Issuu on Google+

año år 2011

año årgang 107

Precio pris 0,-

Bolivia Idman på landsbygda Vietnam Kvinnebank vokser  Portrettet Direktør med tro Trender En populær aktivitet Kommentar Barnevern på dagsorden

www.facebook.com/Misjonsalliansen

Misjonsalliansens magasin

edición Utgave #5 #2


Vil du foranдre 

Bli 

Fadder!


verдen? Som fadder gir du vanskeligstilte barn nye muligheter: – Skoler bygges, undervisningen forbedres og det gis forebyggende helsetiltak. – Støtten går til prosjektet som barnet er en del av og kan for eksempel også bidra til rent vann, bedret jordbruk, kursing av foreldre og fritidsaktiviteter for barna. Å være fadder koster 230 kroner i måneden. Som fadder er du med på å forandre verden!

Ja, jeg vil bli fadder for _____ (antall) barn Misjonsalliansen velger land etter behov.  Kambodsja 

Brasil 

Ecuador 

Bolivia 

Vietnam 

Filippinene 

[ tsj i li ) n r. 5 – 2 011

Meld deg som fadder på: www.blifadder.no eller ved å sende inn slippen nedenfor <

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn. Jeg ønsker å betale beløpet med AvtaleGiro.

Jeg vil gjerne betale beløpet med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo


4

InnHold

#5/2011

opplevelsen

Vietnam

En stolt kvinne med lån tar i mot oss ved huset sitt. Hun er en av kundene i MOM, Misjonsalliansens mikrofinansbank i Vietnam.

Nyheter

Uforglemmelige dager. I 11 dager var ti gutter og to ledere fra Ecuador på norgesbesøk i forbindelse med PlussbankCup. Gutta ble slått ut i kvartfinalen i A-sluttspillet etter først å ha vunnet puljen sin.

reportasjen

Bolivia

Bli med til Idman – Misjonsalliansens utviklingsinstitutt i Bolivia

Trender

Portrettet

Med tro i Metro-Manila

Til ettertanke

Gudsteneste med overflod av takk til Gud

Kommentar

Barnevern på dagsorden

6 14 26 34 36 41 42


Leder > av [ Arnt H. Jerpstad ] generalsekretær

har jeg for vane å høre mye på DeLillos. De har mange gode sommersanger; «Neste sommer» og «Smak av honning» for eksempel. En av sangene fra plata Huskeglemme som kom i 2009 er «Uskyldig»:

Nå på sommeren

Utgiver  Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

 Visjon  Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet  Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisasjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili  Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth, tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

La oss late som at verden Er et overraskende deilig sted La oss tro vi er uskyldige Det er så godt å tro på det Det er så godt å tro på det Og la oss tro det fins en trøst For de som pines til de omsider dør

Og la oss tro det fins noe igjen Til oss som ser og intet gjør Til oss som ser og intet gjør Verden er dessverre ikke bare et vakkert sted. Vår lille plett er for det meste vakker både når det gjelder natur og hvordan vi som bor her har det – spesielt nå om sommeren. Dessverre er ikke dette virkeligheten for de fleste ellers i verden. Det å la være å tenke at andre ikke har det som oss, tror jeg vi nordmenn er ganske flinke til. Dere har sikkert hørt mange av disse faktaene tidligere, men vi har ikke vondt av å høre dem igjen: ■■ Hvert andre barn som blir født, fødes inn i fattigdom! ■■ Nesten 80 % av verdens befolkning lever for under 10 dollar dagen, et par milliarder for under 1 dollar om dagen. ■■ Hvert år dør seks millioner barn av underernæring før de fyller fem år.

Hvert 30. sekund dør et barn av malaria, en sykdom vi faktisk hadde hatt gode muligheter til å ta knekken på. Slik kunne jeg ha fortsatt. Virkeligheten er vond å ta inn over seg. Heldigvis er det mulig å gjøre noe med dette, og heldigvis skjer det mye allerede. I bladet du sitter med nå, får du flere eksempler. Du får lese om Sara fra Bolivia som utdanner lokalsamfunnsledere i området hun selv bor i, om Chói i Vietnam som har lånt penger til bedriften sin og om Sally som er med på kurs for lokale helsearbeidere i Marinduque. For noen uker siden fikk jeg være med å feire 20-årsjubileet til Diaconia-FRIF, mikrofinansinstitusjonen vår i Bolivia. Der har titusener fått hjelp til et bedre liv gjennom å få et lån til å utvikle bedriften sin. I dag har ca. 50 000 familier et lån gjennom institusjonen. Der er et tall det er vanskelig å forhold seg til, men hvis du ganger antall familier med fem familiemedlemmer, betyr det at 250 000 mennesker i Bolivia får hjelp gjennom Diaconia-FRIF. Det er det god grunn til å feire. Mikrofinans er ikke noen vidunderkur ut av fattigdom. Det er knallhard jobbing både for de som låner ut penger og for familiene som får lån. Men det gir en viktig mulighet til svært mange; muligheten til å kjempe seg til et bedre liv! Misjonsalliansen består av titusener av mennesker både i Norge og i samarbeidslandene våre som har sett at verden ikke bare er et deilig sted. Det hjelper lite å late som! Det eneste som nytter er å gjøre noe med det. Takk for at du er med på laget!   arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

■■

#5/2011

Et overraskende deilig sted

5


6

Opplevelsen

#5/2011


Opplevelsen 

opplevelsen

Vietnam

Suksesshistorie fra landsbygda i Vietnam

Små lån, store

muligheter

Tekst & foto [ Oddmund Køhn ]

7


8

Opplevelsen

#5/2011

 >

Det har nettopp regnet, og den smale stien fra stedet der vi parkerte bilen, er våt og gjørmete. En kvinne tar i mot oss ved huset sitt. Mrs. Chói er en av kundene i MOM; Mekong Organisation of Microfiance (Misjonsalliansens mikrofinansbank i Vietnam). Hun smiler mot oss og ber oss ta plass ved et bord og noen benker ved utsiden av huset. – Jeg holder nå på å betale ned på mitt fjerde lån, sier hun stolt. – Dette siste lånet er på fire millioner Dong (1200 kroner). Det første var på en og en halv million (450 kroner), og det andre var på tre millioner (900 kroner), legger hun forklarende til. Mulighetene for å kunne ta opp lån har endret livet til Mrs. Chói og familien hennes. I huset bor hun sammen med mannen, en sønn og en datter og et barnebarn. Men det har ikke alltid vært slik. – Jeg våger nesten ikke å tenke på hvordan livet var før. Vi var veldig fattige. Vi kunne ikke ta vare på barna våre, og de bodde hos besteforeldrene. Jeg og mannen min tok de jobbene som var mulig å få. Det betydde at vi måtte reise vekk, og vi var som regel borte to måneder om gangen, sier hun og ser ned for så å legge til: – Livet var miserabelt.

NYE MULIGHETER.

Det var andre kvinner i landsbyen som introduserte henne for MOM. At det var kvinner som gjorde det, er nærmest en selvfølge, for MOM er en bank for kvinner. Bak banken står Misjonsalliansen, Womens Union i Vietnam og Loteria, en avdeling av statsbanken i Vietnam. – De små lånene gir vi til kvinner i Tıen Giangprovinsen. At lånene er små, kommer av at den generelle levestandarden er dårlig og at fattigdommen er stor i Mekong-deltaet. De fleste tjener mindre enn en til to dollar om dagen. Kvinnene er ikke i stand til å betjene store lån, men på den andre siden har disse lånene stor betydning for de som får dem. Lånene vil utgjøre en stor forskjell, og de åpner opp store muligheter for befolkningen, sier Oddvar Rønsen, styreleder i MOM. Mrs. Chói forklarer at lånet hun fikk, har endret livet hennes. – Jeg leide ett mål land, og jeg kjøpte frø og planter. Jeg dyrker ulike grønnsaker som jeg selger på markedet, og i tillegg har jeg også fått mat til familien. Litt etter litt fikk jeg overskudd av driften, og vi har lagt nytt tak på huset. Før rant det gjennom hele taket da det regnet, sier hun – og så spør hun plutselig: – Kan MOM gi meg enda større lån?

OVERSKUDD.


Opplevelsen 

vil vise oss åkeren sin. Vi går langs huset og langs et par andre hus før vi kommer ut i et åpnere landskap der flere teiger med små jordstykker ligger etter hverandre. Vi balanserer på smale, glatte stier som skiller de ulike grønnsakåkrene. – Jeg dyrker grønnsaker i år, men til neste år skal jeg dyrke ris. Dessuten vil jeg leie mer land, sier hun mens vi går på rekke mellom åkerlappene. Hun hopper ned i en åker og stolt forklarer hun at dette er hennes. – Hver morgen vanner jeg grønnsakene mine, og deretter drar jeg tilbake til huset og steller for familien min. Om kvelden må jeg bort hit og vanne igjen. Før lå jeg våken om nettene og bekymret meg for dagen som skulle komme. Men ikke nå lenger. Nå er jeg bare lykkelig, sier hun.

Misjonsalliansens mikrofinansforetak og samarbeidet med Womens Union startet opp i 2002 og har fram til i år vært et tilbud som har vært begrenset til Tıen Giang-provinsen. For å kunne utvide til andre provinser må MOM få lisens som bank. Men det er bare snakk om kort tid før dette er i orden, mener Rønsen. – I år har MOM fått status som «sosialt fond» (Social Fund), som er et viktig skritt i riktig retning. Dette gir oss nye muligheter. Nå kan vi starte opp i andre provinser så fremt de lokale myndighetene gir oss grønt lys, og det innebærer videre at vi også kan tilby ulike sparemuligheter for klientene våre. Endelig lisens vil forhåpentligvis foreligge i 2012. – Kan MOM gi meg enda større lån? spør mrs. Chói igjen, og nå forklarer hun årsaken til hun ønsker dette: – Jeg ønsker meg sementgulv i huset i stedet for dette jordgulvet.  > SOSIALT FOND.

