Levenytt desember2015 8s web

– Nr 4 Desember 2015

Leder Kjære medlem, 2015 har vært et rikt år. Første samling var i slutten av februar. I mars var det rekordstor deltakelse på Unge LEVEs samling i Hurdal.

I slutten av mai var store deler av LEVE med på landsmøtet og dagskonferansen i Tønsberg. Mitt sterkeste minne er av Marthe og Kristinas vei fra nølende deltakelse på ungdomssamling til entusiastisk engasjement for Unge LEVE. På Landsmøtet tok vi avskjed med Gry Lunde og Rachel Tangen. Terese Grøm steppet i juni inn som daglig leder, og Assa Kooy Tveiten som sommervikaren som ble hele høsten. Monica Schilvold ble vikar som fagkonsulent fra august, og har holdt tak i likemannsarbeidet. Det har vært avholdt likemannskurs i Bergen, Tromsø og Kristiansand. Sekretariatet flyttet inn i St Olavs plass 2, bak vinduene Knut Hamsun plasserte Ylajali, kvinnen hovedpersonen i Sult svermer etter. Både flytting og vikarer har vært en ubetinget suksess. På vegne av LEVE vil jeg gjerne få uttrykke takknemlighet for den store innsatsen sekretariatet har nedlagt denne sommeren og høsten. Hvert år arrangerer vi Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september, for å gjøre hele Norge oppmerksom på behovet for bedre selvmordsforebygging. Vi hadde markeringer og konferanser landet rundt med temaet ”Aksept av hva det er å være menneske”. Helseminister Bent Høie deltok på markeringen i Stavanger. Vi sendte ut avisbilaget Å VÆRE ER VAR, med Aftenposten, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad til 197 000 abonnenter.

I Oslo har arbeidet med Verdensdagen kulminert med utstillingen #girlivetmening i rådhuset 20.11-6.12. Eline Medbøe ble intervjuet i Dagsrevyen dagen før åpningen.

Over 50 deltakere fra alle LEVEs fylkeslag til stede da Oslos nye ordfører åpnet utstillingen. Utstillingen omfattet både visning av hele Minneteppet, to fotoutstillinger, utstilling og utdeling av avisbilaget, og Elines interaktive kunstverk #girlivetmening. Fylkeslagene i Oslo og Akershus og Unge LEVE bidro med arrangementer på utstillingen.I år har LEVE Nordland grunn til å være stolte. De har vært med å drive fram en fylkeskommunal handlingsplan for selvmordsforebygging, der LEVE Nordland er tilgodesett med midler til en egen deltidsstilling som nå er besatt. Vi gratulerer. 1. januar 2016 tiltrer Oddrun Bøhlerengen som LEVEs generalsekretær. I disse dager blir det avgjort hvem av 108 søkere som får tilbud om å bli LEVEs ungdoms- og kommunikasjonssekretær. Monica går tilbake til jobben hun har hatt permisjon fra, i Karea AS. Terese Grøm fortsetter foreløpig i full stilling ut januar, og vi har nye samtaler rett etter nyttår. Assa er engasjert av Unge LEVE for å arrangere ny ungdomssamling på Haraldvangen 10.-12. mars 2016.

Jeg ser at dette ligner på skrytebrevene jeg før sendte venner og kjente til jul om alt familien hadde foretatt seg i året som var gått. Da var jeg bare så fylt av stolthet over barna som hadde opptrådt i skoleavslutninger og slikt at jeg måtte fortelle om det. Jeg har det på samme måte med LEVE nå. Jeg er stolt av all innsatsen jeg ser og hører om i LEVE, og stolt når jeg opplever anerkjennelsen den gir i fagmiljøene og hos myndighetene. God jul.

Henning Herrestad, styreleder i LEVE

LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord St Olavs Plass 2, 0165 Oslo | Tlf 22 36 17 00 leve.no | post@leve.no

Minneteppe og #girlivetmening FREDAG 20. NOVEMBER VAR OVER 50 REPRESENTANTER FRA LEVES FYLKESLAG TILSTEDE I RÅDHUSGALLERIET I OSLO DA BYENS ORDFØRER, MARIANNE BORGEN, ÅPNET LEVES UTSTILLING. OVER 300 MENNESKER VAR INNOM GALLERIET I LØPET AV ÅPNINGSHELGEN. Det startet med en enkel søknad om leie av Rådhusgalleriet for utstilling av Eline Medbøes Minneteppe.

Det endte opp med en storstilt og bred utstilling over LEVEs sorgstøtte- og forebyggingsarbeid: #girlivetmening. Sammen med Minneteppe, ble det utstilt bilder av fotograf Stine Tragethon, Unge LEVE, av bilaget VÆRE ER VAR og minne-bilder innsendt av unge mennesker.

«LEVEs samarbeid med Eline Medbøe har vært veldig fruktbart.

