Issuu

Kormt, sagaøya på Vestlandet. Et blikk fra en døende bestefar og en jernbeslått kasse, setter Agnar på sporet av et sagn om blodige ritualer og gylne offergaver lagt ned i jorden på en hellig ås viet Frøya.

Arild G. Iversen (f. 1972) er oppvokst på historierike Karmøy i Rogaland. Helt siden barndommen har han hatt en dragning mot alt som ligger skjult under jord og stein. Sporene etter de som levde før oss. Skolebenken fristet ikke, og arbeidslivet fikk heller aldri et fast grep på ham. I stedet har han fulgt fascinasjonen for det uoppdagede, et valg som har ført han ut på utallige eventyr; Fra å grave frem sølvmynter i en borg i Valencia, til å lete etter gull på Finnmarksvidda. I debutromanen Frøyas tårer, lar han virkelige opplevelser smelte sammen med fiksjon. Han skriver om menneskene, minnene og krefter som knytter seg til funnene. Og om hva som kan skje dersom man graver for dypt.

Samtidig graver han og kameraten Bjørn nattestid etter sølvmynter under restene av gamle stavkirker. De finner nok til å holde det gående. Men Agnar er ute etter noe mer, og trangen til å grave i jorden på åstoppen blir stadig sterkere. Selv om Agnar klamrer seg til en rasjonell forklaring, kan det virke som om noe fra den førkristne tidens mørke myter holder ham under oppsyn. Noe uten nåde. Frøyas tårer er en stemningsfull fortelling om arv, besettelse og glemte hendelser knyttet til nedgravde gjenstander.

ISBN 978-82-8330-473-2

9 788283

304732

FRØYAS TÅRER Arild G. Iversen

©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2026 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1.6 70g Sats: Garamond Pro 11.5/15 pkt. Omslagsdesign Roy Iversen Grafisk utforming Terje Nielsen ISBN: 978 82 8330 473 2

Tár hennar eru rautt gull. (Hennes tårer er av rødt gull).

Fastlandet, Haugalandet – 536 I det smale Sundastredet mellom de indonesiske øyene Java og Sumatra revner vulkanen Krakatau i et apokalyptisk utbrudd. Et tårn av ild og røyk reiser seg flere kilometer til værs, og mørk sot brer seg i atmosfæren. Stjernene slukner på himmelen. Solen svartner. Jorden legges under et kvelende svøp, og menneskene står lamslått av frykt. I fjerne riker skriver syriske lærde om katastrofale følger for mennesker og dyr. I Kina beskrives frost og snø i sommermånedene, og langvarige perioder med hungersnød. Ved siden av ødelagte avlinger, meldes det også om krig og uroligheter. I et område nær den gule flod dør 70–80 prosent av befolkningen. Historikeren Zakarias av Mytilene beskriver: «Hele jorden med alt på den ristet, så ble solen mørk om dagen og månen mørk om natten». I Konstantinopel skriver den østromerske historikeren Prokopios: «Et ytterst fryktelig forvarsel, for solen avgir sitt lys uten styrke … den minner mer og mer om en solformørkelse, for strålene den kaster er ikke klare». Og romeren Flavius Cassiodorus legger til: «Solen har mistet sitt sedvanlige lys og fått en blålig farge». I vårt nordlige rike, der kulden allerede råder, kommer fimbulvinter, desperate tider, øksetider og sverdtider. Ulven Skoll har slukt solen, og broren Hate har tatt månen. Midgardsormen blåser eiter ut over land og hav. 6