FRAMTIDEN. Engasjementet til mrs. Choi

handler ikke først og fremst om hennes egen velstand, men om framtiden til barn og barnebarn.

#5/2011

LÅN BETYR LYKKE. Hun venter ikke på svaret, for hun

9


10

Opplevelsen

#5/2011  >

Det har regnet det meste av dagen, noe gulvet i huset bærer preg av. Men det er dyrt for familien å legge nytt gulv. – Det koster ti millioner dong å legge sementgulv i huset vårt, men MOM gir ikke større lån enn fem millioner, sier hun. Representanten fra Womens Union og lånekonsulenten som er med oss på turen kan ikke love noe. Og i dette landet bøyer man seg for myndighetene og for autoritetene. Mrs. Chói godtar svaret, hun er like blid, og før vi takker for oss, holder hun oss igjen i armen og sier:

– Jeg drømmer om å pusse opp huset, men viktigst av alt er at barnebarnet mitt skal få en god utdannelse. Derfor vil jeg takk dere i Norge som har gitt meg muligheten til å ta opp lån. – Mikrofinansordningen er et økonomisk økosystem. Alle inntekter fra låneordningen forblir i MOM, de blir ikke tatt ut, og de går til nye utlån som stimulerer til videre samfunnsutvikling og økonomisk bærekraft, sier Oddvar Rønsen. Den erfarne økonomen har lang erfaring både fra internasjonale bankinstitusjoner og fra ulike bistandsorganisasjoner. VEKST.


Opplevelsen 

11

#5/2011

IDÉRIK. Lånet fra MOM har gitt Le Thi Kim Loan mange nye muligheter. Etter norsk standard kan størrelsen på lånet nærmest virke som småpenger, men for en som bor på landsbygda i Vietnam, er 900 kroner en formue som åpner opp for stadig nye ideer. Fiskedammen er hennes siste prosjekt.

– MOM er i en vekstfase. Ved utgangen av 2010 hadde vi 18 200 klienter, og til sammenligning hadde vi 8000 klienter i juni 2009. Det er en vekst på 127,5 % i løpet av 18 måneder, sier han. MOMs lokalkontor i Gò Gông er et av selskapets nyeste. Et lite, beskjedent skilt på utsiden forteller at dette er kontor for lån til fattige kvinner. – Myndighetene gir oss ikke lov til å ha et stort, ordentlig skilt før vi har fått banklisens, sier Mr. Tınh, avdelingsleder på kontoret som ble etablert 3. januar 2010. I løpet av det første halvåret hadde avdelingen

syv ansatte og nesten 5000 låneklienter. – Vi dekker fire distrikter med 17 kommuner, fortsetter han. – Det er ikke så mye nytenkning blant kundene våre. De fleste som låner penger hos oss satser på noe som de allerede kan. Siden de fleste er bønder, så blir det for meste landsbruksrelaterte aktiviteter som risproduksjon, dyrking av grønnsaker og frukt og husdyrhold. Noen søker også om lån til fiskeoppdrett , og alt dette resulterer i litt handelsvirksomhet, både på de lokale markedene og ved at produktene blir solgt til oppkjøpere som selger de videre i storbyen.  > 


12

Opplevelsen

#5/2011

 >

En av de syv lånekonsulentene har hørt hva sjefen forteller og legger til: – Kundene våre er veldig fattige, men de er ærlige. De er svært glade for tilbudet, og de betaler tilbake på tiden. Mr. Tınh forteller at de SJEFEN. Mr. Tınj fleste ansatte på kontoret har leder kontoret til MOM i Gò Gông. regnskapsutdannelse fra college, og kontoret er fremdeles i en oppbyggingsfase. – Vi er ikke tilknyttet noen database. Hele låneprosessen skjer manuelt, og alle skjemaer blir sendt til hovedkontoret for registrering. TILBAKE TIL LANDSBYEN. Sammen med Tınh og en re-

presentant fra Womens Union skal vi ut i en landsby og besøke lånekonsulenter. Lê Thi Kim Loan er en kvinne på 36 år og har samme historie som så mange andre. Før var livet vanskelig, men lån fra MOM har endret så mye. – Vi var leiearbeidere i Ho Chi Minh City i syv år. Mannen min tok tilfeldige jobber i byggebransjen, mens jeg lenge ikke fikk noen jobb. Dermed begynte jeg å lage røkelsespinner som jeg solgte. Vi fikk barn, og det var dyrt å bo i byen. Spesielt når vi ikke hadde jobb å gå til. Familien flyttet tilbake til landsbyen, men hverdagen var fremdeles vanskelig. I 2008 fikk Lê Thi Kim Loan høre om MOM og om muligheten for kvinner til å få lån. – Det første lånet på 600 kroner fikk jeg i 2008, og det neste lånet fikk jeg i 2010. Det var på 900 kroner. Jeg leier to mål med land, og der dyrker jeg grønnsaker. I tillegg startet jeg opp med kyllingoppdrett, og nylig har jeg laget en liten dam hvor jeg har satt ut fiskeyngel, forteller den driftige kvinnen. Fisken er foreløpig ikke stor nok til å selges, men så fort det er mulig, skal fisken selges på markedet. – Bak huset har jeg en liten kylling-gård, og for tiden har jeg ca. 60 kyllinger. Jeg er med i et lokalt kooperativ, en kvinnegruppe, og hver sjette måned henter de kyllinger som de selger videre på markedet. Mr. Tınh ved kontoret i Gò Gông forteller at låneprosessen tar én måned fra første møte med kunden til låneklienten har pengene i hånden. – I denne prosessen har både vi og Womens Union nær kontakt med de som søker om lån. De nye søkerne blir satt sammen i en gruppe i landsbyen, og de blir lært opp i hvordan de skal skrive søknad.

SUKSESS.


Opplevelsen 

 oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

The Norwegian Centre for Microfinance Research inviterer til en internasjonal konferanse om mikrofinans i Kristiansand 2. september 2011, kl. 09.00–16.00 Tema for konferansen er Practice meets Theory (Praksis møter teori) og vil omhandle framtiden til mikrofinans. Hvordan ser framtiden ut etter en epoke preget av Grameen Bank og Dr. Muhammad Yunus? Eksperter på mikrofinans fra hele Europa kommer sammen og vil gi sine svar på dette spørsmålet. Konferansen finner sted på Universitetet i Agder. Session 1. Does microfinance still enjoy political and public support? Session 2. Does the social mission in microfinance survive the future? Session 3. Key policy issues to address.

For påmelding til konferansen, kontakt Roy Mersland, roy.mersland@uia.no

#5/2011

Vi arrangerer økonomikurs for de som låner penger hos oss, men også mer landbruksfaglige kurs som opplæring i griseopdrett, sier han og fortsetter: – Hver lånekonsulent på kontoret har ansvaret for gjennomsnittlig 860 klienter, men det er den lokale komiteen til Womens Union som har den daglige oppfølgingen. Oddvar Rønsen mener MOM er en suksesshistorie. Her har en kristen misjonsorganisasjon startet en mikrofinansorganisasjon i et kommunistisk land, og det er til og med gjort i samarbeid med myndighetene. – MOM er en av fem låneinstitusjoner i Vietnam som Asia Development Bank ønsker å støtte. Både med kompetanseheving og med kapital. Vi får 400 000 Euro, der ti prosent skal gå til teknisk support, mens resten er kapital som skal lånes ut. Dette gjør oss troverdige i markedet, sier Rønsen. Og Mr. Tınh i Gò Gông konkluderer på denne måten: – Vi er med og bekjemper fattigdom.

13


14

Nyheter

#5/2011

Uforglemmelige dager Norge/Ecuador. I 11 dager var ti gutter og to ledere fra Ecuador på norgesbesøk i forbindelse med PlussbankCup. Gutta ble slått ut i kvartfinalen i A-sluttspillet etter først å ha vunnet puljen sin.

Og etter seks kamper uten tap på norsk jord ble det til slutt laget fra Nærbø som ble for sterkt. Men minnene som gutta tar med seg fra årets cup, er mange. Med mange opplevelser både fra Ålgård, Evje, Vennesla og Kristiansand dro de tilbake til Ecuador som mestere. Bare det å få oppleve dette har vært en seier som en

av de sa. I tillegg fikk flere av gutta seg kjæreste, og da er det ikke så lett å ta avskjed. Delegasjonen har altså ikke bare vunnet fotballkamper, men også mange hjerter både blant store og små. En av gutta utbrøt spontant noe som oppsummerer det hele: – Dette kommer jeg aldri til å glemme.  n Kjetil Sande


Nyheter

15

#5/2011


16

Foto: Misjonsalliansen i Brasil

#5/2011

Alltid beredt Brasil. I

et fattig område i byen Joinville i Brasil har speiderbevegelsen blitt en viktig fritidsaktivitet for barn og ungdom. Gjennom fadderordningen støtter Misjonsalliansen prosjektet Morro do Meio, og det er i dette området at Weirich Nilson fikk visjonen om speiderarbeid.

