Til gjennomsyn mestermøter

N.M.O. 14145

Copyright © 2017 by Norsk Musikforlag A/S, Oslo.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven, eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk.

Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

N.M.O. 14145 ISBN 978-82-7093-724-0

Forlagsredaktør: Lisbet Frøystadvåg Boka er utgitt med støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening De fleste bildene i boka er fotografert av Liv Skjelbred og er merket: L.S. Omslagsdesign: PETRA designkontor/Ellen Jacobsen Grafisk produksjon: Oslo Sats, Repro & Montasje A/S

Mestermøter

3

Innhold Prolog Første bok på norsk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5

Kapittel I 1841-49 : Starten på et vennskap . . . . . . .

3 møter Internasjonal anerkjennelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

På jakt etter anerkjennelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et ubemerket møte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapellmester i Dresden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ett minutt – vendepunktet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forandringer i Franz’ liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Franz banker på hos Richard . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Konfliktmiddag hos Schumanns . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Så ble det tiggerbrev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Richard kaster seg inn i revolusjonsbølgen . . . . . . . . . . . . .

Flukt til Weimar – Franz ordner opp . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

Kapittel II 1853-61 : Vennskap i eksil . . . . . . . . . . . .

4 møter Den første Wagner-festivalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Endelig møte i Zürich . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Symfoniske dikt og sterke sigarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fotturer i Alpene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vokal trompetfanfare i Basel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Paris igjen etter 12 år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hummer, østers og blomkål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Møte igjen etter tre år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Carolyne setter byen på hodet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Franz og Richard på samme scene . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra Asylet til Venezia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

To konsertskandaler som forandrer vennskapet . . . . . . . .

Skandalen i Weimar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skandalen i Paris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sviktet Franz vennen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En meget formell middag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Æresgjest uten oppføringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

37

12 14 20 22 22 23 25 26 29 32 33

39 40 42 44 46 48 51 52 53 58 60 62 63 64 65 68 70

4

Mestermøter

Kapittel III 1864-67 : Vennskap i trøbbel . . . . . . . . . .

2 møter To måneder med utrolig lykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Uønsket møte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Franz tar med Cosima på Europatur . . . . . . . . . . . . . . . . .

Abbeden reiser inkognito . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

72

Kapittel IV 1872-76 : Vennskapelig reparasjon . . . . .

7 møter Mesterklasser i Weimar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bryllup i Tribschen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

På hver side i krigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Grunnsteinsfest uten Franz . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ”Mer enn vennlig mottakelse” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sårene leges . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Franz på ”syndens sted” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Uroppføring av Christus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Franz i Bayreuth igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Franz redder konserten i Budapest . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

På samme podium igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Test av akustikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nibelungenringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

85

Kapittel V 1876-83 : Sammen, tross alt! . . . . . . . . . . .

7 møter Mot Parsifal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Besøk i Siena . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et fatalt fall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oppføringen av Parsifal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Siste møte i Venezia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

74 76 79 80

86 88 90 91 93 95 96 97 99 101 102 103 104 107 108 110 111 112 114

Postludium i Bayreuth . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Franz blir utestengt av datteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Cosima tar en u-sving . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Sluttnoter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125

Mestermøter

5

Prolog Paris 1840, det er der denne fortellingen starter. Fortellingen om to genier som ble venner selv om utgangspunktet var så ulikt som vel mulig. Det er vanskelig å se for seg to kunstnere som var mer forskjellige, og som til de grader hadde ulik ballast og posisjon i kulturlivet.

Franz Liszt var bare 29 år, men allerede et betydelig navn i europeisk musikkliv. Hans konserter fylte enhver konsertsal, publikum strømmet til, og pressen fulgte ham hvor enn han var.

Han var ugift, men hadde tre barn, og kvinner over hele Europa tilba ham. Da han kom på et kort besøk til Paris, uten å holde en eneste offentlig konsert, begynte pressen å omtale besøket to uker før han kom. Inntektene var betydelige, og han hadde en solid økonomi. Liszt var ekstremt sosial, hadde venner over alt, og støttet gjerne unge kunstnere på veien mot en karriere.