Forholdene her hjemme to år senere, i 538, tett oppunder vårjevndøgn: Stridige vinder og vedvarende regn og snø herjer fortsatt på Kormt og i høvdingdømmene innenfor, slik de har gjort i snart tre sammenhengende vintre. Havet ligger mørkt, elver går over breddene, og i dalsøkkene står gårder under vann. Luften er råttenstinkende, fuktig og tom for fugler, med klebrig aske som faller uavbrutt og legger seg som gift – den gjør både mennesker og dyr syke. Ingenting kaster lenger skygge over det herjede landskapet. Trærne står som askefargede beingrinder med greinene fremdeles uten knopper eller bladverk. Alt synes å ha trukket seg inn i et mørke, og hver kveld farges himmelhvelvingen sotrød over horisonten. Det er som om hele Midgard langsomt synker i havet. Disablotet, viet Frøya, står for døren. Bortenfor høvdinggården, dypt inne i den mørke lunden, stiger volvas skarpe stemme mot himmelhvelvingen i en skrallende høysang, før den igjen synker ned i kveldsroen. Tidvis høres bare lav jamring fra det dystre skogholtet. I langhuset sitter Vivja, tolv vintre gammel, hos faren, høvding Brúnnleikr, han som sies å danse med hvassbrynte våpen. Selv tett inntil faren skjelver hun. Høvdingen er av dem som står gudene nær, sammen med gydja råder han over denne makten. Det er bare Vivja, faren og noen få treller tilbake på gården her nå. Riket holdes i et jerngrep av sult og blodige trefninger mellom nabostammer, mens en nådeløs pest har sveipet over landet og strødd marken med døde. Igjen stiger volvas klagende rop fra skogholtet. Vivja ber faren, med inderlig stemme, om å jage volva fra lunden. Faren rister svakt på hodet og senker blikket mot den ulmende 7

grua. Volva er sendt av folket, av hans egne. Sulten har gjort dem desperate, og i misnøyen forlanger de at han gjør mer for å blidgjøre fruktbarhetsgudene – mer enn det han ofret for god avling og fred ved forrige disablot, selv om gaven den gang var av de gjeveste slagene. Og gir ikke dette offeret snart bedring, vil verken hans kløkt eller styrke kunne hjelpe ham. Volva synger, innimellom messingen, om ungdommelig hud og sollyst hår, og alt det gudene sies å begjære. Noen ganger synes Vivja at hun hører navnet sitt, gjerne midt på natten, når volva bryter ut i gyselige blodskrik. Da støkkes det bortover benkene i langhuset, og de blir våkne. Før det forrige disablotet, i sædemåneden oktober, hadde høvdingen sendt den høyt betrodde gydja til de mystiske Brisingene, dvergsmedene som holder til langt øst, dypt inne i en stein. Mot rikelige mengder gull og sølv gikk Brisingene med på å smi et brystsmykke uten sidestykke i hele Åsgard, gudeverdenen. Dette var et gyllent kunstverk viet Frøya, den mest kravstore av gudene. Gydja hadde til fastsatt tid overrakt smykket til høvdingen, skjult i en stramt knyttet hudpung. Beskjeden hennes var at smykket bar navnet Brísingamen, oppkalt etter dvergsmedene, og måtte frembys Frøya usett av menneskeøyne. Selv ikke gydja fikk se smykkets skjønnhet. Høvdingen etterkom rådet fullt ut, vel vitende om at Brisingene var til å stole på. Selv seilte han sørover med et følge på tolv mann, den lange veien til markedsplassen og gullsmedene som behersker den magiske ilden. Der fikk han smidd fire gullmedaljonger preget med varsler om Skoll og Hate sine ugjerninger. Disse ble lagt ned som gaver, sammen

med Brísingamen og en håndfull gull bundet til en av hans to praktfulle sverdslireknapper. For Frøya er ikke bare fruktbarhetens gudinne, hun er også sverdbærende skjoldmøy. Smykkene ble nedlagt med bønn til den vakre Frøya om å tale høvdingens og folkets sak hos sin far Njord i Noatun, hos sin bror Frøy i Alvheim, hos Allfader Odin i Lidskjalv og hos Tor i Trudvang. Om nødvendig, var ønsket at hun skulle trygle dem om deres støtte.

