Historier om den klassiske musikken

1

O M

HistorieR om den klassiske musikken

E D

n e g

Musikkhistorie for barn og unge

u m . ww

la r fo

k k si

w

© Copyright 2021 by MUSIKK-HUSETS FORLAG A/S, OSLO www.musikk-huset.no M-H 3859 M-H 3859

o n . e

2 © Copyright 2021 by Musikk-Husets Forlag A/S, Oslo www.musikkforlagene.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven, eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interessorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnignskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel

O M

M-H 3859 ISBN 978-82-91379-59-3 Grafisk produksjon og trykk: Musikk-Husets Forlag A/S. www.musikkforlagene.no

E D

Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og fra Kristiansand kommune

la r fo

Boken er utgitt med støtte fra Musikkforleggerne og Kulturrådet Norsk Kulturfond

u m . ww

k k si

w

M-H 3859

n e g

o n . e

3

Forord til barn og unge Er du interessert i musikk? Spiller du et instrument? Liker du å høre på musikk?

Da er denne boka noe for deg. Her kan du lese historier om komponistene som har laget den mest kjente klassiske musikken. I bind II kan du lese om de viktigste utøverne innen populærmusikk. I tillegg til å bli bedre kjent med komponister og utøvere, vil du også lære om de ulike epokene og sjangrene innen musikkhistorien. Hvis du vil, kan du gå inn på nettsidene til Musikkforlagene: musikkforlagene.no og svare på spørsmål til hvert kapittel. Her finner du også lytteoppgaver slik at du kan utforske musikken som komponistene laget. Vi håper at boka vil bidra til at du blir ennå mer interessert i musikk.

Lykke til med lesingen!

O M

E D

Forord til voksne

la r fo

o n . e

n e g

k k si

Denne boka presenterer hovedtrekkene innen vestlig klassisk musikkhistorie tilrettelagt for barn og unge i alderen cirka 8-15 år. Vekten er lagt på komponistportretter. Vi tror på betydningen av at musikkinteresserte barn og unge blir kjent med personene som har laget musikken de spiller og lytter til. I tillegg har vi beskrevet de viktigste utviklingslinjene og forklart sentrale begreper innen musikkhistorien.

Bind II inneholder tilsvarende for populærmusikkhistorien. Boka egner seg til selvstudium – eller den kan leses som en fortelling blott til lyst. Vi har utarbeidet spørsmål og lytteoppgaver til hvert kapittel slik at leseren kan utforske musikken som komponistene laget. Gjennom disse vil leserne kunne lære aktiv lytting samt få innsikt i sentrale faguttrykk som puls, rytme, tempo, klang, melodi, dynamikk, harmoni og form. Både spørsmål og oppgaver er tilgjengelige på nettsidene til Musikkforlagene, musikkforlagene.no. Boka kan brukes som oppslagsverk dersom man ønsker å lese om en bestemt epoke eller komponist. For yngre barn uten særlige forkunnskaper vil vi imidlertid anbefale å lese boken kronologisk. Ord og faguttrykk blir forklart underveis i faktabokser, og vi har valgt ikke å repetere ordforklaringer underveis i boken.

u m . ww

w

Bakerst i boka er en oversikt over kilder. Vi har ønsket å stimulere barnas lese- og lærelyst, og har prøvd å gjøre stoffet levende ved hjelp av skildringer, direkte tale

M-H 3859

4 samt formidling av komponistenes følelser der vi kjenner til disse. Det har krevd omfattende kildegransking. Vi har undersøkt «alt mellom himmel og jord»: hvordan leilighetene til komponistene så ut, hvor mange rom de hadde, hvor senga stod plassert i forhold til instrumentene, hvordan byene så ut på den tiden komponistene levde, og hvilke bygninger de måtte gå forbi på vei til skolen. Vi har sammenlignet dagens bilder med gamle bilder for å finne ut hvordan landskapet og geografien så ut i de nærmeste omgivelsene. Ikke minst har vi lest en mengde biografier og utdrag fra dagbøker og brev. Vi har stått fast mange ganger, og vi har måttet endre på innholdet fordi vi ikke har kommet til bunns i fakta. Særlig har dette arbeidet vært utfordrende når det gjelder komponistene som levde før 1800-tallet. Vi har brukt alle kilder vi har kunnet finne, likevel har vi i flere tilfeller skrevet eksempler på hvordan en samtale kunne ha forløpt uten at den ordrette samtalen er hentet direkte fra kilder. Vi vet for eksempel ikke om Clara Schumann tenkte ordrett «Takk og pris for at jeg har Johannes» en ettermiddag «hun var på vei inn døren» etter at Robert Schumann var innlagt på sykehus. Men vi vet at det på ett eller annet tidspunkt ble tenkt – fordi hun har uttrykt det i et brev – om enn med en annen ordlyd. Vi vet heller ikke om faren til Clara Schumann «trampet» inn døren akkurat den dagen i 1823 som er beskrevet i boken, men vi har brukt ordet «trampet» for å beskrive hans personlighetstrekk. Vi har altså brukt skjønnlitterære virkemidler til å formidle kildebasert sakprosa. Målet vårt har vært å skape et mest mulig levende bilde ut fra opplysningene vi har.

O M

E D u m . ww

k k si

la r fo

o n . e

n e g

Vi vil rette en stor takk til Bård Dahle for uvurderlig hjelp med korrekturlesing. Vi vil også takke Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Kristiansand kommune som hadde tro på bokprosjektet og gav oss forfatterstipend. Det er vårt ønske at boka vil føre til mer kunnskap og ennå større interesse for musikk hos barn og unge.

w

Lykke til med bruken av boka!

Anne Haugland Balsnes og Cecilie Halvorsen

M-H 3859

5

Innholdsfortegnelse 1. Oldtiden, middelalderen og renessansen . . . . . . . . . . . . 7

O M

2. Barokken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

Antonio Vivaldi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19

Johann Sebastian Bach . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23

Georg Friedrich Händel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29

3. Wienerklassisismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33

E D

o n . e

Franz Joseph Haydn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39

Wolfgang Amadeus Mozart . . . . . . . . . . . . . . . . . 45

Ludwig van Beethoven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51

la r fo

n e g

4. Romantikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57

k k si

Franz Schubert . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64

Robert Schumann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68

u m . ww

w

Clara Schumann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Johannes Brahms . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 Fanny og Felix Mendelssohn . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Hector Berlioz . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Franz Liszt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95

Frédéric Chopin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100

Peter Tsjajkovskij . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105

Edvard Grieg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110

Agathe Backer Grøndahl . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115

Guiseppe Verdi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120

Richard Wagner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125

Giacomo Puccini . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131

Camille Saint-Saëns . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135

Gustav og Alma Mahler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140

Sergej Rachmaninov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 M-H 3859

6

5. Impresjonismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152

Claude Debussy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154

Maurice Ravel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159

O M

6. 1900-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 164

Igor Stravinskij . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172

Harald Sæverud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178

Nadia og Lily Boulanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182

Sergej Prokofjev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187

Dimitrij Sjostakovitsj . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192

Béla Bartók . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198

Astor Piazzolla . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203

E D

la r fo

o n . e

n e g

7. Den andre wienerskolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208

k k si

Arnold Schönberg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 210

u m . ww

8. Norsk folkemusikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220

w

M-H 3859

7

Oldtiden, middelalderen og renessansen 1.

O M

E D

o n . e

Mennesker har drevet med musikk til alle tider og på alle steder. Nå skal vi gå riktig langt tilbake i tid og fortelle deg om musikken i oldtiden.

la r fo

Oldtiden – frem til ca. år 500 e.Kr.

n e g

Det vi kaller for oldtiden var en lang periode, faktisk på flere tusen år, og omfatter både steinalderen, jernalderen og bronsealderen i Europa, Nord-Afrika og Asia. Du har kanskje også hørt om antikken? Antikken er en tidsepoke som regnes som en del av oldtiden. Den fant sted i greske og romerske samfunn i Sør-Europa fra ca.

700 år f.Kr. frem til ca år 500 e.Kr.

u m . ww

k k si

Menneskene brukte mange forskjellige instrumenter i oldtiden. Fløyte er et av de eldste instrumentene vi kjenner til, og de ble laget av fuglebein eller mammutbein. Fløytene hadde fingerhull slik at man kunne spille flere forskjellige toner.

Jegere brukte fløyter til å lage lokkelyder slik at dyrene skulle komme nærmere.

Gjeterne brukte instrumenter til å sende hverandre beskjeder over fjellene eller skremme bort rovdyr. De spilte ofte på horn som ble laget av dyr. I Norge brukte man horn fra sau eller geit, mens i andre land kunne man bruke horn fra antilope eller bøffel.

w

Dersom noen blåste på en lur i oldtiden, visste man at det hadde skjedd noe viktig. En lur kan minne litt om en trompet, men den er ganske lang og helt rett.

Instrumentet ble brukt til å varsle og sende meldinger. Noen toner signaliserte at man skulle samles til møte, og andre toner betydde at det var fiender på vei.

Det var toner fra en lur som satte i gang slaget på Stiklestad. Bronsetrompeter

M-H 3859

8 ble brukt i krig, og når man spilte på dem, holdt man dem rett opp i luften slik at lyden kom ut tre meter over bakken.

Menneskene var opptatt av mange av de samme tingene som vi er i dag: forelskelse, kjærlighet, barn og familieliv. Når folk flørtet med hverandre kunne de for eksempel bruke munnharpe. Det italienske ordet for munnharpe er scacciapensieri, som betyr «den som sender tankene på flukt».

