Issuu

Lektorbladet

Magasin for fag, kultur og utdanning

Nr. 4 - 2008 â€˘ 7. ĂĽrgang

Kunnskapsdepartementet vil ha mer utdanningssamarbeid mellom Norge og USA/Canada

www.norsklektorlag.no

Av Gro Elisabeth Paulsen, NLLs leder

Norsk Lektorlag mener

Elevrettigheter uten plikter?

Lektorbladet nr. 4-08

Mot slutten av forrige skoleår fikk Norsk Lektorlag en del henvendelser i forbindelse med karakteroppgjørene i videregående skole. Det viser seg at det ved ganske mange skoler er stor forvirring omkring elevenes rettigheter til faglig vurdering. Det diskuteres om eleven har rett til å få vitnemål for gjennomført videregående skole, uansett stort og ureglementert fravær. Det finnes tilsynelatende ingen formelle grenser for hvor stort fravær en elev kan ha før elevrettighetene går tapt. Det vil si: Enkelte skoler prøver å håndheve slike grenser, men opplever at naboskolene tar meget lett på elevfravær. Slik oppstår en gradvis utglidning. Faglærere for elever som kun sporadisk har deltatt i undervisningen og knapt har deltatt på felles prøver i klassen, settes under sterkt press mot slutten av skoleåret: Det skal uansett settes standpunktkarakter for disse elevene. Faglærere presses ikke bare av elevene, men også av egen skoleledelse, og føler at de må sette karakterer selv om det faglige grunnlaget er uforsvarlig tynt. Standpunktkarakteren er som kjent en sluttvurdering basert på de faglige kunnskaper og ferdigheter eleven viser ved avsluttet opplæring, altså ved skoleårets slutt. Dette betyr at elevenes prestasjoner – og innsats – i løpet av skoleåret ikke skal ha direkte innvirkning på sluttkarakteren. Kunnskapsløftet legger vekt på faglige læringsresultater – og det er et godt prinsipp. For de fleste elever vil det være en positiv og klar sammenheng mellom jevn arbeidsinnsats i løpet av skoleåret og sluttresultatet i juni. Verden er imidlertid urettferdig, og det finnes nok av eksempler på at talentfulle og late elever kan vise atskillig bedre prestasjoner i et gitt fag, enn mer pliktoppfyllende, men faglig svake medelever. At en elev deltar i samtlige timer i faget, utfører samtlige arbeidsoppgaver og deltar på samtlige prøver, er ingen garanti for godt resultat.

De fleste er enige i at slik må et redelig faglig vurderingssystem virke. For elevene er det en fordel at i Kunnskapsløftet skal holdningsmål og atferdsmessige forhold ikke blandes inn i den faglige sluttvurderingen. Men prinsippet om at standpunktkarakteren skal relateres til elevens kompetanse i faget på det tidspunktet standpunktkarakteren fastsettes, innebærer i sin ytterste konsekvens at elever kan skulke gjennom hele året for så å kreve at faglærer foretar en faglig vurdering de siste par ukene. Både elever, foreldre og skoleeiere tolker elevenes rettigheter til tilpasset opplæring dit hen at skolen skal arrangere nye prøver i slutten av skoleåret for slike elever. Faglærere får valget mellom å lage grundige og tidkrevende vurderingsopplegg som ubetalt overtid, eller å sette karakter som de egentlig mener er uforsvarlig. Skolens tidsressurser er ikke tilpasset et økende antall elever med sterke rettigheter til spesialbehandling. Man bør derfor diskutere hvordan elevenes rettigheter til standpunktkarakter kan knyttes til klarere plikter til å delta i undervisning og på prøver. Den gamle ordningen med hospitantstatus som alternativ til elevstatus, bør vurderes som løsning for elever som ikke vil forplikte seg til fellesløsninger. Hospitanter hadde rett til å delta i undervisningen når de selv ville, men ikke rett til standpunktvurdering. Alternativet var da å gå opp som privatist; altså en grundig vurdering av sluttkompetansen i faget. Både skolesystemet og vurderingssystemet mister legitimitet dersom rettighetsbevisste elever kan skaffe seg gode vitnemål fordi faglærere ikke våger sette grenser for hva som er faglig forsvarlig.

Norsk Lektorlag mener Elevrettigheter uten plikter?.......................................................................side 2

Fra sentralstyret Treffsikker og nedslående rapport...............................................................side 6

I 2003 frarådet Utdannings- og forskningsdepartementet universitetene å bruke ordet lektor i betegnelser på den nye femårige lektorutdanningen. Nasjonalt råd for lærerutdanning var uenig og vedtok i 2007 at tittelen lektor tvert om bør stå på vitnemålene. NTNU vil nå følge dette rådet. I sin begrunnelse viser ledelsen til at studiet har behov for et navn og en identitet som skiller det fra allmennlærerutdanningen. Når departementet godtar betegnelsen master i teknologi/sivilingeniør, burde det være fullt mulig å anvende ordet lektor på samme måte, skriver ledelsen i et notat. Også andre universiteter bruker nå ordet lektor i gradsbetegnelsen. Vi konstaterer at tittelen er i full bruk igjen, noe som ikke minst skyldes Norsk Lektorlags arbeid for å gi lektorene den identitet mange lenge bevisst har villet ødelegge.

Innspill En ny strategi for lærerstanden..................................................................side 8 Aktuelt Elevene får ikke de timene de har krav på...............................................side 10 – Ingen overraskelse.................................................................................side 11 – Unge mennesker må motiveres for realfag............................................side 12 Foreslår egne realfagsklasser....................................................................side 13 Hvordan skal lærere og lektorer oppnå høyere lønn?...............................side 14 Over og ut for mappevurdering?..............................................................side 16 Fortsatt mulig å bruke mappevurdering....................................................side 17 Styrking av utdanningssamarbeidet mellom Norge og USA og Canada...side 18 – Skolen er en mislykket merkevare!........................................................side 20 Også lektorutdanningen vil bli drøftet i stortingsmeldingen om lærerutdanning...................................................................................side 22 Intervjuet KS har ikke tatt dårlig imot lærerne!.........................................................side24 Fra fagutvalgene Ny eksamensordning i engelsk, ikke ny læreplan.....................................side 25 Håndtering av feil i matematikkeksamen.................................................side 26 Utsyn Sveriges største skolesuksess....................................................................side 27 Debatt Skolepolitikk på en gylden middelvei........................................................side 29 Verken persilleblad eller pusekatt.............................................................side 30 Individtilpasset opplæring eller ufrivillig drukning....................................side 32 Juridisk talt Kontradiksjon og anonymitet i saker om mobbing og trakassering ........side 33 Forfatterne vil ha mer av fortjenesten......................................................side 34 Wenche Bakkebråten Rasen ny kommunikasjonsrådgiver i Norsk Lektorlag .....................................................................................side 36

Fra innholdet

Fra generalsekretæren Stor medlemsvekst og entusiasme..............................................................side 4 Lønnsoppgjøret i havn for NLL-medlemmer i Oslo-Filharmonien . .............side 5

Forside: Union University, Jackson, Tennessee, USA (Sara Moses)

LEKTORBLADET Magasin for fag, kultur og utdanning Nr. 4, september 2008 • 7. årgang ISSN: 1503 – 027X Keysers gate 5, O165 Oslo Tlf.: 23327994, faks: 23327990 E-post: lektorbladet@norsklektorlag.no Ansvarlig utgiver: Norsk Lektorlag Desk/red.: Svein Magne Sirnes, Tlf.: 48263310

Årsabonnement: kr. 280,– Annonser: Marit Sola Cox Bergen AS C. Sundts gate 51, 5004 Bergen Tlf.: 55 54 08 00 Faks: 55 54 08 40 E-post: marit.sola@cox.no

Design & trykk: Flisa Trykkeri AS ane.marte@flisatrykkeri.no www.flisatrykkeri.no Utgivelsesplan høsten 2008: 31/10 og 12/12. Materiellfrist: 1 måned før utgivelsesdato Redaksjonen av dette nummer avsluttet 25. august 2008.

Lektorbladet nr. 2-08

Fra generalsekretæren

Otto Kristiansen

Stor medlemsvekst og entusiasme Av Otto Kristiansen – Det er en fornøyelse å være generalsekretær i en fagforening som for tiden opplever stor medlemsvekst og veldig entusiasme. Vi har nå passert 2 200 medlemmer med klar margin, og med normal vekst resten av året vil vi ha vokst med 18 % i 2008. Det er ikke mange fagforeninger som kan vise til slik vekst, skriver generalsekretær Otto Kristiansen.

Lønn Sett med lektorøyne var vårens lønnsoppgjør ganske bra. Flertallet av våre medlemmer er ansatt i KS-området, og her førte hevingen av minstelønnssatsene til at lektorene fikk klart mer enn de 2,5 % som var det generelle tillegget. En fersk lektor fikk en heving av minstelønnssatsen på 10,8 %, og en lektor på topp en heving på drøyt 7 %. I og med at de fleste av våre lektormedlemmer før dette oppgjøret hadde en lønn som var lik eller bare litt høyere enn de gamle minstelønnssatsene (de fleste lokale tillegg ble spist opp i 2007), fikk de uttelling for det meste av hevingen av minstelønnssatsene pr. 01.05.08. Men det skulle bare mangle om

Lektorbladet nr. 4-08

ikke lektorene endelig skulle få et brukbart oppgjør etter den negative lønnsutviklingen de har hatt etter overføringen fra statlig til kommunalt tariffområde i 2004. Det gjenstår å se om den positive tendensen i årets oppgjør fortsetter, for det har vist seg vanskelig å bedre lektorenes lønnsnivå innenfor det eksisterende systemet med sentral lønnsfastsettelse. Oslo kommune Oslo kommune er et eget tariffområde, og her er dessverre ikke lønnsutviklingen god for lektorene. Selv om vi tar hensyn til at den oppgitte årslønnen i Oslo er fratrukket innskuddet i Statens Pensjonskasse (disse 2 % må trekkes fra årslønnen i KS-området), og det faktum at de fleste av våre

medlemmer har lokale tillegg, tillegg som i Oslo flyter på toppen av sentrale hevinger, er forskjellen mellom lønnsnivået i Oslo og en nabokommune i Akershus fortsatt stor. Det var en markert forskjell før årets tariffoppgjør, og det brukbare sentrale KS-oppgjøret har gjort forskjellen større. I Oslo kommune skal det være justeringsforhandlinger i andre uken i september, og det er satt av 1, 5 % pr. 01.05.08. I protokollen fra årets sentrale oppgjør står det at undervisningspersonalet skal prioriteres, så det er naturlig å håpe at den negative forskjellen som er omtalt ovenfor, bli tatt hensyn til. Dessuten er den lokale potten i Oslo på hele 3,0 % pr. 01.07.08, så her bør det være mulig å få gode

tillegg til våre medlemmer. KS-området I KS-området er den lokale potten mindre, 1,6 % pr. 01.05.08. Det gledelige i år er at det etter Unios streik i våres ble avklart at lokale tillegg gitt i høstens lokale forhandlinger skal flyte oppå den hevingen av minstelønnssatsene som allerede er avtalt pr. 01.05.09. Dermed unngår vi den meningsløse situasjonen at lokale tillegg blir spist opp av neste sentrale heving av minstelønnssatsene. Foreløpig gjelder dette bare for 2009, men det er å håpe at ordningen blir permanent. Vi forventer at arbeidsgiver også i de lokale forhandlingene følger opp sine ord om å satse på kvalitet i skolen, og at dette synliggjøres i de lønnstilleggene som blir gitt. Statlig tariffområde I det statlig tariffområdet ble det sentrale oppgjøret brukbart, og det er satt av 1,4

% til lokale forhandlinger pr. 01.08.08. Det er positivt at man i disse forhandlingene skal prioritere utdanningsgrupper som det er vanskelig å rekruttere og beholde. Spekter I Spekter befinner alle medlemmene i Oslo-Filharmonien seg, og vi har nettopp fullført vårt første lønnsoppgjør for dem (se under). Vi er godt fornøyd med resultatet. At det ble bra, skyldes godt arbeid av de involverte tillitsvalgte i Oslo-Filharmonien og NLL. Medlemsvekst NLL er i den heldige situasjon at vi har mange dyktige og engasjerte lokale tillitsvalgte. Dette lover godt foran de lokale lønnsforhandlingene som står for døren. Det er en fornøyelse å være generalsekretær i en fagforening som for tiden opplever stor medlemsvekst og veldig entusiasme. Vi har nå passert 2 200 med-

lemmer med klar margin, og med normal vekst resten av året vil vi ha vokst med 18 % i 2008. Det er ikke mange fagforeninger som kan vise til slik vekst. Den store veksten utfordrer organisasjonen, men den gir også nye ressurser til å utvikle og styrke den. Vi gjør vårt beste for å sikre god oppfølging av medlemmene med et forsvarlig bemannet sekretariat, men det er de lokale tillitsvalgte som er pilarene i organisasjonen, og derfor er det flott å registrere den entusiasmen våre tillitsvalgte viser. Et eksempel på dette er den rekordstore oppslutning om vårt grunnkurs for tillitsvalgte 22. og 23. september. Her har vi måttet doble kapasiteten, og selv da er det så vidt vi får med alle interesserte. Den optimismen vi gikk inn i 2008 med, er absolutt ikke svekket. Situasjonen i Norsk Lektorlag spesielt, og på det skolepolitiske området generelt, lover godt for fremtiden.

Lønnsoppgjøret i havn for NLLmedlemmer i Oslo-Filharmonien Ny overenskomst og bedre lønnsbetingelser for musikermedlemmer i Oslo-Filharmonien.

Den nye overenskomsten er Norsk Lektorlags første lokale overenskomst (tariffavtale) i privat sektor (tariffområde Spekter). – Vi er godt fornøyd med å ha gjennomført en fornyelse av tidligere overenskomst samtidig som viktige etablerte rettigheter og plikter er videreført, sier Nina Sandborg, leder for NLLs juridiske avdeling, som roser de lokaltillitsvalgte for deres ledelse av

forhandlingene. Resultatet av lønnsforhandlingene ble at alle lønnstrinn økes med 6,02 % med virkning fra 1. juni 2007. Videre ble det gitt et ansiennitetstillegg (ett lønnstrinn) til musikere som har mer enn 20 års ansiennitet, med virkning fra 1. januar 2009.

Protokollen og overenskomsten er tilgjengelig på NLLs nettsider. Det vil komme mer utfyllende informasjon om resultatet i neste nummer av Lektorbladet.

