Issuu

I Kristi kjærlighets ånd Det norske Diakonhjems utdanning i 125 år

Diakoniutdanning i 125 ĂĽr

I Kristi kjærlighets ånd Det norske Diakonhjems utdanning i 125 år

Logo i sort

1.5.5

Er sort/hvit eneste mulighet, benyttes nedenstående logovarianter. Symbol i 100 % og virksomhetens navnetrekk i 70 %. Logo kan også vises i negativ. Se side 1.5.6.

Diakoniutdanning i 125 år

02.10.2014

DE FØRSTE 125 Å RENE

1890 _ 1930 1930 _ 1970 1970 _ 1990 1990 _ 2015 2016 _

FORORD 4 ETABLERING OG ORGANISERING

KONSOLIDERING, SKOLEN TAR FOR M

7 13

DIFFERENSIERING OG PROFES JONALISERING 17

Tekst: Olav Fanuelsen • Diakonhjemmet høgskole Utstillingskonsept og grafisk design: Geir Henriksen • Blæst Design Kolonien AS Produksjon og montering: Folie Design AS cullecae vellabo rporecu lparum Trykk: Rolf Ottesen AS

INN I AK ADEMIA

VEIEN VIDERE

FORORD «…I Kristi Kiærligheds aand.., er formuleringen som er hentet fra §1 i statuttene for Det norske Diakonhjem og den angir kjernen av og horisonten over den utdanningsvirksomhet som ble startet i Magdalenahjemmets lokaler i 1890. Når det i dag, etter 125 år, tales om Diakonhjemmet høgskole som en diakonalt forankret høgskole, kan det vanskelig være et annet perspektiv man tenker på. Tanken om en liten utstilling for å vise utviklingen av institusjonens utdanningsvirksomhet, kom opp i forbindelse med at Stiftelsen Det norske Diakonhjem og Diakonhjemmet høgskole for 2-3 år siden startet arbeidet med å ordne og registrere de historiske arkivene ved institusjonen. Vet du hvor du er? - spør vi på inngangsdørene til utstillingen. Mange, både studenter og ansatte, kjenner ikke utdanningshistorien, men også for dem som har et visst kjennskap kan det være interessant å se hvordan utdanningsvirksomheten har utviklet seg, gjennom kontinuitet, endring, oppbrudd og fornyelse.

For oversiktens skyld er stoffet inndelt i fire epoker. Noen vil kanskje stusse over denne inndelingen, men de sentrale trekk ved selve utdanningen har vært retningsgivende i hver periode. I teksten henvises det til hovedverket om Diakonhjemmets historie, nemlig boken «Mannsmot og tenarsinn» av Gunnar Stave. Alle sidehenvisningene i teksten er hentet fra denne fremstillingen. For å utnytte de mulighetene vi har i vår tid, vil du ved å bruke QR-kodene som er oppgitt, kunne bruke mobiltelefonen eller lesebrettet til videre studier av det materialet utstillingen har.

Oslo september 2015 Ingunn Moser

Idar Magne Holme

Olav Fanuelsen

1890 _ CA.1930 E TABLERING OG ORGANISERING

HARTVIG HALVORSEN GRUNNLEGGEREN

HARTVIG K. NORDVIK

Det norske Diakonhjem startet sin utdanningsvirksomhet høsten 1890. På samme måte som i Tyskland var tanken fra starten å kombinere en utdanning med et rednings- og kjærlighetsarbeid for mennesker i nød.