O M

Trommer var et veldig populært instrument i oldtiden. I noen samfunn var det nesten bare kvinner som spilte trommer, for instrumentet symboliserte kvinner og fruktbarhet. I Bibelen er flere kvinnelige trommeslagere nevnt med navn.

I andre samfunn ble trommene brukt i krig, og da var det ofte menn som spilte.

Trommer ble også brukt under feiringer og høytider. Sannsynligvis ble de første trommene laget med skinn av fisk. Senere begynte man å bruke skinn fra dyr på land.

E D

n e g

k k si

I vikingtiden var galdring populært blant mennene. Galdring var en spesiell måte å bruke stemmen på. Det minnet nok litt om fugleskrik, og man tror at menn kledde seg i kvinneklær og etterlignet kvinnestemmen når de galdret.

u m . ww

la r fo

o n . e

w

Sang var helt sikkert en viktig del av livet i oldtiden. For eksempel sang nok foreldre rolige vuggesanger for barna sine også da. Og man tror at Salomos Høysang i Bibelen bygger på ekte kjærlighetssanger som var populære på den tiden. Vi vet likevel ikke hva og hvordan de sang siden det selvsagt ikke finnes noen innspillinger eller noter fra oldtiden.

Du har kanskje hørt om Sokrates, Platon eller Aristoteles? De var berømte filosofer som levde i antikken i Hellas. De skrev tekster om musikk, og når vi leser det de skrev forstår vi at musikk var veldig viktig både for samfunnet og oppdragelsen. Filosofene hadde sterke meninger om hvilken musikk som var bra og M-H 3859

9 hvilken som ikke var bra. De skrev om musikkens harmoni, og mente at hvis man brukte «riktig» musikk på «riktig» måte ville menneskene også bli harmoniske. De fortalte til og med hvilke toner musikken burde bestå av, altså hvilke skalaer man skulle bruke i ulike situasjoner. Noen skalaer gjorde at man ble sterk og utholdende, og de passet best for krigere. Andre skalaer kunne gjøre folk late, og de burde man holde seg unna.

O M

Filosofene var også veldig opptatt av hvilke instrumenter man burde spille på. I antikken spilte de blant annet på lyre, som er en slags harpe. Filosofen Platon likte ikke harper, og mente at musikken var altfor drømmende. Derfor burde ikke barn lytte til harpemusikk.

E D

la r fo

o n . e

n e g

k k si

I det første århundret etter Kristus oppsto kristendommen. Det fikk stor betydning for musikkens utvikling. Først var det bare noen få som var kristne. De ble forfulgt og drept, men likevel ble de stadig flere. Etter hvert ble kristendommen statsreligion i Romerriket, som var det viktigste riket i Europa på denne tiden. I starten sang de kristne enkle sanger hjemme hos hverandre uten å bruke instrumenter. De mente at instrumenter kunne forstyrre konsentrasjonen.

Dessuten var de redde for instrumenter, fordi de tidligere var blitt brukt på fester hvor kristne ble drept som en del av underholdningen.

u m . ww

w

Middelalderen – ca. år 500–1400 Den øverste sjefen i den kristne kirken var paven. Pave Gregor levde på 500-tallet, og han var veldig glad i musikk. Han fikk folk fra hele Romerriket til å komme til Roma for å lære kristne sanger. Han opprettet en sangskole som het Schola Cantorum. Sangstilen de lærte på denne skolen kaller vi nå for gregoriansk sang.

Som du sikkert skjønner, er den oppkalt etter pave Gregor. Sangene var enstemmige, og tonene i musikken var bygget opp av skalaer som kalles kirketonearter.

Sangene hadde latinske tekster som passet å synge i kirken. På grunn av sangskolen ble den gregorianske sangen spredt til hele Europa i løpet av middelalderen. Den kom også til Norge etter at landet ble kristnet.

M-H 3859

10 Har du noen gang vært på gudstjeneste i en kirke, eller messe som det også kalles? Da har du kanskje hørt noen rare ord som Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus eller Agnus Dei? Dette er latinske ord som ble sunget i kirkene for to tusen år siden og som fremdeles blir sunget i norske kirker i dag. Komponister ble bedt om å skrive musikk til disse tekstene, og slike komposisjoner heter «messer». Den første messen som hadde musikk til alle delene ble ferdig omkring år 1300. Siden har veldig mange komponister skrevet messemusikk.

O M

E D

o n . e

Tidlig i middelalderen var sangen enstemmig. Etter noen hundre år, på 900-tallet, var det noen som kom på at man kunne synge tostemt. Flere hundre år etter det igjen, på 1300-tallet, fant noen ut at det gikk an å synge enda flere toner samtidig. Etter hvert glemte folk også å være redde for instrumenter og begynte å bruke dem på gudstjenester.

la r fo

n e g

En av de mest kjente komponistene fra middelalderen er Hildegard von Bingen (1098–1179). Hun var en viktig kvinne i samtiden. Hun var en tysk abbedisse, som betyr at hun var leder for et nonnekloster. I tillegg drev hun også med vitenskap, og var forfatter og komponist. Hildegard von Bingen komponerte både for sang og instrumenter. Stilen hennes hadde utgangspunkt i gregoriansk sang, men melodiene hennes kunne ha større omfang enn det som var vanlig. Hun brukte ofte store sprang i melodiene, og dette var med på å gjøre musikken mer uttrykksfull enn den tradisjonelle gregorianske sangen som kjennetegnes av en rolig karakter.

u m . ww

k k si

w

Akkurat som i oldtiden, brukte menneskene musikk hjemme, på arbeid og ved festlige anledninger.

Trubadurer reiste omkring og spilte for folk. De brukte samme typer instrumenter som i oldtiden: blåseinstrumenter, strengeinstrumenter og slagverkinstrumenter, men de forandret instrumentene slik at de passet til den nye musikken.

M-H 3859

11 En munk som het Guido d’Arezzo fant opp notesystemet.

Det var en stor revolusjon. Nå måtte man ikke lenger dra til Roma for å lære nye sanger – man kunne få tak i en note og lære seg musikken på egen hånd.

Men siden notene fremdeles måtte skrives for hånd, tok det lang tid å kopiere hver sang.

O M

Renessansen – ca. år 1400–1600

I perioden som kalles renessansen ble mange mennesker veldig interessert i antikken og filosofene som levde da. De ønsket å «gjenføde» idéene fra antikken. Renessanse betyr nettopp gjenfødelse. Det skjedde mange store forandringer i samfunnet på 1400- og 1500-tallet. Folk begynte å reise mer og handle mer med hverandre. Mens Europa tidligere nesten bare besto av landsbygd, begynte folk å bo i byer. Mange oppfinnere og oppdagere som Christopher Columbus, Leonardo da Vinci og Isaac Newton levde på denne tiden. En av de viktigste oppfinnelsene for musikk var boktrykkerkunsten som ble utviklet av

Johan Gutenberg. Nå kunne man raskt trykke bøker og

etter hvert noter i mange eksemplarer uten å måtte kopiere for hånd. Dermed kunne tanker, ord og musikk spre seg mye raskere enn før.

E D w

u m . ww

la r fo

o n . e

n e g

k k si

En viktig person fra denne tiden het Martin Luther. Han var prest og veldig glad i musikk. Han mente at kirken drev på med mye som ikke var bra, og sa fra om dette.

De som hadde makt likte ikke å bli kritisert. Luther måtte flykte, men det var mange som var enige med ham og begynte å tro på det samme som ham. Martin Luther ville at folk skulle synge og spille så mye som mulig, både i kirkene og hjemme. Han likte ikke at tekstene i M-H 3859

12 kirken var på latin, for det var det jo ingen vanlige folk som forsto. I stedet begynte de å bruke morsmålet i de lutherske kirkene, for eksempel tysk i Tyskland. Man skulle kanskje tro at man begynte med norsk i de norske kirkene, men siden det var Danmark som bestemte i Norge på denne tiden fikk vi dansk som kirkespråk.

Det er ikke sikkert at folk flest skjønte så mye mer av det enn av latin. Luther ville at folk skulle synge sanger de var glade i, og lagde nye religiøse tekster til datidens populære musikk.

O M

Det finnes mye kirkemusikk fra renessansen, men det begynte også å bli et rikt musikkliv ved hoffene. Kongene og fyrstene arrangerte ofte fester, og der trengte de musikk man kunne danse til.

I begynnelsen av renessansen var det for det meste sangstemmen som ble brukt til å musisere. Sangene var ofte flerstemmige og det vi kaller for polyfone, som betyr at stemmene på en måte flyter inn i hverandre uten av noen av dem har hovedmelodien. Komponistene brukte mye imitasjon, som betyr at de forskjellige stemmene hermer etter hverandre. Musikken var ofte rolig og flytende. Den var behagelig å høre på, og hadde som regel samme styrkegrad gjennom hele satsen.

En populær musikkform var madrigal, som ble sunget i kor. Ofte handlet tekstene om kjærlighet. Madrigalen var på en måte renessansens popmusikk.

E D u m . ww

la r fo

o n . e

n e g

k k si

Etter hvert tok man i bruk flere instrumenter. Det aller mest populære instrumentet var lutt, som er et strengeinstrument. Man brukte fremdeles strykeinstrumenter, blåseinstrumenter og slagverkinstrumenter, og man forandret stadig instrumentene slik at de passet til musikken som ble laget.

w

To av de mest kjente komponistene fra renessansen er: - Giovanni Pierluigi da Palestrina (1525–1594), som ble født i den lille byen Palestrina i nærheten av Roma i Italia. Han komponerte mye kirkemusikk.

- Orlando di Lasso (1532–1594), som var fra Belgia og som sang i kor som ung gutt. Han komponerte særlig mange motetter, som er komposisjoner for kor.