Øya Kormt, Haugalandet, Nord-Rogaland – 1996 Bak fastlandet tvers over sundet stiger vårsola fram og kaster kobber og ild og gull over sjøbodenes glassruter. Et mildt vinddrag fra land glir over småbåthavnen, og langs moloens kant vagler nyvåkne gråmåker med øyne og nebb vendt vår vei. Bjørn sturer bak båtrattet, demonstrativt, som om ruinkirker på gudsforlatte kirkegårder er det eneste han finner meningsfullt å stikke spaden i. – Når dette er over, kommer du ikke til å angre, roper jeg og jobber med å løsne baugtrossen fra pullerten. Svaret hans drukner bort i måkeskvalderet og den rumlende motorduren. – Hva sa du? – Fen-der-en, roper han, nå med en skitten hånd krummet foran munnen. Jeg smyger meg sidelengs på det smale dekket langs styrehuset, og lar hånden gli over det kalde rekkerøret. Med begge hender trekker jeg i det våte bomullstauet og heiser fenderen om bord, og størknet mold fra furene i hendene løses opp og drypper brunt fra fingertuppene. Beina i lærstøvlene vibrerer på plastdekket. Så ett trinn ned til dørken. – Hvis du fjerner den detektoren nå, så jeg

ikke setter meg på den, sier jeg idet jeg griper seteryggen og drar meg over i stolen. – Pass, pass hodetelefonene, sier Bjørn gjennom motorstøyen. Jeg løfter litt på låret og lirker ut hodetelefonene. – Er så glad for at du fikk denne båten, sier jeg og tørker fuktig skitt av hendene mot sømmene på bukselårene. Bjørn nikker og lener seg dypere inn i setet. – Får vi først start, så … Startmotoren er sliten og må kakkes i sving med en kulehammer gjennom dørkluken. Jeg bretter ut en papirpose med noen klissete honningdrops. – Hun på landhandelen sa at de var hjemmelagde. Med halsen blek ut av den mørkeblå parkasen lener Bjørn seg over og tar et. – Er bare dagslyset, det føles så feil, sier han med det ravgylne dropset på høykant mellom tennene. Så vrir han hodet bakover og bakker oss ut i en bue, klikker giret i posisjon med et dunk og skyver gasspaken fram. Volvo Pentaen, med sine tjuefem hestekrefter, rister og spyr ut en fyldig og gråsvart sky av røyk og kraft. Framover nå. Jeg gnir smuss av de fargede brilleglassene mot skjorteermet, hekter stengene over ørene og justerer solbrillene over neseryggen. Plastsnekka ruller over småbølgene mot leden i sundet, og eksos og dieseldamp glir sakte over i klar sjøluft. Bjørn dreier på knaggrattet og styrer baugen mot sør. Horisonten retter seg opp igjen, sola skråner med en blendende glød inn fra siden, og de små krusningene gir fra seg spredte lysglimt.

Vi er ute i det frie sundet. Jeg må flire av Bjørn. Han har dét fjeset: mestringen fra de gråblå øynene under de svarte brillene skjøvet opp mot hårfestet, og munnen som arbeider med dropset inne blant lyse skjeggstubber. Sjøen klapper og skvetter langs plastskroget på vei inn under brolegemet: den høye stål- og betongbuen mellom fastlandet og øya vår, Kormt. Og fiskemåker tar til vingene med skarpe skrik, opp foran baugen, iltre og hvite mot det åpne blå, skjener de inn mellom og rundt bropillarene, dykker ned igjen, brer ut vingefjærene og streker vannet med oransje svømmehud. En etter en, dupper de i sjøen bak det norske flagget på akterenden. – Funnet noe mer i den kassen? spør Bjørn. Jeg stryker håndbaken salt over leppene. Bestefars kartskisser ligger i den grønne kanvassekken ved føttene mine. – Nei, men det vi har er viktig. Det er nå elleve år siden bestefar gikk bort, tynn og blek. Og først i fjor forsto jeg hvorfor jeg hadde gjort ham så oppbrakt på dødsleiet. De siste dagene med kreftsykdommen lå han for det meste fredelig i en morfindøs, med munnen halvåpen og armene langs kroppen under dynen. Stillheten i det hvite pasientrommet ble bare brutt av den langsomme pusten hans som fylte luften med en tung og søtlig stank av sykdom og medisinering. Men den siste dagen endret alt seg. Plutselig skjøt det avmagrede og nær avsjelede legemet opp i sengen. Som rykket til live av usynlige tråder fra det

