Hvordan takler vi annerledestiden?

Mange familier er tettere på hverandre enn noen gang. Det kan nesten bli for mye av det gode. Andre er helt alene. Skjermene er blitt en måte å møtes på, men kan vi gjøre noe nytt i en annerledes tid der vi ikke kan samles som vanlig?

På gatene har det vært sparsommelig med kjøretøy de siste to månedene. Noen joggere peser i veikanten for å avreagere fra pc-skjermer og familiemedlemmer. Hundelufterne passerer hverandre med god margin, og i butikkene kaster folk blikk på hverandre for å se hvor de andre går rundt neste mathylle, så alle holder en meters avstand. Sykehjemmene ble stengt for alle besøkende, og så begynte statistikkene over smittede å tikke inn.

Kirkestolene har stått tomme siden 12. mars, da statsministeren lukket ned hele samfunnet. Mange ukjente følelser fikk spillerom for alt det usikre som rotet til alle rutiner for de fleste. Hvordan har dette påvirket oss når vi selv må stå for lovsangen i stua, og søndagens preken er å finne i sosiale medier?

Kjempe for relasjonene

– Dette er en spesiell tid, og vi kan gå hverandre litt på nervene når vi er så tett på hverandre hele tiden i et hjem med barn og voksne. Jeg tror vi trenger litt raushet, alle mann, både overfor oss selv og andre, sier Linda A. Johannesen. Hun er Levende tro-konsulent i UNG og sitter på hjemmekontor i Skien. Alle hennes reiseplaner til menigheter og arrangementer for våren ble brått avlyst over natta. – Noe av det aller viktigste vi kan gjøre, er å kjempe for at vi har en god relasjon til hverandre.

Det er mye andakt i et godt blikk. For det handler om relasjon først av alt

Fordi uten relasjon har vi ingen innflytelse. Det å ha det fint sammen, le sammen, være ærlige med hverandre, og trygge på at vi er glade i hverandre selv om vi krangler av og til (les: muligens ofte i koronatid), det er med på å formidle Guds kjærlighet, sier Linda.

Hun mener det har en stor verdi å gjøre hyggelige ting sammen, også når vi skal formidle troens innhold og dele det kristne fellesskapet. Linda vil utvide begrepet «andaktsstund». – Det er ingen mal for hvordan andaktsstunder

Familien Drangsholt fra Flekkerøy har hatt faste familiesamlinger hjemme og deltatt på digitale gudstjenester på nett. – I stedet for å farte rundt på ulike aktiviteter, har vi kunnet senke hvilepulsen litt, og det har gitt oss nye perspektiver, sier familien. Foto: Privat

Løven i Vågsbygd misjonskirke hviler ut etter "Vandrende gudstjeneste" i aprilsola. Menigheten hadde satt opp ulike poster i en skog i området, hvor grupper på maks fem personer, eller en familie, ble sendt ut med åtte minutters mellomrom. Foto: Vågsbygd misjonskirkes facebookside

«må» se ut. Jeg tror det er så viktig at vi legger lista på et sted som går an å leve med. For eksempel er det mye andakt i et godt blikk, sier hun for å oppmuntre foreldre som sliter med å få til gode andaktsstunder i hjemmene.

I tiden før og etter påske var det mye som foregikk innenfor familiens vegger. Der skulle det skje skolearbeid, hjemmekontor og matlaging. Noen hadde videomøter mens andre ville slappe av med en film. I slutten av april ble det noe lettere for enkelte da barnehager og småskolen så smått startet opp igjen. Det ble lov å dra på hytta igjen, men kulturministeren satte lokk på alle store arrangementer fram til september.

Hva skal skje hos oss?

– Hva tenker du er viktig å tenke på for foreldrene så de kan skape en god «hjemmekirke», i denne tiden der menighetene ikke har vanlige samlinger?

– For det første må vi vite at det å gjøre små ting på det jevne, kan ha stor betydning! Gjør det enkelt, og tro at det du gjør er godt nok! Det er bedre å velge ut én liten ting, å gjøre det jevnlig, enn å gjøre en stor ting en gang og aldri mer, svarer Linda. Hun mener det er viktig at de voksne i huset tar en prat om hva de ønsker skal prege hjemmet. Bli enige om hvilke rutiner og rytme man ønsker å ha, både nå i en tid uten ei kirke å gå til, men også i den tiden som kommer der vi igjen kan møtes i kirken. Hun foreslår at man prøver å svare på tre spørsmål: Hva ønsker vi skal skje daglig? Hva ønsker vi skal skje hver uke? Og mer langsiktig: hva vil vi skal skje årlig i vår familie?

