Misjonsbladet nr. 2, 2020

0 2 | 2 0 2 0 Å R G A N G 11 7

FOKUS Plantene bærer frukt

+ Nytt konsept for studentfellesskap

+ Et halvt år med korona: Hvordan går det?

+ Stengte skoler i Colombia

For noen år siden deltok jeg i et gateløp, med et stort mål om å fullføre. Jeg visste hvordan jeg måtte disponere mine krefter. Det gikk fint i starten, men underveis løp flere forbi meg. Jeg var vel bedre enn disse? Lysten til å følge etter dem var stor, men ville jeg da komme i mål?

Jeg lot dem løpe og fulgte det som jeg visste var rett for meg. Da jeg så målseglet, kom glede og nye krefter. Jeg hadde mer å gå på. Løpet ble fullført. Medalje rundt halsen, og jeg var kjempeglad for at jeg hadde spart krefter underveis så jeg ikke måtte bryte løpet.

Kristent liv kan av og til føles tungt. Vi forstyrres av omgivelsene og vi får lyst til å følge etter andre. Nå handler ikke kristent liv først om prestasjon. For det er vår bekjennende tro på Jesus som frelser fra all synd og skam, som er kjernen. Denne bekjennelsen kan derimot ikke leve i et lukket indre, men griper inn i våre liv. Det store målet er ikke bare å mestre øyeblikket, men å se for seg Jesu gjenkomst og stå framfor Guds trone, frimodige og glade.

Paulus skriver om å jage mot målet, til seiersprisen som Gud har kalt oss til! Han jager mot oppstandelsen, fordi han selv er grepet av Jesus (Fil. 3, 12-21).

Hvordan disponerer vi våre livsløp? Holder vi fast i det som kalte oss til et Kristus-liv? Er du sliten i tjeneste eller synes resultatene ikke kommer? Gud har fornyende krefter for oss alle. Han oppmuntrer oss til å holde rett fokus, og arbeide i tråd med den oppgave han har gitt den enkelte.

Målet er å fullføre! (2. Tim. 4, 5-8)

Trond Filberg, ansvarlig redaktør trond@mknu.no

INNHOLD

Organ for Misjonskirken Norge og Misjonskirken UNG. Utgitt siden 1904.

Redaksjon E-post til redaksjonen: post@misjonsbladet.no

Misjonsbladet 2-20 ble utgitt 16. sept.

2020. Opplag: 4.000 stk.

Ansvarlig redaktør Trond Filberg, m: 41 22 88 88

Neste nummer kommer i desember.

Se øvrige frister og utgivelser på nettsiden.

Redaksjonssekretær Rachel E. Olsen, m: 975 85 454

UNG-sider 16

Adresse: Chr. Krohgs g 34, 0186 Oslo

Nasjonalt arbeid

24

Internasjonale prosjekter

32

Forsidefoto: Birthe Helleland Olsen fra Flekkerøya Fotograf: Trond Filberg Misjonsbladet er et gratisblad med frivillig kontingent, betales til konto 3000 15 10300.

Adresseendringer sendes til redaksjonen.

Annonser i bladet? Se informasjon på nettsiden eller ta kontakt.

Misjonsbladet arbeider etter Værvarsom-plakaten.

Om ikke annet er oppgitt, er foto fra Misjonsbladets arkiv, redaksjon eller Adobe Stock.

2

Foto: Rachel Olsen

Skal vi fullføre?

# 02 /2020

Produksjon Design og trykk av Erik Tanche Nilssen AS - Norengros, Skien, sertifisert Miljøfyrtårn, Svanemerke-godkjent, medlem i Innkjøperklubben Svanen og returordningen Grønt Punkt.

Ansgarskolen 38

Pakking av GREP Grenland AS, Skien.

Nytt om navn

45

Distribusjon av Bring.

Det skjer

46

Hver utgave er tilgjengelig på misjonsbladet.no.

Sommeravslutning i Misjonskirken Follow, en av menighetsplantene i Vekst 2020 perioden. Regina og Espen Øvergaard ser tilbake på planteprosessen i Follo og forteller hvordan det hele startet, på side 12.

FOKUS s. 6-15 Plantene bærer frukt Etter snart 10 år med fokus på menighetsplanting i Misjonskirken Norge, er det interessant å se tilbake på noe av det som har skjedd: Hvorfor tok noen steget ut i plantearbeidet, og hvordan har det påvirket menneskene og lokalsamfunnet rundt de nye menighetene?

# 02 /2020

3

Leder

Hva har vi søkelys på?

4

Jeg var på besøk hos det som skulle bli min svigerfamilie.

De var alle aktive i Misjonssambandet. Jeg var vokst opp i Misjonsforbundet, som vi da het, og var i gang med pastorutdannelsen på Ansgarskolen.

Jeg husker fortsatt hvordan svigerfamilien snakket om Edin Løvås. De kjente kanskje ikke Misjonsforbundet så godt, men Edin kjente de. Han ble omtalt i gode og varme ordelag. Det ble også Kina-misjonæren Annie Skau Berntsen.

med å starte helsetilbud, ble Edin retreatbevegelsens far i Norge. De var pionérer, hver på sin måte.

Det som har festet seg hos meg når jeg har lest, er at begge hadde et sterkt fokus på Jesus. I arbeidet de bygde opp, var ikke fokuset på det fysiske. I møter med mennesker handlet det ikke primært om menighet eller om å etablere noe. Det handlet alltid om Jesus Kristus. Samtale om Jesus, forbønn, bønn og bibelundervisning var alltid sentralt.

I sommer har jeg lest den nye boken om Edin, og boken Annie skrev om sine år i Kina. Selv om Edin og Annie var ganske ulike, har de flere likhetstrekk. Begge var mye på farten i sine tjenester.

Den ene i Norge og Sverige, den andre i Kina. Begge var dyktige forkynnere som evnet å bevege sine tilhørere. Mens Annie var

Annie hadde faste bønnesteder hun søkte til. Edin hadde steder hvor han praktiserte sine bønneøvelser; se, be, tilbe. Begge bar med seg en usedvanlig sterk Jesus-begeistring og tro på Jesu kraft til å møte menneskers behov.

De hadde selv møtt Jesus på dypet og erfart hvordan han formet og ledet dem i stort og smått.

# 02 /2020

Vi har de siste ti årene satset stort på menighetsplanting. Det skal vi fortsette å gjøre, samtidig som vi minner hverandre på at alt vi gjør er for at flere mennesker skal bli kjent med Jesus Kristus.

I høst er det 100 år siden Edin ble født. Det har vi markert med boken «Arven etter Edin». I dette ligger det også en invitasjon til oss alle om å tre aktivt inn i Jesu nærhet, etterfølge ham og gi videre det vi selv har fått. Vår tid trenger Kristusdisipler! Øyvind Haraldseid, Generalsekretær

Generalforsamling i november

Fra ordinasjonsgudstjenesten av nye pastorer ved Generalforsamlingen i 2018.

Det blir en annerledes gjennomføring av Generalforsamling, Eiermøtet og Landsmøtet, den 6. og 7. november.

I april skulle Moment 2020 gått av stabelen, med både Landsmøtet til Misjonskirken UNG og Generalforsamlingen til Misjonskirken Norge. Eiermøtet til Ansgarskolen var også en del av dette.

På grunn av pandemien ble arrangementet avlyst. Den første helgen i november gjennomføres derfor organisasjonsmøtene med et redusert innhold i tråd med organisasjonenes vedtekter.

Positiv økonomi for MKN Misjonskirken Norges konsernregnskap for de to siste årene kan vise til positive årsresultater.

Regnskapene som skal legges fram til godkjenning har et positivt resultat på over 1,7 millioner kroner i 2018, og i 2019 et positivt årsresultat på

over 8,3 millioner kroner. For begge årene var det en økning av gaveinntektene.

Tilsvarende tall for Misjonskirken UNG viser imidlertid negative resultater begge årene. I 2018 hadde UNG et underskudd på 1 245 kroner, mens det i 2019 var et underskudd på 169 913 kroner.

I 2019 utgjorde staben i Misjonskirken Norge 12,8 årsverk fordelt på 20 medarbeidere gjennom året. Tilsvarende tall for 2017 var 14,9 fordelt på 24 medarbeidere.

Staben i UNG bestod pr. 31.12.19 av 12 stillinger fordelt på 6,9 årsverk. Tilsvarende tall for 2017 var 5,9 årsverk.

kirken Betel Mjøndalen), Liv Svanhild Grøneng (Arna Misjonsmenighet), Lars Andreas Livden (Randesund misjonskirke), Kristian Råmunddal (Ytre Randesund misjonskirke) og Ingebjørg Stenhaug (Misjonskirka Kristiansund).

Kandidater til valget av to medlemmer til Predikant- og menighetsrådet er: Lars Unstad (Stjørdal misjonskirke) og Gordon Valen (Haugesund nordre misjonskirke).

Ledelsene i både Misjonskirken Norge og UNG har bestemt at GF og LM skal gjennomføres digitalt på internett, uten fysisk oppmøte.

Av Trond Filberg

Kandidater på valg Et viktig punkt i organisasjonsmøtene er valg av medlemmer til styrer og råd.

Til hovedstyret i Misjonskirken Norge, stiller Bente Elisabeth Nome Næser (Randesund misjonskirke) til gjenvalg som styreleder. Øvrige kandidater til styret er Dag Andersen (Misjons-

Se mknu.no/gf2020, og mknu. no/lm2020 for informasjonsider med sakspapirer og viktige oppdateringer.

# 02 /2020

5

Fokus

Nye lokale menigheter har fokus på nære relasjoner framfor bygg

6

»

Misjonskirken Norge har Vekst2020-perioden 2010-20 hatt 14 prosjekter for menighetsplanting. Av disse er 7 er etablert som menigheter, 4 prosjekter er avsluttet eller lagt på is, og 3 fortsatt planteprosjekter.

»

Kirkesamfunnet Misjonskirken Norge har fra 2010 til 2020 tatt opp 9 nye menigheter som fortsatt er aktive.

# 02 /2020

Flere av de nye menighetene som er plantet de siste ti årene har et sterkt fokus på relasjonene i lokalmiljøet.

Cellegrupper står høyt på agendaen, og de samles fortsatt i leide lokaler.

De åtte nye, selvstendige misjonskirker som er tatt opp i trossamfunnet siden 2010, utgjør nesten 10 prosent av alle medlemmer i trossamfunnet Misjonskirken Norge. Ingen av de åtte misjonskirkene har egne kirkelokaler, men for sine gudstjenester leier eller er medeier i lokale bygg som skoler og barnehage, grende- eller bedehus.

Dette gjelder Vågsbygd misjonskirke (2010), Justnes misjonskirke (2013), Ytre Randesund misjonskirke (2013), Flekkerøy misjonskirke (2015), Hånes misjonskirke (2017), Misjonskirken Follow (2018), Lillesand misjonskirke (2018) og Hellemyr misjonskirke (2019).

I intervjuer med personer i Vågsbygd misjonskirke, Flekkerøy misjonskirke og Misjonskirken Follow, har Misjonsbladet fått høre om betydningen av Guds kall, ledelse og nærvær. Og om styrken i små og store fellesskap, og om viktigheten av å være tett på lokalsamfunnet.

Fint å ha tjeneste sammen – Når jeg tenker på menigheten er det et viktig sted for meg å høre til. Jeg er ikke så god på å være kristen alene, og trenger fellesskapet for å ha noen å be sammen med. Dessuten er menigheten et sted for god forkynnelse og der jeg kan spørre om det jeg lurer på, sier Siri Skeie som er medlem i Vågsbygd misjonskirke. Hun har vært med fra starten da den ble etablert i 2009, og i 2010 ble den tatt opp i trossamfunnet Misjonskirken Norge.

– Det som har gitt meg mye, er det å ha en tjeneste i menigheten.

– Det gir meg mye å ha en tjeneste i menigheten, sier Siri Skeie som tilhøre Vågsbygd misjonskirke.

Vi har rom for å gå inn i en tjeneste og avslutte den, for så å gå inn i nye oppgaver som vi blir utfordret på, sier Siri og synes det er fint å ha en tjeneste sammen med andre.

– Sammen får vi bruke utrustning og våre nådegaver, og når vi tester dette i ulike tjenester utvikler vi oss. Dette er det stor raushet på, sier Siri.

Hun har tidligere vært cellegruppeleder, og nå er hun mentor for to andre cellegruppeledere.

– De første årene i menigheten opplevde vi stor vekst. Så plantet vi menighet på Flekkerøy, og da mistet vi mange dit. Det fine er at vi fortsatt opplever vekst. Kanskje ikke så bratt vekst, men jeg kan komme til gudstjenester der det er nye personer jeg ikke kjenner. Det er et godt tegn, tenker hun.

Menigheten er opptatt av å være en del av lokalmiljøet der en treffer hverandre i hverdagen også.

– Vi bor jo ei bygd, og siden mange i menigheten har barn i barnehage og skole får vi gode relasjoner med andre foreldre i nabolaget, sier Siri. Når hun forteller andre at de har gudstjenester og arrangementer på den lokale skolen, vet folk hvor det er.

# 02 /2020

7

Fokus

Da vi flyttet til Vågsbygd kjente vi ingen her og følte at vi var på feil sted, men etter en hilsen fra Gud, endret mitt spørsmål til Gud seg fra: hvorfor bo her? – til: hva har du for oss her, sier Jens Kåre Lindal.

Han har god utsikt hjemmefra over bygda og helt til Kristiansand sentrum.

Det gjør det mer ufarlig å ta med noen nye dit.

– Jeg har også opplevd det motsatte, at noen kommer direkte til en gudstjeneste på skolen, og så når vi snakker sammen oppdager vi at vi bor rett i nærheten av hverandre, sier Siri Skeie og synes det er fint å tilhøre en menighet som i dag har alle generasjonene.

Vågsbygd misjonskirke har aldri eid eget bygg, og leier lokaler på Torkelsmyra skole.

Menighetens tanke er at så lenge de har hensiktsmessige lokaler, med lave kostnader, så er det en nøkkel for dem å kunne prioritere relasjoner og å være mer rause med å bruke penger på misjon og ansettelser.

