Nr 3 2025 by Misjon Uten Grenser

misjon

UTEN GRENSER | NR 3/2025

UTDANNING MOTVIRKER FATTIGDOM

Drømmen blir virkelighet

Å BEGYNNE PÅ SKOLEN er en begivenhet.

Side 4–9 og 24–26

NÅ ER DET PÅ TIDE

å tenke på julegavene.

Side 16–17

LEDER

Verdighet og styrke

En ulykke kommer sjelden alene, sies det. Et beinbrudd hos kona og fire krokfingre ødela alt for paret jeg besøkte i sommer. Fattigdom, tragedier og sykdom ble ytterligere forsterket av et svært vanlig menneskelig problem: brutte relasjoner.

Vi tror at ødelagte relasjoner er en vesentlig årsak bak mye av lidelsen mennesker opplever. For noen har nære relasjoner i familien gått i stykker. Andre har opplevd utenforskap og isolasjon fra samfunnet – og mange lever uten en relasjon til Gud.

Møtet med de mange barna som er forlatt av sine foreldre, plager meg. Som regel taper alle på slike brutte relasjoner, og den emosjonelle smerten er uutholdelig.

Å besøke mennesker isolert i sin nød –med både sykdom og fattigdom – går dypt inn på meg: Beinbruddet hos kona grodde veldig skjevt – og gjorde henne permanent sengeliggende. Mannens krokfingre på begge hender hindret ham i å arbeide. Paret ble isolert, og uten støtte fra landsbyen eller trygd var de overlatt til seg selv. Gråtende og fortvilet forklarte de sin fattigdom.

Mat og klær er livsviktige deler av løsningen for fattige i Øst-Europa. Sammen med langvarige relasjoner gir det stor hjelp. Derfor er fadderskap en god

løsning, og våre lokale koordinatorer så viktige.

Jeg glemmer aldri da jeg møtte Viktoria (14) i døren til et svært falleferdig hjem i Moldova. Innenfor døren sov den alkoholiserte faren ut rusen. Moren stod ved siden av henne, syk og svak av tuberkulose. Viktoria fortalte meg ivrig om det viktigste hun hadde lært på bibelkurset vårt: Gud har skapt meg!

Jeg tenkte det hun lærte var elementært. Men da hun fortalte meg hvorfor dette var viktig, gråt jeg:

– Du skjønner: Jeg har lurt sånn på om det er plass til meg i verden!

Viktoria stod rakrygget foran meg. Relasjonen til Gud hadde gjort det mat og klær ikke kan. Hun strålte av en verdighet og styrke som kan lede henne ut av fattigdommen.

Hun er skapt av Gud.

SIDE 4: Bestemor takker giverne

Den beste gaven en skolegutt kan få

SIDE 10: Sommerleir – et trygt sted å være

SIDE 12: Fadderskap forandrer liv!

Giveres investeringer gir ny retning

SIDE 15: Vil du ha nyhetsmailer fra oss?

SIDE 16: Gled flere barn!

Julegaver til fadderbarn og familier

SIDE 20: Fra Norge på leir i Romania

SIDE 22: ”De kunne ikke hjelpe meg økonomisk”

Stipender sikrer en bedre framtid

SIDE 23: Du kan støtte en student

SIDE 24: Sjuåringer får verdifulle gaver

Mer enn en sekk; en port til framtida

SIDE 27: Andakt om skjermfrie kvelder

MISJON UTEN GRENSER er en del av den internasjonale organisasjonen Mission Without Borders, som ble grunnlagt i 1960. Arbeidet i Norge startet i 1982.

VÅRT FORMÅL er å gi Guds ord og omsorg til fattige mennesker i Øst-Europa, og på den måten hjelpe dem til å skape seg et trygt og verdig liv; åndelig, emosjonelt og materielt. I våre giverland er formålet å informere om behovene i Øst-Europa og inspirere til engasjement for misjon og fellesskap med Gud.

Organisasjonen er tverrkirkelig og tilsluttet NORME, Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Medlem av Innsamlingskontrollen.

KONTAKTINFORMASJON: Moen 9, 3948 Porsgrunn misjonutengrenser.no post@misjonutengrenser.no Telefon 35 56 91 10 VIPPS 126833

GAVEKONTO 2601 07 14140 Færøysk konto 98700004312199

GENERALSEKRETÆR Runar Byberg, rbyberg@mug.no

REDAKSJON

Ansvarlig redaktør: Runar Byberg Redaktør: Tonje Haugeto Stang Magasindesign: Publikk AS Grafisk designer: Adam Halsall Foto: MWB, Adobe Stock og Unsplash.no der ikke annet er oppgitt.

REVISOR Ernst & Young

FACEBOOK Misjon Uten Grenser

INSTAGRAM @misjonutengrenser

BULGARSK BESTEMOR TAKKER GIVERNE

Den beste gaven en skolegutt kan få

En vennlig stemme roper på Samuil. Det er Ventsislav, som arbeider i

Misjon Uten Grenser. Han besøker den lille gutten og mormoren hans. I dag har han med noe helt spesielt. En skolesekk!

TONJE H. STANG

– Er den til meg? spør Samuil når han får se hva det er. Mormor Nadka holder seg litt i bakgrunnen. Hun er rørt.

Adoptert av besteforeldrene

Helt fra Samuil var nyfødt, har Nadka tatt omsorg for barnebarnet sitt. Datteren hennes var bare femten da hun ble mor – et ansvar hun raskt erkjente at hun ikke var i stand til å ta. Barnefaren viste heller ingen interesse for babyen, men Nadka og ektemannen Kemal hadde hjerterom og husrom.

Det godt voksne paret tjente til livets opphold som gjetere. Den lille gutten har aldri kjent til noen andre foreldre enn dem, og oppveksten på gården deres var trygg. Han diltet alltid etter morfaren, sukker Nadka.