DEN FØRSTE

Diakonutdanningen var planlagt til to år, med allmenne skolefag og teologiske fag. Dessuten skulle det undervises i praktiske ferdigheter, først og fremst i sykepleie, men også i andre nyttige fag. Praksis ved pleiehjemmet som ble etablert, ville gi den enkelte menneskekunnskap og praktiske ferdigheter. Det sentrale var å dekke de behov kirken hadde for å kunne møte utfordringene fra det moderne samfunn. Enkelte så Diakonhjemmet som en sjanse til å etablere en utdanning for indremisjonærer som først og fremst skulle forkynne. (s.58) Det er vanskelig å si noe sikkert om når ideen om et norsk diakonhjem oppsto. Man hadde hørt om Wichern i Hamburg og Bethel i Bielefeld, men inntil 1889 var kjennskapet lite. Etter hvert fikk man kjennskap til Diakoniutdanning i 125 år

Diakoniutdanning i 125 år

den tyske presten Theodor Schäfers bok «Leitfaden der inneren Mission». Her fikk man en beskrivelse av selve saken og hvordan man kunne gå frem for å etablere en diakon-institusjon. (s.48). Schäfer bruker betegnelsen broder og betegnelsen diakon litt om hverandre, noe som kan tyde på at saken ikke var helt klar.

andre skal den innøve praktiske ferdigheter og for det tredje, skal den være en teoretisk utdanning med vekt på innføring i kristendomsfag. Etter hvert ble denne siste delen også styrket med mer vekt på allmenne skolefag (s.193ff )

Allerede fra det andre kullet ble utdanningen utvidet til 5 år. Til å begynne med var det ved oppstart ingen teoretisk undervisning, så de såkalte «prøveelevene» hadde mest praksis. Fra 1898 ble det lagt inn et kortere forkurs i sykepleie i løpet av prøveåret, mens den teoretiske undervisningen ble samlet i en 6 måneders blokk senere i utdanningsforløpet. (s.112f )

legg til virksomheten på Magdalenahjemmet hadde «Gamlegården» på Steinerud allerede vært i bruk i mange år og med sine 10 rom huset bygningen mange av elevene.

Etter at sykehuset ble opprettet i 1893 ble utdanningen etter hvert innrettet på sykepleie. Den første studieplanen er fra 1896 og er utarbeidet av reservelege Thomas Mørch og overlege Thue. Den inneholder tre elementer. Den første delen omhandler anatomi, fysiologi og patologi. Den andre delen pleien av syke, eller sykepleielære, mens den siste delen omhandler «den chirurgiske assistance», altså arbeidet på operasjonsstuen. Denne undervisningen gikk etter hvert under betegnelsen «lillekurset». Den mer teoretiske undervisningen ble samlet i en egen bolk som først var på ca. 6 mnd. men senere ble utvidet til 9 mnd. Dette ble kalt «storekurset» og fant fra 1900 sted til slutt i utdanningen og var i stor grad preget av den tyske tenkningen. Ja, Hartvig Halvorsen var i 1896 i Tyskland og kunne der konstatere at den norske utdanningen var på høyden med, om ikke bedre enn den tyske. Hartvig Halvorsen skisserer generelt tre hovedoppgaver for utdanningen; for det første skal den fremme personlig og kristelig utvikling, for det Diakoniutdanning i 125 år

De nye sykehusbygningene sto ferdige og ble innviet 4. juni 1900. I til-

Det nye sykehuset ble et tungt økonomisk løft, noe som gikk ut over utdanningen. Kursene måtte ofte avlyses fordi man trengte elevene til arbeid i sykehuset og andre steder. Det kom også krav om forandring av utdanningen. Nivået var for dårlig, noe som til dels skyldtes elevenes dårlige forkunnskaper. I 1900 ble «storekurset» utvidet til 9 mnd. Denne modellen holdt seg uforandret frem til 1929. (s.112f ) Det blir mer og mer klart at utdanningen skulle favne hele spekteret av diakonale oppgaver, ikke bare sykepleie. Den første norske diakonkonferanse ble arrangert på Diakonhjemmet i forbindelse med åpningen av sykehusbygningene. Hovedemnet var utdanningen. Og Hartvig Halvorsen skisserer følgende krav til utdanningen, som det i løpet av konferansen viser seg å være stor enighet om: •

Krav om kristen tro; institusjonen skulle ikke være en omvendelsesan-

stalt. Utdanningen skulle fremme personlig kristen utvikling. Husets ånd bidrar i største grad til dette og denne ånd er alles ansvar.

