Lektorbladet #3 2012

LEKTORBLADET

Tidssk r if t for fag, k ult ur og utdanni ng

TEMA:

DEN NORSKE MODELLEN w w w. n o r s k l e k to r lag.no

Lektorbladet 03/2012 1 Nr 3/2012 • 11. årgang

LEDER landene, relativt små lønnsforskjeller med en lønnsstruktur som er ”presset sammen på midten”. I sin artikkel i Lektorbladet sier samfunnsøkonom Kjell G. Salvanes noe om hvordan lønn fungerer som faktor ved valg av yrke. Et annet kjennetegn ved modellen er en høy organisasjonsgrad, både på arbeidstakerog arbeidsgiversiden. Blant hovedorganisasjonene var det Akademikerne som hadde den største prosentvise økningen i 2011. Leder for Akademikerne, Knut Aarbakke, er en av gjesteskribentene i dette nummeret.

Hva er den norske modellen, eller den nordiske modellen som den også gjerne

Sammenlignet med andre land i Europa har Norge, og de andre nordiske

Følg med på www.norsklektorlag.no for informasjon om hovedtariffoppgjøret 2012.

FOTO: TOM EGIL JENSEN

I SKRIVENDE STUND er det fortsatt en uke igjen til meklingsfristen for tariffoppgjøret i offentlig sektor går ut. Dermed er det tidsmessig umulig å kommentere eller diskutere utfallet av årets oppgjør i dette nummeret av Lektorbladet. I stedet har vi sett litt på strukturene for lønnsdannelse, det som gjerne refereres til som den norske modellen.

kalles, siden fellestrekkene er såpass mange? ”Innenfor statsvitenskapen vurderes gjerne modellen som en statsform med fokus på utviklingen av den sosialdemokratiske stat og demokratiseringen av samfunnet og arbeidslivet (…). Innenfor sosiologi vektlegges ofte utviklingen av de nordiske velferdssamfunnene, likestilling og medbestemmelse på alle nivåer som viktige elementer. En økonom legger større vekt på systemene for lønnsdannelse og mekanismene bak produktivitetsutviklingen, mens fagforeningene vil være mer opptatt av modellens fordelingsmekanismer, betydning for organiseringen av arbeidslivet og forhandlingssystemene internt i den enkelte bedrift og på samfunnsnivå.” heter det i en Vista-analyse (2007).

Marit Kleppe Egge, redaktør

Språkrøre Bedre enn de beste ”Med denne farta til mål kan hun bli blant de ti beste, ja, kanskje enda bedre,” roper sportsreporteren begeistret. Dette og lignende utsagn ble både uthengt og latterliggjort i avisene sist vinter; ”en kan ikke bli bedre enn de beste”.

Men jo da, det går an, men tilhøreren må kjenne konteksten og oppfatte kreativt. Det er klart at de ti beste er de beste, og det er fint å ende blant dem. Men det er bedre å ende blant de åtte beste, for eksempel, for ikke å snakke om de tre beste (der grensetilfellet altså er å bli den beste). Utsagnet i innledningen blir meningsfylt hvis man bryter vanetenkemåten.

Ingen er bedre enn de beste, men en kan være bedre enn blant de ti beste.

Språket stiller oss ofte på slike tankeprøver. Tenk for eksempel på kapteinen (på et tankskip…nei, det var en blødme), kapteinen som ergrer seg over at styrmannen drikker. Han skriver i loggboka: ”I dag var styrmannen full.”

Neste kveld er det styrmannen som fører loggboka, han skriver: ”I dag var kapteinen edru.” Sikkert sant, men likevel en løgn, en kreativ språkløgn.

Solaf

2

Lektorbladet 03/2012

GOD LESNING!

INNHOLD

6

Lønn for “gymnasielærere”

AKTUELT: Årets lønnsoppgjør for Oslo-Filharmonien........................ 16 Presenterte ny konsertsesong.....................................................17 Færre klagar på standpunktkarakterar....................................20 Nobelinstituttets lærerkonferanse........................................... 22 Den gangen man kunne fatte seg i korthet...................... 27 Skolepolitisk møte i Sør-Trøndelag.......................................... 29

TEMA: Lønn for “gymnasielærere”..................................................................6 Kvalitet og lønn .....................................................................................10 Politikerne svarer...................................................................................12 Vekstfilosofi......................................................................14

10

Kvalitet og lønn

FASTE SPALTER:

20

Færre klagar på standpunktkarakterar

Språkrøre ................................................................................................... 2 Politisk leder har ordet........................................................................ 4 Boksidene ............................................................................................... 18 Debatt!.........................................................................................................24 Fylkeslederpresentasjon.........................................................28 Fra generalsekretæren .....................................................................30 Organisasjonsnytt ...............................................................................32 Juridisk talt ...............................................................................................34

Lektorbladet Magasin for fag, kultur og utdanning Nr. 3/2012 • 11 årgang ISSN: 1503 – 027X Akersgata 41 0158 Oslo Tlf.: 24 15 50 00 Faks: 24 15 50 01 E-post: lektorbladet@norsklektorlag.no

Ansvarlig utgiver: Norsk Lektorlag ved generalsekretær Otto Kristiansen Redaksjonsråd: Otto Kristiansen Gro Elisabeth Paulsen Wenche Bakkebråten Rasen Redaktør: Marit Kleppe Egge mke@norsklektorlag.no

Redaksjonen avsluttet arbeidet med dette nummeret 16. mai

Årsabonnement: kr 350,Annonser: mb@flisatrykkeri.no Design/Layout: qb design (qbdesign.no) Trykk: Flisa Trykkeri (flisatrykkeri.no) Utgivelsesplan: Materiellfrist for LB4/12 er 10. juli

Lektorbladet 03/2012

3

POLITISK LEDER HAR ORDET

FOTO: TOM EGIL JENSEN

Den norske modellen – uforenlig med seg selv?

Tekst | Gro Elisabeth Paulsen

Debatten om den norske samfunnsmodellen har i stor grad dreid seg om fordelingspolitikk og hvordan vi skal klare å bevare det norske, egalitære velferdssamfunnet. Mange er bekymret for bærekraften i modellen. Vi minnes stadig om at befolkningens samlede produktivitet og kompetanse blir avgjørende for Norges posisjon i framtidas globale kunnskapsøkonomi. På en konferanse 19. januar på BI i Oslo om fremtidens næringsliv ble det gjentatt at norsk næringsliv har verdens høyeste kostnadsnivå og derfor må være kunnskapsbasert for å være konkurransedyktig. Vi skal være dyrest og best, ble det sagt. Næringsminister Trond Giske fulgte opp med å minne om at Norge er oppe til eksamen hver dag, og at det er nødvendig å gjenreise statusen til realfagene helt ned i barneskolen. Han har nok rett i det. Men Giske sa lite om hvordan dette skulle skjer, og fulgte ikke opp med videre analyse. Som tidligere utdanningsminister burde han ha gode forutsetninger for å se sammenhenger mellom skolepolitikk, næringsliv og lønnsdannelse.

Så langt har den norske modellen, som er basert på høy grad av sosial likhet, demokratisk deltakelse og solid grunnutdanning for alle, tilført næringslivet en dyktig

4

Lektorbladet 03/2012

arbeidsstyrke som takler omstillinger og bidrar til nye løsninger. Denne samfunnsmodellen har vist seg som velfungerende både i et næringspolitisk perspektiv og i et sosialpolitisk perspektiv. Men hvordan fungerer modellen i utdanningspolitisk perspektiv? Uten et godt utdanningssystem vil både demokratiet og produktiviteten svekkes. Modellen står og faller med kvaliteten i utdanningssystemet, som igjen avhenger av kvaliteten på lærerkorpset.

Da blir det problematisk hvis det norske

imidlertid stadig nye generasjoner få et utdanningstilbud som er minst like godt som tidligere. Når sentrale politikere snakker om å gjenreise statusen til realfagene, er det også en (indirekte) innrømmelse av svikt. Det har tatt lang tid å komme fram til slike innrømmelser. Den siste internasjonale rapporten om kvaliteten på de norske matematikklærerstudentene (TEDS) er en kraftig advarsel. Den tyder på at altfor mange av dagens nyutdannede matematikklærere holder lav standard, både når

”Lønnssystemet ble utviklet for ikke å sage over grenen man sitter på, altså konkurranseutsatt næringsliv. Valgte man heller å sage over roten til treet, altså rekrutteringen til utdanningssystemet?” systemet for lønnsdannelse, som er en viktig bærebjelke i samfunnsmodellen, motvirker kvalitet i det samme lærerkorpset.

Det er nettopp det inntektspolitiske samarbeidet og systemet for koordinert lønnsdannelse som gjennom tiår har gitt en relativt sammenpresset lønnsstruktur, særlig i offentlig sektor. Små lønnsforskjeller er et viktig trekk ved, og kanskje en forutsetning for, den norske egaliteten. For at denne egaliteten skal opprettholdes, må

det gjelder matematikkunnskaper, og når det gjelder ferdigheter i matematikkdidaktikk. Det er disse kandidatene som nå blir rekruttert til skolen for å gjenreise realfagene og opprettholde den norske modellen i den fremtidige globale kunnskapsøkonomien. Norsk skole kan uansett ikke velge og vrake blant lærerkandidater, og det beste man kan gjøre, er å tilby de nyrekrutterte gode arbeidsforhold og attraktiv og krevende etterutdanning i faget.

POLITISK LEDER HAR ORDET

Resultatene av TEDS viser et lenge varslet nederlag for utdanningssystemet. Norsk Matematikkråds (NMR) forkunnskapstest har påvist en negativ utvikling helt fra målingene startet på 1980-tallet. Dessverre ble testresultater fra NMR lenge bortforklart, latterliggjort og usynliggjort av dem som hadde ansvaret for skolen.

Tidligere i vinter fikk vi et nytt varsel, som også ble forsøkt bortforklart. Da gikk professor Kjell Salvanes ved NHH ut med resultater av sin forskning på sammenhengen mellom lønnsutvikling og talent hos kandidater til lærerutdanningene. Salvanes mener å påvise en nedgang i talent, målt i form av IQ, fra 1970-tallet og fram til dag. Hans rapport synliggjør noe mange har visst: For tre, fire tiår tilbake var lærer- og lektorutdanningene et alternativ for ungdom som kunne oppfylle opptakskravene til medisin- eller andre prestisjestudier. Andelen lektorer er også høy blant dem som ble rekruttert til undervisningsstillinger på 1970-tallet, mens denne andelen synker markant de neste 30 årene. På mange videregående skoler bæres fagmiljøene fortsatt av lektorer og universitetsutdannede adjunkter rekruttert i perioden mellom 1970 og 1980.

Samfunnsøkonomen Thomas Aanensen har i en avhandling fra 2010 vist hvordan en gunstig reallønnsutvikling for lektorer fram til rundt 1975 snudde til en kraftig negativ utvikling. Den negative utviklingen kan sees i sammenheng med det inntektspolitiske systemet som da ble utviklet. Fra siste halvdel av 1970-tallet ble myndighetene i økende grad en aktiv part i lønnsforhandlingene gjennom de kombinerte oppgjørene, og i periodene med aktivt samarbeid mellom regjeringen, NHO og LO gikk det hardt utover lektorlønna. Fra 1977 til 1996 ble lektorenes reallønn redusert med hele 21 prosent. Dette var en periode da andre grupper opplevde god reallønnsøkning,

og den norske samfunnsmodellen tok form.

I beste fall kan det sies at regjeringen, NHO og LO i disse tiårene neglisjerte lønnsutviklingen i utdannings-systemet. I verste fall kan dette sees som en bevisst og villet nedjustering av gymnastradisjonen og de universitetsutdannede lærerne. Det hjelper lite at noen tilsynelatende kom på bedre tanker mot slutten av 1990-tallet. Høsten 1999 kom Stortingsmelding 12: … og yrke skal båten bera. Handlingsplan for rekruttering til læraryrket. Handlingsplanen pekte blant annet på lønn, og Trond Giske som den gang var utdanningsminister, fulgte opp med de to såkalte skolepakkene.

Disse ga undervisningspersonalet en høyst midlertidig bedring i lønn i bytte mot varige forverringer i arbeidstidsavtalen.

Erfaringene med disse skolepakkene viser at de tariffpolitiske maktforholdene som er skapt gjennom flere tiår, vanskelig lar seg endre med enkle ”grep”. Den norske modellen motsetter seg effektivt endringer av lønnsforholdene i offentlig rektor.

Nøyaktig ti år etter regjeringens handlingsplan for rekruttering til læreryrket anno 1999, var det på’n igjen, og kunnskapsminister Kristin Halvorsen tok initiativet til GNIST-partnerskapet, der også Norsk Lektorlag deltar. Partnerskapet har som uttalt mål å heve læreryrkenes status, og alle er enige om at lønn da er en viktig indikator. I GNIST indikatorrapport 2010 kunne vi imidlertid lese at korrigert for prisnivået tjente norske lærere omtrent det samme i 2008 som i 1996, mens de fleste OECD-landene har hatt en økning i samme periode. Skolepakkene har med andre ord vært en gedigen lønnsmessig fiasko, særlig fordi lærernes motytelse var mer undervisning og høyere produktivitet innenfor en allerede presset arbeidstid. I dag ser vi at økende arbeidspress kombinert med nye, upopulære arbeidstidsord-

ninger gjør skolen stadig mindre attraktiv som arbeidsplass.

I mellomtiden har store deler av lektorstanden blitt ti år eldre. I studiespesialiserende program underviser hundrevis av lektorer som nå nærmer seg pensjon, og mange videregående skoler får rekrutteringsproblemer. Dette gjelder ikke bare realfag, men også sentrale fag som norsk, historie og fremmedspråk. Kvaliteten i realfagene kan ikke gjenreises isolert. Bedre realfagskompetanse fordrer både gode språklige ferdigheter, gode basiskunnskaper og evne til å sette realfagskompetanse inn i økologiske og samfunnsmessige sammenhenger. Hva vil skje når det kunnskapsreservoaret som ble utdannet mellom 1960 og 1980, før man merket resultatene av det inntekts-politiske samarbeidet og den koordinerte lønnsdannelsen, tar slutt?

Vi ser en parallell historisk lønnsutvikling for høyskolelektorer og tilsvarende rekrutteringsproblemer både til forskermiljøer og UH-sektoren generelt. Er det mulig å forene en sammenpresset lønnsstruktur, som er kjennetegnet ved den norske modellen, og markert høyere lektorlønninger? I skrivende stund er det brudd i lønnsforhandlingene mellom KS og Akademikerne, og forhandlingssjefen i KS har karakterisert Akademikernes krav om lønnstillegg på 50 000 til lektorene som over grensen til useriøst. Når tidligere utdanningsminister Trond Giske møter seg selv i døra som næringsminister, møter han også spørsmålet om den norske modellen for lønnsdannelse er forenlig med langsiktig kunnskapsdannelse. Lønnssystemet ble utviklet for ikke å sage over grenen man sitter på, altså konkurranseutsatt næringsliv. Valgte man heller å sage over roten til treet, altså rekrutteringen til utdanningssystemet? Dersom yrke ikke bærer båten, hva da? Seriøst?

Lektorbladet 03/2012

5

TEMA: DEN NORSKE MODELLEN

Frederiksberg Gymnasium i København er ett av om lag 150 danske gymnas. Det er et krav at alle danske ”gymnasielærere” skal ha mastergrad fra universitetet.

Lønn for ”gymnasielærere” Lektorene i Danmark har hatt en god lønnsutvikling siden lønnsystemet ble endret i 2000. De kommende årene vil vise om staten fortsetter å gi tilstrekkelig handlingsrom til lokale lønnsforhandlinger.

