Issuu

Januar 2024

Metalheads against bullying norges første antiMobbe Magasin

Magasin mot mobbing

2024

Å gi av sitt hjerte er gratis Sitat fra hjertesiden google

Les begynnelsen på «Samuels boksekamp mot Alltid og Aldri» En reise som skildrer følelser og den personlige og ærlige historien om Samuel Aas.

Står det om liv og helse? Ring alltid 113

Du vil bli trollbundet… Anonyme alkoholikere Kirkens SOS Alarmtelefonen B&U Mental helse Vold og overgrepslinjen Landsdekkende legevakt Rustelefon MAB pårørende telefon

22 46 89 65 22 40 00 40 116 111 116 123 116 006 116 117 08588 48 92 36 22

forfattere og kustner av Magasinet er lillian haugland akkoMpagnert Med rafael berg`s sine noveller & tekster. redaktør lillian haugland

Vol 18

innhold: s. 2-5

Måneden soM gikk

s. 6

her finner du oss bl.a i februr

s. 7

sosiale Medier, scan oss

s. 8

visste du at vi har en grasrotandel

s. 9-14

«saMuels boksekaMp Mot alltid og aldri»

s. 15

nyttig å få Med seg

s. 16

kontaktinforMsjon

alWays a helping hand

Måneden soM gikk: januar 2024 vi fortsetter kaMpen Mot Mobbing og hadde et par spennende og interessante Møter her den 3. januar.

Mobbing og senskader er det ikke så mange som snakker om, mange blir overrasket over hva vår egen erfaring tilsier, hva vi i MAB opplever når vi følger opp barn og unge som blir mobbet, hva vet politikerne i dag? Hva sier forskning, og er det fortsatt tabubelagt å snakke om mobbing? Hva koster psykisk helse og selvmord samfunnet? Hvilken hjelp og tiltak finnes det for de som blir mobbet i dag? Er det nok hjelpende hender i et klasserom? Og er opplæringsloven paragraf 9A god nok? 2

Lytt til en ufiltrert sannhet om mobbing og om konsekvensene fra år med mobbing -

Selmordsforsøk C-ptsd Mørke tanker Selvskading etc

Podcasten kan du finne på Spotify om du ønsker å lytte til dette . Søkeord: Bruubyggerne 3

Her ser du et eksempel på hvordan en stand kan se ut når vi står rundt omkring på ulike steder med -POP UP- kampanjen vår -SNAKK MED OSS OM MOBBING-

Her fra Ungdomshuset Lagret Der kunne du møte Lill Hege, Gunn og Ane.

Bildet tatt av og publisert på Metalheads Against Bullying sin facebook side av Lill Hege. Kopiert og lånt av Lillian for MAB magasinet.

Her ser vi Leif Munkelien på bilde

ottestad frivillighetssentral Metalheads Against Bullying og Ottestad frivillighetssentral ved daglig leder Sissel inviterte ulike aktører som jobber/ er frivillig innenfor med ungdom og unge voksne på Kjonerudtunet. Her kunne du møte fra MAB`s frivillige Leif, Svein Arild, Eirik, Kristin, Fabia og Lillian. Leif holdt en presentasjon om hvem vi MAB er, hva vi gjør, hvorfor vi gjør det og hvordan. Vi fikk også et lite inntrykk av hva som rører seg blant ungdommen rundt om i distriktet Hamar og omegn. Sammen ønsker MAB og andre aktører å slå et slag for de unge, vår fremtid, de ensomme, de utstøtte, de som er annerledes, de som ikke passer inn i en A4 boks eller som opplever mobbing og psykisk uhelse eller på en eller annen måte har det vanskelig.

saMMen er vi sterkere for våres viktigste ressurser, barna våres. vi gleder oss til videre saMarbeid

her finner du oss blant annet i februar:

Som frivillighetssentralene pleier å si: «MØTE MELLOM MENNESKER» Skaper tilhørighet og en møteplass i trygghet.

putt kaMeraet ditt på telefonen Mot denne Qr koden og du finner oss direkte på sosiale Medier.

