OPEN (rather than closed), 2020

1

JOSEPH BEUYS

(eng)

In December 1978, the German artist Joseph Beuys published a public appeal in the newspaper Frankfurter Rundschau with the title ‘Aufruf zur Alternative’. In the article, he argued for direct, participatory democracy and educational reform, and exhorted all Europeans to demand a radical alternative to Western capitalism and Eastern communism.

According to Beuys, capital and the state had caused a state of crisis in the post-war era encompassing the threat of nuclear war, destruction of the environment, consumer culture, and social inequality. His appeal has later come to be regarded as the artist’s manifesto, in which he presented the politics for the future environmental party he would help found: Die Grünen (The Green Party), a political organization with conservation and nuclear disarmament as its principal tenets. His work Wählt die Grünen (unknown date) carries a motif with a clear political text: ‘Wählt die Grünen’ (Vote for the Greens). Variants of this and similar campaign material that Beuys designed for Die Grünen are today regarded as part of his artistic practice.

Joseph Beuys (1921–1986) was a German artist working in painting, sculpture, installation, prints, art theory, and teaching. He is perhaps best known for his happenings and performance projects, and as a central figure in the Fluxus art movement. In the years 1947 to 1951, Beuys studied at the art academy in Dusseldorf; he would return as a teacher at the institution from 1961 to 1972. His extensive artistic practice – anchored in concepts of humanism, social philosophy, and anthroposophy – culminated in the notion of an expanded art concept he called ‘social sculpture’, a form of ‘gesamtkunstwerk’. Here society as a whole is regarded as a large artistic entity, in which each individual can creatively act to form society and its politics. Beuys’ career was also marked by constant public interventions on matters of political, environmental, social, and cultural importance. He is regarded as one of the most influential artists of the second half of the twentieth century.

OPEN (rather than closed), 2020 2

JOSEPH BEUYS

(no)

I desember 1978 publiserte den tyske kunstneren Joseph Beuys en offentlig appell, «Aufruf zur Alternative», i avisen Frankfurter Rundschau. Artikkelen argumenterer for direkte, eller deltakende, demokrati og en ny utdanningsreform, og oppfordrer alle europeere til å kreve et radikalt alternativ til vestlig kapitalisme og østlig kommunisme. Beuys mente at stat og kapitalisme hadde forårsaket en krisetilstand i etterkrigstiden med trussel om atomkrig, ødeleggelse av miljøet, forbrukerkultur og sosial ulikhet. Avisartikkelen har senere blitt betraktet som et manifest, der kunstneren fremla politikken til det fremtidige miljøpartiet han var med på å stifte: Die Grünen (De Grønne), en politisk organisasjon med fokus blant annet på naturvern og atomnedrustning. Verket Wählt die Grünen (ukjent dato), viser et motiv med en tydelig politisk appell i teksten «Wählt die Grünen» (stem de grønne). Varianter av liknende kampanjemateriell som Beuys utformet for partiet Die Grünen, regnes i dag som del av hans varierte kunstneriske virke.

Joseph Beuys (1921–1986) var en tysk maler, billedhugger, installasjonskunstner, grafiker, kunstteoretiker og pedagog. Han er kanskje mest kjent for sine happenings og performanceprosjekter, og som en sentral aktør i Fluxus-bevegelsen. I årene 1947 til 1951 studerte Beuys ved kunstakademiet i Düsseldorf, der han også fra 1961 til 1972 virket som lærer. Kunstnerens omfattende virke er forankret i begreper som humanisme, sosialfilosofi og antroposofi, som kulminerer i et utvidet kunstbegrep og ideen om «sosial skulptur» som et «gesamtkunstwerk». Her blir samfunnet som helhet ansett som et stort kunstverk, der hver enkelt person kan bidra kreativt til å forme samfunn og politikk. Beuys’ karriere var preget av et offentlig ordskifte omkring både politiske, miljømessige, sosiale og kulturelle temaer. Han er ansett som en av de mest innflytelsesrike kunstnerne i andre halvdel av 1900-tallet.