Tekst | Marit Kleppe Egge Lektorene i de danske ”gymnasene” har staten som forhandlingsmotpart i lønnsforhandlingene, som foregår hvert 3. eller hvert 2. år. Fram til 2000 ble så å si all lønn fastsatt sentralt, tilsvarende det systemet vi har i offentlig sektor i Norge i dag. De siste 12 årene har en del av lønnen blitt forhandlet fram lokalt på hver enkel skole.

6

Lektorbladet 03/2012

– Det var arbeidsgiversiden som ønsket en omlegging av lønnsystemet. De ønsket et system som i større grad lignet på privat sektor – et system der alle er sikret et visst lønnsnivå, men der en gjennom kvalifikasjoner og innsats kan få en bedre lønnsutvikling. Fram til nå har omleggingen vært lønnsmessig gunstig for medlemmene våre. Vi er imidlertid bekymret for hvordan

skolenes økonomi, den europeiske finanskrisen, og statens ønske om at offentlig ansatte skal gå ned i lønn, vil påvirke lønnen framover, forteller Pia Boisen, som arbeider på avdeling for overenskomster i Gymnasieskolernes Lærerforening (GL).

Tidligere fulgte lektorene et system med 13 lønnstrinn, der de sakte men sikkert nærmet seg en topplønn etter 17 års

TEMA: DEN NORSKE MODELLEN ansiennitet. Det ble kun gitt noen mindre beløp lokalt ved særlig innsats. Dagens system har en helt annen innretning. Nå er toppen av lønnstrinnsskalaen nådd etter fem års ansiennitet. Differansen mellom topplønn etter fem år og det tidligere nivået for topplønn (cirka 3500 kroner per måned) må utjevnes gjennom lokale forhandlinger. Hittil har dette medført en bedre lønnsutvikling enn i det gamle systemet.

– Det har blant annet å gjøre med at et stort antall gymnaslærere allerede hadde en høy lønn da systemet ble lagt om.

Dette førte til gode personlige tillegg for store grupper lærere, og det har også dratt med seg yngre lærere med lavere ansiennitet på samme arbeidsplass, forteller Lars Prestien, som arbeider ved avdeling for utdanningspolitikk i GL.

10 prosent lokalt Gjennomsnittslønnen for en dansk lektor ligger på 550 000 danske kroner (inkludert pensjonsinnbetaling) ved cirka 16 års ansiennitet, og cirka 10 prosent av lønnen fastsettes gjennom lokale avtaler ved den enkelte skolen.

Dette kan gjøres på mange måter.

– Ved mange skoler lages det kollektive forhåndsavtaler. For eksempel kan en avtale være slik at en ansatt innen tre år skal få et lokalt lønnstillegg på 18 000 kroner forutsatt at visse krav er oppfylt. Her snakker vi gjerne om krav som de fleste kommer til å oppfylle, som for eksempel at vedkommende skal ha gjennomført eksamener, veiledning og lignende. I tillegg kan lærerne oppnå individuell lønnsvekst

Pia Boisen og Lars Prestien er ansatt i sekretariatet til Gymnasieskolernes Lærerforening som organiserer om lag 13.000 medlemmer, hovedsakelig fra de ”allmenne gymnasiene”.

gjennom særlig innsats, forteller Boisen.

Hvis et slikt forhåndsavtalt tillegg ikke kan gis, må rektor varsle om dette i god tid i forkant, og et mulig avslaget må begrunnes overfor den det gjelder.

– I praksis skjer dette nesten aldri, blant annet fordi de fleste rektorer finner det alt for ubehagelige å komme med en slik begrunnet advarsel, sier Prestien.

Jobber for kollektive avtaler Det danske systemet er basert på at det skal gjennomføres lokale forhandlinger mellom skolens rektor og arbeidstakers tillitsvalgt ved alle nyansettelser. Dette er særlig viktig for dem som bytter arbeidssted,

og som dermed har med seg personlige tillegg fra sin tidligere arbeidsplass. GL anbefaler alle – også de nyutdannede – og at det gjennomføres slike lønnssamtaler, og forbundet sørger for å grundig skolering av sine tillitsvalgte. Søren Hein Christiansen, lektor og tillitsvalgt ved Fredriksberg gymnasium i København, har vært med på mange lønnsforhandlinger.

Han arbeider for at det meste av den lokale lønnsfastsettelsen skal være bestemt gjennom kollektive forhåndsavtaler.

– Alle skal kunne se hva som utløser hvilke tillegg, og hvordan funksjonstillegg blir konvertert til kvalifikasjonstillegg, et såkalt faset tillegg. Jeg fører lønnsstatistikk

4

Fakta om Gymnasieskolernes Lærerforening: • GL har om lag 13.000 medlemmer, hvor av 9000 medlemmer på ” de allmenne gymnasiene” •

GL er den desidert største fagforeningen for gymnaslærere i Danmark.

• GL er tilsluttet hovedorganisasjonen Akademikernes Centralorganisation.

• GLs sekretariat ligger i København og har om lag 30 ansatte.

Lektorbladet 03/2012

7

TEMA: DEN NORSKE MODELLEN

slik at jeg, sammen med ledelsen ved skolen, kan fastsette et prosentvis tillegg ut fra betraktningen om at vi ikke skal ligge under landsgjennomsnittet. Dette arbeidet skjer ett år i før lønnsveksten implenteres, slik at det kan legges inn i skolens budsjetter, forteller Christiansen.

Vare for urettferdighet Christiansen mener fordelen med dagens lønnssystem er at det blir anledning til å gi dyktige og arbeidsomme medarbeidere ekstra lønn for å utføre ekstra oppgaver.

Ulempen er at differensiert lønn oppleves som urettferdig.

– Som tillitsvalgt arbeider jeg for at alle skal få omtrent like mye. Mine kolleger er høyt utdannede mennesker. Mange er likeglade med karriere, men de er ikke likeglade hvis de føler at de får urettferdig mindre lønn enn andre. Derfor er det viktig å få best mulige fellesavtaler lokalt slik at lønnen ikke differensieres for mye innenfor hvert enkelt skolested, mener Christiansen.

Status under press Christiansen har arbeidet som lektor i videregående skole i ti år og underviser i musikk og matematikk ved Frederiksberg Gymnasium, en stor skole med studiespesialiserende program innenfor språkfag og kunstneriske, naturvitenskapelige og samfunnsfaglig fag. Han mener at statusen til de danske gymnaslærerne er under et visst press, særlig når det gjelder arbeidstid.

– Siden jeg startet i jobben i 2002, har skiftende ministere ført kampanjer for å vise at danske gymnaslærere underviser for lite. Jeg fornemmer at stadig flere setter spørsmålstegn ved hvor mye vi egentlig jobber. Det er ubehagelig å oppleve denne mistenksomheten, særlig fordi så mange ikke har noe kjennskap til hva vi bruker arbeidstiden vår til. Jeg kunne gjerne tenke meg å undervise mer, men hvis jeg skal

8

Lektorbladet 03/2012

Danmark holder flagget høyt hevet for “gymnastradisjonene” og stiller blant annet strenge kompetansekrav til lærere som skal undervise i videregående skole.

leve opp til alle krav som stilles til tverrfaglige oppgaver, veiledning, utviklingsarbeid, vurderinger og rettinger, vil jeg også ha anstendig med arbeidstid å gjøre det på. Tid og kvalitet henger sammen, men der er det få som respekterer. En måler jo aldri en skuespillers arbeidstid på hvor

lenge han eller hun står på scenen, eller en programleder på hvor lenge han synes på skjermen, poengterer Christiansen.

Særlige avtaler for gymnasene Danmark har beholdt mange av de gamle ”gymnastradisjonene”, med særlige avtaler

TEMA: DEN NORSKE MODELLEN

Lønnsstatistikk fra 2012 som viser gjennomsnittlig årslønn (inkludert pensjonsinnbetaling) for danske lektorer.

for dem som underviser i videregående skole både når det gjelder lønn, arbeidstid og krav til komptanse. Lønn og ansettelsesvilkår reguleres for lærere og ledere via overenskomster som GL enten har forhandlet selv (for “allmenngymnasene”), eller avtaler som er gjort via hovedorganisasjonen Akademikernes Centralorganisation.

Generelle arbeidsforhold reguleres etter avtalene som gjelder for alle stats-

ansatte i Danmark. Det stilles krav om mastergrad fra et universitet for å kunne undervise ved et dansk gymnas, og det er ikke mulig å bygge videre på en allmennlærerutdanning.

– Vi ser at det er en lærermangel i en rekke gymnasfag, særlig ved gymnaser utenfor byene, men det er ikke noe alternativ å legge listen lavere når det gjelder kravene til formell fagkompetanse. Riktignok ser vi at det enkelte steder blir gitt dis-

pensasjoner, men en lærer uten mastergrad får ikke fast ansettelse ved et dansk gymnas.

Selv om vi har rekrutteringsutfordringer i dag, ser vi en dreining mot at stadig flere velger læreryrket som en akademisk karrierevei. Det er økende arbeidsledighet blant akademikere i Danmark, og skolene er et av de få områdene der fortsatt er stabilt med arbeidsplasser, forteller Prestien.

– Dagens lønnsystem, som åpner for mer lokal lønnsdannelse, gir skoler som sliter med rekruttering, større handlingsrom. Vi merker også at systemet kan være en inspirasjon til å stå lenger i jobb, siden det ikke er noen lønnsstige som stopper opp etter et visst antall år. Til nå har det også vært ganske mye penger i systemet. Nå er vi imidlertid spent på hvordan finanskrisen vil slå ut i. Dessuten er lærere i Danmark veldig fokusert på arbeidstid, og i de lokale forhandlingen opplever vi stadig at rektorer setter arbeidstid opp mot lønn. Også dette kan bli problematisk i årene som kommer, sier Pia Boisen.

Fakta om gymnas og gymnaslærere i Danmark: • Det er om lag 150 gymnas i Danmark.

• Cirka 40 prosent av et ungdomskull velger å gå ”studenteksamen”, som kvalifiserer for videregående utdanning i gymnasene. For øvrig kan ungdommen i Danmark velge mellom en toårig gymnasutdanning, høyere teknisk gymnas, høyere handelsgymnas og ulike ”erhvervsutdannelser”, som er de yrkesfaglige studiene.

• Det er et krav at lærere ved de danske gymnasene skal ha mastergrad fra universitet (5-årig kandidateksamen) for å kunne undervise.

• De aller fleste lærere i de ”allmenne gymnasiene”, som tilsvarer videregående skole med studiespesialiserende programfag, har en tofaglig utdannelse. Minstekrav til fagkompetanse er 90 studiepoeng i det faget en underviser i.

Hvis har en fagkombinasjon fra to ulike fakulteter, er minstekravet 120 studiepoeng i begge fagene.

•

Den pedagogiske utdannelsen tas første år i arbeid, og ved den skolen gymnaslæreren er ansatt ved. Dette introduksjonsåret er oppdelt på følgende måte: 1/3 til teoretisk pedagogisk utdannelse 1/3 til veiledning 1/3 til undervisning i egne klasser

Lektorbladet 03/2012

9

TEMA: DEN NORSKE MODELLEN

Kvalitet og lønn Tekst | Kjell G. Salvanes, professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole Skolen og kvaliteten i skolen er den viktigste årsaken til rikdom og velstand i et land. Uten høy kvalitet i grunnskolen og videregående skole, som igjen er en forutsetningen for god kvalitet i høyere utdanning og forskning, har et land et mye svakere utgangspunkt for innovasjon og omstilling i næringslivet.

Dette er igjen grunnlaget for utvikling av en velferdsstat. Alt dette er sannheter som er gamle og velprøvde. Når økonomer i USA og i Norge på femtitallet prøvde å finne ut av hva er det som gjør at noen land har økonomisk vekst og dermed velstand, og andre ikke, hadde de flere faktorer som kunne forklare dette.

Det ene er mengden på arbeidskraft og mengden kapital eller investeringer. Disse faktorene forklarte noe selvsagt om hvor forskjellig land gjorde det. Den viktigste faktoren var imidlertid kvaliteten på arbeidskraften og kvaliteten på kapitalen en brukte i produksjonen. Med andre ord var det kvaliteten på menneskekapitalen som var viktig. Dette krevde en høyere utdannet arbeidskraft og heving av skolekvaliteten fra første år og helt opp til forskningsutdanningen og forskningen. Denne innsikten, sammen med andre faktorer, ga støtet til mye av den utbyggingen en hadde av utdanningssystemet i Norge etter krigen, med heving av år med obligatorisk skole, utbyggingen av distriktshøyskolene osv.

I tillegg må en nevne at det er mye betydelig forskning som viser at det er mange andre fordeler ved utdanning utover det faktum at utdanning og utdanningskvaliteten

10

Lektorbladet 03/2012

gir en direkte økonomisk avkastning. Det er studier som viser klar sammenheng mellom utdanning og høyere kvalitet på det sivile samfunn i form av stemmegivning, lavere kriminalitet, høyere livskvalitet, bedre helse, lavere dødelighet osv (se for eksempel Oreoupolos og Salvanes, 2011, for en oversikt over denne litteraturen).

Med andre ord er det grunn til å ta kvaliteten i skolen på alvor. Norsk skole har mye ved seg som vi setter pris på, men det er likevel visse tretthetstegn i skolen og utdanningssystemet som vi bør ta på alvor. Vi har nettopp hørt om stort fravær i ungdomsskolen, og vi vet fra før at vi skårer under midten på internasjonale kompetansesammenligninger som PISAundersøkelsene. Frafallet i videregående skole er for høyt og viser ingen klar tendens til å gå ned. Flere forhold kan nevnes, men jeg stopper her.

Hva er det så som gir en god kvalitet i skolen? Det er mange mulige forklaringer, og alle har selvsagt noe for seg. Det kan være at mer ressurser gir bedre skole. Det er opplagt rett, men norsk skole er veldig ressursintensiv per elev. Mange studier, også norske, viser at det neppe er mer ressurser i land med et allerede høyt nivå på ressursbruken per elev som gjør susen (se for eksempel Hanusheck og Rivkin for en oversikt, eller Salvanes et al.). Er det mer it-bruk i skolen som er den essensielle faktoren? Neppe, det er ingen studier som på en noenlunde seriøs måte finner at dette skulle løse kvalitetsproblemet i skolen.

Det som studier viser veldig klart, er at det

i hovedsak er læreren som er den sentrale innsatsfaktoren (se Hanusjeck og Rivkin), og dermed kan en spekulere på om det har vært en svekkelse av “kvaliteten” på lærerne over tid som er problemet.

Hva er så kvaliteten på en lærer? Hvordan skal en tenke på å måle at kvaliteten er svekket, og hva kan i tilfelle årsaken være?

Det som er gjort til nå av forskning på dette området, er bare pirk i overflaten.

Diagnosen er det stor enighet om, men hva som kan gjøres er mer uklart. Noen fakta kan en likevel trekke fram. For det første er “en god lærer” et vanskelig begrep å definere. Det har å gjøre med kommunikasjonsferdigheter, sosiale egenskaper som tålmodighet, evne til å motivere osv. Men en kommer selvsagt heller ikke utenom at en må ha noe å kommunisere. Dermed dreies oppmerksomheten mot de kognitive egenskapene. Vet vi om disse egenskapene har endret seg blant lærerne over tid i Norge? Vel, vi vet at det gjentatte ganger har vært uttrykt offentlig bekymring for lave opptakskrav i matematikk og andre fag fra videregående skole til lærerhøgskolene. Det ble det gjort i alle fall så tidlig som på åttitallet, og i løpet av det siste året ble også opptakskravene endret. Dette impliserer at det også internt i skolemiljøene er en bekymring for kvaliteten på lærerne.