– Så vi har det er kanskje litt kaotisk med å leie lokaler, men det er i alle fall livsnært og relasjonelt, sier Jens Kåre som tror at menigheten ikke bør oppleves for ferdigstriglet når man kommer sammen.

– Vi er en familie du blir en del av med arbeidsoppgaver for alle.

Levde tett på andre For å beskrive hans egen prosess med å plante menigheten i Vågsbygd, tar Jens Kåre med oss tilbake

8

# 02 /2020

i tid lenge før selve planteprosessen startet. Han og Karianne var nygifte, uten egne barn og gikk på Angarskolen. Der hadde de leilighet på campus og åpnet hjemmet for studentene. I løpet av ett år hadde hatt alle elevene på skolen hjemme til middag.

Da var Jens Kåre ungdomspastor i Hånes frikirke som var nystartet. Der erfarte de livet i smågrupper og opplevde en annen måte å leve ut kristenlivet på enn de var vant til. Det fenget dem.

Det andre sporet Jens Kåre nevner er kontakten med Øyvind Augland som dro ham med på menighetsplantingskonferanser der folk fortalte sine historier om å plante lokalt menighetsarbeid. Til sammen ga dette ham tanker om å være med på en planting en gang i framtiden.

Følte vi var på feil sted – Da jeg begynte som andrepastor i Kristiansand misjonskirke Salem, var vi med i flyttingen fra sentrum til bydelen Lund. Det var spennende å komme til et nytt nabolag.

Men Karianne og Jens Kåre fant ingen bosted i området. De måtte flytte fra Hånes, og det eneste som dukket opp var et rekkehus i Vågsbygd.

– Vi følte oss litt fortapte. Det var feil side av byen, og vi kjente ingen der.

En helgetur til Vegårtun leirsted i 2003 snudde disse tankene. Forkynnelsen handlet om Den hellige ånd. I samlingen der man kunne dele, sa ei jente at hun hadde et ord: Det eneste jeg får i hodet mitt er «Vågsbygd». Da var det som Gud sa til meg: Jeg vet at du bor der og jeg har en plan.

Da endret mitt spørsmål til Gud seg fra: hvorfor bo her? – til: hva har du for oss her, sier Jens Kåre og nevner flere slike hilsninger fra personer som bekreftet at de var på rett plass.

På en konferanse fikk han hilsen av en annen som sa: Du er ikke bare hyrde i kraft av å være pastor i din menighet, men du er også hyrde på det stedet du bor.

– Da jeg kom hjem fra den konferansen og gikk nedover gata der jeg bor, var det som blikket og hjertet mitt var annerledes. Det vokste fram en kjærlighet og omsorg i hjertet mitt for menneskene i nabolaget som ikke hadde vært der før.

Mye armer og bein Fra å være en cellegruppe i Vågsbygd, delte de i 2005 tanken om å plante en menighet. Lederskapet i Kristiansand misjonskirke Salem omfavnet visjonen. Året etter startet Karianne og Jens Kåre ei ledergruppe for plantingen, sammen med blant annet Siri og Espen Iversen.

I hele fasen for å plante hadde de små barn, og på et tidspunkt hadde ledergruppa til sammen ni barn.

– Vi levde sammen som familier i plantearbeidet, så det var mye armer og bein.

Det var klart for oss at vi fra første stund måtte leve livsnært og ekte, og prioritere bønn sammen. Å omfavne lokalmiljø var veldig levende for oss, også gjennom barna med barnehage og skole. Da ble det også enklere å relatere seg til andre mennesker som var i samme situasjon.

En viktig ting Øyvind Augland sa til meg i denne tiden var: Det du vil se i stort må du å leve fra dag en i det små.

Hvorfor skjer dette?

Vågsbygd misjonskirke har helt fra etableringen hatt en klar tanke om å være med å plante menigheter.

Dette er nedfelt i vedtektene.

– For oss skulle visjonen om å plante menigheter ikke bare stå på papiret. Så vi begynte å be i lederskapet om å være klare om noe skulle skje. Men vi hadde ingen klare tanker om hva.

Så begynte det å komme mange folk fra Flekkerøy til gudstjenestene og cellegruppene i Vågsbygd. Vi spurte Gud: hva skal vi gjøre med dette?

– Det var en krevende øvelse i ledelse for min del, og det var tydelig for meg at jeg måtte lede mot at vi skulle bli to livskraftige menigheter.

– Vi måtte frigjøre folka fra Flekkerøy, og vi kunne ikke frata dem en misjonskraft til å starte menighet på eget sted. I tillegg var det avgjørende at de som kom fra Flekkerøy selv hadde et indre ønske om å starte opp en selvstendig menighet.

Da aktivitetene begynte på Flekkerøy, forsvant om lag halvparten av dem som vanligvis gikk på våre gudstjenester.

Siri Iversen besøker pastorkollega Jens Kåre Lindal i nytt kirkekontor i Vågsbygd.

Menighetene de leder samarbeider blant annet i konfirmantarbeidet.

(Foto: Trond Filberg)

# 02 /2020

9

Da misjonskirken etablerte seg her, var det for meg som å komme hjem igjen.

Ville ikke til Flekkerøy For Siri Iversen som nå er pastor i Flekkerøy misjonskirke, var flyttingen til øya en utfordring. Familien Iversen hadde etablert seg godt på Andøya, rett utenfor Vågsbygd.

– For første gang i ekteskapet, sa jeg til Espen: «Her kan vi bli gamle!». Vi trivdes så utrolig godt, med jobber og hverdag for våre tre barn. Mye flott skjedde i den nye menigheten i Vågsbygd der Espen var styreleder.

Så Gud måtte overtale Siri.

– Det startet med at i cellegruppa jeg ledet, var halvparten fra Flekkerøy. En dag satt tre damer fra øya i sofaen vår og sa: tenk om vi kunne få en sånn menighet hos oss! Da damene gikk måtte jeg se etter hus på finn.no. Espen som kom fra ledermøte for misjonskirken, lurte på hva som nå var på gang, sier hun. Samtidig hadde Siri stor motstand inni seg med tanke på å skulle flytte til øya. Det var vanskelig nok å flytte til Kristiansand fra menigheten på Holmlia der hun var pastor i Misjonskirken Oslo Syd fram til 2003.

– I dag er menigheten en viktig pilar i mitt liv. Det er et sted der jeg kan komme å være, søke fred og få påfyll, Sier Birthe Helland Olsen som tilhører Flekkerøy misjonskirke.

10

# 02 /2020

– Jeg kan ikke bruke noe annet begrep enn at det ble et kall. For vi veide for og imot og bestemte oss som familie for å si nei. Men da var det som om jeg hadde en mygg i øret jeg ikke ble kvitt, og at Gud hadde festa en fiskekrok på jakka, så jeg ikke kom meg unna.

Så spurte Espen meg, og det ble et avgjørende spørsmål: Hvordan ville du reagert om noen andre hadde plantet på Flekkerøy? Da våknet det noe i meg.

Jeg ble så stressa. Vi må få plante den menigheten før andre gjør det!

Det det ble en nokså tøff start for familien Iversen.

Samtidig fikk de guddommelige hilsninger som bekreftet valget.

– Vi var enige om at skal vi være med å plante så skal vi flytte dit! Vi må handle i nærbutikken og barna skal gå på skolen der, sier hun og er veldig opptatt av at menigheten er en del av lokalsamfunnet.

Sterk vekst på øya Flekkerøy har en sterk befolkningsvekst. På tjuefem år ble innbyggertallet nær fordoblet, og man forventer ennå mange hundre innflyttere de kommende årene.

I mai 2015 ble Flekkerøy misjonskirke stiftet med 72 voksne innmeldte på stiftelsesmøtet. Da hadde plantearbeidet pågått i om lag tre år. I dag har de nærmere 300 medlemmer, og samles fortsatt i gymsalen på Solkollen.

– De to første årene hadde vi bare cellegrupper der vi kun invitere med oss nye som vi visste ikke var aktive i andre kirker. Inspirasjonssamlingene var forbeholdt dem som allerede gikk i cellegruppene, forklarer Siri. De var svært opptatt av å ligge litt under radaren med utadrettet markedsføring og skulle ikke oppleves truende.

– Men det er også sant at noen kommer til oss som har vært aktive i andre menigheter. Da handler det ofte om at de har en frikirkelig bakgrunn eller teologisk syn, forklarer Siri.

Var som å komme hjem igjen En av dem som har kommet med de senere årene er Birthe Helland Olsen.

– Da misjonskirken etablerte seg her, var det for meg som å komme hjem igjen, forteller hun. Nå har hun vært med i menigheten i snart fire år.

I perioden fra hun var ti til 22 år gammel hadde Birthe fantastiske år i Kristiansand misjonskirke Salem. Da familien flyttet til Flekkerøy var det gudstjenester i Den norske kirke hun gikk til, som var positivt, men hun savnet noe mer.

Guds kall ble viktigere enn et behagelig liv, da Siri og Espen Iversen flyttet til Flekkerøy for å starte menighet. I dag sitter de ved kjøkkenbordet er er opptatt av Guds ledelse for veien videre.

(Foto: Trond Filberg)

Det er såpass små forhold på øya at de fleste visste at Flekkerøy misjonskirke hadde etablert seg og hadde samlinger i Solkollen barnehage. En dag gikk Birthe til gudstjenesten.

– Jeg passet på å komme rett før det begynte og gikk med en gang det sluttet, uten å snakke noe særlig med noen. Jeg ønsket ikke så mye oppstuss med at jeg var der, forteller hun.

– Det hadde vært noen slitsomme år, og jeg hadde behov for å kjenne Guds nærvær omslutte meg.

Trengte å komme hjem igjen i en menighet, slik jeg opplevde i ungdomsårene. Det var egentlig litt rart at jeg fikk være i fred den perioden, så for meg er det et lite under når jeg ser tilbake, sier hun.

Etter en stund ble Birthe spurt av pastor Siri om hun ville være med i ei cellegruppe.

– Det ble også riktig og et godt steg. Kanskje nettopp fordi jeg fikk ta det i mitt tempo, sier hun og tenker at hvert steg har gitt henne noe nytt.

– I dag er menigheten en viktig pilar i mitt liv. Det er et sted der jeg kan komme å være, søke fred og få påfyll. Vi sitter i en gymsal og opplever et sterk nærvær av Gud, sier hun og synes disse siste årene har utviklet hennes kristenliv på flere områder. Nå har hun også lederoppgaver i menigheten.

– At vi kan bidra med positive tiltak i lokalsamfunnet påvirker positivt på miljøet her på øya, sier hun og er takknemlig for å ha misjonskirken som sitt åndelige hjem.

Av Trond Filberg

# 02 /2020

11

Fokus

Plantet menighet for nabolaget

GJESTFRIE: Espen og Regina Øvergaard åpner gjerne hjemmet sitt for både naboer og menighetssamlinger.

Da Vekst 2020-strategien ble vedtatt på Generalforsamlingen 2010, var det med stor tilslutning og begeistring hos de fremmøtte delegatene. Noen jublet ikke bare, men grep også tak i visjonen og lot den få en drastisk påvirkning på eget liv.

– Jeg opplevde det som mer enn en strategi og gode intensjoner. Dette var noe Gud ville gjøre, uttalte Espen Øvergaard til Misjonsbladet i 2014, fire år etter Vekst 2020-vedtaket. Da stod han og kona Regina midt i en prosess med å plante misjonskirke i Follo, et område i Viken, øst for Oslo-fjorden. Enda seks år senere er menigheten med det klingende navnet Misjonskirken Follow, blitt en etablert menighet, med ansatt pastor, musikkarbeider og barnearbeider.

– Det var utvilsomt Vekst 2020-strategien som var 12

# 02 /2020

en katalysator for at tankene om menighetsplanting virkelig begynte å ta tak, deler Espen og Regina.

Sårbar mor Det var mens de var aktive i Oslo misjonskirke Syd på Holmlia, at kom inn på tanken om å starte et kristent fellesskap i nærområdet deres i Oppegård.

De merket at det var en høy terskel for naboene å sende barna sine med familien Øvergaard til søndagsskole og aktiviteter i misjonskirka på Holmlia, mens de samtidig gjerne spurte dem om

Dette skulle jo være en fellesvisjon. Vi skulle gjerne sett at flere var med, ikke bare med oppmuntring og ord, men ved å bidra. de kunne være barnevakt i helgene. De kom dermed inn på tanken om at det ville være enklere å få med naboer på aktiviteter og samlinger dersom det foregikk hjemme hos dem. Da den nye satsingen ble vedtatt i Misjonskirken Norge i 2010, satte det enda mer fyr på disse tankene.

– På det tidspunktet var jeg styreleder i Misjonskirken Oslo Syd. Vi satt ned en egen Vekst 2020-gruppe for å finne ut hva visjonen betydde for oss. Gjennom det arbeidet ble menighetsplanting mer tydelig, forteller Espen.

En utfordring de måtte forholde seg til, var hvordan dette ville kunne påvirke den forholdsvis lille menigheten på Holmlia.

– Hvordan kunne vi finne en vei som var minst mulig sårbar for en menighet som ikke var så stor i utgangspunktet, og som nå skulle bli mor? Omtrent samtidig som vi jobbet med dette fikk vi et hus på Østli deisende i fanget. Det ble enda en bekreftelse fra Gud om at dette er noe vi skulle gjøre, forteller ekteparet.

Skulle ønske flere bidro Våren 2013 fikk de overta det gamle klubbhuset til Myrvoll IL, kalt Østlikollen, helt gratis. Omtrent samtidig ble de et nasjonalt prosjekt i Misjonskirken Norge. Det vil si at de fikk økonomisk støtte og oppfølging fra Misjonskirken Norge, for en avtalt periode. Etter noen måneders oppussing kunne Espen, Regina og resten av startteamet invitere nabolaget til samlinger på det gamle klubbhuset.

– Selv om bygget har sine begrensninger, har det vært fantastisk å ha en base for menighetens arbeid, hvor vi ikke trengte betale noe annet enn strøm, forsikring og litt oppussing.

De opplever at støtten fra Misjonskirken Norge har vært god. Det har også vært en styrke å være en

del av en større satsing. Likevel er ekteparet ærlige på at det har vært krevende og til tider ensomt å stå i plantearbeidet. De legger ikke skjul på at de har savnet at flere var med å bære Vekst 2020-visjonen.

