Anders Kvernberg
t n je
k U ter r eng
50 historier om kart, mennesker og et moderne Norge
Anders Kvernberg
t n e j k U ter r eng 50 historier om kart, mennesker og et moderne Norge
Innhold
Forord
6
1721
Katolikkene i isødet
8
1741
Blair Witch Holberg
14
1751
Den lengste grensen
18
1754
Grensen mellom liv og død
22
1791
Annen manns eiendom
28
1793
Det perfekte landskapet
34
1820
Kjempers fødeland
38
1826
Den flytende grensen
42
1835
Øya som forandret oss alle
46
1837
Nye kart over en gammel kyst
52
1840
Det gamle Noregr
58
1848
Norges nullpunkt
62
1853
Den gode hjelperen
66
1858
Vitenskapsmann i det hellige land
72
1874
Fjell til folket
76
1892
Mørkets øy
82
1898
Gullfeber i 40 minus
86
1899
Sagaens landskap
92
1900
Kortskallene på Sørlandskysten
96
1904
Den første mediekrigen
100
1905
DMZ Svinesund
104
1907
Lettleste vestlandsfjorder
108
1911
Et verdenshistorisk kart over i ngenting
112
1914
Et Norge i «miniatyr»
116
1916
Undervannskrigen
120
1919
En plass i solen?
126
1920
Statistikk og løgn
130
1921
Et hus ved navn Uganda
134
1928
En bitte liten hvit flekk på kartet
138
1930
Halden på nynorsk
142
1933
Hvor ble det av Grekenland?
146
1934
Utvandrerne som forsvant
150
1935
Rullekartenes teppefall
156
1940
Norge i kikkertsiktet
160
1944
Hitlerbukta i Tromsø
164
1944
Kartkuppet ved Slottsparken
168
1945
En kartografisk nyordning
172
1945
Årringer mot Berlin
176
1951
Flukten fra molekylene
182
1955
Oslo-mylder
186
1956
Afrika på påskefjellet
192
1958
Da Flisa ble satt på kartet
196
1964
Ute etter øl i Avholds-Norge
200
1967
Da halve Oslo skulle rives
204
1968
Kald krig på kokepunktet
208
1969
Drømmenes land
212
1975
Sápmi for første gang
216
1984
Storebror så oss
220
1994
OL-gull og OL-messing
226
2020
Helt alene i Sandefjord
230
Noter
234
Liste over kartene
246
Forord Ifølge ordboken er et kart en «grafisk gjengivelse av et landskap». Men et kart er selvsagt også mye, mye mer enn det. Et kart beskriver ikke bare et landskap, men også tiden det var laget i, verdensbildet det sprang ut fra, og menneskene som skulle bruke det. Det er en historisk kilde. Da jeg var liten, var faren min rektor på en skole, og han fikk stadig tilsendt nye kart som forlagene håpet skolen ville kjøpe inn. De fleste endte opp på veggen på rommet mitt. Jeg husker godt julen 1991, da Einar Lunde på Dagsrevyen fortalte at Sovjetunionen var erstattet av 15 nye land. Utpå våren fikk jeg det første kartet over «det nye Europa» med 15 nye flagg og hovedsteder jeg kunne lære meg. For en liten geografinerd var dette som en ny julaften. For en voksen historiker er det et sterkt minne om en verden i konstant endring. Og for dem som bodde i disse landene, ga våren 1992 en ny politisk frihet, men også økonomisk krise og i noen tilfeller blodig krig. Kart er ikke bare terreng. De er prosesser. Samfunn. Historie. Menneskeskjebner. Nasjonalbiblioteket har Norges største samling av gamle kart. I arkivmagasinene under Solli plass i Oslo har vi rundt 150 000 kart fra 1400-tallet og frem til i dag. Jobben vår er å katalogisere, konservere og forske på dem. Men det beste med jobben er – paradoksalt nok – å gå blant de 150 000 kartene og lete forgjeves etter noe som ikke ligger på rett plass. Det er ofte når man går hyllelangs i arkivkjelleren og blar gjennom skuffer ingen har åpnet på mange år, og ikke finner det man egentlig lette etter, at de aller mest spennende historiene plutselig dukker opp. I denne boken vil jeg vise frem femti kart jeg har kommet over på denne måten. Noen av kartene i denne boken var i sin tid strengt bevoktede hemmeligheter. Andre fantes i hvert eneste norske hjem. Noen er resultatet av modige menneskers bragder mot alle odds. Andre viser store, visjonære planer som aldri engang ble påbegynt. Noen kart vitner om undertrykkelse, krig og død, andre er bare tøys og humor. Til sammen
6°
Dette kartet hadde jeg på veggen som barn. Det åpnet en ikke bare stor, men også helt ny verden for en liten geografi nerd: 15 land, flagg og hovedsteder som ikke fantes året før.
