2012-august-bergen

BERGEN 7 - AUGUST 2012 // EKSIL

& MØTER LOUIZA LOUHIBI NYTT BAND: VERDENSROMMET BLÅTT LERRET: ENDELIG TIL BERGEN TESTET: DEN SULTNE ENGEL KAPTEIN KALIBER MATS DAWG +++

WWW.NATTOGDAG.NO

ANMELDT: THE DARK KNIGHT RISES ROCK OF AGES ALBERT NOBBS PÅ VEIEN TIL BUENOS AIRES MATTHEW DEAR THE DARKNESS R. KELLY FRANK OCEAN PASSION PIT +++

HANDLINGENS MANN: SELIM AKA ACTION THE MAN

RETROROCKET PÅ HULEN BOOK BURNING/ STUDIO BERGEN BEYOND THE GATES GALLERI S.E. KNIPSU PREMISS

+++

Action the Man / Foto: Øystein Grutle Haara

Natt&Dag - Siden 1988

WeActiv is t PE TE R STOR MAR E SHOT IN HIS HOME STU DIO IN LOS ANG E LE S B Y G IOVANNI R E DA

F O R M O RE O N T H I S S UP ERL AT I VE S PA C E w e sc. c o m

FO R MO R E O N T H I S S U P E R LATIV E S PA C E wes c. com

BERGEN - AUGUST 2012

INNHOLD

Sjefredaktør/Daglig leder CHRISTIAN FORSBERG forsberg@nattogdag.no

Illustrasjon MARIUS PÅLERUD MARIE RUNDEREIM

Redaktør Oslo MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nattogdag.no

Salg- og markedsjef CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nattogdag.no

Redaktør Bergen HÅVARD NYHUS nyhus@nattogdag.no

Markedsavdeling ANDERS B. HANSEN JOHNNY JENSEN CAMILLA KVALEVÅG PETTER NORDHAUG ALEKSANDER SCHEI MARIUS SOMMERFELDT salg@nattogdag.no

Redaktør Trondheim KARI KRISTENSEN kristensen@nattogdag.no Nettredaktør EMMA CLARE emma@nattogdag.no Redaksjonsassistent MARTE OLEA BORG borg@nattogdag.no Art Direction LOUD AND CLEAR AS www.loudandclear.no AD-Assistent ANDREAS TYLDEN tylden@nattogdag.no Skribenter TORE ANDVIG CHRISTIAN BELGAUX TORGEIR BLOK MAIKEN BOLSET MARTE BORG THOMAS COOK ANDREAS DAHL KARIMA FURUSETH EMMA CLARE GABRIELSEN ANDERS GOGSTAD SARA HAMMER INGER LISE HAMMERSTRØM RASMUS HUNGNES AKSEL KIELLAND SIREN LØKAAS JØRGEN NORDENG HÅVARD NYHUS MATHIAS RØDAHL KAMILLA RØNNESTAD ATLE RICHTER SCHIE GULLI KRISTINA SEKSE ØYVIND SKARBØ HANS CHRISTIAN SKOVHOLT PIL CAPPELEN SMITH LARS E. SIVERTSEN VÅGARD UNSTAD RAGNHILD BROCHMANN ANDREAS TYLDEN MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN ØSMUNDSET HÅVARD RINGEN KRISTIAN WIKBORG WIESE

Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

57

Opplag 70.000

HVA ER EKSIL? ................................................................................................................................................. 10 STJERNER I SIKTE: MØT VERDENSROMMET ................................................................................................ 12 HANDLINGENS MANN: MØT SELIM MUTIC ................................................................................................... 14 GIS BORT: KONTROLL, ANSVAR, MED MER ................................................................................................... 18 SKJÆRSILDEN: VI MISTET OSS SELV PÅ VERDENS STØRSTE FEST ............................................................ 21 DEN VILLE VESTENS DØD ............................................................................................................................... 25 MOTE: EKSILENEREN ...................................................................................................................................... 29 OMSIDER: BLÅTT LERRET TIL BERGEN ......................................................................................................... 33 BILDER FRA LANSERINGSFEST PÅ VICTORIA ............................................................................................... 34 TESTET: DEN SULTNE ENGEL ......................................................................................................................... 38 VÅGARD UNSTAD OM MATS DAWG ................................................................................................................ 40 SCENEKUNSTGUIDE: BELGISK MÅNED ......................................................................................................... 42 ENQUÊTE: HVOR SØKER DU TILFLUKT? ........................................................................................................ 45 KUNSTGUIDE: KUNSTHANDEL MED NATURALIA ......................................................................................... 46 FOTBALL: RYKTET FORTELLER ...................................................................................................................... 48 MUSIKK: FRANK OCEAN, MATTHEW DEAR, DOPE BODY ............................................................................. 49 DIAMANDA GALÁS: DET SISTE SKRIKET ....................................................................................................... 57 FILM: ROCK OF AGES, THE DARK KNIGHT RISES, MAGIC MIKE .................................................................. 59 NATT&DAG MØTER LOUIZA LOUHIBI ............................................................................................................. 78

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Nedre Slottsgate 25 N-0157 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nattogdag.no musikk@nattogdag.no uteliv@nattogdag.no mote@nattogdag.no kunst@nattogdag.no scenekunst@nattogdag.no restaurant@nattogdag.no litteratur@nattogdag.no

25

WWW.NATTOGDAG.NO

M

49

Ø M E R KE T ILJ

24

Fotografer CHRISTIAN BELGAUX LEO AMADEUS BRUNVOLL STEPHEN BUTKUS MAGDA BIZARRO ØYSTEIN GRUTLE HAARA ESPEN KJELLING ATLE RICHTER SCHIE KARI TØNSETH VETLE VONGRAVEN

Økonomi NETLEDGER

1

01

Redaktør Stavanger ERIK SÆTER JØRGENSEN erik@nattogdag.no

59

Trykkeri

8

DETTE HØRTE VI PÅ

68

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

4

7/2012

Best i klassen.

Og utenfor klassen.

En Mac er kraftig, pålitelig og brukervennlig.

Derfor er den perfekt til studiene. Stikk innom EDBergen og få en god start på studieåret.

TM og © 2012 Apple Inc. Alle rettigheter forbeholdes.

Spør oss om årets studenttilbud!

Besøk EDBergen.

Din lokale Apple-ekspert.

edbergen Apple-forhandler siden 1981

www.edbergen.no | T 55 36 30 50 | E post@edbergen.no | Strandgaten 64 – i begynnelsen av Gågaten, 5004 Bergen

LESERBREV/JAILMAIL Ship ohoi :D Først av alt vil jeg takke dere for en mektig og god avis som blir laget. Jeg tok med meg et eksemplar når jeg sist var ute på perm.

Mitt spørsmål er om dere kan levere ut noen aviser eller sende dem til meg? Når det kommer flere utgaver.

Vi innsatte her har ikke så mye bra lesestoff som er av bra kvalitet, synes jeg. Vel, vi har BA og BT, men ikke noe annet enn det.

Biblioteket er bra, men tilbudet kunne vært bedre.

Håper på positivt svar. [navn holdt tilbake], Bjørgvin fengsel.

VI TILBYR STUDENTBOLIGER FRA 2470,- PER MÅNED.

Hei, fengselsfugl!

Takk for hyggelig brev. Det er klart vi skal sende aviser! Gamle som nye, lite gleder oss mer enn tanken på at det sitter innsatte (med god tid!) rundt omkring i norske fengsler og blar i avisa vår. Leste du forresten mars-utgaven (Gabrielle på coveret)? Der var det et intervju med en fengselsprest. Sender over den også vi!

Kult å høre fra deg. Hold det ekte, men prøv å kom på bedre tanker også, dåeh!

– Redaktøren.

Strøm kommer i tillegg.

Vi har boliger i ulike prisklasser og i nærheten av de fleste studiestedene. Internett og kabeltv er gratistilbud i alle våre boliger.

Søker må være tilknyttet Studentsamskipnaden i Bergen.

SKJERPINGS

1

1

Armert med portrettintervjuets gevanter og konvensjoner, bruker Bergens Tidende to forsider og seks sider på å intervjue kjæresten til Eivind Berge. På lederplass bereder de grunnen: «Sjeldent åpenhjertig», «den reflekterte fysikkstudenten argumenterer godt», «med gjennomtenkte standpunkter». I det hele tatt: «Vel verd å få med seg».

Men hvorfor? Fordi hun er sammen med en kjip fyr? Fordi, som BT uttrykker en påfallende forbauselse over («vanskelig å forstå», «hvordan kan noen orke»), også mannssjåvinister kan ha kjæreste? Til BT: Også draps- og voldtektsmenn har kjærester. Pussig, hva?

Hvorom allting er, dersom BT skal begynne å intervjue ledsagerne til alle hatefulle mannssjåvinister her til lands, skaper de en ganske underlig presedens for seg selv. Her skal dere – uten vederlag – få en ide til neste hovedsak: portrettintervju med kjæresten til han som blir flagget oftest på kommentarfeltenes deres. Husk å bestill stylingassistent og sett av god tid i fotostudio.

Som en kraftfull forvalter av en begrenset ressurs – vår felles oppmerksomhet – bør BT ta seg et glass vann neste gang de pønsker ut et «vågalt» portrettintervju.

SKJERPINGS

2

1

I sommer ble Eivind Berge anmeldt for «å oppfordre til» og for «å forherlige» politidrap. 26. juli kom kjennelsen fra Gulating Lagmannsrett. I stedet for å diskutere blogginnleggene opp mot oppviglerparagrafen, valgte de å svare med følgende kjennelsen:

Studentsamskipnaden i Bergen Villaveien 10, NO-5007 Bergen, Norway Tlf.: +47 55 54 50 00 www.sib.no

6

7/2012

Gulating Lagmannsrett

«I foreliggende tilfelle er det tale om ytringer siktede har kommet med på sin ”blogg” på internett. Denne kan leses og kommenteres av andre ved at disse søker og logger seg inn på bloggen. Lagmannsretten kan ikke se at dette innebærer en slik mangfoldiggjøring som loven forutsetter.»

At de skriver ”blogg” nettopp slik – med hermetegn – sier deg noe om hvilken klode (og tidsalder) Gulating Lagmannsrett lever i. Legg også merke til det litt søte etterhenget: «på internett». Og når måtte du sist «logge deg inn» på en blogg? Gulating konkluderte altså med at blogginnlegg ikke er offentlige. Forstå det den som kan.

Dommen ble anket.

TIDENS ÅND

OVERHØRT BIEBERJUGEND På tide å sende en bekymringsmelding til PST? Når elleveåringer sender drapstrusler til TV2-komikere på grunn av en Bieberbillett har det gått litt for langt, eller?

For ikke å glemme 13-åringer som tilbyr voksne menn sex mot billetter. Vi hadde aldri trodd vi skulle skrive dette, men: Hvor blir det av foreldrene? Å la storebror Medialisert Virkelighet alene oppdra tweensa til å ville selge kroppen sin for å høre på «Baby baby baby» og se det photoshoppa trynet til Jostein Bever (som han kalles på Plata) på 500 meters avstand, er ikke noe for framtida.

1 1

KONKURRANSE

...

En norsk artist i femtiåra plukket opp en jente i tjueåra på en «norsk» bar i Syden. Da han nådde orgasme, skal han ha sunget refrenget til sin egen låt som lå på Norsktoppen det året jenta ble født.

Subtilitet!

En av landets største krimforfatterinner så rødt (rødere enn leppestiften hennes) og klikket på agenten sin da ingen dukket opp på en boksignering på Byporten.

WRITE UP-JOURNALISTIKK Vi fortsetter med bestefarsjargongen! I gamledager, da vi innbiller oss at det var noe sånt som en journalistikkens glanstid (nei da), var det regnet som et noenlunde no-no å fylle opp spalteplass med writeup-journalistikk. No-no no-more. Vi registrerer at stadig flere avismagasiner tyr til Google når de tryller frem coversakene sine. Hva skjedde med intervjuer? Allerede litt slapt når det er snakk om barbadiske popstjerner som faktisk gjester landet, men norske kunstnere med postadresse fire kilometer fra kontoret? Blitt litt late?

2 1

MOTE-JOURNALISTIKK Motejournalistikken sprer sine manikyrerte tentakler stadig lengre ut i det norske presselandskapet. En ting er at tabloidene fyller opp nettavisfrontene med fotballfrue-moteinspo, rumperåd og youtubeklipp av beibier som breakdancer. Det er som forventet.

Men nå gjør også landets mer seriøse aviser forsøk på å nå ut til damebladleseren i oss alle, og ettersøker motejournalister og/eller ansetter tidligere motejournalister som redaktører. Alle veier leder til Elin Kling.

3 1

NORSK MUSIKKJOURNALISTIKK … nådde toppen, zenit, hva enn du vil kalle det, med sitt eminente NRK-intervju av Beach Boys («50 år på beachen»).

Trampeklapp! Beach, please.

4 1

ALLE SOM DRIKKER CIDER ER DRAPSMENN Halve Norge bytta ut øl med cider for et år siden, og ifølge Jens Bjørneboes Kruttårnet var det ciderdrankerne som ble drapsmenn, da øl- og vindrankerne sovna i god stil. Vi sier såklart ikke at alle ciderdrankere er drapsmenn, men alle drapsmenn er ciderdrankere.

5 1

OSLOVE

Popkulturalarm: musikkjournalister overså 3000 Americana-referanser i samtlige av musikkvideoene til Lana Del Rey! Da NRK P3s utsendte forberedte seg på å intervjue henne under Hovefestivalen var de så usikre på om hun var amerikansk eller britisk at de brukte tre kvarter på å spørre henne om Idol-Jenny istedet. #kultureksport Popkulturalarm #2: lyttertall-jakten har skrelt NRK-mafiaen ned til én gjenværende bølle i åttendeklasse.

En av P3-sjefene slang ut kommentaren «Hei, Todd Terje» til Dagsavisen-journalisten som skrev saken om kanalens policy om å ikke spille «antikommersielle» norske artister selv om de gjør det bra i utlandet (og strengt tatt er ganske tilgjengelige).

1 6

MANNLIGE PORNOSKUESPILLERE Nå som de tradisjonelle pornobedriftene sliter på grunn av internettet, jakter de og Kapitalen nye marker: jentene. Unge, kjekke gutter med Williamsburg-tryner og indieslanke kropper som kunne vært fyren du møtte på byen sist helg, har derfor inntatt bransjen og erstattet de bolede grisetrynene bransjen satte sin lit til tidligere. James Deen, Xander Corvus og co har gjort det stuerent å være fan av mannlige pornoskuespillere for jenter helt ned i Bieber-alder.

7 1

TUPAC SOM UNIVERSITETSFAG Blindern, what up! Endelig får norske studenter muligheten til å fordype seg i en av den nyere historiens mest kjente poeter, nemlig Tupac Shakur. Vi håper du kan gå ut av UiO som Dr. Dre etter endt disputas.

8 1

MOBILKAMERAET DREPTE IMAGET Ser ut som vi ikke opplever virkeligheten lenger hvis vi ikke har kjørt den gjennom den trange Insta-linsa først. Restauranter verden rundt er frustrert fordi folk først og fremst kommer for å ta MOBILBILDER av maten, så de kan vise sosiale medier hvilke spennende liv de lever. Noen restauranter har sett seg nødt til å innføre fotoforbud, andre tilbyr gjestene hjelp til å oppgradere de overeksponerte grå, glisne matrestene de spyr ut i cyberspace så ikke restaurantene skal få dårlig rykte. Ikke at vi bryr oss om stuckup yrkesstolte kokker, men kan noen fortelle oss hva som skjedde? Var det ikke chartertursuperharry å ta bilder av asjettene sine på restaurant bare for tre år siden?

9 1

Nicolas Jaar krever at oppvarmings-DJ-en utelukkende spiller i 118 BPM. Fryktelig mange nordmenn har dratt til NYC i sommer. Hyggelig det, men det blir slitsomt når alle skal komme hjem med bred Brooklyn-dialekt., y’all.

Ikke RAD.

10 1

8

7/2012

TEKST REDAKSJONEN NATT&DAG gir bort én jakke + én skjorte/genser + én bukse + én par sko (makspris 4500,- kroner) til en heldig vinner. Svar på dette spørsmålet og bli med i trekningen:

Hva står akronymet WeSC for og hvilket år startet selskapet opp?

Send svar på mail til konkurranse@nattogdag.no Premien hentes ut på Urban Sundt på Torgalmenningen (Bergen).

ØLBAROMETERET

Årets Paradise-par nektet å splitte regningen da en stor gjeng var ute og spiste fordi de mente de hadde spist mindre enn de andre.

ALLE BARNA … ble spilt på statskanal, bortsett fra Todd Terje, han ble for minimal.

Boblere: ABB fan-art, Kontrollorgan for retarderte statuser og debattinnlegg, herpes, YOLO/YOLO, flaggermus, Caleb, forlovelse, VodkaRedBull, Pussy riots, ringer på tuppen av fingrene, liv på Mars, kumlokkdesign, krokodil, forfattere som står bak falske facebook-profiler, #actingcasual.

VINN ET ANTREKK FRA WESC

Vi vet hvem den – inntil videre – skjulte elskerinnen til Antonio Banderas er ...

KAFE SPESIAL ......................... (0,5) 50,VAMOOSE ................................ (0,4) 44,BRØD & VIN ............................ (0,4) 45,HULEN ..................................... (0,4) 46,KROHN PUB ............................ (0,4) 46,KVARTERET ............................. (0,5) 49,VICTORIA PUB & CAFE ........... (0,4) 49,ASPENDOS .............................. (0,4) 50,CACTI ART CAFE ..................... (0,5) 50,BARAN ..................................... (0,4) 52,HECTORS HYBEL ..................... (0,4) 52,HENRIK ØL & VINSTOVE ......... (0,5) 53,BISKOPEN ............................... (0,4) 53,FOTBALLPUBEN ..................... (0,45) 54,FINNEGANS ............................. (0,4) 54,ELEFANTEN .............................. (0,4) 54,ONKEL LAURITZ ...................... (0,4) 54,LEGAL ...................................... (0,4) 54,UJEVNT .................................... (0,4) 54,PINGVINEN ............................. (0,4) 54,NOBEL BOPEL ......................... (0,4) 55,LANDMARK .............................. (0,4) 55,VÅGEN FETEVARE .................... (0,4) 55,CAFE OPERA ........................... (0,4) 55,-

NABOEN .................................. (0,5) 56,GARAGE .................................... (0,4) 56,INSIDE ..................................... (0,4) 56,BAR BARISTA ........................... (0,5) 58,LOGEN BAR ............................. (0,4) 58,DR. WIESENER ......................... (0,4) 59,BARFOT .................................... (0,4) 59,STRÆDET PUB ......................... (0,5) 62,ROLL & ROCK .......................... (0,5) 62,HUSETS PUB (GJESTEHUSET) (0,5) 62,FOLK & RØVERE ....................... (0,5) 62,WESSEL BAR ............................ (0,4) 64,PRIVATEN ................................. (0,4) 64,TERMINUS WHISKEYBAR ........ (0,4) 67,THE SCOTSMAN ....................... (0,4) 67,ALTONA VINBAR ....................... (0,4) 67,CAFE KIPPERS ......................... (0,4) 68,MADAM FELLE .......................... (0,4) 69,DICKENS .................................. (0,4) 69,LOGEN HAVEN .......................... (0,4) 69,CONTRA BAR ........................... (0,4) 72,FELIZ ........................................ (0,4) 72,BOCCA BAR .............................. (0,4) 74,FRILLE ..................................... (0,5) 75,-

“Jeg skal besøke noen litt finere venninner i Bergen, og da må jeg jo reise med noe som står i stil”

Bergen Skjoldskiftet Tøsdalskiftet (Os)

40 min

Leirvik Føyno

Haugesund Aksdal

22 min

Dusavik

Stavanger Sandnes

Reis luksuriøst på korte turer

fra

199,-

mellom Bergen og Sandnes Ruten kjøres daglig med de mest komfortable ekspressbussene du har kjørt. Det er kun tre seter i bredden, setene er i skinn og det er god seteavstand. Alle plasser har arbeidsbord, strømuttak og det er fri tilgang til trådløst internett. Billetter koster fra 199,- og kjøpes på mobil eller bus4you.no

Se mer info om korte turer på bus4you.no

HVA ER EKSIL?

Hva er eksil, litteraturviter Espen Ingebrigtsen?

TEKST HÅVARD NYHUS ILLUSTRASJON MARIE RUNDEREIM «Lesning av Dante ga meg en italiensk regel: Dannelse oppstår alltid og bare i eksil. Det vesle som fins av dannelse i Norge, dannes ut fra evnen til distanse i et livsnødvendig indre eller ytre eksil. Dannelse er det motsatte av turisme. Slik førte min selvomsorg meg stadig mer inn og ut av norsk kultur (og underholdning) til jeg ble uhelbredelig gudløs og partiløs i en vag, men livslang interesse for eksemplariske flyktninger og forrædere fra Klosterlasse til Asbjørn Sunde.» (utdrag fra forordet i Georg Johannesens Eksil, 2005) Tre ikoniske eksil: Jødene som forvises av Nebuchadnezzar til Babylon i 597-538 før Kristus. Medea, barnebarnet til solguden Helios i gresk mytologi, som i en av Euripides’ tragedier ender opp lovløs, enslig og uten beskyttelse («I, a desolate woman without a city … no relative at all»). Den indiske skikkelsen Prins Rama som flykter til skogs for å ivareta farens ære og blir der i 14 år. Alle vender imidlertid tilbake – styrket og herdet – og får betalt for tiden i landflyktighet. Er dette eksilets hovedfunk10

7/2012

sjon i mytologien? Et moralsk tablå om nederlag, soning og revansje?

– Eksilet har ulike funksjoner i de eldste mytologiene, og er ikke nødvendigvis forbundet med tilbakevending og triumf, sier Espen Ingebrigtsen, Georg Johannesenbelieber og stipendiat ved Institutt for fremmedspråk (UiB).

– Noen mytologiske figurer kan være forvist fra sitt opphav på grunn av normbrudd, avvikende atferd eller truende verdisystemer, som den falne engelen Lucifer. Fortellingen om helten som vender styrket tilbake etter en reise med strabasiøse prøvelser, er bare ett av mange plot knyttet til mytologiens eksilmotiv. Allerede i antikken ble personer sendt i eksil av politiske grunner.

I 1302 blir Dante Alighieri forvist fra Firenze. Tiden utenfor bymurene bruker han blant annet til å skrive Den guddommelige komedie. Innevarsler dette et nytt kapittel i eksilets historie? Kommer forestillingen om eksilet som en gunstig kunstnerposisjon med stort potensial for skaperkraft herfra?

– Kunstnerrollen fantes ikke så tidlig som på 1300-tallet, og mye eksillitteratur har blitt til som kampskrifter i bitre politiske

og religiøse strider. Joda, Komedien skrives i eksil, men Dante tematiserer ikke eksilet eksplisitt. Han hevner seg på sine motstandere ved å plassere dem i Helvetets tredje krets. I litteraturen blir eksilet mer synlig etterhvert som det produseres flere bøker, en utvikling som henger sammen med utviklingen av trykkekunsten og fremveksten av politiske institusjoner og ideologier. Som litterær produsent peker Dantes skjebne frem mot trender i nytiden.

Forestillinger om eksilet som et sted for kreativ raptus har også hatt gode kår i populærkulturen i vårt århundre. To eksempel: Rolling Stones (skatteflyktninger da de laget mesterverket Exile on main street i 1972) og Dag Solstad (hvis «indre eksil» etter den «landsomfattende psykosen» som angivelig rammet landet vårt da Bobbysocks vant Grand Prix i 1985, er behørig omtalt). Selv om de begge sikkert vil hevde at de «følte seg tvunget», kan de like gjerne være eksempler på frivillige eksil. Er det noe nytt?

– Nei, allerede i 1571 trakk Montaigne seg tilbake fra samfunnslivet til et tårn fullt av bøker. I 1786 dro Goethe til Italia for å komme vekk fra hoffet i Weimar. En kan sikkert kalle dette for en form for eksil, selv om det latinske ordet exsilium har med bannlysing og tilflukt å gjøre. Det er en liten, men viktig forskjell på Ai Weiwei og Dag Solstad.

Det moderne eksilet – iallfall om vi holder kunstnerinvasjonen til Berlin utenfor – ser ellers ut til å være befolket av diktatorer som tilbys en vei ut akkurat idet de er i ferd med å styrtes fra tronen. Har eksilet mistet noe av sitt romantiske skjær?

– Virkelig eksil skyldes flukt fra politisk eller annen forfølgelse, og har i utgangspunktet lite romantisk glød over seg. Selv om det finnes mange eksempler på at eksilmiljøer kan være produktive arnesteder for nye kunstuttrykk, er det forskjell på rumenske eksilforfattere i Berlin og norske kunstnere samme sted.

I den siste Batman-filmen får de dømte valget mellom eksil eller dødsstraff. Også det første alternativet innebærer imidlertid den sikre død (de må krysse en elv med altfor tynn is). Hvordan tolker du dette? Gjør vi rett i å se dette som et pregnant uttrykk for eksilets grunnleggende svikefullhet? Et sted som aldri leverer «som avtalt»?

– Vel, dømmekraften gjør oss i stand til å skille mellom reelle problemer og skinnproblemer. Til det tyskspråklige eksilmiljøet i California under andre verdenskrig hørte for eksempel noen av verdens fremste forfattere og kunstnere, fra Adorno til Fritz Lang. Hollywood, for å begynne der, ville ikke vært hva det er uten eksilmiljøenes innflytelse.

Forvist person i dag som du sympatiserer med og vil sende en oppmerksomhet?

– Einar Økland er altfor sjelden på TV.

RICKS PRESENTERER: Phyllis is one of the hottest piano entertainers in the United States. With her stunningly powerful voice, incredible energy and fantastic entertainment she is nothing short of top class. - Now playing at Ricks Lounge

MIAMI VICE MACHINE

Quiz-nights

RICKS TEATER ONSDAG 5. SEPTEMBER

POGOPOPS

with

Anthony Hill SESONGSTART TORSDAG 16. AUGUST!

FRE 31. AUG & LØR 1. SEPT

GIRLSQUIZ PÅ WAVE Torsdag - Finnegans - 20.30 MANDAGER - 20.30 Fredag - Ricks - 20.30

STEVE HARLEY

25års markering og plateslipp NY CD: "Darling Emm, Northern girl"

FREDAG 7. SEPTEMBER

www.standupbergen.no

ONSDAG KL 21.00 FREDAG KL 20.30

SESONGSTART

22. AUGUST

DEX CARRINGTON Dørene åpner 20.00 cc: 130,- inkl avgift

TORSDAG 20. SEPTEMBER

LØRDAG 22. SEPTEMBER

- kristian=

DE MUSIKALSKE

DVERGENE

TORSDAG 22. NOVEMBER www.humorkollektivet.no

STANDUP

JULESHOW

valen

NYTT SHOW

2012

helt

NYTT SHOW!

“Komisk geni!”

NRK

LDR I

OS S A R E J G E M

“Parodi kongen” Se & Hør

Hilllle levå g

R44

fra FRA

hillevåg til TIL

z hollywoodz

FRA 13.

FRA 21.

FRA 28.

FRA 11.

FRA 02.

FRA 16.

SEPTEMBER SEPTEMBER SEPTEMBER OKTOBER NOVEMBER NOVEMBER

SANDNES KULTURHUS CLARION HOTEL STAVANGER RICA MARITIM HALL RICKS CALEDONIEN HALL FRIMURERLOGEN

SANDNES STAVANGER HAUGESUND BERGEN KRISTIANSAND TRONDHEIM

RICKS TEATER FRA 11. OKTOBER BILLETTER FÅR DU HOS: UNNTATT HAUGESUND; BILLETTER HOS SCANTICKET

www.kristianvalen.no

www.facebook.com/kristianvalen

RICKS TEATER LØRDAG 15.

SEPTEMBER

FRA 3. NOVERMBER

BILLETTER I SALG NÅ!

WWW.RICKS.NO

FRA 7. NOVEMBER BILLETTER I SALG NÅ!

De neste store? Bandet Verdensrommet hiver seg inn i stjernekrigen.

TEKST KAMILLA RØNNESTAD FOTO VETLE VONGRAVEN Det går godt for gutta i Verdensrommet om dagen. I juni slapp de sin første EP, Sidelengs, og siden har de spilt konserter i både inn- og utland, blitt namedroppet av Mikal Telle som et av bandene han har størst tro på i tiden som kommer, og de har vunnet oppvarmingsgig for Bear In Heaven på Blå gjennom Lydverket. Også bare 19 år gamle da, gitt! Og nå flytter de til Bergen. Hurra! NATT&DAG loddet stemningen hos firkløveren som utgjør Verdensrommet.

Velkommen hjem fra Paris! Hvordan gikk konserten deres der?

– Den gikk bra. Vi spilte på et veldig lite sted, men det var morsomt, og det virket som om folk likte det. Særlig to stykker, som ville ha oss til en festival i Paris i september. Men vi får se hva som skjer.

Begynt å få groupies enda? Dere er jo virkelig hete poteter om dagen.

– Hete poteter? Sier man det i Bergen? Vi velger egentlig groupies selv. Og alle de pene jentene vi kjenner er selverklærte groupies.

Det teller vel.

Fortell kort om Verdensrommets historie!

– Det begynte som et hip-hop-prosjekt mellom Andreas og Vetle, men alt vi lagde gjorde seg egentlig bedre som poplåter, så vi begynte med det i stedet. Vi spilte inn en demo, brant den på en CD, og gav den til Matias Tellez da vi møtte ham på Young Dreams-konsert i Oslo. Han synes det var fett, og hadde lyst til å spille det inn skikkelig. Så vi kjørte til Bergen og gjorde det. Etter det spilte vi noen konserter med Razika, og plutselig hadde vi plateselskap og booking, og blant andre Urørt, Slottsfjell og en booker i Paris tok kontakt. Det har gått ganske fort, egentlig, men det er jo bare bra. Materialet også. Det er bra.

Dere har blitt kalt et «norskspråklig, muntert The Strokes». Hva synes dere om den sammenligningen?

– Altså, vi elsker The Strokes. Hørte masse på dem da vi var yngre, så vi skjønner at folk kan høre likheter i musikken. Sånt henger jo igjen. Samtidig er vi ikke et tørt gitar-, bass-, og trommer-band. Ellers hører vi mye på Beach Boys, Four Freshmen, Burt Bacharach, Smiths, Babyshambles og sånt, så det er vel mye det vi er inspirert av.

Så hvorfor har dere valgt å synge på norsk?

– Fordi det er mye finere. Det er så mange norske band som låter dritt fordi de synger på engelsk. Tekstene høres ofte helt like ut. Det blir så mye mer personlig når man synger på norsk, og det er mye lettere å uttrykke seg slik man vil enn om man synger på engelsk.

Så det er det vi har valgt. Det var forresten morsomt å se at folkene i Paris likte det så godt til tross for at det er på norsk. Det er vel et godt tegn.

Fint bandnavn og. Hvorfor valgte dere å hete det?

– Vi hadde lenge mange forskjellige rare bandnavn. Men rundt en uke før vi skulle spille vår første konsert, tenkte vi at nå må vi finne på et eller annet vi faktisk kan kalle oss.

Verdensrommet var det første vi kom på, så vi kalte oss bare det. Navnet passer kanskje litt til musikken også. Det er jo kult.

Visste dere at Tore Renberg hadde et band på begynnelsen av 2000-tallet som også het Verdensrommet?

– Vi fant ut av det da vi spilte på Hulen i vår! Tore Renberg er kul, han. Håper ikke han har noe imot det.

Nok preteritum. Hva skjer fremover?

– Vi skal spille noen konserter hjemme i Skien/Porsgrunn, pluss noen i Bergen, Oslo og Trondheim, blant annet, i høst. Det blir fett, men akkurat nå bruker vi mesteparten av tiden vår på å skrive nye låter. Vi satser på å få spilt inn noe med Matias senere i høst, som vi kan gi ut så fort som mulig. Vi vet faktisk ikke ennå om det kommer til å bli to singler, en EP, eller et helt album. Et album hadde vært det kuleste, selvfølgelig.

Verdensrommet er signert på Nabovarsel, og består av Andreas Høvset, Vetle Vik Gundersen, Ole Henrik Dyrseth og Martin Gowland.

EP-en Sidelengs er tilgjengelig på iTunes. Nett: verdensrommetno.tumblr.com 12

7/2012

G G

d:;9,5, 9,5, ;(9 -69),/63+ -69 ;9@22-,03Ë <;:63.;, =(9,9 6. 3,=,905.::=02;Í

Ô

×Î

Ô

ÒÖ

Ò

ÖÕ

9Í :;2Í -9(

9Í :;2Í -9(

9Í :;2Í -9(

Ó

×Ö

Ô

Ö

ÔÒ

Õ

9Í :;2Í

9Í :;2Í -9(

ÏÓ

ÔÔ

9Í :;2Í -9(

ÕÖ

9Í :;2Í -9(

ÓÖ

9Í :;2Í -9(

Õ

ÑÒ

9Í :;2Í -9(

ÏÌ ,:03 :d3= ÕËØÏ Ì =(9;, :03,9 79Í :;2Í -9( ÐÏËÓ× ÐÌ 3,0= 6. :;,2,:7(+, 0 )d2 ÔËØ× ÑÌ 77),=(905.:.3(::Ë 30;,5 :;d99,3:, ÔÏ 43 ÕËÖ× Ì 77),=(905.:.3(::Ë :;69 :;d99,3:, ØÔÏ 43 ÑÐËÖ× ÒÌ 9;,250= ÕËÓ× (4)<: :21c9,)9,;; ÑÒËÒÏ ÓÌ =0; :2R3 ÐÏËÔ× Ì =0;, ;(33,92,5,9 ÐØ *4 ×ËÕÓ Ì =0;, ;(33,92,5,9 ÑÓ *4 ÐÐËÖ× =0;, ;(33,92,5,9 ÑÕËÔ *4 ÐÔË×Õ ÔÌ <9=,9 :ÎÔ 79Í :;2Í -9( ÐØËØÏ Ì 0;,5 2<9= 790: 79Í :;2 ÖËÔ× ÕÌ /6;.3(:: ÓË×Ö Ì (55.3(:: ÑÑ *3 ÔËÖÖ Ì 05.3(:: ÐÏË×× Ì ,29<: ÕËÕÏ Ì ,,.. ØËÒ× ÖÌ <)),3@:Ë :=(9;,Ë /=0;, 6. .9R ÐÔËÕÕ ×Ì 1d22,523<; ÐÐËØ× Ì 3(:2,9,5:,9 ÖË×× Ì 77=(:2,)d9:;, ÐÑËØÕ

Finn mere inspirasjon på Bloggen - www.søstrenegrene.dk

Møt oss på Facebook

14

7/2012

Enten du skal bli rapper eller forstå deg på sevdah: Det handler om å skynde seg langsomt, sier Selim Mutic (25) aka Action the Man. TEKST HÅVARD NYHUS FOTO ØYSTEIN GRUTLE HAARA Dette er to år siden. Selim og Verk, bergensrapperen som også har vært på forsiden av denne avisen, er oppe i Muséhagen (som Selim sier: «kanskje mitt favorittsted i Bergen») mellom Olaf Ryes vei og Haakon Sheteligs plass. Ja, det er forresten en dame med også. De sitter og chiller ved den ene dammen da en skilpadde helt plutselig gløtter opp mellom noen liljeblader og hiver etter pusten. Det er som om den ber for sitt liv. Det er venninnen som først får øye på den. Hun skriker opp, hadde aldri ventet å se noe slik: – Skilpadden virket helt desperat, sier Selim.

– Noen jævler må ha kastet ham uti der. Hvem er det som gjør slik? Noen tror at skilpadder trives best i vann, og det er sikkert mange som gjør det, men de har ikke gjeller.

Jeg tror iallfall ikke det.

Heldigvis beholdt Verk roen. Han visste råd. De måtte finne et slags fosterhjem til denne skilpadden, som forresten var dritsvær, kanskje 30-40 centimeter lang. De ringte politiet: «Hei, vi har reddet livet til en skilpadde.

Vil dere ha den?».