Vil så en heving av kravene løse problemet? På en god dag vil det jo det. Da må det være slik at en som har gode karakterer fra videregående skole, og la oss si har valget mellom å ta geofysikk på universitet og

TEMA: DEN NORSKE MODELLEN

tenker seg en jobb oljebransjen, nå velger å bli lærer i stedet. Poenget er at høyere krav kan, men trenger ikke umiddelbart, endre insentivene som påvirker hvem som velger hvilket yrke. Det kan for eksempel bare bety at det blir lavere søking til læreryrket og færre lærere. Analyser av disse endringene vil gi oss svar på det. Det en kunne tenke seg var viktig som en faktor som påvirker valget mellom det ene og det andre yrket, er lønnen. Økonomer blir beskyldt for at de bare tenker på lønn. Kanskje det, men jeg tror vi er misforstått. En økonom vil mene at det er et veldig sammensatt problem å forklare hva som påvirker utdannings- og yrkesvalg. Det kan være hva en synes er viktig i livet, hva en oppfatter som nyttig samfunnsmessig, arbeidsmiljø,

muligheter for utvikling i jobben, og litt bak i rekka er det lønn. Når alt det andre er bestemt, er det altså lønn som vil være utslagsgivende. Det betyr altså at lønn betyr noe og sammen med andre faktorer.

For eksempel må et par som tenker seg å bli lærere, ha to barn og å kunne kjøpe seg leilighet i Oslo sentrum, kanskje tenke seg om igjen når de skal velge yrke. Det kan tenkes at en slik kombinasjon er vanskelig å få gjennomført. For å bedre rekrutteringen til læreryrket er poenget at en må tenke på hvilke alternativer de gode kandidatene har, og da kommer en ikke utenom lønn som en faktor.

temet etter krigen. Det var i hovedsak basert på en forståelse av at utdanning var essensielt for økonomisk vekst og velstand.

Det var også slik at Norge lå i bakleksa i forhold til mange andre land på dette området, og en var nødt til å heve seg. Jeg tror vi er ved et tilsvarende skille nå. Det blir ikke mindre krav til utdanning og utdanningskvalitet framover når en skal bygge opp et kunnskapsbasert næringsliv parallelt med utfasingen av oljen. For å få dette til tror jeg vi trenger mer kunnskap om hva som skaper bedre kvalitet i skolen, og hva det er som øker rekrutteringen av lærere med de kunnskapene og andre egenskapene som skal til.

Det var stor politisk enighet om det store løftet en hadde i hele det norske skolesys-

KJELL G. SALVANES står bak flere forskningsprosjekter som har fått stor oppmerksomhet. Blant annet har han, sammen med professor Jarle Møen og doktorgradsstipendiat Helge Sandvig Thorsen, gjennomført en studie av IQ-skåren til 25 000 lærere og sammenlignet med resten av befolkningen. Konklusjonen er at selv om befolkningen i gjennomsnitt skårer høyere på IQ-testene over tid, plasserer lærerne seg lavere og lavere i fordelingen av IQ-skår over tid i forhold til andre yrker. Undersøkelsen har sett på utviklingen over et langt tidsrom, fra de som er født på 30-tallet til de som blir lærere i dag.

Forskerne har også sett på hvem som blir i skolen og hvem som forlater yrket. Salvanes har påpekt at det er blitt dramatisk færre lektorer i skolen de siste tiårene, og at det er alvorlig at andelen lærere med høyere universitetsutdanning er halvert fra 1971 til 2006. Det er også en økende andel lærere med spesialisering som forlater yrket.

Undersøkelsen av IQ blant lærere er en del av et større prosjekt som ser på hvordan talenter blir fordelt på ulike yrkesgrupper i samfunnet. Hvordan allokeres talenter, og hvilke sektorer greier å fange opp talentene de trenger? Når det gjelder allokering av talent til læreryrket, mener Salvanes, Møen og Thorsen at dette skjer etter følgende kriterier og prinsipper (som er de samme i privat og offentlig virksomhet): * Hvor får jeg brukt talentene mine best? * Hva synes jeg det er viktig å bruke livet mitt til? * Hvor får jeg gjort noe som er nyttig og utfordrende? * Hva får jeg i lønn?

Salvanes mener det som regel er ved det siste punktet at offentlig og privat sektor skiller lag. ”Undervisningssektoren lider av Baumols sykdom, det vil si at det dreier seg om en arbeidsintensiv sektor med begrenset mulighet for produktivitetsvekst. Norge har også en spesiell lønnsfastsettelse i offentlig sektor, der staten har stor markedsmakt i lønnsforhandlingene. Alle politikere ser at en bør gjøre noe med skolen, men det glemmes når budsjettet skal salderes. I kampens hete greier en ikke å se at ”billige” lærere ikke er bra i lengden”, kommenterte Salvanes da han besøkte Norsk Lektorlags fylkesledersamling i februar.

Lektorbladet 03/2012

11

TEMA: DEN NORSKE MODELLEN

Politikerne svarer

I boken Likhet under press (Barth, Moene og Wallerstein) beskrives den nordiske modellen/den norske modellen som et system preget av: sentrale forhandlingsinstitusjoner på nasjonalt nivå, sentraliserte, landsomfattende fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner, rutinemessige konsultasjoner mellom regjeringen og interesseorganisasjoner i den økonomiske politikken og en stor velferdsstat.

Vi har stilt sentrale politikere og fagforeningsfolk noen spørsmål om lønnssystemet i den norske modellen: 1) ER DET, SLIK DU SER DET, BEHOV FOR JUSTERINGER/MODERNISERINGER AV LØNNSSYSTEMET I DEN NORSKE MODELLEN?

2) KAN DETTE SYSTEMET BIDRA TIL Å SNU EN NEGATIV LØNNSUTVIKLING FOR LEKTORER I UNGDOMSSKOLEN, VIDEREGÅENDE SKOLE OG VED HØYSKOLER/ UNIVERSITETER?

3) HVA MENER DU MÅ TIL FOR Å REKRUTTERE ”DE BESTE HODENE” TIL UNDERVISNINGSSTILLINGER?

MARIANNE AASEN, STORTINGSREPRESENTANT (AP) OG LEDER AV KIRKE-, UTDANNINGS- OG FORSKNINGSKOMITEEN 1) Frontfagsmodellen er viktig for norsk økonomi, og dermed er den også viktig for alle. I mange europeiske land ser vi at offentlig ansatte mister jobbene sine fordi det ikke har vært orden i landets økonomi. Jeg mener det finnes mange muligheter innenfor dagens trepartsamarbeid, der det også er flere eksempler på at staten gir enkelte grupper et lønnsløft, som for eksempel ”skolepakkene” på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg er skeptisk til at lønn skal fastsettes lokalt for grupper som skal ivareta store samfunnsmessige behov.

2) Generelt ligger lærerlønningene i Norge over OECD-gjennomsnittet. Det typiske for disse yrkene er at det er lite potensiell lønnsøkning gjennom karrieren. Andre grupper har mye Foto: Stortinget brattere lønnskurve, men med lavere lønnsinngang. Lønn skal være en sak mellom partene, og det er ikke opp til oss politikere å blande oss inn. Jeg tror ikke det er systemet det er noe galt med, men jeg skulle ønske at det innenfor skolesektoren ble åpnet opp for flere muligheter for faglige karriereveier, og større verdsetting av dette.

3) Når en snakker om ”de beste hodene”, må en huske på at det ikke bare dreier seg om faglig nivå, men også om å være dyktige pedagoger. Jeg tror kombinasjonen av faglige utfordringer (inkludert faglige karriereveier), en arbeidshverdag en trives med og akseptabelt lønnsnivå er det som skal til. Jeg har ikke tro på resultatlønn, eller lønn som det eneste virkemiddelet for å rekruttere og beholde lærere. Vi er nå er i ferd med å skjerpe kompetansekravene til undervisning, og jeg mener det er med på å heve statusen til læreryrket og gjøre det mer attraktivt.

TOR-ARNE SOLBAKKEN, NESTLEDER I LO:

Foto: Trond Isaksen

12

Lektorbladet 03/2012

1) Det er tre hovedtrekk i den norske samfunnsmodellen som gir den særpreg i forhold til andre land: • Et universelt skattefinansiert tilbud av offentlige tjenester • Et omfattende og universelt skattefinansiert pensjons- og trygdesystem • Bredt organisert arbeidsmarked med samordnet lønnsdannelse og stor rolle for forhandlinger og samarbeid også med myndighetene Dette systemet utgjør en helhet som må ses i sammenheng. Også systemet for lønnsdannelse vil her være gjenstand for en løpende utvikling både når det gjelder samordning og lønnssystem på enkeltområder. For å sikre sysselsettingen og rettferdig fordeling er den mest påtrengende utfordringen å inkludere ledere og andre deler av privat sektor bedre i samordningen.

TEMA: DEN NORSKE MODELLEN 2) Dette systemet har sikret alle grupper vesentlig lønnsforbedring det siste 10-året, men systemet er ingen hindring for å gi enkelte grupper egen oppmerksomhet så lenge det skjer innenfor ovennevnte helhet. Vi har mange grupper som kunne fortjent bedre lønnsforhold enn de har i dag.

3) I undervisning, som i andre jobber, er det kombinasjonen av arbeidsmiljø, utfordrende arbeidsoppgaver og lønns-, pensjons- og andre arbeidsvilkår som er det viktige. Det er svært viktig å sikre rekruttering til skolen. Jeg vil anta at rekrutteringsutfordringene i utdanningssystemet varierer med fag, arbeidssted og funksjon.

TORBJØRN RØE ISAKSEN, STORTINGSREPRESENTANT (HØYRE) OG MEDLEM I ARBEIDS- OG SOSIALKOMITEEN 1) Det er behov for noen justeringer. Lønnsoppgjørene nå er for sentraliserte, og en større andel kunne gjerne blitt avgjort lokalt. Vi mener også det må være mer rom for individuell avlønning av dem som besitter en ekstra ettertraktet kompetanse, eller som gjør en særlig god jobb. Samtidig må vi hele tiden sikre at vi beholder en sterk konkurranseutsatt sektor.

Foto: tomas@icu.no

2) Høyre er svært opptatt av at lærere skal rekrutteres fra de beste elevene som går ut av videregående skole. For å få til det må lærerlønninger generelt, og lektorlønninger spesielt, være konkurransedyktige. Vi ser også en positiv feedbackloop her: Blir lønnen bedre, trekker man til seg høyere kompetanse, som igjen vil gi større forhandlingsmakt.

3) Høyre vil gjøre læreryrket til et drømmeyrke. For å få til det vil vi: a. Gi læreren nye karrieremuligheter, også for dem som vil forbli i klasserommet, blant annet gjennom å gi mulighet til å få spesialistkompetanse. b. Stille høyere krav til dem som ønsker å bli lærere, gjennom å innføre karakterkrav og opptaksintervju til lærerutdanningen. c. Styrke kompetansen til dagens lærere gjennom etter- og videreutdanning. d. Avbyråkratisere lærerens hverdag slik at læreren får tid til å være lærer.

TORD LIEN, STORTINGSREPRESENTANT (FRP) OG 2. NESTLEDER I KIRKE-, UTDANNINGS- OG FORSKNINGSKOMITEEN 1) Jeg er enig med Akademikerne i at det i større grad bør åpnes for at mer av tilleggene gis i lokale forhandlinger. I en situasjon hvor mange kommuner mangler kompetanse, vil lønn være et egnet virkemiddel til å tiltrekke seg og beholde den kompetansen som skal til for å levere tjenester av høy kvalitet.

2) Jeg er ikke i tvil om at større rom for lokal lønnsfastsettelsen, kombinert med skjerpede kompetansekrav i skolen, vil føre til en styrking av lektorenes lønnsutvikling i kommuner og fylkeskommuner i alle fall.

3) Jeg tror ikke det er mulig å komme utenom lønnsdebatten, særlig hva gjelder lektorene. Vi vet at vi allerede har et stort og økende realfagskompetansebehov i skolen. Kandidater med master innen real- og teknologifag vil være svært ettertraktet i næringslivet. Skal kommuner og fylkeskommuner kunne tiltrekke seg denne arbeidskraften, vil konkurransedyktig lønn være en absolutt forutsetning. Men jeg tror også at vi har fått en skole med for mange rettigheter og for få plikter for elevene. Unge ambisiøse mennesker med høy disiplinær kompetanse er nok i mindre grad tilbøyelig til å agere som sosialarbeidere enn mer sosialpedagogisk orienterte allmennlærere har vært. En skole med større ambisjoner for elevene, og som også stiller flere krav til elevene, vil sannsynligvis være en mer attraktiv arbeidsplass for kandidater med disiplinær mastergradskompetanse. Læreren må rett og slett ta og få makta i klasserommet tilbake.

Foto: Stortinget

Lektorbladet 03/2012

13

TEMA: DEN NORSKE MODELLEN

Forklaring: I 2005 meldte Forskerforbundet og Presteforeningen overgang fra Akademikerne til Unio. Utviklingen i medlemstallene for perioden 2001 – 2006 mellom Unio og Akademikerne er således ikke direkte sammenlignbare. Unio og Akademikernes samlede medlemstall (utdanningsgruppene) er imidlertid direkte sammenlignbart med LOs. Unio het UHF fra etableringen i 2001 og frem til 1. juli 2005.

Vekstfilosofi Norske arbeidstakere ser fortsatt verdien av å ha en fagforeningstilhørighet. I Norge er det faktisk slik at alle de fire hovedorganisasjonene vokser, men Akademikerne vokser mest.

Tekst | Knut Aarbakke, leder i Akademikerne Antallet akademikere øker, og antallet medlemmer i Akademikernes medlemsforeninger øker tilsvarende. Det er bra. Den såkalte kjøttvekta er nemlig viktig i noen sammenhenger. Likevel, Akademikerne er den minste av hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden, og vi vil nok fortsette å være det en stund til. Men de siste tallene fra Statistisk Sentralbyrå viser at det er Akademikerne som vokser mest.

Ser vi på medlemsutviklingen siden århundreskiftet, har hovedorganisasjonene

14

Lektorbladet 03/2012

for utdanningsgruppene, Unio og Akademikerne, økt langt mer enn YS og LO. Faktisk var det slik at LO hadde fire ganger så mange medlemmer som Akademikerne/ Unio i 2001, mens de i dag er mindre enn dobbelt så store. Og fortsetter utviklingen, vil Akademikerne og Unio telle like mange medlemmer som LO om rundt 15 år.

Dette har selvsagt betydning, og det er et godt bilde på hvilke endringer vi ser i norsk arbeidsliv. Da arbeidsmiljøloven kom i 1977, jobbet hver fjerde norske arbeidstaker i industrien. I dag jobber

mindre enn hver tiende nordmann i industrien. Samtidig har vi sett en kunnskapseksplosjon, med utdanning av langt flere kunnskapsarbeidere enn for få tiår siden.

Dette har både vært bra og nødvendig, for det er kunnskap vi lever av, og kunnskap vi skal konkurrere med. Norge verken kan eller skal bli konkurransedyktig på lave lønninger. Men ved stadig å søke ny kunnskap, drive forskning og utvikling i verdensklasse, forberede unge på å ta høy utdanning og organisere oss smartere har vi mulighet til å øke produktiviteten mer

TEMA: DEN NORSKE MODELLEN

enn det et høyt kostnadsnivå bidrar negativt til.

