Lektorbladet #5/6 2007

Lektorbladet

Magasin for fag, skole og utdanning

Nr. 5/6 - 2007 • 6. ürgang

Norsk Lektorlag

10 ĂĽr! www.norsklektorlag.no

Foto: Reed Foto

Svein Magne Sirnes Ansvarlig redaktør

Faglig styrke og stolthet

N

orsk Lektorlag er blitt 10 år.

Foreningen har lag i alle fylker, rekrutterer medlemmer fra både skolen og andre sektorer – og dens ledere blir lyttet til i den offentlige debatt.

Også tallet på medlemmer har økt jevnt, men som tidligere leder Henning Wold uttaler i en artikkel i dette dobbeltnummeret av Lektorbladet, er lektorene en relativt treg masse å bevege. Mange føler seg svinebundet av bl.a. forsikringer, og ikke så rent få har begynt å telle ned til pensjonsalderen.

Desto hyggeligere er det å konstatere at mange nyutdannede lektorer og andre med mastergrad eller hovedfag velger NLL og Akademikerne.

Når det gjelder de standpunkter Norsk Lektorlag har frontet, kan det ikke være tvil om at de får økt støtte. Norsk Lektorlags ledere så tegnene i tiden lenge før mange andre, som Wold påpeker.

Vi registrerer også at ordet ”lektor” brukes langt hyppigere i dag enn for 10-20 år siden, en utvikling som Norsk Lektorlag skal ha all ære for.

Leder

Men det betyr ikke at det ikke finnes utfordringer som gir grunn til bekymring.

2

Lektorbladet nr. 5-07

I det siste er det fra flere hold kommet forslag om femårig allmennlærerutdanning. Ikke alle er like overbevist om at allmennlærerutdanningen nødvendigvis blir bedre dersom den utvides med ett år, men ønsket om å omgjøre den til mastergrad ser likevel ut til å vinne støtte, både ved høyskoler og universiteter, blant politikere og i organisasjoner.

I forbindelse med Kvalitetsreformen i høyere utdanning ble studiene som fører til lektorkompetanse, reorganisert – og en fikk en femårig mastergrad med integrert praktiskpedagogisk utdanning, som ved Universitetet i Oslo går under betegnelsen lektorprogrammet.

Søkningen til programmet har vekslet en del, og studenter har gitt uttrykk for at det nok kunne markedsføres bedre. Det er i og for seg positivt at universiteter og høyskoler som tilbyr slike programmer, utvikler opplegg som er noe ulike i innhold og struktur, men vi finner likevel grunn til å minne om at studiene nok hadde fått noe mer oppmerksomhet og tyngde dersom de hadde hatt samme identitet og mest mulig like betegnelser (som f.eks. lektorprogrammet).

Men hva blir den femårige lektorutdanningens skjebne dersom allmennlærerutdanningen blir mastergrad og gjort til et femårig løp? Vår spådom er at universitetenes femårige lektorutdanning vil kunne komme i skyggen, være lite attraktiv blant studenter og gå en høyst usikker framtid i møte. Det vil i sin tur kunne svekke forbindelsen mellom universitet og skole, med uante og uheldige konsekvenser for kunnskapsnasjonen Norge.

Vi ser at representanter for Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo har lansert ideen om faglig påbygging ut over mastergrad i lektorutdanningen.

Detaljer om hva den kan fylles med, er ikke kjent, men vi har ingen problemer med å gi vår tilslutning til et slikt forslag. Det samme gjelder innføring av et praksisår for nye kandidater i skolen.

I dette jubileumsnummeret av Lektorbladet sier Gudmund Hernes at lektorene har hatt det han kaller en kultstatus i det norske samfunnet. ”De representerte universitetsstandardene, hovedfagene og forskningen i den videregående skole. De gav et feste for elevenes ambisjoner fordi de gjorde det synlig at kunnskap på høyt nivå både er overkommelig og spennende og viktig,” legger han til. Skal lektorer som vil bli uteksaminert i årene som kommer, spille en tilsvarende rolle i kunnskapssamfunnet og være brobyggere mellom universitet og skole, må de ha solid utdanning fra institusjoner og miljøer som ser verdien av forskning, formidling og faglig styrke og stolthet.

Leder Faglig styrke og stolthet .................................................................................... side 2 Apropos 10 års akademisk opprør.................................................................................... side 4 Hilsen fra generalsekretæren Fra 200 til 2000 – vi gjorde noe med det .......................................................... side 6

Gjest i Lektorbladet Fugl Føniks 10 år................................................................................................ side 8

tt NLL er blitt 10 år!

Norsk Lektorlag 1997 – 2007 Opprører startet i Ås......................................................................................... side 11 Ordet ”lektor” skulle ut av språket.................................................................. side 12 Norsk Lektorlag vant navnestriden med Lærerforbundet................................. side 18 Ny strid om lektor-navnet................................................................................. side 19 – AF nektet Akademikerne å ta opp Norsk Lektorlag som medlem.................. side 20 Norsk Lektorlag setter dagsorden i den utdanningspolitiske debatten............. side 21 Ny organisasjon splitter lektorene.................................................................... side 24 Frustert over NUFO........................................................................................... side 25 – Ordet ”lektor” er igjen i bruk........................................................................ side 27 – Hadde ikke valgt skolen i dag!...................................................................... side 29 Kontakt med politiske og akademiske miljøer.................................................. side 30 Gamle matteprøver for vanskelige.................................................................... side 32 ”Utenrikskorrespondenten”.............................................................................. side 35 Lektorene vekkes til live................................................................................... side 36 NLLs studentlag Økende interesse for NLL-medlemskap blant studenter................................... side 40 NLLs pensjonistgruppe Stadig større aktivitet i NLLs pensjonistgruppe................................................ side 42 Innsikt Lektorene er i skolehistorien ofte blitt skjøvet til side...................................... side 43 Lærerne rykket frem og lektorene ned.............................................................. side 44 Noen tanker om skole-Norge............................................................................ side 46 Kunnskapskrisa og skræmebildet av lektoren................................................... side 52 Hvorfor Norsk Lektorlag?

Det er mange gode grunner til å bli medlem av Norsk Lektorlag..................... side 59

tt Professor Arild Tjeldvoll er gjest i Lektorbladet

Intervjuer – Lektorene har hatt en kultstatus i norsk historie........................................... side 67 – Eg vart kalla ”dritsekk” av Rolf Reikvam...................................................... side 70 – Pedokratenes makt må brytes!...................................................................... side 72 Utsyn Lektorer i Sverige.............................................................................................. side 74 Hvorfor internasjonalisering.............................................................................. side 76 Hva vet de unge om kommunismen?............................................................... side 78

Fra innholdet

Hilsen fra Akademikerne Norsk Lektorlag er et skarpt talefør for akademikere......................................... side 7

Fagtorget norsk Knud Knudsen – polemiker av legning, evne og trang..................................... side 80 Riksmålsforbundet 100 år................................................................................. side 82 Forside: Photosearch

Juridisk talt Hva er egentlig trakassering i arbeidslivet i juridisk forstand?......................... side 85

LEKTORBLADET Magasin for fag, skole og utdanning Utgitt av Norsk Lektorlag Nr. 5/6 november 2007 • 6. årgang ISSN: 1503 – 027X Keysers gate 5, O165 Oslo Tlf.: 23 32 79 94 Faks: 23 32 79 90 E-post: lektorbladet@norsklektorlag.no Ansvarlig redaktør: Svein Magne Sirnes Tlf.: 48 26 33 10

Årsabonnement: kr. 280,– Annonser: Marit Sola Cox Bergen AS C. Sundts gate 51, 5004 Bergen Tlf.: 55 54 08 00 Faks: 55 54 08 40 E-post: marit.sola@cox.no

Design & trykk: Flisa Trykkeri AS ane.marte@flisatrykkeri.no www.flisatrykkeri.no Utgivelsesplan våren 2008: 15/2, 4/4, 30/5 Materiellfrist: 1 måned før utgivelsesdato Redaksjonen av dette nummer avsluttet 1. oktober 2007

Lektorbladet nr. 5-07

3

10 års akademisk opprør Av Gro Elisabeth Paulsen, NLLs leder

Apropos

Akademikerne ble etablert 20. oktober 1997. Kun fire uker senere, 22. november, ble det nye Norsk Lektorlag stiftet. Norsk Lektorlag var i utgangspunktet – og er fortsatt – et opprør mot nedvurderingen av faglige kunnskaper og mot anti-intellektualismen i skolen og samfunnet.

Derfor har Norsk Lektorlag fra første stund hatt et åndsfrendskap med Akademikernes opprør, skriver Gro Elisabeth Paulsen.

4

Motaksjon Tanken om en ny lektororganisasjon hadde lenge vært diskutert på mange skoler, frustrasjonen over lektorenes stilling innen andre lærerorganisasjoner var stor – og saken overmoden. Slik sett lå alt til rette for en ny lektororganisasjon. Men både Akademikerne og lektorene møtte fra første stund motbør fra krefter som ønsket å bevare den eksisterende maktbalansen i tariffsystemet. Fagforeninger er jo i høyeste grad interesseforeninger, og ikke uventet ble det mobilisert til motaksjon straks noen ville rokke ved ”systemet” i 1997.

For Akademikerne var det viktig å bli uavhengig part i tariffoppgjør så raskt som mulig, og det krevde avståelser. Organisasjonens første generalsekretær, Sverre Strand, skriver i sin jubileumsartikkel at ”underhånden ble det sluttet en hemmelig, skriftlig avtale med AF om frigjøring av Akademikernes medlemsforeninger fra AF og AFs avtaleverk fra 1. januar 1999. Etter krav fra Lærerforbundet stilte AF som vilkår at Akademikerne på kort sikt ikke skulle ta noe initiativ i retning av å oppta Norsk Lektorlag

Lektorbladet nr. 5-07

som medlem (opptak skjedde først i 2001)”.

Nektet spalteplass i Skolefokus Strands artikkel dokumenterer hvordan Lærerforbundet fra første stund målrettet gikk inn for å hindre at Norsk Lektorlag skulle lykkes. I bladet Skolefokus ble leder av Norsk Lektorlag nektet spalteplass til motsvar etter feilaktig og negativ omtale.

Saken førte til at Skolefokus fikk en irettesettelse av Pressens faglige utvalg for brudd på god presseskikk i 1999. Det ble også lagt hindringer i veien for Norsk Lektorlags nettside ved oppkjøp av domenenavn slik at folk som tastet www.norsk.lektorlag.no – med et ekstra punktum – havnet på Lærerforbundets nettside.

Navnet ”Norsk Lektorlag” Det alvorligste angrepet kom da Lærerforbundet saksøkte Norsk Lektorlag for bruk av navnet. På tross av klare tap i to rettsinstanser førte Lærerforbundet saken helt fram til Høyesteretts kjæremålsutvalg som avviste saken. Lærerforbundet ble idømt saksomkostningene. Likevel utgjorde den lange rettsproses-

sen, og uvissheten om det økonomiske utfallet, et effektivt våpen som i over to år krevde mye energi av det nye Norsk Lektorlag. Helt fram til våren 2001, da Norsk Lektorlag endelig ble medlem i Akademikerne, var det altså usikkert om organisasjonen skulle klare å overleve.

For samtlige tillitsvalgte i Norsk Lektorlag har disse erfaringene vært gode leksjoner i å gjenkjenne argumenter og metoder som brukes av motkrefter. Motgangen gjorde at Norsk Lektorlag fikk tillitsvalgte over hele landet som viste en enestående dugnadsvilje. Våre tillitsvalgte har forsvart viktige prinsipper som organisasjonsfrihet og har nektet å godta organisasjonsmessig ensretting.

Fundamentet er lagt Ti år etter har vi fått både et Kunnskapsdepartement, en kunnskapsminister og et kunnskapsløft. Akademikere er imidlertid vel trente i tvil, og vi er forberedt på at opprøret vil måtte vare i enda 10 år. Men fundamentet er lagt, og det er all grunn til å gratulere med jubileet. Jeg gratulerer lektorlagsmedlemmene – og jeg gratulerer våre søsterorganisasjoner i Akademikerne – med et godt påbegynt opprør. Og ikke minst ser jeg grunn til å gratulere det norske samfunnet.

Skole- og studiereiser

Frittalende og uavhengig stemme Ved 10-årsjubileet har Norsk Lektorlag en etablert posisjon som en frittalende og uavhengig stemme i utdanningsdebatten. Det skolepolitiske manifest som ble utarbeidet i de første årene, og som ble vedtatt som skolepolitisk program I Sabra Tours har vi spesialisert oss på av landsmøtet i 2002, formulerte en skolekritikk som i turprogram etterfor skole- og studieturer hånd stadig bekreftes av forskningsrapporter. Dessverre kan vi si at vi hadde rett: Mye har gått galt i skolen. I det Våre kom- mest populære reisemål er: mende tiåret må landets skolebyråkrati – pedokratiet –�overLondon, Brighton, Bournemouth, York og Whitley Bay bevises om at de må trekke konsekvensene av rapportene � Edinburgh og Aberdeen � Dublin og Galway om manglende faglig fokus i skolen. Slik kan man sikre at � Roma, Firenze og Garda � Praha � Paris fundamentet i utdanningspolitikken, skolen, gjør det mulig å � Budapest � Tallinn � Island � Israel � USA snakke om kvalitet i høyere utdanning og dermed også i forskning Ta kontakt med Rolf eller Asbjørn på og kunnskapskrevende næringsliv. Hovedutfordringen ligger telefon 69 83 30 80, faks 69 83 30 81 i å få det norske samfunnet til virkelig å verdsette høyere eller e-post: sabratours@sabratours.no. utdanning. Hvis ikke, blir alt snakk om kunnskapssamfunnet tomprat. Verdien av noe kjennetegnes ved forskjell. Dersom det ikke gjør noen forskjell – økonomisk, sosialt, faglig – om man har en utdanning eller ikke, er utdanningen verdiløs.

Norsk Lektorlag var i utgangspunktet – og er fortsatt – et Besøksadr: Torggt 3, 0181 Oslo opprør mot nedvurderingen av faglige kunnskaper og mot Postadr: Pb. 8897 Youngstorget 0028 Oslo anti-intellektualismen i skolen og samfunnet. Derfor har Tlf: 69 83 30 80 Fax: 69 83 30 81 Norsk Lektorlag fra første stund hatt et åndsfrendskap med E-post: sabratours@sabratours.no Akademikernes opprør. Sverre Strand skriver i sin artikkel at egne medlemmer ”så Akademikerne som uttrykk for en nødvendig revaluering av verdien av kunnskap og kompetanse”.

Nynorsksenteret.no ressursar til bruk i nynorskopplæringa

På vevsida til Nynorsksenteret nn du nynorskkurs, tekstar, tips og anna som kan vere til hjelp i nynorskopplæringa.

No lanserer me dessutan vevsida nynorskbok.no, der de nn presentasjonar av nye nynorske barne- og ungdomsbøker. www.nynorsksenteret.no & www.nynorskbok.no Nynorsksenteret – Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa

Nytt, gratis blad om nynorskopplæring!

Nynorsksenteret kjem no med fyrste nummeret av bladet Nynorskopplæring.

Der nn du tips, informasjon og inspirasjon til nynorskopplæringa i skulen. Vil du ha bladet gratis i posten når det kjem ut? Send eit e-brev til ror@hivolda.no. Hugs å sende med namnet ditt og adressa di!

Lektorbladet nr. 5-07

5

Hilsen fra generalsekretæren 6

Fra 200 til 2000 – vi gjorde noe med det!

Ofte når man er frustrert over egen arbeidssituasjon, misfornøyd med lønnsutviklingen og sin fagforenings innsats, beklager man seg overfor kollegaer. Da er den vanlige, litt fordomsfulle, oppfatningen at det er lite man kan gjøre. Noen ganger tar kollegaene til motmæle og sier at dersom man er misfornøyd, får man gjøre noe med det.

E

n novemberdag i 1997 fikk jeg bekreftelse på at det var flere lektorer som ikke nøyde seg med å være passive i forhold til en situasjon de var misfornøyde med. I en nyhetssending på radioen ble det opplyst at Norsk Lektorlag var dannet. Dermed var det klart at flere års misnøye med utviklingen i skolen, lektorenes lave lønnsnivå og undervisningspersonalets dominerende fagforening hadde resultert i at noen frustrerte ildsjeler valgte å gjøre noe med det. De var stolte, trosset alle fordommer og dystre spådommer og valgte å etablere et reelt fagforeningsalternativ for lektorer som var opptatt av faglig kvalitet og bedre lønnsutvikling for de høyest utdannede.

Selv har jeg hatt gleden av å være involvert i Norsk Lektorlags vekst og utvikling fra like etter årsskiftet 1998 og frem til i dag, og jeg er svært takknemlig for det initiativet som ble tatt av ildsjelene for ti år siden. Utviklingen siden den gang har vært fantastisk. Selvsagt har vi møtt motbør, ikke minst da vi måtte gå flere rettsrunder med Lærerforbundet før vi vant retten til å bruke navnet Norsk Lektorlag. Vi måtte også bruke mange ressurser på arbeid både i formelle og uformelle kanaler for å bli tatt opp som medlem i Akademikerne. Et slikt medlemskap var helt nødvendig for å overleve som fagforening, og i mars 2001 lyktes vi.

I dag er det all grunn til også å gratulere Akademikerne med deres tiårsjubileum.

Selv i den vanskelige tiden med navnestrid og arbeid for Akademiker-medlemskap var stoltheten og entusiasmen

Lektorbladet nr. 5-07

i organisasjonen til stede i fullt monn.

Det kunne virke som om de som engasjerte seg i Norsk Lektorlag, hadde drukket av ungdomskilden. Slik blir det når opprørsånden og kamp-gløden vekkes til live.

Fra å være en fagforening med drøyt 200 medlemmer uten forhandlingsrett, og dermed ingen formell innflytelse, har vi utviklet oss til en fullverdig fagforening som om kort tid passerer 2000 medlemmer. Den sterke medlemsveksten skyldes også at stadig flere akademisk utdannede yrkesutøvere utenfor skoleverket har valgt Norsk Lektorlag som sin fagforening. Dette gir oss nye utfordringer, men også flere ben å stå på. Totalt sett bidrar dette til å styrke foreningen, og det viser at vi er i ferd med å bli en fagforening for akademikere i mange yrker. Vi er nå en naturlig del av Akademikerfellesskapet, og en viktig premissleverandør for Akademikernes politikk, ikke minst når det gjelder utdanning og forskning.

Denne utviklingen hadde ikke vært mulig uten utrettelig innsats fra tillitsvalgte på ulike nivåer. Norsk Lektorlag har hele tiden hatt dyktige lokale tillitsvalgte, både på arbeidsplassnivå og på fylkeslagsnivå, og disse har ofte vært ”fyrtårn” som har skaffet organisasjonen flere nye medlemmer. Det står stor respekt av alt det frivillige arbeidet disse tillitsvalgte har lagt ned.

Norsk Lektorlags positive utvikling er også et resultat av arbeidet til dyktige sentrale tillitsvalgte, og vi har vært så heldige å ha hatt de rette personene på rett plass til rett tid. I dag er vi en fag-

forening som vinner frem i mediene, og som blir lyttet til. Journalister har oppdaget at Norsk Lektorlags vurderinger er verdt å lytte til i utdan- Otto Kristiansen ningspolitiske spørsmål. At vi tidlig fikk i stand gode og godt besøkte nettsider og et medlemsblad det står respekt av, har også bidratt til at stadig flere har fått øynene opp for oss.

I forbindelse med tiårsjubileet er det mange som fortjener en takk. Men takken går først og fremst til våre tillitsvalgte. De er fundamentet i organisasjonen og vår beste markedsføring.

Vi takker også Akademiker-fellesskapet, ikke minst de gode krefter som bidro til at medlemskapet ble en realitet.

Som fagforening er vi avhengig av å ha gode medlemsfordeler, og her takker vi de samarbeidspartnerne som har bistått oss.

Sist, men ikke minst, er det grunn til å takke det enkelte medlem for den tilliten vi har blitt vist. Vi skal også i fremtiden bestrebe oss på å vise oss tilliten verdig, først og fremst ved å ta vare på stoltheten, fortsette arbeidet som medlemsnær fagforening og ved ikke å glemme hva som var bakgrunnen for opprøret for ti år siden. Vi vil fortsette ”å gjøre noe med det”.

Gratulerer med dagen!

Hilsen fra Akademikerne

Norsk Lektorlag er et skarpt talerør for akademikere Av Christl Kvam, leder i Akademikerne og Tove Storrødvann, generalsekretær i Akademikerne

B

åde Norsk Lektorlag (NLL) og Akademikerne fyller ti år i 2007.

Akademikerne er den minste, men relativt sett hurtigst voksende av organisasjonene i arbeidslivet. Vi pleier å si at vi er små, men har en stor framtid. Vi mener dette er også er situasjonen også for NLL. Akademikerne er organisert som en nettverksorganisasjon hvor summen av medlemsforeningenes aktiviteter er Akademikerne.

Gjennom aktiv bruk av nettverk vil man få ut synergier i organisasjonen som er til det beste for alle. På denne måten skapes arenaer for å markere seg ytterligere på egenhånd. Fra medlemskapet i Akademikerne i 2001 har NLLs profilerte fokus på skolepolitikk gitt oss mer helhetlige perspektiver på vår rolle som samfunnsaktør.

Akademikerne er opptatt av et dynamisk arbeidsliv. En kvalitativ god skole er en forutsetning for at vi skal lykkes som kunnskapsnasjon. Hvis ikke samfunnet klarer å utdanne kvalifisert arbeidskraft, er alt snakk om Kunnskapsløftet og om kvalitet i skolen bare tomt prat. Sammen med NLL og våre øvrige medlemsforeninger er

en av våre fremste oppgaver å bidra til at skolen er en attraktiv arbeidsplass. Vi ønsker mobilitet i arbeidslivet generelt og i skolen spesielt. Skolen trenger erfaring fra andre sektorer – og andre sektorer trenger erfaringen fra skolen. Derfor er Akademikerne opptatt av å skape mekanismer som gjør det lettere for skolen å utveksle kompetanse med både privat sektor og annen offentlig virksomhet.

I vår hilsen til NLL i forbindelse med foreningens markering av femårsjubileet for medlemskap i Akademikerne, oppfordret vi foreningen til å vurdere å skifte navn til Norsk Lektorog Akademikerforening. Selv om NLL ble dannet av lektorer som mente det var behov for en egen fagforening for å sikre lektorenes interesser, diskuterte foreningen allerede ved dannelsen muligheten for å organisere arbeidstakere fra andre sektorer.

Med sitt engasjement og evne til nytenkning har allerede NLL tatt skritt i denne retningen. Det har de også gjort ved å ta opp Oslofilharmonikerne som medlemmer. Dette er etter vår mening en spennende og riktig utvikling.

Norsk Lektorlag kan bli et naturlig organisasjonsvalg for huma-

Christl Kvam

Tove Storrødvann

nister og realister i andre sektorer enn skolen, grupper som i dag ikke har en egen forening å gå til innenfor Akademikersystemet.

Og skal vi få til en større grad av kompetansemobilitet blant undervisningspersonell, er det nødvendig også å tenke bredere om rekrutteringen i foreningene.

Med alle de nye masterne som utdannes, må alle medlemsforeningene ta en runde med seg selv om medlemsgrunnlag og opptakskriterier.

Vi er stolte av, og glade for, å ha NLL som medlemsforening i Akademikerne. NLLs tilpasningsevne og vilje til å finne løsninger er i denne sammenheng en markant pådriver for Akademikerpolitikk. Gode løsninger for NLL er gode løsninger for Akademikerne og omvendt.

Gratulerer med 10-årsjubileet!

Lektorbladet nr. 5-07

7

Fugl Føniks 10 år Av professor Arild Tjeldvoll

I egyptisk mytologi er fuglen Føniks et fabeldyr som symboliserer gjenfødelsen og livet etter døden. Den mister fjærprakten, dør og gjenoppstår så fra asken i ny glans. Føniksmyten faller naturlig i tanken ved Norsk Lektorlags 10-årsjubileum, skriver professor Arild Tjeldvoll i sin hilsen til Norsk Lektorlag.

Sterkere vinger Norsk Lektorlag ble født i 1939, døde i 1982, gjenoppstod i 1997 og har i dag sterkere vinger enn da jeg ble medlem nr. to ved Vardø ungdomsskole i august 1966. Etter at realskolen var blitt til ungdomsskole, ble det færre lektorlagsmedlemmer. Lærerlaget og Lektorlaget konkurrerte om å verve nyankomne lærere. Med min utdanning fra universitetet var det lett for lektor i tysk, fru Sjøstedt, å sikre meg for Lektorlaget.

Gjest i

Professor Arild Tjeldvoll

8

Det tok atskillige år og skolehistoriske studier før jeg skjønte hvilken kulturtradisjon jeg som NLL-medlem var del av.

Organisasjonen videreførte universitetets akademiske verdier, tankegang og arbeidsmåte til det som den gang het realskole og gymnas. Kandidater fra Universitetet i Oslo som ønsket å være lærere i ”den høgre skolen”, stiftet i 1892 Filologenes og Realistenes Landsforening. I 1939 skiftet foreningen navn, til Norsk Lektorlag, samme år som jeg ble født.

Lektorbladet nr. 5-07

Utnevnt av Kongen i Statsråd Tretten år gammel ble jeg elev ved Lødingen kommunale realskole, og møtte lektorlagsmedlemmer som mine lærere. De aller fleste var lektorer, med sekssju års universitetsutdanning og utnevnt av Kongen i Statsråd.

Fredagskveldene kunne vi på radio høre ”Nytt fra Statsråd”, og få vite hvem Kongen hadde utnevnt til lektorer, det vil si – til embetsmenn, som ikke kunne avsettes

uten etter lov og dom. Aller best husker jeg lektor Schilvold. Han hadde hovedfag i norsk og underviste også i geografi, historie og samfunnsfag. Hans faglige innsikt og autoritet, sikre formidling og klare forventninger til oss gjorde timene hans til en faglig fornøyelse. Nåvel, klassen var ikke ”sammenholdt”. Den bestod av de mest skoleinteresserte elevene fra 7. klasse i folkeskolen, som med støtte fra særlig motiverte foreldre hadde søkt, og konkurrert, om å komme inn på realskolen.

Det måtte betales skolepenger, kr.

30 pr måned. Flinke elever med dårlig familieøkonomi kunne få friplass.

Allmenndanning Lektor Schilvold og hans kollegaer gav oss grunnleggende selvtillit. Vi respekterte dem. Fordi de kunne, trodde vi på dem når de gav oss tilbakemelding. Lektor Schilvold tilførte oss mer enn dybdekunnskap i geografi og historie. Han gav oss allmenndanning og fikk oss til å forstå at kunnskap er det viktigste maktmiddel for frigjøring fra undertrykkelse,

Lærerforbundet – av mange kritikere betegnet som en ”faglig bastard”. En forståelig betegnelse når en tenker på hvor utrolig varierte syn på kunnskap, læring og elever som her var presset sammen.

Som matnyttig lønnsforhandler overfor staten var imidlertid Lærerforbundet en muskelbunt. Det felles matnyttige var fellesnevneren, ikke det faglige. Sett fra nåtiden ble fusjonsbølgen avsluttet i 2002, da Lærerforbundet gikk sammen med Norsk Lærerlag, og giganten Utdanningsforbundet var et faktum.

for individet, og for kollektivet, samt avgjørende forutsetning for større etisk bevissthet. Mine realskolelektorer skapte i tidlig etterkrigstid en kvalitetsskole i utkant-Norge. En slik skole må en i dag til britiske ”elite public schools” for å finne parallell til.

I slutten av 1960-årene var lektorlagsmedlemmene meget skeptiske til reformene som skulle samordne allmennfaglige og praktiske linjer, først i det som ble kalt ungdomsskolen, og senere også i videregående skole. I mai 1967 satte lærerstaben ved Vardø ungdomsskole i gang en landsaksjon mot at den nye loven (1969-loven) skulle igangsettes for tidlig. Det ble hevdet at den ikke var forberedt godt nok, og at skolekvaliteten for mange elever ville bli redusert. Kampanjeannonsen i Dagbladet gav voldsom respons, særlig fra lærerne i realskolen, og lektorlagsmedlemmer generelt. Det fantes jo fortsatt mange av dem.

Langsiktig politisk strev De nye skolelovene var resultat av et langsiktig politisk strev for å utviske tre typer ”klasseskiller”: mellom lærerskole- og universitetsutdannede lærere, mellom allmennfag og praktiske fag og mellom elever med høyst ulike forutsetninger for ”kunnskapsskolen”. Da Arbeiderpartiet gikk over fra klasseparti til folkeparti i begynnelsen av 1930-

årene, ble skoleverket sett på som primært strategisk instrument for å effektivt oppheve klasseskillene. Visjonen var prisverdig. Dessverre gikk barnet ut med badevannet. Utdanningsbyråkratiet og tunge fagforeninger ble vinnerne.

Taperne ble kunnskapen og særlig de sosialt underprivilegerte som trengte kunnskapen aller mest, for sin egen frigjøring.

Som refleks av strukturreformene fulgte en bølge av fagforeningsfusjoner. De nye skolestrukturene skapte ny logikk hos politikere og fagforeningsaktivister om hva som ville være funksjonell fagforening i en enhetsskole som omfattet både grunn- og videregående trinn. Først følte Norsk Lektorlag seg presset til å skifte navn til Norsk Undervisningsforbund (NUFO) i 1982. Norsk Lektorlag var historie. Trodde man. Navneendringen kom ikke minst som følge av den økende overvekt av adjunkter i organisasjonen. ”Lektor” virket da noe unaturlig.

Fusjon med et nødskrik Ledelsen i NUFO tenkte imidlertid i større baner. I 1993 fusjonerte NUFO med Norsk Spesiallærerlag, Norges Handelslærerlag og Norsk Faglærerlag.

Det var så vidt det lyktes. Blant lektorene var det stort flertall mot, og fusjonen lyktes med et nødskrik, kun 51 % av medlemsmassen totalt var for.

Den fusjonerte størrelsen fikk navnet

Under den tilsynelatende vellykte fusjonsoverflaten ulmet det. Blant lektorene. De faglig-kulturelle røtter fra Filologenes og Realistenes Landsforening og Norsk Lektorlag hadde ikke fusjonene klart å skjære over. Samtidig med opprettelsen av Lærerforbundet i 1993 ble det lagt et organisatorisk Fugl Føniks egg. Redet var Ås videregående skole i Akershus. Atten lektorer nektet å være med på fusjonsferden, og stiftet ULF (Universitetsutdannede Læreres Forening). Leder var Else Alvik.

Rugetiden tok fire år. I 1997 lettet Fugl Føniks fra bakken. Norsk Lektorlag var tilbake på fagforeningsarenaen, for igjen å sørge for at forskningsbaserte kunnskaper og metoder ble holdt i hevd i norsk skole.

Flygeferden for den unge fuglen var imidlertid enda farefull. Goliatmotstanderen, Lærerforbundet, aktet ikke å tillate David livets rett. Det ble hevdet at retten til navnet Norsk Lektorlag tilhørte fusjonsvinneren. Konklusjonen i sak 059/1999 fra Pressens faglige utvalg illustrerer striden. Her dømmes bladet Skolefokus/Lærerforbundet for å ha nektet NLL-lederen tilsvar på usaklig kritikk fra Lærerforbundets leder.

Striden om navnet Norsk Lektorlag endte i retten. NLL vant. Den symbolske og faglig-politiske betydningen av denne seieren for norsk skole kan knapt overvurderes. Det er naturligvis også, så pass mange år senere, vanskelig å forestille seg hvor tøff gjenreisningskampen var. Debattene, Pressens faglige utvalg, rettsaken og motstanderens enorme ressursmakt gjør det nesten uvirkelig at seieren kunne vinnes. I tråd med NLLs Lektorbladet nr. 5-07

9

”ethos” er det nærliggende å tenke at lektorgeriljaen var personer med både tung fagkunnskap, faglig-etisk engasjement og strategisk klokskap. Derfor vant David over Goliat.

Allmennfaglige vaktbikkjer At SV i 2005 døpte utdanningsministeren til ”kunnskapsminister” og våren 2007 legger om sine skolepolitiske målsettinger 180 grader, kan meget vel tenkes å ha atskillig med NLL å gjøre.

Under det forfallet som utviklet seg i norsk skole fra ca. 1970, med dårligere kunnskaper, mindre trivsel og verre oppførsel, tok lektorene kunnskapsansvar.

Mer enn noen annen fagforening har lektorene, i tillegg til å kjempe for berettiget lønn til sine medlemmer, fremfor alt, blitt insisterende allmennfaglige vaktbikkjer. De har bidratt sterkt til å gjenreise den norske kunnskapsskolen.

NLL er én vesentlig grunn til SVs dramatiske linjeskift – en milepæl i norsk skolehistorie.

Det spennende som nå gjenstår å se, er om den rødgrønne regjeringen forstår hvilke midler som skal til for å gjenreise kunnskapsskolen, samt om det er politisk vilje og evne til stede. Det kan være grunn til tvil. Det er slett ikke sikkert at tankegang og verdier i utdanningsbyråkratiet og den tyngste fagforeningen har endret seg. Den samlede norske antikunnskapsskolelobbyen er fortsatt sterk og har stor politisk innflytelse.

Lektorkremen To tiltak må komme samtidig.

Rekrutteringen til lærerutdanningen ved universiteter og høyskoler må baseres på slike kriterier at det er den faglige kremen fra videregående skole som tar lektorutdanning. Parallelt må det føres en lønnspolitikk som sikrer at ”lektorkremen” blir i skolen over tid. Det betyr at lønningene må være bedre enn i det mest attraktive næringslivet. Det er den faglige kvaliteten i skolen som sikrer nasjonen internasjonal økonomisk konkurransedyktighet i fremtiden. Derfor

Positiv sammenheng

er bare den aller beste ”lærerhumankapitalen” god nok for skoleverket. Slike lærere vil samtidig sørge for optimal kvalifisering og danning av enkelteleven, samme hvilken sosioøkonomisk bakgrunn hun har. Det kalles rettferdighet. For lektorer bør det være rikelig mulighet for en type etter-/videreutdanning som gjør at lektorer med doktorgrad ikke blir noe uvanlig i norsk skole.

Lys fremtid Den aktuelle utdanningspolitiske situasjonen gjør det ekstra gledelig å feire 10-årsdagen for nye Norsk Lektorlag.

Selv lukker jeg øynene for de 15 ”døde” årene, og nyter egentlig lagets 68-årsdag i år. Samtidig er jeg meget klar over at uten lektorgeriljaen mellom 1993 og 1997 ville det ikke vært noe som helst å feire i år. Fremtiden er imidlertid lys og langsiktig. Ifølge sagnet lever Føniks i mellom 500 og 1000 år.

Gratulerer Lektorlag!

med

jubileet,

”

Norsk

”Et hovedfag betyr mye for kvaliteten på undervisningen i videregående skole. En undersøkelse som ble foretatt av Høgskolen i Buskerud og offentliggjort i 1999, viste at det er en klar og positiv sammenheng mellom lærernes kompetansenivå og elevenes prestasjoner. Hovedfaget gir en kompetanse som en vanskelig kan få på noen annen måte innenfor et utdanningssystem.”

Rektor Asbjørn Lind i Dagbladet 20.10.2000

Lite kunnskap og mykje motløyse ”Å få avskaffa matematikken er no like viktig som det i si tid var å få avskaffa latinen som skulefag. Den abstrakte matematikken, mellom anna i algebra, skaper for dei fleste lite kunnskap og mykje motløyse.”

Professor Edvard Befring i Dag og Tid 24.08.2002

10

Lektorbladet nr. 5-07

Mer problembasert læring ”Departementet har lenge ønsket mer prosjektarbeid, mindre tavleundervisning og mer problembasert læring.

Elevene skal i større grad arbeide selvstendig og i grupper med problemstillinger de selv har utviklet. Lærerne blir mer en veileder enn en foreleser.”

Ekspedisjonssjef Ole Briseid i Aftenposten 05.07.2001

Norsk Lektorlag 1997 - 2007

Opprøret startet i Ås Svein Magne Sirnes lektorbladet@norsklektorlag.no

I 1993 fusjonerte NUFO, Norsk Faglærerlag, Norges Handelslærerlag og Norsk Spesiallærerlag og stiftet Lærerforbundet. Dannelsen av Lærerforbundet provoserte kritikere i NUFO, som følte seg fullstendig overkjørt. Med enda et navneskifte var nok blitt nok, syntes de. Opprøret kom i Ås i Akershus. Hvorfor akkurat i Ås?

E

n teori er at det kan ha sammenheng med at Ås kan kalles Norges minst kjente universitetsby. Tettstedet ved Østfoldbanen har lange akademiske tradisjoner. Ås fikk eget gymnas først i 1976, men Ås kommunale høiere almenskole (som var middelskole og senere realskole) ble etablert allerede i 1916 i det som var landbruksakademikernes hovedstad. Kanskje følte akademikerne i Ås i særlig stor grad pusten fra yrkeslærerne i nakken da den kombinerte videregående skolen ekspanderte? Ås videregående skole ble etter hvert en stor kombinert videregående skole med engasjerte lærere.

På forsommeren 1993 stiftet noen av dem Universitetsutdannede

Læreres Forening (ULF) med Else Alvik som første leder. Hun måtte ganske raskt trekke seg som leder på grunn av sykdom, men var senere i åtte år sentralstyremedlem i Norsk Lektorlag, hvor hun la ned en betydelig uegennyttig innsats. I 2006 ble hun på landsmøtet i Norsk Lektorlag i Trondheim valgt til lagets første æresmedlem. Ås-opprøret forplantet seg til noen andre skoler, men det ble med spredte medlemmer.

ULF var ikke med i noen hovedsammenslutning, og den var ikke en ren lektorforening. Selv kalte den seg en interesseorganisasjon, der såkalt dobbeltmedlemskap var fullt ut akseptabelt. Målet var

imidlertid å bli en vanlig fagforening straks en ny hovedsammenslutning kom.

Det er flere grunner til at den aldri fikk mer enn 3-400 medlemmer.

For det første var forkortelsen ULF ikke god. Man ble en ULF-er og fikk et slags kallenavn. Så var det etter manges mening uheldig at ULF utgav et medlemsblad som kunne virke sært, og som utvilsomt ødela for foreningen. Mange sa rett ut at det var på grunn av medlemsbladet de holdt seg unna ULF. Men uten ULF hadde det ikke vært noe Norsk Lektorlag i dag. ULF er det første opprøret som den store organisasjonen ikke klarte å knuse.

1892: Filologenes og Realistenes Landsforening stiftes 1939: Filologenes og Realistenes Landsforening endrer navn til Norsk Lektorlag 1947: Norsk Lektorlag endrer medlemsparagrafen og åpner døra for lærere i praktiske fag i den høyere skole 1977: Ny endring av Norsk Lektorlags medlemsparagraf, slik at alt pedagogisk personale fra og med grunnskolens ungdomstrinn kan bli medlemmer 1983: Norsk Lektorlag endrer navn til Norsk Undervisningsforbund (NUFO) 1986: Ny endring av medlemsparagrafen: lærere på grunnskolens barnetrinn kan bli medlemmer 1993: NUFO fusjonerer med Norsk Faglærerlag, Norges Handelslærerlag og Norsk Spesiallærerlag og etablerer Lærerforbundet 1993: Universitetsutdannede Læreres Forening (ULF) etableres 1997: Norsk Lektorlag etableres

Lektorbladet nr. 5-07

11

Ordet ”lektor” skulle ut av språket Av Else Alvik På Ås videregående skole nådde frustrasjonen over den negative utviklingen av den universitetsforberedende utdanningen i Norge et klimaks høsten 1992. NUFO hadde vedtatt fusjon med Norsk Faglærerlag, Norges Handelslærerlag og Spesiallærerlaget til tross for at uravstemningen hadde gitt solid flertall mot fusjon blant lektorene ved de allmennfaglige studieretninger på landets videregående skoler.

Nedbygging av den faglige kvaliteten Vi anså dette som enda et ledd i nedbyggingen av den faglige kvaliteten i den universitetsforberedende utdanningen i Norge. Denne utviklingen hadde pågått kontinuerlig siden avviklingen av realskolen og innføringen av ungdomsskolen fra slutten av 50-tallet, og nådde aldersgruppen 16-19 år med full tyngde i og med innføring av Lov om videregående opplæring av 1975: Gymnaset, yrkesskolene og handelsskolene skulle avvikles og integreres i store sentrale videregående skoler med mange studieretninger. Lov om videregående opplæring hadde som hovedmål å eliminere skillet mellom praktisk og teoretisk utdanning, begge skulle ha samme status og være likestilte på alle måter. Sosialdemokratiets

– Endelig skjedde det noe!

Da NUFO høsten 1992 vedtok fusjon med tre andre lærerorganisasjoner, var begeret fullt for mange av lektorene på Ås videregående skole.

I begynnelsen av mai 1993 sendte Anne Marie Heegbarth og Else Alvik brev til alle lektorene og de universitetsutdannede adjunktene ved skolen og spurte 12

Lektorbladet nr. 5-07

skolepolitikk inneholdt ingen erkjennelse av at begge skoleslags status og anseelse var avhengig av vektlegging av de fagene som var nødvendige og relevante for den opplæring de var satt til å ivareta. Dette medførte svekkelse av både yrkesskolens og gymnasets egenart.

Byråkrati og møtevirksomhet I de nye integrerte skolene tok etter hvert byråkrati og møtevirksomhet overhånd slik at det ikke lenger var plass til saker av faglig-pedagogisk art – organisatoriske og strukturelle problemer dominerte fullstendig.

Sammenslåingen av Ås gymnas og Ås yrkesskole til en mastodont av en videregående skole med seks studieretninger og 1200 elever var et faktum i 1978, og det viste seg snart at vi var inne i en ”rullende reform” som gjaldt struktur og pedagogikk, hvor det faglige etter hvert ble sterkt skadelidende og lærerne etter hvert reformtrøtte.

Betegnelsen ”lektor” skulle ut av språket Et av virkemidlene for å fremme harmoniseringen mellom studieretningene i de videregående skolene var å viske ut skillet mellom de ulike lærergruppene: Alle skulle kalles ”lærer”, betegnelsen ”lektor” skulle ut av språ-

om de ville være med på et møte som skulle sondere stemningen for å danne en ny fagforening. Av rundt 40 aktuelle kolleger møtte nærmere 30 opp. Else Alvik ledet møtet, som var preget av forventning, lettelse og optimisme. Det ble vedtatt å arbeide videre med saken og ha jevnlige møter fram mot stiftelsesmøtet.

Et felles utmeldingsbrev fra 18 NUFO-

ket. Akademisk pregede ytringer i lærerråd var jåleri, og etter de opprørske 70-årene var det heller ikke så unaturlig for Else Alvik politisk radikale lektorer å ”snobbe nedover” og kalle seg ”lærer”. Slik gikk det til at lektortittelen nesten ble glemt, at lektoridentiteten og lektorenes yrkesstolthet fikk seg en alvorlig knekk.

Parallelt med den utviklingen opplevde vi store omveltninger i vår egen fagorganisasjon, Norsk Lektorlag.

Lektorer og universitetsutdannede adjunkter hadde levd side om side og samarbeidet om høy faglig standard i gymnasene og i de tidligere realskolene. Etter hvert fikk imidlertid mange andre lærergrupper rett til å benytte stillingsbetegnelsen ”adjunkt”, og ved inngangen til 1980-årene representerte lektorene et relativt lite mindretall i Norsk Lektorlag, med få sentrale tillitsvalgte. De toneangivende lærergruppene ønsket naturlig nok et navneskifte, og i 1982 ble navnet endret til Norsk Undervisningsforbund, NUFO.

medlemmer ved Ås videregående skole ble overlevert Per Aahlin i Lektorenes hus den 27. mai og trykt i Skoleforum.

Der framgikk det at disse 18 dannet ”Sonderingsgruppen” sammen med tre tidligere utmeldte kolleger. Gruppen hadde valgt et interimsstyre med Else Alvik som leder. Med seg i styret hadde hun Anne Marie Heegbarth (nestleder), Odd Aarsand (kasserer) og Johan

Nedregård (styremedlem). Et tosiders brev som hadde overskriften ”Har du en fagorganisasjon som ivaretar dine interesser?”, ble sendt alle videregående skoler med allmennfaglig studieretning.

Seks kontaktpersoner fordelte fylkene mellom seg. Initiativet ble omtalt i lokalavisene, og det ble gjort forsøk på å slippe til i landsdekkende medier.

– Selve utmeldingen medførte at vi kastet vrak på det ”sikkerhetsnettet” som fagforeningstilhørighet gir, forteller Else Alvik. – Vi hadde ingen til å ivareta våre interesser verken lokalt eller sentralt, og vi måtte selv sørge for private forsikringer, idet vi mistet de kollektive forsikringene ved utmeldingen. Men vi var entusiastiske og trodde på det prosjektet vi hadde gitt oss i kast med.

Universitetsutdannede Læreres Forening, ULF, ble formelt stiftet 24. august 1993.

Medlemmene av interimsstyret fortsatte i det ordinære styret, og sju ulike arbeidsgrupper ble oppnevnt.

– En av hovedoppgavene høsten 1993 var å verve medlemmer fra hele landet, og vi arbeidet iherdig med kontakt med de skolene vi hadde fått tilbakemelding fra. Ifølge formålsparagrafen skulle ULF ”arbeide for de faglige, økonomiske, arbeidsmiljømessige, pedagogiske og utdanningspolitiske interessene til medlemmene”. ”Pedagogisk personale med minst lektor- eller adjunktkompetanse og med universitetsutdannelse i sine undervisningsfag” kunne bli medlemmer, forteller Else Alvik.

– Vi hadde som mål å bli tatt opp som medlem av AF slik at vi fikk alle rettigheter som fagforening. Lærerforbundet satte imidlertid foten ned under henvisning til en vedtektsparagraf som sa at dersom en søker kunne oppfattes som en konkurrent til en eksisterende medlemsorganisasjon, hadde vedkommende organisasjon vetorett. Vi kontaktet deretter Forskerforbundet og møtte først positiv holdning til vårt forslag om ULF som en undergruppe, idet Forskerforbundet var å anse som en paraplyorganisasjon.

Imidlertid ble søknaden avslått av styret, da vedtektene krevde ikke bare forsker-

utdanning, men også at medlemmene hadde forskerstillinger.

Etter flere medlemsmøter ble det bestemt at foreningen ikke skulle søke om medlemskap i YS eller i LO. Akademikerne Høsten 1997 sprakk AF på en dramatisk måte. Det er skrevet en bok om AFs historie, men den forteller lite om det dramaet som utspilte seg i 1997. Samarbeidet i AF og forgjengeren Embetsmennenes Landsforbund (EL) hadde knaket før. I 1972 var Norsk Lektorlag en hårsbredd fra å melde seg ut av EL, uten å ha noe annet sted å gå.