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 3

SVERRE BJERTNES

(eng)

Sverre Bjertnes’ work Uten tittel (Untitled, 2013) includes the text «MANIERISM_ NOW!.ORG» on a blue patch on the right side of the picture. For his background he has adapted a photocopy of a painting of Eleanor of Toledo and her son Giovanni de’ Medici, painted around 1550 by Agnolo Bronzino, one of the leading figures of Mannerism. The Medicis were a powerful and influential family in Florence who were to have huge significance for the Italian Renaissance. Mannerism is an epoch in Italian art that emerged at the end of the High Renaissance, from around 1515, and would come to be regarded as a period of decline. Ideologically speaking, Mannerism can be said to mirror the spiritual crisis across Europe during the sixteenth century, recognisable in painting in the repetition of favoured effects, especially those which exaggerated perspective, along with extended figures, over-filled scenes, and a light that was variable and uneven. As a movement it represented the exact opposite of the concepts of harmony associated with Renaissance art. In his adaptation of Mannerism, Bjertnes seems to be protesting the tendencies in painting to both beautify and harmonize the world, an act that is reinforced by the eye and mouth that cover parts of the background motif.

Sverre Bjertnes (b. 1976) has developed an artistic style drawing on both classical figuration and conceptual art. In his paintings, figurative motifs might be set against a contrasting surrealistic background. Through his use of references to art history and literature he builds up in his works a multifaceted, personal expression. The works are often characterised by a dialogue-based exploration of materials from art history, or by his collaboration with other artists, actors, directors, or authors. Bjertnes has established himself as one of Norway’s leading figurative painters, and has also made his mark in the last ten years on the international art scene. While still in his teens he studied under Tore Bjørn Skjølsvik and Odd Nerdrum, and went on to study at The Academy of Fine Art in Oslo and Dutch Art Institute in Amsterdam (1993–94). He has exhibited at, among others, VOLTA NY in New York, Gråmølna Trondheim Kunstmuseum, Haugar Vestfold Kunstmuseum, Nordnorsk Kunstmuseum, Galleri K in Berlin, and SCOPE Art Show in Basel.

OPEN (rather than closed), 2020 4

SVERRE BJERTNES

(no)

I Sverre Bjertnes’ verk Uten tittel (2013) kan vi lese teksten «MANIERISM_NOW!.

ORG» på en liten lapp til høyre i billedflaten. Bakgrunnen er en bearbeidet og farget fotokopi av et bilde av Eleanor av Toledo og hennes sønn Giovanni de’ Medici, malt av Agnolo Bronzino (ca. 1550), en av manierismens ledende kunstnere.

Medici-familien var en mektig og innflytelsesrik florentinsk slekt som hadde stor betydning for den italienske renessansen. Manierismen betegner en epoke innen det italienske maleriet som fulgte etter renessansen, fra ca. 1515, og ble tidligere betraktet som en epoke med forfall. Ideologisk sett kan manierismen sies å speile den åndelige krisen som hersket i Europa på 1500-tallet, der maleriet er preget av gjentagelse av velkjente virkemidler, ofte med en forkjærlighet for visse overdrevne effekter som uthevet perspektivbruk, langstrakte figurer, overfylte scener og et urolig, flakkende lys. Retningen representerte den rake motpol til renessansens harmonibegreper. Bjertnes’ appell til manierismen synes dermed å samtidig være en protest mot det harmoniske og forskjønnende i maleriet, som ytterligere forsterkes ved øyet og munnen som dekker over deler av det bakenforliggende motivet.