1 2003 var lønnsnivået i Norge 1,2 ganger så høyt som gjennomsnittet hos våre viktigste handelspartnere. Da ble det hevet pekefingre, og myndige økonomer og

Skal vi få gjennomslag for en ny lønnspolitikk og nye arbeidstidbestemmelser for norske lektorer, må vi være representative for norske lektorer. Derfor er det så viktig at Norsk Lektorlag fortsetter sin fine medlemsutvikling også i årene som kommer. politikere advarte mot at dette ikke kunne fortsette. Norsk eksportindustri kom til å tape i konkurransen mot industri fra lavkostland, og arbeidsledigheten ville stige. Slik gikk det heldigvis ikke, men det skyldes ikke at lønnsnivået vårt har blitt relativt sett lavere. Tvert imot. Nå er lønnsnivået vårt 1,5 ganger høyere enn hos gjennomsnittet av våre viktigste handelspartnere. Og konkurranseutsatt industri går jevnt over så det suser. De delene av industrien som sliter, ville slitt uavhengig av lønnskostnadene. Når papirfabrikker legges ned, skyldes det først og fremst at folk ikke leser like mye aviser som før.

Nøkkelen til suksess heter produktivitetsvekst og forutsetter at en stadig større del av arbeidsstyrken er kunnskapsarbeidere. Produktivitet kan beskrives som utbyttet av hver arbeidet time, og her er vi ganske gode i Norge. Produktivitetsveksten har vært høyere i Norge enn i mange andre land, og den er høyest for de bransjer og virksom-

heter som kan defineres som kunnskapsintensive. Også mange deler av offentlig sektor kan vise til høy produktivitetsvekst, selv om slike mål ikke alltid passer så godt når vi snakker skole, helse og velferd.

Mangel på kompetansearbeidskraft er sannsynligvis den største trusselen for produktivitetsutviklingen i det norske samfunnet fremover. Både i privat og offentlig sektor ser vi at etterspørselen etter høyt utdannet og kompetent arbeidskraft øker. Samtidig klarer vi ikke å dimensjonere utdanningene våre hurtig nok til å møte etterspørselen. Vi har derfor fått et relativt omfattende behov for å importere kompetansearbeidskraft, samtidig som flere og flere norske bedrifter velger å etablere seg i andre land for å få fatt i riktig kompetanse.

Hvordan henger så alt dette sammen med Akademikernes medlemstallsutvikling og strategi om å vokse? Sammenhengen handler om innflytelse. Når arbeidslivet ut-

Knut Aarbakke (Foto: Akademikerne)

Derfor er det viktig at Akademikerne fortsetter sin vekst, og derfor er det viktig at Akademikernes medlemsforeninger er representative for de gruppene de organiserer.

Skal vi få gjennomslag for en ny lønnspolitikk og nye arbeidstidbestemmelser for norske lektorer, må vi være representa-

Norge verken kan eller skal bli konkurransedyktig på lave lønninger. Men ved stadig å søke ny kunnskap, drive forskning og utvikling i verdensklasse, forberede unge på å ta høy utdanning og organisere oss smartere har vi mulighet til å øke produktiviteten mer enn det et høyt kostnadsnivå bidrar negativt til. vikles, må også innflytelsen over arbeidslivet utvikle seg. De fleste er kjent med at LO har stor innflytelse i norsk arbeids- og samfunnsliv. Det er naturlig at LO skal ha innflytelse, men samtidig er det viktig å se hen til at LO er langt mindre representative for kunnskapsarbeidere enn for industriarbeidere, fagarbeidere og ufaglært arbeidskraft. I kompetansesamfunnet er det nemlig de som representerer kompetansen, som må lyttes til.

tive for norske lektorer. Derfor er det så viktig at Norsk Lektorlag fortsetter sin fine medlemsutvikling også i årene som kommer. Og skal Akademikerne få endret tenkningen rundt frontfaget, og den modellen for lønnsoppgjør som følges ved at rundt 1 prosent av de yrkesaktive skal bestemme lønnsveksten for hele samfunnet, må Akademikerne fortsette å vokse og være representative for norske akademikere.

Derfor er vekstfilosofi viktig også for oss!

Lektorbladet 03/2012

15

AKTUELT

Jørn Halbakken (til venstre), Erling Sunnarvik og Vegard Johnsen utgjør Norsk Lektorlags forhandlingsdelegajon i Oslo-Filharmonien. Her er de avbildet i innspurten av forhandlingene med ledelsen i Oslo-Filharmonien.

Årets lønnsoppgjør er i havn for medlemmene i Oslo-Filharmonien Lønnsoppgjøret for musikerne i Oslo-Filharmonien ble avsluttet 3. mai. Resultatet har en ramme på cirka fire prosent Oppgjøret innebærer at alle får et generelt tillegg på 3,75 prosent. I tillegg gjøres det noen justeringer i stillingsstrukturer og lønnsinnplasseringer.

Nybegynnerlønnen er gitt et betydelig løft i alle stillingskategorier. Som nyutdannet, og med kort ansiennitet, vil man de første årene få en lønn som er en god del høyere enn tidligere. For eksempel vil en nyutdannet tuttimusiker få over 20 000 kroner mer i årslønn.

Videre er noen stillinger med et særlig ansvar overført til en høyere stillingskategori, noe som medfører et ekstra

16

Lektorbladet 03/2012

lønnstrinn. Dette gjelder for alternerende soloblåsere, alternerende solopaukist og alternerende soloslagverker, samt solomusikere med gruppelederfunksjon.

– Vi har i all hovedsak fått gjennomslag for de tingene vi mener var viktigst, og vi har fått en ramme på oppgjøret som forhåpentligvis bidrar til å opprettholde det lønnsnivået vi har kjempet oss opp på, sett i forhold til andre grupper i samfunnet vi sammenlikner oss med, sier leder av forhandlingsdelegasjonen, Vegard Johnsen.

I Oslo-Filharmonien foregår lønns-

forhandlingene lokalt i virksomheten, mellom arbeidsgiversiden ved direktør Odd Gullberg og Norsk Lektorlags forhandlingsdelegasjon, som består av Vegard Johnsen, Jørn Halbakken og Erling Sunnarvik.

– I og med at de lokale oppgjørene i privat sektor ikke er gjennomført, og det er mekling i de offentlige oppgjørene, så vet vi i skrivende stund ikke helt hvordan vi ligger an, men vi mener at vi ikke kunne oppnådd noe mer i årets oppgjør, sier Nina Sandborg, Norsk Lektorlags forhandlingsansvarlig for Oslo-Filharmonien.

AKTUELT Mange vil bli lektor SAMORDNA OPPTAK viser at det er stor interesse for de femårige lektorutdanningene. Ved mange lære-steder meldes det om rekordhøy søkning. Her er søkertallene fordelt på læresteder: • UNIVERSITETET I OSLO (463 søkere, 275 plasser) • realfag (65 søkere, 75 plasser) • nordisk (89 søkere, 60 plasser) • kultur og samfunnsfag (235 søkere, 70 plasser) • fremmedspråk (74 søkere, 70 plasser)

Presenterte ny konsertsesong – Vi bruker store ressurser på artistisk planlegging, hvor de overordnede linjer skal materialisere seg i konkrete arrangementer. (…) Vi er selvsagt spente på reaksjonen fra omverden, for det vi presenterer, skal både være kunstnerisk relevant og attraktivt, skrev direktør i Oslo-Filharmonien, Odd S. Gullberg i bloggen sin etter at sesongprogrammet for 2012–2013 ble offentliggjort 25. april.

Dette er orkesterets siste sesong med Jukka Pekka Saraste som sjefdirigent.

Samarbeidet skal blant annet avrundes med en Europa-turné, og her hjemme med Mahlers 2. symfoni. Orkesteret skal i løpet av året også markere flere komponistjubileer, som Giuseppe Verdi (født 1813), Claude Debussy (født 1862) og Benjamin

Britten og Witold Lutoslawski (begge født i 1913).

– Jeg synes vi har lyktes med å sette sammen et variert program – fra Mozart til Turnage, via Grieg , Wallin og Brahms, for å nevne noe. Altså perspektiv og nåtid.

Orkesterets egne soloblåsere i Mozarts Sinfonia Concertante og i konsert for fløyte, harpe og orkester er også verdt å nevne, sier Terje Viken, slagverker (alt.solo) og medlem i Oslo-Filharmoniens programråd.

Fra nå av vil Oslo-Filharmonien ha en solist- og komponistprofil hver sesong.

Den kommende sesongen er det Truls Mørk (cello) som vil ha et omfattende samarbeid med orkesteret. Sesongens komponisprofil vil være Jon Øivind Ness, en av de nålevende komponistene med størst produksjon for symfoniorkester.

• NTNU, TRONDHEIM (524 søkere, 210 plasser) • geografi (29 søkere, 15 plasser • historie (136 søkere, 25 plasser) • realfag (101 søkere, 65 plasser) • samfunnsfag (114 søkere, 30 plasser) • engelsk (96 søkere, 34 plasser) • fransk (7 søkere, 7 plasser) • nordisk (38 søkere, 29 plasser) • tysk (3 søkere, 5 plasser) • UNIVERSITETET I BERGEN (138 søkere, 80 plasser) • engelsk, fransk eller tysk (62 søkere, 34 plasser) • naturvitenskap eller matematikk (36 søkere, 20 plasser) • nordisk (40 søkere, 26 plasser) • UNIVERSITETET I TROMSØ (105 søkere, 65 plasser) • realfag (16 søkere, 15 plasser) • språk og samfunnsfag (89 søkere, 50 plasser) • UNIVERSITETET I STAVANGER (78 søkere, 40 plasser) • humanistiske fag (78 søkere, 40 plasser) • UNIVERSITETET I AGDER (14 søkere, 20 plasser) • realfag (14 søkere, 20 plasser) • UNIVERSITETET FOR MILJØ- OG BIOVITENSKAP (26 søkere, 15 plasser) • realfag (26 søkere, 15 plasser)

Lektorbladet 03/2012

17

BOKSIDENE

Oppdragelsesangst DE TO FORFATTERNE BAK boka Angsten for oppdragelse er henholdsvis professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, Arne Johan Vetlesen, og tidligere førsteamanuensis i pedagogikk og miljøfag ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, Per Bjørn Foros. Sammen trekker de opp et etisk perspektiv på oppdragelse og dannelse. ”Målet med denne boka er å bidra til en ny, dristigere debatt om oppdragelse og dannelse, og fremfor alt en ny praksis”, heter det i Universitetsforlagets presentasjon av boka. Angsten for oppdragelse handler om relasjoner mellom foreldre og barn og mellom lærer og elev. Boka belyser hvordan nyliberalismens krav om at enhver skal skape seg selv og sin egen suksess, så lett har kunnet gå i tospann med elevpopulismen i den progressive pedagogikken. Dermed bidrar boka også til å forklare hvorfor det har vært så vanskelig å reise kritikk mot de rådende skolepolitiske trender de siste 20-30 årene.

Forfatterne innleder med en begrunnet bekymring for framtida, og en påminnelse om det ansvar og alvor som ligger til voksenrollen. Det vises til filosofen Hanna Arendt som allerede for femti år siden var urolig for at moderne pedagogikk kunne undergrave voksenautoriteten. Denne autoriteten er en følge av at den voksne har høstet erfaringer i en verden som er helt ukjent for barnet. En konsekvens av at den voksnes autoritet trekkes tilbake, kan være at de unge blir utlevert til gruppen av jevnaldrende, til flertallets tyranni, til ukorrigert påvirkning fra egen gruppe, der toleransen for annerledeshet og individualitet er minimal.

Forskjellen mellom gammel og ung, mellom foreldre og barn, lærere og elever, er blitt utvisket i politisk-progressiv øyemed. Forfatterne viser også til Thomas Ziehes advarsler mot konsekvensene av reformpedagogikken som alltid har som mål å nærme seg de unges livsverden. Jo dyktigere læreren er til å treffe de unge hjemme, snakke de unges språk, appellere til ungdomskulturens verdier, jo bedre. En utilsiktet bivirkning er at de unge blir så vant til at lærestoffet er forhåndstilpasset deres horisont, til deres antatte forventninger og interesser, deres definisjon av relevans, at de reagerer med uvilje og regelrett motstand straks noe genuint ukjent, og dermed fremmed og krevende, søkes formidlet til dem. Denne kritikken av reformpedagogikken går rett inni dagens skoledebatt. Slagordet om at ungdomsskolen skal bli mer relevant og mer tilpasset ungdoms livsverden, er en hovedpremiss som nærmest tas for gitt i Stortingsmelding 22 om ungdomstrinnet. PISA-rapporter bekrefter at leseferdighetene hos norske elever er mangelfull nettopp når de stilles overfor tekster som er voksne, noe akademiske krevende og ikke tilrettelagt.

Forfatterne viser hvordan den tilsynelatende frigjøringen fra voksnes autoritet forvandles til tvang. Det skjer en subtil forskyvning der individet settes under hvileløst press om selvevaluering og selvforbedring. Enhver skal være sin egen kvalitetskontrollør, et subjekt som også et objekt for seg selv. Det som evalueres, er ikke bare ferdigheter og kunnskaper, men egen personlighet i vid psykologisk og emosjonell forstand. Skolefolk vil gjenkjenne ideologien om ”helhetlig” vurdering og elevenes ansvar for egne mål og egenevaluering. Forfatterne advarer: Hva skal jeg falle tilbake på hvis det er min personlighet, summen av mine emosjonelle, sosiale og kommunikative evner, som anses som grunnen til at jeg kommer til kort? En ting er å få bestemte, tekniske, ferdigheter målt av omverdenen som ikke gode nok; noe ganske annet er å få seg selv slik vurdert.

18

Lektorbladet 03/2012

BOKSIDENE

Boka bidrar også til den økende kritikken av læreplanene i Kunnskapsløftet. Den ureflekterte vektleggingen av kompetanse som formal ferdighet og nedvurderingen av konkret faglig innhold i mange læreplaner, kan sees som et utslag av angst for oppdragelse. Forfatterne foreslår at innholdet i oppdragelsen og dannelsen bør være noen utvalgte, bærende temaer, og inviterer til interessante refleksjoner om disse.

Boka burde være obligatorisk lesning for alle som har tatt beslutninger i det norske skolesystemet. Angsten for oppdragelse og for autoritet har vokst fram i ly av den norske modellens idealer om egalitet. Vi trenger en debatt om hvordan kursen kan justeres.

Anmeldt av Gro Elisabeth Paulsen

PER BJØRN FOROS OG ARNE JOHAN VETLESEN: ANGSTEN FOR OPPDRAGELSE. ET SAMFUNNSETISK PERSPEKTIV PÅ DANNELSE UNIVERSITETSFORLAGET 2012.

Nytt fagdidaktisk tidsskrift FREMMEDSPRÅKSENTERET, SOM ER et nasjonalt senter for fremmedspråk i opplæringen, lanserte nylig tidsskriftet Communicare.

Communicare blir utgitt to ganger i året (vår og høst).

– Dette er første gangen Fremmedspråksenteret gir ut et slikt tidsskrift. Vi har nettstedet vårt, publikasjonene Fokus på språk og den oppsøkende virksomheten vi bedriver gjennom skoleprosjektene, og med Communicare ønsker vi å prøve en ny kanal. Vi håper tidsskriftet kan gi mye interessant lesestoff, sier Berit Hope Blå.

