Issuu

FØR MØRKET TAR OSS Johannes Kaasa

Nedenfra så de ham i skaret. Likblek, små bevegelser med hodet viste at han fortsatt levde. Han hang der som en alabastfigur i en katedralnisje. Han ville bli værende lenge. Til kjøttet råtnet og benene løsnet ett etter ett. «En modig mann.» «Han når himmelen før oss. Hvis ikke soldatene oppdager oss.» Korsfarerne var allerede våkne. Dette var dagen da kjetterne skulle brennes og byttet deles. Etterpå var korstoget over. De kunne dra hjem til Nord-Frankrike med alt de hadde ranet. Ridderne ravet rundt i skogen etter nattens drikkelag, skrålende og hoiende. Lite oppmerksomme. Med hundene var det noe annet. Blodtørstige mastiffer, avlet opp til å fly i strupen på fiender. En av dem var ikke bundet fast. Han fikk ferten av de tre og satte av gårde. Den kom rasende gjennom skogen, tennene var blottet og nakkehårene strittet som pigger. De hørte den og prøvde å løpe vekk. Nytteløst. Snart var den bak dem, klar til å angripe. Domergue stoppet. ©Liv Skatten Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2026 «Løp videre! er viktigere enn meg.» Trykk: Livonia Print, Latvia De andre fortsatte uten å tenke seg om. Brøytet seg vei Papir: Haugen Book Cream 1.6 80 g gjennom buskerSats: og Garamond kjerr, vekk hundeglammet. Profra 11.5/15 pkt. Grafisk utforming: Terje Nielsen

Hunden var over Domergue i et sprang. Han rakk så vidt ISBN: 978 82 8330 481 7 å løfte armen før kjevene klappet sammen. Knakende lyder av ben som brakk. Brennende smerte eksploderte i armen. Han brølte, prøvde å riste armen løs. Det hjalp ikke, mastiffen vred på bittet, benstumpene knaste mot

«Fjellet viser ingen nåde» Ordtak blant bøndene i Pyreneene

rep og skjøtet dem for å rekke ned. Nå måtte de stole på rå muskelkraft. De presset ryggen mot den ene veggen, føttene mot den andre, og senket seg langsomt nedover. Smeden hadde slått stifter i skosålene for å gi bedre fes1. Prolog, 1244flyttes, måtte te. Ett ben om gangen. Montségur Når ryggen skulle hendene også presse mot stenen. De hadde grove hansker, Klippen steg mot som som en knyttneve, ru, urokmen veggene var himmelen våte og glatte et slaktebord hvor kelig. Bratte,rent knudrete vegger motfestet, båleneogsom fettet hadde utover. Noenstupte gangerned glapp da brant hele fra fjellet. haddeHvis holdt måtte rundt de spenne medBeleirerne voldsom kraft. én leir falt,der villei ni måneder, angrepet igjen og igjen. Forgjeves. Det fantes andre bli revet med. bareAvgrunnen én vei opp.varResten var Noen avgrunn. lunefull. ganger sendte den plutPiler regnet fra borgmurene. dundret selige vindkast nedover kløften,Murbrokker de grep etter dem ned. som Skjold til side, bleAndre gjenklør avble is. slått Da måtte allehjelmer klamresprakk, seg fastbrynjer for livet. nomboret. Menetangriperne ga seg ikke. De endret taktikk. ganger stivnet lår i krampe, og klatreren måtte forsiktig Hugde ned trær og bygget krigsmaskiner. Vogner løsne grepet, riste ut smerten og finne feste igjen. med høye tårnvidet på hjul, katapulter mednådde sten. Med Påvegger, ett punkt kløften seg ut. ladet Ryggene ikke et voldsomt skjøv ridderne dem opp smale lenger veggenslitbak dem. Bare hender og den føtter fikk stien. feste. ut. Prøvde tenne De Forsvarerne strakte seg utstyrtet som insekter motå velte fjellet,maskinene, hjertene hamret på dem, hindre fremrykkingen. Umulig, inne i vognene i brystet. Hver muskel skrek etter hvile. Endelig kom de satt bueskyttere. Piler opp, menn falt.kroppene. Og stadig nærforbi. Svetten silte fra steg de gjennomfrosne mere katapultene. førstefra stenene slo mot murene, Nåkom kunne de lukte De røyken leirbålene. Klatringen lette nokseg til slutten, å teste svakhetene. Så nede. kom de Harde nærmet de var nesten Datyngre. kom de ikke slag, ettSprekken etter ett. Til slutt sprakk festningsverket. Veien lenger. smalnet til en tynn fure, bare bred nokvar til åpen. De beleirede fikk en siste nådetid. To uker til bønn å stikke inn en hånd. og kontemplasjon. Laurent hvisket Så oppfulgte til devalget. andre.Brenne eller fornekte. Intet annet alternativ. siste tilflukt, «Sprekken opphører.Montségur, Vi kommerkatarenes ikke videre.» skulle utslettes. Overgitt Gudholde og mennesker. «Finnes det ikke noe viavkan oss i?» «Nei. Fjellet er glatt som is.» Kvelden overgivelsen samlet fem alvorlige menn seg Aicardfør så seg desperat rundt. i krypten under festningen. Det skjedde i hemmelighet, 10 6