Så skjedde det som skulle endre hele tilværelsen for den lille familien.

Morfar Kemal fikk et hjerteattakk mens han var på jobb – og han døde raskt etter. Nadka var knust, og i noen uker plasserte hun en intetanende Samuil hos slektninger mens hun selv stablet seg på beina.

– Det er hjerteskjærende å skulle fortelle en femåring at han har mistet den som står han aller nærmest, men jeg måtte jo gjøre det, forteller hun. Nå snakker de to ofte sammen om Kemal.

– Han er hos Jesus og venter på at vi en dag skal være sammen igjen, trøster Nadka. Men tapet av Kemal har forandret hverdagen deres på alle måter.

Uten ektemannen kunne ikke Nadka fortsette som gjeter. Det ble for tungt. Annet arbeid viste seg å være omtrent umulig å finne. Hun mangler nødvendige kvalifikasjoner. Nå har hun en dårlig betalt deltidsstilling. Lønnen for det, pluss en liten

DET BETYR MYE for bestemor og Samuil at trofaste givere støtter familier som deres, med skolesekker og annet skolemateriell. Det letter skolearbeidet, og betyr at Samuil slipper å skamme seg over å ikke ha det samme som de andre i klassen.

barnetrygd, er alt de har å leve av. Det stopper seg fort når det dukker opp behov utenom det aller nødvendigste.

Førsteklassing

Og det gjør det nå når Samuil har blitt sju og skolegutt. Noen av skolebøkene er riktig nok dekket av det offentlige, men det gjelder langt fra alt som trengs til skolearbeidet.

– Jeg har fått beskjed fra skolen om ting han vil trenge når han begynner på skolen. Og at alle guttene skal ha på seg svart bukse og hvit skjorte den første skoledagen. Betydelige utgiftsposter for en enke som meg, forklarer bestemoren. Det betyr mye for både henne

og gutten hennes at Misjon Uten Grenser støtter familier som deres, med skolesekker og annet nyttig skolemateriell. Det letter skolearbeidet, og – kanskje like viktig – betyr at Samuil slipper å skamme seg over å ikke ha det samme som de andre i klassen.

Derfor stråler mormor – med tårer i øynene – om kapp med barnebarnet når Ventsislav dukker opp med den flotte gaven. Det er en lettelse for henne at sjuåringen slipper noen av de ekstrabelastninger det ofte fører med seg å streve med fattigdom.

Samuil åpner sekker forsiktig, spent på

i 2024 delte Ventsislav og andre kooridnatorer ut totalt 7452 skolesekker til barn som Samuil. I høst får også mange førsteklassinger ny sekk. Du kan være med og glede et barn: Hver sekk koster kr 300.

hva han finner oppi den. Heller ikke han klarer å holde tårene tilbake når det åpenbarer seg sånt som han har ønsket seg, men trodde var en fjern drøm: Skrivebøker, blyanter, en linjal og til og med en eske med fargestifter.

Stemmen hans bærer litt dårlig, men Ventsislav både hører og føler Samuils «takk». Så snur gutten seg mot bestemoren med stort smil:

– Se! Se på ryggsekken! Den er min! Jeg gleder meg sånn til å vise den til de andre på skolen.

En investering for framtida

Det varmer mormors hjerte.

Vær med og

be for …

15.09 – 21.09 (Uke 38)

VÅRE FADDERE

Takk Gud for alle trofaste faddere, og be om at hjertene deres holdes varme for Europas fattige. Be om flere faddere til arbeidet, ikke minst unge.

22.09 – 28.09 (Uke 39)

ARBEIDET I BULGARIA

Om inspirasjon for leder Sarkis Ovanesyan og hans medarbeidere i deres arbeid blant fattige familier og eldre.

29.09 – 05.10 (Uke 40)

BIBELBREVKURSENE

Takk Gud for alle som deltar, og be om at de skal forstå at de er elsket av Gud. Be om visdom og inspirasjon til kurslederne.

06.10 – 12.10 (Uke 41)

ARBEIDET I ROMANIA

Om oppmuntring og styrke til leder Alexandru Danilenco og hans medarbeidere, slik at de fortsatt kan gi håp og støtte til mennesker i krise.

13.10 – 19.10 (Uke 42)

MEDARBEIDERNE PÅ SUPPEKJØKKENER OG MISJONSENTRE

Om Guds ledelse i det praktiske arbeidet, og om visdom i samtaler med de som kommer dit. Be om at arbeidet også må nå mennesker som er isolerte og trenger ekstra omsorg.

20.10 – 26.10 (Uke 43)

ARBEIDET BLANT BARN MED SPESIELLE BEHOV

At barn som strever fysisk og/eller mentalt, får oppleve kjærlighet, omsorg og hjelp til å leve verdige liv. Om visdom og inspirasjon til medarbeiderne.

27.10 – 02.11 (Uke 44)

ARBEIDET I ALBANIA

Om styrke og inspirasjon til leder Monica Qerimi og hennes medarbeidere, slik at de fortsatt kan hjelpe og formidle Jesu kjærlighet til mennesker som strever.

03.11 – 09.11 (Uke 45)

BARN I ØST-EUROPA SOM HAR FADDERE

I NORGE. At de får håp og er trygge på at noen bryr seg om akkurat dem.

10.11 – 16.11 (Uke 46)

MISJON UTEN GRENSER SITT KALL

At alle medarbeidere er bevisst organisasjonens kall og gjør sitt beste, slik at forsømte barn og fattige blir kjent med Jesus gjennom arbeidet.

17.11 – 23.11 (Uke 47)

ARBEIDET I BOSNIA-HERCEGOVINA

For leder Dalibor Kojic og hans medarbeidere, slik at familiene de arbeider blant får den hjelpen de trenger på veien mot å forsørge seg selv.