Blå, som er leder avdeling for fremmedspråk ved Fremmedspråksenteret, og Karin Dahlberg Pettersen, som leder avdelingen for engelsk, er redaktører for tidsskriftet. Når det gjelder innholdet i tidsskriftet, kommer redaktørene til å ta utgangspunkt i læreplanene for fremmedspråk og engelsk og se på hovedområder som kultur, språk, samfunn og litteratur. Hvert nummer vil ha et hovedtema, og her vil leserne finne tekster på målspråket til konkret bruk i engelsk- og fremmedspråkopplæringen. I første utgave var både engelsk, fransk, russisk, spansk og tysk representert, og det var også et innslag av kinesisk.

– Neste nummer har språklæring som hovedtema og kommer ut i månedsskiftet mai/juni. Til høsten planlegger vi et nummer om kommunikasjon, forteller Berit Hope Blå.

Mer informasjon om tidsskriftet finnes på:

www.fremmedspråksenteret.no/communicare.

Lektorbladet 03/2012

19

AKTUELT Endring i talet på klagesaker samanlikna med 2010

Fylkeskommune

Klager

Medhald

Akershus

304

Aust-Agder

44

27

Buskerud

190

95

auke

Finnmark

34

25

nedgang

Hedmark

93

27

nedgang

Hordaland

278

73

nedgang

Møre og Romsdal

119

30

nedgang

Nord-Trøndelag

52

Nordland

130

Oppland Oslo

210

nedgang (27%)

om lag uendra

23

kraftig nedgang

60

nedgang

110

55

om lag uendra

225

139

Rogaland

200

74

Sogn og Fjordane

36

2

Sør-Trøndelag

148

114

Telemark

87

8-10%

Troms

Har ikkje tal

Vest-Agder

37

Vestfold

mellom 90 og 120

Østfold

133

nedgang (frå 373) nedgang liten auke nedgang (halvert) auke

13

kraftig nedgang

15-20%

nedgang

97

om lag uendra *Vi gjer merksam på at enkelte av fylka ikkje har klager på ordenskarakterar inne i sine tal.

Færre klagar på standpunktkarakterar

Ei undersøking gjort av Norsk Lektorlag viser at talet på klager på standpunktkarakterar i vidaregåande skule har gått ned i dei fleste fylka.

Tekst | Inger Johanne Rein og Marit Kleppe Egge Fleire fylkeskommunar melder at dei har brukt ressursar på å skolere lærarar når det gjeld kva slags dokumentasjon som trengst for å unngå klage på standpunktkarakter, både på sjølve karakteren og på vedtak om ikkje vurdert. Dette er truleg ei viktig årsak til nedgangen i talet på klager.

Undersøkinga blant fylkeskommunane fortel at dei vanlegaste årsakene til at ein får medhald i klaga, er: • Mangelfull undervegsvurdering • Faglærar har ikkje gjort tilstrekkeleg

20

Lektorbladet 03/2012

•

•

•

•

greie for grunnlaget for sluttkarakteren.

Faglærar har sett sluttkarakter som eit samandrag av delkarakterar gjennom skuleåret For dårleg samsvar mellom kompetansemåla i læreplanen og undervising/prøvesituasjon.

Standpunktvurdering dekker ikkje alle kompetansemåla i faget.

Innsats i timane blir lagt vekt på som grunngjeving for karakteren.

At ein til dømes skriv “ikkje gjort lekser”, “ikkje levert oppgåve”, “ikkje

møtt på prøve” som grunngjeving.

Dette skal gå på ordenskarakter.

• Det kjem ikkje fram om det har vore vurderingssituasjonar etter at varsel er gitt.

• Faglærer har vurdert munnleg kompetanse på bakgrunn av skriftlege prøver.

Oppfattast som rettferdig Rogaland er blant dei fylka som har hatt ein nedgang i talet på klager. I Rogaland blir det kvart år sett om lag 150 000 stand-

AKTUELT

punktkarakterar i vidaregåande opplæring.

Fylkesrådmannen meiner at om lag 200 klager årleg ikkje er mykje. ”Ein må kunne konkludere med at vurdering i dei vidaregåande skulane i hovudregelen skjer forskriftsmessig, og at elevane opplever karaktersettinga som korrekt og rettferdig”, skriv fylkesrådmannen i ei vurdering.

Sjølv om talet på klager i Rogaland har vore nokså konstant i fleire år, med unntak av ein tydeleg nedgang i 2011, har ein sett ein trend over fleire år som viser at stadig fleire klager blir avviste. Fylkesrådmannen meiner dette kan henge saman med endringane i vurderingsforskrifta. Fleire tidlegare reglar for karaktersetting har blitt oppheva eller endra, og ikkje alle elevar har fått med seg dette. Dermed klagar dei på feil grunnlag.

I Akershus blir det òg sett om lag 150 000 karakterar i vidaregåande opplæring kvart år. Her har talet på klager gått ned med nærare 30 prosent frå 2010 til 2011. Det er blitt gitt medhald i nokre færre klagesaker i 2011 enn i 2010.

Fylkesrådmannen skriv i sine kommentarar at elevane er blitt betre kjent med måla for opplæringa og kva det blir lagt vekt på i vurderingane. Denne kunnskapen får elevane gjennom vurderingsarbeidet som skjer gjennom heile skuleåret. Difor har dei òg større forståing for karakterane.

Flest klager i kroppsøving Oslo hadde i 2011 225 klager til handsaming (gjeld dei offentlege skulane), og av desse fekk 139 medhald. Samanlikna med 2010 er dette ein markant nedgang.

Oslo har statistikkoversikt på klager for kvart enkelt fag. Det er naturleg nok flest klager i fellesfaga. I 2011 var det flest klagesaker i kroppsøving (24 klager). Så kom norsk munnleg, religion og etikk,

samfunnsfag, engelsk og norsk hovudmål.

Ein finn få klager i matematikk.

Fleire individuelle saker Vestfold har ikkje eksakte tal for 2011, men talet på klager har dei siste åra variert mellom 90 og 120. Om lag 30 prosent har fått medhald. Fylkesadvokat Liselotte Aune Lee, som dei siste ti åra har handsama klagesaker i fylket, fortel at det er færre som har fått medhald i klagene dei siste åra. Ho meiner det har å gjere med at det har vore eit kvalitetsarbeid rundt temaet karaktersetting. Temaet har vore oppe på møter mellom utdanningsdirektøren og rektorane, og det er arbeidd meir konkret med dette temaet på skulane.

– Slik eg ser det, er det ikkje lenger eit overgripande område ein må ta tak i. Klagene er no meir individuelle og “enkeltståande”, fortel Lee.

Ikkje alltid til det betre Ei anna årsak kan vere at ein har fått rydda opp i ei utbreidd misoppfatning blant elevar om at ei klage på standpunktkarakter ikkje inneber ein risiko for at ein òg kan gå ned i karakter. Reglane er slik at om ein elev klagar på ein standpunktkarakter, og klaga blir teken til følgje, skal saka sendast tilbake til skulen. Så skal rektor, saman med faglærar, vurdere om manglande dokumentasjon har hatt noko å seie for sjølve karakteren. Sjølv om karakteren sjeldan vert sett ned, er det ikkje utenkeleg at det kan skje.

Leiar i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen, synest det er ei god nyheit at talet på klagesaker går ned.

– Det må bety at skulane er betre kjende med regelverket, og at vi får meir ryddige standpunktvurderingar. Tidlegare

var det nok fleire som forventa at medhald i ei klage automatisk ville føre til ein betre karakter for eleven – ein tanke om at eleven hadde rett til plaster på såret om prosedyren for standpunktvurdering ikkje hadde vore riktig. Vi høyrde rykte om at rektorar ganske på eiga hand sette opp karakterane, i strid med dei vurderingane faglærar hadde gjort, berre for å få ro i saka. Ein slik praksis vil jo føre til at fleire elevar klagar, fordi det blir ein enkel veg til betre karakterar. Når talet på klagesaker ser ut til å gå ned, og færre får medhald, kan det tyde på at systemet fungerer som det skal, seier Paulsen.

Reglar for klagesaker: EI KLAGE PÅ standpunktkarakter skal sendast til klagenemnda i fylkeskommunen.

Dersom klagenemnda gir medhald, skal saka tilbake til skulen.

Rektor og faglærar skal då ta ei ny vurdering. Som ved klage på eksamenskarakterar gjeld reglane om at ei klage kan føre til at karakteren blir ståande, eller at han blir endra til ”gunst eller ugunst” for den som klagar. Klageinstansen tek ikkje stilling til dei faglege vurderingane som ligg bak sjølve karakteren, berre om gjeldande reglar og prosedyrar er følgt.

Dersom klagenemnda gir medhald på klage på ikkje vurderingsgrunnlag, og rektor/faglærar vedtek å setje karakter, har eleven rett til å klage på denne karakteren.

Lektorbladet 03/2012

21

AKTUELT

Nobelinstituttets lærerkonferanse Tekst | Einar Kr. Steffenak, lektor ved Stange videregående skole i Hedmark Jeg har opplevd noe som blir stadig mindre vanlig i skolen. Jeg har opplevd å føle meg verdsatt. Faglig. Det skjedde på Nobelinstituttet fra 12.–14. mars. Det er et meget populært kurs, har gått siden 1946, er ikke styrt av våre arbeidsgivere, men er et kurs arrangert av Nobelinstituttet i samarbeid med lærernes og lektorenes fagforeninger. I år var det totalt 20 lærere og lektorer, pluss tre observatører, som deltok. Kurset ble utmerket ledet av fungerende forskningssjef ved Instituttet, Asle Toje.

Kurset har sin egen form som krever aktivitet fra deltagerne. Direktør Geir Lundestad presiserte dette. Først holdes et foredrag fra en av de beste fagpersoner på området, deretter er det en time til spørsmål og kommentarer fra deltagerne.

Foruten det rent faglige fikk vi utmerket servering og en meget interessant omvisning på instituttet av en frittalende direktør. ”Vi har to store og viktige arrangement hvert år”, sa han. ”Det er nobelprisutdelingen, og det er lærerkurset.” Det opplevde vi, og det gjenspeiles i hvem som tar hånd om oss. Enda en interessant omvisning fikk vi på Nobels Fredssenter, og Utdanningsforbundet spanderte middag på Engebret Café under bilder av gamle stortingspresidenter.

Temaene for forelesningene var mange, og dekket store deler av verden. Rekkefølgen er ikke tilfeldig. Det startet med Asle Toje som gav en generell innføring i dagens internasjonale politikk sett gjennom strukturelle briller, den ble avsluttet siste dag med en forelesing om den arabiske våren. Mellom disse hørte vi om fattigdom og sult, internasjonal terror-

22

Lektorbladet 03/2012

© The Nobel Foundation 2009. Nobel Prize® and the Nobel Prize® media design mark are the registered trademarks of the Nobel Foundation.’ Foto: Thomas Widerberg

isme, USA, Kina, Europa og Afghanistan.

Vi kommer ikke uforberedt, i god tid før kurset fikk vi tilsendt artikler fra foredragsholderne temamessig knyttet til det de ville snakke om. Det er lekser å gjøre.

Det føles urettferdig å fremheve noen foran andre, alle foredragene var givende. Flere bød på seg selv, en mann har i handling vist at han står for de verdiene som Nobelinstituttet hedret da komiteen i 2010 gav fredsprisen til Liu Xiabo. Det er sinologen Harald Bøckmann. Norske politikere, næringslivstopper og flere akademikere går på gummisåler for ikke å trø kommunistdiktaturet på tærne. En underskriftskampanje blant kinaforskere fikk få navn, de var redde for ikke lenger

å få komme inn i Kina. Noen få stod for de demokratiske prinsipper – også når det koster. Bøckmann er en, og ja, han er siden nektet adgang til Kina. Han får neppe nobelprisen for dette, men han bør få en stor plass i alle de læreres og lektorers hjerter som verdsetter den verdikamp våre kolleger kjempet for 70 år siden, i 1942.

Hva skal jeg velge? Kan jeg velge bort noen? Plassen setter grenser, jeg velger meg tre; Asle Toje, han tilhører en forfriskende ny stemme rundt vår utenrikspolitikk, Geir Lundestad fordi han er uttrykk for en type fagmann som kan sitt fag, og som også er nær forelsket i formidlingen av det, og Kristian Berg Harpviken.

Hvorfor han? Fordi han imponerte meg,

AKTUELT

røsket i en del av mine fordommer, og også fikk frem hvor stor avstanden er mellom de kjappe nyhetsinnslag og det reflekterte foredrag.

(og andre) har hatt med representanter for reformpedagogikken. Bak et liberalt ytre ligger et autoritært indre. Og politisk er de begge innen samme sekstenmeter.

Tojes foredrag bar tittelen: Strukturelle endringer i internasjonal politikk. Han knyttet dels sin fremstilling til begrepet polaritet. Han tegnet et bredt bilde med mange nyanser og pekte på at selv om globaliseringen er sterk, så vokser det samtidig frem en verden med regionale avtaler og tosidige avtaler mellom stater. Dette siste går under betegnelsen historiens tilbakekomst, den internasjonale krisen kan medvirke til at statene vil beskytte seg og prøve å redusere de sidene ved globaliseringen som er problematisk. Det betyr ikke at vi er tilbake til 30-tallet.

Geir Lundestad er en fremragende formidler. Han “er” sitt fag og kan formidle.

Bare med bruk av tavle. Så herlig ukorrekt!

Lundestad har helt siden “tidenes morgen” vært en høyt respektert forsker knyttet til den kalde krigen, han kjenner USA. Hans bilde av landet er langt mer nyansert enn det vi møter i medier. USA, sa Lundestad, har verdens beste helsevesen, verdens beste skolesystem. Selvsagt, han ser svakheter, fattigdommen, men den store majoriteten har greid seg bra. Lundestad tilhører ikke disse som tror på landets fall, men han påpeker at USA i økende grad vil se mot Stillehavet. Han pekte på at Kina har store indre utfordringer, og var klart kritisk til den altfor gode presse som i vårt land gis de arabiske landene som hangler etter. Arab-development 2002-rapporten dokumenterer dette.

Toje mente at Kinas posisjon er oppblåst.

De er økonomisk sterke, men ikke militært, særlig til havs. USA vil fortsatt være den sterkeste, og han minnet om at for vel 20 år siden trodde “alle” at Japan ville gå forbi. Det er en død tanke nå, ting endrer seg fort. Toje la vekt på – og er enda tydeligere i sin artikkel (tilsendt oss) – om endringer i norsk utenrikspolitikk, særlig bistandsdelen. Artikkelen ble i sin tid publisert i Nytt Norsk Tidsskrift 1-2/2010. Den er vel verd å lese. Sentralt står påpekingen av hvor vanskelig det har vært å komme med kritikk av det Terje Tvedt har kalt godhetsregime. Toje skriver: “Den norske modellen. I følge Helge Pharo har akademikere som har nærmet seg bistandspolitikken i kritisk modus blitt møtt med “ihjeltielser, utenomsnakk og rasende avsvergelser” (Pharo &Fraser 2008:88) fra det etablerte. Mye kan sies om dette, blant annet at det er sant”.

For en med 35 års fartstid i skolen slår det meg hvor likt dette møte er med det jeg

Til slutt er det direktøren på Prio, Kristian Berg Harpviken, vår viktigste offentlige Afghanistanlos. Jeg har en del meninger om Prio. Det het fredsforskningsinstituttet, ble ledet av Johan Galtung og av flere, meg inklusive, oppfattet som et venstrepolitisert institutt for Galtung og disipler. Bildet er ikke rettferdig nå, den forrige lederen, Stein Tønnesson, var/er en kyndig, saklig og dyktig fagmann hans etterfølger imponerte meg med de samme egenskapene under foredraget. Legg til ydmykhet, en ellers ikke påtrengende størrelse i akademia.