M-H 3859

13

Barokken

2.

O M

(ca 1600–1750)

Har du hørt ordet barokk før? Det kan bety noe som er rart eller overdådig. Barokkstilen preget musikk, arkitektur, kunst og litteratur, ja til og med klesstilen på 1600- og 1700-tallet. For å forstå barokkmusikk, er det lurt å vite mer om hva som kjennetegner barokkstilen. Se for deg at du levde på den tiden som kalles for barokken, og at du var ganske rik. Da ville klærne dine vært overfylte med pynt og små dekorasjoner. Mennene hadde ofte høye hatter med svaiende fjær, og store hvite krager i halsen. De hadde knebukser med rysjer og mønstre, og strømper som ble holdt oppe av fine silketørklær. Mennene brukte også parykk. Den skulle ha langt, krøllete hår, og kunne være pudret med en hvetemelsblanding slik at den ble helt hvit. Hvis du var dame, ville du hatt store, fargerike kjoler. Under kjolene brukte man flere underskjørt. Man kunne gjerne binde fast to store puter under skjørtene slik at hoftene ble så brede som mulig.

Rundt magen brukte damene korsett, og dette strammet de noen ganger så mye at de knakk et ribbein. De sminket seg slik at huden ble hvit og blek, noe som var moderne på den tiden. Sminken var som en deig som ble lagt i et tykt lag på ansiktet. Når deigen størknet, ble masken så stram at man ikke kunne smile eller le, for da sprakk sminken opp. Når man skulle pynte seg ekstra mye, brukte man musepels som øyenbryn, og den limte man rett på huden over øynene.

E D u m . ww

la r fo

o n . e

n e g

k k si

w

Når du bygget hus, ville du selvsagt valgt den overdådige stilen som var moderne i barokken.

Huset hadde gjerne høye søyler på utsiden, og mellom disse kunne det være store buer. Vinduskarmer, lister og rekkverk skulle ha mest mulig detaljer og mønstre. Utsmykningen skulle snirkle

M-H 3859

14 og bukte seg rundt. Til og med dørhåndtakene skulle være klumpete og snirklete og ha så mye utsmykninger og dekorasjoner som mulig. Slike utsmykninger kan også kalles ornamenter, og det er et ord som blir mye brukt når man snakker om barokken.

Samfunnet i barokken

O M

På 1600-tallet var folk flest fattige bønder som jobbet hardt for å overleve.

De dyrket sin egen mat, og regnet ut nøyaktig hvor store matrasjoner familien trengte et helt år fram i tid, og de hadde full oversikt over hver minste desiliter mel. Man kunne slett ikke regne med å få spise seg mett hver dag. Likevel feiret de høytider og store begivenheter akkurat slik vi gjør i dag, og bakte gjerne både sukkerbrød og pepperkaker til fest.

E D

o n . e

Hvis man hadde mye penger, ble man regnet som en del av borgerskapet. Borgerskapet besto av forretningsmenn som tjente godt på den økende handelen mellom folk og land. Det var likevel ikke borgerskapet som hadde mest makt i samfunnet på denne tiden, det var kongen, adelen og kirken som bestemte.

Europa var delt inn i mange små kongedømmer. Kongene kranglet mye, og barokken var en urolig tid med mange kriger. Kongene hadde egne hærer som kjempet for dem slik at de selv kunne oppholde seg hjemme på slottene sine. Der hadde de en haug med tjenere: stallkarer, kokker, vaskehjelper og kusker, i tillegg til musikere og komponister. Musikere og komponister ble nemlig regnet som tjenere, og en av deres oppgaver var å arrangere konserter på slottet. Komponistene kunne ikke bestemme selv hva de ville komponere, men laget musikk på bestilling. En konge kunne for eksempel bestille en ny konsert for å feire sin egen fødselsdag. Kunsten og musikken som ble laget på denne tiden skulle vise fram makten til kongene og fyrstene, og derfor var det om å gjøre å ansette de dyktigste komponistene og musikerne. Kirken ansatte også egne komponister som laget musikk til gudstjenester og høytider.

u m . ww

la r fo

n e g

k k si

w

Barokkens musikk Akkurat som klærne og bygningene i barokken, var også musikken pompøs, overdådig og fylt av pynt. Eksempler på pynt i musikken kan være at man legger inn triller og ornamenter. Musikken var skrevet ned på noter, men i tillegg måtte sangere og musikere improvisere, som betyr å legge til de tonene man har lyst til.

Mye av musikken i barokken er det vi kaller for polyfon musikk. Polyfon er et av de viktigste ordene man trenger å kunne når man lærer om barokk-musikk, så det bør du si høyt mange ganger. Poly betyr flere. Fon betyr lyd. Polyfon betyr at alle stemmene eller instrumentene er like viktige. Det motsatte er homofon musikk.

M-H 3859

15 Da er det en stemme som har hovedmelodien, mens de andre stemmene eller instrumentene akkompagnerer. Når vi hører på polyfon musikk, er det som om melodiene flyter inn i hverandre og det er slett ikke alltid lett å følge med på hva som skjer.

Terassedynamikk er et annet ord man bør kjenne til når man snakker om barokkmusikk. Det betyr at musikken veksler raskt mellom å være sterk og svak. I stedet for at man spiller gradvis sterkere eller gradvis svakere, skjer forandringen i dynamikk ganske plutselig. Dette ble brukt som et virkemiddel for å få fram stemninger i musikken, og gjorde at musikken ble preget av store forskjeller. Slike forskjeller, eller kontraster, var typisk for barokkstilen. Selv om det absolutt var mulig å spille gradvis sterkere og svakere på instrumentene man brukte på den tiden, foretrakk komponistene terassedynamikk. Selv om musikken var full av variasjoner, var det vanlig å ha en grunnstemning i hver sats eller del.

O M

E D

Barokkens instrumenter

o n . e

n e g

I barokken brukte de mange av instrumentene vi kjenner i dag, men de var likevel litt annerledes.

la r fo

k k si

Strengeinstrumenter: Gitar, harpe og lutt. Lutt ser ut som en stor gitar med pæreformet kropp. Det fantes mange ulike typer, og de kunne ha mellom 10 og 25 strenger.

Strykeinstrumenter: Fiolin, bratsj, cello, kontrabass og gambe.

Slagverkinstrumenter: Pauker og tabor – som ligner på en skarptromme.

Treblåsinstrumenter: Fløyte, obo, klarinett og fagott.

Alle disse har forandret seg siden barokken, og hadde derfor en litt annen klang enn slik vi kjenner dem i dag. I barokken brukte man både den tverrblåste fløyten (traversfløyte) og den endeblåste fløyten (blokkfløyte). Den tverrblåste fløyten var laget av tre og hadde ingen klaffer.

Messinginstrumenter: Trompet, trombone og horn.

Messinginstrumentene hadde ikke ventiler, og var derfor vanskelige å spille på. Trompeten var for eksempel bare et langt rør, og man måtte treffe tonene bare ved å regulere med leppene.

Tangentinstrumenter: Orgel og cembalo.

u m . ww

w

M-H 3859

16 Cembalo ligner på piano men har en skarpere og mer strengeaktig klang. Først mot slutten av barokken ble forløperen til pianoet funnet opp.

Barokkens ’band’ Tenk gjennom hvilke instrumenter som vanligvis brukes i et pop-band du kjenner til. Det mest vanlige er trommer, bassgitar, elgitar og et tangentinstrument i tillegg til vokal. I barokken hadde de også noen slags band. Det besto av en solist som sang eller spilte et soloinstrument, et tangentinstrument som orgel eller cembalo, og til sist et bassinstrument som for eksempel kunne være cello. Et slikt band spilte etter noe som kalles for generalbassystemet som kan sammenlignes med det vi i dag kaller besifring. I stedet for bokstaver over notene som viser hvilke akkorder som skal spilles, var det tall under notene.

O M

E D

Barokkens affektlære

la r fo

o n . e

n e g

Affekt betyr følelse. I barokken var man veldig opptatt av følelser. Komponistene brukte noe som kaltes for affektlære når de laget musikk. Det var en slags oppskrift på hvordan man kunne bruke forskjellige rytmer, tonearter og melodibevegelser for å fremkalle bestemte følelser hos publikum som lyttet til musikken. Noen tonearter ble regnet for å være glade, andre triste. Noen tonearter passet spesielt godt for konger eller andre mektige personer. Dersom man brukte affektlæren når man komponerte, kunne man samtidig legge inn hemmelige hint om hva musikken handlet om. Når melodien gikk oppover, kunne det bety at det handlet om himmelen. Om melodien gikk nedover, handlet det gjerne om død. Dersom melodien hadde mange halvtonetrinn, hørtes det trist og sørgelig ut. Til og med de forskjellige intervallene, altså avstanden mellom hver tone, hadde sin egen betydning.

u m . ww

k k si

w

Opera I 1597 skjedde det noe viktig. En kameratgjeng som var opptatt av musikk og teater møttes i den italienske byen Firenze. De begynte med noe nytt som de kalte for opera. Det var et slags teaterstykke med musikk til, hvor skuespillerne sang det de skulle si i stedet for å snakke.

Operaene besto av fire ulike elementer: • instrumentalmusikk hvor orkesteret spilte alene • resitativ som er en form for ’snakkesang’ M-H 3859

17 • arier som er solosanger • korpartier hvor alle på scenen sang sammen Det fantes to ulike former for operaer: opera seria, som var alvorlige, og opera buffa, som var morsomme.

O M

Operaene ble veldig populære, særlig i Italia, men de spredte seg til alle de største byene i Europa. De som tilhørte det nye borgerskapet hadde råd til å kjøpe billett.

