«Norske sjømannstatoveringer»

NORSKE SJØMANNSTATOVERINGER · NORWEGIAN SAILORS’ TATTOOS ISBN 978-82-92863-65-7 · Revidert utgave · Revised version © Magikon forlag, 2017 · Tekst, illustrasjon, foto: Tor Ola Svennevig, Marit Sunnanå Aalrust, Elisabeth S. Koren, Elin Hansson · © Andre bidragsytere, se liste bak i boka · 1. opplag Design: Svein Størksen · Fonter: Remontoire, DIN, Cooper Black · Trykkeri: GPS Group, Slovenia Engelsk oversettelse: Jeanne og Kjell Eirheim, og Becky Crook · Utgivelsen er støttet av Fritt Ord Magikon forlag, Fjellveien 48A, N-1410 Kolbotn, Norway · www.magikon.no

NORSKE SJØMANNSTATOVERINGER NORWEGIAN SAILORS' TATTOOS

Magikon forlag 2017

INNHOLD CONTENTS Forord av Jon Michelet — 4 Tatoveringer & sjøfolk — 16 Motiver og betydning — 38 Sjømannstatoveringer i media — 42 Anger og bevaring — 50 Den tatoverte kongen — 70 Intervju med Aksel Sandemose — 71 Tatovering i litteraturen — 72 Utdrag fra White Jacket — 73 Etterkrigstidens sjømannsliv — 86 Intervjuer med sjømenn — 118 Fotografier av sjømenn — 174 Tatovører & motiver — 234 Sjømannstatoveringer i Norge i dag — 300 Foreword by Jon Michelet — 4 Tattoos & Sailors — 16 Motifs and Their Meanings — 38 Sailor Tattoos in Media — 42 Regrets and Preservation — 50 The Tattooed King — 70 Interview With Aksel Sandemose — 71 Tattoing in Literature — 72 Excerpt from White Jacket — 73 The Life of Sailors in the Post-war Era — 86 Interviews With Sailors — 118 Photographs of Sailors — 174 Tattoo Artists & Motifs — 234 Sailor Tattoos in Norway Today — 300

HVORFOR JEG ALDRI TATOVERTE MEG · JON MICHELET Det siste mor sa til meg da jeg dro ut som førstereis i juli 1962 var: «Du må love meg at du ikke tatoverer deg, Jon.» «Javel, mutter’n,» svarte jeg. «Lover og sverger.»

«Det der sa du uten overbevisning,» sa mor. «Ingen tato­ veringer, takk! Det kunne likne deg å prøve å lure meg ved å tatovere deg på et sted som ikke synes når du har klær på deg. Men vær du sikker på én ting. Jeg vil inspi­sere deg i dusjen når du kommer hjem.»

«Forstått, mutter’n.»

Så reiste jeg ut som dekksgutt med Wilh. Wilhelmsens linjeskip M/S «Tomar» fra Gävle i Sverige. Vi anløp nord­ europeiske havner før vi skulle sette kursen mot Australia.

Jeg gikk sammen med gutta i de tøffe gatene på Ree­ per­bahn i Hamburg og i Katendrecht i Rotterdam. Der var det tatoveringssjapper. Men den sjappa jeg husker best fra min første tur, er en som lå i Skipperstreet’en i Ant­werpen.

Hva sjappa het, har jeg dessverre glemt. Jeg ble stående lenge utenfor og glane på utstillingsvinduet der det hang plansjer av populære motiver. Mors ord klang i ørene mine, så jeg gikk ikke inn, enda det var utrolig fristende.

Hvorfor var det så fristende?

«Havet er et spørsmål om stil,» skriver Harry Martinson

i Reiser uten mål. Denne norske utgaven av Resor utan mål, fritt og fint oversatt av Andreas Eriksen, utkom i 1947. Vi hadde både den svenske og den norske utgaven i bokhylla vår hjemme i kunstnerkolonien på Ekely der jeg bodde fra jeg var sju år til jeg dro til sjøs like før jeg fyllte atten.

I Resor utan mål fra 1932 står det: «Vårt hav er sjöstilar.»

Når han skriver at havet har stil, mener nobelprisvin­ neren Martinson det vi nordmenn kalte style. Et skip skulle ha style om bord, og en sjømann skulle ha style. Sjø­manns­ stylen var et romslig begrep som omfattet alt fra hvordan sjømannen gjorde jobben sin ute på havet til hvordan han gredde seg og kledde seg når han gikk i land. Når jeg skriver han, er det fordi sjømannsstylen var et masku­lint fenomen. Til sjøens kvinner, messejentene, salong­pikene og radiotelegrafistene, ble det ikke stilt krav om style på samme måte som til karene om bord. Sjøkvinnene skulle helst ha stil i den mer gjengse betydninga av ordet.