Diakoniutdanning i 125 år

•

Dernest kommer den praktiske utdanning. (s.194) Wichern hadde startet med «guttehjem», men Diakonhjemmet velger sykepleien som øvingsfelt, men denne er ikke fullstendig og tilstrekkelig. Økonomisk og administrativt arbeid trenes gjennom arbeid i hagen, kjøkkenet og kontoret. Noen studenter ble sågar sendt til landbruksskole, for at de kunne sette seg inn i driften av jordbruk, fordi en del av dem havnet i stillinger og i institusjoner som hadde en form for gårdsdrift knyttet til virksomheten.

kvinnelige pleiere til sykehuset, men det var også registrert et mer generelt behov for en kortere utdanning for kvinner som ville ut i arbeidet som menighetssøstre.

Den tredje oppgaven var den teoretiske. (s.195) Det var for en stor del vanlige skolefag fordi kunnskapene i teologi var ganske gode. Det eneste faget elevene har eksamen i er teoretisk sykepleie. Tanken om emissærtjeneste går man etter hvert bort fra. Hovedoppgaven for diakonen er den kristelige kjærlighetsgjerningen.

Autorisasjonsspørsmålet i sykepleie ble tatt opp av myndighetene i 1915. Saken ble drøftet fordi det var etablert en rekke sykepleierutdanninger i landet, for det meste drevet av kristne og humanitære organisasjoner. Legemøtet mente at det var på tide å få en offentlig godkjenning av utdanningen som sikret at utdanningene holdt mål. Det ble derfor nedsatt en komite og forstanderen ved Diakonhjemmet, Reidar Kobro, ble utpekt til å sitte i komiteen.

Utdanningen er ikke stabil og entydig. Deler av den praktiske utdanning er forskjellig fra elev til elev alt etter hvor den enkelte ble plassert. Dessuten var det en ny lærer hvert år, noe som satte et personlig preg på undervisningen. For det tredje måtte utdanningen justeres etter hvert som utdanningsnivået ble høyere. Diakonelevene ble kalt tilbake til institusjonen for å ta storekurset når det var mange nok til det og det passet for Diakonhjemmet. (Sitat fra opptaksvilkårene, 1892-1945, s. 197)

Det ble innført eksamen ved store-kurset i 1911. Dette gav kurset større vekt og skjerpet kravene til elevene. I 1917 ble det imidlertid forringet på grunn av at potetopptakingen tok så lang tid om høsten. Det ble derfor bestemt at det skulle gis en mer avgrenset eksamen. (s.199)

Dette spørsmålet tvang Diakonhjemmet til å tenke gjennom sin identitet; hvor sterkt de ville knytte sin identitet til sykepleie? Skulle diakonutdanningen likestilles med de andre sykepleierutdanningene og skulle de stå sammen med sykepleierprofesjonen for å styrke profesjonen eller styrke sin egen identitet? (s.201)

I 1906 starter en utdanning av kvinnelige elever til menighetssøstre. Det er til å begynne med en ettårig utdanning. Hovedgrunnen var behovet for

Innstillingen ble tatt opp på Broderforbundets generalforsamling i 1919. Forstander Kobro orienterte om arbeidet kan hadde vært med i. Det ble reist spørsmål om diakonene trengte en så stor sykepleierutdanning, men på den annen side ble det også hevdet at sykepleierutdanningen til nå

Diakoniutdanning i 125 år

hadde gitt diakonene status. Det var imidlertid få som arbeidet i direkte sykepleie i 1919, bare 27 diakoner. Det vesentlige i diakongjerningen var menighetstjeneste og sykepleie, men nå måtte menighetsarbeidet styrkes. Et av forslagene var at det kunne gjøres ved en linjedeling i en linje for menighetstjeneste og en linje for sykehusarbeid. Konklusjonen var allikevel at et stort flertall gikk for at man ikke måtte stille seg utenfor en ny lov. Begge fløyene var imidlertid enige om at den teoretiske utdanningen burde utvides til to år.

