Page 1

Misjonsalliansens magasin

Bl iM ik ro gi ve r!

#2/2010 106. årgang

#1/2010 106. årgang

Ecuador D-Miro Blir Bank Bolivia   OVER 30 000 BARN FÅR HJELP Kambodsja Nytt fadderland Vietnam   Ferskt vann i Tan THAHN Portrettet veteran til vietnam Portrettet   ENGASjERTE PIONERER sjøen TTrender r e n d e rSyrlig   F o t fra b a lle n i Høyden Kommentar Rom For Forsoning Kommentar   LYKKELIG  MINDRETALL


m itt o s red 33 e L ok 6– 2 r ik ide  m s på

bli Mikrogiver! Gi en gave som vokser


Som mikrogiver er du med på å gi mennesker lån til bolig eller til å starte sin egen lille bedrift. Med et lite lån får mange fart på produksjon eller salg. Inntektene økes, og de får mulighet til å forsørge seg selv og familien. Med mikrokreditt følger styrket selvtillit og ny tro på fremtiden.

Ja, jeg vil bli Mikrogiver

Reg.nr 085

Jeg ønsker å gi fast til mikrokreditt Per måned:

100 kr

200 kr

Jeg ønsker å betale med AvtaleGiro.

500 kr

Jeg ønsker å betale med Giro

Du kan benytte giro du har fått i posten

Misjonsalliansen

Navn Adresse

Postnr./-sted

E-post

Tlf

Fødselsdato/-år

Underskrift

Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt. www.mikrogiver.no

1000 kr  Valgfritt beløp_____

[ tsj i li ) n r. 2 – 2 010

Pengene du gir som mikrogiver, vil vokse og bli lånt ut igjen og igjen – og igjen!

Svarsending 1049

eller0090 Oslo

kontonummer 3000 16 00040 – Merk da med «Julegaven 09»


Innhold #2/2010

6

Opplevelsen The Living fields. Misjonsalliansen star-

ter fadderordning i et av verdens minst utviklede land. I tillegg til fattigdommen må mennesker leve med traumer etter nesten 50 år med krigshandlinger og ufred. Vi kan skape håp!

14

Nyheter 120 barn er bare begynnelsen!

34

trender

26

Reportasjen Bank, Bank, Bank. Misjonsalliansens

mikrokredittinstitusjon i Ecuador, D-Miro, skal omreguleres til bank.

36

Portrettet Veteran til Vietnam. Om alderen fikk

ham til å henge fra seg prestekjolen for godt, har den ikke satt en stopper for arbeidslivet hans. 71 år gammel og vel pensjonist blir Egil Hauge direktør for Misjonsalliansens arbeid i Vietnam.

41 Til ettertanke Hjertet som ser

42 Kommentar Forsoning kan være løsningen

4

#2/2010


Ka mbo ds ja

Misjonsalli ansens

Bl iM ik ro giv er !

Magasin

#2/2010 106. årgang

#1/2010 106. årgang

HJELP

Bank Får O BLir 000 Barn d-Mir30 or OVEr ecuadia Boliv i tan tHaHn VannrLand nytttFaddE am FErsk KamBodsja vietn aM ErEr E PiOn tiL ViEtn ansJErt Enga ettetVEtEr Portrettet Portr sJøEn En i HøydEn L Fra L a B t O syrLig F er r e d n re ttrend ning rEtaLL FOrsO Mind FOrLig rOM LykkE r entar enta Komm Komm

[omslaget] 

José Heime lager møbler av kasser og plank i verkstedet sitt på Isla Trinitaria. Foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth

[tsjili]

  ISSN 1890-6826 Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth, tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Grafisk design Klaus Arne Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS

[utgiver]  Misjonsalliansen Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no besøksadresse postadresse

[Visjon]  Vi gir livet en sjanse! misjon Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

[navnet]  Misjonsalliansens første navn var Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1936. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisasjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Leder Arnt H. Jerpstad, Generalsekretær

Modig! Misjonsalliansen har tre kjerneverdier. vellykket bistandsprosjekt skal gi fatVerdier som skal fortelle oss noe om tige mennesker: hvordan vi ønsker at «personligheten» ■■ Makt til å ta egne avgjørelser. til organisasjonen vår skal være. Hvor- ■■ Makt til å bli hørt. dan vi vil at andre skal oppfatte oss. ■■ Makt til å sette saker på I forrige leder tok jeg for meg verdien den offentlige agenda. ■■ Makt til å forhandle om noe som før «nær». Vår andre verdi er «modig». Mange vil kanskje ha trøbbel med å ikke har vært mulig å forhandle om. se at en misjonsorganisasjon ønsker å ■■ Makt til å utfordre egne vafremstå som modig. Misjonsorganisasjonner og tradisjoner. er har vel heller hatt en tendens til å bli Det skal ikke mye fantasi til å skjønne oppfattet som trauste at når man gir makt til og kjedelige. I forkla- «Litt flåsete kan vi noen, er det andre som ringen til det å være kanskje si at når vi får må gi fra seg makt. Det modig sier vi: «Med å miste makt og privifiender i områdene vi ‘modig’ mener vi at legier er smertefullt arbeider, er det en invi vil stå på de fatog skjer sjelden uten tige og undertryktes dikator på at noe riktig motstand. Dette betyr side. Det innebærer er i ferd med å skje.» at hvis man ønsker å at vi utfordrer maktgi fattige målgrupper strukturer som undertrykker mennesker. mer makt over egne liv, vil vi få motstand. Vi ønsker å være en endringsvillig og Litt flåsete kan vi kanskje si at når vi får nytenkende organisasjon som modig fiender i områdene hvor vi arbeider, er våger å stole på Guds ledelse.» det en indikator på at noe riktig er i ferd Det kreves ikke mot for å leve i fat- med å skje. tigdom, for det er ikke noe man velger. Som organisasjon ønsker vi modig å stå Det er en tilstand de færreste har skylden på de fattiges side, selv der det vil kreve i selv. Vi i Norge lever i et mulighetenes mye av oss. De modigste er uansett samfunn. Vi kan i stor grad selv bestemme de som lever midt oppe i det, de hva vi ønsker å gjøre med livene våre. De som kjemper en daglig kamp for fattige som vi jobber sammen med, er født å overleve og komme seg ut av fatinn i et skjebnesamfunn. Mulighetene for tigdommens grusomme grep. fattige er svært begrensede. Etternavnet Misjonsalliansen har gjennom ditt, adressen din og familiens fortid be- hele sin historie vært en bønstemmer i stor grad hvem du kommer til å nebevegelse. Tusenvis av bli. Det skal mot til å utfordre dette. Derfor Misjonsalliansevenner ber daglig er de modigste menneskene jeg har møtt, for arbeidet vårt. Det er vi helt mennesker som lever i fattigdom. avhengige av. Vi ønsker å lytte Disse modige menneskene, som vå- til hva Gud ønsker at vi skal ger å stå opp mot det som er forven- gjøre, og vi vil i ydmykhet tet av dem, fortjener all vår respekt! modig prøve å gå der han Maktstrukturene som holder fattige leder oss. nede, må du være modig for å utfordre. «Empowerment» kaller vi det når vi ønsker at noen skal øke sine muligheter til å kontrollere sine egne liv. Et

[få tsjili]

  Ønsker du å få dette magasinet i postkassen, Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis!

#2/2010 5


Opplevelsen


Ka mbo ds ja

  Living Fields The

Kambodsja er desverre kjent for de såkalte dødsmarkene (The Killing Fields). Misjonsalliansen vil heller skape liv. Nå lanseres fadderordning også i dette landet – og behovene er store.  Tekst & foto [ Oddmund Køhn ]

#2/2010 7


Kambodsja

forholdene i Kambodsja, et av verdens minst utviklede land og med en befolkning på 14 millioner. 40 % lever for under en dollar (ca. syv kroner) om dagen, mens hele 30 % lever i ekstrem fattigdom og har under en halv dollar å rutte med om dagen. Selv i et fattig og billig land som Kambodsja kan man ikke leve for tre kroner om dagen. I tillegg til fattigdommen må mennesker leve med traumer etter nesten 50 år med krigshandlinger og ufred.

Vi har tidligere i  Tsjili beskrevet

Misjonsalliansen samarbeider med en kristen organisasjon og har prosjekter i flere områder og provinser, blant annet i Svay Rieng-provinsen. og det er der fadderordningen nå starter opp. Men hvordan er forholdene i dette området? Esther Matharu er canadier med sveitsisk pass, hun er født og oppvokst i Afrika, og hun har jobbet i  en årrekke innenfor misjon og bistand i  Afrika. De siste årene har hun vært en sentral medarbeider i Misjonsalliansens samarbeidspartner i Kambodsja, The Christian Reformed World Relief Committee (crwrc). – Utdanning, helse og landbruk henger sammen. Riktig kosthold gir barna bedre helse, og de kan være i stand til å gjennomføre lange skoledager med Store avstander mellom hjem og skole. Derfor må vi tenke helhetlig i arbeidet vårt, sier hun. Samfunnsutvikling handler om forskjellige satsingsområder i et lokalsamfunn som sammen jobber for et felles mål. Enten det er landbruk, hagebruk, bygging av vannpumper, etablering av bibliotek eller bygging av skoler, skal arbeidet være forankret i lokalbefolkningen. Esther fortsetter: – Derfor er vi opptatt av å organisere de som bor i landsbyene og som ikke har erfaring med å ta ansvar. Vi kaller det Community Organizing (CO). De får grunnleggende opplæring i lokalt demokrati og i metoder for å utvikle deres eget nærmiljø. Fattige bønder, ofte uten noen utdannelse, får ansvar, slik at de selv kan eie og drive prosjektene. SAMMENHENG.

Roth Svey Mao har et barn for lite etter at den ene av tvillingene døde av diaré.

Savn.

8

#2/2010


Kambodsja

EN ANNERLEDES BANK. Vi går langs rismarker og åkrer. Solen varmer, ja, steker, og husene ligger spredt i dette området av Svay Rieng. Mange av husene er i typisk Khmer-stil, andre er mindre, enklere og mer fattigslig. Det er et slikt hus vi skal besøke. Her bor en liten familie. Andreas Eidsaa jr. forteller at Misjonsalliansen støtter åtte CO-prosjekter i området og at behovene er store. – Vi er eneste ngo (frivillig hjelpeorganisasjon) i området, og vi jobber gjennom en lokal organisasjon som heter kadra. kadra betyr Khmer Association for Development Raising Animals. kadra satser først og fremst på husdyrhold og tilbyr medlemskap i en kubank. Bønder som ikke har egen ku, vil enten leie ku av en annen bonde, ofte til overpris som gjør at de har mindre penger til skolegang for barna, eller så må de pløye for hånd, som da betyr mindre dyrket areal og mindre avling. – Den lokale komiteen i landsbyen bestemmer hvilke bønder som får ku, og den første og den tredje kalven må de levere tilbake til kubanken. Den andre og fjerde kalven beholder bonden selv, men etter disse fire kalvene må de levere kua tilbake til kubanken. Kua vil deretter bli lånt ut til andre fattige bønder. Familien vi besøker, fikk ku for mindre enn ett år siden, og kua har allerede fått kalv. Både mannen, Svang Svean, og kona, Roth Svey Mao, er svært glad for muligheten de har fått. De er fattige bønder og har bare et halvt mål dyrkbar mark, men de leier litt tilleggsjord. – Som nystiftet familie eide vi ingenting og hadde ingen muligheter. Nå er det lettere for oss å dyrke ris, og ved hjelp av lån har vi også fått tilgang til brønn og rent vann. Nå har vi bare 70 kroner igjen å nedbetale, sier mannen, han ser bort på kona som har forholdt seg stille mens vi har vært der. Det unge ekteparet har to barn, blant annet en nyfødt datter. Men de skulle vært en familie på fem. Den ene av tvillingene døde for en måned siden. Av diaré. Fattige bønder er svært sårbare i dette landet.