forteller de historien om det moderne Norge – både hjemme og ute, på godt og vondt. Jobben vår er som sagt å passe på disse gamle kartene. Men det er også å formidle, å vise dem frem, og å la dem skinne. Hele poenget med å samle 150 000 gamle kart er jo nettopp å la dem fortelle historiene sine. De fleste tekstene i denne boken ble skrevet mellom 2020 og 2023, da jeg skrev en fast spalte om karthistorie i Aftenposten Historie. Flere av tekstene har også vært utgangspunkt for Nasjonalbibliotekets videoserie Kort om kart på sosiale medier. En del tekster er også nyskrevne til denne boken. Hver tekst innledes med et årstall. Dette viser oftest til det året kartet ble laget, men i noen tilfeller er årstallet relatert til historien kartet forteller. Kartene dekker hovedsakelig moderne tid, fra 1700-tallet til i dag, ettersom det er denne perioden jeg kjenner best, og det er også i denne perioden det ble produsert flest kart og utvalget er størst. Det er også produsert flere kart over tettbefolkede områder, som hovedstadsområdet. Kart over Oslo er derfor noe overrepresentert i vår samling, men jeg har forsøkt å utjevne dette så godt jeg kan, og kartene i boken dekker til sammen de fleste delene av landet. De aller fleste av kartene i boken finnes også digitalt på nb.no, dersom du vil studere dem i detalj. Bakerst finner du en oversikt med bibliografiske data på hvert kart, og eventuelt lenke til kartet dersom det er tilgjengelig digitalt.
7'
1721
Katolikkene i isødet Sommeren 1721 gikk en harstadværing i land på vest kysten av Grønland. Han hadde hørt om en glemt norsk bosetning, vikinger som hadde levd isolert i flere hundre år og fremdeles var katolske. De måtte omvendes! Men Hans Egede fant ingen vikinger. Inuittene han møtte i havna, kjente selvsagt til europeere – kablunaq, som de kalte dem, «de som har buskete øyenbryn» – men dette var engelske og nederlandske hvalfangere. Dermed bestemte Egede seg for å omvende inuittene i stedet. Den ivrige misjonæren lærte seg språket og begynte å spre evangeliet. En vinter to år senere banket tre unge inuitter på døra til Egede og ba om ly for stormen. De ble sittende og snakke utover natten, og de tre nevnte i forbifarten noen gamle steinhus som skulle stå i en øde fjordbunn der de gamle hadde sagt at det bodde kablunaqer for lenge siden. Hans Egede spisset ørene. Kunne det være de forsvunne vikingene? Så snart isen gikk neste vår, dro Egede innover fjorden som i dag heter Ameralik. Der fant han ruiner av steinhus som ikke lignet inuittenes, og store gressenger oppover liene som tydelig hadde vært dyrket en gang i tiden.1 Men ikke en levende sjel. Dermed sto han midt oppe i ett av middelalderens store mysterier: Hvor ble det av de norrøne grønlendingene? I 985 overtalte den karismatiske jærbuen Eirik Raude en flokk islendinger til å følge ham til et nytt og ukjent land. De la ut mot vest i 24 skip. Kun 14 av skipene kom frem til et stort, folketomt land de kalte Grønland. Inne i fjordene bygget de gårder, dyrket opp liene og etablerte et samfunn helt i ytterkanten av verden. På det meste bodde det fem–seks tusen mennesker her, i fjorder de kalte Einarsfjord, Fiskefjord og Straumsfjord. Men landet var ikke like rikt som Island eller Norge. De manglet både
8°
