Issuu

Fra Amerika til norske aviser Utvandrerbrev på trykk i Norge, 1837–1860 Henrik Olav Mathiesen LO K A L I A LOKA LH ISTOR ISKE SKR IF T ER FR A N A SJ ON AL BIBL IOT E KET N R. 4 9

N A SJ ON AL BIBL IOT E KET, OSLO 2 02 6

Fra Amerika til n orske aviser Utvandrerbrev på trykk i Norge, 1837–1860

Fra Amerika til norske aviser Utvandrerbrev på trykk i Norge, 1837–1860 Henrik Olav Mathiesen LOKALIA LO K A L H I S TO R I S K E S K R I F T E R F R A N A S J O N A L B I B L I OT E K E T NR. 49

N A S J O N A L B I B L I OT E K E T, O S L O 2 0 2 6

«Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt til hjørnestein.» – Mark 12, 10

«… så skjønte jeg at hele Norge er jo Gressvik.» – Stian Thorbjørnsen

Til mine besteforeldre, som fortalte

Innhold Illustrasjoner

Utgivers forord

Forord

D E L 1 : FO RT E L L I N G E N E Innledning: Mysteriet Johannes Nordboe

Kapittel 1 De husville

Kapittel 2 Slett lune

Kapittel 3 Brevene som startet utvandringen

Kapittel 4 Norske kjendiser

117

Kapittel 5 Ole Rynning, død eller levende

141

Kapittel 6 Prestesønnens medhjelpere

161

Kapittel 7 Cleng Peersons selvforsvar

187

Kapittel 8 Det amerikanske manifest

197

Kapittel 9 Grenlendere i grenseland

221

Kapittel 10 Amerikabrev og lokalavisene

243

Kapittel 11 «–e –e.»: Elise Tvede?

261

Kapittel 12 Brevet til fangen

275

Kapittel 13 Wossingen: avisa som ville være brev

291

Avslutning: Å la de døde tale

313

DEL 2: BREVENE Innledning: Å trykke opp trykte brev

323

Brev i utvalg

327

1 Gjert Gregoriussen Hovland, 28. april 1835 2 Gjert Gregoriussen Hovland, 23. april 1835 3 Hendrik Christophersen Lunavee (Hervik) [1835] 4 Sivert Paulsen Vasenden, 26. august 1836 5 Aslak Torkildsen Holven, 21. juli 1836 6 Johannes Nordboe (trykt 1837) 7 Sjovat Poulsen, 24. juni 1837 8 John Johnsen Aga, 23. juni 1837 9 Halvor Knudsen, 9. april 1837 10 Svend Knudsen Chicago (Lothe), 7. februar 1838 11 Helje Larsen (Vatnem), 30. mars 1838 12 Svend Knudsen Lothe [10. juli 1838] 13 (Ole Rynning), 29. november 1837 og 28. januar 1838 14 Hans Barlien, 23. april 1839 15 Syver (Sjur) Jørgensen Haaeim, 22. april 1839 16 Cleng Peerson, 28. april 1843 17 Ellev Bjørnsen Tungen, 6. januar 1843 18 Rangnild Gundersdatter Langsøe, 15. november 1843 19 Mange ulike brevskrivere [1844] 20 Johan Reinert Reiersen, 19. og 20. mars 1844 (etterskrift) 21 Johan Reinert Reiersen, 26. desember 1844 22 Hans Petter Bentsen, 11. februar 1845 og 4. oktober 1845 23 Hans Gasmann, 20. mars 1846 24 Ragnild Gundersdatter (Langsøe), 23. august 1845 25 Ole Knudzon Trovatten, mfl., 16. mai 1850 26 Anonym, 24. mai og 14. juni 1852 27 Anonym, 22. september 1852 28 J. Brunstad, 21. juli 1852 29 En tidligere borger i Fredrikstad, 12. april 1853 30 Hans Gasmann, 19. mai 1854 31 En murarbeider fra Risør, 21. desember 1854 32 Gunder Sørensen, 31. desember 1854

327 332 336 340 344 347 350 352 355 358 360 363 365 378 388 396 398 407 409 414 416 424 429 441 444 446 450 452 454 456 458 460

33 Hans Johannesen Lien, Tron O. Langen, Bendt Pedersen Haanes, 22. august 1855 34 John Benzon, 4. november 1855 35 Jens Jensen, 25. september 1856 36 Gulbrand T. Johnsrud, 8. januar 1858 37 Elise Wærenskjold [1858] 38 Randi Johnsdatter Munkhougen, [1858] 39 Berthe Sevaldsdater Østerli, 2. juni 1863 40 (Elise Wærenskjold), 27. mars 1867

462 465 468 469 474 476 479 489

Litteratur

493

Bildekreditering

509

Illustrasjoner Ole Olsen Aaset, malt av Johannes Nordboe, 1810 30 Anne Tollefsdatter Aaset f. Rogstad, malt av Johannes Nordboe, 1810 30 Missouri Territory, 1814 33 Johannes Nordboe, brev trykt i Statsborgeren, 1837 43 Postkort fra Målselv i Troms, 1948 55 Pastor Bruns brev til Berthe Sevaldsdatter Østerli og hennes svar, 58 i Emigranten, 1863 Biskop Jacob Neumanns hyrdebrev mot utvandringen, 1837 70 Biskop Jacob Neumann, ca. 1837 73 Avskrift av Gjert Gregoriussen Hovlands brev til gjestgiveren 92 i Kopervik, 1835 Samtidig avskrift av Gjert Gregoriussen Hovlands brev til svogeren, 1835 104 Trykk av Gjert Gregoriussen Hovlands brev til Baar Hansen, 1835 106 Sjur Jørgensen Haaeims trykte skildring av sin egen utvandring, 1842 127 Kopi av Svend Knudsen Lothes brev fra Chicago, 1838 (brev nr. 12) 132 Forsiden av Den Bergenske Merkur med utdrag av Svend Knudsen Lothes 133 brev fra Chicago, 1838 Forsiden av Hans Barliens kommentar til Grunnloven, 1836 147 Kart over Missouri, 1851 (utsnitt 1) 152–153 Kart over Missouri, 1851 (utsnitt 2) 154 Kart over områdene hvor de første norske utvandrerne bosatte seg, 1853 162 Nøkkel for norske bosetninger i Figur 18 163 Forsiden av Ole Rynnings utvandringsmanual, 1839 172 Ole Rynnings anbefaling av Ansten Nattestad som utvandringsveileder 173 Cleng Peersons forsvarsskrift i Bergens Stiftstidende, 1843 193 Fredrikstads rådstue, hvor Johannes Christian Wilhelm Dietrichson 205 danset og Hans Nielsen Hauge satt fengslet Muskego-manifestet, 1845 215 Kart over Bratsberg amt, 1846 223 Kart over Arendal, med Barbo tegnet inn, 1856 258 Trykk av Ragnild Gundersdatter Langsøes brev, i Norge og Amerika, 1847 259 Brev fra «Mad. E. Tvede» til Norge og Amerika, 1847 266 Norge og Amerika, på «E. Tvedes Forlag», 1846 266 Direktøren for Botsfengselet, Paul Magnus Norum, 1850-årene 280 Botsfengselet i Christiania, 1904 282 Wossingen, 1858 294 Amerikabrev «fragturet» av Lars Nielsen Nesheim, Voss 304 Vossingen, 1871 308

UTGIVERS FORORD

Utgivers forord Historien om utvandringen til Nord-Amerika kan fortelles med mange stemmer. Disse finner vi blant annet i de mange brevene som ble sendt over Atlanterhavet, og denne utgivelsen tar for seg de brevene som også ble trykket i aviser. Dette var stemmer som bidro inn i en større offentlighet, og er i dag viktige kilder for vår forståelse av en historie som strekker seg over 200 år bakover. De første 100 årene var det over 900 000 nordmenn som reiste, enten på jakt etter lykken eller på flukt fra det norske samfunnets stengsler, og brevene gir et unikt innblikk i enkeltpersoners erfaringer med det samfunnet de møtte. I Fra Amerika til norske aviser: utvandrerbrev på trykk i Norge, 1837– 1860 undersøker Henrik O. Mathiesen «amerikabrevenes» rolle i perioden fra 1825 til 1860. I en grundig undersøkelse av rundt 200 brev som ble skrevet av nordmenn i Nord-Amerika for deretter å bli publisert i norske aviser, viser han hvordan brevene bidro til å skape og styrke en lokal, nasjonal og transnasjonal offentlighet. Avisoffentligheten slapp til nye stemmer i et landskap som i stor grad var preget av den borgerlige overklassen i Norge, og utfordret med det den «dannede offentligheten», hvor andre politiske stemmer i større grad ble overhørt. De trykte brevene bidro til å utvikle en folkelig presseoffentlighet hvor menigmann (eller -kvinne) kunne uttrykke maktkritikk. Brevene var samtidig en mulighet til å både oppfordre og avskrekke andre som ønsket å utvandre. Nasjonalbibliotekets avissamlinger har vært en viktig kilde i dette arbeidet, og denne utgivelsen er derfor en mulighet til å synliggjøre et materiale som for mange er ukjent, i forbindelse med markeringen av 200 år for den første organiserte utvandring til NordAmerika. Sammen med brevene som ble sendt hjem til Norge, har også mange av brevene som ble sendt fra Norge til Nord-Amerika,

blitt gjort tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets Lokalhistoriewiki.no. Ved å vise brevene i en transatlantisk sammenheng har vi styrket muligheten til å se samspillet og utvekslingen mellom personer, lokalsamfunn og grupperinger i tidligere tider. Hege S. Høsøien avdelingsdirektør, Fag og forskning Nasjonalbiblioteket

FORORD

Forord Blant alle europeiske land som sendte et større antall utvandrere til Amerika, stiller Norge i særklasse. Det er ikke bare fordi antallet utvandrere var eksepsjonelt stort. Det som virkelig er eksepsjonelt, er mengden brev som norske utvandrere sendte hjem, og at de i så stor grad har blitt tatt vare på. Det er de skandinaviske landene som sitter på de største arkivene, og blant dem er det i Norge at slike brev i størst grad har blitt tilgjengeliggjort, hovedsakelig gjennom bokutgivelser. Riksarkivets syvbindsverk Fra Amerika til Norge, som kom ut mellom 1992 og 2011, er den største serien av amerikabrevutgivelser i hele verden. Den har siden blitt kondensert, oversatt og utgitt i tre bind på engelsk. I seg selv representerer den engelske oversettelsen en tilbakevending til utvandringsforskningens spede begynnelse, da særlig norskamerikanske forskere stod i front for å utgi amerikabrev og mange andre typer kilder i engelsk oversettelse, noe som muliggjorde internasjonal forskning på innvandringen til Amerika. Likevel, og på tross av mengden tilgjengeliggjorte brev, er det én type amerikabrev som har ligget på vent. I forordet til Riksarkivets brevserie påpeker Orm Øverland og Steinar Kjærheim at «Mange Amerikabrev ble trykt i samtidige aviser, og det er ikke gjort noe forsøk på å samle dette store materialet her».1 Denne boka representerer et slikt forsøk. Den er resultatet av at en ung student en gang tok utfordringen som lå i denne heller unnselige kommentaren om et stoff som allerede var rikholdig nok til å fasilitere forskning i mange tiår fremover. I korte trekk har jeg, gjennom en del år, samlet alle trykte norske amerikabrev jeg har klart å finne. Noe over to hundre brev, satt på trykk i samtidige aviser i perioden mellom 1837 og 1860, er avkastningen av dette arbeidet. En del av disse brevene har vært kjent i lang 1

Øverland og Kjærheim 1992a, s. 6.

tid. Allerede de første norskamerikanske historikerne oppdaget og brukte slike trykte brev i forskningen sin. Mange av brevene er likevel nyoppdagelser, og sammen er de dessuten unike i det faktum at de alle en gang har stått på trykk. Den store forskjellen mellom de første oppdagelsene av trykte amerikabrev som kilde og min senere innsamling er at jeg har forsøkt å være bevisst på betydningen av at disse brevene faktisk kommer til oss i trykt format. De tidligste oppdagelsene av amerikabrev og interessen for slike personlige kilder i sin alminnelighet, skrevet av folk som ellers kun trådde frem fra historien i utvandringsstatistikken, gjorde at selve kildeformatet kom i andre rekke. For de første, entusiastiske innvandringshistorikerne i Amerika var det underordnet hvorvidt det enkelte amerikabrevet hadde vært trykt i aviser, eller om det hadde blitt bevart i håndskrift; det var innholdet som var det vesentlige, og som kunne gi innsikt. Tanken om at formen tross alt kunne ha betydning for hvordan vi forstår disse brevene og deres funksjon, ga dermed en stor del av den inspirasjonen som gjorde min nesten endeløse nærlesning av 1800-tallsaviser utholdelig. Nærlesning var nemlig metoden som til slutt viste seg å være den uunngåelige. Nasjonalbibliotekets digitaliserte avissamling gjorde at jeg kunne kjemme gjennom en stor andel av avisene som ble utgitt i perioden, gjennom mangfoldige tusen treff på enkle og elementære, ofte trunkerte søkeord som «amerik*», «brev*» og «emigr*». Underveis i prosessen viste det seg imidlertid at Nasjonalbibliotekets digitaliserte samling var langt fra komplett. Noen aviser lå riktignok hos Nasjonalbiblioteket i Oslo, men kun på mikrofilm. Original samlingen ligger i depot i Mo i Rana og er i utgangspunktet ikke tilgjengelig for forskning. Mikrofilmene var kanskje tilgjengelige, men de lar seg ikke søke gjennom digitalt. Da gjaldt det å utvikle evnen til å skumlese frakturskrift i trykksaker som ennå ikke hadde utviklet et moderne skriftuttrykk. I den norske pressens tidlige dager fantes det hverken

FORORD

overskrifter eller en – for oss – intuitiv kategorisering av innholdet. Nye saker ble som regel kun markert med innrykk, iblant med en tankestrek. Det fantes riktignok et slags system i hvordan avisredaktørene organiserte innholdet, over de fire enkeltsidene som avisene da stort sett bestod av, men jeg ble stadig overrasket over hva slags stoff som ble satt hvor, og på hvilken måte stoffet ble presentert. Når først et amerikabrev dukket opp i spaltene, kunne det ta et utall former. Jo mer jeg lette, jo mer åpenbart ble det for meg at en slik tekst kunne komme på trykk på så forskjellig vis at det nesten var vanskelig å sjangerbestemme en del av dem. Måtte et utvandrerbrev bli trykt ord for ord for å kunne utgjøre nettopp et «amerikabrev»? Var det fremdeles for et amerikabrev å regne dersom innsenderen eller redaktøren selv oppsummerte deler av innholdet? Måtte brevet ha blitt sendt av «innvandrere», eller var også brev fra for eksempel norske prester i Amerika, som ofte hadde til hensikt å reise hjem igjen etter en tid, å regne som amerikabrev? Hva med reisebrev? Og hva med brevene som var skrevet rett før avreise, eller rett etter ankomst og før det endelige bestemmelsesstedet? Hva med brev som var skrevet på vegne av alle passasjerene på en emigrantskute, som ville anbefale eller fraråde overreise med den og den kapteinen eller det og det rederiet? Hva med et brev som var skrevet av en hjemvendt emigrant, i Norge, som siden reiste tilbake til Amerika igjen? Formen på brevene varierte også med veien brevet hadde tatt for å komme på trykk, og hva den enkelte redaktør mente var relevant. Noen brev var hentet fra andre aviser. Da var gjengivelsen gjerne satt under overskrifter som «Skien», «Frederiksstad» eller «Stavanger» og opptrådde blant andre lokale nyhetssaker. Noen brev hadde åpenbart blitt delt med avisene direkte, men i gjengivelsen vekslet redaktørene mellom å parafrasere innholdet, gi et kort utdrag og publisere brevteksten in extenso, som de selv kalte det – altså i sin helhet. Selv når brevet ble gjengitt tilsynelatende direkte, kunne redaktørene likevel ha forkortet og utelatt deler av teksten, alt etter eget skjønn og 19

eksisterende normer for offentlige utsagn på trykk. De få eksemplene vi har på brev som er bevart både i trykk og i håndskrift, viser hvor stort sprik det kunne være mellom originalbrevet og den trykte teks ten. Likevel sverget flere av redaktørene på at de kun hadde korrigert ortografien – rettskrivingen – for dermed ikke å kunne bli anklaget for å ha endret på innholdet. Trykte brev ble gjerne satt i sammenheng med det samtiden refererte til som utvandringssaken: diskusjonen om den stadig pågående, og stadig økende, utvandringen fra Norge til Amerika. Mistanker om forfalskning eller tendensiøs redigering av utvandrernes positive eller negative rapporter fra Amerika var vans kelig å unngå. For å samle inn alle slike varianter av utvandrerbrev på trykk var det ingen vei utenom å lese gjennom alle datidens aviser som har overlevd. At langt fra alle aviser har blitt bevart, var en annen gradvis oppdagelse. Jo mer jeg lærte om de avisene som en gang har blitt utgitt på alle mulige små og store plasser her i dette langstrakte landet, jo tydeligere ble det for meg at vi kun sitter igjen med noen av dem. Riktignok er en stor del av avisene blitt bevart, men den oversikten over norske aviser som Riksarkivet ga ut i 1970-årene, viser også hvor mange aviser som nå er gått tapt. Katalogen er i seg selv også gammel og muligens utdatert. Gjennom å lete etter amerikabrev på trykk har jeg både oppdaget avisårganger som har vært antatt forsvunnet, og avisårganger som har vært antatt bevart, men som jeg ikke har klart å oppdrive. I Halden, for eksempel, satt jeg og bladde gjennom de første årgangene av Smaalehnenes Amtstidende, en av de aller første lokalavisene i Norge. Det viste seg etter hvert at disse årgangene hverken har blitt avfotografert og utgitt på mikrofilm eller blitt avlevert til Nasjonalbibliotekets samling. På samme vis har jeg lett etter aviser som Riksarkivets katalog har påstått skal være bevart, men som ikke er å finne noe sted. Langt på vei måtte jeg selv kartlegge hvilke aviser som er blitt bevart og ikke fra de første par tiårene med lokalpresse i landet.

FORORD

Dette arbeidet ble jeg riktignok aldri helt ferdig med. Dermed fikk jeg heller ikke lest meg gjennom absolutt alle aviser fra perioden. De tidlige mosseavisene, for eksempel, som langt på vei ser ut til å være bevart i original, fikk jeg ikke tid til å lese gjennom. Det kan derfor være flere trykte amerikabrev der ute enn de jeg har klart å samle opp. Likevel har jeg forsøkt å følge sporene etter de første opptrykkene, slik at der en avis hevdet å ha hentet et amerikabrev fra en annen avis, har jeg forsøkt å finne denne andre avisa. Fordi nesten halvparten av alle trykte amerikabrev som jeg har kommet over, også ble trykt på nytt i andre aviser, er jeg ganske sikker på at jeg har klart å identifisere flesteparten av alle brev som ble trykt i disse årene. Det må også sies at rundt en fjerdedel av alle avisårganger som ble utgitt fra 1830 til 1860, ser ut til å være fullstendig tapt. Derfor kan vi til sist aldri vite med sikkerhet hvor mange brev som egentlig fant veien til trykk i sin samtid. Bakerst i doktorgradsavhandlingen min, som denne boka i stor grad bygger på, har jeg lagt ved en oversikt over hvilke aviser som er bevart og ikke, og hvor jeg har funnet samtlige brev, for den som måtte ha interesse enten av å komplettere innsamlingen eller spore opp de første lokalavisene i dette landet.2 Ideelt sett skulle alle brevene jeg har samlet inn, vært utgitt i sin helhet, men det ville ha blitt både et altfor omfattende prosjekt og et altfor stort bokverk. Forskningsmessig er det nødvendig ikke bare å se teksten fra det originale trykket, men også hvordan denne ble gjengitt og re-presentert i andre aviser. Noen brev ble trykt opptil fire ganger, og da ikke alltid på samme måte. Dessuten ble brevene ofte kommentert av redaktører eller innsendere. Slike kommentarer er ofte svært verdifulle for vår forståelse av selve brevet og dets forfatter. Alt dette er relevant når trykte brev skal forskes på. Skulle alle disse elementene ha blitt inkludert, ville det ha vært nødvendig med mange bind. For dem som er såpass interessert i dette materialet, henviser 2

Mathiesen 2021.

jeg til listen over brev bakerst i doktoravhandlingen min.3 En del av disse brevene kan lett gjenfinnes i Nasjonalbibliotekets digitaliserte avissamling. De som måtte være interessert i brevene som kun er å finne i originale aviseksemplarer eller på mikrofilm, kan ta kontakt med meg.4 Brevene som er transkribert og gjengitt i denne boka, har fulgt et noe idiosynkratisk utvalgskriterium: Det er de brevene jeg selv har ansett som mest relevante både for den større fortellingen og for de mange små fortellingene som kan skrives om trykte amerikabrev. Det er disse fortellingene jeg har vært opptatt av å formidle her. Forhåpentligvis vil historiene inspirere til å lese brevtekstene i sin helhet. Gjengivelsen er gjort så komplett som mulig, og så nært opptil det originale trykket som mulig. Forskjellene, og det som uunngåelig ligger skjult av detaljer i enhver transkripsjon av originalkilder, har jeg forsøkt å forklare i innledningen til brevutvalget i bokas andre del. Arbeidet med å samle og fortolke disse brevene har som nevnt pågått over mange år, og underveis har jeg utsatt mange kollegaer, venner og familiemedlemmer for tidvis lange og innfløkte problemstillinger i mine forsøk på å finne mening i materialet. Jeg skylder derfor å takke flere enn jeg kan navngi her. Likevel ønsker jeg å takke Odd Arvid Storsveen, Nils Olav Østrem og Ruth Hemstad for årevis med tålmodighet, hjelpsomhet, veiledning og vennlighet. En skylder sine læremestre mye. Jeg vil også takke Marthe Hommerstad og Lokalhistorie ved Nasjonalbiblioteket for å ha vurdert dette materialet viktig nok til å bli trykt nok en gang. Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har gitt støtte som har muliggjort at dette i det hele tatt kunne bli en bok. Lokale museer, bibliotek og andre institusjoner har vært behjelpelige under innsamlingen av materialet til denne boka. Min mor, Christine, har lest så mange 3 4

Mathiesen 2021, s. 501–514. Jeg har digitale bildefiler av alle brevene og deler dem gjerne for forskningens skyld.

FORORD

utkast og versjoner at jeg har mistet tellingen. Min far, Guttorm, har gitt meg et locus – et sted å skrive og bo. Til sist er det min lokale gjeng, Maja og Nelly, som må takkes mest av alt. Kråkerøy, september 2025 Henrik Olav Mathiesen

I N N L E DDNel IN1 G

DEL 1 FORTELLINGENE

M YS T E R I E T J O H A N N E S N O R D B O E

Innledning Mysteriet Johannes Nordboe I 1825 seilte et femtitalls mennesker fra områdene rundt Boknafjorden utenfor Stavanger mot Amerika med skuta Restauration. Utvandrerne slo seg ned ved Lake Ontario, nordvest i delstaten New York. I løpet av de neste ti årene kom enkelte andre dit fra Norge, men «utvandring» som et betydningsfullt samfunnsfenomen er det vanskelig å snakke om. Den virkelige utvandringen startet først ti år senere, i 1835.1 Da dro en av nybyggerne hjem til Norge med brev som fortalte om et fremmed og merkelig, men fantastisk sted som het «Ellenaaes», langt inne i landet. Dit hadde utvandrerne tenkt seg nå. Først da blusset utvandringen opp i hjemlandet. Først da gikk den fra å være et lokalt fenomen i Stavanger-traktene til å bli noe som berørte større deler av Vestlandet og innen kort tid også store deler av Østlandet. Knut Andersen Slogvig skulle bare hjem fra New York for en tre– fire ukers tid, han. Det hevdet i alle fall forfatteren av et av brevene som ble sendt hjem med Slogvig våren 1835. Imidlertid endte Slogvig opp med å bli værende i Norge helt frem til neste sommer. Da han endelig dro tilbake til Amerika i 1836, var det som leder for to fulle skip med utvandrere. Året deretter, i 1837, gjorde to nye grupper av utvandrere seg klare til å dra. Først da begynte norske myndigheter å fatte interesse. Utvandringen så ikke ut til å ha vært et engangstilfelle; det var i ferd med å skje igjen. Og det skulle skje mange ganger. Fra 1836 og hvert år fremover skulle hundrevis og etter hvert tusenvis av nordmenn forlate hjemlandet for å dra til Amerika. I sin helhet er denne fortellingen velkjent.2 Dersom vi zoomer litt inn og studerer enkeltdetaljene, begynner visse deler av fortellingen å se noe annerledes ut. Den som noen gang har rettet en kikkert opp mot stjernehimmelen, vil ha oppdaget at den ikke bare består av 1 Østrem 2014, s. 9. 2 Standardverkene på feltet som beskriver den tidlige utvandringen, er Blegen 1931,

Semmingsen 1941 og Lovoll 1997.

INNLEDNING

noen få, velkjente stjernebilder, men av et helt mylder av blinkende stjerner i alle retninger. De fleste er bare ikke synlige for det blotte øyet. Slik er det også med historiefaget. Vi har tegnet noen streker, fra punkt til punkt, ut fra de stjernene vi kan skimte. Slik har vi satt sammen noen bilder. Den som har studert stjernebilder, vet at de forteller sine historier. Disse historiene har vi blitt vant til å høre. Når vi derimot bruker kikkert, blir det plutselig vanskelig å få øye på de vante stjernebildene. Vi oppdager så mye nytt, som forstyrrer det vi ellers er vant til både å se og gjenkjenne på himmelhvelvingen. Fagfolk kaller gjerne dette grepet for «mikrohistorie».3 Effekten i historiefaget av dette grepet er etter hvert også blitt velkjent, om enn kanskje mest blant forskere: De store fortellingene – de som vi har laget for å sette fortiden inn i system – mister sin selvsagte plass som fortolkningsrammen vi setter biter og rester fra fortiden inn i. I stedet møter vi en kompleks og sammensatt fortid bestående av enkeltmennesker og deres individuelle fortellinger, fortellinger som både hver for seg og sammenlagt kan få oss til å tvile på det vi allerede «vet» om fortiden.4

Hvorfor utvandret Johannes Nordboe? Det er mye vi tror vi vet om utvandringen, og kanskje særlig om hvordan den begynte. Tross alt har historien om utvandringen blitt fortalt omtrent siden de første dro – inkludert av de første som dro.5 Likevel er det særlig ett menneske som ikke passer inn i fortellingen om hvordan utvandringen fra Norge begynte. Utvandringen 3 Se f.eks. Kjelland et al. 2020. 4 Sigurður Gylfi Magnússon (2017) forsøker å gjøre et poeng ut av dette, men han overdri-

ver når han hevder at de store fortellingene dermed er unødvendige og bør legges bort. Vi trenger de store fortellingene: Det er slik vi systematiserer og gir mening til fortiden, på et aggregert nivå. Motsetningen mellom lokal- eller mikrohistorie på den ene siden og rikshistorie på den andre siden er kunstig. Innsikten ligger i at mikrohistorie kan forbedre rikshistorien, som er uunngåelig tentativ og forsøksvis konstruert ut fra et behov for å generalisere og oppsummere. For en diskusjon av dette, se f.eks. Alsvik 2017. Ole Rynning, som utvandret i 1837, må ha vært den første som ved hjelp av øyenvitner forsøkte å gi en samlet historisk fremstilling av hvordan utvandringen begynte (Rynning 1838/9). Siden ble Rasmus B. Andersons fremstilling (Anderson 1896) innflytelsesrik, e ttersom den også var basert på kommunikasjon med de første utvandrerne og folk som h usket dem.

M YS T E R I E T J O H A N N EI N S NNLOERDDNBI N O GE

startet som nevnt på Vestlandet, men Johannes Pedersen Nordboe var ikke vestlending. Han kom fra Venabygd i Ringebu, et stykke opp i Gudbrandsdalen. Ingen vet hvorfor han utvandret, eller hvordan han i det hele tatt fikk ideen om å utvandre. Han var født i 1768 og var en 63 år gammel familiefar da han og kona Karen med fire barn dro til Amerika allerede i 1832. Det var tre år før brevene og gjetordene fra Amerika for alvor begynte å bli spredt i Norge av Knut Andersen Slogvig. Ingen har kunnet forklare hvordan Nordboe fikk høre om Amerika og om den norske bosetningen i New York. Men det var altså dit han og familien reiste, i 1832. I grunnen er det svært lite vi vet om Nordboe-familiens liv i Norge. Johannes Nordboe hadde solgt familiegården i 1797. Han må ha giftet seg med Karen midt i 1810-årene: I 1832 stod nemlig den eldste datteren oppført som 16 år gammel på passasjerlisten i New York.6 I 1815 kjøpte Nordboe en gård på Ringsaker, men i 1824 byttet han bort denne mot en vesentlig mindre gård. Kirkeboka for Ringsaker sier at han året deretter var dratt til Larvik med familie. Det er ingen tegn til at han noensinne har oppholdt seg noe sted på Vestlandet, annet enn at etterslekten i Amerika har ment at kona, Karen, var født i Bergen. Så langt var det Nordboes biograf, Einar Hovdhaugen, kom i 1975.7 Fra korrespondanse med etterslekten til Nordboe fant han riktignok ut at Nordboe ikke bare hadde malt et selvportrett i 1792, men at etterslekten i Amerika også eide «several other portraits by him».8 Ifølge passasjerlisten som ble levert ved ankomst på kaia i New York i 1832, var Nordboe «Painter» av yrke.

6 «Olena Abelona» var listet opp med søsknene Peter, John og Paul, henholdsvis 12, 10 og

6 år gamle. Se ankomstnr. 123, 12. mars 1832, for skipet Delta fra Lisboa, i «Passengers and Crew Lists of Vessels Arriving at New York, 1820–1897», National Archives and Records Administration (NARA), Microcopy no. 237, med identifikasjonsnr. 517377572. Mikrofilmen er tilgjengelig på NARAs hjemmesider, https://catalog.archives.gov/ (sist sett 23. juli 2025). 7 Hovdhaugen 1975, se særlig s. 20–28. 8 Hovdhaugen 1975, s. 79n1. Se ellers fremstillingen til Gunnar Nerheim (2020), s. 188–203, for en nylig og konsis oppsummering av hva vi vet om Nordboe.

INNLEDNING

Hva dette egentlig ville si, i norsk sammenheng, har det ikke vært helt enkelt å forstå. Hovdhaugen antok at det må ha dreid seg om kunstnerisk og dekorativ utsmykning av stasrom og gjenstander på gårder.9 Nordboe har åpenbart hatt et talent for kunstmaling: Selvportrettet han angivelig malte i 1792, har Hovdhaugen gjengitt i biografien.10 Sannelig har dessuten et par av Nordboes portrettmalerier, av Ole Olsen Aaset og Anne Tollefsdatter Aaset, født Rogstad, blitt funnet i samlingene til Anno Glomdalsmuseet.11 Likevel er det fra Nordboes egen penn at vi finner et fullgodt svar.

To portretter malt av Johannes Nordboe i 1810, av storbonden Ole Olsen Aaset på Åmot og kona Anne Tollefsdatter Aaset, født Rogstad.

9 Hovdhaugen 1975, s. 17. 10 Hovdhaugen 1975, s. 16. 11 Oljemaleriene er fra 1810 og har inventarnr. GM.024029 og GM.024030. «Johanes Nord-

boe» er signaturen som står på baksiden, med årstall.

M YS ysteriet TERIET JO ohannes H A N N E S N ordboe ORDBOE

I et brev fra Texas i 1852 tegner Johannes Nordboe opp en slags selvbiografi. På dette tidspunktet er han svært gammel: «jeg bliver nu den 18de Febr 84 aar gammel om Gud lader mig lever.» Han klager over svekkede sanser, «som kan vel insees paa alt for skrøbelige og ulesselige skrift». Hukommelsen er heller ikke hva den var, sier han. Likevel er brevet av verdi. Til brevmottakeren på Løten i Hedmark viser han til egne malerarbeider i nærheten. På gården Bolstad i Åmot, rett ved Rena, finnes «noget gamel Maling», og «der og er en liden Jord Glous som jeg har giort». I Norge hadde altså Nordboe malt en globus. Det skal også finnes kart, sier han, som han har laget.12 Videre skriver Nordboe om en tur til Lofoten da han var 32 år gammel, altså i 1799 eller 1800. Han hadde kommet dit for å hjelpe sin søster, som var blitt enke der med seks små barn og ville reise derfra. Nordboe beskriver hvordan han kjøpte en båt og rodde til Trondheim «ved Nytaarstid» med «mine 2 Smaa gutter», som da var tolv og åtte år gamle. Var dette barn fra et tidligere, ukjent ekteskap, eller hadde Nordboe tatt til seg to av nevøene sine, som nettopp hadde mistet faren sin?13 Det er mye dette brevet ikke kan svare på. Nordboe forklarer ikke hva som motiverte ham til å utvandre til Amerika, annet enn at han hadde fått en fornemmelse, særlig etter besøket i nord, av at somrene i Norge ville bli kortere og kaldere i årene fremover. «[Meget] tidlig begyntte jeg at tenke og talle om den Nye Verden», sier han, men «sent kom jeg der». Sent? Nordboe var blant de aller første som dro. Så når og hvordan ble Amerika en attraksjon for ham i utgangspunktet?14 I New York, skriver han i brevet, møtte han en kunstmaler som ville «give god Løn da han havde set mine Teigninger», men at han «der ikke kunde eller vilde vere». Nordboe ville gjerne dra «saa Langt

12 Brevet har en påskrift av Elise Wærenskjold 2. mars 1852, og det ser ut til å ha blitt forfat-

tet i løpet av februar det året. Se Øverland og Kjærheim 1992a, s. 212–20. 13 Øverland og Kjærheim 1992a, s. 212–20. 14 Øverland og Kjærheim 1992a, s. 212–20.

INNLEDNING

vest i Landet som jeg kunde komme for at faa Land paa de Store Græsheder som kaltte det jeg vikke [visste?] andet navn der paa i Norge». Nordboe hadde fått vite om «de Store Græsheder» – altså prærien – i det vestlige Nord-Amerika, og ville dra så langt vest som mulig.15 Hva mente han med det? Nærmere de faktiske hendelsene viser det seg at Nordboe faktisk visste navnet på disse vestlige områdene. I et annet brev, som ble sendt fra Amerika allerede i 1837, forteller Nordboe hva som inspirerte ham til å søke landet over Atlanterhavet. Til en venn skriver han: «Kunde du kun erindre hvad jeg sagde sidst jeg talte med Dig, at jeg ikke vilde opgive at reise, førend jeg naaede vestligst i Missouri; dette har jeg erfaret var mig af den algode Gud aabenbaret en lang Tid førend jeg forlod Norge.»16 Dro Nordboe til Amerika som følge av en åpenbaring fra Gud? Det er ikke utenkelig at han opplevde det slik. Vi vet altså at han i Norge laget et slags verdenskart – en globus. Han kan også ha lest seg til geografiske kunnskaper. Men hvorfor lengst vest? Og hvorfor Missouri, som ligger nær sagt midt på kontinentet? Her er det verdt å merke seg at «Missouri» frem til 1821 var navnet på hele territoriet som strakte seg fra Mississippi-elven og ut til Stillehavskysten. Om Nordboe hadde fått tak i Amerika-kart i Norge, var det ikke sikkert disse var stort nyere enn det. Etter 1821, da «Missouri» ble organisert som delstat, var det øvrige området helt enkelt beskrevet som «unorganized». Ikke før i 1848 ble Oregon organisert. Tar vi Nordboe på ordet, kan han ha drømt om å reise helt ytterst vest på kontinentet, til det som nå er Oregon og Washington. Eller skal vi forstå ham dithen at han ønsket seg så langt vest som man kunne komme som bosetter på den tiden?

15 Øverland og Kjærheim 1992a, s. 212–20. 16 Brevet er gjengitt i Johnsen 1934, s. 297–303, og i Hovdhaugen 1975, s. 38–49.

M YS ysteriet TERIET JO ohannes H A N N E S N ordboe ORDBOE

Missouri Territory slik det så ut i 1814, rundt den tiden da Johannes Nordboe ble inspirert til å reise så langt vest som mulig «i Missouri».

Bosetningsgrensen gikk på denne tiden gjennom Midtvesten, et skogkledd prærielandskap. De åpne præriene lå på denne måten fremfor ham, men de stanser ved Rocky Mountains. Vi vet at han først dro til New York og til nybyggerne fra Vestlandet, før han dro omtrent samtidig med dem innover til Illinois.17 Først i 1837-brevet hevdet han at han var i ferd med å flytte over Missouri-elven. Hadde han i det hele tatt hørt om nordmennene ved Lake Ontario før han dro til Amerika? Var det rykter om dem som inspirerte ham til å gjøre reisen? Eller var det en midlertidig nødvendighet for ham å søke sammen 17 Sverre Mørkhagen har undret seg på hvorvidt en tredje speider til Illinois fra den norske

kolonien i New York, i tillegg til Cleng Peerson og Ingebret Narvig, kan ha vært Johannes Nordboe, se Mørkhagen 2012, s. 77.

INNLEDNING

med dem, etter å ha fått greie på kolonien først da han ankom New York? Selv antyder han det siste, både i 1837- og 1852-brevet.

Hva amerikabrevene kan fortelle Vi skulle gjerne hatt mer fra Nordboes egen penn. Selv påstår han nemlig at han var selve årsaken til at nordmennene først kom seg til Illinois: «[At] de Norske kom hid, var min Skyld».18 Historikere har ikke visst hva de skulle gjøre med denne påstanden, for det er allment kjent at det var Cleng Peerson som var speideren for de første norske nybyggerne i Midtvesten, akkurat slik han hadde vært det over havet i 1820-årene, før Restauration seilte over. Derimot hadde både Peerson og Nordboe vært blant dem som dro til Missouri fra Illinoiskolonien. I tillegg vet vi at Peerson til slutt dro videre til Texas. For å komme seg dit hadde han fulgt med sønnen til Johannes Nordboe.19 Sønnen var på vei hjem igjen, for allerede flere år tidligere hadde Nordboe-familien bosatt seg i Texas. I det tilfellet, om ikke annet, var det Peerson som fulgte etter og Nordboe som ledet an. Kanskje var Johannes Nordboe like mye en speider og veiviser for de første norske i Amerika som Cleng Peerson? Kanskje skal vi ikke avfeie Nordboes påstand om at det var han som hadde «skyld» i at New York-kolonien av nordmenn hadde forflyttet seg til Illinois, eller i det minste til akkurat det stedet i Illinois hvor de endte opp. Brev som disse gir oss innblikk i historiens gang på andre måter enn tall, datoer og lister. Én ting er å beskrive Johannes Nordboes liv og utvandring ut fra kirkebøker, skifter og andres minner om ham. Noe helt annet er det å lese hans egne ord om hendelsene, slik han selv så og husket dem. Historikere foretrekker ofte kilder som ligger så nært opptil det som beskrives, som mulig. Da forstyrrer ikke en dårlig hukommelse eller senere endrede holdninger og perspektiver like mye for det som blir fortalt. Men særlig for utvandringens 18 Johnsen 1934, s. 302. 19 Nerheim 2020, s. 200.

M YS ysteriet TERIET JO ohannes H A N N E S N ordboe ORDBOE

første periode, frem til 1860-årene, har vi svært lite å gå på av første håndsberetninger som er nedskrevet nært hendelsene i tid. Det er gjerne senere erindringer og andres minner som har blitt nedskrevet og gjenfortalt, som danner grunnlaget for mye av det vi nå tror vi vet om utvandringens første fase. Resultatet er en del myter og etablerte sannheter om utvandringen og en generell mangel på kunnskap som vi siden har latt passere i all stillhet. Forfølger vi detaljene som skurrer, for eksempel ved å stille spørsmålet om hvorfor Johannes Nordboe valgte å utvandre, blottstiller vi en del av fortellingen vi har konstruert: Keiseren er naken; vi vet rett og slett ikke hvorfor Nordboe dro. Og det er rart, kanskje nesten litt flaut, å innrømme. For vi historikere skal jo helst vite hva vi snakker om, og ikke minst hvorfor og hvordan vi vet det vi vet. Likevel må historikere også være ydmyke nok til å innrømme at vi i mange tilfeller ikke vet. En ydmykhet overfor fortidens og fortidige menneskers annerledeshet kan derfor i noen tilfeller føre oss videre, tilbake inn i mysteriene. De tidlige amerikabrevene kan da være en inngangsport. De tidlige amerikabrevene inneholder mye vi knapt hører om andre steder. I 1837 skriver Johannes Nordboe for eksempel at den som ankommer New York, vil kunne stille seg opp på kaia og rope ut: «Svedisker Norveisk Mand». Da dukker det snart opp «Nogen, som han kan komme i Tale med». Nylig ankomne kan ifølge Nordboe spørre etter «Bekmann, Takkelmester, Østberg, Bager, og norske Fr. Wang, Handelsmand, en Søn af Præsten i Waage, saa og Tybring, Søn af en Præst i Drammen[,] Johnsen af Laurvig, norsk Williamsen o. Fl.».20 Hvem var egentlig alle disse svenskene og nordmennene som allerede bodde i New York da utvandringen kom ordentlig i gang? Var de ankommet etter Nordboe, eller hadde han selv møtt på noen av dem på kaia da han ankom i 1832? Ingen av disse skjulte migrantene 20

Johnsen 1934, s. 298.

INNLEDNING

har historikere vært videre opptatt av å avdekke identiteten eller fortellingen til. Så langt jeg selv har klart å komme, viser det seg for eksempel at det ikke var bare én Wang, men to Wang-brødre, tvillinger attpåtil, fra Vågå som hadde kommet seg til Amerika i 1830-årene. Én av dem, Frederik Wang, må senest ha ankommet i 1836. Det året hadde nemlig en annen brevskriver, Sjur Jørgensen Haaeim, kommet seg til New York. På kaia ble Haaeim møtt av «Frederik Wang fra Gulbrandsdalen». Etter å ha blitt ført til Wangs bosted i byen, fikk Haaeim vite at Wang eide et «Skjænkehuus, hvor han havde at sælge alleslags Drikkevarer». «Her blev jeg tracteret paa det Prægtigste med Viin og Brændeviin og Øl», forteller Haaeim. Siden sørget Wang for alle de norske som hadde ankommet med Haaeim: Han kjøpte brød til dem og hjalp dem med å bestille frakt videre.21 Broren hans skal visstnok ha bosatt seg i New Orleans i 1835, men døde allerede samme år. Denne og andre detaljer om Wang-brødrene har jeg kun klart å oppdrive i en bok om slekten Munch, som Wang-brødrene tilhørte. Denne boka oppgir ikke kilder for noen av opplysningene om brødrene.22 Uansett om dette skulle vise seg å være traderte familiefortellinger, med mer eller mindre hold i virkeligheten, så er det utvilsomt at Frederik Wang oppholdt seg i New York da den første skuta med utvandrere etter Restauration ankom byen i 1836. Vi har nemlig to tidlige brevskrivere, to uavhengige kilder, som forteller oss dette. Hva slags forbindelse hadde egentlig denne tidlige østlandsutvandringen, som både Wang og Nordboe var en del av, med resten? Like mystisk som at Nordboe fant på å emigrere i 1832, er det å finne prestesønner og andre fra Østlandet godt etablert i New York allerede i 1837. De passer liksom ikke inn i den fortellingen 21

Haaeim 1842, s. 1.

22 Christiansen 2001, s. 39. Riktignok oppgis «Årbok for Gudbrandsdalen 1953» å være

kilden for detaljen om Frederik Wangs utvandring, men det finnes ingenting om Wang i årboka for det året. Derimot har Hovdhaugen trykt opp brevet til Nordboe fra 1837 i årboka for 1959, se Hovdhaugen 1959. Det betyr at det er Nordboes brev som er kilden til kunnskapen om at Frederik Wang har utvandret. Faren til tvillingbrødrene, altså presten i Vågå, er beskrevet i Munch 1999, s. 46–48.

M YS T E R I E T J O H A N N E S N O R D B O E

om utvandringen som vi hittil har fortalt. Den fortellingen starter med Restauration i 1825 og fortsetter med strømmen av utvandrere vestafjells i 1836. Det første partiet av folk østafjells var fra Tinn i Øvre Telemark. De dro først i 1837. Og i 1837 var de altså allerede på plass, disse andre østlendingene, etter sigende klare til å ta imot og veilede nye utvandrere. Det kunne Nordboe fortelle, i et brev som tiden tilfeldigvis har latt bevare.

Forskerne forteller De såkalte amerikabrevene har blitt forsket på i omtrent hundre år. Hvordan kan disse brevene fortelle oss noe nytt om den tidlige utvandringen? Svaret ligger i den formen brevene har kommet til oss i, og hvordan historikere før har ansett dette materialet. Historikerne som først oppdaget amerikabrevene, bejublet det menneskelige aspektet som brevene tilførte en utvandringshistorie ellers preget av tall og statistikk. Gjennom mange tiår ble brev fra utvandrere gravd frem, samlet opp og arkivert. Historikere fortolket brevene, og de ble også gitt ut i kommenterte verker. Så å si alle europeiske land som sendte utvandrere, har med tiden fått sitt eget arkiv for utvandrerbrev og utgivelser basert på disse. Men så kom skepsisen. Hva kunne egentlig slike brev tilføre av historisk kunnskap? Var de ikke kun egnet som illustrasjoner og anekdoter? Utover å gi innsikt i erfaringene utvandrerne gjorde seg – hvordan det var å være utvandrer, i korte trekk – ble brevene etter hvert avfeid av migrasjonsforskere for å være av liten verdi.23 Orm Øverland, som sto for det største publiseringsprosjektet med utvandrerbrev som noensinne er utført, både her til lands og i utlandet, konkluderte prosjektet med en lakonisk påstand om at brevenes 23 Jeg redegjør for utviklingen av hele forskningsfeltet gjennom 50 sider i min avhandling

(Mathiesen 2021, kap. 2). Det samme kan jeg ikke gjøre her, og jeg ber derfor interesserte om å se til den for utdypning. (Det gjelder for øvrig andre detaljer her i denne boka også.) Theodore C. Blegen en av dem som tidligst så verdien av utvandrerbrev som kilde, noe han annonserte på verdenskongressen for historikere i Oslo i 1928. Se Blegen 1928.

INNLEDNING

historiske verdi «er noe begrenset». Kanskje har han rett i det. Leter vi etter rene fakta om utvandringen, blir det relevante innholdet i brevene fort begrenset, for ikke å si anekdotisk. Vi kommer heller ikke unna at utvandrernes egne fortellinger bærer preg av fortellerens begrensede perspektiver og kunnskap. Det alene gjør at vi må være forsiktige med å ta alt de sier og påstår, for å være en rett beskrivelse av virkeligheten. Øverland påpekte rett nok at dersom brevene ble brukt «kritisk», kunne de i det minste være «uvurderlige» for vår forståelse av hvordan utvandrerne «selv opplevde deres migrasjon».24 Kanskje trenger vi likevel ikke begrense oss unødig til kun å lete etter utvandrernes egenopplevelser. Nordboes brev, som vi har sett, viser oss ikke bare hvordan han selv opplevde det å utvandre. Detaljene i brevene går imot deler av den tradisjonelle fortellingen om utvandringens første år. De peker på forhold som kan utfordre det vi tenker på som etab lerte fakta om utvandringen. Et av Nordboes brev var blant de flere hundre håndskrevne brevene som Øverland tilgjengeliggjorde i bokform. Håndskrevne brev fra utvandrere er derimot ikke det eneste vi sitter igjen med. Før 1860 kom over to hundre slike brev på trykk i norske aviser, inkludert ytterligere ett fra Johannes Nordboe. Disse har en verdi i seg selv: De nær fordobler antallet brev vi har tilgjengelig fra denne første utvand ringsperioden.25 De har også en annen verdi nettopp i det at de kom på trykk. Som trykte brev kom de inn i den offentlige samtalen, og den trykte offentligheten var et sted allmennheten ikke hadde sluppet til før. Brevene ga særegent stoff til den fremvoksende lokalpressen i Norge, stoff som både var av lokal betydning – et brev var kanskje skrevet av en utvandrer fra området – og som lokalbefolkningen 24

Øverland 2012, s. 42–43 (min oversettelse).

25 Riksarkivets brevserie inneholder 211 brev skrevet før 1860, se Øverland og Kjærheim

1992a; Øverland og Kjærheim 1992b; Øverland og Kjærheim 1993. Det finnes ytterligere brev også. Utvandrermuseet på Hamar har et arkiv på over 8000 brev, men bare noen titalls av disse er skrevet i perioden før 1860, og flere av dem er avlevert og inkludert i Riksarkivets brevserie. Andre brev har jeg oppdaget selv.

M YS T E R I E T J O H A N N E S N O R D B O E

var svært interessert i. Rapporter fra Amerika, enten i muntlig eller håndskreven form, gikk som ildbluss gjennom bygdene, ble det sagt. Dette var informasjon som andre kunne bruke til å ta en avgjørelse om hvorvidt de selv skulle utvandre eller ikke. Den første «publiseringen» av utvandrerbrev i så måte kan sies å være alle de forskjellige hilsenene i brevene som gjorde at stort sett hele bygda raskt nok fikk vite innholdet i brevene. Historikere som har forsket på utvandrerbrev, har generelt vært lite opptatt av denne formen for publisering. Heller ikke har de vurdert trykkingen av amerikabrev til å være av noen større vitenskapelig interesse. Et hederlig unntak er den walisiske historikeren William Jones, som samlet og fortolket brev trykt i walisiske hjemlandsaviser. Den historiske trenden som var utgangspunktet hans, og som jeg har dokumentert inngående, er at forskere i senere tid «har vært svært lite opptatt av de trykte utvandrerbrevenes natur og betydning».26 Det er synd, mener han, for de trykte brevene viser at det antatte skillet mellom «privat» og «offentlig» er langt mer komplisert enn hva formen – trykt eller håndskrevet – skulle tilsi. Fordi vi kan se tegn til at enkelte brevskrivere også ønsket å få brevene trykt, mener Jones at vi også kan snakke om at utvandrerne «deltok i, og i alle fall til en viss grad også ga form til en walisisk offentlighet under utvikling».27 Vi kan dermed være fristet til å snakke om at brevene utgjorde en slags demokratisering av offentligheten: Sjangeren gjorde at «vanlige» folk kom på trykk, for første gang. Lokalpressen ble dermed gjort mer relevant for større deler av lokalbefolkningen. I Norge var de første lokalavisene primært rettet mot borgerskapet. De slet ofte med å få inn nok lokalt stoff og fungerte i stor grad som en videreformidler av stoff fra andre aviser, ikke minst storbyavisene. Utvandrerbrevene snudde dette på hodet: Nå kunne Morgenbladet like gjerne trykke brev

26 Jones 2006, s. 176 (min oversettelse). 27 Jones 2006, s. 191 (min oversettelse).

INNLEDNING

fra lokalpressen på Sørlandet som Den vestlandske Tidende i Arendal trykte stoff fra Morgenbladet. Utvandrerbrevenes primære verdi, på trykk, må nok likevel ha ligget i hvordan de kunne bidra til å utvide avisenes lesekrets på det lokale plan, utover borgerskapet. Utvandringen var rett og slett blitt en «snakkis», et av de heteste temaene rundt omkring i hele Norge, og sluttet heller ikke å være det. Avisredaktører som ønsket å gjøre avisene mer salgbare, for flere, gjorde nok klokt i å henvende seg til alle dem som var nysgjerrige på utvandringen. Dette gjaldt nemlig langt flere enn dem som allerede betalte for aviser. Mellom 1846 og 1886, ser det ut til, var utvandringen så høy at til tross for noe tilbakevandring var det 30 prosent av menn og 20 prosent av kvinner i hvert årskull som forble i utlandet som utvandrere. Siden disse tallene er justert for tilbakevandring, betyr det at det var langt flere som dro for å prøve lykken i utgangspunktet.28 «Alle» i Norge måtte på et tidspunkt ta valget om å utvandre eller bli værende. Nils Olav Østrem har kalt dette fenomenet for en «utvandrarkultur» – det var rett og slett blitt så vanlig å emigrere at utvandring var ett av flere «normale» og forventede livsvalg som de oppvoksende generasjonene i Norge måtte forholde seg til.29

De trykte brevene Avisene i Norge slapp altså til ikke bare den skriveføre delen av allmuen, men allmuen i det hele tatt. De som skrev brev, skrev primært for å gi råd om utvandring. Med det gjorde de seg også skyldig i en til tider kraftig fordømmelse av de politiske, økonomiske og sosiale forholdene i Norge. Dette var kritikk som kanskje eksisterte på vertshuset, på kirkebakken eller i hus og hytter, men som ikke hadde stått på trykk.30 Ikke fra sånne som dem, i alle fall.

Bævre, Riis og Thonstad 1997. Østrem 2014, s. 96. Se også hans utforsking av dette på lokalplan, Østrem 2015. 30 For tidligmoderne folkelig maktkritikk, se Dørum 2013 og Dørum 2017.

M YS T E R I E T J O H A N N E S N O R D B O E

Johannes Nordboe, har vi sett, var etter alt å dømme en dyktig kunstner. Han var angivelig også svært lærd og belest, og han skal ha hatt store praktiske evner innen legekunsten. Men det privilegerte standssamfunnet hadde mange glasstak – samt noen av langt mer ugjennomtrengelige materialer. Det var ikke lov å praktisere medisin uten lisens, og omsetning av varer og tjenester stod også under en rekke bestemmelser, reguleringer og restriksjoner. Det gjorde også religionen og det offentlige ordskiftet. Det er nok ikke tilfeldig at det var alle disse begrensningene Johannes Nordboe fremhevet i et brev som fant veien til Henrik Wergelands avis Statsborgeren sommeren 1837, og som dermed ble et av de aller første brevene som noensinne kom på trykk i norske aviser: Her hviler intet Baand paa Næringsfriheden, her hersker ingen Monopoler eller Forrettigheder. Landmanden kan frit sælge sine Varer uden at blive anholdt for Forprang – man har heller ikke Lov at tage Betaling for 4 Skydsheste naar man kun bruger 1. – – – Enhver, der kan, forarbeider hvilkesomhelst Fabrikata; kan afsætte sine Varer til By eller Land uden Anke; thi der er intet Laug, som lægger Baand paa Flid og Vindskibelighed. Man presser Viin og brænder Brændeviin; der kommer ingen, som forsegler eller konfiskerer Apparaterne; man sælger 1 Pot, eller saa lidet og saa meget, man vil, uden at komme i Mulkt eller at berøves Varerne. […] Religionen er fri, som da Skaberen dannede Menneskene. Enhver troer hvad han holder for rigtigt, uden at Munke og Præster have nogen Indflydelse paa deslige Gjenstande. I de Distrikter, hvor jeg har været, akkordere Sognets Mænd med Præsten, naar Vakance indtræffer, men da der er Kandidater nok, saa er deres Forlangende moderat. I Almindelighed ere disse humane Mænd; de skjælde Ingen ud fra Talestolen, om En eller Anden saa aldrig gik i Kirken; deres Løn erlægges af Kommunen; men aldrig skal Fattige arbeide for Intet til Præsten. Saadant hører kun til den gamle Verden, – Tiende existerer ikke. Bogtrykkerpressen er ganske fri, naar kun Redaktionen har Hjemmel; det bliver Forfatterens Sag, om han har skrevet, det han ei kan forsvare, og han maa saaledes lide derfor; Redaktionen kan og bør intet Ansvar have. For forbryderske Handlinger eller Feil, som kunne paaankes, er her i de fleste Stater ansat Juryer; disse ere udnævnte af Komunerne, de kjende altsaa Individets Forhold og Karakteer, og dømme vist sjeldent feil. Nedsatte Kommissioner, der reise Land og Strand rundt for at opsnuse ubekjendte Vidner,

INNLEDNING

for maaske at fælde sit Rov, kjende vi ikke til; den gamle Verden faaer nøjes med deslige Indretninger. Kort sagt, Straf for Vinkelskrivere og Blasfemier, Tremarksbøder og saadanne Sager vide vi intet af, og velbekomme dem, som tage til Takke dermed!31

«Man seer af dette Stykket, hvor Skoen trykker», bemerket redaktøren i en fotnote. Og sannelig. Her var det uttalelser fra en som lot til å ha følt på kroppen de mange restriksjonene som det norske samfunnet hadde lagt for slike som ham. Vi vet litt om Nordboe, men han kan ikke ha vært den eneste som følte et slikt trykk fra øvrigheten. Hvem var de, de andre som også må ha opplevd det norske standssamfunnet som beklemmende? Noen flere enn Nordboe er det som dukker opp fra glemselen. Som forfattere av utvandrerbrev trer de frem for oss, ofte med navn, yrke og sosial status beskrevet. Brevene og informasjonen om brevskriverne er bevart for ettertiden fordi brevene deres en gang stod på trykk i datidens aviser, kanskje nettopp fordi de kom med kritikk. Titusenvis av brev må ha blitt skrevet og sendt til Norge, selv før de internasjonale portobestemmelsene gjorde brevsending til noe hverdagslig i løpet av 1860- og 1870-årene.32 Og rundt to hundre av de brevene som ble skrevet før 1860, kom altså på trykk. Det høres kanskje ikke så mye ut, men når vi ser hva slags brev det er, og sammenligner disse med tilfanget av brev vi allerede hadde fra samme periode, blir disse to hundre brevene svært betydningsfulle. Ikke bare er de adressert og sendt til helt andre steder i Norge enn de brevene som ellers har blitt bevart. De ble også trykt, og fikk med det en ekstra betydning – som små bidrag til at offentligheten i Norge etter hvert skulle både angå og bli utformet av «vanlige» folk. Det er dermed svært heldig for oss at disse brevene i sin tid ble trykt. Likevel sier det oss lite om hvorfor de ble trykt. Kanskje kan en forklaring ha vært 31

Statsborgeren, 13. juli 1837.

32 Øverland og Kjærheim 1992a, s. 36–38 gir en utmerket og konsis oversikt over de materi-

elle og økonomiske utfordringene ved oversjøisk brevskriving i perioden.

M YS T E R I E T J O H A N N E S N O R D B O E

Den trykte versjonen av Johannes Nordboes brev, fra avisa Statsborgeren 13. juli 1837. Merk at også her er Nordboe omtalt som «maler».

at avisredaktørene ønsket å spre budskapet om Amerika, uansett om det inneholdt gode eller dårlige nyheter. Dette var i alle fall antakelsen blant tidlige forskere på utvandringen, noe også William Jones påpeker. Forskere som Theodore Blegen og Alan Conway, som begge ga ut samlinger av amerikabrev, der mange av disse brevene var hentet fra aviser, foretrakk faktisk slike brev. De antok at avisene hadde «større påvirkning på potensielle utvandrere» enn det håndskrevne brev i folkelig sirkulasjon oppnådde.33 Det er lett å spore en slik holdning i disse forskernes prosa. Blegen, for eksempel, skriver at noen av de første brevene – Hovland-brevene, som også denne boka tar en nærmere titt på – «oppnådde utstrakt offentliggjøring gjennom trykk fra 1835 til 1843». Dette satte Blegen i 33

Jones 2006 (min oversettelse), s. 175.

INNLEDNING

sammenheng med eksplosjonen av utvandring fra 1836 og fremover.34 Ikke bare er beskrivelsen problematisk: Brevene fra Hovland ble trykt ved kun tre ulike anledninger, og det var i 1837, 1838 og 1843. De ble heller ikke trykt opp igjen i stor grad i andre aviser. Også antakelsen som ligger bak Blegens beskrivelse av Hovlandbrevene, er problematisk. For disse brevene, som var de første til å bli trykt i norske aviser, ble trykt fordi redaktørene og leserne deres ønsket å forstå hvorfor utvandringen hadde startet, ikke fordi avisene ønsket å stimulere til ytterligere utvandring. Antakelsen om at trykkingen av brev førte til en større sirkulasjon av brev enn hva håndskrevne brev kunne oppnå på egen hånd, er dessuten motbevist av Hovland-brevene selv. Brevene har dukket opp i et område som strekker seg fra Karmøy i vest til Tinn i Telemark i øst, fra Kristiansand i sør og – muligens – så langt nord som til Askvoll. I kontrast til dette stod brevene kun på trykk i storbyaviser i Bergen, Kristiansand og Christiania. Antakelsen som ligger i slike beskrivelser av de trykte brevene, er også problematisk av en helt annen grunn. Den forutsetter nemlig at vanlige folk hadde tilgang på, og leste, avisene fra storbyene. Det kan selvsagt ha vært riktig i enkelte tilfeller, men sannsynligvis var denne tilgangen svært begrenset og noe tilfeldig. Tilgangen på aviser økte riktignok i 1830-årene med tilveksten av lokalaviser, men selv da er det vanskelig å forsvare en antakelse om at aviser ble lest av folk flest. Den tidens aviser var tilsynelatende skrevet for og betalt av borger skapet, den sosiale eliten. At folk skal ha blitt påvirket til å utvandre gjennom å lese trykte brev, er å snu årsaksforholdet på hodet. Avisene trykte slike brev fordi brevene, som allerede hadde sirkulert for hånd, hadde ført til utvandring blant de lavere lag av folket. Embetsmenn og andre avislesere hadde et behov for å forstå hvorfor. Det var først når det ble vanlig å trykke brev, ikke minst i lokalaviser, at utvandrerbrev på trykk kunne få en større påvirkning på den videre utvandringen. 34

Blegen 1931, s. 65–66.

M YS T E R I E T J O H A N N E S N O R D B O E

Argumentet Antakelsen om at trykking av brev påvirket utvandringen, kommer altså fra et senere faktum, som blir lest inn i en tidligere kontekst. Trykte brev kan ikke forklare den første større utvandringen fra Norge i 1836 og 1837. Fordi det er så viktig å få dette på det rene, blir denne tidligere konteksten utførlig behandlet i kapittel 2 og 3 her i denne boka. Ved å se på hvordan og hvorfor brev først fant veien til trykk, oppdager vi samtidig hva som egentlig foregikk da utvandringen startet i 1836. Det er nemlig noen få, spesifikke brev som skiller seg ut, på andre måter enn det tidligere historikere har klart å oppdage. Brevene som Hovland skrev til Norge i 1835 – og som bidro til utvandringen i 1836 – ble ikke bare spredt gjennom de to neste årene for deretter å havne på trykk i 1837. De ble spredt på en viss måte av visse personer som tilhørte et visst nettverk. Ved å gå disse brevene etter i sømmene oppdager vi at haugianerne i Norge ser ut til å ha vært forbundet med spredningen av dem. Vi kan dermed anta at haugianerne bidro til å gi innholdet i brevene en viss kredibilitet, for på den måten å lede folk som ikke kjente brevskriverne person lig, til å reise ut av landet. Slike oppdagelser går vi glipp av dersom vi forestiller oss at disse brevenes påvirkning på utvandringen skyldtes at de ble trykt i aviser. Det kan være vanskelig å spore den haugianske innflytelsen direkte, men den konflikten mellom folk og øvrighet som haugianerne ofte målbar, ser vi eksplisitte spor etter i brevene som ble sendt i etterkant av den første store utvandringen i 1836. Brevskriverne som hadde latt seg påvirke av Hovlands brev i 1835, uttaler seg her med en kraft og myndighet og opposisjon til geistligheten vi ellers kun assosierer med haugianere. Utrustet med dyptgående bibelkunnskap og en sterk følelse av likeverd i Kristus benekter disse brevskriverne geistlighetens opphøyde åndelige posisjon. Haugianerne var «lesere», tross alt, og de trykket den evangeliske delen av lutheranismen til sitt bryst – der skriften, ikke øvrigheten, var den fremste autoriteten. Alt dette utforskes i kapittel 4.

INNLEDNING

Først fra 1837, da avisredaktører hadde begynt å sette brev på trykk, begynte utvandrerne å ane muligheten til å anvende det trykte mediet til egne formål. Hans Barlien, som skrev brev hjem til Norge og meldte at sønnen til presten i Snåsa, Jens Rynning var død, hadde nok ikke ment at brevet skulle trykkes. Det var det Rynning selv som sørget for, ettersom han betvilte motivene Barlien hadde for å fortelle om sønnens død. I Norge hadde Barlien nemlig gjort seg til en egenrådig opposisjonsfigur, som gikk i strupen på både geistlige og sivile embetsmenn med sine politiske, filosofiske og teologiske argumenter for lokalt selvstyre og for at statsansatte skulle utelukkes fra politisk medbestemmelse. Rynning var dog mest opptatt av å få vite om sønnen hans, Ole, var død eller levende. Det var ønsket om at noen der ute skulle være i stand til å motbevise det som stod i brevet han hadde mottatt, som førte akkurat dette amerikabrevet til trykk. Alt dette drøftes i kapittel 5. Før han døde – for Barlien fortalte sannheten – hadde Jens Rynnings sønn skrevet hjem. Minst ett av disse brevene havnet også på trykk. Heller ikke her vet vi om brevet fra forfatterens side var ment å bli trykt. Men vi vet at Ole Rynning gjorde et tydelig forsøk på å nå hele den norske bondestanden med trykksaker. I Amerika skrev han det som skulle bli Norges første utvandrermanual, som siden ble trykt i Norge. Fortellingen om hvordan den ble trykt, som kapittel 6 forsøker å nøste opp i, viser oss noe av initiativet som kunne oppstå når helt vanlige folk øynet den åpningen i offentligheten som hadde blitt skapt gjennom trykkingen av utvandrerbrev. Trykksaker, i utgangspunktet særtrykk utenfor avisspaltene, ble det nemlig flere av i de påfølgende årene. Da utvandrere hadde blitt vant med å se seg selv på trykk – eller i det minste hadde oppfattet at det var mulig å komme til orde – kunne diskusjonen på tvers av Atlanteren begynne. At diskusjonen om utvandringen var i gang i Norge allerede, kommer tydelig frem av den situasjonen som den hjemvendte utvandreren Cleng Peerson befant seg i. Før han hadde rukket å dra tilbake igjen 46

M YS T E R I E T J O H A N N E S N O R D B O E

til Amerika, ble Peerson i lokalavisa beskyldt for å være en betalt utvandringsagent. Han gikk også til avisa og svarte i like skarpe ordelag, noe kapittel 7 viser. Utvandrere trengte ikke å komme hjem til Norge for å delta i den hjemlige offentligheten. Fra bosetningen Muskego i Wisconsin skrev utvandrerne et innbitt forsvar som de ønsket å få trykt i norske aviser, og det fikk de, slik kapittel 8 viser. At mange av disse var haugianere, og at de hadde havnet i en retorisk skvis mellom tilreisende prester og opposisjonelle avisredaktører, viser noe av grunnlaget for den utvandringsdebatten som ikke begrenset seg til hjemlandet, men som utviklet seg til å bli en transatlantisk diskusjon. Den lokale offentligheten i Norge bidro til å opprettholde mye av interessen for amerikabrev, som dermed sørget for at de stadig ble trykt. Folk på utvandrernes hjemsted var spesielt interessert i å høre fra utvandrerne, og utvandrerne var like interessert i å motta nytt fra dem der hjemme. At slike brev havnet på trykk når disse hjemstedene først fikk sine egne aviser, er ikke så rart. Et eksempel på hvordan dette foregikk, drøftes i kapittel 9, mens den mer allmenne trenden vises frem i kapittel 10. Utvandringen var likevel for oppsiktsvekkende til kun å være av lokal interesse. En logisk videreføring av den allmenne interessen for brev som ble sendt til ulike deler av landet, var forsøket på å opprette en egen utgivelse i hjemlandet. Månedsbladet Norge og Amerika skulle bringe nyheter og brev fra Amerika til alle dem i Norge som ønsket å høre om utvandrerlivet. At denne utgivelsen til slutt ble redigert av en kvinne, før hun selv utvandret, er et godt eksempel på noen av de mange sosiale brytningspunktene forbundet med utvandringen. Dette drøftes i kapittel 11. Ikke bare ble offentligheten åpnet for vanlige folk, men utvandringen førte også til at vanlige folk hadde noe å mene noe om, i full offentlighet. Amerika ble raskt et speil for å kunne se kritisk på forholdene i hjemlandet. Tydeligst kommer dette frem i en annen periodisk utgivelse: den som var ment for alle arbeidere i landet. At 47

INNLEDNING

Arbeider-Foreningernes Blad skulle bli en av avisene som trykte flest amerikabrev, er kanskje ikke så rart hvis vi først ser hvordan norske arbeidere og den tidligste norske arbeiderbevegelsen forholdt seg til utvandringen. For arbeiderbevegelsen var utvandring nemlig først en trussel, og siden ble det en siste utvei for en sosial bevegelse som forsøkte, men ikke helt klarte å knuse glasstaket for politisk medbestemmelse. Da er det heller ikke så rart at vi, i 1858, finner et brev fra en av de utvandrede arbeiderne til selve arbeiderføreren, Marcus Thrane, som fremdeles satt fengslet. Det overraskende er at dette brevet ble satt på trykk. Brevet diskuteres i kapittel 12. Aller mest viser det oss kanskje hvor mye offentligheten hadde utviklet seg siden det første brevet stod på trykk i 1837. Det var ikke lenger kontroversielt å trykke brev fra vanlige folk, ikke engang brev mellom kriminelle. Tvert om, ble det hevdet, var brevskriveren en dugelig fyr. Arbeider-Foreningernes Blad var definitivt med på å slippe til vanlige folk i avisspaltene, men det var de borgerlige avisene som først hadde ført slike skriverier inn i offentligheten tiår tidligere. Om hjemlandets offentlighet var i en viss utvikling, møtte også utvandrerne en offentlighet som utviklet seg i rivende fart, og den amerikanske trykte offentligheten var i langt større grad ment og tilrettelagt for det brede lag av folket. Dette inspirerte til egne initiativ. Mens de første norskamerikanske avisene hadde et nasjonalt utvand rerpublikum i tankene, tok utvandrede vossinger det neste logiske skrittet da de forsøkte å lage en avis bare for vossinger. Avisa Wossingen var, som kapittel 13 viser, ikke bare ment for utvandrede vossinger, men for alle vossinger, på begge sider av havet. En inkluderende offentlighet i Amerika, som tillot tekster skrevet av vanlige folk, inspirerte utvilsomt vossingene til å lage en transatlantisk avis – for med den å etablere en translokal offentlighet. Gjennom en avis som ble lest på begge sider av havet, kunne vossingene kommunisere med hverandre både enkeltvis og som ett samlet lokalsamfunn. På mange måter var avisa også en konsekvens av at vossingene – og utvandrerne i det hele tatt – hadde sett at avisene i hjemlandet hadde begynt å åpne 48

M ysteriet J ohannes N ordboe

for sånne som dem. Nyheter fra Amerika og nyheter fra hjemstedet kunne deles gjennom aviser utgitt på begge sider av havet. Avisa Wossingen var bare det mest utviklede av disse forsøkene. Utviklingen gikk derimot enda lenger, som kapittel 13 peker på. For norskamerikanske aviser ble også sendt til hjemlandet slik at hilsener til utvandrernes ulike hjemsteder, trykt i Amerika, kunne nå bygdene i Norge. Og hilsener fra disse bygdene kunne også bli sendt til norskamerikanske aviser. Til sist, da utvandringen ebbet ut i mellomkrigsårene, var det lokalaviser hjemme i Norge som stod for medieringen av denne både transatlantiske og translokale kommunikasjonen. Den translokale offentligheten, som ble opprettholdt av brevskriving og brev satt på trykk i ulike format, har i liten grad vært gjenstand for debatt blant historikere. Den lokale dimensjonen ved utvandringsforskningen har riktignok vært stor, og anerkjent. Søkelyset har imidlertid alltid vært på selve utvandringen, som foregikk fra ett sted om gangen. Ser vi derimot på de ulike utvandrerbrevenes lokale dimensjoner, ser vi hvordan denne typen kommunikasjon helt fra starten av var preget av et ønske om å kommunisere med folk der hjemme – med hjembygda – og at dette gjaldt for alle steder. Utvandrerbrev var ikke bare nasjonalt orientert propaganda for og imot emigrasjon som sådan. Utvandrerbrev var også forsøk på å opprette og opprettholde kontakt, en nyhetsutveksling med et hjemsted som utvandrerne aldri helt klarte å forlate. For der hjemme satt ofte mor og far, søsken og venner. Disse kunne ikke alltid lett overtales til å komme etter, men det betydde ikke at utvandrerne glemte dem. Heller ikke vi bør glemme at utvandrerne også skrev for å opprettholde kontakt, ikke bare for å overbevise andre om å komme etter eller å holde seg hjemme. Utvandrerbrevene – også de trykte – representerer et ønske om vedvarende kontakt. Denne kontakten kan vi ikke alltid forstå som instrumentell eller som at den hadde skjulte motiver. Utvandrerne skrev hjem av mange flere grunner enn 49

INNLEDNING

bare for å lokke til seg folk hjemmefra. Også de trykte brevene bør forstås slik. At fortellingen om hvordan brev havnet på trykk, tross alt er mer kompleks enn som så, henger først og fremst sammen med hva den første trykkingen av utvandrerbrev representerte hjemme i Norge. Trykkingen av slike brev åpnet for at vanlige mennesker kunne komme til orde i offentligheten og kunne mene noe, i dette tilfellet om utvandring. Som flere brevskrivere også understreket, var det utvandrerne som hadde førstehåndskunnskapen. De visste at kjentfolk hjemme ville høre på dem, men fordi brev fra Amerika ble trykt i norske aviser, visste de også at det var anledning til å korrigere alle de uriktige skildringene av Amerika som ellers stod å lese i avisene. Denne vissheten førte dem straks i debatt med dem som før kun hadde vært opptatt av å lese dem teksten: øvrigheten. Nå var det vanlige folks tur til å lekse opp for prestene, biskopene og alle andre som kun satt hjemme og ytret seg i det vide og brede om utvandringens gode og dårlige sider. At den norske offentligheten åpnet seg på denne måten, til dels på grunn av utvandringen, går mot den rådende teorien om den borgerlige offentligheten på 1800-tallet.35 Selv om idealene for denne offentligheten på alle måter fantes, har historikere lenge forsøkt å vise at det var forskjell på normer og virkelighet.36 Denne offentlig35 Jürgen Habermas (1971) var den som leverte det grunnleggende teoretiske rammeverket

som fremdeles preger debatten rundt offentligheten og dens historie, se f.eks. Gripsrud 2017, s. 26. Selv om Jostein Gripsrud forsøker å snu den såkalte forfallstesen på hodet ved i stedet å fortelle en historie om fremskritt, henger det habermasianske fremdeles igjen, om enn ikke annet enn i rammeverket. Dette er ikke stedet for å utbrodere kritikken av den habermasianske tesen (men se gjerne Mathiesen 2021, kap. 1). Det kan nevnes at helt siden Habermas fremsatte sin beskrivelse av offentlighetens struktur og utvikling, har det vært et spørsmål hvorvidt han fanget datidens normer og forvekslet disse med faktiske forhold i fortiden, eller om det eksisterte et reelt overlapp mellom ideal og virkelighet på et gitt historisk tidspunkt. For en beskrivelse av den norske borgerlige offentlighetens historiske virkelighet i lys av borgerskapets offentlighetsidealer, se f.eks. Nymark 2018. For en kritikk av Gripsruds normative og teleologiske utgangspunkt, se Tjønneland 2018. 36 Se f.eks. Mah 2000; Pinter 2004; Waldstreicher 2005; Gestrich 2006; Koller 2010; Gestrich 2012; Robertson 2020.

M YS T E R I E T J O H A N N E S N O R D B O E

heten, som var reservert for dem som mente seg berettiget til både å være en del av og deltaker i den, nemlig borgerskapet og øvrigheten, ble gradvis demokratisert. Pressehistorikere har likevel ikke klart å finne tendenser til en slik demokratisering før mye lenger ut på 1800-tallet, da avisene begynte å bli masseproduserte og tilgjengelige for alle på en helt annen måte enn i første halvdel av århundret.37 Vi kan like fullt spore en slik tendens tidligere dersom vi fokuserer på trykkingen av amerikabrev. Det er ikke bare demokratiseringen i seg selv som er interessant. Trykkingen av brev har gjort at flere brev fra utvandringens første år er bevart. Dermed har vi flere kilder til å nyansere fortellingen om den tidlige utvandringen. At nøkkelen til å forstå hvorfor utvandringen begynte da den gjorde, ligger i brevene som en gang stod på trykk i norske aviser, er bare én av oppdagelsene som kommer som en konsekvens av at de trykte brevene nå er gravd opp. Ved at vi forsker på disse brevene, ved at vi ser så nærme på dem som det er mulig å komme, dukker det også opp nyanser av den store fortellingen. Det er ikke bare Johannes Nordboe vi kan få nye og andre pers pektiver på. Også mange andre utvandrere som ellers ville ha forblitt anonyme, får her lov til å uttale seg om hva som motiverte dem til å reise, og om hvordan de forsøkte å opprettholde kontakt med dem der hjemme. Flere brev, skrevet til ulike steder og mens utvandringen var i oppstartsfasen, muliggjør flere perspektiver på spredningen av utvandringen og på hvordan den utfoldet seg i hvert lokalsamfunn. Kanskje er det ut fra summen av alle disse lokale variasjonene at også den nasjonale fortellingen etter hvert må justeres? Det vil tiden vise. De trykte brevene, og avisene som trykte dem, bidrar i alle fall til å åpne det lokale Norge for oss. Vi har flere personer, flere stemmer,

37 Thore Roksvold bemerker eksempelvis at selv i 1880 var pressen dominert av den såkalte

kansellistilen, som var karakteristisk for den norske overklassen og embetsverket, og utleder fra det at «Embetsmennene rådde grunnen i norsk offentlighet. Det var stort sett også de som skrev i avisene», se Roksvold 2010, s. 178.

INNLEDNING

flere steder å ta stilling til – og mange nye detaljer, som vi ellers kanskje bare måtte ha gjettet oss til. Alle som utvandret, måtte ta et valg ut fra sin unike posisjon. Alle som utvandret, hadde sin historie å fortelle, slik som den ellers helt anonyme husmannsdatteren som presenteres i kapittel 1. Kanskje blir vi som forsker på fortiden, klokere av å lytte til dem. Det som presenteres her, er derfor deres fortelling. Det vil si: Det er mitt forsøk på å skrive deres ulike fortellinger inn i hverandre. Samtidig er dette også utvandrernes egne, separate, ulike og unike fortellinger, fortalt med deres egne ord. I første rekke har jeg valgt å skrive ut fortellingene deres i et forsøk på å fortolke og forstå betydningen av brevskrivernes egne ord. Likevel har jeg også, i andre halvdel av denne boka, gjengitt originaltekstene slik de en gang ble trykt i datidens aviser. Dermed får utvandrernes egne ord også stå ufortolket og tilgjengelig. Disse brevene er transkribert, men ellers presenteres de så nært opptil originaltrykket som mulig. Hva som viser seg å være mest spennende, den rekonstruerte fortellingen om brevskriverne eller den fortellingen utvandrerne fortalte om seg selv, med sine egne ord, er det til sist bare den enkelte leser som kan avgjøre.

D e husville

Kapittel 1 De husville «Etter meg, flommen.» Det skal franskekongen Ludvig 15. ha sagt, noen tiår før revolusjonens flodbølge flommet over det franske kongeriket i 1789.1 Uttrykket som kongen skal ha brukt, le déluge, er også det franskmennene bruker om den gammeltestamentlige syndfloden (1. Mos 6–9). Uttrykket har derfor blitt stående igjen som en nesten profetisk beskrivelse av de enorme omveltningene som skulle skje i Frankrike det året. Samme år, i 1789, må også det norske folk ha trodd at syndfloden hadde kommet, men da i langt mer konkret forstand. For det året åpnet himmelen seg over hele Øst-Norge. I løpet av noen julidager stod den enorme nedbørsmengden ikke tilbake for noe i Første mosebok. Tordenskyene fortrengte dagslyset. Tordenskrallenes drønn og jord- og steinskredenes brak kappet om å overdøve hverandre. På kort tid var dalbunnene blitt til innsjøer. Langs elvebreddene dro flommen med seg hele landområder med hus, mennesker og husdyr. Minst 70 mennesker mistet livet, mens utallige flere ikke bare mistet markens grøde, men fikk også livsgrunnlaget revet vekk fra under føttene. Den dyrkbare jorda var skylt bort eller fylt opp med stein, sand og grus og dermed gjort ubrukelig.2 På Tynset hadde det blitt holdt ting, er det blitt fortalt.3 Mens tingmennene hadde pratet, eller antakeligvis ropt til hverandre i et forsøk på å overdøve trommingen fra det stadig tiltakende regnværet, hadde elven begynt å stige urovekkende raskt. Før de fremmøtte hadde kommet seg tilbake til båtene sine, hadde båtene blitt skylt bort av flommen. På den andre siden av fjellet, i Gudbrandsdalen, 1 Munnhellet er også tilskrevet elskerinnen hans, Madame de Pompadour. Sikkert er det at

Karl Marx siterte uttrykket for å illustrere kapitalistenes mentalitet. Se Marx 1867, s. 243. 2 Storofsen og kildene til vår kunnskap om den er best oppsummert i Roald 2013, s. 62–71.

Se også Sommerfeldt 1972; Østmoe 1985; Nordstoga 2001. 3 Steinmoeggen 1966, s. 306. Det er dessverre umulig å verifisere denne tradisjonen.

KAPITTEL 1

hadde selve dalsidene begynt å kollapse. Det vet vi fra samtidige rapporter. Skredene dro med seg både hus, åker og eng ned i Lågen. Det var umulig å beregne, ble det i etterkant skrevet fra Fron, «det store Antal af Huusmænd, der med Familier ere blevne Huusvilde, og hvoraf Endeel fik reddet lidet, andre blotts Livet».4 Det er ikke lett å forestille seg hvordan det var å gjennomleve noe slikt. Derimot kan vi kanskje se for oss at folk i etterkant ønsket seg langt bort. «Storofsen», som flommen i 1789 blir kalt, bidro på sitt vis også til å skape en annen slags flom: en stor strøm av utvandring. Men ikke til Amerika. Ikke ennå. I 1780-årene hadde ryktene spredt seg i Østerdalen om et slags skogkledd, ubebodd paradis, langt oppe i nord. Først var det de bemidlede gårdbrukerne som hadde hatt råd til å dra. Siden må også de fattigere husmennene og andre ha kommet seg av gårde. Det var mot kolonien i Bardu-skogen, som den gjerne ble omtalt som, at alle – både høye og lave – satte kursen. Særlig i det indre av Troms, langs Målselva og Barduelva, bosatte østerdølene seg.5 Der befolket de området i så stor grad at antropologer selv i nyere tid har latt seg fascinere av at østerdalskulturen har blitt videreført og beholdt i så lang tid og så langt hjemmefra.6 Både stedsnavn og talemål ble transplantert til nordlig grunn, inkludert en tro kopi av kirken på Tynset. «Kjem’n frå Tynset trivs en overalt!»7 En slags utvandrerkultur må ha etablert seg på Østlandet i etterkant av storflommen. I jakten på jord å leve av fortsatte folk å dra nordover, til samme sted. Om for eksempel bondesønnen og husmannen Sevald Olsen selv ville ha ønsket seg av gårde, vet vi ikke, men så sent som i 1838 dro to av døtrene hans, Helene og Berthe, nordover. To år senere kom den tredje og siste datteren, Andrea, etter. 4 Norske Intelligenz-Sedler, 5. august 1789. 5 Se f.eks. Kiil u.å., s. 29–65; Eggen 1950, s. 68–190. Se også Hauglid 1981, s. 97–131;

Hauglid 1991, s. 31–41. 6 Se f.eks. Bårnes 1991. 7 Aukrust 1966, s. 47.

D e husville

Nord-Norge har iblant blitt omtalt som «fattigfolks Amerika». Landskapene kan, om ikke annet, minne om hverandre. Her et senere fotografi fra Målselv i Troms.

Da hadde Sevald Olsen alt vært død i lang tid. Han var født i 1788, året før Storofsen, og som husmann på plassen Messelt hadde han hatt et kort og utvilsomt brutalt liv. I en alder av kun 39 år døde han, i 1827. Hva han døde av, vet vi ikke. Men vi vet at døtrene hans ennå var små. Begge sønnene hans var døde – ingen av dem hadde overlevd spedbarnsalderen. Enken, Margrete Birgitte Halvorsdatter, ble værende igjen på husmannsplassen. Der giftet hun seg på ny, men i 1862 utvandret både hun og den nye mannen. Da satte de ikke kursen nordover, slik døtrene til Margrete hadde gjort før dem. Margrete Halvorsdatter tok med seg den nye mannen og to av deres felles barn til Amerika.8 8 Fortellingen om Sevald Olsen og familie kan rekonstrueres ut fra opplysningene i gårds-

soga for Stor-Elvdal (Sæther 2019), s. 64–65.

KAPITTEL 1

I 1838, da Sevald Olsens døtre Helene og Berthe dro til NordNorge, hadde utvandringen til Amerika så vidt begynt. Uansett om de hadde ønsket seg dit, hvis de i det hele tatt hadde vært klar over muligheten, er det svært usannsynlig at to husmannsdøtre alene ville hatt råd til å komme seg over Atlanteren og helt inn til Midtvesten. Der ville de dessuten ha trengt oppimot en god årslønn for å etablere gårdsbruk blant andre nordmenn. Vel å merke ville de trenge en manns årslønn, ettersom kvinner normalt ble betalt langt mindre enn menn. Det var kanskje ikke lettere i nord, men dit var det i alle fall greiere – og billigere – å ta seg. I den store Bardu-skogen ble Berthe Sevaldsdatter gift i 1843. Hun hadde funnet seg en sønn av en nyrydningsmann på Alapmoen i Målselv. Svigerfaren, Ole Torgersen, hadde kommet dit fra Ringebu i Gudbrandsdalen i 1826.9 Sønnen Torger Olsen hadde fått kjøpe halve gårdsbruket på Alapmoen av faren i 1842. Deretter giftet han seg med Berthe. Bare et par år senere satte ekteparet i gang med å rydde en ny gård, Østerli i Balsfjord.10 Det skal visst ha vært et fåfengt prosjekt. Ifølge en eldre bygdebok gikk det så dårlig at Torger Olsen til slutt «utarmedes og drog til Amerika» – men med penger nok, må vi tro, til å kunne betale overfarten.11 Så langt er det uproblematisk å følge utvandrere som Berthe og Torger og deres skjebne. Kirkebøkene i Norge, som registrerte når alle som bodde i et prestegjeld, ble døpt, konfirmert, gift og begravet, og når noen flyttet inn og ut av prestegjeldet, er vanligvis gode kilder for å tegne opp enkeltpersoners livsløp, selv for en husmannsdatter som Berthe.12 Kiil u.å., s. 102. Eilertsen u.å., s. 436. 11 Magelssen og Larssen 1925, innførsel om gården «Østerlid», u.s. 12 Fødselsattesten finnes som innførsel nr. 39, i ministerialboka for Åmot prestegjeld, nr. 5, 1815–1841, i Statsarkivet i Hamar: AV/SAH-PREST-056/H/Ha/Haa/L0005. Den kan sees i Digitalarkivet, der den har bilde-ID kb20070603340550 (sist sett 24. juli 2025). Under innførsel nr. 16 i ministerialboka for Målselv nr. 1, 1834–1853, finner vi Berthe oppført som mor, gift med Torger Olsen Alapmo. Denne ministerialboka ligger i Statsarkivet i Tromsø: AV/SATØ-S-1311/G/Ga/Gaa/L0001kirke. Også denne er å finne i Digitalarkivet, med bilde-ID kb20050310010663 (sist sett 24. juli 2025). 9

D e husville

Noen ganger er de nesten for gode kilder, for de lar oss tro at vi sitter med fast og sikker kunnskap. Samtlige bygdebokforfattere for Indre Troms har, på bakgrunn av de foreliggende kildene, konkludert med at Berthe og Torger utvandret til Amerika, eller i det minste, som den siste bygdebokforfatteren skriver, at en «familie» fra Østerli var blant de første som dro.13 At det var en familie som dro, er en sannhet med modifikasjoner. I alle fall ifølge Berthe selv. Fra Amerika skrev nemlig den for ettertiden ellers så anonyme Berthe Sevaldsdatter Østerli, som hun selv skrev navnet sitt, et brev. I brevet, som var rettet til presten Brun i hjembygda, kommer det frem at Østerli har reist til Amerika uten mannen. Med seg tok hun derimot deres fire barn. Brevet som Østerli skrev i 1863, var et tilsvar på en advarsel pastoren må ha sendt henne før avreise. Pastorens brev er, i likhet med Østerlis svar, tilfeldigvis bevart. «Du tænker, hører jeg, paa at reise til Amerika alene med Dine Børn og lade Din Mand blive tilbage», skriver presten til henne. Han legger til at «nu skal Du tro at jeg vil Dit Vel», før han deretter går på offensiven. Brun ønsker å gjøre det uttrykkelig klart at «Du gjør hvad Du ikke ved, og hvad Du bitterlig vil angre ved at reise saaledes alene». Han lister derfor opp en rekke argumenter basert på hvor vanskelige forholdene i Amerika er, ikke minst for en alenemor. For har hun egentlig innsett hva det vil innebære «at være saa længe borte fra Din Mand»? «Kjære Berthe», avslutter presten, «Du frister Herren og gjør ham imod med dette. Naar Din Mand vil reise, da er det Din Pligt at følge med; men naar han ikke reiser, er det Din Pligt at blive hvor han er. Og sandelig, hvad end Din egen Lyst vil tilsige Dig, der er ingen Velsignelse fra Gud ved et Foretagende, som man iværksætter imod hans Ord og Villie.» Vrøvl, svarer Østerli, med en sjeldent kraftig myndighet til å komme fra en husmannsdatter født tidlig på 1800-tallet. «Jeg har nu proberet Amerika og befinder det aldeles modsat i Henhold til Bruns 13

Hauglid 1991, s. 219.

KAPITTEL 1

Berthe Sevaldsdatter Østerlis brevveksling med pastoren på hjemstedet i Balsfjord ble gjengitt i den norskamerikanske avisa Emigranten.

fortolkning.» Den fortolkningen hadde han fremført, mener hun, for «at skrække mig fra at reise alene med 4 Børn til denne VerdensDeel». Fra Amerika, og på bakgrunn av egne erfaringer, kan hun gjendrive alle argumentene pastoren hadde ført for å få henne på bedre tanker. «Der spørges om, hvorledes jeg skal ernære mig med mine Børn. Jo! her i Amerika kan jeg sutinnere godt og lever hver Dag som en Juledag i Norge; men siig mig Hr. Pastor Brun, hvorledes skulde jeg have ernæret mig i Finmarken med 4 Børn – det var et vanskeligere Spørgsmaal.» Nei, å skulle «friste Herren», fordi hun ville «prøve Næringsveien paa et andet Sted», det kan hun ikke skjønne at skulle være noe 58

DE HUSVILLE

problem. I alle fall ikke når «Manden ikke brugte Tankerne og Hovedet til det Bedste», og når det landet hun dro fra, var et rent og skjært «Sultihjel-Land, som Finmarken i Norge, var min Brøde». Hun har lest, skriver hun videre, at «dydige Kvinder ere Manden en Krone, for Salomon holder dem bedre end Guld». Og «vel ved jeg, at Kvinden skal være Manden underdanig, ligesom Sara var Abraham lydig; men det indtræffer jo i mangt et Ægteskab, at Kvinden kan være nok saa betænkt, for at udfinde Næringsveien og sette til det tarvelige Udkomme, end som Manden». Om mannen var udugelig, hva skulle vel stanse henne? Ikke Gud, og ikke den norske øvrigheten. «Saavel i Norge, som i andre Lande, findes jo baade Høie og Lave», skriver hun, med et utvilsomt stikk til den ofte omflyttende prestestanden, som «forandre sin Stilling, flytter fra det ene Sted til det andet, thi hvorfor skulde da min Flytning være saa farlig, og da tale om at friste Herren?». Østerli takker i stedet «den Allerhøieste», som stod henne bi i kampen for å reise, men hun passer også på å takke «den menneskelige Magt». Lensmannen i Tromsø hadde tydeligvis skaffet henne reisepenger – «ellers havde jeg maattet sidde i den traurige Stilling, hvor jeg var», forklarer hun. Slik klarte hun altså å unnslippe sin udugelige mann, hva han enn hadde gjort for å kjøre familieøkonomien i grøfta, og deretter hadde hun kommet seg av gårde. Da historikere først «oppdaget» amerikabrevene og forsøkte å anvende disse i sine fortellinger om utvandringen, var det som nevnt hovedsakelig for å kunne gi litt farge til det som ellers kun var tallenes tale: hvem og hvor mange som dro, når, hvorfra og hvor hen. I slike brev kommer nemlig utvandrerens egen stemme frem. Her beskriver helt vanlige folk hvordan de selv opplevde det å utvandre. Senere har amerikabrevene blitt forstått å ha en egenartet vitenskapelig verdi. Via slike brev kommer vi litt nærmere fortidens menneskers eget, ofte private følelsesliv og perspektiv. Selv om kulturhistorisk orienterte forskere har visst å verdsette dette, blir det fort vanskelig å anvende slike kilder for å si noe generelt om utvandringen. Dessuten 59

KAPITTEL 1

har det alltid heftet spørsmål ved hvor direkte inngangsporter til menneskers indre liv disse brevene egentlig er.14 I det hele tatt er det vanskelig å påstå at slike enkeltbrev, blant millioner av brev som ble skrevet, og som vi ikke lenger har, på noen måte skal kunne være representative og dermed gi et slags mål på hvem utvandrerne var, og hva de tenkte. Og uansett hvordan de selv opplevde det, skjedde de store flodbølgene av utvandring fra Norge like fullt. Hvordan det var for enkeltmennesker å stå midt oppi disse hendelsene, er kanskje interessant å reflektere over, men det har vist seg å være aller mest brukbart for skjønnlitteraturen – for utvandringsdiktningen.15 Så støter vi altså iblant på brev som det fra Berthe Sevaldsdatter Østerli. Ikke bare trekker selve brevet opp et menneske fra historiens glemsel – for hvorfor skulle noen ellers bruke år og dag på å grave frem fortellingen om akkurat henne, slik jeg nå har gjort, hvis det ikke var for at jeg i utgangspunktet satt med brevet hun skrev? Brevet viser også noe vi kanskje kunne ha tenkt oss til, eventuelt dedusert ut fra kirkebøker og andre kilder til inn- og utlandsflytting, men som vi ellers knapt ville hatt en eneste kilde til. At det iblant må ha skjedd at kvinner reiste av gårde med barna og forlot mannen i hjemlandet, er kanskje ikke overraskende når vi først begynner å tenke over det. Likevel blir spørsmålet: Hadde vi tenkt noe særlig over at også dette var en del av utvandringen, dersom vi ikke hadde kommet over slike brev? Jeg tror kanskje ikke det. I brevene fremstår det levde livet langt mer komplekst enn vi ellers ville ha forestilt oss, og både konflikter, egenrådighet, utsyn, lærdom og regelrett opposisjon kommer til uttrykk, som i Østerlis tilsvar til sin forhenværende pastor. Ordet pastor betyr egentlig «gjeter». Hvor provoserende det må ha vært for folk 14 For moderne perspektiver på amerikabrevenes verdi og bruksområde som kilder, se f.eks.

Borges og Cancian 2018; Gerber 2006. 15 Det finnes et mylder av samtidig og senere diktning omkring utvandringen. Forfattere har

gjerne forsøkt å fange inn opplevelsen av å være innvandrer eller, i mangel på slike opplevelser, forsøkt å leve seg inn i innvandrernes verden. En klassisk studie av denne skjønnlitteraturen, som forsøker å bygge bro mellom historisk og fiktiv kunnskap om utvandrernes opplevelser, er Dorothy Burton Skårdals The Divided Heart (1974).

DE HUSVILLE

å bli sett på og behandlet som en saueflokk, kan vi kanskje tenke oss til. Men om et slikt asymmetrisk maktforhold ofte resulterte i krangel og konflikt, ville dette ha vært konflikter som vi i ettertid bare ville ha måttet anta at eksisterte, for det er nemlig kun få spor etter slikt. Det er kanskje ikke særlig bemerkelsesverdig å oppdage brev som det Østerli skrev, finnes det få av. Det er allment kjent at det ikke finnes mange tekster bevart fra de laveste lagene av samfunnet i fortiden. Det gjelder for Norge, og det gjelder for resten av Europa. Ved siden av brev fra fronten, særlig fra første og andre verdenskrig, er det faktisk amerikabrevene som er vår største kilde til hva helt vanlige folk skrev og tenkte.16 Det er klart at det finnes flere andre inngangsporter til fortidige folks tanker og tankesett, som rettssaksprotokoller og tingbøker, men disse forblir gjerne indirekte kilder til folks ytrede meninger. Meningene og ytringene deres, i den grad disse er bevart, opptrer som nedskrevet og potensielt fortolket av andre. Hvor mange tekster har vi ellers fra husmannsdøtre som taler geistligheten og øvrigheten rett imot, ja, endog leser dem teksten? Antakelig mang let det ikke på staute kvinnfolk, ikke minst innad i haugianerbevegelsen, som talte krast til presteskapet og fortalte dem hvor skapet egentlig skulle stå. Men om slikt noen gang ble skriftliggjort, er det aller meste nå gått tapt. Amerikabrevene, derimot, bevarer og viser frem slike gjerninger og holdninger. Noen av amerikabrevene gjør også noe mer, inkludert dette fra Berthe Sevaldsdatter Østerli. For her er det mye rart å gripe fatt i. Takket hun virkelig lensmannen i Tromsø for reisepenger – i et brev til pastoren? Og hvis dette brevet ble skrevet til pastoren, hvorfor omtalte hun ham da tidvis i tredjeperson? Brevet fra Østerli, og pastor Bruns advarsler, er kommet til oss på et litt underlig vis. De har ikke dukket opp i arkiver eller i gamle bondestuer hvor de har blitt tatt vare på av slektninger, slik tilfellet ofte er med gamle amerikabrev. Denne brevutvekslingen stod på trykk i en 16

Elliot, Gerber og Sinke 2006, s. 3.

KAPITTEL 1

av datidens aviser, faktisk i en norsk avis utgitt i Amerika.17 Slike aviser hadde nemlig så smått begynt å finne veien over havet og tilbake til Norge. Kanskje er det grunn til å tro at Østerlis tilsvar var skrevet nettopp for å bli trykt, slik at det kunne bli formidlet til offentligheten i hjemlandet. Hun avslutter nemlig tilsvaret sitt slik: «Det her Indførte, til Gjensvar paa Pastor Bruns Brev, vil jeg oplyse, for de fattige Norske fornemmelig, og jeg kalder Gud til mit Vidne, at hvert Ord er sandt, som er nedskrevet af mig, det skal jeg, om forlanges, faa flere hundrede norske Mænd til at bevidne.» Det kan virke som at det hun ønsket, mer enn å svare Brun direkte, var å vise frem de skitne metodene som pastoren hadde brukt for å hindre fattigfolk i Norge fra å utvandre til Amerika. I avisa avkledde hun argumentasjonen hans fullstendig. Ulikt pastor Brun, som mente hun gjorde «hvad Du ikke ved», kunne hun nå fortelle ham det hun visste om Amerika. Hun hadde tross alt selv observert og erfart hva livet i Amerika var. Berthe Sevaldsdatter Østerli ser derfor ut til å ha henvendt seg til hele offentligheten i hjemlandet, eller i det minste til alle de «fattige Norske», for å advare dem om løgnene som øvrigheten spredte for å holde folk i landet. Berthe Sevaldsdatter Østerlis brev stod altså på trykk. Det hadde også mange andre amerikabrev før hennes gjort. Riktignok var det i første omgang – ironisk nok – øvrigheten selv som dro brevene inn i avisspaltene, for å vise frem og kritisere de overdrevne fantasiene og det de selv mente var løgnaktige eller i det minste naive beskrivelser av livet i Amerika. Det skulle de nok aldri ha gjort. For det skapte raskt presedens. Snart dukket det opp brev fra Amerika i alle landets aviser, lokale som riksdekkende. Trykkingen av amerikabrev var ikke bare en kilde til å forstå hva som motiverte utvandringen. Det var også en kile, som for første gang åpnet den trykte offentligheten for vanlige folks egne ord. Fra Amerika kunne de tale fritt, og derfra kunne de kritisere den 17

Emigranten, 23. november 1863.

DE HUSVILLE

norske øvrigheten opp og ned. Fordi utvandrerbrevene også bar med seg erfaringsbaserte beskrivelser av livet i landet langt der borte, så avisredaktører i Norge på tekstene som viktige bidrag til å komme nærmere sannheten om Amerika. Alternativt, om redaktørene var langt mindre altruistisk motiverte, kunne ulike amerikabrev holdes frem enten for å vise galskapen i å utvandre eller eventuelt verdien av det. Det hele hadde startet med at den norske øvrigheten hadde fått seg en kalddusj – brått hadde hundretalls av mennesker bestemt seg for å forlate landet. Hvorfor? Det trengte statens menn svar på. Og svarene kom til hovedstaden, som vedlegg til rapporter fra prestegjeldene som folk nylig hadde utvandret fra.

S L E T T LU N E

Kapittel 2 Slett lune Sommeren 1837 gjorde altså enkelte norske avisredaktører noe ingen hadde forventet av dem. De valgte å trykke tekster forfattet av folk som knapt hadde lært seg å skrive. Det var ikke slik offentligheten skulle fungere. Avisene i Norge – og det var ikke mange av dem i 1837 – skulle på skolert og dannet vis informere og opplyse, drøfte og argumentere, saklig og sindig, og med det tjene et mindretall av befolkningen: dem som var utdannet og engasjert i samfunnets ve og vel.1 Slik har i alle fall offentlighetsteoretikerne lenge tenkt at det var, i den gryende borgerlige offentligheten. Virkeligheten viser seg å ha vært ganske annerledes.2 1800-tallets offentlighet var så visst en tid for krangel og krenking. Men kranglingen foregikk i det minste i dannede termer. Det er en seiglivet myte, kanskje aller mest skapt av 1800-tallets besteborgerlighet selv, at folk før i tiden ikke snakket stygt. Det gjorde de. Slik snakk fant bare ikke veien til trykk, eller til skriftliggjøring i det hele tatt. En sjelden gang har vi likevel spor etter hvordan folk virkelig snakket. Det var nemlig ikke i «bakerovnen» eller i «glohaugen» at prinsessa i folkeeventyret mente det var varmere, slik det endte opp med å bli hetende i det trykte eventyret. I notatene fra innsamlingsreisene sine bemerket folkloristen Peter Christian Asbjørnsen at «hvad siger de Æsler: ‘Det er varmere i Ræva mi’, svarer prinsessen». Dette måtte definitivt «omredigeres» før utgivelse, noe Asbjørnsen bemerket i margen.3

1 Den klassiske og stadig uunngåelige teoretikeren om hvordan den borgerlige offentlighe-

ten fungerte er Jürgen Habermas (1971). For en respons om den fortidige offentlighetens realiteter, se f.eks. Calhoun 1992; Mah 2000; Gestrich 2006. 2 Når det gjelder den tidlige norske borgerlige offentligheten, har Kristian Nymark dokumentert forskjellen mellom ideal og virkelighet tydelig (2018). 3 Høgset 1977, s. 10.

KAPITTEL 2

Motsatt fungerte det gjerne slik at jo mer innfløkt og ornamentert språket var, dess lettere var det å få innpass i offentlighetens trykte spalter. Det signaliserte dannelse, og dermed klassetilhørighet. «Jeg i slet Lune, Morgenblad?» var Henrik Wergelands berømte tilsvar på Morgenbladets forsøk på å sverte ryktet hans i det som i 1841 utviklet seg til å bli en bitter avisstrid.4 Morgenbladets redaktør mente Wergeland hadde oppført seg «med en ligesaa skjøn Tendents som nogen af vore smaa eller lange Drenges Stormløben», og var «desuden opirret og i slet Lune».5 Han hadde, med andre ord, oppført seg som en bortskjemt drittunge. Morgenbladets redaktør var riktignok for dannet til å ta i bruk slike ord, men meningen var tydelig nok. 1800-tallets bidragsytere til offentligheten var heller ikke stort høfligere enn dagens «samfunnsdebattanter». Disse holder gjerne ikke mye tilbake på hverken kraftuttrykk eller superlativer. Forskjellen mellom det som i dag gjerne blir hentet fra reaksjonsbaserte, umiddelbare utbrudd i sosiale medier, og som blir sluset inn i dagspressen for å generere raske klikk og ytterligere krangler på trykk, og innleggene fra 1800-tallsdebattantene, var at sistnevnte kunne skrive, og de kunne skrive godt. I tillegg tok de seg gjerne god tid til å pønske ut både punchlines og kløktige stikk. Wergelands ampre, blekksprutende linjer om sitt eget fredelige, fordragelige vesen er fremdeles pensum i norsk skole, som en studie i skrivekunst. Om moderne debattanter tross alt har gått på skolen med Wergeland i hånd, uten at det nødvendigvis alltid synes, kan ikke det samme sies om 1800-tallets nye samfunnsdebattantene som ble sluppet løs i spaltene fra og med 1837: utvandrerne. Disse hadde knapt skrivetrening i det hele tatt. I 1837 følte avisredaktørene at de måtte unnskylde seg for å ha gitt plass til såpass utrente skribenter. «Vi have troet at burde meddele Brevet med dets egne Ord, da Enhver, der kjender Noget til 4 5

Storsveen 2008, s. 400–421. Morgenbladet, 14. mars 1841.

S L E T T LU N E

Almuens Udtryksmaade, let vil finde Meningen», skrev redaktøren av avisa Den Norske Rigstidende. Avisa hadde da presentert det som skulle bli norgeshistoriens aller første amerikabrev på trykk. Likevel måtte noe gjøres for å lette lesingen: Til tross for at avisa valgte å gjengi brevet ord for ord, hadde den ikke bundet seg «til Ortographien, som de forskjellige afskrivere vel heller ikke nøie have bevaret».6 Et annet brev, skrevet av samme person, ble året etter unnskyldt av Den Bergenske Merkur med at det hele helst burde ha blitt omskrevet og gjenfortalt av avisa selv for å lette tydingen. Men fordi avisa da ville ha måttet «omkalfatret det hele», var det riktigst å gjengi meningene hans «uforvandskede». Likevel, håpet redaktøren, ville «Enhver, der kjender Bøndernes Maade at udtrykke sig paa, let faaer ud deraf hvad Forfatteren har tænkt ved det Nedskrevne».7 Oppbrudd, opposisjon og klassemotsetninger lå i 1830-årene som et bakteppe for redaktørenes forsiktige fremvisning av pøbelens uttrykksformer.8 I 1833 hadde bøndene i Norge for første gang fått flertall på Stortinget. Mindretallet på tinget bestod da av norske embetsmenn, den overklassen av dannede mennesker som, lik Wergeland, deltok i statens styre og stell.9 Men om embetsmennene gjennom Stortinget hadde blitt godt kjent med «Bøndernes Maade at udtrykke sig paa», var det nok ikke slike «bønder» avisredaktørene på slutten av 1830-tallet tenkte på. Bøndene på tinget kunne skrive, og de kunne skrive bedre enn «Almuen», som var embetsmennenes yndlingsbetegnelse på «folk flest»: den store underklassen av mindre jordbrukere, arbeidere og husmenn. Ordet almue var ikke alltid negativt ladet, men det forutsatte et begrepspar: oss og dem. Og «oss» i denne sammenhengen

6 7 8 9

Den Norske Rigstidende, 25. mai 1837. Den Bergenske Merkur, 30. november 1838. For mer om dette, se Mathiesen 2025. Se Hommerstad 2014 for en nærmere beskrivelse av politikken i perioden.

KAPITTEL 2

var eliten, de skrivende, ytrende og tenkende medlemmene av samfunnet – embetsklassen.10 Om «Almuen» gjerne kunne bli omtalt i spaltene, hadde den norske allmuen aldri før selv kommet til orde i en norsk avis. I alle fall ikke som enkeltpersoner. De som kjempet allmuens sak, talte og skrev på allmuens vegne. Henrik Wergelands egne blad, For Almuen og For Arbeidsklassen, var nettopp det – for allmuen og arbeiderne.11 De ble talt til, og for. Vanlige folk var altfor uvørne, altfor utrente, til å kunne skrive noe som i anstendighetens navn lot seg sette på trykk. Om Wergeland kunne bli forsøkt latterliggjort i offentligheten for sin «fine og dannede Stridsmaade», ville ingen lesere ha kunnet ta allmuens knotete forsøk på noe tilsvarende på alvor. Men så stod de der, da, allmuens helt egne «uforvandskede» ord, på trykk sommeren 1837. Hva var det som hadde skjedd? Under overskriften «Vore Landsmænd i Amerika» forklarte redaktøren av Den norske Rigstidende saken slik: «Da vi for omtrent et Aars Tid siden berettede, hvad der var bleven bekjendt angaaende den Udvandring til Amerika, som i fjor Vaar begyndte især i Landets vestlige Egne, anførte vi, at et eller muligens flere Breve fra Normænd, der forhen vare bosatte i Amerika, for største Delen havde givet Anledningen til Udvandringen.»12 Ett eller flere brev fra Amerika var altså foranledningen til at utvandringen hadde skjedd. Mer enn bare en foranledning – slike brev hadde faktisk vært hovedårsaken. Det mente i alle fall avisredaktørene. Helt ut av det blå hadde allmuen begynt å reise fra landet.

10 Ideen om en dyp avstand mellom folk og elite utviklet seg etter hvert til den såkalte

tokulturlæra, et venstreradikalt synspunkt der den hjemmeavlede norske bonden stod for det essensielt norske, og den utenlandsimporterte og statsstyrende eliten av danske embetsmenn representerte en fremmed, unorsk kultur. Se Hyvik 2016. At også konservative oppfattet et dypt skille mellom folk og elite, var utvilsomt, men dette gikk mest på klasse og ikke så mye kultur. 11 Om disse utgivelsene, se Storsveen 2008, s. 109–17 og 357–66. 12 Den Norske Rigstidende, 25. mai. 1837.

S L E T T LU N E

Noen eller noe må ha satt griller i hodet på dem. Utviklingen var urovekkende, i alle fall om vi skal tro embetsmennene selv. Utvandringen fra Norge hadde i løpet av ett år, 1836, eksplodert: To fulle skip med utvandrere hadde det året reist over havet. Og det var i de «vestlige Egne», altså på Vestlandet, at utvandringen først hadde skutt fart.13 Embetsverket i regionen hadde fulgt nøye med, og snart kom også advarslene. Biskopen i Bergen, Jacob Neumann, hadde sin store saueflokks ve og vel i tankene da han våren 1837 lot trykke et «Hyrdebrev», et regelrett «Varselsord til de udvandringslystne Bønder i Bergens Stift». «Jeg veed, kjære christelige Venner, hvad det er, som har forlokket saa mange af Eders Brødre til den Beslutning, at forlade deres Fædreland, for at gribe et Lykkens Skyggebillede i Amerikas Skove», skrev biskopen, så medfølende som han kunne. «Jeg har søgt Sporene op af de første Udvandringer fra Norges Land», fortsatte han, og han hadde forfulgt disse sporene: «Jeg har læst de Beretninger, som ere hidkomne fra de senest, i forrige Aar, Udvandrede».14 I disse brevene hadde bildene av Amerika blitt malt opp «med friske og levende Farver», men i virkeligheten var livet i Amerikas nybyggerstater hardt, forsøkte biskopen å vise. Og ikke minst måtte de «udvandringslystne» overveie følgende: Her i Norge hvile Eders Fædres Been: her saae I Livets første Lys: her nøde I mange Barndoms Glæder: her vaktes den første Forestilling i Eders Sjel om Gud og hans Kjærlighed: her omringes I endnu af Slægt og Venner, der tage Deel i Eders Vee og Vel». Og i Amerika? Hvem skulle der «lukke Eders Øie i Livets sidste Stund? En fremmed Haand! Og hvem skal fælde Taarer ved Eders Grav? Maaskee – Ingen!

Her hadde biskopen til og med lagt inn en skriftliggjort kunstpause, markert med to tankestreker, «– – », før aller siste avsnitt, hvor han 13 14

Cadbury 1927. Neumann 1837, s. 9.

KAPITTEL 2

S L E T T LU N E

← Biskop Jacob Neumanns hyrdebrev til de «udvandringslystne Bønder» på V estlandet.

ba saueflokken sin om å følge Davids råd: «Bliv i Landet, og nær deg redelig!»15 Den patosfylte, tilsynelatende kjærlige advarselen fra en som mente seg berettiget til å gjete allmuen, kom ikke fra et likeverdig ståsted. Geistligheten kunne ikke annet enn sukke over hva brevene fra Amerika hadde ført til, som et ledd i en nedbrytning av den respekten de mente å ha krav på fra menighetene de var satt til å gjete. Fra landet som anså at «alle mennesker er skapt like», som det heter i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776, skrev da også en norsk utvandrer et brev hvor han angrep biskopens trykksak. «Jeg troer han taler det han ikke veed», sa denne utvandreren i et brev som også fant veien til trykk. «Paa denne Tirade følger flere Udbrud af Forbittrelse mod Hr. Neumann, ligesaa ubeføiede som uretfærdige med Hensyn til saavel hans Vandel som Embedsmand og Borger, som til hans Hyrdebrev», forklarte redaktøren som hadde satt brevet på trykk – han nektet å gjengi akkurat disse utbruddene. «Skrivelsen indeholder forøvrigt, ligesom de flere af det samme Slags der ere komne os tilhænde, de samme Angreb paa Geistligheden i Almindelighed», bemerket redaktøren i stedet. «Man kunde spørge», fortsatte han, «hvad er Aarsagen til en saa udbredt Uvillie mod en Stand, hvis Handlinger skulde opstaae af Kjerlighed og altid mødes med Kjerlighed?» Det ville være ønskelig å få svar på et slikt spørsmål, skrev han, «paa en Tid, hvor Almuesmændene indbyrdes og ved Hjelp af Hundreder af Breve, som Originaler og i Afskrift, lig Budstikker, vandre fra Bygd til Bygd, modarbeide en Tænkemaade, der engang bandt Præsten til sin Menighed med det samme Baand som binder Faderen til sine Børn».16

15 16

Neumann 1837, s. 9 og 16. Den Bergenske Merkur, 1. februar 1839.

KAPITTEL 2

Kanskje var det aller mest kontrollen over befolkningen som de norske embetsmennene på 1830-tallet var redde for å miste. I Erik Pontoppidans forklaring til Martin Luthers lille katekisme fra 1737 – da fremdeles standardverket i den norske allmueskolen – het det i forklaringen til det fjerde bud at det var ikke bare «vore naturlige Forældre» som skulle hedres, men «alle de, som have at byde og raade over os, saasom Øvrigheds-Personer, Formyndere, Huusbonder, Præster, Skolemestere og deslige, som alle ere Forældre, hver efter sin Stand». Alle øvrighetspersoner skulle allmuen «adlyde, agte og ære». Ikke bare skulle de «bede for dem», de skulle også «redelig betale dem Skat, Told og Tiende».17 At brev fra Amerika nå ble sendt rundt om på gårdene på samme måte som budstikker, var derfor et illevarslende tegn. Budstikker hadde, siden forordninger i middelalderen, vært metoden for raskt å samle folk til tinget – eller til hærtokt. Siden viste det seg å være en mye brukt metode for å organisere folkelige protester og opprør, enten det var mot skattetrykk eller andre former for tvang, nød eller uholdbare situasjoner. På 1800-tallet, slik som under eneveldet, var det å benytte seg av budstikker for å bevege folket, forbudt ved lov.18 Folk lot seg likevel bevege. Det viste seg at embetsmennene i Norge fryktet utvandringen med god grunn, for utvandringen i 1836 og 1837 skulle vise seg å bare være starten. I løpet av det neste hundreåret skulle nesten en million nordmenn utvandre til Amerika. I hele Europa var det bare Irland som til slutt mistet mer av sin befolkning, relativt til folketall – og Irlands befolkning ble i løpet av 1800-tallet halvert. I Norge fortsatte befolkningen riktignok å stige, fra noe under en million ved starten av 1800-tallet til litt over to millioner ved århundreskiftet. Men utvandringen representerte, i Arne Garborgs formulering, like fullt «Den store Aarelating» av nasjonen. Som han 17

Pontoppidan 1737, s. 36–38. Sitatet er gjengitt etter 1768-utgaven.

18 Sandvik 2018 og Dørum og Sandvik 2012, særlig s. 9–35. Se også Rian 2014, s. 629–60 for

et perspektiv på hvordan 1700-tallets enevelde fortsatte å kaste en lang skygge innover 1800-tallet.

S L E T T LU N E

Biskop Jacob Neumann, portrettert i samme år som han utga hyrdebrevet for å advare mot utvandring. Merk at han har Dannebrogordenens ordenstegn rundt halsen, over korset. Biskopen var kongens mann.

skrev i sin egen avis, Den 17de Mai, «Ein gong um vika vert landet tappat fyr blod, og det helst fyr sitt beste blod, – arbeidarblod: kvar fredag gjeng amerikabaaten».19 Så viste det seg altså at det var noen dårlig formulerte, naive og løgnaktige brev som hadde skylden for at det hele hadde begynt å utspille seg. Det mente i alle fall embetsmennene i 1837, da utvandringen fra året før var i ferd med å gjenta seg, og frykten var 19

Den 17de Mai, 11. januar 1894.

KAPITTEL 2

stor for at dette skulle bli en årlig foreteelse. Derfor gjaldt det å publisere kildene til utvandringshysteriet, for at alle embetsmenn – avisleserne – kunne lese hva som stod i brevene, slik at utviklingen – om mulig – kunne motarbeides. Brevene inneholdt, ifølge de mange rapportene som nå begynte å komme inn fra sogneprestene på Vestlandet, «de lyseste Skildringer af Landet i enhver Henseende». Det merket redaktøren av Christiania-avisa Den Constitutionelle seg sammen med de andre hovedstadsavisene, som alle hadde fått tilgang til rapportene fra sogneprestene til Finansdepartementet. Som vedlegg til disse rapportene hadde avskrifter av utvandrerbrev også ankommet og blitt delt med avisene. «Disse Breve virke naturligviis skadeligt paa vore mindre oplyste Landsmænd», forklarte redaktøren av Den Constitutionelle, «da de ei alene vække Lysten til fortsat Udvandren til det Velsignede blandt Lande, men og gjøre dem, som ere hindrede fra at emigrere, utilfredse med det bestående i Fædrelandet.»20 At amerikabrevene kunne gjøre folk i hjemlandet misfornøyde med situasjonen de selv befant seg i, stemte nok. Brevene, med sine rapporter om det liberale styret og de mange politiske, sosiale og økonomiske frihetene som fantes i den sagnomsuste republikken over havet, ga vanlige folk i Norge for første gang en konkret referanse ramme, noe å måle sitt eget samfunn mot. Ikke en utopi, ikke et Soria Moria, men et ekte land, et land som det nå var mulig å ta seg til for dem som måtte føle seg glemt av den norske staten. Hvorfor, spurte norske arbeidere på torget i Drammen i 1853, «skulde vi juble paa den Dag, da man glemte os?» Spørsmålet var hvorvidt vanlige folk hadde noen grunn til å feire 17. mai.21 På det tidspunktet, i 1853, hadde norske arbeidere for første gang organisert seg, for å bedre sine egne kår ved å jobbe for politisk endring. Det hadde begynt i Drammen noen år før, og siden 20 21

Den Constitutionelle, 21. juni 1837. Arbeider-Foreningernes Blad, 22. januar 1853.

S L E T T LU N E

hadde «Arbeider-Foreningerne» spredt seg raskt over hele landet. Den arbeidende allmuen protesterte mot den politiske og sosiale urettferdigheten i landet og stilte krav til selveste kongen. Kravene tok riktignok form av en bønnfallelse, en «Petition». Om arbeiderne skulle reise seg, var det fremdeles med lua i hånda. En av grunnene til at arbeiderforeningene hadde klart å koordi nere seg som en nasjonal bevegelse, var at det hadde lyktes dem å utgi sin egen avis, Arbeider-Foreningernes Blad. I denne var det ikke minst en rekke brev fra Amerika. For mens arbeiderne stod på torget i Drammen, satt arbeiderbevegelsens ledere varetektsfengslet, anklaget for å ha oppfordret til revolusjon. Nå så mange ingen annen utvei enn å emigrere. For Arbeider-Foreningernes Blad hadde Amerika først vært et sammenligningsgrunnlag og utvandring noe som fungerte som en trussel overfor myndighetene. Etter at myndighetene hadde slått ned på bevegelsen i 1851, ble utvandringen mer og mer en siste utvei for politisk rettferdighet. Mange av thranittene, som de ble kalt, etter arbeiderføreren Marcus Thrane, utvandret. Det gjorde også Thrane selv, da han endelig slapp ut av fengsel.22 Arbeiderbevegelsens avis inneholdt mange bidrag fra arbeidere, som langt på vei tilbakeviste embetsmennene og redaktørenes påstander fra tiåret før om hvor dårlig allmuen egentlig skrev. Men Arbeider-Foreningernes Blad var et blad for allmuen selv. Riktignok ble avisa iblant sitert og diskutert i den borgerlige pressen, men den dannet langt på vei sin egen, alternative offentlighet i Norge. Amerikabrevene var det annerledes med, og slik hadde det vært helt siden de første ble trykt. Selv om brevene florerte på bygdene i form av avskrifter, som en slags alternativ offentlighet, ble de også tatt opp i de borgerlige avisene – først i de store byene og siden i de mange lokalavisene som etter hvert begynte å dukke opp. Slik sett er det de trykte amerikabrevene, og ikke den første organiseringen av arbeiderne i Norge, som skulle vise seg å utgjøre 22

Om Thrane og thranittene, se Bjørklund 1970 og Ringvej 2014.

KAPITTEL 2

en revolusjon, om ikke annet enn i avisspaltene. For selv om avisene da de begynte å trykke amerikabrev, hadde gjort det i et forsøk på å forklare, for på den måten å motarbeide utvandringen, stanset de aldri å trykke dem. I over tjue år kom allmuens egenforfattede ord på trykk i lokal og riksdekkende presse. Dermed ble det gjort plass til vanlige folk i den offentlige diskusjonen, uansett hvor dårlige samtidens portvoktere av offentligheten mente at allmuen skrev. Det eneste kriteriet, ser det ut til, var at allmuen først måtte ha reist til Amerika. Først da kunne de bidra. Det virker heller ikke tilfeldig at da «amerikabrev» først oppstod som begrep, i 1860-årene, kom disse ironisk nok til å betegne ikke brev fra allmuen som hadde blitt fanget opp av innsendere eller redaktører, men brev som selverklærte journalister – utenrikskorrespondenter i ordets konkrete betydning – sendte fra Amerika og direkte til norske aviser. Slike journalister var ikke de eneste utvand rerne som bidro til hjemlandets offentlighet, men de utgjorde langt på vei de fleste. I Amerika hadde det allerede i 1860-årene utviklet seg en egen norsk avisoffentlighet, og denne stod snart for den største norskspråklige avisproduksjonen i hele verden.23 I Amerika var det lettere for allmuen å bidra, til deres egne aviser. I Amerika klagde avisredaktørene over at de ble nedrent av bidragsytere som stadig skulle mene noe om enhver ting.24 Denne utvidede offentlige deltakelsen lot til å ha startet med brevene som først ble trykt hjemme i Norge. Men brevene som først kom til Norge, bidro ikke bare til å sprenge offentlighetens grenser; de hadde også satt i gang selve utvandringen – det mente i det minste de som med frykt og beven så på hvordan utvandringen utspilte

23 Lovoll 2012, se særlig s. 109–62. 24 Som Øverland 1996, s. 14 bemerker: «Få bønder, mindre gårdbrukere og husmenn i gam-

lelandet ville ha turt å anta at redaktøren av en avis ville trykke hva enn de sendte inn. Blant utvandrerne ble slik en antakelse derimot spredt så raskt og vidt omkring at redaktørene kom til å anse de mange innsendelsene i prosa og vers fra lesere som ville være skribenter, som et problem» (min oversettelse).

S L E T T LU N E

seg, dette «Udvandrings-Raseriet», som Henrik Wergeland hadde kalt det.25 Brevene fra Amerika ble trykt fordi embetsstanden måtte forklare for seg selv hva som hadde fått allmuen i bevegelse. Men hvordan hadde det seg egentlig at noen få brev, skrevet av et fåtall utvandrere, kunne utløse en hel bølge av utvandring? Pussig nok har ikke historikere hatt noen gode svar på dette. Utvandringshistorikerne har stort sett nøyd seg med å konstatere at utvandringen startet i 1836, og at både noen brev og overbringeren av disse ser ut til å ha vært viktige bidragende faktorer. Fortellingen om disse brevene, og om personen som hadde dem med hjem til Norge, er bare starten på historien om hvordan amerikabrevene bidro til å forandre Norges offentlighet, til å sørge for at vanlige mennesker kunne få sagt sin mening, i og utenfor avisene. Men siden det nettopp er starten på denne fortellingen, er det viktig å starte der. Bare slik kan vi forstå hvorfor brevskrivernes meninger ble lest, hvorfor de ble tatt på alvor, og hvorfor folk stolte på dem. Folk var nok ikke så lettlurte som øvrigheten ville ha det til.

Storsveen 2010.

B R E V E NBrevene E S O M Ssom TA Rstartet T E T U Tutvandringen VA N D R I N G E N

Kapittel 3 Brevene som startet utvandringen Da avisredaktørene i 1837 skulle forsøke å vise hvordan de mente at brev fra tidligere utvandrede nordmenn hadde forårsaket den plutselige utvandringen året før, begikk de samme feil som historikere etter dem også skulle gjøre. I et forsøk på å forklare helheten brydde de seg ikke nok om detaljene. Det skulle føre dem på avveie. De relevante kildene har alltid vært der. Allerede i 1837, viser det seg, hadde også avisredaktørene alt de trengte. De satt med rapporter fra prestene på Vestlandet, de satt med avskrifter av utvandrerbrevene, og de satt med tidligere avisrapporter om utvandringen som hadde foregått i 1836.1 Likevel. Av alle brevene som ble trykt og vist for et lesende publikum i 1837, var det kun to som var skrevet før utvandringen for alvor startet i 1836. De to var attpåtil skrevet av samme person. Akkurat det siste kom riktignok ikke frem på trykk. Bare én av redaktørene valgte nemlig å oppgi navnet til brevskriveren: Gjert Gregoriussen Hovland. Alle de andre brevene i prestenes rapporter var skrevet av folk som hadde reist i den første store bølgen, i 1836. Disse brevene, som altså var skrevet i 1836, kunne selvsagt ikke ha forårsaket utvandringen det samme året. Ytterligere ett brev fra 1835, skrevet av en annen person enn Hovland, stod riktignok på trykk i 1837 – men på trykk var ikke brevet datert. Ut fra innholdet virker det åpenbart at brevet var skrevet i 1835, og at det var skrevet i samme situasjon som Hovlands brev, men enten var ikke brevet kopiert med dato eller så hadde ikke redaktøren vært særlig opptatt av dateringen. 1 Rapportene ble gjengitt eller kommentert i flere aviser. Se f.eks. Den Norske Rigstidende,

28. mai 1837. Rapportene er ellers å finne i Riksarkivet. Se boksen merket «Emigrasjon (Finansdept. D), ad Kgl. prp. av 1843 til lov om utvandring til fremmede verdensdeler», nå sortert under Kommunaldepartementet, Arbeidsavdelingen, diverse sakarkiv, sakarkiv – emigrasjon, RA/S-1436/F/Fa/L0001.

KAPITTEL 3

Brev fra nordmenn i Amerika hadde ankommet Norge, og slike brev hadde ført til utvandring, først i 1836 og nå i 1837. Det fikk holde som forklaring. Slik kan vi kanskje gjenskape holdningen til datidens redaktører, og slik ser det ut til at også senere historikere har tenkt. Men holder vi oss til denne forklaringen, er det mye vi går glipp av. Og det vi særlig har gått glipp av, er forklaringen som utvandringshistorikere hverken visste de ville ha eller kunne få: at det var haugianerne som til sist skulle ha skylden for utvandringen.2 For å komme dit er det mye som må tas tak i. Mange har forsøkt å gå utenom, men det viser seg at bøygen faktisk kan beseires. Det krever imidlertid at vi går grundig og tålmodig til verks, med en respekt for og vilje til å jobbe med og ikke mot materialet. Belønningen for tålmodigheten er et grunnlag for en helt ny og langt bedre forståelse av hvorfor utvandringen fra Norge i det hele tatt startet. Så da gjelder det: Hold fast, og hold ut.

Hovland og historikerne Det aller første brevet fra Amerika som stod på trykk i Norge, var forfattet av Gjert Gregoriussen Hovland.3 Når begynnelsen på utvandringen skal forklares, peker historikere på spredningen av Hovlands brev i 1835 samt på hva personen som tok med disse brevene til Norge, hadde å fortelle. Likevel blir det sjelden mer konkret enn det. Ingrid Semmingsen, for eksempel, skriver at «ved midten av 1830-årene» kom det «mer fart i brevskrivingen hjem til Norge», og at den «mest berømte brevskriveren var Gjert Hovland».4 Rett nok skriver hun også at Hovlands brev sammen med en utvandrers hjemkomst til Norge samme år var det som førte til at «to skibsladninger 2 Semmingsen (1976) har redegjort for skjebnen til de tyske rappittene som havarerte

utenfor Bergen i 1817 og ble tatt vare på av haugianerne i byen før de kom seg av gårde året etter. Med bakgrunn i dette påstår Semmingsen at de «første tankene om utvandring kan stamme fra kjennskapet til dem og deres skjebne» (s. 135), og anser det til og med for å være «sannsynlig» (s. 136). Likevel: Det har vært umulig å påvise et årsaksforhold. 3 Brevet er datert 28. april 1837 og trykt anonymt i Den Norske Rigstidende, 25. mai 1837. 4 Semmingsen 1941, s. 36.

B R E V E NBrevene E S O M Ssom TA Rstartet T E T U Tutvandringen VA N D R I N G E N

med Amerikafarere forlot Norge våren 1836».5 Hun unngår likevel å sette disse i forbindelse med hverandre. Ironisk nok er det i et av Hovlands brev det kommer frem at denne tilbakevendte utvandreren, Knud Andersen Slogvig, var den som hadde tatt med Hovlands brev til Norge.6 Også Odd Lovoll, som både peker på Hovlands brev og Slogvigs hjemkomst som forklaringer på utvandringen i 1836, unngår på samme vis å sette Slogvig og Hovland i sammenheng med hverandre.7 En annen historiker, Theodore Blegen, kalte først et av Hovlands brev for et «typisk» tidlig amerikabrev. Siden påstod han at brevene like fullt var «særlig viktige sent i 1830-årene og tidlig i 1840-årene».8 Hovlands brev var altså viktige, men samtlige historikere antyder at også andre brev sirkulerte i denne tidlige perioden, og at disse også var viktige. Var disse andre brevene viktige i 1836, eller kom de til å være det først etter at Hovlands brev hadde gjort sitt? Med andre ord: Hvordan skal vi forholde oss til disse tilbakeholdne og vage fremstillingene? Vi får et slags inntrykk av at Hovlands brev med Slogvigs hjemkomst på en viss, dog i detaljene ukjent, måte var hovedårsaken til utvandringen i 1836, men vi sitter også igjen med en fornemmelse av at andre brev kan ha spilt en rolle. En helt annen fornemmelse fikk historikeren Nils Kolle, den eneste som til dags dato har forsøkt å finne ut mer om hva som egentlig foregikk da utvandringen brått blusset opp i 1836. Det var besynderlig, mente han, at så mange som halvparten av dem som dro det året, bodde langs den samme reiseruta som den haugianske lekmannspredikanten Elling Eielsen tok da han reiste tilbake til sitt eget hjemsted, Voss, i 1835. Særlig rart var det med tanke på at et av Hovlands brev, som avskrift, var funnet i området, og enda rarere var det at en av utvandrerne fra Voss i 1836 senere husket at 5

Semmingsen 1941, s. 39.

6 Detaljen finnes i brevet som er datert 23. april 1835, i de to versjonene som er å finne i

7 8

henholdsvis Christianssandsposten, 23. februar 1843 og arkivet til Voss folkemuseum, se boks nr. 12, markert «Amerikabrev», legg nr. 1, markert «Efter Knut A Rene Amerikabrev». Lovoll 1997, s. 19. Blegen 1922; Blegen 1931 (min oversettelse), se s. 65–66.