En viktig del av sjømannsstylen var å ha ei tatovering.

På begynnelsen av 1960-tallet var det i Norge bare sjø­ menn i handelsflåten – og noen få gaster i Marinen – som var tatoverte. Dette skriver jeg basert på min egen erfaring.

Jeg så i alle fall ingen andre med tatovering enn sjøens 4

WHY I NEVER GOT TATTOOED · JON MICHELET The last thing my mother said to me the day I sailed out as a rookie seaman in July 1962 was, ‘You must promise me that you will not get a tattoo, Jon.’ ‘Ok, Mom,’ I answered. ‘Cross my heart.’

‘You’re saying that without conviction,’ said mother.

‘No tattoos, thank you very much. It would be so like you to get a tattoo in a place you can’t see when you’re dres­ sed. But you can be sure of one thing. I will inspect you in the shower when you get home.’

‘Understood, Mom.’ So I sailed off as a deckhand on the liner M/S Tomar from Gävle in Sweden. We called at northern European ports before we were to set a course towards Australia.

I was together with the boys in the mean streets of Reeperbahn in Hamburg and in Katendrecht in Rotter­ dam. There were plenty of tattoo parlors. But the parlor I remember best from my first trip was one that was in Skipper Street in Antwerp. What the place was called, I have unfortunately forgotten. I stood outside for a long time staring at the shop window with its illustrations of popular motifs. My mother’s words rang in my ears, so I didn’t go in even though it was unbelievably tempting.

5

Why was it so tempting?

‘The sea is a question of style,’ wrote Harry Martin­ son in Aimless Journeys. The Norwegian edition, a fine translation from the Swedish, Resor utan mål, done by Andreas Eriksen, was published in 1947. We had both the Swedish and the Norwegian editions on our bookshelf at home in the artist colony at Ekely where I lived from the age of seven until I went to sea just before I my eighteenth birthday.

When he writes that the sea has style, Martinson, a Nobel Prize winner, means a manner of presentation. A ship was to have style on board, and a seaman was to have style. A seaman’s style is a wide concept that included everything from the way a sailor did his job out at sea to how he groomed and dressed himself when he went ashore. When I write, he, it is because the seaman’s style was a masculine phenomenon. For the women of the sea, the girls in the galley, the stewardesses, and the radio-te­ legraphers there was no expectation of style in the same way as for the guys on board. The women at sea were stylish in the general sense of the word.

An important part of the seaman’s style meant having

menn. Det er mulig det fantes folk i fengslene som var tato­verte. Jeg unnslapp, med nød og neppe, fengsling etter et innbrudd jeg gjorde førjulsvinteren 1962. Så hvordan det var i fengslene har jeg ingen peiling på. Jeg møtte ikke, etter det jeg kan huske, noen fengselsfugler på frifot som var tatoverte.

Men fotballspillerne, da? De som i dag er tatovert både i huet og ræva. Jeg tror at en norsk fotballspiller som stilte på kamp i 1962 med en nytatovert, diger pytonslange på underarmen ville blitt sendt rett av banen av lag­kame­rat­ ene eller dommeren.

Heller ikke for prinser og prinsessegemaler var tatove­ ringer akseptabelt. Så kan det innvendes at kong Frederik i Danmark var grundig tatovert. Men det var han blitt som ung prins i kraft av at han var en sjøens mann, ikke fordi det ble ansett som en del av stylen ved det danske hoff.

Nei, tatoveringer var på 1960-tallet definitivt en sjø­ manns­greie. Og en mannsgreie til sjøs. Jeg seilte sammen med en hel del kvinner, og fikk se dem i bikini ved svøm­ me­bassenget om bord eller i lette gevanter når vi gikk i land i tropiske havner. Jeg kan ikke huske at én eneste av dem hadde tatovering. Å tatovere seg var noe man skulle gjøre som ung sjø­ mann, gjerne som førstereis. Man kan godt kalle det et inn­vielsesrituale, og kanskje kan det sammenliknes med tato­verings­ritualene hos folkeslag i fjerne himmelstrøk.

Der var tatovering en innvielse til manndommen. Noe til­svarende var det vel i bunn og grunn i den norske han­ delsflåten.