– Dette skulle jo være en fellesvisjon. Vi skulle gjerne sett at flere var med, ikke bare med oppmuntring og ord, men ved å være med å bidra, utfordrer Espen.

Blir en livsstil Ekteparet har begge hatt fulle jobber ved siden av plantearbeidet, bortsett fra en periode hvor Espen reduserte til 80 prosent for å få mer tid til plantearbeidet. Det har både vært til tider utmattende, men også helt nødvendig for dem å ha «de vanlige» jobbene ved siden av planteprosjektet.

– Det har vært forutsetningen for vår del, at dette skulle la seg kombinere. Det har jo vært tider hvor man har kjent at nå er det på grensen til det vi klarer, beskriver Regina åpenhjertig. Særlig da Espen startet i full jobb igjen etter redusert periode, og samtidig fikk en mer krevende stilling. Han innrømmer at det da i en periode var fare for helsen. Det ble derfor en stor lettelse for planteteamet, da de i 2017 kunne ansette Julia Sakshaug for å ta seg av administrasjon og den daglige oppfølgingen i menigheten.

– I og med at det blir en livsstil hvor helger og kvelder går med, har det vært viktig at vi også har andre interesser hvor vi kan koble ut, for at vi skal orke det lange løpet. Espen har vært flink til å si at nei, nå gjør vi noe helt annet, mens jeg er mer sånn at jeg «burde». Det finnes alltid nok av ting som en burde gjøre, forklarer Regina.

– «Burde» er ikke et ord jeg liker, smetter Espen inn. – Det man prioriterer, det gjør man, og så må man være komfortabel med at man ikke kan gjøre alt. # 02 /2020

13

Det måtte være noe vi var sammen om, vi måtte være enige om at dette er et familieprosjekt.

Hvordan har det vært å jobbe sammen om dette som ektepar? Har dere alltid vært enige om at dette er noe vi skal gjøre?

– Det er jo Espen som har hatt visjonen fra starten, som kjente på dette med Vekst 2020. Jeg har også kjent at det har vært en bra ting, selvsagt. Det måtte være noe vi var sammen om, vi måtte være enige om at dette er et familieprosjekt, forteller Regina.

Ekteparet beskriver seg selv som sosiale mennesker som liker å sette i gang med nye prosjekter og at de får energi av å være med andre. Det har vært en styrke når man skal starte en menighet og knytte nye kontakter.

– Mye av det vi har stått i her har jo vært gøy!

Utfordringen er jo at ikke alle er som oss, og det er jo ikke slik at vi kristne er forsonet fra tidsklemma. Vi er jo gjerne i speider, idretten, korpset og så videre, i tillegg til menighetsarbeidet. Så det er jo klart at det kan bli mye, sier Espen.

– Det har vært frustrerende til tider, man har jo lyst til at ting skal gå fortere fremover og sette inn et ekstra gir. Men det er en balanse: hvor mye kan man gjøre selv og hva kan andre gjøre. I et tempo som er passende for alle, legger Regina til.

Maraton, ikke sprint Denne balansegangen har vært avgjørende for at menigheten er der de er i dag. Av de som var med i det opprinnelige startteamet, er faktisk alle fortsatt en sentral del av menigheten. Det er nødvendigvis ikke en selvfølge etter en krevende planteprossess.

– Jeg tror vi og har lykkes med å skape noe nært, hvor barna og voksne har blitt tett integrert gjennom disse årene. Dette skal være noe vi orker over lang tid. Hvis folk har gitt signaler om at nå er det litt for mye, har vi vært flinke til å gi folk rom til å hvile.

Da familien var aktive i Oslo misjonskirke Syd, hadde ekteparet selv en skikkelig «oppvask», om deres prioriteringer og tidsbruk. Totaltrykket ble rett og slett for mye. Dette påvirket den kommende

14

# 02 /2020

planteprosessen, hvor de har vært tydelige på at ikke alle kvelder skulle handle om menighet.

– Det er noe vi har gjort ganske mange ganger: Satt en fot i bakken og sett på hva er det som fungerer og hva skal vi prioritere. For det blir jo veldig mye når man har 100 prosent jobb og menighetsplanting i tillegg. Vi har sagt at dette er et maratonløp og ikke sprint, er Reginas passende beskrivelse på det som har vært en omstendelig planteprossess.

Veien videre – Det er ikke vi som skal få det til, men vi bringer det vi har til Jesus. Så vil han velsigne det så vi kan dele ut det han har gitt oss, sa Espen Øvergaard i sin tale da Follow ble stiftet for to år siden. Nå kan de se tilbake på at Jesus var med, samtidig som de ser fremover: Hvor går veien videre med Follow?

– Østlikollen har blitt for liten for oss. Det merker vi særlig godt i disse tider, hvor man også skal ha plass til en meters avstand mellom folk. Vi har derfor begynt å tenke tanken om å flytte på oss. Navnet vårt, Follow, sier jo noe om oss, at vi vil være synlige.

Lokalene vi er i nå ligger godt skjult bak fartsdumper og trær.

Menigheten fikk i år sin første pastor: Erna Sørgaard Ultvedt. Sammen med Oliver Gamborg-Nielsen (søndagsskole) og Andreas M. Kristiansen (lovsang), utgjør de nå menighetens stab. Espen er takknemlig for å nå ha på plass ansatte som kan ta menigheten et steg videre.

– Det har vært fantastisk å få Erna med, og det at vi har fått barnearbeider og musikkarbeider, er med og løfter ting enda mer.

Ekteparet oppfordrer Misjonskirken Norge til å støtte de kommende planteprosjektene med enda større tyngde, og håper at fellesskapet kan bidra enda mer med praktisk hjelp, økonomi og mennesker som kan være med å løfte plantearbeidet.

Av Rachel Olsen

Âť

Misjonskirken Follow var den femte misjonskirken som ble plantet i Vekst 2020-perioden.

Âť

Planteprosjektet startet i 2013 og i 2018 ble de opptatt som selvstendig menighet i Misjonskirken Norge.

# 02 /2020

15

UNG-leder

To og to ble de sendt ut Midtveis i Lukasevangeliet sender Jesus først apostlene ut to og to, og deretter utpeker han syttito disipler som sendes ut to og to.

Til disse sier Han: «Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver».

Her er det lite putesying under armene. Lam blant ulver! Er ikke dette en uforsvarlig lederstil? Vi får ikke høre så mye annet enn suksesshistoriene og at de kom tilbake glade. Kanskje var det også tidvis smertefullt? Ellers hadde vel ikke Jesus trengt å forberede dem på at de skulle sendes ut til ulvene?

En av de tingene jeg uroer meg litt over for tida er at unge mennesker ikke får dra på misjonsturer. Dette er svært verdifull erfaring av å bli sendt ut av og med Kristus. De får gjerne forkynne evangeliet, gi ut mat, be for syke og se mennesker forvandlet av evangeliet.

16

# 02 /2020

Og de får også noen erfaringer av å lide litt for Kristus. Det er erfaringer som mange timer med undervisning aldri kan gi dem.

Jeg vil utfordre oss alle nå når vi skal starte opp igjen i høst. til å finne måter å sende ut de unge to og to. Sende ungdommer to og to på fester, slik at de er to til å holde hverandre ansvarlig. Da vil de være forberedt når de kanskje kommer alene til storbyen og fadderuke. Sende dem ut to og to til skolen for sammen å gjøre Jesus kjent. Da vil evangelisering ikke være noe de er overlatt til seg selv med, men kan gjøre sammen.

Om vi sender dem ut, så vil de komme tilbake med erfaringer og spørsmål, som vil være svært viktig materiale for en dypere forankring som Kristi disipler.

Mange av oss bærer på smerten av at så mange ungdommer vi har fulgt et stykke på veien, nå ikke lenger tilhører Veien.

Barn og unge trenger å eksponeres og herdes for å slå dype røtter som Kristi disipler. La oss sende dem ut to og to!

Svein Aksel G. Nakkestad, daglig leder i UNG

Går Norge på langs:

Viggo vandret videre I august gjennomførte Viggo Klausen sin tredje etappe av vandringen Norge på langs.

Nye ressurser Lanserer podcast En ny podcast for Levende tro-arbeidet lanseres i september. Linda Andernach Johannesen har tidligere i år gjort opptak i lydstudioet.

– Målet er å gi foreldre og ledere i menighetene en god innføring om hva Levende tro handler om. Vi ønsker å inspirere flere til å gi troen videre på en måte som varer for barna, forklarer Linda.

Enten gjennom enkle episoder eller som en sammenhengende podcast kan man lytte seg gjennom ulike deler. Podcasten publiseres på flere type kanaler, og informasjon om dette informeres det om på nettsiden levendetro.no og sosiale medier.

Faser og nettvett Misjonskirken UNG har i samarbeid med Tro & Medier, UNGbaptist og FriBU produsert ti-minutters filmer om nettvett for barna. Filmene er tilrettelagt og koplet til de fem aldersfasene som fins i materiellet «Det er bare en fase», som utgis som en del av Levende tro.

Starten gikk fra Gryllefjord på Senja, etter først å ha hentet turvogna på Andenes der han sluttet i fjor. Turen gikk videre til fots via Kvaløya, Sommarøy, Tromsø, Olderdalen, Lyngen, Sørstraumen, Burfjord og fram til Alta.

Underveis var det sol og storm, ferjeturer og reparasjoner, lange strekker og høye fjellpartier som skulle tilbakelegges. Møtene med alle menneskene, både kjente og ukjente, inspirerte og gav ham gode møter med folk som delte sine liv og vitnesbyrd. For turen de tre ukene handlet lite om prestasjon, men mest om å kjenne mer på relasjonen med seg selv og Vår Herre.

– Det som traff meg denne gangen handler om hvordan bli værende, ikke for å oppnå noe,

men for å være i det livet byr på og være i det Gud har satt oss i.

Det er lett å være rastløs og bryte opp. Det er en større utfordring å bli værende. Mye av det Gud vil gi oss krever en viss ro for at vi skal oppfatte det, skriver Viggo på Instagram der han både deler bilder fra vandringen og skriver om dagene.

Vel hjemme i Kristiansand ser han nå fram til høstens tweensleirer som han skal være med på i Bodø, Ålesund, Godøy og Farsund. Flere av stedene bor barna hjemme mens det er tweens-program på dagen. Han skal også være med menighetene i Stor-Oslo som arrangerer leir i Ørje. Viggo har dessuten flere menighetsbesøk i høst.

Av Trond Filberg

Lydbok fra Lunde Mange menigheter er med å dele ut boka «1 år 2 barn 3 venner», som handler om barna Stine og Jørgen som i august begynner på skolen, og så følger vi dem gjennom hele året, en måned per kapittel. Kristin Lie og Linda Andernach Johannesen er forfatterne, mens Per Ragnar Møkleby har illustrert de flotte tegningene. Etter sommeren i år har Lunde forlag utgitt hele boka som lydbok, og det er Kristin Lie som leser. Lydboka er fin å ha med på bilturer, eller kanskje som alternativ til all skjermtittingen barna gjør.

Se informasjon om å kjøpe boka og lydboka på mknu.no/ungbutikk.

# 02 /2020

17

UNG

Hva gir vi barna?

– Jeg tror det er avgjørende at barn og unge blir sett og møtt når de kommer til kirka. I tillegg bør de være med å tjene når de er klare for det. Det skaper tilhørighet.

Det mener Anne Lene Otterøen, som er daglig leder i Awana Norge og familiepastor i Fredheim Arena, i Indremisjonsforbundet. Flere misjonskirker benytter nettopp alderstilpasset materiale fra Awana.

Bibelfortellingene må i fokus – Barna trenger å få bibelfortellingene, og at det blir gitt god plass til at barna kan møte fortellingene fra sitt eget utgangspunkt, svarer Søren Nielsen, redaktør for materiellet «Sprell Levende» som utgis av Søndagsskolen Norge.

– Skal troen være bærekraftig, tror vi det er viktig at barna får undre seg og ta inn fortellingene litt og litt, i stedet for ferdige svar. Det å møte bibelfortellinger hvor det er rom for barneperspektivet, kan gi verdifulle nyanser, også til oss voksne, sier Søren.

Sprell Levende er materiell som flere misjons-

18

# 02 /2020

menigheter bruker. Nå får materiellet en fornyelse.

– Revideringsarbeidet tar først fart i løpet av høsten, forklarer Søren. De tenker allerede å tilpasse opplegget bedre for førskolealderen.

– Fordi søndagsskolene er veldig ulike i størrelse,

Søren Nielsen i Søndagsskolen Norge.

Foto: Cyan Studio

ser vi behovet for at søndagsskoleopplegget er enkelt å tilpasse lokalt. Mange ledere har en travel hverdag, og derfor trenger de materiell som er enkelt å gå til, uten for mange forberedelser, sier Søren.

Dreining i tankegangen Awana har et helhetlig undervisningsopplegg for alderen 2-19 år, inndelt i faser med ressurser for både hjem og menighet.

– Jeg opplever en positiv dreining fra at det handler om å finne undervisningsopplegg til en enkelt aldersgruppe, til at menigheter spør etter redskaper som kan hjelpe dem i å disippelgjøre barn og unge, sier Anne Lene.

Tilpasser innholdet selv Misjonsbladet har spurt noen misjonsmenigheter om hvilke ressurser de bruker i sitt søndagsskolearbeid.

– Sprell Levende fungerer bra så lenge lederne tilpasser materialet. For oss har dette imidlertid ikke fungert for barn under skolealder, derfor har vi laget eget opplegg her, sier Margot Irene Amlie Dahl, barne- og familiepastor i Oslo misjonskirke Betlehem.

– For tweens bruker vi litt forskjellig. Det vi har hatt absolutt best erfaring med er UNGs eget samtaleopplegg med Viggo Klausen! Ikke så mange andre som treffer så godt den aldersgruppen, skryter hun.

– Vi i Randesund misjonskirke bruker ressurser fra Awana i alle grupper på søndagsskolen, forteller barne- og familiepastor Hannah Træen. De kaller søndagsskolen for BT-kirka. Samlingene her legger vekt på å bli kjent med Jesus gjennom kreativ formidling, lovsang, samtale og lek.

