Ny dag ny nåde

Ny dag, ny nåde

Petter Fiskum Myhr

Ny dag, ny nåde EN FORTELLING

Manuskript Forlag AS Nils Collett Vogts vei 10 0766 Oslo manuskript.no Copyright © Manuskript Forlag AS, Oslo, 2024 3. opplag 2024 Omslagsfoto: Privat Omslagsdesign: Johanne Hjorthol Sats: Hamar Maskinsetteri Satt med Minion Pro 12/15,9 pt Papir: Holmen Book Cream, 80 g, FSC Trykk og innbinding: BALTO Print ISBN 978-82-93818-33-5

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Manuskript Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel.

Ny dag, ny nåde I dag er det overskyet og elleve grader Fritz Myhr Tekstmelding, 2004

1 Pappa er død. Han ligger helt stille i sykehussenga.

Ikke et pust. Noen har tent et stearinlys på nattbordet.

Ikke et blaff. Døra til avdelinga er lukket. Ikke en lyd.

Det er bare oss to her inne. Kan jeg fortsatt si det – oss to? Eller er jeg nå helt alene i dette rommet?

For litt siden var det fullt kaos ute i korridoren.

Pappa lå på gulvet, mens leger og sykepleiere kjempet for å rive ham ut av dødens grep. En kraftig kar kastet seg over brystet hans og ga ham hjertekompresjon. En kvinne ga surstoff. En tredje og fjerde løp til og fra, mens jeg lå ved siden av og holdt meg fast i pappas høyre hånd og gråt hemningsløst, som ei stri elv det var umulig å stanse, til de hvitkledde besluttet at nå var det over, og trakk seg rolig tilbake. Da klynket jeg som et forlatt lite barn, fortvilet, hulkende, til det ikke var noe mer igjen.

Etterpå kom den gode legen Stakkevold bort til meg og sa at ultralyden viste at det hadde gått et stort hull i hjertet. «Det skjer veldig plutselig og er ganske sjelden, men din far har hatt et langt og godt liv, han var vital og livsglad til det siste; du kan ikke dø på en bedre måte. Din far var heldig.»

7

Men det skjedde så brått. Han satt ved bordet og leste i Namdalsavisa. Vi prata om smått og stort. Han gledet seg til å komme hjem i morgen. Det skulle bli fint. Så måtte han på do og spurte om jeg ville hjelpe ham. Avføringen var hard og vanskelig å få ut. Han tok i alt han maktet. Jeg ba ham ta i enda litt til. Så tørket jeg ham og hjalp ham på med buksa. På den korte veien tilbake til senga begynte han å lage en lyd, en svak, lys tone: «Mmm, mmm.» Det var som en engstelig klagesang som fortalte at noe var galt: «Mmm, mmm.» Jeg merket at han ble stille da jeg bøyde meg ned og plasserte ham på sengekanten, og da jeg løftet hodet igjen og så ham inn i ansiktet, var han borte.

Da skulle jeg ha lagt armene omkring ham og holdt ham, lenge. Jeg skulle ha satt meg ved siden av ham og bare holdt ham i armene mine lenge, lenge, uten at noen andre hadde oppfattet hva som var skjedd.

I stedet satte jeg himmel og jord i bevegelse og ropte på hjelp: «Kom hit fort, pappa er borte, hjelp meg, kom hit!» Og så måtte han gjennomgå alt kaoset, i stedet for at vi kunne ha sittet der på sengekanten, bare vi to, i stillhet.

Men nå var det stille i rommet. Jeg satt ved sykesenga og så bort på pappas livløse ansikt. Det var så annerledes. Fraflyttet, tenkte jeg. I lang tid etterpå gransket jeg ansiktene til folk jeg møtte. Merket meg livet som strålte ut fra ansiktene deres. Du er hjemme, registrerte jeg, du er livlig, du er så til de grader til stede i kroppen din.

8

Pappa var ikke til stede i kroppen sin, men jeg var likevel ikke helt alene, kjentes det som. Det var ikke bare meg i dette rommet. Jeg var alene med den døde kroppen, men rommet var likevel fylt av noe, et nærvær. Jeg sier ikke at det var sånn, jeg sier bare at det kjentes sånn, og at det faktisk fortsatt kjennes sånn femten år etter. Det er jeg takknemlig for. Jeg har aldri følt at pappa har vært nær på kirkegården. Det er der den døde kroppen hans ligger, ved siden av mamma.