#2/2010 9


Kambodsja

takknemlig bonde. Idyll alene gir hverken mat på bordet eller penger i lommen. Familien må arbeide hardt for å overleve, men å eie sin

egen ku har gjort hverdagen enklere og mulighetene større.

MILJØVENNLIG. Misjonsalliansen er med og legger forholdene bedre til rette for at fattige bønder skal lykkes. De kan få sin egen ku og til og med tjene penger ved å avle opp nye kalver som de kan selge. I  de samme landsbyene har nye teknikker for risproduksjon gitt bøndene dobbel så store avlinger. – Med denne metoden bruker bøndene lokale ristyper, og plantene blir plantet ut en for en, i stedet for i grupper. Denne måten å dyrke ris på har heller ikke samme behov for vanningsanlegg.

10

#2/2010

Fordelene er store, og inntjeningen er bedre, forteller Eidsaa. Kostnadene til såkorn er redusert til en brøkdel, og vannbehovet til rismarkene er 50 % mindre enn ved vanlig risdyrking. Bøndene bruker bare kompost og organisk gjødsel, og de kan dermed lage sin egen gjødsel uten å kjøpe dyr kunstgjødsel. Dette har også helt andre fordeler. – Når vannstanden i rismarkene er på sitt høyeste, svømmer småfisken fra fiskedammene til rismarkene og tilbake. Da gjødselen inneholdt mye


Kambodsja

Mattemaker. Det er ikke lett for Young Moi og sønnen å få endene til å møtes. Kanskje kan fadderordningen gjøre framtiden lysere.

kjemikalier, påvirket dette kvaliteten på fisken. Med organisk gjødsel er ikke fisken lenger truet av giftstoffer, og de lokale bøndene har bare fordeler av metoden. LEVER AV STRÅ. Young Moi har også fått ku. Hun er enke og har en sønn. Mannen døde av malaria for ti år siden. Huset er enkelt, men det er et hjem. – Sønnen min går på skole, men på fritiden arbeider han på åkeren. Vi har et lite jordstykke utenfor huset der vi dyrker litt ris og grønnsaker.

Young Moi dyrker ikke nok til å brødfø seg og sønnen, men hun kjøper billige grønnsaker som hun selger til en høyere pris på markedet. Jeg tjener tre kroner om dagen på selge grønskaene, og det er ikke nok. Vi spiser for det meste grønnsaker. Sønnen min er glad i fisk, men det er for dyrt. Noen ganger kan vi være heldige å få fisk på rismarken. Moi lager stråmatter som hun selger. Hun rekker å lage fem stykker i måneden. Jeg tjener 60 kroner i måneden hvis jeg er heldig og får solgt mattene, sier hun og skulle ønske sønnen kunne hatt et bedre utgangspunkt i livet. #2/2010 11


Kambodsja

Sentral. Lina Y. Eidsaa har lang erfaring med fadderordning i Ecuador, noe som kommer til nytte ved oppstart av fadderordningen i Kambodsja. UTEN SVAR. Esther Mathari har fått spørsmål om for-

skjellen på Afrika og Asia, og den erfarne bistandsarbeideren må tenke seg om et øyeblikk. – Fattigdommen er annerledes her enn i Afrika, sier hun og fortsetter: – Vi finner ikke den samme tiggermentaliteten her som på det afrikanske kontinent, men Kambodsja er jo mye fattigere enn mange afrikanske land. Det som slår meg sterkt, er hvor såret og ødelagt samfunnet og kulturen er. Esther tenker på tiden etter Røde Khmer-regimet. Pol Pot og Røde Khmer satt mindre enn fire år ved makten i Kambodsja, men klarte på den tiden å ta livet av omtrent en fjerdedel av befolkningen. Hvordan et slikt folkemord kunne skje, finnes det ikke fullgode svar på, og tidligere Røde Khmer-ledere er fremdeles ikke stilt for retten. – Mennesker med utdannelse ble drept, og nasjonen lider fremdeles under dette. Fremdeles mangler landet folk med faglig kompetanse og erfaring, og fremdeles mangler skolene utdannede lærere. Til og med i dag kan man høre foreldre som mener det er en risiko å ta utdannelse.

I november i fjor deltok hun på et høringsmøte omkring statsbudsjettet for 2010. Representanter fra ulike ngo-er deltok, sammen med kambodsjanske opposisjonspolitikere. – I et land der 70 % av befolkningen lever av landbruk, er bare 2 % av det foreløpige statsbudsjettet satt av til landbruk. Når det gjelder utdanning, er det satt av en sum tilsvarende 7000 reel, eller 1,75 dollar per elev, sier hun og fortsetter: – Det er foreløpig ingen skolesatsing i Kambodsja. Jeg er derfor glad for at Misjonsalliansen er blitt en god partner for crwrc. Det er to organisasjoner som passer sammen, samtidig som forskjellene utfyller hverandre. Misjonsalliansen har et tydeligere fokus på utdanning. GODE PARTNERE.

12

#2/2010


Kambodsja

Preventivt helsetiltak. Vannfilter er en

enkel måte å redusere sykdom på.

HÅP. Lina og Andreas Eidsaa, Misjonsalliansens utsendinger i Kambodsja, har forberedt fadderarbeidet i landet. Selv om de har kort fartstid i dette landet, har de levd med fattigdom rundt seg i snart syv år. Det er vanskelig å distansere seg fra problemene. – Mange barn spiser knapt to måltider til om dagen, ofte av lav ernæringsmessig verdi. Halvparten av elevene kom mer til skolen uten sandaler eller sko. Mange elever faller ut av skolen fordi de må jobbe for å hjelpe familien, forteller de. Lina og lokale medarbeidere mener det er viktig å satse på skolene. Det gir muligheter, bedre undervisning og bedre skoler. – For hver familie som kan slippe å ta barna ut av skolen, er det en seier i fattigdomsbekjempelsen. Vi kan ikke endre folks liv. De kan bare endre sine egne liv. Men vi kan strekke ut en hånd til de som trenger det, slik at de kan reise seg og ta noen skritt ut av den verste fattigdommen! Det kalles håp. Et av de vakreste ordene jeg kjenner, avslutter Lina.

 oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Vil du bli en av våre første faddere i Kambodsja? Se innstikk bakerst i bladet.

Eller har du lyst til å støtte arbeidet med en enkeltgave? Se baksiden av bladet.

Snart i gang. Misjonsalliansen har nå gjennomført første runde med intervjuer. Lina og Andreas Eidsaa har hatt møte med rektor og lærere, sivilt samfunn og foreldre, til sammen nesten 40 personer. Også ordføreren i kommunen var til stede. Rektoren takket for at Misjonsalliansen ville jobbe med skolen og landsbyene i området. Foreldrene fikk også informasjon om fadderopplegget og hva det innebærer for arbeidet og skolen.

#2/2010 13


Foto: Xxxxxxx

14

#2/2010


Nyheter Bolivia Brasil Ecuador Filippinene Kambodsja Kina Norge vietnam

120 barn er bare begynnelsen! Misjonsalliansen har i mange år jobbet med funksjonshemmede barn i Kina, og de siste årene har fokuset vært på cerebral parese. Kunnskap alene kan skape stor endring. Kina   Chinese Disabled Person's Federation er en av samarbeidspartnerne i prosjektet «Holistisk habilitering». I følge årets plan for prosjektet, skal man gjennomføre behandling av 120 barn med cerebral parese. Misjonsalliansen skal sammen med CDPF sette sammen et team av leger, fysioterapeuter og ergoterapeuter, et samarbeid som få av deltakerne har opplevd før. Disse teamene skal sammen finne en individuell behandling for hvert barn. Denne behandlingen vil bestå av informasjon om diagnosen, fysisk trening og medisinsk behandling. Videre skal barna, sammen med barnas foreldre, følges tett opp gjennom hele 2010.

CDPF er en sterk organisasjon med medlemmer og arbeid over hele landet. Organisasjonen har også et tett samarbeid med Helsedepartementet, så forhåpentligvis vil resultatene fra behandlingen av de 120 føre til endringer på systemnivå. – Det er sterkt å møte disse barna og alle skjebnene. Hele familien blir berørt når et barn blir født med en skade. Vi hører ofte om familier som mister hus og hjem for å klare å betale legeregninger, og familier som frykter for hva fremtiden vil innebære. Sammen med CDPF vil vi kunne endre mange av disse skjebnene, og det er en stor velsignelse, forteller utsending Sindre Fosse.  n Hanne line Mathisen

#2/2010 15


Nyheter

DANS OG GRAfFITI GIR SELVTILlITT

Ungdommer kurses i fattigdomsbekjempelse Ved et av Misjonsalliansens senter i Manila holdes det nå kurs for fattige i hvordan fattigdom kan bekjempes. Kurset begynte i juli i fjor og vil holde på hver lørdag ut mars i år. Filippinene

EGNE PROSJEKTER. Lærerne komBrasil. «Jeg har alltid hatt lyst til å

danse, men det fantes ikke noe tilbud her i nabolaget.» «Jeg har lært meg å ta bedre vare på kroppen min for å få et bedre liv.» Dette er noen av tilbakemeldingene fra ungdommer som det siste året har fått mulighet til å utvikle talentene sine for dans og graffiti ved Ecos na Comunidade, et av Misjonsalliansens samarbeidssentre i Joinville. Hensikten med prosjektet har vært å gi ungdommer fra slummen selvtillit og trygghet, slik at de vil ta samfunnsansvar og bli bevisste på andre verdier enn de som preger oppvekstmiljøet. I løpet av fjoråret deltok 30 ungdommer i alderen 13 til 16 år på kursene. – Vi ser at dette prosjektet har gitt tenåringene et annet perspektiv, sier Misjonsalliansens koordinator i Brasil, Pericles Couto.  n Bjørn j. Sørheim-queseth 16

#2/2010

mer fra LILOK, en organisasjon og en institusjon som trener ungdommer i fattigdomsbekjempelse. Gjennom undervisningen skal de få kjennskap til og kunnskap om hvordan samfunnet er oppbygd, endringsprosesser og prosjektledelse. I januar skal alle ungdommene starte egne prosjekter i sine lokalsamfunn. Underveis får de veiledning. GRACE LAGET GRØT. Da det samme

kurset ble holdt i 2008, måtte 18 år gamle Grace starte sitt eget prosjekt. Hun så på alle barna i gata hvor hun bor og som ikke gikk på skolen. Hun samlet dem og spurte hvorfor de ikke gikk på skolen. De fortalte at de ikke hadde penger til sko, skoleklær, sekk og lignende.