Etter hvert ble det vanlig med store og flotte kulisser, som betyr pynten og dekorasjonene som brukes på scenen. Sangerne fikk fantastiske kostymer. Det ble mer vekt på å underholde publikum enn å fremføre et teaterstykke med en handling.

De som hadde hovedrollene kaltes for primadonnaer. Det var sangerinner som var veldig bestemte på hvordan de ville ha ting. For eksempel kunne en primadonna bestemme at hun skulle synge glansnummeret sitt selv om det ikke passet inn i operaen i det hele tatt.

E D

Kirkemusikk

la r fo

o n . e

n e g

Også i kirkene ble det fremført noe som lignet på operaer. Man fremførte historier fra Bibelen med solister, musikere og kor. En solist kunne for eksempel spille Jesus, mens koret var disipler eller en folkemengde. Den eneste forskjellen fra operafremføringer i teatrene var at det ikke var kulisser og kostymer. Derfor kalte man det ikke operaer, men oratorier. En spesiell type oratorier handlet om det vi kaller Jesu lidelseshistorie, altså fortellingen om da Jesus døde på korset. En slik fremføring kaltes for pasjon, som betyr nettopp ’lidelse’. En annen form for kirkemusikk var kantater. Dette var minioratorier med tekster fra Bibelen som ble fremført på gudstjenester.

u m . ww

k k si

w

Instrumentalmusikk

I barokken var det også mange former for instrumentalmusikk, det vil si musikk som spilles av instrumenter uten at noen synger til. De mest vanlige formene var suiter, sonater og konserter.

Suiter var opprinnelig dansemusikk som folk likte så godt at de begynte å lytte til den i stedet for å danse. En suite består av flere musikkstykker som spilles etter hverandre med en kort pause mellom hver sats.

Sonate er et instrumentalstykke i flere deler. Ofte ble de fremført av to fioliner og et ’barokkband’ – da ble det kalt for triosonater. Det kunne også være bare en solist og da ble det kalt sonate.

M-H 3859

18 Når vi snakker om konsert som et musikkstykke, må vi ikke blande med det å gå på konsert. Det finnes både solokonserter hvor en solist spiller sammen med et orkester, og konserter hvor flere musikere spiller solo samtidig. Da kalles det concerto grosso som betyr «stor konsert».

O M

Fuge er et musikkstykke som ble mye brukt i barokken. I fugen har man flere stemmer, og utviklingen i stykket følger et bestemt mønster. Først spilles en melodi, kalt tema, i en stemme. Deretter utvikles temaet videre. Etter en stund kommer det inn en ny stemme, og den hermer etter det første temaet og spinner videre på det. Slik utvikles musikkstykket.

Barokkens komponister

E D

o n . e

Italia og Tyskland var viktige land for utviklingen av barokkmusikken.

Det er lurt å kjenne til noen komponister fra barokken. Bortsett fra Antonio Vivaldi, Georg Friedrich Händel og Johann Sebastian Bach, som du får lære mer om senere i boken, er disse noen av de mest berømte:

la r fo

n e g

- Claudio Monteverdi (1567–1643), som var en berømt italiensk operakomponist. Etternavnet hans, Monteverdi, betyr «grønt fjell» på italiensk.

- Jean-Baptiste Lully (1632–1687), som var en fransk-italiensk komponist kjent for operaer og scenemusikk. Han var en uheldig mann som døde fordi han ble syk etter å ha truffet sin egen tå med en taktstokk.

- Henry Purcell (1659–1695), som arbeidet som organist i den berømte kirken Westminster Abbey i London.

- Georg Philip Telemann (1681–1767), som komponerte over 3600 musikkstykker og er en av de klassiske komponistene som har laget flest verk.

- Jean-Philippe Rameau (1683–1764), som komponerte sin første opera som 50-åring.

- Domenico Scarlatti (1685–1757), som er mest kjent for sine 555 sonater for cembalo.

u m . ww

k k si

w

M-H 3859

19

O M

E D u m . ww

la r fo

k k si

w

Antonio Vivaldi (1678–1741)

M-H 3859

n e g

o n . e

20

I Italia ligger det en by som fikk stor betydning for utviklingen av barokkmusikken.

Byen heter Venezia, og den er veldig spesiell. Se for deg en by hvor alle gatene er fulle av vann, og man bruker båter for å komme seg rundt. Slik er det i Venezia.

Båtene kalles for gondoler. Det finnes fortau og små gater hvor man kan spasere, og byen har vakre operahus og over hundre kirker. Dersom man gikk forbi Markuskirken på den tiden da Antonio var barn, kunne man ofte høre lyden av to fioliner fra det store kirkerommet. Det var Antonio og faren hans som spilte. Faren var fiolinist i kirkens orkester, og det var han som lærte Antonio å spille.

O M

Antonio hadde mye å gjøre i ungdomstiden. Han øvde fiolin, spilte konserter og komponerte musikk samtidig som han gikk på skole for å bli prest. I byen ble han kjent som «den røde presten». Dette kallenavnet fikk han på grunn av det vakre håret sitt, som var tykt, krøllete og skinnende rødt.

E D

o n . e

n e g

Da han hadde jobbet som prest i ett års tid, tok han en prat med en av vennene sine. «Dette går bare ikke lenger», sa Antonio fortvilet. «I går skulle jeg holde gudstjeneste, men måtte gå ned fra alteret tre ganger fordi jeg ikke var i form.

Det er umulig for meg å jobbe som prest med så alvorlig astma.» Vennen til Antonio grublet litt. «Men hvordan greier du å spille fiolin, dirigere og reise på lange turer for å holde konserter hvis du er så syk?» undret han. «Det er noe helt annet», svarte Antonio irritert. «Jeg har bestandig med flere assistenter som hjelper meg på reiser. Det vet du godt. Dessuten – å spille fiolin er jo bare gøy, det kunne jeg gjort hele dagen.» Vennen til Antonio syntes ikke det hørtes så lurt ut å slutte som prest, men Antonio hadde bestemt seg. Han ville jobbe med musikk.

Dermed begynte han som fiolinlærer, cellolærer og dirigent på barnehjemmet Ospedale della Pietà.

u m . ww

la r fo

k k si

w

Musikken strømmet ut fra vinduene i første etasje på Ospedale della Pietà.

Bortsett fra den vakre musikken, kom det ingen andre lyder fra bygningen. Det var kanskje litt rart, for på Ospedale bodde det hundrevis av barn. De var foreldreløse, og mange av dem var blitt forlatt ved barnehjemmet fordi foreldrene ikke hadde råd til å ta vare på dem. På Ospedale var det strenge regler. Barna måtte være stille nesten hele dagen, det var ikke lov til å prate høyt, og man hørte aldri barn som kranglet eller sprang viltert gjennom gangene. Før frokost var alle samlet til bønn, og de deltok på gudstjeneste hver dag. Alle barna fikk god opplæring.

Guttene lærte å bli håndverkere mens jentene fikk musikkundervisning. De sang i kor og spilte orkesterinstrumenter, og Antonio komponerte mye av musikken som orkesteret framførte på gudstjenester og huskonserter. På denne tiden var M-H 3859

21 det nemlig ingen komponister som laget musikk «bare for gøy», eller for å selge mest mulig plater – det var jo ennå ikke oppfunnet. I stedet laget komponistene musikk de kunne bruke der de arbeidet, enten det var på en skole, kirke, i et orkester eller på en operascene.

«Jeg elsker jobben min», utbrøt Antonio lykkelig. Han la fra seg pennen og kikket fornøyd på notepapiret. Han var akkurat ferdig å komponere enda en fiolinkonsert til orkesteret på Ospedale. Hans flinkeste elev, Anna Maria, skulle få være solist. Antonio syntes hun spilte så vakkert, og han hadde allerede komponert over tretti fiolinkonserter for hennes skyld. Han skrev selvsagt musikk til de andre elevene også. Noen ganger var det en fløyteelev som fikk spille solo. Andre ganger kunne det være en cellist eller oboist. Antonio laget til og med musikkstykker for tre solister eller flere, og disse ble kalt Concerto grosso – som betyr stor konsert.

E D

O M

u m . ww

w

o n . e

n e g

Venezia var en slags musikkhovedstad i barokken, og publikum kom fra hele Europa for å oppleve konsertene i byen. Snart ble også Antonios orkester fra Ospedale kjent. «Hvor kan man høre orkesteret til den røde presten?» spurte turistene da de hadde klatret ut av gondolene og sett seg omkring på byens torg. De hadde hørt rykter om Antonios musikk som var så livlig og full av overraskelser. Musikken ble regnet for å være veldig moderne, med pynt, ornamenter og variasjoner, og det var nettopp dette publikum ønsket å høre.

la r fo

k k si

Antonio ble etter hvert en rik og berømt komponist. Han begynte å komponere operaer, og disse ble også veldig populære. Selv om han fremdeles jobbet på Ospedale, fikk han jobb som teatersjef på det populære operahuset San Angelo. Antonio delte tiden sin mellom de to stedene. Han komponerte så raskt at han fint rakk å lage musikk til begge jobbene. Men at Antonio var teatersjef, var egentlig en hemmelighet.

Han hadde nemlig beholdt prestetittelen, og det var ikke lov til å være teatersjef når man var prest. Derfor var det Antonios pappa som stod oppført som teatersjef, selv om de fleste visste om hemmeligheten.