Sverre Bjertnes (f. 1976) har utviklet et kunstnerisk uttrykk der han henter inspirasjon fra både klassisk figurasjon og konseptkunst. I maleriene balanseres gjerne figurative motiver mot kontrasterende surrealistiske bakgrunner. Gjennom bruk av litterære og kunsthistoriske referanser skapes det en særegen, mangefasettert billedflate. Arbeidene vitner ofte om en dialogbasert utforskning av kunsthistorisk materiale, eller samarbeid med andre billedkunstnere, regissører, skuespillere eller forfattere. Bjertnes har gjort seg bemerket som en av de fremste figurative malerne i Norge, og har i løpet av de siste ti årene også gjort seg bemerket på den internasjonale kunstscenen. Han gikk som ung tenåring i lære både hos Tore Bjørn Skjølsvik og Odd Nerdrum, og er utdannet ved Statens kunstakademi i Oslo og Dutch Art Institute i Amsterdam (1993–94). Han har siden etablert seg sterkt innenfor norsk samtidskunst, og har deltatt på utstillinger ved blant annet VOLTA NY i New York, Gråmølna Trondheim Kunstmuseum, Haugar Vestfold Kunstmuseum, Nordnorsk Kunstmuseum, Galleri K i Berlin og SCOPE Art Show i Basel.

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 5

KADAR BROCK

(eng)

Kadar Brock’s art is the result of several interacting creative processes that have all come to expression in three series of paintings and one series of sculptures that are still ongoing. All of his works start out as paintings that are executed quickly and instinctively. From this starting point the artist then embarks on a demanding process of scraping and altering the paint before the canvas is sanded down. Several more layers of primer and spray paint might be added, scraped, punctured, and sanded down to give the work its final subtle and torn field of colour. Even though it might remove much of the initial layer of paint, this process creates new marks, holes, and tears – a fascinating topography that maps the production history of the work. The waste paint that arises from this working of the surface is often used as a material for other works. For the sculpture series mystic reagents large plaster casts function as mutated paintings – that is to say, the sculptures are based on the same process and materials as his paintings, but here they have been mixed together and given a new context. In physically compressing the painting into sculpture, as an object and as documentation, Brock deconstructs the Romantic notion of an artist’s intentions automatically being transmuted into the artwork.

Kadar Brock (b. 1980) is a New York-based artist who lives and works in Brooklyn.

In his large, abstract paintings he combines a variety of often conflicting techniques, styles, and colours to set up tensions in the picture surface. He has been described as a post-graffiti artist, and a ‘casualist’ artist. He uses symbols and juxtaposes simple patterns and geometric shapes, but also allows randomness to affect his work.

He often determines the next step in his painting process by a roll of the dice from the Dungeons & Dragons fantasy game. Brock has a primarily process-oriented method of working, exploring various materials and surfaces. Old picture surfaces are concealed under layer upon layer of paint, which are then sanded down with an industrial sander until the shapes of the earlier painting dictate the appearance of a new and striking surface. In recent years, the artist has had solo exhibitions at, among others, PATRON Projects in New York, PATRON Gallery in Chicago, Vigo Gallery in London, Almine Rech in Brussels, The Hole in New York, and Horton Gallery in Berlin.

OPEN (rather than closed), 2020 6

KADAR BROCK

(no)

Kadar Brocks kunstneriske virke springer ut av flere sammenhengende prosesser som manifesterer seg i tre pågående maleriserier og en serie skulpturer. Samtlige arbeider tar utgangspunkt i malerier som produseres raskt og instinktivt. Disse «startmaleriene» utsettes så for en arbeidskrevende prosess der kunstneren skraper av malingen for så å pusse ned lerretet. Deretter påføres flere lag med grunning og spraymaling som også slipes og pusses gjentatte ganger, noe som gir et subtilt, slitt fargefelt. Denne prosessen, selv når den sletter store deler av det originale malingslaget, skaper nye merker, hull og rifter og kartlegger dermed maleriets produksjonshistorie i den resulterende topografien. Malingsavfallet som produseres i bearbeidelsen av overflaten, danner så utgangspunkt for nye arbeider. I skulpturserien mystic reagents fungerer store gipsavstøpninger som muterte malerier – slik baseres skulpturene på den samme prosessen og de samme materialene som maleriene, men her er de sammenblandet og rekontekstualisert. Skulpturarbeidene presser maleriet fysisk, både som objekt og dokumentasjon, og dekonstruerer romantikkens tro på at en kunstners intensjoner automatisk oversettes til verket.