Lodder ut seg selv Bolivia. Under årets Ryfylkedagar i be-

gynnelsen av juni stod en gjeng voksne mannfolk fra mannsforeningen «Steggjen» og loddet ut seg selv. Foreningen samles til månedlige møter og samler inn penger til misjonsarbeid, men de store summene kommer på Ryfylkedagane. Folk kan vinne både spekeskinke og fenalår, men mest populært er én dag med arbeidskraft. Vinneren kan selv bestemme hva mennene skal brukes til. Opp gjennom årene har de seks mennene blant annet lagt parkett, lagt nytt tak, flislagt et kjøkken og anlagt to hager. I år, som for to år siden, går pengene til Misjonsalliansen, nærmere bestemt til et vannprosjekt i Caranavi i Bolivia.  n Linda Mehus Rugland

Nilson ville gjøre noe for de mest utsatte barna i Morro do Meio; en bydel og et industriområde hvor det for det meste bor immigranter fra andre kanter av landet. De kom hit med drømmer om å få jobb. De fleste er ufaglærte med lite utdannelse, og for de fleste gikk ikke drømmene i oppfyllelse. Etter hvert har Morro do Meio blitt en bydel med mye kriminalitet og narkotikatrafikk. Speidertroppen med navnet Águia Pequena (Lille ørn) er to år gammel. Troppen består av 70 aktive gutter og jenter, og 50 andre barn står på venteliste. – Det viser kraften og muligheten i dette arbeidet, sier Weirich Nilson. Arbeidet hjelper barn og unge til å holde seg borte fra vold og narkotika. – Speideren er viktig for meg. Jeg vil ikke gå glipp av en eneste samling, selv om jeg skulle være syk, sier Emanuele Rosa som er elleve år gammel.

I tillegg til de vanlige speideraktivitene møtes hele troppen hver lørdag for å plukke søppel i nabolaget, de deler ut informasjonsbrosjyrer om viktige temaer, og de snakker med naboene. Også mange av foreldrene jobber frivillig disse lørdagene og hjelper til på ulike måter. – Gjennom det vi gjør i nabolaget sår vi ut noe som vi etter hvert skal se fruktene av. Vi som bor her mangler så mye, men med denne troppen av barn skal vi endre lokalsamfunnet vårt. Luiz Cesar Horn er en av lederne i den nasjonale speiderbevegelsen i Brasil (Union of Brazilian Scouts), og han er imponert over det de har fått til i Joinville. – Det vellykkede arbeidet i Joinville har blitt en inspirasjon for hele bevegelsen i Brasil, og vi ønsker å bruke den samme filosofien andre steder i landet, sier han.  n Thiago Sanches Couto


Nyheter

De klarte det! Filippinene. Det er varmt, og det er sommerferie. 400 fadderbarn i Manila-området har nådd en milepæl: De har fullført utdanningen!

Det blir markert med avslutningsfest for disse ungdommene som er blitt fulgt av Misjonsalliansen i 10–15 år. Festen starter med et inspirerende innlegg med gode tips om blant annet hvordan søke jobb og om jobbintervju. – Det er krevende å ta utdannelse, men det er nå jobben virkelig begynner! I et land med stor arbeidsledighet er det mange

som gir opp allerede før de søker jobb. Ikke gjør det! Vær aktive, sier Jessie Misa Guerrero som er talentspeider i et stort firma. På Filippinene er det kun 15 % av de som begynner på barneskolen som fullfører formell utdanning. Årsakene er mange. Økonomi og ekstremt vanskelige bo- og leveforhold er noen av dem.  n Karoline Kinn Hartvigsen

Norge. Kristin Marie Skaar (27) vikariere som informasjonskonsulent i Misjonsalliansen det neste året, siden Bjørn Sørheim-Queseth har ett års permisjon fra jobben. Kristin er fra Marnadal på Sørlandet, og hun kommer fra en liknende stilling i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH). Kristin kjenner Misjonsalliansen godt fra før. I 2008 var hun volontør i Bolivia, og hun synger i koret Mosaic, som har vært ambassadørkor for Misjonsalliansen i en årrekke. Hun har en mastergrad i journalistikk fra UiO og har i en kort periode vært FNpraktikant i Brüssel. Nå skal Kristin jobbe med Tsjili og med Misjonsalliansens nettsider. Velkommen til oss, Kristin!  n Oddmund Køhn

Teaterverksted

Besøk fra Ecuador

Norge/Ecuador. I april i år hadde

Misjonsalliansen besøk av to pastorer fra Ecuador, Angel Manzo og Nivaldo Cantos. Angel Manzo er i tillegg til å være pastor i en lokal kirke også leder av Misjonsalliansens diakonale arbeid i samarbeidskirkene i Guayaquil. Nivaldo er

pastor i en kirke som Misjonsalliansen tidligere hadde et slikt samarbeid med – den samme menigheten som menighetene på Nøtterøy er nært knyttet til, Isla del Valle. I tillegg til å besøke menighetene på Nøtterøy hadde de noen dager i Oslo der de blant annet besøkte Bymisjon i Oslo. På bildet er de i samtale med bymisjonsprest Hanne Elstrøm. Per Ambjørn Haga Hvarnes (til venstre på bildet) er tidligere volontør for Misjonsalliansen og fungerte som tolk under besøket.  n Grethe Matre

Filippinene. Misjonsalliansen på Filippi-

nene arrangerte i vår et teaterverksted for ungdommer fra Torrijos kommune på Marinduque. – Vi lærte masse fra de dyktige kurslederne, og vi har også utviklet oss som individer og er blitt mer engasjerte i det som skjer i landet, sier Michelle P Pantas. Den siste dagen fikk deltakerne opptre for vennene sine, entusiastiske og fulle av selvtillit. Jeg kan nesten ikke tro at jeg har gjennomført kurset, for jeg er egentlig veldig sjenert, fortsetter han og legger til: – Dersom du har spesielle evner, så ikke skjul dem.  n Hilde Bringedal

#5/2011

Misjonsalliansen har fått ny medarbeider

17


18

Nyheter

Forbundsstøtte #5/2011

Kina. Tidli-

gere utsending Marit Kjølberg Bjørnstad besøkte nylig Norsk Ergoterapeut Forbund (NETF) for å presentere Misjonsalliansens samarbeid med kinesiske organisasjoner og universitet for å utvikle ergo- og fysioterapi i Kina. Tilbakemeldingen fra forbundet var veldig positiv, og de var imponert over den utviklingen som har skjedd. NETF viste stor interesse for å følge prosjektet videre.  n Marit Kjølberg Bjørnstad

Alle skal med! Kambodsja. De siste månedene har Misjonsalliansens fire lokale partnere i Kambodsja kartlagt utfordringer i skolene vi samarbeider med. Det viser seg at mange lærere ønsker å få mer kunnskap om hvordan barn med spesielle læringsbehov kan bli en del av den ordinære læringen. – Neste år ønsker vi å samarbeide med skolene om å inkludere alle barn, sier utdanningskonsulent Kannbo i Kambodsja.  n Knut Iversen Foseide

Slottsfjellet 2. pinsedag – en flott tradisjon Norge. 2. pinsedag hvert år samles alle menighetene i Tønsberg domprosti til felles gudstjeneste på Slottsfjellet, og hvert år er det en av de fem misjonsorganisasjonene i SMM som har et spesielt ansvar for gudstjenesten og som får kollekten. I år var det Misjonsalliansen. Humming People bidro med sang og musikk og en inspirerende og motiverende gudstjeneste som ga nær innpå 48 000 kroner til Misjonsalliansen. Da er det selvfølgelig på sin plass å si tusen TAKK!  n Grethe Matre

Hattefest for Kambodsja Kambodsja. I

pinsa feira Ingvild Sandholt 60-årsdag og inviterte familien til hattefest. Ho ønska gåver til brønnprosjektet i Kambodsja. – Utan reint vatn er helse, oppvekstvilkår og velferd, veldig utsatt, spesielt for barn. For oss er det sjølvsagt å kunne drikke reint vatn frå springen; det burde det vere for alle, seier 60-års jubilanten Ingvild. Bursdagsbarnet er tante til Knut Iversen Foseide, som er utsending i Kambodsja. Det var det som sette ho på ideen om å støtte eit prosjekt i staden for å ønske seg gåver til seg sjølv. – Alle vil gi en gave på en bursdag. Detta æ´kke no stort offer for meg, asså, poengterer Ingvild. – Kva synest du om dagen? – Det var veldig koselig! Det er ikkje så ofte vi møtes heile storfamilien, så vi sett pris på å vere saman. For mor på 94 år var dette ein spesiell opplevelse. Ho hadde gleda seg til festen og ikkje minst til å sjå alle hattane. Det var veldig artig å sjå kor kreative folk var med hattane! Dei ulike hattane skapte mykje latter. Nokre var inspirert av eit

visst kongeleg bryllup, og andre kjørte meir tradisjonell stil med sixpence, vest og bukseselar. Fleire hadde blomster og sløyfer i hatten, og ein av dei med minst hår hadde til og med ei rosa innpakkingssløyfe på hovudet. – Kvifor valde du å bruke dagen til å gi til Misjonsalliansen? – Vi blir overøst av informasjon om katastrofer og svolt, og det blir så mykje at vi til slutt ikkje blir berørt av tragediane og ikkje lar oss engasjere for å hjelpe. Eg ville vise at det er viktig å yte bistand og synleggjere at hjelpa kjem fram. – Vi kjenner fleire som arbeider i bistandsarbeid, og så blir det ekstra nært når nokon i familien er ute. Derfor var det naturlig for oss å støtte Misjonsalliansen, skyt mannen Odd Josef Sandholdt inn. Ingvild har tre barnebarn og er gammeltante til to. Ungane frå to til seks år følgde høglytt med på filmvisning frå barnehagar og brønnar i Kambodsja.  n Bente Iversen foseide


Nyheter

19

Misjonsalliansen

Studietur til Filippinene Vietnam. Ledelsen

i mikrokredittorganisasjonen MOM har nylig vært på en ukes studietur til Filippinene for å besøke CARD Bank som er en av Asias største mikrofinansinstitusjoner.