Men det er ikke der jeg finner ham, eller mamma, det er alle andre steder. Nesten ingen levende mennesker er så nærværende for meg som pappa. Nesten ingen.

Kom nettopp hjem fra bytur. Et nydelig vær, nesten som en vårdag med blå himmel, ti grader og vindstille. Aldeles nydelig. Ellers føler jeg meg vel og er ved godt mot. Ord for dagen: «Jesus Kristus er en soning for alle dine synder.»

Godværshilsen fra Beste Tekstmelding, 3. november 2004

2 Jeg henter fram ei stor eske med noen av pappas etterlatenskaper. Inni der ligger den, hans svarte skinnbibel. Den har samlet støv i løpet av de årene som er gått siden pappa, eller Beste, som våre barn kalte ham, gikk bort. Jeg blar i Bibelen, legger merke til alle understrekningene han har gjort, og de små lappene med notater. Skinnet er slitt etter mange år med lesning og undersøkelser. Jeg kan se ham for meg, hvordan han begynte dagen med sin faste frokost, som besto av en kopp kaffe og en skive brød som var delt i to, den ene halvdelen dekket med syltetøy, den andre med brunost, etterfulgt av en stille stund for seg selv, med bibellesning og bønn, en fortrolig samtale med Gud, der han øvde seg, hver eneste dag, på å bli et godt menneske.

3 «Hva skal du gjøre nå, da?» spurte folk, da jeg var i ferd med å avslutte et langt yrkesliv, «du vil vel finne på noe som får dagene til å gå?»

«Nei», svarte jeg bestemt. «Jeg skal finne på noe som får dagene til å vare.»

Da ble de litt forundret i blikket, før de fant nytt fotfeste og slo fast: «Men du skal i hvert fall ikke sette deg ned i en gyngestol!»

«Det er akkurat det jeg skal», svarte jeg.

Jeg har ikke behov for å få dagene til å gå. Det er ikke så mange igjen, og jeg vil at de som er igjen, skal vare lengst mulig. Jeg vil ta meg tid. Jeg vil telle mine dager, slik at jeg får visdom i hjertet, som det står i pappas bibel. Jeg vil telle mine dager i takknemlighet. I dag har jeg faktisk satt ny personlig rekord. Så gammel har jeg aldri vært, men jeg setter gjerne nye rekorder hvis Gud vil.

4 En enkel gyngestol, trukket med grønt, ensfarget stoff, står på plassen sin og venter på meg. Jeg har kjøpt et lysegrått teppe som den kan stå på. Ved siden av stolen har jeg et lite bord med noen utvalgte bøker, for det meste poesi. Det finnes også en skuff under bordet hvor jeg har plassert pappas svarte skinnbibel.

Fra mandag til fredag setter jeg alarmen på klokka 07.00, men jeg står ikke opp med det samme. Jeg blir liggende ei stund etter at det har ringt, for å ta vare på det som har hendt i løpet av natta. Har jeg drømt noe?

Hvilken følelse er det som henger igjen i kroppen min? Hvor mange ganger har jeg vært på do for å tisse? Sånne ting. Så går jeg inn på badet og tar meg en dusj. Etterpå – før jeg barberer meg – går jeg ut på kjøkkenet og setter på kaffen, som jeg har gjort klar kvelden før. Idet jeg er ferdig med å barbere meg og pusse tennene, er kaffen ferdig på kjøkkenet. Jeg heller den over på en termos og tar den med meg opp i andre etasje, hvor gyngestolen venter, akkurat der hvor morgenlyset kommer inn igjennom verandadøra til venstre. Så sitter jeg der, hver morgen, uten musikk, uten radio; jeg bare sitter der og venter. Det kan være 13

på regnet som begynner å falle fra de tunge skyene, det kan være på lyset som blir svakere for hver dag, det kan være på kroppen min som kjennes litt tyngre enn vanlig, eller som har noe annet den vil uttrykke – en nesten umerkelig uro eller en plutselig tanke som minner meg på at også jeg skal dø.