tre og jern, de måtte fyre med torv og lage økser og kniver av hvalbein.2 En gang i året kom handelsskipet fra Bergen med luksusvarer som vin og silke, i bytte mot verdifulle hvalrosstenner. I høymiddelalderen hadde grønlendingene jevn kontakt med Norge. I 1152 ble Grønland et bispedømme under Nidaros, og i 1261 ble øya formelt et skattland under Norges konge. Men så, på et eller annet tidspunkt, vi vet ikke helt når, forsvant den norske bosetningen her ute ved ishavet. Hva skjedde? Vi vet at den 19. april 1409 giftet Torstein Olafsson og Sigrid Bjørnsdatter seg i kirken på Hvalsøy, i området som i dag heter Qaqortukulooq. Prestens attest er det siste som ble skrevet på norrønt på Grønland.3 Et likklede fra kirkegården på Herjolfsnes er karbondatert, og ble vevd en gang mellom 1415 og 1445.4 Og det er det aller siste «livstegnet» fra den norrøne bosetningen på Grønland. Egede, den første nordmannen på Grønland på 300 år, mente at grønlendingene måtte ha blitt drept av inuitter. Andre mente at de var kidnappet av pirater, utryddet av pest, eller til og med blitt til inuitter for å overleve i det hardføre landskapet.5 I dag vet vi mer. Iskjerneprøver viser at temperaturen på Grønland sank gradvis fra rundt 1250.6 Pollenanalyser forteller at jordbruket ga stadig dårligere resultater, og dateringen av både skjeletter og gjenstander viser at befolkningen sakte, men sikkert minket de neste par hundre årene. Isotopanalyser av skjelettene viser at de etter hvert spiste nesten bare fisk og sel, som igjen tyder på at kyrne og geitene på et tidspunkt har dødd ut, først på smågårdene og senere også på de rike storgårdene.7 I de arkeologiske funnene er kirkeklokker og andre hellige gjenstander helt borte. Dette har vært tolket som at de siste gjenlevende pakket ned verdisakene og forlot Grønland i ro og orden.8 Men i så fall: Hvor dro de? Den mest spennende teorien er at de igjen prøvde lykken i vest. Grønlendingene var godt kjent med Vinland, sagaene nevner seks reiser til det som i dag er Amerika, og denne kontakten ble arkeologisk bekreftet gjennom utgravninger på Newfoundland i 1960-årene. Islandske annaler nevner reiser til Labrador etter tømmer,9 og i norrøne gårdsruiner er det funnet både tråder spunnet av bisonhår, som kun finnes i Nord-Amerika,10 og en indiansk pilspiss av amerikansk kvartsitt.11
9'
Men slike enkeltfunn beviser ingen storstilt migrasjon. De vitner mest om at de norrøne grønlendingene var en del av et større handelsnettverk på Nordkalotten. Det er også mulig at de dro tilbake til Island eller Norge, eller kanskje Storbritannia. Her kjente de kulturen og språket, og de har nok fått med seg at det var mye ledig jord etter svartedauden.12 Det er riktignok ingen nedtegnelser som vitner om en større ankomst av grønlendinger.13 Men vi vet ikke om alle reiste på én gang. Fraflytning av utkantene er en gradvis prosess den dag i dag. Og for alt vi vet, kan den siste gruppen ha samlet sammen verdigjenstandene, gått om bord i det siste skipet og satt kursen over ishavet – og aldri kommet frem. Hans Egede skrev senere en bok om Grønland, hvor han mente at det sikkert fantes gjenlevende nordmenn på den ofte islagte østkysten, og at noen burde lete etter dem.14 Først i 1885 ble det helt avkreftet at det fantes en bosetning her.15 Egede fikk aldri omvendt nordmennene. Men han etablerte kristendommen blant inuittene, og med det kom også brennevin, sykdommer og en helt ny livsstil. I dag er Egede en kontroversiell figur på Grønland. Egede tegnet flere kart over Grønland, blant annet dette med de norrøne stedsnavnene som ikke hadde vært i bruk på 300 år. Og som heller aldri ble det igjen.