Richard Wagner var 27 år og kom til Paris med en stor dose med skuffelser og ulykker bak seg. Han giftet seg 23 år gammel, men etter to måneder reiste kona av sted med en annen mann.

Hun kom imidlertid snart tilbake til Wagner igjen, og de dro sammen til Riga der han ble kunstnerisk leder for operaen. Etter tre år med dårlig programmering og håpløs økonomisk styring måtte familien flykte uten pass og lite penger. Båtreisen vestover førte til forlis utenfor Arendal, før de nådde Paris i 1839. Han var fullstendig pengelens, hadde en beskjeden kunstnerisk produksjon, var entusiastisk, hadde enorm tro på seg selv, men var ukjent.

De møttes ved en privat soaré i 1841 i Paris, et møte som ga Wagner tro på framtiden, men som Liszt ikke kunne huske hadde funnet sted.

Disse to skulle bli de nærmeste venner i løpet av det neste tiåret. Hvem skulle tro det? Var det motsetningene som tiltrakk

6

Mestermøter

hverandre? Hvordan gikk det til? Hvilke historier skjuler seg bak tiden fra 1841 til 1849? Hva skjedde videre med vennskapet deres, og de mange møtene deres fram til Wagners død i 1883? Hvilke medganger og suksesser, og hvilke nedturer ble vennskapet utsatt for? Du verden, vennskapet var til tider også stormfullt, da hadde de ingen kontakt på flere år.

Det er dette Mestermøter vil kaste lys over.

Mestermøter er en sakprosabok som vil gi ny og interessant innsikt i livet, tankene bak og det kunstneriske arbeidet til to av 1800-tallets betydeligste kunstnere. Konsentrasjonen om møtene mellom dem, krydret med brevvekslingene mellom disse møtene, gir en tilnærming til Richard Wagner og Franz Liszt som vi tidligere ikke har fått.

Boka er en monografi som rendyrker de vel tjue møtene som fant sted mellom to ”musikalske genier” fra det sentrale 1800-tallet. De betydde svært mye for hverandre og var til felles inspirasjon. De støttet hverandre kunstneriske og politisk og hjalp hverandre når det var som vanskeligst.

Wagner var den store ideologen, med sterke oppfatninger om kunstens og musikkens utvikling, men også om viktige forhold i samfunnet. Han betraktet seg selv i mange sammenhenger like mye som dikter som komponist.

Liszt var den eksepsjonelt begavede musikeren, som ble beundret over hele Europa for sine revolusjonerende solokonserter – ”recitals” (begrepet han selv fant opp), og de originale orkesterverkene, symfoniske dikt - som signaliserte en ny måte å tenke komposisjon på.

Begge to var uvanlig godt belest. De kjente så vel den klassiske litteraturen som de samtidige forfatteres verker. Dette var like mye grunnlaget for deres mange samtaler som samtidige komponisters verker.

Mestermøter

7

Liszt og Wagner støttet hverandre i opposisjon mot andre komponister og kunstnere. Felles fiender gir grobunn for vennskap, men de hadde også i perioder problemer med hverandres liv og kunst. Til tider var det dramatiske møter.

Da Wagner var nesten 60 år, ble de i familie, i det han giftet seg med Liszts datter, Cosima, et forhold Liszt var sterkt i mot og prøvde å forhindre, men som han etter en del år måtte godta.

De bodde aldri i samme by, og så langt vi vet møttes de bare vel tjue ganger. Noen ganger varte møtene i mange dager, andre ganger bare noen timer, og to av gangene vekslet de bare noen høflighetsfraser.

For Liszt ble det et kall å få Wagners musikk framført og kjent, med Wagner som asylant i Sveits i den viktigste perioden, var det et vanskelig prosjekt.

Dramatiske begivenheter som revolusjonsoppstanden i Dresden våren 1849, Wagners lange asyl i Sveits, og krigen mellom Frankrike og Tyskland i 1870, fikk innflytelse på det lange vennskapet.