M-H 3859

22 Antonio reiste ofte til storbyer i Europa for å spille konserter eller dirigere musikken sin. Dette fortsatte han med selv om han ble eldre. Han dro ut på det som skulle bli hans siste tur da han var 62 år gammel. På avreisedagen banket det på døren hjemme hos Antonio. Han beveget seg litt langsommere enn før, og det tok litt tid før han fikk åpnet døren. «Jeg har kommet for å bære koffertene dine ned til gondolen», sa den unge mannen som stod utenfor. Antonio kledde på seg og de gikk sammen ned mot sjøen. «Hvor reiser du denne gangen?» spurte mannen nysgjerrig. «Nå skal jeg til Wien», svarte Antonio fornøyd. Denne gangen passet det spesielt godt med en utenlandstur, for publikum i Venezia hadde begynt å bli lei av musikken hans og kalte den gammeldags. «Blir ikke Anna med denne gangen?» spurte den unge mannen. «Jo, vi skal treffes på veien», svarte Antonio, og gledet seg til å se henne. Anna Girò var operasangerinne, og en av Antonios tidligere elever. Hun var ofte med på reisene hans. Anna inspirerte ham. Flere ganger hadde Antonio komponert operaer som hun hadde fått hovedrollen i, og sangene var laget slik at de passet stemmen hennes perfekt. De hadde kjent hverandre i mange år, og var veldig gode venner.

O M

E D

o n . e

n e g

Antonio kom seg trygt fram til Østerrike, men han ble syk under oppholdet og døde i Wien noen måneder senere.

u m . ww

la r fo

k k si

Et av Antonio Vivaldis mest kjente musikkstykker er De fire årstidene. Det er en samling som består av fire fiolinkonserter. Hver av disse fikk navn etter en årstid: Våren, Sommeren, Høsten og Vinteren. Alle konsertene har tre deler, eller satser som man kaller dem: først en hurtig sats, deretter en langsom sats, og til slutt en hurtig sats igjen.

w

M-H 3859

Solokonserter og concerto grosso var veldig vanlige musikkformer i barokken, og Antonio Vivaldi komponerte nesten fem hundre konserter til sammen.

23

O M

E D u m . ww

la r fo

n e g

k k si

w

Johann Sebastian Bach (1685–1750)

M-H 3859

o n . e

24

Johann Sebastian Bach tviholdt på fiolinkassen mens han sprang ut av døren. Han løp så fort han kunne gjennom de trange gatene i den lille tyske byen Eisenach.

Han passerte det gamle klosteret hvor latinskolen lå, der han gikk på skole seks dager i uken. Han løp forbi kirken med det høye klokketårnet og gjorde et lite hopp for ikke å kollidere med en hest og kjerre som skulle motsatt vei. Den søte duften av frukt og grønnsaker slo mot ham fra bodene på torget, og han sprang på kryss og tvers for å komme seg gjennom folkemengden som hadde begynt å samle seg. Han løp opp trappen til rådhuset, og ut på balkongen. Der stod faren og sorterte noter. Resten av musikerne satt allerede på plass. «Du rakk det», utbrøt faren lettet, og skyndte seg å pakke opp fiolinen. «Tusen takk, du er en god hjelper. Dessuten springer du veldig raskt til å være åtte år», smilte han. I samme øyeblikk slo kirkeklokken fem, og de begynte straks å spille.

O M

E D

o n . e

n e g

Faren arbeidet som leder for bymusikerne og opptrådte foran rådhuset to ganger hver dag. Johann Sebastian likte å hjelpe faren. Han bar instrumenter, hjalp til med reparasjoner, og rigget stoler til konsertene. Ofte satt han rett ved siden av musikerne på konsertene slik at han kunne hjelpe å bla om på notene når de spilte lange stykker. Noen ganger fikk han til og med lov til å spille sammen med dem. Med denne oppveksten var det kanskje ikke så rart at Johann Sebastian ble musiker. Faren og farfaren var også musikere. Det samme var oldefaren, de fleste onklene hans, brødrene, flere søskenbarn og tremenninger. Bach-familien hadde over seksti dyktige musikere og komponister, og var en av de mest berømte musikerfamiliene i Tyskland.

u m . ww

la r fo

k k si

w

Fiolinmusikken fløt gjennom den lille stuen. Johann Sebastian strålte av glede.

Det gøyeste han visste var når han og faren kunne spille sammen. De spilte det ene stykket etter det andre, og innimellom stoppet faren opp for å rette på fingersetningen til Johann Sebastian. Han var så konsentrert at han knapt la merke til alle lydene rundt seg. Det var alltid folksomt hjemme hos familien, og det lille huset var fult av liv. Moren stod ved kjøkkenkroken og laget mat, og det skranglet i gryter og tallerkener. Søsteren satt ved bordet og leste høyt fra Bibelen. I et hjørne av stuen satt to av hans søskenbarn og kopierte noter med fjærpenn og blekk. Alle notene måtte nemlig skrives for hånd på denne tiden.

«Sebastian», hørte han plutselig moren rope. Han ble kalt Sebastian til daglig. I familien Bach var det nemlig vanlig å gi søsken samme navn, og tre av Johann Sebastians brødre het Johann Christoph, Johann Jacob og Johann Balthasar.

Dermed ble det ofte full forvirring dersom noen spurte etter Johann Bach – dem M-H 3859

25 var jo mange av. «Sebastian, nå må du avslutte fiolinspillingen og springe til korøvelse. Husk at du også har orgeltime i dag.» Han la fiolinen forsiktig ned i kassen og fant fram orgelnotene sine. Deretter gav han moren et kyss på kinnet, og løp nedover mot kirken.

Ti år gamle Johann Sebastian stirret tomt ut i luften. Han gikk langsomt mot den store murbygningen som skulle bli den nye skolen hans. Han likte å lære, og ville vanligvis gledet seg til å pugge latinske tekster og tyske salmer. Men nå var alt annerledes. Begge foreldrene hans var døde, og derfor hadde han flyttet til storebroren Johann Christoph og hans kone. Fra nå av skulle han bo i den lille byen Ohrdruf hvor Johann Christoph arbeidet som organist.

O M

Johann Christoph tok godt vare på lillebroren sin og sørget for at Johann Sebastian fikk fortsette med musikkundervisningen. Med brorens hjelp ble Johann Sebastian veldig flink til å spille orgel og cembalo. Da han var 15 år gammel flyttet han til Lüneburg for å gå på den berømte skolen ved Michaelisklosteret. Det var en internatskole hvor elevene bodde på sovesaler. Johann Sebastian hadde lang trening i å synge i kor og hadde utviklet en vakker stemme. Skolen ønsket å ha dyktige sangere i kirkekoret sitt, og tok ham straks inn i koret. For å være sikre på å beholde ham ved skolen, gav de ham friplass slik at han slapp å betale skolepenger.

Han fikk en solid utdannelse og gikk ut av skolen med gode karakterer. Etter at Johann Sebastian var ferdig på skolen, fikk han jobb som organist. Men selv om han var en svært dyktig organist, var det ikke alltid kirkerådet var fornøyd med ham.

E D u m . ww

la r fo

o n . e

n e g

k k si

w

«Johann Sebastian Bach, hva har du å si til ditt forsvar?» spurte lederen for kirkerådet med streng stemme. Johann Sebastian hadde jobbet som organist i Arnstadt i et par år. Nå var han i møte med kirkerådet og fikk kjeft. «Du søkte om en måneds permisjon fra jobben, men kom ikke tilbake før etter fire måneder. Det går bare ikke an! Hvor i alle dager har du vært?» raste lederen. Johann Sebastian sukket. «For det første så regnet jeg med at fetteren min, Johann Ernst, gjorde en veldig god jobb som vikar mens jeg var borte. Derfor stresset jeg ikke med å komme tilbake. Men hvis dere absolutt vil vite det, så har jeg vært i Lübeck for å lytte til den fantastiske komponisten og organisten Buxtehude. Jeg reiste for å få inspirasjon, og for å lære noe nytt.» De eldre herrene i kirkerådet rynket på pannene, og var fremdeles ikke fornøyde. Likevel skjønte de at turen hadde vært viktig for Johann Sebastian, for han hadde lagt bak seg en lang og slitsom reise for å møte Buxtehude. Mellom byene Arnstadt og Lübeck er det nemlig nesten 500 km. Det er omtrent samme avstand som mellom Oslo og Bergen. På denne tiden fantes M-H 3859

26 det ikke tog, bil eller fly. Hvis man ville reise så måtte man bruke hest eller gå til fots. Johann Sebastian hadde gått den lange veien til fots med en tung sekk på ryggen. «Nåja», kremtet lederen for kirkerådet. «Hvis vi lar deg beholde jobben denne gangen, må du uansett sørge for å roe ned orgelspillet ditt. Vi ønsker at du lager musikk som er passende for kirken.» De andre mennene rundt bordet nikket bestemt. «Ja, det må du», fortsatte en av de eldste herrene. «Det er alt for mange rare toner i koralene dine. Den merkelige musikken gjør menigheten helt forvirret!» Johann Sebastian nektet å be om unnskyldning for musikken sin, men nikket kort og gikk ut døren.

O M

Etter hvert ble Johann Sebastian lei av å forsvare musikken sin ovenfor det strenge kirkerådet. Han bestemte seg for å si opp jobben. Han rakk likevel å komponere mye musikk i løpet av årene i Arnstadt, deriblant den populære Toccata og fuge i d-moll.

E D

Fuge er en musikkform som var veldig vanlig i barokken. Fuger ble ofte satt sammen med andre stykker. Toccata og fuge er altså to forskjellige stykker som spilles med en kort pause mellom og som dermed hører sammen.

la r fo

o n . e

n e g

Da Johann Sebastian var 22 år gammel, samlet han familie og venner til bryllupsfest. Han giftet seg med tremenningen sin, Maria Barbara, som han hadde kjent fra han var ung. De fikk syv barn sammen, men bare fire av dem vokste opp. På denne tiden kunne til og med en forkjølelse være veldig alvorlig, spesielt for små barn.