MOM har de siste årene hatt en eksplosiv vekst i antall lånekunder, og organisasjonen står overfor en rekke utfordringer for å kunne opprettholde fremtidig vekst og sikre god oppfølging av lånekundene. Det var derfor viktig for ledelsen å lære av andres erfaringer fra arbeid innen mikrofinans. CARD har lånekunder over hele Filippinene, og de har også virksomhet i mange deler av verden som i HongKong, Kambod-

sja og Indonesia. For deltakerne fra Vietnam var det spennende å lære hvordan CARD bruker deler av sitt overskudd til veldedige formål, som blant annet stipender til fattige studenter og betaling av medisinske tjenester for fattige lånekunder. Studieturen til Filippinene har gitt ledelsen i MOM mange viktige innspill til hvordan forbedre og viderutvikle lånetjenestene til fattige kvinner i Mekongdeltaet.  n Duong Phouc Hoang

Tombstevnet 2011

Norge. Etter flere tidligere år med hutring og regnvær kunne ca. 500 mennesker glede seg over en varm og solfylt dag på årets Tombstevnet. Mens 30–40 barn deltok på eget opplegg, fikk foreldrene anledning

til å høre dagens preken som var ved professor ved Menighetsfakultetet, Oskar Skarsaune. En varm, men alvorlig og utfordrende refleksjon over teksten – knyttet til vår materielle velstand, vår tro og dem som lider. Seinere på dagen var det seminar ved førsteamanuensis Knud Jørgensen om Misjon og bistand. Denne dagen ble det gitt nesten 40 000 kroner som skal fordeles mellom Tomb og misjonsorganisasjonene.  n Grethe Matre

norge. Frå ho var 18 år hadde menighetssøster Thea Ness vore gripen av Misjonsalliansen sitt arbeid. Gjennom møte med generalsekretær Hjelm-Larsen og andre representantar for Misjonsalliansen opplevde ho kombinasjonen av «åndens og håndens arbeid» – forkynning og diakoni – som noko særleg verdifullt. Sjølv tok ho sjukepleiarutdanning på Betanien sjukepleiarskule i Bergen, og då ho nokre år seinare fekk seg ektemann frå Skånevik og flytta hit som menighetssøster, var misjonsengasjementet like levande. Her tok ho initiativ til å starta Misjonsallianseforeininga «Misjonsvennen». I fjor markerte me foreininga sine 30 år, og i det høvet var generalsekretær Arnt H. Jerpstad vår gjest ved den årlege Misjonssøndagen i Skånevik i august. Då er opplegget at me har møte i nabobygda på Halsnøy laurdagskvelden, gudsteneste i Skånevik kyrkje søndag føremiddag og festmøte på Skånevik bedehus søndag kveld. Slik har det vore i alle år, og dei fleste av dei forkynnande medarbeidarane i Misjonsallianssen har opplevd denne misjonshelga, som regel i vakkert augustvær. Vår vesle foreining på ca. 20 personar som får skriftleg innbyding til kvart møte, samlast ein kveld om våren og ein kveld om hausten, alltid heime hos oss. Dette har vore ramma for foreininga sitt arbeid frå 1997, då me overtok ansvaret frå Thea Ness. Ho har no fylt 96 år og har triveleg rom i bufellesskapet på Skånevik Omsorgsenter. Me ser kvar sommar med glede fram til Misjonssøndagen på ettersommaren, og vårt mål og vår von er at denne gode tradisjonen skal haldast ved like i åra som ligg framfor oss.  n Liv og Hans Olav Tungesvik.

#5/2011

i Skånevik


20

Nyheter

Vellykket prosjekt! Sindre Fosse var tidlig på sommeren i Lincang. – Vi hadde en flott tur og fikk se at Lincang-prosjektet virkelig går på skinner, forteller han entusiastisk. I en av Misjonsalliansens samarbeidslandsbyer fikk utsendingen oppleve å være utlending nummer tre som besøkte landsbyboerne. – Det var en spesiell og flott opplevelse, avslutter han.  n Marit Kjølberg Bjørnstad

Engasjerte Moldeungdommer! Norge/Kambodsja.

Søndag kveld den 19. juni hadde over 40 ungdommer funnet vegen til Sub Urban i Molde. Ungdomsmenigheten har i år støttet brønnprosjektet som Misjonsalliansen arbeider med i Kambodsja. Barne- og ungdomsarbeider Sivert Hovde sier at «det er fint å oppleve giverglede, og å se at ungdommene her deltar aktivt i forbønn og gir til misjonsprosjektet i Kambodsja gjør stort inntrykk».  n Knut iversen foseide

NYE NETTSIDER

Nye www.misjonsalliansen.no vil nå i større grad integrere sosiale medier som facebook, twitter, flickr, Youtube og blogg fra utsendingene.

Foto: IS-Klassen

Foto: Oddmund Køhn

#5/2011

Kina. Utsending

Norske elever sørger for nye skoler i storbyslum i Ecuador Norge. IS-klassen

på Bekkestua i Bærum har et nytt kull med engasjerte ungdomsskoleelever. Den nye ISklassen tar over der den gamle slapp. Ambisjonen er å bygge flere skoler i Ecuador og å kunne dra til Ecuador om to år for å se resultatene.

I 2007 opprettet Bekkestua ungdomsskole en 8. klasse som skulle ha spesielt fokus på temaet Internasjonal Solidaritet. I 2010 gikk elevene ut av 10. klasse, vel vitende om at de hadde opprettet tre skoler for fattige barn i byen Guayaquil i Ecuador. Det som begynte som en enkel visjon om å hjelpe fattige mennesker, ble en formidabel suksess. Nå har neste kull i denne eneste IS-klassen i landet gjort ferdig 8. klasse, og allerede etter ett år har Misjonsalliansen fått 200 000 kroner fra klassen. – Vi jobber etter samme modell som med det første kullet, sier lærer, inspektør og primus motor, Eivind Hiorth. IS-klassen er registrert i Brønnøysundregisteret, og en av årsakene til dette er at klassen på den måten kan få midler fra Grasrotandelen fra Norsk Tipping. De som spiller kan være med og bestemme hva noe av overskuddet hos Norsk Tipping skal gå til. På kiosker og butikker på Bekkestua kan man sørge for at 5 % av spillerinnsatsen går til IS-klassen. Men elevene og foresatte bruker

også mye av fritiden til kreative innsamlingsmåter. – Flaskepanting er en viktig inntektskilde, sier Hiorth og fortsetter: – Elevene har blant annet vasket vinduene på Oslo internasjonale skole, de har delt ut flyers for et nytt legesenter på Røa og de har gjort mer klassiske ting som å selge nystekte vafler. Klassen er delt inn i fem grupper med både elever og foresatte, og gruppene har forskjellige oppgaver som skal løses. Det er også et eget styre for IS-klassen der foresatte er representert, i tillegg til de to lærerne Andreas Dybwad og Eivind Hiorth. – Foreldrene er en viktig ressurs for oss, og jeg har i flere år blitt imponert over engasjementet deres. Og det er foreldrene som styrer økonomien. Tanken bak IS-klassen er å engasjere og lære ungdom om internasjonalt samarbeid og solidaritet i praktisk handling. – IS-klassen har egen hjemmeside, www.isklassen.no , og de vil gjerne lansere ideen om en ISklasse til andre skoler, sier Eivind Hiorth.  n Oddmund Køhn


Nyheter

Sommerferie Filippinene. I sommerferien er det et yrende liv hos Misjonsalliansens samarbeidskirker på Filippinene.

Sommer betyr ikke ferie for alle de frivillige som stiller opp på leirer og sommerbibelskoler for barn og ungdom. Flere tusen barn deltar i år på aktivitetene som er støttet av Misjonsalliansen. For de fleste barna betyr ikke

skoleferie noe annet enn fri fra skolen. Det skjer ingen endring i hverdagen, annet enn at de kanskje må jobbe mer hjemme. Da er det kjærkomment å få delta på leir eller sommerbibelskole med ulike aktiviteter.  n Hilde Bringedal

Enda bedre. Abigail Zhang og Dawn Dong i engasjert samspill med de ansatte på et rehabiliteringssenter

Habilitering og finans Kina. To

av Buer Consults dyktige medarbeidere har reist rundt og kurset alle rehabiliteringssentrene i habiliteringsprosjektet i god finanshåndtering. Dawn Dong og Abigail Zhang har besøkt åtte rehabiliteringssentre fordelt på tre provinser. På alle sentrene har de jobbet tett sammen med de ansatte. De har blant annet sett på svakheter i det eksisterende økonomisystemet og jobbet med hvordan man kan forbedre dette. Man har i habili-

teringsprosjektet valgt å satse på denne type kursing, slik at man skal få et bedre system og en god oversikt over økonomien i prosjektet. Dong og Zhang fikk også tid til å besøke rehabiliteringsfasilitetene ved sentrene og se på forbedringer som har skjedd den siste tiden.  n Marit Kjølberg Bjørnstad

Vietnam. Thanh Phu-distriktet i provinsen Ben Tre er Misjonsalliansens nyeste prosjektområde i Vietnam, og fadderordningen er knyttet opp mot de to grunnskolene i Hoa Loi og My An. På samme måte som andre steder der Misjonsalliansen arbeider, er utvikling av hele lokalsamfunnet målet med arbeidet. Men også fotballprosjektet er blitt et viktig tilbud til barna ved de to skolene, og både jentene og guttene er med. Prosjektet dreier seg selvfølgelig om fotball, men like viktig er alt de lærer om mellommenneskelige forhold, helse og andre positive verdier. I begynnelsen av juni i år deltok et guttelag og et jentelag i en stor fotballturnering i byen Hue, hovedstaden i provinsen med samme navn. Hue ligger omtrent midt i det langstrakte landet, og barna fra Ben Tre kjørte buss i to dager for å komme fram. – Jeg er så spent! Jeg gleder meg til å spille fotball, og jeg gleder meg til å få nye venner, forteller Bui Thi Quynh Nhu. – Foreldrene mine ville ikke hatt råd til å gi meg en slik tur, derfor er dette en stor opplevelse for meg, sier Nguyen (11 år). På turneringen deltok det lag fra hele landet, og lagene fra Ben Tre hadde drakter med Misjonsalliansen-logo på brystet. De spilte flere kamper, og den siste kampen var mellom gutter 12 fra Ben Tre og jenter 14 fra Hui. Laget med Misjonsalliansen-logoen vant 3–2. De tre dagene turneringen varte, var en stor fotballfestival med mange ulike aktiviteter. Resultatene var ikke viktige, og alle som deltok fikk en gullmedalje. For på denne turneringen er alle vinnere.  n Nguyen Anh Phuong

