GI OSS EN DRØM VI KAN TRO PÅ
SEKS F O T OGR A FER – SEKS PRO S JEK TER S OM V ISER LIT T AV H VA DI A KONI ER I 2023
EN FOTOUTSTILLING OM DIAKONI
GI OSS DRØM VI KAN TRO PÅ. EN FOTOUTSTILLING OM DIAKONI Et felles prosjekt der fotografer fra seks diakonale organisasjoner ønsker å vise litt av hva diakoni er i 2023: KIRKENS NØDHJELP | DEN NORSKE KIRKE | FRELSESARMEEN | STIFTELSEN SIGNO | KIRKENS BYMISJON | DIAKONHJEMMET PROSJEKTLEDER: Pål A. Berg. FOTOGRAFER: Mette Randem, Frelsesarmeen | Håvard Bjelland, Kirkens Nødhjelp | Elisabeth Moe, stiftelsen Signo | Torstein Ihle, Kirkens Bymisjon | Malin Longva, Den norske kirke | Pål A. Berg, Diakonhjemmet KURATOR OG MENTOR: Hans-Olav Forsang BIDRAGSYTERE: Lars Saabye Christensen, forfatter | Hans Morten Haugen, professor i internasjonal diakoni ved VID vitenskapelige høgskole DESIGN OG LAYOUT: Geir Henriksen | Blæst Design TRYKKERI: Rolf Ottesen AS
DIAKONI OG FOTOGRAFI
Diakoni og fotografi. De to ordene burde kanskje henge sammen litt oftere. Vi er seks fotografer som tror at bilder kan fortelle noe om hva diakoni er. Derfor har vi laget denne utstillingen. Hva er egentlig diakoni? Kort oppsummert er det «handlingsorientert nestekjærlighet». Sagt med litt flere ord, er diakoni evangeliet i handling som uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. En annen måte å beskrive det på er at diakoni betyr å tjene. I praksis betyr det omsorg for hele mennesket fra vugge til grav, både forebyggende og legende, lokalt eller globalt. Diakonale organisasjoner driver faglig, profesjonelt arbeid for å hjelpe mennesker med ulike behov, lidelser og problemer – fysiske, psykiske og sosiale. Diakoni har en kristen overbygning, men den stiller ikke krav, og er åpen for alle som trenger den – den er livssynsåpen. Vi har valgt ut seks historier som til sammen gir et lite innblikk i hva diakoni er. Vi kunne valgt mange flere, for mye viktig og spennende arbeid gjøres i de seks diakonale organisasjonene som deltar i dette fotoprosjektet. Dette er historiene: Kirkens Bymisjon følger kvinner med bakgrunn fra ulike kulturer på et sykkelkurs, der folk som har hatt tøffe liv i rus og kriminalitet, er instruktører. Frelsesarmeen følger innsatte gjennom et retreat-tilbud i Halden fengsel. Retreaten er åpen for alle innsatte, uavhengig av religion. Rammen under retreaten er bønn, bibeltekster og messer. Kirkens Nødhjelp følger ukrainske flyktninger som tar farvel med familiemedlemmer på grensen. Kirkens Nødhjelp gir mat, vann og husly til mennesker på flukt. Stiftelsen Signo følger Oda, elev ved Signo grunn- og videregående skole, til konfirmasjon i Tomaskirken, Signos egen sansekirke. Undervisningen foregår på tegnspråk. Den norske kirke følger flyktninger og innvandrerkvinner som inviteres til kvinnekvelder for å bli kjent med hverandres ulike kulturer og religioner. Diakonhjemmet følger pasienters møter med ansatte på to avdelinger ved Diakonhjemmet sykehus. Institusjonen står daglig i en to tusen år gammel tradisjon som utfordrer ansatte til omsorg og behandling av mennesker i nød. Vi håper denne fotoutstillingen kan få deg til å gripe litt mer av hva diakoni er. Det fine i verden blir av og til klarere om det blir dokumentert gjennom bilder. Og er det lov å tro at verden blir et bedre sted om man ser hva nestekjærlighet kan skape? Diakoni er å se mennesker. Å fotografere er å se.
GI OSS EN TRØST LARS SAABYE CHRISTENSEN HAR SKREVET EN SALME TIL DENNE FOTOUTSTILLINGEN OM DIAKONI: Han skriver selv om denne salmen: Trøst er tanke pluss innsats: omtanke. Omtanken er grenseløs. Trøst er en fornybar ressurs. Den er bærekraftig og menneskelig. Men det finnes også en trøst som er større enn summen av oss selv: sammenheng, mening, håp. Dette står kanskje et sted
F O T O : MAGNUS STIVI, CAPPELEN DAMM
mellom linjene i denne lille salmen.