KAPITTEL 3

en «Læserprest bar avskrifter av et brev omkring i forskjellige bygder, lbandt andet også på Voss». Tilfeldig? Kunne det ha vært Eielsen som stod ansvarlig for å spre et brev fra Hovland til Voss? Eielsen dro også via andre steder som sendte utvandrere i 1836. Var dette rett og slett Eielsens verk, alt sammen?9 Akkurat den siste slutningen trakk ikke Kolle, i alle fall ikke direkte. Han innrømmet også, om enn kun indirekte, at dette nødvendigvis var spekulasjon. Vi er rimelig sikre på at Eielsen kom seg til Voss i 1835, men vi aner ingenting om reiseruta han tok. «Truleg» dro han via Osterfjorden, skriver Kolle, og ellers må han ha fulgt den gamle ferdselsveien mellom Bergen og Voss.10 Historikere må ofte spekulere på denne måten. I mange tilfeller, som i spørsmålet om akkurat hva som fikk folk til å utvandre i 1836, har vi lite data å gå etter. Ved å triangulere de få punktene vi sitter med, kan vi forsøke å fange inn det som kanskje ellers bare er en mulighet (alt er, til sist, mulig): at haugianerpredikanten som er rapportert å ha båret med seg et utvandrerbrev blant annet til Voss, er den samme som Elling Eielsen, som ellers er å finne på Voss på dette tidspunktet, og at brevet han bar på, er identisk med et av Hovlands brev, som også er funnet i avskrift i området. Men så er det alle disse «men», da. Avskriften som ble funnet, er ikke datert. Håndskriften ser ut til å være fra perioden, men det er ikke mulig å bruke kunnskapen om håndskrift til å snevre inn produksjonsåret til 1830-årene. Selv om det skulle stemme at Eielsen faktisk var på Voss, betyr ikke det nødvendigvis at han hadde med seg amerikabrev. Det betyr heller ikke at brevet han eventuelt hadde med seg, var et av Hovlands brev. Kanskje var det andre brev som kom fra Amerika det året – kanskje var det nettopp andre brev enn Hovlands som skal ha forårsaket minst halvparten av utvandringen i 1836? I mangel på data kan det som i utgangspunktet later til å være 9 10

Kolle 1986, se særlig s. 24–26 og 33–36. Kolle 1986, s. 25.

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

en sikker påstand, basert på en rimelig sannsynliggjøring, snus fullstendig på hodet. Det var riktignok én særlig grunn til at Kolle mente at det må være snakk om et Hovland-brev i dette tilfellet. Dessverre er også den basert på det som Kolle selv innrømmer er ren spekulasjon. At en utvandrer skulle komme hjem i 1835, og at det også skulle komme brev til Norge det året, inkludert fra Hovland, er noe Kolle ikke kunne la være å sammenstille. Der Blegen, Semmingsen og Lovoll kanskje hadde vært for forsiktige ved bare å observere korrelasjon, mente Kolle at det måtte være kausalitet: Det var Slogvig som hadde hatt med seg Hovlands brev. En ting var at Slogvig må ha hatt med seg «fleire brev», og at vi kjenner «to av desse», nemlig to av Hovlands brev.11 Akkurat det har vi data på: Dette innrømmer tross alt Hovland i et av brevene. En annen ting var hva som i utgangspunktet hadde ført til at Hovland skrev disse brevene. Her måtte Kolle selv fylle inn en del av de manglende bitene. Under overskriften «Rekruttering til et nytt settlement?» spør Kolle hvorvidt utvandrerne, som til da kun hadde oppholdt seg i en koloni ved Lake Ontario nord i delstaten New York, hadde klekt ut en plan om å stimulere til utvandring i hjemlandet. Kolonistene hadde nemlig bestemt seg for å relokalisere. Speideren Cleng Peerson hadde funnet et nytt og bedre egnet område langt inne i landet, i Illinois. «Nå står dei i ferd med å grunnleggja eit nytt settlement langt ute i Vesten», skriver Kolle. «Skulle nybygget ha framtida for seg, var det neppe nok med dei få sjelene som alt hadde funne vegen til Amerika. Nytt blod var turvande.» Hva måtte gjøres? «Vi føresteller oss at nybyggjarane sette kring bordet og drøfta», sier Kolle, og at de kom på ideen om at kanskje «eit skriv heim ville hjelpa». Det er da det skjer. «Ideen vert omsett i handling», og «Gjert Hovland fører pennen», men «innholdet blir forma i fellesskap». En mann blir så 11 Kolle 1986, s. 18.

KAPITTEL 3

sendt tilbake til Norge «for å spreia skrivet og såleis rekruttera folk til nybygget ved Fox River».12 Hva slags basis hadde egentlig Kolle for å «forestille» seg alt dette? Han trekker frem at brevene fra Gjert Hovland som vi kjenner til, er skrevet på vårparten i 1835, akkurat før kolonien bryter opp og flytter til Illinois. Noen hadde allerede dratt året før. Og så var det innholdet i brevene. «Her er lite personleg stoff, men desto meir generelt tilfang om Amerika», observerer Kolle. Eller skal vi kalle det «agitasjon»? «Brevskrivaren går systematisk til verks» i en sammenligning mellom Norge og Amerika, og «jamføringane kjem sterkt og einsidig ut til fordel for Amerika».13 Det er en god observasjon, i seg selv, men problemet er at også mange senere brevskrivere, på lignende vis, gikk systematisk til verks og sammenlignet Norge og Amerika, og kom til samme resultat. Ingen av dem ser ut til å ha vært forhåndsoppnevnt som forfattere av utvandringspropaganda på vegne av et slikt kollektiv.14 Og så er det Kolles egen påstand, da, om at Slogvig hadde med seg «fleire brev» – flere, må vi tro, enn de to som vi kjenner til, altså Hovlands brev. Hva slags brev var i så fall disse? De første historikerne som oppdaget Hovland-brevene, altså Blegen og Semmingsen, oppdaget også at Hovland hadde skrevet tre «nesten likelydende» brev hjem i 1835.15 Senere historikere har imidlertid latt seg forvirre av disse «nesten identiske» versjonene og forvekslet dem med hverandre. Historikerne later i grunnen til å ha vært lite opptatt av hvor mange brev Hovland egentlig skrev – noen påstår at det var to, andre tre.16 Men aller mest virker det som samtlige har Kolle 1986, s. 27. Kolle 1986, s. 27. 14 Se f.eks. Ellev Bjørnsen Tungens brev, som opprinnelig stod på trykk i Bratsberg Amtstidende og Correspondent, men som kun er bevart gjennom opptrykkene i Smaalehnenes Amtstidende, 9. og 12. mai 1843 og Christianssandsposten, 15. mai 1843. 15 Semmingsen 1941, s. 480n4. Se også Blegen 1931, s. 66. 16 Blant dem som har påstått at det er snakk om to, er Sunde 2000, s. 40. Feilen ser ut til å ha begynt med Blegen 1958, som der gjenga teksten til to av brevene, se s. 14–20. 12

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

vært helt uinteressert i spørsmålet om hvorfor disse brevene i utgangspunktet var nesten like. Selv om også Kolle mente at kun to av Hovlands brev var kjent, spekulerte han i det minste rundt brevenes innhold – hvorfor de var utformet som de var. Hadde han fulgt opp Blegen og Semmingsens observasjoner om at ikke bare to, men hele tre brev fra Hovland var så å si like hverandre, kunne han kanskje ha funnet støtte til spekulasjonen om at brevene var forfattet for å stimulere til utvandring i hjemlandet. Likevel: Det er skummelt å spekulere. For selv om Kolle innrømmet å ha forestilt seg det hele, utviklet dette seg til en kort, men betydningsfull hviskelek. Kolles medredaktør, Ståle Dyrvik, påstod rett nok året etter i en avisartikkel om Hovlands kone at scenarioet som Kolle hadde forestilt seg, «finst det ikkje handfaste prov for, berre ei mengd indisier». Dyrvik fortsatte likevel med å tegne opp scenen i New York der utvandrerne rottet seg sammen for å forfatte et brev sammen, der Hovland var den som «sleikte på fjørpennen», og konkluderte med at det «første propagandaskriftet for Amerika vart til».17 En skulle kanskje tro at avisartikler som dette er efemera, men det var denne artikkelen og ikke Kolles vitenskapelige artikkel som Orm Øverland siden grep til da han skulle lage en innledning til amerikabrevserien for Riksarkivet. I denne innledningen påstår Øverland at dette faktisk var det som hadde skjedd, uten noen indikasjon på at scenarioet er tatt ut av løse luften. Som et utslag av en parallell hviskelek påstår han også at det faktisk var Eielsen som hadde tatt med seg ikke bare et brev fra Hovland, men spesifikt det brevet som var funnet på Voss.18 Det som hadde begynt som spekulasjon, var nå blitt faktum. I den engelske oversettelsen av amerikabrevene som Øverland ga ut i 2012, blir påstandene gjentatt. Dermed er dette det siste som er sagt om årsaken til at utvandringen startet da den gjorde.19 Ironisk Hardanger Folkeblad, 2. mars 1987. Øverland og Kjærheim 1992a, s. 27. 19 Øverland 2012, s. 33. 17

KAPITTEL 3

nok er dette, hvis det skulle vise seg å stemme, en helt ny og potensielt revolusjonerende forklaring på hvorfor utvandringen fra Norge startet: Den startet fordi kvekerne og de andre utvandrere fra 1820-årene bevisst forsøkte å propagandere for utvandring, i et stort område i hjemlandet, og fordi de, som Kolle også skriver, lyktes «over all forventning» med denne propagandavirksomheten.20 Gjert Gregoriussen Hovland er dermed forfatter av det enkeltskriftet som skulle vise seg å ha en av de største konsekvensene i Norges historie: at nesten en million landsmenn utvandret til Amerika. For det var i dette året, 1836, at kjedereaksjonen som førte nordmenn i så stort antall til Midtvesten, satte i gang. De få kontingentene av utvandrere til andre steder, som Texas eller Australia, viser hvor fort utvandringen ellers kunne ha avtatt, om det ikke var for at forholdene lå slik til rette for stadig større innvandring i Nord-Amerikas indre. Fra 1836 gikk utvandringen fra å være et lite, puslete fenomen i ytterkanten av Stavanger-traktene til å bli noe som bredte om seg i hele regionen og sågar over til Østlandet i løpet av svært kort tid. Var det hele virkelig New York-kolonistenes skyld? Det kan ha vært intensjonen deres, det må vi innrømme. Hvor spekulativ forklaringen til Kolle, Dyrvik og Øverland enn er, kan den jo vise seg å stemme. Men uansett om de norske kolonistene ønsket seg tilflyt av nye bosettere og naboer, betyr ikke det at de hadde særlig kontroll over hva som faktisk skjedde der hjemme i Norge. Med mindre Slogvig, som dro til Norge med brevene, satte i gang et program der med bevisst propagandering, må forklaringen ligge i folks respons på budskapet i brevene. Da er vi raskt tilbake til embetsmennenes forståelse: at folk lot seg brått og uventet forlede til å slippe alt de hadde i hendene for å bli med Slogvig tilbake til Amerika. Den som noensinne har tenkt at Markus-evangeliets fremstilling av hvordan Jesus får sine første disipler, kun ved å gå opp til noen stakkars fiskere og oppfordre dem til å følge etter, hvorpå de umiddelbart og 20

Kolle 1986, s. 27.

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

tilsynelatende uten grunn slipper fiskegarnene og forlater familie og det hele (Mark 1, 16–20), er noe rar og usannsynlig, har sannelig noe å bale med her. For i Norge ser det ut til å ha vært mer eller mindre akkurat det som faktisk skjedde – om vi skal tro både nåtidens historikere og datidens embetsmenn. Spørsmålet er om vi skal det. Ser vi nærmere etter, er detaljene rundt Hovland-brevene rarere og mye mer fantastiske, mer utrolige, enn hva spekulasjonene har ført frem til av kunnskap om hvordan utvandringen egentlig startet.

Å telle til tre Som nevnt har det blitt sagt mye rart om Hovland-brevene. Noe av det rareste er kanskje de stadige påstandene om hvor mange brev Hovland skrev – at det ikke engang har vært enighet om antallet. I stedet for å forsøke å finne ut av det har historikere heller henfalt til å krangle med hverandre, og til sist bare med seg selv. Øverland, for eksempel, forsøker å ta Dyrvik i rette for å ha forvekslet brevene. Hovlands to brev, bemerker Øverland, «er gjengitt i Blegen [Amerikabrev] 1958. Det som ble sendt til Kopervik er av Blegen datert 28. april mens Dyrvik mener det ble skrevet 23. april».21 En liten detalj, kanskje, men utgangspunktet for en stor forvikling. Blegen har gjengitt et av Hovlands brev, datert 28. april.22 Det er imidlertid ingenting ved denne gjengivelsen som indikerer at brevet skulle ha vært sendt til Kopervik. Bare Øverlands egen antakelse om at Hovland kun skrev to brev, ett til Sørfjorden og datert 22. april og ett annet, sendt til Kopervik, gjør det mulig for ham å si noe slikt. Vi vet nemlig at ett av brevene ble sendt til Kopervik. Brevet som Dyrvik refererer til, og som ble funnet på Voss, ble sendt til Kopervik: Det har bevart adressen til gjestgiveren på stedet, Niels D. Sivertsen, i avskriften. Dette brevet er datert 23. april, og enda viktigere: En sammenligning av de 21 22

Øverland og Kjærheim, 1992a, s. 27n4. Blegen 1958, s. 18–20.

KAPITTEL 3

to brevene datert henholdsvis 23. og 28. april viser, til tross for at mye er «likelydende», at det faktisk er snakk om to ulike brev, skrevet til to ulike personer. At det finnes et tredje brev, datert 28. april, får vi bekreftet i en av sogneprestenes rapporter fra 1837. Her får vi vite at dette brevet, datert 28. april, ble sendt til en Baar Hansen. Den eneste unnskyldningen for forskernes forvirring er kanskje at den versjonen av 23. april-brevet som en gang stod på trykk, i Den Constitutionelle, ikke inneholdt en gjengivelse av adresselinjen, slik at det var usikkert om dette brevet faktisk var sendt til Kopervik.23 Imidlertid er det ingenting som tyder på at hverken Øverland, Blegen eller Semmingsen har vært klar over at denne trykte versjonen i det hele tatt finnes. For, som Semmingsen en gang bemerket om alle de ulike versjonene hun hadde kommet over, var disse så å si «helt likelydende» bortsett fra i «etpar uvesentlige detaljer».24 Uvesentlige. Som det stadig viser seg, har det blant historikere vært en grunnleggende mangel på interesse for detaljene omkring disse brevene. For utvandringshistorikerne virker det som om det hele tiden har vært helheten, den generelle fortellingen om hvordan brev ble spredt i sin alminnelighet, og hvordan disse stimulerte til utvandring, som har vært viktigst å formidle. Men djevelen bor i detaljene, som det gjerne heter. Eventuelt engelen. For når det gode budskapet – ev-angelion på gresk – om Amerika kom til ulike småsteder, var det tilpasset de ulike lokalsamfunnene og mottakerne som bodde der. Brevskriverne forsøkte å påvirke navngitte enkeltindivider til å komme over havet. Det var kun i andre rekke at brevene ble spredt enda videre og kunne bli tolket som et allment evangelium. Det gir oss en helt annen forklaring på hvordan brevene ble spredt, og av hvem – og dermed også hvorfor brevene kunne være til å stole på.

23 24

Den Constitutionelle, 1. juni 1837. Semmingsen 1941, s. 480n4; Blegen 1931, s. 66n26 og 27.

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

Før vi kommer så langt, må vi ta noen steg tilbake. Faktisk må vi helt tilbake til det opprinnelige evangeliet – før engang Markusevangeliet var skrevet. For også i kristendommens urtid støter vi på noen brev som det har vært vanskelig å finne ut av detaljene omkring. Kanskje virker det litt åpenbart, men det har faktisk tatt nytestamentlige forskere lang tid å «oppdage» at brevene til Paulus, apostelen, faktisk ikke bør leses som systematiske teologiske utlegninger, men heller som konkrete brev skrevet til ulike konkrete steder og ment for ulike konkrete situasjoner. For en historiker vil en slik «innsikt» være selvsagt i utgangspunktet: Alle kilder har oppstått i konkrete situa sjoner og har vært skrevet for konkrete formål. I sine undersøkelser av utvandringens begynnelse, som i likhet med kristendommens begynnelse er innhyllet i myter, har historikere likevel oppført seg som fortidens teologer. Når det gjelder Hovland-brevene, har de ikke brydd seg om flisespikkeriet, om de konkrete detaljene i og omkring brevene, og langt mindre har de oppdaget bjelken i eget øye. Brevene som Hovland skrev, har aldri blitt forsøkt forstått på egne premisser, som konkrete brev skrevet til konkrete mennesker på konkrete steder. Og det er, ironisk nok, i jakten på disse konkrete svært lokale kontekstene at vi begynner å finne svaret på hvorfor utvandringen fra Norge i sin helhet først fant sted.

Brevjakten For å kunne jakte på disse ulike kontekstene må vi først jakte på kildene. Og det er i denne jakten at vi umiddelbart konfronteres med det vakuumet som iblant kan oppstå mellom nasjonal- og lokalhistoriske metoder. For historikerne som har vært opptatt av å fortelle den nasjonale fortellingen om utvandringen, har ikke forfulgt sporene ned til det konkrete og lokale. Lokalhistorikerne, derimot, har ikke sett helheten som materialet de kom over, egentlig inngår i. Turen må derfor først gå til Voss. For der, på Voss folkemuseum, var det en gang blitt deponert papirer etter Knut A. Rene, en norskamerikansk historiker fra Voss. Rene hadde allerede i mellomkrigstiden skrevet en 89

KAPITTEL 3

nær total historie om utvandringen fra hjembygda, en godt over 800 sider tykk bok. Alt skulle med.25 På grunn av den totaliserende ambisjonen var det også i boka gjengitt en versjon av et brev som hadde blitt funnet der i bygda. Det var et av Hovlands brev som Rene hadde kommet over.26 Denne versjonen stemmer ikke helt overens med de andre versjonene av dette brevet.27 Selv hadde ikke Rene visst hvordan han skulle forholde seg til brevet, som også er bevart i original i museets arkiver. Originalpapiret viste ingen spor etter å ha vært brettet og forseglet, slik brev på den tiden gjerne ble. Men det var ført i en sirlig gotisk stil – en håndskrift som fremdeles var i bruk rundt midten av 1800-tallet. Derfor, konkluderte Rene, måtte dette manuskriptet være en kopi, en avskrift. Avskriften må ha blitt gjort ikke veldig mange år etter at brevet først hadde nådd bygda. Men var det en avskrift av originalbrevet som hadde dukket opp på Voss, eller var det snarere en avskrift av en medbrakt avskrift, gjort på stedet? Det var det umulig å si noe om.28 Det som var sikkert, var at brevet ikke hadde blitt sendt til Voss i utgangspunktet. Adressaten var nemlig, ifølge avskriften, en «Hr Niels D Sivertsen, i Christiansands Stift Augvaldsnes Prestegjeld i Norge i Kobbervig». Det var utvilsomt slik, for «Uden paa Brevet stod saaledes Skrevet», bemerket også avskriveren.29 Kobbervig, altså Kopervik, ligger på Karmøy, et langt stykke unna Voss. Hvordan hadde et slikt brev havnet på Voss? På sine eldre dager kunne tre av de første utvandrerne fra Voss, John Bjørgo, Nils Larsen Bolstad og Nils Røthe, fortelle at det var et brev fra Gjert Hovland som først hadde fått dem på tanken om reise ut. En avskrift av dette brevet, gjenforteller journalisten som intervjuet disse vossingene i 1860-årene, hadde en «Læserprest» båret med seg Rene 1930. Rene 1930, s. 95–99. 27 Den Constitutionelle, 1. juni 1837, og Christianssandsposten, 23. februar 1843. 28 Rene 1930, s. 99. 29 Voss folkemuseum, se boks nr. 12, markert «Amerikabrev», legg nr. 1, markert «Efter Knut A Rene Amerikabrev». 25 26

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

«omkring i forskjellige Bygder, blandt andre ogsaa paa Voss».30 Det var disse utvandrernes minne som hadde inspirert Kolle til å koble haugianerpredikanten Eielsen med Hovland-brevet. For utvandrernes del var det visst ikke noe mer å si om den saken. Journalisten, Svein Nilsson, som dokumenterte hva utvandrerne husket, var for det meste opptatt å kartlegge grunnleggelsen av de første norske bosetningene i Midtvesten. Ordet «Læserprest» vitner kanskje også mest om det (norsk-)amerikanske perspektivet, for hjemme i Norge hadde ikke «leserne» lov til å være prester. «Lesere» var derimot et vanlig kallenavn på haugianere, lekfolk som motsatte seg prestenes forkynnelsesmonopol og øvrighetens og overklassens privilegier generelt. Den omtalte «presten» kan være haugianerpredikanten Elling Eielsen, som senere ble vigslet til prest i Amerika. Det var i hvert fall det Kolle spekulerte på, og som Dyrvik og Øverland senere tok for god fisk. Elling Eielsen var den første ordinerte «leserpresten» som virket blant nordmennene i Midtvesten. Han var altså selv utvandrer og hadde reist fra Norge i 1839. Allerede i 1843 hadde en tysk luthersk prest i Amerika vigslet ham til tjeneste. Eielsen grunnla deretter «den evangelisk-lutherske kirke i Nord-Amerika». Det var likevel ikke den norske evangelisk-lutherske statskirken Eielsen plantet på ny jord, men en haugianermenighet. Før den ble grunnlagt, hadde Ellingsen allerede reist – til fots – fra Midtvesten og helt til østkysten, for å få trykt norsk religiøs litteratur for menigheten. Det fantes trykkerier i Midtvesten, men de gjenkjennelige og karakteristiske nordeuropeiske frakturbokstavene måtte han til de tyskamerikanske trykkeriene på østkysten for å finne typene til.

30 Billed-Magazin, 6. november 1869. En presentasjon av denne publikasjonen er å finne i

Clausen 1982.

KAPITTEL 3

Avskriften av Gjert Gregoriussen Hovlands brev som ble funnet på Voss.

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

Det var ikke første gang Eielsen hadde gått lange avstander. Og det var kanskje heller ikke første gang han hadde båret på et nedskrevet evangelium i sekken.31 Evangeliet om Amerika kom tidlig til Voss. Om det faktisk var Eielsen som brakte det dit, vet vi ikke. Eielsen var opprinnelig fra Voss selv, og ifølge biografien om ham som ble utgitt i 1883, kom han til Bergen sommeren 1835. Etter en reise til hjembygda kom han tilbake til Bergen i juli.32 Kildene til denne biografien var antakeligvis det folk husket Eielsen selv hadde fortalt, eller det de selv hadde sett ham si og gjøre.33 På hjemstedet skal han angivelig ha laget bråk. Med «nogle Venner» hadde han «holdt Opbyggelser paa flere Steder». Under en av disse «oppbyggelsene» hadde folk stimlet til, og flere hadde måttet lytte gjennom åpne vinduer, så trangt om plassen var det, forteller biografene. Da Ellingsen tok til å tale, «begyndte Fienderne at rase, blandt hvilke var Stedets Klokker». Visstnok ble det slått i veggene med både stokk og stein, men Eielsens «kraftige Vidnesbyrd» hadde sunket «dybere end alle disse Slag», og et angivelig øyenvitne fortalte senere at han «følte sig ligesom løftet op i høiere Regioner af Aandens mægtige Brusen, og fra den Tid forsvarede han ‘Læseriet’».34 Uansett hvor sann og korrekt denne nokså troskyldige fortellingen egentlig er, er det ikke urimelig å tro at Eielsen faktisk var på Voss på omtrent samme tid som da en «leserprest» ankom bygda med

Om Eielsen, se Golf 1996, særlig s. 36–44, og Mørstad 1917. Brohaugh og Eistensen 1883, se særlig s. 29–30. 33 Brohaugh og Eistensen 1883, s. 159–60, hevder at de fikk låne enkens selvbiografi, og at de intervjuet henne. Heggtveit 1912–20, s. 187 nevner besøket med en setning, men henviser til Brohaugh og Eistensen, og da med advarselen om at «den første Del især er fuld af Trykfeil og maa bruges med Forsiktighed», se s. 942n78. Andre kilder er i «Samtidens kirkelige og politiske Blade» i tillegg til «Meddelelser fra Eielsens familie paa Voss» samt «Mundtlige Oplysninger fra Nils Halvorsen i Ølen Sommeren 1903 angaaende Eielsens Besøg i hans Hjembygd 1835». 34 Brohaugh og Eistensen 1883, s. 29–30. 31 32

KAPITTEL 3

avskrift av et brev opprinnelig sendt fra Amerika til Karmøy. Men i fortellingene om Eielsen finner vi ingen spor etter utvandrerbrevet fra Hovland. Om det ikke var Eielsen, må det ha vært en annen «leserprest» som hadde med seg brevet til Voss. Kanskje var det en av de andre «vennene» som Eielsen ifølge biografien skal ha reist til Voss sammen med? I haugianer-sammenheng betydde «venn» gjerne noe mer enn en bekjent: Det var et annet vanlig tilnavn på «Hauges venner», eller «vennesamfunnene», som de gjerne også ble kalt. Denne «vennen», hvem enn han var, kunne også ha tatt med seg et brev fra Amerika til Voss. I hvilken grad han eller Eielsen offentliggjorde brevet, eller hvor mye en av dem eventuelt gjorde ut av seg og brevet, vet vi ikke. Men noen må i det minste ha delt brevet med mange nok vossinger til at flere av dem ble overbevist og valgte å utvandre kort tid etter. Spørsmålet er derfor ikke bare hvorfor en haugianerpredikant hadde med seg et brev fra Amerika på vei til Voss i 1835. Spørsmålet er også hvorfor noen på Voss tydeligvis valgte å stole nok på et slik brev, skrevet av en tilsynelatende fremmed, og sendt til andre fremmede et helt annet sted i landet, til at de valgte å bryte opp og forlate hus og hjem for å slå seg ned i Amerika. Hva var det i utgangspunktet med dette brevet, med brevskriveren og med predikanten som brakte brevet med seg, som hadde skapt en slik blind tiltro til evangeliet fra Amerika, nok til at så mange, så raskt, valgte å dra? Hvis det ikke var brevet i seg selv, var det kanskje noe med hvordan brevet hadde blitt formidlet og forklart, som gjorde at folk stolte på innholdet og valgte å satse på et liv på hin side av verdenshavet?

Hovland, haugianeren? Brevet som ble funnet på Voss, er det eneste av brevene fra Hovland som henvender seg til «Mine Venner». Det finnes som nevnt to andre brev, med to andre datoer påført, som Hovland skrev i 1835. Ett brev 94

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

var skrevet til svogeren i Kinsarvik, på den andre siden av fjorden like sør for Voss. Et annet var skrevet til en Baar Hansen, en utvandrer som reiste fra Torvastad nord på Karmøy i 1836. Hovland henvender seg til begge disse på svært personlig vis. Den eneste personlige kommunikasjonen som Hovland fører med adressaten for brevet som ble funnet på Voss, er en kort hilsen: «Jeg vil for denne gang slutte med en kjærlig hilsen til dig med Kone og Børn tillige med dine Forældre og med Familie og Paarørende.» Selv denne hilsenen var altså ikke særlig personlig. Alle i Niels D. Sivertsens familie, bredt forstått – det var gjerne det «pårørende» betydde i denne sammenhengen – skulle hilses, og dessuten mange flere, blant andre Hovlands tidligere arbeidsgiver, Ole Olsen Stangeland. Det betyr sannsynligvis at alle disse fikk brevet opplest eller gjengitt – hvis de var interessert i å høre hva Hovland hadde å si. Kanskje var det mange andre i tillegg. Å få brev var ikke en privatsak i det gamle samfunnet. En ting er noens pårørende, det kan vi forstå. Men hvem var det egentlig som utgjorde Hovlands «venner» i Kopervik? Eller, for å stille spørsmålet litt annerledes: Var Hovlands brev egentlig et «vennebrev»? «Vennebrev» var en velkjent sjanger i Norge på det tidspunktet da Hovland sendte brevene sine over havet. Haugianerne i Norge hadde gjennom flere tiår organisert seg godt. Ikke bare hadde de opprettet en egen, alternativ offentlighet, med egne trykkerier og publikasjoner – Hauges skrifter ble trykt i titusenvis av eksemplarer.35 De hadde også en omfattende brevproduksjon.36 Brevene var sjelden individuelle og private, slik vi gjerne tenker på brev i dag. De var snarere skrevet til ulike lokale vennesamfunn rundt omkring, ikke bare fra Hauge, men også fra haugianer til haugianer. De var skrevet til oppbyggelse og for utveksling av informasjon.37 Særlig det siste 35 Mange grundige og flotte utgivelser om Hauge og haugianerne har kommet ut de siste

årene. Se f.eks. Dørum og Sødal 2017; Gundersen 2022; Farstad og Nymark 2023. 36 Se Haukland 2014 for et perspektiv på brevskrivingen i haugianerbevegelsen. 37 Amundsen 2007, 59–63.

KAPITTEL 3

var svært nyttig i forbindelse med all den næringsvirksomheten som haugianerne drev med og samarbeidet om.38 Hovlands brev handlet riktignok ikke om norsk næringsliv, men de var like fullt nyttige: De handlet om hvordan folk fra Norge kunne ernære seg i Amerika. Der borte var det mulig å leve et liv fritt for å «lide under andres Tvang», et sted hvor «ingen unyttige Byrder» var pålagt, og ingen utgifter for «at opholde unyttige Personer, som vil leve af Andres Sved», skrev Hovland. Særlig det siste, at det finnes en klasse som lever av andres arbeid, var en vanlig kritikk av embetsmenn og særlig prester i hjemlandet. Når det kom til det religiøse, hadde enhver «frihed at bruge den Lærdom og Religion, som hans selv lyster».39 Her var også «gode Indretninger overalt til Meenigmands nytte som vil sit eget Vel».40 Derfor ønsket Hovland seg «at alle af min Classe fra Norge var her, især de som trænge mest».41 Blant dem som antakelig trengte mest, i Hovlands øyne, var skolelæreren i Kopervik, Peder Johannesen Sætten. Han hadde opprinnelig kommet til Kopervik fra Olden i Stryn. I brevet som ble funnet på Voss, skriver Hovland om Peder at han gjerne ville «see ham med sin Familie her; thi Jeg er vis paa, at han ikke behøvede at lide mangel med sine Smaa». Helst ønsket Hovland at Peder skulle ta med seg familien og reise over sammen med overbringeren av brevet: «Jeg har den Fortroelighed til ham at han sender mig et Brev med denne min Ven, dersom han kunde følge med samme Person var det bedst.» Overbringeren, «Knud Andersen Slaagevig», skulle nemlig kun «blive Hjemme i 3 eller 4 ugger».42

38 Se f.eks. Grytten 2014. 39 Den Constitutionelle, 1. juni 1837. 40 Dette sitatet følger versjonen som ble funnet på Voss, og som ikke var inkludert i teksten

som ble trykt i Den Constitutionelle. Christianssandsposten har denne varianten: «gode Indretninger overalt til den menige Mands Bedste, som vil sit eget Vel.» 41 Dette sitatet følger versjonen som ble funnet på Voss, men samtlige varianter av 23. april-brevet inkluderer denne frasen. 42 Varianten som ble trykt i Christianssandsposten i 1843, inkluderte også disse frasene, om enn ikke med nøyaktig samme stavemåte eller ordlyd.

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

På dette tidspunktet endte Peder opp med ikke å reise. I stedet sendte han et skriftlig svar. Peder utvandret til slutt, men ikke før nærmere 1842. I 1842 skrev Hovland også et tilsvar på Peders brev, tydeligvis før han fikk nyss om at Peder tenkte å vandre ut samme år. I brevet kommer det frem akkurat hvor dårlig stilt det hadde vært med Peder i hjemlandet. «Med om Følelse kaster jeg mine Blik tilbage», kommenterte Hovland, «naar jeg den Tid seer hen til din store Attraae efterat komme hertil, og atter igjen betragter dine ringe Kaar, som du melder om, der holder dig tilbage». Peder hadde tydeligvis vært for fattig til å reise, hvor mye han enn hadde ønsket å dra.43 Dette var riktignok flere år senere. Hadde Peder helt enkelt vært Hovlands venn, eller var han også en – muligens felles – «venn», altså en haugianer?44 Bortsett fra sympatien for de fattige og den kritiske holdningen til øvrigheten i hjemlandet er det lite ved Hovlands brev fra 1835 som kan sies å være utpreget «haugiansk». Ingen kjenner heller til at Hovland har blitt omtalt som haugianer. Men «absence of evidence is not evidence of absence», som det heter. Å være haugianer var en merkelapp som i høyden ledende haugianere fikk, og det var kanskje mest av alt et begrep som embetsklassen brukte. De som fulgte eller bare sympatiserte med haugianerne, var mange flere, og vi kan ikke forvente at de nødvendigvis ble omtalt som haugianere. Om han faktisk ble omtalt slik, har vi få kilder igjen fra denne perioden som uansett kunne ha bekreftet det for oss. Brevet som Hovland skrev i 1842, later likevel til å støtte en antakelse om at Hovland selv, eller kanskje Peder, hadde vært forbundet 43 Brevet var datert 9. juli 1842 i «La [Salle] County, Illinois», og spesifisert å ha vært forfat-

tet i «Meddelpent», altså Middle Point. Se Christianssandsposten, 23. februar 1843. 44 Marianne Sunde (2025) har gravd i spørsmålet om hvem Peder Johannessen Sæten

egentlig var. Hun har bekreftet at Peder virkelig var skolelærer, som Hovland omtaler ham som, og dessuten at Hovland var fadder for Peders eldste barn. Det mest spennende er kanskje koblingen til personen Sunde omtaler som «den viktigaste haugianeren i Nordfjord, John Johnson Hyenæs» (s. 27). En av de bevarte skolebøkene hans tyder nemlig på at Hyenæs har gått i skole hos Peder, før sistnevnte flyttet til Karmøy. Bortsett fra Hovlands brev til Peder er dette kanskje så nært vi kommer et svar på spørsmålet om hvorvidt Peder var engasjert i haugianerbevegelsen.

KAPITTEL 3

med haugianere før avreise. For i hilsenen til Peder, i brevet som var skrevet og adressert til ham direkte, er Hovland langt mer inderlig enn det vi typisk finner i andre amerikabrev: «jeg vil for denne Gang slutte min ringe Skrivelse til dig med Familie, med en kjærlig og venlig Hilsen og med det Ønske i mit Bryst, at den gode Sandheds Helligaand maatte faae Rum i eders Hjerter til at udføre eders gode Foretagende i eders Virkekreds.»45 Slik skrev ikke en hvilken som helst brevskriver. Men slik skrev de «vakte» – altså de som hadde blitt vekket fra livets søvngjengeri.46 Og hva var egentlig denne «virkekretsen» som Hovland henviste til? Det finnes ikke mange spor etter haugianere på Karmøy i 1820årene, årene da Hovland bodde der. En større vekkelse fant sted der i 1833. Antallet haugianere var i flere prestegjeld etter kun få år blitt svært høyt. Slike forhold kan lokalhistorikere avdekke, for rapporter om en generell utvikling finnes i forbindelse med biskopbesøk og andre offisielle observasjoner.47 Men Hovland selv hadde dratt til Amerika allerede i 1831, altså før denne vekkelsesbølgen fant sted. Én ting er det generelle vi kan si, med støtte i offisielle kilder, en annen ting er det spesifikke som kan skimtes gjennom fortidens slør på annet vis. Nils Olav Østrem, for eksempel, noterer seg at Bård Stana fra Odda allerede i 1830 hadde flyttet til Kopervik, i regi av haugianerhøvdingen i Stavanger, John Haugvaldstad.48 Olav Kolltveit hevder at «Stana var den viktigaste åndelege førar i Kopervik og derikring for eit lite hundre år sidan». Etter at Stana flyttet til Kopervik i 1830, skriver han videre, «flytte det også inn nokre andre haugianarar til Koparvik og dei samlast til møte i Stova hans Bård om sundagskveldane».49 Svein Ivar Langhelle bekrefter at flere haugianere slo seg ned i Kopervik, og han viser 45

Christianssandsposten, 23. februar 1843.

46 Haugianerbrevene ble planlagt utgitt og er derfor transkribert. Foreleggene for utgivel-

sen kan leses i Digitalarkivet: AV/RA-EA-6834: Samlinger til kildeutgivelse, Haugianerbrev. 47 Østrem 2010, s. 226–30; Langhelle 1999, s. 239–44. 48 Østrem 2010, s. 230. 49 Kolltveit 1940, s. 115.

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

også til at flere personer hadde blitt vekket sør på øya, i prestegjeldet Skudenes, allerede i 1820-årene. Imidlertid stod ikke haugianismen like sterkt i Avaldsnes, området der Hovland hadde bodd. En prost bemerket dette så sent som i 1838.50 Akkurat hva som egentlig hadde foregått på Karmøy i 1820årene, etter at Hovland hadde flyttet dit, er det vanskelig å si noe sikkert om.

Hovland: Hvem, hva, hvor? Gjert Gregoriussen Hovland ankom Karmøy tidlig i 1821. Ifølge kirkeboka i Avaldsnes kom han dit fra Bergen.51 I 1801, ifølge folketellingen av det året, bodde foreldrene til Gjert Hovland med Gjert og hans åtte år yngre bror i byen.52 Foreldrene giftet seg i 1793, men da på Askvoll i Sunnfjord. Året etter, i 1794, ble Gjert født. Faren Gregorius er regist rert på gården Hovland, men også på nabogården Folkestad. Moren Janikke Hansdatter kom fra sistnevnte bruk, nærmere bestemt fra Nordre Folkestad.53 I Bergen ble farens yrke registrert som matros. Gjert Hovland sier i et brev at han hadde vært vant til «Arbeide fra Barndommen af», men ikke med hva.54 Straks etter at Hovland hadde kommet til Karmøy, giftet han seg. Han hadde truffet en tjenestepike på gården han jobbet som «daglønner» på.55 Dette var gården til Ole Olsen Stangeland, som Hovland hilste til i sitt brev. Der omkring ser ekteparet ut til å ha blitt værende,

50 Langhelle 1999, s. 232. 51 Avaldsnes sokneprestkontor, AV/SAST-A -101851/H/Ha/Haa/L0004: Ministerialbok nr. A 4,

1816–1825, innførsel nr. 1 i listen over innflyttede for året 1821, se bilde-ID kb20070320630616. 52 Riksarkivet, Folketelling 1801 for 1301 Bergen kjøpstad, 1801, innførsel nr. 45. I Digital arkivet kan innførselen sees ved bilde-ID ft20090807610570. 53 Loftheim 1972, s. 816, innførsel nr. 68. 54 Den Bergenske Merkur, 30. november 1838. 55 Avaldsnes sokneprestkontor, AV/SAST-A -101851/H/Ha/Haa/L0004: Ministerialbok nr. A 4, 1816–1825, innførsel nr. 13 for året 1821. I Digitalarkivet kan innførselen sees ved bilde-ID kb20070320630571. Her er Gjert Hovland omtalt som «Jert Gregoriusen Nedre Folkestad».

KAPITTEL 3

inntil presten på Avaldsnes i 1831 noterte seg at ekteparet med en fem år gammel sønn var på vei ut, i retning det mystiske «Udlandet».56 Hvem var egentlig denne Gjert Hovland? Det er lite vi egentlig kan vite. Han var rett og slett et for «vanlig» menneske til at mye er kjent om hans liv, og ikke minst om hans indre liv. Det er som regel bare rikfolk og kjentfolk som etterlater seg slike informative kilder. En ting er sikkert. I 1831 flyttet Gjert Gregoriussen Hovland, med kone og barn, til Amerika. Og de dro ikke hvor som helst. De dro til den norske kolonien nord i delstaten New York, der hvor det såkalte sluppefolket av kvekere og haugianere, hovedsakelig fra områdene rundt Stavanger og Tysvær, hadde slått seg ned i 1825. På et eller annet tidspunkt må Hovland i Kopervik ha fått vite om disse som hadde utvandret og slått seg ned i New York, på en tid da dette langt fra var allmennkunnskap i Norge. Det er påfallende at det miljøet som utvandrerfølget i 1825 utgjorde, var en blanding av kvekere, kvekersympatisører og haugianere – og flere hvis religiøse holdninger vi i grunnen vet lite om. Skillelinjene var kanskje ikke så skarpe blant dem som motsatte seg religionstvangen i Norge, om enn i ulik grad. Fra Tysvær, der flere av utvandrerne i 1825 hadde reist fra, er det bare en mil i luftlinje til der Hovland bodde. Og det var ikke bare i 1825 at folk dro fra dette området og til Amerika. Også i årene etterpå var det flere som reiste. Det vil ta oss for langt inn i en rekke uavklarte spørsmål å gå inn på akkurat hvem som dro når, og hvorfra, men det viktigste er kanskje at én av dem, Ole Johnsen Eide, kom tilbake til Norge i 1828, giftet seg og dro tilbake til Amerika.57 Det var enda flere som dro ut året etter dette, i 1829. Blant dem var Knud Andersen Slogvig. Broren Jakob hadde vært med det opprinnelige utvandrerfølget i 1825. Om ikke Hovland kjente til Knud 56 Avaldsnes sokneprestkontor, AV/SAST-A -101851/H/Ha/Haa/L0005: Ministerialbok nr. A

5.2, 1825–1841, innførsel nr. 11, 12 og 13 for året 1831. Innførselen kan sees ved bilde-ID kb20051108030386. 57 Eide 2005, s. 29–30.

100

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

Slogvig da han selv reiste, må han ha visst godt hvem det var da han fire år senere, i 1835, sendte brevene sine hjem til Norge med Slogvig.58 Knud Andersen Slogvig var kvekersympatisør, og det var også Ole Johnsen Eide. Kvekerne hadde i Norge stilt seg lagelig til for hugg ved å nekte å følge norske lover. Ikke minst nektet de militærtjeneste, for de var pasifister. Det må ha vakt mye oppmerksomhet i formynderstaten Norge, også blant de «vakte». Den opposisjonelle holdningen Gjert Hovland utviser i alle sine brev hjem, er kanskje det som binder ham til disse kvekerutvandrerne, like mye som han kan knyttes til ulike haugianermiljø i hjemlandet. Da Hovland i 1831 valgte å reise ut, hadde noen før avreisen forsøkt å snakke ham til fornuft, forteller han i et brev i 1838. Dessverre har avisredaktøren, som trykte brevet, sensurert bort flere av utsagnene, men dette er hva vi kan lese: «her er ligesaa god Adgang til Gudsfrygt som i Norge. – – Ligeledes vil jeg ikke forglemme at sige Eders Præst – – den tilbørlige Tak, han tilkommer, for den prægtige Sandhed (her følger nogle Udladelser mod en Mand, der, fordi han fraraadede Brevskriveren at reise til America, har, som det viser sig, opfyldt den siste med Uvillie).» Hovland hadde altså havnet i konflikt med den lokale presten på grunn av valget om å utvandre.59 Kanskje var ikke dette første gang han hadde blitt «oppfylt» med uvilje mot øvrigheten, og kanskje fantes det også andre grunner til en slik uvilje enn et antakeligvis velment råd om å ikke satse alt på et usikkert håp i et fremmed land.

Hovland: lokal kjendis? Stort nærmere kommer vi ikke personen Gjert Hovland og hans mulige tilknytninger til et opposisjonelt miljø, enten det skulle være haugianere eller andre. Personene som han skrev brevene sine til, kan

58 59

Østrem 2015, s. 104. Den Bergenske Merkur, 30. november 1838.

101

KAPITTEL 3

heller ikke identifiseres med slike miljøer. Men det er likevel noe pussig med flere av brevmottakerne. Da Hovland traff kona – tror vi – jobbet hun som tjeneste pike på en gård i Kopervik. Men det var ikke der hun kom fra. Jorunn Hallsteinsdatter kom fra en husmannsplass i Odda, innerst i Sørfjorden, en av de indre delene av Hardangerfjorden.60 Det var ikke uvanlig at folk fra fjordene trakk ut mot kysten. Men en uvanlig ting her, med brevet fra Hovland, er at det var rettet til mannen til søsteren til kona hans. Det vil si, å skrive brev på denne måten er uvanlig for oss, men det var kanskje ikke så rart tidlig på 1800-tallet. For dette brevet kan, til tross for mannlig avsender og mottaker, primært ha vært et brev mellom to søstre. Det tidlig-moderne idealet for brevskriving var, som med stemmeretten, at det var lederen for husholdningen som skulle være den offentlige stemmen, eller i det minste familiens samlede stemme utad, og den som skulle motta informasjon utenfra og formidle den videre innad i husholdningen.61 I hvor stor grad Hovland egentlig hadde hatt anledning til å bli kjent med sin svoger, vet vi ikke. Det er i det minste bemerkelsesverdig at han sender et brev til svogeren og forsøker å vise frem fordelene ved å utvandre. Nå er brevet til svogeren også det mest forsiktig formulerte brevet som Hovland skrev. Like fullt ser han ut til å ha håpet på å vekke en nysgjerrighet på Amerika.62 Det endte han også opp med å gjøre. Blant dem som dro til Amerika året etter, var riktignok ikke brevmottakeren og hans kone, Kristi, men en annen av søstrene til Hovlands kone, Torbjørg, og hennes familie.63

60 Kolltveit 1967, s. 77–78. 61 Hilde Sandvik (2015) har vist hvordan en slik norm gjorde seg gjeldende i de første

tiårene med stemmerett i Norge. De som avla ed for å stemme, var typisk i slutten av 20-årene, da det var vanlig å overta gården etter foreldrene, og de ble strøket når de ble gamle og tok kår. Som Sandvik sier: «Stemmeretten tilhørte en livsfase», s. 197. 62 Dette var brevet datert 22. april 1835. 63 Kolltveit 1962, s. 28.

102

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

Det pussige med brevet er likevel ikke at det åpenbart ble skrevet til og delt med familien til Hovlands kone i Sørfjorden, eller at det virket så forlokkende på noen av dem at de selv valgte å utvandre – å stole på familiemedlemmer var nok ikke så vanskelig. Det pussige er at Hovland, i brevet, later til å forutsette at det er mange i området som er nysgjerrige på å høre hvordan det går med ham, og ikke kona: «Hilses til Knud Oppedal og Johannes Hovland og Alle, som mig efterspørger», avslutter Hovland brevet med. Det er mulig det også bare var en talemåte, og at dette skulle forstås å være nysgjerrighet for Jorunn, ikke Gjert.64 At Hovland skal ha kjent «Knud Oppedal», eller Knut Halldorsen Espe, som sannsynligvis er mannen bak dette navnet, er kanskje ikke så merkelig. For denne Knut Opedal var handelskar og fraktet varer mellom indre Hardangerfjord og Bergen. Hovland kan ha kjent ham fra sine bergensdager. Det samme gjaldt Johannes Torgeirsen Hovland, som også var handelskar, attpåtil med sild, som karmøy buene fisket i stor stil. Både Knut Opedal og Johannes Hovland var vel ansette menn i bygda: Opedal huset reisende og skaffet dem skyss, og Hovland var prestens medhjelper – en stilling det ikke er ukjent at haugianere hadde. Begge var innvalgt til kommunestyret da det ble opprettet i 1837, og Johannes hadde til og med vært lokal valgmann for Stortinget i 1820-årene.65 Vi kan kanskje forestille oss at Hovland, mens han ennå bodde i Norge, kan ha besøkt konas hjembygd på et tidspunkt. Men at han skal ha vært så velkjent der at han forventet å bli etterspurt etter å ha utvandret til Amerika? Hadde han og kona alt da offentliggjort 64 Brevet som er datert 22. april 1837, er gjengitt i Blegen 1958, s. 14–17. Det er hentet fra et

vedlegg fra rapporten til sognepresten i Kinsarvik, som nå er å finne i Riksarkivet, Se boksen merket «Emigrasjon (Finansdept. D), ad Kgl. prp. av 1843 til lov om utvandring til fremmede verdensdeler», nå sortert under Kommunaldepartementet, Arbeidsavdelingen, diverse sakarkiv, sakarkiv – emigrasjon, RA/S-1436/F/Fa/L0001. En annen variant av brevet (se senere i kapittelet) ble også gjengitt i Rjukan dagblad i 1937. 65 Om Knud Halldorsen Espe, se Kolltveit 1962, s. 67–68. Om Johannes Hovland, se Kolltveit 1971, s. 416.

103

K apittel 3

104

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

sin intensjon om å utvandre, og hadde folk i hjembygda utvist en slik nysgjerrighet at Hovland forventet at disse ville spørre hvordan det gikk med dem? Det viser seg at brevene som Hovland skrev i 1835, ikke var de første brevene han skrev hjem til Norge. For i Sørfjorden satt presten Niels Herzberg, som hadde blitt forevist originalbrevet fra Hovland til svogeren i området. Presten selv kopierte brevet og sendte det inn til hovedstaden i 1837, for på den måten å rapportere om hva som hadde vekket utvandringslysten i bygda. I rapporten skriver Herzberg at også et annet brev fra Hovland hadde ankommet bygda. Ulikt det første var ikke dette brevet adressert til noen som bodde der, men til en «Baar Hansen». Dessuten var ikke dette brevet, som brevet til svogeren, en original, men kun en «afskrift», forklarte Herzberg videre. Det var også «i dets væsentlige Indhold aldeles stemmende» med brevet til Hovlands svoger. Det interessante med dette andre brevet, påpekte Herzberg, var snarere at «Gjert Gregoriussen har tilskrevet benævnte Baar Hansen tvende gange tilforn fra America».66 At Hovland hadde skrevet til Baar Hansen to ganger før, ville vi ikke ha visst om ikke Herzberg hadde bemerket det i rapporten. For i den versjonen av brevet til Baar Hansen i 1835 som har overlevd, er hverken mottakeren nevnt ved navn eller detaljen om at Hovland hadde skrevet til ham før, tatt med. Det var avisa Den norske Rigs tidende som publiserte brevet, i 1837, og da i forkortet form. Grunnen til at vi kan anta at det i det hele tatt er snakk om det samme brevet, er at det trykte brevet bar datoen 28. april, samme dato som også brevet ← Avskriften av Hovlands brev til svogeren som presten Niels Herzberg sendte inn til myndighetene i 1837.

66 N. Herzberg, Ullensvang, 6. juli 1837, til Søndre-Bergenhuus Amt, i Riksarkivet: Se boksen

105

K apittel 3

S lik fremstår det første avsnittet i den trykte versjonen av brevet som Gjert G regoriussen Hovland skrev til Baar Hansen i 1835.

Herzberg hadde kommet over. Dessuten skiller innholdet seg fra de andre brevene.67 To ganger tidligere hadde altså Hovland skrevet brev hjem til Baar Hansen. Kanskje hadde Hovland også skrevet et eller flere brev hjem til slektningene i Sørfjorden tidligere, slik at folk der var godt kjent med deres utvandring? Vi vet ikke. Baar Hansen lot seg i alle fall overtale. I 1836 dro Baar Hansen Bøe fra Torvastad, nord på Karmøy, til Amerika med kone og seks barn.68 67 Den Norske Rigstidende, 25. mai 1837. 68 Se Cadbury 1927, s. 26; Kjetland 1979, s. 667.

106

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

Kanskje var det særlig detaljen om at det i Amerika var «mange store sterke Vande, som ligge mange hundrede Mile inde i Landet; i hvert af dem gaaer en stor Skibsfart, som bestaaer af Dampbaade og andre store Fartøier, som drive en svær Handel», som hadde virket overbevisende. Denne handelen «gaaer mere end 1200 Mile ind i Landet og kunde gaae endda længere, om det var beboet».69 Dette var ikke et argument Hovland hadde brukt overfor svogeren sin, eller gjestgiveren i Kopervik, eller skolelæreren Peder Johannessen. Baar Hansen må tydeligvis ha vært handelskar, eller sjømann – det kan vi i det minste tenke oss. Brevet til Baar Hansen viser også at Hovland allerede i 1835 var interessert i å hjelpe søskenbarna sine i Askvoll til Amerika. Det spurte han Peder Johannessen om å legge til rette for, i 1842. Men også Baar Hansen hadde Hovland bedt, «som min Ven», om å «opsøge mine Søskendebørn i Søndfjord og lade dem vide min Mening». Hansen skulle, mente Hovland, legge ut for overfarten deres, om det var nødvendig – Hovland ville betale tilbake alt sammen hvis de bare kom seg til Amerika. Til og med å betale ned den eventuelle gjelden de måtte ha på hjemstedet, ønsket Hovland at Hansen skulle gjøre på hans vegne, for slik å kunne få hentet søskenbarna over.70

Propaganda, eller sosialhjelp? Hvorfor var Hovland så interessert i å få søskenbarna sine – og andre – over til Amerika, akkurat i 1835? Jo, forklarte han i samtlige av brevene, fordi den norske kolonien i New York nå var i ferd med å bryte opp. Nytt land hadde nylig blitt lagt ut for salg av myndighetene, i Illinois, til en fastsatt, svært billig pris. Selv var Hovland i ferd med å forberede sin egen families forflytning til landets indre. «Min bestemmelse er, for det Første at kjøbe mig 160 Ager», skrev han til Baar Hansen, og dersom «jeg var vis paa at see nogen af mine 69 Den Norske Rigstidende, 25. mai 1837. 70 Den Norske Rigstidende, 25. mai 1837.

107

KAPITTEL 3

Sødskendebørn fra Norge her, vilde jeg kjøbe mere».71 Hovland ønsket altså å hjelpe sine slektninger til å få en bedre fremtid, i Amerika, og det var mulighetene langt inne i Midtvesten som nå gjorde at dette var gjennomførbart. Det samme hadde ikke kolonistene kunnet si tidligere. For det var et slit å få kolonien på østkysten opp og gå. De norske kolonistene hadde slitt så mye at deres gamle speider i det nye landet, Cleng Peerson, hadde bestemt seg for å undersøke ryktene om det nylig tilgjengeliggjorte landet i Midtvesten. Der hadde den amerikanske regjeringen akkurat og endelig klart å slå ned et voldelig opprør blant urbefolkningen, en protest mot tvangsfordrivelsen vestover. Etter å ha forsøkt å drive stammene vest over Mississippi i mer enn et tiår allerede, var amerikanske myndigheter nå klare til å måle opp og utporsjonere landet for salg til hvite nybyggere – også innvandrere.72 En senere innvandrer fikk fortalt av Cleng Peerson at da Peerson kom til Illinois, opplevde han endelig å nå «det forjættede Land». I et øyeblikk hadde han sett seg selv i rollen som Moses, som ledet de fattige israelittene til Guds lovede land.73 Tilbake på østkysten gjaldt det nå å få de moderne israelittene med på erobringen. Og en av disse kolonistene, Gjert Hovland, skrev altså tilbake til Norge i et forsøk på å spre nyheten om det lovede land til enda flere av Guds utvalgte folk – i alle fall til dem han kjente. Problemet, eller snarere fordelen, til Hovland var at han kjente folk på flere steder i hjemlandet. Hovland hadde tydeligvis et stort nettverk av bekjente på ulike steder på Karmøy, men også egne slektninger i Sunnfjord. I tillegg kjente han folk i Sørfjorden, deriblant konas slektninger. Dermed kunne han gjøre et godt forsøk på å spre evangeliet til dem som var klare for å motta det: folk han kjente, og som antakeligvis ville stole på det han hadde å si. For i 71 Den Norske Rigstidende, 25. mai 1837. 72 De beste nylige oversiktene som er skrevet om New York-kolonien og forflytningen til

Midtvesten, finnes i Nerheim 2020, s. 31–94, og Mørkhagen 2012, s. 30–87. 73 Langeland 1887, s. 18–19.

108

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

Amerika, som han skrev, «kan Enhver leve godt uden Mangel, som vil arbeide. Jeg vilde de var her Alle, som trænge og som maae sidde under Andres Tvang, og faae opdrage Børn i smaa Omstændigheder, og tillige Tjenere, som maae gaae der for Lidet og Intet at regne til sin Forfremmelse; jeg har selv Erfarenhed derom».74 Som israelittene under faraoens åk og tvang ser det ut til at Hovland, som en slags Josva, Moses’ løytnant og etterfølger, gjerne ville hjelpe nordmenn ut av deres fangenskap i fattigdom – i det minste dem han selv følte at han skyldte å hjelpe, nemlig hans egne skyldfolk samt hans «Venner», hvem nå enn disse kan ha vært.

Intensjon versus virkning Men så var det også andre, og enda flere som dro. Brevene til Hovland hadde blitt spredt, og langt videre enn han ser ut til å ha forventet i utgangspunktet. For også i brevet til Baar Hansen hadde Hovland nevnt at Slogvig tenkte å være hjemme i Norge kun en måneds tid. Det står ikke å lese i den forkortede versjonen av brevet, men Herzberg noterte seg dette, og den detaljen må han ha hatt nettopp fra brevet til Baar Hansen som han hadde kommet over, for det står heller ikke noe om dette i brevet til Hovlands svoger i Sørfjorden. En måned kan knapt ha vært nok til å få levert disse brevene til dem det gjaldt. Antakelig har Hovland instruert Slogvig om å besørge at brevet ble fraktet til Sørfjorden via noen andre. Vi ser i alle fall at Hovland så seg nødt til å spørre Baar Hansen, som var mye nærmere Tysvær, Slogvigs eget hjemsted, og Kopervik, Hovlands forhenværende boplass, om å reise opp til Sunnfjord og overtale søskenbarna hans til å reise ut. Å sende et eget brev til disse ser ikke Hovland ut til å ha tenkt på engang. Kanskje ville det å levere disse ha vært for mye å forlange av en som hadde tenkt til å være hjemme kun i få uker, som visstnok var Slogvigs opprinnelige plan.

74 Den Norske Rigstidende, 25. mai 1837.

109

KAPITTEL 3

Nå ble ikke Slogvig i Norge i kun tre eller fire uker, som Hovland hadde trodd. Han ble værende helt til neste år, og det var lenge nok til at ryktene om hans hjemkomst – og hans forestående tilbakereise – spredte seg. Det at Slogvig hadde blitt værende i Norge et helt år, samt at Hovlands brev ble spredt så vidt som de gjorde, er nok mer enn noe annet det som har ført historikere til å spekulere i om de norske kolonistene på Amerikas østkyst konspirerte for å vekke en større utvandringslyst i hjemlandet. Hovland har vært ansett for å være koloniens utpekte skribent, den som skulle forfatte snedige brev som kunne sirkuleres i det vide og brede hjemme, for slik å rekruttere nye kolonister til de nye bosetningene i Midtvesten som nordmennene selv var på vei til. Men som vi har sett, var Hovlands brev rettet til kjente og kjære – og kanskje mange andre i tillegg. Først og fremst forsøkte han å overtale folk han antok ville stole på ham – slektninger og venner – til å reise. Det er rart om upersonlig propaganda skulle ha vært strategien til de norske kolonistene i Amerika, selv om det kanskje ikke er utenkelig. Om vi forestiller oss at dette virkelig var et forsøk på utvand ringsagitasjon, på å spre propaganda i hjemlandet, så glemmer vi dessuten at det aldri hadde blitt gjort før. Det vil dermed være å forveksle den kanskje utilsiktede spredningen av Hovlands brev med en mulig intensjon bak brevene i utgangspunktet. Hvordan skulle de norske kolonistene kunne forvente at folk hjemme ville være så interessert i å utvandre at de satte seg til å kopiere og spre brevene som Hovland sendte hjem til kjente og kjære? Aldri før hadde slike brev fra Amerika blitt spredt på denne måten. Selv om brevene i formell forstand var utformet som personlige brev, kan Hovland selvsagt ha ment, som de mange hilsenene i brevene også hinter til, at mange flere enn slektningene og vennene hans skulle lese brevene. Men da må vi også huske på at det gjerne var slik folk forholdt seg til brevskriving i sin alminnelighet. En brevskriver 110

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

måtte regne med at innholdet i et brev ville være vanskelig å skjule. Folk, da som nå, var nysgjerrige, og det var vanskelig å sende brev i hemmelighet. For brevene ble ikke sendt med posten, men med reisende, og måtte nødvendigvis bytte hender. Og det var heller ingen hemmelighet at når det dukket opp fremmede i bygda med brev i hendene, eller på gårdsplassen der brevet til sist var ment å ende, tiltrakk det i seg selv en viss oppmerksomhet. Om de norske kolonistene faktisk konspirerte for å lokke folk til seg og sin nye bosetning i vest, var det ikke Hovland og kalkulert propaganda som var middelet. Snarere viser det seg å ha vært brevskriving generelt. For det var ikke bare Hovland som sendte brev hjem med Slogvig den våren. De andre brevene han hadde med, har vi også en rekke spor etter.

De andre brevskriverne I 1835 kom noen numedøler til Vestlandet på handelsreise. På en gård i Tysvær fikk de lese et brev fra noen av utvandrerne der borte. Brevet var sendt til folk som bodde på gården, og var ikke skrevet av Hovland. Dette brevet har ikke overlevd. Vi har bare journalistens knappe gjengivelse av numedølenes senere minne om å ha lest dette brevet på gården de overnattet på: «Dette Brev var fra en Kone til hendes Søsterdatter, hvem hun raadede til at komme derover, og hvori hun gav en udførlig Beretning om deres økonomiske Stilling, om Landet, og om Udsigterne for norske Indvandrere.»75 Selv om beskrivelsen av brevets innhold er knapt, viser det tydelig at både denne kvinnen og Hovland var innstilt på å melde i all hovedsak det samme budskapet. Riktignok vet vi ikke om kvinnen hadde omtalt de nye mulighetene i Illinois, men journalisten beskriver hvordan numedølenes «første Opmærksomhed for Amerika» ble vekket.

75 Langeland 1887, s. 33.

111

KAPITTEL 3

Enda et brev fra 1835 har dukket opp. Det var skrevet av en som hadde vært med den første båten i 1825, Henrik Christophersen Hervik. Brevet stod på trykk i en avis i 1837, da uten dato og med forfatterens etternavn som «Lunavee», men det er åpenbart at det er denne utvandreren det er snakk om – ingen annen med navnet Henrik Christophersen er å spore blant de tidlige utvandrerne. Og det er like åpenbart at brevet ble skrevet i 1835. For også dette brevet forteller om avsenderens økonomiske stilling, om landet og om utsiktene for norske innvandrere – inkludert i «Elenois», altså Illinois. Og akkurat som Hovland benyttet Hervik seg av argumentet om de fattiges stilling i Norge: «Jeg erindrer Mange i Norge, som maa arbeide for liden Priis al sin Levetid og dog blive en fattig Huusmand. Ja her er meget bedre indrettet.»76 Ordene ligner Hovlands, men – og dette er også poenget – det er ikke Hovlands ord. Selv om flere av de norske kolonistene hadde bestemt seg for å sende den samme typen brev hjem, et brev som meldte om det nye landet i vest og om mulighetene for norske innvandrere, så hadde de ikke alle sammen kopiert det samme brevet og satt på forskjellig navnetrekk. Brevene var tydelig forfattet individuelt og tilpasset den enkelte mottakeren. Herviks brev diskuterer for eksempel de «3 Slags Folkeslag – Blanke, Sorte og Kobberrøde» i Amerika. Det gjør ikke Hovland overhodet. Også Hervik, som Hovland, «ønskede gjerne at hele min Slægt kom her», men det var tydeligvis også poenget – hans egen slekt.77 Samtlige av brevene som kom til Norge i 1835, og som vi kjenner til, virker primært som de var skrevet for å overtale folk som brevskriverne personlig kjente. At bieffekten av brevene var at utvandringslysten skulle øke også blant fremmede, kunne brevskriverne umulig ha gjettet seg til. Hvis da de andre, fremmede mottakerne virkelig var fremmede for hverandre. For som Rasmus Anderson kunne meddele om 76 Den Constitutionelle, 21. juni 1837. 77 Den Constitutionelle, 21. juni 1837.

112

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

Hervik, langt senere: «Det er mig fortalt, at han ikke var Kvæker, men Haugianer».78

Hovlandbrevene: spredt av haugianere? Dersom noen av brevene i Norge var blitt delt mellom haugianere, er saken selvsagt en annen. Da kunne kolonistene i New York kanskje regne med at brevet ikke bare ble lest, men at det også ble lest med en grunnleggende tillit til hva som stod der. Et brev sendt gjennom haugianernettverkene ville automatisk få en tillit som et brev fra en fremmed, delt av fremmede, aldri kunne oppnå. Selv om ikke det ikke bare var Hovland blant kolonistene som skrev brev hjem til Norge våren 1835, er det bare Hovlands brev som vi faktisk vet ble spredt rundt på Vestlandet det året. Men vi vet at Herviks brev var blant brevene som hadde vekket utvandringslyst. Det hevdet i det minste avisa som publiserte brevet i 1837. Antakelig har brevet, som Hovlands og andre, blitt samlet inn av lokale sogneprester samme år. I så fall må brevet på en eller annen måte ha blitt kjent, og offentliggjort, men hvordan og i hvor stor grad er umulig å si. Når det gjelder Hovlands brev, derimot, er saken annerledes. For selv om to av brevene som Hovland skrev, var ment å nå Karmøy, havnet begge disse samt enda ett brev i det indre Hardangerfjordområdet. Alle de tre brevene sirkulerte altså omkring Voss og Ullensvang.79 Utvandrere som dro i 1836, altså etter å ha blitt påvirket av brev fra Amerika, nevner kun Hovlands brev i sine egne, senere brev til hjemlandet.80 Avisrapportene om utvandringen i 1836 inneholder ingen navn, men diskuterer kun én brevskriver, iblant fra det

78 Anderson 1925, s. 30. 79 For å oppsummere: Brevet som var datert 22. april, og som var adressert til Hovlands

svoger i Kinsarvik, fant veien dit: Der ble det kopiert av den lokale presten. Den samme presten hadde også sett en kopi av brevet som var datert 28. april, og som i utgangspunktet var sendt til Baar Hansen Bøe i Torvastad på Karmøy. På Voss hadde brevet som var datert 23. april, og som var adressert til Kopervik på Karmøy, spredt seg. 80 Se neste kapittel.

113

KAPITTEL 3

litt diffuse – og noe misvisende – «Ryfylke», og hans brev.81 Så langt kildene forteller, visste ingen om andre brev enn Hovlands. Så hvordan oppnådde brevene egentlig å bli spredt? Som vi har sett, var det en «leserprest» – altså en haugianerpredikant – som hadde tatt med seg et av dem til Voss, formodentlig fra Karmøy. Men Hovlandbrevene nådde lenger enn som så. Det er usikkert akkurat når, men på et senere tidspunkt ble en avskrift av brevet som Hovland skrev til svogeren i Sørfjorden, funnet i en notatbok litt øst for Rjukan, i Tinn i Telemark, øst over Hardangervidda. Det var lokalavisa Rjukan Dagblad som i 1937 offentliggjorde en transkripsjon av denne avskriften. Den opprinnelige avskriften var datert og signert. «Vettle Olsen Vaaer» var den som hadde kopiert brevet, «Tilende skrevet på Vaaer i Dahls Sogn, den 26. Mars år 1837». Det kunne tinndøler ett hundre år senere lese i avisa. Om noen visste noe om hvem Vettle Olsen Vaaer var, i 1937, ble det ikke sagt. Avisa var mest opptatt av å formidle «Brevet som spredte Amerika-feberen i Tinn».82 Men den fortellingen var kanskje ikke helt sann. Vi vet ikke hvorfor 59 mennesker tilsynelatende ut av intet brøt opp fra denne karrige fjellbygda 17. mai 1837. Men det gjorde de altså. De endte alle opp i Fox River i Illinois. Det var også dit Hovland og kolonistene fra New York hadde flyttet. Hadde disse menneskene lest brevet fra Hovland, brevet som hadde blitt kopiert i området kun litt over en måned før avreisen?83 Det kan selvsagt hende. Avskriftens dato i seg selv er ikke avgjørende – de kan jo ha lest brevet på et tidligere tidspunkt, tidlig nok til å forberede utvandring den våren.

81 Den Bergenske Merkur, 29. mai 1836. 82 Rjukan dagblad, 19. juni 1937. 83 Andres Svalestuen (1972), som har skrevet den mest utførlige avhandlingen om denne

utvandringen, klarte aldri å påvise at et Hovland-brev hadde nådd Tinn, se s. 46–59.

114

B R E V E N E S O M S TA R T E T U T VA N D R I N G E N

Så vidt vi vet, emigrerte ikke han som hadde kopiert brevet, Vettle Olsen Vaaer – hverken han eller hans barn. Men han kan ha kopiert brevet nettopp fordi det hadde vekket utvandringslyst i hjembygda. Eller kanskje hadde han kopiert det fordi det hadde blitt formidlet gjennom et visst brevnettverk? For det stanser ikke her. Vettle Olsen Vaaers avskrift ble funnet i en dagbok som tilhørte en annen, nemlig skolelæreren Kittil Gregersen Sæbrekke. Tinns utvandringshistoriker Andres A. Svalestuen bemerker at Sæbrekke var «en ivrig haugianer».84 Tidligere hadde lokalhistorikeren H.H. Einung påpekt at «Paa Sæbrekke ligg ein heil brote brev fra Hauge til venerne der». «Det syner», hevdet Einung, «at det hev vore eit hjarteleg venskap millom aandshøvdingen og folket iGjøystdal.»85 Ikke bare brev fra Hauge selv, men også brev fra haugianere til folk i Tinn er bevart.86 I det hele tatt ser det ut til å ha vært et sterkt haugianermiljø i området.87 Men ingen har noensinne forsøkt å spore forbindelser mellom utvandrerfølget i 1837 og dette miljøet. Noe endelig bevis på at Hovlands brev ble spredt gjennom haugianernettverk generelt, og ikke bare tilfeldigvis til Voss av en enkelt haugianerpredikant, har vi ikke. Derimot kan bevisene finnes i den amerikanske konteksten. Birger Løvlie, for eksempel, har kommet til den konklusjonen at det må være «innlysende at mange emigranter hadde bakgrunn i haugiansk miljø», og at dette bidrar til å forklare impulsene bak den tidlige utvandringen. Begrunnelsen Løvlie gir, handler om hvordan emigrantene oppførte seg da de kom til Amerika. Utvandrerne organiserte sin egen haugianermenighet

84 Svalestuen 1972, s. 47. 85 Einung 1926, s. 494. 86 Per Øverlands alfabetiske fortegnelse over haugianerbrevene er et godt utgangspunkt for

å identifisere disse brevene. De finnes i Digitalarkivet, ved stien Samlinger til kildeutgivelse, Haugianerbrev, AV/RA-EA-6834/F/L0005: Haugianerbrev. Innholdsfortegnelse, og bilde-ID db60047762000003. 87 Heggtveit 1912–20, s. 96–98.

115

KAPITTEL 3

allerede i 1846.88 Dette kan vi måle og veie, i langt større grad enn de indisiene som finnes i den norske konteksten. Men det er her detalj kunnskapen omkring Hovlands brev og hva som skjedde med dem i Norge, hjelper oss. For dersom Hovlands brev er de eneste som tilsynelatende ble spredt i Norge i 1835, og dermed er de brevene som helt og alene kan ha forårsaket den første store utvandringsbølgen i 1836 og 1837, ville det ha forklart en hel del. Det ville ha forklart hvorfor utvandringen fra Norge til Amerika for første gang ble et flerregionalt fenomen. Og ikke bare i 1836, med Hovlands bekjentskaper på Karmøy og i Sørfjorden samt med dem rundt Voss som en haugianer viste et brev fra Amerika skrevet av en fremmed. Det ville også ha forklart hvorfor enda flere, fra enda flere steder, som Tinn, utvandret allerede året etter. Det ville i det hele tatt ha gitt oss en forklaring på hvorfor så mange folk som Hovland ikke kjente personlig, på så mange ulike steder, valgte å stole på det brevene hans hadde å si, og hvorfor de så brått satset alt og satte kursen for Amerika. Og det ville ha forklart hvorfor det var nettopp Hovlands brev, som etter alt å dømme var forfattet på en slik måte at de ville ha gitt mest gjenklang i opposisjonelle miljøer – slik som blant haugianere. Kanskje er det til sist umulig å finne direkte bevis for at det var haugianernettverkene som sørget for at utvandringen begynte da den gjorde. Uansett hvor uvanlig valget til tinndølene var, da et femtitalls personer bestemte seg for å utvandre derfra i 1837, levde de ut sine vanlige liv, som helt vanlige mennesker. Og vanlige mennesker etterlater seg sjelden fortellinger for ettertidens historikere. Hvis de ikke, som med Hovland og hans brev, ufrivillig blir dratt inn på scenen og blir berømte, om enn bare for et lite øyeblikk, som et ledd i den store fortellingen. Dersom vi klarer å vikle ut deres personlige fortellinger fra det de har etterlatt seg, slik som med Hovland, kan vi også oppdage hva de en gang oppnådde ved sine ord og gjerninger – enten de hadde ment å gjøre det eller ei. 88 Løvlie 2025, s. 133.

NORSKE KJENDISER

Kapittel 4 Norske kjendiser De som dro til Amerika i 1836, dro på grunn av Hovlands brev. Det hevdet de ikke minst selv. Sjur Jørgensen Haaeim skrev i 1839 at den «største Deel af os reiste fra Norge i Aaret 1836, og havde ingen bedre Underretning, end blot nogle Breve af Gjert Gregoriussen Hovland». Haaeims brev var skrevet for å understreke hvor dårlig utrustet disse utvandrerne hadde vært til å takle virkelighetens Amerika. Hovland hadde fått Amerika til å fremstå som et «Canaan, som flød med Melk og Honning», men Haaeim hadde – «desværre» – fått et annet inntrykk. I Amerika bodde de norske i «Hytter» som lignet mest «Bulværket» i Bergen og fremstod som «en Flok med halvnøgne Børn og Forældrene i revne Pjalter».1 I 1836, umiddelbart etter ankomst, skrev Aslak Torkildsen Holven hjem fra Rochester i New York. Holven hadde møtt opp på Hovlands gamle bosted, etter at Hovland selv hadde flyttet vestover til Illinois. «Jeg maa sige med Sandhed», skrev Holven, «at det som Gjert Gregorius havde skrevet og og ommeldt, er altsammen rigtigt og sandfærdigt, og siges det Samme af andre Norske, som have været her i Landet siden Gjert kom.»2 Uansett om utvandrerne som dro i 1836, kom til å føle seg lurt eller hjulpet av Hovlands brev, var de alle enige om at det var brevene hans som hadde ledet dem ut av landet. Den konklusjonen nådde aldri myndighetene, eller avisredaktørene, som først i 1837 begynte å trykke opp utvandrerbrev i avisene. Tidligere det året hadde myndighetene bedt lokale embetsmenn – det vil si prestene – om å rapportere om utvandringen i 1836, for 1 Forfatter og sted ble oppgitt å være «Syver Jørgensen Haaeim, Middelpent or Fox River,

La Salle County, State of illinois, d. 22de April 1839». Brevet stod på trykk i Bergens Stiftstidende, 5. mars 1840. 2 Forfatter og sted ble oppgitt å være «Aslak Torkilsen Holven, emigreret fra Gravens Præstegjeld i Søndre Bergenhuus Amt» og brevet skrevet i «Rochester, den 21de Juli 1836». Brevet stod på trykk i Den Constitutionelle, 2. juni 1837.

117

KAPITTEL 4

å kunne skaffe seg et bilde av hva som hadde skjedd. Det mest urovekkende med rapportene som kom, var kanskje oppfattelsen flere embetsmenn satt med om at det samme var i ferd med å gjenta seg dette året, i 1837. I Christiania delte myndighetene sogneprestenes rapporter med avisredaktørene. Blant vedleggene fant redaktørene brev, kopiert på stedet. Et av disse brevene hadde blitt kopiert i Kinsarvik og var det brevet som ifølge den lokale presten Niels Herzberg «antages at have i det mindste her i Præstegjeldet bidraget til de skede Udvandringer». Ifølge Herzberg var det Hovlands brev til sin svoger i Kinsarvik som hadde ført til utvandringen fra stedet i 1836.3 Det var også Hovlands brev som først fant veien til avisspaltene – men ikke dette brevet. Det første var brevet til Baar Hansen Bøe, på Karmøy, som stod på trykk i Den Norske Rigstidende 25. mai 1837. Også dette brevet må dermed ha kommet som vedlegg i rapporter fra prester som bodde andre steder. For presten i Kinsarvik skrev nemlig at han faktisk hadde lest også det brevet, i Kinsarvik. Ettersom brevet til Baar Hansen Bøe hadde ankommet i kopi, og fordi det var nesten likelydende med brevet til Hovlands svoger, som bodde i Kinsarvik, hadde ikke sogne prest Herzberg brydd seg om å sende kopier av begge brevene til Christiania. En slik kopi kom tydeligvis likevel frem. Avisa Den Norske Rigstidende mente at kopier av «et eller muligens flere Breve fra Normænd, der forhen vare bosatte i Amerika, for største Delen havde givet Anledning til Udvandringen» i 1836.4 Slik innledet avisa gjengivelsen av Hovlands brev til Baar Hansen. At Hovlands brev hadde skylden, mente også Herzberg i Kinsarvik, som i tillegg til en kopi av Hovlands brev også la ved tre brev som alle hadde blitt skrevet av folk blant «Kinservigs Præstegjeld Udvandrede 3 N. Herzberg, Ullensvang, 6. juli 1837, til Søndre-Bergenhuus Amt, i Riksarkivet: Se boksen

118

NORSKE KJENDISER

forrige Aar».5 Det var altså en utbredt oppfatning, helt i starten, at det var Hovlands brev som hadde forårsaket utvandringen. Forvirringen om akkurat hvilke brev som hadde forårsaket utvandringen i utgangspunktet oppstod da avisene begynte å trykke brevkopiene som ble sendt til myndighetene fra prester på Vestlandet. Umiddelbart etter Hovlands brev trykte Den Norske Rigstidende to andre brev, begge tydeligvis skrevet rett etter at avsenderne hadde ankommet New York. Disse kunne dermed dateres til 1836. For det var 1836-utvandrerne avisa nå var bekymret for. Dersom de hadde skrevet slike brev, og disse «sandsynligviis» var i omløp på store deler av Vestlandet, var det «meget at befrygte» at «Udvandringssygen» ville blusse opp igjen. Dermed ville «en stor Deel af vore Medborgere ubesindigen kunne komme til at opofre det Lidet, der blev dem til Deel, for et høist usikkert Haab».6 Andre aviser fortsatte å trykke brev i mai og juni 1837, inkludert det tredje Hovland-brevet, som var skrevet til gjestgiveren i Kopervik.7 Og de fortsatte: Over sommeren begynte brev skrevet av dem som hadde dratt våren 1837, å ankomme, og flere av disse fant også veien til trykk. Det samme gjentok seg i 1838, ikke minst da et nytt Hovland-brev, skrevet samme år, stod på trykk både i Bergensavisa Den Bergenske Merkur og i Christiania-avisa Den Constitutionelle. Da var Hovland imidlertid glemt som den brevskriveren som hadde satt i gang det hele. Allerede i 1837 var akkurat hvem og hva som hadde forårsaket utvandringen, mindre viktig. Bekymringen da, i alle fall fra myndighetenes side, var den pågående eller fremtidige utvandringen, ikke den som allerede hadde skjedd. Embetsmenn var ikke i regelen 5 N. Herzberg, Ullensvang, 6. juli 1837, til Søndre-Bergenhuus Amt, i Riksarkivet: Se boksen

merket «Emigrasjon (Finansdept. D), ad Kgl. prp. av 1843 til lov om utvandring til fremmede verdensdeler», nå sortert under Kommunaldepartementet, Arbeidsavdelingen, diverse sakarkiv, sakarkiv – emigrasjon, RA/S-1436/F/Fa/L0001. 6 Den Norske Rigstidende, 28. mai 1837. 7 Deler av dette brevet stod på trykk i Den Constitutionelle, 1. juni 1837, og ble tilsynelatende trykt opp derfra i utdrag i Statsborgeren, 8. juni 1837.

119

KAPITTEL 4

historikere. Den første til å fortelle om utvandringens begynnelse, og hvilken rolle utvandrerbrev hadde spilt, var enda en brevskriver. I 1839 kunne leserne av Den Constitutionelle, gjennom nok et trykt amerikabrev, forstå at utvandringen i 1836 hadde blitt utløst av at «en af de første Norske her, ved Navn Knud Slagvigen, i 1835 vendte tilbage til Norge og fortalte Tilstanden her, og nogle Andre, fornemmelig Gjert Gregoriussen Hovland, havde skrevet tilbage til deres Slægt og Venner». Slik «opvaktes Udvandringslysten hos Flere».8 Forfatteren av det trykte brevet som forklarte dette, ble aldri identifisert i sin samtid; på trykk var brevet anonymisert. Det er likevel tydelig for alle senere lesere som også har den første trykte norske utvandrermanualen i hendene, at forfatteren av disse er den samme: Ole Rynning.

Kjendis-utvandrerne Ved siden av Hovland, og i langt større grad enn Hovland, var Rynning den norske offentlighetens første utvandrer-«kjendis». Faren var prost i Trøndelag, og Rynning hadde selv studert i Christiania før han vendte tilbake nordover og startet egen skole. Hvorfor skolelæreren valgte å bryte opp og utvandre i 1837, vet vi egentlig ikke, men fra Bergen dro han til Illinois. Der etablerte han den andre norske bosetningen i Midtvesten, ved Beaver Creek, som da våren kom, viste seg å være en malariabefengt sump. Rynning hadde kanskje oppgitt lærergjerningen, men han beholdt pedagogen i seg. Fra sykesengen i Beaver Creek skrev han en veiledning for norske utvandrere. Den tok form av en katekismeforklaring, med spørsmål og svar som kunne læres utenat – standardformatet for norske skolebøker på den tiden. Da den ble trykt i Norge, i 1838 og 1839, var navnet Rynning på alles

8 Den Constitutionelle, 20. februar 1839. Brevet var datert 29. november 1837 og 28. januar

1838 i Illinois, og var skrevet av en «fuldkommen troværdig Emigrant».

120

NORSKE KJENDISER

lepper, som forfatteren av selve «Amerikaboken».9 Rynning tok raskt over for Hovland som den som inspirerte utvandrere til å dra de neste årene. Før den tid var det andre navn, andre forfattere, som fikk sine femten minutter – eller kanskje heller femten måneder – med berømmelse i norsk offentlighet. De få brevskriverne som kom på trykk, ble kjente i den forstand at navnene deres var kjente, til forskjell fra resten av utvandrerne fra årene 1836 og 1837, men de ble også kjente for hvem de var. Rykter omkring deres karakter og livs situasjon var nemlig avisredaktørene svært opptatt av å formidle, i den grad de kunne. Avisa Den Constitutionelle oppsummerte det vesentligste innholdet i den samlede rapporten som Søndre Bergenhus amt sendte til Finansdepartementet i 1837, der blant annet Hovlands brev til venner i Kopervik var vedlagt. Dette og to andre brev ble trykt i avisa, og begge de to andre brevene var skrevet av utvandrere fra Granvin som hadde dratt i 1836. En av dem var Aslak Torkildsen Holven, som kunne bekrefte det Hovland hadde beskrevet. En annen var Sivert Paulsen Vasenden.10 Vi må tenke oss at disse to brevskriverne var blant de tre «Inderstefamilier» som ifølge amtets rapport dro fra Granvin i 1836, i tillegg til at disse hadde med seg «en Karl og en Pige».11 Sivert Paulsen Vasenden, eller «Sjovat Poulsen», slik Den Norske Rigstidende senere i 1837 gjenga navnet hans, skrev flere brev. Mens Den Constitutionelle trykte et brev skrevet i 1836, trykte Den Norske Rigstidende et brev skrevet flere måneder senere, i 1837. Samtidig

9 Dette ifølge Semmingsen 1941, s. 84–85. En av kildene til denne beskrivelsen, inkludert

tituleringen «Amerikabogen», virker å være minnet til en av de tidlige emigrantene, nedskrevet i 1860-årene, se Billed-Magazin, 17. april 1869. Om Rynning for øvrig, se Semmingsen 1941, s. 79–85. 10 Den Constitutionelle, 2. juni 1837. 11 Den Constitutionelle, 1. juni 1837.

121

KAPITTEL 4

trykte sistnevnte avis – og mange andre aviser ut fra dette trykket – et brev fra John Johnsen Aga, som hadde dratt fra Kinsarvik prestegjeld, også han i 1836.12 Omstendighetene og situasjonen som disse første utvandrerne befant seg i, ble altså kjent for leserne av norske aviser. At disse var innerster, altså folk som leide rom inne i et gårdshus, enten av bønder eller husmenn, er noe som ikke ellers alltid kommer frem av kirkebøker eller andre lister over utvandrere. Hvem utvandrerne egentlig var, er det ikke alltid så lett å få greie på. Avisredaktørene forsøkte å videreformidle det de visste. Uten at vi vet hvem som satt med slik kunnskap i utgangspunktet, ble avisene informert om at brevskriveren Sivert eller Sjovat Paulsen var «bekjendt som en raa og enfoldig og derhos noget drikfældig Mand», mens John Aga var «bekjendt som en duelig og driftig Smed, vel uoplyst men langtfra enfoldig».13 Dette skulle angivelig bidra til å feste enten mistanke eller lit til innholdet i brevene deres, og må nok ha blitt sendt som kommentarer til brevene av innsenderen – hvem nå det kan ha vært. Antakelig hadde ikke de enkelte prestene sett sin oppgave med å rapportere om den lokale utvandringen som helt avsluttet. Utvandringen bare fortsatte, tross alt, og nylig ankomne brev bidro nok til stadig å stimulere utvandringslysten, slik innsendere og redaktører også fortsatte å påpeke. Om slike innerster brått ble kjendiser for en stund, ble de nok også fort glemt. De hadde ikke vært anerkjent som store forfattere – avisene gjorde stadig et poeng av å unnskylde at de trykte opp såpass dårlig skrevne tekster – og ble også stadig erstattet av andre, like utrente brevskrivere i offentlighetens oppmerksomhet omkring utvandringen.

12 Den Norske Rigstidende, 31. oktober 1837. Brevet til Paulsen var datert 24. juni 1837 i

Rochester, mens brevet til Aga var datert 23. juni 1837 i Rochester. Begge ble trykt igjen i Den Constitutionelle, 1. november 1837, og i Den Bergenske Merkur, 8. november 1837. 13 Den Norske Rigstidende, 31. oktober 1837.

122

NORSKE KJENDISER

How to become a norsk superkjendis Det store unntaket er brevskriveren Sjur Jørgensen Haaeim. Han ble både berømt og beryktet langt utover det som ellers ble vanlig. Mens de andre brevskriverne som fikk brevene sine på trykk, i utgangspunktet hadde adressert brevene til venner og familie på hjemstedet, gjorde Haaeim noe helt annet. Han skrev direkte til biskopen, med en unnskyldning for «min ringe Skrivelse». Og biskopen? Han sendte brevet rett til avisa. «Jeg lod i Aaret 1837 udgaae nogle ‘Varselsord til de udvandringslystne Bønder i Bergens Stift’», forklarte biskop Jacob Neumann til leserne av Bergens Stiftstidende. Det var i «den velmenende Hensigt at bidrage Mit til om muligt at faae standset denne efter mit Begreb utidige og i flere Henseender daarlige Lyst.»14 Neumann hadde virkelig gjort sitt. Allerede før de første brevene fra utvandrere ble trykt i aviser, hadde Neumann forfattet sitt advarselsskrift. Han fikk det trykt i minst 600 eksemplarer og sendte det av gårde til geistlige og verdslige myndigheter i sitt eget stift samt Stavanger – altså alle steder hvor utvandringen hittil hadde gjort seg gjeldende – og ba dem dele ut eksemplarene til de ulike menighetene. Også i Christiania var varselsordet mulig å få tak i: Det kunne kjøpes av trykkeriet for skarve fire skilling.15 Neumanns advarsel nådde om mulig enda bredere ut enn dette. I 1838 kom en utvandrer fra Hardanger til den første norske bosetningen i Midtvesten, ved Fox River i Illinois. Med seg hadde han et eksemplar av biskopens varselsord. Her befant Sjur Jørgensen Haaeim seg. Nå fikk Haaeim, som hadde utvandret før biskopen rakk å utstede sin skriftlige advarsel, anledning til å lese den. 14 Bergens Stiftstidende, 5. mars 1840. Brevet var datert i «Middelpent or Fox River, La Salle

County, State of Illinois d. 22de April 1839» og undertegnet «Underdanigst Syver Jørgensen Haaeim». 15 Morgenbladet, 13. juni 1837 beskriver utsendelsen av eksemplarene og hvor mange det skal ha vært, samt prisen på skriftet i Christiania.

123

KAPITTEL 4

Haaeim utvandret allerede i 1836, etter å ha blitt inspirert av Hovlands brev. Men på Hovlands nye hjemsted, ved Fox River, var forholdene blant de norske utvandrerne ganske annerledes enn det Haaeim hadde forestilt seg. Han hadde derfor fulgt med Cleng Peerson og et parti av utvandrere videre til Missouri. Det ble ikke stort bedre der. I 1839 var Haaeim tilbake igjen i Fox River. Med biskopens advarsel for hånden leste han den umiddelbart høyt for forsamlingen som hadde møtt opp for å få nyheter fra gamlelandet. «Da jeg havde læst i Bogen en liden Stund», fortalte Haaeim, «begyndte Qvindekjønnet at briste ud i dybeste Graad; men en Deel af Mandkjønnet, dem som vare af de første til Amerika indvandrede norske Folk, de begyndte at udskjelde mig derfor». Hvorfor ønsket han å lese slik, spurte de ham. Da hadde Haaeim selv begynt «at væde mine Kinder med Taarer og svarede dem, at dersom de vilde kjende Sandhedens rette Grund, saa skulde de kun læse denne Bog». Skulle han finne penger til det, ville han ta med familien hjem til Norge, og mange rundt ham ytret det samme, hevdet han. Så fikk Haaeim tydeligvis en idé, en idé som også mange skole elever skulle få opp igjennom. Han skulle ta direkte kontakt med forfatteren for å be om hjelp.16 Forfatteren, biskop Neumann, hadde jo selv nådd bredt ut og kunne sikkert hjelpe Haaeim med å nå ut like bredt. Haaeim sendte sin «Begjæring til Deres Høiærværdighed om at underrette alle mine Medbrødre i Christo, at de aldrig tænker paa at reise hertil». Slik begynte han på smigrende vis, før han ba biskopen om å legge til følgende ved advarselen: «Torde jeg gjøre mig saa dristig at anmode Indbyggerne i Bergens Bye, om de vilde være af den Godhed at yde mig en liden Understøttelse af et kjerlig Broderhjerte, at jeg kunde komme tilbage til Norge med min Kone og mine 2de Børn, saa skulde ingen Ting glæde mig mere i dette Liv».

16 «Hallo, snakker jeg med fasiten?», nrk.no, 17. januar 2016, https://www.nrk.no/kultur/xl/

hallo_-snakker-jeg-med-fasiten_-1.12746247 (sist lest 26. juli 2025).

124

NORSKE KJENDISER

Biskopen hadde mistet tålmodigheten. «Dette har jeg ikke gjort», forklarte han, «og ikke villet gjøre for Følgernes skyld. Vildfarelser af denne Art, som ikke fremskyndes af Nød og Elendighed, maae finde en naturlig Straf i sig selv.» Å fortsette å advare bøndene i Bergens stift, det ville biskopen, for dette brevet satte han nemlig på trykk i Bergens Stiftstidende, med sine egne kommentarer tilført.17 Straff fikk dessuten Haaeim nok av, selv om han på et eller annet vis fant veien hjem igjen til Norge året etter. Haaeim hadde nemlig ikke vært særlig tilbakeholden i sin omtale av de andre norske utvandrerne. «Nogle af dem ere reiste fra Norge formedelst Had til Præster og andre Øvrighedspersoner, andre af Had til sine Naboer; atter andre, som ere reiste for andre Udyders Skyld, og naar alt dette kommer tilsammen i et Naboelag, saa kan Enhver forestille sig, hvorledes det gaaer til i disse amerikanske Skove».18 Haaeim ble følgelig selv gjenstand for en del negativ oppmerksomhet, og ikke minst anklager om å være skyldig i «udyder». Biskop Neumann hadde fått høre fra sognepresten i Ulvik, Haaeims forrige bosted i Norge, at Haaeim hadde kommet dit fra Valdres kun samme år som han vandret videre til Amerika, men at han i Ulvik hadde innyndet seg hos lokalbefolkningen og «der gjorde et fordeelagtigt Partie, idet han fik en brav og retskaffen Gaardmandsdatter i Uldvigs Sogn til Ægte».19 Problemet, ifølge andre, var at dette ikke var Haaeims første omgang med «Qvindekjønnet». En utvandrer fra Voss skrev i 1841 i et brev at «ikke er det sandt at det er saa vont [sic] i Amerika som den Siur ifra Valdris har skrevet til Norge, han kom fra Valdris til Ulvig

17 Bergens Stiftstidende, 5. og 8. mars 1840. I sistnevnte utgave siterer også biskopen fra et

tidligere brev som Haaeim skrev til sin sogneprest i 1837, og som dermed er delvis bevart. 18 Bergens Stiftstidende, 5. mars 1840. 19 Bergens Stiftstidende, 5. mars 1840.

125

KAPITTEL 4

og tog der en Qvinde til Ægte, men han havde Ligget med Tvende i Valdris og Reist fra 2de Børn der».20 Enda noen utvandrere fra Voss skrev noen måneder tidligere at de ikke ville «laste Amerika i nogen Ting saa som John Aga og den forbemeldte Siur Jørgensen Lokreim [som han også var kjent som, etter gården Løkrheim i Vang i Valdres] har givet i deres Skrivelser den sistnemte er mig Fortaldt af af [sic] sanfærdige Folk at han skal være efterladen i sin Arbeids Drift, ei heller skal han trives her i Landet».21 Akkurat hva det var med Sjur Jørgensen Haaeim, ble ingen enige om. Selv innrømmet han i et brev at han hadde ligget i høyet, men da i Amerika og i seks uker – på grunn av sykdom.22 Forklaringsbehovet stanset ikke av den grunn. Da Haaeim omsider kom hjem til Norge igjen, kom straks hans fullstendige reisebeskrivelse også ut i trykk. Her forteller han at han lå syk i flere omganger, først i 26 uker, da «alle troede det skulde blevet min Død». Neste sommer var han sengeliggende i 14 uker, og deretter begge barna hans. Kona hadde vært syk i 14 uker første gang og 6 uker i andre omgang. Alle pengene de hadde, gikk med til å kjøpe medisin. De var ikke de eneste, ifølge Haaeim: «i 1838 og 1839 var Sygdommen saa aldeles hjemsøgende i hver Mands Huus, at den Ene ikke var → Sjur Jørgensen Haaeims skildring av sin egen utvandring og tilbakevandring, trykt i Norge i 1842.

20 Brevet var skrevet av Mons Larsen Skutle, og datert 22. juni 1841. Det er å finne i Norwe-

gian American Historical Associations arkiver i Northfield i Minnesota. Se P0560, Lars N. Nesseim Papers, Vossing Letters, Hustvedt, 1841–1843. Angående Haaeims herkomst har både Terje Mikael Hasle Joranger (2000, s. 168) og Olav Kolltveit (1975, s. 1) pekt på gården Løkrheim i Vang i Valdres. 21 Brevet var skrevet av Anders Larssen Flage, sammen med Siur Siursen Ulven, Elling Hallesen Bække og Peder Davidsen Skierveim, og datert 23. november 1840 i Chicago. Se Norwegian American Historical Associations arkiver i Northfield, Minnesota: P0560, Lars N. Nesseim Papers, Vossing Letters, Hustvedt, 1841–1843. 22 Kopien er revet av, og teksten er ufullstendig. Brevet er datert i «Midelpan [Middle Point] den 23 October 1839», altså et halvt år senere enn brevet til biskopen, som var datert 22. april 1839. Også dette er å finne i Norwegian American Historical Associations arkiver: P0560, Lars N. Nesseim Papers, Vossing Letters, Hustvedt, 1841–1843.

126

NORSKE KJENDISER

127

KAPITTEL 4

istand til at række den anden en Drik koldt Vand, om det gjordes fornødent.»23 Trykksaken fra 1842 hvor dette står å lese, er snodig. Den innledes og avsluttes, på samme måte som brevet fra Haaeim i Bergens Stiftstidende, med en redaktørs kommentar. I Haaeims publiserte reisebeskrivelse er kommentaren usignert, mens det i avisa var biskop Jacob Neumann som hadde signert kommentaren. Likevel er det grunn til å tro at Neumann ikke var helt ferdig med Haaeim. For den opprinnelige teksten har åpenbart blitt forkortet, av noen – Neumann? – og det er den detaljerte fortellingen om avreisen fra Norge som har blitt utelatt, fordi «denne Beskrivelse ikke antages at have nogen mere almindelig Interesse».24 Han om det. En slik beskrivelse ville nok ha vært av stor interesse for alle som vurderte å utvandre. Alle brevene i disse årene er fulle av detaljerte skildringer av hvordan en kommer seg over havet og utfordringene en kunne støte på. Her var det en myndig persons hånd på verket før utgivelse – og det forklarer kanskje også hvorfor reiseskildringen i det hele tatt ble trykt, om ikke også skrevet i utgangspunktet. Ifølge Morgenbladet, som trykte opp igjen hele teksten året etter, hadde trykksaken blitt delt ut i Christiania året før.25 Samme spredningsmønster finnes for Neumanns hyrdebrev. Den trykte reiseskildringen skapte om mulig enda mer rabalder enn brevet Haaeim hadde skrevet til biskopen, og som hadde blitt trykt i Bergens Stiftstidende. Også her kan en myndighetspersons innvirkning spores. I et formannskap – altså i en kommune – skal det ifølge en innsender i Morgenbladet ha utspilt seg følgende. Ordføreren hadde overfor en forsamling forklart at han hadde mottatt Haaeims beretning «gjennem Øvrigheden», og at han ville lese 23 Haaeim 1842, s. 3–4. 24 Haaeim 1842, s. 1. 25 Morgenbladet, 9. mars 1843. Gunnar Malmin, som utga Haaeims trykksak i engelsk over-

settelse i 1928, mente det var sannsynlig at biskop Neumann hadde vært den som reviderte manuskriptet, se s. 1.

128

NORSKE KJENDISER

den opp for forsamlingen. Forsamlingen, derimot, hadde «fordømt den til at brændes og paastaaet, at det var Løgn Altsammen, endnu førend man havde hørt et Ord deraf».26 I et annet tilfelle skal flere tinndøler ha reist over vidda til Hardanger og selv ønsket å undersøke, på Haaeims hjemsted, «hvorvidt den fra America hjemkomne Sjur Jørgensen Haaeims igjennem Trykken offentliggjorte ‘Oplysninger om Forholdene i Nordamerica’ burde tillægges nogen Vægt». Der skal tinndølene ha forstått at Haaeim «skal være en Mand af en ustadig Characteer, der er lidet skikket for de americanske Forholde – ja at han endog nu allerede skulde være til Sinds igjen at ville drage derover naar han ikkun dertil havde fornødne Ressourcer».27 Det var muligens svært synd på Sjur Jørgensen Haaeim, i alle fall skal vi tro hans egne skildringer om motgangen han møtte i Amerika. Personangrepene var for øvrig voldsomme. Det siste vi hører om familien, er at de straks etter hjemkomsten til Norge utvandret igjen, men da til Nordland.28 Om karakterdrapet var omfattende, var det likevel viktigst for utvandrerne å få gjendrevet Haaeims karakteristikk av utvandrerne selv og av forholdene for nordmenn i Amerika generelt. Flere brev kom på trykk i norske aviser i årene som fulgte, og alle forsøkte å rette på Haaeims bilde av Amerika. Noen utvandrere skrev hjem og forsik ret leserne om at «sandt er det, at vi ikke har hørt Nogen ønske sig tilbage, undtagen Sjur Jørgensen, der, skjøndt mod sin Kones Villie, var bestemt herom, hvilken af alle Norske blev anseet for den meest besynderlige Beslutning».29 Dette brevet kom på trykk i Bergens Stiftstidende kort tid etter at det ble skrevet, men det dukker også opp andre brev fra arkivene som inneholdt et ønske om å komme på trykk – selv om ønsket aldri 26 Morgenbladet, 23. april 1843. 27 Christianssandsposten, 21. april 1843, i et referat av saken som opprinnelig stod i

«Tønsberg Avis». 28 Kolltveit et al. 1987, s. 415. 29 Bergens Stiftstidende, 29. juli 1841. Brevet var skrevet av Anders Wiig, Brynnild Leqve og

Johannes Wiig, og datert i «Iowe County at Wisconsen Territory den 11te Januar 1841».

129

KAPITTEL 4

ser ut til å ha blitt oppfylt. Brevet fra vossingene som kommenterte Haaeim og Aga, er ikke å finne i noen avis som har overlevd tidens gang. Her skriver de like fullt at siden de har sett «deres Breve indført i Morgenbladene i Bergen», ville de «med Fornøielse ønske os det Trygt og tilbagesendte om det kom did hvor vi Attraaede det». Dette brevet, som var «just skrevet for den Sags skyld», var blitt sendt med posten og ikke med hjemreisende. Det hadde tydeligvis kommet frem, for på Voss var det blitt kopiert, og kopien var blitt tatt vare på. Til en avis kom likevel aldri akkurat disse kommentarene om Sjur Jørgensen Haaeim.30

Ingen Lothe-pus Sjur Jørgensen Haaeim hadde vakt utvandrernes forargelse og de hjemmeværendes forbauselse. Det største sinnet var likevel forbeholdt biskopen og hans varselsord. I 1838, året etter at biskopens trykte advarsel var blitt delt ut, skrev Gjert Gregoriussen Hovland et brev hjem som raskt fant veien til avisene. «Jeg raader – – at han reiser hertil førend han besværer sig med at forfatte flere Bøger om dette Land, for at han kunde vide (lære) at skrive den rene Sandhed», sier Hovland, før han forsikrer vedkommende om at han ikke behøver «at bekymre sig om Skolevæsenet og Kirkeforsamlinger i dette Land». Det var nettopp disse tingene biskopen hadde trukket frem som mangler i sin bok om Amerika. At det er Neumanns varselsord dette dreier seg om, kan vi ikke vite helt sikkert. Avisa har – antakelig for å spare Neumann for et direkte angrep – sensurert bort den omtalte forfatterens navn. I påfølgende avsnitt har avisa også fjernet navnet på Hovlands

30 Anders Larssen Flage, sammen med Siur Siursen Ulven, Elling Hallesen Bække og Peder

Davidsen Skierveim, Chicago, 23. november 1840. Norwegian American Historical Associations arkiver: P0560, Lars N. Nesseim Papers, Vossing Letters, Hustvedt, 1841–1843.

130

NORSKE KJENDISER

forhenværende prest, og til og med sensurert bort Hovlands omtale av mannen.31 Fordi vi har så få brev fra utvandrerne i disse årene, og fordi de fleste av brevene vi har, er bevart fordi de ble gjengitt på trykk, er det mye vi potensielt mangler. Det gjelder ikke minst kraftsalvene, som ble regnet som for sterk kost for det borgerlige, avislesende publikum. I ett unikt tilfelle er det faktisk bevart både en trykt og en håndskreven versjon av samme brev, og forskjellen mellom de to er talende. For om vi kan ane utskjellingen til Hovland gjennom sensuren, kommer den fullt til syne i den håndskrevne versjonen. Svend Knudsen Lothe hadde utvandret i 1836, og akkurat som Haaeim hadde han i Amerika kommet over biskop Jacob Neumanns trykte varselsord. Men ulikt Haaeim innyndet ikke Lothe seg som en pusekatt i biskopens fang. I stedet kvesset han klørne og gikk til angrep. I brevet sitt omtaler Lothe biskopen og hans varselsord. Avisa Den Bergenske Merkur fikk tak i dette brevet og mente at det var et bevis på «hvorledes Almuesmanden forstaaer mangen nok saa tydelig fremsat Forestilling, naar den ligger udenfor hans sædvanlige Begreber eller mangler en Kundskab, hvoraf man ikke kan forudsætte han er i Besiddelse». I brevet skrev Lothe, ifølge avisa, at: Jeg har allerede læst Nøyman lille veltænkende Bog, men det er en god Bog, Mange rose, Faa læse og Ingen forstaae; men at han skrev: hvor er din Præst? men jeg spørger, hvor er hans Spirit (Fornuft)? Jeg tror han taler det han ikke veed; her ere saa gode Skoler for ingen Skilling, at hans Pengeskoler ikke ere bedre; men jeg veed ogsaa – – (Paa denne Tirade følger flere Udbrud af Forbittrelse mod Hr. Neumann, ligesaa ubeføiede som uretfærdige med Hensyn til saavel hans Vandel som Embedsmand og Borger, som til hans Hyrdebrev).32

31 Gjert Gregoriussen Hovlands brev var datert 6. juli 1838 og stod på trykk i Den Bergenske

Merkur 30. november 1838. 32 Den Bergenske Merkur, 1. februar 1839.

131

KAPITTEL 4

↑ → Den håndskrevne avskriften av Svend Knudsen Lothes brev og utdraget av samme brev som stod på trykk i Den Bergenske Merkur.

Hva var det Lothe egentlig hadde skrevet? Ifølge den håndskrevne kopien som ligger i Universitetsbiblioteket i Bergens arkiver, stod det her: Men jeg veed ogsaa, hvad Sted han er i; han er i Christi Plads og skal tale godt og størge Menneskers Sjæl; jeg troer og, at han er en dygtig Biskop; til at fiske Penge troer jeg, at han har et Øie paa hver Finger. Skulde hans Bondeslaver

132

NORSKE KJENDISER

133

KAPITTEL 4

reise fra ham, da fik han Bondehænder og Ryg og tjene Penge. Heri Americha har det sig saa: Enhver Mand arbeider. Jeg var hos en Præst og arbeide ved Navn Uchalemo; han var ligesaa god til at arbeide som jeg; jeg kjender ham, og han kjender mig; han elsker mig, og jeg elsker ham igjen, og det er en Pligt.33

Var det dette som var så ille? Slik forsatte han: Jeg har ligesaa godt i min daglige Levemaade, som en Herremand har i Norge; da jeg kan erklære Biskoppens Forstand som en Loppe; den stikker efter sin Fornuft, og et Menneske taler efter sin Fornuft, da ere de begge lige; det er Alt hvad jeg vil sige derom. Den, som laae i Krybben i Stalden han arbeide ikke efter Penge; han søgte at reise fra det ene Plads til det andet for at opsøge dem, som vil vorde reen, men tog ikke den Myndighed som dette Dyr i Aabenbaring 13de.34

Biskopen, som stilte seg over andre og fisket penger fra dem, blir altså her sammenlignet med dyret i Johannes åpenbaring, kapittel 13. Det er i virkeligheten ikke bare ett, men to dyr i dette kapittelet: et beist som steg opp av havet og talte «store og spottende ord», og fikk makt til å gjøre det (Åp. 13, 5). I tillegg fikk det også «lov til å føre krig mot de hellige» (13, 7). Det andre beistet kommer opp av jorda og «forfører» dem som bor der, som en falsk profet (13, 14). Det er dette dyret som har fått nummeret 666 – the number of the beast. Hvilket av beistene var biskopen sammenlignet med? Lothe avsluttet brevet med en oppfordring om å «Vorder I for blinde Veiledere Mathi 23, vee Eder i Øienskalke».35 Slike innforståtte bibelreferanser, i gammelmodig dansk, fremstår unektelig som et slags hemmelig kodespråk for oss, kanskje med unntak av når de en sjelden gang har blødd inn i heavy metal-tekster. Men for dem som visste 33 Brevet er datert 10. juli 1838 i Chicago, og originalen ligger i Universitetet i Bergens arki-

ver. Originalen og en maskinskreven transkripsjon kan sees i Marcus, den digitale portalen til Universitetsbiblioteket i Bergen, med manuskriptsignatur ubb-ms-0777-d-44-a-01. Brevet finnes også gjengitt i Øverland og Kjærheim 1992a, s. 41–43. 34 Ibid. 35 Ibid.

134

NORSKE KJENDISER

å lese teksten nøye, og som kunne sin bibel, var det helt tydelig hva Lothe forsøkte å si. De kunne kanskje ikke gammelgresk, disse ivrige bibelleserne, men øienskalke er altså den eldre dansk-norske oversettelsen av ὑποκριταί (hypokritai), nå oversatt til «hyklere», men som hadde den egentlige betydningen «fortolker» eller «skuespiller».36 Matteusevangeliets kapittel 23, som det refereres til her, er en lang advarsel om å passe seg for hyklere og skriftlærde, de med posisjon og rang til å uttale seg særlig om religiøse saker, men som gjør noe helt annet enn det de er satt til å predike. Biskop Jacob Neumann var velkjent som en ivrig motstander av haugianerbevegelsen og av religiøs frihet i det hele tatt. Han argumenterte senere både mot dissenterloven og mot oppløsningen av konventikkelplakaten.37 Om Lothe var haugianer, vet vi ikke – s pråket i håndskriftversjonen av brevet hans tyder på det – men her kommer i det minste en sterk opposisjonell innstilling til det geistlige embetsverket frem, en holdning som vi også har sett i Hovlands brev. Det er mulig at enda flere av brevskriverne fra 1830-årene uttrykte seg på slike måter, men at svært lite er bevart, enten fordi slike avsnitt ble sensurert av avisredaktørene, eller fordi vi ikke har mange brev fra 1830-årene i det hele tatt. Det vi vet, er at Lothes brev og disse kraftuttrykkene nådde biskopens kontor. I den håndskrevne versjonen kommer det frem at dette er en kopi av en avskrift som kom lensmannen Aga i hende, og som deretter ble sendt til biskopen.

Ufrivillige kjendiser De tidligste utvandrerbrevene, og særlig de som kom på trykk i norske aviser, kan anvendes på mange måter for å forbedre forståelsen vår av hva som egentlig rørte seg i disse årene, ikke minst i folks

36 Aland et al. 2012, s. 75–79; Analytical Greek Lexicon 1970, s. 417–18. 37 Molland 1979, s. 171 og 179.

135

KAPITTEL 4

hjerter og hoder. En del av brevene tar oss dessuten tilbake til start, til utvandringens helt spede begynnelse, og hvordan vi skal forklare den. Hovland og brevene hans var antakelig årsaken til den store eksplosjonen av utvandring i 1836: den utvandringen som var så stor og så plutselig at biskopen i Bergen reagerte med å trykke og dele ut en offentlig advarsel ikke bare til sitt eget ansvarsområde, men også nabobiskopens, i Stavanger. Det var Hovlands brev som oppnådde den store, regionale spredningen, helt til Tinn i Telemark, om ikke lenger. Det er Hovlands brev som ser ut til å ha skapt gjenklang i brystet til folk som Svend Knudsen Lothe. Han var minst like opposisjonelt innstilt mot geistligheten som Hovland selv. Ingen av disse hadde nødvendigvis et ønske om å bli bekjent – eller beryktet – i Norge. Verdien av brevene deres, og at de tross alt ble kjent gjennom dem, er at vi kan opparbeide oss en rekke innsikter om den tidlige utvandringen, som vi ellers ikke ville hatt grunnlag for. Av nok et trykt brev lærer vi for eksempel enda mer om hva Hovland og de andre norske kolonistene i New York forsøkte på da de var i ferd med å flytte til Illinois og skrev brev hjem til Norge i 1835. Det er bare ikke alle koblinger som er like intuitive, ut fra datoene vi finner i kildene, så her er vi nødt til å skjerpe blikket. Brevet fra Halvor Knudsen, som var datert 9. april 1837, og som stod på trykk i Stavanger Adresseavis 10. november samme år, er et eksempel.38 Det er skrevet i Fox River i Illinois, med postadressen «Midelpent», altså Middle Point, der også Hovland skrev sine brev fra. Brevet er skrevet til faren og søsknene hjemme, og åpner med å takke for den «tilsendte Skrivelse, dateret den 14de Mai 1836». Det er langt fra unikt at utvandrerne fikk brev hjemmefra så tidlig, og vi har flere spor etter det. Hvem som brakte med seg brevet fra Norge til Amerika, derimot, er verdt å legge merke til, for det var nemlig 38 Brevet stod også på trykk i Den Constitutionelle, 18. november 1837; Den Norske Rigs

tidende, 19. november 1837; Den Bergenske Merkur, 25. november 1837. Det vakte tydeligvis interesse blant avisredaktører.

136

NORSKE KJENDISER

«bemeldte Baar Bø». Det var bare en «Baar Bø» som utvandret i 1836, og det var Hovlands korrespondent fra Torvastad nord på Karmøy, som Hovland skrev til i april 1835 og minst to ganger før det. Også Knudsen hadde tydeligvis skrevet til Baar Bø, eller Bård Hansen Bø med en mer moderne skrivemåte, for her blir han omtalt som «bemeldte», altså den før nevnte. At familien svarer i mai 1836, betyr sannsynligvis at de svarer på et brev som Knudsen sendte hjem i 1835, i samme omgang som brevene fra Hovland og de andre kolonistene. Her har vi altså sporene etter nok et brev fra dette skjebnesvangre øyeblikket våren 1835 da Knud Andersen Slogvig kom hjem med brevene vi allerede har identifisert: Hovlands, Herviks og den anonyme kvinnelige brevskriverens. Også dette fjerde brevet ble sendt til familie, og også dette brevet var et forsøk på å få kjente og kjære til å vurdere å utvandre: «Jeg levede i det glade Haab forleden Aar, at jeg skulde seet Eder iblandt det anseelige Tal af de norske Folk», skrev Knudsen, «men da dette slog feil, lystede jeg, efter deres eget Forlangende, at skrive Eder nogle Ord tilbage, hvorledes jeg befinder mig.»39 Også svaret, som Knudsen skrev i 1837, inneholdt et forsøk på å få familien over, og han, som Hovland tidligere, tilbød seg å dekke kostnadene ved reisen for dem, og hjelpe dem på alle mulige måter. Disse utvandrerne og dem de skrev til der hjemme, kjente hverandre godt. Halvor Knudsen hadde selv emigrert i 1831, samme år som Hovland og familien, og det er ikke usannsynlig at de dro sammen. Knudsen var sønn av en husmann på Stangeland, der også Hovland hadde bodd og giftet seg før han emigrerte. De kjente begge samme person på Karmøy, Baar Bø, og de flyttet sammen til Illinois da sjansen bød seg.40 At de tidligste utvandrerne forsøkte å mobilisere nettverket sitt hjemme og få dem over havet, er tydelig fra nok et trykt brev – om vi også her ser nøye etter. Et brev fra «Helje» eller Helge Larsen, skrevet 39 Stavanger Adresseavis, 10. november 1837. 40 Anderson 1896, s. 389.

137

KAPITTEL 4

fra Illinois og datert 30. mars 1838, stod på trykk i Den Bergenske Merkur 2. november det året. Her er det først av alt opplysninger fra avisredaktøren som hjelper oss av gårde: «Dette Indsenderen tilhændekomne Brev har han troet at burde offentliggjøre med den Bemærkning, at Brevskriveren er en af de i 1836 fra Stavanger til Nordamerica emigrerede norske Bønder. Han var bosat paa en Gaard ‘Falkeid’ i Skjolds Præstegjeld.» Vi lærer her at denne brevskriveren faktisk hadde betalt overfarten for så å si hele hjemgården: Han hadde «foruden sin Kone og Børn og sine Svigerforældre ogsaa flere ugifte Personer af begge Kjøn med sig, for hvilke Alle han betalte Overreisen, og skulde de Personer udenfor hans Familie, for hvilke han betalte Overreisen, følge ham til Illenois, hvor de skulde arbeide hos ham indtil han havde faaet sine for dem udbetalte Udgifter erstattet».41 Her ser vi en struktur i utvandringen som det er vanskelig kun å oppdage fra passasjerlister og kirkebøker. For ikke bare bestod 1836-emigrantene av folk som var økonomisk avhengige av enkeltutvandrere – emigrantene hadde også kontakt med dem som hadde dratt før. Det allerede eksisterende nettverket mellom utvandrerne i 1820-årene og i 1836 kan også anes. Det virkelige cluet ligger i benevningen svigerforeldre samt gårdsnavnet, Falkeid. Nabogården til Falkeid er «Hesthammar», Cleng Peersons hjemsted i Norge, han som i utgangspunktet la til rette for sluppefolkets utvandring til Amerika i 1825.42 Cleng Peerson var født i 1783 og var ti år eldre enn Helge Larsen. De må ha vokst opp ved siden av hverandre. I 1825 giftet Helge Larsen seg med Torunn Monsdatter på gården Vatneim, lenger vest i Tysvær. Torunn døde året etter, i barsel, mens Helge fikk skjøte på gården. Den solgte han i 1836, men seks år før hadde han giftet seg på nytt, med Kari Olsdatter Heskja, og fått fem barn med henne.43 Hvilke svigerforeldre var det Larsen tok med seg til Amerika i 1836? Torunns mor hadde vært død lenge, siden 1806, og faren, Mons, 41 Den Bergenske Merkur, 2. november 1838. 42 Dybdal-Holthe 1990b, s. 229. 43 Dybdal-Holthe 1990b, s. 205; Dybdal-Holte 1990a, s. 63 og 381.

138

NORSKE KJENDISER

døde i 1830. Det må derfor ha vært den nye konas foreldre Larsen tok med seg. Kari kom fra gården Heskja, men Karis far, Ole, hadde dødd alt i 1811. Enken, Karis mor Brita Eriksdatter Søndenå, giftet seg derimot med neste bruker av gården, John Pedersen Evje. Karis eldre bror, Erik, fikk skjøte på gården i 1839. Da ville Brita og John ha blitt kårfolk – hvis det ikke hadde vært for at de allerede hadde fulgt med svigersønnen og datteren til Amerika i 1836.44 Eller ble de faktisk igjen – hadde innsenderen av brevet tatt feil? Vi finner ingen Brita og John i passasjerlistene fra 1836. På skipet Den norske Klippe, som «Helge Watnem» og «Kari Watnem» reiste med, finner vi imidlertid «Swent K. Lothe».45 Det er til sist brevskriverne vi kjenner, det er lettest å spore. Brevene de skrev, gir oss innblikk i en rekke muligheter og en rekke omstendigheter som det kan være verdt å utforske videre. For vi ser for eksempel at Karis halvbror, Peder, giftet seg med en yngre datter på Hervik i 1845, hvorpå de umiddelbart etter dro til Amerika.46 Hervik var et større gårdskompleks, men det var altså herfra Henrik Christophersen Hervik hadde dratt i 1825, altså den Hervik som sammen med Hovland og Knudsen skrev brevene hjem i 1835.47 Den tidlige utvandringen hadde satt sine spor i det sosiale landskapet som utvandrerne hadde brutt opp fra. Det er kanskje derfor Lars Larsen Geilane, en av utvandrerne fra 1825 som valgte å bli igjen i kolonien i New York, skrev et brev hjem for å gi råd til folk som vurderte å reise over. Ansvarsfølelsen utvandrerne hadde for kjentfolk, venner og familie, var nok stor. «Til mine kjære Landsmænd!» skriver Geilane i oktober 1837, og kommer både med nyheter om «de Landsmænds Skjæbne, som ere komne herover fra Norge» og med råd om utvandring generelt, og spesielt om 44 Dybdal-Holthe 1990a, s. 381. 45 Cadbury 1927, s. 34. 46 Dybdal-Holthe 1990a, s. 381. 47 Dybdal-Holthe 1990b, s. 92–106.

139

KAPITTEL 4

behovet for å spare opp tilstrekkelige midler for å kunne klare seg i Amerika. Det var nettopp de nylig ankomne utvandrernes situasjon som hadde beveget Larsen til å skrive hjem, og det var en av disse nylig ankomne selv som også ønsket å få sitt brev «bekjendtgjort i Stavanger Adresseavis», som han selv skrev. Disse utvandrerne hadde nemlig seilt med det som viste seg å være en skurkaktig kaptein. Han hadde svindlet utvandrerne ved landgang. Larsen hadde selv måttet ta seg av disse nå pengelense utvandrerne. På vegne av passasjerene skrev altså en av disse utvandrerne brev hjem, til lokalavisa, for å advare andre om ikke å reise med dette rederiet over havet.48 Dette er første gang vi ser utvandrerne selv ytre et ønske om at brevene deres skal komme på trykk. Tidligere og senere brevskrivere ble offentlige kjendiser aller mest fordi brevene deres havnet på trykk, uten at det var noe de nødvendigvis hadde ønsket seg. Den neste som henvendte seg på samme måte til en bred, trykt offentlighet i hjemlandet, med ordene «Gode Landsmænd, Bønder og Haandværkere», var den utvandrede prestesønnen Ole Rynning. Han fikk også god hjelp av to andre utvandrere, som nå selv var klare til å bryte gjennom som kjendiser i hjemlandet. Imidlertid skjedde ikke det før Ole Rynnings far var blitt alvorlig bekymret for den bortkomne sønnens ve og vel. Nok et offentlig brev fra Amerika hadde skylden for det.

48 Larsens brev og denne anonymiserte passasjerens brev stod begge på trykk i Stavanger

Adresseavis, 15. desember 1837.

O L EOle R Y NRynning, N I N G , D Ødød D E eller L L E R Llevende EVENDE

Kapittel 5 Ole Rynning, død eller levende «Er Kolonien af 1837 uddød, saa har ei alene jeg tabt en kjær Søn, men mange Andre have tabt Beslægtede, og iblandt de Udflyttede vare vel ogsaa nogle meget formuende.» Poståpneren i Vinje, helt innerst i Snåsavatnet, fryktet det verste. Men han håpet også på det beste. Til Morgenbladet i 1839 sendte han derfor inn beretningen han hadde mottatt fra Amerika, og ba om at «om Nogen har sikker Underretning fra hiin Egn, at den maa offentlig meddeles». Innholdet i brevet som poståpneren hadde mottatt, vurderte han som alt annet enn sikkert. Brevet videreformidlet rykter om at den norske kolonien i Beaver Creek i Illinois hadde kollapset, og de fleste der hadde gått «alt Kjøds Gang». Poståpneren kunne ikke få seg til å tro på noe slikt. Det kunne bare ikke stemme. At kolonien skulle ha vært anlagt på et «sidlændt», altså lavt og fuktig, og «usundt Landskab», det stemte ikke overens med brevet poståpneren tidligere hadde mottatt fra sin sønn. For sønnen hadde jo skrevet etter bjørke- og furufrø fra Norge, nettopp fordi området var så tørt. Kunne brevskriveren ha forvekslet de norske koloniene i Beaver Creek og Fox River med hverandre? Dessuten hadde ikke brevskriveren, som bodde i St. Louis i Missouri, erfart dette selv. Han hadde kun fått det fortalt fra andre. Det innrømmet han selv. Så var det ikke bare brevets innhold som var mistenkelig. Også hvordan brevet var blitt sendt, gjorde poståpneren mistroisk. En poståpner skulle på et gitt sted være ansvarlig for å åpne ankomne postsekker, for slik å sikre at post ikke ble stjålet eller tuklet med. Brevet som poståpneren i Snåsa hadde mottatt, var derimot ikke blitt sendt gjennom posten, ei heller med en utvalgt budbringer. Det var blitt sendt «aabent i Konvolut først til Nyyork, er læst der, og siden ligeledes til Christiania og er læst der, førend det kom til mig». At brevet var sendt uforseglet på den måten, slik at det kunne bli lest 141

KAPITTEL 5

opp for alle som kom i kontakt med brevet på dets ferd helt opp til Snåsa, det gjorde at poståpneren lurte på om hensikten med brevet «vel ogsaa have været noget langt Andet, end at give mig en høilig fornøden vis Underretning». Det var heller ikke bare måten brevet hadde blitt sendt på, som gjorde poståpneren mistenksom. Brevskriveren var nemlig «en bekjendt Mand» – en kjendis. Ikke bare var han lokalkjendis i Snåsa, han var kjent og beryktet i det ganske land, også i hovedstaden, hvor dette åpne brevet hadde vært innom. Og den som «nægter ham Klogskab til at forhverve», altså til å skaffe seg fordeler, den «kjender ham ikke», mente poståpneren, som også kjente brevskriveren personlig. En underliggende, personlig konflikt kan anes mellom de to. Hvor mistroisk poståpneren enn var, var det brevskriveren som vant denne runden. For brevet kom tross alt på trykk, og oppnådde dermed den publisiteten som poståpneren bare hadde fryktet at brevet allerede hadde fått. Da hjalp det ikke at poståpneren hadde anført sine egne, svært kritiske bemerkninger i fotnoteform til brevet. Det hjalp heller ikke at poståpneren, for å hindre at publiseringen av brevet skulle stimulere til ytterligere utvandring, på skjematisk vis analyserte og sammenlignet forholdene i Norge og Nord-Amerika, ei heller at han presenterte konklusjonen om at den eneste vesentlige forskjellen mellom livet i de to landene var at i Amerika «spises Hvedebrød», mens i Norge «spises Fladbrød». Heller ikke hjalp det at poståpneren truet utvandrere med en fremtid som incels i det fremmede land: «Da aarlig omtrent 150000 indvandre og de fleste ere Mandkjøn, saa maa Mange der leve i eenlig Stand.» For brevet ble trykt, og brevskriveren oppnådde dermed noe han ellers ikke ville ha fått anledning til, i alle fall ikke i like stor grad, nemlig å kunne hilse, som han selv skrev, «alle Videlystne».1

1 Brevet var datert i «St. Fransville i Missouri ved de Moyen River, den 23de April 1839» og

stod på trykk i Morgenbladet, 10. oktober 1839. For poståpneres rolle på 1800-tallet, se J ohannessen 1997, s. 191–92.

142

O L EOle R Y NRynning, N I N G , D Ødød D E eller L L E R Llevende EVENDE

Den vitelystne Vitelysten. Om ikke annet var det en god beskrivelse av brevskriveren selv. Hans Barlien, som han het, var allerede en gammel mann da han skrev brevet fra Amerika. Han var født i 1772, og da han emigrerte i 1837, var han altså blitt 65 år. Som Johannes Nordboe var Hans Barlien selvlært. I sine 65 år hadde han lært seg pottemakerfaget og hadde arbeidet som urmaker. I tillegg hadde han startet opp glassverk. Han hadde lært seg å vaksinere, og han hadde dratt til København for å sitte i forelesninger om kjemi og fysikk. I det hele tatt var han svært vitebegjærlig, i tillegg til å være både driftig og foretaksom.2 En slik bonde var også embetsmennenes ideal for folket. Opp lysningsprestene ønsket å oppdra folket, ikke bare i religiøs forstand, men også med tanke på allmennyttig kunnskap. For slik kunne nasjonen samlet gjøre fremskritt og forbedre staten og samfunnets ve og vel. En uavhengig bonde, ikke minst i økonomisk forstand, var til og med definert som stemmeberettiget i den nye grunnloven av 1814. I teorien var det å lære opp folket en god idé. Folkets oppdragere hadde kanskje likevel ikke regnet med slike som Hans Barlien, som var uavhengige ikke bare økonomisk, men også i mer åndelig henseende. Bondesønner som Barlien hadde begrensede utsikter og muligheter. Skolen var riktignok både fast og allmenn, men den var samtidig og fremdeles kun en skole for å pugge Martin Luthers katekisme og Pontoppidans forklaring til den – med andre ord det som krevdes for å stå til konfirmasjon. En elev på 1700-tallet ville ha lært å lese, men knapt å skrive. Dessuten fantes det kun ett fag: kristendom. Alt annet måtte en vitelysten ungdom lære seg selv. Og da kunne det ta mange retninger.

2 Hans Barliens biografi er nylig skrevet på utførlig vis, se Selliaas og Storøy 2019. En eldre

biografi er Aavatsmark 1954.

143

KAPITTEL 5

Rett utenfor Fredrikstad hadde den vitebegjærlige og ivrig les ende bondesønnen Hans Nielsen Hauge tatt én retning. Åpenbaringer ovenfra og den fristillingen Hauge dermed opplevde, hadde fått øvrigheten til å forfølge og fengsle ham.3 I Overhalla i Namdalen hadde Hans Barlien tatt en annen vei. Først gikk det rett ned i gjødselen etter et mislykket forsøk på å konstruere vinger til seg selv, men så fikk ideene oppdrift. En redningsvest laget av kork demonstrerte han med stort hell i Trondheim, byen han flyttet til. Også en redningsskøyte – en båt som fløt selv etter å ha blitt fylt opp av sjø – samt forbedringer i byens vannverk var det Barlien som stod for. Oppdrift var Barlien i det hele tatt svært opptatt av, både i konkret og overført betydning. I Trondheim hadde han møtt Jens Rynning, som nylig var blitt utdannet prest. Som Barlien var Rynning lidenskapelig opptatt av vitenskap, og hadde gitt sin offentlige støtte til Barliens forsøk på å belære byens lærde om hydraulikk, for på den måten å forbedre vanntilførselssystemet. Samtidig hadde Rynning blitt tatt opp som medlem i Videnskabernes Selskab i byen. Det hadde ikke Barlien.4 Barlien hadde snarere blitt tatt til retten. Kranglingen i avisa i 1804 om metoden for vanntilførselen førte til at Barlien ble stevnet for ærekrenkelse av de ansvarlige embetsmennene. Barlien ble til slutt frikjent – det var ikke hold i anklagen – men han hadde fått kjenne på metodene som øvrigheten brukte for å holde folk som ham nede.5 I et senere brev til Rynning, i 1831, skrev Barlien at han da hadde skjønt hva han hadde manglet. Det holdt ikke lengre å lære seg ting stykkevis og delt; han måtte «erfare hvad man bibragte dem, som

3 For Hauges åndelige inspirasjon, se den ypperlige artikkelen til Nils Gilje (2023). Det er

ellers ikke urimelig å sammenligne Hauge med Barlien, se Elstad 2019, s. 319–20. 4 Selliaas og Storøy 2019, se særlig s. 85–6; Aavatsmark 1954, s. 29–30. 5 Selliaas og Storøy 2019, s. 84.

144

O L EOle R Y NRynning, N I N G , D Ødød D E eller L L E R Llevende EVENDE

man dannede til Embedsmænd». Derfor dro han til København, til det eneste stedet som på den tiden utdannet norske embetsmenn.6 Brevvekslingen mellom Rynning og Barlien i 1831 later til å ha vært fredelig nok. I mellomtiden hadde Rynning imidlertid gått fra å være skolelærer i Trondheim til å bli sogneprest i Snåsa, der han i kraft av sitt embete også fungerte som poståpner.7 Mens Rynning hadde forfulgt sitt ytre kall og skal ha besteget prekestolen for å tale om poteter, hadde Barlien fulgt sin indre driv og gjort seg til folkets taler.8 I 1815 hadde han sittet på Stortinget, hvor han hadde gjort seg svært bemerket – og beryktet.9

Å kaste stein mot glasstak På Stortinget hadde Barlien forsøkt å snu embetsmennenes verden på hodet. Han foreslo at stemmeretten for embetsmennene burde strykes, ettersom de hadde en så tett forbindelse til den utøvende makten.10 To år senere videreutviklet han dette argumentet. I en artikkel trykt i Det norske Nationalblad påstod han at øvrigheten kun var «Folkets tjenere», mens selve folket var «den producerende og fabrikerende Deel af Statens Medlemmer» – bønder og arbeidere. At det var folket, og ikke tjenerne som folket selv hadde ansatt, som skulle møte i Stortinget, var naturlig: «Folket skal give sig Love selv». Embetsmennene, derimot, med makt i hendene, ville aldri kunne la være å falle for fristelsen av å handle for egne interesser og ikke folkets, i alle fall ikke når disse gikk på tvers.11 Å få Barlien fra å møte til senere ting var lett. Det var nok å anklage ham for æreskrenkelse – en stortingsrepresentant kunne

6 Aavatsmark 1954, s. 30. 7 Aavatsmark 1954, s. 29, og Sandnes 1960, s. 61–64 og 105. 8 Sandnes 1960, s. 49. 9 Selliaas og Storøy 2019, s. 181–83, og Hommerstad 2019. 10 Selliaas og Storøy 2019, s. 183. 11 Hans Barlien, «Om Norriges Grundlov, Repræsentation og valgene», Det Norske National-

blad, 27. mai 1817, 7. hefte, nr. 57–60, s. 232–38, se s. 233–34.

145

KAPITTEL 5

ikke ha en pågående sak reist mot seg. Da hjalp det ikke at fornærmede i ett tilfelle allerede var død, og at Barlien til sist ble frikjent.12 Skruen kunne strammes til ytterligere. Det som aller mest fremstår som en hekseprosess, ble igangsatt i 1827. I Namdalseid, hvor han nå bodde, hadde Barlien året før forsøkt å organisere et slags midlertidig kommuneråd, på en tid da kommunestyrene ikke fantes. Formannskapsloven, som etablerte kommunalt selvstyre, kom først ti år senere. Bygda hadde vært misfornøyd med innsamlingen av kirkens tiende, og det var også en rekke andre spørsmål av felles interesse som Barlien forsøkte å få bygda til å drøfte. Barlien ble valgt til formann for komiteen som skulle lede arbeidet. For en slik handling så øvrigheten sitt snitt til å anklage ham gjennom 1765-forordningen, som gjorde sammenkallinger av allmuen til en forbrytelse. Deretter kom alle beskyldningene. Snart var Barlien anklaget for oppvigleri, for forakt mot både embetsmenn og religion og for å ha forledet folket. Anklagene gjaldt blant annet Barliens angivelige utsagn om at «Frelseren var en Horunge af en jødisk gevorben soldat», og at Gud var «for gammel til at tro paa». Det hjalp ikke at anklagerne ikke hadde hørt Barlien si slike ting selv; de hadde kun hørt det fra noen som hadde hørt ham si det. Barlien måtte dra saken helt til Høyesterett for å bli frifunnet. Der forsvarte han seg med at lensmannen, som hadde anklaget ham, «kun af Rygter har frembrakt slikt Utøy, der sandsynligvis er udklækket i hans egen indskrænkede Hjerne». I hele denne saken fremstod det for Barlien at «Dumhed, Ondskab og Vilkårlighed synes at have saa aldeles frit Spillerum, at all Sikkerhed for Folket er forsvunden».13 Dette var i 1833. Tre år senere, mens formannskapslovene var på vei, ga Barlien ut sitt magnum opus, Bemærkninger til Kongeriget Norges Grundlov, hvor han argumenterte for at kommunene var der folket → Forsiden av Hans Barliens kommentar til Grunnloven, trykt i 1836. 12 Selliaas og Storøy 2019, s. 191 og 247–51. 13 Aavatsmark 1954, s. 109–21.

