Issuu

33 mm.

18 år gamle Maja har dårlig samvittighet fordi faren selger huminaler. Frank, broren hennes, ønsker derimot å hjelpe faren med salget. Jeanette på 16 år leter fortvilet etter moren sin. Moren har vært huminal i fire år og tvinges til å slåss mot andre huminaler som underholdning. Tvillingene Luna og Louis er også huminaler. Moren deres skjuler de to 14-åringene på en gård i skogen, de gjemmer seg for myndighetene. Men Luna aner at det finnes en spennende verden utenfor strømgjerdet, og en dag rømmer både hun og broren. Maja, Frank og Jeanette prøver å finne tvillingene, og da Luna selv ber om hjelp, endrer alt seg. For ingen huminaler har snakket før.

EIRIK HUSBY SÆTHER

En betennelse i hjernen gjør at helt vanlige mennesker, plutselig oppfører seg som ville dyr. Nå blir de jaktet på både av politiet og av personer som selger dem videre som kamphunder, til jakt, eller som kjæledyr.

EIRIK HUSBY SÆTHER

© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2026 Trykk: Scandbook, Sverige: Papir: 70 g Holmen Book Cream Satt med: Adobe Garamond 12 / 15 Omslagsdesign: Henrik Koitzsch / Koitz animation & graphics Innmat: Terje Nielsen ISBN: 978 82 8330 472 5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Eirik Husby Sæther

HUMINAL Fanget

Prolog

Susanne holder seg tett inntil gitteret. Hun kan i hvert fall bevege seg litt. I den andre enden av buret er en ung mann med kjetting rundt foten. Lenken er ikke lang nok til å rekke bort til henne, men han prøver stadig vekk å angripe likevel. Han flekker tenner, skriker og klorer i luften med hendene. Han er en huminal. Øynene har den karakteristiske gylne flekken på hvitøyet. Og han er svært aggressiv. Fangevokterne må ha dopet ham med et hallusinogen. Susanne er i et stort, tomt lager av sementgulv og murvegger. Flere av lampene i taket fungerer ikke. Hun kjenner på kulen i bakhodet. Det er størknet blod i det brune håret. Susanne har fortsatt sterk hodepine. Hun ble slått ned bakfra ved bilen da hun skulle dra på jobben i morges. Kidnapperne må ha tatt henne fordi hun er politi. Hun tenker på Jeanette, som gleder seg sånn til sommerferien. Hva kommer dette til å gjøre med henne? Og med Geir? «Fortell navnet på alle kildene dine. Så slipper du ut.»

Den forvrengte stemmen kommer fra en stor, firkantet høyttaler som står et stykke unna buret. Oppå høyttaleren er det satt opp et kamera. Vedkommende skjuler seg for å gi inntrykk av at hun kan overleve så lenge hun samarbeider. Men det kidnapperne allerede har gjort mot en som er politi, er altfor alvorlig til at de vil la henne dra hjem. Lyden fra høyttaleren gjør huminalen enda mer aggressiv. Han rykker i kjettingen, og det fråder rundt munnen hans. «Vi vet at du jobber med en tyster i organisasjonen vår», fortsetter den kunstige stemmen. «Men du trenger ikke å vite hvem vi er. Gi oss alle navnene, så tar vi bare tysteren vår. De andre slipper unna. Og du kan gå etterpå.» Susanne stiller seg opp mot kameraet. «Jeg kommer ikke til å si noe.» Stemmen hennes er rolig, men hun føler seg kvalm. «Vi vil bare vite navnene», sier stemmen. «Dere slipper meg ikke ut igjen.» Hun stirrer på kameraet, men får ingen svar fra høyttaleren. Huminalen freser og glefser, med hodet stukket frem. En ståldør går opp, og en kvinne går mot henne. Det lange håret er like svart som kåpen. Støvlettene slår mot gulvet. Susanne kjenner igjen Maria. «Nå vet du hvem jeg er», sier Maria. «Gi meg navnet på tysteren.» «Jeg har ingen tyster hos deg.» Susanne tvinger seg selv til å være rolig. 6