#5/2011

Bare vinnere

21


22

Nyheter

#5/2011

MODIGE KVINNER PÅ KURS Filippinene. Det

er langt til nærmeste lege og helsesenter for mange av de lokale helsearbeiderne i Torrijos kommune på Marinduque. I fem dager er de på seminar for å få undervisning og nødvendig trening. UFAGLÆRTE. De mer enn seksti delta-

kerne ved seminaret er alle kvinner, ufaglærte, og jobber som helsearbeidere i sine småsamfunn. Noen bor noen timers gange eller ridetur fra nærmeste helsesenter. Enkelte av stedene har folk aldri hatt legetilsyn. Det sier seg selv at de lokale helsearbeiderne

er uhyre viktige. De kjenner befolkningen og kan ha en oversikt over antall familier, gravide, fødsler og nyfødte. De er dessuten de første til å møte skadde og syke i området. – Det ideelle er at en lokal helsearbeider har ansvar for å følge opp maksimum 20 husholdninger og at de har

kontakt med ei jordmor, sier dr. Honesto Marquez. Med storfamilier som gjerne består av seks til tolv personer betyr det mange mennesker. Noen av helsearbeiderne har i dag ansvar for rundt 40 husholdninger (300–400 mennesker). Marquez er svært positiv til samarbeidet med Misjonsalliansen og ser at det er nødvendig å være flere aktører for å få gjennomført ulike prosjekt. TRYGG FØDSEL. Kurset starter med at deltakerne i grupper diskuterer hvilke behov innbyggerne og de selv har


Nyheter

Gi noen en fisk, og han blir mett hele dagen. Lær noen å fiske, og han blir mett hele livet.  Kinesisk ordtak Opplæring og utdanning er en viktig del av Misjonsalliansens arbeid. For å oppnå varig endring i et samfunn må innbyggerne involveres og utdannes slik at de selv kan påvirke egen situasjon. På Marinduque er situasjonen at det er altfor få leger, sykepleiere og jordmødre. Helsesentrene er dårlig utstyrte og ofte i dårlig forfatning. Dette er også en del av våre satsingsområder. Helsesentre blir bygd eller forbedret, men for å sikre et godt helsetilbud er det nødvendig med personell som kan betjene innbyggerne.  n Hilde Bringedal i forhold til helsetilbud og kunnskap. Alle gruppene ønsker bedre tilbud for gravide og nyfødte. – Vi ønsker at kvinnene kan føde under trygge forhold og at både mor og barn får god oppfølging, sier en av gruppelederne. For deltakerne ved seminaret er undervisningen lærerik, men kanskje like nyttig er det sosiale samværet i pausene. – Det er flott å møte så mange andre og dele erfaringer, sier flere av kvinnene smilende. NØDVENDIG OPPLÆRING. Misjonsallian-

sen arrangerer i samarbeid med de offentlige myndighetene en systematisk opplæring av de lokale helsearbeider-

Vil du være med på å støtte et prosjekt? Hva med å gi støtte til opplæring av helsearbeidere eller utrustning av helsesentre? Les mer om prosjektene i Misjonsalliansens prosjektkatalog for 2011, www. misjonsalliansen.no – Støtt oss – prosjektkatalogen, eller kontakt oss på telefon 22 94 26 00, e-post prosjekt@misjonslliansen.no

Kompetansebygging. Kunnskapsformidling er viktig i alt bistandsarbeid. For å oppnå varig endring i et samfunn må innbyggerne involveres og utdannes slik at de selv kan påvirke egen situasjon. Bildene gir noen glimt fra kurset på Marindugue.

#5/2011

ne. Viktige tema som blir gjennomgått er mødre og barns helse, familieplanlegging, ernæring, førstehjelp, vanlige sykdommer, vaksinasjon og mye mer. I tillegg diskuteres det hva som er deres rolle i forhold til behandling og oppgaver i samfunnet. – De har en viktig rolle og et stort ansvar. Det er nødvendig å satse på opplæring for å forebygge sykdom og død blant innbyggerne, og da må vi inkludere de lokale helsearbeiderne, sier Val Estevez, ansatt i Misjonsalliansen på Marinduque. Det er også viktig at helsearbeiderne forstår egen begrensing i forhold til å behandle, slik at de kan henvise videre når det er nødvendig.

23


24

tsjilinøtter

#5/2011

Av Knut Iversen Foseide, utsending i Kambodsja.

Møte med Dalin Kambodsja. Det

er i starten av april, og vi sitter utenfor et av klasserommene til en liten skole som Misjonsalliansen arbeider sammen med. Murpussen utenfor er gulfarget og noe falmet etter årevis med kraftig sollys og ivrige regnskurer ovenfra. Når vi som utsendinger er på besøk på skolen slik som nå, flokker det seg litt etter litt flere barn rundt oss. Noen er frampå med engelske ord og uttrykk og ser stolt og forventningsfullt rundt seg i påvente av respons fra oss. «Forsto de ordene jeg har lært inne i klasserommet?» Ei av jentene står fram og spør: «How are you?». «We are fine, and you?» svarer vi. Plutselig bryter 25 barneansikter ut i lattermilde grimaser, og lyden av frydefull latter etterfølges av fnising. Hun hadde åpenbart gjort seg forstått. Den rare mannen og kvinnen svarte på engelsk tilbake. Vi spør så på khmer, språket i Kambodsja, om hva hun heter. – Jeg heter Dalin, svarer hun og forteller om hverdagen sin som elev ved Ponley barneskole. – Jeg er 11 år gammel og går i sjette klasse her på Ponley. Jeg liker ikke så veldig godt mat-

tematikk, men biologi og samfunnsfag, det er artig! I friminuttene spiller jeg ofte fotball, men jeg synger og danser også. Dalin er elev på Ponley barneskole. I Kampotprovinsen er denne skolen den minste barneskolen Misjonsalliansen arbeider sammen med. Skolen rommer 134 barn i alderen sju til tolv år. Landsbykomitéen og skolen har bygd en brønn og lagt til rette for å så grønnsaker bak skolebygget. På sikt ønsker rektoren på Dalins skole et bibliotek. Om det går i boks, kan Dalin på 11 år lese mer om biologiens naturligheter og samfunnsfagets systemer som sine favorittfag på skolen. I framtida vil det kunne bli god bruk for økt kunnskap om samfunnet. For, som Dalin sier: – Jeg ønsker å bli lærer når jeg blir stor!


Tsjilinøtter

Lukt <

Noen <

< Fisk <

D

Flire <

>

R

Regner <

b

Språk i Rekke < Ecuador <

<

Hele <

1. To viktige begrep i Misjonsalliansen skal stå i a) og b). Hvilke to ord er dette?

#5/2011

a

Lamakryss

B

Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no

Premie Fem vinnere får tilsendt en Fadder-t-skjorte

Med en gang <

Kristus <

R

25

2. På hvilke fire sider i Tsjili er Pastora Quisbe de Flores avbildet?

Løsning forrige nummer

1. Tsjili-provinsen, 2. Marinduque 3. Guri Odden


26

Reportasjen

#5/2011

Reportasjen

Bolivia

Ledere i fattigdom Ved Misjonsalliansens utviklingsinstitutt i Bolivia har 4000 fattige kvinner og menn lært seg hvordan de kan bli ledere for sine lokalsamfunn og igangsette sosiale prosjekter for å bedre levevilkårene. – Kursene har gitt meg mot til å stille til valg her i kommunen, sier Pastora Quisbe de Flores.  > Tekst & foto [ Bjørn J. Sørheim-Queseth ]


Reportasjen

27

#5/2011


28

Reportasjen

#5/2011  >

Ved bredden av den solblanke Tıticacasjøen vokser landsbyen San Pedro opp av jorden: Stein for stein smyger byen seg frem fra et villnis av bønnestengler, potetplanter og blomster; blir sakte til små fjøs og adobesteinshytter etterhvert som Doña Pastora Quispe de Flores, tuslende på en fot-bred sti, nærmer seg hjemmet sitt. Hun dukker under stråtak og klatrer steintrapper over naboens gårdstun, før hun finner frem til sitt eget. Noen sauer breker bak en grind. Hun må snart slippe dem ut på beite. I et turkismalt rom på foreldrenes gård, like borti svingen for Doña Pastora, på andre siden av en liten odde, sitter Sara Cambi Flores stillferdig på sengen sin. Hun inntar dagens lunsj; ris og tomater – og ørret som faren hennes, Theofil, hentet fra sjøen samme morgen.

De to kvinnene, femtienåringen og tjueenåringen, tanten og niesen, omtaler seg som ledere for lokalmiljøet. Hver onsdag samler de et syttitalls av San Pedros kvinner til allmøte. – Vi snakker med dem om det vi selv har lært og får i  gang diskusjoner om likestilling og kvinners rolle i samfunnet, sier Sara. – Tante Pastora og jeg har tatt initiativ til at det på disse møtene skal lages håndarbeid som kvinnene kan selge for å øke inntektene sine. De lager mye forskjellig nå. Håpet vårt er å utforme en prosjektbeskrivelse for å kunne presentere det for lokale myndigheter og søke dem om økonomisk støtte. DOÑA OG SENORITA.

