Jeg skulle vise deg verden

LINDA MÆLE

JEG SKULLE VISE DEG VERDEN

1

2

LINDA MÆLE

JEG SKULLE VISE DEG VERDEN

DESEMBER 2022

5

6

Write hard and clear about what hurts - Ernest Hemingway

7

9. juni 2018, 18:18 Hei! Går bra her, men nå e det tuuuungt. Og vondt å ligga, snu seg, ta på klær, kjøre bil, stå for lenge, sitte for lenge osv GLEDE meg te å få han ut, Jesus Kristus! Og D ligge strekk ut med influensa så håbe inderlig at eg ikkje blir smitta! Tenk deg ligga der og pusta og pressa m feber ol.

Koss går det m deg? Oslo nice? Familien snill? Vært på fylla?

Savn og Looooove

8

18 juni 2018, 16:38 Føder du?

Nope. Goddamn. Ligge i senga og ser hundre episoder av greys anatomy og e uggen.

Når sette de i gang fødsel hvis det drøyer?

Lørdag. Hååååbe det skjer før det, vil ikkje settes i gang

Da går det hvertfall raskere Mye bedre m rask fødsel enn naturlig treeeeg

9

10

21. juni 2018 08:44 Åhhh har ikke ord for denne tragedien tenker på deg hvert sekund og elsker deg og lille Hold ut, du er mye sterkere enn du tror Gi lyd om jeg/vi kan gjøre noe Hva som helst

11

12

«Beklager. Det finnes ikke noe hjerteslag.»

13

Selv om det kun er timer siden, er flere detaljer utvisket.

Gangen, hvilken farge var den? Beige og rød? Grønn og hvit? Gul? Gulvet, laget det lyder når vi gikk over det?

Lukten, luktet det noe? Jeg husker ikke. Verden forsvant bare. Men jeg husker at gangen er tom, at ingen ser oss når vi går, ingen av de som jobber på denne avdelingen tar oss i hendene eller sier farvel. Det er ikke som det var på den andre avdelingen, jordmødre med øyne og smil fulle av omsorg, nå er det ingen som er her. Det er uvanlig stille, selv om jeg ikke vet hva som er vanlig der, kanskje det kun er noe jeg forestiller meg, lyder jeg hørte tidligere om dagen, høylytte, muntre stemmer, latter, babygråt, dører som smeller – var det noe jeg bare innbilte meg? Vi går sakte. Jeg skjelver og ansiktet mitt er hvitt, jeg har mistet blod, det går det muligens an å se. Men kanskje ingen legger merke til at magen min har blitt liten, eller at armene mine er tomme, at jeg ikke holder noen ting, kun hånden til D. Hvis noen ser nøye etter, vil de legge merke til at knokene mine, og kanskje også hans, er hvite. Jeg knuser nesten hånden hans, og slik jeg skjelver, har jeg gjort siden vi fikk beskjeden 48 timer tidligere. De målte temperaturen min flere ganger, men den var helt normal.

14

Vi forlater avdelingen og går gjennom resepsjonsområdet til sykehuset, forbi bordene ved Narvesenkiosken, hvor en mann og en kvinne sitter på grønne stoler og ser ned på mobilene sine, og ved bordet bak dem, to menn som spiser pølser og kikker opp på oss idet vi passerer. Jeg husker ikke hvordan vi kom oss frem til heisen, husker ikke at vi går inn i den og at dørene åpner seg til parkeringshuset og at vi går bort til bilen vår, at vi setter oss inn, at vi starter den og kjører ut. Himmelen er grå og blå og hvit, luften er varm, det er kveld og sommerferien har nettopp startet. Vi forlater sykehusområdet, sier ingenting, har ikke vekslet et ord siden vi forlot rommet i syvende etasje, og jeg snur meg, ser hvordan den høye bygningen blir mindre ettersom vi kjører lenger og lenger vekk. Jeg leter etter vinduet vårt, men jeg vet ikke hvor han er, vet bare at han er igjen der inne et sted uten oss, og at vi er her ute alene uten ham, og jeg forsøker å puste, men jeg har glemt hvordan man gjør det.

15

Alt er forandret, jeg vet at alt er forandret, men likevel ser verden ut som før, den lukter også som før. Et øyeblikk står vi stille i en rundkjøring, jeg ser en gutt og en pike, et kjærestepar kanskje, som sitter på gresset ved bensinstasjonen. Jeg følger dem med blikket, sløvt, som om jeg har røyket noe, eller som om alt går i sakte film, eller som om jeg drømmer. Vi kjører forbi et bed med rosa blomster, eller var de hvite, eller røde, jeg ruller ned vinduet i håp om at frisk luft kan gjøre det enklere å puste, og verden bare fortsetter å passere, som på et lerret. D legger hånden sin over min, han ser på meg og smiler, men smilet er tomt og blikket er tomt, og det eneste jeg klarer å gjøre, er å lukke øynene slik at alt kan bli borte. Vi legger kilometer etter kilometer bak oss uten et ord. Radioen forblir stum, vi innså fort at alle sanger handler om ham, at alle popmelodier røsker inventaret vårt i fillebiter, at de personene vi var for tre dager siden, ikke lenger finnes.