Samtalene i møtene dreide seg naturligvis om musikk, men også andre kunstfelt og filosofi, – ikke minst etikk opptok dem begge sterkt. De snakket ofte om forfattere som Heine, Goethe og Schiller, filosofer som Schopenhauer og ikke minst Nietzsche som i mange år var en nær omgangsvenn av Wagner, men endte opp med boka Tilfellet Wagner.

Komponister som Berlioz, som var en nær venn av dem begge, Chopin som særlig Liszt beundret – og skrev en biografi om, Mendelssohn og Meyerbeer, som var av jødisk avstamning, og som Wagner var svært kritisk til, ble stadig diskutert.

Alle ytre forhold og meninger som kommer fram i boka bygger på grundige dokumenterte fakta, framstillinger fra Wagner- og Liszt-

8

Mestermøter

spesialister, og på studier av brev mellom de to komponistene og deres nære omgivelser.

Første bok på norsk Ved den vinklingen som er gitt i denne boka, skiller den seg fullstendig fra den store mengde rene biografier om hver av de to komponistene. Her blir de speilet mot hverandre og trer fram i et helt annet lys enn det vi kjenner fra før.

Det finnes mange biografier om disse to geniene, men på norsk er det et svært magert tilbud. Den eneste norske biografien om Franz Liszt er ungareren Zsolt Harsányis Ungarsk rapsodi, oversatt til norsk av Pauline Hall i 1938. Døråpnerne av Harald Herresthal fra 2012 forteller interessant om forholdet mellom Franz Liszt og Ole Bull. Om Richard Wagner er det ingen bøker på norsk.

Boka er organisert kronologisk, der møtene får hvert sitt avsnitt.

Møtene er ordnet i fem kapitler – scener – som belyser dramatikken mellom dem. Disse møtene fra 1841 til 1883 gir samtidig en god biografisk oversikt over deres liv.

Kapittel 1 1840-årene: Starten på et vennskap Liszt var berømt, Wagner var ukjent. Wagner satset på Liszts vennskap, og lyktes etter Liszts beundring for operaen Rienzi. De var sammen på en konfliktfylt middag hos Schumann, og da Wagner skulle arresteres etter revolusjonsopprør i Dresden hjalp Liszt ham til Sveits med falske pass.

Mestermøter

9

Kapittel 2 1850-årene: Vennskap i eksil Richard levde elleve år i eksil i Sveits, og bygget seg opp som komponist. Franz beundret og oppførte hans operaer, og bygget samtidig opp sin egen komponistkarriere. De hadde en meget aktiv brevveksling. Franz kom to ganger på besøk til Zürich, det ble høydepunkter på deres vennskap. Richard ble separert og reiste til Venezia. Så fikk han oppført Tannhäuser i Paris. Franz kom ikke, det ble en skandale, og Richards beundring for Franz ble svekket.

Kapittel 3 1860-årene: Vennskap i trøbbel Kong Ludvig II av Bayern reddet Richards økonomi, og Franz datter, Cosima, falt for Richard og ville skilles fra sin mann, Hans von Bülow, Franz’ elev og venn. Franz hadde flyttet til Roma og studerte teologi i Vatikanet. Vennskapet mellom dem sprakk, etter at Franz to ganger mislyktes i å prøve å få Richard til å avslutte forholdet til Cosima.

Kapittel 4 1870-årene: Vennskapet repareres Franz innledet en enorm reisevirksomhet. Hvert år underviste han studenter i Roma om høsten, i januar dro han til Budapest og underviste elever der, og om våren/sommeren bygget han opp sine berømte mesterklasser i Weimar. Dessuten reiste han og konserterte mange steder i Europa. Cosima og Richard som ble gift i 1870 og bosatte seg i Bayreuth, forsøkte å få kontakt med Franz igjen.