Torunn Fidje Lian i Ytre Randesund misjonskirke, forteller at de bruker materiell fra Awana for de minste barna og et eget opplegg fra 1. klasse og oppover. Marita Antonsen i Søgne misjonskirke melder også at de har Awana.

– I Froland misjonskirke bruker vi materiell fra «Kreative barnesamlinger» av Janne og Kåre Skuland, samt materiell fra Willow Creek, Jarle Waldemar, Btweens-hefter og bibelhistorie med egne opplegg, forteller familiepastor Kristine Lauvrak.

– I Os misjonskirke bruker vi Sprell Levende opp til 9 år og skal starte med «Aldri Alene» for de over 10 år, sier Jannicke Kjølås Ludvigsen. I Flekkerøy misjonskirke forteller Cathrine Vikane at de bruker noe av materiellet fra Sprell Levende som utgangspunkt og legger til eget materiale.

I Grimstad misjonskirke bruker de materiell fra blant annet Willow Creek, Jarle Waldemar, Viggo for tweens og Åpent hus-serien. For tweens har de opplegg fra «Aldri alene». Medarbeiderne har også rom for å utfolde seg etter egne ønsker.

– Vi har i større grad prøvd å mikse litt selv fra ulike opplegg for å la barna få input på de samme temaene som har vært i gudstjenesten. Dermed kan hele familien få hjelp til å «ta med seg hjem» de samme temaene, sier barne- og familiearbeider Grace S. Torsøe Johansen i Grimstad.

Av Trond Filberg

Margot Amlie Dahl i Oslo misjonskirke Betlehem. Foto: OmB

Søndagsskolemateriell Sprell levende er læringsverktøy for barn fra 3-10 år. Utgis av Søndagsskolen Norge, bygger på en evangelisk-luthersk basis.

Aldri Alene er trosopplæring for tweens, utarbeidet av Søndagsskolen Norge, Acta, NLM ung, med bidrag fra Blå Kors og NLA Høgskolen.

Awana Norge har materiell fra 1-19 år. De er en internasjonal misjonsorganisasjon, med en baptistisk tradisjon. Samarbeid med Fribu.

Jesus Kids er et helt fersk digitalt basert søndagsskoleopplegg fra Kåre Skuland. Les mer på jesuskids.no.

# 02 /2020

19

UNG UNG

Tester ut en ny type studentfellesskap I et pilotprosjekt i Oslo misjonskirke Betlehem, skal studenter og unge voksne kobles sammen med et «vertskapshjem». Håpet er at dette skal være med å styrke fellesskapet mellom de ulike generasjonene.

Prosjektet gjennomføres i samarbeid med Misjonskirken UNG. Det er mange unge som flytter til Oslo for å studere eller jobbe, og det kan være både ensomt og krevende når man skal finne sin plass i storbyen.

Koselig avbrekk – Ofte kan studietida være preget av at man er mye med jevnaldrende i kollektiv for eksempel, og da kan det å komme hjem til noen av medlemmene fra OmB være et koselig avbrekk i hverdagen, i tillegg til at det vil styrke relasjonen mellom flere generasjoner i menigheten, forklarer Henriette Hågan, som er leder for pilotprosjektet.

Dette er et tilbud der studenter annenhver uke

20

# 02 /2020

kan komme hjem til en familie med tilknytning til menigheten. Det kan være barnefamilier, par uten barn og enslige. «Gode folk som vi har headhuntet for oppgaven» skriver Oslo misjonskirke Betlehem på sine nettsider. Hos vertskapsfamilien møter de andre studenter eller unge voksne, spiser middag sammen, samtaler og blir en del av et fellesskap.

Utvikles fortløpende – Tanken er også at dette kan være en fin måte for studentene å bli kjent med hverandre og møtes i en litt annen setting. Opplegget for kvelden er å lage middag sammen, snakke sammen med gruppa og de som bor i vertshjemmet og at vi skal avslutte kvelden med en enkel, gudstjenestelignende samling. Vi ønsker at dette skal bli en samling som tar utgangspunkt i studentenes hverdag og der man kan dele liv og tro sammen, sier Hågan.

Planen er å starte opp med gruppene første uka i september.

– Vi har begrenset plasser i starten, men alle som blir med, vil få mulighet til å være med å utvikle opplegget og gi tilbakemelding på hvordan det fungerer.

Av Rachel Olsen

Les mer på oslomisjonskirke.no

MSK spalte

Fått speiderpuls Endringer i speiderkorpset Falkeleiren som skulle vært gjennomført på Vegårshei i juli, ble avlyst etter vurderinger av situasjonen med koronasmitte.

Felles korpsleir i Norges Speiderforbund ble også avlyst. Den skulle ha vært gjennomført på Evjemoen 1-8. august.

Helene fikk avlegge speiderløftet for første gang, på fjorårets Kombikurs.

Foto: Rachel Olsen

For et år siden fortalte jeg min onkel at jeg hadde blitt speiderkonsulent i MSK. Han svarte med å bryte ut i spontan og høylytt latter.

For å være ærlig var jeg litt usikker på om jeg skulle bli fornærmet eller om jeg skulle le sammen med ham. Det er nok ikke så mange av dem som har sett meg vokse opp, meg selv inkludert, som hadde sett for seg at jeg skulle jobbe i speideren. Men jeg er ekstremt takknemlig for muligheten til å gjøre det!

Jeg har lært mye dette året, både om speiding og om meg selv. Jeg har satt meg inn i speidertekniske uttrykk, lover og paragrafer, leirrutiner og speidermerker. I tillegg har jeg fått lov til å bli kjent med speidere i alle aldre. Noe av det jeg er mest takknemlig for, er at jeg har lært å sette pris på tempoet og roen som speideren byr på. Alt trenger ikke gå så fort hele tiden. Dessuten har skogen blitt min venn (eller i det minste en mindre fiende enn tidligere), og stillheten et sted der jeg kan møte Gud.

Både i Misjonskirken Norge og Misjonskirken UNG er vi stadig innom puls-begrepet i ulike varianter. Vi snakker om disippelpuls, pulsslag av levende tro i hjemmet og om å leve med hvilepuls. Mitt favorittbegrep her er hentet fra en lovsang fra Filadelfia Oslo, nemlig nådepuls.

Jeg øver meg på å leve med nådepuls, og å la Guds nåde være en fast rytme gjennom alle dagens gjøremål og i relasjoner til venner, familie og meg selv.

Min bønn for høsten er at denne nådepulsen skal være til stede i alle våre relasjoner, og ikke minst at vi skal finne ro og stillhet slik at vi kan høre Gud som hvisker: «Min nåde er nok for deg!»

Helene M. Gundersen Vikarierende speiderkonsulent

Gledelig er det at MKS sitt Kombikurset i september vil bli gjennomført. Det blir imidlertid satt inn mange smittevernstiltak og en del endringer av det tradisjonelle programmet. Blant annet blir kursene holdes på ulike steder, og gudstjenesten søndag blir utendørs.

Korpstinget som var planlagt gjennomført i Mjøndalen helgen 13.–15. mars 2020, ble avlyst grunnet koronapandemien. Det blir i stedet holdt et redusert korpsting der hovedsaken er valg av korpsleder og et nytt korpsstyre, samt representanter til speiderforum, roverforum og speiderting. Dette skjer 11. september i forbindelse med Kombikurset. Resten av sakene utsettes til et ordinært korpsting 19.-21. mars 2021.

Korpsleder Haakon M. Rønnestad fratrådte sitt verv i mars, og visekorpsleder Helene Bjørsvik har fungert som korpsleder fra da og frem til nytt valg avholdes.

Anita D. Isaksen har siden i fjor vært i barselpermisjon, og Helene M. Gundersen har vikariert i hennes stilling som speiderkonsulent i Misjonskirken Speiderkorps (MSK). Fra august er Anita tilbake i jobben. I året som kommer vil Anita og Helene samarbeide i stillingen som speiderkonsulent.

# 02 /2020

21

Hører du alle stemmene?

Det er mange stemmer som für oss til ü gjemme oss, føle oss usikre og mindreverdige.

Det er som om stemmene rundt oss vil at vi skal vĂŚre en annen enn den vi egentlig er.

Hvem er det jeg ser bilde av i speilet?

Hvilke stemmer skal jeg lytte til?

D

et er mange stemmer som får oss til å gjemme oss, føle oss usikre og mindreverdige. Det er som om stemmene rundt oss vil at vi skal være en annen enn den vi egentlig er. Hvem er det jeg ser bilde av i speilet? Hvilken stemme skal jeg lytte til?

Min svigerfamilie og jeg skulle se på film. Kveldens film ble Mr. DooLittle. En ekte familiefilm med den morsomme og utradisjonelle legen DooLittle i hovedrollen. Han kan nemlig høre dyrenes stemme.

Jeg kan ikke høre dyrenes stemme, men er likevel omgitt av mange stemmer. Stemmer som sier «skulle vært…», «skulle hatt…», «burde vært…», «burde blitt…». De stopper aldri å snakke. De er rundt meg hele veien. Selv om jeg med alderen tilsynelatende har blitt mer trygg og selvstendig, er det utrolig hvordan stemmene finner veien inn i min egentlige, nokså sårbare og skjøre sjel.

Stemmene scorer mål når jeg sier til meg selv at jeg ikke holder mål. Når jeg sier til meg selv at jeg ikke er god nok, huset ikke er bra nok, familien er ikke stor nok, ferien ikke spennende nok, fritiden ikke travel nok... Jeg, som prøver så veldig å formidle den gode stemmen til ungdommene i kirka og til venner jeg møter, må selv sette meg ned og minne meg på Den gode stemmen. Den som en gang sa og hver dag sier med tydelig stemme og høy røst: DU ER GOD NOK! Jeg har fått høre i voksen alder at da jeg var liten spradet jeg og søstrene mine rundt nakne på hytta.

Vi glemte å sitte med beina samlet når vi var kledd i kjole og kunne gå uten overdel i butikken. Vi tenkte ikke på hva andre tenkte. Denne erfaringen minner meg om fortellingen om Adam og Eva fra Det gamle testamentet. Også de vandret rundt nakne.

En gang hadde de også alt de trengte. Guds gode stemme gjorde dem gode nok. Guds gode stemme gjorde dem fri til å være dem selv. Kanskje er det det som kjennetegner Gud sin stemme? Når vi har den stemmen finner vi hvile til å bli mer og mer oss selv.

Så kan vi lese i fortellingen om Adam og Eva, og kjenner det kanskje også igjen fra eget liv, at stemmene til slutt gjør inntog. De frie nakne dagene og den barnlige leken går over. Stemmene kommer på banen og vil spille kamp med oss.

Jeg hører dem i speilet hver morgen.

Jeg hører dem når jeg ser vennene mine. Jeg hører dem når jeg scroller gjennom Instagram. De dribler med meg, skyter tunnel og jeg som keeper gjør en dårlig jobb med å stoppe dem fra å vinne kampen.

Midt i kampens hete er alt jeg ønsker at en skal komme og stoppe kampen. Bryte inn og hente stemmene av banen, sette dem på benken og igjen gi meg frihet til å spille min kamp på min måte i troen på at det er godt nok.

Så er det akkurat det som skjer. Gud, i sin medlidenhet over menneskenes kamp mot stemmene, kommer på banen. Han jager vekk stemmene, setter dem på benken og roper til både dem og alle som ser på: Du er god nok! Jeg elsker deg som du er! Jeg ofrer Sønnen min for å vise deg det.

«Ja, dette er kjærlighet, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1. Johannes brev 4, 10) Ved Jesu død på korset bekrefter Han sin egen stemme. Den gode stemmen som en gang fantes hos barnet i meg, i paradiset med Adam og Eva. Når vi tror på Jesu død og oppstandelse kan vi igjen få høre denne stemmen. Denne gode kjærligheten, som kan hjelpe meg til å leve med meg selv og kan gi meg frimodighet til å finne min plass i verden. Dette enkle budskapet er det Anne Grethe Preus formidler i sin sang «God nok som du er». Det er akkurat som om denne sangen er en gjenklang av Guds gode stemme som en gang og hver dag roper dette enkle, men likevel så vanskelige budskapet: For du er God nok Mer enn god nok God nok Som du er

Martine Aanensen Ungdomspastor i Arendal misjonskirke

Nasjonalt Nasjonalt

Inviterer til retreat på Lia gård Rytme. Stillhet. Hjertets bønn. Det ærlige gudsmøtet. Bli med på temaretreat på Lia gård.

Retreaten har fått tema: "Arven etter Edin - Vend deg om i din glede!". Edin Løvås var en av de pastorene som i 1955 dro til fjells for å komme avsides, be og samtale. Der ble de trøtte av sin egen fromhet og sine egne ord, og begynte å utforske både rytme og stillhet. Dette skulle bli opptakten til en bevegelse som har fått stor betydning for norsk kristenliv.

Finne Jesus i stillheten "Vår tid trenger Kristusdispler!"

Allerede i 1950 var dette Edins budskap. Det er en tale til alle tider – ikke minst til vår egen tid.

Ved å dra avsides får vi rom til å møte både Jesus Kristus og oss selv. I stillhet og en god dagsrytme finnes invitasjoner til hvile og arbeid. Det vil også bli tid til utflukter i de flotte skogområdene som omgir Lia gård.

24

# 02 /2020

For alle Retreaten er åpen for alle, uavhengig av hvilket forhold man har til retreat fra før. For noen kan dette med stillhet være en terskel man ikke helt tør å stige over.

"Stillhet er det mest sentrale elementet ved en retreat. Men for mange er det en prosess å bli vant til stillhet og å gjøre den til sin venn", skriver Ulla Käll i "Veien videre - Arven etter Edin Løvås".

For noen kan stillheten forbindes med noe skremmende, hvor det indre kaoset truer med å komme fram.

Ulla skriver videre: "Jeg tror at vi i stillheten blir oppmerksomme på det vi faktisk bærer på. Det får lov til å komme fram, og vi kan få legge fra oss de byrdene vi ikke trenger å bære på mer. Vi får mulighet til å gå videre, litt mer fri og rakrygget.

Befridd fra livsløgner og litt mer beskyttet".

for mange er det en prosess å bli vant til stillheten Om retreaten Retreaten er et samarbeid mellom Misjonskirken Norge, Sandom Stiftelsen og Lia Gård. Det er anledning til enkeltrom og dobbeltrom. Lia gård har alt fra hotellstandard til hytter.