I min generasjon, jeg er født i 1944, seilte 1 av 4 norske gutter ut til sjøs. For noen, særlig vestpå og nordpå, var det hyre og gratis kost og losji som lokket. For sørlending­er og vestfoldinger var det en sterk tradisjon som dro gutta ut på havet. Det ble sagt at fra Oslo var det kun pappa­gutter og umuliuser som dro til sjøs. Bare tull! Jeg seilte sammen med mang en oslogutt som var drevet av det samme som meg: Drømmen om å komme seg ut i verden, oppleve eventyr. Det gikk ingen annen hovedvei ut i verden for oss unge gutter den gangen.

I dag ville vi kanskje tatt ut noe av den rastløse ener­ gien vår i en ekstremsport som fjellklatring. Den gangen var klat­ring en sport for svært få og stort sett velbeslåtte men­nesker. Surfing og kiting på sjøen var ikke oppfunnet.

Racer­båter var bare for de veldig rike. Nei, skulle vi få brynt oss og sett noe sør for Drøbak, måtte vi ut i handelsflåten.

Jeg seilte ut med Wilhelmsen, som hadde som rederi­ motto «For speed and service». Service’n dreit vel jeg i.

Men speed var flotte saker. Opp med dampen, full fart, her kommer jeg, Sydney, her kommer jeg, Hong Kong!

Jeg sto ved tatovørens vindu i street’en i Antwerpen.

Kan sjappa ha vært Tattoo-Jack? Hvor gjerne ville jeg ikke ha gått inn, fått meg en Sailor’s Grave og vært ferdig med det, blitt innviet, bli en skikkelig sjøgutt.

Ikke gjør som mora di sier, Jon! tenkte jeg.

Men jeg gikk altså ikke inn. Det var ikke bare av hen­syn til mor. Det var også av hensyn til far. Han hadde ikke gitt meg noen strenge advarsler før jeg dro av sted til Gävle. Det eneste jeg kan huske at han sa, var at jeg ikke måtte la de få klesplaggene jeg hadde med meg bli liggende og mugne i sjøsekken etter regnvær, men lufte dem godt.

Far hadde sjøl litt sjømannserfaring. Fra seilskute!

Ja, han dro en gang på 1920-tallet ut med et av de siste seil­skipene som gikk i fraktfart, en av de stolte skutene fra Åland. Jeg er dessverre ikke sikker på hvilken. Det kan ha vært selveste Herzogin Cecilie. Far fortalte aldri noe om sin korte sjømannstid, annet enn om hendelsen som gjorde slutt på sjømannslivet hans og som faktisk kunne ha gjort slutt på selve livet hans. Han gikk sammen med en dansk matros og bar på en planke. Den danske matro­ sen advarte ikke far, og så kom han til å gå baklengs ned i ei åpen luke og falle mange meter ned i lasterommet. Han fikk en ryggskade som plaget ham i alle år siden. Og han hadde et anstrengt forhold til dansker.

Far ble kunstmaler, og det blir ingen som ikke har sans for det estetiske, for tingenes form og farge. Estetik­ ken er læren om det skjønne, særlig i kunsten.

Og de eksemplene jeg så i tatovør-vinduet i Antwerpen var ikke skjønne. De var dårlig tegnet, rett og slett. Far­ gene var grelle, glorete. Hvis jeg kom hjem med noe sånt på armen, ville far reagere av estetiske grunner.

Motivene i vinduet hadde ikke så stor appell til meg.

Det gikk i seilskuter, hula-hula-jenter og haier. Jeg tenkte at seilskute kan jeg ikke tatovere på meg, jeg som aldri har vært på seilskute. Heller ikke hula-hula-jente, siden jeg aldri har vært sammen med noen sådan.

Og hai? Jeg var bare nyss fylt atten, men jeg visste da såpass som at der går en nemesis gjennom livet. Hvis jeg tatoverte en hai på høyre underarm og var så uheldig å falle over bord i tropisk farvann, ville nemesis ganske sik­ kert sende en hai som beit av meg høyrearmen.

Vi seilte med «Tomar» ned til Middelhavet og det var varmt og gutta kastet skjortene. Tatoveringene på over­armer og bryst åpenbarte seg. Det var forbløffende mange fullriggere, enda ingen av de tatoverte hadde seilt på seil­skuter. Det slo meg den gangen, og jeg har tenkt på det siden, at jeg aldri i mine sjømannsår – som varte fram til 1968 – så en eneste norsk eller utenlandsk sjømann som hadde tatovert seg med bilde av de skipene vi faktisk seilte på.

6

a tattoo. At the beginning of the 1960’s in Norway, it was only seamen in the merchant marine—and a few sailors in the navy—who had tattoos. I write this basing it on my own experience. I never saw anyone else with tattoos than men of the sea. It’s possible that there were people in prisons who were tattooed. I escaped by the skin of my teeth going to jail after a break-in I did in the early winter of 1962. So, I have no idea of what it was like in prison. I have never met, as far as I can remember, any jail birds on the outside that had tattoos.

