OFO / ORMNN

SATSER PÅ UNGDOM I REGIONEN

Svikter bilen, trenger du håndverker, skal du spise på restaurant eller ta en tur med Hurtigruten, da er det garantert at du møter dyktige fagfolk som disse to har hatt ansvaret for å bringe frem til endt utdanning.

Jørn A.Pettersen og Einar Øverås, to nestorer fra henholdsvis OFO (Ofoten Flerfaglige Opplæringskontor) og ORMNN (opplæringskontoret for Restaurant og Matfag) har siden sent på 80-tallet hatt ansvaret for at nærmere 4000 lærlinger har tatt fagbrev i regionen vår.Fra Steigen i sør til Tjeldsund i nord fi nner vi 300 lærlinger fordelt på hele 138 forskjellige bedrifter.

– OFO er et fl erfaglig opplæringskontor som tar inn lærlinger i de fl este fag. Jobben er å ska‹ e læreplasser, samt drive oppfølging av de som skal ha opplæring i bedrift. Vårt mål er å gi lærlingene som søker til våre bransjer best mulig forutsetninger for å lykkes.

Vi kan godt si at vi er våre medlemsbedrifters forlengede arm når det gjelder rekruttering og opplæring av lærlinger, forteller Jørn A. Pettersen. Opplæringskontorene eies og drives av medlemsbedriftene som er godkjente læresteder. – Vi jobber hardt for å gi unge som søker våre fag de beste muligheter for en god opplæring og en utviklende læretid, slik at de blir dyktige fagarbeidere, interesserte og positive medarbeidere, sier Einar Øverås. Han leder ORMNN, et bransjekontor innen reiseliv. – Vi ser at vi har en viktig funksjon i samfunnet. Mange sliter i lærlingetiden, men med rett oppfølging så kommer de alle fl este seg gjennom. Det er en fantastisk følelse å se på gleden når den enkelt mottar sitt fagbrev under vår årlige lærlingeaften.

OFO, Dronningens gate 52 A, 8514 Narvik – 76 96 30 80 www.ofo-narvik.no

REINROSE (Dryas octopetala) er en fjellplante som vokser på løs, kalkrikgrunn. Planten har vært brukt som medisin i flere samfunn. Reinrose er en liten buskmed nærmest krypende stengel og vokser svært sakte. Planter med en stammediameter på 10 mm kan være 100 år. Det går opptil 10 år fra den starter å vokse til den blomstrer. I Nord-Norge og på Svalbard vokser reinrosa helt ned i strandkanten.

FJELLSMELLE (Silene acaulis) er en flerårig fjell- og polarurt i smelleslekta (Silene) i nellikfamilien. Den blir 2-8 cm høy, og blomstrer i juli-august. Blomstene er rosa og bladene er smale. Vokser tett og lavt, 2 til 5 cm, og danner små tuer. I Norden finnes den på Svalbard, hele Island, og i fjellstrøk og polare strøk i Norge samt hele Nord-Norge. Ellers er den også vanlig i de fleste høyereliggende fjellområdene i Europa. Den trives godt på kalkrik grunn.

FJELLPRYD (Diapensia lapponicaer) en plante i fjellprydfamilien. En lav (til 5 cm), tett tuet fjellplante med svært tettsittende læraktige blad. Bladene er spatelformede og buet. Om vinteren blir de mørkerøde. Blomstene er klokkeformet radiærsymmetrisk og femtallig. De er ganske store - 8–16 mm. Fargen er gulhvit. I Norge er den vanlig på rabber i fjellet opp til 1600 m fra Jotunheimen og nordover.

MOLTE (Rubus chamaemorus) er en flerårig plante som kan bli snaue 30 cm høy og har en krypende jordstamme. Molte erfylkesblomst i Finnmark. Artsepitetet chamaemorus kommer av det greske khamai («på marken», «lavt») og latin morus, morbær. Blomstene er enkjønnete og sitter da på enten en hann- eller en hunnblomst. Fruktene er store og velsmakende, først røde og omsluttet avbegerbladene, men som modne har de en vakker gul-oransje farge i flere nyanser. Bladene er nyreformede, og lette å få øye på ute på myrene. Multene begynner å blomstre i mai i syd, og i juni-juli i nord, med store hvite blomster som oftest sitter alene.´