146

O L EOle R Y NRynning, N I N G , D Ødød D E eller L L E R Llevende EVENDE

147

KAPITTEL 5

kunne lage lover. Staten skulle være avhengig av kommunene, ikke omvendt. Og embetsmennene skulle kunne både velges og avskjediges av kommunene, ikke utelukkende ved rettslig dom, slik som nå var tilfellet. Som for å gjøre seg selv fri fra alle hemninger anbefalte Barlien at boka hans skulle bli pensum i skolen.14 Året etter dro han til Amerika. Det vil si, først etter at formannskapslovene hadde blitt vedtatt. Samtidig ble Barliens gamle kjenning Jens Rynning valgt til første ordfører i Snåsa, etter de nye formannskapslovene.15 Rynnings ettermæle er ikke særlig godt, hverken som embetsmann eller politiker. Da Rynning døde i 1857, skrev litteraten Paul Botten-Hansen om ham i et brev at «selv en Mand med de mest levende videnskabelige Interesser ikke kan undgaa at miste disse, naar han henkastes i en Afkrog, og at han rustificeres og bliver til Gjengjeld kun en daarlig Embedsmand».16 Snåsas senere bygdesogeforfatter karakteriserer ham som «en steil og ultrakonservativ mann», som «slurvet med sine embetsplikter», noe bispevisitaser i 1830-årene også avslørte. Hans nesten «sykelige sparesans var heller ikke bare en fordel for det kommunale arbeidet», hevdes det.17 Om enn dette stemmer, vet vi ikke hva Barlien selv tenkte om alt sammen. Ville han ha ønsket seg jobben selv? Han hadde antakeligvis gjort en bedre jobb – men for den innsatsen han hadde lagt inn med et formannskap på eget initiativ, hadde han blitt straffeforfulgt.

Exit Barlien – exeunt alle nordmenn? Det vi vet, er hva Rynning på dette tidspunktet tenkte om Barlien. For det var Rynning som mistenkte Barlien for å ha ønsket å spre falske rykter om sønnens død i Illinois og om at kolonien i Beaver Creek skulle ha dødd ut. Det var han tilbøyelig til som person, mente 14 Bjerkås 2019, s. 335–37. 15 Sandnes 1960, s. 63. 16 Brevet var skrevet til den danske historikeren E.C. Werlauff og datert 18. september 1857

i Christiania. Se Amundsen 1926, s. 181. 17 Sandnes 1960, s. 62–63 (utheving i originalteksten).

148

O L EOle R Y NRynning, N I N G , D Ødød D E eller L L E R Llevende EVENDE

Rynning, og i Amerika var der ingenting som holdt ham tilbake. For ikke bare var Barliens evner til å «forhverve», altså skaffe seg fordeler, noe som ikke burde undervurderes. I Amerika var det også rom for skittent spill: «i Nordamerika er Tumleplads for alle Spekulanter.»18 Det var ikke bare ordene til Barlien eller karakteren hans Rynning betvilte. Også Barliens intensjon med å informere Rynning om sønnens død, enten det stemte eller ikke, var suspekt. «Det synes at B. ønsker at samle alle Nordmænd om sig», bemerket Rynning i en note. «Er nu hans Fortælling om min Søn og dennes Reisefæller et blot Rygte, saa var det dog for B. gavnligt at det udbredes saavidt som muligt», altså kunnskapen om koloniens kollaps. Og om det var «Sandhed, saa kan det ogsaa haabes at samle Nordmænd til ham.» Rynning tok ikke dette ut av luften. I brevet uttalte Barlien nemlig at han ved ankomsten «først søgte Kongressen og Senatet med Anbefaling fra den amerikanske Minister i København» om en «garanti for saameget Land, som fornødiges, at ingen Landprangere skal kunne forstyrre de Norske, som ville bosætte sig her». Hva var det Barlien hadde forsøkt å få til? At den amerikanske kongressen skulle avsette et landområde til norske innvandrere? Den garantien, som Barlien selv skrev, ventet han nå på. Men landet hadde han visst allerede utpekt: Dette Land ligger paa nordøstre Side af de Moyen River og paa vestre Side af Missisippi River, altsaa pa den 41° nordlig og den 16° vestlig fra Washington». Her var det visstnok mulig å «optage det fornødne Land, uden at kjøbe det, og naar det om 10, 20 eller 30 Aar kommer til Marked, beholder man det Optagne for 1 1/4 Dollars pr. Akre, hvortil man da, uden megen Anstrængelse, letteligen vil blive istand, om man ogsaa Intet har at begynde med.19

Det virker som om Barlien mente alvor. Det var heller ikke første gang han fabulerte om å anlegge norske kolonier. Da han i 1833 hadde søkt 18 Morgenbladet, 10. oktober 1839. 19 Morgenbladet. 10. oktober 1839.

149

KAPITTEL 5

Stortinget om skadeerstatning, argumenterte han med at pengene ville bli brukt i samfunnsnyttig forstand for å «anlægge en Collonie paa Spidtsbergen». Visstnok – og dette er kun ifølge et tradert minne – skal han også enda tidligere, i 1820-årene, ha arbeidet for å etablere en koloni på Grønland.20 Fra Washington – antakeligvis – dro Barlien til St. Louis. Der hadde han oppholdt seg i 16 måneder, fortalte han Rynning, noe som vil si at han kom dit rundt årsskiftet 1837/1838. I St. Louis oppholdt han seg for å «udfinde hvor de Norske levede, saavelsom hvor tjenligt Landskab er at faae for dem, som vilde komme til Amerika». Det hele er ganske snodig. Det syntes Rynning også. «Forfatterens Fortælling forekommer mig noget underlig», bemerket Rynning. «Det syntes dog bedre at reise omkring i 16 Maaneder for at besee Landet og tale med dem, som havde nedsat sig i de frie Stater, i stedet for i saa lang Tid at opholde sig i en Slavestat, hvorhen neppe andre Normænd have Lyst at flytte.»21 St. Louis lå i Missouri, en delstat som tillot slaveri. Kun et fåtall nordmenn kom til å bosette seg i områder der slaveri var utbredt, og så langt hadde Rynning grunn til å undre seg over Barliens valg av bosted. Men St. Louis lå også langs Mississippi-elven, som utgjorde den vestre grensen for delstaten Illinois, hvor de første norske utvand rerne hadde slått seg ned. Da Barlien ankom Amerika, fantes det egentlig kun to norske kolonier: Fox River, som Gjert Hovland og New York-kolonistene hadde etablert, og Beaver Creek, som Jens Rynnings sønn, Ole Rynning, hadde ledet en del av passasjerene fra skuta Ægir til tidligere samme år. Ettersom Barlien ikke er å finne på noen av passasjerlistene fra 1837 – hverken for Ægir fra Bergen eller Enigheden fra Stavanger – er det rimelig å anta at han seilte til Amerika fra Christiania via Gøteborg.22 20 Selliaas og Storøy 2019, s. 261. 21 Morgenbladet, 10. oktober 1839. 22 Selliaas og Storøy 2019, s. 263.

150

O L EOle R Y NRynning, N I N G , D Ødød D E eller L L E R Llevende EVENDE

Dersom han ankom alene, og dersom han ikke hadde særlig kjennskap til akkurat hvor i Midtvesten de norske hadde flyttet, er det ikke urimelig å tenke at han satte kursen direkte mot St. Louis, på det tidspunktet den største byen i Midtvesten. Derfra kunne han, som han selv sa, kartlegge både hvor de norske befant seg, og hvor han selv, med myndighetenes garanti, kunne grunnlegge en egen norsk koloni. Barlien var ikke bare opptatt av å «samle alle Nordmænd om sig», slik Rynning hevdet. Brevet til Rynning viser tydelig at han forsøkte å rekruttere også folk hjemme til foretaket. Brevet åpner med ryktet om Ole Rynnings død og Beaver Creekkoloniens antatte kollaps. Dernest beskriver Barlien at han oppholdt seg i St. Louis for å saumfare landskapet, både for allerede bosatte nordmenn og for «dem, som vilde komme til Amerika». Det han hadde funnet ut, var at alle de norske hittil hadde blitt lurt av spekulanter, og at de hadde latt seg «adsprede over næsten alle Staterne». Og «Ligesaa har jeg fundet Land i Overflødighed, som er baade frugtbart, sundt og i alle Maader fordeelagtigt». Det var dette landet han oppga koordinatene til, og han beskrev også hvordan folk i Norge lettest skulle komme seg dit: Den bekvemmeste Maade at komme her er, at gaae ud fra Bergen, naar de, som vil over, ere saa mange, at de kan enten leie eller kjøbe Skib og gaae norden om Skotland og lige ind til New Orleans (nju orlins) og derfra med de store Stimbaade opad Missisippi 1400 Mile (234 norske), hvor man da tversover for Warsow ved Mundingen af de Moyen River stiger paa Land ved Churchsville, hvorfra er 10 (1 2/3 norske) Mile hertil.

Dette var et særlig gunstig sted, mente Barlien, fordi det «her omhandlede frie Land hører Wisconsin Teritori og er ligesom Ingen tilhørende, følgelig det meest frie og netop bekvemt til en Kolonies Anlæg».23

23 Morgenbladet, 10. oktober 1839.

151

152

Ole Rynning, død eller levende

153

KAPITTEL 5

Hans Barlien bosatte seg først i byen St. Louis, og fant deretter land i et område avsatt til mennesker av «blandet rase» («half-breeds»). Landet lå rett over grensen til Iowa, nord for elven Des Moines. Legg merke til hvor nære mormonernes kortvarige bosetning Nauvoo er.

Det besynderlige ved dette brevet er altså ikke bare at Barlien hadde oppholdt seg så lenge i St. Louis, som Rynning bemerket. Pussig er det også at han anbefalte utvandrere til sin prospektive koloni å reise fra Bergen, og helst å praie et skip til formålet, slik de som utvandret med Ægir, med Ole Rynning i spissen, hadde gjort. Selv hadde Barlien oppholdt seg i Christiania, og antakelig hadde han også reist til Amerika derfra. Så dette var ikke basert på egne 154

O L EOle R Y NRynning, N I N G , D Ødød D E eller L L E R Llevende EVENDE

erfaringer. Det må rimeligvis ha vært basert på hva utvandrerfølget fra Bergen hadde gjort. Brevet var ment for en offentlighet, bare ikke den fulle, nasjonale offentligheten sentrert i Christiania som Rynning hadde antatt. Et slikt utvandrerråd var primært relevant for folk som kom nordfra, fra Nordre Trondhjems amt – Snåsa, Namdalen og omegn. For disse ville Bergen ha vært det naturlige valget hvis de skulle reise over Atlanteren. Når vi sier at Barlien med dette brevet vant over Rynning, fordi brevet til tross for Rynnings mistanker ble trykt og dermed ble godt kjent, betyr ikke det at Barlien nødvendigvis håpet på en slik form for publisering. Å nå nordtrønderne med trykksaker hadde nok Barlien alt mistet troen på. De avisene han hadde forsøkt å få utgitt, senest i 1830-årene, fant ikke nok abonnenter. Rynning var vel heller ikke overbevist om at trykksaker var den mest effektive formen for «større Publicitet». Det ville Barlien i så fall ha oppnådd dersom Rynning hadde latt seg overbevise om at sønnen faktisk var død, for da kunne sorgen over sønnens død på et uheldig sted føre til at Barliens «forrige Landsmænd» ville «søge til ham». Rynning kunne ikke få seg helt til å tro at Barlien ville ha løyet om sønnens død for sin egen vinning, ved å «krænke» Rynning med en «digtet Jobspost», som han skriver. Like fullt skulle det vise seg at «Spekulanternes Planer» ikke skydde noen midler. Derfor så Rynning det som sin oppgave å gjendrive overdrevne forestillinger om Amerika.24 Ved å la Barliens brev komme på trykk fikk Rynning en anledning til å argumentere ikke bare mot brevet i seg selv, men også mot utvandringen i sin alminnelighet. Når det gjaldt dem Barlien selv forsøkte å nå – de «Videlystne» – var det andre måter å nå disse på. Brev til kjente som villig ble delt og kunne bli skrevet av og spredt videre, var langt mer effektivt enn brev til motvillige embetsmenn – selv om Barliens hilsener nettopp til de 24 Morgenbladet, 10. oktober 1839.

155

KAPITTEL 5

«Videlystne» i brevet til Rynning vitner om at Barlien ikke nødvendigvis visste akkurat hvor motvillig Rynning var. Bortsett fra brevet til Rynning er det kun ett av brevene Barlien skrev hjem, som er bevart. Det brevet er til gjengjeld svært talende. Selv om han har emigrert, må ikke folk hjemme tenke at han er «løst fra den til grundloven og kongen svorne ed som stemmeberettiget borger», skriver Barlien til sin venn, Andreas Svarliaunet i Overhalla. Han er skuffet over det Karl Marx og Friedrich Engels kun få år etter kom til å omtale som Lumpenproletariat, altså de blant underklassen som ut av egen interesse endte opp med å løpe overklassens ærend.25 Barlien selv brukte bildet «utro fæhunde» som var satt til å jage bort ulver fra sauene, men som i stedet jagde sauene til ulvene for å leve av restene. Om ulvene ble utryddet, stod problemet like fullt tilbake, ettersom hundene da ville gå rett i strupen på sauene. Jens Rynning hadde vært mistenksom, mens Barlien var mismodig. Barlien hadde likevel ikke mistet motet fullstendig. Tanken på Amerika hadde gitt ham ny giv: For at han kunne «komme de retskafne» i Norge til hjelp, ville Barlien «søge at erhverve saa meget af det her befindenes frugtbare land, at jeg kan modtage og plasere nogle tusinde familier og anlægge en coloni med en saadan regjering, som af naturen er anvist, og saaledes at ingen uretfærdighed skal kunne trives».26 En regjering «som af naturen er anvist». Det var nettopp slike statsvitenskapelige tanker som hadde opptatt Barlien mens han i Norge tenkte på Amerika. I boka han ga ut om Grunnloven i 1836, viser imidlertid ikke Barlien seg kun som en politisk tenker, men også som en religiøst dannet en. På snedig paulinsk vis skiller han ut Grunnlovens «Ord» fra grunnlovens «Aand» og klarer likevel å sammenholde de to. Han ber stortingsrepresentantene om å «vogte sig for at give Bifald til nogen Bestemmelse som paa nogen Maade 25 Se f.eks. Marx og Engels 1848, s. 10. 26 Brevet til Andreas Svarliaunet var datert i «St. Louis i Missouri, Nordamerika, 14de Juli

1838». Det er gjengitt i Selliaas og Storøy 2019, s. 379–81.

156

O L EOle R Y NRynning, N I N G , D Ødød D E eller L L E R Llevende EVENDE

staaer i Strid eller ikke harmonerer med vor Grundlovs Ord, Aand og Principer». Samtidig ber han dem om å «afskaffe alle Love, Bud, Domme og saadannes Udøvelse som ikke stemmer paa det nøieste med Grundloven, forklaret overeensstemmende med Fornuften, Naturens Lov, Jesu Moral, Matth. 7, 12».27 Barlien forsøker å vise at hovedprinsippene i Grunnloven er kristelige og derfor også stammer fra «Naturens Lov», altså den naturrettslige eller den «cosmopolitiske Aand», som også «Christendommens Aand» stammer fra. «Grundloven, Naturens Lov og den sande Retfærdighed ere eens tydige (synonyme) Begreber, og i Grunden det Samme», påstår Barlien dermed.28 Også regjeringsformen bør springe ut av et slik naturrettslig perspektiv. Det var antakelig noe slikt Barlien forsøkte å legge til grunn for den nye norske kolonien i Midtvesten – en «saadan regjering, som af naturen er anvist». Men hadde han begynt å planlegge denne allerede før han dro fra Norge? Til sin venn i Overhalla forteller han at hans «hensigt med at anlægge en norsk coloni har fundet særdeles bifald». Denne «hensikten» later han i det minste til å ha hatt da han, ifølge ham selv, reiste til København for å få en anbefaling av den amerikanske ministeren der, som Barlien kunne legge frem for den amerikanske kongressen og senatet. Hvis vi tar ham på ordet, må han ha forsøkt å tilrettelegge for etableringen av en slik koloni før han emigrerte. Det virker også som han hadde forsøkt å rigge til en utvandring fra sine egne hjemtrakter. Som han skriver, finner han seg «særdeles vel tilfreds her i det søde haab at kunne komme mine veltænkende landsmænd til nytte ved at tilberede et tilflugtssted for saa mange af disse som vil benytte sig deraf». Og dersom «det ønskes at jeg skal besørge skibe sendte til deres overfart, da maa der sendes mig en 27 Barlien 1836, s. iv. 28 Barlien 1836, s. 12 og 24.

157

KAPITTEL 5

fortegnelse over alle som vil komme og levere til hr. grosserer Bing i Trondheim», som kan sende Barlien listen, slik at han formodentlig kan utstyre et riktig antall skip. For dem «der kan betale fragten og komme før», legger han til, er det best å reise til New Orleans og med dampbåt opp Mississippi til St. Louis.29 Var grosserer Bing i Trondheim beredt til å fylle en slik rolle? Det ville vært rart om Barlien ikke hadde advart ham om den ventede tilstrømningen – men kanskje ikke umulig. Det virker som Barlien var en mann for store planer, men han hadde også gjennomføringsevne. Frederik Bing, sies det, «Skrev sig som henhørende til det saakaldte Vakte Parti og udøvede vistnok flere Veldædighedshandlinger» – var han haugianer?30 Barliens koloni ble grunnlagt i den sørøstligste delen av Iowa, rett vest over Mississippi. Ved Sugar Creek bodde det noen få år senere, i 1844, et sted mellom 30 og 40 norske familier der. Men da var Hans Barlien allerede død.31 På ett vis oppnådde Barlien ambisjonen sin, slik Rynning hadde forstått den, nemlig å trekke nordmennene i Amerika til seg. For det var mange nyankomne som hadde blitt skuffet over forholdene i Fox River, den første norske kolonien i Midtvesten, og dermed hadde fulgt Cleng Peerson videre vestover. Peerson hadde valgt seg ut et sted i det nordlige Missouri. Dit ledet han også noen andre nyankomne fra New York. På veien var de innom St. Louis. En av emigrantene beretter siden at da de kom til St. Louis, «skilte vor Ledsager sig fra os, da han tilligemed en anden Person havde begivet sig udenfor Byen hen til en der boende Normand fra Trondhjem».32 Ikke lenge etter kom Peerson nok en gang på besøk til denne nordmannen, men da i Sugar Creek. Dit hadde han tatt med seg et knippe av dem som, etter å ha blitt skuffet over Peersons koloniseringsforsøk i Missouri, ikke hadde 29 Selliaas og Storøy 2019, s. 381. 30 Thaulow 1919, s. 387. 31 Selliaas og Storøy 2019, s. 274–91. 32 Testman 1839, s. 12.

158

O L EOle R Y NRynning, N I N G , D Ødød D E eller L L E R Llevende EVENDE

dratt tilbake til Fox River, men hadde valgt å søke lykken sammen med Barlien.33 Det så ikke så lyst ut for kolonien. Det mente en journalist fra Norge, som selv var på befaring i Nord-Amerika for å finne det best egnede stedet for en norsk koloni. Han hadde besøkt Sugar Creek i 1843, et sted som «er sandsynligviis valgt af den bekjendte Hans Barlien, der døde her forrige Aar i en meget høi Alder, samt en Normand ved Navn Tesmann, hvilke begge udvandrede paa Grund af politiske Processer». Her hadde de fleste av innvandrerne «klæmet Land i adskillige Aar, og ere udsatte for Tab, hvis de ikke kunne løse det, naar det kommer til Auction». En del av dem var også «gaaede over til den mormonske Lære», ettersom Joseph Smith hadde kjøpt opp landet rett over elven – siste stopp for mormonerne før Utah.34 Journalisten som beskrev alt dette, Johan Reinert Reiersen, ga ved sin tilbakekomst til Norge ut en detaljert beskrivelse over alle anlagte samt mulige kolonier for norske utvandrere i Amerika. Han hadde gjort det Jens Rynning mente at Barlien burde ha gjort: reist og sett seg om, i stedet for å sitte og vente. Reiersen valgte seg Texas, og dit ledet han den gruppen av mennesker fra Sørlandet som hadde sponset undersøkelsene hans. Så godt hadde ikke Barlien organisert sitt koloniseringsforsøk. De hadde likevel hatt et felles ideal: Reiersen og Barlien ville begge skape et bedre samfunn for nordmenn, på et sted som muliggjorde en større grad av både politisk frihet og økonomisk fristilling. Et slikt ideal delte ikke Barlien kun med Reiersen. Også Rynnings sønn, Ole Rynning, ønsket å hjelpe sine landsmenn til Amerika. Ulikt Barlien stod han ikke alene. I Amerika hadde prestesønnen nemlig skaffet seg medhjelpere, og disse skulle sikre at Ole Rynning – og det flere år før Reiersen – ga ut en utvandrermanual i Norge. 33 Selliaas og Storøy 2019, s. 267–80. 34 Reiersen 1844, s. 157. Se også Selliaas og Storøy 2019, s. 287. For to brev fra nordmenn i

Salt Lake, se Adresse-Tidende for Brevig, Stathelle og Langesund, 16. juni 1855 og 24. januar 1857.

159

KAPITTEL 5

Da manualen ble trykt, var Ole Rynning alt død. Men det visste ingen i Norge. Da faren fikk trykt Barliens brev i Morgenbladet, for å få bedre etterretning om hvorvidt Ole virkelig var død, hadde det knappe infoskrivet hans, Sandfærdig Beretning om Amerika, til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand, kommet ut i sitt andre opplag.

PR restesønnens ESTESØNNENS M medhjelpere EDHJELPERE

Kapittel 6 Prestesønnens medhjelpere Tidlig i 1840 lot lokalavisa i Drammen, som da kun gikk under navnet Tiden, et utvandrerbrev komme på trykk. Brevet inneholdt det sedvanlige: en rapport om forholdene blant nordmenn i Amerika, om deres bosetninger i Midtvesten og om prisnivået på fødevarer. Det var tydeligvis det redaktøren hadde tenkt var relevant for offentligheten i Norge. Personen som hadde sendt brevet til avisa, var derimot ikke fornøyd. Brevet, som var adressert til «Hr. Cand. Theol. P. Valeur», hadde nemlig blitt forkortet. Det var nettopp det teologiske innholdet, til denne teologiske kandidaten, som hadde falt ut.1 Grunnen til at vi i det hele tatt vet det, er at brevet få dager senere også ble trykt i Christiania-avisa Den Norske Rigstidende, men da ikke som opptrykk av versjonen fra Tiden. Det var blitt sendt inn på nytt, og denne gang ble brevet gjengitt in extenso, altså i sin helhet, noe redaktøren også gjorde et poeng ut av.2 Brevskriveren, som tydeligvis hadde hatt kontakt med denne teologiske kandidaten, Peter Valeur, hadde triste nyheter å melde – nyheter som var intet mindre enn av statens interesse, ettersom brevskriveren selv hadde involvert staten i utgangspunktet. For brevskriveren hadde bedt om at Valeur måtte bli ordinert til prest, slik at utvandrerne i Amerika kunne motta en skikkelig og kvalifisert teolog til å virke blant dem i Wisconsin. Problemet var at i Wisconsin hadde de nylig ankomne nordmennene ikke klart å bosette seg samlet i ett nabolag, og dermed ble prestekallet til ett bestemt lokalsted heller ikke noe av. Det fantes riktignok ett boligområde hvor Valeur i teorien kunne ha virket, men i Fox River var utvandrerne «efter hvad jeg har

1 Tiden, 27. februar 1840. 2 Den Norske Rigstidende, 1. mars 1840.

161

K apittel 6

kunnet erfare af saa forskjellig Troes Grund, at en Luthersk Præst ikke vil kunne blive antagen der». Kallet uteble derfor, og det må Valeur ha sett seg forpliktet til å informere offentligheten om siden utvandrerne, før de dro i 1839, allerede hadde en søknad liggende om å få Valeur ordinert til amerikansk tjeneste.3 Utover dette skilte ikke dette amerikabrevet, som altså stod på trykk tidlig i 1840, seg noe særlig ut fra andre, tidligere trykte brev. Brevet var signert med navnet Ansten Nattestad, og utover at Nattestad hilste fra seg og «Følge», gir brevet ingen indikasjon på at dette var skrevet av den tilbakevendte utvandreren som i 1839 hadde ledet hele to skip med utvandrere over havet. At Ansten Nattestad hadde vært den store «snakkisen» østafjells fra han kom hjem til 3 Semmingsen 1941, s. 328–29.

162

PR restesønnens ESTESØNNENS M medhjelpere EDHJELPERE

I Amerika hadde norske utvandrere først bosatt seg nær byen Rochester, på De forente staters side av Lake Ontario. Da Ole Rynning kom til Amerika, hadde disse utvandrerne forflyttet seg til Illinois. Dette kartet er produsert i Norge for norske utvandrere i 1853, og er for øvrig det eneste kartet som viser Ole Bulls kortlivede koloni, «Oleana», i Pennsylvania. Flaggene markerer norske bosetninger (se utsnitt for nøkkel).

Norge i 1838, og til han dro tilbake til Amerika i 1839, på samme måte som Knud Slogvig hadde vært det vestafjells tre år tidligere, ville ingen ha kunnet gjettet ut fra brevet alene. Ei heller viste brevet tegn til at det var Nattestad som – på vegne av Ole Rynning – hadde sørget for å få både Rynnings manuskript og manuskriptet til Nattestads bror i trykken hjemme i Norge. Måten det gikk til på, viser hvordan utvandringen kunne føre til at «vanlige» folk først engasjerte seg i den trykte offentligheten i hjemlandet, og i trykksaker generelt. For det var ikke bare utvandrernes «brev» som kom på trykk i Norge i disse årene, og de kom ikke bare på trykk i aviser. Mens skuffede, hjemvendte utvandrere som Sjur Jørgensen Haaeim og andre må ha møtt interesse blant embetsverket og dermed fått hjelp til å få gitt ut skildringene sine, måtte Nattestad selv oppsøke hjelp for å få Ole Rynnings særdeles positivt vinklede utvandrermanual i trykken. Nattestad måtte reise land og strand rundt for å finne én eneste person som var villig til å hjelpe ham – og selv da, viser det seg, på visse vilkår. 163

KAPITTEL 6

Profet i eget land Det er ikke sikkert at så mange avislesere i 1840 ville ha gjenkjent navnet «Ansten Nattestad». Det ville likevel mange andre i landet, og ikke minst i Drammens-området, ha gjort. For Nattestad oppnådde det få andre noensinne klarer, nemlig å bli profet på eget hjemsted. Da hadde han riktignok vært en tur utenlands først. En vinter og en vår tilbrakte Nattestad tilbake i hjemlandet før han ledet et følge av utvandrere fra Numedalen og omegn, hvor han selv var fra. Nattestad var «udover Vinteren stadig omgiven af en Skare Tilhørere, der opmærksom lyttede til hans Fortællinger, og da Mange kom langveis fra for at tale med ham, blev Rygterne om det fjerne Vesten i kort Tid spredt over en stor Del af Landet», husket en av dem som ble med Nattestad tilbake til Amerika i 1839.4 Kilder som dette har gjort at Ansten Nattestad og broren Ole har blitt svært kjente også i ettertid. For mens Ansten Nattestad på mange måter spilte østlandsvarianten av den rollen Knud Slogvig hadde spilt få år tidligere på Vestlandet, finnes det mange flere kilder som forteller hvem Nattestad var, og hva han foretok seg da han var hjemme, enn vi har etter Slogvig. Ikke minst har vi Nattestads egne ord. Også han, som medpassasjerene hans i 1839, ble senere intervjuet. Tilfanget av kilder som dette har gjort det mye lettere å rekonstruere Nattestad-brødrenes liv og levnet, noe som da også har blitt gjort i mange omganger. Av samme grunn er det også gjerne Nattestad-brødrene som har fått den store rollen i fortellingen om utvandringens begynnelse. Historikere har lenge anerkjent innvirkningen disse brødrene hadde på den tidlige utvandringen fra Østlandet – men de har også spekulert. For eksempel vet vi at Nattestad-brødrene dro vestafjells for å drive fehandel i 1836, og at de der kom akkurat for sent til å snakke med Knud Slogvig selv. I stedet fikk de se brev som tidligere utvand rere hadde skrevet, og som Slogvig, må vi tro, hadde hatt med seg 4 Billed-Magazin, 17. april 1869.

164

PR restesønnens ESTESØNNENS M medhjelpere EDHJELPERE

hjem. Vi vet at Nattestad-brødrene deretter dro hjem til Veggli i Numedal, og at de sannsynligvis må ha reist forbi Tinn i øvre Telemark på veien hjem. Selv om det brått dro et følge på et femtitalls utvand rere derfra neste vår, i 1837, har vi ingen sikre kilder til at dette var Nattestad-brødrenes fortjeneste. Det eneste vi har som kobler Tinn til Vestlandet, er avskriften av et av Hovlands brev datert 1837. Som Andres Svalestuen har påpekt, er avskriften gjort for sent til at i alle fall denne kunne ha påvirket dette utvandrerfølget til å sette av gårde.5 Historikere som påstår at det var Nattestad-brødrene som fikk disse tinndølene til å dra, gjør seg skyldig i å spekulere utover hva kildene forteller oss. Paradoksalt nok har historikere også vært for tilbakeholdne når det gjelder Nattestad-brødrene. Det ser vi først når vi oppdager hva vi faktisk kan få ut av det eksisterende kildematerialet. Historikeren Ingrid Semmingsen, for eksempel – til tross for at hun klarte å grave frem søknaden Nattestad skrev for Valeurs ordinasjon, fra statlige arkiver – bemerket kun at Nattestad i 1838 reiste tilbake til Norge for å «besøke venner og kjenninger». Tilbaketuren førte til at han året etter, i 1839, ledet en «flokk på hundre numedøler» over Atlanteren, men han «foretok sig ingen ting for at beretningene skulde bli kjent i videre kretser», annet enn å «fortelle om sine erfaringer fra Amerika» til de som ønsket å høre.6 Riktignok bemerker Semmingsen også at Nattestad hadde «med sig to manuskripter», hvorav det ene var Ole Rynnings bokmanuskript.7 Videre, sier hun, fortalte Nattestad at «prosten Krag i Eidsvold leste korrektur på boken Rynning hadde skrevet om Amerika».8 Det virker nærliggende å tro at Nattestad var den som sørget for å få manuskriptet til denne prosten, og som ellers var den som fikk det i trykken, men ingen historikere har faktisk turt å påstå dette. Theodore Blegen, på sin side, 5 Svalestuen 1972, s. 46–47. 6 Semmingsen 1941, s. 59. 7 Semmingsen 1941, s. 79. 8 Semmingsen 1941, s. 80.

165

KAPITTEL 6

skriver helt enkelt og kun i passiv form at boka «was brought out at Christiania in 1838».9 Ikke bare virker det som at det faktisk var Nattestad som fikk boka trykt. Det ser også ut til at han var involvert i selve skrivingen. De hittil nevnte detaljene om Ansten Nattestad viser seg å stamme fra intervjuene som ble gjort med Nattestad-brødrene og trykt i Wisconsin-bladet Billed-Magazin i 1869. I disse intervjuene forteller både Ole og Ansten Nattestad hva de husker fra sin egen utvandring. Mens Rynning lå på sykeleiet og skrev på boka si, konsulterte han angivelig tilhørerne: «Efterhvert som han blev færdig med dette Arbeide, oplæste han for os Indholdet og vi tilkjendegav ham da vor Mening.» Denne «Beretning om Amerika», hevder Nattestad videre, «udkom» deretter «i Christiania». Dette må åpenbart være kommentaren som Blegen bygget sin påstand på. Men, som Nattestad selv bemerket noe lenger ned i samme intervju, var det «jeg som besørgede trykt i Norge» Rynnings bok.10 Så det var altså Nattestad som fikk Rynnings bok trykt. Det sier han selv, riktignok i et intervju gjort flere tiår senere. Husket han rett? Nattestad-brødrenes nedskrevne minner, hvor mye de enn forteller oss, lar også mye være usagt og uløst. Hvem var det som kom på idéen om at boka i det hele tatt skulle trykkes? Var det Ole Rynning som ønsket å få trykt boka si i hjemlandet, for å kunne bistå en hel samfunnsklasse av «Bønder og Haandværkere»? Eller var det Nattestad selv, som så et behov for en slik trykksak, og som hadde manuskriptene til både broren Ole Nattestad og Ole Rynning med seg hjem? Hvorfor var akkurat Ansten Nattestad blitt involvert? Og hvorfor hadde han egentlig tenkt seg hjem til Norge i utgangspunktet – var det virkelig kun for å «besøge Venner og Kjendinger», som Nattestad senere påstod, og som historikere etter ham har gjentatt?

9 Blegen 1931, s. 95. 10 Billed-Magazin, 20. februar 1869.

166

PRESTESØNNENS MEDHJELPERE

Alle disse spørsmålene kan besvares, om vi bare anlegger et kildekritisk blikk og samtidig beholder et fokus på det trykte kildematerialet. Vi må bare lese kildene nøye nok, og følge sporene som allerede ligger i materialet, til veis ende.

Trykkingen av Ole Rynnings manuskript Nattestad påstod selv at det var han som sørget for å få Rynnings bokmanuskript trykt hjemme i Norge i 1838. I den forbindelse nevnte han også en merkverdig detalj, som historikere ikke har dvelt tilstrekkelig ved. «Provst Kragh i Eidsvold læste Korrekturen», hevdet Nattestad, som også beskrev hvordan prosten «udstrøg Kapitlet om de norske Præster, som beskyldtes for Intolerance i religiøse Anliggender og Uvirksomhed, naar det gjaldt Forbedringer af Folkets timelige Kaar og Oplysningernes Fremme».11 Ifølge tittelbladet på Rynnings bok, ble den trykt i Christiania. Men prost Krag, i Eidsvoll? I 1838 fantes det ingen prost ved det navnet i Eidsvoll. Den stillingen var nemlig besatt av Nikolai Wergeland, Henrik Wergelands far. Også han arbeidet med et manuskript om utvandringen: Sønnens skuespill Fjeldstuen, en teatralsk kritikk av amerikafarerne, hadde han satt seg fore å ferdigstille.12 Først da Nicolai Wergeland døde, i 1848, tok presten Hans Peter Schnitler Krag over stillingen som sogneprest der. I 1830 hadde han vært sogneprest i Vågå, og før det prost i Namdal.13 På tur forbi Eidsvoll skal Krag en gang ha truffet Henrik Wergeland, men når det skjedde, er uvisst. Det er en viss mulighet for at Nattestad egentlig ble sendt for å oppsøke Henrik Wergeland, som hadde flyttet fra Eidsvoll, men som var tilbake på familiebesøk, og at Nattestad traff på Krag, som også var på reisefot og tilfeldigvis på stedet. Semmingsen forsøker å sette Rynning i en mulig forbindelse med Wergeland-kretsen i 11 Billed-Magazin, 20. februar 1869. 12 Amundsen 1983, s. 28 og 30. 13 Høverstad 1936, s. 617.

167

KAPITTEL 6

Christiania: Rynning kan ha kjent til, eller funnet sympati hos, den unge Henrik Wergeland, og dermed ønsket å få sin Amerika-bok hjulpet i trykken av ham.14 Men det ble i alle fall Krag, som må ha vært den Ansten Nattestad i 1860-årene refererte til som «Provst Kragh i Eidsvold». Tydeligvis hadde Nattestad fulgt med på nyheter fra Norge der borte i Amerika, og hadde fått med seg at den senere presten i Eidsvoll var den samme som noen år tidligere hadde hjulpet ham med korrekturen. Selv om det er en viss mulighet for at Rynning i utgangspunktet søkte hjelp hos Wergeland, er det likevel mer sannsynlig at han oppfordret Nattestad til å oppsøke Krag direkte. Krag var nemlig født i Meldal, sør for Trondheim. Han arbeidet som kapellan på Stod i 1819 og ble sogneprest i Grong i 1821, før han ble prost i Namdalen i 1828. Her kan han ha vært i kontakt med Ole Rynning, som med farens kall kom til Snåsa i 1825. I 1829 hadde Rynning dratt for å studere i Christiania, men han var tilbake i Snåsa i 1833. Da holdt Ole Rynning skole, frem til han selv utvandret, i 1837.15 Mens Ole Rynning var i Christiania, ble Krag sogneprest i Vågå i øvre Gudbrandsdalen, fra 1830. Hittil er det vanskelig å spore en forbindelse, men: Krag hadde en sønn, Thomas. Han var født i 1821. Rynnings nevø i Amerika, Bernt Julius Muus, husket fire av Rynnings elever ved navn. En av dem var nettopp en «Thomas Krag».16 Dermed må vi kunne regne med at Ole Rynning var såpass godt kjent også med sin elevs far, sogneprest Krag, at han kunne håpe på hjelp med å få manuskriptet korrekturlest og dermed utgitt i Norge. Hvorfor Ole Rynning tenkte at Krag kunne hjelpe ham med korrekturen på manuskriptet, kan vi bare gjette oss til. Men vi har noe å gjette ut fra. Krag var kjent som opplysningsprest, og ivret for 14 Arvesen 1916, s. 122; Semmingsen 1941, s. 79. 15 For Krags biografi, se Høverstad 1936. Rynnings biografi er dekket gjennom flere verk; se

Blegen 1926, s. 5–14; Blegen 1931, s. 88–94; Semmingsen 1941, s. 79–85; Muus 1894, s. 3; Anderson 1896, s. 202–15. 16 Muus 1894, s. 3; Krag 1831, s. 21 og 25.

168

PR restesønnens ESTESØNNENS M medhjelpere EDHJELPERE

skolegang og opplæring. En tidligere skoleelev i Vågå husket at Krag kom til skolen og forklarte nødvendigheten av å kjenne til ulike land i verden og deres produksjon og handel.17 Krag kan ha sett Rynnings manuskript som et ledd i folkeopplysningen – eller Rynning kan i det minste ha håpet på at han ville se det slik. Dette forteller oss at med mindre Ansten Nattestad tilfeldigvis traff Krag mens han var på reise sørover, må Nattestad ha reist helt til Vågå for å få hjelp med manuskriptet, og ikke bare til Eidsvoll. Noe annet vi kan merke oss, er at Rynnings bok ble trykt på Guldberg og Dzwonkowskis forlag i Christiania. Det fantes trykkeri i Drammen på den tiden, og Drammen ville kanskje ha vært det naturlige valget for Nattestad, ettersom Drammen var nærmest fra hans eget hjemsted i Numedal. Med andre ord er det ikke selvsagt at Nattestad kom til å bruke et trykkeri i Christiania. Men også der finnes det en forbindelse til Rynning. Trykkeriet var blitt etablert av Carl August Guldberg i 1835. Det hadde sin opprinnelse i bladet Skilling-Magazin, som Henrik Wergeland i det minste håpet på at skulle vinne innpass hos «Bonden» i Norge.18 Guldberg var ferdig utdannet teolog i 1833. I årene før hadde han studert med Ole Rynning, som også studerte til presteembetet. Rynning kan ha kjent til sin tidligere studiekamerats nyoppstartede trykkerivirksomhet før han selv utvandret, og håpet på å finne en støttespiller og alliert der. Det var ikke bare bare å utgi noe slikt som Rynnings manuskript i Norge i 1838. Riktignok hadde Rynning den standsmessige bakgrunnen og den nødvendige utdanningen til å legitimere en naturlig deltakelse i den skriftlige offentligheten, men det var nok ikke uten grunn at Krag valgte å stryke kapittelet som kritiserte det norske presteskapet og deres motvillige innstilling til folkeopplysning og materiell fremgang blant allmuen, slik Ansten Nattestad 17 Arvesen 1916, s. 86. 18 Statsborgeren, 25. oktober 1835; Stensrud 2018, s. 111; Jacobsen 1983, s. 140–41.

169

KAPITTEL 6

senere husket.19 Prosessen mot Peder Soelvold, husmannssønnen som redigerte det svært embetsmannskritiske bladet Statsborgeren, lå nok friskt i minne hos mange. I 1836 satt Soelvold i fengsel. Henrik Wergeland hadde overtatt redaktørstolen, før bladet til slutt gikk inn, året etter.20 Kostnaden med å få Ole Rynnings manuskript utgitt i Norge i 1838 var og ble å sensurere bort kritikken av øvrigheten. Den vurderingen må det til sist ha vært Nattestad som stod for. Ole Rynning selv hadde jo skrevet kapittelet og ville åpenbart ha sett at det ble utgitt slik. Og prosten kan jo ikke ha tvunget Nattestad til å droppe kapittelet fra manuskriptet – det lå det ikke i prostens makt å gjøre. Dette var Nattestads avgjørelse: antakelig et kompromiss fra hans side, for å kunne sørge for at manuskriptet på smidigst mulig vis fant veien til og gjennom trykkeriet.

Agenten Nattestad Det har blitt vanlig blant sosialhistorikere å snakke om agency, eller agens, for å sette fingeren på den eller de personene som hadde mer eller mindre virkekraft eller påvirkningskraft i en gitt historisk situasjon.21 I vårt tilfelle er spørsmålet ikke bare hvorvidt Ansten Nattestad hadde agens, som vi ser spor av i forbindelse med godkjenningen av prostens manuskriptsensur, men også om Nattestad var en agent. Vi kan nemlig mistenke Nattestad for å ha reist hjem med et bestemt formål: å agere og eventuelt også å agitere for utvandringen. Nattestads grad av agency eller agens er skjult bak historikeres tilbakeholdne beskrivelse av formålet hans med å reise hjem – nok en gang, viser det seg, på tross av hans egne ord. Da Ingrid Semmingsen skrev at Ansten Nattestad i 1838 reiste tilbake til Norge for å «besøke venner og kjenninger», lente hun seg

19 Billed-Magazin, 20. februar 1869. 20 Om Soelvold, se Nymark 2014. 21 For en diskusjon om begrepets inntog i sosialhistorien, se f.eks. Sewell 2024. En kritisk

kommentar til denne tendensen er Lamoreaux 2006, s. 559.

170

PR restesønnens ESTESØNNENS M medhjelpere EDHJELPERE

riktignok på Nattestads egne ord.22 «Vaaren 1838 reiste jeg, saa fortæller Ansten Nattestad, fra Illinois over New Orleans til Liverpool i England og derfra til Norge for at besøge Venner og Kjendinger i Hjemlandet», står det å lese i intervjuet med Nattestad som ble trykt i Billed-Magazin i 1869.23 Men lenger ut i intervjuet påstår Nattestad også noe mer. «Lensmanden, Inkassatøren og Andre, som levede af Bonden, vare rasende over, at Folk forlod Landet, talte om Forbud mod Udvandring og truede mig med Straf, da jeg kom hjem for at ledsage mine Venner til Amerika.»24 For å ledsage vennene sine til Amerika. Det var, ifølge den eldre Ansten Nattestad selv, den egentlige grunnen til at han hadde reist en tur hjem til Norge. Skulle det stemme, kan vi også begynne å lure på hvorfor Ole Rynning valgte å skrive sin Sandfærdige Beretning om Amerika, til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand akkurat da. Igjen sier Semmingsen at «Ole Rynning henvendte sig til de brede lag i folket. Det var til dem han vilde gi nyttige oplysninger om de aktet å prøve lykken i den nye verden».25 Men, som alle professorer er nødt til å spørre studentene sine når de vurderer tekstene deres: Hvem konkret er egentlig «dem» i denne sammenhengen? Tilsynelatende, og slik også senere historikere har fremstilt det, var Rynning motivert av en abstrakt nestekjærlighet for de lavere stendene i hjemlandet. Om vi derimot blar bakerst i boka til Rynning, oppdager vi noe annet, som heller ingen historikere før har sett betydningen av. Helt avslutningsvis har Rynning skrevet at «Det er en god Ting, naar de Indvandrende kunne have en paalidelig Veileder og Tolk fra Ny-jork op igjennem Landet». Det er nå vel og bra som et generelt råd. Rynning la til: «For dem, som ville reise neste Vaar [«Nemlig om Vaaren 1839», slik en fotnote her opplyste], er dertil god Anledning med Ansteen Knudsen Nattestad fra Rolloug Præstegjeld 22 Semmingsen 1941, s. 59. 23 Billed-Magazin, 20. februar 1869. 24 Billed-Magazin, 20. februar 1869 (min utheving). 25 Semmingsen 1941, s. 83.

171

KAPITTEL 6

i Nummedal, som nu er en Tour tilbage til Norge.»26 Helt fra den tiden Rynning skrev disse linjene i Illinois, var altså Ansten Nattestad anbefalt som utvand rerguide. Nattestad, som fikk høre manuskriptet opplest og kunne kommentere innholdet, bør altså ha vært klar over, og hadde dermed godtatt allerede ved avreise, at han potensielt skulle innta rollen som veileder for nye immigranter hjemme i Norge. Var det også meningen? Her melder en rekke hittil ubesvarte spørsmål seg. Hadde Nattestad planlagt å reise hjem ↑ → Ole Rynnings veiledning for utvandrere for å fungere som veileder for ble trykt i to utgaver, én i 1838 og én i 1839. I begge utgavene ble Ansten Nattestad nye utvandrere, eller var det anbefalt som veileder for folk som ville noe han bare godtok, som en utvandre. antatt følge av at han skulle trykke opp og spre Ole Rynnings utvandrermanual? Hadde Nattestad godtatt å fungere som en slik guide fordi Rynning hadde ideen om å skrive en utvandrermanual, eller var det kanskje slik at Rynning skrev manualen fordi Nattestad planla å reise hjem og fungere som veileder? Med andre ord: De som Nattestad så for seg å føre over havet, var det de samme «dem» som Rynning egentlig hadde henvendt seg til, og tenkte på, da han skrev sine veiledende råd for utvandringen? Var det, kort sagt, for Nattestads skyld at Rynning skrev det han skrev? Og var det nødvendigvis Rynning som hadde anbefalt Nattestad

26 Rynning 1838/9, s. 40.

172

PR restesønnens ESTESØNNENS M medhjelpere EDHJELPERE

i utgangspunktet, eller var dette noe Nattestad selv hadde lagt til manuskriptet før det ble sendt til trykk? Boka ble faktisk trykt to ganger, både i 1838 og i 1839.27 Ifølge Nattestad selv var det fordi «Bogen vagte megen Opsigt, og Oplaget blev inden kort Tid udsolgt».28 Det siste avsnittet i Rynnings bok, som anbefaler Nattestad som utvandrerguide, opptrer i begge utgaver, men de forutgående avsnittene har blitt endret mellom 1838 og 1839. Noen har altså vært inne i manuskriptet mellom opplagene, og da er det ikke utenkelig at samme person også kan ha endret på noe før den første versjonen ble trykt. Hadde Nattestad allerede ved sin egen hjemkomst inspirert så mange at han skjønte det var rom for å 27 Blegen 1926 inkluderer et opptrykk, på norsk, av 1838-utgaven, som er å finne i

biblioteket ved University of Illinois. 1839-utgaven finnes i original i Nasjonalbibliotekets samlinger. 28 Billed-Magazin, 20. februar 1869.

173

KAPITTEL 6

anbefale seg selv som fører av et stort utvandrerparti? Eller var dette opprinnelig Rynnings anbefaling, og dermed deres felles plan helt fra starten av – altså at Nattestad skulle reise hjem til Norge for å lede et følge med villige utvandrere til Amerika? Fra å fremstå som en allmenngyldig og generell beskrivelse av Amerika og hvordan man kunne reise dit, forandrer dette siste avsnittet potensielt hele vår forståelse av Rynnings bok og formålet med den. Det er derfor rart at historikere ikke har dvelt ved betydningen av dette avsnittet tidligere. Med denne avsluttende bemerkningen fremstår hele boka som en anbefaling til dem som skulle følge med Nattestad tilbake til Amerika – gitt at det var planen hele tiden. Så hvem var egentlig disse «Venner og Kjendinger» som Nattestad skulle «besøge»? Nattestad selv lot det i ettertid fremstå som han var overveldet og overrasket over all oppmerksomheten. «Jeg var i Nummedal over Vinteren og til den følgende Vaar», forklarte han. Rygtet om min Hjemkomst gik som en Løbeild over Landet, og en utrolig Mængde Mennesker kom til mig for at høre Nyt fra Amerika. Mange reiste endog 18 a 20 norske Mile for at tale med mig. Det var umuligt at besvare alle Breve, som indløb med Forespørgsler om Forholdene hinsides Havet[.] Vaaren 1839 stode henved 100 Nummedøler færdige til at følge mig over Oceanet […] Desuden var der en Skare Thelemarkinger og Nummedøler, som ei kunde blive i mit Følge, da der ei var Plads paa Skibet».29

Hadde alle disse i utgangspunktet kommet til ham på grunn av «ryktet» om hjemkomsten, eller var det fordi han var oppført som reiseguide i Ole Rynnings bok? En av dem som reiste med Nattestad, gir inntrykk av at det siste var tilfellet. Gullik Gravdal fra Sandsvær, i det nåværende sørlige Kongsberg, ble også intervjuet i 1860-årene. Dessverre er intervjuet 29 Billed-Magazin, 20. februar 1869. Her er det ikke bare historikere som har villet unngå å

påstå noe om sammenhenger. Til og med Nattestad selv fremstiller seg helt passiv til det som skjedde da han kom hjem til Norge i 1838.

174

PR restesønnens ESTESØNNENS M medhjelpere EDHJELPERE

parafrasert, noe også journalisten opplyser om: «da Mandens mundtlige Meddelelser i forkortet Form blev nedskrevet i en Notitsbog, saa kan vi vistnok ei gjengive hans Fortælling ganske ordret». Gravdal skal ha fortalt at Nattestad hadde med seg Rynnings manuskript, og at dette hadde fått en solid utbredelse «over en stor Del af det søndenfjeldske Norge». Nattestad var «udover Vinteren stadig omgiven af en Skare Tilhørere, der opmærksom lyttede til hans Fortællinger, og da Mange kom langveis fra for at tale med ham, blev Rygterne om det fjerne Vesten i kort Tid spredt over en stor Del af Landet». Da «Ansten Nattestad havde sagt Ja og Amen til Rynnings ‘Beretning’, blev al vor Frygt og Tvivl hævet», fortalte visstnok Gravdal.30 Hvor godt Gravdal egentlig husket hva som hadde skjedd, og i hvilken grad han var preget av det han senere fikk vite om den tidlige utvandringen, kan vi ikke vite. Selv nevnte han ikke noe om at det var Nattestad som fikk trykt boka til Rynning – den bare «blev trykt» – men Gravdal påpeker at lesningen av den fikk folk til å oppsøke Nattestad. Dermed fikk den avsluttende bemerkningen i Rynnings bok effekten den åpenbart var ment å ha, uansett hvem som forfattet den: å peke ut Nattestad som utvandrerguide for våren 1839. Spørsmålet er stadig hva Nattestad selv foretok seg oppi alt dette: Hadde han, slik det ser ut til, vært en utvandreragent helt fra starten av?

Sporene etter Nattestads agentur De mange mulighetene som ligger i tolkningen av kildematerialet, gjør det vanskelig å avgjøre hvem som hadde størst agens i konsiperingen av Rynnings utvandrermanual. Det finnes likevel også noe annet materiale som kan anvendes for å sile ut sannheten. Et håndskrevet utvandrerbrev, datert 28. januar 1838, ble funnet og trykt i 1884. Derfra havnet det på trykk på nytt i utvandringshistorikeren Theodore C. Blegens samling av amerikabrev i 1955, da i 30 Billed-Magazin, 17. april 1869.

175

KAPITTEL 6

forkortet form, og ble senere utgitt på norsk i 1958. Blegen påpeker at brevet er «usignert, men utvilsomt skrevet av Ole Rynning».31 Også det fullstendige brevet, i trykt form, etterlater liten tvil om forfatterskapet. Alt ved brevet tyder på at det er Ole Rynning som har skrevet det, også når det sammenlignes med innholdet i den trykte boka hans. Det viser seg like fullt at brevet stod på trykk allerede i 1839, i en avis. Dette samtidige trykket fra 1839 har ikke tidligere vært kjent blant historikere. Brevet, som her ser ut til å være i en langt mer fullstendig forfatning enn de senere gjengivelsene, bidrar til å styrke det som ellers bare har vært en mistanke, om enn en solid begrunnet mistanke: at det kunne være Ole Rynning som stod bak brevet. Brevteksten, slik den fremstår, er fremdeles anonym. Flere steder i denne mer omfattende versjonen er brevet derimot formulert nesten nøyaktig likt som deler av Rynnings Sandfærdig Beretning. Innholdet i brevet, som er adressert til en «Høistærede» som forfatteren hadde talt med om bord på skipet i Bergen før avreisen i 1837, later i det hele tatt til å være en variant av det utgitte bokmanuset hans. Skildringene av overfarten og nybyggerperioden utelukker nesten enhver tvil, ut fra det vi vet om Rynning fra før. Det er sannsynligvis han som står bak brevet. Fordi vi dermed kan vite med stor grad av sikkerhet at dette er Rynnings verk, blir sjangerforskjellen tydelig: Rynnings bok er formatert som en lærebok, en katekismeforklaring, og var dermed ment for lekfolk. Brevet til den anonyme, velrespekterte personen i Bergen må ha vært tiltenkt en mer dannet offentlighet – kanskje Rynning hadde en forståelse av at adressaten ønsket å sette skildringen hans, om den kom frem, i avisene. Heldig var det i alle fall, for i denne mer fullstendige utgaven bidrar brevet med noen unike detaljer som kan hjelpe oss å løse gåten: Hvorfor skrev Rynning egentlig denne første

31 Blegen 1958, s. 33–35, se n33.

176

PR restesønnens ESTESØNNENS M medhjelpere EDHJELPERE

utvandrermanualen, og hvorfor var det numedølen Ansten Nattestad som dro tilbake til Norge for å få den trykt? I brevet skriver Ole Rynning at da han kom til Detroit, ble han og utvandrerfølget fra Bergen innhentet av «tre Nummedøler fra Rolloug Præstegjeld». Av disse var det to brødre, hvorav den «yngste Broder – en rask og brav Gut – vil i April Maaned vende tilbage til Norge for at give sine Bygdefolk sikker Efterretning om det ‘forjettede Land’; og for at blive dem nyttig, som maaskee vilde følge ham tilbage hid, arbeider han nu med største Flid paa at lære Sproget af de indfødte Americanere».32 Hvem var den tredje numedølen? Bygdeboka for Nore og Uvdal omtaler Halstein Fløse, «den sterke ungguten», som ikke hadde penger til turen, men som fikk låne av Nattestad-brødrene.33 Det viser seg at Fløse skrev brev hjem i 1838, og at Nattestad hadde med seg dette. Fløse avslutter brevet med å si at «mer kan jeg [ikke] skrive denne gang for Ansten kan give dere bedre underretning».34 Nattestad skulle fortelle mer. Og ifølge Rynning skulle han altså «vende tilbage», ikke bare for å gi «sine Bygdefolk» bedre opplysninger om mulighetene for norske utvandrere i Amerika, men også for å hjelpe dem over. Det virker som at det var intensjonen hans fra veldig tidlig av, kanskje til og med før Nattestad-brødrene ble kjent med Rynning. Men akkurat det svarer ikke brevet fra Rynning på. Derimot får vi en viktig ledetråd gjennom en avisartikkel som ble trykt i forbindelse med avreisen til utvandrerfølget fra Skien i 1837. De 56 tinndølene som Nattestad-brødrene kan ha vært i kontakt med, reiste derfra som ett lag, der de ifølge avisa var «forenede, at de gjensidigen skulde understøtte hverandre med Penge og Arbeide». Derfor hadde de også sørget for at «der i Selskabet vare forskjellige Haandværkere, som Tømmermænd, Smede» og så videre. To av 32 Den Constitutionelle, 20. februar 1839. 33 Solhjell 1995, s. 144. 34 Brevet er datert 13. februar 1838 og er deponert hos Interkommunalt arkiv for Buskerud,

Vestfold og Telemark, avd. Kongsberg.

177

KAPITTEL 6

disse tinndølene skulle «til næste Aar vende tilbage», het det, og det skulle også «2de Nummedøler» for å «give Underretning om deres Medbrødres Skjebne og Udsigter for Fremtiden; thi dersom dette var efter Ønske, da agtede – efter Fortællingen – hver tredie Mand i Tind og Nummedalen at udvandre til næste Aar». Videre, ble det hevdet, reiste de tilbakevendende «for Bygdernes fælles Bekostning».35 Det er ikke godt å vite hvor sannferdig alt dette er. Dette var tydeligvis fortellingene som verserte nede på kaia før avreisen. At utvandrerfølget fra Tinn, og tydeligvis også to numedøler, skulle sendes som en slags fortropp for utvandringsinteresserte der hjemme, er likevel verdt å merke seg. Vi vet nemlig at Ole og Ansten Nattestad reiste ut en måned før følget fra Tinn, men avisartikkelen må ikke nødvendigvis forstås dithen at de to numedølene reiste i lag med utvandrerne fra Tinn. Dette kan bare ha vært noe utvandrerne fra Tinn fortalte avisa, kjent som de var med Nattestad-brødrenes planer. Det er med andre ord flere tegn både til at Ole og Ansten Nattestads overfart i utgangspunktet var finansiert av folk hjemme, og til at disse forventet å få opplysninger om forholdene i Amerika – og muligens hjelp til å komme etter, skulle denne fortroppen ha godt nytt å melde.

Budbringeren Selv så sent som i 1880-årene, omtrent da Ole Rynnings brev fra 1838 først ble oppdaget, husket Ansten Nattestad det slik at det var hjemkomsten hans som hadde skapt den store og plutselige interessen for utvandring østafjells. Knud Langeland, som utvandret i 1843 og senere ble en av de første og største avismennene i det norsk amerikanske miljøet, ga i 1887 ut et verk om den tidlige utvandringen. Her virker det som han har utvekslet brev med en svært aldrende Nattestad, for Nattestad siteres ordrett blant annet på følgende:

35 Den Constitutionelle, 27. mai 1837.

178

PR restesønnens ESTESØNNENS M medhjelpere EDHJELPERE

Skjønt jeg ikke lagde an paa at udbrede Efterretninger om Amerika, men fortalte simpelthen mine Erfaringer i den nye Verden til dem, jeg talte med, gik dog Rygtet om min Tilbagekomst som en Ild gjennem Landet. Hele Vinteren kom der Folk lange Veie for at høre om Amerika, og Breve Indløb fra alle K anter med Forespørgsler om den nye Verden. Der kom Mænd endog 24 norske Mile ene og alene for at tale med mig.36

Satt han virkelig stille og mottok besøk på hjemgården helt frem til avreise, som han selv fortsatte å påstå, og hadde han virkelig ikke forsøkt å «udbrede Efterretninger om Amerika»? Da Ansten Nattestad ble intervjuet i 1860-årene, nevnte han at «Jeg medbragte Breve fra næsten alle de tidligere norske Udvandrere, med hvem jeg var kommen i Berørelse».37 Antakelig må han ha tatt med brev fra de utvandrede tinndølene, men Nattestad kom også i «berørelse» med utvandrerne fra Bergen og Hardanger-området. For eksempel er brevet fra Svend Knudsen Lothe, som var datert 7. februar 1838 og stod på trykk i Morgenbladet 22. oktober det året, avslørende: «Den Mand er fra Nummedal, som har dette Brev til Norge; vil du ikke komme, da skriv tilbage til mig under Navn S. Knudston Norviken Amerikung, til Chicago.»38 Det var ikke mange som kom tilbake i disse første årene – og hvor mange fra Numedal var det vel som kom tilbake til Norge i 1838? Om akkurat det spørsmålet er retorisk, er et annet mer åpent: Hvem var det som fikk levert alle disse brevene til de rette mottakerne overalt i landet? Det vet vi ikke. Men vi kjenner til tre av brevene og deres mottakere, og disse er spredt over både Sør- og Midt-Norge. Det første brevet er den nyoppdagede versjonen av Rynnings brev fra 1838. Antakelig var det en embetsmann eller byborger – «Høistærede!» – i Bergen som ønsket å få «en saavidt muligt paalidelig Efterretning om dette Land», altså

36 Langeland 1887, s. 35. 37 Billed-Magazin, 20. februar 1869. 38 Morgenbladet 22. oktober 1838.

179

KAPITTEL 6

det Rynning besvarer og forsøker å imøtekomme med dette brevet.39 Og Nattestad må ha hatt det med seg – det er vanskelig å se for seg mange andre hjemreisende utvandrere som dette året hadde vært i kontakt med Rynning. Et annet brev som må ha blitt levert i forbindelse med Nattestads hjemkomst, var Ole Rynnings brev til faren, Jens Rynning. Rynning den eldre var på det tidspunktet prest i Snåsa i Nord-Trøndelag. I oktober 1839 trykte Morgenbladet i Oslo et brev som Jens Rynning hadde sendt inn i september. Brevet var skrevet til ham av utvandreren Hans Barlien fra Namdalen, som reiste i 1837 (se foregående kapittel). Her forteller Barlien at Jens Rynnings sønn, Ole, er død. Faren vet ikke hvordan han skal stille seg til påliteligheten ved dette budskapet og til brevet for øvrig. Men han ønsker seg at «om Nogen har sikker Underretninger fra hiin Egn, at den maa offentlig Meddeles». Fra Ole har han ikke fått «ny Underretning», men, sier faren, «han har aldrig været Ven af at skrive Breve». Like fullt har sønnen tydeligvis skrevet brev til ham fra Amerika før: «af hans sidste Brev seer jeg, at 2 Breve fra mig til ham ikke vare fremkomne».40 Antakelig var Rynnings siste brev det samme som Nattestad må ha hatt med seg hjem i 1838. Det tredje er Halstein Fløses brev til hjembygda. Akkurat det ville det ikke bydd på noen utfordring for Nattestad å overbringe, men skulle det vært slik at Nattestad leverte Rynnings brev både til personen i Bergen og til faren hans, må han ha reist både til Bergen og til Snåsa. Da ser det brått ikke så urimelig ut at han kan ha stoppet innom Vågå for å snakke med prost Krag. Nattestad kan selvsagt også ha fått disse brevene sendt videre ved hjelp av andre. I tillegg kjenner vi til minst ett annet «brev» som vi definitivt kan slå fast at Nattestad hadde med seg hjem: broren Oles reiseskildring.

39 Den Constitutionelle, 20. februar 1839. 40 Morgenbladet, 10. oktober 1839.

180

PR restesønnens ESTESØNNENS M medhjelpere EDHJELPERE

Ole Nattestad in absentia? «Min Broders Dagbog blev trykt i Drammen», forteller Ansten Nattestad.41 Igjen er formen passiv, men hvem andre skulle ha fått denne «dagboka» trykt? En dagbok, slik vi i dag forstår begrepet, var det i alle fall ikke snakk om. Skriftet er riktignok en kronologisk fortelling om brød renes utvandring, fortalt og signert av Ole Nattestad. På trykk fikk manuskriptet tittelen «Beskrivelse over en Reise til Nordamerica, begyndt den 8de April 1837 og skrevet paa Skibet Hilda samt siden fortsat paa Reisen op igjennem de Forenede Stater i Nordamerica, af Ole Knudsen Nattestad fra Nummedal». Det virker åpenbart at en løpende forfattet dag- eller notatbok har vært lagt til grunn for den trykte teksten, for mange av detaljene er for presise til å ha blitt husket i ettertid. Likevel bærer store deler av teksten, slik den fremstår på trykk, preg av å ha blitt ferdigstilt i én og samme omgang, med mål om å formidle dette videre til noen spesifikke mottakere, muligens kjentfolk.42 Det var også slik den senere utgiveren av trykksaken, Sv. Herbert Herbrandsen, så det. Manuskriptet er datert 21. februar 1838. Ole Nattestad oppga der at han hadde jobbet fire måneder på gård, siden 14. oktober 1837. Det vil si at han avsluttet arbeidet 14. februar 1838. Herbrandsen bemerket at det ville ha gitt ham en uke til å skrive eller ferdigstille manuskriptet. Manuskriptet er dessuten datert helt mot slutten, på samme måte som et brev, mens Rynnings bok er datert ved et forord. Akkurat det siste har kanskje ikke så mye å si. Også brev kunne dateres i forkant og ikke bare avslutningsvis. Det relevante er uansett 41 Billed-Magazin, 20. februar 1869. 42 Nattestad 1839. Kun to eksemplarer av boka er kjent. Én bok finnes i arkivene til Wiscon-

sin Historical Society. Den ga grunnlaget for oversettelsen til Rasmus B. Anderson (1917) og utgivelsen ved Sv. Herbert Herbransen (1926). Den ble også trykt opp i Aarbok for Numedalslaget (1915), s. 60–74. Den andre kopien er visstnok i privat eie og ga grunnlaget for utgivelsen til Hans Svenne (1995) og Thorleif Haug Lodge i Drammen.

181

KAPITTEL 6

at de to manuskriptene ser ut til å ha blitt skrevet mer eller mindre samtidig. Rynnings forord er nemlig datert 13. februar 1838. Dette gir to muligheter, hevder Herbrandsen: «enten har Rynnings manuskript dratt Nattestads manuskript med sig, således at Nattestad skrev fordi Rynning allerede har skrevet, Nattestad hadde jo stoffet på forhånd i sine reisenotater – eller at de begge skrev sine manuskripter samtidig».43 Selv tror Herbrandsen at «uten Rynnings mellemkomst vilde Nattestads Beskrivelse ikke ha blitt fyldigere enn et større brev hjem til slektninger og venner».44 Det kan hende. Det er umulig å si noe sikkert om hvordan manuskriptet ble til, utover dette. Men Ole Nattestad ønsket åpenbart å formidle noe til noen der hjemme. Avslutningsvis beskriver han lønnsnivået i Amerika, slik mange brevskrivere gjorde for å hjelpe andre til å vurdere om de skulle utvandre. I tillegg kommer han faktisk også med sin egen, personlige vurdering: «Jeg vil mene, at hver den som har Ungdommen, og er løse Folk, sikkert kan blive enig med sig selv om Reisen; men man maa betænke, at man da maa forlade sit Hjemsted, Slægt og Venner.» «Mere haver jeg ikke Tid til at skrive om denne Gang», avslutter Nattestad i et etterskrift, «men denne Reisebeskrivelse sender jeg hjem til Eder, mine Slægtninge og Venner! om I have Lyst til heri at læse om, hvad jeg paa min lange Reise har erfaret og seet, siden jeg var hjemme hos Eder.»45 Her støter vi igjen på formuleringen om å kommunisere med slektninger og venner. Og disse skal altså kunne ha lyst til å lese reisebeskrivelsen. Det kunne de vel ha gjort uten at skriftet trengte å bli trykt, hvis Ole Nattestad med «Slægtninge og Venner» mente sin egen relativt nære omgangskrets. Men hva om «venner» var bredere forstått, og henviste til alle som hadde interessert seg for Nattestad og hans tur til Amerika? En annen merkverdighet er Ole Nattestads valg om å skrive i førsteperson entall – «jeg». I store deler av fortellingen er det et «vi» 43 Herbrandsen 1926, s. 28 (utheving i originalteksten). 44 Herbrandsen 1926, s. 29 (utheving i originalteksten). 45 Herbrandsen 1926, s. 27.

182

PR restesønnens ESTESØNNENS M medhjelpere EDHJELPERE

som er subjektet, men jo nærmere han kommer avslutningen, jo mer personlig blir han. Og til slutt ender han altså opp med å gi et personlig råd omkring valget om å utvandre. Broren Anstens vurdering, derimot, er fraværende. I Norge var det motsatt: Ansten Nattestad var til stede, mens broren Ole var fraværende. På trykk kunne Ole Nattestad likevel være til stede, in absentia, og slik kunne han gi sin egen vurdering tilsynelatende uavhengig av broren. Dermed var det på sett og vis, som det også ble antydet i avisene ved avreise, to numedøler som kom tilbake til Norge for å gi sine egne vurderinger av Amerika. Det kan som sagt også hende at Ansten Nattestad reiste tilbake, som avisrapporten hevdet om de to navnløse numedølene, «for Bygdernes fælles Bekostning». Kanskje stod bygdene også for finansieringen av trykkingen av Nattestads beskrivelse? Vi vet ikke hva Ole Nattestad ønsket å oppnå med sin «Beskrivelse», og vi vet heller ikke hvem som fikk den trykt, eller hvordan den havnet på trykk. Men det er rart at forfatteren tilsynelatende forventet at den skulle bli lest av mange, snarere enn bli lest opp i hjembygda, og det er rart at den faktisk ble trykt. Noen må ha ment at den hadde allmenn interesse, eller i alle fall at den kunne vekke større interesse enn det var anledning å dekke ved enten å skrive av manuskriptet eller lese det opp for en forsamling.

Presedens I motsetning til Ole Rynnings trykte tekst satte ikke Ole Nattestads trykte reisebeskrivelse spor etter seg. Om den ble solgt fra forlaget, har ingen annonser overlevd. Rynnings beretning, derimot, ble annonsert i flere omganger.46

46 Morgenbladet, 10. desember 1838; Trondhjems borgerlige Realskoles alene privilegerede

Adressecontoirs-Efterretninger, 14. desember 1838; Bergens Adressecontoirs- Efterretninger, 19. desember 1838 og 2. januar 1839; Morgenbladet, 14. og 16. april 1839; Bergens Adressecontoirs-Efterretninger, 27. april 1839.

183

KAPITTEL 6

Ole Nattestads beskrivelse, som trykksak, ser likevel ut til å ha satt en slags presedens. For året etter kom enda en reisebeskrivelse fra samme trykkeri, nemlig Wulfsbergs trykkeri i Drammen. Jacob Wulfsberg var sønn av Niels Wulfsberg, grunnleggeren av Morgenbladet, som nå var bosatt i Drammen. Med sønnen hadde han utgitt drammensavisa Tiden fra 1832. Denne andre reisebeskrivelsen var det smeden Knud Knudsen som stod for. Han hadde forfattet sin egen Beretning om en Reise fra Drammen i Norge til New-York i Nord-America etter å ha reist over med Ansten Nattestad i 1839. Et utdrag av skildringen ble trykt i Tiden 31. desember 1839, og derfra trykt i Christiania-avisa Den Constitutionelle samt Christiandssandsposten på nyåret 1840.47 Kort tid etter annonserte Tiden for den fulle reisebeskrivelsen: «Bøger. Idag har forladt Pressen: Beretning om en Reise fra Drammen i Norge til New-York i Nord-America, af Smed Knud Knudsen m. Fl., og faaes tilkjøbs i Undertegnedes Boglade for 12 skilling. J. Wulfsberg.»48 Ser vi på innholdet, ligger reisebeskrivelsen tett opptil Ole Nattestads. Også Knudsen var «overbeviist om, at mange af mine Venner baade i Drammen og dens Omegn gjerne ønske at høre, hvorledes det er gaaet os paa vor lange Søreise». Det veksler mellom «jeg»-form og «vi»-form, og er ved to anledninger underskrevet av et fellesskap – og blant disse underskriftene finner vi Ansten Nattestad og Gullik Gravdal. Like fullt er Knudsen personlig til stede i teksten og kommer med egne råd og vurderinger om utvandringen. Hele teksten er dessuten innledet av en snodig opplysning: «Denne Reisebeskrivelse sælges til Indtægt for en fattig Olding, som Forfatteren paa denne Maade har ønsket at understøtte, for 12 skilling eller hvad mere man velvilligen vil give.»49 47 Tiden, 31. desember 1839; Den Constitutionelle, 2. januar 1840; Christianssandsposten,

10. januar 1840. 48 Tiden, 23. januar 1840. 49 Norlie 1926, s. 9 og 8. Boka er tilgjengeliggjort i to omganger, angivelig fra to ulike

eksemplarer: som faksimile i Norlie 1926 og i transkripsjon hos Haaland og Svenne 1986. Et originaleksemplar finnes i Nasjonalbibliotekets samlinger: Knudsen 1840.

184

PR restesønnens ESTESØNNENS M medhjelpere EDHJELPERE

Det slår beina under det vi ellers kunne ha mistenkt for å være formålet, om ikke med selve teksten, så med trykkingen av den. For skipperen av skuta som Knudsen reiste med, Thomas Anchersen, skrev brev om turen, som ble trykt i Tiden, og kan også ha vært den som sendte inn Knudsens beskrivelse til samme avis.50 Utdraget som stod på trykk, roset nemlig Anchersen opp i skyene. Som vedlegg til utdraget var også notisen passasjerene hadde satt inn i New-Yorker Staats-Zeitung – som noen må ha samlet på og tatt med hjem. Fordi de «nu lykkelig ere ankomne hertil», skrev Knud Knudsen og Claus Stabæk, i «alle de øvrige Passagerers Navn», «kunne vi ikke undlade i offentlige Blade at bekjendtgjøre Capt. Anchersens gode og venskabelige Opførsel mod os».51 Det kunne slik ha vært lett å mistenke at hele Knudsens reisebeskrivelse ble skrevet for å avertere for Anchersens nyoppdagede inntektskilde – utvandrertransport – eller at Anchersen i det minste så sitt snitt til å bruke reisebeskrivelsen slik, og at det var derfor den havnet på trykk. Vi kunne også ha mistenkt forleggeren, Wulfsberg, for å ønske å gjenta den antatte suksessen med Nattestads «Beskrivelse» året før. Han ville like fullt ha hatt interesse av å blåse opp både Anchersens brev og reisebeskrivelsen fra passasjerene han må ha tatt med seg på skipet hjem igjen. Men så var det altså denne innledende bemerkningen om at boka skulle selges til inntekt for en «Fattig Olding», hvem nå det kan ha vært. Vi ser her en vilje fra forfatteren selv til å få det som til forveksling lignet og ellers ville ha vært kategorisert som et «amerikabrev» på trykk. Utvandrerne, eller i det minste de av dem som hadde hatt en positiv erfaring med å utvandre, hadde klart å finne veien til trykk selv og nesten på egne premisser få egenforfattede tekster på

50 Tiden, 6. oktober 1839; Den Constitutionelle, 10. oktober 1839. Brevet var datert

30. august 1839 i New York. 51 Tiden, 31. desember 1839.

185

KAPITTEL 6

trykk. Det later til å ha begynt med Ansten Nattestads erfaring med å få trykt positivt ladde skildringer, både Ole Rynnings og sin egen brors manuskripter. Andre, som Cleng Peerson noen få år senere, så seg nødt til å delta i den trykte offentligheten. Ikke for å promotere sitt eget foretak, men for å komme til sitt eget forsvar.

C L E N G P E E R S O N S S E LV F O R S VA R

Kapittel 7 Cleng Peersons selvforsvar Cleng Peerson Hesthammer benektet det hele. At han skulle ha kommet tilbake til Norge for å agere som «Udsending eller Hverver for Udvandrere til Nord-America», det ville han på det sterkeste ha seg frabedt. På vårparten 1843 var Cleng Peerson i Bergen. Der ventet han, som han selv sa, på å reise med skipper Bendixen tilbake til Amerika. Han hadde kun vært en snartur tilbake i hjemlandet, kun med hensikt å «besøge Slægt og Venner, fra hvem jeg ikke i 3 Aar havde hørt, og især at besøge en gammel Fader, som jeg ved min Hjemkomst erfarede, dog allerede for et Par Aar siden var død». Den forklaringen hadde Cleng Peerson sett seg nødt til å rykke inn i Bergens Stiftstidende. For bare noen få dager tidligere hadde denne avisa trykt en oppfordring som var rettet mot ham direkte, om å gjøre seg til kjenne.

Apostlenes Hesthammer Det vil si, kjent var han fra før. I brevet som ble trykt i Den Constitutionelle i 1839, hadde forfatteren – som vi nå kjenner som Ole Rynning – forklart at de tidligste utvandrerne, som hadde kommet til Amerika i 1825, i de første årene «mangen Gang ønskede sig tilbage til Norge». På grunn av deres «ringe Ressourcer og Ubekjendtskab med Sproget» hadde de «forbandede den Mand, ved hvis Beretninger om America de vare bragte til at udvandre». «Denne Mand», forklarte Ole Rynning, «er en Person ved Navn Kleng Persen, som i 1821 første Gang kom over til America.» I Amerika, for å avhjelpe nordmennenes nød, hadde Cleng Peerson gått «omkring blandt de formuende Americanere og bede om Understøttelse for samtlige Norske». «Dette fandt ikke Alles Bifald», ettersom han hadde «viist sig noget partisk ved Uddelingen». 187

KAPITTEL 7

Deretter hadde han speidet ut området for en ny koloni, i Illinois, men det ga bare grunnlag for «ny Misfornøielse». De norske bosetterne hadde «forladt et gammelt Setlement, gode Frugthaver og en Jord, som egen Flid havde gjort frugtbar, – og de maatte nu begynde reent forfra igjen».1 Rett nok hadde Rynning også skrevet om Peerson at han «altid [var] i Virksomhed». Selv om «Tungt Arbeide var aldrig hans Sag», søkte han aldri å «berige sig selv; han arbeidede for Alle og gavnede Alle, men ofte paa en saa forkeert Maade, at Faae eller Ingen takkede ham derfor». Rynning fikk Peerson til å fremstå som den klønete kompisen som mener godt, men som alltid gjør ting verre og ikke evner å rydde opp etter seg. Nå, etter flere år i Illinois, hadde de norske endelig «overvundet den vanskelige Periode», men likevel, skrev Rynning: «Deres Huse, som ofte ere uslere end mangen Huusmandshytte i Norge, opvække gjerne ufordeelagtige Forestillinger hos de nys Ankomne».2 Raskt stakk også Peerson fra kolonien i Illinois. Han ledet de nyankomne til et sted i Missouri, men livet ble ikke lettere der. Kolonien ble raskt oppgitt, og flere flyttet heller til Hans Barliens koloni i Iowa, ikke langt unna. En av dem det hadde surnet for, var Sjur Jørgensen Haaeim. I brevet til biskopen i Bergen i 1839 unnlot Haaeim å nevne Peerson ved navn, men i beretningen han ga ut da han kom tilbake til Norge i 1842, beskrev han hvordan de norske «leiede» en «Mand fra Stavangers Læn af de første Udvandrede ved Navn Kleng Pedersen Hesthammer, som forstod Sproget og havde temmelig Kundskab om Landets Beskaffenhed». De sendte ham på speideroppdrag, men landet de førte ham til, var ikke godt. «[Med] stor møie arbeidede vi os igjennem i noget over 1 Aar; saa fik vi da see, hvad Udørken gav os. Da vi havde været her i 1 Aar, var det ganske umuligt at opholde os længere der, men vi maatte vende tilbage til Illinois».3 1 Den Constitutionelle, 20. februar 1839. 2 Den Constitutionelle, 20. februar 1839. 3 Haaeim 1842, s. 2–3.

188

C Lleng E N G P Eeersons E R S O N S Sselvforsvar E LV F O R S VA R

Hvorfor? Til biskopen hadde han skrevet at landområdet hadde blitt lagt ut for salg mye raskere enn nybyggerne hadde blitt informert om at det skulle, og dermed hadde de ikke fått spart seg opp penger til å kjøpe landet de hadde arbeidet så hardt på: «ingen Erstatning blev os bevilget for alt vort Arbeide, men vort Land blev kjøbt af Fremmede».4 Cleng Peerson var den som skulle ha hatt «temmelig Kundskab» om forholdene i Amerika. Kunnskapen var tydeligvis ikke god nok. Verre var rapporten som Peter Testman hadde sendt hjem. Da han og flere hadde ankommet New York i 1838, hadde de tilfeldigvis støtt på «en af vore Landsmænd, som var af de første Udvandrede fra den vestlige Kant af Norge», og som var «nu just paa en Reise fra de vestligste Stater, og skulde vende hjem igjen». Testman forklarte at vedkommende snart «opmuntrede os til at følge sig» og «beskrev Staten Missouri, hvor han boer, som udmærket skjøn og herlig».5 Hva gjorde egentlig Cleng Peerson der, i New York, tilsynelatende fri og frank og klar til å sette av gårde vestover igjen? Ventet han på nyankomne nordmenn som han kunne føre til sitt selverklærte nye paradis? Leserne av Testmans skildring, som ble utgitt i Stavanger da han kom hjem som en skuffet mann i 1839, ville rimeligvis se med skepsis på en slik mann – om de klarte å koble at dette var den samme personen som stadig hadde ført nordmenn på ville veier i Amerika. Akkurat det skulle ikke ha vært så vanskelig, for i brevet fra Testman, som var datert 15. oktober 1838 i Missouri og stod på trykk i Stavanger Adresseavis 1. februar året etter, var det brevskriveren som var anonym, mens Cleng Peerson ble nevnt ved navn, som den som tilfeldigvis «just skulde reise hjem» og derfor tilbød seg å følge de nyankomne til Missouri.6 Det neste norske avislesere ville ha fått høre om Cleng Peerson, var at han var ønsket tilbake i Norge. Våren 1841 ble det utstedt en

4 Bergens Stiftstidende, 5. mars 1840. 5 Testman 1839, s. 7. 6 Stavanger Adresseavis, 1. februar 1839.

189

KAPITTEL 7

begjæring fra sorenskriverkontoret i Karmsund om at «Afdødes Søn Kleng Pedersen, som skal være bosat i Mishouri i Nordamerika, og Afdødes Datter Kari Pedersdatter, der skal være bosat i Illinois i Nordamerika, og som for nærværende Tid skal være Enke», måtte innfinne seg «med Aar og Dags Varsel» for å «iagttage deres Tarv under Skiftet». Faren hadde nettopp dødd, og arven skulle gjøres opp.7

Tilbake i Norge Innkallelsen hadde stått på trykk ikke bare i lokalavisa, Stavanger Adresseavis, men også i Christianssands Stiftsavis og Adresse-Contors Efterretninger og Den Norske Rigstidende.8 Hvorvidt Cleng Peerson var klar over denne innkallelsen eller ei, vites ikke. Men to år senere befant han seg altså i Norge. Det var ikke mye å hente etter faren, til slutt. «Jeg underskrevne Kleng Pedersen Hesthammer, som har været fraværende i Amerika, tilstaaer og herved vitterliggjør, at have af Ryfylke Overformynderie modtaget fuld Rede og Rigtighed for den mig ved Skifte efter min afdøde Fader Peder Larsen Hesthammer af Tysvæhr Thinglaug, sluttet 28de Juni 1842, tilfaldne Arv til Beløb 7 Spdr 94 2/5 s: med deraf faldne Renter».9 7 spesidaler – det var ikke stort. Men i skifteprotokollen kom det frem at faren hadde sendt barna i Amerika 117 spesidaler tidligere. Hvorfor, vet vi ikke.10 Hjemme var Peerson likevel, og tilfeldigvis var han neste vår, i 1843, atter på vei tilbake til Amerika med et skip lastet 7 Stavanger Amtstidende og Adresseavis, 20., 27. og 31. mai 1841. 8 Christianssands Stiftsavis og Adresse-Contoirs Efterretninger, 24., 27. og 30. mai 1841;

Den Norske Rigstidende, 24., 26., 27., 28. og 30. mai og 1. juni 1841 9 Ryfylke tingrett, IIB: Pantebøker, Sorenskriveren i Ryfylke: AV/SAST-A-100055/001/II/IIB/

L0024: Pantebok nr. 6, 1838–1844, s. 729–30. Innførselen kan sees i Digitalarkivet med bilde-ID tl20081020020366. Jeg skylder Nils Olav Østrem takk for å ha gravd frem denne opplysningen. 10 Karmsund sorenskriveri: AV/SAST-A-100311/01/IV/IVDB/L0008: Skifteprotokoll BA1 Avaldsnes, Hetland, 1830–1853, s. 476b–77a. Innførselen kan sees i Digitalarkivet med bilde-ID sk20081106610486. Jeg skylder nok en takk til Østrem for å ha funnet frem til dette.

190

C L E N G P E E R S O N S S E LV F O R S VA R

med utvandrere. Hadde han overtalt også disse, helt tilfeldigvis, til å følge med ham hjem?

Hesthammer med hestefot Cleng Peerson hadde vært hjemme lenge nok til å vekke mistanke. Det var særlig én som syntes å kunne avsløre hvem denne fyren virkelig var, og hva han egentlig holdt på med. Anklagen stod på trykk i Bergens Stiftstidende 27. april. Innsenderen hadde mistenkt Peerson for, «under sit Ophold i Landdistricterne», å ha reist rundt «som en Apostel» og «forkyndt de lettroende Bønder, hvilke Herligheder der kunne forventes i den nye Verden». Derfor ba innsenderen, som kun signerte oppsatsen med «B.», om «at udlade sig offentlig om den egentlige Hensigt af hans nærværende Ophold i Norge». En ting var om Peerson hadde fartet rundt av hellig overbevisning og at han dermed kan ha forestilt seg at han utførte «Herrens Værk». Men det spørs dog, spekulerte innsenderen, om ikke det var sannsynlig at han egentlig var «et lønnet Sendebud». Da ville han «paa den store Regnskabsdag» måtte stå til «et betydningsfuldt Ansvar», mente innsenderen.11 Anklagen var ikke grepet ut av løse luften. Den direkte foranledningen hadde vært et annet avisinnlegg, trykt i samme avis enda noen dager tidligere. Innlegget viderebrakte ryktet om at navngitte skippere «reise eller have reist om i Landdistricterne, navnlig Vos og Hardanger, for at bevæge til Udvandring, og hverve Passagerer for deres respective Skibe, idet de for den enfoldige Bonde afbilde Tilstanden histover med de lyseste Farver».12 Cleng Peerson kunne kanskje fremstå som en apostel, virket det som innsenderen antydet, men det spørs om han ikke heller «vandre blant sine Landsmænd som en Mephistopheles, der under

11 Bergens Stiftstidende, 27. april 1843. 12 Bergens Stiftstidende, 23. april 1843.

191

KAPITTEL 7

Menneskeligheds og Deeltagelses Maske har skjult sin Hestefod». Om han var apostel, var han Djevelens apostel, med andre ord.13

Apostelens ugjerninger Uansett om Peerson viste seg å ha vært apostel for rederiene eller ei, hadde han kanskje oppført seg som en apostel i rent bibelsk forstand. For han kunne ikke benekte å ha spredt det gode budskap: «jeg tilstaaer frit, at jeg til Enhver, som har spurgt mig om Forholdene, har erklæret mig uforbeholdent til Fordeel om Nord-america efter den mangeaarige Erfaring, jeg har, og som er min fuldkomne Overbeviisning».14 Lik Apostelen selv hadde Peerson benektet på det sterkeste at han skal ha løyet. Til galaterne hadde Paulus måttet insistere at «foran Guds åsyn lyver jeg ikke» (Gal 1, 20). Til bergenserne hadde Peerson måttet sverge «paa Ære og Samvittighed» at han ikke hadde til hensikt å forlede bøndene.15 Til forskjell fra paulusbrevene har vi imidlertid noe å prøve Peersons sannferdighet opp mot. Forskere på Det nye testamentet ville kanskje om ikke akkurat ha drept, men i alle fall ha gitt sin høyre arm for å få tilgang på brevene som ble sendt til Paulus, og som Paulus med sine egne brev svarte på. For det er mye som er uløst, og rent uforståelig, fordi vi kun sitter igjen med en halvdel av samtalen. Hva mente egentlig de som skrev til, om og kanskje også mot Paulus? Et slikt utfyllende perspektiv har vi i Cleng Peersons tilfelle med Bergens Stiftstidende. Innsenderen av oppfordringen om at Peerson måtte tilkjennegi sine egentlige hensikter, beskrev også sitt møte med Peerson, og hva han da skal ha sagt. Alt Peerson sier, står i kontrast til denne fortellingen. «Det var i Begyndelsen af forrige Maaned», skriver innsenderen, «at jeg en Aften, som Passageer paa et lidet Fartøi kom til Østre13 Bergens Stiftstidende, 27. april 1843. 14 Bergens Stiftstidende, 30. april 1843. 15 Bergens Stiftstidende, 30. april 1843.

192

C L E N G P E E R S O N S S E LV F O R S VA R

Cleng Peersons forsvarsskrift, trykt i Bergens Stiftstidende.

Bagholmen». Der var det nemlig et gjestgiveri, hvor innsenderen aktet å få seg noen forfriskninger. På gjestgiveriet ble han henvist til en «stor Bondestue, hvor jeg iblandt flere Bønder bemærkede en Reisende, en nogenlunde aldrende Mand, iført en fodlang Overfrakke og en lodden Reisehue». Det viste seg at denne mannen, som snakket 193

KAPITTEL 7

et «gebrokkent Engelsk-Norsk Sprog», var ingen ringere enn den «fordum Huusmand fra Stavanger Omegn, ved Navn Kling Peersen, der for 22 Aar siden fattig var reist til America, men nu ifølge hans egen Beretning i formuende Tilstand vendt tilbage for at besøge sin Familie». Stadig flere kom til for å høre Cleng Peersons «særdeles lyse Skildringer» av livet i Amerika, men da syntes innsenderen å ha merket seg noe ved Peerson: «det forekom mig – muligens jeg kan feile – at alle hans Udladelser vare beregnede, og med spændt Opmærksomhed henvendte han sine Blikke paa de Tilstedeværende, for derefter at kunne beregne hvilket Indtryk hans apostoliske Beretninger havde gjort.» Først da en av tilhørerne henviste til biskop Neumanns hyrdebrev, som ga et annet inntrykk av Amerika enn Peerson, «formørkedes Klings Aasyn». Da kom det noen gloser, eller som innsenderen skrev: «der fremkom Udladelser, jeg her finder upassende at berøre». Inntrykket av Peersons utsagn var, om innsenderen skulle ha trodd det som ble sagt, at «de norske Americanere brugte Navnet Neumann som en Busemand at skræmme deres Børn med, idet at den forevigede Rynning, paa hiin Side Oceanet, tilbades som en Helgen».16 Hva skulle Peerson si til noe slikt?

Noen annen av apostlene traff jeg ikke Peerson hadde kommet hjem kun for å besøke venner og familie. Han skrev selv at på Voss og i Hardanger «har jeg aldrig sat min Fod» – hestefot eller ei – og heller ikke hadde han «vexlet et Ord med nogen af dem, som nu ville udvandre». Han hadde ikke engang med seg brev «til disse Districter fra America», og selv hadde han aldri, på 22 år, sendt mer enn ett eneste brev derfra. Av dette, det kunne saktens «Enhver erfare», var han beviselig hverken «nogen Udsending

16 Bergens Stiftstidende, 27. april 1843.

194

C L E N G P E E R S O N S S E LV F O R S VA R

for at befordre Udvandringen» eller «af mig selv kaldet dertil».17 Slik hadde også Apostelen måttet sverge (Gal 1, 18–19), og lik Paulus hadde Cleng Peerson også måttet komme med visse innrømmelser. Jo da, han hadde uttalt seg fritt om Amerika, ut fra sine egne erfaringer, og «som Følge deraf ogsaa har erklæret Rynnings Bog om America for sand og troværdig, medens Herr Biskop Neumanns Hyrdebrev baade paa mig og mange med mig har gjort et ubehageligt Indtryk, uden at man derfor har yttret seg fiendlig stemte imod Hr. Biskoppen, hvis Hyrdebrev vi naturligviis indsaae ikke kunde støtte sig til Erfaringsdata».18 Når det kom til det skrevne, trykte ord, valgte Cleng Peerson åpenbart sine ord med omhu. Men hva var det han virkelig hadde sagt, der på gjestgiveriet?

I et speil, i en gåte Disse to beskrivelsene av samme hendelse er en sjeldenhet. Det er ikke ofte at vi får anledning til å sammenligne hvordan utvandrere presenterte seg selv og sine erfaringer, med hvordan andre opplevde å få dem presentert. Vi kan kanskje regne med at fremlegg i store bondestuer på gjestgiverier var noe litt annet enn å oppgi et referat av det samme i en borgerlig avis. Hvor uvøren Peerson var i sin muntlige språkbruk, og hvor lite mottakelig han hadde vært for navnet «Neumann» i denne sammenhengen, må vi til slutt bare gjette oss til. Cleng Peersons offentlige benektelse røper ikke bare hvordan hjemkomne norskamerikanere, som senere hjemkomne misjonærer, skapte dramatikk i lokalene og fengslet et vitelystent publikum ved å male opp lyse bilder av egen aktivitet. På bakgrunn av anklagen ser vi også hvordan nyansene raskt kunne forsvinne i slike forsvarsskrifter. Den trykte erklæringen røper også noe om hva folk tenkte om dem

17 Bergens Stiftstidende, 30. april 1843. 18 Bergens Stiftstidende, 30. april 1843.

195

KAPITTEL 7

som hadde kommet tilbake før Cleng Peerson, som Knud Slogvig eller Ansten Nattestad. På hver sin måte hadde Slogvig og Nattestad dratt med seg store skarer av utvandrere, og det er lett å tenke seg at mindre naive – eller mer mistroiske – venner og slektninger stod murrende tilbake. Slik murring etterlater seg sjelden kilder, men gjennom kommentarer i avisene, enten om tilbakevendte utvandrere eller om brevene som kom fra utlandet, kan vi iblant ane det mørke speilbildet til alle de lyse fortellinger som kom i og med brevene. Men hva skulle utvandrerne gjøre, annet enn å insistere på at de bare forsøkte å fortelle sannheten, slik de så det? Noen, som vi straks skal se, måtte insistere hardere enn andre.

DET AMERIKANSKE MANIFEST

Kapittel 8 Det amerikanske manifest «Efter velvillig Meddelse», skrev Drammens Tidende i 1854, «kunne vi berette, at Kolera fremdeles hersker iblandt vore Landsmænd i Amerika, og at saaledes f. Ex. i og omkring Inmansville alene omtrent 50 Mennesker vare bortrevne». Samme sted hadde «et ualmindeligt Uveir ledsaget af en Orkan anrettet betydelig Skade og iblandt Andet revet Taget af og senere i den Grad beskadiget Bogtrykkerbygningen, at Bladet Emigranten i nogle Uger maa standse».1 Det gikk hardt for seg langt der borte i det som fremdeles var den ville vesten, i det indre av Nord-Amerika. Slikt kunne en lese om i norske aviser, som fra 1840-årene av fikk tilgang til trykksakene som de utvandrede nordmennene hadde begynt å produsere for egen maskin, midt oppi kolera-epidemier, orkaner og mer. Ville tilstander var det også hjemme i Norge. Om ikke selve avistrykkeriene her ble regelrett blåst bort av orkaner, blåste det tidvis hardt nok i det offentlige ordskiftet. Ikke minst når temaet var den uavlatelige utvandringen. Da var det til slutt i Amerika at noen norske utvandrere, som hadde fulgt debatten om utvandringen i hjemlandet, endelig bestemte seg for å ta til motmæle. De som gjorde det, hadde ikke bare vært blant de første norske til å etablere seg i Wisconsin; de skulle også bli de første til å etablere sin egen, norskspråklige avis – den første i Midtvesten. Men da en norsk avisredaktør hadde kommet på besøk noen år før, og hadde skrevet hjem til Norge at alle utvandrere for all del måtte «Sky Muskigo!» – stedet der de bodde – på grunn av all sykdom og elendighet, ba de avisene hjemme i Norge innstendig om å gi plass også til deres versjon av saken. De norske utvandrerne hadde fått nok, og avisene i hjemlandet fikk være så gode å høre etter hva de hadde å si.

1 Drammens Tidende, 23. august 1854.

197

KAPITTEL 8

For egen maskin «D.Hrr. Avis-Redaktører i Norge anmodes herved ærbødigt af undertegnede deres Landsmænd om godhedsfuld at ville optage denne vor Beretning heel og uforandret med Tilføining af vore Navne i deres Dagblade.»2 Brevet hvor dette stod, har i ettertid blitt kjent som «Muskegomanifestet».3 I dette brevet tok 80 navngitte tinndøler, numedøler, drammensere og andre fra både Østlandet og Vestlandet sitt eget bosted og attpåtil hele utvandringen i forsvar. Brevet stod først på trykk i Morgenbladet, og det er den versjonen som har gjort brevet kjent for ettertiden som «Muskego-manifestet» – kanskje det nærmeste norske utvandrere noensinne har vært å skrive sin egen uavhengighetserklæring. Så var det også mange uavhengige og frisinnede mennesker som hadde søkt seg nettopp til Muskego. Det var flere enn Morgenbladets redaktør som lystret utvandrernes oppfordring. «Manifestet» – eller brevet, som vi nok heller bør si – finnes trykt både i Kongsbergs Adresse, Smaalehnenes Amtstidende og Trondhjems borgerlige Realskoles alene privilegerede AdressecontoirsEfterretninger – altså i aviser fra Halden og Kongsberg i sør til Trondheim i nord.4 Kanskje stod det også på trykk i årganger av andre lokalaviser som ikke har overlevd tidens gang. Utvandrerne hadde en del å forsvare. Opprinnelig hadde det vært et følge med utvandrere fra Tinn i 1839 som hadde bosatt seg ved den sjøen som ga bosetningen sitt navn, Muskego Lake. Landet viste seg å være lite egnet til nydyrking, og det var tidvis mye motgang og etter hvert også motløshet. Året etter, derimot, kom det nye krefter.

2 Morgenbladet, 1. april 1845. 3 Navnet stammer antakelig fra den første engelske oversettelsen og utgivelsen av doku-

mentet, se Hustvedt 1925. 4 Kongsbergs Adresse, 6. april 1845; Smaalehnenes Amtstidende, 8. april 1845; Trondhjems

borgerlige Realskoles alene privilegerede Adressecontoirs-Efterretninger, 26. og 28. april 1845.

198

DET AMERIKANSKE MANIFEST

En tiltaksfull fyr og sønn av en bemidlet haugianer i Drammen dukket plutselig opp på stedet og skulle ha seg land. Fortellingen om Søren Bache, og assistenten Johannes Johansen, som Sørens far antakeligvis hadde ansatt for å passe på sønnen, er velkjent. Faktisk er den blant de mest kjente av fortellingene om de tidlige utvandrerne. Av uvisse grunner dro Bache til Amerika allerede i 1839. Han bosatte seg i Muskego, hvor han drev landhandel ut fra en gravhaug som han hadde brukt som sin første bolig. Det gikk rykter om at han dro tilbake til Norge fordi han utilsiktet hadde skutt og drept en annen utvandrers kone i sitt eget hjem. Om ryktene ikke har særlig hold i samtidig kildemateriale, etterlot Bache selv nok av slikt kildemateriale. Han var sønn av en stormann i Hauge-bevegelsen og en flittig dagbokskriver, i tillegg til at han hadde sendt mange brev hjem til Norge i perioden, så det finnes et rikholdig materiale etter Søren Bache å basere spennende fortellinger om det norske pionerlivet på.5 Likevel er det mer enn kildematerialet som har fått historikere til å holde fokuset på Bache. Mye av det som skjedde både på grunn av og i forbindelse med Baches opphold i Muskego, har fungert som en slags overordnet karakteristikk av den tidlige norske bosetningen i Midtvesten. Med god grunn påpekte Ingrid Semmingsen at Muskego-kolonien overtok for New York-kolonien i å være et «gjennemfartssted for nykommerne», et naturlig stoppested for norske innvandrere før videre utforskning og bosetning lenger vest.6 To andre like så tiltaksfulle personer som Søren Bache ankom kolonien kort etter. Even Heg, nok en haugianer og gjestgiver fra Lier utenfor Drammen, ledet nok et følge utvandrere i retning Muskego. Et par år senere kom en annen utvandrer, denne gang fra Farsund. Sammen med James Denoon Reymert, som denne utvandreren het, 5 Se Semmingsen 1941, s. 55–58, og Clausen og Elviken 1951, se s. xvi for ryktene om drapet,

og 42–43 for historien om gravhaugen; Tiden, 3. mars 1840; Christianssandsposten, 3. april 1843. 6 Semmingsen 1941, s. 69.

199

KAPITTEL 8

skulle Søren Bache, Johannes Johansen og Even Heg ta ledelsen i en rekke foretak som siden har gått inn i utvandringshistorien. De fikk, ikke minst, god hjelp av den danske presten Claus L. Clausen, som hadde virket i Drammen før han kom til Muskego i 1843. Det var Søren Baches far, Tollef Bache, som hadde oppfordret Clausen til å dra.7

Haugianernes avis? Muskego-bosetningen var fra tidlig av dominert av lavkirkelige haugianere og andre samfunnsengasjerte personer. Det er nok heller ikke tilfeldig at den første norske avisa utgitt i Amerika, Nordlyset, så dagens lys i denne bosetningen, i 1847.8 Noe av det første avislesere hjemme i Norge hørte om denne utgivelsen, var i Ole Munch Ræders reisebrev, som ble serialisert og trykt i Den Norske Rigstidende i 1847 og 1848. Munch Ræder hadde vært i Amerika på statens regning for å undersøke jury-ordningen i Storbritannia og Amerika, slik at man kunne vurdere om det norske folk også skulle ha anledning til å bli dømt av likemenn. Som så mange før og etter med statsfinansiert reise tolket Munch Ræder sitt mandat bredt og brukte svært god tid på reisen.9 Reisebrevene hans inneholder derfor mye av interesse, ikke minst kommentaren om «Nordlyset»: «Visconsin viser at de Norske der ere paa gode Veie til at lære den amerikanske Avertissementsmaade.» Det kunne Munch Ræder merke seg, og han fortsatte med eksempler for å vise frem hvordan de norske gjorde seg til amerikanere, i journalistikk om ikke annet.10 Det kan jo vi se ved selvsyn også, ettersom Nordlyset i stor grad er bevart, men akkurat dette reisebrevet er verdifullt av en helt annen grunn: Det er det eneste vitnet vi har til hva de norske utvandrerne i Midtvesten opprinnelige tenkte å utgi.

7 Om Muskego-kolonien, se Blegen 1931, s. 125–32; Semmingsen 1941, s. 65–70. 8 Lovoll 2012, s. 22–28. 9 Brevene er utgitt i utdrag i Blegen 1958, s. 190–208, og i engelsk oversettelse, se Malmin

1929. For en nylig studie av Munch Ræders reisebrev, se Rasmussen 2025. 10 Den Norske Rigstidende, 13. juni 1848.

200

DET AMERIKANSKE MANIFEST

«Den første Anledning til Udgivelsen af Nordlyset synes at være givet af en Hr. Ole Olsen Middelpoint», skriver Munch Ræder. Det er ikke helt sikkert at det er en kobling til avisa Nordlyset – utsagnet har i alle fall gitt senere avishistorikere hodebry, ettersom Ole Olsen bodde i Fox River i Illinois og ikke Muskego i Wisconsin.11 Men det finnes en kobling til dem som bodde i Muskego: haugianismen. Ole Olsen, som i Fox River var bosatt ved Middle Point, var i Norge kjent som Ole Olsen Hetletvedt. Der hadde han vært en ledende haugianer og lærer, før han dro til Amerika allerede i 1825. Det var Oles søster Anna som Knud Andersen Slogvig var hjemme og giftet seg med i 1835.12 Hetletvedt ble en flittig bidragsyter til Nordlyset da avisa først var etablert. Før det hadde han tydeligvis, og i alle fall ifølge Munch Ræder, tatt ledelsen for å etablere en avis ved navn «De norskes Opmærksomhed». Navnet var antakelig en slags norvagisering av «Observer», ofte brukt i angloamerikanske avisnavn.13 En ting var at avisa skulle være «de undertryktes ven» og være «uden Hensyn til Stand eller Stat». En annen ting var at innholdet skulle være «Evangeliske efterretninger baade Inden og Udenlandske», og ellers stoff til nytte for å «Veilede og undervise dets læser, til Lykke og Velsignelse i det Indvortes og Udvortes baade i det Aandelige og Timelige Liv».14 Var dette det første initiativet for å lage en transatlantisk haugianeravis? Avisa skulle utgis i Chicago. I stedet kom den første avisa på norsk ut i Muskego, i stor grad ved hjelp av haugianere, men innholdet var langt mer amerikanisert, som også Munch Ræder hadde observert. Der hvor avisa ble utgitt, var det altså flere haugianere å finne. Samtidig som Clausen hadde ankommet Muskego, ble den omreisende haugianske lekpredikanten fra Voss, Elling Eielsen, ordinert i 11 Den Norske Rigstidende, 13. juni 1848. 12 Golf 1999, s. 81 og 101–2. 13 Rosdail 1961, s. 124. 14 Den Norske Rigstidende, 13. juni 1848.

201

KAPITTEL 8

Amerika av en tysk luthersk prest. Eielsen hadde etter vandringer i Norge og Danmark vært i Amerika siden 1839. Der hadde han virket som pastor på steder i Midtvesten hvor det fantes nordmenn – inkludert i Muskego.15 Haugianerne var i regelen frisinnede og fristilte folk, og noen av dem – som Gudmund Hougaas, som hadde fulgt med sluppen Restauration i 1825 – vendte seg i Amerika raskt mot mormonersamfunnet. Dette kunne ikke Eielsen holde ut, for uansett hvor øvrighetsfiendtlige haugianerne kunne være, var og ble de like fullt lutheranere. Derfor marsjerte også Eielsen for egen maskin helt fra Midtvesten til New York i 1841 for å få trykt opp Martin Luthers Lille katekisme samt Erik Pontoppidans «forklaring» til den – boka som hadde fungert som standardverket i den norske skolen siden allmennskolen ble innført i 1730-årene. Om selve katekismen ble trykt opp i engelsk oversettelse – norske skolebarn i Amerika skulle tross alt lære seg engelsk – skulle nordmennene fortsette ikke bare å være lutheranere, men også norske: Pontoppidans forklaring ble trykt med de tradisjonelle norske gotiske typene, ikke de latiniserte engelske bokstavene. Frakturtypene hadde Eielsen fått trykkeriet i New York til å hente inn fra Philadelphia. Der var det allerede etablerte tyskamerikanske trykkerier som nok hadde skaffet seg de karakteristiske typene som ble brukt i Nord-Europa på den tiden.16 Også grunnleggerne av den første norskamerikanske avisa, Nordlyset, var fast bestemte på å trykke med fraktur. De kjøpte like godt inn ikke bare typer, men en hel trykkpresse fra et tyskamerikansk trykkeri på østkysten.17

Presten kommer Denne storstilte trykkeribestillingen kom riktignok noen år etter at Eielsen selv hadde vandret fra Midtvesten til Østkysten. I mellomtiden, i Muskego, fikk Eielsen snart motstand fra uventet hold. Fra 15 Golf 1996, s. 32–33. 16 Golf 1996, s. 36–37. 17 Clausen og Elviken 1951, s. 217.

202

DET AMERIKANSKE MANIFEST

Hans Nielsen Hauges egen hjemby, Fredrikstad, kom den svært lite haugianervennlige, statskirkelig ordinerte presten Johannes Wilhelm Christian Dietrichson, og han likte ikke det han så. Dietrichson ankom USA sommeren 1844. Han hadde blitt ordinert av den norske statskirken for å virke blant nordmenn i Midtvesten. Denne ordinasjonen var en særskilt ordning, ettersom statskirken i utgangspunktet ikke hadde myndighet til å virke utenfor statens grenser, og ordinasjon foregikk uansett til et konkret embete. Men, som Per Kristian Aschim skriver, var det like fullt anerkjent at det nå var et «behov for en kirkelig bemyndigelse som ikke kunne oppnås der tjenesten skulle utføres».18 Myndigheten, om ikke annet, bar Dietrichson på sitt bryst. I 1838 hadde Dietrichson tatt den nødvendige embetseksamenen for å kunne bli ordinert som prest. Året etter giftet han seg, men før han hadde funnet seg et kall, hadde kona dødd i barsel, i 1841. Etter en utenlandsreise kom han tilbake til Norge i 1843. Da hadde han følt seg kallet til misjonssaken. Det Norske Misjonsselskap, det første av sitt slag i landet, hadde blitt grunnlagt i Stavanger året før. Dietrichson deltok som utsending fra Christiania til generalforsamlingen i Kristiansand i 1843, hvor den første zulu-misjonæren, Hans Paludan Smith Schreuder, ble valgt.19 Året etter var det Dietrichsons tur. Mens Schreuder skulle til Afrika for å frelse «Hedningerne», som det het i hans ordinasjon, var Dietrichson fast bestemt på å frelse haugianerne.20 Tidlig i 1844 var Dietrichson på vei til Amerika for å ordne forholdene blant de forvillede haugianerne i Muskego.

Inntrykk på trykk Om Dietrichson ikke ble en misjonær slik ettertiden gjerne husker dem – de som dro til eksotiske steder og kom hjem med kofferten full 18 Aschim 2022, s. 135. 19 Nelson 1973, s. 20–21. 20 Aschim 2022, s. 135.

203

KAPITTEL 8

av effekter og historier – var han i hvert fall ivrig til å fortelle. Faktisk kunne han ikke engang vente med å komme frem før han lot høre fra seg. Allerede i New York sendte han brev hjem. Disse ble trykt i flere av hjemlandets aviser, og inneholdt lange og vidløftige skildringer av landet i vest.21 Skildringene ble raskt mer personlige. I utkanten av «Mosqvigo», som han skrev i sitt neste brev hjem, møtte han aller først en nordmann han kjente godt til fra før: «Med sønderbrudt Vogn, med Hænder forbrændte af den stærke Solhede og med sammenrystede Lemmer kom jeg mat og ussel til Gymnastiklærer Hansen, en af de Milwaukee nærmest boende Setlere her i Mosqvigo.» Her, midt i ødemarka i Amerikas ville vest, gjenfant Dietrichson sin «Barndoms Dandselærer» og måtte «ret i mit stille Sind anstille mine Reflektioner over Livets forunderlige Gang»: Hvor fjernt syntes det at ligge fra den viltre Dreng, der ei kunde lære Valtsetakten paa Frederikstads Raadstue, og som derfor, baade for denne Mangel og for sine mange Guttespilopper, fik mangt et dygtigt Rap af Hansens Fiolinbue over sine spinkle med hvide Strømper og Dandsesko prydede Been, at han et Snees Aar efter, som alvorlig, haardt prøvet Mand, skulde træffe sammen med denne, og maatte gjøre Fordring paa hans Gjæstfrihed i et usselt Laghuus i en af Amerikas Urskove, hvor, da han og jeg sidst saaes, vel neppe andre Mennesker havde sat sin Fod end de nu med Svig og Magt længere med Vesten tilbagetrængte, omstreifende vilde Indianerhorder.

Dietrichson hadde altså støtt på sin gamle gymlærer i utkanten av Muskego. At han her kom i hu hvordan Hansen hadde slått ham om beina med fiolinbuen sin, fordi han ikke hadde maktet å danse i takt, burde kanskje ha vært en påminner om å skride forsiktig frem. Men heller ikke blant nordmenn i Amerika klarte Dietrichson å følge takt og tone. 21 Brevet var datert 25. juli 1844 og stod på trykk i Stavanger Amtstidende og Adresseavis,

27. oktober 1844; Den Norske Rigstidende, 3. november 1844; Nordlyset, 20. desember 1844.

204

DET AMERIKANSKE MANIFEST

Fredrikstads rådhus, hvor Dietrichson hadde mislyktes i å lære seg å danse vals, sees til høyre. Rådhuset fungerte også som et provisorisk fengsel. Kun få år før Dietrichson i samme bygg hadde trampet i vei med sine hvite strømper, hadde Hans Nielsen Hauge sittet fengslet her for første gang, etter først å ha tilbrakt noen dager i kasjotten i vaktbygget, som også fungerte som slaveri – bygget som Dietrichsons far senere skulle fungere som vaktmester for.

I Amerika fant han landsmennene sine, som den gamle gymlæreren fra Fredrikstad, boende i små «Laghuus», som Dietrichson forklarte var «de elendige Hytter, som Nybyggerne opføre sig af Egestammer, som de lægge paa hverandre og tætte med Leer mellom Aabninger».22 Det er i slike kommentarer det kommer aller mest frem at der Dietrichson hadde tilbrakt mest tid i oppveksten, var i «Fredrikstads Raadstue» og andre besteborgerlige sammenhenger, og ikke ute ved kongens teglverk ved Glomma, der festningsslaver

22 Brevet var datert 25. september 1844 i Muskego og trykt i Morgenbladet, 8. og 9. desem-

ber 1844; Stavanger Amtstidende og Adresseavis, 12., 15. og 19. desember 1844.

205

KAPITTEL 8

jobbet og vanlige folk bodde. Det var nå likevel det som var farens jobb: Han var kapteinvaktmester for slaveriet i byen.23 Blind for sin privilegerte bakgrunn valset Dietrichson i utakt inn i Muskego. Der fant han en dyktig prest, Claus L. Clausen, men knapt noe mer. «I timelig Henseende er det fattigt med største Delen af Kolonisterne her», skrev Dietrichson om Muskego. «Her i Moqvigo [sic], hvor den norske Befolkning kan anslaaes til omtrent 400 Mennesker, har saaledes paa en Maade dannet sig en Menighed, i hvilken endnu Alting er i sin Barndom og de fleste kirkelige Punkter endnu slet ikke ere ordnede.» Dietrichson måtte finne seg i å reise rundt og holde gudstjenester i nybyggernes boliger, og måtte anvende et «lidet Bord med en hvid Dug» som alter, og «et Ølglas og en Steentøistallerken» som «Kalk og Disk ved Uddelingen af den hellige Nadvere».24 Verre enn de timelige forholdene var de åndelige. På en reise til Fox River i Illinois hadde han ved selvsyn studert utvandrerne som hadde vært lengst i landet. Her fant han sine «kjære Landsmænd, døbte og udgaaede fra vort Fædrelands Kirkemoderskjød», delt i «7 a 8 forskjellige Sekter: henved 80 af dem hænge ved den afskyelige Marmonsekt, Andre ere Methodister, Andre Presbyterianer, Andre Baptister, Andre Kvækere, Andre Ellingianere osv.». Ikke minst var det denne Elling Eielsen som hadde en «stor Skyld i al denne Forvirring der». Ved sine «haugiansk-methodistiske Vildfarelser», «forvirrede» Eielsen «de Staklers Troesgrund, saa de ere blevne et Rov for alleslags Lærdomsveir». Eielsen «paastaar nemlig, at den lutherske Kirke, som den findes i vort Fædreland, er falsk, og at den, som han kalder den gamle lutherske Kirke, i Modsætning til den nye, moderne, som han vedkjender sig at tilhøre og i hvilken han foregiver at være indviet til Præst, – er papistisk, katholsk osv. osv.».25 23 Nygaard og Zakariassen 1978, s. 12; Dehli 1964, s. 33 og 219; Krohn-Holm 1974, s. 33. 24 Morgenbladet, 8. desember 1844. 25 Brevet var datert 10. mai 1845 i Koshkonong og trykt i Stavanger Amtstidende og

Adresseavis, 21. og 24. juli 1845; Morgenbladet, 29. juli 1845.

206

DET AMERIKANSKE MANIFEST

Dietrichson forsøkte nå å ordne opp i disse forholdene, men problemet stakk dypere. De første utvandrerne i Fox River hadde vært årsak til at utvandringen fra Norge hadde begynt, og bildet av Amerika som et «Paradis» eller «Kanaans Land» var vanskelig å bekjempe. For slik ble Amerika fortsatt beskrevet i de ustanselige brevene som utvandrere skrev hjem til venner og familie. Da Dietrichson skulle hjem til Norge i 1845, hadde han riktignok tilbudt seg å frakte med seg brev hjem. En av brevskriverne, viste det seg, hadde fått hjelp. En «Anden efter hans Opfordring havde skrevet brevet», og vedkommende kunne åpenbart hverken skrive eller lese selv, for han hadde bedt Dietrichson om å lese det opp høyt for ham, før han pakket det ned. Det gjorde Dietrichson, og til overmåte, for han «gjendrev mangfoldige Punkter i Brevet, som vare satte i et brillant Lys for at bevæge hans Broder til at komme efter». Da hadde avsenderen, «i Vidners Overvær», innrømmet for Dietrichson at «der rigtignok var Lidt i Brevet som ikke var sandt», men da Dietrichson hadde bedt om «Tilladelse til at føie nogle Ord i Brevet med Hensyn til dette, vilde han ei tillade det». Dietrichson truet dermed at han i sitt «næste Brev til Norge vilde omtale dette ene blandt de mangfoldige Beviis paa, hvorledes Breve herfra til Norge skrives, og at han ikke maatte undre sig, om han muligens engang kunde faa et norsk Blad i Haand, hvori dette stod omtalt». Svaret? «‘ja i Aviserne’, sagde han, ‘maa du gjerne indrykke det, men i Brevet til min Broder, maa du Intet tilføie’.» Utvilsomt noe bitter og resignert til utvandringens ustanselige utfoldelse avsluttet Dietrichson denne anekdoten med antakelsen om at brevskriveren «vidste rimeligviis af Egen Erfaring, at de Udvandringslystne i Norge mindre bryde sig om, hvad de med Hensyn til Udvandringen advares i de offentlige Blade, end hva deres Paarørende skrive til dem».26

26 Stavanger Amtstidende og Adresseavis, 21. juli 1845.

207

KAPITTEL 8

Redaktør Reiersens ryktespredning Det anekdotiske var kanskje Dietrichsons styrke, og reiseskildringene som han ga ut hjemme i Norge, er preget av en stor forteller vilje.27 En annen, langt mindre fortellende, men til gjengjeld langt mer produktiv forfatter kom samtidig med Dietrichson til Muskego. Også han kom i klinsj med de lokale. For der Dietrichson hadde vekket de vaktes mistro, var avisredaktør Johan Reinert Reiersen blant dem som virkelig skulle vekke deres harme. På mange måter er det underlig at det var Reiersen som skulle bli Muskego-koloniens fiende. Riktignok hadde han skrevet mye om utvandringen i sin avis, Christianssandsposten, men da i positive ordelag. Som opposisjonell og venn av folket anså Reiersen utvandringen for å være et gode. Til Amerika kom han attpåtil som speider, med reisen betalt av et parti sørlendinger som selv vurderte å vandre ut. De må ha hatt god økonomi, for Reiersen ser ut til å ha blitt godt betalt – det vitner i alle fall resultatet om, nemlig det svært grundige verket Veiviser for Norske Emigranter til De forenede nordamerikanske Stater og Texas, «Udarbeidet efter egne Iagttagelser» og utgitt i 1844.28 Allerede før Reiersen hadde kommet hjem til Norge igjen, kom det lange reisebrev fra hans hånd. De var mindre selvhøytidelige og mer praktisk orienterte enn reisebrevene som Dietrichson forfattet. Så var det også det praktiske som førte ham til å felle dom over Muskego-bosetningen. Forholdene i Muskego var så ille at Reiersen hadde sett seg nødt til å skrive hjem umiddelbart. I et brev som ble trykt i Christianssandsposten, skriver han: Jeg havde […] troet at komme saa tidligt hjem, at jeg kunde have givet en Skildring af Setlementet i Muskigo i Forbindelse med de øvrige norske Setlementer til mine Landsmænds Veiledning; da dette imidlertid ikke bliver 27 Dietrichson 1846. 28 Reiersen 1844. Om Reiersen, se innledningen i den engelske oversettelsen, Nelson 1981,

og Evensen 2022.

208

DET AMERIKANSKE MANIFEST

muligt, og da maaskee flere Emigranter i Foraaret forlade Norge, saa anseer jeg det for en Samvittighedssag i Forveien at give en kort Skildring af dette sted, som Fleertallet først søge hen til ved Ankomsten til Milvauki, om jeg derved kunde forebygge, at de ikke skulle drage sig selv i Ulykke ved at nedsætte sig i dette Setlement.

For Reiersen, ulikt Dietrichson, mente at det ikke var selve utvandringen som førte nordmenn ut i uføret, men stedene de valgte å bosette seg på. Ingen av stedene han hittil hadde sett, hadde vært verre enn Muskego. Området var «fladt, overalt omgivet af Myre og Sumpe, over hvilke det høiere Land kun hæver sig ubetydeligt». Derfor ble myrene liggende udrenert om sommeren, når de «opsende og udbrede deres pestagtige og usunde Dunster». En ting var selve forutsetningene for de norske nybyggerne; en annen ting var deres pågangsmot – eller snarere mangel på det. «Setlementet har fra Førstningen været yderst slet drevet, saa at Ladhed og Dorskhed, uden mindste Spor af Foretagelsesaand, har gjort sig gjældende overalt, kun med ganske enkelte Undtagelser», skrev Reiersen. Denne holdningen, som han mente hadde satt seg blant de norske, gjorde straks skurker utav dem: «Beboerne er af alle disse Grunde ængstelige for at sælge, og søge at overtale de Nysankomne til at kjøbe dem ud.» Epidemien i 1843, som hadde hjemsøkt så å si hele bosetningen, skyldtes at alle nyankomne gjerne søkte seg til Muskego først. Ettersom flere var syke etter overfarten, søkte mange av dem ly nettopp i Muskego, hvor «man stablede sig sammen dusinviis i de smaa Loghuse; medens man benyttede det halvraadne Vand fra en Pyt, gravet i Myrkanten». Dette hadde lagt «en Mængde Mennesker i Graven». Derfor, avsluttet Reiersen, var hans innstendige advarsel at alle utvandrere måtte «Sky Muskigo!» De to siste ordene var faktisk satt i fete typer – og til og med på egen linje.29

29 Christianssandsposten, 7. juni 1844.

209

KAPITTEL 8

Å kontrollere narrativet Reiersen var ikke den eneste som spredte advarsler om Muskego i hjemlandet. En rekke brev kom på trykk i norske aviser etter epidemiåret 1843, inkludert brev skrevet av folk som bodde i Muskego og omegn. Presten i Drangedal, omtalt som «O. Nielsen», hadde samlet opp en større mengde brev, flere fra Muskego, som hadde kommet «aabne», og som han derfor i utdrags form sendte til Bratsberg-Amts Correspondent allerede i januar 1844. I et brev fra Milwaukee het det at «Da jeg kom hid, blev jeg ganske utilfreds; thi jeg fandt det ikke saa herligt som beskrevet, og mange Onder at være dulgte i Breve til Norge». Fra Muskego skrev en annen at «Kulden er her ligesaa stræng som i Norge, og her er megen Sygdom, og Mange døe». En tredje skrev at i Muskego var «mange Fattige komne over fra Norge», og disse gikk nå rundt og tigget. Ettersom de hadde blitt hjulpet av folk som hadde reist i følget deres, var «Flere derved Selv […] bragte til Betlestaven». Enkelte av dem «udmærkede sig ved Banden og Sværgen», som det het, slik at det kun var «deres Held, at Americanerne ikke forstode dem, da de vist ellers vare omkomne af Hunger». Men dette var deres egen feil: «de formodede, at de ved Tiggerie kunde erhverve sit Brød, og troede Jordbunden bestrøet med herlige Levnetsmidler og Træerne med alslags Frugter.»30 At det var mange som selv hadde skyld i motgangen de møtte, var noe av det første bosetterne i Muskego påpekte for dem der hjemme. Johannes Johansen, som hadde ledsaget Søren Bache til Amerika og Muskego, skrev et brev til «Kjære Venner i Drammen og deromkring». Brevet var hektet på et annet, forfattet av snekkeren Anders Brynildsen, også han fra Drammen. «Meget muligt», hadde Brynildsen skrevet, «at jeg kan med nogen Grund beskyldes for Ensidighed, idet jeg kun for det meste holder mig til Skildringen af Vanskelighederne i de Flestes Stilling her», men, som han også la til:

30 Bratsberg-Amts Correspondent, 8. februar 1844.

210

DET AMERIKANSKE MANIFEST

det er jeg vis paa, at Ingen skal kunne overbevise mig om mindste Usandhed eller Overdrivelse heri, og vil man ikke bruge dette Brev til andet end som et fornødent Tillæg til de mangfoldige Pralebreve, der ere komne til Norge, og skjænke det samme Opmærksomhed og samvittighedsfulde Overveielse som disse, saa ved jeg vist, at det vil give enhver forstandig Mand og Familiefader Betænkeligheder ved at styrte sig saaledes i Galskaben, som jeg og mange Andre have gjort, og heller nøies i Norge med en Fugl i Haanden, end her i Amerika med ti i Luften.

Dette kunne Johansen selv bekrefte, «hvad nærværende Tid angaar». Problemet var imidlertid at så mange kom med så altfor lite penger, slik at «den Ene er færdig at æde den Anden op». Derfor mente også Johansen at utvandringen burde opphøre, i alle fall for den nærmeste tiden, inntil «de faa paalidelig Efterretning, at Tilstanden er bedre her». Det var altså kun i 1842 og 1843 at bosetningen hadde blitt utsatt for sykdom, «hvor den fornemmelig raser med ualmindelig Strænghed overalt». Selv hadde Johansen vært syk og sengeliggende i åtte eller ni uker, og skrev faktisk dette fra sengekanten, men han var nå «dog i Bedring, saa jeg haaber, det snart vil gaa over». At det skulle bli bedre, var også hans mer overordnede håp når det gjaldt kolonien i Muskego «naar de Fleste have udstaaet den», altså sykdommen, «at det da vil blive bedre, da Erfaring har lært, at de, der engang have udstaaet Sygdommen, sjelden faar den mere».31 Et aldri så lite survival bias kan kanskje dette være uttrykk for, med tanke på at rundt sytti personer faktisk ikke hadde utstått sykdommen i Muskego den høsten og var avgått ved døden.32

Manifestet Johansens optimisme fra sykesengen holdt tydeligvis ikke for å demme opp for de stadig negative skildringene av Muskego som kom fra Amerika. Åpenbart må både optimismen og selvtilliten ha steget 31 Budskeruds Amtstidende og Drammens Adresse, 21. desember 1843. Første halvdel av

Brynildsens brev stod i utgaven for 19. desember. 32 Semmingsen 1941, s. 306.

211

KAPITTEL 8

da Johansen først var på beina igjen, for det var Johansen som ifølge Søren Bache stod i spissen for å skrive det som i ettertid har blitt kjent som «Muskego-manifestet».33 «Manifestet» var egentlig en slags erklæring. Det kommer frem ikke minst i den avsluttende begjæringen, som ble etterfulgt av signaturer: «D.Hrr. Avis-Redaktører i Norge anmodes herved ærbødigt af undertegnede deres Landsmænd om godhedsfuld at ville optage denne vor Beretning heel og uforandret med Tilføining af vore Navne i deres Dagblade.»34 Flere avisredaktører lystret oppfordringen og trykte like så godt opp begjæringen sammen med hele «beretningen», slik både utvandrerne og avisene omtalte denne teksten. Utvandrerne hadde mye på hjertet: Omtrent eet Aar er nu henrundet siden Kummer og Mismod opfyldte næsten Enhvers Hjerte iblandt os, foraarsaget ved mangehaande Sygdomme og tildeels Mangel paa de mest nødvendige Livets fornødenheder, der dengang herskede som Følge af den Mængde fattige, i en Masse sammenstimlede Emigranter af vore Landsmænd, der, i Mangel af Fond til at fortsætte Reisen videre, saa sig tvungne til for Øieblikket at stoppe her. Det var en Sorgens Tid, hvorved Flere iblant os fristedes til Utaalmodighed, saa at Enkelte i deres Lidenskabelighed endog gave de mest overilede Beretninger, der tildeels var fremført med Udtryk af Foragt og Forbandelse om Amerika

Slik begynte «beretningen», og slik kunne den like godt ha stanset. Muskego-beboerne hadde i ett og samme avsnitt forklart hvorfor så mange hadde skrevet negative skildringer hjem til Norge, og hva som egentlig var forklaringen på forholdene som brevskriverne hadde berettet om: Sykdom hadde herjet, men problemet var i utgangspunktet en altfor lettsindig og dårlig forberedt utvandring, ikke Muskego – eller Amerika, for den saks skyld. Og det var nettopp for den saks skyld at nordmennene i Muskego nå skrev hjem. Beretninger om Muskego hadde kommet til 33 Clausen og Elsviken 1951, s. 141. 34 Morgenbladet, 1. april 1845.

212

D EetT A amerikanske MERIKANSKE M manifest ANIFEST

Norge gjennom hele året, men det var beretningen om den norske utvandringen til Amerika i sin helhet utvandrerne ønsket kontroll over. I den grad Muskego hadde blitt brukt som et skrekkeksempel på en mer allmenn tendens, nemlig at nordmenn ikke klarte seg som innvandrere i Amerika, skulle dette narrativet nå endres. Muskegokolonistene skulle fremstilles som de ultimate innvandrerne. Det var ikke noen liten retorisk oppgave, men Johansen bestod oppgaven med glans. Først påpekte han hvordan dette «af Naturen saa rigt udstyrede Land» i århundrer allerede hadde gitt mulighet til «et sikkert Tilflugtsted for Fortrængte næsten fra alle Europas Lande». Her hadde «Alle næsten uden Undtagelse have fundet sorgfri Udkomme», riktignok «efterat de først indtrufne Besværligheder, der møde ethvert nyt Anlæg, vare overvundne». De som klaget over den første, uunngåelige motgangen, måtte «skamme sig, naar man af Historien kjendte til hvad de første Emigranter, der aabnede Vei for kommende Slægter, leed under Anlægget af den første Koloni i de Forenede Stater, i Virginia». De aller første kolonistene hadde hatt både «vilde Dyr og Indianerne» å stri med, i tillegg til sult og sykdom. Men de hadde kjempet seg frem og vunnet, i et land som på tross av 20 millioner innbyggere fremdeles hadde rom for en fordobling før «alle de Næringsmidler, som der tilbydes, blive udtømte». Nå var dessuten nesten «alle de Hindringer, der mødte de første Setlerne» for mange hundre år siden, «ryddede af Veien». På vegne av alle nordmenn spurte Muskego-settlerne: skulde da ikke ogsaa vi under lysere Udsigter nære Haab om ved Udholdenhed at vinde Seier og finde nødtørftig Udkomme; eller skulde Gud, som i sit Ord har befalet: ‘Vorder frugtbare og mangfoldige og opfylder Jorden’, ikke krone et saadant Foretagende med Held, naar han saa rigeligen har udstyret dette Land og gjort det bekvemmere til at frembringe Menneskeføde af alle Slags end maaske noget andet Land i den hele Verden, og især nu, da Overbefolkningen i Europas Lande har neppe nogen Tid været større og gjort Udvandring grundet som en Nødvendighed[?]

213

KAPITTEL 8

Utvandringen var, med andre ord, ledet av Guds hånd, og Amerika var Guds velsignelse til dem som valgte å bosette seg der. Johansen stanset ikke der, for alle som noensinne hadde ytret skuffelser og negative følelser om Amerika, måtte settes på plass: Den utilfredshed, som iblandt mange af Emigranterne ytrede sig her i Førstningen, har som oftest sin Oprindelse af en utidig Hjemve, der bedre passer sig for Børn end for voxne Folk, t. Ex. at man maa savne visse Slags Mad, som man har været vant til, – at den og den Madartikel ikke har samme Smag som hjemme og at man savnede den og den Bekvemmelighed og de og de af sine Venner, med hvem man saa ofte havde havt et muntert og godt Lag.

De som hadde ytret seg negativt om Muskego, var noen nostalgiske, umodne pyser, virker det som Johansen ville si. De hadde allerede glemt «alle de Besværligheder og mørke Udsigter til dagligt Udkomme, som de saa haardt følte før de forlode sit Fødeland». De virkelige staute utvandrerne, de eneste som i grunnen passet til å gjøre seg til utvandrere i første rekke, var dem som skjønte at de måtte se fremover med «Taalmodighed og Tillid til Gud» og være fornøyd med «dagligt Brød». Det var ikke slik at nordmennene var dorske luksusdyr. «Vi gjøre os intet Haab om at erhvere os Rigdomme», forklarte utvandrerne, og de hadde heller «ingen Grund til at angre vor Bestemmelse at flytte hid». Til sist kom Johansen til den virkelige grunnen til at Muskegokolonistene nå skrev hjem til den norske offentligheten: «Man har søgt at ville indjage Skræk for Amerika» og ikke minst «Skræk for vort Setlement» ved å «kalde det usundt paa Grund af den megen Sygdom, her herskede forleden Aar». Men det var da. Siden hadde ingen sykdom hersket, og «vi haabe med Grund fremdeles at være befriede derfor». Snarere var det slik at siden Muskego-kolonistene hadde måttet bruke så mye av sine egne midler på å hjelpe utvandrere → Det såkalte Muskego-manifestet, på trykk i Morgenbladet i 1845. Legg merke til alle signaturene.