Diakoniutdanning i 125 år

1930 _ 1970

KONSOLIDERING, SKOLEN TAR FOR M

THORLEIF NORSETH IDENTITETSLETEREN

JOHN FOSSE DEN ELDSTE

Elevhjemmet sto ferdig i 1927, og da fikk man muligheter til å utvikle utdanningen. Man hadde lenge sett behovet, men nå ble det gitt praktiske muligheter. De nye skoleplanene for søster- og diakonelevene fanget opp utviklingen i sykepleierutdanningen, samtidig som det sosiale fagfeltet ble styrket i utdanningen. Dette ville gi diakonene kompetanse innenfor en vid betydning av sosialt arbeid. Utdanningen ble tilpasset det arbeidsmarkedet som var tilgjengelig for diakonene noe som i realiteten innebar et kompromiss mellom den ideelle målsettingen og de faktiske behovene.(s.251) Misnøyen var størst med den teoretiske utdanningen som elevene mente var for kort og for tilfeldig. Den nye planen ble tatt i bruk i 1929 og den var bygd over den samme lesten som før, med et forkurs, praktisk opplæring og et teoretisk avslutningskurs. De tre første årene var viet sykepleierutdanningen og dette var i samsvar med den normen Norsk

Diakoniutdanning i 125 år

sykepleierforbund hadde vedtatt. Det fjerde og femte året var sammensatt av almendannende og teologiske fag. 1930- årene brakte en ny diskusjon, nemlig hvilken kompetanse diakonene hadde til å arbeide med sosiale spørsmål. Det var nå i realiteten et mindretall som arbeidet direkte med sykepleie og i kirkelige stillinger. Dette måtte få konsekvenser for innholdet i kursene. (s.252) Diakonene måtte kvalifisere seg til å møte den sosiale nøden. Første del av 1930-årene var en tid med stor arbeidsløshet, arbeidskonflikter, fallende arbeidslønner og fattigdom og bolignød. For å bøte på dette ble det særlig pekt på fagene juss, samfunnskunnskap, psykologi og psykiatri. I løpet av 1930- årene ble disse fagene gradvis tatt inn i diakonutdanningen. (Årsberetningene 193132 og 1936-37). På denne tiden fantes bare en utdanning for sosialt arbeid i Norge de såkalte «Sociale kurser» for unge kvinner som ble arrangert av Norske Kvinners Nasjonalråd fra 1920. Diakonhjemmet ble en pionerinstitusjon også når det gjaldt sosialutdanning og utviklet seg i realiteten til den første sosialutdanning for menn i Norge. Den linjedeling som fant sted i 1971, med en sykepleierlinje og en sosionomlinje, hadde i realiteten sine røtter i 1930-årenes utvikling innen utdanningen. Med autorisasjonsloven, Lov av 10. desember 1948 om utdannelse og offentlig godkjenning av sykepleiere som trådte i kraft 1.1.1949, kom kravet om at det skulle opprettes et styre og ansettes en leder for utdanningen. Den første rektor ved sykepleierutdanningen ved Diakonhjemmet ble diakon Thorolf Seierstad. Sykepleierutdanningen måtte nå godkjennes av Sosialdepartementet.