Gi meg en trøst jeg kan tro på Si meg noe som er sant Si at de onde tapte Si at de gode vant Ikke si at de gode gikk under Ikke si at de onde fikk rett Rett til å gjøre oss ille Ikke si at du er trett Trett av å holde oss oppe Trett av alt vi har tatt Gi meg en trøst jeg kan tro på Kom meg i møte i natt Gi meg en drøm jeg kan tro på Drøm den gjerne for meg Og la den vare så lenge at jeg rekker å tro på deg Du som er god på bunnen Du som er god i alt Lov å stå ved med min side Stå der jeg engang falt Gi oss et lys vi kan se i Si oss at vi er sett Ikke si at de gode gikk under Ikke si at de onde fikk rett Gi meg en trøst jeg kan tro på Si meg noe som er sant Si at de onde tapte Si at de gode vant
KIRKENS BYMISJON
Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende, ideell og diakonal organisasjon som arbeider blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vår visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg. Vi jobber for inkluderende og gode nærmiljøer, for jobb og aktivitet for mennesker som står et utenfor det ordinære arbeidslivet. Vi jobber også i gatemiljøene, for de mange som sliter med rus og dårlig helse psykisk, og vi driver også behandlingssentre. I tillegg har vi arbeid innenfor eldreomsorgen, med seniorsenter og sykehjem for folk i byen. Kirkens Bymisjon har drevet sosialt arbeid i Norge siden 1855. I dag er vi til stede i rundt 50 byer og tettsteder med mer enn 200 tilbud. Vi jobber for å påpeke og motvirke årsaker til at urett oppstår, avdekke krenkelse, gi hjelp og lindre nød. Kirkens Bymisjon har en sterk diakonal tradisjon. Det betyr at vårt omsorgsarbeid er forankret i kirken og basert på kristne og humanistiske verdier. Vi er imidlertid en livssynsåpen organisasjon, og våre ansatte, frivillige, brukere og gjester kommer fra mange bakgrunner med ulik tro og livssyn. Rom for alle Verdisynet og det diakonale arbeidet kommer til uttrykk gjennom praktisk nestekjærlighet, solidaritets- og rettferdighetsarbeid. Vi har et helhetlig menneskesyn, og vil møte både fysiske, psykiske og sosiale behov hos mennesker. Vi ønsker å møte alle med holdningen om at «ingen er bare det du ser», og jobber for at våre brukere og gjester skal styrke sine egne ressurser, drømmer og håp.
PÅ SYKKEL MOT ET NYTT LIV
DE FØRSTE VAKLENDE tråkk på sykkel. Kvinner med bakgrunn fra
ulike kulturer, der det ikke er en selvsagt ting å kunne oppleve friheten med det å sykle rundt. Når dette forenes med at de som vårt samfunn har falt utenfor nå får bidra og bety noe for andre, tenker jeg at vi klarer å skape noe vakkert og verdifullt. Opp igjen… ustø på sykkelen blir Horia støttet videre på vei mot å mestre det. Bakgrunnen for at sykkelkurset kom i gang, var at Horia var deltaker på prosjektet «språk gjennom arbeid» i regi av Kirkens Bymisjon i Drammen der det kommer fram at ingen av deltagere kan sykle. Det vil Lisbeth, Frank og resten av gjengen i Kirkens Bymisjon i Drammen gjøre noe med og starter et sykkelkurs. Jeg fikk møte en sterk kvinne som hadde flyktet fra Syria for å skape et nytt liv i Norge. Gjennom Kirkens Bymisjon får hun nye muligheter. Her finner hun et sosialt miljø, nye venner og jobber nå på aktivitetskafeen i Drammen som en del av et arbeidsforberedende tiltak.
TORSTEIN IHLE (1961) Jobber som fotograf i Kirkens Bymisjon. Jobber mest med reportasjebilder fra Kirkens Bymisjons arbeid til magasinet «By» og til den årlige juleaksjonen «Gled en som gruer seg til jul». Kampanjen har vunnet en rekke norske priser og fikk i 1995 sølv i verdensmesterskapet for reklamebyråer i klassen «frivillige organisasjoner. Har vært fotograf i Bøkene «Raus» (2013) og «Smak» (2016) utgitt av J.M Stenersen Forlag.
Å få lov å være med denne flotte gruppa med kvinner fra Syria, Afghanistan og Somalia på en reise mot en ny frihet, har vært en stor opplevelse. Det er flott å se mennesker som har hatt tøffe liv i rus og kriminalitet, nå vokser på å bli gitt ansvar som instruktører. Da løftes diakoni til en ny dimensjon. Da betyr diakoni mer enn omsorg. Det blir like verdifullt å være instruktør som det å være elev, det skaper mening og anerkjennelse for de som bidrar. Vennskap og kulturforståelse oppstår. Det er vakkert.
Like lett som å sykle? På sykkelkurset til Kirkens Bymisjon møtes kvinner med bakgrunn fra ulike kulturer, der det ikke er en selvsagt ting å kunne oppleve friheten med det å sykle rundt. Noen av instruktørene på kurset er folk som har hatt tøffe liv i rus og kriminalitet.
FOTO: TORSTEIN IHLE KIRKENS BYMISJON
Bakgrunnen for at sykkelkurset kom i gang, var at Horia var deltaker på prosjektet «språk gjennom arbeid» i regi av Kirkens Bymisjon, der det kom fram at ingen av deltakerne kunne sykle. Horia jobber nå på aktivitetskafeen i Drammen som en del av et arbeidsforberedende tiltak.
FOTO: TORSTEIN IHLE KIRKENS BYMISJON
Horia er en sterk kvinne som har flyktet fra Syria for å skape et nytt liv i Norge. Gjennom et år fulgte jeg Horia fra Syria på vei mot en ny frihet. I Kirkens Bymisjon finner hun også et sosialt miljø i gruppa «Aktiv fritid», der hun er med i aktiviteter som spenner fra thaiboksing til golfkurs. Kontakten med miljøet i Kirkens Bymisjon i Drammen har gitt Horia en ny start.
FOTO: TORSTEIN IHLE KIRKENS BYMISJON
STIFTELSEN SIGNO
Stiftelsen Signo gir tegnspråklige tilbud til døve, hørselshemmede og døvblinde på vegne av det offentlige. Vi er en diakonal, ideell stiftelse innen Den norske kirke med ca 1300 ansatte og hovedkontor i Oslo. Ordet «signo» betyr jeg tegner - her i betydningen av å bruke tegnspråk. Tegnspråk er grunnmuren i arbeidet vårt. Et landsdekkende tilbud med ni virksomheter: 1.
Signo Dokken AS (Bergen) - en arbeidsmarkedsbedrift med Varig tilrettelagt arbeid (VTA), Arbeidsforberedende trening (AFT) og Avklaring og Oppfølging på oppdrag fra NAV.
2.