Sammen med barna laget hun en grøt som de solgte i nabolaget. Etter dager med salg kunne alle barna kjøpe sko. De utvidet til å selge flere ting, og etterhvert tjente de nok til å kunne gå på skole. Svært mange av disse barna er nå på skolen. De har også begynt å gå i kirken sammen med Grace. Lærere og administratorer fra LILOK vil være med på årets pastorkonferanse for å bli kjent med Misjonsalliansens samarbeidskirker. Gjennom det håper Misjonsalliansen at flere kirker vil starte opp fattigdomsbekjempende prosjekter i sine områder.  n Karoline Kinn Hartvigsen VIL NÅ KIRKENE.


Nyheter

Foto: Anne Line Korsbakken

Ungdommer på hjemmebesøk

norge. Elever ved Sunnfjord Folke-

høgskule har nylig kommet tilbake fra Ecuador, og elevene fikk sterke inntrykk fra slummen i Guayaquil. SOS-linjen ved folkehøgskolen i Førde har de siste fire årene besøkt Ecuador hvor elevene blant annet har blitt kjent med Misjonsalliansens prosjekter. – Vi har lest Tsjili og vært inne på Misjonsalliansens nettsider og satt oss inn i arbeidet, men det er helt annerledes å se det selv enn bare å lese om det og se på

bilder, sier Ruth Berit Garfors, lærer på SOS-linjen.  Elevene bodde to netter på Casa Alianza, og de hadde to dager ute på prosjektbesøk. De besøkte mikrokredittkunder og var på hjemmebesøk i slummen. – Vi besøkte familien til en døv jente og hjemmet til en psykisk utviklingshemmet gutt som ble forlatt av foreldrene. Nå bodde han hos gamle besteforeldre. Vi kom veldig nær inn på livet til de menneskene vi møtte, forteller Ruth Berit. De norske ungdommene besøkte i tillegg en av forballskolene, og de var hjemme hos to av guttene. – Inntrykkene fra Guayaquil er sterke, og en av elevene sa etter turen: »Jeg skal aldri mer klage på noe.»  n Oddmund Køhn

Vurdert til gull

Lærer å lede Bolivia.

I løpet av 2009 brukte Misjonsalliansen nærmere 70 000 kroner for å styrke de lokale kirkene i Bolivia. Et resultat av dette er at nærmere 120 pastorer og ledere deltok på ulike kurs og seminarer, og 600 personer fullførte et fire dagers bibelkurs. Kursene er en viktig del av Misjonsalliansens prosjekter både på El Alto, i Sorata og i Caranavi. De evangeliske menighetene i Bolivia er ofte små, står alene og mangler kvalifiserte ledere. Pastorene er som oftest lekpastorer uten formell utdannelse. Jobben gjør de på frivillig basis.  n Arild Vik

VANN TIL 40 HUSSTANDER Kina.

Kina. – Prestasjonene og kvaliteten på resultatene viser at noe spesielt finner sted i dette fylket, skriver en britisk vanningeniør i en evalueringsrapport fra Lincang i Kina. Ingeniøren, Michael Walmsley fra Storbritannia, har erfaring fra utviklingsarbeid i Uganda, Nepal og Kina og driver i dag et konsulentfirma i Kina. Han har nylig evaluert det store vannprosjektet i Lincang. Kilometervis med rør og vannreservoarer vil nå sikre rent drikkevann til nærmere 3000 men-

nesker i to forskjellige landsbyer. Prosjektet fikk gode skussmål, men det var landsbyutviklingen som helhet som imponerte Michael Walmsley. – Lincangs landsbyutviklingsprosjekt er utvilsomt et av de beste i sitt slag i Kina. Nøkkelen virker å være fylkets lederskap og de systemene som de har etablert for å kunne iverksette prosjektet, nemlig ledergruppen og foreningen for landsbyutvikling, skriver Walmsley i sin evaluering.  n Hanne Line Mathisen

Misjonsalliansen har i samarbeid med lokale myndigheter bygget et vannsystem for 40 husstander i Lüliang. I disse husstandene bor det til sammen 136 personer. Vannet blir ført i en vannledning fra fjellet ned til landsbyen. Før fikk landsbyboerne vannet fra en elv som renner gjennom åkerlandskapet. Dette vannet er forurenset med kloakk, dyreekskrementer og avrenning fra åkrene rundt. Dette førte tidligere til at mange ofte var syke. Det nye vanningssystemet gir menneskene i denne landsbyen en ny hverdag. Blant annet er det færre tilfeller av diaré.  n Hanne Line Mathisen #2/2010 17


Nyheter Mer skygge å leke i

Mulighetenes kunst Kina. Rektor Leif Olsen Øyen på Enggrav

skole for multifunksjonshemmede stilte på kort varsel opp som foredragsholder på en konferanse i Beijing. Representanter fra China Disabled Peoples Federation, partner i Misjonsalliansens prosjekt «Holistisk habilitering», har tidligere besøkt Norge og Enggrav skole. Nå ble det gjenbesøk. Under besøket i Beijing fikk Øyen treffe en far og datter som hadde fått hjelp gjennom prosjektet. – Mine ansatte skal få høre historien og se bildet av jenta på farens arm. Et bilde som ikke speiler elendighetens forgård, men uttrykker mulighetenes kunst.  n Hanne Line Mathisen

Nytt samfunnshus på Salambao Filippinene. Misjonsalliansen, kommunen

og innbyggarane på Salambao utanfor Manila har nyleg innvidd sitt nye samfunnshus. Dette skal brukast av Peoples Organization som vi samarbeider med, til barnearbeid og til andre samlinger. Lokalbefolkninga uttrykker stor takksemd til Misjonsalliansen for all støtte og merksemd.  n Camilla Garcia de Presno 18

#2/2010

til rette for et kurs med varighet på en uke, og de skal blant annet lære om utarbeidelse av strategier og om lokal deltakelse og eierskap. Prosessen avsluttes med en avgjørende planleggingsdag. Lokal deltakelse skal være mer enn fine ord, mener Hauge. Derfor foreslo han å spørre barn om hvilke tanker de har for framtiden og hva de ønsker seg. Kommuneledelsen mente det var en god ide. – På tre skoler fikk elevene i 4. og 5. klasse uttale seg, og 87 elever ga tydelige tilbakemeldinger. Øverst på ønskelisten står svømmebasseng. Men ikke på grunn av status. Befolkningen her bor jo på en øy, og så å si ingen Misjonsalliansen vil ha flere barn kan svømme, forteller Egil. idéer om videre utvikling Videre ønsker barna en av lokalsamfunnet på Tan gymnastikksal med muThan. Alle skal bli lyttet til. lighet for sport og trening Også barna. og i tillegg en fotballbane. – Barna her er ikke Vietnam. Prosjektet som startet annerledes enn barn i Norge. opp i 2009, skal utvides i år. Egil De er interessert i sport, og de Hauge er arbeidende styreforønsker å ha muligheter for å drive mann for arbeidet i Vietnam, og med dette i fritiden. Fotball er han bor for tiden i Ho Chi Minh. spesielt populært. – Vi holder nå på med forbeElevene ønsker seg også flere redende planer for utvidelse av klasserom og færre elever i hver arbeidet på Tan Than, og dette klasse, og de vil plante flere store skal vi være ferdige med innen 31. trær. Egil kommenterer det spesimars, forteller han. elle ønsket: Planleggingsarbeidet gjøres – Jeg ble nok forundret over å ved fire viktige steg. Egil Hauge høre at de ønsket store trær, men har allerede hatt et forberedende argumentene var fornuftige. I dette og grunnleggende møte med varme klimaet ønsker de å kunne ledelsen i provinsen og kommune- leke i skyggen av disse trærne. administrasjonen, og staben ved Nå mener Egil Hauge at barna Misjonsalliansens kontor i hovedmå føle at de blir lyttet til og at de staden har hatt en to dagers samfår svar. Uansett utfall. ling med kommuneadministrasjo– De skal kunne forvente å bli nen på Tan Than. hørt. Hvis ikke, vil de fortsette – Nå gjenstår to steg. Lokale med å være tause. Dette er jo arbeidsgrupper på øya skal på framtidens ledere i landsbykurs. Misjonsalliansen legger ene.  n Oddmund Køhn


Nyheter Nytt kyrkjenettverk etablert i Torrejos kommune på Marinduque Filippinene. Misjons-

alliansen starta opp forundersøkingar og samarbeid med skulane i kommunen i fjor. No er pastorar frå kyrkjene klare for å starte eit kyrkjenettverk. Suksessen frå nabokommunen Buenavista har gjort at dei har mange forventningar til nettverket. Dei ønsker blant anna å drive eigne prosjekt som fører til utvikling blant fattige bønder og fiskarar i kommunen.  n Camilla Garcia de Presno

Mer helse i nye områder på El Alto hatt ansvaret for helsearbeidet. Men ikke nå lenger. Nå vil også mennene være med. Las Manzaneras har lenge hatt en viktig rolle i helsearbeidet til Misjonsalliansen på El Alto. Arbeidet på El Alto har nå startet opp i nye distrikter. Nye områder betyr flere Manzaneras, men nå vil også mennene være med. Dermed er las Manzaneras blitt til los Manzaneros. Et kvartal på El Alto kalles en «manzana». Las Manzaneras/

os betyr «kvartalskvinnene/mennene», altså grupper som er organisert i forskjellige områder. Nylig hadde Manzaneras fra etablerte områder en samling sammen med nye grupper i distrikt 9 på El Alto. Tidligere var disse gruppene forbeholdt kvinner, nå er de åpne både for menn og kvinner, noe som er et konkret resultat av fokuset prosjektet har på likestilling mellom kjønnene.  n Arild Vik

Handikapsentrene i Ecuador utvider

Ecuador. Økt kapasitet og større

pågang har gitt plass til 30 nye barn Misjonsalliansens to handikapsentre i Ecuador. Takket være prosjektstøtten fra Misjonsalliansens givere i Norge er dette blitt mulig. Ved Centro Creer Paraiso har man det siste året bygget fem nye klasserom, noe som har gitt muligheter for å fristille rom til yrkesrettet undervisning og trening på dagliglivets aktiviteter. Ved senteret i Sør, Centro Creer på Isla Trinitaria, har man også

gjort tilpasninger for å gjøre sentrene mer funksjonelle, blant annet ved å installere nye benker og vannkraner. Sentrene har blitt oppgradert betydelig det siste året både med møbler, kjøkkenutstyr og treningsutstyr. Takket være den økte kapasiteten og større pågang fra befolkningen har sentrene utvidet med 30 nye plasser. Per i dag er omtrent 200 barn og unge og deres familier tilknyttet sentrene.  n Kjetil Sande