Lektorbladet nr. 4-08

Treffsikker og ne Fra sentralstyret

tter to år med Kunnskapsløftet får vi de første rapporter om reformen. Også under R94 og L97 hadde skolepolitikerne høye ambisjoner om en bedre skole, og skuffelsen har vært desto større ved hver rapport om resultatene. Gapet mellom intensjon og effekt ble pinlig stort, og større for hvert år som gikk etter 90-tallserformene. Det store spørsmålet er nå om Kunnskapsløftet lykkes med å snu trenden.

God nok start? Har Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet og de kommunale skoleeiere gitt reformen en god nok start? Den første rapporten som nå foreligger, er dessverre nedslående lesning1. Rapporten søker å analysere sammenhengen mellom de ulike strategidokumenter som kom fra øverste nivå med de operasjonaliseringene som blir gjort på neste nivå i styringslinjen, altså i kommuner og fylkeskommuner. Rapporten peker på flere svakheter. Blant annet oppviser læreplanverket tre - fire, delvis motstridende kunnskapssyn. Den inkonsistens og manglende logikk som dette medfører, er pakket inn i uttrykket ”et bredt kunnskapssyn”, altså i tåketale. Som rapporten påpe-

Lektorbladet nr. 4-08

ker, kan læreplanverkets vaklende kunnskapssyn ”begrunne nesten ethvert pedagogisk standpunkt og nesten enhver form for opplæringspraksis”. Tre fagplaner er analysert, og det viser seg at kompetansemålene ikke alltid er entydige eller retter oppmerksomheten mot sluttprestasjonen. Alle mål ser like viktige ut, enten det dreier seg om faktakunnskap eller avansert bruk av sådan. Rapporten peker også på den manglende sammenhengen mellom grunnleggende ferdigheter og allmenndanning. Ren retorikk Et gjennomgående trekk ved styringsdokumentene er bruken av mange store ord – og til dels ren retorikk – som så gjentas og gjentas i de lokale dokumentene. De store ordene handler gjerne om ”tilpasset opplæring”, ”sosial kompetanse”, ”skolen som lærende organisasjon” – og forblir mangetydige og diffuse også i de lokale ”strategidokumenter”. Forfatteren, professor Britt Ulstrup Engelsen, peker på at slike store ord tilhører sjangerkarakteristika ved politiske utdanningsdokumenter. Men man kunne forvente at dokumentene videre nedover i systemet blir mer presise og konkrete. Dette skjer i liten grad. Gjennomgang av tekstene viser at når Utdanningsdirektoratet

informerer om Kunnskapsløftet, gjøres det i stor grad som parafrasering av sentrale tekster. Utdanningsdirektoratet synes ikke å ville – eller kunne – komme med mer konkret rettledning om hvordan intensjonene kan oppfylles. Frustrasjon Norsk Lektorlag har registrert at det skapes mye frustrasjon i skolen når man fra sentralt hold kun gir diffuse svar på hvordan Kunnskapsløftet skal virkeliggjøres. Norsk Lektorlag pekte allerede under opptakten til reformen på at tydeligere faglige vurderingskriterier, og ikke minst gode eksamensordninger, vil være avgjørende for å få til et kunnskapsløft. Gang på gang har vi etterlyst klarere nasjonale faglige standarder. Utdanningsdirektoratet

dslående rapport har ikke vært villig til å gå inn på dette, og har i stedet skjøvet ansvaret over på lokalt utviklingsarbeid. Rapporten omtaler ”erfaringsspredning” eller ”erfaringsdeling” som Utdanningsdirektoratets hovedgrep. Dette kan ha sine positive sider – i form av tillit til lokale krefter. Det kan imidlertid også oppfattes som ansvarsfraskrivelse og styringsvegring. Desto verre er dette når de dokumenter som produseres lokalt, bære preg av å være etterplapring av sentrale dokumenter. Erfaringsspredning er ingen garanti for at intensjonene i Kunnskapsløftet iverksettes – man kan like gjerne risikere at misforståelser og uheldig praksis legitimeres og spres. Rapporten peker da også på at man lokalt like gjerne kan unngå å tilpasse seg reformen og i stedet tilpasser reformen til seg og den måten man tradisjonelt har drevet sin skole. Da er det ikke gitt at man oppnår forbedringer. Det er dessuten en tungvint og uøkonomisk arbeidsform når alle skoler og alle lærere skal utarbeide egne, lokale læreplaner. Byråkratisk Norsk Lektorlag fikk flere henvendelser om håpløst tidkrevende, byråkratisk og lite fruktbart lokalt utviklingsarbeid i forrige skoleår. Mange var også skuffet over skoleeiernes tilbud om kompetanseheving. Rapporten viser at både Utdanningsdirektoratet og lokale skoleeiere forveksler begrepene læringsstrategi og læringsstil. Mange lærere ble sendt på

kurs i læringsstiler – lansert som et satsningsområde i Kunnskapsløftet. Etter min mening er dette et eksempel på hvordan sentral uklarhet fører til lokale misforståelser som igjen fører til feilsatsning. Mange har tenkt at kun små kommuner med få ressurser har problemer med Kunnskapsløftet. Fylkeskommunene har gjerne store opplæringsavdelinger, og man bør kunne forvente høyere kvalitet på de pedagogiske styringsdokumentene derfra. Rapporten sier at ingen tydelig forskjell kan påvises, parafraseringen og klisjeene er de samme. En forklaring kan være at de lokale strategidokumentene ikke adresseres til dem som arbeider i skolene, men er innrettet på å tilfredsstille utdanningsmyndighetene. De er eksempler på fenomenet ”fabrication”: Organisasjoner og institusjoner gir en beskrivelse av seg selv som ikke stemmer helt med den reelle virksomheten, men beskrivelsen er fabrikert for å bli tildelt midler fra det offentlige. Dette fenomenet er velkjent i skolen, og bidrar nok til at reformer strander. Klare svakheter Mange av Norsk Lektorlags medlemmer er kritiske til det lokale reformarbeidet. Det er derfor interessant

å gjenkjenne den samme kritikken i rapporten fra professor Engelsen. Hennes omfattende og systematiske tekstanalyse avslører at de problemer som våre medlemmer opplever i hverdagen, handler om klare svakheter i styringssystemet. Det er ingen grunn til å dempe denne systemkritikken, selv om vi nå fra politisk hold blir oppfordret til å ikke svartmale situasjonen i skolen. 1.

KUNNSKAPSLØFTET,

STYRINGSSIGNALER

SENTRALE LOKALE

STRATEGIDOKUMENTER. Rapport nr. 1: Reformens forutsetninger. Professor Britt Ulstrup Engelsen, Universitetet i Oslo, Pedagogisk forskningsinstitutt, juni 2008.

Medlemsfordeler på bankog forsikring. Alt på et sted! Ring oss på telefon 04700 eller se www.medlemsradgiveren.no

Lektorbladet nr. 4-08

En ny strategi for lærerstanden Av førsteamanuensis Espen Andersen Hvis lærerne skal øke sin status og inntekt, må de begynne å oppføre seg som kunnskapsarbeidere, ikke som industriarbeidere slik de gjør i dag. Det skriver førsteamanuensis Espen Andersen ved BI i denne artikkelen.

Innspill

Ikke lett å være lærer Det er ikke lett å være lærer for tiden. Streiken i midten av juni resulterte i at arbeidsgiversiden skal tenke over saken. PC-satsinger sliter med variable kunnskaper og dårlig implementering. Elever og studenter surfer i vei og forlanger stadig mer tilpasset og oppdatert undervisning hvis de skal gidde å følge med. Og Matematikkrådets test av lærerskolestudenters matematikkunnskaper er en årviss og populær grøsser.

Læreren var en gang høyt respektert – en av få i bygda med utdannelse, gjerne en mer progressiv innstilling enn prest, fut og lensmann, som representerte en port mot en videre verden for ungdom med evner og motivasjon. I takt med befolkningens stigende utdanningsnivå er ikke lenger lærerskole noe å slå i bordet med. Økt byråkratisering, gradvis overføring av oppdrageransvar fra foreldre til skole, og manglende differensiering har gjort at lærere har falt i status. Når vi beundrer en lærer nå, er det for vedkommendes idealisme og evne til å omgås barn

Lektorbladet nr. 4-08

og ungdom, sjelden for hans/hennes kunnskaper. Industriell strategi Lærerne er offentlig ansatte kunnskapsarbeidere som leverer en tjeneste det er vanskelig å spesifisere og enda vanskeligere å måle. I motsetning til leger, jurister og teknologer i samme situasjon har lærerne valgt en industriell strategi for sin interaksjon med arbeidsgiver: Kollektive oppgjør, lite differensiering, krav om prosessorienterte retningslinjer slik at man måles på at man har fulgt reglene heller enn oppnådd resultater. Problemet er at man da blir å betrakte som industriarbeidere – som en relativt anonym og utbyttbar innsatsfaktor, som i hvert fall i teorien jobber innenfor en fast arbeidstid og representeres av en ikke-faglig fagforening. Ikke kompensert De fleste lærere har imidlertid en helt annen hverdag enn industriarbeidere. De er i praksis ansvarlige for sin egen kunnskapsoppdatering, de tar med seg jobben hjem, både fysisk og mentalt, de for-

Espen Andersen

ventes å løse problemer på bredt grunnlag og representere skolen utad i mye større grad enn hva noen forventer av en fagarbeider. Men de er ikke kompensert for verken jobben eller ansvaret, og oppfattes ikke i samme grad som kunnskapsarbeidere av verken kunder (foreldre) eller sin ledelse. Fokus er i stedet på omsorg og service – læreren skal løse foreldrenes tidsklemme og sørge for fornøyde barn i en hverdag der foreldrene har mindre og mindre uorganisert tid avkommet.

Tenk nytt! Lærerne, både i seg selv og deres fagforening, må tenke nytt. Det er på tide å slutte å betrakte seg selv som premisstakere og begynne å ta initiativet – siden intet betyr mer for barns læring enn lærerens kvalitet, er det på tide at lærere begynner å dyrke kvalitet og initiativ fremfor middelmådighet og konformitet. Skal lærerne øke respekten for sin profesjon og bedre sine kår, må de begynne å oppføre seg som de som er godt betalt og/eller høyt respektert i samfunnet – leger, advokater, teknologer, folk med forretningsutdannelse. Her er noen konkrete tiltak: Gjør det vanskelig å bli lærer. I dag kan man komme inn på lærerskolen hvis man kan lese og har puls. Lærerne bør insistere på høye opptakskrav og tøff utdannelse, slik at antallet utdannede lærere går ned – men deres kompetanse går opp. Samtidig må man få regelfestet at bare lærere med skikkelig utdannelse skal kunne undervise i skolen – først i videregående, deretter nedover til barneskolen. Lærerne bør kreve «superlærer»-stillinger, der de flinkeste lærerne får ansvaret for å gjøre de andre bedre Få sentralisert skoleeierskapet. I dag er videregående skoler et fylkeskommunalt ansvar og barne- og ungdomsskolen kommunalt. Denne oppsplittingen gjør at faglige hensyn må diskuteres og prioriteres vis-à-vis mange ulike beslutningstakere, med varierende kunnskap om skole og med utdanningsnivå og -kvalitet som et av mange hensyn å ta (og kanskje ikke det som gjør seg best i en lokalvalgkamp). Fylkeskommunene er i dag en parkeringsplass for folk som ikke får jobb andre steder og roter videregående skole til med distriktspolitiske hensyn og revirtenking. Kommuner underinvesterer systematisk i vedlikehold og oppdateringer. Statlig ansvar for alle skoler flytter diskusjonen og kriteriene dit kunnskapen og pengesekken sitter, hindrer kommuner i å tappe

skolebudsjetter til fordel for andre ting, og ansvarliggjør regjeringen på en helt annen måte enn nå. Lag en faglig basert, alternativ karrierestige. En lærer som ønsker å gjøre noe mer enn å være lærer – å gjøre karriere – har i dag få muligheter uten å bli administrator. Lærerne bør kreve «superlærer»-stillinger, der de flinkeste lærerne får ansvaret for å gjøre de andre bedre. Dette er en parallell til faglig ledende stillinger i andre profesjoner, og gir de flinke lærerne en mulighet til å utvikle seg selv og andre uten å måtte slutte å gjøre det de kan best. Samtidig bør man jobbe for flere faglig baserte spesialiststillinger ved hver enkelt skole – det gir mulighet for lønnsdifferensiering. Oppmuntre til private alternativ. Private alternativ til offentlig skole – enten det nå er privatskoler eller lærere som er ansatt i konsulentselskaper og leier seg ut til skoler som trenger hjelp – gir lærerne flere karrieremuligheter, gir en mulighet for de som ønsker mer lønn i bytte for mindre sikkerhet, og er en utmerket brekkstang for å få opp lønninger og betingelser for de ”vanlige” lærerne. Om ønskelig kan jo fagforeningen gjøre en hestehandel som krever fagorganisering for å tillate dette. Få inn folk med annen høyere utdannelse. Egentlig bør ikke lærerhøgskolen være et studium i seg selv – den bør være en påbygning, fokusert på pedagogikk, til en allerede eksisterende høyere utdannelse. Ved å oppmuntre til rekruttering av folk med annen utdannelse som lærere får man inn folk med profesjonsforståelse og initiativ – og man kan, igjen, drive opp lønnsnivået for de «vanlige» lærerne. Slåss for arbeidsvilkår i stedet for lønnstillegg. Det er ikke lett å skaffe seg kollektive lønnstillegg – og når det gis, gis det av medynk og ikke av respekt. Lærerne bør i stedet slåss for bedre datautstyr, skikkelige hjemmekontor, fine klasserom, skikkelige budsjetter

til skoleturer, og – hvorfor ikke – firmabil og bonusordning. Dette muliggjør rekruttering og bedre leveranser, og man unngår sammenligning med grupper man ikke bør sammenligne seg med. Lønnsøkningene kommer da som et resultat av tilbud og etterspørsel. Samarbeid elektronisk om å gjøre skolen bedre. Lærernes største problem er at deres kommunikasjonsform er for forsiktig og for langsom i forhold til samfunnsutviklingen. De bør bruke Internett-verktøy – hva med et dedikert Facebook for alle norske lærere – for å utvikle undervisningsplaner, profesjonsstrategier og undervisningsmateriell som ligger i forkant av det politikere og obskure undervisningsideologier klarer å koke sammen. Neste skolereform bør komme fra lærerne selv i stedet for å bli tredd ned over hodet på dem! Et kompetansesamfunn krever nye organisasjonsformer preget av initiativ, kvalitetsfokus og aggressiv satsing på faglig utvikling. Er lærernes nåværende organisasjoner klare for den oppgaven?