snapchat navn: Mab.est2015 instagraM: Metalheads_against_bullying facebook: Metalheads against bullying tiktok: Metalheads against bullying

og vet du at vi også har dette:

STØTT OSS GJERNE MED DIN GRASROTANDEL

«Samuels boksekamp mot Alltid og Aldri»

De noveller og fragmenter av Rafael H. Berg som fremover vil publiseres her i magasinet, er fra «Samuels boksekamp mot Alltid og Aldri», den tragikomiske og språklig lekne beretningen til Samuel Aas, en trassig og fargestruttende og plaget sjel vi gjennom beretningen følger fra barndom til ungdom og derfra videre frem til midt i livet. Forfatterens ambisjoner har vært å beskrive en mobbet outsiders forvirrede og rike indre verden, mobbingens langvarige effekter på denne indre verden - og de grep den samme outsider kan ta for å vinne over sitt tungsinn og sin hevnlyst og slik få til å komme seirende ut av sin lange ferd blant skyggene. Samuel, beretningens hovedperson og jeg-person, er en høysensitiv gutt, født med seks fingre på sin høyre hånd. Han føler seg som en frik, en som i mang en forstand opplever seg som misforstått, forhatt og «hjemløs i verden og blant menneskene». Han vokser opp i det han selv omtaler som en paradishage, i ganske isolerte, landlige omgivelser. I tekstene finner denne oppveksten sted på den oppdiktede gården Lunkollen som er å finne i den like oppdiktede bygda Blekljos. Her tas han vare på av kjærlige foreldre – og av en bestemor som mest av alt er opptatt av å gjøre ham redd for verden og for Gud. Da Samuel er tre år, blir han storebror til Lillian, som han kjærlig kaller Lilli, og de to søsknene vokser raskt sammen i en mystisk symbiose. De to opplever en magisk nærhet til naturen og til det guddommelige. Lilli blir så diagnostisert med blodkreft og etter en kort sykdomsperiode dør hun. Hun blir bare tre år. Å miste henne sender Samuel ut i en spiral av sorg og skam og skyld og savn. Han bebreider seg selv for hennes død. Han står nå i verden med en kompleks kjønnsidentitet og med et sorgsvart mørke i sitt blikk som gjør ham til en slags lekeplassens svovelpredikant og til en høyst uønsket fremmed blant andre barn. Mange av disse andre barna skyver ham derfor fra seg eller går ofte til angrep på ham. De kan ikke akseptere ham. Og Samuel får ikke til å akseptere seg selv heller. Ting blir så enda verre og vanskeligere for Samuel når han er nødt til å begynne på skolen. Skolen er den oppdiktede Trollspir skole – på det like oppdiktede tettstedet Blotbakk. Etter å ved denne skolen ha opplevd flere år med vold og overgrep, har Samuel som tiåring en ulykke, han faller ned fra et lekestativ i skolegården og pådrar seg en hjerneskade. Etter en større operasjon og et lengre sykehusopphold der livet hans henger i en tråd, er Samuel så nødt til å vende tilbake til skolen. Her antar nå av ymse grunner mobbingen av ham en noe annen form enn før. Der han tidligere hadde blitt raust bombardert med slag og spark, utsettes han nå for en mer «psykologisk» type mobbing. Det skrives fordømmende og hatefullt om ham på skolens toalettvegger, det hviskes og tiskes de verst tenkelige rykter om ham – nå som han har skadet hjernen sin og dermed blitt enda mer «gal» enn før – og han utestenges nå enda mer hardnakket av sine jevnaldrende. Samuel stenger også seg mer og mer inne i seg selv og sin egen fantasiverden, en høyst privat og kaotisk boble der demoner og gjenferd og engler flittig besøker ham. Likevel opplever Samuel lysglimt i skoleårene. Han blir venn med klassens Abdirahman – hvis navn betyr barmhjertighetens tjener – og sammen stifter de to et hemmelig og hypereksklusivt brorskap viet til den uforskammet gode formulering. Han opplever å bli stormende forelsket i klassens Aline - som han kaller gylne gnistreøyne og skriver overstadige kjærlighetsdikt til. Han drages mot det å være med skolens eldre gutter – de som går ett eller to klassetrinn over ham og som i likhet med ham er metal kids – og han opplever faktisk å verdsettes av disse og få bli innlemmet i disses krets. Disse spredte glimt av medgang og håp til tross, brøler galskapen fortsatt i Samuel og vil ha ham til å dunke grim gjengjeldelse på de som har plaget ham så uforglemmelig. Skal han ta stupet inn i det uutsigelige og der faktisk gjøre skolemassakresuperstjerne av seg? Bergs dikt - som også i utvalg vil publiseres her, er fra hans diktsamling «Tilblivelseseksperimenter». Diktene kan forstås som oppmuntrende henvendelser til novellesamlingens Samuel Aas, men er også ment som løsrevne støtteerklæringer til enhver som sliter med å føle seg bekvem i sitt selv.