Det er bred enighet om at problemene i 1997 hang sammen med at organisasjonen var blitt for stor og sprikende, og at akademikerbegrepet begynte å bli utvannet. Legene følte at et sterkt sykepleierforbund pustet dem i nakken og meldte seg ut av AF allerede våren 1996.

Legeforeningen hadde ikke mer å hente der. Akademikerne ble så stiftet høsten 1997, med Legeforeningen i en sentral posisjon. Den andre hoveddrivkraften var Norske Sivilingeniørers Forening (NIF) (nå Tekna).

Det var fredag 17. oktober 1997 at Dagsrevyen kunne melde at fem av AFs medlemsorganisasjoner hadde brutt ut og dannet Akademikerne. Dagen etter, lørdag 18. oktober, startet ULF sitt årsmøte, og de frammøtte vedtok å forkaste dagsordenen og erstatte den med kun to poster: overgang fra interesseorganisasjon til fagforening og søknad om medlemskap i Akademikerne. Begge forslagene ble enstemmig vedtatt.

Så fulgte et intenst arbeid for å få organisasjonen operativ som fagforening.

Else Alvik og Olav Aarrestad hadde kontakt med Akademikernes leder Einar Madsen og Legeforeningens president Hans Petter Aarseth, og formell søknad om medlemskap ble sendt Akademikernes sekretariat allerede 22. oktober 1997.

Søknaden ble imidlertid avslått med den begrunnelse at foreningen ikke hadde tilfredsstillende sekretariat.

– Vi ble både skuffet og overrasket, for overfor styret hadde Hans Petter Aarseth bedyret at lektorene hørte naturlig hjemme i Akademikerne. Einar Madsen hadde sagt at ”lektorene er hjertelig velkommen i Akademikerne, da kan de overta NIFs skolegruppe som vi i NIF ikke klarer å få gjort noe for likevel”, sier Else Alvik.

Dermed startet arbeidet med å bygge et bedre sekretariat, som like etter ble flyttet til en forretningsgård i Ås sentrum med adresse Raveien 2.

Akademikerne innså helt fra starten av at familien ikke ville være komplett uten lektorene. Så mye hang ennå igjen av respekt for profesjonen. Men hvem skulle representere dem? Her så ULFerne i Ås sin sjanse. Men de måtte ha med flere fra hele landet. Og det var ikke plass til adjunktene. Med både lektorer og adjunkter kunne Akademikerne risikere å sitte med et nytt Lærerforbund.

For noen solidaritetstenkende ULF-ere var det nok sårt at adjunktene ikke kunne være med på ferden videre. Det ble ikke lettere å akseptere da det ble kjent at flere av medlemsforeningene i Akademikerne huset medlemmer med langt kortere utdanning enn universitetsutdannede adjunkter hadde.

En ny organisasjon for lektorer Høsten 1997 ble Truls Sevje kontaktet av Else Alvik og spurt om han var villig til å påta seg ledervervet i en ny organisasjon for lektorer.

– Det sa jeg ganske kjapt ja til – så kjapt at Else gjentok spørsmålet, og jeg sa ja en gang til, forteller han.

– Else visste at jeg tidligere hadde vært aktiv i AKP (m-l), og at jeg var cand. real.

Lektorbladet nr. 5-07

13

Truls Egil Sevje (f. 1944) er Oslo-gutt som kom til verden på kvinnedagen 8. mars. Etter cand. real.-eksamen (matematikk hovedfag, fysikk og sosialøkonomi) i 1972 begynte hans lange karriere i skolen. Sevje har praksis fra grunnskolens ungdomstrinn og videregående skole, men har også vært innom Handelshøyskolen BI, Folkeuniversitetet og en ingeniørhøyskole. Fra 1992 til han nylig gikk av med pensjon, var han lektor ved Sandefjord videregående skole.

Else Wigen Berner fra Rogaland spilte en sentral rolle da NLL ble etablert. Hun har vært fylkesleder i en årrekke og har bl.a. sittet i NLLs sentralstyre.

med hovedfag i matematikk. Hun visste nok også at jeg mente at lønnspolitikken i det gamle Norsk Lektorlag og i hovedorganisasjonen laget tilhørte, var overmoden for slakt. Skikkelige lønnskrav ble ikke fremmet, ja, ledelsen visste ikke engang hvordan lønnsutviklingen hadde vært for medlemmene! Jeg oppdaget fort at lønnsstatistikk var nødvendig, og som den eneste som tok den siden alvorlig, ble jeg fort betraktet som ”kongen på haugen”. Spesielt husker jeg et møte om lønnspolitikk i Oslo Lektorlag. Det var meningen at lederen for hovedorganisasjonen AF skulle være motinnleder mot meg, men han ombestemte seg og sendte generalsekretæren i stedet. Etter mitt innlegg fikk generalsekretæren ordet og erklærte seg helt enig i alt jeg hadde sagt. Deretter holdt han sitt innlegg, som jeg ikke helt skjønte. Vi var ikke enige i det hele tatt, fortsetter Sevje.

Sevje forteller at han hadde inntrykk av at det over hele landet var utbredt misnøye med politikken til Lærerforbundet, hvor nesten alle lektorene var organisert.

– Jeg gikk ut av NUFO en stund etter at Lærerforbundet ble dannet. Den nye organisasjonen ble sterkt preget av personer som betraktet tillitsverv som en del av den personlige karrieren, samtidig 14

Lektorbladet nr. 5-07

som den gamle dugnadsånden forsvant sakte, men sikkert. Jeg søkte ly hos sivilingeniørene (NIF), og før det hadde jeg også meldt meg inn i ULF, men var ikke på noen måte aktiv.

Rogaland Lektorlag Else Wigen Berner hadde sammen med en gruppe lektorer fra Stavanger og Sandnes dannet Rogaland Lektorlag i oktober 1997. Straks det ble kjent at sivilingeniørene og legene hadde brutt ut av AF og dannet Akademikerne, tok hun telefonisk kontakt med Einar Madsen, NIFs leder. Han spurte om hun var realist eller filolog. Var hun realist, kunne hun nemlig bli medlem hos ham. ”Nei, jeg er filolog med engelsk hovedfag,” var svaret hennes. ”Så vidt jeg vet er det noen lektorer ved Ås videregående skole som har dannet en forening for lektorer,” svarte Madsen. Det var på den måten hun fikk kontakt med bl.a. Else Alvik og Truls Sevje.

Foruten å være aktiv under etableringen av NLL gjorde Else Wigen Berner en enestående innsats i sitt hjemfylke da

Arendalsgata 19 i Oslo der Norsk Lektorlag ble stiftet.

den nye organisasjonen endelig var en realitet. Rogaland Lektorlag er og har vært blant NLLs aller sterkeste fylkeslag, noe som hun etter manges mening har mye av æren for. Hun la også ned et betydelig arbeid som sentralstyremedlem i en årrekke.

Møte i Arendalsgata 19 i Oslo Lørdag 22. november 1997 var det berammet styremøte i ULF i leiligheten til Oluf Danielsen i Arendalsgata 19 på Sagene i Oslo. Det var enighet om å invitere Truls Sevje og Else Wigen Berner til dette møtet som gjester, og be dem redegjøre for sitt syn på hvordan et styre for en landsomfattende organisasjon måtte settes sammen.

– Det ble et ganske tøft møte, forteller Truls Sevje. – Dersom det plutselig ble to lektorlag, ville muligens begge initiativene falle i fisk. Men hvordan skulle vi få ULF til å fatte en riktig beslutning?

Flertallet satte heldigvis sin lit til oss og ble med inn i Norsk Lektorlag. Jeg ble valgt til leder av interimsstyret, med Else Wigen Berner som nestleder. Til kasserer ble valgt Oluf Danielsen. Øvrige styremedlemmer var Åge Sælid og Egil Sørensen.

Else Wigen Berner sendte ut en pressemelding etter det historiske møtet,

og sannelig havnet den ikke på NRK tekst-tv. ”Norsk Lektorlag er stiftet,” var overskriften på meldingen.

– Det er naturlig å betrakte 22. november 1997 som stiftelsesdato for Norsk Lektorlag, til tross for at årsmøtet i ULF på Lysebu i oktober samme år fattet et vedtak om å bli regulær fagforening og gjøre bruk av navnet ”Lektorlaget”, sier Else Alvik.

ULF-styret fortsatte sin virksomhet med Olav Aarrestad som leder og med Oluf Danielsen, Egil Sørensen og Åge Sælid som styremedlemmer også etter dette historiske møtet hjemme hos Oluf Danielsen. Det var imidlertid enighet i ledelsen om at foreningen skulle være passiv og inntil videre holde seg som en reserve i bakgrunnen.

Senere vedtok styret i ULF å overføre en del kontorutstyr og en mobiltelefon til Norsk Lektorlag. I tillegg ble det bestemt at et rentefritt lån på 10 000 kroner skulle overdras NLL når medlemskap i Akademikerne var en realitet.

Idealisme og dugnadsiver – Oppstarten bar sterkt preg av gammeldags idealisme og dugnadsiver. Mange av oss var tidligere 68-ere og hadde ballast som kom vel med da en ny fagforening skulle etableres på dugnadsbasis, sier Truls Sevje. – Arbeidet viste seg å bli tidkrevende og strevsomt. Men selv om vi hadde full jobb i skolen, klarte vi å starte en fagforening som fikk alle rettigheter. Det er lenge siden det sist ble startet en vellykket fagforening med et tilnærmet null i utgangspunkt, og det er ikke selvsagt at det vil skje igjen.

Reaksjon fra Lærerforbundet Lærerforbundet tok ikke nyheten om stiftelsen av Norsk Lektorlag med godt humør – og reagerte med å sende et brev til Truls Sevje, der han ble bedt om slutte å bruke navnet Norsk Lektorlag på den nye organisasjonen.

– Brevet ble sendt til meg som privatperson og til min hjemmeadresse. Jeg gjorde i et svar oppmerksom på at ingen medlemmer av styret i Norsk Lektorlag 15

Lektorbladet nr. 4-07

Norum Hotel

drev privat saksbehandling og bad daværende leder Anders Folkestad om å sende brevet til Norsk Lektorlag med adresse Ås. Det ble faktisk gjort. Vi brydde oss selvfølgelig ikke om det trusselbrevet.

Striden med Lærerforbundet gav oss for øvrig mange gode øyeblikk, både saklige og oppbyggelige.

Else Berner og Truls Sevje hadde en periode dobbeltmedlemskap i fagforeninger: Wigen Berner i Lærerforbundet og Sevje i NIF (sivilingeniørene). Else Wigen Berner fikk æren av å bli ekskludert av Lærerforbundet, mens Truls Sevje ble bedt av NIF om å si opp sitt medlemskap.

– Det er ikke mange, om noen, som er ekskludert fra Lærerforbundet. Hun ville selvfølgelig ha gått ut av Lærerforbundet med tiden, sier Sevje. For lederen av den foreningen var det åpenbart maktpåliggende å demonstrere hva som sømmet seg.

En ansatt i Lærerforbundet registrerte navnet Norsk Lektorlag som enkeltmannsforetak. Tegn tydet altså på at navnet Norsk Lektorlag kunne bli et stridsemne. Og strid ble det til gagns.

NLLs konstituerende landsmøte på Norum Hotel Interimsstyret i Norsk Lektorlag innkalte til konstituerende landsmøte på

Norum Hotel i Bygdøy allé i Oslo lørdag 18. april 1998.

Norum Hotel var den gang preget av fordums storhet på Oslos beste vestkant, og noen deltakere så symbolikken i dette.

De fleste av de vel 90 som deltok på møtet, var misfornøyde medlemmer av Lærerforbundet, eller folk som hadde forlatt organisasjonen på et eller annet tidspunkt. De fleste kom fra Østlandet.

Interimsstyrets leder Truls Sevje ønsket velkommen. Han hadde stått på en talerstol før som aktiv studentpolitiker på ytterste venstre fløy. Kasserer Oluf Danielsen la fram regnskapet, hvoretter det var valg. Det første ordinære sentralstyret ble valgt med Truls Sevje som leder. Sentralstyremedlemmer ble Otto Kristiansen, Else Alvik, Kai Haugen, Sjur Brande, Jostein Vea og Oddbjørg Reset. Vararepresentanter til det første sentralstyret var Audun Olafsen, Åge Sælid og Odd Gaare. Else Alvik, som ble valgt inn i sentralstyret, satt der sammenhengende i åtte år fram til 2006.

Entusiasmen var nesten til å ta og føle på i lokalet på Norum Hotel, som var under full oppussing. Truls Sevje kunne fortelle at interimsstyret hadde søkt om medlemskap i Akademikerne, men var blitt avvist. Denne beskjeden tok møteLektorbladet nr. 5-07

15

deltakerne med fatning. Trivielle formaliteter stoppet ikke et opprør.

Men Akademikerne stilte til disposisjon en foredragsholder på møtet, generalsekretær Sverre Strand. Han sluttet foredraget med å si med et tenksomt smil: ”Hvis dere holder ut lenge nok, blir dere medlemmer av Akademikerne.” Det fikk han rett i. ”Snart tusen” Vinteren 1997-98 ble Truls Sevje spurt hvor mange medlemmer Norsk Lektorlag hadde. ”Snart tusen,” var Sevjes svar. Det var en ikke liten overdrivelse, for medlemskartoteket hadde på det tidspunkt bare et par hundre medlemmer. Tusen medlemmer rundet Norsk Lektorlag først høsten 2002 i Henning Wolds tid som leder.

Det var vanskelig å få lektorer til å melde seg inn i en fagforening uten forhandlingsrett, men jevnt og trutt kom likevel medlemmene. Lektorene ved enkelte skoler – som Nesodden, Kopervik, Sande og Frederik II videregående skoler – meldte seg nærmest kollektivt inn i den nye foreningen.

Det kan med rette hevdes at NLL fra starten av var et forstads- og småbyfenomen som var geografisk ujevnt fordelt utover landet. Det er ikke noe mønster som det er mulig å forklare. Tilfeldigheter kan ha spilt en stor rolle.

En viktig magnet i medlemsvervingen var de gode forsikringsavtalene som Else Alvik og Truls Sevje fikk i stand. Så å si alle fagforeninger tilbyr sine medlemmer gode forsikringsavtaler, som er et velkjent lokkemiddel, og forsikringsvilkårene pleier i de fleste tilfeller å være betydelig bedre enn de en privatperson kan oppnå. Det var derfor helt nødvendig å få til kollektive forsikringsavtaler dersom Norsk Lektorlag skulle ha håp om å få medlemmer.

– Vi prøvde å ”kopiere” forsikringsavtaler andre organisasjoner i Akademikerne hadde, og kom i kontakt med veterinærene, som hadde løsningen for oss. Vi ble rådet til å henvende oss til et firma som het Consensus, og som formidlet forsikringsavtaler. Det gjorde vi, og 16

Lektorbladet nr. 5-07

Consensus engasjerte seg faktisk langt utover vanlig forretningsvirksomhet for å skaffe oss gode avtaler. Dannelsen av Norsk Lektorlag hadde sympati, og vi ble nesten overalt vist stor velvilje.

Vi fikk så gode ordninger hos forsikringsselskapet Vital at vi faktisk slo vår hovedmotstander Lærerforbundet på hjemmebane. Det andre hadde jobbet for gjennom flere år, fikset vi i løpet av et par uker. Else Alvik var påsatt som forsikringsansvarlig, og det tok ikke lang tid før hun kunne matche de fleste forsikringsdirektører, sier Truls Sevje.

Etter hvert ble det bygd opp et sekretariat med god dugnad fra medlemmene i Ås. Primus motor og utrettelig drivkraft var Otto Kristiansen fra Frederik II videregående skole i Fredrikstad. Han fikk etter hvert en stadig sterkere stilling i laget. Medlemstallet var jevnt voksende.

I januar 2000 var det 400 medlemmer.

Det ble bl.a. utviklet en meget god medlemsdatabase som Bernard Sanstøl ved Ås videregående skole stod bak.

Ny linje i lønnspolitikken Dannelsen av den nye hovedsammenslutningen Akademikerne i 1997 førte med seg en helt ny linje i lønnspolitikken for offentlig ansatte. Hovedbegrunnelsen for å bryte med AF var lønnspolitikken. De foreningene som etablerte Akademikerne, ønsket at langtidsutdannede skulle ha en større andel av lønnsmidlene som rettmessig tilkom dem. Det mente man at man best kunne oppnå ved lokal lønnsfastsettelse. Det hadde nemlig vist seg at de sentrale lønnsoppgjørene ble rene lavtlønnsoppgjør som gjorde akademikere til lønnstapere.

– Det kan ikke være tvil om at mange som var enige med oss og vurderte medlemskap, unnlot å melde overgang til Lektorlaget på grunn av usikkerhet når det gjaldt lokal lønnsdannelse, sier Truls Sevje. – Tiden var overmoden for reformer, men det var også stor motstand mot en modernisert lønnspolitikk. Det viste seg at de individuelle lønnstilleggene i skolesektoren i første omgang gikk til ledelsen. Kriteriene for lønnstildeling til lærerne var meget uklare. Faglig dyktige lektorer som var en ressurs for

sine kollegaer og initiativtakere til faglig utvikling, ble sjelden belønnet ut fra disse kriteriene. Elevenes karakternivå som mål på en lærers innsats ble sjelden nevnt. En av de beste matematikklærerne jeg kjenner i skolen, fikk nesten aldri personlige tillegg. Hans elever var alltid blant de beste i landet, men han var ikke alltid likt av sin rektor. Jeg trodde ikke at så mange skoleledere skulle opptre så ubrukelig og tilfeldig i de lokale lønnsoppgjørene. Skal det være lokale lønnsoppgjør, bør det ikke være lokale og tilfeldige kriterier for tildeling. En fast ramme bør etableres. Hensikten med lokale tillegg var også å belønne dyktige lærere. I stedet ble det nærmest kvotetillegg mellom fagforeningene og skolene.

Gode skoler fikk forholdsmessig like mye tildelt som mindre gode skoler, og fagforeningene fikk sin pott ut fra medlemstallet. Det var i det hele tatt lite igjen av intensjonene bak lokale tillegg.

Henning Wold overtar ledervervet På landsmøtet på Mastemyr 13. og 14. mai 2000 ble Henning Wold valgt til leder. Med sin entusiasme ble Wold en vervemagnet for organisasjonen.

Han markerte fra første dag av Norsk Lektorlag som skolepolitisk aktør. Her hadde organisasjonen fått en karismatisk leder som medlemmene kunne identifisere seg med. Medlemstallet økte fra 439 til 1072 i hans tid. På vervemøter meldte lektorer seg inn i Norsk Lektorlag i spontan begeistring for Wold. Hans innsats i navnesaken og kampen for å komme inn i Akademikerne kan ikke undervurderes.

Rake motsetninger – Henning Wold og Truls Sevje var rake motsetninger som ledere. Der Truls Sevje var sjarmerende uvøren, var Henning Wold vennlig korrekt. De to var begge de rette menn til rett tid for Norsk Lektorlag, skriver Per Thorvald Larsen i sin bok ”Tatt av skolen”.

På landsmøtet i 2000 var presidenten i Den norske Lægeforening, Hans Petter Aarseth, en av talerne, og han gikk langt i å ønske Norsk Lektorlag velkommen som medlem av Akademikerne etter

Henning Wold og Truls Sevje

rådsmøtet i Akademikerne som skulle avholdes om høsten samme år.

aksepterte ikke motparten, og derfor fortsatte rettssaken etter lunsj.

Navnesaken Henning Wold ble valgt inn i sentralstyret på landsmøtet 24.-25. april 1999, og på det konstituerende styremøtet i mai ble han informasjonsansvarlig. Han skulle få sin ilddåp i forbindelse med den første hovedforhandlingen av navnesaken som var berammet til 6. juli i Indre Follo herredsrett i Ski. Lærerforbundet hadde tatt ut stevning rett etter at NLL ble stiftet 22. november 1997 ”med krav om at Norsk Lektorlag skal pålegges å opphøre med bruken av kjennetegnet ’Norsk Lektorlag’ og at saksøktes registrering av firmaet Norsk Lektorlag kjennes ulovlig”.

Dommen falt 15. juli, og i domsslutningen stod det at Norsk Lektorlag frifinnes, og at Lærerforbundet skulle betale NLLs saksomkostninger på kr. 34 000.

Saken ble deretter anket til Borgarting lagmannsrett i Oslo. – Truls Sevje loset navnesaken gjennom Indre Follo herredsrett på en flott måte, noe han skal ha all ære for, sier Else Alvik, som fulgte saken på kloss hold.

Tre dager i forveien ble Wold oppringt av Aftenposten som stilte en del spørsmål rundt saken – bl.a. hva NLL ville gjøre dersom laget tapte saken, og da svarte han at man da ville velge et annet navn, og at det var mange gode å velge mellom. Dette kom så på trykk og var det første dommeren startet med under forhandlingene for å forsøke å forhindre rettssak. Men NLLs representanter stod på sitt, og da retten tok pause midt på dagen, oppfordret dommeren partene til å bruke matpausen til å finne et kompromiss og inngå forlik. Dette var en varm sommerdag, og to advokater gikk i ”skytteltrafikk” mellom partene for å megle. NLLs representanter sa de kunne godta ”Lektorlaget” som navn, men det

Navnestriden fortsetter Lærerforbundets ankesak mot NLL ble berammet til Borgarting lagmannsrett 4.-5. september 2000. Leder for Lærerforbundet, Anders Folkestad, hadde et veldig følelsesmessig engasjement i saken og drog i sin vitneforklaring faktisk linjene helt tilbake til annen verdenskrig og lærernes kamp mot nazismen i 1942 for å begrunne eiendomsretten til navnet! Det samme gjorde de øvrige vitnene fra motparten, som var sentrale personer fra det gamle Norsk Lektorlag. Disse var utvilsomt instruert på forhånd, og denne strategien, som kun bygde på følelser og ikke juss, ble lett gjennomskuet av retten og var derfor helt feilslått.

Den 22. september 2000 falt dommen, og NLL vant om mulig en enda klarere seier enn i Herredsretten året før. Denne gang ble Lærerforbundet dømt til å

betale 50 000 kroner for å dekke NLLs saksomkostninger. Men saken ble igjen anket – denne gang inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Den 30. januar 2001 behandlet Høyesteretts kjæremålsutvalg anken, og et enstemmig kjæremålsutvalg bestemte at saken ikke skulle prøves for Høyesterett. Dermed var dommen fra Lagmannsretten rettskraftig, og på dette tidspunkt hadde NLL ca. kr. 90 000 pluss renter til gode av Lærerforbundet fra alle tre rettsinstanser til dekning av saksomkostninger.

Dermed var den andre viktige saken ute av verden med et godt resultat for NLLs side.

– Navnesaken kan karakteriseres som Norsk Lektorlags ”Cuba-krise”, sier Henning Wold. – Hadde vi tapt høsten 2000, hadde vi blitt dømt til å betale motpartens saksomkostninger, som var på vel kr. 300 000, samt våre egne, som var på over kr. 100 000.

– Et eksempel på hvor viktig denne saken var for Lærerforbundet, viser det faktum at de etter å ha tapt rettssaken begynte å kjøpe opp domenenavn som lektorlaget.no og norsk-lektorlag.no med forvirrende lenker til Lærerforbundets nettsted. Dette er vel ikke det lureste de har gjort. Saken ble slått stort opp i Dagbladet, og da ble disse nettstedene raskt borte, forteller Wold.

Lektorbladet nr. 5-07

17

Norsk Lektorlag vant navnestrid med Lærerforbundet Norsk Lektorlag har vunnet navnestriden med Lærerforbundet og kan fortsette å bruke navnet som ble vedtatt ved stiftelsen i 1997. Indre Follo herredsrett har frifunnet Norsk Lektorlag i en sak der Lærerforbundet gjorde krav på retten til navnet på den nye organisasjonen. Lærerforbundet er også dømt til å betale Norsk Lektorlags saksomkostninger på 34.000 kroner.

Navnestriden mellom de to fagorganisasjonene har blant annet sin bakgrunn i at de konkurrerer om medlemmer blant landets vel 5.000 hovedfagsutdannede lektorer.

Lærerforbundets søksmål har sammenheng med at denne organisasjonen er slått sammen av fire organisasjoner, deriblant Norsk Undervisningsforbund (NUFO), som før 1984 hadde navnet Norsk Lektorlag. Lærerforbundet har også registrert ”Norsk Lektorlag” som varemerke, og mener derfor det er lovbrudd når en ny organisasjon tar navnet i bruk.

Navnet fritt Indre Follo herredsrett legger til grunn at navnet Norsk Lektorlag ikke hadde vært i

18

Lektorbladet nr. 5-07

bruk på 13 år da den nye organisasjonen ble stiftet i 1997.

Dermed var navnet fritt på dette tidspunkt, mener retten.

At Lærerforbundet senere har ”brukt navnet hyppig”, mener retten ikke har noen betydning.

– Navnet Norsk Lektorlag er et godt, kort og beskrivende ord for den organisasjon som ble stiftet i 1997. Den nystiftede organisasjonen har ikke gitt inntrykk av å være en videreføring av det tidligere Norsk Lektorlag, heter det i domspremissene.

Retten mener at vernet av navnet etter varemerkeloven bare beskytter mot at andre bruker samme kjennetegn ”i næringsvirksomhet”.

Åpne kort Retten peker videre på at organisasjonen i sitt informasjonsskriv har gjort oppmerksom på at Norsk Lektorlag er stiftet på nytt, at organisasjonen foreløpig har få medlemmer, og at den ikke har forhandlingsrett.

– Organisasjonen har i så henseende spilt med åpne kort utad, og ikke gitt inntrykk av at det er lektordelen av Lærerforbundet med oppunder 7.000 medlemmer som har gått ut av Lærerforbundet, heter det.

Norsk Lektorlag har i dag cirka 400 medlemmer.

Aftenposten 15.7.1999

Ny strid om lektor-navnet Dannede akademikere fortsetter rettsstriden om den historiske retten til navnet ”Norsk Lektorlag”.

Lærerforbundet tapte i første runde, men ankesaken skal opp i Borgarting lagmannsrett tirsdag og onsdag.

Norsk Lektorlag ble stiftet i 1997. Navnestriden mellom de to fagorganisasjonene har blant annet bakgrunn i at de konkurrerer om medlemmer blant landets vel 5.000 hovedfagsutdannede lektorer.

Lærerforbundet påberoper seg retten til navnet Norsk Lektorlag, fordi det er det tidligere navnet på en av organisasjonene som Lærerforbundet består av. Norsk Lektorlag skiftet navn til Norsk Undervisningsforbund (NUFO) i 1984, og NUFO gikk senere inn i Lærerforbundet.

– Vi mener det er rettigheter og goodwill knyttet til dette navnet. Det er grunnen til at den nye grupperingen velger å kalle seg Norsk Lektorlag. De vet også at de er sikret oppmerksomhet på den måten, sier leder i Lærerforbundet Anders Folkestad til NTB. Han oppfatter det slik at det nye Norsk Lektorlag forsøker å ta medlemmer fra Lærerforbundet ved å spille på historiske strenger som mange av lektorene har et forhold til.

– Det er et paradoks at dette er

en gruppe som bør ha sterk forankring i gode dannelsesidealer.

Denne gruppen er ikke dette navnet verdig, sier Folkestad.

Optimister Norsk Lektorlag ser på sin side optimistisk på utfallet av ankesaken.

– Navnet Norsk Lektorlag har ikke vært i bruk siden det daværende Lektorlaget ble omdøpt til Norsk Undervisningsforbund i 1984. Navneendringen skyldtes at andelen lektorer i medlemsmassen gikk ned, og denne utviklingen har bare fortsatt, sier organisasjonen i en pressemelding.

menslåing, og det er uaktuelt å ta i bruk navnet Norsk Lektorlag igjen. Men Folkestad mener det kan bli ulike identitetsbetegnelser innenfor den nye organisasjonen.

– Her trer lektorgruppen frem som en aktuell slik gruppering.

Navnet har gyldighet også i fremtiden, sier han.

Norsk Lektorlag ble stiftet for å fokusere på lektorenes lønns- og arbeidsforhold, som man mente Lærerforbundet hadde forsømt i lengre tid.

Indre Follo herredsrett frifant i fjor Norsk Lektorlag i saken der Lærerforbundet gjorde krav på retten til navnet på den nye organisasjonen. Retten la til grunn at navnet Norsk Lektorlag ikke hadde vært i bruk på 13 år da den nye organisasjonen ble stiftet i 1997. Dermed var navnet fritt på dette tidspunkt, mente retten. At Lærerforbundet senere har ”brukt navnet hyppig”, mente retten ikke hadde noen betydning.

– Ankesaken dreier seg om hvilken organisasjon som i fremtiden skal organisere de lengst utdannede i den videregående skolen, heter det i pressemeldingen.

Retten mente at vernet av navnet etter varemerkeloven bare beskytter mot at andre bruker samme kjennetegn ”i næringsvirksomhet”.

Identitet Lærerforbundet forhandler nå med Norsk Lærerlag om sam-

NTB 3.9.2000

Lektorbladet nr. 5-07

19

Sverre Strand:

– AF nektet Akademikerne å ta opp Norsk Lektorlag som medlem – For at Akademikerne skulle få forhandlingsrett, måtte medlemsforeningene frigjøres fra AF og AFs avtaleverk. I forhandlingene krevde representanter for AF at Akademikerne som motytelse ikke skulle ta opp Norsk Lektorlag som medlem i tariffperioden.

Det er Sverre Strand, Akademikernes første generalsekretær, som sier dette til Lektorbladet.

Akademikerne ikke rede for medlemskap Etter at NLL ble etablert i november 1997, var medlemskap i Akademikerne Norsk Lektorlags aller viktigste sak.

Dannelsen av den nye hovedorganisasjonen var jo den direkte årsak til at NLL ble stiftet. Men veien fram til medlemskap skulle bli lang og tornefull.

Sverre Strand kan fortelle at Truls Sevje kontaktet ham allerede dagen etter at Akademikerne ble stiftet 20. oktober 1997. Like etter kom søknaden om medlemskap. Et møte fant også sted.

– Truls Sevje og Else Alvik gjorde et sterkt inntrykk med sin pågåenhet og en entusiasme der motstand og betenkeligheter så ut til å prelle av, legger han til.

– Akademikerne var imidlertid ikke rede for et medlemskap. På rådsmøtet 28. oktober 1997 ble arkitektene, veterinærene og psykologene tatt opp som nye medlemmer, mens ULF fikk avslag.

Akademikernes råd rakte ut et halmstrå ved å presisere at lektorer prinsipielt burde være tilsluttet Akademikerne, og at avslaget var situasjonsbetinget. Man antok at ULF ikke kunne oppfylle vedtektenes krav til sekretariat og avgivelse 20

Lektorbladet nr. 5-07

av arbeidskraft til Akademikernes sekretariatsnettverk.

Akademikerne ble invitert til Norsk Lektorlags første årsmøte i 1998 og fikk anledning til å presentere seg og forklare hvorfor en ikke uten videre kunne gi Lektorlaget medlemskap.

– Jeg husker ennå hvorledes jeg strevde med å balansere skuffelsen i budskapet med oppmuntrende hint om en mulig lysegrønn framtid. Samtidig måtte jeg passe omhyggelig på å ikke si for mye.

Akademikernes styre hadde ikke gitt meg mandat til å love noe som helst ut over en saklig behandling av søknaden når tiden måtte være moden, sier Strand.

Yrkesstolthet - Hva var ditt inntrykk av initiativtakerne til Norsk Lektorlag?

– En opprørsk fagforeningsgruppering må nødvendigvis definere seg selv gjennom å gjøre det klart hvorledes den atskiller seg i vesen, mål og midler fra andre aktører på samme arena på en måte som vekker gjenklang hos dem man vil representere. Det gjorde Akademikerne, og det gjorde de som tok føringen i etableringen av Norsk Lektorlag. De fanget opp noe vesentlig ved lektorenes selvforståelse, forståelsen av egne behov i yrket og essensielle verdier i yrkesutø-

velsen som er glemt eller underprioritert av den dominerende lærergruppering.

I de bestrebelser som førte det gamle Lektorlaget mot NUFO og den senere store samling i Lærerforbundet, må noe av det som skapte begeistring, selvfølelse og yrkesstolthet i lektorrollen og i lektorenes yrkesmessige og sosiale samvær, ha gått tapt. Når jeg lyttet til Sevje, Kristiansen og Alvik, hørte jeg noe annet enn jeg hadde hørt som AFs forhandlingsleder for UFA-forhandlingene i 1987-88. Det er ikke lett å sette presise ord på dette, men det har bl.a. noe med respekten for den ypperste fagkunnskap å gjøre og hvilke faglige mål og yrkesetiske normer man setter for yrket og sin kollektive opptreden. Det nye Lektorlagets representanter fikk meg til å tenke på de beste lektorene jeg en gang hadde på ”Latinskolen” i Drammen og hva de med enkle midler greide å formidle av kunnskaper, forståelse av sammenhenger og respekt for viten. Jeg tenkte rett og slett at dette prosjektet bør NLL lykkes med! Akademikerne halter inntil de har Lektorlaget som medlem.

På avstand holdt jeg øye med Lektorlagets utvikling. 17. januar 1999 fikk vi et fyldig presentasjonsbrev med melding om fortsatt interesse for medlemskap.

Akademikernes styre behandlet saken og vedtok at man ikke fant grunnlag for å innkalle rådet om denne saken i rådsperioden (dvs. inntil oktober-november

2000). Lektorlaget lot seg imidlertid ikke stoppe, men oppsøkte Akademikernes medlemsforeninger hver for seg og drev vellykket påvirkning fram mot sommeren 1999. Det medførte at alle – unntatt Tekna (daværende NIF) – beklaget avtalen med AF og så fram til den første og beste anledning til å kunne anse den som ugyldig. I juni kom så offisiell søknad sammen med nye vedtekter, idégrunnlag og et framtidig organisasjonskart. Nestlederen, Otto Kristiansen, som åpenbart hadde en stor del av æren for påvirkningskampanjen, førte en meget

konstruktiv dialog med oss før søknaden ble sendt.

Imponert Sverre Strand ble imponert over den jobben som var gjort. Man hadde formulert seg slik at Akademikernes ulike medlemsforeninger kunne nikke anerkjennende både til lønnspolitikken og til en skolepolitikk som ivaretok kjerneverdiene i lærerrollen og den videregående skole. Man hadde sågar realitetsorientert seg i spørsmålet om forhandlingsmotpart.

– Jeg så ikke lenger noen forhold ved Lektorlaget som i seg selv skulle kunne hindre opptak. I omverdenen var imidlertid de endringer som kunne utløse en ny politikk fra Akademikerne, ennå ikke skjedd. Lærerforbundets leder hadde riktignok erklært at man neppe ville bli med på den planlagte AF/YS-fusjonen.

Det ble oppfattet som et signal om intensivert samarbeid med Norsk Lærerlag om en ny enhetsorganisasjon for lærere og at Lærerforbundet i realiteten allerede hadde truffet sitt valg.

Norsk Lektorlag setter dagsorden i den utdanningspolitiske debatten Av Sverre Strand Som generalsekretær i Akademikerne framholdt jeg at organisasjonen måtte stå ved avtalen med AF i tariffperioden fram til 1. mai 2000. Jeg var imidlertid sterkt opptatt av at Lektorlaget ikke skulle bli knekket av en utsettelse på ubestemt tid. Jeg gikk til det uvanlige skritt å be styret overveie om man kunne gi Lektorlaget et forpliktende løfte om medlemskap med tanke på den situasjon at enhetsorganisasjonen for lærere ble realisert. Men styret hadde ikke for vane å uttale seg hypotetisk, og gjorde det heller ikke da. For øvrig måtte styret ta hensyn til at noen i våre rekker ikke så det som noen stor ulykke om Lektorlaget ble knekket.

Oppløsning av AF Utover i 1999 ble det klart at det gikk mot oppløsning av AF. Naturviterne (daværende NaFo) hadde mot Teknas stemmer fått gå over til Akademikerne pr. 1. januar 1999. Noe senere på vinteren meldte NITO seg ut av AF og fikk følge av krigsskoleoffiserene og farmasøytene, mens skolelederne og Universitets- og høyskole-

utdannedes Forbund foreløpig bare sonderte mulighetene for en annen hovedorganisasjon. Prosessen mellom Lærerforbundet og Norsk Lærerlag gikk sin gang og ville resultere i en avskalling som AF neppe kunne overleve. Som generalsekretær var jeg gjest på YS’ generalforsamling. Etter å ha hørt debatten og de innlegg som fikk kraftigst applaus, ble jeg overbevist om at den planlagte fusjonen med rest-AF aldri ville skje.

Mange i Akademikerne mente etter hvert at man burde ta opp Lektorlaget uten hensyn til avtalen med et AF på vei mot oppløsning.

Stemmefordelingen i rådet var da slik at det ville være ¾-flertall for opptak, men Legeforeningen ble i foreningsvise drøftinger overtalt av Tekna til å utsette forslag om opptak til 2000. I alle fall ble enigheten oppfattet slik av Legeforeningen.

Mot Teknas stemmer ble det på ekstraordinært rådsmøte i desember 1999 vedtatt å oppta KOL.

Notat til Legeforeningens sentralstyre Jeg forlot Akademikerne 1. desember 1999 og gikk tilbake til min stilling i Legeforeningen ett år senere enn planlagt. Noe av det første jeg gjorde, var å skrive et lengre notat til foreningens nye sentralstyre, der jeg gjennomgikk lektorenes stilling i forhold til Akademikerne og grunnlaget for Teknas motstand mot å oppta Lektorlaget. Jeg imøtegikk argumentene og skrev utførlig om fordelene ved å ha Lektorlaget som medlem i Akademikerne før jeg rådet Legeforeningen til å bruke all sin innflytelse overfor Tekna til å vinne aksept for opptak av Lektorlaget umiddelbart etter 1. mai 2000.

Teknas holdning ble imidlertid snarere skjerpet enn forsonet. Man tok angivelig mål av seg til å rekruttere blant alle med teknisk-naturvitenskapelig utdanning, så som cand. real., cand. scient., cand. agric. og sivilingeniører/sivilarkitekter samt offiserer fra tekniske linjer ved Sjøkrigsskolen

Lektorbladet nr. 5-07

21

og Luftkrigsskolen. Det skulle også gjelde lærere med slik utdanning, og da ikke bare ved universiteter, høy- og fagskoler, men også innen videregående skole.

Rent bortsett fra at en slik linje ville føre til intern krig i Akademikerne om medlemmer, mente jeg at tanken bygde på uholdbare forutsetninger.

Teknas ideer om at lærere burde være organisert i den profesjonsorganisasjon som ivaretok faget, hadde kanskje mye for seg i forhold til fagskolene. Der kan det antas at lærerkreftene i mindre grad er lærere for livet og i større grad veksler med engasjement i næringslivet og arbeidslivet for øvrig.

Men i videregående skole mente jeg at forholdene taler mot organisasjonsmessig fordeling av lærerne på profesjonsorganisasjoner. Det måtte være fellesskapet om et nivå for utdanning, faglig fordypning og vitenskapelige referanserammer, foruten fellesskapet om pedagogikk som arbeidsmetode samt verdiforståelse og yrkesetikk, problemforståelse og ideer om skolepolitiske mål som utgjør grunnlaget for kollektiv opptreden. I tillegg kommer den fysiske nærhet og det kollegiale fellesskap i skolelokalene som gir de praktiske forutsetninger for vellykket organisering og fellesopptreden blant lektorer. Jeg hadde antakelig slukt Lektorlagets argumenter og trodde på dem.

Men allerede før rådsmøtet i oktober 2000 var det klart at Tekna, som nå hadde blokkerende mindretall i rådet, ville stemme mot opptak av Lektorlaget. Alle forsøk som ble gjort under møtet for å snu Tekna, var spilt møye. Hans Petter Aarseth, president i Legeforeningen, minnet Tekna om fjorårets ”avtale”, men forgjeves.

Opptellingen viste 23 stemmer for medlemskap og 8 mot. Skuffelsen var stor. Jeg fikk i oppdrag å utforme et forslag til uttalelse og la ikke fingrene imellom. I uttalelsen beklaget rådet Teknas handling, bekreftet ønsket om

22

Lektorbladet nr. 5-07

Sverre Strand, Akademikernes første generalsekretær, hadde lederstillinger i Kommunenes Sentralforbund i årene 1970-74 og ble kontorsjef i Yngre legers forening i 1974. I perioden 1977-97 var han forhandlingssjef i Legeforeningen. Etter å ha vært generalsekretær i Akademikerne fra starten i 1997 gikk han i 1999 tilbake til en stilling som spesialrådgiver i Legeforeningen.

å oppta Norsk Lektorlag og erklærte at dette ville skje straks stemmefordelingen tillot det.

Effektiv vervekampanje En effektiv vervekampanje i Legeforeningen frambrakte medlemmer nok før årsskiftet til at stemmefordelingen ble endret. Etter krav fra 5 medlemsforeninger 10. januar 2001 ble det berammet møte i rådet 15. mars. Dermed ble Lektorlaget tatt opp.

Verken Tekna eller Legeforeningen har vist seg langsinte. Selv om konfrontasjonen var hard, viste partene i ettertid at man kan tape og vinne en organisasjonsmessig kamp med samme sinn. Lektorlaget ble gratulert og ønsket velkommen av alle.

Nøkternt bedømt har medlemsveksten i Norsk Lektorlag vært overraskende god, tatt i betraktning hvilken stor ”maskin” og hvilke ressurser man konkurrerer med. Fra en start på noen få hundre medlemmer må det forelø-

pige tall sies å være svært oppmuntrende. Det gir ressurser nok til å drive en aktiv og effektiv organisasjon både sentralt og lokalt.

Det sentrale apparat med sekretariatet ser ut til å dekke behovet så vel for utredning av det fagpolitiske beslutningsgrunnlag som for medlemsservice ut over det de tillitsvalgte kan gi lokalt.

Ledelsen markerer organisasjonen godt både innad i Akademikerne og utad overfor arbeidsgiverne og forhandlingssystemet i kommunene. Den er med på å sette dagsorden i den skole- og utdanningspolitiske debatten og viser en tydelig fagprofil der kunnskapskravene settes i høysetet.

Det sutres lite. Lektorlaget er en tillitvekkende og troverdig aktør i debatten. Når Gro Elisabeth Paulsen ytrer seg på trykk, er det verd å lese – ikke bare for insidere i skolepolitikken, men for alle som bryr seg om hvordan landets ungdom forberedes for det voksne liv og videre studier.

Fra Ås til Keysers gate i Oslo Akademikerne gav klart uttrykk for at Norsk Lektorlag måtte flytte sitt sekretariat fra Ås til Oslo og ansette en generalsekretær på heltid for å vise at foreningen kunne stå på egne bein, og at den ikke ville være en belastning på Akademikernes budsjett. Oppfordringen ble fulgt, og med et sekretariat på plass lå alt til rette for et ekstraordinært rådsmøte i Akademikerne med opptak av NLL som eneste sak, et møte som ble berammet til 15. mars. Spenningen fram mot 15. mars var stor. Ville de andre foreningene samlet stemme for opptak av NLL? – Vi var ikke helt sikre. Sammen med generalsekretær Otto Kristiansen stod jeg på gangen under forhandlingene, og da applausen brøt stillheten, skjønte vi at NLL hadde nådd sitt store mål. Dette medlemskapet gav oss fundamentale faglig-politiske rettigheter og adgang til viktige arenaer, forteller Henning Wold.

Hvilken skjebne NLL hadde fått dersom det ikke hadde gått bra, vil Wold helst slippe å spekulere i.

– Vi hadde våre kriseplaner, men de ble heldigvis aldri verken konkretisert eller realisert. På dette tidspunktet var også den energitappende rettsprosessen mot det daværende Lærerforbundet om navnet Norsk Lektorlag avsluttet med full seier for vår side. Vinteren og våren 2001 representerer naturligvis det endelige gjennombrudd for vår unge organisasjon. Det var lenge siden en fagforening var bygget opp fra grunnen og hadde oppnådd fulle rettigheter. Det skal her ikke stikkes under en stol at det hadde kostet atskillige krefter for et stort antall mennesker gjennom flere år, sier han.

– NLL et fyrtårn i skolespørsmål – Med sine snart 2000 medlemmer kan en trygt si at Norsk Lektorlag har vokst jevnt. Det har imidlertid også vist seg at lektorgruppen er en treg masse å bevege, sier Henning Wold. Han forklarer tregheten med at mange er svinebundet på grunn av forsikringer, mens andre teller ned til pensjonsalderen.

Henning Wold (f. 1954), som er lektor ved Greveskogen videregående skole i Tønsberg, tok først fatt på teologistudiet, men etter halvgått løp begynte han å orientere seg i retning av skolen. Wold har historie hovedfag og har ellers norsk og teologi i fagkretsen.

litt annen fagkrets og studieprogresjon.

Etter Henning Wolds syn er klasserommet, i utvidet betydning, utvilsomt en av samfunnets aller viktigste arenaer – og klasserommet er så avgjort skolens viktigste rom.

– Ingen vil kunne benekte at NLL har gått foran når det gjelder vekt på kunnskap og faglighet i debatten om skolepolitiske spørsmål. Og det er gledelig å registrere at ”tunge” samfunnsaktører kommer etter. Her vil jeg være så ubeskjeden å si at NLLs medlemmer så ”tegnene i tiden” lenge før de fleste andre miljøer. Når det gjelder NLLs lønnspolitikk, har den utvilsomt vært vanskeligere å få gjennomslag for. Her har nok den berømte organisasjonsmessige ”kjøttvekta”, som blant annet Utdanningsforbundet er i besittelse av, virket som en bremsekloss.

Lektorene har dessverre ikke fått det nødvendige lønnsløft ennå.

Wold konstaterer ellers at det gamle gymnaset har gjennomgått meget store endringer de siste tre tiårene med hensyn til både pedagogikk, struktur, elevklientell og faglig innhold.

– Lektorenes status og relative lønnsnivå har også i den samme perioden blitt betydelig redusert. Hvis jeg hadde vært 19 år i dag, er sjansen likevel stor for at jeg hadde tatt en mastergrad og valgt lektoryrket. Men jeg hadde nok valgt en

Etter hans mening bør det være karrieremuligheter for lærere og lektorer innenfor rene undervisningsstillinger, og ikke bare via administrative stillinger.

Rent konkret tenker han seg førstelektor-/ seniorlektorstillinger som en motvekt mot den byråkratiserende tendens vi har sett over tid. De som skal inneha slike stillinger, bør få ansvar for kontakt med universiteter og høyskoler og for skolens faglige oppdatering og etterutdanning.

Det bør fortsatt være skolens viktigste oppgave å formidle basiskunnskaper som er en forutsetning for uvikling av autonome mennesker som kan delta aktivt i et demokratisk samfunn.

