Når midtlivet rakner - og veien videre: 25 refleksjoner og råd
Om forfatteren
Henriette Grønn har mange års erfaring som leder i
norsk næringsliv og rådgiver for toppledere privat og o entlig sektor. Hun er jurist
og har en Master of Business Administration (MBA) og tilleggsutdanning i psykologi
og coaching. Nå driver hun konsulentselskapet Business is Personal AS, skriver bloggen skjevtblikk.com og har styreverv med strategi, ledelse og kommunikasjon som fagområder.
Har du lurt på om du er alene om å famle deg gjennom
midtlivet? Skulle du ønske du forsto deg selv bedre? Eller har du gått på en smell og lurer på hvordan du skal komme deg videre?
Når midtlivet rakner er en bok for alle som ønsker å forstå
seg selv og sine nærmeste bedre, ikke minst gjennom midtlivets turbulente farvann. Den får deg til å reflektere over eget liv, og
viser hvordan du kan komme deg gjennom de mest krevende periodene og finne veien til et bedre sted.
Forfatteren forteller hvordan hennes egen uro førte til at midtlivet raknet, og hvordan hun fant veien videre. Gjennom å dele personlige historier, som like gjerne kunne handlet om deg og dine, skriver hun om et tema som angår oss alle.
Hun reflekterer rundt egne erfaringer og vurderer dem opp mot aktuelle forskningsfunn og sunn fornuft. Med dette som bakteppe har hun utarbeidet 25 konkrete råd.
Det er en livslang prosess å forstå oss selv og våre nærmeste. Denne boken tar deg et steg videre!
refleksjoner og råd
«Jeg hadde oppnådd alt jeg så for meg som ung. Alt samfunnet definerer som suksess. Når vi bare får dette, så blir vi lykkelige, ikke sant? For meg fikk det motsatt e ekt. Jeg kjente på en gryende uro, for jeg ble ikke lykkeligere jo mer «vellykket» jeg ble i samfunnets øyne. Tvert imot.
Og det rungende spørsmålet tvang seg frem: Hva nå?»
– Henriette Grønn
«I jaget etter vellykkethet er det lett å miste kontakten med seg selv. Henriette illustrerer på sin kloke og reflekterte måte hvordan vi kan finne tilbake til vårt indre kompass. Anbefales varmt!»
– Erica Grunnevoll, erfaren ledertrener og coach
Har du først begynt å lese denne kloke boken, klarer du ikke å legge den fra deg.
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsog strafeansvar.
Forord
Livet. Det altomfattende ordet på fem bokstaver.
Man skulle tro, etter 300 000 år med levde menneskeliv, at vi hadde knekt koden. Overført erfaringer fra generasjon til generasjon, blitt rene KI-roboter med logiske løsninger på alt.
Men i virkeligheten føles det tvert imot som om vi alle begynner med blanke ark. Vi må knekke kodene selv. Ingen skal fortelle oss hvordan vi skal leve våre liv, ta våre valg. Vi må feile selv, lære og feile igjen.
Vi deler sjelden tankene våre med andre, selv ikke når vi blir godt voksne, eller når det blåser som verst. Vi stiller oss spørsmål som:
Er jeg den eneste som føler det sånn og sånn, eller den eneste som opplever dette? Svaret er alltid nei. Det du tenker, tenker noen andre også. Det du går igjennom, er det noen andre som har gått igjennom.
Det virker bare ikke sånn når vi står midt oppi det. Derfor kan vissheten om at vi ikke er alene, være en hjelp i seg selv.
Jeg lurte selv på om jeg var den eneste som famlet meg gjennom midtlivet – de årene midt i livet hvor vi er verken unge eller gamle. Var det bare jeg som følte at midtlivet raknet? Jeg lette forgjeves i bokhandlere for å fnne en bok som beskrev midtlivskrisen på en måte jeg kjente meg igjen i. Jeg fant den ikke. Men det jeg fant, var
et sitat av forfatter og nobelprisvinner i litteratur, Toni Morrison1, i en «Barnes & Noble»-bokhandel som lød:
«If you fnd a book you really want to read but it hasn’t been written yet, then you must write it.»
Så jeg bestemte meg der og da for at denne boken skulle jeg skrive. Det har tatt meg mange år å komme dit. For vi klarer sjelden å tenke klart rundt en krise før vi har fått tilstrekkelig perspektiv og avstand til det vi har vært igjennom. Slik har det i alle fall vært for meg. Da jeg var midt oppi min krise, var både tanker og følelser kaotiske, og jeg skjønte knapt hva jeg holdt på med og hvorfor.
Det er gjennom å dele våre personlige historier at vi kommer nærmere hverandre. Når vi ikke bare deler det vellykkede, men også det vi sliter med. Når vi tør å vise annet enn fasade. Det er da vi virkelig åpner opp for spennende og meningsfulle menneskemøter.