Kadar Brock (f. 1980) er en New York-basert kunstner som bor og arbeider i Brooklyn.

I hans store, abstrakte malerier kombineres ulike og ofte motstridende, teknikker, stiler og farger, noe som resulterer i en spenning i billedflaten. Brock blir gjerne beskrevet som en post-graffiti og en «tilfeldighetenes» kunstner. Han bruker symboler og sammenstiller enkle mønstre og geometriske former i arbeidene, men benytter seg også av tilfeldigheter. Kunstneren kaster gjerne en terning fra fantasy-spillet Dungeons & Dragons for å bestemme neste trekk i maleprosessen, i henhold til terningens symboler og tall. Brock jobber hovedsakelig prosessorientert, og utforsker ulike materialer og overflater i sitt virke. Gamle billedflater skjules under lag på lag med maling, for så å pusses ned igjen med en beltesliper, til formene på det tidligere maleriet dikterer en ny og vakker overflate. Kunstneren har de siste årene vist separatutstillinger ved blant annet PATRON Projects i New York, PATRON Gallery i Chicago, Vigo Gallery i London, Almine Rech i Brussel, The Hole i New York og Horton Gallery i Berlin.

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 7

JØRGEN DOBLOUG

(eng)

In a Norwegian context, Jørgen Dobloug (1945-2018) is an important figure, an artist who chose to leave the country, and what he described as a too rigid art education, in search of his own artistic path. Dobloug had a long career with many exhibitions at home and abroad. In this part of the exhibition, Kunstlaboratorium’s visitors can follow the artist’s journey through 55 paintings made between 1962 and 2002.

In the early 1970s, the young, ambitious Jørgen Dobloug applied for a place at the Academy of Fine Art in Oslo, but didn’t gain admission because of his undeveloped drawing skills. Or more precisely, his inability to draw naturalistically, or anatomically correctly – which at the time was an entrance qualification. This did not stop Dobloug, who instead enrolled at the Art Academy in Düsseldorf. It was in Joseph Beuys’ class in monumental sculpture that the artist embarked on a seven year-long exploration of art and life, a journey which – according to Dobloug – continued his whole artistic career. Beuys (1921–1986) was by then a living legend in the international art world, and Dobloug was inspired by his credo that every person has an artist deep within himself or herself.

Jørgen Dobloug represents something ‘different’ in Norwegian art. He adopted a playful approach to art. But this concept of playing and laughing through art also embraces reflection, attitude, and resistance – a trinity of values we hope the exhibition explores and communicates.

OPEN (rather than closed), 2020 8

JØRGEN DOBLOUG

(no)

Jørgen Dobloug (1945-2018) er en viktig kunstner i norsk sammenheng, en kunstner som reiste ut av landet og hva han kaller et rigid kunstskolesystem, for å finne sin vei. Dobloug hadde en aktiv utstillingspraksis, både innlands og utlands.

I denne delen av årets hovedutstilling kan Kunstlaboratoriets publikum følge kunstnerskapet gjennom 55 malerier laget i en 40-årsperiode, fra 1962 til 2002.

På begynnelsen av 1970-tallet søkte den unge, aspirerende Jørgen Dobloug på Statens Kunstakademi i Oslo, men ble ikke akseptert fordi han ikke kunne tegne. Eller rettere sagt, han kunne ikke tegne naturalistisk eller anatomisk korrekt, som på den tiden fremdeles var ett av inntakskravene. Dobloug lot seg derimot ikke hindre, han reiste fra Norge og ble innrullert på kunstakademiet i Düsseldorf. I Joseph Beuys’ klasse for monumental skulptur begynte den unge kunstneren på et sju år langt studium i møte mellom kunst og liv – en reise som, ifølge Dobloug selv, vedvarte hele livet. Beuys (1921-1986) var da en levende legende i internasjonalt kunstliv, og Dobloug ble inspirert av hans credo om at alle mennesker innerst inne var kunstnere.