24.11 – 30.12 (Uke 48)

ÅRETS GOD JUL I ØST-AKSJON

At mateskene som deles ut, og besøk av organisasjonens medarbeidere, vil gi barn og familier en erfaring av Guds kjærlighet og omsorg.

01.12 – 07.12 (Uke 49)

MISJON UTEN GRENSERS

FRIVILLIGE

MEDARBEIDERE

At Gud utruster og velsigner de frivillige, og at de får styrke og glede i arbeidet.

– Fantastisk, sier hun til Ventsislav. En byrde har falt av skuldrene hennes, og hun skryter av giverne som sørger for de barna i landsbyen hennes som virkelig trenger slike håndtrykk. Hun nøler heller ikke med å gi Gud ære.

– Jeg skjønner ikke hvorfor han har tillatt at vi har havnet i denne vanskelige situasjonen, men jeg erfarer virkelig at han sørger for oss, midt i elendigheten. Og Samuil betyr alt for meg. Han er virkelig en liten solstråle.

Hun stopper seg selv, og smiler:

– Han er vel som unger flest. Noen ganger ulydig, andre ganger medgjørlig. Og nå er han både spent og litt bekymret foran skolestart … Hun nikker mot sekken.

– Og at dette er på plass, betyr mye for at det skal kunne gå bra.

Ventsislav gleder seg med henne. Fordi Samuil er en del av fadderprogrammet, er kooridinatoren ganske ofte på besøk hos han og mormor. Det er til stor oppmuntring. Han og Nadka har også snakket om at den skolesekk-kampanjen som Misjon Uten Grenser inviterer givere til å støtte, har store ringvirkninger.

– Dette handler jo om mer enn at det viktige skolemateriellet er dekket. Denne skolesekken åpner på en måte døren til utdanning. Det er uhyre viktig i disse landsbyene der mange av de fattigste lett dropper ut om ikke ting er på plass.

Ventsislav forklarer at det støtteapparatet som Misjon Uten Grenser tilbyr, og som gjør at foreldre slipper å velge mellom mat og skrivebøker, motiverer foreldre til å holde liv i barnas glede over å gå på skolen. Stadig flere av de voksne skjønner at utdanning er en viktig vei til et bedre og tryggere liv.

VERDIFULL KUNNSKAP FORMIDLES

Sommerleir –et trygt sted å være

– På sommerleir lærte jeg at Gud elsker alle, både barn og voksne. Det betyr ikke noe hvor gammel du er. Han kjenner alle og elsker dem, forteller Davyd, 10 år, glad.

T.L. ARNESEN HEAP

FAKTA:

I sommer var 4470 barn på våre leirer. Barna nøt gode dager i trygge omgivelser.

Tusen takk til alle som var med å bidra til sommerleirene.

Davyd opplevde mye nytt og annerledes enn hverdagslivet hjemme. Vanligvis må han hjelpe til med husarbeid og passe de tre yngre brødrene når mamma er på jobb. Det er liten tid til å leke. Ingen utflukter eller besøk av venner.

Barna bor sammen med sin mor i Rivne i Ukraina, der hverdagen er krevende. Krigen merkes godt selv om de ikke bor nær fronten. Flyalarmen går ofte og framtida er usikker. Moren strever for å forsørge barna alene etter at faren reiste til utlandet for flere år siden. De har ikke hørt fra han på lenge.

Barna som er på leirene, kommer fra sårbare og vanskeligstilte familier, og leir gir et lite pusterom i hverdagens strev. En kombinasjon av morsomme aktiviteter, lek og samhold skaper en trygg ramme rundt det hele. Dagene blir fylt med mye glede og latter.

Davyd frydet seg over all den gode maten og forsynte seg mange ganger. Slik er det ikke hjemme, hvor det er knapt med mat og barna ikke alltid blir mette.

Barna fikk forsøke nye aktiviteter som utfordret dem, men som også skapte en god følelse av mestring. Sjakk, trampoline og rulleskøyter var noe mange aldri hadde forsøkt før.

Mange har ikke lært seg god hygiene, men på leir må alle vaske seg, pusse tenner og skifte til rene klær hver dag. Særlig dusjen var fremmed for de unge leirdeltagerne. Hjemme er det bare vaskevannsfat eller bøtta fra brønnen. Nye klær og toalettartikler ble derfor satt stor pris på. Det ga en god selvfølelse, og barna følte seg stolte.

I samarbeid med frivillige fra lokale menigheter ble det skapt en trygg ramme for barna. De unge lederne liker godt å være sammen med barn. De ser deres behov og er flinke til å formidle. Barna får høre bibelhistorier, lære om nestekjærlighet og håp for framtida.

Leir fører ofte til store endringer i et barns liv. Barna får ny kunnskap og forståelse for et meningsfullt liv utenfor hjemmet. De ser at andre lever et rikere liv og blir inspirert å gjøre det bedre på skolen, ta utdanning og kanskje få gode jobber i framtida.

– Tusen takk for at jeg fikk komme på leir. Det har vært helt fantastisk, sier en strålende fornøyd Davyd.

FADDESKAP FORANDRER LIV

Giveres investeringer

gir ny retning

I våres landet en spesiell hilsen i e-postboksen til lederen for arbeidet i Moldova. Den var fra Zita. Hun ville takke for det Misjon Uten Grenser har betydd for henne og familien.

EKTEPARET startet

kristne møter i sitt eget hjem; «et vakkert sted fordi folk fra landsbyen fant Kristus her», skriver Zita i e-posten til Misjon Uten Grenser.