Minneteppe, som Eline har laget sammen med 120 etterlatte i LEVE, var et selvsagt sentralt element i Mange besøkende ga, gjennom den ene delen av utstillingen fra kunstverket #girlivetmening, uttrykk start. Deretter vokste tanken om å for hva som gir mening i deres liv. bygge en imaginær «bro» mellom Minneteppe/sorgstøttearbeid, til forebyggingsarbeid i den andre utstillingsdelen. Det startet en lang prosess med å tegne, tenke stort, tenke mindre, legge til nye elementer, sparring med utenforstående - og ikke minst har vi knyttet til oss gutta i Ren Reklame på tampen. Deres «tråding» av tekst og logo ga utstillingen det visuelle løftet vi trengte, for å kunne vise frem Elines og LEVEs viktige arbeid på best mulig måte. Og viktigst av alt – vi fikk satt det fokuset på selvmordtematikk som vi ønsket: fra sorg og tap, til aksept av menneskelivet og tanker om hva som gir livet mening», sier Terese Grøm, konstituert daglig leder i LEVE. Men Eline bidro ikke «bare» med Minneteppe. Hun igangsatte også det interaktive kunstverket #girlivetmening under utstillingen, der besøkende har bidratt i løpet av hele utstillingsperioden med å «tråde» mellom ord som uttrykker meningsfulle ting i livet. Kunstverket vokste seg stort og fyldig og er et vitnesbyrd i seg selv om hva som betyr noe for oss mennesker i dette livet, og kanskje hva som redder oss når vanskelige ting stormer som verst.

LEVE vil bruke #girlivetmening som underlag for organisasjonens tematikk for Verdensdagen for selvmordsforebygging 2016.

Saken fortsetter på side 2

Minneteppe og #girlivetmening LEVEs fylkeslagssamling under åpningshelgen Over 50 representanter fra LEVE var som nevnt tilstede under åpningen av utstillingen. Det var ingen tilfeldighet. 20.

– 22. november arrangerte LEVE sin årlige fylkeslagssamling i Oslo – for anledningen.

LEVE ønsket at så mange som mulig av LEVEs frivillige representanter skulle få oppleve Fra utstillingens vestre fløy, med både åpning Minneteppe i sentrum. av utstilling, og selve utstillingen, spesielt med tanke på hvor mange av dem som har bidratt på Minneteppe. I fløyen der Minneteppe hang på veggen var det også mulig å «tenne» små batteridrevne lys, noe som gjorde hallen veldig stemningsfull. Det var en sterk opplevelse for mange å se alle de personlige lappene på veggen - og kanskje også sin egen. Berit Skog fra LEVE Vestfold var en av dem.

fellesskapet. Mens vi ivrig lagde våre lapper, med god veiledning fra Eline, fortalte vi om de vi hadde mistet og hva detaljene i lappene betydde. Min lapp er en rød rose og den er til minne om min sønn Petter. Den symboliserer kjærligheten og livet, og for meg er Petter en rød rose. En rød rose som jeg aldri igjen kan stryke hendene mine over, lukte på, beundre og legge kinnet inntil, men som alltid vil være i mitt hjerte.»

Hun ønsker også å takke Eline for ideen og arbeidet med minneteppet, som er både sorgbearbeiding og et stort kunstverk. «Det gjorde inntrykk å se alle teppene samlet på Rådhuset, så flott og så sterkt. Jeg tenker på alle som har sittet rundt omkring i Norge med sin historie og sin sorg og laget lapper til minne om den de var glad i, og nå er alle teppene samlet til en flott utstilling, på selveste Rådhuset i Oslo», sier Berit Skog.

«Det vekket følelser å se sin egen lapp, og ”vårt” teppe fra Vestfold. Vi var samlet til workshop i Sandefjord en helg, det var barn, unge og voksne. Det betydde mye for meg at både mine barn og mann var med, det var fint å ha det

Kunstner og etterlatt Eline Medbøe, har samarbeidet nært med LEVE i mange år.

FYLKESLAGENES DRØFTING:

Hva er LEVEs identitet og hvordan bruker vi den på veien videre? Åpningen i Rådhusgalleriet ga en god ramme for resten av fylkessamlingshelgen, om fellesskap, samvær og organisatoriske diskusjoner om veien videre i LEVE. LEVE har ved to anledninger tidligere – ved fylkeslagssamlingen 2014 og ved landsmøtet 2015 – drøftet akkurat LEVEs struktur, navn og ønskede fokusområder. I 2014 stilte Petter Eide oss en rekke utfordrende spørsmål om organisering av LEVE, som LEVEs medlemmer er orientert om tidligere i LEVEnytt. Det ledet til en åpen diskusjon på landsmøtet 2015, om LEVE skulle favne bredere ved å synlig åpne opp for etterlatte og berørte ved selvmord, for eksempel gjennom navnebytte på organisasjonen. Denne diskusjonen gjorde oss først og fremst oppmerksomme på at før man eventuelt går til et slikt skritt, trengs det erkjennelse av hvem og hva LEVE er pr i dag. Et direkte spørsmål til enkeltpersoner om hvorfor han eller hun er med som frivillig i LEVE, ville kunne fortelle viktige ting om LEVES identitet: hva som er felles kilde til arbeidet.