RØDSILDRE (Saxifraga oppositifolia) er en flerårig, eviggrønn urt i sildrefamilien. Rødsildre er lavtvoksende og vokser i puter eller matter, og den blir kun 2–5 cm høy, med stengler som vokser krypende langs bakken. Artsepitetet oppositifolia viser til at bladene sitter motsatt, noe som er uvanlig i sildreslekta. Bladene er små og tungeformete. Rødsildre har røde til purpurfargede blomster som er solitære på en kort stengel, og er den eneste norske arten i sildrefamilien som har rødlige blomster, de andre artene har gule eller hvite. Rødsildra kan riktignok forveksles med fjellsmelle, men den har flate blomster med butte kronblad, mens rødsildre har en klokkeformet blomst. Den er en av de første vårblomstene som blomstrer i fjellheimen, det skyldes at knoppene allerede blir lagd på fjorårets sensommer.

SPENNENDE I FJELLET PLANTELIV

Fjellplantene gleder oss med sine vakre farger når vi går tur i fjellet. Plantelivet i Nord-Norge er svært spesielt. De fleste plantene her befinner seg i utkanten av sine utbredelsesområder.

Sammenblandingen av planter fra ulike klimasoner skaper uvanlige plantesamfunn. Et annet særtrekk ved vegetasjonen i Narvikregionen og Nord-Norge er at mange planter som lenger sør er regnet som rene fjellplanter, her vokser helt nede i strandkanten.

Her er noen eksempler på planter du kan komme over på fjelltur i regionen vår.

ISSOLEIE (Ranunculus glacialis) er en flerårig urt i soleiefamilien. Den er lav og nesten glatt. De nedre bladene har stilk og er tykke og runde i omriss, men samtidig dypt flikete. Stengelbladene er sittende og mindre flikete. Blomstene er store og sitter enkeltvis eller noen få sammen. Først på våren erkronbladene hvite, men senere blir de mer tulipanformete og får i tillegg en purpurrød farge. Begerbladene har purpurbrune hår. Planten vokser på naken steingrunn, morenerygger, rasmarkog snøleier.

SNØSØTE (Gentiana nivalis) er en plante i søterotfamilien (Gentianaceae). Snøsøte blir 3-15 cm høy, og kronen er 15 mm lang. Den vokser mest på vanlig tørr, frisk og kalkholdig jord. Vanlig å sei juli-august. Den har lukkede blomster når det er overskya, og åpner seg når sola skinner. Planten finnes over store deler av Norge.

FJELLETTEGRAS (Pinguicula alpina) er en 10 cm høy plante med lysgrønne blad i rosett og et snutt blomsterskaft med hvite blomster. Bladoverflata er innsmurt med slim som inneholder enzym slik at plantene kan fordøye insektersom setter seg fast i slimet. Planten kan så nyttiggjøre seg næringsemne fra de råtnende insektene.

ROSENROT (Rhodiola rosea, synonym: Sedum rosea (L.) Scop.) er en plante i bergknappfamilien som blir 5-30 cm høy. Den har kjøttfulle, tette grønne skruestilte blad på en tjukk stengel. Bladene er 1-4 cm lange, tykke, helt eller svakt tannede, og sukkulente (vannholdige). Navnet kommer av at roten på planten lukter som roser.

RALLARVEIEN – EN DEL AV VÅR KULTURARV

Denne artikkelen er «utlånt» fra Årbok for Narvik 2016. Årboka utgis av Ofoten slekts- og historielag, og produseres av en egen Årbokkomité, takket være en rekke bidragsytere. Årbok-komitéen tar gjerne mot tips og idéer til artikler i kommende årbøker, og ønsker nye forfattere velkommen med bidrag. Årbøkene selges fra alle bokhandlene i Narvik, fra Museum Nord – Narvik og fra komitéens nettsted: narvikhistorie.wordpress.com. Her finner du også en komplett oversikt over innholdet i samtlige årbøker. Vi har gode tilbud på eldre bøker og på bokpakker.

«Materialvägen» med datidens «autovern» rundt århundreskiftet: Stokkene holdes på plass med kraftig ståltråd festet i fjellveggen ovenfor. Størrelsen ser du av mannen helt til høyre bildet. Foto: Narvik komm. Fotosamling.

Narvik 1904: Detalj av kart utgitt av Norges geografiske oppmaaling 1904 som viser rallarveien fra Rombaksbotn til svenskegrensen.