16

Huset til mor og far står som det alltid har gjort, bilen i garasjen og garasjedøren halvveis nedtrukket, de grønne støvlene til far på yttertrappen, gressklipperen under kastanjetreet som farmor plantet for femti år siden, syrinene som en lilla og hvit bue over oss når vi parkerer.

Det er fredag kveld og klokken er ni. En vipe synger i luften. Jeg kjenner etter på buksen, sjekker bilsetet for våte flekker, men ser ingen spor av blod. Vi går sakte over gårdsplassen, jeg går lutrygget med korte skritt, som om jeg er femti år eldre enn alderen min, som om jeg har knær- eller hofteproblemer, og ikke klarer å bære kroppsvekten min slik jeg en gang gjorde, for ikke så lenge siden. D tar meg i hånden, og mor kommer ut i gangen idet vi åpner ytterdøren. Hun smiler, «hei», sier hun, men øynene hennes er også helt annerledes, og jeg hikster og ramler sammen i armene hennes.

17

Jeg trenger at D skal bli hos meg, men orker samtidig ikke å bli med ham. Han sier at det er greit, at han faktisk foretrekker det slik, fordi han trenger et øyeblikk alene.

Vi sier: «Jeg elsker deg», så lavt at ingen av oss hører det. Han kysser meg før han snur seg, og åpner døren.

«Kom tilbake», hvisker jeg.

«Selvfølgelig kommer jeg tilbake», hvisker han.

Og så lukker han døren etter seg og kjører bort, og jeg stirrer på skyggene fra trærne som danser på kjøkkenveggen. Jeg følger bevegelsene deres, våger ikke å lukke øynene og forestille meg alt som møter ham hjemme, alt han må fjerne for at jeg skal slippe det samme synet en gang til. For tre dager siden var hele livet vårt annerledes. Jeg ryddet hjemme, pakket omsider fødebagen, googlet hva jeg måtte ha med meg, gremmet meg over at vi ikke hadde kjøpt bilstol enda, men vi bor så nær sykehuset at vi kan trille hjem. Utenom bilstolen er, eller var, resten av hverdagen vår klar for resten av livet vårt.

Jeg begynte permisjonen for fire uker siden. Postet bilde på Facebook og skrev at nå er det ikke lenge før, vi er klar når du er klar, elskede. Vi kjøpte ny leilighet i første etasje for å gjøre hverdagen så enkel som mulig, enda jeg hater å ha naboer over meg. Den er full av ting for vårt nye liv: Barnevognen står ved den blå kommoden i stuen, den jeg fant på Finn til å ha de små klærne hans i, og vi lånte mor og far sin varebil og kjørte oss vill i et byggefelt lenger nord da vi skulle hente den. Magen min var svær, så det eneste jeg kunne gjøre når de lempet kommoden inn i bilen, var å stå og se på mens jeg strøk

18

hendene over magen og helt sikkert smilte tåpelig.

Babyklærne er nyvasket med uparfymert såpe av hensyn til den nye huden hans, de er brettet sammen og lagt i skuffene, sortert etter størrelser, 50, 56, 62, 68, hvite og blå ullbodyer, små luer, enda mindre sokker og pyjamaser myke som silke. Stellebordet står i hjørnet i spisestuen; madrassen har fått tilhørende håndkle trukket over seg.

Skapet på badet er fullt av babykremer og babyoljer og bleier, det lukter allerede baby der inne. På soverommet vårt står den arvede barnesengen med ny madrass og dyne, dynetrekket er dekorert med flymotiv, D valgte det ut en lørdag vi dro fra butikk til butikk og handlet digre bæreposer med babyting. Han spøkte og lo hele dagen, og hver gang han hadde en ledig hånd, strøk han den over magen min og kysset meg hardt. På kjøleskapsdøren henger ultralydbildene, både fra uke 19 og senere.

På bordet ved fjernsynet er de bitte små turkise Adidasjoggeskoene hans. D kjøpte dem en dag vi var ute i helt andre ærender, «jeg må bare», sa han, og jeg lo og sa at han kommer til å kunne bruke dem i én uke, maks.

Og nå har vi ikke bruk for noe av det.

Det var bortkastet, alt sammen.

Det var så jævlig bortkastet.

19

Det er fredag kveld og fotball-VM. På TV-skjermen jubler publikum. I stuen til mor og far er vi stille. Far stryker meg over armen. Det er 22. juni, han er snart pensjonist og i går på sykehuset var første gang i livet mitt at jeg så ham gråte. Lillesøsteren min har også kommet.

Hun setter seg ved siden av meg og tar meg i hånden, sier ingenting, virker så hjelpeløs. Men hva er det vel å si? Hva er det vel å gjøre? Jeg er alene i kroppen min.

Jeg er tom. Det finnes ikke ord for hva jeg er i dag.

20

21