Richard hadde stor suksess med operaene sine, som ble framført over hele Europa. Han trengte ikke støtte fra Franz, men ville ha vennskapet tilbake. Fram mot uroppføringen av Nibelungenringen i 1876 lyktes det og de møttes hvert år etter det, selv om forholdet var langt mindre intenst.

10

Mestermøter

Kapittel 5 1877-83: Sammen, tross alt!

Franz kom årlig på besøk til Bayreuth, mens Cosima og Richard aldri besøkte Franz. Ulikhetene mellom dem ble stadig synligere, og samværene fikk gjerne en mer formell karakter. Richard døde i Venezia i februar 1883. Franz tilbragte vinteren hos dem, men dro til Budapest i januar, og var ikke til stede ved begravelsen.

Etterspill 1883-86 i Bayreuth Enken Cosima, stengte seg inne og ville ikke treffe noen, ikke engang faren. Men i 1886 fikk hun problemer med festivalen i Bayreuth og forsto at faren, den berømte Franz, var den eneste som kunne hjelpe.

Franz ble overtalt til å komme, men var svært syk og døde under festivalen.

Boka er en historiebeskrivelse fra 1800-tallets Europa. Ved at det er to komponister som står i sentrum for samtalene, er det en fagbok innen musikkhistorie, men den vil rekke langt videre fordi både forfattere og filosofer i kretsen omkring Liszt og Wagner vil bli presentert. Det som presenteres er derfor like aktuelt å se på som en kulturhistorie som går utover den smale målgruppen som er studenter som arbeider med musikk-, kunst- eller kulturhistorie. Den henvender seg til en stor gruppe kunst- og kulturinteresserte personer, aktive konsertgjengerne, eller andre personer som aktivt bruker tilbudene fra folkeuniversitetene og lignende. Mange av disse har jeg hatt gleden av å møte gjennom mine foredrag og kurs/seminarer om forskjellige musikkemner, ikke minst om Wagner og hans samtid.

Mestermøter

11

I

Starten på et vennskap 1841 – 1849

Det var Wagner som desperat søkte vennskap med Liszt. Han hadde sterkt behov for forståelse og anerkjennelse, som han ikke syntes han fikk verken hos Giacomo Meyerbeer eller Felix Mendelssohn. Han håpet derfor at han kunne oppnå det hos den verdensberømte pianisten Franz Liszt.

I løpet av disse 1840-årene traff Liszt og Wagner hverandre fem ganger – men egentlig var det bare tre skikkelige møter – og ingen av dem var planlagt. Det var tilfeldigheter som førte dem sammen, men det var viktige tilfeldigheter som kom til å få stor betydning, ikke bare for de to, men for europeisk musikk- og kulturhistorie.

Med unntak av det dramatiske møtet i Weimar i 1849, varte ”treffene” fra noen minutter til noen få timer.

Sentralt i starten på vennskapet sto Wagners første betydelige opera, Rienzi. Liszt var begeistret for oppføringen i Dresden i 1844, selv om de bare snakket sammen et par minutter utenfor garderoben, ble det overraskende nok, innledningen til et livslangt vennskap.

12

Mestermøter

Internasjonal anerkjennelse Den

ungarske

pianisten

Franz Liszt (1811-86) bodde i Paris en lang periode av sitt liv, ca. 12 år, og det kom til å prege

ham

i

stor

grad.

Uansett om han senere i livet

bodde

i

Weimar,

Budapest eller Roma slo han over til å snakke fransk når han ble ivrig – og det ble han ofte. Han kom med sine foreldre til Paris i 1823, tolv år gammel, etter å ha gjort suksess som et usedvanlig pianotalent i Budapest og Wien.

Faren døde allerede i 1827, og Liszt og moren Anna, fortsatte å bo i Paris. Liszt studerte komposisjon med Anton Reicha, som også var lærer for Hector Berlioz, Charles Gounod og César Franck. Han holdt få konserter på den tiden, men han akkompagnerte andre musikere. Blant andre den berømte sangeren Maria Malibran, som hadde stor suksess over hele Europa og USA, men som døde bare 28 år gammel. I årene som fulgte ble han venn med en rekke komponister som bodde eller besøkte Paris: Berlioz ble en nær venn, slik også Frederic Chopin, Niccolo Paganini og Felix Mendelssohn ble.