Dette er historien om den «moderne» Rallarveien. Hvorfor og hvordan tok noen tak i den gamle anleggsveien fra Rombaksbotn og opp til fjells, og løftet den frem til i dag å ha blitt en viktig del av vår kulturarv? Historien er spesiell på flere måter og på mange plan. Det handler kanskje om å finne felles røtter. For sjelden har så mange i Narvik arbeidet med så stor enighet mot samme mål. I denne historien er det mange aktører - og flere ildsjeler.

Først litt historikk: Rallarveien ble påbegynt ca. 1885 og bygget ferdig rundt forrige århundreskifte. Svenskene kalte den «materialvägen», et godt navn, for veien ble bygget for å frakte materiell både til den norske og svenske delen av jernbanen. Dette kom med båt inn til Rombaksbotn, og mye ble kjørt med hest og vogn/slede til fjells.

Da jernbanen var ferdigbygget i 1902 senket stillheten seg i betydelig grad over den 52 kilometer lange strekningen fra Rombaksbotn til Abisko. Riktignok ble korte strekninger av veien benyttet av hyttefolket på Bjørnfjell. Siden var det mange skoleklasser som tok turen fra Katterat til Rombaksbotn. Det er ikke uten grunn at man i Den norske turistforenings årbok fra 1955 finner en omtale av turen fra Katterat til Rombaksbotn som den «klassiske dagsturen» langs anleggsveien. Både rallare og Svarta Bjørn nevnes av artikkelforfatteren, Thor Gravdal.

I tillegg var det flere, men ikke minst Erling Edvardsen, som guidet grupper ned til Botn, med anleggstiden som tema.

Dette nevnes for å understreke at i det minste noen miljø i Narviksamfunnet fra engang på 50-tallet begynte å se på anleggstida og de som arbeidet på Ofotbanen som et viktig identitetsmerke. Dette ga seg blant annet uttrykk under byjubileet i 1951 og senere, med utviklingen av Vinterfestuka.

En gang på 50-tallet skal det også ha blitt satt opp navneskilt på noen av tuftene i Rombaksbotn. Men bortsett fra hyttetrafikken og turen Katterat – Botn, var naturen i ferd med å ta tilbake store deler av veien, med kratt og annen vegetasjon. I Fagerlia var det utglidninger etter mange ras opp gjennom årene. Uansett: Det var tross alt én sammenhengende vei fra sjøen og opp til fjellet, med avstikker opp til Katterat stasjon like før brua i Nedre Hunddalen.

FLOM TAR BRUA Under storflommen i Hunddalselva i oktober 1959 ble mye ødelagt. Nede i Rombaksbotn tok elva flere nye løp og feide med seg det meste av de tuftene som sto igjen etter anleggstiden 60 år tidligere. Litt lengre oppe, rett over Storfossen, forsvant brua over Rombakselva. Men mest dramatisk var at brua over Hunddalselva i Nedre Hunddalen, altså nedenfor Katterat stasjon, ble knust til pinneved. Med dette var den gamle anleggsveien delt i tre adskilte deler. �

1 2

Nå ordnet det seg relativt raskt for muligheten til å gå fra Katterat og ned til Rombaksbotn etter at snekkere fra Jernbanen tidlig på 60-tallet bygget ny bru over Rombakselva. Men ingen tok ansvar for å få bygget bru over Hunddalselva.

20 ÅR SENERE… Omlag 20 år senere, det vil si tidlig på 80-tallet, blir rallarveien omtalt i en kommunal reguleringsplan. På dette tidspunktet viste det seg at svenskene hadde kommet ganske langt i sitt arbeid med å ta vare på gamle rallarminner. Blant annet var restaureringen av rallarkirkegården ved Tornehamn kommet i gang. Det var stort engasjement om rallartiden på relativt høyt nivå i Norrbotten Län og Kiruna kommune. Også privatpersoner viste stor interesse for å skaffe kunnskap om rallartiden, og sørge for å viderebringe denne kunnskapen. Agge Theander, lærer ved folkehøgskolen i Kiruna, er en av dem. Agge har vært en helt sentral skikkelse i arbeidet med å dokumentere og formidle rallarveiens historie fra åttitallet og fram til i dag. Han skrev boka «I Rallarens Spor» som Ofoten Museum utga i 1993, og han forfattet tekstene til Fotefarskiltene og Fotefarheftet. Han har vært rallarveiens viktigste ambassadør i Kiruna. I tillegg er han ett av flere gode eksempler på at det ikke er nok med allverdens kollektiv velvilje, men at man også er avhengig av ildsjeler.