But what about soccer players? Those who today wear tattoos both on their heads and their asses. I believe that a soccer player who met up for a game with a newly tattooed python on his lower arm would have been sent right off the field by his fellow players or the referee.

Nor were tattoos acceptable for princes and the con­ sorts of princesses. It can be objected that King Frederik of Denmark had quite some tattoos. But that was because as a young man he was a seaman, not because it was part of the style at the Danish court.

No, in the 1960’s tattoos were, definitely, a seaman thing. And a man thing at sea. I sailed with a bunch of wo­ men, and saw them in their bikinis at the swimming pool on board or lightly clad when we went ashore in tropical ports. I cannot remember even one of them having a tattoo.

Getting a tattoo was something a man was supposed to do as a young sailor, especially a rookie seaman. You could as well call it an initiation rite, something you could compare with tattoo rituals among the people of far off latitudes, where tattooing has been an initiation into man­ hood. It was basically the same thing in the Norwegian merchant marine.

In my generation — I was born in 1944 — one out of every four Norwegian boys went to sea. For some of them, especially those from the west and the north of Norway, the attraction was employment and free board and lod­ ging. For some from western and southern Norway there were strong traditions that drew boys toward the sea.

It has been said that In Oslo it was only papa-boys and young reprobates who went to sea. Nonsense! I sailed to­ gether with many Oslo boys who were driven by the same thing as me: the dream of getting out into the wide world and a sense of adventure. There was no other passage out into the world for us young guys at the time. Today, per­ haps you’d get rid of the same restless energy by moun­ tain climbing. But in those days climbing was a sport for very few, and generally quite well-off people. Surfing and sea-kiting were not discovered yet. Boat racing was only for the very rich. No, if we wanted a sense of mastery and to see something of the world south of Drøbak, we had to 7

go out with the merchant marine.

I sailed out with the Wilhemsen Shipping Company whose motto was ‘For speed and service’. The service part, I didn’t give a damn about. But speed was really great. Full steam ahead, here I come, Hong Kong.

I stood at the window of the tattoo parlor in that Ant­ werp street. Could the store have been Tattoo-Jack’s? How I yearned to go in, get myself a Sailor’s Grave and be finis­ hed with it, been initiated, become a real young seaman.

‘Don’t just do what mother tells you, Jon!’ I thought.

But I didn’t go in. It wasn’t just out of consideration for my mother. It was also the thought of my father. He hadn’t given me any strong warnings before I went off to Gavle, Sweden. The only thing I can remember him saying was that I must not let the clothes I had with me lay stuffed in­ side my duffel bag after rainy weather where they would just get moldy; I had to air them well.

My father had himself some experience as a seaman.

On a sailing ship! In the 1920’s he went out on board one of the last sailing ships to transport freight, one of the pro­ ud ships from Åland. Unfortunately, I am not certain which one. It could have been the Herzogin Cecilie. My father never told me much about his short time at sea other than about the occasion that ended his career and could in fact have ended his life itself. One of the Danish sea­men never warned my father as he was backing to­wards an open hatch only to fall many meters down into the cargo hold.

He got a back injury that has troubled him all the years since. And his attitude to Danes has been strained.

My father became an artist, something you don’t become without a sense of esthetics, a sense for form and color. Esthetics is the study of beauty, especially in art.

And the examples I saw in the window of the tattoo par­ lor in Antwerp were not beautiful. They were, quite simp­ly, poorly drawn. The colors were loud, showy. If I came home with something like that on my arm, my father would have reacted out of a pure sense of esthetics.

The designs in the window didn’t appeal to me either.

There were sailing ships, hula-hula girls, and sharks. I thought that I, who had never been on one, should not get a tattoo of a sailing ship. Not a hula girl either, since I had never actually met one.

And sharks? I was just about 18, but I knew enough about life to know that there was a thing called nemesis.

If I got a tattoo of a shark on my lower right arm and was unlucky enough to fall overboard into a tropical sea, my nemesis would sure enough send along a shark to bite off my right arm.

We sailed on the Tomar down to the Mediterranean where it was warm, and the boys took off their shirts.

Nei, jeg kan ikke huske en eneste tatovering som fore­ stilte et moderne motorskip, verken stykkgodsbåt eller tankbåt. Jeg moraliserer ikke over dette faktum. Jeg bare konstaterer det, og tenker at seilskutedrømmen må ha vært djup blant motorskipssjøfolk. Og så er det jo dette inn­lysende: Intet moderne skip med sin fattigslige rigg kan konkurrere reint utseendemessig med brigg eller bark under fulle seil.