– Men politiet bare: «Eh, nei. Vi har ikke mulighet til å sende noen patrulje nå. Ring Akvariet!»

De ringte Akvariet på Nordnes. Drittsekkene tok ikke engang telefonen.

Så hva skjedde? Hvordan gikk det til slutt med denne himmelsendte skilpadden som på uransakelig vis befant seg midt i Muséhagen, desperat kavende i et lite blomsterbasseng, rett foran øynene til to av byens fremste rappere? Var det skjebnen som hadde besøkt dem? Tok de ham til seg og adopterte ham?

Levde de lykkelig alle sine dager? («er du klar over hvor gammel en skilpadde kan bli, eller?»). Kokte de en god suppe på den?

– Jeg mener vi bare leverte den på dyrebutikken på Galleriet eller noe. Er det ikke en dyrebutikk der?

Var det alt? Hvorfor bruker så mange spalter på en historie som ikke går noe sted?

Jo, fordi Selim stadig kan identifisere seg med denne skilpadden, hvor den nå enn er. Hos en skjønn liten innvandrerfamilie på Laksevåg, kanskje? I Salhus? Hos en friker i et bokollektiv i Sigurds gate, til de andre beboernes evige frustrasjon? Slik skilpadden til slutt tar innersvingen på haren, har nemlig også Selim valgt å skynde seg langsomt. Selv om han for lengst – via gjesteopptredener og små improviserte øvelser her og der – har overbevist Bergens konsertgjengere og youtube-af-

fecionados om at han er blant byens desidert beste rappere (sjekk for eksempel ut låta «Stereotypisk» der han, for å si det litt forsiktig, outshiner mekkeren ganske voldsomt), er det først nå at den offisielle utgivelsen er klar: EP-en «Dødsforelsket» som slippes i september. Hvorfor denne somlingen? Det handler særlig om to ting, sier Selim. Kvaliteskontroll og modning.

– Jeg ville holde igjen. Det var lenge jeg ikke følte meg klar, eller god nok. Jeg synes ikke at kvaliteten riktig var der. Også var jeg litt usikker på om jeg skulle spesialisere meg eller prøve tusen forskjellige ting først – og så finne ut hva jeg ville. Det tok også en del tid før jeg skjønte hvor viktig musikk var for meg, hvor stor del av livet mitt den var. Da friket jeg litt ut, for da forsto jeg at det ikke var noen vei utenom: jeg måtte bli musiker. I ettertid har jeg hatt konserter med folk som er lærere på Griegakademiet og sånne ting. Da står jeg der og tenker: Åssen i helvete har jeg fått til dette? Jeg må ha hatt sykt flaks, tenker jeg.

Jeg føler meg uansett heldig og privilegert, hva er det man sier? At Bergen er Europas tredje beste musikkby? Det er iallfall et sykt bra miljø. Nesten alle vennene mine driver med musikk på et eller annet vis.

NATT&DAG er flue på veggen. Vi skal henge med Selim en hel formiddag og nå skal han være gjest på programmet Jazzsonen på studentradioen. «En naturlig gjest», forklarer programlederen. «Siden Selim er byens mest jazzete rapper». Med seg, på en halvakustisk el-gitar fra 1982, har Selim fått følge av jazzgitarist (og Justin Hawkinslookalike, du vet, han vokalisten i Darkness) Johannes Bramness Vaage. Sammen skal de fremføre «Verden går rundt» live i studio, EPens mest jazzete spor og låta som forsikret Selim om at han kanskje hadde noe å fare med i denne musikkbransjen likevel («Hm, dette er bra, tenkte jeg da den var ferdigskrevet. Spesiell. Dette kan jeg stå inne for»). Men først skal de snakke litt om Thelonious Monk, Ben Riley, genibegrepet, legalisering av hasj og det nye initiativet til Thorvald Stoltenberg i den sammenheng. Det er da tross alt et jazzprogram. «Rap er litt som jazz», forklarer Selim, som også figurerer i fusion-trioen (rap+jazz) Selim-Bitustøyl-Skarbø (sistnevnte er NATT&DAGs jazzskribent).

– Rap og jazz er ærlig og ufarget, sier programlederen som heter Andreas Hammersvik.

– Flowen og rytmen kan også være lik. En god rap kan minne om en trompetsolo i jazz.

Noen ting du kanskje ikke visste om Selim: Han ønsker å skrive tekster «som selv nordmenn kan relatere til», hans musikalske

oppvåkning er knyttet til Guns ’n Roses, han og resten av familien hans flyktet fra Bosnia til Norge i 1993 («til Salhus, av alle steder»).

Han har fullført to års utdannelse i filmklipping ved Noroff («vurderer å ta sisteåret i utlandet, men jeg vet ikke. Jeg mener: du trenger ingen bachelor for å lage film. Jeg lager musikk, og jeg har ingen utdannelse i det»). Han har en storebror («men det er min mor som er helten min, den pågangsviljen»), han har deltidsjobb på en fritidsklubb i Åsane der han blant annet holder oppsyn med noen funksjonshemmede barn og arrangerer graffitikurs for kidsa i 5., 6. og 7. klasse. Faren hans synger i det bergensbaserte balkankoret Nostalgia.

Han gikk på Langhaugen videregående skole, blant annet sammen med Kaspar i Nabovarsel, selskapet som nå har signet ham.

Han bor for tiden hjemme hos foreldrene på Nesttun («for å spare penger»). >-tegnet i låttittelen «Weed > NAV» skal ikke, som NATT&DAG først trodde, leses som en pil, altså slik å forstå at utstrakt hasjrøyking er en sikker metode for å ende opp på NAV, nei, >-tegnet er hentet fra matematikkens verden og betyr «større enn» eller «overlegen». Budskapet er altså, i korthet, at det er bedre å selge tjall enn å nave. Så vet du det. En siste ting: Selim er ikke så veldig fornøyd med artistnavnet sitt. Han var iallfall ikke det, og nå er det uansett for sent å skifte.

– Først het jeg bare Action Man. Det begynte litt som kødd, men så ble det liksom sittende. Folk kom liksom bort og bare: «Ey, er ikke du Action Man?» Etterhvert fikk jeg heldigvis klemt inn Action the Man, for å understreke det med mann. For jeg er bare en mann, en mann som handler.

Radiosendingen er over (sendingen ble avbrutt av neste program på sendeskjemaet og kom til en noe brå slutt siden programlederen helt glemte klokka), vi tusler ut i sola.

Selim foreslår at vi setter oss i Muséhagen.

NATT&DAG har forhørt seg hos naboen til Selim og blitt fortalt at familien hans pleier å samle seg til felles sang i hagen. «Utrolig trivelig», presiserer naboen.

– Sevdah, forklarer Selim.

– Det er noe som heter sevdah på bosnisk. Det er ikke noe godt ord for det på norsk, men du kan si det rommer alle de sterkeste følelsene. Det er et begrep for hele den pakken der: Sjelfull lidenskap, dyp kjærlighet. Gamle, bosniske folkelåter, fulle av sevdah, det er det vi synger, særlig min far.

Jeg husker da jeg var liten, da likte jeg det ikke. Foreldrene mine spilte det hele tiden, så jeg ble veldig lei. Dessuten kunne jeg ikke relatere til det de sang. Jeg skjønte ikke så mye av det. Det er snakk om veldig voksne følelser, men nå har jeg begynt å skjønne litt av greiene. Det tar bare litt tid.

EP-en «Dødsforelsket» slippes på Nabovarsel 31. august. To singler er tilgjengelig på soundcloud.com/nabovarsel 7/2012

15

BOXERDAGEN 90 ÅR EGERTORGET 18.08.2012 KL 11:00 - 16:00 KAST DIN GAMLE, SLITTE BOXER OG FÅ EN NY DOVREBOXER! Dovreambassadør Magnet spiller musikk fra kl 15:00. Det vil være DJ hele dagen og egen konfransier vil lose alle gjennom boxerbyttet!

SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

Det er en smule perverst å svi av millioner på nyttårsraketter når halve Europa er arbeidsledige, men det er veldig, veldig gøy.»

SKJÆRSILDEN

… i et land hvor oljesektoren er en av bransjene som mottar mest statlig støtte, gir det rett og slett ingen mening å fabulere om et ’fritt marked’.»

GIS BORT: KONTROLL, ANSVAR MM.

AV HÅVARD NYHUS I 1976 var David Bowie 29 år.

Han hadde sett det meste og var nedslått på vegne av den anglosaksiske kulturen. Den var blitt trangsynt og isolert, mente han. Den var ved veis ende; det var ikke mer å utforske. I forlengelsen av Ziggy Stardust sitt endelikt, tok han like godt farvel med hele kulturen. «Jeg er av samme oppfatning som Günter Grass», sa han. «Nemlig at Berlin befinner seg i sentrum av alt som skjer og alt som kommer til å skje i Europa de nærmeste årene». Så han pakket kofferten og dro. Til Berlin.

INN I EN sparsommelig leilighet i Hauptstrasse 155 tok han med seg tre andre.

Sin sønn på fem år, Coco Schwab, som den dag i dag er hans personlige assistent, og en viss Iggy Pop. Allerede etablert som en rockens waste case hadde han benyttet tiden siden Stooges velmaktsdager til nada, hvis du da ikke teller innleggelser ved psykiatriske institusjoner.

Og det sto ikke stort bedre til med far sjøl.

I løpet av de to siste årene hadde Bowie utviklet et usunt kosthold utelukkende bestående av kokain og paprika (!). Det virket i det hele tatt som et hasardiøst prosjekt; kollektivet fra helvete. Dette kom til å gå skikkelig Christiane F-ræva. Så hvordan gikk det?

Vel, ikke så verst.

ET ÅR SENERE – gjennom en kreativ forløsning som nærmest savner sidestykke i historien – hadde Bowie og Iggy rukket å

Her kan de drømme om nye gullrush og feste som om det fremdeles var 1879.»

18

Overskridelsen begynner med innesperringen.

Eksilet som kreativt arnested. slippe fire klassikere: Low, The Idiot, Lust for Life og Heroes. Alle sammen gitt ut i løpet av knappe tolv måneder.

Den engelske musikkskribenten Thomas Jerome Seabrook gjør i boka Bowie in Berlin det hittil mest ambisiøse forsøket på å dokumentere denne høysommeren – i den grad det er god metafor. Vest-Berlin var på denne tiden en vever og inneklemt enklave i Øst-Tyskland – som igjen levde på Sovjetveldets nåde. Kanskje ikke så overraskende: musikken er mest av alt mørk, dyster, kald og fremmedgjort. Som Bowie sa: «Berlin er et sted det er vanskelig å skille mellom spøkelser og levende».

Den magre og uthulte thin white duke hadde med andre ord kommet hjem. Som han sa: «Helt siden tenårene har jeg vært besatt av de angstridderske og utleverende ekspresjonistene som gjorde Berlin til sitt sanatorium».

Hauptstrasse 155 ligger i Schöneberg, en bydel langt – alt er relativt innenfor muren – fra sentrum. Når de skulle komme seg rundt, tok derfor Iggy og Bowie sykkelen (!) fatt. Skakke og skrinne sjanglet de hele veien ned til sitt favorittmuseum, Brücke Museum, i motsatt ende av byen – i byborgerskapets Berlin. Det må ha vært litt av et syn. Look at those cavemen go. Men når de parkerte syklene, var de hjemme. Brücke var navnet på de tyske ekspresjonistene som slo seg sammen og flyttet til Berlin i 1905. Her, på Brücke Museum, slo det igjen gnister. Her ble den tyske ekspresjonismen fortært, fortolket og innvidd i låtskriverduoens repertoar.

21

ØSTENFOR SOLEN

ELLERS GIKK inspirasjonen som en pingpong-ball mellom Iggy og Bowie. Bowies innflytelse på Iggy er velkjent, men utbyttet gikk like mye andre veien. Tekstene på Heroes er alle skrevet in a frency – hurtig, planløst og ufiltrert, akkurat slik Iggy og ekspresjonistmalerne jobbet. Som Bowie sa i et intervju fra 1976: «Berlin has the strange ability to make you write only the important things – anything else you don’t mention».

Gutsen til Iggy spilte over på Bowie (noe han trengte); og Bowies kunstferdighet gikk andre veien (noe Iggy trengte). Og over dem begge forbarmet Berlins klaustrofobi seg.

Byens status som frisone og kunstnerisk grue har vedvart helt siden. U2 gjorde noe tilsvarende med Achtung Baby – deres desidert fineste time («One» ble angivelig skrevet i studio i løpet av en halvtime – en arbeidsmetode Iggy villa applaudert); og Norges mest bejublede forfatter, Dag Solstad, har søkt eksil i den tyske hovedstaden for lengst.

Ulikt andre europeiske storbyer har Berlin beholdt et snev av anti-konsumisme og opprør; storkapitalen og renoveringsarbeiderne har liksom aldri riktig inntatt byen. I stedet kan byen skilte med svære rivningstomter (Berlin må være den eneste hovedstaden i Europa som ikke føles mett – i betydningen fylt til randen) og billige leiligheter. Forfalne, ja vel, men bohemer og kunstnere har vel aldri brydd seg om det.

25

Berlin er metropolen med best romfølelse.

Kanskje derfor blir den stadig et hjemsubstitutt for de som aldri riktig føler seg hjemme.

«JEG VAR I slutten av 50-årene, ja, jeg nærmet meg sterkt 60, da jeg lot meg innskrive i Berlin», skriver den fiktive Dag Solstad, forfatterfortelleren i hans egen roman 16.07.41. Claes Otto Gedde, hovedpersonen i Ingvar Ambjørnsens En lang natt på jorden er ute i samme ærend. Han reiser til Berlin på jakt etter «ensomheten, flukten, tilbaketrekningen», «for å sove, for å gå i hi …». I stedet viser det seg å bli virksomme og animerte dager.

Akkurat det samme som skjedde med Bowie og Iggy. De kom kanskje for å kvitte seg med dårlige vaner og langsomt bygge seg opp igjen, men i stedet snublet de inn i en raptus av kreativ overdrive. Der, rett ved muren, på kanten, snublet de sammen i et velsignet partnerskap. Eller som Bowie selv sier det i «Heroes»: «I, I can remember / Standing, by the Wall / And the guns shot above our heads / And we kissed as though nothing could fall (…)»

Thomas Jerome Seabrooks Bowie in Berlin (Jawbone) kan kjøpes der du får tak i bra bøker.

Berlin has the strange ability to make you write only the important things – anything else you don’t mention». – David Bowie 7/2012

17

Kommunestyrene i Oslo og Bergen skal selge landets to viktigste kinobedrifter til private aktører fordi de, eh, ikke har gjort det før.

TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON MARIUS PÅLERUD Jeg kunne åpnet denne teksten med å stille det retoriske spørsmålet om hva som ligger bak nordmenns patologiske iver etter å privatisere offentlig eiendom, men jeg skal la være. Det er åpenbart at den norske privatiseringstrangen er en irrasjonell impuls som ikke lar seg affisere av trofaste våpen som ’fornuft’ eller ’logikk’, men snarere er noe vi som samfunn sakte må jobbe oss gjennom i fellesskap, helt til vi omsider kommer ut på andre siden og den prinsippfaste minoritetens spede «hva var det vi sa?» drukner i larmen av flertallets selvironiske mimring om alt det rare man hørte på og hadde på seg mens man ukritisk solgte unna vannkraftverk og statlige bedrifter til alle som ville ha.

PRIVATISERINGEN AV NORDMENNS felleseiendom har hatt både heldige og uheldige resultater, og etter et par tiårs iherdig virksomhet er det vel strengt tatt ikke så mange som makter å mønstre all verden av rettskaffen harme over at en og annen finansmann får tusket til seg et lukrativt stykke infrastruktur i ny og ne. Det går godt her i landet, og befolkningen ser ut til å ødsle det lille den har av fordelingspolitisk indignasjon på kronikkforfattende NAV-klienter og rumenere som svindler til seg gratis soveplass på luksuriøse grussletter i Utkant-Oslo. Dermed har verken kunngjøringen av beslutningen om å selge Bergen Kino eller kunngjøringen av beslutningen om å selge Oslo Kino skapt de helt store mediale ramaskrikene. Det følgende er derfor å betrakte som et oppriktig forsøk på et kulturskribentsk ramaskrik: Grovt oppsummert kan man si at det offentliges sentrale rolle i norsk filmbransje historisk sett har ført til at vi har en umoden og uutviklet kultur for filmproduksjon, samtidig som nordmenn jevnt over har et bedre kinotilbud enn land det er naturlig å sammenligne seg med. Norske politikere har de siste femten årene jobbet hardt med å bedre det første, og nå som man omsider har begynt å nærme seg noen av målene later altså tiden å være inne for å sabotere sistnevnte.

HVILKET ER SYND, ettersom både Oslo Kino og Bergen Kino fungerer relativt bra. Det finnes åpenbart rom for forbedringer, men generelt sett har man et rimelig velfungerende kinotilbud i begge byer. Riktignok har kioskene med årene begynt å tøye brustadbugrensene på stadig mer grotesk vis, og bedriftsstyrene har tilsynelatende mistet all skam når det kommer til å bruke prisene på

oppvarmede snackprodukter som et barometer på nøyaktig hvor mye det er mulig å tyne kinopublikummet for og likevel fremstille seg som kulturidealister – men likevel: Kinotilbudet i landets to største byer er relativt godt.

Er det egentlig noen som tenker at kinotilbudet i Oslo og Bergen vil bli bedre dersom kinodriften overtas av private aktører?

Altså ikke at det er prinsipielt riktig eller «mer rettferdig» eller «verdt et forsøk», men at det faktisk vil bli bedre – det vi si flere gode filmer, bedre visningsforhold og bedre priser?

Det finnes en uheldig tendens til å blande inn amerikanske forhold når man debatterer norsk økonomi – og da særlig finansieringsmodellene i kultursektoren. Uten å ta hensyn til at den norske økonomien er så gjennomsubsidiert at alt prat om «fri konkurranse» i beste fall er koketteri som kan bidra til å overbevise EU om å la oss være i fred, kommer det stadig folk trekkende med utsagn om at kultur som ingen vil kjøpe ikke har livets rett.

DET ER ÅPENBART at det ville vært stiligere om norske band kunne reise på europaturné uten sponsing fra hjemkommunen, og det er klart at man ville hatt større tro på menneskeheten om nordmenn faktisk kjøpte nok bøker til at forlagenes høstlister finansierte seg selv, men i et land hvor oljesektoren er en av bransjene som mottar mest statlig støtte, gir det rett og slett ikke mening å fabulere om et «fritt marked».

Joda, i en by på Oslos størrelse er det ikke utenkelig at fraværet av en dominerende offentlig aktør kan bidra til å skape konkurranseforhold som i tur vil føre til at det utkrystalliseres nisjer som så private aktører vil kunne videreforedle til et bredt og vitalt filmtilbud. Spørsmålet er om det er sannsynlig, og det mest sannsynlige er at man vil få én privat aktør – formodentlig SF Kino – som vil overta den posisjonen Oslo Kino har i dag. Med andre ord at en kommersiell aktør overtar den monopollignende dominansen. I Bergen, hvor hele kulturlivet bærer bevilgningspolitikernes tydelige fingeravtrykk, er det vanskelig å se for seg noen andre endringer enn nye skilt og den langsomme og forsøksvis diskré nedtrappingen av visninger av smale filmer, samt kutt i støtten til Bergen internasjonale filmfestival (BIFF).

Ytterligere en side av denne saken er at kinosjefene i Oslo og Bergen i stor grad dikterer hvilke filmer som får tildelt Film & Kinos kvalitetsfilmstøtte, slik at dersom private aktører plutselig skulle bestemme seg for å legge om linja, kan man plutselig få en situasjon hvor alle kvalitetsfilmene som

… en forstemmende mangel på vilje til å gjenkjenne og ta vare på de delene av offentlig forvaltning som faktisk fungerer.

vises rundt om i landet tilfeldigvis inneholder engelsk eller skandinavisk tale.

DET FREMSTÅR SOM et paradoks at nå som man smått om senn er i gang med å skape kunstnerisk interessant film i Norge, kan det offentlige tilsynelatende ikke få solgt unna landets to største kinobedrifter fort nok.

Dette kan sees som en naturlig utvikling, tatt i betraktning at kinodrift på kommunalt plan lenge har blitt sett på som næringsvirksomhet og ikke kultur, samt at både filmklubbene og cinematekene som holder til utenfor Oslo i mange år har gått for lut og kaldt vann.

Samtidig vitner det å investere milliarder av offentlige midler for å få norsk filmproduksjon opp på et anstendig nivå, for deretter å kvitte seg med de to viktigste visningskanalene for norsk spillefilm, om en forståelse av sosialdemokratisk kulturliv som i beste fall er bekymringsverdig godtroende.

Privatisering er ikke en naturgitt utvikling som med entropilignende forutsigbarhet vil befri Norge fra sine sosialdemokratiske villfarelser. Privatisering er en menneskeskapt prosess, bestående av en rekke konkrete valg, som de siste tiårene har befridd hver og en av oss fra eierskap i vannkraftverk, telekommunikasjonsbedrifter og annen infrastruktur. For Høyre handler det om det for partiets del grunnleggende prinsippet om at dersom man bare stemmer for privatisering av offentlige goder mange nok ganger, vil en selv eller ens etterkommere før eller senere kunne høste fruktene av et slikt salg. For Fremskrittspartiet – som har innfall og indignasjon snarere enn prinsipper og ideologi – handler det om, vel, det vanlige. For resten av politikerne og beslutningstakerne som har ivret på for at det offentlige skal frasi seg stadig mer ansvar for offentligheten, handler det – i den grad det kan antas å være reflekterte avgjørelser – formodentlig om at hvis det var bra nok for Gro Harlem Brundtland, er det bra nok for meg.

Privatisering av Bergen Kino vil etter alt å dømme innebære en forflatning av kinotilbudet i landets nest største by: I Bergen henvises allerede dokumentarer og små utenlandske filmer regelmessig til ugunstige visningstider i de glorifiserte bøttekottene i Konsertpaleet, og man skal være optimistisk på grensen til det diagnostiserbare dersom man tror situasjonen vil bli bedre under private eiere. I Oslo behøver ikke privatisering være noen katastrofe, men verken Høyre, Frp eller Harlem Brundtland Globetrotters’ usvikelige tro på det frie markedet kan få et salg til å fremstå som en god idé for andre enn de private aktørene som plutselig får en lukrativ bedrift i fanget.

BEGGE SAKENE ER symptomer på norske politikeres forstemmende mangel på vilje til å gjenkjenne og ta vare på de delene av offentlig forvaltning som faktisk fungerer. Kulturproduksjon skal som kjent aldri overlates til politikere, men for at det norske kulturlivet skal fungere er man avhengig av politikere som besitter evnen til å tilrettelegge slik at

kulturell virksomhet kan finne sted. Denne saken handler imidlertid ikke om tilrettelegging, men om å være hensynsfull nok til å la være å ødelegge noe som allerede eksisterer.

En lignende mangel på forståelse for verdien av det man har, finner vi i det statlig eide Entra eiendoms kjøp og planlagte rivning av Kristian Augusts gate 19, bedre kjent som Tronsmo Bokhandel. Trass i navnet er det upresist å omtale Tronsmo som en bokhandel. Tronsmo er ikke en butikk, men en utdanningsinstitusjon – en utdanningsinstitusjon langt viktigere enn folkehøgskolene i Østfold, Agder og Rogaland som nylig har maktet å karre til seg universitetsstatus, og fullt ut sammenlignbar med betydningsfulle institutter som Blindern, Gløshaugen og Høyden. Samtidig er det en utdanningsinstitusjon som lever på boksalg og en relativt gunstig leiekontrakt, snarere enn millionoverføringer på statsbudsjettet. Men det eneste staten behøver å gjøre for å beholde denne akk så viktige brikken i den norske intellektuelle offentligheten er å la være å ødelegge.

Og la det være klart: Enhver løsning som ikke innebærer at Entra viderefører eller forbedrer Tronsmos leieavtale – eller på annet vis bidrar til å forhindre at eiendomsovertakelsen setter butikkdriften i fare – er et bevis på at politikerne ikke gjør jobben sin.

INGEN AV DISSE sakene betyr verdens undergang, ei heller vil de bety slutten for norsk kulturliv. Det de imidlertid innebærer er en fullstendig unødvendig forringelse av et knippe viktige, velfungerende institusjoner.

Alle med et snev av kjennskap til Kino-Norge vet at det er en bransje så gjennomsubsidiert at dersom man fjernet de mange støtteordningene for filmdistribusjon, ville man kun sitte igjen med hollywoodproduksjoner og en håndfull publikumsfavoritter fra andre land.

Uansett hvordan man snur og vender på det, handler ikke dette om «konkurranse» eller «effektivisering», men om at norske kommunepolitikere av uransakelige grunner er skikkelig, skikkelig ivrige etter å selge unna kinobedrifter.

Norske politikere har de siste femten årene brukt såpass mye tid og penger på å bygge opp en norsk filmproduksjon at det er tvilsomt at salget av kinoene i Oslo og Bergen innevarsler starten på større kutt i subsidier til verken produksjons- eller distribusjonssiden av Film-Norge (selv om færre subsidierte utenlandske kvalitetsfilmer naturligvis vil være en kostnadseffektiv måte å høyne norskandelen på). Snarere er det et klassisk tilfelle av at den høyre hånden ser hva den venstre gjør, ignorerer det, og gjør det diametralt motsatte.

VI LEVER I et sosialdemokrati. Det innebærer at vi selv velger hvilken balanse mellom frimarkedskapitalisme og statlig regulering vi er mest komfortable med; at vi kun er prinsipielle så lenge det er til beste for fellesskapet.

Det eneste som virkelig taler til fordel for privatisering av kinoene i Oslo og Bergen, er at vi er et ungt land med betydelige mindreverdighetskomplekser som alltid går utfra at dersom større og mer brautende nasjoner gjør ting på en annen måte enn oss, så er det vi som tar feil, og at vi derfor skylder å kvitte oss med disse tingene fordi det er det ene alternativet vi ennå har til gode å prøve.

Like før denne teksten gikk i trykken overvar undertegnede en visning av Steven Soderberghs Magic Mike på Ringen kino, hvor det før visningen ble det delt ut bæreposer med glidemiddel til to heldige publikummere.

Hvorvidt dette opptrinnet innebærer at hele «fungerer ganske bra»-argumentet rakner fullstendig eller bare var en forsmak på hva man har i vente når Oslo Kino havner på private hender, er i skrivende stund fortsatt uvisst.

18

7/2012

7/2012

19

MEW (DK), KAIZERS ORCHESTRA, SPIRITUALIZED (UK), RAGA ROCKERS GRANDADDY (US), FIRST AID KIT (S), JONAS ALASKA, BIG K.R.I.T (US) DEN SVENSKA BJÖRNSTAMMEN (S), KYLESA (US), AVI BUFFALO (US), STEIN TORLEIF BJELLA, TEAM ME, JEFF THE BROTHERHOOD (US) RUSTIE (UK), MIKHAEL PASKALEV, TOTALLY ENORMOUS EXTINCT DINOSAURS (UK), SUMMER CAMP (UK), HIGHASAKITE FREMMED RASE FREMFØRER “PISSPREIK”, SIGURD JULIUS, SWEDEN, DRIVER DRIVE FASTER (UK), SAMEBLOD (S), EYE OF HORUS CONURBIA, BLOMST, KARI HARNESHAUG, AMISH 82, FLASHBACK CARUSO

TIBE T:ØMMERMENN foto: Geir Mogen

TRONDHEIM, MARINEN 17. OG 18. AUGUST 2012 FESTIVALPASS KJØPER DU PÅ BILLETTSERVICE.NO OG PSTEREO.NO

Sensation er et klubbkonsept utarbeidet av det nederlandske eventbyrået ID&T, kjent for høyt påkostede housefester med streng dresskode, hvor alle må gå kledd i helhvitt. Siden oppstarten i Nederland i 2000 har over en og en halv million mennesker deltatt på et Sensation-arrangement.

I utgangspunktet var arrangementet kun å finne i Amsterdam, men de seneste årene har ID&T arrangert Sensation i en rekke land, der i blant Norge. I år arrangeres Sensation i Telenor Arena 15. september, i regi av ID&T og Atomic.

Himmel eller helvete? Vi dro på pilegrimsferd til Tsjekkia og mistet oss selv på Sensation White.

TEKST ANDREAS DAHL FOTO ATLE RICHTER SCHIE Taxisjåføren ligger jevnt i 140 inn mot sentrum. Han gir faen i røde lys, han får ikke betalt for å vente på at det skal bli grønt. Turen som andre veien tok tjue minutter med buss, går nå på fem. Han hiver seg inn i svingene og sneier betongvernet og andre biler flere ganger, før han bråstopper ved det som visstnok skal være den beste klubben i byen – ett hull i veggen i en industrigate.

«Det blir 3000 Koruna.» (rundt 1000 norske kroner, jou. anm.)

N&D: «300? Fett. Vi tar det cash. Her.» «Nei nei nei. 3000 koruna.»

N&D: «Hahahaha.»

«3000.»

N&D: «Det er det ikke.»

«Forstår dere ikke? Prisen er 3000 koruna.

Taxi koster 3000 koruna.»

N&D: «Du tuller.»

«Nei … this is special taxi … transformers … taxi … nei, Sensation. Sensation-taxi. Kan dere betale?»

N&D: «Vi betaler ikke deg en halv månedslønn for en kort tur. Du ripper oss.»

«Ok. Jeg lurer dere? Ok. Da har vi et problem.

Dere kan ikke betale? Ok. Jeg skal ta noen telefoner til noen kompiser, og så får vi bare se hva som skjer. Jeg vet ikke.»

Spol tilbake åtte timer, i en Ishockeyhall i Utkant-Praha, stedet vi tok taxi fra. En gigantisk roterende hvit metallblomst reiser seg opp fra gulvet. 20 000 mennesker, alle kledd i hvitt fra topp til tå, strekker hendene i været og skriker. Billige silikonimplantater

og falmede tribal-tatoveringer glinser i lett duskregn fra taket. Folk stimer ut på gulvet for å komme seg nærmest mulig blomsten i midten. Det rasler i glowsticks og billige vesker. Lyset dempes, hallen sitrer av forventning.

To mindre metallblomster ut mot sidene av hallen blir nå belyst, de begynner å spy ut vann og fyrverkeri fra kronbladene, før en gebrokken kvinnelig robotstemme overdøver bråket: – I am here in a world of duality. A world shaped by memories and dreams. Discovering the seven steps to fulfilment. Released, one by one, in one night. No past, no future, celebrating the now. Welcome to … innerspace.

Pause. Mer fyrverkeri. Mer vann. Stemmen kommer tilbake.

– This year’s show takes the audience on a spiritual journey to wakening on all levels of being. Raising the excitement step by step through seven intense experiences. Inspiring them to focus on the moment of now. Guiding them to a collective awareness in all its beauty Presenting their own … inner … SPACE..

I blomsten i midten av hallen dukker det opp en mann, kledd i hvitt, med hvitmalt hode. Han strekker hendene i været og jubler.

Ansiktet hans vises på gigantiske tv-skjermer på hver sin side av hallen. I duskregnet fra taket, som nå omgir ham i en sirkel, staves «Mr. White» ut i meterhøye bokstaver. «Wooow» kommer det fra sidemannen min, som nettopp kom styrtende nedover tribunen med to glass 1/3 Möet, 1/3 Vodka og 1/3 Red Bull i hånda - kveldens weapon of choice.

7/2012

21

Det er den beste delen. Når alle er kledd i hvitt så er det jævlig lett å se hvordan damene ser ut.

Vi er på Sensation White, eller Sensation Innerspace, eller bare Sensation, jeg er fortsatt ikke helt sikker. Ikke nok med det, vi er på Sensation i Tsjekkia. Landet hvor alle klærne du brukte for ti år siden fortsatt er veldig fine. For å sikre at ingen faller av allerede nå, her er de harde fakta: Sensation er et omreisende klubbkonsept som ble startet opp av det nederlandske eventbyrået ID&T i år 2000. I utgangspunktet var ideen enkel nok, gigantiske og høyt påkostede ravefester i Amsterdam ArenA. I år 2000 døde initiativtager Miles Stutterheim i en bilulykke og ideen ble enda enklere. Broren Duncan bestemte at på neste års fest skulle alle gå kledd i hvitt for å hylle avdøde Miles (som hadde en forkjærlighet for hvite klær).

Det fenget, for 40 000 møtte opp på Sensation i 2001, 80 prosent av de kledd i hvitt.

Siden den gangen har Sensation ekspandert og ekspandert (minus litt rufs på midten av 00-tallet) og i fjor kom festen til Oslo for første gang. I år blir Sensation å finne i 18 byer, og for første gang i Asia og USA. En avhopper med navn Sensation Black, eller bare Black, eksisterer også, men denne har ikke nådd den samme populariteten.

Det er White som gjelder, nemlig. «Be Part Of The Night - Dress in White» som slagordet lyder. Hvert år utformer ID&T, selskapet bak Sensation, nye konsepter med variasjoner rundt samme tema. Årets er «Innerspace». En representant fra ID&T 22

7/2012

vil gjerne forklare meg ideen i det Mr. White, kveldens første DJ, mannen i blomsten, tar på seg hodetelefoner (ikke hvite!) og stiller seg ufokusert opp ved noen cd-miksere.

– Innerspace. Det handler om rommet du har inni deg. Klubben du har inni deg. Vi ønsket å utforske det rommet, sier han.

Hahaha. Har vi betalt 65€ for å klubbe inni oss selv?

– Dere har ikke betalt noe som helst dere.

Touché. Vi er her fra Norge i opplysningens ærend, trygt plassert på en VIP-tribune med neongule VIP-bånd på armen, som hever oss over den jevne tsjekker nede på dansegulvet, som nå er i full bevegelse ettersom Mr. White har satt i gang med noen under middels tech-house-greier. Han kunne spilt hva som helst, etter 30 minutter med dramatisk fyrverkerioppbygning sluker crowden det rått. På VIP-tribunen er vi flankert av en velkonstruert blanding av nordmenn som skal sende gode vibber om Sensation tilbake til moderlandet. Utelivspersonligheter, årets Paradise-par, en fortsatt aspirerende glamourmodell og en lankete Se&Hør-fotograf, de er her alle sammen, kledd i hvitt. Jeg har prøvd å berge meg med en lånt Fred Perryskjorte, men det gjør bare vondt verre. Vi ser helt dustete ut, men det er likt for alle.

La oss gå tilbake enda noen timer. Fly fra Gardermoen til Praha. Overvekt av tsjekkere på helgebesøk hjem for å treffe dama, men på seteraden bak meg sitter tre rogalen-

dinger i sin beste alder, en av de er allerede kledd i hvitt. De ønsker å forklare meg hvorfor alle burde oppleve Sensation.

– Greia er da, og dette kan du bare ta opp på recorderen din, at på Sensation White så er alle kledd i hvitt, ikke sant?

– Det er den beste delen. Når alle er kledd i hvitt så er det jævlig lett å se hvordan damene ser ut. Det er som du har røntgenøyne, og du har 2000 damer å stirre på. På Sensation Black blir jo valker og alt mulig dritt skjult under klærne, så du risikerer å ende opp med en skikkelig ku tilbake på hotellet. Det skjedde meg en gang på Black, og det var helt jævlig. Derfor er White mye bedre.

Mannen allerede kledd i hvitt tar ordet.

– Vi drar hvert år. Jeg bare forteller kona at jeg skal på konferanse med jobben. Haha, hun skjønner ikke en dritt. Vi begynte vel rundt 2002 … nei, 2003 tror jeg, når det bare var i Amsterdam. Det er best når det er i Øst-Europa – folk tar jo helt av. Her nede kan vi gjøre hva vi vil uten at noen bryr seg. Vi var i Oslo i fjor, men det var ikke helt det samme.

Folk skal drive å analysere ting, i stedet for å bare gi faen. Jeg tror ikke folk slappet av nok.

– Og sikkerheten var dritkjip, skyter sistemann inn.

– Men vi drar i år også. Det er jo Sensation.