«Vi har også en tyster hos politiet», sier Maria. «Jeg betaler mye, og vet at du har en rotte hos meg. Jeg vet bare ikke hvem. Gi meg navnet. Hvis ikke blir du bitt.» Susanne kikker på Maria. «Jeg vet hvor nådeløs du er. Jeg kommer til å bli bitt uansett. Og hvis jeg overlever hjernebetennelsen, selger du meg som huminal på det kriminelle markedet i Europa. Da må politiet bruke store ressurser på å finne meg i utlandet. Og hvis de en dag redder meg, kan jeg uansett ikke fortelle hva som skjedde.» «Du har rett. Du kan ikke gå fri. Og du bør helst dø et annet sted enn i Norge, så ikke politiet begynner å lete her. Men du har en datter. Jeanette. Tolv år. Snart tenåring.» «Ikke snakk om familien min.» Susanne kaster nesten opp. «Og mannen din, Geir. Han er jo også i politiet ...» «Han kommer til å ta deg for dette!» «Jeg kan la familien din være. Bare gi meg navnet.» Susanne kikker bort på huminalen. Hun trekker pusten, tar rolige steg mot ham og holder ut armen. «Nei!» roper Maria. Huminalen biter Susanne hardt i armen og kaster på hodet fra side til side. Hele kroppen hennes ristes av de voldsomme bevegelsene. Så slipper han taket, og slikker blodet fra leppene. Maria holder i gitteret. «Hvorfor gjorde du det?» Susanne sjangler bort til henne. Hun har et stort sår på armen. Blodet siler. 7

«Jeg dør. Eller så blir jeg huminal. Uansett så kan jeg ikke fortelle deg navnet. Og du har ikke lenger noen grunn til å skade familien min. Nå er det bare jeg som taper.» Susanne trekker seg unna gitteret og setter seg i hjørnet. Hun ville aldri gitt Maria navnet, og dette var eneste måten å redde familien på. Nå vil hun bruke den siste tiden hun har igjen til å tenke på Jeanette. Hun har alltid vært så glad og full av liv, alltid fortalt lange historier om det hun har opplevd i løpet av dagen. Susanne håper at Jeanette fortsatt vil elske livet, selv om hun blir borte. *** Maria går opp trappen. Hun hører lyder fra kjøkkenet, og hun kikker forsiktig frem. Maja står ved koketoppen og rører i en kjele med sleiven. På benken står en ildfast form og en pakke med lasagneplater. «Hvor er pappa?» Maja snur seg. «Hei, mamma.» Hun smiler på den typiske, uanstrengte måten. «Han er vel på verkstedet fortsatt.» «Han skulle vært hjemme. Jeg må dra igjen.» «Det går bra», sier Maja. «Jeg lager lasagne til Frank.» «Hvor er han?» «På rommet og gamer.» Maria kikker mot trappen opp til overetasjen. «Jeg

må dra igjen. Pappa skulle vært her.» Hun puster kort ut gjennom nesen. «Jeg fikser det», sier Maja. «Går det bra?» «Ja da. Det er bare en stund siden jeg har sett dere. Men jeg skal være hjemme i hele morgen. Vi kan gjøre noe hyggelig da.» «Vi kan spille poker.» Maja smiler. «Greit. Selv om du sikkert vinner pengene mine.» Hun skal til å gå, men snur seg igjen. «Maja?» «Ja?» Hun rører i tomatsausen med sleiven. «Vet du hva vi jobber med? Pappa og jeg?» «Dere driver et verksted som fikser biler og motorsykler.» «Ja. Tror du vi bare gjør det?» «Nei. Jeg vet hva dere gjør i tillegg.» Maja kikker seg omkring i rommet. «Du vil vel ikke at jeg skal si det høyt?» «Nei da. Jeg bare lurte. Vi har jo aldri snakket om det.» «Jeg skjønner mer enn du tror, mamma.» «Jeg vet det. Det er derfor jeg stoler på deg. Hvis noe skulle skje … Lover du at du passer på Frank? Pappa vil ha nok med seg selv.» «Har det skjedd noe mamma?» «Nei da. Vi spiller poker i morgen.» Hun prøver å smile like uanstrengt. «Si til Frank at jeg elsker ham.» Så går hun ned trappen igjen. På vei ut døra merker Maria hvor anspent kroppen er. Edvard burde ha vært her. Det har vært så