Brennesle og rabarbra (et fragment) Denne verden er brennesle og rabarbra. Jeg husker fortsatt dette enslige, kravlende lille visdomsdrypp på seks små ord. Jeg verner om det i mitt magerom og i mitt hjerte. Det snille og profetiske tusenbenet ga lillesøster og meg dette visdomsdrypp der hjemme i paradishagen vår for så utenkelig mange gnagsår siden – under den da lykkebrølende solen og blant nusselig lavthengende klaser av farlig og forbuden frukt som må ha moret seg helt lattersprutende kostelig med å kle opp både sine edleste og sine mest gufne hensikter i underlig parfymerte kamuflasjegrimaser. Ja, jeg husker paradishagen og jeg husker dette visdomsdryppet. Det er så mye annet jeg har glemt fra min tid her på denne kloden og i denne kroppen, både av utsagn og hendelser. Ordene og minnene har vært på skikkelig kjempelur flukt fra meg. De har villet styrte ut av meg og beretningen min. De har vært som de listigste av kakerlakker. De kravler ivrig og formodentlig ubekymret omkring i meg så lenge det er tilstrekkelig mørkt her i magerommet mitt, hvilket det så absolutt som oftest er, noe jeg både gledessprellende og sorgtungt nå endelig må gi meg selv lov til å få innrømme, men så fort jeg en sjelden gang får til å skru på lyset i taket der inne, gjemmer alle de små krypene seg helt avskyelig lynraskt. De flytter seg lengst mulig bort fra lyset og anstrenger seg inntil sine bristepunkt for å bli usynlige. Mange av dem lykkes da også helt i dette. De forsvinner inn i utallige ørsmå og stankdampende sprekker i rommets vegger og gulv og tak. Noen av dem har jeg likevel klart å få øye på, og jeg har til og med klart å fange mange av disse i det snedige levende nettet som ståledderkoppen i skalleknotten min så hjertehelbredende raust har utstyrt veggene og gulvet og taket i magerommet mitt med. Dette er sant om det ene kravlende drypp av visdom det snille og profetiske tusenbenet ga lillesøster og meg der under den da lykkebrølende solen og blant klaser av farlig og forbuden frukt der i paradishagen vår. Jeg har fått helt herlig tak på det nå og jeg slipper det ikke. Aldri mer. Å måtte trampe meg gjennom hundreogtretten små evigheters fjespiskende ulykke er vel min forutbestemte parade her blant menneskene. Stort verre er det vel ikke. Det gjelder bare å bite tennene sammen og å knipe øynene igjen og bare klunke stridigtutende videre. Jeg skal nok klare det. Jeg er forresten så staselig begravet i meg selv og det var så ufattelig fin begravelse. Ingen gjester dukket opp, og dette var det kanskje det aller fineste ved begravelsen, synes jeg. Det var så lindrende og fint å bli synket ned i jorden i hjertet mitt av usynlige hender mens allverdens grustinkende dragekjefter i stumt kor holdt så nydelig og respektfullt munn til min ære. Det var så godt med litt fred og ro for en gangs skyld. Forandring fryder. Mine dypfølte takksigelser til alle som lot være å dukke opp. Dere er best. Yay. På mitt beste er jeg nok et ekorn med snilt lekelysten guttetiss. Men jeg er så rekordsprengende sjeldent på mitt beste. Jeg er langt mer bekvem med å være på mitt verste. Jeg har her fått øve meg så velsignet masse på det. Jeg vet forresten selvsagt godt at jeg er ikke velkommen i Livets moskuspesende bordell. Og Terrorens Treenighet har jammen snart frarøvet meg mine siste tapre drypp av munterhet. Mine dager er slemt innsauset i pastell og piggtråd og det kler meg beklageligvis ikke så altfor godt. Mitt ekle eksil i vrengboksen har bare i forsvinnende liten grad gjort billedskjønn hoplagutt av meg. Jeg er kanskje mest av alt et hysterisk lavtflyvende ekskrement som helt frenetisk forsøker å raskest mulig gurgle seg frem en koseknitrende forundringspose, ja, mest av alt en suicidal, halvt motvillig og skikkelig sur superstjerne slynget inn i slemmeste syklonen med kun sin aller giftigste tåtesmokk til trøst og oppmuntring der inne, nettopp, mest av alt en megaloman og morbid og melankolsk sommerfugl som gjennom ufattelig intrikate irrganger har blitt lirket inn blant de alltid like energiske og demonstrativt muskuløse babyflåerne. Jeg er likevel muligens litt søt, men det skyldes nok i all hovedsak de mange bringebærdrops jeg med noe som kanskje best kan beskrives som nærmest utenomjordisk presisjon fiffig daglig anretter under forhuden min der nesten helt ytterst på min snilt lekelystne guttetiss og av mitt hjertes nærmest uuttømmelige godhet lar smelte så lunt og smått latterhikstfremlokkende der. Jeg har det vel i meg å skulle kunne bli mang en skjebnedags speilvendte superstjerne. Jeg er en surmulende aristokratgutt. De seksten lange år jeg så langt har måttet tilbringe blant menneskene har utvilsomt malt meg rekordsprengende skamtung og sorgkvalt, så absolutt, men de har forunderlig nok også malt meg skamløst superduper snobbetass. Jeg snakker så lite med menneskene som overhodet 10