Jørgen Dobloug representerer noe ”annet” i norsk sammenheng. Dobloug hadde et lekent syn på kunsten. Men i konseptet at å male er en lek ligger også refleksjonen, standpunktet og opprøret, en treenighet vi håper denne utstillingen er med på å utforske og formidle.

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 9

CARIN ELLBERG

(eng)

Carin Ellberg’s art is inextricably linked with the everyday surroundings in which she lives and with the fact that she is a woman. Her two works Mellanringar (2012) consist of nylon tights and glue, formed into ornamental, wall-mounted objects that are simultaneously beautiful and perverse. The nylon stocking has been a favoured material for feminist artists, because of its close relation to the female form, and stockings and tights have been used in art to connect a work with overriding issues of gender, race, and sexuality. The elastic material represents human skin and opens up a myriad of associations, ideas, and an undercurrent of sociopolitical subtexts. Synthetic nylon can be endlessly shaped and reshaped and has been utilised by artists such as Man Ray, Louise Bourgeois, Sarah Lucas, and Senga Nengudi.

Carin Ellberg (b. 1959) has an artistic language that spins for us a fantasy world, the viewer being led by her webs of fine lines through a variety of different spheres. Her lines are derived from her everyday surroundings, relatively conventional objects being infused with artistic agency. The traditional media of painting and drawing are supplemented by Ellberg with spatial installations and objects more closely associated with the Arte Povera movement. Since her debut in 1989, she has exhibited across the whole of Sweden, including Skellefteå Konsthall, Andréhn-Schiptjenko in Stockholm, Kristianstads Konsthall, and Gävle Konstcentrum. She has also exhibited at venues in Europe and USA. Ellberg’s works have been acquired by, among others, Arken Museum of Modern Art in Ishøj, Moderna Museet in Stockholm, Malmö Konstmuseum, Norrköpings Konstmuseum, and Västerås Konstmuseum, as well as Skissernas Museum in Lund. She has been awarded several prizes, including Friends of Moderna Museet Sculpture Prize (2005) and Swedish Arts Grants Committee’s 10-year stipend (2008).

OPEN (rather than closed), 2020 10

CARIN ELLBERG

(no)

Carin Ellbergs kunstneriske virke har vokst frem både som et resultat av kunstnerens levekår og hverdagsliv og fra det faktum at Ellberg er en kvinne. De to arbeidene Mellanringar (2012) består av nylonstrømpebukser og lim, formet til ornamentale, vegghengte gjenstander, som er både vakre og perverse på samme tid. I kraft av strømpens relasjon til kvinnekroppen har den gjerne vært et nærliggende materiale for feministiske kunstnere, og bruk av strømpebukser i kunst knytter gjerne an til en overordnet fortelling omkring kjønn, rase og seksualitet.

Det elastiske materialet representerer vår egen hud og åpner opp for et mylder av forestillinger, assosiasjoner og underliggende sosio-politiske undertekster. Det syntetiske stoffet kan formes i det uendelige, og har blitt brukt av et stort antall kunstnere, fra Man Ray og Louise Bourgeois til Sarah Lucas og Senga Nengudi.

Carin Ellbergs (f. 1959) billedspråk utgjør en fantasiverden der betrakteren føres gjennom ulike sfærer forbundet i en vev av fine linjer. Disse linjene hentes fra hverdagslivet og i arbeidene hennes gjøres relativt konvensjonelle gjenstander om til kunstneriske virkemidler. I Ellbergs kunstneriske virke supplerer romlige installasjoner og gjenstander knyttet til Arte povera-bevegelsen mer tradisjonelle sjangre som maling og tegning. Siden debuten i 1989 har hun stilt ut over hele Sverige, blant annet ved Skellefteå Konsthall, Andréhn-Schiptjenko i Stockholm, Kristianstads Konsthall og Gävle Konstcentrum. Hun har også stilt ut i Europa og USA. Ellbergs arbeider er innkjøpt av blant annet Arken Museum of Modern Art i Ishøj, Moderna Museet i Stockholm, Malmö Konstmuseum, Norrköpings Konstmuseum og Västerås Konstmuseum, samt Skissernas Museum i Lund.