uvedkommende fikk ikke vite om møtet. Vakter sto utenfor, døren inn var låst. Gravkammeret var for lenge siden hugget ut i fjellet med varme, spett og slegge. Borgen ble bygget over, det var ingen naborom, bare en stentrapp førte ned. Et kammer man i ærbødighet holdt seg unna. På rekke og rad sto sarkofagene til tidligere borgherrer, navneskiltene var dekket av støv og spindelvev. En oljelampe lyste på de fem bleke ansiktene, resten av rommet lå i mørke. En av dem var gammel, kledd i en enkel lang, svart kappe, uten broderier eller pynt. Han stilte seg under et kors på veggen. Katarbiskopen Bertrand Marty, respektert av alle på borgen. De fire andre var unge menn, kledd for strid. Den gamle hevet hendene. «Vår verden går under», sa han rolig. «Fienden har allerede samlet ved til bålet. I morgen skal jeg tre inn i ilden, avkle meg min jordiske ham og stige som røyk opp til Guds himmel. De rene skal følge meg. Jeg frykter intet. Flammene blir vår inngang til et nytt og bedre liv. Jeg vet at dere ønsker å dele min skjebne, men dere er tiltenkt en annen oppgave. En hellig oppgave. Mens vi reiser opp, skal dere reise ned.» Mumling hørtes fra de unge. «Deres oppgave er viktigere enn min. I hundrevis av år har vi katarer voktet en skatt, større enn all verdens rikdommer. Nå har tiden kommet for å bringe den i sikkerhet. Jeg har valgt ut dere fire – Amiel Aicard, Peytavi Laurent, Pierre Sabatier og Hugues Domergue – til å bære dette ansvaret. Dere drar i natt.» Laurent ristet på hodet. 7

«Det er umulig! Alle veier er stengt.» «Dere skal ned klippen i nord», svarte biskopen rolig. «Vi har ikke tau som er lange nok, så dere må klatre.» «Ned et glatt stup? Det er selvmord!» protesterte Sabatier. «Vær sterk i troen», fortsatte Marty. «Gjetere har vist meg en sprekk i fjellet, trang som en skorsten. Den strekker seg hele veien ned til dalen. De sier at stenbukker har brukt den. Press kroppen mot fjellsidene og kryp ned. Dere er sterke, dere klarer det. Vi har ett tau, kortere enn klippen er høy. Det kan hjelpe noe. Og om en av dere faller og knuses mot stenene, får dere følge oss til Gud når bålet tennes i morgen.» Laurent tenkte seg om og måtte spørre. «Er skatten tung? Kan vi få vite hva den er?» Før biskopen rakk å svare, brøt Aicard inn. «Hva andre ikke vet skal heller ikke vi vite.» Marty betraktet Aicard før han fortsatte. «Skattens neste vokter er allerede utpekt. I fjellene vil den være trygg, kanskje i århundrer, kanskje for alltid.» Domergue og Sabatier begynte å snakke i munnen på hverandre. «Vi kan ta den med til Lombardia!» «Nei, bedre over fjellene til Catalonia!» Aicard hevet hånden og stilnet dem. «Vår tid på jorden er kort. Skatten må voktes til evig tid. Ingen av oss kan det.» Biskopen nikket anerkjennende. «Aicard er klok. Han skal lede dere. Og han skal bære