En oppsummering så langt i drøftingen, som på ingen måte er avsluttet, er at LEVEs frivillige etterlatte har én ting til felles som gir LEVEs identitet: et tap som medfører og fordrer et støttende og ivaretakende fellesskap og som samtidig er kilde til et sterkt ønske om at færre mennesker skal oppleve et slikt tap. Det vil si selvmordsforebygging skal også være et viktig område for LEVE, slik det allerede er definert i LEVEs Strategiske Handlingsplan 2015 – 2017. Ingen kan heller definere for andre om de opplever seg berørte. Føler de seg som berørte, så er de det. En eventuell økende krets av «ytre» berørte, som f. eks ikke befinner seg i familie- eller vennekjernen, er ikke en trussel mot LEVEs identitet. Det vil si at det ikke ser ut til å være en motsetning mellom etterlattes behov for å kunne få og gi støtte og omsorg, og at LEVE skal kunne knytte seg til en større krets av berørte, samt fokusere på selvmordsforebyggende arbeid. Slik står diskusjonen frem til nye drøftinger ved landsmøtet i 2016. Vi ser frem til fortsettelsen av en meget fruktbar og givende diskusjon denne november-helgen i Oslo.

2

Unge LEVE trenger din hjelp

– Nr 4 Desember 2015

Av Margrete S. Kanstad

I LØPET AV DE SISTE ÅRENE HAR UNGE LEVE ETABLERT EN ARENA FOR UNGDOM SOM HAR OPPLEVD Å MISTE NOEN SOM STÅR DEM NÆR TIL SELVMORD. NÅ TAR UNGDOMMENE SELV INITIATIV TIL Å SAMLE INN PENGER FOR Å NÅ UT TIL ENDA FLERE .

Til tross for et økende deltakertall på samlinger og flere engasjerte frivillige, mottar Unge LEVE i dag ikke fast økonomisk støtte.

Ny kampanje Nå ønsker ungdommen bak Unge LEVE mer stabilitet. De har derfor igangsatt en kampanje som skal sikre tilbudet en fremtid.

– Vi lanserer i disse dager folkefinansieringskampanje der alle kan bidra. Beløpet velger giveren selv, og skal bidra til at arbeidet for unge selvmordsetterlatte får fortsette, forteller ungdomsvara i LEVEs sentralstyre, Margrete Kanstad.

Kampanjen er knyttet til nettsiden www. ungeleve.no der ungdommenes egne historier løftes frem. Historiene brukes aktivt i sosiale medier for å fortelle så mange som mulig at behovet for Unge LEVE er stort.

-Våre historier er beviset på at det er et behov for Unge LEVE, men skal vi fortsette å utvikle oss, må vi også ha drahjelp. Vi håper derfor så mange som mulig kan hjelpe oss med å spre kampanjesiden vår, sier Margrete, som også oppfordrer alle LEVEs medlemmer til å bidra.

Unge LEVE ser fremover. I 2016 skal det legges en tydeligere strategi om hvem Unge LEVE er og hva de jobber for. vi jobber for, forteller Kristina Johnstad, som er én av de frivillige drivkreftene i Unge LEVE. Hun er spent på både prosessen og resultatet, og gleder seg til nye milepæler i 2016.

-Alle selvmordsetterlatte må vite hva Unge LEVE gjør, og at vi er gode på det vi tilbyr. Det er vel det fremste målet vårt med dette arbeidet, understreker hun.

Ungdomssamling våren 2016 Unge LEVE har også gleden av å kunngjøre at det blir ungdomssamling på Haraldvangen også i 2016. Samlingen holdes 11.-13. mars. Du kan lese mer om samlingen og melde deg på ved å gå inn på LEVEs nettsider eller Unge LEVEs Facebook-sider, der all informasjon vil være tilgjengelig fra midten av desember.

Unge LEVE benytter med dette anledningen til å ønske alle en riktig god jul, og på gjensyn i 2016.

Strategi Det er nemlig ikke småtteri Unge LEVE står overfor i 2016. Allerede er det igangsatt et stort strategiarbeid, der både likemannsarbeidet og organisasjonsstruktur skal diskuteres grundig.

-Hvordan Unge LEVE skal arbeide fremover, og hva vi skal tilby, har vært nødvendig å ta opp etter de siste årene. Vi har derfor igangsatt et arbeid der vi skal komme frem til en klar og tydelig identitet. Vi må si tydeligere hvem Unge LEVE er og hva

Vi satser nå stort på kampanjeinntekt for et stabilt Unge LEVE, sier Margrete Kanstad, ungdomsvara i LEVEs sentralstyre.