Det fantes ikke medisiner som hjalp mot de mest vanlige sykdommene. Derfor døde mange i ung alder.

u m . ww

k k si

w

Nå bodde familien i Weimar hvor Johann Sebastian arbeidet som hofforganist.

En dag fikk han tilbud om ny jobb i byen Köthen, og derfor spurte han hertugen om å få slutte i sin gamle jobb. Hertugen ble irritert, og nektet ham dette. Johann Sebastian var ganske sta, og fortsatte å mase på hertugen. Det var ikke så lurt å krangle med hertugen, og det endte med at Johann Sebastian ble satt i fengsel for dårlig oppførsel. Der satt han i fire uker. Selv om han ikke hadde instrumenter i fengselet, komponerte han deler av Das Wohltemperierte Klavier mens han satt inne.

Etter noen år døde Maria Barbara. Johann Sebastian sørget veldig over å ha mistet sin kone, men etter hvert ble han kjent med en sangerinne som het Anna Magdalena. De ble forelsket og giftet seg i en vakker seremoni hjemme hos M-H 3859

27 Johann Sebastian. Kort tid etter bryllupet begynte Johann Sebastian å samle og komponere musikk til Anna Magdalena. Stykkene er i dag samlet i Klaverboken til Anna Magdalena Bach. Hun ble veldig glad i disse små stykkene. Spesielt likte hun de langsomme og rolige sarabandene. Hun mente de minnet om Johann Sebastians personlighet. Sammen fikk de tretten barn, i tillegg til de Johann Sebastian hadde fra før. Seks av dem vokste opp. Flere av barna fikk selvsagt navnet Johann.

O M

Lyset fra månen skinte inn gjennom det lille vinduet på arbeidsrommet. Johann Sebastian komponerte gjerne om natten, når det var stille i huset. Han dyppet fjærpennen i blekkhuset.

Soli Deo Gloria skrev han med vakker løkkeskrift nederst på notearket. Det betyr «Ære til Gud alene». Johann Sebastian var svært religiøs og skrev ofte disse ordene på komposisjonene sine. Anna Magdalena smilte til ham da hun kom inn i rommet. «Jeg gleder meg til gudstjenesten i morgen», sa hun. «Det er alltid fantastisk å høre deg spille orgel.» Johann Sebastian lo litt. «Det er

E D u m . ww

Das Wohltemperierte Klavier består av 24 preludier og fuger som er satt sammen i par etter toneart.

De dekker alle de tolv dur- og molltoneartene. Johann Sebastian Bach ville vise at det var mulig å spille i alle toneartene.

la r fo

k k si

w

M-H 3859

n e g

o n . e

28 ikke noe spesielt med det», sa han. «Alt man må gjøre, er å treffe den riktige tangenten på det riktige tidspunktet. Så spiller instrumentet seg selv.» Anna Magdalena ristet oppgitt på hodet, og hjalp ham å rydde skrivebordet før leggetid. Det var ikke så mange timer til han skulle stå opp igjen. Han pleide å stå opp klokken fem hver morgen for å rekke alt han skulle gjøre. Etter at de flyttet til Leipzig, hadde han blitt ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I likhet med andre komponister i barokken laget han ikke musikk bare «for gøy» eller for å tjene penger, musikken ble laget til bruk i arbeidet. Johann Sebastian komponerte musikk som skulle framføres på gudstjenester, og ofte laget han ny musikk hver uke. Han dirigerte kirkekor og var leder for musikkundervisningen ved Thomas-skolen. Til høytidsdager komponerte og øvde han inn større verker, for eksempel kantater, oratorier og pasjoner.

E D

O M

o n . e

Johann Sebastian Bach fortsatte å komponere selv om helsen ble dårligere og han fikk problemer med synet. Men han ble aldri en berømt komponist mens han levde. Riktignok var han en populær musiker i Tyskland, men det var først lenge etter hans død at komposisjonene hans ble ordentlig berømte.

w

u m . ww

k k si

la r fo

n e g

Kantater, oratorier og pasjoner er vokalmusikk som bygger på bibeltekster. Det aller største musikkstykket Johann Sebastian Bach komponerte er Matteuspasjonen som er skrevet for to kor, barnekor, to orkester og sangsolister. Det handler om Jesu lidelse og død og tar nesten tre timer å framføre.

M-H 3859

29

O M

E D u m . ww

la r fo

n e g

k k si

w

Georg Friedrich Händel (1685–1759)

M-H 3859

o n . e

30 Det var ettermiddag, og faren til Georg Friedrich satt i den elegante lenestolen sin og leste i Bibelen. Han spisset ørene. Hørte han musikk nå igjen? Han gikk opp trappen, og sukket da han så sønnen som satt ved tangentene. Georg Friedrich var så oppslukt av musikken at han ikke la merke til at faren kom inn i rommet. Faren kremtet høyt. «Hva har jeg sagt om den spillingen?» sa han strengt.

«Du burde heller bruke tiden din på fornuftige ting. Hvis du skal bli advokat når du blir stor, må du konsentrere deg om lesing og skriving.» «Jada, pappa», sa Georg Friedrich forsiktig. Faren var fremdeles ikke fornøyd. «I morgen kaster jeg ut alle instrumentene. Vi kan ikke ha dem i hus hvis du ikke greier å holde deg unna.» Faren trampet ut av rommet og ned trappen. Georg Friedrich ble lei seg.

Heldigvis forsto moren hans hvor mye musikken betydde for ham. Hun greide å gjemme bort et lite tangentinstrument på loftet slik at han kunne spille når faren ikke hørte det.

O M

E D

n e g

o n . e

En dag stod åtte år gamle Georg Friedrich i gangen og så på at faren tok på seg frakken og støvlene. «Kan jeg ikke få lov til å bli med, pappa? Vær så snill?» ba han. «Nei, du er alt for liten til å gå den lange veien», svarte faren. Han skulle besøke et familiemedlem som arbeidet på slottet til hertugen. Georg Friedrich hadde så lyst til å være med at han hadde laget en hemmelig plan. Straks faren hadde gått ut døren, skyndte han seg å ta på ytterklærne og listet seg etter faren.

Han passet på å holde god avstand slik at faren ikke oppdaget ham. De gikk over markedsplassen i Halle i Tyskland og ut av byen. De passerte store jorder og mørke skoger. Da de hadde gått et par timer, kjente han at bena hans begynte å bli fryktelig slitne. Til slutt måtte han rope på faren, som ble veldig overrasket over å se ham. Det var for langt å gå tilbake og dermed fikk han være med til hertugen. Der skjedde det noe som skulle få stor betydning for Georg Friedrich.

En dag snek han seg inn på et rom hvor det sto et orgel. Han gispet av glede da han så det store instrumentet og kjente at det klødde i fingrene. Han hadde så lyst å finne ut hvilken klang orgelet hadde, og så seg raskt omkring. Det var ingen i nærheten. Han listet seg bort til instrumentet, hoppet opp på orgelkrakken og begynte å spille. Klangen fløt ut av rommet og gjennom gangene. «Hvem er det som spiller?» spurte hertugen forbauset. Han ble veldig overrasket da han så at det var en ung gutt som spilte så vakkert. Hertugen forlangte å få snakke med faren til Georg Friedrich, og overbeviste ham om at gutten måtte få musikkundervisning. «Man kan ikke kaste bort et så stort talent», sa hertugen bestemt.

Dermed fikk han lov til å ta timer på orgel, cembalo, fiolin og obo. I tillegg fikk han undervisning i komposisjon. Han begynte å skrive sine egne musikkstykker allerede fra tiårsalderen.

u m . ww

k k si

la r fo

w

M-H 3859

31 «Er du helt sikker på at dette er så lurt?» spurte moren bekymret. «Ja, jeg har bestemt meg», svarte 17 år gamle Georg Friedrich skråsikkert. «Jeg flytter til Hamburg!» Han hadde nettopp sluttet på jusstudiene, for selv om faren hadde ønsket at han skulle bli advokat, syntes Georg Friedrich at studiene var helt uinteressante. Nå ville han flytte til Hamburg, byen som var kjent for sitt enestående operamiljø. Han ble ansatt som musiker i operaen, og her komponerte han sine første operaer. Men han ble snart rastløs. Han pakket kofferten og dro til Italia for å lære mer om italiensk opera. Der bodde han i fire år før han reiste videre.

O M

«Velkommen til London, herr Händel. Det er en glede å få Dem på besøk», sa teaterdirektøren høytidelig. «Du er en berømt komponist her i England, og vi ser fram til å sette opp Rinaldo ved teateret vårt.» De to mennene satte seg ned for å diskutere forestillingen. Det var mye som skulle planlegges. Operaen Rinaldo handler om korstogene til Jerusalem på 1000-tallet, og Georg Friedrich brukte mange flotte kostymer og effekter i forestillingen, som havfruer, torden, lyn og fyrverkeri. «Dessuten skal det slippes ut levende spurver på scenen i første akt», sa Georg Friedrich til direktøren, som tørket svetten av pannen mens han noterte.

Likevel fikk Georg Friedrich det som han ønsket, og han var bare 25 år gammel da operaen hans ble satt opp for første gang i London.

E D u m . ww

la r fo

k k si

o n . e

n e g

Rinaldo ble en stor suksess, og Georg Friedrich fortsatte å komponere. Han laget tilsammen 42 operaer, og dette var musikkformen han likte best å jobbe med. Han fylte musikken med pynt og utsmykninger – som triller og ornamenter. Det passet bra for sangerinnene som framførte operaene, for da fikk de virkelig vist fram hvor flinke de var. Men Georg Friedrich syntes det kunne være slitsomt å samarbeide med sangerinnene. De hadde ofte sterke meninger om sangene de skulle synge.