Zitas historie – slik hun deler den med oss – startet egentlig da hun var åtte år gammel. Da skjedde det en traumatisk endring i den lille jentas liv: Hun ble plassert på en internatskole. «Jeg kommer fra en fattig familie», skriver hun som en forklaring på at hun ble sendt bort hjemmefra. Foreldrene klarte ikke lenger å skaffe mat til datteren sin.

I våre ører høres ikke «internatskoler» så ille ut, men for omtrent 25 år siden, i Moldova, var dette svært enkle barnehjem for fattige barn. Zita var redd, følte seg ensom og savnet mammaen sin, skriver hun. Det er grunn til å tro at adskillelsen også var en smertefull erfaring for moren, som ikke så noen annen løsning enn å overlate omsorgen for datteren til noen hun ikke kjente.

Besøk og bibelhistorier

Men denne dramatiske situasjonen skulle likevel markere starten på en helt spesiell reise for den lille jenta.

«To personer begynte å besøke barnehjemmet jeg bodde på, hver torsdag,» skriver Zita, som nå er 32 og selv mor til fem. De som kom på besøk, og som hadde med seg gaver og fortalte bibelhistorier, var Veaceslav og kona hans, Tabita. De arbeidet begge i Misjon Uten Grenser der de koordinerte forskjellige hjelpetiltak.

«Gjennom dem lærte jeg om Gud og hans kjærlighet, fortsetter Zita. Vi aner varmen i minnene hun deler: «Vi var så glade da vi så bilen til Veaceslav ved gjerdet utenfor skolen. Vi løp ham i møte hver gang.» Onkel-skikkelsen med det varme smilet bød tydeligvis på en kontrast til den vanlige hverdagen for barnehjemsbarna.

Det avgjørende møtet I 2005 var Zita 12 år og fikk være med på sommerleir. Der følte hun at hun endelig fant den familien hun hadde savnet. På leirens siste dag, forteller Zita at hun var «den første som sto frem og tok imot Jesus». I etterkant fikk hun en bibel som hun begynte å lese i hver dag, og om hun støtte på noe hun ikke forsto, fikk hun hjelp av en voksen kristen.

«Jeg ba for fremtiden min», skriver hun videre – og forteller at hun møtte mannen sin, Sergiu, i 2009. Bare seksten år gammel giftet hun seg, og året etter fødte hun deres første barn. Hun fortsetter: «Sergiu kjente ikke Gud i starten, men Veceslav, han som ledet meg til Kristus, inviterte mannen min til kirken, og der fant han også Gud».

Snart etter startet Veaceslav en ungdomsgruppe i landsbyen der de to bodde, og det ble en ny tid for Zita og Sergiu: «Vi ble døpt og begynte å tjene Gud gjennom menigheten», skriver hun.

Hjelp til selvhjelp

Zita legger ikke skjul på at livet likevel var vanskelig for det unge paret, men i 2012 sørget Veceslav for at de ble en del av familiefadderprogrammet. På familiens vegne uttrykker Zita dyp takknemlighet for fem år med «velsignelser i form av mat, hygieneartikler, klær og til og med en jordfreser som vi fortsatt har mye nytte av». Mannen hennes bruker den til å pløye jorden for andre i landsbyen, og nå har de en inntekt gjennom det.

Selv om den materielle støtten var uvurderlig og helt nødvendig, understreker Zita at «det viktigste

for oss som familie har vært den emosjonelle og åndelige støtten vi har fått». Hun forteller at Veaceslav – som hun nå betegner som «bror» – hele tiden har oppmuntret dem til ikke å gi opp, men til å stole på Herren.

Hjelper andre

I dag har både Zita og Sergiu dype røtter i troen, og er et modent kristent ektepar. Siden det ikke fantes en evangelisk menighet i landsbyen der de bor, bestemte paret seg for å starte med husmøter i sitt eget hjem. «Huset vårt var mer som en låve på den tiden», skriver hun – før hun legger til: «Men for oss var det et vakkert sted fordi folk

fra landsbyen fant Kristus her.»

Zitas hilsen avsluttes på denne måten: «I dag tilber vi, som familie, Herren i denne kirken. Jeg holder barnemøter, og mannen min er predikant. Vi har tre gutter og to jenter, og med Guds hjelp prøver vi å adoptere et barn til. Vi er veldig takknemlige for all støtten vi har fått gjennom årene fra misjonskoordinatorene i Misjon Uten Grenser. Først Veaceslav, og deretter Alexandru.»

Vi opplever det inspirerende at hun valgte å dele sin historie om veien hun har gått fra å være et

ZITA som tenåring (til venstre), og i dag, sammen med mannen sin og tre av barna deres – og jordfreseren som sikrer dem en inntekt (til høyre).

ensomt barnehjemsbarn til å bli en varm kristen mor og ektefelle, som – sammen med sin mann – er til velsignelse for andre gjennom praktiske tjenester, omsorg for egne og andres barn, og ved at de leder nye til fellesskap med Jesus.

Nyhetsbrev

Siden senhøstes i fjor har vi sendt ut nyhetsmailer til dere som vil følge arbeidet vårt. Gjennom to slike e-poster hver måned, forsøker vi å holde dere oftere oppdatert på hva som skjer i organisasjonen:

• Hva skjer i felt (lenker til blogger)

• Korte glad-nyheter

• Hvor taler/informerer Gjermund Igland eller andre som besøker forsamlinger rundt i landet vårt.

• Hvilke behov gjelder akkurat nå

– i tillegg til en veldig kort miniandakt hver gang. Takk til dere som har gitt oss positive tilbakemeldinger og opplever at vi har kommet enda nærmere hverandre på denne måten.

Vi du også ha disse nyhetsmailene?

Da trenger vi epostadressen din.

Send beskjed til post@misjonutengrenser.no… eller registrere her:

Blogg

I de fleste nyhetsmailene våre finner du lenke til bloggen vår. Der forteller vi om hvordan de midlene du som giver bidrar med, brukes til å forandre menneskers liv.