Vel tilbake i Ishockeyhallen er sikkerheten alt annet enn dritkjip. Glamourmodellen henger over rekkverket på VIP-tribunen med en flaske Möet i hånda. Det er fem meter ned til Tsjekkerne på gulvet under. En eim av weed, Axe og fosfor henger over hele stedet. I begynnelsen er toalettkøene lange, lengre enn køene til glowsticksboden, men etterhvert fyker det hvite linjer opp i nesene på VIP-bordene og ute i crowden også. Sikkerhetsvaktene

napper tak i en tilfeldig stakkar en gang i timen for å statuere et eksempel, men stort sett står de og ler mens tsjekkere og turister tumler rundt. Det sier vel seg selv at det krever sin andel kjemi for å få folk til å kle seg i helhvitt. Sensation har visstnok nulltoleranse, men googler du Sensation White er 50 prosent av treffene forumtråder om hvordan du kan smugle litt greier inn i kroppens mange åpninger. Eller du kan gjøre som i Praha, og bare gå rett inn døra. Sikkerhetskontroll er et ukjent begrep i det gamle Tsjekkoslovakia.

Etter en drøy time blir det klart at det er ikke musikken denne kvelden skal handle om. Mr. White spiller fortsatt gørrkjedelig tech-house på lavt volum. Så lavt at det er fint mulig å føre en vanlig samtale. Opprinnelig var Sensation sitt musikalske fokus plassert på Euro-Trancen, et melodramatisk oppgulp av elektronisk musikk som hadde sin høytid mot slutten av 90-tallet, dominert av høyt tempo, episke synthlinjer og kvinnelig hviskevokal. Veldig populært i Benelux-Landene, og hvis jeg nevner navn som Tiesto og Armin van Buuren vekker det kanskje noen fjerne vonde radiominner hos nordmenn også. Etterhvert som interessen for trance-musikk stupte utover 2000-tallet, gjorde Sensation et klokt valg da de gradvis dreide musikkprofilen inn mot housemusikk, av den virkelig kommersielle sorten. For i like stor grad som Skrillex har omformulert Dubstep fra å være introverte engelskmenn som lager plater for to kompiser til å bli gigantiske lasershow, har artistene som Sensation booker omformulert «house» fra afroamerikansk Chicago House til en hvitmannsdans med Rihanna-remixer og et ekstremt kommersielt potensiale.

Først ble denne overgangen møtt med motstand og sviktende billettsalg hos

Sensation-publikummet, men etterhvert har festene fått et helt nytt publikum og et helt nytt potensiale for å øke populariteten.

Det skal likevel legges til at det ikke så nøye hvem som spiller, om det er Deniz Koyu, Mark Knight, Axwell, Sander van Doorn eller Daniel Sanchez & Juan Sanchez (som alle spilte i løpet av natten), det hele er nøye koreografert og overvåket. De er kun statister i et enormt sirkus. «Artistene» drar på med endeløs parade av egne hitlåter og remixer av andres hitlåter. Her er det ikke tid til fyllstoff. Musikken bygges opp og brytes ned igjen over en lav sko, før den ender i et gigantisk «drop» som setter hele publikum i bevegelse. Det er banalt og totalt blottet for overraskelser, men det fungerer som bare det. En eneste lang guilty pleasure.

Det sier vel kanskje seg selv at alt må være rimelig kjørt inn på forhånd når du skal synkronisere musikk med tidenes drøyeste show. Hele Sensation er som Cirque Du Soleil på stimulanter – hver time går det med noen millioner på lasere og pyro, og da kan ikke DJ-en plutselig prøve å være original. Vi får bli med bort til kontrollrommet for lyd og lys og regn og pyro, hvor tjue menn sitter bøyd over datamaskiner og taster ivrig. Vi slår av en prat med mannen som styrer regnveggen som skiller DJ-en fra publikum. Etter litt krangling går han motvillig med på å la meg skrive noe i regnet, men innen vi har fått skrevet «pen» i «penis» skubber han oss bort. Vi har brukt vår sjanse og må ta til takke med å velge mønster. Vi går for nummer 16. Ved siden av sitter mannen med kontroll over de 170 gigantiske LED-ballene Sensation har plassert i taket, som kan heises opp og ned og skifte farge.

– Du har mange baller i luften, sier vi.

– Takk!, sier han, Vi blir vist bort. Ballene skal snart heises ned, og det krever hans fulle konsentrasjon.

Den rasjonelle delen av meg sloss mot nye runder av trippeldrinken Möet/Red Bull/ Vodka. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for ikke å kose meg, bare observere idiotien, le hånlig av det, men jeg sliter nå. LED-ballene og Red Bullene begynner å feste taket.

Den typiske Sensation-deltager er hvit, smårik, småharry, glad i kola og Swedish House Mafia, men samler du nok av dem har du en bra fest, samler du 20 000 av dem har du en veldig bra fest, og kler du dem alle i samme klær, skrur ned lyset, skrur opp musikken og gir dem en Vodka Red Bull har du en jævlig drøy fest – en sosiolog ville hatt veldig mye å si om det som foregår på Sensation. Selv kan du kan si hva du vil, og du kan hate alt det Sensation står for med hvert fiber du har i kroppen, men når «Insomnia» med Faithless droppes midt på natta og du står og hopper sammen med 20 000 andre, skal du være en beinhard kyniker om du ikke koser deg. Hele kvelden, som jeg får forklart av en hyggelig dame fra ID&T, er delt opp i syv stadier.

– Det er inspirert av chakra-begrepet. Det er syv stadier. Jeg er her, jeg føler, jeg gjør, jeg elsker, jeg snakker, jeg ser og jeg forstår.

I løpet av kvelden skal du oppleve alle, før du når Innerspace.

Ubegripelig kleint, men i praksis betyr dette at hver gang du er på nippet til å kjede deg så skjer det noe dritt som krever din fulle oppmerksomhet. Det kan være gratis glowsticks, like store som hånden din, som du står fritt til å kaste på en hvilken som helst person i nærheten, eller det kan være damer med tjue meter lange laserfingre som heises

ned fra taket og synger gebrokkent med på en sang, eller bare masse pyro, masse pyro.

Det er en smule perverst å svi av millioner på nyttårsraketter når halve Europa er arbeidsledige, men det er veldig, veldig gøy.

Paradise-paret er de første til å gi seg av den norske delegasjonen, ganske tidlig, med Se&Hør-fotografen slukøret i hvit badeshorts rett bak dem. Det ble ikke noe scoop på han i kveld, men han rakk i løpet av kvelden å etablere en gang for alle at mennesker over 195 centimeter ikke under noen omstendighet burde befinne seg på dansegulvet. Resten forsvant i løpet av kvelden, jeg aner ikke hvor og når. Til slutt var det bare NATT&DAG og grekere med yacht igjen på VIP-tribunen, ingen dårlig kombinasjon. En gang i timen må vi ta en reality check og snu oss for å se om alle fortsatt var kledd i hvitt, og jo, det er de.

De lokale tar virkelig Sensation-Moten til ett nytt nivå. Menn i speedos med englevinger på ryggen og sololje på brystet, kvinnene stort sett bare i undertøyet, eller noe fra D&Gs 98-kolleksjon.

Rundt 05.00 gir vi oss, det er fortsatt en time igjen, men nok er nok. Inne spiller Daniel Sanchez & Juan Sanchez beinhard dritthouse, det er bare de mest rusa folkene som er igjen på gulvet. Området rundt selve hallen ser ut som en jævla slagmark. Allerede når vi ankom arenaen, rundt 20:00, lå det en fyr og ristet i gresset utenfor. Det var vårt første møte med Sensation. Vårt siste møte blir rundt 500 mennesker som alle har comedown på en gang. Et brutalt syn. Matrester og mascara renner nedover hvite klær, noen mangler en sko, andre bare gråter. Helsepersonellet har sin fulle hyre med å holde liv i restene av Sensation Praha 2012. Vi forlater åstedet for å finne en taxi. Den taxien.

Taxisjåføren tar opp telefonen og ringer kompisene mens han kjører ut fra byen igjen.

Shit. Angsten brer seg, særlig etter åtte timer med fyll. Vi er to og han er bare én, men han er en svær fyr, og du vet aldri hva slags dritt han kan finne på, særlig hvis kompisene kommer. Vi er ikke på hjemmebane her. Vi må finne på noe lurt. Vi kommer opp med en helteit historie om at vi har pengene, men de ligger på hotellrommet, så vi må opp dit og hente dem. Dum som han er, går han med på det.

Jeg løper inn i resepsjonen og ber resepsjonsdamen ringe politiet mens fotografen vår blir igjen i bilen som sikkerhet for den nå ganske sinte taxisjåføren. Hun bare ler, dette er ikke første gang.

– Det er taxipolitiet dere må snakke med, ikke det vanlige politiet.

Taxisjåføren får noia og kjører når han hører at taxipolitiet er på vei. Etter ti minutter kommer to svære karer utrustet med skuddsikker vest, pistol, tåregass og batonger. På jakkearmen er det bilde av små taxier.

Det er taxipolitiet. Taxikriminalitet er svære greier i Praha. Hver dag blir utlendinger svindlet for store beløp, ofte blir de banket opp hvis de ikke betaler. De skriver raskt ned en anmeldelse før de stikker igjen. Vi ser sikkert helt latterlige ut der vi står i helhvitt og har noia for en taxisjåfør.

Etter ny tur ut med besøk på to strippeklubber, tar vi nightcapen tilbake på hotellet igjen. Klokken har nå blitt 11.00.

«Becherovka!»

«Becherovka.»

Sensation White arrangeres på Telenor Arena 15. september.

7/2012

23

Student?

Kjøp dine lærebøker på haugenbok.no KJAPT, TRYGT OG ENKELT. RENTE- OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, betal 21. oktober.

Avbetaling - fra kr. 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr. 750,-) Faktura - 21 dagers betalingsfrist.

DINE STUDENTFORDELER Ingen tillegg - uansett betalingsmåte.

Portofritt - uansett ordreverdi.

Rabatt - på mange lærebøker.

20.000 T I T LER P Å L A GE R

Nå N åo også gsså på g på m mobil ob o obil bil il mobil.haugenbok.no mob ob bil iil. ll.hau au uge gen e bok en bo b ok.no ok .n no no

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

Sort gull, sivilisasjonens grenseland og den ville vestens død.

Bli med til Australias utpost.

AV CHRISTIAN BELGAUX Det finnes kun én måte å kjøre langdistanse i Australia; spesielt om natten, når kenguruene kommer luskende og byr seg frem som roadkill. Da er det godt å ligge bak et roadtrain som måker dem unna.

Det var slik vi ankom Kalgoorlie, i den svarte Van Gogh-aktige natten etter syv timer kjøring inn i landet fra Australias vestkyst.

Kalgoorlie er en myteomspunnet by, den siste bosetningen før ørkenen, aboriginerterritoriene og den endeløse ødemarken.

DETTE HAR VI kommet for å finne: grensebyens ånd og rester av den ville vesten. Den australske drømmen lignet i utgangspunktet på den amerikanske.

Den handlet om frihet, selvoppholdelse og uendelige sletter. Da amerikanerne skjøv the frontier hele veien ut til vestkysten og Stille-

havet, skilte imidlertid de to drømmene lag.

I dag er Australias befolkning omtrent den samme som den amerikanske rundt 1850.

Det betyr at det fremdeles finnes store lommer på siden av loven; masse plass til lykkejegere og andre som vil boltre seg eller bare gjemme seg bort. Her kan de drømme om nye gullrush og feste som om det fremdeles var 1879.

På slutten av 1800-tallet ble det for første gang funnet gull, og i motsetning til andre ghosttowns i området har Kalgoorlies årer aldri gått tomme. Det har resultert i The Super Pit, kontinentets største menneskeskapte hull, hvor det fortsatt blir funnet store mengder gull. Gullgraverne dro med seg drap og alkoholisme, og Kalgoorlie er den eneste byen igjen i Australia med lovlige bordeller. I barene blir tørste gruvearbeidere betjent av skimpies, toppløse bartendere.

En jente fra Nederland satte hus-rekord med 70 menn på én dag.

ETTER ET PAR mislykkede forsøk på hooters-lignende turistpuber finner vi endelig baren vi har lett etter: The Gold Bar. Stedet med de hotteste skimpiene, de som blir håndplukket og fløyet inn fra østkysten på ukebasis. Neck-tats, neck-beards, mullets, jenter ikledd kakelignende kjoler. «THIS is the bat-country!» skriker Wess, vår medsammensvorne, over et biljardbord, mens asiatiske call-girls prøver å lure noen ensomme gullgravere i Jack Daniels-t-skjorter.

Wess har rett, baren er så absurd at den kan minne om bar-scenen i Fear & Loathing; det er like før mennene ved siden av inntar dinosaur-lignende form. Holly fra Sydney forklarer hvordan hun takler galskapen.

– Mellom 500 og 1000 dollar kvelden i tips går en lang vei, smiler hun, mens femti menn stirrer på puppene hennes.

– Men jeg jobber bare to uker av gangen her, det finnes ingen grunn til å bo her fast.

En gruvearbeider som heter Jim forklarer at han har kjørt to timer fra en gruve nordpå for å få servert sprit av skimpiene.

Det finnes altså verre steder enn Kalgoorlie.

En times tid senere blir han kastet ut uten

å ha pratet med noen andre enn oss. Heller ikke Jim passer inn. Det er fredag kveld og stappfullt i baren, men alle ser like ensomme ut.

UTENFOR STÅR ESTA fra Papua Nu Guinea og ruller tobakk. Hun kom hit for over ti år siden og er en av de eneste kvinnelige arbeiderne i gruvefirmaet hun jobber for.

Diasporaen som omtales som «Islanders» på folkemunne, er den eneste ikke-kaukasiske i baren. Vi har sett en god del aboriginere i gatene og spør om også noen av dem jobber i gruvene.

– Neppe, svarer Esta. Hun har store store blanke pupiller.

– De greier aldri pissetesten. Du må være clean for å jobbe i gruva.

Dagen etter, på politistasjonen. Løytnant Danny smiler fornøyd og erklærer at den ville vesten er død. Iallfall så lenge han har ti konstabler stående i krysset der barene ligger hver kveld. Når de ikke har bemanning til dette er det snarere regelen enn unntaket at det er gateslagsmål med opptil 40 involverte. Han forteller at 90 prosent av den totale kriminaliteten i byen er alkoholrelatert, og at de har store problemer med aboriginerne som bor i camps på utsiden av byen, i Boulder Camp og Ninga Mia. – Ikke dra dit uten beskyttelse fra politiet, sier han.

– Og nei. Det har vi ikke tid til å gi dere.

7/2012

25

En gruppe går forbi og stirrer olmt på oss.

Det er på tide å dra, bad vibes.

ET PAR TIMER og non elektrolytt-rike drinker senere i Ninga Mia, skjønner vi løytnanten.

I en liten shanty-town skuler mørke øyne på oss bak bølgeblikk-gjerder. Området glitrer i tomme flasker og bokser mens Hasselbladen og lysmåleren rundt halsen føles ekstra tunge og synlige. Vi får øye på en gruppe på rundt tjue aboriginere som sitter i sanden i skyggen av et tre. De forteller at de er en storfamilie fra inland-way, fra nord-territoriet. Som så mange andre aboriginere er de uinteresserte i den australske drømmen; de er ikke på jakt etter jobb eller bosted eller penger eller sex; de er på jakt etter alkohol. Territoriene i innlandet er tørrlagte, så de har gått i ukesvis for å sitte under et tre med coca-colaflasker halvfulle av bensinluktende sprit og noe som ser ut som lim. De vil ikke la seg fotografere og peker på et grønnmalt hus nedenfor. Et par barn løper rundt. På gjerdet utenfor står det N.W.A. med rosa bokstaver. På innsiden sitter the elder. Høvdingen selv. Han sitter ved et bål med en slitt protese fra låret og dytter glør over kenguruhaler som han kringkaster at snart er klare for lunsj. Han har massive sorte hender, et ansikt som har vært under solen i 70 år og gule berusede øyne som har sett like mange år med endringer i det solblekede, desaturerte landskapet.

Tynnslitte hunder løper rundt mens et par andre menn ligger og sover bortenfor på plattingen, omkranset av tomme bokser og en bil uten hjul. Høvdingen sier han er 26

7/2012

fornøyd med situasjonen, men ønsker ikke å svare på spørsmål om integreringspolitikk eller alkoholisme blant aboriginerne. Han forklarer at støvet og forurensingen fra gruven ødelegger landet rundt og helsen til de som bor på reservatet. Mens gruvene rundt drar inn hundretalls millioner i året, ønsker høvdingen lite annet enn halvannen dollar for å kjøpe øl. Det er prisen for å intervjue meg, sier han. En gruppe går forbi og stirrer olmt på oss. Det er på tide å dra, bad vibes. På vei ut vinker vi til familien under treet. Et par av dem har sovnet, resten stirrer tilbake.

MEN FORTELLINGEN MANGLER ennå noe. For hvor blir det av den prostituerte med et hjerte av gull? Vi bestemmer oss for å gjøre et siste dykk etter den ville vesten på bordellene. I The Pink House tar Carmel oss imot, hun er madamen, noe over 60 år og svært oversminket – selv i halvmørket er det opplagt. Lukten er tilsvarende – alt for meget av alt. Jentene har ikke startet ennå sier hun.

Skjønt «jentene»; det er bare to av dem nå.

Carmel viser oss rundt på de fem rommene, typisk old-school bordell, med starting stalls ut mot gaten og rom inne. På dominatrix-rommet ligger det en bakbundet isbjørn-bamse, rommene er klare til jobb med «worksheets» liggende under satengen.

– Det er bare ett annet bordell som holder åpent i tillegg til oss, sier hun.

– Resten har gått konkurs.

Hun forklarer at asiatiske call-girls med an-

nonser i avisen tar markedet, at de knuller uten kondom, er billigere, og at de kommer til deg. Carmel forteller historier fra gamle dager. Hvordan hun har ringt politiet fordi hun har hatt en livløs mann på et av rommene, hvorpå de tjue minutter senere avlyste ambulansen fordi mannen hadde glemt å si at han var narkoleptisk. Årene hun hadde en jente fra Nederland jobbende hos seg som satte hus-rekord med 70 menn på én dag. Hun viser dildoen som forsvant opp i endetarmen på en butikkeier og måtte opereres ut. Da bordellene lå tett i tett og Hay Street lyste opp hver kveld. Men idag er det bare historiene tilbake, sier hun. Hun tenker på å gi opp, det er ikke noe gøy lenger. For å holde showet i gang gjør hun disse omvisningene. Jentene kommer på jobb i det vi skal gå. I post-ville vesten ser de ut som rømlinger fra scenen på Blaze.

SOLEN GÅR NED over Boulder på østkanten av byen. Vi er innom en drive-through spritsjappe med vanen vår. Australia har et ambivalent forhold til alkohol og det er ikke noe problem å kjøpe alko til sent på natt, servert ned takluka. Skal du derimot kjøpe en Goon – fireliters billig-vin – må du være ute før klokka 18 i Kalgoorlie. En gruvearbeider prøver febrilsk å overtale betjeningen til å selge: «Come on man, that’s a law for the blacks!».

Vi setter oss på gata og drikker, men heller ikke her er det fred å få. En gjeng aboriginere introduserer seg selv og foreslår at vi deler på alkohol-godene. Mary, Ruth, fetteren hennes Matthew … bibelske navn på alle. De kan ha vært del av den stjålne generasjonen; alderen stemmer. Frem til slutten av sekstitallet tok den australske kirken og staten aboriginske barn vekk fra familiene deres for å gi dem en «trygg oppvekst». De

skarpeste kritikerne har omtalt praksisen som «folkemord», og i 2008 sa australske myndigheter offisielt Sorry, noe som hvert år markeres som Sorry-day. Vi deler alkoholen, men har ikke råd til å spandere bytur på alle.

Mary får fem dollar til en flaske vin før vi går videre. Senere, inne på en uteservering, ser vi Mary hengende utenfor gjerdet, hun skriker uforståelig og overdøver husbandet som gjør en forferdelig versjon av «Gold Dust Woman».

Så blir hun borte i natten.

MORGENEN ETTER ZOOMER vi igjen ned The Great Eastern Highway, vestover med den synkende sola. Langs veien strekker et stort, hvitt rør seg, røret som leverer vann til Kalgoorlie. Vannforsyningen var et gedigent ingeniørprosjekt – 530 kilometer med stålrør – på slutten av 1800-tallet som C.Y. O’Connor ledet byggingen av. Prosjektet skulle lede den australske drømmen inn i det tjuende århundre, men hadde også kritikere i pressen og i det australske parlamentet. De beskyldte O’Connor for å sløse bort statens penger.

I 1902 ga han opp drømmen om vann til gruvene og skøyt seg selv mens han red ut i havet på hesten sin. Noen mente en lokal aboriginerstamme hadde kastet en forbannelse over ham. Ti måneder etter hans død kom endelig vannet frem, og den australske drømmen kunne – inntil videre – leve videre.

Rundt Coolgardie, 50 kilometer vest for Kalgoorlie ser vi noen menn med metalldetektorer. Mange er overbeviste om at det må finnes en kjempeåre av gull her; at det bare er et spørsmål om tid før the second gold rush innledes.

Den lave solen farger landskapet gyllent, og mennene i silhuett blir stadig mer obskure i støvet. Snart forsvinner de helt og blir borte i det evige australske landskapet.

EIRIK SVENSEN F S F L IP

F O T O : L A R S G A R TÅ

S K AT E T E A M 2 012 T E AM K AP T EIN: FREDRIK NÆRL AND

C H R I S T I A N FA R S TA D

KIM OT T ERMO

EIRIK BALLO

MAGNUS BONE SMO

EIRIK S VENSEN

MICHAEL SOMMER

FREDRIK AUS T BØ

N AV I D N AV I D

FREDRIK NÆRL AND

SEBASTIAN R AFEN

G A BRIEL ENGELKE

S T EFFEN AUS T ERHEIM

J A N H E N R IK KO N G S T E N

STU GR AHAM

K A R S T E N K L E P PA N

Stavanger Kvadrat Bergen

47 20 20 50 47 20 20 51 47 20 20 52

Sarpsborg Oslo city Kristiansand

Facebook.com/session88

47 20 20 54 47 20 20 56 47 20 20 59

Lagunen Skien Amanda

Instagram @session1988

47 20 20 69 47 20 20 61 47 20 20 64

Sartor Ålesund Buskerud

twitter.com/session88

47 20 20 65 47 20 20 66 47 20 20 68

vimeo.com/session88

MOTE

INTERVJU

For å jobbe med mote måtte norske Alex Mattsson søke tilflukt i London. Som han sier: «Ingen i Oslo gidder å jobbe gratis».

TEKST KRISTIAN WIKBORG WIESE FOTO PRESSE Knappe to år etter at klesdesigneren Alex Mattsson ble uteksaminert med en MA i Menswear fra den prestisjetunge skolen Royal College of Art i London, har han startet sitt eget klesmerke, fått en god del oppmerksomhet i anerkjente magasiner som TANK, Dazed & Confused og Dazed Japan, og hatt sitt eget utstillingsvindu i det kjente varemagasinet Selfridges midt på Oxford Street, en av de travleste handlegatene i London. Mens andre designere som Fam Irvoll kom hjem etter sitt opphold i England, er det imidlertid ingenting som tyder på at 28-åringen vender hjem med det første. Og hvorfor skulle han egentlig det? Som Mattsson selv uttrykker det: «London har hele den infrastrukturen du trenger for å være motedesigner».

– Da jeg først kom hit, var det bare på grunn av skolen. Jeg trodde alltid at jeg kom til å flytte tilbake. Det første året jeg bodde i England syntes jeg at alt var veldig bakvendt og rart. Engelskmenn var rare og uhøflige, maten var rar, husene deres var falleferdige; det var et lite kultursjokk. Men i England kan du leve på ingenting om nødvendig. I Norge

kan du ikke det. Du må ha penger. Alt koster selvfølgelig penger her også, men det er billigere. Både mat og bolig. Og alle ordner opp og hjelper hverandre, jobbmessig, men også når det gjelder andre ting.

Hårda bud. Hva er det som driver deg til å fortsette?

– Jeg tror ikke jeg kunne gjort noe annet.

Jeg har alltid vært interessert i mote. Når jeg ser tilbake på det kunne jeg ikke ha gjort noe annet. I London har du de riktige skolene, det riktige miljøet. Det er så mange kulturer og så mange faktorer som gjør at London har hele den infrastrukturen du trenger for å være motedesigner.

Nettverk er kanskje et annet stikkord?

– Ja, ja. Det er viktig å ha det nettverket.

Folk må tro på deg. Det eneste du kan gjøre er å knytte bånd som alle kan tjene på i det lange løpet. Det nettverket er mennesker som virkelig har troen på deg, men det må være hundre prosent solid. Veldig få av de som jobber med meg tjener på det, så det er et nettverk som er bygget på tro. Uten det nettverket er du virkelig ingen steder.

Tror du det lettere å danne et slikt nettverk i London enn her hjemme?

– De nettverkene jeg har opparbeidet meg finnes ikke på samme måte i Norge.

I Oslo hadde ingen jobbet gratis. Hvis du ikke har penger i Norge, kan du egentlig ikke gjøre fashion på samme måte. For eksempel det PR-byrået jeg jobber med, de jobber ikke gratis, men det er fint lite de tar betalt fordi de tror på meg. De tenker at om han gjør det kjempebra om tre år så gjør vi alle det bra sammen. Da tjener alle på det. Sånne nettverk finnes omtrent ikke i Norge. Folk er nok ikke forberedt på å jobbe på samme måte som vi gjør her i London.

Hvorfor kan det være lurt for nordmenn å reise ut?

– Jeg tror det er mange grunner til det.

Norge er litt «set in their ways». I Oslo kan du lett utdanne deg, det er en litt norsk greie: Du utdanner deg, så får du en jobb, så er du der, så jobber du, så er du ferdig, og så er du gammel. Jeg tror kanskje det har noe med min bakgrunn å gjøre. Jeg er halvt colombiansk og halvt svensk og oppvokst i Oslo. I Norge ser jeg alltid annerledes ut. I England er det ingen som lurer på om jeg er engelsk eller ikke, på grunn av utseendet mitt. Det er ikke rasisme, men nordmenn merker det fort når du ikke er norsk. Og jeg føler at med en gang du kommer deg ut i verden, så er det ikke like viktig, det er ikke lenger en greie.

Flere nordmenn har reist ut og gjort det stort i utlandet for så å komme tilbake, er det helt uaktuelt for deg?

– Ja, jeg tror det. Den karrieren jeg legger opp til nå, vil jeg aldri kunne gjøre i Norge. Det er helt umulig egentlig. Det finnes mange norske motestudenter som er ferdige hvert år som starter sin egen greie i Norge, men det virker som det er veldig vanskelig å opprettholde det de driver med. Interessen er ikke like intens, og støttenettverket rundt er ikke like bra. Det virker ikke som om Norge investerer så mye i mote. Staten virker ikke interessert i å legge noen penger i det. Å jobbe i Norge med det jeg driver med er nesten umulig sånn som jeg holder på nå.

Er London ditt tilfluktsted?

– Ja, jeg er liksom i eksil på grunn av karrieren min. Moteverdenen i Norge er veldig liten og ganske trangsynt. Jeg føler at norske designere må ha «noe norsk» ved seg. Hvis ikke er ikke nordmenn interessert. Også handler det kanskje om min kulturelle bakgrunn.

Jeg har aldri fått lov til å være hundre prosent norsk fordi jeg ikke ser norsk ut. Og det er greit, fordi sånn fungerer det. Jeg føler meg nesten engelsk, og det er ganske rart å si.

Sjekk Alex sine kolleksjoner på www.alexmattsson.com

Norske designere må ha «noe norsk» ved seg.

Ellers er ikke nordmenn interessert.

7/2012

29

Skal du ut og reise?

Bfik m\ek\k`[ IXYXkk m\[ ]i\dm`je`e^ Xm jkl[%bfik CXe^ g\ek k`ij[X^ f^ kfij[X^

Helsetjenester Vest R E I S E VA K S I N E R

Sartor Helsehus, 5353 Straume Jb\$ +, )( &. (& <Wn$ +, )( &. (' mmm$^[bi[j`[d[ij[hl[ij$de h[_i[lWai_d[6^[bi[j`[d[ij[hl[ij$de

BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

SCENEKUNST: Plutselig er det blitt aktuelt å pugge belgiske byer på B igjen.

HIP HOP: Lars Vaular blir far og Mats Dawg lager plate. «Er det bare vi som ikke jobber om sommeren?», spør A-lagets Vågard Unstad.

SIDE

SIDE

42

SIDE

38

KAFÈ: N&D tester det nye crêperiet Den sultne engel i Baneveien.

40

MÅNEDENS KONSERT

MÅNEDENS SINGEL

SILJA DYNGELAND Garage, 31. august Silja, Thomas Dahl (gitar), Sebastian Uthaug (bass) og Magnus Å. Skylstad (trommer) spiller opp med låter fra syvtommeren Tensed Situation. I tillegg lover de å presentere «noen nye godbiter» fra en kommende langspiller som Silja uttaler at hun «håper er klar i løpet av høsten».

Det håper vi også! www.facebook.com/ siljadyngeland

KAPTEIN KALIBER «Liste, Liste, Liste» En dubbete og småspykedelisk leirbålsvise med banjo og Frank Hammersland (Pogo Pops, Popium), på vokal. Singelen er hentet fra albumet Forvirring, Samfunnets Lim. Bergensbaserte Kaptein Kaliber består av David Aasheim (Skurkeklubben, Sylvia Wane, Magnet) og John Hegre (Skurkeklubben, Noxagt, Jazkamer). Etter en elektronisk gullrekke på Tellé Records er duoen nå tilbake med et vokalbasert og elektroakustisk inferno på Datarock-etiketten Young Aspiring Professionals.

På Forvirring, Samfunnets Lim har de med seg gjesteartister som Kjetil Møster (Datarock), Jørgen Træen (Sir Dupermann, Toy) og Bjørn Tore Aasheim (Flying Norwegians). Resultatet er uhøytidelig og lekent; vakkert og sentimentalt. www.kapteinkaliber.com // www.yaprecords.com

1

1

MÅNEDENS HAPPENING MÅNEDENS TWITTER-KONTO Haha, @studentibergen er like festlige som de er hyperaktive (makan til tweet-frekvens!

Verre en hu derre Elin Ørjasæter, jo!). Åkkesom, det er (nesten) alltid like moro når de dukker opp i feeden. Bare se på disse: #Vi har planlagt morsomme tweets om studentavisen Studvest, men venter til de har fått høstens lesere på plass. Dvs. til redaksjonen settes.

1

#Den piperøykende RU-eren som gleder seg til å møte likesinnede i fadderuken på HF, har en overraskelse i vente. #NTB melder at Eivind Berge ble funnet kraftig forslått i dag, etter at en blogg oppfordret til vold mot ham. – Jeg ser ironien, uttaler han. #«Jeg ble imponert over nivået i bachelorutstillingen til visuell kommunikasjon på KHiB i år.» Ingen. Noensinne.

MÅNEDENS BOOKINGAGENT

MND. FESTIVAL

STIAN IVERSEN Phonofestivalen Stian, kjent fra Fagernes Yacht Club, The New Wine og Det medisinske fakultet, har flere talenter. Som bookingsjef for gjenoppstandne Phonofestivalen (13.-15. september) kan han nå skilte med blant annet disse fristelsene: Heyerdahl (NO), Jonquil (UK), The Stepkids (UK), Anneka (UK), Cuchillo (ES) og Pional (ES). Ikke lenge igjen nå! Har du enda mer i ermet, Stian? www.phonofestivalen.no

BEYOND THE GATES 23.-25. august Riktig, den nye Hole In The Sky-festivalen er oppkalt Possessed-plata ved samme navn. Bookingsjef er Torgrim Øyre som ellers gjør seg bemerket som musikkanmelder i Dagbladet. Ikke vet vi, men en tommelfingerregel er visst å gå etter bandnavn med varianter over necro- eller nekro-. www.facebook.com/ beyond-thegatesbergen

1

BLÅTT LERRET Kvarteret, Teglverket, 19. august BLÅTT LERRET HAR etablert seg som en dritsvær suksess i Oslo, og omsider eksporteres konseptet til Bergen også. For de uinnvidde: det dreier seg om at en eller flere filmskapere og/eller skuespillere kommer til en angitt scene og der, aller helst foran en passe stor forsamling, ikke for trangt, ikke for glissent, samtaler om en kommende film med en oppnevnt moderator eller ordstyrer. Det er også vanlig at filmens representant har med seg noen filmklipp, i det minste noen artige rekvisitter, for å illustrere

1

et knippe poenger eller hva de nå ønsker illustrere.

Hvorom allting er, tidenes første bergenslerret kan skilte med hele tre filmer på plakaten.

Og ikke nok med det, vår egen redaktør, Håvard Nyhus, skal stå for den ene utspørringen. BIFF, som står oppført som arrangør (Bergen Kino, NFI og Filmforbundet Bergen er såkalt «samarbeidspartnere»), kan dessuten melde at Helge Jordal muuligens kommer. The exitement!

– VI TROR AT Blått lerret også kan bli svært populært i Bergen, sier Einar Sleire, prosjektleder i BIFF.

– Vi håper å få dette til fast fremover, type to ganger på høsten og to på våren. I Oslo har disse tilstelningene blitt et samlingssted både for filmbransjen og filminteresserte publikummere forøvrig.

PROGRAM FOR KVELDEN: Dokumentarfilmen Eksorsisten av Fredrik Horn Akselsen (moderator: Lars Løge, Flimmer Film) Kortfilmen Ballett av Eivind Tolås (moderator: Håvard Nyhus, NATT&DAG) Kon-Tiki av Joachim Rønning og Espen Sandberg (moderator: Hilde Sandvik, BT) 7/2012

31

FOTO: ØYSTEIN GRUTLE HAARA

LANSERINGSFEST: JUNI/JULI LØRDAG 2. JUNI // VICTORIA CAFÉ&PUB // UNGDOMSKULEN // DJ STOCKHAUS

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

Hybel.no - Norges største formidler av hybler og bofelleskap. Helt gratis!

32

7/2012

RICKS PRESENTERER:

RICKS PRESENTERER: Phyllis is one of the hottest piano entertainers in the United States. With her stunningly powerful voice, incredible energy and fantastic entertainment she is nothing short of top class. - Now playing at Ricks Lounge

MIAMI VICE MACHINE

RICKS TEATER ONSDAG 5. SEPTEMBER

Quiz-nights

POGOPOPS

with

Anthony Hill SESONGSTART TORSDAG 16. AUGUST! NYH ET! & LØR 1. SEPT FRES31.

AUG TU DENTPRIS: 100,- i døra on sdager!

Ordinærpris: 130,-

GIRLSQUIZ PÅ WAVE Torsdag - Finnegans - 20.30 MANDAGER - 20.30 Fredag - Ricks - 20.30

Quiz-nights

STEVE HARLEY

www.standupbergen.no

RELEASE PARTY - 7. SEPT

with

Anthony Hill

ONSDAG KL 21.00 FREDAG KL 20.30

SESONGSTART

22. AUGUST

SESONGSTART

DEX CARRINGTON

MUSIKALSKE GUST! . AU TORSDAG 16DE

Dørene åpner 20.00 cc: 130,- inkl avgift

DVERGENE Torsdag - Finnegans - 20.30 SESONGSTART 22. AUGUST Fredag - Ricks - 20.30 www.standupbergen.no

TORSDAG 20. SEPTEMBER ONSDAG KL 21.00 / FREDAG KL 20.30

LØRDAG 22. SEPTEMBER

- kristian=

TORSDAG 22. NOVEMBER www.humorkollektivet.no

NYTT SHOW

STANDUP

JULESHOW

valen

2012

helt

NYTT SHOW!

“Komisk geni!”

NRK

LDR I

OS S A R E J G E M

“Parodi kongen” Se & Hør

Hille våg

R44

fra FRA

hillevåg til TIL

25års markering og plateslipp z hollywood z NY CD: "Darling Emm, Northern girl" FRA 13.

FRA 21.

FRA 28.

FRA 11.

FRA 02.

FRA 16.

