livets skole Introdusert av Alain de Botton En guide til å leve godt og klokt fra Alain de Botton, forfatteren av blant annet Statusjag, Hvordan Proust kan forandre ditt liv, Kunsten å reise og Filosofi som lindring og trøst.
Dette er en bok om alt du aldri lærte på skolen. Den handler om å forstå sine egne følelser, å finne og ta vare på kjærligheten, å lykkes i arbeidslivet og å komme over skam og skyld. Den handler også om å gi slipp på myten om det perfekte liv for å oppnå ekte følelsesmessig modenhet. Boka er skrevet i et tilgjengelig språk og med en varm og menneskelig tone, og er den ultimate guiden til det rike livet vi alle ønsker oss og fortjener. Boka er basert på forskning på følelsesmessig intelligens, og omhandler temaer som • • • • •
Hvordan forstå deg selv Hvordan håndtere forhold Hvordan bli mer effektiv på jobben Hvordan holde ut nederlag Hvordan bli mer motstandsdyktig
alain de botton og school of life The School of Life er et kollektiv av psykologer, filosofer og skribenter som opererer under et felles navn. Dette er en antologi med de beste tekstene de har produsert i løpet av de siste ti årene. Innledningens forfatter Alain de Botton har skrevet femten bøker, blant dem Filosofi som lindring og trøst og The Course of Love. Han er en av grunnleggerne av The School of Life.
«What he has managed to do is remarkable: to help us think better so that we may live better lives» irish times
«A serious and optimistic set of practical ideas that could improve and alter the way we live» jeanette winterson, the times
«Alain de Botton likes to take big, complex subjects and write about them with thoughtful and deceptive innocence» observer
Kr. 399 (Kr. 284 for medlemmer av Human-Etisk Forbund)
innledning UTDANNELSE Moderne samfunn er samlet sett sterkt engasjert i utdannelse, og har fått på plass de nødvendige mekanismene for å undervise i alle tenkelige yrkesretninger og dekke alle fagfelt. Vi utdanner på pålitelig vis piloter og nevrokirurger, aktuarer og tannpleiere; vi tilbyr undervisningstimer i uregelmessig preteritum perfektum i fransk og lærebøker om metallegeringers ledende egenskaper. Individuelt sett er vi ikke stort smartere enn gjennomsnittsdyret, en hegre eller en muldvarp, men vår arts talent ligger i evnen til å la vår oppsamlede kunnskap gå i arv. De tregeste blant oss kan, i løpet av noen timer, plukke opp ideer som noen få, enestående genier brukte et helt liv på å komme frem til. Det mest karakteristiske er likevel hvor selektive vi faktisk er når det gjelder emnene vi anser det mulig å utdanne oss selv i. Energien vår er i overveldende grad styrt mot materielle, vitenskapelige og tekniske fag – og bort fra psykologiske og følelsesmessige. Det er mye bekymring omkring spørsmålet om hvor god neste generasjon vil være i matematikk; svært lite omkring dens ferdigheter i ekteskap eller godhet. Vi bruker umåtelig med tid på å lære om tektoniske plater og skyformasjoner, og relativt lite på å utforske skam og raseri. Man antar at følelsesmessig innsikt kan unnværes eller at den i sin essens ikke kan læres bort, da den ligger hinsides fornuft eller metode og er et ureproduserbart fenomen det er best å overgi til den enkeltes instinkt og intuisjon. Vi er overlatt til å finne vår egen vei gjennom våre umulig kompliserte sinn – en manøver som er like slående (og like klok) som å foreslå at hver genera-sjon burde gjenoppdage fysikkens lover på egen hånd.