Disse artiklene finner du i etterkant på nettsiden vår: mug.no

KJØP AV OSS

Julegaver til fadderbarn og familier

Julegavene til fadderbarn og familier kjøpes inn og settes sammen av våre kolleger i Øst-Europa. De kjenner best behovene, og slik kan vi spare store kostnader på porto og transport.

T.L. ARNESEN HEAP

Barnepakken er tilpasset barnets alder og vil variere noe fra land til land. Den inneholder blant annet: Toalettartikler, sokker, luer, votter, spill og litt godteri.

Barnepakken koster kr 350,–.

Familiepakken inneholder: Matvarer, toalettartikler og nyttige ting til hjemmet. Inkludert i pakken er det også små gaver til barna i familien.

Disse gavene er tilpasset barnas alder, og kan være godteri, klistremerker, tegnebok og farger.

Familiepakken koster kr 700,–.

Vi sørger for at et julekort med fadderens navn ligger i pakken slik at fadderbarnet/familien vet hvem som har gitt gaven.

Alle faddere vil motta et eget brev med informasjon om dette i posten.

Der ligger også vedlagt en innbetalingsgiro. Du kan også kjøpe gaver på Min side.

Om du ikke er fadder, men likevel vil gi gaver, vil disse bli gitt til barn som ikke har fått noen gave. Dessverre har ikke alle barna en fadder.

Kontonummer: 2601 07 14140

Betalingsfrist 20.oktober

Spesielt for våre Ukraina-faddere:

Den eneste måten å gi gaver til fadderbarn og fadderfamilier i Ukraina, er våre ferdigpakkede julegaver. Dette fordi tollreglene krever avgift på vanlige pakker.

Send en personlig hilsen.

Alle som er faddere for et barn eller en familie (unntatt i Ukraina), kan sende en personlig hilsen til den de er fadder for.

Husk å skrive på ditt navn og givernummer i tillegg til barnets eller familiens navn og nummer.

Det er også mulig å sende små gaver, men dessverre ikke til fadderbarn og familier i Ukraina. For å unngå stor forskjellsbehandling av barna anbefaler vi å bruke en posekonvolutt i A4-størrelse.

Forslag til gaver: varme sokker, votter, lue, undertøy, strømpebukse, skolemateriell, fargeblyanter, klistremerker, ballonger, toalettsaker og godteri. Barna setter stor pris på å få en hilsen fra fadderen, og er takknemlige for at noen tenker på dem. Frist 1.oktober for utlevering før jul.

Gled flere barn!

Det er alltid mange barn som ikke har faddere og dermed ikke får en personlig julegave. For at også disse barna skal få en hilsen og gave, oppfordrer vi alle til å gi ekstra gaver i tillegg til gaven til sitt fadderbarn og -familie.

NB: ENESTE

MULIGHET TIL

UKRAINA:

Våre ferdigpakkede julegaver er eneste måten å gi gaver til fadderbarn og fadderfamilier i Ukraina, da tollreglene krever avgift på vanlige pakker.

Julekort til barn og familier

Hvert år i desember arrangerer vi julefester for barn og vanskeligstilte familier. Det blir fortellinger fra juleevangeliet, sang, leker og god mat og drikke. Alle får utdelt hver sin lille julegave med litt frukt, godteri og en overraskelse sammen med et håndskrevet julekort.

I år har vi som mål å samle inn 20 000 julekort, og vi oppfordrer

SKRIV JULEKORT:

Alle som er faddere for et barn eller en familie kan sende en personlig hilsen til den de er fadder for.

Her er forslag til rumensk hilsen:

Draga Prieten Kjære venn Craciun ferìcit God jul An nou ferìcit Godt Nytt År

Multì salutarì Mange hilsener Norvegìa Norge

alle til å hjelpe oss med det. Tegn og fargelegg kort, eller bruk ferdige julekort, som de som er vedlagt dette bladet. Pynt gjerne kortene med klistremerker og skriv en hilsen på engelsk eller rumensk.

Legg gjerne ved klistremerker, glansbilder, godteri eller ballonger som kan deles ut til barna. Alt sendes i samlekonvolutt til vår adresse: Misjon Uten Grenser, Moen 9, 3948 PORSGRUNN.

Tusen takk til alle som sender gaver og skriver kort!

Skoleklasser og grupper får et takkebrev tilbake hvis avsenders navn og adresse er oppgitt.

HUSK FRISTENE

Personlige hilsener og personlige pakker: 1. oktober

Betaling av pakker til familier og barn: 20. oktober

BRUK TILSENDT GIRO ELLER GÅ INN PÅ MIN SIDE.

VI ER SKJÆRGÅRDSSANGS NYE MISJONSPROSJEKT

Mange nye faddere

Det ble en travel helg på stand. Mange gode samtaler. Vi møtte noen som aldri hadde hørt om oss, og andre som tok kontakt med tommelen opp; dere som hadde vært faddere eller givere i mange år.

TONJE H STANG

Standen vår i Skjærgårdshallen ble lagt merke til, og mange stoppet opp. Kokosboller og en uhøytidelig konkurranse sørget for at vi fikk oppmerksomhet. Stemningen var lett. I neste omgang ble praten mer alvorlig: Barn og voksne i Øst-Europa trenger vår støtte, og vi trenger å gi. Appellene vi fikk ha fra scenen, og filmene som fortalte hjerteskjærende historier om barn i krise, gjorde tydelig inntrykk.

Vi erfarte at noen har god kunnskap om situasjonen i de seks landene der vi arbeider, mens andre vet lite om de skremmende forholdene så nær vårt eget hjemland, i Europa. At vintrene er kalde og vekstsesongen er kort, er det langt fra alle som tenker over. At så mange barn forlates av foreldre som tvinges til utlandet i håp om å finne arbeid, etterlater noen med måpende munn. Samtidig som de gode historiene om at det nytter å hjelpe, berører noen så det synes – i øyekroken.