Tidlig på 1830-tallet møtte han grevinne Marie d’Agoult (1805-76), som var gift med grev Charles d’Agoult, det var et fornuftsekteskap som var et godt parti for den unge Marie, men som manglet kjærlighet. Den opplevde hun ved møtet med Liszt. I en periode levde de sammen i hemmelighet, inntil hun i 1835 ble gravid, og forholdet ble kjent. Det slo ned som en skandale i byens borgerlige kretser, og de forlot Paris sammen for å slå seg ned i Sveits.

Mestermøter

13

De levde noen turbulente år i Sveits og Italia, og fikk tre barn i løpet av fire år.

Planen var at de skulle ha det rolig sammen og at han skulle konsentrere seg om komponering. Det ble imidlertid lite komponering i disse årene med Marie, det var først i Weimar-perioden – ti år senere – at han for alvor ble komponist.

Det ble et krevende samliv der Franz tilbrakte lengre og lengre perioder på konsertturnéer omkring i Europa, mens hun bodde ensom med barna. Ryktene om Franz’ intime kontakter med andre kvinner gjorde

Grevinne Marie d’Agoult forlot mann, barn og Paris, og var samboer med Franz i 4 år og ble mor til hans tre barn.

ikke livet lettere for Marie, spesielt var ryktene om hans nære kontakt med den vakre italienske forfatteren Cristina Belgiojoso svært sårende.1 I 1839 fløt begeret over og hun dro tilbake til Paris, og forholdet deres tok etter hvert slutt. Franz fulgte ikke med henne, men fortsatte sine hektiske konsertturneer over hele Europa. Han bodde aldri senere i Paris, men hadde stadige korte opphold i byen, gjerne i forbindelse med konserter. Noen av besøkene var opprivende møter med Marie om de tre barnas liv og framtid. Han ville ikke at de skulle vokse opp hos henne, og mens den yngste, Daniel, vokste opp hos fosterforeldre i Italia, ble de to pikene, Blandine og Cosima, sendt på kostskole.

Franz’ berømmelse økte for hvert år, og avisene omtalte hans konsertbesøk flere uker før konserten fant sted, og journalistene var alltid på plass når han kom, gjerne på jernbanestasjoner.

14

Mestermøter

På jakt etter anerkjennelse Richard Wagner (1813-86) kom til Paris i 1839 etter en meget strabasiøs reise fra Riga, sammen med sin kone, skuespilleren Minna Planer (1809-66). Han hadde vært direktør for byens opera og teater, og også ansvarlig for den økonomiske driften. Det gikk mildt sagt dårlig, og etter underskudd og diverse private lån to år på rad, ble han truet med gjeldsfengsel, og sammen med kona Minna og hunden Robber fant han det en natt best å rømme landet.

Det ble en strevsom og farlig reise, uten pass, for de var konfiskert av långiverne.

Den dramatiske ferden førte dem med hest og vogn til Danzig. For å unngå de russiske grensevaktene på veien inn i Preussen, som var postert med 1000 meters avstand, måtte de kjøre på smale og dårlige sideveier om natten. Der opplevde de at vognen veltet og de falt ut, og Minna som var gravid, aborterte.

De tilbragte en svært vanskelig natt i en liten bondegård, skittent og ubehagelig, skrev Wagner.

Minnas innvendige skader førte til at hun aldri senere kunne få barn.2 De kom litt forsinket fram og klarte å forhandle seg til å bli med frakteskuta Thetis, som skulle til England. Kaptein Wulff med 6 sjømenn ombord, tok dem med til tross for at de ikke hadde pass.3 Det gikk langsomt på grunn av dårlig vind, men uten betydelige problemer før de kom til Nordsjøen, der kom de ut for en voldsom storm og skuta mistet styringen. Den ble reddet av en norsk fiskeskøyte og alle kom seg trygt i land utenfor Arendal.