214

D et amerikanske manifest

215

KAPITTEL 8

som ikke burde ha reist i utgangspunktet – så fattige hadde de vært – ville de nå takke for den pengestøtten de hadde fått fra hjemlandet til å bygge kirke. Øverst på listen over givere stod «Hr. Proprietær T. O. Bache», faren til Søren Bache, som alene hadde donert intet mindre enn 200 dollar. Se hvordan sindige personer i hjemlandet satset på utvandrerne og skjønte deres situasjon, midt oppi rykteflommen! Det var inntrykket Muskego-kolonistene ser ut å ha ønsket at folk i hjemlandet skulle sitte igjen med.

Norgeshjelpen Dette var altså «beretningen» som i ettertid har vært omtalt som «manifestet» fra Muskego. Egentlig minner den mest om en annen kjent tekst fra Amerikas historie. Utvandrerne i Muskego hadde åpenbart lært seg litt amerikansk historie: Henvisningen til Virginia som den første kolonien viste tydelig det. Selvtilliten og selvrettferdigheten som lå i hele teksten kan kanskje sammenlignes med amerikanernes egen uavhengighetserklæring – og ikke minst forestillingen om den gudegitte rettigheten til å bli værende, og trives, i den nye verdenen. Vi vet ikke så mye om hvordan «manifestet» eller erklæringen ble mottatt hjemme i Norge. Vi skjønner av selve teksten hvor uavhengige disse utvandrerne nå kjente seg fra gamlelandet – penge gaver til kirkebygging til tross – for de omtalte utvandringen ikke som et valg, men som en nødvendighet. Det var forholdene i den gamle verdenen som hadde presset dem ut, ikke de som selv hadde valgt å dra. Tvunget ut av landet så de i Amerika lyst på fremtiden og et liv fristilt fra gamle Norge. Utvandrerne i Muskego stanset ikke med en slik posisjonering. Ikke bare skulle utvandrerne gjøre seg uavhengige av Norge, men Norge skulle også bli gjort avhengig av dem. Bosetterne i det som først het Muskego, og som etter hvert og helt enkelt skulle bli hetende «Norway», skrev et tiår senere et nytt brev hjem til gamle Norge. Også da skrev de brevet i fellesskap, selv 216

D EetT A amerikanske MERIKANSKE M manifest ANIFEST

om forfatteren denne gangen ikke var Johannes Johansen – han hadde dødd året etter at «manifestet» ble sendt.35 Selv om forfatteren av det opprinnelige «manifestet» hadde vært anonym, figurerte Johansens navn øverst på listen over de 80 utvandrerne som hadde signert og stilt seg bak erklæringen. Den teksten som Muskego-kolonistene sendte et tiår senere, i 1854, kunne ikke like lett hektes på noe enkeltnavn. På trykk i avisa ChristianiaPosten var brevet gjengitt anonymt. Det ble kun forklart at det var undertegnet av «tre i Wisconsin bosatte Normænd». Av selve brevet kommer det frem at det var menigheten i Norway disse tre undertegnet på vegne av. Muskego-utvandrerne ville nemlig komme hjemlandet til unnsetning. De hadde lest i den norskamerikanske avisa Emigranten at den pågående Krimkrigen hadde skapt nød i Norge, og Emigranten hadde oppfordret leserne til «a[t] give bidrag til at hjælpe de Fattige hjemme i vor[t] kjære Fødeland». Menigheten i Norway hadde møttes for å drøfte hva som kunne gjøres. I første omgang hadde de blitt enige om at det var nødvendig å få bedre oversikt over forholdene. En komité fikk dermed ansvaret for å skrive til en «Hr. N.», altså en som Christiania-Posten hadde anonymisert, «hvem Alle ansaa for en baade fagkyndig og paalitlig Mand, med ærbødigst Anmodning om snarest muligt at meddele os de attraaede Oplysninger». Her presenterte brevskriverne en nummerert liste med spørsmål. Særlig det siste spørsmålet viste hvordan Muskego-utvandrerne nå ville fremstille seg selv i den hjemlige offentligheten: «Vilde det være til nogen betydelig Lettelse for de respektive Bygder og Fattigforsørgelser, om en Del arbeidsdygtige, men ikke destomindre Fattige og Trængende, bleve hjulpne over til Amerika ved Bidrag fra den norske Befolkning her?»36

35 Blegen 1931, s. 129. 36 Christiania-Posten, 18. mai 1854.

217

KAPITTEL 8

Det var litt av et stemningsskifte. Fra å ha forsøkt å bortforklare nøden i bosetningen midt i 1840-årene ved å peke på alle de fattige som hadde ankommet, og som hadde måttet blitt hjulpet av kolonistene for å klare seg, kunne utvandrerne nå tilby å betale for å få fattige sendt over til seg. Bare de var arbeidsvillige, skulle kolonistene kunne forsørge dem. Dette brevet fra Muskego ble antakelig sendt direkte til den daværende redaktøren av Christiania-Posten. Innsenderen av brevet mente i alle fall at hensikten, å få bedre etterretning om situasjonen i Norge, best kunne oppnås ved å stille spørsmålene til hele den norske offentligheten og ikke bare mottakeren av brevet.37 Mens avisa ventet på reaksjoner, trykte redaktøren to dager senere opp offentlige lister over kornprisene i landet – som svar på flesteparten av utvandrernes spørsmål. Som svar på det avgjørende spørsmålet, om utvandrerne skulle betale for fattigfolks utvandring, kom det derimot til svar at i alle fall «Norge ikke gavnes, om vore Landsmænd i Wisconsin ville foranstalte en Emigration» – det ville ikke være til gavn «for et saa lidet befolket Land som Norge». «Hvorvidt derimod Emigranterne selv kunde have nogen Nytte deraf, vil naturligvis bero paa mange Omstændigheder», la avisa riktignok til, «som det her ikke er Stedet at udvikle.» En umiddelbar nød blant fattigfolk var det ikke å spore: I Norge var det for tiden arbeid nok, og matprisene hadde ikke steget så dramatisk som utvandrerne fryktet.38 Mer enn dette hadde vi ikke kunnet vite om denne saken, hadde det ikke vært for at Christiania-Posten en uke senere mottok den siste utgaven av Emigranten. Det var ikke bare én anonymisert person som hadde blitt sendt forespørselen, viste det seg. Hele fem personer i Norge hadde blitt avkrevd svar, og ikke hvem som helst, heller: «I det omtalte Møde i Norway besluttedes at tilskrive Pastor Halling, Overlærer Daa og Storthingsmand Ueland i Christiania, Kjøbmand 37 Christiania-Posten, 18. mai 1854. 38 Christiania-Posten, 20. mai 1854.

218

D EetT A amerikanske MERIKANSKE M manifest ANIFEST

O. P. Moe i Christianssand og A. Helland i Bergen for at erholde paalitlige Efterretninger om Tilstanden her i Landet.»39 Det interessante er ikke bare at utvandrerne åpenbart forsøkte å nå bredt ut, antakelig i et håp om å synliggjøre deres interesse for å understøtte utvandringen og dermed posere som bemidlede filantroper med et tilbud om norgeshjelp. Det interessante er også hvem disse utvand rerne i Muskego anså at kunne gi «pålitelige» opplysninger hjemmefra. «Pastor Halling» var Honoratius Halling, som hadde organisert en kristen arbeiderforening i Christiania og redigerte avisa For Fattig og Riig.40 «Overlærer Daa» var Ludvig Kristensen Daa, daværende lektor ved katedralskolen i Christiania – og redaktør for ChristianiaPosten. Tidligere hadde han vært både statsrevisor, stortingsarkivar og stortingsrepresentant.41 Nåværende «Storthingsmand Ueland», derimot, var Ole Gabriel Ueland, som i to tiår hadde ledet bondeopposisjonen på Stortinget.42 «Kjøbmand O. P. Moe» var Ole Pedersen Moe, den haugianske kjøpmannen i Kristiansand som gjennom et giftermål med den haugianske enken etter Hans Bachrud, fikk tilgang til avisa Christianssands Adresse-Contors Efterretninger, som Bachrud hadde utgitt.43 «A. Helland» var Amund Helland, en prominent haugianer og kjøpmann i Bergen.44 Disse fem var blandet drops: en kristen velgjører for arbeiderklassen, to politikere og offentlige talspersoner og to velhavende haugianere. Tre var bosatt i hovedstaden og to i andre stiftsbyer i Norge. De hadde minst én ting til felles: De var alle deltakere i eller stiftere av bevegelser som jobbet for bedringen av lavere klassers kår i Norge. Men var det tilfeldig at det var nettopp haugianere Muskegoutvandrerne valgte å sette sin lit til? 39 Christiania-Posten, 27. mai 1854. 40 Myhre 1990, s. 327–28. 41 Storsveen 2000, s. 378–80. 42 Bergsgård 1932. 43 Steen 1948, s. 30. 44 Haanes 2001, s. 217.

219

KAPITTEL 8

Her fikk Muskego-utvandrerne vist seg som velstående og som at de til en viss grad hadde oppnådd den materielle suksessen de kun hadde håpet på den gang for et tiår siden da det blåste som verst omkring dem. På tross av sin skepsis hadde Ludvig Kristensen Daa hjulpet utvandrerne med å vise seg frem for offentligheten – han var tross alt den ene av de fem tilskrevne som hadde satt brevet på trykk. I mellomtiden var det en annen stortingspolitiker og «kjendis» som hadde rystet offentligheten, da han i 1843 bestemte seg for å rykke opp familien fra deres hjem i Skien og reise til Wisconsin.

GR renlendere E N L E N D E R E Ii G grenseland RENSELAND

Kapittel 9 Grenlendere i grenseland «Til øvre og nedre Tellemarken afgik i disse Dage fra Skiens Postcontoir en 50 Breve, komne fra tellemarkske Emigranter i America.» Dette var øverste nyhetssak i Skiensposten en desembermorgen i 1842.1 Riktignok var det ikke brevenes ankomst i seg selv som var nyheten. Redaktøren ville ha tak i innholdet i brevene: «Det var ønskeligt, om Vedkommende vilde lade Indholdet ordlydende af disse Breve offentliggjøre, og hvortil Bladene sikkert med Beredvillighed aabne deres Spalter.» Men vent litt. Redaktøren av Skiensposten, som ble utgitt i Skien, ønsket seg brevene som nettopp hadde blitt sendt av gårde helt til øvre Telemark? Leste virkelig folk helt oppe i Tinn Skiensposten? Om ikke akkurat disse brevene fra 1842 fant veien til avisene, fikk Skiens aviser i denne perioden inn brev fra hele Telemark, og tidvis tok også avisene inn brev fra andre regioner. Byen fikk også sine helt egne brevskrivere. Noen av disse skal vi møte her.

Fylkesaviser I 1842 var ikke lokalaviser nødvendigvis så lokale. Fra midten av 1700-tallet hadde de såkalte stiftsbyene, altså hovedstedene for de fire bispedømmene i landet, klart å holde seg med egen avis. Utover 1800-tallet hadde flere enkeltaviser etablert seg i og utenfor disse byene. Tidlig ute var avisa Tiden i Drammen, fra 1816, og enda tidligere var bygdebladet på Ekset i Volda, fra 1810. Begge var unntakene fra regelen om at kun aviser i regionssentrene hadde livets rett. Så sent som i 1830 var det kun disse to avisene som ble utgitt utenfor stiftsbyene. Ambisjonen hadde alltid vært å dekke mer enn selve bykjernen. Da nye aviser ble etablert i løpet av 1830-årene, var Skien først 1 Skiensposten, 6. desember 1842.

221

KAPITTEL 9

ute, i 1830. Ugeblad for Skien, Skiens-Fjord og Omegn varte i et tiår. Avisa som erstattet ukebladet, tydeliggjorde i den nye tittelen de regionale ambisjonene: Det var Bradsberg Amtstidende, som ble utgitt fra 1840. Skiensposten, som ble utgitt fra 1842, var byens, og omlandets, første konkurrent.2 «Bradsberg Amt». Slik var det gjerne i det tidlig-moderne Norge. Et helt fylke hadde fått navn etter administrasjonssetet, eller, som med Telemark, den gården der fylkesmannen bodde på: godset Bratsberg i Skien.3 På 1800-tallet fantes ikke «Telemark», ikke som et eget fylke. Det fantes heller ikke fylker. Landet var oppdelt i ulike amt – navnet som erstattet tidligere len – og avisene som sprang opp i 1830-årene, tok gjerne navn etter amtet de hørte til i. En annen avis som hadde vært tidlig ute, var Smaalehnenes Amtstidende. De små lenene – grovt sagt dagens Østfold – hadde vært underlagt Akershus, men da ordningen med amt ble etablert i 1662, ble smålenene etter hvert samlet til et eget amt.4 Avisnavnet fra 1832 speilte altså denne tidligere ordningen. Avisnavn er gjerne konservative. Smaalenenes avis blir tross alt fremdeles utgitt. Selv om avisa Smaalehnenes Amtstidende ikke lenger finnes, er det en rekke avisnavn som fremdeles har navnet «Tidende», etter flertallsformen av det norrøne ordet tíðr, som betyr «nyheter». Om avisenes navn var gammelmodige, så var ambisjonene svært så moderne. I satsingen på at folk rundt i hele Telemark skulle lese Skiensposten, lå det en viss tiltro til fremskrittet. Mange av redaktørene var dessuten genuint opptatt av folks ve og vel. En del av avisene som ble utgitt i 1830-årene, var «opposisjonelle», det vil si at → Bratsberg amt var langstrakt. Merk avstanden mellom Tinnsjøen og Skien. Dette kartet er fra 1846.

2 For Norges tidlige avishistorie, se Eide 2010, s. 195–303, særlig s. 277–80 og 302.

For Skiens tidlige avishistorie, se Hansen 1970, s. 16–26. 3 Rian 2014, s. 14 og 248. 4 Eliassen 2004, s. 10.

222

G renlendere i grenseland

223

KAPITTEL 9

de opponerte mot det bestående. Selvsagt var det grenser for opposisjon – å kritisere statsforfatningen, for eksempel, var en forbrytelse. Og som Hans Barlien fortsatt merket i 1830-årene, var det heller ikke så lett å komme unna med å kritisere statens styring eller dem som styrte den. Avisa Statsborgeren, som ble gitt ut av husmannssønnen Peder Soelvold fra 1835, tok opp rykter om korrupsjon og vanskjøtsel blant embetsstanden, og skulle på den måten eksponere maktmisbruk. Avisa, og Soelvold, ble knust ved rettssaker kun få år senere. Det var, av alle, Henrik Wergeland som skulle stramme opp avisa. Utvandringen, i motsetning til sladder om embetsmenn, var «stueren» nok for offentlig debatt. Det var et faktum at folk hadde begynt å bryte opp i stor stil, og det var et like sikkert faktum at myndighetene ikke ante hvordan de skulle forholde seg til situasjonen – annet enn å mislike den.5 Samtidig kunne utvandringen, som offentlig tema, spisses til og tjene opposisjonens sak. «De mange i Circulation satte Smaaskrifter, hvori Udvandringen skildres med mørke Farver, og de Hindringer, som Autoriteterne synes at bebude derimod», bidro bare til å øke utvandringslysten, hevdet for eksempel redaktøren av Bratsberg Amtstidende og Correspondent i 1843, da utvandringen syntes å eksplodere. Bonden siger nemlig: ‘nu skrives der imod Udvandringen til America ligesom i 1841 imod Valget af Bønder til Storthinget; man vil altsaa ikkun beholde os for at vi skulle være Slaver og Trælle for Embedsmændene; men naar vi nu alle reise, saa kunne disse jo ene beholde Landet og skulle da ikke have Aarsag til at beklage sig over, at vi ere næsvise og for frisindede, naar vi ville gjøre vore grundlovsmæssige Rettigheder gjeldende.6

Om det var en faktisk bonde som hadde sagt dette, er tvilsomt. Det var nok heller redaktørens forsøk på å gjengi den allmenne holdnin5 Pettersen 1966. 6 Bratsberg Amtstidende og Correspondent, 6. mars 1843.

224

GRENLENDERE I GRENSELAND

gen hos allmuen – i beste mening, kanskje, men uten å faktisk gjengi hva noen hadde sagt. Det skulle snart snu. Opposisjonelle aviser støttet gjerne utvandringssaken, og forsøkte også å hjelpe potensielle utvandrere ved å publisere nyttig informasjon. Den nyttigste informasjonen var det Cleng Peerson i Bergens Stiftstidende hadde kalt for «Erfaringsdata»: utvandrernes egne opplevelser. Fra 1830-årene kom slike data helst i brevs form, og de kom i stadig økende omfang. Hvis brevene som kom til nedre og øvre Telemark i 1842, kunne offentliggjøres, hevdet redaktøren av Skiensposten, «vilde maaskee et Lys kastes over Forholdene og Omstændighederne i de norske Colonier i America, over hvilke der hidtil har hvilet en Dunkelhed». Lenger vest og sør i landet hadde allerede Christianssandsposten, «dette udmærkede blandt Blade», «udførligere omhandlet denne sidste Omstændighed», altså siste tids utvandring, «samt iøvrigt skjænket denne Sag, – som den gjør ved enhver, der griber ind i Menneskehedens vigtige Interesser, – en Opmærksomhed, det var at ønske, alle Blade ville efterligne». Kunne ikke også Morgenbladet i Oslo, med sin nærhet til Kirkedepartementet, klare å oppdrive en statistikk over hvor mange som hittil hadde utvandret til Amerika? Det ville være «sørgeligt», hevdet redaktøren av Skiensposten, om «man skulde have undladt en Forsigtighed, der vilde sætte Historieskriveren istand til at fortælle Efterkommerne, hvormange de Norske vare, der i Udvandringsperioden forlode Arne, Fødested og Fædreland, for at berede sig et nyt Hjem i Americas tyndtbefolkede og frugtbare Territorier».7 Det er ikke ofte at fortidens kilder taler så direkte til oss, til «historieskriveren» som forsøker å forstå den tidlige utvandringen. Nå er det ikke antall utvandrere vi teller – det har mange andre gjort før oss – men at en avisredaktør for snart to hundre år siden skulle tenke slik på fremtidens historikere, det kan vi ikke forvente.

7 Skiensposten, 6. desember 1842.

225

KAPITTEL 9

Ikke bare er det uvanlig, men det sier oss også noe vesentlig om det å utgi aviser på 1800-tallet, særlig i denne første pionertiden. For aviser var ikke bare noe en lot øynene løpe raskt over, og deretter brukte som opptenning i peisen eller som dopapir. De ble tatt vare på, og i flere tilfeller, særlig blant dem som hadde råd til å holde abonnement, ble de bundet sirlig inn i årganger og satt pent i bokhyller. Informasjon ble ikke så raskt utdatert på 1800-tallet, og det som ble trykt, ble gjerne verdsatt på et nivå som det er vanskelig å forestille seg ut fra dagens informasjonsstrøm. Det er derfor vi i det hele tatt har så mange av disse avisene i dag. Selv historikere har lett for å ta det som en selvfølge at disse avisårgangene faktisk eksisterer og kan konsulteres for både det ene og det andre. Men særlig for denne første avisperioden er det smått mirakuløst at så mange aviser faktisk har blitt tatt vare på, og at årgangene er i såpass komplett stand. Det skyldtes nok systematisk anlagte rikfolk – embetsmenn. Kontrasten til norskamerikanske aviser, som begynte å spres innover landet fra 1870-årene og fremover – gjerne betalt av slektninger i Amerika – er stor. Disse har knapt overlevd i Norge. Nasjonalbiblioteket har én samling av originaleksemplarer, og den må det sies er svært brokete og tilfeldig.8 Ellers finnes det knapt noen overlevende papireksemplarer av norskamerikanske aviser i Norge. Vi vet at de ble sendt, og at de ble lest. Å få etablert at de sirkulerte på bygdene, er ikke problemet.9 Om vi har få norskamerikanske aviser igjen her i landet, har vi altså mange av de tidlige norske lokalavisene. Men langt fra alle. Og det er i jakten på de tapte lokalavisene at de trykte amerikabrevene faktisk kan vise vei.

8 Mikrofilmsamlingen av norskamerikanske aviser ved Nasjonalbiblioteket er derimot nær

komplett. 9 Lovoll 2012, s. 212–18; Semmingsen 1941, s. 471 og 572n35.

226

GRENLENDERE I GRENSELAND

Først må vi ta en tur innom kaia i Porsgrunn, hvor 13 barn og deres foreldre står og vinker adjø til byen og dens innbyggere, til sang og ståhei.

Gasmanns avreise Den 12. mai 1843 var det ikke bare denne store familien som stod og vinket adjø. Hele 145 personer var på kaia, klare til avreise. Størst oppsikt vekket nok likevel Hans Jacob Gasmann, som med kona og 13 barn var i ferd med å stige om bord i skipet Salvator, ført av Gasmanns egen bror. «Det vrimler i disse Dage heri Byen af Mænd, Qvinder og Børn, der i America ville opsøge et nyt Fødeland», skrev Bratsberg Amtstidende og Correspondent samme dag. Blant disse utvandrerne var altså Gasmann. Redaktøren benyttet anledningen til «af et oprigtigt Hjerte ønske, at Held og Lykke maatte følge ham paa hans lange Vandring».10 Om Skiensposten og Bratsberg Amtstidende og Correspondent var mer enn en lokalavis, var Hans Jacob Gasmann mer enn byens lokalkjendis. Han hadde tross alt representert amtet på Stortinget ved flere anledninger i 1820- og 1830-årene.11 Mannen som da var redaktør for både Skiensposten og Bratsberg Amtstidende og Correspondent, var ikke helt ukjent, han heller. For han hadde vært Gjerpen kommunes første ordfører. I formannskapet satt også Gasmann, som redaktørens vise-ordfører. Redaktøren, den danske innvandreren Herman Bagger, hadde også vært stortingsrepresentant for Bratsberg, i 1839. Senere ble han også ordfører i Skien og stortingsrepresentant derifra.12 Det er ikke helt tilfeldig at så mange lokalaviser oppstod rundt omkring i landet i 1830-årene, tiåret da norsk politikk åpnet seg for folk utenfor embetsklassen for alvor. På Stortinget i 1833 – «bondestortinget» – utgjorde bøndene for første gang flertallet av 10 Bratsberg Amtstidende og Correspondent, 12. mai 1843. 11 Lindstøl 1914, s. 280. 12 Christensen 1978, s. 504–6.

227

KAPITTEL 9

representantene. Å kunne besitte og besørge en avis ga ambisiøse politikere et mektig talerør. Det var likevel Hans Gasmanns brev fra Amerika og ikke Herman Baggers journalistikk som ettertiden – og kanskje også mange i samtiden – bet seg mest merke i. Med god grunn. Skildringene av livet i Amerika var detaljerte, sobre og ikke minst etterspurte. Herman Baggers avis skrev, kort tid før Gasmann dro, at «vi tør nu igjennem Hans Gasmann vente en sandfærdig og tro Skildring af Forholdene og vore udvandrede Lands[-menns] Skjebne i A merica».13 Det var ikke bare folk i Skien som ønsket å høre hva Gasmann hadde å si. For både avisredaktøren i Skien og avisredaktøren i Kristiansand henvendte seg til Gasmann. Da Johan Reinert Reiersen, redaktøren for den opposisjonelle Christianssandsposten, senere samme år turnerte Nord-Amerika for å finne et egnet sted for en sørlandskoloni, besøkte han Gasmann i Wisconsin. Reiersens egne observasjoner, Veiviser for Norske Emigranter til De forenede nordamerikanske Stater og Texas, som ble gitt ut i Norge i 1844, inkluderer noen linjer fra Gasmann selv, som bekrefter Reiersens observasjoner og vurderinger.14 I Amerika kom Hans Gasmann og familien på ingen måte til dekket bord. Han var likevel ikke bare blant fremmede. Det fantes nemlig allerede en telemarking der Gasmann valgte å bosette seg, ved Pine Lake i Wisconsin, som også fikk bidra med noen linjer i Reiersens bok.15 Han skulle vise seg å bli en minst like berømt brevskriver som Gasmann.

Lokalstjerne Bjørnsen Ellev Bjørnsen kom fra gården Tunga, eller Tungen, i Heddal like nord for Skien. Han hadde særdeles gode forutsetninger for å klare seg som nybygger i Midtvesten. Bjørnsen hadde fått stipend for å studere 13 Bratsberg Amtstidende og Correspondent, 3. april 1843, tillegg. 14 Reiersen 1844, s. xxv–xxvii. 15 Reiersen 1844, s. xxviii.

228

GRENLENDERE I GRENSELAND

saueavl ved et «schæferi» i Sverige, og han ble senere uteksaminert, etter tre år, ved Norges første landbruksskole, i Jarlsberg. Sammen med søsteren dro han til Amerika i 1842. Bjørnsen må ha tatt imot Gasmann-familien med åpne armer, i det minste en av døtrene, Petronella, som han giftet seg med kort tid etter, i 1845. Da hadde de, med Gasmann, flyttet fra Pine Lake til et strøk i nærheten, Ashippun.16 Mens Gasmann skulle leve ut sine dager og lange år i Wisconsin, skulle ikke det bli Bjørnsens skjebne. For i 1850 fikk han det for seg at han skulle til California og grave etter gull. Brevet fra Bjørnsens kone Petronella til en svigermor i Norge som hun aldri hadde møtt, er hjerteskjærende lesning. Brevet må også ha vært vanskelig å skrive, for det åpner med at «Det smærter mig meget at nedskrive disse linjer til Eder»: «O om ieg ikke var nøt til at sige Dig arme Moder eders Søn Elev er Død. Min inderlig kjære Elev og ieg Levede Lykelige med hinanden i den Tid vi Levede sammen, men det var saa kort, for kort for mig, arme folatte Kone, og for vores stakels smaa Baren.» Ellev hadde vært «saa glad i sine Baren og i sit Hjem, han var saa god og saa snild o Gud om han havde maattet Leved med os». For hvorfor «skulde han ogsaa faaet den Tanken at reise. Gid han alderig havde reist fra os. Ieg kunde da havt den Trøst at ieg kunde Paset ham i has Sygdom. Men dere ved maaske ikke at han var reist til Californien». Med to av Gasmanns sønner hadde Bjørnsen dratt av gårde, men ved Salt Lake hadde han blitt smittet av kopper, og der hadde han også blitt begravet, etter 18 dagers sykeleie, tre måneder etter å ha forlatt kone og barn for det forjettede landet enda lenger vest. Brevet fra Petronella ble aldri trykt i en avis. Men det ble tatt vare på og er samlet av Orm Øverland, sammen med de av brevene 16 Ellev Bjørsens liv er beskrevet i Øverland 1995, se særlig s. 15–51. Biografiske opplysninger

ble også oppgitt som innledning til brevet som stod på trykk i Bratsberg Amtstidende og Correspondent i 1843. Originaltrykket er ikke funnet, men brevet ble trykt opp i Smaa lehnenes Amtstidende, 9. og 12. mai 1843, og i Christianssandsposten, 15. mai 1843.

229

KAPITTEL 9

som Ellev Bjørnsen skrev, og som heller aldri ble publisert i sin samtid. De er å finne i verdens største utgivelse av utvandrerbrev på noe språk, nemlig syvbindsverket fra det norske Riksarkivets samlinger av amerikabrev, som Orm Øverland og Steinar Kjærheim redigerte og ga ut gjennom en tredveårsperiode.17 Brevene som Ellev Bjørnsen skrev hjem, derimot, ble offentliggjort i avisene, i alle fall to av dem. Begge brevene vitner om en viss systematisk skolering. Underveis i det første, et brev han skrev hjem tidlig i januar 1843, skjer det noe underlig. Dette første brevet må ha blitt trykt en gang i mai 1843, så å si rett før Gasmann forlot Skien og Porsgrunn. Dessverre mangler numrene for Bratsberg Amtstidende og Correspondent fra 28 til 37, akkurat den perioden mellom april og mai da brevet må ha stått på trykk. Christianssandsposten, som trykte brevet den 15. mai, viser til de «to sidste Nr.», mens Smaalehnenes Amtstidende, som også trykte brevet fra Bratsberg Amtstidende og Correspondent, men noen dager tidligere, 9. og 12. mai, må også ha fått tak i ferskeste utgave. Adressatene i brevet er «Elskelige Moder og Sødskende», og det er også disse som tiltales, og som Bjørnsen åpenbart henvender seg til, med detaljer som for det meste også bare den næreste familien må ha brydd seg særlig om. Og så avslutter han de innledende setningene ikke ulikt hva mange brevskrivere hadde for vane: Saaledes vil jeg bede Dig kjære Moder, at Du ikke i nogen Maade skal have den mindste Omsorg for os; thi jeg kan med Vished see, at vi her kan, saafremt Gud giver os Helsen, leve lettere og med mindre Omsorg for dagligt Brød end i vort gamle Fædrenes Land; og vi har den samme Gud og Herre. Om vi ikke mere faaer samles i det legemlige, da kan vi saa meget gladere samles i det aandelige Liv.

17 Brevet var datert 18. september 1851 og sendt til svigermoren, se Øverland og Kjærheim

1992a, s. 193.

230

GRENLENDERE I GRENSELAND

Men så er det at det skjer, umiddelbart i neste linje: «Nu vil jeg tale noget om Landet og dets Beskaffenhed; saaledes begynder jeg: 1) Klimat, 2) Localbeskaffenhed og Jordbund, 3) Levemaade og 4) Sprog Sæder og Religion.» Bjørnsen sier ingenting om hvem dette skulle være ment for, eller introduserer det på annet vis. Det finnes brev som instruerer mottakeren om å dele utvalgte stykker av brevet med avisene. Det finnes også brev som ber om dette, og der avisa like gjerne har trykt alt sammen, inkludert instruksen.18 Men rent bortsett fra at Bjørnsen i denne delen av brevet omtaler «Læseren», må vi vente helt til etter den systematisk utlagte drøftingen av de nummererte punktene før det blir tydelig hvem alt dette er ment for: «Nu har jeg i Korthed givet det Vigtigste tilkjende for dem, som ønske at udvandre til America.» Det var mange som hadde spurt ham om råd, får vi tro. Den andre forklaringen er at han ønsket å rydde opp i oppfatningene om Amerika som han selv hadde fått presentert før han forlot hjemlandet. Bjørnsen viser seg i alle fall som en som har fulgt den offentlige debatten nøye. Han kjenner ikke minst til den gnistrende diskusjonen omkring amerikabrev, i og utenfor avisspaltene, og til mistankene om at folk har forfalsket eller omskrevet brev for å agitere enten for eller mot utvandringen. «At det er mig som har skrevet dette, troer jeg heller ikke Nogen betvivler, da den Fordom, at Brevene er blevne omskrevne, nu formodentlig er falden bort ved Bakke i Drammen og Knud Svalestuen fra Raulandstrand Annex.» Søren Bache og Knud Svalestuens nylige hjemreise og personlige stadfestelse skulle angivelig vise at det grunnleggende optimistiske synet på norske emigranters vilkår i Amerika som Bjørnsen presenterte, var rettmessig. Det litt pussige er at Bjørnsen deretter går tilbake til det personlige brevets stilart, som om han igjen henvender seg til familien og bekjente. «Halvor Haraldsen beder mig at hilse til sin Broder paa 18 F.eks. brevet datert 4. september 1845 i Wisconsin, og som stod på trykk i Norge og

Amerika, nr. 7, første årgang, januar 1846.

231

KAPITTEL 9

Vaabenfabriket paa Kongsberg, at ifald han ikke kommer til at reise til Amerika til næste Vaar, at han da vil sende ham med et sikkert Bud noget Vadmel til Halvor Aabrus i Micigo.» Deretter følger utvand ringsråd til hans egne søsken samt hilsener til navngitte bekjente, før han avslutter ved å hevde at «jeg anseer det for unødvendig at skrive flere Breve, da jeg ikke kan sige mere end een Gang Sandheden». Samtidig hadde han også litt før i brevet erklært at «Hvad jeg nu har skrevet om Amerika, har jeg skrevet overeensstemmende med hvad jeg her har seet og erfaret». Dette bemerket Bjørnsen, «og skulde ikke troe, at nogen af mine bekjendte Landsmænd ville betvivle Rigtigheden deraf; i alle Fald skal jeg forsvare, hvad jeg har skrevet, hvis Nogen paa nogen Maade skulde finde sig skuffet derved».19 Å forsvare seg, eller i det minste å skrive offentlig igjen, så han seg nødt til å gjøre. «Min fjerne Moder! Og Sødskende!» Slik åpner Bjørnsen sitt neste brev, før han går direkte inn i debatten: «Deres Brev af 19de Mai er ved Halvor Halvorsen Hogolt mig ihændebragt, hvori jeg erfarer at mit Brev til Eder er offentliggjort i Bratsberg Amtstidende og at det har havt adskillige Modsigelser». Det var kanskje ikke akkurat «motsigelser», men trykksakene han viser til, kan nok ha blitt brukt mot ham i debatten. For det var særlig «Jørgen Haaheim og et Brev fra en tydsk Brevskriver som er indsluttet i Bladet ‘For Arbeidsklassen’, udgivet af Hr. H. Wergeland», som hadde utgjort «motsigelsene». Ifølge Bjørnsen skal Sjur Jørgensen Haaeim ha «skrevet om sin Skjæbne i Amerika i Skiensposten Nr 22 og 24 den 17de og 24de Marts 1843». Dessverre mangler halvparten av den årgangen, så vi får ikke avklart om dette faktisk var en tekst Haaeim hadde skrevet for å imøtegå Bjørnsen, eller om avisa trykte Haaeims nylig utgitte skildringer av den ulykkelige tiden i Amerika. I brevet presiserer Bjørnsen det han tidligere har skrevet, og går så langt som å dele opp den norske befolkningen i «8 forskjellige 19 Smaalehnenes Amtstidende, 9. og 12. mai 1843.

232

GRENLENDERE I GRENSELAND

Klasser», med råd om hvilke av disse som burde utvandre eller holde seg hjemme. Han klarer imidlertid ikke å unngå polemikken helt, for den «8de Kl», «De Feige og Svage», ber han kontant om å holde seg hjemme, for der «med Taalmodighed slide din Tid hjemme». Brevet stod på trykk i Bratsberg-Amts Correspondent 1. april 1844.20 En uke senere averterte samme avis med at «Ellef Bjørnsen Tangens Brev fra Amerika, sælges særskilt aftrykt for 2 Skilling i Bogtrykkeriet».21 Utover å være ettertraktet som kilde til autentisk kunnskap om amerikanske forhold – bøndene kunne stole på hverandre, om ikke annet – viser Bjørnsens brev tydelig hvordan skillene mellom hva som var privat, og hva som var ment å være for offentligheten, ikke var særlig godt etablert. Brevskriverne visste nok at brevene deres kunne havne på trykk, og som vi har sett, var Bjørnsen faktisk glad for at hans første brev hadde blitt sendt til avisa, uten at vi sitter igjen med eksplisitte bevis for at han hadde bedt mottakerne om det i utgangspunktet.

Gasmanns utblåsning Brevene fra Hans Gasmann er annerledes lesning. En finner lite av den polemikeren – den regelrett kranglevorne personen – som syder under overflaten i Bjørnsens brev. Gasmanns brev er lange, detaljerte, velskrevne og ornamenterte. De er ikke private. Ingen av Gasmanns brev er heller bevart i håndskrift. De har alle stått på trykk i datidens aviser. At de ble trykt, var også Gasmanns uttrykkelige ønske, i det minste med enkelte av brevene. For i det første brevet han later til å ha sendt hjem, allerede høsten samme år, i 1843, henvender han seg i et «E.S.» – et etterskrift – til Herman Bagger, redaktøren av Bratsberg Amtstidende og Correspondent. «Dersom dere lader Hr. Bagger see dette Brev, kunne I spørge ham om han vilde lade det indrykke i 20 Brevet var datert i «Pean Lech», altså Pine Lake, 14. januar 1844. 21 Bratsberg-Amts Correspondent, 8. april 1844.

233

KAPITTEL 9

Skiens-Bladet, hvilket jeg gjerne ønskede for Andre, der have bedet mig at skrive», ber Gasmann høflig om. Ut fra dette brevet virker det også tydelig hvorfor Bjørnsen hadde så detaljert kjennskap til innholdet i Sjur Jørgensen Haaeims oppsats i Skiensposten, og ikke minst i hvilke utgaver den hadde stått. For avslutningsvis ba Gasmann mottakerne om å hilse Bagger og «bed ham ikke glemme Aviserne til Sommeren».22 Hans Gasmanns andre brev til Norge er i samme sjanger. Begge brevene ble åpenbart trykt på grunn av hans stand og stilling – fordi han var «kjendis». Selv et brev fra sønnen, som ble sendt samme år, nådde avisspaltene. Som Gasmanns eget brev ble det raskt trykt opp fra Baggers avis i Oslo-avisene. Men Hans Gasmanns brev nådde enda videre: Det ble også trykt i både Christianssandsposten og Smaalehnenes Amtstidende.23 I tillegg fikk Gasmanns bror, som hadde seilt familien over havet, et par brev på trykk. Johan Gasmann var da også en offentlig person, som broren, og hadde dessuten tatt steget over havet i 1847 for å følge broren til Wisconsin. Ingen av brevene fra Johan Gasmann var egentlig «utvandrerbrev» i snever forstand. Det ene brevet var skrevet hjemmefra, for å rette opp i inntrykket av at han skal ha motsagt brevet til broren sin, og dette brevet stod på trykk side om side med det fra Hans Gasmanns sønn.24 Det andre brevet var en lang reiseskildring som ble serialisert

22 Brevet var datert i «Pein-Lek», altså Pine Lake, 18. oktober 1843, og stod på trykk i Brats-

berg Amtstidende og Correspondent, 18. desember 1843. Det ble også trykt i Christianssandsposten, 22. desember 1843; Smaalehnenes Amtstidende, 26. desember 1843; Den Constitutionelle, 26. desember 1843; i utdrag i Den Norske Rigstidende, 28. desember 1843. 23 For det første brevet, se noten over. For det andre brevet, se Morgenbladet, 19. desember 1844. For referatet av brevet til sønnen, se Bratsberg-Amts Correspondent, 22. februar 1844. Det ble trykt opp i Den Norske Rigstidende, 24. februar 1844 og Den Constitutionelle, 25. februar 1844. 24 Bratsberg-Amts Correspondent, 22. februar 1844.

234

GRENLENDERE I GRENSELAND

i Bratsberg-Amts Correspondent i 1845, fra et besøk til broren i det han kalte for «Espen» – Ashippun.25 Selv ikke i et privat brev, som aldri ble trykt i sin samtid, klarte den borgerlige Johan Gasmann å lire av seg polemiske utsagn. I et forsøk på å rydde i økonomien før avreisen i 1847 skrev han et brev til en han skyldte penger. Han lovte å betale senere, og unnskyldte seg med at han selv hadde blitt lurt. Riktignok gledet han seg over å skulle være ferdig med «hæderlige Norske Skibsredere eller Kræmmere», skrev han bittert. Men det var også grensen for hvor utfallende han kunne bli. Hvor glad han enn var for å komme seg til Amerika, der han til forskjell fra i Norge kunne sikre barna sine en dugelig fremtid, kunne han ei forlate «Norge med Bitterhed, imod nogen eller, imod Staten, eller imod nogen Stand, men med et bedrøvet Hierte at jeg ey kunde blive der, Omstændighederne har giort det. Skulde jeg foragte nogen, da er det vor elendige Kræmmerstand, der kalde sig Kiøbmænd – og som skade Landet mere end de gavne, de – de dumme Hunde». Det var sikkert godt å få blåst ut det siste til noen, om ikke i full offentlighet. Men røffere enn sin signatur ble han ikke, «J. G. Gasmann», som skrev dette brevet fra «Xansand».26

Avholdt og avmålt Gasmann-brødrene holdt sitt på det rene. Men det hindret ikke brevene deres fra å bli involvert i polemikken som ble ført i og med avisene i hjemlandet. For avisredaktørene så en egen nytte i å publisere brev som talte enten for eller mot utvandringen. Og da gikk brevskrivere raskt fra å være lokalskribenter til å bli deltakere i en nasjonal krangel. Allerede med Hans Gasmanns andre brev, datert i 1844, er det noe rart. Vi finner det ikke i noen av de to avisene som på det tidspunktet ble utgitt i Skien. Det står derimot på trykk i Morgenbladet i 25 Bratsberg-Amts Correspondent, 3., 10. og 27. februar, og 3., 6. og 10. mars 1845,

se 10. mars-utgaven for stedsnavnet. Brevet er gjengitt i Blegen 1958, s. 143–56. 26 Øverland og Kjærheim 1992a, s. 90–92.

235

KAPITTEL 9

Oslo, og i et månedsblad dedikert utelukkende til utvandringen, Norge og Amerika, etablert av Reiersen, redaktøren for Christianssandsposten.27 Hvorfor finner vi ikke Gasmanns brev hverken i Bratsberg Amtstidende eller Bratsberg-Amts Correspondent? Redaktørene var riktignok nå i full krangel med hverandre, etter at samarbeidet i Bratsberg Amtstidende og Correspondent hadde brutt sammen.28 Alle utgaver av Herman Baggers avis, Bratsberg-Amts Correspondent, er bevart fra denne perioden, men brevet fra Gasmann, hans forhenværende venn og kollega, er ikke å finne. Kanskje var Gasmann, eller utvandringen, blitt en het potet for noen som stadig forsøkte å klatre i politikken. Dette andre brevet fra Gasmann er ganske avmålt, og råder bare folk som har lagt opp nok penger, til å utvandre. Det forteller om en mengde nordmenn som Gasmann antok at ikke hadde forberedt seg godt nok for utvandringen, og som det derfor hadde kommet negative rapporter til hjemlandet fra. Omtalen gjaldt den norske kolonien i Muskego. Riktignok anbefaler Gasmann den ventede boka fra Reiersen, som han selv har lest gjennom og kan bekrefte at er sannferdig. Det er nok også derfor Reiersens månedsblad Norge og Amerika valgte å trykke opp brevet noe senere. Men det var da hentet fra Morgenbladet. At Hans Gasmanns brev ikke kom på trykk i lokalavisene, kan imidlertid ha sin forklaring. Brevet var til en av Gasmanns «Slægtninge», og det ble også forklart i avisa at brevet hadde blitt tatt med til hjemlandet av Gasmanns eldste sønn, som hadde «ankommet til Porsgrund i Familieanliggender». Mot slutten av brevet henviser Gasmann til det som må ha vært foranledningen til brevet: «Men jeg har ikke den Erfaring og det Bekjendtskab til Landet og dets Indretninger, at jeg give enten Dig eller nogen Anden nogen fuldstændig Beretning […] Jeg kan derfor ikke, idetmindste ikke hastigt, give enten mine Landsmænd eller den norske Regjering den for27 Morgenbladet, 19. desember 1844; derfra trykt opp i Norge og Amerika, nr. 2, andre

årgang, august 1846. 28 Hansen 1970, s. 26.

236

GRENLENDERE I GRENSELAND

langte Beretning». Den kunne de imidlertid få gjennom Reiersens beretning.29 Hadde selve regjeringen bedt Gasmann om en rapport om nordmennene i Amerika? Det er godt mulig, for på dette tidspunktet var den tredje Gasmann-broren, J. Gasmann, innvalgt i komiteen som skulle vurdere å lovregulere utvandringen.30 Han kan ha sendt et brev til broren sin på vegne av komiteen. Kanskje var Gasmann til og med i hovedstaden da han spurte om dette, eller ventet at et svar ville bli videresendt til ham der? Hvis brevet var ment for offisiell bruk, var det i alle fall ikke rart at Hans Gasmann uttalte seg om mulig enda mer forsiktig enn i sitt forrige brev. Det er med neste brev at det går helt skeis. For også det ble først trykt i Morgenbladet, men da i svært forkortet og delvis parafrasert form. Denne behandlingen satte innsenderen i fyr og flamme.

Innhentet av hjemlandskrangel Nå var det også en prest involvert i kranglingen. Johannes Wilhelm Christian Dietrichson fra Fredrikstad var kranglevoren, eller i det minste bastant. Det var han som hadde blitt ordinert av statskirken som den første norske presten til utvandrerne i Amerika. Det sies om Dietrichson at han var en «offiser i presteklær» som foretrakk korrekte ytre former og et tydelig kommandohierarki.31 Alt dette, både orden og hierarki, var det lite av i Muskego, hvor Dietrichson kom til å virke. Mens Dietrichson var tilbake i Norge, hadde han havnet i disputt med avisredaktør Reiersen. Fra Amerika hadde Dietrichson allerede sendt flere brev som hadde kommet på trykk i norske aviser, og som hadde gitt helt andre perspektiver enn hva Reiersen selv hadde å tilby den norske offentligheten. Reiersen syntes Dietrichsons brev fremstod som om de var skrevet av en jålebukk. På reisen til Midtvesten hadde Dietrichson klaget 29 Morgenbladet, 19. desember 1844. 30 Semmingsen 1941, s. 159. 31 Semmingsen 1941, s. 339.

237

KAPITTEL 9

over standarden på de amerikanske motellene, men så hadde han heller ikke bodd på finere hoteller, som tross alt fantes: «Tager mand ind i en daarlig Kneipe, faar man finde sig i, at ikke Alt er saa komfortabelt, som man kunde ønske sig», bemerket Reiersen syrlig i det som vel også var en dårlig skjult anklage om gjerrighet.32 Dietrichson på sin side syntes Reiersen hadde anklaget ham for både det ene og det andre. Reiersen, mente han, hadde fremstilt ham som en «af Regjeringen kjøbt Spionprest», som at han under dekke av å skulle virke som prest for utvandrerne, egentlig hadde reist for «materielle interesser og andre skjulte Hensigter», nemlig for å samle inn stoff som kunne brukes til å skremme nordmenn fra å utvandre.33 Dietrichson fremstod som «Skriftens Billede om Ulven i Faare klæder», hadde Reiersen hevdet: «det er dog i Sandhed mere end anstødeligt, at Hr. D., paa samme Tid som han nyder Gjæstevenskab blant velvillige, om end tildeels simple og eenfoldige Landsmænd, i Breve til Hjemmet søger at insinuere Formodningen om, at de alle til sammen ere egennyttige Bedragere, hvis Ord man ikke maa tro.» Så vel «Hr. Gasmann, som Ellef Bjørnsen Tungen og flere hundrede hæderlige Bønder, der have givet en fordeelagtig Skildring af Amerika, komme samtlige under hiin Kategori». Det var i det minste slutningen en måtte trekke ut av Dietrichsons svartmalende skildringer av tilstanden blant utvandrerne.34 Fra Norge ble Hans Gasmann kontaktet for å gi sin mening i disputten, noe han også gjorde. Først måtte Gasmann unnskylde seg. Han hadde ikke selv lest Dietrichsons brev i norske aviser. Men han hadde fått dem gjenfortalt, og ut fra det han hadde fått høre, kunne han ikke annet enn å sukke. For mens han, Reiersen og Ellev Bjørnsen Tungen i Norge ble beskyldt for både det ene og det andre, var det annerledes med presten:

32 Morgenbladet, 7. januar 1845. 33 Dietrichson 1846, note s. 4. 34 Morgenbladet, 7. januar 1845.

238

G R E N L EVNE RD DE SRBEOIRGGRAERN A SR EIL VAINK D A

Pastor Dietrichsons Skrivelser ansees derimod som Oracler, og hvem bør ikke tro, at Alt hvad en saadan Gudsmand siger, er den rene og pure Sandhed; men Gud forlade mig min slemme Synd, jeg kan ikke tro ham; thi dersom han søger at indbilde vore Landsmænd, at vores Beretninger, som vi give vore Slægtninge og Venner, ikke ere troværdige, men at vore Motiver deels ere falsk Undseelse og deels bedragersk Egennytte, da siger jeg paa reent norsk, at han lyver.35

Når det gjaldt Reiersen og hans amerikaskildringer, måtte han ønske at dette brevet kunne overbevise om at skildringene var sanne, og at Reiersen ikke var en løgner. I et etterord forklarte innsenderen av brevet at vedkommende hadde kontaktet Gasmann nettopp for å få bekreftet alt dette. Men Morgenbladet trykte visst bare negative skildringer, som dem fra Sjur Jørgensen Haaeim og Dietrichson, og tydeligvis ikke – i alle fall ikke i annet enn som en fordreid oppsummering – brev fra en mann som var «saa almindelig agtet, at endogsaa den norske Regjering har anmodet ham om at give Beretning om de amerikanske Forholde». Å sammenligne Morgenbladets sammendrag med det fulle brevet, påpekte innsenderen av brevet til Norge og Amerika, måtte vel være tilstrekkelig «til at overbevise Enhver, der ikke er hildet af Fordomme, om Beskaffenheden og Ærligheden af de Vaaben, hvormed man søger at bekjæmpe Udvandringen».36 For et vepsebol. Men så var denne fyrrige innsenderen heller ikke hvem som helst. Signaturen røpet lite, kun en «– e – e». Innsenderen var kanskje anonym, men lovet å gi seg til kjenne dersom det var ønske om det. For å hindre at redaktøren av månedsskriftet Norge og Amerika, som hadde tatt opp Gasmanns brev i sin helhet samt

35 Norge og Amerika, nr. 12, første årgang, juni 1846. 36 Brevet stod på trykk, i forkortet form, i Morgenbladet, 2. juni 1846. Avisa «negtet» å

trykke hele brevet, ble det der forklart, «idet man dog efter Opfordring herved bemærker, at Brevet hovedsagelig handler om to Punkter, nemlig om Reiersens Bog, ‘Veiviseren’ og om Præsten Dietrichsons Breve. Den Første berømmes, de Sidste fordømmes».

239

KAPITTEL 9

innsenderens kommentarer, skulle bli beskyldt for å forfalske brev, kunne redaktøren røpe identiteten til innsenderen. Den som hadde sendt inn brevet, med disse kommentarene, var ikke «i Besiddelse af Rang eller Rigdom», men var likevel «kjendt af Mange baade paa Vestlandet og her paa Østlandet». Hvorfor innsenderen ikke ga seg til kjenne i utgangspunktet, kan ha noe med kjønnet å gjøre. Hun var nemlig ennå ikke avslørt som Norges første kvinnelige redaktør. Denne kvinnen møter vi igjen senere.

Trykkingen av lokale amerikabrev Som de to foregående var dette siste brevet fra Gasmann heller ikke å finne i skiensavisene. Det vil si, ikke i utgangspunktet. For det finnes faktisk også trykt i Bratsberg Amts Correspondent, men da noen dager senere. Det er «– e – e» som har sendt det inn, åpenbart til flere aviser, med en begjæring om at «De Redactioner, som skjænke denne, for mange ikke uvigtige Sag, nogen Opmærksomhed, og som det ene er om Sandheden at gjøre, lige meget om den kan opmuntre til eller afskrække fra Udvandring, anmodes om at optage dette Brev i deres respective Blade».37 Gasmann var nå blitt både berømt og beryktet, på nasjonalt plan, og han hadde sendt brev direkte til hovedstaden for å engasjere seg i utvandringsdebatten. Lokalavisa publiserte noen av brevene hans, men ikke alle. Hadde vi ikke sett nøye etter, ville vi aldri ha sett noe system i hvor Gasmanns brev først ble trykt, og hvorvidt brevene siden ble trykt opp i andre aviser. Gasmann var et kjent navn. Det kan være like vanskelig, om ikke enda vanskeligere, å vite noe om hvorvidt alle de andre brevene som stod på trykk i en enkelt avis, var originale trykk eller hentet fra en annen avis. Det var ikke alltid avisene gjorde dette så tydelig som vi skulle ha ønsket. Motsatt finner vi iblant brev som kun har overlevd 37 Bratsberg-Amts Correspondent, 16. juni 1846.

240

GRENLENDERE I GRENSELAND

som trykk fra andre aviser. Forsøker vi å forfølge de sporene vi har, blir én ting tydelig: Lokalpressen spilte på ingen måte kun den passive rollen som samtiden og senere historikere iblant har villet ha det til, denne såkalte «provinsialpressen».38

38 For en diskusjon av hvordan samtiden og ettertiden har forholdt seg til dette, se Eide

2010, s. 293–94.

AAMmerikabrev E R I K A B R E V Oog G Llokalavisene O K A L AV I S E N E

Kapittel 10 Amerikabrev og lokalavisene Den kranglevorne og standhaftige pastor Dietrichson, som hadde forsøkt å gjøre så mye for sine landsmenn i utlendigheten, kom etter noen år hjem igjen til Norge for godt. Han sluttet ikke av den grunn å erte på seg andre. Til sist ble han bedt om å søke seg til sivilt embete. Pastor Dietrichson, den første ordinerte presten blant nordmenn i Amerika og den desidert største enkeltforfatteren av trykte amerikabrev, endte sine dager som postmester i Porsgrunn. Én av dem han hadde ertet på seg mens han ennå var i utlandet, var den tidligere stortingsrepresentanten og utvandreren Hans Gasmann. Ettersom krangelen til dels hadde foregått i avisene i hjemlandet, og ettersom Hans Gasmann kom fra Skien-området, var det ikke så rart at mange av brevene hans ble trykt der. Det aller siste brevet fra Gasmann stod på trykk i 1854, også det i en avis på hjemstedet. Brevet kom med en stor mengde penger, en «Gave til de Fattige i Gjerpen og flere andre Sogne», forklarte avisa. Som kolonistene i Muskego ønsket nordmennene i Ashippun og Pine Lake i Wisconsin å yte nødhjelp til gamlelandet – hjelp til de stedene som utvandrerne hadde forlatt. Gasmann ba om at pengene fant veien dit, med formannskapets – altså kommunens – hjelp. Og dersom det var «Nogen igjen i det ærede Formandskab, som endnu erindre mig, da aflægges herved min kjærlige og venskabelige Hilsen. Hs. Gasmann».1 Dette brevet ville vi ikke ha kjent til, og knapt nok avisa som brevet stod trykt i, hadde det ikke vært for at Christiania-avisa Morgenbladet valgte å trykke brevet. Hadde ikke de trykt brevet fra en lokal porsgrunnsavis, ville Posttidende, som Porsgrunns første avis skal ha hett, bare vært kjent i navnet.

1 Morgenbladet, 6. juli 1854.

243

KAPITTEL 10

Ingen eksemplarer av avisa er lenger å oppdrive; alle utgaver er forsvunnet. Etter sigende skal denne, etter et navnebytte, ha vært fortsettelsen på Ugeblad for Porsgrund og Omegn, som heller ikke eksisterer lenger, og den skal ha fortsatt, fra 1858, som Porsgrunds Blad – men de eldste bevarte eksemplarene er først fra 1869.2 Nå er ikke det en så uvanlig situasjon for de første lokalavisene i dette landet. De ble trykt, lest og kanskje tatt vare på en tid, før de ble kastet. Og om avisene i varierende grad ble samlet på, hadde ikke selve avisene særlig lang levetid. De fleste oppstod, kranglet på seg nabo-redaktører og forsvant eller ble kjøpt opp etter en tid. Det omskiftelige avisland skapet nettopp i Grenland i perioden var ikke unikt. Noe ved situasjonen var likevel unikt. For selv om brev gjerne ble trykt lokalt, var de ofte av interesse også andre steder i landet – «alle» snakket etter hvert om utvandringen, for på «alle» steder hadde fenomenet bredt om seg. Et brev sendt til Skien eller Porsgrunn kunne være like interessant for avislesere ute i «smålenene» eller i Christiania. Vi ville likevel ha slitt med å få greie på at det kryptiske navnet som Morgenbladet oppga som kilde, «Posttid.», dreide seg om den nær mytiske avisutgivelsen Posttidende fra Porsgrunn. Navnet er ikke akkurat stedsspesifikt i utgangspunktet, og det kunne kanskje også ha dreid seg om andre, like mytiske aviser. Men ettersom det var vanlig å rapportere nyheter fra mange deler av landet i den enkelte avis, hadde en viss praksis fått fotfeste blant redaktørene. Nyhetsstoff hentet fra ulike aviser ble gjerne sortert etter lokalområdet avisene var utgitt i. Fordi vi finner «Posttid.» sitert under overskriften «Porsgrund», vet vi at det må vise til en avis som ble utgitt der. Og fordi også avisredak2 Tønnessen 1957, s. 226–29, hvor også forsiden til begge bladene er gjengitt, og hvor det

hevdes at kun ett eksemplar av Ugeblad for Porsgrund og Omegn eksisterer: 13. mars 1847. Av Posttidenden skal kun tre bevarte nummer eksistere, men det er uvisst hvor. Katalogen over norske aviser hevder at Nasjonalbiblioteket har begge avisenes eneste eksemplarer på mikrofilm, men det er ikke mulig å spore opp disse, se Høeg 1973, s. 531 og 410. Når det gjelder Porsgrunds Blad, starter Nasjonalbibliotekets mikrofilm på årgangen fra 1869.

244

AAMmerikabrev E R I K A B R E V Oog G Llokalavisene O K A L AV I S E N E

tører i Christiania var interessert i amerikabrev som opprinnelig var trykt i Porsgrunn, får vi her faktisk et sjeldent innblikk i hva som opprinnelig stod å lese i slike nå tapte aviser. Dykker vi ned i tilsvarende aviser på jakt etter trykte amerikabrev, er det ikke sjeldent å gjøre tilsvarende oppdagelser. Den største oppdagelsen er kanskje likevel hvem det var som egentlig skrev disse amerikabrevene i utgangspunktet.

Amerikabrevenes lokale dimensjoner Utvandringen skjedde fra «Norge» til «Amerika», sier vi gjerne. Da glemmer vi at utvandringen i hvert tilfelle skjedde fra ett bestemt sted i Norge, og at utvandrerne alltid endte opp på et like spesifikt sted i Amerika. Utvandringen var uunngåelig lokal, og kontakten over Atlanterhavet var nødvendigvis translokal – den foregikk mellom ett konkret sted og et annet.3 Vår nasjonale fortelling om utvandringen er delvis skapt av behovet vårt for å fortelle om oss selv som «norske». Fordi vi ønsker å fortelle om den «norske» utvandringen til Amerika, har vi rekonstruert et bilde som tidvis fanger opp svært lite av det stedegne og stedspesifikke ved utvandringen. Samtidig er den nasjonale historien også delvis skapt av kildene selv. Til tross for at Hans Gasmann sendte brev til sitt lokale hjemsted, ble han raskt, om enn delvis motvillig, deltaker i en nasjonal diskusjon om utvandring. I og mellom de ulike avisene, ikke minst på nasjonalt plan, foregikk det en heftig debatt om emigrasjonen. Det samme gjelder brevskrivingen. Brev fra Amerika strømmet innover ulike deler av landet og påvirket folk enten til å dra eller til å bli værende. Brevene ble delt og skrevet av, og kunne bli spredt langt utover de konkrete hjemstedene de opprinnelig var ment til. Fra Karmøy til Tinn reiste avskrifter av Gjert Hovlands brev, tross alt. De lokale brevene ble dermed nasjonale, om de ikke hadde henvendt seg 3 For en diskusjon av begrepet, se f.eks. Greiner og Sakdapolrak 2013.

245

KAPITTEL 10

til en større offentlighet i utgangspunktet. Stort sett var brevene likevel først og fremst lokale, slik for eksempel Gasmann-brevene var. Fra et lokalhistorisk perspektiv har de første utvandrerne fra et gitt sted vært viktige å få grep om: hva det var som motiverte dem, hva de forlot og etterlot seg, på hvilket grunnlag de tok avgjørelsene sine, og hva slags presedens de satte for andre i sitt nærområde. I den lokalhistoriske utvandringslitteraturen er det gjerne tidlig ankomne brev som løftes frem for å forklare hvorfor utvandringen startet, men i mange tilfeller er disse brevene tapt.4 Et raskt overblikk over bevarte brev fra de første tiårene, som vi kan få fra første bind av Riksarkivets utgitte amerikabrev, viser tydelig hvor tilfeldig det innsamlede materialet er på det lokale planet. En del brev finnes fra steder som Ål i Hallingdal, fra områder rundt Kongsberg og i Numedalen samt fra andre steder i Telemark og Buskerud. Noen få brev ble sendt til steder på Vestlandet og Sørlandet, andre til Hedmark og Oppland. Ofte er mengden brev svært personavhengig: Brevsamlinger etter enkelte utvandrere, som Ellev Bjørnsen Tungen fra Heddal eller Ole Johansen Holtseteren fra Gausdal, har blitt bevart. Som redaktørene av bindet selv bemerker angående det mer eller mindre tilfeldige utvalget: «Hovedtyngden av brevene i første bind av denne utgaven ble sendt til Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark og Aust-Agder.»5 De amerikabrevene som ble trykt i den samme perioden som dette bindet dekker, fra 1838 til 1857, får derfor en særlig utfyllende funksjon. Brevene kom nemlig på trykk i den gryende lokalpressen – eller «provinsialpressen», som den ble kalt i samtiden. Flere aviser er bevart fra flere områder enn nedslagsfeltet i Riksarkivets brevsamling. Disse lokalavisene har på dette viset blitt til arkiv for amerikabrev som ble sendt til helt andre steder, og som vi ellers aldri ville hatt mulighet til å lese. 4 Se f.eks. Sunde 1994, s. 11; Røthe 1985, s. 120; Håtveit 2000, s. 31–33; Rorgemoen 2000,

s. 41–49; Svalestuen 2000, s. 14; Wagn 2002, s. 22; Oudenstad 1981, s. 3. 5 Øverland og Kjærheim 1992a, s. 5.

246

AAMmerikabrev E R I K A B R E V Oog G Llokalavisene O K A L AV I S E N E

Den første lokalpressen og amerikabrevene Dessverre er mange av disse lokalavisene mangelfullt bevart. Flere av de tidlige avisene rundt omkring i Norge kjenner vi bare ved navn. Ingen eksemplarer er å finne, slik tilfellet er med Porsgrunnsavisa Posttidende. En del aviser er kun blitt tatt vare på lokalt; de er ikke deponert i Nasjonalbibliotekets samlinger. Konsekvensen av det er at de heller ikke har blitt digitalisert og tilgjengeliggjort i Nasjonalbibliotekets avisportal. Noen er blitt digitalisert lokalt eller avfotografert på mikrofilm. I sistnevnte tilfelle har Nasjonalbiblioteket gjerne et mikrofilmeksemplar av aviser som ellers ikke er å finne digitalisert, men dessverre er mange av disse dårlig avfotografert og knapt lesbare. Kildesituasjonen for den gryende lokalpressen i Norge er, som historikere ville ha sagt det, mildt kaotisk.6 Like fullt har vi, og kanskje mot enda større odds enn historikere liker å tenke på, mange av disse avisene bevart, enten de er å finne i hele årganger eller gjennom tilfeldig overlevende enkelteksemplarer. Og selv om enkelte aviser har store huller i samlingen, inneholder også disse avisene brev fra Amerika sendt til steder vi ellers ikke har samlet inn brev fra. Der lokalavisene mangler i sin helhet, kan brev trykt i disse avisene likevel ha overlevd. Fra avisårganger som nå er gått tapt, ble enkelte av brevene nemlig trykt igjen i andre lokalaviser eller i de større avisene i stiftsbyene, som i Oslo og Bergen. Eksempelvis har vi brev gjengitt i aviser som Morgenbladet eller Stavanger Amtstidende og Adresseavis som opprinnelig stod på trykk i Tiden (Drammen, 1832– 1844) eller Frederikshalds Tilskuer (Halden, 1856–1910). Mens Tiden har etterlatt seg eksemplarer fra 1840-årgangen, er Frederikshalds Tilskuer kun bevart fra 1872-årgangen og fremover. Noen aviser, som Posttidende i Porsgrunn, har ikke blitt bevart i det hele tatt. Andre, som

6 Diskusjonen om bevarte årganger og aviser bygger på oversikten jeg har samlet, og som

er gjengitt i listeform i min avhandling (Mathiesen 2021, s. 485–99).

247

KAPITTEL 10

Oplands-Posten i Hamar og Østerrisøers Blad, er kun kjent gjennom én eneste bevart utgivelse hver. Likevel kjenner vi til noe av innholdet. Andre aviser, som Morgenbladet og Adresse-Tidende for Brevig, Stathelle og Langesund, trykte amerikabrev hentet fra disse nå tapte avisene. Brev fra Amerika begynte å komme på trykk samtidig som lokalpressen var i ferd med å utvikle seg. Det tok tid før man begynte å gi ut aviser utenfor stiftamtbyene i det frie Norge. Mellom 1837 og 1840, for eksempel – de første årene med vesentlig utvandring – ble kun 16 aviser gitt ut på steder utenom stiftamtsbyene, altså de gamle bispesetene: Oslo, Bergen, Trondheim og Kristiansand. Lokalpressen i Norge hadde riktignok en tidlig start med Norsk Landboeblad, som ble utgitt i Volda mellom 1810 og 1816. De første avisene som ble publisert utenfor storbyene, forsøkte – om enn mest i navn – å dekke ikke bare et mindre lokalområde, men en hel region: Mange av de tidlige lokalavisene hadde ordet amt, altså fylke, i navnet. Den første avisa som smykket seg med et slik amtsnavn, som vi har sett tidligere, var Smaalehnenes Amtstidende. Ser vi på «Smaalehnene», altså Østfold, under ett, som denne første avisa også selv forsøkte å gjøre, får vi et godt inntrykk av både avissituasjonen og hvordan amerikabrevene dukket opp i disse første lokalavisene. Avissituasjonen i Østfold kan dermed stå som eksempel på hvordan lokalavisene i Norge forholdt seg til brev fra utvandrere, og til hverandre. Vi får da også et utsnitt som viser hvordan disse amerikabrevene har nådd oss, på tross av nå tapte avisutgaver og et litt kaotisk presselandskap i utgangspunktet. Smaalehnenes Amtstidende var en av Norges første lokalaviser, og ble faktisk gitt ut helt til 1975 – et usedvanlig langt liv for en avis fra denne perioden. Nasjonalbibliotekets samling, derimot, har før 1872-årgangen kun bevart årgangene fra 1834 til 1844, og da med unntak av 1843-årgangen. Den sistnevnte står riktignok i hyllene til lokalbiblioteket i Halden, som det eneste kjente eksemplaret, tydeligvis aldri avlevert til Nasjonalbiblioteket. Der står også en rekke andre årganger utgitt før 1872. De to første årgangene, 1832 og 1833, 248

AAMmerikabrev E R I K A B R E V Oog G Llokalavisene O K A L AV I S E N E

later til å være fullstendig tapt. For øvrig er samlingen svært brokete, og kun halve og hele årganger fra 1840- og 1850-årene er bevart.

Brevene i Smaalehnenes Amtstidende Tilfeldigvis er akkurat 1851-årgangen i hyllene. I den finner vi et brev fra «San Francisko», skrevet og sendt samme år. Brevet er skrevet av en «Candidatus philosophie», altså en student. Det får vi vite, men ikke om brevskriveren er fra Østfold. Ingen andre spor finnes etter dette brevet i samtidige aviser. Antakelig ble brevet i utgangspunktet sendt til eller delt med redaksjonen i Smaalehnenes Amtstidende.7 I samme årgang finner vi også et brev fra «Rio Janeiro», som vi derimot kan fastslå at ikke ble sendt direkte til Østfold. Det brevet stod nemlig først på trykk i Hortens Blad.8 Den avisa er, så vidt vi vet, ikke bevart i et eneste eksemplar. Hadde det ikke vært for Smaalehnenes Amtstidende, ville vi ikke visst om brevet i det hele tatt. Et brev som opprinnelig stod på trykk i Bergens Stiftstidende i 1840, finner vi også igjen i Smaalehnenes Amtstidende, men da kun som et sammendrag. I dette tilfellet har vi også hele originalen fra bergens avisa. Det er kanskje ikke så rart at vi finner akkurat dette brevet i aviser utenfor Bergen, for dette er nemlig det tidligere omtalte brevet fra Sjur Jørgensen Haaeim, som antakelig på grunn av biskop Neumanns innblanding vakte nok interesse til at brevet også ble trykt i Morgenbladet i Oslo og i Trondhjems Adressecontoirs-Efterretninger, i tillegg til i Smaalehnenes Amtstidende.9 Det samme gjelder det såkalte Muskego-manifestet, som utover å ha blitt trykt i Morgenbladet også er å finne i Smaalehnenes Amtstidende, Kongsbergs Adresse og Trondhjems Adressecontoirs-Efterretninger.10 7 Smaalehnenes Amtstidende, 6. mai 1851. 8 Smaalehnenes Amtstidende, 2. november 1851. Avisa oppgir å ha hentet brevet fra

23. oktober-utgaven av Hortens Blad. 9 Bergens Stiftstidende, 5. mars 1840; Morgenbladet, 13. mars 1840; Trondhjems Adresse-

contoirs Efterretninger, 21. mars 1840; Smaalehnenes Amtstidende, 14. april 1840. 10 Morgenbladet, 1. april 1845; Kongsbergs Adresse, 6. april 1845; Smaalehnenes Amts

tidende, 8. april 1845; Trondhjems Adressecontoirs-Efterretninger, 24. april 1845.

249

KAPITTEL 10

Et brev fra den ellers og ikke minst for ettertiden ganske så kjente brevskriveren Ellev Bjørnsen Tungen, omtalt i forrige kapittel, dukker også opp i Smaalehnenes Amtstidende, i 1843. Det stod opprinnelig på trykk i Skiensavisa Bratsberg Amtstidende og Correspondent, som tilsynelatende er bevart i sin helhet i arkivene til Telemark fylkesmuseum, men som likevel ikke inneholder akkurat den utgaven der brevet stod på trykk. Det er, som nevnt tidligere, bare fra Smaalehnenes Amtstidende og Christianssandsposten, som begge trykte brevet fra Bratsberg Amtstidende og Correspondent, at vi i det hele tatt vet at dette brevet ble trykt i sistnevnte avis i utgangspunktet.11 I den bevarte årgangen av denne skiensavisa finner vi derimot et brev fra Hans Gasmann. Dette brevet stod også på trykk i Smaalehnenes Amtstidende.12 Enda et brev, som stod på trykk i etterfølgeren Bratsberg Amtstidende i 1847, er kun kjent fordi det etterpå ble trykt i Halden-avisa. Bratsberg Amtstidende for året 1847 er nemlig fullstendig tapt.13 Det er imidlertid bevart et brev som ble trykt opp fra avisas etterfølger, Correspondenten, i 1852 – Correspondentens årganger fra 1850-årene er, kanskje noe tilfeldig, særdeles godt ivaretatt.14 Slik kan vi fortsette. Et brev fra den svært brokete samlingen av Drammens Adresse fra 1846 er å finne i Smaalehnenes Amtstidende. Originaltrykket er ikke bevart.15 Det er derimot et brev i Smaalehnenes Amtstidende som opprinnelig ble trykt i Christianssandsposten sam me år.16 11 Smaalehnenes Amtstidende, 9. og 12. mai 1843; Christianssandsposten, 15. mai 1843. 12 Bratsberg Amtstidende og Correspondent, 18. desember 1843; Christianssandsposten,

22. desember 1843; Den Constitutionelle, 26. desember 1843; Smaalehnenes Amtstidende, 26. desember 1843; Den Norske Rigstidende, 28. desember 1843. 13 Smaalehnenes Amtstidende, 19. januar 1847. 14 Correspondenten, 9. oktober 1852; Morgenbladet, 15. oktober 1852; Stavangeren, 15. oktober 1852; Smaalehnenes Amtstidende, 17. oktober 1852; Frederikshalds Budstikke, 17. oktober 1852; Arbeider-Foreningernes Blad, 23. oktober 1852. 15 Drammens Adresse, 30. juli 1846, som er utgave nr. 91, oppgir at brevet var trykt i nr. 74; Smaalehnenes Amtstidende, 30. juni 1846. 16 Christianssandsposten, 27. juli 1846; Morgenbladet, 4. august 1846; Stavanger Amts tidende, 6. august 1846; Smaalehnenes Amtstidende, 7. august 1846; Bergens Stifts tidende, 16. august 1846.

250

AAMmerikabrev E R I K A B R E V Oog G Llokalavisene O K A L AV I S E N E

Et brev fra en utvandrer fra Larvik, «Bødker Michelsen», omtales i Smaalehnenes Amtstidende i 1851, men det er uklart hvor avisa har dette brevet fra. Avisene kommenterer at brevet var fra «en i Laurvig forhen bosat» utvandrer, men hele 1851-årgangen fra Larviks avis, Jarlsbergs og Laurvigs Amtstidende, er tapt. Tilfeldigvis var brevet også omtalt av Christiania-posten, som inkluderte det under overskriften «Frederiksværn» for 29. mars det året. Hadde vi ikke hatt Christianiapostens versjon, ville vi ha vært nødt til å gjette oss frem til hvor brevet opprinnelig var trykt. Fordi vi vet at Fredriksvern, altså Stavern, kun hadde én avis, Nordstjernen, i omløp dette året, vet vi også hvor vi skal lete.17 I 1852-årgangen av Smaalehnenes Amtstidende finner vi et brev fra Hans Pedersen Viigen. Her ville vi kanskje ha konkludert med at brevet var skrevet av en østfolding, ettersom Smaalehnenes Amts tidende ikke gir inntrykk – noe som ellers var vanlig – av å ha trykt opp dette brevet fra en annen avis. Likevel finner vi brevet på trykk fem dager tidligere i Arbeider-Foreningernes Blad. Forklaringen her er nok at redaktøren av Halden-avisa ville være forsiktig med å understreke hvor han hadde hentet akkurat det brevet fra.18 At et annet brev året etter var hentet fra Morgenbladet, derimot, hadde ikke avisa noe problem med å innrømme.19 Et brev fra Ole Herbrandsen Aasland, som opprinnelig stod på trykk i Christiania-posten i 1851, finnes også i Smaalehnenes Amtstidende og i konkurrenten Frederikshalds Budstikke. I dette tilfellet kompletterer det trykte brevet andre brev fra samme forfatter, bevart i håndskrift og utgitt i Riksarkivets brevserie.20 Smaalehnenes Amtstidende utfyller ellers de mangelfullt bevarte eksemplarene av Kongsberg Adresse med to brev

17 Smaalehnenes Amtstidende, 8. april 1851; Christiania-Posten, 4. april 1851. 18 Arbeider-Foreningernes Blad, 3. april 1852; Smaalehnenes Amtstidende, 8. april 1852. 19 Morgenbladet, 12. august 1853; Smaalehnenes Amtstidende, 11. august 1853. 20 Christiania-Posten, 3. april 1851; Morgenbladet, 4. april 1851; Smaalehnenes Amtstidende,

8. april 1851; Frederikshalds Budstikke, 8. april 1851. Se Øverland og Kjærheim 1992a, s. 61–3, 101–3.

251

KAPITTEL 10

som ble trykt opp fra sistnevnte avis i 1852 og 1853.21 Sammen med Morgenbladet og Stavangeren bevarer avisa også et brev fra Ugeblad for Frederiksstad, Sarpsborg og Omegn, fra en ellers helt tapt årgang.22 Utover det finner vi ingen andre brev bevart gjennom spaltene i Smaalehnenes Amtstidende – men det er ikke så verst lite, det vi finner her.

Brev i andre Østfold-aviser Fra 1840-årene fikk riktignok Smaalehnenes Amtstidende konkurranse, og ikke bare innenbys. I Halden hadde konkurransen riktignok kommet tidlig. Allerede i 1842 kom Frederikshaldsposten, som gikk inn året etter. 1842-årgangen er bevart, men ingen amerikabrev er å finne i den. Derimot kom avisa Budstikken fra Frederikshald ut fra 1844. Fra 1846 levde den under navnet Frederikshalds Budstikke, inntil den i 1853 gikk inn i Smaalehnenes Amtstidende. Mesteparten er bevart i Halden biblioteks lokalhistoriske samling. I denne avisa finner vi et brev fra New York, skrevet i 1850, som først stod på trykk i Morgenbladet og Den Norske Rigstidende.23 I tillegg til brevet fra Aasland, nevnt over, finner vi også et brev hentet fra Trondhjems Stiftstidende samme år, i 1851 – originaltrykket er i dette tilfellet også bevart.24 Mest interessant for en lokalhistoriker er kanskje brevet fra Lars Hansen, som avisa bekjentgjør at er «her fra Stedet». Brevet som er trykt i 1851, er også å finne i Trondheimsavisa Den Frimodige.25 Like interessant for lokalhistorikere er et brev som Frederikshalds Budstikke trykte året etter. Det var hentet fra nabobyen Fredrikstad og avisa som ble utgitt der, Ugeblad for Frederiksstad, Sarpsborg og Omegn. Kun utvalgte utgaver er bevart fra 1852-årgangen av denne avisa, og ingen 21 Det første i Smaalehnenes Amtstidende, 19. desember 1852. Angivelig skal brevet ha stått

på trykk i Kongsbergs Adresse, 8. desember 1852. Det andre i Smaalehnenes Amtstidende, 12. juni 1853. Angivelig skal brevet ha stått på trykk i Kongsbergs Adresse, 4. juni 1853. 22 Morgenbladet, 7. mai 1853; Smaalehnenes Amtstidende, 12. mai 1853; Stavangeren, 19. mai 1853. 23 Morgenbladet, 8. oktober 1850; Den Norske Rigstidende, 9. oktober 1850; Frederikshalds Budstikke, 10. oktober 1850. 24 Trondhjems Stiftstidende, 10. mai 1851; Frederikshalds Budstikke, 23. mai 1851. 25 Frederikshalds Budstikke, 16. november 1851; Den Frimodige, 1. desember 1851.

252

AAMmerikabrev E R I K A B R E V Oog G Llokalavisene O K A L AV I S E N E

av dem inneholder originaltrykket av dette brevet, som for øvrig er å finne på trykk også i Morgenbladet og Stavangeren.26 På tilsvarende vis trykte Frederikshalds Budstikke i 1852 brev fra Tønsberg Tidende og Kongsbergs Adresse – avisårganger som er gått tapt. Her har i tillegg Morgenbladet og Arbeider-Foreningernes Blad sørget for at disse brevene er kjent for oss.27 For øvrig finner vi i Frederikshalds Budstikke et brev fra Drammens Blad som også stod på trykk i Stavanger Amtstidende og Adresseavis samme år.28 Spor etter brev i andre Østfold-aviser er få. Et brev fra Frederikshalds Tilskuer – en Halden-avis som ellers er sporløst forsvunnet – finnes trykt i Stavanger Amtstidende og Adresseavis i 1856.29 Sarpsborg-avisene Sarpsborg Tidende (1842), Flyveblad (1842), Telegraphen (1844–1847), Prøven (1850–1854) og Sarpen (1854–1942) er alle visket ut av historien (bortsett fra sistnevnte, hvor det kun er de to første årgangene som mangler). Ingen andre lokalblader i Norge som er bevart, ser ut til å ha trykt opp eventuelle amerikabrev fra disse avisene. Mosseavisene Brevduen fra Moss (1833–1843), Tilskueren (1839–1843) og Moss Tilskuer (1843–1943) har ikke blitt undersøkt systematisk, og de er muligens svært mangelfullt bevart, men heller ingen spor etter brev fra spaltene til disse avisene er blitt funnet før i 1863-årgangen av Moss Tilskuer.

Lokalavisenes betydning for amerikabrevsamlingen Som denne gjennomgangen tydelig viser, har vi gjennom de trykte amerikabrevene både innsikt i hva som har stått i nå tapte norske aviser, og et bredere utvalg av amerikabrev fra den tidlige 26 Morgenbladet, 29. november 1852; Stavangeren, 4. desember 1852; Frederikshalds

Budstikke, 5. desember 1852. 27 Brevet fra Tønsberg Tidende stod på trykk i Arbeider-Foreningernes Blad, 25. september

1852; Morgenbladet, 11. oktober 1852; Frederikshalds Budstikke, 31. oktober 1852. Brevet fra Kongsbergs Adresse stod på trykk i Frederikshalds Budstikke, 6. mai 1852; ArbeiderForeningernes Blad, 22. mai 1852. 28 Drammens Blad, 4. juli 1852; Frederikshalds Budstikke, 11. juli 1852; Stavanger Amts tidende og Adresseavis, 13. juli 1852. 29 Stavanger Amtstidende og Adresseavis, 28. august 1856.

253

KAPITTEL 10

utvandringsperioden enn det vi ellers ville ha sittet igjen med. Vi har gjennom disse trykte brevene nesten en fordobling av antall bevarte brev fra perioden før 1860. Men vi har ikke bare økt tilfang i mengde og detaljer samt større geografisk representasjon – vi har også en større sosial bredde representert gjennom de trykte brevene. Når det gjelder amerikabrev generelt, er det ikke alltid lett å vite hva slags bakgrunn brevskrivere hadde. Vi har som regel bare brevteksten å ta utgangspunkt i, og det vi eventuelt måtte kunne finne ut om brevskriveren. Er vi heldige, finner vi dem i kirkebøker eller rekonstruerte lister over gårdeiere og deres barn i de mange bygdebøkene som er skrevet av historikere i ettertid. For de trykte amerikabrevenes del er det avisene som i mange tilfeller gir utfyllende informasjon. Iblant kommenterer nemlig avisredaktørene eller innsenderne brevskriverens sosiale status. Erke eksempelet er kanskje Gjert Hovland, som identifiseres som medlem av «Almuen».30 Flere brevskrivere identifiseres med yrke. Denne praksisen i seg selv gir et aldri så lite innblikk i 1800-tallets Norge. Blant de trykte amerikabrevene er det tre brevskrivere som av avisene omtales som «Haandværker».31 Vi finner tre andre som beskrives som «Snedker», hvorav en av dem også omtales som en «Bygningsmand».32 Det finnes også en «Bygmester», en «Muurarbeider», en «Bødker», altså en tønnemaker, en «Skibstømmermand» og en «Malermester».33 En gullgraver i California blir beskrevet som en «pensioneret Grubearbeider og Gaardbruger», mens en annen var «Vaabenarbeider».34 Vi finner 30 Den Norske Rigstidende, 25. mai 1837. 31 Stavanger Adresseavis, 1. februar 1839; Stavanger Amtstidende og Adresseavis,

10. oktober 1844; Den Constitutionelle, 27. november 1837. 32 Budskeruds Amtstidende og Drammens Adresse, 19. og 21. desember 1843; Norge og

Amerika, nr. 2, andre årgang, august 1846; Morgenbladet, 22. oktober 1838. 33 Morgenbladet, 26. april 1850; Adresse-Tidende for Brevig, Stathelle og Langesund,

31. januar 1855; Smaalehnenes Amtstidende, 8. april 1851; Frederikshalds Budstikke, 16. november 1851; Christianssandsposten, 27. juli 1846. 34 Smaalehnenes Amtstidende, 19. desember 1852; Christiania Intelligentssedler, 17. februar 1855.

254

AAMmerikabrev E R I K A B R E V Oog G Llokalavisene O K A L AV I S E N E

også lærere, skreddere, en skomakermester og en smed samt en «Smedesvend» og en «Bogbindersvend».35 I tillegg identifiseres brevskriverne som gårdbrukere på forskjellig vis, enten som «Gaardmand», «Landmand», «Bonde» eller «Bondedreng».36 På samme måte som med de forskjellige yrkene, er det ikke lett å avgjøre akkurat hvor på den sosiale stigen slike brevskrivere befant seg. En mester var nok vel ansett, mens en gårdbruker kunne være alt fra godseier til selvberger. Men vi har også en brevskriver som omtales som «Husmand», og det skisserer i det minste en viss øvre grense for hvor høyt opp i samfunnet vedkommende befant seg.37 Det skal også sies at vi har flere eksempler på det motsatte. Brev fra ulike prester har lenge vært kjent, og dem finner vi også mange av i avisene. Brev fra den norske middelklassen eller i det minste folk med offentlige verv og embeter finnes også blant de trykte brevene. Vi har allerede merket oss brevet fra en «Candidatus philosophie». Det finnes også brev fra en annen «akademisk borger», en «exam. med.», altså en lege, en «Handelsfuldmægtig», en «Borger til Frederiksstad», en «Kjøbmand», en «Commandeersergeant» og en «Ordfører».38 Heller ikke dette er sikre indikatorer på sosial klasse, men det tilfører unektelig kunnskap om brevskrivernes bakgrunn, som vi i mange tilfeller ellers kun må utlede fra brevenes innhold.

35 Lærere: Morgenbladet, 18. juni 1852; Norge og Amerika, nr. 1, tredje årgang, april 1847.

Skreddere: Bergens Stiftstidende, 5. mars 1840; Christianssandsposten, 4. mars 1844. Bokbindersvenn: Den Frimodige, 10. januar 1851. Skomakermester: Morgenbladet, 8. oktober 1850. Smed: Den Norske Rigstidende, 31. oktober 1837. Smedesvenn: Tromsø-Tidende, 18. januar 1846. 36 Morgenbladet, 9. september 1840; Kongsbergs Adresse, 7. september 1845; Smaalehnenes Amtstidende, 9. og 12. mai 1843; Stavanger Amtstidende og Adresseavis, 12. juni 1852. 37 Morgenbladet, 9. mars 1858. Husmannsklassen var stor og fanget opp deklasserte sønner av gårdbrukere. Det var også stor variasjon i levekår. Se Østrem 2022. 38 Akademisk borger: Drammens Tidende, 28. januar 1851. Exam. med.: Morgenbladet, 17. september 1841. Handelsfullmektig: Drammens Blad, 4. juli 1852. Borger i Fredrikstad: Morgenbladet, 7. mai 1853. Kjøpmann: Nordlyset, 8. januar 1844. Kommandersersjant: Norge og Amerika, nr. 2, tredje årgang, juni 1847. Ordfører: Morgenbladet, 11. mai 1847.

255

KAPITTEL 10

Kvinnelige forfattere frem fra glemselen Viktigere enn dette, ikke minst for norsk historieforskning i sin alminnelighet, er eksemplene på et knippe trykte brev skrevet av kvinner. Det er verdt å merke seg at vi knapt har et eneste eksempel på trykte tekster skrevet av kvinner før mot slutten av 1800-tallet. De tekstene vi kjenner til i dag, er som regel publisert anonymt. Grunnen til at vi i det hele tatt vet at det er kvinner som har stått bak, er fordi dette har blitt oppdaget eller avdekket i ettertid.39 Camilla Collett, for eksempel, skrev avisartikler sammen med mannen, Jonas Peter Collett, under hans navn.40 Selv da hun ga ut Amtmandens Døttre, i 1854–1855, var det anonymt.41 Først med den tredje utgaven av verket, publisert i 1879, var navnet «Camilla Collett» oppført under tittelen.42 Når det gjelder utvandrerbrevene, er antakelig en del av disse skrevet av kvinner – også når en mann oppgis som avsender. Vi vet at en del brev ble skrevet på vegne av andre, for iblant blir dette nevnt og anerkjent i brevene. En del av dem som skrev for andre, kan ha vært kvinner. Vi har ikke mange bevis, men vi har et svært talende og potensielt svært vanlig eksempel i brevene som er skrevet av Gro Svendsen. Gro Svendsen skrev under eget navn, men i ett brev, skrevet i 1874 som tilsvar på et brev fra familien i Ål i Hallingdal, gir hun oss et innblikk i hvordan situasjonen kunne være for en skrivefør kvinne i de amerikanske bygdene. «Du spørger om jeg maaske er den eneste Skrivekyndige i denne Kreds», viser Svendsen til, før hun svarer «baade Nei og Ja»: «her er nok flere som kunne skrive, men yderst faa som skrive Breve». Å mestre brevkomposisjon, med andre ord, var 39 Aasen 1986, s. 63–64. 40 Steinfeld 2012, s. 457–60. 41 Se Amtmandens Døttre: En Fortælling (Christiania: Johan Dahl, 1855); Amtmandens

Døttre: En Fortælling (København: Gyldendal, 1860). 42 Camilla Collett, Amtmandens døtre (Kristiania: Cammermeyer, 1879). For en diskusjon av

dette fenomenet, se Aslaksen 2019, s. 155–219.

256

AAMmerikabrev E R I K A B R E V Oog G Llokalavisene O K A L AV I S E N E

noe annet enn å kunne føre en penn. Det var nok også derfor Svendsen måtte skrive brev «ikke alene for vore nærmeste Naboer, men for saadanne som leve langt borte ogsaa». Da hjalp det ikke at hun «ikke synes jeg har Tid, De fortælle at der er ingen anden som kan gjøre det, og da seer det næsten ud som det var min Pligt at gjøre det fordi andre ikke kunne». Om det var hennes kjønn som også påvirket holdningene andre hadde til henne som pliktig skribent, det vet vi ikke, men hun klagde i alle fall over at hun ikke fikk bedre betalt enn et «Tak for Arbeidet». Tidvis var det ikke stort hun kunne få til, «naar man ihukommer alle Børnene som jeg maa see til med i enhver henseende, ved siden af Pligterne som paaligger en Husmoder».43 Det tredje skiftet var det tydeligvis å forvente at kvinner skulle påta seg der ute på prærien. Brevene fra Gro Svendsen ble aldri trykt, men i 1858 stod et brev fra en utvandret kvinne fra Stjørdal på trykk i avisa ThrondhjemsPosten. «Brevskriversken er en kone ved Navn Randi Johnsdatter Munkhougen fra Størdalen, der med Skibet Sverre afreiste herfra i forrige Foraar», fortalte redaktøren. Brevet ble bare trykt bitvis, for det var både «for langt og for en stor Del af altfor privat Indhold til at optages i sin Helhed». Det var likevel «rørende at læse hendes simple men gribende Fremstilling af sit skuffede Haab og sin tærende Hjemve og Længsel efter Norge», fortalte redaktøren.44 Karakteristikken «simpel» var ikke noe avisredaktører forbeholdt kvinnelige skribenter. Viktigere er det å legge merke at her avsløres en praksis som vi i andre tilfeller også kan mistenke gjaldt når brev ble avskrevet og kopiert for hånd, men som vi ellers har liten mulighet til å bevise. Enten det var de opprinnelige mottakerne som valgte å holde tilbake deler av brevet, eller brevskriveren som hadde 43 Brevet var signert Gro Nilsdatter og Ole Svendsen, Skrattegaard, 15. november 1874, og

stilet til foreldrene i Ål i Hallingdal. Det er å finne i Arne Odd Johnsens amerikabrevsamling 1, Samlinger til kildeutgivelse, Amerikabrevene, Amerikabrevsamlingen, Riksarkivet: RA/EA-4057/F/L0037. 44 Throndhjems-Posten, 29. august 1858.

257

S tedsnavnet «Barbendalen» i brevet fra Ragnild Gundersdatter Langsøe viser til Barbudalen, nord for Arendal sentrum. Dette kartet er fra 1856.

bedt om at noe måtte unndras offentligheten i utgangspunktet, kan en del håndskrevne brev også ha vært utsatt for den samme sensuren som vi her finner eksplisitte bevis på.45 Redaktørens vurderte at 45 Øverland og Kjærheim 1992a, s. 27–29.

258

AAMmerikabrev E R I K A B R E V Oog G Llokalavisene O K A L AV I S E N E

Brevet fra Ragnild Gundersdatter Langsøe ble trykt i månedsbladet Norge og A merika, som også hadde fått tak i enda et brev fra henne.

størstedelen av brevet var «privat» og derfor ikke noe som angikk offentligheten, og slike vurderinger var nok ikke forbeholdt avisredaktører. Likevel stod altså halvprivate – eller kanskje halvoffentlige – brev, forfattet av navngitte kvinner, på trykk i norske aviser. Innblikkene vi får i disse kvinnenes verden er noe vi ellers bare ville ha måttet gjettet oss til, basert på hva mennene i disse kvinnenes liv sa og skrev. I tillegg kan vi være så heldige å få et innblikk i livet til enkelte kvinner som nettopp ikke hadde menn rundt seg. Én av dem var en kvinne ved navn Ragnild Gundersdatter Langsøe. Hun var enke og hadde reist til Amerika med sine tre barn. Hvordan hadde hun i det hele tatt fått til det? Det forteller hun oss selv, med egne ord. Noe må vi likevel

259

K apittel 1 0

lese inn i brevet, gjennom den situasjonen som brevet kan forstås å være skrevet i. I 1843 skrev Langsøe et brev til et «Handelshuus her paa Stedet», slik avisa Den vestlandske Tidende i Arendal uttrykte det. Det brevet som Den vestlandske Tidende publiserte, var knapt, i alle fall slik teks ten ble gjengitt på trykk.46 Et par år senere kom det derimot enda et brev fra Langsøe, hvor det kommer frem at herrene på handels huset på en eller annen måte må ha hjulpet henne og hennes barn av gårde: «Ifølge Deres Anmodning, om at skrive Dem til angaaende min sandfærdige Stilling her i mit nyevalgte Fødeland Amerika, er det jeg herved ville skrive Dem nogle Ord til angaaende bemeldte mit Befindende, tilsendende Dem min inderligste Tak for det store Bryderie De havde ved min Afreise til Amerika». I avslutningen av den delen av brevet som var til handelsmennene – en annen del var mer personlig og adressert til en Kittil Gjermundsen – ba Langsøe disse kjøpmennene om at «lade mine Beslægtede og Venner, saavel i Byen som i Barbendalen [Barbudalen utenfor Arendal] blive tilstillede denne Skrivelse».47 Her får vi altså ikke bare innblikk i hvordan det var for enker å utvandre, og hva slags velvilje de kunne bli møtt med, men vi får også en slags halvoffentlig henvendelse, fra en kvinne. Det er knapt mulig å finne spor etter andre norske kvinner som forsøker å nå en offentlighet gjennom skrift, hverken på denne eller andre måter, før lenge etter at dette brevet ble skrevet. Det sies at unntakene bekrefter regelen, og ett stort unntak har vi i kvinnen som sørget for at Langsøes andre brev ble trykt. Mens det første, korte brevet fra Langsøe stod på trykk i lokalavisene, kom hennes andre brev bare på trykk i tidsskriftet Norge og Amerika. Det var det første og eneste bladet i Norge som dreide seg utelukkende om utvandringen, og det var det første bladet i Norge som ble redigert og utgitt av en kvinne. 46 Den vestlandske Tidende, 20. januar 1844. 47 Norge og Amerika, nr. 1, tredje årgang, april 1847.

«–E –E.»: ELISE TVEDE?

Kapittel 11 «–e –e.»: Elise Tvede? Hvem var det egentlig som sendte inn brev fra utvandrere til alskens aviser landet rundt? Vanligvis har vi ikke annet valg enn å gjette oss til et svar. Det er, tross alt, mange mulige kandidater: venner, slektninger, naboer – eller i grunnen hvem som helst som selv hadde kopiert brevet eller fått en avskrift i hånden. I minst ett tilfelle kan vi likevel være sikre – i hvert fall nesten. Selv om innsenderen av et av Hans Gasmanns brev kun signerte med «–e –e», later det til å være liten tvil: Innsenderen må ha vært Elise Tvede.1 Hvis «– e – e» kan identifiseres som Elise Tvede, er det en hel historie som åpenbarer seg. På det tidspunktet da Johan Reinert Reiersen havnet i offentlig disputt med pastor Dietrichson omkring utvandringen, ser det ut til at Elise Tvede ønsket å ordne opp. Riktignok kunne hun ikke gå imellom de to, men hun kunne i det minste sørge for at offentligheten ble korrekt informert. I Amerika hadde Reiersen møtt Hans Gasmann, og en slik mann måtte kunne gi et edruelig perspektiv på saken – det tenkte i alle fall Elise Tvede, som på eget initiativ tok kontakt med Gasmann i Amerika og fikk ham til å uttale seg. Uansett om aviser som Morgenbladet trykte opp tendensiøse forkortelser av Gasmanns brev, som hun selv hadde sendt inn til avisa, «som det Blad, der meest almindeligt bliver læst i hele Landet», skulle den norske offentligheten likevel ikke bli lurt. Tvede sendte derfor Gasmanns brev til månedsskriftet Norge og Amerika, som ikke hadde noen problemer med å gjengi brevet i sin helhet. Det var kun ett problem. Norge og Amerika var Johan Reinert Reiersens eget blad. Tvede hadde hørt rykter om at noen mistenkte bladets utgiver for selv å fabrikkere de mange utvandrerbrevene som ble trykt i bladet. Derfor, skrev Tvede, «har jeg bemyndiget ham til at give Enhver 1 En del er skrevet om Elise Tvede, gift Wærenskjold. Se f.eks. Clausen 1961; Russell 2006;

Johnsen 2017, s. 312–17; Rath 2025.

261

KAPITTEL 11

som ønsker det Underretning om, hvem han har modtaget Brevet fra, og uagtet jeg hverken er i Besiddelse af Rang eller Rigdom, der kan give mig Anseelse, er jeg dog kjendt af Mange baade paa Vestlandet og her paa Østlandet, og jeg haaber, at ikke Nogen som kjender mig vil tro mig istand til at begaae Falskneri og at de følgelig ikke ville tvivle om dette Brevs Ægthed».2 Ingen som leste dette, ville derimot ha kunnet gjettet seg til hvem innsenderen var. Hvorfor skrev ikke Elise Tvede under med fullt navn? Nå var hun bare innsender av amerikabrev, men hun skulle snart også bli utenrikskorrespondent og stå på trykk i bladet som forfatter av sine egne amerikabrev. Akkurat det lå enda litt lengre frem i tid, men Tvede hadde like fullt allerede gjort seg bekjent «baade paa Vestlandet og her paa Østlandet», som hun selv skrev. Akkurat hvor kjent hun var i øst og vest, vites ikke, men hun forventet i alle fall at folk skulle vite hvem hun var. Og om hun forventet det da, skulle det bli til virkelighet kort tid etter. Straks etter at den daværende redaktøren av Norge og Amerika, Johan Reinert Reiersens bror Christian, hadde latt Gasmanns brev og Elise Tvedes kommentarer komme på trykk, skulle hun selv overta redaktørstolen. Riktignok var dette kunnskap kun for de innvidde – inntil videre.

En kvinne bak roret Overgangen skjedde brått. Da Gasmanns brev og Tvedes kommentarer stod på trykk sommeren 1846, ble Norge og Amerika fremdeles utgitt i Arendal. Neste utgave, derimot, kom ut i Christiania, om enn fremdeles på «Chr. S. Reiersens Forlag». To nummer senere bød Christian Reiersen sitt farvel, med brask og bram som utvilsomt ville ha gjort hans bror, den store rabulisten, stolt: «Til de Aviser, der raabe Ak og Vee over ethvert Udvandringsselskab, naar de skulle melde Afseilingen, vil jeg have sagt, at de ei ville indbefatte mig under deres Beklagelser.» Og til en viss haugianer og aviseier, som var konkur2 Norge og Amerika, nr. 12, første årgang, juni 1846.

262

«–E –E.»: ELISE TVEDE?

renten og fienden til brorens gamle avis, Christianssandsposten, hadde han dette å tilføye: «Hr. Bogtrykker Steen i Christianssand med Redacteur kan spare sin Grinen, indtil nogen af Haugianerne gaaer over til Hedenskabet – og hermed min sidste Hilsen fra Norge.»3 I samme utgave hadde begynnelsen på en helt annen sak sneket seg med, nemlig «Nogle Bemærkninger over den Maade, hvorpaa man søger at kjæmpe imod Udvandringen». Nederst på siste side kunne en ane hvem som hadde forfattet den. Fra dette nummeret av var nemlig Norge og Amerika utgitt «Paa E. Tvedes Forlag». For dem som nå visste hvem som skjulte seg bak signaturen, kan det ikke ha kommet som et stort sjokk – selv om det selvsagt var uhørt at en kvinne, som ikke en gang var aviseier-enke og dermed satt til å bestyre den avdødes foretak – skulle redigere en avis, langt mindre uttale seg i den. Elise Tvede var prestedatter fra Tvedestrand og en bekjent av Reiersen-familien, og hadde allerede forsøkt å komme til orde ved minst én anledning. Hun hadde stiftet en avholdsforening, og i 1843 utga hun et kampskrift for saken, forfattet «af en Dame», som det stod på tittelbladet.4 Skriftet er rart, for det er samtidig ment som en slags avskjed: «Er det Guds vilje at jeg skal forlade eder, da modta her mit farvel! Betragt dette lille skrift som mit avskedsord til eder».5 Hvor skulle hun, Elise Tvede – som på det tidspunktet hadde vært både gift og separert, i seg selv en sjeldenhet på den tiden? Vel, hun hadde tydeligvis fått øynene opp for Amerika allerede: «hvad der ved denne simple, kjærlige og kristelige fremgangsmaade kan udrettes», skrev hun i sitt kampskrift om avholdssaken, «derpaa giver især de Nordamerikanske Fristater og Irland glædelige og fast utrolige beviser».6 3 Norge og Amerika, nr. 3, andre årgang, september 1846 (utheving i originalteksten). 4 Tittelen skal ha vært: Opfordring til alle ædle Mænd og Kvinder at forene sig i

Maadeholds-selskaber for at udrydde Brændeviinsdrik og Drukkenskab m. m. Af en Dame. Dette ifølge Halvorsen og Koht 1908, s. 702. 5 Skriftet er gjengitt i Lillesands-Posten, 28. desember 1922. 6 Denne delen av skriftet er gjengitt i Lillesands-Posten, 2. januar 1923.

263

KAPITTEL 11

Det neste vi hører om Elise Tvede, er at hun befinner seg på Nes herregård i Østfold.7 Riktignok hadde hun migrert fra Sørlandet, men altså ikke lenger enn til Østfold. Snart skulle hun derimot innfinne seg i Christiania. Der var det minst én som ble overrasket over å oppdage hvem hun egentlig var. Som redaktør av Norge og Amerika sparte ikke Elise Tvede på kruttet. Hun gikk i disputt med folk i øst og vest, i kamp for sannheten omkring utvandringen. En av abonnentene, som også var interessert i utvandringssaken, ville gjerne møte redaktøren – en sindig mann, må denne abonnenten ha tenkt. På sine eldre dager fortalte Tvede om det sjokkerte ansiktsuttrykket denne abonnenten ga henne da han troppet opp på kontorene i Christiania og oppdaget at redaktøren, «E. Tvede», var en kvinne.8

Norge og Amerika – i Norge Månedsbladet Norge og Amerika var om ikke en suksess, så i det minste et ivrig forsøk på å lage en offentlighet som var mindre fiendtlig innstilt til utvandringen enn den embetsmannsdominerte borgerlige offentligheten. Maren Rath har undersøkt bladets profil og hensikt og finner nettopp at «Amerika som ide var sentralt for bladet, men et folkelig utgangspunkt, opposisjon mot utvandringsfenomenets behandling i pressa og sterke motforestillinger mot måten den norske staten ble styrt på lå klart bak visjonen om Amerika og utvandringa som Norge og Amerika gjorde seg til forkjemper for».9 Et sentralt ledd i dette var å gi rom for utvandrernes egen stemme gjennom utvandrerbrev og andre beretninger. Noe av det første Elise Tvede lot komme på trykk, var et brev fra den norske bosetningen i Muskego, som var skrevet bare en måneds tid etter det såkalte Muskego-manifestet, av en nykommer til kolonien. Her hadde pipen en annen lyd enn selv det de etablerte og noe tilbakeholdne 7 Johnsen 2017, s. 315. 8 Anderson 1896, s. 382. 9 Rath 2023, s. 95.

264

«–E –E.»: ELISE TVEDE?

Muskego-kolonistene hadde å si: «Det var ønskeligt», skrev forfatteren, «om der ei var saa lang Vei til Norge, hvorved meget kunde spares for den, der havde en liden Formue, og Anledningen vilde da være bedre til at komme her for mange Fattige.» Likevel skulle de fattige komme, mente brevskriveren: «At den Arbeidsdygtige, om end Fattige, er bedre faren her end i Norge er en uimodsigelig Sandhed; thi herpaa ere mange Beviser, da Saadanne, som ere komne hid med ingen Ting ere nu her komne i god Vei med Kreature og Jord.»10 Hva Elise Tvede tenkte om Morgenbladet og det faktum at avisa faktisk hadde gitt plass til det hele og udelte «Muskego-manifestet», vet vi ikke, men sannelig kunne hun finne frem til en enda mer positiv skildring av forholdene i Muskego-kolonien enn det de etablerte kolonistene selv hadde å komme med. I Norge fortsatte Tvede å gi ut brev fra Amerika, inkludert fra brødrene Reiersen. Men likeså plutselig som Christian Reiersens avskjed fra bladet høsten 1846 kunne leserne sommeren etter oppdage at den nye redaktøren selv var på vei over havet. En kort avskjedshilsen var satt inn i siste nummer for bladets andre årgang: «Da næsten alt Manuskript til Bladet, hvad enten det angaaer norske eller amerikanske Forholde, for Fremtiden vil blive sendt fra Amerika, vil Bladet vistnok derved vinde i Interesse», skrev Tvede før hun ba abonnentene om å «modtage min hjerteligste Afskedshilsen».11 Fremdeles var signaturen «E. Tvede». Også neste nummer var forlagt av Tvede, men så, på førstesiden av den følgende utgaven, kunne leserne oppdage at «E. Tvede» skulle omtales som «Mad.» – madame, en dame. Overskriften for disse utvandrerbrevene lød nemlig: «Tvende Breve fra Mad. E. Tvede til Udgiveren af ‘Norge og Amerika’».12 Norge og Amerika fortsatte å bli utgitt, til tross for at redaktøren selv hadde utvandret, og at hun nå selv hadde gjort seg til forfatter av 10 Norge og Amerika, nr. 5, andre årgang, november 1846. 11 Norge og Amerika, nr. 12, andre årgang, mars 1847. 12 Norge og Amerika, nr. 2, tredje årgang, juni 1847.

265

KAPITTEL 11

266

«–E –E.»: ELISE TVEDE?

← Elise Tvedes kvinnelige identitet ble ikke avslørt før hun hadde forlatt redaktørstolen og var på vei til Amerika.

utvandrerbrev. Det var en boktrykker i Christiania, Kirkgaard, som hadde påtatt seg ansvaret, men alt i tredje utgave ble det opplyst at bladet «paa Grund af Omstændigheder for Eftertiden vil udkomme i Trondhem».13 Kun to utgaver kom til å bli gitt ut derfra. Utgiveren ser ut til å ha vært for opptatt med å trykke Den Frimodige, nok en opposisjonell avis og utvilsomt mer innbringende enn Norge og Amerika, til å røkte oppdraget han hadde blitt gitt av Elise Tvede. Det er i aller siste utgave av Norge og Amerika at Elise Tvedes fulle navn først står på trykk, som en signatur til et brev sendt fra hennes endelige bestemmelsessted, den norske bosetningen til Reiersen-familien i Texas.14

Utvandreragenten T.A. Gjestvang Kirkgaard hadde kanskje blitt mett av Elise Tvede og hennes Amerika-agitasjon, men en av hennes tidligere abonnenter kunne ikke få nok. Taale Andreas Gjestvang – han som hadde blitt sjokkert over å oppdage at redaktøren av Norge og Amerika var en kvinne – innledet en årelang korrespondanse med Tvede.15 Først da han flere år senere selv kom til Texas og endelig traff brevvennen igjen, ble han skuffet og lei. Da hadde han imidlertid fått i stand litt av hvert på sitt eget hjemsted. Utenom den sørlandske kontingenten av utvandrere som var interessert i Johan Reinert Reiersens foretak, var det fra Hedmark at den norske Texas-kolonien fikk sin lille tilflyt. Det spesielle med miljøet som samlet seg om Norge og Amerika, var i grunnen oppmerksomheten som var rettet mot Texas. Før han hadde gått tom for penger, hadde Johan Reinert Reiersen rukket 13 Norge og Amerika, nr. 3, tredje årgang, oktober 1847. 14 Norge og Amerika, nr. 4, tredje årgang, mai 1848, og nr. 5, tredje årgang, mai 1848. 15 Brevene fra Tvede til Gjestvang finnes i Øverland og Kjærheim 1992a, s. 72–75, 82–83,

92–94, 97–98, 105–13, 130–31, 169–72, 181–83, 248–51, 254–58.

267

KAPITTEL 11

innom Texas, som fra Mexicos perspektiv kun var en provins i opprør.16 I Texas hadde Reiersen møtt Sam Houston, presidenten i det som siden 1836 hadde vært den uavhengige republikken Texas – en kortlevd stat som likevel hadde ambassader i London og Paris. I 1843 og 1844, da Reiersen besøkte stedet, var Texas fremdeles en uavhengig stat. I 1845 ble Texas derimot annektert av USA, noe som førte til krig året etter – og angloamerikansk seier over Mexico først tre år senere, i 1848. Det var altså midt oppe i alt dette at noen i Aust-Agder, og etter hvert også i Hedmark, hadde fattet interesse for stedet. Reiersen selv hadde vært overbevist og argumentert for Texas som det best egnede sted for utvandrere i sin Veiviser for norske Emigranter, som kom ut i Norge i 1844. Etter å ha fulgt sitt eget råd dro Reiersen nettopp til Texas, hvor han bosatte seg permanent. Noen få nordmenn som allerede var bosatt i Midtvesten, hadde også fått øynene opp for denne sørlige regionen – til og med før den var blitt innlemmet i De forente stater. En av dem som hadde kommet nordfra og bosatt seg i Texas rundt 1841, var Johannes Nordboe. Odd Magnar Syversen, som har skrevet om den norske utvandringen til Texas, påstår at Nordboe var «venn av Gjestvangs far».17 Det kan stemme, for vi vet at Nordboe en tid bodde på Ringsaker, som ikke er mange kilometerne unna Løten, hvor Gjestvang bodde. Men Syversen spekulerer videre over om Nordboe har skrytt av Texas til Gjestvang, for angivelig skal det «vites at Nordbo skrev til Gjestvang én gang».18 Han påstår også at bekjentskapet mellom Gjestvangs far og Nordboe «fremgår av et brev fra John Brunstad til Gjestvang», skrevet i 1852.19 Det fremgår dessverre ikke. Riktignok

16 Nelson 1981, s. 35–37. 17 Syversen 1982, s. 65. 18 Jeg kjenner kun ett brev fra Nordboe til Gjestvang; det er en del av offentlige erklæringer

fra Texas-innvandrerne og er riktignok sendt til Gjestvang, men ikke ment for ham alene. Se Morgenbladet, 18. juni 1852. 19 Syversen 1982, s. 73n23.

268

«–E –E.»: ELISE TVEDE?

viser brevet at Brunstad har besøkt Nordboe i Texas, og det fremgår at Nordboe «bad mig hilse Dig meget flittig», men intet annet.20 Det som i det minste er sikkert, er at Gjestvang fattet interesse ikke bare for utvandringen, men for Texas i særdeleshet. Hvor den interessen kom fra, vet vi kanskje ikke, men han arbeidet som post åpner og hadde dermed tilgang på aviser. Han abonnerte etter alt å dømme selv på Norge og Amerika. I denne avisa, om ikke annet, må han ha lest om Reiersens Texas-foretak. Det var antakelig en mangeårig nysgjerrighet og en allerede opparbeidet interesse for temaet som lå til grunn for at han selv gjorde seg til utvandringsagent for en reder i Arendal. Hva en «agent» egentlig var i denne sammenhengen, skal vi være litt forsiktige med å si. Johan Reinert Reiersen var på sett og vis agenten som fasiliterte utvandringen til en gruppe interessenter i Agder. De betalte ham for å reise i forveien og undersøke forholdene, og hvordan han eventuelt selv tenkte om disse pengene som «lønn», det vet vi ikke. Han var åpenbart interessert i å utvandre for egen del, og hadde nok gode intensjoner for dem han anbefalte å følge med ham til Texas. Om vi derimot omtaler Gjestvang som agent, så vil det i så fall ha noe å gjøre med at en forbindelse var skapt mellom ham og skipsrederen Christian Stephansen. I 1848 hadde Stephansen bestemt seg for å satse på transport av emigranter til Nord-Amerika. Gjennom en bekjent som hadde bestemt seg for å dra til Amerika i 1850, hadde Gjestvang kommet i kontakt med rederen. Gjestvang ba da om et kart over Amerika. Korrespondansen mellom de to resulterte i at Gjestvang lovet å forsøke å skaffe rederen flere passasjerer til overfarten i 1851. Han skal angivelig ha lest opp avertissement for overfarten på kirkebakker rundt omkring samt satt inn annonser i lokalavisa, Hamars Budstikke. Av rederen ble Gjestvang tilbudt redusert pris på 20 Brev til T.A. Gjestvang, 21. juli 1852, trykt i Arbeider-Foreningernes Blad, 18. desember

1852.

269

KAPITTEL 11

overfarten, men han hadde spurt om han ikke, i all hemmelighet, kunne få noe provisjon på emigrantene han hadde rekruttert, ettersom han ikke var klar til å reise selv.21 Han kom siden til å slå følge med et nytt parti med emigranter fra Tynset som han selv hadde overtalt til å reise til Texas, men som hadde blitt strandet i Arendal i flere måneder i påvente av en seilbar skute fra rederiet. Det viser seg at han til sist var uten intensjoner om å bli værende i Amerika: Han reiste med anbefalingsbrev fra norske myndigheter til visekonsulen i New York og New Orleans for å kunne rapportere tilbake om utvandringen.22 Det eksisterte nok både egennyttige og uegennyttige motiver i en utvandringsagents hjerte. Gjestvang var nok – får vi tro ut fra hans årelange interesse for temaet – opptatt av utvandringen og hva utvandring kunne gjøre for folk. At han forsøkte å bli kompensert for å ha hjulpet folk over, bør ikke nødvendigvis telle imot ham. Det var nok en god blanding av egeninteresse og velvilje hos mange, også blant utvandrere og avisskribenter, når de forsøkte å uttale seg offentlig om utvandringen. Akkurat det siste forsøkte Gjestvang å gjøre ved mange anledninger. Det var nok en viss sannhetssøken som motiverte ham hele veien. For da han i 1850 kom over en fransk reisebeskrivelse skrevet av en «A. Tolmer», som malte opp et mørkt bilde av Texas og var serialisert i lokalavisa, fikk han de norske utvandrerne i Texas, med Elise Tvede i spissen, til å respondere. Han fikk sendt artiklene gårde og ventet nok spent på svar.

Helt Texas på Hedmarken Svarene kom, og disse rykket Gjestvang raskt inn i Hamars Budstikke. De kan kanskje sammenlignes med «Muskego-manifestet», som ble trykt i Morgenbladet og andre aviser noen få år tidligere. Uavhengig 21 Syversen 1982, s. 66. 22 Syversen 1982, s. 67–8.

270

«–E –E.»: ELISE TVEDE?

av hvordan vi vurderer Gjestvangs motiver og egeninteresse – selv hevdet han «hverken at forsøge at befordre eller at modvirke Udvandringen herfra» – kan erklæringene fra de norske texanerne leses som kraftfulle, offentlige forsvar av en bosetning langt vekk fra det som allerede da hadde utviklet seg til å bli kjerneområdet for den norske innvandringen til Amerika: Midtvesten.23 Det unike med disse erklæringene er at ulikt «Muskegomanifestet» var de skrevet som individuelle bekreftelser på det Elise Tvede, som i Amerika hadde blitt gift Wærenskjold, hadde å si om den franske reiseskildringen av Texas. Mens «Muskego-manifestet» var skrevet av noen svært skriveføre haugianere og undertegnet i fellesskap, var altså disse individuelle erklæringene skrevet av folk med høyst varierende skriveførhet. Noen ser til og med ut til å ha vært uføre, i alle fall midlertidig. Vi vet at Cleng Peerson, den berømte speideren og lederen for utvand rerfølget i 1825 som siden hadde slått seg ned i Texas, kunne skrive. Vi har, som vi også har sett, til og med brev han sendte til en norsk avis for å avkrefte rykter om seg selv mens han var hjemme i Norge i 1843. Men her avgir han en kort erklæring «med paaholden Pen» – altså har noen andre skrevet erklæringen, og så har han holdt i pennen for å signere mens en annen faktisk førte pennen for ham. Her slår han ikke bare fast at den franske reiseskildringen er «lutter Løgn», men erklærer også Wærenskjolds tilsvar «i alle Dele at være rigtig efter min Overbevisning ligesom jeg ubetinget giver Texas Fortrinnet for de nordlige Stater baade med Hensyn til Helbredstilstanden, som med Hensyn til det Fordeelagtige og Behagelige». Derimot skrev Tallag Knudsen Reiersøemoen fra Froland en langt mer språklig ustø, om enn like kraftfull bekreftelse: Jeg kan i sanhed sige Mine lansmen i Norge den føromtalte Tolmers er i sanhed en Løngner, saa jeg bekrefter vad M. Wærenskjolds har Skrevet Saa jeg

23 Morgenbladet, 17. og 18. juni 1852.

271

KAPITTEL 11

kan i sanhed efter min erfaring i Texas saa diter den den foromtalte Tolmer ligesaa stor usanhed som Sælejords Bonden engang havde indført i Aviser mit Ønske er at Mine lansmen i Norge vilde for dem som reiser til Amerika ønske dem en løkelig Reise som Pastor Krog gav mig jeg ønsker dig min ven hel og løke.24

Det folkelige aspektet er svært fremtredende med slike utsagn, og det er vanskelig å tro at norske aviser ville ha trykt noe slikt – og uten en gang å rette opp språket – var det ikke for den rammen som utvandringen ga. Andre bidro også med erklæringer, ikke minst Johannes Nordboe. Men ytterligere andre bekreftet, «paa ære og samvittighed», at Wærenskjolds tilsvar var sant. To felleserklæringer fulgte de enkeltvise. Her finner vi navn på utvandrere som samme år hadde egne brev på trykk i hjemlandsaviser. En Terje Ormson føyde til at «Madame Wærenskjold har efter min Overbevisning snarere roest Texas forlidet end formeget». Til og med en tysk utvandrer bidro, med noen ikke-oversatte linjer: «so erkläre ich Hr. Tolmers Beschreibung für falsch und eine grose Lügen». I tillegg skulle Reiersen selv sende en separat «udførlig Beretning», forklarte Wærenskjold.25 Mannen hennes skrev dessuten et eget brev som bekreftet hennes ord, og som ble trykt separat.26

Trykt på Hamar, bevart i Oslo Om det virker noe tilfeldig at det skulle være en poståpner på Løten som la til rette for at Hedmarks første avis trykte såpass mye og særegent stoff om utvandringen generelt og om utvandringen til Texas 24 Denne «Sælejords Bonden», eller seljordsbonden, refererer til en episode fra noen år

tidligere, der flere aviser hadde trykt en særdeles negativ skildring av utvandringen skrevet av en bonde fra Seljord. Maren Rath (2023) har påpekt hvordan denne beretningen senere viste seg å ha blitt forfattet av en som hadde bestukket denne bonden. Månedsbladet Norge og Amerika hadde sådd tvil om autentisiteten, og kritiserte siden avisene som ukritisk hadde trykt slike løgner, se s. 60–61. 25 For denne, se Arbeider-Foreningernes Blad, 15. januar 1853. 26 Morgenbladet, 30. juni 1852.

272

«–E –E.»: ELISE TVEDE?

spesielt, er det også tilfeldig at vi i det hele tatt kjenner til materialet. Storparten av årgangene til Hamars Budstikke for de første årene er svært mangelfulle. Noen av dem er fullstendig tapt for oss. En god del av 1850-årgangen eksisterer riktignok, og der finner vi et helt urelatert brev fra byen Christiania i Dane County i Wisconsin, forfattet av blant andre Ole Knudsen Trovatten fra Telemark.27 Det må rimeligvis først ha vært trykt i en annen avis, og slikt sett var lokalavisa på Hedmark ikke ulik andre lokalaviser i perioden. De aller fleste av disse trykte amerikabrev fra andre aviser, uavhengig av om brevene berørte noe av lokal interesse. Den lokale interessen på Hedmark var riktignok i stor grad skapt av Taale Andreas Gjestvang. Hans bidrag til avisa førte til at en del Texas-stoff, ikke minst fra utvandrere fra Agder, opprinnelig var å finne der. Det er imidlertid takket være interessen til noen av datidens største aviser i Norge at Hedmarks-trykkene i det hele tatt er kjent. Morgenbladet trykte blant annet opp brevet fra Elise Wærenskjolds mann samt erklæringene som fulgte hennes eget tilsvar på Tolmers reisebeskrivelse. Men det er i en helt annen avis at erklæringen fra Reiersen er å finne, og det er kun forbindelsen samt adresseringen til Gjestvang som gjør at vi kan gjette at erklæringene først stod på trykk i Hamars Budstikke. For datidens aller største avis, Arbeider-Foreningernes Blad, oppga ikke hvor den hadde hentet de fire brevene fra, som alle var adressert til Gjestvang.28 Det er først seks år senere, i 1858, at vi finner noe mer i Hamars Budstikke i det hele tatt. Det er et brev fra Elise Wærenskjold, som offentlig etterspør norske bøker på vegne av et nyopprettet leseselskap i Texas. Det er ingen indikasjon på at brevet var skrevet til Gjestvang. Antakelig hadde han kuttet kontakten med sine Texaskorrespondenter etter å ha kommet skuffet hjem igjen til Norge.29 27 Hamars Budstikke, 20. august 1850. 28 Arbeider-Foreningernes Blad, 11. og 18. desember 1852 og 1. og 15. januar 1853. 29 Hamars Budstikke, 16. mars 1858. Se Syversen 1982, s. 72, for påstanden om at Gjestvang

brøt med Wærenskjold.

273

KAPITTEL 11

Dette brevet fra Wærenskjold er ikke å finne trykt i andre aviser, heller, så vi kan kanskje anta at Gjestvang lot Hamars Budstikke få brevet som en liten gest til sin forhenværende brevvenn og publisist. Hvordan det hadde seg at Arbeider-Foreningernes Blad var så interessert i Texas-immigrantene, er en annen sak. Det kan nok ha noe å gjøre med at en av landets mest opposisjonelle avisredaktører hadde funnet veien dit, og at den saken han og medredaktørene i Norge og Amerika hadde talt for, en forbedring av vanlige folks kår i Norge, inkludert arbeiderklassen – som Elise Tvede hadde skrevet en helt egen artikkel om – ga gjenklang.30 Det gjorde også utvandringen i sin helhet, og det førte til at avisa, som Norge og Amerika før den, i det hele tatt ble et lite forum for utvandrere som var svært kritisk innstilt til de hjemlige samfunnsforholdene. Det var likevel i Arbeider-Foreningernes Blad at samfunnskritikken virkelig skulle komme til sin rett, inkludert den som kom med utvandrerne og brevene de sendte hjem.

30 «Om Arbeidsstanden», Norge og Amerika, nr. 12, andre årgang, mars 1847.

B R E V E T T I L FA N G E N

Kapittel 12 Brevet til fangen Månedsskriftet Norge og Amerika var og ble en liten og sær utgivelse, som kanskje fikk sin sterkeste påvirkning gjennom redaktørens brevvenn på Løten. Men hvem vet hva som foregikk i sinnet til dem som fikk tidsskriftet i hånden, enten det var i Christiania, i Kristiansand, på Hamar eller i Trondheim? Hvordan måler vi egentlig påvirkningen som offentlig trykte tekster hadde – hva kan vi nå si om de trykte amerikabrevenes betydning for utvandringen? Historikere skal vanligvis forsøke å sette fingeren på årsaker og konsekvenser, men ofte må vi bare sannsynliggjøre sammenhenger i fortiden. Gjør vi først det, kan fortiden paradoksalt nok åpenbare seg for oss. Det gjelder, ikke minst, et svært kuriøst tilfelle: amerikabrevet som ble sendt til direktøren av Botsfengselet i Christiania fra en utvandret arbeiderfører.

Arbeidsstanden På vårparten i 1847 hadde Elise Tvede, gjennom sitt blad Norge og Amerika, forsøkt å opplyse offentligheten om arbeidernes virkelige kår i Norge. Vel var «Arbeidsstanden», som hun kalte dem, i teorien «frie Mennesker», men «i Virkeligheden besidde de desværre saare liden Frihed; thi den er i Sandhed en trælbunden Stand».1 Mot slutten av året 1848 hadde Marcus Thrane, en sønn av en beryktet Oslo-kjeltring – selveste riksbankdirektøren som hadde blitt tatt for et enormt underslag i 1817 – fått en helt genial plan. Han skulle organisere arbeiderne i Norge og sette dem opp mot de virkelige kjeltringene i landet: eliten som holdt vanlige folk utenfor det politiske systemet, og som likevel skviset dem for penger og holdt dem nede i slavelignende tilstander.

1 «Om Arbeidsstanden», Norge og Amerika, nr. 12, andre årgang, mars 1847.

275

KAPITTEL 12

Det var en tid for oppvigleri. På kontinentet hadde revolusjonene rast. I nabolandet Danmark, ikke minst, hadde den eneveldige kongen trådt tilbake og innført begynnelsen på et kongedømme bundet av en grunnlov. Den kongen var den samme som nordmennene hadde valgt seg på Eidsvoll i 1814. I Norge var han kjent som kronprins Christian Frederik, i Danmark som kong Christian VIII. Om Norge ikke hadde fått beholde sin valgte konge, hadde landet i union med Sverige beholdt grunnloven fra Eidsvoll, dog med noen modifikasjoner. Landet var uansett bundet av en fremmed monark som før, om enn ikke like stramt. Carl Johan hadde likevel vist seg villig til å stramme til skruen ved behov, ikke minst når det gjaldt å kontrollere opposisjonelle ytringer.2 Da Carl Johan døde i 1844 og kong Oscar 1 trådde til, med valgspråket «Rätt och Sanning», så den unge skole læreren og avisredaktøren Marcus Thrane sitt snitt.3 Mellom Tvedes ideologiske arbeiderforsvar og Thranes arbeider organisering hadde arbeiderklassen i hele Europa forsøkt, og stort sett mislyktes, i å bedre sine egne kår gjennom politisk endring. Det var nettopp mangelen på organisering som var en av årsakene til at det gikk som det gikk. Når Karl Marx og Friedrich Engels på dette tidspunktet innstendig ba «arbeidere i alle land» om å forene seg, vitner det kanskje aller mest om fraværet av organisering – også på nasjonalt nivå. For ikke alle arbeidere var kommunister som dem. Arbeiderne måtte organiseres dersom noe skulle skje. For å organisere arbeiderne i Norge trengte Thrane noe å organisere dem med. Hva var vel bedre å gripe til, som Tvede også hadde gjort, enn en egen avis? For Thrane var det som trussel mot myndighetene at utvandringen først fikk en funksjon. I avisa Arbeider-Foreningernes Blad var det riktignok mulig å lese flere utvandrerbrev, men aller mest ble

2 Nymark 2020. 3 Ulvros 2007, s. 176. Om Marcus Thrane, se Bjørklund 1970; Ringvej 2014.

276

B R E V E T T I L FA N G E N

utvandringen fremstilt som en slags advarsel. Allerede på våren 1849, i avisas fjerde utgave, bemerket Thrane: Amerika er et herligt Land; den der søger at fraraade fattige Folk fra at reise derhen, er en Menneskefiende eller et Menneske fuldt af naragtige Fordomme og vrange Meninger om hvad man skylder sit Fædreneland og sine Medmennesker. – Naar et Land har en saa ussel Statsforfatning og en saa jammerlig Lovgivning som Norge, da er Udvandring et stort Gode, som man langt heller paa alle mulige Maader burde befordre end forhindre. Tid efter anden ville vi i dette Blad fremkomme med Oplysninger om Amerikas Herligheder, forat den Simple skal faa Lyst til at udvandre.

Gjorde de det, ville «Arbeidslønnen holde sig, ja maaskee stige», og «Naar et Par Hundrede Folk udvandre fra een Bygd, saa formindskes derved adskillige Embedsmænds Indtegter».4 Utvandring var likevel en løsning for norske arbeidere, og Thrane mente at de faktisk burde bli hjulpet av det offentlige: «Istedetfor at advare Folk fra at udvandre, burde man snarere hjelpe dem dertil. Staten og Kommunen burde komme tilhjelp. Men saavidt komme vi neppe, førend vi selv faa Stemmeret og kan faa et Ord i med, hvor ledes Stats- og Kommuneindtegterne bør anvendes.»5 Her satte Thrane virkelig fingeren på problemet. Det var staten, bondefanget av embetsklassen, som holdt fattigfolk nede. Var det opp til arbeiderne, ville de ha sørget for å opprette statshjelp for utvandring til dem som ønsket det. Den geniale planen Thrane hadde pønsket ut? Å gi arbeiderne stemmerett.

Dynamitt-Hansen Det måtte en jurist til. Paul Hjelm-Hansen, den gangen kopist i Revisjonsdepartementet, var kanskje ikke den åpenbare kandidaten for å formulere arbeiderklassens rettslige krav.6 Siden skulle han 4 Arbeider-Foreningernes Blad, 26. mai 1849. 5 Arbeider-Foreningernes Blad, 29. september 1849. 6 Om Paul Hjelm-Hansen, se Koht 1934.

277

KAPITTEL 12

vise seg mer enn kapabel til både å håndtere og antenne sprengstoff i avisene, ikke minst som redaktør for den radikale avisa Folkets Røst sammen med den frisiske radikaleren Harro Paul Harring i 1850, før sistnevnte ble landsforvist for sin angivelige rolle som utenlandsk spion.7 Paul Hjelm-Hansen leverte. Rett før Harring ble utvist, hadde Hjelm-Hansen ført arbeidernes «petition» – bønnfallelse – til kongen. «Saaledes have vi da i Underdanighed frembaaret vore Bønner, vore Ønsker og Forhaabninger», konkluderte petisjonen. «En talrig Folkeklasse lægger tillidsfuld sin Fremtid i Deres Majestæts Hænder.»8 Om ikke formen i seg selv var så eksplosiv, skulle det ikke være noen tvil om innholdet. Arbeiderne ville tvinge også borgerskapets sønner til å avtjene verneplikt, reformere rettsvesenet og innføre allmenn stemmerett. Kongen sa plent nei. I petisjonen ble det krevd at «Ingen holdes i Varetægtsarrest paa en løs Mistanke eller for Forbrydelser, hvorfor Straffen ikke er saa høi som Strafarbeide i fjerde Grad». Selv slapp Thrane unna varetektsfengsling i første omgang, for han hadde kun blitt tiltalt og senere dømt for blasfemi på dette tidspunktet, en mindre forbrytelse. Forbrytelse var det like fullt: Han hadde forsøkt å krangle på seg presteskapet, og å spotte Guds tjenere var å spotte Gud selv.9 Verre gikk det året etter, da Thrane ble tiltalt for å oppfordre til revolusjon. Å oppfordre til revolusjon, uavhengig av resultat, skulle ifølge straffeloven føre til «Strafarbeide i første eller anden Grad», det vil si livstid i første grad eller mellom ni og tolv år i andre grad.10 Den fireårige varetektsfengslingen ble ikke trukket fra soningen, og 7 Bjørklund 1970, s. 195–200. 8 Petisjonen er trykt opp i ettertid som Bjørklund 1957, se avslutning (uten sidetall). 9 Ringvej 2014, s. 147–49. 10 Kongeriget Norges Criminallov af 20de August 1842 (Skien: I. Melgaard), 9. kapittel,

paragraf 1, se s. 27–28 og 5.

278

B R E V E T T I L FA N G E N

da Thrane endelig ble dømt i 1855, hadde han ytterligere fire års straffarbeid i vente. På den amerikanske frigjøringsdagen, 4. juli – som også var kong Oscars bursdag – ble Thrane ført til isolat i Tukthuset. Først over et år senere fikk han innvilget søknaden om å bli overført til Botsfengselet: et nytt, amerikanskinspirert fengsel som var regnet for å være så hardt å sone i at soningstiden ble redusert. Ikke før sommeren 1858 slapp Thrane ut av «Botsen». Da han vandret ut av porten og ned det som mye senere skulle bli hetende «Egon Olsens allé», kom ingen arbeidere ham i møte.11 Men mange av dem som kunne ha stått der og veivet med flagget, var heller ikke i landet. De hadde heist et annet flagg. Thrane hadde akkurat fått et brev fra sin forhenværende kumpan og medsammensvorne i Amerika. En ny plan var i ferd med å klekkes.

Til Bots og bedring Det var husmannen fra Ådal, Gulbrand Torkildsen Johnsrud, som hadde sendt brevet. Han hadde, som en ledende skikkelse i arbeiderbevegelsen, fått ett års fengselsstraff. Da han slapp ut, tok han med familien og utvandret til Amerika.12 Brevet han skrev hjem til Norge, og som ble trykt i Morgenbladet, var ikke adressert til Marcus Thrane, men til direktøren for Botsfengselet. Direktøren hadde videresendt brevet til avisa fordi han mente at forfatteren var «af stø Charakter og i Besiddelse af særdeles gode Forstandsevner samt større Modenhed og Udvikling end i Almindelighed er Tilfældet med Folk af hans Stand», og brevet ville derfor «formentlig være af Interesse», mente han.13

11 Bjørklund 1970, s. 277–93. 12 Elsrud 2015, s. 48–49. 13 Brevet var datert 8. januar 1858 i «Springvally», og ble trykt i Morgenbladet, 9. mars 1858.

Elsrud 2015, s. 49, har lagt merke til at det skal finnes «et brev hvor han skrev til Morgenbladet om Thrane-opprøret, men det er ukjent om det ble publisert».

279

KAPITTEL 12

Direktøren av Botsfengselet, Paul Magnus Norum, som brevet fra Amerika var adressert til.