– Lærer- og lektorkorpset i norsk skole skal utruste den oppvoksende generasjon med god faglig ballast, gi en presentasjon av våre kulturelle verdier og opplæring i de universelle menneskerettigheter. Samfunnet har ikke råd til at dette dannelsesprosjektet ikke har høyeste prioritet. Våre politikere må her være seg sitt ansvar bevisst, og jeg er i den forbindelse helt sikker på at Norsk Lektorlag er en særdeles viktig aktør når det gjelder å være vaktbikkje og pådriver overfor våre myndigheter i så henseende.

Dette presset må være så sterkt at samfunnet med hensyn til undervisningspersonalets betydning vil si og mene – fritt etter dikteren Rudolf Nilsen: ”De beste blant dere er kalt.”

Den norske Lægeforening satte høsten 2000 i gang en storstilt vervekampanje blant medisinerstudenter, både i Norge og i utlandet. Folk satt på kontorene til legeforeningen i Oslo og kontaktet nærmest hver enkelt student slik at medlemstallet kunne bli mer enn 20 000. De klarte så vidt å nå målet sitt før årsskiftet. Det sies at denne vervekampanjen kostet Legeforeningen et par hundre tusen kroner. Norsk Lektorlag er Legeforeningen evig takknemlig for denne drahjelpen.

Lektorbladet nr. 5-07

23

Ny organisasjon splitter lektorene Lille Norsk Lektorlag er på vei inn i hovedorganisasjonen Akademikerne. Lærerforbundets Anders Folkestad ser det som en krigserklæring.

Med 470 medlemmer er Lektorlaget et lite fagforbund, men når de lander i den faglig-politiske andedammen, blir det et stort plask. Både medlemsorganisasjoner i Akademikerne og de store lærerorganisasjonene føler seg truffet av spruten.

Så sent som i oktober blokkerte Norske Sivilingeniørers Forening (NIF) for at Lektorlaget skulle slippe inn i Akademikerne. Siden den gang har Legeforeningen vervet 400 medlemmer, og i romjulen tippet de over det magiske tallet 20 000. Dermed får de en stemme til i Akademikernes råd og kan overkjøre NIF. NIFs president Einar Madsen biter nederlaget i seg, men frykter at Akademikerne kommer til å ligne mer og mer på Akademikernes Fellesorganisasjon, som ble avviklet ved dette årsskiftet. Det blir stadig flere små foreninger, og dermed behov for et større og dyrere sekretariat.

– Det er definitivt klart at den opprinnelige ideen bak Akademikerne ødelegges, klager han og minner om at medlemskriteriene forutsetter store foreninger med eget sekretariat.

– NIF er alene om å tolke reglene slik, selv om de umulig kan tolkes annerledes, sier han.

Han er fornøyd med at reglene skal

24

Lektorbladet nr. 5-07

revideres før Lektorlaget blir ønsket velkommen. Madsen forutsetter at lektorene må betale forholdsvis høy kontingent for å få være med.

Hans kollega i Legeforeningen, Hans Petter Aarseth, er godt fornøyd. Så lenge Akademikerne vil markere seg kraftig i utdannelsespolitikken, mener han det er helt nødvendig å ha med organisasjoner fra skoleverket.

Krigserklæring For leder Anders Folkestad i Lærerforbundet er Lektorlagets nye status dårlige nyheter. Han organiserer rundt 6000 lektorer og frykter utmeldinger. Så langt har ikke Lektorlaget hatt forhandlingsrett med staten.

Dermed så svært få lektorer seg tjent med å melde seg inn. Men med tilknytning til en hovedorganisasjon blir det en mer alvorlig konkurrent. Folkestad føler seg provosert av Akademikerne.

– Det er ikke en god søknad om fremtidig samarbeid dersom Akademikerne slipper inn Lektorlaget, sier han og kaller det et ”antisamarbeidstiltak”.

Folkestad mener at et sterkere Lektorlag vil splitte lærerne. Først og fremst er det lektorenes sak som vil lide.

Situasjonen for Folkestad blir ikke lettere av at Lærerforbundet trolig fusjonerer med Norsk Lærerlag. Mange av

lektorene synes de har lite til felles med førskolelærere og lærere i barneskolen.

Gammel konflikt – Det er en 100 år gammel konflikt mellom almenskolen og den akademiske tradisjonen. Den vil vi bilegge med en ny organisasjon, sier Folkestad.

Men han erkjenner at faren for medlemsflukt fra de med lengst utdannelse er stor. Nettopp den muligheten har Lektorlaget også sett. Leder Henning Wold regner med en god del innmeldelser i løpet av få uker, og håper på mellom 2000 og 3000 medlemmer i løpet av noen år. At lektorenes stemme blir svekket om to organisasjoner skal tale deres sak, synes han er en drøy påstand.

– En ren lektor-organisasjon vil selvfølgelig styrke oss i det faglig-politiske samarbeidet. Det synes jeg at lektor Folkestad snart må forstå, sier han.

Men konflikten med Lærerforbundet stikker dypt og foregår ikke bare på lærerværelser og rundt forhandlingsbordet. I disse dager vurderer Høyesteretts kjæremålsutvalg om det skal behandle striden om navnet Norsk Lektorlag. Lærerforbundet hevdet at det har rett til navnet, men har tapt i både herredsrett og lagmannsrett.

Aftenposten 5.1.2001

Foto: Ø.L.

Otto Kristiansen er født og oppvokst i Halden, som han karakteriserer som Norges fineste by. Han hadde en aktiv ungdomstid der han drev med svømming og deltok i elevråd, gymnassamfunn, skoleavis og amatørteater. Tidligere utdanningsdirektør Ivar Bjørndal var Kristiansens engelsklærer og beskriver ham som ”en våken, gløgg og selvbevisst ung elev”.

Otto Kristiansen blir generalsekretær Fra 1. april 2001 ble nestleder Otto Kristiansen ansatt som generalsekretær i full stilling. Etter en intens flyttedugnad åpnet sekretariatet 2. april i Keysers gate 5 i Oslo. Denne tidli-

Generalsekretær Otto Kristiansen (t.v.) og leder Henning Wold henger opp Norsk Lektorlags skilt på Keysersgate 5, våren 2002.

gere leiegården tilhørte to andre foreninger i Akademikerne: Den norske Veterinærforening og Naturviterne (tidligere kalt Naturforvalterforbundet). Den tredje eieren var advokat Geir Lippestad.

Kristiansen er cand. philol. (norsk hovedfag, engelsk mellomfag og sosiologi grunnfag) og hadde vel 20 års undervisningserfaring fra Christianslund videregående skole (nå Frederik II videregående skole) i Fredrikstad da han i 2001 ble ansatt som NLLs generalsekretær.

Frustrert over NUFO Av Otto Kristiansen Langvarig frustrasjon over utviklingen i NUFO og Lærerforbundet gjorde at jeg hadde sett meg om etter en annen fagforening. På min skole var NIF (som nå heter Tekna) relativt store, og jeg innrømmer gjerne at jeg misunte realistene det alternativet de hadde. I og med at vi allerede hadde ”opprørere” på min skole, ble det lettere selv å være opprører da den tid kom.

Oppfattet som leder Høsten 1997 hørte jeg i en nyhetssending at Norsk Lektorlag var dannet, og senere så jeg en notis om det samme. Jeg tok kontakt med sentrale personer i Ås-miljøet og fikk tilsendt informasjonsmateriell, som jeg distribuerte på min skole. Dermed ble jeg av mine interesserte kolleger oppfattet som en slags leder, og jeg bidrog til at vi i løpet av kort tid kunne mønstre en liste med 15 innmeldinger som

ble sendt til NLLs sekretariat i Ås.

Der var gleden stor over den tallrike gruppen, mens misnøyen sentralt i Lærerforbundet var tilsvarende stor da de fikk en kollektiv utmelding fra samme gruppe. Innmeldingen var operativ fra 1. februar 1998. Denne vinteren og våren kom det ca. 10 nye innmeldinger, og skolen ble avlagt et besøk av sentrale tillitsvalgte i Lærerforbundet som ville ha en forklaring på medlemsflukten.

Lektorbladet nr. 5-07

25

Jeg ble overrasket over hvor lett det var å verve medlemmer, det var tydelig at det var flere som delte min frustrasjon over utviklingen i Lærerforbundet.

Entusiasmen til mine kolleger gjorde det lett å bli engasjert. Dermed var jeg i ferd med å bli tillitsvalgt for nærmere 30 ”uorganiserte” lektorer, og jeg var positivt overrasket over utviklingen, samtidig som jeg satte stor pris på de synlige resultatene av organisasjonsvirksomheten.

Aktiviteten på min skole ble registrert på sekretariatet i Ås, og det medførte at jeg fikk en henvendelse fra valgkomiteen med forespørsel om å stille til valg som styremedlem i det styret som skulle velges på det første årsmøtet på Norum Hotel i Oslo 18. april samme år. Selv om jeg syntes mine fagforeningsaktiviteter utviklet seg litt raskt, ble jeg smigret og svarte ja. Vi fikk tidlig besøk i Fredrikstad fra NLLs leder Truls Sevje og styremedlem Else Alvik. Dessuten ble vi invitert til møte i NLLs sekretariat i Ås, hvor jeg møtte sammen med et annet meget engasjert og dyktig lektorlagsmedlem fra Fredrikstad, Anne-Mari Bangor.

26

For sekretariatet var det viktig å utvikle et godt medlemsregister, spre informasjon om NLL, lage informasjonsmateriell, få på plass forsikringstilbud, og ikke minst brukte vi mye energi på å berede grunnen for det framtidige Akademiker-medlemskapet. Sammen med Truls Sevje og Else Alvik gjennomførte jeg mange møter med sentrale personer i Akademikerforeningene.

Pionertiden Med utgangspunkt i dagens medlemstall og aktivitetsnivå, både internt og eksternt, er det litt spesielt å se tilbake på tiden da NLL hadde sekretariat i Ås og drøyt 200 medlemmer. Men nettopp nå når vi feirer 10-årsjubileum, er det viktig ikke å glemme denne pionertiden og, ikke minst, de ildsjelene både i Ås og andre steder i landet som bidrog til at NLL overlevde en vanskelig etableringsfase.

Sekretariatet i Ås Etter det konstituerende møtet for det nye styret i mai 1998 ble jeg koblet til driften av sekretariatet i Ås. Det ble bemannet på deltid/skift av lederen Truls Sevje, ivrige medlemmer på Ås videregående skole og fra høsten 1998 også av undertegnede. Jeg gikk inn i en meget aktiv og intens periode med medlemsverving og organisasjonsbygging, og her fikk jeg kyndig hjelp og veiledning av mer erfarne kolleger fra Ås.

Jeg vet at mange personer fortjener ros, og vi har hatt riktige ledere til rett tid. Men jeg tillater meg likevel å framheve en person som i særlig grad har betydd mye for NLL – Else Alvik. Hun er på mange måter det nye Norsk Lektorlags mor. Else Alvik har solide kunnskaper, velutviklet evne til analytisk og strategisk tenkning og stor arbeidskapasitet. Hun lærte meg svært mye i etableringsfasen, og jeg er svært takknemlig for samarbeidet med henne. Fra første dag ble strategien for å bli tatt opp som medlem av Akademikerne sentral. Jeg har hatt gleden av å arbeide under tre forskjellige ledere, og de har alle bidratt svært konstruktivt til NLLs utvikling og vekst.

Etter ett år, altså i 1999, ble jeg leder av sekretariatet, samtidig som jeg ble nestleder i sentralstyret. I denne pionertiden fløt politiske verv og administrative stillinger over i hverandre, men det var nødvendig for i det hele tatt å overleve.

Truls Sevje var pioneren som på mange måter måtte ”brøyte vei” i et vanskelig terreng, både med motstand i Akademikerne mot medlemskapet og motstand fra daværende Lærerforbundet mot bruk av navnet Norsk Lektorlag. Han viste kløkt og

Lektorbladet nr. 5-07

stor arbeidskapasitet, og han la grunnlaget for det medlemskapet som først skulle bli en realitet i 2001. Henning Wold bidrog med sine kunnskaper, sitt diplomati og ikke minst sin personlighet til at vi raskt fikk etablert et godt samarbeid med Akademikerne i deres ulike fora. Etter jevn medlemsvekst er vi ikke lenger den minste medlemsforeningen i Akademikerne, og jeg tror det er riktig å si at vi er godt etablert og respektert.

Den viktigste dagen i NLLs historie siden 1997 var utvilsomt 15. mars 2001, da vi omsider ble tatt opp som medlem. I denne sammenhengen må vi ikke glemme Sverre Strand, som var en viktig støttespiller for oss både som sentralt plassert rådgiver i Legeforeningen og som Akademikernes første generalsekretær. Strand trodde på oss fra første stund, og han har ved flere anledninger gitt oss verdifulle råd. Når det gjelder Akademikerne, har vår nåværende leder, Gro Elisabeth Paulsen, gjort et solid arbeid, og det er nok ingen tilfeldighet at Akademikerne nå er mer interessert i grunnutdanningen og lektorenes arbeidsvilkår. Tilfeldig er det heller ikke at hun ble varamedlem og senere medlem av styret i Akademikerne.

Otto Kristiansen:

– Ordet ”lektor” er igjen i bruk – Norsk Lektorlags eksistens har bidratt til at ordet lektor igjen er i allmenn bruk, og nå ser det ut til at vårt syn på faglig kvalitet og gode vurderingsformer, bl.a. sentralgitte eksamener, vinner mer og mer fram. I tråd med denne utviklingen tror jeg kravet til faglig kompetanse hos undervisningspersonalet og dem som utøver andre akademiske yrker, vil øke, og dette vil igjen bidra til at NLL styrkes.

Det er generalsekretær Otto Kristiansen som sier dette.

– Hva går arbeidet som generalsekretær ut på?

– For oss er det viktig at flest mulig akademikere havner i Akademikerne, og vi bidrar gjerne til det ved å øke vår medlemsmasse. Men samtidig er det viktig at vi forblir tro mot våre kjerneoppgaver og skoleverksmedlemmene. Vi må ikke glemme grunnlaget for opprøret og etableringen i 1997.

– Jeg pleier litt fleipete å si at jeg er mer sekretær enn general, men det er faktisk slik virkeligheten er. Vi har et lite sekretariat der alle må være villige til å utføre mange arbeidsoppgaver, og det gjelder selvsagt også meg. Særlig den første tiden etter etableringen i Oslo var det travle dager. Som eneste ansatt i full stilling falt naturlig nok de fleste oppgaver på meg, og jeg innrømmer gjerne at læringskurven denne tiden var meget bratt. Jeg hadde flere dyktige medarbeidere som bidrog på deltid, både fra det tidligere sekretariatsmiljøet i Ås og fra den nyvalgte politiske ledelsen.

Otto Kristiansen var nestleder da Truls Sevje hadde ledervervet i Norsk Lektorlag, og foran landsmøtet i 2000 fikk han en forespørsel fra valgkomiteen om han var villig til å stille som lederkandidat.

Organisasjonsbygging – Svaret jeg gav, var at jeg trivdes godt med administrativt arbeid og organisasjonsbygging, og gav uttrykk for at jeg gjerne ville fortsette med å lede sekretariatet, slik jeg hadde gjort siden 1999. På denne tiden pågikk det et intenst arbeid, særlig på det uformelle plan, for å bli medlem av Akademikerne, og vi fikk etter hvert klare signaler om at et slikt medlemskap snart ville bli en realitet.

Landsmøtet valgte meg til NLLs generalsekretær på heltid når vi ble medlem i Akademikerne og åpnet sekretariat i Oslo. Det var nemlig en klar forutsetning for medlemskapet, forteller han.

Otto Kristiansen ble tidlig kastet ut i forhandlingsverdenen, og etter hvert som han er blitt kjent med ”spillet”, har han lært seg å sette pris på denne delen av jobben.

Mer oversiktlig hverdag I dag har NLL flere ansatte, og sekretariatsfunksjonen er blitt betydelig styrket.

Det er også en tydeligere deling mellom politiske og administrative oppgaver.

Fortsatt er ingen jobb for liten for noen av de ansatte, inklusive generalsekretæren, men arbeidsdelingen har gjort hverdagen mer oversiktlig, ikke minst for generalsekretæren.

– Jeg har ansvaret for at sekretariatet følger opp sentralstyrets bestillinger, og jeg er sekretær for sentralstyret. Jeg arbeider med organisasjonsbygging, oppfølging av tillitsvalgte, kursvirksomhet, og har ellers ansvaret for økonomien, den daglige driften og de ansatte på sekretariatet. Det blir også en del arbeid med å følge opp medlemsfordelene som gjelder bank og forsikring. Sentralstyret har valgt meg til å være forhandlingsansvarlig i kommunalt tariffområde, og det innebærer ganske stor aktivitet internt i Akademikerne (møter i forhandlingsutvalget Akademikerne kommune) og eksternt i forhold til arbeidsgiversiden. Jeg representerer også NLL i Akademikernes informasjonsnettverk, og med unntak av nyhetssiden på nettsidene våre, som blir ivaretatt av redaktøren av Lektorbladet, har jeg ansvaret for de andre sidene.

Kristiansen vedgår at han savner mer tid til å heve blikket og drive mer aktivt med organisasjonsutvikling, utredningsarbeid, medlemsverving og oppfølging av tillitsvalgte på alle nivåer.

Positiv medlemsvekst – Den positive medlemsveksten som vi nå opplever, vil gi oss ressurser til bl.a. å styrke sekretariatsdriften, noe som igjen vil gjøre det mulig å fordele arbeidsoppgavene slik at generalsekretærfunksjonen blir mer slik den ideelt sett bør være, Lektorbladet nr. 5-07

27

med andre ord litt mer ”general”.

– Hvordan vil du beskrive forholdet til Utdanningsforbundet og andre organisasjoner?

– Vi har etter hvert blitt godt etablert i Akademiker-familien, den siste bekreftelsen på det er det faktum at lederen vår nå sitter i Akademikernes styre.

Samarbeidet med de andre A-foreningene er godt, og vi har hatt spesielt mye med de foreningene å gjøre som organiserer undervisningspersonale, dvs.

Tekna, Naturviterne og NITO (som har samarbeidsavtale med Akademikerne kommune). Som kjent var Tekna (som den gang het NIF) sterkt imot at NLL skulle bli medlem av Akademikerne, men etter at medlemskapet var et faktum, har Teknas folk opptrådt meget ryddig og profesjonelt. Det er ingen tvil om at våre medlemmer i skoleverket har profitert på det gode samarbeidet vi har hatt med de ovennevnte foreningene.

Ifølge Kristiansen har det vært svært positivt at det er to andre fagforeninger fra Akademikerne i Keysers gate, nemlig Naturviterne og Veterinærforeningen.

Særlig Naturviterne var til stor hjelp i NLLs etableringsfase i Oslo.

Utdanningsforbundet – Vi forholder oss selvsagt også til foreninger utenfor Akademiker-familien, og vi har også samarbeidet med Utdanningsforbundet i noen saker.

Dessuten møtes vi ofte i felles møter.

Det er vel riktig å kalle forholdet formelt korrekt, men det er ingen hjerter som er satt i brann. Vi har hatt en del med Norsk Skolelederforbund å gjøre, først og fremst fordi vi har hatt noen felles interesser som mindre fagforeninger med markeringsbehov i forhold til storebror. Også for Skolelederne er Utdanningsforbundet storebror. Det er verdt å minne om at Skolelederne ikke er en arbeidsgiverforening, men en fagforening for skoleledere og deres interesser.

De er nødvendigvis ikke de samme som våre, men det er en del sammenfallende interesser i bl.a. lønnspolitikken.

– Vi vil om kort tid passere 2000 med28

Lektorbladet nr. 5-07

lemmer, og da bør vi absolutt kunne betrakte oss som en fagforening som er kommet for å bli. Vi opplever allerede at vi er et naturlig førstevalg for mange med mastergrad som tar sikte på arbeid i skolen, og vi vil få stadig flere av disse som medlemmer. NLL har signalisert at vi ønsker å organisere akademikere i flere yrker, og i tråd med dette vil bestrebelsen på å rekruttere også utenfor skoleverket, medføre økt medlemsvekst. Et godt eksempel på dette er innmeldingen fra så å si alle musikerne i Oslo-Filharmonien. For oss er det viktig at flest mulig akademikere havner i Akademikerne, og vi bidrar gjerne til det ved å øke vår medlemsmasse. Men samtidig er det viktig at vi forblir tro mot våre kjerneoppgaver og medlemmene i skolen. Vi må ikke glemme grunnlaget for opprøret og etableringen i 1997.

– Vår eksistens har bidratt til at ordet lektor igjen er i allmenn bruk, og nå ser det ut til at vårt syn på faglig kvalitet og gode vurderingsformer, bl.a. sentralgitte eksamener, vinner mer og mer fram. I tråd med denne utviklingen tror jeg kravet til faglig kompetanse hos undervisningspersonalet og dem som utøver andre akademiske yrker, vil øke, og dette vil igjen bidra til at NLL styrkes.

Som nærmeste naboer i Keysers gate har NLL to andre Akademikerforeninger: Veterinærforeningen og Naturviterforbundet.

– Vi har fått råd og hjelp fra begge, men det må være tillatt å trekke fram spesielt Naturviterforbundet, som tidlig inviterte oss med på deres kurs for tillitsvalgte, og således bidrog til at NLL lettere fikk fart på egen opplæringsaktivitet. Dessuten har de vært lette å ty til i flere uformelle sammenhenger.

Informasjonsbehov Etter Kristiansens syn har det i NLLs 10 første år vært viktig å ivareta medlemmenes informasjonsbehov og å framstå som tydelig i de sakene som er viktige for organisasjonen, og han understreker at bl.a. nettsidene og Lektorbladet har spilt en viktig rolle i dette arbeidet.

– Vi fikk relativt tidlig disse informasjonskanalene på plass, og jeg er svært takknemlig for det arbeidet redaktørene har lagt ned.

Norsk Lektorlag tok tidlig moderne elektronikk i bruk og fikk i 2001 en nettavis med Fred Olav Slutaas som redaktør. Den dagsaktuelle nettavisen ble snart veldig godt besøkt og ble et varemerke for Norsk Lektorlag.

Fred Olav Slutaas:

– Hadde ikke valgt skolen i dag!

– Dersom de langtidsutdannede lærerne noen gang skal få rimelig betalt i forhold til utdanning og kompetanse, må det være gjennom en organisasjon som NLL, som slipper å ta all verdens hensyn til andre grupper i skolen når lønnskrav skal fastsettes.

Det er NLLs første nettsideredaktør, Fred Olav Slutaas, som sier dette.

Journalist Fred Olav Slutaas jobbet først som journalist i et par år og var egentlig i tvil om karrieren videre, men valgte skolen.

– En av grunnene mine var at lærere og lektorer på den tiden tjente bra sammenlignet med journalister, men i dag er det annerledes. Jeg hadde nok aldri valgt skolen dersom jeg var ung i dag! sier han.

Han var først tre år i ungdomsskolen og arbeidet som pedagogisk konsulent et par år før han fant sin arbeidsplass på Romsdalskysten. Han er bosatt i Molde og arbeider ved Fræna videregående skole, hvor han også er rådgiver.

– Jeg meldte meg først inn i Norsk Lektorlag i 1997, men gikk ut igjen etter press fra Lærerforbundet i Møre og Romsdal. De hevdet at folk som gikk over til NLL, måtte betale dyrt i tilfelle det ble streik om våren neste år, en streik som var halvveis varslet. Men etter det gjorde jeg kort prosess og meldte meg inn, sammen med åtte andre fra samme skole.

Følte seg fremmed i Lærerforbundet Fred Olav Slutaas følte seg fremmed i Lærerforbundet etter at det hadde fusjonert med andre lærerorganisasjoner.

– ”Min” gruppe var og er cand.mag.adjunkter og lektorer, altså akademisk utdannede lærere med 5 – 7 års utdan-

ning, vesentlig fra universitetet. Denne gruppen ble usynlig i Lærerforbundet og er blitt enda mer anonym i Utdanningsforbundet. Dersom de langtidsutdannede lærerne noen gang skal få rimelig betalt i forhold til utdanning og kompetanse, må det være gjennom en organisasjon som NLL, som slipper å ta all verdens hensyn til andre grupper i skolen når lønnskrav skal fastsettes. Jeg har faktisk vanskelig for å forstå hvorfor mange lektorer ikke melder seg inn hos oss, men jeg vet at vi vokser jevnt og trutt og får stadig flere unge med.

Tilfeldigheter – Hvordan hadde det seg at du ble valgt til redaktør for nettsidene?

– Det hadde litt med tilfeldigheter å gjøre. Jeg var aktiv i en kort debatt om nettsidene på et landsmøte og hadde noen meninger om hvordan de burde se ut og brukes, og dermed rullet saken videre av seg selv. Jeg ble spurt om å påta meg jobben, men det betydde selvsagt en del at jeg hadde erfaring fra journalistikk, og at jeg hadde vært redaktør for Rådgivernytt.

Over 2000 oppslag Siden han ble redaktør for nettsidene og til han overlot stafettpinnen til Lektorbladets redaktør 1. september 2007, har Fred Olav Slutaas produsert over 2000 oppslag og skrevet nærmere 1500 små og store artikler.

– Det meste av stoffet på NLLs nettsider er basert på nyheter og hendelser som omtales på Internett. I tillegg kommer egenproduserte saker fra forskjellig hold

Fred Olav Slutaas er født og oppvokst i Svolvær.

Etter å ha avlagt examen artium ved Svolvær gymnas begynte han å studere filologi i Bergen (tysk, historie og nordisk).

Senere ble det nordisk hovedfag (fra NTNU) og pedagogisk seminar i Oslo. Hans arbeidsplass er Fræna videregående skole.

i Norsk Lektorlag, forteller han og innrømmer at mange forventer god språkføring og saklighet siden vi bruker ordet ”lektor” i organisasjonsnavnet.

– Som langtidsutdannede akademikere må vi være ekstra nøye med hvordan vi uttrykker oss. Folk forventer seriøsitet og aksepterer ikke skrivefeil og blundere. Jeg har fått noen få sure brev i de årene jeg har vært nettredaktør, men langt flere positive tilbakemeldinger.

Mange har gitt uttrykk for at de synes det er flott med en nettside som ofte vinkler problemstillingene på en annen måte enn hva som er vanlig. Også medlemmer av Utdanningsforbundet har sagt nettopp det.

– Hva bør NLL gjøre for å styrke sin stilling?

– Jeg tror vi må fortsette å spisse våre flaggsaker, som fokus på kunnskap og faglig kvalitet i skolen samt objektiv og rettferdig vurdering. Det er nemlig mange som er enige med oss!

Lektorbladet nr. 5-07

29

Kontakt med politiske og akademiske miljøer Av Truls Sevje En fagforening som ønsker samfunnsinnflytelse, må ha politiske kontakter, uten selv å bli partipolitisk. I min tid som leder hadde vi lobbymøter på stortingsnivå med Høyre, Fremskrittspartiet og SV. På Stortinget Jeg ledet samtalene med Høyre og Frp. Det var gode møter, men det må sies at det endelige resultatet ble magert. Inge Lønning ble ikke utdanningsminister, som jeg håpet. Kristin Clemet hadde en sterk berøringsangst overfor fagforeninger, det var nærmest en skole i ”høyrearrogansen” å komme med synspunkter overfor Clemet og hennes statssekretærer.

Nye fagplaner i matematikk Som leder av matematikkutvalget i NLL arbeidet jeg en del med nye fagplaner i matematikk for videregående opplæring sammen med en gammel studievenn, professor Geir Ellingsrud.

Disse fagplanene var svært gode.

Matematikk er skolens problemfag nummer en. Med den store utbyggingen av gymnasene på 60-tallet var det klart at det måtte gjøres noe med de gamle gymnasfagene, ellers ville jo strykprosenten bli formidabel.

Løsningen som ble valgt, var å senke de faglige nivåene framfor å søke en løsning i større differensiering, i god sosialdemokratisk likhetsånd.

Matematikkfaget skulle ha tre varianter. Én for elever som velger matematikk og fysikk, én for elever som velger de mykere realfagene som kjemi og biologi, og en tredje for elever som velger samfunnsfag. Hensikten var å vinkle matematikkfaget inn mot disse tre studieretningene. Elever som vel-

30

Lektorbladet nr. 5-07

ger typiske språkfag, skulle få slippe.

I første klasse skulle det være en todeling av matematikkfaget fra dag en.

Vi gjorde et framstøt overfor Clemet og bad om et møte hvor vi kunne legge fram vår skisse. Det kom ingen respons fra henne. Geir Ellingsrud, nåværende rektor ved Universitetet i Oslo og jeg som leder av fagutvalget for matematikk i Norsk Lektorlag, møtte en kald skulder. Høyre som skoleparti og et inkluderende parti passer nok best når festtalene skal holdes. Jeg har full forståelse for at et politisk parti ikke vil bli fanget opp av en fagforening. Lønns- og arbeidsforhold bør ikke være et særlig hyppig tema i samtaler med politikere. Men at et parti som Høyre heller ikke vil ha samtaler som gjelder den faglige kvaliteten i skolen, er meningsløst. Norsk Lektorlag ville vært Høyres beste venn i så måte. Ingen forlanger at et parti skal styres av interesseorganisasjoner, men samfunnet og de enkelte partier er best tjent med at de lytter og holder kontakt med organisasjoner som også har et samfunnsmessig budskap. Norsk Lektorlag har bedre skoleekspertise enn de politiske partiene.

I Frp hadde vi møte med Ursula Evje, André Kvakkestad og Fridtjof Frank Gundersen, men disse forsvant ut av Stortinget ganske raskt.

Møte med SV Møtet med SV var helt spesielt. Rolf Reikvam, senere leder av Stortingets undervisningskomité, tok høflig imot oss. To medlemmer fra en videregående skole i Akerhus førte ordet.

Reikvam avviste det meste i tur og orden. Møtet var en meget god demonstrasjon av hvor fjernt SV står

Rolf Reikvam

lektorene i skolesaker! Kunnskap er ikke det SV står for – heller omsorg, trivsel og obskure pedagogiske oppfatninger. Vi var alle tydelig skuffet etter dette møtet.

Møte med Utdanningsdepartementet Jeg kom forholdsvis tidlig i kontakt med Utdanningsdepartementet.

Den første kontakten var med folk på embetsmannsnivå, folk som gjorde skikkelig rede for inngåtte avtaler, gjeldende lover og regler og saker departementet arbeidet med. Her ble jeg positivt overrasket. Jeg fikk inntrykk av at det var stor vilje til dialog, og at vi skulle bli skikkelig informert.

Når det gjaldt kontakt med departementets skolefagfolk, var situasjonen en helt annen. Som tidligere nevnt hadde jeg laget et forslag til nye matematikkplaner. Pressen slo det opp, og statsråd Jon Lilletun arrangerte et møte i departementet for å drøfte matematikkundervisningen i skolen.

Jeg ble invitert som eneste heltidslektor i videregående skole. Folk i departementet hadde også sørget for å invitere en rekke helt spesielle matematikere og didaktikere fra universiteter og høyskoler. Alle var uenige med meg. Departementets folk visste hvordan de skulle torpedere forslag de var uenig i. Georg Mathiesen og Thorvald Astrup var personene i departementet som direkte motarbeidet de fleste gode forslag. Som en av skole-Norges fremste representanter sa til meg: Astrup har gjort nok ugagn. At partiene lot disse personene herje fritt i departementet, er utrolig. I ettertid erfarte jeg at departementet hadde sine spesielt utvalgte ”Tordenskiolds soldater” i skole- og forskningsmiljøene. I skolesaker var de uenig med 99 % av sine fagmiljøer. Hadde statsrådene hatt bredere kontakt med skoleNorge, og lektorene i særdeleshet, ville innflytelsen til disse negative departementsfolkene ha blitt kraftig desimert.

Det var ett lyspunkt i Høyre. Grete Horntvedt, skolebyråden i Oslo inviterte meg til et møte i Oslo rådhus.

Hun var interessert i å prøve ut NLLs forslag til matematikkplaner på skolene i Oslo, men hun kunne selvfølgelig ikke ta en snarvei utenom departementet. Departementet satte foten ned, bl.a. ved å hevde at vi allerede hadde fått gjennomslag for noen av våre synspunkter. Det var ren bløff, men Astrup fornektet seg sjelden.

Statsråd Jon Lilletun I min tid som leder av NLL ble det stadig fremmet krav om testing av lærere. At også lærere skal vurderes, er selvsagt, men mindre selvsagt er vurderingskriteriene. Men statsråd Jon Lilletun var blant dem som gjerne ville teste lærerne. Fra før var jeg ganske irritert på statsråden, som stadig vekk framhevet i ulike fora at han bare hadde lest én bok, og den klarte han seg med. Jon Lilletun var fra KrF, og det var jo ganske klart hvilken bok

Jon Lilletun

han hadde lest. Han poengterte alltid at han bare hadde folkeskolen, framhaldsskolen og søndagsskolen, og at søndagsskolen hadde vært den mest nyttige. Jeg fikk et helsides oppslag i Dagbladet da jeg tok til orde for at vi godt kunne vurdere lærerne, men da burde vi starte på toppen med å ”teste” statsråden, han som bare hadde lest én bok. Det virket. Lilletun nevnte senere aldri at lærerne burde ”testes”. Ei heller at han bare hadde lest bare én bok.

Uansett, Jon Lilletun var en romslig politiker med evne til å lytte – og langt å foretrekke framfor mange av sine forgjengere. Ett av de svake feltene i Lilletuns tid som undervisningsminister var sammensetningen av statssekretærkorpset og rådgiverstaben. Jeg mener at alle partier bør hente disse fra undervisnings- og forskningsmiljøene, uten at det er noen garanti mot dårlig politisk håndverk. Bedehusene og misjonærforeningene er intet godt rekrutteringssted. KrF bør se utover kjernemiljøet sitt når det gjelder faglig rekruttering til politiske departementsstillinger. Jeg var i mange år kollega med en trofast KrF-er som også hadde vært ordfører i sin by.

Vi var meget sjelden uenige i skolespørsmål.

Akademia Heller ikke alle vi trodde var våre venner, viste seg å være det i skolesammenheng. Man skulle kanskje tro våre synspunkter ble applaudert av folk i akademia, men det var slett

ikke alltid tilfellet. Man kan undres i hvilken grad forskere i pedagogikk og didaktikk har politiske og personlige agendaer i sin virksomhet. Benektelse av fakta, motvilje mot å forske på den ubehagelige nivåsenkningen – samt ønsket om å framstille trivselen i norsk skole som mer verdifull enn det faglige nivået ser ut til å prege deler av hverdagen. Det kan virke som om de pedagogiske og didaktiske miljøene nesten alltid ender opp som sosionomiske ”forskningsmiljøer”.

Jeg kjenner to unntak: professor Arild Tjellvoll ved Universitetet i Oslo og professor Kaare Skagen ved Høgskolen i Oslo (tidligere ved Universitetet i Tromsø).

Elever kan gå mange år på en skole og trives utmerket uten å lære noe særlig, og mange gjør det. Poenget må jo være å få dannet skoler hvor elevene trives fordi de lærer noe.

Kunnskapsformidling er verdens desidert eldste yrke. En generasjons kunnskap skal formidles videre til neste generasjon som på sin side skal utvide kunnskapshorisonten. Dette er det viktigste i menneskehetens historie. Dessverre sterkt underminert av moderne pedagoger og skolepolitikere som selv mangler faktiske faglige kunnskaper.

Norsk matematikkråd Jeg ble bedt om å skrive til Norsk matematikkråd og søke om medlemskap for Norsk Lektorlag. Det gjorde jeg. Det ble ingen udelt positiv affære.

Høyskoler og universiteter arbeidet under samme lov. I Norsk matematikkråd var høyskolematematikerne i flertall, ikke alle var engang matematikere. Møtene hadde morsomme faglige foredrag på et nivå tilpasset høyskolene. Debattene dreide seg mye om skolen, lite om universitetene.

Universitetsansatte hadde litt for lett for å legge skylden på matematikklærerne i skolen når det gjaldt svikten

Lektorbladet nr. 5-07

31

i rekrutteringen til matematikkfaget.

Det likte jeg dårlig og kvitterte med at svikten nok heller skyldtes dårlige forelesere på universitetene. Dermed skjønte alle at dette ikke var noen fruktbar problemstilling. Både universiteter og høyskoler opererer under samme lov, altså får studentene studie-

poeng begge steder, i god sosialdemokratisk utjamningsånd. Jeg sjekket eksamensoppgaver i matematikk ved en høyskole. Det var bedrøvelige greier. På høyskoler får man studiepoeng ved å løse matteoppgaver på ungdomsskolenivå. Det gjør man garantert ikke på universitetene. Men det

var et ikke-tema i matematikkrådet. I det hele tatt, innen utdanning og forskning er det for mange ikke-temaer.

Ikke-temaer bør settes på dagsordenen – og så får man heller tråkke enkelte på tærne. Verden går raskest framover når de som blir tråkket på tærne, blir stående igjen.

Gamle matteprøver for vanskelige 60-tallets ungdomsskoleeksamen i matte er for vanskelig for dagens elever i videregående.

95 prosent av førsteklassingene i videregående strøk da lektor Truls Sevje testet sin klasse i eksamensoppgaver i algebra gitt på ungdomsskolen på 60-tallet. Dette var elever som hadde gått nesten ett år i videregående.

Den samme testen gjorde han på en klasse som hadde valgt den vanskeligste matematikken, og hadde elever som hadde gått nesten to år i videregående.

Da var strykprosenten 60.

Dette forteller stifter og tidligere leder i Norsk Lektorlag, Truls Sevje. Han er nå leder i Lektorlagets fagutvalg for matematikk, og gjorde selv testen på sine egneelever.

– I algebra ligger dagens elever omtrent toår etter dem som gikk på skolen for en generasjon siden, sier Sevje.

Han mener de store skolereformene på 90-tallet har skylden.

– Reformene ble gjennomført over hodene på oss som kjente problematikken på kroppen hverdag. Lærerne ble aldri hørt, og resultatet er en nivåsenkning.

Lektorlaget vil at elevene, når de begynner i ungdomsskolen, bør deles inn i to grupper i matematikk. De som er interessert, og de som har sine hovedinteresser innenfor andre fag.

– Men de skal ikke deles inn etter ferdigheter eller karakterer. Alle elever som vil lære matte, skal få sjansen.

Selv om de ikke er så flinke i utgangspunktet, sier Sevje.

32

Lektorbladet nr. 5-07

Åpenhet og valg Direktør i kompetanseavdelingen i NHO, Baard Meidell Johannesen, sier oppslagene i Aftenposten den siste tiden om de dårlige tilstandene i norsk skole, stemmer bra med de observasjonene NHO selv har gjort.

– Det er ikke rart at det er sånn. Det får jo ikke noen konsekvenser, verken for læreren eller skolen, om resultatene er dårlige. Samfunnet vet ikke hvilke skoler som er gode, og hvilke som er dårlige. Og foreldrene kan ikke fritt velge skole. Dermed finnes det ingen korrektiver, sier Meidell Johannesen.

NHO vil derfor ha åpenhet om resultatene ved den enkelte skole, og fritt skolevalg.

Mangler mat og søvn Arne Solheim Kaldahl er lærer på Ås videregående skole. Han mener at foreldrene selv også må ta ansvar for de dårlige resultatene. For i de årene han har vært i skolen, er elevene blitt trøttere og mer sultne.

– Det finnes ikke den pedagogiske metode som kan lære en trøtt og sulten elev noe som helst. Når de kommer på skolen med to-tre timer for lite søvn, uten å ha spist frokost, står vi maktesløse, sier Solheim Kaldahl.

Han mener dessuten motivasjonen til

å gjøre en innsats på ungdomsskolen er borte, siden alle kommer inn på videregående skole uansett. Rundt 90 prosent kommer dessuten inn på det grunnkurset de helst vil begynne på.

Ikke vanskelig Blant de mange som har reagert på Aftenpostens oppslag om de dårlige matematikk-kunnskapene, er også student ved fysisk institutt på Universitetet i Oslo, Klaus Magnus Johansen.

– Vi er veldig bekymret. Problemet er at alle mener det vi driver med er så komplisert. Kristin Clemet sa det også da hun var her og delte ut Formidlingsprisen. Hun understreket hvor viktig god formidling er, fordi det vi driver med er så vanskelig.

– Men det er jo ikke riktig. Fysikk er egentlig ganske enkelt. Vi beskjeftiger oss med størrelser som kan måles og veies, og evige fysiske lover. Psykologi er for eksempel mye mer komplisert.

For ikke å snakke om norsk politikk, som Clemet selv steller med. Der er det mye vanskeligere å forutse hvilke faktorer som er viktige.

Aftenposten, 12.12.2001

Finner ikke bilde av læresenteret

Læringssenterets lokaler i Kolstadgata 1 på Tøyen i Oslo (Foto: Lisbeth Falling)

Slaget om eksamen Henning Wold hadde kvaliteten på sentralgitt eksamen som en fanesak. Før og under skriftlig eksamen i 2002 gav Læringssenteret mildest talt uklare signaler til skolene om hvilke hjelpemidler som skulle være tillatt ved norskeksamen.

Det ble det rene kaos. Læringssenteret hadde ikke kontrollrutiner til å hindre fadesen.

Henning Wold ble invitert til debatt på direkten i NRK radio med en direktør i Læringssenteret. Wold argumenterte overbevisende for sitt syn på klare regler for eksamen. Direktøren har vært lite synlig i debatten senere.

Et bevis på at NLL virkelig var kommet inn ”i varmen”, var statsråd Kristin Clemets ja til å komme og hilse landsmøtet i 2002. Hun var der i nærmere to timer og svarte på spørsmål fra salen i tillegg til å holde et meget engasjert foredrag. Trond Giske var for øvrig invitert til landsmøtet året før, men han fant det ikke en gang bryet verd å svare på invitasjonen. Derimot stilte Øystein Djupedal opp på landsmøtet i 2006.

Wolds lederperiode, var den såkalte logosaken.

– Det hele startet med et forslag om nye logo som ble vedtatt av landmøtet i 2001, forteller Wold. – Sentralstyret, som også var splittet i dette spørsmålet, fikk laget nærmere 30 nye forslag som ble lagt fram for landsmøtet i 2002.

Men ingen av de nye forslagene fikk flertall, og dermed var ”uglen” fortsatt NLLs logo. Tilhengerne av ny logo protesterte og hevdet at landsmøtet i 2001 hadde vedtatt at NLL skulle ha ny logo.

Sentralstyret vedtok derfor etter landsmøtet å sende denne saken til uravstemning blant medlemmene, og resultatet ble at 78 % sa ja til uglen. Det var imidlertid

Forsiden av Lektorbladet nr. 5 2003

bare 20 % deltakelse i avstemningen. I ettertid bør det vel innrømmes at slike spørsmål må avgjøres administrativt og ikke av et landsmøte. Dette var en viktig erfaring å ta med seg videre for en ung organisasjon. Slike spørsmål er uhyre tidkrevende å behandle demokratisk, legger Wold til.

En annen viktig sak for NLL dette året var Stortingsmelding 16 – lærerutdanningsmeldingen som ble vedtatt av Stortinget i juni. NLL deltok sammen med Akademikerne i en åpen høring i Stortinget og krevde et 6-årig løp for lektorutdanningen pluss lønnet ”turnustjeneste” for hovedfagskandidater – eventuelt fullstipendiering av PPU.

Noen har hevdet at eksamensskandalen i 2002 var en del av grunnlaget for Regjeringens beslutning om legge ned Læringssenteret og opprette Utdanningsdirektoratet i 2004.

Utdanningsforbundet deltok ikke i debatten og gikk i dekning til støyen omkring eksamen hadde lagt seg.

Logosaken En av de mindre vellykkede sakene som Norsk Lektorlag behandlet i Henning Lektorbladet nr. 5-07

33

ære med – representativ som han er. Personlig g innendørs, det torlag som ønsker å olen. Parolen er enkel: akke Hakkespett er www.norsklektorlag.no

Lektorbladet

Nr. 1 - 2002 • 1. årgang Medlemsblad for Norsk Lektorlag

tt Hva i all Norden?

Per Thorvald Larsen

Lektorbladet I februar 2002 ble Per Thorvald Larsen ansatt som redaktør for Lektorbladet. I sin bok ”Tatt av skolen” skriver Larsen at årene som redaktør av Lektorbladet var en krevende, men utrolig interessant tid. Han fikk se skoleverket fra orkesterplass og gjøre det han alltid har likt veldig godt – å skrive.

tt Møte med generalsekretæren

Forsiden av Lektorbladets første utgave, 2002

Forsiden på Lektorbladet nr. blad 1-02 å være stolte av. Det kunne Flisa Trykkeri i Solør gi dem. Den 22 år gamle grafiske designeren Ane Marte Taihaugen fikk i oppgave å designe bladet, og Lektorbladet ble fagprøven hennes.

– Vi fikk etter hvert et veldig godt samANDS UNDERSTØTTELSESSELSKAP arbeid med nesten daglig kontakt på – Å finne et navn på bladet var det første problemet som måtte løses, forteller han. – Jeg var inne på navnene ”Fag og skole” og ”Norsk Lektorblad”. Det endelige navnet var det generalsekretær Otto Kristiansen som foreslo. Jeg syntes forslaget var godt, og det ble valgt.

telefon eller e-post. Dette var et møte med en annen verden enn skolen, og det var veldig positivt for meg. Kontakten med fagfolk som kunne sitt fag til fingerspissene, gav meg som vanket i skoleverkets omtrentlighet, noe å tenke over, sier Per Thorvald Larsen.

Ane Marte Taihaugen

Overalt ble Larsen tatt imot av entusiastiske medlemmer som kjørte ham rundt og bød på private middager med etterfølgende middagslur.

– Jeg møtte trivelige kolleger jeg aldri vil glemme. For en skolemann var det en ny opplevelse å møte virkelig entusiasme for det jeg drev med. Disse reisene er derfor de beste minnene jeg har fra tiden som redaktør, legger han til.

Venstresiden – Mange sier at det var en konservativ gruppe lektorer som dannet NLL i 1997.

tøttelsesselskapet om spalteplass til nedenstående årsberetning ettersom – Dette er en helt gal oppfatning. Hele Landet rundt på reportasjereiser gav bladet undertittelen ”Magasin Som redaktør av Lektorbladet ville Per det politiske spekteret var representert, DeresLarsen fagforening: for fag, skole og utdanning” for at det skulle favne videst mulig og kunne leses av alle. Hans idé var at bladet ikke skulle være et rent meldingsblad eller tidsskrift, men et aktuelt skolemagasin. I det første skoleåret hadde han full stilling i skolen ved siden av redaktørgjerningen, det andre skoleåret 75 %, og så halv stilling inntil han ble syk julen 2004.

Thorvald Larsen møte medlemmene i deres hverdag, og derfor reiste han landet rundt på reportasjeturer.

men med klar overvekt fra venstresiden. Mange har hatt behov for å sette merkelapp på NLL, og da er merkelappen ”konservativ” bekvem for mange som ser på NLL som uønsket, sier Per Thorvald Larsen. Uten å nevne hvor han selv hører hjemme politisk, roser han i boka ”Tatt av skolen” Arbeiderpartiets skolepolitiske innsats. Han er også raus mot Kristin Clemet.

nd Understøttelsesselskap holdt sin årlige generalforsamling på Oslo ka – Jeg tok ikke et eneste intervju skriftlig eller på telefonen.