Du har sikkert ikke identiske erfaringer med mine, men det vil forbause meg om ikke noe av det jeg skriver, er overførbart til ditt liv. Så annerledes er jeg ikke. Det vet jeg nå, etter å ha snakket mye med andre om livet, at vi er likere enn vi tror. At vi baler med mye av det samme, om enn i ulike innpakninger.
Jeg har selvsagt ikke svarene. Det blir bare tydeligere jo lenger jeg lever. Å prøve å forstå meg selv er noe jeg aldri helt kommer i mål med. Men jeg har refektert mye, for å prøve å forstå meg selv bedre
1 Fra en tale i 1981 til The Ohio Arts Council, Cincinnati Enquirer.
– sånn du også prøver å forstå deg selv. Jeg håper at ved å vise litt av meg selv, så viser jeg også litt av deg.
I denne boken oppsummerer jeg noe av det viktigste jeg har lært av min egen midtlivskrise. Da jeg sto midt oppi det, hadde jeg ikke tilgang til de emosjonelle verktøyene som jeg kjenner til nå, så jeg håndterte følelsene mine på en lite hensiktsmessig måte. Alt for å skape rom for en ny tilværelse. Om jeg hadde kunnet gjort det om igjen, ville jeg brukt de verktøyene jeg har lært i dag. Prøvd å følge mine egne råd som jeg skriver om i denne boken.
Motivasjonen for å skrive denne boken er håp og tro på at noe av det personlige jeg deler, kan være en trøst og gi deg noe å tenke på som relaterer til ditt liv. At når jeg har kommet gjennom krevende perioder, så kan du det også. For selv om det tar lengre tid enn vi ønsker, og veien blir annerledes enn vi tror, og at vi underveis tror vi aldri skal få det bra igjen, så kommer vi til et bra og annerledes sted der fremme. For vi skal ikke tilbake, vi skal videre.
Mye av det jeg skriver om, kan føles som selvfølgeligheter, særlig i etterpåklokskapens lys, men det føles ikke som det når du står midt oppi det. Vi trenger å høre det igjen og igjen. Jeg kan dele av min erfaring og gi råd, komme med selvfølgelighetene mine, men vi må til syvende og sist gå igjennom det selv. Krevende som det er.
Jeg håper inderlig du får noe ut av en eller fere av historiene, refeksjonene og rådene i boken.
Her er til livet.
Vi er minst lykkelige når
vi er rundt 47 år
Statistikk viser at vi er minst lykkelige når vi er rundt 47 år. En studie2 med data fra 132 land viser at livet oppleves lysest i yngre og eldre alder.
Livet er en U-kurve for de feste av oss, og i midtlivet er det som mørkest. Derav begrepet midtlivskrisen, et begrep som selv er i 50-årene nå. Det er tilkjent Elliot Jacques, en psykolog på 1960-tallet, som fant ut at depresjon og økt selvmordsrate ofte fulgte en overgang i midtlivet. I nyere tid har forskning vist at rundt en tredjedel av de som er over 50 år oppgir å ha en krise i midtlivet3.
Midtlivskrisen er befengt med mange klisjeer, men klisjeer blir klisjeer av en grunn: De refererer til noe gjenkjennelig og nærmest allmenngyldig. Vi forbinder midtlivskriser mest med menn, men kvinner går også igjennom samme kurve4.
Min erfaring, etter år med samtaler, er at mange kvinner gjennomgår lignende følelser som menn, de bare snakker om dem på en annen måte. For selv om midtlivskrisen oftest forbindes med ytre ting som
2 David G. Blanchfower, National Bureau of Economic Research, https://www.nber.org/ papers/w26641
3 https://www.bloomberg.com/news/articles/2017-08-29/is-the-midlife-crisis-realeconomists-and-psychologists-can-t-agree, The National Institute of Aging, USA.
4 Rundt 26 prosent har opplevd en midtlivskrise, https://midus.wisc.edu/fndings/pdfs/103. pdf
skilsmisser, unge damer, dyre biler og pubertal oppførsel, så handler den mest om en indre tilstand.
Eksempler på indre tilstander i midtlivet er:
• Noen har barn som er i ferd med å fytte ut, tomrommet etter dem skal fylles.
• Noen opplever ensomhet i forholdet og stiller spørsmål ved om det er livet ut for ekteskapet.
• Andre kjenner savnet etter tapt ungdom og vil gjenoppleve den.
• Noen trenger å bli sett, føle seg attraktive og levende.
Drivkreftene kan være ulike, men fellesnevneren er at de kommer krypende i midtlivet.
I midtlivet føler vi at vi fortsatt kan endre livet vårt, og vi begynner å tenke på vår egen dødelighet. En følelse av at tiden renner ut.