Jeg seilte sammen med folk som ikke var utgamle og som påsto at de hadde vært på svenske skonnerter.

De snakket med lengsel om sin tid under seil. Så sa de natur­lig­vis at den gangen da de var unge, var skutene av tre og mennene av jern, mens det på 1960-tallet var blitt omvendt. Først nylig, under studier i forbindelse med at jeg skriver om krigsseilere og krigsseilas, er jeg blitt klar over at de som snakket om svensk skonnertseilas ikke nødvendigvis var bløffmakere slik jeg trodde de var.

I den svært grundige og interessante boka Dödlig resa – Svenska handelsflottans förluster 1939–1945, utgitt av Svenskt Militärhistorisk Bibliotek i 2008, har forfatteren Richard Areschoug en tabell som viser noe meget forbau­ sende om den svenske handelsflåten.

I 1920 besto den av 1 127 dampskip, 133 motorskip, 307 motorseilere og 972 seilfartøy.

I 1930 var antallet dampere og motorskip bare litt høyere, mens antallet motorseilere hadde økt til 819! I 1945 var det stadig 812 motorseilere i den svenske flåten.

Det var forresten bare to reine seilfartøyer igjen under svensk flagg da.

De karene som fortalte meg at de hadde seilt på sven­ ske seilskuter bløffa nok ikke. Men tatoveringene deres forestilte ikke beskjedne skonnerter beregnet på fart med trelast og kull over Østersjøen. Nei, de hadde fullriggere på bringa eller overarmene.

Vi kom hjem til Norge før jul i 1962. «Tomar» gikk i dokk på Kaldnes Verft i Tønsberg. En kveld da jeg var dyk­ tig full og hadde sluppet opp for røyk, brøyt jeg meg inn på en bensinstasjon for å stjele sigaretter. Jeg slo inn ruta med hånda, kutta meg stygt opp og kunne ha forblødd dersom politiet ikke hadde komme med fulle sirener og arrestert meg.

Mor tok det svært tungt da hun måtte møte som verge i forhørsretten. Jeg slapp unna med en domsutsettelse, en betinget dom. Med dette stoppet heldigvis min ung­doms­ kriminelle karriére. I boka Mappa mi som jeg ga ut i 2011 finnes et dokument som Overvåkingspolitiet har registrert på meg, og som handler om Tønsberg-tjuveriet i 1962.

«Tomar» seilte på nyåret i 1963 til nordeuropeiske hav­ ner for å laste for Det fjerne østen. Vi kom til Antwerpen.

Jeg gikk i land med en tegning i lomma. Det jeg hadde

tegnet var et streit anker. Det var min hensikt å få dette tatovert på høyre underarm.

Jeg ble så drita i Skipperstreet’en at jeg bare har en uklar erindring om hva som skjedde. Det som står fast, er at jeg gikk inn i tatoveringssjappa. Men hva skjedde så?

Om morgenen våkna jeg om bord, i dundrende bak­ rus. Jeg så på armene mine. Intet anker verken på høyre eller venstre.

Jeg kan ha vært så full at tatovøren kasta meg ut, eller så hinsides at jeg glei ut av stolen hans. Kanskje han ikke ville rispe inn i huden min det ankeret jeg hadde tegnet fordi han holdt seg strengt til sine egne motiver.

Kan hende var det tanken på mor som gjorde at jeg forble utatovert. At jeg i et glimt inne på sjappa tenkte at jeg hadde utsatt mor for sorgen med det fordømte tju­ve­ riet, og at jeg ikke ville utsette henne for ny sorg ved å gjøre noe hun mislikte så sterkt.

Mors aversjon mot tatoveringer hadde nok klasse­ karakter. Hun var absolutt ingen snobb. Men hun kom fra en storbondefamilie som var blitt deklassert under krisa etter børskrakket i 1929. Bestemor, bestefar og deres fem døtre måtte bokstavelig talt gå fra gård og grunn. Hun hadde en sterk drøm om at jeg skulle bli skribent, kanskje forfatter. Hun så nok på det som en mulig hemsko for en journalist eller dikter å være tatovert.

I dag er jo det å være tatovert nærmest et vilkår for å tre inn i journalistyrket eller forfatterstanden, uansett kjønn. Kreti og pleti er tatovert. Det er bare en gammal sjømann som jeg som ikke er det.