Man må av ha vært på nskapet, gjennomgått og funnet i orden revisor, ble godkjent. Dette stedet og sett mennesker i øynene for å kunne skrive om dem. Men slik 2001 hadde utbetalt kr. 30500,i godt bidrag tilentrengende.

Gravferdsbidrage arbeidsmåte er veldig tidkrevende, og den tappet kreftene mine, vedgår han.

Flisa Trykkeri Per Thorvald Larsen satte som en forutsetning at bladet skulle ha moderne design, være trykt på pent papir og ha gode bilder. Medlemmene skulle ha et

Reportasjer fra arbeidsplassene skulle være et varemerke for Lektorbladet og markere en forskjell fra bladet Utdanning, som sjelden besøkte skoler.

or Frøydis Dietrichson , som nestformann, lektor Petter Bjørn-Hansen r var i år på valg. Lektorene Wenche Smestad (Bergen) og Arve Strøm ktor Harald Berg (Mysen) ble valgt inn som nytt utenbys styremedlem 34

Lektorbladet nr. 5-07

”Utenrikskorrespondenten” Av Per Thorvald Larsen Det siste nummeret mitt av Lektorbladet i 2004 hadde som hovedoppslag en reportasje fra Stockholm der jeg intervjuet de svenske reformtilhengerne ekteparet Ingemar og Ingrid Mattsson fra Skola 2000. Det svenske ekteparet tok vennlig imot meg ved kjøkkenbordet i utsiktsleiligheten deres i en bedre Stockholm-forstad. Fra den solrike terrassen deres kunne man se utover skjærgården og Østersjøen.

Matssons fortalte meg villig om hvordan norske skoleledere i tusenvis hadde betalt store summer for omvisninger på deres svenske reformskoler uten innervegger. Ordet tusenvis er ingen overdrivelse. Skolemodellen til ekteparet hadde derimot ikke slått an i Sverige. Men Mattsson hvisket meg i øret at norske politikere falt for skoleideen fordi de var sikre på å spare penger. I et skolebygg er luft langt billigere enn innervegger, sa Mattsson.

Denne turen min til Stockholm var debuten min som ”utenrikskorrespondent”.

Turen til Stockholm resulterte i en forside med tittelen ”Svensk pensjo-

Overføring av forhandlingsansvaret for lærerne Den 31. januar 2003 ble hele skoleNorge tatt på senga da regjeringen ved kongelig resolusjon helt overraskende vedtok å overføre forhandlingsansvaret for 100 000 lærere og lektorer fra Staten til KS per 01.05.04. Bakgrunnen for denne kongelige resolusjonen var at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte høsten 2002 fattet vedtak om overføring av lærerne til KS. Dermed hadde regjeringen støtte fra samtlige partier på Stortinget unntatt Sosialistisk Venstreparti. Akademikerne var i prin-

nistpar reformerer norsk skole”.

Denne reportasjen var etter mitt skjønn den grundigste og beste jeg laget som redaktør i Lektorbladet. Jeg tilbød det ferdige stoffet fra Sverige til Dagsavisen, som først velvillig satte to journalister på saken. Etter en dags arbeid ble journalistene stoppet av sin overordnede. På telefonen fikk jeg beskjed om at reportasjen min i Lektorbladet ikke var troverdig. Så visste jeg det! Selv tror jeg på det jeg selv ser og hører, og jeg hadde ikke hatt noen grunn til å tro at svenskene ikke snakket sant. Sannheten om den norske valfarten til de svenske skolene uten vegger var nok ikke politisk korrekt i Dagsavisen.

Min avsløring av svenskenes skolebløff hadde kunnet utfordre sterke reformkrefter i norsk skole. Jeg var forundret over at ingen journalist hadde tatt denne turen til Stockholm før meg. Kritisk skolejournalistikk utenom det tabloide er mangelvare i Norge. Jeg hadde jobbet direkte og indirekte med denne saken i nesten tre år, og syntes at det var bittert at et grundig journalistisk arbeid blir mis-

Per Thorvald Larsen, Lektorbladets første redak redaktør, er født i Oslo i 1950 og er cand. philol. med tysk hovedfag. Han har over 30 års erfaring i skolen og underviser i dag i tysk ved Frederik II videregående skole i Fredrikstad. Han har vært aktiv skribent i flere sammenhenger og er kjent for å ha en våken og poengtert penn.

Larsen var redaktør for Lektorbladet inntil julen 2004, da han ble rammet av en alvorlig sykdom.

trodd. Hadde et tilsvarende oppslag stått i bladet Utdanning, hadde saken havnet på Dagsrevyen. Det tror i hvert fall jeg.

sippet enig i regjeringens vedtak, men Sentralstyret i NLL vedtok allikevel at medlemmer av Norsk Lektorlag skulle delta i én times politisk markering den 6. februar som reaksjon på regjeringens framgangsmåte, som var et klart brudd på elementære faglig-politiske rettigheter stikk i strid med den dialog- og samarbeidslinje statsråd Kristin Clemet hadde signalisert til lærerorganisasjonene.

– Dette ble en vellykket markering for NLL. Vi fikk vist vår selvstendighet og politiske syn på en fin måte. Det skal her Lektorbladet nr. 5-07

35

ikke stikkes under en stol at vår markering var omstridt i Akademikerne, sier Henning Wold.

Gro Elisabeth Paulsen overtar ledervervet I 2003 ønsket Henning Wold avløsning som leder. På landsmøtet på Leangkollen i Asker i mars dette året ble nestleder Gro Elisabeth Paulsen valgt til ny leder.

Hun hadde markert seg som en skribent med tyngde og er en betydelig skolepolitisk ideolog.

Ny retning i skolepolitikken Etter mange observatørers mening har norsk skolepolitikk skiftet retning i perioden 2001 til 2007. Titlene på noen av de viktigste skolepolitiske doku-

mentene i denne perioden gir et godt innblikk i utviklingen. Søgnen-utvalget, som ble utnevnt at utdanningsminister Trond Giske rett før regjeringsskiftet høsten 2001, valgte titler som bar bud om norsk skoles fortreffelighet: Førsteklasses fra første klasse (NOU 10/2002) og I første rekke (NOU 16/2003). Utdanningsminister Kristin Clemet fulgte opp med en melding der tittelen er ambisiøs, men likevel mer åpen: Kultur for læring (St.m. 30/2004).

ville han utvide kunnskapsbegrepet og tømme det for mening? I – og ingen stod igjen (St.m.16/2007) er bekymringen rettet mot de sosiale følgene av den faglige svekkelsen i skolen. Meldingen stikker hull på den nasjonale myten om verdens beste skole som gir elever fra alle hjemmeforhold en god utdanningsstart. Den autonome eleven fra R94 blir en hjerteløs ironi når hver fjerde gutt (og hver tiende jente) i ungdomsskolen viser seg å være funksjonell analfabet.

Hun hadde allerede i desember 2001 møtt det hennes statssekretær Helge Ole Bergesen omtalte som PISA-sjokket: ”Norsk skole er ikke i nærheten av å være verdens beste.” Sjokket ble forsterket av neste runde PISA og TIMSS som bekreftet en klar faglig tilbakegang fra 1995 til 2003. Rapporten som fulgte, inviterte ikke til fortsatt nasjonalt hovmod på skolefronten: Hva i all verden har skjedd med realfagene? (2004).

Navnet på den nye skolereformen kunne da også gjerne ha vært hentet fra Norsk Lektorlags program: Kunnskapsløftet (2005).

– Kort oppsummert markerer titlene en nasjonal erkjennelsesprosess i perioden 2001-2007 der man går fra selvtilfredse postulat om ”verdens beste skole” via en forståelse for at det har vært for liten vektlegging av kunnskaper i skolen, til en erkjennelse av at dette er en usosial skolepolitikk. Medlemmer av Norsk Lektorlag har hevdet dette siden stiftelsen i 1997, forteller Gro Elisabeth Paulsen. – Ved vårt tiårsjubileum ser vi en felles og tverrpolitisk oppslutning om dette synet. Etter inntredenen i Akademikerne i 2001 fikk Norsk Lektorlag mulighet til å bidra til dette gjennom deltakelse i referansegrupper, konferanser og høringsrunder. I løpet av utdanningsminister Kristin Clemets tid ble det også merkbart større åpenhet i departement og direktorat for kritikk mot 90-årenes pedagogiske utvikling, legger hun til.

Kunnskapsminister Da Øystein Djupedal overtok statsrådsstolen og tok tittelen kunnskapsminister, var mange i tvil om hva dette innebar.

Ville han bekrefte behovet for økt vektlegging av faglige kunnskaper – eller

Lektorene vekkes til live Av Gro Elisabeth Paulsen Etter årtusenskiftet har kritikken mot 90-tallets overdrevne tro på den autonome elevrollen økt. Kritikken medfører også et revidert syn på lærerrollen. For ti år siden tydet mye på at allmennlærertanken skulle bre seg også til videregående skole.

Fagspesialiserte lærere ble oppfattet som en hemsko ved innføringen av obligatoriske tverrfaglige prosjektar-

36

Lektorbladet nr. 5-07

beid. Når ”lærerstyrt undervisning” blir et skjellsord, lærers oppgave blir å ”veilede” og elevenes oppdrag ”å lære å lære”, trengs det ikke fagspesialiserte lærere. PISA-sjokket medførte imidlertid at man lette etter forklaringer på Finlands glimrende resultater.

Man fant at i Finland har samtlige lærere – og dermed også samtlige skoleledere – universitetsutdanning

på mastergradsnivå. I Finland er med andre ord samtlige lærere lektorer.

PISA og NOKUT PISA-sjokket førte til økt oppmerksomhet mot kvaliteten på norske lærere. Som et strakstiltak ble det innført minstekrav til karakterer i norsk og matematikk for studenter til allmennlærerutdanningen. Norsk Lektorlag

støttet kravet og hevdet at de som vil bli lærere, i utgangspunktet må prestere ”over middels” i disse fagene.

NOKUT fikk i oppdrag å granske allmennlærerutdanningen i Norge og la fram en midtveisrapport høsten 2005 og en sluttrapport høsten 2006. Konklusjonen er at allmennlærerutdanningen har klare svakheter.

Rapportene bekrefter inntrykket av at det i allmennlærerutdanningen – som i skolen – er et gap mellom idealer og virkelighet, mellom teori og praksis.

I mars i år kunne mediene fortelle at kunnskapsminister Øystein Djupedal erklærer allmennlæreren som død. At myndighetene mener alvor med sin interesse for lærernes kompetanse, viser to nye rapporter i juni 2007. For første gang har man villet kartlegge hvilken faglig kompetanse lærerne har i de fagene de underviser. For lektorene er dette gode nyheter. I 1997 var det nemlig flere som hevdet at lektoren var død.

Lønn og arbeidstid Før Norsk Lektorlag ble medlem i Akademikerne, hadde foreningen ingen forhandlingsrett og liten innflytelse over lønns- og arbeidsforholdene.

Staten var forhandlingsmotpart, og på Norsk Lektorlags første møte med utdanningsminister Trond Giske høsten 2001 ble det tydelig markert at det var Helga Hjetland og Norsk Lærerlag som la premissene for tariffpolitikken. Arbeidet med skolepakkene la opp til et lønnsløft for lærergruppene – finansiert ved mer effektiv utnytting av årsverket. Resultatet ble at unge lektorer ble overtallige og mistet jobben, mens eldre lektorer fikk økt arbeidsbyrde.

Lønnspolitikk For lektorene i allmennfaglig studieretning var skolepakkene en dårlig avtale fordi en tilsvarende økning i arbeidsmengde i form av overtidsarbeid ville gitt høyere økonomisk uttelling. Det tette samarbeidet mellom staten og de store lærerorganisa-

sjonene ble rystet da en ved kongelig resolusjon vedtok å overføre forhandlingsansvaret for skolen til KS med virkning fra 1. mai 2004. Overgangen betydde stor usikkerhet – men dermed også nye muligheter – både når det gjaldt lønns- og arbeidsforhold. For mange av Norsk Lektorlags medlemmer er spørsmålene og arbeidstid og leseplikt vel så viktig som lønnspolitikk. Den nedvurderingen av lærerrollen som skjedde på 90-tallet, medførte en byråkratisering og kontorisering som rammet lærerprofesjonens frihet hardt.

Norsk Lektorlag håpet på en kursendring, men fikk liten innflytelse på den arbeidstidsavtalen som KS og Utdanningsforbundet kom til enighet om i tariffoppgjøret i 2004. Det viste seg imidlertid snart at KS og Utdanningsforbundet hadde ulikt syn på hva denne avtalen innbar, og det førte til en arbeidsrettsdom i juni 2006 som Utdanningsforbundet tapte.

Dommen gir KS medhold i at det store paradigmeskiftet kom med avtalen i 2000 da staten var arbeidsgivermotpart, i og med ”at arbeidstidsavtalen av 2004 på det aktuelle punkt ikke medførte realitetsendringer i forhold til arbeidstidsavtalen av 2000 mellom staten og Utdanningsforbundet”.

Arbeidsrettsdommen åpenbarer dermed at tariffoppgjøret våren 2006 i realiteten ikke var en kamp for å ”bevare lesepliktavtalen”, men i høyden om å beholde restene fra 2000.

Ved tariffoppgjøret våren 2006 stilte Norsk Lektorlag sammen med andre Akademikerforeninger igjen krav om en helt ny arbeidstidsavtale for undervisningspersonalet. Resultatet ble som kjent at mye av avtalen fra 2004 ble videreført, men med store muligheter til å inngå andre lokale avtaler. Norsk Lektorlag registrerer nå at en del av våre tillitsvalgte får større gjennomslag for sine forslag lokalt, der argumenter oftere teller mer enn kjøttvekt.

Lektorbladet nr. 5-07

37

Sentralisme Sentralisme gir mye makt til de største aktørene. Dette merker vi også i lønnspolitikken. For å snu den negative lønnsutviklingen for lærerne med lengst utdanning, har Norsk Lektorlag innsett at det må systemendringer til. Overføringen til KS betydde at Norsk Lektorlags medlemmer kunne komme inn i det samme lønnssystemet i kommunal sektor som de andre Akademiker-foreningene. Dette var da også vårt hovedkrav ved tarifforhandlingene både i 2004 og i 2006.

Begge gangene ble forsøket stoppet av Utdanningsforbundet som ønsker å beholde både egne medlemmer og andres medlemmer i det samme lønnskapitlet. Denne sentrale lønnsdannelsen er hovedforklaringen på den sammenpressede lønnsstrukturen i Norge.

Norsk Lektorlag har helt siden vi ble medlemmer av Akademikerne, arbeidet for å styrke bevisstheten om at det er selve systemet som må endres dersom

Veien videre – visjoner og verdigrunnlag Norsk Lektorlag ble startet som et opprør mot en skolepolitikk og en lønnspolitikk som sier at formell og systematisk utdanning ikke er viktig. Utgangspunktet for mye av den progressive pedagogikken fra 1970-tallet og framover var ønsket om en mer elevvennlig skole.

– Dessverre har denne gode intensjonen svekket oppmerksomheten mot det tålmodige arbeidet som skal til for å bygge gode faglige kunnskaper og ferdigheter.

Resultatet ble en skole som i økende grad har overlatt elevene til seg selv – til den autonome elevrollen som ble selve den økonomiske jokeren i skolen etter R94. Dette rammer samtlige elever, men i særlig grad dem som ikke kan få akademisk støtte og utdanningsstrategisk 38

Lektorbladet nr. 5-07

vi skal få en bedre lønnsutvikling. Utgangspunktet for Akademikernes og Lektorlagets lønnspolitikk er det generelt lave lønnsnivået for norske akademikere. En OECD-rapport høsten 2007 slo fast at utdanning lønner seg minst i Norge sammenlignet med andre europeiske land. Lønnsforskjellene innad blant norske akademikere er også store, i disfavør av dem som lønnes over offentlige budsjetter. Dette rammer selvsagt undervisningspersonalet privatøkonomisk. Men den svekkede statusen rammer dem også i forhold til det arbeidet de gjør; samfunnet signaliserer til ungdom at utdanning bokstavelig talt er lite verdt i Norge.

Gro Elisabeth Paulsen (f. 1953) er født og oppvokst i Rygge i Østfold. Hun tok examen artium i Moss i 1972 og studerte filologi ved Universitetet i Oslo (nordisk hovedfag, tysk mellomfag, religionshistorie mellomfag og psykologi grunnfag). I tillegg har hun halvårsenhet i pedagogisk bruk av IKT/nettundervisning. Hun har arbeidet i videregående skole siden 1979, først på Raufoss og siden 1999 ved Tranberg videregående skole i Gjøvik, hvor hun nå er permittert fra sin mellomlederstilling.

veiledning hjemmefra. Det er mitt håp at stadig flere innser dette, og ikke angriper Norsk Lektorlags som elitistisk.

Det trengs en bred debatt om kunnskapssyn og synet på utdanning i Norge, sier Gro Elisabeth Paulsen.

Romantisk elevsyn Den svenske skolekritikeren Inger Enkvist holdt foredrag for Norsk Lektorlags landsmøte våren 2001 der hun pekte på det romantiske elevsynet i svensk (og norsk) skole. Denne hangen til å romantisere det ukultiverte og u(ut)dannede er minst like tydelig i dag som for seks år siden. Likevel snakkes det høyt og flott om kunnskapssamfunnet og om verdiskapning basert på hjernekraft. Snakket om kunnskapssamfunnet virker like floskelpreget som 90-tallets skryt om verdens beste skole.

Utdanning handler ikke bare om opplæring til yrkeskompetanse, men om personlig utvikling og dannelse. Dette kan ikke gjøres gjennom den yrkesfaglige mål-middel-tenkningen som ble innført i skolen under Gudmund Hernes, og som hans kritikere har kalt ”kommandohumanisme”. Like ille som manglende tro på utdanning er overforenklet tro på utdanning.

– I samarbeid med de andre Akademikerorganisasjonene bør Norsk Lektorlag være en pådriver i en bred offentlig debatt om utdanningssystemet i Norge.

Kvalitetsreformen i høyere utdanning stiller store krav til universitetslærerne om bedre oppfølging av studentene.

Dette kravet om oppfølging kan bli umulig å imøtekomme dersom stadig nye kull av studenter mangler de grunn-

leggende kunnskaper og ferdigheter, og den allmennorientering som trengs for å meste akademiske studier, fortsetter Paulsen.

– Vi må derfor arbeide for at ungdom som går ut av studiespesialiserende program, mestrer et faglig nivå som gjør at universitetene ikke må ha forkurs som repeterer ungdomsskolepensum. I siste instans trenger vi en debatt om utdanningsinstitusjonenes rolle i samfunnet.

Hvordan skal disse institusjonene møte elevpopulismen og barometerdemokratiet? I en lang periode har trenden vært sterk vektlegging av utdanning som et velferdsgode for det enkelte individ.

Den andre siden av saken, at utdanningsinstitusjonene er et ledd i samfunnets sosialisering av nye generasjoner, er underkommunisert. Universiteter og høyskoler lokker til seg nye studenter med campuscaféer og friluftsliv, ikke

med krevende faglige utfordringer.

Akademikere utenfor skolen velger NLL – Hva er din kommentar til at mange akademikere utenfor skolen velger å bli medlem av NLL? – Norsk Lektorlag ønsker ikke å være en organisasjon kun for skolefolk, og det er riktig at vi får stadig flere medlemmer fra andre sektorer, både offentlige og private. Et bredere medlemsgrunnlag bidrar til å utvide og utvikle perspektivet. Utdanning, forskning, kunnskapsutvikling og kultur utgjør et bredt felt med glidende overganger og koplinger på tvers av tradisjonelle fag. Norsk Lektorlags medlemmer er alle fagspesialister innen egne fagområder, mens organisasjonen som sådan er preget av et stort faglig mangfold. Nettopp dette tverrfaglige fellesskapet er nøkkelen til

organisasjonens identitet og potensial.

Det vil være en pedagogisk oppgave for Norsk Lektorlag å få det norske samfunnet til å sette større pris på de verdiene som ligger i kunnskap, utdanning, forskning og kultur. Og da snakker jeg både om nytteverdien og egenverdien.

Kilder Intervjuer med og skriftlige bidrag fra Else Alvik, Else Wigen Berner, Otto Kristiansen, Per Thorvald Larsen, Gro Elisabeth Paulsen, Fred Olav Slutaas, Truls Sevje, Sverre Strand og Henning Wold, samt Per Thorvald Larsens bok ”Tatt av skolen – en vandring i skolehistroien” (Skolehistorisk forlag, 2007).

Lektorbladet nr. 5-07

39

Økende interesse for NLLAv Einar Bovim

NLLs Studentlag

Det er økende interesse for å bli medlem av Norsk Lektorlag blant mastergradsstudenter ved universitetene, og 3. november 2006 ble det første studentlaget dannet ved Universitetet i Oslo. Vi har truffet initiativtakerne: Jonas Øksnes (21) fra Steinkjer, Kristin Andvik Hoaas (23) fra Bømlo og Linda Cecilie Jæger Eilertsen (26) fra Drammen.

40

Identitet Selv om ingen av dem har nevneverdig erfaring fra studentpolitikk eller organisasjonsarbeid, har de sine klare grunner til å delta aktivt i dannelsen av NLLs første studentlag.

– NLL har gitt lektorene og lektorutdaningen en tydelig identitet.

Det er uhyre viktig, kommer det kjapt fra Jonas.

Han studerer ved Universitetet i Oslo og skriver masteroppgave i nordisk og sosiolingvistikk. I tillegg har han tysk som støttefag.

For Kristin, som også arbeider med en mastergrad i nordisk, ble det særlig relevant å organisere seg i forbindelse med utviklingen av de nye læreplanene for videregående skole. Støttefagene hennes er psykologi og religionsvitenskap.

Hun mener det er viktig å få skikkelig kjennskap til hva de nye læreplanene betyr for henne som framtidig lektor, og hun håper at

Lektorbladet nr. 5-07

Norsk Lektorlag kan være behjelpelig i det arbeidet.

medlem i NLL siden høsten 2004, var det et naturlig valg.

Linda organiserte seg fordi hun mener at også studenter bør tilhøre en fagforening, og hun kom til at det ville være en fordel å være med helt fra begynnelsen av.

– NLL er opptatt av fag og fagtradisjoner. I tillegg fokuserer organisasjonen på lærerautoritet, og da i særdeleshet den autoriteten læreren har tilegnet seg gjennom faglig kunnskap, og det er viktig for meg.

– Jeg tror også det vil være bra for NLL å ha studentlag, for det er mange av dagens studenter som kommer til å gå inn i skolen som lektorer i årene framover, sier hun.

På sikt ønsker studentlaget å arrangere åpne møter, slik at både initiativtakerne og andre studenter kan få informasjon og drøfte det de måtte ha på hjertet.

– Her håper vi NLL sentralt også vil kunne stille med kompetanse, sier Kristin.

Fag og fagtradisjoner – Hvorfor valgte dere nettopp Norsk Lektorlag?

For Jonas, som har vært student-

– En god lærer er en lærer som setter seg i respekt hos elevene, og som tør å bli upopulær, samtidig som han også roser elevene når dette er nødvendig, legger han til.

Kristin understreker at NLL i dag framstår som organisasjonen for lektorer med faglig engasjement og solide kunnskaper som går dypere enn lærebøkene.

– Selv om det finnes forskjellige lærerstiler og -kulturer, bør de analytiske evner en lærer tilegner seg gjennom faglig dybdeutdanning, gjennomsyre enhver læringssituasjon, legger hun til.

-medlemskap blant studenter

Linda Cecilie Jæger Eilertsen

Kristin Andvik Hoaas

Jonas har en del erfaring fra undervisning i ungdomsskolen, og han poengterer at det også her vil være viktig med lektorer som har fokus på fag og kompetanse.

– NLL er en utmerket organisasjon for studenter som har tenkt å bli lektorer.

Lektorer har en lang utdanning, og ikke alle har like stort fokus på at det faktisk er i skolen de kommer til å arbeide.

Leser en Lektorbladet, med artikler om ulike temaer om fag, skole og utdanning, holder en seg oppdatert. Jeg synes bladet er interessant og morsomt! Det skyldes nok at jeg føler temaene i økende grad angår meg.

det er likevel et poeng å slåss for at det yrket vi skal gå inn i, gis den status det har krav på, sier Jonas. – Jeg tror det er viktig at vi som skal inn i skolen med mastergrad, utvikler en identitet som lektorer allerede i studietiden.

– Hvilke aktuelle saker fikk dere til å organisere dere i NLL?

Det arbeides nå med å få etablert studentlektorlag ved andre universiteter og høgskoler.

Linda poengterer at studenter som vet hva de har tenkt å bruke utdanningen sin til, bør organisere seg i en fagforening for å få innblikk i hva som skjer i dagens arbeidsliv.

– Det kan gjøre dem mer bevisste når det gjelder spørsmål som f.eks. gjelder lønnsforhold og arbeidsmiljø, men også praktiske sider ved jobben.

Jonas Øksnes

– Informasjon om skolepolitiske saker og utdanningsspørsmål som betyr noe for meg, var avgjørende da jeg valgte NLL, supplerer Kristin.

– Som studenter er ikke lønns- og arbeidsforhold det viktigste for oss, men Lektorbladet nr. 5-07

41

NLLs pensjonistgruppe 42

Stadig større aktivitet i NLLs pensjonistgruppe Høsten 2003 opprettet Norsk Lektorlag et interimsstyre for NLLs pensjonister med Oluf Danielsen som leder.

anielsen, som er pensjonist fra Ås videregående skole i Akershus, er en ekte veteran i lektorlagssammenheng. Han var en av initiativtakerne til dannelsen av ULF i 1993 og var foreningens leder fra 1995 til 1997. Danielsen var også medlem av det første sentralstyret i Norsk Lektorlag.

D

keslag til å opprette pensjonistgrupper som kan stå som arrangører av kurs og seminarer av faglig, kulturell eller av mer sosial art. I Oslo/Akershus har det vært arrangert kurskvelder som har fokusert på pensjonistøkonomi. NLLs pensjonistgruppe i Østfold har arrangert teatertur til Oslo, som var et meget populært tiltak.

Styret for NLLs pensjonistgruppe hadde sitt første møte 3. september 2003 og konstituerte seg med Oluf Danielsen som leder. Øvrige medlemmer av styret var Torbjørg Flateby, Odd A. Jacobsen og Aage Nesbø. Fra det opprinnelige styret er Odd. A. Jakobsen gått ut og Knut Skogan er tiltrådt.

Styret har gjennom Lektorbladet og ved direkte henvendelser til pensjonistene kommet med tilbud om høsttur til Vestlandet, turer til Helsinki/Tallinn og Island samt seminar på Høvringen, men oppslutningen var dessverre ikke stor nok at til at turene kunne arrangeres.

– Det er spesielt tre oppgaver pensjonistgruppen vil prioritere, forteller Oluf Danielsen til Lektorbladet. – Vi vil stå for arrangementer på nasjonalt plan, opprette lokale pensjonistgrupper og fungere som idébank for og mellom ulike grupper, samt få til samarbeid mellom NLL sentralt, KS og andre sentrale myndigheter.

Danielsen kan ellers opplyse at styret har oppfordret NLLs fyl-

Lektorbladet nr. 5-07

Oluf Danielsen

– Vi er veldig åpne for henvendelser og tips om ting vi kan gjøre, og håper flere av NLLs pensjonister blir med, forteller Oluf Danielsen.

Fylkeskontakter er oppnevnt i følgende fylker: Akershus: Hordaland: Nord-Trøndelag: Oslo: Vestfold: Østfold:

Oluf Danielsen Aage Nesbø Emil Solheim Eli Kristvik Eithun Bjørn Skaarn Torbjørg Flateby

Lektorene er i skolehistorien ofte blitt skjøvet til side Av dr. philos. Åsmund Arup Seip

U

Innsikt

t av det 19. århundres embetsmannsstat sprang fire-fem grupper med universitetsutdannelse og embetseksamen. Det var teologer, jurister, medisinere, filologer og realister. Medisinernes og juristenes historie er kanskje oftest trukket frem i lyset. Ikke alle kjenner filologenes og realistenes historie like godt. Det finnes et stort litteraturtilfang om lærere. Men dette er gjerne litteratur om folkeskolelærere.

I dette bildet har den høyere skolen hatt lett for å forsvinne.

Slik er det også med lektorenes historie. De er i skolehistorien ofte blitt skjøvet til side.

Lektorene organiserte seg i 1892. Ett av målene Filologenes og Realistenes Landsforening satte seg, var å sikre medlemmenes enerett til å undervise i den høyere skolen. I 1905 kom loven som formelt gav dem enerett. I dag, nesten hundre år senere, er lærerne i den videregående skolen en sammensatt yrkesgruppe.

Lektorer, adjunkter, lærere og faglærere arbeider side ved side.

Ikke i noen fag har de universitetsutdannede lektorene enerett til å undervise.

De som har studert lærere med lærerskolebakgrunn, viser til den positive holdningen disse lærerne hadde til skolereformene. For folkeskolelærerne var skoleutbyggingen en drivkraft i deres profesjonsbygging.

Skolereformene hadde sikret disse lærerne en utvidelse av skoletiden, ansvar for flere skoleår, en bedre lærerutdannelse og større innflytelse over sin arbeidssituasjon. For en stor del vant de disse godene på lektorenes bekostning.

Vi har å gjøre med to yrkesgrupper som søkte sine mål realisert: den ene i allianse med Arbeiderpartiet, den andre i opposisjon. Folkeskolelærerne styrket sin posisjon, og fikk etter hvert utvidet sin kompetanse og sitt kompetanseområde.

Lektorene ble skjøvet til siden.

Som gruppe stod de ribbet igjen, gestaltet i en lønnsklasse.

Åsmund Arup Seip

område slutt på de siste rester av det 19. århundres embetsmannsstat.

Artikkelen er hentet fra forfatterens bok ”Lektorene: Profesjon, organisasjon og politikk 1890 – 1980” (Fafo, 1990).

Lektorene ble forbundet med det gamle klasse- og statussamfunnet. Det ønsket arbeiderbevegelsen å fri seg fra. Gjennom å undergrave lektorene som selvstendig yrkesgruppe, gjorde Arbeiderpartiet på skolens Lektorbladet nr. 5-07

43

Lærerne rykket frem og lektorene ned Av professor Rune Slagstad Etter 1945 prøvde flere grupper å få andel i lektortittelen, dens symbolverdi. I 1949 hadde Industridepartementet (!) gitt sjømannsskolene tillatelse til å ta i bruk lektortittelen. Norsk Lektorlag reagerte på at lektortittelen ”stadig utsettes for devaluering”.

L

ektorlaget brakte i dette tilfelle saken inn for domstolene og fikk til sist Høyesteretts medhold mot Industridepartementet. Hovedtrusselen kom fra andre lærergrupper i allianse med politiske utdanningsstrateger, anført av Helge Sivertsen. Sivertsen ville bryte ned de barrierer som ga ”to ulike læraretatar skarpt skilde alt etter den utdanningsveg dei er komne”. I 1959 uttalte Kirke- og undervisningsdepartementet at ”utdanning fra andre institusjoner enn universitetene, for eksempel fra lærerskole, spesiallærerskole, Lærerhøgskole, og andre høgre skoler, (kan) være like verdifull del av lektor- og adjunktutdanningen som et universitetsfag”.

En ville til livs ”de skarpe skiller i utdanningen av ulike lærerkategorier”.

Lektortittelen bygde på kompetansekrav fra universitetseksamener. Lektorene sammenlignet sin tittel med leger, advokater, prester o.a. Men politikerne ville ikke lytte til denne argumentasjonen.

– Etter 1959 var ikke titlene lektor og adjunkt lenger festet til universitetseksamener. Lektorlagets argumentasjon 44

Lektorbladet nr. 5-07

hadde gjennom hele etterkrigstiden vært at tilknytningen til universitetseksamen var standardsettende: Lektorenes kompetanse hadde sin garanti i universitetenes faglige standard. Den tradisjonelle lektorutdanningen ble devaluert, mens den tradisjonelle lærerutdanningen ble oppjustert.

I 1973 ble lærerskolene treårige med høyskolestatus. Det sentrale i lektorenes argumentasjon var ikke lenger henvisning til opprettholdelse av faglig standard. I 1977 het det hos lektorene, også hos dem: ”alle i skolen er lærere”, ”alle har pedagogisk utdanning, og alle underviser i teoretiske fag”. ”Akademikeren var blitt en ’lærer’ med ’pedagogisk utdanning’.” I 1974 ble det gjennomført en annen symbolsk endring med reelt omformende kraft: ”gymnaset” ble avløst av ”den videregående skole”.

Ungdomsskolen hadde åpnet en ny arena for lærerstanden i konkurranse med den gamle lektorstand. Lektorenes kritiske synspunkter kunne avvises som forsvar for snevre profesjonsinteresser overfor

Rune Slagstad (f. 1945), som er professor i profesjonenes teori og historie ved Høgskolen i Oslo, er en av de mest profilerte personer i det norske kulturlandskapet. I sin bok ”Kunnskapens hus”, som artikkelen er hentet fra, presenterer han et overordnet perspektiv på universitets- og høyskolesystemet i postmoderniteten.

en ekspanderende samfunnsdemokratisering. Derved ble Norsk Lektorlag utdefinert som en symbolsk representant for den foreldede embetsmannsstats eliteunivers. Men lektorstanden var ingenlunde en overlevning fra embetsmannsstaten – først og fremst var den en representant for venstrestatens store reformative dannelseskoalisjon. Men resultatet ble at lærerne rykket frem og lektorene ned. Men begge grupper ble i økende grad fremmedgjort fra sin felles identitetsstiftende dannelsestradisjon.

Lærernes fremrykking var forbigående.

Noen årtier senere oppdaget lærerstanden at dens oppgradering var av forbigående art; den var blitt nedregulert.

Den gamle middelstand er blitt ”proletarisert”, mens det gamle ”proletariat” er blitt middelstand – uten den gamle middelstands samfunnsvisjoner. – I avviklingen av de systembærende dannelsestradisjoner spilte pedagogikken en viktig rolle. Pedagogene ble brukt – og lot seg bruke, også de. Pedagogikken ble en legitimeringsvitenskap for det teknokratiske reformregime. Resultatet ser vi i dag: et skolesystem med diffus identitet, en lærerstand med svak selvfølelse – og en pedagogisk vitenskap som søker å kompensere mangel på indre kjerne med ekspansjon utover i en uendelig rekke av bindestrekspedagogikker. Pedagogikken ble et viktig instrument i den kompetanseutviskende strategi – en disiplin med svak faglig identitet ble bekvem å gripe til. Pedagogikken har vært et viktig styringsmedium, først i folkeskolen, dernest i den høyere skolen og nå til sist også på universitetsnivå. Om ikke universitetslærerne har annet felles, så skal de i det minste kompensatorisk sikres en felles pedagogisk horisont gjennom de obligatoriske, universitetsdidaktiske grunnkurs.

Hva har universitetene gjort for å høyne lektorkompetansen i de sentrale fag?

Kan det ikke være en sammenheng her mellom sviktende realfagsinteresse blant elevene og den manglende satsing på lektorkompetansen i realfagene? Hvorfor har ikke samfunnslære/samfunnskunnskap ført til hovedfagsreform på universitetsnivå? Det må overhodet gjøres

faglig og økonomisk attraktivt å ta hovedfag. Normen må være, støttet av økonomiske incentiv: det er med basis i hovedfagskompetansen en underviser i de sentrale fag. Lektorene må gis tilbake hovedrollen i den videregående skole.

Den videregående skole kan bli fremtidens arbeidsmarked for den samfunnsvitenskapelige hovedfagskandidat. Her kreves det en mentalitetsendring på universitet, i skole og i fagforeninger, ikke minst det siste!

Hovedfaget er, som Gudleiv Forr har kalt det, ”Norges gave til den akademiske verden”. Den nye mastergraden vil ikke ha den tyngde som hovedfaget har hatt i de sentrale skolefag. Den nye doktorgraden, hvis avhandlinger i realiteten ofte (som i dens svenske ekvivalenter) tilsvarer hovedfagsoppgavene i de tunge hovedfagsstudier, har den svakhet i forhold til hovedfaget at den primært er rettet inn mot den vitenskapelige karriere. Hovedfaget er mer åpent ved at det kunne føre over i den vitenskapelige karriere i noen tilfeller, men i første rekke har gitt en viss fortrolighet med det vitenskapelige for den som skulle annetsteds hen i samfunnslivet, i første rekke til skolen, men også til den offentlige forvaltning, til presse og media.

Artikkelen er hentet fra boka "Kunnskapens hus" (Pax, 2006).

I universitetssammenheng vil den nye gradsstrukturen også svekke doktorgraden, fordi doktorgradsstudentenes faglige utgangspunkt vil være svakere.

Derved devalueres hele det akademiske gradssystemet. Det tradisjonelle doktorgradsnivå forsvinner, i stedet gjenoppstår hovedfaget forkledd som doktorgrad.

Lektorbladet nr. 5-07

45

Noen tanker om skole-Norge Av professor Kaare Skagen, Høgskolen i Oslo I to år har SV sittet med ledelsen av den nyfødte kolossen Kunnskapsdepartementet. Inntrykket er at statsråden løper livet av seg for å berge partileder Halvorsen som forsnakket seg i valgkampen for to år siden da hun lovet å gå av om det ikke var full barnehagedekning i landet. Forskningspolitikken er lagt på hvileskjær i et utvalg, og bevilgningene har stoppet opp.

Men hva skjer i skolen?

Skolen som tidtrøyte og oppholdssted En runde i de politiske partienes programmer gir tilsynelatende grunn til optimisme for skolen. Det gjelder for alle, og ikke minst de rødgrønne regjeringspartiene. Her omtales skolen som grunnlaget for folkestyret og instrumentet for utjevning av sosiale forskjeller.

Trass i vakre ord er det likevel fortsatt sterk tvil om de rødgrønnes medisin er til hjelp. For fortsatt er skolen som tidtrøyte og oppholdssted solid forankret i SVs partiprogram. Rødgrønn skolepolitikk har ikke lagt bak seg troen på en skole uten faglige krav og innsats. Den rødgrønne regjeringen og de rødgrønne ordførerne satser fortsatt altfor mye på organisering, fancy skolebygg og nedbygging av eksamen.

Maktforskyvning De siste 15 årene har det skjedd en maktforskyvning i norsk skole. I dag er det politikere sentralt og lokalt, departementer, direktorater og skoleledelser på alle nivåer som er toneangivende i skolen. Det bygges nye landskapsskoler i alle varianter, byråkratiske møtekaruseller innføres i fleng og tilleggsfunk46

Lektorbladet nr. 5-07

sjoner øker i antall. Troen er stor på at styring og ledelse i alle former skal skape den gode skolen. Ressursene satses i stor grad på ledelse på alle nivåer.

Desentraliseringen er i ferd med å skape et nytt lokalt byråkrati.

Skolen er til for å skape og gjenskape demokratiske verdier, kunnskap og ferdigheter. Denne produksjonen av fremtiden skjer i møtet mellom lærerne og elevene. Det er læreren som står i første linje for å drive elevene inn i den faglige verdenen samfunnet har bestemt. Norsk skole – og elevene – står og faller med dyktige, ambisiøse og vennlige lærere.

Derfor må skoleeiere og skoleledere gi tillit og arbeidsrom slik at det kan undervises, læres og stilles krav i norsk skole.

I dag mangler det på en slik tillit. I stedet tror politikerne og lederne at de kan skape den gode skole selv. Skoleledelsen kan ”gjøre lærere gode”, heter det på KS’ hjemmeside.

Rødgrønn balansegang Den nye enigheten om skolens innhold har likevel enda ikke stabilisert seg. De som tror på skolen og vil dens beste, har de siste to årene blitt både beroliget og

Professor Kaare Skagen (Foto: Svein Einar Bolstad)

forbløffet over å følge statsråd Djupedals ferd mot en mer realistisk retorikk og skolepolitikk. Noen ensom ferd er dette likevel ikke. For flere og flere snakker nå ubesværet om lærerautoritet og faglærere i hele grunnskolen. Så har altså dokumentasjonen om middels norske elevprestasjoner fra internasjonale undersøkelser blitt for tung. Samtidig kommer også signaler fra Sverige og Danmark om tydeligere vekt på faglig

kunnskap og ferdigheter. Hva er det da som likevel gjør at det blant svært mange som er engasjert for skolen, er en nagende tvil om den rødgrønne skolepolitikken er i stand til å mestre de store utfordringene de kommende årene?

Etter to års rødgrønn regjering kan vi slå fast at det er god avstand mellom regjeringens skolepolitikk og f. eks. SVs partiprogram. Avsnittene om skole i partiprogrammet slår fortsatt fast at nøkkelsatsingen for å skape den gode skolen er mer IKT. Om karakterer heter det: ”Dagens karaktersystem oppmuntrer til å pugge framfor å lære, og skaper konkurransepress framfor samarbeid.” Nylig refset statsråd Djupedal Norsk Lektorlag fordi organisasjonen satte fingeren på den overdrevne troen på elevstyring i skolen. I statsrådens partiprogram står det at elevene skal ha ”reell medvirkning”, også når det gjelder vurderingsformene. Slike formuleringer skaper tvil om regjeringen virkelig ønsker en kompetansestyrt skole.

Det er tradisjon på norsk venstreside for å legge vekt på sosial utjevning i skolepolitikken. Det bredt aksepterte likhetsmotivet blir forsøkt samordnet med hensynet til individuelle evner og anlegg. I strevet for likhet er det lett å overse at læring nødvendigvis må skape forskjeller i kunnskap og ferdigheter mellom elever. Slike forskjeller er ønskelige og skal fremelskes fordi de er uttrykk for individualitet og faglig læring. Samtidig kan ikke slik faglig læring finne sted uten at det skjer en systematisk undervisning og veiledning på grunnlag av utarbeidede og aksepterte standarder på ulike fagområder. Norsk klasseromsforskning har dokumentert at ikke alle elever i grunnskolen får jevnlig tilbakemelding på sine prestasjoner ut fra krav til ferdigheter og kunnskaper.

Soria Moria-erklæringen satte foreløpig bom for en av SVs hjertesaker, nemlig fjerning av karakterer i hele skoleverket. Men kunnskapsstatsråden er ikke bundet på hender og føtter. Han har et spillerom for å markere seg. I tiden som opposisjonspolitiker markerte Djupedal seg som en arg kritiker av det han kalte

den tradisjonelle skolen. Vekk med pultrekkene og kateterundervisningen, het det da. Statsråden er ikke glad i det han kaller ”det gamle”, men han elsker ”det nye”. Han lar seg begeistre av prosjekter som fremhever ungdomskulturen som betydningsfull for skolen. Der han merker motstand mot digitalisering, får stemmen en ny intensitet.

Nye toner fra Stortinget, gamle refreng fra kommunene Fra 1970-årene av arbeidet de rødgrønne partiene for en svekkelse av lærerrollen, nedbygging av eksamen, overdreven tro på pedagogiske metoder som oppskrift på den gode skolen, og en lunken holdning til kunnskap og faglighet. I 1990-årenes skolereformer stod troen på den autonome elev sentralt i disse partienes tenkning om skole. Tidligere i år tok Arbeiderpartiets talskvinne i skolespørsmål, Anniken Huitfeldt, et oppgjør med sitt eget partis skolepolitikk og varslet krav om tydeligere lærere i skolen. Og i statsrådsstolen sitter SVs Øystein Djupedal og administrerer skolereformen til Høyres Kristin Clemet, og det så lojalt at selv ikke Clemet kan finne for mye å sette fingeren på. Og nå har også Djupedal bekjent SVs skolepolitiske synder og sagt at SV ikke har lagt tilstrekkelig vekt på kunnskap i skolen.

Og ikke nok med det. Stortingsmeldinger understreker gang på gang hvor betydningsfull læreren er for gode resultater i skolen. Læreren er hovedpersonen i skolen, sies det. Og dette kan støtte seg på resultater fra ny pedagogisk forskning som peker på den gode læreren som kraftsentrum i skolens virksomhet. De siste årene har lokalpolitikere og etatsledere likevel gang på gang understreket at det er politikerne og ikke lærerne som bestemmer i skolen. En maktkamp har ført til at praktisk know-how-kunnskap om undervisning og læring ikke har kommet til orde i tilstrekkelig grad.

Denne utviklingen har ført til faglig svekkelse av etterutdanningstilbudet til lærerne som ikke har vært målrettet mot behov for undervisningskompetanse, særlig i realfag. Ledelsen i kommunene har satset på uprøvde typer av skolebygg, organisering og metode, men

Anniken Huitfeldt

satsingen har ikke vært forankret i lektor- og lærerprofesjonens kunnskap og velprøvde undervisningserfaring.

Nyere klasseromsforskning beveger seg mer og mer bort fra troen på at én metode er overlegen. Heller ikke dialogen er noen sikker vei til kunnskap. Fokuset på metode og organisering som kongevei til læring kan betraktes som vår tids formaldanningsmetode. I vår forbindelse vil det si å legge vekt på faglige erfaringer og faglig overblikk fra de beste utøverne av yrket.

Maktforskyvning i skolen I løpet av de siste 10-15 årene er det som nevnt skjedd en maktforskyvning i norsk skole. Nasjonalt har det skjedd en desentralisering slik at fylkeskommuner, kommuner og skoler har fått mer å si over skolenes daglige liv. Denne desentraliseringen har tverrpolitisk støtte fra de politiske partiene. Utviklingen ses på som en demokratisering ved at makt overføres fra staten til de lokale myndighetene. Desentraliseringen av skoleverket har også fulgt hovedtrekkene i den amerikanske styringsfilosofien New Public Management, der mistro mot de profesjonelles holdning til eget arbeid en viktig faktor. Utslagene har vært sterke innenfor skoleverket. Ikke minst har kombinasjonen av lokal makt og tro på organisering, dårlig dokumenterte metoder og nye former for lokal byråkratisering fått uheldige følger.

Lektorbladet nr. 5-07

47

Med hard hånd har kommuneledelse over hele landet fjernet skolesjefer og innsatt oppvekstsjefer. I fylker og kommuner har erfaring fra næringslivet blitt høyt verdsatt ved tilsetting av rektorer.

Tanken var å knekke profesjonenes makt ved å usynliggjøre det skolefaglige.

Skolene skulle integreres i den kommunale virksomheten som ”resultatenheter” på linje med all annen virksomhet. Fortsatt er det noen skritt igjen til orwellske betegnelser som ”resultatenhet 1”, ”resultatenhet 2”. Men retningen er der.

Kritikk mot disse sidene av desentraliseringen betyr ikke at skoleverket skal unndras demokratisk kontroll, eller at lærerprofesjonen skal styre utviklingen av en av vår viktigste samfunnsinstitusjoner. Problemet med dagens situasjon er at den politiske styringen, ofte sekundert av ivrige skolebyråkrater, også påvirker den daglige undervisningen på en negativ måte, både direkte og indirekte.