Diakoniutdanning i 125 år

For den resterende del av utdanningen, altså det store kurset, var det Hovedstyret som var «skolestyre». Utover på 1950-tallet kommer igjen diskusjoner om utdanningens innhold. Presset for å gjøre noe med de to siste årene øket. Diakonene burde få en langt bredere og dypere innføring i de sosiale emnene og praktisk erfaring i den sosiale sektor. Det var om å gjøre at diakonene ikke ble trengt ut av det sosiale arbeidsfeltet. Høsten 1957 fikk en komite i oppdrag å vurdere disse spørsmålene. (s.271) Komiteen la fram forslag til en ny utdanningsplan. Denne ble vedtatt i styret i 1958. Forslaget var at det fjerde året utelukkende skulle forbeholdes de sosiale fagene. Undervisningsemnene skulle være sosiallovgivning, sosialpolitikk, sosialmedisin, sosialpedagogikk, barne- og ungdomspsykologi, ungdomsarbeid, bokføring mm. Man ser her konturene til en varig modell, der de teologiske fagene ble konsentrert til ett år. Senere (i 1968) ble sosialfagene utvidet og godkjent som sosionomutdanning. Våren 1965 kommer også søsterutdanningen i gang igjen, etter at det siden 1948 hadde vært stopp. Meningen var at den skulle organiseres som en egen utdanning, adskilt fra diakonutdanningen, men etter hvert kom man til at dette ikke var ønskelig. Man fikk en felles utdanning for kvinner og menn. På det kirkelige område skjer det mye i etterkrigstiden når det gjelder synet på diakonien Dette skulle bli grunnleggende for utviklingen i ti-årene fremover. Den såkalte kirkelige reformbevegelse startet et arbeid med å gjennomtenke de ulike kirkelige tjenester, herunder diakontjenesten.

Diakoniutdanning i 125 år

1970 _ 1990

DIFFERENSIERING OG PROFES JONALISERING

OTTO HAUGLIN

ODDRUN F. RUDRUD

PROVOKATØREN

GENERALISTEN

Ved inngangen til 1970-årene skjer det store endringer ved Diakonhjemmets utdanningsvirksomhet. Det første er oppbruddet fra den tradisjonelle 5-årige helhetlige og enhetlige utdanningsmodellen. Det skjer ved at det innføres en såkalt linjedeling, det vil si at utdanningen ble redusert til 4 år, og den skulle bestå av to avdelinger. Sykepleierutdanningen eller sosionomutdanningen, som var godkjent i 1968, skulle utgjøre den 1. avdelingen, og et studieår i teologi og diakoni skulle utgjøre den 2. avdeling. Ganske raskt ble det også innført et halvt års studier i administrasjon, administrasjonskurset, som et frivillig tilbud. Denne modellen var i samsvar med utdanningskravene fra kirkens side. Den såkalte With-komiteen hadde på slutten av 1960-tallet trukket opp retningslinjene for diakoniarbeiderutdanningen i Den norske kirke. Som en konsekvens av denne oppdelingen, blir det opprettet to nye skoler, eller skoleavdelinger Den ene er Diakonhjemmets sosialskole (Diasos) og den andre er Diakonhjemmets teologisk/administrative skole (Diatahs).

Diakoniutdanning i 125 år

Fra tidligere hadde man Diakonhjemmets sykepleierskole (Diasyk). En hjelpepleierskole ble drevet fra 1974 til 1996.

såkalte «Diasos reform», en gjennomgang av utdanningens grunnleggende forutsetninger, som fikk konsekvenser også for andre skoler.

Det ble med dette dannet tre fagmiljøer, med administrasjoner, egne styrer, ansatte og studentgrupper ved hver av skolene. Studentene ble imidlertid tatt opp til en helhetlig diakonutdanning og det var forutsatt at de skulle gjennomføre hele utdanningen. Noen av de teologiske og diakonale fagene startet allerede i profesjonsutdanningen.

Den teologisk/administrative skolen startet også en gjennomgang av de fagplanene som var utarbeidet da skolen ble grunnlagt i 1971, og dette førte til en sterkere praktisk-kirkelig profilering av studiet.

Av ulike grunner viste det seg vanskelig å holde sammen denne modellen. Et stadig større antall studenter fant at man ikke ville fullføre hele utdanningen, men hoppet av eller søkte permisjon etter 1. avdeling. En del fant den teologiske utdanningen irrelevant for profesjonsutdanningen. Det kom også til diskusjoner mellom de ulike skolemiljøene om synet på diakoni og utdanningens formål. Hovedstyret arbeidet med saken og konkluderte med innstillingen «Diakoni i kirke og samfunn» der man trakk opp prinsippene for hvordan utdanningsvirksomheten skulle forstås. Selv om den nye modellen ikke fungerte utover på 1970-tallet skjedde det mye viktig av faglig nytenkning innenfor de tre skolemiljøene.