skatten. Den er ikke tung. Når dere klatrer ned, skal han være øverst. Om én faller, må ikke Aicard rives med. På Guds vegne gir jeg dere Hans velsignelse.» Han så på dem, en etter en. «Jeg skal våke og be for dere i natt. Dere skal ikke være alene.» Natten var urolig. Borgen gjenlød av gråt, messende sanger og bønner som steg mot himmelen. Ingen sov. Alle forberedte seg på morgendagen. Mange kjempet en indre strid mellom samvittighet og frykten for flammene. Over himmelen drev mørkeblå skyer, tynget av vann som stadig falt i tette byger. Vind kom i plutselige kast og drev regnvannet over klippekanten. Gjennom sprekkene i skydekket skimtet vaktene på muren en spøkelseshvit fullmåne, et illevarslende tegn. Langt borte glimtet lyn over horisonten, men tordenen var for fjern til å høres. Nede i dalen brant bålene som glødende rovdyrøyne. Biskopen fulgte de fire til avgrunnen. Han hadde trukket en tykk kappe tett rundt seg, hånden klamret seg til en stav for å støtte den skrøpelige kroppen. Likevel skalv han og slepte seg frem som den oldingen han var. Ved sprekken stanset de. «Dette er min siste natt», sa han. «Dere skal videre. Alt hviler nå på dere fire.» De omfavnet den gamle mannen, før de senket seg ned i sprekken. Aicard var sist, med en sekk spent over brystet. Laurent, som klatret nederst, hadde taukveilen over skulderen. Hadde tauet bare vært lengre! De måtte hatt fem

«Tauet rekker ned.» «Vi har ikke noe å binde det i.» Laurents stemme skalv. De fire hang i ro. Lenge. I øst var skyene allerede røde. Så brøt Laurent stillheten. «Jeg kan være pluggen som holder tauet.» Aicard prøvde å se ham bak de andre. «Hva mener du?» «Jeg surrer tauet rundt brystet og presser meg ned i sprekken. Da får dere feste, og kan fire dere ned.» «Hvordan skal du klare å følge etter?» Laurent hvisket med fast stemme. «Jeg blir her og dør, som våre brødre og søstre. Kroppen er allerede stiv av kulde. Om ikke lenge får jeg stige til himmelen. Det er en god død i det hellige fjellet.» Ingen sa noe mer. De visste at han hadde rett. Laurent presset benene ned i furen, så hardt at han aldri ville kunne trekke dem opp igjen. Fjellet holdt ham fast som en klo. Han bandt tauet stramt rundt brystet og slapp det ned. «Veien er klar. Fir dere ned.» En av gangen klatret de forbi ham. Hver ga ham et siste klapp på skulderen før de forsvant i mørket. Laurent måtte ta spenntak mens de firte seg ned, tauet strammet som en skrustikke rundt kroppen. Så var sistemann på trygg grunn. Han ba en kort bønn, løsnet tauet og lot det falle. Hans gjerning i denne jammerdalen var fullbrakt. Nå ventet himmelen.

hverandre. Han kjente svetten renne nedover ansiktet, pusten var hakkete, synet flimrende. Hvis han svimte av nå, var han fortapt. Desperat presset han den andre tommelen mot hundens øye. Overflaten ga etter, væske sprutet ut. Hunden klynket og slapp taket. Et kort sekund var han fri. Så kom den igjen. Domergue ravet bakover, svekket, maktesløs. Tenner fant strupen denne gangen. Et rykk, en foss av blod. Benene sviktet. Kroppen traff bakken og alt ble svart. Hundeglammet hadde alarmert soldatene. De styrtet inn mellom trærne, skjøt piler etter alt som beveget seg, noen ganger mot sine egne. Aicard og Sabatier hørte dem komme og spurtet for livet. Sparket fra, hoppet over røtter og stener. Den som falt, var fortapt. Pusten hveste, blodsmak i halsen, hjertene hamret. De begynte å trekke fra. Kanskje de ville klare det? Nei. En pil suste gjennom luften. Sabatier rykket til, vaklet og falt. Aicard styrtet videre. Han håpet Sabatier var død. Korsfarerne skydde ingen midler under forhør. Han visste at Sabatier aldri ville røpe noe om deres oppdrag. Aldri. Med hjertet tynget av sorg kom han seg vekk fra dalen og

opp i høyfjellet. Vinteren holdt fortsatt stand i høyden. I passene måtte han brøyte seg frem gjennom snøen og etterlate tydelige spor. Ikke bra. Kulden trengte gjennom skoene og fortsatte inn til knoklene. Snart var føttene følelsesløse. På den tredje dagen fikk han endelig dratt skoene av. Tærne var hvite som marmor. Kanskje måtte de hugges av hvis han kom frem. Når han kom frem. Måtte ikke miste håpet. Han gikk videre. Nisten varte bare den første dagen. Etter det spiste han det lille han fant, bark, knopper, hva som helst. Maven rumlet, kreftene svant. Kroppen svaiet, stegene ble ustøe. To ganger fulgte utsultede ulver etter ham. De luktet blod, svakhet. Så lenge han holdt seg på benene, våget de ikke å angripe. Selv ikke når han om natten klamret seg til et tre og sov stående. De eneste menneskene han så, var flokker av flyktninger på vei mot Catalonia. Klærne i filler, gamle og barn som måtte støttes. Gråten lød langs fjellsidene. Han lyttet, men viste seg ikke. I stedet presset han seg ned bak stener, gjemte seg i busker og fordypninger. Etter en uke begynte synene å komme. Tre hvite skygger fulgte ham i utkanten av synsfeltet. De døde kameratene. Det måtte være dem. Aicard forsøkte ikke å snakke til dem, av redsel for at de skulle forsvinne. Han følte at de hjalp ham fremover, igjen var de fire sammen. Biskopens anvisninger var enkle å følge. Et fjell steg opp foran ham, det måtte være vokterens. Snart var