Signo Konows senter (Bergen) Sykehjem, botilbud for personer med funksjonshemminger. Dagsenter. Botilbud for elever på videregående skole.
3.
Signo grunn- og videregående skole AS (Andebu i Sandefjord kommune) er for elever med hørselsnedsettelse i kombinasjon med andre funksjonsnedsettelser og for elever med døvblindhet.
4.
Signo kompetansesenter - Landsdekkende pedagogisk støtte, rådgivning og veiledning. Forskning, utviklingsarbeid, kunnskapsformidling og kurs/ konferanser.
5.
Signo Grantoppen AS (Andebu i Sandefjord kommune) - en arbeidsmarkedsbedrift med varig tilrettelagt arbeid (VTA) og arbeidsforberedende trening (AFT).
6.
Signo Vivo (Andebu og Sandefjord) – et landsdekkende bo- og tjenestetilbud til de som har behov for tilrettelagte tiltak og tjenester i et tegnspråklig kommunikasjonsmiljø.
7.
Signo Conrad Svendsen senter (Oslo og Trondheim) gir bo-, helse- og omsorgstjenester til personer med særlige behov. Drifter også Tolk på arbeidsplass. Bokollektiv for døve ungdommer på videregående skole.
8.
Signo Rycon AS (Oslo) - en arbeidsmarkedsbedrift og leverer Varig tilrettelagt arbeid (VTA) og Arbeidsforberedende trening (AFT).
9.
Signo arbeid og deltagelse (Oslo, Bergen og Vestfold) - en arbeids- og inkluderingsbedrift. En leverandør av Avklaring og Oppfølging på oppdrag fra NAV.
KONFIRMANTEN
FØRSTE GANG JEG MØTTE Oda var under en konfirmant-time i
Tomaskirken, Signos egen sansekirke som ligger i Andebu i Sandefjord kommune. Konfirmantpresten, Marco Kanehl var som vanlig tidlig ute for å forberede dagens time. Den foregår på tegnspråk. Det er grunnlaget for all kommunikasjon i Signo. For å markere at dette er en konfirmant-time får Oda på seg en hvit kappe i garderoben. Oda går på Signo grunn- og videregående skole og bor på skolens internat i Andebu. Hun er en av Signos tjenestemottakere. Andre gang jeg møter Oda er det skole. En typisk skoletime på Signo grunn- og videregående er sjelden i et klasserom foran en tavle. Det er fjøsstell på timeplanen. Oda er et arbeidsjern. Hun måker møkk og triller sagflis fort og
ELISABETH MOE (1963) Elisabeth Moe (f. 1963) har jobbet som fotograf/ kommunikasjonsrådgiver i Signo siden 2000. På fritiden har hun vært aktiv i Lillestrøm fotoklubb og har hatt ulike freelance-portrettoppdrag. Hun har vært elev på workshops med Morten Krogvold, hatt separatutstilling på kunstkafe på Nordstrand og deltatt på to utstillinger i regi av Lillestrøm kunstforening. Breddeformat (burgunder, sort (80%) og hvit)
effektivt. En ordentlig fjøsrøkter. Tredje gang jeg møter Oda er det middag og fritidsaktiviteter på internatet. Oda er et ja-menneske. Hun er trygg sammen med ansatte i Signo og trygg på sine medelever. Jeg får en følelse av at hun er alene sammen – sammen alene. Alle har sine egne utfordringer og personalet er limet. De sjonglerer mellom flyten og friksjonen som måtte oppstå. Oda har blitt trygg på fotografen og kaster ball mot kamera mens hun ler. Siste gang jeg møter Oda er på konfirmasjonsdagen. Dette er grunnen til at Oda ble utvalgt til fotoprosjektet. Alt har ledet
Breddeformat med bunnfelt (hvit på burgunder, hvit på sort (80%), burgunder på hvit og sort (80%) på hvit)
frem til den store dagen med bunad, stas og familie. Under hele seremonien har Oda alles blikk og smilende Høydeformat (burgunder, sort og hvit)
ansikter mot seg. Hun elsker å være midtpunktet. Går fra rad til rad og setter seg på ulike fang eller ned på gulvet foran beina til en tante. Elsker å danse i sokkene på verdens største vibrasjonsgulv når presten skrur opp volumet. Mors bekymringer ble gjort til skamme.
Høydeformat med bunnfelt (hvit på burgunder, hvit på sort (80%), burgunder på hvit og sort (80%) på hvit)
Oda ble konfirmert 20. august 2022.
Høsten 2022 feiret Oda konfirmasjonen sin i Tomaskirken, Signos egen sansekirke i Andebu.
FOTO: ELISABETH MOE STIFTELSEN SIGNO
Presten møter Oda i kirkerommet og formidler «pensum» ved at de blant annet lukter på røkelsen, kjenner på vannet og hører på musikken som gir kraftige vibrasjoner i tregulvet. Hvit kappe, høy musikk. Oda danser på kirkegulvet . Ute i det grønne etter skoletid. God natt.
FOTO: ELISABETH MOE STIFTELSEN SIGNO
Oda er elev ved Signo grunn- og videregående skole og bor på internat der. Undervisningen foregår på tegnspråk. Det er grunnlaget for all kommunikasjon i Signo. En skoletime holdes ikke bare i klasserommet, men kan være i fjøset eller ute i skogen.
FOTO: ELISABETH MOE STIFTELSEN SIGNO
FRELSESARMEEN
FRELSESARMEEN GIR STYRKE FOR DAGEN – OG HÅP FOR I MORGEN.