10°
1721
Hans Egedes kart over «Det gamle Grønland» fra 1741 har både latinske, danske, nederlandske, inuittiske og norrøne stedsnavn. →
11'
1721
1741
Blair Witch Holberg I mai 1690 døde klokkeren i Korskirken i Bergen. Femti år senere ble han en av Europas mest kjente romanfigurer, og tegnet inn på et veldig spesielt kart. Allerede på 1700-tallet, lenge før Karl Ove Knausgård skapte debatt om «virkelighetslitteraturen», fikk Ludvig Holberg kritikk for å bruke ekte personer i sine bøker. Et av hans mest kjente verk, den absurde samfunnssatiren Niels Klims reise til den underjordiske verden, ble utgitt anonymt i 1741. Boken begynner med en påstand om at dette er klokker Niels Klims etterlatte papirer, funnet i bokhyllen til den avdøde skatteinnkreveren Rasmus Abelin i Bergen – begge mennene var ekte personer som bodde i Bergen i Holbergs barndom.16 Så begynner fortellingen om Niels Klim, som kommer hjem til Bergen etter å ha studert i København. Historien tar en brå vending da Klim faller ned i et hull i Fløyfjellet, og lander på planeten Nazar som svever i jordens indre. Der møter han snakkende trær og alle slags vesener, før han kommer til et steinaldersamfunn, blir keiser der, finner opp skytevåpen og underlegger seg hele innsiden av kloden, blir styrtet, og til slutt må flykte inn i en hule og kommer ut igjen på Fløyfjellet, hvor han fortsetter å leve sitt vanlige liv i Bergen. Så hvem var den ekte Niels Klim? Niels Andersen ble født i landsbyen Klim på Jylland i 1620, og kom til Bergen som bokhandler rundt 30 år gammel. Han var relativt velstående, og han skal ha vært en original som hele byen kjente.17 I 25 år var han klokker i Korskirken, hvor det fremdeles finnes en metallkalk med hans navn på. Selv om Holberg bare var fem år da Klim døde, må han ha hørt historiene om denne originalen.
14°
1741
Dette kartet fra den første danske utgaven av «Niels Klims underjordiske reise» er et tidlig eksempel på et skjønn litterært kart.