Den svenske oppmerksomheten rundt rallartiden medførte også en gryende interesse for at også vi i Narvik burde ta vare på det som etter hvert ble oppfattet å være historisk grunn og en viktig del av Narviks korte historie.

NOEN TØMMERSTOKKER Dette var bakteppet den dagen formannen i Kulturstyret, Steinar Hjertholm, kom inn på kontoret til kultursekretær Geir Ketil Hansen. Hjertholm hadde fått tips om at det lå noen tømmerstokker nedenfor Katterat stasjon. -Disse kunne muligens brukes til å lage ny bru over elva, foreslo Hjertholm, som hadde en formening om at de såkalte «Sildvikmidlene» burde kunne søkes på til slike formål også fra kommunen. I forbindelse med utbyggingen av Sildvik kraftverk var det opprettet et fond som skulle gå til friluftsformål («Sildvikmidlene»).

Geir Ketil dro opp og kunne raskt konstatere at disse tømmerstokkene slett ikke kunne brukes til formålet. Så var det altså en skikkelig bomtur? Tvert i mot. Denne turen ble på en måte starten på et engasjement fra Narvik kommunes kulturavdeling, med Geir Ketil Hansen som drivkraft og med full velsignelse fra sjefen, Torleif Johansen. Noen vil kanskje mene at dette var et litt merkelig engasjement all den stund dette området ikke var kommunal grunn. Motivasjonen var i første rekke å få knyttet sammen veien fra fjellet og til fjorden for med det å kunne bruke området til friluftsformål.

STOR INTERESSE Dette kommunalt «egenpåtatte» engasjementet for å få etablert noe så enkelt som ei bru over ei elv medførte imidlertid en rekke problemstillinger: Måtte en brubygging byggemeldes? I så fall til hvem? Og hvem kom til å få ansvar for brua? For å få svar på dette tok Geir Ketil Hansen kontakt med kommunens Planavdeling. Plansjef Roger Rolfsen fattet stor interesse for dette, og dro på befaringstur i området sammen med kultursekretæren. -Vi dro opp med tog, gikk fra Katterat og ned til Rombaksbotn - og tilbake. Det ble en svært interessant tur, forteller Geir Ketil Hansen. - Rolfsen hadde utrolig mange spennende idéer - alt fra hva vi kunne få til i dette området til hvordan brua over elva burde konstrueres for å være solid nok. Hans engasjement og hans mange gode idéer smittet over. Denne turen var inspirerende og ble på mange måter skjellsettende for mitt videre engasjement, og det til tross for at jeg kjente området godt, ettersom jeg hadde bodd på Katterat.

Etter turen bidro Rolfsen og hans avdeling med å lage system i engasjementet: Hvilke planer måtte utarbeides, i hvilken rekkefølge, hvem skulle gjøre hva, mm.

BRU PÅ PLASS - NESTEN Bru over Hunddalselva ble første prosjekt. - Dette var før anbudenes tid. Vi kontaktet Ofotprodukter og Jan Erik Collin. Her opplevde vi det vi også senere opplevde så mange ganger: Alle svarte ja uten å nøle, og alle la til grunn en interesse og vilje som var helt enestående, forteller Geir Ketil.

Vi skriver nå 1983. Ei bru i stål ble konstruert og bygget (et materialvalg man i ettertid snart innså ikke var ideelt ut fra et kulturminnesyn!). Brua besto av to lengder. Hvert element veide 1,5 tonn. Det var en stor Nato-øvelse i området og via bekjente i forsvaret fikk kommunen «låne» et helikopter. Første halvdel ble satt vakkert på plass. Det ble imidlertid store problemer med den andre halvdelen. Til sist måtte helikopteret bare slippe lasten rett ned, slik at denne delen ble stående nesten på høykant ned i elva.

COMMANDORAID Det ble midtvinters før redningsoperasjonen kunne skje. Via en annen positiv Narvikværing, historieentusiast og major Jan Erik Lian, fikk kommunen

nok en gang «låne» et helikopter. Denne gang et stort transporthelikopter fra Royal Marines. Det hadde to rotorer og en enorm løfteevne. For de forskremte tilskuerne, herunder en kulturkonsulent, så det ut som et commandoraid: Maskinen dalte sakte ned og skapte et vanvittig snøfokk. Ut av helikoptret firte det seg ned et antall soldater med stormtroppbekledning. De stroppet brua, så drønnet det der oppe i snøføyka - og opp kom brua i et inferno av is og vann. Geir Ketil var sikker på at den ville bli slitt i fillebiter, men etter få sekunder sto brua på plass, og var i hovedsak klar for å kunne skrues sammen med sin andre halvdel. Dugnad kan være så mangt…