Gudmund Hernes løftet i sin tid som statsråd skolelederne opp fra lærerkollegiene og gav dem mer lønn og mer makt, og Clemet videreførte nyordningen. De siste årene har ikke minst grupper av faglig og pedagogisk dyktige lektorer følt seg satt på sidelinjen av lite gjennomtenkte modeller og påhitt om undervisning og skole. Desentraliseringen av ansvar her skulle motvirke overstyring av lokale miljøer fra staten, men har også hatt som følge at ledere på kommunalt og fylkeskommunalt nivå har svingt seg vel kraftig i dansen om å være først i rekken av innovatører. Mange av forbildene til de nye modellskolene kom fra Sverige. I nabolandet er nå edrueligheten på vei inn i skolene. Skolverket har evaluert enkelte skoler, og fasiten er som vanlig: Der lærerne trekkes tilbake, hjelper verken aldersblanding eller prosjektarbeid. Elevene lærer for lite, og de svaktpresterende blir tapere. En mer realistisk vurdering av fancy og kule pedagogiske påfunn er i ferd med å sige inn, også i nabolandet.

Den store konfliktsaken i Clemets statsrådstid var overføringen av arbeidsgi48

Lektorbladet nr. 5-07

veransvaret fra staten til kommunene.

Overføringen skapte usikkerhet om hvorvidt kommunen var seg sitt ansvar for skolen bevisst. Håndteringen av etterutdanningsmidlene fra staten har ikke økt tilliten til kommunene på dette området. Tilsynsrapporter fra Fylkesmennene dokumenterer at kommunene bevilger for lite penger til skolene, og at midlene til deling av klasser og spesialundervisning går ned. Samtidig lesser skolemyndighetene oppgaver på rektorene som mister mulighetene til å være pedagogiske og faglige ledere. Ytterligere usikkerhet er skapt ikke minst av KS’ insistering på at kontortid og sterk ledelse er nøklene til bedre kvalitet i skolen.

Uvilje mot å se at lærerarbeid er sterkt avhengig av selvstendighet, en viss profesjonell autonomi og gjennomslag for kompetente råd hos ledelsen, er ikke gode egenskaper hos arbeidsgivere.

Forskning kan dokumentere at ledelsens viktigste oppgave er å legge til rette for undervisning, være lydhør og en inspirerende faglig samtalepartner.

Denne lederrollen er uoppnåelig hvis ikke skolelederen har like høy kompetanse som de dyktigste lærerne. Slike skoleledere skapes ikke ved å prioritere ledererfaring fra irrelevant virksomhet i næringslivet.

Globalisering og lokalt byråkrati Bak den pedagogiske realitetsorienteringen hos stortingspolitikerne ligger internasjonaliseringen av skolepolitikken. De nye internasjonale undersøkelsene om de nasjonale skolesystemene har påvist svakheter i det som noen politikere på 1970-tallet kalte ”verdens beste skole”.

Fortsatt kan sterk fellesskapsorientering og omsorgskompetanse fremheves som kvaliteter ved den norske skolen. Men støynivået er for høyt, lærernes faglige kompetanse for lav og elevenes faglige prestasjoner, særlig i realfag, for dårlige. Den tålmodige desentraliseringen av myndighet til lokal skoleledelse har fratatt Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet mange verktøy.

Intensjonen er at ”den som har skoen på, kjenner best hvor den trykker”. Når lokal myndighet foreløpig ikke virker godt nok, kan det skyldes at byråkratiet

ikke er fjernet ved desentraliseringen.

I stedet har byråkratiet fulgt med på desentraliseringslasset og er i ferd med å etablere seg tungt på mange skoler. Den profesjonelle know-how-kunnskapen, lærerstandens praktiske kunnskapsarv, får ikke tilstrekkelig plass i avgjørelsene om arkitektur, organisering av skolearbeidet og etter- og videreutdanning.

Resultatet kan bli at de faglige resultatene i skolen uteblir.

De siste tiårene har skoleutviklingen vært preget av et paradoks. Blant skolepolitikere, skoleledere og sosialpedagoger har begrepet tilpasset opplæring fått en dominerende plass. Og tilpasset opplæring er ikke sjelden blitt fortolket i ekstremt individualistisk retning ved å hevde at hver elev skal ha sin egen opplæringsplan. Når det gjelder lærernes undervisning og arbeidsforhold, har retningen vært den stikk motsatte.

Skolemyndighetene arbeider målbevisst mot en fast kontortid for lærere, og det er innført flere varianter av påtvunget samarbeid. Begrepet ”den privatpraktiserende lærer” har vært brukt av mange for å fremme kollektiviseringen av skoleverket.

I dag er det dokumentasjon på at påtvungne samarbeidsformer fort kan miste sin produktive virkning og forfalle til tomme ritualer. Gode skoler har mye å vinne på å holde balansen mellom det kollektive og det individuelle, og det gjelder både for elevene og lærerne.

Det bør være mulig å balansere det ekstremt individualistiske med nødvendige fellesskapsordninger. Samtidig er det viktig å legge til rette for utvikling av individualitet, både i elevenes læring og lærernes undervisning. Gode lærere er avhengige av selvstendighet og en fleksibel arbeidssituasjon for å kunne ta de avgjørelsene som er til beste for elevenes læring.

Kritikken mot desentraliseringen er ikke et argument for mer statlig byråkrati.

Men det er et argument for at de profesjonelles beste skjønn må legges mer vekt på, og at en nasjonal styring er nødvendig for å føre de beste sidene ved globaliseringen videre.

ungdomstrinnet. Dette er et av desentraliseringens paradokser: Lokale skolemyndigheter må appellere til sentrale reguleringer for å oppnå faglig nivå i de lokale ”resultatenhetene”.

Den ferskeste evalueringen fra FAFO slår fast at det er skoleeier, altså rektor og inspektør, som bestemmer hvilken etterutdanning lærerne skal få. Lærerne er lite eller ikke i det hele tatt engasjert.

De skolene som ikke har hatt kartlegging av kompetanse, har fått tildelt minst midler. Det er svært store variasjoner i tildeling av midler til den enkelte kommunene.

Astrid Søgnen (Foto: Utdanningsetaten, Oslo kommune)

Undervisningskompetanse Ansvaret for å forbedre lærernes undervisningskompetanse ligger her på den enkelte skoles ledelse. Eksemplet viser hvordan desentralisert og økt lokal makt foreløpig ikke fører frem. Her svikter det på det mest grunnleggende: lærerens faglige bakgrunn for å undervise i matematikk. Dette skjer til tross for betydelig satsing på utdanning i skoleledelse, og maktkonsentrasjon på toppnivået i den enkelte skole.

inn i klartekst at eksamen av høyere grad skal gi fortrinn ved ansettelse. I noen kommuner får skolene tildelt én sum penger for hver lærerstilling, uansett lønn som utbetales. Dette innebærer at høyt utdannede og erfarne lærere som koster mer enn unge og uerfarne, blir en ekstra utgift for skolene. Incentivet går i retning av å ansette lærere med mindre kompetanse og erfaring. Undersøkelser viser da også at mange skoler har dårlig lærerkompetanse, særlig i realfag.

En side ved desentraliseringen har vært lite påaktet, og det er delegeringen av ansettelsesmydighet til skolene. I dag står skolene i praksis fritt til å se bort fra om en lærer som søker stilling, har f.eks. eksamen i hovedfag eller mastergrad. I praksis ansetter skolene i mange kommuner søkere uten høyere grads eksamen. I svært mange tilfeller blir det sett bort fra at en søker har flere tiårs erfaring fra skolen, ja, det kan tenkes at slik erfaring teller mot søkeren fordi skolen da må betale høyere lønn. Mistanken er sterk om dette er en måte å spare penger på. Utviklingen er uheldig for skoleverket som helhet. Signalet utad er at det ikke lønner seg å ta den faglige hovedfordypningen som mastergraden er. Når statsråden nå skal forandre forskriften for ansettelse av lærere, bør det komme

Utdanningsdirektør Astrid Søgnen i Oslo har krevd ett års fagutdanning for å oppnå undervisningskompetanse på

Den nye skolearkitekturen I 1960-årene fikk en reformpedagogisk tendens vind i seilene i USA. Ideen var å bygge en ny type skoler der undervisningen skulle foregå i et åpent landskap, muligens med flyttbare skillevegger.

Den pedagogiske begrunnelsen var å benytte flere organisasjonsformer enn klasseundervisning, bl.a. storklasse og grupper. Norge var et av de landene som raskest plukket opp ideen, og i perioden 1968-78 ble det bygget omkring 300 åpne skoler. Erfaringen fra denne skoletypen er at den nye arkitekturen ikke gir noen garanti for god undervisning.

Mange av de åpne skolene måtte bygges om fordi støyproblemer og strukturmangel gjorde det umulig å drive forsvarlig undervisning.

På 1990-tallet fikk denne bevegelsen en ny oppblomstring, denne gangen

Fra SVs partiprogram: ”Dagens eksamensordning er lite relevant i forhold til arbeidsmetoder elevene vil møte i arbeidslivet. SV vil derfor arbeide for større bruk av nye eksamensformer.

I tillegg skal skolen gi bestått/ikke bestått-vurdering av elevene, som sammen med opptaksprøver skal gi grunnlag for opptak til høyere utdanning. SVs mål er å fjerne karakterene i videregående opplæring.

SV vil fjerne eksamen og karakterer i ungdomsskolen og innføre alternative vurderingsformer, for eksempel mappevurdering, der alle elever får kontinuerlig tilbakemelding på arbeidsinnsats og prestasjoner ut fra sine forutsetninger. Dette vil på en mer effektiv måte fremme læring og motivasjon. Dagens karaktersystem oppmuntrer til å pugge framfor å lære, og skaper konkurransepress framfor samarbeid. I arbeidet med utvikling av ulike evalueringsformer må elevene tas med på råd.”

Lektorbladet nr. 5-07

49

etter inspirasjon fra Sverige. Flere store bykommuner bygger ikke lenger tradisjonelle skoler, men utelukkende landskapsskoler. Lærere og skoleledere får ofte valget mellom å forbli i gamle lokaler, eller å akseptere ny arkitektur. I noen tilfeller er arkitekturen så fancy at den representerer et hinder for arbeidsro og læring. Det er ingen dokumentasjon på at landskapsskoler gir bedre læring. Det avgjørende for gode skoler er at lokalene er egnet til å skape struktur slik at lærernes krefter ikke går med til å kjempe om tiden med elevene.

Og så kunne barneombudet i juni dette året dokumentere at fire av ti skolebygninger i landet ikke var godkjent etter forskriften om helsevern. Og da hadde store kommuner som Oslo, Bærum og Asker latt være å svare på forespørselen.

Hvorfor det tro?

Djupedals eksamen Soria Moria-erklæringen åpnet for å gjøre utprøving av alternative vurderingsformer. Dette har Djupedal fulgt opp ved å starte et toårig prosjekt i regi av Utdanningsdirektoratet. Prosjektet skal munne ut i en stortingsmelding våren 2009. Vurderingsspørsmålet er en av nøklene til en god skole. Det faglige nivået er avhengig av at det stilles krav i undervisningen. Det avgjørende er likevel at disse kravene overholdes ved at det praktiseres eksamen og sensur på dette nivået. Gjennom vurderingsordningene sendes det signaler til elevene om hvilke standarder som praktiseres. I elevkulturen danner det seg oppfatninger om hvor mye innsats som er nødvendig for å ”komme igjennom”.

Det er få områder der det er skapt så mange myter som eksamen i skolen.

Kritikken har vært massiv fra tabloidpressen, elevorganisasjoner og sosialpedagogisk hold. Det får holde med noen eksempler. Eksamen legger bare opp til pugg av løsrevne faktakunnskaper.

Eksamen favoriserer elever med god puggehukommelse og dårlig kreativitet.

Eksamen er en ”skolsk” oppfinnelse som er unaturlig og uten paralleller i samfunnet – for der kan vi alltid bruke hjelpemidler, må vite. Eksamen er urett50

Lektorbladet nr. 5-07

ferdig fordi den foregår på én dag.

Nå er evnen til å lære sterkt uavhengig av evnen til å huske. Vi vet hvilke følger det får når langtidshukommelsen bryter sammen. Både intuisjonen og evnen til improvisasjon bygger på pugg og innlæring der kunnskap blir lagret i hukommelsen. Langtidshukommelsen er en mektig og tilpasningsdyktig evne som både gir muligheter og setter grenser for våre prestasjoner i arbeids- og privatlivet. En uendelig rekke situasjoner i samfunnslivet krever langtidshukommelse sammen med forberedelse. Eksamen er en trening i å yte under spesielle forhold, og forberedelsene og den mentale mobiliseringen gir mye læring.

En amerikansk undersøkelse mener å dokumentere at skoleprøver og eksamen gir bedre hukommelse, ikke bare i det faget som leses, men også i beslektede emner. En annen undersøkelse viser klare sammenhenger mellom gode skoleprestasjoner og dyktighet på jobben.

Det er indikasjoner på at sosialpedagogikkens motvilje mot eksamen og vurdering har skapt et svakere kompetansenivå for vurdering i lærerprofesjonen.

Dersom eksamens- og sensursystemet ikke er på linje med fagplanenes krav, blir karaktersystemet meningsløst og kan like gjerne erstattes av én karakter: godkjent. Stortingsmeldingen om vurdering vil bli Djupedals eksamen som statsråd.

Forandring og stabilitet Den som leter i høyfrekvente ord i offentlige dokumenter om skolen, vil få utslag på ”endring”. Mange skoler søker i dag etter lærere med ”endringskompetanse”. Utlysningsteksten nevner ”endringskompetanse”, og ikke den nødvendige undervisningskompetansen.

En tung forandringsretorikk har hersket i skole- og oppvekstetater de siste par tiårene. Enkelte kommuner har satset på å ansette skoleledere med næringslivserfaring, eller sendt alle lederne på lederkurs som har vært kjemisk fri for kunnskap om skole. I det hele tatt synes troen på den kontinuerlige omorganisering å være grunnfestet blant ledere i kommuner og fylker. Fremtidsskolen har mange

ledere og flere administrative nivåer. Det er kontortid for alle, også lærerne, som for øvrig arbeider i team. Det er berettiget tvil om deler av dette samarbeidet er særlig produktivt for undervisning og læring i skolen. Det statlige byråkratiet er kraftig redusert gjennom en serie av overføringer av makt og myndighet til lokalt nivå de senere årene. Det er vekst i ledere og lederfunksjoner på mange nivåer, og mengden av påtvunget samarbeid i den enkelte skole øker.

Desentraliseringen kan ha ført til at også byråkratiet er overført fra nasjonalt til lokalt nivå.

Den gode skolen utvikles ikke ved å stå stille, men heller ikke ved å handle formålsløst. En av de viktigste ressursene for god skoleutvikling er profesjonens know-how-kunnskap. Kunnskap om hva som virker i undervisning og læring kan hjelpe til med å bevare nødvendige strukturer i skolen, og med å skifte ut det som ikke er produktivt. Fremfor alt kan erfaringen bidra til å finne det riktige tempoet i forandringene. For raskt tempo fører til omfavnelse av udokumenterte pedagogiske moteretninger, og i verste fall til destabilisering. Avvisning av alt nytt og fortrengning av god tradisjon fører til tilstivning og mindre læring.

Det er grunn til å tro at det å bevare visse grunnstrukturer kan bidra til smidighet og tilpasningsevne. Altfor hastige og omfattende reformtiltak kan risikere å gjøre skolen til en ”fremtidsskole” i det ene øyeblikket og en reaksjonær skole i det neste.

Forskere som har forsøkt å finne spor etter reformer i skolens daglige liv, anslår at det tar 10-15 år til reformer fester seg.

Og det gjelder hvis reformene blir ansett som fornuftige av lærerne som skal iverksette dem. Gode lærere velger ut det gode fra reformene, og lar det dårlige ligge. De siste årene har finsk skole hatt gode resultater på internasjonale undersøkelser, langt bedre enn Norge.

Det er til ettertanke at Finland har hatt færre reformer enn Norge, mindre vekt på skoleledelse og bedre forskningsbasering i lærerutdanningen.

Klasseromsforskning og skoleutvikling Den pedagogiske skoleforskningen har de siste tiårene vært altfor sterkt preget av sosialpedagogiske kjepphester, og dette har hatt uheldig innflytelse på skoleutviklingen. La oss bare nevne to eksempler. Kampen mot lærerens individualitet begynte med den amerikanske forskeren Dan Lorties kartlegging av arbeidsbetingelser i amerikansk skole i 1975. Det fortsatte med en uendelig rekke av lite smigrende beskrivelser av læreres psykologi i engelsk forskning.

I norske sammenhenger hørte vi ekko i form av den nedsettende betegnelsen ”den privatpraktiserende lærer”, gjerne ropt ut av talere som selv findyrket sin egen privatpraksis over en årrekke.

Denne ideologiske forskningen blander sammen individualisme – som er en samfunnstrend som dyrker uønsket selvopptatthet – med individualitet som er utvikling og realisering av egne evner og ferdigheter. Nedsettende omtale av den individuelle læreren har banet veien for et nytt skolebasert byråkrati mange steder i landet.

Det andre eksemplet gjelder klasseromsforskningen. I flere årtier gjaldt det som en sannhet at bare såkalt ”aktiv læring” førte til ”virkelig, autentisk læring”.

Elevene måtte snakke og helst også bevege andre deler av kroppen for at læring kunne skje. I klasser der lærere foreleste eller presenterte fra kateteret, var det hele nærmest mislykket. Lytting

og refleksjon ble ikke ansett som viktige læringsformer! Ved lærerens fortelling i klassen var det bare noen få som fikk med seg det som ble sagt. Nyere klasseromsforskning blir mindre og mindre opptatt av metoder og aktivitetsformer, men mer og mer opptatt av kvaliteten på virksomhetene som lærere og elever er engasjert i. Vesentlige spørsmål for å avdekke kvalitet er hva slags kunnskap som blir lært, eller hvilke ferdigheter som trenes inn. I dag blir det år for år mindre og mindre avstand mellom klasseromsforskning og erfarne læreres know-how og innsikt.

må balanseres mot desentralisering.

Forankringen i det lokale er nødvendig for å lykkes i dialogen med det globale.

Overfladisk aksjonisme, motetrender og overdreven tro på organisering vil banke på statsrådens dør nesten konstant. Det er det jevne daglige arbeidet med kunnskap som fører til resultater. Det betyr at eksamens- og undervisningsformer ikke må vurderes i forhold til om de er ”nye”, ”gamle”, eller ”alternative”. Eksamen skal sikre at hver enkelt elev får rettferdig uttelling for sine kunnskaper, og det betyr prestasjoner under kontrollerte former.

Avslutning Den tverrpolitiske troen på desentralisering og skoleledelse gjør at denne kraften vil være sterk i norsk skolepolitikk også i årene fremover. Foreløpig er ikke suksessen av disse tiltakene entydig. Få fylker og kommuner makter å ansette etter faglige kriterier, og det er begrunnede mistanker om at erfarne, dyktige lektorer faller gjennom i konkurransen med billigere, mindre erfarne lærere.

Skoleledelse på mange nivåer overbeviser foreløpig ikke med sin manglende satsing på faglig undervisningskompetanse.

En gjennomgang av kommunal skolepolitikk viser mangler. Vi snakker ikke her om unntak, men heller et mønster som sår berettiget tvil om kompetanse og politisk vilje hos skoleeierne. For dem som alltid spisser ørene når OECD snakker, kan det være verdt å merke seg hvordan skolesystemet omtales i organisasjonens siste årsrapport om USAs økonomi. I USA er det delstatene og lokale myndigheter som har et hovedansvar for skolepolitikken. OECD anbefaler nasjonale lover for å stramme opp slappe skoler som trenger strengere pensumbaserte avgangseksamener.

I fylkes-, kommune- og skoleledelse kan det se ut som billige skoler, troen på landskaps- og glassarkitektur, skiftende organisering av undervisning og de riktige metodene står sterkt i skoleutbygging, ansettelser og prioritering av etterog videreutdanning. Nøktern, empirisk forskning må konkurrere hardt med flyktig motepedagogikk for å komme på dagsorden i skole-Norge.

Rødgrønn skolepolitikk har klokketro på organisering som nøkkel til en vellykket skolepolitikk. Statsminister Jens Stoltenberg har lansert heldagsskolen med mer undervisning og opphold på skolen som veien til ”verdens beste skole”. Det er de gode lærerne som skaper den gode skolen. Læreryrket må tiltrekke seg de aller beste. For å lykkes med det må norsk skole oppfylle tre hovedbetingelser. Lærerlønnen må være så høy at den uttrykker samfunnets tro på de gode lærerne. Ansettelse av lærere må gi fortrinn til høy faglig kompetanse.

Lærere må møte tillit og få tilstrekkelig profesjonell autonomi i sitt daglige arbeid. På alle disse områdene har rødgrønn politikk et langt stykke å gå.

Uten forbedringer her vil Stoltenbergs visjon om ”verdens beste skole” bli lite mer enn et hult ekko av tidligere APskolestatsråd Bjartmar Gjerdes snakk på 1970-tallet om, ja nettopp ”verdens beste skole”.

Desentraliseringen og økningen av lokal makt har en dynamikk i seg som vil tvinge frem forskjeller i landet. Da Helge Sivertsen i 1959 sørget for at norsk skole fikk en felles lov for by og land, ville han samle landet ”til eitt rike også på skolens område”, skriver Rune Slagstad. Et viktig poeng var at Norge skulle ”vera ein nasjon – ikkje berre eit kommunesamband”.

Det stilles store krav til en bærekraftig skolepolitikk i dag. Globaliseringen

Lektorbladet nr. 5-07

51

Kunnskapskrisa og skræmebildet av lektoren Av førsteamanuensis Atle Måseide, Universitetet i Tromsø Redsla for lektorar og fagkompetanse er absurd. Skolen bør heller vere redd for kunnskapslause omsorgsberserkar, skriv Atle Måseide.

Lektoren – Dyret i den Omsorgspedagogiske Openberringa Det er fleire årsaker til kunnskapskrisa. Ei er spesiell, myten om Lektoren, sjølve Dyret i den Omsorgspedagogiske Openberringa, som utelukkande og snevert er opptatt av fag, som følgjeleg ikkje bryr seg om formidling og heller ikkje – på grunn av den uhorvelege kunnskapsmengda si – er i stand til å formidle kunnskap. Verst av alt: Kunnskapen gjer vedkommande blind for elevar! Lektoren kan korkje formidle fag eller omsorg.

Redsla for lektorar og fagkompetanse er absurd. Skolen bør heller vere redd for kunnskapslause omsorgsberserkar.

Fagkunnskap er eit nødvendig vilkår for å kunne formidle faglege kunnskapar.

Det same gjeld, og i minst like stor grad, for såkalla aktivitetspedagogikk. Skal læraren vere i stand til å legge læringsvilkåra til rette slik at elevane kan tileigne seg kunnskapar og kompetanse på eiga hand, må vedkommande ha svært solide kunnskapar i og oversyn over områda elevane skal arbeide innan. Utan fagkunnskap, inga meiningsfull undervisning. Trur ein pedagogisk skolering utgjer eit nødvendig og tilstrekkeleg 52

Lektorbladet nr. 5-07

Atle Måseide

vilkår for meiningsfull og god undervisning er oppfylt, tar ein feil. Var det slik, var det logisk, difor òg empirisk, uråd at ein pedagogikklærar kunne vere dårleg formidlar av pedagogiske innsikter. Slik er det ikkje. Ei gransking av kvaliteten på ulike studietilbod ved universitet og høgskolar, offentleggjord i ”Dagbladet” 18.03.03, viser, interessant nok, at studiet som etter studentanes vurdering hadde dårlegast undervisning, var pedagogikk

ved NTNU. Pedagogikk er strengt tatt korkje eit nødvendig eller tilstrekkeleg vilkår for god undervisning.

Helge Sivertsen Kvar kjem skræmebiletet av lektoren frå?

Hypotesen min er at da Helge Sivertsen i si tid fekk Lærarlaget med seg på å erklære den lærarskoleutdanna allmennlæraren kompetent til å undervise i alle fag i ungdomsskolen, var dette eit trekk

for å få universitetsutdanna adjunktar og lektorar bort.

Dét kravde grunngiving.

Kva var da enklare enn å skræme med lektorane? At universitetsutHelge Sivertsen danna lektorar og adjunktar skulle ut, hang opplagt saman med omlegginga frå realskole til ungdomsskole. Dei fleste visste at dette ville gi fagleg nivåsenking. Kva kan hindre slikt? Jau, allmennlærarens pedagogiske kompetanse er så høg at den kompenserer for all skort på fagkunnskap.

Slepper ein lektorane lause på elevane, blir den pedagogiske vinsten borte. Dét gir fagleg tilbakegang.

Om forklaringshypotesen skulle vere korrekt, følgjer det ikkje at grunnen til skræmebiletet var god. Ein burde ha freista finne ut om tiltaket var fornuftig, t.d. gjennom systematisk empirisk gransking. Empiriske studiar har seinare vist at elevanes eksamensresultat, følgjeleg også kunnskapsnivå, i vidaregåande skole varierer proporsjonalt med talet på lektorar blant lærarane. Høgt prosentuelt innslag av lektorar gir gode resultat, lågt innslag dårlege. Det burde ikkje vere ei urimeleg antaking at tilsvarande vil vere tilfellet i ungdomsskolen.

Omsorgsskolen At Lektoren skulle bort, gjekk hand i hand med nedbygginga av kunnskapsskolen, som vart erstatta av omsorgsskolen. Omsorgsskolens pedagogikkbaserte kvalitet skulle, ser det ut til at dei ansvarlege måtte tru, meir enn kompensere for bortfallet av fagsterke lektorar og adjunktar. Omsorgsskolen skulle sikre at alle elevar skulle få same tilbod og difor bli løfta opp på eit like høgt kunnskapsnivå som elevane i den gamle realskolen. At draumen ennå lever, er t.d. Rita og Tom Tillers bok Den andre dagen eit godt døme på. Den ekskluderer ikkje kunnskap frå skolen.

Men ved utelukkande å fokusere på kva

som gjer skolen ”meiningsfull”, og dét er ikkje formidling av tradisjonell kunnskap, men livet i eit trygt lokalmiljø, riding og anna kos, etc., blir likevel krav om kunnskap og ein meiningsfull skole gjorde til motsetningar. Desse to er ikkje aleine.

gikk, seinare i spesialpedagogikk, var ein effektiv døropnar for karrièremedvitne lærarar. Den psykologiske retninga som verka mest lovande, var behaviorismen.

Seinare, da denne var forlaten, erstatta Carl Rogers behavioristisk styggedom med godleikens psykologi.

Alfred Oftedal Telhaug publiserte artikkelen ”Ideene som former dagens lærere” i ”Aftenposten” 14.01.05, der han skisserer dei pedagogiske tankane til Kjetil Steinsholt, Lars Løvlie, Olga Dysthe og Carl F. Dons, dei tre første sentrale aktørar i norsk pedagogikk og lærarutdanning. Ingen av desse ser på skolens kunnskapsformidlande rolle som viktig, hevdar han. Tvert om blir det talt om elevanes behov for sjølvrealisering, sjølvstyring, behovet for å ha det triveleg. Kunnskap skal skapas eller konstrueras i samarbeid mellom elevane, ikkje formidlas, dvs. doseras, ex cathedra. Evaluering av skolens arbeid må ta slutt. I staden skal ein overlate kunnskapstileigninga til sjølvstyrde elevar som lærer ut frå indre motivasjon.

At det siste krev både sterk karakter og gode kunnskapar, blir oversett. Det verkar som om Eva Nordlands tru på at berre tilhøva er lagde til rette, så kjem kunnskapstileigning av seg sjølv, har nådd parodiske høgder.

Elling Tjønneland Eit møte i Studentersamfunnet i Bergen, truleg hausten 1966, bar bod om at noe var på gang. Elling Tjønneland og Hans Skjervheim diskuterte skole og oppseding. Dei snakka, kanskje utan å vere merksame på det, systematisk forbi kvarandre. Tjønneland insisterte på at skolens primæroppgåve var kunnskapsformidling. Læraren måtte difor ha gode faglege kvalifikasjonar. Behaviorisme og frivokser-pedagogikk var skyteskiver for Skjervheim. Stemninga var tydeleg til Skjervheims fordel. Tjønnelands bodskap nådde ikkje fram. I etterhand er det lett å sjå at dette var eit signal om kva som i tida framover ville prege pedagogikkfaget og synet på kunnskap. Det kom likeeins til å tene som legitimering av Arbeidarpartiets skoleideologi, som SF/SV, etter kvart også, mildt motstrevande, dei andre partia, kom til å stø.

I ein seinare artikkel i same avis (25.01.05), ”Skoleteorier: Farvel til virkeligheten”, fører Oftedal Telhaug kritikken vidare ved å gjere merksam på ei bok av Svein Østerud, professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo.

Etter Østeruds syn må skolens arbeid ta utgangspunkt i elevanes røynsler. Plikter og ansvar, protestantisk arbeidsmoral, vil han ikkje ha noe av. – I tillegg vitnar tallause avisinnlegg og kronikkar av t.d. Per Østerud og Jan Johnsen, begge i viktige posisjonar i norsk lærarutdanning gjennom mange år, om at omsorgspedagogikken ikkje så lett lar seg vippe av pinnen.

Dette har røter tilbake til etterkrigsåra da trua på at pedagogisk-psykologisk innsikt skulle sette lærarane i stand til løyse alle skolens lærings- og oppsedingsproblem, fekk fotfeste. Grunnfag i pedago-

At Tjønnelands syn på skolens og lærarens rolle som kunnskapsformidlar tapte, var ille. Konsekvensane av det har eg alt handsama, men eg skal komme tilbake til det mot slutten av artikkelen. Her og nå står Skjervheim på dagsordenen.

Hans Skjervheim Skjervheims bidrag til pedagogikkdebatten kan knyttas til magistergradsavhandlinga hans, ”Objectivism and the Study of Man”, som innleidde norsk positivismekritikk, der behaviorismen vart dømet på positivistisk psykologi. Skjervheims kritikk var drepande.

Baksida av medaljen var at han fekk tilhengarar som i stor utstrekning ikkje forstod kva ærendet hans var.

Skjervheim publiserte tre essay om pedagogikk, ”Eit grunnproblem i pedagogisk filosofi”, ”Den metavitskaplege problematikken med omsyn til pedagogikken” og ”Det instrumentalistiske mistaket”. Eg skal primært ta tak i det Lektorbladet nr. 5-07

53

første essayet for å kaste lys over noen av misforståingane frå pedagoghald.

I ”Eit grunnproblem…” gjer Skjervheim ein distinksjon mellom to idealtypiske tilnærmingsmåtar til oppsedingsproblema, (i) den instrumentalistiske og (ii) det han kallar ”frivokster”-pedagogikk.

– (i) svarer til behavioristisk basert oppseding, (ii) til såkalla fri oppseding, der ein trur at vert barn overlatne til seg sjølve utan restriksjonar og pålegg, vil dei utvikle seg til gode menneske. Det er Rousseau-inspirert oppseding han har i tankane, men eg vil tru at Carl Rogers sin psykologi vil falle inn under omgrepet.

Skjervheim avviser (i): Det gir ikkje god meining å snakke om moralsk og politisk oppseding dersom det ein gjer, er å sette opp ekstensjonalt definerte mål for oppsedinga og så finne fram dei mest effektive betingingsteknikkar (operant betinging) for at borna skal fare åt i samsvar med måla. Dette er dressur. Det gir ikkje meining å dressere personar til ”gagns menneske”. Moralsk og politisk daning inneber at aktørane sjølve kan gjere greie for og ta grunngitt stilling til moralske og politiske spørsmål, etc.

Hos ein omsorgspedagog eg i si tid arbeidde saman med, gav denne misforståinga seg følgjande uttrykk: Å sette opp mål for undervisning er å gjere det instrumentalistiske mistaket. Det gjer menneska til ting og er både eit sakleg mistak og ei moralsk synd. Det vedkommande oversåg, var at Skjervheim ikkje hadde sagt noe om fagundervisning. Ærendet hans var moralsk og politisk, ikkje fagleg. Misforståinga hadde ein fatal konsekvens: Fell føremålet med undervisninga bort, kvar blir det i så fall av faget? Dette gir to implikasjonar: (i) noe må erstatte behavioristisk manipulasjon, og dette ”noe” kom til å bli omsorg; (ii) fag og krav om tradisjonell kunnskap i skolen må nedtonas.

– Slik hamna Skjervheim i ein posisjon han neppe identifiserte seg med: Eva Nordland sine råd om å satse på trivnad og estetiske fag jamvel om dét skulle svekke den tradisjonelle kunnskapen i skolen. Førestillinga hennar, som fekk 54

Lektorbladet nr. 5-07

Hans Skjervheim

gjennomslag både i Arbeidarpartiet og hos omsorgspedagogane, var at elevane i skolen heller trong dyrke og utvikle sosiale og kunstnarlege potensial enn å søke tradisjonell kunnskap. Nå kunne ein kanskje seie at dette lite anna var enn ei utviding av det gamle kunnskapsbegrepet. Men ser vi det i samanheng med redsla for å skape taparar, ser vi at det nye kunnskapsbegrepet kom til (i) å inkludere utvikling av sosial kompetanse, som krev omsorg, og (ii) gjere kåra dårlegare for den type kunnskap som kunne skape taparar. At pedagogikk samstundes gjennomgjekk ei ”sosiologisering”, har truleg vore med på å flytte fokus frå skolen som arena for kunnskapsformidling og til skolen som sosialiseringsarena og organisasjon.

Likeeins avviste ein det Skjervheim kalla ”frivokster-pedagogikk” og gjekk inn for sokratisk dialog, som Skjervheim hadde rådd til som oppsedingas medium. Også hér vart ei rekke viktige ting oversedde. Den sokratiske dialogen er noe anna enn ein samtale. Den går ut på at Sokrates utfordrar den han samtalar med, til å sette fram ein vesensdefinisjon av fenomentypen dei saman freistar finne ut av. Når definisjonen er sett fram, utleier Sokrates logiske konsekvensar frå den. Dersom desse er urimelege og/eller innbyrdes uforeinlege, blir framlegget til definisjon forkasta. Det er blitt falsifisert. Vi står andsynes ein logisk prosedyre der føresetnadene er at (a) språk og røyndom står i eit ein-til-

Sokrates

ein-forhold til kvarandre, slik at finn ein den gyldige definisjonen av ein fenomentype, veit ein (i) kva fenomentypen eigenleg er og difor (ii) kva eigenskapar einskildfenomen må ha for å tilhøyre fenomentypen. – I tillegg kjem (b) at dialogdeltakarane må ha kunnskapar om emnet ein på denne måten freistar avdekke vesenseigenskapane til. Det er ikkje tilfeldig at Platon, med Sokrates som talerør, drøftar emne folk flest har ei eller anna form for kunnskap om: rettferd, sømd, mot, det gode liv, etc.

Det er ingen uforpliktande samtale om eit eller anna det handlar om. Dialogen er sanningssøkingas medium. Målet er sann innsikt i emnet som står til diskusjon. Dette presiserer Skjervheim når han poengterer at dialogen er forplikta av ”die geltungstheoretische Differenz”, dvs. skiljet mellom gyldig og ugyldig, sant og usant. Det er såleis inga avvising av kunnskap det er tale om. Snarare er det motsette tilfellet.

Platon/Sokrates føreset at vi har medfødde kunnskapar om tilværets basale vilkår. Desse skal avdekkas i dialogen, slik at ein på basis av rett innsikt i dei oppfyller det nødvendige og tilstrekkelege vilkåret for rett handling og Det Gode Liv. – Dette er noe anna enn kunnskap i historie, språk, fysikk, kjemi, etc. I empiriske disiplinar føreset ein meiningsfull dialog ein nødvendig basis av fagkunnskap. Kunnskaps-asymmetri mellom deltakarane er akseptabel all den tid den ikkje er for stor. Ein skal

ha gode fagkunnskapar før dialogen blir meiningsfull som undervisningsog læringsmedium. Utan fagkunnskap er det umogleg å skilje mellom sant og usant, relevant og irrelevant innan det aktuelle fagområdet, mellom sakleg gyldige og ugyldige argument, etc.

Dialogpedagogar som ikkje var merksame på dette, kom til å identifisere undervisning og læring med innhaldslaus og uforpliktande samtale. At elevar ikkje såg noe poeng i å følgje med i timane, seier seg sjølv.

Omsorgspedagogikk Ikkje berre misforståing av Skjervheim førte til dette. Omsorgspedagogiske teoretikarar, entusiastiske tilhengarar av lokalsamfunnspedagogikk, etc. bidrog på ulike, men komplementære, vis til den. Samstundes fungerte misforståing av Skjervheim sine poeng som viktig legitimeringsfaktor for omsorgspedagogikk og nedtoning av skolens faglege rolle. Omsorgspedagogikk kom så, i sin tur, til å rettferdiggjere dei ulike skolereformene teoretisk. Slik kom omsorgspedagogane inn i sentrale posisjonar i skole- og utdanningsbyråkratiet.

Da omsorgspedagogane byrja ta over hegemoniet, gjekk særleg tre påstandar att:

(a) All autoritet er autoritær. Følgjeleg må lærarens autoritet bort! (b) All disiplin er kadaverdisiplin. Den må difor bort! (c) Skolens oppgåve er primært å vere arena for omsorgsfull sosialisering, ikkje for kunnskapsformidling.

Synet på autoritet har hatt utvitydig negativ effekt på skolen og læraren si rolle. Manglar skolen autoritet, kan ikkje læraren ha det, og omvendt. Alliansen mellom Helge Sivertsen og Lærarlaget gav allmennlæraren undervisningskompetanse i alle fag i ungdomsskolen, men tok samstundes frå skole og lærar det beste, kanskje jamvel einaste, vilkåret for vedlikehald av autoritet: rolla som formidlar av nødvendig kunnskap.

Skolen var redusert til omsorgsinstitusjon, læraren til omsorgsarbeidar.

Ein innsåg ikkje at ein må skilje mellom autoritet og autoritær, dvs. sakleg og usakleg autoritet, den som er autoritet i kraft t.d. av kunnskap i eit emne og den som er autoritet utan slik sakleg basis. Konsekvensen er ein lærarstand som ikkje vågar og truleg heller ikkje er i stand til å opptre som saklege autoritetar. Lærarane vågar difor heller ikkje å stille krav til elevane, som følgjeleg heller ikkje får vilkår for å utvikle sjølvdisiplin og karakterstyrke og forståing av det ansvar og dei plikter ein har, både overfor seg sjølv og andre.

Samanhengen mellom forkasting av lærarautoritet og nedtoning av faglege krav, både overfor elevar og lærarar, er openberr. Når sakleg autoritet i kraft av sin autoritet er autoritær, bør den bort.

Strevet for å verkeleggjere det gode genererte motseiinga si: Skal læraren som sakleg autoritet bort, og han ikkje har rett til å stille krav til elevane, er konsekvensen ei subtil form for diskriminering: Dei fagleg sterke med ”rett” sosio-intellektuell bakgrunn greier seg.

Dei svake, som ein trudde ein slik hjelpte, og som i alle fall ikkje skulle oppleve å bli taparar, er dei det går ut over.

Ein må skilje mellom sjølvdisiplin og kadaverdisiplin. Utan det første blir ein offer for det siste. Utan sjølvdisiplin, som må tileignas t.d. i strevet med å løyse faglege problem, vil ein heller ikkje lykkas i å utvikle karakterstyrke. Er dét borte frå skolens dagsorden, sviktar den ei omsorgsoppgåve den meiningsfullt kan og bør påleggas.

– Disiplin vart knytt til disiplinering: Ein vert disiplinert ikkje berre til å akseptere einkvar autoritet, men også til motstandslaust å tilpasse seg eit mekanisert arbeidsliv. Disiplinering og ”taylorisering” var to sider ved same sak. Disiplin er nødvendig for kapitalismen. Kampen mot disiplin gjekk følgjeleg inn i eit politisk-historisk prosjekt: kampen mot kapitalisme og for proletariatets diktatur.

Disiplin kan vere noe så enkelt som å vere i stand til å halde seg i ro og følgje med i undervisninga, i tillegg til å rette seg etter sosiale og moralske normer og krav. Skal all autoritet bort, gjeld det òg autoriteten til sosiale og moralske normer. Uro i klassen vart, skjønleg nok på

slike premissar, omtalt og oppfatta som prov på og utslag av kreativitet.

Tilsvarande gjeld for fagets autoritet: Reidar Myhre og Torstein Harbo, som var blant dei få pedagogane som aktivt engasjerte seg mot nedtoninga av kunnskapsformidlingas rolle i skolen, peika på at fagstoffet skolen skal formidle, ”representerer kulturverdier som en må underordne seg og lære seg å kjenne”.

Harbo peika i 1960 på korleis ein, basert på verksemda ved Pedagogisk forskningsinstitutt, hadde spora av ved å fokusere ”… på individuell vekst og sosial tilpasningsevne til fortrengning for kunnskaper, moral og tradisjon”. Når elevens rett til sjølvutfalding erstattar fagets krav om disiplin, har verken elevens vilkår for å tileigne seg sjølvdisiplin eller skolens vilkår for å oppretthalde autoritet gode kår. Ein kan spørje seg om ikkje det same er tilfellet for elevens sjølvutfalding: Tradisjonen er den historiske dimensjonen av det ein utfaldar seg i forhold til. Kjenner ein ikkje den, kjenner ein heller ikkje seg sjølv. Kunnskap må ein ha for at sjølvutfaldinga skal kunne vere noe meir enn reint privat.

Det sosialpedagogiske studiet ein oppretta ved Universitetet i Oslo i fagleg opposisjon til rådande pedagogikk, var ikjøtinga av synet på kunnskap: Alle, same kva dei kunne, fekk same karakter, 2,4. Da har parodien innhenta seg sjølv: Ein treng i prinsipp ikkje sosialpedagogisk kompetanse for å vere sosialpedagogisk kompetent!

Kunnskap I 1989 hadde Kristin Gunleiksrud, NHO-tilsett cand. philol., ein kronikk i ”Dagbladet”, ”Frøken, jeg vet noe!”, der ho drøfta kunnskapen si rolle i skolen. Blant anna tok ho opp den meiningslause redsla for såkalla ”fakta”.

Skolens oppgåve er m.a. å utvikle relevante kunnskapshorisontar hos elevane, slik at ”fakta” kan bygge opp og integreras i meiningsgivande samanhengar.

Kunnskapshorisontar oppstår ikkje frå inkje. Dei blir ”bygde opp” av relevante ”bitar” av informasjon, såkalla ”fakta”.

Skolens oppgåve må vere å syte for at dei ”fakta” elevane tileignar seg, kan Lektorbladet nr. 5-07

55

tene som basis i oppbygginga av slike horisontar, som gradvis og i ein hermeneutisk prosess vil endre seg i samspelet med ny informasjon. Eg nemnde kronikken for ein pedagog. Han avviste Gunleiksruds syn:

(1) Ho etterlyser kunnskap. Men kva er kunnskap?

(2) Det er ikkje rart at ho som representant for NHO spør etter kunnskap. Det er jo ”kanonføde for industrien” dei er ute etter.

Desse svara hyser noen avslørande implikasjonar:

(1) ”Kva er kunnskap?”

Skal dette spørsmålet, som eg er blitt møtt med fleire gonger av omsorgspedagogar, og som har skulla punktere kunnskapskravet mitt, ha meining, må vi, før vi kan tillate oss å pålegge lærarar å formidle kunnskap i skolen, vite kva kunnskap er. Filosofar har arbeidd med problemet i 2500 år. Eit endegyldig svar har vi ikkje. Det er såleis uvisst om og når vi kan sjå på kunnskapsformidling som rimeleg oppgåve. Utvidar vi spørsmålet til matematikk, fysikk, historie, etc., blir absurditeten openberr: Vi kan ikkje undervise i matematikk før vi veit kva matematikk eigenleg er, etc. Og kva med pedagogikk?

Kritiske merknader om pedagogikk overfor omsorgspedagogar prella av som vatn på gåsa. Pedagogikk var alltid noe anna og meir enn det ein kritiserte.

Tilsvarande var det med rapportar om kunnskapsforfall i skolen. Ingen tok dei inn over seg. Ein heldt fram som om ingen ting hadde hendt og strødde rundt seg med meiningstomme slagord av typen ”skape eit meiningsfullt livsmiljø” og ”gi nåtida meining og framtida mulighet”. Det gjekk opp for meg at omsorgspedagogikk var totalt immun mot kritikk: Ikkje var det mogleg frå kritikarhald å seie noggrant kva pedagogikk og/eller skolens oppgåve er. Det verka heller ikkje som om omsorgspedagogane sjølve var i stand til det. Det såg ut til å vere uråd å angi kva for data som 56

Lektorbladet nr. 5-07

ville svekke eller falsifisere pedagogiske teoriar, om det i det heile kunne finnas slike data. Feilslåtte prosjekt fans ikkje, bortsett frå Gudmund Hernes sitt. Men så var han heller ikkje pedagog. Prosjekt som skulle ordne opp i skolens problem, var av slikt omfang at det truleg var uråd, eller langt på veg uråd, å formulere dei slik at ein undervegs eller i ettertid kunne slå fast om dei var vellykka eller ikkje, ev. kva som falsifiserte teorien/ teoriane dei kvilde på.

Immunisering mot kritikk Truleg ligg rota til immuniseringa i følgjande faktorar: (a) Blant omsorgspedagogane rådde ei form for anti-positivisme som sa at testing var uttrykk for ei form for positivisme. Da Skjervheim hadde vist at positivismen ikkje heldt mål, kunne testing heller ikkje gi kunnskap. (b) Når kunnskapsbegrepet blir utvida til å femne om resultatet av skolens omsorgsbaserte sosialisering, samstundes som kravet om tradisjonell kunnskap vert tona ned (bl.a. av di det kjem, eller kan komme, i konflikt med kravet om ikkje å skape taparar), står ein att med at den kunnskapen som ev. skal testas hos elevane, er sosial og moralsk kompetanse dei har tileigna seg i skolen som sosial og moralsk sosialiseringsarena. Men da slik kompetanse ikkje er mogleg å måle – berre positivistar ville finne på noe slikt – er testing av den meiningslaus.

Dette svarer til Kjell Eide sin karakteristikk av skoleforskinga i eit føredrag, ”Forskning om grunnskolen” (1975): Forskinga er politisk motivert, og det er alltid ”grunn til mistenksomhet når forskere erklærer sin solidaritet med sine objekters interesser, men samtidig forbeholder seg selv å definere disse interessene”. At forskarane har stor ”… motvilje mot å la seg styre av ’teknokratene’ i departementet”, som Eide peiker på, svekkjer ikkje påstanden min om immunisering.

Eit noe særeige døme på det siste finn vi i to intervju ”Teknisk Ukeblad” har offentleggjort med Torbjørn Digernes, rektor ved NTNU, og Åge Ronald Rosnes, SV-politikar og tidlegare stats-

sekretær i Kunnskapsdepartementet.