De klaget stadig på at stykkene var for lange, for korte, for vanskelige, for enkle, eller at de bare ikke likte dem. Det var særlig de to sangerinnene Bordoni og Cuzzoni som Georg Friedrich hadde problemer med. De to damene konkurrerte mot hverandre, og var skikkelige uvenner. En gang de stod på scenen sammen, endte de opp med å havne i slåsskamp hvor de rev av hverandres

w

M-H 3859

32 parykker og ropte italienske fornærmelser til hverandre. En annen gang, under en øvelse, var Cuzzoni svært vanskelig. «Herr Händel, jeg vil ikke synge denne arien, for den passer ikke til stemmen min», sa hun bestemt. Georg Friedrich begynte å bli lei alt maset. «Arien er en viktig del av operaen, og siden du har hovedrollen må du synge den», gryntet Georg Friedrich. Cuzzoni likte ikke å bli motsagt.

«Arien er ikke engang komponert til meg», ropte hun dramatisk. «Jeg nekter å synge den.» Nå var Georg Friedrich blitt irritert. Han tok tak rundt livet til Cuzzoni, løftet henne opp og bar henne mot vinduet mens hun hylte hysterisk.

«Enten oppfører du deg, eller så kaster jeg deg ut av vinduet», sa Georg Friedrich bestemt. Resten av øvelsen foregikk uten klager fra Cuzzoni.

O M

På denne tiden var Georg Friedrich blitt veldig berømt. Han fikk jobb som leder for «The Royal Academy of Music», et kompani som framførte operaer. Snart flyttet han til London for godt. Etter hvert ble opera mindre populært i England, og da begynte Georg Friedrich å skrive oratorier i stedet. Hans mest kjente oratorium er Messias, som handler om Jesu liv fra fødsel til korsfestelse og oppstandelse. I Messias finner man den berømte korsatsen som kalles Halleluja-koret. Georg Friedrich fikk flere oppdrag for kongefamilien. Ett av stykkene han komponerte til kongen heter Musikk for det kongelige fyrverkeri. Dette ble framført for første gang i en park i London, og kongen hadde bestilt et gigantisk fyrverkeri til konserten.

Uheldigvis var det mye som gikk galt denne kvelden. Fyrverkeriet raste i alle retninger og svidde hull i klærne til noen av publikummerne. Den ene raketten traff scenen, og det endte med at paviljongen som musikerne satt på brant ned.

E D u m . ww

la r fo

o n . e

n e g

k k si

Mot slutten av livet fikk Georg Friedrich problemer med øynene. Da måtte han leie en person som kunne skrive noter for seg når han komponerte. Georg Friedrich ble helt blind før han døde, 74 år gammel. Han ble begravd i den berømte kirken Westminster Abbey i London.

w

Komposisjonene til Georg Friedrich Händel er typiske for barokkstilen.

Musikken har ofte jevn puls, og den bygger på dur- eller molskalaer.

Musikken består ofte av triller og ornamenter.

Suite er en musikkform som var veldig populær i barokken. En suite består av flere musikkstykker som spilles etter hverandre med en kort pause mellom hver sats.

Musikk for det kongelige fyrverkeri er en suite som består av fem satser. Georg Friedrich Händel skrev flere suiter som ble berømte, blant annet Water Music som ble fremført fra en båt på elven Themsen.

M-H 3859

33

3.

Wienerklassismen (ca. 1750–1820)

O M

Har du hørt om wienerbrød, wienerpølse eller wienerschnitzel? Hvilken by tror du disse matrettene stammer fra? Hvis du svarer Wien i Østerrike, er det helt riktig. Da forstår du kanskje også at den musikalske epoken wienerklassisismen er oppkalt etter byen Wien. Det er fordi Wien var den aller viktigste musikkbyen på siste halvdel av 1700-tallet. Der bodde blant andre de tre komponistene som regnes som de største på denne tiden: Franz Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven. Klassisisme er også et morsomt ord. Med klassisisme menes at folk var svært opptatt av stiler som var populære i «gamle dager» – helt tilbake til den greske og romerske kulturen som kalles antikken. De gamle, klassiske forbildene ble populære igjen. I stedet for å pynte med mange detaljer, som man var vant med fra barokken, skulle man nå være fornuftig og ikke overdrive alt så voldsomt. Den klassisistiske kunsten skulle være enkel, ren og balansert.

E D u m . ww

la r fo

o n . e

n e g

k k si

Samfunnet i wienerklassisismen Se for deg at du levde i perioden som kalles wienerklassisismen. Du bodde sannsynligvis på landsbygda, for det gjorde nemlig den største delen av innbyggerne i Europa. Familien din var kanskje bønder eller håndverkere, og dyrket mat og laget redskaper til seg selv. Det dere hadde til overs, solgte dere til naboer. Dersom dere skulle reise langt, kjørte dere med hest og vogn. Hvis dere hadde nok penger, betalte dere for en plass inni vognen, mens de andre måtte sitte på benkene bak kusken foran vognen – uansett om det var regn eller snø. De billigste plassene var likevel på taket. Turen mellom europeiske storbyer tok lang tid, gjerne et par uker. På veien kunne man få et glimt av store, vakre slott og herskapshus hvor de rike kongene, grevene og fyrstene bodde.

w

Livet på slottet var veldig annerledes enn på bygda. Det glitret av gull og luksus i hvert eneste rom, og man var opptatt av å kle seg vakkert og moderne. Mennene

M-H 3859

34

brukte fargerike silkedresser, og damene hadde store, elegante kjoler og skjørt som ble stivet opp med metallstenger og hvalbein.

Parykkene skulle være store og krøllete, men utfordringen med de høye parykkene var at man ikke hadde hårspray. I stedet brukte man en blanding av smør og sukker. Kan du tenke deg hvilke dyr som likte å spise denne blandingen? Rotter! Det kunne altså skje at man ble bitt av en rotte når man tok på seg parykken, og derfor oppbevarte man parykkene i et bur om natten slik at rottene ikke skulle komme seg inn til dem.

O M

E D

o n . e

Selv om man pyntet seg med vakre klær og parykker, var det slett ikke sikkert at man luktet særlig godt. Det var ikke fordi menneskene likte å være skitne, men fordi de var overbevist om at man burde være forsiktige med å bade eller vaske seg. Man trodde at vann kunne trenge inn gjennom huden og spre sykdom og død, og at kvinner kunne bli gravide av å bade i samme vann som menn. For å holde seg så rene som mulig, vasket man seg med en tørr klut og gned håret inn med pudder før sengetid. Bare i nødstilfeller, dersom skitten ikke lot seg fjerne, kunne man tørke forsiktig av huden med en fuktig klut. De rike, som hadde mulighet til det, skiftet dessuten skjorter tre ganger om dagen.

u m . ww

la r fo

n e g

k k si

I løpet av 1700-tallet begynte folk å få mer kunnskap om forskjellige ting, og hvis du har lest historie så vet du at denne perioden kalles for opplysningstiden.

Filosofer og lærere trodde at årsaken til at mange var fattige og hadde det dårlig, var at de var «uopplyste» – altså hadde lite kunnskap. De satte i gang med å skrive bøker om alt mellom himmel og jord for å opplyse folk. De glemte at bønder og arbeidere verken hadde råd til å skaffe seg bøker eller tid til å lese dem, hvis de i det hele tatt kunne lese, da. Likevel fikk folk etter hvert mer kunnskap. Blant annet begynte de å vaske seg. De lærte at det var lurt å bruke vann, og dette førte til at sykdommer ikke spredde seg så lett.

w

Fremdeles var det kirken, konger og fyrster som hadde makten i samfunnet.

Musikere og komponister ble fortsatt regnet som deres tjenere, akkurat som i barokkens tid. Men mot slutten av wienerklassisismen begynte dette å endre seg.

Beethoven var den første komponisten som valgte å være fri kunstner i stedet for å være tjener for andre. Han ble et forbilde for senere komponister. Ettersom folk ble mer opplyste, ble de opptatte av at alle skulle ha like rettigheter og at M-H 3859

35 mennesker måtte ha frihet til å bestemme selv. Derfor begynte de å stille spørsmål ved at konger og kirker hadde så mye makt. Folket gjorde opprør, og mange steder ble det krig.

I Frankrike ble kongen og dronningen halshugd og det ble innført republikk med president. Dette kalles for den franske revolusjonen. Folk flest fikk det egentlig ikke så mye bedre, men likevel skjedde det noe viktig: I 1789 ble det laget en erklæring om at alle mennesker har rettigheter. Denne erklæringen inspirerte den norske grunnloven fra 1814 og også FNs menneskerettighetserklæring fra 1948, som fremdeles gjelder i dag.

O M

I 1781 oppfant James Watt dampmaskinen. Den førte til så mange endringer at man i senere tid kalte perioden for den industrielle revolusjonen. Nå kunne man bygge fabrikker som var mye mer effektive enn tidligere, og det ble mange nye arbeidsplasser på fabrikkene. Folk begynte å flytte nærmere byene. Selv om byene gradvis vokste seg større, var de ganske mye mindre enn i dag.

E D

la r fo

o n . e

n e g

k k si

Med den industrielle revolusjonen kom også rikdom. De som bygde og eide fabrikkene ble rike, og de ble en del av borgerskapet. Flere fikk råd til å kjøpe instrumenter og tid til å lære seg å spille på dem. Musikk ble noe man kunne kjøpe – som konsertbilletter, instrumenter og noter. Det var ikke lenger bare ved hoffene eller i kirkene at man kunne høre seriøs musikk.

u m . ww

w

Musikken i wienerklassisismen Musikken ble også preget av de klassiske idéene: Den skulle være ren, balansert og fornuftig. Mange syntes at musikken i barokken hadde vært altfor komplisert, og ønsket heller at musikken skulle være enkel å forstå. Dermed ble den nye musikken lettere og lysere enn den pompøse barokkmusikken.