Menighet vil støtte Marinduque

Foto: Siri Moi

Bolivia. Fram til nå har kvinnene

Norge. Kvinesdal menighet har inngått avtale med Misjonsalliansen. De neste to årene skal de støtte arbeidet på Marinduque på Filippinene. – Når det gjelder byggeprosjekter, skal vi i gang med både nye klasserom, helsesenter, dagsenter, vannforsyning og toalettprosjekter, sier utsending Anders Myrene, som for øvrig har en søster som tilhører menigheten på Sørlandet.  n Oddmund Køhn

Kinesiske barn blir lesehester Kina. Barneskolene

i Lüliang og Mushui fikk i 2009 nytt skolemateriell. Elevene har fått bøker som kan være med på å gi dem økt leseglede, og lærerne har fått materiell som de kan benytte i undervisningen. Mushui barneskole har laget «bokhjørner» i hvert klasserom, slik at barna kan låne bøker. Nye bøker til biblioteket er kjærkomment både for barn og lærere.  n Hanne Line Mathisen #2/2010 19


Nyheter Registrering av Peoples Organization på Pulo,

En skikkelig minibank

Salambao og San Antonio Filippinene. I tre år har velforenin-

gane i pilotområda Pulo, Salambao og San Antonio jobba for å verte formelt registrerte. Endeleg kunne presidenten i Salambaos velforening, Melissa Flores, fortelle stolt: – Dette er ein stor dag for oss. Takk til Misjonsalliansen for all hjelp. No er vi endeleg ein sjølvstendig organisasjon. Det betyr at no kan vi drive våre eigne prosjekt, smiler Melissa.  n Camilla Garcia de Presno

TRENER UNGDOMSLEDERE Bolivia. Misjons-

alliansen arbeider for å utruste kristne ungdomsledere i alle sine tre prosjektområder; El Alto, Sorata, Bolivia. Noen ser på det å inneha et lederverv i kirken som en mulighet til å tilegne seg makt og frynsegoder. Misjonsalliansen vil utruste nye, demokratiske og etisk-fokuserte ledere både for kirke og lokalsamfunn.  n Arild Vik

En liten sparegruppe eller en sparebank? Stor betydning har den i alle fall! Kambodsja. Det er 17 medlemmer i sparegruppa som ble startet i 2008 i en landsby i provinsen Kampong Speu. Det må vel bokstavelig talt være en skikkelig minibank. Medlemmene i sparegruppa er ivrige, og flere forteller samtidig at de sparer 3-15 kroner i måneden per familie. Ikke så mye, men det som teller, er at de har lært seg til å legge noe til side av det lille de har.

– Dette betyr mye for oss fordi vi i kriser eller ved helseproblem kan ta opp lån og redde oss ut av krisen, forteller Savon Pon (50) som er teamleder for sparegruppa. – Sparegruppa er viktig for meg, sier Nien Sokøn. – På grunn av innskuddet mitt, fikk jeg lån til å kjøpe meg en liten gris, fortsetter hun.  n Andreas E. Eidsaa Jr.

Helsesenter er bygdas stoltheit Filippinene.

Med hjelp av Misjonsalliansen og staten har bygda Bagacay på Marinduque bygd sitt eige helsesenter. Ordførar Reynaldo Monsanto fleiper med at dette bygget er finare enn rådhuset! Ein komité har tatt seg av organiseringa og dugnadsarbeidet. Jordmora vil besøke senteret ein gong i veka. Elles vil frivillige helseassistentar ta seg av helsa til dei 1200 innbyggarane.  n Camilla Garcia de Presno 20

#2/2010

Nytt prosjekt i Vietnam Vietnam. Misjonsalliansen skal

starte opp et nytt prosjekt i Vietnam, i provinsen Ban Tre. I begynnelsen av februar hadde staben et introduksjonsmøte med ledere på provinsnivå. Den enkelte ved kontoret vårt fikk presentere seg og fortelle hva han eller hun jobber med. – Vi la vekt på at dette ikke bare er enkeltpersoners engasjement, men programmet til Misjonsalliansen i Vietnam, sier Egil Hauge,

direktør ved kontoret i Ho Chi Minh. Med hensyn til behov og utfordringer er det nye området sammenlignbart med de andre stedene i Vietnam hvor Misjonsalliansen jobber, men det er ennå ikke avgjort i hvilke kommuner organisasjonen skal jobbe. Provinsen skal komme med forslag, men vi vet det kommer til å bli et klart definert fattig distrikt, sier Hauge.  n oddmund Køhn


Nyheter BYGGET 112 BIOGASSANLEGG

Foto: Privat

Kina. Med støtte

Den lokale menighet – en endringsagent Overskriften er også tittelen på en bok som kom ut i Argentina i 2003. Brasil. (Boken) er redigert av den

argentinske kirkelederen René Padilla. Nå blir boken oversatt til portugisisk for bruk i Brasil – med støtte fra Misjonsalliansen. Dette er en lettlest bok om systematisk teologi som samtidig belyses av praktiske eksempler. Den inneholder både en bibelsk forståelse om og praktiske eksempler på hvordan være kirke i dag. – Dette er ikke en bok som krever høyskoleutdannelse. Temaet i boka er det som på portugisisk heter Missão Integral, og som direkte oversatt til norsk blir «integrert misjon». Begrepet ligger tett opp til den norske betegnelsen diakoni, men har en videre betydning, sier Jørgen Haug, Misjonsalliansens regionleder for Sør-Amerika. Diakoni, i vår vestlige forståelse av begrepet, blir ikke i særlig grad brukt i protestantiske kirker i SørAmerika, mener Haug. – Ordet forekommer først og fremst i den katolske kirke. I katolsk tradisjon blir man diakon før man blir prest, og ordet har dermed en annen klangbunn i Sør-Amerika enn i Europa. Boken som har flere forfattere, er en basisbok om kirkens rolle i verden, og den gir en helhetlig forståelse av kirkens oppdrag.

– Tenkningen i «Missão Integral» skiller ikke mellom det åndelige og det sosiale aspektet i kirkens oppdrag, men tar til orde for en mer helhetlig tenkning omkring misjonsoppdraget. Det åndelige og det sosiale henger sammen. Boken lanseres i hele Brasil og har med en presentasjon av Misjonsalliansen. Den har også nyskrevne artikler av to brasilianske teologer som setter bokens tema inn i en brasiliansk kontekst. – Misjonsalliansens partnere i Brasil er lokale kirker eller prosjekter som er knyttet opp til lokale menigheter. Eksemplene i de nye kapitlene er hentet fra våre prosjekter. Misjonsalliansen betaler for oversettelsen, men boken gis ut i samarbeid med organisasjonen Kairos i Argentina. Med base i Buenos Aires driver denne organisasjonen ledertrening og teologisk undervisning, sammen med en utstrakt forlagsvirksomhet. Misjonsalliansen har en formell samarbeidsavtale med Kairos som får en årlig støtte fra Norge. – Lederen i Kairos, René Padilla, er godt kjent på det søramerikanske kontinentet, og dette samarbeidet gir Misjonsalliansen tilgang til et stort kirkelig nettverk i Latin-Amerika, sier Jørgen Haug.  n Oddmund Køhn

fra prosjektgivere bygget Misjonsalliansen i fjor 122 nye gassanlegg i landsbyen Er Da Guo. Biogassanleggene, som er bygget med god støtte fra de lokale myndighetene, produserer nok gass til å lage mat og gi lys på kveldene. Dette gjør hverdagen for kvinnene i landsbyen mye lettere. I biogassanleggene puttes gjødsel fra dyr og mennesker. Det som kommer ut av anlegget etter at gassen er produsert, kan brukes til gjødsel på jordene. Dermed får ikke bøndene bare gass, men også gjødsel som kan være med på å bedre avlingene.  n Hanne Line Mathisen

Live i Kambodsja

Kambodsja. Joakim Hansen (21), Christer Slaaen (22) og John Hjeldsbakken (21) utgjør rockebandet Humming People. I januar besøkte de Misjonsalliansens prosjekt i Kambodsja. – Vi har inngått et samarbeid med Misjonsalliansen og støttegruppen KambodsjaLive og er her for å bli kjent med fattigdomsbekjempelsen de driver på den lutfattige landsbygda, forteller Chroster. Joakim legger til: – Vi spiller for mange tusen hvert år i Norge, og kanskje vi kan så noen frø som fører til at flere mennesker bryr seg om de fattige.  n oddmund Køhn

#2/2010 21


Nyheter

Kokos gjev liv Kokospalma er eit av Filippinenes vanlegaste tre. Og for eit tre! Det er nemleg ikkje den ting på palma som ikkje kan utnyttast. Filippinene

Stamma kan brukast til husbygging, greinene til tak. Av den unge grønne nøtta «Buko» kan du få deilig og næringsrik juice. Om du ventar lenge nok, til nøtta blir god og brun så viser den verkelege skatten seg. Inn bak skalet finn ein nemleg ei brun, hard nøtt. Inni denne nøtta er det kvitt kjøtt som ein kan presse kokosmelk av, eller lage 22

#2/2010

kokosmasse. Ytterskalet er full av fibrar som kan brukast til blomsterjord, blomsterpotter eller å dekorere kostymeklede. Og frå skalet til sjølve nøtta kan ein få all slags fantastiske produkt, som olje, kaldpressa eller varmpressa. Oljen kan ein bruke til såpe, kremer, myggolje, massasjeolje, matolje, hårolje og parfyme. Det er ein kostbar prosess å framstille oljer. På øya Marinduque har innbyggarane med hjelp av Misjonsalliansen begynt å eksperimentere med ulike produkt ein kan lage av skalet, Små hus til pynt, pennestativ, sparekatt (ikkje gris!), smykke, og øyreringar blir sirleg