Med som retreatledere er: Anne Karin Apalseth og Steinar Hov, Sigmund Bø, Ingar Bø, Erik Andreassen og Anne Margrethe Mandt-Anfindsen med flere.

NA-spalte

Refleksjon, relasjon og misjon I 10 år har Misjonskirken Norge hatt en strategisk satsing kalt Vekst 2020. Den har ført mye godt med seg: Flere kommer til gudstjenester, flere deltar i smågrupper og stadig flere av dem som går i menighetene våre har tatt på seg en oppgave eller tjeneste i fellesskapet. Ikke minst har satsingen ført til at flere nye misjonskirker har blitt etablert.

Det har med andre ord vært mye å glede seg over.

For å markere fullføringen av Vekst 2020 var det lagt opp til en spennende generalforsamling i april: Moment 2020. Vi skulle feire alt det gode som har skjedd.

Ikke minst skulle vi inspirere og mobilisere til fornyet innsats i årene som kommer. Slik ble det ikke. Det ble nedstenging av landet og smitteverntiltak i stedet. Det har i ordets rette forstand ikke blitt noe moment i 2020.

Rent personlig kjente jeg at «lufta gikk ut av ballongen» da det ikke ble noe av de oppsatte planene. Store, inspirerende møter og ny strategiplan skulle gi oss et kraftig skyv framover i vår satsing på menighetsplanting.

Det ble et aldri så lite mageplask: Hva gjør vi nå? Hva skjer med menighetsplantingen videre framover? Vil noen i det hele tatt tenke på å plante nye menigheter i en tid der vi kanskje må re-plante deler av kirkene som

allerede er etablert? Svaret lar vente på seg.

Om koronaepidemien tok noe fra oss, så har den også gitt noe. For mange har hverdagene vært mindre hektiske. Det har gitt tid til ettertanke. Flere har tenkt på hvordan de faktisk lever og hvordan de egentlig kunne tenke seg å ha det. For min egen del har disse refleksjonene ført meg tilbake til starten av Vekst 2020- perioden. Det var en spennende tid, fordi vi da var helt i startgropa med å plante menigheten i Ytre Randesund.

Rent personlig kjente jeg at «lufta gikk ut av ballongen» da det ikke ble noe av de oppsatte planene.

En ting ble tydelig for oss: Relasjoner!

Vi ville ikke ha fokus på aktiviteter og program, men på fellesskap med Gud og med hverandre. Derfor handlet ikke samtalene i ledergruppa på denne tiden først og fremst om saker, men om menneskene vi ønsket å bety noe for. På samme måte bar samtalene med Gud (bønnene) preg av det samme.

Hvordan kan vi egentlig tenke oss å ha det? Eller sagt bedre: Hvordan tror vi Gud egentlig ønsker at vi skal ha det? Både personlig og i menighetslivet? I min egen refleksjon har jeg fått et fornyet fokus på at det dreier seg om å elske Gud og å elske mennesker. Lytte til Gud og lytte til hverandre. Snakke med Gud og snakke med hverandre.

Dersom det blir vårt fokus framover skulle det ikke forundre meg om noen også får tanker om å plante en ny menighet her og der. La oss be om at refleksjon fører til relasjon, som igjen fører til misjon.

Stein Bjørkholt, menighetsrådgiver stein@mknu.no

Da snakket vi om hvordan vi ønsket å ha det, om hva vi trodde var viktig i menighetslivet.

# 02 /2020

25

Nasjonalt

Endelig kan vi samles i kirken!

Det siste halvåret har mye av kirkelivet foregått hjemme, digitalt, eller på campingplassen, som her hos denne gjengen fra Gjerpen.

Misjonskirkene har nå hatt høstens første gudstjenester. For mange var det første gang de var samlet som menighet, helt siden mars. Begrenset plass, en meters avstand og håndsprit har blitt en selvfølgelig del av menighetshverdagen.

– Mitt inntrykk er at menighetene tar pandemien på det største alvor og innstiller seg på at smittesituasjonen vil prege menighetslivet i lang tid fremover, sier administrasjonsleder Yngve Brosstad.

Sammen med menighetsrådgiverne og deler av staben i Misjonskirken UNG, er han en av dem på hovedkontoret som har hatt mye kontakt med menighetene i denne perioden.

Offensive og kreative Det kan by på utfordringer når man nå endelig kan samles i større grupper og arrangementer. Noen merker hvordan lokalene kan sette begrensninger, og mange har spørsmål rundt hvordan man bør forholde seg til kirkekaffe, barnearbeid, nattverd,

26

# 02 /2020

seniortreff, husgrupper og andre situasjoner som kan utfordre smittevernet.

– Menighetene har møtt situasjonen på en offensiv måte, er kreative og tenker muligheter innenfor de begrensninger som smittevernreglene medfører.

Samtidig er det klart at pandemien gjør noe med oss og gjør oss usikre i møte med fremtiden, forteller Yngve, som opplever å ha et godt innblikk i de ulike utfordringer og situasjoner i kirkesamfunnet. Misjonskirken Norge har også gjort en større undersøkelse blant menighetene om hvordan de har opplevd tiden siden samfunnet "stengte ned".Menighetsrådgiverne og resten av nasjonal avdeling er godt i gang med å lage en rapport om dette.

Menighetene har møtt situasjonen på en offensiv måte, er kreative og tenker muligheter – Tydelig ledelse fra våre myndigheter, felles retningslinjer fra Norges Kristne Råd for gudstjenester og barneog ungdomsarbeid, samt tett oppfølging og tydelige råd fra Misjonskirken Norge sentralt, håper jeg har bidratt til å trygge menighetene i situasjonen, sier Yngve.

Administrasjonsleder Yngve Brosstad. Foto: Trond Filberg

Dropper kirkekaffe og nattverd Pastorer, barne- og ungdomsledere og andre ansatte og ledere, har benyttet sosiale medier hyppig for å dele erfaringer og tanker rundt hvordan man skal forholde seg til smittevern. I egne, lukkede grupper på Facebook kan man enkelt stille spørsmål og få innspill fra kollegaer. Her ser man at det finnes ulike opplevelser av høstoppstarten og ulike løsninger på utfordringer. Det ser ut til at flere har valgt å droppe, eller forenkle, kirkekaffen og å vente med nattverd nå i oppstarten. En problemstilling som tas opp er også dette med kødannelse, og at man fort kan glemme bort å holde avstand i slike situasjoner. Økonomisk usikkerhet I starten av pandemien var det mye usikkerhet rundt hvordan dette ville kunne påvirke menighetenes økonomi. Svaret så langt et halvt år senere, er at situasjonen er noe varierende, men at de fleste så langt har klart seg greit. Myndighetene har også gode kompensasjonsordninger for bortfall av inntekter fra for eksempel utleie og loppemarkeder.

– Menighetene rammes nok i ulik grad av permitteringer og oppsigelser blant sine medlemmer.

Givertjenesten i menighetene er heldigvis innrettet

på en slik måte at det meste av inntektene kommer via avtalegiro. Det er også flere eksempler på menigheter som har opplevd et oppsving i givertjenesten i denne perioden, forteller administrasjonslederen.

Yngve vil særlig berømme den store generøsiteten menighetene har vist tross den økonomiske usikkerheten.

– Jeg er takknemlig for at menighetene i denne tiden har tilgodesett vårt ytremisjonsarbeid med økonomi. Våre samarbeidskirker internasjonalt står overfor langt tøffere utfordringer enn hva vi gjør.

Tekst: Rachel Olsen Foto: Tor Marius Langås

Mange har benyttet ulike ressurser for hjemmekirke, som blant annet Misjonskirken UNG har lagt ut til gratis nedlasting.

# 02 /2020

27

Nasjonalt

Bygger ut for å nå flere

Misjonskirken Drammen moderniserer og utbygger lokalene sine for å gjøre bygget mer tilgjengelig og brukervennlig.

Flere av våre misjonskirker har en tid med utbygging og fornying foran seg. Målet er å få mer plass til egne aktiviteter og å være mer tilgjengelig for menneskene i lokalsamfunnet.

Misjonskirken Drammen I juni sa årsmøtet i Misjonskirken Drammen ja til de fremlagte byggeplanene for misjonskirkens lokaler i Langes gate 5. Gjennom dette byggeprosjektet vil de få bedre tilgjengelighet med universell utforming, større brukervennlighet og modernisering.

– Vi gleder oss til den arbeidsomme tiden som nå ligger foran oss med byggeperiode i Langes gate 5, sier menighetens pastor, Øyvind Slåtta.

Drammens-menigheten søker i disse dager også etter en ny barne- og familiearbeider som kan være med å utvikle menigheten i den spennende tiden som ligger foran.

28

# 02 /2020

Kristiansand Misjonskirke Salem – Det skjer mye spennende i bydelen Lund i Kristiansand. Industrien i området legges ned, og det er befolkningsvekst i nye boliger. Det gjør at vårt menighetsbygg ligger midt i smørøyet nå, forteller hovedpastor Geir Johannessen i Kristiansand misjonskirke Salem.

Den senere tiden har misjonskirken kjøpt opp nabobygg og revet, og så har de bygget ut egne lokaler med 90 kvadratmeter. Kai Fagervik er prosjektleder for utbyggingen og ledet dugnadsgjengen i menigheten.

– Vi har alltid hatt for liten plass til kirkekafeen etter gudstjenester. Nå får vi et mye større rom, som også skal brukes til intimkonserter og mindre arrangementer.

På lengre sikt ønsker vi å ha en åpen dagkafé i nærmiljøet, forteller Geir som håper lokalet er ferdig til bruk innvendig innen oktober.

Misjonskirken Stavanger Etter mange års planleggingsarbeid, gav Stavanger kommune endelig klarsignal for bygging av høyhuset på Misjonskirken Stavanger sin tomt.

– Kirken har hatt en fantastisk beliggenhet i indrefileten til sentrum av Stavanger. At vi fortsatt kan være på samme plass, men i flunkende nye lokaler, det betyr enormt mye for oss, sa pastor Sten Sørensen til Vårt Land i deres oppslag om saken i juni.

Eiendomsselskapet Base Property har kjøpt tomten fra Misjonskirken Stavanger, mot at kirken får lokaler på 2.000 kvadratmeter over tre etasjer. Dette er omtrent dobbelt så mye som de snart 60 år gamle lokalene de nå holder til i.

– Frem til bygget står ferdig vil vi forberede oss på å komme inn i en ny kirke med de mulighetene det gir. Bygget er ikke målet, men et redskap for å presentere Jesus til alle mennesker, kunne Sten fortelle til Vårt Land. Bygget skal etter planen stå ferdig i slutten av 2022.

Som første menighet i Misjonskirken Norges historie, skal Misjonskirken Stavanger etter planen flytte inn i et høyhust (!) i slutten av 2022. Montasje: Schmidt Hammer Lassen Architects

Av Rachel Olsen

Har din menighet byggeplaner eller større satsinger som det kan være inspirerende for andre å høre om?

Send tips til post@misjonsbladet.no!

Kafélokaler for både kirkegjengere og lokalsamfunnet blir snart ferdig i Kristiansand misjonskirke Salem.

Foto: Trond Filberg

# 02 /2020

29

Forsikringene du trenger - verken mer eller mindre.

LES MER

privat@kniftrygghet.no | 23 68 39 00

Ta et verdivalg nĂĽr du velger fagforening.

Trygghet uten konflikt 239,- pr mĂĽned Meld deg inn i dag! personalorganisasjonen.no

Ingen bindingstid.

Fullt skattefradrag.

FRIMISJONEN

160 år

Godt Fortalt tar jobben som prosjektleder, og sammen med en gruppe fra menigheten lager vi en praktbok.

Salg av bøker vil for de fleste menigheter dekke utgiftene, og i tillegg gi inntekter til menighetens arbeid. Dere vil også ha en fin gave til besøkende og nye medlemmer.

EN RAUS OG LIVSKRAFTIG MENIGHET I SENTRUM

FRIMISJONEN GRØNNEGATA 101 9008 TROMSØ

AV EIRIN BJØRNSTAD

Dette sier styreleder i Frimisjonen Tromsø: «Frimisjonens jubileumsbok fikk en viktig plass i feiringen av menighetens 160-årsjubileum. Resultatet ble en visuell godbit av en bok, med flotte bilder, gode historier og mange små glimt fra Frimisjonens historie.» Øyvind J. Karstad ISBN: 978-82-93559

eirin@godtfortalt.no | godtfortalt.no | Tlf: 41 51 56 85

SPRELL LEVENDE Prøv en samling gratis!

søndagsskolen.no/sprell

Sier nei til rasisme Brev fra IFFEC*, 24. juni 2020: I dag, 24. juni, når vi møtes som ledere fra medlemskirkene og forbundene i International Federation of Free Evangelical Churches (IFFEC), blir vi påminnet om at George Floyds død i Minneapolis har ført til protestbevegelser mot rasisme i USA og rundt om i verden.

I mange av våre nasjoner står folk opp mot rasisme, ikke bare i USA, men i sine egne land og i hele verden. Situasjonene i våre respektive land er veldig forskjellige, men faren for rasisme er overalt. Vi tror dette er en mulighet, og at det er vår plikt å stå sammen mot enhver form for rasisme. Vi bekjenner at alle menn og kvinner er like, fordi de alle er skapt etter Guds bilde.

Rasisme er ikke bare mot mennesker, men mot vår Skaper.

Vi oppfordrer alle til å tro på Jesus Kristus, som er freden, sannheten og livet – og å motta Den hellige ånds kraft til å elske sin neste. Bibelen gir oss visjonen om Guds folk fra alle nasjoner, språk og mennesker. Guds kirke over hele verden er et tegn på Guds fremtid.

IFFEFC ønsker å gjenspeile Guds fremtid, og vi identifiserer oss med kirker over hele verden. Vi feirer enhet i Jesus Kristus med alle mennesker.

Vi står sammen for raserettferdighet i Kristi Ånd.