3

MIN BROR

VIGGO

”MITT NAVN ER LINDA ELSTAD JOHANSEN. MIN BROR VIGGO TOK SITT EGET LIV I MARS 2009 BARE 31 ÅR GAMMEL.”

«Jeg reagerte med å bli praktisk, den som skulle ordne opp i alt etterpå, med begravelse, salg av leilighet, være der for alle i familien. Jeg følte nok skyld også. Skyld for at jeg ikke hadde klart å redde ham. Jeg var jo hans storesøster. Min mor og far hadde mer enn nok med bare å eksistere.

De var syke - veldig syke.» Lindas foreldre ble henvist til det samme DPS som Viggo hadde blitt henvist til, men der fikk de avslag. De var ikke

Slik åpner Linda Elstad Johansen sin historie om hennes kjære bror som tok sitt eget liv. Frem til bare få måneder før Viggo døde, var han en livsglad og utadvendt mann som hadde alt å leve for. Han var en sosial person med mange kamerater, egen bolig, samboer og hadde en flott gutt på 9 år. I løpet av to måneder endret alt seg.

Når livet raser sammen Det startet med et vondt samlivsbrudd, forteller Linda. «Samlivsbrudd med påfølgende økonomiske problemer gav ham store psykiske problemer. Livet raste, han endret personlighet, ble innesluttet og gikk til slutt ikke ut av døren. Alt dette så arbeidsgiveren hans og de tok kontakt med meg. Min mor, far og jeg ordnet hjelp til han, og han var et par ganger på DPS. Men han orket ikke leve. Smertene han følte ble for tunge å bære.»

Viggos eks-samboer fikk en mail som gjorde at hun ringte politiet. Hun bare visste at han hadde tatt livet sitt. På sykehuset fikk de hjertet hans til å slå igjen, og selv om han aldri var ved bevisst, er Linda trygg på at han merket at familien var der i de to dagene. «Vi fikk noen verdifulle dager med ham på sykehuset før han sovnet inn med alle rundt seg.

Vi fikk liksom ta farvel.» Sykehuset gjorde en helt fantastisk jobb.

Intensivavdelingen og sykepleiere tok vare på familien. De fikk bo der i de dagene, være nær ham. De gav dem matlapper og sendte dem avgårde for å spise. De hentet dem to og to, slik at de fikk sitte hos han.

Personalet passet på dem da de var i sjokk og helt fortapte. Linda tenker i dag at hjelperne deres på sykehuset har all æren for at familien fikk disse to verdifulle dagene, til Viggo sovnet inn med sine rundt seg. Men så skulle de leve videre.

Hva gjør vi nå?

«Da vi kom ut av sykehuset fikk vi sjokk. Verden gikk rundt, folk rushet rundt, inn og ut av sykehuset, mens vår verden hadde stått stille. Det gjorde så vondt, men ingen så oss liksom. Hvorfor hadde min bror tatt sitt eget liv? Hvorfor så han ikke alle rundt seg som var så glad i han? Hvorfor ville han ikke leve for sin egen sønn? Spørsmålene var så mange», forteller Linda. Når noen over 18 år tar sitt eget liv, er det ingen til å fange opp de etterlatte. Det er ingen sosionom på sykehuset som hjelper i sorgen, og tiden etter Viggos død ble tung og fortvilende.

Hva skulle de gjøre nå? Hvem gjør hva? Skulle familien ta kontakt med begravelsesbyrået eller ville byrået ta kontakt med dem? Hva skulle de si til hans sønn? De følte seg ensomme selv om de var en stor familie. De levde bare minutt for minutt.

4

syke nok, og de hadde ikke krav på noe hjelp der, selv om deres sønn hadde hatt behandling på samme sted. Da begynte en intens «kasteball»-prosess. Sykehuset hadde informert om at hver kommune hadde et kriseteam.

Men da mor ringte til deres kommune, fikk hun beskjed om at selvmord ikke var oppfattet som en krise for kriseteam. De ba henne ringe videre.

Hun ble kastet frem og tilbake 14 steder i løpet av to dager. Da gav mor opp og stengte seg inne.

Så kom knekken «Jeg måtte dra henne ut i verden igjen. Jeg følte at jeg måtte holde familien sammen. At jeg skyldte min bror det. Men etter fire måneder fikk jeg min knekk. Heldigvis hadde jeg familien rundt meg, venner og gode kollegaer som så meg og skaffet meg hjelp. Jeg var på et punkt så syk og så sliten at jeg ikke orket å leve. Jeg forstod smerten min bror hadde kjent. Som etterlatt i en slik situasjon så blir man psykisk syk selv og føler stor maktesløshet. Det å gjøre den minste ting som å ringe legen for å få time, kan

– Nr 4 Desember 2015

være vanskelig. Sorgen og skammen tar nesten knekken på deg.» Linda opplevde også sin etterlatte-rolle som vanskelig og forvirrende. «Jeg var søster og ikke mor eller far. Jeg var voksen og fant ikke helt min plass i sorgen. Jeg fant ikke helt ut om jeg hadde like stor rett til å sørge som mine foreldre. Det bidro til at jeg hadde fortrengt alt i flere måneder. Ofte fikk jeg spørsmål som «hvordan går det med din mor og far?”