VEI FRA FJELLET OG NED Med ei bru på plass åpnet ikke bare veien seg, men også fokuset på Rallarveien. Kulturkontoret hadde betydelig engasjement. Nå kom også NSB sterkere på banen. Det var for så vidt en dyd av nødvendighet. Med brua kom fotturister vandrende. Veien fra Utsikten, gjennom Fagerlia og nedover mot Vokterboligen var i dårlig forfatning etter mange ras, og det var ikke aldeles ufarlig å ferdes, så her var et felles ansvarsområde.

Den gamle Norddalsbrua skulle pensjoneres. Eeg Henriksen bygget nye bruer og tunneler i området. Sjefen for Nord-Norge-avdelingen av Eeg Henriksen, Trond

Johansen, Narvikværing og entusiast, ordnet med litt «ekstrajobbing» når de først hadde utstyr i området. De brukte maskiner til å utbedre veien helt ned til den nederste brua. Det var en nødvendig jobb, selv om Riksantikvaren også for dette prosjektet trolig ville lagt ned veto. Historisk pietet var ikke det første man vurderte på denne tiden.

I etterkant av dette arbeidet var en topptung delegasjon fra NSB på befaring langs veien sammen med kommunen, og spesielt i de områdene som berørte NSB. Her var en rasutsatt vei i Fagerlia, og ovenfor Vokterboligen måtte jernbanen krysses. Det var en del rynkede øyenbryn, men også her var det stor velvilje og mange positive innspill til løsninger, minnes Geir Ketil Hansen.

STØRRE FOKUS Nå hadde snøballen virkelig startet å rulle. Hele veien, alle bygningsrester og anlegg fra rallartiden ble gjennomfotografert, slik at kultursekretæren i etterkant kunne vise en lysbildeserie for hele kommunestyret. Dette var direkte og indirekte en «søknad» om både penger og velvilje. Planer ble lagt. Stor velvilje! Ansvar ble fordelt. Enighet! Studenter ved Landbrukshøgskolen på Ås tok hovedoppgave på veien og Rombaksbotn. Mange nye innspill. Planarbeidet og utviklingen gikk sin gang. En ny hovedoppgave ble skrevet, denne gang med tema om det sosiale livet på anlegget. Og via nok en hovedoppgave om reiseliv, denne gang skrevet av tre studenter ved Høgskolen i Umeå, knyttet man interessante bånd over grensen. Ikke aldeles urimelig for en bane og et anlegg som jo virkelig var grensesprengende. Og rent formelt endte man opp med en stor og grundig reguleringsplan.

DEN ALLE FØRSTE FELLESTUREN Tidlig på 80-tallet arrangerte Narvik og Omegn Turistforening fellestur fra Bjørnfjell til Rombaksbotn. Mens man var vant til å ha med seg 10-15 personer til Losi, kom det flere hundre turdeltakere. Leif Ivar Akselsen hadde mer enn nok med å forsøke å gå foran og vise vei, krysse fingre og håpe at det gikk bra – langt der bak i den endeløse halen av fjellvandrere. Man hadde leid Fløttmann, men det var selvsagt langt fra nok, så «halve» båtforeninga ble i «hurten og sturten» bedt om å komme til unnsetning. Av flere grunner mente NOT at dette ikke var noe for foreningen. Andre måtte overta. Men interessen viste at det her var et enormt marked for denne turen.

FOLKEFEST I ROMBAKSBOTN I 1988 ble det første gang arrangert «Folkefest i Rombaksbotn». 4-500 mennesker ble kjørt inn og ut med båt. Her fremførte Narvik teaterlag skuespillet «Liv og røre i Rombaksbotn» etter manus av Harry Westrheim. Her var bokkafé. Her stilte Husflidslaget opp. Taraldsvik Vel solgte is. Rolf Thoresen hadde med seg to hester i godsvogn til Katterat og gikk ned til botn med dem. Det var stor markedsstemning og tilsvarende suksess. Spørsmålet dukket opp om man kunne utvide arrangementet med samtidig å arrangere en turmarsj fra Bjørnfjell eller fra Katterat?