Hun har mottatt flere priser og tildelinger, for eksempel Moderna Museets Vänners Skulpturpris (2005) og Konstnärsnämndens ti-årige arbeidsstipend (2008).

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 11

ANN CATHRIN NOVEMBER HØIBO

(eng)

At first sight, Ann Cathrin November Høibo’s work Untitled (mose) (Untitled, Moss, 2014) appears to be a painting. As we approach the picture surface, however, we cannot discern evidence of brushstrokes, but see instead a texture of artificial, synthetic leather. The green leather has been stretched across a wooden frame of ash. The polished surface, with its highly tactile appeal, is covered in pores and wrinkles, giving it a robust and timeless appearance. A variety of colour nuances play across the surface, which nonetheless seems silent, cold, and still.

Her choice of a humble, even despised, yet democratic material such as artificial leather can be seen as a commentary on issues of mass production and the conflict between high and low culture. In the consumer culture of the post-war period, artificial leather was introduced as a cheaper alternative to leather to meet the demand for mass-produced copies. What started out as a democratic material, has given rise to an equally democratic composition in the artist’s work.

Ann Cathrin November Høibo (b. 1979) lives and works in Kristiansand and Oslo.

She received her art education at The Academy of Fine Art in Oslo (2005–2011) and Städelschule in Frankfurt am Main (2010–2011). Before enrolling at the Oslo academy, she studied under textile artist Else Marie Jakobsen. Tapestry has been at the core of her art practice, and she has developed her signature style in textile art through a spirit of abstraction and improvisation. She is well known for the ways in which she combines and contrasts the handmade and the mass-produced, weaving into her works other textiles, objects, and industrial products. Høibo has many solo exhibitions behind her at, among others, Sørlandets Kunstmuseum, Kunstnerforbundet, Kristiansand Kunsthall, and Henie Onstad Art Centre. She is represented by the galleries STANDARD Oslo and Carl Freedman Gallery in London, where she has held several exhibitions. In 2010 she was awarded Sparebankstiftelsen DNB NOR’s Art Stipend and has contributed to a large number of group shows in Norway and abroad, including Kunsthall Stavanger, Turner Contemporary in Margate, Bergen Kunsthall, Astrup Fearnley Museet in Oslo, and White Columns in New York.

OPEN (rather than closed), 2020 12

ANN CATHRIN NOVEMBER HØIBO

(no)

Ann Cathrin November Høibos verk Untitled (mose) fra 2014 ser ved første øyekast ut til å være et maleri. Når vi beveger oss nærmere billedflaten viser den imidlertid ingen spor etter hånden, men heller en tekstur av maskinelt fremstilt, syntetisk lær. Det grønne kunstskinnet er spent over en ramme laget av asketre.

Den høyglansede, taktile og intenst sanselige overflaten er dekket av porer og rynker, og opptrer som holdbar og tidløs. Overflaten har et spill i ulike fargenyanser, men fremstår likevel taus, rolig og kjølig. Bruken av et uedelt, til og med foraktet, men likevel demokratisk materiale som kunstskinn eller skai, kan sees som en kommentar til høy- og lavkultur og masseproduksjon. I etterkrigstidens forbrukerkultur ble syntetisk skinn introdusert som en rimelig erstatning for å imøtekomme etterspørselen etter masseproduserte kopier. Det som en gang var et demokratisk, folkelig materiale, er i verket underlagt en like demokratisk komposisjon.