mulig. Selvsagt er jeg en selektiv mutist. Jeg er selektiv i så godt som enhver sammenheng. Jeg er skikkelig kresen. Ja, såpass mye at Kresen burde være mitt mellomnavn, i stedet for Preben. Jeg er den forhåpentligvis sykelig selektive og hyperkresne lille grisungeulvegutten. Jeg er grisungeulveguttprinsen på erten. Jeg er så fæl og så fin. Fæl og fin krangler og kliner forresten skikkelig masse i magerommet mitt. De bråker fælt. De skremmer kakerlakkene. Det er kanskje ikke bare snilt av dem. Men litt snilt er det jo. De andre barna her ser rart på meg. De vil nok ikke at jeg skal få være med på leken deres. Det er helt flott for meg. Men noen av lærerne her ved Trollspir har et treordsevangelium som de nå og da ynder å selvsikkert trompetere ut i luften. Alle skal inkluderes. Dette er det farlige og stygge treordsevangeliet. Det er et ondskapens og arrogansens treordsevangelium. Det har nok blitt forfattet av enten Bestemorsspøkelset, Demonkoret eller Lokalbedøvelsen, eller kanskje hele den hatefulle treenigheten deres slo seg sammen og bidro med et ondsinnet ord hver. Det ville være likt dem. Alle skal inkluderes? Hvilken arroganse å påstå at en som jeg, selveste følsomhetens mest fornemme fyrste, det sanne adelskaps seksfingrede høyrehånd her i tingenes tarvelige verden, skulle behøve eller ha noe ønske om å ville inkluderes i disse andre barnas verden, i disse andre barnas lek, denne deres ødeleggende lek som mest av alt smaker av konsentrasjonsleire og folkemord og blindt brutale blodsutgytelser i fordømmelsens og hatets navn. Jeg vil ikke være med dem i deres bondske pisking av poesien i verden. Jeg vil ikke inkluderes i deres voldskult. Jeg må ha forspilt hele mitt vinnende vesen. Det var karakteristisk skjødesløst av meg. Men jeg er mer enn litt stolt av denne min skjødesløshet. Jeg har lite bruk for mitt vinnende vesen her blant ekornslukere og babyflåere og jubelmasere. Jeg ønsker ikke å vinne blant disse poesipiskerne. Det ligger langt større nobilitet og klasse og ekte triumf i det å tape i det råtne spillet deres. Og jeg, om noen, er i mitt magerom uanstendig velutstyrt med både nobilitet og klasse og iboende evne til å oppnå ekte triumf. Jeg er nemlig en gravalvorets førstefiolinist, fra naturens side utstyrt med en usømmelig og styggvakker begavelse for mesterlig melankoli. Det har altså åpenbart nok ikke behaget den samme naturen å utstyre meg med den uproblematiske og symmetriske skjønnhet menneskehjertene best vinnes med, men jeg pisker meg galant fremad til dyst hver ny sorgflammende morgen her under dette for