SEPTEMBER SEPTEMBER SEPTEMBER OKTOBER NOVEMBER NOVEMBER

SANDNES KULTURHUS CLARION HOTEL STAVANGER RICA MARITIM HALL RICKS CALEDONIEN HALL FRIMURERLOGEN

SANDNES STAVANGER HAUGESUND BERGEN KRISTIANSAND TRONDHEIM

RICKS TEATER FRA 11. OKTOBER

RICKS TEATER

FREDAG 7. SEPTEMBER SEPTEMBER BILLETTER FÅR DU HOS: UNNTATT HAUGESUND; BILLETTER HOS SCANTICKET

www.kristianvalen.no

www.facebook.com/kristianvalen

LØRDAG 15.

RICKS TEATER

LØRDAG 15.FRA SEPTEMBER FRA 3. NOVERMBER 7. NOVEMBER BILLETTER:

BILLETTER I SALG NÅ!

WWW.RICKS.NO

BILLETTER I SALG NÅ! www.billettservice.no

MAT

DEN SULTNE ENGEL Baneveien 5 HISTORIEN GJENTAR SEG, alltid.

Sist gang Bergen hadde et sted som drev med crêpes (og kun det) var det også i dette området – i kinokvartalet på Engen. De forsvant etter en liten stund, og nå prøver altså noen seg igjen, på Nøstet, et steinkast unna.

Som en av byens randsoner lider Nøstet av å være litt bortglemt. Havneområdet, trafikkåren, parkeringshuset Klostergarasjen (hvor man idet man stiger ut av bilen der nede, dypt under bakken, får høre munkesang spille over høyttalerne i anlegget) og det faktum at bydelen de siste ti årene har vært en byggeplass, hjelper heller ikke på.

Skjønt, noen lyspunkter finnes da. Byens beste antikvariat, for eksempel. Visningsrommet Entrée. Og hva med Nøsteboden, nabolagets eneste virkelige kneipe: En skikkelig bierstübe, som med skakke laftevegger og en mørk beliggenhet i havnen virkelig evner

4

å illudere den typen drikkesteder som byens havneområder må ha florert av i tidligere tider. I den gamle sjøboden arrangeres det dessuten med ujevne mellomrom interessante arrangementer. Som da poeten Lars Haga Raavand for en stund tilbake hadde slippfest for boken Hvalfall, tonesatt på spesialsnekrede instrumenter av medlemmer fra Karen Skog Orkester. Vi kunne like gjerne vært i buken på en hval.

Døde alger synker til bunnen.

Døde hvaler synker til bunnen.

Hva er forskjellen?

Hva er forskjellen?

(L.H. Raavand, Hvalfall, 2012, s. 104)

FORSKJELLEN PÅ NØSTET da og nå er ikke alle steder lett å spore. Fra bordet på fortauet utenfor nyetableringen Den sultne engel har man utsikt rett på Jonsvollskvartalet, et navn som for lengst har tapt sin betydning etter at

Det forrige stedet i Bergen som drev med crêpes, forsvant etter en kort stund.

34

7/2012

de siste husene der måtte gi tapt for utbyggertrangen for mange år siden. Nå skal det komme et stort bankbygg i kvartalet, men ennå er ikke første spadetak tatt. Tomten ble opprinnelig ryddet for hus for å bane vei for et hotell. I vakuumet som etterfulgte det kontrollerte forfallet av husrekken langs Jonsvollsgaten ble sykkelbutikken på hjørnet overtatt av husokkupanter; vi gikk forbi på vei til jobb da politiet måtte ha bistand fra brannvesenet for å få de mest innbitte av husokkupantene ned fra taket. Det sku bo folk i husan, eller noe lignende, sto det på banneret som hang ut av vinduet. Og det burde det jo virkelig.

Det er lenge siden jeg har sett husokkupanter i denne byen nå.

Vi bestiller en crêpe med ruccola, mozarella og tomater (80,-), drikker hjemmelaget iste («Den er kjempegod!»), den er ok – den kjøler i julitemperaturen. På noen meny-flyers står det følgende å lese, blant annet, på halvkryptisk vis: «Vi tilbyr over 30 forskjellige typer creper, franske pannekaker (40 cm.) kaffe , te f.eks ”Ole Brumm Te”, kake» [sic!]

To rusmisbrukere subber forbi det som tidligere var Spar-butikken i området, men som meg bekjent måtte stenge ned etter at rottene var i overkant selskapelige til det som passer seg i en dagligvarebutikk, de stopper utenfor kafeen.

– Ka e dette, en butikk? sier den høye av de to, han er en sympatisk type.

– En kafé, mumler kvinnen ved nabobordet mitt etter noen sekunders stillhet, hun sitter og følger med på datteren og kjæresten, eller kan hende er det omvendt, som holder på å flytte fra en varebil og står parkert ulovlig, og de to går videre.

MATEN KOMMER PÅ bordet, en fylt crêpe-konvolutt dekorert med en halv cherrytomat og noen ruccola-blader, bragt ut av den smilende innehaveren, som straks etter tar til å hjelpe en forvirret sjåfør med veianvisninger.

Vi reiser oss, «smakte maten?», «ja», tar en annen rute innover til byen, rundt kvartalet, passerer noen gatekjøkken, runder hjørnet, Komediebakken, forbi kunstgalleriet Knipsu, forbi Scorpius, som med lange rullepapir, marihuana-merch og alternative effekter av forskjellig slag virkelig er en stayer i området, der den klamrer seg fast vis-à-vis «lovligveggen» der det til en forandring er tillatt å slå seg løs med sprayboksene sine.

Grafittibutikken Kaos like borte i gaten for Den sultne engel profitterer nok med sin beliggenhet bra på taggerne som til enhver tid henger rundt Sentralbadet. Kan hende kan de blir fristet til å droppe gatekjøkkenburgeren for en crêpe, hvem vet.

Thomas Cook

chilimobil.no

Nyhet!

Kontantkortet med Norges laveste minuttpris.

Ring for kr

0,19 per min.

BYTT TIL CHILIMOBIL: FÅ 500 KRONER EKSTRA Å RINGE FOR! Chilimobil gjør det like billig å bruke kontantkort som det er å ha et vanlig abonnement. Og det med suveren dekning fra Telenor. Velger du Chilimobil går det rett og slett lengre tid mellom hver gang du må lade kortet. Akkurat nå får alle som beholder nummeret sitt 500 kroner ekstra å ringe for, når de bytter til Chilimobil!

Chilimobil startpakker får du hos Narvesen, 7-eleven, Shell 7-eleven og på chilimobil.no, eller ved å sende <kontant> til 2077 Kilde: Telepriser April 2012. 0/min til andre chilimobil kunder. 0,19/min til andre i Norge. Rabattert minuttpris gjelder i 30 dager ved lading 399,Etter 30 dager er prisen 0,29/min. Oppstart 0,99, SMS 0,49, MMS 1,29, Data maks 10,-/døgn (2,99/MB)

Det er sterkt

UTE NÅ!

UTE NÅ!

UTE NÅ!

UTE NÅ!

Kjøp og leie: 22. august 2012

Kjøp og leie: 29. august 2012

Sjekk ut www.sf-film.no eller følg oss på

HIP HOP

känd för sina trevliga gäster Neumannsgate 20 55 90 02 90

NEDENOM OG HJEM TEKST VÅGARD UNSTAD FOTO ESPEN KJELLING

“Man who waits for roast duck to fly into mouth must wait very very long time.”

Byens kjappeste kinamat lunsj - a la carte - take away

Vestre Torggaten 1, Bergen 55 21 85 88 Kinesisk mat og pizza

38

7/2012

Det har vært sommer, og ingen gjør vel noe på sommeren? Ja, utenom Lars Vaular da. Han har både rukket å få seg en skjønn liten sønn (uh, eg bare må rime rap rap rap yo), og lage ferdig et nytt album. Et gruppealbum. Eller duoalbum.

Med den unge bergensprodusenten Ciscoe.

Dette har jeg nevnt før, men nå er det altså ferdig. Ja, jeg er partisk, men det høres jæææææævlig bra ut, og jeg gleder meg til alle dere også kan få høre det.

EN ANNEN KAR som også jobber med albumet sitt er underdawgen sjøl – Mats Dawg. Dawg’en holder på å snekre sammen et solid sett, blant annet produsert av Store P fra A-laget og PeeWee kjent fra V-rommet og hans mange samarbeid med Verk. Jeg tør ikke spå noe om når det kommer ut, men det begynner å høres ut som et bunnsolid album.

Jonas V har jeg hengt med hele sommer.

Han, Hkon og Petter Beyer jobber jevnt og trutt. De lager stadig nye fete låter, men jeg vet ikke helt hva de tenker å gjøre med dem.

Såe. Til neste gang skal jeg spørre dem, og så skal jeg skrive om det. Avtale?

Faen, det virker jo som masse folk jobber på sommeren! Utenom A-laget, da :( RIKTIG, VI JOBBER fremdeles med albumet vårt, men det tar litt tid. I mellom-

tiden har Store P klart å finne en haug med gamle skisser og demoer på en harddisk.

Disse er alt fra såvidt mikset til litt mikset, så lydbildet er med andre ord preget av noe varierende kvalitet. Men kvaliteten på låtene er det ikke noe å si på! Derfor har vi valgt å mikse låtene sammen på ekte DJ-vis, hive på noe dropper og lydeffekter oppå stasen, og kalle det en mixtape.

A-laget: Nokke Feita 3.5: Hor & Tapte Spor 2008-2011 kommer gratis på nettet en eller annen gang rett før eller etter du leser det her. Ja, med mindre du finner en gammel utgave av NATT&DAG i nattbordskuffen tolv år seinere, da. Det gjorde jeg en gang. Det sykeste var at Tine Iskaffe kjørte nøyaktig de samme reklamene – helt lik produktdesign!

– tolv år senere. Jaja. Dem om det. Ålreit, ses til høsten! Og fortsett med å send spørsmål til min twitter-konto: @v4g4rd MÅNEDENS SPØRSMÅL Vågard, har du kreft i halsen eller prøver du bare å lage tøff rappestemme?

– H8RB0I88 Hei, H8RB0I88!

Nei, men jeg har smale luftveier og slet mye med luftveisinfeksjoner som liten. Med andre ord kan det virke som om stemmen min er litt skadet. Men ja, jeg prøver å lage tøff bluesstemme.

– Vågard

Mats Dawg, underdawgen sjøl, holder på å snekre sammen et solid sett.

JAZZ

PROGRAM HØSTEN 2012 BIT Teatergarasjen AUGUST ginungagap.no

TgSTAN (Belgia) Nora 30.august – 1. September kl 19:00 Logen Teater SEPTEMBER PrøveRommet på Chagall 3. september kl 20:00 – 01:00 Pieter De Buysser & Hans Op de Beeck (Belgia) Book Burning 5. – 6. september kl 1900 Studio Bergen NONcompany (Norge) Kazak: intermesso 14. september Studio Bergen PrøveRommet på Nobel Bopel 17. september kl 20:00 – 01:00 Verk produksjoner (Norge) Build Me A Mountain!

28. – 29. september kl 19:00 Fensal ESC ungdomskompani (Norge) Leap 30. september – 1. oktober kl 19:00 Fana Kulturhus OKTOBER PrøveRommet på KNIPSU 1. oktober kl 20:00-01:00 OKTOBERDANS 2012 18. – 27. oktober

BERLIN-KONSERVATISMEN TEKST ØYVIND SKARBØ FOTO INTERNETT ;D Eg befinn meg i Berlin, i Bergen kommune si kunstnarleilighet i bydelen Schöneberg. Her skal eg, heilt utan forpliktingar, opphalde meg til slutten av september. Det betyr i teorien at eg kan sitte på kafé og lese Modern Drummer og drikke kaffi i tre månader utan at nokon reagerer.

Men ein skal ikkje kimse av å gjere ingenting.

Det er utrulig kor mykje klarare perspektiv ein får på det ein driv med når ein lar vere å gjere det så mykje. Av og til trur eg ein må legge litt ekstra til rette for at hjernen kan få fred til å jobbe litt på eiga hand. Ikkje det at eg har lata meg så innmari. Denne pausen frå det daglige er mest effektiv om ein får jamn tilførsel av andre impulsar. Eg har kjøpt ein gitar, ein bass og eit keyboard, eg har gitt Pro Tools ein sjanse, og eg har gitt opp Pro Tools. Eg har vore på konsert, og denne veka speler eg tre konsertar; ein duo med trommeslagaren i Whitest Boy Alive (som spelte trombone for anledninga), ein duo med den australske trommeslagaren Tony Buck, og ein konsert med bandet mitt 1982.

Dei to siste på impro-festivalen Sommerloch.

BERLIN HAR RYKTE på seg for å ha eit veldig sterkt miljø for improvisert musikk.

Echtzeitmusik, notidsmusikk, er ei bølgje som sidan nittitalet har prega eksperimentelle musikarar over heile verda. Om eg skal prøve meg på ei grov generalisering kan vi seie at der den klassiske frijazzen ofte har vektlagt høg energi og hissig, rask kommunikasjon, prioriterer echtzeit-bølga minimalisme, lydtekstur og heilhetsform framfor det tonale og rytmiske. Volumet er ofte veldig lågt. Ei veldig identifiserbar musiseringsform. Dessverre både på godt og vondt.

Det er ikkje første gong eg støyter på dette miljøet så direkte. I 2009 budde eg i Kreutzberg i fire månader, og var på impro- og jazzkonsertar daglig. Berlin kokar over av både musikarar og speleplassar. Det er lett å leve billig i Berlin, og dette trekk til seg hordar av unge kreative og andre. Det halvåret eg var her sist var det 13 norske jazzmusikarar eg kjente personlig som budde i byen. Dei fleste har reist. Bustadprisane går oppover, men det er stadig ein relativt rimelig by å bu i, og bra er det for musikarane, då ein vanlig spelejobb ikkje gir meir enn tjue Euro. Som i alle store byar er det kreative sentrum heile tida på flyttefot, alltid på jakt etter der det er billegast å vere. No om dagen er det bydelen Neu-Kölln som huser dei fleste konsertseriane, på knøttesmå galleri og slitte utestader.

MEN SÅ HAR dette kokande miljøet ei side som er litt mindre heldig. Eg oppfattar det som ein dødsens alvorlig, ja direkte konservativ måte å forvalte musikk på. Det som var ekstremt nyskapande for tjue år sidan, er no ei veldig streng verd. Den intellektuelle analysen kan synes å ha teke over for følelsane. Ikkje fordi folka nødvendigvis er så humørlause; nokre av dei mest kjende musikarane i byen er veldig livlige folk som ser ut som dei kjem rett frå ein tidlig episode av Columbo. Andre igjen forfektar ei, for meg, overdriven smal linje. Som ein perkusjonist forundra spurte meg etter vi hadde snakka litt om kva prosjekt eg dreiv med: «So you play RHYTHMS?!»

Når eg reiser herifrå har eg hatt sjansen til å vere i eit av dei mest levande musikkmiljøa i Europa. Som også viser seg kanskje å ha veldig store begrensningar. Muligens er eg ikkje så avantgarde som dei trur.

Eller kanskje er ikkje Berlin så avantgarde som eg trur. Om eg finn ut av dette så har alle timane på kafé vore viktige.

NOVEMBER PrøveRommet på Kafe Krystall 5. november kl 20:00 – 01:00 Alan Øyen / Winter Guests (Norge) Lilly and George 16. – 18. november kl 19:00 Studio Bergen PrøveRommet på BIKS / Fensal 19. november kl 20:00 – 01:00 Ny Musikk (Norge) Lohengrin 23. – 24. november kl 19:00 + 24. november kl 15:00 Fensal DESEMBER PrøveRommet på Bergen Kjøtt 3. desember kl 20:00 – 01:00 Kunstnerpresentasjon Verdensteatret 4. desember kl 19:00 Chagall

Billetter bestilles på billettservice.no / telefon 815 33 133 Rabatt for Bergens Tidendes abonnenter og studenter.

Mer informasjon: bit-teatergarasjen.no / telefon 55 23 22 35 eller info@bit-teatergarasjen.no / Lik oss på facebook.com/ BITTeatergarasjen / Følg oss på twitter.com/teatergarasjen Hold deg oppdatert og informert med vår applikasjon for iPhone, iPad og iPod Touch. Tilgjengelig i App Store.

BTkortet

Øyvind Skarbø er trommeslager med base i Bergen. Han spelar i banda 1982 og BMX og med en drøss andre. Han er NATT&DAGs nye jazzskribent og driv elles konsertserien Øyvind Jazzforum.

7/2012

39

SCENEKUNST

Belgisk scenekunst åpner dørene i august: Et belgisk kompani kler opp en norsk klassiker i ny drakt, mens to andre belgiske kunstnere forteller om en brennende bok.

TEKST GULLI KR. SEKSE FOTO MAGDA BIZARRO Plutselig er vi i august og sommeren har enda en gang svevd forbi. Selv om kropp og sinn fortsatt vil holde på friheten, vet vi at hverdagens plikter og rutiner nærmer seg. Men fortvil ikke. Når løvet fanger gultoner, åpnes dørene for scenekunst, og før vi vet ordet av det er scenekunstens høstsesong i gang.

BIT TEATERGARASJEN ÅPNER sin høstsesong med tg STANs «Nora», som tar utgangspunktet i Ibsens Et dukkehjem. Det belgiske kompaniet Toneelspelersgezelschap STAN ble grunnlagt i 1989 og kan karakteriseres med to nøkkelord: skuespillerorientert og udogmatisk. Deres formulerte ønske er å fokusere på skuespilleren og å «sprenge teatrets illusjon». Det udogmatiske aspektet gjenspeiles i navnet S(top) T(hinking) A(bout) N(ames).

40

7/2012

I «Nora» analyserer de forholdet mellom menn og kvinner i dag, og spør oss om kvinners stilling virkelig har forandret seg siden 1879. Dette kan med andre ord bli en forfriskende fortelling om moral, nedlatenhet og samfunnsmessig hykleri, samtidig som det kan bli en subtil kritikk av forbrukersamfunnet og de potensielle fallgruvene som venter «well-to-do»-husstanden i Europa anno 2012.

VI SER OFTE klassikere av Ibsen bli aktualisert og modernisert, spesielt på de hjemlige institusjonsteatrene. Med tg STANs «Nora» er det imidlertid ikke selve stykket som aktualiseres og moderniseres, men snarere ideen og tanken som Ibsen satt med rundt 1879. Enten du er vant med en tradisjonell eller en radikal tilnærming til Ibsen, kan denne forestillingen gi deg ytterligere et perspektiv på samfunnet og forholdet mellom menn og kvinner.

«Book Burning» står som nummer to i rekken hos BIT Teatergarasjen denne høsten.

Forestillingen er skapt via den visuelle kunst-

Du aner kanskje en sammensmeltning av visuell kunst og teater, men slik er det ikke. neren Hans Op de Beecks objekt og skribentutøver Pieter De Buyssers tekst og fremvisning. Du aner muligens en sammensmeltning av visuell kunst og teater, men slik er det ikke. de Beecks skaper ikke scenelandskap, Pieter framfører ikke sin tekst inni en installasjon, og ordene springer ikke ut fra deres egne liv. I stedet forsøker de å organisere noe sammenfallende. Pieter manipulerer objektet Hans har skapt, og på samme tid manipulerer objektet ham. Hans skildrer ikke Pieters ord, men han blir berørt og smittet av dem. Resultatet blir det Pieter kaller en «transformator».

DET VIKTIGSTE HER er likevel den brennende boken og hva de ønsker å fortelle oss om den. Boken, hvor vi har lagret all vår kunnskap, er nå tatt over av maskiner som

aldri glemmer. I datamaskinens hukommelse ligger spørsmålene dine lagret, og det hele reflekteres tilbake til dine egne ideer. Du vil bli kvitt «profilen», men det er umulig. Du blir hjemsøkt gjennom Facebook og andre bøker.

Alle har tilgang til dem. Det intime er å gripe etter dette og bli gjort verdiløs. «Book Burning» handler om alt dette og mye mer. Om behovet for å slette ens egen «profil», og om retten til å brenne «boken om alt». // tg Stan (Belgia) / Nora / 30. august – 1. september / Logen Teater // // Pieter De Buysser & Hans Op de Beeck (Belgia) / Book Burning / 5. – 6. september / Studio Bergen //

2P MHJ EDUH KDGGH JMRUW WLQJ DQQHUOHGHV

'HW HU PDQJH WLQJ GX NDQ EHN\PUH GHJ RYHU +925 '8 6.$/ %2 75(1*(5 ,..( 9 5( (1 $9 '(

1RUJHV VW UVWH IRUPLGOHU DY K\EOHU RJ ERIHOOHVNDS

KLUBB

LIGHTERS MADE WITH

25%

RECYCLED NYLON

Eco Cricket: li htters The “green” ligh

STUDENTINVASJONEN TEKST ANDERS GOGSTAD Etter sommerens klubbdvale markerer august starten på klubbsesongens andre runde. I tiden fremover forventer vi en heseblesende periode spekket med fester på høyt nivå og med ditto intensitet. Men, min venn, det er et aber, en kneik vi først må få overstått. Det gjelder de nyankomne studentenes innmarsj. Det samme skjer nemlig hver høst. Ved semesterstart fylles utestedene opp med horder av ferske og forvirrede studenter.

NATURLIG NOK VEGRER noen av byens barer og klubber seg for å ta imot denne støybefengte masseinvasjonen med folk som ennå ikke ser ut til å ha lagt russefeiringen bak seg.

Ta den beryktede fadderuken for eksempel, et årlig integreringsprogram som er med på å skyve utestedene i ubalanse. Sikkert et velmenende tiltak, men ikke nødvendigvis for alle oss andre som bor her. De mest surmulende av oss foretrekker sågar å skygge unna våre stamsteder inntil gemyttene demper seg litt.

Men bevares, folk er da velkommen til byen, og erfaringsmessig roer ting seg etterhvert.

Liv og røre hører med om natten, og flere av oss har jo selv vært tilflyttere og vet hva det innebærer å være ny i en by.

Hvorom allting er, studentmassen utgjør en stor del av utelivet, og er dessuten med og konstituerer den framifrå klubb- og utelivsbyen som Bergen tross alt er.

Samtidig ønsker de fleste utestedene nettopp deg velkommen som gjest, og du har trolig fått en masse tips om hvor du kan gå allerede. Men vær så snill: vis litt takt og tone og prøv å se an plassens profil. Byens utesteder er på sett og vis inndelt i to soner. Fra Bryggen/Fisketorget over mot Ole Bulls-plass har flesteparten av utestedene engelskklingende navn og lekre, påkostede inngangspartier.

Denne stripen kalles for lysløypen; hovedsakelig streite steder som tar deg imot med åpne armer og tilbyr studentrabatt og happy hours.

Fint. Men det er i bakgatene det skjer. Det er snakk om mindre, men genuint profilerte plasser der du tilbringer hele kvelden når du først er kommet dit. Selv utenfor sentrumskjernen skjer det bra ting. Christiesgatekrysset er alltid et bænkers område. Her ifra er veien kort til byens undergrunnsmiljø med halvlegale utesteder og «utvidete nachspiel» langt utover ordinær stengetid. Men denne

orienteringen må gjøres på egenhånd. Jeg har sagt for mye allerede.

LA OSS SE på et knippe av klubbarrangementene som august har å by på: En god start på måneden er Tellés Sommerfest ’12 på Kvarteret 6. og 7. august. Kort sagt er alle artistene og DJ-ene som opptrer her verdt å få med seg. Tellés Sommerfest presenterer både nye og etablerte bergensartister. Med forholdsvis stor sikkerhet kan jeg erklære at dette blir to uforglemmelige festivaldager.

Sjekk programmet! Noen uker frem i tid, også på Kvarteret, lørdag 18. august, blir det helhusarrangement med Kjempehøyt der de residerende DJ-ene Kasper, Romskip og Planeter, Erik Endresen og Admir Korjenic spiller det beste av det beste innen house-sjangeren.

Og det uten noe ekstra staffasje hverken av deko, video eller eksperimenterende lysbruk.

Her legges det utelukkende vekt på musikken.

Kjempehøyt!

Klubb Kosmo ser ut til å har tatt over mye av artiststaben og flere av konseptene nå som Landmark er under oppussing. Fremover skjer det masse bra ting hver eneste helg.

For å nevne noe: Lørdag 11. august blir det gjensyn med Klubb Intim der residerende Tilt tar med legendariske Roland Lifjell fra Oslo som hovedgjest. Forvent en helaften med oppbyggelig techno kombinert med svevende mellompartier. Samme plass, fredag 17., spiller Bergens ukronede, men internasjonalt kronede Drum&Bass-artist Tee Bee. For de som opplevde ham under Planet Su’mmerklubben tidligere i år blir dette antagelig en ny innertier. Kosmo avslutter måneden med Piksel Open Sound Festival 28.-30. august.

Dette blir en internasjonal samling med artister som kjører eksperimentell akustisk lyd pluss elektronisk impro med selvgjorte instrumenter (deriblant et organisk kjøttredskap som brukes som lydapparat), og som går fra det abstrakte over til det dansbare utover kvelden.

Apropos studenter: Det er dukket opp noe nytt som ser ganske lovende ut, nemlig Retrorocket på Hulen lørdag 18. august. En tilbakevendende reise i pop- og rockuniverset der Hulens DJ-er kjører en blanding av swing, funk, disco og gammel hip hop. Som de selv sier: «Shake Your Groove Thing», noe som saktens kan være en oppfordring til resten av byen også. Med dette er høstens klubbsesong herved startet!

Fadderuken? Sikkert et velmenende tiltak, men ikke nødvendigvis for alle oss andre.

42

7/2012

HELENE (24) Medisinstudent – I swixdressen min på Hardangerjøkulen.

JANET (25) Ernæringsfysiologi – På Skippers Bodega i København.

MORTEN (24) Sosiologistudent – Fyllingsdalen kjøpesenter. Aka the birth of supreme teenagers.

BIRTE (26) Klesdesigner – I barmen til Pamela.

HVOR SØKER DU TILFLUKT?

AV: KARI TØNSETH

KOLBRUN (27) Klesdesigner – Hos min mormor som sparker min røv.

JONATHAN (24) Konsulent – Jeg søker ikke tilflukt.

BARA (27) IT – Under Rihannas paraply.

VANYA (28) Økonomistudent – Skiing down uncle Scrooges money mountain.

GUSTAV (23) Filmregistudent – Med drugs og Martin Scorsese-filmer.

JOSEFINE (25) Filmregistudent – Med tetris.

KARL (27) Barneskolelærer – I hoppeslottet på IKEA.

ANDERS (25) Arkitektstudent – Home is where Darth is!

7/2012

43

KUNST FUCK THE GOVERNMENT OF BIRDS Galleri S.E., medio august Fitjar, 10.-12. august – òg open for publikum i produksjonsfasen før opninga. Bergen Kunstmuseum, Stenersens Samling, til 16. september Ellers skjer det ikkje så mykje i Bergen i august. Det er truleg opning på Galleri S.E. 15. august, og det finst ei utstilling på Stenersens Samling kalla «Desire», som heller skulle vore kalla «Old-school feminism». Men på Fitjar, Sunnhordland finn utstillinga «Five thousand generations of birds» stad. Norske og internasjonale kunstnarar får begge utdelt ei øy der dei skal produsere eit både mellombels og stadspesifikt arbeid. Utstillinga finn stad på (og tar også utgangspunkt i, seiast det) Fitjar sine heile 381 øyer, holmar og skjær. Såvidt vi forstår er det berre fjorten kunstnarar og kunstnariske konstellasjonar som skal delta i prosjektet, så her skulle det vere mykje plass å boltre seg på for publikum, som enkelt kan kome seg frå Bergen sentrum med Stavanger-båten, som spesielt for høvet stoppar ved Fitjar. Sjå www.FTGofbirds.no.

FTG står i følgje Urbandictionary. com for Fuck The Government. Så veit du det.

1

NO SHOW Premiss, 1. august og framover Premiss presenterer ei ny permanent utstilling utan arbeider av mellom andre David Lamignan Larsen, Håvard Stamnes, Ellen Ringstad, Eric Wangel, Eirik Senje, Julia Thurnau, Gert Clossmann, Marit Andreassen, Kim Henning Andreassen, Gardermoen, Dico Kruijsse, Lucie Draai, Mathijs van Geest, Erik Joung, Inger Line Ødegård, Markus Andersson, Tommy Olsson, Jonas Svendsen, Pernille Meidell, Christian Tony Norum, Knut Ivar Aaser, Vegard Stalsberg, TARMAC GRAIL, Øyvind Skarbø, Kristian Skylstad, Stian Gabrielsen, Gabriel Kvendseth, Callum Hill, Kjetil Møster, Sofia Eliasson, Hélenè Førde, Moa Frantzén, Emily Illett, Olof Nimar, Hans Christian Skovholt, Andrea Spreafico, David Baur, Anja Carr, Jonas Ib F. H. Jensen, Bettina Hystad og Simon Torsell Lerin.

Utstillinga er støtta av Bergen Kommune og Norsk Kulturråd.

Dessutan er Bergen Kunsthall, Landmark og Rasmus Meyers Samlinger stengt for oppussing.

1

KOCKSPOTTING Internett Bergen går kan hende ein litt tørr kunsthaust i møte, med fleire arenaer permanent eller mellombels utan aktivitet.

Heldigvis blir han neppe like tørr som festspelutstillinga, som, diverre for kunsten sitt gode namn og rykte, i år var plassert i det offentlege rom.

1

Til majoriteten, som allereie var uinteressert i kunst før dei tråkka forbi denne skrothaugen av ein lettvint marxisistisk kritikk av det økonomiske systemet, vil eg seie: Det finst meir interessant samtidskunst enn dette. Sjå til dømes det framifrå Bergen-baserte initiativet kockspotting.blogspot.no, som byggjer og ivaretek penisen sin kunstnariske verdi.

KUNSTHANDEL MED NATURALIA Knipsu, 24. august Eit anna eksempel på kritikk av det økonomiske systemet i form av kunst! Nederlandske Tupujami Foundation kjem til Knipsu via Skype for å arrangere eit éin-kvelds-evenement der ein kan byte kunst, i stadet for å kjøpe og selje, fordi pengar er ein illusorisk, risikofylt verdi. Det kan hevdast at kunst òg er ein illusorisk, risikofylt verdi, men den som har eit verk til ein verdi av den illusoriske, risikofylte verdien kr 3.500 kan, ved førehands påmelding og avgift på den illusoriske, risikofylte verdien kr 50 per verk, kome til Knipsu og byte sitt eige mot eit anna kunstverk. Dersom du treng noko å gjennomføre bytehandlane dine med, og vil tileigne deg til dømes verket Porno Buddha eller badeleiketyet Fuck Face av flytande betong til den illusoriske og risikofylte verdien kr 3.500, er det berre å sende mail til rasmus@rasmushungnes.com.

Påmelding: www.tupajumi.com/ knipsu

1

NY MINIGOLFBANE I TELEMARK HKS, til 26. august Entrée, 25. august – 30. september Drangedal, Telemark, «heile sumaren» Det er ellers ikkje mykje action i Bergen i sommarmånadane, utanom ei interaktiv Sarah Lucas-utstilling på Hordaland Kunstsenter, og at Entrée mot slutten av månaden opnar

1

44

7/2012

utstilling med Stian Åndalsvik.

Men den som køyrer forbi Drangedal, Sør-Telemark på sin august-road-trip, kan sjå ei utstilling ved namn «UKRUTT».

Her stiller mellom andre Sisyfos Minigolf-klubb ut ei utruleg intrikat minigolfbane med vanskelegheitsgrad «umogeleg», som gir publikum ei unik mogelegheit til å setje seg inn i Sisyfos sitt åk.

Han mjøla i følgje myta si eiga

kake så heftig at han som straff vart sett til å rulle ein gedigen golfball opp mot ein fjelltopp, miste grepet og starte om, om, om og om att til evig tid, amen.

Livet er eit absurd strev utan mål, og kunsten eit sisyfosarbeid utan sidestykke: For meir informasjon, sjå Pippin Barr sit dataspel Let’s Play: Ancient Greek Punishment, gratis i din browser! www.pippinbarr.com

KUNST: RASMUS HUNGNES

TEGNESERIE Ain’t nobody hatin’, bro! Put all that jazz about jews on snooze. Compared to y’all nerds – Johan Galtung I’m Chill Deleuze.»

Girl Mountain

HVIS DU IKKE ville at noen skulle voldta barndommen din kunne du kanskje kle på den litt bedre. For å inkludere flest mulig i denne fantastiske verden av ekstremt smale tegneserier som er NATT&DAGs tegneseriespalte, begynner vi denne gangen med tegneseriene som kan leses gratis på internett. Simon Hanselmann fra Tasmania lager serien Girl Mountain (girlmountain.tumblr. com), som strengt tatt er litt for bra til bare å skulle ligge å slenge på nettet. Forhåpentligvis kommer det en papirutgave snart slik at jeg kan kjøpe den og legge den i en bunke på soverommet mitt. Det samme gjelder Aidan Kochs The Blonde Woman som kan leses på StudyGroupComics.com, sammen med serier

av Johnny Negron, Farel Dalrymple, Zack Soto, Julia Gfrörer og en haug andre.

Hvis man liker det obskurt, men samtidig liker å betale for seg, har fanzineforlaget Oily Comics nettopp lansert en abonnementstjeneste som lar deg få månedlige forsendelser med tegneseriefanziner hjem i posten for et tosifret dollarbeløp. Det irriterende med Oily Comics er at navnet er bortkastet på alt som ikke er statsstøttet promotering av norske tegneserier. Det fine med Oily Comics er at de utgir ekstremt fine små tegneseriehefter.

APROPOS FINE TEGNESERIER: Darwyn Cooke har den siste tiden vært så opptatt med å lage dårlige Before Watchmen-tegneserier og si teite ting om Before Watchmen-prosjektet, at de fleste av oss rent hadde glemt at han har fornuftige ting fore når han ikke

vite – et uvanlig godt år så langt. De hittil siste bevisene på dette er Martin Ernstsen og Killian Engs Syklus, en ordløs bildefortelling i det gode gamle hefteformatet som beklageligvis har blitt så selsynt. Jeg vet at alt som er av støtteordninger taler imot å gi ut fargehefter som dette, men vi trenger flere.

Det samme gjelder egenfinansierte utgivelser som Mats Jørgen Sivertsens Kong Lov, som kom ut av intet som for å understreke nøyaktig hvor homogen den norske alternativtegneseriens estetikk egentlig er.

Men selve rosinen i denne sommerens skandinaviske pølse er enn så lenge Henrik Bromanders Smålands mörker, en tegneserieroman – hvor ’roman’-suffikset for én gangs skyld er presist – om en ung manns oppvekst, lefling med fascisme og, ja, i det hele tatt.

Det mindre man vet, det bedre, egentlig, men la det være klart at Smålands mörker er så bra at hvis man ikke var så flink til å se alle ting i henhold til deres plass i den store sammenhengen, ville den til og med ha overskygget Pontus Lundkvists nye samlebok Full sysselsättning. Lundkvist er bedre som prosaforfatter enn han er som tegneserietegner, men med tanke på at han er Skandinavias beste skribent, er ikke dét altfor mye av en innsigelse. Full sysselsätning består nærmest utelukkende av politisk humor, og da endatil noe såpass sjelden som politisk humor som verken får en til å føle seg som a.) en iddiot, b.) en opptint fyrstekake som savner gamle Hallo i uken eller c.) en opptint fyrstekake som i et anfall av misforstått anpasningstrang desperat prøver å like nye Hallo i uken.

Man må se det for å tro det, og kjøpe for å se det.

Fra venstre: utsnitt fra verker av Sukran Moral, Vebjørn G. Møllberg, Steingrim Veum og Tina Winkhaus.

TEKST AKSEL KIELLAND

er opptatt med å cashe inn på Warner Bros.’ feiltrinn. Nylig slapp han tredje bind i sin serie med tegneserieadapsjoner av Donald Westlakes Parker-bøker, og The Score føyer seg fint inn rekken etter The Hunter og The Outfit. Foruten Brubaker & Phillips’ Sleeper kan jeg ikke på stående fot komme på noen krimtegneserier fra nyere tid som kan måle seg med Cookes Parker-bøker. De er dessuten lagt til gamledager og har både sånne dresser, sånn typografi og sånt kvinnesyn, så Mad Men-fans bør med hoppe i tegneseriehandlebuksene sporenstreks.