Ann Cathrin November Høibo (f. 1979) bor og arbeider i Kristiansand og Oslo. Hun er utdannet ved Statens kunstakademi i Oslo (2005–2011) og Städelschule, Frankfurt am Main (2010–2011). Før Høibo gikk på kunstakademiet, gikk hun i lære hos tekstilkunstner Else Marie Jakobsen. Billedveven har stått som en kjerne i kunstnerskapet, og kunstneren har etter hvert etablert en egen signatur gjennom improviserte og abstrakte vevarbeider. Hun har fått stor oppmerksomhet for hvordan hun kombinerer billedvev med andre tekstiler, objekter, skulpturer og industriprodukter – prosjekter som gjerne sammenblander og kontrasterer det håndlagde og det masseproduserte. Høibo har bak seg soloutstillinger på bl.a. Sørlandets Kunstmuseum, Kunstnerforbundet, Kristiansand Kunsthall og Henie Onstad Kunstsenter.

Kunstneren representeres av galleriene STANDARD Oslo og Carl Freedman Gallery i London, der hun har vist flere utstillinger. Hun ble i 2010 tildelt Sparebankstiftelsen DNB NORs kunststipend og har deltatt på en lang rekke gruppeutstillinger nasjonalt og internasjonalt, deriblant Kunsthall Stavanger, Turner Contemporary i Margate, Bergen Kunsthall, Astrup Fearnley Museet og White Columns, New York.

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 13

STEINAR HAGA KRISTENSEN

(eng)

Steinar Haga Kristensen’s sculpture Hidden Advocacy (2008) shows a man with a walking stick in his right hand and a large clown shoe on his left foot, placed on a bar stool which serves as a pedestal. With its naïve, national romantic character, the figure might have come from a fairy story, if it were not for the fact that, as the title suggests, something is being hidden from us. With its left hand the figure is concealing behind its back an abstract form. This is a motif Haga Kristensen has explored on previous occasions, various figures carrying modernistic sculptural models in their hands, embracing them with their whole bodies, or concealing them behind their backs like a treasure or a gun. From 2013 to 2015, the artist had a stipend residency in the tower studio of Oslo City Hall, and in the monumental wall painting he produced there, Konsensusbilde (Picture of Consensus), the figures give expression to a sense of desperation through a variety of art history references.

Steinar Haga Kristensen (b. 1980) is known as a multitalented artist working in painting, sculpture, installation, video, performance, and theatre. Among his many techniques can be counted painting, fresco, ceramics, relief, mosaic, assemblage, and 3D-animation. For many of his projects he combines two or more of these expressions in complex works of ‘total art’. Haga Kristensen combines theatricality, social commentary, mythology, and humour in a visual language that is at once both surrealistic, naivist, and heroic. His art has an introspective quality, for he constantly recycles his own motifs as the starting point for new repetitions that cut across media and themes. He is represented by Galleri Brandstrup and has exhibited at, among others, BOZAR in Brussels, Passerelle in Brest, Contemporary Art Centre in Vilnius, WIELS in Brussels, Kunsthall Oslo, Witte de With in Rotterdam, The Museum of Contemporary Art in Roskilde, KODE in Bergen, Kunsthal Aarhus, Établissement d’en face in Brussels, UKS in Oslo, and Den Frie in Copenhagen.

OPEN (rather than closed), 2020 14

STEINAR HAGA KRISTENSEN

(no)

Steinar Haga Kristensens skulptur Hidden Advocacy (2008) viser en mann med en vandrestav i høyre hånd og en stor klovnesko på venstre ben, plassert på en barkrakk som har funksjon som pidestall. Den eventyraktige figuren har et nasjonalromantisk, naivt preg, men som tittelen antyder, skjuler den noe for oss. Gjemt bak figurens rygg holder den venstre hånden om en abstrakt form. Dette motivet har Haga Kristensen også oppholdt seg ved tidligere, der ulike figurer bærer modernistiske skulpturmodeller i hendene, omfavner dem med hele kroppen, eller skjuler dem bak ryggen som en skatt eller et våpen. I Konsensusbilde, det monumentale veggmaleriet kunstneren malte under sin stipendperiode i atelieret på toppen av Oslo rådhus i perioden 2013 til 2015, bærer figurene på ulike kunsthistoriske referanser med en uttalt desperasjon.