Mestermøter

15

Etter noen dager var skuta igjen seilklar og de fortsatte mot London, men inntrykkene fra de få dagene i Norge ble skjellsettende for hans videre kunstneriske arbeid. Derfra gikk reisen greit, og med seg hadde han også fått inspirasjon og planer til en ny opera som skulle handle om Den flygende hollender. Etter åtte dager i London kom de over kanalen til Frankrike med et moderne

dampskip

Boulogne-sur-Mer.

til

Endelig

med trygg jord under bena.

Det var nettopp i Paris komponisten Wagner ønsket å gjøre lykke. De bodde i Paris i nesten tre år, til 1842. Målet var å få oppført operaer og andre komposisjoner, og å bli kjent og berømt.

Utgangspunktet var imidlertid mildt sagt magert. Han

Minna Planer var en vakker og ettertraktet skuespiller. Hun var fire år eldre enn Richard, og hadde som 15-åring født et barn som ble oppdratt som hennes søster. Richard var bare 21 år da han møtte henne og ble stormende forelsket. De giftet seg i 1836, til det som ble et meget turbulent ekteskap.

hadde skrevet ferdig operaen Das Liebesverbot, – ikke akkurat et betydelig verk, to akter av operaen Rienzi og orkesterouverturen Columbus, som han senere omtalte som et flyktig ungdomsarbeid. Det var altså ikke mye den 26-årige komponisten hadde å slå i bordet med, en og en halv opera og et mindre orkesterverk. De fleste komponister hadde langt mer i bagasjen ved tilsvarende alder.

16

Mestermøter

Richard var ytterst egosentrisk og opportunistisk, og hadde ingen skrupler med å bruke venner og bekjente for å nå sine mål.

Han tok umiddelbart kontakt med den mektige Giacomo Meyerbeer som hadde stor innflytelse i Paris.

Meyerbeer var kjent som skaperen av den franske ”Grand Opera”, som var kjennetegnet ved overdådige massescener, ballettinnslag og dristige iscenesettelser, og basert på temaer som oftest ble hentet fra mer eller mindre ”obskure” historiske hendelser. I løpet av 1830-årene hadde han skaffet seg en mektig

Her bodde Minna og Richard i Paris i en av sine vanskeligste perioder. (Foto: L.S.)

posisjon, operaen Hugenottene (1836) var hans hovedverk til da.

Til tross for at Meyerbeer lovet å hjelpe Wagner, og skrev flere introduksjonsbrev for ham, førte det ikke til noe. Heldigvis hadde Richard venner som hjalp den fattige familien, og ga ham dirigentoppdrag og jobber med orkestrering og arrangering, samt direkte

understøttelse.

Blant

annet

utarbeidet

han

for

Schlesinger-forlag pianoarrangementer av operaer av Donizetti.

Noen venner lånte ham penger, som han ikke hadde muligheter til å betale tilbake.

De fikk leid en liten loftsleilighet i Rue de la Tonnellerie. På huset sto det en plakett som viste at Molière var født der, det var de svært stolte av. Dessverre var plaketten satt på feil hus, Molière var født et kvartal unna. Richard gikk daglig til den tyske bokhandelen i byen, Librairie allemande. Der møttes en rekke tyske asylanter, blant andre Heinrich Heine (1797-1856). Det ble snart en gruppe som jevnlig vanket sammen i bokhandelen: den tysk-

Mestermøter

17

jødiske filosof og filolog Siegfried Lehrs, som innviet Richard i historiene om Lohengrin og Tannhäuser, musikkforskeren og bibliotekaren Gottfried Anders og tegneren Ernst Kietz. Lehrs, Anders og Kietz kom nesten hver kveld til loftsleiligheten i femte etasje til familien Wagner og spiste middag, dersom de ikke hadde funnet andre billige planer. De levde som ”les bohémes”, slik Henri Murer skrev om i sin novelleserie fra 1847-49, der historien var lagt til 1830-årene, og som inspirerte både Leoncavallo og Puccini til sine La Bohéme-operaer, mer enn femti år senere. Som i novellene tok gjestene gjerne med mat og drikke, som Minna laget til og som de delte mellom seg.4 Heinrich Heine vanket ikke ofte på loftet, men de var stadig sammen

på

byen,

Minna

og

Richard, Heine og hans 19 år yngre – meget vakre kone, Mathilde.