mye å ordne opp i etter at Susanne ble en huminal. Og det er fortsatt en tyster blant dem. Hun kikker opp. «Hva gjør du her?» Så oppdager hun pistolen. «Ikke …!» Maria kjenner et kraftig støt i brystet. Hun hører lyden av et skarpt smell og kan lukte brent krutt. Så blir det mørkt og kaldt. Langt unna kan Susanne høre et rop. Mamma. Hun kjenner igjen stemmen til Maja, og merker at noen holder rundt henne. Maria kan ikke se, men hun kjenner den søte lukten av tomatsausen. Maria klarer ikke å snakke. «Dette kommer til å gjøre henne tøff», tenker hun. Maja kommer til å bli enda sterkere av å se henne dø. Og da kan hun beskytte Frank. De to kommer til å klare seg, det er det viktigste.

Kapittel 1 Fire år senere

Blikket følger lyskjeglene fra frontlyktene som skjærer gjennom natten. Veien foran henne er grå og humpete, og varebilen rister kraftig hver gang et hjul treffer et hull. Maja ser seg selv i sladrespeilet i et kort øyeblikk. Den svarte panneluggen ligger helt inntil brynene, øynene er like mørke som skinnjakken. Hun er egentlig for ung til å gjøre dette. De fleste attenåringer er opptatt av å feste for å slippe å tenke på hva de skal bli. Men faren trenger pengene, og uten hennes hjelp vil han bli tatt av politiet. En breeder får tjue år i fengsel. Hun slår av lysene, senker farten og myser for å oppdage svinger og plutselige hindringer på landeveien. Maja tråkker inn bremsen, vrir om tenningen og stanser motoren. Hun blir sittende og stirre på gården som ligger på en liten høyde i enden av veien. Det er ingen lys i vinduene. Ingen hund som bjeffer. Med et grep plukker hun med seg utstyrssekken som står i passasjersetet, før hun går ut av bilen og sniker seg over sletten mot bygningene.

Bakken er gjørmete etter regnet, og det surkler hver gang militærstøvlene synker ned. Hun finner grisehuset i ytterkanten av gården. Taket er av rustent bølgeblikk, rødmalingen flasser av kledningen når hun beveger seg inntil veggen bort til sidedøra. Fra sekken tar hun frem drillen, og hun legger boret mot låsen. Det er ikke nok at gården står på listen til Dyrebeskyttelsen over steder som mistenkes å behandle dyrene dårlig. Siden straffen er så voldsom, må hun se at han faktisk mishandler grisene. En hard, metallisk summing, og mekanismen er ødelagt. Hun lytter før hun går inn, men det virker ikke som at noen oppdaget larmen. Lommelykten lyser opp bakken som er full av skitt og gjørme, kun noen få halmstrå ligger spredt utover. Grisene grynter og blir urolige. De står tett i tett i båser, og lukten er som et knyttneveslag mot ansiktet. Flere av dyrene har åpne sår, og de sklir og faller om i sin egen avføring. I enden kommer hun inn i et lite rom. På gulvet ved veggen ligger en liten, død grisunge. Hun bøyer seg ned og ser størknet blod fra ørene. Så legger hun hånden på veggen, der det også er et lite merke etter at bonden klasket hodet for å avlive dyret. Hun er overbevist. Han fortjener å bli bitt. Slik som han behandler grisene på gården, vil det være en passende straff å bli til et dyr selv. Maja kjenner plutselig en voldsom smerte i bakhodet. Så glipper lommelykten ut av hendene hennes,