Digernes påviser at og korleis matematikkompetansen hos dei som går ut frå vidaregåande skole, har gått tilbake dei siste ti-femten åra. Ein firar i matematikk er dårlegare i dag enn karakteren tre var for femten år sidan, hevdar han. Han grunngir dette med å vise til eksamensresultata ved det første matematikkkurset studentane møter ved NTNU: Av studentar med 3MX og karakteren 2 frå vidaregåande skole, stryk 80 %.

Dei resterande 20 % får anten E eller D, som svarer til 4,0-3,0 etter gammal skala. Opplysningane til Digernes svarer til opplysningar både frå NTNU og frå lektorar i vidaregåande skole. Rosnes avviser påstandane til Digernes: ”En slik nivåsenkning kan ikke dokumenteres. Det finnes … ikke et nasjonalt system for å måle kunnskapsnivået i matematikk år for år. … En firer skal si det samme som for 15 år siden. Vi har ikke planer om ytterligere måling, svarer Rosnes til Teknisk Ukeblad”. Her talar bukken som røktar havresekken: Å finne ut om det har vore nivåsenking i matematikk er den enklaste sak av verda. Når Rosnes nektar for det og står på sitt, har han anten ikkje greie på det han snakkar om, eller så har han politisk prestisje å forsvare, eventuelt er det tale om ein kombinasjon av desse to faktorane.

Her tok dei som ((a) & (b)) har meint at empirisk etterrøking er positivisme, og som freista immunisere pedagogikk mot kritikk på den måten, feil. For det første har Skjervheim ingen stad sagt at testing i empiriske vitskapar er og må vere uttrykk for positivisme. For det andre er det nok av dei som med hell har gjort empiriske studium av t.d. moralutvikling hos barn, t.d. Piaget og Kohlberg. Desse er ikkje aleine. – Dei som freistar hindre kritikk av pedagogikken ved å gjere den nærast konturlaus, har lykkas i å overtyde oss om at den ikkje tilfredsstiller elementære krav til å vere vitskapleg.

Rosnes ser ut til å vere ein karikatur av det siste: Nivåsenking kan ikkje dokumenteras, hevdar han. Kan den ikkje dét, følgjer det at da er det heller ikkje mogleg å dokumentere at nivået er halde ved lag. Og er dét uråd, følgjer det, like kontant, at da kan det heller ikkje

ettervisas at det ikkje har funne stad nivåsenking. Men for å vere på den sikre sida: Planar om gransking har ein ikkje.

Stoda ser ut til å vere denne: Anten held ein førestillingane sine for å vere nødvendig sanne av di dei representerer det gode og difor ikkje treng testas, eller så skjønar ein at testar ein dei, utset ein dei samstundes for mogleg falsifisering. Og dét vågar ein ikkje.

Karl Popper har eit enkelt, men vesentleg poeng: Ein hypotese eller teori er vitskapleg dersom, men også berre dersom, den er formulert slik at det i prinsippet skal vere mogleg å falsifisere den, dvs. vite kva som vil falsifisere den. Teoriar er fallible. Er dei ikkje dét, er dei ikkje vitskaplege. Slik er omsorgspedagogiske teoriar religiøse dogme, ikkje vitskaplege teoriar. Religiøse dogme lar seg prinsipielt ikkje overprøve og falsifisere, tilsvarande som trua på Guds allmakt og godleik aldri har kunna bli reelt utfordra av krigar, liding, ulykker. Det er ikkje rart at det pedagogiske ”prestestyret” er blitt kalla ”pedokratiet”.

Kvifor må endring av stoda komme utanfrå? Omsorgspedagogisk orienterte lærarar fortel lærarstudentar kva som er vesentleg for lærarkompetanse: omsorg – ikkje tradisjonell kunnskap. Med kunnskapsnivået hos norske lærarstudentar er det ikkje forbausande at dette går inn hos dei. Medlemmer av same lauget utgjer aktørane i skole- og utdanningsbyråkratiet.

Søker du pedagogikkstilling ved universitet, høgskole og i utdanningsbyråkrati, blir du vurdert av dei etablerte i faget. Tilsvarande gjeld om du freistar få ut faglitteratur. Forlag og tidsskrift hyrer sakkyndige til å vurdere innsende manuskript. Dette er ikkje særsyn for pedagogikk. Slik er det i alle fag.

Annleis kan det ikkje vere. Det er difor kontinuerleg fare for sjølvrekruttering og fagleg innavl. Dette ville ikkje ha hatt den negative effekten det har, om skolesituasjonen kunne tene som test på teoriane ein set ut i livet, og skolen blir styrd etter. Dette er viktig. I vitskaplege disiplinar blir ein tilkjend kompetanse dersom, men også berre dersom, ein beskriv og forklarer gitte fenomentypar

Mao

ved hjelp av dei teoriar og det begrepsapparat som dei kompetente beskriv og forklarer ved hjelp av. Set ein fram hypotesar som er uforeinlege med systemet av teoriar som medlemmene av forskarsamfunnet er sosialiserte inn i og baserer verksemda si på, er dét prov på vitskapleg inkompetanse. Leverer ein derimot teoriar som set forskarar i stand til å løyse viktige problem, samstundes som dei er foreinlege med rådande teoribygningar, er det ei akseptabel form for vitskapleg originalitet.

I empiriske vitskapar tener møtet med det aktuelle røyndomsaspektet til å teste hypotesar og teoriar. Det kan falsifisere hypotesar og teoriar og tvinge forskarar til å gi dei opp. Kan ingen data falsifisere/svekke teoriane ein held, vil røyndommen ikkje kunne tene som korrektiv, og kritikarane vil, av di dei er usamde med dei etablerte, bli sedde på som fagleg ukvalifiserte og inkompetente.

Dette gjeld omsorgspedagogikk. Sjølv om Poppers syn ikkje er problemfritt,

har pedagogar og andre mye å lære av han. I The Poverty of Historicism tilrår han “piecemeal social engineering”, dvs. ”stykkevis ingeniørkunst”. I staden for å sette i gang gigantiske sosiale og historiske prosjekt, som alltid stilar mot det gode og perfekte, men som (derfor) alltid endar i barbari, skal ein sette i gang små prosjekt, baserte på så solid innsikt i sosiale forhold som råd er. Prosjekta må vere tilstrekkeleg små (”piecemeal”) og målsettinga formulert så tydeleg at det er mogleg å sjå at, når og kvifor dei havarerer. Fører ikkje prosjekt dit vi ønskjer, må vi kunne stogge før det går gale. Det er vesentleg at ein i staden for å skulle realisere det gode og perfekte, prøver å fjerne det openbert dårlege. Det siste er realistisk, ikkje det første. Mange skoleprosjekt har hatt det gode og perfekte som mål. Omfanget deira har vore så stort at det har vore problematisk å kunne vite kva som ev. har fått dei til å havarere – og kvifor. I tillegg kjem at av di målet er blitt betrakta som utvitydig godt, både moralsk Lektorbladet nr. 5-07

57

og pedagogisk, rettferdiggjer det ikkje berre prosjektet. Det får sjølv openberre havari til å framstå som sigrar.

Dette er ikkje alt. Omsorgspedagogar har i årevis gitt legitimitet til utdanningspolitikaranes politisk-moralske prosjekt og oppfatningar. At Høgre, med Clemet som baugspryd, hadde lyst til å rydde opp, var vel og bra. Men det bør vere klinkande klart at snillismen som har gjennomsyra norsk skole sidan midten av 60-åra, har Høgre vore med på. Partiet har ytt litt motstand, men den har vore meir kosmetisk enn reell.

Oppryddinga må komme utanfrå. Frå omsorgspedagogane kjem den ikkje.

(2) ”Formidlar skolen kunnskap til elevane, produserer den kanonføde til næringslivet!”

Mange som studerte pedagogikk på 70talet og utetter, var faste i trua på revolusjonen som skulle føre til eit politisk himmelrike, det klasselause samfunnet. Å gi born kunnskapar og lære dei disiplin oppfatta noen, ikkje alle, som å spele på lag med borgarskap og kapitalistar. Det var eit brotsverk mot proletariatet, for ikkje å snakke om historia, å gå inn for slikt. Trumfkortet kom frå formann Mao: ”Bekjemp bokdyrkelsen!” Innebørda var surrealistisk: Kunnskap er umoralsk! At realfaga vart assosierte med økologiske problem, gjorde dei moralsk suspekte. Å studere eller lære frå seg realfag var ikkje moralsk stovereint. Da lærarar etter kvart kom til å mangle kompetanse i realfag dei likevel måtte undervise i, utvikla dei angst for faga. Denne kunne kureras med ein moralsk angstfordrivar: Realfag skaper taparar, difor sosiale og psykiske problem. Realfagleg inkompetanse vart provet på at ein korkje ville eller var i stand til å skape taparar. Slik vart ein moralsk helt, i minsto i eigne og laugets auge, utan å sjå at læraren sin angst for realfaga smitta over på elevane.

Ikkje berre mangla ein kompetanse til å undervise i slike fag. Ein skapte òg angst for dei hos elevane. I staden for å unngå å skape taparar var det nett dét ein skapte.

Skolens primære oppgåve var å gi 58

Lektorbladet nr. 5-07

omsorg til elevane og syte for at dei rette haldningane vart utvikla hos dei.

Ingen såg ut til å sjå det banale, men viktige, poenget om at haldningar som ikkje kviler på kunnskap, er fordommar. Erstattar fordommar kunnskap, er vegen til høgrepopulisme ikkje lang. Det er tragisk ironi i dette. Den råkar ikkje berre entusiastane på ytste venstrefløy.

Den råkar minst like sterkt den sosialdemokratiske draumen om å viske ut klasseskilje og gjere alle til solidariske sosialdemokratar gjennom den nye skolen for alle.

At kunnskapens rolle i skolen var blitt svekt, var førebudd historisk. Første steget var omlegginga frå real- til ungdomsskole. Da linedelinga i ungdomsskolen vart avvikla, følgde kunnskapsskolen med: Når (i) alle elevar, uavhengig av evner og interesser, skulle gjennomgå same opplæring, og (ii) det var nødvendig å prove at dette gav eit minst like godt utbytte som dei gamle skoleordningane, måtte (iii) alle faglege krav senkas. Berre slik kunne omlegginga te seg som suksess. Ein analogi syner meiningsløysa: Gitt at kunnskapsministeren påstår at Noreg har verdas beste høgdehopparar. Utfordra om å prove påstanden sin, tar ministeren eit høgdehoppstativ, grev to hol, kvar på to meter, puttar dei to stativdelane ned i kvart sitt hol og legg lista på 2,47 meter, éin centimeter over gjeldande verdsrekord, og ber folk komme og sjå om dei kjem over utan å rive. Resultata er strålande! Noreg er verdas beste høgdehoppnasjon!

Dette gjekk hand i hand med trekket som skulle gjere allmennlærarane universalkompetente og slik få universitetsutdanna adjunktar og lektorar ut or ungdomsskolen. Dette gav kortvarig vinst i form av høgare lønn. Deretter venta sosial og økonomisk deklassering av læraryrket. Da lærarane gav frå seg rolla som kunnskapsformidlarar og erstatta den med omsorgsrolla, gav dei frå seg sosial og økonomisk status. Resultata kjenner vi: lærarstudentar med 2 i snitt frå vidaregåande skole og ei aukande mengde elevar som knapt nok kan lese, skrive og rekne, og som følgjeleg er

dømde til å bli sosiale taparar.

I ”Berlingske Tidende” sin ”Weekendavisen” for perioden 14.-20.01.05 kommenterer sjefredaktør Anne Knudsen Danmarks resultat i PISA-undersøkingane: ”Til en dybere forståelse af katastrofen udpeger undersøgelsen især tre systematiske forhold. For det første læser de elever bedre, der går på skoler med ’gammeldagse’ undervisningsmetoder.

Kontrolleret indlæring, ferdighedsprøver og lærerstyret integration af ny viden med anden relevant viden giver altså bedre resultater end andre metoder.

For det andet læser elevene bedre de steder, hvor lærerne har en høj efteruddannelsesfrekvens. Hvis skoleledelsen prioriterer faglig udvikling højt, og lærerne går tilstrækkelig op i deres fag til at efterspørge mer viden, præsterer skolen altså bedre.

Og endelig, for det tredje, læser eleverne bedre på de skoler, hvor uro i klassen, stadig skiftende lærere og et dårlig socialt klima ikke bliver nævnt som et problem af det store flertal.”

Eg har ein sterk mistanke om at dette høver like godt for norske forhold.

Den klassiske fagligheten

” ”Det er et trekk ved den etterindustrielle æra at det faglige skyves til side for en ny type ekspertise som legger seg over den klassiske fagligheten. Det skjer i museene der konservatorer er blitt kuratorer, det skjedde også i skolen der allmennlærerne erobret ungdomsskolen og fortrengte med sin pedagogikk de faglig kompetente lektorene. Slik blir faggrensene utydelige, og den faglige identitet brytes ned.”

Gudleiv Forr i Dagbladet 24.06.2005

Hvorfor Norsk Lektorlag?

Det er mange gode grunner til å bli medlem av Norsk Lektorlag Vi har spurt tidligere og nåværende fylkesledere i Norsk Lektorlag hva som gjorde at de valgte å bli medlem av NLL – og hvordan de vurderer foreningens framtid.

Morten Trudeng, Akershus Lektorlag Jeg ble medlem pga. NLLs skolepolitikk og fordi NLL stod og står for et pedagogisk grunnsyn som jeg støtter. Det var avgjørende for meg at NLL fikk forhandlingsrett gjennom Akademikerne.

NLL blir tatt på alvor av Akershus fylkeskommune. I saker der vi har gode argumenter, har det hendt at vi har fått gjennomslag for vårt syn. Akershus fylkeskommune gir skolene i meget stor grad frihet. Dette har vist seg i f.eks. lokale lønnsforhandlinger og forhandlinger om arbeidstidsavtale. Vi samarbeider godt med de andre organisasjonene.

Veien videre for NLL vil avhenge av hva som skjer i forhold til tariff-

oppgjørene, og om vi kommer til å forhandle i kap. 5 eller ikke. Om vi klarer å rekruttere unge lektorer, vil også være avgjørende for vår framtid. Rekrutteringen vil bl.a. være avhengig av om NLLs skolepolitikk, lønnspolitikk og pedagogiske grunnsyn blir kjent gjennom media, deriblant våre egne ressurser, Lektorbladet og nettsidene.

Gabriel F. Knudsen, Aust-Agder Lektorlag Jeg var tidligere med i Utdanningsforbundet, men valgte å gå ut fordi jeg følte at organisasjonen ikke sloss nok for lektorenes interesser. Jeg har vært fylkesleder i vel ett år og skulle gjerne ha sett at vi fikk innpass på flere skoler, men det lar seg ikke benekte at mange

fortsatt sitter på gjerdet og ikke bryr seg om å melde overgang – selv om de sier de er hundre prosent enige med oss, både når det gjelder skole- og lønnspolitikk.

Det forundrer meg at ikke lektorer ser at de som gruppe ville stå mye sterkere i en egen fagforening. Jeg setter også stor pris på at yrkesbetegnelsen lektor er kommet til heder og verdighet – noe som selvsagt skyldes iherdig innsats fra Norsk Lektorlags ledelse og tillitsvalgte.

Kari Handeland, Buskerud Lektorlag Eg melde meg inn i NLL ved årsskiftet 2001/2002.

Hovudgrunnen til dette var fusjonen mellom Lærarlaget og Lærarforbundet til Utdanningsforbundet.

Dette var eg kritisk til, då eg som Lektorbladet nr. 5-07

59

medlem i det tidlegare Lærarforbundet ikkje hadde opplevd så mykje fokus på lektorane og deira lønn. Dette gjorde at eg tok steget og melde meg inn i NLL. Overgangen til NLL har eg aldri angra på, då eg som medlem av NLL føler at mine interesser som lektor, både når det gjeld fokus på kunnskap i den norske skulen og arbeidstakar, vert ivaretatt på ein svært god måte. Eit anna viktig moment er at NLL stadig fokuserer på kor viktig det er med godt kompetente lærarkrefter, noko dei i starten ikkje fekk så mykje støtte på, men som ein i løpet av det siste året ser at fleire har komme fram til. Å representera NLL som hovudtillitsvald og fylkesleiar i Buskerud opplever eg som positivt, og mitt inntrykk er at NLL blir sett på som ein seriøs aktør. Det som enkelte kan ha som eit ankepunkt, er lønspolitikken til NLL, men ein ser jo at den tidlegare valde strategien med at alle skal få like lite og dei langtidsutdanna aller minst, ikkje har vore nokon suksess, så kvifor ikkje heller prøva noko anna. Det som òg er positivt med NLL, er at det er svært enkelt å ta ein telefon og få hjelp frå sentralt hald dersom det er noko ein lurer på. Dei stiller alltid opp og gjer kva dei kan for å hjelpa, noko eg set stor pris på.

Når ein tenkjer på medlemsmengda i NLL, er det ganske imponerande at organisasjonen er blitt ein stadig viktigare bidragsytar til debatten om den norske skulen. Det seier mykje om kor flinke dei som arbeider i organisasjonen, er. Det viser seg og at enkelte av dei argumenta NLL har hevda og enno hevdar, no faktisk er noko fleire er einige i.

Dette gjeld særleg fokus på kunnskap, og skal ein ha ein god skule, må ein ha lærarar som kan sine fag og ikkje ein allrounder som kan lite eller ingenting om det meste.

I media har NLL etter kvart fått meir plass, og dei sakene det har vore fokus på, er i aller høgste grad noko som angår alle som er interessert i norsk skule. Eit eksempel er saka om bruk alle hjelpemiddel til eksamen på Vg1 denne våren.

I tillegg får nettsidene til NLL mykje 60

Lektorbladet nr. 5-07

skryt og vert lesne av svært mange som interesserer seg for skule.

NLL si framtid er eg sikker på ser svært lys ut, då organisasjonen stadig får fleire medlemmer, noko som er viktig for å få endå meir tyngde i ulike samanhengar.

Roald Johansen, Finnmark Lektorlag Jeg meldte meg ut av Utdanningsforbundet og inn i Norsk Lektorlag av en rekke grunner. For det første konstaterte jeg at det var plett umulig å komme med kritikk av og krav til skoleledere – siden de også var medlemmer av organisasjonen. Etter mitt syn er det viktig å sette fokus på ledelsen i skolen. Vi andre er jo utsatt for en konstant evaluering – av elever, foreldre, ledere, skoleeiere. Jeg deler også NLLs syn om at skoleledere prinsipielt ikke skal ha lavere utdanning enn de som de er satt til å lede.

Jeg er også glad for NLLs kunnskapssyn. Hvordan skal vi greie å formidle fag og betydningen av dybdekompetanse til elevene hvis vi ikke selv har tatt de høyeste utdanningen? Å representere NLL i Finnmark er ingen dans på roser. Min erfaring er at mange skoleledere rett og slett ikke liker at arbeidstakere har høyere utdanning enn de selv! Slike medarbeidere blir sett på som en trussel – og ikke som en nyttig ressurs.

Jeg er overbevist om at NLL har en lys framtid. Samfunnet etterspør i økende grad fagekspertise. Utfordringen må være å få nyutdannede lektorer til å velge oss og rekruttere folk som ennå ikke har avsluttet utdanningen sin.

Vi må også innse at Utdanningsforbundet er en reell konkurrent – en konkurrent som vi må avsløre når det gjelder syn på og holdninger til dybdekompetanse.

Min erfaring er at mange lektorer velger å forbli i Utdanningsforbundet pga. lojalitet etter et langt medlemskap, men de deler fullt ut våre synspunkter.

Ole Peder Kjeldstadli, Hedmark Lektorlag Jeg har arbeidet i norsk skole siden 1974, og siden jeg hadde min utdannelse fra universitetet, fant jeg det naturlig å bli medlem av den tidens Norsk Lektorlag.

Da hadde laget mindre enn 7000 medlemmer. Dette tallet steg raskt fordi også adjunkter hadde rett til medlemskap. Etter hvert var det flere adjunkter enn lektorer i Lektorlaget, og det ble aktuelt med navneskifte. Norsk Undervisningsforbund (NUFO) ble navnet. Så kom det nok en sammenslåing til Lærerforbundet, ved sammenslutning av NUFO, Norsk Faglærerlag, Norsk Spesiallærerlag og Norges Handelslærerlag. Da Lærerforbundet ble dannet i 2002, med Lærerlaget som den sterkeste part, fant jeg ut at denne organisasjonen kunne ikke jeg være medlem av, og da det nye Lektorlaget ble medlem av Akademikerne, bestemte jeg meg for å bli medlem, og har hele tiden siden vært aktiv i styret i Hedmark Lektorlag.

Nå er jeg blitt pensjonist på heltid. Jeg er imidlertid glad for at Hedmark Lektorlag vil at jeg skal fungere som leder ett år til. Dette betyr at Brit Paulsen og jeg har to viktige jobber. Brit ivaretar våre medlemmers interesser overfor arbeidsgiver, mens jeg er leder og representerer Hedmark Lektorlag utad. Med den medlemstilgangen vi har nå, ser jeg positivt på tiden som kommer, og om ikke lang tid vil Norsk Lektorlag bli en mer slagkraftig organisasjon.

Svein Einar Bolstad, Hordaland Lektorlag Når jeg tenker tilbake på min tid som medlem av Norsk Lektorlag, vil jeg benytte anledningen til å rette en stor takk til de modige menn og kvinner som stod i spissen for etableringen for 10 år siden. Disse folkene var faktisk modige, for det var nok ikke bare enkelt å bryte ut av det gode selskap og si: ”Dette vil vi ikke være med på lenger. Vi vil heller danne vår egen fagforening.”

Det var ikke fritt for spydige kommentarer og slengbemerkninger da jeg og kollega Aage Nesbø var de to første ved vår skole som meldte overgang til Norsk Lektorlag. Nå nærmer vi oss 20 medlemmer på min skole. I dag er det svært sjelden å høre negative kommentarer – det skulle da også bare mangle. Det er organisasjonsfrihet i dette landet, og det må da være opp til enhver å være uorganisert eller organisert der man føler seg hjemme.

Hvorfor jeg ble medlem? Jo, jeg var for lengst lei av å være med i en impotent fagforening, en forening som aksepterte alle slags tøvete utspill fra myndighetene, en forening som ble lurt gang etter gang. Stadig flere gjøremål kom inn i skolen kombinert med årviss reallønnsnedgang. Flere nytteløse streiker var det bare arbeidsgiver som tjente på. Takket være en mislykket lønnspolitikk har lektorene opplevd reallønnsnedgang i over 30 år. Dette har brutt ned respekten for yrket og interessen blant unge til å satse på en framtid i skolen. Skolen ble ikke lenger en attraktiv arbeidsplass for ivrige fagspesialister. Hvem som helst, selv uten utdanning, kunne gjøre en fullgod jobb i skolen, ble det sagt. Vi måtte ikke tro at vi var bedre egnet fordi vi hadde Norges lengste spesialistutdanning. Tilfeldig forbipasserende ble tatt inn som arbeidskraft. Vi ble bedt om å ta godt imot dem og lære dem opp. Lik lønn for likt arbeid, var den løgnaktige

parolen. Lektorene var overkvalifiserte og høytlønnede og måtte i solidaritet med ufaglærte gi avkall på den samme lønnsutvikling som andre. Kronetillegg med lavtlønnsprofil var det politisk korrekte. Lektorene ble vitner til en nedbygging av skolen som kunnskapsformidler og en oppbygging av et dominerende omsorgsvelde bestående delvis av personer utenfor skolen som liksom skulle gi råd til oss som var profesjonelle skolefolk. Mange dyktige fagfolk gikk lei og forlot skolen.

Dannelsen av Norsk Lektorlag var en befrielse. Endelig en organisasjon som satte læring og kunnskap i høysetet igjen og var villig til å forsøke en annen lønnspolitikk enn den som aldri har lyktes.

Norsk Lektorlag våget å si sannheten om norsk skole, men mange nektet å tro at det var så galt. Senere har de måttet tørke vekk hånfliret ettersom det er blitt klart at Norsk Lektorlag har hatt rett i sin kritikk av skolen. Bløffen om verdens beste skole er blitt grundig avslørt.

Norsk skole er blitt avkledd og står for tiden pinlig naken. Nye klær er bestilt, men leveringstiden er lang, for mange, på ulike nivåer, skal kles opp, og det vil ta tid. Det vil ta tiår med formidabel innsats og koste mye før vi kan bedømme resultatet. Men ting går ikke på skinner.

Det er et stort problem at mange av dem som var fornøyde med de gamle klærne, fortsatt jobber iherdig etter sin gamle dagsorden for å beholde mest mulig av gammelt gods.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått være med i fylkesstyret i Hordaland helt siden stiftelsesmøtet i mai 2001. Det har vært et spennende og givende arbeid, til tider ganske mye arbeid, så å si daglig, og helt uten noen form for ressurs. Entusiasmen og troen på at man har holdt på med noe viktig, har vært og er drivkraften. Jeg har hatt fornøyelsen av å bli kjent med en mengde hyggelige personer lokalt og sentralt. Alle disse positive menneskene og erfaringene har rikelig veid opp for den smule kritikk som man må regne med i et verv som fylkesleder. Det har vært en fornøyelse å representere Norsk Lektorlag i ulike sammenhenger.

Hordaland Lektorlag har hele tiden vært bevisst på å bruke mediene for å fremme utradisjonelle synspunkter. Kontakt med pressen kan være en risikosport, men den sjansen har vi vært villige til å ta, og vi har stort sett positive erfaringer.

Kampen om opinionen foregår nettopp i mediene. Derfor må vi være aktivt til stede der. Langt flere av våre medlemmer burde skrive avisartikler eller fortelle journalister hva som virkelig foregår i skole-Norges kulisser. Mye er egnet til å sjokkere. Det ville skolen og elevene tjene på.

Veien videre for Norsk Lektorlag er ikke lett å beskrive. Tendensen i det siste er at organisasjonen er i akselererende vekst. Den er det naturlige valget av fagforening for mange unge under og etter utdanning, har jeg lagt merke til.

Det kan se ut som organisasjonen de nærmeste årene i større grad enn før blir en fagforening for høyt utdannet akademisk arbeidskraft også i andre yrker enn i skolen. Skolesektoren blir nok dominerende i overskuelig framtid, men ikke nærmest enerådende. Markedsføringen av Norsk Lektorlag som en organisasjon for akademikere i mange yrker vil forhåpentligvis styrke NLL når det gjelder økonomi og slagkraft, men det vil også gi oss nye utfordringer med å betjene medlemmene på en god måte.

Norsk Lektorlag har etter min mening en presserende pedagogisk utfordring foran seg: Vi må få både medlemmer og andre til å forstå at lokal lønnsdannelse, etter mønster av Hovedtariffavtalens kapittel 5, ikke er det samme som lokale lønnstillegg slik de blir gitt i dag. Jeg opplever stadig at folk tror at dette er to sider av samme sak, men det er det ikke.

Opplysningsvirksomheten om lønnspolitikken vår må økes. Mange misforståelser sitter dypt hos folk.

Jeg gratulerer Norsk Lektorlag med 10årsjubileet. Organisasjonen har vist seg liv laga. Det norske samfunnet trenger Norsk Lektorlag også i de neste 10 årene som garantist for faglig kvalitet i utdanningen på alle plan. En bedre vaktbikkje fins ikke!

Lektorbladet nr. 5-07

61

Heidi Kjørsvik, Møre og Romsdal Lektorlag Jeg valgte å bli medlem av Norsk Lektorlag da jeg fikk fast stilling i skolen høsten 1998. Det var i hovedsak Lærerforbundets håndtering av streiken våren 1998 som var avgjørende for dette valget. Jeg var med andre ord lett å overtale til å bytte organisasjon da en kollega oppfordret meg til å gjøre det.

At Lektorlaget hadde et annet syn i lønnspolitikken, gjorde heller ikke noe.

Heller tvert imot. Senere har jeg nok blitt litt mer skeptisk til den lønnspolitikken vi faktisk har fått. Lokale forhandlinger kan i teorien fungere, men i praksis har det vært lite reelle forhandlinger. Det er etter min oppfatning mye styr for lite når de lønntilleggene vi får lokalt, blir ”spist” opp av lønnsøkningene som blir gitt sentralt. Det naturlige ville være at disse tilleggene skulle ”flyte” oppå. En diskusjon om hvordan lønnspolitikken skal være i årene framover, synes jeg er nødvendig. Jeg mener det skal lønne seg å være langtidsutdannet, ikke bare intellektuelt, men også i kroner og øre.

Jeg synes at Norsk Lektorlag har vært flink til å fokusere på faglighet i skolen.

Jeg har lært meg å være stolt over å være lektor og å se at vi som gruppe er en viktig ressurs for skolen. Det er viktig at vi framover får en kompetanseutvikling som er i tråd med samfunnet og samfunnsutviklingen slik at vi kan være ressurser gjennom hele yrkeskarrieren.

Elevene behøver både faglig og pedagogisk engasjerte lærere. Arbeidstidsavtalene som inngås rundt om, må stimulere til dette. Vi må jobbe for at læreryrket fortsatt skal være et fritt yrke der vi får tid til å oppdatere og utvikle oss faglig også på egenhånd. Denne oppdateringen og utviklingen kan ikke alltid skje innenfor skolens fysiske vegger. Dette vet vi som arbeider i skolen.

Utfordringen ligger i å få våre arbeids62

Lektorbladet nr. 5-07

givere, skolens ledelse og andre til å se at dette er viktig og nødvendig, ikke minst for å få til nyrekruttering til yrket.

Kvaliteten i skolen er avhengig av at yrket er attraktivt også i framtiden.

Hege Haugmo, Nordland Lektorlag Jeg valgte å bli medlem i NLL fordi dette er en arbeidstakerorganisasjon som tar høyere utdanning på alvor. Videre kjemper NLL for en realistisk arbeidstakerpolitikk og en lønnsprofil som jeg aktivt støtter. Det var ingen gode alternativer blant fagforeningene til NLL i 2003, det året jeg valgte å melde meg inn.

Nordland er et langstrakt fylke med høye transportutgifter. Det kan være vanskelig å få arrangert samlinger, styremøter og andre liknende aktiviteter uten å måtte tømme de begrensede midlene som vi har til rådighet.

For øvrig er det spennende å få lov til å representere et mangfold av mennesker i svært ulike lokalsamfunn, med både små og noen ved en av landets største videregående skoler. I Nordland er dette primært medlemmer ved videregående skoler. Vi har også medlemmer på ungdomstrinnet, i offentlig sektor og på høgskolenivå.

De forespørslene jeg prøver å løse, er derfor veldig ulike. Jeg liker vervet, da vi er så heldige å ha en positiv og hardtarbeidende medlemsmasse i Nordland.

Veien videre blir utfordrende. Jeg håper på en stadig positiv medlemsvekst, slik at vi blir enda mer synlig i utdanningsdebatten. Et av de viktigste målene videre må være å fortsatt få fram det essensielle med de kvalitative fortrinn som skolene vil opprettholde, med en arbeidsstokk med solid, høyere utdanning. Dette har ikke alle fylkespolitikere forstått, og det kan derfor ikke bli understreket nok.

Bjørn Frosthammer, Nord-Trøndelag Lektorlag Jeg var i flere år hovedtillitsvalgt for NUFO i NordTrøndelag og mente den gang at det burde være én lærerorganisasjon for tilsatte i videregående skole. Da det ble vedtatt at alt skulle bli Utdanningsforbundet (les: Lærerlaget), fant jeg at dette ikke var en organisasjon for meg. En mammut og et konglomerat av en organisasjon kunne etter min mening ikke ivareta og sikre det faglige perspektivet i skolen. Jeg ble derfor organisasjonsløs i vel ett år. Men jeg mente at det ikke var rett å ikke være organisert og vinglet mellom nåværende Tekna og SL. Men se, det var lys i tunnelen. Langt unna Nord-Trøndelag var det et miljø som tiltalte meg, og som hadde de samme ideene. Det var miljøet på Ås. Jeg leste om ULF så øyet ble stort og vått. Jeg meldte meg inn Norsk Lektorlag og håpet som resten av de innmeldte at mange måtte få opp øynene for faglighet i skolen. Jeg ble medlem i 1999 og har ikke angret en dag. Jeg er glad for at jeg har fått være med å gi mitt bidrag til å bygge en organisasjon som NLL. Problemet med å få enda flere inn i organisasjonen vår, er at vi lærere forholder oss seg til arbeidstakerorganisasjonen som folk flest forholder seg til bankene.

Vi må derfor henvende oss til studenter og nyutdannede i større grad enn vi gjør i dag. Jeg erfarer nå at stadig flere yrkesgrupper ser at NLL kan være en organisasjon for dem, og jeg mener at dette helt er i NLLs ånd. Vår forhistorie gir alle muligheter dersom en selv vil bidra noe. I tillegg er vi slik organisert at vi ser hverandre, og derfor lett kan få og motta informasjon. Det at alle føler at de er med å bidra, tror jeg er et av de viktigste elementene for å lykkes.

Jeg har nå vært leder og HTV fra 2001.

NLL har blitt tatt på alvor fra dag én, og vi har fått være med på viktige prosesser innad i fylket. Som HTV sitter jeg i administrasjonsutvalget i fylkeskommunen sammen Fagforbundet og UDF. Videre er jeg med i styringsgruppen for sammenslåing av de videregående skolene på Steinkjer. Vi er med i et samarbeidsorgan som heter FONT, hvor fylkesutdanningssjefen og organisasjonenes hovedsammenslutninger sitter.

Fylkesrådet for utdanning i fylket møter også når hun kan. I tillegg har jeg nå påtatt meg å sitte i styringsgruppen for IA i Trøndelag. Her sitter NHO, NAV og representanter for arbeidstakernes hovedsammenslutninger. For vel fire år siden ble Akademikerorganisasjonene i fylkeskommunen enige om at vi skulle ha en fellestillitsvalgt i fylkeskommunene, og som FTV har vi organisert felleskurs for de tillitsvalgte tre ganger.

Og jeg har vært forhandlingsleder ved lønnsforhandlinger både i kapittel 4 og 5. Det har vært lærerikt. Mitt prinsipp har vært: God og saklig argumentasjon er ikke bortkastet.

Jon Hybert Sand, Oslo Lektorlag Jeg ble medlem i NLL fra starten, og det var to hovedgrunner til at jeg forlot Lærerforbundet.

O rg a n i s a s j o n e n var blitt så stor at det ble vanskelig å gjøre alle til lags. Jeg mente at lektorene og videregående skole ikke fikk den plass og oppmerksomhet i organisasjonen den yrkesgruppen og det skoleslaget fortjente. Det var blitt en fagforening først og fremst for førskolelærere og barneskolelærere. For det andre var jeg mektig lei av den streikeromantikken som rådde i organisasjonen. Jeg følte bl.a. at de stadige politiske streikene bare ødela for vår yrkesgruppe.

Det har hele tiden vært greitt å argumentere for de skolepolitiske og lønnspolitiske ideene til NLL, men det ble avgjørende for mitt videre engasjement

at vi ble en del av Akademikerne. Da ble det for alvor mulig å fronte NLL som en seriøs fagforening tilsluttet en hovedsammenslutning. At NLL har hatt og har fremragende ledere, som stadig får mer plass i det offentlige rom med NLLs politikk, gir meg som tillitsvalgt inspirasjon og lyst til å stå på for foreningen.

Som hovedtillitsvalgt i Oslo synes jeg imidlertid det hadde vært en stor fordel om også Oslo hadde vært med i samme tariffområde som resten av medlemmene våre.

Jeg ser lyst på framtiden til NLL. Vi blir stadig flere, og vi ser at skolepolitikken vår får stadig mer oppmerksomhet og aksept på de ulike arenaene.

Just Almås, Oppland Lektorlag Jeg føler at jeg alltid har vært medlem av Lektorlaget.

Jeg gikk inn i yrket tidlig på åttitallet uten noen særlig bevissthet på faglig og profesjonell tradisjon.

Men etter hvert som jeg forstod at jeg hadde blitt det jeg skulle bli når jeg ble stor, opplevde jeg gjennom fusjonene utover nittitallet at min voksende stolthet over yrket og dets tradisjoner ble besvart av en tilsvarende avtakende mulighet til å utøve det. Tidens politiske korrekthet tillot ikke fenomenet lektor. Så, da jeg fikk vite at noen i Akershus under navnet ULF puslet med subversive planer om å gjenopplive Lektorlaget, meldte jeg min interesse. All ære til mennesker som Else Alvik og andre som hadde ork til å holde ut og mot til å gjøre det jeg sjøl ikke hadde og gjorde.

Det er i egenskap av hovedtillitsvalgt at jeg representerer Norsk Lektorlag i Oppland. På grunn av frikjøpsordningen i fylket og antall medlemmer i Oppland er det mest praktisk at leder og hovedtillitsvalgt er samme person. Og det er både meningsfullt og hyggelig når man husker hvilken hatt man skal ha på seg.

Jeg vil gjerne få lov til å rose hovedar-

beidsgiver Oppland fylkeskommune. De er svært ryddige på det formelle plan og svært imøtekommende på det politiske plan. Da kan det til tider være mer krevende å representere de 20 % av våre medlemmer som har andre arbeidsgivere. Der er ofte sakene mer omfattende når først de kommer, og de kommer med kort varsel.

Ellers kunne jeg tenke meg å si to ord om samarbeidet med de andre Akademiker-organisasjonene, som er både godt og ikke minst nyttig med tanke på at utfordringene vel så ofte kommer fra Utdanningsforbundet som fra arbeidsgiverne.

NLLs framtid ser ganske lys ut, tror jeg, siden vi økte medlemstallet med over 10 % siste år. Men nå har ikke jeg spesielt stor tro på kjøttvektas egenskaper. Vi er ikke daukjøtt og trenger derfor ikke lite på den form for innflytelse. Min erfaring er at en god sak og gode argumenter vel så ofte fører fram. Dessuten er vi jo til for våre medlemmer og ikke for dem som burde ha vært det. Så får vi se om det gode eksemplet vil gi økt støtte i framtida.

Torill Aursland, Rogaland Lektorlag Rogaland Lektorlag har gjennom i åtte år vore dyktig og markert leia av Else Wigen Berner.

Da eg i vår tok over som fylkesleiar, talde laget vårt 203 medlemmer. Det er ei stor utfordring å halde fast på den pionerånda som har prega arbeidet i desse åra og ikkje minst den respekt som fylkeslaget har vunne blant medlemmer og fylkesleiing. Som fylkesleiar er oppgåva mi primært å sørge for god kommunikasjon med Lektorlaget sentralt og å vere leiar for fylkeslaget. Det er viktig for både medlemmer og tillitsvalde å vere orienterte om det som skjer sentralt. Eg kunne faktisk ynskt ei jamleg orientering om dei sakene som det vert arbeidd med sentralt. Det ligg mykje inspirasjon Lektorbladet nr. 5-07

63

i å vere viss på at det vi trur på i lønsog skulepolitikk vert fronta frå sentralt hald.

Eg vil i dette jubileumsnummeret dele den erfaringa som fekk meg til å vakne opp for lektoren sin elendige tilstand, og for ei erkjenning av at det kravde ”samling i bånn” om han skulle reddast frå den visse død. Dette var og medverkande til at eg var rask med å melde meg inn då det nye Norsk Lektorlag vart stifta.

I den daglege kampen mot ei ofte gjenstridig fylkesleiing eller ein rektor som er skvisa mellom lojaliteten overfor sin oppdragsgjevar på den eine sida og ynsket om å skape trivelege forhold på arbeidsplassen på den andre, kan det hende vi spør oss om det er verd strevet å rydde rom for ein liten organisasjon som vår. Når slike tankar måtte dukke opp, tvingar eg meg til å gå tilbake til året 1986.

I 1986 var eg tillitsvald for NUFO ved Fyllingsdalen vgs. i Bergen. Det var ein typisk regnhaust, og borna våre trong nye regnklede. Med landets lengste utdanning, to fulle jobbar, og ein heller enkel livsstil måtte vi erkjenne at vi ikkje hadde råd. Studielånsrenta var skyhøg på den tida, og lånet forfall til betaling. Denne erfaringa sette seg fast i meg, og eg spurde meg sjølv: Er lektor det dummaste nokon kan utdanne seg til her i landet? Og i same slengen: Er ansvarlege myndigheiter klåre over situasjonen – og: Kva kan gjerast for å snu utviklinga?

Lektorgruppa på Fyllingsdalen gjekk saman om ein dugnadsinnsats for å setje breitt fokus på lektoren sin situasjon.

Kåre Bjørndal, mangeårig aktiv i vårt nye Norsk Lektorlag, var ei av eldsjelene.

Slik var stoda for lektoren i 1986: • Løn: Eitt einaste lønstrinn skilde mellom lektor og adjunkt med opprykk.

• Lektoren, i motsetnad til adjunkten, fekk ikkje opprykk for ekstra grunnfag/ mellomfag.

64

Lektorbladet nr. 5-07

• I ein konkurranse om stilling på allmennfagleg studieretning var det regelen heller enn unntaket at ein adjunkt vart føretrekt framfor ein nyutdanna lektor dersom adjunkten hadde to års ansiennitet. Karakterar talde lite eller ingenting. Denne praksisen vart støtta av NUFO. • Talet på hovudfagsstudentar som vart uteksaminerte i sentrale skulefag på UiB, hadde over ein femårsperiode sunke frå 20-30 pr. semester (norsk) til nesten null i 1986! På Germanistisk institutt hadde dei ein einaste hovudfagsstudent som gjekk opp til eksamen den hausten!

I same periode hadde talet på grunnfagsstudentar eksplodert. Lektorutdanninga var altså i ferd med å bli historie.

• Lektortittelen hadde nærmast umerkande vorte fjerna frå alle dei samanhengar der det var naturleg å bruke han før. Alle var lærarar.

Vidaregåande skular/gymnas over heile landet med mange lektorar i lærarkorpset mottok denne våren eit brev frå oss, der vi gjorde greie for situasjonen og oppmoda folk til å øve press på styresmaktene.

Vi sende og brev til kyrkje- og undervisningsminister Kirsti Kolle Grøndahl, der vi argumenterte for lektoren som garantist for fagleg nivå i norsk vidaregåande utdanning.

Vi fekk god respons på initiativet vårt. Av ei i samla lektorgruppe ved Kristiansand katedralskole vart vi til dømes oppmoda om straks å etablere eit nytt Norsk Lektorlag!

Lønsoppgjeret dette året gjekk til tvungen lønsnemnd. Lønsnemnda fastsette at lektoren skulle få eitt lønstrinn ekstra i forhold til adjunkten.Vi på Fyllingsdalen ville gjerne tru at brevet til ministeren og brevaksjonen til skulane hadde hatt ein viss innverknad. Vi fekk vite at Kolle Grøndahl hadde nemnt brevet vårt i samband med forhandlingane.

Vel ti år seinare hadde Norsk Lektorlag stått opp ”fra de døde” I vår ti-årige historie har leiarane våre hatt tru på krafta i den grundige argumentasjonen

for kunnskap og danning i norsk skule.

Slik har har laget vårt vunne respekt. Eg er overtydd om at dette er vegen å gå vidare også.

Eg ynskjer Norsk Lektorlag til lukke med tiårsjubileet og mange framgangsrike år til beste for skule, samfunn og lektorar!

Aud Sissel Hestenes, Sogn og Fjordane Lektorlag Dersom eg skulle vere tilknytt ei fagforeining i høve til den jobben eg skal gjere i skulen, måtte det bli i ein organisasjon som arbeider for at dei med lang akademisk utdanning skal få betalt for det, særleg fordi Noreg er eit av dei landa der det ikkje løner seg å investere i utdanning. Internasjonale undersøkingar viser også at norsk grunnskule og vidaregåande skular oppnår middelmåtige resultat i kunnskap, og i tillegg har vi høg strykprosent ved universitet og høgskular.

Skal vi hevde oss internasjonalt, må vi sikre eit høgt kunnskaps- og kompetansenivå, difor må den fagforeininga eg skulle velje, også vere opptatt av fagleg kompetanse. Desse to viktige sakene heng i hop, med ei god lønsutvikling vil fleire ta høgare utdanning, og på denne måten sikre eit godt fagleg nivå både i skulen og i arbeidslivet. Etterutdanning av lærarar er å fullføre denne faglege kompetansestrategien, samfunnet krev også fagpersonar som kan følgje med i tida. Alle desse oppgåvene står på lista over viktige saker som Lektorlaget er opptatt av og vil jobbe for, difor vart eg medlem i Norsk Lektorlag.

Lektorlaget si profilering av sakene dei arbeider for, følgjer i tillegg ein stødig utstaka kurs i rett linje, med godt underbygd og dokumentert argumentasjon, ikkje klaging og syting eller sinne som mange fagforeiningar brukar i si profilering av krav. Det er også bra å vere tilslutta ein større organisasjon

som Akademikerne, med fleire medlemmer og større organisasjonsapparat, då NLL ikkje har samme tyngde i forhold til medlemsmasse som til dømes Utdanningsforbundet. Å representere Sogn og Fjordane Lektorlag, både som fylkesleiar og fylkeshovudtillitsvald, har vore greit. Det einaste minuset er at vi berre er 32 medlemmer. Likevel veks vi jamt, og det beste grunnlaget for å få fleire medlemmer er arbeidet vi gjer både lokalt og sentralt, og at vi klarer å profilere det.

Eg har tru på Norsk Lektorlag i framtida.

Mange av dei unge i dag tek mastergrad og er bevisste på å få betalt for lang utdanning. Dei er heller ikkje så opptatt av solidaritetstanken med høgare løn til dei lågtlønte med minst utdanning, men at ei lang og fagleg god utdanning skal gje utteljing også økonomisk.

Ann-Jorid Grønli, Sør-Trøndelag Lektorlag Jeg ble medlem av Norsk Lektorlag som en følge av skolepakke 1 og 2, som etter mitt syn var utrolig dårlige.

Jeg kunne ikke være medlem av et forbund som framforhandlet så elendige avtaler for sine medlemmer. Dessuten er jeg lektor – og da er det jo naturlig å være medlem av en organisasjon som arbeider for den yrkesgruppen.

Det er stor interesse for det vi står for, men folk er opptatt med sitt – og det er ofte vanskelig å få dem til å engasjere seg aktivt. Det betyr at fylkeslederen og styret må dra lasset, men stort sett går det greit. Nå som vi har 10-årsjubileum og vind i seilene, ikke minst for våre skolepolitiske kampsaker, håper og tror jeg på stor medlemsvekst og større aktivitet blant medlemmene.

Anne Stuvøy, Telemark Lektorlag Jeg liker NLLs skolepolitikk med tydelige, faglige krav og respekt for tradisjonelle verdier slik at elever, foreldre og lærere kan stille med klare forventninger til hva norsk skole er, krever og forventer av oss.