meg riktig så trøsterike motto; etter noen få hundre evigheters hylende runddanser i de navnløse avgrunners uslukkelige ild vil til slutt alt kle den forkullede og den forrykte. Det gjør godt å ha noe å støtte seg til her i min daglige boksekamp mot Alltid og Aldri. Språket er sannsynligvis min krykke. Ordene er sannsynligvis mine opiater. Virkeligheten og jeg verdsetter ikke hverandre lenger. Vi har vel simpethen gått lei av hverandre. Slikt skjer jo. Alt har sin tid, antar jeg. Jeg tror vi begge nå lar et good riddance to bad rubbish brumme så hjertekilende og tøft til hverandre fra våre respektive strupehoders hemmeligste små og sparsomt møblerte omkledningsværelser. Jeg orker dessuten snart ikke mer av jubelmaserne og knivene de gjemmer bak ryggene sine. Jeg er fortsatt ikke i nærheten av så paradeparat som disse jubelmaserne nok helst vil ha meg til å være. Ja, jeg liker å tro at alt kler den forkullede og den forrykte. Men jeg vet nå ikke om dette alltid stemmer. Jeg synes for eksempel helt ærlig talt at rompa mi ser bare altfor stor og klumpete ut i denne jeansen. Og denne min nye skjortes prangende lilla står ikke særlig godt til den gammelmannsgustne grågrønne galskapen i mitt skjærsildssmakende og sønderrevne blikk, heller. Gutter vil være gutter, har jeg hørt menneskene si. Dette bøllekvekkende fireordsbjeff smaker meg som vrøvl og vås spydd ut fra djevelens mest samvittighetsløse propagandaministerier. Dette fireordsbjeffet er i hvert fall ikke sant i mitt tilfelle. Jeg er ikke som disse andre guttene og jeg vil ikke være det, heller. Jeg vil ikke være gutt på den måten. Jeg vil være et flott og snillt hus av forrykende festklar guttetiss, jovisst, akkurat den dimensjonen kvitrer jeg mer enn gjerne speiderguttkjekt omkring i, men det er viktig for meg at dette flotte og snille huset av forrykende festklar guttetiss skal være helt herlig hjemsøkt av lillesøsters bråkete spøkelse. Et sånt hus vil jeg være. Et sånt hus er jeg. Verden vil bedras, har jeg hørt menneskene si. Og det tror jeg jammen den vil. Den om det. Min verden vil ikke bedras. Min verden vil ikke føres bak lyset. Ekornslukerne gjør daglig sitt ytterste for å lure meg til å tro de mest hårreisende usannheter om meg selv, men jeg har etter beste evne stått imot og gjør det fortsatt. Min verden applauderer ikke ukritisk det behornede bedrageriet deres. Det er klart jeg er bekvem med å være en bloody besserwisserbaby for alltid, og jeg vil kanskje slett ikke ha det annerledes. Og jeg er selvsagt stolt over å være en spedalsk særing med påfallende benfri 11

