Still go ing fast

Det er faktisk kvinnelige medlemmer i NSK. Og noen av dem er freskere enn de fleste. For når Anne Grete Dahl runder 70 i slutten av april, har hun ingen planer om å legge løpskjøringa på hylla. Snarere tvert i mot.

-For meg er bilsporten en drøm som har gått i oppfyllelse, og har gitt meg utrolig mye, forteller hun. -Det har dreid seg om adrenalin-kick, om opplevelser, om vennskap, om historier… Dette er litt av hennes historie.

-Jeg har alltid vært fascinert av fart og motor, forteller hun videre.

-I oppveksten dro jeg vinterstid med sparkstøttingen til et vann i Ski, hvor jeg vokste opp, for å se på isbanekjøring. Og opp gjennom åra har jeg vært mye på asfaltracing. Men det tok først av etter at jeg traff min nåværende samboer, Jan Gunleik Kilen, som viste seg å være minst like hekta som meg. Han haiket i unge år til billøp i Larvik, Drammen og på Bjerkebanen. Og har kjørt speedway på langbane og rallycross. Vi var på et informasjonsmøte i Historisk Racing Norge og tente på nettopp dette. Ikke lenge etter var vi en tur på Vålerbanen, og endte opp med å kjøpe en rigget Mini av Yngvar Ekornes. Da var vi i gang. Jan Gunleik er opprinnelig bilmekaniker, og skulle være mekaniker og holde styr på redskapen. Eller skulle vi dele på bilen, og kjøre annethvert løp. I de første årene med historisk racing var det ikke så mange biler med, så det ble forholdsvis store heat med stor forskjell på bilene. Og da ble hastighetsforskjellen også stor, fra Mini'ene og til de raskeste bilene. Vi ble invitert til den svenske 1000-Cupen, og kjørte noen løp med den i Norge først. Da kjøpte vi vår nåværende Mini løpsbil, som da var en ren gatebil, og bygget den om til løpsbil – Austin Cooper S 970. Etter hvert ble det 1000-Cupen for alle penga, selv om vi hele tiden har vært innom og kjørte løp i Norge også.

-1000-Cupen har alle de elementene som vi synes har stor verdi i seg, forteller Anne Grete videre, med innlevelse og glød. Den går over fem helger, på fem forskjellige baner. Det er mange deltakere, men man konkurrerer med biler som har samme motorstørrelse. På den måten er det alltid noen å konkurrere med, uansett om man ligger først eller sist i heatet. Det er et godt miljø, hvor vennskap og hjelpsomhet råder. Og det oppleves nærmest som en familie-happening. Til sammen er det et 30-talls deltakere, som kjører i tre klasser, som premieres hver for seg. De dominerende merkene, foruten Mini, er Fiat, Saab, DKW F12 og BMW 600.

Anne Grete var totalvinner av sin klasse både 2014 og 2015. Og Jan Gunleik vant totalt i 2017. Begge kjører nå samme klasse, med hver sin bil, og er dermed konkurrenter. Men å bli slått av Jan Gunleik liker hun ikke. Hun har ellers også prøvd litt andre former for bilsport. Hun har vært kartleser for broren i rally, og har også kjørt litt bilcross. Men det er for asfaltracingen hjertet banker mest. Hun liker seg best på Vålerbanen og Kinnekulle, mens svenske Knutstorp i Skåne er favorittbanen. En morsom og teknisk krevende bane.

Mens vi gratulerer med de 70, er det naturlig å spørre om hva de tenker om racingkarrieren videre. Og her er de helt unisone. -Vi er et fint team, som også inkluderer motorbygger Harald Tolpinrud, og regner med å kjøre alle løpene i 1000-Cupen i 2023. Utover det kjører vi så lenge vi har det gøy. Og råd da, klemmer Anne Grete inn, litt forsiktig, til henne å være.

Paret bor sentralt til på Østlandet –på Nykirke mellom Holmestrand og Horten, hvor Jan Gunleik opprinnelig er i fra. Her holder de hus i en lettstelt enebolig med stor garasje. Den rommer løpsbiler og bruksbil, har fullt verkstedrigg med løftebukk, plass for restaurering av speedway-sykler. Og ikke minst en fantastisk samling av modellfly. Kort sagt, et drømmested for et sjeldent par, som begge lever ut drømmen som praktiserende petrolheads, i en alder hvor enkelte jevnaldrende holder seg til å mate duene i parken…

Begge kjører nå samme klasse, med hver sin bil, og er dermed konkurrenter.

Men å bli slått av Jan Gunleik liker hun ikke.