LEVE har spilt en stor rolle i Lindas og hennes families liv. I samtale med andre etterlatte har de forstått at følelser de hadde i tiden etter, og fremdeles har, er normale følelser. Det er greit plutselig å brase ut i tårer over en sang. Og det er greit å le ved Viggos grav. Hun har også lært at det er mange slags etterlatte, om det er barn, søsken, tanter, venner osv.

«I dag er jeg leder i LEVE Vestfold. Min far sitter også i fylkesstyret og min mor har fått hjelp i en samtalegruppe i regi av Leve. Julen er en vanskelig tid for oss som mange andre. Men vi tar med oss savnet på julaften. Snakker om han og minnes han med mye latter. Det er blitt vår ting. Samt at vi alle feirer julen sammen, hvert år.

Vi lærer oss sakte å leve med sorgen, lærer oss å glede oss over minnene og lærer oss å leve med vår kjære Viggo i våre hjerter», avslutter Linda Elstad Johansen.

” Hvorfor så han ikke alle rundt seg som var så

glad i han? Hvorfor ville han ikke leve for sin egen sønn?

”

Veldig få spurte hvordan jeg hadde det som søster… og hvordan jeg hadde det nå som min lillebror var borte. Heldigvis finnes det i dag et aktivt Unge Leve som er der for unge etterlatte og berørte», påpeker hun. Å finne trygghet blant likesinnede Familien søkte svar på spørsmålet hvorfor overalt, i media og fagbøker, og redningen ble en annonse i lokalavisen fra LEVE Vestfold. Fylkeslaget skulle markere Verdensdagen for selvmordsforebygging i kommunen, og Linda og familien møtte opp. Der fant de likesinnede; andre som hadde mistet sine i selvmord. «Det gav oss en form for normalitet, at det vi følte var normalt med tanke på hva vi hadde opplevd. De gav oss råd, opplyste oss om sorggrupper vi kunne delta i, og kanskje det viktigste - de var trøstende medmennesker.»

5

Sorgpenger framfor sykepenger Av Henning Herrestad

Tilpasningsforstyrrelse handler om at du har manglende utviklede mestringsevner til å takle din livssituasjon på en hensiktsmessig måte. Hvis du hadde normalt utviklede mestringsevner, så skulle du altså ha klart å arbeide selv om du hadde sterke sorgreaksjoner. En slik tankegang vitner om et samfunn som har glemt hvor sterk alvorlig sorg virker på mennesker. Det framsetter et umenneskelig ideal om at normalt utviklede mennesker mestrer enhver livskrise uten å være en dag borte fra arbeidet.

Barn dør, barns foreldre dør, livsledsagere dør, mennesker dør brått og uventet. Deres nærmeste opplever sterke sorgreaksjoner.

Biologisk er dette en stressreaksjon som gjør deg urolig, søvnløs, ukonsentrert, glemsk og i følelsesmessig ubalanse.

Alt dette er normale og påregnelige sorgreaksjoner som gjerne blir sterke i ukene etter dødsfallet, og som kan vare i mange måneder. Disse reaksjonene gjør at mange sørgende ikke klarer å utføre arbeidet sitt. I det gamle bondesamfunnet var dette erkjent, og man hadde et nettverk av skyldfolk som var pliktige til å tre støttende til. I dag er vi overlatt til NAV.

Vi har allerede en ordning med svangerskapspenger som gis til gravide de siste ukene av svangerskapet, for da gjør svangerskapet i seg selv at mange ikke klarer å arbeide. En slik funksjonsnedsettelse er en normal og påregnelig følge av å være høygravid, og ikke noen sykdom. Den samme tanken ligger bak når LEVE foreslår å innføre sorgpenger som en ny stønadsordning for å synliggjøre at det er en normal og påregnelig reaksjon på sterk sorg at man ikke klarer å arbeide, og det bør samfunnet ta høyde for. Vi må ikke nødvendigvis sykdomsforklare enhver funksjonsnedsettelse for gi rett til stønad.

NAV er styrt av folketrygdloven, som sier at det kun er når sykdom gjør deg ute av stand til å arbeide at du kan få sykepermisjon og sykelønn. NAVs veileder for sykemeldere sier i rene ord at dersom din manglende fungering er en normal sorgreaksjon, har du ikke krav på sykemelding.