Espen Andersen er førsteamanuensis ved Institutt for strategi og logistikk ved Handelshøyskolen BI, hvor han foreleser innen strategi og teknologi. Les flere av Espen Andersens aktuelle ytringer på hans hjemmeside: www.espen.com

Flyttet? Skiftet arbeidsplass? Husk å melde adresseendring til Norsk Lektorlags sekretariat. Epost: sekretariatet@ norsklektorlag.no

Lektorbladet nr. 4-08

Elever får ikke de timene de har krav på Et nasjonalt tilsyn viser at elever i videregående skole får færre timer til opplæring enn de har krav på. Det er spesielt ved avvikling av eksamen, oppstart av skoleåret, idrettsdager og andre aktiviteter at elever mister timer.

Ni av ti kommuner oppfyller ikke elevenes rettigheter på sentrale områder. For tredje år på rad er det avdekket omfattende mangler.

Aktuelt

– Det er nedslående at loven brytes på sentrale områder, sier direktør Petter Skarheim i Utdanningsdirektoratet. – De nasjonale tilsynene de siste tre årene har vist at det er svak tradisjon i utdanningssektoren for å forholde seg til regelverket. Dette er alvorlig, fordi regelverket inneholder en rekke sentrale rettigheter for enkeltindivider, fortsetter han.

Ingen av fylkeskommunene oppfylte lovens krav til forsvarlig system til minste årstimetall, mens 93 av de 108 kontrollerte kommunene, fylkeskommunene og private skoler hadde avvik når det gjaldt spesialundervisning. Rektorer er ofte overlatt til seg selv, uten videre oppfølgning fra skoleeier. Hele 75 prosent av de kontrollerte kommunene, fylkeskommunene og private skolene mangler et forsvarlig system for å sikre at lovkravene blir oppfylt. Særlig betenkelig er det at etter

Lektorbladet nr. 4-08

gjentatte nasjonale tilsyn av kravene til forsvarlig system forholder kommuner, fylkeskommuner og private skoler seg i hovedsak ikke til regelverket på dette området. Tallene fra kommunene viser at hele 67 av 72 kontrollerte kommuner ikke har et forsvarlig system. Situasjonen er noe mer tilfredsstillende for privatskolene, hvor 10 av 18 kontrollerte privatskoler har mangler. – Direktoratet vil følge opp fylkeskommunene tett, slik at elevene får det timetallet de har krav på, sier Skarheim. – Utdanningsdirektoratet har dessuten invitert skoleeierne til samarbeid om hvordan manglene på

forsvarlig system skal følges opp. Nye tiltak Utdanningsdirektoratet vil vurdere nye tiltak som sikrer at fylkeskommunene tar det ansvaret loven tillegger dem og oppfyller elevenes rett til et minste årstimetall. – Vi vil invitere fylkeskommunene til et samarbeid, slik at vi kommer fram til en ordning som oppleves som god for både skolene og elevene, sier Petter Skarheim. – Manglende opplæring er en klar overtredelse av opplæringsloven og har direkte betydning for elevenes læringsutbytte. Derfor er dette en viktig sak, legger han til.

I det nasjonale tilsynet ble det kontrollert om fylkeskommunene har et forsvarlig system for å sikre elevenes rett til et minste årstimetall. Samtlige fylkeskommuner hadde avvik etter dette kravet i opplæringsloven § 13-10 og læreplanverket. Behov for bedre systemer som sikrer elevenes rettigheter – Norsk Skolelederforbund (NSLF) er glad for at fylkesmennene har fokus på

denne problemstillingen i norsk skole og oppfordrer skoleeiere til snarest å gjøre sitt ytterste for å følge opp påleggene og lukke avvikene. Det sier leder i NSLF Solveig Hvidsten Dahl i en kommentar til Lektorbladet. Hun understreker at NSLF mener det er svært viktig at det i de forskjellige kommuner og fylkeskommuner etableres systemer som sikrer elevenes rettigheter.

– Vi vil likevel minne om at tilsynet som er foretatt i mange kommuner og i fylkeskommunene, avdekker avvik i forhold til lovverket når det gjelder skoleeiers system for å sikre at elevene får oppfylt sine rettigheter. Tilsynet gjelder ikke hver enkelt skole, og sier således ikke noe om hvorvidt elevene faktisk får oppfylt sine rettigheter, det er jo nettopp det systemet skal gi svar på.

NLL-leder Gro Elisabeth Paulsen:

– Ingen overraskelse – Funnene i denne rapporten kommer ikke som en overraskelse på Norsk Lektorlag, sier NLL-leder Gro Elisabeth Paulsen i en kommentar. – Særlig i fylkeskommunene har vi sett sterke ønsker om å spare inn på budsjettene ved å kutte ned på undervisningstimer i fag. Slagordet har vært at undervisning skulle erstattes av ”læring” – og at elevene skulle arbeide på egen hånd uten undervisning. I en del fylkeskommuner blir det regnet som progressiv skoleutvikling når undervisningstimer reduseres. Norsk Lektorlag er glad for at Utdanningsdirektoratet gjør det klinkende klart at minstetimetallet gjelder. Det er også meget positivt at direktør Petter Skarheim lover å følge opp fylkeskommunene slik at elevene heretter får det timetallet de har krav på. Norsk Lektorlag har fått henvendelser som tyder på at flere skoler planlegger redusert undervisningstid i fagene også i dette skoleåret.

Kunnskapsløftet krever 841 timer per år – i gjennomsnitt 22,13 timer per skoleuke. Dermed tilbringer elevene nesten 13 timer uten undervisning per uke på skolen. Selv med nødvendig pause på en time per dag gjenstår 8 timer per uke. – Det er ikke tvil om at det er fullt mulig å konsentrere undervisningen mer for disse elevene. På årsbasis er det snakk om 299 fritimer. Bare ved å tette rundt en tredjedel av disse hullene i elevenes timeplaner vil man kunne rydde plass til 4 ukers undervisning, sier Paulsen. – De lange skoledagene for elevene ved allmennfag-

lig studieretning kom med R94. Tidligere hadde disse elevene mye mer konsentrerte skoledager, med timeplan lagt fra kl. 08.30 – 14.00, altså 5,5 klokketimer per dag. Forlengelsen av skoledagene har ikke betydd noen kvalitetsheving for disse elevene, snarere mange fritimer som somles bort. Skoleeierne hevder ofte at det er lærernes arbeidstidsavtaler som står i veien for mer effektive organisasjonsmåter. Jeg vil hevde at problemet sitter hos skoleeierne – som velger å la undervisningen ”falle bort” i stedet for å bruke den tiden og de mulighetene som finnes innenfor gjeldende rammer.

Her er et eksempel som viser at det er mulig å organisere undervisningen i studiespesialiserende program slik at den fordeles på 34 uker / 170 undervisningsdager. De resterende 4 uker / 20 skoledager disponeres til studiedager, kulturaktiviteter, avvikling av eksamen osv. Fellesfag

Konsentrer undervisningen Det vanlige i dagens videregående skole er at elevenes timeplaner legges fra kl.08.00 til kl.15.00. Det fører til at elevene tilbringer 35 klokketimer i uken på skolen. Tiden inkluderer lunsjpause og andre pauser, anslagsvis en klokketime pr. dag. Da gjenstår 30 klokketimer per uke til disposisjon for undervisning, totalt 1140 timer per år. Totalt over 38 skoleuker tilbringer disse elevene 1330 klokketimer på skolen, men 190 timer går bort til pauser.

Fag Religion Norsk Historie Kroppsøving

Krav 84 timer 168 timer 113 timer 56 timer

34 uker 2,5 t/u 5 t/u 3 t/u 1,5 t/u

Sum 85 170 102 51

34 uker 4 t/u

Sum 136 x 3

Programfag I, II og III

Fag

Krav 140 timer

Sum etter 34 uker: 816

Lektorbladet nr. 4-08

– Unge mennesker må motiveres for realfag I de senere årene er det tatt en rekke initiativer for å øke interessen for realfag blant ungdom under utdanning. Men hvor vellykkede er de ulike kampanjene? En undersøkelse som mediebyrået Vizeum har utført for Kunnskapsdepartementet, gir grunn til bekymring.

• 5 av 10 elever i 10. klasse i grunnskolen vet ikke hva realfag er. • Bare 2 av 10 elever vet at kjemi og fysikk er realfag. • 4 av 10 sier at de vet for lite til å kunne velge realfag på videregående skole. Ifølge statsråd Tora Aasland bør de som jobber med rekruttering til realfagsstudier, vurdere måten de kommuniserer med ungdommene på. – Mange unge finner ingen mening i naturvitenskap og velger derfor bort realfag til fordel for fag som virker mer spennende, sier forsker Camilla Schreiner ved Naturfagsenteret ved Universitetet i Oslo i en kommentar. – Etter min mening er naturvitenskapelige idealer som objektivitet og fokus på fakta utdaterte. Realfagene blir ikke oppfattet som relevante for det ungdom i dag ønsker for livene sine. De vil ha en jobb som oppleves som viktig og meningsfullt. Utfordringen for feltet blir derfor å vise at realfag kan gi mening til unge menneskers selvutviklingsprosjekt. Schreiner etterlyser flere ulike typer rollemodeller fra realfagene som unge kan identifisere seg med, og som passer med ønsket om å kommunisere identiteten sin gjennom en bestemt livsstil. Bare 12

Lektorbladet nr. 4-08

da kan realfag konkurrere med jobber som skuespiller, designer eller ”noe med mediene” og ”å redde verden”. – Alle som jobber med naturvitenskap og teknologifag, bør forsøke å gjøre noe med måten de selv framstiller fagene sine på. Da kan unge forstå at også jobber innen disse feltene er både viktige og meningsfulle. Jeg mener ikke at alle skal bli kjendiser og stille opp i talkshow på tv, men en kan i det minste ta tak i seg selv som foreleser. En kan kommunisere sine tanker rundt faget, hva en synes er spennende med de, og hvorfor en gjør akkurat det en gjør og ikke noe annet, sier hun.

Camilla Schreiner

Foreslår egne realfagsklasser Egne klasser for realfag og teknologi kan være løsningen for å gjøre ungdommen bedre i matematikk, fysikk og andre realfag.

Det mener et utvalg ledet av Arild Underdal, professor i statsvitenskap og tidligere rektor ved Universitetet i Oslo.

skoler for realfag og teknologi. Vi synes Norge bør prøve ut dette, sier Underdal til Lektorbladet.

Utvalgets rapport er et ledd i arbeidet med Høyres partiprogram.

Utvalget ser for seg egne skoler i byene, mens egne klasser kan etableres over hele landet. En rekke steder finnes det bedrifter og folk som trolig vil bidra med sin kompetanse i egne klasser, mener utvalget. Utvalget ser for seg at det først

– Vi vil skape undervisningstilbud som er bedre enn dem vi har i dag. Da foreslår vi å etablere egne klasser eller egne

gjennomføres et forsøk med et titall realfagsklasser. Ifølge Underdal vil slike spesialiserte realfagstilbud fungere best hvis elevene får se den praktiske nytten av realfagene. Utfordringen er å vise realfag og teknologi i bruk. En 14-15-åring som skal pugge matematikk uten å se bruken av faget, vil fort miste motivasjonen. Lektorbladet nr. 4-08

Hvordan skal lærere og lek høyere lønn? – Endring av forhandlingsstrukturen – Det viktigste grepet er å endre forhandlingsstruktur og lønnsstrategi. Det er i Norge en klar positiv sammenheng mellom lønnsvekst og grad av desentralisert og individualisert lønnsdannelse. Det sier professor Geir Høgsnes ved Universitetet i Oslo. – Se f. eks. på funksjonærer i NHOområdet, som stort sett har en høyere lønnsvekst enn arbeidere og offentlig ansatte. Arbeidere med minstelønnskontrakter og lokale forhandlinger har samtidig høyere lønnsvekst enn arbeidere på normallønnskontrakter uten lokale forhandlinger. Etter Høgsnes’ syn burde lærerorganisasjonene legge mer arbeid i å finne fram til kriterier for å begrunne individuelle lønnsforskjeller. – Å akseptere differensierte lønninger for samme type lærere gjør det også mulig å utnytte markedssituasjonen som varierer i ulike deler av landet. Det kunne også åpne for at man utnyttet det faktum at det er større etterspørsel etter realister enn f. eks. humanister. Man burde arbeide for å øke forståelsen av at når noen i første omgang drar fra flertallet, vil det på lengre sikt bidra til å trekke andre opp etter seg. Man får en form for lokomotiveffekt. Lokal lønnsdannelse innebærer at lærere med lik utdanningslengde og ansiennitet blir lønnet ulikt. Motstanden skyldes primært en frykt for at utfall vil bryte med prinsippet om lik lønn for likt arbeid, gitt utdanningslengde og ansiennitet. Det vises ofte til begrepet ”trynetillegg”, som er uttrykk for illegitim ulikebehandling. Med klare kriterier for hva som skal utløse lokale tillegg basert på individuelle ytelser vil ikke dette være et problem.

Lektorbladet nr. 4-08

– Differensiering av begynnerlønnene – Det er vanskelig å tenke seg at alle lærergrupper, uansett fag, trinn og skoleslag, skal få økt lønn, sier professor Kjell G. Salvanes ved Norges Handelshøyskole. Etter hans syn er det største og mest presserende problemet uten tvil rekruttering til lektoryrket, og utfordringene er størst innen realfag. Dermed er det vanskelig å tenke seg at en ikke må differensiere begynnerlønnen for ulike fag – Må en satse på lokal lønnsdannelse og mer markedstilpasning? – Jeg vil svare tja. Differensiering ut fra fag er enda viktigere! – Hva kan være grunnen til at mange lærere går imot lokal lønnsdannelse? – Det er ikke noe mysterium. Fagforeninger har ofte som mål at alle medlemmene skal ha samme lønn. Det er nemlig ytterst vanskelig å differensiere innen en forening. Men vi kommer nok ikke utenom realitetene, og de er at realister har langt flere alternativer når det gjelder karriere- og yrkesvalg enn humanister, som stort sett havner i offentlige stillinger. Skal en greie å rekruttere realister til lektoryrket, er det derfor vanskelig å tenke seg at en kan unngå å gi dem relativt høyere lønn. Hvor mye som skal til, er det vel ingen som vet noe eksakt om. Mitt forslag er å tillate forsøk. Dette er et generelt råd når det gjelder utfordringene i utdanningssektoren. Alle vet at noe må gjøres – og bedre rekruttering er opplagt en oppgave som må tas alvorlig, men vi vet ikke helt hvor mye som trengs, og eventuelt hvilke andre tiltak som er nødvendige. Så mitt forslag er å sette i gang mindre og avgrensede forsøk, istedenfor nasjonale virkemidler.