- Curt Peterson, generalsekretær, USA Ansgar Hörsting, president, Tyskland

*Misjonskirken Norge er ett av 31 trossamfunn og kirkefellesskap som er medlemmer i IFFEC, i tillegg til flere assosierte medlemmer med regionale kirker. IFFEC representerer til sammen 33 forskjellige nasjoner og om lag 700 000 personer i Europa, Asia og Amerika.

Internasjonalt

Mer tid til å dele evangeliet Jazek Duda har vært pastor i Lublin i 25 år.

Nå er tiden inne for å få enda mer tid til å følge kallet til å nå mennesker i Polen med evangeliet.

i menigheten at han er mer en evangelist enn en pastor.

– Jeg tror dette er en god tid for å gjøre et bytte, så fra 2021 vil jeg konsentrere meg enda mer om misjon og evangelisering, forteller han.

– Jeg har i flere år vært opptatt av evangelisering og misjonsarbeid på nye steder, for å nå nye mennesker. Gjerne på mindre steder, hvor det er få muligheter til å høre evangeliet, forteller Duda.

Støtte til plantearbeid Siden nyåret har internasjonal leder Jon-Arne Hoppestad, hatt dialog med Jazek Duda og kirkelederen i Polen, Cezary Komisarz, om hvordan Misjonskirken Norge kan være med å støtte arbeidet i Lublin også videre fremover. Internasjonalt Råd bestemte rett før sommeren at vi skal støtte arbeidet med menighetsplanting i Polen.

– Vi vil støtte prosjektet fast i tre år, med en mulighet for forlengelse i ytterligere to år.

Beløpet på støtten tilsvarer Jaceks lønn, men vi sender alt til hovedkontoret i Warszawa som tar seg av lønnsutbetaling og så videre, forteller Hoppestad.

Duda vil jobbe videre i noen av byene han allerede har etablert bibelgrupper og gate-

Mer evangelist enn pastor Menigheten i Lublin har siden 2006 blant annet arrangert misjonsreiser med evangelisering og nødhjelp inn i Ukraina. Et arbeid som Misjonskirken Norge har støttet økonomisk siden 2014.

Siden da har Duda også startet opp bibelgrupper og gateevangelisering i stadig flere av Lublins nabolandsbyer og tettsteder. Han legger ikke skjul på at det har vært utfordrende å både være pastor og drive et såpass utstrakt utadrettet arbeid samtidig. Han har til og med fått høre fra en

32

# 02 /2020

Lublin har rundt 340 000 innbyggere. Misjonskirken Norge har støttetsøsterkirken her i deres misjonsarbeid, siden 2014.

evangelisering, med mål om å plante minst én ny menighet.

Han får dermed mer av det som har vært en mangelvare i evangeliseringsarbeidet så langt: nemlig tid.

– 95 prosent av innbyggerne her er romersk-katolske. Man må bruke god tid for å bli kjent og bygge tillitt, før man kan invitere dem med i en evangelisk kirke eller i en studiegruppe, forklarer Duda.

Tekst: Rachel Olsen Foto: Jon-Arne Hoppestad

Jazek Duda (venstre) har vært pastor i Lublin i 25 år. Nå ser han frem til å få mer tid til evangelisering. Her fra menighetens 100 års feiring i fjor.

Nødhjelpsinnsamling til våre søsterkirker

Støtten har vært en stor velsignelse Vårens innsamling til våre søsterkirker utløste stor giverglede. Over 460 000 kroner ble samlet inn, og en stor del av dette er allerede kommet til nytte i Colombia, Romania og Kongo.

Internasjonal leder Jon-Arne Hoppestad forteller at det før utgangen av juni ble sendt 265 000 kroner i nødhjelp til Colombia. Disse fordeles til menighetene og sosiale prosjekter.

– Omtrent halvparten går til lønnsstøtte til ansatte i menighetene og prosjekter, og halvparten til nødhjelp for mennesker i behov, forteller han.

300 000 kroner er sendt til nødhjelpsprosjektet i Kongo, som organiseres gjennom hjelpeorganisasjonen ASUdh (samarbeid med Misjonskirken Norge, Ekumeniakyrkjan og Kongos Evangeliske Kirke).

Også i Romania har Misjonskirken Norge sendt støtte til utdeling av mat og husholdningsartikler for mennesker i vanskelige situasjoner.

Takknemlige for støtten Igjen er det de som allerede er i en vanskelig situasjon som rammes hardest. Mange internflyktninger i Colombia er avhengig av det uformelle arbeidsmarkedet for å sørge for seg og sin familie,

Hjelpeorganisasjonen ASUdh samlet for å planlegge nødhjelpsprosjektet i Kongo, med blant annet fokus på smitteforebygging.

og faller utenfor de sosiale støtteordningene.

Menighetene mister kollektinntekter og strever med å betale lønn, husleie og lignende. Ledelsen i vår colombianske søsterkirke, FIPEC, uttrykker takknemlighet for støtten: «... støtten har vært en stor velsignelse og hjelp til å møte behov for mat, lønninger og helsehjelp, i en tid preget av arbeidsløshet og strenge restriksjoner.

Familiene som har mottatt nødhjelpen sender en oppriktig takk til alle kirkene som har bidratt» skriver de i en e-post til Misjonskirken Norge.

Tekst: Rachel Olsen Foto: Fra våre søsterkirker

Pastor John Fredy reiser jevnlig til bydelen Granizal i Medellín for å dele evangeliet. Kirkebygget her er plassert midt i den enorme bosetningen for internflyktninger. Noen ganger har de med seg mat og medisiner til menighetsmedlemmer og naboer.

# 02 /2020

33

UNG Internasjonalt

Arbeidet fortsetter tross alt

Et barn leser for seg selv i lekegården på Esperanza skolefritidsordningen. Nå må barna holde seg hjemme og får ikke møte andre barn som før. Foto: Esperanza

De sosiale prosjektene i Colombia kjenner på smerten ved å ikke kunne følge opp barna som før pandemien.

Tross store utfordringer forsøker de være positive og finne kreative løsninger for å følge opp barna.

– Det er et privilegium at jeg får gi videre av det jeg selv har mottatt gjennom årene her. Mitt største ønske er å studere psykologi, slik at jeg kan jobbe som psykolog her på Jakobs hus. Jeg takker Gud for menneskene her og de som støtter dette arbeidet, for at de har hjulpet meg og vist at de har tro på meg.

Brødrene Jesus (12) og Johan (9) flyttet nylig inn på Jakobs hus. De kom fra en familie preget av alkoholisme og lite tilstedeværende foreldre. Brødreparet gikk ikke på skole og levde så og si på gata, med alt det innebærer av rusmisbruk og kriminalitet.

På gården La Vega utenfor Bogotá, er det fortsatt hjemmeskole og strenge restriksjoner for besøk. Det har vært vanskelig for barna som har en familie, å ikke få besøk av slektninger og samtidig ikke får treffe barna på skolen de vanligvis går på. Det har også vært utfordrende for ansatte som ikke får dratt hjem så ofte som de skulle ønske, på grunn av reduserte transportmuligheter.

Arbeidet fortsetter Likevel fortsetter det viktige rehabiliteringsarbeidet på gården. En av dem som jobber med barna på Jakobs hus er 22 år gamle Nicolas Vega. Han kom selv til stedet som tiåring og får nå jobbe med barn i samme situasjon som han selv var.

34

# 02 /2020

Jakobs hus fortsetter med rehabiliteringsarbeidet, men under strenge restriksjoner. Brødreparet Jesus (12) og Johan (9) er to av barna som får god hjelp på gården rett utenfor Bogotá.

En av de ansatte på Jakobs hus forteller at dette merkes godt på guttenes vokabular og oppførsel.

– Da de kom hit oppførte eldstemann seg som en voksen person i en gutts kropp. Ingen av brødrene uttrykte noe særlig følelsesliv, utenom aggressivitet.

En av de største forandringene vi ser etter ganske kort tid her, er hvordan de nå er i stand til å gråte, leke og ikke minst bare være barn. De klarer å forholde seg til autoritetspersoner, har endret vokabular og holdninger og har slått seg godt til ro på området.

Ensomt uten Esperanza I Bogotá melder de om vanskelige tider med stadig flere smittede og nye strenge karanteneregler. På skolefritidsordningen Esperanza kan de fortsatt ikke møte elevene sine, men de følger dem opp via telefon og Messenger. Barne- og ungdomslærer Andrea Jaimes velger å fokusere på å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon.

– Selv om det er skikkelig utfordrende, tror jeg det også finnes muligheter. Ved å bruke de ressursene vi har og å finne kreative måter vi kan fortsette arbeidet på, kan vi likevel holde kontakten med barna og familiene deres, sier den dedikerte læreren.

Heidi Briyth (13) savner fellesskapet på Esperanza.

– Skolefritidsordningen er et sted som jeg elsker å dra til, fordi det er så gøy. Før var jeg veldig sjenert og holdt meg mye hjemme alene, men her har jeg blitt mer sosial, glad og kreativ. Denne tiden med pandemi og karantene har vært veldig kjedelig. Jeg kan ikke få være med vennene mine og er igjen mye alene, fordi min mor jobber hele dagen. Jeg savner veldig å være på Esperanza, forteller Heidi.

Rammet av tragedie I slutten av juli mottok Maria Eugenia Vilamil, prosjektleder ved Esperanza, en beskjed hun helst skulle vært foruten. Et barn som har gått på skolefritidsordningen siden hun var syv år, hadde tatt sitt eget liv hjemme i Bogotá.

Tretten år gamle Heidi savner å dra til skolefritidsordningen.

Siden moren er på arbeid hele dagen, er hun mye alene.

Selv om jenta hadde hatt en vanskelig oppvekst frem til hun ble adoptert bort som 7-åring, og hadde store utfordringer knyttet til dette, var beskjeden et sjokk.

– Det er vanskelig å forstå. Hun likte å være i kirken og fikk oppfølging for sine utfordringer. Moren forteller at hun trivdes veldig godt på Esperanza og at vi ringte for å høre hvordan et gikk hjemme i karantene. Jeg skulle ønske vi hadde visst hva hun tenkte, forteller prosjektlederen ettertenksomt.

– Det er også veldig vanskelig at mange ikke fikk tatt et skikkelig farvel med henne, siden det bare er lov til å ha seks personer tilstede i begravelsen.

Maria og mannen hennes, Alexis, som er pastor i menigheten fikk være tilstede og støtte den sørgende familien, som har en nær tilknytning til menigheten.

Tekst: Rachel Olsen Foto: Privat

Lærerne ved Esperanza skolefritidsordning holder kontakten med barna, selv om de ikke kan møtes fysisk.

# 02 /2020

35

Internasjonalt

Esperanza

INGEN BARN: Skolene i Barranquilla, Bogotá og Medellín har stått tomme siden april. Skoleledelsen ser ikke bort fra at de må holde stengt ut året. Foto: André Tjersland

Viktigst å holde barna i skolen Med kraftig fall i inntekter må skolene i Colombia stadig gjøre vanskelige prioriteringer. Uansett økonomiske utfordringer så vil de strekke seg langt for at flest mulig skal kunne fortsette i skolen.

– Det er til nå bare en elev som har sluttet her, men flere familier har uttrykt at de planlegger å ta barnet ut av skolen på grunn av vanskeligheter med å betale skolepenger. Vi har blitt enige om at barna skal kunne fortsette uten betaling, forteller ledelsen ved Grunnskolen CEIP i Medellín.

Beholder de ansatte Skolen ligger i et område hvor mange er avhengige av det uformelle arbeidsmarkedet for å sørge for seg og sin familie. Disse faller utenfor de sosiale støtteordningene. Ledelsen ved CEIP forteller at

36

# 02 /2020

myndighetene har opprettet et fond hvor familier med barn i privatskole kan søke om lån for å dekke skolepenger. Selv om skolen har rundt 40 familier med betalings- utfordringer, er det bare syv familier som har søkt til dette fondet. Dermed har skolen nå mistet rundt 40 prosent av sine inntekter. Til tross for dette velger de å la de ansatte stå uberørt.

– Vi har ikke suspendert noen av våre ansatte. Vi har måttet avslutte telefonabonnement for eksempel, fordi vi ikke har mulighet til å betale, men heller vil prioritere å betale ut lønn og helseforsikring, forteller skoleledelsen i Medellín.

Krevende hjemmeskole Skolene i Colombia er fortsatt stengt og innbyggerne må forholde seg til strenge karantenebestemmelser.

– Skolene jobber hardt for å følge opp barna hjemme og holde dem i skoleløpet. Vi opplever likevel at flere slutter fordi de ikke klarer betale skolepenger, mangel på internett eller andre utfordringer knyttet til restriksjonene, forteller Monica Guerrero, daglig leder ved Misjonskirken Norges kontor i Bogotá.

På grunnskolen El Pacto i Potosí, en fattig bydel i hovedstaden Bogotá, har de blant annet satt i gang foreldrekurs over nett. Temaer har blant annet vært nettmobbing, overgrep i hjemmet og hvordan barn eksponeres for upassende innhold i sosiale medier.

Lærerne jobber hardt for å følge opp sine elever som fortsatt er i hjemmeskole. Det er utfordrende på grunn av manglende tilgang til internett og datautstyr i mange hjem, men de gjør det de kan for å holde barna i skoleløpet. Selv om mange barn synes det er både kjedelig og vanskelig å ikke få dra på skolen, er det også de som synes det har vært fint å få mer tid med familien.

– Jeg liker godt skolen, og spesielt matte. Jeg liker også familien min veldig mye og at vi har vært mye sammen hjemme. Selv om jeg savner vennene mine på skolen også, forteller tredjeklassingen Dylan (8).

Misjonsløp for skolene i Colombia Før korona slo bena under Liv & Vekst-arrangementene i Stavern og Evenskjær, var det bestemt at årets Misjonsløp skulle gå til inntekt for skolene i Colombia. Da man så utfordringene skolene møtte på grunn av koronarestriksjoner, valgte man å likevel gjennomføre Misjonsløpet uavhengig av sommerfestivalen. Menigheter og enkeltpersoner ble oppfordret til å arrangere lokale misjonsløp, noe som har resultert i at Misjonskirken Norge kan sende 155 000 kroner til å støtte skolene i Bogotá, Medellín og Barranquilla.