Foreningene for mennesker i sorg, Landsforeningen Uventet Barnedød, Foreningen vi som har et barn for lite og LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, synes dette er urimelig. LEVE har foreslått at det innføres en ny stønadsordning med sorgpenger for mennesker som er i så sterk sorg at de ikke klarer å stå i arbeid.

NAV og Helsedirektoratet prøver i sine veiledere å skyve problemet med arbeidstakere i sterk sorg over på arbeidsgiverne og de sørgende selv. De ber arbeidsgiverne legge til rette for at den sørgende kan stå i arbeid selv om arbeidsfunksjonen er svekket, og arbeidstakerne om å ta ut ferie og avspasering eller ta ulønnet permisjon. Dette er i mange tilfelle en urimelig belastning for begge parter, for når et barn dør eller en livsledsager dør, varer slike sorgreaksjoner ofte i flere måneder.

Arbeids- og sosialdepartementet har vært i dialog med Legeforeningen om hvor vidt man kan få tall på hvor stort problemet med at sørgende blir sykmeldte er, og hva alternative ordninger vil koste. Jeg tror ikke det blir dyrere enn i dag, for sørgende får nesten alltid sykemelding selv om det er i strid med NAVs veileder. For legene er det ingen ting som skiller det at dine reaksjoner er en direkte og påregnelig sorgreaksjon og det at du kan bli syk av sorgen. Når kroppen er under stress over tid, svekkes immunforsvaret, og sørgende får ofte ulike sykdommer. Sorgen kan også utløse psykiske lidelser som depresjon. Nå er det faktisk slik at dine direkte sorgreaksjoner gjør at diagnosekriteriene for en hel rekke psykiske lidelser vil være oppfylt. De aller fleste får sin sykemelding, og mange bryr seg ikke om hvilken sykdom eller lidelse legen førte opp.

Myndighetenes bekymring rundt hva en sorgpengeordning vil koste, handler selvsagt om hvor lenge man skal kunne få en slik stønad. All forskning viser at jo lenger noen er utenfor arbeidslivet, jo større er sjansen for at de aldri kommer inn igjen. Sorg har ingen rettlinjet form der man kan si med sikkerhet hvor mange uker eller måneder man kan regne med å være arbeidsufør. Slik er det med mange sykdommer også, og NAV har utviklet et helt arsenal av ulike tiltak for å få syke tilbake i jobb. Disse tiltakene vil være aktuelle også for å få sorgmeldte tilbake i jobb. Til forskjell fra mange sykdommer går sorgen mer i bølger. Mange opplever at funksjonsnedsettelsen kommer i perioder. Behovet er derfor ikke nødvendigvis månedsvis med permisjon og stønad, men en fleksibel ordning der man kan få sorgstøtte i perioder med sterke sorgreaksjoner.

Hvorfor klage over en etablert ordning både legene og pasientene er fornøyde med? Foreningene for mennesker i sorg gjorde en undersøkelse blant sine medlemmer og fikk meldinger om at flere hadde ubehagelige opplevelser senere på grunn diagnosene legene hadde gitt dem. Noen fikk dyrere eller ingen livsforsikring, og noen fikk ikke fornyet sikkerhetsklarering fordi de hadde hatt en psykisk lidelse. Det er ingen skam å ha hatt en psykisk lidelse, sier legene. Men her er det i så fall forsikringsselskaper og sikkerhetsmyndigheter som har fordommene. Mange leger gir nå den antatt minst stigmatiserende diagnosen P02 Psykisk ubalanse situasjonsbetinget til sørgende. Men flere sørgende reagerer negativt på å få denne diagnosen også. Den er en forenklet versjon for allmennleger av den psykiatriske diagnosen F43 Tilpasningsforstyrrelse.

Jeg håper Arbeids- og sosialdepartementet vil kunne bekrefte min påstand om at når alt kommer til alt, vil en ny ordning med sorgstøtte ikke bli noe dyrere enn dagens ordning. Den bare retter opp en feil i dagens system som gjør at legene må sette medisinske diagnoser på noe som egentlig er helt normale og påregnelige reaksjoner på at man har mistet en av sine nærmeste. Ved å rette denne feilen vil vi også få riktigere statistikker over hvor mange som har psykiske lidelser som depresjon eller situasjonsbetinget psykisk ubalanse. Kanskje vil vi også unngå tilfeller av feil behandling.

6

– Nr 4 Desember 2015

VELG Å LEVE! VELG Å LEVE» ER ET PROSJEKT SOM EIES AV PSYKIATRISK DIVISJON, STAVANGER UNIVERSITETSSYKEHUS. 29. OKTOBER 2015 ARRANGERTE «VELG Å LEVE» EN FAGDAG DER 100 ENGASJERTE FAGPERSONER SOM JOBBER MED BARN OG UNGE, VAR TIL STEDE. De påmeldte var helsesøstre, representanter fra PPT-tjenesten, fastleger, representanter fra Barne- og Ungdomspsykiatrien i Stavanger, Kirkens SOS og flere andre som jobber med mennesker som sliter i livet. « (…) Selvmord er et tema mange helst ikke snakker om.