Lønningene må bli mer differensierte

ktorer oppnå Audun Lysbakken (SV):

– Politisk mulig å legge føringer for å løfte bestemte arbeidstakergrupper

Audun Lysbakken

– Mer lokal lønnsdannelse vil slå ut vilkårlig og urettferdig. Erfaringen viser at det ikke er lokal lønnsdannelse som gir de beste resultater for arbeidstakerne. Det er Audun Lysbakken, nestleder i SV, som sier dette til Lektorbladet. Vi spurte ham hva som etter SVs syn må til for at lærernes lønninger skal øke.

– Det er et spørsmål om vilje og evne til å prioritere offentlig sektor og utvikling av velferdsstaten generelt og skolen spesielt. SV mener lærernes status og lønnsnivå må heves, det er ikke minst nødvendig for å sikre rekrutteringen av dyktige lærere. Det er politisk mulig å legge føringer for å løfte bestemte grupper arbeidstakere, og det ønsker SV å gjøre. Likelønnskommisjonens forslag om en statlig likelønnspott for kvinnedominerte yrkesgrupper vil få SVs støtte, og vi ønsker å gjennomføre dette i neste stortingsperiode. – Hva kan være grunnen til en viss skepsis til lokal lønnsdannelse? – Lærerne har historisk sett vært godt organisert med sterke fagforeninger som har representert sine medlemmer og deres interesser på en god måte. Dessuten er det jo en kjensgjerning at det ikke nødvendigvis blir flere lønnsmidler til fordeling i et system med mer lokal lønnsdannelse, men snarere at man bruker tid og krefter på å omfordele lønnsmidler mellom kolleger. Jeg tror det de fleste lærerne ønsker er en generell økning av lærerlønnen, og da vil de beste resultatene oppnås gjennom sentrale forhandlinger.

Av Kristin Clemet Hvis lærerlønningene skal øke, må de samtidig bli mer differensierte. Dersom alle lærere skal tjene (omtrent) det samme, blir det altfor dyrt å gi lærerne et skikkelig lønnsløft. Det er heller ikke rettferdig at alle lærere skal tjene det samme – helt uavhengig av dyktighet, innsats og resultater. Kristin Clemet

Også lærere bør, i likhet med andre arbeidstakere, få anledning til å bli vurdert individuelt. Det kan også være en spore til innsats. Ikke bare på grunn av utsikter til økt lønn, men også på grunn av lønn. Undersøkelser viser at lærere er som andre mennesker: De er glade for å få ros, for å få gå på kurs og for å ha en god sjef. Men de liker også å få mer i lønn. Mer individuell lønnsfastsettelse vil gjøre det mulig å lønne de beste lærerne skikkelig. Andre vil ikke få like mye, men det er da heller ikke rimelig. En lærer som ikke bidrar i lærerkollegiet, som ikke er spesielt dyktig, og som ikke anstrenger seg for å gjøre det bedre, fortjener ikke å få like mye i økt lønn som en lærer som virkelig strekker seg. Det hender at lærere påstår at det ikke finnes dårlige lærere, men det er det ingen som tror på. Vi har alle vært elever, og mange er foreldre. Alle har påtruffet dårlige lærere. Så veien frem til økt lønn og rekruttering av de beste til læreryrket er at en større del av lønnen fastsettes individuelt.

Lektorbladet nr. 4-08

Over og ut for mappevurdering? ”Standpunktkarakteren skal ikke være noe ’gjennomsnitt’ av tidligere terminkarakterer eller prøvekarakterer, men skal relateres til elevens kompetanse i faget på det tidspunktet standpunktkarakteren fastsettes (§§ 3-7, 4-6, 4-7 i forskrift til opplæringslova).

Det skrev Utdanningsdirektoratet under overskriften ”Presisering av forskrifter om underveis- og sluttvurdering” på sitt nettsted 18. desember 2007.

nye måten å sette standpunktkarakterer på har gitt dødsstøtet til mappevurdering, sier lektor Svein Einar Bolstad, som er leder for Hordaland Lektorlag.

Mange spør seg om denne presiseringen i realiteten innebærer at det ikke lenger er mulig å bruke mappevurdering når en skal fastsette standpunktkarakter.

– Den konklusjonen kan en trygt trekke etter at Utdanningsdirektoratet slår fast at en standpunktkarakter skal si noe om elevens sluttkompetanse og ikke være et snitt av prestasjoner gjennom skoleåret eller det siste halvåret.

– Det er i alle fall klart for meg at den 16

Lektorbladet nr. 4-08

Etter Bolstads mening går nå mappevurdering over i historien som en form for ”bestemors skrytealbum” som skulle legges til grunn for årskarakter eller standpunktkarakter. – Noen ville til og med at det samme albumet skulle legges fram for en ekstern sensor til vurdering som om det var en eksamen. De kalte det mappeeksamen. En slik ”liksomeksamen” vil som en følge også måtte erklæres død. Heldigvis.

Fortsatt mulig å bruke mappevurdering Av Siv Hilde Lindstrøm, avdelingsdirektør Utdanningsdirektoratet

Presiseringen på Utdanningsdirektoratets nettsted er publisert for å tydeliggjøre at underveis- og sluttvurdering har ulike formål: Underveisvurdering skal gi informasjon til eleven om hva han eller hun mestrer i forhold til kompetansemålene, og hva som må mestres for å bli bedre faget, mens sluttvurdering skal gi informasjon om nivået til eleven etter endt opplæring i faget. Samtidig tydeliggjør presiseringen sammenhengen mellom underveisvurdering og sluttvurdering. Det er selvsagt fortsatt mulig å bruke mappevurdering som vurderingsverktøy, det er ett av flere verktøy som kan skape et godt grunnlag for å sette standpunktkarakter. Svein Einar Bolstad hevder at de nye bestemmelsene ”har gitt dødsstøtet til mappevurdering”. Dette er en tolkning vi ikke ser kan leses ut av forskriftens bestemmelser, da det er gjennom underveisvurdering læreren blir kvalifisert til å sette standpunktkarakter. Det er prestasjonene gjennom året som danner vurderingsgrunnlaget, men karakterer og vurderingene som gjøres underveis, skal ikke bli vektet inn mot en standpunktkarakter. Standpunktvurderingen må ta utgangspunkt i et bredt vurderingsgrunnlag (både vurdering med og uten karakter). Dette betyr at det i de fleste fag ikke kan legges avgjørende

Siv Hilde Lindstrøm

vekt på en enkelt prøve. Som sagt er det ikke lenger en direkte kobling mellom terminkarakterer og standpunkt. Standpunktkarakteren skal relateres til elevens kompetanse i faget på det tidspunktet standpunktkarakteren fastsettes. Forskriften gir nå med andre ord større faglig handlingsrom til den læreren som setter standpunkt. Dette innebærer at læreren i større grad kan legge vekt på elevens faglige utvikling og ikke er like bundet av terminkarakterene som før. Elevene skal på samme måte som tidligere ha muligheten til å utvikle sin kompetanse gjennom hele opplæringsløpet. Slik sett kan mappevurdering være godt egnet for underveisvurdering, gi elevene mulighet til egenvurdering og opparbeide seg et grunnlag for å sette

standpunktkarakter. Konkrete tilbakemeldinger, innspill og eksempler fra skoler som deltar i den nasjonale utprøvingen av felles kjennetegn på måloppnåelse, ligger på www.skolenettet.no/vurdering. Skolene gir blant annet tilbakemeldinger om at arbeidet med kjennetegn på måloppnåelse bevisstgjør lærere og elever i arbeidet med underveisvurdering og faglig relevante tilbakemeldinger. I tillegg blir elevene bevisstgjort på egen læring og tryggere på hva som skal til for å oppnå de ulike karakterene. Gjennom arbeidet med kjennetegn gjennom året har både elever og lærer opparbeidet seg et godt grunnlag på hvor elevene står i forhold til kompetansemålene i læreplanen – også ved avslutningen av opplæringen i faget.

Lektorbladet nr. 4-08

Styrking av utdanningssamarbeidet I oktober 2007 lanserte Kunnskapsdepartementet en egen Nord-Amerika-strategi for høyere utdanningssamarbeid (2008-2011).

Nettverksarenaer I strategien legges det vekt på fire dimensjoner: Samarbeid på myndighetsnivå, stimulering til økt studentutveksling, etablering av et partnerskapsprogram og styrking av informasjonsarbeid og nettverksarenaer for økt samarbeid. – Nord-Amerika har vært et kontinent det alltid har vært interesse for, og de siste årene har det virkelig begynt å gå opp for både institusjoner og myndigheter at vi må komme på banen dersom vi skal få ta del i den kunnskapsutviklingen som skjer ved store og viktige institusjoner i USA og Canada, sier rådgiver Linda Prestegård ved Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU). Målsettingen for satsingen er at innen 2011 skal antall studenter som reiser til USA, økes til 2400 (1200 på utveksling og tilsvarende på hel grad), og antallet som reiser til Canada, skal økes til 600 (300 på utveksling og tilsvarende på hel grad). Samtidig ønsker man å øke antall innreisende studenter fra USA til 400 (237 i 2006), og fra Canada til 100 (54 i 2006). Norsk satsing Satsingen mot Nord-Amerika er i utgangspunktet en norsk satsing, der målet er å øke både samarbeidet mellom norske og nordamerikanske institusjoner, og interessen for Norge som studieog forskningsland. Høyere utdanning og internasjonalisering i USA er svært desentralisert, og det finnes derfor ingen 18

Lektorbladet nr. 4-08

statlig institusjon som kan ta et lignende løft som det Norge nå gjør. Interessen for samarbeid er imidlertid stor, og i oktober 2007 undertegnet Norge og USA den såkalte Washington-deklarasjonen. Statsråd Tora Aasland undertegnet for Norge, mens en representant for det amerikanske utenriksdepartementet undertegnet for USA. Deklarasjonen understreker de to landenes intensjoner om å arbeide for å fremme felles forståelse mellom mennesker gjennom utveksling av kunnskap og utdanningskontakt, oppmuntre til og utvikle samarbeidsaktiviteter på områder av felles interesse og redusere hindringer for samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner. Partnerinstitusjoner – SIU besøker jevnlig ulike fagmiljøer ved sentrale partnerinstitusjoner i både USA og Canada, og tilbakemeldingene på satsingen er veldig positiv, forteller Prestegård. – Vi opplever imidlertid også at kunnskapsnivået om norske forhold er relativt lavt, slik at vi for eksempel må gjøre kjent hvor mange mastergrader som tilbys på engelsk i Norge. – Det første året på et amerikansk college/universitet, freshman-året, har hittil ikke vært sett på som et år som ligger på høyskolenivå i Norge. Er det endringer i dette synet? – Lånekassens støtteordninger og eventuelle endringer i disse styres fra politisk hold i Kunnskapsdepartementet, og er således ikke noe SIU er involvert i. Det

stemmer at Norge, på linje med de øvrige landene i det europeiske Bolognasamabeidet, ikke betrakter det første året av en amerikansk bachelorgrad som høyere utdanning. Dette betyr likevel ikke at det er umulig for en norsk student å søke seg inn på en bachelorgrad i USA. SIU administrerer den såkalte ”tilleggstipendlisten”, et utvalg særlig anerkjente institusjoner med høy kvalitet, hvor norske studenter får et ekstra stipend for å dekke de høye skolepengene. Ved disse institusjonene får norske studenter også støtte til Freshman-året og kan søke seg inn på en bachelorgrad fra første år. I tillegg er det en rekke institusjoner i USA som vil vurdere norske studenter for såkalt ”advanced placement”, hvilket vil si direkte opptak til andreåret. En slik vurdering skjer på grunnlag av studentens fagsammensetning, karakterer, modenhet og andre faktorer som indikerer hvorvidt studenten er egnet for dette. Engelsklærere – Mange engelsklærere i videregående skole sier de gjerne skulle ha vært i USA, men det har blitt med ønsket. Innebærer Nord-Amerika-satsingen at det vil bli lettere for denne gruppen å få stipend eller annen støtte til kurs og etterutdanning i USA og Canada? – Det finnes allerede en del ordninger for å sende lærere på kurs og kortere opphold i USA, blant annet gjennom Norge-Amerika-Foreningen og Fulbright-stiftelsen. I den nåværende

mellom Norge og USA og Canada satsingen er det fokusert på høyere utdanningssamarbeid, og det er derfor ikke lagt inn særskilte tiltak mot lærere i videregående skole. – Hvordan er norske ungdommers generelle interesse for USA for tiden? – Interessen for USA er generelt høy, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom en økt interesse for å ta et år på videregående i USA, og det relativt høye antall studenter som kontakter rådgiverne i ANSA, på Fulbright-kontoret og på de internasjonale kontorene ved universiteter og høyskoler rundt om i landet. USA tiltrekker seg i dag omtrent 7 % av de gradssøkende norske studentene i utlandet og 9 % av utvekslingsstudentene, og vi håper den nye satsingen vil føre til at enda flere ønsker å reise til USA. lektorbladet@norsklektorlag.no

Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU) er eit kompetanse- og informasjonssenter som fremjar internasjonalt samarbeid innan utdanning og forsking. SIU, som held til i Bergen, er eit statleg forvaltingsorgan under Kunnskapsdepartementet. Les meir på nettstaden til SIU: http://siu.no/ Rådgiver Linda Prestegård

Lektorbladet nr. 4-08

– Skolen er en mislykket merkevare! – Tenk om det å være en del av skoleverket var prestisjefullt og gjorde dem som jobbet der, virkelig stolte!