– Vi er superfornøyd med at så mange har villet være med på dette. Seks misjonskirker arrangerte lokale Misjonsløp og flere enkeltpersoner og familier løp hjemme i nabolaget eller der de var på ferie. Takk til alle som har vært med å løpe og gi.

Det er flott å se engasjementet og givergleden for Colombia, uttrykker Liv & Vekst festivalsjef Tor Marius Langås.

Tekst: Rachel Olsen Foto: Privat og fra ansatte ved skolene i Colombia

Kommunikasjon mellom skolene og elever og foreldre skjer i stor grad digitalt, for de som har mulighet til det. Her fra grunnskolen El Pacto sitt foreldrekurs som de hadde nylig.

Åtte år gamle Dylan fra Potosí drømmer om å bli politimann når han blir stor. Han savner vennene på skolen, men synes også det er koselig å få være mer sammen med familien sin.

Øverst til venstre: I Trysil samlet de seg til et lokalt misjonsløp, med pastor Trond Lohne i spissen. Øverst til høyre: Liv & Veksts spreke festivalsjef og årets Misjonsløps-general, Tor Marius Langås, måtte selvsagt selv bidra med svette og kilometer.

Nederst: En del av den flotte gjengen som løp i Haugesund.

# 02 /2020

37

Ansgarskolen

Spennende skolestart Over 470 elever og studenter har denne høsten begynt skoleåret på Ansgarskolen.

Skolen kunne samtidig ønske velkommen til en helt ny kantine.

Ved Ansgar høyskole kunne studiesjefen, Cato Gulaker, ønske velkommen over 400 nye studenter, mot 330 studenter i fjor. Han snakket varmt om faglitteratur og gleden av å kunne tilegne seg kunnskap, mens studentrådslederen, Pia Amalie Saga Berberg, delte informasjon om fellesskap og trygge rammer.

Som alle andre studiesteder ble det en noe annerledes start på studieåret grunnet koronapandemien. Målet er likevel at alle studentene skal oppleve seg inkludert.

Foruten de faste smitteverntiltakene, har skolen anviste plasser i undervisningsrommene. Undervisningen vil bli gjennomført med både oppmøte i klasserom og via digital videooverføring på nett.

38

# 02 /2020

Obligatorisk undervisning skal gjennomføres så langt som mulig som normalt. Oppmøte registreres, både for fysisk oppmøte og digitale deltagere.

Dro til Vegårtun Bibelskolens 64 elever startet skoleåret med å reise til Vegårtun leirsted. Målet var å bli bedre kjent med hverandre, og samtidig få høre god forkynnelse og delta i herlig lovsang.

Bibelskolen har i år fem linjer: Bibel og Disippel, Bibel og Dans, Bibel og Musikk, Bibel og Crew, Bibel og KRIK. Linjeledere er henholdsvis Odd Inge Elemy, Heidi Roberts, John Yngvar Syvertsen, Lasse Eid og Grethe Fredvik, mens Terje Watne er inspektør.

Administrasjonsmedarbeider Ingrid Wold synes den nye resepsjonen og inngangen for Ansgarskolen er blitt veldig fin.

Til venstre: 64 elever har startet på Ansgar bibelskole dette året.

Foto: Lasse Eid

Nye lokaler i bruk Campus, skolens område på Hånes, er fortsatt inne i en hektisk byggeperiode. Men til skolestart kunne de ansatte ønske velkommen til helt nytt inngangsparti, nytt kjøkken og et helt nytt kantineområde.

Inngangspartiet er mer åpent, med store glassflater og automatisk åpning av inngangsdørene. Resepsjonen er flyttet og har fått en helt ny utforming. Kantinen er utvidet betydelig, der gulvarealet er delt på to plan.

I hjørnet er det laget en ny scene, og ytterst er det store vinduer med fantastisk utsikt mot Kristiansand sentrum.

Neste trinn mot ferdiggjøringen inne er et stort mingleområde mellom kantinen og uteområdet mot klasserom og Nupen-kapellet.

Første etappe med nye lokaler på Ansgarskolen er gjennomført med ny og mye større kantine i skolens hovedbygg.

Teks og foto: Trond Filberg

Nyansatte på skolen Gordon Valen er ansatt fra 1. september som høyskolelektor i teologi og interkulturelle studier ved Ansgar høyskole. I august hadde han en overlappingsperiode med 50 prosent som hovedpastor i Haugesund nordre misjonskirke og 50 prosent ved skolen.

Men fra september er han heltidsansatt på høyskolen og har avsluttet pastortjenesten.

Fagene vil variere fra semester til semester, men det er altså teologi og interkulturelle fag. Denne høsten vil han undervise blant annet i Det nye testamentet, teologihistorie, misjonsvitenskap og feltarbeid (IFO).

Gordon har Bachelor i teologi og Master i kristendomskunnskap ved Ansgar høyskole. Han har vært utsendt som misjonær for Misjonskirken Norge i Colombia, og har åtte års pastorerfaring fra Haugesund.

Talette Vidnes Ausland er ansatt som ny elevpastor og bibelskolelærer ved Ansgar bibelskole. Hun har selv gått et år på bibelskolen i 2013, og har siden studert psykologi ved Ansgar høyskole.

Hun er for øvrig utdannet diakon og har mye misjons- og kulturell erfaring fra sin oppvekst i Thailand, hvor hennes foreldre var misjonærer.

Talette skal undervise i noen fag ved bibelskolen, samt ha ansvar for bibelskolens morgensamlinger. God tid til samtaler med elevene er en viktig del av jobben hele skoleåret.

- Ansgarskolen er allerede et hjem for meg. Så det å nå få jobbe her er en nydelig drøm. Jeg er så opptatt av å kunne hjelpe mennesker til å bli kjent med seg selv og Gud. Og dette må være den perfekte plassen for akkurat dette.

Jeg ser så frem til å få følge elevene et helt skoleår, sier Talette.

# 02 /2020

39

Minneord Hilsen fra Grimstad misjonskirke Det kom som et stort sjokk da Øyvind Gryting brått døde av hjertestans den 20. juli, kun 49 år gammel. Han etterlater seg kona Mai-Britt, de tre barna Magnus, Julie og Simon. Øyvind etterlater seg mange dype spor i Grimstad misjonskirke og Misjonskirken Norge.

Øyvind Gryting var en bauta i vårt kirkesamfunn, både lokalt og sentralt.

Øyvind vokste opp i Gjerstad og møtte Mai-Britt gjennom Gjerstad og Vegårshei ungdomskor (GVUK). 16 år gamle ble de kjærester. Mai-Britt og Øyvind fant sin plass i Grimstad misjonskirke da de flyttet til Grimstad rundt år 2000. Han ble med i en gruppe som skulle arbeide med «Veien Videre» for menigheten.

Dette var et meget grundig strategisk arbeid som ble særskilt viktig for menigheten på den tiden.

Øyvind ble etter hvert leder av lederskapet og hadde denne tjenesten fra 2005 til 2015. Øyvind var en dyktig leder. Han ledet møtene i lederskapet på en veldig ryddig måte, hver gang. Øyvind var god til å se den enkelte. Øyvind var stødig. Øyvind var respektfull. Øyvind hadde evne til å lytte. Han hadde gode analytiske evner. Han var grundig. Han var utrolig tilgjengelig. Han var raus.

Han var oppmuntrende. Han stakk hodet innom kontordøra til de ansatte og med et smil spurte han hvordan det stod til. Han var raus med ros. Han kjente på et stort ansvar for at menighetens ansatte skulle ha gode arbeidsforhold. Han gikk «all in» overalt hvor han var. Øyvind var sentral i arbeidet med å flytte menigheten over i de lokalene som i dag er Grimstad misjonskirke, og han så behovet for større plass lenge før noen andre. De siste årene er det spesielt menighetens diakonale arbeid gjennom Rasteplassen som har fått hans oppmerksomhet. Her har han vært styreleder og vært en solid støtte for medarbeiderne i dette arbeidet. Her fikk han bruke sine organisatoriske evner for å hjelpe de som har det vanskelig, noe som betydde utrolig mye for ham. Troen på Jesus Kristus var en integrert del av Øyvind. Han levde ut sin tro og sin åndelighet i det praktiske livet. Øyvind døde så brått og uventet.

Sjokket er så stort. Han satte så mange gode spor og fotavtrykk der han var.

Han vil bli savnet stort. Vi lyser fred over Øyvinds gode minne.

På vegne av Grimstad misjonskirke Knut Moholt, hovedpastor Odd Arild Berge, pastor Sjur Brændeland, leder av Lederskapet

Hilsen fra Misjonskirken Norge Øyvind var en bauta i vårt kirkesamfunn, både lokalt og sentralt. For mange av oss var han «mannen med den gule vesten» på Liv & Vekst i Stavern, som hadde ansvaret for at sikkerheten ble ivaretatt og trygget oss alle. For Misjonskirken Norge sentralt var Øyvind en stor ressurs. Han var medlem i Hovedstyret i seks år, sikkerhetsansvarlig på Liv & Vekst, personvernombud, ordstyrer under GF flere ganger og rådgiver i forhold til koronapandemien. Øyvind var engasjert, hadde et smittende humør, utstrålte varme og omsorg i møte med mennesker.

Vi opplever å ha mistet både en venn og god medarbeider. Våre tanker og bønner går først og fremst til familien, hans ektefelle Mai-Britt og barna Magnus, Julie og Simon. Vi lyser fred over Øyvinds gode minne.

Generalsekretær Øyvind Haraldseid

Øyvind Gryting ble begravet i Grimstad den 29. juli. Menighetsrådgiver og tidligere pastor i Grimstad misjonskirke, Kjell Birkeland, forrettet.

For å forstå hva som skjedde -Det er utrolig viktig å ta vare på historien vår, både som privatpersoner og som det fellesskapet menigheten er.

– Vi danner en kjede med dem som var før oss, og fører arven videre fra dem som gav av seg selv for Gud og menigheten, sier Eirin Bjørnstad som tilhører Frimisjonen i Tromsø.

Menighetens historiebok For noen år siden stod hun i spissen for en bok om Tromsømenighetens historie. Hun regner med seks til tolv måneder for å lage ei god historiebok.

– Dette avhenger både av menighetens alder, tilgangen til historiske bilder og dokumenter, samt at de som skal jobbe med dette er klare for oppgaven, sier Eirin. Hun minner om at det ofte er vanskeligere å finne dokumentasjon fra nyere tid.

Eirin besøkte Historisk arkivsenter på Ansgarskolen da hun skulle lage boka til menigheten.

– Det var nyttig av to grunner.

Jeg fant gamle dokumenter og bilder. Dessuten fikk jeg samtaler med arkivlederen som også kjente vår historie og hjalp meg å se nye perspektiver.

Boka i Tromsø ble solgt på menighetens jubileumsfest og gav inntekter. Dessuten har boka stor verdi for omgivelsene og Historisk arkivsenter.

– Frimisjonen deltar nå på Menighetsskolen der det skal jobbes med historien.

I slutten av august hadde arkivleder Kikki Jernsletten (bakerst) arbeidsdag i arkivet på Ansgarskolen, med frivillige medarbeidere (f.v) Inger Sheppard, Lilian Nordby og Gunnar A. Norby.

Da var den største jobben om historien allerede gjort, forteller hun og mener at menighetens historie betyr noe for oss i dag.

Kan gi mot og stolthet – Ofte er det lettere å se historien i retroperspektiv, for å skjønne hva som egentlig skjedde. Vi er alle barn av vår tid, og noen ganger må vi få spørsmål fra barnebarna for å se hva som har gjort oss godt, og noen ganger hva som skulle til for å takle det som var vondt. Historien gir oss dessuten mot og stolthet når vi får vite mer om hva menigheten har betydd for andre mennesker, og at vi hører til i et fellesskap som er større enn seg selv, sier Eirin, som er journalistutdannet og har lang erfaring som produksjons- og prosjektleder i NRK. Hun driver nå eget firma nettopp for å hjelpe menigheter og virksomheter med å samle og publisere sin historie.

Eirin Bjørnstad Av Trond Filberg

# 02 /2020

41

Vekst 2020 – hva nå?

– Ni av ti år med Vekst 2020 ligger nå bak oss. Det er fantastisk å se at når vi setter oss mål i fellesskap, så gir det resultater, sier generalsekretær Øyvind Haraldseid. Arbeidet med Misjonskirken Norges videre fellessatsing er allerede godt i gang.

Etter at fellessatsingen ble vedtatt i 2010, har Misjonskirken Norge fulgt opp fjorten menighetsplanter.

Tre av disse er i en pågående planteprosess: Fornebu, Varhaug misjonskirke og Oslo misjonskirke Groruddalen. Ni nye menigheter har blitt stiftet i perioden og trossamfunnet har vokst hvert år, fra 9 723 i 2010 til 11 416 i 2019. Det gir en netto vekst på 17,4 prosent, som er mye i det norske kirkelandskapet. Tallene menighetene rapporterer inn viser at flere går på gudstjenester, deltar i smågrupper og er med som frivillige arbeidere.

Menighetsplanting gir vekst Av alle som gikk til gudstjeneste i en misjonskirke i november 2018, var hele 1 av 5 i en menighet plantet

42

# 02 /2020

i Vekst 2020-perioden. Det er ikke til å stikke under stol at den store plantevirksomheten i Kristiansand har satt sitt preg på veksten. Samtidig ser man at de nye menighetene ikke bare trekker til seg folk fra andre kirker, men at de når ut til nye mennesker.

– I starten av året publiserte avisen Dagen en undersøkelse av kirkebesøket i Kristiansand. Der kunne jeg lese at stadig færre nordmenn går til kirken, men det motsatte skjer i Kristiansand. Her har det vært en vekst på drøyt 16 prosent de siste årene, og en av hovedårsakene er faktisk menighetene som er plantet i Misjonskirken Norge! Det viser med tydelighet at menighetsplanting er viktig i arbeidet med å nå ut til nye mennesker, mener generalsekretæren.

Fortsatt store behov i Norge Misjonskirken Norge har nå 91 menigheter. Særlig de siste årene har en del menigheter blitt lagt ned.

Dette var menigheter med få og stort sett eldre medlemmer, men de etterlater seg gjerne et tomrom og behov for et lokalt kristent fellesskap.