Vi er en kristen kirke, bevegelse og organisasjon som arbeider i over 130 land og har til sammen 300 enheter rundt i Norge. Gjennom rause og inkluderende møteplasser bidrar vi til sosialt engasjement, tilhørighet og tro. Dørene våre er åpne for alle barn, unge, voksne, familier og eldre. En sentral del av arbeidet er tjenester og tilbud for mennesker som lever i fattigdom, ensomhet eller rusavhengighet, de som sitter i fengsel, er utsatt for omsorgssvikt eller er ofre for menneskehandel, og de som er psykisk syke, pårørende, arbeidsledige eller arbeidsinnvandrere. Frelsesarmeen har vært med å utvikle FNs bærekraftsmål og er en pådriver for å nå dem. RETREAT I HALDEN FENGSEL
I 2021 ble det første permanente retreattilbudet åpnet i et norsk fengsel. Innsatte fra hele landet kan komme til Halden fengsel i noen uker og søke stillhet og indre ro. Her er det åtte celler der deltakerne bor under oppholdet. Retreatene varer i 21 eller 8 dager, og det er stillhet og refleksjon som står i fokus. Retreaten er åpen for alle innsatte, både kvinner og menn, uavhengig av livssyn. Det handler mye om de eksistensielle spørsmålene i livet, og fokuset på en selv. Hver enkelt velger hva en legger i begrepet Gud – selv om rammen under retreaten er bønn, bibeltekster og messer. Retreaten er delt opp i ulike perioder, som har fått hver sin farge; rød, sort, hvit og blå. I den røde fasen fokuserer man på kjærligheten, det gode i livet og at hvert menneske er verdifullt og unikt. I den sorte fasen handler det om det onde. Skyld, svik og skam. I den hvite perioden snakkes det mer om tilgivelse, verdier, holdninger og følelser. Retreaten avsluttes med den blå fasen – håpet. Men er det mulig å få sjelefred når man er fratatt friheten? En av lederne og pådriverne for det permanente tilbudet, offiser Marit Skartveit fra Frelsesarmeen, mener bestemt det. – Vi jobber målrettet for å få den enkelte til å tro at det er mulig å få til et annet liv. Og av de som har gjennomgått retreaten, er det kun en som har endt tilbake i fengsel etter endt soning.
ENDRINGSKRAFTEN
FLAGGET VAIER i den varme vinden. Lupinene blomstrer med
sterke farger rundt fengselmurene. Det er en ny vår, og seks domfelte ankommer Halden fengsel for å være med på retreat, dager tilbaketrukket i stillhet for å finne ro, balanse og ny selvinnsikt. På innsiden av betongveggene og de tjukke glassene finnes det natur, skog og fuglekvitter. Retreaten finner sted på en egen avdeling adskilt fra resten av fengslet. Det er åtte celler med en egen luftegård der deltakerne bor under oppholdet. Det er et felles oppholdsrom, med et stort bord i midten. Her inntas alle måltidene i fellesskap. Det finnes også et kjøkken med et alter og en lysglobe. Og så er det en hage. Den har en liten fiskedam med liljer og rennende vann, en urtehage, rosebusker og noen sitteplasser. Det er tydelig at når de innsatte kommer til retreat-stedet, så enser de disse omgivelsene. Det er annerledes enn der de kommer fra. Her er det luft, lys og
METTE RANDEM (1972)
natur. Det er friere og stille. En setter seg på huk og lukter på
Er utdannet Bachelor of Arts fra Kunsthøyskolen i Bergen.
urtene. En annen står med puta under armen og kjenner solen
Har jobbet 25 år i presse, magasiner og laget nærmere 50 bøker om mat, livsstil og arkitektur. Fotograf i Frelsesarmeen siden 2018, der jobben er å dokumentere Frelsesarmeens arbeid, lage innhold og kampanjer.
i ansiktet. Fiskene i dammen og lyden av rennende vann er meditativt. Når det er mat, spiser de sammen rundt det store bordet. Stemningen er vennlig og rolig. Etter at de har spist, rydder alle, og setter seg rundt lysgloben. Det handler om et ønske om refleksjon og erfaring som begynner å vokse innenfra. Marit Skartveit, som leder retreaten, har et skrin med steiner. Hun ber alle velge sin stein. En åtte dagers retreat går i gang.
Det er stillhet og refleksjon som står i fokus. Rammen er bønn, bibeltekster og messer. Retreaten gir den innsatte mulighet til å fokusere på eget liv, til å roe ned og til å ta et blikk innover i livet.
FOTO: METTE RANDEM FRELSESARMEEN
Noen av de innsatte har gitt opp håpet om et bedre liv. Marit Skartveit, som leder retreaten, tror derimot at de kan får det tilbake ved å utfordre sitt eget mørke, forsone seg med seg selv og erfare det gode som skjer når lyset slipper inn i det innerste rommet i oss selv.
FOTO: METTE RANDEM FRELSESARMEEN
Det er to mål i norsk kriminalomsorg: Å gjennomføre straff på en betryggende måte, og å rehabilitere de innsatte slik at de kan vende tilbake til samfunnet som gode borgere. Det er mye helbredelse i å ta fram det gode. En ny begynnelse er mulig.