Utover på 1970-tallet skjer det ikke bare en differensiering av utdanningstilbudet, men undervisningen styrkes og profesjonaliseres. Det ansettes en rekke nye lærere som representerer et tilskudd til institusjonens faglighet. Samfunnsviterne gjør sitt inntog og med dem nye faglige områder som fokuseres. I tillegg til dem en gruppe teologer som reiser nye fundamentale spørsmål. Den teoretiske del av utdanningene får større plass, men det satses også på nye undervisningsmetoder og medbestemmelse fra studenter og ansatte. Skolerådene får en viktig funksjon som en del av skolens styringsstruktur og premissleverandører i faglige spørsmål. Forskning og fagutvikling kommer etter hvert i gang med prosjekter og bokutgivelser. Teologiske, sosialetiske og sosialpolitiske spørsmål ble diskutert og det utviklet seg til konflikter som fikk stor oppmerksomhet innad og utad ved institusjonen.

Sosialskolen startet en utvikling av sosionomutdanningen gjennom den

Også innenfor diakonien representerte 1970-årene et oppbrudd fra de tradisjonelle posisjonene. Den tradisjonelle personlighetsorienterte diakoni, med vekt på kall, tjeneste og indre motivasjon blir gradvis avløst av en diakoni som er forankret i kirken og fellesskapet. Diakonen får en kirkelig vigsel og en identitet preget av tjeneste på vegne av fellesskapet og ikke utelukkende basert på indre motivasjon.

Diakoniutdanning i 125 år

Sykepleierskolen startet et forsøksprosjekt med et nytt program for sykepleierutdanningen. Dette ble fulgt opp av et evalueringsprogram.

1990 _ 2015 INN I AK ADEMIA

EINAR VETVIK

GRETE FRAMGARDEN

STRATEGEN

DIAKONIVITEREN

Differensieringen og profesjonaliseringen tiltar utover på 1980-tallet. Under alle de faglige fremskritt ligger allikevel grunnlagsproblemet om hvor utdanningen går i forhold til målet om å utdanne diakoner og diakonikandidater for kirke og samfunn. 1990-årene startet med at de ulike skolene ved Diakonhjemmet ble samlet i et høgskolesenter. I tillegg til at tanken om høgskolesentre var en modell for offentlige høgskoler, var ønsket for Diakonhjemmet også å knytte bedre kontakt mellom de ulike fagmiljøene, og forsøke å få den helhetlige diakonutdanningen til å fungere bedre. Helge Kvanvig, den første rektor for det samlede høgskolesenteret, presenterte et samlet curriculum for Diakonhjemmet. Dette innebar at alle studentene skulle starte med kristendom grunnfag for deretter å gå i gang med profesjonsutdanningen og avslutte med et diakonalt praktikum. Hovedtanken var å styrke kommunikasjonen mellom tro og fag. Alle ville da ha et kristendomsfaglig grunnlag for å møte utfordringene i helse- og