Nyheter

FIESTA er fest! Filippinene. Fiestaen er ein viktig del

utskore for hand, pussa, lakka – Gruppene treng mykje oppog av og til pynta med mønster læring og oppfølging før dei kan før dei blir solgt til lokale kundar ta store ordrer, seier Misjonsog besøkande. alliansens – Draumen vår er å eks– Draumen vår livelihoodportere produkta til er å eksporkoordinator utlandet, fortel leiar av tere produkta til Joyce Rabautlandet, fortel nal. Dei må bli Bicas-Bicas Livelihoodleiar av Bicasmeir effektive group, Lionedo Fabella. Bicas Livelihoodog produsere group, Lionedo Fabella. betre kvalitet. Men dei er på – Vi lever av kokosnøtta. Vanlegvis god veg, seier Joyce. Folket har så kuttar vi opp nøtta og tørkar den no store forhåpningar om nye før vi sel den. Det blir vi ikkje rike levebrød frå kokospalmen. Og av, seier bonden som fortel at 2/3 av Misjonsalliansen er med dei på inntekta går til eigaren av skogen. vandringa.  n Camilla Garcia de Presno

av filippinsk kultur. Dei har arva dette stykke kultur av spanjolane som koloniserte landet i 300 år. Filippinarane pleier å seie at om dei skulle velge mellom kolonimakter, så ville dei likevel foretrukke Spania – «for dei gav oss så mykje fest og moro!» Under fiestaen blir byen og byhelgenen feira grundig. Eg var til stades ved Buenavista Town Fiesta, festen i byen kor vi har kontoret vårt på Marinduque. Dagen starta klokka fem om morgonen. Buekorps med fargerike uniformer og sure toner gjekk forbi ti meter frå senga mi. Små og store var pynta med flagg i gatene og i kyrkjene, og alle var invitert til stort ball med dans og talar. Og ikkje minst; ein bør besøke så mange heimar som mogeleg og smake på husets delikatesser. Staben i Misjonsalliansen vart invitert til ni ulike heimar, naboar eller samarbeidspartnarar. Marife Pinero lagde tidsprogram, slik at vi hadde ca ein time i kvart hus. – Dette er fine greier. Vi elskar å spise oss mette, seier Eric Lazarte, leiar for arbeidet på Marinduque. – Det er viktig å respektere kulturen her og skape gode relasjonar til lokalbefolkinga. Dette får vi god anledning til i dag, smiler Eric.  n Camilla Garcia de Presno

#2/2010 23


Nyheter 44 009 lån i Bolivia

Bolivia. Misjonsalliansens mikrokreditt-

institusjon i Bolivia vokser og gir lån til enda flere fattige. Ved utgangen av 2009 hadde Misjonsalliansens mikrokredittinstitusjon i Bolivia, Diaconia FRIF, hele 44 009 kunder. Organisasjonen har vokst jevnt og trutt siden oppstarten i 1991 og har nå 218 ansatte fordelt på 36 kontorer i 5 av Bolivias 9 fylker. PÅ KREDITT. Diaconia FRIF låner ut

penger til fattige mennesker, slik at disse kan starte sin egen lille bedrift, utbedre en eksisterende virksomhet eller bolighus. Slik skapes arbeidsplasser, inntekter økes og lånekundene får mulighet til å forsørge seg selv og familien. Fattige bolivianere ønsker å vise at de er tilliten verdig. Hele 99,38 prosent betaler tilbake helt etter planen.

9 barn, syk mann og stor gjeld Kambodsja. Tårene triller nedover de magre kinnene til Mayron. Da det niende barnet i rekken skulle fødes, måtte hun ta opp et lån på 3600 kroner til keisersnitt. Dette skjedde for 4 år siden. Ennå betaler hun 1200 kroner i året i bare renter til en lånehai i landsbyen. Men hva gjør man ikke når man er desperat og barnet ditt ikke kommer ut på naturlig måte? Tilbakebetalingen

er utrolig vanskelig for familien. Med 4 medlemmer av familien i inntekstbringende arbeid, blir de til sammen 900 kronene i måneden altfor lite til både å behandle lånet og til å kunne leve av. Familien er fortvilet, men nå er det gode prosjekter på gang i landsbyen til Mayron. Vi håper og ber om en bedre fremtid for dem.  n Andreas Eidsaa jr.

Fokus på familien Foto: Norah romero

I GRUPPER. Ofte har det vært ekstra van-

skelig for kvinner å ta opp lån. Men når disse kan gå sammen og ta opp et felles lån, som gruppe, garanterer de for hverandre, støtter og hjelper hverandre hvis en har det vanskelig oghar mulighet til å spare litt samtidig. VIL FORTSETTE. Diaconia FRIF ønsker å

fortsette å vokse og utvikle seg for å møte folks behov best mulig både i dag og i årene framover. Hovedsatsingen er på landsbygda og i utkantstrøkene til de store byene der behovene og fattigdommen er størst. BLIR BANK. Organisasjonen er nå inne i en prosess for å bli omregulert til finansinstitusjon for å kunne tilby flere tjenester til sine kunder. Dette er en omfattende operasjon, men en vil etterpå, i tillegg til lån, kunne tilby både sparing og forsikringer – tjenester som også de fattigste trenger.  n Arild Vik

24

#2/2010

Bolivia. Nylig arrangerte Misjons-

alliansens program for diakonal utvikling familieseminar i kirken Amigo Central på El Alto. Seminaret var delt opp i tre grupper: en for ekteparene, en for ungdommene og en for barna. Til sammen kom over 800 deltakere til dette søndagsseminaret. – Dette seminaret er viktig fordi det er mange familier som sliter. Dessuten er familien viktig for utviklingen av lokalsamfunnene, sier pastor Sadrach Quisbert.

Temaer som familie, ekteskap og hvordan man skal håndtere samlivsproblemer, ble tatt opp. Til slutt ble det utdelt en rose til hvert par til minne om bryllupsdagen. – Dette seminaret er følelsesladet, og det er bra, forteller Natalio Torres. Han er fast kirkegjenger i Amigo Central og kom til seminaret sammen med kona Claudina og deres tre sønner på ni og syv år og åtte måneder.  n Bendik Løve


av isklassen n www.isklassen.no

små

Tsjilinøtter

1. Hvem dro til Påskeøyene med Kon-Tiki? a) Fridtjolf Nansen  b) Steve Irwing  c) Thor Heyerdahl

Hvordan vil du ha håret? Som min mor. Hvordan har din mor det?

eim-Queseth

Takk, bare bra.

2. Hvor mange bor det i Oslo? a)1 234 567  b) ca: 250 000 c) ca: 570 000 3. Hvem er grunnlegger av Microsoft? a) Barack Obama  b) Bill Gates  c) Bjørn Dæhlie 4. Hvor er Evo Morales president? a) Bolivia b) Kina c) Colombia

Foto: Bjørn j. Sørh

5. Hvem vant MGP jr. i 2009? a) Jørgen Dahl Moe  b) Jonas Brothers c) Britney Spears

Flere frisørvitser Den langhåra gutten kom inn til frisøren og satt seg ned i stolen. Frisøren: Uff, så lang du er på håret. Du skulle vært her for lenge siden. Gutten: Jeg har vært her for lenge siden.

Fleip eller fakta 1) Det er umulig å nyse med øynene oppe. 2) Et menneske kan leve ett år med kun vann. 3) En undersøkelse i USA viste at halvparten av befolkningen var mer redd for edderkopper enn for døden. 4) En krokodille kan ikke stikke ut tunga.

5) Du kan gi strøm til en lyspære ved å varme den med hendene. 6) Busemenn kan få en fart på 250 kilometer i timen når vi nyser. 7) Over åtti prosent av hjernen er vann. 8) Samene stammer fra Australia. 9) Pianotangenter ble først laget av elfenben.

6. Hva bruker man for å skrive inn bokstaver på en datamaskin? a) Mus  b) Lampe  c) Tastatur 7. I hvilket land finner vi byen Ho Chi Minh? a) Burma  b) Nepal  c) Vietnam 8. Hvilket år ble Nelson Mandela president i SørAfrika? a) 1994  b) 1996  c) 2009 9. Hva slags vann er det mest av i verden? a) Tungtvann  b) Ferskvann  c) Saltvann 10. Hvor mange land grenser Norge til? a) 3  b) 6  c) 1

Fasit Fleip eller fakta: Fleip 2,5,6,8  Tsjilinøtter 1. Thor Heyerdahl , 2. ca: 570 000, 3. Bill Gates, 4. Bolivia, 5. Jørgen Dahl Moe , 6. Tastatur, 7. Vietnam, 8. 1994 9. Saltvann, 10. 3


Reportasjen


Ec Ecuador

ua do r

Bank, Bank, Bank!

Misjonsalliansens mikrokredittinstitusjon i Ecuador, D-Miro, skal omreguleres til bank. Stiftelsen har i dag 30 000 kunder og over 19 millioner dollar utlånt, men nye Banco D-Miro skal tilby enda bedre og bredere støtte til Ecuadors fattige gründere. Tekst & Foto [ Bjørn J. Sørheim-queseth ]

#2/2010 27


Ecuador GRÜNDER. Som eneforsørger i en husstand på fire, vil Maria Luz Medina Arroyo utvide den lille håndarbeidsgeskjeften sin. Hun søker om lån på 300 dollar for å kunne kjøpe mer materiell og produsere flere vesker.

over vesken hun har i fanget. Hun har heklet den selv; gule og hvite og rosa og brune tråder i  et hissig sikksakk-mønster. Hun har andre varianter også. Hjemme. Og ikke bare vesker, nei, også andre ting, som hun har laget selv. Det er derfor hun har kommet til d-miro. – Jeg har ikke penger til å kjøpe materiell, forklarer hun. – Jeg produserer vesker og sånn, og da trenger jeg å kjøpe garn til hekling, og fór så jeg kan kle dem innvendig. Til nå har jeg brukt pengene jeg tjener til å kjøpe materiell, men det er mange som spør etter veskene mine, og derfor vil jeg utvide produksjonen. Som sagt: Det er derfor hun har kommet til d-miro, til filialen på Isla Trinitaria.

Maria Luz hviler hendene

Gulvhellene er ennå blanke så tidlig om morgen, så blanke at lysrørene i taket speiler seg i dem og skaper en vertikal symmetri i  det åpne kontorlokalet, en slags oppmerket passasje fra inngangsdøren til de glassinnhegnede skrankene; nummer 1, 2, 3, i enden av rommet. Maria sitter på rekken av svarte skinnseter og venter tålmodig. Ved siden av henne sitter en alvorlig mann i mørk skjorte og med en penn i brystlommen. Ayovi Caiceido er 26 år gammel og nabo til Maria Luz. I dag er han med som garantist. Han skal gi sitt ord på at den 49 år gamle kvinnen er pålitelig og høyst sannsynlig vil kunne håndtere et lån.

GARANTI.

– Jeg arbeider hjemme, fortsetter Maria Luz for å svare på hvorfor hun er kommet. – Det tar meg én dag å lage en veske. Jeg gjør jo andre ting i huset, lager mat, vasker og så videre. Men dette er jobben min. Jeg lager også klær, tekstiler og håndklær. Jeg har vel omtrent 30 produkter. En slik veske som dette selger jeg for 20–30 dollar. Andre tar jeg 8–10 for. Jeg sitter og jobber på bussen eller ute blant folk, så blir de nysgjerrige og vil kjøpe. Det er min form for PR!

HJEMMEKONTOR.