Dessverre. Skal vi forebygge selvmord, må vi snakke om det.

I dette prosjektet skal vi prøve å få Rogaland i tale. Vi har en tanke om at økt kunnskap om selvmordsatferd kan redusere antall selvmordsforsøk. Det er særlig viktig at allmennleger, sykehusansatte, og ansatte i kommune og skole blir mer bevisste om at selvmord kan forhindres og at det er hjelp å få.»

Fra SUS sine hjemmesider, om prosjekt «Velg å leve».

Det foregår mye forebyggingsarbeid i LEVE Rogaland. Her fra markeringen av Verdensdagen for selvmordsforebygging 2015 i Stavanger, der Helseminister Bent Høie var til stede.

LEVE Rogaland har god dialog med «Velg å leve», bl.a. i forbindelse med arrangeringen av Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september 2015. LEVE Rogaland fikk også mulighet til å presentere seg og sitt arbeid på fagdagen 29. oktober. For leder i LEVE Rogaland, Sybille Greiner, handler det først og fremst om å få muligheten til å presentere LEVEs etterlatte som den viktige erfaringskompetanse det er.

«Vi bestemte oss for å presentere oss som en ressurs til fagmiljøet. Derfor åpnet vi med å si hvem vi er, både som fylkeslag og som landsdekkende organisasjon. Deretter tok vi for oss erfarings-kompetansen som en ressurs, og vår likemann og nestleder Tom Sveinsvoll holdt et innlegg om LEVEs likemanns-kurs i 2015», sier Greiner. Tom Sveinsvoll bidrar ved kursene med å dele sin erfaring som aktiv likemann i Leve Rogaland. Det har vist seg som et godt grep å flette praktisk erfaring inn i likemanns-opplæringen, og er en god måte å løfte frem etterlattes erfaringskompetanse på.

VIVAT, safeTALK – og enkle grep i hverdagen Siden Sybille Greiner på sin side er aktiv kursleder for VIVAT Førstehjelpskurs ved selvmordsfare, og for safeTALK, så var dette en fin anledning til å fortelle om slike kurs, og om betydningen av å være åpen og direkte med de som sliter. «safeTALK: Tell: Fortell ungdommen at du er bekymret! Ask: Spør direkte om selvmordstanker! Listen: Lytt til det ungdommen vil si! Keep safe: Sett ungdommen i kontakt med en hjelper!»

Men mest av alt var fokuset på hva den enkelte kunne gjøre i hverdagen med enkle grep for å se elevene og forstå dem ved å lytte til signaler og la dem føle at de voksne bryr seg. «Vi understreket også at vi med erfarings-kompetanse er en stor ressurs for fagmiljøet og at de, sammen med vår kunnskap, kan utføre sin jobb på en god måte og samtidig ta vare på sin egen helse med alle de utfordringene de møter i dagens samfunn», sier Greiner. Å ta vare på egen helse er nemlig en viktig faktor for etterlatte som fungerer som likemenn eller deler av sin erfaringskompetanse. Det kan vi lære bort til andre, påpeker hun. «Vi trenger tid og er avhengig av en modningsprosess som gjør oss i stand til å kunne dele med oss av den nyttige kompetansen vi har, og å kunne gå ut og inn av rollen.» Denne fagdagen ble LEVE Rogalands anledning til å nærme seg skolevesenet og de ansatte innen denne sektoren. «Vi håper med dette å spre vår kunnskap og gjøre selvmordsforebygging til en lettere jobb for alle som møter andre mennesker i hverdagen, også i jobbsammenheng», avslutter Sybille Greiner.

Slik får du hjelp til å hjelpe Det blir laget informasjonsbrosjyrer til ulike yrkesgrupper, åpnet hjelpetelefoner og tilbudt undervisning. I Sør-Rogaland legges telefonen til TIPS på dagtid og Kirkens SOS på kveld/natt. I Nord-Rogaland er det Akutt ambulant team som svarer kl. 08.00 - 20.30, deretter kan hjelpesøkende ringe Kirkens SOS. TIPS vil gjøre en kartlegging av selvmordsfare og deretter vurdere tiltak som: fastlege, akutt ambulant team, legevakt o.l. Våre poliklinikker vil ha et ø-hjelp ansvar i forhold til disse pasientene.