oppdraget fullført. Kreftene tok slutt, knærne sviktet og han sank sammen i snøen. Bare en liten hvil før det siste stykket. Han fortjente en titt. Med stive fingre åpnet han sekken. I bunnen lå et gyllent skrin, smykket med glitrende stener. Han strøk en hånd over lokket, snudde det forsiktig. Låst. Under bunnen var en nøkkel festet med et segl. Et symbol var preget i seglet, et hankekors under en sol. De gamle egypternes symbol for liv og udødelighet. Lenge satt han der, lot fingrene gli over metalloverflaten, kjente på tyngden av skatten. For en stund forsvant kulden, sulten, utmattelsen. Han grublet på hva som skjulte seg der inne. «Trenger du hjelp?» Aicard rykket til. Tre menn sto rundt ham. Jegere. Buer over akslene. Han snørte sekken igjen i en rask bevegelse. «Jeg tar bare en hvil», sa han. «Hvor skal du?» Han pekte mot fjellet. «Til en venn.» En av mennene trakk pusten, ristet på hodet. «Der er bare ødemark», sa jegeren lavt. Aicard svarte ikke, bare reiste seg. Vaklende fortsatte han mot fjellet.

Da han kom tilbake, spurte hun ham skarpt om samtalen, uten at det syntes å gå inn på ham. «Det var interessant å snakke med forpakteren. Han visste ikke mye om biblioteket. I stedet prøvde jeg å finne Aspinborgen, Pyreneene 1760 og snakut hvorfor2.han kom hit. Da ble han unnvikende ket om `uheldige omstendigheter´ i Paris. Jeg fikk også På avstandavgikk borgen i ettforhold med fjellet, en klippe med inntrykk et noe anspent til Jegeren. Datteren bratte sider, ugjestmild pleide å værelike med ham på som jakt, massivet plutselig rundt. ble detFørst slutt.i nærheten kom lot den segfrem, skillemen ut. Granittblokker hentet fra Grunnen aldri jeg tenker jo mitt.» urene nedenfor var murt sammen til vegger. De bar preg Fanny sukket. av elde, lav ogå grave.» grønske vokste i grå belter og skjulte deler «Du liker av overflaten. Enkelte stener lå nakne, mørkere enn resten, glatte avkom regnet. Det og vardet sombleom naturen selvute prøvde å ta Mørket tidlig, enda kaldere og inne. tilbake noe ville De ha her. Skyene sankden overikke passet. varme sengene kalte, og de Vinduene var ikke laget for slippevarinn lys. De var fleste gikk til ro. Også Fanny. Menå noen fortsatt våkne. smale spalter, stengt medtilbake jerngitre i stenen. Bak gitGabriel hadde vendt til naglet biblioteket, øynene lysteret lå mørket tett ut og bok urørlig. te mens han trakk etter bok. Munnen mumlet Under takskjegget stakk De vartilhøforuforståelige ord, som om hanvannkasterne leste høyt forut. usynlige met som forvridde hoder i jern, strukket frem fra muren, rere. En uvitende tilskuer ville trodd han var på skattejakt. munner i et tomt, gap.påDe pekte ikke rett Gamleåpne Rosalie satt i evig en stol soverommet sitt. frem, Hun men hang nedover, som om deres blikk var rettet mot så dårlig, men hørte desto bedre. Nå lyttet hun på nattens jorden.slik Rust seg over snutene og farvet dem lyder, hunhadde alltid lagt gjorde. blodrøde, striper og iflekker som minnet om var noedet somikke en Under idem, dypt borgens mørke hjerte, gang hadde rent og deretter stivnet. stillhet. Noe rørte seg i krypten. Vannet ble spydd ut i harde strømmer som traff bakken med en ekkel, sugende lyd, som om jorden tok imot det motvillig. Hver vannkaster var ulik de andre, noen hadde bredere kjever, andre smalere åpninger, men alle delte den samme unaturlige formen, de samme lange halsene, som