En slik kommentar tilslører mer enn den avslører. Var det Morgenbladets redaktør eller Botsfengselsdirektøren selv som kom med denne karakteristikken? Hvem av dem var det egentlig som tenkte at brevet hadde offentlighetens interesse – og hvorfor? Et mulig svar er å finne i brevets to siste avsnitt. Etter å ha beskrevet overfarten og livet i Amerika for fengselsdirektøren, henvender Johnsrud seg til en av de innsatte. «Skulde min Ven, Fangen *…., 280

B R E V E T T I L FA N G E N

have isinde at udvandre hertil, tror jeg sikkert, han ikke vilde angre det i Fremtiden». Hvem denne fangen var, kan vi gjette ut fra hvordan Johnsrud mente at han kunne tjene til livets opphold i Amerika: «Han er Sproget saavidt mægtig, at han ikke vil mangle Ansættelse enten som Bogholder, Handelsbetjent eller Bladredaktør.» To tidligere bladredaktører satt i Botsfengselet da Johnsrud sendte brevet sitt fra Amerika: Theodor Abildsgaard og Marcus Thrane. Begge hadde i sin tid redigert Arbeider-Foreningernes Blad, og begge hadde nå kort tid igjen av straffen. Begge kunne ha vært i Johnsruds tanker. I avisa var vedkommende anonymisert med en asterisk. Johnsrud mente hans «Ven», «med flere af mine Bekjendte», burde vurdere, etter hans skjønn, å «Udvandre hertil næste Vaar». Hvem var det Johnsrud egentlig hadde ment å adressere? Og var det kun ved å få det på trykk at fengselsdirektøren, Paul Magnus Norum, kunne dele denne utvandringsoppfordringen med de innsatte? Det ville vel knapt sømmet seg om direktøren ga dette brevet til Abildsgaard eller Thrane direkte – kunne det i det hele tatt ha blitt sluppet gjennom brevsensuren? Men via avisspaltene kunne det kanskje nå dem, når de først slapp ut av fengselet, om ikke annet. Vi vet faktisk ikke hvorfor fengselsdirektøren valgte å dele dette brevet med avisa. Kanskje var han av den oppfatningen at utvandring ville være det beste for de innsatte, etter soning? Det er lite annet ved brevet som hadde særlig åpenbar interesse for Morgenbladets lesere – hvorfor skulle de bry seg om at tidligere thranitter levde godt i Amerika? Utvandrerbrev som dette hadde de lest nok av, i alle fall: Morgenbladet trykte ofte amerikabrev, når redaktørene fant det for godt. Kanskje så direktøren brevet som et bevis på at det amerikanske «Philadelphia-systemet», som Botsfengselet var organisert etter, fungerte? Han hadde lenge hatt sine tvil, som han også bekjentgjorde et par år senere, og han hadde i sin periode som direktør mildnet systemet i praksis.14 14 Schaaning 2007, s. 136–51.

281

K apittel 1 2

Da Botsfengselet ble bygget, var det modellert etter moderne amerikanske fengsler. Den harde straffen som et slikt fengselssystem innbød til, stanset ikke Marcus Thrane fra å utvandre til Amerika etter endt soning.

Eller tenkte han kanskje, som Ludvig Kristensen Daa før ham, at utvandring kunne være en mye bedre «straff» enn soning for arbeiderførerne – de som tross alt hadde truet med utvandring for få statsapparatet til å knele i mangel på arbeidskraft? I 1853, mens arbeiderførerne satt varetektsfengslet, hadde Daa påpekt at «politiske Opvigleres Straf» i Tyskland hadde blitt formildet på det «Vilkaar at de strax udvandrede til Amerika».15 Thrane, enten han hadde kommet over dette brevet adressert til en fange i Botsfengselet eller ikke, kom i alle fall til samme konklusjon som brevet: at det kunne lønne seg for ham å utvandre. Riktignok 15 Den norske Tilskuer, 9. april 1853.

282

B R E V E T T I L FA N G E N

reiste han først og ironisk nok til Tyskland, hvor han omskolerte seg til fotograf. Tilbake i Norge dro han familien med seg rundt omkring i landet som fotograf, før kona døde av tuberkulose høsten 1862. Neste høst tok Thrane med seg barna til Amerika.16

Brevene fra Amerika Hva som til sist fikk Thrane til å ta steget og utvandre, vet vi ikke. Brevet fra Johnsrud kan ha vært et viktig bidrag. Bladredaktøren som hadde ivret slik for å hjelpe norske arbeidere over havet, og som til sist måtte hjelpe seg selv, hadde riktignok beredt grunnen lenge. I Arbeider-Foreningernes Blad stod et stort antall amerikabrev på trykk før bladet ble lagt ned i 1856. Selv om Thrane hadde overlatt redaksjonen av bladet til Abildgaard allerede i 1851, var det hans egen kone, Josephine Thrane, som hadde redigert bladet mens Thrane satt i varetekt. Med barnas hjelp hadde Thrane klart å smugle ut artikler, og det er ikke usannsynlig at han også veiledet kona i hva slags stoff hun skulle trykke opp.17 Arbeider-Foreningernes Blad hadde i alle fall et naturlig tilfang av amerikabrev, for flere utvandrede thranitter skrev brev hjem som avisa fanget opp. Utvandring var ikke lenger til arbeidersakens fordel, innrømte avisa i 1852. «Dersom Arbeiderbladets Redaktion var istand til at lade sig lede af egennyttige Hensyn», hevdet den nå, «vilde ogsaa den af alle Kræfter modvirke og fraraade Udvandringen. Af Foreningens Medlemmer udvandre saamange af de mest Opvakte, der ivrigst toge Del i Agitationen og derved forskaffede Bladet Udbredelse. Begynder man at tænke paa Amerikareisen, lader man alle Tanker om norske Reformer fare og istedetfor Arbeiderbladet kjøber man ‘Den lille Amerikaner.’»18

16 Bjørklund 1970, s. 294–302. 17 Bjørklund 1970, s. 284. 18 Arbeider-Foreningernes Blad, 23. oktober 1852.

283

KAPITTEL 12

Selv om en del av amerikabrevene som stod på trykk i rbeider-Foreningernes Blad, ikke er eksplisitt koblet til utvandrede A thranitter, er innslaget av diskusjon om arbeideres vilkår i Amerika tidvis større enn i andre utvandrerbrev fra samme periode. Og selv om bladet trykte opp amerikabrev også fra andre aviser, var det åpenbart et visst sympatifellesskap. For eksempel stod et brev fra Elise Wærenskjold til T.A. Gjestvang på trykk i Arbeider-Foreningernes Blad i 1852. Her fortsetter Wærenskjold kampen for arbeidsstanden, som hun kalte den i sitt eget blad, Norge og Amerika, noen år tidligere. «Iøvrigt kjender De min Mening om Udvandring hertil», skrev hun til Gjestvang: jeg tror nu som før, at der gives mange Tusinde i Norge, som vilde være langt lykkeligere her, nemlig den talrige Arbeids- og Huusmandsklasse, ja ogsaa de mindre formuende Bønder og Haandværkere, kort Alle, som i Norge leve i Af hængighed og have at arbeide for Andre; thi da Arbeidslønnen her er saameget høiere, ville de i meget kort Tid kunne arbeide sig frem til Uaf hængighed og en for Næringssorger fri Stilling.19

Brevet hadde avisa trykt opp fra Hamars Budstikke, lokalavisa som Gjestvang ser ut til å ha benyttet for å offentliggjøre brevene han mottok fra Texas-kolonistene. Andre brev kom antakelig direkte til arbeiderbevegelsen. Johannes Chr. Skrabelsrud og Niels C. Koffstad skrev et brev fra Illinois i 1853, som ble trykt i Arbeider-Foreningernes Blad året etter: «Her i Amerika synes det ikke at være nogen Forskjel paa Arbeidsmanden og den Formuende; thi her kan man tale til hvem man vil med Hatten paa Hovedet, – ikke som i Norge, hvor man maa staa med Hatten i Haanden; thi her bruges ikke den syndige Vane, at være som Farisæerne.»20

19 Arbeider-Foreningernes Blad, 3. og 10. juli 1852. Sitatet er fra 10. juli-utgaven. 20 Arbeider-Foreningernes Blad, 29. april 1854.

284

B R E V E T T I L FA N G E N

Ytterligere brev vet vi at var ment ikke bare for arbeidere i Norge, men også for avisa deres. John Benzon skrev i 1855 et brev fra St. Paul i Minnesota, hvor han henviste til sin tidligere korrespondanse: «Deres Brev af 18de August d. A. er mig rigtig ihændekommet, hvoraf jeg til min Tilfredshed seer, at mine Beretninger om Amerika er indrykket i Arbeiderbladet, thi dette var hvad jeg ønskede, da jeg af egen Erfaring ved, at næsten enhver Arbeider har Anledning til at læse dette Blad.» I slike brev var samfunnskritikken svært talende: «jeg her nyder hvad jeg maatte savne i Norge, thi jeg saavelsom min Søn har to Gange havt Stemme paa Parlaments- og andre Embedsmænd. De seer altsaa heraf, at selv den usleste Arbeider nyder lige Rettighed med selve Guvernøren, og behøver ikke at vige et Skridt for Nogen.»21 Et brev fra utvandrere på Røros var minst like tydelig i sin tale. Sambygdingene som trosset embetsmennenes advarsler, kunne brevskriverne fortelle, har i Amerika klart seg godt. Men da disse begynte å sende brev hjem, «opvakte endeel af Embedsstandens og Rigmændenes (eller rettere Aristokraternes) Misundelse, for at den stakkels slæbende Arbeider kunde undgaa deres trykkende Vælde. Dette maatte modarbeides paa hvad Maade det skee kunde». Derfor hadde særlig en lensmann, «Riis», «udmærket sig ved sin Veltalenhed, idet han skildrede Amerika som et Nødens Land, hvor Hunger og Elendighed, Arbeidsløshed og Dyrtid skulde herske». Brevskriverne anerkjente at også de «ved dette Brev udsætte os for adskillige haarde Bemærkninger, men det ansee vi for en Bagatel eller intetsigende Ting». Snarere ville de «anmode den ærede Redaktion for Arbeider-Foreningernes Blad at optage Ovenstaaende».22 Om arbeidersaken var tapt i Norge i 1850-årene, stod kampen for utvandringen fremdeles ved lag – om den enn måtte kjempes av kamerater i Amerika. Riktignok fikk arbeiderne hjemme en del drahjelp. Det trodde de, i det minste, da de satte sin lit til Ole Bulls 21 Arbeider-Foreningernes Blad, 31. mai 1856. Benzons tidligere brev ble trykt i Arbeider-

Foreningernes Blad, 28. juli og 4. og 18. august 1855. 22 Arbeider-Foreningernes Blad, 16. desember 1855.

285

KAPITTEL 12

koloniseringsforsøk i Pennsylvania. På Bragernes torg i Drammen hadde arbeiderne samlet seg en januardag i 1853. Formannen i den lokale arbeiderforeningen holdt en ytterst merkverdig tale. «Da man i 1814 dannede den nuværende Konstitution, blev det kun Embeds- og Eiendomsmænd, som fik Magten ihænde», bemerket han. «Arbeiderstanden blev udelukt fra Stemmegivingens Ret; derfor har jeg ogsaa sat mig imod at festligholde den 17de Mai; thi hvorfor skulde vi juble paa den Dag, da man glemte os?» Hurrarop for de innesperrede arbeiderførerne fulgte så, før formannen vendte blikket over havet: Verdens største Kunstner Ole Bull, der i det fjerne Amerika har dannet en Koloni, kaldet ‘Ny Norg,’ han vinker Dig og mig til sig, han ønsker at komme sine fattige Landsmænd til Hjælp, han vil der berede os et Hjem, hvor Frihedens Lys og Hygge skal boe. Han har forladt Norge, for vist aldrig mere at blive her, hvor han fandt saameget, der stødte an mod hans Frihedsideer. Da han aflagde den nordamerikanske Troskabsed, sagde han: ‘Jeg har ikke bøiet Knæ for noget Menneske, kun for min Gud.’ For Ole Bull, der i det fjerne Nord amerika saa venligt vinker os til sig, for ham Hurra!23

Dette var altså festtalen, blant norske arbeidere, for Ole Bulls forfeilede koloni i det nordvestre Pennsylvania, populært omtalt som «Oleana». Mens ryktene om kolonien begynte å gå, også hjemme i Norge, fortsatte norske arbeidere å sette sin lit til Ole Bulls prosjekt, som de tolket var ment for dem selv. Kanskje hadde de tatt bedre mål av hans intensjoner enn mange av datidens og ettertidens harselerende kritikere? Uansett holdt arbeiderne håpet oppe, til det siste. Arbeider-Foreningernes Blad var også den første og eneste avisa til å trykke positive nyheter, i form av brev, fra Oleana. Det siste brevet var skrevet i juni 1853, og fortalte om hvordan 17. mai-feiringen hadde blitt avholdt der: «Den 17de Mai, paa hvilken Dag Bull kom her til Stedet, blev høitideligholdt her paa en megen 23 Arbeider-Foreningernes Blad, 22. januar 1853.

286

B R E V E T T I L FA N G E N

peen Maade; mange Amerikanere vare her i Anledning Festen; Flere havde reist ca. 30 Mile; et stort Fyrværkeri, Æresporte, Klatterstang, hvorpaa flere Gevinster og forskjellige andre morsomme Ting vare anbragte». Til mottakeren het det bare: «Du faar see at reise enten over Qvebek eller Newyork; paa begge Steder har Bull Agenter.»24 Få måneder senere kollapset hele foretaket – kun noen titalls få ble tilbake i Oleana.25

En klasse for seg Dette brevet hadde inngått i avispolemikken om Oleana og utvandringen i sin alminnelighet. Da det ble satt på trykk, påpekte Arbeider-Foreningernes Blad at det var «os en Glæde at kunne meddele nærværende Skrivelse som et Modstykke til et i Kristianiaposten for 27de Juli efter ‘Den Frimodige’ indrykket Brev». Det som skilte disse brevene, ifølge avisa, var at brevet som Arbeider-Foreningenes Blad hadde fått tak i, «har dog virkelig den Fordeel ved sig, at det er forfattet hiinsides Atlanterhavet, og at det ikke som de fleste andre i samme Anledning har Muligheden og Sandsynligheden for sig at være forfattet i Norge». Derfor, ba redaktøren om, måtte «Kristianiaposten og Fædrelandets Ven anmodes om at optage nærværende Brev».26 Da advokat Bernhard Dunker noe senere skulle forsvare de tiltalte arbeiderførerne i Høyesterett, påpekte han at arbeiderne egentlig hadde gjort lite annet enn å skape sin egen offentlighet, på sine egne premisser. De hadde gjort det etter modell fra borgerskapet, som ikke hadde vært interessert i å tilrettelegge for noe lignende for arbeiderklassen: «De har indrettet sig efter vort Eksempel med Association, Deliberationer, Taler og Debatter, og de har troet at kunne skaffe sig nogen Betydning ved det eneste, hvori de er overlegne, Antallet. Men de har ogsaa skaffet sig en Presse for derved

24 Arbeider-Foreningernes Blad, 30. juli 1853. 25 Om Oleana, se Haugen og Cai 1992, s. 112–29. 26 Arbeider-Foreningernes Blad, 30. juli 1853.

287

KAPITTEL 12

gjensidig at belære hinanden, ligesom vi gjøre indbyrdes mellom os – thi vi skriver ikke for Arbeiderklassen.»27 De trykte amerikabrevene representerer på mange måter unntaket. For her var det ikke bare de lavere klassene som hadde delt brev mellom seg, selv om de også hadde gjort det i spaltene til Arbeider-Foreningernes Blad. Det var borgerskapet og den sosiale eliten som først hadde sørget for å få utvandrerbrev på trykk. Der arbeiderklassen først fikk et eget forum med Arbeider-Foreningernes Blad, som de selv kunne sende inn tekster til, og ikke bare tekster fra Amerika, var det faktisk borgerskapet som først hadde åpnet den svært så borgerlige offentligheten for «allmuens» skriblerier. Det hadde de gjort delvis motvillig, og de hadde gjort alt for å rette på språk og sensurere upassende uttrykk. Samtidig hadde det vært grenser for hva de turte å gjøre med brevene: Stilen måtte beholdes, slik at de ikke ble beskyldt for å forfalske brevene. Ser vi på utvandringsinteressen blant opposisjonelle i Norge som et tidlig utslag av en interesse for å kjempe de lavere klassers sak, kan vi kanskje forstå utgivelser som månedsbladet Norge og Amerika som en slags forløper til arbeiderforeningene og deres avis. Å selge blader til dem som hadde minst å betale med, var ingen lett sak. Etter å ha mislykkes med å holde sin radikale avis oppe forsøkte Paul Hjelm-Hansen seg som redaktør av flere lokalaviser, blant annet for Smaalehnenes Amtstidende og sin helt egen avis, Fredrikshalds Tilskuer, begge utgitt i Halden. Samtidig som hans forhenværende samarbeidspartner Thrane utvandret til Amerika, begynte også Hjelm-Hansen for alvor å fatte interesse for utvandringssaken. Akkurat som Elise Tvede før ham ville også han utgi et eget blad om utvandringen. Han ordnet seg slik at han skulle undersøke forholdene i Amerika som et folkeopplysningsforetak, og han ble sendt av gårde på vegne av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme i 1867. Da

27 Sitert etter Øverland 1903, s. 332.

288

B R E V E T T I L FA N G E N

han dro, skulle han som Reiersen før ham etterlate seg et periodisk tidsskrift om utvandringen, «Maanedlige Beretninger fra Amerika». Vi vet ikke om det noen gang ble utgitt. I Amerika antok HjelmHansen at månedsskriftet ble produsert, og han omtalte det som om det var i trykk.28 Det var kanskje ikke så lett å opprettholde en tett kommunikasjon om trykksaker på tvers av Atlanteren, men akkurat det prøvde noen vossinger å gjøre noe med.

28 Om Hjelm-Hansen i Amerika, se Lovoll 1995. For sporene etter månedsskriftet hans,

se Halvorsen 1888, s. 531, som hevder at Hjelm-Hansen averterte for bladet før avreise; Romsdals Budstikke, 16. og 23. mai 1867, hvor et slikt avertissement er å finne; hans artikkel i Morgenbladet, 7. mai 1868, hvor han omtaler bladet som om det skulle eksistere; en artikkel i Fædrelandet og Emigranten, 10. september 1868, som omtaler angivelig innhold i bladet.

WO S S I N G EWossingen: N : AV I S A Savisa O M Vsom I L Lville E VÆvære R E Bbrev REV

Kapittel 13

Wossingen: avisa som ville være brev Ivar Andreas Aasen var blant de heldige få. Han ble født tidlig på 1800-tallet, i 1813, og fikk den fremdeles ganske så kummerlige allmennutdannelsen som bondebarn gjerne fikk: noen få dagers omgangsskole i året. Hjemme på gården i Ørsta bestod biblioteket av det som arveskiftene fra perioden viser var vanligst på bygda: en bibel og noen andaktsbøker.1 Tilfeldigvis, tre år før Ivar Aasen ble født, startet den lokale lensmannen opp eget trykkeri. Fra 1810 kom Norsk Landboeblad ut fra gården Ekset i Volda, det første bladet trykt utenfor stiftsbyene i Norge. Lensmannen, Sivert Aarflot, var selvlært, også han uten annet enn omgangsskole. Likevel var det nok til at han fikk bli skolelærer, da soknepresten først så hva han var god for. Han skaffet seg bøker og laget seg det som trolig på det tidspunktet var en unik institusjon i Norge, et «allmuebibliotek» på bygda. Her må Ivar Aasen ha tilegnet seg mye av sin første lærdom, noe som senere ledet til at biskopen i Bergen, Jacob Neumann, fikk satt den evnerike bondesønnen og vordende filologen i kontakt med folk i vitenskapsselskapet i Norge, som i sin tur gav Aasen stipend for å undersøke norske dialekter.2 På sine reiser rundt omkring i Bygde-Norge traff Aasen mange andre begavede og lærde menn som ikke hadde blitt gitt de samme mulighetene som ham selv. «Her ere mange særdeles kundskabsrige Mænd», skrev for eksempel Aasen om besøket på Voss i 1844. Disse mennene ville, mente han, «hvis de i Ungdommen havde havt den samme Anledning som saa mange uduelige Stormandssønner have, uden Tvivl hævde en glimrende Rang iblandt Videnskabsmændene».3 Om enn standen deres var imot dem, manglet det likevel ikke på tiltaksevne der i bygda. Blant Aasens samtidige var det noen utvandrede 1 Grepstad 2013, s. 27. Se ellers Fet 1995. 2 Krokvik 1996, s. 13–19, 58–75. 3 Koht 1917, s. 40–41.

291

KAPITTEL 13

vossinger som ønsket å kommunisere bedre med dem hjemme. De startet derfor hjembygdas første lokalavis – i Leland i Illinois.

Team Voss Historien om avisa Wossingen er overskygget av hvordan den senere ble brukt. I 1920 kom nemlig et annet blad, Vossingen, som hevdet å være en «Fortsættelse af det ældste bygdelagsorgan i Amerika». Nummer 1 var i 1920 derfor «3dje aarg.», altså det tredje året Vossingen var utgitt, og skulle være et «organ for Vosselaget».4 I Amerika var Vosselaget bare ett av mange «lag». De såkalte bygdelagene, som Odd Lovoll har beskrevet, var ulike tiltak for å bevare – eventuelt etablere eller forsterke – en lokal identitet blant de norske utvandrerne, og ikke bare en nasjonal identitet. Utgangspunktet var, sier Lovoll, «ei sterk og varande kjensle mellom utvandrarane for slektskap og heimstad».5 Disse bygdelagene var unike i måten norske innvandrere i Amerika organiserte seg på, som ellers var langs nasjonale og iblant også skandinaviske linjer. Om hvert enkelt hjemsted var unikt, ikke minst for dem som kom derfra, var bygdelagene ganske like hverandre i organisering og virksomhet. Ved å gripe til den tidligere Wossingen kunne Vosselaget derimot skilte med at deres organ, Vossingen, var først ut, og at vossingene dermed var det første bygde laget som oppstod i Amerika, nesten et halvt århundre før utvandrere fra Valdres organiserte det som ellers ville ha vært det første bygdelaget, i 1899.6 Det var nesten for godt til å være sant. Og helt sant var det i grunn heller ikke. For med bladet som Vossingen skulle være en fortsettelse av, hadde de amerikanske vossingene tatt seg noen friheter. Bare sambygdinger, i ivrig konkurranse med andre bygdelag noen og seksti år senere, kunne funnet på å kalle den eldre Wossingen for et 4 Vossingen, nr. 1, tredje årgang, 1920. En digitalisert utgave ligger i Marcus, portalen for

Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen, med ID ubb-tskr-vosselaget-01. 5 Lovoll 1977, s. 9. 6 Lovoll 1977, s. 27.

292

WO S S I N G EWossingen: N : AV I S A Savisa O M Vsom I L Lville E VÆvære R E Bbrev REV

«bygdelagsorgan». Da Wossingen ble utgitt, fra 1857 til 1860, fantes jo ikke bygdelagene, tross alt – og dermed kunne heller ikke noe organ for et slikt lag ha eksistert. Til tross for denne heller elementære glippen hos lokalpatrio tiske vosse-amerikanere, gjorde disse vossingene seg også skyldige i en enda grovere forseelse. Vossingen var nemlig ikke den første Vossingen som ble utgitt i tredje årgang. På Bakketun på Voss ble Vossingen – ompottet fra Amerika – utgitt fra 1871, i parentes forklart som «Tidligere udgivet to Aar i Amerika». Iveren etter å gripe til fortidens firsts gjorde at de utvandrede vossingene i det tyvende århundret knapt anerkjente at denne Vossingen også hadde eksistert århundret før, og at også denne hadde gjort hevd på å være fortsettelsen av Wossingen i Amerika. Vosselaget nevnte heller ikke at Vossingen på Voss fortsatte som Søndre Bergenhus Amtstidende – hjembygdas første og eneste lokalavis frem til 1883.7 Enda verre var det kanskje at vossingene ikke så betydningen av at bladet de hevdet å utgi fortsettelsen av, Wossingen, i slutten av 1850årene hadde vært noe langt mer og ganske annet enn en slags prototype for bygdelagsbladene. Avisa hadde faktisk vært intet mindre enn hjembygdas første lokalavis. Ved å gi ut en lokalt orientert publikasjon som skulle samle folk både i og fra Voss, på tvers av Atlanterhavet, var Wossingen en helt unik avis blant alle norskamerikanerne. Og det skulle den også forbli: Ikke noe «bygdelag» eller noen sammenslutning av utvandrede sambygdinger ga noensinne ut en lignende avis i Amerika. Det er heller ikke funnet andre eksempler på at en amerikansk avis kom til å utgjøre starten på en norsk lokalavis.

Avis som brev? Det er ikke bare selvhevdende lokalpatrioter i utlandet som har unngått å se betydningen av et slikt foretak. Odd Lovoll, som også 7 For historien til bygdelagets publikasjon, se Helleve 2002. Den norske Vossingen er

beskrevet i Kindem 1933, s. 366; Gjerdåker 1991, s. 81–85; Helleve 2001 har beskrevet historien til den amerikanske utgivelsen.

293

K apittel 1 3

294

WO S S I N G E N : AV I S A S O M V I L L E VÆ R E B R E V

har skrevet de norskamerikanske avisenes historie, omtalte knapt Wossingen. Mer enn hundre eksemplarer av bladet ble sendt hjem til Norge, påpeker han, i det som kan ansees å være «et tidlig eksempel på hvordan innvandreravisene fungerte som utvidede amerikabrev».8 Dette stemmer godt nok, men det er likevel bare halve historien. Bladet Wossingen skulle ikke bare fungere som et «utvidet amerikabrev». Bladet skulle også fungere som et utvidet «norgesbrev». Det var i alle fall tanken. På redaktørplass i den aller første utgaven av Wossingen skrev utgiveren at det som i «Særdeleshed har bevæget os til dette Skridt» – altså til å gi ut avisa – «er den store Savn, vi i længere Tid have følt af et Organ, og tillige den talrige Mængde, ankomne til dette Land, der gjenkjende sig ved Titelen af dette Blad». Bladet skulle «bibringe Nyheder og Oplysning om Forholdene blandt vore Landsmænd i dette Land, saavelsom fra Vos Præstegjeld». Slike nyheter og slik informasjon hadde før kommet i brevform, og hadde kun kommet «Enkelte til Deel». Disse brevene kunne i stedet deles med avisa, og ved «at faae et saadant Blad til at circulere iblandt os kunde mange interessante Nyheder blive mere almindelig bekjendte baade her tillands og paa Vos». Å dele allerede sendte brev med offentligheten på denne måten var en måte å skape lokalavis på i en situasjon hvor mange «ere for uvante til at skrive offentlig».9 Akkurat det var ikke noe nytt. At brev fra den andre siden av Atlanteren ble delt med norske aviser, var en praksis disse utvandrede vossingene kjente godt til – fra hjemlandet. Nå skulle de selv få det samme til å skje i deres nye hjemland. Det var også en kjent sak at brev hjemmefra, uansett om de ikke ←

Et eksemplar av avisa Wossingen, utgitt i Illinois i 1858.

8 Lovoll 2012, s. 91. 9 Wossingen, nr. 1, årgang 1, desember 1857.

295

KAPITTEL 13

i utgangspunktet var ment for allmennheten, i praksis ble gjort til en kanal for nyhetsformidling for alle interesserte. Allerede i andre utgave av Wossingen påpekte en innsender, som utvilsomt ønsket å gi sin tilslutning til foretaket, at «Massen af saavel de Breve, der sendes hjem, og omvendt, de, som komme herover eller fra Hjemmet, slet ikke er noget Skjult eller Hemmeligt; thi det gaar minsanten gjerne saa, at man for endel lader sine Naboer see sammes Indhold, og da kalder jeg ikke det noget Hemmeligt». Utgivelsen av Wossingen skulle rett og slett fasilitere det som allerede hadde satt seg som en etablert praksis. Og det avgjørende argumentet? Det skulle bli billigere: Betænk, kjære Læser, hvor beqvemt og let du kan give dine Beslægtede og Venner saavel paa Vos, som her i Landet Efterretning fra dig, naar du skriver i dette Blad, og omvendt, naar du ønsker at høre fra dem igjen – du da paa samme Maade kan skrive til dem, og bede dem opgive dig deres Addresse (Opholdssted) osv. Dette vilde spare for dig og Andre mangen Dollars, som nu kastes bort i mindre Nytte end den, du vilde have ved at benytte Bladet som dit Brev.10

Trykkekunsten ville være revolusjonerende for den translokale brevskrivingen over havet, mente også innsenderen. Med bare noen «faa Linier i Bladet om dit Opholdssted, Arbeidsmaade og Levesæt, vilde gjøre mere end hele dit Brev; thi Andre af dine Bekjendte fik med det samme ogsaa see din Beretning». Dette er nesten som å lese noe fra sosiale mediers spede begynnelse, hundre og femti år senere. For «hvad kunde det skade Dig eller Andre, om du skrev ligefrem i Bladet til dine Slægtninge og Bekjendte»? Hadde leserne noe å meddele som «virkelig kan kaldes hemmeligt», og som «slet ingen Anden end Den eller De, du sender samme til, skal se, da skriv dette i et særskilt Brev til dem». Uansett var ikke slike brev lette å holde hemmelige i utgangspunktet. Hjemme ønsket alle å lese brev som kom fra Amerika, og det var vanskelig nok 10 Wossingen, nr. 2, årgang 1, januar 1858.

296

WO S S I N G E N : AV I S A S O M V I L L E VÆ R E B R E V

for mottakerne å holde brevene for seg selv. Da var det bedre å la kommunikasjonen med hjembygda ta steget over i den fulle offentligheten, først som sist. Likevel var det ikke bare den allerede etablerte brevkommunikasjonen med hjembygda Wossingen skulle fange opp og offentliggjøre. Redaktøren hadde også ønsket at «En eller Anden paa Vos» kunne være «istand til at opvarte Læserne med Nyheder derfra maanedlig», ved å sende brev direkte til avisa. Wossingen skulle dermed kunne bli en avis for vossinger på begge sider av havet. Det var en liten pris å betale, mente redaktøren, for en avis som abonnentene i Amerika ellers var ment å finansiere fullt og helt.11 Den noe oppgitte forklaringen som er å finne i avisas andre årgang, om hvordan de hjemme på Voss kunne betale for avisa, viser frem den tenkte forretningsmodellen: «Man spørger os hvorledes at sende os Betaling for Bladet; vi svare simpelt: ved at betale de til os sendte Breve.» Dette skulle likevel ikke koste enkeltpersoner på Voss noe, for brevene skulle tross alt komme samlet, på vegne av hele bygda, en gang i måneden: «Vi sende omtrent 100 Exemplarer af hvert No. af vort Blad til Vos; – disse 100 Expl. koste os visselig Noget, da vi ikke her i Amerika endnu ere komne saavidt, at Papir og Blæk voxer i Skovene, hvor vi kunne samle saameget vi lyste», forklarte redaktøren. Det eneste han ba om, var at «man derhjemme vilde være skjønsom nok, at bestride Portoen af eet Brev hver Maaned for vort Blad, og saaledes ballancere Regningen».12 I de to årene Wossingen ble utgitt, sluttet ikke redaktøren å klage over mangel på stoff fra hjembygda. Derimot kommer det tydelig frem at det ikke var enkeltbrev, hverken sendt direkte til avisa eller via private mottakere i Amerika, som utgjorde mangelen. Avisa inneholdt nok av slikt. Mangelen bestod først og fremst i opprettelsen av en medredaksjon der hjemme. Redaktøren hadde ønsket at bygda

11 Wossingen, nr. 1, årgang 1, desember 1857. 12 Wossingen, nr. 7, årgang 2, juli 1859.

297

KAPITTEL 13

kunne komme sammen om å produsere nyhetsstoffet som kom fra Voss. Det hadde ikke skjedd. Enten visste ikke redaktøren bedre, eller så var Amerikavossingenes ambisjoner for grandiose til å kunne realiseres. Grandiose var de nemlig, og utvilsomt preget av et amerikansk – eller bør vi si, amerikanisert – perspektiv på hva som var mulig å få til der hjemme: «hvor ere alle rige spekulative Mænd paa Vos blevne af? Ere de Alle døde? Hvorfor etablerer man ikke en liden Avis paa Vossevangen? Naar vi have saa stor en Bye her i Amerika, pleier man idetmindste have et halvt Duzin Blade trykte og udgivne», sukket «Vosse-Cliquen» i Chicago. Det skulle da ikke være så vanskelig, mente de: Kom kun, læg Haand paa Værket! En liden Haandpresse koster ikke meget, en Bogtrykkersvends Løn næsten intet, – I ere selv Redaktører, saa det eneste Udlæg er for Papiir og Blæk, som kan forskaffes ved at lade hver voxen Person betale to Skilling i ‘Tegnepenge’ istedet for een. – Alt Tøv tilside, – kun gaa tilværks!! – Det er ikke saa frygteligt vanskeligt, som Dere tænke!13

Både redaktøren og vosse-klikken burde kanskje ha visst bedre. Til tross for at Wossingen må regnes blant de første pioneravisene i norskamerikansk historie, var det nemlig ikke første gang at vossingene i Amerika hadde forsøkt å få til noe slikt, også da uten videre hell.

«her i Amerika …» En liten håndpresse kostet kanskje ikke så mye, men når det gjaldt den trykte pressen som sådan, var forholdene i Amerika langt mer fremskredne enn i utvandrernes hjemland. I over hundre år allerede, siden før USA i det hele tatt eksisterte, hadde det britiske Amerika hatt en blomstrende pressekultur.14 Benjamin Franklin, som var i 70-årene da Den amerikanske revolusjonen utspilte seg, hadde gitt ut avis helt fra han selv var i 20-årene. Mange historikere, og ikke minst 13 Wossingen, nr. 12, årgang 1, november 1858. 14 Botein 1980.

298

WO S S I N G EWossingen: N : AV I S A Savisa O M Vsom I L Lville E VÆvære R E Bbrev REV

pressehistorikere, har forsøkt å vise hvordan pressen i Amerika tilrettela for, og til og med muliggjorde, at de ulike britiske koloniene på østkysten klarte å samle seg om et felles mål og dermed kaste av seg det britiske overherredømmet.15 Under den norske revolusjonen i 1814, derimot, var det ikke mer enn syv trykkpresser og like mange aviser i produksjon i hele landet.16 Grunnlovsgjengen på Eidsvoll benyttet en gammel og slitt militær feltpresse, som fungerte «omtrent som et vaffeljern», og mye av propagandaen som ellers ble spredt i landet det året, både fra norsk og svensk side, var håndskreven.17 I 1850-årene, da Wossingen ble trykt i Amerika, hadde den norske pressen, og til og med lokalpressen, begynt å ta seg opp. De fleste større byer hadde i det minste sett én avis komme – og gå. Det var vanskelig nok å drive avis i byene, og vanskeligere jo færre betalende lesere en kunne regne med å få. Akkurat det hadde redaktøren av Wossingen forsøkt å omgå, ved å la de mer pengesterke amerikanske vossingene betale for hjembygdas 100 eksemplarer. Likevel var det vanskelig å etablere en aviskultur på et sted som Voss. Det som ser ut som en slags lokalavis, har riktignok blitt funnet i området. Den er datert 1850 og het «Nordvinden».18 Ingen registre over aviser i Norge inkluderer det navnet. Noe av forklaringen kan være at den var håndskreven. Antakelig fantes det, i mangel av tilgjengelige trykkpresser og midler, en hel underskog av håndskrevne aviser rundt omkring i landet. Selv om også små lokalsamfunn etter hvert klarte å bekoste og opprettholde en avis, fortsatte tradisjonen med håndskrevne aviser helt inntil 1960-årene. Vi vet at lokallag i arbeiderbevegelsen i 1960-årene skrev og produserte sine egne aviser – for hånd.19 Hvor tidlig denne tradisjonen startet, vet vi ikke. Den er dokumentert fra 15 Humphrey 2012, s. 203. 16 Nilsen 1997, s. 12–13. 17 Sommerfeldt 1914, s. 307. Det hindret likevel ikke avisdebatt over hele landet, se Fryden-

lund 2014, s. 252–56. For propagandaen, se Hemstad 2014, s. 23 og 409. 18 Voss folkemuseums arkiver, gjenstand nummerert 4203. 19 Berrenberg 2013. Se også Droste og Salmi-Niklander 2019.

299

KAPITTEL 13

1600-tallet, og på Voss ser det altså ut til å ha eksistert minst én, i 1850.20 Dette var før Wossingen var påtenkt, men ikke før de utvandrede vossingene hadde forsøkt å få et eget, jevnlig nyhetsbrev sendt både til og fra hjembygda. I 1848 samlet «vosse-klikken» i Chicago seg for å opprette det de kalte for et «korresponding selskab», som på det utvandrede vossefellesskapets vegne skulle sende månedlige beretninger hjem til Voss og, om det var mulig, «erholde skrivelser derfra».21 Totalt åtte slike ble sendt, og det som etter alt å dømme er originalen til det tredje brevet, er nå å finne i Voss folkemuseums arkiver.22 Imidlertid ser de ikke ut til å ha fått noen svar. Det åttende brevet uttrykker skuffelsen over aldri å ha mottatt noe fra Voss.23 Hvorfor ikke? Utvandrerne kunne ikke skjønne noe av det.

De nesten trykte brevene Det er heller ikke lett for oss å skjønne. Korrespondanseselskapet i Chicago hadde fra Amerika forsøkt å oppnevne to personer på hjemstedet til å motta og spre nyhetsbrevene deres, men også til å ha ansvaret for å sende noe tilbake.24 Begge var særdeles godt posisjonert for å kunne få sendt av gårde felles beretninger fra Voss. Den ene, David Larssen Lemme, eide gården Øvre Klyve gjennom giftermål med nabodattera der. Svigerfaren hadde vært valgmann i 1814, og selv var David utdannet lærer på seminaret på Stord. Han jobbet som kirkesanger i bygda da de utvandrede sambygdingene forsøkte å få ham oppnevnt til deres oversjøiske sekretær.25

20 Fiskaa 1934, s. 11. 21 Om vossingene i Chicago, se Lovoll 1988, s. 45–51. For sitatet, se Vossingen, nr. 1–2, 1925,

s. 1: artikkel 1 av selskapets statutter. 22 Voss folkemuseums arkiver, boks nr. 12, markert «Amerikabrev», legg nr. 1, markert «Efter

Knut A Rene Amerikabrev». 23 Vossingen, nr. 1, 1926. 24 Vossingen, nr. 1–2, 1925. 25 Kindem 1936, s. 162 og 266.

300

WO S S I N G EWossingen: N : AV I S A Savisa O M Vsom I L Lville E VÆvære R E Bbrev REV

Vi vet at Lemme både sendte og fikk brev fra Amerika: Et brev til ham fra 1845 inneholder en takk for tilsendt korrespondanse samme år.26 Et annet brev, skrevet samtidig som korrespondanseselskapet sendte sine månedlige beretninger, ba Lemme om å hilse til «Hr. Propreteir Flaisker samt David L: Huustvet».27 Dette var ikke hvem som helst: «Flaisker», eller «Fleischer», som han nok helst selv skrev det, var den første kassereren for kommunen da formannskapsloven av 1837 trådde i kraft. Hustvedt var bygdas første ordfører. Brevskriveren som hadde bedt Lemme om å hilse disse personene, var selv bygdas første varaordfører, og nå utvandrer.28 Det hjalp tydeligvis ikke: Utvandrerne ventet forgjeves på et felles nyhetsbrev sendt til dem på bygdas vegne. Den andre personen som korrespondanseselskapet forsøkte å oppnevne, var like så naturlig å utpeke, om enn av helt andre grunner. Ungkaren Lars Nielsen Nesheim, som bodde hos søstera på nabogården til David Larssen Lemme – på selve gården Lemme – hadde i flere år holdt styr på korrespondansen fra Amerika, tilsynelatende på hele bygdas vegne. Til bygdas utenrikskorresponansearkivar ser han ut til å ha utnevnt seg selv.29 Lars Nielsen Nesheim var, etter alt vi vet, selvlært. Han nådde ikke helt til topps: Han er ikke blant de tre Ivar Aasen trakk frem ved navn som særdeles skolerte personer i distriktet. Aasen trakk i stedet frem Lemme, naboen til Nesheim.30 Men Nesheim fikk angivelig besøk av barna til professor Michael Sars. Det heter det i alle fall i 26 Brevet var skrevet av Anders Andersen Kløve og datert 25. august 1845 i Racine County.

Det er å finne i biblioteket på Voss, i Voss ættesogelags kopiperm, «Samling av brev – med hovudvekt på amerikabrev: kopiar/originalbrev. Innsamla, registrert, og avskrift», bind 1 (1844–1881). Henvisningen er til en bok som nå later til å være tapt fra Voss folkemuseums arkiver, med nr. 5533. 27 Brevet var skrevet av Anders Anderssen Kløve, sendt fra Norway, Racine County, Wisconsin og datert 20. august 1849. Det er å finne i Voss folkemuseums arkiver, i en bok etter Lars Nielsen Nesheim, nr. 11.320. 28 Gjerdåker 1990, s. 225–26. 29 Om Nesheims liv, se Kindem 1935, s. 646–45; Kindem 1936, s. 160–61; Hustvedt 1924. 30 Koht 1917, s. 40–41.

301

KAPITTEL 13

den såkalte Lars-visen om Nesheim: «Til Christiania Rygtet om Lars Nesheim og kom, I professors Sars hus det hørtes De trænde af hans Sønner vilde so denne Mand om hvem Ordet saa Rosende hørtes, Til Lemme de virkelig kom og frem, og Viser og Skrifter blev fremlagt for dem, De Læste med Lyst og med Glæde.»31 En av sønnene til professor Sars het Ernst. Han skulle bli en av landets fremste historikere. Hva slags «Viser og Skrifter» dette var, kommer frem av forordet til Lars-visen: «hans store Bogsamling Viser og Skriftsamling, som han har fra Ungdommen af vist en rastløs Iver i at samle morro samme Viser, hvilke han har nu saa meget af at ingen Bondemand paa Vos har saa mange Visebøger som han har.» Men det var ikke bare viser. Nesheim hadde også «en heel Deel af Amerikabreve som er tilsendt af de Norske Invandrende i Amerika. Dette har han inpakket i et Skab eller Hylle og det som ikke rummer der maa han opbevare paa andre Stæder». Hvor mange amerikabrev Nesheim virkelig hadde, vet vi dessverre ikke. Den angivelig svært store samlingen hans ble solgt etter hans død i 1880 og spredt for alle vinder. To innbundne bøker med avskrevne amerikabrev ligger i Voss folkemuseums arkiver. En tredje later til å ha blitt kopiert på Voss, men er borte. Ytterligere to bøker finnes i arkivene til Norwegian American Historical Association i Northfield i Minnesota. Enda en har dukket opp i samlingene til Chicago Historical Society, og atter en, i privat eie, ble trykt opp i den norskamerikanske avisa Skandinaven i 1936. Hvor mange det en gang var, og hvor mange som nå er tapt, vet vi ikke, men vi teller foreløpig 178 gjenfunne, unike brev bevart gjennom Nesheims avskrifter.32 Nær alle er skrevet til folk på Voss, og alle er skrevet før 1851. Til sammenligning har Riksarkivet 60 brev som er samlet inn fra hele landet, for 31 Visen finnes i Voss folkemuseums arkiver, i en innbundet samling av viser nummerert

4236. I en separat kopi nummerert 3226 finnes «Myre-visen», en sang Nesheim komponerte om seg selv. Strofen som er gjengitt fra den første visen, er trykt opp i Gjerdåker 1990, s. 36. 32 Se oversikten i Helleve 2025, s. 37–39.

302

WO S S I N G EWossingen: N : AV I S A Savisa O M Vsom I L Lville E VÆvære R E Bbrev REV

denne perioden. Det er ikke bare vordende 1800-tallshistorikere som burde sette pris på denne samlingen. Det er heller ikke bare utvandringshistorikere som burde sette pris på den, for bøkene etter Lars Nielsen Nesheim må regnes som uvurderlige også fra et mer allment sosialhistorisk og pressehistorisk synspunkt. Visebøkene hans er litt av et syn. Å si at han samlet på skillingsviser, er bare halve sannheten. Nesheim hadde nemlig lært seg å «fragturere», som han kalte det, det vil si å imitere frakturskrift – trykt tekst. Ironisk nok var datidens trykte teksttyper i seg selv en imitasjon av hvordan manuskripter ble skrevet for hånd før trykkekunsten kom til Europa. Nesheim må dermed ha lært seg en middelalderhåndskrift for manuskriptproduksjon ved å etterligne trykte typer. Formålet virker å ha vært klart: De innbundne visebøkene som er bevart etter ham, er nemlig en blanding av trykte viser han har fått tak i, og viser han antakelig har fått låne og kopiert for hånd – slik at de fremdeles ser ut som trykksaker. I de innbundne bøkene kommer trykte og håndskrevne viser hulter til bulter, som om det ikke skulle ha vært noen forskjell på dem. Amerikabrevene, derimot, er ikke bevart i trykk. Av brevene han har kopiert, har han riktignok hentet ett fra avisene. Som han selv forklarer det, var dette en «Afskrift af et Brev som var indført i Morgenbladene 1842», og at «Disse Aviser hvor ieg har taget Afskrift af var mig tilsendte fra Ulvig, fra Klokker Arne Bryngelsen Leqve».33 Amerikabrevene som Nesheim har skrevet av, ser likevel ut som de er trykt, det vil si, hadde det ikke vært for alle de ulike blekkfargene han har benyttet seg av, som får bøkene hans mest av alt til å ligne illuminerte middelaldermanuskripter – uten at vi kan vite om han i det hele tatt kjente til slike forløpere. Antakelig har han sittet som en munk selv og kommet til samme innsikt – samme estetikk –

33 Dette brevet er fra en av bøkene til Nesheim som ligger deponert i Norwegian American

Historical Associations arkiver i Northfield, Minnesota. Boka er markert «Lars N. Nesseim Papers, vossing Letters, Hustvedt, 1841–1843».

303

KAPITTEL 13

Slik «fragturerte» Lars Nielsen Nesheim amerikabrev som dukket opp på Voss i utvandringens første år.

som dem som mange hundre år før ham satt i klostre og kopierte og bevarte enda eldre tekster. Noen av brevene Nesheim har bevart, viser at de utvandrede vossingene helt fra starten av ønsket å kommunisere med hele hjembygda. Et av brevene, som er skrevet i 1848, ba mottakerne om «inderligen at I lade alle vore slægtninger læse Brævet eller I Skriver en Copi ud af det». Brevet var nemlig ment til alle kjente der hjemme: «Kiære Slægtninger og Venner da det vilde være en umuelighed at næv: Eder alle paa Navn, saa maa vi lade Eder vide at vi mener Eder alle ingen untagen. Og da vi ikke kan skrive udskriften til meere end een saa skriver vi til een eenegang og til en anden en anden gang, saa haaber ieg ogsaa at I vil Deeltage i at løse Brevet.»34 Alle som fikk 34 Brevet var skrevet av Ole Larssen Lei og datert 28. oktober 1848. Voss folkemuseum, bok

etter Lars Nielsen Nesheim markert 11.320.

304

WO S S I N G EWossingen: N : AV I S A Savisa O M Vsom I L Lville E VÆvære R E Bbrev REV

lese brevet, skulle hjelpe til med å betale portoen. Her ligger prototypen til Wossingens modell allerede for dagen, og vi ser også kimen til korrespondanseselskapets forhåpning: «Vi maa uden afladelse bede Eder at I skriver os til saa snart som mueligt saa at vi kan høre hvor de Lever ogsaa faa Beskeed om mange andre Ting i fra Norge». Brevene hjemmefra skulle gi nytt ikke bare om familien, men også om hjemstedet – og hjemlandet – generelt. Kanskje er slik dobbel kommunikasjon, av både individuelle og allmenne nyheter i form av personlig adresserte brev, det som gjorde at Lars Nielsen Nesheim med David Larssen Lemme aldri organiserte et felles nyhetsbrev tilbake til Amerika. Begge skrev tross alt egne brev til utvandrerne. Selv om brevene deres ikke er bevart, ser vi gjennom henvisninger til mottatt korrespondanse i brevene som Nesheim kopierte, at han selv skrev fyldige brev. Antakelig inneholdt de nyheter fra bygda, og selv om de ble sendt til enkeltpersoner, må han ha antatt at de ble lest av flere.35 Kanskje tenkte han at det var nok. Kanskje tenkte han at dette var formen som korrespondanseselskapet ønsket seg. Det var nok vanskelig å skille mellom brev og nyhetsbrev i en periode hvor brev fra Amerika ble trykt som offentlige nyheter i avisene hjemme i Norge, og ellers delt gjennom håndskrevne kopier, høytlesning og utlån. Innovasjonen, en avis både for hjembygda og for sambygdinger på tvers av havet, kom fra Amerika. Først kom den som tilsendte eksemplarer. Siden kom redaktøren selv. Han hadde fått nok. Som utvandrede vossinger i Wossingen selv hadde påpekt: Hvor vanskelig kunne det egentlig være å utgi en avis på Voss?

35 I brevet fra Knud Larssen Bøe og Baar Larssen Bøe, datert 24. juli 1842 i Chicago, takkes

Nesheim for et langt brev som var datert 1. mai samme år. Det er noe rart med årstallene, for brødrene sier de mottok brevet i september. Brevet er i Norwegian American Historical Associations arkiver, i boka som er markert «Lars N. Nesseim Papers, vossing Letters, Hustvedt, 1841–1843». I brevet fra Kløve som er sitert over, takker Kløve for et brev fra Lemme.

305

KAPITTEL 13

Import/eksport Selv om Wossingen var unik i sitt tiltenkte publikum, var den ikke den eneste norskspråklige avisa som ble importert til Norge på samme tid. Eksportert fra Amerika er kanskje riktigere å si, for akkurat som med Wossingen var nok storparten av avisene som ble sendt hjem til Norge, betalt av slektninger i Amerika. Senere skulle volumet bli så stort at en av de største norskamerikanske avisene, Skandinaven i Chicago, begynte å utgi en egen «europeisk» utgave, trykt særskilt for hjemlandsmarkedet.36 De som tegnet abonnement fra Norge, i alle fall i 1860-årene, da vi har en viss statistikk over avisimport fra utlandet, var å telle på en hånd.37 Antakelig var det bladredaktører hjemme som kunne betale. Norskamerikanske aviser ble i alle fall omtalt og referert til fra og med 1850-årene i norske aviser.38 Statistikken over avisimport fanger bare opp aviser som ble betalt på norske postkontorer, ikke aviser som ble sendt hjem til Norge fra Amerika for utvandrernes egen regning. Den fanger heller ikke opp avisredaktører som ble eksportert fra Amerika og hjem til Norge, slike som Nils Torgersen Bakkethun, redaktøren for Wossingen. Bakkethun hadde først arbeidet som typesetter for Emigranten, den største norskspråklige avisa i Amerika i 1850-årene, før han ble hyret til å sette typene for Norsk Luthersk Kirketidende. Det var i trykkeriet for sistnevnte, i Illinois, at Bakkethun fant anledning til å gi ut Wossingen, frem til forsøket måtte legges ned noen år senere, i 1860. Da Bakkethun dukket opp i hjembygda med en brukt trykkpresse og typer kjøpt i Bergen, et tiår senere, var avistittelen det eneste han måtte endre litt på for å fortsette å gi ut Wossingen. Fra 1871 kom den ut 36 Lovoll 2012, s. 239–41. 37 For en brokete statistikk over abonnementer tegnet på norske postkontor i 1860-årene,

se Riksarkivet, Avisporto (innen- og utenlandske), Revisjonsdepartementet, 3. revisjonskontor (det eldre), P, Saksarkiv, Postregnskaper: RA/S-1116/D/Da/L 1907 and RA/S-1116/D/Da/L 1908. 38 For de tidligste referansene jeg har klart å finne til den første avisa i Midtvesten, Nordlyset, se Morgenbladet, 10. januar 1848; Morgenbladet, 11. mai 1849. Emigranten ble langt hyppigere omtalt, men da i 1850-årene.

306

WO S S I N G EWossingen: N : AV I S A Savisa O M Vsom I L Lville E VÆvære R E Bbrev REV

i tredje årgang, nå som Vossingen.39 Fremdeles var det amerikanerne som skulle betale, men nå kunne også folk i hjembygda bidra ved å tegne eget abonnement. Det gikk raskt så bra at Bakkethun kunne overlate avisa til andre og igjen sette kursen mot Amerika, som han gjorde allerede året etter. Voss hadde fått sin første avis, trykt på stedet, og den skulle forbli bygdas eneste lokalavis i mange år fremover. Fremdeles skulle den fungere som en bro over havet, som kommunikasjonsmiddel mellom utvandrede vossinger og hjemstedet. Det skulle vise seg å bli en varig modell, ikke bare for Voss, men for hele landet.

Translokal offentlighet Noe merkelig skjedde i norske aviser i 1860-årene. Antallet trykte amerikabrev, slik leserne hadde kjent dem, gikk drastisk ned. Samtidig ble det stadig flere «amerikabrev» å lese i avisene. De par hundre amerikabrevene som hadde blitt trykt og trykt igjen i landets aviser siden 1830-årene, hadde sjelden vært ment for trykk, i alle fall ikke i første rekke. De var i utgangspunktet ment for venner og slektninger og kanskje en hel hjembygd, og de ble deretter delt med aviser av mottakerne eller andre. Noen få ønsket nok å få brevene sine trykt, og det finnes enkelte bevis på at det var også intensjonen med brevet – enten det til slutt ble trykt eller ei. Disse brevene forsvinner altså fra spaltene i løpet av 1860-årene. Samtidig dukker det opp andre tekster fra Amerika, nå under tittelen «Amerikabrev». Ironisk nok var det første gang brevene fra utvand rere ble omtalt på denne måten.40 Ironisk er det fordi disse brevene, ulikt de foregående, var skrevet og adressert direkte til avisene. Brevskriverne henvendte seg eksplisitt til redaktørene, og brevene var 39 Bakkethun publiserte en slags selvbiografi i Vossingen, 29. juni 1872. Flere detaljer er å

finne i Lars Kindems artikkel om avisa, som stod på trykk i det senere bygdelagsbladet, Vossingen, nr. 2–3, 1927. 40 Se Morgenbladet, 20. juni 1868 for den tidligste bruken av dette begrepet som jeg har identifisert.

307

KAPITTEL 13

Den første utgaven av Vossingen som ble utgitt på Voss, etter å ha blitt flyttet fra A merika. Merk årgangen.

308

WO S S I N G EWossingen: N : AV I S A Savisa O M Vsom I L Lville E VÆvære R E Bbrev REV

dermed på ingen måte amerikabrev slik vi tenker på dem i dag. Det var rett og slett en versjon av utenrikskorrespondanse. Som sjanger var korrespondentbrevet allerede gammelt nytt i norske aviser, men sjangeren fikk åpenbart et løft av at det nå bodde så mange norske menn og kvinner i utlandet at det stadig var tilfang av utenlandsnyheter, formidlet på norsk, og ikke sjelden også om nordmenn i utlandet. Den mer private, eller i alle fall langt mer personlige brevkommunikasjonen, som vossingene hadde forsøkt å kanalisere inn i aviser som offentlige lokalnyheter, forsvant dermed fra avisene i disse årene. Vossingen var kanskje den eneste avisa som holdt på det gamle amerikabrevet som sjanger. Kommunikasjonen mellom utvandrere og hjemstedet forsvant imidlertid ikke. Amerikabrevene ble både mer personlige og mer private. Portoavgiftene sank drastisk i 1870-årene på grunn av internasjonale konvensjoner, og stadig flere lærte seg å skrive.41 Samtidig som norske aviser trykt i utlandet begynte å strømme innover gamlelandet, begynte også hilsenene i slike aviser til folk på ulike plasser i Norge å komme på trykk, slik de hadde gjort i Wossingen. Forskjellen var at nå hadde andre utvandrere enn de fra Voss anledning til å hilse hjem via avisa, men de måtte gjøre det gjennom aviser som var ment for alle nordmenn. Samtidig forsøkte amerikanerne å få dem der hjemme til å sende inn lokalstoff til de norskamerikanske avisene.42 Fra århundreskiftet begynte deretter bygdelagene å organisere seg i Amerika, og deres utgivelser, inkludert den gjenopplivede Vossingen, forsøkte å fange opp behovet for en translokal kommunikasjonskanal. Da hadde norske lokalaviser i lengre tid – i alle fall siden 1870-årene – allerede hatt sine lokale utenrikskorrespondenter. Dette finnes det en rekke identifiserte tilfeller av, men det gjenstår et stort arbeid med å kartlegge omfanget og utviklingen.43

41 Øverland og Kjærheim 1992a, s. 37–38. 42 Se f.eks. Olav Redals oppfordring i Nordre Bergenhus Folkeblad, 4. mars 1916. 43 Lovoll 2012, s. 236–44.

309

KAPITTEL 13

Selv om det finnes mye ugjort på denne fronten, kan vi likevel skimte hva som til slutt skjedde med amerikabrevene slik vi kjenner dem fra den første utvandringsperioden, og slik de stod på trykk i de første tiårene. I den grad slike brev representerte et behov for translokal kontakt, med utvandrernes hjemsted, hjembygd og i det hele tatt hjem – stedet de var fra, og dem de fremdeles kjente der – kan vi følge utviklingen av en slik kontakt helt til andre halvdel av forrige århundre. For samtidig som norske lokalaviser begynte å få egne utenrikskorrespondenter, i form av lokale utvandrere som skrev hjem til lokalavisa, begynte stadig flere lokalaviser å operere med egne, amerikanske abonnementspriser. Kun lokalavisene, vel å merke. Ingen av de nasjonale avisene oppga egne amerikanske priser. Allerede i 1878 oppga eksempelvis Oplandenes Avis på Hamar, da utgitt på syvende året, at «Udenrigske Abonnenter gjøres opmærksom paa, at de maa fornye Abonnementet itide, da ellers Bladet kommer til dem sent i Januar».44 Hvem var disse som leste Oplandenes Avis i utlandet? Noen år senere blir det tydelig: I 1884 står det i avisa at «Oplandenes Avis koster til Amerika 6 Kr. og 60 Øre for Halvaaret».45 Senere skulle andre aviser følge på. Lillehammers Tilskuer, Selbyggen, Den 17de Mai, Steinkjær Avis, Tromsø Amtstidende og Den vestlandske Tidende oppga alle amerikanske eller utenlandske priser i 1890-årene. I 1900 tilbød også Stavanger Aftenblad, Fredriksstads Tilskuer, Indhereds-Posten, Social-Demokraten og Akershus Amtstidende amerikanske abonnementssatser. Senere fulgte Dunderlandsdølen (1905), Egersundsposten (1905), Søndfjords Avis (1905), Østerdølen (1905), 1ste Mai (1910), Romerikes Blad (1910), Søndre Trondhjems Amtstidende (1910), Ranens Tidende (1910), Valdres (1910), Indtrøndelagen (1915), Hedemarkens Amtstidende (1915), Ringerikes Blad (1915), Sogningen (1915) og Sunnhordland (1920). På et tidspunkt oppga riktignok Morgenbladet utenrikssatser (1905), som Kysten (1905), Vort 44 Oplandenes Avis, 2. januar 1878. 45 Oplandenes Avis, 2. januar 1884.

310

WO S S I N G EWossingen: N : AV I S A Savisa O M Vsom I L Lville E VÆvære R E Bbrev REV

Land (1905) og Grimstad Adressetidende (1920), men da som eneste nasjonale avis. Etter andre verdenskrig, i 1950, tilbød i alle fall Glåmdalen, Lofotposten, Arbeiderbladet, Valdres og Brønnøysunds Avis egne, amerikanske satser, mens Nordlandsposten og Firda Folkeblad tilbød utenrikssatser. I tillegg hadde Finmarksposten, Sarpsborg Arbeiderblad og Østlendingen annonser for å gi abonnement i julegave til utflyttere. Hvor befant disse utflytterne seg? Ringsaker Blad markedsførte seg selv som «Bladet for ringsaksokninger verden rundt».46 Til juletider tilbød Gudbrandsdølen gaveabonnement til «våre utflyttede landsmenn» og attpåtil et «gavekort til utfylling», som kunne bli «sendt som luftpost» og ville «være i Amerika i løpet av noen få dager».47 Året før hadde også Halden Arbeiderblad foreslått seg selv som julegave: «De kan ikke skrive om alt som hender i brevene til fraværende slekt og venner.» Likevel var det nettopp slike «små lokalnyheter» som var med på å «holde hjemmefølelsen levende». Derfor burde brevskriverne heller gi «en daglig glede fram gjennom det nye året»: «Har De noen av Deres f. eks. i U.S.A.? Tegn et gaveabonnement!»48 Kanskje var det til sist et kynisk salgstriks for å øke leserskaren til lokalavisene, det å skulle gi lokalavisa i gave til venner og slektninger i USA. Men forslaget vitner også om hva som hele tiden var viktig for dem som ville kommunisere på tvers av havet, helt fra utvandringen startet. Utvandrerne ville høre nytt hjemmefra, og hjemmefra var ikke bare Norge. Det var stedet utvandrerne kom fra – stedet de hadde forlatt. At utvandrerbrev ble trykt og trykt om igjen i avisene i flere tiår etter at utvandringen hadde startet i utgangspunktet, vitner også om at informasjonen utvandrerne hadde å gi tilbake, var ansett som så verdifull at selv folk på ulike steder rundt omkring i landet i lang tid hadde glede av å lese et brev til et bestemt lokalsamfunn. Den vedvarende kontakten med hjemstedet, først i brev, så i norskamerikanske avisspalter, deretter i bygdelagspublikasjoner og 46 Ringsaker Blad, 13. april 1950. 47 Gudbrandsdølen, 27. november 1950. 48 Halden Arbeiderblad, 15. desember 1949.

311

KAPITTEL 13

til sist gjennom norske lokalaviser, viser at amerikabrevene, og ikke minst de trykte, ikke bare var forsøk på å hjelpe andre der hjemme til å utvandre. De utgjorde også et forsøk på å holde kontakten – «hjemfølelsen» – levende. Kanskje var det derfor utvandrerne var de som holdt lengst i gamlelandet, i hjemstedet. Dette stedet hadde formet dem, selv om de nå befant seg og bodde i fremmede omgivelser. For barna deres var ikke Amerika det nye stedet – det var Amerika som var hjemme. Den naturlige kontakten mellom «utflyttede landsmenn» og «fraværende slekt og venner» svant kanskje til sist hen når den mest naturlige måten å holde kontakten på, var å kjøpe et gaveabonnement på lokalavisa for dem der borte. Det blir i alle fall konklusjonen om vi skal tro Halden Arbeiderblad, det siste-liten-julegave-bladet som ellers kunne rapportere om at «Haldenserne underfrankerer Amerikabrevene». Ettersom avsendernavnet i mange tilfeller også manglet, måtte «mottakeren betale dobbelt opp». «Og det», påpekte avisa, «er ikke hyggelig.»49 Ønsket om å opprettholde kontakt mellom det nye og det gamle hjemmet, på tvers av havet – et ønske som hadde eksistert blant utvandrerne og på stedet de kom fra – var det som hadde ført dem til å bruke trykksaker. Offentligheten hadde vist utvandrerne en interesse, og utvandrerne hadde gjengjeldt denne ved å benytte offentligheten til sitt eget formål: å opprettholde forbindelsen med hjemmet de hadde forlatt.

49 Halden Arbeiderblad, 14. desember 1950.

Å L A D E D Ø D E TA L E

Avslutning Å la de døde tale «Vi overlever døden», erklærte byfogden i Fredrikstad i 1934. Senere samme år ble han funnet livløs i en bukt på Hankø, druknet – eller drept. Usikkerheten rundt hva som skjedde, førte til en årelang sensasjonell dekning i norsk presse. Byfogden, som hadde ført datteren sin, et medium, fremfor seg som det ultimate beviset på parapsykologiske fenomen, og ikke minst på at mennesker virkelig overlever døden, hadde muligens blitt myrdet av sin egen datter. Da hadde datteren i mange år allerede klart å sette byfogden i kontakt med sine to avdøde sønner. Gjennom Ingeborg Køber kunne de døde snakke til de levende.1 Både rettssaken mot Ingeborg og spørsmålet om evnene hennes forble uavklart. Det fantes nok av mennesker som ønsket å tro at hun – og andre som henne – virkelig kunne få kontakt med ånder fra «den andre siden». Den bølgen av norske vitenskapsmenn som i tiårene senere ønsket å underlegge slike overnaturlige fenomen vitenskapelige metoder, var nok ikke motivert av å motbevise disse fenomenene. De hadde arvet en tiltro, kanskje et håp, om at det virkelig var mulig – blant annet – å komme i kontakt med de døde. Som denne boka har vist, finnes det faktisk vitenskapelige metoder for å høre de døde tale. Vi trenger ikke alskens elektroniske apparater for å teste for ekstrasensorisk persepsjon. Helt vanlige mennesker, som for lengst er døde, kan snakke til oss, bak fortidens slør. Til dette trengs hverken ektoplasma eller borddans. Alt vi trenger, er en vilje til å lete etter disse stemmene, og noen helt standard, historiefaglige metoder for å kunne oppnå kontakt. Dette er, og har alltid vært, historikernes domene. Metodene våre er kanskje langt mindre sensasjonelle enn å få bord til å sveve eller å få ånder til å materialisere seg i slørete stoff. For de nå for lengst døde 1 De Figueiredo 2011.

313

AV S L U T N I N G

har alt materialisert seg, en gang i tiden, og noen av dem har etterlatt seg materielle spor. De fleste mennesker som noen gang har levd, har etterlatt seg lite, eller ingenting. I den grad helt vanlige mennesker etterlater seg noe som helst for senere slekter, har gjerne brevene deres i ettertid blitt brent, dagbøkene destruert og fotografiene forkastet. For de levende, flere generasjoner senere, er portrettene av de døde ikke lenger gjenkjennelige; ordene deres betyr nå ingenting lenger. Det vil si, bortsett fra når de faktisk snakker til oss direkte. Det gjør de, langt på vei, med utvandrerbrevene. Av alle som i de siste tiårene har forsket på utvandrerbrev, kan skepsisen mot trykte brev kanskje bare måle seg med den skepsisen som en gang ble forbeholdt såkalte medier og åndemanere. Det heftet så mange kildekritiske problemer ved de trykte brevene at de til slutt ikke ble ansett for å være et reelt medium for fortidens mennesker i det hele tatt. Hvordan kunne vi, som forskere, være sikre på at disse ordene som var satt på trykk, faktisk var sagt og ment av utvandrerne i utgangspunktet? Var det ikke alltid en fare for at bak de svevende ordene, liksom under de svevende bordene, hadde mediene i seg selv en finger – eller hånd, eventuelt en fot – med i spillet? Det var lett for redaktører, og for innsendere av brev, å fremstille brev som om de var autentiske, som om de målbar ekte utvandreres stemmer og meninger. Med forfalskede stemmer kunne de dermed bevise, helt reelt, hvor farlig og ubetenksom utvandringen egentlig var. Det var lett for forskerne som forsøkte å fortolke slikt materiale i ettertid, å tenke at de trykte brevene i regelen var satt på trykk av en grunn. Slike brev skulle demonstrere, bevise, argumentere og propagandere for et visst syn på utvandringen. De første forskerne hadde aller mest sett syner i materialet de hadde kommet over, mente de senere forskerne, ved å tro at dette virkelig kunne være ekte, autentiske brev og stemmer. Beskyldningene som hadde haglet mot trykte brev i samtiden, om at slike brev var forfalskede, forvridde, forutinntatte og formet av helt andre folk enn dem som selv hadde reist ut av landet, heftet seg 314

Å L A D E D Ø D E TA L E

med tiden også til den vitenskapelige fortolkningen av materialet. De trykte brevene ble derfor kastet vrak på. Ingen seriøse brevforskere fant lenger noe interessant å si om trykte brev. Utvandrernes stemme var mediert, og de fleste hadde mistet troen på at et medium kunne viderebringe de dødes stemme til de levende. Imidlertid skulle vise seg at heller ikke håndskrevne brev var fri for mistanke. For hvordan skulle historikere forsikre seg om at disse brevene var originale, og ikke en avskrift? Hadde det kanskje fulgt med et separat ark i brevet, som var blitt tatt vare på eller brent av mottakeren før brevet ble delt med andre? I så fall var brevet allerede forkortet og redigert. Og hva slags stemmer var det egentlig vi lyttet til? Utvandrerbrev er en av få kategorier tekster skrevet av «vanlige» mennesker som i stor grad er bevart. Vanligvis sitter vi kun igjen med historiske rester etter overklassen. Byfogden i Fredrikstad overlevde kanskje ikke døden, men bøkene hans er ennå å få tak i. Det samme kan ikke sies om alt vanlige mennesker en gang skrev, til alle mulige anledninger. Vi vet at også vanlige mennesker skrev, i den grad de kunne. For noen år siden dukket det opp noen særskilte brev forfattet av vanlige mennesker, i tillegg til utvandrerbrevene. Disse førte ikke bare for lengst døde vanlige mennesker opp i dagen, men også fattiglemmer. For i søknader om pengestøtte på den engelske landsbygda lå det uttalelser nedskrevet etter dem dette vedkom i utgangspunktet. Her var fattigfolks egen stemme!2 Problemer var det like fullt. For disse brevene var også skrevet for et formål. De skulle helst overbevise mottakeren om at brevskriveren var verdig pengebidrag fra myndighetene. Da gjaldt det å fremstille seg selv i godt lys. Hvordan skal vi da, som historikere, forholde oss til det disse søkerne sa, i brevs form, for å få penger? Var dette virkelig autentiske stemmer fra fattige mennesker i fortiden, eller var ytringene deres i altfor stor grad formet av konteksten de ble fremsatt 2 King 2008; Snell 2012.

315

AV S L U T N I N G

og nedskrevet i, til at disse kildene kunne brukes som inngangsport til hva «vanlige» mennesker skrev og tenkte? Mange utvandrere skrev unektelig brev for på bakgrunn av egen erfaring å propagandere for eller mot utvandring. De kunne heller ikke fristille seg fra det faktum at brev fra Amerika ville bli satt inn i en kontekst hos mottakerne, nemlig den offentlige debatten om utvandringen som foregikk i og utenfor norsk presse, på kirkebakken og i bondestuene så vel som i salonger og på kafeer. Mange av brevene virker også som de er skrevet med dette i bakhodet. De er ikke bare personlige og private; de henvender seg også til et slags større publikum. Fortrinnsvis er dette et kjent publikum: alle de som måtte ha interesse av å høre hva vedkommende hadde å si – oftest de som hadde kjent brevskriveren før han eller hun dro fra landet. Men noen av rådene, kommentarene og kritikken som kommer frem i disse brevene, er også rettet mot et mer allment publikum. Ethvert utvandrerbrev kunne generalisere og komme med allmenne betraktninger og dermed være av interesse for et allment publikum. Det gjelder både trykte og håndskrevne brev. Når de trykte brevene kastes vrak på, taper vi en del. Ikke minst taper vi av syne denne mer offentlige konteksten: at brevene ikke var fullstendig private, men at de også utgjorde et visst slag halvoffentlige skrifter.3 Vi går også glipp av de offentlige dimensjonene som disse brevene ble både satt og fortolket i. Det viser seg når vi studerer disse brevene, som trykte brev, at det eksisterte en frykt blant redaktører og innsendere for å bli mistenkt for å forfalske eller fordreie innholdet i et brev. Nettopp derfor erklærte avisene ofte at brevene var gjengitt ordrett, selv om de kanskje hadde valgt å normere ortografien. Et nøye studium av trykte utvandrerbrev viser også at brevene som kom fra Amerika, i det hele tatt, ikke var ment som rent private i utgangspunktet. Brevskriveren visste å uttale seg på måter som passet seg i offentlige sammenhenger – selv om skjønnet som ble utvist, kan 3 Mathiesen 2019.

316

Å L A D E D Ø D E TA L E

ha gitt ulike utslag. Brevskriverne kan, tross alt, ha hatt høyst varie rende forutsetninger for og trening i å komme med slike offentlige uttalelser i utgangspunktet. At brevene ble satt på trykk, betydde ikke nødvendigvis at forfatteren mente å få brevene trykt. Men forfatteren mente som regel å nå et visst publikum på hjemstedet, utover dem som var direkte adressert i brevene. Det vi aller mest taper ved å forholde oss mistroiske til trykte brev som kilder er derfor forståelsen av brevenes funksjon. Det er lett å forstå utvandrerbrev, og særlig trykte brev, som forsøk på å påvirke utvandringen i den ene eller andre retningen. Et amerikabrev var enten en advarsel eller en oppfordring. Interessen lokale aviser utviste overfor lokale utvandreres ord, peker henimot en helt annen funksjon, nemlig brevskriving som uttrykk for et ønske om vedvarende kontakt mellom lokalsamfunnene og utvandrerne. Vi trenger ikke studere trykte amerikabrev for å innse at amerikabrevene var rettet mot lokale offentligheter, altså hjembygdene. Det kommer tydelig nok frem også av håndskrevne brev som er bevart. Men lokalsamfunnets interesse for lokale utvandrere, og lokale utvandreres interesse for nyheter fra hjembygda, kommer tydeligst frem av de trykte brevene. Noen ganger henvender utvandrerne seg i trykte brev til en slags nasjonal offentlighet, noe for eksempel innbyggerne i Muskego gjorde. Oftere omtaler de saker, hendelser og diskusjoner på hjemstedet. Akkurat som utvandrerne ble lokalsamfunnets forlengede arm ut i den store verden, ble lokalsamfunnet det stedet i hjemlandet som utvandrerne orienterte seg mot når de tenkte på «gamlelandet». For «gamlelandet» var alltid også et bestemt sted i gamlelandet. Bare det faktum at vi gjennom de trykte utvandrerbrevene sitter på flere lokale brev, til flere ulike lokalsamfunn enn det vi ellers ville ha gjort, viser at lokalbrev ble lokalt verdsatt. De trykte brevene, og avisene som trykte dem, vitner om at de tidlige amerikabrevene var et tidlig utslag i utviklingen ikke bare av en transatlantisk offentlighet, men også en translokal offentlighet.

317

AV S L U T N I N G

Amerikabrevene måtte uunngåelig gi råd om utvandring. Men de representerte i mange tilfeller først og fremst et ønske om å opprettholde kontakt. Det kan tenkes at utvandrerne ønsket å opprettholde kontakten med hjemstedet nettopp for å kunne holde døra åpen for at andre – yngre søsken, tvilende naboer – kanskje på et senere tidspunkt ville ombestemme seg og komme etter likevel. Men kanskje ønsket brevskriverne helt enkelt bare å oppleve en form for kontinuitet, i en hverdag hvor alt ellers var nytt, fremmed og omskiftelig. Ønsket om kontakt var der like fullt. De senere utslagene av denne translokale offentligheten viser oss dette. Kontakten med hjemstedet hjalp utvandrere, og kanskje også barna deres, å bygge eller bevare identitet, ikke bare som norske, men også som noen som kom fra et visst sted i Norge. Bygdelagene er den store og kjente aktøren her. Det transatlantiske abonnementet på lokalavisa eller hilsenen til lokalstedet gjennom norskamerikanske avisspalter var mindre synlige utslag, men vitner kanskje desto sterkere om bånd som stadig ble forsøkt ivaretatt over havet. De mange lokale henvendelsene i trykte amerikabrev utgjør kanskje også slike vitner. Sporene etter dette ønsket om lokal kontakt på tross av avstand og flytting er for det meste borte. De tidlige amerikabrevene, og da ikke minst de trykte brevene, er derimot slike spor som tross alt har overlevd, fordi de ble satt på trykk – fordi noen på hjemstedet syntes at ordene deres var viktige nok, spennende nok, identitetsbekreftende nok, til å la alle leserne av en lokalavis få anledning til å høre nyheter fra utvandrede sambygdinger. Henne kjenner vi. Ham stoler vi på. Disse bærer bygda og byen vår, på sett og vis, ut i verden. Det er en tromsøværing i Amerika, en østfolding i California. Stemmen deres er ikke borte – ikke alle, og ikke helt. Det trengs ingen åndemaner, intet medium, for å få de døde i tale. Vi må bare vite hvor vi skal lytte, og hvor vi skal lete. Jeg fant de dødes stemmer i spaltene i norske lokalaviser – aviser som i utgangspunktet var produsert for og av helt andre sosiale lag enn stemmene som gjennom 318

Å L A D E D Ø D E TA L E

trykte utvandrerbrev har blitt bevart. Hvor underlig det er å kunne lese hva helt vanlige, for lengst glemte mennesker – en snekker, en håndverker, en helt vanlig kvinne – sier, med sine egne ord, og på sin egen måte, er noe som kan oppleves ved å lese gjennom brevene som følger på de neste sidene.

D el 2

DEL 2 BREVENE

321

Avslutning

322

Å T R Y K K E O P P T RY K T E B R E V

Innledning Å trykke opp trykte brev På sidene som følger, presenteres en rekke utvandrerbrev, som langt på vei representerer hva utvandrerne selv faktisk skrev. Mistankene om hvor stor forskjell det er mellom et originalbrev og et trykt brev, holder i mange tilfeller ikke vann. Nettopp i de få tilfellene hvor vi har begge deler og kan sammenligne, ser vi at det trykte brevet faktisk var tro mot det håndskrevne brevet, eller utelot deler av brevet av helt andre grunner enn for å fordreie innholdet. Om veien til trykk i utgangspunktet var kortere enn mange historikere har mistenkt, var det likevel en vei. Det vil det også uunngåelig være for å gjengi disse trykte brevene på nytt. Vi leser ikke lenger frakturskrift. Tekstbildet er annerledes. En bokside er ikke en avisspalte. Bare der skjer det en del under overføringen. Avstanden er likevel ikke så stor. Brevene er her gjengitt tegn for tegn, med unntak av bindestrekene som i avisspalter ofte var nødvendige for å maksimere antall tegn på en og samme linje. Avsnittsinndelingen er så langt som mulig også bevart. Typografiske særegenheter er det vanskelig å gjengi fullt og helt, slik som alle de forskjellige måtene det var mulig å lage fotnoter eller utheve ord og uttrykk på. Dette er heller ikke så viktig, selv om det ikke er uviktig. For den som trenger å vite akkurat hvor et ord stod på en linje, eller hvordan avisredaktørens kommentarer ble satt i forbindelse med brevteksten, er det dessverre ingen annen utvei enn å gå til originalkilden. For de fleste formål vil transkripsjonene som finnes her, være nær nok originalmaterialet til at det ikke utgjør et vitenskapelig problem. De etablerte vitenskapelige prosedyrene for å gjengi brevmateriale i transkripsjon er forsøkt fulgt så godt det lar seg gjøre. Ingen enhetlig standard finnes dessverre, men en viss «best practice» har

323

INNLEDNING

med årene blitt etablert.1 Brevteksten må gjengis i sin helhet, inkludert ortografiske feil eller mangler. Selv om datidens avisredaktører kunne tillate seg å hjelpe forfatteren til normert rettskriving, er ikke det vår sak. Alle tilsynelatende trykkfeil eller andre merkverdigheter i transkripsjonen må derfor antas å være til stede i originalteksten. Jeg kan ikke – og ingen kan – garantere at det ikke har forekommet feil under transkripsjonen, men intensjonen har alltid vært å bevare teksten slik den i utgangspunktet ble trykt, tegn for tegn. Fordi trykte utvandrerbrev sjeldent har blitt gjengitt i transkripsjon i nyere tid, har jeg måttet lage noen egne retningslinjer også. I utgangspunktet er den transkriberte teksten hentet fra den første gangen brevet sto på trykk i en avis. Det vil si, i de tilfellene der et brev har blitt trykt i flere aviser, har jeg brukt det tidligst daterte trykket. Det betyr ikke nødvendigvis at de senere trykkene alltid er derivative av dette første trykket. Brev nummer 4 og 5 under her er eksempler på to uavhengige trykk av samme underlagsmateriale. Det kunne vært et poeng å vise frem mutasjonen ved at brevene stadig ble trykt på nytt, men med noen unntak, hvor dette nettopp var poenget – faktisk klagen – fra innsenderen, har jeg ikke kunnet gjøre dette. Det ville ha tatt for mange sider, og dessuten ville det ha vært utelukkende for de høyst spesielt interesserte. Et annet styrende prinsipp gjelder ikke selve brevteksten, men utvalget. En del trykte brev har faktisk blitt gjengitt i ulike publikasjoner før, særlig i Theodore C. Blegens samling av amerikabrev, som inneholder ikke bare trykte og utrykte brev, men et lite sammensurium av dagbøker, avisartikler og annet materiale forfattet av utvandrere. «The Immigrants Write Home» het da også denne utgivelsen da den først kom ut, på engelsk. Med noen få unntak har jeg valgt å gjengi brev som ikke finnes i Blegens utgivelse, eller som for øvrig ikke er lett tilgjengelig på annet vis. Mange av brevene som 1 Se f.eks. innledningen til samlingen av tyske utvandrerbrev: Kampfhoefner, Helbich og

Sommer 1991, s. 45–50.

324

Å T R Y K K E O P P T RY K T E B R E V

er diskutert og løftet frem i kapitlene over, er riktignok å finne hos Blegen. Det er imidlertid verdt å merke seg at hos Blegen er brevene gjerne forkortet, iblant uten at dette er lett å få øye på ut fra transkripsjonen alene. Noen ganger er forskjellen mellom Blegens gjengivelse og min egen et poeng: Mens Blegen har gjengitt en forkortet versjon av Ole Rynnings brev fra 1838, presenterer jeg her en lengre og tilsynelatende mer fullstendig variant av dette brevet, som hittil har vært lite kjent. I tillegg til å gjengi hele brevteksten opplyser jeg også om hvor brevet har stått på trykk – i mange tilfeller i flere aviser. Det vil forhåpentligvis gjøre det lettere å lete opp de ulike versjonene, for den som måtte ville det. Som nevnt er ikke alle lokalaviser like lett tilgjengelige, hverken i digitalt format eller på mikrofilm. En siste utvei, skulle noen være desperate nok etter det fullstendige underlaget, er selvsagt å gjøre som Sjur Jørgensen Haaeim en gang valgte å gjøre: å skrive direkte til forfatteren for hjelp.

GJERT GREGORIUSSEN HOVLAND

Brev i utvalg 1

Gjert Gregoriussen Hovland Den Norske Rigstidende, 25. mai 1837

Vore Landsmænd i Amerika. Da vi for omtrent et Aars Tid siden berettede, hvad der var bleven bekjendt angaaende den Udvandring til Amerika, som ifjor Vaar begyndte især i Landets vestlige Egne, anførte vil, at et eller muligens flere Breve fra Normænd, der forhen vare bosatte i Amerika, for største Delen havde givet Anledning til Udvandringen. Vi ere nu komne i Besiddelse af en Gjenpart af et af disse Breve, og da vi antage, at et Uddrag af samme ikke vil læses uden Interesse, meddele vi her et saadant. Vi skylde at bemærke, at det ikke har været os muligt at faae Originalen ihænde, hvorimod vi have forvisset os om vor Gjenparts Overeensstemmelse med en i en Deel af Bergens Stift circulerende Copie. Vi have troet at burde meddele Brevet med dets egne Ord, da Enhver, der kjender Noget til Almuens Udtryksmaade, let vil finde Meningen, hvorimod vi ikke have bundet os til Ortographien, som de forskjellige Afskrivere vel heller ikke nøie have bevaret. «Rochester den 28de April 1835. Kjære Ven….! – – – – Jeg har Ingenting udrettet hidtildags, der har glædet mig mere end den Reise, vi have gjort hertil, endskjøndt der var Mange, der vilde forelægge mig usle Omstændigheder om dette Land, men jeg har ingen funden af dem endnu, ei heller jeg haaber. Jeg vilde, der var saa gode Indretninger over den hele Verden, som her ere: gode Love og en god Orden, og vi regjeres af en god Øvrighed. De forenede Stater ere ialt 24 og styres af en selvstændig Regjering; her holdes en Forsamling for at udvælge en god Forstander til Landets Nytte paa en vis Tid om Aaret, og denne bliver indsat for 4 Aar, og dersom han findes retskaffen, god i sine Handlinger for Landets Vel, saa bliver han

327

B R E V I U T VA L G

indsat for 4 Aar længere, men Ingen meer end 8 Aar. I dette Valg, og flere, som ere til Landets Vel, har den Almindelige ligesaa god Ret og Myndighed som den Rige og Mægtige. Enhver har Frihed til at reise om i Landet, hvor han vil, uden Pas og Beviis, naar han opfører sig skikkelig; men om Nogen befindes i lastefulde Handlinger, saa bliver han greben, hvor han kommer, og straffet. Ligeledes naar Dødsfald indtræffer, saa bruges der ingen Opskrivning eller Registering efter den Afdøde; Enhver kan gjøre med sine Eiendele, som han helst finder forgodt for sig og Sine, naar han betaler sin Gjeld; her kommer ingen Rovdyr og snapper det Overblevne bort; ei heller gjøres her nogen Forskjel paa Børn i Ret, der Alle ere lige i Loven; ikke heller betales her nogen Told af de Varer, som føres til Byen, hverken til Lands eller Vands af dem, som virkes i Landet. Her er et overmaade deiligt og frugtbart Land; her viser sig Flor og Velstand at see til, hvor man kommer. Her voxer Hvede, Indiansk Korn, Havre, Byg, Rug, Potetes, Alt, som fornødent gjøres til Menneskets Ophold, uden Gjødsel; det voxer deiligt og bærer mange Fold Frugt. En Tønde Hvede koster fra 3 til 4 Daler, en Tønde Korn (Byg) fra 1 ½ til 2 Daler, Potetes 2 Ort Tønden, Havre 1 Daler Tønden, bruges for Creature; et Skaalpund Flesk fra 4 til 8 [skilling], et Skaalpund Kjød 4 [skilling], et Skaalpd. Smør fra 8 til 12 [skilling]. Vi have havt en Koe, siden vi kom her, den malkede 6 Kander til Dagen, Norsk Maal, og undertiden mere; her findes ogsaa de, som ere bedre. Jeg tog mig et Stykke Land den første Vinter jeg var her, 50 Ager, og arbeidede derpaa med største Flid henimod 2 Aar. Til en Ager udmaales med en Stang, som er 8 Alen og 6 Tommer lang og kaldes en Rod, her udmaales 16 Rod i Længden og 10 i Breden. Til en Ager udsaaes med 2 Skjepper Hvede. Jeg saaede den første Gang omtrent en Tønde Hvede og plantede ½ Skjeppe Indiansk Korn og 3 Skjepper Potetes. Jeg høstede deraf 16 Tønder Hvede, 6 Tønder Indiansk Korn og 14 Tønder Potetes, samt Haugefrugter med mere. I forgangen Sommer solgte jeg mit Land og fortjente 500 Daler i contante Penge derpaa. En Daler her bestaaer sig i Værdie som de gamle Danske Sletdalere. Nu agte vi at flytte længere 328

GJERT GREGORIUSSEN HOVLAND

ind i Landet, hvor der er bedre Kjøb paa Jordvei og lettere at begynde; der kjøbes Landet for 5 Ort Ageren til Odel og Eie, ligesaa trygt, som en Mand vil gaae hen og kjøbe sig en Mark Tobak. Her veed man af ingen Odel eller vrange Love; hvad man engang kjøber og betaler, beholder Enhver til sig og Sine, og har Frihed til at gjøre med som Enhver godt synes. Der, hvor vi nu agte at gaae hen, kjøbes alt Landet af Regjeringen, og det er Altsammen indsluttet og fastsat under den omtalte Priis, at det skal ikke overgaae for Nogen, der først kjøber af Regjeringen. Min Bestemmelse er, for det Første at kjøbe mig 160 Ager, som kan betales med 200 Daler. Dersom jeg var vis paa at see nogen af mine Sødskendebørn fra Norge her, vilde jeg kjøbe mere. Jeg har een Ting fremfor Alt at bede Dig, om Du nogensinde skulde faae isinde at komme her, jeg beder Dig som min Ven, at Du maa gjøre Dig Flid og opsøge mine Søskendebørn i Søndfjord og lade dem vide min Mening, og om der skulde være Nogen af dem, der vilde følge med, og de skulde være i smaae Omstændigheder, saa de ikke formaae at hjelpe sig hertil, og Du eller nogen anden skikkelig Mand, som vilde komme her, vil staae dem bi, saa vil jeg betale for dem Alt hvad det koster, baade for Din Umag og tillige Dit Udlæg, og gjøre dem skyldfrie. Jeg ønsker helst …..; jeg ønsker gjerne at see dem her, enten de ere ugifte eller gifte i smaae Omstændigheder; thi her kan Enhver leve godt uden Mangel, som vil arbeide. Jeg vilde de var her Alle, som trænge og som maae sidde under Andres Tvang, og faae opdrage Børn i smaae Omstændigheder, og tillige Tjenere, som maae gaae der for Lidet og Intet at regne til sin Forfremmelse; jeg har selv Erfarenhed derom. En Dreng, som tjener her hele Aaret, har fra 8 til 12 Daler Maaneden, fri Kost, Vask og Logie. En Tøs faaer 1 Daler om Ugen eller 50 Daler for Aaret, fri Kost, Vask og Logie, og intet tungt eller Ude-Arbeide, men inde i Huset. En Tjener kan hyre sig for Maaneden, 1/2 eller 1 Aar, som han bedst synes. En, som arbeider for Dagløn, faaer fra 1/2 til 1 Daler om Dagen og fri Kost. — Vi have og virket Sukker, men ikke betydeligt mere end til fornødent Brug til Aaret. Det er for det Meste i Marts Maaned der arbeides dermed, naar 329

B R E V I U T VA L G

Saften begynder at løbe op i Trærne; der hugges paa en Kant af Træet og under sættes et Troug; af samme Træe udløber fra 2 til 3 Bøtter sød Saft til Dagen, og deraf koges Sukker, Sirup, Viinæddike og Øl; her vil lidt arbeides dermed, men ingen Bekostning. — Det har til denne Tid gaaet os temmelig godt efter Ønske. Jeg har vundet mere siden vi kom her, end jeg gjorde den hele Tid jeg var i Norge til vor Forfremmelse; jeg har og Udsigter til Levevei for mig og Mine, om Gud forunder Hilsen. Jeg ønsker gjerne at tale med mange af mine Bekjendte for en kort Tid, men vi ønske ikke at flytte tilbage til Norge at boe, om jeg saa kunde faae en af de bedste Gaarde paa Stangeland til Odel og Eie for ingen Ting. Her vil arbeides saavelsom andetsteds i Verden, men det lønner sig bedre. Her er ingen Skatter eller andre unyttige Byrder paalagt for Nogen at betale, andet end for den Jordvei, man eier, og den heller ikke stor; jeg betalte 1 Daler i Skat for Aaret af den Jordvei, Jeg havde. Jeg er vis paa, at der findes ikke en Gaard i Norge af dem, der kaldes en Laup (Løb), som avles halvt saa meget af om Aaret, som her avles af 50 Ager, naar den er godt opryddet og dyrket. Jeg vil lade Dig vide, at her er mange store ferske Vande, som ligge mange hund rede Mile inde i Landet; i hvert af dem gaaer en stor Skibsfart, som bestaaer af Dampbaade og andre store Fartøier, som drive en svær Handel. Imellem disse Vande gaae Canaler som forene sig dermed, saa at Farten gaaer mere end 1200 Mile ind i Landet og kunde gaae endda længere, om det var beboet. Af disse Mile er neppe 6 saa lange som een i Norge, jeg mener omtrent 8 her kunde være det Samme som een Norsk Miil. Her var 16 Norske Familier, som havde bosat sig her i Nærheden af hverandre. 6 af dem solgte sit Land i forgangen Sommer. De som ere tilbage ville sælge saasnart de kan, og flytte til det samme Sted, hvor vi agte hen. Jeg raader Ingen til, ei heller fra, men om Nogen vil komme her, saa sælg Alt hvad de have og gjør det i Penge, foruden Gangklæder og Sengklæder, og forsyne sig med Kost, som kan staae sig paa Søen. Jeg betalte 50 Spanske Daler for mig og min Kone i Fragt og 12 for vor Søn. Jeg befaler Dig Gud, med en flittig Hilsen til Kone og Børn.» 330

GJERT GREGORIUSSEN HOVLAND

At skjelne det Sande, der ligger til Grund for dette Brevs Indhold, fra det Overdrevne eller aldeles Falske, medfører selv for den mere Oplyste ikke ringe Vanskelighed, idet de Beretninger, man har om Tilstanden og Forholdene i de Nordamerikanske Fristater, ere hinanden saa modsatte, at man ikke kan fæste Lid til nogen af dem. Saa meget er imidlertid vist, at Brevskriveren har undgaaet at berøre Skyggesiderne. Intet Under altsaa, at den udannede Almue fattede overdrevne Begreber om Landets Herlighed, saa meget mere som det almindelige Rygte fortalte, at Overbringeren af dette Brev var afreist til Norge i den Hensigt at afhente sine gamle Forældre og endeel Slægtninge. Som bekjendt reiste allerede ifjor et ikke ubetydeligt Antal Norske til Amerika. Fra flere af disse Emigranter er der kommet Breve til efterladte Slægtninge. Redactionen har formaaet en paalidelig Mand til at meddele Afskrifter af to af dem efter Originalerne, hvoraf vi her ville meddele et Uddrag. (Fortsættes.) Dette er det første norske utvandrerbrevet som er funnet på trykk i en norsk avis. På trykk er brevet anonymt, men det er åpenbart at dette er et av Hovlands brev: Det er for likt de øvrige Hovland-brevene som vi kjenner til fra dette året, til å etterlate noen tvil. De to brevene som følger dette, i avisas neste utgave, er Askild Torkildsen Holvens og Sivert Paulsen Vasendens brev (se brev nr. 4 og 5). Gjert Hovland og brevene han skrev, omtales utførlig i kapittel 3. Brevet har vært trykt opp før (Blegen 1958, s. 18–20), men da uten avisas bemerkninger, som er verdifulle, og med et par linjer som Blegen har strøket fra teksten. Forstander: Her menes USAs president. uden Pas og Beviis: Den norske befolkningen var underlagt passtvang inntil 1860. Indiansk Korn: Mais (Indian corn). Ager: Eng. acre. Jordvei: Dyrket mark tilhørende et gårdsbruk.

331

B R E V I U T VA L G

Stangeland: Brevskriveren arbeidet på en av Stangeland-gårdene ved Kopervik sammen med kona i 1820-årene. store ferske Vande […] Canaler: De store innsjøene og særlig Erie-kanalen, som ble åpnet i 1825 og bandt Atlanterhavet sammen med innlandssjøene. Den norske kolonien i delstaten New York, ved Lake Ontario og der brevskriveren bodde, lå langs kanalen. Her var 16 Norske Familier: Brevskriveren omtaler kolonien ved Lake Ontario som ble grunnlagt av utvandrerne som reiste i 1825 med skuta Restauration.

Gjert Gregoriussen Hovland Den Constitutionelle, 1. juni 1837

Søndre Bergenhuus Amts Indberetning til Finants-Departementet er ledsaget af 3de Skrivelser fra tidligere til Nordamerika udvandrede Normænd til deres hjemmeværende Slægtninge og Venner. Da disse Breve fra vedkommende Sognepræster ere indsendte, formene vi, at de i enhver Henseende maa ansees som authentiske, hvorfor vi have troet – med enkelte uvæsentlige Udeladelser – at burde meddele dem. Det første Brev er skrevet fra en Gjert Gregoriussen Hovland, udvandret fra Skjolds Præstegjeld i Stavanger Amt, og lyder: Taua af Mauri, den 23de April 1835. – – – – Jeg har aldrig fundet mig bedre fornøiet i nogen Ting end den Reise vi har gjort hertil; vi har og forvundet meer siden vi kom hertil, end hvad jeg fortjente saa længe jeg var i Norge. Her seer jeg fuldkommen Udsigter til Levevei for mig og Mine, om Gud forunder os Helbred; endskjøndt der var mange uforstandige Mennesker, der, i sin Eenfoldighed, vilde overtale mig; men jeg har befundet saa: den, der veed mindst, taler ofte meest, og vil udlægge det til det Værste; men nu har jeg fuldkommen Erfarenhed derom og er glad i mit Forsæt. Jeg synes ikke at tage feil, om jeg ønskede Alle af min Classe fra Norge her, især dem, der trænge meest, og har liden Udvei for sig og Sine og maae lide under Andres Tvang. Her er ingen unyttige Byrder paalagt, hverken med Skatter eller andre Udgifter, for at

332

GJERT GREGORIUSSEN HOVLAND

opholde unyttige Personer, som vil leve af Andres Sved. Enhver har at arbeide for sit eget Ophold, enten han er Læg eller Lærd; thi her er Udsigter og Emploi for Enhver, som vil arbeide, saa de kan leve godt uden Mangel. Her er saadanne gode Indretninger: om en Mand døer bort fra Kone og Børn, og de ikke formaae at sørge for sit Ophold, eller anden Svaghed indtreffer saa de faaer ikke hjælpe sig selv, og det bliver meldt for dem som ere ansatte for at være Opsynsmænd, saa bliver der rigelig uddeelt til Enhver, som befindes at trænge dertil, alt hvad som fornødent gjøres til deres Ophold. Jeg har endnu ingen Nødlidende seet siden vi kom her i det velsignede Land; thi her ere gode Love og Landet regjeres af en god Øvrighed. Naar her holdes Forsamling at udvælge en Forstander til Landets Nytte, gjelder menige Mands Stemme ligesaameget, som de Stores og Mægtiges; thi en Bonde har ligesaa god Frihed i den Anledning, som en Øvrighedsperson; man kan ikke heller see nogen Forskjel hverken i Sæder eller Klæder; men her vises mere menneskekjærlig Omgang end i Europa paa mange Steder, hvor den strenge Tvang hersker. Enhver har Frihed til at reise omkring i Landet hvor han vil, uden noget Pas og Beviis, men om Nogen bliver befunden i lastefulde Handlinger, saa blive de hastig angrebne og straffede derfor. Enhver har Frihed at bruge den Lærdom og Religion, som han selv lyster. Naar Dødsfald indtræffer, holdes her ingen Registering, men den Efterlevende har Frihed at gjøre med sine Eiendele som de godt synes, naar de blot betale sin Gjeld. Jeg kjøbte et Stykke Land den første Vinter vi vare her, og arbeidede derpaa med største Lyst og Fornøielse at hugge ned Skoven og rydde det af, thi det var bedækket med en svær Skov, og deriblandt var en Mængde Sukkertræer m. Fl. end jeg veed Tal paa, som her er nok af, noget paa hvert Sted; men vi har endnu ikke virket noget betydeligt Sukker mere end til fornødent Huusholdningsbrug. Sukker avles her fordetmeste i Marts Maaned paa følgende Maade: Naar her begynder med Varme om Dagen og er endnu koldt om Nætterne, saa at Saften begynder at løbe op i Træet, saa hugges et lidet Hul med et Jern paa en Kant af Træet, derefter indsættes en huul Træpibe, hvorunder sættes et Traug; 333

B R E V I U T VA L G

der udløber saaledes af et saadant Sukkertræ 2 til 3 Bøtter sød Saft til Dagen, hvoraf koges Sukker, Sirup, Øl og Viinædike. I Aaret 1831, først i October Maaned kom vi her op i Landet hvor vi nu er, 1832 i October saaede jeg omtrent 1 Tønde Hvede, og om Vaaren først i Juni Md. 1833 plantede vi omtrent 1/2 Skjeppe Indiansk Korn og 3 Skjepper Poteter, og høstede deraf det samme Aar 15 Tønder Hvede, 6 Tønder Indiansk Korn og 14 Tønder Poteter, samt Havefrugt o. m. Prisen paa Varer her paa Stedet er: for 1 Tønde Hvede 3 til 4 Daler, 1 Td. Indiansk Korn 1 1/2 til 2 Daler, 1 Td. Havre 1 Daler, 1 Td. Poteter 2 Ort, 1 Pd. Smør fra 8 til 12 [skilling], 1 Pd. Flesk fra 4 til 8 [skilling], 1 Pd. Kjød 4 [skilling]. Vi solgte en Koe forgangen Høst i October Md., den malkede vi almindelig 6 Kander norsk Maal af til Dagen, hvoraf vi havde overflødig Nytte. Her er et meget deiligt og frugtbart Land; her saaes og plantes Alt hvad som behøves, og det voxer deiligt og bær mange Fold Frugt, foruden Gjødsel; her er Flor og Velstand næsten at see til overalt, hvor man kommer. Forgangen Sommer (1834) i Juli Maaned, solgte jeg mit Land, som det her kaldes, og Grøden som voxte derpaa, som var omtrent 24 Tønder Hvede, og fortjente derpaa 500 Daler i contante Penge, paa de 50 Ager, som jeg havde kjøbt; jeg er vis paa, at her avles mere paa 50 Ager, end der kan avles i Norge paa en Gaard af 1 Løbs Lægd. 100 Ager er et temmelig stort Stykke Land, og kaldes 1 Lovld; et Ager er 104 Alen (i Firkant) og udmaales med en Stang. Vi have for nærværende Tid bestemt os til at reise længere vest i Landet, til et Sted, som kaldes Ellenors, hvor der er bedre Kjøb paa Jordbrug, og lettere at oprydde samme, da der ei er mere Skov, end til fornødent Brug. Der er paa samme Sted en stor Mængde Land, som de forenede nordamerikanske Stater eier. Regjeringen har bestemt altsammen under en fast Lov, for Enhver som det først kjøber, nemlig Prisen for hver Ager er 6 Ort. Min Bestemmelse er, for det Første at kjøbe 160 Ager Land, som kan betales med 192 Daler. Dersom jeg var vis paa at see endeel af mine Blodsforvante her (fra Norge), som desværre vel ikke skeer, da vilde jeg kjøbe dobbelt saameget; thi hvad man engang kjøber og betaler, forbeholder Enhver til Odel og fast 334

GJERT GREGORIUSSEN HOVLAND

Eiendom for sig og Sine, og har fuldkommen Frihed at gjøre dermed, saa godt, som han selv lyster, uden mindste Efterspørgsel: thi her er ingen vrange Lover at frygte for, men gode Indretninger overalt, til den almindelige Mands Nytte, som vil sit eget Vel. Hvad Dag- og Aarstjenestelønnen angaaer da har en Mand, som arbeider paa Jordvei her til Lands, fra 1/2 til 1 Daler for Dagen, samt fri Kost. Lønnen for en Tjenestedreng er fra 8 til 12 Daler for hver Maaned, altsaa fra 96 til 120 Daler for Aaret, samt Kost og al fornøden Pleie. En Tjenestepiges Løn er almindelig 1 Daler om Ugen, eller 50 Daler for 1 Aar; de arbeide intet Tungt eller Udarbeide, men inde i Huset. For nærværende Tid agte alle Norske at reise fra sit forrige Boested til Ellenors; her er nu 6 Familier, som allerede har solgt, og vil ved denne Leilighed reise til bemeldte Sted; desuden er her atter 8 norske Familier, som efterhaanden vil sælge sine Jordbrug, og vil flytte dertil; thi de Norske tragte efter at boe i Nærheden af hverandre, endskjønt jeg for min Deel boer ligesaa gjerne blandt Fremmede, da de ere meget gode og venlige Folk at omgaaes med. Udgifterne af de kjøbte Jordbrug ere ogsaa her paa meget billige Vilkaar, her betales ikke Skat, uden af den Jordvei, man selv eier; og den er heller ikke stor, jeg betalte 1 Daler om Aaret af den Jordvei som jeg solgte. (De, som have laant Penge eller have faaet Jordvei paa Betroelse, betale ingen Skat, saalænge de ere Andres Debitorer og ere pligtskyldige at betale Renter). Hvad vor Reise hertil var angaaende, formoder jeg, at Du veed af mine forrige Breve: den gik lykkelig og vel, vi vare 7 Uger og 1 Dag over Søen (fra Gothenborg til Boston). Dersom Nogen skulde faae i Sinde at flytte hertil, som vel ikke skeer; thi Mange ere saa taabelige, at de gjorde Uret ved at flytte til et Land, hvor de kunde forsørge sig og Sine, men vil heller blive i det Land, hvor de ere opdragne, om de neppe havde det tørre Brød; og Mange, desværre, formaae ikke at komme den lange Vei hertil, Jeg raader Ingen til og Ingen fra; Enhver overveie hos sig selv, som han bedst synes, men dersom Nogen vil behage at komme, saa sælg hvad de har og gjør det i Penge, foruden Gang- og Sengklæder, og søg helst efter et Fartøi, som gaaer 335

B R E V I U T VA L G

til New-York, der boer baade Svenske og Norske, som vil hjelpe Eder paa Veien til det Sted, hvor vi boe. – – – Dette er det andre Hovland-brevet som ble trykt i 1837. Begge brevene ser ut til å ha vært vedlagt de oppsamlede rapportene fra Stavanger amt og Søndre Bergenhus amt. Dette brevet ble trykt i utdrag og med kommentarer i en innsendt artikkel i Statsborgeren 8. juni 1837. En annen versjon av samme brev, håndskrevet, er å finne i Voss folkemuseums arkiver. En tredje versjon, som også virker å ha vært basert på et eget og dermed tredje forelegg, er å finne i Christianssandsposten, 23. februar 1843. At sistnevnte sannsynligvis var basert på en annen kopi av brevet enn teksten i Den Constitutionelle, kan tydelig sees ved en nærlesing. Versjonen i Christianssandsposten nevner for eksempel «Knud Andersen Slagvig» som «Overbringeren af dette Brev». Denne kommentaren forekommer i avslutningen, og en sammenligning med versjonen som er gjengitt over, viser at Den Constitutionelle i 1837 sløyfet hele avsnittet hvor kommentaren var å finne. At avisa har forkortet brevet både innledningsvis og avslutningsvis, er markert med flere tankestreker i den trykte teksten. Christianssandsposten ser ut til å ha trykt brevet i sin helhet.

Hendrik Christophersen Lunavee (Hervik) Den Constitutionelle, 21. juni 1837

[…] Udvandringslysten er baade saa almindelig og saa stor, at hvis nogenlunde paalidelige Efterretninger om de Udvandredes Tilstand i Amerika indløbe, og disse ikke altformeget maatte nedstemme Almuens Forestillinger om Livet i deres Utopien, saa ville Mangfoldige gribe Vandringsstaven. Vi have allerede i No. 153 leveret et Par Prøver paa, hvorledes de forhen Udvandrede skildre Amerika, og vi hidsætte her endnu et saadant Brev, der i Overdrivelser og Eensidighed endnu langt overtræffer de forhen meddeelte, og det er visselig ikke at undres over, at den uoplyste Landalmue bliver ør i Hovedet, naar den læser Saadant. Brevet lyder: «Med denne gode Leilighed maa jeg sende Dig nogle Ord angaaende hvorledes jeg lever – og for at tilkjendegive om Landets Leilighed, Godhed og Frugtbarhed. Men jeg kan ikke tilkjendegive saa Meget,

336

H E N D R I K C H R I S T O P H E R S E N LU N AV E E ( H E R V I K )

som jeg ønsker; thi jeg haver ikke Rum paa Papiret. Amerika er et godt stort Land, som næsten flyder med Melk og Honning, og der er 24 forenede Stater, og disse Stater ere særskilte med tre Navne, nemlig Nordre, Middels og de Søndre Stater. De Nordre ere 6 og kaldes Canada og tilhører Kongen af England, og de Søndre ere 8 og kaldes Mexiko og tilhører Kongen af Spanien. I de Nordre ere høie Fjeld og god Græsgang, men ikke saa god Kornavling som i de andre, men dog meget bedre end i Norge, – der voxer Rug, Byg og Indiansk Korn og alle slags Haugefrugter og virkes mangfoldige gode Ting. Med alle Slags Plantasier samt Erter, Risengryn, Rug, Kaffe, Indigo og Tobak, Bønner og alle Slags Malersorter, Olie og Medicin – kort sagt, alle de Ting som behøves til Menneskenes Ophold voxer her uden Gjødning. Landet, hvor vi Norske boe, kaldes Elenois, det ligger 700 Mile fra Raakiste i Vestlandet. – Der kan man komme let frem paa Dampbaade og Kanalbaade og her er vel anrettet med Dampvogne, som gaae paa det tørre Land og gaae 18 Miil hver Time og gaae saa støt uden ring este Skakning. Men vore Mile ere korte, 244 Alen. I det Land Elenois kjøbes stor Jordvei for 100 Daler og vores Daler er 100 Skilling Norsk. Alle vores Penge ere af Sølv og Vaabentegnet er en Slakt Ørn. Naar man faaer et Busgjeld ud med Hvede, saa faaer man 14 til 15 Busgjeld igjen, og et Busgjeld er et Qvartel Norsk og Prisen er 4 Ort a 4 Ort 12 [skilling]. Jeg erindrer Mange i Norge, som maa arbeide for liden Priis al sin Levetid og dog blive en fattig Huusmand. Ja her er meget bedre indrettet. Her vælges Øvrighed hvert 4de Aar og her er 24 Stater og en selvstændig Regjering. Her er 3 Slags Folkeslag – Blanke, Sorte og Kobberrøde. De Blanke ere komne fra Europa og de indfødte Amerikanske ere høie og vakre Mennesker og meget snilde. De Sorte ere komne fra Afrika og hidbragte som Slaver, skjønt nu maa her ingen Slaver være, de have Alle Frihed at vælge det Bedste, naar de ikke gjøre Ondt; men begaaes her Tyverie, da er her Slaverie efter Gjerningen og Liv skal gaae for Liv. Men de som opfører sig godt, blive godt anseet. De Røde ere dem vi kalde Indianere; de leve i Skoven og opholde sig af Fisk og vilde Dyr, men ere meget godartede Mennesker. Fisken her 337

B R E V I U T VA L G

vest i Landet er Oure, Aal og Lax. Øvrigheden har ikke saa godt som i Norge, men faaer efter sine Forretninger; de arbeide selv og ingen Debinadssion bruges her, de gaae Alle med hatten paa – heller ingen Forskjel i Klædedragt, men Bønderne gaae ligesom Kjøbmændene. Jeg ønskede gjerne at hele min Slægt kom her. En duelig Dreng faaer 100 Daler i Løn for Aaret og en Tjenestepige faaer 50 Daler aarlig, og Qvindfolkene gaae ikke paa ude Arbeide, men spinder og væver, og her falder en meget fiin Uld. Jeg har en liden Gaard af 40 Ager Land og jeg har 3 Køer og 1 Hest, 8 Sviin og noget Smaler. Jeg kan virke 100 Alen Vadmel for Aaret, og jeg vil ikke bytte udi Klæde, som koster 3 Daler Alnen. Naar en Stud er 3 Aar kan den kjøres med. De Norske bærer Navn af kostelige Mennesker og nyder god Behandling. Her ere nogle forunderlige Springkilder – baade kolde og varme og nogle ere salte, og de salte fløer og fjerer ligesom Havet. Her er Sølvaarer og Kobber og Tin og Bly og Marmorsteen og Kalksteen. Jeg har solgt min Gaard, for nu er jeg i Tanke at flytte til Elenois, og der troer jeg at alle Norske reiser hen; thi der er meget godt Kjøb paa Jordvei. – De kjendte vel Ingebrigt Larssen Navavigen, hvad Formue han havde da han reiste, og nu haver han 500 Daler. Og de 2de Piger fra Tysvær Sogn, som er Elen Rossidalen og Anne Heerstad, de ere nu gifte med Amerikanere. Og de 3 Drenge fra Siørmerøerne ere gifte med amerikanske Piger, og de staaer sig meget godt. Da jeg kom frem havde jeg ingen Penge, men nu har jeg 800 Daler. – Derved slutter jeg min Skrivelse med en venlig Hilsen, for jeg kommer aldrig mere til Norge for at see mit Fødeland, derved maa jeg hilse dem Farvel. Hendrik Christophersen Lunavee.» Henrik Christophersen Hervik, eller Hervig, var en av «sluppefolket» som dro fra Stavanger i 1825. Brevet er antakelig skrevet og sendt i samme kontekst som Hovland-brevene i 1835, selv om avisa ikke oppgir hvor og når brevet er skrevet, eller hvor og når det ble mottatt. Det kan ha vært vedlagt rapportene fra sogneprestene på Vestlandet. Innholdet i brevet minner mye om Hovlands brev, men fremstår likevel tydelig som en egenkomponert tekst. Brevskriverne i 1835

338

H E N D R I K C H R I S T O P H E R S E N LU N AV E E ( H E R V I K )

hadde altså ikke et felles underlag å forfatte ulike brev ut fra, selv om de ser ut til å ha vært motivert til å oppfordre kjente og kjære til å utvandre, og at de har brukt den samme typen informasjon om forholdene i Amerika og i Illinois spesifikt i den anledning. de Søndre ere 8 og kaldes Mexiko og tilhører Kongen af Spanien: Mexico hadde på dette tidspunktet vært uavhengig av Spania i mange år, helt siden 1821. Det er her tydelig at brevskriveren er noe forvirret (eller ikke oppdatert) angående Nord-Amerikas politiske geografi. Raakiste: En av mange norske stavemåter for Rochester i delstaten New York, nær den første norske kolonien. Busgjeld: Eng. bushel, mål på tørrvarer som korn, særlig hvete. Qvartel: Altså en fjerding eller firedel. her er 24 Stater: Hvis brevskriveren var oppdatert på USAs delstater, kan brevet dateres til perioden før juni i 1836, da Arkansas ble innlemmet som den 25. delstaten. skjønt nu maa her ingen Slaver være: Det er vanskelig å tro at brevskriveren ikke kan ha vært klar over det fortsatte raseslaveriet i USA, ikke minst i sørstatene. Det er riktig at delstaten New York, som brevskriveren bodde i, avskaffet slaveriet i 1827. Illinois, som hadde blitt delstat i 1818, hadde ikke totalforbud mot slaveri før i 1848. Det kan hende brevskriveren hadde forstått at delstaten tillot eksisterende slaveri, men forbød import av nye slaver. Ingebrigt Larssen Navavigen: Navnet er også skrevet «Narvig», i dag kalt Narravika. Han skal ha fulgt med Cleng Peerson på turen til Illinois i 1833 eller 1834 for å speide etter et nytt sted for en norsk koloni. Siørmerøerne: Sjernarøyane i Boknafjorden, ikke langt unna hjemstedet til brevskriveren og Narvig.

339

B R E V I U T VA L G

Sivert Paulsen Vasenden Den Norske Rigstidende, 28. mai 1837 og Den Constitutionelle, 2. juni 1837

Den Norske Rigstidende, 28. mai 1837: Vore Landsmænd i Amerika. (Slutning fra forrige No.) Brevskriveren fortæller først, at det Fartøi hvormed han reiste fra Gothenborg til New-York havde en heldig Overfart, og at han kom tidsnok til at overvære den store glimrende Fest, der høitideligholdes hver 4de Juli «fordi de da slog sig frie»; med et Dampskib reiste de opad Hudsonsfloden, og tilbagelagde de 160 Engelske Mile i 18 Timer og betalte derfor 3 Ort for hver voxen Person og 1 Ort for hvert Barn. Med Dampvognene og paa en Canal gik Reisen videre ind i Landet, efter Opgivende 260 Engelske Mile, til «Rodkifter» (Rochester). Derpaa vedbliver han: «Fra New-York til Rochester blev betalt omtr. 6 Spanske Daler for hver voxen Person, hvor vi maatte ende Reisen denne Gang; og anden Dagen, efterat vi vare komne til Rochester, kom vi i Arbeide, og faae nu for Dagen 1 Spansk Daler eller 6 Daler om Ugen; vi have nu arbeidet 7 Uger, og have fortjent mere i disse 7 Uger, end vi fortjente hele Sommeren i Norge. Jeg vil ogsaa give Dem en Oplysning om dette Land: i Norge tænker man, at de, som komme til Amerika, blive Slaver, men deri tage de storlig feil; en Slave kan aldrig fortjene 1 Daler om Dagen, men det fortjene vi nu. Jeg vil give Dem Underretning, at de 2 Skibe, som gik fra Stavanger, ere ogsaa lykkelig fremkomne, dog ikke saa snart som vi; det som reiste først, var 7 Uger og 4 Dage, og der døde 5 Børn; det andet, som reiste senest, var i Havet 9 Uger og 5 Dage, men der vare Alle friske og havde staaet Reisen godt over ..... Førend jeg slutter med min Skrivelse, vil jeg ogsaa give Dem den Underretning om de Vanskeligheder, som forestilles i Norge. At her saavelsom paa andre Steder har sine Vanskeligheder, er altfor sandt; her møde os ogsaa Vanskeligheder. Den første er at komme vel frem

340

S I V E R T PA U L S E N VA S E N D E N

over Havet, den anden og værste er Sproget, som er det Værste af Alt. Andre Vanskeligheder kjender jeg ikke til nu, og troer heller ikke, at de her ere saa store som i Norge. Det glæder os meget, at vi see, at vi ikke ere komne ud fra vor Christendom; her blev uddeelt til hver Person 5 Exemplarer af Danske Bøger, som ere trykte af det religieuse TractatSelskab i New-York, og disse Bøger følge saa overeensstemmende med den Lutherske Lærdom i alle Ting, at aldrig den ringeste Forskjel er at see paa de Bøger, vi have hjemme. Skulde Nogen faae isinde at komme efter, saa vil jeg sige med Sandhed, at det koster Penge, førend man kommer til det Sted, hvor der er godt Kjøb paa Jordevei. At for løse Personer maa ikke Nogen tage denne Reise paa, medmindre han er Eier af 50 à 60 Daler; siden kan den, som har Familie, selv beregne, hvormeget som skal behøves til; her vil næsten ligesaa meget til, efter man kommer til New-York som før, og at komme her og ikke eie en eneste Skilling tilovers, er heller ikke godt, som Enhver kan flutte sig, men at raade Nogen fra, det vil jeg ikke; den, som er i Stand til at koste sig frem, er vist saa lykkelig som de, der gaae igjen i Norge, og slæber sit Ophold for ingen Ting.» Den Constitutionelle, 2. juni 1837: Det 3die Brev er skrevet af en Sivert Paulsen Vasenden, emigreret fra Gravens Præstegjeld, Søndre Bergenhuus Amt: Rodkeith, den 26de August 1836. Det første, jeg vil give Dem Underretning om, er hvorledes vores Reise har gaaet siden vi reiste fra Gothenborg; vi kom ombord paa et Amerika-Skib, som vi maatte betale for hver voxen Person 30 Spd., men for Børnene betalte vi Intet. Reisen var Gudskee Tak ikke saa vanskelig, som de forestillede sig i Norge; vi reiste fra Gothenborg den 24de Mai, og kom til New-York Løverdagen den 2den Juli, altsaa 5 Uger og 4 Dage. Saa vil jeg, førend jeg gaaer videre, fortælle, at 4de Juli bliver holdt en Festdag hvert Aar overmaade høitidelig, fordi det er den samme Dag, som de slog sig frie. Nu var forsamlet al Stadens Garnison baade Ridende- og Fodfolk af saa adskillige Slags Farver, at 341

B R E V I U T VA L G

det aldrig kan beskrives saaledes som det var, og hver Trop havde sine Musikantere, saa jeg er vis paa, at det er over 20 Slags Musikantspil, og Soldater og Officierer vare saa tilstafferede med Guld, at det glimrede af Guld hvor vi beskuede dem. Saa traf vi flere Normænd i Staden, men Een, som var den bedste at veilede os, var Een ved Navn Fredrik Vang fra Guldbrandsdalen, en meget beskeden og snild Mand, som ledsagede os paa en Dampbaad, som reiste op efter Hudsons-Floden 160 engelske Mile, og det reiste vi omtrent i 18 Timer; der maatte vi betale for en voxen Person 3 Ort, eller som regnes her 3 Qvart, og for Børnene 1 Qvart. Saa kom vi til en Stad, som kaldes Albanu, der blev alt vores Reisetøi veiet; naar saa det var gjort, blev vi med vores Tøi udsatte i 2de Vogne, som blev trækket af Heste et lidet Stykke til vi kom op paa Høiden; der stod færdig en Dampvogn, som tog os tillige med 8 Andre efter sig; da fik vi kjøre os saa hurtigt, at vi kunde neppe øine Skoven paa Siderne. Saa kom vi til en Stad, som jeg ikke kan minde ved Navn; der kom vi til en Canal, som er gravet lige igjennem Landet, til en Stad, som kaldes Rodkeith; denne Veies Længde var 260 Mile fra New-York til Rodkeisten – blev omtrent 6 spanske Dalere for hver Person – hvor vi maatte ende Reisen denne Gang, og anden Dagen efter at vi vare komne til Rodkeisten kom vi i Arbeide, og har nu for Dagen en spansk Daler, eller 6 Daler om Ugen; vi har nu arbeidet 7 Uger, og har fortjent mere i disse 7 Uger, end vi før fortjente hele Sommeren i Norge. Jeg ogsaa giver Dem en Oplysning om dette Land. I Norge tænkes, at de som komme til Amerika blive Slaver, men deri tage de Feil. Slaven kan aldrig fortjene en Daler om Dagen, men det fortjener vi. Men jeg vil give Dem Underretning, at de 2de Skibe, som reiste fra Stavanger, ere ogsaa lykkelig fremkomne, dog ikke saa snart som vi; det Første som reiste var 7 Uger og 4 Dage, og der døde 5 Børn af Krægden. Det Andet, som reiste senere, var i Havet 9 Uger og 5 Dage men de vare Alle friske og havde staaet Reisen godt over; altsaa kan vi prise os lykkelige som kom saa hastig frem, og sletingen Uheld eller Vanskelighed mødte os paa denne Reise; alle mine medfølgende Kammerater vare ogsaa friske og leve vel. – Førend jeg slutter med min Skrivelse, vil jeg ogsaa 342

S I V E R T PA U L S E N VA S E N D E N

give Dem Underretning om de Vanskeligheder som forestilles i Norge, at her saavelsom paa andre Steder har sine Vanskeligheder. Dette er og altfor sandt: her møder os ogsaa Vanskeligheder; at komme vel frem over Havet, det er den første Vanskelighed; det andet og værste er Sproget af alle Vanskeligheder, kjender jeg ikke til nu, og troer heller ikke, at der er saa store Vanskeligheder, som det var i Norge. Det glæder mig at see, at vi ikke ere komne ud for vores Christendom; her blev udstædt til hver Person 5 Exemplarer af danske Bøger, som ere trykte af det religiøse Tractat-Selskab i New-York, og disse Bøger følger overeensstemmende med den Lutherske Lærdom i alle Ting, at aldrig den ringeste Forskjel er at see paa de Bøger, vi havde i Norge. – Skulde Nogen faae i Sinde at komme efter, saa vil jeg sige med Sandhed, at her vil koste Penge førend man kommer til det Sted, som er godt Kjøb paa Jordvei. At for løse Personer maa ikke tage denne Reise paa, med mindre han er Eier af 50 a 60 Spd., siden kan den som har Familie beregne hvormeget som skal til; her vil næsten ligesaameget til efter man kommer til New-York som før, og at komme her og ikke eie en Skilling tilovers, er heller ikke saa godt, som Enhver kan forestille sig; for at raade Nogen derfra det vil jeg ikke; den som er istand til at koste sig frem, er vist saa lykkelig som de, som gaae igjen i Norge og slæbe sit Ophold for ingen Ting. Dette brevet stod på trykk sammen med nr. 5 under. Avisene trykte opp brevene uavhengig av hverandre, og det er derfor rimelig å tro at begge redaksjonene hadde tilgang til amtsrapportene fra Vestlandet. Måten Den Norske Rigstidende har forkortet brevteksten på, blir tydelig når man leser versjonen som stod på trykk noen dager senere i Den Constitutionelle, og de to versjonene er verdt en sammenligning. Detaljen om «Fredrik Vang», som er utelatt i Den Norske Rigstidende, utfyller rapportene om denne personen som er å finne i brev fra andre utvandrere i perioden. Rodkeith og Rodkeisten: Alternative norske måter å stave Rochester på. I Norge tænkes, at de som komme til Amerika blive Slaver: I sin utvandrermanual forsøker Ole Rynning å tilbakevise «Et taabeligt Rygte» som «troedes

343

B R E V I U T VA L G

af Mange i Norge», nemlig at «de som vilde udvandre til Amerika, bleve førte til Tyrkiet, og solgte som Slaver» (1838/1839, s. 3). Ryktet er ikke så tåpelig som Rynning ville ha det til, for det var basert på nylige realiteter. Pirater fra Barbareskkysten i Nord-Afrika fanget europeiske sjøfolk og solgte dem som slaver i Det ottomanske riket helt inntil 1830-årene, da Frankrike koloniserte Algerie. Før den tid hadde blant annet USA ført to separate kriger for å få slutt på kidnappingen av amerikanske handelsfolk. I Danmark og Norge ville den nordfrisiske Hark Olufs selvbiografiske fortelling fra 1747 ha vært blant de mer kjente slaveri-fortellingene. Den fulle tittelen viser til «Tyrkiet»: Harck Olufs, Fød paa Øen Amrom udi Riber-Stift i Jydland, Besynderlige Avantures, som have tildraget sig med ham Især til Constantine og paa andre Steder i Africa, For deres Merkværdigheds skyld i Trykken udgivne. Se også Torbjørn Ødegaards bokutgivelser om emnet (e.g. Ødegaard 2012).

Aslak Torkildsen Holven Den Norske Rigstidende, 28. mai 1837 og Den Constitutionelle, 2. juni 1837

Den Norske Rigstidende, 28. mai 1837: Det andet Brev er i alt Væsentligt overeensstemmende med dette. Arbeidet bestaaer i Steenbrydning. I Staden Illinois, fortælles der, kan man faae 80 Ager Land for 100 Daler og en Ager Land er omtrent saameget som 2 Maal Jord i Norge. «Alle optænkelige Ting ere her tilkjøbs undtagen Bagsteheller, fordi her bruges ikke Fladbrød.» Den Constitutionelle, 2. juni 1837: Vi fortsætte Meddelelsen angaaende de norske Emigranter. Det andet igaar ommeldte Brev er skrevet af en Aslak Torkilsen Holven, emigreret fra Gravens Præstegjeld i Søndre Bergenhuus Amt: Roschester, den 21de Juli 1836. Reisen angaaende, da vil jeg først give dem Underretning derom. Fra Gothenborg reiste vi den 24de Mai og fik saa ønskeligt Veir over Søen, at vi kom til New-York den 2den Juli, en Tid af 5 Uger og 4 Dage medgik altsaa paa vor Overreise, og maatte enhver voxen Person for Overfarten betale 30 spanske Dalere; siden kom vi paa en Dampbaad,

344

A S L A K T O R K I L D S E N H O LV E N

som gik op efter Hudsonsfloden til en Stad, som kaldes Album. Denne Veis Længde var 160 engelske Mile, og saa bleve vi indsatte paa en Dampvogn, som trækkede 10 andre Vogne efter sig. Denne Veis Længde var 16 Mile, som vi tilbagelagde i 2 Timer, og kom vi da til en Kanal, som er gravet 300 Mile igjennem Landet, den vi passerede til en Stad kaldet Rondcester, hvor de andre norske Folk have været og af hvilke endnu Nogle ere igjen. Her fuldendte vi denne Gang Reisen, og ere komne i Arbeide, der bestaaer i Steenarbeide, som bruges her i Landet ligesaavel som i Norge. For dette Arbeide have vi om Dagen 1 spansk Daler, eller 6 Daler for Ugen. Jeg maa sige med Sandhed, at det som Gjert Gregorius havde skrevet og ommeldt, er altsammen rigtigt og sandfærdigt, og siges det Samme af andre Norske, som have været her i Landet siden Gjert kom. – De Vanskeligheder, som jeg veed at kunne anføre, ere: 1) at kunne komme vel og lykkelig frem over Havet, og for det 2) at Sproget ei forstaaes, som jeg anseer for det Værste af Alt. I Norge tænkte man, at alle de, som kom til Amerika, bleve Slaver, men deri tage de storligen Feil, thi ingen Slave faaer 1 Daler om Dagen, men dette have vi. – Jeg vil sige Sandhed til alle, som kunne have Tanke om at komme efter hertil, at Ingen maa foretage sig denne Reise, med mindre de ere Eiere af 40 a 50 Spd. for løse eller ugifte Personer, og den der har Familie, kan saaledes slutte sig til hvor meget der vil til, thi der vil mange Penge til for at komme frem gjennem Landet til det Sted, hvor der er godt Kjøb paa Jordegods, og som kaldes Elinois. Fra Elinois til New-York er 1200 Mile, og der faaes et Eger Land for 5 Ort, eller 80 Eger for 100 Daler, og et Eger er omtrent saa meget som 2 Maal Land i Norge. Religionen er her den Lutherske, men man har Frihed at antage eller bekjende sig til hvilken Religion man lyster. – Jeg finder mig vel fornøiet med, at jeg er kommen til Amerika og ønsker mig ikke tilbage til Norge; men det kan vel være, at jeg kan have Længsel efter det, som er skjult i min egen Barm, men det haaber jeg gaaer snart forbi, siden faaer jeg stræbe for mig saavelsom Andre. – Jeg vil ved denne Leilighed tillige anmelde Priserne paa nogle Fødemidler. For 1 Mark Smør betales 8 a 9 [skilling], 1 Do. Flesk 345

B R E V I U T VA L G

6 [skilling], 1 Do. Kjød 5 [skilling], 1 Mk. Hvedemeel 1 [skilling], der er saa fiint, at det kan næsten ikke fordøies af os, som dertil ikke ere vante. Mange andre Varer ere billigere end i Norge og alle mulige Ting ere at erholde tilkjøbs her, undtagen Bagsteheller, fordi ei her bruges Fladbrød. – Skulde Nogen faae i Sinde at ville komme efter hertil, saa er det jeg vil underrette dem om, at det mindste som behøves til Reisen er bedst alene at medtage, thi naar man skal reise fra NewYork op igjennem Landet, saa bliver alt Reisetøi veiet, og det kommer saaledes at koste dobbelt. Hvorvidt dette brevet er «i alt Væsentligt overeensstemmende» med Sivert Paulsen Vasendens brev, gjengitt ovenfor, er tydelig datidens vurdering. Men brevene er like, så like at brevskriverne nesten ser ut til å ha benyttet samme forelegg da de skrev. Særlig kommentaren om slaveriet kunne forfatterne ha lånt av hverandre. Likevel er det bare Holvens brev som nevner Gjert Gregoriussen Hovland ved navn. Det er derfor tydelig at selv brevskrivere som ser ut til å ha samarbeidet om utforming av tekst, likevel skrev egne, individuelle brev. Dette er ytterligere bevis for at spekulasjonen om at Hovland førte i pennen brev som i virkeligheten var forfattet av New York-kolonistene i fellesskap, er grunnløs. Religionen er her den Lutherske: Her menes nok protestantisk, som vel kunne oppleves nær nok den mer spesifikt norske lutheranismen til at dette ga mening for folk i hjemlandet. det kan vel være, at jeg kan have Længsel efter det, som er skjult i min egen Barm: En analyse av de tidlige utvandrernes uttrykk og diskursive kontekst for hjemlengsel er å finne i Mathiesen 2015 (kap. 1).

346

JOHANNES NORDBOE

Johannes Nordboe Statsborgeren, 13. juli 1837

Indsendt*). Utvandring til Amerika har grebet stærkt om sig, i særdeleshed i de vestlige Kanter. Endog i Christians Amt, saavel som i Hedemarkens Amt er det nu Dagens Tone, at tale om at reise til Amerika, og at mange tye til dette sande Frihedens Land, vil formodentlig skee til næste Foraar. Blandt Flere, som have skrevet til Norge af de for nogle Aar did reiste, kjender Indsenderen heraf en Maler Johannes Nordboe, født i Gulbrandsdalen; hans Breve ere daterede fra Bredderne af Missisippi-Floden; senere agter han og Familie at flytte til Illinois. Han skriver om de fortryllende Landstrækninger, som han hidtil har været i, omtrent saaledes: «Her hviler intet Baand paa Næringsfriheden, her hersker ingen Monopoler eller Forrettigheder. Landmanden kan frit sælge sine Varer uden at blive anholdt for Forprang – man har heller ikke Lov at tage Betaling for 4 Skydsheste naar man kun bruger 1. – – – Enhver, der kan, forarbeider hvilkesomhelst Fabrikata; kan afsætte sine Varer til By eller Land uden Anke; thi der er intet Laug, som lægger Baand paa Flid og Vindskibelighed. Man presser Viin og brænder Brændeviin; der kommer ingen, som forsegler eller konfiskerer Apparaterne; man sælger 1 Pot, eller saa lidet og saa meget, man vil, uden at komme i Mulkt eller at berøves Varerne. Guld- og Sølvbroderier kan man gjerne bære paa Klæderne, man holder ikke saadanne for halvgale, men man leer ialmindelighed ad dem; det er og meget sjeldent at see nogen med Ordenstegn; man siger at saadant er næsten en Fornærmelse mod den øvrige Deel af Folket. Religionen er fri, som da Skaberen dannede Menneskene. Enhver troer hvad han holder for rigtigt, uden at Munke og Præster

*) Man seer af dette Stykke, hvor Skoen trykker. Red.