SVARTA BJØRN-MARSJEN Året etter var arrangementet på en måte todelt: En marsj og en folkefest. Jernbanens Musikkorps hadde påtatt seg å arrangere det som etter hvert ble hetende Svarta Bjørn-marsjen: En lang marsj fra Bjørnfjell og en kortere tur fra Katterat, begge selvsagt med ankomst i Rombaksbotn. I tillegg til å gjennomføre et vellykket arrangement, bidro korpset med flott friluftsmusikk ved Vokterboligen. Pluss fysisk føde i form av vaffelkaker og pølser.

Og da man kom helt ned var det Folkefest i Rombaksbotn med blant annet avsynging av Rallarvisa, skuespill, folkeviseleik og det var VM i malmklumpstøting. Blant annet. Det som ble hetende Folkefest i Rombaksbotn var arrangert av Vinterfestuka, Rallarklubben og Røde Kors. Dette året fikk Folkefesten i Rombaksbotn Narvik Sparebanks Ærespris. Ei fjær i hatten, men enda viktigere var at veien og arrangementet ble løftet frem i lyset, og med dette ble det noe også andre ønsket å ta del i. �

3

1. Utsikt fra Katterat stasjon ned mot Rombaksbotn. Veien sees til høyre for elva. Foto: Harald Harnang. 2. To svært sentrale aktører i bevaringen av Rallarveien. Til høyre han som bidro til en vellykket start: Geir Ketil Hansen, og til venstre han som overtok stafettpinnen, Steingrim Sneve. Utviklingen av veien frem til i dag har i svært stor grad vært preget av velspilt samklang. Foto: Harald Harnang. 3. Det var her den moderne historien om Rallarveien startet, og med denne brua over Hunddalselva. Foto: Harald Harnang.

Men hvordan skulle man denne gang frakte hundrevis av mennesker fra en fjordbotn nesten uten kai? OVDS, som på dette tidspunktet hadde en hurtigbåt i NarvikSvolvær-ruta liggende i Narvik i helgene, sponset transporten. Dugnad. Båten gikk i skytteltrafikk fra botn til Vassvikkaia til sistemann var ute. Året etter betalte man for bunkers. Senere skulle denne transporten bli enda dyrere – og langt mer komplisert.

STADIG BEHOV FOR PENGER TIL VEIEN Stor velvilje og mye dugnad er bra, men ikke nok. Narvik kommune og i noen grad Nordland fylkeskommune brukte i en lang periode direkte og indirekte betydelige midler til opprustning og vedlikehold av veien. Det var riktignok en god stund siden de rike 50-åra, men kommunen var langt unna Robek, hadde en egen kulturavdeling og noen frie midler. Pluss et sugerør ned i Sildvikmidlene, noe som verken Jeger og Fisk eller Turistforeninga så på med utelukkende velvilje. Også Parkavdelingen var engasjert i dette arbeidet, blant annet med veiarbeid i Fagerlia og med skogrydding i botn. Et år engasjerte Trond Blomlie et antall kurdere for å få etablert veien tilbake der den opprinnelig hadde gått nede i botn. Det har opp gjennom årene vært stor kreativitet i forhold til å skaffe midler til de mange og høyst ulike utbedringsprosjektene langs hele veien, og mange har bidratt med skogshogst og vedlikehold. Både betalt og ubetalt.

NORGE – SVERIGE 3-1 I de første samtalene med svenskene var det Narvikværingene som var imponerte over hva svenskene hadde fått til, blant annet ved Tornehamn. -Da kontakten ble gjenopprettet få år senere var det svenskene som fikk hakeslipp, forteller Geir Ketil Hansen. Vi kunne vise til en innsats, et tempo og bruk av ressurser de ikke var i nærheten av. Men da kan det jo også være greit å ta en titt på kartet: For svenskene var Rallarveien noe som lå 15 mil mot vest, mens den for Narvikværinger flest oppleves å være noe vi har «midt i byen».

Steingrim Sneve er enig. I en by uten de lange historiske røttene, går det ei linje fra etableringen av Vinterfestuka til i dag, med rallaren og Svarta Bjørn i sentrum der vi har bygget opp og forsterket identiteten til narvikværinger gjennom å dra frem det vi har av historikk som vi kan være stolt av.

IKKE PROFITT Det kunne være fristende å anta at sterkt kommunalt engasjement var begrunnet i et mål om å tjene penger i andre enden av tunnelen, noe både Geir Ketil og Steingrim avviser. Det var aldri noe tema. Riktignok var det en tur med Galeasen like før et tur/kultur-arrangement, der et antall personer vurderte satsing og eventuell investering i Rombaksbotn, men konklusjonen var unison og grei: Her var ikke grunnlag for noe større satsing, for eksempel med hotell og overnatting i botn. Og uansett ville de fått en av grunneierne, den engasjerte Rolf Hellem på nakken. I stedet skulle man forsøke å ruste opp kaia og legge til rette for god transport til og fra botn.