Richard var daglig rundt i Paris, der han – uten blygsel – kontaktet forlagsdirektører, opera- og teaterdirektører og konsertarrangører og prøvde å selge sin kompetanse. Han arbeidet flittig og skrev ferdig operaen Rienzi, samtidig som han arrangerte og omarbeidet andres komposisjoner for forleggeren Schlesinger.

Under oppholdet i Riga hadde Richard lest Heinrich Heines ufer-

Heinrich Heine var en nær venn i Paris-årene, 1839-42. De møttes jevnlig til fest og alvorlige samtaler sammen med andre eksil-tyskere.

dige novelle Aus den Memoiren des Herren von Schnabelewopski fra 1833. Da han året etter opplevde skipsforliset utenfor Arendal fikk han ideen til operaen om Den flyvende Hollender. Librettoen til denne operaen var blant det første han fikk skrevet ferdig i Paris.

18

Mestermøter

Han leste den for bohem-vennene og de diskuterte teksten og kom med supplerende kommentarer, som Richard gledet seg over uten at han valgte å forandre librettoen sin.

Ved sine stadige kontakter med innflytelsesrike personer i Paris, klarte han også å få til et møte med direktøren for Paris-operaen, Léon Pillet. Richard hadde med seg librettoen til Den flyvende Hollender, Vaisseau fantôme, og ønsket at operaen ville sette den opp. Etter noen dager ble Richard invitert tilbake til direktør Pillet som sa at de likte librettoen og ville gjerne kjøpe den. Men direktøren sa at det var uaktuelt å tilby Wagner å komponere musikken. ”Meyerbeer ville ikke akseptere det”, fortalte han. Det var et tilbud som Wagner ble svært skuffet over, han hadde jo i arbeidet med librettoen klare ideer om musikken, ariene og korpartiene. Imidlertid var han i en desperat økonomisk situasjon og måtte derfor akseptere tilbudet, sterkt mot sin vilje. Kort tid senere ga Pillet librettoen til operaens kormester Pierre-Louis Dietsch som skrev en opera over Wagners libretto som ble uroppført på Paris-operaen i 1842.

Sommeren 1841 tilbragte Wagner-familien sammen med venner utenfor Paris i vakre, landlige omgivelser. Richard mottok betalingen for librettoen til Hollenderen, penger som kom godt med for å kunne nyte sommeren. Den samme sommeren fikk han også svar fra operaen i Dresden at de hadde antatt Rienzi og ville sette den opp året etter. Dermed ble enda en sjampanje-flaske åpnet.

Han mottok dessverre ikke forskudd, men håpet om en ny kunstnerisk framtid var også et slags forskudd.

I disse viktige, men ofte triste årene i Paris ble han kjent med Hector Berlioz, et vennskap som betydde mye, resten av livet. Han fikk høre konservatorieorkesterets framføringer av Berlioz Symphonie phantastique og Beethovens 9. Symfoni. Wagner ble svært begeistret og skrev kritikker om begge framføringene for tidsskriftet Revue et Gazette Musicale.

Mestermøter

19

Etter sterkt påtrykk fra Richard og noen av hans venner aksepterte konservatorieorkesteret å framføre hans Columbus-ouverture på en prøve, men de bestemte seg raskt for at den ikke burde oppføres på konsert. Etter å ha vært til stede og hørt gjennomspillingen var ikke Richard lei seg for det.

Vennskapet

med

Siegfried Lehrs ble også betydningsfullt, for etter inspirasjon

fra

ham

begynte Richard å studere legendene om Lohengrin og Tannhäuser, som ganske snart ga grobunn for arbeid med nye librettoer.