ENDELIG. Så snart en av konsulentene har gitt tegn til at det er hennes tur, Maria Luz Medina Arroyos tur, klikker og klakker hun tvers over lyspassasjen og setter seg foran skrivebordet hans. Ayovi er ved hennes høyre side. Nå skal prosessen avsluttes. Hun svarer på spørsmål, konsulenten fyller ut papirene. Lånet hun har bedt om, er innvilget. Det er en stor dag for Maria Luz, for hele husstanden hennes. Hun velger ordene varsomt for ikke å si rett ut at de er fattige, men … – Vi er fire

28

#2/2010

i huset. Jeg har en sønn og en datter, og faren min bor hos oss. Han har amputeret et bein og kan ikke jobbe, så jeg er familiens eneforsørger. – Jeg har en svoger som er kunde her. d-miro er godt kjent i  området, så jeg visste om dem. Dette vil være til stor hjelp, fortsetter hun, mens konsulenten ennå fyller ut personalia. Adressen hennes plasserer henne i et av Guayaquils enorme slumkvarterer, hudfargen hennes plasserer henne nederst på den sosiale rangstigen. Selv reiser hun seg og plasserer seg smilende foran skranke nummer 1, hvor hun tar imot de 300 dollarene hun har bedt om – hennes første lån; penger hun skal starte sin egen bedrift med. – Det føles veldig godt. Jeg vet at jeg skal klare dette og at jeg kan betale! SKRANKESMIL

I GODT SELSKAP. Før hun vender om og går mot utgangsdøren, har Maria Luz sluttet seg til d-miros stadig voksende kundeskare. Ved utgangen av 2009 telte den omtrent 30 000 klienter, og d-miro låner per i dag ut svimlende 19 millioner dollar, omtrent 115 millioner norske kroner, til kundene sine. SMÅ LÅN. Det er dette som er mikrokreditt; små lån gitt til fattige mennesker som ikke ansees som kredittverdige i vanlige banker, slik at disse skal kunne skape sin egen bedrift eller utbedre bolighusene sine. d-miro ble startet av Misjonsalliansen i oktober 1997 og har siden den gang vært en viktig del av misjonsarbeidet for å bekjempe fattigdom og bedre livsvilkårene til målgruppen. ADSKILT. Opprinnelig ble d-miro etablert som et eget mikrokredittprosjekt underlagt Misjonsalliansen i Ecuador. Selv om det fikk sitt eget styre, egen ledelse og egne lokaler og sånn sett var adskilt fra Misjonsalliansen, var mikrokredittinstitusjonen formelt sett bare ett av mange misjonsprosjekter. I  2006 hadde denne antatt en betydelig størrelse. d-miro var selv begynt å låne penger fra andre finansinstitusjoner, også i utlandet, og Misjonsalliansen så et behov for å skille dette prosjektet fra resten av arbeidet og gi det en egen juridisk identitet. d-miro ble nasjonalisert og registrert som en selvstendig, ecuadoriansk stiftelse – med styre oppnevnt av Misjonsalliansen.


Ecuador

#2/2010 29


Ecuador

står d-miro overfor nye utfordringer som følge av flere år med eksplosiv vekst. Stiftelsen nærmer seg 200 ansatte og har hele 14 filialer, både i Guayaquil og utenfor. Igjen krever si-

OMREGULERES. I dag

30

#1/2010

tuasjonen en omorganisering for å trygge stabiliteten i arbeidet, men også for å ekspandere videre og gi et enda bedre tilbud til lånekundene. I januar i år vedtok Misjonsalliansens hovedstyre å omregulere


Ecuador

d-miro til et bankselskap; Banco d-miro. – Vi øn-

sker å tilby flere tjenester enn bare kreditt, deriblant sparing, sier Misjonsalliansens regionleder for SørAmerika, Jørgen Haug.

Haug har fulgt d-miros utvikling fra starten og er en sentral person i  den omleggingen som nå skjer. Han mener den er nødvendig både for Misjonsalliansen og for kundene. BREDERE TILBUD.

#1/2010 31


Ecuador

32

#2/2010


Ecuador – For å kunne ta imot folks sparepenger må vi være organisert som en bank og underlagt det lokale kredittilsynet. Per idag er vi ikke det. Nye Banco dmiro vil kunne tilby kundene sine noe tilnærmet det vi har hatt i  orge i mange år; lokale sparebanker hvor folk kan sette inn pengene sine, låne penger, overføre penger og tegne forsikringer. Den vil også støtte lokalt næringsliv. Det vil bli et mer fullstendig finanstilbud! Haug fortsetter: – Som bank vil dmiro også kunne låne penger fra andre banker til en lavere pris enn de gjør i dag, og dette vil på sikt komme de fattige til gode i  form av lavere rente. Reguleringen vil dessuten skape en tydeligere eierstruktur enn det stiftelsen har hatt til nå. – Hvem kommer til å eie d-miro? – Misjonsalliansen vil bli majoritetseier, med godt over femti prosent av aksjene. Vi vil også beholde «stiftelsen d-miro», men i en annen form, og denne vil være én av flere eiere. Mest sannsynlig. Vi jobber ennå med dette, sier Haug. – Men vil Banco d-miro beholde den kristne, diakonale profilen sin? FOR DE FATTIGE.

eneste som kunne gi meg lån. Mitt første lån var vel på cirka 250 dollar. For disse kjøpte jeg materialer. José kjøper fremdeles trekasser og planker fra skipene på havnen. Det er en billig råvare. – Vi sparkler, pusser, limer og lager møbler av det. Jeg gjør det på bestilling. Jeg kan lage det meste, så det folk spør etter, får de! INGEN ANDRE. Økonomien hans var elendig da han først startet for seg selv. Faget hadde han lært seg hos en onkel som var snekker, han hadde bygget seg opp en kundegruppe, men han manglet penger. – Jeg prøvde en annen bank, men de hadde en annen målgruppe enn d-miro, forklarer han. José kunne ikke stille garanti i hus eller eiendeler og ble ikke ansett som kredittverdig i andre banker. Han var bare en fattig, ung mann med en hammer og en forretningsidé – sånn sett en ideell kunde for d-miro. Mikrokreditt handler nemlig om å hjelpe mennesker ut av fattigdom, gi dem en startkapital for at de skal kunne hjelpe seg selv. For d-miro har dette arbeidet alltid vært motivert av en idé om kristen nestekjærlighet og Misjonsalliansens diakonale tankegang.

SNEKKERBODEN. Et par kommoder og noen hyller blokkerer fortauet langsmed hovedveien, et sted på Isla Trinitaria. Inni den åpne garasjen er gulvet dekket av spon og trestøv, og stadig mer virvles opp etter hvert som Cifuentes skubber plankebiter mot sagbladet. Cifuentes Heime fikk sparken i  2000 fra sin tidligere jobb, nå jobber både han og broren Arneto i verkstedet til fetteren sin. – Jeg jobbet på en større fabrikk som laget møbler, forklarer Cifuentes. – Men fabrikken stengte. Jeg vet ikke hvorfor. Nå har jeg min egen butikk, men får ikke noen oppdrag der, så jeg er veldig fornøyd med å jobbe for José! Etter at han fikk lån har han bygget seg hus i  murstein og kjøpt nye maskiner. Jeg er veldig glad for å være en del av dette!

KRISTENBANK.

José Heime kommer inn fra fortauet. Dette er hans verksted. For mange år siden, da Misjonsalliansen bygget kontorer på Isla Trinitaria, stakk noen til ham et flygeblad som fortalte om d-miro og hva mikrokreditt er. – På den tiden fantes det ingen andre muligheter. d-miro var de

For å følge opp en formell bankinstitusjon i Ecuador, har Misjonsalliansen etablert selskapet Alliance Microfinance a/s (amas), som vil få delegert ansvaret for oppfølgingen av Misjonsalliansens eierskap i d-miro. amas vil ha kontorer i Oslo, og vil også overta oppfølgingen av Misjonsalliansens mikrokredittinstitusjoner i Bolivia og Vietnam. – Dette er resultatet av en suksess, sier Haug. – Institusjonene har vokst seg store. Vi må fortsette å gi dem den oppfølgingen de trenger og fortjener. Vi kan ikke lenger følge opp d-miro slik som vi har gjort til nå. Den tid er forbi!   bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

KASSER OG PLANK.

LOKAL SPAREBANK. Nye Banco d-miro vil gi ecuadorianske familier de samme muligheter som nordmenn har hatt i mange år; til å ha sin egen sparekonto i en lokal bank. Dette vil skape større trygghet og forutsigbarhet i fattige husholdninger. Familien på bildet er én av d-miro s 30 000 kunder. De driver sin egen systue.

d-miros visjon som institusjon har vært å være « … en nasjonal organisasjon, Fundert på Jesus Kristi befaling, som fremmer et diakonalt liv … » Og spørsmålet til Haug var om Banco d-miro vil beholde denne profilen når den får bankstatus. – Det som ligger i alle dokumenter på dette, og som hovedstyret har bestemt, er at målgruppen ikke skal endres, forsikrer han. – Grunnen til at d-miro finnes, er å hjelpe fattige, og den målgruppen skal ikke endres. Fokuset er det samme som før. Målsetningen er den samme. – Blir det en «kristen- bank»? – Banco d-miro vil ha en kristen identitet, ja. Og vil være eiet av Misjonsalliansen.

ET EGET SELSKAP.

#2/2010 33


Trender

Inger Lises favoritt. Utsending

i Ecuador, Inger Lise Dobbe, fant raskt en favorittrett i Ecuador.

Av Pernille Dvergedal

Ecuadoriansk

CEVICHE

– Jeg syntes det var helt fantastisk første gang jeg smakte det. Jeg tror det var her på kontoret jeg fikk det for første gang. Jeg var veldig skeptisk til den rå fisken, men det var fantastisk. Jeg elsker det, sier Inger Lise Dobbe. En sitrusmarinert sjømatsrett, servert i kald grønnsakssuppe. Retten er opprinnelig fra Peru, men flere sør-amerikanske land har kastet seg på trenden og laget sin egen vri. I Ecuador lages ceviche med enten rå fisk eller kokte reker og med popcorn eller fritert plantain som tilbehør.

Hun snakker om ceviche.

34

#2/2010

– Jeg liker den syrlige smaken som gjør retten til noe helt spesielt. At den kan lages med reker er ekstra bra, siden jeg er veldig glad i reker og sjømat. I tillegg gjør de rå grønnsakene at det knaser i munnen. At retten både er sunn og lett å lage, gjør det til Dobbes favoritt her i Ecuador. 


Trender

Oppskrift, 2 personer

3 store tomater, delt i fire 1 dl appelsinjuice ½ dl presset lime/sitron 2 ss sukker 1 rød løk i biter 1 grønn paprika i biter Salt og pepper etter smak 150 g reker pillede/fisk etter ønske ¼ dl frisk koriander

TILBEREDNING. Fisken/rekene marineres i sitronsaften med salt og

Bananchips.

pepper etter ønske. Fisk som ikke skal kokes, kan ligge over natten, rekene noe kortere. Kok rekene i vann og marinade i ca. tre minutter. Del grønnsakene i biter og bland sammen med appelsinsaft, litt lime og sukker. Hell deretter fisk og mengde ønsket marinade over grønnsakene, bland godt og la avkjøle i alt fra en halvtime til noen timer.