Skjærgårdssang har samlet fulle hus i Langesund siden 2008. På programmet står konserter som trekker til seg kristne, hovedsakelig i alderen 60 pluss. De fleste av dem har allerede en trofast givertjeneste til mer enn ett misjonsprosjekt.

– Men det var jo ikke slik at min datter bare kunne få halvparten så mye kjærlighet da sønnen min ble født, minte generalsekretæren vår forsamlingen om fra scenen: – Pappahjertet har alltid plass til en til!

Det kunne mange nikke gjenkjennende til. Misjonshjertene lot seg bevege – og utvide.

Mange ville ha bladet vårt i posten, og enda flere tok med seg en fadderbrosjyre. Dette måtte de tenke mer på. Vi er selvsagt ekstra oppmuntret over de som signerte på en fadderavtale der og da, eller som bestemte seg for å gi en større gave til arbeidet. Vi vet at det betyr en forskjell!

Takk til deg som er ny fadder! Og deg som nå leser magasinet vårt for første gang. Og ikke minst: Takk til dere som har vært givere og faddere lenge – og kom innom standen for å fortelle oss det, eller ble med på lørdagslunsjen. Når dere bekrefter for oss at organisasjonen gjør et solid arbeid som dere har tillit til, betyr det uendelig mye for oss som jobber i Misjon Uten Grenser.

SKJÆRGÅRDSSANG

har i snitt 1800 besøkende på hver konsert. 1400 helgepass ble solgt i forkant dette året, og flere tok turen på dagsbesøk eller til enkeltkonserter. Mange kommer igjen år etter år, og det er tydelig at de koser seg.

– DET VAR JO ikke slik at min datter bare kunne få halvparten så mye kjærlighet da sønnen min ble født, minte generalsekretæren vår forsamlingen om fra scenen: – Pappahjertet har alltid plass til en til!

SOM

SKJÆRGÅRDSSANGS nye misjonsprosjekt fikk vi dele historier fra Moldova og Romania fra scenen både fredag og lørdag kveld. Det berørte mange hjerter og flere nye ble faddere i løpet av helgen.

PÅ STANDEN fikk vi muligheten til å takke trofaste givere for støtten og det den betyr, og vi kunne fortelle om arbeidet vårt til de – altfor mange – som ennå ikke kjenner til oss.

LØRDAG inviterte vi nye og gamle givere til lunsj. Det ble en fin stund med fiskesuppe og gode samtaler om vår felles hjertesak: den krevende virkeligheten mange i Øst-Europa lever med.

UNGDOMMER FRA NORGE PÅ LEIR I ROMANIA:

– Vi har fått nye perspektiver på eget liv

Takket være støtte fra EUs Erasmus+-program kunne vi denne sommeren igjen invitere til en leir for 60 ungdommer i alderen 16 til 26 fra Norge, Romania og Moldova.

TONJE H STANG

– Den erfaringen ga mange, ikke minst oss fra Norge, nye perspektiver på eget liv og større forståelse for mennesker som strever med fattigdom og håpløshet, forteller vår nye medarbeider, Ida Oline Rønneberg. Hun har nå tatt over stafettpinnen etter Hanne Hodne, og skal blant annet arbeide med ungdomsinitiativene våre framover.

Fellesskap på tvers

Med på turen var en god gjeng studenter fra Bergen sammen med cirka 40 Øst-Europeere. Noen av disse var også med i fjor, men for de fleste var dette første gang.

Erasmus+ er et utvekslingsprogram der unge mennesker fra ulike land kommer sammen for å dele erfaringer fra egen kultur og lære om andres. Det målet ble virkelig nådd på sommerens leir, ifølge Ida Oline.

– Blant de norske var det flere som

egentlig lenge hadde ønsket å være med på en misjonstur, men som ikke hadde sett seg råd til det, forklarer hun, og understreker at alle dro hjem med nye erfaringer og vennskap i bagasjen etter uken i Romania.

Sterke inntrykk

Noen språkbarrierer til tross ble det lagt et godt grunnlag for trygghet og åpenhet gjennom bli-kjent-aktiviteter og lek da gruppen møttes. Derfor var det en sammensveiset gjeng som de neste dagene dro til landsbyer i nærheten av leirstedet der de holdt til. Ikke minst hjemmebesøkene hos familier som mottar støtte fra Misjon Uten Grenser, gjorde dypt inntrykk.

– Vi ble virkelig berørt av å høre deres historier og be sammen med dem, sier Ida Oline.

Hun forteller at leirdeltagerne fikk bidra praktisk ved å male, hogge ved og arrangere samlinger med sang, leker og bibelhistorie for barna i landsbyene.

Møter med rumenske koordinatorer fra Misjon Uten Grenser ble også viktige for å få kunnskap om de utfordringer landene i Øst-Europa står overfor.

– Flere av ungdommene, også blant de moldovske og rumenske, gjorde ting de ikke hadde gjort før – og de tok nye skritt i eget trosliv, for eksempel ved at de ba høyt og målrettet både for hverandre og for arbeidet, smiler hun.

Initiativrike deltakere

Blant ungdommene fra Romania og Moldova var det flere som fortalte om en oppvekst der Misjon Uten Grenser var involvert gjennom fadderskap, leirer eller suppekjøkken. De understreket hvor viktig denne støtten hadde vært både for deres barndom og for deres personlige tro. For de norske ble det sterkt å høre, men det gjentagende fokuset var at alle, uansett bakgrunn –rike og fattige, unge og gamle – har noe de kan gi videre.