Harpviken la frem et bilde på utviklingen i Afghanistan som viser et mer balansert bilde enn dette at alt går så mye verre nå.

Noe er verre, men andre sider viser fremskritt som i helse og utdanning – dog med store forskjeller i landet. Harpviken fremholdt at flere av dagens problemer har røtter fra 1960-tallet da det skjedde en liten utdanningsrevolusjon. Et forventet valg i 1964 ble ikke av, kongen ville ikke fullføre demokratiseringsprosessen og mange ble frustrert. Blant de kommunistene som senere overtok, hadde mange doktorgrader fra sovjetiske universitet, en del også fra vestlige. Harpviken kan mye og vet derfor at det er mye han ikke kan. Han har god jordledning, det er ikke nødvendigvis stor kulturkunnskap om andre land vi alle trenger, vi kommer langt med evne til å vise folkeskikk og respekt i møte med andre.

Det er tillitsvekkende å lytte til slike personer. Alle de mange nyanser blir lett borte i mediestøyen. Her fikk vi oppdatert innsikt nyansert servert. Det gjaldt alle. Foredrag og deltagelse som på Nobelinstituttet burde være obligatorisk for lærere og lektorer.

Jeg blir glad når jeg skriver dette. Det skyldes dagene på Nobelinstituttet, slike dager utsetter min pensjonsavgang med år.

Denne gleden fikk fort et leggspark.

På første fellesmøte kom nok et arbeidsgiverinnspill knyttet til mer kontroll, dokumentasjon, tilstedeværelse. En oppfordring til tidlig pensjon.

Hadde den ånd og den verdsettingen av faglighet vi blir møtt med på Nobelinstituttet, blitt vist oss lærere og lektorer i hverdagen, ville norsk skole lett kommet opp på siden av Finland. Der kommer vi ikke med den mistillitsbaserte byråkratiske modellen vi nå har.

Norsk Lektorlag disponerer to plasser på Nobelinstituttets lærerkurs. Kurset arrangeres hver vår (mars/april). Informasjon om neste års lærerkurs og om søknadsfrister til kurset kommer i Lektorbladet nr 1 eller nr 2/2013.

Lektorbladet 03/2012

23

DEBATT

Artikler til Debatt-sidene sendes til lektorbladet@norsklektorlag.no Lange tekster vil kunne bli redigert i samråd med artikkelforfatteren.

Når språket blir mer politisk enn praktisk Tekst | Odd Gaare, avdelingsleder for norsk og samfunnsfagene ved Kongsbakken videregående skole i Tromsø Fredag 23. mars holdt jeg en forelesning ved Tammerfors universitet i Finland i anledning 50-årsdagen for Helsingforsavtalen om nordisk samarbeid.

Der hevdet jeg at Norden ikke bare er idyll i 2012, ettersom individer og grupper fremdeles stigmatiseres når språk blir gjort politiske. Dette erfarte jeg på restaurant Rosso samme kveld, da en ung, finsktalende servitør skulle ta opp bestilling fra meg og jeg snakket norsk til henne.

Finland er offisielt tospråklig, og alle finlendere skal lære både finsk og svensk i skolen. Skolesvensken oppleves ofte ikke å strekke til, men også av politiske og sosiale årsaker i historien kan det falle mange finsktalende tungt å uttrykke seg på svensk, også i møte med nordmenn. Fjorårets valgvinner i Finland, Timo Soini og hans parti Sannfinnene, vil fjerne den obligatoriske opplæringen i svensk.

Samme dag slo forsker Ketil Lenert Hansen ved Senter for samisk helseforskning i Tromsø alarm på førstesiden av avisen Nordlys: Samiske barn ble hetset og slått i kjølvannet av høstens lokalvalg.

En av valgkampsakene var spørsmålet om Tromsø skulle innlemmes i det samiske språkforvaltningsområdet. Det ville blant annet medføre at samiske navn skulle stå foran og over norske på offentlige skilt.

Skriftligopplæringen i den norske sko-

24

Lektorbladet 03/2012

len preges også av politikk. Dette kommer til uttrykk i dagens norsklæreplan. Den bærer ambisjoner om at elevene skal beherske hovedmålet og sidemålet like godt etter 10. trinn. Dette til tross for at elevene har hatt opplæring i hovedmålet i ti år, mot bare to år i sidemålet, som for de fleste er nynorsk.

Situasjonen er at 13 prosent av elevene i grunnskolen har nynorsk som hovedmål, og de fleste av disse bor på Vestlandet. Tallet halveres når disse elevene selv kan velge hovedmål i videregående skole. I forbindelse med den

våpendragere mobilisert mot direktoratets forslag. Samtidig er nynorsk målform bare i beskjeden bruk i offentligheten, og kan knapt sies å være riksdekkende i medier og arbeids- og næringsliv.

På Island er engelsk og et skandinavisk språk, fortrinnsvis dansk, obligatoriske fremmedspråk i hele opplæringsløpet. Det at de fleste velger dansk, historien til tross, er en pragmatisk løsning. Kanskje skal også finlendere og nordmenn forsøke å løse språkproblemene våre praktisk, uten politisk drevne følelser?

I skolen bør derfor ikke skriftligopplæringen reduseres til et middel for utøvelse av kulturpolitikk; nynorsk skriftkultur må vel være noe mer enn en skjønnlitterær kulturarv som lærerne skal forvalte? pågående læreplanrevisjonen i norsk har derfor Utdanningsdirektoratet foreslått både å styrke opplæringen i hovedmålet og å senke ambisjonene for elevenes ferdigheter i sidemålet.

Begge tiltakene kan motvirke frafall fra elevgruppen med nynorsk som hovedmål, og dermed styrke den nynorske skriftkulturen. Likevel har nynorskens politiske

De viktigste språkarenaene våre er praktiske i både materiell og moralsk forstand. Den moralske betydningen av begrepet “praktisk” (av “praksis”) skal i denne sammenheng forstås som språklige møter som er preget av åpenhet, symmetri, gjensidighet, dialog, vennskap og tillit.

I en moralsk praksis har våre språkhandlinger mål og verdi i seg selv. Samtidig må

DEBATT

Illustrasjonsfoto

vi også kunne bruke språket som middel for å nå materielle mål i samfunns-, arbeids- og næringsliv.

I skolen bør derfor ikke skriftligopplæringen reduseres til et middel for utøvelse av kulturpolitikk; nynorsk skriftkultur må vel være noe mer enn en skjønnlitterær kulturarv som lærerne skal forvalte? Gode norske Storting, sørg da for at også den nynorske målformen blir brukt på mangfoldige og betydningsfulle sosiale og økonomiske arenaer over hele landet!

Be også regjeringen om å endre forskriften til stedsnavnsloven og gi Tromsø kommune tilskudd til å skilte alle stedsnavn på både norsk og samisk – i denne pragmatiske rekkefølgen – uten uverdige kamper og avstemninger. Det samiske språket kan ikke berges av bokstaver på skilt alene – språk trenger mennesker som bruker det i en mangfoldig praksis.

Det må derfor være langt viktigere å endre opplæringsloven slik at foreldre til

elever som lærer samisk som andrespråk i ungdomsskolen, ikke tar barna ut av samiskundervisningen. Dette skjer i dag fordi timefordelingen gjør at disse elevene må forlate klassen i norsktimer for å få sin samiskundervisning. Ved siden av barnefødsler i førstespråkfamilier er andrespråkelevene det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for samisk språk.

Et Norden uten Finland er utenkelig, men ønsker vi å bruke engelsk i nordiske kommunikasjonsfellesskap? Gode finske Riksdag, la de finskspråklige elevene selv få velge om de skal lære svensk, dansk eller norsk! Så kan svenske, danske og norske myndigheter til gjengjeld sette av en milliard danske kroner til et nordisk språkfellesskapsfond som kan bidra til å finansiere valgfrihet i finske (og islandske) elevers obligatoriske språklæringsstrev til beste også for Norden.

På restaurant Rosso i Tammerfors ber jeg

den unge servitøren velge om vi skal kommunisere på svensk eller engelsk. Hennes ansikt får meg til å føle meg som en velkommen gjest, men har også et anstrøk av tvil – kunne hun bare snakke svensk like godt som engelsk, slik at språket ikke skaper sosial asymmetri mellom oss! Her kan det passe med en påminnelse fra filosofen Hans Skjervheim: Språklige møter mellom mennesker må preges av gjensidig tillit hvor vi etterstreber jevnbyrdighet og å vise hverandre anerkjennelse.

Praktiske kommunikasjonsfellesskap trenger en politikk som bidrar til å berge språk og bygge bro mellom brukere av ulike språk. Det er en språkpolitikk som gjør språket praktisk heller enn politisk, det være seg i skolen, i Tromsø eller i Tammerfors: “Tack så mycket, och välkomna åter!” smiler servitøren i det vi fornøyde forlater lokalet. Å formidle og å bli forstått handler også om en felles velvilje for hverandres språklige bestrebelser.

Debattsidene fortsetter på neste side

Lektorbladet 03/2012

4 25

DEBATT

Vi vil ha nynorsk!

Tekst | Gunnar Ottne, for styret i Noregs Lærarmållag NOREGS LÆRARMÅLLAG HAR VEDTEKE DENNE FRÅSEGNA:

va til eksamensresultat vil kome til å vege tyngre.

1. Dersom krava til sidemålskunnskapar blir svekte, vil elevar som har bokmål som sidemål, ikkje lenger kunne nytte både bokmål og nynorsk like godt som i dag.

6. Vi undrar oss over at mange – tilsynelatande på ramme alvor – gjev uttrykk for å meine at reduserte sidemålskunnskapar kan styrkje norskfaget.

2. Om undervisninga gjev nynorskelevane dårlegare bokmålskunnskapar enn det dei har i dag, vil fleire enn før ynskje å gå over frå nynorsk til bokmål, og vi må vere budde på at talet på skulemålsrøystingar vil auke.

7. Det er òg somme som har hevda at overgang til rein munnleg undervisning skulle ha positive verknader på motivasjonen og kunnskapsnivået til elevane. Vi har aldri sett den same argumentasjonen når det gjeld andre språkfag som engelsk, tysk, fransk eller spansk.

3. For dei som nyttar nynorsk som hovudmål i dag, vil presset til å nytte bokmål auke dersom folk frå bokmålsområde får dårlegare nynorskkunnskapar.

4. Dersom ein ikkje lenger har ein eigen karakter i sidemål, vil dei som skal tilsetje folk i stillingar der dei bør kunne nytte både bokmål og nynorsk, ha dårlegare grunnlag for å vurdere kunnskapane.

5. Dersom det korkje blir eigen karakter eller eigen eksamen i sidemål, vil sidemålsundervisninga få lågare prioritet både hos elevar og lærarar. Om ein då skulle ynskje at elevane fekk lese meir litteratur på sidemålet, kan dette ende opp med å bli berre ein god tanke. I praksis let han seg neppe realisere i ein skulekvardag der kra-

26

Lektorbladet 03/2012

8. Om nynorskkunnskapane til folk flest blir dårlegare, vil det kome til å svekkje den mållova som blir følgd dårleg opp allereie i dag. Prinsippet om språkleg jamstelling vil då i praksis vere oppheva, og nynorsken kan degenerere til eit elitemål for spesielt språkinteresserte.

9. Noregs Lærarmållag forstår at mange er misnøgde med sidemålsundervisninga slik ho ofte fungerer i dag. Både Lærarmållaget og resten av målrørsla vil gjerne på konstruktivt vis vere med på utgreiingar om korleis ho kan gjerast betre og er ikkje meir blygsame enn at vi vil hevde å ha mykje positivt å bidra med.

10. Ein kan forstå at parti som slit med

oppslutninga si, leiter etter saker som kan gje dei fleire veljarar. Det er likevel lite truleg at arbeidet med å svekkje nynorsken vil vere ein lur måte å skaffe seg nye veljarar på. Dei aller fleste med ei spesielt negativ innstilling til nynorsk har vel for det aller meste funne seg ein politisk heim i Høgre eller Framstegspartiet.

11. Både SV og Arbeidarpartiet har mange veljarar som engasjerer seg i språk- og kultur-politikk. Om eitt eller båe desse partia skulle svikte sine eigne språkprogram, kan dei tape fleire veljarar enn dei vinn ved at gamle veljarar vil kome til å røyste på eitt av mellompartia eller på Raudt.

12. I Soria Moria-erklæringa blir det sagt at ”regjeringen vil fremme tiltak som gjør det lettere å bruke nynorsk”. Då gjer det eit lite tillitsvekkjande inntrykk å kome med framlegg som vil innebere det stikk motsette, og som ligg kloss opptil dei framlegga Høgre og Framstegspartiet har kome med tidlegare. Rett nok må det vere lov å gjere feil jamvel for ein statsråd, men då er det viktig å vere ærleg og sjølvkritisk nok til å kunne vedgå ein feil, og heller følgje fjellvettregelen om at “det er inga skam å snu”.

13. Om kunnskapsministeren ikkje er i stand til å følgje denne gode regelen, er det naudsynt å få skifta henne ut.

AKTUELT

Den gangen man kunne fatte seg i korthet Bakerst i glemmeskuffen i skrivebordet kom forleden dag et klenodium til syne, en eksamensoppgave på fire linjer. Noe så sjeldent! Den satte tankene i sving. Tekst | Svein Einar Bolstad, lektor, cand. philol. Året var 1966. Undertegnede var russ etter tre år på Engelsklinjen på gymnaset. Vi hadde lest vårt engelskpensum, både det statariske og det kursoriske (kjenner noen unge disse ordene i dag?), og vi hadde hatt tid til repetisjon og var klare for skriftlig eksamen, – avlagt før 17. mai. Vi visste at vi ville bli prøvd i noe vi hadde jobbet med, så det gjaldt å forberede seg i alt hvis man ville være sikker på å bestå, og det gjaldt å forberede seg godt i alt hvis man siktet seg inn på en god karakter. Vi visste at vi bare ville få én oppgave, så her var intet slingringsmonn.

Ingen tok sjansen på ikke å lese alt.

Eksamensdagen kom. Oppgaven ble delt ut. Den besto av fire linjer på en liten lapp. Så flott! Så heldige vi var! Det er bare det, at vi visste ikke da hvor heldige vi var. Det vet vi først nå, vi som har jobbet et livsverk i skolen. Vi kunne gå rett på oppgavebesvarelsen, – uten dikkedarer.

Dagens elever, spesielt de lesesvake, bør fylles av misunnelse bare ved tanken der de sitter og blir overveldet av 14 – 18 sider tekst, mer eller mindre relevant.

Vi slapp å sløse vekk store deler av de dyrebare eksamenstimene med å pløye oss gjennom sidevis med uvesentligheter før vi kunne gå løs på det vi egentlig skulle gjøre den dagen. Oppgaven inneholdt ingen sitater fra en læreplan. Det eneste vi elever visste, var at det fantes et pensumkrav med et visst antall leste sider i statarisk og kursorisk pensum.

Der var ingen orientering om hva som kom til å bli vektlagt ved vurderingen av besvarelsen. Det visste vi nemlig allerede.

Noen hadde nevnt de tre viktige ordene for oss: innhold, språk og struktur. Vi slapp å bli vurdert etter flerfoldige andre kryptiske krav som ikke en gang erfarne sensorer skjønner, og som de langt mindre klarer å holde klart for seg samtidig.