ROMANTIKKEN Grunnen til at vi har så høye tanker om utrent intuisjon er at vi (kanskje uten å innse det) er plagede arvtakere til det som kan defineres som et romantisk syn på følelser. Helt siden romantikken startet i Europa på syttenhundretallet har den hatt stor påvirkningskraft og vært sterkt engasjert i å så tvil om behovet for å anvende fornuft på følelseslivet, og foretrekker i stedet å la spontane følelser utspille seg fritt. Når vi velger hvem vi skal gifte oss med, har romantikken rådet oss til å la oss styre av umiddelbar tiltrekning. I arbeidslivet oppfordres vi til å velge jobb ved å lytte til hjertet. Mer enn noe annet oppmuntres vi til aldri å tenke for mye – for at ikke kald fornuft skal overskygge følelsens klokskap. Resultatene av en romantisk filosofi kan skues overalt: ekstreme fremskritt på de materielle og teknologiske feltene kombinert med forvirrende stagnasjon på det psykologiske. Vi er like smarte med maskinene og teknologiene våre som vi er enfoldige i håndteringen av følelsene våre. Når det kommer til klokskap er vi ikke stort mer avanserte enn oldtidens sumerere eller piktere. Vi har en avansert sivilisasjons teknologi, men den balanserer usikkert på et følelsesmessig fundament som ikke har utviklet seg stort siden vi var huleboere. Vi har begjæret og det destruktive raseriet til primitive primater som har kommet i besittelse av termonukleære stridshoder.
EMOSJONELL INTELLIGENS Emosjonell intelligens er og blir et pussig uttrykk fordi vi har for vane å tenke på intelligens som en enhetlig evne, snarere enn hva det er: et samlebegrep for det som egentlig er et spekter av ferdigheter rettet mot et stort antall ulike utfordringer. Det finnes matematisk intelligens og kulinarisk intelligens, litterær
intelligens og intelligens overfor dyr. Det eneste som er sikkert, er at det ikke finnes noe slikt som en intelligent person – og antagelig ikke en helt dum en, heller. Vi er alle forbløffende flinke til å rote til livet vårt, hvor prestisjefylte universitetsgrader vi enn har, og vi er aldri ute av stand til å bidra, uansett hvor uortodokse kvalifikasjonene våre er. Når vi snakker om emosjonell intelligens, henviser vi – på en humanistisk snarere enn en vitenskapelig måte – til hvorvidt noen forstår nøkkelkomponentene i å fungere emosjonelt. Vi henviser til deres evne til introspeksjon og kommunikasjon, til å oppfatte andres sinnsstemninger, til å forholde seg til de mindre oppbyggelige øyeblikkene til dem de har rundt seg med tålmodighet, medmenneskelighet og forestillingsevne. Den emosjonelt intelligente personen vet at kjærlighet er en ferdighet, ikke en følelse, og vil kreve tillit, sårbarhet, sjenerøsitet, humor, seksuell forståelse og selektiv resignasjon. Den emosjonelt intelligente personen gir seg selv tid til å finne ut hva et meningsfylt arbeidsliv vil innebære, og er selvsikker og målbevisst nok til å forsøke å finne en balanse mellom sine indre prioriteringer og verdens krav. Den emosjonelt intelligente personen er i stand til å håpe og være takknemlig, og står samtidig støtt i møte med eksistensens grunnleggende tragiske struktur. Den emosjonelt intelligente personen vet at man bare kan være mentalt sunn på noen få områder og i visse øyeblikk, men er opptatt av å forstå sine tilkortkommenheter og advare andre om dem på forhånd, med beklagelser og sjarme. Vedvarende svikt i emosjonell intelligens er dessverre ingen liten sak. Når alt kommer til alt er det får katastrofer, i våre egne liv og et lands historie, som ikke har sin opprinnelse i emosjonell uvitenhet.