Min krise inntraff da jeg var i midten av 40-årene, og passer rett inn i statistikken. Jeg har derfor valgt å bruke begrepet midtlivskrise, fordi jeg føler at den passer ganske godt. I boken høres jeg tidvis kanskje mer ut som den stereotypiske mann enn den typiske kvinne, men jeg er defnitivt en kvinne.
Min erfaring er at det fnnes like mange ulike kvinner som det sikkert fnnes ulike menn. Men jeg kunne like godt kalt min krise en livskrise, for mye er relevant i livet som sådan.
Den gode nyheten er at etter lavpunktet i midtlivet, kommer toppunktet i perioden fra vi er i midten av 50-årene og frem til midten av 70-årene. Da oppgir vi å ha det best.
Så vi har mye å glede oss til når det stormer som verst.
«Vi ser ikke verden slik den er, vi ser den slik vi er.»5
Dette er ingen dokumentar
Historiene er inspirert av virkelige hendelser, men er ikke nøyaktige gjengivelser. De er subjektive erindringer, mange foregikk i lang tid etter de faktiske hendelsene.
Hendelser og dialoger er komprimert og dramatisert.
Mange navn, steder og karakteristikker er endret av hensyn til de involverte.
Jeg ønsker kun å utlevere meg selv, ingen andre.
5 Sitat, Anaïs Nin.
KAPITTEL 1:
Preludium
Det var fredag. En forventningsfull kveld i juni, hvor du så vidt kjente duften av sommer i luften. Solen varmet, sinnet var lyst, og kroppen føltes fortsatt våryr.
Jeg befant meg midt i Oslo-gryta, og følelsen av sommer kjentes helt inn i lokalet til Oslos største nattklubb, som hadde åpnet noen uker tidligere. Den var over tre etasjer, med scene og fere barer. Barlukten satt allerede i veggene, men du kunne fortsatt se at lokalene var nyoppusset, i en mørk, litt Moulin Rouge-aktig stil.
Jeg hadde akkurat tatt en MBA og var full av gründerånd. En bekjent skulle starte et utested i Oslo og lurte på om jeg og konen min ville være med. Timingen var perfekt, så jeg hoppet av en trygg og god jobb for å bli nattklubbvertinne i hjembyen. En slik mulighet kommer bare en gang i livet.
Vi var i ferd med å åpne for kvelden, og de bitchy, humoristiske meldingene haglet blant de ansatte – som stort sett var homser. Nattklubben hadde mangfold som sin greie. Det var stedet hvor alle skulle få være seg selv og føle seg hjemme, ikke minst de som følte seg annerledes. Great Garlic Girls kjørte showet sitt på scenen hver uke, og nattklubben var «the place to go» i Oslo denne sommeren.
Jeg gjorde meg klar til å åpne dørene. Som deleier og daglig leder var det min jobb å ønske gjestene velkomne i døren, ha orden på inngangspengene og sørge for et godt førsteinntrykk. Få kontakt med gjestene, som vi tross alt lever av. To dørvakter sto ved inngangsdøren og passet på. Jeg sto ved en disk på innsiden, sammen med kassen. Som jurist og akkurat ferdig med en jobb i Riksrevisjonen, var jeg beinhard på at vi skulle drive 100 prosent hvitt, og da er det viktig å passe på inngangspengene. Det er her det er enklest for et utested å putte penger rett i lommen.
Det var kø for å komme inn. Blant gjestene var det et par som skilte seg noe ut. Jeg la merke til dem med en gang. De leide hverandre og virket som et heteropar. Han i businessdress, hun lettkledd og überfeminin på grensen til vulgær, men akkurat ikke. Ikke helt min smak, men de kledde hverandre.
Det som skilte dem ut, var likevel noe annet. Hun var rett og slett umulig å ta øynene fra. De mannlige dørvaktene holdt på å miste munn og mæle, jeg så hvordan de fulgte henne med blikket hele veien inn til der jeg sto. Hva er det med mannfolk, tenkte jeg i mitt stille sinn, før paret sto rett foran meg.
– Hei og velkommen! sa jeg imøtekommende. – Er det første gang dere er her? Jeg kan ikke huske å ha sett dere før?
– Hei! Ja, det er første gang vi er her, svarte han.
– Så hyggelig at dere er her, og jeg håper dere får en skikkelig fn kveld hos oss, fortsatte jeg.
– Takk, vi gleder oss, svarte han.
– Så bra, inngangspengene er hundre kroner per pers. Cash?
– Ja, her, sa han og fant frem to hundre kroner.
– Takk, kos dere, og bare si i fra om det er noe, avrundet jeg.