nese blant alle de friske og spretne skolebarna. Noblesse oblige. Adelskap forplikter. Jeg vil mye heller være hjertehelbreder enn fjesgruser. Mitt engang riktig så våkne blikk for formildende omstendigheter har dog blitt ganske så effektivt punktert av min bestemors sinteste strikkepinner. Min heseblesende stillstand skrenser meg daglig inn i min kvalmeste kokong av snørrklyser. Min nesten luksuriøse lidelse er meg nå smertelig lite mer enn en likstank-poffende latterbombe av låste dører og bak disse har jeg gjemt bort mine mange grovt forsømmede muligheter for både ren og skitten moro. Jeg er meget mulig en tvetydighetens priapistiske påfuglpjokk omringet av ekkel og gold entydighet. Min munnkurv er heldigvis fylt med vredens druer og sorgens rips. Godt å ha noe å knaske på. Jeg lengter etter en katamaran for Min Vilje. Mitt indre øre tørster etter lyden av det mest utenkelige glockenspiel. Kosmosets mange kyss på meg går meg hus forbi. Tissen min er sur på meg. Selvsagt er den det. Det svir å måtte være gudsmolekylets vaselin-innsmurte bondeknøl. Min plagede pannebrasks nusselige Nekropolis gråter også i dag sine modigste tårer for selveste verdenssmerten og for alle gnagsår som mot bedre viten uviselig bryter seg inn blant menneskene og på død og liv vil leke med dem. Jeg lengter etter en Heisannhikstende Heis som kan frakte meg trygt opp til Selve Svaret. Mine stusselige trampoliner har fått fortvilelsen i seg. De duger – i likhet med meg - stadig mindre til skysmaking og annen spretten moro. Aller helst ønsker jeg å få være en skymotbjeffende rebellvalp, ja, jeg vil være et mektig skymotbjeffende rebellvalpvoffende refreng av den fineste og mest tvetydige pungpang. Jeg synes ikke min flagrende katalog av sjetonger kler meg særlig godt ennå. Men kanskje den passer meg bittelitt bedre om en liten evighet eller to. Kanskje jeg innen da har modnet meg til å bli en betydelig mer mirakuløs mannekeng enn hva jeg per nå selv på mine minst formørkede dager kan hevde å være. Det må da være lov å få vanne denne beskjedne Håpets Rose her i min skalleknotts rustikke blomsterbed? Jeg tror jeg er minst like lite formiddagsgrei som sinusbølger og asteroider. Sånt tar seg ikke ut. Jeg vet. Hva vil folk si? Jeg er de mange lengslers surmagede fugleskremsel. Også jeg lengter etter å få gnikke meg mot selveste livsgledens innbydende lår. Men jeg lengter enda mer etter å få bli til blå damp og bare få forsvinne. Det hadde vært noe, eller enda bedre; det hadde vært det mest fargesprakende og slagkraftige ingenting. Gosj, som jeg higer etter å i en eller annen forstand og form kompletteres. Min galskap og jeg lider av gjensidig separasjonsangst. Vi trenger hverandre slik moderbrystet trenger besserwisserbabyens grådige sugelepper – og vice versa. Isbreene i mitt hjertes Antarktis ser dessverre ikke ut til å ha noen planer om å smelte med det første. De vil ikke la min kronglete essens få evaporere så snilt inn i den forlokkende og idylliske intetheten. Slemme isbreer. Jeg tror de er sånne dårlige kamerater som bare venter på å le seg herlig i hjel når jeg med irreparabel endelighet dasker mitt skjeløyde og potetnesede og kroktannede valpefjes inn i den griske gipsform som sikler etter å gjøre min siste og vesentligste dødsmaske av seg. Jeg tør grynte at jeg er så til døden drittlei av alt mitt fløyelsfilantropiske blautfiskfløtepuseri. Det kysser meg ikke lenger nevneverdig from og velsignet. Og uhåndgripelighetens mest luksuriøse hanskerom vet fortsatt godt å motstå min seksfingrede høyrehånds dubiøse sjarm. Jeg får derfor ikke skikkelig tak på tilværelsen min her blant ekornslukerne og i-rette-setterne. Jeg har blitt pisket til lydighet. Planlegger søt revolt. Det er forresten litt artig hvor trist og tomt det er å være verdensbesøker og mennesketitter. Det går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg her ser noe jeg med min seksfingrede høyrehånd på mitt hylende skrekkhjerte kan si at jeg oppriktig og uten forstillelse virkelig liker. Jeg trenger briller. Dette frekkmugne faktum står klart nok for meg. Jeg er svaksynt. Og jeg har fått briller av de som sier at de er mamma og pappa. Men jeg har dem på så sjelden jeg bare kan. Brillene ligger for det meste i futteralet sitt i ranselen min. Jeg ser meg selv bare altfor godt når jeg har dem på. Går jeg forbi en vindusrekke her ved skolen, for eksempel, klarer jeg simpelthen bare ikke å avstå fra å inspisere mitt eget morbide speilbilde i vinduene. Og da piskflommer i surslemme sekunder all min frekkmugne monstrøsitet så uhemmet og tannråtegrellt mot meg. Da ser jeg Samuel i all hans pubertale gru og i all hans tidløse udugelighet. Stygge Samuel. Det seksfingrede monsterbarnet. Han det slett ikke er rom for blant menneskene. Han som ikke lenger er menneskelig. Jeg burde så absolutt vite bedre, og kanskje gjør jeg det faktisk også, men min uhelbredelige og livsfarlige forfengelighet slår seg i slike vinduspasserende sekvenser så fiffigfælt sammen med min uanstendig dyktige hang til selvpisking, og i slesk tostemthet 12