– Vi ser at behovet for levende menigheter, som viser Jesus i sitt lokalmiljø, er enormt. Flere misjonskirker har i denne perioden lagt ned virksomheten, særlig på mindre folkerike steder. Skal vi nå målet vårt om 20 nyplantinger, trenger vi flere mennesker og menigheter som vil gi penger, engasjement og tid til fellesarbeidet, utfordrer Haraldseid.

Hva skal til?

I en undersøkelse blant menighetsplantere fra flere kirkesamfunn i Norge, stilte man følgende spørsmål: «Når du ser i dag tilbake på plantingen - hvilke tre faktorer ville du trengt mere av for å lykkes bedre?»

Lederstøtte og opplæring/trening, var det flest oppga (Sendt Norge, 2016).

I fjor høst ferdigstilte Torben Joswig sin masteroppgave om hvilke forhold som har preget veksten i de nye menighetene i Misjonskirken Norge. I oppgaven så han særlig på de nye misjonskirkene i Kristiansandsområdet, og stilte spørsmålet: Hvorfor og hvordan har egentlig de nye misjonskirkene vokst frem? En av faktorene som stakk seg tydelig frem hos flere av informantene, var betydningen av Vekst 2020 strategien: «Flere av informantene mente at tilhørigheten til kirkesamfunnet var viktig for identiteten og utviklingen av den nye menigheten. Kirkesamfunnets satsing på Vekst 2020, med en visjon om å starte nye menigheter, virket overbevisende på informantene (...) Tilhørighet var med på å skape gode samarbeidsrelasjoner og en felles forståelse for behovet for å starte nye menigheter.» En informant uttrykte at Vekst 2020-satsingen fungerte som en legitimering av plantearbeidet, og at dette gav både ryggdekning og inspirasjon.

Det siste året har det vært arbeidet med hvordan Misjonskirken Norge skal gå videre etter Vekst 2020-satsingen. Det har vært en bred prosess der ledergruppa med generalsekretæren i spissen har besøkt alle regionene og invitert alle menighetene til samtaler om veien videre. Dette skulle vært presentert under Moment2020 i april, der også Generalforsamlingen skulle behandle saken.

Siden arrangementet måtte avlyses på grunn av koronapandemien, er den siste etappen med behandling av saken utsatt. Generalforsamlingen den 7. november blir digital, og vil kun ta for seg de helt nødvendige sakene, som valg, godkjenning av årsregnskap, lovendring og lignende (se side 5).

– Dette fordi satsingen i større grad trenger både tid og prosess sammen med delegatene for å bli drøftet og vedtatt. Det er samtidig tydelig at videre fokus på menighetsplanting vil være et sentralt satsingsområde også i de kommende ti årene.

Av Rachel Olsen

Nasjonal avdeling var i august samlet i Vinje, for å planlegge høsten. Hvordan Misjonskirken Norge skal fortsette arbeidet med menighetsplanting, er et sentralt fokus på vei inn i ny strategiperiode. Fra venstre: Stein Bjørkholt, Anne Margrethe Mandt-Anfindsen, Torben Joswig, Anne Hansli og Kjell Birkeland. Foto: Trond Filberg

Det har det siste året vært en bred prosess med besøk til alle regionene i Misjonskirken Norge, med invitasjon til å være med å snakke om veien videre. I november i fjor var staben, hovedstyret og representanter fra Ansgarskolen og Misjonskirken UNG, samlet i Lillestrøm for å løfte disse samtalene videre. Foto: Trond Filberg

# 02 /2020

43

Rydd plass for Kristus!

44

Det kostet Edin Løvås mange år utenfor fellesskapet, da han sammen med nære venner, søkte etter et rikere disippelliv med Jesus Kristus.

På 1960-tallet ble han frosset ut av misjonsmenighetene og Misjonsforbundets (DNM) ledelse tok offentlig avstand fra ham. Edin mente de misforstod, men han ble likevel ikke akseptert. Da dro han som fri forkynner til søsterbevegelsen i Sverige.

I november i år ville Edin fylt 100 år. Etter hans død utfordres vi stadig av hans forkynnelse om enhet og å være en Kristusdisippel. Hans arv handler om å ta på alvor et viktig budskap: Følg Jesus som hans disippel i vår tid!

– Gli ikke inn i en småborgerlighet som tar fra dere overskuddet og tiden dere skal ha for å leve disippellivet. For disippelens rikdom er å bli kjent med Jesus, talte Edin radikalt på Liv & Vekst sommerfestival i Grimstad i 2005.

På 1950-tallet var Edin imidlertid ikke så populær i sitt eget trossamfunn. Han søkte i stillhet etter å være en disippel, og hentet inspirasjon utenfor tradisjonelle, evangeliske kilder.

Rykter om mystisisme gjorde at mange ble svært skeptiske til ham.

Først på slutten av 70-tallet ble Edin tatt inn i varmen igjen.

I 1978 holdt han foredrag på predikantenes konferanse og høstet applaus. Noen år senere var han hovedtaler på UNGs landsleir, og i 1984 talte han på DNMs 100-års jubileum. Snart var han en kjærkommen taler på festivaler, i menigheter og i kristne fellesskap utenfor eget kirkesamfunn.

– Jesus så klart at en av de viktigste hindringene for evangelisasjon og omvendelsesarbeid ville komme til å bli splittelsen blant Guds folk, skriver Edin i «Enhetsfolket», fra 1984. Han viser til Jesu yppersteprestlige bønn og visjonen «Guds barns enhet og menneskers frelse».

# 02 /2020

Av Trond Filberg

Fakta Edin Løvås (26.11.192001.11.2014) var gift med Brita, og de fikk tre barn.

Under 2. verdenskrig studerte Edin ved Misjonsskolen og ble ordinert i Misjonsforbundet.

Han var ansatt som evangelist i Misjonsforbundet, pastor i Oslo misjonskirke Betlehem, og fra 1958 fri forkynner.

I 1955 ledet Edin «disippelkretsen» på Skandinavias første retreat på gården Sandom. Dette ble starten på reatreatbevegelsen slik vi kjenner den i dag.

Edin skrev rundt 50 bøker og hefter, flere utgitt på flere språk. De mest kjente er trolig «Maktmennesket i menigheten» (1987) og «Minutter med Jesus: 365 enkle øvelser i Jesus-meditasjon» (2002).

Edin er designeren av disippelkorset, og i 2006 fikk han Kongens Fortjenstmedalje i gull.

Les mer om Edins liv på mknu.no/edinlovaas

Nytt om navn Ellen Merete er ny pastor i Frimisjonen Tromsø, og de har også ansatt Tobias Mersland som ettåring.

Ellen Merete

I Søgne misjonskirke er Marita Antonsen vikar i 40 prosent som barneleder.

Hanna Severinsen fortsetter i en deltidsstilling parallelt med et års studiepermisjon.

misjonskirke fra 1. august til 31. desember.

Cathrine Skaaheim er ansatt som barnepastor i en 20 prosent stilling i Justnes misjonskirke.

Cathrine

Maria Louise Hildreth er ny medarbeider for admin. og regnskap i Farsund misjonskirke (30 prosent).

Siv-Inger Fredagsvik Simonsen er ansatt som barnepastor i Stjørdal misjonskirke (20 prosent).

Siv Inger

Eirik Fjeld er ny barneog familiekoordinator i Porsgrunn misjonskirke, og Christian Oskar Kolsrud skal jobbe med ungdommene på ReFocus i et ettårig vikariat.

Gina Skretting begynner som ungdomsarbeider i Kristiansand misjonskirke Salem i 20 prosent stilling.

Maria Louise

Dina M. Eriksen slutter i Misjonskirken Drammen etter ti år som barne- og familiearbeider. De søker nå etter ny medarbeider.

Eirik

Lill Katrin Island er ansatt som ungdomsarbeider i 30 prosent stilling i Hellemyr misjonskirke.

Elise Igland vikarierer som menighetsarbeider i Bjølsen

Petter Bye starter som ettåring i Lista misjonskirke.

I Haugesund nordre misjonskirke er Marie Boye i gang som ungdomsarbeider i en 20 prosent stilling.

Tiedemann Borge er ny ungdomsarbeider i Skien misjonskirke (50 prosent), og Emil Byberg er ansatt som musikkarbeider i 20 prosent stilling.

Emil

Thorleif Bruseland har sluttet som pastor i Misjonskirken Bryne og André Tjersland er ansatt som medpastor.

Endringer i staben i Misjonskirken Norge og UNG Naomi Curwen er tilbake etter et halvt års permisjon, men i en ny stilling som konsulent i Internasjonal avdeling. Anne Hansli har vikariert for Naomi som administrasjonskonsulent i Nasjonal avdeling og fortsetter her i en fast deltidstilling. Hun er også vikar for menighetsrådgiver Stein Bjørkholt i en 40 prosent stilling, med særlig oppfølging av menighetsplanting.

Stein Bjørkholt fungerer nå i en 60 prosent stilling som menighetsrådgiver, mens han vikarierer som pastor i Ytre Randesund misjonskirke frem til 1. august 2021.

Viggo Klausen vil fra 1. august gå ned til 80 prosent stilling i Misjonskirken UNG, for å jobbe mer med organisasjonen «Velkommen hjem».

Se alle sentralt ansatte på mknu.no/ansatte

Nelly Langelandsvik sluttet 30. juni som konsulent for Romania-arbeidet i sør, hvor hun hadde en deltidsstilling i Internasjonal avdeling.

Vetle Leksbø slutter som nasjonal leder for Touchpoint den 10. august. Han starter som ungdomsprest i Den norske kirke i Voss.

Naomi Curwen er tilbake etter et halvt år som frivillig i en menighet i New York. Her fra feiring av kinesisk nyttår i januar. # 02 /2020

45

Det skjer

Generalforsamling og Landsmøtet: Ny dato Fredag 6. november arrangeres Landsmøtet UNG og lørdag 7. november blir det Generalforsamling for Misjonskirken Norge. Dette avholdes digitalt.

Generalforsamlingen 2020 var opprinnelig innkalt til 24. og 25. april 2020, men på grunn av koronapandemien ble arrangementet, som også inkluderer eiermøtet for Ansgarskolen, avlyst.

Dagsorden er blitt revidert og inneholder kun de nødvendige sakene, som valg, godkjenning av årsmelding, vedtak om rammebudsjett og forslag til lovendring.

Kombikurs for speidere Misjonskirken Speiderkorps (MSK) inviterer til spennende og lærerike kurs på Hovden, den 11. - 13. september!

Kombikurs betyr at vi holder mange kurs samtidig, med ulike opplegg og felles samlinger. Kursene utvikler speiderledere og patruljeførere med viktige erfaringer og speiderkunnskap.

Kursene er for MSK-speidere fra 7.klasse t.o.m. godt voksen alder. Alle kursene er tilrettelagt for alder og verv.

Se brosjyre via mknu.no/kalender

Finn link til påmelding og last ned nødvendige dokumenter og lignende, via mknu.no/gf2020

To i ett: Innpust og taleserieverksted Retreat: Arven etter Edin Vend deg om i din glede!

Inspirert av Edin Løvås hefte fra 1980 med den klingende tittelen "Vend deg om i din glede!", inviterer Misjonskirken Norge til temaretreat på Lia gård 12- 15. november.

Retreaten er åpen for alle. Ved å dra avsides får vi rom til å møte både Jesus Kristus og oss selv, gjennom stillhet og en god dagsrytme. Det blir også tid til skogsturer og utflukter i nærområdet. Retreaten arrangeres i samarbeid med Sandom Stiftelsen og Lia gård. Se mer på mknu.no/kalender

46

# 02 /2020

Misjonskirken UNG inviterer igjen til en kombinasjonssamling for våre UNG-ledere, med elementer fra både Innpust og Taleserieverksted.

14. - 16. september på Grosås gård (Iveland), samles vi for å sammen jobbe frem taleressurser til bruk i ungdomsarbeidet. Dette kombineres med et etterlengtet fellesskap, påfyll og hvile! Merk! Det kan bli utbetalt reisestøtte til folk fra vest og nord, som har lengst og dyrest reiserute. Ta kontakt om dette er aktuelt for deg! Spørsmål rettes til kvavikmarkus@gmail.com.

Link til påmelding på mknu.no/kalender

Les om det som har skjedd på misjonsnytt.no

Bli giver 1. Fastgiver Elektronisk registrering av avtalegiro eller opprett månedlig trekk fra bankkort via mknu.no/giver.

2. Vipps Misjonskirken Norge: 93393 Misjonskirken UNG: 81674 Merk gaven med formål

Kalender 11–13 SEP Kombikurs Hovden 14–16 SEP

Innpust & taleserieverksted Grosås gård

18–20 SEP Stagedive Høst Vegårtun

3. Kontonummer Misjonskirken Norge: 3000 15 10300 Misjonskirken UNG: 3000 15 09000 Merk gaven med formål

6 NOV Landsmøte UNG Oslo

Nyttige nettsider

7 NOV Generalforsamling 2020 Oslo

mknu.no/prosjekter: Les om våre prosjekter og gi en gave/registrer deg som fastgiver elektronisk. mknu.no/fadder: Les om våre fadderprosjekt og registrer deg som fastgiver. mknu.no/innsamling: For deg som vil samle inn til våre fellesprosjekter. mknu.no/ressurser: Last ned ressurser til bruk i menighetene, som filmer, bilder og presentasjoner fra våre samarbeidsland og utvalgte prosjekter.

8–15 NOV

Global uke Nasjonal markering

12–15 MARS

Retreat: Arven etter Edin Lia gård

29 DES–1 JAN Nyttårs-Across

Vegårtun

mknu.no/podcast: Lytt til undervisning fra våre ulike arrangementer.

8. - 15. november

Les mer om hva du kan gjøre på globaluke.no

mknu.no/kalender

# 02 /2020

47

Få bladet tilsendt i postkassen? Send navn og adresse til post@misjonsbladet.no og mer med “MB abon”.

Frivillig abonnementsavgift kan innbetales på konto til Misjonskirken Norge. Konto 3000 15 10300.

Retur: Misjonsbladet. Chr. Kroghs g 34, 0186 Oslo

Bli fastgiver til Misjonskirken Norge og bidra samtidig til det utadrettede arbeidet i din lokalmenighet! Les mer om vårt helt ferske fastgiverkonsept på takkogpris.no