned til byen for å lete etter en avis der det stod, og jeg skjønte egentlig ikke noe av det. Der stod det ”Puls 5/90”. Altså, jeg husker ikke dette i det hele tatt, og jeg oppfatta det akkurat da som oppspinn fra ende til annen. Da ble jeg forbanna. Så sjekka jeg det opp i ettertid, gikk på Universitetsbiblioteket, fant Puls nummer fem fra 1990 og så denne forferdelig dårlige annonsen.

Den var dårlig tenkt og enda dårligere gjennomført.

Jeg har sjekka opp i ettertid hvem som skreiv den.

Det synes i både form og innhold, for å si det sånn.

Hvem skrev den da?

– Nei, det kan være en privatsak innen Puls-redaksjonen. Da jeg så den, skjønte jeg at dette hadde med klimaet mellom redaksjonene i Puls, Beat og Natt&Dag på den tida å gjøre. Og da tenkte jeg at her må man må gå litt forsiktig fram, siden jeg så at vi hadde vært teite nok til å trykke en sånn egenannonse. Det er mange som har lest den annonsen og som tolker den på forskjellige måter, men sånn som jeg ser det står det at en Natt&Dagjournalist er hore. Jeg begynner å le når jeg tenker tilbake, for dette handla rett og slett om annonsekampen. Vi var ikke like store, men N&D var gratis.

6

De hadde 70.000 i opplag, vi hadde 5.000. Plutselig solgte noen en helside for fem tusen i stedet for sju, ikke sant. Det var det som var horeriet, rett og slett.

1 6

Du er ikke ukjent med å slenge med leppa selv, eller hva, Rønsen? Hæ, HÆ!

– Nå vet jeg ikke helt hva du tenker på.

Du har jo ment mye i media opp gjennom.

– Jeg har akkurat åpnet min egen nettavis – arildronsen.no – og der skal jeg mene.

Det er først og fremst for å mene noe. Jeg elsker å mene ting.

6

Hva er det du mener noe om?

– Jeg mener noe om fotball, politikk og samfunnsliv. Også er det litteratur og

musikk.

Hva er linken mellom fotball og rock?

Vi bare spør…

– Tor-Rune Haugen, han som ble rikskjent som Haugen i bua på Casino, han jobba i Puls i mange år. Han kan alt om heavy metal. Zeppelin, Uriah Heep og alt sånt. På min oppfordring skrev han en artikkel i Puls i 1986, under fotball-VM, med tittelen ”Heavy Metal Og Fotball Er To Sider Av Samme Sak”. Jeg har aldri sett på det sånn, men det handler om lidenskap. Når jeg først blir fan av et band, så blir jeg skikkelig fan.

1

6 1

Hva er Norges beste band noen gang?

– DumDum Boys.

Gud, for et kjedelig svar.

– Nja, jeg har alltid ment det. Jeg rangerer norsk rock og pop på følgende vis: Det er DumDum på første, andre og tredjeplass. Også kommer alle de andre etter dem. Jeg anmeldte førsteskiva demmes før den kom ut, jeg mente den ville selge 40.000 eksemplarer, og det gjorde den.

Jeg ble innkalt til en intern seanse med dem, og da gratulerte de meg med 40.000 rette. Jeg er jævlig lei meg for at jeg har mistet det diplomet, men jeg har ment det lenge.

6 1

Hvorfor ville du blitt mindre sint på N&D om du tilhørte den politiske høyresiden?

– Eh, kan du utdype det?

Hør etter, da! Det var gjort et poeng ut av det i det potensielle søksmålet. At den overhørten vi skrev svekket din posisjon som kritiker på venstresiden.

– Dette var jo en sak som ble tatt opp av advokaten min uten at jeg hadde gått inn og redigert, på en måte.

Har venstresiden monopol på politisk korrekthet?

– Nei, men det er vel sånn at… Altså, ta ekstremene, da: Det er mindre populært å ha vært horekunde i Rødt enn det er i Fremskrittpartiet. Men så er det jo sånn at da dette kom fram, så stod for eksempel Freddy Dos Santos og leste opp dette her høyt i Vålerenga-garderoben. Det var flere som kom bort til meg, klappa meg på skulderen, og sa ”endelig er det en som står frem”. Dette har vi alle drevet med, haha. Jeg tror det er mer befengt ytterst på venstre enn på den store, hele høyresida.

6

1

Apropos Santos, vi prøvde å gjøre en sak med han tidligere i vår. Han var helt umulig å ha med å gjørra. Er han så kjip som vi

tror?

– Han er verdens snilleste gutt!

6 1

Om du hadde vunnet søksmålet, hva hadde du brukt en kvart million kroner på?

Ja! Fortell!

– Vet du hva, jeg har så lite penger at jeg ville brukt 200.000 av dem på å nedbetale boliglånet mitt. Men kjenner jeg meg selv rett så hadde det nok blitt stående til forbruk, tenker jeg.

Kunne du ikke bare slått ned han derre Tylden på Litteraturhuset i stedet for å saksøke N&D? – HAHAHA. Jeg er lite voldelig av meg.

1

På hvilken måte er merkevarenavnet ditt sterkere nå enn for 19 år siden?

– Det har flere årsaker. Det ene er at jeg opptrådte på riks-tv i tre sesonger, som juryformann i Stjerner i sikte.

6

Jahn Teigen!!