Når du hører på musikk fra denne perioden, kan du høre etter noen spesielle ting.

For det første er musikken sannsynligvis homofon, som betyr at det er lett å høre hvilket instrument eller stemme som har hovedmelodien. De andre stemmene akkompagnerer melodien. For det andre, er musikken noe vi kaller for symmetrisk.

Prøv å telle taktene på hver av musikkens deler. Du vil garantert komme til partall som to, fire, åtte eller seksten. Et annet ord for dette er at musikken er periM-H 3859

36 odisk. Den kan lett deles inn i ulike perioder eller deler. Musikkens form er altså oversiktlig og fornuftig.

Et annet morsomt ord som brukes om wienerklassisistisk musikk, og som du kan øve deg på å si, er at den er dualistisk. Det betyr at et musikkstykke skulle ha to ulike temaer som var forskjellige fra hverandre. Dersom for eksempel «hovedtemaet» eller hovedmelodien var trist, måtte «sidetemaet» være glad. Det måtte nemlig være balanse i musikken og ikke for mye av det ene eller det andre.

O M

Husker du at i barokken var det noe vi kaller for terassedynamikk, som betyr at musikken skiftet brått mellom å være sterk og svak? Utover på 1700-tallet ble det mer populært å spille gradvis sterkere og svakere. Dermed ble dynamikken mer variert. t

E D

o n . e

Instrumentalmusikk I wienerklassisismen fortsatte komponistene å skrive sonater (musikkstykker for ett eller to instrumenter) og konserter (for solist og orkester). Men det ble også utviklet noen nye former som ble veldig populære, som symfoni og strykekvartett.

la r fo

n e g

k k si

Komponisten Franz Joseph Haydn var viktig for utviklingen av strykekvartetten, som er et musikkstykke for to fioliner, en bratsj og en cello – altså fire instrumenter. Kvartett betyr nemlig fire. Det Haydn gjorde, var å komponere musikken slik at alle instrumentene var like viktige. Han begynte også å lage fire satser i strykekvartettene. Den første skulle være rask, den andre langsom, den tredje skulle være danseaktig («menuett») og den fjerde skulle også være rask.

u m . ww

w

Haydn kalles for «symfoniens far» siden han også var viktig når det gjaldt hvordan symfonien ble seende ut i wienerklassisismen og fremover. En symfoni er et musikkstykke som er skrevet for orkester. Haydns symfonier hadde fire satser, nøyaktig slik som strykekvartettene, og de hadde samme oppbygning (rask, langsom, menuett og rask). Den første satsen skulle være skrevet i noe vi kaller sonatesatsform.

Sonatesatsform er en slags oppskrift for hvordan man kan komponere et musikkstykke. Denne oppskriften kan man bruke til å lage små og store musikkstykker, som for eksempel sonater og symfonier. Her er oppskriften på hvordan man komponerer et stykke i sonatesatsform: Del 1: Utstilling/eksposisjon. Man lager to musikalske tema, som er små melodier.

Disse kaller man hovedtema og sidetema. Musikken skal selvsagt være dualistisk, M-H 3859

37 så temaene bør ha forskjellig karakter. Deretter presenterer man temaene i riktig rekkefølge – først hovedtemaet, deretter sidetemaet.

Del 2: Gjennomføring. Man leker med de to temaene. Her har man mange muligheter til å spille temaene i forskjellige varianter. Man kan spille i dur og moll om hverandre, forlenge eller forkorte, spille temaene samtidig, spille temaene i kanon, eller spille temaene i forskjellige tonearter.

O M

Del 3: Reprise. Man spiller nesten det samme som i del 1, eksposisjonen, men bruker andre tonearter.

Ved behov: Legg til en avslutning som kalles coda.

Kirkemusikk De fleste komponistene i wienerklassisismen skrev kirkemusikk, som messer, oratorier og kantater. Disse musikkformene kan du lese mer om i kapittelet om barokken.

E D

la r fo

o n . e

n e g

Opera Mot slutten av barokken, var operaene blitt fulle av underholdende elementer, som flotte kostymer, kulisser og musikk. Men handlingen i stykkene var ikke så viktig lenger. Det syntes mange var dumt. En komponist som het Christoph Willibald Gluck mente at musikken i en opera måtte være «ordets tjener». Det betydde at handlingen i en opera var det aller viktigste, og at sangene og musikken måtte tilpasses den. Mozart, som regnes som den viktigste operakomponisten i wienerklassisismen, fulgte opp dette. Han skrev mange operaer. Mozart er særlig kjent for å gi personer eller spesielle situasjoner kjenningsmelodier. Han kunne også la flere sangere synge forskjellig tekst samtidig og likevel får det til å passe sammen. Det kalles for ensemblesang.

u m . ww

k k si

w

Instrumenter i wienerklassisismen Man brukte fremdeles de samme instrumentene som i barokken, men instrumentene utviklet seg noe for å passe til den nye musikkstilen. På flere av strykeinstrumentene ble halsene bredere og buene lengre og tyngre. I tillegg overtok hammerklaver og piano for cembalo, og tverrfløyte avløste blokkfløyte.

Symfoniorkesteret ble større i løpet av perioden, og fikk flere instrumenter (som trompet og pauker).

M-H 3859

38 Komponister i wienerklassisismen I tillegg til Franz Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven, var det selvsagt mange andre komponister som laget musikk i denne perioden. Noen av de mest berømte er: - Carl Philipp Emanuel Bach (1714–1788), som var en av Johan Sebastian Bachs sønner. Han var en av de viktigste komponistene i overgangen mellom barokk og wienerklassisismen.

- Carl Ditters von Dittersdorf (1739–1799), som egentlig het Carl Ditters, men som fikk lov til å legge von Dittersdorf til navnet etter at han ble adlet av keiseren. Han laget mange store verk, som konserter, symfonier og operaer.

- Luigi Boccherini (1743–1805), en komponist fra Italia. Han begynte å spille cello da han var fem år gammel, og var med å påvirke musikkstilen slik at celloen fikk en viktigere rolle enn tidligere.

- Muzio Clementi (1752–1832), som eide et stort firma som produserte piano instrumenter. Han er mest kjent for sine komposisjoner for piano.

O M

E D u m . ww

k k si

la r fo

w

M-H 3859

n e g

o n . e

39

O M

E D u m . ww

la r fo

k k si

w

Franz Joseph Haydn (1732–1809)

M-H 3859

n e g

o n . e

40 Solen begynte å gå ned over den fredelige, lille landsbyen i Østerrike. De eneste lydene man hørte denne søndagen var vinden som blåste stille gjennom trærne og småfuglene som kvitret sine siste toner før kvelden. Men hvis man fulgte den gjørmete veien helt til utkanten av landsbyen, kom man til et enkelt murhus med halm på taket og derfra kunne man høre latter og sang. «Vær så snill, pappa, bare en sang til», ba seks år gamle Franz Joseph. Faren lo. «Bare en sang til, men deretter må du gå rett i seng.» Hele familien var samlet i den lille stuen, og alle sang med. I dag hadde de også besøk av onkel Johann Franck, som var musiker, noe Franz Joseph syntes var ekstra spennende. Da Franz Joseph hadde gått til sengs, snudde onkelen seg mot foreldrene hans. «Gutten har en utrolig vakker sangstemme. Jeg vil gjerne ha ham med i koret mitt», sa han. Foreldrene visste at Franz Joseph ville få god undervisning hos onkelen. Der kunne han lære å lese og skrive, i tillegg til å få opplæring på nesten alle blåse- og strykeinstrumenter.

Dermed flyttet seks år gamle Franz Joseph for å bo sammen onkel Franck og familien hans i nabobyen.

O M

E D

la r fo

o n . e

n e g

Franz Joseph syntes det var veldig interessant å lære av onkelen, men det ble likevel en vanskelig periode for ham. Han savnet foreldrene sine. Dessuten ble han straffet hvis han gjorde noe galt. Huset til Franck var støvete og rotete og klærne hans var ofte skitne, noe som den ryddige unge Franz Joseph absolutt ikke likte.

u m . ww

k k si

En dag banket det på døren, og onkel Franck gikk for å åpne. Der stod en fremmed mann med pene klær. «God dag», sa mannen. «Mitt navn er Reutter.

Jeg reiser rundt som talentspeider for å finne gutter som kan synge i koret mitt i Stefanskirken i Wien. Jeg er kommet for å høre på Franz Joseph Haydn.» Onkel Franck nikket stolt. Koret var veldig berømt, og han syntes det var gledelig at mannen hadde reist den lange veien for å høre Franz Joseph synge. Talentspeideren likte sangstemmen til Franz Joseph, og syntes han kunne masse om musikk allerede. Derfor fikk Franz Joseph plass i koret, og flyttet til Wien som åtteåring. Der gikk han på skole sammen med de andre korguttene, og fikk musikkundervisning på flere instrumenter.

w

Magen til Franz Joseph rumlet høyt utover hele klasserommet. Han hadde ikke spist siden frokost, og var forferdelig sulten. Han håpet at de kom til å få en litt større porsjon med kveldsmat i dag enn de hadde fått i går. «Franz Joseph Haydn!» brølte Reutter med streng stemme. «Kom opp hit med komposisjonen din.» Franz Joseph gikk fram til læreren.

M-H 3859