Der var ingen forberedelsesdel fylt med tekster vi ikke hadde jobbet med. Vi skulle nemlig ikke prøves i det vi ikke hadde jobbet med. Tvert imot; vi skulle prøves i det vi hadde jobbet med. Forberedelse til eksamen foregikk ikke på skolen på eksamensdagen. Det var noe vi hadde bedrevet i tre år, - med hovedvekt på det tredje året.

Så flott å kunne forberede seg og bli prøvet i hva man kan og kan bruke. Det ga skolegangen og læringen mening.

Ordet forberedelse får også tankene inn

på dagens muntlige eksamen. Når det i dag spørres om elevene får lang eller kort forberedelsestid til muntlig eksamen i språkfag, pleier jeg å si at mine elever får lang forberedelsestid, – veldig lang, et helt skoleår. Men akk, – det kalles i dag kort forberedelsestid fordi elevene får vite emnet kort tid før eksaminering. Lang forberedelsestiden kalles det i dag offisielt når man har 48 timer på seg. Man kan undres over begrep som snues på hodet. Men, i bakvendtland, der kan alt gå an, ….

I dag vet ikke elevene forskjellen på en eksamen og et lotteri. Ingen av de elevene jeg har spurt, vet i alle fall forskjellen.

Derfor prøver mange å forbedre karakteren, men uten å forberede seg. Eller kanskje jeg tar feil. Man behøver kanskje ikke å forberede seg for å forbedre seg? Man deltar bare i lotteriet. En gang har man vel flaks.

Lektorbladet 03/2012

27

FYLKESLEDERPRESENTASJON

Ny fylkesleder i Østfold Lektorlag Harald Peter Stette er 57 år. Han er cand.theol og har grunnfag i norsk, historie og sosiologi. Stette underviser i norsk, religion og programfaget historie og filosofi ved Frederik II videregående skole i Fredrikstad.

Hva er den viktigste utdanningspolitiske saken for deg akkurat nå?

Jeg er opptatt av hvordan vi kan fremme kvalitet i norsk skole.

forberedende utdanningsprogram 2) et solid yrkesfaglig utdanningsprogram og 3) et fagkompetansehevende utdanningsprogram for resten.

Hvorfor valgte du å utdanne deg til lektor, og hva trives du best med i jobben din?

Ulike tilfeldigheter gjør at jeg endte opp som lektor. Jeg trives best når elever blir interessert i et fagstoff, og vi sammen kan fordype oss.

Hvordan vil du beskrive Østfold Lektorlag?

Mange viser stort engasjement for kvalitet i skolen, og det gjør også at mange i andre fagforeninger uttrykker at de skolepolitisk er enig med oss. Vi jobber i et fylke med en industriarbeiderkultur i byene der motivasjonen for høyere utdanning er lav.

Dette preger også fylket som skoleeier, og gir oss mange utfordringer.

Hva ville du ha gjort hvis du fikk være kunnskapsminister for en dag?

For bare én dag? Jeg ville ha skrevet nye læreplaner i mange fag, innført en godkjenningsordning av lærebøker for å kvalitetssikre dem, fjernet eksamensordningen der alle hjelpemidler er tillatt, innført tre utdanningsprogram i videregående opplæring: 1) et skikkelig studie-

Hva setter du mest pris på ved Norsk Lektorlag?

Gjengangeren i hva jeg har skrevet, har vært kvalitet i skolen, og det fokuset liker jeg også ved Norsk Lektorlag.

Foto: Privat

Årsmøtetid og nye fylkesledere Det har vært årsmøtetid for fylkeslagene i Norsk Lektorlag, og i flere fylkeslag har det vært lederskifte.

Harald Peter Stette ble valgt til ny fylkesleder i Østfold Lektorlag. Han overtok etter Rita Helgesen, som er sentralstyremedlem i Norsk Lektorlag.

I Troms Lektorlag takket Kåre-Magne Hegstad av som leder. Ny fylkesleder i Troms er Gudleiv Solbø.

I Hordaland Lektorlag valgte Svein Einar Bolstad å avslutte en lang karriere som fylkesleder. Bolstad har vært med i fylkesstyret i 11 år, siden starten i 2001, de ni siste årene som fylkesleder. Han har også sittet i Sentralstyret i over fem år. På årsmøtet ble Hanne S. Rundhovde er valgt til ny fylkesleder i Hordaland.

28

Lektorbladet 03/2012

AKTUELT

Skolepolitisk møte i Sør-Trøndelag Sør-Trøndelag Lektorlag har arrangert skolepolitiskmøte. Overskriften for møtet var Kunnskap og kunnskapspolitikk, og innledere var leder i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen, og førsteamanuensis i samfunnsøkonomi Hans Bonesrønning.

– Sør-Trøndelag Lektorlag ønsker å løfte frem en lokal skolepolitisk debatt der løsningene ikke er å hive penger etter problemene i skolen. Vi nærmer oss et stortingsvalg der spørsmålet ikke er om utdanningspolitikk blir en viktig sak, men om den blir den viktigste”, sier fylkesleder Vemund Venn.

ansvaret for de resultatene som elevene oppnår. Trass i at skoleforskningen er tydelig på hvilken type undervisning som er mest effektiv, var Bonesrønning klar på at disse resultatene i forbausende liten grad preger lærerutdanningen. Lærere får for lite trening i å tenke resultater og for liten opplæring i effektiv undervisning. Skoleledere skoleres også svært ulikt, og det gir store forskjeller i intensitet og retning på arbeidet. Status fem år etter innføringen av Kunnskapsløftet er også at de ressurssterke kommunene oppnår bedre resultater i grunnskolen enn de ressurssvake.

Hans Bonesrønning gav en samfunnsøkonomisk diagnose av norsk skole fem år etter at Kunnskapsløftet ble innført.

Bonesrønning har spesielt forsket på utdanningssektoren, og på bakgrunn av et omfattende forskningsmateriale etterlyste han en skolepolitikk som i større grad enn i dag er opptatt av resultater. En måte å få det til på er å gi skoleeiere og skoleledere

Leder av Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen, stilte spørsmålet om den norske skolen etter PISA stamper i en politisk hengemyr, eller om vi ser en Ny GIV? I innlegget sitt pekte på Paulsen blant annet på den selvtilfredsheten som har preget den norske skolepolitikken. Etter det første PISA-sjokket er det ikke lenger noen politikere som påstår at Norge har

verdens beste skole. De resultatene som oppnås per i dag, viser også at det fortsatt er mye som må gjøres. Andelen elever som skårer høyest i lesning og matematikk, krymper inn. Paulsen pekte også på at norske lærere i 3MX har en høy kompetanse i matematikk, men de utmerker seg også internasjonalt med høy alder.

Over 36 prosent av 3MX-lærerne er 60 år eller mer, like mange er mellom 50 og 59 år. Det rei-ser med full tyngde spørsmålet om hvem som skal overta når disse pensjonerer seg. Paulsen viste også tall fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, som slår fast at elever som deltok i Ny GIV, hadde en gjennomsnittlig framgang i løpet av det siste halvåret i 10. trinn på 0,1 karakterpoeng i åtte fag. Dette er noe lavere enn karakterutviklingen for elever som ikke deltok i Ny GIV. Til høsten arrangerer Sør-Trøndelag Lektorlag nytt møte der de stiller spørsmålet “Hvilken skole gir best læring?”

Generalforsamling i Den Akademiske Lærerstands Understøttelsesselskap SELSKAPETS ÅRLIGE GENERALFORSAMLING ble avholdt ved Oslo katedralskole torsdag 12. april 2012. Årsregnskapet, gjennomgått og funnet i orden av revisor, ble godkjent. Dette viset at Understøttelsesselskapet i 2011 hadde gitt kr 9000 i bidrag til etterlatte. Gravferdsutbetalinger beløp seg til kr 21 700. Størrelsen på sistnevnte ble enstemmig hevet til kr 5300 med virkning fra 1. mai 2012. Meldte dødsfall før 1. mai 2012 følger tidligere sats på kr 3100.

Understøttelsesbeløpet pålydende kr 9000 vil, grunnet det lave rentenivået, ikke bli endret nevneverdig for neste år. Så vel styrets formann, lektor Frøydis Dietrichson, som nestformann, lektor Petter Bjørn-Hansen, ble gjenvalgt. Styrets utenbys medlemmer var i år på valg. Lektor Harald Berg (Mysen videregående skole) og inspektør Stein Eriksen (vara, Mysen videregående skole), samt Jørgen Øksenvåg (Atlanten videregående skole) ble alle gjenvalgt. Styret består ellers av lektor Jill Kvamme Schau, rektor Paul Jasper (vara), lektor Clemens Saers (vara) og adjunkt Kari Midttømme (vara). Revisor Tormod Nygaard ble likeledes gjenvalgt.

D.A.L.U.S. har nå rundt 1000 medlemmer, et tall som forventes å holde seg noenlunde jevnt fremover. Selskapet har vært i virksomhet siden 1899, og tar med glede imot nye medlemmer. Kontingent for livsvarig medlemskap er kr 600. Interesserte bes henvende seg til forretningsfører, direktør Kjell Gjævenes – eventuelt til selskapets sekretær, lektor Øystein Skjæveland.

(Norsk Lektorlag har mange medlemmer som er tilknyttet D.A.L.U.S. Red. anm.)

Lektorbladet 03/2012

29

FRA GENERALSEKRETÆREN

FOTO: TOM EGIL JENSEN

Norsk Lektorlag sa nei igjen – for tredje gang Forhandlingene om ny arbeidstidsavtale for undervisningspersonalet er nok det som har opptatt flertallet av våre medlemmer mest det siste halve året, og Norsk Lektorlag har nok en gang sagt nei til tilbudet fra KS. Tekst | Otto Kristiansen Som kjent kom vi ikke til enighet med KS hverken i første runde, som ble avsluttet i januar i år, eller i den ekstrarunden KS tok initiativ til i februar. Det er vanlig at tvist om sentrale særavtaler løses i sentral nemnd, men vi lyktes ikke med vårt initiativ til å løse uenigheten på denne måten. KS insisterte på å bringe uenigheten inn i hovedtariffoppgjøret, noe protokollen ved inngåelse av den gamle avtalen åpner for.

ene. Dette skulle tilsi at arbeidsgiver/KS skulle føre en personalpolitikk som bidrar til økt rekruttering av lektorer og til gode arbeidsforhold for de lektorene som er i

Norsk Lektorlag er svært bekymret for kunnskapssynet til KS og deres forståelse av undervisningsbegrepet.

Nytt nei – alene I det pågående tariffoppgjøret tilbød KS oss den samme arbeidstidsavtalen som blant annet Utdanningsforbundet sa ja til 10. februar, men vi sa som eneste forening nei nok en gang. I og med at det er brudd i tarifforhandlingene, bringes også uenigheten om arbeidstidsavtalen inn i meglingen.

KS’ personalpolitikk I forlengelsen av flere dårlige resultater i internasjonale undersøkelser, blant annet i PISA og TIMSS, har de fleste som er opptatt av skolespørsmål, innsett at kvaliteten på læreren er den viktigste innsatsfaktoren når det gjelder å få gode resultater for elev-

30

Lektorbladet 03/2012

skolen. Men den forhandlingsrunden vi nå er i ferd med å avslutte, viser det motsatte.

Det er derfor god grunn til å minne om følgende: • Det er svært bekymringsfullt at KS ikke ser ut til å forstå lektorenes arbeidssituasjon, og synes å ville fortsette en personalpolitikk som svekker rekrutteringen av kompetent akademisk arbeidskraft til skoleverket. Akademikernes medlemsundersøkelse i fjor viste at undervisningsstillinger i grunn- og videregående skoler rangeres svært lavt som lite attraktive arbeidsplasser, bare rådgiverstillinger i NAV scorer lavere. Dagens arbeidstids-

ordning er åpenbart en viktig årsak til dette.

• Kunnskapsdepartementet har undersøkt hvorfor kun litt over halvparten av alle lærerutdannede arbeider i skolen, og før jul ble resultatet presentert. En vesentlig årsak til at så mange forlot skolen, var stort arbeidspress og økt byråkratisering.

• Selv om GNIST-partnerskapet ikke har noe tariffmandat, har det som mål å heve læreryrkets status og styrke rekrutteringen til yrket. Når vi vet at gode arbeidstidsordninger i skolen er avgjørende for at disse målene skal nås, er det viktig at KS som en av GNIST-partnerne i mye større grad bidrar til at arbeidstidsavtalens intensjoner følges opp, og på den måten gjør læreryrket mer attraktivt. Denne forhandlingsrunden har vist at KS ikke har tatt dette innover seg.

Den nye avtalen Det som skiller den nye arbeidstidsavtalen fra den gamle, er at arbeidsåret strekkes med en planleggingsdag, og dette kompenseres med en økt byrdefullhetsressurs. Noen vil mene at dette er en

FRA GENERALSEKRETÆREN

beskjeden endring, men når vi vet at det er stor misnøye med praktiseringen av den gamle avtalen, og at KS har signalisert tydelig at man ønsker mer binding av arbeidstid i form av flere planleggingsdager ved neste korsvei, er det all grunn til å sette ned foten allerede nå.

Styrkingen av byrdefullhetsressursen er “gulroten” fra KS. En halv rammetime pr. elev er selvsagt ikke gratis, men en styrking av byrdefullhetsressursen innebærer ikke nødvendigvis styrking av tidsressursen til faglærernes undervisningsarbeid.

Erfaringer så langt viser at denne ressursen først og fremst har blitt brukt til administrative og sosialpedagogiske tiltak.

Norsk Lektorlag er svært bekymret for kunnskapssynet til KS og deres forståelse av undervisningsbegrepet.

Rakrygget motstand I skrivende stund er ikke resultatet av meglingen klart, men det ligger i kortene at Norsk Lektorlag alene ikke kan klare å tvinge frem en annen arbeidstidsavtale enn den Utdanningsforbundet og de andre fagforeningene har sagt ja til. Dette forstår også våre medlemmer. Men for oss har det vært viktig så lenge som mulig innen for de rammer forhandlingssystemet gir, å markere vår motstand mot en arbeidstidsavtale som innebærer en ytterligere forverring av lektorenes arbeidssituasjon. Tilbakemeldinger fra alle de årsmøtene der leder og generalsekretær har vært gjester, viser at vi har full støtte for våre vurderinger.

Det er derfor godt å registrere at hele

organisasjonen har stått rakrygget i motvinden. Våre lokale tillitsvalgte har opptrådt korrekt og lojalt i en vanskelig situasjon og på en tydelig måte markert Norsk Lektorlags syn på den nye arbeidstidsavtalen. De erfaringene vi har gjort både sentralt og lokalt, vil vi ta med oss til neste forhandlingsrunde, for vi vet at det blir viktig å markere lektorenes interesser like tydelig også i forhandlingene som starter til høsten. Situasjonen i skolen er alvorlig, og den blir ikke bedre av den forverringen som alliansen mellom de største aktørene ved forhandlingsbordet bidrar til.

lemsveksten i 2011 både i Akademikerne og Norsk Lektorlag var meget god.

Akademikerne vokste med drøyt fem prosent, hvilket er klart mer enn de andre hovedorganisasjonene, mens Norsk Lektorlag hadde en medlemsvekst på drøyt ti prosent. En del av forklaringen er økningen i antall akademikere i samfunnet, men det viktigste er selvsagt at stadig flere medlemmer søker til fagforeninger de kjenner seg hjemme i, og som fører en politikk de er enige i.

Nå har vi passert 3 500 medlemmer, og ser dermed ut til å få nok et år med solid

Men for oss har det vært viktig så lenge som mulig innen for de rammer forhandlingssystemet gir, å markere vår motstand mot en arbeidstidsavtale som innebærer en ytterligere forverring av lektorenes arbeidssituasjon.