hinsidige. Huden hans strammet over knokene, og gebisset vred seg i det innhulte ansiktet. Øynene presset seg fram under bulende øyelokk. Og dødsblikket festet seg på meg. Bestefar, eller det som var igjen av ham, raspet fram bisarre, desperate strupelyder. Et uutholdelig syn som ble værende i meg, et syn jeg ikke engang forsto. Jeg, som i mine stusselige tolv år alltid hadde sett sånn opp til bestefar, ble nå sendt på gangen av onkel. Han sa at det var noe ved nærværet mitt som forstyrret, og at det ikke var min skyld. Bestefars nakne føtter som sparket spastisk mot metallrørene i sengegavlen, og meg selv gråtende og forvirret på den kalde sykehuskorridoren – det er det siste jeg husker. Bak oss stiger himmelen over den skjermede båthavnen og teglsteinstakene på de hvite sjøbodene, og den tidligere så skarpe nordavinden har dreid mer mot vest og spaknet til en lett bris. Havet konstant skiftende, alltid nåtid … Bjørn manøvrerer den tjuesju fot lange Sagaen avslappet nå, og rullingsen dirrer på kanten av underleppen. Båten er et håndfast minne om en far han aldri kjente. «Den franske gruveeieren som stakk før han ble født» … Ingen hadde fortalt Bjørn sannheten, nei, ikke før han i fjor høst fant et brev fra tingretten i postkassen. Faren var fra nærmeste bygd, og hadde vært en ensom sjel plaget av alkoholproblemer. Naboene fortalte at han hadde slitt en stund med sykdom, og at han den siste tiden hadde begynt å unne seg kostbar whisky. Han stanset

bare drikkingen for å be Fader vår, og etterpå drakk han enda verre. Døden kom likevel brått: Røde kors fant ham på bunnen, klemt mellom båten og kaien. Bjørn tror at den galvaniserte båtshaken her på dørken ble brukt til å få ham opp. Men han sier at han ikke tenker på det lenger, og at han heller prøver å glede seg over snekka og det forslitte huset han nå bor i. På slingreduken på den tversgående teakhyllen, over kartbordet og instrumentpanelet, har vi hvert vårt rykende kaffekrus i grønnbrun, glasert keramikk. Krus som var i båten da Bjørn fikk den. Jeg bruker kikkerten og saumfarer flomålet etter de mange gravrøysene ytterst på odder og nes. Nakne og værbitte steinhauger uten jorddekke, de eldste er fra eldre bronsealder og sikkert over tre tusen år gamle, og de yngste er fra vikingtiden. Uskarpe forhøyninger trer fram og skjelver i forstørrelsen. Jeg vrir på fokushjulet. – Der ja, to gravrøyser. Jeg rekker Bjørn kikkerten så han også får se før vi glir forbi dem, og de forsvinner bak. Noe vakkert, og noe glemt. Foran baugen flakser fire ender på rad, lavt og med hurtige vingeslag. – Laksender, sier Bjørn og griper etter kikkerten. Jeg henter opp tobakken fra jakkelommen og ruller meg en røyk. – Sa du tre timer? – Det beste er å slappe helt av. Han senker kikkerten og legger den på karthyllen foran seg. – Det skal gå tregt på sjøen. Bjørn og båten er ett, og tiden akterutseilt. Han drar på smilet og rister på hodet. – Og dette vil du i dagslys?