SVENSK STOPP Svenskene har vært litt «på og av» i denne prosessen. Fra å være igangsettere til å bli overkjørt. Og fra å ha stort fokus på dette fra länet og kommunen, til å overlate alt til private kommersielle interesser som ofte har et annet fokus. I forbindelse med opprustningen av malmbanen er den gamle rallarveien på svensk side brukt som anleggsvei for tunge maskiner. Bruer og anlegg som ikke er vedlikeholdt kan bli demontert av sikkerhetsmessige grunner. Også deler av skiltingen er tatt ned eller erstattet med noe som ikke er holdbart på fjellet. -Tragisk, mener Steingrim Sneve, som med drahjelp ønsker å stoppe ødeleggelsene. Herunder bygging av hotell på og rundt den flotte gamle lokstallen på Riksgränsen - et av de største felles norsk-svenske kulturminnene fra rallartiden.

GJEVE PRISER I 1996 skulle alle kommuner i Nordland fylke peke ut et kulturelt bidrag i et prosjekt i regi av fylkeskommunen og Landsdelsutvalget, kalt «Fotefar mot nord». Gledelig, men kanskje ikke aldeles uventet ble Rallarveien pekt ut. -Dette ville ikke skjedd uten alt forarbeide, all oppmerksomhet og all «positivitet» rundt Rallarveien, mener Steingrim Sneve.

2

1

1. Turister på vei fra Bjørnfjell. Legg merke til fint håndverk i stabling av stein. Foto: Harald Harnang. 2. De mange tuftene og restene fra anleggstiden er relativt godt skiltet, her med Fotefar-skilt. Foto: Harald Harnang.

1885 Rallarveien påbegynt under det engelske anlegget, og ble mer eller mindre bygget frem til Katterat 1889 Det engelske anlegget går konkurs. 1898 Ofotbanen videreføres av den norske og svenske stat. Veien blir delvis omlagt og bygges fra Rombaksbotn til Abisko, totalt 52 kilometer. (Fra Rombaksbotn til Riksgränsen: 12 km). 1899 Veien er ferdig frem til Riksgränsen. 1956 Fransk festival arrangeres – forløperen til Vinterfestuka. 1959 Storflom i Sildvikvassdraget (oktober). Mye ødelagt, blant annet alle bruene nedenfor Katterat. 1982 Kiruna kommune og Norrbotten län rydder frem og skilter deler av Rallarveien på svensk side. 1982 Narvik kommune med innspill til forprosjekt for å gjøre veien gangbar 1983 Ny bru over Hunddalselva på plass. 1984? Narvik og Omegn Turistforening arrangerer fellestur fra Bjørnfjell til Rombaksbotn. Stor deltakelse.

1988 Første Folkefest i Rombaksbotn: «Liv og røre i Rombaksbotn», skuespill fremføres. 1989 Første Svarta Bjørn-mars i regi av Jernbanens Musikkorps sammen med påfølgende Folkefest i Rombaksbotn som VU nå hadde fått ansvaret for. 1996 Det inngås avtale mellom Rombaksbotn grunneierlag og Narvik kommune. Rallarveien blir utpekt som Narvik kommunes bidrag i «Fotefar mot Nord»-prosjekt. 1997 Rallarveien og Rombaksbotn får status som friluftsområde. Kåring til «Årets friluftsområde» i Norge. 2003 Rallarveien får prosjektmidler fra Innovasjon Norge. Rombaksbotn Grunneier- og Brukerlag etableres. 2010 Skogrydding langs nedre del av vei og i Rombaksbotn. 2012 Det bygges flytebrygge i indre Sildvik, noe som forenkler transporten ut fra botn. 2013 Do bygges ved Vokterboligen

Det var mest ære med utnevnelsen, men også noen midler, blant annet til informasjon. Lars Slettjord på Ofoten Museum (nå Museum Nord – Narvik) sørget for profesjonell skilting av de fleste severdighetene langs veien. I regi av fylkeskommunen ble det laget brosjyrer om alle kommunale «fotefar-bidrag». Senere kom det en murstein av ei bok der alle kommunale tiltak var samlet.