Ida Oline snakker varmt om hvordan

LEIRDELTAGERNE

fikk bidra praktisk ved å male, hogge ved og arrangere samlinger med sang, leker og bibelhistorie for barna i landsbyene.

Møter med rumenske koordinatorer fra Misjon Uten Grenser ble også viktige.

(Foto: Kevin Nam Le)

alle deltakerne lot seg involvere i programmet – og i hverandre: – Noen samtaler strakte seg langt utover natten, uten at det gikk utover motivasjonen på dagtid. Flere ga uttrykk for at en lengsel etter å bidra og hjelpe andre ble vekket i dem.

Som en del av programmet var det satt av tid underveis til å reflektere over inntrykkene, alene og i faste samtalegrupper på kveldstid. For mange ble disse dagens høydepunkt. Det ble dessuten lagt konkrete planer for hvordan det de har lært kan deles

med andre i deres respektive hjemland, noe som er en viktig del av Erasmus+opplegget.

Ida Oline nøler ikke med å kalle leiren en suksess: Målet om samarbeid og kulturutveksling ble nådd, og fra et misjonsperspektiv vet vi at en ny glød ble tent hos mange i løpet av den intensive uken leiren varte, konkluderer hun.

Vil du se flere bilder fra leiren og lese litt mer om hva ungdommene var med på?

Da bør du sjekke på Instagram; @youth.without.borders

UTDANNING

Drømmen om en bedre framtid

– Foreldrene mine bekymret seg lenge om hvordan det skulle gå med meg. De kunne ikke hjelpe meg økonomisk, så stipendet reddet utdanningen min, forteller Armela Fasho rørt.

T.L. ARNESEN HEAP

Armela vokste opp i stor fattigdom i Albania. Foreldrene hennes er begge i arbeid. Faren i bygg og anleggsbransjen, og moren syr for en tekstilbedrift. Selv med full jobb er lønningene så lave at pengene ikke strekker langt. Foreldrene forsto tidlig at utdanning er beste vei ut av fattigdommen, og tenkte mye på hvordan det skulle gå med Armela.

De var derfor lettet og takknemlige da datteren fikk støtte til utdanningen fra en giver i Misjon Uten Grenser. Stipendet endret framtidsmuligheten hennes, og det betyr mye for foreldrene.

Nå er Armela ferdig sykepleier etter å ha jobbet hardt med studiene i tre år. Da hun fikk stipend, motiverte det henne til å gjøre sitt beste for å få gode karakterer. Hun kunne ikke sløse bort denne muligheten til å sikre seg en god jobb i framtiden. Drømmen er å jobbe

ved akuttmottaket på et stort sykehus.

Verken foreldrene mine eller jeg vil aldri glemme muligheten jeg fikk gjennom dette stipendet. Tusen takk, sier Armela takknemlig.

I stedet for å fullføre en utdanning må ofte unge fra ressurssvake familier begynne svært tidlig i arbeidslivet for å bidra til familiens økonomi. Jobbene de da får er dårlig betalte, og mange blir nødt til å jobbe lange arbeidsdager til minimum lønn.

Et stipend dekker inntil et års utdanning og man binder seg ikke til å støtte for flere år framover. Man kan velge å gi hele summen, eller et mindre beløp. Alle små og store bidrag hjelper.

STUDENTENE vi presenterer her er bare noen av de mange som trenger støtte. Ta gjerne kontakt om du har spørsmål eller ønsker å støtte andre. Tel 35 56 91 10.

HVORDAN GI STIPEND?

Bruk vårt kontonummer 2601 07 14140. Merk innbetalingen med ”stipend” eller navn på student. Eventuelle overskytende beløp vil hjelpe flere studenter.

STØTT STUDENTER – GI ET STIPEND

ERGITA KULLOLLI ALBANIA

MEDISIN KR 16 700

IGOR KOSOVSKI MOLDOVA, ENERGITEKNOLOGI-INGENIØR KR 9 000

MARSIDA GJERGJVATAJ, ALBANIA, MASTER I ØKONOMI KR 18 500

EUGENIA BOTNARI, MOLDOVA, KUNST OG DESIGN KR 9 300

ZAKHAR ONYSCHUK UKRAINA IT-NGENIØR KR 9 800

REMINA-SIMONA CHINDRIS, ROMANIA ADMINISTRASJON OG LEDELSE KR 10 800

SJUÅRINGER FÅR VERDIFULLE GAVER

Mer enn en sekk; en port til framtida

Storesøster Denisa er ti år og har fortalt mye om skolen. Om læring og om lek. Og så fort anledningen byr seg, tar hun selv rollen som lærer. Eleven er selvsagt lillebroren på sju.

TONJE H STANG

Han heter David og gleder seg til å lære flere bokstaver og tall, forteller han.

Og så lurer han veldig på om han også kommer til å få en skolesekk. En sånn en som storesøsteren fikk da hun begynte på skolen. Drømmen er en helt ny, blå sekk. Fordi blå er favorittfargen hans. Dessuten har han aldri eid noe som er helt nytt før.

Drømmen blir virkelighet Spenningen stiger når mor kan fortelle at Alexandru, som er deres koordinator fra Misjon Uten Grenser, skal komme på besøk. Det er like før David skal begynne på skolen, og har han skjønt at akkurat dette besøket har noe med den begivenheten å gjøre.

For å begynne på skolen, er helt klart en begivenhet.

Når han ser Alexandru nærme seg, tar David oppstilling rett innenfor porten. Han sier ingen ting. Alexandru smiler:

– Hei, lille venn, sier han. – I dag er det en spesiell dag, for jeg har hørt at du endelig skal begynne på skolen, og at du har sett fram til det lenge.

David nikker. Når søsteren hans har fortalt entusiastisk om skolen, om de andre barna, lærerne og lekeplassen utenfor, og når hun har øvd på bokstavene sammen med ham, har det vært vanskelig for ham å se for seg hvordan skolen egentlig er.