– Når du er på tv, prime time fredag kveld, gang etter gang, blir du mye gjenkjent. Etter det jobbet jeg masse i TV2 som fotballkommentator, med bilde av meg hver gang jeg var på lufta. Til sammen ble dette veldig mye, og i ettertid har jeg blitt brukt mye av både dem og NRK som en rikssynser i forskjellige type sammenhenger. Det er jo derfor jeg kan lansere arildronsen.no nå, ikke sant.

Da denne horespøken kom frem i dag, lå den på alle nettkanaler i løpet av et kvarter. Det hadde ikke skjedd for 19 år siden, og det er en god illustrasjon på at mitt merkevarenavn står sterkere i dag.

6

Har du noen gang blitt tatt for å være Per Inge Torkelsen?

– HAHA. Ja! Ikke bare han. Men Arne Scheie? ”Der kommer han Arne Scheie”.

6 1 6

Scheie? Er du skada, eller?

Eller folket. Det er folket som er skada!

Er det fordi dere begge er like store nerder?

– Det rareste jeg har hørt; jeg var på Dovrehallen en gang, husker dere hu biskopdama?

1 6 1

Burugla?

1 6 6 1 6 1

HÆHÆHÆ. Likheten er slående.

Rosemarie Köhn?

Køl? Ja, takk.

– Jeg gikk forbi en fyr da jeg skulle på dass, og da hørte jeg han sa: ”Jøss, er ikke Rosemarie Köhn”.

Ja, du er relliøs, kanskje?

– På ingen måte. Tilbake til det vi snakket om… han eksen til Sissel Kyrkjebø…

Dansken? Freddie?

Eddie! Eddie Fokker.

Nei, nei. Skoller, tror jeg han heter.

– Ja, Eddie, ja. Den er fortsatt en gjenganger.

Mørkt Røns-O-lemma: Saksøke Vålerenga fotballklubb for udugelig innsats, eller gå med Stabækuniform hver dag resten av

livet.

– Saksøke. Det må bli Vålerenga, hehe.

1 6

Sviker! Judas!

1

Det var fordi dere kjørte drittbandet JR Ewing på coveret!

Hehehe. Hva skjedde med Puls?

– Nå har jeg akkurat gått av som redaktør, men Puls lever på nett. For et år siden prøvde vi oss med en ny printversjon som solgte 750 eksemplarer, men det kan man ikke leve av, dessverre. Men Puls er fortsatt min baby, og det er en bra gjeng som holder på nå.

6 1 1 6 6

Har du møtt janteloven i det siste?

1 6 1 6 1

Bromstad Billionaires eller Brutal Truth?

– Brutal Truth.

6 1 6 1 6

Fnis.

– B.

Den sitter foran deg nå…

– Uten å gå konkret inn på det, møter jeg janteloven hver dag.

Kjedelig. Jazzmetal eller jazz-tobakk?

– Jazzmetal.

Metaltobakk?

– Jeg er veldig dårlig på slikt.

Aldri smakt på litt tjazz? Tullball. Tror jeg ikke noe på.

– Jo, men jeg fikk aldri noe ut av det. Jeg spilte i jazzband da jeg var 18. Da satt vi nede i en kjeller til en katolikk, under ei kjerke. Der var det mye rare greier, haha, men jeg fikk ikke noe ut av det.

Extreme Conditions Demand Extreme Responses!!

–…

Vår venn Per Heimly mener Natt&Dag er sånn midt på treet. Hva synes du?

– Jeg synes Natt&Dag er helt suverent.

YEEH!

HURRA!! HEIL FIVE! – Mørkt Røns-O-lemma, del 2: Du går langs Akerselva og ser et stakkars jentebarn ute i vannet i ferd med å drukne. A) Du ignorerer, går videre og ingen får noensinne vite om det. B) Du hopper ut i vannet, redder jentebarnet, men da må du ofre begge tomlene dine.

Saklig…

Ja, hadde ikke du gjort det, da?!

Aldri i verden. Jeg hadde løpt derfra med pikken mellom beina.

Fortell en vits a, Rønsen!

– OK, men egentlig er vel dette en gåte: Den gjerrige skotske pubeieren trengte ny serveringsdame, og rykka inn annonse i lokalavisa.

Han plukka ut tre kandidater for intervju, og alle fikk samme spørsmål: Hva gjør du når du gjør opp kassa om kvelden og det er ti pund til overs? Den første sa at hun ville legge pengene i en konvolutt, med beskjed til pubeieren om at det var penger til overs.

Den andre sa at dette jo er penger som kanskje ikke er dine, men manglende tilbakebetaling til en gjest, så jeg ville tatt fem pund sjøl, og lagt fem pund i en konvolutt med beskjed om at det var penger til overs. Den tredje svarte at dette er penger ingen vet hvor stammer fra, og jeg trenger penga, så de ville jeg putta i lomma. Og hvem fikk jobben? Selvfølgelig: Hun med de største puppene!

10/2009

79

Et lite kjøp med Visa kan sende deg til Vancouver

Betal med Visa, og du kan vinne en av hundre flotte premier, inkludert en tur for to til De Olympiske Vinterleker i Vancouver 2010.

Gå inn på visa.no for å registrere deg og motta fantastiske tilbud. Har du ikke et Visakort, kan du fremdeles vinne ved å delta på nettet på visa.no

Life flows better with Visa For å bli med i konkurransen trenger du bare å handle med Visakortet ditt, registrere kjøpet på visa.no, og svare på et spørsmål og en kreativ oppgave.

Konkurransen avsluttes 24. desember 2009. Deltagelsen er åpen for de uten Visakort på visa.no