32 16

om de presset seg løs fra bygningen bak, som om muren bare så vidt holdt dem tilbake. Øynene var vidt oppsperret på alle. Det var noe levende ved dem, en spenning i linjene, i måten de samlet vannet og slapp det fri. De var ikke voktere. De var varslere, stumme, urørlige tegn på farer som ventet innenfor murene, og som ikke hadde behov for å vise seg fullt ut. Vognen hadde kjempet seg opp den smale, svingete veien fra landsbyen, slim rant fra hestemulene. En hvit pyreneerhund fulgte trofast etter. Passet lå så høyt at vinden ble til storm. Den kom susende ned fra åsene der de forsvant i skyene, samlet seg i dalbunnen, fikk fart og slo mot alle som en vegg. Et tett regn drev med. Her oppe var det ikke mye som grodde. De eneste trærne vokste i den lille haven rundt borgen. Vognen stanset, ikke uten besvær, kuskene måtte dra hardt i tømmene for at hestene skulle stoppe. Kvinnen i kupeen skalv da hun så mot bygningen, og dro kappen tettere rundt seg. Ingen lys i vinduene. Bare én dør syntes, men den var til gjengjeld stor og solid. Grove planker med jernbeslag. Et nøkkelhull forsterket med metall. Mannen som satt på setet mot dem, steg ut og gikk til døren. Da de reisende traff ham, hadde han ikke presentert seg med navn, bare sagt de kunne kalle ham Jegeren. Kvinnen fulgte ham med øynene da han banket med dørhammeren. Vann rant ned langs veggen, samlet seg på et utspring over døren og dryppet på mannen. Han var kledd i pels fra topp til tå, den holdt nok kulden ute.

De Paul eneste svarte, lydene stemmen hun hørte tykkvaravbrølet forakt.fra stormen og den jevne, «Detunge to raringene piskingen gjorde av regnet. det.» Ingen Fanny åpnet. kjente sinnet Mannen bruse banket i seg.igjen, hardere. Et øyeblikks «Jegventing, regner med så gled at dudøren refererer endelig til min opp. manns assistenter,En Boris lav,ogblek Igor.» mann kikket forsiktig ut. Da han så de store «De ogkan grove ikkemennene snakke.»på kuskesetet, kvakk han til og trakk Gabriel dørentok litt et igjen. skrittKvinnen frem. Stemmen åpnet vinduet var skarp. i kupeen for å høre «Dehva snakker som ble russisk.» sagt. En kort pause. «Jeg regner med at det «Hvem var et er språk dette?dere Vi har ikke aldri hadde besøk påher.» skolen. Hvis dere harFølgesvennen gått på skole.»pekte mot vognen. «Jeg De totraff mennene våre besøkende gløttet påi hverandre, landsbyen og munnene fulgte dem strampå veien met seg. opp. Forpakteren Det er ikkelohvilke nervøstsom og helst prøvde gjester, å glatte men over. borgens«Har eier,russerne fru Fanny fått mat?» MontClair, og hennes mann, herr Gabriel «De er MontClair.» fortsatt i stallen. Strigler hestene og ordner med seletøyet. Fanny Jegeren stakk hodet gikk ut med i regnet. suppe Mannen til dem.» i døren smilte kort«Har og hevet han kommet øyebrynene inn høyt igjen?» opp i pannen. «Fru «Nei. MontClair! Han holder For ogsåen påoverraskelse! med noe.» Sannelig er det Dem. Vi har jo møttes hos Deres onkel.» smilte til ham. så forpakteren seg bekymret tilbaDa Hun de forlot kjøkkenet, «Detrommet. har vi, forpakter Lefèvre. Vi skulle gitt beskjed på ke mot forhånd, jeg vet at postgangen er senbare i disse traktene. Nå varmen Fanny sikker. Han var ikke nervøs, han Min mann og jeg bestemte oss i all hast. Vi trengte å komvar redd. me litt vekk fra travle Paris.» «Selvfølgelig De velkommen i Deres egen iborg. Fanny og Gabrieler spiste sammen med forpakteren den Kom inn, detteSelv været ikke var forfyrt skikkelige store salongen. om er peisen opp, tokfolk.» det tid å Fanny GabrielMen forlot segågjenvarme oppogrommet. til vognen slutt bleogdetskyndet behagelig sitte nom der. regnet. De rakk inn før de ble altfor våte. I inngangshallen stanset de. Der varFanny det like kaldt som ute. Luften En av tjenestepikene, kunne ikke avgjøre hvem, var stillestående, enkel oljelampe lys. dekket på og barrå. innBare en en dampende jernkjele.kastet Innholdet