Det sier Lene Thowsen i en samtale med Lektorbladet. Hun er utdannet cand. philol. og har arbeidet i skolen, men er nå redaksjonell rådgiver i web–byrået Digitroll AS. Bevisst karrierevalg – Tenk om det å gå inn i skolen ikke ble betraktet som et kall, men som et bevisst karrierevalg! Tenk om assosiasjonene ordet skole vakte, utelukkende var positive og forbundet med kvalitet! Tenk om skolen var en vellykket merkevare – en virksomhet som lærerne uten forklaringsbehov ønsket å vise sin tilknytning til: ”Jeg er lærer og stolt av det!” fortsetter hun. Etter hennes syn mangler skolen en tydelig og gjennomtenkt kommunikasjonsstrategi. – Skolen som institusjon skal være et sted å være, men først og fremst et sted å lære. Skolen skal representere trygge omgivelser, kompetente lærekrefter, moderne utstyr og tilstrekkelig med ressurser. Den skal være en arena for god læring og oppvekst. Slik ønsker skolen å fremstå, men møter på store utfordringer i sin strategi. – Og det skyldes? – Det skjer noe med en merkevare som 20

Lektorbladet nr. 4-08

Rådgiver Lene Thowsen

nærmest utelukkende får negativ omtale. Mediene forteller om skolereformen som står til stryk, lærerskolestudentenes manglende kompetanse, om lektorer som forlater yrket, skolebygg i forfall, manglende vikarressurser, norske elevers nedslående skolefaglige resultater og lærere som kjemper om oppmerksomheten i konkurranse med PC–er, MP3–spillere og mobiltelefoner. Det er trist at ordet skole rommer for mange negative beskrivelser. Å være en del av

det og å knytte egen identitet opp mot skolen, blir belastende. Dessverre satses det for lite på å gjøre skolen til meningsfull og viktig merkevare. En konsekvens av dette er at mange kompetente lærere søker seg bort. Manglende faglig kompetanse – Kan det ha sammenheng med at mange settes til å undervise i fag uten den nødvendige faglige og didaktiske grunnlaget?

– At utdannelse og spesialisering ikke er en forutsetning for å undervise, bidrar til å undergrave viktigheten av faglig kompetanse. Tro det eller ei – men det var fritidssysselen min, og ikke hovedfaget mitt i nordisk språk og litteratur, som førte meg inn i skolen! En basketballkarriere, hvis mine 12 år som aktiv basketballspiller kan legitimere karrierebegrepet, gjorde meg i stand til å undervise ungdom i kroppsøving. Nå i ettertid forstår jeg skepsisen og motviljen jeg møtte blant de andre gymlærerne på skolen. Jeg ser at jeg med min manglende faglige kompetanse trampet på deres faglige integritet. I min glanstid var jeg god til å putte ballen i kurven, men jeg var ikke kompetent nok til å undervise ungdomsskoleelever i crawl, forlengs og baklengs rulle, orientering eller lengdehopp. I tillegg måtte jeg undervise i samfunnsfag – et fag jeg ikke har utdannelse i, som ikke er «mitt» nettopp fordi jeg ikke har den faglige kompetansen. Igjen opplevde jeg det ubehagelige med å tråkke i andres bed. Samfunnsfag er sammensatt av geografi, historie og samfunnskunnskap. Min formelle kompetanse manglet, og gjorde meg til en samfunnsfaglærer på gyngende grunn. Det gjør noe med læreren og lærerens faglige integritet og yrkesstolthet når den faglige kompetansen ikke utnyttes riktig.

meg stolt – og får meg til å spørre: Hvorfor er jeg mer stolt over å si at jeg jobber som redaksjonell rådgiver i et web–byrå, enn å si at jeg jobber som lærer i ungdomsskolen?

Merkevarebygging Nå arbeider Lene Thowsen bl.a. med merkevarebygging og kommunikasjon på internett. Hun bidrar med tekstkompetanse og forståelse, tenker navigasjon og strukturerer nettsider, utformer tekster og gir veiledning og råd om hvordan man kommuniserer et budskap.

Felles forankring – I alle yrker må man forholde seg til noe overordnet en selv. Lærerne forholder seg til reformer og bestemmelser for hvordan skolen skal fremstå og agere. I næringslivet snakker man om at en visjon må ligge i ryggmargen til hver enkelt ansatt i bedriften. Det er viktig å ha en felles forankring og en eierskapsfølelse i forhold til målene man sikter mot, forklarer hun.

– Det er viktige kompetanseområder som har dominert min utdannelse. Som filolog er jeg en viktig og annerledes del av byråets forretningskonsept. Kompetansen min blir verdsatt! Det gjør

"Hva jobber du med?" Lene Thowsen legger ikke skjul på at spørsmålet ”hva jobber du med?” dukker opp i ulike sammenhenger og er sterkt knyttet opp mot identiteten vår. Det gjør derfor godt når man gjennom sitt yrkesvalg får brukt kompetansen sin på riktig måte. Det er også fint å være en del av en virksomhet som vekker gode assosiasjoner. Da hun jobbet i skolen, følte hun et sterkt behov for å legitimere yrkesvalget sitt. Hvorfor var hun ikke stolt? – Jeg vil besvare spørsmålet med å gjøre et tankeeksperiment, nemlig å se på skolen som en merkevare. Det er spennende, ikke minst fordi det kan lede til en viktig verdidebatt. Samtidig er eksperimentet skremmende avslørende. Skolen fremstår nemlig som en feilslått merkevare! Merkevarebygging handler først og fremst om følelser, om å finne veien til folks hoder og hjerter. I tillegg handler suksessrike merkevarer om penger – et viktig moment som dessverre er mye av grunnen til at skolen som institusjon ikke helt fungerer slik den burde og kunne.

– De spiller en viktig rolle, men det beste er å la kompetente og faglig sterke medarbeidere selv få være med på å formulere og definere virksomhetens mål. At ryggmargsfølelsen er svak hos lærerne, er ingen overraskelse. Ei heller er det en kritikk. Det er imidlertid et faktum at lærernes manglende innvirkning på egen arbeidssituasjon får alvorlige konsekvenser. Først når lærerne blir hørt, vil skolen utvikle seg positivt. Lærerne vil ha faglig fokus og spesialisering, ikke uklare styringsverktøy og byråkratiske retningslinjer. Det å jobbe som lærer er meningsfullt. Lærerne har et stort faglig og sosialt ansvar. "Jeg ser at jeg er viktig for skolen. Jeg vet at skolen taper på å miste meg og andre lærere." Men det å være nødvendig og ønsket er ikke tilstrekkelig. Å bli brukt riktig og verdsatt for det man bidrar med, gjør noe med selvfølelse, identitet, faglig integritet og yrkesstolthet. – Føler du at du er ”viktigere” for samfunnet som medarbeider i et reklamebyrå enn da du var lektor i skolen? – I et samfunnsperspektiv er nok min nåværende jobb mindre meningsfull. Men jeg mener noe er alvorlig galt når skolen ikke klarer å fremstå som et attraktivt yrkesvalg for folk som meg. Skyldspørsmålet er komplekst. Vi er mange som må ta ansvar for skolen som en mislykket merkevare. Som lektordesertør kan jeg like godt være den første til å påta meg en del av skylden. Lærerflukten vil fortsette dersom ikke skolens og lærernes status oppgraderes. Å tenke merkevarebygging i den forbindelse er kanskje ingen dårlig begynnelse. En forutsetning for å lykkes er imidlertid at mediene bidrar positivt i byggeprosessen. Skolen som merkevare trenger god og konstruktiv omtale.

– Skal lokale eller sentrale myndigheter fastsette slike mål? Lektorbladet nr. 4-08

Venstres nestleder Trine Skei Grande:

– Også lektorutdanningen vil bli drøftet – I forbindelse med en utvidelse og endring av allmennlærerutdanningen må vi også se på hvordan den nåværende lektorutdanningen er innrettet, samt hvilke justeringer som eventuelt trengs. Dette er noe vi forventer vil bli grundig drøftet i stortingsmeldingen om lærerutdanning som er varslet rundt årsskiftet.

Det sier Venstres nestleder Trine Skei Grande i et intervju med Lektorbladet. Fordypning – Selv om vårt forslag om femårig allmennlærerutdanning blir vedtatt, mener vi at lektorutdanningen fremdeles vil være svært attraktiv og viktig, ikke minst for studenter som ønsker større faglig fordypning enn det en femårig allmennlærerutdanning vil kunne tilby. Slik lektorutdanningen er nå, gir den større faglig dybde og dermed en unik kompetanse som en generell allmennlærerutdanning – selv om den er femårig – vanskelig kan konkurrere med. En ny femårig allmennlærerutdanning vil nødvendigvis måtte skille seg fra lektorutdanningen når det gjelder fordypning, antall fag osv. Adjunktutdanning – Universitetet i Oslo (og de andre universitetene som tilbyr lektorutdanning) utdanner også adjunkter. Der tar fire år å bli adjunkt – og fem år å bli lektor i UiOs lektor- og adjunktprogram (LAP). Vil Venstre opprettholde fireårig adjunktutdanning? – Det følger av vårt forslag om femårig allmennlærerutdanning at vi ønsker at alle nye lærere i grunnskolen skal ha minimum fem års utdanning. Samtidig har vi foreslått å innføre en systematisk videreutdanningsordning – et lærerløft 22

Lektorbladet nr. 4-08

– for lærere som allerede er i skolen. På generelt grunnlag vil vi understreke at det er svært viktig å styrke kompetanseoppbyggingen i skolen. – Hva mener Venstre må til for at skolen skal konkurrere med andre sektorer om medarbeidere med høy kompetanse? – Venstre ønsker å gjenreise respekten for læreren som kunnskapsformidler og sjef i klasserommet. Vi politikere skal legge de ytre rammene, men det er læreren – som profesjonell fagperson – som skal styre det som skjer i det enkelte klasserom, og den tilliten skal vi gi den enkelte lærer. Vi skal også sørge for at lærerne har en solid grunnutdanning – uansett hvilke(t) trinn de underviser på, og vi skal sørge for at de får en jevnlig og systematisk kompetanseheving. At økt kompetanse i form av dokumentert utdanning m.v. gir høyere lønn, ser vi på som naturlig. Lønnsdannelse er imidlertid et spørsmål som avgjøres mellom partene i arbeidslivet og ikke noe vi som politikere er involvert i. For Venstre er det viktig å understreke at vi ønsker mest mulig kompetanse i skolen. I vårt skolepolitiske manifest er vi tydelige på at vi vil bidra til fortsatt å sikre et kompetanselønnssystem for lærere. I sum mener vi at dette vil gjøre det mer attraktivt for høyt utdannede å søke seg til skolen, slik det nok i større grad var tidligere.

Trine Skei Grande

– Noen hevder at det er sutring blant skolens folk. Er Venstre enige i det? – Nei, det er flåsete sagt. Som tidligere lærer har jeg forståelse for frustrasjonen mange lærere til tider føler. Det er vår oppgave som politikere å ta denne frustrasjonen på alvor, lytte til den og forsøke å bidra med konstruktive løsninger. Når vi som samfunn stiller krav til lærerne, kan også lærerne stille krav tilbake. Så får vi ta diskusjonene som de kommer. Det handler om gjensidig respekt og demokratiske prosesser.

i stortingsmeldingen om lærerutdanning Oslo Filharmoniske Orkester – I Lektorbladet nr. 3-08 sier den kjente dirigenten Herbert Blomstedt: ”I lys av at Oslo Filharmoniske Orkester gjennom en lang årrekke har holdt en internasjonalt høy standard, burde både Staten og Oslo kommune i større grad bidra til at orkesteret får den økonomiske friheten til å fortsette den kvalitative veksten det har hatt.” Hva er din kommentar til det synet? – Et økonomisk handlingsrom er selvsagt viktig for at Oslo-Filharmonien kan utvikle seg videre, og er et spørsmål som naturlig nok henger sammen med de årlige budsjettprosessene. Med status som nasjonalorkester er finansieringen hovedsaklig statlig, og det er viktig at bevilgningene er tilstrekkelig. Når det er sagt, mener jeg nok at Oslo-

Filharmonien i større grad kunne vært mer inkluderende og hatt et nærmere samarbeid med Oslo by, og på den måten skapt ytterligere entusiasme rundt orkesteret lokalt. Jeg synes det har vært klar bedring i forhold til dette nå i den senere tid, og tror at en slik strategi er avgjørende for å ha et publikum med hjerte for sitt orkester. – Herbert Blomstedt kommer også med denne kraftsalven: ”Det er bra at det satses på kulturtiltak i distriktene, men kultur-Norge vil skjemme seg ut internasjonalt om det ikke tar vare på institusjoner som over lang tid har opparbeidet seg et internasjonalt kvalitetsstempel.” Han rister på hodet når han får vite at Oslo by ikke bidrar med en eneste krone til et orkester som har byens navn i seg, og som i årevis har promotert byen på

en så positiv måte over hele verden. Han kan simpelthen ikke tro det. Hva er din kommentar? – Jeg er ikke helt enig i at Oslo kommune ikke bidrar med en eneste krone til orkesteret. Kommunen stiller tross alt med et tilpasset bygg der orkesteret er hovedleietaker, og det mener jeg er et relativt omfattende bidrag. I den grad det er snakk om ytterligere bevilgninger, vil dette være opp til lokale folkevalgte, og da må det også bli byens orkester. Blomstedts utsagn tror jeg ikke fører til mer velvilje lokalt.

”Jeg valgte å bli medlem av Norsk Lektorlag fordi det er fagforeningen som taler lektorenes sak best. I tillegg er det et veldig bra lokallag på Strinda videregående skole, der jeg er ansatt. Jeg har hovedfag i idrett, pluss matematikk og geografi, og er for tiden engasjert i Rosenborg som hovedtrener for juniorlaget, med permisjon fra lektorjobben. I november blir jeg for øvrig fysisk trener for Rosenborg! Jeg mener det er veldig viktig at lærere har solid faglig tyngde. Det er med på å sikre kvalitet i skolen, som ikke skal være en oppbevaringsplass, men et sted der man skal lære!” Geir Håvard Hjelde

Norsk Lektorlag organiserer akademikere i mange yrker.

Lektorbladet nr. 4-08

– KS har ikke tatt dårlig imot lærerne! Per Kristian Sundnes, forhandlingssjefen i KS, er ikke enig i påstanden om at KS har tatt lærerne imot på en dårlig måte. – Den oppfatningen må eventuelt være knyttet til lønnsutviklingen generelt og lokale forhandlinger i 2006 spesielt. Men husk at kommunesektoren har mange oppgaver og utfordringer, flere enn de får penger til, samtidig som vi har et annet og – for undervisningspersonalet den gang – ukjent lønns– og avtalesystem. Jeg mener at påstanden om en mindre god mottakelse ofte serveres på et noe tynt grunnlag, og ofte av folk som ikke helt vet hva de snakker om. Men slik får en oppfatning lov å sette seg. – Hva overrasket deg mest under Unio-streiken i vår? – At den i det hele tatt ble satt i gang. Vi mente, og mener fortsatt, det ikke var grunnlag for den.