– Er det ikke på dagtid det beste skjer? Bjørn ser på meg. – For oss to? – Det snur, det snur nå. – Hva? – Jeg tror at uflaksen er i ferd med å snu nå. Bjørn ser bort igjen. Jeg vender blikket mot Ogvaldsneset, denne sagnomsuste pynten på yttersiden av det nær tre mil lange og tidevannsdrivende sundet som skiller Kormt fra fastlandet. I gammel tid var det et kongesete her, og blant restene av den gamle kongsgården står fortsatt en middelalderkirke: en hvitkalket steinkirke forankret i en for lengst svunnen tid. En gammel havn, en jordkjeller og et informasjonsskilt foran fraværet av et eller annet. Men selv om tidens tann har gnagd bort de mørke, tjærebredte bygningene på kongsvollen og nedsiden av kirken, så holder grunnen fortsatt spor av gammel velstand. – Kommer fader ikke over at de arresterte oss der. Bjørn presser to fingre mot haken – Fire spadetak, og førtifem dager betinget. – Og husk at den gangen var det sent på kveld. Middelalderkirken står stødig inneklemt mellom to bautaer på et kultsted hvor blodige riter en gang ble utført til ære for de norrøne gudene. Den ene bautaen er brukket og stutt. Den andre måler sju meter til værs og luter mot kirkens nordvegg, og med spissen bare tommer fra å berøre kalkpussen. Kirkegårdsmuren av stein på stein delvis nedsunket i ættemarken, omkranser kirken og alle de hedenfarne.

Med bestefars dokumenter om høvdingens offergaver på ryggen i kanvassekken, sto jeg i fjor noen stille minutter ved graven hans. En gyllen illusjon eller et reelt løfte, dette skulle jeg til bunns i. I elleve år har jeg levd med bestefars blikk på meg. Og fortsatt stikker det i meg. Nå kanskje mest fordi jeg vet at jeg ikke har gjort mitt beste, jeg har ikke gjort nok. Vi må bryte et mønster, vanen, denne evige jakten på sølvmynter under kirkegulv. Men i dag, bestefar … I dag er dagen, som du bestandig sa. – Ser du? Bjørn peker mot de blendende kalkmurene under takskiferen bak det oppskutte klokketårnet. – Har den fått et nytt strøk? – Kanskje det bare er måten sola treffer på? Kirken med sine mørke kriker og kroker har også til tider vært lumsk. Ja, steinveggene der borte holdt en gang på å skremme meg gal. Arkeologene drev med utgravninger like ved kirken, og på søndager arrangerte de omvisninger for publikum. Jeg husker at jeg møtte opp uggen og fyllesyk. Bjørn hadde fått tak i noe innsmuglet belgisk druebrennevin, og vi hadde blitt sittende oppe. Innelåst i menneskekjeden som dannet en ring rundt den forklarende arkeologen, ble jeg rammet av noen plutselige magesmerter. Så brutale. Jeg kastet et blikk mot kirken, hvor den tofløyede eikedøra i skipets sørlige mur så ut til å stå på gløtt, og brøt ut av folkemengden. Jeg trådte inn i kirkeskipet, skrittet mot midtgangen og den røde løperen under en glitrende lysekrone, og så