Allmøtene kom i stand etter at Pastora og Sara deltok på en serie av kurs i regi av IDMAN, som er Misjonsalliansens utviklingsinstitutt på El Alto. Instituttet har til hensikt å utdanne fattige mennesker fra distriktene til å kunne ta lederansvar og igangsette sosiale prosjekter i landsbyene sine. – Kursene betydde masse for meg. sier Sara. – Nesten alt jeg lærte, var helt nytt for meg. Jeg lærte om lederskap, fikk høre at jeg ikke skulle være sjenert, ikke bare sitte der og tie stille, men snakke ut. Jeg fikk høre at vi kvinner har de samme rettighetene som menn. Før ble jeg ikke tatt på alvor – det blir jeg nå!

SNAKK UT!

REDDE NÅ. – Lederkurset forandret meg, sier Pastora. – Jeg visste ikke noe som helst om hva slags rettigheter jeg har, jeg var marginalisert, og om jeg var på møter i kommunen, snakket jeg aldri. Det var liksom en mannsarena. Men nå har jeg blitt vekket ,og jeg vekker opp andre kvinner i  landsbyen. De

krever å bli hørt! Mennene våre har fått respekt for oss. De er litt redde for oss nå, ler hun. – Kursene er en viktig del av Misjonsalliansens arbeid her, sier Ester Quino, teknisk tilrettelegger ved utviklingsinstituttet. – Undersøkelser vi har utført, viser at det er stor mangel på ledere på landsbygdene. Det er ingen her som kan ta grep og lede lokalsamfunnet fremover. Kanskje finnes det offentlige midler til å drive utviklingsprosjekter, men folk her vet ikke at de kan søke om støtte til slikt eller hvordan de gjør det. Derfor lærer vi dem opp. Blant annet har vi undervisning i hvordan kommunestrukturen fungerer. Mange vet ikke det. De vet ikke hva en ordfører eller en rådmann skal gjøre. MANGLER LEDERE.

TRE TIL FIRE. Per i dag tilbyr IDMAN tre kurs; «Lederskap», «Kjønn og utvikling» og «Prosjektutvikling». Ester håper snart å kunne tilby et fjerde, om miljø, men venter på godkjenning fra Viseministeriet for utdanning. Hvert av kursene består av fire moduler, hver på 20 timer, og holdes på både spansk og aymara i  deltakernes hjemkommuner. – Både menn og kvinner oppfordres til å delta, sier Ester. – De som kommer, er alt fra folk som allerede har en lederstilling, men trenger hjelp til hvordan de skal fylle den, til folk som aldri har vært på kurs før. De mest interesserte er ofte de som kan minst …

Pastora Quisbe de Flores har funnet frem en pinnestol og satt seg inntil plankegjerdet som holder de utålmodige sauene fra å springe viltert og sultne ut på gårdsplassen. Sitt første kurs tok hun i 2009. Det var en ren tilfeldighet at hun deltok. – Jeg jobbet som portvakt ved kommunebygningen da kurset om lederskap skulle holdes, sier hun. – Der traff jeg på Ester og hun spurte om ikke jeg ville bli med. Jeg sa: «Kan jeg det?» Jeg har alltid likt å lære, det er interessant med noe nytt. Og jeg hadde lyst til å bli en leder, slik at jeg kunne hjelpe folk, særlig kvinner og fattige, og jobbe for å bedre deres situasjon. På lederkurset snakket vi mye om hvordan en leder bør være, at hun må være som et tre som bærer frukt. Det var veldig interessant!  >

DØRVAKT.

INITIATIVTAKER. Sara Cambi Flores (21) arrangerer

sammen med tanten sin ukentlige allmøter i landsbyen. Et syttitalls kvinner kommer da sammen for å produsere håndarbeid for salg.  


Reportasjen

29

#5/2011


30

Reportasjen

#5/2011


Reportasjen

31

#5/2011


32

Reportasjen

#5/2011


Reportasjen

 >

NYKOMLING. Sara

Cambi Flores har satt fra seg skålen sin og flyttet over til sengen i  andre enden av rommet, der mektige menn i  glass og ramme kikker ned på henne fra veggene; Bolivias president og Kongenes konge. – Da jeg først fikk høre om IDMAN-kursene, var jeg akkurat blitt ansatt i kommunen, forteller hun. – Mamma og pappa har alltid støttet han som nå er ordfører, så da han ble valgt, skaffet de meg en jobb hos ham. Men jeg visste jo ingenting om denne jobben, ingenting om hvordan en kommune fungerer. Jeg ble interessert i kursene fordi det for første gang var noen som kunne forklare meg hva dette gikk ut på.

TESTPROSJEKT. Mot slutten av 2009 ble Pastora invitert til å delta på nok et kurs. – Det er en bevisst strategi fra IDMAN alltid å kontakte tidligere deltakere for å følge dem opp og gi dem påfyll, sier hun. Denne gangen var temaet for undervisningen: «Kjønn og utvikling». – Det handlet om hvordan vi kvinner kan delta og bidra i  lokalsamfunnet. Vi utformet et prosjekt, bare som et eksempel, for å vise hvordan vi kan øke inntektene våre. Det var et turistprosjekt hvor det var meningen å produsere suvenirer og gensere i lamaull, for salg.

– Det er viktig å få kvinnene på banen, fortsetter hun. – Det er ikke likestilling her. i kommunestyret sitter det bare én dame. Mennene slipper oss ikke så lett frem. Noen menn nekter til og med konene sine å gå på kurs. Det er også motstand blant kvinner som ikke ønsker forandring. Jeg synes kurset om likestilling har vært kjempeviktig. Derfor er jeg også ivrig på å fortelle det jeg har lært til andre. Når vi får gå på kurs og tjene våre egne penger … For meg personlig har det forandret livet mitt totalt! Før ble jeg marginalisert av mannen min. Nå respekterer vi hverandre, og begge får vi respekt fra barna.

KVINNER OG MENN.

STILLER TIL VALG. – Jeg har også fått mot til å stille til

kommunevalg. Nå er jeg vara, men jeg satser på å bli valgt inn i gruppen som er rådgivende instans for kommunestyret. Jeg vil bruke denne posisjonen til å hjelpe samfunnet. Jeg vil ha innflytelse til å endre livene til menneskene som lever her, særlig kvinnene. Mest av alt trenger vi at kommunen gir oss et bedre skole- og helsetilbud.

Pastora er ikke alene. Av de 4000 kvinner og menn som har deltatt på kurs i  regi av IDMAN siden instituttets åpning i 2004, er det mange som har søkt politisk makt – og fått det. – De har blitt ordførere, rådgivere, arbeider for lokale organisasjoner og er i  lederstillinger, sier Ester Quino. – Det er også mange som organiserer seg og starter opp egne prosjekter, slik som disse to damene ved Tıticacasjøen har gjort med kvinnegruppene sine, for så å søke økonomisk støtte fra kommunen eller fra organisasjoner. SKAPER NOE.

JAPANSTØTTE. Ester trekker frem et eksempel: – Vi hadde en av kursdeltakerne som laget et prosjekt, gikk til den japanske ambassaden, fikk det godkjent for støtte, og det har resultert i  en helt ny skole i hjemkommunen hans. Fordi han fikk dette til, har han fått et viktig verv med ansvar for hele fylket. Det er flott at mennesker klarer å skape utvikling her på landsbygda. Aller størst synes jeg det er at kvinner deltar aktivt for dette. USTOPPELIGE – Kvinnene er aktivt med på lokalsamfunnsmøter nå, sier Sara. – De er modigere. Ingen kan stoppe dem fra å si hva de mener. Jeg hører mange av dem si at de vil melde seg på kurs neste gang det holdes.

Theofil, Saras far, lytter taus fra døra. Ansiktet er utolkbart og mørklagt under cowboyhatten. – Hva synes du om dette, Theofil? Han smiler. – Jo, jeg synes det er bra med sånne kurs. Særlig for Sara som er så ung. Vi som er gamle har kanskje ikke så mye utbytte av sånt? Men jeg ser jo at hun har forandret seg veldig. På en bra måte. Mennene her vil også delta på kurs, sånn lederkurs, sånn som hun har vært på … – Jeg kan godt ta med pappa på kurs, flirer Sara. – Det som er fint, tilføyer moren hennes som nå har sluttet seg til ektemannen i døråpningen, – er at Sara kommer hjem og forteller meg om hva hun har lært. Om likestilling og sånn.

MOR OG FAR.

JOMFRUSTEDER. – Nå vil jeg studere og forstå mer, sier Sara. – Og være en lokal leder som etter hvert kan være med og forandre dette samfunnet. Mange drar bort for å jobbe etter studiene sine, men jeg vil komme tilbake hit! Jeg ser muligheter for å utvikle en turistbransje og skape arbeidsplasser. Det finnes mange jomfrusteder i  dette området som turister ikke kjenner til. Folk sier til oss unge jenter at vi ikke har greie på noe, men vi er faktisk Bolivias fremtid! 

 bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

#5/2011

TILBAKE TIL FAMILIEN. Så snart hun er ferdig med studiene sine, vil Sara vende tilbake til landsbyen og foreldrene. Hun har stor tro på at hun skal klare å gjøre San Pedro til et turistmål.

33


34

Trender

av [ Per-Olav Bjørnstad]

#5/2011

80˚ er ng kompos

– en populær aktivitet

1

2

1,5m

max

0,8m

3

1. Samle sammen gress, løv, eggeskall, matavfall, ekskrementer fra dyr etc. Legg opp en haug som er godt mikset sammen. Haugen bør ikke være for liten.