Blant mennesker som skriver om det amerikanske tegneseriemarkedet er det som kjent alltid like populært å beklage seg over tingenes tilstand og fastslå at the direct markets undergang er rett rundt hjørnet. I så måte er det på sin plass å huske på at man innimellom har uker hvor man får utgivelser som Eddie Campbells The Lovely Horrible Stuff, Alan Moore og Kevin O’Neills League of Extraordinary Gentlemen – Century: 2009, Kevin Huizengas Gloriana, og Grant Morrison og Mukesh Singhs Dinosaurs vs. Aliens på én og samme dag. Riktignok består Gloriana hovedsakelig av gammelt materiale, og Dinosaurs vs. Aliens hører med blant det minst tiltalende Morrison noensinne har satt navnet sitt på, men det er likevel fire utgivelser fra fire av de mest interessante tegneserieskaperne i vesten, og som sådan en påminnelse om at selv om ikke salgstallene og den allmennkulturelle gjennomslagskraften er hva den burde være, så er det ikke alltid noe galt med tilbudet.

NORSKE TEGNESERIER HAR også – som alle som følger noenlunde med burde

GRATIS inngang for alle studenter hver torsdag

14.06.–16.09.2012 Hvordan belyser samtidskunstnere seksualitet og begjær i sine kunstverk?

Kunstmuseene i Bergen Stenersen, Rasmus Meyers allé 3 www.kunstmuseene.no

Marit Victoira Wulff Andreassen / Vanessa Baird / Alex Brew / Laura Carton / Lill-Ann Chepstow-Lusty Nicola Costantino / Barbara DeGenevieve / Nathalie Djurberg / Eva Drangsholt / Cécile B. Evans / Marit Følstad Narve Hovdenakk / Katja Høst / Agnes Janich / William E. Jones / Jesper Just / Elke Silvia Krystufek / Ane Lan Leigh Ledare / Janniche Låker / Sukran Moral / Vebjørn Guttormsgård Møllberg / Laurel Nakadate / Elodie Pong Joanna Rytel / Laurie Simmons / Martin Skauen / Cheryl Soureks / Steingrim Veum / Tina Winkhaus

7/2012

45

FOTBALL

… at høyrebacken til West Bromwich Albion kanskje er til salgs, eller kanskje ikke.

TEKST LARS E. SIVERTSEN ILLUSTRASJON ANDREAS TYLDEN Det skjer mye rart i media om sommeren. Kanskje er det alle ferievikarene, kanskje er det varmen, kanskje er det overfloden av cava og utepils til lunch, hvem vet. Resultatet er hvertfall at Dagbladet oppjusterer flåtten til en alvorlig trussel mot menneskehetens ve og vel, alle nettaviser bruker spraytannede, silikonbefengte unghopper for å illustrere saker om hudkreft, og det defineres som underholdning når C-kjendiser snakker med Øyvind Fjeldheim. Alt er lov, agurksalaten er servert.

I fotball-pressen er det ryktene som ruler gata. Alle nettredaktører vil fortelle deg det samme: Så lenge det internasjonale overgangsvinduet er åpent, er ryktespaltene sikre klikkvinnere.

OVERGANGSRYKTER ER SOM grillpølser. Det er i utgangspunktet helt klin umulig å gi noen form for forklaring på hvorfor de er så populære, og når du vet hvordan de lages

og hva de lages av blir det bare enda verre.

La en ting være helt klart: Budrunder og forhandlinger i forbindelse med spilleroverganger foregår bak lukkede dører, og journalister vet så å si aldri mer enn hva de involverte parter ønsker at de skal vite. Det vil si fint lite. De ryktene som på daglig basis fyller aviser og nettaviser er derfor en salig blanding av oppspinn, kvalifisert gjetning, ukvalifisert gjetning og informasjon som av ymse årsaker er satt ut av klubber eller agenter.

Den siste kategorien er den mest interessante. Når en spiller er desperat etter å skifte klubb er det ikke uvanlig for spillerens agent å plante fiktive rykter i media om at den og den klubben er interessert, i håp om at andre klubber faktisk skal bli interesserte.

Når vi i slutten av juli kan lese i avisene at AC Milan er interesserte i Nicklas Bendtner, så, vel, trekk din egen konklusjon. Men samtidig går det også den andre veien: Dersom en klubb er desperat etter å signere en bestemt spiller er det ikke uhørt at de setter ut rykter om at de er interesserte i flere andre spillere

Overgangsrykter er som grillpølser. Det er i utgangspunktet klin umulig å forklare hvorfor de er så populære.

i tilsvarende posisjon, i et forsøk på å presse ned prisen hos klubben som selger. Dette er et høyt spill med enorme pengesummer involvert, og vi i media blir redusert til nyttige idioter.

DISSE SITUASJONENE ER imidlertid overgangsryktenes svar på indrefilet. Journalistene blir nyttige idioter, kanskje, men det er iallfall solid informasjon som har et visst forhold til realiteten – om kanskje ikke et fullt så direkte forhold som en kunne ønske.

I de fleste tilfeller handler det imidlertid om ren spekulasjon, gjetning som vingler fra det kvalifiserte til det totalt ukvalifiserte.

Noen ganger ligger det en viss grad av tankevirksomhet bak hypotesen. Med en gang Robin van Persie annonserte at han ville vekk fra Arsenal trengte du for eksempel ikke være rakettforsker for å forstå at Juventus – som i skrivende stund er én toppspiss unna en startoppstilling i ypperste verdensklasse – ville være interesserte. Koblingen ble rapportert nesten umiddelbart, og senere har Juventus sin interesse vist seg å være konkret. Det betyr likevel ikke at journalistene som først rapporterte ryktet visste noe som helst, det betyr bare at de var i stand til å trekke en nokså logisk slutning (eller at de hadde flaks).

I DEN MOTSATTE enden av det spekteret finner du en kobling som Napolis superspiss Edinson Cavani til Liverpool. Greit, Liverpool

kunne kanskje hatt godt av en spiss, og Cavani er en veldig god spiss, men der stopper logikken. Napolis eier, Aurelio De Laurentiis er en stabeis og har mer enn nok penger, og Napoli har minst like gode forutsetninger til å kvalifisere seg til Champions League neste sesong som det Liverpool har. Elementær fotball-logikk tilsier at spilleren vil ha fint lite å hente på en slik overgang. Ryktet er en blanding av hastverksarbeid fra en journalist som helst vil ut i solen og ta seg en flaske cava til lunch, og ønsketenking fra Liverpoolfansen sin side.

Og akkurat dette er en viktig faktor, kanskje selve nøkkelen til hvorfor spekulasjon totalt uten virkelighetsgrunnlag hisser frem tusener av klikk og selger masse aviser i sommervarmen: Ønsketenkning. Hver gang du leser at en spiller er koblet til nettopp DIN klubb går ikke tankekraften til å kvalitetssikre budskapet, de går umiddelbart til visjoner av den nevnte spilleren iført akkurat din favorittdrakt. Når en avis skriver at Edinson Cavani kan være på vei til Liverpool vil de aller fleste Liverpool-tilhengere umiddelbart få visjoner av den langhårede superspissen i den røde drakten. I stedet for å tenke rasjonelt på hvor sannsynlig dette faktisk er, vil tankene gå til spørsmålet om hvor godt Cavani vil kunne samarbeide med Luis Suarez (veldig godt, sannsynligvis, de to er som skapt for hverandre), og hvor mange mål han vil score mot Manchester United neste sesong. I mellomtiden har Edinson Cavani ingen intensjoner om å gå til Liverpool, og Liverpool hadde neppe hatt råd til ham uansett.

OG SLIK SURRER kverna videre, hver eneste sommer. Journalister planter skrøner i sine aviser, agenter og klubber planter rykter som tjener sine interesser, og fansen drømmer om alt som teoretisk sett kan skje neste sesong. Og alle drikker vi cava og koser oss. Det er både kjempeteit og litt herlig på en gang.

Lars Sivertsen (f. 1987) er en omflakkende fotballskribent med leken nærteknikk på tastaturet. Han ser urovekkende mye på finsk førstedivisjon og skriver i tillegg for TV 2 Sporten, Josimar, The Blizzard, When Saturday Comes m.fl. Følg ham på twitter: @larssivertsen 46

7/2012

7HQN RP KDQ DOGUL ULQJHU

'HW HU PDQJH WLQJ GX NDQ EHN\PUH GHJ RYHU +925 '8 6.$/ %2 75(1*(5 ,..( 9 5( (1 $9 '(

1RUJHV VW UVWH IRUPLGOHU DY K\EOHU RJ ERIHOOHVNDS

Foto: Torstein Riiber: Henrik Hannisdal, fiolin jnd.no

En KORK-musiker er ikke helt som andre musikere!

Kringkastingsorkestret høsten 2012 Operaens hovedscene torsdag 16. august kl. 18.00 Oslo Jazzfestival med Gregory Porter og Solveig Slettahjell

NRK Store studio tirsdag 18. september kl. 19.30 Kammerjazz med Jon Eberson Group

NRK Store studio onsdag 7. november kl. 19.30 KORK kammer med mesterpianisten Christian Ihle Hadland

NRK Store studio torsdag 30. august kl. 19.3 Off stage konsert med madrigaler og fløyter fra det fjerne

NRK Store studio onsdag 26. september kl. 19.30 KORK kammer Oktett av Mendelssohn mm

Oslo domkirke lørdag 10. november kl. 15.00 Superlørdag med kommende sjefdirigent Miguel Harth-Bedoya

NRK Store studio onsdag 5. september kl. 19.30 KORK kammer – Mozarts Gran Partita

Oslo domkirke fredag 28. september kl. 18.00 Ole Edvard Antonsen 50 år

Universitetets aula lørdag 8. september kl. 15.00 Superlørdag med kontratenoren David Hansen Universitetets aula torsdag 13. september kl. 20.00 Diamanda Galás og Kringkastingsorkestret NRK Store studio fredag 14. september kl. 18.00 Kringkastingsorkestret og SISU på Oslo kulturnatt

Oslo domkirke lørdag 13. oktober kl. 15.00 Superlørdag med Sølvguttene og Kåre Nordstoga

NRK Store studio torsdag 15. november kl. 19.30 Kringkastingsorkestret hyller Otto Nielsen NRK Store studio fredag 30. november kl. 18.00 Klassiske filmhits

Chateau Neuf torsdag 25. oktober kl. 19.30 NOPA 75 år Kulturkirken JAKOB torsdag 1. november kl. 19.30 Oslo World Music Festival – Kringkastingsorkestret spiller Taarab

Sjekk konsertkalender og opplev medieorkesteret KORK i lyd og bilde på våre nye nettsider: www.nrk.no/kork

Norges mest allsidige siden 1946.

MUSIKK

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR

KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

På elegant vis mikser de det verste og det beste fra nittitallsrocken.

ANMELDELSE SIDE

Når Frank synger, tviler man ikke på et eneste ord, og de klare, rene no-bullshittonene blir fort såpass tåreframkallende ...

ANMELDELSE SIDE

50

Her går emo og ekstase hånd i hånd i en perfekt symbiose.

53

ANMELDELSE SIDE

52

SKIVER når hun slipper fullengderen.

Potensielle konkurrenter bør notere seg bak øret at Azealia Banks har kapasitet til å måke ut en laaaaang mixtape, komme heldig ut av det, og samtidig ha mer materiale på trammen. Som hun selv sier: «I take a brain to another dimension / I take a brain on a parallel universe script / I’m the only no parallel bitch.

This child is fierce!»

Karima Furusth CHRIS BROWN Fortune (RCA/SONY MUSIC)

Bra i elskovsmoduset … men så var det steke-frieriet da.

Det er vanskelig å si om Chris Brown kunne ha blitt et superstjerne på lik linje med sin ekskjæreste Rihanna, men at han nå har kommet seg langt forbi voldssaken fra 2009, er i alle fall sikkert.

Med sitt nye album, Fortune, har den en gang bransjeboikottede sangeren klart å slippe det første R&B-albumet som toppet salgslistene i både USA og UK siden Beyonces 4, godt hjulpet av hans eviglojale «Team Breezy».

23-åringen har også blitt tatt inn i det «gode selskap» via diverse TV-opptredener og prisutdelinger. Det mest interessante for undertegnede er likevel musikken Brown lager, den har holdt seg imponerende konsistent i flere år nå. Joda, han slenger alltid på noen stekete landeplager (naturlig for en dansemaskin som Brown), men til forskjell fra Rihanna og andre relaterte artister, har han alltid hatt et stort fokus på den tradisjonelle R&B-en, noe som sikkert har kostet ham en del pop-fans, men samtidig sørget for en katalog med plenty av godlåter. Og der fjorårets F.A.M.E.

4 AZEALIA BANKS Fantasea (Mixtape) (INDEPENDENT RELEASE)

VOGUE!

4

Å åpne en plate med å rappe over et sample av Prodigys nå tjue år gamle hit «Out Of Space» er ganske ballsy, men nå har aldri Azealia Banks utgitt seg for å være noe annet enn akkurat det. Noen har kanskje et veldig anstrengt forhold til Prodigys original, men som Banks enda en gang viser, klarer hun på finurlig vis å revitalisere lånte musikalske uttrykk. Hennes første utgivelse, EP-en «1991» som kom for en snau måned siden, skjeler mye til house, rap og post-disco. Soundet sender tankene til vogueingkulturen i New York på slutten av åttitallet, som Madonna kapita-

liserte i 1990 med «Vogue». På Fantasea lar Banks seg i større grad føre av disse impulsene, og låner blant annet diva-stemmen til en karakter fra vogueingdokumentaren «Paris Is Burning» som backdrop til det som per nå ser ut som en av årets personlige favoritter, «Fierce». At dette bare er en mixtape er gode nyheter for den kommende fullengderen hennes, Broke With Expensive Taste. Mixtapen er, som mixtaper så ofte er, altfor lang, men Banks klarer likevel å holde relativt jevnt høyt nivå gjennom 19 spor. Et par caféjazz-skits har til og med fått plass som bindeledd mellom låter du definitivt ikke kommer til å høre på noen café nær deg.

«1991» var en kort, men stramt regissert affære. La oss håpe Banks husker hvor bra det funker

KUKFEST THE DARKNESS Hot Cakes (INDIE/WIND-UP)

4

Britiske The Darkness er selve synopsien på den klassiske rockehistorien.

Med debuten, Permission To Land, erobret de verden på altfor kort tid med tre enorme internasjonale hitlåter i gitarkassa.

Så kom nedturen med den, sukk, vanskelige andreskiva, One Way Ticket To Hell … And Back.

Respektive medlemmer fikk klippekort på avrusningsklinikker mens andre tok psykolog til bruk. Mørket hadde omsider bredt seg utover Suffolks bleke himmel og slukt med seg de styggpene engelskmennene ned til avgrunnen.

Vi skriver så 2012 og The Darkness prøver seg igjen med stadionrock i fotsporene til storheter som Queen og AC/DC. Kakefesten begynner aldeles fantastisk i det vokalist/gitarist Justin Hawkins hyler «suck my cooooock», og med det setter ballene på plass, struttende ut av gullspandeksa. Låta i seg selv (et merkelig valg av åpningslåt)

viser seg dog ikke å være en nevneverdig affære, for det er ikke før andrelåta med den passende tittelen «Nothing’s Gonna Stop Us, The Darkness omsider demonstrerer sin overlegne teft for melodi og refrenger fengende nok til å flytte fjell. Slik fortsetter kjøret skiva ut. Om man velger å skippe den forferdelige og sjelløse «Everybody Have A Good Time» og gladkristne «Keen Me Hangin’ On» som like gjerne kunne vært på en hvilken som helst døll Weezer-skive signert det siste tiåret (ja, Hawkins og Rivers Cuomo har til tider skremmende lik stemme). Ja, til og med den country-flørtende powerpop-balladen «Livin’ Each Day Blind» får selv en skeptiker som meg til å vifte med lighteren i været. For som min mor alltid har sagt: »De aller beste balladene er de hårete rockeballadene». Litt morsomt er det også med «Street Spirit» som i sin banale heavy metal-drakt får selv Rob Halford til å blekne, for NWOBHM med en dæsj tysk power metal er det siste jeg ventet meg fra dette holdet. LOL. Hot Cakes er en absolutt godkjent affære med akkurat mange nok sterke låter til å holde interessen oppe.

The darkest hour is just before the dawn, er det ikke det man sier?

Andreas Tylden

7/2012

49

MUSIKK

TO HITS TO GENERASJONER ÉN MUSIKKOPPLEVELSE

bød på en svært variert trackliste rent sjangermessig, er årets skive skrudd atskillig ned rent tempomessig, med stort fokus på en serie flotte ballader. Fortune begynner dog med den synthbaserte dance-singelen «Turn Up The Music» og dubstep lightaktige «Bassline», før han setter seg i bilen med Big Sean og Wiz Khalifa og viser fram rapperen i seg på hyggelige «Till I Die». Raphjelp får han også på det flotte nestesporet, «Mirage», hvor ingen ringere enn Nas dukker opp, før Brown altså setter giret i slow jam-modus og cruiser avgårde

MATTHEW DEAR Beams (GHOSTLY/VME)

Djevelen i detaljene.

Matthew Dears forrige album, Black City, var et album som levde opp til navnet sitt. Det var mørk, dystert og industrielt. Og siden vi mennesker ikke kan la være å være forutinntatte, så forventer man seg noe lignende av oppfølgeren Beams. Det kan vi derimot se langt etter. Det første Matthew Dears fjerde album lærer oss, er at vi aldri kan vite riktig hva vi får.

Beams er en kosmisk og kaleidoskopisk opplevelse som det er vanskelig å bli klok på, det eneste vi kan være sikre på er at dette er en form for elektronisk musikk, men bare i ytterste konsekvens.

Beams skifter nærmest umerkelig og fullstendig natur i løpet av de to første låtene. Åpningssporet «Her Fantasy» er tropisk og boblende og drives fremover av en solid bass som gir en følelse av at dette faktisk er dansemusikk. Men så kommer det et break mot slutten av låta og når bassen igjen slår, er plutselig låten blitt så mye mer. Mer av alt, mer synt, mer hvit støy, mer tropiske bakgrunnslyder, som smelter sammen til en nesten klaustrofobisk smørje. Låten avslutter med en tåkeluraktig synt, som brytes av overgangen til låt to, «Earthforms», som nesten

5

LP K N O + KKAN O T S L I T KE

DOPE BODY Natural History

PREMIERE

tirsdag 28. august kl. 20.00 50

7/2012

(DRAG CITY)

Imagekiller.

Dope Body skulle egentlig bare spille en konsert.

På naturhistorisk museum. Derav platetittelen. I vår fikk de den tillitsvekkende æren av å vise seg fram på SXWS i Texas, og nå er de signa på rebelllabelen Drag City. Det er med andre ord ingen vei tilbake for

5

med en imponerende rekke babymakers, inkludert «Don’t Judge Me», «2012», «Biggest Fan», «Sweet Love» og «4 Years Old».

Mot slutten av albumet passer han dessuten på å slenge inn den mer pop-orienterte «Party Hard» (nei, ikke en fistpump-låt slik man kanskje skulle tro av navnet) og «Don’t Wake Me Up», samt en siste dose for dansegulvet/prisutdeling-show i form av «Trumpet Lights» og gitar/autotune-ete «Don’t Wake Me Up». For min egen del passer det veldig bra at han samler skivas døveste spor på starten og slutten, slik at

beveger seg inn i LCD-land, med en post-punkete basslinje og masse, unnskyld uttrykket, attityde. Det er en tøffere og åpnere Matthew Dear vi blir presentert, og ganske mye mer leken. Beams bobler avgårde i konstant uante retninger, det blir et album det er nærmest nytteløst å definere, for i det øyeblikket du tror du har funnet ut av det, så sniker det seg inn et nytt element. Det er virkelig en gave som fortsetter å gi. Det mest slående elementet ved Beams er dualiteten; hvordan albumet på samme tid klarer å fremstå som lyst og lett og mørkt og angstfullt. Det lurer lytteren inn i en slags dansegulvsklar konformitet bare for å slå deg i bakken med en utrolig detaljert rarhet. Det må legges til en liten instruks: Beams er bare givende om man investerer tilstrekkelig med tid i plata. De første rundene jeg hadde med plata, ble den gående i bakgrunnen mens jeg tok til mer pressende oppgaver, og da forsvant den litt.

Det er nemlig ingen melodier som slår deg, det er ingen åpenbart grandiose følelser, det er lite umiddelbarhet. The devil is in the details. Men når man først blir fanget i Beams hypnotiske garn av detaljrikdom, så er det vanskelig å slippe ut – ikke det at man vil ut. Matthew Dears univers er et fascinerende og givende univers.

Håvard Ringen

Baltimore-kvartetten. Heldigvis.

Drag City er jo et kvalitetsstempel på musikk som utfordrer den konforme populærmusikken, og Dope Body lever opp til tillitserklæringen. På udemokratisk vis krysser de distortion med prog, pønk og, gud forby, nu metal.

Jeg vet, det høres helt jævlig ut, men det er noe med den coole grunnstammen i dette bandet som gjør hver sjangervending akseptabel. Du må til Black Ba-

jeg kan begynne på spor tre og avslutte på spor ti, og overse låtene som ikke akkurat frir til min musikalske pelvis (selv om jeg må innrømme å like store deler av «Turn Up The Music» … tror faktisk jeg spilte den på Turkish i helga). Dessverre er dette likevel umulig å unngå som den sykt etiske musikkanmelderen jeg jo er, og selv om jeg gjerne skulle ha gitt Fortune en femmer, er det ikke til å komme unna at dette faktumet gjør at den må nedgraderes et poeng. Musikkanmeldermatematikk, ass …

Mathias Rødahl

nanas, Die Antwoord, og Gerilja for å finne liknende coolness. I en tid hvor den tidligere utagerende og vitale rockesjangeren må finne seg i å bli gjenstand for retro for andre tiåret på rad, er det en deilig befrielse med et band som Dope Body. På elegant vis mikser de det verste og det beste fra nittitallsrocken. Bassganger som dundrer side om side med proggete gitarer for deretter å avløses av uptight punk a la tidlig Stooges. Om det ikke er nyskapende er det i det minste edgy i rockens opprørske ånd. Kanskje også samlende, for selv er jeg ingen fan av testosteronbefengt rawk, men under Dope Bodys signatur går alt. «Eyyyy talking to me? I didnt think so!», brøler vokalist, Andrew Laumann gjennom tunge, rytmiske riff på «Beat», og jeg bare yeah (inni meg).

At du finner platas førstesingel «Lazy Days» først på spor 11 er en detalj i seg selv som vitner om bandets ukonvensjonelle stil. Coco Chanel sa en gang «Så mange bekymringer man slipper når man bestemmer seg for ikke å være noe, men å være noen.»

Dope Body er noen. Du får følelsen av at hver tone er brygget på hengivenhet og spillekåtskap. Det er musikk av fans for fans. La oss forenes og starte fanklubb! Hadet image, hallo apebisniss.

Inger Lise Hammerstrøm

FLO RIDA Wild Ones (POE BOY/ATLANTIC/WARNER MUSIC)

Vik fra meg, bolekæll!

Begrepet «rapper» sitter svært løst i 2012, og når jeg sitter og hører gjennom det nye albumet til Miamis andre storleverandør av date rape-musikk (Pitbull er selvfølgelig den andre), er det ganske åpenbart at Flo Rida for evig og alltid har byttet ut debutsoundet sitt (altså, «Low» var ikke såå ille) med 2 Unlimited og Culture Beat-aktig musikk. Flo Rida skal selvfølgelig krediteres for å ha klart å kommet seg ut av «one hit wonder»-båsen, og utrolig nok selger MYE singler. Men hitoppskriften han har funnet, betyr derimot ikke at albumene hans selger bra, noe som ikke er overraskende med tanke på at singlemarkedet domineres av illojale og historieløse 14-20-åringer som kun er ute etter noe ny, catchy musikk til neste vors/fingre-i-hjørnet-av-festen-bonanza. Og det er selvfølgelig her Flo Rida kommer inn i spillet med sine oljeinnsmurte muskler og utspekulerte Jersey Shore-anthems. Det er fælt, veldig fælt, og bortsett fra det sånn helt passe ok sporet «Thinking of You», tar jeg meg selv i å gjøre

1

MUSIKK grimaser (helt sant) hver gang jeg setter på en ny låt. Wild Ones er en serie skamløse spor uten noen som helst form for sjarm, og jeg kan bare tenke meg hva for et helvete det må være å bo under samme tak som en ungdom med Flo Rida-dilla. At han av alle artister, tar på seg oppgaven med å «hylle» ofrene etter 22. juli med linjene »Norway, no you didn’t give up flowers / No way to say it

better / The killer was a coward / Face just showered a minute and the hour / Heard about the news, the whole day went sour» (eller noe i den duren … for det der makes no sense) over en forferdelig upassende dance-beat på «I Cry», burde påkalle frysninger hos de fleste. Og da selvfølgelig ikke av den gode sorten, selv om det sikkert er noen der ute som synes det var «fint» av ham.

Nei, det ekke det vettø! Og det er heller ingenting «fint» ved resten av dette makkverket, som forhåpentligvis ikke selger mer enn Flo Ridas foregående album.

Vik fra meg bolekæll, og må du lide samme skjebne som Kid Ray, Jay Supreme og Turbo B! (PS! Vi kommer heller aldri til å tilgi deg for å ha vært døv mot Brandy.)

Mathias Rødahl

TO HITS TO GENERASJONER ÉN MUSIKKOPPLEVELSE

R. KELLY Write Me Back (RCA/SONY MUSIC)

Fint dette altså, men vi venter fortsatt på de svarte trusene.

Det har gått tre år siden Robert Kelly slapp sin fantastiske og ekstremt undervurderte Untitled-skive, et album som til tross for sin overraskende sterke trackliste, er 45-åringes minstselgende utgivelse i hans snart tjue år lange solokarriere. En skandale, spør du meg. Jeg vet ikke om det var dette som fikk ham til å gå i studio og hoppe på den alltid like populære retro-baggen som senere fulgte på Love Letter (2010), men selv om jeg som kjent ikke er fan av nettopp denne leflingen med gammel

4

MMG MMG Presents: Self Made Vol. 2 (MMG/DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

Penger, horer, kokain og generelt fet rapmusikk.

Norske rapfans anno 2012 kan enkelt deles opp i to grupper. 1: De som har et håpløst nostalgisk forhold til nittitallet og alt de enten husker eller tror de husker fra den tiden, og 2: De som ikke kunne brydd seg mer om gamle storhetstider, og som finner fram sitt indre dyr mens de står med en flaske valgfritt alkohol i hånda på klubben og roper «deee hoes be actin up, deee hoes be actin up!». Når Rick Ross og resten av hans MMG-gjeng slipper skive, er det definitivt for sistnevnte kategori, som garantert ikke føler seg snytt for godbiter på denne andre utgivelsen av Self Made-serien. Rick Ross er og blir den råeste fyren i (kommers) rap

4

storhet, er det vel strengt tatt ingen som gjør det like bra som nettopp R. Kelly. Fyren lager jo nemlig godlåter innenfor det meste av R&B/soulens mange sjangre, og selv om jeg nå personlig hadde foretrukket å få den etterlengtede Black Panties (tiårets beste albumtittel), kimser jeg på ingen måte av Write Me Back, som er en slags fortsettelse av Love Letters retroflørt.

Denne gangen er det syttitallet som står i fokus, med en touch av andre epoker som god, gæmmæl rock’n’rolla («All Rounds On Me») og klassisk Motown («Fool For You»), samt et par mer tradisjonelle R&B-ballader som «Believe In Me» og «Fallin’ From The Sky». Egentlig et uhørt sammensurie av stilarter, men Kells

trekker det hele i sammen på en fin-fin måte fordi … vel, Kells kan gjøre akkurat som han vil. Dude is a genious, og har bevist dette mange nok ganger til at fansen klarer å overse småpikeurinering og andre smådetaljer. Fantastiske spor som «Feelin’ Single», «Clipped Your Wings», «Green Lights» og «You Are My World» (Michael Jackson er tydeligvis ikke død likevel) klarer dog ikke å bære hele skiva alene, og selv om Write Me Back definitivt er en flott skive, hører den ikke hjemme i raden av R.Kellys sterkeste utgivelser. Det håper jeg derimot at nevnte Black Panties kommer til å gjøre. Jeg mener, Black Panties?! Hvordan kan den bli dårlig liksom?

Mathias Rødahl

akkurat nå, samme hvor mye den avdankede ræva di måtte mene om Jay-Z, Nas og hvem det nå enn er du ikke klarer å slippe taket på, og selv om resten av MMG ikke er helt på nivå med bawsen sjøl, er crewet uten tvil blant de mest interessante der ute. Meek Mill, Stalley, Gunplay og Wale er fire svært forskjellige karer, men fungerer merkelig nok bra sammen, og gir variasjonen som trengs over MMG sitt standard musikalske bakteppe av tunge beats og mørke, stemningsskapende instrumentaler.

Kokainglade Gunplay er kanskje ikke verdens beste lyriker, men føles særdeles riktig som førstemann ut på crew-åpningssporet «Power Circle», og setter en hard standard som ikke er ferdig før Rick Ross og T.I. avslutter med «Bury Me a G» (nei, ikke en Thug Life-remake) 14 låter senere. En annen breial kolafyr som stadig

dukker opp her, er Maybach Music-kompis French Montana med sine plassmangler (altfor mye kokain i huset), og han gjør sammen med T-Pain, Nippsey Hussle, Ace Hood og Bun B en viktig rolle på Vol. 2, da det til tross for deres egen variasjon nok kunne blitt litt repeterende med kun MMG-gutta over skivas 60 minutter. Den eneste som til tider føles litt upassende her, er MMG sitt nye tilskudd, Omarion (eller Maybach O som han nå kaller seg), R&B-sangeren jeg ellers er veldig fan av, men som altså ikke alltid fungerer like bra på dette albumet. Det gjelder for eksempel på låter som «This Thing Is Ours» og «The Zenith» hvor han er «refreng-kæll», men O får heldigvis muligheten til å rette opp inntrykket når han får mer kontroll på glimrende «M.I.A» og «Let’s Talk». Alt i alt er Self Made Vol. 2 en skive som nevnte gruppe 1 og 2 enten kommer til å elske eller hate, men som ikke helt kommer opp på den skuddsikre og überfokuserte albumstandarden Rick Ross leverer når han er på topp.

Produksjonene er fantastiske, og rapmessig er det mye bra her, men sistnevnte faktor er også det som trekker litt ned på helhetsinntrykket. Likevel, et vanntett kjøp for alle som elsker pompøs, mørk og mean-muggende rapmusikk.

Mathias Rødahl

GTSEN

BRI E G N I G A + DA SAMSAY

PREMIERE

tirsdag 28. august kl. 20.00 7/2012

51

MUSIKK

NAS Life Is Good (DEF JAM/UNIVERSAL)

Nesten så vi er tilbake på midten av nittitallet.

Hvor mange ganger har Nas åpnet ballet med å slippe en legendarisk gatesingel som har gått rett i fletta på de av oss som enda sikler etter en ny Illmatic, for så å levere et ujevnt lappeteppe av et album? Med mer tvilsomme punkter enn Istedsgade? Mange i alle fall. «The Don» kom tidlig i vår, og er så langt kanskje min sterkeste kandidat til årets låt.

I likhet med tidligere gatesingler (tenk «Made You Look») er Salaam Remi ansvarlig for en type beat som får 30+-folket til å klikke fullstendig og drømme seg tilbake til Timberland boots og Carhartt hettegensere. «LocoMotive» med «gjestevers» fra Large Proffessor gjorde meg enda mer klar for den store skuffelsen albumet måtte bli. Overraskende nok er Life is Good rimelig sterkt og sammenhengende. Nas er i full gatelyrikkmodus og når frysningsnivå ved flere anledninger.

4

POOLSIDE Pacific Standard Time (DAY & NIGHT/IMPORT)

Tilværelsens uutholdelige letthet.

Hils på Poolside; tidenes mest passende navngitte band. Jeg kan i alle fall ikke huske å ha hørt et band som høres så ut som navnet sitt. De er fra LA, selvsagt. De er lyden av innholdsløse dager, solsteik, Malibu og selvfølgelig badebasseng. Men ikke den type badebasseng man finner på Alicante i fellesferien, med unger, solbrente briter, leven og Stella. Det er ikke noe stress med Poolside. I stedet

3

«Accidental Murderers» med Rick Ross er breddfull av den iskalde ghettopoesien som fikk oss til å elske ham til å begynne med. Og gir oss lyst på mer samarbeid mellom dem, selv om vi skjønner at Nas hjelper tjukken med versene sine. Så hvor butter det?

Smørsangerrefrengene er stort sett smakfullt orkestrert. Det er når Nas blir i overkant voksen og sexy at det skjærer seg. Som på «Daughters». Han kler å være pretensiøs, faktisk. Men når han skal snakke om de nære ting og familieliv evner han ikke å sette det i like interessante perspektiv.

Det blir plumpt, mens når han beskriver å selge røykings på hjørnet så klarer han å få det til å høres ut som verdens vakreste ting. Kelis-oppgjøret «Bye Baby» funker litt bedre, men er kanskje litt vel direkte den og. Og en fjasete sommerlåt som «Summer On Smash» har lite å gjøre her.

Ellers er livet godt for Nas om dagen. Ikke mange kan skryte på seg et så helstøpt og relevant album tjue år etter debuten i rapgamet.

Jørgen Nordeng

er det en ganske fin ensomhet til stede, eller rettere sagt en form for isolasjon. Musikken er på en måte litt øde, og det på et vis som virker fredelig heller enn trist. Poolside skaper en slags anti-disko, i den forstand at premisset om dansing er fullstendig fraværende. Dette er Cafe del Mar for folk som er lei kola- og cava-kjøret, avslappet dekadens for den sofistikerte californier.

Og det er nettopp det da, det er noe spesifikt over dette her. Som om det er laget for en relativt liten og innvidd gruppe mennesker. Og blir du stående på utsiden, så er du levnet ganske små

sjanser til å slippe inn. Eller så er det bare litt kjedelig. Problemet er at det blir ganske endimensjonalt. Poolside består av Filip Nikolic og Jeffrey Paradise, og ble startet opp fordi de så seg lei av å produsere tomme hitlåter for andre. Det virker som om de i sitt ønske om å distansere seg fra popsirkuset har mistet noe ganske elementært; det eneste det fokuseres på her er lyd og stemning. Dette har gått på bekostning av spenningen. Det fines ingen motsetninger og albumet er veldig sedat, som en bipolar person på litt for mye prozac, toppene er fjernet. På den andre siden er det to åpenbart dyktige produsenter som har satt dette sammen, og det både høres og føles fantastisk. Men det vi sitter igjen med er et produkt som er lett å beundre for sin tekniske side, men som det er fryktelig vanskelig å forelske seg i. Det er symptomatisk at albumets beste låt er en cover av Neil Youngs «Harvest Moon»; den eneste gangen de makter å føle noe er det gjennom noen andre sin musikk. På den positive siden så har jo Pacific Standard Time et tydelig bruksområde, og hvis vi ser på det som bruksmusikk så får den to tomler opp. Dette er perfekt for cocktailpartyet ditt, poolside, helst.

Håvard Ringen

THE VERY BEST MTMTMK (MOSHI MOSHI/UNIVERSAL)

Sats-musikk for de som vil ha litt cred.

Med sin miks av afrikanske rytmer og pop, noterte The Very Best seg i toppen på manges årsbeste-lister i 2009 da de slapp debutalbumet Warm Heart Of Africa. Den livsbejaende musikken traff en nerve i tiden, og var flankert av blant annet Vampire Weekend og Animal Collective som også hadde vært på crate digging i Afrika. På MTMTMK har The Very Best tatt et par steg bort fra originaloppskriften. De har fått mer fot for tyngre beats og mer klubbvennlig musikk, og som en bistandsarbeider med sans for eurokrise har de tatt første fly fra Afrika og rett inn i euro-trashen.