rundt meg. I det dunkle lyset ved alteret sto den svartkledde presten omgitt av en liten skare trofaste. Ellers var kirkerommet tomt og tyst. Uten å forstyrre noen strenet jeg mot muråpningen som førte til tårnets indre, og der inne fikk jeg øye på ett toalettskilt som hang på et lavt gulvstativ med en svart pil skrått pekende mot tårnkjelleren. I halvmørket nede i tårnkjelleren møtte luften meg som et isende pust fra en krypt. Jeg hastet mot en dør prydet med en antikk herrefigur, rev den opp og lukket den raskt bak meg. Så lot jeg buksen gli ned og satte meg. – Fred og bevares … Der jeg satt med krummet rygg og lot blikket vandre i det trange rommet, fanget en luke i veggen oppmerksomheten min. Drevet av en uforklarlig tvang begynte jeg å pirke og trekke i den, og gradvis ble det til at jeg fikk løsnet den og revet den ut. Klaser av edderkoppspinn strøk over nesen og mot øret da jeg bøyde meg inn. Jeg kjente eimen av stein og jord og famlet fram lommelykten fra jakkelommen. Lyset mitt skar gjennom mørket og lyste opp tårnveggen midt imot. Jeg beveget lyskjeglen nedover og avdekket et steinlagt gulv som endte i en vegg av sammenpresset kalkgrus og småstein. Blodet banket i årene. Jeg tenkte på massene under kirkeskipets gulv. Massene som skjuler middelaldermynter. En tanke kom spontant: Hva om Bjørn og jeg gjemte oss her, skjulte oss mens kirkeklokkene ringte? Når menigheten dro og stillheten senket seg, kunne vi begynne å grave innunder kirkegulvet på jakt etter sølvmynter. En

dristig tanke, men kanskje eneste mulighet med denne kirken. I det dunkle lyset i underetasjen passerte jeg innrammede svart-hvitt-portretter av noen av herrens hjemkalte legater. Stikkende øyne over pompøse pipekrager. Dømmende blikk som syntes å følge hvert skritt jeg tok og boret seg kaldt inn i ryggen. På vei opp de gamle steintrinnene ble jeg først møtt av at lyset i våpenrommet var avslått, og deretter av at dobbeltdørene inn til skipet var lukket. Jeg fortet meg opp de siste trinnene og slet opp dørene. Det var et dystert halvmørke der inne også, bare den søte eimen av støvete ornamenter og tomme trebenker. Med et stikk av panikk småløp jeg opp kirkegulvet og kastet meg fram mot dørene jeg nettopp hadde kommet inn gjennom. Låst! Med hivende pust løp jeg videre, mot utgangsdøra i sakristiet. Urokkelig, den også. Jeg snudde og løp tilbake gjennom midtgangen, mot tårnportalen. Der også … låste dører. Alle utveier var blokkert av massive eikedører, kledd med fastnaglede kobberplater. Vinduene var høyt oppe, og trange, som smale lysspalter i den tykke steinmuren. Stadig mer satt ut og nærmest handlende på måfå, travet jeg opp og ned kirkegulvet mellom metertykke murvegger og hamret på dønn solide dører med knyttede

never. Rommet krympet rundt meg. Klaustrofobisk. De ugjennomtrengelige veggene trakk seg nærmere for hvert innpust. Det prikket og stakk i hendene, og hjertet banket ukontrollert. Luften ble tettere, vanskelig å få ned i lungene. Klamret meg til en kirkebenk, kavet etter å få inn pust, klarte ikke dra pusten, kvaltes innenfra … Kaldsvetten rant nedover pannen og sved i øynene. Alt der inne var imot meg, en sakral sammensvergelse. Måtte jeg bli der til neste søndag? Panikken kvelte meg på nytt. Fingrene grov seg inn i håret. Det prikket i tinningene. Brystet var så trangt. Jeg fikk ikke trukket pusten. Gispet etter luft. Som rullet inn i bobleplast. Redselen krøp opp i magen og ble til en gyngende kvalme. Magemusklene slo inn. Jeg presset hendene mot magen, bøyde meg framover, og kvalmen veltet oppover. En skarp, bitter smak fylte munnen, og det sved i svelget. Jeg klarte ikke å holde det i kinnene lenger. Oppkastet sprutet og dannet pytter og flekker som trakk ned i teppet. Jeg slapp meg ned på hender og knær, hostet dypt, spyttet opp mer, synet sløret. En tykk, glinsende strime hang fra tennene. Så jævlig kvalm, og med alt som suset rundt … Jeg vaklet bort til kirkemuren, støttet meg med håndflatene og hvilte hodet mot den ru kalken. Lukket øynene og konsentrerte meg om hvert pust. Lyttet til rytmen i mitt eget åndedrett og prøvde å finne roen. Den pulserende hodeverken avtok. Trykket lettet … klarheten sev sakte tilbake. Hjernetåken lettet. Jeg rettet meg opp og kjente igjen fast grunn under føttene.