Laget av en grønnsak som er mistenkelig lik banan.

TILBEHØR. Bananchips lages av grønnsaken plantain, som

ligner en grønn banan og finnes i utvalgte butikker. Pisangen deles i skiver og legges slik at de dekker overflaten av oljen. Kok i ca. 15 sekunder på hver side og legg til tørk. Nye skiver legges i etter hvert som det blir ferdig.

#2/2010 35


Portrettet

Veteran til Vietnam Om alderen fikk ham til å henge fra seg prestekjolen for godt, har den ikke satt en stopper for arbeidslivet hans. 71 år gammel og vel pensjonist blir Egil Hauge direktør for Misjonsalliansens arbeid i Vietnam. Tekst & foto [ Bjørn j. Sørheim-queseth ]


Portrettet fra Gardermoen neste dag. Fredag 8. januar, klokken 13.30 forlater han Norge, tar av fra 30o minus, lander i 30o pluss. Nå ja, sånn omtrent, korrigerer han. En leilighet venter ham i tiende etasje, et sted i Ho Chi Minh City. Gjennom vindusrutene der har han utsikt over hele byen. I Sven Bruns gate 9, Misjonsalliansens hovedkontor i  Oslo, er staben i  ferd med å summe seg etter juleferien. Egil må bare innom for å ordne de siste tingene, si ha det, snakke litt. På bordet foran ham står en halvfull konfekteske; «Takk for samarbeidet i året som gikk …, » men han greier seg med kaffe. Han ser frem til vietnamesisk mat, til varmen i Ho Chi Minh, til jazzklubbene han vet å finne der. Gladjazz. Dixieland. Og han ivrer etter denne oppgaven han har påtatt seg; i  en alder av 71 år å bli direktør for Misjonsalliansens arbeid i  Vietnam. – Jeg hadde ikke i  min villeste fantasi tenkt på dette, sier han. – Men jeg ble bedt om å gjøre det siden jeg har erfaring fra Vietnam, og jeg fant etter hvert ut at det var riktig.

Han har en flybillett

Kaptein Hauge skal stå ved roret frem til august. Da vil han bli avløst av tidligere Bolivia-utsendinger Inger Elise og Per Christian Skauen, som har signert en toårskontrakt med Misjonsalliansen. Inntil da er han organisasjonens eneste nordmann og eneste utsending i landet. Han vil få ansvar for å koordinere utviklingsprosjektene på landsbygda og lede staben i Ho Chi Minh City.

ALENE.

Selv om han ikke skal være ute så lenge, var det en viktig avgjørelse om hvorvidt han skulle takke ja til tilbudet. Som han sier; han etterlater en kone, tre barn og svigerbarn og seks barnebarn i Norge. – Det var en prosess for å finne ut om dette var

BESLUTNING.

38

#2/2010

EN FINGER. – Vi jobbet mye med om dette var noe jeg skulle gjøre eller ikke, blir han ved. – Men jeg ble spurt, jeg hadde erfaringer jeg ble bedt om å bruke. Og jeg tror Gud har en finger med i spillet. – Vil du si du har «et kall»? – Nei, det gir så mange forskjellige assosiasjoner. Jeg tror Gud har gitt meg utfordringer oppigjennom livet, som jeg har tatt imot og hatt utbytte av både menneskelig og trosmessig. Jeg hadde en runde med meg selv. Det ligger noe i  meg som gjorde at jeg hadde lyst til å si ja, ikke eventyrlyst, men … en refleks av at verden har blitt mindre. Andre menneskers livsskjebne har kommet nærmere. Det skaper en lyst til å bidra. Og jeg sa «ja».

Han skulle kanskje tatt livet med ro nå, gått lange turer og spist napoleonskake på kafeen, men det passer ham lite.

Da Misjonsalliansen i  2009 etterlyste noen som kunne lede arbeidet i  Vietnam frem til nye utseninger er på plass høsten 2010, henvendte de seg til en av sine egne. Egil Hauge har i  flere år sittet i hovedstyret og han er styreleder for Vietnamarbeidet. – Jeg har stor sans for landet og folket og for den måten Misjonsalliansen jobber på. Men jeg skal bare være der en mellomperiode, åtte måneder, forklarer han. – Så, jeg skal holde skuta over vann. Og jeg håper jeg holder den godt flytende!

KAPTEIN.

riktig, men vi har kommet frem til ordninger. Det tok tid. Jeg er heldig som har familien rundt meg. – Hva slags ordninger? – Jeg blir ute, men får mulighet til å kunne reise hjem. Jeg har ip-telefon, kan kommunisere billig og holde kontakten, gi de hjemme en følelse av at jeg ikke er så langt borte. Jeg tror ofte de hjemme føler at en er lenger borte enn en føler selv.

Egil sitter med beina i kors, godt tilbakelent, og stryker fingrene over den blanke hodebunnen. I  2005 gav han seg som sokneprest i Østerås menighet. Han skulle kanskje tatt livet med ro nå, gått lange turer og spist napoleonskake på kafeen, men det passer ham lite. Hele livet har han kombinert dét å være prest i Norge med misjons- og bistandsarbeid i utlandet. Han er vel som disse jazzmusikerne, som er synonyme med sin egen musikk og improviserer til siste tone. – Jeg er heldig! Jeg har god helse og har alltid ønsket å ha en aktiv pensjonstid. Og jeg var jo i Malawi fra 2006 til 2007… Jeg har det vel litt i blodet! I BLODET.

ETTER FAR. Egils far var i sin tid blant dem som startet

Kirkens Nødhjelp. Det er dette blodet han refererer til, og som til stadighet har kalt ham til nye tjenester i  fjerne land. Første gang han dro ut, var det til Sør-Sudan for Kirkens Nødhjelp, hvor han ble i fem år. Siden deltok han som valgobservatør i Sør-Afrika i 1994, da Nelson Mandela ble stemt frem som president. Og fra 1999 til 2002 var han igjen hyret av Kirkens Nødhjelp – Da til Vietnam, forteller han. – Det


Portrettet

UT IGJEN. Han

har mer erfaring nå enn da han som noen-og-førtiåring reiste til Sør-Sudan for Kirkens Nødhjelp. Egil har ikke lenger noen ambisjon om å reformere verden, men vil lære av de menneskene han møter.

var mitt første møte med Misjonsalliansen. Kirkens Nødhjelp hadde et godt samspill med Misjonsalliansen. Vi drev ganske likt, begge organisasjonene var veldig deltakerorienterte. Dette er viktig: De vi skal gjøre noe for og blant, må selv være arkitekter for prosjektene. GOODWILL. – Jeg husker at Misjonsalliansen den gang strevde for å få godkjenninger til å arbeide i  Vietnam. Jeg gleder meg over at det nå er i boks og at organisasjonen har så stor «goodwill». Både Misjonsalliansen og Kirkens Nødhjelp har fått vise at de er fattigdomsorientert og blir klassifisert av myndighetene som gode organisasjoner. Det er jo litt morsomt i et kommunistisk land! ELEV. Misjonsalliansen utvider nå arbeidet i Vietnam

til nye områder, den nye fadderordningen i  landet skal opprettholdes og videreføres. Egil kommer til en helt annen organisasjon enn den han kjente ved tusenårsskiftet. Heller ikke han er den samme. Tidligere oppgaver har gjort ham mer erfaren. – Jeg har forandret meg, sier han. – Da jeg var 40 år, trodde jeg at jeg skulle reformere verden, skulle lære fra

meg. Etter fem år kom jeg hjem og følte at det var jeg som hadde lært masse. Det gav meg en ydmykhet og en lydhørhet. UT AV HODET. Han gir et eksempel fra Sør-Afrika: –  Jeg var opptatt av hvordan prestene forberedte prekenene sine. Mange var like mye ute blant folk som «inni» Bibelen. De gikk rundt i  slummen og i byen og fikk ordentlig tak i hvordan folks hverdag var. Og brukte dette i  talene. Jeg lærte hvor viktig det var ikke bare å ha ideer i mitt eget hode, men at disse også må relateres til folks liv.

Lydhørheten og ydmykheten har han tatt med seg til Norge. Han mener det har hjulpet ham til å bli en bedre prest. – Det er en grunn til at Gud skapte oss med to ører, men bare en munn, proklamerer han. Det handler om å lytte, om å forstå. – Vi snakker i Norge om «Hva er det du egenlig sier?» Det er blitt et utrykk. Ofte i skilsmissesaker ser vi at partene rent ut har misforstått hverandre, de har ikke hørt hva den andre egentlig sier. Men det er viktig å ta seg tid og krefter til å spørre: «Har jeg forstått deg riktig, har jeg forstått det du prøver å si?» HVA SIER DU?

#2/2010 39


Portrettet – Og dette gjelder også for bistand? – Ja, absolutt for bistand. Det er viktig å få tak i  hva de egentlig ønsker. Det er så store muligheter til å misforstå. Lydhørhet, det å ta seg tid, er bistandsproduserende. Da kan vi gjøre noe som begge parter er enige om at tjener fremtiden. Og om vi mener at Gud har skapt hvert eneste menneske med verdi, mener jeg det er kristelig å bruke tid på å forstå mennesker riktig. Det gir dem følelsen av verdi. Og det tror jeg Gud trives med, sier han. FOR MYE ORD. – Det å være i Vietnam er å være trygg på at jeg er der med Guds hender, føtter og ører, mer enn med ord fra Gud. – Er det godt nok? – I et samfunn der så mange lever et liv som kunne vært så mye bedre, er det viktig å være der og vise at vi har en Kristus-tydelig bakgrunn. Det vet de! Det er en utfordring å være der som utsending og vise det, uten å bruke ord i tide og utide. Foreløpig er det slik at religionsfriheten ikke har de beste vilkår i Vietnam.

Han tenker lenge, stirrer inn i tomheten foran seg. Han har holdt seg til notene så langt, men nå begynner han å improvisere, å flyte på sin egen tankestrøm. – «Det dere har gjort mot en av disse mine minste, har dere også gjort mot meg…» Det tror jeg på. Det jobber jeg for. Og det vil en gang avsløres. Og når jeg går i kirken, i Notre Dame katedralen i Ho Chi Minh City, så håper jeg at jeg blir sett slik at alle ser hvor jeg hører til. Og når jeg går til gudstjeneste, er jeg en av mange som fyller katedralen søndag morgen. Jeg må gjerne bli sett av vietnameserne. De må gjerne se meg! SE MEG.