Han har bare gledet seg, og nå – når Alexandru kommer bærende på noe som David tror må være alle hans drømmers oppfyllelse – bobler det inni ham.

Og helt riktig. Der kommer sekken fram. Den er blå, og litt tung.

– Du må åpne den og se oppi, nikker Alexandru.

Når David gjør det, blir han et øyeblikk helt stum. Her er jo alt han trenger for skolearbeidet; blyanter, notatbøker, farger og til og med en liten lesebok. Som er bare hans.

Alt far tjener går til mat Lilia, moren til Denisa og David, deler barnas begeistring. Hun forstår at denne sekken med utstyr, som datteren fikk da hun begynte på skolen, og David har fått nå, er så mye mer enn en sekk; det er en port til framtida. Som mor er hun overveldet av takknemlighet, også over at begge barna hennes er så motiverte for skolearbeidet.

Familien kjenner fattigdommen på kroppen. Lilia steller hagen og hjemmet deres, mens mannen har en dårlig betalt jobb som sauegjeter nord i

NÅR ALEXANDRU kommer bærende på det som David tror må være alle hans drømmers oppfyllelse – en blå skolesekk med spennende innhold –bobler det inni ham. – Du må åpne den og se oppi, nikker Alexandru.

Moldova, der de bor. Hun har akkurat servert barna brødskiver med syltetøy fra egen hage til frokost.

– Vi har heldigvis alltid mat på bordet. Selv om det ikke er så mye, har barna mine alltid mat i magen, sier hun.

Men inntekten strekker ikke til så mye mer. Vedlikehold koster, og huset de bor i, er dårlig.

Taket lekker, og det er gliper i husveggene. Så lenge det er sommer,

går det ganske greit, men Lilia forteller at hun gruer seg til en ny høst – vanligvis med mye regn – og til vinteren, for da det pleier å falle snø i deres område.

Den unge moren har nok å bekymre seg for, men det letter trykket at begge barna hennes er med i barnefadderprogrammet.

Styrker selvfølelsen

Alexandru har fulgt familien til Lilia i fire år, og han vet at de både trenger

og setter pris på den hjelpen de får; matesker, klær og støtten i barnas skolearbeid.

– Det er alltid oppmuntrende å besøke denne familien, understreker han, før han legger til at det å få lov til å gå et stykke vei sammen med denne typen familier, også betyr at han får følge framtidsdrømmene deres.

– Fordi barn som David og storesøsteren hans, får en skolesekk full av nødvendig utstyr – og litt ekstra – når de begynner på skolen, møter de utdanningsverdenen med en ny trygghet og litt bedre selvfølelse.

Det kan bety hele forskjellen for framtida.

ANDAKT | BIRGITTE

BERGERUD LARSSEN

fra Sandefjord er trebarnsmamma, gift med Kjetil og artist. I 2024 sang hun på våre julekonserter, og i våres ble hun offisiell ambassadør for Misjon Uten Grenser.

Om

Stillhet

Ironisk nok forbereder jeg meg til denne andakten på mobilen, med mac-en på fanget, mens det hostes i babycallen, og jeg føler meg alt annet enn uthvilt etter en etterlengtet fridag som ble avbrutt av nok en febersyk unge. Stillhet i vårt hus er også mangelvare.

Ikke bare fordi vi har tre relativt høylytte barn og Kjetil, mannen min, er pensjonert DJ – diskjockey – men også fordi jeg ikke bruker de små lommene med stillhet jeg får i løpet av en dag. Mobilen min er aldri langt unna, og jeg har en trang til å sjekke nye oppdateringer, likes og mailsvar i hver minste pause. Selv når jeg ser på TV har jeg gjerne en ekstra skjerm i hånda og uroes av frykten for at en unge skal våkne og frarøve meg egentida på kvelden.

Jeg kan se for meg at Gud sliter med å få kontakt når jeg er konstant pålogga omverdenen. Jeg klarer jo knapt å følge med på hva Kjetil sier om jeg er slukt inn i en skjerm, og han er et fysisk ekte menneske med en røst jeg kjenner igjen. Røsten til Gud går det lenger og lenger tid mellom hver gang jeg hører. Bønnene jeg slenger opp er ofte korte, og med et ønske om et raskt svar, utålmodig som jeg er. Kjære Gud, hjelp meg i denne situasjonen, kjære Gud, gjør ungen feberfri, kjære Gud, hjelp meg i denne oppgaven osv. Og siden stillhet er mangelvare, er nok det svaret Gud forsøker å gi meg, også nettopp det.

De siste ukene har Kjetil og jeg hatt som mål å ha skjermfrie kvelder i ukedagene, men av introen til denne andakten skjønner du at det ikke alltid funker. Men de dagene det gjør det, oppleves kvelden lengre og energien dabber ikke like fort av som når vi ligger som slakt i hver vår sofa og døyver tanker med noe hjernedødt på skjermen. Det er også lettere å legge seg tidlig, og dermed våkne opp hakket mer uthvilt enn om jeg hadde scrolla til midnatt. Vi får til og med noen gode samtaler i løpet av kvelden.

Jeg tenker at jeg også kan bli flinkere på å ha skjermfri tid med Gud. Mens jeg går tur, kjører bil, eller bare sitter i ro i stua – uten en podkast eller musikk i ørene.

Behovet mitt for å bli sett er så sterkt, og kanskje opplever jeg meg ikke sett av Gud fordi jeg ikke løfter blikket mot han? Heldigvis har jeg en Gud som aldri gir opp å få kontakt med meg –ballen er på min halvdel: Klarer jeg å være stille lenge nok til å faktisk høre, se og kjenne Gud?

Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud. Jesaja 45,3