Intervjuet

– I hvilken grad trakk KS’ politiske ledelse i trådene under forhandlingene og meglingen?

– Vi har alltid tett kontakt med politisk ledelse, både under forhandling og mekling. Det hadde vi denne gangen også. – Under streiken skrev en avis at KS har en viss sympati med sykepleierne, men ikke med lærerne. Hvis det stemmer, kan du utdype det? – Det eneste jeg har sagt, er at jeg mener at ”høyskoleminstelønningene” i kap. 4 B kanskje var det området som kom ”minst bra” ut, i forhold til det vi kunne ønske å gjøre. Men den rammen vi fikk til disposisjon, ble det slik det ble. Utdypning for øvrig tror jeg bestemt jeg skal avstå fra.

Lektorbladet nr. 4-08

– Flere kommentatorer har sagt at lærerne må akseptere større lønnsforskjeller og lokal lønnsdannelse. Hva tror du motstanden mot disse prinsippene i Utdanningsforbundet skyldes? – Det vet jeg ikke om jeg skal spekulere så mye rundt, men det er aldri lett når en tungt forankret kultur og et etablert lønnsregime skal byttes ut med et nytt over natten. Det vil ta tid å få akseptert dette systemet og etablert en annen kultur. – Mange skoleledere mener de er blitt stemoderlig behandlet i det siste lønnsoppgjøret. Skjønner du det?

at vi i større grad må gi ansvaret til lærere og arbeidsgivere lokalt og tillate at de definerer sine egne utfordringer og finner sine egne løsninger. Dette tilsier et mer rammepreget avtaleverk. – Er det muligheter for at lektorene kan komme over i kap. 5? – Muligheter er det jo alltids, men akkurat det spørsmålet er det mange forhandlingsparter som har synspunkter på! – Det er ikke så veldig lenge til det skal forhandles om arbeidstid i skolen. Hvem bestemmer hva som skal være KS’ standpunkter og strategi? – Medlemmene våre.

– Det er for det første helt nytt for meg, jeg har snakket med mange som er fornøyd. Det er vel dessuten en hel del av dem som ikke er ”forhandlingstema” for de sentrale parter, men i stedet får sin lønnsutvikling avgjort lokalt. Så denne påstanden skjønner jeg da ikke så godt. – Hva må og kan gjøres for å gjøre skolen til en interessant arbeidsplass for folk med mastergrad? – Det er mange tiltak som kan bidra til det. KS kan bidra med noe, statlige myndigheter med noe, kommunene med noe og lærerne selv med noe. Rimelig gode lønnsforhold er bare ett av flere tiltak. Tiltak knyttet til å bedre lærerutdanningen og å styrke kompetanseutviklingen etter avsluttet lærerutdanning er andre aktiviteter som jeg mener kan bidra positivt. Men så mener jeg da også

– Kan vi f.eks. vente oss krav om at lærere skal være på skolen fra 8 til 16? – Våre interne prosesser knyttet til 2010-oppgjøret har ikke kommet så langt ennå, så jeg verken kan eller vil si noe om kravene i denne prosessen. Sundnes, som er utdannet tannlege, savner ikke sitt opprinnelige yrke. – Nei, jeg trives stort sett med den jobben jeg har nå. ”Dager finns i alle farger, også grå.., men så…,” synger Knutsen og Ludvigsen. Slik er det på de fleste arbeidsplasser, også KS Forhandling, og jeg mener jeg har en spennende og interessant jobb blant mange flinke medarbeidere. Og det får man være fornøyd med.

Ny eksamensordning i engelsk, ikke ny læreplan

Fra fagutvalgene

Av lektor Silje Moen, leder for NLLs fagutvalg for engelsk

Like før sommerferien pågikk en debatt om den nye læreplanen i engelsk for videregående skole på Norsk Lektorlags nettsider. Arild Høie Henriksen i Fagforum for engelsk i Aust-Agder ønsker seg to ulike læreplaner og eksamener for yrkesfaglige og studieforbedende klasser, mens Desmond McGarrighan, lektor, lærebokforfatter og medlem av eksamensnemnda, mener at Kunnskapsløftet gav oss en mye bedre læreplan for engelskfaget med nye og mer krevende elementer enn den gamle. Utfordringen er etter hans syn å lage en eksamen som fungerer godt for både yrkesfaglige og studiespesialiserende elever. Med unntak av Arild Høie Henriksen ved Dahlske videregående skole i Grimstad er det få lærere og lektorer Fagutvalg for engelsk har vært i kontakt med, som ønsker seg to forskjellige læreplaner. Det som derimot ser ut til å bekymre mange engelsklærere, er at nettopp deres yrkesfagklasser skal bli trukket ut til sentralgitt eksamen. Forhåndssensuren viste da også en nesten elleve prosent av yrkesfagelevene som var oppe til årets engelskeksamen, ikke bestod. Når vi samtidig vet at innbakt i disse

tallene ligger det også sensur av elever fra Media og kommunikasjon, som nok de fleste steder er med på å trekke gjennomsnittet opp og ikke ned, er det grunn til å spørre seg selv om det er eksamensordningen det er behov for å gjøre noe med, og ikke læreplanen. Med styrkingen av matematikkfaget i videregående opplæring i Kunnskapsløftet fikk elevene anledning til å velge mellom en praktisk og en teoretisk variant. Riktignok varierer kompetansemålene her mellom den praktiske og den teoretiske matematikken, men man kunne likevel enkelt tenke seg noe tilsvarende innenfor engelskfaget. En mulighet kunne være at hver enkelt elev fikk avgjøre om han eller hun ville gå for studiekompetanse, og alle som valgte å gå for ”S-engelsken,” ville kunne bli trukket ut til sentralgitt skriftlig eller lokalgitt muntlig eksamen. En annen mulighet kunne være at det ble utarbeidet to forskjellige eksamensvarianter: Én som var studiekompetansegivende, og en annen som fokuserte mer direkte på yrkesfagene.

Silje Moen

denne debatten, er i hvert fall Fagutvalg for engelsk sikre i sin sak: Det er eksamensordningen som trenger en justering, ikke læreplanen!

Uansett hva som blir utfallet av Lektorbladet nr. 4-08

Håndtering av feil i matematikkeksamen Av lektor Sigrid Skogan, leder av NLLs matematikkutvalg Utdanningsdirektoratet må skjerpe seg som profesjonell eksamensarrangør, skriver Sigrid Skogan.

Første eksamen i matematikk i Kunnskapsløftet er avlagt. I eksamensoppgaven i R1 forekom det dessverre en feil. Utdanningsdirektoratets håndtering av feilen har med rette fått stor oppmerksomhet i etterkant. Dagen etter eksamen, 29. mai, hadde jeg et oppslag på Norsk Lektorlags nettsider. I etterkant kom det mange henvendelser til Norsk Lektorlag om saken. Derfor ble følgende brev sendt til direktør Petter Skarheim i Utdanningsdirektoratet: Våren 2008 avholdes de første eksamener i matematikk i Kunnskapsløftet. Ved eksamen i det mest krevende matematikkurset på VG2, R1, onsdag 28.mai, forekom det en feil i oppgave 2. Denne feilen villedet svært mange av eksamenskandidatene og gjorde eksamenssituasjonen utrygg. Ved noen skoler ble feilen oppdaget, enten ved at lærer hadde fått sett oppgavesettet eller ved at elever dristet seg til å spørre. Flere av disse skolene kontaktet straks Utdanningsdirektoratet, men skolene melder om at det var svært vanskelig å komme gjennom på telefon. Ved disse skolene ble alle elever varslet, men Direktoratet unnlot å varsle de andre skolene om feilen. Elevene opplever dette som svært urettferdig, det gjør også faglærere og foreldre. Saksbehandler i Direktoratet begrunner manglende varsel til skolene med at tiden ble for knapp ettersom del 1, der feilen 26

Lektorbladet nr. 4-08

forekom, skulle leveres inn kl. 11. Ved en slik situasjon burde det vært funnet løsninger der alle elever fikk lengre tid på del 1. Det ville kreve en rask avgjørelse, en slik beredskap bør finnes. Matematikkutvalget i Norsk Lektorlag er blitt kontaktet av radiokanaler, aviser og foreldre om saken, og da har vi gitt uttrykk for et syn som er overensstemmende med det som her formidles. Det er viktig at elevene skal bli så lite skadelidende som mulig. Mandag 2. juni ble det avholdt forsensurmøte i Direktoratets regi i Oslo, og det er utarbeidet en sensorrapport. Vi er mange som mener at denne rapporten ikke kommer elevene godt nok i møte. I rapporten anbefales at punkt 2b) evalueres fullt ut. Der har feilen forstyrret betydelig, så en slik anbefaling er urimelig. Det bør vurderes om ikke hele oppgave 2 skal trekkes fra vurdering. R1-elever har funnet sensorrapporten på Utdanningsdirektoratets nettsider og er frustrerte over omtalen av oppgave 2. De er nå spente på Utdanningsdirektoratets håndtering av saken. Fellessensur er 19. juni, så endring av sensorveiledningen haster. Norsk Lektorlag oppfordrer Utdanningsdirektoratet til å gjøre sitt ytterste for at elevene ikke skal betale prisen i denne saken.

I tillegg til å ønske enda bedre kontroll av eksamensoppgaver for å hindre feil, må Utdanningsdirektoratet skjerpe sin beredskap under sentralgitt eksamen. Det gjelder både mottak av varsling fra skoler og rask varsling om feil til alle skoler. Det er viktig at Utdanningsdirektoratet framstår som en god og rettferdig forvalter av eksamen. – Årets sensur er forlengst avsluttet. Uten å annonsere det tydelig så fulgte Utdanningsdirektoratet oppfordringene våre om å se bort fra det meste i oppgave 2. Elevene ble imøtekommet godt i denne uheldige situasjonen. Men vi understreker sterkt det vi skrev i brevet til Petter Skarheim: Utdanningsdirektoratet må skjerpe seg som profesjonell eksamensarrangør.

Rinkebyskolan Sveriges største skolesuksess Skolefolk fra inn- og utland, politikere, byråkrater, eksperter og journalister – alle valfarter de nå til Rinkebyskolan i Stockholm, en skole som i løpet av et par tiår har gått fra å være Stockholms verste til Sveriges aller beste.

Utsyn

1989 var et kriseår for Rinkebyskolan. Ledelsen bad seg fritatt fra sine stillinger – og 16 lærere søkte seg bort. Det var da Börje Ehrstrand ble bedt om å overta rektorstillingen ved skolen, som befinner seg i en bydel med mange innvandrere. Kommunikasjon I rektor Ehrstrands visjon spiller kommunikasjon en nøkkelrolle. Etter hans syn har Rinkebyelevenes gode resultater i bl.a. matematikk sammenheng med grundig og målbevisst språkopplæring. – Skal elevene gjøre det bra på skolen, er det avgjørende at de behersker det svenske språket godt, sier han. – Våre beste matteelever ligger et par år foran jevngamle ved andre skoler. Avansert matematikk er for en stor del språk og kommunika-

sjon, understreker han overfor Lektorbladet. Elever ved Rinkebyskolan leser i snitt 10-20 bøker hvert år, som er langt mer enn det som er vanlig i Sverige. – Jo mer elevene leser, jo bedre blir de i stand til å lære, uansett fag. Gode språkkunnskaper er nemlig en forutsetning hvis elevene skal utvide sine ferdigheter og kunnskaper, sier Ehrstrand. Rektor Börje Ehrstrand

Når elevene går ut av ”högstadiet” (ungdomstrinnet) på Rinkebyskolan, har enkelte hatt opplæring i hele fem fremmedspråk. Skolen satser primært på språklærere som har målspråket som morsmål. Foreldrene vil ikke ha ”svengelsk”. Rektor Ehrstrand har en visjon

om at elevene skal bli vinnere på framtidens arbeidsmarked. Skolen har derfor etablert samarbeid med flere bedrifter i nærmiljøet, der elevene kan ha praksis og knytte kontakter. Målet er tredelt. Elevene skal få gode kunnskaper, de skal bli sosialt kompetente – og de skal ha god Lektorbladet nr. 4-08

helse. Helhetstenkning er et sentralt element i rektor Ehrstrands visjon. Tre profilklasser Ved skolestart i 7. klasse drøfter skolens ledelse, sykepleier, sosialkurator, foreldrene og elevene hva slags spesialisering elevene bør satse på. Deretter blir de fordelt på tre profilklasser med ulikt faglig fokus: scienceenheten, europaenheten og idrottsenheten. Allerede fra dag én blir foreldre og foresatte trukket inn. De får som oppgave å kontrollere at hjemmearbeid gjøres, og at reglene blir fulgt. Disiplinen er streng på Rinkebyskolan. Her er det ikke lov å slåss – og det er forbudt å bråke. Brytes disse reglene,

gripes det umiddelbart inn. Alle nye elever og foreldre/foresatte må i et møte med nye lærere. Der undertegner de en kontrakt med skolen om kravene som gjelder, og målene som skal oppnås. Stiller ikke foreldrene opp når kontrakten skal signeres, kommer en representant for skolen hjem til dem. Samarbeid med foreldrene er ifølge rektor Ehrstrand svært viktig for å få til et godt skolemiljø. – Vi tilbyr kursing av foreldre, der vi forklarer skolens reglement og gjør det klart for dem hva det innebærer å være elev hos oss. Opplegget er helt frivillig, men oppslutningen er meget høy, sier han. Rinkebyskolan har 46 lærere som alle har som mål å få så god kontakt med 28

Lektorbladet nr. 4-08

hver enkelt elev som mulig. Hver lærer fungerer som mentor for en gruppe på 10-15 elever. Individuelle utviklingsplaner Alle elevene har sin individuelle utviklingsplan – fra de er tre til 16 og går ut av ungdomsskolen. Også på fritiden blir elevene fulgt opp. Bygningene er åpne fra morgen til kveld, sju dager i uken hele året. En nedlagt tannlegeklinikk på skolens område er ombygd til et ungdomshus som drives av skolen og bydelen i fellesskap. En stort flertall av jentene på skolen er muslimer. Foreldrene gir dem ikke lov til å gå ut på kveldstid, men her kan de være sammen med jenter på samme alder.