15'
Fiktive kart er spesielt vanlig i romaner hvor forfatteren har skapt sin egen verden, som er typisk for sjangrene fantasy og science fiction. Og Niels Klims underjordiske reise har da også blitt kalt en av de første science fiction-romanene.18 Tradisjonen med skjønnlitterære kart går langt tilbake. Holbergs roman var sterkt inspirert av Thomas Mores Utopia fra 1516 og J onathan Swifts Gullivers reiser fra 1726. Begge bøkene hadde kart, tabeller og andre dokumenter for å underbygge sine fantasiverdener. Dermed tegnet Holberg dette kartet over jordens indre, med «den underjordiske sol», planeten Nazar og selveste Klim som svever rundt med en båtshake i hånden. Norge er fremstilt som en fjellklynge på toppen av verden, og hulen Klim faller gjennom, er umiskjennelig plassert mellom sju fjell. Dette første norske satiriske kartet uttrykker egentlig en ganske avansert idé. Romanen låner elementer fra faktabøkenes verden, med et portrett av Niels Klim som «keiser under jorden», henvisninger til en underjordisk ordbok, og selvsagt et kart. Teksten presenteres fullt og helt som en gjenoppdaget naturvitenskapelig «jordbeskrivelse», med nye opplysninger om planeten Nazar og «det femte monarki». Slik lekte Holberg med skillet mellom fantasi og virkelighet. Samtidig balanserte han på en tynn linje. Under den pietistiske kong Christian VI var komedieteater (som Holberg skrev flere av) forbudt, mens naturvitenskap (som han også skrev) var godkjent.19 I skjæringspunktet mellom komedie og vitenskap skapte Holberg denne bitende satiren, som gjorde narr av sensur, maktmisbruk, klassesystemet, kjønnsroller, jålete adel og mye mer. Boken skapte stor debatt i Danmark, og flere ville forby den. I den andre utgaven svarte Holberg på kritikken med et nytt forord, signert Klims sønner, en rekke bergensborgere og en samisk sjaman som i ørneham hadde flydd til jordens indre for å sjekke(!), og alle bekreftet at historien slettes ikke var en satire over noe som helst – den var helt sann!20 Slik viste Holberg at han nektet å ta anklagene på alvor. Holbergs bok – og ikke minst dette kartet – er altså en av forløperne for moderne filmer og tv-serier i mockumentary-sjangeren, som The Office og Blair Witch Project, hvor fiktive historier fortelles innenfor rammer
16°
1741
som utgir seg for å være dokumentariske. Sistnevnte påberopte seg også å være nettopp etterlatt dokumentasjon, og ble markedsført med fiktive nettsider og savnet-plakater. Ikke så ulikt de «etterlatte papirene» til Niels Klim: Norges første science fiction-karakter.
17 '
1751
Den lengste grensen Dette kartet viser svenskegrensen, kort etter at den var oppmålt og markert i terrenget på 1700-tallet. Flere leksikon kan fortelle at den både er Europas eldste og lengste. Men er den egentlig det? Nordmenn er lokalpatrioter av natur. Utallige småbygder slår seg på brystet med at de har landets høyeste tre eller største stein. Så det er kanskje ikke så rart vi er stolte av at grensen vår er Europas lengste og eldste, noe som har vært gjentatt i aviser,21 i lærebøker,22 av Statens kartverk 23 og til og med i den svenske riksdagen.24 (Denne rekorden deler vi tross alt med svenskene.) Men i motsetning til påstander om landets største stein er påstanden om grensen ganske lett å faktasjekke. Og det er det all grunn til å gjøre. Svenskegrensen fra Iddefjorden og nordover er beskrevet i et håndskrift trolig fra første halvdel av 1300-tallet.25 Men denne teksten er ikke datert, vi vet ikke hvor formell den var, og beskrivelsen blir mer og mer unøyaktig når den nærmer seg Jemtland. Dermed er det umulig å definere hverken lengde eller alder. Så hva er den eldste formelle, presise definisjonen på grensen? Den eldste definerte delen av svenskegrensen strekker seg 25 kilometer fra bunnen av Iddefjorden til Hisøya i Kornsjøen i Halden kommune. Disse grensemerkene er beskrevet i Nässlebacka-traktaten av 26. oktober 1661. Resten av det som i dag er den norsk-svenske og norsk-finske grensen, ble fastsatt ved Strømstad-traktaten av 2. oktober 1751 og merket med 348 grenserøyser.26 290 av de originale merkene står fremdeles, mens det i tillegg er satt opp over 500 nye siden da.27 Men Nässlebacka er ikke Europas eldste grensetraktat. Flere slike avtaler går helt tilbake til høymiddelalderen: Europas eldste grense er
18°
«Kort over Rigs Grændsen imellem Norge og Sverrig», tegnet av Christian Pontoppidan omkring 1790. På dette utsnittet ser vi strekningen fra Kornsjøen i Østfold til Vermundsjøen i Solør.