7

Retur: LEVE Landsforeningen for etterlatte ved selvmord St Olavs Plass 2, 0165 Oslo

I 2014 FIKK LEVE TILDELT MIDLER AV HELSEDIREKTORATET TIL SORGSTØTTEARBEID – MER KONKRET TIL UTVIKLING AV LEVES LIKEMANNSVIRKSOMHET. DISSE MIDLENE HAR BLITT BENYTTET GODT, OG HAR GITT LIKEMANNSARBEIDET I LEVE ET VIKTIG LØFT. Da to ansatte sluttet samtidig i LEVEs sekretariat før sommer, var det en stund usikkerhet om hvilke prosjekter som eventuelt måtte settes «på hold». Ett prosjekt vi nødig ville utsette, var det planlagte løftet av LEVEs likemannsapparat. Derfor ble Monica Schilvold, som har god erfaring med kurs- og samtalevirksomhet som jobbkonsulent i Karea AS, tilsatt som vikar for å gjennomføre prosjektplaner. Det var en vellykket prioritering og Monica har selv hatt stor utbytte av arbeidet.

-Jeg kom inn i LEVE i august og fikk så vidt tid til å bli kjent med organisasjonen før jeg gikk i gang. Det var en bratt læringskurve, men så utrolig givende, både faglig og menneskelig. I nært samarbeid med fagpersoner i RVTS, ble kursinnhold justert og bearbeidet til å inneholde både faglige råd, tid til praktiske øvelser og innføring i LEVEs retningslinjer for likemannsarbeid. I tillegg har likemann fra LEVE Rogaland, Tom Sveinsvoll, vært et fast innslag på kursene, noe som har gitt kursdeltakere et klarere bilde av hva arbeidet handler om, sier Monica. Kurs høsten 2015 er holdt i Bergen, Tromsø og Kristiansand, samt i Oslo og Trondheim i 2014. Nå starter systematiseringen av registrerte likemenn, samt fortsettelse av rekruttering av lokale veiledere.

sette nye etterlatte i kontakt med likemenn i deres fylker. I tillegg planlegges en større samling for alle likemenn, sorggruppeledere og veiledere tidlig i 2016, slik at alle involverte sammen skal være med fra start i dette likemannsløftet. Vi vil også vise tydelig på LEVEs hjemmesider, at LEVE har et aktivt frivillig likemannsapparat. Håpet er at LEVE blir tildelt ytterligere midler fra Helsedirektoratet til likemannsdriften og til flere likemannskurs, men tiden får vise om søknader slår heldig ut, sier Monica Schilvold.

LEVE kommer tilbake med mer informasjon om samling i 2016.

God jul og godt nytt år!

-Intensjonen er å lage en god intern database over dem som har registrert seg som likemenn i LEVE, slik at det er enkelt for fylkesledere å

Kontaktpersoner i LEVEs fylkeslag Finnmark Fylkeslag Helge Stormo Tlf. 78 98 75 20 helstorm@online.no

Møre og Romsdal Fylkeslag Ragnhild Opskar Tlf. 91 51 98 16 ra-opska@online.no

Vest-Agder Fylkeslag Stig Frode Lie Tlf. 47 39 20 19 stifrolie@gmail.com

Akershus Fylkeslag Marianne Lund Smedsrød Tlf. 41 67 10 69 ma-ahrn@online.no

Troms Fylkeslag Ruth Eili Ruud Tlf. 90 08 80 15 rutheili@hotmail.com

Sogn og Fjordane Fylkeslag Nils-Petter Hauge Tlf. 99 09 81 12 hauge@humanorg.no

Telemark Fylkeslag Janet Ververda Tlf. 98 45 04 20 javenone@gmail.com

Hedmark Fylkeslag Lise Hus Tlf. 98 65 80 33 lis-hus@online.no

Nordland Fylkeslag Odd Eidner Tlf. 95 16 53 34 oe734@kirken.no

Hordaland Fylkeslag Wenche Zimmer Tlf. 91 22 09 00 fylkesleder@leve-hordaland.org

Vestfold Fylkeslag Linda Elstad Johansen Tlf. 90 56 14 25 maelstad@yahoo.no

Oppland Fylke Inger Horn Holden Tlf. 92 20 99 96 iholden@online.no

Nord-Trøndelag Fylkeslag Einar Johan Jakobsen Tlf. 48 15 68 78 einjoja@hotmail.com

Rogaland Fylkeslag Sybille Greiner Tlf. 92 66 91 15 sybillegreiner@gmail.com

Buskerud Fylkeslag Eva Brekke Voss Tlf. 91 18 27 98 evoss@online.no

Østfold fylkeslag Henriette Olafsen Tlf. 93 22 40 46 levehenrola@hotmail.com

Sør-Trøndelag Fylkeslag Rita Småvik Tlf. 92 05 12 31 ritsma2008@hotmail.com

Aust-Agder Fylkeslag Erling Steen Tlf: 41 02 86 88 erlsteen@online.no

Oslo Fylkeslag Monica Smith 99 52 64 87 monismit@online.no

■ Grafisk produksjon: losdigital.no

Likmannsløftet i LEVE