En får til tider harselerende kommentarer om ”Lektorlaget” . Det tolker jeg som hentydninger om gammeldags elitisme og holdninger fra fordums tid som mange mener en bør holde seg for god til å representere i en moderne velferdsstat.

På den annen side er det mange som sier at de synes Lektorlaget kommer med tydelige innspill til skolepolitiske spørsmål. De beklager at det ikke er deres organisasjon som tar på seg tilsvarende reaksjoner til administrasjonen. Det krever sitt å fronte kritiske kommentarer, men jeg føler at jeg får støtte for klare saklige kommentarer, og det gir unektelig spenning i hverdagen!

Lønnspolitikken er viktig. Den er et skolepolitisk dilemma, for det finnes noen ubehagelige sannheter som vi som medlemmer bare må erkjenne: Markedet og arbeidsgiverne styrer lønnspolitikken.

Det er ikke lærermangel. 1 av 3 skoleledere har høyere utdanning, derfor er det ingen kultur for å tilsette høyt kvalifisert arbeidskraft i skolen. Derfor er det fiktivt å tro at vi er i en reell forhandlingssituasjon. Årsaken til fagorganisasjoners posisjon i dag er følgende: I samarbeid mellom fagorganisasjoner og staten fikk vi moderasjonslinjen, som førte til at offentlige utgifters andel av BNP ble redusert fra 52 % i 1992 til 43 % i 2000. Innstramning er det som styrer den økonomiske og politiske debatten (kutt i pensjonsutgifter), fordi politikernes vage forutsetninger om ”at det vil være vanskelig å finansiere økte utgifter gjennom skatter og avgifter” får

dominere. Offentlig sektors problem er vekst i privat sektor, det skaper press i økonomien. Det er problematisk å heve rentenivået, pga. frie kapitalbevegelser og arbeidsmobilitet. EU-regelverkets fokusering på marked og konkurranse gjør sitt til at politikernes handlefrihet i økonomien blir mindre. Resultatet blir en konkurranse i privatisering og kutt i offentlige utgifter, altså må lønnsnivået hos de mange holdes nede. Når det blir tydelig at de mange må spare for at de få (kapital og ledere) skal få et godt overskudd, vil vi få en skjevfordeling, slik som i 2000 da et stort flertall sa nei til moderasjonslinjen.

Stoltenberg har sagt at høyt utdannet arbeidskraft for en billig penge er et konkurransefortrinn for Norge. Disse utdanningsgruppene betaler en høy pris for en solidarisk lønnsutvikling, og det undergraver legitimiteten for moderasjonslinjen hos vanlige lønnsmottakere.

Den nyliberale revolusjonen ønsker seg fortsatt en fagbevegelse som bidrar til ordnede forhold i arbeidsmarkedet, og som bidrar til å holde lønnsveksten nede. Hvordan handler NLL i forhold til dette? Eller er NLL handlingslammet og prisgitt markedet pga. kjøttvekta?

Geir-Åge Svenning, Troms Lektorlag Jeg ble medlem i NLL som følge av skolepakke 2. Det var ubegripelig for meg hvordan en fagforening kunne si at vi fikk økt lønn når arbeidsmengden gikk opp i tillegg. Min gamle fagforening var ikke spesielt opptatt av lektorenes vilkår, og jeg savnet også fokus på kunnskap i skolen.

NLL ble derfor et naturlig valg for meg.

Det har vært fint å representere NLL i Troms. Vi er en oppegående forening som markerer oss godt på skolene der vi er representert. NLL har helt klart en misjon også i framtiden. Vår måte å tenke skole på begynner å få gjennomslag, men det er fortsatt mye å Lektorbladet nr. 5-07

65

jobbe med, spesielt i forhold til kreative skoleledere når det gjelder arbeidstidsavtalen. Det er morsomt at vi også øker medlemsmassen utenfor skoleverket.

Vårt fokus på faglighet og tanker rundt lønnsdannelse har klangbunn også hos andre med akademisk utdannelse. Når det gjelder videre rekruttering, har jeg sagt før at jeg tror vi må gjøre noe med navnet på NLL. Framtidige akademikere vil være mastere og ikke lektorer, og det bør vi prøve å fange opp på en eller annen måte.

kan forhåpentligvis snart forhandle om lønn under et annet lønnsregime enn det vi nå deler med Utdanningsforbundet.

Skolepolitikken vår er vår egen og overbevisende formulert i vårt program, i Lektorbladet, på nettsidene og ikke minst av våre slagkraftige ledere Gro Elisabeth Paulsen og Otto Kristiansen.

Den dagen vi også forhandler om lønn på våre egne premisser, kan vi alle slå med begge hender.

Henning Wold, Vestfold Lektorlag Sten Aunevik, Vest-Agder Lektorlag Medlemskapet i NLL sammenfalt for min del med ny jobb på ny skole. Etter fire år i ungdomsskolen fikk jeg et vikariat ved en videregående skole i Kristiansand hvor en av mine nye kolleger allerede var i gang med å sanke medlemmer til NLL. Jeg meldte meg inn, sammen med flere andre, og kort tid etter etablerte vi et styre på skolen og fikk vår første tillitsvalgte inn på drøftingsmøtene. På denne tiden var jeg medlem av Utdanningsforbundet, men var misfornøyd med mye av det de gjorde både lokalt og sentralt. Særlig i skolepolitikken syntes jeg Utdanningsforbundet var lite overbevisende. Det var hele tiden krav om mer og mer ressurser for å få gjennomført pedagogiske reformer.

Hvorvidt reformene var ønskelige eller ikke, var man ikke så opptatt av.

Slik ser jeg det i dag også.

Utdanningsforbundet er ikke troverdig i skolepolitiske spørsmål. Det var ikke i første omgang kampen for høyere lønn som førte meg over i NLL, men den klare tale daværende leder Henning Wold rettet mot den livsfjerne reformpedagogikken. Lønn var, og er, ikke uvesentlig, men vår identitet som fagforening er først og fremst knyttet til en åpen og kritisk diskusjon rundt skolepolitiske spørsmål. Nå har NLL også en tydelig strategi i lønnspolitikken, og vi i NLL 66

Lektorbladet nr. 5-07

Jeg ble medlem av daværende Norsk Lektorlag i 1983.

Allerede året etter skiftet jo denne organisasjonen navn til Norsk Undervisningsforbund i og med at den også favnet adjunktene. Jeg var for øvrig tillitsvalgt i denne organisasjonen på 1980-tallet, men da NUFO slo seg sammen med tre andre organisasjoner og disse dannet Lærerforbundet tidlig på 90-tallet, gikk jeg i passivitet.

Lærerforbundet var en organisasjon jeg ikke greide å identifisere meg med, men forble medlem av prinsipielle årsaker.

til oss de første årene. De aller fleste lærere vil i framtiden være masterutdannet. Dette gir meg tro på at NLL har en lys framtid. Vi må bare huske på å alltid holde den faglige fanen høyt.

Hroar Gravning, Østfold Lektorlag Jeg meldte meg ut av NUFO/ Lærerforbundet to år før Norsk Lektorlag ble stiftet og var således uorganisert en periode.

Norsk Lektorlag ble et naturlig valg for meg da laget ble etablert, både på grunn av skolepolitikken og lønnspolitikken. Og jeg mener Norsk Lektorlag drives slik en fagforening for lærere skal drives.

Vi hadde et problematisk forhold til Utdanningsforbundet i begynnelsen, særlig under de lokale lønnsforhandlingene da vi skulle bli enige om kriterier.

Utdanningsforbundet ville ikke akseptere at hovedfag var en type dybdekompetanse man kunne søke om lokale lønnstillegg for. Jeg følte at vi hadde to motstandere: fylket og Utdanningsforbundet.

Da NLL ble stiftet i 1997, leste jeg det på tekst-tv og visste da at det bare var et tidsspørsmål før jeg ville melde meg inn. Dette skjedde av ulike grunner på sensommeren i 1998. Endelig var jeg ”hjemme igjen”!

Ellers har vi satset på rekruttering. Vi har lyktes på noen skoler, særlig på St. Olav i Sarpsborg og på Mysen, og nå også på Askim. Andre steder har vi ikke lyktes, spesielt gjelder det Halden videregående skole.

Jeg har jo hatt ulike verv i NLL og har nå vært leder i Vestfold siden 2006. Jeg opplever at vi blir lyttet til når vi framfører våre argumenter. Min erfaring er at gode argumenter faktisk er like viktig som ”kjøttvekt” for å få gjennomslag i fylkeskommunale sammenhenger. Jeg trives godt i fylkeslederrollen og opplever stadig at de lokale mediene er interessert i hva vi mener.

Det er hyggelig at vi stadig får nye politiske allierte i kampen for en skole med større vekt på kunnskap. Men jeg tror likevel at vi har en lang vei å gå før disse løftene blir omsatt i politisk handling. Jeg er noe pessimistisk. For meg er situasjonen i norsk skole enda verre når det gjelder kunnskaper og motivasjon hos elevene enn det undersøkelser har vist. Og verre enn det politikere og allmennhet er klar over.

Jeg er fornøyd med medlemsutviklingen til NLL, både sentralt og lokalt, selv om vi selvsagt kunne ha håpet på at flere av de eldre lektorene hadde meldt overgang

(Foto: Svein E. Bolstad)

Gudmund Hernes:

– Lektorene har hatt en kultstatus i norsk historie – Lektorene har med rette hatt en kultstatus i norsk historie. De representerte universitetsstandardene, hovedfagene og forskningen i den videregående skole. De gav et feste for elevenes ambisjoner fordi de gjorde det synlig at kunnskap på høyt nivå både er overkommelig og spennende og viktig. Deres stilling var basert først og fremst på kompetanse – ikke på ansiennitet.

Svein Magne Sirnes lektorbladet@norsklektorlag.no

D

Intervjuer

et er professor Gudmund Hernes som sier dette i en samtale med Lektorbladet.

Forbilder Gudmund Hernes legger til at det også er flere lektorer som inngår i hans egen ”Kongerekke av forbilder”.

– Jeg har vært anklaget for – og jeg tilstår gjerne – at jeg har vært sterkt påvirket av egne erfaringer fra skolen og fra de lærerne som fikk skikk på meg. Folk som Ragna Bergheim fra Nordfjord som var min første lærerinne – det het det den gang – da jeg begynte i folkeskolen i Selbu, via Reidar Morset der, til Olav Kjelstad og Erik Saltnessand på Kalvskinnet i Trondheim, på Katta folk som Ole Michael Selberg, Anne Øverås og Asbjørn Øverås, senere som student Magne Skodvin, Vilhelm Aubert, Astrid Nypan,

Ørjar Øyen. Rekken er lang, og jeg kan ikke nevne alle. På toppen troner lektor Finn Berntsen på Katta, Frank Rossvoll på Norges Lærerhøgskole, og Arthur L. Stinchcombe og James S. Coleman ved Johns Hopkins University. De gjorde meg til en bedre utgave av meg selv – selvsagt ikke så bra som lærerne i norsk skole senere ønsket. Men så hadde de som formet meg, mye å bøte på! Jeg har faktisk tenkt å skrive en portrettsamling av dem med tittel nettopp ”Kongerekken”.

Reform 94 – Det er 13 år siden ditt store skoleprosjekt, Reform 94, ble satt ut i livet. Hvis du skulle gjøre noe lignende i dag, hva ville du ha gjort annerledes?

– Hovedgrepene ville nok bli de samme – brede innganger, forgrening i spesialiteter, opp-

gradering av yrkesfagene, mulighet for å velge på nytt uten å gå tilbake til start, mulighet for høyere utdanning også med utgangspunkt i yrkesfagene, skikkelig oppfølging av dem som faller ut.

Da Kristin Clemet foretok sine endringer i strukturen, gikk hun faktisk tilbake til et forslag som var mer likt det jeg opprinnelig hadde lagt fram for Stortinget.

Men videregående opplæring er et vanskelig felt. Lærerne møter elevene i den alderen der ungdom både skal finne seg selv og finne feste, prøve seg ut og nå mål som gir dem retning videre. Og alle skal med, og de skal forberedes for en verden de skal virke i fram mot 2060 – 100 år etter at jeg selv tok artium. Det er en formidabel utfordring!

– Du hadde en strålende akademisk karriere bak deg da du ble statsråd og nøt uten tvil meget stor respekt blant folk. Var det Lektorbladet nr. 5-07

67

noen av dine ideer som ikke ble forstått, f.eks. av lærere?

– Jeg tror nok det er en myte at lærerstanden jevnt over var mot reformene som ble gjennomført – det var mye inspirasjon å hente for en statsråd nettopp fra lærerne. Og de viktigste helter i mitt liv har faktisk vært lærere. Mange av dem, selv de som nå er borte, virker stadig i meg. Ideene slik de ble formulert, for eksempel i Læreplanens generelle del, i ”Broen” eller i mange av de konkrete læreplanene, var det jevnt over oppslutning om – selvsagt også fordi store deler bygget på lærernes egne erfaringer og innspill. Om noe ikke ble forstått godt nok, var det kanskje den hengivenheten og anerkjennelsen jeg hadde overfor lærerne og erkjennelsen overfor de svære, mangfoldige og vanskelige oppgaver de skal løse hver dag.

Det er som kjent ikke alltid like lett å tale tydelig til dem man er glad i om nettopp det! ”Cultural Literacy” – Hva var det som inspirerte deg da du meislet ut ditt store skoleprosjekt?

– Når det gjaldt de konkrete reformene, vil jeg trekke fram James S. Coleman igjen, og Edvard Hirsch, mannen bak ”Cultural Literacy”-bevegelsen. Og min egen bestefar, som var snekker og tømmermann. Selvsagt vil jeg også trekke fram embetsverket i KUF som jobbet ”beyond the call of duty”. La meg også peke på og løfte fram Bernhof Ribsskog – mannen bak Normalplan for Landsfolkeskolen fra 1939. Den er trolig blant de vakrest skrevne dokumenter i norsk offentlig historie. Ribsskog venter på et monument!

– Det var du som fikk Norge med på internasjonale undersøkelser som PISA og TIMSS. Hva er din kommentar til den enorme oppmerksomheten resultatet av disse undersøkelsene har fått i norsk offentlig debatt?

– Forskeres aller enkleste grep for å skape oppmerksomhet, er å rangere. Det ble gjort gjennom PISA og TIMMS. Uten rangeringen av deltakerlandene 68

Lektorbladet nr. 5-07

Gudmund Hernes

ville resultatene langt på vei forblitt i skrivebordsskuffene. At det ble debatt var svært bra. Og slike rapporter er ofte behageligst for opposisjonen – de får ammunisjon til å skyte på regjeringen, uansett partifarge. Dermed ble debatten politisk også. Men debatten var nyttig av en annen grunn: Den endret den tematiske dagsordenen. Kunnskap, kompetanse og ferdigheter kom høyere opp, og det har vært gunstig som en utfordring til den norske pedagogiske tradisjon. Nå kommer en ny rapport fra OECD. Den viser at den privatiseringslinje Clemet gikk inn for, vil virke motsatt av det hun trodde. Jeg er spent på hva hun vil sitere fra den rapporten!

– Mange mener vi bør lære av finnene.

Er du enig i det?

– Ja, også av dem – men mer generelt:

Vi bør lære av alt og alle som er bedre.

For det de har fått til, viser det som er oppnåelig for oss.

Prosjektarbeid – Mange sier rett ut at overdreven vekt på bl.a. prosjektarbeid, som kom med Reform 94, må ta noe av skylden for at vi ikke ligger i teten i f.eks. realfag. Hva er din kommentar?

– Prosjektarbeid er et godt grep når prosjektene inngår som ledd i et samlet hele og brukes til å tenne og vedlikeholde interessen for faglige spørsmål.

Perverteringen av prosjektarbeid er at det hele smuldrer opp i biter, der alt er like bra og derfor likegyldig. Der elevene ikke vil ta det på alvor fordi det ikke handler om noe ordentlig. Der de ender opp med klisjeer og ikke innsikter. Og der prosjektene glemmer at det også

er noe som heter fag og faglighet – at kunnskap ikke består av brøker, litt av hist og litt av pist, men at det finnes hele lærebygninger som man må få en fortrolighet med hvis man skal fungere som fullverdige medlemmer i fellesskapet av voksne. For et fag er sammenfelte innsikter som det har tatt menneskene tusen år å utvikle, men som unge likevel kan lære i løpet av noen få år ved systematisk arbeid. Derfor: Vi må vokte oss så det idealtypen prosjektarbeid bør virkeliggjøre, ikke slår over i sin motsats, sitt vrengebilde: prosjektmakeriet.

Perverteringen blir større hvis det gir anledning både for elevene og lærerne til å sluntre unna. Da blir virkningen negativ.

– Yrkesfaglige studieretninger fikk etter manges mening for mye teori med Reform 94. Hva er din kommentar til den påstanden?

– Den første misforståelsen er at yrkesfagene er teoriløse. Hvor tykke må gulvbjelkene være hvis gulvet ikke skal riste når du holder fest hjemme? Hvorfor får noen eksem av å jobbe som frisør? Hvor mye fett trenger du på kroppen for at det skal kunne stanse en pistolkule? Kort sagt: Intet er så praktisk som en god teori. Spisst ville jeg si at det ikke finnes vanskelig teori – bare dårlig pedagogikk.

Men hvis vi bare vil holde fast ved latinskolens former også for yrkesfag, ja, da vil vi feile.

Rektorrollen – Tidligere ble en rektor på et gymnas gjerne sett på som personalets talsmann, en primus inter pares som sloss for sine medarbeideres ve og vel. Men gradvis er rektor blitt skoleeiers representant på skolene. Resultatet er etter manges mening blitt hyppige og bitre konflikter mellom personalet og rektor. Er det noe ved den gamle rektorrollen som er gått tapt?

– Det er klart at som for andre arbeidsplasser, må skoleledere også være representanter for dem som ansetter lærerne.

Jeg husker ellers også godt rektorer av – og for – den gamle skole, som før omtalte Erik Saltnessand på Kalvskinnet

og Asbjørn Øverås på Katta i Trondheim.

De satte ikke minst faglige standarder og faglige krav både til elever og kolleger.

Men rollen er blitt vanskeligere fordi skolene er mer sammensatte og verdifellesskapet i samfunnet mindre.

– Mange lærere savner lærerråd, som ble avskaffet i din statsrådstid.

– De som skal ledes, må ha kort vei til dem de skal ledes av. Kollegiale arbeidsformer er viktige – og derfor også formen det får.

Kunnskapsløftet – Hvordan ser du på Kunnskapsløftet, både slik Kristin Clemet definerte det og slik det er blitt fulgt opp av Øystein Djupedal?

– Mye er bra. Men etter mitt syn er det for lite læreplan: Kunnskap er alltid kunnskap om noe, og her kan ikke den enkelte lærer overlates til å baske med det meste helt for seg selv. Opplegget er blitt for lite og for løst.

– Hvilket råd har du for øvrig gitt Øystein Djupedal? Eller hva slags råd kunne du tenke deg å gi ham?

– Jeg er varsom med råd til mine etterfølgere. Jeg kunne jo si til dem: Gjenta alle mine feil – da blir mitt ettermæle bedre!

Til Djupedal har jeg sagt at han har en enklere jobb enn den jeg hadde fordi han ikke har noen Djupedal på Stortinget.

Men ellers viser vel Djupedals utvikling at departementet er den beste skole han har gått på. Clemet tror jeg mente at hun visste det meste da hun kom.

– Du har sagt at mens elevene tidligere ville være som sine lærere, har vi nå lærere som oppfører seg som elever. Kan du utdype det?

– Lærere må være voksne folk. Det er rom for lek i skolen, men lærere er ikke lekekamerater. Lærere kan være fortrolige med sine elever, men kan ikke feste og flørte på like fot med dem som jevnaldrende. Å være lærer er også en autoritetsrolle, ikke kun en kompisrolle.

Lærere skal være ledere av elevens lag-

arbeid – tydelige, krevende og støttende.

De skal vekke elevenes interesse for eget talent og få dem til å anstrenge seg nok til å få noe ut av det.

Harvard – Du har også antydet at Norge mangler et universitet i det internasjonale toppsjiktet. Hvordan har utviklingen etter ditt syn vært etter at du sluttet som utdanningsminister?

– Det er bra at mer vekt legges på oppfølging av studentene. Før var det for mye en konspirasjon der studenter som ikke leste nok, allierte seg med professorer som ikke ville jobbe nok. Universitetene var fra først av laug. Titlene er stadig de samme som laugenes. Det vil si at ”bachelor” og ”master” var titler man fikk etter å ha gått i lære – ikke bare ved å sitte og se ut i lufta. Læring er jobbing. Universitetsstudier på høyt nivå må stadig ha preg av å være det man i yrkesutdanningen kaller lærefag.

– Hvordan ser du på de regionale høyskolenes ønsker om å få universitetsstatus?

– Mange er kallet, men få er utvalgt.

Når det er sagt, overdrives betydningen av det man får ved et universitetsnavn.

Harvard er ikke kjent fordi det er et universitet, men fordi det er Harvard.

– Mange ønsker en femårig allmennlærerutdanning. Lektorutdanningen er i dag også femårig. Ser du noen problemer her?

– Før det blir enda et år i lærerutdanningen, må man få noe ut av de fire som alt er der. Det fjerde ble innført i min tid, men etter en annen modell enn den jeg ønsket. Jeg ser store svakheter med lærerutdanningen, den må gripes ordentlig fatt i. Men tid er ikke hovedproblemet.

Lektorbladet nr. 5-07

69

Jon Hustad, forfattaren av boka ”Skolen som forsvann”:

– Eg vart kalla ”dritsekk” av Rolf Reikvam Svein Magne Sirnes lektorbladet@norsklektorlag.no

Få bøker om skule og utdanning dei siste åra har skapt meir debatt enn Jon Hustad si bok ”Skolen som forsvann”. – Ingen stilte seg likesæl til det eg hevda, noko som er nær perfekt for ei debattbok, seier forfattaren i dette intervjuet.

Kona hadde ideen Skuleåret 2000-01 var Jon Hustad lærar på ein barneskule på Sunnmøre, i tillegg til at han på kveldstid underviste på eit norskkurs for innvandrarar. Det var då kona sette han på ideen om å skrive boka ”Skolen som forsvann”.

– Eg klaga mykje til henne over kor byråkratisk skulen var blitt, det var så mange diagnosar, møte og planar og så mykje bortkasta tid. Kven andre kunne eg klage til? Eg var godt over 30 og hadde aldri sett på meg sjølv som skrivande. Til slutt sa kona at eg måtte begynne å skrive og ”få det ut”, som det heiter i dagens terapeutiske samfunn. Først skreiv eg ein kronikk om Reform 94 som eg sende til VG. Eg høyrde ikkje noko frå dei, så eg sende han vidare til Bergens Tidende, som takka ja. Like etter fekk eg telefon frå Erling Bøe i VG, no ville han ha ein kronikk om barneskulen. Det fekk han. Redaktøren i Syn og Segn, Nils Rune Langeland, las båe kronik70

Lektorbladet nr. 5-07

kane. Han ringte meg og spurde om eg ikkje kunne skrive eit essay for han. Eg svara ja – og gav det ferdige produktet tittelen ”Arbeidarpartiskulen”. Det vart for resten mykje omtala i norsk presse.

Langeland fekk overtala Samlaget til å be meg skrive ei bok for dei. Så søkte eg om stipend frå Fritt Ord, som eg fekk seinhausten 2001. I august 2002 kom boka.

Overveldande reaksjonar – Kona mi er lege, og vi flytta ein del rundt omkring etter at vi gifta oss. I studietida var eg vikarlærar, og etter at eg

Jon Hustad (f. 1968) er utdanna lektor med historie hovudfag, samfunnsfag og norsk. Han har arbeidd som journalist sidan 2002 og er no tilsett i Dag og Tid. – Mine to, snart tre ungar, går på den tyske skulen og i den tyske barnehagen. Om eg har eit mål i livet, så er det at dei aldri skal bli ein del av det norske offentlege utdanningsvesenet, seier han.

Rolf Reikvam

hadde teke PPU, underviste eg i eit par år på barneskular, ungdomsskular og litt i vidaregåande skule. Eg kan nok ikkje seiast å vere ein røynd lærar, men litt får ein no med seg på nokre år, seier han.

Reaksjonane på ”Skolen som forsvann” var overveldande.

– Boka fekk svært mykje positiv omtale, men også to slakt, eitt i Aftenposten og eitt i Prosa. Ingen stilte seg likesæl, noko som er nær perfekt for ei debattbok. Det som kanskje forundra meg mest, var alle spørsmåla frå skulefolk om korleis det hadde seg at eg hadde mot til å skrive ei slik bok. Eg sat nærast att med inntrykk av at skulefolk meinte dei arbeidde innanfor eit semitotalitært samfunn, ja, beint fram at ytringsfridomen ikkje galdt for dei!

Eg liker å tru at boka mi førte til at det vart litt lettare å diskutere skulespørsmål i det offentlege rom, og at debatten vart klårare. Vi høyrer ikkje så mykje om diskursar og dekonstruksjon lenger.

Det er vorte lov å vere tydeleg, i det minste for dei som ikkje arbeider i skulen. Skuledebatten er også vorten mykje ærlegare, men eg har ein sterk mistanke om at byråkratiet er vorte endå meir insulært og dominerande. Politikarane kan ønskje positive endringar, men dei møter motstand frå dei som skal setje i verk ønska deira og dermed vert dei slitne og gjev opp. I tillegg veit vi at

Øystein Djupedal

svært mange kunnskapsrike lektorar går av med AFP og vert erstatta med svært dårlege lærarar. Men når stadig fleire foreldre finn ut av kor dårleg skulen er vorten grunna den offentlege debatten, vil noko nytt og betre tvinge seg fram.

Vart kalla dritsekk Same hausten som boka kom, lanserte NRK TV debattprogrammet Standpunkt.

Dei hadde ei prøvesending om skulen og inviterte Jon Hustad saman med Rolf Reikvam og Astrid Søgnen.

– Då programmet var ferdig, brølte Reikvam: ”Kven inviterte den dritsekken i studio?”

Korkje han eller Søgnen ville helse på meg etterpå. Då var eg godt nøgd.

Det som var meir trist, var telefonane frå lett rusa og deprimerte lærarar på fredagskveldane. Dei ville fortelje meg om kor vondt dei hadde det, men eg kunne sjølvsagt ikkje hjelpe dei.

– Kva synest du om den skule- og utdanningspolitiske debatten generelt i dag?

tiet på fylkesnivå er det første som burde skje. Byråkratiet i skulen er eit klårt døme på den første jarnloven i statsvitskapen: Eit byråkrati som ikkje vert lagt ned, vil alltid vekse. Debatten er vorten mykje betre, men har enno ikkje har fått røynlege konsekvensar.

Ingen respekt for Øystein Djupedal – Kva med Kunnskapsløftet?

– Atter eit døme på at intensjonane er gode, men at resultata ikkje kjem.

Langt dei fleste lærarar eg kjenner, seier at lyftet i all hovudsak handlar om å verte undervist etter overflatisk og røyndomsfjern pedagogikk og didaktikk.

Hustad legg til at han ikke har nokon respekt for kunnskapsminister Øystein Djupedal.

– Han vantar kunnskap, tyngde og vit.

Det gode med at SV har innteke regjeringskontora, er at partiet aldri lenger kan halde på det dei hevda før dei fekk makt. No veit dei betre.

– Problemet er at dei som verkeleg har makt, skulebyråkratane, ikkje deltek, dei oppfører seg som dei tre apekattane som korkje vil sjå, snakke eller høyre.

Skulen er vorten ein stat i staten. Eg trur politikarane her må gjere drastiske ting, ei nedlegging av skulebyråkraLektorbladet nr. 5-07

71

Lektor Dag Boman ved Arendal videregående skole:

– Pedokratenes makt må brytes!

Svein Magne Sirnes lektorbladet@norsklektorlag.no

– Jeg er ikke i tvil om at utstrakt bruk av fagspesifikke hjelpemidler ved eksamen vil svekke elevenes arbeidsinnsats i løpet av året. Mange vil lett falle i den bekvemme fellen at det ikke er farlig å ta lett på kunnskapstilegnelsen i det daglige arbeidet fordi de kan ta med ”det de trenger” til eksamen.

D

et er lektor Dag Boman ved Arendal videregående skole som sier dette i en samtale med Lektorbladet. Han har engasjert seg i dette spørsmålet i flere år, og med erfaring fra arbeid med tre generasjoner læreplaner har han ved selvsyn sett hvilken egenrådig makt byråkrater i det sentrale styringssystemet for skolen har hatt – og fortsatt har.

Læringssenteret – Et eksempel er fra 2002, da Læringssenteret sendte ut et skriv like før eksamen om at elever i praksis kunne bruke ”et trillebårlass med bøker” som hjelpemidler i alle fag til skriftlig eksamen. Saken ble tatt opp i pressen, men responsen i Læringssenteret var i første omgang arrogant og avvisende. At det var oppgavenemnder som ikke var informert om den utvidede bruken av hjelpemidler da de laget eksamensoppgavene det året, avslørte at byråkratene ikke hadde forståelse for at utforming av oppgaver er nær knyttet til eksamensform. Etter påtrykk på daværende statsråd Kristin Clemet ble riktignok rundskrivet trukket, men saken viste med all tydelighet at professor Kaare Skagens betegnelse ”pedokrater” var på sin plass, sier han.

72

Lektorbladet nr. 5-07

Utdanningsdirektoratet – Ikke lenge etter oppstod Utdanningsdirektoratet, og med dette en omstokking av aktører i det sentrale styringsverket. Men ideologien om utstrakt bruk av hjelpemidler har tydeligvis hele tiden ligget og ulmet internt i systemet. Det så vi i år da det ble kjent at avdelingslederen i direktoratet ikke bare hadde godkjent fagspesifikke oppslagsverk til eksamen for et begrenset utvalg skoler, men også kunngjorde at dette vil bli ”vanlig eksamensform i Kunnskapsløftet”. Hun så dermed suverent bort fra at årets elever gikk opp til eksamen etter regelverket for Reform 94!

Dag Boman

At hun også aksepterte urettferdigheten som rammet elever ved skoler som ikke var informert om den ”tillatte” bruk av trykte hjelpemidler til eksamen, er etter Bomans mening meget graverende.

Han kontaktet en avis, og saken ble slått stort opp fire dager før eksamen.

Det førte til en rekke henvendelser til direktoratet, som valgte å eksportere problemstillingen til den enkelte fylkeskommune.

– På den siste virkedagen før eksamen

fikk således vår skole melding om at rektor selv måtte avgjøre hva som skulle brukes av hjelpemidler. Den totale ansvarsfraskrivelsen som direktoratet her foretok, savner sidestykke, legger han til.

Ingen svar fra Øystein Djupedal eller Petter Skarheim Boman sendte umiddelbart brev til statsråd Øystein Djupedal og til direktør Petter Skarheim i Utdanningsdirektoratet.

Pr. dato har ingen av dem verdiget ham noe svar. Boman understreker at han ikke vil felle noen endelig dom om profesjonaliteten til ledelsen i Utdanningsdirektoratet, men han er spesielt skuffet over ikke å ha fått svar fra direktør Skarheim. Om dette skal tolkes som at han støtter avdelingslederens disposisjoner i hjelpemiddelsaken, er uvisst.

Boman har også hatt kontakt med folk i Utdanningskomiteen på Stortinget, og som har lovet å følge saken opp.

Læreplanarbeid På slutten av 80-tallet deltok Boman i utvikling og utprøving av ny fagplan i biologi. Senere var han leder av læreplangruppen i biologi til Reform 94.

– Jeg ble også oppnevnt som medlem av læreplangruppen i faget til Kunnskapsløftet og fulgte der læreplanprosessen til den endelige sluttbehandlingen i direktoratet. I forbindelse med disse oppdragene har jeg sett hvordan arbeid med fagplaner som ble laget på

fagets premisser, har endret seg til læreplanarbeid styrt av pedagogiske ideologier, på bekostning av faglig forhold.

Gjennomføringen av målstyringsideologien til Reform 94 ble nidkjært voktet av et fåtall byråkrater under læreplanprosessen. De påså at alle deler av læreplanverket ble laget etter ”den rene lære”. Forsøk på å ta til motmæle ble avvist med at Stortinget hadde vedtatt målstyring, dermed basta! At likesinnede pedokrater hadde laget grunnlagsdokumentene for Stortingets vedtak, ble klokelig fortiet.

– Det tok ikke mange årene før mine og andres advarsler om svakhetene ved målstyringsideologien viste seg å holde stikk. Ikke minst bidrog ideologien til en svekking av det faglige nivået i de fagene jeg kjenner, sier han.

Boman har inntrykk av at sentrale ideologer fra Reform 94-prosessen med tiden har havnet i Kunnskapsdepartementet, og at de har spilt en viktig rolle i departementets styring av Utdanningsdirektoratets arbeid med Kunnskapsløftet.

Operasjonell kompetanse

– Et eksempel er styringsdokumentene de gav for læreplangruppenes arbeid.

Der var vi pålagt den logiske saltoen om å lage læreplaner som skulle være ”presise, men ikke detaljerte”!

Etter hans syn må pedokratenes makt brytes hvis vi skal utvikle en kunnskapsbasert skole. Han har tatt opp spørsmålet om deres valg av pedagogisk ideologi bygger på forskning og empiriske undersøkelser, uten å få svar. Han frykter at den bare er en pedagogisk konstruksjon som i styringsverket for skolen er blitt opphøyet til allmenngyldig for alle fag og studieløp.

– For realfagene er ideologien i hvert fall ikke egnet, sier han.

– Utdanningskomiteen i Stortinget må utfordres til å ta tilbake styringen av skolepolitikken. Dens medlemmer må bli minnet om at undervisning skjer i den daglige kontakt mellom lærer og elever, ikke ved store byråkratiske skrivebord!

”

”I spørsmålet om fagleg realisering har gjerne lektorutdanninga av filologar og realistar blitt framstilt som eit idealmønster.

Det er likevel neppe grunnlag for å seie at denne utdanninga har hatt nokon suksess. … Det som her manglar er truleg i første rekke operasjonell kompetanse – kunnskapar som har ein funksjonell verdi. Lektorane har sanka ein god del boklege innsikter, formalkunnskapar, som ofte ligg på eit omfattande nivå. Hovudfagskandidatar i norsk har til dømes eit fagleg innsiktsgrunnlag å bygge på, men meistrar kanskje verken det skrivne eller de talte ordet på ein slik måte at det verkar funksjonelt i møtet med elevane. Hovudfagsstudenten i fysikk veit mykje om fysikk, men konfrontert med røynlege fysiske problemstillingar vil som oftast mangelen på realkunnskapar kome til syne. Mekanikaren har ofte større appell i møtet med kunnskapsbehova til elevane.

Professor Edvard Befring i Læring og skole. Vilkår for eit verdig liv. Samlaget, Oslo 1997

Neglisjerer faglige krav ”Lærerutdannelsen er preget av en lang tradisjon der man neglisjerer faglige krav. Studentene er dyktige og har stilt i hard konkurranse for å komme inn på skolen, men straks de er innenfor, kan de ta det med ro. Det er ikke kultur for hardt arbeid på lærerhøyskolene, og de fleste får jobb uansett.”

Ny avtale

– enda bedre betingelser

Ring oss på telefon 04700 eller se www.medlemsradgiveren.no

Anders Folkestad i Aftenposten 16.07.1997

Lektorbladet nr. 5-07

73

Lektorer i Sverige Av lektor Bengt Nilson För att bli lektor i den svenska gymnasieskolan krävs att man antingen har avlagt doktorsexamen eller skrivit en licentiatavhandling. Det senare är en etapp i forskarutbildningen och omfattar minst fyra terminers studier utöver grundexamen. I båda fallen krävs dessutom praktisk-pedagogisk utbildning vid någon av landets lärarhögskolor. Någon särskild organisation som bevakar lektorernas intressen finns inte längre. I juli 2005 lät Lärarnas Riksförbund (LR) lägga ned Lektorernas Förening, en intresseförening för lektorer inom den lärarfackliga organisationen.

Utsyn

Tillbakagång Bakgrunden till beslutet att lägga ned Lektorernas Förening är den kraftiga tillbakagång som skett när det gäller lektorer i det svenska gymnasiet sedan skolan kommunaliserades genom riksdagsbeslut 1989. Då tjänstgjorde 1 350 lektorer i gymnasiet – idag finns det 300. Detta är mycket allvarligt eftersom lektorerna personifierar länken mellan gymnasieskola och högre utbildning.

74

Det finns flera förklaringar till kräftgången. Före kommunaliseringen fanns det statliga regler för hur stor del av tjänsteunderlaget på de teoretiska linjerna i gymnasiet som skulle besättas med lektorer. Några sådana regler existerar inte längre. Före kommunaliseringen kompenserades kommunerna för de högre kostnaderna för lektorslönen.

Numera utbetalas statsbidraget efter schablon, något som i

Lektorbladet nr. 5-07

Bengt Nilson är lektor i historia vid Katedralskolan i Lund och medlem av LR:s Forum för humaniora och samhällsvetenskap.

besparingstider har lockat många kommuner att inte utlysa några lektorat. Före kommunaliseringen var det vanligt att rektorer på gymnasiet hade en akademisk karriär med sig i bagaget. De hade ofta disputerat och förstod därför vikten av att ha forskarutbildade lärare på sin skola. Så är det inte längre.

Likgiltighet En annan förklaring är den likgiltighet som den akademiska världen länge har visat i lektorsfrågan. På sina håll på universitet och högskolor odlas en inställning till det omgivande samhället där det anses finare att klamra sig fast vid universitetet även på mycket osäkra villkor hellre än att ta kvalificerade jobb inom andra samhällssektorer, däribland gymnasieskolan. Denna attityd har bidragit till att arbetslösa forskare inte ser lärartjänst inom ungdomsskolan som ett alternativ. Det ses helt enkelt som ett lågstatusyrke.

Hösten 2006 fanns det drygt 300 yrkesverksamma lektorer i den svenska gymnasieskolan. Hälften av dem var lektorer i matematik eller något naturvetenskapligt ämne. Det fanns totalt 30 lektorer i historia och samhällsvetenskapliga ämnen och i svenska och främmande språk 40. Eftersom hälften av lektorerna var 60 år eller äldre närmar de

sig snabbt pensionsåldern. Om inget radikalt inträffar finns det om tre år bara 200 lektorer kvar. Det är således en mörk bild som växer fram när man studerar antalet lektorer i det svenska gymnasiet. Lektorskåren är på god väg att utplånas.

Det borde vara möjligt att med statliga pengar utforma lektorstjänsterna så att de till en del utgörs av forskning. I så fall skulle tjänsterna attrahera forskarbegåvningar och lektorn förvandlas från att vara en vanlig ämneslärare med ovanligt lång utbildning och något högre lön till att bli en spjutspets i ungdomsskolan.

Ljuset i tunnelns slut Trots detta kan ändå ljuset i tunnelns slut anas. Det beror på de förändringar, som den borgerliga regeringen har signalerat efter valsegern 2006. Flera politiska beslut under våren 2007 talar för lektorernas återkomst i gymnasiet – både på kort men framför allt på längre sikt. Den nya skolpolitikens fokusering på djupa ämneskunskaper, den stora satsningen på fortbildning av lärare inklusive forskarutbildning för gymnasielärare (totalt 3,6 miljarder kronor under fyra år) samt en offentligt deklarerad målsättning att det om femton år skall finnas tusen lektorer i det svenska gymnasiet talar sitt tydliga språk. Lektorer är viktiga!

Tusen lektorer om femton år Den nya skolpolitiken har redan avsatt konkreta resultat. I juli 2007 förklarade skolpolitikerna i Uppsala att regeringens ambition att det skall finnas tusen lektorer om femton år är ett alltför långt tidsperspektiv. Uppsala snabbstartar därför redan till hösten och inrättar en avancerad forskningsmiljö på gymnasienivå med hjälp av Uppsala universitet och 30 nya gymnasielektorer. Kostnaden beräknas till 11 miljoner totalt under fyra år och målet är ”att varje gymnasieelev ska erbjudas möjligheten att lära sig dels ett vetenskapligt hantverk, dels konsten att fritt botanisera i vetenskaplig litteratur”.

Men detta är bara ena sidan av myntet.

De svenska kommunerna måste börja utlysa lektorat och erbjuda nydisputerade doktorer en rimlig lön och intressanta arbetsvillkor. Framför allt får lektorstjänsterna inte som oftast är fallet idag enbart bestå av undervisning. Få forskare vill bli undervisningsmaskiner.

Det blåser alltså politisk medvind i lektorsfrågan. Förhoppningsvis leder den till att kommuner runt om i landet utlyser lektorat med forskning i tjänsten.

Då ökar chansen för en återkomst av Lektorernas Förening och ett framtida samarbete med Norsk Lektorlag. Det ser jag fram emot!

Sterke protester ”I prosessen fram mot Lærerforbundet hadde grunnskolemedlemmene vært redde for at organisasjon kunne bli dominert av den videregående skolen. Men langt på vei viste det motsatte seg å være tilfellet. Dette kom til uttrykk gjennom utmeldingene i Lærerforbundets første år og opprettelsen av en lærerorganisasjon som kalte seg Norsk Lektorlag mot slutten av 1990-tallet. Organisasjonen ble etablert til sterke protester fra Lærerforbundet, som blant annet påberopte seg eiendomsretten til navnet. Dette førte ikke fram, og den nye organisasjonen med det gamle navnet ble til. Men bare et fåtall medlemmer gikk over fra Lærerforbundet.”

”

Knut Greve og Svein Michelsen i Lærarforbundet – mangfald og fellesskap. Fagbokforlaget, Bergen 2005

Team ”Elevgruppene skal organiseres på en helt annen måte. I denne måten å tenke på, som vi anbefaler, forholder vi oss ikke til tradisjonelle klasser. Heller ikke til klasserom, som i stor grad skal vekk. Vi forholder oss til ’team’ – og hvor store de blir, er opp til hver enkelt skole.”

Kjerstin Bøland, leder for hovedutvalget for oppvekst og kultur i Notodden, i avisen Telen 24.04.2006

Lektorbladet nr. 5-07

75

Hvorfor internasjonalisering?

Av førsteamanuensis Eva Maagerø, Høgskolen i Vestfold Evnen til å se sitt eget i perspektiv er svært vesentlig i en verden der vi stadig utfordres internasjonalt, skriver Eva Maagerø i denne artikkelen om et internasjonaliseringsprosjekt ved Høgskolen i Vestfold.

Komparativt perspektiv Sist høst ble et studium i norsk kultur i et komparativt perspektiv tilbudt for første gang på Høgskolen i Vestfold, avdeling for lærerutdanning. Studiet var på engelsk og var rettet mot utenlandske lærerstudenter og andre bachelorstudenter. Ni spanske studenter – sju fra Universitetet i Valencia og to fra Universitetet i Cantabria – deltok sammen med tre studenter fra University College of York St. John i England.

Studiet besto av tre deler, en historisk der det ble trukket linjer fra vikingtiden til i dag med noen utvalgte fordypninger (vikingtid, nasjonalromantikk, realisme og ekspresjonisme), en med kultur og samfunn i vår egen tid (litteratur, språk, musikk og kunst) og en mer praktisk del, der studentene fikk oppleve kystkultur, vikingminner i Vestfold, malerkunst på Haugar, stavkirkekunst i Høyjord, den norske friluftskulturen med padling, seiling og vandreturer, danse- og sangtradisjoner og mye mer. Studentene hadde dessuten skolepraksis på Sentrum skole i Horten.

Det komparative perspektivet var vektlagt i studiet og betyr at det tas utgangspunkt i det norske, men at tilsvarende forhold fra studentenes hjemland trekkes inn gjennom sammenlikninger og diskusjoner. Slik oppdages felleseuropeiske 76

Lektorbladet nr. 5-07

verdier og måter å gjøre ting på, men også atskillige forskjeller. Studentene lærer om norsk kultur, men siden studentene denne gangen kom fra både Spania og Storbritannia, lærer de spanske også om engelsk kultur og de engelske tilsvarende om spansk. På denne måten blir kunnskapen europeisk og ikke bare norskorientert. I EUs program for utdanning kalles dette European Awareness.

Viktig satsingsområde Høgskolen i Vestfold er ikke alene i Norge om å tilby studier på engelsk som er spesielt designet for utenlandske studenter. Internasjonalisering har vært et viktig satsingsområde for alle universitet og høgskoler i Norge i de seinere årene.

Av og til kan studenter fra utlandet gå rett inn på ordinære program enten fordi studiet normalt tilbys på engelsk, eller fordi studentene behersker norsk. Dette siste tilhører imidlertid sjeldenhetene.

Norsk er et lite språk på verdensbasis, og vi må erkjenne at det bare er de spesielt interesserte og motiverte som velger å lære norsk. Derfor er det viktig med studier der engelsk er undervisningsspråket hvis man ønsker utenlandske studenter til norske institusjoner. Samtidig ønsker vi at våre egne studenter skal reise ut og studere ved utenlandske institusjoner, og vi ønsker at de som blir hjemme, skal ha

Eva Maagerø (Foto: Høgskolen i Vestfold)

positive og lærerike møter med ungdommer fra andre land. Å løfte blikket Hvorfor ønsker vi internasjonalisering?

Svarene vil være mange og avhenge av hvem man spør. Her vil jeg fokusere på et eneste, men svært viktig aspekt ved det å studere i utlandet. Når en lever i en annen kulturell kontekst og møter en

(Foto: Høgskolen i Vestfold)

annen akademisk kultur der andre forhold enn de hjemlige dominerer, lærer en selvsagt mye om den nye kulturen. I vårt tilfelle lærte de spanske og engelske studentene på HVE i fjor høst mye om alt fra livet i vikingtida til moderne utdanningspolitikk, fra Ibsen til moderne musikk, og de forundret seg over norske unger som var ute i all slags vær, og som hadde med seg kniv på skogstur. Møtet med det nye og fremmede gjør imidlertid at vi også oppdager forskjeller og får oss til å reflektere over det egne. Vi løftes ut av de hjemlige forholdene, ut av det som er opplagt, selvsagt og ubevisst og oppdager at det er flere måter å gjøre ting på. Kort sagt, gjennom å lære om ’det andre’, blir man kjent med sitt eget. Å kunne løfte blikket fra det egne og se det hjemlige i perspektiv gir gode vilkår for læring og utvikling.

Åpenhet og toleranse Nettopp evnen til å se sitt eget i perspektiv er etter min mening svært vesentlig i en verden der vi stadig utfordres internasjonalt. Mennesker flytter langt mer nå enn før av både frivillige og ufrivillige grunner. Å møte folk fra ulike kulturer hører i langt sterkere grad enn tidligere til hverdagslivet. Når man erkjenner at ens egen måte å gjøre ting på, er én blant mange, er det lettere å møte det fremmede med åpenhet, toleranse og nysgjerrighet. Det er lettere både å forsvare og være kritisk til egen kultur og eget levesett og dessuten å akseptere at andre kan gjøre ting på vel så gode måter som vi selv er vant til. Et studieopphold i utlandet kan nettopp bidra både med kunnskap om et nytt samfunn og en ny kultur og samtidig bety en mye større innsikt i ens eget. Ikke minst det siste er verdifull læring.