Slik var Richard og Minna Wagners situasjon i Paris i årene fra 1839 til

Komponisten Hector Berlioz ble Richards gode venn og en viktig støtte i Paris-årene.

1842. Richards iherdige kamp for å oppnå anerkjennelse var forgjeves, han var en ukjent kunstner med sterkt håp om å få vist verden at han var en genial komponist. Lyspunktet var avtalen om en Rienzi-oppføring i Dresden året etter.

Det var svært lite som skulle tale for et nært vennskap mellom de to kunstnerne, Liszt og Wagner. De befant seg til de grader på hvert sitt sosiale nivå, også når det gjaldt kunstnerisk utvikling. Liszt var allerede en kunstnerisk ener som vanket i det høyere borgerskapet og med betydelige adelige venner, mens Wagner nærmest var et ubeskrevet blad som ble understøttet av gode bohem-venner.

20

Mestermøter

Et ubemerket møte Sent høsten1840 hadde forleggeren Schlesinger sagt seg villig til å introdusere Wagner for Liszt når han igjen kom på visitt til Paris.5 Liszt kom til Paris i april 1841. Han holdt ingen offentlige konserter, men ga to private soareer i salongen til pianofabrikanten Pierre Erard,6 og han var til stede ved et par av Marie d’Agoults salonger. Han hadde også kontakt med en rekke gode venner som Hector Berlioz, forfatteren George Sand og Frederic Chopin.

En dag ble Liszt kontaktet på sitt hotell av den 27 år gamle, ukjente komponisten Richard Wagner.7 Liszt (29 år) var en berømthet og hadde holdt konserter over hele Europa, mens Wagner levde fattig og ukjent i den franske hovedstaden.

Samtalen ble innledet med at Liszt fortalte om sin siste konsertturné i Ungarn. Videre kom samtalen inn på Schuberts Erlkönig som de begge kjente godt og beundret, før Liszt spurte om Wagner kjente Carl von Löwes versjon av dette diktet av Goethe. Dessverre var det ukjent for Wagner, og samtalen om emnet stoppet opp. Liszt var ikke imponert over besøket med den unge komponisten.

Liszt undret seg også på hva han kunne hjelpe den unge komponisten med, til det svarte Wagner at han bare ønsket å bli kjent med ham. Liszt som var kjent for å være positiv til unge musikere, inviterte den unge komponisten til sin private soaré et par dager senere.

For Wagner var dette møtet betydningsfullt, og han ble fullstendig betatt av den vennlige og virtuose pianisten. Han tenkte også at et slikt møte ville gi ham innpass i de indre kunstneriske sirkler i Paris. Slik gikk det imidlertid slett ikke, og senere i livet uttalte Liszt at han ikke kunne huske at Wagner hadde vært til stede ved et slikt arrangement i Paris på den tiden. Det var heller ingen av de andre musikerne som var der, som har bekreftet at de møtte Wagner.

Mestermøter

21

For Wagner var det en fullstendig annen verden enn ”bohemkretsen” der han vanket, og han beundret den verdensvante tonen og stilen som preget vennekretsen, der flere av dem opptrådte som sangere eller instrumentalister. Hvordan de snakket med en naturlighet om berømtheter som sangersøstrene Maria Malibran og Pauline Viardot, eller komponistene Mendelssohn og Schumann. Det var den verdenen Wagner ville bli en del av. Han slapp ikke tanken om at Liszt kunne bli en døråpner for ham til musikkens verden.

Franz i 1843, fra den tiden da han møtte Richard første gang. Et møte han likevel ikke husket senere i livet. (Akvarell av Carl Hartmann).

Richard i 1842, da han endelig fikk møte Franz og hans berømte venner. (Tegning av Ernst Kietz).

Men det var altså ingen ting ved dette første møtet som skulle tilsi at de to geniene skulle få et nært vennskap. Det er faktisk grunn til å stille spørsmål ved om dette i det hele tatt kan oppfattes som et møte mellom Liszt og Wagner. Det var i hvert fall den værst tenkelige start på et vennskap.