– Alle familier er ulike, og det er ikke én fasit på dette. Men det å bli inspirert av tips som finnes der ute, er bra, sier hun og er glad for at UNG har bidratt med så mange nye ressurser den siste tiden.

Vi har kommet tettere på hverandre og opplevd en større teamfølelse

På Flekkerøy bor familien Drangsholt, som består av mamma Inger Anna, pappa Lars Kristian og tre barn i alderen fra 3 til 13 år. De tilhører Flekkerøy misjonskirke. – Hva tenkte dere var viktig å gjøre sammen når misjonskirken avlyste alle barneopplegg og gudstjenester? – Vi tenkte at å lese en andakt og be sammen var viktig. I tillegg å høre på eller synge noen kristne sanger, både tilpasset den minste og de eldste, svarer Inger Anna.

Å skape samlinger hjemme

Hun forteller at de har forsøkt å ha jevnlige «familiesamlinger». – I tillegg ville vi ha påfyll utenfra, og løsningen ble jo digital. Vi fant noen ressurser på nettet, og menigheten vår har hatt digitale gudstjenester og oppfordring til «hjemmelekser» - eller «challenges» med premier, som det så pedagogisk har blitt kalt, forteller Inger Anna.

Påsken er ofte preget av tradisjoner og møte med andre i slekten. Så også for familien Drangsholt. – I påsken pleier vi å dra på leir med storfamilien fra andre deler av landet. I år erstattet vi det med nettmøter. Vi hadde både andakt, sang, leker og kahoot. Veldig stas for barna! Og det åpnet nye muligheter for felleskap som vi ellers ikke ville erfart.

Delte ut påskeegg med pilkast

Varhaug misjonskirke er et av de pågående planteprosjektene i Misjonskirken Norge. De kreative rogalendingene fant en kreativ måte å spre glede i nabolaget i påska:

Hver kveld i påskeuken hadde de en "livesending" på sine Facebook-sider. Her kasta de pil på et kart over Varhaug. Huset som pila landet på fikk et påskeegg!

Noen som vil kopiere "stuntet" neste år?

Lager podcast

Mange menigheter har hatt live-gudstjenester på nett, eller spilt inn andakt og sang, som de gjerne publiserer på Youtube eller Facebook. Mange melder om at de på den måten når breiere ut enn vanlig, og at det er erfaringer de vil ta med seg videre når det blir mer "normale" tider. Bilder: Johanne Temine Punsvik i Narvik misjonskirke deler et Guds-ord fra kjøkkenet hjemme, mens Fredrik Tybakken underviser fra kirkebygget til Haugesund misjonskirke.

Stas med Viggo-ressurser

Familien synes det var en positiv overraskelse å ta i bruk ressurser på nettet. – Vi har blant annet brukt samlinger av Chris og Øystein - og av Viggo Klausen i Misjonskirken UNG. Særlig de eldste barna synes det er veldig stas med Viggo. 13-åringen har jo vært borti materiale av ham på tweens-samlinger, og Viggo har talt i menigheten vår og på menighetstur, forklarer Inger Anna. Samlingene som Viggo hadde laget i påsken var særlig nyttig å bruke i familiesamlingene. – Barna fikk trening i å bla opp i Bibelen, og det fungerte greit med samtaletid etterpå. Påskemorgen brukte vi de digitale samlingene til Viggo og til Chris og dukka Øystein. I tillegg så vi gudstjenesten sammen. Så det ble mye bra påfyll i påsken, sier hun engasjert.

Hilsen fra søppeldynga

Pastor i Arendal misjonskirke, Gjermund Igland, tok like godt turen på avfallsmottaket da han skulle gi menigheten en lørdagshilsen i påska. Der tømte han hengeren, før han delte et andaktsord fra garasjen:

– Det finnes en universell avfallsplass, som er den største, plassert en gang i historien. Da Jesus døde på korset tok han din og min synd og skyld. Der blir vi kvitt hele søppelberget, var budskapet pastoren delte på misjonskirkens Youtube-kanal.

– Nå må det nok sies at minsten på tre år faller litt av lasset. Men noe får han likevel med seg, utdyper hun, og forteller at samlingene vil fortsette etter påske også, med andre ressurser.