Ut med lærere og klasserom – inn med elevutviklere

” ”Lærere og klasserom er avleggs.

Nå blir det arbeidsbaser og elevutviklere i stedet. … Vi er ikke ferdige med å drøfte planen om en ny organisering, men vi tror det som skissen antyder kan være en god veg å gå. Det vil løse flere av de problemene vi i dag sliter med.”

Rektor Marit Føre i Nordlys, 10.01.2002

Lektorbladet nr. 5-07

77

Hva vet de unge om kommunismen?

Av lektor Einar Kr. Steffenak For ti år siden våknet den daværende svenske statsminister Göran Persson til en nyhetssending som fortalte at svenske skoleungdommer nesten ikke kjente til begrepet Holocaust. Förintelsen, som den kalles på svensk, var noe de bare i begrenset grad møtte i skolen. Persson, som ifølge den svenske historieprofessor Klas-Göran Karlsson ikke hadde vært spesielt opptatt av historiefaget, fikk en tankevekker.

Forum för Levande Historie Vekkeren ble til handling, og Persson innkalte til flere store konferanser i Stockholm rundt den 27. januar hvert år, datoen for frigjøringen av Auschwitz.

Folkemordet på jødene skulle opp på dagsordenen. Vel så viktig i det daglige arbeid og for opplysningsarbeidet, både blant landets unge og befolkningen generelt, ble etableringen av Forum för Levande Historie. Denne organisasjon driver et meget omfattende arbeid, rettet mot skoler, lærere, den allmenne befolkning i form av foredrag, utstillinger, seminarer, trykksaker og mye annet. Gjennom å formidle kunnskap om folkemordet på jødene håper man å forsterke svensk ungdoms – og alle andre svenskers – oppfatning om menneskeretter, vår ukrenkelighet, individets frihet og dets integritet, alle menneskers likeverdighet.

ner til Auschwitz. Derimot er de nesten helt blanke når det gjelder kunnskap om kommunismens langt større likhaug.

Kampen er kronet med seier! En meningsmåling offentliggjort 9. mai i år av organisasjonen Upplysning om kommunismen, UOK, viser at 95 av svensker mellom 15 og 20 år sier at de kjen-

Urovekkende tall Veien er lang, svært lang. På årsdagen for Den røde hærs seier i 1945, 9. mai, kunne UOK offentliggjøre tall man knapt skulle kunne tro var mulig.

78

Lektorbladet nr. 5-07

Kommunismens herjinger Svenskene har tatt tak i dette og. Forumet har hatt flere seminarer for gymnaslærere om kommunismens forbrytelser, det siste ble holdt i Jönköping 24. april, med kunnskapstunge og engasjerte forelesninger av professorene Kristian Gerner og Klas-Göran Karlsson fra Universitetet i Lund. I tillegg ble organisasjonen UOK dannet. Den 16. desember i fjor ble den første store minnemarkeringen over kommunismens ofre holdt i Stockholm.

Den nye svenske regjeringen har også i sin regjeringserklæring gitt Forumet i oppdrag å informere om kommunismens herjinger i mange land. Dette arbeidet er gjort likeverdig med informasjonen om mordet på jødene.

Einar Kr. Steffenak (Foto: S. E. Bolstad)

• 90 pst. av elevene mellom 15 og 20 år hadde ikke hørt om Gulaget.

• 99 pst. kjente ikke til begrepet bolsjevik.

• 99 pst. hadde ikke peiling på hva Det store spranget (Maos milliondrap fra

1958-61) var.

• 99prosent visste ikke hva kollektiviseringen innebar.

• 77 prosent tror ikke Vietnam er et diktatur.

• 0,1 prosent visste om fangeleieren Vorkuta, leiren hvor det, lenge før nazistene fant på sin ”Arbeit macht frei”, stod: ”Arbeid i Sovjetunionen er heder og ære”.

Listen er mye lengre, bildet er det samme: Kunnskapen er formidabelt dårlig. 20 år etter Murens fall og de baltiske statene ble frie og Sovjetkommunismen ramlet sammen, er innsikten om kommunismens redselsregimer hos dem som skal vokse opp og bringe demokratiet videre, praktisk talt ikke-eksisterende.

Det som for oss ble frigjøring etter 1945, ble i øst ny okkupasjon, enkelte steder mer brutal enn den under Hitler.

Stilltiende godtok vi at grensene ble endret, baltere myrdet og deportert, og på våre skoler tok vi i bruk kart hvor de nye okkupasjonsgrensene var tegnet inn. Ikke ett ord om okkupasjonen, ikke en stavelse om partisanser som kjempet mot Sovjetokkupasjonen. Hos oss var kun en skarve avisredaktør, Terje Boldsrud i Sjøfarten, gjentatt opptatt av våre baltiske nabolands skjebne. For det ble han gitt ”tittelen” reaksjonær.

Slik er det fortsatt, i Norge. I norske klasserom henger de der, de gamle kartene, uten navn på balterstatene, med DDR til stede, og med Sovjet. Vi følger jo med i tiden, for ikke å si timen.

Hva med Norge?

Hvordan står det til i Norge? Er våre elever i samme årskull like uvitende?

Vi vet ikke, ingen har undersøkt, det er et ikke-tema, selv om norske historielærebøker blant annet tar opp Stalins herjinger før krigen. Men også de er noen steder fremstilt som en variant av tsarregimet, det nevnes at det siste deporterte og henrettet motstandere, men lite om at det tsaristiske var langt mildere, henrettet færre i løpet av nær 100 år enn Stalin gjorde på en kveld.

Jeg har sterk mistanke om at kunnskapen hos norske elever er like elendig.

Man kan undres på hvorfor, eller trenger vi det?

Europaparlamentet I januar 2006 møttes den parlamentariske forsamling i Europaparlamentet, den skulle diskutere om man skulle gå inn i grundig undersøkelse av kommunismens forbrytelser. Ja, sa flertallet, men ikke stort nok til at det ble kvalifisert. For mot gikk mange gammelkommunister og fra Norge også SVs Bjørn Jakobsen.

I år 2000 var det en stor samling av historikere fra mange land i Norge. Hvem var innkalt som hedersgjest? Professor Eric Hobsbawn, fra Cambridge University, en kommunist som i 1939 støttet Sovjets voldtekt mot Finland, mannen som frem til Hitlers angrep på Stalin 22. juni 1941 bekjempet den britiske regjeringens enslige kamp mot nazimakten og diltet etter til støtte for Stalins avtale med Hitler. Det var samme professor som i et intervju i 1994, sammen med en annen britisk ikke-kommunistisk historieprofessor, Martin Gilbert, kunne fortelle at han aksepterte drap på 10-15 millioner om han kunne få ”a radiant tomorrow” – og det storartede var kommunistisk.

Selvsagt ville vi ikke ha invitert en nazihistoriker med slik personlig historikk.

Er det klima for å ville opplyse våre unge om hva som la nær en tredjedel av verdens folk under seg, som har en folkemordslikhaug på rundt 100 millioner etter seg? Eller er det for mange i det meningsdannende nomenklatura som vil opprettholde en taushet? Er det mer sannsynlig i dag, nå med en regjering som har godtatt at kritikere av Castro ikke får komme på ambassaden i Havanna 17. mai – hurra for friheten – eller er sannsynligheten mindre?

Slutt på puggeskolen Kort etter at Øystein Djupedal tiltrådte som kunnskapsminister, kunne Dagsavisen fortelle at godt over 20 % av unge som hadde vært på nettet og sett på fascistsider, ikke trodde Holocaust var så gale. De hadde brukt en ny metode, den som en kjent politiker hadde hylt over i glede i 1997 og sagt nå var det

endelig slutt på puggeskolen, kunnskapen lå et tastetrykk unna. Hva skal man med forkunnskaper, bare pugg selvsagt, det har vært fy i norsk skole i tiår, og de trykket og fant hva de fant. Og trodde.

Statsråd Djupedal ble sjokkert og lovet tiltak. Utmerket.

Men hvordan er det med den totalitære tvilling, kommunismen? Der er det og bare å trykke på knappen. Om denne miljøødeleggeren, sultkatastrofeskaperen, fattigdomsfremmeren, undertrykkeren og drapsmaskinen vet de unge mindre og lar seg lettere lure.

Jeg lurer også på noe annet: Vil vår regjering gi en tilsvarende erklæring som den svenske og si at vi skal informere våre unge – for å sikre demokratiske verdier og det åpne samfunn – like intenst om massemorderne i rødt som dem i brunt?

Vil de også tale i pengespråket? Vil Djupedal være like engasjert som mot nazismen? Tar noen institusjon i landet det ansvar på seg, gitt backing fra regjeringen, for å oppdatere våre lærere og lektorer, lage materiell, skrive bøker, holde seminar, få frem filmer – hele skolepakken, nær sagt?

Jens A. Riisnæs Eller vil mitt innlegg, mitt forslag, bli møtt med den samme rungende taushet som det fremragende intervjuet tidsskriftet Samtiden gjorde med globetrotteren Jens A. Riisnæs i 2003 hvor han tok er klart oppgjør med alle disse blant de påstått intellektuelle som hadde sine hjerter øst for muren eller øst for bambusteppet? Han ble for farlig og følgelig tiet i hjel.

Vil vi gjøre noe med ignoransen? Vil vi hedre ofrene. Eller er det for mange fellow travellers i landet som her mener taushet er gull? Kunne vi begynne i det små, finne ut hva våre elever vet? Eller møter vi en stengt dør som dissidentene på Cuba utenfor vår ambassade den 17. mai? Inntil videre tror jeg mer på sannhetssøkende åpenhet i Sverige, altså selv i landet med baltersaken fra 1945/46 i historiebagasjen.

Lektorbladet nr. 5-07

79

Knud Knudsen – polemiker av legning, evne og trang Av lektor Egil Børre Johnsen

Fagtorget norsk

Overlærer Knud Knudsen (1812-1895) la grunnlaget for to landsomfattende kulturreformer.

Han trakk opp retningslinjene for et nytt norsk skriftspråk, og han ble fanebærer for innføringen av et moderne skoleverk.

80

På tross av at Knud Knudsen regnes som bokmålets og riksmålets far, er han kommet i skyggen av andre kulturpersonligheter. Den viktigste er Ivar Aasen, rivalen og kollegaen. I 1996 ble 100-årsjubileet for Aasens fødsel feiret med bokutgivelser og festligheter. Året før ble Knudsens tilsvarende jubileum markert med et par artikler.

Fornorskingsvei Hvordan kan dette ha seg? Én forklaring er Aasens heltestatus i en meget livsdyktig minoritetsbevegelse, mens Knudsens mer uspennende fornorskingsvei med tiden ble flertallets. Hans hegemoni er nedlagt i det bruksspråket som dominerer landet. Man forholder seg til verket hans som til en nyttig ektefelle – tar vedkommende for gitt og vet ikke hvor godt man har det. Det finnes flere brukbare forklaringer enn denne. Knudsen var, i likhet med tittelen på den store ordboka han gav ut, Unorsk og norsk, internasjonalt orientert, men detaljert påpasselig overfor landsmenn –

Lektorbladet nr. 5-07

kontinental i mye han skrev, men uberegnelig som Askeladden i fremferd. Han ble aldri språknasjonalist, men var unorsk og norsk, akkurat som språket vårt er det. Videre kan det se ut som om ettermælet hans ble klemt mellom bokmåls-, riksmåls- og samnorskfolk. Hvorfor har ikke en av disse flokkene, eller flokkene i fellesskap, reist ham en byste i den hovedstaden hvor han underviste i 38 år? Endelig må vi huske at mens Aasen var statsgasjert forsker, var Knudsen ”bare” lærer. Det er liksom ikke det samme – han mottok da også sin St. Olavs-orden mange år etter landsmålshøvdingen.

Polemiker av legning Knud Knudsen var polemiker av legning og evne og trang; av vane og av uvane. Bare Bjørnson er blitt mer langvarig utskjelt i avisspaltene. Knudsens stil var skarp og poengtert. Egenarten og trykket har forledet noen til å stemple ham som en fanatisk språkstrever, en oppfatning som delvis er brakt videre også i sko-

Egil Børre Johnsen

lens språkhistoriebøker. En slik karakterstikk er ikke dekkende.

Det er lett å se hvor søkende, hvor resonnerende mer enn autoritær han var i mange spørsmål. I tillegg kombinerte Knudsen sin forskerbegavelse med en moden strategikers overveielser. Han holdt seg til sitt livs motto, som var å ile langsomt: ”Det gjælder ikke om hast eller stormende fart, men om å hålde ut: Med råd og læmpe kommer en kryp

så langt som en kjæmpe. Den vinner som trå ær. Den taper, som brå ær.”

Nå er Knudsen tross sin godvilje blitt et ytterpunkt i overleveringene. Han er blitt særlingen i tårnet, knurren i klassen og bjefferen i spaltene – en loner i den filologiske besettelses vold.

Udannet mot dannet, morsmålsdigger mot latiner eller dansk mot norsk!

Slike polariseringer har passet best i så mange beskrivelser av landets 50 år lange vinternatt etter 1814. Som kanskje likevel ikke var noen natt, men et eneste langt daggry i usikkerhetens tegn.

Rett nok ble forholdet til de norsknorske stadig mer anstrengt i 1880- og 90årene, men Knudsen kunne aldri slippe håpet for godt. I Hvem skal vinne? står det at man med felles strev en gang ville ”opleve det samme som arbejderne i St. Gothardstunnelen. Efter å ha målstrævet længe og vel fra bægge ænder, den 'danske' og den 'norske', vilde de hat for sig bare en tyn' mellemvæg, som var let å gjennembryte, så de møttes i sejer anlet til anlet.”

Den gode språkstriden Det er godt sett, selv om Knudsens ønske om gjennembrytning vel ikke er blitt innfridd. Men om skilleveggen ikke brytes, eller ikke ønskes brutt, så har de i dag god kontakt, seierherrene både på flertalls- og mindretallssiden. Iallfall foreløpige seierherrer, i det som noen har kalt ”den lykkelige språkstriden”.

Også i dag finnes det ulike syn på Knud Knudsens språkprogram, akkurat som folk er mer eller mindre fornøyde med resultatene av målstrevet. Imidlertid er det én side ved virksomheten hans som ingen kan fornekte, og som ingen kan unnlate å beundre. Den siden er kanskje hans aller viktigste som språkarbeider: I norsk historie er det bare Ivar Aasens innsats som kan måle seg med hans når det gjelder å vekke og å utvikle språkbevisstheten i et folk. Det viktigste ved Knud Knudsens innsats var ikke nødvendigvis rettskrivningsreformene eller ordstrevet i seg selv, men dette at han vekket og vedlikeholdt språkbevisstheten hos den kulturinteresserte delen av avislesere, skolefolk, politikere og akademikere – så vel som hos elevene.

Litt av en lærer Han var ”bare lærer”, skrev vi foran.

Men hvilken lærer! Knud Knudsen reformerte skolen innenfra, og han gjorde det ved å skrive. Om og om igjen har jeg under arbeidet med hans biografi spurt meg om hvorfor slikt ikke skjer mer. Den eruptive indre jubel eksisterer jo fremdeles, i flere lærere. Men hvorfor sprenger den ikke murene, slik at den kan stilles til syne i offentligheten på en ganske annen måte enn som en klisjé i lønnsforhandlingene? Jeg tror jeg har funnet en viktig årsak. Enhver vellykket lærer må være tilkjent og tillagt selvstendighet. Dér ligger hovedskillet mellom KKs vilkår og vilkårene for dagens lærere. Den selvstendigheten som han kunne nyte godt av, skyldtes bare delvis det forhold at universitetsutdannede den gangen utgjorde en elite. Den skyldtes like mye det som var enhver lærers nærmest naturgitte utgangspunkt, nemlig at han selv måtte finne ut hvordan han skulle få flest mulig elever med inn i faget sitt – det vil si ytre seg presist og grundig om og i det; morsmålet er jo alle fags fag. Læreplanen veide ikke to kilo, men besto av ett ark. I august satt ikke lærerne og ventet på skolebøker fra Aschehoug, Cappelen og Gyldendal. De ventet på seg selv.

Som et fyrtårn I perspektivet selvstendighet hever KK-læreren seg som et fyrtårn over dagens lærer, som ligger og bakser i strømmene langt under. Rundt i hodene deres kverner setninger som denne fra Utdanningsdirektoratet:

Kompetanseutviklingen skal bidra til kvalitetsutvikling i opplæringen ved å utvikle etter- og videreutdanning som styrker faglig kompetanse så vel som tverrfaglig med vekt på differensiert opplæringspraksis.

Dette er et stykke bokmål som ville fått Knudsen til å rotere i sin grav – om det da ikke hadde vært for at gravstedet hans på Vår Frelsers ble slettet for femti år siden, som en ren forsømmelse. Offentlighetens økende språk-

Knud Knudsen

lige uformuenhet smitter både planer, lærebøker og tenkemåter. Dét er det største faremomentet ved den aktuelle skolepolitikken, og dermed også ved språkpolitikken. Elevene risikerer å forlate skolen uten motforestillinger mot det samme juksespråket. For det er jo dét de vil møte også utenfor skolen; det brer seg. Og da hjelper det lite om man har allment aksepterte regler for staving og formverk. Ordene? spurte Knudsen; hva legger vi i ordene! Et landsdekkende bruksspråk, et bokmål med kvaliteter som vi tradisjonelt forbinder med det, kan styrkes og/eller svekkes av en rekke instanser – engelsken, TV-en, rigorøs dialektbruk, SMS-en, sidemålsstilen, PC-en, tabloidene, Språkrådet, og så videre. Selv tror jeg at den mest sentrale instansen er en annen, nemlig skolen.

Bare der, hvor hele generasjonen samles, kan dét gjenvinnes som rives ned, og bare der kan det nye utvikles som har språkets, det vil si livets, rett. Men da må virksomheten gløde, det vil si at faglig skolerte lærere med selvstendighet driver verket. Skolen vår står nå i fare for å miste sin indre selvstendighet. På den måten tror jeg at Norges viktigste bokmålsvern er i ferd med å slå sprekker.

Derfor er det på høy tid å minne om Knud Knudsens lærerrolle.

Lektorbladet nr. 5-07

81

Riksmålsforbundet 100 år Svein Magne Sirnes lektorbladet@norsklektorlag.no

Riksmålsforbundet fylte 100 år 7. april. Jubileet ble markert 5. juni med prisutdelinger og utgivelse av ny ordliste, den 7. utgaven siden Arnulf Øverland lanserte den første i 1952. Den første riksmålsforeningen ble stiftet av Bjørnstjerne Bjørnson i 1899, åtte år før Riksmålsforbundet ble etablert.

Ingen tror på samnorsktanken Mange vil hevde at Riksmålsforbundet har vært den seirende part i norsk språkstrid. Siden 1980 har offisiell rettskrivning for bokmål blitt mer og mer lik riksmål, og det er i dag få eller ingen som har særlig tro på samnorsktanken.

En tvungen sammensmeltning av målformene er da heller ikke offisiell politikk lenger. Derfor kom det som en overraskelse at Språkrådets direktør Sylfest Lomheim tidligere i år uttalte at han har inntrykk av at det er betydelig flere bokmålsskrivende som gjør bruk av såkalte radikale former i dag enn for 20-30 år siden. Vi bad førsteamanuensis Tor Guttu, nestleder i Riksmålsforbundet, kommentere denne påstanden.

– Spørsmålet berører to forhold: normeringen av bokmålet og bruken av det. Når det gjelder normeringen, er riksmålsbevegelsen avgjort seierherre. Det begynte med bokmålsliberaliseringen i 1981, da en lang rekke riksmålsformer ble tillatt eller ”oppgradert” etter å ha vært helt eller delvis forbudt fra 1938 eller 1959.

Liberaliseringsvedtaket hadde en meget trang fødsel – syv års kamp i Språkrådet – men etter 1981 har det gått lettere, i rykk og napp, men stort sett hele tiden i riktig retning. Etter vedtakene som departementet stadfestet i 2005, er det ikke mange vesentlige forbud igjen.

82

Lektorbladet nr. 5-07

Det viktigste for oss har hele tiden vært å få riksmålsformer tillatt, ikke først og fremst å få tilnærmingsformer fjernet.

Men i sluttfasen fikk vi dette på kjøpet: En anselig mengde ubrukte og lite brukte tilnærmingsformer (altså nynorskformer) ble strøket – en hyggelig bekreftelse på at vi har hatt adskillig rett opp gjennom årene. Dessuten ble systemet med læreboknormal og klammeformer avskaffet. Siden både nynorskformene og klammeformsystemet var redskaper i samnorskpolitikken, må vi føre på vinningssiden at de nå er borte. Men det betyr ikke at vi liker alt som er tilbake i bokmålet.

Så har vi departementets uttrykkelige utsagn, med tilslutning av Stortinget, om at tilnærmingspolitikken er forlatt, samt opphevelsen av tilnærmingspassusen i loven om Norsk språkråd.

Endelig kan skolefolk merke seg reglene av 1986 og 1987 for normering av tekster i godkjenningspliktige leseverker og sangbøker – klart mer pietetsfulle enn de tidligere av 1961.

Jeg vet ikke hva Sylfest Lomheim bygger på når han uttaler at flere bruker radikale former i dag enn for 20-30 år siden. Jeg tviler på at han har oversikt over alt som skrives, og så vidt jeg vet,

Tor Guttu

er ikke saken undersøkt. Med moderne teknikk lar det seg nok gjøre å få et overblikk over tilstanden på de fleste områder i dag, men teknikken kan ikke brukes til å undersøke hvordan forholdene var omkring 1980.

Min bedømmelse av situasjonen følger her – noe er jeg ganske sikker på, noe er inntrykk. Jeg får vel tilføye at inntrykkene av språket i bøker baserer seg på at jeg hver høst går i bokhandlene og blar i et anselig antall av dem; etter års trening

danner man seg fort et inntrykk. Så leser man jo noe.

I skjønnlitteratur av norske forfattere er det spredning, nå som før, og det kan være at innslaget av utradisjonelle former er større enn for 20-30 år siden; iallfall ser det ut som de er kunstnerisk noe bedre anvendt. Men i bruk av radikale former ligger det at forfatterne også bruker sørøstnorske folkemålsformer som i k k e er bokmål, f. eks. dem som subjekt, bestemt form flertall på -a også av hankjønnssubstantiver: bila, politikera, sterke perfektpartisipper som finni, skrivi. – Med i bildet hører dessuten to faktorer: Verden er mangfoldigere enn for 20-30 år siden, og omgangstonen en annen. Forfattere skildrer verden og omgang mellom mennesker. De bruker selvsagt språkets muligheter, og gjør det friere i dag enn tidligere. Fremstående forfattere opererer eller har operert over hele spekteret eller det meste av det. Men de vet selvsagt hvor normen er å finne – hva de avviker fra.

I den oversatte skjønnlitteraturen kan jeg ikke se at det er særlig annerledes enn før. Den har vært og er en bastion for det moderate språk. Men selvsagt brukes også her formverket i uttrykkets tjeneste.

Om sakprosaen i fagbøker, debattbøker o. l. og i overgangsformene (dokumentar, biografier) kan det samme sies.

Dagspressen er annerledes enn for 2030 år siden. Redaktørenes nærvær er mindre merkbart, korrekturen er nedprioritert, stavekontrollen har overtatt.

Og den er iallfall i utgangspunket innstilt på bokmålet i hele dets bredde.

Sportsredaksjonene får tydeligvis drive uten noe videre tilsyn, og med personfokusering og brøling i tidens stil er det ikke annet å vente enn at det innfinner seg en og annen utradisjonell form – ja, flere enn en og annen. Markskrikerne av yrke, derimot – altså reklamefolkene – er fortsatt meget moderate. – Sammenfattende kan man si det samme om dagspressen som om skjønnlitteraturen: Den speiler samfunnsutviklingen.

Lomheim liker å nevne Aftenposten som eksempel på at ikke alle skriver som de gjorde i 1980-årene. Antagelig overdriver han betydningen av det han ser.

Og skal man nevne aviser, kan man like gjerne nevne Dagbladet (som eksempel på en avis som har langt mer radikale språkregler enn den greier å etterleve), og Dagsavisen og Klassekampen, som skriver merkbart mer moderat nå enn for 20-30 år siden. For Klassekampen kan man vel tale om et språkskifte; den er dessuten blitt en utmerket kulturavis.

Om innslaget av radikale former er større enn før i de avisene som alltid har vært kjent for å bruke dem (f. eks.

Sunnmørsposten og Nordlys), kan jeg ikke bedømme. – Endelig kan nevnes at mer eller mindre eksternproduserte temabilag (fra pressebyråer og fagmiljøer) bidrar til inntrykket av en moderat helhet.

Ukepressen er blitt noe ganske annet enn for en generasjon siden – med en sterk spredning i genrer og med alt slags språk fra laveste prosa til det normale. De tradisjonelle bladene med store opplagstall er ikke mye forandret, og flere nye ”glansbildeblader” følger tradisjonen.

Mange blader frir til ungdommen og ungdommeligheten, og det merkes på språktonen.

I tidsskriftene og fagpressen skal det godt gjøres å merke noen forandring.

Fagpressen er meget omfattende (ca.

240 organer), og det er ikke noen gitt å følge med i alle.

I statstjenesten – jeg taler her om den sentrale – kom mange av de frigitte riksmålsformene i bruk kort etter 1981, og siden har de vært der. Radikale former gjør svært lite av seg, langt mindre enn den gang, for ikke å snakke om f.eks.

1950-årene. Jeg leser en god del statsprosa i årets løp, både trykksaker og det som legges ut på nett. Språket kan ikke sammenlignes med tilstanden for en generasjon og mer siden. Det er ikke alltid godt, men normativt er det stort sett slik vi vil ha det. Meget moderat er språket også i de fristilte virksomhetene som før var statsorganer, og som menigmann har adskillig med å gjøre (Posten,

Telenor, NSB, Arcus/Vinmonopolet o.a.).

Også skolens lærebøker modererte seg etter 1981, men senere enn statstjenesten. Bortsett kanskje fra noen lærebøker i norskfaget er de avgjort mer moderate nå enn tidlig i 1980-årene, da man fulgte læreboknormalen av 1959.

Utsagn fra norsklærere i den videregående skole er samstemmige: Elevene skriver ”konservativt”. Antagelig prøver de å ”skrive voksent”, og stundom overdriver de. Men det er utmerket og dessuten et tegn på at de har valgt seg de prinsipielt riktige forbildene: folk som har skrevet før dem.

Gammel og ny tellemåte – Mange som skriver riksmål eller moderat bokmål, synes å foretrekke former som ”åttito” og ”sekstiåtte” fremfor ”toogåtti” og ”åtteogseksti”.

På den annen side sier de (i likhet med de aller fleste nordmenn) ”tredevte” istedenfor ”trettiende”. Folk blander med andre ord ny og gammel tellemåte, til stor fortvilelse for f.eks. våre nye landsmenn som strever med å lære seg norsk. Hva er din kommentar til den situasjonen ny og gammel tellemåte er i? Har Riksmålsforbundet overveid å godta den nye tellemåten?

– Riksmålet normeres fra 1953 av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Inntil 1977, da Akademiets ordbok ”Riksmålsordboken” kom, var riksmålsnormen kodifisert i Riksmålsforbundets ordliste (2.- 5. utgave). Fra 1993 er den å finne i den ordboken som nå heter ”Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner” (Kunnskapsforlaget, 2. utg.

2005); boken viser moderat bokmål der det avviker fra riksmålsnormen.

Riksmålsforbundet har programfestet at det anerkjenner Akademiet som normerende instans.

Normering av tallordene er ganske riktig et vanskelig punkt, selv om den delen av saken man vanligvis kaller ”tellemåten”, mest angår talespråket; i skrift bruker man jo gjerne siffer når man kommer over 12. Siste gang riksLektorbladet nr. 5-07

83

målsnormen ble gjennomgått og justert, var i årene 2000-2003. Akademiet bygget da på en meget grundig utredning av Vibeke Lauritsen: ”Femognitti eller nittifem? Ei gransking av gjennomføringa av den nye teljemåten” (hovedfagsoppgave ved Høyskolen i Agder 1995). Den viser at den ”nye” tellemåten ble brukt i fra noe under halvparten av de undersøkte tilfellene til noe over halvparten, mest avhengig av situasjon.

Akademiet fant den gang at det ikke ville gjøre noen forandringer.

Da riksmålsrepresentantene fremmet forslag i Norsk språkråd om å tillate formene syv, tyve og tredve, var det med håp om at myndighetene ved å godkjenne dem, kunne gi rom for større liberalitet i f.eks. NRK også når det gjaldt tellemåten. I Språkrådet (2003) var det flertall for syv, tyve og tredve, men departementet (2005) godkjente bare syv, nettopp av hensyn til tellemåten, som ikke lett kan forenes med tyve og tredve.

Tallordene bør drøftes neste gang normen skal revideres, muligens en gang mellom 2015 og 2020. Det blir i høyden tale om valgfrihet. Man må huske på at riksmålsnormen skal romme former som er gangbar norsk, og det betyr at den må ha med en del former som er fjernet fra offisiell rettskrivning av andre grunner enn at de ikke er gangbare. Vi kan altså ikke love noe snarlig bidrag til minsket forvirring for våre nye landsmenn. Økende antall a-former – Hvis man leser toneangivende konservative aviser, som Aftenposten, vil man se at antall substantiver som kan få artikkelen -a i bestemt form entall (som kua, geita), er en del høyere enn hva riksmålsordlisten foreskriver. Formen fram sees også i økende grad. Har dere vurdert å ta den inn i ordlisten deres?

– Mengden av a-former er noe avhengig av hvilket stilnivå man legger seg på.

I dagens avis leser jeg at Manchester United nettopp har slått Milan 3 – 2 i den første semifinalen i mesterligacupen, og Wayne Rooney scoret to av de 84

Lektorbladet nr. 5-07

tre United-målene. Aftenposten melder med krigstyper på sistesiden at ”Rooney tok kaka”. Det er et eksempel blant mange på at også Aftenposten legger an på å sette folkelige brøl i overskriftene. ”Møkk”, ”Søpla”, ”Spark i ræva” o.l. er nå forholdsvis vanlige i avisenes overskrifter. De avføder naturligvis en del folkelige former også ellers, men vi skal huske at vi ofte ser én form i overskriften og en annen i brødteksten.

Når det gjelder normeringen av a-ordene, har riksmålet det systemet at -a oppføres som eneform i en del utvilsomme tilfeller, f.eks. bikkje, dille, kløne, ku; i ordboken dreier det seg om en 50-60 ord.

Så står ca. 150 ord oppført med endelsen -en/-a. Dessuten sies det i veiledningen at man må bruke vett og forstand, slik i ovennevnte 2005-utgave: ”Ved ord som kan være både en-ord og a-ord, er bøyningen konsekvent angitt slik: -en el. -a.

Stilarten og ordets bruksområde vil ofte være avgjørende for hvilken form man velger. – I en lang rekke ord som i denne boken står som en-ord, har bokmål valgfritt -a (oftest i samsvar med nynorsk og mange dialekter), f.eks. ved bot, heks, såpe, taske. Også ved slike ord må emne og stil være med og bestemme, likeså hensynet til konsekvens. Ordbokens former bør brukes i sakprosa (normalprosa).” – Dette ”stilsynspunktet” har alltid vært en selvfølge for oss. Første gang det ble nødvendig å si klart fra om det, var i en uttalelse fra Riksmålsvernet og Riksmålsforbundet i 1936 om innstillingen fra rettskrivningskomiteen av 1934.

I bokmålsnormeringen er det annerledes. Der var synspunktet i mellomkrigstiden at alle former skulle være ”like gode”. Nå ble det jo ikke slik, i og med at man fastsatte en læreboknormal (klarest i 1959). Likevel har bokmålet mer av gjennomgående, litt firkantede regler, hvor stilsynspunktet ikke er noe ledende prinsipp, og i tilfellet -en/-a betyr det for tiden at former som bikkjen, dillen og grena er tillatt på like linje med de normale.

Akademiet overveiet frem/fram i forrige normeringsrunde (siste halvdel av 1980årene) og vedtok å holde på frem. Også dette er noe som kan komme opp ved

neste korsvei.

Ny utgave av riksmålsordlisten – Det er kommet en ny utgave av riksmålsordlisten, men er det tale om en rettskrivningsreform?

– Syvende utgave av ordlisten kom i september. Som ved 6. utgave (1994) er det bare tale om mindre justeringer, og ordlisten skal normativt stemme med den illustrerte ordboken. En gjennomgående forandring er at sammentrukne former i bestemt for entall av intetkjønnsord er strøket; vi anbefaler altså at de fullskrevne formene – typene termometeret og stempelet blir eneformer, som i felleskjønnsordene på -er og -el.

Når det gjelder passiv av verba pura, følger vi språkrådsvedtaket om former uten -e- i infinitiv og presens passiv: tas, befris, forstås o.l., med se(e)s og sies som unntak. Til forskjell fra bokmålet vil vi gi valgfrihet i perfektum partisipp av s-verb som har -tes eller -des i preteritum: har syntes el. synes, har kivdes el. kives. Men ord som har -edes i preteritum, har som tidligere bare én form i partisipp: hanskes – hanskedes – har hanskes med. Det dreier seg ellers stort sett om detaljer, som å tilføye eller stryke en valgfri form; det er slik man normerer i andre utviklede språk med skrifttradisjon. – En del nye ord er tilføyd, som vanlig ved justeringer. En større forandringsprosess måtte vel ha bestått i å fjerne en del valgfrie former som nå er kommet i mindretall, til dels i avgjort mindretall; men jf. det som er sagt tidligere.

For å beskrive hva dagens riksmål er, kan jeg ikke gjøre noe bedre enn å erklære at svarene på Lektorbladets spørsmål herved er avgitt – på riksmål anno 2007.

Hva er egentlig trakassering i arbeidslivet i juridisk forstand?

Av juridisk rådgiver Nina Sandborg

Juridisk talt

Et av arbeidsmiljølovens hovedformål er å gi arbeidstakerne ”full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger”, og en rekke av lovens bestemmelser tar sikte på å realisere denne målsetting. På kurs for tillitsvalgte er det ofte spørsmål om hva som er trakassering og mobbing, og hvordan begrepene skal forstås. Hva er egentlig trakassering i arbeidslivet i juridisk forstand? Og hva er Arbeidsmiljølovens krav til det psykososiale arbeidsmiljø?

Arbeidsmiljølovens bestemmelse (§ 4-3) om krav til det psykososiale arbeidsmiljøet Bestemmelsen presiserer lovens generelle krav om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø i § 4-1 og understreker lovens krav rettet mot arbeidsmiljøproblemer av sosial/ psykososial art, for eksempel trakassering, mobbing, sosial isolasjon med videre. Bestemmelsen lyder: (1) Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas.

(2) Arbeidet skal søkes utformet slik at det gir mulighet for kontakt og kommunikasjon med andre arbeidstakere i virksomheten.

(3) Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.

(4) Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.

(5) Departementet kan i for-

skrift gi nærmere bestemmelser om gjennomføring av kravene i denne paragraf.

Definisjon av begrepet ”trakassering” (§ 4-3 tredje ledd) Loven gir ingen definisjon av begrepet trakassering (legaldefinisjon), men det ville uansett ikke avgjort bestemmelsens rekkevidde i og med at den setter forbud ikke bare mot trakassering, men også mot ”annen utilbørlig opptreden”. Begrepet mobbing omfattes av begrepet trakassering i denne sammenheng, og disse begrepene brukes ofte om hverandre, selv om de ikke er synonyme. Eksempler på ”annen utilbørlig opptreden” kan være grov verbal utskjelling eller krav om seksuelle tjenester.

Begrepet trakassering er hva man kaller en rettslig standard. Enkelt forklart betyr det at begrepets innhold vil endre seg i takt med samfunnsutviklingen.

Trakassering kan finne sted i forskjellige situasjoner. Det kan være en overordnet som trakasserer en eller flere underordnede, men det kan også være omvendt. Det kan være sjefen selv (arbeidsgiver) som trakasserer ansatte – eller en ansatt som trakasserer en annen ansatt, uten at det foreligger noe over- eller underordningsforhold.

Trakassering kan finne sted på forskjellige måter. Typisk er at de vanlige former for omgangsform og samarbeid ikke lenger blir fulgt overfor den som utsettes for trakasseringen, med det resultat at vedkommende føler seg isolert og etter hvert selv ikke blir i stand til å følge de vanlige former for omgangsform og samarbeid.

De fleste dommer i slike saker tar utgangspunkt i handlingene; om kroppsspråket, ordbruken og handlingene vedkommende ble utsatt for, objektivt sett er egnet til å skade. Medisinsk sakkyndige vurderer gjerne hva et ”gjennomLektorbladet nr. 5-07

85

snittsmenneske” vil tåle som en målestokk. Hvis partene er enige om at saksøker var særlig sårbar, blir spørsmålet om saksøkte burde forstått dette og derfor tatt ekstra hensyn. Høyesterett fokuserer mye på atferd og legger mindre vekt på partenes framstilling av egne følelser som bevis.

Arbeidstilsynet har følgende definisjon av mobbebegrepet: ”Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting og lignende.

Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg. Dersom partene som står mot hverandre er like sterke eller det handler om enkeltstående episoder, defineres det ikke som mobbing. Styrkeforholdet mellom partene handler ikke nødvendigvis om formell plassering i organisasjonen. Slik begrepet vanligvis brukes, kan en person bli utsatt for mobbing både fra ledere og kollegaer.” ”Jobbing uten mobbing”, et IA-tiltak i regi av myndighetene og arbeidslivets parter (deriblant Akademikerne), skriver følgende på sine nettsider om hva og når det er mobbing: Mobbing i arbeidslivet forekommer når en person over lengre perioder føler seg negativt behandlet av en eller flere andre uten å greie å forsvare seg. Mobbing dreier seg altså ikke om enkeltstående konflikter på jobben.

De aller fleste arbeidstakere har sannsynligvis opplevd en eller annen form for negative hendelser i en arbeidssituasjon. Mange kan for eksempel ha opplevd å bli utskjelt, vært offer for ryktespredning eller erfart å bli oversett eller overhørt i en sosial situasjon på jobb. Som enkeltstående handlinger kan mobbehandlinger være ufarlige og en del av livet. Men når handlingene systematisk og vedvarende rettes mot en og samme person som føler seg forsvarsløs, er det mobbing.

86

Lektorbladet nr. 5-07

Mobbing kan utføres på mange måter, ofte er handlingene indirekte som for eksempel utfrysning og sosial isolering eller å holde tilbake informasjon. Direkte handlinger kan være utskjelling, fleiping, trusler eller underkjennelse av faglig innsats og kvalifikasjoner.

Mobbing kan også foregå i det skjulte gjennom for eksempel baksnakking og ryktespredning, eller åpent ved at handlingene er synlige for offeret.

Det er også mulig å skille mellom arbeidsrelaterte og personrelaterte handlinger. De arbeidsrelaterte handlingene gjør det vanskelig for arbeidstakeren å utføre sitt arbeid.

Personrelaterte handlinger er negative handlinger rettet mot en som person.

Kjennetegn på mobbing kan være handlinger: - som gjør det vanskelig for personen å opprettholde sitt gode navn og rykte på arbeidsplassen - som gjør det vanskelig for personen å opprettholde gode sosiale kontakter med andre - som gjør det vanskelig for personen å kommunisere trygt, godt og effektivt med andre - som gjør personens arbeidssituasjon eller livssituasjon vanskelig - som kan true personens psykiske helse og selvbilde.

Videre spørres det: ”Er du mobbet?

Det er mobbing når du opplever det.”

I sin nylig utgitte bok ”Håndtering av konflikter og trakassering i arbeidslivet” uttrykker professor i arbeids- og organisasjonspsykologi Ståle Einarsen og jurist og spesialist på arbeidsmiljørett Harald Pedersen at psykologiske definisjoner vil være til god hjelp når vi skal forstå hvordan begrepet skal tolkes og anvendes. Hvordan mobbing defineres

av arbeids- og organisasjonspsykologien, har vært førende for rettsapparatet og Arbeidstilsynet. I artikkelen ”Kampen om definisjonsmakten” (Samtiden 032007) stiller Elin Ørjasæter seg kritisk til at arbeidstakers følelser gis definisjonsmakt. ”Mobbebegrepet er altså på rask glideflukt til å bli et begrep på hvordan en medarbeider føler situasjonen, ikke hva som har vært den faktiske atferd,” skriver hun. Å definere begreper er ikke alltid enkelt.

Som juridisk rådgiver i personalsaker som gjelder mobbing/trakassering mener jeg det er nødvendig å ha en juridisk tilnærming, men det er også viktig å ha en bredere forståelse av håndtering av konflikter i arbeidslivet. Disse sakene er krevende og vanskelige, og tillitsvalgte oppfordres til å søke støtte hos Norsk Lektorlags sekretariat i slike tilfeller. ”Lærere krangler mest” Det kunne vi lese i Aftenposten 23. september. Ny forskning fra Statistisk sentralbyrå viser at det er flest konflikter i undervisningssektoren, og spesielt blant lærere på videregående skole, høyskole og universitet. Over 60 prosent oppgir at det er konflikter ofte eller av og til.

Lærerne har altså det mest konfliktfylte arbeidsmiljøet.

Som ovenstående forklaring av begrepene mobbing og trakassering viser, må vi skille mellom et konfliktfylt arbeidsmiljø og det som må sies å være tilfeller av trakassering. Balansen kan imidlertid være hårfin, og veien fra konflikt til trakassering kan være kort. Det er jo ikke slik at mennesker med høy kompetanse som er i faglig relaterte konflikter, aldri går over streken i sin atferd overfor andre.

Foto: Ø.L.

Sekretariat: Norsk Lektorlag, Keysers gate 5 0165 Oslo Telefon: 23327994 Telefaks: 23327990 Nettsider: www.norsklektorlag.no E-post: sekretariatet@norsklektorlag.no

Generalsekretær: Otto Kristiansen Tlf. 23327994 (a) 48171611 (m) E-post: otto.kristiansen@norsklektorlag.no

Foto: P.T.L

Solveig Ryeng, Oslo/Akershus Tlf. 67 07 31 20 (a), 41 56 04 34 (m) E-post: solveigryeng@c2i.net

Foto: P.T.L.

1. nestleder: Helge Bugge, Skien Tlf. 35905850 (a), 35545630 (p), 98439426 (m) E-post: buggeriksen@hotmail.com

Foto: P.T.L.

Foto: Privat

Foto: Privat

gro.elisabeth.paulsen@norsklektorlag.no

Just Almås, Lillehammer Tlf. 61224214 (a), 61257261 (p), 99381118 (m) E-post: justalmas@hotmail.com Foto: P.T.L

Foto: Ø.L.

Administra­ sjonssekretær: Carina Lund Gomes Tlf. 23327994 E-post: sekretariatet@norsklektorlag.no

Leder: Gro Elisabeth Paulsen, Gjøvik Tlf. 23327994 (a), 91327691 (m) E-post:

Foto: SMS

Juridisk rådgiver/ forhandler: Nina Sandborg Tlf. 23327993 (a), 40853800 (m) E-post: nina. sandborg@norsklektorlag.no

Foto: Privat

Sentralstyret Jon Hybert Sand, Oslo Tlf. 23381510 (a), 66807078 (p), 45428594 (m) E-post: jon.sand@nordstrand.vgs.no

2. nestleder: Sigrid Skogan, Steinkjer Tlf. 74121700 (a), 74161431 (p), 92810979 (m) E-post: Sigrid.Skogan@ntebb.no Else Wigen Berner, Stavanger Tlf. 51842200 (a), 51581473 (p), 90940113 (m) E-post: eberner@c2i.net Geir Haagensen, Steinkjer Tlf. 74160170 (a), 41200323 (m) E-post: geir.hagensen@steinkjer.kommune.no Svein Einar Bolstad, Bergen Tlf. 56310200 (a), 55266439 (p), 90041170 (m) E-post: bolstad@lektor.no

Fylkeslagene: Akershus Lektorlag Aust-Agder Lektorlag Buskerud Lektorlag Finnmark Lektorlag Hedmark Lektorlag Hordaland Lektorlag Møre og Romsdal Lektorlag Nord-Trøndelag Lektorlag Nordland Lektorlag Oppland Lektorlag Oslo Lektorlag Rogaland Lektorlag Sogn og Fjordane Lektorlag Sør-Trøndelag Lektorlag Telemark Lektorlag Troms Lektorlag Vest-Agder Lektorlag Vestold Lektorlag Østfold Lektorlag

Leder Morten Trudeng Leder Gabriel F. Knudsen Leder Kari Handeland Leder Roald Johansen Leder Ole Peder Kjeldstadli Leder Svein Einar Bolstad Heidi Kjørsvik Leder Bjørn Frosthammer Leder Hege Haugmo Leder Just Almås Leder Jon Hybert Sand Leder Torill Aursland Leder Aud Sissel Hestenes Leder Ann Jorid Grønli Leder Anne Stuvøy Leder Geir-Åge Svenning Leder Sten Aunevik Leder Henning Wold Leder Harald Peter Stette

Asker vgs.

Møglestu vgs.

Ringerike vgs.

Vadsø vgs.

Ener ungd. skole Sotra vgs.

Molde vgs.

Olav Duun vgs.

Bodø vgs.

Gausdal vgs.

Nordstrand vgs.

Kopervik vgs.

Hafstad vgs.

Tiller vgs.

Klosterskogen vgs.

Kvaløya vgs.

Tangen vgs.

Greveskogen vgs.

Frederik II vgs.

93 45 02 05 90 57 60 53 32 12 79 28 78 95 38 95 62 53 09 67 55 26 64 39 71 24 41 71 74 27 37 99 75 65 16 00 61 25 72 61 66 80 70 78 52 81 41 00 57 72 13 00 73 93 35 01 35 50 69 00 77 60 54 00 38 03 04 18 33 36 80 11 69 31 34 49

morten.trudeng@asker.vgs.no vivere@start.no kari.handeland@skole.bfk.no roald.johansen@ffk.no ol-p-kj@online.no bolstad@lektor.no heidi-kj@online.no bjoern@frosthammer.net hege.haugmo@nfk.no justalmas@gmail.com jon.sand@nordstrand.vgs.no taursland@hotmail.com aud.sissel.hestenes@sfj.no ann-jorid.gronli@stfk.no astuvoy@online.no geir-age.svenning@tromsfylke.no StAu1@isyd.no henni-w@online.no harste2@frederikii.vgs.no

B-BLAD Returadresse:

Lektorbladet

Keysers gt. 5, 0165 Oslo Vennligst meld fra ved adresseendring

Husk Faglig-pedagogisk dag )VTL 'BHMJH QF EB HP HJTL EBH torsdag 3. januar 2008 UJSTEBH KBOVBS www.fagpeddag.no fagpeddag@admin.uio.no oppdatering

faglig pĂĽfyll inspirasjon etterutdanning diskusjon siste nytt