Grunnpilarer Gode kunnskaper, sosial kompetanse og god helse er Rinkebyskolans grunnpilarer. Rinkebyskolan har egen helsesøster og to sosialkuratorer på heltid, som samarbeider med lege og psykolog. Halve dagen er helsesøsteren ute blant elevene og snakker med dem for å danne seg et inntrykk av hvordan de har det. Trivsel er et viktig mål – og mobbing er det nulltoleranse for. At man har tatt slike problemer på alvor, og samtidig lagt vekt på å bygge opp elevenes selvtillit, gjør at skolen de tre siste årene har ligget på topp i trivselsundersøkelser på skolene i Stockholm. – Skolen skal gi kjærlighet og trygghet, samtidig som den må sette grenser. Unger trenger voksne som de kan stole på, og på skolen har ungene voksne

rundt seg hele 365 dager i året, dag som kveld, sier rektor Ehrstrand, som understreker betydningen av at ungene har tro på framtiden. – På skolen vår får ungene besøk av mennesker som har lyktes til tross for en vanskelig bakgrunn. Vi har en rød tråd gjennom hele skolehverdagen vår: Det er nytten av å kunne kommunisere gjennom ord. Det er viktig å uttrykke seg med ord og skrift om det man vil, sier Børje Ehrstrand, som sammen med sitt gode lærerteam har greid å omskape Rinkebyskolan til en mønsterskole. – Men alt som er bra, kan bli enda bedre, understreker han. lektorbladet@norsklektorlag.no

Skolepolitikk på en gylden middelvei Av lektor Trine Lise Gressløs Statsminister Jens Stoltenberg har som kjent sagt at regjeringen jobber for at norsk skole skal bli verdens beste. Jeg tviler ikke på at Jens Stoltenberg, eller andre politikere, har et reelt ønske om å få dette til. Men jeg tror partienes ideologiske forpliktelser står i veien på den måten at ideologi, mer enn skolens reelle utfordringer, styrer skolepolitikken. Dermed glipper det som bør være skolepolitikkens hovedfokus, nemlig å finne løsninger som fremmer mest mulig læring for alle elever.

Debatt

Politikere burde derfor begrave sine ideologiske kjepphester og gå sammen i et tverrpolitisk skoleforlik for å sikre et skikkelig løft for norsk skole. For verdens beste skole er ikke foranket i én ideologi, den er forankret i flere.

Ideologiske kjepphester – to eksempler Det må være det sosialistiske prinsippet om likhet, og ikke målet om verdens beste skole, som ligger til grunn for at den rød-grønne regjeringen velger å gi alle elever i den videregående skole muligheten til å låne skolebøker. Det er ikke noe galt med et prinsipp om likhet, tvert imot, men hovedproblemet i norsk

skole i dag er jo på ingen måte at elever og foreldre flest ikke har råd til å kjøpe skolebøker. Reform 94 var preget av detaljerte og omfattende læreplanmål. Disse skulle bidra til at elevene lærte det samme og var således en viktig del av enhetsskolen. Anført av de ikke-sosialistiske partiene blir læreplanene i Kunnskapsløftet utformet med motsatt fortegn; de blir vidåpne. Ja, de blir så åpne at Henrik Ibsen ikke nevnes eksplisitt i læreplanen i norsk. Med tanke på at Kunnskapsløftet skulle være, ja nettopp, et kunnskapsløft for norsk skole, er dette en merkelig ting å gjøre. For det er jo ikke kunnskapsorientert å fjerne omfattende kunnskapskrav. Kan det tenkes at disse vidåpne læreplanene handler mer om å fjerne seg fra enhetsskolen enn om å sikre kunnskap i skolen? Stimulere til innsats Jenter gjør det bedre i norsk skole enn gutter. i gjennomsnitt er forskjellen på 0,37 karakterpoeng, mens den i norsk er på hele 0,56. Det er rimelig å tro at det henger sammen med at jenter, jevnt over, jobber hardere med skolen enn guttene. Vi er her inne på noe vesentlig, nemlig at elevenes egen innsats er avgjørende

for skoleprestasjoner. Dette viser at liberalismen er uunnværlig i skolepolitikken. For her møter vi en stor tro på menneskets egen skaperevne og ansvarsfølelse, og sentralt i den liberalistiske politikken står arbeidet for et system som stimulerer individets egeninnsats. Dette handler blant annet om det Thomas Hylland Eriksen har påpekt, nemlig at vi må ha et samfunn der det å gjøre noe vanskelig blir anerkjent og verdsatt. Slik må det være i skolen også. Derfor er tellende karakterer gjennom hele skoleåret viktig. Derfor må lærernes faglige og pedagogiske kompetanse være høy – slik at det lønner seg for elevene å møte til timen. Og derfor må vi ha et samfunn som verdsetter kunnskap. Prioritering av de svakeste 22 % av dagens 15-åringer har så dårlige leseferdigheter at de faller ut når teksten blir komLektorbladet nr. 4-08

plisert. Når disse elevene når videregående skole, blir de svake i alle fag fordi de ikke leser godt nok. Dermed er det riktig som Finn Bergersen jr. skriver i Aftenposten 21.02.08: ”Vi er i ferd med å skape en ny generasjon tapere”. Det heter seg at stikkprøven på om et samfunn er sivilisert handler om hvordan de svakeste blir behandlet. Skal skolen bestå den moralske lakmustesten må derfor de svakeste elevene, blant annet de som ikke leser godt nok, bli prioritert i skolesystemet. Skolen må derfor også forankres i sosialismen. For denne ideologien bygger på et virkelighetssyn som vi lærere opplever daglig, nemlig at dårlige skoleprestasjoner ofte handler om andre ting enn latskap og dårlige evner. Og med et slikt virkelighetssyn det blir det forpliktende, ikke bare samfunnsnyttig, å prioritere de ”svakeste”. Derfor er satsningen på tilpasset opplæring som er lovet med Kunnskapsløftet, positivt. Men dette forutsetter økt kompetanse og bedre rammevilkår, og så langt har vi i videregående skole sett lite av dette. Endring og stabilitet Skolen har i takt med den teknologiske revolusjonen endret seg radikalt de

seneste årene. De fleste er i dag enige i at pc-en gir mulighet for økt læringsutbytte. Uansett vil hverdagen i framtiden være digital, og således må elevene lære å beherske denne virkeligheten. Dette viser at skolen må endre seg og faktisk være åpen for å være radikal. Men det finnes grenser for hvor mye skolen kan endres i et jafs. Det er derfor uheldig at politikere, med ulike ideologiske utgangspunkt, bidrar til store omveltninger og pendelbevegelser, slik tilfellet har vært i norsk skole. Blant annet har vi sett hvordan læreplanene har gått fra å være detaljerte til å bli vidåpne. Det er fordeler og ulemper med både åpne og detaljerte læreplaner. Men det er jo nettopp det som er problemet – at man tror at et sett med nye læreplaner løfter kunnskap fram i skolen. Lærere bruker nå nevneverdig mye tid på å forstå hva som skal kreves av kunnskapsløftsbarna. Skal de kunne sin Ibsen? Skolen finner nok ut av det, men jeg tror det ville vært mer effektivt å endre eksisterende læreplaner framfor å lage en helt ny reform. Ikke minst fordi mye av tolkningsarbeidet med Kunnskapsløftet handler om å finne veien hjem igjen. Slik må det være, men det er å sløse med ressurser!

Og mens man i en årrekke har flagget elevorientert aktivitetspedagogikk, har flere politikere nå tatt til orde for at vi skal tilbake igjen, tilbake til tradisjonell lærerstyrt kunnskapsformidling. Vi må da passe på at vi ikke gjør samme feil som sist og dytter pendelen like kraftig tilbake. For vi trenger både elevaktivitet og kunnskapsformidling i skolen. Dette viser at også konservatismen, retningen som forsvarer det eksisterende og maner til sakte forandringer, har noe å tilføre norsk skolepolitikk. Skolens utfordringer krever løsninger forankret i ulike ideologier. Vi trenger derfor et tverrpolitisk skoleforlik i Norge der det er skolehverdagens behov og hovedutfordringer, og ikke ideologiske målsettinger, som styrer politikken. Selvsagt, sier kanskje noen. Men om det hadde vært tilfellet, tror jeg at man hadde prioritert tilpasset opplæring framfor gratis skolebøker i videregående skole, og man hadde endret eksisterende læreplaner framfor å iverksette en hel ny reform. Trine Lise Gressløs er lektor ved Frederiik II videregående skole i Fredrikstad.

Hva slags rektorer ønsker vi?

Verken persilleblad eller pusekatt Av lektor cand. philol. Hege Annette Fredriksen Rektorer bør kvalitetssikres. De trenger noen å snakke med som ikke har baktanker eller agendaer, skriver Hege Annette Fredriksen.

Rekruttere de beste Kristiansand kommune har begynt å tilby interesserte lærere rektorkurs på den greske øya Lesbos. Grunnen er at kommunen sliter med å få søkere til de mange ledige skolelederstillingene. Hovedhensikten med en slik rektorutdanning er å rekruttere og å kvalifisere nye rektorer. Det er etter min 30

Lektorbladet nr. 4-08

mening en stor og viktig oppgave! En dyktig person En rektor skal være en organisator for et skolesamfunn som er i stadig endring. En ny reform blir innført hver gang en ny minister inntar Kunnskapsdepartementet, og Norge er en del av det globale arbeidsmarkedet.

Hege Annette Fredriksen

Altså står hun overfor press fra mange kanter. I tillegg skal hun vise til bedring i faglige resultater fordi norske elever sakker akterut i basisferdighetene lesing, skriving og regning i forhold til resten av Europa. Hun bør også være et godt forbilde, en inspirator for dem som har ambisjoner om å klatre i systemet. Dette er krevende, derfor må rektor være en dyktig person. Mangfold av lederstiler Selv er jeg lektor i videregående skole med erfaring fra ungdomsskole, folkehøgskole og videregående skole (allmennfag, landbruks- og yrkesfag). Jeg har også undervist på mange ulike steder i landet, både i bygd og i by. Av den grunn har jeg opplevd et mangfold av lederstiler på godt og vondt: Den motiverende, forståelsesfulle med gjennomslagskraft, den som er forståelsesfull, følsom og utydelig (persilleblad og pusekatt) og den diktatoriske som bruker splitt- og herskteknikker i sitt daglige virke (med fare for å bli kalt en pusekatt). Krystallklare krav Enhver leser av Lektorbladet vet hvilken av disse tre ”prototypene” folk foretrekker og respekterer som rektor, ikke sant? Nettopp, det er ett av mine hovedpoeng: Man må forvente at en rektor som skal lede en skole, er egnet til jobben! Det må derfor være krystallklare krav til hvilke kunnskaper og egenskaper denne personen må ha. Det minste jeg forventer som pedagogisk ansatt med en lang akademisk utdanning i sekken er at rektor setter seg inn i og prøver å forstå verdien av denne utdanningen, og deretter bruker mine kvalifikasjoner der de kommer mest til nytte. Felles mål Å ha kunnskap om ulike typer utdanning, og ha en god utdanning selv, er derfor en forutsetning for en rektor. Som nummer to, vil jeg si at menneskekunnskap og evne til å forstå hvordan andre tenker og opplever ulike situasjoner, er helt nødvendig. For det tredje må rektor være en samspiller. Hun må ha evne til å samle menneskene på alle nivåene i skolen om felles mål. Av disse grunner må derfor en rektor være synlig både fysisk og strategisk. Hvis dette ikke er tilfellet, kan man ikke forvente at elevene, staben og pedagogene

yter sitt beste. Da ønsker man seg i grunnen til et annet sted, hvor det er bedre vilkår for faglig og menneskelig utvikling. Jeg tror nemlig at hvis en rektor ser og verdsetter det pedagogiske personalet, vil det spre arbeidsglede til hele organisasjonen. Mentor Agder Så tilbake til rekrutteringen. Jeg er så heldig å være engasjert i noe som heter Mentor Agder. En mentor er en erfaren person som skal hjelpe en mindre erfaren (i mitt tilfelle nyutdannede pedagoger) til å gjøre jobben som lærer på best mulig måte. Det har til nå vært svært tilfeldig hvordan nyansatte og nyutdannede blir tatt imot i skolen. Nå blir dette forsøkt satt i system. Penger er tilført til kommuner og fylkeskommuner, men mange skoler glimrer med sitt fravær. Har rektorene noe med dette å gjøre? Forstår de ikke verdien av å ha mentorordning ved skolen sin? Er det ikke lurt å kvalitetssikre nye lærere, på samme måte som man har opplæringsprogrammer i private bedrifter og læretid i legeyrket?

Kvalitetssikring av rektor Man bør også kunne kvalitetssikre en rektor. Av den grunn tror jeg at også rektor trenger en mentor. Hun trenger noen å samsnakke med som ikke har baktanker eller agendaer. Disse mentorene bør ha inngående kjennskap til skoleverket, i tillegg til den menneskelige ballasten. Jeg vet at skoleledere bruker ulike eksterne firmaer til slik kvalitetssikring, men dette er jeg skeptisk til. Like lite som jeg ønsker meg en rektor som ikke selv har undervist ulike elevgrupper, ønsker jeg at rektor skal ha en mentor uten disse erfaringene. Skoledirektøren og fylkesskolesjefen må gjerne invitere meg og andre pedagoger til Lesbos. Men det skal mer til enn nydelige aristoteliske omgivelser for å få meg til å vurdere en slik stilling – som for eksempel konkurransedyktig lønn, gode rammebetingelser og frihet til å markedsføre skolen. Lykke til med rekrutteringen!

Lektorbladet nr. 4-08

Individtilpasset opplæring eller ufrivillig drukning Av lektor Finn Rønnebu Individtilpasset opplæring har vært et av de siste årenes store slagord i skolepolitiske debatter. Det har funnet klangbunn både på høyre- og venstresiden i politikken. Rent ideologisk er dette en pussighet og neppe basert på en felles forståelse av hva problemet egentlig er.