Jeg ble forfatter med debut i 1975. Mor døde tre år før. Hun fikk dessverre aldri oppleve å se sønnen sin i det yrket hun drømte om at han skulle få. I 1976 slo jeg gjen­ nom med spenningsromanen Jernkorset. Da boka skulle utgis av Bokklubben, ble jeg portrettert i medlemsbladet til klubben. Det skjedde på den måten at en kunstner lagde en modell av meg i leire, som så ble avfotografert.

På den modellen har jeg et anker tatovert på armen.

Faen, tenkte jeg da jeg så portrettet i Bokklubb-bladet.

Faen, jeg skulle ha tatovert det ankeret den gangen.

Så er det en liten trøst at mange tror at jeg har det tatoverte ankeret. Jeg lar dem tro det.

8

The tattoos on their upper arms and chest were revealed.

There were surprisingly many fully rigged ships though none of them had sailed on a sailing ship. It hit me that day, and I have thought about this since, that I never in my years as a seaman—which lasted until 1968—saw even one Norwegian or foreign seaman who had a tattoo picturing the ship he was actually sailing on.

Nor can I remember even one tattoo portraying a modern motorized ship, neither cargo ships nor tankers.

I’m not trying to moralize about this fact. I’m just stating it, and I think that the dream of sailing ships must have run very deep among seamen on motor boats. And then there is something quite obvious: no modern ship with its trifling rig can compete in appearance with a brig or a bark under full sail.

I sailed with people who, though not very old, main­ tained that they had been on Swedish schooners. They spoke longingly of their time under sail. Of course, they said that the days of their youth were times of wooden ships and iron men, but that by the 1960’s the opposite was true. It was only recently, while studying about sailors at war in connection with my writing that I found out that those who talked about voyaging on Swedish schooners were not bluffing as I originally thought.

In his very thorough and interesting book, Deadly Journeys — The Swedish Merchant Marine’s Shipwrecks 1939–1935, published in 2008 by the Swedish Library of Military History, the author, Richard Areschoug has a table that shows a very surprising finding about the Swedish merchant marine. In 1920 it included 127 steam­ ships, 133 motor-driven ships, 307 motorized sailing ships and 972 sailing vessels. In 1930 the numbers of steamers and motor-driven ships were a little higher, while the number of motorized sailing vessels had increased to 819!

Incidentally, by then there were only two sailing ships left under the Swedish flag.

The guys that told me that they had sailed on Swedish sailing ships were not bluffing. Nevertheless, their tattoos did not picture modest schooners meant to carry lumber and coal across the Baltic Sea. No, they had full riggers on their upper arms and chests.

We came home to Norway before Christmas 1962. The Tomar docked at Kaldnes Shipyard in Tønsberg, Norway.

One evening when I quite drunk and went out for some cigarettes, I broke into a gas station to steal some. I broke a window with my hand, cutting myself so badly that I could have bled to death if the police hadn’t come, sirens screaming, and arrested me.

My mother took it very hard when she had to meet up at the magistrate’s court as my guardian. I got away with 9

a suspended sentence. And with this my career as a young criminal fortunately ended. In my book My File which was published in 2011 there is a document in which the secret police have me registered, and which refers to the Tønsberg theft in 1962.

After New Year’s 1963 the Tomar sailed to north Euro­ pean ports loading up on its way to the Far East. We came to Antwerp. I went ashore with a drawing in my pocket.

What I had drawn was a simple and clear anchor that I intended to have tattooed on my lower right arm.

I got so drunk in Skipper Street that I have just an unclear notion of what happened. What I do remember is that I went into that tattoo parlor. But what took place afterwards?

In the morning I awoke on board with a terrible hang­ over. I looked at my arms. No anchor, either on my left or my right. I could have been so drunk that the tattoo artist kicked me out, or so out of it that I slid out of his chair.

Maybe he didn’t want to etch in the anchor I had drawn because he wanted to stick strictly to his own motifs.

Perhaps it was the thought of my mother that made me remain untattooed. Maybe I had a flash in that tattoo parlor of the damned theft that had caused my mother so much sorrow that I did not want to cause her any more pain by doing something she so thoroughly disliked.

My mother’s aversion to tattooing had to do with class.

She was certainly no snob. But she came from a farming family with a large property who lost everything in the crash of 1929. Grandmother, grandfather and their five daughters had to literally walk away from everything they owned. She had a fervent dream of me becoming a writer, even an author. And she saw that it could be a drawback for a journalist or a writer to have a tattoo.

Today having a tattoo is practically a condition for be­ coming a professional writer or author no matter which gender you belong to. Every Tom, Dick and Harriet is tat­ tooed. It’s only an old seaman such as me who is not.