18 30

Forpakteren kysset Fanny på hånden og hilste så på Gabriel. De to mennene vekslet et varmt håndtrykk. «Fruens onkel, min venn Alexandre Gabin, har nevnt Dem.» Gabriel virket overrasket. «Virkelig?» «Ja, han har prist Dem som en dyktig handelsmann.» Gabriel nikket. Forpakteren vagget fra ben til ben. «Vinteren kan komme når som helst, og da er borgen isolert. Har fruen tenkt å bli lenge?» «En stund. Jeg har aldri vært her før, det er på tide at jeg oppfyller mine plikter som borgfrue.» Jegeren sto fortsatt ute i regnet da forpakteren viftet ham videre. «Hjelp kuskene med å få vognen plassert i stallen. De to kan også sove der.» Gabriel reagerte. «Kuskene er mine personlige tjenere. Boris og Igor. Jeg ønsker at de sover inne på borgen. Jeg er avhengig av deres assistanse til enhver tid.» Forpakteren slo ut med hendene. «De så mer ut som slåsskjemper fra en havnekneipe enn som tjenere.» «Jeg kan be dem om alt. Dessverre snakker de kun russisk, jeg traff dem på en handelsreise til Sibir. Livet hadde ikke fart lett med dem. Jeg fikk dem på benene, nå er de utmerkede hjelpere. De trenger ikke være redd for at de kan være til fare for noen.» «Snakker De selv russisk?»

«Ja.» «Jeg hadde ikke noe valg, det vet du.» Forpakteren «Slik er det noen aksepterte ganger,ønsket, man måoggjøre ga ytterligere det som erordre nødtil vendig. Jegeren. Særlig i vanskelige tider. Og du har da funnet en viss«Så glede finner i fjellene, De enhar av du tjenestepikene ikke?» og ber henne gjøre klarDen det store unge soverommet. reiste seg brått. Peisen Øynene skal lynte. fyres ordentlig opp og ved «Værlegges stille.frem, Du har våresnakket gjester nok.» skal ikke fryse om natten. SørgForpakteren også for at bagasjen sukket oppgitt, blir båretogopp.» smilte tvunget mot Fanny Jegeren og Gabriel. bukket svakt. Blikket hvilte et øyeblikk på Fanny, «Vi går før på han kjøkkenet ropte påoghunden. ber om å få servert maten i et annet «Kom, rom.» Nero, du er jo gjennomvåt.» Hun ble stående og stirre etter ham og hunden da de forsvant mot stallen. Inngangsdøren blekvinner stengt og bakmenn dem.i Fra kjøkkenet hørtes høylytt krangling, opphetet ordveksling. Forpakteren ristet på hodet. «Aldri fredsåå mot få», mumlet han oppgitt. Forpakteren døren, som om noe fortsatt sto på BråketTil opphørte abrupthan da forpakteren åpnet døren. utsiden. slutt vendte seg mot gjestene. «Det I denvil ene ta litt enden tid åavgjøre rommet i stand storommet. to ungeVikvinner kan gå inn tett sammen ved ildstedet. svart hang over rom. flammene, på mitt kontor så lenge,Endet er etkjele komfortabelt Store og dampen somstår stegubrukt. opp barVi med seg enikke tung fristende deler av borgen trenger allog plassen, og må luktspare av grønnsaker, på brensel og løklys. og Særlig fårekjøtt. lys. Sulten Det er best skar sånn.» i maven på Fanny. Kontoret lå ikke langt fra hallen, men var helt annerKvinnene like, fra flamhverledes. I peisenvar varuhyggelig det fyrt opp et umulig stort bål,å skille den gule men andre.spredte Huden varme blek isom hele marmor rommet.med Ved to blåavårer. hjørnene De så sto ut som om demed aldrilukket haddevisir, settsom sollys, ville skarustninger omkanskje noen vardet inne i dem. de bordet dem. Runde Dødeog øyne. trodde På var detmåneansikter. plassert et blekkhus flereFanny dokumenter. Bokstavene først de var på blinde, et av blikkene dem glinset var fortsatt så ubevegelige, vått. men hun oppdaget De tre satte snart seg at kroppene ned i taushet. beveget Til slutt seg ubesværet brøt Fannyrundt stillheten. gryten. «Jeg Forpakteren håper ikke presenterte vi forstyrrer dem. Dem i Deres arbeide.» «Det «Marie kan ogvente. Madeleine. Jeg sitter Våre bare hushjelper. og skriverTvillinger, brev til gamle som