før den treffer gulvet hardt og ruller rundt. Hun faller om på betongdekket mens synsfeltet skrumper inn. «Vi er så lei av dere aktivister fra Dyrebeskyttelsen som prøver å ødelegge levebrødet vårt.» Hun skimter en tykk, middelaldrende mann i blå arbeidsdress med jernstang i hånden, som kikker ned på henne. «Jeg har ventet på dere. Hva har du filmet?» Maja ligger på gulvet og vrir seg i smerte. Bonden haler av henne sekken og åpner den. «Jeg gjør så godt jeg kan. Skjønner dere ikke det? Folk vil ha billig kjøtt. Jeg har ikke råd til å følge alle reglene eller ansette flere. Jeg må også overleve. Hvis dere vil at grisene skal ha det bedre, må dere få forbrukerne til å betale mer.» Hendene graver nedi sekken. Bonden tar ut en strips fra ryggsekken. «Hva er dette?» Rynken blir dypere mellom øynene. Hånden romsterer rundt nedi sekken og finner elektrosjokkpistolen og sprøyten. Han stirrer på kanylen. «Det er sant», hvisker han. «Det er dere som kidnapper oss. Hva hadde du tenkt å gjøre med meg?» Maja vrir seg rundt og sparker vekk beina hans så han faller bakover og mister sprøyten. Hun griper sprøyten, napper raskt av hetten og setter seg oppå ham. Hun presser albuen sin mot bondens tinning og holder hodet hans vridd ned mot gulvet. Så stikker hun nålen inn i halsen.

Bonden klarer å dytte henne vekk. Han tar seg panisk til halsen og prøver å reise seg. «Hva vil du?» «Du kommer ikke til å merke noe», sier hun. Bonden kaver seg opp på beina og prøver å komme seg ut av grisehuset. Han faller om, og grisene hyler skjærende høyt. Maja reiser seg, plukker opp stripsen og sekken. Hun finner en trillebår som hun skyver bort til bonden. Han faller livløs om på gulvet, og hun fester stripsen rundt håndledd og ankler. Så lemper hun ham opp i trillebåren og ruller ham ut av grisehuset. Hun følger landveien ned fra gården og triller lasten bort til varebilen. Det er tungt, og hun mistenker at det føles tyngre enn den faktiske vekten. For hun er helt alene om alt, og kan ikke stole på noen.

Kapittel 2

Frank går forsiktig gjennom vaskehallen som er opplyst av noen få, åpne lysstoffrør som fortsatt virker, forbi smøregraven og liften, reolene med verktøy, muttere og skruer. Lukten av diesel, motorolje og eksos gir ham en hodepine. «Pappa!» roper han. Ingen svarer. Han tar frem telefonen og sjekker om Maja har ringt, men det er ingen anrop. Og lyden er på, det har han sjekket flere ganger nå. Han stirrer bort på den vesle metalldøra i hjørnet, ved siden av gamle dekk som er stablet langs veggen. Den er lukket, og han hører ingen lyder derfra. Pauserommet ligger helt innerst i anlegget, og han går raskere bort dit. Kjøkkenet er mer ryddig enn han selv har det hjemme. Det står til og med en vase med hvite tulipaner på plastbordet. Han åpner døra til soverommet, som egentlig er et kott uten vindu og taklys. Faren ligger på ryggen på feltsengen, pleddet har sklidd ned til gulvet, men er tvinnet rundt det ene, tykke låret. Selv i mørket er det tydelig at han er en

stor, høy mann. Maja klarer å få i ham god mat. Hvis faren hadde vært helt alene, ville han ha forvitret. «Pappa», hvisker han. Fortsatt ingen svar. Frank dytter borti skulderen, og det knirker i sengen. Han ruller overkroppen mot seg, før den tunge kroppen faller tilbake, og nesen gir fra seg et grynt. Han lever. Han legger pleddet bedre over faren sin. I mørket skimter Frank det halvlange, flokete, mørke håret. Han ser vill og skremmende ut. Men så er det faren som er redd for alt utenfor denne bygningen. De eneste gangene faren har stelt seg og gått ut herfra de siste par årene, er når noen fra skolen har vært bekymret for Frank og bedt om et møte. Faren har klart å gi et godt nok inntrykk til at ikke Barnevernet er blitt varslet. Men det virker på Frank som at det er vanlig at barn har det tøft nå, og at det skal ganske mye til før noen faktisk dukker opp. Plutselig hører han lyden av en motor som sliter seg opp bakken til verkstedet, og han skynder seg ut. Det nedlagte verkstedet av bølgeblikk, mur og planker er omringet av et høyt nettinggjerde med piggtråd. Plastposer har blitt drevet med av vinden og festet seg i taggene. Kun rampene av betong på fremsiden virker solide nok til ikke å rase. Det er ingen lys, hele industriområdet er mørklagt, men i åsen bak bygningen kan Frank se boligblokker på rekke, med et og annet vindu som skinner i natten.