Gjennom hele platen sitter jeg og ønsker inderlig at jeg kunne ha separert de gode melodiene fra de ekstremt anmassende og

3

Foto: Justin Borucki

YIN OG JÆVLIG MED YANG PASSION PIT Gossamer (COLUMBIA/SONY MUSIC)

5

Det kan være en smal sak og avfeie Passion Pits ekstatiske, hysteriske og bittersøte form for indie. Det blir fort for mye; som å ta MDMA med fri tilgang til sukkerspinn i en installasjon av Takashi Murakami. Og det virker ofte som om virkemidlene går på bekostning av innholdet, som om det hele bare er staffasje og taskenspilleri. Derfor overrasker det meg, ganske mye igrunn, hvor godt Gossamer faller i smak. Noe av årsaken til denne gledelige overraskelsen ligger i det trøblete sinnet til frontfigur Michael Angelakos. Like før denne plata havnet på kontoret, ble det offentliggjort at Passion Pit avlyser store deler av sin kommende turné, fordi Angelakos sliter såpass kraftig. Og det er et gjennomgående tema på plata, dette at ting ikke er så bra. Man skal være forsiktig med å romantisere sinnslidelser og depresjon, for det er faen ikke noe å trakte etter, men noen ganger er det katalysatoren som trengs for at et kunstnerisk produkt skal heve seg over røkla. Og på Gossamer så er det nettopp mørket, faenskapen, den interne striden, som skaper et interessepunkt, i sin konfrontasjon med Passion Pits hyperaktive og maksimalistiske indie. Det er som om vi som lytter erfarer den

syntetiske beatsene som klamrer seg til hver eneste låt. Da jeg var liten hadde jeg et keyboard man kunne spille av en akustisk versjon av «Wake Me Up Before You Go-Go» bestående av synthkvekke-lyder. Det er en analogi

Oslos nye radiokanal for rock og pop!

52

7/2012

striden som foregår hos Angelakos. På den ene siden finner vi det mørke, som manifesterer seg i tekstlige tema som fremmedgjøring, angst, alkohol, narkotika, depresjon og ødelagte relasjoner. På den andre siden finner vi et dypt og inderlig ønske om å få det bedre, noe som manifesterer seg i musikken. Men Gossamer er også en utgivelse med klare feil.

Selvsagt, noe av det spennende ligger i hvor godt Angelakos har overført sine egne «feil» til plate, men det finnes musikalske feilskjær her også. Hovedsakelig er det knyttet til holdbarheten. Låter som «Carried Away», «Love is Greed» og «It’s Not My Fault, I’m Happy» klarer ikke holde interessen oppe i lengden.

Og sistelåten, «Where We Belong» er et ganske feilslått forsøk på å kreere noe «episk». Men det gjør ikke all verdens når kvaliteten ellers er såpass høy. De to åpningslåtene står for en av de beste åpningene på et album jeg har hørt så langt i år. «Take a Walk» setter tonen for hele albumet, med sin anthem-aktige utforming og sin såre tekst om ikke å lykkes i Amerika. «I’ll be Alright» tar det opp enda et hakk og skriver seg lett inn på en liste over årets sterkeste låter. Her går emo og ekstase hånd i hånd i en perfekt symbiose. På sitt beste føles Gossamer som et viktig album og et unikt innsyn i et trøblete sinn.

Håvard Ringen

jeg antar enhver plate helst skulle vært foruten, men da jeg hørte «Kondaine», var det virkelig det eneste jeg kunne tenke på. Og det er jo veldig synd, for platen har mye for seg et eller annet sted under den overarbeidede

produksjonen. Toppnoteringene på MTMTMK er: «Bantu» med Amadou & Mariam, Baba Maal og Jose Hendrix, «Moto» med Mo Laudi og den Xuman-gjestede «Mghetto».

Karima Furuseth

radiorox.no

MUSIKK YELAWOLF Heart of Dixie (GHET-O-VISION/SHADY/INTERSCOPE)

Yelawigger.

Sorry. Jeg krangla meg til å få skrive om noe jeg trodde var et av de viktigste gatealbumene i år.

Dette er ikke en fucking mixtape sier vaskeseddelen. Mulig det, men det er ikke et fucking album heller. Ok, I forrige episode: Når Yelawolf endelig fikk slippe sin offisielle debut for et stort selskap i fjor var det mange, inkludert undertegnede, som ble mer skuffa enn Tooji etter Grand Prix-finalen. Yela gikk i den samme fella som så mange andre før han. Bygg opp navnet ditt med et par knallharde mixtapes hvor du virkelig viser hva du er god for. Gjør så et par sterke gjestevers, innta et par

3

kontroversielle standpunkter, opparbeid deg et solid liverykte.

Topp det hele med en knallhard gatesingel som leder opp til et album som på ingen måte holder det du har båret bud om.

Et album fullt av ukarakteristiske radiofrierier, eksperimentering med andre musikksjangre og et kobbel unødvendige gjesteopptredener fra A-kjendiser. Det eldste debutanttrikset i boka.

Resultatet: årets hype mister alt momentum når ikke radiofrieriene funker, og fanskaren vender ham ryggen. Så når Yela da skal slå tilbake og rette opp inntrykk med denne gateplata, ja da er det bære eller briste. Dessverre for Yela, mest av sistnevnte.

For å sutre videre, «Fuck Me» er omtrent det flaueste som er gjort i kategorien låter om at det er vanskelig å ha et forhold

når man er omreisende musiker, og er litt av en fyr på toppen av det igjen. Ellers virker den store hvite hypen å ville vise at han er en råtøff hardcore-rapper på bunn, men han har glemt å legge arbeid nok i fremstillinga.

Det var nettopp hans gjennomarbeida og detaljrike flyt og innfløkte stablinger som gjorde ham til en hipsteryndling og undergrunnsfavoritt. På Heart of Dixie går han for så vidt for noe hardt, men ikke noe særlig smart. Og nettopp det har vært styrken hans. «I’m on my white boy shit», rapper Yela. Nei, det er du ikke; du er på noe bullshit.

Dette minner om karakterboka mi på ungdomsskolen: «Jørgen viser stor forståelse og faglig dyktighet, men liten interesse for å delta i timene».

Jørgen Nordeng

TO HITS TO GENERASJONER ÉN MUSIKKOPPLEVELSE

Foto: Erez Avissar

FUCKING YEAH! FRANK OCEAN channel ORANGE (DEF JAM/UNIVERSAL MUSIC)

6

Det meste har allerede blitt sagt om Frank Oceans episke debutalbum, som ikke bare lever opp til de enorme forventningene etter gratismixtapen, nostalgia/ultra, men også tar Odd Futuresangerens musikalske verden enda et steg videre. Jeg skal innrømme at det tok meg et par gjennomlyttinger før denne skiva tok skikkelig grep om hjertet mitt, men da det først gjorde det, slapp det heller ikke taket.

Vi ble servert «Thinking About You» allerede i mars, og ti minutter lange «Pyramids» i juni, likevel var det først da man fikk dem som en samlet del av det overlegent gjennomførte albumet channel ORANGE, at de virkelig falt på plass som de perlene de er.

Og det, mine damer og herrer, er blueprintet på hva som gjør et fantastisk album … vel, fantastisk.

Jeg vet det er enkelte som sliter med å komme seg ordentlig inn i channel ORANGE, så mitt første tips er å forsøke å glemme nostalgia/ultra, og heller gjøre sansene klare for en helt annen type utgivelse. Ikke at det ikke finnes spor av Oceans gjennombrudd her, men denne gangen står Frank helt på egenhånd, uten låter basert på samples av andre artister. Sjangermessig er det dessuten umulig å plassere albumet i noen som helst bås. Den blir nok puttet i «R&B»seksjonen i platebutikkene, men som Frank Ocean selv sier, er han ikke en R&B-artist.

Ikke alltid i hvert fall. Joda, han er en svart, ung mann som synger vakre melodier, men han er vel så mye surf pop, soft rock, electro, funk – og veldig mye California (selv om han jo opprinnelig er fra New Orleans). Både soul og sjel er det dog mye av her, og selv om Ocean også gjør dette på sin helt egen måte, kanaliserer han for eksempel Stevie Wonder på «Sweet Life» (godt hjulpet av

Pharrell Williams), men dæven så kjedelig det er å snakke om musikalske referanser.

Poenget er i alle fall at selv om channel ORANGE skiller seg sterkt fra nostalgia/ultra, deler de også egenskapen av å leke med sjangre OG gi oss musikk som stilmessig føles både befriende nytt og annerledes, noe som i seg selv er en prestasjon i 2012. Det blir gjerne sagt at Frank ikke er noen stor sanger, men det er vel avhengig av hva man legger i begrepet. Snakker man Beyoncestemmeprakt, så nei. Det er dårlig med stemmerunking på channel ORANGE. Tenker man derimot på en smått utrent stemme som fester seg i både hjerte og sjel, fra deilig falsett til nærmest tenåringsaktig tenor, så hell to the yes. Når Frank synger, tviler man ikke på et eneste ord, og de klare, rene no-bullshit-tonene blir fort såpass tåreframkallende at channel ORANGE burde hatt lommetørkle som fast tilbehør.

Sleng på en bunke tekster som er så overbevisende og utleverende at man skulle tro 24-åringen allerede hadde levd et helt liv med store doser av både hjerte og smerte, så begynner du kanskje å forstå hva for et eminent album vi har å gjøre med. Det kan virke som om hver eneste Frank Ocean-anmeldelse byr på sin egen, bastante tolkning av alle – de ofte svevende – tekstene, så jeg har ingen intensjon om å gå i den fella, men at hans fascinasjon for Sør-Calis rike og tiltaksløse unge voksne, rusmisbruk og umulig kjærlighet, er hovedfaktorene bør vel være forholdsvis trygt å slå fast. Og jeg kan sikkert skrive fire sider til om channel ORANGE, men tror jeg bare skal avslutte med å si at det eneste minuset er at «Fertilizer» ikke er en hel låt (seriøst Frank, we need it!), at Andre 3000 gjør en fin-fin gjesteopptreden, og at albumet fortjener alle sekserne den har fått. Nå gleder jeg meg til vi skal behave like teenagers på Øya.

Mathias Rødahl

UKTU B M I T + NES M E R B I KAR

PREMIERE

tirsdag 28. august kl. 20.00 7/2012

53

MUSIKK

NATT&DAGs musikkstab oppsummerer musikksommeren 2012.

INGER LISE HAMMERSTRØM Jiizezz, for en konsertsommer, hva? Alle kommer jo hit. Med unntak av de fineste undergrunnsbandene, som strengt tatt er kulest å oppsøke på egenhånd i en mørk bule i Øst-Tyskland, har norske bookingfolk gjort de riktig store varpene i år. Fra Kiss og Rihanna i Kollen, via en rendyrket hipsterfestival med Skrillex og M83 på Tromøya; Bruce Springsteen på frierferd fra Oslo via minnekonsert til Bergen. Paul Simon i utsolgt Oslo Spektrum. Slayer som fikk en samlet metallnasjon til å kreme i buksene da de gjestet Bergen Live. Og listen fortsetter …

Det nærmeste undertegnede kom disse herlighetene var ved inngangen på Roskilde-festivalen da en drita danske forsøkte å pushe på meg en billett til 1800,- danske kroner. «Ain’t gonna happen», sa jeg og så at den eneste dagsbilletten som var å oppdrive forsvinne i en taxi. Urut å ikke skaffe seg festivalbillett i tide når Brucern er headliner. Min fattige trøst finnes på en spotifyliste merket JusIJuli. I Norge fikk to fettere fra Loddefjord æren av å stå for en av mine sommerfavoritter. Anerkjent hip-hoper slår seg sammen med anerkjent indierocker, begge av slaget A-kjendis. Jeg bare «noooo!» All tvil ble imidlertid satt til side fra første hook. «Øynene lukket» er en delikat sommerlåt med utfordrende nikk til henholdsvis Talking Heads og Jan Eggum. Selv om de første liveopptredenene var katastrofale til to så etablerte artister å være, har låta vist god holdbarhetsdato på spillelista som også består av blant andre Jack White! Denne Edvard Saksehånd-lignende framtoningen fra Detroit som stadig finner nye hulrom i mitt hjerte. Den innyndende «Blunderbuss» har frelst meg fra de onde kreftene som nesten har fått meg til å slutte å høre på ny musikk.

Heldigvis har vi et lysende håp her hjemme også. Blåfrossen etter tidenes kaldeste Musikkens Dag, avrundet Lambertseters store sønner, Gerilja, dagen med en helsikes konsert i Kristparken.

Vulgære popreferanser under et teppe av seig heavy metal og en spaca tvist som nok får Marc Bolan til å roflolle i graven. Måtte de bare slippe den debutplaten snart!? I mellomtiden skal du sjekke ut Ty Segall på Crossroads under Øya-natt. Thurstoon Moore spiller samtidig på Parkteateret, men alle får ikke plass der. Den vitale undegrunnsrockeren fra Frisco går den gamle indiebukken en høy gang. Lover.

1 1

samme blest. Ufortjent, for primus motor David Longstreth er en trollmann av rang med musikk.

Bare hør på «The Gun Has No Trigger» for eksempel. Øya-aktuelle (og Sade-pastisj) Jessie Ware har ikke sluppet fullengderen sin enda, men en innbydende smakebit av hele albumet finnes på nett.

Hadde jeg hatt singelen «Running» fysisk, hadde den definitivt vært spilt i stykker nå. Jeg kan i alle fall skrive under på å ha bidratt til en god skjerv av de nesten 800.000 avspillingene låten har på YouTube.

R. Kellys Write Me Back er, som flere av Kellys album, en ujevn affære. Disco-parafraseringene «Feelin’ Single» (hvis musikkvideo har en fantastisk Broadway-skit) og «Share My Love» gjør imidlertid bot for resten av platen. Som selvfølgelig ikke er en svak utgivelse, det er jo tross alt Kong-Kelly det er snakk om. Det er bare å ta av seg hatten for mannen som sømløst kan inkorporere både disco og musikal uten å blunke. Og apropos inkorporering av disco - Azealia Banks’ «Fierce» som toucher innom både house, disco og dokumentaren Paris Is Burning, er også innmari noteworthy i sommer. Jeg forbeholder meg retten til å ta feil, men jeg spår at debutalbumet hennes kommer til å bli en skikkelig solid affære.

Flying Lotus, aka Fly-Lo, har teamet opp med OFWKTA-kjenningen Earl Sweatshirt og Captain Murphy på «Between Friends» gjennom Adult Swims Singel Program 2012. Denne kompilasjonen er den tredje i rekken av gratis nedlastbare album fra Adult Swim, og singelen er den sjette i rekken av utgitte singler. Last ned, og gled deg over at hver eneste singel har sin egen flotte cover-art.

Flying Lotus

HÅVARD RINGEN Det er flere ting jeg kunne oppsummert sommeren min med. Jeg kunne skrevet om Yung Nation, jeg kunne skrevet om Alessi Brothers eller jeg kunne skrevet, langt, om Codein.

Men egentlig er det bare ett album som har betydd noe i sommer, et album som er viktig og et album flere burde høre: One Day I’m Going to Soar av Dexys. Årsaken til at jeg velger meg Dexys er ganske enkel. For de fleste mennesker og anmeldere er Dexys simpelthen bandet bak «Geno» og «Come on Eileen», men som noen skrev på twitter: vi som vet vet. Men det holder ikke, flere burde vite. Dette ganske makeløse comebacket, er ikke bare et album.

Dexys er i bunn og grunn Kevin Rowland, og han er en mann som siden 1985 har bodd på gaten, tilbragt en masse tid i dameklær, slitt med narkotikamisbruk og slitt med bortimot alt annet også. One Day I’m Going to Soar er så jævlig mye mer enn bare et album. Akkurat som at Kevin Rowland er så jævlig mye mer enn bare en musiker. For oss som vet, så er han blant poppens aller fremste auteur-er. Det finnes ingen skillelinjer mellom liv og virke – alt er Kevin

3 1 Gerilja

KARIMA FURUSETH For den ene prosenten av verdens befolkning som ikke har fått med seg den panegyriske mottagelsen av Frank Oceans channel ORANGE i sommer, eller de som rett og slett ikke har hørt den enda: Vel, det er, uten tvil, årets utgivelse. Oceans teft for hjerteskjærende skildringer er noe av det vakreste og mest imponerende jeg har hørt på lenge. «Bad Religion», hvor Ocean skrifter til en taxi-sjåfør om hvor vanskelig det er å elske en som aldri kommer til å elske deg tilbake, kommer til å stå som personlig favoritt i mange år fremover.

Dirty Projectors nøt tilsvarende oppmerksomhet i 2009 med sin sjangeroverskridende Bitte Orca, og har i sommer sluppet et like godt album, men uten

2 1

Rowland. Ok, så er kanskje dette albumet det svakeste i katalogen hans, rent kvalitativt, men musikken har ganske mindre å si i denne sammenhengen.

One Day I’m Going to Soar er historien om en mann som dro så langt ned i rennesteinen han kunne komme, som traff bunnen, som kjempet mot all verdens jævlige demoner og som vant. Det er lyden av en mann som vrenger av seg 27 år med beinhard kamp, det er lyden av en stor kunstner som vasker av seg dritten. Det er igrunn et inspirerende eventyr; kanskje den mest suksessfulle onsdagsfilm-historien noensinne.

ben brekt av hele seks sikkerhetsvakter og fraktet ut av lokalet av politi og helsepersonell. Episoden kulminerte i at hele festivalen – ikke bare konserten – ble avlyst på minuttet. Well done, Harry. Vel vel, sommeren 2012 ble ikke så verst allikevel.

Sees på Øya!

MATHIAS RØDAHI I en norsk «sommer» som bød på rekordstore mengder regn og ufordragelighet, har myk musikk, vakre kvinner og godt drikke vært den eneste redningen fra det som ellers ville vært den sikre emotid. En oppskrift som så langt ser ut til å fungere fin-fint videre inn i august med sin alltid like fornøyelige Øya-uke.

Personlig har jeg tatt meg Oslo-fri og tilbragt juli i sommer-bænkers New York, hvor Frank Ocean ikke overraskende har vært det stadig tilbakevendende musikalske bakteppet, med stadige innspill fra en forsinket oppdagelse av Iman Omari. Men før New Yorks fuktighet, bowling-glede og Sam Adams Summer Ale tok en endelig kontroll på elendigheten, var det faktisk en ekstremt grå og forjævlig Oslo-dag som bød på sommerens beste opplevelse. Godt hjulpet av et knippe blodfans i sin beste alder, stod vår felles helt, The-Dream på scenen under historiens første Kollenfest, hvor R&B-geniet overrasket (?) med en fantastisk konsert i det latterlig dårlige været. Med mine 30 + år pleier jeg som oftest å stå rolig på bakerste rad, men det var liksom aldri noen tvil om at vi hadde en viss plikt når det kom til å ønske Terius velkommen til det regntunge nord, og jeg tror muligens at de 20-30 aktive Dream-fansene var den direkte årsaken til at the half man/half bulldog valgte å ta av seg gullsmykkene for å danse rundt i Holmenkollen-tåka. Nå stod jeg sammen med eks-NATT&DAG-erne Øverland og Faremo, så det er grenser for hvor ille dette kunne ha blitt, men selv i forkant av Øya (en uke unna i skreven stund), tror jeg ikke at noe kommer til å overgå den timen der rent musikalsk.

Then again, hvis Frank Ocean klarer å videreføre magien fra channel ORANGE til scenen, kan det selvfølgelig bli en heller episk kveld i Middelalderparken også. Som R&B-man har jeg dessuten fått et norsk håp i form av Seyem, Tailors-sangeren som gjerne legger ut på seksuelt «Maraton», og som jeg virkelig ser fram til fullengder fra i løpet av høsten.

Google it og make løv til lyden av morsomme Grete Waitz-referanser.

5 1 Dexys

ANDREAS TYLDEN For første gang på mange år rømte jeg landet sommeren 2012. En sommer fri for festivaler med uinteressante line-ups og lunken pils i pissregn. Rømningsferden gikk til et måneds langt opphold i New York, og for en musikkglad fyr som meg, viste dette seg å være et upraktisk sted om man trenger pause fra det overveldende hav av konserter vår kjære hovedstad har å tilby om dagen.

Historiens største heavy metal-band, Iron Maiden, er i disse dager ute på nok en retroturné ved navn Maiden England. Turneen er løst basert på setlista og konsertvideoen med samme navn fra 1988. Europa må vente til sommeren 2013 som i seg selv var god nok grunn alene til å reise over Atlanteren (samtlige i staben til Garage i Bergen var også tilstede) og finne veien til ferieparadiset Wantagh/Jones Beach og industrihølet New Jersey/ Prudential Center. Den omfattende turnéen som blodfansen har ventet på i en årrekke, havner derimot i skyggen av nyheten om at mastermind Steve Harris slipper sitt første soloalbum, British Lion, vel drøye tretti år ut i karrieren. Anmeldelsen kan du lese i neste nummer av NATT&DAG. I den andre enden av skalaen, foran tretti tilsynelatende uinteresserte personer i et mugginfisert lokale i Williamsburg, The Acheron, leverte San Diego-baserte Retox med Justin Pearson i spissen den beste punkkonserten jeg har sett på mange år.

Fullstendig kompromissløst og blodtight. Bandet er i skrivende stund på turné med The Melvins og i full sving med å lage oppfølgeren til Ugly Animals, kronet med terningkast fem her på bruket. Skulle du befinne deg på The Acheron ved en anledning, anbefales baren vegg til vegg, The Anchored Inn. Områdets triveligste bar med blide spritpriser, god mat, hyggelig personale og knallbra DJ-program.

Tett etterfulgt av en obskur death metal-festival i Bedford Avenue, stod Black Witchery fra Florida for turens mest mørke sceneopptreden på St. Vitus i Greenpoint – merkelig nok New Yorks eneste skikkelige bar for folk med over gjennomsnittlig interesse for piggtrådmusikk. Black Witchery kan du se på den Trondheims-baserte festivalen Nidrosian Black Mass i februar (arrangeres ironisk nok i Brüssel).

Opplevelsen som dog skulle vise seg å toppe konsertkaka, endte med medieoverskrifter verden over. Som en del av The CBGB Festival var hardcorens gudfedre, Cro-Mags, booket inn til Webster Hall rett i nærheten for New Yorks svar på Camden; St. Mark’s Place. Uten å gå nærmere inn på detaljene (just fuckin’ google it) hadde bråkmaker og tidligere originalbassist, Harley Flanagan, kun få minutter før spilletid sneket seg inn bakveien, høy på drugs med kniv i lomma og med en klar intensjon om at Cro-Mags aldri skulle gjennomføre konserten.

To personer, blant annet den nåværende bassisten, ble stukket ned, mens en tredje person ble bitt(!).

Det gikk derimot sekunder før Flanagan selv fikk

4 1

Frank Ocean

54

7/2012

KAIZERS ORCHESTRA DUMDUM BOYS SIVERT Hﾃ郎EM JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN LARS VAULAR MARIT LARSEN MAGNET ODD NORDSTOGA STEIN TORLEIF BJELLA

SOLVEIG SLETTAHJELL SGT. PETTER ANJA VIKEN KAPTEIN KALIBER MARI KVIEN BRUNVOLL / STEIN URHEIM FRODE GRYTTEN

SUND SENTER

WWW.PERIFERIFESTIVALEN.NO

Om uhyrlig angst og ingen rom for flukt.

Møt Diamanda Galás.

TEKST EMMA CLARE FOTO KRISTOFER BUCKLE I løpet av det relativt korte livet mitt har jeg hatt to nær-døden-opplevelser.

Av en uforklarlig grunn skjedde begge episodene det året jeg var fjorten, og begge involverte et villdyr. En sommerdag satt jeg med kjeften full av metall og doble innlegg i BH-en, med ett bein på hver side av ryggen til en mishandla veddeløpshest i Østmarka.

Forskrudd som mishandlede veddeløpshester ofte er, satte den avgårde i full galopp og kasta meg av så jeg fløy gjennom lufta og landet som en filledokke midt i stien. En brøkdel av et sekund senere, trampet dyret hesteskoen av jern bare en tommelbredde unna tinningen min. Det var første gangen jeg kjente litt på døden.

DEN ANDRE GANGEN hadde jeg fortsatt skallen i behold, muligens fått litt større pupper og mer interesse for «smalere» musikk; og satte på en nedstøvet Diamanda Galásskive nede i kjellerstua. Jeg lar den litt overfølsomme Antony Hegarty fra Antony and the Johnsons si det for meg: «Det føltes som om hun hadde revet ut innvollene mine og stukket kniver gjennom kroppen med stemmen sin». Aldri før hadde han – eller mitt fjorten år gamle jeg – opplevd en stemme så fysisk. Jeg vil tørre å påstå at musikken til Diamanda er det nærmeste jeg har kommet soundtracket til en smertefull død. Jeg sendte henne en mail.

– Du må klare å mestre minst fire hundre ulike typer skrik hvis du skal stå på scenen i en time, forklarer hun.

– Men det er egentlig ikke skrik i vanlig forstand, for sånne «hjelp-jeg-er-redd»-skrik fucker opp stemmen din på maks fem minutter. Noen skremmer deg, og du skriker. Hver gang jeg synger en tone som folk beskriver som et skrik, er det jo egentlig snakk om en høyst teknisk ferdighet. Jeg skriker aldri.

I ARTIKLER SOM denne her kan du lese at Diamanda er en av få sangerinner her i verden med en vokal som spenner over tre eller fire eller fem eller åtte oktaver. Ingen, heller ikke Diamanda selv, ser ut til å lande

på et tall. Det eneste man enes om er at stemmen hennes spenner over ruvende tinder og bratte stup, lyn og torden, tsunamier og blikkstille vann – og at hun ikke er fremmed for å anvende sånn cirka hele repertoaret på ett utpust.

– Jeg pleide å synge med en sopran-saksofonist som drev med «circular breathing» i mange år. (En pusteteknikk som tillater deg å holde tonen uten pustepauser, jou. anm.)

Det var så utrolig vanskelig å holde følge med denne Oklahoma-fyren, for, tro meg, denne karen var helt rå. Å synge med ham var så vanskelig at det fikk meg til å begynne med hardtrening av stemmen.

Det var imidlertid ikke alltid klart at det var vokalist hun skulle bli. Diamanda begynte å spille jazzpiano i farens New Orleans-style band, og som fjortenåring hadde hun sin første solo-opptreden som pianist med San Diego Symfonien. I 1979 ble hun tilbudt hovedrollen som torturoffer i Vinko Globokars opera, Un jour comme un autre på Festival d’Avignon. Det var aller første gang hun opptrådte som sangerinne.

– DA JEG SPILTE jazzpiano ville jeg ikke se på meg selv som en kvinne. Delvis fordi jeg ikke ville at folk skulle sitte og glo på ræva mi mens jeg spilte; jeg ville at de bare skulle lytte til meg. Så jeg begynte å kle meg i lange, svarte frakker som dekket meg til.

På den tiden var det veldig vanskelig å være kvinne som spilte jazzpiano i utgangspunktet.

Jeg måtte kjempe. Det var en helt enorm motstand fra menn og et par spesifikke band – bare ideen om at en kvinne skulle lage musikk i det hele tatt var upopulær. Ikke en dame som sang, selvfølgelig, men damer som spilte piano.

Jeg har lest at du ikke ser på deg selv som en kvinne, ja, ikke engang et menneske når du står på scenen. Du tenker i stedet at du er et kjøttetende og mannevondt dyr. Krokodille, slange og panter er noen av artene som er nevnt. Hva handler dette om? En slags søken etter «det primale»?

– Jeg ser på meg selv som et gissel i en dyrekropp når jeg opptrer. Det er noe jeg stadig synes er mer komfortabelt. Jeg tenker

kun på musikken. Hvis det hadde vært opp til meg, ville jeg opptrådt i mørket. Helst vil jeg ikke at noen skal se på meg i det hele tatt. En dag kommer jeg til å klare å drite i lyset og si at folk skal se til helvete og la meg være i fred og bare la meg gjøre showet mitt.

Det sies at man kan finne størknet blod mellom tangentene hver gang Diamanda Galás har spilt på et piano. Kvinnen som mener at hat kan flytte fjell, sier at sinne er den eneste bensinen som trengs for å gjøre det. Og etter mer enn 30 år i bransjen, er Diamanda fortsatt like sint. Jeg vet ikke de eksakte tallene, men jeg kan med ganske stor sikkerhet si at musikken hennes ikke spilles så mye på P3. «Satans Brud», et av hennes mange tilnavn, vil heller dø enn å gjøre seg tilgjengelig. «The Diva of Disease» er et annet kjælenavn. Siden begynnelsen på karrieren har Diamanda kjempet for de AIDS-syke. Drivkraften ble ikke akkurat svekket da hennes egen bror døde av den samme epidemien på starten av åttitallet. På knokene hennes er «We are all HIV-positive» blekket inn i huden for alltid.

I BEGYNNELSEN AV september kommer Galás til Oslo for å denge ubarmhjertig løs på det som etter raideren å dømme sannsynligvis er et Bösendorfer-flygel. Som inspirasjonskilder til prosjektet, nevner hun poetene Cesare Pavase og Gottfried Benn.

– Pavases dikt ble skrevet i perioden rett før han valgte å ende livet sitt. Når jeg kommer over dikt som dette, føler jeg meg trukket mot dem, uavhengig av hvordan andre har tolket dem tidligere. Disse diktene [som altså er skrevet av en person som har bestemt seg for å ta sitt eget liv] gir meg noe å leve for. Særlig i perioder der jeg er veldig deprimert og fortvilet.

Dagen etter konserten vil Diamanda vise torturfilmen Schrei 27 for oslopublikummet.

Schrei betyr «skrik» på tysk, og filmen skal visstnok være et timelangt mareritt i sort/ hvitt, og tar mål av seg å «ta oss med inn i Diamanda Galás’ stemme». I presseskrivet kan den italienske regissøren hun har samarbeidet med, Davide Pepe, fortelle at de «ville plassere visjonen om frykt og uhyrlig angst til et sted hvor den tilbakeholdte [den som blir torturert] ikke har noen rettigheter eller muligheter til å flykte.»

Du finner meg ved nødutgangen.

Diamanda Galás opptrer for første gang med et symfoniorkester når hun kommer til Universitetets Aula i Oslo 13. september for å spille konsert med KORK under Ultima-festivalen.

Dagen etter (14.) blir det filmvisning av Diamandas torturfilm «Schrei 27» på Cinemateket, etterfulgt av et intervju med Ny Musikks leder Anne Hilde Neset.

56

7/2012

Diamanda Galás (født 1955 i San Diego) er en av vår tids mer markante avantgarde-sangere og komponister. Hun ga ut sin første soloskive i 1982 og låtene hennes har blitt brukt i filmer som Dracula (Francis Ford Coppola) og Natural Born Killers (Oliver Stone). Gjennom karrieren har hun for det meste gitt ut tematiske album der fengsling, AIDS, undertrykkelse, eksil, og tortur går igjen. Hun er bosatt i New York og har greske foreldre.

7/2012

57

E R E I M E PR t s u g u a .

9 2 g da

ONSDAGER kl. 20.00

Foto: ricardofoto.no

ons

FILM

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

Ikke så mye actionfilm som en meditasjon over ondskapens vilkår.

ANMELDELSE PÅ SIDE

Camera D’Or-vinner og regissør av På veien til Buenos Aires.

MØT PABLO GIORGELL PÅ SIDE

63

Rock ’n roll, fiskeboll, kjøttkaker og fårikål.

66

ANMELDELSE PÅ SIDE

59

ROCK ’N ROLL, FISKEBOLL ROCK OF AGES Regi: Adam Shankman Med: Tom Cruise, Malin Akerman, Julianne Hough, Bryan Cranston, Russell Brand, Catherine Zeta-Jones, Paul Giamatti Drew og Sherrie møter hverandre og forelsker seg. Drew vil bli rockestjerne. Sherrie henger seg på. Veien er full av ujevnheter. Kan man realisere sine drømmer uten å miste fotfestet? Utfordringene er mange. Håpet er sterkt.

Denne rock-musikalen presenteres av small town-jenta Sherrie og city boy-Drew, hvis stemmer begge minner om Miley Cyrus’.

Rockens utfordringer formidles via to karakterer som ville gjort seg bedre som representanter for den nye Montana-Bieber-bølgen.

Adam Shankman prøver å gi deg rock, men klarer ikke å fri seg fra den hyggelige stemningen vi tidligere har sett i Hairspray og A Walk to Remember.

Tom Cruise entrer scenen i form av den imaginære rockelegenden Stacee Jaxx, en

2

CHERNOBYL DIARIES Regi: Bradley Parker Med: Jesse McCartney, Jonathan Sadowski, Nathan Phillips, Olivia Dudley, Ingrid Bolsø Berdal, Devin Kelley, Dimitri Diatchenko Jeg sa jo at dette var en dårlig ide.

Naive ungdommer roter seg vekk i et dårlig nabolag. Tittelen avslører hvor turen bærer hen, men hvorfor de har slengt på Diaries er ikke like lett å forstå. Dagbøker er imidlertid ikke det eneste som mangler i dette sprikende konseptet.

Filmen minner litt om spillet Silent Hill, med karakterer som spankulerer rundt med lommelykt i lumske lokaler med uventede lydeffekter. Små bihistorier om en karakter som skal

1

fri til kjæresten sin, noen bråkmakere som ypper på byen og en tourguide som vet mer enn han foregir, er tilsynelatende skrevet inn mest for klisjeens skyld. Her gidder man ikke engang å forsøke komme opp med en årsak til at skyggefulle skapninger lusker i øyekroken. «Atomkraftverksulykke» får være forklaring nok.

Likevel burde det ikke overraske, du skal se langt etter manusforfattere med verre rulleblad enn Oren Peli. Tidligere kan han vise til den handlingslause Paranormal Activity og en ergerlig elendig søppelseanse kalt Insidious. Denne gangen har han fått skrivehjelp fra Van Dyke-brødrene, som kan skryte av blant annet å stå bak Titanic 2 (nei, jeg kødder ikke).

slags ufordragelig Keith Richards-Axl Rosefigur som fråtser i fitte. Dette er til tider morsomt. Den andre grunnen er Mary J Blige, som utgjør det eneste stødige innslaget i denne filmen, og fungerer som en støttefigur for Sherrie som drømmer stort om et eller annet vi ikke får helt taket på. Den tredje og siste grunnen er det Jenyne Butterfly-inspirerte strippeshowet som forteller deg hvorfor akkurat du bør begynne på poledancing.

Filmen er et oppkom av pseudo-politiske og Hollywood-romantiske elementer, tilført gode gamle slagere, alt flettet sammen i en oljeglatt frisyre, noe som paradoksalt nok står i kontrast til epoken filmen ønsker å dekke.

Historien mister sin røde tråd i en strippeklubb og henter den inn igjen i en klissete scene på en utkikkspost over Los Angeles.

Alt i alt en lite gjennomtenkt film der to heliumstemmer synger rocke-epoken ut og inn, og der budskapet ikke klarer å balansere musikkhistorie og selvrealisering godt nok.

Maiken Bolset Premiere 10. august

Filmen er så dårlig at man må spørre seg hva den i det hele tatt gjør på kino. Jeg antar det har sammenheng med Ingrid Bolsø Berdal (fra Fritt Vilt 1 & 2) sin rolle, men hun tilføyer ikke opplevelsen noe som helst. Også en blondine med store pupper har blitt tatt med for å imøtekomme markedsgruppen, men jeg skal spare deg for kinobilletten ved å avsløre at hun konsekvent beholder klærne på.

Remaken av The Hills Have Eyes og utmerkede The Descent viste at det fortsatt er fullt mulig å lage briljante horrorfilmer, selv over en oppbrukt lest. Chernobyl Diaries gjør lite annet enn å sette de to nevnte filmene i godt lys.

Torgeir Blok Premiere 13. juli 7/2012

59

FILM SMÅ HVITE LØGNER Regi: Guillaume Canet Med: François Cluzet, Marion Cotillard, Benoît Magimel, Gilles Lellouche, Jean Dujardin, Laurent Lafitte Franske forviklinger.