20 28

venner i Paris. Blant annet til Deres onkel. Nå kan jeg fortelle at De og Deres mann har ankommet.» Fanny hevet hendene. «Det trenger De ikke gjøre.» «Jo, det vil glede ham. Jeg sender Jegeren ned til landsbyen med dem i morgen.» Igjen senket tausheten seg i rommet. På nytt var det Fanny som brøt den. «Jeg fikk jo borgen i gave fra onkel for mange år siden, likevel har jeg ikke vært her. En unnlatelsessynd fra min side, kan man vel si.» Forpakteren viftet med armen. «Nei, nei, tenk ikke slik. Dette er ikke et sted man har lyst til å reise til. Ikke hvis man kan unngå det.» «De og Deres familie kom hit.» Et knapt sukk. «Av nødvendighet. Ting skjedde i Paris. Deres onkel ga oss et fristed.» «Jeg er takknemlig for at De har tatt vare på stedet. Det kan ikke ha vært lett.» «Nei, det har De rett i. Borgen sto tom da vi kom, med unntak av et par vakter. De hadde en avtale med tidligere eiere, jeg måtte akkedere lenge før jeg fikk overta deres plass. Så måtte jeg få tak i tjenere jeg kunne stole på. Ikke lett, men jeg fant noen nede i landsbyen.» «Vi hadde jo følge med én av dem, Jegeren. Han ville ikke oppgi navn.» «Med god grunn. Han har en forhistorie, bare jeg kjenner den. En dyktig mann, han skaffer oss mat fra åsene.» Gabriel brøt inn. Øynene studerte forpakteren.

«I landsbyen sa de at det spøker her. At det ligger lik i kjelleren.» Forpakteren svarte ikke med det samme. «Veien ned til landsbyen er vanskelig med et lik på slep, 3. Beboerne om vinteren umulig. Man gjør det man må, og lar dem få den siste hvilen i kjelleren. I min tid har vi heldigvis ikke Vel nede de mot den andre fløyen i borgen. En rik hatt behovgikk for det.» lukt«Vi av ble matfortalt spredteatseg gangene, og det bletillittlandsbyen varmere. eni tjener hadde rømt levendes del av av borgen», sa forpakteren etter«De å ha blitt skremt lyder fra kjelleren.» tørt, uten sporAnsiktet av glede.til«Vi får begynne med den forpakteren mørknet. Etlille nettsalongen.» av bekymDa Fanny så på ham, la hun for første gang merke til at ringsrynker dannet seg i pannen. forpakteren «Hun varsvettet redd på av pannen. seg, enkelte kvinner er det. Andre hørte også noe, men ble værende. Hver gang sendte jeg Den lillened salongen var nesten kvelende varm.noe Tunge draJegeren i krypten, men han fant aldri uvanlig. perier var trukket for vinduene, og oljelampene lyste demDet er over nå. Vi hører ikke lyder lenger.» pet.«Har Et rom som lett frøs og ikke likte lys. De for selvpersoner undersøkt?» To kvinner satt vedder et bord midt gang. i rommet. «Jeg har bare vært én eneste Det Foran er lett dem å gå sto en og de hadde allerede opp i seg vill.dampende Da borgenterrin, ble bygget, grov man ut enøst labyrint hver sin skål. under hele bygningen. Kjellerdøren er låst. Alltid. Ingen Denenn eneJegeren var gammel, pergament andre får lovansiktet til å låselignet opp.tørket Det holder.» trukket over skarpe kinnben. Øynene Forpakteren pekte mot et lite skap.var bleke og melkeaktige, å setilalt.borgen, også to til kjelle«Dermen har syntes jeg allelikevel nøklene ung. Hun hår og ren.Den Hvisandre noenvar trenger dem, hadde spør demørkt, meg. krøllete Vi har bare én et intenst uttrykk i de smale øynene. inngangsdør, den er åpen om dagen, men jeg ser gjerne Forpakteren vred hendene når da han at dere bruker dørhammeren dereintroduserte skal inn. Jegdem. liker å dag ersom vi såkommer. heldige åTredje få besøk av Aspinborgens vite«Ihvem etasje er alltid avlåst,rette jeg eier»,aldri sa han høflighet. «Fru MontClair og har værtmed der.anstrengt Vaktene sa det var `et dårlig sted´, det hennes for ektemann. håper at dereikke begge bidraropp til atflere de holder meg. ViJeg klarer uansett å varme får et hyggelig opphold her. Vi vet ikke hvor lenge de blir.» etasjer.»