347

B R E V I U T VA L G

have nogen Indflydelse paa deslige Gjenstande. I de Distrikter, hvor jeg har været, akkordere Sognets Mænd med Præsten, naar Vakance indtræffer, men da der er Kandidater nok, saa er deres Forlangende moderat. I Almindelighed ere disse humane Mænd; de skjælde Ingen ud fra Talestolen, om En eller Anden saa aldrig gik i Kirken; deres Løn erlægges af Kommunen; men aldrig skal Fattige arbeide for Intet til Præsten. Saadant hører kun til den gamle Verden, – Tiende existerer ikke. Bogtrykkerpressen er ganske fri, naar kun Redaktionen har Hjemmel; det bliver Forfatterens Sag, om han har skrevet, det han ei kan forsvare, og han maa saaledes lide derfor; Redaktionen kan og bør intet Ansvar have. For forbryderske Handlinger eller Feil, som kunne paaankes, er her i de fleste Stater ansat Juryer; disse ere udnævnte af Komunerne, de kjende altsaa Individets Forhold og Karakteer, og dømme vist sjeldent feil. Nedsatte Kommissioner, der reise Land og Strand rundt for at opsnuse ubekjendte Vidner, for maaske at fælde sit Rov, kjende vi ikke til; den gamle Verden faaer nøjes med deslige Indretninger. Kort sagt, Straf for Vinkelskrivere og Blasfemier, Tremarksbøder og saadanne Sager vide vi intet af, og velbekomme dem, som tage til Takke dermed! En Normand, Jens Olsen Aasen, kom hertil og fortalte blandt andet, at Potetesavlen vil ophøre i Norge eller idetmindste indskrænkes, formedelst Storthingets Beslutning om et aldeles uforholdsmæssigt Paalæg paa Brændeviins-Apparaterne. Industrien ved Jordbruget vil gaae tilbage formedelst formindsket Kreaturhold. Man havde, saa sagde han, ræsonneret saaledes, at Drikfældighed derved vilde ophøre. O de enfoldige Stakler! skulde I troe, at den, der er henfalden til denne Last, ikke veed at faae berusende Drikke, hvor de saa kamme fra, om han endog skulde smugle dem ind fra fremmede Lande. O! mine Landsmænd fra Norge de skulle see dette jordiske Elyseum – mangen Aften sad jeg og min Familie under store Kjæmpetræer, hvoraf Sukkerlønnen blandt andre gav os den herligste Drik, som ingen beskattede – vi boede den gang lige ved Floden 348

JOHANNES NORDBOE

Missisippi, Dampskibene gik frem og tilbage; der løde fra disse herlig Musik og Munterhed. Værst er Reisen herover, ja den er slem. Da jeg reiste, leed Skibet Havari paa Portugals Kyst. Overfarten varede længe, og mine Penge gik for det meste med; men nu er denne Fatalitet, Gudske Tak, oprettet. Flere Breve fra Amerika skulle være i Omløb, især i det vestlige Norge, og ville derfor de, der skrive i Bladene af modsat Tendents, vans keligt blandt Mængden finde Tiltro, da deres Slægtninge og Venner paa hiin Side Havet finde langt mere Troværdighed end Andre, der aldrig have været der. Bedrøveligt er det, at Norske Mænd og Qvinder nu ville forlade det forhen saa elskede Fødeland, det de i talrig Mængde ikke siden den mørke og uvisse Tid gjorde. Aarsagen hertil vil Indsenderen ikke videre vedrøre. På trykk er ikke dette brevet datert. Brevet er gjengitt i utdrag, og det kommer ikke tydelig frem hva som utgjør avslutningen av brevet, innsenderens bemerkninger eller eventuelt redaktørens kommentar. Derfor er det heller ikke mulig å presentere brevet fristilt fra formen det kommer til oss i. Brevet diskuteres i innledningen til denne boka. Christians Amt: Tilsvarer Oppland. Monopol eller Forrettigheder: En rekke eksklusive privilegier til enkelte bedrifter samt handelsbegrensninger gjorde det vanskelig for medlemmer av allmuen å etablere egne foretak. Forprang: Ulovlig vareomsetning utenom kjøpsteder og andre designerte markedsplasser. Religionen er fri: Ikke før i 1840-årene begynte den norske stat å lempe på religionstvangen, som krevde at alle landets innbyggere bekjente seg til den evangelisk-lutherske lære og var medlemmer av statskirken. Bogtrykkerpressen er ganske fri: En rekke ærekrenkelsessaker og liten beskyttelse i lovverket gjorde avisredaktører i Norge utsatt for rettsforfølgelse for å ha publisert andres ytringer.

349

B R E V I U T VA L G

Juryer: Ole Munch Ræder dro i 1840-årene på statens regning til Amerika for å undersøke om juryvesenet var noe å hente inn i Norge. Reiseskildringene som han sendte hjem til Norge, er velkjente i utvandringsforskningen (Malmin 1929). Vinkelskrivere: Folk som rådførte om juss uten formell kompetanse. Tremarksbøder: Hvis en person ble fradømt sin ære, som omtrent tilsvarte å bli rettslig umyndiggjort, måtte vedkommende betale en bot på tre mark. Brændeviins-Apparaterne: Hjemmebrenning ble legalisert i Norge i 1792, og fristillingen var blant årsakene til at en av de første sosiale bevegelsene i landet, avholdsforeningene, ble stiftet. Restriksjoner ble innført fra 1830-årene. Elyseum: Elysion, det gode stedet i etterlivet jf. gresk mytologi.

Sjovat Poulsen Den Norske Rigstidende, 31. oktober 1837

Efterretninger fra vore Landsmænd i Amerika. Følgende Afskrifter af Breve fra vore Landsmænd i Amerika skulle vi ikke undlade at meddele vore Læsere. Vi see os endnu ikke istand til ved andre Data at bestemme, hvilke af de temmelig modstridende Efterretninger, der ere de sande. Kuns maa vi tilføie, hvad der er os bekjendt om Brevskriverne: Den første, Sjovat Poulsen, født i Gravens Præstegjeld i Hardanger, var bekjendt som en raa og enfoldig og derhos noget drikfældig Mand; John Aga fra Kingservigs Præstegjeld ogsaa i Hardanger, var bekjendt som en duelig og driftig Smed, vel uoplyst men langtfra enfoldig. «Hjertelskede kjære Forældre samt Broder og Søstre! Efter denne min Leilighed maa jeg skrive Eder til om min Levetilstand, da lever jeg vel med Hilsen og Sundhed til denne Tid, Gud skee Tak for Altsammen; jeg kom lykkelig frem over Søen baade vi og de Andre, som vare med os. Vi vare paa Reisen hjemmefra 6 Uger og 4 Dage; jeg haver skrevet et Brev fra Gothenborg og et i New-York i forleden Sommer, men jeg veed ikke, om de ere fremkomne eller ei, derfor vil jeg lade Eder vide om vor Tilstand; min Kone var sygelig 350

S J O VAT P O U L S E N

hele Tiden i Søen, indtil hun kom til New-York, da blev hun ganske frisk, indtil vi kom op i Landet til en Bye, som hedder Rochester; der boede to Norske Mænd. Vi fik godt Logement og god Opvartning hos En ved Navn Ole Johnsen. For det Andet vil jeg lade Eder vide om Daglønnen her i Landet, jeg haver havt for Dagen 3 Ort og en Daler Dagen, men nu har her været som en Stop i Arbeidet en Tid, men det kommer sig igjen. En Tønde Hvedemeel er fra 9 til 10 Daler, Indiansk Korn 4 Daler Tønden, Potetes 1 Ort Skjeppen, Smør 7 til 8 og til 12 [skilling] Marken, Kjød 2 til 3 [skilling] Marken, 30 Daler for en Koe, og en Hest koster 20, 30, 35, 40, 70 til 100 Daler, som de ere til, og iøvrigt er her dyrt og besværligt at komme frem her til Amerika tilligemed opigjennem Landet; det koster ligesaameget at komme fra New-York til Illinois, som det koster fra Norge, naar de skal komme til de Steder, hvor der er Land at faae; her er 2000 Engelske Mile fra New-York til Missuri Vest forbi Illinois, førend du faaer kjøbt Land, en Daler Ageren; men jeg tænker, at jeg vil med Tiden reise længere op i Landet, naar Gud forunder mig Hilsen dertil; ogsaa vil jeg lade Dig vide, at mange af de Norske have været sygelige, og Nogle ere døde af dem; de ere nu igjen friske endnu; det Skib, som var fra Bergen, som kom nu i Sommer 1837 den 24de Juni, kom her til Rochester; Alle vare ved god Hilsen og Sundhed baade de Store og Smaae. Om Nogen faaer isinde at komme hertil, da maae de ikke have Noget af deres Klæder, mere end de staae og gaae i, Qvindekjøn; men Mandfolk kan have deres Klæder; de faae her i Løn, en Dreng 90 til 100 Daler om Aaret, en Tøs 50 Daler Aaret. Nogle ere reiste til Illinois, som vare med mig, og Nogle ere her igjen. Jeg afbryder min Skrivelse denne Gang med en kjærlig Hilsen til alle Paarørende og nærbeslægtede Venner samt Forældre og Sødskende. Adieu, lev vel i Gud! Rochester den 24de Juni 1837. Sjovat Poulsen. Jeg vil lade Eder vide, at vi finde os vel fornøiet baade jeg og min Kone, endskjønt her kunne træffe mange Ubehageligheder i Veien for den, som kommer i et fremmed Land og ubekjendt med Sproget, 351

B R E V I U T VA L G

men nu have vi ikke det tungeste med Sproget; nu haaber jeg, det bliver lettere efter hvert; jeg har forvundet mere til min Forfremmelse, siden vi kom her til, som jeg kunde gjort paa mange Aar i Norge.» Dette brevet, som stod på trykk i Den Norske Rigstidende, ble trykt opp derfra i Den Constitutionelle, 1. november 1837, og i Den Bergenske Merkur, 8. november 1837. Brevskriveren er den samme som i brev nr. 4. Innledningen til dette brevet gir mer informasjon om hvem Sjovat, eller Sivert, Paulsen Vasenden var kjent som. Hans kommentar angående tidligere korrespondanse og hvorvidt den hadde ankommet mottakerne, var en vanlig måte å orientere korrespondenter om tidligere sendte brev på. Mange brev nådde aldri frem, og brevskrivere måtte ta høyde for den muligheten, særlig når et forventet svar uteble. En sammenligning med Paulsens tidligere brev viser også nødvendigheten av å gjengi det vesentligste av foregående korrespondanse, i fall den hadde gått tapt på veien. Ole Johnsen: Ole Johnsen Eide var blant kvekerne og utvandrerne i 1825. Han reiste tilbake til Norge i 1828 og er dermed den første tilbakevendte utvandreren etter 1825 som vi kjenner til (Eide 2005, s. 29–32). Imidlertid var det aldri hans tanke å bli værende: Han giftet seg og utvandret samme år på nytt.

John Johnsen Aga Den Norske Rigstidende, 31. oktober 1837

«Hjerteelskede kjære Broder Samson Johnsen! Jeg maa ikke glemme at skrive til Dig kjære Broder, om jeg reiste langt fra Eder til det fremmede Land, blandt fremmede Folk; jeg kom lykkelig her baade min Kone og 2 Børn og ere ved god Hilse allesammen til denne Tid, Gud være lovet og takket; jeg haver ikke noget at klage for min Deel end alt vel; for det Andet maa jeg sige Dig Sandhed om denne Reise: at komme her til Amerika for Norske Folk er ikke saa godt, som de mene; thi de kan ikke Sproget eller tale med noget Menneske. Naar de ere i fattige Omstændigheder, ja vel om de have nogle Penge, saa gaae de som Røg for Vind; de ere ikke vant at arbeide eller gjøre Noget den Tid de var hjemme, de solgte sine gode Jordebrug og kom hertil

352

JOHN JOHNSEN AGA

og have ikke en Skilling at hjælpe sig af meste Delen af dem; thi jeg vil raade Alle og Enhver, som haver lidt at bestille, at de ikke komme hertil; thi her er mere Vanskeligheder end de enfoldige og tossede Bønder paa Sølandet troede, her var at æde og drikke og sove og gjøre sig tilgode paa al Viis og Maade; Nei, her bliver andet at bestille, end som de tænkte; ligesom Hest for Plov, naar de skulde have Noget at æde og drikke, altsaa kan jeg ikke opregne det Hele, som de mangle; men Du kjender det ligesaa godt selv i disse Begivenheder; det er mere eller jeg kan skrive om eller sige. Med stor Sygdom haver de havt siden de kom her, og Mange ere døde, Unge og Gamle. For det tredie: jeg haver været frisk og sund, munter og glad, ligesom før; thi Du kjender mig af Natur; jeg kan tale saa meget, at jeg er godt hjulpen, hvor jeg reiser i Amerika. Halsten, min Søn, har gaaet paa Skolen siden han kom hertil og kan ligesaa godt tale Engelsk, som de Indfødte. Jeg haver været hos en Norsk Mand, som er ifra Stavanger; han er Baadebygger paa disse Canalbaade, jeg haver arbeidet i Smidjen Jern til disse i 9 Maaneder og haver havt 16 Daler om Maaneden til 20 Daler indtil nu. Daglønnen er fra 3 Ort og 1 Daler om Dagen og undertiden mere. Hvede 1 Tønde er 10 Daler, Indiansk Korn 4 Daler, Potetes en halv Daler Skjeppen, 4 Daler Td., Smør 25 [skilling] Pd., Flesk 21 [skilling] Pd., Kjød 8 [skilling] Pd., Sukker 21 [skilling] Pd. til 12 [skilling] Pd. Andre Frugter er ikke end Æbler og lidt andet Knask, som er ikke at regne for noget betydeligt. Klæde og andre Varer ere dyre og besværlige at kjøbe, uldent Tøi er meget dyrt. En Koe 20 Daler 30 a 40. Heste fra 40 til 50, 60, 70 til 100 Daler, ikke mindre men mere. Alting er overmaade dyrt, hvad hjælper Daglønnen er stor naar Varerne ere derefter, om vi fortjener meget, naar Dagen er forbi, er og Daglønnen forbi. I vil mine kjære Brødre betænke og betragte det vel altsammen i denne Henseende, da er Amerika ikke saa i Priis, som Rygtet gaaer, i alt Øvrigt maa jeg, skal jeg, vil jeg og bør jeg gjøre det for min Samvittigheds Skyld at sige Enhver Sandhed. Disse Breve, som kom til Norge, vare stilede i den høieste Grad, som kunde være til i Verden med gode Udsigter og gode Udkomme; her skulde være baade det Ene og det Andet, som kunde 353

B R E V I U T VA L G

tænkes og skrives om; thi alle Vanskelighederne vare satte til Side og i Glemmebogen; derfor tager Eder vel vare for disse, som komme til Eder i Faareklæder og inden ere de glubende Ulve; thi de vare Qvækere, som havde skrevet disse Breve, som kom til os og andre Steder i Norge, derfor vil jeg raade Alle og Enhver og sige dem Sandhed. For det fjerde vil jeg lade Dig vide, at jeg vil gaae længere Vest, og see om det er bedre der end her i Rochester; her stoppe alle Mennesker naar de komme fra fremmede Steder og Alting er overmaade dyrt. Jeg afbryder med en kjærlig Hilsen til alle Paarørende og Venner. Hils til mine Venner – – – og alle mine Sødskende baade nær og langtifra. Adieu! Lev vel i Gud! Hils til – –. Rochester den 23de Juni 1837. John Johnsen Aga. Er der Nogen, der faaer i Sinde at komme, maa de være stærke paa Penge, fordi her fra New-York til Illinois koster ligesaa meget, som hertil fra Norge. Den er 2001 Miil fra New-York til Missuri Vest forbi Illinois, 500 Miil lang. Jeg kan ei raade Dig til, at Du skriver til mig, Du faaer det ikke frem; her er for megen Vanskelighed i disse Poster, at det ikke kan komme frem. Adieu! Lev vel min kjære Broder.» Dette brevet ble ikke bare trykt og trykt igjen ved siden av Sjovat eller Sivert Paulsen Vasendens brev (nr. 7): Det ble også trykt opp i Morgenbladet – to ganger! Den første gangen (15. november 1837) ble brevet hentet fra Den Norske Rigstidende, og da med en tydelig grunn for hvorfor Sjovats brev var utelatt: «Rigstidenden har nylig indeholdt et Par Breve fra Normænd, der ere udvand rede til Amerika, hvoraf vi troe at burde meddele nedenstaaende, der synes at have Upartiskhedens Præg». Den andre gangen det ble trykt opp, bare litt over to måneder senere, var brevet hentet fra Den Constitutionelle. Da var det som ytterligere bevis på «saadanne bedragerske Forlokkere» som var blitt omtalt i en tysk reisebok om Texas, der forfatteren beskrev en allmenn tendens blant nybyggere: «Enhver roser kun den Egn, hvor han lever, alt andet nedsætter han saameget som muligt» (6. februar 1838, tillegg). Morgenbladet ser med «Upartiskhedens Præg» ut til å ha ment negative beskrivelser av Amerika og utvandringen, en sammenkobling som ikke var uvanlig å se blant avisredaktører og embetsmenn i samtiden.

354

H A LV O R K N U D S E N

thi de vare Qvækere, som havde skrevet disse Breve, som kom til os og andre Steder i Norge: Forfatterne av brevene som kom til Norge i 1835, og som blant annet var blitt spredt gjennom haugianernettverk (se kapittel 3), viser seg å ha vært noen andre enn det i alle fall denne brevskriveren har trodd. Disse var nemlig ulver i fåreklær, og viste seg å være kvekere. Det kan ha vært en generell beskrivelse av de første utvandrerne, men om det skulle vise til Hovland, som forfatteren av de mest spredte brevene, er dette i så fall den eneste samtidige beskrivelsen vi har av hans religiøse tilbøyeligheter. Det virker imidlertid å ha vært hovedhensikten for denne brevskriveren å sverte forfatterne av de første utvandrerbrevene heller enn å informere sannferdig og nyansert, så denne kommentaren bør ikke tas altfor alvorlig.

Halvor Knudsen Stavanger Adresseavis, 10. november 1837

Efterfølgende er Afskrift af et Brev, der nylig er ankommet fra en af de fra denne Egn til Amerika Udvandrede. Midelpent ved Faags River i Staten Ilinois den 9de April 1837. Hjertelskende kjære Fader og kjære Broder og kjære Søster! Deres kjærkomne mig tilsendte Skrivelse, dateret den 14de Mai 1836, er mig rigtig frembragt af bemeldte Baar Bø, hvorover samme Brev giver mig det Vidnesbyrd, at De leve vel med Hilsen og Sundhed, hvilket er en stor Glæde at høre for os, som ere saa langt fraværende. Jeg levede i det glade Haab forleden Aar, at jeg skulde seet Eder iblandt det anseelige Tal af de norske Folk, som kom hertil; men da dette slog feil, lystede jeg, efter deres eget Forlangende, at skrive Eder nogle Ord tilbage, hvorledes jeg befinder mig. Jeg tillige min Kone og mine 2 Sønner leve, Gud Skee Tak, meget vel med Hilsen og Sundhed, hvilket er det Bedste man kan ønske sig heri denne Verden. Min inderligste Lyst og Attraa er, at De vilde komme over hertil med første Leilighed, som kunde gives. Min gamle Fader ønskede jeg gjerne at komme her, og som han vilde tage tiltakke med det daglige Ophold, som vi selv har i vor Huusligheds Kaar, skal han være hjertelig velkommen, og at give ham det daglige Ophold til hans Død, skal jeg indsætte mig for. Mine kjære Brødre ønskede jeg ogsaa kunde komme, og 355

B R E V I U T VA L G

fornemmelig de to, som ikke ere gifte, kunne tage sig meget bedre ud her, end de gjøre i Norge. Knud, som er gift, haaber jeg kan hjælpe sig frem over Havet. Min Søster Gunnild vil jeg ogsaa ønske at komme, for her gives saa temmelige Lønner for Aaret for et Fruentimmer, at de fortjene ligesaameget paa eet Aar her, som de fortjene paa 10 Aar i Norge; en Tjenestepige her i Landet har 50 Spd. for Aaret, en Arbeidsmand en Daler om Dagen, eller fra 150 til 200 om Aaret; altsaa synes jeg, at her er lettere at forskaffe sig Ophold her, end det er i Norge. Jeg maa da endelig sige dem, at Gud og Lykken har føiet det saaledes for mig, at jeg nu er i Besiddelse af 160 Acres Land, og har tillige tilsaaet 4 Acres med Hvede, som jeg troer jeg skal faae god Høstning paa. Med Kreature er jeg ogsaa, Gud skee Tak, kommet mig til forsaavidt, naar Lykken vil være med. Jeg har 5 Kjør, 2 Stude, som bruges her at kjøre med, 3 unge Kreature, i Tallet 10 af dette Slag. Af Souer 4, men vi vente nu Formerelse paa dem, og 4 Sviin. Dette er det, som jeg er Eier for i Kreature, men vil Lykken følge os herefter, som den har gjort, vente vi, at det vil blive bedre for Eftertiden; thi her er saadant Land, at man kan forskaffe sig Hø til saamange Kreature, som man kan rygte, og Havnegang om det var til 100 for hver Mand. Skulde det være saa, at Pengene blive forlidet at koste Eder frem, og der kom Andre til at reise hertil, som kunde laane Eder Penge, skal jeg gjøre min største Flid for at see jeg kunde betale dem det tilbage, indtil De selv komme saa langt, at De kan betale mig tilbage igjen, og det eneste jeg vil raade Eder er, at reise over til Gothenborg og søge Leilighed der med amerikanske Fartøier. De ere bedre kjendte paa Reisen og komme meget hurtigere frem. Min Kone beder Eder at skrive Copi af dette Brev og sende det til hendes Moder, saa hun kunde faae høre Rygte om, at hendes Datter lever vel og befinder sig ligesaa godt i Amerika, som hun gjorde i Norge. Jeg har faaet undersøgt hele Fragten fra Norge og lige hertil Ilinois af de, som kom over forleden Aar, at det kommer for hver Person til omtrent 56 Daler. Men om Lykken skulde være med Eder, at De skulle komme saa langt, at De kunne komme til Chreage, Byen for Ilinois, og De da kunne faae givet mig Underretning om deres Komme, skal jeg 356

H A LV O R K N U D S E N

gjerne møde Eder der og kjøre Eder og eders Tøi her til mit Hjem. Jeg vil og sige Eder, at De maae gjerne have med Eder af norske Sølvpenge saameget De kan, naar de ere af det Slag, som er godt Sølv; baade Daler, Halvdaler, Ortestykker og siden alleslags Sorter indtil Toskillinger. Naar det er godt Sølv, saa blive De af med dem her. Og siden om De kommer hertil, skal jeg forskaffe Eder baade Arbeide og Mad saalænge De selv finde forgodt at være hos mig. Intet Videre denne Gang end jeg afbryder min Skrivelse med en kjærlig og venlig Hilsen til kjære Fader og Broder og Søster, og ønsker at Gud vilde følge Eder baade igjennem Havet og paa Landet, at vi kunne samles til Glæde og Fornøielse her, og siden beder jeg at hilse til alle bekjendte Venner; men først og sidst ere De hilset fra mig deres oprigtige Broder Halvor Knudsen. Dette brevet er et av de tidligste som ble spesifisert å være av lokal interesse: Det var skrevet av en utvandrer fra samme område som avisa forsøkte å dekke. Fordi lite i brevet vitner om hvor i Norge brevskriveren var fra, har avisas kommentar en stor verdi for vår forståelse av brevet. Stavanger hadde hatt en håndskreven avis i 1770, men den trykte versjonen skulle ikke se dagens lys før i 1833. Da dette brevet stod på trykk, hadde avisa vært utgitt i flere år allerede, og var blant de første lokalavisene som dukket opp i landet etter 1814. Etter å ha stått på trykk i Stavanger Adresseavis ble brevet trykt opp i Den Constitutionelle, Den Norske Rigstidende og Den Bergenske Merkur. Min Kone beder Eder at skrive Copi af dette Brev: Iblant viser amerikabrevene selv hvordan brevskrivingen foregikk, og hvordan brevene ble spredt utover den adresserte mottakerens eget hjem. Det var nok ikke så uvanlig at brev generelt ble delt videre på denne måten. bemeldte Baar Bø: Baar Bøe Hansen var en av tre adresserte mottakere for brevene som Gjert Gregoriussen Hovland skrev i 1835. Han utvandret med familie i 1836, antakeligvis etter råd fra Hovland. Jeg levede i det glade Haab forleden Aar: Brevskriveren må ha vært blant dem som i 1835 sendte brev hjem og forsøkte å overtale noen der hjemme til å bli med New York-kolonistene videre inn til Illinois.

357

B R E V I U T VA L G

10 Svend Knudsen Chicago (Lothe) Morgenbladet, 22. oktober 1838 Gjenpart af et Brev fra en norsk Emigrant i Nordamerika. (Indsendt.) «Kjære Broder Sjur K–sen Aga! Denne gode Leilighed kan jeg ikke forbigaae, jeg vil lade Dig vide, at jeg lever vel med en god Sundhed og en meget bedre Fornøielse; jeg er glad hver Dag, at jeg forlod mit Fædreneland, jeg kan nu hver Dag leve vel, Gud være Lov og Tak, til Dags Datum. Jeg forlod New-York den 16de Aug. 1836, jeg kom til Albany den 17de f. M., til Rochester den 21de f. M. og til Chicago den 15de September 1837, hvor jeg standsede og nu lever og opholder mig. Jeg har bygget et Huus paa en Plads, som kaldes Aaneland; jeg betaler ikke en Skilling hverken for Land eller Ved. Jeg betalte fra New-York til Rochester 5 Daler, fra Rochester til Bafalon 2 Daler og fra Bafalon til Chicago 14 Daler for hver Person. Nu arbeider jeg i Chicago og tjener 1 til 2 Daler om Dagen. Prisen paa Madvarer er: 1 Td. Qveite (Hvede) 8 Daler, men jeg har ogsaa betalt 15 Daler Tønden det første Aar, men det var et Uaar, 1 Skaalpund Smør 24 [skilling], 1 Pund Flesk 12 [skilling], 1 Pund Kjød 8 [skilling], 1 Skjæppe Potetes 3 Ort, 1 Potte Brændeviin 15 [skilling], 1 Potte Sirup 20 [skilling], 1 Pund Caffe 12 [skilling], 1 Pund Sukker 12 [skilling] og 1 Pund Fisk 8 [skilling]. Veiens Længde fra New-York til Chicago er 1600 Mile, hver Miil er 300 Roder og hver Rode 7 1/2 Alen. Landet er herover godt og her er Land nok. Her i Iljenois betales 5 Ort pr. Ager Land, der indeholder 12 1/3 Rode i Qvadrat. Jeg har ogsaa taget mig 50 Mile fra Chicago 300 Ager Land, som jeg kan betale i 5 til 10 Aar. Jeg kan med mit Arbeide erholde 100 Daler om Aaret og leve godt i Mad, Drikke og Klæder. Jeg ønsker ikke at komme tilbage til Norge. Kjære Broder Sjur, gjør dig færdig at komme til mig, tænk ikke paa Noget, sælg hvad du haver undtagen Gangklæder til dig selv og Sengeklæder; noget Sylver (Sølv) er ikke Brug hverken for Mand eller Qvinde. Norske Sølvpenge for 1 Species omtrent og 2 Skillinger faaer

358

S V E N D K N U D S E N C H I C A G O ( L OT H E )

Du ud for en Sex Cen, der er sex Skilling norsk, 1 norsk Species faaer Du 30 Senmer for eller en spansk Daler, og hver amerikansk Daler er 100 Sens eller 96 Pens. Hils til Anders, min Svigerbroder, at jeg har Lyst at see ham, og Dorthea min Konemoder, at vi leve vel, om hun lever; er hun ikke død, da beder jeg at Anders kommer til mig, jeg skal betale hver Skilling, som Du lægger ud for hende og til Ole – eller – at jeg har Lyst til at see ham om Jakob – giver sin Gaard, da er det bedre at komme her og han kan gjøre det bedre her med et Hundrede end med et Tusind der, og til Wigleik Olsen, at han kommer til mig; jeg sikrer ham, at naar han har været i Amerika 1 Aar, han angrer ikke Norge. Tro mig, kjære Broder Sjur K. s. Aga, at jeg var mer en Stund for jeg kunde ikke tale; kjøb dig en Norsk Grammatik, læs Nat og Dag, tal godt Engelsk, det er bedre end Penge her. Mange Ting at skrive om, men Tiden tillader det ikke denne Gang. Her komme Flere at reise til Norge tilbage. – – – Den Mand er fra Nummedal, som har dette Brev til Norge; vil du ikke komme, da skriv tilbage til mig under Navn S. Knudtson Norviken Amerikung, til Chicago. Jeg raader ikke fra men jeg skriver til. Hils venlig fra mig Alle, som mig efterspørger, Frænder og Venner og alle mine Søskende; glem ikke at skrive til Lieutenanten J. U – at jeg lever vel; jeg vil ikke bytte Gaard med ham. Adjø. Chicago den 7de Februar 1838. Venskabelig Hilsen Svend Knudsen Chicago.» Brevskriveren, der er en af de norske Udvandrere, som i Sommeren 1836 reiste til Nordamerika, er en duelig Snedker og Bygningsmand, og det er Skade at hans Brev er saa ufuldstændigt og tildeels utydeligt, en Følge af hans næsten totale Mangel paa Talent til at skrive, hvorimod dets Sandhed ikke omtvivles.1

1 Red. har rettet noget paa Ortographien. Det maa vel mærkes, at Forf. er en duelig

Haandværker. Andre, som ikke forstaae Haandværk, ere vendte tilbage.

359

B R E V I U T VA L G

Dette første brevet fra Svend Knudsen Lothe er av interesse ikke bare på grunn av dets innhold, men fordi det stod på trykk i Morgenbladet. Det har altså blitt sendt inn til hovedstaden fra Vestlandet. Innsenderen har tydeligvis tenkt at dette brevet var interessant for en nasjonal offentlighet. Kommentarene om skriveførheten til brevskriveren indikerer at det var en øvrighetsperson som sendte inn dette brevet til avisa. kjøb dig en Norsk Grammatik, læs Nat og Dag: Her blir det tydelig understreket hvor viktig det var å kunne engelsk for å kunne få seg jobb. Oppfordringen om å lære engelsk, kanskje til og med før avreise, vitner om vansker ved innvandrerlivet som ikke alltid ble formidlet over havet. Den Mand er fra Nummedal: At det var Ansten Nattestad som brakte dette brevet over til Norge, er svært sannsynlig. Svend Knudsen Chicago: Det var vanlig i Norge å ta navn etter gården en bodde på, i tillegg til et fast patronym. Husmenn og arbeidere kunne dermed ofte bytte det vi tenker på som faste etternavn. Her ser vi et nær unikt tilfelle av en utvandrer som har tatt navnet «Chicago» etter oppholdsstedet. Da Svend Knudsen, som i Norge var kjent under navnet «Lothe», bodde i Chicago, var byen i sin spede begynnelse.

Helje Larsen (Vatnem) Den Bergenske Merkur, 2. november 1838

Indsendt. «S. T. Hr. Kjøbmand – Jeg maa takke ham for hans til mig sendte Skrivelse, og det er min Pligt at besvare hans Skrivelse. Vi ere komne til vort Bestemmelsessted Illenois, og dette Land er et lavt Land med smaa Overhøidninger og nyder sund Luft og klare Vandkilder. Jorden er frugtbar og bærer alle Ting foruden Gjødning; og Hovedfrugten er Hvede med flere Ting, saasom Hvede og Indiansk Korn og Potætes med flere. Jeg maa sige, jeg angrer ikke paa mit Bytte. Jeg byttede udi Havrebrød og fik igjen Hvedebrød. Her voxer en Mængde Græs og alle Kreaturer blive federe end i Norge og her er bedre for den simple Stand, thi Daglønnerne ere dyre; om Sommeren faaer dem en Daler daglig, og her er lettere

360

H E L J E L A R S E N ( VAT N E M )

at bekomme Land for den der har Lidet; og her er ingen tunge Skatter eller Udgifter. Vi have ogsaa Øvrighed og den bliver indsat efter Valg, og dersom han ikke er god, bliver han afsat. De faae ikke efter sine Forretninger i Løn og ingen Pension. Fogder og Sorenskrivere maa gaae i Arbeide og ere ligesom andre Bønder. Her tilbedes Gud paa 9 forskjellige Maader, men Methodist-Secten er den bedste. Her er indstrømmet en Mængde Europæere, og fra Irland er Mestedelen raae Folk og ere Romer-Catoliker. De besidde her en slet Caracteer og ere mistænkte for alle Udyder. Indianerne ere drevne væk længere vest i Landet til Missauri og der ligger Garnison og vogter paa dem. Her har boesat sig mange Norske ved en Bye kaldet Atuveiy (Navnet utydelig skrevet) beliggende i Øvredelen af Missisippi Floden. Jeg troer de Norske gjorde det bedre, de reiste til NewOrleans, da kunde de gaae med Dampbaade til Atuveiy. Rygtet fortæller os at Canada vil slaae sig fri fra Engeland og blive selvstændig. Der er en stor Deel Land, som har slaaet sig fri fra Mexico; dette Land ligger nogle Hundrede Mile sønden for os og kaldes Taxas. Vi ligge under Sollinien N. 40 Grader. Vesten for os er saa meget øde Land, at der kan setle ind 7000 Mand. Der har Indianerne maattet cleart out (flyttet ud.) Vær dermed hilset fra Din hengivne Ven Helje Larsen. Lesel. County-Town Atuvery, den 30te Marts 1838. *** Dette Indsenderen tilhændekomne Brev har han troet at burde offentliggjøre med den Bemærkning, at Brevskriveren er en af de i 1836 fra Stavanger til Nordamerica emigrerede norske Bønder. Han var bosat paa en Gaard «Falkeid» i Skjolds Præstegjeld. Han havde foruden sin Kone og Børn og sine Svigerforældre ogsaa flere ugifte Personer af begge Kjøn med sig, for hvilke Alle han betalte Overreisen, og skulde de Personer udenfor hans Familie, for hvilke han betalte 361

B R E V I U T VA L G

Overreisen, følge ham til Illenois, hvor de skulde arbeide hos ham indtil han havde faaet sine for dem udbetalte Udgifter erstattet. Hans fordeelagtige Skildring af Landet maa være udgaaet af Tilfredshed med hans Stilling. At denne maatte, efter Omstændighederne, blive lykkelig er begribeligt, naar der tages Hensyn til hans gode Formuesforfatning; thi han antages at være Eier af en 1,500 til 2000 Spd. Han var desuden en driftig og ordentlig Mand. Brevskriverens Stil er bibeholdt, hvorimod Orthographien er berigtiget. Informasjonen som innsenderen har gitt avisa om brevskriveren, er uvurderlig. Det finnes få konkrete bevis på at utvandrere i de første årene gjorde slik som beskrevet her, selv om historikere lenge har forestilt seg at dette kunne forekomme. Praksisen peker mot en mye eldre form for europeisk utvandring til Amerika, som på engelsk var kjent som «indentured labour»: Utvandrere betalte kostnadene ved overreisen med sitt fremtidige arbeid i Amerika. Brevet stod på trykk i Den Constitutionelle få dager etter at det ble satt på trykk i Den Bergenske Merkur. Methodist-Secten er den bedste: At brevskriveren var tiltrukket av metodistene i USA, kan indikere at han selv hadde tilhørt haugianske kretser i Norge. En stor vekkelsesbølge foregikk i USA på samme tid, og metodistene ble nok oppfattet å være ganske nær den folkelige pietismen i Norge. Indianerne ere drevne væk længere vest i Landet: Det er ikke ofte at brevskriverne omtalte urbefolkningen. Dette brevet viser tydelig at brevskriveren har forstått at den hvite bosetningen av områdene i vest forutsatte at urbefolkningen ble fordrevet. Atuveiy: Ottawa, et av de nærmeste tettstedene for den første norske kolonien i Illinois. Der er en stor Deel Land, som har slaaet sig fri fra Mexico: Innvandrere fra USA gjorde opprør mot mexicanske myndigheter i 1835 og opprettet en egen republikk, Texas, som først i 1845 ble innlemmet som delstat i den amerikanske unionen.

362

S V E N D K N U D S E N L OT H E

12 Svend Knudsen Lothe Den Bergenske Merkur, 1. februar 1839 Redactionen er kommen tilhænde et Brev fra en udvandret Landsmand i America, ved Navn Svend Knudsen Lothe, hvori forekommer de sædvanlige eensidige Skildringer af Landet, som igjennem foregaaende Beretninger ere komne hertil. Men dette Brev indeholder desuden nogle Bemærkninger om Hr. Biskop Neumanns Hyrdebrev, der udentvivl giver Læseren et rigtigere Begreb om, hvorledes Almuesmanden forstaaer mangen nok saa tydelig fremsat Forestilling, naar den ligger udenfor hans sædvanlige Begreber eller mangler en Kundskab, hvoraf man ikke kan forudsætte han er i Besiddelse. Det giver ogsaa et Beviis paa, at det ikke er en saa let Sag at være populair; og udentvivl gaaer det Biskop Neumanns Skrift, som saa mangen anden Forfatters, at blive lagt paa Hylden, naar noget skrevet eller trykt kommer Almuen for Øinene, som en mere dannet Læser kaster Vrag paa. Om Aarsagerne dertil, der ere Gud og hver Mand bekjendte, behøver man ikke at spilde et Ord. For at overtyde Læseren om Rigtigheden af det Anførte, ville vi gjøre et Par Uddrag af bemeldte Skrivelse. «Jeg har allerede læst Neumanns lille veltænkende Bog, men det er en god Bog, Mange rose, Faa læse og Ingen forstaae; men at han skrev: hvor er din Præst? men jeg spørger, hvor er hans Spirit (Fornuft)? Jeg troer han taler det han ikke veed; her ere saa gode Skoler for ingen Skilling, at hans Pengeskoler ikke ere bedre; men jeg veed ogsaa – – (Paa denne Tirade følger flere Udbrud af Forbittrelse mod Hr. Neumann, ligesaa ubeføiede som uretfærdige med Hensyn til saavel hans Vandel som Embedsmand og Borger, som til hans Hyrdebrev). «Du (Biskopen) taler om det kolde Nordlands 3 Dele; men det er forlidet mod det gode Nordamericas 24 forenede Stater; ja, selv Norge er forlidet imod en Slette i America». – «Neumann har ogsaa skrevet om at Staden Trøja sank ned, men det er en Løgn: jeg har reist

363

B R E V I U T VA L G

forbi den Bøygd og seet den, saa deilig en Bøygd har Biskopen aldrig seet i sine Dage eller jeg troer at han faaer den at see med sine Øine.» Dette Udtog maa være tilstrækkelig for Hensigten. Skrivelsen indeholder forøvrigt, ligesom de flere af det samme Slags der ere komne os tilhænde, de samme Angreb paa Geistligheden i Almindelighed. Man kunde spørge, hvad er Aarsagen til en saa udbredt Uvillie mod en Stand, hvis Handlinger skulde opstaae af Kjerlighed og altid mødes med Kjerlighed? En Besvarelse af dette Spørgsmaal vilde maaskee være velkomment paa en Tid, hvor Almuesmændene indbyrdes og ved Hjelp af Hundreder af Breve, som Orriginaler og i Afskrift, lig Budstikker, vandre fra Bygd til Bygd, modarbeide en Tænkemaade, der engang bandt Præsten til sin Menighed med det samme Baand som binder Faderen til sine Børn. Dette andre brevet fra Svend Knudsen Lothe (se brev nr. 10) gir oss et sjeldent innblikk i hva som kunne skje med brev som ble satt på trykk. Uttalelsene omkring biskop Neumann var tydeligvis for kraftige til å bli satt på trykk, men en håndskreven versjon av dette brevet finnes også. Sammenligningen mellom de to avslører en svært opposisjonell, religiøst informert brevskriver, antakelig en haugianer. Dette kommer ikke frem av den trykte versjonen. Derimot peker kommentarene til redaktøren på noe av det samme: nemlig opposisjonen mot geistlighetens selvsagte maktposisjon i lokalsamfunnene. Neumanns lille veltænkende Bog: Biskop Jacob Neumann i Bergen utga i 1837 et «hyrdebrev» der han advarte i det kraftigste mot å utvandre. hvor er hans Spirit (Fornuft): Det er interessant å se hvor raskt engelske ord har blitt en del av denne brevskriverens vokabular. Kanskje lå det et poeng i å anvende nettopp et fremmedspråklig begrep her.

364

(OLE RYNNING)

13 (Ole Rynning) Den Constitutionelle, 20. og 24. februar 1839 Den Constitutionelle, 20. februar: Vi haabe, at Almeenheden ikke uden Interesse vil læse nedenstaaende Brev fra en fuldkommen troværdig Emigrant, hvilket formeentlig indeholder de fuldstændigste og paalideligste Efterretninger, der ere meddeelte angaaende de til Amerika udvandrede Normænds Skjæbne overhovedet. Brevet er dateret Illinois den 29de Novbr. 1837 og 28de Januar 1838. Høistærede! Da jeg ved min Afreise fra Bergen sidste Vaar havde den Fornøielse at tale med Dem ombord paa Ægir, maatte jeg love, at skrive Dem til fra Amerika, og give Dem en faavidt muligt paalidelig Efterretning om dette Land, som med Hensyn til Udvandrende beskrives saa forskjelligt. Idet jeg herved stræber at opfylde dette Løfte, maa jeg tillige ærlig bekjende, at mit Bekjendtskab med Landet i det Hele endnu er meget ringe; – kun om de norske Nybyggere her, og om Udsigterne for norske Indvandrende, har det været mig muligt at erholde temmelig fuldstændig og paalidelig Underretning. Det første Skib, som gik med norske Udvandrende til Amerika, var en Slup paa 400 Tønder, som i Sommeren 1825 afgik fra Stavanger med 52 Passagerer. Skibet tilligemed dets Ladning af Jern eiedes af Passagererne selv. Efter 14 Ugers Seilads landede Skibet i Newyork, og skulde tilligemed dets Ladning blevet confiskeret, da det havde flere Passagerer ombord, end Loven tillader; men Naade gik for Ret, da det oplystes, at Overtrædelsen af Loven skrev sig fra en Misforstaaelse, idet de Norske havde taget Tons for eensbetydende med Tønder. Imidlertid lede Passagererne et stort Tab ved Salget af Skib og Ladning, som i det Hele ikke indbragte dem mere end 400 Dollars.1 Skipperen2 og Styrmanden nedsatte sig i Newyork; 1 Skibet alene havde i Norge kostet omtrent 1800 Spd. 2 Skipperen lever endnu, men skal være drikfældig.

365

B R E V I U T VA L G

de Øvrige bleve ved nogle Qvækeres Sammenskud satte i Stand til at drage længere op i Landet,3 hvor de kjøbte sig Jord i Orleans: county Town of Morri, ved Ontario Sø, 5 norske Mile N. V. for Rochester. Her maatte de give en Landspeculant, som var Agent for et engelsk Interessentskab, 5 Dollars pr. Acre; men da ingen af dem havde Penge, skulde Betalingen skee terminviis i 10 Aar. Alt Land var her Skovland, som kun ved haardt og møisommeligt Arbeide kunde gjøres dyrkbart, og naar De nu betænker disse Folks ringe Ressourcer og Ubekjendtskab med Sproget, vil De vist finde det meget naturligt, at de i de første Aar mangen Gang ønskede sig tilbage til Norge og forbandede den Mand, ved hvis Beretninger om America de vare bragte til at udvandre. Denne Mand er en Person ved Navn Kleng Persen, som i 1821 første Gang kom over til America. Hans Bestræbelse var dengang, og er endnu, at forene alle Norske her til eet Selskab, som skulde have al Eiendom tilfælles. Da hine først Ankomne i Begyndelsen virkelig mangen Gang lede Nød, foretog Kleng Persen sig at gaae omkring blandt de formuende Americanere og bede om Understøttelse for samtlige Norske. Dette fandt ikke Alles Bifald, da han deels paa denne Expedition havde laant samtlige Norskes Navn uden at adspørge dem, deels havde viist sig noget partisk ved Uddelingen. Ingen af de Norske havde den Gang mere end 50 Acres, og Ingen kunde opfy de Betingelserne ved Kjøbet. Tæt omringede af Urskov og Ulænde kunde de ikke finde tilstrækkeligt Foder for deres Kreature paa deres egen Eiendom, men maatte slaae for Andre imod at beholde 1/3 af Høet, og hente det saaledes suurt Erhvervede langveis fra gjennem uveisomme Skove og Moradser. Først i det 4de eller 5te Aar begyndte de at finde sig bedre fornøiede; – men endnu vare de i Gjeld for deres Land, endnu saae de sig ikke i Stand til at betale Capitalafdrag og Renter overeensstemmende med Kjøbecontracten; – Grund nok til at nedslaae deres Glæde ved 3 To af de Indvandrende vare Qvækere, og boe endnu i Rochester. Deres Navne ere Lars

Larsen og Ole Johnsen.

366

(OLE RYNNING)

Synet af Jordens Frugtbarhed og Rigdom. Imidlertid var Kleng Persen altid i Virksomhed. Tungt Arbeide var aldrig hans Sag, og aldrig søgte han at berige sig selv; han arbeidede for Alle og gavnede Alle, men ofte paa en saa forkeert Maade, at Faae eller Ingen takkede ham derfor. Han var den første Norske, som i Aaret 1833 kom til Illinois og undersøgte Landet her. Ifølge hans Efterretninger solgte de fleste Norske deres Land i Morri og flyttede hid i Juli Maaned 1834. Kun tre Familer bleve tilbage i Morri, hvoraf den ene ventes hid til Vaaren. Ved Ankomsten til Illinois gaves der Anledning til ny Misfornøielse. De havde forladt et gammelt Setlement, gode Frugthaver og en Jord, som egen Flid havde gjort frugtbar, – og de maatte nu begynde reent forfra igjen. Ved Salget af deres Jord i Morri havde de faaet omtrent 16 Dollars pr. Acre og kunde nu her kjøbe Land for 1 1/4 Doll. pr. Acre; men denne Jord var uden Huse, uden Gjerder, uden Agre. Den første Sommer blev der kun bygget Huse og slaaet Græs for de Kreature, som de nødvendig havde maattet kjøbe. Forrige Sommer havde en Familiefader med tre Børn oppløiet og tilsaaet 6 Acres. Uagtet Aaret var maadeligt, havde han af de 4 Acres Avling Nok til at underholde den hele Familie Aaret rundt, og af de to Acres kunde han sælge for omtr. 40 Dollars. De have nu Alle betalt deres Jord, eie en stor Buskab, og de Fleste have et betydeligt Stykke Land oppløiet og indgjærdet. Da de Alle arbeide paa at bringe mere Jord under Cultivation og at forøge deres Buskab, vil jeg neppe troe, at Nogen af dem er rig paa Penge; – ja ieg veed endog, at de ofte maae laane af senere Ankomne; men jeg troer med Sandhed at kunne paastaae om Alle, at de nu have overvundet den vanskelige Periode, og at de med raske Skridt gaae frem til Velstand og et roligere Liv. Deres Huse, som ofte ere uslere end mangen Huusmandshytte i Norge, opvække gjerne ufordeelagtige Forestillinger hos de nys Ankomne; men de ere godt hjælpelige for det Første, og ville blive afløste af Bedre, saasnart dertil gives Tid og Raad for de vigtigere Arbeider og Bekostninger paa Jordens Cultivation.

367

B R E V I U T VA L G

Fra 1825 til 1836 indvandrede nu og da enkelte norske Familier og ugifte Personer; men da En af de første Norske her, ved Navn Knud Slagvigen,4 i 1835 vendte tilbage til Norge og fortalte Tilstanden her, og nogle Andre, fornemmelig Gjert Gregoriussen Hovland, havde skrevet tilbage til deres Slægt og Venner, opvaktes Udvandringslysten hos Flere. To Skibe afgik med omtr. 200 Passagerer fra Stavanger til Newyork. Det ene af disse Skibe var 7 Uger og 3 Dage over Søen, og 5 af Passagererne døde ombord; det andet var 9 Uger i Søen, men alle Passagerer paa dette Skib kom velbeholdne frem. Fem af dem, som ankom ifjor, – tre Ungkarle og to unge Piger, bleve tilbage i Newyork, da de ikke havde Penge til at koste sig længere; af de Øvrige kunde nogle ikke koste sig længere end til Rochester, medens Andre naaede lige til Illinois. Det Rygte, som var udspredt i Bergen, at de Norske, som kom over til Amerika ifjor, vare bragte til den høieste Grad af Elendighed, og tiggede paa Newyorks Gader for at samle saa mange Penge, at de kunde koste sig tilbage, – dette Rygte er den skammeligste Løgn, som enten Ondskab eller Uforstand havde opfundet, for at afstrække Folk fra at udvandre! – De to Piger, som bleve tilbage i Newyork, fik strax Tjeneste hos skikkelige Folk. De havde skrevet til deres Moder her, at de ere vel fornøiede. Af de tre Ungkarle, som bleve tilbage i Newyork, er den ene nylig kommen hid. Han fortæller, at han tilligemed en anden af hine tre har været en Tour tilbage til Liverpool, hvor hans Kammerat fik Emploi paa et Contoir; og den tredie var gaaen syd til Charlestown; men han benægter aldeles, at nogen af dem har været bragt til den Yderlighed, at han maatte tigge. Iblandt dem, som have været her et Aars Tid eller længere, har jeg endnu ikke truffet en Eneste, som ønskede sig tilbage, men vel Mange, som kunde vende tilbage, og det i bedre Stand, end da de forlode Norge. Mange af de Ungkarle, som kom over ifjor Sommer, have lagt sig til Bedste 200 Dollars og mere, og Flere af dem, som kom over 4 Hans Broder, som er en Qvæker, er nu under en lovmæssig Forfølgelse i Norge, for sin

Religions Skyld.

368

(OLE RYNNING)

sidst Sommer med mig, havde i November imellem 70 og 100 Doll. i reen Fortjeneste. De første Norske, som kom til Illinois, have nedsat sig i Lasal county, omtrent 1 1/2 norsk Miil N. for Ottawa, en ny Stad, som er anlagt ved Sammenløbet af Fox- og Illinois-River. Blandt de Norske, som ankom her ifjor, var der kun nogle faae, som erholdt Jord i Nær heden af deres Landsmænd; thi alt Land her var deels allerede heftet eller optaget af Speculanter, deels utjenligt for nye Begyndere, da det mangler Skov. I Vaar drog derfor en Colonie længere Vest, til Missouri, under Anførsel af den før omtalte Kleng Peersen. Flere af disse have skrevet til deres Slægt og Venner her, og kunne ikke noksom rose Landets Herlighed. Der er endnu meget Land vacant omkring og i Nærheden af denne Colonie; og Mange af dem, som nu ere komne til Lasal county, og ikke kunne erholde Land her, have bestemt sig didhen; – men Missouri er – en Slavestat! De Fleste af dem, som i Sommer kom over med mig, have dannet en ny Colonie i Iroquis county ved Beaverkreek, omtrent 10 norske Mile S. for Chicago, og 11 a 12 Mile O. S. O. fra Ottawa. Landet her er i det Hele vistnok ikke saa herligt, som hvor de første Norske have nedsat sig i Lasal, men her gives dog endnu en Mængde meget godt Land, som kan erholdes for Regjeringspriis (1 1/2 Doll. pr. Acre). Landet omkring Beaverkreek er vel foranstaltet opmaalt af Regjeringen, men er ikke endnu kommet til Salgs, og kommer maaskee ikke til Salgs førend om 2 a 3 Aar. Enhver af os har derfor klamet (tilegnet sig) 160 Acres, som vi have begyndt at bebygge og dyrke. Da vi ikke ankom til vor Colonie førend d. 20de Juli, havde vi iaar ingen anden Avling af Jorden end Græs, men dette fandtes i saadan Overflod paa de fede og skovfrie Sletter, at en dygtig Arbeider kunde slaae og rage Vinterfoder for en Ko paa omtr. 1 1/2 Dag. Fra Capitain Behrens veed De formodentlig allerede, at alle Passagerer ombord paa Ægir kom velbeholdne over til Newyork efter 9 Ugers Seilads, d. 9de Juni sidstl. Fire Familier havde ikke Penge til at koste sig længere; men ved de Øvriges Hjælp kom tre af disse Familier til Rochester, og den fjerde lige til Detroit i Michigan. Een 369

B R E V I U T VA L G

af dem, som blev tilbage i Rochester, nemlig John Dale, fortjente inden kort Tid saameget, at han kunde koste sig og Familie ligetil Lasal i Illinois, hvor han allerede har lagt sig til 12 a 14 Dollars til Bedste. De to andre Familier, som bleve tilbage i Rochester, nemlig Thorbjørn Birkeland og Halvor Sæby, ventes ikke efter førend næste Aar. Halvor Sæby har faaet sin ældste Søn og tre af sine Døttre ud i Tjeneste; men for sin egen Person har han – idermindste i den første Tid – været mindre heldig, da han er en gammelagtig Mand og svag af Kræfter. – Niels Langeland, som blev tilbage i Detroit, har skrevet til sin Brodersøn her, at han godt staaer sig gjennem med sin store Familie. Schulz, som ogsaa blev tilbage i Detroit, skal have faaet Emploi i en Krambod eller hos en svensk Seilmager, Blom, sammesteds, og har 12 eller 16 Dollars maanedlig; de sidst ankomne Norske kunde ingen rigtig Besked give, men vare alle enige i at rose hans Velvillie og Tjenstagtighed imod dem. Han skal allerede være temmelig hjemme i Sproget. – Mons Ollands yngste Barn døde ombord paa en Dampbaad i Erie Sø og Anders Norvigs yngste Barn døde kort efter vor Ankomst til Beaverkreek. – De Fleste af os have, ligesom andre Nykomne hid, haft en eller anden Climatsygdom; de Fleste dog kun Mavesyge. Ellers er en Art af Koldfeber en almindelig Sygdom – ogsaa blandt amerikanske – Nybyggere i første og andet Aar. – Friskomager Johannes Scherping fra Bergens By har taget Tjeneste hos en af de første Norske i Lasal County, hos en Mand ved Navn Gudmund Haukaas. Her har han 100 Dollars for Aaret, som er noget nær den mindste Aarsløn her; men saa har han det ogsaa i mange Henseender bedre end de, som gaae paa Dagløn og tjene store Penge. Han har den hele Tid været frisk, er vel fornøiet med sin Tjeneste og er meget yndet af sin Huusbond for sin Duelighed, Flid og Orden. Han har ogsaa en Klæm ved Beaverkreek ved Siden af min, men jeg troer næsten han foretrækker at nedsætte sig i Lasal County, hvor flere gode Tilbud ere gjorte ham. Alle de Øvrige befinde sig – saavidt mig bekjendt – paa denne Tid vel, og neppe Een iblandt ønsker sig tilbage, eller Reisen ugjort. Foruden de Norske, som Ægir 370

(OLE RYNNING)

førte over til America, er der iaar ogsaa komne Nogle fra Tind, Voss og Hardanger over Gothenborg, Nogle fra Christianssands Stift over Hamburg, og Nogle directe fra Stavanger. I Detroit indhentedes vi af tre Nummedøler fra Rolloug Præstegjeld. Den ene af disse fik Aars Tjeneste i Nærheden af Chicago og 150 Doll. i Løn; de to Andre, som vare Brødre, have claimet Land, bygget Huus og kjøbt Kreature ved Beaverkreek. Den yngste Broder — en rask og brav Gut — vil i April Maaned vende tilbage til Norge for at give sine Bygdefolk sikker Efterretning om det «Forjettede Land»; og for at blive dem nyttig, som maaskee vilde følge ham tilbage hid, arbeider han nu med største Flid paa at lære Sproget af de indfødte Americanere, idet han med sin Broder arbeider for Dagløn og har 3/4 Dollars om Dagen. Nylig er jeg bleven bekjendt med to Dramensere, som have været 13 Aar i Amerika. Deres Navne ere Peter B. Smith og Hans E. Hjorth. De eie tilsammen omtr. 1100 Acre Land 2 1/2 Mile fra Monticello, White County Indiana, og ere desuden Eiere af et Saugbrug, hvormed de tjene mange Penge. Smith fortæller, at han kom til Amerika som Matros, med ikke mere end 18 Daler i Lommen. – To unge Mennesker fra Christiania ere ogsaa i Vinter komne til disse Grændser. Den ene, Olsen, døde nogle Mile herfra, og den anden, Johnsen, fortsatte sin Vandring alene mod Vest til Viscounsinterritori. – I Chicago lever nu for Tiden en Mediciner fra Christiania, ved Navn Kyhn. For tre Aar siden blev han funden der af nogle Norske fra Lasal i den ynkeligste Forfatning; fordrukken, forreven og luset. De toge ham med sig, klædte ham op, laante ham Penge til at kjøbe Medicin for, og satte ham i saadan Stand, at han kunde practisere. Han var heldig med sine Cure, og tjente en lang Tid godt, indtil den usalige Lyst igjen kom over ham og kastede ham tilbage i sin gamle Forfatning. Maaskee overlever han ikke Vinteren. Jeg har flere Steder paa mine Vandringer i Illinois truffet paa Gravhøie, som ligne de norske Kæmpehøie. En gammel Amerikaner, hos hvem jeg engang overnattede, fortalte mig, at hans Søn havde gravet i en saadan Høi og fundet en Hjerneskalle saa stor, at han kunde 371

B R E V I U T VA L G

trække den udenpaa sit Hoved, som en Hue. Indianerne vide Intet om Oprindelsen til disse Gravhøie. I Tenessee skal der i en saadan Høi være fundet et forrustet Sværd og noget andet Jernskrab. Forresten have Folk her kun liden Sands for antiqvariske Undersøgelser. (Fortsættes). Den Constitutionelle, 24. februar: Vi meddele herved Slutningen af det i No. 51 paabegyndte Brev fra en til America emigreret Normand: Intet Land kan efter min Formening være ønskeligere for Nybyggere end Illinois. Mere end de 99/100 af Landet er Prærie, det er store græsrige Sletter, som fra den tidligste Vaar indtil den sildigste Høst prange med de forskjelligste Blomster. Nogle af disse Prærier ere fugtige andre tørre. De sidste kunne uden Hjælp af Øx eller Brækstang og uden nogen Vidtløftigheder strax brækkes med Plaugen. Da her er saa lidet Skov vil den største Deel af Prærierne endnu i mange Aar blive usolgt, saa at en Mand her kan holde saa mange Kreature som han vil, uden at eie en Fod Land; han kan frit havne sine Kreature og slaae saa meget Græs, han vil, paa det Land, som endnu tilhører Regjeringen. Den meste Skov her er Eng. Hvert Aar naar Græsset er visnet, afbrændes de uoverskuelige Prærier, og denne Ild ikke alene hindrer unge Træers Fremvext, men bedærver og ødelægger ogsaa gamle Træer, saa at man kun skal finde Skov paa saadanne Steder, som ere utilgjængelige for Ilden, langs med Elve og Bække, og selv her ere Træerne som oftest mærkede af Ilden. Den fede Muldjord er fra 1/2 til 2 Alen dyb og bærer strax uden Gjødning ethvert Slags Korn, Mais eller Indiankorn, som det kaldes, ansees som den fordeelagtigste Sæd. Den giver i middels Aar 12 a 16 Tønder (norsk) pr. Acre. (En Acre indeholder 10,890 [symbol for kvadrat] Alen, eller omtrent 4 Maal norsk, Maalet beregnet til 2,500 [symbol for kvadrat] Alen.) Foruden Mais dyrkes her Hvede, Boghvede, Poteter og Havre, den sidste kun som Foder for Heste og Oxer. Byg og Rug har jeg endnu ikke seet, siden jeg kom hid. Forskjellige Slags Melloner og andre lignende Frugter avles her ogsaa i Mængde, men Frugttræer findes her ikke mange 372

(OLE RYNNING)

af. Sukkerlyngen eller Mæppile, som den her kaldes, findes ikke paa mange Steder i Illinois. Den benyttes endnu til Sukkerfabrication, men Fordelen deraf er ikke meget betydelig i et Land hvor Daglønnen er saa høi og Sukkeret saa billigt som her. Om den norske Lyng, som fuldkommen ligner Meppilen, lod sig benytte paa samme Maade, da vilde Fordelen der blive tidobbelt mod her. – Den norske Furu og Birk savnes meget af de Norske her, jeg vilde ønske at Nogen vilde medtage Frø af disse Træarter. Hasselen forekommer i stor Mængde, men kun som en Busk paa 2 a 3 Alen. Det vilde Blommetræ og forskjellige Slags Hvalnødtræer findes ogsaa hist og her. Varmen om Sommeren er langtfra saa stærk som jeg havde forestillet mig, og den er slet ikke uudstaaelig for Norske. De herlige norske Sommeraftener savner man her, thi strax efter Solens Nedgang er det saa mørkt som den mørkeste Vinternat, og saa køligt, at man ordentlig fryser. Ved Solens Opgang og Nedgang er Myggen paa sine Steder høist ufordragelig. Her er en Mængde Slanger, men ingen ret store, og kun een Art, hvis Gift er dræbende, nemlig Klapperslangen. Jeg har endnu kun hørt to Exempler paa, at Mennesker ere bidte af denne Slange, og begge Gange bleve Patienterne curerede uden Lægehjælp.5 – Vinteren i Illinois er længere og strengere, end man skulde formode. En Landmand maa her gjøre Regning paa at fodre sine Creature fra Enden af October indtil Enden af April. Ofte begynder dog Marken at grønnes i Midten af Marts. Sneen ligger ikke længe ad Gangen, og Kulden er vel neppe saa stærk som i Norge, hvilket jeg har hørt mauge Norske paastaae; men Amerikanernes usle Huse, tynde Sommerklæder og de aabne Prærier gjøre her Kulden langt føleligere. Pelsværk kjendes ikke her; maaskee det kunde finde Bifald, dersom Nogen brgyndte at bruge det. Det er slet ikke noget usædvanligt, at her om Vinteren fryser ihjel baade Kreatur og Mennesker. Faae Nybyggere have Fjøs, saa at Kreaturene maa spadsere ude den hele Vinter. 5 Overalt, hvor Klapperslangen findes, voxer ogsaa et Slags Græs, som er det bedste Læge-

middel mod dens Bid.

373

B R E V I U T VA L G

Reisen fra Newyork til Chicago kostede os omtrent 22 Dollars pro persona, eller maaskee noget Mere. I Chicago kjøbte vi i Compagnie Vogne og Arbeidsoxer. For to Par Oxer og en nye Vogn betaltes 200 Dollars. Paa den Maade blev det os muligt selv at transportere vort Tøi. Ellers kan man faae sin Bagage kjørt fra Chicago til Beaverkreek for 1 Dollars pr. 100 Pund, med Vogne fra Vabash, som have været til Chicago med Proviant; kun maa man bruge den Forsigtighed at faae en skriftlig Contract, faae Tøiet ordentlig veiet og ikke betale noget forud.6 Da vi kom til vor Colonie, maatte vi give 8 a 10 Daler for Tønden af Hvedemeel, 5 Skill. pr. Mrk. Flesk, 12 1/2 Skill. for en Skjeppe Potetes, 9 a 12 Skill. pr. Mrk. Smør; men det Meste er nu billigere. En Melkeko med Kalv koster her 16 a 20 Dollars, en skikkelig Hest 50 a 80 Dollars. Et simpelt amerikansk Loghuus koster omtrent 20 Dollars at opsætte. Til at indgjerde 10 Acres Land forsvarligt trænges omtrent 2300 Reels (eller Skier), og Splitningen af 100 Reels koster omtrent 1 Dollars naar Arbeidet bortleies; eller kan en duelig Arbeider splitte 100 a 150 paa en Vinterdag. Naar nu Gjæringen og Optagningen regnes til, vil Gjærdet om 10 Acres Land beløbe sig omtrent til 35 Dollars og Pløiningen omtrent til ligesaa meget. Man giver nemlig 3 til 3 1/2 Dollars pr. Acre for Brækningen af Prærie. 10 Acres oppløiet Land giver mere end Avling nok til den største Families Underholdning. 40 Acres er den mindste Lod, som kan kjøbes af Regjeringen og koster 50 Doll. Af Foranstaaende kan De omtrent beregne hvad det vil koste at flytte hid og etablere sig her. De, som udsprede, at det skal være saa daarligt at udvandre til America, tage ligesaa meget Feil som de, der troe, at de her uden Arbeide og Møie kunne gaae lige ind i Rigdomme og et mageligt Liv. Arbeide udfordres her ligesaavel som i Norge, men det lønner sig langt bedre. Det første Aar er tungt at overvinde, og mange ønske sig da tilbage. Sproget er dem ubekjendt, Spitsbube ville 6 Et Maaltid Mad koster nu i Vertshusene heromkring 1/4 Doll. og Natteherberge for een

person 1/8 Doll.

374

(OLE RYNNING)

bedrage dem, de fleste Arbeider og Levemaaden her er fremmed for dem, Mange udarmes ved Reisen og komme hid gjeldbundne og med store Familler, den lange Uvirksomhed siden de forlode Hjemmet gjør Arbeidet dobbelt tungt for dem i Begyndelsen, Climatsygdomme svække Kræfterne og nedslaae Modet. Dog, disse Hindringer vare ikke længe. Man faaer Arbeide naar man vil, og Arbeidet styrker igjen Legemet og Modet og fylder Pungen. Daglønnen er om Sommeren 1 til 1 1/2 Dollars, om Vinteren 1/2 til 3/4 Doll. Aarslønnen er fra 125 til 200 Dollars. En ugift Mandsperson kan i et Aar tjene saa meget, at han kan kjøbe 160 Acres Land, eller 4 Gange saa meget, som udford res til en Families rundelige Udkomme. En Tjenestepige her har en Doll. om Ugen og er fritaget for alt Arbeide udenfor Huset; men selv de fineste Damer maa malke deres Køer, vaske og forrette de grove Arbeider inde i Huset. Her spises kun tre Gange om Dagen, og til hvert Maaltid hører Flisk eller Kjød og varmt Brød. Suppe bruges ikke, men Morgen og Aften The eller Kaffe og Middag Vand at drikke. Melk bruges her ikke stort af, det Meste gives til Svinene. Kalvene suge indtil de ere 4 a 5 Maaneder gamle. Adskillige af dem, som iaar vilde udvandre til America, maatte vende tilbage, nogle fra Gothenborg andre fra Hamburg. Disse Folks Lod er høilig at beklage; thi i det fattige Norge ville de vanskeligen gjenvinde, hvad de ved deres Ubesindighed have forspildt. Jeg kalder det Ubesindighed, at Nogen begynder paa en Reise, som han ikke har Formue til at fuldende, om endog Reisens Maal er det lykkelige Amerika. Fra Norge til den nærmeste norske Coloni i Illinois maa man regne 60 Doll. for hver Voxen, 45 for hvert Barn mellem 2 og 12 Aar og 30 for hver Barn under 2 Aar. Jeg raader Enhver, at holde sig selv med Proviant over Søen og have en skriftlig Forsikring fra Capitainen, hvormeget Vand enhver Mand skal have om Dagen, og hvo der skal betale Qvarantainepengene og andre Udgifter ved Landingen. Americanerens Characteer afmales i Norge med meget løgnagtige Farver. Der siges at Penge er hans Afgud; at kun den rige Mand agtes; at Amerikaneren er haardhjertet og ufølsom ved Medmenneskers 375

B R E V I U T VA L G

Nød, o. s. v., alle det gamle Europas Synder ville de paadutte Frihedens ædelbaarne Søn. Af egen Erfaring kan jeg fortælle dem, at Tjeneren her agtes lige med Herren og sidder til Bords med ham; at selv den Fornemste ikke holder sig for god til grovt Arbeide; at en lappet Kjole og en let Pung ikke regnes Nogen til Skam, men vel Drukkenskab og Lediggang; at Americaneren er langt mere tjenstagtig og godgjørende mod virkelige Trængende, end mine gamle Landsmænd. Om en Reisende, som gjennemstryger Landet, ofte finder det anderledes, da kommer det deraf, at han alene har lært at kjende Vertshuusholdere, Kjørere :c. :c., som alene speculere paa at berige sig af Reisende. Jeg vilde ønske, at de norske Frihedsmænd vilde gjøre sig en Tour over til America, for at studere Friheden in natura. Friheden her er medfødt og naturlig. Den ytrer sig ikke hos Bønder i en egensindig Trods, eller hos Stormanden i en fornem Nedladenhed, eller hos de unge Genier i et vanvittigt Skraal; dens Ytringer her bære overalt Præget af den usvigelige Overbeviisning, at alle ere lige for Loven og nyde samme Ret. Tjeneren veed, at han ved egen Flid snart kan være ligesaa mægtig og uafhængig som Huusbonden, og Huusbonden veed det ogsaa. Tjeneren, naar han har været 6 Maaneder i Staden og er over 21 Aar gammel, har lige Stemmeret med den rigeste Mand i Landet. Embedsmændene ere ikke flere end der udfordres til Statsstyrelsen, og overdynges ikke med unødvendige Vidtløftigheder. De vælges paa visse Aar, og vide, at deres Embede ikke giver dem nogen anden Glands, end den, deres Fortjenester giver dem. Ved Deres Ankomst til America er der Ingen, som spørger Dem om Pas; De tør frit gjennemreise hele Landet uden at blive anholdt, naar de ikke gjør noget Ulovligt. Enhver Næringsvei er fri; kun Brændeviinssalg er belagt med Skat og udfordrer speciel Tilladelse. Af Jorden betales ikke Skat i de første 5 Aar, efterat den er solgt af Regjeringen. Det er en Besynderlighed, at ingen af de Norske her endnu har ladet sig naturalisere som Borger af de Forenede Stater. De først Ankomne have nu oprettet Skoler for deres Børn; men de lære kun Engelsk. Det fædrene Tungemaal lære de kun mundtlig af deres 376

(OLE RYNNING)

Forældre i en fordærvet Dialect. Religionsfriheden ytrer sig ogsaa blandt mine Landsmænd her, idet de følge forskjellige Secter, og Nogle ikke holde sig til nogen Sect. Mange af dem, som kom over med mig, ønske sig en retstaffen norsk Præst. En Smed, som efter Ankomsten hid kunde have 60 a 70 Dollars til Bedste, for dermed at anskaffe Smedie og Værktøi, vilde allevegne finde god Fortjeneste. Forresten er Øxen her det fornemste Værktøi. Jeg kjender ikke Forfatningen i de østre Stater, men til Illinois vil jeg ikke raade Nogen, enten Lærd eller Ulærd, at gaae, dersom han skyer tungt Arbeide. Rige Folk i Almindelighed vil jeg ikke raade at gaae til America; thi de elske Magelighed og den Glands og Høihed, som deres Rigdomme give dem i Norge; men dersom de elske Frihed og Lighed, og ikke frygte en Smule Besværlighed, da ville de her kunne bruge deres Penge med mere Fordeel, end i Norge. Ved lidt Driftighed kan den rige Mand her snart fordoble sin Formue. Vil han alene sætte sine Penge paa Rente, kan han tage indtil 12 pro Cento pro Anno, og her ere Folk nok, som mod fornøden Sikkerhed ville laane. Dette brevet er en lengre versjon enn det som finnes gjengitt hos Theodore Blegen (1958). Brevet er anonymt, men innholdet er såpass likt Ole Rynnings utvandrermanual at det er nødt til å være samme forfatter. Hvorfor Rynning skrev både et slikt tilsynelatende personlig brev og en veiledning til utvandringen ment for allmenheten, vites ikke. Kanskje var han usikker på om brevet han skrev, ville nå avisene. Gjengivelsen av skjebnen til de første norske utvandrerne er, sammen med Rynnings utvandrermanual, den første historiske behandlingen av utvandringen som er skrevet. men Missouri er – en Slavestat!: Sammenlign kommentaren som Ole Rynnings far, Jens Rynning, hadde til Hans Barliens brev (nr. 14) om Missouri. Faren har tydeligvis lest dette brevet fra sønnen, eller et annet der Rynning har omtalt Missouri. Fra Capitain Behrens veed De formodentlig allerede: Denne bemerkningen avslører at Rynnings adressat var personlig i kontakt med kapteinen som førte utvandrerskipet Ægir til Amerika.

377

B R E V I U T VA L G

I Detroit indhentedes vi af tre Nummedøler: Brødrene Ole og Ansten Nattestad samt Halstein Fløse. to Dramensere, som have været 13 Aar i Amerika: Avhengig av når Rynning skrev denne delen av brevet (som var datert både 1837 og 1838), kan disse ha vært i Amerika siden 1825 eller 1824. At de er bosatt i Indiana, tyder på en helt separat utvandring enn den som skjedde med skuta Restauration fra Stavanger i 1825.

14 Hans Barlien Morgenbladet, 10. oktober 1839 Saare uvis har Undertegnede været, hvad han skulde gjøre med nedenstaaende Brev. Havde det kommet ulæst af Andre, da maatte han have troet, at det var kommet fra en deeltagende Ven og indrettet sine Beslutninger derefter; men, da det er sendt aabent i Konvolut først til Nyyork, er læst der, og siden ligeledes til Christiania og er læst der, førend det kom til mig, saa kunde dets Hensigt vel ogsaa have været noget langt Andet, end at give mig en høilig fornøden vis Underretning. Brevskriveren er en bekjendt Mand. Hvo, som nægter ham Klogskab til at forhverve, kjender ham ikke, og i Nordamerika er Tumleplads for alle Spekulanter. Tidenden, om den er sand eller usand er det ligemeget, angaaer ei blot mig. Er Kolonien af 1837 uddød, saa har ei alene jeg tabt en kjær Søn, men mange Andre have tabt Beslægtede, og iblandt de Udflyttede vare vel ogsaa nogle meget formuende. Desuden tales ogsaa om det Haab, Udflyttere gjøre sig. En Egn roses, en anden lastes. Mange hersteds have faaet Lyst til at udvandre, og der loves dem Udkomme med lidet Arbeide – og hvo ønsker ei det? Alle disse Betænkeligheder have omsider bevæget mig til at sende en Kopi af Brevet, ledsaget med nogle Anmærkninger, at det Sørgelige maa formildes ved de Tvivl, hvortil det Hele har bevæget mig. Jeg anfører derfor mine Anmærkninger nedenunder Texten. «St. Fransville i Missouri ved de Moyen River, den 23de April 1839. Nordamerika.

378

HANS BARLIEN

S. T. velærværdige Hr. Provst Rynning! Da jeg formoder, at Ingen, som kjender Sammenhængen, skjøtter om eller kan tilmelde Dem Noget om Deres Søns Skjæbne, hvilket formodentlig vil være nødvendigt for Dem at vide, saa vil jeg herved udføre dette saa godt som Omstændighederne tillade. Han har formodentlig selv indberettet, at han havde kjøbt Land og boede ikke meget langt fra Ottava By ved Fox River i Illinois Stat, 11 1/2º Vest fra Washington og 41 1/2º nordlig B., et sidlændt og usundt Landskab, som forleden Høst skilte ham og de fleste Norske der ved Livet. De Sidste, som en Svensk lokkede derhen, nogle og 20 i Tallet, gik, tillige med samme Svenske, ogsaa alt Kjøds Gang.1 Denne Efterretning har en norsk Mand, som var der i Vinter, bragt hid; men ikke han eller nogen Anden vidste noget om Rynnings Fødested og Forældre.2 Jeg opholdt mig 16 Maaneder i St. Louis for at udfinde hvor de Norske levede, saavelsom hvor tjenligt Landskab er at faae for dem, 1 Den visse Underretning jeg har om min Søn siger, at han nedsatte sig ved Beaver Kreek

over 10 Mile østenfor den Koloni i Nærheden af Ottava ved Foxriver. Det synes altsaa, at Forfatteren taler om en anden Koloni. Naar han kalder dens Egn sidlændt og usund, synes han ei heller tilstrækkelig underrettet; thi vist er det ingen Sandørken, hvor de nedsatte sig; men der ere dog saa tørre Stykker imellem de mere frugtbare, at min Søn har skrevet efter Birke- og Furrufrø. Naar betænkes, at Kolonien ligger ved Missisippis allerøverste nordøstlige Kilder – neppe 7 Mile i lige Linie for den store Mishigan-Sø, og at Egnen der er flad og skovløs paa 2 norske Mile, saa synes alt at tale for, at det Sted maa være om ei det sundeste, saa dog iblandt de sundeste i de uhyre Strækninger, hvorfra Missisippi samler sit Vand. Er altsaa min Søn og de fleste Kolonister døde, saa var neppe Egnens Usundhed der den eneste Aarsag. Det er bekjendt, at Missisippis Omegn er den gule Febers Bolig, ligesom Nilen er Pestens Bolig, og er dette rigtigt, da er intet af denne meest forroste Dal for Nordmænd andet end en blomstrende Grav. 2 Man oversee ikke denne Tirades Indhold! Forfatteren har ikke seet eller talt med Manden. Han veed eller nævner ikke hans Navn. Han siger blot, at han har bragt Efterretningen did. Det følger altsaa heraf, at det maaskee er intet Andet end et løst Rygte, hvis første Udspreder er ubekjendt. Saavidt her vidstes, havde ingen Svenske her overtalt Normænd til at søge til Amerika. Maaskee har nogen Svenske været i Følge med, og bleven en Art Anfører for Nogle af dem, som droge til Gøtheborg for at faae billigere Fragt der, uden at overveie, hvad Reisen didhen kostede. Maaskee kan ellers denne Underretning være gavnlig for Svensker ogsaa. For mig synes det beroligende, at Personen intet vidste om min Søn. Dette synes røbe, at det maa have været Kolonien ved Foxriver, som omtales. Ved Beaver Kreek var min Søn og hans Forældre sandsynlig bekjendt for Alle der boende.

379

B R E V I U T VA L G

som vilde komme til Amerika. Jeg har ogsaa fundet, at Alle have ladet sig bedrage af Spekulanter, som i saadan Hensigt have opkjøbt Landet, og ladet sig adsprede over næsten alle Staterne. Ligesaa har jeg fundet Land i Overflødighed, som er baade frugtbart, sundt og i alle Maader fordeelagtigt, og da jeg ved Ankomsten først søgte Kongressen og Senatet med Anbefaling fra den amerikanske Minister i Kjøbenhavn, saa venter jeg derfra at erholde Garanti for saameget Land, som fornødiges, at ingen Landprangere skal kunne forstyrre de Norske, som ville bosætte sig her.3 Dette Land ligger paa nordøstre Side af de Moyen River og paa vestre Side af Missisippi River, altsaa paa den 41º nordlig og den 16° vestlig fra Washington. Man kan optage det fornødne Land, uden at kjøbe det, og naar det om 10, 20 eller 30 Aar kommer til Marked, beholder man det Optagne for 1 1/4 Dollars pr. Akre, hvortil man da, uden megen Anstrængelse, letteligen vil blive istand, om man ogsaa Intet har at begynde med. Den bekvemmeste Maade at komme her er, at gaae ud fra Bergen, naar de, som vil over, ere saa mange, at de kan enten leie eller kjøbe Skib og gaae norden om Skotland og lige ind til New Orleans (nju orlins) og derfra med de store Stimbaade opad Missisippi 1400 Mile (234 norske), hvor man da tversover for Warsow ved Mundingen af de Moyen River stiger paa Land ved Churchsville, hvorfra er 10 (1 2/3 norske) Mile hertil. Den, som da kan kjøbe en Ko og nogle Redskaber, kan strax optage Land og begynde paa egen Haand; men den, som

Forfatterens Fortælling her forekommer mig noget underlig. Han opholdt sig 16 Maane-

der for at besee Landet og tale med dem, som havde nedsat sig i de frie Stater, istedetfor i saa lang Tid at opholde sig i en Slavestat, hvorhen neppe andre Normænd have Lyst til at flytte. For den, der, som Forfatteren, kan føre nogle 1000 Daler med sig, kan det være godt nok; men de Fattige kunne let ved ham blive Kreditens Slave, og der sælges ligesaavel hvide som sorte Mennesker. Ogsaa min Søn advarer mod Landskakkrere, og det er vist, at han baade vidste derom før han reiste, og at han med dem, som kom i Selskab med ham, kjøbte Jorden direkte af Regjeringen, og det aldeles uden Medvirkning enten af Minister, Kongres eller Senat.

380

HANS BARLIEN

Intet har, kan faae Arbeide og gode Dagpenge, saa at han snart kan antage eget Brug.4 Det her omhandlede frie Land hører Wiskonsins Teritori og er ligesom Ingen tilhørende, følgelig det meest frie og netop bekvemt til en Kolonies Anlæg. Vor forrige Korrespondents blev afbrudt ved mellemkommende Omstændigheder, og dette tillige med mine øvrige Papirer og Bøger er hos min Søn i Christiania, altsaa rækker den Matteri ikke til en anden Hemisphære.5 Alle Slags Mennesker af al Verdens Nationer leve her sammen som Sødskende, og uden at man hører eller seer til Garnison, Politi :c., saa hører man ikke endda noget til Tyverier, Betlerier eller noget mærkeligt Grandehad. Imod mig viser Alle sig velvillige, tjenstagtige og gode. Her er Ingen, som kan tage noget fra os med Vold, men vel med List og – med Pengemagt, ved Forprang, hvilket sidste jeg ved Kongressens Hjælp haaber at forebygge paa det optagende Land. 4

Forfatterens Land ligger i en Slavestat og paa Grændsen mod de Vilde. Det er altfaa

nødvendigt, at de, som ville søge did, ere gode Skyttere og vel forsynede med gode Rifler, for at holde Indianerne i Respect. Jenkierne*) ligge i næsten evig Krig med disse. Ellers betænke man, at dette Sted ligger saa langt som 250 norske Mile fra Havet og haver kun een Kommunikation med samme. Det Nordlige af Illinois derimod har Kommunikation baade med Ny-Orleans og Nyjork. Den strenge Hede ved Missisippis Udløb vil vorde fordærvelig for de fleste Nordmænd. Hvad der siges om at optage Nyland, vil findes i min Søns Bog. Ellers er Prisen ikke 1 1/4 Dollars for alt Land, men fra 1 1/4 til 1 1/2 Dollar efter Jordens Beskaffenhed. At begynde med Intet, gaaer ligesaalidt an i Amerika som andensteds, medmindre man vil anstrænge sig overmaade, og finde sig i alle mulige Savn. En løs og ledig Haandværker i Jern eller Træ, naar han godt forstaaer Engelsk, kan vist fortjene ganske artigt; men imellem Nybyggere, som have næsten Intet uden deres Arme, og Øxe og Hakke, – kan ingen høi Dagløn vindes. Man betænke, at en simpel Arbeider ved Beaver Kreek i Aaret 1837 erholdt kun 3 Dollar for med Tverøxen at vende 1 Ækker segt England, og i Aaret 1838 havde tilbudt saadant Arbeide for 2 Dollar. Her i Snaasen kunde jeg ei faae saa tungt Arbeide udført under 4 Spd.s Udgift. O! vilde mine kjære Landsmænd her være saa flittige som de der maae være! vilde de her ene sig imod den Sjel og Legeme og Velfærd ødelæggende Brændeviinsdrik! maatte de enes om at anmelde enhver Fyldekippe! Vi behøvede sandelig ikke at vove over Havet, for at blive tilfredse. Tilfredshedens Grund maa ligge i vort eget Bryst, i Flid og Nøisomhed med hvad Gud tildeler os. *) Saaledes kaldes Slavernes Herre. 5 Dennes Øiemed forekommer mig at ligne tvende mod hinanden krigende Gneralers, og Hensyn til den gjør mig endnu mere uvis om, hvad jeg skal ansee Brevets Hensigt for.

381

B R E V I U T VA L G

Saaledes troer jeg at faae den endnu gjenlevende Deel af Norske samlet med Tiden.6 Spekulanter, som have opkjøbt store Strækninger Land, have gjerne faaet noget derimellem, som er for meget sidlændt og usundt; men da saadant Land gjerne er meget frugtbart, saa er det saameget lettere at lokke uvidende Mennesker derhen, som saaledes komme til at gjøre Veien til Graven saameget kortere. Da Missouri er Slavestat, saa er her en stor Mængde Sorte; disse holder man i Vankundighed og Overtro, hvortil de have egne Præster. Skeer noget Tyveri, er man vis paa, at det er skeet ved en Sort, og paa samme Maade, som det var skeet ved en Abekat, altsaa ikke saa vans keligt at faae igjen, og Tyven faaer visse Slag paa den bare Ryg efter Omstændighed.7 6 Denne yndige Fred roser Alle; men – hvorlænge vil den vel vare? Principerne: Slavehandel

og Menneskerettigheder ere saa stridige, at det synes, som om en Kamp paa Liv og Død venter hine Egne. Desuden kan ei nægtes, at i enhver Religionssekt kunne Ivrere **) opstaae. Lægger man hertil, at den romerske Klerus sover ikke, men har allevegne sine hemmelige Kommissionærer, saa er ei alene meget at befrygte i Amerika, men ogsaa hos os; dersom ei Religionsfriheden, som foreslaaes, gives kun dem, som ei tilhøre den romersk-pavelige Kirke, med mindre denne giver den christelige Religion fri i alle Pavemagten hyldende Lande. Garnison og Politi haves ei heller her paa Landet; men Amerikas Stæder savne ei aldeles det sidste og naar Borgerne ere værnepligtige, er det første overflødig. Hvad tales om at Ingen med Vold kan fratage Anden, det gjælder vist endnu mere her, og hvad Pengemangelen kan udføre i ethvert Land, er vel vitterligt. Om B. kan ved Kongressens Hjælp herimod virke er tvivlsomt, da det neppe er sandsynligt, at Samme tager Notits af en saa lidet betydende Indflytter. Om de Norske dersteds end skulde søge til ham, saa haabes dog, at de Herboende betænke sig, førend de reise, at nedsætte sig i en Slavestat. Man erindre, at i disse ere ei blot sorte, men ogsaa hvide Slaver, og at Enhver, som af en Indbygger søges som Slave, maa bevise at han ikke er det, eller for Livstid vandre i Slaveri. Hvor betænkeligt for en Nordmand at betræde saadant Land! **) Ere ei de, som ville kuldkaste al Religion, ogsaa paa deres Maade ivrige nok? Vredes ei disse for sit Nei ligesaameget som deres Modstandere for sit Ja. 7 Neppe holdes evangeliske Præster til at udbrede Overtro. Det er jo desuden bekjendt, at det er under Livs eller Friheds Fortabelse forbudt i Slavestaterne at prædike Christi Lære. Maaskee var istedetfor den vidtløftige Omgang med smaa Tyverier, som her er fastsat og ønskes fastsat, bedre, at man efter Norges gamle Lovgivning lod den overbeviste Tyv første, 2den ja tredie Gang paa samme Maade traktere. Han blev i det mindste ikke da i Selskab med værre Forbrydere oplært til flere Laster. Skete Tugtelsen skjult, saa krænkedes hans Ære mindre end ved Tugthuus, og den legemlige Smerte kunde maaskee paa Mange virke vel saameget som Langpiningen i Straffeanstalterne. Ideen fortjener at overveies, før Kriminalloven igjen kommer for.

382

HANS BARLIEN

I St. Louis er omtrent 20,000 Mennesker, men jeg havde mit Smedeværksted i en Kjelder til Gaden og uden Dør, og dog savnede jeg aldrig noget enten af Værktøi, Materialier eller andet Gods jeg der havde under Tag, uagtet i samme Gaard vare 8 Slaver og Slavinder, som ofte havde Besøg af andre Sorte, og deres Vei laae forbi min Kjelderdør; men de havde ikke heller noget Ondt i Sinde imod mig, da jeg var ligesaa velvillig og tjenstagtig mod dem, som imod andre Mennesker. Da jeg nu boer 1500 Mile (omtr. 250 norske) fra Havkysten, saa veed jeg ikke bedre Omgangsmaade for at faae dette frem, end at sende det til Nyyork til en Jomfru Laumann fra Christians Amt, med Anmodning, at besørge det til Norge under Konvolut.8 Hils alle Videlystne, at jeg befinder mig saa veltilfreds, som noget Menneske kan være, og hvem, som vil komme her, vil med ringe Møie kunne leve ligesaa lykkelig. Den mindst bekostelige Vei er, at gaae fra Europa lige til New-Orleans, og derfra med Stiimbaade opad Missisippi til Warsow, hvor de lader sig landsætte paa vestre Side ved Churchsville, hvorfra er 10 (omtr. 1 1/2 norske) Mile hertil. Lad mig imidlertid forblive Deres Velærværdigheds velvillige Erindring paa det Bedste anbefalet. Hans Barlien.» Afskriftens Overeenstemmelse med Originalen bevidnes. Det er ellers at anmærke, at Alle, som der ønske at berige sig, ophøie og rose over al Maade hver sin Egn. Aarsagen er let at indsee: de først Indflyttede maatte betale alle Fornødenheder i dyre Domme. Naar de fik Jorden istand til at bære Frugt savnede de Afsætning, naar de skulde svare Landskat; thi det maa hver Landmand, som i 5 Aar har havt Nyland; da var Afsætning ønskelig, og naar de mangfoldige 8 Som anmærket kan en saadan Maade at sende paa være ret bekvem, naar man vil

udbrede en Efterretning som man ønsker udbredt. Det synes at B. ønsker at samle alle Nordmænd om sig. Er nu hans Fortælling om min Søn og dennes Reisefæller et blot Rygte, saa var det dog for B. gavnligt at det udbredes saavidt som muligt. Er det Sandhed, saa kan det ogsaa haabes at samle Nordmænd til ham.

383

B R E V I U T VA L G

Arbeider, som de ei selv kunde udføre, skulde betales, da vare de i den største Forlegenhed, da afhjælpes denne ved Nyankomne. Ere disse rige, da maae de betale godt, hvad de kjøbe; ere de fattige, da maae de haardt trælle før de faae saa meget, at de kunne begynde Noget selv. Den raae Jord er det mindste. Dens Oparbeidning koster saare meget; dens Bebyggelse endnu mere. Derfor vides, at den opdyrkede Jord i Nærheden af Stæder ofte koster 30 Gange saa meget, som den udyrkede. Denne høie Priis viser noksom hvad det maa koste, at faae den istand. Naar da 40 Ekre koster 50 Daler i raae Stand, vil saadan Eiendom koste 1500 Daler i dyrket Stand. Vi gjøre os dog ei altfor glade Forhaabninger af denne Forskjel! Nybyggeren, som ei har Kapitaler at kommandere eller Slaver at drive, nødes ved sine to Hænder at opdyrke, og da bliver han gammel før han kan vente saadan Betaling; men med dens Rente kommer man neppe der længere, naar Noget skal kjøbes, end med Renten af 4 til 600 her. Derfor kjære Landsmænd! lader Eder ikke bedaare af søde Forhaabninger om Magelighed i Amerika. Arbeidet i den hede Himmelegn trætter mere end i vor kolde Luft; og dog maae I histover mere anstrenge Eder end her. Men tilbage til Brevet! Det maa nu nødvendig, hvad Beretningen om Kolonisterne angaaer, være sandt eller usandt. Den maa være grundet paa et Rygte i Missouri, eller blot et Digt af Brevskriveren. Vi ere Barlien ligefuldt takskyldige for Brevet. Er det sandt, opfordres alle de Afdødes Arvinger til at forene sig for at søge, om muligt, at erholde deres Rettighed, og dersom andre Beslægtede af de Hjemfarne skulle have Grund at troe det Berettede, da ønskes, at de her levende Arvinger ville i portofrie Breve sende tydelig Underretning, attesteret af deres Sjelesørgere, om deres Slægtskab til den eller dem af de Udflyttede, som de skulle arve eller have noget Krav paa, for at vi alle under eet kunne anmelde os. Iligemaade bedes, at om Nogen skulde have nogensomhelst Underretning fra de med Skibet Egir fra Bergen i April 1837 Udvandrede fra Slutningen af 1838, at de ville meddele den til det Offentlige. Sand Underretning er gavnlig; thi har end 384

HANS BARLIEN

Nederlaget truffet, saa lærer det os, som ere tilbage, at det kun er for at faae en Grav hiinsides Havet, at vi udvandre. Er det høieste Land af Illinois usundt for Normænd, saa er Missouris og dens lave Omegns Sumper endnu farligere, og det er bedst at lyde Gud og blive i det Land, han gav os Livet i. Men i hvad I end beslutte, saa skye Slavestaterne! Her er al den borgerlige Frihed, som kan være ønskelig; der behandles de Fattige, Sorte og Hvide, som Hestene hos os, og hvor let kan du ei i et fremmed Land vorde fattig! Skulde end, hvad dog ikke bør antages, Brevskriverens Hensigt have været, at krænke mig ved en digtet Jobspost, og ved Brevets allerede erholdte og af min Sorg haabede større Publicitet, at overtale hans forrige Landsmænd, at søge til ham; saa er det godt at Spekulanternes Planer ogsaa kunne belyses og at her gives Anledning til at advare saa meget mere mod ubetænksom Udflytning. Tilstanden derover giver neppe anden Fordeel for Nordmænd end at der spises Hvedebrød, naar her spises Fladbrød. Iøvrigt vil jeg fremsætte en liden Sammenligning. I Norge:

I Nordamerika:

Frihed for Landskat, saalænge vi have Fred.

Hver, som har over 5 Aar brugt Jord, maa altid betale Landskat.

Siden den danske Tid ere saadanne Skatter ubekjendte her.

1/2 pCt. af al rørlig Eiendom.

Neppe arbeider her hver Mand aarlig 1 Dag paa Veiene.

Her maa hver arbeidsfør Mandsperson arbeide i 4 Dage paa Veiene.

Sund Luft.

I ret mangfoldige Egne meget usund Luft.

Deels ingen deels sjelden Slanger (Orme).

Mængde af Slanger, som her trænge ind i selve Boligerne, og mange af dem ere meget giftige.

Her have alle Statens Borgere i begge de forenede Riger saa temmelig alle nødvendige Menneskerettigheder hævdede ved fornuftige Love.

Her ere i mange Stater 2/3 af Menneskene Trælle, der kjøbes og sælges som Fæet i Norge.

385

B R E V I U T VA L G

Her fryser Kornet ofte i mange Egne.

I de varmere Egne skeer det ofte at Kornet afsvies eller skades af Skybrud.

Her have vi Hav paa alle Sider langt nærmere end i Amerika, og hvad saa Norge angaaer, da er dets fleste Egne deels Kystlande med dybe Fjorde, deels ikke langt fra Kysten beliggende.

Her haves den store Missisippi-Elv, som ved Barliens Opholdssted er 250 norske Mile fra Havet, ved Beaver Kreek noget længere borte paa den Kant, men her er ogsaa Kommunikationen tilvands med alle Egne omkring de store Indsøer og med Havet ved Ny-York. Dog er Landvei herfra 10 norske Mile.

Her er nok af Bygningsmaterialier.

Her savnes mangesteds baade Tømmer og Steen, der da maa hentes langveis.

Her lever hver, som vil leve, i Fred med sine Medmennesker, sikker under Lovenes Beskyttelse.

Her lever man i Engihed med hinanden, fordi hver Uforligelig kan flytte ud, og hvad Indianer angaaer, da er man ikke sikker for varigt Venskab med dem.

Her er Dagleien liden og Livets Nødvendigheder billige. Enhver ordentlig og flittig Karl kan ogsaa her aarlig lægge sig noget tilbedste.

Her kunne de, som godt tale Engelsk og forstaae et søgt Haandværk, fortjene god Dagleie; men alt hvad de behøve er dyrt, saa at den rene Fortjeneste er deels mindre end man skulde tro, deels af mindre Værd end den vilde været i Norge.

Da det naturlige Forhold mellem begge Kjøn her finder Sted, saa kan hver, som kan ernære en Familie, ogsaa lettelig finde en Hustru.

Da aarlig omtrent 150000 indvandre og de fleste ere Mandkjøn, saa maa Mange der leve i eenlig Stand.

Her kan anføres langt mere til Sammenligning, men om vi fylde flere Ark, skulde Fordele og Mangler paa begge Sider sammentagne vorde saa temmelig lige, at Ingen uden Spekulanter eller med den bestaaende Orden Misfornøiede eller Forfulgte ville, naar Alt vel er overveiet, koste 70 a 80 Spd. paa Reisen, for at bytte sin Stilling her med Stillingen der. Til Slutning ønskes, at, om Nogen har sikker Underretninger fra hiin Egn, at den maa offentlig meddeles. Vist er det, at jeg ei har ny Underretning fra min Søn, men han har aldrig været Ven af at skrive Breve, og af hans sidste Brev seer jeg, at 2 Breve fra mig til ham ikke

386

HANS BARLIEN

vare fremkomne. Efter Omstændighederne har jeg intet kunnet vente førend i næste Aar. Vinje i Snaasen, den 4de September 1839. J. Rynning. Her som med andre trykte brev er det vanskelig å avgjøre om det er brevet i seg selv eller måten det har kommet til trykk på, som er det mest interessante aspektet ved teksten. Jens Rynnings kommentarer er vel så informative og rikholdige som selve brevet. Forsøket på å stille opp en systematisk sammenligning av livet i Amerika og Norge er blant de tidligste vi kjenner til. Ofte var det utvandrerne selv som gjorde dette. Diskusjonen om brevskriverens intensjoner og måte å befordre brevet på gir et innblikk i hvordan folk forholdt seg til såkalte «åpne» brev: brev som ikke var forseglet. ved Kongressens Hjælp haaber at forebygge paa det optagende Land: Barlien forsøkte tydeligvis å gjøre noe for sine landsmenn, kanskje ikke helt ulikt hvordan Ole Bull senere forsøkte å samle nordmenn til kolonien i Pennsylvania. Den bemerkelsesverdige forskjellen ligger i det statlige politiske nivået som Barlien forsøkte å navigere. ere ei blot sorte, men ogsaa hvide Slaver: Rynning var tydelig forvirret over raseslaveriet i Amerika, men han kan også ha oppfattet den pågående politiske diskusjonen i USA omkring hvor dårlig stilt det var med den hvite arbeiderklassen. Raseslaveriet ble ofte diskutert opp mot lønnsslaveriet, og en sammenligning mellom leveforholdene til slaver og arbeidere ble gjerne forsøkt å slå politisk mynt på. Afskriftens Overeenstemmelse med Originalen bevidnes: At amerikabrevene kunne forandres gjennom avskrift, kanskje i flere omganger, var nok en mistanke blant mange. At Rynning her fikk et vitne til å se at avskriften stemmet overens med originalen, var tydelig viktig for å kunne forsvare seg mot å ha gjengitt brevet tendensiøst.

387

B R E V I U T VA L G

15 Syver (Sjur) Jørgensen Haaeim Bergens Stiftstidende, 5. og mars 1840 Atter Noget om Udvandringerne fra Norge til Amerika. (Meddeelt af Biskop Neumann.) Jeg lod i Aaret 1837 udgaae nogle «Varselsord til de udvandringslystne Bønder i Bergens Stift», i den velmenende Hensigt at bidrage Mit til om muligt at faae standset denne efter mit Begreb utidige og i flere Henseender daarlige Lyst. Mit Foretagende fandt ogsaa Bifald, saavel i offentlige Blade, som og i private Samfundskredse; og at Hensigten ikke aldeles forfeiledes viiste sig deraf, at Udvandringere bleve i Aaret 1838 færre fra disse Egne. Men snart svækkedes igjen dette Indtryk af nye Breve og Efterretninger fra enkelte allerede i Amerika bosatte norske Familier, der med glødende Farver beskreve al den Lyksalighed, som derovre var at finde, og indbøde al Verden til at tage Deel i Samme. Ikke udsprang disse Indbydelser altid af de reneste Kilder; thi af sindigere Folk erfarede man, at det vel stundom skeete af den tilgivelige Lyst efter at see sin Samfundskreds udvidet og forøget med Venner og Bekjendte fra Hjemmebygden, men at det ogsaa skeete af ussel Egennytte, for at skaffe sig Tjenere af sine egne Landsmænd for bedre Kjøb, end de ellers derhenne kunne faaes. Man beed paa Maddingen; og allerede i afvigte Aar stod atter Manges Hu til at prøve den indbildte Lykke, og hele Ladninger gik fra det østre og det vestre Norge over det Atlantiske Hav, og fyldte saaledes de Huller, som den gule Feber og andre Sygdomme havde gjort blandt Normændene i Nordamerikas Stepper. Mange af dem, som faa Aar tilforn vare udvandrede herfra, bleve i afvigte Aar Dødens Offere. Blandt Disse maa især Tabet beklages af den unge Rynning, som almindelig erkjendtes for en brav og indsigtsfuld Mand, der vilde kunne gjort sine Landsmænd derhenne væsentlige Tjenester, og af hvem vi endog have en velskreven Skildring af Tilstanden der, som vel viser de Fordele, der kunne opnaaes ved et Etablissement i hine Egne, men heller ikke fortier de Besværligheder og de Opoffrelser,

388

SYVER (SJUR) JØRGENSEN HAAEIM

der kunne møde et Saadant. Flere sindige Mænd, som ere komne, om end blot for et Besøg, i den senere Tid tilbage derfra, have ladet Alvorsord falde om det Betænkelige ved disse Udvandringer; men at man ikke har villet bøie Øret til gode Raad i denne Henseende, det vise tydeligt de nye Udrustninger, som allerede anmeldes til fortsatte Udvandringer, og de Efterretninger, som haves om unge Mandskabers hyppige Ansøgninger om at maatte lade sig indregist rere i Vandringsmændenes Ruller. Af den Aarsag er det, at jeg finder mig beføiet til at meddele, efter Vedkommendes eget Forlangende, en Skrivelse, stilet directe til mig under 22. April afvigte Aar fra Midlepent on Foxriver i Illinois, og som jeg erholdt afvigte Sommer. Brevskriveren er en Sjur Jørgensen Haajem, om hvilken Sognepræst Røtting melder mig, at han er født i Slidre Præstegjeld i Valders, at han kom til Gravens Præstegjeld i Aaret 1836 for at søge Arbeide som Skrædder af Profession, at han stedse viiste sig som et meget godmodigt Menneske, og ved sit beskedne, sædelige og ordentlige Forhold vandt almindelig Yndest, at han under sit Ophold der gjorde et fordeelagtigt Partie, idet han fik en brav og retskaffen Gaardmandsdatter i Uldvigs Sogn til Ægte, og – at han endelig lod sig med mange Flere bedaare til at forlade sit Fædreland, og at drage med sin Kone og et spædt Barn over til det Amerikanske Eldorado. Saa lyder Brevet: «Høiærværdige Hr. Biskop Neumann! I Anledning af at her falder saa god Leilighed til mit kjære Fødeland Norge (Overbringeren af dette Brev er Endre Aaragbøe fra Stavanger, som nu er reisefærdig at gaae tilbage til Norge), tager jeg mig den Frihed, at sende Deres Høiærværdighed en liden Skrivelse. Aarsagen dertil er fornemmelig, at forleden Sommer kom hertil en Mand fra Norge ved Navn Johannes Larsen Ulsager af Hardanger i Bergens Stift, og denne havde med sig en liden Bog med Titel: Et Varsels-Ord til de udvand ringslystne Bønder i Bergens Stift. Et Hyrdebrev fra Stedets Biskop. Denne liden Bog tog jeg strax i Haanden og bad om Tilladelse at læse den, som han ogsaa strax bevilgede. Jeg satte mig ned at læse den og 389

B R E V I U T VA L G

læste den med lydelig Røst igjennem i det Huus hvor vi sadde, som var forsamlet en stor Deel af det herværende norske Folk, i den Hensigt at høre Nyheder fra deres Fødeland. Da jeg havde læst i Bogen en liden Stund, begyndte Qvindekjønnet at briste ud i dybeste Graad; men en Deel af Mandkjønnet, dem som vare af de første til Amerika indvandrede norske Folk, de begyndte at udskjelde mig derfor, og spurgte mig, om jeg endnu havde Lyst til at læse Saadant, hvorpaa jeg selv begyndte at væde mine Kinder med Taarer og svarede dem, at dersom de vilde kjende Sandhedens rette Grund, saa skulde de kun læse denne Bog; men de gave mig kun stridende Svar, hvorpaa jeg sagde dem ligefrem, at dersom den almægtige Gud vilde hjælpe mig til saa megen Formue, at jeg kunde bekoste mig tilbage til Norge, skulde jeg være saa glad, at jeg kunde aldrig selv udsige det, hvilket mange af dem, som vare komne hertil i Selskab med mig, sagde det samme; men, desværre, dette kan vel aldrig lade sig gjøre, eftersom det har skikket sig baade med mig saavelsom mange Andre, som vel kunde have Lyst at reise tilbage, men kan dog paa ingen Maade komme afsted dermed af Mangel paa Midler. – Jeg vil nu fortælle Sandheden i alle Begivenheder, saa jeg kan kræve Himmelens Gud til Vidne, at jeg skal ikke sige et Ord uden det skal medføre Sandhed. Den største Deel af os reiste fra Norge i Aaret 1836, og havde ingen bedre Underretning, end blot nogle Breve af Gjert Gregoriusen Hovland, som rosede baade Landet saavelsom alle andre Ting der, saaledes at enhver af os forestillede sig, at dette Land maatte være et Canaan, som flød med Melk og Honning, og troede at finde vore Landsmænd her i en meget god Forfatning. Men – desværre – da vi kom til deres Hjemsted skulde kaldes, saae vi nogle Hytter, som jeg med ingen bedre Ting at ligne veed, end som Bulværket var i Bergen, og at vi kunde see baade Himmel og Jord imellem deres Vægge. Dernæst bleve vi et andet Syn vaer: en Flok med halvnøgne Børn og Forældrene i revne Pjalter. – Her vare vi dog glade ved at tage ind til dem, meest for den Aarsag, at vi med dem kunde tale vort eget Sprog. Her maatte vi begynde at lægge op nogle andre Huse af samme Sort, derpaa maatte enhver Mand ud for at fortjene Føden for sig og Sine, ligesaavel de 390

SYVER (SJUR) JØRGENSEN HAAEIM

som havde sat paa de bedste Gaarde i Norge, som de der ingen Gaarde havde eiet. Her arbeidede vi den første Vinter og fortjente nogle Penge. Derefter skulde en Deel af os gaae endnu længere ind i Landet til en Stat kaldet Missouri, hvor 12 af os reiste 560 engl. Mile længere ind og fandt rigtignok Land som ikke var beboet. Her begyndte vi at arbeide hver paa et Stykke Land, og byggede os Huse af den samme ringe Sort som før er meldt. Vi havde med os en af de første indvandrede Norske, og som talte godt det engelske Sprog. Der var Landet udmaalet og skulde sælges, men alle forestillede os, at det skulde ikke blive solgt paa 6 Aar; men da vi havde arbeidet henimod tre Aar kom Landet til Auction og ikke mere end 3 af os kunde kjøbe sig et lidet Stykke, alle de andre af os maatte gaae derifra og ingen Erstatning blev os bevilget for alt vort Arbeide, men vort Land blev kjøbt af Fremmede, og vi maatte nu med Familie tage Reisen tilbage til Staten Illinois, som skete forleden Sommer. Kort Tid derefter blev der en Sygdom iblandt det norske Folk, saaledes at det var en stor Ynk at høre Rygte om Alt. En stor Deel blev af Herren bortkaldte fra dette Timelige, og de som ere tilbage ere ikke endnu komne til sin Helbred. Jeg maa bekjende, at jeg var een i Tallet med som har forsøgt den samme haarde Skjebne. Jeg lagdes paa Sengen d. 1ste September forleden Høst, og er endnu ikke istand til at fortjene mig et Maaltid Mad. Jeg vil efter min egen Erfaring melde lidet om dette norske Folk som er her. Nogle af dem ere reiste fra Norge formedelst Had til Præster og andre Øvrighedspersoner, andre af Had til sine Naboer; atter andre, som ere reiste for andre Udyders Skyld, og naar alt dette kommer tilsammen i et Naboelag, saa kan Enhver forestille sig, hvorledes det gaaer til i disse amerikanske Skove. Her er heller ikke en Kirke paa hundrede Mile og vi ere ret som vi skulde være i det største Hedenskab som kunde findes i Verden. Der var en Deel ugivte Personer, som havde bestemt sig at gaae tilbage til Norge, men disse, som havde bestemt sig til denne Reise, døde forleden Høst; men havde disse Personer lykkelig kommet tilbage, saa troer jeg, at der havde ikke saa mange reist til Amerika sidenefter. Jeg kunde have saa meget at berette det norske Folk, men jeg har for lidet Rum dertil; 391

B R E V I U T VA L G

jeg fremsender derfor min Begjæring til Deres Høiærværdighed om at underrette alle mine Medbrødre i Christo, at de aldrig tænker paa at reise hertil; jeg forsikrer, at de vil komme til at angre det, uden det er saadanne, som ere saa ganske ligegyldige i alle Ting. Jeg er nu kommen i ringe Kaar og mange Andre med mig, og det meest for Sygdoms Skyld. Torde jeg gjøre mig saa dristig at anmode Indbyggerne i Bergens Bye, om de vilde være af den Godhed at yde mig en liden Understøttelse af et kjerligt Broderhjerte, at jeg kunde komme tilbage til Norge med min Kone og mine 2de Børn, saa skulde ingen Ting glæde mig mere i dette Liv*). Jeg vil endnu fortælle om noget lidet. Landet her er rigtig nok bedre end i Norge og temmelig billig Priis derpaa, naar man kan faae det efter den, som Congressen har bestemt, men nu er alt brugeligt Land heromkring beboet, nu maae man først kjøbe det af dem, som beboer det, og det kaldes Chlæim, og siden kjøbe det af Regjeringen, naar Auctionen kommer. Dette kan vel ogsaa af Nogle overvindes. Men naar de skal boesætte sig her, saa faaer de see hvorledes det er at være i Amerika. En Hest 100 Dollar, en Arbeidsvogn fra 80 til 100 Dollar, et Par Arbeidsoxer, som her bruges at pløie med, fra 80 til 100 Dollar, en Koe fra 25 til 30 Dollar; gaaer man fra sit Hjem paa en Reise og maa kjøbe Mad, saa er for et Maaltid 3 Shill. engelsk, som i norske Penge er 1 Ort 12 [skilling] og for Seng om Natten 2 Sh. engelsk eller 1 Ort. Naar man saaledes tager enhver Ting i den rette Betragtning, saa maa man ikke troe, at man har meget tilbage af den Dagløn man fortjener, om den synes at være stor. Jeg vil her paa en inderlig kjerlig og venlig Maade takke Eder for den ømme og kjærlige Advarsel, De som en sand Hyrde har for sine Faar, som selv forvilder sig, og jeg forsikrer enhver norsk Mand, at om jeg skulde skrive alle Ting i Sandhed, saa var jeg dog ikke istand til at træffe saa vel Sandheden, som denne liden Bog sagde mig den. Min Bopæl i Norge var Gaarden Haaiem i Gravens Præstegjeld, *) Dette har jeg ikke giort, og ikke villet gjøre for Følgernes Skyld. Vildfarelser af denne Art, som ikke fremskyndes af Nød og Elendighed, maae finde en naturlig Straf i sig selv. N.

392

SYVER (SJUR) JØRGENSEN HAAEIM

Uldvigs Sogn i Hardanger, og er personlig vel bekjendt med Stedets Sognepræst Hr. Røtting, om De behager at vide mit Skudsmaal af ham. Bemeldte E. Aaragbøe vil komme her tilbage; om der i Norge vilde ydes mig en liden Hjælp, kunde den maaskee sendes mig med ham, som jeg vilde modtage med inderlig Glæde og Taknemmelighed. Middelpent or Fox River, La Salle County, State of lllinois d. 22de April 1839. Underdanigst Syver Jørgensen Haaiem. Jeg beder at undskylde min ringe Skrivelse. (Slutningen følger i næste No.) Bergens Stiftstidende, 8. mars: Atter Noget om Udvandringerne fra Norge til Amerika. (Meddeelt af Biskop Neumann.) (Sluttet fra forrige No.) Jeg har underkastet dette Brev en skarp Kritik, for at komme efter om det var ægte. I Førstningen tvivlede Hr. Sognepræst Røtting derom, da det syntes ikke at stemme aldeles med et andet, som han Aaret iforveien havde modtaget fra den samme Brevskriver; men omsider har han, efter flere Undersøgelser, bekræftet Brevets Ægthed. Noget Videre fra eller om den samme Person har hverken Hr. Røtting eller jeg siden den Tid hørt. Jeg har Breve liggende for mig af Flere blandt de Udvandrede, der vel ikke klage i denne Tone, men som dog ere ærlige og fornuftige nok til ei at ville raade deres Landsmænd til et lignende, saa betænkeligt Foretagende, og hvori den Streng er rørt, som jeg altid forestillede mig maatte snarest og stærkest røres i en from norsk Bondes Hjerte – Savnet af offentlig Gudsdyrkelse. I et Brev til Hr. Røtting af 6. Juni 1837 udtrykker den samme Sjur Haajem sig saaledes: «Jeg maa og efter Løfte underrette om saadanne Ting, som kunne lægge Hindringer iveien for at komme hertil, jeg mener de

393

B R E V I U T VA L G

muligt mødende Vanskeligheder. Disse vil jeg, saavidt mig er vederfaret, tilkjendegive. Først: her kan aldrig blive det behagelige Liv som i Norge i Henseende til Gudstjeneste og Andagtsøvelse: her er endnu ikke en eneste Kirke at finde paa mange hundrede Mile. De, som ere tilforn overkomne fra Norge, ere enten Kvækere tilforn, eller have de givet sig i fortroligt Samfund med dem, siden de kom hertil, og en stor Deel af dem, som kom fra Sørlandet den Sommer, som vi kom, har givet sig ind i Samfundet. Disse ere vel skikkede at komme her, thi de efterfølge aldrig i nogen Ting den Lutherske Religion: ingen Barnedaab, ingen Konfirmation, ingen Altergang, ingen Læsning, og langtfra ikke maa der synges. Om de gaae ledige hele Ugen – saa snart Søndagen kommer, saa maae de arbeide hele Dagen igjennem; og meget andet, som er stridende mod hvad vi vare vante til i vort kjære Fædreneland. Skal vi nu ikke holde Samfund med dem, saa ere vi heller ikke deres Venner; men det gjør mig heller ikke meget ondt. Den anden af Vanskelighederne er: Veien bliver alt mere og mere lang og besværlig at komme saa langt ind i Landet, for at faae et Stykke Mark kjøbt efter den af Staten bestemte Priis, som er 5 Ort i Norske Penge for Akren – en Akre udgjør i Størrelse 3 Norske Maal Jord –. Nu veed jeg intet Sted at faae Jord kjøbt, før man kommer ind til Missouristep, 2600 engelske Mile fra Nyyork, og Enhver kan slutte sig til, hvad Penge der maa gaae med, inden man kommer saa langt. Fremdeles er Sproget meget hinderligt, især for gamle Folk; og endelig maa man her udstaae en Sygdom, der har noget tilfælles med stærk Koldefeber i Norge, dog er den ikke farlig. For gamle Folk er det ikke at tænke paa at komme hid; det vilde bringe dem stor Møie, thi ikke kunne de lære Sproget, og at arbeide saa stærkt som her behøves ere de ikke duelige til. Ingen maa tænke paa at komme hertil med en mindre Pengesum end 70 á 80 Spd. for hver Person, uden at han maa med Slæb arbeide sig frem, som jeg og mange Flere har maattet gjøre». En anden Hardanger ved Navn Paul Iversen Dahle, som har kjøbt Jord i Indienkreek i Illinois, yttrer sig ligeledes i et Brev af 21. Apr. 394

SYVER (SJUR) JØRGENSEN HAAEIM

1839 saalunde: «Om Nogen skulde blive i Tanke at reise hertil, vil jeg slet ikke raade dem, hverken til ei heller fra at komme; thi her møder mange Besværligheder, som man aldrig kjender til, førend man kommer den lange Vei igjennem». Disse Vidnesbyrd med de mange flere, som fra Tid til anden have været afgivne i vore offentlige Blade, fortjente vel at komme til Bondens Kundskab, for at gjøre ham eftertænksom og forsigtig, inden han fatter en Beslutning, der kan blive saa riig paa Følger for hans og hans Families Velvære i Eftertiden. Og er der dog en Aand, som rører sig i Mennesket, ophøiet over hans dyriske Behov og hans Sandseligheds Tilfredsstillelse, en Aand, som stræber opad til en nærmere Forbindelse med hans Væsens Ophav og med det Oversandselige: er der Trang hos det Menneske, som allerede var indviet i en Aabenbarings saliggjørende Troe, og indlemmet i Christnes Samfund, til at nære sine Følelser og sine Forhaabninger ved Religionens straalende Lampe og ved det levende Ord, i hvilket den udtaler sig, saa savnes der visselig hos hine Udvandrede det Væsentligste af hvad som hører til et christent Menneskes Velvære. De have ogsaa erkjendt det. De have andraget hos vor Konge, at han vilde sende dem en ordineret Religionslærer: de have navnligen anholdt om at faae til denne Post beskikket Kandidat Valeur fra Bergen, med hvem Endeel af dem havde stiftet Bekjendtskab, og som de antoge villig til at føie sig efter deres Ønske. Kongen har naadigst indvilget dem denne Begjæring; men uvist skal det endnu være, siger man, om Kandidat Valeur vil, under de foreskrevne Betingelser, træde ind i denne betænkelige Post. Det var for de arme Udvandredes Vel vist godt, om han maatte ville gjøre det. Brevet som Sjur Jørgensen Haaeim skrev til biskop Neumann, er velkjent og var det allerede i sin samtid. Mindre kjent er brevet som Haaeim skrev til sin forhenværende sogneprest. Neumann siterer også fra dette brevet i andre del av artikkelen han sendte inn til avisa, og det er dermed delvis bevart for ettertiden. Etter Bergens Stiftstidende stod Haaeims brev til biskopen på trykk

395

B R E V I U T VA L G

i Morgenbladet, Smaalehnenes Amtstidende og Trondhjems borgerlige Realskoles alene privilegerede Adressecontoirs-Efterretninger, og kanskje flere andre aviser også. havde ingen bedre Underretning: Haaeim gjør det tydelig at det var ett eller flere brev fra Gjert Gregoriussen Hovland som hadde fått ham og andre til å utvandre fra Hardanger. Bemeldte E. Aaragbøe vil komme her tilbage: Dette virker å avsløre den egentlige anledningen for at Haaeim skrev brev til biskopen: Han håpet ikke bare på pengestøtte hjemmefra, men så en anledning til å få slike penger sendt tilbake med en utvandrer som skulle reise en tur hjem til Norge.

16 Cleng Peerson Bergens Stiftstidende, 30. april 1843 I Stiftstidenden for Torsdagen d. 22. April d. A. har en Indsender opfordret mig til at «udlade mig offentlig om den egentlige Hensigt af mit nærværende Ophold i Norge». Opfordringen sees at være en Følge af at Indsenderen antager mig for at være en Udsending eller Hverver for Udvandrere til Nord-America. I den Anledning anseer jeg det for min Pligt herved paa Ære og Samvittighed at afgive den Erklæring, at Hensigten med mit Komme til Norge ene og alene var at besøge Slægt og Venner, fra hvem jeg ikke i 3 Aar havde hørt, og især at besøge en gammel Fader, som jeg ved min Hjemkomst erfarede, dog allerede for et Par Aar siden var død. Min Reise gik fra America til London, over Hull til Christianssand, hvorfra jeg i en Tid af 4 Dage, formedelst Storm og Uveir, reiste overland til Stavanger, i hvis Districter jeg siden har opholdt mig hos Slægt og Venner. I Vos og Hardanger har jeg aldrig sat min Fod, ligesaalidt som jeg nogensinde har vexlet et Ord med nogen af dem, som nu ville udvandre. Ikke engang Breve havde jeg med til disse Districter fra America, ligesom min Correspondence med Hjemmet kun har indskrænket sig til et Brev efter min første Udvandring for 22 Aar siden. Heraf vil Enhver erfare, at jeg ligesaalidt er nogen Udsending for at befordre Udvandringen, som af mig selv kaldet dertil, men jeg tilstaaer

396

CLENG PEERSON

frit, at jeg til Enhver, som har spurgt mig om Forholdene, har erklæret mig uforbeholdent til Fordeel for Nordamerica efter den mangeaarige Erfaring, jeg har, og som er min fuldkomne Overbeviisning, samt at jeg som Følge deraf ogsaa har erklæret Rynnings Bog om America for sand og troværdig, medens Herr Biskop Neumanns Hyrdebrev baade paa mig og mange med mig har gjort et ubehageligt Indtryk, uden at man derfor har yttret sig fiendtlig stemte imod Hr. Biskoppen, hvis Hyrdebrev vi naturligviis indsaae ikke kunde støtte sig til Erfaringsdata. Jeg kom fra Stavanger hertil med Dampskibet «Constitutionen» og agter i disse Dage med Skipper Bendixen at reise tilbage til Nordamerica. Denne min Erklæring haaber jeg vil være tilstrækkelig til at godtgjøre det aldeles Usande i Indsenderens Opsats, ligesom min Erklærings Sandhed lettelig ved nærmere Undersøgelse vil kunne fra andre Kanter aldeles stadfæstes. Bergen den 28de April 1843. Cling Peerson. Cleng Peerson er kanskje den mest berømte skikkelsen i norsk utvandringshistorie, men hjemreisen til Norge i 1842 og 1843 er det skrevet overraskende lite om. Dette brevet, som Peerson skrev for å forsvare seg mot anklager om betalt utvandringsagitasjon, er interessant i seg selv. Mer interessant er kanskje foranledningen: anklagen stod på trykk i samme avis noen dager tidligere. Innsenderen beskrev der inntrykket han fikk av Cleng Peerson som talte for full sal om Amerika, og måten han snakket om dette landet på. Rynnings Bog om America: Selv om Ole Rynning fikk trykt sin utvandrings manual i Norge, vitner denne kommentaren om at også de utvandrede i Amerika kjente til den. Herr Biskop Neumanns Hyrdebrev: Biskopens advarsel mot utvandringen var tydeligvis velkjent blant de utvandrede i Amerika. Sjur Jørgensen Haaeim (brev nr. 15) beskriver hvordan et eksemplar av biskopens trykksak først nådde utvandrerne.

397

B R E V I U T VA L G

17 Ellev Bjørnsen Tungen Smaalehnenes Amtstidende, 9. og 12. mai 1843 Smaalehnenes Amtstidende, 9. mai: Som et Bidrag til den dog altid beklagelige Udvandringsmani, meddeles her af «Bratsberg Amtstidende» følgende interessante Aktstykke: Der er paa nærværende Tid neppe nogen Gjenstand som tiltrækker sig mere Almeenhedens Opmærksomhed og leder til alvorligere Betragtninger, end vore Landsmænds Udvandringer i Hundreviis til de forenede nordamerikanske Fristaters nordvestlige Egne, og paalidelige Beretninger om Forholdene dersteds samt om de tidligere utvandrede Nordmænds Befindende sammesteds maae derfor antages at blive læst med stor Interesse. Paa Grund heraf leveres nedenfor in extenso et Brev fra en i Wisconsin bosiddende, ifjor fra Hitterdal udvandret Bonde, ved Navn Ellev Bjørnsen Tungen, der i denne Egn er bekjendt som en troværdig Mand, ligesom Brevet, der er skrevet af ham selv, vidner om en for en simpel Bonde meer end almindelig Dannelse. – Brevskriveren har opholdt sig 3 Aar ved det Sverdrupske Agerdyrknings-Seminarium og i 1 1/2 ved et Schæferie i Sverig. – Aftrykket er skeet efter selve Originalen, der, forsynet med Poststempler saavel fra Amerika, som Frankrig og Hamburg, er bleven Redactionen tilstillet til Offentliggjørelse. Vinn Toumschip per Milwaukie V. T. i Nordamerica den 6te Januar 1843. Elskelige Moder og Sødskende! De har maaskee ventet meget paa dette Brev, men da jeg troer, at mine Breve, et fra New-York og et fra Micigo, allerede ere komne i deres Hænder, saa har jeg villet vente til jeg har kunnet samle mere Erfarenhed hersteds; og saaledes haaber jeg at det vil blive kjærkommen at see en god Beretning fra en Søn og Datter i en anden Verdensdeel. Jeg kan saaledes Gudskelov berette, at jeg og Anlaug har været ved en bestandig god Helsen og har fundet os vel fornøiet fra første Dag vi besteg Amerikansk Jordbund. Da jeg i mine forrige

398

ELLEV BJØRNSEN TUNGEN

Breve har givet Eder Underretning om, at jeg har fundet mine foregaaende Landsmænd, saa vil jeg nu tale om mit Foretagende hersteds. Da Micigo, hvor de Norske for størstedelen have nedsat sig, er et Stykke Land paa circa 4 Engelske Mile i [illustrasjon av et liggende rektangel] og samme for størstedelen er opkjøbt, og det som var tilbage ikke behagede mig, saa gik jeg og Nils Eriksen 28 E. Mile i N.V. for Milwaukie, hvor 2–3 Familier med Svenske Herremænd have nedsat sig paa et Kanalland, hvorom de ligge i Proces med Kanalkompagniet og Regjeringen, og samme Land kan ikke betales forinden Processen er endt, som flere Bekjendte med Sagens Natur paastaae vil komme til at vedvare i 4 a 5 Aar. Da vi fandt Landet meget godt og at det snart ville blive optaget, da det i Tusindtal gjennemstrømmes af Europas Emigranter, saa tog jeg og Nils Eriksen hver 160 Akres Land ved Siden af hinanden, og har arbeidet for de omtalte Svenske i 2 Maaneder for 22 Dollar hver. Vi har nu i Compagnie med en Svensk bygget et lidet Huus for at være i over Vinteren, hvor Niels’s Moder er vor Huuskholdersk, og arbeide deels for Dagløn deels paa eget Land; saaledes har vi det meget godt. Det Værste er, at vi paa denne Maade seent lære Sproget, da vi daglig bruger vort eget Sprog; men alligevel have vi lært saameget, at vi forstaaer noget deraf. – Anlaug har derimod taget Condition hos en fornem Mand i Byen Sødport for 3 Dollar pr. Maaned og har allerede lært temmelig godt at tale Engelsk og finder sig meget vel fornøiet; thi hun paastaaer, at hun ikke har eller haver havt den mindste Attraae til sit Fødeland, og hun saavel som jeg ønsker os ikke tilbage. Saaledes vil jeg bede Dig kjære Moder, at Du ikke i nogen Maade skal have den mindste Omsorg for os; thi jeg kan med Vished see, at vi her kan, saafremt Gud giver os Helsen, leve lettere og med mindre Omsorg for Dagligt Brød end i vort gamle Fædrenes Land; og vi har den samme Gud og Herre. Om vi ikke meer faaer samles i det legemlige, da kan vi saa meget gladere samles i det aandelige Liv.