Norsk Lektorlag kommer til å fortsette å kjempe hardt for viktige prinsipper når det gjelder lektorenes arbeidstid. Vi har forskning som understreker betydningen av lektorkompetanse i skolen, og vi ser en økende interesse blant skolepolitikere når det gjelder å forsterke kravene til faglig og forskningsbasert kunnskap hos dem som skal undervise. Mye tyder på at KS vil bli tvunget til å endre kunnskapssynet sitt i årene fremover.

Medlemsvekst Når det gjelder utviklingen av organisasjonen, seiler vi i frisk medvind. Med-

medlemsvekst. At veksten er spesielt stor blant studenter, er ekstra gledelig. Denne utviklingen bekrefter at vi arbeider godt for lektorenes interesser, og at dette synliggjøres både sentralt og lokalt. Nok en gang er det grunn til å fremheve innsatsen til mange dyktige lokale tillitsvalgte.

Vårt standpunkt i arbeidstidsavtaleforhandlingene har neppe heller svekket medlemsveksten.

NB! For resultatet av hovedtariffoppgjøret og løsningen på tvisten om arbeidstidsavtalen henvises det til egen informasjon på nettstedet og via e-post.

Lektorbladet 03/2012

31

ORGANISASJONSNYTT

Knut Kasbo (leiar), Ellen Skjold Kvåle og Morten Brattbakk frå Fagutvalet for historie og samfunnsfag i Norsk Lektorlag, var blant deltakarane på konferanse på Gardermoen. Fleire av foredraga vil bli omtala i neste nummer av Lektorbladet.

Inspirerande treff Fagutvala i Norsk Lektorlag møttest til seminar på Gardermoen 19.-20. april. Dette er fyrste gongen det var lagt opp til fleire eksterne føredragshaldarar i tillegg til interne arbeidsmøte.

Fagutvalet for historie og samfunnsfag hadde tre av sine fire medlemmer til stades på Gardermoen. Dei var alle godt nøgde med innhald og utbytte av seminaret, og alle tre trekte fram føredraget til professor Hermundur Sigmundsson om hjerneforsking som eitt av høgdepunkta.

– Eg likte at det var fokus på empirisk forskning på kva læringsmetodar som gir best læringseffekt. Det er noko som dessverre ikkje har vore sett på som vik-

32

Lektorbladet 03/2012

tig i skulen i høve til kva pedagogiske metoder som skal nyttast, seier Morten Brattbakk.

– Eit godt seminar på alle måtar, seier Ellen Skjold Kvåle, som synest det er oppløftande å høyre at forskinga er på veg inn att i lærarutdanninga.

Fagutvalet for historie og samfunnsfag har allereie bestemt seg for å møtast snarleg for å diskutere kva saker og tema dei skal jobbe med framover.

– Sentrale vurderingskriterium og lik eksamensform vil bli viktige tema i vårt fagutval i året som kjem, seier leiaren Knut Kasbo.

MEDLEMMER I FAGUTVALET FOR HISTORIE OG SAMFUNNSFAG: Knut Kasbo, Engebråten skole Morten Brattbakk, Bjerke vgs Ellen Skjold Kvåle, Rælingen vgs Ellen Arnesen, Elvebakken vgs

ORGANISASJONSNYTT

Kurs til høsten 24. OG 25. OKTOBER: VIDEREGÅENDE KURS 2 Kurset er for tillitsvalgte i KS-området, og primært for tillitsvalgte som tidligere har deltatt på grunnkurs og videregående kurs 1. Kurset vil blant annet ta for seg tilsettingsprosedyrer i skolen og Norsk Lektorlags lønnspolitikk. Dessuten vil temaene ytringsfrihet og arbeidstakers lojalitetsplikt bli belyst av advokat Else Mc Climans.

8. OG 9. NOVEMBER: VIDEREGÅENDE KURS 1 Kurset er for tillitsvalgte i KS-området, og primært for tillitsvalgte som har deltatt på grunnkurs. Temaer på videregående kurs 1 er først og fremst arbeidstidsavtalen for undervisningspersonalet i skolen og gjennomgang av diverse emner i Hovedtariffavtalen.

Begge kursene vil bli holdt på et hotell i nærheten av Gardermoen. Vi minner om at tillitsvalgte har rett til permisjon med lønn for å delta på slike kurs. Kursinvitasjoner blir sendt ut til høsten.

Ny jobb?

BYTTER DU JOBB TIL HØSTEN? Korrekt medlemsinformasjon gir god service, og det er hvert enkelt medlem som er ansvarlig for at Norsk Lektorlag har oppdatert kontaktinformasjon. For at vi skal nå fram til deg, er det svært viktig at Norsk Lektorlag har registrert korrekt informasjon i medlemsregisteret. Her må vi ha riktig adresse, telefonnummer (helst privat mobil) og privat e-postadresse. Det er også viktig at du gir oss beskjed når du flytter eller bytter arbeidsplass.

Du kan endre kontaktinformasjon om deg selv ved å logge deg inn på Medlemsnett.

BRUKERNAVN: Medlemsnummer (seks siffer) PASSORD: Hvis du bruker funksjonen Glemt passord, må du skrive inn den e-postadressen du har registrert hos oss. Kontakt sekretariatet hvis du har spørsmål om innlogging.

Lektorbladet 03/2012

33

JURIDISK TALT

FOTO: TOM EGIL JENSEN

Advarsel i arbeidsforhold

Hva innebærer en advarsel? Er det formkrav? Hvor mange advarsler kan man få? Hvilken betydning har den, og hvor lenge ”gjelder” den? Hva gjør jeg hvis jeg er uenig i advarselen?

Tekst | Nina Sandborg, leder av juridisk kontor i Norsk Lektorlag Norsk Lektorlags sekretariat får en rekke spørsmål. I denne og kommende artikler tar jeg for meg flere tema knyttet til advarsel i arbeidsforhold.

Uenighet og forskjellige oppfatninger av hva som skal gjøres, hvordan og når har alltid eksistert i arbeidslivet. Dersom arbeidsgiver av ulike grunner ikke er fornøyd med arbeidsutførelsen, må arbeidsgiver si fra til den ansatte. Vedkommende får dermed en mulighet til å rette på forholdene. Vanligvis løses disse konfliktene gjennom den uformelle dialogen som finner sted på arbeidsplassen, men i noen tilfeller fører ikke dette frem. De uformelle signalene oppfattes kanskje ikke, eller det er forhold av såpass alvorlig karakter at arbeidsgiver velger en mer formell form.

Utgangspunktet for arbeidsgivers posisjon til å gi advarsler er arbeidsgivers styringsrett: Som en konsekvens av ansettelseskontrakten stiller arbeidstaker sin arbeidskraft til disposisjon og er underlagt arbeidsgivers rett til å organisere, lede, fordele og kontrollere arbeidet.

Arbeidsgiver har rett til å ansette og si opp arbeidstakere, å disponere arbeidstakers tid – innenfor rammene av arbeidstiden – og bestemme hvem som skal gjøre hva, når og hvordan.

Hva er en advarsel?

Det finnes ingen klar definisjon av begrepet “advarsel”. En advarsel anses som

34

Lektorbladet 03/2012

en formell korreks til arbeidstakeren basert på mangler ved arbeidsutførelsen eller disiplinære forhold. En advarsel har to formål: Den er en oppfordring til arbeidstaker om å endre sin atferd, og den er et varsel om at dersom medarbeideren ikke skjerper seg, vil vedkommende bli sagt opp, eller, i alvorlige tilfeller, avskjediget. En advarsel skal tilrettevise den ansatte slik at vedkommende gjøres uttrykkelig oppmerksom på hvor langt pliktene i arbeidsforholdet går.

gir en formell advarsel til arbeidstaker, bør likevel følge visse normer for form og innhold.

Hvor finner man reglene om advarsler?

• Advarselen skal gi klare signaler. Den må gis på en forståelig måte slik at arbeidstakeren får vite hva misnøyen dreier seg om, og hva som forventes av endring.

Dette må komme tydelig frem, uten vage formuleringer. Formuleringer som “det er ønskelig med en annen opptreden fra arbeidstakers side” er neppe klare nok til å bli betraktet som en advarsel.

Det er ingen lovregulering av advarsel i arbeidsforhold. (Et unntak er advarsel i arbeidsforhold i staten. Dette kommer jeg tilbake til i en senere artikkel.) Advarsler i arbeidsforhold er imidlertid godt innarbeidet i samfunnet og akseptert som et styringsinstrument for arbeidsgiver. Det er helt klart at advarsel til arbeidstaker kan gis. I noen tilfeller bør det også det.

Gjennom arbeidslivets innarbeidede praksis, og domstolenes vurdering av konkrete konflikter, er det blitt klarlagt en del grunnleggende prinsipper. Praksisen med advarsel er ulovfestet rett, og den finnes beskrevet i dommer og arbeidsrettslig litteratur.

Er det formkrav?

Det er i utgangspunktet ingen formkrav knyttet til innholdet i en advarsel eller hvordan en advarsel skal se ut. Den som

• Advarselen kan være både muntlig og skriftlig. En skriftlig advarsel vil ha større bevisverdi for arbeidsgiver. Gis en muntlig advarsel der og da, kan den ansatte be om å få den skriftlig.

• Ikke enhver anmerkning, tilsnakk eller irettesetting er nødvendigvis en advarsel.

Det er innholdet, ikke formen, som er avgjørende.

• Advarselen bør opplyse om konsekvensen av at den ansatte ikke retter seg etter advarselen, at man risikerer å bli sagt opp eller avskjediget hvis forholdene ikke bedrer seg. Advarselen bør være signert og datert av arbeidsgiver.

I kommende artikler vil jeg blant annet ta for meg: Skal arbeidstaker signere på en advarsel? Hvilken betydning har en advarsel?

Hvordan forholde seg til en advarsel? Hvor lenge har en advarsel virkning, foreldes den?

Spesielle regler for ansatte i det offentlige.

NORSK LEKTORLAG Norsk Lektorlag Akersgt. 41, 0158 Oslo Telefon: 24 15 50 00 Telefaks: 24 15 50 01 www.norsklektorlag.no sekretariatet@norsklektorlag.no

KOMMUNIKASJONSRÅDGIVER (PERM.) Wenche Bakkebråten Rasen Tlf.: 24 15 50 05 (a) 980 03 535 (m) wbr@norsklektorlag.no

GENERALSEKRETÆR Otto Kristiansen Tlf.: 24 15 50 02 (a) 481 71 611 (m) otto.kristiansen@ norsklektorlag.no

LEDER AV JURIDISK KONTOR Nina Sandborg Tlf.: 24 15 50 03 (a) 408 53 800 (m) nina.sandborg@ norsklektorlag.no

KOMMUNIKASJONSRÅDGIVER (VIKAR) Inger Johanne Rein Tlf.: 24 15 50 05 (a) 995 15 222 (m) ijr@norsklektorlag.no

REDAKTØR LEKTORBLADET Marit Kleppe Egge Tlf.: 24 15 50 04 (a) 941 67 047 (m) mke@norsklektorlag.no

JURIDISK RÅDGIVER Marianne L. Pedersen Tlf.: 24 15 50 09 (a) 918 34 335 (m) mlp@norsklektorlag.no

SEKRETÆR Marit Hansen Tlf.: 24 15 50 00 marit.hansen@ norsklektorlag.no

RÅDGIVER Jon Sand Tlf.: 24 15 50 06 (a) 454 28 594 (m) jon.sand@ norsklektorlag.no

ORGANISASJONSKONSULENT Merethe Sigurdsen Tlf.: 24 15 50 08 ms@norsklektorlag.no

SENTRALSTYRET I NORSK LEKTORLAG 2011 – 2013: (f.v.) Linda Methi, Anbjørg Igland, Live Landfald Nielsen, Morten Trudeng, Gro Elisabeth Paulsen, Geir-Åge Svenning, Elisabeth Lea, Rita Helgesen og Vemund Venn.

Fylkeslagene Fylkeslag

Leder

Telefon

E-post

Akershus Lektorlag Aust-Agder Lektorlag Buskerud Lektorlag Finnmark Lektorlag Hedmark Lektorlag Hordaland Lektorlag Møre og Romsdal Lektorlag Nord-Trøndelag Lektorlag Nordland Lektorlag Oppland Lektorlag Oslo Lektorlag Rogaland Lektorlag Sogn og Fjordane Lektorlag Sør-Trøndelag Lektorlag Telemark Lektorlag Troms Lektorlag Vest-Agder Lektorlag Vestfold Lektorlag Østfold Lektorlag

Morten Trudeng Inga-Lill Undem Elisabeth Lea Rønnaug Evjen Solsvik (fung.)

Inger-Kristin Larsen Vie Hanne S. Rundhovde Olav Sandanger Myklebust Roar Johnsen Åse Jektvik Silje Moen Linda Methi Torill Aursland Aud Sissel Hestenes

Vemund Venn Bjørn Jon Fjeld Gudleiv Solbø

Olav Eivindson

Henning Wold Harald Peter Stette

93 45 02 05 37 27 17 46 90 55 33 75 95 84 78 31 62 57 99 11 99 23 11 38 70 06 00 68 97 08 14 93 97 71 28 03 61 13 76 33 97 68 59 29 52 81 41 00 57 72 13 00 73 94 14 53 35 59 02 05 91 51 79 06 47 66 33 56 97 18 33 31 97 70 77 92

morten.trudeng@asker.vgs.no inga-lill.undem@hotmail.com elisabeth@bergerud-lea.no ronnsol@online.no ingvi@hedmark.org hanne.rundhovde@lektor.no olav.myklebust@volda.vgs.no roar.johnsen@ntfk.no aasejekt@online.no siljemoen@yahoo.com linda.methi@ohg.vgs.no taursland@hotmail.com aud.sissel.hestenes@sfj.no vemund.venn@stfk.no bjorn-jon.fjeld@t-fk.no gudleiv.solboe@troms.vgs.no olaveivi@gmail.com henning.wold@sf-nett.no harste2@ostfoldfk.no Lektorbladet 03/2012

35

B-BLAD Returadresse:

LEKTORBLADET

Akersgt. 41, 0158 Oslo Vennligst meld fra ved adresseendring

Vi ønsker alle våre lesere en riktig

GOD SOMMER

LEKTORBLADET

Ti d s s k r i f t fo r f a g, k u l t ur og utd a n n i n g

LEKTORBLADET

Ti d s s k r i f t fo r f a g, kult ur og utda nni ng

LEKTORBLADET

Ti ds s k ri f t for fa g, k ul t ur og utda n n i n g

Annonsering i Lektorbladet Lektorbladet er Norsk Lektorlags medlemsmagasin. Her finner du artikler om arbeidsliv, fag, forskning, kultur og aktuell informasjon fra foreningen. Lektorbladet har 6 utgivelser i året og kommer ut i opplag på cirka 3600.

Frister for neste utgave av Lektorbladet: Nr 4/2012: Bestillingsfrist: 10. juli TEMA:

TEMA:

VURDERING

LANDSMØTET

w w w. no rs kle kto rlag. no

Lektorbladet 06/2011 1 Nr 6/2011 • 10. årgang

w w w.norskl ektorlag.no

TEMA:

SPRÅK OG SVADA w w w.norsklektorlag.no

36

Lektorbladet 03/2012

Lektorbladet 01/2012 1 Nr 1/2012 • 11. årgang

Lektorbladet 02/2012 1 Nr 2/2012 • 11. årgang

Ta kontakt med annonsekonsulent Mia Vestgården Berg mb@flisatrykkeri.no, tlf: 995 75 849