Det gikk ikke mange minuttene, kanskje et kvarter, før hun plutselig sto foran meg igjen. Bare hun, mannen var ikke å se.
– Hei ..., sa hun nølende.
Hun virket litt sjenert, som om hun måtte trekke pusten før hun fortsatte. Hun så seg litt rundt og sa med lavmælt stemme:
– Jeg synes du er så fott. Kunne du tenke deg å ha sex med meg?
Jeg skvatt til. Hørte jeg riktig?
– Unnskyld, hva sa du?
Jeg hadde selvsagt hørt henne, men trodde ikke det jeg hørte og latet som ingenting.
– Du er så deilig, vil du bli med meg hjem i kveld?
Det sto gjester bare en meter unna, og jeg var usikker på om de hørte henne gjennom musikken og alle samtalene som foregikk i rommet.
Det var også nye gjester på vei mot oss.
– Oi, det var direkte ...! Tusen takk for komplimentet, det setter jeg stor pris på. Men jeg er lykkelig gift, så det er uaktuelt, men uansett hyggelig å bli tenkt på, svarer jeg høfig og raskt idet neste gjest står ved siden av oss.
Hun forsvinner fort, og jeg blir stående og summe meg mens jeg fortsetter å ønske gjester velkommen. Himmel, det var modig gjort, tenkte jeg og ble enda litt rettere i ryggen der jeg sto.
Det må ha gått en halvtime til, før hun plutselig sto der alene igjen.
– Det er jeg som vil dette, ha sex med deg, altså. Jeg er tiltrukket av damer, og mannen min synes det er ok, sa hun mens hun så meg rett i øynene med en tydelig bestemt stemme.
Nå var den sjenerte kvinnen fra en halvtime siden helt borte.
– Jeg synes du er så fn.
Om jeg var satt ut fra før, ble jeg enda mer satt ut nå. Hun ba meg innstendig, som om jeg var den siste kvinnen på jord, at det var meg eller ingen.
– Wow, så utrolig hyggelig, for et stort kompliment. Du er jo utrolig fott, det handler ikke om det, men jeg er som sagt lykkelig gift, så det er helt uaktuelt. Men veldig hyggelig å bli tenkt på! Tusen takk.
Jeg hørte hvordan jeg både begynte å gjenta meg selv og famle etter en naturlig måte å runde av samtalen på.
– Men vær så snill, sa hun lettere fortvilet.
Nå var den bestemte kvinnen plutselig borte igjen. Det var nesten så jeg trodde hun skulle begynne å gråte.
Tusen tanker føy gjennom hodet på en gang. Kanskje har hun for første gang tatt motet til seg, kanskje er hun vant til å få det som hun vil, kanskje har hun et inderlig savn hun ønsker å få utløp for, eller kanskje hun faktisk syntes jeg var så fott. Kanskje alt sammen, men uansett var dette i ferd med å ta litt av. Jeg kjente på omsorg og måtte avslutte det som var i ferd med å bli en scene.
– Robert, kan du avløse meg her noen minutter? Jeg skal bare følge en gjest opp til baren.
Jeg fulgte etter henne opp til baren i 2. etasje, der mannen hennes satt. Fikk henne vel installert inntil ham og hentet noe å drikke i baren til dem. På huset. Han ga meg mobilnummeret hennes, i tilfelle jeg skulle ombestemme meg. Jeg tok det høfig imot. Visste ikke hva annet jeg skulle gjøre etter å ha avvist henne hele kvelden. Så forsvant jeg ned igjen.
En halvtime senere så jeg de gå fort forbi meg og ut hoveddøren. De sa ikke ha det engang, og jeg lurte på om jeg kom til å se henne igjen.
Den natten ble jeg liggende og tenke på hele greia. Fordøye hva som egentlig hadde skjedd. Dæven, hun var sexy. Ikke sånn «jeg vil dele livet med deg»-sexy, mer sånn «jegeren i meg har lyst til å ligge med deg»-sexy. Det var likevel helt uaktuelt å være utro, så neste morgen fortalte jeg konen min om hele episoden.
Vi lå og drakk kaffe og leste aviser på sengen. Hun virket ikke like overrasket som meg, men kanskje først og fremst over hva jeg prøvde å si.
– Ber du egentlig om tillatelse til å være utro, eller hva vil du med dette?
– Nei, nei, ikke utro. Jeg ville jo aldri være utro, herregud, du vet jo hvor ordentlig jeg er. Det handler jo ikke om det, jeg ville bare dele opplevelsen med deg.
– Ordentlig? Du er ikke så ordentlig som du tror, sa hun og gikk på kjøkkenet.
Jeg ble sittende og visste ikke helt hvordan jeg skulle respondere. Jeg visste bare at en dør hadde åpnet seg, og jeg var usikker på hvordan jeg skulle lukke den.