I first became a published author in 1975. My mother had died three years before. Unfortunately, she didn’t live to see her son entering the profession she had dreamed that he would have. In 1976 I won recognition for my thril­ ler, The Iron Cross. When the book was to be published by the Book Club, I had a portrait of myself in the member­ ship magazine. It was done in the way that an artist made a model of me in clay, which was then photographed. On that model I have a tattoo of an anchor on my arm.

Shit, I thought, when I saw the portrait in that maga­ zine. Shit, I should have had that anchor tattoo back then.

I take a little comfort in the idea that many people think that I have a tattoo. I let them continue to think so.

Tattoo done by a stoker on board a Swedish ship, 1943.

Tattoo done by a Norwegian in Hamburg, 1904.

Tattoo done by Swedish tattooist and sailor Sven Erik MĂĽrtenson, 1942.

12

Tattoo done in Sweden.

Tattoo done in Gothenburg, Sweden.

Tattoo done in London by a Norwegian named Martin, 1904.

Tatoveringsmotiver samlet i mappe, trolig sent 1800 / tidlig 1900-tall, ukjent opphav. ¡ Tattoo flash from portfolio, probably late 19th / early 20th century, origin unknown.

14

15

TATOVERINGER & SJØFOLK TATTOOS & SAILORS Tor Ola Svennevig · Tatovør · Tattoo Artist Morgenen etter at de hadde fått sin første tatovering, var det ikke lyden av vind i seilene og knaking i riggen som vekket sjøfolkene som vi møter senere i denne boken – det var lyden av taktfaste stempelslag fra motoren, fra en båt som kanskje allerede hadde lagt fra kai, på vei mot neste eksotiske havn. Denne boken handler om sjømenn og tatoveringer, med fokus på etterkrigstiden – fra en tid da den norske sjøfartsnæringen var blant verdens største, og til utflaggingen begynte og få av mannskapet var norske. Men havet var det samme og utferdstrangen var tilsvarende den sjømenn har hatt gjennom historien i sjøfartsnasjonen Norge. Og ikke minst ga det å få hyre på en båt muligheten til å forsørge seg selv og familien.

Den eldste båten som er funnet i Norge er 2 200 år gammel. Vannet har alltid vært en viktig ferdselsåre for menneskene i dette langstrakte fjellandet. Ut fra arkeolo­ giske funn vet vi at de i bronsealderen padlet sine båter langt, både i handel og ufred.

Hvor langt tilbake i tid det har vært en tradisjon for tatovering i Norge, sier arkeologien lite om, men det fin­ nes noen meget få kilder. Funn av pigmenter og nåler av flint og jern, tyder på at nære folkegrupper i både stein-, bronse- og jernalder tatoverte seg. I Norge er det også fun­ net nåler som antas å ha vært brukt til tatovering. Romer­ ske historieskrivere forteller om tatoverte germanere, briter og keltere, og antyder at tatovering var utbredt i Nord-Europa.

I år 922 reiste Ibn Fadlan som utsending fra kalifatet i Bagdad til volgabulgarernes rike. På sin reise langs elvene kom han forbi en vikinggruppe som hadde slått leir ved elvebredden. Han ble invitert til å bo hos dem og overvæ­ re skipsbegravelsen til deres høvding. Dette forteller Ibn Fadlan om dem han møter: Jeg har aldri sett mennesker med så fullendte kropper, de er store som palmetrær, blonde og rødmussede. De bærer hverken kjortler eller kaftaner. De har en kappe som dekker halve kroppen, men lar en hånd være fri. Hver og en har en øks, sverd og kniv, og disse redskapene bærer de alltid med seg. Fra tåneglene til nakken er de dekket med mørkegrønne linjer og figurer.

Så vidt vi vet forsvinner tatoveringene i Nord-Europa i takt med kristendommens utbredelse. På et kirkemøte i år 787 i England, blir tatovering i enhver form forbudt.

On the morning after having had their first tattoo, it was not the sound of wind in the sails nor the creak of the rig­ging that awakened the seamen we meet in this book — it was the sound of the steady pounding of pistons in the motor of a ship that perhaps already was on its way to some exotic harbor. This book is about seamen and tat­tooing, its focus on the postwar period, a time when the Norwegian merchant marine was among the largest in the world until registration abroad of Norwegian ships began the decline in the number of Norwegian crewmem­ bers. Nevertheless, the seas, the ports and the drive to voy­ age out were the same for seamen throughout history. And not least the possibility of being able to support one­self and one’s family by finding employment aboard a ship.

The oldest boat found in Norway is 2.200 years old; thus the sea has always been an important means of trans­ portation for people in this long, narrow and mountainous country. Archeological finds have shown that people rowed their boats far and wide both for trade and conflict.

