Haraldseid er takknemlig for tiden som generalsekretær

Takknemlig til Gud

Med takknemlighet til Gud og mennesker slutter Øyvind Haraldseid etter ti år som generalsekretær i Misjonskirken Norge.

Øyvind har enda ikke slakket på tempoet, selv om åremålet i stillingen nærmer seg slutten. Han vil fullføre med kraft, og har forsikret medarbeidere og hovedstyret om at han vil stå på til ny generalsekretær er på plass til høsten. Når Øyvind nå skal beskrive ti års tjeneste, er det ett ord som kommer aller øverst: takknemlighet.

- Takknemmelighet til Gud og til mennesker, står øverst. At jeg er blitt vist denne store tilliten har vært og er et privilegium, at jeg har fått lov til å tjene Gud også på denne måten. Det har vært en lærerik tid, ikke minst fordi vårt fellesskap består av så utrolig mange varme, ressurssterke, gode og rause mennesker, sier han.

Før Øyvind startet i stillingen hadde han erfaring som pastor i Misjonskirken Drammen, misjonær i Japan og festivalsjef for Liv & Vekst.

- Det var et stort steg i tro for meg da jeg takket ja til stillingen. Etter en krevende prosess med Gud, ble jeg trygg på at Han kalte meg. Dernest ble jeg valgt av Misjonskirken Norge til denne oppgaven. Det ga meg den tryggheten jeg trengte for å ta fatt.

Måtte lære meg mye nytt - Jeg hadde det klart for meg at jeg måtte lære meg mye nytt. Da var derfor fint å bli tatt veldig godt imot, og oppstarten gikk overraskende godt. Gleden ved å jobbe med så mange dyktige, engasjerte og dedikerte medarbeidere har hele tiden gitt meg mye energi og pågangsmot, sier generalsekretæren.

Han blir gjerne oppfattet som en lyttende leder, og slipper andre til uten å måtte kreve stor plass selv. Latteren sitter løst, og hans tørre ordspill skaper ofte munterhet på reiser og i saksarbeidet. Øyvind er glad i mennesker, og snakker gjerne om musikk og lydutstyr, med en Pepsi i hånden.

- Allerede den første måneden bestemte jeg meg for to viktige ord som siden har fulgt meg: lytte og handle. Jeg skulle lede ved først å lytte, deretter handle, sier han reflekterende.

Å lede et stort fellesskap Det er forskjell på å være ansatt i en menighet og det å skulle lede et nasjonalt trossamfunn med et rikt internasjonalt arbeid og stort nettverk.

- Erfaringen jeg hadde som misjonær og lokal pastor tror jeg har vært avgjørende å ha med meg til denne tjenesten. Det ga meg en forståelse av sammenhengen jeg skulle lede. Jeg har aldri tatt pastorhatten helt av meg, men jeg måtte samtidig etablere en tydeligere lederhatt. Det har vært en tidvis krevende reise for meg personlig.

Som lokal pastor så stod vi som familie på mange måter sammen i tjenesten. Min kone Hilde og våre to jenter forstod mye av min hverdag, og de var tidvis med på jobb på et vis. Som generalsekretær ble dette veldig annerledes. Det gjaldt også min tilstedeværelse hjemme, da jeg i perioder har vært mye på reise. Det gjør noe med vårt sosiale liv.

Bidra til det store «vi» - Å lede en kirke er utfordrende på flere måter. Oppdraget er, og vil alltid i praksis være, større enn ressursene. Når de fleste som jeg skal lede ikke er ansatte, må det skapes begeistring, entusiasme og et stort «vi». Å skape dette «vi» tar tid, og krever involvering for å bygge eierskap. Det har jeg forsøkt å bidra til gjennom måten vi har lagt opp prosesser knyttet til blant annet de strategiske satsingene.

Mennesker som vil jobbe godt sammen, må bruke tid og snakkes sammen. Det har vært et mål for meg, men også min fortvilelse. Jeg tenker på alle de gangene jeg har ønsket å være til stede og ta samtalene. Det å ikke strekke til og ikke ha nok tid har vært vanskelig for meg, både i møte med ansatte og menighetene våre, sier han ærlig.

Arendal misjonskirke, 2012, innsettelse som generalsekretær.

Foto: Misjonsbladet, JSH.

Må løfte blikket Øyvind er opptatt av at vi klarer å løfte blikket utover egen sandkasse, og ta inn over oss at vi er ei lita grein på et veldig stort tre. I disse ti årene har han i som generalsekretær besøkt en rekke land, så som India, Venezuela, Mexico, og våre søsterkirker i Polen, Romania, Kongo og Colombia.

- Å besøke våre søsterkirker er å ta en realitetssjekk. Når jeg har sett og opplevd hva andre land står i, justerer det meg. Jeg vil nesten si det så sterkt at om vi ikke tar inn over oss andre menneskers og kirkers ulike livsbetingelser på godt og vondt, og aktivt deltar i den globale kirkens oppdrag i verden, så er vi kanskje ikke en del av den. For jeg tror at når alt kommer til alt, har våre søsterkirker mer å gi oss enn det vi har å gi til dem. Jeg ber alltid våre kirker ute om å huske på å be for oss som er kristne i Norge. De bærer oss like mye eller mer, enn vi klarer å bære dem.

Hva Øyvind skal gjøre etter å ha levert fra seg nøklene til kontoret i Christian Krohgs gate, er det for tidlig å snakke om. Først skal han fullføre.

Tekst: Trond Filberg

Les hele intervjuet i Misjonsbladet 1-22.