FOTO: METTE RANDEM FRELSESARMEEN
DEN NORSKE KIRKE
Diakoni er grunnleggende for Den norske kirke. Menigheter over hele landet inviterer til fellesskap der enkeltmennesket ses og ivaretas, inkluderes og behandles med respekt, uavhengig av hvem de er. Det er dette som er diakoni. Bildene i denne utstillingen viser kvinnekveld for flyktninger og innvandrerkvinner i alle aldre. Diakonen i Nedre Eiker menighet inviterer til samlinger en kveld i måneden der norske kvinner møter flyktninger og innvandrere. Her blir de kjent med hverandres ulike kulturer og religion. På kvinnekveldene er de innom ulike temaer som det å være ny i Norge, de snakker om barneoppdragelse, frihet, likestilling og mattradisjoner. Dette er diakoni. Diakoni er mye forskjellig. Her er noen eksempler fra Den norske kirke: Over hele landet inviterer menigheter til språkkafe for flyktninger, eldretreff, hjemmebesøk og gågrupper for rusavhengige. Andre arrangerer leksehjelp, og tilbyr enkeltsamtaler og samtalegrupper når livet går i motbakke. Noen menigheter har et sterkt engasjement for klima og inviterer til dyrking i kjøkkenhager, komposteringskurs og birøkt. Babysang, familiemiddager, utlånsordninger og matutdeling er også menighetsdiakoni. Det samme er pilegrimsvandring, innsamlingsaksjoner og tilrettelagte aktiviteter for mennesker med funksjonsvariasjoner. Alt dette er diakoni. Diakoni er en integrert del av kirkens identitet, verdigrunnlag og oppdrag, og handler om mer enn tiltak og aktiviteter. Det er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Kirkens diakoni skjer når kirkens frivillige og ansatte jobber med og engasjerer seg i mennesker og miljø. Diakoni er å øke livskvaliteten samtidig som man minsker klimafotavtrykket. Diakoni er et uttrykk for Guds kjærlighet til mennesker og jorda vår gjennom medmenneskelige handlinger. Diakonien bygges på verdier som gjensidighet, likeverd og respekt, og tar utgangspunkt i at alle mennesker har sin unike og verdifulle plass i fellesskapet. I kirken skal alle ses og inkluderes uavhengig av livssyn, og kirken skal legge til rette for å leve i mangfoldige fellesskap, gjennom aktiviteter i menigheten og ellers i lokalsamfunnet.
KVINNEKVELDANE
SELMAWIT, MIBRAK, JULIANA, LENA og andre kvinner samlast
på tirsdagar i eit kyrkjelydshus i Mjøndalen. Her syng dei om kvitveisen, deler kvardagstankar og stiller dei større spørsmåla. Det kjem nye kvinner frå Ukraina som ikkje snakkar norsk enno. Mibrak frå Eritrea fortel meg om hennar veg til Noreg. For ho er det vanskeleg å snakke om, men ho er glad på vegne av Lena og Svetlana at dei er kome fram og at vegen var kort. Ho ler fort av det nokon seier i andre enden av rommet. Eg deltek på kvinnekvelden for første gong i april 2022. Eg set meg først på utsida av sirkelen på eit bord åleine for ikkje å invadere, men eg blir vinka inn i sirkelen med ein gong av Shirin frå Syria. Vi tek runden på kva som er fint og kva som ikkje er fint i liva våra. Formålet er både å knyte fellesskap og å snakke norsk. Sola skin inn frå vindauga og vi syng om at mai må kome Eg er med på kvinnekveldane tre gonger over ein periode på eitt
MALIN LONGVA (1989) Fotograf og filmskaper. Hun jobber i krysningen mellom dokumentar, eksperimentell, natur og portrett, og har fokus på det levende og øyeblikkelige ved mennesker. Tidligere prosjekter inkluderer kortfilm om det følelsesmessige livet til mennesker med parkinsonisme for Norges Parkinsonforbund, og hun har fotografert for Den norske kirke siden 2021. I tillegg til å være fotograf jobber hun nå som kommunikasjonsrådgiver hos Økologisk Norge.
år, og eg besøker Selmawit og dottera hennar Juliana ein gong januar i 2023. Inne i stua blir kaffebønner brent, kverna, kokt og servert med ingefær på ekte eritreisk vis. Juliana smeltar sukker til å helle over heimepoppa popkorn. Sola skin inn vindauget her også. Lukta av smelta sukker og kaffi, og følelsen av å vere velkommen blir att i rommet utover føremiddagen denne laurdagen.
Nedre Eiker menighetssenter i Mjøndalen arrangerer kvinnekveldar for kvinner med forskjellig tru, etnisitetar og bakgrunnar.
FOTO: MALIN LONGVA DEN NORSKE KIRKE
Sola skin gjennom vindauget, og lukta av kaffi blandast med følelsen av å vere velkommen i heimen til Selmawit og Juliana.
FOTO: MALIN LONGVA DEN NORSKE KIRKE
Formålet til kvinnekveldane er blant andre ting å knytte fellesskap, finne likskapar i livet og å snakke norsk så mykje som mogleg.
FOTO: MALIN LONGVA DEN NORSKE KIRKE
KIRKENS NØDHJELP
Kirkens Nødhjelp er en norsk bistandsorganisasjon som jobber i over 30 land, med nødhjelp, langsiktig utviklingsarbeid og politisk påvirkning. Organisasjonen startet opp i 1947 som en liten kirkelig innsamlingsaksjon. I dag er vi en av Nordens største bistandsorganisasjoner. I fellesskap med våre oppdragsgivere – kirker og kristne organisasjoner i Norge – og samarbeidspartnere har vi forpliktet oss på visjonen: Sammen for en rettferdig verden. Vi gir hjelp til dem som trenger det mest – uavhengig av religion, kultur, kjønn, seksuell legning, alder, ulike funksjonsevner, etnisk tilhørighet og politisk oppfatning. Kirkens Nødhjelp er en felleskirkelig, diakonal organisasjon. Vårt diakonale oppdrag begrunnes i kirkens tro på den treenige Gud: Gud er skaperen som opprettholder skaperverket og menneskenes verdighet, Kristus forsoner og frigjør fra synd og dødskrefter og Den Hellige Ånd kaller oss til fellesskap og gir oss styrke til å kjempe for rettferdighet i bønn om Guds rikes komme. Som kirkelig og trosbasert organisasjon tilhører Kirkens Nødhjelp det sivile samfunn både i Norge og globalt. Sivilsamfunnet er kjernen i Kirkens Nødhjelps mål om å redde liv og skape rettferdighet. Vi er overbevist om at sterke sivilsamfunnsaktører – og et miljø som muliggjør sivilsamfunnet – er forutsetninger for utviklingen av deltakende demokrati, ansvarlig ledelse og sosial rettferdighet. Vårt arbeid er delt inn i seks programmer: kjønnsbasert vold; vann, sanitær og hygiene; fredsbygging; klimarettferdighet; klimasmart landbruk og jobbskaping; og ulikhet. Den mengden problemer disse dekker, gjenspeiler mangfoldet i behovene til rettighetshavere og sivilsamfunnet der Kirkens Nødhjelp og partnere er til stede. Det gjenspeiler også nivået på Kirkens Nødhjelps ekspertise innen organisasjonen. Utgangspunktet for Kirkens Nødhjelps arbeid er at Gud har skapt alle mennesker i sitt bilde, med samme verdi, med særskilte rettigheter og plikter. Vi er del av et globalt fellesskap der vi er avhengige av hverandre og naturen som omgir oss. Alle mennesker er omfattet av Guds kjærlighet, uavhengig av bakgrunn og identitet. Vi inspireres av lignelsen om den barmhjertige samaritan og utøver tjenesten sammen med mennesker og organisasjoner som deler våre verdier. Hjelpen gis betingelsesløst og uten intensjon om å påvirke menneskers religiøse tilhørighet.