I kulturminneåret 1997 ble Rallarveien kåret til årets friluftsområde i Norge blant områder som er sikret til friluftsliv. «Rallarveien er et verdifullt kulturminne og ferdselsåre i et storslått naturområde. Gjennom naturvennlig tilrettelegging er de samla natur-, kultur og friluftsverdier helhetlig og godt ivaretatt», het det i begrunnelsen for tildelingen. Kåringen ble arrangert av Direktoratet for naturforvaltning og Friluftsrådenes Landsforbund i samarbeid med Riksantikvaren. Ketil Hansens rolle som «kommunal pådriver» var avgjørende fra starten og i minst en 10 års-periode. Selv fremhever han Roger Rolfsen som start-inspirator. Nede i Rombaksbotn spilte Rolf Hellem en svært sentral rolle, noe vi ikke omtaler i denne artikkelen. Steingrim Sneve, med sitt engasjement, sine mange hatter og store kontaktnett fortsatte den jobben Geir Ketil startet. I tillegg må nevnes den tidligere «Samarbeidsgruppa for Rombaksbotn» som senere gikk sammen med Grunneierlaget, og ble til «Rombaksbotn Grunneier- og Brukerlag».

Og så blir det ei lang liste med institusjoner og etater som på ulik måte har bidratt, både økonomisk og praktisk: Kommunen, fylkeskommunen, Forsvaret, Statskog, Havnevesenet, LO-Ofoten, Innovasjon Norge, Jernbaneverket. Den siste, ikke minst, ettersom det jo på sett og vis er jernbanehistorie Rallarveien dreier seg om.

Da har vi kommet opp mot vår tid. Jernbaneverket er i dag i en særstilling i forhold til å ta vare på vei og bygninger langs Ofotbanen. Etaten har bidratt med stor kompetanse og betydelige midler. Bare i perioden 2010-2013 bidro Jernbaneverket med over tre millioner kroner til utbedring av Rallarveien og Katterat stasjon, blant annet på bakgrunn av at Rallarveien og kulturminnene langs denne er komme med i «Nasjonal verneplan for kulturminner i jernbanen».

Bare husk at det bak alle disse «institusjonene» som en hovedregel står engasjerte og positive mennesker som har sett verdien av Rallarveien og som ønsker å bidra. Og så er det en naturlov som handler om at når slike «snøballer» kommer i siget er det lettere og mer givende å hive seg med.

Mye av suksessen bak Rallarveien er at veien er i bruk store deler av året. Her vandrer et bredt spekter av mennesker fra hele verden, både individuelt, i grupper og ikke minst i forbindelse med Svarta Bjørn-marsjen. Veien og Ofotbanen blir også solid markedsført, blant annet etter besøk av internasjonale TV-team. Eksempelvis har et timelangt program, med Steingrim Sneve og hans Kiruna-kollega i «hovedrollene», blitt sendt åtte ganger på den tyskfranske TV-kanalen ARTE de siste få årene. Og den som har gleden av å vandre veien en sensommerdag hører mange tungemål og ser mange fornøyde mennesker.

STOR VELVILJE Fra brua over Hunddalselva vinteren 1983 ble røsket opp av isen i et fokk av is og snø til i dag, har det vært en lang, og i all hovedsak positiv vei. Det meste har løst seg, takket være stor velvilje fra alle involverte parter. Strekningen Rombaksbotn til Riksgränsen synes å være godt ivaretatt. I Sverige er Rallarveien – helt frem til Rombaksbotn - med i et industrihistorisk kulturminneprosjekt kalt «Megasystemet». Men her er like fullt utfordringer. Det er i dag en viss bekymring, men også noen små positive signaler i forhold til hva som er hva som er i ferd med å skje på den svenske siden av grensen.

Kilder: Intervju med Geir Ketil Hansen og Steingrim Sneve. Innspill og bidrag fra Lars Slettjord, Leif Simonsen og Leif Ivar Akselsen.

Vår egen næringsrike Ofotfjord bidrar til en stadig større verdiskaping. Med alle sine fordeler er fjorden perfekt for en av Norges største eksportnæringer. Næringen blir stadig viktigere for Norge, da den er med på å skape arbeidsplasser og er en av få næringer som er i voldsom vekst.

Lokalt i Ofoten har vi en rekke bedrifter som arbeider hardt, og investerer store summer i å utvikle ny teknologi som bidrar til å gjøre Norge til verdens beste sjømatnasjon.

Ballangen Sjøfarm as på siden til høyre er en av disse.