La oss starte med åpningssekvensen: En full, livsglad mann blir påkjørt på vei hjem fra byen.

Neste scene: En vennegjeng i sjokk ved sykeleiet til en hardt skadet, høyt elsket kamerat og en felles avgjørelse om å dra på den årlige sommerferien likevel. Første fornektelse introduseres: en rekonvalesent som forteller vitser fra sengen kan da ikke dø, hva?

Og det skal bli flere fornektelser: Familiefaren Vincent som er forelsket i vennen og gjengens borgerlige overhode, Max. Den

4

søkende Marie med åpen seng og blødende hjerte. Den single Maries mannlige motstykke, Eric.

Erics troskyldige våpendrager, Antoine. Mennenes koner, og Max selv. Alle har de en fornektelse å bale med.

En ferietur som fortetter og forsterker det som allerede er oppe i dagen, men som ennå ikke er kjent av alle. En kontinuerlig føling på tennene, men uten å utvikle horn i siden til den som forvolder smerte og ubehag. Alle trenger alle, noen trenger noen utenfor, men alltid flokken først.

Og hele tiden denne halvt fortrengte frykten for den skadede vennen der hjemme. I bakgrunnen lurer han som en konstant generator for sterkere følelser, større utbrudd, flere tårer, mer glede og enda mer menneskelig-

het. Mine problemer, dine problemer, våre problemer. Sammen er vi om ikke direkte sterke så iallfall sterkere.

Et klassisk plot, et sett gode skuespillere og et harmonisk samspill tonesatt av en lettlikelig samling med gamle og nye låter.

En familiefars (Canets) sympatiske forsøk på å lage en sommer-cd tilpasset alle i feriebilen og folket i kinosalen: Janis Joplin, David Bowie, Damien Rice og Guillaume Canet selv.

Passe dypsindig, passe gjennomtenkt, ganske medrivende og litt for lang. Slik en god sommerferie ideelt sett ikke skal være, men ofte blir. Vi er da bare mennesker, er det ikke det man sier?

Ragnhild Brochmann Premiere 27. juli

SAFE Regi: Boaz Yakin Med: Jason Statham, James Hong, Chris Sarandon Stump vold.

En god actionthriller bør helst kunne kokes ned til én fengende one-liner: Elegant kjekkasspionasje! (007) Høyteknologisk agentsamvirke!

(Mission Impossible), Langarma skråplanskomikk! (Lock, Stock …) og så videre. Og så har du rene parentesfilmer som Safe.

Jeg kjeder meg. Femten minutter har passert og plottet

som virket under middels spennende er enda mindre fengende enn antatt: En kjøpt og betalt slåsskjempe, Luke Wright (Statham), vinner en kamp han skulle ha tapt, kona myrdes og det gjør også alle andre han måtte ta kontakt med. Parallelt håves et kinesisk mattegeni inn i en bil for å tilbringe resten av livet som privat regnemaskin for en transatlantisk mafioso med base i Kina.

Og dermed er filmes handlingsplan lagt: En isolert fighter, en isolert skolejente og flere mafiøse forbund klistret

sammen i jakten på kodene oppbevart i Meis hode. En mann, et barn og en uendelig lang rekke transportetapper, konfrontasjoner, forviklinger og barnebytter uten at det noen gang gir plottet energi, handlingen større mening eller volden spenning. En plump sammenfiltring mer enn en elegant vev. Møljeslagsmål mer enn kampsportoppvisning.

De onde er ikke stygge, smarte eller slemme nok til å ønskes kvestet og likvidert og Lukes (/Stathams) stakkato tilnærming til livet, fienden og Mei er verken

tøff, smidig eller velartikulert nok til å vekke sympati og medrivende goalgetter-instinkter slik en god helt skal. Når heller ikke barnet, Mei, er castet for å sanke sjarmpoeng, ja, da blir det lite igjen å more seg over.

En sped barnetommel opp for fin filmplakat, pent filmfotografi og noen rå slagsmål. Men det er også alt. Eller ingenting. Her får det en oppsummerende oneliner: Stump vold. Verken mer eller mindre.

Ragnhild Brochmann Premiere 29. juni

TREKVART MÅNE Regi: Christian Zübert Med: Elmar Wepper, Mercan Türköglu, Marie Leuenberger, Katja Rupé Tysk feelgood.

Den gretne og hverdagsrasistiske taxisjåføren Hartmut har mistet brorparten av livsgnisten etter at kona flyttet fra ham.

Heldigvis vil tilfeldighetene ha det til at et par immigranter, seks år gamle Hayat og moren, velger hans taxi for å komme

seg til bestemoren i Nürnberg.

Når Hayats mor reiser igjen for å jobbe på et cruiseskip, faller det seg nemlig sånn at bestemoren svimer av under aftenbønnen og havner i koma.

Det er nå tilfeldighetene vil ha det til at sykehuspersonellet i farten glemmer Hayat, og hun søker tilflukt hos Hartmut – som beleilig nok står utenfor og vasker taxien sin. Du har sikkert gjettet det by now: Dette er historien om hvordan en trangsynt og grinete gubbe lærer

seg å omfavne livet igjen (Hayat betyr selvsagt «liv») via verdens søteste, lille immigrant.

Det er lekende lett å angripe denne filmen på bakgrunn av et litt forslitt plot og noen påfallende beleilige sammentreff i begynnelsen, men det anbefales å se gjennom fingrene med det. Da vil det nemlig åpenbare seg en sjarmbombe av en historie, der det bedrøvelige går hånd i hånd med det latterlige, og der den herlige relasjonen mellom Hartmut og Hayat gjen-

reiser noen og enhvers tapte tro på menneskeheten.

Trekvart måne er den femte spillefilmen til regissør Christian Zübert, som også har skrevet manus. Med tiden har han utviklet et godt øye for detaljer.

Det er kaskader av personlighet i små ting som at Hayats eneste våpen er å gripe det første hun ser og holde fast til hun får viljen sin, og at Hartmut syns det er snodig at kona flyttet ut etter at han kjøpte nytt kjøkken – attpåtil med sånne

skuffer med demping som hun ba om. Skuespillerne er også et kapittel for seg. Elmar Wepper har brakt Hartmut til live med en imponerende inderlighet og hjertevarme, men han overgås av seksåringenes svar på Meryl Streep, Mercan Türkoglu. Hun stjeler showet med et subtilt og nyansert portrett av et nesten fryktløst barn på reise i en ny og fremmed verden.

Trekvart måne flommer over av minneverdige øyeblikk: Hayat som allernådigst får gå

gjennom sikkerhetskontrollen med dørhåndtaket hun nektet å slippe i Tyrkia, Hartmut som lattermild lærer henne alle skjellsordene han bruker på idiotene i trafikken, og mitt personlige høydepunkt: Hartmuts svar til kona når hun kommer med det megetsigende «du skjønner vel hva folk vil tro?»: «Det er en drittid vi lever i hvis jeg ikke kan hjelpe et barn uten å se mistenkelig ut!»

Martin Øsmundset Premiere 6. juli

THE AMAZING SPIDERMAN 3D Regi: Marc Webb Med: Andrew Garfield, Emma Stone, Rhys Ifans, Martin Sheen, Irrfan Khan, Denis Leary, Embeth Davidtz, Sally Field Enter Andrew Garfield.

Noen ganger tar det flere filmer for å finne formen. Tobey Maguire gjorde i sin tid en god spidermanfigur, men generisk? Neppe.

Så kom Garfield.

Akkompagnert av James Horners (Braveheart) akkurat passe romantiserende eventyrtoner tar Marc Webb oss med tilbake til opprinnelsesmyten, til Peter Parkers coming of age og gaining of powers. Raimis tre foregående filmer er strøket over, og et nytt sett skuespillere satt til å leve ut en ny tilnærming til konseptet. I hovedsak likt, men bedre.

Foruten strøkent filmfotografi med et like godt øye for Parkers fjes som Spidermans akrobatiske kvaliteter, er det først og fremst Andrew Garfields skuespill som legitimerer ny-filmatiseringen.

Et nyansert og følsomt minespill og et kroppsspråk som gjør Spiderman til en personifisert unntakstilstand mer enn et flatt ikon; halvt gutt, halvt supermann med en supermanns drive til å bruke kreftene godt og en gutts glede over å teste grensene. Kjekk og passe kvikk i replikken, men ikke for kjekk og ikke for selvsikker. Her holder det å nevne Parkers første møte med nye krefter om bord i en metrovogn med voldelige undergrunns-slusker: En (for ham) komplett overraskende, keitete og slående elegant farehåndtering koreografert nettopp slik det skal arte seg når nyslåtte helter ikke vil, eller ikke kan styre

kreftene. Morsomt og tilfredsstillende for ham, morsomt og tilfredsstillende for oss.

Martin Sheen skal også berømmes for en eksemplarisk onkelrolle, mens Rhys Ifans (Spike fra Notting Hill og ingen annen) gjør en god jobb som Dr. Connors, Spidermans mentor og antagonist. Heller ikke han er en alfa-hann, men en plaget biokjemiker revet mellom filantropiske forskningsidealer og dunkle ambisjoner. Dr. Jekyll og Mr. Hyde, Dr Connors og The Lizard. La da heller gå at Firfislen ikke er tidenes mest besnærende monster når doktoren er bra og Spiderman bedre. Kvalitetssikret sommerunderholdning som gir valuta for 3D-formatet og som for en gangs skyld gjør det mulig å glemme brillene.

Ragnhild Brochmann Premiere 11. juli

2

5

5

60

7/2012

LANDETS STØRSTE FILMFESTIVAL I OMFANG

BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

17.- 24. OKTOBER 2012 AbOVO

www.biff.no

FILM

MICHELLE WILLIAMS SETH ROGEN SARAH SILVERMAN MADAGASCAR 3: EUROPE’S MOST WANTED Regi: Eric Darnell Med: Frances McDormans, Ben Stiller, David Swimmer, Jada Pinkett Smith, Chris Rock, Sacha Baron Cohen MDMA for barneøyne.

Løven Alex, sebraen Marty, flodhesten Gloria og sjiraffen Melman er fremdeles på vei hjem til dyrehagen sin i New York by. Vi starter der forrige film sluttet, strandet i Afrika. Denne gangen går turen innom et kasino i Monte Carlo for å gjenoppta kontakten med Kong Julian og apene og den nevenyttige pingvinflokken som er i full gang med å rane kasinoet. Alt går ikke som planlagt og dermed blir gjengen etterlyst og må lure seg inn i varmen hos dyrene i et reisende sirkus på turne igjennom Europa og over Atlanterhavet.

Det er mye som skjer på kort tid. Dyrene kastes som sprettballer mellom farer, bilkrasj og flykrasj med Monte Carlos farligste dyrefanger i helene. Dyrefangeren er forresten slående lik Cruella DeVil fra 101 dalmatinere, men har lært kampsport fra The Matrix og løper igjennom betongvegger like lett som en Juggernaut. Om ikke dette var urettferdig nok mot de fire tommelløse hovedrollene, har hun luktesansen til en blodhund og mangler akkurat et løvehode på jakttroféveggen sin for å ha en komplett samling av verdens dyrebefolkning.

Filmen er bedre enn forgjengerne fordi den helt slipper taket i de realistiske elementene i de to forrige filmene. Tid, tyngdekraft og dyrs naturlige begrensinger eksisterer ikke lenger. Morsomme og smarte re-

plikker blandes sammen med en fortelling om inderlig vennskap og nestekjærlighet. Dessverre er handlingens høye tempo og den visuelle overbelastningen du utsettes for hele veien så blendende at mange poeng forsvinner i sirkusets fyrverkeri.

Med de musikalske sekvensene som lysende eksempel, hvor alt fra «Non, je ne regrett rien» til «Fireworks» av Katy Perry brukes, lykkes filmen i å inkorporere humor for både voksne og barn. Alle som ikke er høygravide eller lider av epilepsi vil nok kose seg med denne adrenalinpumpende filmen.

Helt til de må ut av kinosalen og oppdager den samme stikkende hodepinen som man føler på morgenkvisten på vei hjem fra et rave.

Siren Løkaas Premiere 3. august

GET THE GRINGO Regi: Adrian Grunberg Med: Mel Gibson, Peter Stormare, Bob Gunton, Dean Norris, Scott Cohen, Stephanie Lemelin, Patrick Bauchau Ubetinget virkelighetspastisj.

Stakkars Mel Gibson, han har det ikke lett om dagen. Etter flere offentliggjorte lydopptak av raserianfall der mannen har kommet med rasistiske utsagn, homsetrakassering, jødehat, truende adferd og konemishandling, ble han arrestert for villmannskjøring, tilsynelatende for å bli skutt av en politimann.

Han innrømte så en bipolar diagnose og pillemisbruk, før han satte seg ned og skrev et manus om en rufsete gangster som er god på innsiden. Det er nok ikke lett å leve i rampelyset, og Get

the Gringo er Gibsons bønn om i det minste å bli anerkjent som misforstått.

Amerikanerne har tydeligvis ikke så lett for å tilgi sine kjendiser. Det forrige forsøket på å redde karrieren (en familiefilm om en businessmann som får en psykisk lidelse) falt pladask, og Get the Gringo ble derfor sluppet direkte på DVD. På denne siden av Atlanteren får den likevel lov til å rusle en kinorunde, i håp om europeere klarer å skille mellom privatliv og film, ref.

Roman Polanski. Passende da at filmen starter med Gibson på flukt fra Amerika ikledd en blodig klovnemaske, med en skare politibiler hakk i hel. Han kommer seg over grensa til Mexico, men blir slengt i et fengsel hvor ingen vet hvem han er. En overforklarende grumsestemme

konstaterer at mannen ikke har hatt det lett: «Like my mother always told me: Fuck off, loser».

Timingen skrangler og det som skulle vært catchy blir isteden skvisefraser, mens bildet fryser i påvente av at stemmen skal komme til poenget.

Adrian Grunberg har jobbet seg opp gjennom assistentgradene og får endelig lov til å debutere som fullverdig regissør, dog åpenbart for tidlig.

Utgangspunktet er ikke dumt; det er fin musikk og kameramannen fortjener en medalje eller to, men gitarvolden mot de karikerte fengselsgribbene kommer ikke på langt nær opp til standarden Robert Rodriguez en gang satt for denne typen klisjélek i Desperado.

Torgeir Blok Premiere 3. august

4

REGI: SARAH POLLEY (AWAY FROM HER)

PREMIERE 10. AUGUST

Sjekk om vi har tilbudspakke på ditt pensum! q %F SFUUF CÑLFOF q %F SFUUF QSJTFOF q "MU J ÃO QBLLF

Gjelder ikke alle pensumlister.

Tilbudet lar seg ikke kombinere med andre tilbud.

Bokpakker kun tilgjengelig i butikk.

62

7/2012

Tilbudsperiode f.o.m. 1/7 t.o.m. 30/9-12.

Bokpakker

2

FILM TLF.: 23 31 61 00 T STATRAVEL.NO

WO R K I N I AUST G HOLIDAY ST R ALIA & ARTPA K FR A K R N E W ZE A L A N K E . 1.550 D ,

INK A TR AIL TIL MACHU FR A KR. 3.150,-

PICCHU

ONDSKAPENS PROBLEM THE DARK KNIGHT RISES Regi: Christopher Nolan Med: Christian Bale, Morgan Freeman, Gary Oldman, Michael Caine, Tom Hardy, Anne Hathaway, Liam Neeson, Joseph Gordon-Levitt, Marion Cotillard Etter suksessen med de to foregående filmene – ikke så mye actionfilmer som meditasjoner over ondskapens vilkår og forutsetninger – vil de aller fleste se The Dark Knight Rises samme hva hele verdens kritikerkorps måtte mene om den.

La meg likevel forsøke å senke forventningene noen hakk. Filmen er en velfortjent femmer og fansen vil neppe bli skuffet, men det må sies: den klarer ikke helt å nå opp til forløperne sine.

For det første er det litt for lite … vel, Batman. Det tar svært lang tid i den tre timer lange filmen før Christian Bale kler på seg flagredrakta igjen. Likevel er det så mye som skjer og så mange historier som skal spilles ut, at timene flyr forbi. For å få tid til å fortelle alt holder filmen et særdeles høyt tempo, men til slutt føles det likevel som en del ikke har fått plass.

5

PÅ VEIEN TIL BUENOS AIRES Regi: Pablo Giorgelli Med: Germán de Silva, Hebe Duarte, Nayra Calle Mamani Lavmælt roadtrip.

Rubén har kjørt trailer i 30 år. Han er en fåmælt mann, og trives tilsynelatende godt med å være alene på veien. En dag ber arbeidsgiveren ham om å ta med en passasjer på turen fra Paraguay til Buenos Aires. Hun heter Jacinta og skal til Argentina for å arbeide. Men det Rubén ikke har blitt fortalt er at Jacinta også har en liten datter på fem måneder. Rubén er tydelig misfornøyd med den ubudne, lille gjesten, men kan fint lite annet gjøre enn å slippe de to ombord.

5

Heath Ledgers udødelige prestasjon i The Dark Knight er vanskelig å toppe. Tom Hardy har vist fremragende skuespillerevner flere ganger før (Bronson, Warrior), men mister mesteparten av utrykket under masken han må bære som superskurken Bane. Motivene hans (noen stikkord: han foreskriver kaos, revolusjon og en noe pussig variant av «folkestyre») er også noe unødig tåkete.

Når det er sagt, det tekniske er helt upåklagelig. Christopher Nolan er beryktet for å ville bruke minst mulig dataanimasjon, noe som merkes på storslåtte actionsekvenser og en storslagen følelse av at Gotham City er en ekte by. At han også er en outspoken motstander av 3D, betyr en sjeldent deilig blockbuster som utnytter to dimensjoner til sitt fulle og som aldri støtter seg på effektfulle gimmicks (filmen er da også – priset være herren! – skutt på vanlig, gammeldags film).

Epilogens hinting om en vei videre varsler imidlertid ille. Jeg håper de holder seg til avtalen om at dette er den siste filmen i serien og lar læderlapplynvingen forlate lerretet med plastikkørene høyt hevet. En verdig avslutning på en beundringsverdig superhelttrilogi.

Torgeir Blok Premiere 25. juli

Sammen kjører de tre til Buenos Aires. I starten veksler de knapt et eneste ord, men sakte men sikkert åpner lille Anahí Rubéns folkesky hjerte, og gradvis begynner de der inne i bilen å bry seg om hverandre.

De kjører fort langs landeveiene, men alt annet i filmen går veldig, veldig sakte. Regissør Pablo Giorgelli har det ikke travelt. Han lar scenene være omstendelige, klippingen sparsom, utviklingen langsom. Han omfavner stillheten; det er ingen musikk, og lange perioder av filmen går forbi uten at et eneste ord utveksles.

Til tross for den sparsomme replikkvekslingen, lider aldri filmen under åndebesvær. Germán

de Silva og Hebe Duarte, som henholdsvis Rubén og Jacinta, skal ha mye av æren for dette. I en så stillferdig film, er vi avhengig av gode ansikt å lese i, og begge de to leverer svært solide og troverdige roller. Og bevare meg vel, nydelige Nayra Mamani leverer også helt fantastisk, om man kan si det om noen som ikke engang har fylt ett år.

På veien til Buenos Aires har vunnet en rekke priser, blant annet Camera D’Or i Cannes – prisen for beste debutfilm. På veien til Buenos Aires er imidlertid ikke bare en solid debut, det er en mesterlig film uavhengig av regissørens cv.

Kamilla Rønnestad Premiere 6. juli

JOBB FRIVILLI G I AFRIK A FR A MED LØVER KR. 8.950,-

L E T TER UNDT BIL 0,R N E D R JO 0.95 FR A K R. 1

OSLO - MALDIVENE - SR I LANK A - KUAL A LUMP // SINGAPORE - BALIUR OSLO FR A KR. 11.450,-

VINN DRØMMEJOBBEN

LIVE LIKE AN AUSSIE REIS JORDEN RUNDT FACE TO FACE WITH H

THE WORLD 7/2012

63

BLU-RAY 0G DVD NYHETER

FILM

HØSTNYHETER PÅ DVD & BLU-RAY! MY WEEK WITH MARILYN I SALG 1. AUGUST Dette er den ukjente uken i livet til Marilyn Monroe med Michelle Williams i sitt livs rolle som ikonet og sexsymbolet Marilyn. Filmen ble nominert til 2 Oscar og i øvrige roller ser vi Kenneth Branagh, Emma Watson og Judi Dench.

NRK P3

Fædrelandsvennen

Østlandets Blad

INTO THE WHITE I SALG 29. AUGUST Petter Næss er tilbake med storslått film fra andre verdenskrig. INTO THE WHITE er inspirert av en sann historie: Høyt over den norske fjellheimen skyter et engelsk og tysk fly hverandre ned etter en voldsom kamp 27. april i 1940.

Tre tyske og to engelske piloter overlever nødlandingen og søker tilfeldigvis ly i samme fangsthytte.

Bergens Tidende

Nettavisen

Stavanger Aftenblad

WOODY ALLEN: A DOCUMENTARY Regi: Robert B. Weide Med: Woody Allen, Letty Aronson, Antonio Banderas, Marshall Brickman, Josh Brolin, Dick Cavett, Penélope Cruz, John Cusack, Larry David Gåsegang nedover memory lane.

Woody Allen: A Documentary minner meg om å se Fakta på lørdag som litt for liten. Den samme vissheten om at personen, dyret eller fenomenet på skjermen er studien verdt, kombinert med lysten til å sove.

Omgitt av samme fargeholdning og samme NY-scenario som i Woodys eldre filmer – brunt, beige, rust, hvitt og grått,

3

Brooklyn og Manhattan – vandrer vi stille og forsiktig nedover memory lane sammen med Woody Allen og hans venner. Klokken skrus tilbake til begynnelsen av karrieren – han begynte som avisvitsemaker, visste du det? – går videre via karrieren som standupkomiker til en kort studie av hver eneste viktige film og hver eneste vesentlige skuespiller som har krysset hans vei. Det vil si svært mange filmer og svært mange skuespillere over svært mange år – og en svært lang dokumentar til å gjøre regning for dem alle.

Det behøver ikke å være noe galt i et kronologisk tidsportrett med gjensynsglede som imperativ: Jøss! Manhattan kom først i 1979, ja! Diane Keaton var før

Mia Farrow, og Match Point – den hadde jeg nesten glemt! Haha, den likte jeg!

Men idet filmen forteller mer enn belyser, roser mer enn undrer og lunter avgårde istedenfor å rykke opp tilskueren med uventede taktskifter, uttalelser og innspill – filmkritikerkommentarer til tross – sitter jeg igjen med overbevisningen om at en håndfull spillefilmer fremdeles forklarer både komikertalentet, skuespillerfavoritten og personen Woody Allen like godt. Kanskje bedre.

Med andre ord. Spennende fyr, unødvendig kjedelig form.

NRK på slutten av 80-tallet mer enn BBC prime time.

Ragnhild Brochmann Premiere 8. juni

ALBERT NOBBS Regi: Rodrigo García Med: Glenn Close, Pauline Collins, Mia Wasikowska, Aaron Johnson, Janet McTeer Livet er noe dritt, og så dør du.

Albert Nobbs er en 50 år gammel kvinne som kler seg i herreklær og har jobbet som servitør helt siden hun som foreldreløs fjortenåring ble gjengvoldtatt og rømte inn i et nytt liv som mann. Heterofil, men forvirret drømmer hun om å få seg en forståelsesfull kone som hun aldri må kysse eller beføle, men som kan være hennes livsledsager. Hun har spart mesteparten av lønnen sin helt fra hennes første jobb

som servitør. Nå som femtiåring har hun endelig nok penger til å etablere seg med egen forretning og leilighet. Hun tør dessverre ikke å gjøre det alene, noe som skaper et hav av problemer for rare frøken Albert.

Intrigene starter for Albert Nobbs når det blir bestemt at en maler ved navn Hubert Page må sove i samme seng som henne.

Page gjennomskuer Nobbs med det samme fordi han også, utrolig nok, er en kvinne i herreklær.

De deler historiene sine og Nobbs får møte Page sin kone. Uten å forstå at Page og konen faktisk er lesbiske, inspireres Nobbs til å dra på kjærlighetsjakt i sin egen krets. Hvilket er dømt til å

mislykkes fordi alle hennes kolleger mener at hun er den mest eksentriske mannen de noen gang har møtt.

Både Albert Nobbs og Hubert Page spilles plettfritt og uten spor av det feminine. Ellers er imidlertid gjennomføringen mer sjaber. Som kostymedrama er det enkelt og greit ikke godt nok gjennomført. Historien spriker til alle kanter og lener seg på mer eller mindre tilfeldige hendelser som ikke underbygger fortellingens ledemotiv. Da sitter du igjen med en selvtilfreds fortelling som skriker etter priser for kostyme og hovedrolle. Og bare det.

Siren Løkaas Premiere 24. august

MAGIC MIKE Regi: Steven Soderbergh Med: Channing Tatum, Alex Pettyfer, Matt Bomer, Matthew McConaughey, Joe Manganiello I blanke messingen.

Channing Tatum er en dansende farsott på alle verdens kinolerreter og har ingenting imot kjekkas-stempelet når han tar det til nye høyder i en film som handler om stripping, med en underliggende tematikk som omhandler stripping, og som fungerer som en metafor for stripping. Når han allikevel har med seg Steven Soderbergh (Ocean’s Eleven) på laget er det verdt å ta seg en tur i kinosalen bare for å se om det faktisk går an

å ta noe så banalt og gjøre det til noe som tåler dagens lys.

Mike (Tatum) tar nittenårige Adam under sine shavede vinger og lærer ham dans, dametekke og den skikk og bruk som også en stripper må føye seg etter.

Men husk, det er lett for en ung, uerfaren stripper å havne på kjøret når han får penger, damer og piller rett i fanget. I tillegg er det litt kjærlighet, litt business, og selvfølgelig et par problemer som må løses. Verden er ikke bare en dans i lærbukser, selv om kåte damer stapper mer penger enn det du trenger i trusa di.

I hendene på Soderbergh utvikler det som fort kunne blitt en cheesy strippefilm seg til en underholdende og medrivende

dramakomedie. Det filmatiske er ikke så mye å snakke om, men det finnes en underholdningsverdi her som stiger i takt ettersom publikum får tilfredsstilt sine banale behov. Menn som kler av seg, akkompagnert av velkoreografert dans og skikkelig YIHA-stemning.

Ride a cowboy! Leave your hat on!

Det er imidlertid ikke bare moderne husmødre som bør juble.

Her er det god musikal-stemning og filmen står stødig i Soderborghs cowboyboots. En hyggelig opplevelse, der dyp utringning slår bunnløs meningsdybde hver gang.

Maiken Bolset Premiere 20. juli

3 A GOOD OLD FASHIONED ORGY I SALG 29. AUGUST Fra folka bak kultklassikeren HAROLD & KUMAR GO TO THE WHITE CASTLE kommer en absurd og brilliant komedie om gamle venner i nye posisjoner. Med Jason Sudeikis (HORRIBLE BOSSES), Leslie Bibb (IRON MAN 1, 2) og selveste Don Jonson.

MR. NOBODY I SALG 12. SEPTEMBER Sci-fi med Jared Leto. Året er 2092. Mars er det mest populære reisemålet og vitenskapen har gjort naturlig død foreldet. På et sykehus ligger den 120 år gamle Nemo døende. Han er den siste dødelige på jorden og følges av medier og befolkningen i hele verden.

Bergens Tidende

Nettavisen

Stavanger Aftenblad

5

BEYOND HIGH DEFINITION

64

7/2012

FILM: HÅVARD NYHUS

FILMTRENDER

Tøffe kvinner og skriket du ikke visste du var lei av.

En foreløpig oppsummering av filmåret.

TEKST MARTIN ØSMUNDSET 2012. Året da Marvel samlet Samuel Jackson og alle superheltene de kom på i farta til kamp mot enorme fisker. Året da Ridley Scott introduserte så mye i Prometheus at han vil trenge minst to oppfølgere for å samle trådene igjen. Året da Will Smith reiste tilbake i tid for å møte Josh Brolin og han fra Flight of The Conchords. Året da sommeren var over, og vi fortsatt hadde Hobbiten, Kon-Tiki og Skyfall å se frem til. Om jeg skulle si bare én ting om filmåret 2012, måtte det være at det er sabla storslagent.

Heldigvis skal jeg ikke si bare én ting. Jeg skal si seks.

Kvinner kicker ass igjen!

Etter en fryktelig langvarig bølge av testosteron i actionsjangeren, kan det se ut til at en etterlengtet dose østrogen er på vei inn. Årets høydepunkt under denne fanen er Gina Caranos barbariske fist fight med Michael Fassbender i Haywire, og det er flere honorable mentions: Jennifer Lawrence i The Hunger Games, Scarlett Johansson i The Avengers, Noomi Rapace i Prometheus og ikke minst Kristen Stewart, som åpenbart gikk litt lei av pjuskeluskerollen sin i Twilight (:The Neverending Story) og plukket frem sverd og skjold til Snow White and the Huntsman. I vente har vi også Anne Hathaways tolkning av Selina Kyle (Catwoman) i The Dark Knight Rises, Milla Jovovich i Resident Evil-film nummer … trettiseks eller der omkring, og Kate Beckinsale og Jessica Biel i remaken av Total Recall. Det er lite som er mer tilfredsstillende enn å se ei sint kjerring banke livskiten ut av en mann som fortjener det, og sånn sett er 2012 et glitrende filmår.

1 1

… men de snakker ikke sammen The Bechdel Test kom på banen gjennom tegneserien Dykes to watch out for i 1985. Selv om testen legger lista så lavt som overhodet mulig for å måle kvinners meningsfulle tilstedeværelse i film, er det bare om lag halvparten av Hollywoods utgivelser som består denne testen. Testen har tre kriterier: 1. Filmen må ha minst to navngitte kvinnelige karakterer 2. … som snakker sammen 3. … om noe annet enn en mann Det er rapportert om flere tilfeller ved amerikanske filmskoler der studenter oppfordres til å ikke bestå denne testen. Et av de vanligste argumentene for en slik praksis, er at mannehjernen kobler ut med en gang kvinner snakker sammen på en skjerm, fordi vi automatisk antar at de snakker om … vel, hva nå enn det er kvinner snakker om. Det er imponerende hvordan man på samme tid kan undervurdere både kvinner og menn så grovt. Dersom hjerner kobler ut når kvinner snakker sammen på et lerret, har det sannsynligvis mer med å gjøre at kvinnelige karakterer altfor ofte skrives forferdelig flate, så her er en to do-list til de det måtte angå i Hollywood: 1. Ta en kikk på greske Dogtooth fra 2009, 2. Legg merke til hvordan filmen er så fengslende at man blir sittende med haka på gulvet mens øyeeplene tørker i halvannen time, på tross av at fire av seks karakterer er kvinner, som attpåtil snakker sammen ved flere anledninger, og 3. Grow the fuck up.

2 1

Sjangerblandinger og forskrudde eventyr I år har Abraham Lincoln avslørt sitt hemmelige liv som historiens største vampyrjeger og vi har sett Kristen Stewarts ene ansiktsuttrykk portrettere Snøhvit

3 1

som ridder. Neste år vil Bryan Singer gi Jack og bønnestengelen et ansiktsløft med det storslagne verket som skal bære tittelen – hold deg fast – Jack the Giant Killer, og vår egen Tommy Wirkola slipper Hansel and Gretel: Witch Hunters.

Når denne komiske «alt er lov»-mentaliteten slo ned er sannelig ikke godt å si, men skal jeg gjette (og det skal jeg jo), så innbiler jeg meg at Tarantino slo et grundig slag for den da han omskrev historien om andre verdenskrig på det groveste med Inglorious Basterds.

Superhelt-Bonanza 2000-tallet er superheltfilmens gullalder. Publikum elsker dem, og dermed elsker studioene dem mer – og lager flere. Siden vi ringet inn det herrens år 2000, har vi blitt kjent med utallige maskerte hevnere, kvalitetsmessig alt fra Ryan Reynolds’ Green Lantern til Christian Bales Batman.

2012 kan bli en foreløpig høydare for superheltsjangeren, dersom The Amazing Spider-Man lever opp til lovnadene om at Tobey Maguire ikke er med og The Dark Knight Rises oppfyller de skyhøye forventningene (i skrivende stund kan vi bare være sikre på det første). Superheltkoldtbordet The Avengers gjorde definitivt sitt tidligere i år, da filmen spilte inn rekordhøye 200 millioner dollar i premierehelga alene, og nærmere halvannen milliard verden over til nå.

Det er for øvrig lov å se frem til neste år også, når Zack Snyder (300, Watchmen) kommer med sin Supermann-tolkning Man of Steel, etter manus av Jonathan Nolan og David Goyer, som gjorde en, tja, helt ok jobb med å gjenopplive Batman-universet sammen med Christopher Nolan. 2013 bringer også en ny Thor, en ny Kick-Ass, en ny Iron Man og en ny Wolverine.

Det er en fin tid å leve i, dette.

4 1

Wilhelm Scream – det holder nå Wilhelm Scream er et innspilt skrik som gjorde sin første opptreden i filmen Distant Drums i 1951. Skriket utviklet seg senere til å bli en utbredt «hilsen» mellom lyddesignere. Quentin Tarantino, George Lucas og Peter Jackson har brukt skriket

5 1

i nesten alle sine produksjoner. I senere år har det vært mulig å høre skriket i Up, Toy Story 3, Machete, 21st Jump Street, Captain America: The First Avenger og, vel … nesten alle andre filmer.

Det var moro med Wilhelm Scream da det var sjeldent og en superintern vits blant tilsatte i en supersmal yrkesgruppe, men når man nå har kommet til det punktet at enhver filmskaper kaster inn skriket i enhver produksjon i håp om å sanke litt nerdecred, har det gått noen sjumilssteg for langt. Fordi jeg en gang i tida gjorde den fatale feilen å sitte gjennom en montasje av Wilhelm Screams på YouTube, gjenkjenner jeg det nå hver gang jeg hører det.

Og hver gang dras jeg ut av historien. Kjære lyddesignere, jeg har ikke bedt dere om mye i dette livet, men vær greie og dropp Wilhelm.

La ham hvile. Det er nok nå.

Crowd funding – din stemme teller Siden fans på eget initiativ samlet 60 000 dollar for å sende progrockerne Marillion på USA-turné i 1997, har det vokst frem et mylder av sider på den vide vebben, deriblant egne filmsider, der fans kan bidra med små og store kroner for å bidra til at et uavhengig prosjekt de har sansen for, blir gjennomført. Slik får kreatørene penger og gratis markedsføring, mens fansen får et spesielt eierskap til prosjektet før det er spilt inn så mye som et sekund av filmen. Det mest kjente nettstedet i dag er Kickstarter.com, hvor den finske suksessen Iron Sky hentet mange av sine dollars. Etter en kjapp kikk gjennom Kickstarter-prosjekter er det mye det kunne være fristende å bidra med noen kroner til: Dokumentaren som utforsker innvirkningen til Tommy & Tigern, kanskje? Grindhouse-filmen med den forlokkende tittelen Kicking Zombie Ass for Jesus? Eller den romantiske komedien som toner ned den perfekte flørten og integrerer alle de miserabelt klønete øyeblikkene en gjerne kommer over på veien mot fast følge?

For meg ble valget enkelt. For få sekunder siden ble MasterCardet mitt stolt sponsor av Kicking Zombie Ass for Jesus. Jeg øyner håp for at også 2013 kan bli et ålreit år.

6 1

7/2012

65

FILM

Om den går sakte eller fort, så har uansett Giorgellis debutfilm På veien til Buenos Aires sprøytet liv inn i en forslitt sjanger.

TEKST KAMILLA RØNNESTAD To voksne mennesker som nesten ikke prater med hverandre, pluss en baby, i en bil på en landevei. Sånn umiddelbart lyder det ikke som en pitch som investorer eller andre som holder pengene sine kjært, er villige til å hive penger etter.

Men denne gangen skjedde det, og smått om senn vant Pablo Giorgellis debutfilm På veien til Buenos Aires publikumshjerter og heder verden rundt. I fjor vant filmen den gjeve debutantprisen i Cannes. I sommer ble den entusiastisk fremsnakket i norske kinolobbyer.