hvisker de lurt til meg at jeg er best tjent med å gi meg selv en grundig titt nå som denne muligheten til selvinspeksjon her i all uskyldighet serverer seg selv til meg. Og jeg klarer ikke å motstå. Jeg er for nysgjerrig. Jeg må se meg. Kanskje min umenneskelige stygghet faktisk har avtatt noe i styrke akkurat nå i dag? Neida, veslegutt, se du bare her, din stygghet er i dag enda mer flammende intensivert enn den var sist gang du lot deg lure til å møte deg selv i denne verdens nådeløse og ondsinnede glassflater. Din monstrøsitet gafler i seg all den sorg den kommer over og slik vokser seg den seg større og sterkere og eklere hele tiden. Den eier slett ikke måtehold. Flink monstrøsitet. I storslått skam slår jeg så mitt blikk ned og stenger etter beste evne vindusrekkens skrekkfest ute. Når jeg er brilleløs, fremstår speilbildet av min rent ut sagt verdensoverskridende morbiditet mest som en klumpete og nesten menneskelignende tåke der i vinduene eller speilene, men har jeg på meg brillene mine, ser jeg med marerittaktig klarsyn alle de skrekkelige detaljene som gjør min umenneskelige uhyrlighet så smertelig fullkommen. Det er for vondt. Det suger det lille jeg fortsatt har av overlevelseslyst ut av meg. Dessuten orker jeg ikke å se menneskene som annet enn tåkeformer heller. Så mange av dem har lydig lystret Dødsbeistene i skyene og gjort seg selv til umettelige ekornslukere. De har gjort seg til det rares fiender og dermed samtidig til alminnelighetens militante disipler. Jeg mister nesten all tro på det å redde universene når jeg ser blodtørsten og hatet i øynene deres og når jeg ser den grenseløse ondskapen i deres fabelaktig friske og fremoverlente fremferd i denne verden. Å være svaksynt har derfor vært noe av en velsignelse for meg. Denne velsignelsen tåkelegger så fint de andre og meg selv. Den kremer meg slik inn i en skånsel jeg ikke kan være foruten. Den har gjort det mulig for meg å holde ut det å være fanget som besøkende her på denne grønnblå ballen. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skulle ha gjort uten den. Den er min trøst og min godtepose, den er min beskjedne og livsviktige og dødsviktige rabarbra i dette veldige kratt av brennesler.