19'
definert i Alcañices-traktaten av 1297 mellom Portugal og Spania. Også småstatene Andorra, Monaco, Liechtenstein og San Marino har beholdt grenser som ble fastsatt på 1200- og 1400-tallet. Så hvor kommer denne historien fra, om at grensen vår er eldst? Påstanden dukket først opp i en pressemelding fra Utenriksdepartementet i 1951, da de norske og svenske utenriksministrene markerte Strømstad-traktatens 200-årsjubileum. Meningen var å påpeke landenes fredelige sameksistens i en tid hvor Europas grenser nylig hadde blitt flyttet frem og tilbake med makt. Og det poenget står. Svenskene har ikke invadert oss så mye de siste par hundre årene. Departementets taleskrivere formulerte seg egentlig ganske presist: De omtalte grenseavsnittet fra Strømstad til Treriksrøysen som «antagelig den eldste grense i Europa som ikke har vært gjenstand for justering».28 En grensejustering vil si en mindre, rutinemessig endring, fra et titalls til noen hundre dekar, for å korrigere grensen der den er uklar eller endret fra forrige kontroll. Et typisk eksempel er at grensen følger en elv, som over tid graver et nytt løp. Det er da elva, og ikke streken på kartet, som gjelder. Dermed må kartet oppdateres fordi grensen er forandret. Grensene mot Finland og Russland følger flere elver, og har vært justert mange ganger. Også svenskegrensen har vært justert, senest i 2024.29 Men det stemmer at grensesegmentet mellom Boksjøen i Østfold og Treriksrøysa i Troms, som følger fast fjell og ikke elver, har ligget fast siden 1751. Men slike detaljer faller fort ut av en god vandrehistorie. Så etter en stund ble det en allmenn oppfatning at Norge og Sverige har Europas eldste grense. Men det har vi altså ikke. Flere grenser i Europa er 500 år eldre. UDs pressemelding nevnte også at den norsk-svenske grensen er Europas lengste. Og med sine 1630 km var den lenge det. Men siden 26. desember 1991, da den 1974 km lange grensen mellom den russiske og den ukrainske sovjetrepublikk ble en grense mellom to selvstendige stater, har vår grense vært nummer to. Vi hadde altså Europas lengste grense i et par hundre år. Men det er en stund siden nå.
20°
1751
Vi er et lite folk i utkanten av Europa, og kanskje tar vi de rekordene vi kan få, eller kreativt definere oss frem til. Og det synes jeg vi skal ha lov til. For den som har stått en hel dag i kø med pass og papirer i hånda på en glovarm, asfaltert, piggtrådinngjerdet og tungt bevæpnet grensestasjon på Balkan og lengtet seg tilbake til grensegaten dypt inne på Finnskogen eller langs Tanaelvas bredder – den kan slå seg på brystet med at vår grense helt klart, beviselig og uten tvil er Europas vakreste!
21'
Hva er egentlig kart? I tillegg til å være beskrivelser av landskap er kart viktige historiske kilder. De sier mye om tiden de ble til i, og om verdensbildet de springer ut av. I denne boken løfter Anders Kvernberg frem store og små hendelser fra Norges historie gjennom 50 tekster om 50 kart. Tekstene spenner over nesten tre hundre år – fra 1721 til 2020 – og forteller ikke bare om hvorfor kartene ble laget og hva de ble brukt til, men også om menneskene som skapte, brukte og ble påvirket av dem. Ukjent terreng gir et sjeldent innblikk i hvilke historier som skjuler seg under kartoverflaten, og gir et nytt perspektiv på utviklingen av det moderne Norge.
ISBN: 978-82-7965-615-9