Feature oppdatert

Selv hvis yrket forsvinner, lever dyrene videre.

Gir dyr nytt liv

På et lite verksted, langt ute i Rømskog stirrer en gjeng med dyr ut i rommet. Store, små, noen uten kropp og andre i hel form. Blant annent er det elger, fugler, mårdyr og rever med små spiker i seg som holder huden stramt på plass rundt hodet. Fra en hylle følger et rådyr med glassaktige øyne alt som skjer i rommet. På veggene er det gevirer, tørkede skinn, hodeskaller.

På bordet er det en hel bjørn gjort om til et teppe. Lukten av kjemikalier, pels og treverk ligger tung i lufta.

På benken ligger skinnet til en hønsehauk. Taksidermist Truls Moen plukker den opp og viser frem. Fjærene glinser litt i lyset fra arbeidslampen.

Han har allerede gjort klart skinnet og nå arbeider han med å feste det rundt en kunstig kropp. Rundt ham ligger tenger, små kniver og bokser med lim spredt utover benken.

– Den her hadde flydd på et vindu og dødd, så da ville han som fant den ta vare på den.

FOTO: MARTHA MALT Bjørnerug er et populært jakttrofee

Han begynner å trekke skinnet oppå modellen. Det er overaskende mye kraft i håndbevegelsene, men samtidig er de presise. Fingrene glir vant mellom fjær og hud mens han strammer stoffet rundt fuglekroppen. Innimellom stopper han opp og studerer vinkelen på vingene.

mes en kropp, ofte av polyuretanskum. Til slutt trekkes skinnet over modellen og festes med lim, stifter og små nåler. Glassøyne gir dyret det siste uttrykket av liv. Han åpner en liten skuff og viser frem et par av de forskjellige øynene som kan brukes. De ligger sortert etter størrelse og farge. Noen ravgule, andre mørkebrune og blanke.

– Øynene har utrolig mye å si. Hvis blikket blir feil, så ser hele dyret dødt ut. Før brukte de jo klinkekuler!

Vipps, så så hønsehauken litt mer levende ut igjen.

Det er likevel ikke alle dyr som kommer seg inn på verkstedet. Blant annet hund. Det er faktisk noen folk som spør om å få utstoppa Tassen eller fido og det må han takke nei til.

Et håndverk på vei bort Å stoppe ut et dyr en vanskelig kunst. Når Moen skal forberede et dyr som han har fått i oppdrag, må dyret flås, før skinnet garves slik at det ikke råtner. Deretter for-

– Det blir altfor nært! Jeg har hørt fra noen taksidermister i utlandet at det er penger i det, men det blir for nært med hunder, sier Moen.

Dyr som ikke har papirer er heller ikke greit. Moen sier at-

han blir spurt her og der, men da må han bare si nei til det.

– Hvis du ikke kan bevise at du lovlig har fått tak i dyret kan jeg ikke gjøre noe .

Han setter hønsehauken forsiktig fra seg og tørker av fingrene. Rundt ham står dyr som ser klare ut til å bevege seg når som helst. En rev viser tenner i et stivt glis, mens en havørn sitter med vingene halvt løftet.

For Moen handler taksidermi også om å gi dyrene et nytt liv. Han understreker at når dyrene allerede er døde, så er det leit å bare kaste det.

– Hvis dyret først er dødt, så er det fint at det kan få leve videre på en måte.

Utøvelse av taksidermitjenester i Norge er kun tillatt med offentlig autorisasjon.

Autorisasjonen innvilges av Miljødirektoratet etter gjennomført utdanningsforløp som taksidermist.

I dag er det bare tive taksidermister

15–20 aki norge.

Det blir vanskeligere og vanskeligere å utdanne seg til taksidermist. Dette er fordi de fleste rett og slett ikke kan ta imot lærlinger, forklarer Moen.

– Det koster for mye.

Han har jobbet med dette i mange år, men er likevel en av de yngre taksidermistene i Norge.

Dyrene som historie 85 kilometer vest fra Rømskog befinner museumstaksidermisten BjørnAksel Bjerke seg. Han er den eneste taksidermisten ved Naturhistorisk museum, og der har han jobbet i 41 år.

På verkstedet finner man fugler og dyr i alle farger. Akkurat som hos Moen er det en bjørn midt på gulvet, men i motsetning til den i rømskog, står denne på to ben og kunne like så gjerne vært levende. Pelsen er mørk og blank, og labbene er store.

– Det er en svartbjørn. Den norske brunbjørnen er mye større enn den, sier Bjerke.

Bjerke presiserer at på museum lager man ikke jakttrofeer. Der skal dyrene se ut som de har gjort i naturen. Han peker mot bjørnen igjen.

– Man kan ikke utstille et bjørneteppe på museum.

Taksidermi har nemlig en viktig funksjon i museum. Ikke bare kan man få se hvordan arter utvikler seg gjennom årene, men man har også en måte å preservere hvordan dyr så ut hvis de skulle blitt utryddet.

Han mener også at utstopping kan gi dyrene et nytt liv.

– Hvis dyret allerede er dødt, så kan det fortsatt brukes til noe. Da får det en funksjon videre.

Bjerke tar frem en form. Det ligner en fugl, men dette skal bli en modell av en dinosaurfugl. Den gule modell-

FOTO: MARTHA MALT Hønsehauken gjøres klar til å bli stappet med kroppsformen

FOTO: MARTHA MALT Dinosauren venter fortsatt på å bli utsmykket med fjer og øyne.

-en er foreløpig uten fjær og detaljer, men formen på nebbet og kroppen begynner allerede å ligne et dyr.

– Denne skal det brukes fjær fra ekte fugler på.

Han holder modellen opp mot lyset og studerer den nøye før han legger den tilbake på arbeidsbordet.

Bjerke smiler litt og avslører at han har funnet en arving. Han skal snart få en lærling som kan føre kunsten videre.

Et nytt liv som kunst

For mange er taksidermi et litt ubehagelig tema, men andre tiltrekkes også av det. Kunstneren Lorelai J. Towers er en av dem. Hen har samlet på taksidermi i fem år nå.

– Fascinasjonen startet i 2. klasse på barneskolen, da jeg så en utstoppet elg for første gang.

FOTO: MARTHA MALT På verkstedet til Bjerke finner man så små dyr som krattspissmus. Lengden på dyret ligger på rundt 3-4cm!

Nå har Towers har 50 dyr i samlingen sin, men før var det 120.

– Jeg måtte trappe ned, med tanke på plass, sier hen med et småtrist smil om munnen.

På veggen er en hjort montert opp. Den har en sprekk over snuten, og det ene øyet skal omdannes til et cyborgøye. Hjorten er i dårligere stand og blir nå gjort om til et kunstprosjekt.

– Man kan ikke se det når han er montert opp sånn, men ørene og geviret har løsnet.

Rundt hjorten ligger pensler, ledninger og små metallbiter som skal brukes i prosjektet.

Towers synes det er leit å gi slipp, men har et optimistisk syn.

– Jeg liker at de som ikke kommer til å holde seg så mye lenger får en siste sjanse til å bli utstilt som kunst, før de faller fra hverandre.

Hen beskriver et nært forhold til taksidermien. Hen har navngitt hver eneste en. Blant annet er en fjellrev ved navn Katedral i samlingen.

FOTO. MARTHA MALT Hjorten Neuromancer gjøres klar til utstlling

denne sommeren!

– Jeg liker å ta vare på dem.