Varebilen står på tomgang utenfor porten, og Maja løper bort til hengelåsen. Det er lett regn i luften som kjennes som rå fukt mot pannen, og regnet lager små prikker i lyset fra frontlyktene. Kjettingen rasler metallisk når den blir halt gjennom stolpene og faller tungt i bakken. Hun rykker opp porten, tar seg tilbake til bilen og ruser motoren på vei inn på plassen der hun parkerer inntil rampen. «Hei, Maja.» Hun gløtter raskt bort på ham. «Hva gjør du her?» Maja virker irritert. Frank er klar over at han er spinkel, og ikke har noe særlige muskler til å være en femten år gammel gutt. Og håret er like svart og bustete som hos faren. Kanskje det er derfor hun tror at han er like stakkarslig. Han ligner på faren, uten å ha fått fysikken. Den tynne kroppen fikk han av moren, men hennes tøffe personlighet var det Maja som arvet. Av og til lurer han selv på om han har noe i seg som i det hele tatt er verdt noe. «Verken du eller pappa svarte på telefonen. Jeg ble redd for at noe hadde skjedd med dere.» «Og hva skulle du liksom ha gjort?» spør Maja. «Har du kjørt bil igjen?» «Hvordan skulle jeg ellers ha kommet meg ut hit? Du kjørte også bil lenge før du ble atten. Du har bare hatt lappen i to måneder. Hvor har du vært?» «Jeg har vært på et oppdrag, og da kan jeg ikke ha med telefon. Pappa har vel tatt for mange sovepiller igjen.»

«Ja da. Jeg skjønte det da jeg fant han inne på rommet.» «Så det er ikke mulig å få noe hjelp av han?» spør Maja. «Han rører seg ikke.» «Da får jeg gjøre all jobben selv.» Frank stirrer mot lasterommet til varebilen. «Har du tatt en?» «Ja.» «Var han ond?» «Ja. Og han var smartere enn jeg trodde. Han holdt på å ta meg.» «Jeg kan hjelpe deg», sier Frank. «Du skulle ikke ha vært her.» Metallplaten skraper mot skinnene når hun dytter porten til siden. Frank følger etter henne. «Hva får pappa for en sånn en?» «Det er ikke pappa som selger, men onkel. Og han selger vel han her som kamphund. Kanskje sju hundre tusen? Hvis vi er heldige?» «Ikke mer?» spør Frank. «Vi vet jo ikke engang om han overlever bittet.» «Kjæledyr og byttedyr er mest verdt», sier Maja. «Og kamphunder som vinner. Vi selger før de har gått en eneste kamp, så vi går glipp av de store pengene.» «Pappa burde begynne med noe annet», sier Frank. «Han har ikke så mye valg», sier Maja. «Det er

onkel som bestemmer. Pappa tør ikke å gå ut av verkstedet engang.» «Tror du at han kommer til å bli frisk en dag?» «Nei», svarer Maja. «Han har vært sånn i flere år. Det virker som at han bare blir verre.» «Har han begynt å drikke igjen?» spør Frank. «Det er mest sovepiller.» Maja går inn i vaskehallen og følger veggen til ståldøra ved dekkene. Døra skinner blankt og passer ikke inn blant rusten og sprekkene. Det ligger også flere plastkøller der. «Hva gjør du?» Frank hører selv hvor lys stemmen er, og han kremter. «Biteren er farlig.» «Kjettingen når ikke bort til døra.» Maja låser opp og trekker håndtaket mot seg. Frank plukker opp den ene køllen og gløtter inn over skulderen hennes. Overflatene er dekket av murpuss, gulvet av glatt epoxy med et sluk i midten. Det er ingen vinduer, men en lyspære henger fra taket. Biteren har ikke forstått at lyset kan slås på ved å bruke bryteren på veggen, så de må gjøre det for ham. Frank tror ikke at faren alltid husker på å gjøre det. Det blinker er par ganger i pæren, før det gule skinnet stråler og dytter vekk skyggene. I hjørnet ligger biteren i fosterstilling på gulvet, pakket inn i den lange, svarte skinnfrakken. Håret har vokst godt ned på ryggen. Øynene, med den gylne flekken på hvitøyet, åpner seg. Finnes det spor av et menneske der? Nei, blikket virker tomt. Plutselig reiser han seg og kaster seg mot Maja.