Diakoniutdanning i 125 år

sosialprofesjonene. På dette tidspunktet var det fortsatt slik at alle studentene måtte bekjenne kristen tro og tilhøre et kristent kirkesamfunn. I tillegg til selve grunnutdanningen til diakonikandidat foreslo man også opprettelsen av et hovedfag i diakoni. På samme måte som prester og kateketer kunne utdanne seg til et toppnivå, burde dette også gjelde for diakoner. Disse planene om et samlet curriculum vant imidlertid liten gjenklang i Departementet. For det første kunne ikke Departementet tenke seg et kristendom grunnfag som opptaksvilkår for sykepleier- og sosionomutdanningen. For det andre kunne ikke høyskoler på det daværende tidspunktet ha hovedfagsutdanning. Dette negative resultatet medførte at man nedsatte et utdanningsutvalg som fikk i oppdrag å gjennomgå den modellen man hadde, for å styrke denne med tanke på en mer enhetlig profil i hele utdanningsforløpet. De ulike fagmiljøene ble gjennom denne prosessen bragt nærmere hverandre, men en sterkere integrering var en stor utfordring. I 1996 utvidet Kirkemøtet rammene for diakonutdanningen til fem år, der den diakonale utdanning ble utvidet med ett år. Dette bidro til en ytterligere differensiering av utdanningsmålene, der det ble klart at de færreste startet sin utdanning på Diakonhjemmet for å ta en fem-årig utdanning med sikte på diakontjeneste. I 1999 avviklet institusjonen også de spesielle tilleggsvilkårene for opptak av studenter. I forbindelse med etablering av høgskolesenteret ble det også opprettet en avdeling for forskning (Diaforsk) og en avdeling for etter- og videreutdanning (Diavett). Man samlet og konsentrerte virksomheten på disse områdene som

Diakoniutdanning i 125 år

tidligere var spredd på fagmiljøene, sykepleie, sosialt arbeid og teologi/diakoni. Dette ble betydelige virksomheter i tillegg til grunnutdanningene. Forskningsavdelingen ga et betydelig bidrag til den faglige utviklingen ved høgskolen, noe som senere skulle komme de ulike akkrediteringene til gode. Etter- og videreutdanningsvirksomheten opparbeidet nye fagområder noe som senere ble av stor betydning for utvikling av mastergrader. 1990-årene er også starten på en tiltakende internasjonalisering, med etablering av et internasjonalt kontor og prosjektvirksomhet og undervisning og utvekling i en rekke land i Europa og på andre kontinenter. Et av elementene i det samlede Curriculum var hovedfaget i diakoni. Departementet avviste at Diakonhjemmet kunne gjøre dette på egenhånd, men anbefalte at man samarbeidet med et universitet. I 1995 startet hovedfaget i diakoni i samarbeid med det teologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo. Dette fortsatte til Diakonhjemmet fikk sin egen master i Diakoni med oppstart i 2004. Store deler av utdanningsvirksomheten i det første ti-året på 2000-tallet var preget av innføringen av kvalitetsreformen i høyere utdanning. Denne innebar krav til akkreditering, en ny gradsstruktur og på sett og vis i enda større grad en «akademisering» i positiv forstand av institusjonen. Arbeid med mastergrader ble satt i gang, og master i familieterapi, verdibasert ledelse og diakoni så dagens lys fra 2004. Høyskolen har vært gjennom flere akkrediteringsprosesser med positivt resultat, og i 2012 ble graden Phd i Diakoni, verdier og profesjonell praksis godkjent.

Diakoniutdanning i 125 år

2016 _ VEIEN VIDERE

I 2006 overtok Diakonhjemmet høgskole med Rogaland høgskole, som var lokalisert på Nærland på Jæren, og som senere er flyttet til Sandnes. Dermed startet til nytt kapittel med undervisningsvirksomhet på to ulike geografiske steder. Skolens tidligere eier var Det Norske Diakonforbund, og fagene vernepleie og ergoterapi lot seg innpasse i den diakonale ramme som Diakonhjemmet utgjorde. Denne prosessen fortsetter imidlertid i 2016, men nå i form av en fusjon mellom fire høyskoler. For Diakonhjemmet innebærer dette formelt et historisk brudd etter 125 års kontinuerlig utdanning. De historiske erfaringene som er gjort vil allikevel være med å prege utviklingen i lang tid fremover.

Diakoniutdanning i 125 år

MER !

Scan disse kodene å få tilgang til filmer og mer stoff. Les i studentarbeidsbøker, les formålsparagrafene og mye mer. På iPhone og Google play : Søk på "QR Code Reader" og last ned en av de mange gratisappene.

Diakoniutdanning i 125 år

Diakoniutdanning i 125 ĂĽr

UTS TILLINGS KO NS EP T OG D ESIG N: GEI R HEN RIKS EN • BLÆST D ES IGN