Nå visste jeg hva jeg skulle gjøre, hva som var veien ut derfra. Jeg tørket meg under leppen med håndbaken, tente lommelykten og tråkket nedover kirkegulvet mellom de tause benkeradene. Jeg beveget lysstrålen oppover jesusveggens skyggespill der lysekronens mørke armer strakk seg utover, og bøyde unna lysflekken. Ikke en lyd trengte inn utenfra. Stillheten ble bare brutt av hjerteslagene mine og lyden av skritt over teppet. Gudshuset var hermetisk lukket og helt uten kjennskap til jordisk nåtid. Ja, jeg skulle ta meg opp i tårnet, og jeg skulle ringe med kirkeklokkene. Det skulle faen meg kime så hele bygda hørte det. Jeg trådte inn i tårnrommet. Og lyset fra lommelykten begynte å flakke … og sluknet. Jeg slo lykten mot håndflaten og håpet på et glimt av lys. En metallisk skramlelyd … fra låsen i hoveddøra. Jeg stivnet til foran tårntrappen, blikket fastlåst på døra. Dørklinken gled sakte ned, som om noen på den andre siden forsiktig testet den. Et øyeblikks stillhet. Så brøt en voksende lysstråle gjennom dørsprekken. Hengslene sang tynt, og et iskaldt luftdrag fikk nakkehårene til å reise seg. En silhuett sto i døråpningen, motlyst av sola. En jentunge kledd i en kjole av lys lin. Spinkel, med et sorgblekt ansikt. Føttene nakne. Det gylne håret satt opp i en intrikat knute. Selv om jeg forsøkte å fange blikket hennes, gled hun bare ubemerket forbi meg. Enset ikke min tilstedeværelse. Passerte meg nært, og en kulde strøk langs siden min, trengte gjennom klærne, gjennom huden, krystalliserte seg ut i fingertuppene. 20

Hun fortsatte sin stille vandring innover i kirkens mørke. En tristhet fylte rommet, tyngre enn luften selv, og en dis av følelser og forvirring skyllet over meg. Jeg fulgte henne med blikket noen sekunder, vendte meg bort og gikk mot lyset. Bak meg på kirketrappen gled døra igjen og smekket høylytt i lås. Kulden satt fortsatt i beina. Angsten også. Og alt ble forsterket av en hodepine i en fyllesyk hjerne. Men konfirmanter med sjelløse øyne, kledd i kjortler, og som glir inn og ut av kirken? Går ikke, finnes ikke … Luften er ikke mer enn en tom masse. Det var kombinasjonen av stress og bakrus som spilte meg et puss. Tenker vi holder oss til det. Alt i alt et dårlig minne jeg må legge bak meg. Jo før, jo bedre. Å grave under kirkegulvet er bare å glemme. En impulsiv og dårlig ide, faen ikke klokt … En dytt i siden river meg ut av tankene. Bjørn står ved siden av meg med øynene rettet mot horisonten. Han peker mot en markant ås ved fjorden – Er det ikke den? Jeg gransker sjøkartet der jeg selv har ført på koordinatene, og ser opp igjen. – Der inne ligger den, ja. Den hellige åsen ved høvdinggården.

Vil du lese resten? «Frøyas tårer» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

ISBN 978-82-8330-473-2

9 788283

304732

Frøyas tårer - En smakebit!