Kjettingen rykker fast i ankelen, og han faller om på gulvet like foran henne. Frank hever køllen, klar til å slå. «Legg den fra deg», sier hun. «Du kommer bare til å slå meg.» Maja drar frem slangen fra utsiden, åpner vannkranen og vrir opp ventilen på spylehodet. Hun skyller gulvet rundt ham, og gir også han en omgang med strålen. Han liker ikke vannet og forsøker å gjemme seg unna i det borteste hjørnet. Etter rengjøringen skjenker hun vann i den ene skålen og setter den innenfor rekkevidde. Den andre skålen fylles med tørt brød og gulrøtter. Så lukker hun døra, og hører at han kryper bort til matfatet. «Han er sulten. Pappa må ha glemt han.» Frank legger fra seg plastkøllen. «Er det ikke dumt å gi han mat nå?» spør Frank. «Før han skal bite?» «Biteren biter uansett», sier Maja. «Hvor lenge har han vært her egentlig?» spør Frank. «Husker du ikke?» «Jeg føler at han alltid har vært her.» Maja går tilbake til kjøkkenet. «Du var elleve. Du burde ha husket det.» «Jeg husker ikke.» Stemmen er blitt hard nå. Maja slår på kaffetrakteren og setter seg ved plastbordet. «Du husker vel at mamma ble drept?» «Selvfølgelig. Men jeg vet ikke så mye om det. Dere holder meg jo alltid utenfor.»

«Han som skjøt var en tyster som forsøkte å få mamma dømt. Hun holdt på å avsløre han. Onkel Danny fant ut hvem tysteren var. En hangaround. En nobody.» «Hva er en hangaround?» spør Frank. «Kan du ikke noe om kriminelle gjenger?» «Nei. Ingen sier noe til meg.» «Mamma var president. Pappa var visepresident. Onkel Danny hadde stillingen som sergant of arms. Det betyr at han håndterte konflikter og våpen. Resten var medlemmer. Eller prospects, hvis de var prøvemedlemmer. Hangarounds var ikke en gang det. Danny gjorde tysteren til en huminal, for å bruke han som biter. Uten mamma var vi ferdige i narkobransjen. Onkel måtte finne på noe nytt. Vi ble breedere for å klare å tjene penger.» Frank setter seg ved stolen ved siden av henne. «Hvorfor er mammas grav i skogen, og ikke på en vanlig kirkegård?» «Har du begynt å bli voksen nå?» Maja smiler. «Plutselig begynner du å stille spørsmål.» «Kutt ut. Jeg skjønner mer enn du tror.» «Mamma ble skutt. Politiet ville ha etterforsket det, ikke sant? Da hadde de funnet ut av alt det vi holdt på med. Det var bedre å holde det for oss selv. En begravelse i skogen. Til alle andre, sier vi at hun dro tilbake til Bosnia.» Frank kikker mot døråpningen. «Hvor lenge varer bedøvelsen på han du tok i natt?»

«Vi har god tid. Jeg venter på pappa. Det er han som tar seg av forvandlingen.» «Er det ille?» «Pappa legger dem i rommet til biteren før de våkner. De blir bitt mens de sover. Hvis de våkner opp som huminaler, husker de ingenting av sitt gamle liv.» «Hvor mange dør?» «Rundt 20 prosent. Og jeg har hørt at alle barn overlever.» «Såpass mange?» «Jeg synes ikke det er så mange. Du kan bare dra hjem.» «Jeg vil gjerne hjelpe til mer», sier Frank. «Pappa vil ikke ha deg her», sier Maja. «Du hjalp han da du var yngre enn meg.» «Jeg har måttet ta mange sjanser for at vi skal klare oss. Det trenger ikke du å ta. Dra tilbake til leiligheten din.» Frank reiser seg og skyver stolen bakover med lårene. «Jeg tror at det er du som ikke vil ha meg her.»

Vil du lese resten? «Huminal» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

33 mm.

EIRIK HUSBY SÆTHER

Huminal - Les begynnelsen her!