HANDLINGENS MANN. Selv om han har byttet ut preste-

kjole med reisesekk, ønsker han å være en tydelig kristen i alt han foretar seg. Som utsending for Misjonsalliansen til et land hvor han ikke har lov til å forkynne med ord, må han gjøre det med gjerninger.

nale siden av alle kirker i landet. Men det er ikke på programmet foreløpig. Han har en flybillett fra Gardermoen neste dag, da forlater han Norge. Han får gjøre seg klar. Utenfor vindusrutene i Sven Bruns gate 9 ligger frosten skarp i lufta. Han må kle på seg, begynne turen over gata, gjennom Slottsparken. Igjen vender han tilbake til viktigheten av å ta seg tid, av lydhørhet. – Særlig der, hvor samtaler går gjennom tolk, må jeg sikre at de forstår meg, at jeg forstår dem. Det tar tid, men det er mer fremtidsrettet enn raske reaksjoner. Men det er jo også dette som gjør det utfordrende, og unnskyld uttrykket morsomt! Det betyr at du har nytte og glede av å komme i kontakt med mennesker, få deres historier, liv, erfaringer, og jobber for at alt skal bli bedre for dem. LYTTE.

Og når jeg går i kirken, i Notre Dame katedralen i Ho Chi Minh City, så håper jeg at jeg blir sett …

MED KIRKEN. Så han vil vise at han er kristen ved handling, ved å troppe opp i  kirken hver søndag, men ville det ikke være lettere for en gammel prest å bare en preken? – Det er en balansegang, sier han. – Vi må forholde oss til myndighetene på en slik måte at vi ikke blir kastet ut av landet. Vi er ærlige overfor dem på at vi er der for lokalbefolkningen. Så vil fremtiden vise om vi får samarbeide med mer kirkelige instanser. – Er det et mål? – Det er klart det er en drøm! Vi vil jobbe sammen med dem vi deler troen med i  Vietnam. Det ville være en jobb for oss å styrke den troende og diako-

40

#2/2010

VOKSER OG GROR. – Hva håper du å utrette i Vietnam?

– Når menneskene vi jobber for og med takker seg selv for det vi har fått til sammen, da har vi kommet langt. Da tenker de annerledes om seg selv og sine egne ressurser. De er ikke lenger «trengende». Det er viktigere å få mennesker til å vokse enn ananas og gulrøtter, sier han. – Der mennesker vokser, gror det rundt dem!   bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no


Til ettertanke bønn

Gud, du er i kjærligheten i hvert levende vesen. Du er varmen i solen som stiger opp. Du er klarheten i nattens måne. Du er livet på den fruktbare jorden. Du er styrken i havets bølger. Gud, tal til meg i kveld, tal til meg din sannhet. Gud, bli hos meg i natt, bli hos meg i kjærlighet Keltisk åpningsbønn fra Iona

Vi ber for ansatte i Misjonsalliansen

Hjertet som ser Luk 10,25–37 En gang for en tid tilbake var det en kar som prøvde å sette fast Jesus med

et vanskelig spørsmål. Han spurte: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? Jesus besvarte ganske enkelt dette spørsmålet ved å stille et par spørsmål tilbake: Hva står skrevet i loven? Hva leser du der? Mannen, som visstnok kjente loven og det som var skrevet der meget godt, svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Jesus tenkte sikkert at dette var et bra svar, for han sa: Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve. Mannen viste at han kunne svaret i teorien. Men det var likevel et begrep han måtte lære mer om. Han sa: Hvem er så min neste? Jesus svarte på spørsmålet ved å fortelle lignelsen om den barmhjertige samaritan (Luk 10,25) Kort fortalt var det tre menn som traff på en mann med stort behov for hjelp. To av mennene gikk forbi uten å hjelpe, men den tredje stoppet. Det er altså denne mannen som stoppet og hjalp, som blir vårt forbilde i behandlingen av vår neste. Gå du og gjør som han! sier Jesus i lignelsen. Vi kan lære mye av denne lignelsen. Først og fremst at vi ikke må lukke øynene. Om vi er villige til å se, kan vi klare å identifisere både våre neste og de behovene de har. Videre må vi være handlekraftige ved aktivt å gå inn i situasjoner hvor vi kan være med og bidra. Alle har vi ressurser som vi på en eller annen måte kan bidra med til beste for vår neste. For en liten stund siden traff jeg Martha utenfor en av samarbeidskirkene våre her i Ecuador. Martha har ikke de materielle ressursene vi nordmenn har. Men hun har et stort hjerte som ser sin neste. Den dagen jeg traff henne, var hun opptatt av hvordan hun kunne hjelpe ofrene i Haiti. Bedrøvet meddelte hun meg at hun ikke kunne sende penger. «Men jeg ber for dem,» sa hun, før hun fortsatte planleggingen av kirkens ferieskole for de barna i nabolaget som ikke har råd til å reise på ferie. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. 

og deres familier både ute og hjemme; Unni Hiorth, personalkonsulent på utenlandsavdelingen Oddmund Køhn, informasjonsleder Silje Husan, Norgesavdelingen John Erland Boine, økonomiavdelingen Knut Eldhuset, IT-avdelingen Erik og Noriko Frøyland i Japan Camilla og Jostein Garcia de Presno på Filippinene Arild og Mari Vik i Bolivia Monika Bygdevoll i Bolivia Camilla Guddal i Bolivia For mitt hjerte og for mitt hus: Guds velsignelse. Når jeg kommer og når jeg går: Guds fred. I mitt liv og i min lengsel: Guds kjærlighet. I min siste time og den nye begynnelsen: Guds armer som tar imot meg og bringer meg hjem. Avslutningsbønn fra Iona

Av [ Håkon Aandstad ] Utsending i ecuador   #2/2010  41


Kommentar Av Marianne Skaiaa, rådgiver i bistandsnemnda

Forsoning kan være løsningen Det snakkes mye om «fred og forsoning». Dette er blitt et begrep som slenges ut i mange ulike sammenhenger, spesielt innen bistands- og utviklingsarbeid. Uten fred blir det ingen utvikling, og uten forsoning blir det ingen fred. Hvis vi ikke klarer å få denne kabalen til å gå opp, vil vi ikke komme noen vei. Samtidig er både fred og forsoning utrolig vanskelig å oppnå. BÆREBJELKE. Etter «Forsoning er jo på en krig er det ikke bare politiske endringer, men mange vis selve også store sosiale end- bærebjelken ringer som det er viktig i kristendommen.» å håndtere. Dessverre ser vi at mange land som har oppnådd en skjør fred, står i fare for å falle tilbake til en konflikt etter en femårsperiode. Mye av årsaken til dette er at sårene ikke har blitt leget. Det har ikke skjedd en varig endring i samfunnet, folk klarer ikke leve side om side, og de stoler ikke på hverandre. En fredsavtale er bare begynnelsen. Når volden stopper, og folk skal tilbake til sine liv, til sine naboer, det er da utfordringene og selve «fredsprosessen» starter. Det er her forsoning kan og bør spille en vik-

foto: Bistandsnemnda

EN

42

#2/2010


tig rolle i det arbeidet vi støtter. Forsoning er jo på mange vis selve bærebjelken i kristendommen. Det er et gjennomgående budskap i  Bibelen og burde derfor også være en naturlig del av vårt arbeid; både i misjonsarbeidet og utviklingsarbeidet. GI OG MOTTA TILGIVELSE. Det er mange elementer som er sentrale i en forsoningsprosess. Et av de viktigste er at sannheten må frem. Myter og fordommer må brytes ned, og man må se hverandre som medmennesker, ikke fiender eller som «de andre». Dernest må man dele ansvar, finne en måte man kan utvikle en felles framtid på. Man trenger rettferdighet, og det må være et ønske om å leve sammen, om å forsones. Tilgivelse blir da en viktig del av denne prosessen. Mennesker må «I etterkant av mange kunne gi og motta konflikter, trenger folket tilgivelse og i  den forbindelse også eren inrømmelse av det kjenne at man har som virkelig har skjedd» gjort noe galt. I  etterkant av mange konflikter som har vært veldig voldelige, ser man at noe av det viktigste folk trenger for å kunne komme seg videre, er nettopp en innrømmelse av det som har skjedd. Uten en innrømmelse er det vanskelig, men ikke umulig, å tilgi, men derimot nesten umulig å forsones. Dette ser man spesielt når det gjelder land eller folk som har opplevd folkemord, som i  Kambodsja, Rwanda eller Holocaust. Sannheten og en innrømmelse om at dette faktisk har skjedd, at alle disse menneskene ble systematisk drept, er helt

nødvendig for å kunne starte en forsoningsprosess. Samtidig må man ikke underkjenne viktigheten av straffeforfølgelse. SE FRAMOVER. Det er utrolig vanskelig å kunne forstå hvordan et land, som for eksempel Kambodsja, kan fungere etter en slik grusom krig. Hvordan skal folk klare å stole på hverandre igjen? Hvordan skal man sammen klare å bygge opp landet, leve side om side? Det er selvfølgelig ingen enkle svar på dette, men en del av løsningen kan være at man sammen må skape en ny framtid som ikke er avhengig av fortiden. For å kunne oppnå dette, må man ha en form for forsoning, man må kunne lære å stole på hverandre, tilgi og motta tilgivelse. Dette er ikke prosesser som skjer over natten, dette tar lang tid.

Gjennom både misjonsarbeid og utviklingsarbeid kan vi være med og støtte opp om ulike lokale freds- og forsoningsprosesser. Det er viktig å hjelpe til med å skape rom for denne typen arbeid. Dette krever både kompetanse og tålmodighet. Kirkene kan spille en kjempesentral rolle i  dette arbeidet. Kirkene og deres ledere kan stå frem som gode eksempler, de kan vise forsoning i praksis, både innad i sin egen menighet og på tvers av menigheter og religioner. Kirkens ledere har mye makt, kirkene er der folk er, og derfor har de en unik mulighet til å nå ut til mange med et budskap om forsoning og fred. Derfor bør det arbeidet vi støtter, ha som mål å bygge broer, skape rom for forsoning, og vi bør kjempe for å få frem sannheten.   

KIRKER SOM BYGGER BROER.

er 5 1 ummke n u e i  st er e N mm ko


Avs: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

Støtt Kambodsja! Benytt kontonummer 3000 16 00040 – Merk «Kambodsja-vintergaven».

Gi din gave, og hjelp mennesker ut av fattigdommens fangenskap.

Fattigdommen er grusom og gjennomgripende på landsbygda i Kambodsja. Det er mer lidelse og undertrykkelse enn vi kunne forestille oss. Vi jobber for å skape tro, håp og mulighet, og vi ser at liv endres. Vær med oss i arbeidet slik at mennesker kan komme seg ut av fattigdommens fangenskap. Andreas E. Eidsaa Jr., utsending i Kambodsja

Bestill gavekort:

22 94 26 00 eller www.misjonsalliansen.no

PS. Du kan lese om Kambodsja i dette bladet.


Tsjili_0210  

Her får du reportasjer og nyheter fra arbeidet i Sør-Amerika, Asia og Afrika, om engasjerte mennesker i Norge og mye, mye mer. Magasinet har...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you