FARVEL PÅ GRENSEN
ALDRI HAR DET VÆRT så mange mennesker på flukt i verden som
nå. De siste to årene har vi virkelig fått kjenne på hva det vil si å være på flukt, når millioner måtte flykte fra et europeisk land, ikke langt fra oss. Enda flere har blitt drevet på flukt i eget land. Vi har fått ukrainere som naboer, i klassen, på fotballaget. Vi har fått høre sterke historier. Om familien fra Kiyv som våknet om natten av raketter. I fortvilelse over situasjonen la de på flukt sammen med en liten gruppe naboer. Våren 2022 var jeg selv på grensen mellom Ukraina og Ungarn. Der traff jeg Sofie på fem år. Hun orket nesten ikke å ta farvel med bestemor Agnes som må bli igjen. Behovene er enorme, og kommer til å være det lenge. Mamma Agnes sier situasjonen er forferdelig og komplisert. Her bare noen meter fra grenseovergangen i Berehove i Ukraina er det flere hundre mennesker da Sofie må reise. Alle på vei mot
HÅVARD BJELLAND (1966) Fotograf i Kirkens Nødhjelp siden 2016 hvor jobben er å dokumentere den humanitære situasjonen og Kirkens Nødhjelps arbeid. Tidligere pressefotograf i Bergens Tidende og Dagens Næringsliv siden 1987. 17 priser i «Årets bilde», premiert i Sony World Photography Awards. Gitt ut boken (sammen med Bjørn Asle Nord) «Gi meg heller livet», en dokumentar om psykisk skadde norske soldatveteraner. Mange fotoutstillinger, inkludert DOK og Olavsfest.
en trygghet i uvisshet. Noen må bli igjen, fedre må ta farvel med barna for å dra i krigen, syke som ikke kan reise. Det er overraskende stille i kaoset, raske farvel, alle vil videre. I blant annet Berehove i Ukraina ga Kirkens Nødhjelp mat, vann og husly til mennesker på flukt. Kirkens Nødhjelp fortsetter å gi mennesker i nød hjelp.
I det uvisse kaoset med mennesker på vei ut av Ukraina, som nettopp var full av vanlig hverdag, må plutselig venner, naboer og familie skilles.
FOTO: HÅVARD BJELLAND KIRKENS NØDHJELP
Det er vondt for både Sofie (5) og bestemor Agnes å måtte ta farvel.
FOTO: HÅVARD BJELLAND KIRKENS NØDHJELP
Over 100 millioner mennesker er flyktninger. Plutselig ble Sofie (5) en av dem.
FOTO: HÅVARD BJELLAND KIRKENS NØDHJELP
DIAKONHJEMMET
Diakonhjemmet er en ideell tjenesteyter innen helse, omsorg, utdanning og forskning. Alle virksomheter jobber utfra diakonale verdier og en tanke om å være «engasjert for mennesket». Vi er en pådriver for bærekraft i vid forstand, med vekt på sosial bærekraft. I praksis betyr det at vi gir spesialisthelsetjenester, omsorg og pleie til alle mennesker i alle faser av livet. Diakonhjemmet sykehus er et ideelt lokalsykehus i Oslo som hovedsakelig har ansvar for befolkningen i bydelene Vestre Aker, Frogner og Ullern. Sykehusets om lag 1800 ansatte tilbyr behandling innen medisin, kirurgi, revmatologi og psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Sykehuset har behandlingsansvar for revmatologi i hele regionen og landsfunksjoner innen revmatologisk rehabilitering. Det mottar i tillegg mange gjestepasienter fra hele landet innen flere fagområder. Sykehuset har et stort forsknings- og innovasjonsmiljø og er det sykehuset, utenom universitetssykehusene, med størst forskningsaktivitet i landet. Diakonhjemmet Sykehusapotek er et kompetanse- og foregangsapotek blant annet innen klinisk farmakologi og kommunikasjon om legemidler. Diakonhjemmet Omsorg har tilbud innen sykehjem, barnehager, barnevern, hjemmetjenester og forsknings- og samfunnsarbeid. VID vitenskapelige høgskole har studietilbud og forskning innen helse- og sosialfag, diakoni, teologi og ledelsesfag, og kultur- og religionsstudier på alle nivåer fra bachelor til ph.d. Med nesten 6000 studenter og 600 ansatte er VID en av de største private høgskolene i Norge. VID har campuser i Oslo, Bergen, Stavanger, Sandvika og Tromsø og et desentralisert utdanningstilbud på Helgeland. Fagskolen Diakonova er en ny ideell fagskole som starter studietilbud innen helse og omsorg i Oslo og Bergen høsten 2023.