2. Den fungerer best hvis den er større enn cirka 0,8 m3. Den bør heller ikke bli for høy. Blir haugen over 1,5m høy, så blir den gjerne for tung. Haugen presses da sammen og hindrer lufttilgang. Man kan løse dette ved å øke bunnarealet av haugen. Tilfører du vann, så gjør det gradvis mens du legger opp haugen. Det skal ikke være veldig bløtt, men omtrent som i en oppvridd svamp.

80˚


Trender

#5/2011

1,5m

max I prosjektområdene i Kina har kompostering blitt en stor hit. Dyr kunstgjødsel blir delvis erstattet med bondens egenproduserte jordforbedringsmix – komposten. Avlingene blir ikke dårligere ved å bruke denne kombinasjonen, og pengene de sparer, kommer hele familien til gode. Per-Olav Bjørnstad har undervist om kompostering i fattige, kinesiske landsbyer. Kanskje Kari og Ola i Norge også kan ha nytte av den samme lærdommen?!

0,8m3

3

1,5m

4

max

80˚ 0,8m3

3. Lufttilgangen er viktig. Har man mikset haugen slik at den er porøs og fuktig nok, så vil du merke at temperaturen i kjernen av haugen stiger raskt i løpet av den første uken. Det kan bli så varmt som 80°C. Det er bakterier som i hovedsak lager varmen.

80˚

Man kan sjekke temperaturen i haugen ved hjelp av en pinne som man stikker inn i haugen og tar på etterpå for å kjenne om den er varm. Man kan også bruke hånden, men vær forsiktig, husk at det er varmt!

Dersom temperaturen ikke stiger inne i haugen, kan det være for lite/mye vann eller haugen kan være for liten/ stor. Når du sjekker vanninnholdet, kan du ta et lite stykke kompost og presse det i hånden. Hvis det bare drypper, så er det nok vann.

35

4. Det som utgjør de ytre lagene av haugen, blir ikke utsatt for denne varmen. Etter tre uker til en måned, eller når temperaturen har sunket drastiskt, bør du vende haugen. Prøv å få det som lå ytterst til å ligge innerst i haugen. Dette bør gjentas tre ganger eller mer med cirka én måneds mellomrom.

Når komposten er ferdig, så er den svartbrun i fargen og lukter godt av mold og jord!


36

Portrettet

#5/2011

Portrettet

MED TRO i Metro-Manila Roslynn Reyes er den første nasjonale direktøren ansatt i Misjonsalliansen på Filippinene. Hun ser mange utfordringer i jobben, men føler seg allerede hjemme i organisasjonen. – Jeg liker at det er en kristen organisasjon der verdier er en del av utviklingsarbeidet.   > Tekst & Foto [ Hilde Bringedal ]


Portrettet

37

#5/2011


38

Portrettet

#5/2011  >

LANG ERFARING. Roslynn Reyes er 52 år og har 15 Det er mange saker å sette seg inn i og mange års ledererfaring fra andre organisasjoner og fir- mennesker og forhold å bli kjent med. Hun har en maer. – Jeg har alltid sett på jobben min som en lidenskap for å sy korsstingsbilder, den nye ledetjeneste, sier hun. Hun tror på Guds ledelse både ren. Hun sammenligner det å sy et bilde med det i forhold til jobb og familie. Hun leter aldri aktivt å komme inn som ny leder i en organisasjon som etter jobb, men ber Gud om rettledning. I tretten har eksistert i 35 år. – Du må ta bit for bit for å se år jobbet hun med et prosjekt i en delvis offentlig hele bildet. Det vil ta tid å bli kjent med alt. Mange organisasjon, og da prosjektet var avsluttet, var hun ansatte har vært her lenge, mange rutiner og system uten jobb i to år. I ettertid ser hun at det var de to har satt seg og det kan ta tid å endre, sier hun. Hun årene hennes mor var syk. Det ønsker å lære opp medarbeiat hun var uten jobb da, gjorde derne slik at de fokuserer på Hun sammenligner at hun kunne ta seg av moren, det å sy et bilde med resultater og ikke bare på akog i dag takker hun Gud for at tiviteter. det å komme inn hun fikk den muligheten. Etsom ny leder i en ENEBARN. – Jeg hadde en lykter at moren døde, var det mye organisasjon som kelig barndom, sier Roslynn. praktisk å ordne opp i. Samme har eksistert i 35 år Hun vokste opp som enebarn, dag som alt var ordnet med men farens familie var stor, myndigheter og papirer, fikk hun telefon fra et firma som ba henne søke jobb hos og hun hadde mange slektninger. Familien på tre dem. Hun jobbet der i tre år, i en organisasjon som bodde hele tiden i Quezon City som er den største jobbet med fadderbarn. – Nå ser jeg at det var en byen i Metro Manila. Begge foreldrene var offentforberedelse til jobben her i Misjonsalliansen. Jeg lig ansatte og fikk bolig i et husprosjekt. I begynsendte inn søknad til jobben som direktør etter å ha nelsen var det få som bodde der, og det var langt blitt oppfordret og glemte det nesten. Etter et halvt unna offentlig kommunikasjon. Etter hvert ble det år fikk jeg innkallelse til intervju, og her er jeg, for- et veldig bra nabolag å bo i med godt samhold og mye aktivitet. teller hun smilende. Foreldrene giftet seg sent, og Roslynn ble født da Samtalen med Roslynn tar tid. Hun blir stadig avbrutt av folk som kommer innom kontoret eller tele- moren var 40 år. Ett år tidligere hadde foreldrene foner som ringer. Latteren sitter løst og armene ges- mistet en sønn som ble bare 12 dager. Moren var en tikulerer når hun blir ivrig. Hun trives tydeligvis med kristen, mens faren først ble det etter at han ble eldre mye aktivitet rundt seg. – Jeg er ingen diktatorisk og syk. Lommetørkleet er fremme når Roslynn snakleder, men liker å jobbe i team. Jeg oppfordrer alltid ker om foreldrene sine. De er begge døde. Etter at faren døde, ble moren syk og døde i 2007. – Jeg satt hos mine medarbeidere til å gi tilbakemelding, sier hun. henne da hun døde, og vi fikk tatt farvel. Det var nok KORSVEI OG KORSSTING. Den nye lederen mener Miførst etter at jeg selv fikk familie at jeg virkelig lærte sjonsalliansen på Filippinene er ved en korsvei i og å sette pris på foreldrene mine, sier hun tankefullt. med at man avslutter direkte fadderordning og har Som barn var hun ei pappa-jente, men etter hvert var etablert landsbyutvikling som modell for arbeidet. de stadig uenige og gled litt fra hverandre.  > – De av våre ansatte som har jobbet med individuelle fadderordninger i årevis, er ikke utdannet til å jobbe med landsbyutvikling. Det å jobbe etter den nye modellen er mer utfordrende enn det å gi direkte hjelp til enkelte. Vi må forholde oss til ulike partnere og myndigheter. Når en organisasjon endrer fokus, må de ansatte utdannes og utvikles for å greie Forandringsagent. Rosalynn Reyes har lang erfaring det, sier hun bestemt. Hun forteller at hun opplevde fra næringsliv og organisasjoner, og er nå ny leder for en slik endring i en annen organisasjon der følgen Misjonsalliansens arbeid på Filippinene. ble at de måtte forandre alle interne systemer.


Portrettet

39

#5/2011


40

Portrettet

#5/2011 Gud i hverdagen. Gud har en sentral plass i livet hennes. – Mitt forhold til Gud må være på plass, ellers vil

det virke inn på alt annet, sier hun.

 >

Da Roslynn giftet seg med Roslynn synger i et kor og er med som leder i kvinDennis for 24 år siden, tok det tid før hun greide nearbeidet. Hun forteller at hun godt kan unnvære å tilpasse seg å leve i et parforhold og ikke ta alle andre aktiviteter, men at det som foregår i kirken avgjørelser selv. – Jeg var to alltid blir prioritert. år eldre, jeg tjente bedre og Gud kan endre en TROR PÅ ENDRING. – Problemejeg var vant til å ta avgjørelnasjon på en dag. ne her i landet er enorme, men ser på jobb. Det tok litt tid. jeg mister ikke håpet om at det Vi elsker hverandre og snakker sammen når noe oppstår. Vi er både venner og kan skje en forandring. Jeg har aldri hatt lyst til å partnere, forklarer hun. Paret har tre døtre i alderen reise utenlands for å jobbe. Min mann og jeg har 14–23 år. Hun forteller stolt om jentene som alle er alltid sagt at vi ønsker å være her for å være med på aktive med i menigheten. Familien har regelmessig å påvirke. Gud kan endre en nasjon på en dag. Man familieråd der de diskuterer, tar viktige avgjørelser må starte med lederne, men alle bør være med på og ber sammen. Roslynn mener selv at hun ikke er å påvirke. Menneskenes hjerter må endres, da kan så streng som mor, men er usikker på om døtrene er korrupsjon fjernes og landets fattige få det bedre, enige. De har utarbeidet retningslinjer i forhold til å mener Roslynn Hun tror kirkene har en utrolig viktig rolle i forleve som kristen og diskutert ulike forhold som kan oppstå. Alle døtrene bor hjemme sammen forel- hold til å bekjempe fattigdom her. Kirken må være drene, noe som er vanlig på Filippinene. Barna bor der for menneskene, folk må bli kjent med og gi gjerne hjemme inntil de gifter seg eller reiser bort plass for Jesus i livet sitt. Fattigdom kan bekjempes ved at mennesker endrer seg. Ikke bare politi og for å studere eller jobbe. politikere, men alle. Korrupsjon er et enormt proGUD. Gud har en sentral plass i livet hennes. – Mitt blem, men Roslynn tror på endring i landet ved at forhold til Gud må være på plass, ellers vil det virke den enkelte forandrer seg. Kirken kan være med på inn på alt annet, sier hun. Det er viktig for henne å gjenoppbygge og skape nytt liv i landet. å ha tid sammen med Gud i hverdagen, ikke bare Roslynn takker folk i Norge for den støtten som i helgene eller når hun er i kirken. Som barn gikk Misjonsalliansen gir til Filippinene. – Her i landet hun i ei metodistkirke og forteller at hun ble født er det mange organisasjoner, men Misjonsalliansen på ny da hun gikk til konfirmasjonsundervisning skiller seg fra de fleste fordi den har et kristent persom 12-åring. Nå går familien i en gospelkirke der spektiv, avslutter hun.   tsjili@misjonsalliansen.no MAMMA OG EKTEFELLE.