Venstresidens tiljubling Det er relativt lettere å forstå høyresidens argumentasjon: en tradisjonell plassering av individet i sentrum som kan ta egne valg og konsekvensene av valgene. Det er her underforstått at private løsninger også er en del av pakken. Mye verre er det å begripe venstresidens tiljubling av individtilpasningen. Vi kan trygt slå fast at individtilpasset opplæring neppe er basert på en grundig marxistisk analyse av hvorfor det går så dårlig i norsk skole. Nå er det likevel sånn at analyser ikke trenger å ha et marxistisk utgangspunkt for å ha validitet, men for venstresiden må det tross alt fortone seg underlig at Høyre så hemningsløst bruker samme sjargong i skolepolitikken som SV. Men det er kanskje sånn at politisk populisme i sitt vesen er preget av bevisst prinsippløshet? Individualisme Det er grunn til å tro at unger i skolealder (og det er en lang periode: 6-19) er i ferd med å drukne i sin egen individualisme. De er etter hvert blitt så individuelle at lærere nesten jobber livet av seg med rapporter om hver enkelts skjebne i

Lektorbladet nr. 4-08

det lange skoleløpet. Noen elever klarer riktignok å få med andre størrelser enn seg selv, noe som i stor grad skyldes foreldres sosiale og økonomiske posisjon, og bare i liten grad skolen. Elever har gjennom diverse politiske vedtak fått et utall rettigheter, sikkert flere enn både de selv, foreldre og lærere er klar over. Ingen av disse rettighetene har hatt noen positiv innflytelse på læringsutbyttet, snarere tvert imot, viser alle målinger. I samme tidsrom, og helt parallelt, har pliktene, dvs. krav til faglige prestasjoner til elevene, blitt redusert. Kollektivet Det ville ha betydelig troverdighet hvis også venstresiden tok fatt i kollektivet som læringsarena, der felles undervisning og felles standarder blir retningsgivende, i stedet for å stimulere til enkeltindividets umettelige behov for oppmerksomhet. Det er grunn til å tro at det store flertall av norske skoleunger får betydelig mulighet til å dyrke seg selv utenfor skolen. Både mediene, ikke minst internett, og samfunnet for øvrig er veldig fokusert på å stimulere den

narsissisten som bor i oss alle, spesielt i de yngre årsklasser. Finn Rønnebu er lektor ved Fauske videregående skole og konservator ved Salten Museum.

Kontradiksjon og anonymitet i saker om mobbing og trakassering Av Nina Sandborg, leder for NLLs juridiske avdeling

Juridisk talt

I en tidligere artikkel har jeg skrevet om forståelsen av begrepene mobbing og trakassering. I denne artikkelen skal vi se nærmere på hva som kreves av kontradiksjon og anonymitet i slike saker.

Kontradiksjon Det kontradiktoriske prinsipp er et juridisk prinsipp som ivaretar partenes rettssikkerhet og sikrer at avgjørelser fattes på et tilstrekkelig fundert grunnlag. Kontradiksjon er partenes rett til å få komme med sine anførsler og til å få imøtegå det motparten eller andre har anført i sakens anledning. Arbeidsgiver skal ifølge arbeidsmiljøloven § 4-3 (3) sørge for at arbeidstaker ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Leder har et ansvar for å gripe fatt i og følge opp meldinger om mobbing og annen utilbørlig opptreden. Dersom en arbeidsgiver ser eller får melding om at noen opple-

ver seg mobbet eller trakassert i virksomheten, bør arbeidsgiver undersøke om påstandene om mobbing eller trakassering er riktige. Stemmer det at det foreligger mobbing eller trakassering slik dette er definert i arbeidsmiljøloven? Er det hold i påstandene? Påstander om mobbing og trakassering bør altså undersøkes, på linje med den undersøkelsen virksomheten foretar i andre personalsaker. Hensynet til kontradiksjon må veies mot hensynet til en rask og effektiv saksgang. Eventuelle tiltak må baseres på undersøkelse av fakta, og begge involverte parter må få anledning til å uttale seg og gi sin versjon av saken. Dette er viktig både for at beslutninger skal tas på et tilstrekkelig balan-

serte og korrekte opplysninger, og for at partene skal føle seg rettferdig behandlet. Samtidig skal personvernet for alle parter ivaretas. Anonymitet En ansatt kan ønske å samtale i fortrolighet med sin leder om forhold han/hun finner belastende på arbeidsplassen. Det er da meget viktig at lederen passer på og ikke blander kortene. Lederen er lovpålagt en plikt til å gripe fatt i konflikter som kan føre til uheldige psykiske belastninger for en eller flere medarbeidere, jf. arbeidsmiljøloven § 4-1 andre ledd andre punktum og § 3-1 andre ledd og internkontrollforskriften. Det vil være umulig å ta fatt i situasjonen på en hensiktsmessig måte og samtidig la Lektorbladet nr. 4-08

involverte være anonyme og/eller bevare taushet om opplysninger som kan ha betydning for saken. De underliggende forhold må fram i lyset for at en leder skal kunne håndtere en konflikt ordentlig. Kravet til kontradiksjon blir umulig å oppfylle om man samtidig skal la noen involverte være anonyme og bevare taushet om visse type opplysninger. I boka ”Håndtering av konflikter og trakassering i arbeidslivet” skriver Harald Pedersen følgende: ”En medarbeiders ønske om anonymitet eller at det bevares taushet om visse typer opplysninger,

må vike for lederes lovpålagte plikt til å gripe fatt i de forhold som legges frem. Personopplysningsloven med forskrift gir lederen adgang til å samle og nyttiggjøre seg de opplysningene som legges frem, når hensikten er å oppfylle arbeidsmiljølovens arbeidsmiljøkrav. Videre vil det ulovfestede personvern ikke kunne anføres som grunnlag for at det skal bevares taushet om fremlagte forhold en leder finner det nødvendig å gripe fatt i, for at den eller de det gjelder skal få et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.” Imidlertid må lederen bevare taushet om sensitive personopplysninger og vurdere nøye hvem som trenger å bli informert

om saken for å gi den en hensiktsmessig håndtering. Jeg har erfart at saker hvor leder har akseptert anonymitet, blir særlig vanskelige. Disse sakene er selvfølgelig svært belastende for den som opplever seg mobbet. Men jeg har også erfart at den som påstås å være en mobber, opplever det som svært belastende når man ikke får vite hva som er de underliggende forhold, og ikke gis en mulighet til å fortelle sin versjon av de faktiske forhold. Man får beskjed om å endre sin atferd, men får ikke konkret informasjon om hva man har gjort feil overfor hvem.

Lærebøker

Forfatterne vil ha mer av fortjenesten Fjoråret var et gullår for forlagene som har satset på Kunnskapsløftet – omsetningen av skolebøker økte med rundt 80 prosent som følge av reformen. Før påske i år delte Aschehoug ut en ekstra månedslønn til alle sine ansatte. Nå mener forfatterne at de fortjener en større andel av potten. Det er normalavtalen for faglitterære forfattere som bestemmer størrelsen på vederlaget til skolebokforfatterne. Fagbokforfatterne har et flatt vederlag på 13 prosent av salgsprisen, mens skjønnlitterære forfattere har krav på 15 prosent fra solgte 3.000 eksemplarer. I løpet av de siste 30 årene har normalavtalen blitt reforhandlet tre ganger, sist i 1999. Rammevilkårene for skolebokforfattere har derimot utviklet seg i negativ retning. Det

Lektorbladet nr. 2-08

mener Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Det er ingen hemmelighet at det er så å si umulig å basere seg på å være skolebokforfatter over flere år. Hver gang det kommer en ny reform, er det blitt vanlig at forlagene skifter ut mange av forfatterne sine. Dessuten vil forlagene gjerne ha team av forfatterne, som av den grunn må dele på vederlagene. Det er ikke som i gamle dager, da enkelte lærebokforfattere kunne tjene millioner i royalties. NFF frykter også at mange av foreningens medlemmer har tapt på den nye bransjeavtalen som trådte i kraft i 2006, og som opphevet fastprisen på bøker. Foreningen har derfor bestilt en undersøkelse som skal kartlegge inntektene til medlemmene, og den regner med knallharde forhandlinger

når normalavtalen skal reforhandles i høst. NFF har varslet at den vil kreve en gjennomgang av vederlagssatsene nå som fastprisen er borte. Av foreningens 5.300 medlemmer, er det om lag tusen forfattere som livnærer seg på å skrive lærebøker for skoleverket. I forkant av Kunnskapsløftet hentet forlagene inn et stort antall forfattere som ble engasjert på heltid for å skrive nye lærebøker til grunnskolen og videregående. I en del fag er det opptil åtte-ni titler som konkurrerer mot hverandre. Selv om noen av forfatterne får utbetalt lønn og royalties på forskudd, er det mange som ender som tapere i den knallharde konkurransen.

LEDER FOR JURIDISK AVDELING Nina Sandborg Tlf. 23327993 (a), 40853800 (m) nina.sandborg@ norsklektorlag.no

Generalsekretær Otto Kristiansen Tlf. 23327994 (a) 48171611 (m) otto.kristiansen@ norsklektorlag.no KOMMUNIKASJONSRÅDGIVER Wenche Bakkebråten Rasen Tlf. 23327995 (a) wenche.bakkebraten.rasen@ norsklektorlag.no

Norsk Lektorlag Keysers gate 5, 0165 Oslo Telefon: 23327994 Telefaks: 23327990 www.norsklektorlag.no sekretariatet@norsklektorlag.no

Sekretær Marit Hansen, tlf. 23 32 79 94 marit.hansen@ norsklektorlag.no

Sentralstyret Leder Gro Elisabeth Paulsen, Gjøvik Tlf. 23327994 (a) 91327691 (m) gro.elisabeth.paulsen@ norsklektorlag.no

Just Almås, Lillehammer Tlf. 61224214 (a), 61257261 (p), 99381118 (m) justalmas@hotmail.com

1. nestleder Helge Bugge, Skien Tlf. 35905850 (a), 35545630 (p), 98439426 (m) buggeriksen@hotmail.com

Solveig Ryeng, Oslo/Akershus Tlf. 67 07 31 20 (a), 41 56 04 34 (m) solveigryeng@c2i.net

2. nestleder Svein Einar Bolstad, Bergen Tlf. 56310200 (a), 55266439 (p), 90041170 (m) bolstad@lektor.no

Morten Trudeng, Asker Tlf. 93 45 02 05 (m) morten.trudeng@ asker.vgs.no

Kari Handeland, Hønefoss Tlf. 32 10 99 10 (a), 32 12 79 28 (p), 91 33 84 86 (m) kari.handeland@skole.bfk.no

Geir Haagensen, Steinkjer Tlf. 74160170 (a), 41200323 (m) geir.hagensen@ steinkjer.kommune.no

Jon Hybert Sand, Oslo Tlf. 23381510 (a), 66807078 (p), 45428594 (m) jon.sand@nordstrand.vgs.no

Fylkeslagene Akershus Lektorlag Leder Morten Trudeng Aust-Agder Lektorlag Leder Gabriel F. Knudsen Buskerud Lektorlag Leder Victoria Nilsen Torvik Finnmark Lektorlag Leder Liv Grøneng Hedmark Lektorlag Leder Brit Paulsen Hordaland Lektorlag Leder Svein Einar Bolstad Møre og Romsdal Lektorlag Heidi Kjørsvik Nord-Trøndelag Lektorlag Leder Bjørn Frosthammer Nordland Lektorlag Leder Åse Jektvik Oppland Lektorlag Leder Just Almås Oslo Lektorlag Leder Jon Hybert Sand Rogaland Lektorlag Leder Torill Aursland Sogn og Fjordane Lektorlag Leder Aud Sissel Hestenes Sør-Trøndelag Lektorlag Leder Dan Røbergshagen Telemark Lektorlag Leder Anne Stuvøy Troms Lektorlag Leder Geir-Åge Svenning Vest-Agder Lektorlag Leder Hege A. Fredriksen Vestold Lektorlag Leder Henning Wold Østfold Lektorlag Leder Rita Helgesen

Asker vgs. Møglestu vgs. Drammen vgs. Nordkapp maritime fagskole og vgs Trysil vgs Sotra vgs. Molde vgs. Olav Duun vgs. Fauske vgs. Gausdal vgs. Nordstrand vgs. Kopervik vgs. Hafstad vgs. Tiller vgs. Klosterskogen vgs. Kvaløya vgs. Tangen vgs. Greveskogen vgs. Mysen vgs.

93 45 02 05 90 57 60 53 66 84 50 05 90 01 59 48

morten.trudeng@asker.vgs.no vivere@start.no victoria.torvik@skole.bfk.no le.groneng@gmail.com

46 95 14 36 55 26 64 39 71 24 41 71 74 27 37 99 75 64 69 64 61 25 72 61 66 80 70 78 52 81 41 00 57 72 13 00 72 89 40 00 35 50 69 00 77 60 54 00 38 17 76 00 33 36 80 11 48 06 90 89

bop@lektor.no bolstad@lektor.no heidi-kj@online.no bjoern@frosthammer.net aasejekt@online.no justalmas@gmail.com jon.sand@nordstrand.vgs.no taursland@hotmail.com aud.sissel.hestenes@sfj.no dan.robergshagen@stfk.no astuvoy@online.no geir-age.svenning@tromsfylke.no hefr1@isyd.no henni-w@online.no rithel@mysen.vgs.no

B-BLAD Returadresse:

Lektorbladet

Keysers gt. 5, 0165 Oslo Vennligst meld fra ved adresseendring

Wenche Bakkebråten Rasen ny kommunikasjonsrådgiver i Norsk Lektorlag Wenche Bakkebråten Rasen tiltrådte 1. september 2008 i nyopprettet stilling som kommunikasjonsrådgiver i Norsk Lektorlag. Rasen kommer fra en informasjonsstilling ved Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier ved Høgskolen i Oslo. Hun har også solid erfaring fra informasjonsarbeid i frivillige organisasjoner.

Hun har graden Master of Arts (European Studies of Societies, Science and Technology) fra Universitetet i Oslo. I tillegg er hun cand. mag i samfunnsfag. Som kommunikasjonsrådgiver skal hun ta seg av kommunikasjon internt og eksternt. Hennes arbeidsoppgaver vil bl.a. være redigering og videreutvikling av Norsk Lektorlags nettsider, informasjonsbistand for ledelsen, politiske utredninger, utvikling av en informasjonsstrategi for organisasjonen, profilering, medlemsverving, utarbeidelse av statis-

tiske analyser og medlemsundersøkelser – Jeg ser fram til å bli kjent med medlemmer og tillitsvalgte i Norsk Lektorlag i tiden som kommer, og jeg håper jeg kan bidra i videreutvikling av organisasjonen på en positiv måte, sier hun til Lektorbladet. Wenche Bakkebråten Rasen er bosatt på Jessheim i Akershus. På fritiden trener hun yoga og pilates. Hun er også svært interessert i musikk og film.

Tyskkurs for lærere Deutsche Auslandsgesellschaft i Lübeck har en rekke tilbud om kurs, hospitasjonsopphold m.m. for norske tysklærere. Nærmere informasjon og søknadsskjema fås ved henvendelse til Norsk Lektorlags sekretariat (sekretariatet@norsklektorlag. no). Merk at søknadsfristen for 2009 er 15. nov. 2008!