399

B R E V I U T VA L G

Nu vil jeg tale noget om Landet og dets Beskaffenhed; saaledes begynder jeg: 1) Klimat, 2) Localbeskaffenhed og Jordbund, 3) Levemaade og 4) Sprog Sæder og Religion. 1) Klimat. Skulde der gives en rigtig Beskrivelse om Nordmericas Klimat, saa skulde dertil indbefattes en heel Bog; thi her er saa forskjelligt, at enhver Stat har forskjellige Klimater; jeg mener altsaa Klimatet i Visconsins Territorium, hvor jeg lever. – Visconsins Territorium ligger i den 40 Br. G. altsaa saameget i Syd som det sydlige Frankrig, men langtfra er her saa varmt Klimat; – paa hvad Maade dette kan forklares, vil jeg overlade til Læseren. Om Sommeren er her rigtignok meget varmere end i Norge, dog ikke varmere end at jeg der har følt enkelte Dage ligesaa varme; men Varmen er her mere vedholdende, thi Luften er mere klar og blank. I afvigte Høst var det kun enkelte Dage vi havde Regn, og Græsset var meget grønt til Midten af October. Vinteren derimod kom i Slutningen af f. M. med Snee, og de første Dage af November var her Snefog og saa koldt, at jeg neppe har følt paa den Aarstid Kulden saa streng i Norge; det har siden været afvexlende med Snee og Kulde, ja paa enkelte Dage har jeg neppe følt det saa koldt i Januar og Februar; men den har ikke varet mere end i 2 a 3 Dage ad Gangen. Skal den øvrige Deel af Vinteren fortfare, som den har begyndt, saa kan jeg reent ud sige, at Klimatet om Vinteren ber er værre end i Norge; men Landets Indvaanere paastaae, at vi have en usædvanlig Vinter, og at de ikke veed af at have havt saa megen Snee som nu, men de have Haab om saa meget bedre Vaar, og de paastaae, at den vil komme i Marts Maaned. Sneen er omtrent 18 Tommer. Forøvrigt hvad Klimatet angaaer, finder jeg det sundt og friskt, saa at jeg troer, at den som er kommen sund og frisk hertil, lever ligesaa længe som om han var i sit Fædrenesland. Men det er at mærke, at man maa vogte sig for, naar man vil reise hertil, at man ikke lader sig indespærre blandt for mange Passagerer; thi ved Hjelp af Søsyge kan opstaae smitsomme, ja endog pestagtige Sygdomme hvilket var Tilfældet med Hr. E. M. Overviens Passagerer fra Drammen; thi af dem bortdøde circa 20 Personer, ja endog efterat de kom til Micigo 400

ELLEV BJØRNSEN TUNGEN

var endeel syge, og det er næsten sandsynligt, at de der besmittede Andre, thi ved deres Ankomst fik mange samme Sygdom; men ubetydelig døde deraf, da der brugtes megen Medicin. 2) Localbeskaffenhed og Jordbund. Fra New-York og langs Kanalen op efter Landet til Buffalo er Landet temmelig bakket med større og mindre Forhøininger; men da jeg kom til Visconsins Territorium, var Landet mere fladt og jevnt med Bruarika og Skovland. Skovlandet er tildeels stærkt bevoxet med forskjelligt Slags Skov, saasom Eeg, Ask, Lind, Alm, Løn, Aasp, Blahvalnød, tør Heehril, men Æble- og andre Frugttræer er her ikke betydeligt af, da de endnu ikke ere blevne dyrkede i nogen Mængde. Af Barskov er her kun lidet: Zedder som ligner temmelig vor Brist (Ener) og Tambrik som ligner vor Gran. Eeg Lind og Løn er det meste Gavn-Tømmer. Landet er overfyldt med smaa Insøer og smaa Elve, samt enkelte Steder gives her Myr (Kjer) og deslige. Forøvrigt er det fordemeste tørt og godt med passende Heldninger. Jorden er meget kalkagtig og frugtbar, saa at den bærer næsten al Slags Sæd det første Aar efter Brækningen uden Gjødsel, men dog ikke til Fuldkommenhed førinden den er vendt en Gang. Til at brække Ager behøves stor Ploug og 4 Par Oxer, hvormed man kan oppløie, naar Jorden ikke er besværet med for megen skov, 1 til 2 Aker pr. Dag. Høe behøver ikke en Nybygger at sørge for, thi Jorden er saa stærk bevoxet med Græs, at man deraf kan høste saa meget man vil. Prisen paa Jorden er 1 1/4 Dollar pr. Aker. Om Akerstørrelsen og Jordens Udmaaling henviser jeg til Ole Rynnings Skrift om America paa Side 17 og 18. 3) Levemaade. Forinden jeg taler noget derom, vil jeg først nævne noget om Pengeregningen hersteds. En Amerikansk Dollar er i Størrelse, Godhed og Valut lig en Norsk Sølv-Specie; dog efter nogle Vexelcouranter er den 8 Norske 6 [skilling] mindre; en Americansk Dollar deles i Skillemynt i 8 [skilling] i 12 1/2 Cent., altsaa 100 Cent. i een Dollar. – Da Jorden er saa let at erholde, Daglønnen er høi og LivsArtiklerne ere billige, saa falder her ikke saa vanskeligt for den arbeidende Folkemasse at leve. En god Melkekoe koster fra 8 til 15 Dollar, 401

B R E V I U T VA L G

et Par Oxer fro 30 til 60 Doll., en Hest, der ikke bruges meget af Nybyggere, er noget dyrere, et Faar 1 til 1 1/2 Do., en Tønde Hvede fra 2 til 3 1/2 Doll., en Tønde Havre 60 Cent. til 1 Doll., en Tønde Potetes 1/2 til 1 Doll., Mais er noget dyrere end Havre, en Tønde Salt 4 til 5 Doll., et Pd. Smør 6 Cent. til 1 [skilling], et Pd. Flesk 2 til 6 Cent., Alt næsten Norsk Maal og Vægt. En Brækploug c.ca 20 Doll., en Firehjulsvogn 60 Doll; forøvrigt ere næsten alle Jernvarer noget dyrere end i Norge, med Undtagelse af Spiker, hvorpaa Prisen omtrent er den samme. Klædesvarer af Bomuldstøi er ikke stort mere end halv Priis paa hvad de koste i Norge, men Uldtøi er noget dyrere. Den som vil reise til America gjør derfor rettest i at han forsyner sig med Vadmeel og garvet Skind. Læder er ikke saa dyrt her som i Norge. Daglønnen for en duelig Arbeidskarl er fra 1 Dollar til 3/4 pr. Dag om Vinteren, om Sommeren noget mere eller ogsaa 1/4–1/2 Tønde Hvede. 4) Sprog, Sæder og Religion. Det Engelske Sprog er ene hers kende blandt Americanerne. Folket er meget arbeidssomt og tarveligt, og her er ingen Forskjel paa en Arbeider og en Øvrighedsperson; thi Enhver, af hvad Stand han end er arbeider, da Embedsmanden her ikke har saa store Indkomster at han kan leve foruden at arbeide. – Den Lutherske Religion er her herskende, og de americanske Præster ere meget ivrige i Religionen. Drukkenskab er her meget foragtet. Indianerne ere ikke at befrygte, thi de ere et godmodigt Folk blot at man ikke gjør dem noget Ondt. (Fortsættes.) Smaalehnenes Amtstidende, 12. mai: (Fortsættelse og Slutning af Ellev Bjørnsen Tungens Brev fra Nordamerika.) Nu har jeg i Korthed givet det Vigtigste tilkjende for dem, som ønske at udvandre til America. Jeg vil derfor overlade til Enhver at raadspørge sig selv i Henseende til denne Reise; thi jeg vil ikke raade Nogen enten fra eller til. Men da vil man maaskee spørge hvorledes kommer det sig, at jeg ikke vil raade Nogen til at reise, naar det forhol402

ELLEV BJØRNSEN TUNGEN

der sig saaledes som jeg har skrevet, thi da er det i mange Henseender bedre end i Norge? Hertil svarer jeg, at var alle Mennesker efter min Tænkemaade og efter som jeg befinder mig, sagde jeg strax, at Enhver som har følt de trange Tider og ikke har desto større Capital i Norge, samt har Ungdom og Helsen, han gjorde bedre i at reise over til Amerika; men da Menneskene ere af saa forskjellig Tænkemaade at nogle aldrig finder sig fornøiet, vil jeg ikke blande mig i denne Sag. Dog vil jeg advare Enhver, som vil reise til Amerika, at han ikke nærer vrange Begreber og troer, at naar man blot er kommen til Amerika, er man saagodtsom kommen i Paradis. Nei! Menneskene maa betænke, at man maa undergaae en anden Forandring, førinden man kan blive aldeles fri for Verdens Bekymringer end at reise over til Nordamerika. De maa ogsaa betænke, at man begiver sig paa en farlig Reise, thi Søen er ikke saa god at pløie for uvante Folk; og naar man nu er kommen til Amerika, saa finder de ikke deres Gaarde oprydede og Huse færdige for dem; nei! man maa mærke, at man kommer til et fremmed Land og til udyrket Mark og ikke forstaaer Sproget. Saaledes kan det ikke være saa aldeles let, som en Deel forestiller sig, og man maa berede sig paa at arbeide og hjælpe sig selv her paa Stedet. Det Meste, som letter en Nybyggers Arbeide, er, at Jorden giver saa rigeligt fra sig, og at man her er friere og ikke har saa mange forærgerlige Omstændigheder at kjæmpe med, som i Norge; thi her er man ikke omringet af saa mange Trængende og saa mange Spitsbuber, som ere færdige til at opsluge anden Mands Slæb og Træl. De Amerikanske Fristater bestyres af Statsraader og ved Stemmeflerhed, og Lov og Ret hævdes strængt; Retten expederer strax Parterne. Paa Landet bestyres Retten af en Dommer, som indsat i hvert Tounship, og af ham faaer Parterne høre deres Dom næsten den samme Dag, som Sagen er kommen fra Retten; dog kan den ogsaa udsættes en liden Tid. – Elling Eigildsen er bleven indsat til Præst for de Norske i Micigo, og en Deel har taget vel imod hans Lærdomme, saa at her er ingen Hinder for at Religion kan udøves – ja en stor Deel af Amerikanerne ere meget ivrige i Gudsdyrkelsen, saa at den som vil 403

B R E V I U T VA L G

frygte og elske Gud, kan ligesaavel gjøre dette her, som om han var i Norge, omringet af nogle gjerrige Præster, der manengang gjør større Forargelse end Opbyggelse blandt Almuen. Hvad jeg nu har skrevet om Amerika, har jeg skrevet overeensstemmende med hvad jeg her har seet og erfaret, og skulde ikke troe, at nogen af mine bekjendte Landsmænd ville betvivle Rigtigheden deraf; I alle Fald skal jeg forsvare, hvad jeg har skrevet, hvis Nogen paa nogen Maade skulde finde sig skuffet derved. At det er mig som har skrevet dette, troer jeg heller ikke Nogen betvivler, da den Fordom, at Brevene ere blevne omskrevne, nu formodentlig er falden bort ved Bakke i Drammen og Knud Svalestuen fra Raulandstrand Annex. – Den som til næste Vaar vil reise til Amerika, gjør rettest i, at han fremfor Alt vogter sig for, som allerede er omtalt, at han ikke lader sig indespærre blandt for meget Folk paa Søen, og at han forsyner sig med mange Slags Fødevarer; thi det er ofte Tilfælde, at man af Søsyge er meget plaget af Madledhed; samt at man fortrinlig forsyner sig med flere Skifte af Linned, ja for Reenlighedens Skyld var det nødvendigt, at man forsyner sig med Mercurius-Salve o. s. v. Det Slags Penge man bør medtage til Amerika, er engelske Pund Sterling eller Souverains, thi de gaae her for 4 Dollar 84 Cent., 5 Frank for 94 Cent., spansk Piaster for 1 Dollar. En engelsk Schilling for 19 a 20 Cent.; en norsk Sølv-Specie gaaer ogsaa for 1 Dollar. Forøvrigt gaaer næsten alt Slags Guld- og Sølv-Mynt for sin fulde Valut. – Hvad som jeg anseer at være nødvendigt at medtage fra Norge hertil er følgende: Vadmel og Vadmelsklæder, Skindkjoler af garvet Skind, en norsk Tømmermandsbile; Hugøxer o. d. behøves ikke at medtages. Andre Redskaber vare ogsaa gode at medtages; store Kobberkjedler og Kaffekjedler ere ogsaa nyttige at medtage. Skulde Hr. Capt...... n fra ...... komme lykkelig og vel over fra Amerika og vil paatage sig en lignende Reise næste Aar, da vil jeg bede, at Alle og Enhver ville vogte sig for at følge ham; men dersom Hr. Capt. Smith, eller ogsaa Hr. Styrmand Mølbak med Briggen Washington vil reise, og han ikke medtage for mange Passagerer, har jeg ikke noget imod, at man følger 404

ELLEV BJØRNSEN TUNGEN

med ham; thi Skibet er en overmaade god Seiler og har meget gode Folk. – Det kostede os at komme til Milwaukie, foruden at beregne Provianten, 40 Dollar pr. Person. Det billigste jeg veed at komme hertil er, at man accorderer sig Fragt fra Norge til Havre de Grace i Frankrig; thi derfra gaaer Leilighed hele Sommeren, og de som har reist derom, er kommet til Milwaukie for 22 Dollar. Ogsaa kan man komme billigere fra Gothenborg i Sverig, hvorfra ligeledes gives Leilighed hele Sommeren. Jeg vil ogsaa bemærke, at naar man kommer til New-York, bør man ikke forhaste sig med at betinge Fragt til Milwaukie, thi fra New-York gaaer der Dampbaade hver Time paa Dagen som idelig søge Passagerer. Vor Capitain blev noget bedraget paa Fragten for os; thi vi maatte betale 12 1/2 Dollar for hver voxen Person, og jeg veed Exempel paa, at man er kommen til Milwaukie for 7 (?) Dollar pr. Person. Det Bedste er, at man accorderer sig Fragt fra New-York og at man paa Indsøerne gaaer med Dampbaad og Tøiet sitt foruden Overvægt. Skatter og Afgifter hersteds havde jeg nær glemt at skrive noget om; jeg vil skrive, hvad jeg ved derom: Her gives noget Veiarbeide for hver Person, hvilket er 2–3 Dage om Aaret, og et Slags Formueskat, f. Ex. nogl. Cent. for hvert Par Oxer, naar man har over to Par, og ligesaa for hver Koe, samt noget for hver Aker pløiet og tilsaaet Land; forøvrigt er jeg ikke meget erfaren deri. Jeg vil ogsaa bemærke, at Qvindekjønnet har det bedre her end i Norge, thi her behøver de ikke at arbeide ude, ja knapt at bære en Draabe Vand eller et Stykke Brænde ind i Huset, og de som forstaaer Sproget har 4 til 6 Dollar pr. Maaned. Halvor Haraldsen beder mig at hilse til sin Broder paa Vaabenfabriket paa Kongsberg, at ifald han ikke kommer til at reise til Amerika til næste Vaar, at han da vil sende ham med et sikkert Bud noget Vadmel til Halvor Aabrus i Micigo. Niels Eriksen Kaasa beder mig ogsaa at hilse Lensmand Aas samt alle bekjendte Venner. Jeg kan alligevel ikke undlade at hilse til min Broder Ole og sige ham, at hvis han kunde faa solgt Mauremoen til sin Priis, at jeg da ansaae det 405

B R E V I U T VA L G

tjenligen for ham at komme hertil; men min Moder tør jeg ikke sige noget om, da jeg er bange for, at hun saa gammel og svag vilde komme til at slide for Ondt paa Reisen. – Jeg faaer hermed afbryde, dog maa jeg bede, De vil hilse saameget til enhver af mine Bekjendte samt hilse Jørgen Wright i Langesund og ligesaa Johan Vauvert i Skien, at de snart skal faae Brev fra mig, naar jeg faaer lidt mere Erfarenhed. Hils Halvor Akkerbom, Ole Præstholdt, Ole Herre, Lev Semb og Torger Tangen, at jeg anseer det for unødvendigt at skrive flere Breve, da jeg ikke kan sige mere end een Gang Sandheden. Anlaug beder mig at hilse saa flittig til Tora Gjestrud; men vær først og fremst hilset fra os! – Kommer nogen af Eder hertil næste Høst, saa vil I vist med Guds Hjelp finde os med glad Hjerte og i uforandret Stilling. Ellev Bjørnsen Tungen. Ellev Bjørnsen Tungen skrev flere brev, som Orm Øverland har samlet og kommentert (1995). Også dette brevet er å finne i Øverlands utgivelse, men der er det stykket opp og presentert del for del (s. 29–46). Det andre brevet som brevforfatteren fikk trykt, stod i Bratsberg-Amts Correspondent året etter. Det er gjengitt hos Blegen (1958, s. 174–7). Dette første trykte brevet er kjent fra opptrykket i Smaalehnenes Amtstidende, men ble ifølge avisa opprinnelig trykt i Bratsberg Amtstidende og Correspondent, utgitt i Skien og nær Ellev Bjørnsen Tungens eget hjemsted. Få dager senere ble også brevet trykt opp i Christianssandsposten, i den versjonen som Øverland har gjengitt. Sverdrupske Agerdyrknings-Seminarium: Den første landbruksskolen i Norge, etablert i Borre i Vestfold i 1825 av Jacob Sverdrup. Schæferie: Saueoppdrett. tilstillet til Offentliggjørelse: Her får vi bevis for hvordan et amerikabrev kunne bli delt med avisene: Originalen, med poststempler, ble sendt til avisa. En kunne ha forestilt seg at de opprinnelige mottakerne ville ha ønsket å beholde brevet, og dermed sendte en avskrift, men her har de valgt å sende fra seg, eventuelt låne ut, originalbrevet. Elling Eigildsen: Elling Eielsen, haugianerpredikant som lot seg ordinere i Amerika.

406

R A N G N I L D G U N D E R S D AT T E R L A N G S Ø E

18 Rangnild Gundersdatter Langsøe Den vestlandske Tidende, 20. januar 1844 – Blandt de, der fra denne Kant i afvigte Aar udvandrede til Amerika befandt sig ogsaa Enken efter Terje Saavesen Holders af Fyrrisdal, som efter at have realiseret sin Eiendom og udbragt den til omtrent 500 Spd. udvandrede med sine 3 Børn, af hvilke kun den ældste var confirmeret. denne Kone, hvis Navn er Rangnild Gundersdatter Langsøe, har tilskrevet et Handelshuus her paa Stedet efterfølgende Brev, som velvilligen er os meddelt: Michigo pr. Milwaukee den 15de Novbr. 1843. Herved har jeg den store Glæde at kunne meddele Dem Underretning angaaende min Reise hertil. Efter Deres og Hr. Thomsens gode Veiledning hvorfor jeg maa takke Dem paa det venskabeligste, var jeg saa heldig, at jeg strax efter Ankomsten til NewYork traf Aalholm, hvortil de havde anviist mig, og som veiledede mig i enhver Henseende, baade angaaende Reisen hertil og med Pengevexlingen. Vi kom Alle raske hertil og befinde os endnu vel, og har for det Første taget Logie hos en norsk Bonde her for i Vinter. Naar det lier ud paa Vaaren er det min Tanke at reise og udsee mig det Stykke Land jeg agter at kjøbe. Jeg antager, at jeg naar Vinteren er forløbet, idet Hele omtrent kan have i Beholdning til at kjøbe Land og begynde at virke med 200 Spd. Da jeg ankom til Milwaukee, var Skydsen paa Fragtgods herop saa kostbar, at jeg der kjøbte mig et Par Kjøre-Oxer og en Firehuls Vogn, og adskilligt Huusgeraad, og befordrede paa den Maade, selv mine Ting fra Milwaukee hertil. For dette Par Oxer gav jeg 35 Spd. og for Vognen betalte jeg 40 Spd. Desuden har jeg ogsaa kiøbt mig en Koe med Kalv, hvorfor jeg har betalt 14 Spd. I Byen Buffalo kjøbte jeg mig en Haandsaug, som kostede 5 Spd. Reisen over Havet var os meget besværlig og kjedsommelig og Salve (den ældste Søn) var søesyg næsten hele Tiden. Jeg selv var ogsaa noget søesyg, men dog ikke i større Grad end at jeg alligevel kunne tillave vor Mad, samt udrette det ellers til Reisen fornødne Arbeide.

407

B R E V I U T VA L G

Jeg maa dog med Sandhed tilstaae, at Reisen hid syntes mig alligevel ikke saa besværlig som jeg ellers havde forestillet mig, hvortil vel kan anføres som Aarsag, at jeg ikke forhen havde været uvant til at kjæmpe med Livsbesværligheder. Den 15de October var Ankomsten hertil, og strax derefter lod jeg slaae det fornødne Foder til min Koe for Vinteren. Baade jeg og mine Børn befinde os meget fornøiede og tilfredse i at have udvandret hertil, da Fremtidens Udsigter her synes meget gode og da Haabet, at Forsynet vil hjælpe mig i hvad jeg foretager mig, stedse er min Trøst; tillige er jeg glad over at vi ogsaa nu have faaet en Præst herop, saa vi derved kan have Anledning til at dyrke vor Gud paa christelig Viis. Den erholdte Præst gjør sig isandhed stor Umage for Religionen; og hvad hans Lønning angaaer, da er Alting bestemt meget billig. Forresten kan jeg, da jeg saa nylig er ankommen hertil, ikke meddele saa nøiagtige Underretninger om enhver Ting som jeg ønskede; men min Mening er at skrive fuldstændigere siden naar jeg bliver bedre bekjendt her. Hvad Alt hvad vi have seet og hørt paa Reisen angaaer, da vilde det tilsammentaget blive for vidtløftig at opregne. Hvad Sproget her angaaer, da synes det isandhed ikke saa vanskeligt at lære som man forestiller sig, da det ved Omgang med Amerikanerne læres meget hurtigt, og Salve har allerede lært en Deel deraf, saa jeg allerede kan kjøbe hvad jeg ønsker i Byen, naar jeg har ham med mig. Da det er af Vigtighed for de som for Eftertiden agte at udvandre hertil, forhen nøie at overveie om de har de til Reisen nødvendige Penge, vil De bevise baade mig og de som fra Arendal eller Omegn agte at udvandre hertil, en stor Tjeneste ved saameget som muligt at tilraade dem førend de bestemme sig til at reise hertil, ikke at paatage den lange Reise, uden de først ere sikkre paa, at de for det Første har saamange Penge, som udfordres til Reisen lige hertil og desuden naar de ankomme hertil have saamange Penge tilovers, at de kan leve Vinteren over, uden at trænge til at søge Arbeide, om Sygdomstilfælde skulde indtræffe. Jeg har for nærværende ikke mere at skrive; men maa slutte mit Brev, og takke Dem paa

408

MANGE ULIKE BREVSKRIVERE

det allervenskabeligste for de mange Tjenester de stedse har beviist mig o. s. v. Den biografiske informasjonen vi får om brevskriveren og hennes situasjon, er uvurderlig og ofte noe vi bare må gjette oss til når det gjelder de håndskrevne brevene. Brevet er her forkortet av redaksjonen, men det er åpenbart at Langsøe ønsket å takke for hjelpen hun fikk med å organisere sin utvandring. Hvordan den hjelpen foregikk, får vi et lite innblikk i gjennom hennes kommentar om Aalholm i New York, som hun hadde blitt satt i forbindelse med før avreisen. Brevet ble trykt opp i Den Constitutionelle få dager etter å ha vært trykt i Den vestlandske Tidende, og stod tre år senere også på trykk i månedsbladet Norge og Amerika. et Handelshuus her paa Stedet: Brevskriveren har antakelig fått hjelp av kjøpmann Thor Thommesen i Arendal (Aalholm 1983, s. 9). Kona, Hanne, f. Aalholm, er sannsynligvis en slektning av den Aalholm som på Langsøes tid bodde i New York. At Langsøe tiltaler en annen enn Thommesen, men også ham, gjør det sannsynlig at det var kona, Hanne Thommesen, som Langsøe skrev til.

19 Mange ulike brevskrivere Bratsberg-Amts Correspondent, 8. februar 1844 Til Udgiveren af Bratsberg-Amts Correspondent! Jeg tillader mig herved at meddele, at Bonden Thyge Knudsen Raas her af Sognet, der, som berettet i det af Dem f. A. redigerede Blad, i Foraaret reiste over til America for at undersøge, hvorvidt det maatte være tilraadeligt der at søge sig et nyt Hjem, er for nogle Dage siden vendt tilbage, og har af de Erfaringer, han indsamlede ved i 7 Uger at opholde sig i Wisconsin og Ilinois hos de der boende Norske, med deelt mig Følgende: Jordbunden er frugtbar, men møisommelig og kostbar at bearbeide, hvorfor det i Almindelighed ansees unyttigt at kjøbe mere end 40 Acres Land. Levnetsmidlerne ere meget billige og gode, men

409

B R E V I U T VA L G

tillavet Mad derimod dobbelt saa dyr som i Norge. Daglønnen er endnu temmelig høi; thi en almindelig Arbeider kan erholde her 48 til 60 [skilling] om Dagen, men den aftager aarlig paa Grund af den Mængde Mennesker, som strømmer til, og maa desuden en Daglønner udholde strængt Arbeide fra Kl. 6 om Morgenen til 7 om Aftenen uden anden Hvile end den Stund, som behøves til at spise Middagsmaden. Der er en stor Mangel paa Penge, hvorfor ogsaa Daglønneren for en stor Deel maa tage Betaling i Varer; Penge ere vel at faae laante men ikke under 7 Procent. En Mængde Fattige er kommet derover, hvorfor især i Wisconsin hersker megen Elendighed og Nød. Nybyggerne have meget usle Huse, og have lidt meget af Sygdom og Kulde. Sidste Vinter varede fra først i October til ud i Mai med stræng Kulde til Plage for Mennesker og Dyr. Climatet er mindre sundt end i Norge, og Mange af de Indvandrede døe. For løse og ledige Personer, som ere baade dygtige og vante til Arbeide, kan det, idetmindste for Tiden, være fordeelagtigt at udvandre, men aldeles ikke for gamle eller fattige Folk, ei heller for større Familier, medmindre de ere vel forsynede med Penge. Sværmerie spores kjendeligen blandt de Norske Nybyggere, og er Aabenbaringens Bog den Deel af den hellige Skrift, udi hvilken de fornemmelig søge deres Opbyggelse; Flere af dem have slaaet sig til Gjendøbernes Sect, og ladet sig døbe paa Nyt. I Wisconsin have de i Høst faaet en Præst fra Danmark. Dette er Hovedindholdet af hvad Thyge Knudsen, der for Øvrigt har for sit Vedkommende opgivet enhver Tanke paa at udvandre til America, beretter fra sit Ophold dersteds, og dette har jeg ogsaa fundet stadfæstet ved de Breve, han medbragte hertil fra Udvandrere, af hvilke Flere ilængere Tid have været boesatte i America. Af disse Breve var en heel Deel aabne, og som jeg saaledes havde Anledning til at blive bekjendt med. Da ogsaa disse klarligen lægge for Dagen, at Tilstanden i America ei længere er saa indbydende, som den maa skee har været, og at i hvert Fald Mange af de Udvandrede ere bittert blevne skuffede i deres Forventninger, har jeg anseet det for Pligt at gjøre en Extract af disse Breve og at foranledige denne bragt til 410

MANGE ULIKE BREVSKRIVERE

offentlig Kundskab til mulig Veiledning saavelsom til Advarsel mod letsindige Udvandringer. Jeg er derfor udbedende mig Plads i Deres Blad ogsaa for efterfølgende Linier, der ere et troe Uddrag af ovenmeldte Breve, og hvori jeg saavidt muligt har benyttet Brevskrivernes egne Ord. Fra New-York skrives: «20,000 Mennesker siges iaar at være komne til New-York, saa næsten alle Mennesker klage over, hvor galt her er i America. Jeg maa sige for min Part, at jeg ikke vil raade Nogen til at reise hertil, som har lidt hjemme.» Fra Ilinois Lascalles County skrives: «Jorden er frugtbar. Climatet er sundt, og her er let at arbeide. Regjeringslandet er næsten opkjøbt, men derimod er der udyrket Speculationsland at faae kjøbt, som sælges for 3 Dollars pr. Acre. Mange Mennesker ere indvandrede i forskjellige Omstændigheder, hvoraf Mange ere meget fattige. For en Mandsperson er her haardt Arbeide. Mange Norske er gaaet til Wisconsin, hvor Landet er møisommeligt at arbeide; der er Regjeringsland at faae kjøbt. Her er bedre end i Norge for løse og flinke Arbeidskarle og Haandværkere, men har du Gaardsbrug hjemme, vil jeg ei raade dig at komme her; thi her maa du arbeide ligesaa haardt som i Norge, og jeg troer ikke, at du vil faae det lettere her end der. I Wisconsin lide mange Norske Mangel.» Fra Chicago skrives under 14de Octb.: «Her er saa stræng Kulde som jeg nogensinde har følt den i Norge. Levnetsmidler ere billige. De, som leve i Slid og Træl i Norge, og have saa Meget, at de kan komme, maae komme uden Betænkning; thi her er mindre Omsorg for det daglige Brød. Daglønnen for en Arbeider er 8 til 12 Dollars om Maaneden.» Fra Milwaukee skrives: «Unge Karle og Piger, som have Noget i Behold, efterat være komne over, gjør ret i at komme hid, men ikke gamle Folk. Mange Norske ere komne over blottede for Alt, og have ikke Andet end hvad Folk give dem. Der er stor Sygdom her i denne Høst.»

411

B R E V I U T VA L G

Fra samme Sted skriver en Anden: «Da jeg kom hid, blev jeg ganske utilfreds; thi jeg fandt det ikke saa herligt som beskrevet, og mange Onder at være dulgte i Breve til Norge. Her hersker megen Sygdom; Landet er aldeles ikke af den Godhed som beskrevet; iaar har været Uaar. Arbeide er ikke at faae, og Daglønnen er ikke det Halve af hvad der er berettet, og saaledes fraraades Arbeidere af alle Classer at reise hid; her forholder sig ikke som man forestiller sig i Norge.» NB. Jeg troer i Anledning dette Brev at turde bemærke, at Forfatteren deraf, som er fra Kragerøe, og om hvem jeg saaledes har havt Anledning til at erholde de paalideligste Vidnesbyrd, er en meget flink Arbeider og derhos en meget agtværdig og paalidelig Mand. Fra Mischigo i Wisconsin skrives: «Familieforsørgere, som have mindst 1 a 200 Dollar, efter at være komne ind i Landet, kan, naar han har gode Kræfter og er vant til strængt Arbeide, soutenere uden Resico. Her er mange Fattige komne over fra Norge, som gaae om og tigge, og ere blevne understøttede af deres Følge, hvoraf Flere derved Selv ere bragte til Betlestaven. Skibscapitainerne burde undersøge deres Passagerers Stilling forud, hvorved mange Farer, mange Sukke og Nød og Død vilde spares; thi Bøndernes Dumstristighed er ubeskrivelig; thi uden Proviant, uden Penge foretage de sig en saa besværlig Reise, og bringes i Sygdom, Nød og Død. Slagsmaal, Drukkenskab og Banden er her høilig foragtet. Enkelte fra Norge Ankomne udmærkede sig ved Banden og Sværgen, og det var deres Held, at Americanerne ikke forstode dem, da de vist ellers vare omkomne af Hunger. Deres Misfornøielse var uden Grændse; de formodede, at de ved Tiggerie kunde erhverve sit Brød, og troede Jordbunden bestrøet med herlige Levnetsmidler og Træerne med alslags Frugter.» Fra samme Sted skriver en Anden: «Jeg vil ikke raade dig at komme hid; dersom du skulde blive i for stor Gjæld; thi Daglønnen bliver mindre næsten hvert Aar. For en Arbeidsmand med stor Familie og Gjæld seer det mørkt ud ligesaavel her som i Norge. Kulden er her ligesaa stræng som i Norge, og her er megen Sygdom, og Mange døe.»

412

MANGE ULIKE BREVSKRIVERE

Fra samme Sted skrives af atter en Anden: «Jeg holder et Stykke Land her for 100 Spd. bedre, end for 600 Spd. i Norge, men det vil tage Tid ud at faae det opdyrket. Jeg er vel fornøiet, men Mange ere misfornøiede iaar, og jeg vil ikke raade Nogen til eller fra. Daglønnen er fra 36 [skilling] til 50 [skilling]. Provianten er dyr.» Fra Wisconsin skriver en Mand, som lader til at have været meget misfornøiet i Norge, at han er vel tilfreds i sin nærværende Stilling, og beretter at de have faaet en meget god Præst fra Danmark, som skal have 1/2 Td. Hvede og 1 [pund] Smør af hver 40 Acres og en Arbeidsdag af hver løs Karl, men ellers Intet; dog bemærker han, at Arbeidspriserne ere lavere end før, og at flere Tusinder ere komne over, som have tigget sig ind i Landet. Endelig tilføier han: «jeg grublede, medens jeg var i Norge, hvorfor de (Udvandrerne) skrive saa ubestemt, men nu gjør jeg det Samme; dem som jeg aldeles fraraader at reise ere de, som ere saa fattige at de ei kan gjøre sikker Regning paa at have Fragtpenge og Proviant heelt til Ilinois eller Wisconsin.» Drangedals Præstegaard, den 29de Januar 1844. ærbødigst O. Nielsen. Denne formen for gjengivelse av amerikabrev i aviser er tilnærmet unik. De mange små, korte utdragene presenteres som et slags utsnitt av hva som ble skrevet og sendt til nærområdet på et gitt tidspunkt. Det mest interessante er likevel hvordan disse brevene kom frem. Innsenderen forteller at brevene, som var «aabne», altså ikke forseglede, og dermed tilgjengelig for alle som måtte være nysgjerrige, ble tatt med hjem av en tilbakevendt og skuffet utvandrer. At kun en del av brevene var sendt som åpne brev, forteller oss at utvandreren også besørget enda flere, formodentlig forseglede brev. Her får vi altså et innblikk i innholdet i ni av brevene som utvandreren hadde med seg hjem. I tillegg rapporterte innsenderen om hva utvandreren selv hadde å fortelle. At brevene og den hjemvendte utvandreren i så stor grad hadde så mye negativt å si om Amerika, gjorde at både Morgenbladet og Den Constitutionelle i Christiania samt Christianssandsposten gjenga innholdet som stod på trykk i Bratsbergs-Amts Correspondent.

413

B R E V I U T VA L G

har jeg anseet det for Pligt: Innsenderen refererer her til sin rolle som øvrighetsperson og stiller seg i rekken av andre embetsmenn som forsøkte å advare mot en altfor lettsindig utvandring. At mange brev fant veien til trykk gjennom en slik pliktfølelse, er antakelig en del av forklaringen på at så mange amerikabrev ble satt på trykk, særlig de første årene. hvori jeg saavidt muligt har benyttet Brevskrivernes egne Ord: Hvorfor innsenderen ikke har gjengitt brevene helt ordrett, er ikke lett å gjette. Det er uvisst hva som egentlig skjuler seg bak en slik kommentar.

20 Johan Reinert Reiersen Christianssandsposten, 7. juni 1844 Til Efterretning for de norske Udvandrere. Fra Hr. J. R. Reiersen er indløbet Efterretninger, hvis seneste Datum er Cincinnati den 19de og 20de Marts sidstl. Man iler med at offentliggjøre følgende Postscriptum, betræffende det Sted, hvorhen Strømmen af Norske (omtr. 2000 Personer) er tyet hen. Jeg havde, siger Hr. Reiersen, troet at komme saa tidligt hjem, at jeg kunde have givet en Skildring af Setlementet i Muskigo i Forbindelse med de øvrige norske Setlementer til mine Landsmænds Veiledning; da dette imidlertid ikke bliver muligt, og da maaskee flere Emigranter i Foraaret forlade Norge, saa anseer jeg det for en Samvittighedssag i Forveien at give en kort Skildring af dette Sted, som Fleertallet først søge hen til ved Ankomsten til Milvauki, om jeg derved kunde forebygge, at de ikke skulle drage sig selv i Ulykke ved at nedsætte sig i dette Setlement. Landet ligger ved og omkring Muskigo Indsø, omringet af flere smaa Vande. Det er fladt, overalt omgivet af Myre og Sumpe, over hvilke det høiere Land kun hæver sig ubetydeligt. Der er kun lidet Afløb for disse vaade Myre, som følgelig under Sommerheden opsende og udbrede deres pestagtige og usunde Dunster. Jeg veed ikke, om der findes en eneste Kilde i hele Setlementet, idetmindste

414

JOHAN REINERT REIERSEN

bemærkede jeg ingen. Jordbunden, som for det meste er bevoxet med store Ege i smaa Mellemrum (hvad man kalder Aabningsland) er næsten leeragtig og kun bedækket med et yderst tyndt Lag af Muld; og uagtet denne Jord maaskee med Tiden vil blive ypperligt Hvedeland, udfordrer den for Nybyggere særdeles Arbeide, og afgiver i Førstningen kun ubetydeligt. De Norske have her stimlet sammen, og have opkjøbt den hele Landstrækning i 4 a 5 Miles Omkreds, som oftest blot i Parceller af 40 Acres, saa at de med Tiden vil blive særdeles indskrænkede for Græsgang osv. Setlementet har fra Førstningen været yderst slet drevet, saa at Ladhed og Dorskhed, uden mindste Spor af Foretagelsesaand, har gjort sig gjældende overalt, kun med ganske enkelte Undtagelser. Beboerne er af alle disse Grunde ængstelige for at sælge, og søge at overtale de Nysankomne til at kjøbe dem ud. I forrige Aar tyede hele Skarer af norske Emigranter herned, Mange syge efter Søreisen, og da Sommeren var ualmindelig varm, efter en yderst kold og langvarig Vinter, og man stablede sig sammen dusinviis i de smaa Loghuse; medens man benyttede det halvraadne Vand fra en Pyt, gravet i Myrkanten, opstod ganske naturligt en Epidemia, som hjemsøgte næsten hele Setlementet med Koldfeberen, der, efterat være gaaet over til Billiousfeber (Galdefeber), lagde en Mængde Mennesker i Graven. Det er derfor mit indstændige Raad til alle Udvandrere: aldeles ikke at begive sig til Muskigo, men øiebliklig tye ind ad Landet enten til Pine-Lake, hvor nok at Land kan erholdes, eller til Coscanonys- og de tilstødende Prairier, 60 Mile i Vest, eller endog til Viota eller Hamiltons Setlement. I Omegnen af alle disse Steder er desuden Arbeide at erholde for dem, som ikke strax kunne kjøbe sig Land. I det Indre af Wisconsin er Congresland næsten overalt at bekomme. I Dodge-Done, Manquette og Jowa-County er endnu store Landstrækninger af det bedste Land usolgt. Men hvor man end begiver sig hen, saa gjentager jeg mit Advarselsraab: Sky Muskigo!

415

B R E V I U T VA L G

Johan Reinert Reiersen var redaktøren for avisa Christianssandsposten og dro på en kartleggende tur i Nord-Amerika for å finne et passende sted for et utvandringsselskap å bosette seg. Han skrev flere brev hjem og ga i tillegg ut resultatet av undersøkelsene sine: Veiviser til Norske Emigranter til De forenede nordamerikanske Stater og Texas (Christiania: 1844). Dette etterskriftet stod opprinnelig til et brev som var å lese på trykk senere, i Christianssandsposten 5. juli 1844. Det hastet tydeligvis med å få offentliggjort etterskriftet. Fra Christianssandsposten ble det trykt opp i Den Norske Rigstidende og Morgenbladet kun få dager senere. Selve brevet er å finne gjengitt hos Blegen (1958, s. 116–23), men da uten etterskriftet. Coscanonys: Senere stavet Koshkonong, men kjent som «Kaskeland» blant de norske innvandrerne.

21 Johan Reinert Reiersen Morgenbladet, 7. januar 1845 Pastor Dietrichson og Udvandringsvæsenet. Der hører et Slags Kunst til at fremstille Gjenstande og Forholde i et saadant Skyggeomrids, at Beskueren ikke ligefrem kan beskylde Maleren for absolut Afvigelse fra Naturen eller Sandheden, medens han dog veed og føler, at Fremstillingen i sin Heelhed frembringer et ganske andet Totalindtryk, end den i en rigtig Belysning vilde have givet. En saadan skyggetegning af de norske Udvandreres Stilling i Amerika er fremstillet i det Brev fra Pastor Dietrichson, som for nylig har været aftrykt i Morgenbladet, og som idetmindste paa mig har gjort det ovenfor antydede Indtryk. Det forekom mig ved Læsningen deraf, som om Hr. D. har havt den bevidste eller ubevidste Hensigt, forsaavit hans Brev omtaler vore Landsmænds Forfatning, at udmale denne som afskrækkende og advarende for dem, som i Hjemmet endnu maatte nære Tanke om at udvandre, uden at han ved bestemte Kjendsgjerninger i Grunden oplyser, hvorvidt de allerede Udvandrede have handlet rigtigt eller taabeligt, og hvorvidt de angre eller have Grund til at angre den iværksatte Beslutning. Han taler om Urskove og Ørkener, om Hytter og Væggehuus, om daarlige Veie

416

JOHAN REINERT REIERSEN

og sønder[ules.]e Hjul, om sine egne «unævnelige Savn», og advarer til Slutning sine Landsmænd «for Guds Skyld» ikke at fæste Lid til de gode og fordeelagtige Efterretninger om Amerika, hvilket han har gjort sig Umage for at fremstille som et Slags Forfærdelsens Land, «hvor Alt er tilfals for Penge». Rigtignok bemærker han, at han endnu ikke har gjort sig saa bekjendt med Forholdene, at han kan meddele specielle Oplysninger, som han dog lover siden at gjøre, medens han ikke desto mindre næsten gjør den generelle Beskyldning imod alle dem, der have skrevet fordeelagtig om Amerika, at de have været ledede af Egennytte, om ikke værre Motiver. Hans øvrige Skildring af de kirkelige Forholde hører mindre herhid, medens det dog maa vække nogen Forundring hos enhver Tænkende, at han, uagtet sin tilsyneladende Iver for at meddele de Hungrige og Tørstige i Aanden Ordets Manna, ikke desto mindre afslaar Tilbudet om en fast Ansættelse som Sjælesørger i et lidet Setlement, hvis Tilbud dog synes ikke at maatte være saa aldeles forkasteligt for en ung Theolog, som virkelig føler sig dreven til Evangeliets rette Forkyndelse. Naar jeg saaledes har troet at øine i Hr. D.s Beretning en aabenbar Hensigt at frembringe et ugunstigt Indtryk saavel om hele Amerika i Almindelighed som om de norske Nybyggeres Forfatning i Særdeleshed, saa skylder jeg ogsaa nærmere at paavise de enkelte Steder, hvor denne Hensigt fremtræder meest uforbeholden og at afsløre det Halvmørke, hvori han lader Gjenstandene svæve. Allerede hans Ankomst til Byen Milwauki giver ham Anledning til Ærgrelse over de slette Brygger og de daarlige Hoteller, og hans Afreise derfra til Muskigo (egentlig Muskeeguac) lader ham gjøre Erfaringer om de usle Veie og skrøbelige Vogne. At der i en ny By, omtrent 7 Aar gammel, som ikke destomindre tæller 7000 Indbyggere, ikke findes elegante Kaier af hugne Stene, kan neppe forundre Nogen, medens den omtalte Brygge, der egentlig er en Pier, som løber omtrent 300 Fod ud i Michigan Sø, og som er opført af Egetømmer, for utheologiske Øine er faa god og solid, som man fornuftigviis kan vente. Kongressen bevilgede imidlertid i forrige Aar 30,000 Dollars til Milwaukis 417

B R E V I U T VA L G

Havnevæsen, saa det staar til at formode, at Hr. D., hvis han endnu forbliver 1 a 2 Aar i Wisconsin, ved sin Afreise vil kunne gaa tilkøis i Dampskibet med Tak til Gud, fordi han er sluppen fra Bryggen, uden engang at have forrevet sin Kjole. Jeg maa beklage Hr. D., hvis slette Skjæbne bragte ham til et faa slet og ureenligt Logis, som han beskriver Eagle Tavern for at være; havde han taget ind i et af de store Hoteller Milwauki-House eller The Temperance House, begge høist elegante med Kupler forsynede Bygninger, eller Cottage Inn, med sine smagfulde og rummelige Bekvemmeligheder, er jeg overbeviist om, at han vilde have fundet Akkomodationer, som ikke skulde have staaet tilbage for Hotel du Nord i selve Christiania. Tager man ind i en daarlig Kneipe, faar man at finde sig i, at ikke Alt er saa komfortabelt, som man kunde ønske sig. At der endnu ikke findes makadamiserede Veie i et Territorium, hvis Dyrkning først er paabegyndt for et halvt Snees Aar siden, kan neppe heller vække nogen egentlig Bestyrtelse, især for Folk, som dog have bereist de norske Bygdeveie, hvor man ofte ad smale Stier og Fjeldskrænter har ondt nok at kravle sig frem paa Hesteryggen, og tidt har Grund til at takke Gud, fordi man ikke har brækket Halsen; og naar Veiene dog ere saa taalelige, at man kan kjøre i Firehjuls-Vogne, og slippe med nogle Stød hist og her, saa kan Reisen dog ikke være egentlig livsfarlig, om end det store Uheld skulde indtræffe, at et Vognhjul gik istykker paa den jevnere Vei. Da det imidlertid gaar saa hurtig med Forbedringerne i de Forenede Stater, at man allerede reifer med Damp over AllgehanyBjergene, medens de Reisende vel bestandig hos os faa at finde sig i, at kunne kjøre i Stolkjærre over Dovre, saa er der idetmindste Sandsynlighed for, at ogsaa Veivæsenet i Wisconsin om nogle Aar vil være i fuld saa god Tilstand som i Norge. Naar Hr. D. sidenefter fortæller, at han efter et anstrengende Ridt af to Dage ankom til de norske Setlementer ved Cascanong Indsø, saa synes dette endvidere at skulle antyde Befordringsmaadens Daarlighed, og jeg bør derfor oplyse, at der ugentlig gaar to Deligencer med fire Hestes Forspand fra Milwanki til Madison, og at Routen ligger lige igjennem de omtalte 418

JOHAN REINERT REIERSEN

Setlementer, saa at det seer ud som et Slags Selvspægelse, Hr. D. frivillig har underkastet sig, ved at udmatte sig paa Hesteryggen, istedetfor at sidde mageligt og bekvemt i en gyngende Vogn, ikke at tale om de større Omkostninger ved at leie sig en Ridehest. Med de Urskove og Ørkener, som Hr. D. leilighedsviis omtaler, har det saa sin egen Bevendthed. Havde han gjennemreist Louisiana, Missisippistaten, Arkansas og de flere sydlige Stater, saa havde «Urskove» været paa sin Plads som Betegnelse for de mægtige Skovvildernisser, i hvis dunkle Skygger man kan reise Dag ud og Dag ind, uden at kunne gjennemtrænge; i Wisconsin, Illinois, Jowa og Missouri ere disse «Urskove» omtrent det Samme som «Parker» ere i England, hvorfra man trænger ind paa hine i Lys og Solskin smilende, og med den frodigste Vegetation af Græs og Blomster prydede Prairier, som Hr. D. finder det passende at betegne «Ørkener». Men en Paastand af langt mere graverende Natur, end de berørte Skildringer, er hans Beskyldning mod den hele amerikanske Folkecharakteer, at næsten «Alt i dette Land (Amerika) er tilfals for Penge», en Beskyldning, der bør tilbagevises med alt det Alvor, Sandheden fordrer. Hvoraf veed Hr. D., at den hele Folkecharakteer er saaledes depraveret og paa hvilke Erfaringer støtter han denne sin Paastand? Et Ophold af et Par Maaneders Tid fordetmeste blandt Norske skal dog sandelig ikke have givet ham Anledning til at gjøre en saadan Masse af Erfaringer, som maatte udfordres til at begrunde en saa generel Dom. Som tænkende Menneske maatte han kjende den Grundsætning, at man bør vogte sig for overilende Domme, og som Christen og Theolog maatte han kjende Christi Ord: «Dømmer ikke!» Men naar han uden Erfaring og uden Kjendskab til Folket eller Landet, hvoraf han neppe har seet en Tusindepart, dog vover at beskylde Nationen, den hele Nation for Corrupthed og Venalitet, saa synes dette at røbe et Fusentasteri, som man mindst burde forudsætte hos en Evangeliets Apostel i et fremmed Land. Med Hensyn til de norske Nybyggeres Tilstand i Særdeleshed, saa ere de hist og her af Hr. D. henkastede Træk fortrinlig skikkede 419

B R E V I U T VA L G

til at kaste en mørk Slagskygge over deres Forfatning. Allerede ved sin Ankomst til forhenværende Gymnastiklærer Hansen i Muskigo midt paa Natten, opvartes man med den oplysende Fortælling, at Konen efter megen Befippelse – sandsynligviis foraarsaget ved et saa vigtigt Besøg som Hr. Pastorens – omsider kom frem med en lille «Lysstump», der rimeligviis skal være et Tegn paa den mislige Forfatning, hvori Hansen befandt sig, hvilken Insinuation nok kunde have den tilsigtede Virkning paa dem, som ere ubekjendte med, at Hansen, efter Indkjøbet af sit Landbrug, mindst havde en Kapital af 1000 Dollars tilbage, som han dog neppe kunde have tilsat paa eet Aar, om end hans Brug aldeles Intet havde afgivet. Hr. D. fortæller videre, at han den næste Morgen besaa Hr. H.s Herligheder, som bestod i 160 Akres Land, hvoraf kun lidet opdyrket, det simple Vaaningshuus og et halvfærdigt Fjøs, hvorfor H. havde betalt 550 Dollar! Dette er ikke Sandhed, da H. foruden det Anførte havde erholdt i samme Kjøb en Afgrøde af 8 Tønder Hvede, 10 Tønder Poteter, en Deel Grønsager, omtrent 50 Skppd. Hø, et Spand Oxer, en Ko, 21 Grise, Ploug, Harv og andre Agerdyrkningsredskaber, tilligemed det Indbo, som var i Huset. Af Landet var 8 Akres dyrket og 18 Akres indhegnet, og da Husebygningen er godt tømret, og uden den Bark, som Hr. D. tror at have observeret, vilde denne Eiendom paa et andet Sted end i Muskigo have været værd langt mere. Forresten danne «usle Hytter» Hovedtrækket i det Skræmmebillede, Hr. D. opstiller. At der i et Nybygge ikke strax reiser sig elegante Bygninger, som Hr. D. maaske har været vant til at leve i, og heller ikke saa store og rummelige Huse, som findes paa Hedemarken, Ringerige og flere Distrikter især langs Kysten i Norge, maa være temmelig indlysende for Enhver, der har saamegen Kjendskab til Landbovæsenet, at han veed, at Landmanden ikke lever av sine Huse, men af sin Jord, og at dennes Afgrøde i Virkeligheden betinger hans Velvære, medens store Huse vidne blot om en taabelig Luxus, der i de fleste Tilfælde falder sin Eier til Besvær. Vilde Hr. D. derimod sammenligne disse «Hytter» med de Vaanigger, som findes i flere af de Fjelddistrikter, 420

JOHAN REINERT REIERSEN

hvorfra Hovedmassen af Nybyggerne have udvandret, da skulde knapt Sammenligningen faldet ud til de amerikanske Kolonisters Skade, idet mindste skulde han neppe have truffet nogen Stue, hvor Beboerne havde levet sammen med Gjeder og Sviin. At de imidlertid heller ikke ere saa usle og smaa, som Hr. D. antyder, modbeviser han selv ved at anføre, at Gudstjenesten i Muskigo hidtil har været forrettet omkring i Husene, og til at rumme, om ikke mere end et halvt hundrede Mennesker, udfordres sandelig ikke saa lidet et Værelse. Hr. D. har forøvrigt ikke indladt sig paa at omtale de udvandrede Landsmænds egentlige Befindende i ekonomisk Henseende, men blot anført et Par Tilfælde, hvori en Landmand erklærer, at han vel saa gjerne vilde være tilbage til Norge, og en Pige, som ogsaa ønsker sig tilbage, advarer sine Slægtninge fra at reise til Amerika. Uden just at antage, at Hr. D. i Egenskab af Sjelesørger har paavirket disse Individer, ved at gjøre Udvandringen til en Samvittigheds eller Saligheds Sag, kan man let tænke sig, at der iblandt flere Tusinde Mennesker kan gives En og Anden, hvis Omstændigheder eller Sindsstemning er af den Natur, at det kunde foranledige Ønsket om at være tilbage i Fædrelandet; men ligesom jeg idet mindste aldrig har stødt paa en eneste Norsk, som efter et Ophold i Amerika af et Par Aar har ønsket sig tilbage, hvilket Hr. Gasmann og Flere ogsaa udtrykkelig have bekræftet for deres Vedkommende, saa vilde et saadant udtalt Ønske kun da kunne tillægges nogen Vægt, maa man kjendte Grundene, de fornuftige Grunde til en saadan Sindsforandring, og havde Hr. D. oplyst Almeenheden herom, vilde han have erhvervet sig Tak af alle dem, der handle efter Overlæg, og ikke efter løs Prat og Kjærringsnak. Saavidt jeg veed, er Publikum aldrig gjort bekjendt med det egentlige Formaal for Hr. D.s Mission, og naar man har troet, at Hovedhensigten var, at antage et præsteligt Embede i et eller andet af de norske Setlementer i Amerika, saa viser nu hans Brev at denne Formodning er feilagtig, idet Hr. D. ikke har modtaget et Kald, som dersteds er bleven ham tilbuden. Det var under min Nærværelse i Wyota, Visc. Ter., forrige Juul, at der dannede sig en Forening, som 421

B R E V I U T VA L G

skulde træde i Kraft, naar 200 Personer havde tegnet sig, og som i saa Tilfælde vilde sikre Præsten 300 Spd i fast Løn foruden Betaling for akcidentelle Forretninger. At dette Antal i omtrent 8 Dage til traadte Foreningen, idet Mand og Kone tegnede sig som To, en voxen Søn eller Datter hver som Een osv., giver dog en Art Formodning om, at Nybyggernes Tilstand ikke er saa slet, som Hr. D.s Beretning maa vække Mistanke om. At Hr. D. imidlertid har en Mission og nyder Understøttelse i et specielt Øiemed, erklærer han selv i fit Brev, og hele dettes Indhold synes temmelig klart at antyde, at dette Øiemed bestaar i at modarbeide Udvandringen. Men naar han i denne Hensigt drister sig til, «for Guds Skyld» at opfordre sine Landsmænd til ikke at tro de gunstige eller fordeelagtige Beretninger, der komme fra Amerika, da kan jeg ikke bare mig for at tænke paa Skriftens Billede om Ulven i Faareklæder; thi det er dog i Sandhed mere end anstødeligt, at Hr. D., paa samme Tid som han nyder Gjæstevenskab blandt velvillige, om end tildeels fimple og eenfoldige Landsmænd, i Breve til Hjemmet søger at insinuere Formodningen om, at de alle tilsammen ere egennyttige Bedragere, hvis Ord man ikke maa tro. Saavel Hr. Gasmann, som Ellef Bjørnsen Tungen og flere hundrede hæderlige Bønder, der have givet en fordeelagtig Skildring af Amerika, komme samtlige under hiin Kategori, ikke fordi Hr. D. har beviist, at de have talt Usandhed, men fordi de have betragtet de amerikanske Forholde for gunstige for den stræbsomme og ordentlige Mand. At Iveren for en Sag stundom gaar over til Galskab, har man imidlertid mange Erempler paa. Har Hr. D. virkelig den Mission at modarbeide den saakaldte Udvandringsmani, og modarbeide den med Grunde, da bør han først og fremst bevise, at alle de Oplysninger og Beretninger, som ere udkomne om Amerika, ikke medføre Sandhed. Hertil hører at han godtgjør 1) at det amerikanske Klimat er absolut skadeligt for Nordboerne, saa at Sygdom og Svagelighed vil blive deres Lod i Amerika; 2) at Jordbunden ikke er saa rig og frugtbar, at den i fortrinlig Grad for Norge lønner det derpaa anvendte Arbeide; 3) at 422

JOHAN REINERT REIERSEN

den ikke kan erholdes for saa lav en Priis, som man har angivet; 4) at Arheidskraften ikke betales saa høit, som man har paastaaet, saa at Arbeiderne ikke har bedre Udsigt end i Norge til at arbeide sig frem til Selvstændighed, og 5) at de selskabelige og politiske Forhold ikke ere betryggende. Godtgjør Hr. D. disse Punkter, saa er jeg overbeviist om, at ikke en Sjel mere vil tænke paa Udvandring; men indtil den Tid tænker jeg at ikke ret Mange lade sig skræmme af tomme Skyggebilleder og nok saa høitidelige og andægtige Opfordringer. Det maa gjøre Hr. D.s Venner ondt at høre om det «unævnelige Savn», som han føler i Amerika. Hidrørte disse Udtryk fra en forkjælet Dreng, som første Gang var undsluppet fra Fædrenehjemmet, kunde jeg godt forklare disse som Udtryk af Længsel og Hjemvee; men at en, som Hr. D. selv kalder fig, «haardt prøvet Mand» kan udbryde i slige Jeremiader ved et Par Maaneders Ophold i et Land, som, om det just ikke flyder af Melk og Honning, dog er rigt paa alle Slags Levnetsmidler, og hvor han hverken kan savne Huusly eller Klæder, røber en Affektation, der altid har noget frastødende ved sig. Uagtet jeg kan forudse, at disse Linier ville udsætte mig for bittre Angreb, har dette dog ikke kunnet afskrække mig paa Sandhedens og saamange udvandrede hæderlige Landsmænds Vegne at nedlægge denne Protest mod Hr. Pastor Dietrichsons eensidige Fremstilling. Holt, den 26de December 1844. J. R. Reiersen. Er dette et utvandrerbrev? Det er ikke et urimelig spørsmål, for dette «brevet» er skrevet hjemme i Norge og er dessuten rettet direkte til avisa. Det skiller seg ikke nevneverdig fra datidens polemiske avisinnlegg. Temaet for innlegget er likevel utvandringen, og brevet er skrevet av en hjemvendt utvandrer. Riktignok anså ikke Reiersen seg som en utvandrer da han reiste rundt i Amerika på jakt etter det perfekte stedet å anlegge en norsk koloni. Kort tid etter skulle han likevel bli utvandrer: Han reiste av gårde i april 1845, fire måneder etter at dette avisinnlegget var signert (Evensen 2022, s. 212–14). Pastor Johannes Wilhelm Christian Dietrichson var den første presten som ble ordinert for å virke blant norske utvandrere i Amerika, og hadde kun vært i landet noen måneder da Reiersen skrev disse linjene. Dietrichson

423

B R E V I U T VA L G

hadde på sin side skrevet flere reisebrev fra Amerika, som var anledningen til Reiersens polemiske bemerkninger her.

22 Hans Petter Bentsen Tromsø Tidende, 18. januar 1846 Tromsøværingen i Amerika. Den 20de April 1844 reiste herfra paa Dampskibet Prins Gustav Smedesvend Hans Bentsen til Bergen for siden over Atlanterhavet at naa Amerika og der forøge sine Landsmænds Tal. Da han, saavidt vi vide, er den første fra disse Egne, som har foretaget en saadan Udvandring, antage vi, at hans senere Skjæbne vil interessere vore Læsere, til hvilken Ende vi herved, efter erholdt Tilladelse, offentliggjøre tvende fra ham skrevne Breve, stilede til hans Svoger, Snedker Fredriksen her i By’n. Det første Brev, dateret 11te Februar 1845 fra Chicago i Illinois, lyder saaledes: «Jeg vil nu tage Pennen fat og meddele Dig, kjære Svoger! nogle Linjer om, hvorledes det staar til med mig, siden jeg kom til disse fremmede Egne. Gud ske Tak; jeg lever vel med Helsen og jeg vil ønske, at høre det samme fra Eder igjen. Jeg vil ogsaa fortælle Eder om min Fortjeneste; den har ikke været stor: jeg har kun havt 10 til 12 Spd. om Maaneden, saasom man giver mindre til dem, som ikke kunne tale deres Sprog; men jeg haaber, at det skal blive bedre til Sommeren, naar jeg lærer Sproget; da haaber jeg at faa 16 til 20 Spd. om Maaneden. Men det er ikke godt for dem, som ikke kan tale eller ikke ere forsynede med Penge til at kjøbe Land og faa det istand. Saadanne leve langt bedre end i Norge. For dem derimod, som ikke have Penge og ei heller kunne et eller andet Haandværk, ere Udsigterne mørke. Om Sommeren kunne de vel fortjene noget; men om Vinteren have de ikke andet end Vedsaven, saaat de en Dag kunne tjene 30 til 50 Skilling, men de fleste Dage gaa de omkring i By’n forgjæves søgende efter Arbeide. Naar man vil kjøbe Land, koster 40 Acres, 10 engelske

424

HANS PETTER BENTSEN

Shilling eller 1 Spd. 25 [skilling] pr. Acr., 50 Spd., hvilket er et saa stort Land, at, naar man har faaet det istand, kan en stor Familje leve derpaa, ubekymret om Fremtiden. – De Fleste tænke: «Naar vi bare komme til Amerika, ville vi finde Alt, hvad vi tiltrænge;» men det er langt anderledes; her er saa haardt et Arbeide, som aldrig i Norge; sent og tidlig maa man tjene for sit Brød. De Nordmænd desuden, som kom over isommer, have næsten alle ligget syge i Feberen; men, Gud ske Tak! jeg har endnu gaaet fri for den; det er en slem Sygdom, som næsten Ingen undgaar. – For dem, der ikke faa Arbeide, er det meget slemt, saasom Logiet er dyrt; det koster fra 1 1/2 til 2 Spd. om Ugen; en Tønde Hvede koster 3 1/2 a 4 Spd., et Pund Kjød en 4 [skilling], en 2 Skjæpper Potetes 25 til 60 [skilling], et Pund Flæsk 5 [skilling], 2 Skjæpper Æbler 70 til 100 [skilling] eller 1 Spd. da 100 [skilling] er lige med 1 Dollar; et Pd. Smør fra 12 til 18 [skilling], for Kaffe og Sukker betales 10 [skilling] pr. Pd. for en Pot Mælk 5 [skilling], for en Ko fra 12–16 Spd., for en Hest fra 29 til 60 Spd., for en Plov fra 16–26 Spd., for en Vogn fra 50–60 Spd., for en Favn Ved 3. Spd., for en Ovn med Tilbehør fra 15–18 Spd., for et Stueuhr fra 4–5 Spd, for at leie et Værelse fra 3–4 Spd., for en Seng fra 3–5 Spd., for en Hat 3–5 Spd., for en Buxe fra 2–8 Spd., for en Frakke fra 10–30 Spd., for en Silkevest 5 Spd., for et Aar Støvler 2–4 Spd., for et Par Sko 1 1/2 Spd.. En Matros kan faa 12–20 Spd. om Maaneden, en Haandværksvend, der kan tale noget,, ligeledes 12–20 Spd. pr. Maaned, samt Kosten; en Pige kan faa 5–10 [skilling] om Ugen. Det er her bedst for Pigerne; de gaa saa pent klædte som den fornemste i Norge, hvor simple de end ere, baade med Hat, Slør, Kaabe og Silkeparasol. Vi haabe nu, at Kanalen skal blive istand, i hvilket Fald jeg venter at erholde mere pr. Maaned; i Tilfælde der inter bliver af den, vil jeg reise til New-Orleans til Høsten. Der skal være saa varmt om Vinteren, som her om Sommeren; de, som ikke ere vante til Klimatet der, kan ikke holde det ud om Sommeren; men der er ogsaa bedre Fortjeneste end her. Maaske jeg derpaa vil reise til Origon; der kan man faa 400 til 600 Acres Land frit; men man kan ikke reise, med mindre man 425

B R E V I U T VA L G

er en 200 Mennesker tilsammen og bevæbnet, thi de vilde Dyr og Indianerne ere slemme. Veien dertil er 12000 amerikanske Mile; det er 3 til 4 Maaneders Reise tillands med Heste og Vogn; men jeg haaber, at Gud vil være med mig paa min Reise ud i Verden. Min Reise fra Troms og til Chicago koster mig 70 Spd. Det Moresomste jeg har haft det, var paa Dampvognen fra Albany til Buffalo, omtrent 300 Mile. Men jeg maa nu ende dette Brev; hils alle mine Sødskende og alle mine Slægtninger fra mig, at jeg lever vel» .............. Fra Din uforglemmelige Hans Petter Bentsen. New Orleans d. 4de Octbr. 1845. .......... «Jeg takker Gud og Dig min Ven, som har bragt mig disse uforglemmelige Linjer, som ere mig et Minde om Dit oprigtige Venskab imod mig; jeg takker Dig tusinde, ja tusinde Gange for Dine kjære og uforglemmelige Linjer, hvilke skulle være mig et Minde, saalænge jeg lever her i Verden. Dit kjærkomne Brev indløb den 25de August. Ak! Hvilken glad Dag for mig! Søndagsmorgen kom en Yankee til mig og sagde: «Bentsen der er Brev til Dig paa Posthuset, men Du kan ikke faa det før Kl. 4»; men ak! den Dag var mig lang, førend jeg fik Dit kjærkomne Brev; jeg var saa glad, som jeg aldrig har været tilforn i mit hele Liv ......... Gud ske Tak! jeg har hatt Sundhed fra den Dag, jeg drog bort fra Eder; men nu har jeg skadet min Fod, saaat jeg ikke kan arbeide, og det koster mig meget at ligge her uvirksom. Fjorten Dage, efterat jeg havde faaet Dit kjerkomme Brev, reiste jeg fra Chicago lige til New Orleans, der ligger tretten Hundrede Mile søndenfor Chicago. Reisen kostede mig 20 Spd. Men hvilken stor By! den er næsten saa stor som New York; der ere store Fæstninger og Orlogsskibe; man kan tælle 20 til 50 Dampskibe om Dagen, man kan se flere Sorte end Hvide paa Gaden. Nu er her Vinter; men jeg kan neppe udholde det for Varme, thi Solen staar ganske over os. Her er taalelig god Fortjeneste; men her er saa haardt Arbeide, at jeg kan ikke holde ud længe; jeg har

426

HANS PETTER BENTSEN

aldrig arbeidet saa haardt i mit liv een Dag, som jeg nu gjør hver Dag. Jeg kan nu have 20 til 26 Spd. om Maaneden. Jeg kan ikke blive her længere end til Marts; da vil jeg reise til Chicago igjen og blive der til næste Høst til September Maaned, giver Gud mig en god Helse. Jeg vil fortælle Dig, at en god Ven af mig er reist til Chili i Sydamerika. Han har skrevet et Brev til mig og fortalt mig, at der er god Fortjeneste og et sundt Klima; Reisen derhen vil medtage to Maaneder og vil koste mig 60 Spd.; og, hvis Gud saa vil og han vil skjænke mig Sundhed, vil jeg reise derhen til næste Høst i September Maaned. Til den Tid tror jeg at have opsparet en 200 Spd. Men, du gode Gud! her ere Mange i Amerika, som ønske at komme tilbage til Norge, men kunne ikke, fordi de mægte ikke at fortjene saameget, som dertil behøves. Om Sommeren kan der daglig være Fortjeneste for Alle at erholde, hvilket ikke kan siges om Vinteren, naar Søen er frosen og Skibene ikke seile. Jeg har ret meget at fortælle Eder om det norske Folk, som er her i dette Land, men jeg har ikke Tid denne Gang. Dersom Du skriver til mig, da sæt udenpaa: «Chicago, Illinois i Nordamerika;» derhen vil jeg nemlig komme i Marts. Disse tvende Breve fra Bentsen give Stof til adskillige Betragtninger. Overensstemmende med Andre Beretninger ser man, at den duelige Mand kan i Nordamerika fortjene flere Penge end i Norge, for-[ules.] der maa arbeide mere. Hver Dag, siger Bentsen, havde han haardere Arbeide, end han nogensinde har havt en enkelt Dag i Norge! I disse faa Ord saa er besvaret det Spørgsmaal, hvorfor det engelske Folk og Nordamerikanerne have saamange Storværker forud for Nordmændene; der ligger en Kraft og Stræben efter at fuldkommengjøre hos den engelske Nation, der stikker skarpt af i Sammenligning med Nordmændenes Træghed og Hang til Sjusk. Hvis Nordmændene arbeidede ligesaameget i Norge, som de ere nødte til at gjøre i Amerika, vilde de og fortjene det Dobbelte, thi derover arbeider jo hver Mand, som to her, – det er et gammelt og bekjendt Udsagn. – Bentsens dybe Hjemve fremstikker tydelig i Begyndelsen af det 427

B R E V I U T VA L G

andet Brev: «det var den gladeste Dag i hans Liv, da han fik Brev fra sin Svoger, Snedker Fredriksen i Tromsø». – Nordamerikanernes Omflakningslyst smitter snart de Udvandrede; han har to Planer for Øie: 1) a nedsætte sig som Godseier i Oregondistriktet, i hint vilde romantiske Land vestenfor Klippebjergene ved det store Ocean, – hine Egne, om hvis Besiddelse Storbritannien og de forenede Stater nu tviste — som Maryat har saa nøie beskrevet i Monsieur Violets Travels; 2) at flytte som Haandværker til Chili i Sydamerika. – Med Nordamerikas fortræffelige Kommunikationsmidler, med deres Kanaler, Jernbaner, Dampskibe og Dampvogne er en Reise fra Chicago til New Orleans eller som fra Tromsø og til Italien en Bagatel for Bentzen; han tilbringer Sommeren paa det ene Sted og Vinteren paa det andet. Men det røber ogsaa Klogskab af Bentzen, at han ikke vilde forblive Sommeren over i New Orleans, thi da raser der den gule Feber. – For hvilken Elendighed de udsætte sig, der flytte derover uden Formue eller uden at kunne et Haandværk, ser man klart; paa nogle Tider af Aaret og især om Vinteren ere ikke engang de simpleste Arbeider at erholde. – Da Bentzen som Haandværker har mest maattet leve blandt Jankeerne eller de fra Englænderne nedstammende i Nordamerika fødte Borgere, har det engelske Sprog allerede begyndt at smitte Bentzen; allerede nu betjener han sig af et Par engelske Ord, saasom Steamvogn for Dampvogn, Leken for Michigan-Søen; om et Aar vil hans Sprog være endmere forvansket, og om ti skulle Svogrene næppe forstaa hinandens Breve. I Nordamerika vil det norske Sprog alene vedligeholde sig blandt Agerdyrkerne; thi de Nordmænd derover, som lægge sig derefter, slutte sig tilsammen i Landsbyer, danne allerede hele Menigheder og hente fordetmeste sit Tjenerskab fra sine fattige Slægtninge, hvilke de efterhaanden hente over til sig. Da vi ere forvissede om, at Bentzens senere Skjæbne og Eventyrer ville interessere, vil det være os en Fornøielse at bringe til offentlig Kundskab de andre Breve, han muligens kommer til at tilskrive sin Svoger.

428

HANS GASMANN

Veldig få tidlige amerikabrev til Nord-Norge er kjent for ettertiden. Her er to, bevart gjennom å ha blitt trykt i Tromsø Tidende. I disse brevene er det såpass mye biografisk informasjon at det skulle være mulig å gå Bentzens migrasjonshistorie nærmere i sømmene. Dro han til Oregon? Kom han seg til Chile? Kom han hjem igjen til Norge? Utvandrerbrev som dette gir mange muligheter for videre forskning i fremtiden. Maryat har saa nøie beskrevet i Monsieur Violets Travels: Kaptein i den britiske marinen Frederick Marryat ga ut flere skjønnlitterære verker. Travels and Adventures of Monsieur Violet in California, Sonora, and Western Texas ble utgitt i 1843.

23 Hans Gasmann Morgenbladet, 2. juni 1846, med det fulle brevet samt Elise Tvedes kommentarer i Bratsberg-Amts Correspondent, 16. juni 1846 og hennes kommentar i Norge og Amerika, nr. 12, første årgang, juni 1846 Morgenbladet, 2. juni 1846 Christiania, den 1ste Juni. Et Brev fra Gasmann i Nordamerika, dateret Ashippun, Summet pr. Melwauke den 20de Marts 1846 er blevet Red. meddeelt med Begjæring om dets Indrykkelse i Morgenbladet, hvilket man imidlertid har negtet, idet man dog efter Opfordring herved bemærker, at Brevet hovedsagelig handler om to Punkter, nemlig om Reiersens Bog, «Veiviseren» og om Præsten Dietrichsons Breve. Den Første berømmes, de Sidste fordømmes. Hr. Gasmann fortæller nu at have modtaget «Veiviseren» herfra trykt, han har atter nøie gjennemgaaet den men kan ikke finde meget deri, som ikke stemmer overeens med Gs Overbeviisning og Smule Erfaring, ligesom han stadfæster sin i Bogen indtagne Attest. Med Hensyn til Prærilandets Fortrin for Skovlandet og til Forslaget om at reise over Ny Orleans ytrer Gasmann en forskjellig Mening fra Reiersen. Man maatte komme frem sednest i April, om Nordmænd lige fra Søen skulde kunne udholde Heden i Sumperne om Ny Orleans. «Gaar man, hedder det, med Skibe direkte

429

B R E V I U T VA L G

fra Norge til Nyyork eller Boston og er saa heldig at være kommen med en brav Kapitain, der forstaar at indgaa en rigtig og god Kontrakt for dem med Befordringskompagnierne, da tror jeg de ere mindre udsatte for Bedragerier end de som gaa over Havre, med mindre de have en fornuftig Mand med sig, der er Sproget mægtig. De der gaa med norske eller svenske Skibe bør forinden nøie undersøge om ikke Skibet er forladet, thi dette var Tilfældet med det Skib, min Broder Johan Gasmann fører, forrige Sommer. De maatte i en Storm udkaste en stor Mængde Jern, og det var et Guds Under at Skib og saa mange Mennesker bleve frelste». Forøvrigt er Hr. Gasmann yderst opbragt over at Hr. Dietrichson skal have sagt, at deres Motiver, som rose Amerika og raade til Udvandring, ere falsk Undseelse eller bedragersk Egennytte. Bratsberg-Amts Correspondent, 16. juni 1846: Brev fra Hr. Gasmann i Amerika *). Ashippun, Summit pr. Milwaukie den 20de Marts 1846. Jeg har havt den Fornøielse, at modtage Deres Skrivelse af 4de September f. A. men ikke det deri nævnte Exemplar af Reiersens Skrift *) Af Morgenbladet for 2den Juni, No. 153, vil det sees, at dette Brev, fra een af vore meest agtede Landsmænd i Amerika, er nægtet Optagelse deri, uagtet Sjur Haaeim, Lars Evensen (om denne Mands Upaalidelighed kan vel hverken Morgenbladets Redaction eller Andre nære Tvivl, da det er beviist, at han privat har yttret sig aldeles modsat af hvad han har skrevet eller ladet skrive i Morgenbladet), Wold m. fl. har havt Adgang til at yttre sig i Morgenbladet. For den Tænkende vil det herefter ikke være vanskeligt at fatte Morgenbladets Motiver til en saa besynderlig Fremgangsmaade; men det tør hænde, at Tiden vil overbevise dets Redaction om, at det ikke er ved saadanne Midler den kan befordre sine Hensigter. De Redactioner, som skjænke denne, for mange ikke uvigtige Sag, nogen Opmærksomhed, og som det ene er om Sandheden at gjøre, lige meget om den kan opmuntre til eller afskrække fra Udvandring, anmodes om at optage dette Brev i deres respective Blade. Christiania den 5te Juni 1846. –e. –e.

430

HANS GASMANN

«Veiviseren,» hvortil jeg antager Aarsagen er, at De formodentlig har sendt begge Dele med Skibsleilighed til Amerika, og man har saaledes fra det Sted Skibet anløb ikke kunnet sende Bogen i Posten; men da jeg er saa heldig, at jeg ved min Søn, som var i Norge f. A., erholdt Bogen, saa er det uden Forskjel enten jeg faaer den De har sendt eller ikke, derimod er det meget uheldigt, at jeg ikke har Morgenbladene, hvori Pastor Dietrichsons Skrivelser ere indrykkede, da jeg ikke kan saa fuldkommen, som jeg ønskede det, gjøre mine Anmærkninger ved disse høist mærkværdige Meddelelser; imidlertid antager jeg dog at kunne anmærke noget desangaaende, da jeg af Personer, der have læst dem, har ladet mig fortælle Indholdet deraf, saa godt som de erindrede det. Jeg antager, at De har længe ventet paa Svar af mig paa Deres Skrivelse, men da jeg først modtog den den 6te d. M., saa indseer De, at jeg er undskyldt; imidlertid ærgrer det mig meget, at jeg ikke skulde have erholdt den før, da muligens mit Svar derpaa kunde, efter de stedfindende Omstændigheder, været til Nytte for nogen af de af mine Landsmænd, der havde havt i Sinde at udvandre hertil dette Foraar, men som nu formodentlig bliver for seent. Jeg har nøie gjennemgaaet og overveiet Reiersens Skrift «Veiviseren», men jeg kan ikke finde meget deri, som ikke stemmer overeens med min Overbeviisning og min smule Erfaring. Mit Bekjendtskab strækker sig rigtignok ikke vidt, men dog til en stor Deel af Wisconsin, og hvad Reiersen om denne Deel af Landet har anført, tør jeg da med fuldkommen Tryghed forsikkre medfører Sandhed, og viser, at han har med den største Sagkundskab sat sig ind i enhver Omstændighed, og givet en saa fuldkommen Skildring deraf, at det kun kan ventes at Mænd med Reiersens Evner og Villie, og har han opfattet og udfundet det Rigtige for en Deel af Landet, saa antager jeg han ikke heller har feilet saa meget i sin Beskrivelse over den øvrige Deel af Landet, hvori jeg desuden bestyrkes ved den Erfaring, jeg har indhentet ved at tale med mange troværdige Mænd desangaaende, som ere lokaliserede i de Egne, hvor jeg ikke er kjendt, hvilkes Udsagn stemmer saa temmelig overeens med Reiersens. Jeg troer saaledes, at jeg trygt tør 431

B R E V I U T VA L G

anbefale Reiersens Skrift til mine ærede Landsmænds Veileder, naar han læser det med Fornuft og Eftertanke, og vil kun gjøre opmærksom paa følgende. 1) Den Calcul eller Beregning han har opført over et Jordbrugs Drift og Fremgang i Velstand, en duelig Landmand med Driftighed og Sagkundskab kan gjøre, pag. 40 til 46 – Man vil see, at denne Beregning alene angaaer Brug af Prairiland, og kan ikke bringes i Udførelse i Skovland, men da ikke Alle kan eller vil nedsætte sig paa Prairiland, men hellere foretrække Aabningsland og Skovland, saa kan ikke Alle vente at kunne gjøre disse hurtige Fremskridt i Velstand. Jeg har nøie prøvet Beregningen, og finder, at den er udførlig, ja endog lavt beregnet, og troer, at, naar ingen Uheld tilstøder, den kan gaae høiere; men Uheld kan indtræffe, og deriblandt Sygdom. Wisconsin er rigtignok et temmelig sundt Land, men en stor Deel Emigranter ere dog underkastede Climat- eller Koldfeberen, hvilken i sidste Sommer har været mere almindelig end i foregaaende Aaringer, hvortil man angiver som Grund den meget varme og tørre Sommer vi havde, og denne Sygdom satte mange Mennesker i forrige Sommer meget tilbage, dog ere her mange Mennesker, som ikke have været syge; og sjelden er Sygdommen dødelig, og aldrig naar man søger Lægehjælp. Men Prairilandet har sine Fordele og sine Mangler, de har ikke Skov til Brænde og andre Huusfornødenheder, de afgive ikke de første Aar saa rigelig Afgrøde, som Skovlandet, og en fattig Mand, der ikke har Penge nok til at kjøbe en 4—5 Par Oxer og Ploug til at brække med, kan langt bedre komme frem i Skovlandet, hvor han kan blot for det Første ved sin egen Magt opdyrke saa meget, at han strax faaer det Nødvendige til at leve af; jeg er derfor ikke enig med Reiersen i at fattige Folk bør sætte sig ned paa Prairiland, men heller ikke i Skovland, derimod troer jeg aldrig, at nogen Mand, der eier Capitaler, kunde blive hastigere riig end ved at eie og dyrke Prairiland. 2) Jeg er fuldkommen enig med Reiersen i, at Emigranter ikke ville vinde meget ved at gaae over Ny Orleans istedetfor over New York eller Boston, men herved er at lægge Mærke til, at man da sikkert 432

HANS GASMANN

maatte være i Ny Orleans, som Reiersen ogsaa anfører, i det sildigste i April Maaned, thi ankommer man did længere ud paa Sommeren, er det umuligt for Nordboeren, der kommer lige fra Søen af, at udholde Heden der, og sikkerlig vilde Mange komme til at bøde med Livet derfor. Om man, som Reiersen anfører, er sikrere for at undgaae Bedrageri ved at gaae denne Vei, veed jeg just ikke, thi gaaer man med Skibe directe fra Norge til New-York eller Boston, og er saa heldig at være kommen med en brav Capitain, der forstaaer at indgaae en rigtig og god Contrakt for dem med Befordrings-Compagnierne, da troer jeg de ere mindre udsatte for Bedragerier, end de som gaae over Havre, med mindre de har en fornuftig Mand med sig, der er Sproget mægtig[.] En Ting vil jeg dog endnu advare mine Landsmænd for, der gaaer med norske eller svenske Skibe, nemlig at de undersøger nøiere før de gaae med Skibet om det ikke er forladet, thi dette var Tilfældet med det Skib min Broder Johan Gasmann fører, forrige Sommer, de maatte i en Storm udkaste en stor Mængde Jern, og det var Guds Under, at Skib og saa mange Mennesker bleve frelste. Det er at beklage, at lav Vindesyge hos een Mand skal udsætte saa mange Mennesker for at miste Livet. Flere Anmærkninger ved Reiersens Skrift har jeg virkelig ikke, desuden er det vel overflødigt baade for mig og enhver Anden, at skrive Noget som er til Fordeel for Amerika, eller som kan oplyse Normanden om, at han muligens kunde finde et bedre Udkomme her end i Norge, da en vis Classe Mennesker der, ikke undseer ved at erklære Alt hvad man skriver herfra i saa Henseende for Løgn, og at vores Motiver ere deels falsk Undseelse og deels Egennytte og Bedrageri. Samme Dom har man jo ogsaa fældet over Reiersen, da man vil indbilde Folk at baade Pastor Unonius’s, min og flere hersteds boende agtede Mænds Paategning paa Reiersens Skrivelse til mig ere falske, omendskjøndt Bogtrykker Malling, har bevidnet, at Orginalen har ved Trykningen tjent som Manuskript, men dette synes mig dog at være en meget dum Paastand, og som jeg vil haabe en eller anden Ven af Reiersen vil søge oplyst, hvilke jo er meget let, da man ved at lade sig forevise Manuskriptet vil 433

B R E V I U T VA L G

erfare, at det er min egenhændige Haandskrift, og jeg veed at Mange kjender den. Imidlertid, da jeg tog Copien af ovenmeldte Reiersens Brev til mig, med derpaa anbragragte Paategninger og er tillige i Besiddelse af hans Skrift «Veiviseren» hvori Brevet er indrykket, saa kan jeg, om man vil troe mig, forsikke at de ere ordlydende, og erklærer derfor dem for Æreskjændere og Løgnere, der beskylder Reiersen for Falsknerie i denne Henseende. En vis Embedsmand i Norge skal ogsaa have beskyldt den her boende norske Bonde Ellef Bjørnsen Tungen for aldeles upaalidelig, omendskjøndt denne Mand baade hjemmefra og senere herfra er anseet for en meget paalidelig, fornuftig og hæderlig Mand; men saadant hører jo til Dagens Orden i Norge. Pastor Dietrichsons Skrivelser ansees derimod som Orakler, og hvem bør ikke troe at Alt, hvad en saadan Gudsmand siger, er den pure og rene Sandhed, men Gud forlade mig min slemme Synd, jeg kan ikke troe ham; thi naar han søger at indbilde vores Landsmænd, at vore Beretninger, som vi give vore Slægtninger og Venner, ikke ere troværdige, men at vores Motiver deels ere falsk Undseelse og deels bedragersk Egennytte, da siger jeg paa reent norsk, at han siger Usandhed.*) Dersom her er Nogen, der angrer paa at han er gaaen hid, da er det sikkert Personer, der ikke gieneier stort af Undseelse, og jeg begriber ikke, hvori Egennytten skulde bestaae, det maatte formodentlig da være for at kunne ved at mange Mennesker strømmede hid, faae billigere Arbeidere, eller om der var Nogen der vilde sælge noget af sit Land og saaledes kunde tænke at faae det bedre betalt; men jeg synes ikke noget af dette kan være Tilfældet, thi de Fleste, ja næsten Alle be Norske som ere komne hid, har ikke mere Land end de behøver selv, og de fleste lidt nok, og altsaa ikke noget at sælge, og jeg begriber ikke hvorfor nogen skulde gaae hen og kjøbe Landet dyrt, saalænge som her er saa stor en Guds Velsignelse af Land at faae til den almindelige billige Priis. Og som en Følge af, at Enhver har lidet Land, er der meget faa, ja næsten ingen norsk Bonde her, der leier *) I Orginalen er der brugt et stærkere Udtryk.

434

HANS GASMANN

Arbeidere, desuden er der sikkert faa der endnu er komne i den Vei at han har Raad til at leie Arbeidere: Desuden om her skulde være nogen der vilde benytte sig af saa uædle Motiver, da synes mig dog man maatte indsee, at ikke Alle og Enhver vilde tilraade sine Slægtninge og Venner at gaae hid. Jeg har tilraadet mange af mine Venner at komme hid, hvilket jeg fremdeles vil, og vil derfor udbede mig den Godhed af Pastor Dietrichson, at han ikke vil afskrække dem fra at komme ved at indbilde dem at jeg vil benytte dem her som mine Arbeidsdyr; thi en Stormand har sagt i Norge til sine Folk, at Gasmann vil spænde dere for Plougen naar de komme did. Pastor Dietrichson fortæller ogsaa at de «Sandhedskjærlige» blandt dem som i længre Tid have opholdt sig i Amerika, tilstaae at de strax reiste tilbage, dersom det var muligt for dem at komme ganske i den Stilling som de vare i forhen; ja at nogle under bittre Angers Taarer have bedet ham skrive Ansøgning til Kongen, at de dog kunde komme tilbage, at deres Huse der ere slettere end deres Stalde her, og deres Tilstand i Hele langt daarligere i Amerika end i Norge. Nu vel, fordi jeg engang har været saa grov en Synder at beskylde Præsten for Usandhed, vil jeg dog ikke fortfare i denne Synd, men antage, at blandt det han fortæller er dog noget Sandhed, saaledes har han dog sikkert Ret i, at der er de som ønske sig hjem igjen, men hvad Slags Mennesker er dette maa jeg spørge ham? Havde han sagt, at disse «Sandhedskjærlige» ere Drankere eller uduelige, dovne Mennesker, der ere komne hid i den Mening, at de kunne leve uden at arbeide, da havde han sagt Sandhed, thi arbeidsomme, ordentlige Mennesker, der have været her i længere Tid tør jeg forsikkre ikke er de han titulerer for «Sandhedskjærlige.» Her boer en 50 a 60 norske Familier i min Omkreds, som deels kom samme Aar jeg kom hid og deels kom senere, men jeg tør forsikkre at jeg ikke kjender mere end en der angrer paa han har gaaet hid, og som kanskee havde Lyst til at gaae hjem igjen, men denne Mand har tildeels voxne Børn, og de ville ikke paa nogen Maade følge ham, da de finder sig saa overmaade vel tilfreds her, ellers hvem Anden jeg taler med og spørger, hvorledes de finder sig fornøiede her, leer da og siger: 435

B R E V I U T VA L G

naar vi ikke skulde være fornøiede her, hvor skulde det da være henne. – At mange har meget daarlige Huse her er sandt, men Hr. Pastoren har nok ogsaa kan jeg troe taget det bekjendte arme Muskego til Mønster i saa Henseende, da jeg saavidt jeg veed, ikke troer, hans Bekjendtskab til Amerika strækker sig stort længere end did, og et andet norskt Setlement, Kosskonong kaldet. – Jeg har i en Skrivelse til Norge forhen, som er kommen i de offentlige Blade, beskrevet dette Muskego og jeg gider ikke gjentage det, og at der ere tildeels meget daarlige Huse, er naturligt, men at dette er Tilfældet i Almindelighed her, er heller ikke Sandhed, idetmindste har næsten alle de formeldte Familier, som boe i min Omkreds bygget meget gode og pene Huse, omtrent som gode Bondehuse i Norge. Vistnok ere der jo mange elegante Stalde i Norge, og dersom Præsten mener disse har han jo Ret. At Præsten fortæller at Madame Hansen, da han kom til dem midt paa Natten, kom ind med en Lysestump, har han i mine Tanker liden Ære af. Hansen er en meget brav Mand og i meget gode Formuesomstændigheder, saa Lysestumpen aldeles ikke kom frem af Trang, hvilket vel Historien skulde hentyde til, men jeg skulde næsten fristes til at troe at den norske Anekdote har faldt Mad. Hansen ind: «2 Lys paa Bordet for en Hammersmed, men en Praas for en Bonde.» Det er ellers forunderligt, at Pastor Diretichson vil komme tilbage hid igjen til dette elendige Land og leve iblandt saa mange Bedragere og Løgnere, men det er vel Menneskekjærlighed kan jeg troe, hvorfor den Gudsmand vil opoffre sig; thi Egennytte kan det vel aldrig være, men han har dog alligevel sikkret sig ikke endda saa liden Erstatning for fin Opoffrelse, thi Beboerne paa det norske Setlement Kosskonong har maattet indgaae en skriftlig Contrakt med ham, hvori de forpligte sig til at betale ham 500 Dollars foruden at betale ham særskilt for alle Forretninger, saasom Brudevielse, Barnedaab, Begravelse m. v., samt Præstegaard af 40 Acres Størrelse og opbygge Huse derpaa. Da nu mange af disse Beboere ere fattige Folk, og mange af dem ikke har Eiendom, men kun Claim-Land, og altsaa muligens 436

HANS GASMANN

maa gaae derfra, saa har Præsten været saa fornuftig at han har ladet dem underskrive Contracten Een for Alle og Alle for Een. – I dette Setlement boer ogsaa en svensk Mand som er ganske velstaaende. Svensken troede han var klogere end de norske og troede det kunde blive en Satans Sag for de som eiede noget, og vilde ikke indgaae denne Forening, men hvad hænder, Svensken har en Datter som han bad Præsten vilde confirmere, hvorfor han vilde betale ham, men hvilket Præsten nægtede, da han ikke hørte til hans Menighed; nu gaaer den dumme Svenske og fortæller, at det er lumpen Egennytte af Præsten, fordi han ikke vilde underskrive Contrakten; han kan ikke indsee, at Præsten handler blot af Menneskekjærlighed og streng Iver i sit Kald, da han paa denne Maade tænkte at tvinge Svensken ind i sin Menighed og frie ham fra at blive en fortabt Hedning, som Præsten nok har hørt fortælle om i Norge her skal være saa mange af. Hr. Pastoren har ogsaa i samme gode Hensigt nægtet meget respec table Folk at staae Fadder til Børn, naar de ikke hørte til i hans Kirke, og Folk her ere saa forblindede, at de ogsaa dadler dette; men saaledes er det, man miskjendes altid om man end har den ædleste og reneste Hensigt. Saaledes hændte det ogsaa Præsten, forinden han reiste hjem f. A. at han paadrog sig en Proces, blot fordi han vilde indføre den gamle gode Skik «Bandsætning.» Historien var den nemlig, der var en Mand blandt hans Menighed som var hengiven til Drukkenskab, og Præsten paalagde ham derfor at han skulde sidde hver Søndag nede ved Kirkedøren, men Manden var saa forstokket, at han ikke vilde finde sig i denne velmeente Revselse og gik derfor fri og frank, ligesom han slet ikke skulde være bandsat, op i Kirken og satte sig blandt andre Mennesker, dette var jo umuligt for en norsk Præst, der kjendte sine Pligter og Rettigheder at taale, og han befalede derfor sine Medhjælpere at kaste ham ud, og tænk bare hvor forvildede Menneskene blive naar de ere komne hid, den Bandsatte ansaae det ikke for nogen Synd at anlægge Sag mod sin Sjælesørger, og til Bevis paa, hvorledes Dommere her er, jeg troer Præsten blev idømt Bøder, og den Bandsatte gaaer lige kjækt baade i Kirke og andensteds. – Jeg 437

B R E V I U T VA L G

forsikrer høitidelig, at hvad jeg har skrevet aldeles ikke er af personligt Had eller Venskab, da jeg ikke har stort Bekjendtskab enten til Pastor Dietrichson eller Reiersen; men naar jeg seer og er overbeviist om at En har anvendt al mulig Flid for at udfinde det Rette og Sande som Reiersen, og udgivet en med den største Sagkundskab udarbeidet Beskrivelse over sine Jagttagelser, i den gode Mening at det skal blive til Gavn og Lykke for sine Landsmænd, og jeg saa erfarer at Andre, der ikke har den ringeste Localkundskab vil give sig af med at nedsætte et saa fortjenstfuldt Arbeide, ja endog udgive det for Løgn og Bedrageri, da er det en Pligt jeg skylder baade Reiersen og flere af mine Landsmænd, saavidt det staaer i min Magt at skille det Falske fra det Sande, og at saavel Pastor Dietrichsons som alle de Øvriges Fortællinger, der afmale Amerika som en Udørken og saa elendig, at man endog skulde være udsat for at sulte ihjel, troer jeg enhver der kjender lidt til dette Land, og som veed hvor frugtbart det er og hvor god Anledning der er til store Fortjenester for dem, der vil og kan arbeide, samt hvor saare billige alle Levnetsmidler ere, maa af enhver Fornuftig og Tænkende indsees at være falske, og haaber at Enhver der vil indsee det, ogsaa maa kunne overbevise sig derom. Om de selv troe, at disse deres mørke Skildringer ere stemmende med Sandhed, og skeer af Menneskekjærlighed eller om muligens den Egennytte de tillægger dem der ere af deres modsatte Mening skulde være med i Spillet, vil jeg overlade til dem selv at afgjøre. – Jeg har i mine foregaaende Skrivelser til Norge altid tilraadt ethvert arbeidsomt og ordentligt Menneske at komme hid, hvilket jeg fremdeles vil gjøre, dog har jeg altid antydet, at det ikke er godt at komme hid med aldeles tomme Hænder, da det er noget man maa kunne indsee, at saalænge man ikke er Sproget mægtig, eller idetmindste forstaaer noget deraf, kan man ikke vente at Arbeide og Fortjeneste strax staaer færdig, og desuden ere mange i det første de komme hid, ogsaa underkastet Clima- eller Koldfeber og saaledes kan blive udsat for Mangel; dog tør jeg forsikkre at alle de Norske, som ere kommen hid til Setlementet i min Omkreds aldeles ikke har lidt nogen 438

HANS GASMANN

Mangel, men alle hjulpet sig godt selv, omendskjøndt Mange har havt meget lidet Penge og kanske Nogle slet ingen. Af Betlere af de Norske i disse Setlementer har vi kun haft et par gamle Folk, som kom hid uden Penge, Manden blev syg og Konen maatte betle; men da dette for Amerikanerne er noget saa ualmindeligt, saa fik hun ogsaa saa rundeligt, at de levede ret godt, ja bedre end mangen Bonde i Norge, da Manden blev frisk igien, bjergede de sig selv, og nu lever de ret godt. Dersom denne min Skrivelse maatte kunne overbevise de af mine Landsmænd, der ønske at Reiersens Skrift «Veiviseren» maatte medføre Sandhed, om at han ikke er nogen Løgner, da skulde det være mig uendelig kjært. Med Agtelse Deres ærbødige H. Gasmann. P. S. Jeg havde næsten glemt at anmelde, at jeg veed at een af Pastor Dietrichsons «Sandhedskjærlige» er reist hjem igjen, nemlig en Østlænding – jeg troer fra Ringeriget – ved Navn Gubberud, han havde ikke saa lidet Penge da han kom hid, men drak op hver eneste Skilling, derefter giftede han sig med en norsk Tellebondspige, der eiede Gaard her, men en kort Tid efterat han var gift, rømte han fra hende og reiste tilbage til Norge, det var omtrent ved samme Tid Præsten reiste, men om de blev i Følge, veed jeg ikke. H. Gasmann. Norge og Amerika: Indsenderen af dette Brev, der er ankommet pr. Post over Havre og Hamburg, er aldeles ikke beslægtet med Reiersen; men har ofte med dyb Uvillie erfaret, at en Mand, som fortjente sine Landsmænds Taknemmlighed for den sjeldne Dygtighed og ivrige Stræben, hvormed han søgte, igjennem det af ham redigerede Blad «Christiansandsposten», at fremme og udvikle Almueoplysning, Samvittighedsfrihed, christelig Tolerence, Almeenaand, Frihed og Selvstændighed, Næringsfrihed, Ædruelighed og Midlerne til Folkets 439

B R E V I U T VA L G

materielle Velvære, hvoraf dets høiere Interesser ere aldeles beting ede: af saa Mange kun bliver lønnet med Miskjendelse, og at man endog saa ofte har beskyldt det af ham udgivne Skrift: «Veiviser for norske Emigranter», for kun at indeholde Løgn og Bedrageri, da dog Reiersen i denne Sag er gaaet frem med den samvittighedsfuldeste Forsigtighed og har gjort Opoffrelser, for at skaffe sine Landsmænd fuldstændige og sikkre Efterretninger om de amerikanske Forholde, der ikke kunne være ubetydelige for en Mand i hans Stilling. Derfor, og fordi jeg ansaae Sagen for meget vigtig nu, da saa Mange søge et nyt Hjem i Amerika, skrev jeg til Hr. Gasmann. Overensstemmende med Gasmanns Ønske, vilde jeg gjerne faae det almindelig bekjendt og henvendte mig desaarsag til Morgenbladets Redaction, som det Blad, der meest almindeligt bliver læst i hele Landet; men uagtet at Morgenbladet har aabnet sine Spalter for en Siur Haaeim, Lars Evensen, Pastor Dietrichson, Wold og flere saadanne Personer, saa fandt Redactionen det dog passende at nægte at optage et Brev fra en Mand, der er saa almindelig agtet, at endogsaa den norske Regjering har anmodet ham om at give Beretning om det amerikanske Forholde. Dette maa dog vel være tilstrækkeligt (især naar man vil sammenligne dette Gasmanns Brev med Morgenbladets Referat deraf – see Morgenbladet for i Dag No. 153!) – til at overbevise Enhver, der ikke er hildet af Fordomme, om Beskaffenheden og Ærligheden af de Vaaben, hvormed man søger at bekjæmpe Udvandringen og kaste Smuds paa Reiersen. Da jeg ikke kan vide, om Nogen skulde gjøre dette Blads Udgiver den Ære at ansee ham for selv at være Forfatter af dette Brev (en Mistanke, som jeg af Enkelte har hørt yttre om andre forhen indrykkede Breve), har jeg bemyndiget ham til at give Enhver som ønsker det Underretning om, hvem han har modtaget Brevet fra, og uagtet jeg hverken er i Besiddelse af Rang eller Rigdom, der kan give mig Anseelse, er jeg dog kjendt af Mange baade paa Vestlandet og her paa Østlandet, og jeg haaber, at ikke Nogen som kjender mig vil tro

440

R A G N I L D G U N D E R S D AT T E R

mig istand til at begaae Falskneri og at de følgelig ikke ville tvivle om dette Brevs Ægthed. Christiania den 2 Juni 1846. – e – e. Dette brevet fra Hans Gasmann bidro til å skape kontrovers, ikke minst på grunn av måten det ble trykt på. Morgenbladet hadde kun gjengitt deler av brevet, noe som førte til bitre ord fra personen som hadde skrevet til Gasmann i utgangspunktet. Ettersom mange andre brev ble gjengitt på lignende vis i norske aviser, kan det tenkes at de fulle brevene som avisene bygget sine gjengivelser på, også inneholdt mer enn avisleserne fikk vite. Her har vi en sjelden anledning til å sammenligne et gjengitt sammendrag med brevets fulle tekst, slik den senere ble trykt i en annen avis. Brevet ble i Morgenbladets versjon gjengitt i Kragerø Adresse, før Norge og Amerika, Bratsberg-Amts Correspondent og Christianssandsposten trykte det fullstendige brevet. Da havnet også den fulle teksten i Kragerø Adresse og kanskje også i andre aviser. Små forskjeller mellom opptrykkene forteller også hvordan et håndskrevet brev kunne bli omformet for trykk. I Orginalen er der brugt et stærkere Udtryk: I Norge og Amerikas gjengivelse av brevet er originaluttrykket bevart: «da siger jeg paa reent norsk, at han lyver». Claim-Land: Amerikansk lovverk tilsa at nybyggere kunne bosette seg på land som ennå ikke var oppmålt og lagt ut for salg. Når landet skulle selges, fikk slike bosettere, gitt at de kunne bevise sitt claim, forkjøpsrett til landet.

24 Ragnild Gundersdatter Norge og Amerika, nr. 1, tredje årgang, april 1847 Dodge County Wisconsin Territory ved Rockriwer, August 23de 1845. S. T. Dhrr. J. & E. K. i Arendal. Ifølge Deres Anmodning, om at skrive Dem til angaaende min sandfærdige Stilling her i mit nyevalgte Fødeland Amerika, er det jeg herved ville skrive Dem nogle Ord til angaaende bemeldte mit Befindende, tilsendende Dem min inderligste Tak for det store Bryderie De havde ved min Afreise til Amerika. Jeg er boesat ved Rockelven 40 engelske Mile fra Milwaukie i Vest fra samme og har kjøbt Land for omtr.

441

B R E V I U T VA L G

100 Dollars, strækkende sig langs Elven, et græsrigt Land og meget Sukkerløn og behørig Skov og god Hvedejord. I derte Foraar blev kun kogt 60 Pd. Sukker og flere Potter Sirup, men man kunde koge meget meer hvert Aar. Jeg har faaet mig opbygget et Huus paa norsk Bygningsmaade, kjøbt mig et Par Kjørestude, samt Ploug og Harv og tvende Malkekjør, tillige en Arbeidsvogn. Jeg har nu opbrudt en Deel til Hvede Korn og Poteter, saa jeg troer jeg bjerger mig til kommende Aar. Skjøndt Koldfeber er meget almindelig har jeg dog aldrig været syg siden jeg kom hertil. Denne Sygdom er meget fjelden dødelig og ligeledes er Dødeligheden her ingenlunde større end hjemme; thi af de mange Mennesker, her boe, døe en hist og en her ligesom i Norge. Jordartens Godhed er ypperlig, saa at alle Slags Haugevæxter og Korn voxe deiligen uden Gjødsel. Kastende mit Blik tilbage paa mit gamle Fødeland, betragtende de mindre Formuendes Kaar, Landets indknibende og sammentrykkende Forholde men især i Betragtende af mine Børn, san maae jeg prise den Almægtiges Godhed, at han har ledsaget mig herhid, ønskende mig ingenlunde tilbage til Norge. Høitærede jeg maae nu slutte mit Skriverie, anmodende Dem, om at lade mine Beslægtede og Venner, saavel i Byen som i Barbendalen blive tilstillede denne Skrivelse. Alle være paa det Venskabeligste hilsede fra mig! (Den efterfølgende Deel af Brevet er til Kittil Gjermundsen.) Den 51de August sidstleden modtog jeg dit Brev af 21de November 1844, altsaa jeg antager at Du længe har ventet paa Skrivelse fra mig. Dit første Spørgsmaal vil jeg ligefrem besvare: Bliv rolig ved din Syssel og paa din gamle Boepæl, hvortil Du ligesom igjennem Aarene er fæstet med et Slags Forkjærlighed, ei misundende dine Sønner at leve af fiinsigtet Hvedemeel medens du spiser Byg og Havremeelsgrød. Din Søn Ole reiste fra mig og til Gjermund i Juli 1844 og siden den Tid har ikke jeg seet ham meer. Saavidt jeg har spurgt leve de vel; thi Gjermund har baade Køer og Sviin. NB. Amerika er intet Sulteland! ja endog den Dovne lever ei saa ilde!!! Du synes at længes efter dine Børn, men deri tager Du høiligen Feil, skjul din Faderkjærlighed for Dem! hold dem ei 442

R A G N I L D G U N D E R S D AT T E R

for meget under Armene; thi ellers vil de aldrig lære at gaae! Naar Du skriver og fortæller os at her ere saamange farlige Slanger og vi læse dette i Fleres Paahør, opslaaes en Latter halv af Medlidenhed halv af Harme over slige nederdrægtige Løgne, som er kun et Product af Spot og Løier eller af vranten og nederdrægtig Ondskab. Du vilde saa nøie vide hvormeget man maatte have tilovers, naar man havde fuldbyrdet Reisen herhid, forudsat kan jeg tænke, at man intet kunde fortjene førend man fik af Jorden det Nødvendige til Ophold. En Familie 3 a 4 Personer forbruger omtrent 24 Tønder Meel a 3 Dollars pr. Tønde er ..... 72 Dollars i en Tid af omtrent 2 Aar; thi den første Høst man kommer, maae man slaae Høe til et Par Køer og bygge sig et Huus. Hele Vinteren maae man arbeide med at fælde Skoven og sammenlægge den, for at man kan opbrænde den til førstkommende Foraar, som man benytter til at plante Poteter og Indikorn samt Kaal og Rødder. Om Vinteren maae man ei forsømme at kløve Gjerdefang og indhegne hvad man vil opbryde. Mange Norske har dyrt maattet betale, at de have forsømt at indhegne sin Avling (den er nemlig opædt altsammen). NB. Dersom man forsømmer den første Vintertid, kommer man til at kjøbe et heelt Aars Fødemidler meer! Naar Vaaren kommer, maae man strax kjøbe sig et Par gode store Kjørestude, kostende 45 Dollars, en liden Ploug 12 Dollars og en Harv 5 Dollars. Som nødvendigt Huusgeraad maae kjøbes en Kogovn 12 Dollars samt andet smaat brugbart Huusgeraad for omtrent 5 Dollars. Hvad man desforuden kan behøve af Suulvarer maae Du selv kunne beregne for aarlig Brug i en Tid af 2 Aar. Den mindste Lod Jord man kan faae kjøbt er 40 Acres, som er 180 norske Maal og koster 50 Dollars. Af foranførte vil Du kunne bedømme og bestemme Størrelsen af den nødvendige Capital, som Du maatte være i Besiddelse af ved din Ankomst hertil Amerika, forudsat at Du selv er god Arbeidsmand og at Du selv maatte være ved god Sundhed. Paa Grund af egen Erfaring og ifølge din Anmodning om at sige Dig den rene Sandhed, er det jeg herved ligefrem fraraader Dig at reise til Amerika. Kun de Unge Folk og

443

B R E V I U T VA L G

Familier bør søge hid; for dem er en bedre Fremtid her at erholde, dog for den Dovne er den vanskelig at finde! Venskabeligst Ragnild Gundersdatter. Dette er samme brevskriver som nr. 18 over. Om også dette brevet var å finne i lokalavisa, er ennå ukjent. Månedsbladet Norge og Amerika trykte dette andre brevet fra Ragnild Gundersdatter Langsøe, som har et par særtrekk. Her råder hun en bekjent til ikke å utvandre, samtidig som hun tegner opp utvandringen og Amerika i positive ordelag. For øvrig er dette brevet et bevis på at brevskriveren ikke bare fikk hjelp av et handelshus, men også av andre. Her nevner hun «det store Bryderie De havde ved min Afreise til Amerika» og to herrer ved initialer. Barbendalen: Barbudalen, som leder inn mot Arendal. Indikorn: Mais, som på engelsk gjerne ble omtalt som Indian corn og dermed på norsk som «indiansk korn» eller, som her, «indikorn».

25 Ole Knudzon Trovatten, mfl. Hamars Budstikke, 20. august 1850 Fra Amerika. Da vor kjære Præst og Sjælesørger, Hr. Pastor J. W. C. Dietrichson, nu snart skal forlade os, føle vi det som en Trang for os, igjennem disse Linier at bevidne offentlig vor hjertelige Taknemmelighed til de kjære Medkristne i Fædrelandet, som bidroge til at han kom hidover til os, – blandt hvilke afdøde Farver Sørensens Navn især er os bekjendt og dyrebart, – og til Pastor Dietrichson for Alt hvad han har virket og udrettet iblandt os. Ja, Gud velsigne baade ham og dem for den Redebonhed, hvormed de hver for sig fulgte hans umiskjendelige Kald, og stedse lønne dem derfor med sin rige Naade! Tungt og mørkt saa det ud for os her, før Pastor D. kom, «vi vare som vildfarende Faar uden Hyrde», og mangen indre og ydre Kamp har han havt for at faa grundlagt og ordnet Menigheder iblandt os. Han har ei blot mødt

444

O L E K N U D Z O N T R O VAT T E N , M F L .

bitter Modstand og været Gjenstand for hadefulde Beskyldninger fra Kirkens Fiender, men selv Kirkens Venner have altfor ofte vist Mangel paa kjærlig Deltagelse mod deres Sjælesørger og kristelige Iver for hans Hensigts – Guds Magts – Fremme iblandt os. Men Gud har under alt dette styrket ham med Kraft og Udholdenhed, og Herrens hellige Navn være derfor priset! Velsignet viser sig ogsaa Frugten af Pastor Dietrichsons Virksomhed baade med Hensyn til Kirken og Skolen, og, skjønt her endnu staar saare meget tilbage at udrette, saa er dog Grunden lagt, fornemmelig i den Kjærlighed og Interesse, som ved hans Virksomhed er mere og mere vakt i hans Menigheder for sand Kristendoms Fremme. Dybt bedrøver det os, at vi nu maa miste ham, og inderlig havde vi ønsket det anderledes, men Guds Villie ske! Selv under Bedrøvelse over den forestaaende Skilsmisse have vi stor Aarsag at takke Pastor D., som næst Gud har virket til, at vi snart igjen kunne have en elskelig og nidkjær Herrens Tjener iblandt os. Gud ledsage nu vor kjære Sjælesørger og hans elskede Hustru tilbage til deres Fædreland og deres Kjære, og lade dem der stedse møde den Kjærlighed og Velvillie, som de saa høilig fortjene. Et inderligt Kjærlighedsbaand, som hverken Rum eller Tid kan adskille, vil stedse binde os til ham og til de Hjerter, som ihukom os og sendte ham. Town of Christiana, Dana County i Wisconsin den 16de Mai 1850. Ole Knudzon Trofatten, Klokker. Ole Wetlesen Qvalen, Neri Tarjeisen Hauge, Kittil Hansen Strømmen, Tollef Johannesen, Lars Torgersen Røhte, Ole Knudsen Gilderhuus, Hellik Gundersen Vassord, Johannes Johannessen Menes, Johannes Johnsen Berge, Medhjælpere. Ole Lawrence, Iver Knudsen Seim, Iver Knudsen Gilderhuus, Gaute Ingebretsen, Forstandere. Dette kan vel også kalles et amerikabrev, selv om det ikke oppfyller alle sjangerforventningene som ettertiden har hatt til denne typen brev. For dette brevet er ikke skrevet av en utvandrer eller en familie, men en hel menighet. Det er et slags anbefalingsbrev som pastoren Dietrichson her får med seg hjem til

445

B R E V I U T VA L G

Norge, fra dem han har virket blant. Også dette var en grunn til at utvandrere, som kanskje ellers hadde få grunner til å henvende seg til den hjemlige offentligheten, skrev hjem, og da som et kollektiv. At brevet kun er funnet på trykk i Hamars Budstikke, er noe rart, for Ole Knudsen Trovatten fra Øyfjell i Telemark hadde lite med denne avisa å gjøre, og det vites ikke om andre av de undertegnede hadde bånd til Hedmarken. Antakelig, gitt brevets innhold og intensjon, ble brevet trykt opp i Hamars Budstikke fra en annen avis nærmere Telemark eller det mer sentrale østlandsområdet. Farver Sørensen: Angivelig en sterk inspirasjon bak Dietrichsons ønske om å la seg ordinere for å virke blant de norske utvandrerne.

26 Anonym Arbeider-Foreningernes Blad, 25. september 1852 Uddrag af et Brev fra en Kolonist i Nordamerika. N. i Wiskonsin den 24de Mai og 14de Juni 1852. Næstefter at have omtalt Familieforholde, gaaer han over til, hvad han troer at skylde sine Landsmænd i Norge, nemlig til at raade enhver Udvandringslysten til at bekjæmpe denne sin Lyst, idet han af egen Erfaring forsikrer, at man i Amerika forgjæves søger alle de Goder, som Størstedelen af de Udvandrede gjøre sig Haab om at finde hiinsides Atlanterhavet. Som Kjendsgjerning herfor anfører han: Amerika svarer ikke til Beskrivelserne paa meget nær, naar man gjør Beregning; thi her sælges 1 Tønde Hvede for 1 Dollars og, naar de ikke smaae Daglønner skal betales heraf, saa faaer Bonden lidet igjen. Hveden er som bekjendt Hovedproduktet og det Øvrige staaer i samme Forhold. Heraf kommer formeentlig den almindelige Pengemangel blandt Gaardbrugerklassen, der efter dens eget Sigende kommer tilagters Aar for Aar; thi Foldrigheden er paa ingen Maade istand til at holde den skadesløs til saa lave Priser. Som en Modgrund mod Udvandringen anfører han fremdeles Vanskeligheden – for ikke at sige Umuligheden – i for den simple Mand at faa ordentlige Huse i Amerika, paa Grund af den ubekvemme Skov her er at bygge af, der bestaaer i Asp og Eg. Bord af dette Slags Tømmer

446

ANONYM

vrider og vrænger sig til, saa det er sandelig ikke godt at faa nogen Skik paa det. Formedelst disse ubekvemme Bygningsmaterialier og de store Daglønner maa de Fleste hjælpe sig med det Mindste de kunne, især i Førstningen, hvorfor Gaardsredskaber beskadiges meget ved at staa under aaben Himmel i Raat og Vaadt, Kreaturene lide af Kulden om Vinteren, der er strængere i Viskonsin end i Norge, ligesom ogsaa Sommervarmen der er større. Denne Klimatforandring har derfor heller ingen gavnlig Indflydelse paa Menneskerne i Almindelighed. Især skal Gigten være en Sygdom, der hjemsøger de Norske paa den anden Halvkugle af Jorden. Hertil kommer en utrolig Hjemve, hvoraf Alle, ja endog de paa Udvandringen meest forhipne, lide efter kortere eller længere Tids Forløb. De Nyankomne blive allerværst behandlede af deres egne Landsmænd, der ikke tage i Betænkning at bedrage dem. De Nykomne have vanskeligt for at undgaa disse Blodsugere, da de, ubekjendte med Sproget og Forholdene forøvrigt, tro i deres Landsmænd at finde tilforladelige Veiledere paa deres nye Bane; men som de, efterat have betalt dem drøie Bærepenge, forlade med bitre Skuffelser. Egennytte, Løgn og Bedrageri høre til Dagens Orden, og Ordsproget: «Hver Tyv i sin Næring,» synes at være en Grundsætning, som befølges af Mange. Uagtet den Udvandrendes Lod i Amerika er som anført, og Misfornøielsen over det gjorte Skridt, hvorved en stor Deel af deres Formue er gaaet med i Reiseomkostninger m. v. staar præget i næsten Alles Ansigter, saa gjøre de dog ikke som den forlorne Søn. Nei, istedetfor oprigtig at vedkjende sig deres beklagelige Forfatning og fra raade Andre at komme i en lignende Stilling, saa skrive de endnu selv eller ved Andre glimrende Breve til Landsmænd, Slægt og Venner for at forlokke disse godtroende Stakler i den samme Elendighed, og saaledes har det gaaet og gaaer Aar efter Aar. – Mange have Intet mere, end de kunne bekoste Overfarten med og dette neppe engang, og ihvormeget disse kunne ønske sig tilbage, kunne de dog ikke sætte deres Ønske iverk; Andre have vel saameget igjen, at de kunne iverksætte Tilbagereisen, men saa er Tanken om som forarmede 447

B R E V I U T VA L G

Eventyrere at komme tilbage fra det forjettede Land mægtig nok til at afholde dem derfra. De vove ikke for Skams Skyld at komme tilbage, skrækket over at vare forhaanede for deres utidige Reiselyst, til Trods for Venners og andre Retsindiges Advarsel, Hvad de glimrende Lokkebreve angaaer, da er vistnok den største Deel deraf sandt, forsaavidt Jordens Billighed og Frugtbarhed betræffer; men en Hovedfeil ved dem Alle er, at de klogelig fortie Manglerne, og disse kunne ikke berøres, hvis Hensigten i dem skulde opnaaes. Men dette er dog alt for skammeligt Brug af sine Medmenneskers Godtroenhed, og har derfor billigen den Allerhøiestes Mishag til Følge. Det er en almindelig Tro, blandt Almuen, at Jorden i Amerika er fri for Skatter og Tyngsler. Dette er dog ikke Tilfældet paa meget nær; thi Skatterne forrige Aar paa 40 Akres Land her i Wiskonsin var 2 Dollars. Hvad Prisen paa Land angaaer, da er denne forskjellig; thi her i Wiskonsin har Akren været betalte med 5 Dollars, hvorimod der skal være Regjeringsland at faa kjøbt 159 engelske Mile Nordvest herfra for 1 Spd. 1 Mk. Norsk for Akren; men saa langt opigjennem Landet (33 norske Mile fra Qvebek) er Reisen med Familie yderst besværlig og derfor neppe tilraadelig. Forholdene have forandret sig i Amerika i 10 a 12 Aar og neppe til Emigranternes Fordeel. – Jeg for mit Vedkommende venter mig hverken Fordeel eller Skade af flere Udvandreres Komme; men mit Hjerte ængstes ved Tanken om, at Flere ville søge det Uvisse for det Visse, og derfor ønsker jeg, at mine Landsmænd ikke ligegyldigen ville oversee disse mine velmente Raad og Advarsler; mine Ord ere simple men sande, og dette anseer jeg for Hovedsagen i Tale og Skrift. Tro mig, jeg vil Ingen ilde! Til yderligere Beviis for det her Sagte; er det mit faste Forsæt med Kone og 5 Smaa endnu engang at forsøge Reisen over Atlanterhavet – dennegang tilbage til Norge – om Gud dertil under os Liv og Helse næste Sommer. Dette er min og Mines faste Beslutning, trods de Viseres Haanlatter og Spot, der afholder Mange fra at foretage noget Lignende; men som jeg med Guds Bistand taalmodigen vil bære. 448

ANONYM

«Af Skade bliver man klog.» Bliv det, I mine kjære Landsmænd, ved mit Exempel! Daglønnernes Kaar i Amerika synes heller ikke at være saa fordeelagtige, som ofte beskrives, idet de ansætte Daglønnen gjennemsnitlig til 1 Dollars om Dagen. Hvad jeg derom har erfaret er, at der her i W. gives dem, som for Vintertiden have arbeidet for bare Maden, forresten afvexle Daglønnerne efter Omstændighederne mellem 24–36 og 60 [skilling] Norsk om Dagen og Kosten. De, som derimod ønske store Dagpenge, maa som Graagaasen reise i Syd om Vinteren og Nord om Sommeren for Varmens Skyld, hvorved en ikke liden Deel af Fortjenesten gaaer tabt paa de kostbare Hoteller. Sandheden heraf har jeg ikke personlig erfaret; men jeg har talt med Mange, der have forsøgt det, og de ere alle eenstemmige heri. Maaskee Ingen i Amerika har vissere Fortjeneste end Hotelværterne, der efter Godtbefindende kunne tage af den Ene og betale den Anden med. Men Alle kunne jo ikke befatte sig hermed. Du norske Mand eller Kvinde, som ved de hyppige ankomne Glimrebreve er bleven opmuntret til søge et nyt Hjem i det fjerne Vesten, Dig vil jeg broderligen raade til ikke at reise til Amerika; thi Du vil sikkerligen ligesom jeg finde Dig høiligen skuffet i dine Forventninger og med stort Tab af Formue see Dig sat i mindre ønskelig Forfatning end den, hvori Du før Afreisen befandt Dig i Norge. Vil Du paa ingen Maade lyde min Advarsel, saa reis i Guds Navn, men vendt ingen blidere Skjæbne end den, jeg i det Foregaaende har søgt at beskrive. Jeg haaber da at være angerløs og ingen Skyld at have i, hvad der paa din Udvandring maatte møde Dig. Vilde i det Mindste Nogle lægge disse mine Ord paa Hjertet, anseer jeg min Umage mere end rigelig belønnet.» (Tønsb. Tid.) Dette brevet, som ifølge avisa var hentet fra Tønsberg Tidende, har ikke blitt gjenfunnet i denne sistnevnte avisa, som muligens er gått tapt. Skillet som redaktøren har markert, mellom private meddelelser og det i brevet som ble antatt

449

B R E V I U T VA L G

å ha offentlig interesse, var godt etablert på denne tiden. Etter mange år med opptrykk av amerikabrev var det vanlig å utelate det som ble ansett for å være av privat karakter. Det er synd, for dermed har vi ikke anledning til å etterprøve redaktørenes vurderinger. Likevel har brevet interesse som et motstykke til den ellers vanlige tendensen i Arbeider-Foreningernes Blad: å promotere heller enn forsøke å forhindre utvandringen. Dette viser at avisredaktørene i mange tilfeller var langt fra så tendensiøse som vi ellers kunne mistenke dem for å være. Med visse unntak kunne aviser trykke både positive og negative skildringer av Amerika. Redaktørene stilte seg ikke automatisk bak det som ble sagt, og vi bør derfor være forsiktige med å anta at amerikabrevenes tendens speiler redaktørenes egne perspektiver. Brevet ble dessuten også trykt i Morgenbladet og Frederikshalds Budstikke. Brevskriverens egen kritikk av de mange grunnløse, positive amerikabrevene og hvordan de ble skrevet, er verdt å merke seg. som den forlorne Søn: Henvisning til en av Jesu lignelser, se Luk. 15, 11–32.

27 Anonym Morgenbladet, 29. november 1852 Frederikstad, den 24de Novbr. – Fra en aldeles troværdig Nordmand i Amerika er hertil ankommet Breve, og ihvorvel de væsentligst omhandle familiære Gjenstande, tro vi dog at nedenstaaende Extrakt deraf vil interessere Publikum, og vi indtage derfor følgende, dateret Buffalo den 22de September 1852: Cholera har raset meget her i Buffalo i Sommer og i den sidste Maaned er der daglig død 200 Mennesker, iblandt de herværende Norske er 11 a 12 bortrevet af denne Sygdom, og Gud veed hvorlænge man lever i denne Tid, thi Sygdommen er meget pestagtig og den, der faar Anfald af den, dør for det Meste samme Dag. Hertil er omtrent ankommet henved 3000 norske Emigranter i denne Sommer. Her er forefaldt flere Mord og Røverier i Sommer og det hedder her at passe sig selv. – Landet er meget frugtbart, det kan ikke negtes, men aldrig kan Bonden her stelle sine Sager saaledes som i Norge, de forstaa sig meget lidet paa at gjøre sig tilgode med den Overflødighed af alle Slags, som den velstaaende Bonde her har, jeg vil til Beviis fortælle lidt herom. I Begyndelsen af September tog jeg og Johan Bergersen fra Bergen 450

ANONYM

og Skibstømmermand Truls Hansen fra Drammen os en Tur ud paa Landet og gik omtrent 2 norske Mile inden vi vare istand til at faa kjøbt et Fad Melk, og saaledes er det med deres andre Sager, de sælge for det Meste al sin Melk og drikke selv Vand og kaste til Svinene den sure Melk. Frugt, og fornemlig Æbler er her en stor Mængde af og Haverne see ud som smaa Skove, men de forsømmrs meget. Den Vei, som vi samtlige toge, var til 2de norske Familier, som bo 21 engelske Mile fra Buffalo. Der skal virkelig Mod til at begynde at bruge Land her i Amerika, thi naar en skal kjøbe for nogenlunde billig, da har han at begynde paa Skoven, og der ere Trær, som ere voxne; disse maa ned for at faa Jorden ryddet og man maa da lade Ilden gjøre Arbeidet; dette er Begyndelsen, og ofte kan en Mand arbeide saaledes i nogle Aar, kan han da ikke betale Renter og Afdrag til rette Tid, da er Handelen omsoust og Manden faar sjelden noget for sit Slid og Slæb, men her ere saadanne Skurkestreger almindelige, og skal en Mand kjøbe opdyrket Land er Prisen derpaa uhyre, især paa disse Kanter af Landet. Tjenestedrengene maa melke og røgte Køerne samt gjøre alt Udarbeide, thi det befatter aldrig en Tjenestepige sig med, og det er latterligt nok at see en lang Dreng melke Koen, især forinden man bliver vant til saadant Syn. Her i Buffalo foregaar meget, som man i Norge vilde holde for utroligt. I alle Huse her er meget reenligt, men det Skarn, som er i Huset efter Reengjørelsen, bliver uden videre kastet ud paa Gaden og siden Dyngeviis opbrændt; en saadan Dynge kan ofte brænde i mange Dage, indtil et Regnskyl slukker den. Ildsvaade er her mindst hver Uge og som oftest flere Gange i een Uge. En mere umoralsk Ungdom end her er findes vel neppe Mage til, og naar jeg vilde fortælle, som det virkelig er, vilde man antage det for Skrøner. Med Religionen er det her slet bevendt og mange mange ere de, som aldrig har gaaet til Konfirmation eller veed hvad det er; Pigebørn, som ikke ere mere end 12 a 13 Aar, give sig ind paa offentlige Huse, og Drenge af samme Alder ere oplærte til alle mulige Skurkestreger. Her gives over 120 forskjellige Religionspartier, men de meest Moralske, som her findes, ere Skandinaverne; her Byen 451

B R E V I U T VA L G

ere omtrent 60 Kirker og flere ere under Arbeide. Den 12te Oktober afreiste en Nummedøl ved Navn Tollef Thoen herfra Buffalo til New Orleans. Da Postvæsenet her er meget slet, og betalte Breve som oftest aldrig komme til sin Bestemmelse, saa gjør man bedst i kun at frankere disse til Bremen, Hamburg, Havre de Grace eller Liverpool, thi naar de kun ere halvt eller slet ikke frankerede, saa komme de sikrere frem. (Fr.stads Ugeblad.) Dette brevet, som langt på vei bekreftet en rekke fordommer omkring det lovløse, ville vesten, var å finne på trykk i en avis utgitt i Fredrikstad. Bevaringen av avisa er dessverre svært mangelfull, og det er heldig at så ulike aviser som Morgenbladet, Stavangeren og Frederikshalds Budstikke også så det som interessant å trykke brevet. Brevet er skrevet fra Buffalo, en by langs Erie-sjøen ikke langt unna Niagara Falls i delstaten New York. Postvæsenet her er meget slet: Mange utvandrere stolte slett ikke på postvesenet, hverken det amerikanske eller det norske, og foretrakk å sende brev «med leilighet», altså med reisende.

28 J. Brunstad Arbeider-Foreningernes Blad, 18. desember 1852 Udskrift af 4 Breve fra Texas. 2. Four-Mile-Prairie-Wanzant-County den 21de Juli 1852. Høistærede Ven, T. A. Gjestvang! – – – – Jeg skal tillade mig at sige Dig noget om Hensigten af den Reise som vi foretog os vesterover Landet i Sommer. Jorden her paa Four-Mile er saa daarlig at jeg ikke har troet at der skulde findes saa daarlig Jord i Amerika, og jeg forsikrer Dig at den langtfra er, som Du er bleven underrettet om; tillige er her ikke andet Vand end i stille staaende Damme i Bækken, hvor Sviin ligge og bade sig, og endda maa man hente det langtfra og det er en slem Ting her hvor det er saa varmt, Vi vilde derfør see om der kunde findes en Strækning Land

452

J . B R U N S TA D

som kunde være god samt nok af godt Vand og Skov, og da faa oprettet et nyt norskt Setlement, og jeg veed desuden at Mange tænker paa at emigrere herover. Ved Westfork af Trenity-River saa vi extra Land, men vi har desuagtet bestemt os til at gjøre en Reise ogsaa i Høst for at see os om videre. Man maa ikke forhaste sig med at kjøbe Land, da man let kan komme til at angre sig for bestandig. Naar vi kom forbi Fortet Worth hvor der ligger omtrendt 200 Mand ridende Jægere, saa vi mange Indianere. Disse ere kobberbrune, meget smaa og spædlemmede samt nedslagen. Deres Klædedragt bestod af et Par Hjorteskinds-Buxer, som gik fra Vristen og op paa Laaret; de vare fordetmeste barbenede men havde en Tøies-Kufte som saa vid skjulte dem foran og bag, men saa var de nøgne over Lænderne samt paa Hovedet hvilket var besadt med kulsort glat Haar som var kæmmet og kløvet midt efter og ned til begge Sider, samt afklippet ved Axlerne dog var der midt bag en Flette som gik langt ned paa Ryggen. Naar man ikke fornærmer dem skal de ikke være farlige, men tyvagtige. – Paa Tilbagetouren besøgte vi gamle Nordboe og var hos ham en hel Dag. Han var frisk og lever godt samt har en stor Farm. At han er noget alderdomssvag er ikke at undres over da han nu er 84 Aar gammel. Han bad mig hilse Dig meget flittig. – Jeg skulde have skrevet meget mere men jeg er endnu meget upasselig af Feberen; Du faar derfor undskyldet mig, men senere skal jeg give Dig en mere detailleret Underretning om de Forholde jeg bliver bekjendt med men saameget kan jeg sige Dig at jeg ikke angrer paa at jeg vandrede herover, da jeg seer at her er langt bedre Udsigter end i Norge, blot jeg kan faa kjøbt mig et Stykke godt Land saa jeg kan komme i Stilstand samt i Omgivelse af hyggelige Naboer. – Vær venligst hilset fra Din hengivne Ven J. Brunstad. Dette brevet har blitt fremholdt som bevis på at mottakeren, Taale Andreas Gjestvang, kjente Johannes Nordboe, fordi Nordboe var en venn av Gjestvangs far. At brevet demonstrerer et bekjentskap mellom Nordboe og Gjestvang, er

453

B R E V I U T VA L G

lett å hevde: en slik viderebrakt hilsen nærmest forutsetter det. At Nordboe skulle ha kjent Gjestvangs far, derimot, finnes det – så vidt jeg vet – ikke bevis for. Dette brevet kan i alle fall ikke føres som bevis. Brevet er like fullt interessant av mange andre grunner. Ikke minst er beskrivelsen av Nordboe en ekstern bekreftelse på hvordan Nordboe selv fremstilte seg i brev: som preget av alderdom. Beskrivelsen av en ekspedisjon vestover og møter med urfolk er ikke unik, men gir et godt mål på hvor vanlig det ellers var, i Texas, å se urfolk i bosetternes nærmeste omgivelser. Det er usikkert om brevet har stått på trykk i en annen avis tidligere. Brevet var nummerert som brev nummer to i en serie av fire brev fra Texas trykt i Arbeider-Foreningernes Blad. Det første brevet var skrevet av en J. Grimseth, mens det tredje og fjerde brevet var skrevet av Elise Wærenskjold og Johan Reinert Reiersen. Alle var adressert til Gjestvang, som må ha delt brevene enten med Hamar Budstikke, Arbeider-Foreningernes Blad eller eventuelt andre aviser. Fortet Worth: En militær utpost som senere ble til byen Fort Worth vest for Dallas. Paa Tilbagetouren: Johannes Nordboe hadde bosatt seg noen kilometer sør for Dallas.

29 En tidligere borger i Fredrikstad Morgenbladet, 7. mai 1853 I Ugeblad for Frederikstad læses Følgende: «Redaktionen har modtaget efterstaaende Inserat fra en paalidelig Mand, som forhen har været Borger til Frederiksstad, og nu har opholdt sig i Buffalo i to Aar. «Da saa mange Norske i de senere Tider begynde at reise hid til Amerika, synes jeg det maa være enhver rettænkende Nordmands Pligt, at underrette sine Landsmænd om Forholdene hersteds, forsaavidt som han selv er kommen til nogen Kundskab om samme. Det er desvære alt for sandt, at Emigranterne gjøre sig større Forhaabninger om Amerika, end de nogensinde burde, men de Breve, som sendes herfra til Norge, ere som oftest ikke at tro, da de indeholde Beretninger om at saa og saa meget kan en Mand fortjene om Dagen, men Udgifterne blive sjælden nævnte. Wiskonsin, Illinois, Jova og Michigan ere de Stater, hvor de fleste Skandinaver 454

E N T I D L I G E R E B O R G E R I F R E D R I K S TA D

have bosat sig, og den Mand, der har Penge, kan i en af disse Stater snart blive en velstaaende Mand, naar han kan og vil arbeide paa Jorden, men hvad der almindelige Dagarbeider angaar, da er han ikke saa vel faren ved at komme saa langt op i Landet, da det deroppe er saare vanskeligt at erholde kontant Betaling for sit Arbeide; Varer bydes Arbeidsmanden, og det kan nok gaa an, naar man har Huusholdning, men den ugifte Arbeider er lidet tjent med saadan Betaling, da han som oftest maa reise fra Sted til andet for at fortjene noget. Da Ole Bull have kjøbt en Landstrækning i Pensylvanien paa 128,000 Akres, for der at anlægge en Koloni for de skandinaviske Emigranter, er det derfor min Hensigt, at give mine Landsmænd en liden Underretning om Landskabet, som Bull skal være Eier af, tillige ogsaa om de derværende Forholde. Da her var skrevet saa godt i Aviserne om denne Koloni, besluttede jeg selv at undersøge, om det forholdt sig saaledes som skrevet var, og strax efter Nytaar 1853 reiste jeg fra Buffalo, og ankom til Kolonien efter 3 Dages Forløb, hvor jeg begyndte at at arbeide for 15 Dollar maanedlig og Kosten. Jeg mærkede snart, at Folket var misfornøiet, da efter 4 Maaneders Arbeide intet Opgjør eller Betaling havde fundet Sted; endelig kommer Bulls Kompagnon, og betaler Arbeiderne noget af hvad de havde tilgode, men da vare allerede mange reiste og mange af Befolkningen ventede kun paa Betaling, for at reise derfra; hvad Landskabet angaar, da er samme ikke andet end en Ørken, uhyre høie og steile Bakker eller en Slags Bjerge, med meget trange og dybe Dale, og meget svær Skov overalt. Jorden er for det meste bare Smaasteen, med rød Sand og Leer, og paa intet Sted saa jeg saa meget fladt Land, at der kunde blive en ordentlig Ager, og jeg antager at dette Landskab aldrig vil komme til at brødføde sine egne Indbyggere. Jeg vil derfor fraraade Enhver at reise derhen, da han snart vil erfare, at han ei kan leve paa dette Sted. Der findes vel dem der skrive godt om denne Koloni, men de, som gjøre dette, ere enten ikke bekjendte med Forholdene, eller skrive mod bedre Overbeviisning. Desuden er Reisen derhen meget

455

B R E V I U T VA L G

besværlig, og dyrere end som fra Newyork til Wiskonsin, heller ikke lader det til at Ole Bull har synderlig Interesse for Kolonien, da han i flere Maaneder ikke har været derude en eneste Gang. Det var at ønske, at Folk vilde lægge lidt Mærke til disse faa Linier, da de ere skrevne i en god Hensigt. Buffalo, den 12te April 1853.» Dette brevet, forklarer Morgenbladet tydelig, stod først på trykk i avisa som ble utgitt i Fredrikstad, Ugeblad for Frederiksstad, Sarpsborg og Omegn. Enkelte utgaver fra 1853 har overlevd, men vi finner ikke dette brevet i noen av dem. Fordi brevskriverens formål virker å ha vært å informere offentligheten i hjemlandet om tilstanden i Ole Bulls koloni i Pennsylvania, ser brevet ut til å ha blitt lagt merke til både av Morgenbladet og mange andre aviser. Brevet er gjenfunnet i Stavangeren og Smaalehnenes Amtstidende. Brevet er av stor verdi dersom hva det forteller, er sant: at brevskriveren skal ha oppsøkt kolonien i Pennsylvania for ved selvsyn å undersøke tilstanden der. Her får vi en øyenvitneskildring, som samtidig er skrevet som en korrigering av oppfattelser i hjemlandet, og dermed er å regne som en offentlig meddelelse. Kritikken av storparten av amerikabrev som sendes til Norge, er også verdt å merke seg. Jova: Iowa, et territorium og fra 1846 en delstat i Midtvesten.

30 Hans Gasmann Morgenbladet, 6. juli 1854 Porsgrund, den 1ste Juli. – Med sidste Post ankom til Gjerpens Formandskab en Skrivelse fra Hr. Hans Gasmann, dateret Assippun i Wisconsin i de forenede Stater den 19de Mai d. A. med en Remisse paa 554 Mark Hamburger Banko, som af forskjellige udvandrede Nordmænd er sammenskudt som Gave til de Fattige i Gjerpen og flere andre Sogne. Det antages at ville interessere Almeenheden at gjøres bekjendt med følgende Hovedindhold af Hr. Gasmanns Brev: «Da vi have bragt i Erfaring, at Kornpriserne i Norge ere meget høie, og altsaa som en Følge deraf de Fattiges Nød maa være stor, saa

456

HANS GASMANN

har Fleertallet af de her i Amerika boende Norske bestemt sig til at sende en Gave hjem til Hjælp for disse, hvilket de fleste sikkert med Glæde ville gjøre, da Herren har sat dem i et rigt og velsignet Land, hvor der ere meget faa Trængende eller Nødlidende, og hvorfor ogsaa de fleste Norske her uden Savn kunne afse nogle Dalere til Hjælp for sine trængende Landsmænd hjemme; desuden ihukomme sikkert mange af de Hidkomne, at de havde det smaat nok hjemme, og fordi de nu kunne glæde sig ved at have et sorgfrit Udkomme, glemme de dog ikke de Nødlidende. I de fleste norske Setlementer delibererer man nu, om enten man skal sende Penge eller Kornvarer, det sidste vilde sikkert blive til størst Hjælp, men vi frygte for, at der vilde medgaa for lang Tid til at faa arrangeret det Nødvendige i denne Henseende, saa at Hjælpen vilde komme for seent; idetmindste have vi her i disse 2de Setlementer nemlig her i Assippun og ved Pine-Lake besluttet os til at sende vore Bidrag uden at oppebie de Øvriges Bestemmelse i vedlagte Vexel, med Anmodning til det ærede Formandskab om at fordele Beløbet efter indsluttede Listers Udvisende, da de fleste Ydere ønske, at deres Gave kommer det Sogns Fattige tilgode, hvor de vare hjemme i Norge, men da vi formode, at en stor Deel i de øvrige norske Setlementer her ikke har bestemt sin Gave til noget bestemt Sted eller enkelt Sogn men til de Steder, hvor Trangen er størst, saa antage vi, at Regjeringen vil se etableret en Central-Bestyrelse til at fordele samme til de meest trængende Steder i Landet, og da der ogsaa i disse Setlementer ere Nogle, der heller ikke have bestemt sin Kontingent til noget vist Sted – hvilke ere anførte paa en særskilt Liste – saa udbedes ogsaa, at Formandskabet vilde være uleiliget med at sende dette Beløb til ovenmeldte Bestyrelse. Dersom der er Nogen igjen i det ærede Formandskab, som endnu erindrer mig, da aflægges herved min kjærlige og venskabelige Hilsen. Hs. Gasmann.»