Til ettertanke menneskelarmen: Før oss til stillheten innenfor alt. Herre, forny og forvandle oss sakte. Gjør oss til brennende lys og til salt. Hjelp oss å bli i den skapende taushet, du som i ørkenen fant dine ord. Lær oss å elske det nedbrutte livet, du som er Frelser og Hjelper og Bror. 2. Gjør våre byer til fruktbare hager, steder hvor fred og barmhjertighet gror. La våre hus stå med åpnede dører, åpne ditt hjerte i alle som tror. Ansikter flimrer forbi oss langs gaten. Lær oss å se dem og gjenkjenne deg. Vis oss at frihetens lov er å tjene. Før oss på kjærlighets hellige vei.

Gudsteneste med overflod av takk til Gud Kambodsja. Den

siste tida har eg vorte betre kjent med den norske misjonshistoria. Og eg må seie eg vart stolt over å tilhøre den over 160 år lange tradisjonen med diakonalt utviklingsarbeid. På vårt første heimeopphald var vi på kurs i «Bistand og diakoni» på Misjonshøgskulen i Stavanger. Alle utsendingar i medlemsorgsanisasjonane til Bistandsnemnda vert anbefalt å ta dette kurset. Det skjønner eg godt, for det var eit veldig lærerikt kurs som gav meg ein del nye tankar om misjon. På bistandskurset fekk vi djupare innsikt i kor sentralt diakoni og omsorgsarbeid har stått i den kristne tradisjonen. Dei første kristne hadde eit bevisst forhold til å hjelpe dei fattige. Misjon og sosialt engasjement har heilt sidan dei første kristne si tid vore ein del av den kristne tenesta. Diakoni har også følgd den moderne misjon sidan dei første misjonsrørslene. Den klassiske misjonsstasjonen innehaldt kyrkje, skule og sjukehus. I 2. Korintarbrev, kapittel 8 og 9 fortel Paulus om innsamlinga til dei fattige i Jerusalem, og i vers 12 omtalar han denne

tenesta som ei gudsteneste. Å hjelpe dei fattige er ei form for å feire Gud og tene Gud. Diakonien er den kristne kyrkja si teneste for vår neste, ei teneste både kyrkja som fellesskap og kvar enkelt har fått. I Misjonsalliansen deltar vi i det kollektive ansvaret vi har til diakoni. Som utsendingar opplever vi på nært hald at det diakonale utviklingsarbeidet gir fridom og muligheiter til enkeltmenneske. I Kambodsja fortel lærarar på skulane i landsbyane at dei er så takknemlege for at Misjonsalliansen er der, for «då veit vi at vi ikkje er aleine». Lærarane er takknemlege for muligheitene dei får til å utvikle ressursane dei har på skulen, slik at dei kan gjere skulegangen betre for hundrevis av jenter og gutar. Gjennom utdanning opnar det seg nye muligheiter. Det er stort å vere med på eit slik frigjerande utviklingsarbeid. For utvikling og diakoni er frigjerande. 

3. Innerst i mennesket finnes det rommet der du, vår Herre og Mester, vil bo. Innred ditt tempel i menneskehjertet, rens og forny oss, gi tillit og tro. Jesus, vi ber deg i menneskebyen: Stå frem på torget og vis hvem du er! La oss bli lest som et brev om den frihet du i din nåde vil gi til enhver.  ■ n Tekst & melodi: Eyvind Skeie

Vi ber for ansatte i Misjonsalliansen og deres familier både ute og hjemme; Arnt Jerpstad, generalsekretær Jorunn L. Pedersen, resepsjonsansvarlig Jorunn Furuseth, giveravdelingen Oddmund Køhn, informasjonsleder Trine Skjævestad Ask, giveravdelingen Frode Jan Fjørtoft, it-ansvarlig Karoline Kinn Hartvigsen og Tor Arne Hartvigsen på Filippinene Per Olav og Marit Kjølberg Bjørnstad tidligere, Kina Torborg Fossan Steine og Magne Steine i Bolivia

av [Bente Iversen Foseide] Utsending i Kambodsja  

#5/2011

1. Hør, når vi ber gjennom

41


42

Kommentar

#5/2011

Barnevern på dagsorden Vietnam. I februar 2011 godkjente myndighetene et nytt nasjonalt program for barnevern i Vietnam. Dette skal være et satsingsområde fram til 2015. Dokumentet setter søkelys på barn og unge som en utsatt gruppe, med særskilte behov for beskyttelse. FESTTALE ELLER HÅNDFASTE TILTAK. Problemet er at man i Vietnam ikke har et offisielt barnevern eller sosialvesen slik man kjenner det fra Norge. Det er ofte tilfeldig hvilken beskyttelse utsatte barn får, og det er ofte opp til nærmiljø, politi og frivillige organisasjoner å tilby hjelp. Samtidig er det stor respekt for at man ikke skal skal blande seg opp i familieanliggender. Mennesker vegrer seg seg derfor for å gjøre noe når de er vitne til et barn som lider. Lokalsamfunn og skoler har ingen steder å melde fra om mistanke om omsorgssvikt. Jeg er redd for at de nye anbefalingene fra myndighetene blir litt for mye festtale, hvor man mangler vilje til å iverksette mer håndfaste og virkbare tiltak for å beskytte utsatte barn. LITEN MAKT. Å drive sosialt arbeid i Vietnam hvor sosialarbeidere ikke en gang har en offisiell status, er vanskelig. Sosialarbeidere blir ikke registrert med sin egentlige tittel, fordi tittelen ikke eksisterer i systemet. Statusen til denne faggrup-

IllustrasjonsFoto: Oddmund Køhn

Hjem som er preget av alkoholisme, vold og annen type omsorgssvikt er ikke uvanlig.

pen er lav, og mennesker skjønner ikke hvilken kompetanse de har. Sosialarbeidere har derfor liten makt til å utøve press og å være de svakes talspersoner. Men mange håper at endringer er på gang. Det nye fokus på barnevern viser at sosiale problemer er satt i søkelyset av både myndigheter og frivillige organisasjoner, noe som fremtvinger en etterspørsel av mennesker med kompetanse innen dette feltet. Misjonsalliansen er en av mange ikke-statlige organisasjoner i Vietnam som fokuserer på de svake og utsatte, spesielt barn. Mange av barna som Misjonsalliansen jobber med i Mekong kommer fra hjem som preges

NETTVERKSGRUPPER.


43

På forsommeren besøkte jeg en nettverksgruppe og var på hjemmebesøk hos en gutt med sterk funksjonshemning. Det var interresant å høre hvilken jobb denne gruppen hadde gjort i familien. De hadde lagt press på foreldrene for å få gutten på skolen og hadde sett hvilke ressurser som fantes i nærmiljøet for å få til dette. Videre hadde de informert myndighetene om familiens situasjon og fått støtte til å forbedre hus-

PÅ DAGSORDENEN.

Det er vanskelig for en del medarbeidere å forstå at det å jobbe med nettverksgrupper og å ha mer oppmerksomhet på barnets hjemmesituasjon er viktig. standarden for familien. Likevel var det mange flere utfordringer å ta fatt i. Fars alkoholproblem og vold i familien var et sårt og vanskelig tema. Lederen for landsbyen hadde besøkt familien og tatt dette opp med far, og situasjonen var nå bedre, mente han. Likevel fant vi en gutt som var alene sammen med sin fulle far mens mor var på arbeid. Hvordan man kan jobbe for å gjøre hverdagen lettere for disse barna, samt jobbe med nettverket slik at gutten ser at noen står opp for ham og bryr seg, er en utfordring. Når man ikke har et system som kan ta hånd om disse barna, må en prøve å finne alternative løsninger. Det at myndighetene også har satt dette på dagsorden er en viktig drivkraft til å forsatt stå opp for de mest utsatte barna vi møter.  av [ Inger Elise Skauen ] Utsending i Vietnam

#5/2011

av ekstrem fattigdom. Mor og far er nødt til å jobbe lange dager og kan ikke gi barna den oppfølging de trenger i hverdagen. Også de sosiale problemene er tydelige. Hjem som er preget av alkoholisme, vold og annen type omsorgssvikt er ikke uvanlig. På ressurssentrene for barn med spesielle behov som Misjonsalliansen støtter har man innsett behovet for å jobbe med barnet og deres familier og nærmiljø. Å jobbe med nettverksgrupper og ha mer oppmerksomhet på barnets hjemmesituasjon er noe man prøver å fokusere på. Det er imidlertid vanskelig for en del medarbeidere å forstå meningen med dette. De vil gjerne jobbe med opptrening og spesialundervisning, noe de som spesiallærere også er veldig dyktige til! Misjonsalliansen prøver å utfordre de av lærerne som skal jobbe som sosialarbeidere på ressursenteret i Tıen Giang til blant annet å foreta hjemmebesøk. Dette for å kunne skjønne familiesituasjonen bedre og kartlegge nettverk.


Avs: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

En liten bevegelse kan forandre alt

Sommergaven 2011 Sommeren er på hell, men det er fortsatt mulig å gi en sommergave til Misjonsalliansens arbeid.

Kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Sommergaven 11»


tsjili_0511