22 26

Fanny hadde sittet og knuget et tørkle i hendene mens de snakket. Flere ganger så hun mot rustningene. Så rettet hun seg opp og trakk pusten dypt. «Jeg ønsker en rask omvisning på borgen. Den virker enorm.» Blikket til forpakteren flakket. «Ja. Naturligvis. Men mesteparten står ubrukt.» Forpakteren tente en lykt og gikk foran. Lange, ødslige korridorer uten tegn til liv. Dører sto på gløtt til tomme rom. Ingen lyder, ingen skygger som beveget seg. Likevel merket Fanny et drag i luften, som om noe beveget seg. Hun fikk snart forklaring på det, da hun la merke til rør som her og der stakk opp fra gulvet. Bedervet luft steg fra dem, mettet av noe som en gang hadde vært levende, men nå var råtnet bort. Lukten av kjøtt som hadde ligget for lenge i solen. Fanny grøsset, hun måtte svelge flere ganger. «Hva er disse rørene?» spurte hun. «Lufting fra kjelleren», svarte forpakteren og så vekk. «Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor de er der. Jeg har ikke våget å stenge dem.» De små vindusspaltene slapp knapt lys inn. Noen steder manglet de, og forpakteren måtte lyse med lykten. En merkelig eim møtte dem overalt. Elde og stillstand, mugg og noe annet. Organisk. Som lukten av råtten frukt. Den var ikke sterk, men satte seg i nesen. Ildstedene var ikke fyrt opp, murveggene slapp kulden inn. Hun så for seg gulvene dekket av is og beboere som skled når det ble skikkelig kaldt. Underveis kom de forbi en høy dør med pent utskårne paneler. Forpakteren åpnet den med tydelig stolthet. 23

Rommet innenfor var tomt, likevel var ildstedet tent opp. Flammene kastet et gyllent lys over rad på rad med bøker. «Dette er borgens bibliotek. En juvel. Jeg lar det være oppvarmet hele tiden, for å ta vare på bøkene. Mange er skjøre og skrevet på pergament, jeg tror ikke de tåler kulde eller væte.» Gabriel tittet inn med en nysgjerrig mine. «Er bøkene gamle?» «Noen er fra da borgen ble bygget. For fem hundre år siden.» Én dør var usedvanlig kraftig. Forpakteren holdt avstand og skyndet seg forbi. Han mumlet lavt. «Inngangen til kjelleren.» I enden av bygningen kom de til en siste dør. «Her er inngangen til tårnet. Beboerne liker å gå opp her iblant når murene kjennes for trykkende. Derfor låser vi ikke. Det er umulig for inntrengere å klatre opp på utsiden.» Da de kom inn, oppdaget de en smal vindeltrapp som snodde seg oppover i mørket. Fanny stoppet og stivnet til. En vond forutanelse grep henne. «Må vi opp der?» «Så absolutt. Utsikten er overveldende. Ikke i dag med regnværet, men da vet dere hvor dere kan gå når været er klart.» Gabriel klappet henne lett på skulderen. Hun pustet dypt og ble med dem oppover. Trinnene var kalde mot skosålene. Steg for steg, runde på runde.

Trappen endte i et tårnrom. Fra rommet førte en smal dør ut til en svalgang rundt toppen. De gikk ut på den. Fanny sist, med skjelvende ben. Regnet var blitt enda tettere. De så ikke engang gjerdet rundt haven. Forpakteren pekte inn i tåken. «Hadde været vært klarere, hadde dere sett Snøklosteret henge på den andre siden av passet. Henge er et riktig uttrykk, det er anlagt langs en hylle i fjellveggen, over et stup.» Gabriel var interessert. «Hvorfor kalles det Snøklosteret?» «Veggene er hvitkalkede. Når solen treffer dem, ser det nesten ut som de lyser av seg selv. Munkene er også hvitkledde.» «Har De mye kontakt med dem?» Forpakteren sukket tungt. «Nei.» «Bor det andre i passet?» Forpakteren ristet på hodet. «Det er ikke lett å få noe til å gro her. Og hvem liker å være isolert store deler av året? Dette er ikke et sted man velger å slå seg ned.» «Passerer det folk forbi?» «Ikke så sent på året. Noen har prøvd. Mange forsvant.» En trakt var festet ved muren rundt svalgangen. Den endte i et rør som forsvant gjennom brystvernet. Gabriel spurte forpakteren hva det var. «Om sommeren tørker brønnen iblant ut, og vi må samle regnvann. Her oppe er det fortsatt rent. Vi setter en tønne på bakken under røret.» 25

Vil du lese resten? «Før mørket tar oss» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Før mørket tar oss - En smakebit!