Hvordan kan en så stillferdig film berøre så sterkt? Hva er det med den sparsomme replikkvekslingen som finner slik gjenklang verden over? Herregud, vi kan jo begynne med å ringe regissøren.

Hei, Pablo! Kan du fortelle litt om bakgrunnen for filmen din?

– Filmen springer ut av en personlig krise; et kort periode av livet mitt som var preget av ensomhet og depresjon. Faren min hadde blitt alvorlig syk, et mangeårig forhold tok slutt, og det var vanskelige tider på arbeidsmarkedet, på grunn av den dype og alvorlige økonomiske krisen i Argentina i 2001. Alt dette skjedde på en gang. Noen år senere begynte jeg å skrive de første ideene til På veien til Buenos Aires. I starten skrev jeg om ensomhet, og om mine følelser rundt det å være far. Ideen om at dette skulle bli en roadmovie kom først senere. Jeg satt på en kaffebar, og på et busstopp på den andre siden av gaten

sto en dame. Hun var alene, og bar på en masse poser. Jeg husker at dette bildet rørte ved meg, uten at jeg vet hvorfor. Hun ventet og ventet, men ingen kom. Jeg husker at jeg tenkte: kanskje hun venter på en lastebilsjåfør som skal komme og hente henne? Ut av det begynte filmen sakte men sikkert å vokse frem.

Hvordan var innspillingsprosessen? Krevende å skyte en film nesten utelukkende på veien?

– Å lage filmen var en lang prosess, en modningsprosess. Det tok meg fem år, fra sent i 2005 da jeg begynte å skrive de første ideene, frem til filmen sto ferdig et par måneder før Cannes i 2011. I starten, under arbeidet med manuset, var jeg ikke helt sikker på hvordan jeg ville skyte filmen.

Det viktigste var den innvendige konflikten i mannen, tankene han hadde rundt farsrollen. Herfra kom ideen om å skyte nesten hele filmen inne i bilen, veldig nære karakterene, for å prøve å se reisen gjennom deres øyne.

Det var flere kolleger som lurte: Hva, skal du ikke filme landskap? Ingen utendørsshots?

Men jeg likte ikke ideen om den klassiske regissør-synsvinkelen, hvor regissøren vet alt om karakterene sine, og vi ser ting utenfra, med tradisjonelle landskapsbilder. I filmen min ser vi landskapene slik de gjør det: gjennom vinduet. Filmen ser veldig enkel ut, men denne enkelheten er ikke enkel å oppnå. Logistikken var en utfordring; det å skyte i bevegelse, nesten hele tiden, er veldig komplisert i seg selv. Attpåtil er man også

Jeg er ikke enig i betegnelsen «slow cinema».

Tid og hastighet er relativt og ikke noe vi trenger å diskutere når det gjelder film.

66

7/2012

avhengig av brukbare værforhold, man må tenke på kjøreruten, og vi var 40 mennesker, fire lastebiler, åtte biler … Dessuten skulle vi skyte med en fem måneder gammel baby, og det krever jo sitt.

Hvordan klarte dere å gjøre karakterene så troverdige nesten uten hjelp av ord?

– God casting var essensielt. Filmen står og faller på skuespillerne. Den første ideen min var å caste virkelige trucksjåfører, og det jobbet vi med i nesten ett år. Men det å jobbe med amatører viste seg å være en hindring i enkelte scener. Jeg ville ikke improvisere, nemlig. Manuset var viktig for meg. Den ferdige filmen ligger veldig tett opp til manuskriptet. Så jeg kjørte auditions med skuespillere i stedet, og fant German de Silva. Takk Gud! Vi forstod hverandre veldig godt, og han var lett å samarbeide med. Han forsto essensen i Rubén og tonen jeg ville ha i filmen; tanken om ikke å overdrive eller bemerke noen ting.

Det med Jacinta er en litt gøyere historie, fordi Hebe Duarte (skuespillerinnen) faktisk var castingansvarlig i Paraguay i over et år. Vi arbeidet med casting sammen i månedsvis, frem til jeg en dag innså at nettopp hun var ideell for rollen. Og under prøvespillingen hennes tenkte jeg umiddelbart at – ja, hun er perfekt. Til tross for at hun ikke har noen formell skuespillerutdanning, er hun en fantastisk skuespillerinne; hun har instinktet.

Og første gang hun møtte Nayra, den lille babyen, merket man at det var noe i luften, de virket som mor og datter. Selv i dag, når jeg ser filmen, synes jeg det er utrolig at de ikke er det.

Den lille babyen var forresten helt fantastisk! Jeg leste noen som skrev at hun fortjener en baby-Oscar, og jeg er tilbøyelig til å være enig. Hvordan fant du henne?

– Nayra var et mirakel, en liten engel! Hun var en veldig spesiell baby, med en lysende tilstedeværelse. Jeg tror hun forsto hva som skjedde. Det eneste jeg trengte var å være

tålmodig og fange henne på film. Vi hadde rundt 250 babyer på casting. Til å begynne med var vi på utkikk etter tvillinger eller trillinger, så vi hadde flere babyer å spille på.

Men da Nayra kom endret det seg, fordi jeg med en gang merket at hun var annerledes – perfekt til å være Anahi. Da jeg holdt henne i armene mine, så hun meg rett inn i øynene og holdt blikket mitt, helt til jeg nesten følte meg utilpass. Og da vi senere samlet alle de tre skuespillerne var det helt magisk. De så ut som en familie! Vi planla shooten rundt babyen. Hun var sjefen. Hun var jo med i størsteparten av scenene, og jeg stolte på at hun ville gjøre det hun skulle på ett eller annet tidspunkt i løpet av filmingen, fordi det er vanlige ting en baby gjør: spise, sove, gråte.

Men hun gjorde også en masse «feil» på de riktige tidspunktene, som smilet og nyset.

Filmen din har blitt kalt en del av «slow cinema»-bevegelsen som gjerne kjennetegnes gjerne av spartansk minimalisme, langsom utvikling, lange tagninger, og fokus på detaljer og følelser fremfor narrativ. Hva tenker du om det?

– For meg er det merkelig å tenke på filmer i kategorier som «treige» eller «kjappe».

Selvfølgelig forstår jeg ideen om «slow cinema», men jeg er ikke helt enig i betegnelsen.

Hastighet er ikke noe vi trenger å diskutere når det gjelder film. Tid og hastighet er jo relativt. Jeg foretrekker heller å snakke om filmer jeg liker og filmer jeg ikke liker.

Uavhengig av betegnelsen, hva er det som appellerer til deg ved disse lange, dvelende tagningene som vi ser i filmen din?

– Jeg føler at tonen i filmen trengte å være slik: nøytral, intim. Slik jeg ser det, var det den beste måten å fortelle akkurat denne historien på. Filmen formidler en manns vanskeligheter med å kommunisere med andre, og av den grunn er det fundamentalt med stillhet. Man kan ikke forhaste seg. I dette tilfellet er altså ikke stillheten kun et estetisk valg, men også et dramatisk og narrativt element. Stillheten skyver historien videre.

På veien til Buenos Aires (Las acacias) vant Caméra d’Or ved fjorårets Cannes-festival.

Filmen ble distribuert av Arthaus i Norge.

facebook.com/FoxNorge PROPERTY OF FOX. PROMOTIONAL USE ONLY. SAFE, DUPLICATION OR OTHER TRANSFER OF THIS MATERIAL IS STRICTLY PROHIBITED.

JENS LEKMAN

SPILL

Support: JOEL GIBB (The Hidden Cameras)

ROCKEFELLER TORS. / 13. / 9.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

18 ÅR LEG.

YEASAYER Support: TRUST

Sleeping Dogs

ROCKEFELLER

TORS. 20. SEPT. BILL. KR. 270,-. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER MAN. 24.9.

BILL. KR. 225,-.

18 ÅR LEG.

SUPRE HELTAR, SPANING, SOPP OG SEX TEKST RASMUS HUNGNES

OKTOBER SE WWW.ROCKEFELLER.NO FOR FULLT PROGRAM.

Venner i ryggen: ANTON RUUD I TERAPI BLODIG ALVOR ROCKEFELLER, LØR. 6. OKT. Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

LARS VAULAR A-LAGET JONAS V ROCKEFELLER, FRE. 5. OKT. Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

“Sexual Harassment” ute nå! DAGBLADET, LYDVERKET, DAGSAVISEN

SENTRUM SCENE FREDAG 26. OKTOBER Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

68

7/2012

Hjelp, dei supre heltane tek over både kinoane og heimeunderhaldinga.

The Amazing Spider-Man plukkar opp tråden der filmen med same namn slapp tråden og spinn vidare på den sjølvsame tråden.

Ein kan ikkje lære naken vevkjerring å spinne, og dette er eit spel der mutanten Peter Parker strever for å løyse alvorlege problem han sjølv har stelt i stand. Nett (ordspel eigentleg ikkje intendert, men la gå) som i filmen, med andre ord. Sjølv om alle elementa i historia ikkje er heilt på nett (ordspel intendert) likte eg sjølv betre å sjå på at andre spelte spelet enn å spele det sjølv, så eg sette min broder til å spele spelet, slik at eg sjølv kunne ligge og slumre sløvt på sofaen i sumarnatta utan å ta meg bryet med å trykke på ein einaste knapp. Han syns det var heilt ok, og omtalte det som eit spel der ein held inne ein knapp og så kjem ein stader. Vi vart einige om at det hadde vore vent og vakkert å sjå eit Spider-Man-spel med eit meir avansert vevakrobatikk-system innlemma i ein avansert fysikkmotor. Sjølv syns eg også at det skulle tatt seg ut med ein enda mørkare variant av soga om guten som vert halvt kongro, med blod og gørr og vald som gjer vondt når ein ser det. Men alt dette er berre ønsketenking, og ville ha gjort denne kampen mot viruset som trugar med å mutere ei heil befolkning til ei langt mindre familievenleg affære.

DENNE KAMPEN MOT viruset som trugar med å mutere ei heil befolkning er ei langt mindre familievenleg affære: I Prototype 2, som er blodferskt på Windows PC og ikkje fullt så blodfriskt på PS3 og Xbox360, har ein, som den mutanten ein eingong er, eigenskapar som gjer at ein kan kome seg gjennom storbyen effektivt, i dette tilfellet ikkje ved å ejakulere vev, men ved å hoppe høgt, glidefly og springe oppetter veggar. Klør har ein òg, og kannibalistisk kosthald: Ved å ete kven som helst andre i spelet, adapterer ein DNAet og dermed utsjånaden deira.

Dette inkluderer heldigvis klesdrakt. Uff, så valdeleg, tenkjer du kanskje, og det gjer du

du rett i, for dette er eit blodbad. Blodharry er det òg, men likevel ein festleg open worldsak. Tenk Grand Theft Auto der ein i stadet for å stele bilar på ordinært vis, plukkar dei opp og kastar dei bortetter vegen.

I midten av august kjem ein annan open world-valdsorgie ut, nemleg Sleeping Dogs.

Dette er ein politispanar-simulator sett til Hong Kong, der ein kan gjere moralsk problematiske handlingar som å spele hasard ved hanekamp. Dessutan kan spelaren springe rundt som ein annan parkour-helt og ta livet av virtuelle menneske på bestialske måtar.

Spelet har ein avansert køyremekanikk, og ein kan dessutan gå på stemnemøte! Er det noko dette spelet ikkje har?

EIT STERKT RØRLEGGJAR-element, det er det som manglar. Og truleg er det òg manko på eit solid 2D-platformer-segment. Då er det godt å vite at kort tid etter at den nye Nintendo 3DS XL, med 90% større skjerm kjem ut på marknaden, vert spelsortimentet midt i august supplert med nok eit spel med dei pengegriske italienske rørleggjarane som vert høge av å ete sopp, nemleg New Super Mario Bros. 2, eller Nyu Supa Mario Barazazu Tsu, som det heiter på originalspråket.

Tidlegare innslag i serien har vore ei framifrå modernisering av dei klassiske Mario-spela, og i vår finanskrise-tid har serien fått ein ny, alvorleg undertone, som utviklarane har tatt på alvor denne gongen: Målet i spelet er å samle saman ein million myntar.

Og sist, men ikkje minst: Polymorphous Perversity! Denne RPGen for Windows PC kan ein laste ned gratis, og så enkelt har det sjeldan vore å få hatt seg digitalt. Protagonisten vandrar gjennom ei gjennompervertert alternativ verd, og plukkar opp meir og meir avanserte teknikkar for seksuelt samkvem på vegen, som han kan nytte i samleiesituasjonane han må ta del i for å halde den dødelege, overhengande kåtskapen i sjakk. Laust basert på Sigmund Freud sin teori om libidinal drivkraft og seksuell tilfredsstilling i tidleg barndom, kan dette vere ei svært lærerik og tankevekkjande soge som du kan tyggje på til neste gong vi møtast igjen.

TV

OLYMPISKE REKER TEKST AKSEL KIELLAND SELV OM DET jevnt over kommer til å være drepende kjedelig å se på, vil olympiaden i London formodentlig bli stående som sommerens mest interessante tv-fenomen. Ettersom lekene ikke ble åpnet før denne teksten skrives, er det vanskelig å si noe innsiktsfullt om både det faktiske arrangementet og fjernsynsdekningen av det. Det mest interessante med de tredevte olympiske sommerlekene har imidlertid lite å gjøre med verdensrekorder, dopingskandaler eller nasjonal medaljekamp, men desto mer om hva man i 2012 må gjøre for å skape en følelse av at et OL er en mediebegivenhet man ikke kan gå glipp av.

London-OL har en kostnadsramme på rundt 90 milliarder kroner, men uansett hvor mye penger som er brukt på arenaer, deltakerfasiliteter og annen infrastruktur, er det beslutningen om å utplassere luftvernsmissiler på takene av private boligblokker som sier mest om hva slags olympiade det er britene ser for seg. Det spiller ingen rolle om en fornuftig embedsmann skulle finne på å avblåse hele prosjektet i siste liten, organisatorene har med all tydelighet signalisert at idrett i verdensklasse ikke lenger er nok til å fenge et globalt publikum i 2012. Og som Tsjekhov som kjent påpekte, er man i løpet av forestillingen simpelthen nødt til å bruke luftvernsmissilene man monterte i første akt – alt annet vil være et gedigent svik mot publikum.

DETTE MED AT en arena dikterer rammene for innholdet den fylles med er intet nytt fenomen.

Her hjemme har den blotte tilstedeværelsen av Telenor Arena på Fornebu lært oss at store, avsidesliggende fasiliteter tiltrekker seg en egen type underholdning. Det var neppe mange der ute som hver gang de så et stjerneskudd lukket øynene og sendte sin valgfrie guddom en stille bønn om at Jerry Seinfeld snart måtte komme til Oslo for å gjøre stadionstandup foran sekstentusen mennesker. Men arenaen var der og noe må den tross alt fylles med.

Fjernsynet er en arena med lignende krav: Hver gang vi møtes-gjengen ble ikke satt sammen fordi produksjonsselskapet Mastiff var overbevist om at et sekssifret antall nordmenn lå våkne om nettene fordi de ikke fikk tanken om et program hvor Halvdan Sivertsen og Paperboys-Vinni stirret hverandre dypt inn i øynene mens de duetterte seg gjennom sine respektive diskografier ut av hodet – det kom i stand fordi TV 2 insisterer på å sende TV hele

jævla tida og trenger noe å fylle sendeflatene med.

VÆRE DET SEG sendeskjemaer eller gamle hangarer – arenaen er der og den må fylles. I så måte er det høyst besynderlig å se hva slags arena britene har satt i stand for å huse de olympiske lekene. Etter hvert som OL blir en stadig mer grotesk studie i globalisert økonomi og selvmotsigende budskap1, synes arrangørene stadig mer rådville i sin iver etter å holde liv i ideen om at de olympiske leker handler om noe mer enn å skjenke et visst historisk sus til politikere og velholdne idrettsbyråkraters tøylesløse omgang med milliardbeløp i de innbilt fremtidige turistinntekters tjeneste. Selve idrettsprestasjonene drukner i stadionarkitektur og den internasjonale kapitalens uhåndgripelige, fordreide speilbilder, og den foreløpige løsningen er altså å introdusere luftvernskyts i ligningen.

Gudene vet hva det er de håper skal skje der borte, men uansett hva de har tenkt – og hva som faktisk skjer – skaper det paramilitære preget om ikke annet en fryktelig fascinerende spenning mellom tv-publikummets allmennhensyn og dets appetitt på det spektakulære.

ELLERS ER DET interessant å se at produsentene av Breaking Bad – sannsynligvis den beste dramaserien siden The Wire – har bestemt seg for å stykke opp sistesesongen i to åtte episoder lange deler som skal sendes med ett års mellomrom. I utgangspunktet ville det være lett å hisse seg opp over dette at frustrerende og unaturlig lange sendingsopphold nå har blitt et slags sjangerkrav innen seriøs amerikansk fjernsynsdramatikk, men visse rettigheter må man faktisk frasi seg når man får tv-underholdningen sin fra torrentsider.

Hvem er det som er urimelig nå, kabelabonnenter?

1. Selv i en tid hvor evnen til å overse avgrunnen mellom språk og virkelighet har blitt en målestokk på dannelse må det være lov å påpeke at det at et OL har McDonald’s som hovedsponsor gir omtrent like mye mening som om Ludvig Nessa skulle gjøre radioreklame for amerikanske abortklinikker.

7/2012

69

Louiza Louhibi (21): Politisk aktiv i Arbeiderpartiets likestillingsutvalg, styremedlem i Blindern AUF, representant for LIM og spaltist i Morgenbladet.

Har mottatt Fritt Ord-honnør og blitt utpekt som feministisk helt av magasinet Fett.

Twitter: @LouizaLouhibi

BAR Tjuvholmen vs Louiza Louhibi: Natt til 1 juni ble Louiza Louhibi pågrepet av politiet og havnet i arresten for ordens forstyrrelser etter et opptrinn på utestedet BAR Tjuvholmen, der Louhibi ifølge utestedet skal ha gått til angrep på dørvaktene fysisk og verbalt etter å ha blitt bortvist fordi hun var yngre enn aldersgrensen. Daglig leder Erik Jønsson ved BAR Tjuvholmen har følgende kommentar til Louhibis utsagn i dette intervjuet: – Disse påstandene stemmer ikke. Vi står ved det vi har sagt tidligere: dørvaktene håndterte situasjonen eksemplarisk.

PFU opplyser om at de per dags dato ikke har registrert noen klage på Dagbladets nettsak om BAR Tjuvholmen-episoden.

Dagbladet fjernet nylig videoopptaket av opptrinnet.

Hun er stor i kjeften. Motebevisst. Ung. AP-politiker, dekorert feministisk helt og ikke-troende muslim.

Den norske offentligheten ønsket seg en som henne, men da hun dukket opp var de ikke forberedte på hva som kom til treffe dem. Møt Louiza Louhibi.

FOTO STEPHEN BUTKUS

1 6

Så, Louiza. Hvor drita var du egentlig på BAR Tjuvholmen?

– Jeg var nesten edru.

Var du det?

– Jeg var veldig sint! Men jeg var edru.

Jeg har til og med et vitne på det. Vi var sammen på ROM 13-festen og drakk kakao før vi dro til BAR Tjuvolmen.

1 6

Men vi så deg på ROM 13-festen tidligere den kvelden. Da drakk du champagne.

– ETT glass, ja.

Hvorfor var du så aggressiv på Twitter da folk spurte deg om hendelsen i ettertid?

Er ikke første bud i PR- og fylleangstbibelen: thou shalt alltid legge deg flat når du har driti deg ut?

– Fordi jeg var så sikker i min sak. Jeg har sporet opp han ene dørvakten, og han er en konservativ Frp-er som skriver mye dritt om Arbeiderpartiet, og han var veldig klar over hvem jeg er. Han hater partiet mitt. Han spurte om navnet mitt, liksom!

70

7/2012

6

Så du tror han hadde et politisk motiv?

– Ja. Jeg tror jeg ble straffet fordi jeg er en Arbeiderpartiet-dame. Min blonde vestkantvenninne som er ett år yngre enn meg ble aldri stoppet. Her er det ikke legitimasjon det handler om.

1

Hvordan var det å sitte på glattcella?

– Mine rettigheter ble brutt i arresten.

Når du kommer til arresten, skal du få en brosjyre som informerer om hvordan du kan kontakte advokat og pårørende. Det fikk jeg ikke.

Da jeg brukte tilkallingsknappen og spurte om jeg kunne få ta en telefon, fikk jeg bare hersketeknikker tilbake, de sa: «dette er ikke en telefonkiosk». FN har kritisert Norge SÅ mange ganger for at menneskerettighetene blir brutt i arresten. Det blir også sendt en sak til PFU på Dagbladet.

1

Hva mener du de gjorde galt?

– Det har med personvern å gjøre, det går utover min sikkerhet at de klippet filmen fra BAR Tjuvholmen slik de gjorde.

6

1

6

1 6 1

Har Dagbladet behandlet deg urettferdig før?

– De har ikke det, men jeg har aldri vært noe særlig fan av Dagbladet. Det er seriøse folk som jobber der, men de er bare ute etter å henge ut folk eller skrive noe juicy. Nå var det spennende fordi det var en sterk minoritetskvinne som plutselig kunne få litt dritt. Jeg tror de var ute etter å henge meg ut.

Men de messer med feil person, jeg går ikke hjem og griner etterpå.

Du har hatt dette såkalte klippekortet til den norske samfunnsdebatten i nesten ett år nå. Hvordan er det å være i den posisjonen i en alder av bare 21?

– Det har vært en spennende reise det siste året.

Men det har vært tungt også. Det er ikke bare-bare å være 21 år og så tungt inne i politikken. Jeg har en veldig beinhard mentalitet. Etter det som skjedde på Tjuvholmen så trodde veldig mange at jeg skulle slukne. Men jeg takler jo sånne ting. Når du er ung får du så mange motstandere. Og jeg har jo bragt opp store tema, som voldtekt og rekruttering av unge gutter til islamistiske grupperinger. Jeg har opplevd mye trusler og sjikane.

Du var ikke forberedt på det?

– Nei, jeg var ikke det. Jeg var heller ikke forberedt på at du opplever mye sjalusi når du er så ung. Jeg har opplevd forsøk på sabotasje.

Du blir litt paranoid. Jeg tar mer forhåndsregler nå.

Facebooken min er for eksempel privat nå, etter at mange misbrukte den. Når jeg har vært ute i det siste har jeg vært veldig påpasselig. Jeg er opptatt av å passe på mitt image. Selv om jeg hadde den veldig kjipe tabben på BAR Tjuvholmen.

En kjip tabbe?

– Ikke en tabbe, men jeg var uheldig som havnet i den situasjonen der.

Vi har inntrykk av at du veldig fort ble tatt inn i varmen i den såkalt norske offentligheten.

Litt FOR fort?

– Det er fordi jeg er en veldig engasjert person, og engasjementet mitt har blitt synlig. Det er ikke lett å være ung i den posisjonen, for det er så mange som prøver å utnytte deg. For veldig mange grupper er det i tillegg vanskelig å ta innover seg at en arabisk kvinne valgte noe annet, at jeg er ateist. Jeg tror ikke Tone Damli får islamistene på seg på grunn av det hun gjør.

6

Også er du pen.

– Hehe. Det har jeg ikke hørt så ofte. Men det å være veldig kvinnelige og feminin, ha mørke trekk, og ikke være … hva skal jeg si … Siv Jensen, gjør at det er mange som prøver å være mannssjåvinistiske mot meg. Jentesjalusi har jeg også opplevd veldig mye av.

6 1

Hva slags sjalusi er det?

– Men det gjør jo alle kjendiser! Alle får drittkommentarer.

Kjendis? Hva slags kjendis er du? A? B? C? D? E? F? – Jeg hater det der. Jeg er politiker. Eller, politisk aktiv.

6

Da vi ble venn med deg på Facebook var det påfallende mange menn som skrev på wallen din. Ting som: «Louiza, du er så søt, wanna date? svar på messagen min;)». Rene sjekkeveggen, jo.

– Ja, og jeg hater det over alt på jord. Jeg går rundt og sletter sånne kommentarer. Hah, det er skikkelig teit av meg å si det! Menn er seksuelle av seg – det er vi og – men du har en politisk profil og legger ut saker om voldtekt, og da passer det så dårlig med mitt image. Typ: hei, babe! Det er sånn det er å være ung kvinne i media: du får frierbrev og meldinger. Mange av de som kontakter meg og ber meg ut på middag spør ikke engang om sivilstatusen min. Jeg vil gjerne si ifra om at unge kvinner ikke er fritt vilt.

1

Det var et veldig fint bikinibilde av deg selv du la ut.

– Det kan diskuteres.

6

Synes du det passer med det offentlige imaget ditt? Har Ap sagt noe om det bildet?

– Nei, jeg er jo ikke stortingspolitiker eller minister, ennå. Det er dessuten andre politikere i partiet som er mye verre enn meg. Ikke det at de legger ut nakenbilder, men de er mye drøyere i uttalelsene.

6

Har du fått noe medietrening av Arbeiderpartiet?

– Jeg har vært i møte med medierådgiver.

Men jeg har vært så heldig å ha mentorer, flinke damer og menn som er godt vant med media.

Jeg har mer tro på at min generasjon kan forandre politikken til noe bedre. Selv om det ikke er noe galt med politikken i dag.

6 1

Hvorfor har du slik tro på samfunnsdebatten?

Eirik Wold og Dagbla-kronikker og twitter: det er et evig runddans-vorspiel av meninger, meninger, meninger! Men det blir liksom aldri fest …

– Jeg engasjerte meg i jødehat allerede da jeg var 10-12 år. Jeg tror jeg er født med et engasjement.

Oppveksten min har også spilt en viktig rolle. Når du opplever å ikke ha frihet, så vil du jobbe for at andre skal få det. Mange unge kvinner tror også de er nødt til å forandre stilen for å gå inn i politikken, men jeg vil vise at man ikke må gjøre det for å bli tatt seriøst.

Vi har det godt i dette landet, men vi har masse issues, som vi ikke ser, og derfor er engasjement viktig. Jeg savner et engasjement blant studenter.

Det er ikke noen grunn til at det skal bli slik det var på syttitallet. Men i Midtøsten er det å være menneskerettighetsforkjemper en kul ting å være.

6

Synes du det har skjedd noe med engasjementet blant unge etter 22. juli?

– Noe. Men jeg savner fremdeles litt mer engasjement. Det var mer i starten, men nå har det dabbet litt av. Mange er kanskje redde for de med ekstreme meninger. Det har kanskje også noe å gjøre med at du ikke tjener noe på å være engasjert med mindre du er stortingspolitiker.

6 1 6

Du har jo blitt utdelt Fritt Ord-honnør.

Grattis!

Har du fremdeles noe igjen av de 100.000 kronene?

– Nei.

Nei? – Jeg hadde jobbet mye frivillig, så mye gikk til å betale husleie og regninger. Men, men.

Sånn er det.

Jeg vil bli den første kvinnelige utenriksministeren i Norge.

6

Har du blitt spurt om å bli modell før?

– Ja, men jeg har takket nei, hehe. Jeg vil drive med politikk. Jeg kunne ha gjort det for å ha tjent penger, men det er litt vanskelig for jeg har så mye å gjøre.

1

6

6

1

På Facebook har det dukket opp mange bilder av nye Hermés-vesker i det siste.

– Ja, det har blitt litt shopping. Denne her kjøpte jeg. (Setter en Yves Saint Laurent-veske på bordet).

Hva koster den?

– Den koster egentlig 12.000, men jeg fikk litt avslag. Eller, ikke så mye da. Hehe. Etter å ha mottatt pengene, sa jeg til meg selv at jeg i hvert fall skal kjøpe noe til meg selv.

6 6

Så du er en såkalt 1500-kroners-vibratorfeminist?

– Hva mener du? En luksusfeminist?

Ja. – Det er kanskje det de kaller Mette-Marit også. Jeg er uenig i det. Alt handler ikke om luksus fra min side. Jeg har ikke luksusgarderobe, og handler mye på fretex. Pluss at jeg leier der jeg bor. Jeg er som ganske vanlige studenter.

Du stilte nylig opp i Røde Kors-boka ROM 13 og fortalte om et valg du har gjort i livet, illustrert med et fashionbilde tatt av Marcel Leliënhof.

Det var et skikkelig modellbilde.

– Ja, det var det. Og det var veldig gøy. Men jeg er opptatt av å beholde det politiske imaget mitt, som jeg har nevnt tidligere, for i fremtiden så ønsker jeg å drive med internasjonal politikk.

Jeg vil bli den første kvinnelige utenriksministeren i Norge.

6 6

Hvor mange år tror du det vil ta?

– Å gud. Det kommer til å ta mange, mange år. Men det er altså drømmen.

Vi har et mørkt politikk-o-lemma til deg: Jonas Gahr-Støre eller Trond Giske?

– Ha! Å herre- gud. Å fy faen. Grunnen til at jeg ler er at … å nei. Jeg kan jo ikke velge mellom Støre eller Giske.

1

1

1500-kroners-vibratorfeminister er feminister som tilslører at det de står for egentlig handler om klasse. Altså en feminisme for de rike. En gauche caviar-feminisme!

– Så man kan ikke være feminist og kvinne nå da?

Det var rart. Norske kvinner er blitt flinkere til å kle seg de siste årene. Norske kvinner har ikke akkurat vært kjente for å kle seg elegant og sofistikert, og det er mulig at noen menn er blitt sjokkert over det.

Er det ikke kvinnelig å unne seg litt luksus?

6

6 6

1

Vi ser deg henge mye på café.

Hva gjør du der egentlig?

– Jeg liker å jobbe på café. Når skriver jeg på min neste kommentar for Morgenbladet, som skal handle om arabisk feminisme, med utgangspunkt i boken I Killed Sherazade av forfatteren Joumana Haddad.

Døh. Vanlige studenter har vel ikke råd til YSL-vesker til tolv lapper.

– Jeg liker ikke det begrepet, 1500-kronervibratorfeminist. Hvem sa det?

...

– Jeg husker jeg kom inn i politikken og prøvde å være veldig forsiktig med å være motebevisst og ikke like motepages på Facebook og sånn, men så merket jeg at jeg får så mye mer respekt av å bare være meg selv. Dette er meg. Se på Hillary Clinton: hun er en hardbarka dame og et stort forbilde for meg, denne flotte og kvinnelige utenriksministeren. Michelle Obama er moteriktig hun og.

1

På denne evinnelige facebooksiden din har du liket Vogue Russland, Vogue Brasil, Vogue England, Vogue Frankrike, osv., osv.

Er du SÅ multikulturell altså?

– Jeg er det, jeg er det. Jeg tenkte litt på å opprette min eget nettmagasin, der jeg både kan inspirere andre til å være en kosmo … hva heter det?

6

Kosmopolitt.

– Ja, kosmopolitisk. Og være politisk engasjert i et nettmagasin. Norske magasiner er overfladiske. Jeg er lei av å høre om overfladiske ting, og jeg tror det er mulig å få til en kombinasjonen av politikk og mote. Jeg liker ikke magasiner som gir kvinner dårlig selvtillit. Jeg er ute etter noen som tenker «faen, du er en sterk kvinne, det kler deg, du er flott – men engasjér deg da!»

1

ELLE hadde jo en overvektig kvinne på coveret her om dagen. Selvtilliten min bare steeeg og steg.

– Jeg kjøpte italienske Vogue da de hadde denne forsiden med de overvektige kvinnene.

Det er et dilemma, du må velge.

– Støre … neei, jeg kan ikke gjøre det! Giske kommer til å bli så fornærma! Stakkars Giske! Alle er sånn: nei ikke han! Faen, hvorfor må dere ta to menn? Kan dere ikke ta en dame?

Hva er ditt tredje alternativ?

– Helga Pedersen.

Og hvem ville du valgt mellom Støre og Pedersen?

– Støre. Men bare fordi jeg vil ha stolen

hans.

1 6

Hun dama i 1001 Natt?

– Ja. Haddad beskriver hvordan kvinnen i den arabiske kulturen under det Ottomanske riket var mye mer liberal enn i dag, det var en tid da man kunne skrive erotiske noveller for eksempel. Den arabiske kulturen i dag er blitt kuppet av mørkemenn, islamister og andre veldig religiøse stereotyper. Kvinner holdes nede. Den arabiske kulturen handler om egotripping.

1

Egotripping?

– Haddad skriver at den arabiske kulturen er blitt ødelagt og veldig hyklersk. Vi ser for eksempel at de arabiske landene er veldig imot det som skjer i Gaza, men behandler likevel palestinerne som dritt.

1 6

Det var en kreativ politisk analyse!

1

Ah, et multikulturarmbånd!

– Jeg har lært at når du jobber med både unge og eldre, så må du trekke dem med trendy ting. Derfor går jeg både med Fatimas Hånd og en jødestjerne, som er supertrendy nå. Men det er mange som ser litt rart på meg. Jeg gjør det også for å se reaksjonene, hva slags holdninger folk har.

6

Hva er det du har der, på håndleddet da?

– Det er en tatovering. Det står «La bella vita». Jeg er ateist, men jeg pleier å si jeg er kulturreligiøs.

1 6

DET ER SÅ MYE KULTUR HER.

Så du tilber kultur?

– Det begrepet har jeg fra Shabana Rehman. Det betyr at jeg er religiøst opptatt av den arabiske kulturen, men jeg er ikke troende muslim.

6 1

Er du en meningsmaskin, som de sier i DN? – Jah! Jeg mener noe om alt.

Du som er feminist, hva mener du om kroppshår på kvinner?

– At du selv skal velge fritt, men jeg er ikke fan av kvinner som tror det å ikke shave …

1 1

Fitta?

– … er å være feminist.

Hva mener du om Per Heimly?

– Per har faktisk tatt bilder av meg. Jeg var med i en sommershoot for Kingsize da jeg var 18. En badeshoot.

1

I bikini?

– I bikini. Så jeg har drevet litt på som modell. Jeg møtte ham for noen dager siden på Jaeger, og han bare «GO LOUIZA!». Han er kul, han er kul. Men eh … litt sånn kunstnerisk av seg.

6

Så hva slags menn liker du?

– Jeg liker manne-menn. Norske menn er noe av det fineste i verden. De er barske.

Men det er mye du må lære dem opp til slik at de blir litt mer gentlemen, for eksempel å åpne dører.

Og hvis jeg skal betale for meg på restaurant, så tar jeg det under bordet.

6

Hæ?

– Nå blir sikkert mange feminister skuffet av meg, men jeg liker ikke at kjæresten skal føle seg liten.

1

Ser det ikke ut som du dealer drugs eller tar på tissen hans da?

– Neida. Du må gjøre det diskré.

Louiza Louhibi ville i etterkant av intervjuet gjøre betydelige endringer i sitatene sine. Da NATT&DAG valgte å ikke etterkomme de endringene som vi mente ikke var tilstrekkelig begrunnet, ønsket Louhibi å trekke seg. NATT&DAG så imidlertid ingen grunn til ikke å trykke intervjuet.

Du har også tatt til orde mot jødehat?

– Ja, og nå blir jeg kalt jøde. Fordi jeg har engasjert meg i behandlingen av jøder. Jeg skal jobbe med en kampanje mot religiøs mobbing fremover. Og fordi jeg går med dette armbåndet, the anti hate bracelet, med masse religiøse symboler.

1

Fikk du god samvittighet fordi det fikk deg til å føle deg tynn OG snill, fordi du er inkluderende mot tjukkasene?

– Jeg synes ikke de trenger å overdrive. Disse kvinnene er på grensen til usunne. Du må ikke se sånn ut for å være sunn. Dessuten har ikke alle modeller anoreksi.

7/2012

71

Foto: GT

FORBEDRE VITNEMÅLET? VI KAN EKSAMEN.

For mer info: SMS A26 til 2242 Ring 55 30 17 60

danning 9 av 10 som søkte høyere ut star tet sine etter Sonans har allerede i forskjellig studier. Velg mellom kurs r både dagtempo, med muligheter fo m privatist og kveldsundervisning. So du trenger. hos oss får du oppfølgingen

so na ns .no/b er ge n