SEKULARISERING I mesteparten av menneskehetens historie var emosjonell intelligens – i det store og det hele – i religionenes hender. Det var de som snakket om etikk, mening, fellesskap og formål med størst autoritet. Det var de som tilbød å veilede oss i hvordan vi skulle leve, elske og dø på en god måte. Religioner var naturlige referansepunkter i perioder med personlige kriser; led man, sendte man som regel først etter presten. Da troen var i tilbakegang i det nordvestlige Europa på midten av attenhundretallet, undret mange kommentatorer på hvor menneskeheten – i en stadig mer sekulær fremtid – skulle finne den veiledningen religioner en gang hadde stått for. Hvor skulle etiske råd komme fra? Hvordan skulle man oppnå selvforståelse? Hva skulle avgjøre meningen med tilværelsen? Hvem skulle vi vende oss til i fortvilelse? Ett svar – nølende og senere stadig mer frimodig uttalt – trådte frem: kultur. Kultur kunne erstatte religion. Det var, ble det foreslått, en overbevisende samling substitutter for troens lære i kulturens kanon. Sofokles’ og Racines skuespill, Botticellis og Rembrandts malerier, Goethes og Baudelaires litteratur, Platons og Schopenhauers filosofi, Liszts og Wagners musikkstykker: Disse ville danne råmaterialet for formuleringen av en fullgod erstatning for troenes veiledning og trøst. Med denne ideen i tankene fulgte en enestående investering i kultur i mange stadig mindre troende nasjoner. Utallige biblioteker, konserthaller, humanistiske universitetsfakulteter og museer ble reist rundt om i verden med den bevisste hensikt å fylle det tomrommet religionen hadde etterlatt seg. For at vi ikke skulle gå glipp av poenget, spesifiserte designerne bak British Musems nye Reading Room at den enorme sentrale kuppelen skulle ha nøyaktig samme omkrets som Peterskirken i Roma.
Da Nederland bestilte sitt nye nasjonalmuseum i 1870-årene, betrodde de den fremste kirkearkitekten på den tiden, Pierre Cuypers, oppgaven. Cuypers’ Rijksmuseum var umulig å skjelne fra et sted for religionsutøvelse. Museer skulle bli våre nye katedraler, lød kampropet. At kultur kan erstatte hellige skrifter, er fortsatt et teoretisk interessant og følelsesmessig svært fengslende konsept. Og likevel har det praktisk talt vært fullstendig ignorert. Kultur har på ingen måte erstattet hellige skrifter. Museene er ikke våre nye katedraler. De er smarte arkivskap for fortidens kunst. Bibliotekene er ikke våre sjelehjem. De er arkitektoniske oppslagsverk. Og skulle vi troppe opp på et humanistisk fakultet på desperat leting etter hensikt og mening, eller bryte sammen i et kunstmuseum på søken etter tilgivelse og barmhjertighet, ville vi raskt blitt fjernet og muligens overlatt til psykisk helsevern. De inderlige behovene og det følelsesmessige suget religioner en gang tok del i med glede, har ikke blitt ansett som akseptable innen samtidskulturens sfære. Implikasjonen er at enhver beskjedent utdannet og fornuftig person allerede vet hvordan man mestrer oppgaven med å leve og å dø godt nok – uten å trenge en barnepasser. De som har frembrakt kultur, har kanskje søkt å forandre og inspirere oss; de som vokter og tolker den har begrenset seg til en nøktern og kuratorisk tolkning av dens funksjon. Ikke rart at vi kanskje fortsatt ser oss om etter måter å ordne sinnene våre på i religionens kjølvann.
SELVHJELP Det er verdt å merke seg at innen kulturens øvre sjikt er ingen sjanger mer baktalt eller mistrodd enn selvhjelp. Hele selvhjelpskategorien er blitt synonymt med sentimentalitet, idioti og humbug. Etter mange av eksemplene å dømme, er ikke denne harde dommen spesielt urimelig. Bokomslagene er ofte glorete, og løftene overdrevne. Men å avvise tanken som ligger til grunn for selvhjelp – at man ved tilfeller har akutt behov for trøst og følelsesmessig veiledning – virker som en svært urimelig fordom. Den antikke greske og romerske kulturen anerkjente og respekterte behovene våre med større verdighet. De edleste sinnene – Aristoteles, Epikur, Cicero, Seneca og Marcus Aurelius – ga seg alle i kast med det som åpenbart var verker om selvhjelp. Den anvendte filosofiske tradisjonen de opererte i, fortsatte etter Romerrikets fall. Michel de Montaignes Essays (1580) utgjorde et praktisk kompendium med råd om hvordan vi kunne lære å kjenne våre lunefulle sinn, finne en hensikt, ha meningsfulle forbindelser med andre og oppnå perioder med sinnsro og aksept. Marcel Prousts På sporet av den tapte tid (1913) var, med tilsvarende praktiske ambisjon, en selvhjelpsbok med det formål skildre den mest oppriktige og intelligente måten vi kunne slutte å skusle bort og begynne å verdsette våre altfor korte liv på. Problemet burde derfor ikke antas å være tanken om selvhjelp som sådan, men måten sjangeren har blitt tolket og utforsket på i moderne tid. For et litterært verk er det i virkeligheten få oppgaver som er viktigere enn å veilede og trøste oss og å svekke det grepet forvirring og feiltrinn har på oss. For å utvikle en bedre form for selvhjelp må vi vurdere potensialet i en bredt fordømt sjanger og beholde troen på den grunnleggende viktigheten av prosjektet følelsesmessig veiledning.