TETT PÅ LIVET
DETTE ER IKKE EN HISTORIE om umenneskelige turnuser
eller lønnskamp, korridorpasienter eller pasientskandaler, budsjettkutt eller manglende rekruttering til sykepleie- og helsefag. Disse bildene er derimot et ønske om å løfte fram noen små og store øyeblikk som skjer på en sykehusavdeling hver eneste dag. Disse øyeblikkene hører med, og det er viktig at de får en plass på det store lerretet. Jeg har fulgt pasienters møter med ansatte på to avdelinger ved Diakonhjemmet sykehus. På ortopedisk sengepost B der de hovedsakelig tar imot pasienter som kommer inn til planlagte operasjoner i hofte, kne, fot eller ankel. På medisinsk sengepost A der de primært tar imot akutt-pasienter med lidelser innen hjerte og lunge. Det har vært et privilegium å være til stede, se, snakke med
PÅL A. BERG (1960) Lang fartstid fra ulike mediehus, som journalist, designer og sjefredaktør. Tallrike juryverv nasjonalt og internasjonalt innen nyhetsdesign og presentasjon. Arbeider med ulike prosjekter innen dokumentarfotografi på fritiden – blant annet på Cuba, Vestbredden og lokalt på Hurum. Er i dag kommunikasjonssjef ved Diakonhjemmet Stiftelse.
pasienter, pårørende og ansatte. Det har vært lite blålys og dramatikk, like fullt hverdager søkklastet med sterke pasientfortellinger, smerte, fortvilelse, takknemlighet, vonde beskjeder, sårbarhet, varme smil – gnister av håp. Midt i det hele står alle de fine folkene som arbeider her. Jeg lurer på hvor mange kilometer de går på en vakt, beundrer tålmodigheten når de svarer på samme spørsmål for femte gang, hvordan de småsnakker og beroliger mens de rigger for et sårstell, henter en kopp med te, og forteller rolig og tydelig hva som skal skje på den neste undersøkelsen om en halvtime. Er de slitne og lei midt i en travel vakt, så skjuler de det godt. Det er intenst. Livet er tett på. Mennesket er sårbart. Av og til trenger vi å bli minnet om det.
Da jeg viste noen av bildene i pauserommet på avdelingen kom det fra en av sykepleierne: – Jeg håper det blir en fotoutstilling, for da skal jeg ta med meg kjæresten dit så han får se hva jeg jobber med!
FOTO: PÅL A. BERG DIAKONHJEMMET
En dag på en sykehusavdeling rommer veldig mye. Mange mennesker bidrar for å holde hjulene i gang slik at pasientene får best mulig behandling. I alle møtene mellom fagkompetanse og menneskelige behov ser jeg hvordan det arbeides for at pasienten skal føle seg trygg og ivaretatt. Ikke lett. Respekt.
FOTO: PÅL A. BERG DIAKONHJEMMET
Diakonhjemmet sykehus har definert fire kjerneverdier: respekt, kvalitet, tjeneste og rettferdighet. Sykehusets ansatte strekker seg for å møte alle med respekt og nestekjærlighet, uavhengig av tro eller livssyn, diagnose eller sosiale forhold.
FOTO: PÅL A. BERG DIAKONHJEMMET
HVA VIL DU JEG SKAL GJØRE FOR DEG?
DIAKONIAKTØRER SØKER DET BESTE FOR DEN ENKELTE OG SAMFUNNET
«Historien om den norske velferdsstaten er i stor grad historien om ideelle organisasjoner.» Ordene tilhører et utvalg som i 2016 kom med forslag til løsning for å kompensere ideelle organisasjoners pensjonskostnader. De største ideelle organisasjonene er diakonale. Jesu omtale av seg selv er gjengitt med det greske ordet «diakonos», som betyr tjener. Det latinske ordet for tjener er «minister», som gir andre assosiasjoner. Diakoniaktører har utviklet seg i spennet mellom å initiere, tjene, utfordre og lede. Diakoniorganisasjonene har ikke bare vært viktige historisk, men spiller en viktig rolle i dag, innenfor rus- og eldreomsorg, samt barnevern og familievern, og ulike former for hjelp til bolig, arbeid eller mat. De største diakonale virksomhetene er sykehus. Regjeringen definerer ideell organisasjon i anskaffelsesforskriften § 30-
HANS MORTEN HAUGEN Av Hans Morten Haugen, dr.juris, dr. philos (statsvitenskap), professor i internasjonal diakoni ved VID vitenskapelige høgskole.
2a(2): «arbeider utelukkende for et sosialt formål for felleskapets beste, og reinvesterer eventuelt overskudd i aktivitet som oppfyller organisasjonens sosiale formål.» Det sosiale formålet skiller seg fra formålet til en privat kommersiell aktør. Det er altså ikke regler mot overskudd, men overskuddet skal brukes til å
DEN NORSKE KIRKE DEFINERER DIAKONI SLIK: «Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Den er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet». REVIDERT PLAN FOR DIAKONI (2020)
fremme formålet. Merk at det er ikke eieform i seg selv som er avgjørende for om en institusjon er ideell. En stiftelse kan berike eierne gjennom måter å overføre penger til «nærstående». Et A/S kan ha som formål at eventuelt overskudd ikke kan tas ut, men reinvesteres i virksomheten for et sosialt formål. I 2022 lanserte Virke Ideell og Frivillig en bransjestandard for ideelle. Den sier at for å kunne regnes som ideell må også eier eller den som har «bestemmende innflytelse» være ideell. Dette kriteriet er i tråd med Oslo kommunes praksis, men ikke praksisen i Bufetat. Stortinget har vedtatt at 40 prosent av tjenestene innen barnevern skal leveres av ideelle. Å gi en definisjon av ideelle er del av mandatet for det såkalte Avkommersialiseringsutvalget, satt ned for å «utrede hvordan kommersiell drift kan utfases i ulike skattefinansierte velferdstjenester.» Selv om spørsmålet om profitt og berikelse av eiere er klart politisk er det viktig å heve blikket og spørre hvilket samfunn vi vil at Norge skal være om 170 år. MODERNE DIAKONIVIRKSOMHET – STARTEN PÅ INSTITUSJONSDIAKONIEN
Selv om klosterhospitaler og katedralskoler var pionerer innenfor syke- og skolevesen betød reformasjonen at staten overtok mye kirkelig eiendom, og
driften av disse. Prester ble gitt viktige oppgaver innenfor
Det største diakonale arbeidet skjer likevel av frivillige; alle
fattigomsorg, og var del av ledelsen av den såkalte
kan bidra, uavhengig av personlig tro. Menighetene er blitt
fattigkassen.