Savner fellesskapet

– Har dere opplevd noe savn etter å gå til gudstjeneste sammen med andre – som vi pleide før korona? – Det er klart, det blir ikke helt det samme. Særlig for minsten er tilbudet innskrenket, for søndagsskole «live» med lek etterpå kan ikke erstattes av det digitale. Heller ikke kan «skjermsang» erstatte det å stå sammen med mange for å lovsynge, og det å få forbønn. Det er også noe eget med gudsnærværet under et møte, sier hun, og savner også litt kjas med folk under kirkekaffen.

Menigheten betyr svært mye for dem. De ble med fra starten av, da Vågsbygd misjonskirke ble plantet, og så flyttet de til Flekkerøy da øya fikk sin første frimenighet. – Vi voksne har vært aktive i fellesskapet, både i lederskap og i barnekirke, og vi er med i cellegrupper. Familien vår prioriterer høyt å få med oss gudstjenestene. Det er trosstyrkende og givende, sier trebarnsmoren.

Strekke tilgivelses-senen

– Det heter at Gud kan vende det onde til noe godt. I situasjonen med isolasjon, har vi opplevd det som familie. Vi har kommet tettere på hverandre og opplevd en større teamfølelse. I stedet for å farte rundt på ulike aktiviteter, har vi kunnet senke hvilepulsen litt, og det har gitt oss nye perspektiver, sier hun.

Fra Flekkerøy misjonskirke fikk de i postkassen oppgaver som de skulle gjøre i påsken. For eksempel å glede noen med hemmelige gaver og ha samlinger med nattverd sammen. – Etter påske har vi fått i posten et «åndelig treningsprogram», der vi over flere uker skal gjøre ting, som å «øve opp hvilepulsen», «tøye og strekke tilgivelses-senen», «styrke bønnemuskelen» og så videre. Utrolig bra og kreativ måte å gi oss en dytt til å leve ut kristenlivet i hverdagen, sier hun takknemlig.

Inger Anna håper de som familie kan fortsette å ta med seg alle de gode erfaringene fra denne spesielle tiden, når menigheten igjen kan samles som de gjorde før pandemien.

Ytre Randesund misjonskirke har benyttet anledningen til å satse på podcast, hvor de snakker både med menighetens egne folk og gjester utenfra om aktuelle temaer.

Dersom man aldri har bedt sammen før, kan det føles merkelig og kleint å plutselig skulle gjøre det

Ikke så lett alltid?

Men ikke alle familier får det til. Har familien ikke hatt samlinger hjemme før, kan terskelen bli høy og samlingene litt kleine. Kanskje særlig for familier med barn i ungdomsalderen. Ikke alle er pedagoger eller predikanter på hjemmebane. Når man strever med å samle store og små, kan man lett gi opp. – Hva er dine innspill til familier med større barn? – Jeg syns koronatiden er særlig trasig for tweens og tenåringer som er i en sårbar fase i livet når det kommer til vennskap. For et ungt menneske er tre måneder utrolig lenge! Jeg tenker derfor at vi må ha medfølelse med dem nå. Som voksne må vi forsøke å forstå hvor ufattelig leit det er å ikke kunne møte vennene fysisk, og hvor trist det er at det ikke ble noe av leiren de skulle på. Treffene på digitale plattformer er vel og bra, men denne tiden har vist oss at de ikke erstatter de fysiske møtene fullt ut. Dette tror jeg vi må ta med oss inn i tiden etter dette: det er faktisk reelle menneskemøter som betyr mest, selv for «digitalt innfødte» tenåringer, påpeker Linda.

Trosse det ubehagelige

Hun har samtidig tro på at også større barn kan være med på samlinger i hjemmet. – Da er det lurt å ta tenåringene med på råd før man starter. Det viktig at eldre barn og ungdommer kan være med å utforme det som skal skje, og at de også er med i utførelsen av det. – Dersom man aldri har bedt sammen før, kan det føles merkelig og kleint, å plutselig skulle gjøre det. Men jeg vil heie på dere og si: tål at det er litt kleint, og gjør det ikke bare en gang, men flere, slik at det kan bli en vane. Det er når ting skjer bare én gang og aldri mer, at det blir stående som kleint. Trosser man den ubehagelige følelsen, kan det bli en vane som binder familiemedlemmene sammen, sier Linda og håper bevisstheten om hjemmets betydning virkelig vil fortsette i tiden framover, også etter korona.

Av Trond Filberg

Les mer om kreativiteten i menighetene på misjonsnytt.no

Finn ressurser til bruk hjemme på mknu.no/ressursdeling