457

B R E V I U T VA L G

Saavel Vinter- som Vaarsæden er meget lovende, men Rugen er saa tyk og vægtig, at den lægger sig ved de hyppige Regnbyger, der har indfundet sig i de senere Dage. (Posttid.). Avisa som først trykte dette brevet, Posttidende, er en nær mytisk avis i Porsgrunn som vi har svært få spor etter. At Morgenbladet angir at det følgende referatet er hentet fra Porsgrunn, er med på å bekrefte at utdraget fra «Posttid.» faktisk er fra porsgrunnsavisa. En vane i samtiden blant avisredaktører var å henvise til ulike aviser som «bladet», som i «Porsgrunnsbladet», og vi kunne ha blitt lurt til å tro at dette var det faktiske navnet på avisa. På lignende måte var det ikke uvanlig å henvise til «tidenden» utgitt på et visst sted, selv om avisas navn ikke inneholdt «tidende». «Posttidende» kunne i teorien ha vært nyheter formidlet gjennom postverket. Brevskriveren, som var fra Skien, bidrar også til å identifisere avisa, en av flere lokalaviser som han naturlig ville ha henvendt seg til, eller som mottakerne av brevet ville ha sendt det til. Hans Gasmann, en tidligere stortings representant, formulerer og foreslår her planer for å fordele fattighjelp fra utvandrede landsmenn til Norge. Det er antakelig ment genuint, men ville utvilsomt ha blitt fortolket som en brodd mot eksisterende fattighjelp i Norge – som brevskriveren åpenbart regnet for utilstrekkelig, all den tid utvandrerne hadde samlet sammen penger i Amerika for formålet.

31 En murarbeider fra Risør Adresse-Tidende for Brevig, Stathelle og Langesund, 31. januar 1855 I Østerriisøers Blad af 25de Januar læses Følgende: Fra en til Viskonsin i Amerika i forrige Aar herfra ankommen Arbeidsmand har jeg for nylig modtaget en Skrivelse af 21de December sidstleden, hvori blandt Andet Nedenanførte findes: «Min Stilling her i Amerika er ikke meget at rose; jeg kan ikke faa mere om Maaneden end 19 Dollars d. e. 5 Skilling og 6 Cent om Dagen; Alt er saa dyrt. 1 Tønde Hvede koster 8 Dollars, Smør 16 a 18 Cent for Pd., Caffe 18 Cent pr. Pd., Huusleien er 4 Skilling ugentligen. Saaledes er i Amerika ligesaa dyrt som i Norge. Der er ganske faa af dem, som skrive til Hjemmet, der melde det Sande. De, som have i Amerika Jordegods, skriver godt

458

EN MURARBEIDER FRA RISØR

om Forholdene hersteds, for at erholde Flere over, da Arbeidskraften mangler.» Ovenstaaende, der er næsten ordlydende udtaget af nylignævnte Skrivelse, har jeg troet at burde komme til Publikums Kundskab, da maaske En eller Anden ved at læse dette, kunde bevæges til nøiere at overveie, hvad han gjør, ved at forlade sit Fædreneland. Ovenanførte korte Skildring af Forholdene i det lovpriste Amerika gjælder især den arbeidende Klasse, som ingen Formue har. Den Mand, der har skrevet til mig, var en duelig Muurarbeider og i sine bedste Aar. Riisøer den 24de Januar 1855. P. B. Wettergreen, Stedets Sognepræst. Avisa Østerrisøers Blad (1854–1861) er kun bevart i noen få enkelteksemplarer. Alt innhold må derfor rekonstrueres fra sitater og henvisninger i andre aviser. Om det er et tap for lokalhistorien i Risør, representerer dette amerikabrevet, som er trykt i lokalavisa i Brevik, en slags dobbel seier. Dette amerikabrevet er nemlig forfattet av en utvandrer fra Risør, og er dermed et lokalt amerikabrev, trykt i lokalavisa. Selv om vi ikke får navnet på brevskriveren, får vi vite at han var en «duelig Muurarbeider». Innsenderen av brevet har ønsket å fremholde det som bevis på at amerikabrev generelt er overdrevent positive i sine beskrivelser av Amerika. At brevet er gjengitt «næsten ordlydende» er interessant, for her er det innsenderen og ikke redaktøren som har parafrasert eller kun delvis sitert brevet. Brevet ble trykt opp i Stavanger Amtstidende og Adresseavis, men da uten innsenderens navn og virke. Det viser hvor raskt slike detaljer kunne falle mellom linjene i trykk og opptrykk. At det er den lokale sognepresten i Risør som har sendt inn brevet, gjør det mulig å stole på at beskrivelsen av brevskriveren er sann, og i alle fall basert på direkte kunnskap om vedkommende.

459

B R E V I U T VA L G

32 Gunder Sørensen Adresse-Tidende for Brevig, Stathelle og Langesund, 16. mai 1855 Til en Snedker Knud Sørensen paa Oxøen i Eidanger er hertil idag ankommen fra Broderen Gunder Sørensen et Brev, dateret «Store Saltsø-Stad den 31te Decbr. 1854», hvilket Brev velvilligen er os overladt til Afbenyttelse, hvorfor vi her hidsætte, hvad der for Flere kunne have Interesse: – – «Min lille Datter Marie blev syg og døde i Liverpool den samme Dag (den 22de Januar) vi skulde ombord i Skibet, der skulde føre os til Amerika, og da vi efter mange Besværligheder vare komne til Amerika og et Stykke op Missisippifloden, blev min kjære Kone syg og døde ombord i Dampbaaden, hvor Mange bleve et Offer for Døden, og paa Reisen i Ørkenen døde min lille Søn og min Kones Søster Anne Gurine efter megen lang Sygdom, og selv har jeg været syg og havt som sagt mange Besværligheder at udholde, som bliver for vidtløftigt at fortælle. Men om det, som især ligger mig paa Hjertet, vil jeg i Korthed berette Noget. Alle de, som kjendte mig i Norge, vide, at jeg reiste for min Religions Skyld, da jeg den Tid troede det var en Guds Befaling, at jeg skulde reise til dette Sted, da det, som den Tid blev lært mig af Mormonerne, syntes at stemme med Bibelen og jeg ei kjendte andet end det som godt var, saalænge jeg var i Norge. Men jeg havde desværre ikke været længe paa Reisen, forinden jeg følte en anden Aand og saa, at Frugterne vare af en anden Sort.» – – «Istedetfor at Bibelen lærer os, at Gud skabte det første Menneske Adam, saa lærer Mormonerne nu her, «at Adam er Gud, hvem de have med at gjøre, og at han kom ifølge med Jehova og Christus fra en anden Klode og skabte Jorden i Forening med dem, hvorfor han er Jordens Gud. De sige virkelig, at Adam er Jesu Christi Fader.» Efterat Brevskriveren yderligere har forklaret denne vel ei gjengivelige Lære og betegnet denne som en grov Gudsbespottelse, beder han, at man ei vil lade sig indbilde, at det Anførte ei medfører Sandhed, thi han antog ogsaa her i Norge, at det blot var Mormonernes Fiender, som opdigtede saadant.

460

GUNDER SØRENSEN

Videre beretter Brevskriveren, at han er Vidne til, at en Mand kan have mange Koner og Profeten Brigham har nær 100. Forøvrigt har Profeten ikke noget egentlig Tal derpaa. Fraskilte kunne uden videre ægte hinanden og de ubetydeligste Tvistigheder sætte Mormonerne istand til strax at stifte Koner og Mænd. Saaledes blev en ung dansk Mand her gift ifjor med en Datter af de 70, men 2 Maaneder efter var han skilt fra sin Kone, skjøndt han elskede hende meget. Skilsmissen grundede sig derpaa, at Konens Fader blev vred over, at han ikke kunde faa Mandens Søster til sin anden Kone. Nu er han allerede gift igjen for lang Tid siden og det før hun fødte det Barn, hun havde med sin første Mand. Dette skete efter de Høiestes Raad i Kirken.» «Jeg kjender» hedder det videre, «en norsk Mand, der ligesaalidt som jeg er Mormon, men hans Kone tror nogenlunde Mormonismen, hvorfor Mormonerne have advaret hende mod at leve sammen med sin Mand, men til at gifte sig med en ret Mormom, hvis ei hun eller henhes Børn ville blive fordømte. – Mormonerne benytte sig af Bibelen, saalænge de ere i andre Lande for at fange Folk til at reise til dette Sted, hvor lidet eller intet læres og langt mindre gjøres efter den hellige Skrift Bibelen; – jeg siger frit til Enhver, som læser dette, hvis han vil have mange Koner, have frit Løb for alle sine Lyster, lad ham blive Mormon og komme hid! To Personer ere blevne skudte fordi de have talt mod Mormonerne, og saaledes gaar det idetheletaget til her. «Da jeg var i Norge, troede jeg Alt hvad Mormonerne sagde om sig og om dette Sted var Sandhed, men hvad der læstes i Aviser og andre Skrifter om dem ansaa jeg for Løgn, men nu maa jeg daglig see og erfare, at det var fuldkommen Sandhed alt det, som Flere have skrevet mod Mormonerne. Havde jeg troet Bladene og hvad der blev fortalt mig om Mormonernes Lære og Levnet, kunde jeg have undgaaet at reise til dette Land og sparet mig mange Ubehageligheder. – Om Gud vil, agter jeg at gaa til Californien, for med Tiden over denne Vei at komme tilbage til de forenede Stater.»

461

B R E V I U T VA L G

Dette brevet gir en sjelden innsikt i tidlige norske møter med mormonermisjonærer og utvandring som følge av konvertering til mormonismen. Salt Lake City hadde blitt grunnlagt kun syv år før dette brevet ble skrevet. At brevet i tillegg er skrevet av en avhopper, gjør innholdet desto mere interessant som en beskrivelse av tilstanden i Salt Lake, sett med norske øyne. Det vi lærer her om andre skandinaviske konvertitter, har også sin interesse. Det er bare synd at avisa har valgt å parafrasere deler av brevet, slik at vi ikke har den hele, direkte beskrivelsen fra brevskriveren selv. Fra lokalavisa ble brevet trykt opp i Bratsberg Amtstidende og Morgenbladet. Se for øvrig brev nr. 35 under for et brev sendt fra samme sted.

33 Hans Johannesen Lien, Tron O. Langen, Bendt Pedersen Haanes Arbeider-Foreningernes Blad, 16. desember 1855 Brev fra Amerika. Lookinglass Prarie, 22de Aug. 1855. Til Røraas og Omegnens Indvaanere! I flere Aar har der blandt Røraas og Omegnens Indbyggere været Spørgsmaal om det er raadeligt at udvandre til Amerika eller ikke, og til alle Tider har endeel været for Udvandringen andre imod. Skjønt det saaledes har været tvivlsomt at skride til Handling i et saa vigtigt Foretagende, saa har dog alligevel endeel af den haardt slæbende og undertrykte Arbeidsklasse fattet Mod, slaaet alle Indvendinger tilside og reist herover, for af Vestens frugtbare Prairie at søge sit fremtidige Levebrød. Disse ere heller ikke blevet skuffede i sine Forventninger, idet de Fleste af dem, i Forhold til den korte Tid, har opnaaet en Selvstændighed og Velstand, som i Norge ikke kunde opnaaes. Disse har igjen igjennem Breve søgt at overbevise sine tilbageværende Slægtninge og Venner om de her existerende gode Forholde. Dette opvakte endeel af Embedsstandens og Rigmændenes (eller rettere Aristokraternes) Misundelse, for at den stakkels slæbende Arbeider kunde undgaa deres trykkende Vælde. Dette maatte modarbeides paa hvad Maade det skee kunde, og den talentfulde Aristokrat kløede sit

462

H A N S J O H A N N E S E N L I E N , T R O N O. L A N G E N , B E N D T P E D E R S E N H A A N E S

Hoved med en suur Mine til Begivenhedernes Gang og siger ved sig selv: «Loven kan ikke forbyde det», men vi kan indbilde den dumme Arbeider «at Loven ogsaa ligger i Veien», han kløer igjen sit Hoved og siger: «Sandheds Vaaben har de ikke», men hvad, vi kan tale Løgn ligesaa flydende som den reneste Sandhed. De gik da tappert løs paa de amerikanske Breve og erklærede dem som den groveste Løgn, for derved at nedbryde de stakkels Undvegnes Ære og stemple dem som de groveste Løgnere. Men dette kunde ikke gjøre den forønskede Virkning, da de amerikanske Breve alligevel læstes med Begjærlighed af de Fleste; der maatte bruges endnu andre Midler, og hvad blev det? Jo de gave sig i Færd med at udjevne Forskjellen imellem Amerika og Norge, og om muligt gjøre Amerika værre end Norge, og vi har i disse Dage modtaget et aabent Brev fra en paalidelig og agtet Mand, hvori Stemningen omtales ganske fortræffeligt, især skulde Lensmand Riis have udmærket sig ved sin Veltalenhed, idet han skildrede Amerika som et Nødens Land, hvor Hunger og Elendighed, Arbeidsløshed og Dyrtid skulde herske, og han har ogsaa med Bestemthed sagt at Garver Ole Byes Børn gaa ganske nøgne om fra Dør til Dør og betle for sit Brød. Vi maa tilstaa at det er ganske godt sagt, men om det indeholder en Tøddel af Sandhed det er hele Sagen, og vi kan med Bestemthed svare, at den omtalte Nød kun indskrænker sig til nogle af de større Søstæder, hvor der i Foraaret 1854 tilstrømmede et uforholdsmæssigt stort Antal af fattige Indvandrere, der ikke havde Midler til at fortsætte Reisen ind i Landet, og deraf opstod den Arbeidsløshed som af Riis maaskee tilsigtedes, men ingen Upartisk kan sige at dette Forhold hersker over hele Amerika, nei ikke en Tyvendepart af samme. De blomstrende Agre give nok baade til at spise og betale Arbeiderne med, og Daglønnen har neppe nogen Tid været høiere end nu, vi har heller ikke seet en eneste Betler her, og at sige at den ærlige Ole Byes Børn gaa ganske nøgne omkring og betle, det er en skammelig Løgn, og om Gud giver os Hilsen, saa kan vi alle ernære os ad en sømmeligere Vei end at betle. Vi maa afbryde denne Skrivelse med en Forsikring om, at det er i den bedste Hensigt vi tilsende dem den, for 463

B R E V I U T VA L G

at bidrage til at opklare de taagede Begreber om Amerika, og vi synes at vi kan have Krav paa saa megen Tiltro, at Forældre og Sødskende tro vore Skrivelser bedre end de Gjøglere, der opstaa iblandt Eder, og vee, vee os, om vi skrev Andet end Sandhed, og skulde De tænke at vi havde Glæde af at møde en Broder eller Bekjendt, om vi saa skammeligen havde løiet for ham. Nei en bedre Glæde vil vi have, nemlig at De ved Ankomsten hertil kan selv ved egne Jagttagelser overbevises om at vi har skrevet Sandhed. Vi tvivler ikke paa at vi ved dette Brev udsætte os for adskillige haarde Bemærkninger, men det ansee vi for en Bagatel eller intetsigende Ting. Vi anmode den ærede Rrdaktion for Arbeider-Foreningernes Blad at optage Ovenstaaende. Hans Johannesen Lien. Trond O. Langen. Bendt Pedersen Haanes. Disse tre utvandrerne har sammen skrevet et brev ment for trykk, noe den avsluttende setningen vitner om. Det var særlig Arbeider-Foreningernes Blad som de ønsket at skulle trykke det. Perspektivet er også fra noen som virker å ha vært sterkt forbundet med arbeiderbevegelsen. Klasseperspektivet er eksplisitt. Den historiske fortellingen som brevskriverne gir, over hvordan amerikabrev og utvandringen ble mottatt og motarbeidet av øvrigheten, er enkel, men ganske presis. Her er den selvsagt fremstilt svært polemisk. vi havde Glæde af at møde en Broder eller Bekjendt: At brevskrivere som overdrev, risikerte å måtte svare for seg når folk de hadde lokket til å utvandre, ble skuffet ved ankomst og konfronterte brevskriveren, var en utbredt forståelse i samtiden. Denne forståelsen bidro nok til å dempe en del fremstillinger som ellers ville ha vært enda mer overdrevne enn vi finner spor etter.

464

JOHN BENZON

34 John Benzon Arbeider-Foreningernes Blad, 31. mai 1856 St. Paul, Minnisota Territory, 4de Novbr. 1855. Velagtede Skolelærer Elling Pedersen! Deres Brev af 18de August d. A. er mig rigtig ihændekommet, hvoraf jeg til min Tilfredshed seer, at mine Beretninger om Amerika er indrykket i Arbeider-bladet, thi dette var hvad jeg ønskede, da jeg af egen Erfaring ved, at næsten enhver Arbeider har Anledning til at læse dette Blad. For det andet er jeg tilfreds med Hensyn til mine Beretninger, da jeg med god Samvittighed ved, at jeg ikke har brugt lysere Farver end som Landet er værd at males med. Jeg ved at Amerika males ofte med forskjellige Farver, da en stor Deel Emigranter gjøre sig den Forestilling, at dette Land giver Alt foruden Arbeide. O nei! det heder her som i ethvert andet Land og som Skriften siger: «I dit Ansigtes Sved skal du æde dit Brød.» Vistnok er her en meget vid Forskjel og kan ikke lignes med Norge, thi hvilken Arbeider i Norge kan spare 200 Daler om Aaret og enda klæde sig; og hvilken Pige i Norge har 8–12 Daler om Maaneden, ja ved visse Bestillinger 20–25, f. Ex. ved at være som Vaskepige paa Stimbaadene. Jeg kunde sige meget mere, men denne Gang har jeg ikke Tid dertil, og desuden er min Hensigt blot at besvare deres Brev. For det første kan jeg berette Dem, at min Stoppeplads er og bliver St. Paul; thi da jeg i Vaar gjorde min sidste Reise til Hamilton i Kanada, erholdt jeg af det engelske Kompagni i Godtgjørelse for mit tabte Tøi 110 Daler, og da Vinteren havde forbedret min Stilling besluttede jeg at bygge mig et Huus, da Huusleien er almindelig fra 3–4 Daler Maaneden for 1 Værelse; men jeg betalte bestandig en 20 a 30 Daler i Forskud, og saaledes havde jeg 4 Værelser og Kjælder for 10 Spd. Maaneden. Jeg byggede mit Huus omtrent 6 Skridt fra Missisippis Bredder og omtrent 100 Skridt fra den Plads hvor Stimbaadene lande, just i Midten af Byen. Der er en stor Mængde Norske og Svenske af begge Kjøn i denne By, og jeg alene norsk Familie, og mit Huus saavidt stort, saa varede det ikke

465

B R E V I U T VA L G

længe førend at Mange af begge Kjøn samlede sig hos mig for at have Fornøielse, og saaledes har der siden den Tid hos mig været samlet en 20 a 30 Norske til enhver Søndag, og da der aldrig har manglet paa Spillemænd, saa har jeg for det Meste maattet give efter for Bønner, og ladet dem dandse, undertiden til Kl. 12 om Natten. Noget fremmed Arbeide har jeg i denne Sommer ikke befattet mig med, thi da jeg har holdt Bordinghuus, eller paa Norsk Spisehuus, og undertiden havt 12–16 Personer, saa har jeg havt nok at sysle med hjemme. Ifjor Sommer arbeidede min Kone en Maaneds Tid for Fremmede, men siden den Tid har hun altid havt Hjælp enten af en Pige eller Kone, og da Amerika ikke bringer Nogen i Næringssorg, og vi ingen Ting skal have med os naar vi forlade vor jordiske Vandring og Aarene tage til, saa har Ingen af os Lyst til at arbeide saa haardt. Det er vistnok saa, at Enhver som haver Børn gjerne ønsker at der skal være lidt tilbage for at disse kan have lidt at begynde at virke med, dog dette er noget den arbeidende Klasse i Norge for lade fare, da han har nok med at slide for det Daglige. Jeg seer af deres Brev, at De agter Dem over til Amerika, tillige herop til St. Paul i Minnisota; hertil svarer jeg Intet, da jeg aldrig vil raade Nogen til at reise, omendskjønt jeg selv finder mig fornøiet med Byttet, da jeg her nyder hvad jeg maatte savne i Norge, thi jeg saavelsom min Søn har to Gange havt Stemme paa Parlaments- og andre Embedsmænd. De seer altsaa heraf, at selv den usleste Arbeider nyder lige Rettighed med selve Guvernøren, og behøver ikke at vige et Skridt for Nogen, og desuden er Amerikaneren meget forsigtig for at fornærme en ædruelig og ordentlig Arbeider, thi han siger: «ved Dig erhverver jeg mig min Formue.» Eftersom De har bestemt Dem til Amerika, saa vil De, da De agter at blive Landmand, efter mit ringe Skjøn gjøre bedst i at reise til Minnisota, da her er en stor Deel Guvernør-Land at faa, og tillige har Setlerne faaet Udsættelse paa Betalingen, Tiden er altsaa uvis naar det skal betales. Jeg tror ogsaa at De kunde faa Plads som Skolelærer, da her er et stort norsk Setlement, og disse har talt om at De vil have en norsk Skolelærer; dog det bedste 466

JOHN BENZON

De vil gjøre, da De forhen er Landmand, er, i Tide at blive i Besiddelse af Land, der sikrer Enhver for Sygdom og Alderdom. De beder mig om Underretning om Reisen fra Qvebek til St. Paul, den skal jeg efter bedste Skjøn give Dem. Fra Qvebek gjør man bedst i at gaa paa Greth-Western Linie, da den er den sikreste og hurtigste Befordring. Fra Qvebek til Chicago koster imellem 7 a 8 Dollar pr. Personen, Børn under 12 Aar det halve, Børn under 1 Aar frit. Fra Qvebek til Montreal gaar De med Stimbaad, ligeledes derfra til Hamilion, hvor Kompagniet har at besørge Deres Tøi paa Jernbanen som gaar til Detroit, ligeledes derfra til Chicago; see endeligen efter at afslutte Kontrakt med Kompagniet, saa at alt Tøiet gaar frit til Chicago. I Chicago maa De ikke stoppe mere end høist nødvendig, da dette er en usund Plads. Fra Chicago til Galena koster 3 1/2 Dollar Personen, 100 Pd. frit. I Galena har De at akkordere med Kapteinen paa en Stimbaad. Prisen paa Personen er i Almindelighed 2 1/2 Dollar til St. Paul, dog gjør de bedst i overalt at akkordere for Tøi og Personer. Enhver Plads hvor De betaler for Tøi og Person maa De være meget forsigtig med at saa Tikat (paa Norsk Qvittering) for at De har betalt, ellers kan De letteligen komme til at betale to Gange. Med Hensyn til Klædedragten saa er der intet Andet at gjøre end at bruge tynde Klæder om Dagen i Varme og tykke Klæder naar Solen gaar ned. Det væsentligste ved hele Reisen er at nyde sund og reen Spise og paa ingen Maade drikke for meget af Flodvand, dog helst intet. John Benzon. Brevet som John Benzon skrev her, og som, i likhet med hans forrige brev, ble trykt i Arbeider-Foreningernes Blad, er et av få brev som eksplisitt uttrykker misnøye med det eksisterende valgsystemet i Norge. Arbeiderbevegelsen krevde allmenn stemmerett, så det er ikke rart at en av arbeiderne også ytret seg i den retningen, men likevel finnes det ikke mange andre amerikabrev som så tydelig peker på en politisk årsak til utvandring. Antakelig var det mange grunner til at brevforfatteren reiste fra Norge, men verdien av å kunne stemme ved valg i Amerika trekkes her frem som en tydelig fordel som Amerika har over Norge. For øvrig viser brevet at denne brevskriveren har hatt intensjon om å skrive

467

B R E V I U T VA L G

offentlig før. Det er mulig at også dette brevet var ment for trykk fra forfatterens side. Greth-Western Linie: Great Western Railway knyttet sammen byer i Canada og byer tvers over grensen mot USA.

35 Jens Jensen Adresse-Tidende for Brevig, Stathelle og Langesund, 24. januar 1857 Vi have havt Anledning til at see et Brev dateret Saltsø Dalen den 25de September f. A. fra forhenværende Indvaaner her af Stedet Skomager Jens Jensen. Brevet er skevet til en i Østerriisøer boende Skomager af hvis Broder hersteds vi havde det til Gjennemsyn og fri Afbenyttelse. Det indeholder dog ei Noget, som kan gjøre en ordret Gjengivelse nødvendig, men blandt de mange Hilsener til og fra «Brødrene og Søstrene» som Brevskriveren kalder sine nære og fiærne Troesfæller, erfares dog, at han, der paa Landet har kjøbt sig en liden Jordvei, har faaet en saa riig Høst, at han havde tilstrækkelig Proviant for eet Aar, som antages ogsaa var Tilfældet med alle Andre. Jensen boer imidlertid ikke selv paa Landet, men sit derværende Huus lader han beboe af «Søstre og Brødre,» medens han selv boer i Byen, 4–5 Huse fra Propheten, og arbeider for en riig Mand, der har 50 Mennesker at forsørge. For disse syer da Jensen Sko og derfor har han Alt hvad han behøver til sig, Kone og to Børn. Der meddeles ogsaa, at Propheten i den senere Tid i Tabernaklet har talt om dem, som lide Brud paa sin Troe og Brevskriveren advarer mod at troe paa alle de Rygter, som udspredes om Mormonerne. En Mængde «Brødre og Søstre» havde været ventendes til Saltdalen, og allerede da de vare 100 Miil borte i Ørkenen, var Rygtet om deres Ankomst naaet til Byen. Nu vare de denne saa nær, at Propheten og Musikken vare dragne «Brødrene og Søstrene» imøde. Der tilføies ogsaa, at i Februar Maaned skulle atter en Deel Norske udvandre, og deriblandt Nogle fra Østerrisøer.

468

G U L B R A N D T. J O H N S R U D

Det var i Risør, Brevik og Fredrikstad at de første mormonersamfunnene i Norge ble dannet, i 1852. Dette brevet er delvis til menigheten i Risør, og er skrevet av en norsk utvandrer som har fastholdt mormonerlæren, til forskjell fra forfatteren av brev nr. 32 over. Det gir et lite innblikk i mormonerkirkens tidligste fase i Norge og hva slags forbindelser den hadde med utvandringen som sådan. Tabernaklet: Det gammeltestamentlige navnet på det flyttbare teltet som jødene tilba Jahve i før tempelet i Jerusalem ble bygget. Mormonerkirken brukte dette begrepet om forsamlingssaler eller andre steder hvor møter ble holdt.

36 Gulbrand T. Johnsrud Morgenbladet, 9. mars 1858 Direktøren ved Bodsfængslet har tilstillet Redaktionen nedenstaaende Brev til ham fra en i Arbeidersagen til 1 Aars Strafarbeide domfældt Husmand fra Viger Annex til Norderhov, Guldbrand Torkildsen Johnsrud, 48 Aar gl., der, efterat være løsladt af Bodsfængslet den 8de Juni 1856, i forrige Aars Foraar med Kone og 6 Børn udvandrede til Amerika. Da han antages at være af stø Charakter og i Besiddelse af særdeles gode Forstandsevner samt større Modenhed og Udvikling end i Almindelighed er Tilfældet med Folk af hans Stand, vil Brevet formentlig være af Interesse. Springvally, d. 8. Januar 1858. Hr. Direktør! Efter givet Løfte saavel til Dem som til Fangen * * * er jeg saa fri at tilstille Dem nogle simple Linier, for at I kan se, hvorledes jeg befinder mig i mit fjerne Hjem. Efter en lang Overreise over Søen – 8 Uger og 2 Dage – toge vi paa Jernbanen fra Kvebek lige til Fortwille, og i Nærheden af sidstnævnte Sted stoppede jeg hos en gammel Bekjendt fra min Fødebygd. Mange af vore Reisefæller vare syge, og foruden 5 Børn, som døde paa Søen, døde 1 i Chicago, og Nogle døde efter at være komne op i Landet. Mange Syge bleve ogsaa helbrede og ere nu friske igjen. Min Kone led meget af Søsyge, men blev frisk igjen inden vi naaede Kvebek, og vi 469

B R E V I U T VA L G

vare alle sunde og friske, da vi stoppede her; men efter en 14 Dages Forløb blev min næstældste Søn syg og efter 1 Maaneds Sygeleie døde han, uagtet en flink Læge behandlede ham og gjorde alt muligt for at redde ham. En Maaneds Tid derefter blev min ældste Søn og min lille Datter syge; Datteren døde efter 2 1/2 Uges smertelige Lidelser, men min Søn bestod sig, dog var han syg i 7 Uger. Saaledes har jeg mistet 2de af mine kjære Børn, en Dreng 20 Aar gl. og en Pige 10 Aar gl. Jeg har saaledes maattet lide Modgang og Sorg næsten hele Tiden, siden jeg kom ind i Landet, og uagtet her var Arbeide og god Fortjeneste forleden Sommer, har jeg ikke fortjent mere end Opholdet og en Ko, som jeg kjøbte for 25 Dollars. I Vinter er her i Wisconsin intet Arbeide eller Fortjeneste, og jeg fandt det bedst for mig at begynde at holde Skole og paatog mig dette i 4 Maaneder for 12 Dollars pr. Maaned. Her er Mangel paa Skolelærere. Jeg har endnu 4 Sønner ilive og vi ere nu, Gud være lovet, alle sunde og friske samt leve godt; thi her vil ikke saa meget Slid til for at kunne leve; og havde Gud forundt mig, at alle mine Børn havde faaet leve, da havde jeg været hjertelig glad over at være kommen hid. Her i Wisconsin er næsten alt Landet opkjøbt, saa at her ikke er godt Land at faa til Regjerings-Pris, og skal man kjøbe Land af Andre, saa vil det falde for dyrt. De ældre Setlere, som ved Ankomsten forstode at tage sig baade godt Land og saameget Land, at de havde til Skov og Havn, ere ikke alene velstaaende, men for en stor Del rige, og de, som have 4 Førtier, have Land nok baade til Ager og til Havn; og er det Skovland, have disse ogsaa Skov nok. De derimod, som kun have 1 a 2 Førtier, have forlidet til alt Behov, og eftersom Jorden bliver indhegnet, komme de til at mangle baade Skov og Havn. Mange af disse sælge nu sine Farmer, for at reise til de Stater, hvor der er Regjeringsland og der faa større Farmer. For fattige Folk, som ikke have Penge til at kjøbe sig Land for, tror jeg det er rettest, at de stoppe i de ældre Setlementer, indtil de faa fortjent sig saameget, at de kan kjøbe sig en Vogn, et Par Kjorestude, nogle Køer samt endel Fødemidler, saa at de have Noget at hjælpe sig med, indtil de faa sig Hus opført og noget Ager opbrudt. I de ældre Setlementer er der altid 470

G U L B R A N D T. J O H N S R U D

bedre Fortjeneste, og man kan lægge sig til saamange Kreature, man vil, og næsten overalt er der Slaatteland at faa, enten ved at slaa mod Afgivelse af Halvdelen af Høet, eller endog mod en billig Leie, og Godtgjørelse for Havnegang bliver der næsten aldrig talt om. Her er Mange, som ikke eie en Smule Jord, men kan dog have en 10 a 12 Stk. Fækreature. Kort sagt: Enhver, som vil og kan arbeide og er paapasselig, kan her komme til Velstand, naar han har Hilsen. Landet er overalt vakkert og frugtbart, og Jordbunden fordetmeste god; dog gives der paa mange Steder mager og daarlig Sandjord. Prærielandet er fordetmeste bedst, men der mangler Skov, og saaledes ligge der store Strækninger udyrkede. Klimatet er langtfra ikke saa sundt som i Norge: om Sommeren er her meget varmere, Luften er tungere og trykker mere paa Legemet; om Vinteren er her ofte saa koldt, at man kan fryse ihjel, – og Kulden foraarsages af de skarpe og gjennemtrængende Vestenvinde. Hvad Politiken angaar, da er her nu fortiden tvende Hovedpartier, Demokrater og Republikanere, som stride om Magten. Disse to Partier synes at træde skarpere og skarpere og mere bestemt op imod hinanden; hvad Enden bliver, er ikke godt at forudse; men hvad vi nu have at frygte, er en Krig med Mormonerne. De forenede Stater have bestemt sig til at udrydde Mormonerne eller tvinge dem til at underkaste sig de forenede Staters Love; men Mormonerne have erklæret sig aldeles uafhængige, og Brigham Yong har nylig i et Foredrag udtalt sig for sit Folk, at naar de ere enige, og gaa Haand i Haand, frygter han ikke de forenede Staters Tropper, og, «om vi end skulle tabe i Slag mod dem,» siger han, «saa er det vist, at vi kan frelse os. Hvad skulle de gjøre os, naar vi opbrænde Græsset foran dem? og skulde Nøden kræve det, ville vi opbrænde Alt og flygte til Bjergene.» Og sandelig, her er Mange, som frygte for, at Mormonerne blive vanskelige at overvinde, især da Indianerne holde med dem. Mormonerne have Alting hos fig selv, endog Kanonstøberi. Pengevæsenet staar her paa en daarlig Fod; thi her kan hvem, som vil, oprette Pengebanke. Saaledes er her en overordentlig Mængde 471

B R E V I U T VA L G

Banke. Naar nu en Bankier har udstedt en større Del Banknoter, end han har Midler til at indfri, saa gjør han Fallit. Tidlig i Høst fallerede 64 Banke, og de fleste af deres Banknoter bleve unyttige, – og sandelig, man kunde ikke modtage Papirpenge, uden at resikere at blive bedragen, og man kunde aldeles ikke gjemme Penge, naar man ikke fik vexlet dem i Sølv eller Guld. Som Følge heraf blev der en saadan Pengemangel, at der nu næsten ikke er Penge at faa. Alle Produkter ere faldne betydeligt i Pris, og Farmerne ere i en slem Knibe. Hveden, som er det vigtigste og kuranteste Udsalgsprodukt, er ofte bleven solgt for 43 Cents pr. Bushel, istedetfor at dens Pris i de foregaaende Aar har varieret mellem 1 Dollar og 1 Dollar 35 Cents. Flesk og Smør er ligeledes faldet i Pris. Flesket koster nu 5 Cents pr. [pund]. Kreature ere næsten ikke at faa solgt til nogen Pris. Et godt Par Stude, som i forrige Aar kostede 120 Dollars, frembydes nu for 60. Jeg hører overalt det Udsagn: «Vi have aldrig oplevet saa slemme Pengetider som nu.» Farmerne maa indskrænke sin Drift formedelst Mangel paa Penge til at betale Arbeidet med, – og som Følge deraf gaa en Mængde Arbeidere ledige i Vinter. Til al Lykke er her ingen Mangel paa Mad. Man betaler i Almindelighed 1 Dollar Ugen for Kost og Logis. Skulde denne Pengekrisis komme til at vare længe, saa ser det ilde ud for Mange, og især for dem, som skylde Penge. Arbeidslønnen har staaet høit, og her har været Søgning efter alleslags Arbeidsfolk. Smede, Snedkere, Skræddere og Skomagere er her Mangel paa. Kontorister og Handelsbetjente erholde store Lønninger. En duelig Bogholder kan faa 500 indtil 600 Dollar i Løn for Aaret. Skulde min Ven, Fangen*...., have isinde at udvandre hertil, tror jeg sikkert, han ikke ville angre det i Fremtiden. Han er Sproget saavidt mægtig, at han ikke vil mangle Ansættelse enten som Bogholder, Handelsbetjent eller Bladredaktør. Efter den Erfaring, jeg har om dette Land, tror jeg, at her er lettere at ernære sig end i Norge, især for Arbeidsfolk; men man savner ogsaa meget her, som man har i Norge; i alle Fald, er her mere usundt og sygeligt. Jeg for min Del har endnu ikke været syg, siden 472

G U L B R A N D T. J O H N S R U D

jeg kom her, og forunder Gud mig Hilsen fremdeles, haaber jeg at være fri for trykkende Næringssorg. Skulde*.... med flere af mine Bekjendte udvandre hertil næste Vaar, tør jeg ikke sige noget om, hvilken Leilighed de bør tage over Søen, men naar de lande i Kvebæk, bør de tage paa Jernbanen hele Veien til det Sted, de agte at stoppe; thi derved komme de baade raskere og sikrere frem, og undgaa meget Plynder, som er forbundet med Dampbaadfragten. Jeg er for Tiden vel fornøiet og lever godt, og vi ere alle ved en god Hilse. Ville nogen af mine Venner vise mig den Fornøielse at sende mig nogle Linier, vil det være mig hjerteligt velkommen. Min Adresse er saaledes: Gulbrand T. Johnsrud, Springvally P. O. Rock County Wisconsin North Amerika Gulbrand T. Johnsrud var en av arbeiderførerne i thranitterbevegelsen. Dette brevet er antakelig skrevet til Marcus Thrane i fengsel, selv om det er en viss mulighet for at også Theodor Abildgaard var den omtalte «Ven, Fangen». Brevet ble formelt rettet til direktøren av Botsfengselet i Christiania, hvor Thrane og Abildgaard satt fengslet. Hvorfor brevet ble delt med Morgenbladet, er usikkert. Fortwille: Antakelig menes her Fort Ville-Marie i Canada, hvor byen Montreal skulle reise seg. en Krig med Mormonerne: Fra 1857 eskalerte konflikten mellom amerikanske myndigheter og mormonerne, og den ble kjent under navnet Utah-krigen. Tidlig i Høst fallerede 64 Banke: Finanskrisen i 1857 var en landsomfattende økonomisk krise for USA og påvirket også det internasjonale markedet.

473

B R E V I U T VA L G

37 Elise Wærenskjold Hamars Budstikke, 16. mars 1858 En Hilsen fra Texas. Endskjønt vi Norske, som i dette Land, der er saa mange tusinde Mile fjernet fra vort gamle Fedreland, befinde os lykkelige og tilfredse i vort ny Hjem, saa bevare vi dog stedse Mindet om gamle Norge og vore Landsmænd i kjærlighedsfulde Hjerter og enhver mulig Forbindelse med det elskede Fødeland er os vigtig og dyrebar. Derfor have vi norske, danske og svenske Indvaanere af det lille Setlement paa Four-mill Prairie oprettet imellem os et norsk Læseselskab; men da Setlementet kun tælle 16 Familier, er den sammenskudte Sum til Bøgernes Anskaffelse kun meget liden (22 Dollars) og vi tillade os derfor at bede vore Landsmænd i Norge, som maatte føle nogen Interesse for deres fjerntboende Brødre og Søstre i Texas, om de ville betænke os med en liden Gave af Bøger og i saa Fald indlevere samme til Hr. Boghandler Jacob Dybwad i Kristiania. Det vilde glæde os, om de ærede Givere ville skrive deres Navne i den eller de Bøger, de godhedsfuld ville give os, og ville vi med Taknemmelighed modtage enhver Bog, enten den er ny eller gammel. Da jeg har den Ære at være personlig bekjendt med Flere af D.Hrr. Boghandlere, tillader jeg mig specielt at opfordre disse til at yde vort Læseselskab et lidet Bidrag, da de dog vist have mange Værker, som ikke ville blive udsolgte. Mange gode Bøger af ældre Forfattere have maaske nu liden eller inge Værdi i Norge, da de fortrænges af nyere Forfattere; men det er ikke saa her, hvor vi saa yderst sjelden have Anledning til at faa norske Bøger, da meget Faa vare saa betænkte at medtage Bøger den Gang de forlode Norge. D.Hrr. Bladredaktører ville bevise os en stor Tjeneste ved at optage disse Linier i deres respektive Blade. For dem, det muligens kan interessere, vil jeg tilføie, at her findes 3 norske Setlementer med omtr. 300 Indvaanere, hvoraf 8 Danske og 1 Svensk. Det ældste blev oprettet 1845 og er omtrent saa stort som dette og det yngste Setlement tilsammen. De Fleste vare Fattige, da de kom

474

E L I S E WÆ R E N S K J O L D

her; men Alle have gjort større eller mindre Fremskridt i Velstand og der findes Familier, som kom hertil med Gjeld, som nu ere velstaaende. Texas er i det Hele et udmærket godt Land for Fattige, de de altid kunne faa Arbeide og blive betalte meget godt, saa at de strax kunne arbeide sig frem til en uafhængig Stilling, saameget mere, som Landet er billigt: 1/2 Doll. for Akren af Regjeringsland. Enhver Hvid bliver behandlet med samme Høflighed. For dem, der hjemme have været vante til at have Tjenere, vilde det maaske være mindre behageligt at komme her, da Tjenere ere vanskelige at erholde og dertil kostbare. I 1851 blev theologisk Kandidat A. E. Frederichsen kaldet som Præst til Four-mill Prairie og samme Aar paabegyndtes en liden simpel Kirke i samme Setlement og indviedes strax efter Præstens Ankomst det følgende Aar. Man betalte fra 3–8 Doll. aarlig i fast Løn foruden Høitidsoffer og Betaling for Børns Daab, Jordpaakastelse osv. Nogle Enker og Piger tegnede for 1 a 2 Doll. Det vilde være meget ønskeligt om en kristeligsindet Theolog vilde komme til os, da Præsten Frederichsen agter at reise tilbage i Vinter; men han maatte rigtignok ikke gjøre det for timelig Vindings Skyld; thi mere end 300 Dollars aarlig og en simpel Bolig kunde han ikke gjøre Regning paa af alle 3 Setlementer. Til Slutning tillader jeg mig at bede alle mine Venner og Bekjendte i Norge modtage min kjærlige Hilsen fra Elise Wærenskjold, forhen Tvede. Elise Wærenskjold var en av flere sentrale skikkelser blant norske innvandrere i Texas og gjorde mye for å bygge opp lokalsamfunnet. Her ber hun om støtte fra Norge til å videreføre et leseselskap. Tilgangen på norsk litteratur i Amerika, før egne norskamerikanske forlag og trykkerier var etablert, var forståelig nok liten. Forespørselen er ikke unik: Mange utvandrere skrev i brev hjem etter trykksaker eller aviser. Ønsket om å opprettholde språket og å holde seg oppdatert på nyheter i hjemlandet virker å ha vært viktig for mange utvandrere. At denne forespørselen er å finne på trykk i Hamar Budstikke, gjør det mulig å tenke seg at den var sendt via Elise Wærenskjolds mangeårige korrespondent, T.A. Gjestvang, selv om Gjestvang hadde vært skuffet over Texas da han besøkte delstaten noen år tidligere.

475

B R E V I U T VA L G

38 Randi Johnsdatter Munkhougen Throndhjems-Posten, 29. august 1858 Vi have liggende foran os et nylig ankommet Brev fra Amerika, der synes at fortjene Plads ved Siden af de mange glimrende Beretninger derfra, der altsomoftest offentliggjøres. Brevskriversken er en Kone ved Navn Randi Johnsdatter Munkhougen fra Størdalen der med Skibet Sverre afreiste herfra i forrige Foraar. — Vi aftrykke her enkelte Steder af Brevet, der baade er for langt og for en stor Del af altfor privat Indhold til at optages i sin Helhed. Foreløbig skulle vi bemærke, at der hviler et stærkt Præg af Aaabenhjertighed og Sanddruhed over Brevskriverskens Udtalelser, samt at det mangensteds virkeligt er rørende at læse hendes simple men gribende Fremstilling af sit skuffede Haab og sin tærende Hjemve og Længsel efter Norge. Hun har bittert angret, at hun reiste. Gid de Tilbageblevne nøiere ville overveie Alt, førend de følge hendes og Andres Exempel. Hun begynder sit Brev med Skildring af Overfarten, der paa det Nærmeste er overensstemmende med en Beretning derom, som indleveredes i et Brev fra Lorentz Johnsen, der har været at læse i dette Blads No. 16. Ved Ankomsten til Qvebek yttrer hun sin Forbauselse over alt det «pene Land,» men figer strax efter, at der var ogsaa meget «stygt Land.» Efterat være ankommen til Minnesota fik hun med Familie Ophold hos en Mand ved Navn Peder Halse, der 3 Aar tidligere var reist fra Størdalen. Han havde et lidet daarligt Hus, men endel Kreaturer og, som det lader til, tilstrækkeligt Forraad af Madvarer. Efter her at have gjort sig lidt bekjendt med Forholdene, udtaler hun sig saaledes: «Her fik jeg da se, at jeg havde forladt Munkhaugen; det var med stor Ulyst at jeg forlod Fødeland, Hus og Hjem, Slægt og Venner, som baade L… og mange af mine Naboer ved. Hjemme var det mange Gange ikke saa godt for mig; men gid jeg endnu havde været der, saa havde det vist været bedre baade for Sjæl og Legeme. Jeg glemmer aldrig Norge.» – – – «Om man synes, at man har Lidt, naar man reiser ud, saa kan de aldrig tro, hvor snart

476

R A N D I J O H N S D AT T E R M U N K H O U G E N

det faar Ende; man bliver bedraget lidt paa ethvert Sted, ja allerede i Throndhjem begyndtes dermed. Udvandrere gjøre rettest i at tilvexle sig Sølvdalere i Banken, disse Penge have fuld Værd i Amerika. Da vi reiste fra Norge havde vi lidt over 200 Spd., men da vi kom frem, havde vi kun 76 Daler igjen.» – – – Efter et Ophold af 8 Dage hos ovennævnte Peder Halse fik hun Arbeide hos en Henrik Nielsen Tale fra Bergen, der var en meget velstaaende Mand, som havde havt Lykken med sig i Kalifornien, og senere havde kjøbt Land i Minnesota. Denne Mand betalte altid sine Folk strax, hvad man var bleven forligt om (hun havde 1 1/2 Spd. ugentlig); medens de andre ankomme Arbeidsfolk «fik Tid til at bie efter Betalingen;» thi der var en saadan Mangel paa Penge, som Brevskriversken aldrig havde havt Ide om. – – – «Dette var en tung Tid for mig, og havde ikke Lovise været, saa ved jeg ikke, hvad jeg havde taget mig til; jeg havde saadan en Længsel hjem og kunde intet Øieblik glemme Norge, især da jeg saa, at det for det meste bare var Løgn, hvad man havde skrevet til Størdalen; thi ikke ved jeg, hvad man har at rose sig af her; ikke har de, som have nedsat sig her, et Bord at spise ved, ikke har de en Stol at sidde paa. Det Indbo, som en Mand, der har Penge nok dertil, anskaffer sig, er en Kogeovn med etpar Gryder og nogle Kjedler af Blik, samt en Stamp og etpar Bøtter, og saa er man forsynet med Kopper; thi de samme Kopper bruges baade til Folket, som til Kalvene og Grisene.» – – – «Ved vor Ankomst var det meste Land og al Skov allerede optagen. Vi kjøbte kun Land for 100 Spd., hvilket er det Halve af et bestemt Maal, som Enhver har Lov til at tage for 200 Daler. Skov maatte vi kjøbe paa anden Haand og betalte 100 Spd. for 16 Mæling, som jeg just ikke har godt ved at benævne Skov, da det Hele bestod af endel gamle, krogede Løntræer.» – – – «Den 2den Mai flyttede vi til vort nye Hjem, men vi har ikke andet Hus end en Kjelder at være i; lidt Tømmer er fremkjørt til Stue; men naar det bliver Stue, ved jeg ikke; thi her er saa stor Mangel paa Penge, og alle Ting ere saa dyre, at vi ikke kunde faa en liden Stue som f. Ex. Bendix’s Stue istand for 100 Spd. Jeg ønskede at I skulde se hvadslags Huse her findes.» – – – «Ikke er her Præst, og 477

B R E V I U T VA L G

ikke er her Skolelærer; – men der er en saadan Kiv imellem Folkene, at de ei engang kunne enes om at have den samme Præst.» – – – «I kan aldrig tro, hvor Fruentimmerne her ere tilstadsede baade med galante Kjoler og Kraver og Silkehatter og Flor og al den fineste Pynt som tilhører en Hat, men Underklædeme ere ofte sillede og Strømperne hullede. At see et Mandfolk med hele Støvler paa Benene er et stort Under, men de have sine smukke, hvide Manschetskjorter, endskjønt de alle blot er fattige norske Folk.» – – – Vær saa snil at hilse Ole Hanssen fra os, han bad Knud sende ham noget Tobak, men han maa holde ham undskyldt. Tobakken er dyrere her end i Norge; ja, da vi vare i Norge, da havde vi Tobak og Kaffe til enhver Tid; men nu da vi ere komne til det frugtbare Amerika, nu kan vi hverken holde os med Tobak eller Kaffe.» – – – «Mine Svogere, Iver Reberg og Sivert Husbyemoe, de maa aldrig tænke paa at reise til Amerika, det ville være mig kjært at se dem og deres Koner og Børn igjen, hvis det var Guds Villie; men jeg raader dem ikke til at reise. Lovise ønsker, at de skulle komme hid, men jeg tror, at det er bedst at blive i Norge; o, gid jeg var bleven i Norge, men jeg maa vel finde mig i at være hvor jeg er, og takke Gud, at jeg er bleven befriet for Sygdom; men endnu har aldrig Hvedebrødet i Amerika smagt mig saa godt som Havrebrødet i Norge.» – – – «Lovise har kjøbt en Ko før 28 Daler, men det er en daarlig Ko, der kun mælker 4 Potter om Dagen; men jeg har ikke andet end en liden Gris og en liden Kat. Jeg har bragt i Erfaring, at hvad man har skrevet til Størdalen om, at en Ko mælker saa meget ei er sandt; istedetfor meget af deres ugrundede Ros var det nok Andet at skrive om i modsat Retning.» – Hun slutter med at fortælle, at man i Vaar i Minnesota har havt en slem Plage, da Hundegalskab havde raset meget og Mennesker og Kreaturer efter Bid af Hunde var bleven angreben deraf. De fleste amerikabrev er, så vidt vi vet, skrevet av menn. Dette brevet er skrevet av en kvinne, en navngitt en som sådan, og det stod i tillegg på trykk. Slik viser de trykte amerikabrevene oss at kvinner kunne, gitt særskilte omstendigheter,

478

B E R T H E S E VA L D S D AT E R Ø S T E R L I

komme til orde i offentligheten – selv helt «vanlige» kvinner. Brevet er utpreget negativt i omtalen av forholdene i Amerika. Finanskrisen av 1857 kan være en vesentlig grunn til brevskriverens perspektiv. Brevet er delvis parafrasert av avisa, og sitatene virker å ha blitt valgt ut for å forsterke budskapet om at amerikanske forhold var annerledes enn mange hjemme trodde. Størdalen: Stjørdal.

39 Berthe Sevaldsdater Østerli Emigranten, 23. november 1863 Norges Dom over Amerika. «Frænde er Frænde nærmest,» siger Fornuft og Hjerte, og handlede Beslægtede efter Fredens Samdrægtighedens og Kjærlighedens Stemme, saa var Meget anderledes. Men man siger ogsaa for et Ord, at Frænde er Frænde værst, og det Sande heri viser sig daglig i smaa som i store Samfund. Der er imidlertid mange Maader at handle paa, hvorved Slægt og Venner skades af sine Nærmeste. Vi sigte dermed ikke til den grove Uenighed, som avler Strid mellem engere Kredse og Had og Kamp mellem mægtige Broderlande, saaledes som fordum mellem Normænd og Svensker og nu her i Landet mellem Norden og Syden. Ogsaa nu ubevidst kan Ven skade og fornærme Ven. Hvis man i Troen paa sit eget ufeilbare Velvære ynker og beklager sin Slægtnings Stilling, uagtet man i Grunden kjender saa lidet til denne, at man er uberettiget til at dømme, saa er baade Dommen selv og endnu mere de af den anledede utidige og falske Ynk og Klager en grov Fornærmelse. Vi Normænd her i Amerika har Alle som En efterladt Slægt og Venner i vort forrige Fædreland. Selv forlod vi Klippelandet, fordi Jord og Levebrød i Dalen allerede var optaget af Andre, og vi selv ikke kunde presse Brød af Stene. Her i Amerika fandt vi Jord, som var værd at arbeide paa; den giver os uden Vanskelighed det daglige Brød. Vi ere tilfredse her, og derfor forlader vi ikke dette Land, som af Herren synes skabt for alle arbeidsomme Trængende, der lede at de skulle

479

B R E V I U T VA L G

finde. Samtidigt mindes vi altid Norge med al den Varme og Glæde, som følger de kjære Barndomsminder. Hvorledes gjengjældes dette? Af Frygt for at miste en Overbefolkning, som Landet alligevel ikke kan holde tilbage fra at søge Brød udenfor Grændserne, fremstilles hyppigt i de norske Hovedblade Normændernes Stilling i Amerika som saare tvivlsom og deres Liv som en daglig Kamp for det tørre Brød. Paa samme Tid som vi ved vort velbesatte Bord gjerne kan lee ad denne tykke Uvidenhed i Norge om vore økonomiske Kaar, saa maa det dog tilsidst gaa i os, at ikke alene de norske Blade, men ogsaa dette Lands dannede Embedsklasse i blind Iver for at standse en naturlig Udvandring skildrer det Fædreland, som de Norske i Amerika erklærer for sit og som de elsker og forsvarer, med usande Farver. Nedenstaaende Skrivelser har man anmodet os om at indtage i «Emigranten», og vi indsee ikke, hvorfor vi skulle nægte dette, da Hr. Pastor D. Bruns Skrivelse netop stadfæster hvad enhver norsk Amerikaner beklager sig over med Hensyn til falsk Dom over Amerika og dens Befolknings Kaar. Vi Amerikanere trænger aldeles ikke til de fattige Ladninger, som sendes os fra Norge. Skjønt vi endnu ikke udgjøre mere end 200,000 Sjæle, saa kan vi dog uden at bryske os sige saa stort et Ord, at vi, naar det behøves, kan hjælpe vor Styrelse med et Skattebidrag ligesaa stort som det, Norges een Million Bønder kan præstere. Thi Landsmanden her betaler med større Lethed fem Daler i aarlig Skat, end han i Norge kan betale een Daler. Hvert Aar, naar Emigranter fra Norge ankommer, saa har vi at hjælpe en Deel af dem, at de kan komme i Vei, og dermed bærer vi i Virkeligheden en Deel af den Fattigbyrde, som egentlig udelukkende tilfalder den norske Stat. Enhver Landsmand fra Norge er desuagtet velkommen; thi vil han kun arbeide efter Evne, saa ligger den jomfruelige Jord, der bugner af Hvede, naar den vindes, færdig for ham og hans Børn. Det gjælder kun det første Aars Forskud for at komme i Vei.

480

B E R T H E S E VA L D S D AT E R Ø S T E R L I

Men det er om Pastor Bruns Skrivelse vi her skulle yttre nogle Ord, fordi en Deel af hvad han siger indeholder Norges stadige Dom over Amerika. For ikke at misforstaaes af vore Læsere, ville vi udtrykkelig udhæve, at vi ikke angribe denne eller andre norske Præsters geistlige Virksomhed. Det er fuldkommen i sin Orden, at han i sit Brev formaner og advarer mod Familieuenighed, og at han her specielt foreholder en Hustru det høist betænkelige og kan hænde urigtige i at skille sig og Fællesbørn fra Mand og Fader – (skjøndt denne Mand seer ud til at have være en komplet Usling, som tærede paa Kone og Børn istedetfor at ernære dem). – I denne hans geistlige Virksomhed blande vi os ikke. Men naar han som vægtige Grunde for, at fattige arbeidsomme Folk skal trælle sig tildøde i Norge heller end gaae til et bedre Land, anfører som Sandhed, at vort Fædreland «Amerika befinder sig i stor Nød;» at der er «Arbeidsløshed for Mændene»; at de for at opholde Livet skareviis maa lade sig hverve til Soldater; at man «af Trang maa indskrænke Antallet af Arbeidsfolk og Tjenere;» at vi «efter Freden vil blive saa udarmede, at vi ikke faae Raad til at holde Arbeidsfolk,» og endelig at Kvinder her ikke kan nære sig af Mangel paa Arbeide, saa pligter Redaktionen at tage til Gjensvar mod disse og lignende vrange Udsagn, som ikke udgaaer fra enkelt norsk Mand, men er et Udtryk af de Fabler, som i Norge sættes ud blandt Folket. Efter de norske Blades Praxis, hovedsageligen at optage kun de slette Efterretninger fra Amerika, maa dette Blads Læsere ikke vente at nærværende Artikel optages af de norske Blade, men vi har i alle Fald gjort vor Pligt ved at gjendrive Usandhed med Sandhed – eller er der vel nogen norsk Amerikaner, som tier stille og giver sit Samtykke til, at hans Land kaldes Udvandrerens Grav og han selv Elendighedens og Armodens Offer? Den i Norge levende Almeenmand kan da tænke over og selv dømme efter følgende Oplysninger: I hans Verdensdeel Europa gaaer ikke et Aar hen uden blodige Krige. De koste Penge ligesom her, og ingen Nation er sikker for at 481

B R E V I U T VA L G

maatte deeltage. Norge staaer jo nu i Færd med at faae en blodig og kostbar Krig med det mægtige Tydskland, og en saadan Krig giver ethvert Folk, som ikke engang kan brødføde sig selv, en alvorlig Knæk. – De Nordamerikanske Stater alene udgjør et ligesaa stort Areal som det beboede Europa. Naar Krig føres her, indsees det let, at det ikke som i Europa er en enkelt Nation men en heel Verdensdeel, paa hvilken Betalingsbyrden fordeles, og at den saaledes bliver lettere paa hver Enkelt. Arbeidsløshed opstaaer, hvor en Overbefolkning sukker efter Arbeide, eller hvor Arbeidet ikke lønner sig. – Det er langt fra, at Folk før eller for nærværende streifer om efter Arbeide, at det tvert imod er Landmændene selv i Staterne, som uafladeligt klager over, at de ikke kan faae Arbeidere nok, uagtet Daglønnen stadigt har været 1 Daler og derover med Kost pr. Dag. Dette vidner om den uigjendrivelige Sandhed, at Befolkningen er tynd og at Arbeidet lønner sig. Arbeidsløshed for Mændene kjendes ikke her. Det er sandt, at mange Norske har ladet sig hverve, men det er ikke for at opholde Livet. Nationalstolthed og en anden Selvfølelse som Borger end den almindelige Mand veed af i Norge, drev og driver den norske Amerikaner til at ile under Fanerne. Betalingsvilkaarene ere ogsaa saa gode, at han finder sig tjent dermed. I Norge ved man kanskee ikke, at en Soldat her i Indskrivningspenge faaer fra 300 til 400 Daler samt 13 Daler om Maaneden med fri Klæder og fri Kost, og hans Hustru faaer Pension af 8 Daler om Maaneden i Tilfælde af, at Manden falder. Ikke behøvede Landmanden at gaa i Krigen af Mangel paa Arbeide, thi Jordbrug giver altid Arbeide; om han endogsaa havde villet, saa kunde han ikke afskedige en Tjener eller Arbeidstok, som han aldrig har leiet. Eller er virkelig de, som i Norge indlade sig paa at tale om amerikanske Forholde, saa uvidende, at de ikke kjende til at Forholdenes Natur medfører, at Folk her snarest muligt gjør sig til Selveiere, og dermed opstaaer Mangel paa Arbeidsfolk ved ældre Eiendomme, men ikke Arbeidsløshed.

482

B E R T H E S E VA L D S D AT E R Ø S T E R L I

Gaa, hvor man vil, saa er der Spørgsmaal efter norske Fruen timmer; thi de arbeider i Amerika, medens Yankeens Fruentimmer ofte ere uvillige til at tage Haanden i Nyttesarbeider; Gutten er ikke bleven 12 Aar, førend han har egen Løn; og mangfoldige Gutter og Piger paa 15 Aar forlader for stedse Forældrene, ikke af Nød, men fordi de allerede da ville begynde at lægge Penge op til at skjøde Eiendom for. Om flere hundrede norske Fruentimmer pludseligen ankom fra Norge, saa skulde de øyeblikkelig faa Ansættelse med Alt frit og fra 78 til 104 Dollar om Aaret. Hvorledes det vil see ud efter Krigen er det nu for tidligt at udtale sig om her, endsige i Norge. Men et almindeligt Overblik viser os, at medens europæiske Lande maa føre Penge ud af Landet for at kjøbe en stor Deel af hvad de forbruge baade i Krig og i Fred, saa har Amerika næsten Alt, hvad det behøver inden sine egne Grændser. Soldaterne sende daglig store Summer hjem for at indkjøbe mere Jord; trives ikke Sædarterne overalt? dyrkes ikke Sukkerrør og Tobak lige op i Wisconsin og Minnesota? Farer ikke Dampbaade og Jernbanetrain i alle Retninger med Materiale og Kul hentet fra egne Gruber? Kan vi maaskee ikke klæde os selv i Uld og Bomuld, naar vi hjælper til at klæde hele den øvrige Deel af Verden? Er California og Klippebjergenes Guldgruber ikke mange Gange rigere end alle europæiske Landes ædle Metalgruber tilsammen? Og ligger der ikke for den hjemvendende Soldat og Indvandrerne fra andre Verdensdele unævnelige fede Strækninger og venter paa, at de meest lønnede Produkter skal afvendes dem gjennem tarveligt Arbeide? Behøver vi vel at optage udenlandske Laan eller nedlægge vore Penge i Europa og i Asia? Et Folk, som altsaa under Krigen ikke udfører sine Penge, ikke optager Laan, men saa at sige kun omflytter dem inden selve Landet; et Folk som under Freden ikke behøver at ængste sig for, hvorledes det da skal faa Arbeide, dette Folk – vi Amerikanere – hverken fortvivle selv eller opfordre Andre til at fortvivle, naar Freden engang indbyder os til at ombytte Sværdet med Plougen.

483

B R E V I U T VA L G

Mon Amerikas Modstandere i Norge har betænkt, at de ved at fraraade den Fattige at drage til et bedre Land, i Virkeligheden bedrager den Fattige med svigagtige Raad! forspilder mangen nedtrykt Families hele Livslykke! og under Paaskud af Venskab er den Armes værste Fiende; thi saa maa disse Raadgivere kaldes, naar Følgen af deres Raad er den, at Armoden synker ned i endnu dybere Armod. Hermed overgive vi nu vore Læsere Hr. Pastor Bruns Skrivelse og den tilskrevne Enkes Svar. Pastor Bruns Skrivelse Til Berthe Sevardsdatter Østerli! Du tænker, hører jeg, paa at reise til Amerika alene med Dine Børn og lade Din Mand blive tilbage. Kjære Berthe, nu skal Du tro, at jeg vil Dit Vel, og bare i den Hensigt skriver til Dig og at jeg intet siger, som ikke er sandt. Og jeg vil sige Dig, at Du gjør hvad Du ikke ved, og hvad Du bitterlig vil angre ved at reise saaledes alene. Formedelst Krigen, som hersker i Amerika, er der en stor Nød; der er Arbeidsløshed for Mændene, saa at de for at kunne tjene Noget, i Skareviis lade sig hverve til Soldater. Saa Mangfoldiges Koner søge da Arbeide; men de, som trænge Arbeide og Tjenere, de indskrænke sig saa meget som muligt, afskjediger saa vidt muligt Arbeidsfolk og Tjenere, fordi med Krigen følger dyr Tid. Men hvordan kan da Du ernære Dig med Dine Børn. De som trænge Arbeide, hjælpe dog heller deres eget Lands Børn end Fremmede, saameget mere som Du ikke kan forstaae Sproget. Kjære Berthe, tro mig, Du gaaer Elendighed imøde med Dine Børn ved at komme alene derover; var Manden med, saa var det dog ikke saa galt; blev ingen anden Raad, saa kunde han dog blive Soldat og fortjene til Livsophold for Eder. Komme I i Mangel, saa er der saa store Skatter, at de vist ikke kan sørge især for fremmede Fattige. Og selv om Krigen skulde ophøre, til I komme over, vil Folket være saa udarmet, at de ikke har Raad til at have mange Arbeidsfolk, og der er ved mange Mænds Død bleven saa mange ledige Kvinder at skaffe Arbeide, som man heller vil sørge for end Fremmede. Og saa, kjære 484

B E R T H E S E VA L D S D AT E R Ø S T E R L I

Berthe, forlater Du egenmægtig den Mand, som Gud har givet Dig; har Du prøvet hvad det er at være saa længe borte fra Din Mand? har Du betænkt, at Du leder baade ham og Dig selv i Fristelse? Du tykkes Dig vel stærk nok; men see Din Kraft er kun svag, og Du kan ikke regne paa Herrens Hjælp, naar Du leder Dig selv ind i Fristelsen. Og har Du betænkt Ansvaret for Dine Børn; med Dig selv vil Du og føre dem i Elendighed, og hvor vil ikke det Ansvar hvile tungt paa Dig, naar Du faaer see, at Du handlede tidt. Kjære Berthe, Du frister Herren og gjør ham imod med dette. Naar Din Mand vil reise, da er det Din Pligt at følge med; men naar han ikke reiser, er det Din Pligt at blive hvor han er. Og sandelig, hvad end Din egen Lyst vil tilsige Dig, der er ingen Velsignelse fra Gud ved et Foretagende, som man iværksætter imod hans Ord og Villie. Jeg har talt det som din Ven og Sjælesørger, og Gud er mit Vidne, at jeg har havt hans Ord og Dit eget Vel for Øie. Herren selv lede Dig til ret Betænkning. Hils Din Mand og Dine Børn. Din Præst D. Brun. Tennæs, den 6te April 1862. Berthe Østerlies Svar. Til Gjensvar paa det indlagte Pastor Bruns Brev, da udbedes venskabeligst Hr. Redakteur Solberg om at begge Dele maatte indtages i Bladet «Emigranten», for at Anførte kan circulere for dem, som holder dette Blad. Jeg har nu proberet Amerika og befinder det aldeles modsat i Henhold til Bruns Fortolkning, for at skrække mig fra at reise alene med 4 Børn til denne Verdens-Deel. Vel er det saa, i enkelte Dele, at Noget er sandt af hvad han siger; men saa finder jeg ved Erfaring – Nei! ikke en Tyvendedeel som er sandt efter det fremlagte Brev. Med Krigen følger dyr Tid – maaskee dette vil udarme Europa mere end de nordlige Stater heri Landet. Hvad Præsten siger, formedelst Krigen skal her herske stor Nød, er hidtil Usandhed. Han siger, at her er Arbeidsløshed for Mændene, saa at disse i Skareviis lade sig hverve til Soldater; men dette er en puur Usandhed. Der tales om Koner, 485

B R E V I U T VA L G

der søge Arbeide, her er nok af Arbeide at faae, om jeg saa havde 10 Hænder. Der siges i Brevet, at de, der trænge til Arbeide og Tjenere, indskrænke sig saa meget som muligt, afskediger Arbeidsfolk og Tjenere; thi dette er ogsaa en stor Usandhed. Der spørges om, hvorledes jeg skal ernære mig med mine Børn. Jo! her i Amerika kan jeg sutittere godt og lever hver Dag som en Juledag i Norge; men siig mig Hr. Pastor Brun, hvorledes skulde jeg have ernæret mig i Finmarken med 4 Børn – det var et vanskeligere Spørgsmaal. At blive mægtig i Sproget, dette er det vanskeligste heri Landet, men saa findes nu her mange Norske, som i Førstningen tolker for sine Landsmænd, saa man ikke kommer i Forlegenhed. Endnu, Gud være lovet, har jeg ikke gaaet nogen Elendighed imøde – ved at komme over Søen alene; men det havde jo været en stor Fordeel for mig og Familien, naar Manden havde fulgt med, thi enkelte af de Karle der var i Selskab over Søen i 1862, har nu til denne Tid optjent 150 Dollars fra Juli f. A. Hvad synes nu de gode Normænd herom? Kan de nu dadle mig som en stakkels Kone, der ivrede saa stærkt for at komme udaf det fattige og haarde Finmarken i Norge, og opsøgte dette Canaans Land – Nord Amerika. Der tales i Brevet om at komme i Mangel – og blive arm – saa at ingen Hjælp skulle faaes for fremmede Fattige; thi dette er ogsaa noget overdrevet Paaskud, endnu har jeg ikke hverken seet eller hørt noget fattigt Menneske, som har betlet efter Brød heri Landet; thi Enhver har lidt Jord at travle med, og her gives gode Fortjenester, for dem som vil arbeide og er i den Alder. De store Skatter der tales om, ere endnu ikke komne i Kraft, skjøndt dette Udtryk kan nok i sin Tid desværre gaae i Opfyldelse, formedelst den store og blodige Krig mellem Syden og Norden. Vi har læst om de storartede Krige i Napoleons Tider i Europa; men hvad er det mod denne rasende amerikanske Krig, der nu hersker meller de nordlige og sydlige Stater. Saa gjentager jeg endnu, at alle de nordlige Stater er et rigt Land. Her i Norden skjænktes til de trængende Fattige i England i denne Vinter ½ Million Dollars, enda siger «Emigranten», at den troede at 1 Million skulle ydes derhen. Hvilket Land i Verden kan opvise Saadant? og ligger nu for Tiden i 486

B E R T H E S E VA L D S D AT E R Ø S T E R L I

saadan Krig, som ikke Verdenshistorien før kan maales med. At her bliver mange Enker og Faderløse er en Sandhed, men Mangel paa Arbeide for os fremmede Kvinder – det existerer ikke – det har da ikke truffet mig og Mine. En Pige faaer 1 ½ til 2 Dollar om Ugen, gak hen i Tromsø eller Molselom, hvor jeg boede, prøv om saadan Løn faaes. Det omhandlede Ansvar hviler vist ikke tungt paa mig, jeg indseer at jeg handlede ret og ikke ilde. Hvor lykkelig jeg er, selv og mine Børn, fordi jeg forlod det usle Finmarken, jeg takker den Allerhøieste, som nød mig bi i at kjæmpe – saa jeg kom afsted. Endvidere vil jeg takke den menneskelige Magt, som hjalp mig. Takket være De, Hr. Lensmand Birge paa Tromsø, som bestyrkede mig lidt med Reisepenge; thi ellers havde jeg maattet sidde i den traurige Stilling, hvor jeg var. Jeg gyser, naar jeg tænker paa alle Søtourer til Tromsø, for at reise i Snefog, Storm og Kulde igjennem Balsfjorden, saavel Vinter som Sommer, dette var just ikke morsomt Kvindearbeide, der maatte man sukke efter de stakkels Russe-Meelposer og betale dyrt. Nei! takket være Gud, som nu har skjænket mig Hvedebrød til ethvert Maaltid, og jeg beder Gud om, at Hilsen ville forundes mig, saa finder jeg mig inderlig glad og fornøiet. Skulle jeg friste Herren, fordi jeg ville prøve Næringsveien paa et andet Sted, naar Manden ikke brugte Tankerne og Hovedet til det Bedste. Jeg har læst, at dydige Kvinder ere Manden en Krone, for Salomon holder dem bedre end Guld. Vel veed jeg, at Kvinden skal være Manden underdanig, ligesom Sara var Abraham lydig; men det indtræffer jo i mangt et Ægteskab, at Kvinden kan være nok saa betænkt, for at udfinde Næringsveien og sette til det tarvelige Udkomme, end som Manden. Saavel i Norge, som i andre Lande, findes jo baade Høie og Lave, at de forandre sin Stilling, flytter fra det ene Sted til det andet, thi hvorfor skulde da min Flytning være saa farlig, og da tale om at friste herren, fordi man vil vandre ud og lede efter Brød, thi at forlade et Sultihjel-Land, som Finmarken i Norge, var min Brøde. Gud skal være mit Vidne, at jeg har havt mit og mine Børns Vel for Øie, og jeg formaaer ikke at fuldtakke Skaberen, fordi han har hjulpet mig til mit forønskede Maal. Det her 487

B R E V I U T VA L G

Indførte, til Gjensvar paa Pastor Bruns Brev, vil jeg oplyse, for de fattige Norske fornemmelig, og jeg kalder Gud til mit Vidne, at hvert Ord er sandt, som er nedskrevet af mig, det skal jeg, om forlanges, faa flere hundrede norske Mænd til at bevidne. Ærbødigst Berthe Sevaldsdater Østerli i Moselom, men født i Storelvedalen i Østerdalen, paa en Gaard Misselt, i Hedemarkens Amt. Nu boende i Vest Eau Claire Co., Wisconsin, dateret 2den Juni 1863. Brevvekslingen mellom Berthe Sevaldsdatter Østerli og pastoren på hjemstedet var i den norskamerikanske avisa Emigranten innledet med en lengre kommentar om hvordan hjemlandet forholdt seg til utvandringen og utvandrere i alminnelighet. Kommentarer berører ikke innholdet i brevvekslingen noe særlig, og er heller ikke unik for hva slags type kommentarer det er mulig å finne i innvandrerpressen i Amerika. Likevel hører disse tekststykkene sammen, og dessuten har også aviskommentaren en verdi, som innblikk i avispolemikken som raskt begynte å bli en del av den transatlantiske norske offentligheten. Brevet viser først og fremst at medlemmer av allmuen hadde tilegnet seg nok religionskunnskap til å kunne argumentere og opponere på geistlig hetens premisser. I tillegg er brevet et sjeldent bevart tilfelle av en kvinne som i skrift og på trykk leser presten teksten. Det er usikkert om Østerli benyttet Emigranten som en kanal for å formidle et offentlig svar tilbake til pastoren, eller om hun hadde andre hensikter ved å la både pastorens brev og sitt eget tilsvar trykkes på denne måten. sutittere: Eg. sutenere, fra fransk soutenir, å holde seg oppe eller ved like. Russe-Meelposer: Den såkalte pomorhandelen, eller russehandelen, gikk via Kvitsjøen. Russisk rugmel var den vanligste varen. Salomon: Salomos ordspråk 12:4 sier at «En dyktig kvinne er en krone for mannen». Sara var Abraham lydig: Første Petersbrev 3:5–6 omtaler hvordan kvinnene «underordnet seg sine menn, slik Sara var lydig mot Abraham og kalte ham herre», med henvisning til 1 Mos. 18, 12.

488

( E L I S E WÆ R E N S K J O L D )

40 (Elise Wærenskjold) Morgenbladet, 26. juli 1867 Et Brev fra Texas. Til Redaktionen af Morgenbladet! Da jeg af «Fædrenelandet» har seet, at en Løitnant Bøyesen søger at faa norske Arbeidere til at leie sig til de forhenværende Slaveeiere i Missisippidalen til at arbeide i deres Bomuldsmarker anser jeg det for min Pligt, som Kristen og Norsk, at advare mine Landsmænd for at befatte sig hermed. Det er et meget besværligt Arbeide, og Klimatet der er langtifra ikke sundt, allermindst for Nykommere, som ville være sikre paa at faa de her herskende Klimatfebre, naar de paa den hedeste Tid af Sommeren skulde være nødt til tungt Arbeide. Desuden vilde jo disse Arbeidere blive aldeles afhængige af deres amerikanske Arbeidsherrer, der i de fleste Tilfælde ville vide at bedrage Folk, der ere ubekjendte med Landets Sprog og Love. Af Aviserne her have vi jo seet, hvor skammeligt de have behandlet en stor Del Tyskere, som de forrige Aar fik narret til at arbeide paa Plantagerne i Syden, da de i alle Henseender behandlede dem som Negre, lod dem bo i Negerhytterne, tilmaalte dem visse [tønner] Flesk og Maismel til Ugen, drev dem til at arbeide som Slaver og til Slutning bedrog dem for deres Løn. En stor Del af disse stakkels Mennesker døde af Sygdomme og de Tiloversblevne kom i den ynkeligste Forfatning til Neworleans, Baton Rouge og Memphis. Mange af de forrige Slaveeiere ere forbitrede over at have mistet sine Slaver, og tillade sig alleslags Uretfærdigheder og Voldsomheder mod de Frigivne, hvoraf et stort Antal er blevet myrdet uden at Morderne ere satte under Tiltale, langt mindre straffede. Saadanne Folk have naturligvis vanskeligt for at leie Negre og ville vist være glade om de kunne leie hvide Arbeidere, især Udlændinge, fordi de tro lettere at kunne behandle disse som Slaver. Dog er det ikke min Hensigt ved disse Linier, at fraraade Udvandring i Almindelighed; tvertimod tror jeg, at det for de fattigere Klasser vilde være fordelagtigt at gaa til Amerika, enten de

489

B R E V I U T VA L G

ville gaa til de nordlige Stater eller til Texas, forudsat at de have saa meget, at de kunne reise lige til et norsk Setlement, thi da vil vistnok deres Landsmænd veilede og hjælpe dem, indtil de blive kjendte med Forholdene og lære at hjælpe sig selv. Mangen Familie, som i Norge ligger det Offentlige til Byrde, vilde her i kort Tid kunne arbeide sig frem til en uafhængig Stilling, vare de blot saa lykkelige at kunne komme herover. Her i Texas er Land og Kreature meget billigt, saa at det ikke vil tage en Mand lang Tid at erhverve saa meget, at han kan sætte Foden under sit eget Bord. Her er stor Mangel paa Penge og Arbeidshjælp, og derfor kan enhver Ting faaes billigt, enten man kan betale med Penge eller Arbeide. En hvid Mand faar for almindeligt Arbeide fra 10 til 20 Dollars maanedlig og Kost og Logis, for Tømmermandsarbeide 1 Dollars Dagen og for simpelt Snedkerarbeide 2 Dollars. En flink Pige faar 72 Dollars Aaret, alt regnet i Sølv eller Guld. Jeg kjender en Pige, som i 5 Aar har lagt op saa meget, at hun nu har kjøbt 84 Akres Land, hvoraf 13 Akres indhegnet Ager, med et lidet Vaaningshus, Udhuse og en god Cisterne for 250 Dollars. Faar kunne kjøbes for 1 Dollar, Ko og Kalv for 8 Doll. og maaske billigere. Sundhedstilstanden er i Almindelighed ikke saa god som i Norge; dog tror jeg den vilde være bedre, dersom man sørgede for at have godt Drikkevand, nød flere Havevexter og mindre Flesk og Kjød, havde gode Huse, der vare varme om Vinteren og tilstrækkelig luftige om Sommeren, og i det Hele vogtede sig for Forkjølelse. Jeg har levet her i 20 Aar, og med Undtagelse af den første Sommer har min Helbred været god, ja endog bedre end den var i Norge, ligesom min Familie idethele har været meget lidet syge; men det er kun faa af de Norske, der have havt saa god Helbred som vi. Forrige Aar var her meget sygeligt paa Grund af den ualmindelig megen Regn vi havde, og flere af de Norske døde; men ingen i vor Familie var syg en eneste Time den hele Sommer. Særdeles ønskeligt vilde det være, om endel duelige og kristeligsindede theologiske Kandidater og Seminarister vilde komme over til Amerika for at blive Prester blandt deres Landsmænd, da der er en stor Mangel paa Prester og mange 490

( E L I S E WÆ R E N S K J O L D )

Menigheder maa vente i mange Aar før de kunne faa Prest, og hvor ufordelagtigt dette er især for den oppoxende Ungdom iblandt os, vil enhver tænkende Kristen let kunne indse. Kunde det ikke gaa an, at Kandidater eller duelige Seminarister, som følte Kald til paa saadan Maade at virke blandt deres Landsmænd i Amerika, kunde i Norge blive prøvede af en af Landets Biskoper og derefter ordinerede, hvis de befandtes at forene Duelighed med en kristelig Vandel? Det kan maaske synes at være bedre, at dette sker for Synoden i Wisconsin; men det tør vel hænde, at ovennævnte Egenskaber ikke vilde være tilstrækkelige til at finde Naade for denne Synode, idetmindste ikke, dersom Vedkommende skulle være saa forblændede af den ugudelige Tidsaand, at de betragte det som Synd, at holde sine fattige Medmennesker som Slaver; thi da bleve de vist snart fordømte som dem, der have Hestefoden. De, som i Norge læse «Emigranten» ville vide, hvad jeg sigter til og kjende den forargelige Strid, der har været ført i flere Aar om Slaveriet, til hvis ivrige Talsmænd WisconsinSynodens Prester og Professorer have opkastet sig, medens vistnok den allerstørste Del af de Norske i Amerika ikke forstaa bedre end at Slaveriet er stridende ligesaameget imod Jesu Kjærlighedsbud, som imod Menneskets naturlige Rettigheder. Derfor tror jeg det vilde være til stor Fordel, om Kandidater eller Seminarister kunne blive prøvede og ordinerede i Norge, hvorefter de vist meget let kunne faa Prestekald i Amerika, hvor saa Mange forgjeves ønske aandelig Bistand. Det er bleven mig fortalt af en paalidelig Mand, at mange Seminarister i Norge henvende sig til Wisconsin Synoden med Ansøgning om at blive Prest, men blive afviste. Det synes ogsaa som Biskopen i det Stift, de høre hjemme, langt lettere kan bedømme, om de ere duelige til Prest, end Presterne her i Amerika. Skulde høie Vedkommende i Norge ville skjænke denne Sag sin Opmærksomhed og Overveielse, vilde det meget glæde mig. Det norske Setlement paa Fourmile Prairie, Van Zandt County Texas, d. 27de Marts 1867.

491

B R E V I U T VA L G

Dette er et av de første brevene som er eksplisitt skrevet og adressert til redaktøren av en norsk avis. Mange amerikabrev ble gjennom 1860-årene forstått å være slike brev til redaktøren, og ikke oppfattet som tidligere, at det var brev som avisene klarte å fange opp eller fikk tilsendt av mottakerne. Elise Wærenskjold hadde da også engasjert seg i offentligheten fra tidlig av, også i Norge, som landets første kvinnelige bladredaktør. Her foreslår hun at prestemangelen i Amerika bør løses fra hjemlandet, for slik å få ordentlige norske prester blant utvandrerne. I andre og mer private sammenhenger har Wærenskjold uttrykt et mer distansert forhold til den norske ortodokse teologien, men her virker det som om hun vurderer at hjemlandsprester utgjør et bedre alternativ enn norske prester utdannet i Amerika. Innblikket dette brevet gir oss i sørstatene rett etter den nylige borgerkrigen i USA, er interessant. Det er også Wærenskjolds pågangsmot. Brevet er skrevet året etter at mannen ble myrdet og yngstesønnen døde av sykdom. Disse hendelsene beskrev hun for øvrig i nok et brev hjem til Norge. Brevet ble trykt i Aftenbladet, 11. februar 1867. Her ba hun mottakeren om å sende brevet til «et av de mere læste norske Blade» samt «et Blad i Kjøbenhavn», for slik å kunne videreformidle nyheten om mannen og sønnens død til «Slægtninge og Venner i Norge og Danmark». De, som i Norge læse «Emigranten»: Wærenskjold forutsatte her at den norskamerikanske avisa Emigranten hadde lesere i hjemlandet, og da antakelig en god del. Dette kan kaste lys over hva en annen kvinne hadde i tankene med bruken av Emigranten få år tidligere, se brev nr. 39 over.

Litteratur Arkiv Norwegian American Historical Association, Northfield i Minnesota Riksarkivet, Oslo Statsarkivet i Stavanger Voss folkemuseum

Trykte kilder Aland, Barbara, Kurt Aland, Johannes Karavidopoulos, Carlo M. Martini og Bruce M. Metzger, red. 2012. Nestle-Aland: novum testamentum graece. 28. reviderte utgave. Stuttgart: Deutsche Bibelgesellschaft. Alsvik, Ola. 2017. «Hva er vel verden utenfor Verona? Om forsøkene på å forene lokalhistorie med nasjonal og global historie». I I det lange løp: festskrift til Jan Eivind Myhre, redigert av Arne Hveem Alsvik, Kim Helsvig, Knut Kjeldstadli og Kari Lindbekk, 59–83. Oslo: Pax. Amundsen, Arne Bugge. 2007. «Books, Letters and Communication: Hans Nielsen Hauge and the Haugean Movement in Norway, 1796–1840». I Revival and Communication: Studies in the History of Scandinavian Revivals, 1700–2000, redigert av Arne Bugge Amundsen, 46–65. Lund: Lunds universitets kyrkohistoriska arkiv. Amundsen, Leiv. 1926. «Breve fra Paul Botten-Hansen til E. C. Werlauff». I Festskrift til Hjalmar Pettersen, redigert av Francis Bull og W.P. Sommerfeldt, 175–205. Oslo: Steenske forlag. Amundsen, Leiv. 1983. «Wergeland, Nicolai». I Norsk biografisk leksikon, bind 19, redigert av Øyvind Anker og Bjarte Kaldhol, 1–33. Oslo: Aschehoug. Anderson, Rasmus B. 1896. The First Chapter of Norwegian Immigration, (1821–1840) Its Causes and Results. With An Introduction on the Services Rendered by the Scandinavians to the World and to America. Madison, Wisconsin: eget forlag. Anderson, Rasmus B., red. og overs. 1917. «Ole Knudsen Nattestad, ‘Description of a Journey to North America’». Wisconsin Magazine of History 1 (2), 149–86. Anderson, Rasmus B. 1925. Cleng Peerson og sluppen «Restaurationen». Chicago: John Anderson. Arvesen, O. 1916. Vaagaa-presten: folkeopdrageren, provst Hans Peter Schnitler Krag og hans samtid; et livsbillede fra 30–40-aarene. Kristiania: J.W. Cappelen.

493

L I T T E R AT U R

Aschim, Per Kristian. 2022. Herskende religion i den kristelige stat: ideer om religion og stat og deres betydning for norsk religionspolitikk i 1840-årene. Oslo: Universitetsforlaget. Aslaksen, Kamilla. 2019. «Amtmannens døtres liv: en bokhistorisk undersøkelse av Norges første moderne roman». Doktorgradsavhandling, OsloMet – storbyuniversitetet. Aukrust, Kjell. 1966. Je og’n Solan. Oslo: Helge Erichsen. Barlien, Hans. 1836. Bemærkninger til Norges Grundlov, given paa Eidsvold den 17de May 1814, og antaget som Unionsact i Christiania den 4de November samme Aar. Overgaard: Jørgen Rasmussen. Bergsgård, Arne. 1932. Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken, bind 2. Oslo: A schehoug. Berrenberg, Christian. 2013. «Den håndskrevne lagsavisen – et enestående medium». Oversatt av Siri K. Strømsnes. I Arbeiderhistorie: årbok for arbeider bevegelsens arkiv og bibliotek 2013, 167–85. Oslo: LO Media. Bjerkås, Trond. 2019. «En ensom radikaler: Hans Barliens visjon om folkestyre». Historisk tidsskrift 98 (4), 323–39. Bjørklund, Oddvar. 1957. Petitionen fra 1850: Thrane-foreningenes bønnskrift til kongen. Oslo: Arbeidernes Opplysningsforbund. Bjørklund, Oddvar. 1970. Marcus Thrane: sosialistleder i et u-land. Oslo: Tiden norsk forlag. Blegen, Theodore C. 1922. «A Typical ‘America Letter’». Mississippi Valley Historical Review 9 (1), 68–74. Blegen, Theodore C., red. og overs. 1926. Ole Rynning’s True Account of America. Minneapolis, Minnesota: Norwegian American Historical Association. Blegen, Theodore C. 1928. The «America Letters». Oslo: Det Norske V idenskaps-Akademi. Blegen, Theodore C. 1931. Norwegian Migration to America, 1825–1860. Northfield, Minnesota: Norwegian American Historical Association. Blegen, Theodore C., red. 1958. Amerikabrev, med forord av Ingrid Semmingsen. Oslo: Aschehoug. Borges, Marcelo J. og Sonia Cancian, red. 2018. Migrant Letters: Emotional Language, Mobile Identities, and Writing Practices in Historical Perspective. New York: Routledge. Botein, Stephen. 1980. «Printers and the American Revolution». I The Press and the American Revolution, redigert av Bernard Bailyn og John B. Hench, 11–57. Worcester: American Antiquarian Society. Brohaugh, Christopher O. og Ingvald Eistensen. 1883. Kortfattet Beretning om Elling Eielsens Liv og Virksomhed. Chicago: Skandinaven.

494

Bævre, Kåre, Christian Riis og Tore Thonstad. 1997. «Norwegian Cohort Emigration». Oslo: Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo. Bårnes, Vibeke Bårdsdatter. 1991. «Dølakultur som delkultur: kontinuitet og endring hos ei østnorsk innvandrerbefolkning i Indre Troms». Hovedoppgave i samfunnsvitenskap/sosialantropologi, Universitetet i Tromsø. Cadbury, Henry J. 1927. «Four Immigrant Shiploads of 1836 and 1837». I Studies and Records, bind 2, 20–52. Northfield, Minnesota: Norwegian American Historical Association. Calhoun, Craig, red. 1992. Habermas and the Public Sphere. Cambridge, M assachusetts: MIT Press. Christensen, Terje. 1978. Bygdehistorie fra omkring 1700 til 1964. Bind 2 av Gjerpen bygds historie. Skien: Skien kommune. Christiansen, Svein Wang. 2001. Slekten Munch I: etterkommere etter Søren R asmussen Munch (1686–2001). Kragerø: Kragerø Aksidenstrykkeri. Clausen, Clarence A., red. 1961. The Lady with the Pen: Elise Wærenskjold in Texas. Northfield, Minnesota: Norwegian American Historical Association. Clausen, C.A., red. og overs. 1982. A Chronicler of Immigrant Life: Svein Nilsson’s Articles in Billed-Magazin, 1868–1870. Northfield, Minnesota: Norwegian A merican Historical Association. Clausen, Clarence A. og Andreas Elviken, red. og overs. 1951. A Chronicle of Old Muskego: The Diary of Søren Bache, 1839–1847. Northfield, Minnesota: Norwegian American Historical Association. De Figueiredo, Ivo. 2011. Mysteriet Ingeborg Køber: en sann historie om spiritisme, kjærlighet og et mulig mord. Oslo: Aschehoug. Dehli, Martin. 1964. Fra festningsby til trelastsentrum: 1767–1860. Bind 2 av Fredrikstad bys historie. Fredrikstad: Fredrikstad kommune. Dietrichson, J.W.C. 1846. Reise blandt de norske Emigranter i «De forenede nordamerikanske Fristater». Stavanger: L.C. Kielland. Droste, Heiko og Kirsti Salmi-Niklander, red. 2019. Handwritten Newspapers: An Alternative Medium during the Early Modern and Modern Periods. Helsinki: Finnish Literature Society. Dybdal-Holthe, Nils. 1990a. Tysvær sokn. Bind 1 av Tysvær: gard og ætt. Tysvær: Tysvær kommune. Dybdal-Holthe, Nils. 1990b. Tysvær sokn. Bind 2 av Tysvær: gard og ætt. Tysvær: Tysvær kommune. Dørum, Knut. 2013. «Et oppgjør med eneveldet og standssamfunnet: dannelsen av en folkelig offentlighet i norske bygder 1814–1850». Historisk tidsskrift 92 (1), 91–123.

495

L I T T E R AT U R

Dørum, Knut. 2017. «Før 1814: styrte og kritiske offentligheter». I Allmenningen: historien om norsk offentlighet, redigert av Jostein Gripsrud, 52–109. Oslo: Universitetsforlaget. Dørum, Knut og Hilde Sandvik, red. 2012. Opptøyer i Norge 1750–1850. Oslo: Scandinavian Academic Press. Dørum, Knut og Helje Kringlebotn Sødal, red. 2017. Hans Nielsen Hauge: fra samfunnsfiende til ikon. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Eggen, Eystein. 1950. Bardu bygdebok, bind 1. Bardu: Bardu bygdeboknemnd. Eide, Martin, red. 2010. En samfunnsmakt blir til 1660–1880. Bind 1 av Norsk presses historie (1660–2010). Oslo: Universitetsforlaget. Eide, Ole Jone. 2005. De første utvandrerne fra Rogaland til Amerika: historien om uredde øybuer og modige prester i Finnøy. Stavanger: Ryfylkeforlaget. Eilertsen, Turid Følling. U.å. Målselv bygdebok, bind 2. Stavanger: Målselv kommune. Einung, H.H. 1926. Tinn Soga, bind 1. Rjukan: eget forlag. Eliassen, Svein G. 2004. Små len – ett amt. Bind 3 av Østfolds historie. Sarpsborg: Østfold fylkeskommune. Elliot, Bruce S., David A. Gerber og Suzanne M. Sinke. 2006. «Introduction». I Letters Across Borders: The Epistolary Practices of International Migrants, redigert av Bruce S. Elliott, David A. Gerber og Suzanne M. Sinke, 1–25. New York: P algrave Macmillan. Elsrud, Nils. 2015. Utvandrerhistorier fra Ringerike. Oslo: Kolofon. Elstad, Hallgeir. 2019. «Hans Barlien og Religionen». I Hans Barlien, denne forunderlige Mand, redigert av Arnt-Erik Selliaas og Carl Ivar Storøy, 313–21. Steinkjer: Embla Akademisk. Evensen, Erik Aalvik. 2022. Rabulisten: Johan Reinert Reiersen (1810–1864); en beretning om et lyst hode, idol, en drømmer, stifinner, pioner, barrikadestormer, opprører, redaktør, småskurk – og litt til. Tvedestrand: Bokhuset. Farstad, Eli M. og Kristian H. Nymark, red. 2023. Nye perspektiv på Hans Nielsen Hauge. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Fet, Jostein. 1995. Lesande bønder: litterær kultur i norske allmugesamfunn før 1840. Oslo: Universitetsforlaget. Fiskaa, Haakon. 1934. Skrevne og trykte nyhetsblad. Oslo: Grøndahl og søn. Gerber, David A. 2006. Authors of Their Lives: The Personal Correspondence of British Immigrants to North America in the Nineteenth Century. New York: New York University Press. Gestrich, Andreas. 2006. «The Public Sphere and the Habermas Debate». German History 23 (3), 413–30.

496

Gestrich, Andreas. 2012. «The Early-Modern State and the Rise of the Public Sphere: A Systems-Theory Approach». I Beyond the Public Sphere: Opinions, Publics, Spaces in Early Modern Europe, redigert av Massimo Rospocher, 31–52. Bologna: Società editrice il Mulino; Berlin: Duncker and Humblot. Gilje, Nils. 2023. «Mystikk, ‘svermeri’ og religiøs toleranse hos Hans Nielsen Hauge». I Nye perspektiv på Hans Nielsen Hauge, redigert av Eli M. Farstad og Kristian H. Nymark, 51–67. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Gjerdåker, Johannes. 1990. Ålmenn soge for Voss: frå 1800 til vår tid, bind 1. Voss: Voss bygdeboknemnd. Gjerdåker, Johannes. 1991. Ålmenn soge for Voss: frå 1800 til vår tid, bind 2. Voss: Voss bygdeboknemnd. Golf, Olav. 1996. Vandringsmannen Elling Eielsen: haugianerhøvdingen som ble kirkegrunnlegger og skolepionér i Amerika. Oslo: eget forlag. Golf, Olav. 1999. Religiøse minoriteters utvandring: kvekere og haugianere fra Rogaland i pionértida. Oslo: Weberg. Greiner, Clemens og Patrick Sakdapolrak. 2013. «Translocality: Concepts, Applications and Emerging Research Perspectives». Geography Compass 7 (5), 373–83. Grepstad, Ottar. 2013. Historia om Ivar Aasen. Oslo: Samlaget. Gripsrud, Jostein, red. 2017. Allmenningen: historien om norsk offentlighet. Oslo: Universitetsforlaget. Grytten, Ola Honningdal. 2014. «Haugianere som næringslivsaktører». I Gud og Mammon – religion og næringsliv, redigert av Bjørg Seland, 46–66. Oslo: Cappelen Damm. Gundersen, Trygve Riiser. 2022. Haugianerne: enevelde og undergrunn, bind 1: 1795–1799. Oslo: Cappelen Damm. Haaeim, Sjur Jørgensen. 1842. Oplysninger om Forholdene i Nordamerika især forsaavidt de derhen udvandrede Norskes Skjæbne angaaer, forfattede af den udvandrede men igjen tilbagevendte Norske Bondemand Sjur Jørgensen Haaeim, af Gravens Præstegjeld i Hardanger. Christiania: Chr. Grøndahl. Haaland, Mogens og Hans Svenne, red. 1986. Beretning om en Reise fra Drammen i Norge til New-York i Nord-America. Drammen: Centraltrykkeriet. Haanes, Vidar L. 2001. «Helland, Amund». I Norsk biografisk leksikon, bind 4, Halvorsen–Ibsen, 217. Oslo: Kunnskapsforlaget. Habermas, Jürgen. 1971. Borgerlig offentlighet – dens framvekst og forfall: henimot en teori om det borgerlige samfunn, oversatt av Elling Schwabe-Hansen, Helge Høibraaten og Jon Øien. Oslo: Gyldendal. Halvorsen, J.B. 1888. Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1880, bind 2: C–H. Kristiania: Den norske forlagsforening.

497

L I T T E R AT U R

Halvorsen, J.B. og Halvdan Koht, red. 1908. Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1880, bind 6: U–Ø. Kristiania: Den norske forlagsforening. Hansen, Berner. 1970. Avis må til! En oversikt over aviser i Telemark fra 1830 til 1970. Skien: Telemark presselag. Haugen, Einar og Camilla Cai. 1992. Ole Bull: romantisk musiker og kosmopolitisk nordmann. Oslo: Universitetsforlaget. Hauglid, Anders Ole. 1981. Balsfjorden og Malangens historie fram til 1830-åra: fra veidesamfunn til jordbruksbygd. Balsfjord: Balsfjord kommune. Hauglid, Anders Ole. 1991. Balsfjorden og Malangens historie, 1830–1920: fram mot økt sjølstyre. Balsfjord: Balsfjord kommune. Haukland, Linda. 2014. «Hans Nielsen Hauge: A Catalyst of Literacy in Norway». Scandinavian Journal of History 39 (5), 539–59. Heggtveit, H.G. 1912–20. Haugianismens Tid – Anden Halvdel 1821–1850. Bind 2 av Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede: et Bidrag til dens Historie. Christiania: Cammermeyer. Helleve, Eirik. 2001. «‘Som et Ildblus igjennem Bygden’: Nils Bakkethun og avisa Wossingen 1857–60». I Gamalt frå Voss, bind 33, redigert av Johannes Gjerdåker, Gunnar Hemre Ringheim og Dag H. Sæverud, 9–24. Voss: Voss bygdeboknemnd, Voss sogelag og Voss folkemuseum. Helleve, Eirik. 2002. «Aldrig vil du ætten glemme: Knut A. Rene og tidsskriftet Vossingen». I Gamalt frå Voss, bind 34, redigert av Dag H. Sæverud, 73–87. Voss: Voss bygdeboknemnd, Voss sogelag og Voss folkemuseum. Helleve, Eirik. 2025. Soria Moria: utvandringa frå Voss til USA. Oslo: Fonna. Hemstad, Ruth. 2014. Propagandakrig: kampen om Norge i Norden og Europa 1812–1814. Oslo: Novus. Herbrandsen, Sv. Herbert., red. 1926. Beskrivelse over en Reise til Nordamerica i 1837. Oslo: Numedal sogelag. Hommerstad, Marthe. 2014. Politiske bønder: bondestrategene og kampen om demokratiet 1814–1837. Oslo: Scandinavian Academic Press. Hommerstad, Marthe. 2019. «Hans Barlien: en politisk bonde». I Hans Barlien, denne forunderlige Mand, redigert av Arnt-Erik Selliaas og Carl Ivar Storøy, 323–30. Steinkjer: Embla Akademisk. Hovdhaugen, Einar. 1959. «Bygdageni, opprørar og nybyggarpioner». I Årbok for Gudbrandsdalen, bind 27, redigert av M. Høgåsen, 3–15. Otta: Dølaringen and Gudbrandsdal historielag. Hovdhaugen, Einar. 1975. Frå Venabygd til Texas: pioneren Jehans Nordbu. Oslo: Det Norske Samlaget. Humphrey, Carol Sue. 2013. The American Revolution and the Press: The Promise of Independence. Evanston, Illinois: Northwestern University Press.

498

Hustvedt, I.D. 1924. «Nogle erindringer om Lars Nelsen Nesheim». Vossingen 6 (1), 10–16. Hustvedt, Sigurd Bernhard, red. 1925. «An American Manifesto by Norwegian Immigrants». American-Scandinavian Review 13 (10), 619–22. Hyvik, Jens Johan. 2016. Tokulturlæra i norsk historie. Oslo: Det Norske Samlaget. Høeg, Tom Arbo, red. 1973. Alfabetisk fortegnelse. Bind 1 av Norske aviser 1763–1969: en bibliografi. Oslo: Universitetsbiblioteket. Høgset, Oddbjørg, red. 1977. Erotiske folkeeventyr. Oslo: Universitetsforlaget. Høverstad, Torstein. 1936. «Krag, Hans Peter Schnitler». I Norsk biografisk leksikon, bind 7, redigert av A.W. Brøgger og Einar Jansen, 616–20. Oslo: A schehoug. Håtveit, Arnt Edvin. 2000. Saude og Nes: utvandrarar 1843–1914; pionertid 1843–1865. Sauherad: Sauherad historielag. Jacobsen, Gunnar. 1983. Norske boktrykkere og trykkerier gjennom fire århundrer 1640–1940. Oslo: Merkur. Johannessen, Finn Erhard. 1997. Alltid underveis: postverkets historie gjennom 350 år, bind 1: 1647–1920. Oslo: Posten. Johnsen, Arne Odd. 1934. «Ein utvandrar: ikring pioneren Johannes Nordboe og eit forvitneleg brev han skreiv frå Amerika i 1837; Ei skildring frå den fyrste utvandringstidi». Heimen, bind 3, 285–303. Johnsen, Berit Eide. 2017. Lillesands historie, bind 1: 1800–1850. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Jones, William D. 2006. «‘Going into Print’: Published Immigrant Letters, Webs of Personal Relations, and the Emergence of the Welsh Public Sphere.’ I L etters Across Borders: The Epistolary Practices of International Migrants, redigert av Bruce S. Elliott, David A. Gerber og Suzanne M. Sinke, 175–99. New York: Palgrave Macmillan. Joranger, Terje Mikael Hasle. 2000. «Emigration from Reinli, Valdres, to the Upper Midwest: A Comparative Study». I Norwegian-American Studies, bind 35, 153–96. Northfield, Minnesota: Norwegian American Historical A ssociation. Kampfhoefner, Walter D., Wolfgang Helbich og Ulrike Sommer, red. 1991. News from the Land of Freedom: German Immigrants Write Home, oversatt av Susan Carter Vogel. Ithaca: Cornell University Press. Kiil, Alf. U.å. Målselv bygdebok, bind 1. Stavanger: Målselv kommune. Kindem, Lars. 1933. Vossavangen. Bind 1 av Vossaboki. Voss: Voss bygdeboknemnd. Kindem, Lars. 1935. Gardssoga 1: Dyrvedals Gullfjordungs og Borstands åttungar. Bind 2 av Vossaboki. Voss: Voss bygdeboknemnd.

499

L I T T E R AT U R

Kindem, Lars. 1936. Gardssoga 2: Vinjar og Bøjar åttungar. Bind 3 av Vossaboki. Voss: Voss bygdeboknemnd. King, Steven. 2008. «Friendship, Kinship and Belonging in the Letters of Urban Paupers 1800–1840». Historical Social Research / Historische Sozialforschung 33 (3), 249–77. Kjelland, Arnfinn, Harald Johannes Krøvel, Ola Teige og Chalak Kaveh, red. 2020. Mikrohistorie. Trondheim: Museumsforlaget. Kjetland, Birger. 1979. Bygdebok for Karmøy: Torvastad. Karmøy: bygdebokutvalget i Karmøy. Knudsen, Knud. 1840. Beretning om en Reise fra Drammen i Norge til New-York i Nord-America. Drammen: J. Wulfsberg. Koht, Halvdan. 1917. Ivar Aasen: reise-erindringer og reise-indberetninger 1842–1847. Trondhjem: det Kgl. Norske Videnskabers Selskab. Koht, Halvdan. 1934. «Hjelm-Hansen, Paul». I Norsk biografisk leksikon, bind 6, 131–3. Oslo: Aschehoug. Koller, Andreas. 2010. «The Public Sphere and Comparative Historical Research: An Introduction». Social Science History 34 (3), 261–90. Kolltveit, Olav. 1940. «Haugianaren Bård Stana». I Hardanger, 114–16. Norheimsund: Hardanger Historielag. Kolltveit, Olav. 1962. Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid: bygdesoga, bind 2. Uten sted: Odda, Ullensvang og Kinsarvik bygdeboknemnd. Kolltveit, Olav. 1967. Bygdesoga 1913–63, gards og ættesoga: Odda. 2. halvbind av bind 3 av Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid. Bergen: Odda, U llensvang og Kinsarvik bygdeboknemnd. Kolltveit, Olav. 1971. Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid: bygdesoga, 2. halvbind av bind 4. Bergen: Odda, Ullensvang og Kinsarvik bygdeboknemnd. Kolltveit, Olav. 1975. «‘Bondemand’ Sjur Jørgensen Haaeims syn på Amerika i 1838 og 1842». I Hardanger, redigert av Olav Kolltveit, 1–20. Norheimsund: Hardanger historielag. Kolltveit, Olav, Johannes Kvestad og Torbjørn Dyrvik, red. 1987: Almennsoga og ein del gards- og ættesoga. Bind 1 av Ulvik: gards- og ættesoga. Ulvik: bygdeboknemnda. Krag, H.P.S. 1831 [1936]. Genealogisk Underretning om de af Navnet Krag som nedstamme fra Rasmus Krag i Throndhjems Stift. Uten sted. Krohn-Holm, Jan W., red. 1974. Slekten Dietrichson: 1724–1974. Oslo: Slektskomitéen. Krokvik, Jostein. 1996. Ivar Aasen: diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal mål reisar. Bergen: Norsk bokreidingslag.

500

Lamoreaux, Naomi R. 2006. «Rethinking Microhistory: A Comment». Journal of the Early Republic 26 (4), 555–61. Langeland, Knud. 1887. Nordmændene i Amerika: Nogle Optegnelser om de Norskes Udvandring til Amerika. Chicago: John Anderson. Langhelle, Svein Ivar. 1999. «Nytt syn på synd, skikk og uskikk». I Kongskyrkje ved nordvegen: Olavskyrkja på Avaldsnes 750 år, redigert av Svein Ivar Langhelle og Birger Lindanger, 226–69. Aksdal: Lokalhistorisk stiftelse. Lindstøl, Tallak. 1914. Biografier. Del 1, A–K. Bind 1 av Stortinget og statsraadet 1814–1914. Kristiania: Steenske boktrykkeri. Loftheim, Abraham. 1972. Ættarbok frå det 16. århundrad til 1969. Bind 2 av Askvoll bygdebok: Folket. Førde: Askvoll sogenemnd. Lovoll, Odd S. 1977. Bygda i den nye verda: dei norsk-amerikanske bygdelaga. Oslo: Det Norske Samlaget. Lovoll, Odd S. 1988. A Century of Urban Life: The Norwegians in Chicago before 1930. Champaign, Illinois: University of Illinois Press. Lovoll, Odd S. 1995. «Paul Hjelm-Hansen: Norwegian ‘Discoverer’ of the Red River Valley of Minnesota and Settlement Promoter». I Performances in A merican Literature and Culture: Essays in Honor of Professor Orm Øverland on His 60th Birthday, redigert av Vidar Pedersen og Zeljka Svrljuga, 161–78. Bergen: Universitet i Bergen. Lovoll, Odd S. 1997. Det løfterike landet: en norskamerikansk historie, andre utgave. Oslo: Universitetsforlaget. Lovoll, Odd S. 2012. Norske aviser i Amerika. Oslo: Scandinavian Academic Press. Løvlie, Birger. 2025. Johan Storm Munch: Prest på prærien – evangelist i Kristiania. Oslo: Cappelen Damm Forskning. Magelssen, N.S. og Peter A. Larssen, red. 1925. Balsfjords bygdebok: Optegnelser fra ældre og nyeste tid. Tromsø: Tromsø Stiftstidendes bok og akcidenstrykkeri. Magnússon, Sigurður Gylfi. 2017. «Far-reaching Microhistory: The Use of Microhistorical Perspective in a Globalized World». Rethinking History 21 (3), 312–41. Mah, Harold. 2000. «Phantasies of the Public Sphere: Rethinking the Habermas of Historians». Journal of Modern History 72 (1), 153–82. Malmin, Gunnar J., red. og overs. 1928. «The Disillusionment of an Immigrant: Sjur Jørgensen Haaeim’s ‘Information on Conditions in North America’». I Studies and Records, bind 3, 1–12. Northfield, Minnesota: Norwegian A merican Historical Association. Malmin, Gunnar J., red. og overs. 1929. America in the Forties: The Letters of Ole Munch Ræder. Minneapolis: University of Minnesota Press.

501

L I T T E R AT U R

Mathiesen, Henrik Olav. 2015. Norwegians in America and Perceptions of Belonging, c. 1840–1870. Masteroppgave, Universitetet i Oslo. Mathiesen, Henrik Olav. 2019. «Trykte amerikabrev og transatlantisk folkelig offentlighet, ca. 1840–1860». I Frie ord i Norden? Medborgerskap, ytringsfrihet og offentlighet i Norden, 1814–1914, redigert av Ruth Hemstad og Dag Michalsen, 355–87. Oslo: Pax. Mathiesen, Henrik Olav. 2021. «The Epistolary Practices of Norwegian Emigrants and the Emergence of a Transatlantic Public Sphere, ca. 1835– 1870». Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo. Mathiesen, Henrik Olav. 2025. «Emigration as Political and Religious Opposition: The Case of Initial Migration from Norway to America, 1817–1837». I Nordic Transatlantic Crossings: Emigration, Interaction and Democracy 1825–1945, redigert av Ruth Hemstad og Terje Rasmussen, 15–30. London: Routledge. Marx, Karl. 1867. Der Produktionsprocess des Kapitals. Bind 1 av Das Kapital: Kritik der politischen Oekonomie. Hamburg: Otto Meisner. [Marx, Karl og Friedrich Engels]. 1848. Manifest der Kommunistischen Partei. London: J. E. Burghard. Molland, Einar. 1979. Norges kirkehistorie i det 19. århundre, bind 1. Oslo: Gyldendal. Munch, Johan Storm. 1999. «Familiene Storm og Munch på prestegården Ullinsvin i Vågå». I Maihaugen, årbok 1999, redigert av Kirsti Krekling, Tord Buggeland og Olav Aaraas, 37–52. Lillehammer: Maihaugen, De Sandvigske Samlinger. Muus, Bernt Julius. 1894. Jens Rynnings Æt. Eget forlag. Myhre, Jan Eivind. 1990. Hovedstaden Christiania: fra 1814 til 1900. Bind 3 av Oslo bys historie. Oslo: J. W. Cappelen. Mørkhagen, Sverre. 2012. Drømmen om Amerika: innvandringen fra Norge 1825–1900. Oslo: Gyldendal. Mørstad, E.O. 1917. Elling Eielsen og den «Evangelisk-lutherske Kirke» i Amerika. M inneapolis, Minnesota: Folkebladets trykkeri. Nattestad, Ole Knudsen. 1839. Beskrivelse over en Reise til Nordamerica, begyndt den 8de April 1837 og skrevet paa Skibet Hilda samt siden fortsat paa Reisen op igjennem de Forenede Stater i Nordamerica. Drammen: J. Wulfsberg. Nelson, E. Clifford. 1973. A Pioneer Churchman: J. W. C. Dietrichson in Wisconsin, 1844–1850. New York: Norwegian-American Historical Association. Nelson, Frank G., overs. 1982. Pathfinder for Norwegian Emigrants, by Johan Reinert Reiersen. Northfield, Minnesota: Norwegian-American Historical A ssociation. Nerheim, Gunnar. 2020. I hjertet av Texas: den ukjente historien om Cleng Peerson og norske immigranter i Texas. Bergen: Fagbokforlaget.

502

Neumann, Jacob. 1837. Varselsord til udvandringslystne Bønder i Bergens Stift: Et Hyrdebrev fra Stiftets Biskop. Bergen: Chr. Dahl. Nilsen, Ragnar Anker. 1997. Hva fikk nordmennene å lese i 1814? En bibliografi med beskrivelse av skrifter og trykk utgitt i Norge i grunnlovsåret. Oslo: Universitetsbiblioteket. Nordstoga, Olav. 2001. Storofsen 1789 sammenlignet med Vesleofsen 1995. Trysil: eget forlag. Norlie, Olaf Morgan, red. 1926. Knud Knudsen’s Beretning om en Reise fra Drammen til New York. Minneapolis, Minnesota: Augsburg. Nygaard, Asbjørn og Hans Zakariassen. 1978. Glimt fra teglverksindustrien ved Glommas munning. Fredrikstad: Fredrikstad og Omegns Historielag. Nymark, Kristian. 2014. «Statsborgeren under Peder Soelvold 1831–1835». Masteroppgave, Universitetet i Oslo. Nymark, Kristian. 2018. «Om Klapper-Slanger og statsborgerlige Skrighalse: embetsmennene og den nye politiske offentligheten etter 1814». Heimen 55 (4), 328–42. Nymark, Kristian. 2020. «Kampen om trykkefriheten: Karl Johan og den norske presse 1814–1844». Doktorgradsavhandling, Universitetet i Sørøst-Norge. Oudenstad, Halvard. 1981. Utvandringen til Amerika fra Biri/Snertingdal/Vardal/ Gjøvik 1846–1915. Gjøvik: Gjøvik historielag. Pettersen, Liv Rogstad. 1966. «Utvandringen som problem: tiåret 1836–1846». Masteroppgave, Universitetet i Oslo. Pinter, Andrej. 2004. «Public Sphere and History: Historians’ Response to Habermas on the “Worth” of the Past». Journal of Communication Inquiry 28 (3), 217–32. Pontoppidan, Erik. 1737 [1768]. Sandhed til Gudfrygtighed, Udi En eenfoldig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring Over Sal. Doct. Mort. Luthers Liden Catechismo, Indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har behov, at vide og giøre. København: Det Kongelige Weysenhuses Bogtrykkerie. Rasmussen, Terje. 2025. «Experimenternes land. Ole Munch Ræders amerikanske demokrati». I Demokratiet i Amerika – skrekkeksempel eller ideal? Norske oppfatninger av USA gjennom 200 år, redigert av Hilde Sandvik, 101–31. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Rath, Maren. 2023: «‘[…] fra den norske Trællestand til den amerikanske Selvstændighed’: Flyvebladet Norge og Amerika som utvandringsopposisjon med Amerika som motsvar på norske sosiale og demokratiske utfordringer, ca. 1845–1848». Masteroppgave, Universitetet i Oslo. Rath, Maren. 2025. «Det amerikanske demokratiet og den norske ufriheten i tidsskriftet Norge og Amerika (1845–1848)». I Demokratiet i Amerika

503

L I T T E R AT U R

– skrekkeksempel eller ideal? Norske oppfatninger av USA gjennom 200 år, redigert av Hilde Sandvik, 79–98. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Reiersen, J.R. 1844. Veiviser for Norske Emigranter til De forenede nordamerikanske Stater og Texas. Christiania: C. Reiersen. Rene, K.A. 1930. Historie om Udvandringen fra Voss og Vossingerne i Amerika: med beskrivelse og historie af Voss, karter og billeder. Decorah, Iowa: Anundsen Publishing Company. Rian, Øystein, red. 2014. Før 1814. Bind 1 av Telemarks historie. Bergen: Fagbokforlaget. Ringvej, Mona R. 2014. Marcus Thrane: forbrytelse og straff. Oslo: Pax. Roald, Lars Andreas. 2013. Flom i Norge. Vestfossen: Tom og Tom. Robertson, Randy. 2020. «Habermas and the English Public Sphere Reconsidered: Freedom of the Press, c. 1695». Journal of Interdisciplinary History of Ideas 9 (17), 1–69. Roksvold, Thore. 2010. «Avisspråk og skrivemåter». I Parti, presse og publikum 1880–1945, redigert av Rune Ottosen, 175–94. Bind 2 av Norsk presses historie (1660–2010), redigert av Hans Fredrik Dahl. Oslo: Universitetsforlaget. Rorgemoen, Dag. 2000. Dei mange val: utvandringa til Amerika frå Lårdal og Rauland prestegjeld 1837–1899. Eidsborg: Vest-Telemark museum. Rosdail, J. Hart. 1961. The Sloopers: Their Ancestry and Posterity; The Story of the People on the Norwegian Mayflower – The Sloop, «Restauration». Broadview, Illinois: Norwegian Slooper Society of America. Russell, Charles H. 2006. Undaunted: A Norwegian Woman in Frontier Texas. College Station: Texas A&M University Press. Rynning, Ole. 1838/9. Sandfærdig Beretning om Amerika, til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand. Forfattet af En Norsk, som kom derover i Juni Maaned 1837. Christiania: Guldberg og Dzwonkowski. Røthe, Eirik. 1985. «The Emigration from Voss to America in a Nutshell». I Gamalt frå Voss. Bind 17 av Utvandring frå Voss til Amerika: eit 150-års minne / Emigration from Voss to America: The 150th Anniversary, redigert av Eirik Røthe, Johannes Gjerdåker og Eirik K. Finne, 118–35. Voss: Voss bygdeboknemnd, Voss sogelag og Voss folkemuseum, 1985. Sandnes, Jørn. 1960. Bygdehistorien etter år 1800. Bind 2 av Snåsaboka. Snåsa: Snåsa kommune. Sandvik, Hilde. 2015. «Å gjøre seg selv til stemmeberettiget statsborger: ed til konstitusjonen 1814–1850». I Smak av frihet: 1814-grunnloven; Historisk virkning og sosial forankring, redigert av Odd Arvid Storsveen, Bård Frydenlund og Amund Pedersen, 177–97. Oslo: Scandinavian Academic Press.

504

Sandvik, Hilde. 2018. «Betingelser for opposisjon før og etter 1814». I Opprør og opposisjon under enevelde og demokrati, redigert av Bjørg Seland, 17–40. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Schaaning, Espen. 2007. Menneskelaboratoriet: Botsfengselets historie. Oslo: Scandinavian Academic Press. Selliaas, Arnt-Erik og Carl Ivar Storøy, red. 2019. Hans Barlien, denne forunderlige Mand. Steinkjer: Embla Akademisk. Semmingsen, Ingrid. 1941. Veien mot vest: utvandringen fra Norge til Amerika 1825–1865. Oslo: Aschehoug. Semmingsen, Ingrid. 1976. «De tyske emigranter i Bergen 1817–18». I Bergens historiske forening skrifter, nr. 75/76, 120–38. Bergen: J. D. Beyer. Sewell Jr., William H. 2024. «Is Agency a Useful Historical Concept?» Journal of Social History, 57 (3), 436–40. Skårdal, Dorothy Burton. 1974. The Divided Heart: Scandinavian Immigrant E xperience through Literary Sources. Oslo: Universitetsforlaget. Snell, K.D.M. 2012. «Belonging and Community: Understandings of “Home” and “Friends” among the English Poor, 1750–1850». Economic History Review 65 (1), 1–25. Solhjell, Kåre Olav. 1995. Frå 1800 til 1940. Bind 2 av Bygdehistorie for Nore og Uvdal. Nore: Nore og Uvdal kommune. Sommerfeldt, W.P. 1914. «Den norske feltpresse fra 1814». Bind 1 av Nordisk tidskrift för bok- och biblioteksväsen, redigert av Isak Collijn, 306–17. Uppsala og Stockholm: Almqvist og Wiksell. Sommerfeldt, Wilhelm. 1972. Ofsen i 1789 og virkninger av den i Fron. Otta: Fron historielag. Steen, Sverre. 1948. I fredens århundre, 1814–1914. Bind 2 av Kristiansands historie. Oslo: Grøndahl og søn. Steinfeld, Torill. 2012. Camilla Collett: Ungdom og ekteskap, revidert andreutgave. Oslo: Gyldendal. Steinmoeggen, Einar, mfl. 1966: Bygda gjennom tidende. Bind 1 av Alvdal: ei bygdebok. Elverum: Alvdal bygdeboknemnd. Stensrud, Iver Tangen. 2018. «The Magazine and the City: Architecture, Urban Life and the Illustrated Press in Nineteenth-century Christiania». Doktorgradsavhandling, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Storsveen, Odd Arvid. 2000. «Ludvig Kristensen Daa». I Norsk biografisk leksikon, bind 2, Bry–Ernø, 378–80. Oslo: Kunnskapsforlaget. Storsveen, Odd Arvid. 2008. Mig Selv: en biografi om Henrik Wergeland. Oslo: Cappelen Damm.

505

L I T T E R AT U R

Storsveen, Odd Arvid. 2010. «Wergelands doble Amerika». Agora: journal for metafysisk spekulasjon 28 (1–2), 5–25. Sunde, Marianne. 2025. «Mysteriet Peder og Rachel: dei første utvandrarane frå Nordfjord». I Årbok for Nordfjord, bind 54, 10–37. Nordfjord: Nordfjord Sogelag. Sunde, Rasmus. 2000. «Amerikabreva som påverknad til den tidlegaste utvandringa frå Sogn og Fjordane». I Amerikabrev: sogndalseminaret 2000, 28. og 29 september, redigert av Oddvar Natvik, 39–43. Kaupanger: Sogn folkemuseum. Sunde, Rasmus. 1994. «Den tidlegaste utvandringa frå Sogn». I Frå Sogn til A merika: den tidlege utvandringa. Årbok for Sogn, nr. 40, 8–13. Bergen: Historielaget for Sogn. Svalestuen, Andres A. 1972. Tinns emigrasjonshistorie 1837–1907: en undersøkelse med særlig vekt på den demografiske, økonomiske og sosiale bakgrunn for Amerikafarten, og en statistisk analyse av selve utvandringen. Oslo: Universitetsforlaget. Svalestuen, Andres A. 2000. «Emigrasjonen fra Tinn, 1837–1907». I Utvandring til Amerika. Telemark Historie, nr. 21, redigert av Øyvind T. Gulliksen, Anne Haugen Wagn og Tom Nilsen, 11–34. Notodden: Telemark historielag. Svenne, Hans, red. 1995. Beskrivelse over en Reise til Nordamerica. Drammen: Lyche. Syversen, Odd Magnar. 1982. Norge i Texas: et bidrag til norsk emigrasjonshistorie. Stange: Stange historielag. Sæther, Vegard. 2019. Grend og slekt. Bind 2 av Stor-Elvdal. Koppang: Stor-Elvdal kommune. Testman, Peter. 1839. Kort Beskrivelse over de vigtigste Erfaringer under et Ophold i Nord-America og paa flere dermed forbundne Reiser. Stavanger: L. C. Kielland. Thaulow, Chr. 1919. Personalhistorie for Trondhjems by og omegn i et tidsrum af circa 1 ½ aarhundrede (omfattende ca. 1300 personer): Afsluttet omkring 1876. Trondheim: A. Holbæk Eriksen og co. Tjønneland, Eivind. 2018. Gripsruds grep: offentlighetshistorie som ideologi. Oslo og Berlin: Freigeist. Tønnessen, Joh. N. 1957. Fra trelast og skipsfart til industri 1807–1920. Bind 2 av Porsgrunns historie. Porsgrunn: Porsgrunn kommune. Ulvros, Eva Helen. 2007. Oscar 1: en biografi. Lund: Historiska Media. Wagn, Anna Haugen. 2002. Eg vandrar ut, ver med meg, Du! Telemarkingar i USA. Notodden: Teledølens boktrykkeri. Waldstreicher, David. 2005. «Two Cheers for the “Public Sphere” … and One for Historians’ Skepticism». William and Mary Quarterly 62 (1), 107–112. Ødegaard, Torbjørn. 2012. «Jeg manglede intet uden Friheden …»: om bergensmatrosen Hans Jochum Schrams slaveri i Tunis (1747–1750). Kråkerøy: Kystforlaget.

506

Østmoe, Arne. 1985. Stor-ofsen 1789: værsystemet som førte til den største flomkatastrofen i Norge. Ski: Oversiktsregisteret. Østrem, Nils Olav. 2010. Mot havet du deg vender: fra 1800 til 1900. Bind 4 av Karmøys historie. Bergen: Fagbokforlaget. Østrem, Nils Olav. 2014. Norsk utvandringshistorie, andre utgave. Oslo: Det Norske Samlaget. Østrem, Nils Olav. 2015. Den store utferda: utvandring frå Skjold og Vats til Amerika 1837–1914. Oslo: Spartacus. Østrem, Nils Olav. 2022. En kort introduksjon til husmannsvesenet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Øverland, Orm. 1995. «Det smærter mig meget at nedskrive disse Linjer til Eder.»: en utvandrerhistorie i brev. Notodden: Notodden Historielag og Telemark Historielag. Øverland, Orm. 1996. The Western Home: A Literary History of Norwegian America. Northfield, Minnesota: Norwegian American Historical Association. Øverland, Orm, red. og overs. 2012. From America to Norway: Norwegian-American Immigrant Letters, 1838–1914, bind 1: 1838–1870. Northfield, Minnesota: Norwegian American Historical Association. Øverland, Orm og Steinar Kjærheim, red. 1992a. Fra Amerika til Norge. Bind 1 av Norske utvandrerbrev 1838–1857. Oslo: Solum. Øverland, Orm og Steinar Kjærheim, red. 1992b. Fra Amerika til Norge. Bind 2 av Norske utvandrerbrev 1858–1868 (med et tillegg av brev 1836–1857). Oslo: Solum. Øverland, Orm og Steinar Kjærheim, red. 1993. Fra Amerika til Norge. Bind 3 av Norske utvandrerbrev 1869–1874 (med et tillegg av brev 1845–1867). Oslo: Solum. Øverland, O.A. 1903. Thraniterbevægelsen. Kristiania: Oscar Andersen. Aalholm, Olav Anton. 1983. Handelshuset Thommesen–Smith / Smith & Thommesen A/S. Arendal: Rygene – Smith & Thommesen A/S. Aasen, Elisabeth. 1986. Kvinners spor i skrift: supplement til norsk litteraturhistorie. Oslo: Det Norske Samlaget. Aavatsmark, O.S. 1954. Hans Barlien: en norsk bondefører. Trondheim: Nidaros og Trøndelagens boktrykkeri. 1970. The Analytical Greek Lexicon. Grand Rapids, Michigan: Zondervan.

Bildekreditering 30

Ole Olsen Aaset, malt av Johannes Nordboe, 1810. Anno Glomdalsmuseet, inventarnr. GM.024029. 30 Anne Tollefsdatter Aaset f. Rogstad, malt av Johannes Nordboe, 1810. Anno Glomdalsmuseet, inventarnr. GM.024030. 33 Missouri Territory formerly Louisiana. Av Matthew Carey, 1814. Library of Congress Geography and Map Division, kontrollnr. 2001620466. 43 Johannes Nordboe, brev trykt i Statsborgeren, 1837. Nasjonalbibliotekets avissamling. 55 Postkort fra Målselv i Troms, 1948. Nasjonalbibliotekets samling. 58 Pastor Bruns brev til Berthe Sevaldsdatter Østerli og hennes svar, i Emigranten, 23. november 1863. Nasjonalbibliotekets mikrofilmsamling. 70 Biskop Jacob Neumanns hyrdebrev mot utvandringen, 1837. Nasjonal biblioteket. 73 Biskop Jacob Neumann, ca. 1837. Malt av Johan Gørbitz. Denne kopien ble malt av Franz Bøe i 1848. Universitetsmuseet i Bergen, inventarnr. Bf-By-7851-DpBy-21. 92 Avskrift av Gjert Gregoriussen Hovlands brev til gjestgiveren i Kopervik, 1835. Voss folkemuseum. Egen avfotografering. 104 Samtidig avskrift av Gjert Gregoriussen Hovlands brev til svogeren, 1835. Riksarkivet. Egen avfotografering. 106 Trykk av Gjert Gregoriussen Hovlands brev til Baar Hansen, 1835. Nasjonalbibliotekets avissamling. 127 Sjur Jørgensen Haaeim, Oplysninger om Forholdene i Nordamerika, 1842. Nasjonalbiblioteket. 132 Kopi av Svend Knudsen Lothes brev fra Chicago, 1838. Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen, ubb-ms-0777-d-44-a-01. 133 Utdrag av Svend Knudsen Lothes brev fra Chicago, 1838, i Den Bergenske Merkur. Nasjonalbibliotekets avissamling. 147 Hans Barlien, Bemærkninger til Kongeriget Norges Grundlov, 1836, forside. Nasjonalbiblioteket. 152–154 Colton’s new map of Missouri: compiled from the U.S. Surveys and other authentic sources. New York: 1851. Library of Congress Geography and Map Division, kontrollnr. 2018588056. 162–163 Kaptein J. Finne, Kart over Staterne i Nordamerika til Brug for Emigranter, C hristiania, 1853. Nasjonalbiblioteket. 172–173 Ole Rynning, Sandfærdig Beretning om Amerika, 1839. Nasjonalbiblioteket.

509

BILDEKREDITERING

193 Cleng Peersons forsvarsskrift i Bergens Stiftstidende, 30. april 1843. Nasjonalbibliotekets avissamling. 205 Fredrikstads gamle rådhus, fotografert ca. 1905. Fredrikstad museum, FM.1973/1:1936. 215 Muskego-manifestet, trykt i Morgenbladet, 1. april 1845. Nasjonalbibliotekets avissamling. 223 Bratsberg amt, kopi av professor Munchs kart, 1846. Nasjonalbiblioteket. 258 Kart over Arendal, utsnitt fra Kart over den norske Kyst: fra Arendal til C hristiansand, 1856. Nasjonalbiblioteket. 259 Trykk av Ragnild Gundersdatter Langsøes brev, i Norge og Amerika: Et maanedligt Flyveblad, Christiania, 1847. Nasjonalbiblioteket. 266 Utsnitt fra Norge og Amerika: Et maanedligt Flyveblad, 1846 og 1847. Nasjonalbiblioteket. 280 Direktøren for Botsfengselet, Paul Magnus Norum, 1850-årene. Nasjonal biblioteket. 282 Botsfengselet i Christiania, fotografert av Anders Beer Wilse i 1904. Norsk Folkemuseum/Nasjonalbiblioteket. 294 Wossingen. Voss folkemuseum. Egen avfotografering. 304 Avskrifter av amerikabrev utført av Lars Nielsen Nesheim, bok nummerert 11.320. Voss folkemuseum. Egen avfotografering. 308 Vossingen, 1871. Voss folkemuseum. Egen avfotografering.

FO R FAT T E R E N H A R M OT TAT T S TØT T E F R A D E T FA G L I T T E R Æ R E F O N D ( N F F O ) O G S T I F T E L S E N F R I T T O R D.

© N A S J O N A L B I B L I OT E K E T, O S L O 2 0 2 6 1. O P P L A G 2 0 2 6 LO K A L I A – L O K A L H I S TO R I S K E S K R I F T E R F R A N A S J O N A L B I B L I OT E K E T, N R . 4 9 I S B N ( T RY K T ) : 9 7 8-8 2-7 9 6 5- 6 0 1-2 I S B N ( E L E K T R O N I S K ) : 9 7 8-8 2-7 9 6 5- 6 0 2-9 I S S N ( T RY K T ) : 0 8 0 2-7 2 0X D E S I G N : S U P E R U LT R A P LU S D E S I G N S T U D I O A S , W W W. S U P E R U LT R A P LU S .C O M T RY K K : E R I K TA N C H E N I L S E N A S O M S L A G S B I L D E : R E D A K S J O N E N AV AV I S A V O S S I N G E N , 1 8 7 1–1 8 7 2 . O R I G I N A L I VO S S F O L K E M US E U M S A R K I V E R . AV F OTO G R A F E RT V E D K J E L L H E R H E I M . D E T M Å I K K E KO P I E R E S F R A D E N N E B O K A I S T R I D M E D Å N D S V E R K LOV E N E L L E R AV TA L E R O M KO P I E R I N G I N N G ÅT T M E D KO P I N O R , I N T E R E S S E O R G A N FO R R E T T I G H E T S H AV E R E T I L Å N D S V E R K .

LO KAL IA LOKAL HISTOR ISKE SK RI F TER F RA NASJONALBI BLI OTEK ET

I løpet av 1800-tallet kom det hundretusenvis av brev til Norge fra Amerika. Over to hundre av disse ble trykt i tidlige norske aviser. De trykte utvandrerbrevene er verdifulle kilder som belyser den tidlige utvandringen fra Norge på nye måter, og de har aldri før blitt samlet og sett under ett. Forankret i lokalhistoriske og translokale perspektiver undersøker Fra Amerika til norske aviser hvordan de første brevene fra Amerika ble spredt i Norge, og hvordan disse brevene førte til at mange begynte å vandre ut av landet. Brevene som kom fra Amerika, hadde også stor betydning for utviklingen av offentligheten i hjemlandet: Interessen for brevene førte til at «vanlige» folk havnet på trykk. Hittil hadde det vært uhørt, men fra Amerika kunne allmuen komme til orde – i norske aviser. Henrik Olav Mathiesen (f. 1990) har en doktorgrad i historie fra Universitetet i Oslo (2022), med en avhandling om de trykte amerikabrevene. Lokalia formidler nyskapende lokalhistorisk forskning ut fra et vidt tematisk spekter og tar blant annet utgangspunkt i lokal samfunns- og kulturhistorie, men gjenspeiler også teori- og metodeutviklingen i feltet og gir nye innganger til lokalhistorien. Alle utgivelsene er fagfellevurderte og består både av monografier, kildekritiske utgaver og antologier. Serien er en videreføring av Skrifter fra Norsk Lokalhistorisk institutt som ble publisert fra 1971.

I S B N: 9 7 8-8 2-7 9 6 5- 6 0 1-2