Archeologists have little to say about how far back in time the tradition of tattooing stretches in Norway.

Pilegrim tatoveres i Jerusalem. · Pilgrim being tattooed in Jerusalem.

16

Inuitt-kvinne med tradisjonell tatovering. · Inuit woman with traditional tattoo.

Man fant belegg for dette i bl.a. 3. Mosebok 19:28: «I skal ikke skjære i eders kjøtt av sorg over en avdød, og ikke brenne inn skrifttegn på eder; jeg er Herren.»

Til tross for forbudet, ble det en tradisjon for kristne pilegrimer å la seg tatovere i viktige byer under pilegrims­ ferden og når de var kommet til selve målet, Jerusalem.

Både enkle kristne motiver og «vennskapstatovering­ er» fortsatte å dukke opp i historien, særlig blant adelige i europeiske hoff. Men også i ortodokse, kristne deler av Øst-Europa overlevde tatovering som tradisjon, like opp til nåtiden. Her ser man også på selve motivene at tradisjo­ nen har eksistert langt forut for kristningen.

I Bergen, så tidlig som i 1654, malte kunstneren Solo­ mon von Haven bilder av inuitter som var tatt med fra Grønland. I følge deres skikk ble kvinnene tatovert med parallelle linjer på haken. Disse tatoveringene skulle skille mellom ung jente og kjønnsmoden kvinne. Tatoveringene ble laget med en særegen syteknikk der sotet tråd ble trukket sting for sting gjennom ytterste hudlag, og etter­ lot en blåsvart strek.

Tatovering blir «gjenoppdaget» av sjøfolk under de store oppdagelsesreisene i Stillehavet. Nesten samtlige av stillehavsøyene var bebodd og nesten samtlige av øyfolkene var tatovert i tradisjonelle mønstre. Intrikate geometriske og florale ornamenter fortalte mye om bære­ rens stamme, familie og sosiale posisjon, samt hans eller hennes meritter i livet.

Tatovering er såvidt nevnt i noen europeiske skipslog­ ger fra sent 1600- og tidlig 1700-tall. En del sjøfarende brakte med seg hjem eksotiske, tatoverte kvinner og menn, som skulle vises frem i de store europeiske hoff eller for en betalende allmue.

Noen sjømenn, såkalte «runaways», bosatte seg sågar 17

But the very few sources that can be found indicate that people got tattooed.

Based on finds of pigments and needles of both flint and iron, we know that groups of neighboring people in the stone, bronze and iron ages were tattooed. In Norway, too, needles have been found that are thought to have been used for tattooing. Roman historians tell about tat­ tooed Germans, Britons and Celts and it can be supposed that tattooing was widespread in Northern Europe.

In 922 Ibn Fadlan travelled as an emissary from the Caliphate in Bagdad to the Volga-Bulgarian kingdom. On his trip along the rivers he came upon a group of Vikings who had made camp along the riverbank. He was invited to stay with them and witness the ship burial of their Chief. This is what Ibn Fadlan said about the people he encountered: I have never seen people with such well-developed bodies; they are as tall as palm trees, fair and rosy-cheeked.

They do not wear tunics or caftans. They have a cape that covers half their body allowing one hand to remain free.

Each and every one of them always carries with him an axe, a sword and a knife. From their toenails to their necks they are covered in dark green lines and other figures.

As far as we know tattooing disappeared in Northern Europe with the spread of Christianity. At a church council in the year 787 in England tattooing of any kind was for­bidden. Support for this was found in, among others, Leviticus 19:28: ‘Do not cut your bodies for the dead, and do not mark your skin with tattoos. I am the Lord.’

Despite this prohibition, there was a tradition among Christian pilgrims to have themselves tattooed along their pilgrimage and upon arrival in the city of Jerusalem.

Both Christian motifs and ‘friendship tattoos’ con­ tinued to show up throughout history, especially among nobles at European courts. But also in the Orthodox Chris­ tian parts of Eastern Europe, the tradition of tattooing has sur­vived up until this very day. It is here that one can see from the motifs themselves that the tradition of tattooing existed long before the advent of Christianity.

In Bergen as early as 1654 the artist Solomon von Haven painted pictures of Inuits who were taken from Greenland. According to their custom women were tatto­ oed with parallel lines on their chin. These tattoos were meant to distinguish between young girls and mature women. The tattoos were made using a special sewing technique in which soot-coated thread was pulled through the outer layer of the skin stitch by stitch thereby leaving a blue-black line.

Tattooing became ‘rediscovered’ by seamen when, du­ ring their voyages of discovery, they met natives of