stadig mer bevisste på sin rolle som lokalsamfunnsaktør.
Det fantes ingen diakonale organisasjoner, og de
Samspillet mellom menighet og det som kan kalles
institusjonene som fantes for dem som ikke kunne ta vare
spesialisert diakoni er også viktig. Dersom eksempelvis
på seg selv var ikke et givende sted å leve. Prestene var
Kirkens SOS skal rekruttere frivillige er menigheter en av
embetsmenn som ble gitt oppgaver for å gjennomføre statlig
mange kanaler for å spre informasjon.
vedtatt politikk, men kunne prege den lokale utøvelsen av politikken inspirert av omsorg, i tråd med Jesu møte med personer som hadde blitt holdt nede.
Samskaping er et nytt ord, og det finnes mange eksempler på god samskaping mellom menighet og kommune. De ressursene som en menighet besitter, som bygninger,
Hauge-bevegelsen bidro til en fornying av Norge, og
mennesker og verdier, er noe politikere vet å verdsette – selv
organisasjoner begynte å vokse fram. Honratus Halling sitt
om de samme politikerne kanskje ikke kan definere diakoni.
arbeid gjennom Samfundet paa Enerhougen, etablert i 1850 som et alternativ til Marcus Thranes arbeiderforeninger, kan regnes som starten på den moderne diakonien. Sparebank, lånekasse og sykekasse ble etablert for arbeiderne.
INTERNASJONAL DIAKONI
Tilblivelsen til Kirkens Nødhjelp, som er blitt den største norske aktøren innenfor internasjonal diakoni, er svært interessant. I 1947, bare to år etter at den tyske okkupasjonen var avsluttet,
Dagens Kirkens Bymisjon ble etablert som Foreningen Indre
initierte Menighetspleiens Landsforbund en innsamlingsaksjon
Mission i Christiania i 1855. Også stiftelsen Diakonissehuset
for tyske nødlidende. Menighetspleierne er dagens
Lovisenberg kan føre sin historie mer enn 150 år tilbake; den
hjemmesykepleiere, og organisasjonen ble lagt ned i 1960.
ble etablert som Diakonisseanstalten i 1868, og etablerte seg først på Grønlandsleiret i Oslo, i dagens Asylet.
Menighetssøsterhjemmet heter i dag Diakonova, og innsamlingsaksjonen heter i dag Kirkens Nødhjelp.
Det norske Diakonhjem, som i begynnelsen kun tok opp
Den eies av de fleste norske kirkesamfunn, men både
menn til en integrert utdannelse som sykepleier og diakon,
kvekere, adventister og katolikker har sine egne
ble etablert i 1890. Betanien, som er eid av Metodistkirken,
utviklingsorganisasjoner.
etablerte sykehjem i Bergen, Skien og Oslo, men først ute i Bergen var Haraldsplass, rett nord for Haukeland.
Selv om Kirkens Nødhjelp er langt yngre enn den eldste norske misjonsorganisasjonen, Det Norske Misjonsselskap, har den
I en oversikt skrevet av Anne Bente Hadland, «150 år med
vokst raskere, blant annet som følge av stor kompetanse på
ordenssøstre i Norge – status ved et jubileum» berettes det
humanitærhjelp i kriser. Alle norske misjonsorganisasjoner
om de 23 sykehjemmene som ble startet og drevet av katolske
forstår seg i dag som utøvere av internasjonal diakoni, og de
ordenssøstre, det første i 1882 i Hammerfest. Florida sykehus,
mottar støtte fra Norad til prosjekter som drives av kirker og
eller St. Franciskus Hospital, rett ved Danmarksplass i Bergen
andre partnere i andre land.
var det siste hospitalet som ble drevet av disse søstrene. I dag huser bygningen St. Paul gymnas.
Det var Stoltenberg I-regjeringen som valgte å ikke videreføre den såkalte nøytralitetsparagrafen, som sa at
DE FRIVILLIGES INNSATS
norsk bistand ikke skal brukes til å fremme politiske eller
Den norske kirke bruker «tjenende» som ett av sine
religiøse særformål. Bondevik II-regjeringen oppfordret i
kjennetegn. Noe over 300 diakoner er ansatt i Den norske
2002 bistandsaktørene til å rendyrke sin egenart, ideologi og
kirke, og flere andre kirkesamfunn har også ansatt diakoner.
verdigrunnlag.
Breddeformat (burgunder, sort (80%) og hvit)
Breddeformat med bunnfelt (hvit på burgunder, hvit på sort (80%), burgunder på hvit og sort (80%) på hvit)
Høydeformat (burgunder, sort og hvit)
Høydeformat med bunnfelt (hvit på burgunder, hvit på sort (80%), burgunder på hvit og sort (80%) på hvit)
Om du vil scanne koden og gi oss en tilbakemelding på utstillingen blir vi veldig glade!