Tilblivelseseksperimentet (et dikt) Jo, du kler din flagrende katalog av sjetonger nesten inntil det gruvekkende godt, og din fjærboa og dine sveisebriller er muligens intet mindre enn din Heisannhikstende Heis opp til Selve Svaret Betviler du tross dette ditt pang og din ynde? Føler du deg fortsatt underlig nedslått, motløs, slynget inn i prøvelser du frykter du slett ikke kan klare? Fatt du bare friskt mot, du bolde unge buldrebass! Spiss du bare din blyant og kluss du igjen ivrig ivei på din smukt illsinte illustrasjon av din ganes glade heisannproviant, denne stolte regent av din munnhules sutrete surpomp av en nasjon! Om du akkurat nå er noe av en tigger i jubelboksen? Det kan så være, men la ikke dette tilsnørre din hoplaniste så altfor strengt – Nei, vern du bare i veldig vigør om din søken og din ære, og med stolthet skal du få bære din fjærboa og dine sveisebriller i det du blir født i dette ditt tordnende tilblivelseseksperiment!

Hva jeg frykter (et personlig og poetisk notat, 09.12.2023) Nei, jeg frykter ikke lenger med særlig stor skrekk pennen og ikke det blanke arket og ikke dets krevende og glefsgapende og frekke og grettengrådige munn, heller, men jeg frykter derimot fortsatt av full hals og uinnskrenket stolthet mobbens mange forvokste og behårete og bråsinte knyttnever og disses evig snarlig forestående hatske haglregn over spedbarnets første kunstutstilling og over fosterets debutpresentasjon av de eksperimentelle langdikt det flittig har puslet med der inne i latterkrampens og gravalvorets mest sanselige saccosekk og over snille lille sædcellens snasne samling av utvalgte selvbiografiske snippets og over eggstokkenes kortfilmfestival og over menstruasjonssyklusenes fyrrige oppvisning av det siste innen samtidsdans og over den gamle og blinde og smått døende mannens albueknott og dennes gyngestolsurklende sneglehusspiral som i dette Nå solpumpende huskestuer sine mest prikkende og låveveggmotklaskende imagistiske anstrengelser gjennom den gamle og blinde og smått døende mannens underarm og fingertupper og hans mange førtidspensjonerte mustasjers gretne gjenferd som i dette samme Nå murrer en tilgivelsens flom gjennom den gamle og blinde og smått døende mannens værbitte veteran av en overleppe i det han gir seg hen til tidsstoppende og pustholdende verdsettelse av sangen som nå igjen vilt overraskende pipler så nådekyssende ut av den lille radioen på det siste rommet hans, denne sangen som universet i sin treffsikre visdom lot drysse over ham og kvinnen som skulle bli hans livs kjærlighet den uforglemmelig bløte kvelden da sommerluften var enda mer enn vanlig tettpakket med penselklaskende spedbarn og med poesiskriblende fostere og med snille små sædceller som med uforlignelig iherdighet dikterte sine memoarer til sommernattens søtknatrende stenografer og med eggstokker som med eksentrisk effektivitet regisserte de smalest tenkelige kortfilmer mens menstruasjonssyklusene klokhipt vrikket sine stumt månebesyngende loffer mot Henne og Ham. Dette mobbens hatske haglregn er nå hva jeg mest av alt frykter.

Følg med i neste nummer av MAB magasinet for å få med deg den fengende fortsettelsen av «Samuels boksekamp mot Alltid og Aldri»

nyttig å få Med seg: hei alle saMMen

dette var alt for denne gangen, Men følg Med i neste nuMMer av vårt

Mab Magasin. vi utvider Med en ny spalte.

vi i Mab ønsker å takke alle saMMen soM følger oss i sosiale Medier alle saMMen soM tar kontakt Med oss alle saMMen soM koMMer innoM våres stand alle saMMen soM støtter oss i arbeidet Mot Mobbing

ikke gleM at vi har vår egen nettbutikk der du kan bestille Merch av Metlheads against bullying

tusen takk

https://MabWebshop.Myshopify.coM/ Neste nummer kommer i slutten av februar

Kontaktinformasjon Adresse: Metalheads Against Bullying Holsvegen 423 2164 Skogbygda

Leif Munkelien (daglig leder) +47 957 92 993 e-post: leif@against-bullying.no

Nettsted: https://www.against-bullying.com Webshop: https://mabwebshop.myshopify.com

Foredrag: Ta kontakt for foredrag: Svein Arild Spencer Johnsen e-post: sveinarild@against-bullying.no

Pårørende: Spørsmål angående magasinet kan rettes til lillian@against-bullying.no

parorende@against-bullying.no Mobil: +47 48 92 36 22 Pårørende ansvarlig: tone@against-bullying.no