SELVUTVIKLING Da vi var barn og noen spurte oss hvor gamle vi var, sa vi kanskje: «Jeg er fire», og la til med stort alvor: «og et halvt». Vi ville ikke at noen skulle tro at vi bare var fire. Vi hadde kommet så langt i løpet av disse få månedene, men samtidig var vi beskjedne nok til å kjenne at den kolossale verdigheten ved å fylle fem fortsatt var et godt stykke unna. Med andre ord: Som barn var vi enormt bevisste på den menneskelige utviklingens rivende fart og intensitet, og ønsket å signalisere tydelig til andre og oss selv hvilke dramatiske forvandlinger vi kunne komme til å gjennomgå i løpet av våre vanlige dager og netter. Nå til dags ville det virke komisk eller en smule forrykt om en voksen stolt proklamerte: «Jeg er tjuefem og et halvt» eller «førtien og trekvart» – fordi vi, uten å ha lagt særlig merke til det, har glidd bort fra forestillingen om at voksne også er i stand til evolusjon. Når vi har passert atten eller så, blir utviklingen vår fortsatt overvåket, men den konkretiseres med andre termer: Den er støpt i den materielle eller profesjonelle fremgangens språk. Fokus ligger på hvilke karakterer man har oppnådd, hvilken karriere man har valgt og hvilke fremskritt man har gjort i bedriftshierarkiet. Utvikling blir i stor grad synonymt med forfremmelse. Men vi fortsetter likevel å vokse følelsesmessig. Det vil ikke være enkelt målbart på utsiden: Vi er ikke høyere, vi har ikke økt ansienniteten på jobb, og vi har ikke fått noen ny tittel som kan bekrefte vår immatrikulasjon i verden. Men det har likevel skjedd endringer. Kanskje har vi, i løpet av to søvnløse netter, fullstendig revurdert holdningen vår til misunnelse eller kommet frem til en viktig innsikt om hvordan vi oppfører oss når noen gir oss en kompliment. Vi kan ha tatt et avgjørende skritt i retning av
å tilgi oss selv, eller vi kan ha løst et problem i et kjærlighetsforhold. Disse stillferdige, men høyst virkelige milepælene blir ikke markert. Vi får ikke en kake eller en gave for å feire utviklingsøyeblikket. Vi blir ikke gratulert av andre eller sett på med økt respekt. Ingen bryr seg eller vet i det hele tatt hvordan det å bry seg fungerer. Men innvendig, i all stillhet, huser vi kanskje et svakt håp om at litt av utviklingen vår skal belønnes ordentlig. I en ideell verden ville vi kanskje besitte kart over følelsesmessige fremskritt der vi kunne plotte inn vår haltende fremrykning mot mer vedvarende modenhet. Vi ville kanskje oppfatte vår indre utvikling som rundreiser i en region, hver av dem med tydelige orienteringspunkter og knutepunkter, og like betydningsfulle på sitt vis som renessansebyene i Italia eller skjønnhetsflekkene på Stillehavsruten – og som vi ville være like stolte over å nå frem til og gjøre oss kjent med.