Steinar Haga Kristensen (f. 1980) er kjent for en allsidig kunstnerisk praksis som omfatter maleri, skulptur, installasjon, video, performance og scenekunst. Han benytter seg også av en rekke ulike teknikker som maleri, fresko, keramikk, vev, relieff, mosaikk, assemblage og 3D-animasjon. I mange av hans prosjekter og utstillinger kombineres gjerne to eller flere av disse uttrykkene i komplekse totalverk. Haga Kristensens virke blander teatralitet, samfunnskommentar, mytologi og humor i et både surrealistisk, naivistisk og heroisk bildespråk. Arbeidene preges av en selvgranskning, der kunstneren repetitivt bruker sin egen virksomhet og kunstneriske motiver som grunnlag for stadig nye repetisjoner på tvers av medium og tematikk. Haga Kristensen er representert ved Galleri Brandstrup og har stilt ut blant annet på BOZAR i Brussel, Passerelle i Brest, Senteret for samtidskunst i Vilnius, WIELS i Brussel, Kunsthall Oslo, Witte de With i Rotterdam, Museum for samtidskunst i Roskilde, KODE i Bergen, Kunsthal Aarhus, Établissement d’en face i Brussel, UKS i Oslo og Den Frie i København.

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 15

THOMAS KVAM

(eng)

In the dimly-lit inner reaches of the cellar exhibition space hangs Thomas Kvam’s 17/3 1926 – Dream, Dr. Johannes Irgens, Knut Hamsun notes, page 118–119 (2011). It is a work based on the stenographic notes taken by the psychoanalyst who was treating Knut Hamsun in 1926–1927, documents that were previously kept under lock and key. The work was first exhibited as part of The Hamsun Sessions at QB Gallery in Oslo in 2016, following years of conflict as to whether this medical journal should be made available to the public. In his painting Kvam uses the surface as a contact space where the private and the public, ethics and aesthetics, can meet – an articulation point for diverging positions and values. In this way, the painting’s composition and brushwork sets up an arena for a legal and moral debate: Do we have a right to read a patient’s medical journal – in the cause of art? Kvam has described the project as a subtle form of activism – an intervention in the history of literature with the aim of moving the discussion forward. The publication of the journal of Hamsun’s psychoanalysis treatment is part of a series of Kvam projects in which he has used secret documents as the starting point for an artistic investigation.

Thomas Kvam (b. 1972) is an artist and author, educated at The Academy of Fine Arts in Oslo and at Goldsmiths College in London. His artistic practice is based on political activism and the desire to use the language of art to illuminate hidden truths. In recent years, he has achieved considerable recognition internationally for animation videos with a central core of political satire, including ‘Eurobeing’ (2006), which was purchased by Centre Pompidou in Paris. Since 2010, Kvam has also published books from his Office for Contemporary Anarchy. He has many exhibitions behind him at, among others, QB Gallery in Oslo, Akershus Kunstsenter, Oseana in Os, Galerie Michael Janssen in Berlin, and Kunstnernes Hus in Oslo.

OPEN (rather than closed), 2020 16

THOMAS KVAM

(no)

Innerst i kjelleretasjens dunkle utstillingsrom henger verket 17/3 1926 – Dream, Dr. Johannes Irgens, Knut Hamsun notes, page 118–119 (2011) av Thomas Kvam.

Arbeidet baserer seg på de stenograferte notatene Knut Hamsuns psykoanalytiker gjorde da Hamsun gikk i behandling i årene 1926–1927, dokumenter som tidligere har vært hemmeligholdt. Verket ble første gang vist som del av utstillingen The Hamsun Sessions på QB Gallery i Oslo i 2016, etter år med stridigheter om hvorvidt psykoanalysen av Hamsun skulle gjøres kjent for allmennheten. I maleriet aktiveres overflaten som en kontaktflate der det private og offentlige, etikk og estetikk møtes, og utgjør dermed et artikulasjonspunkt for ulike posisjoner og verdier. Slik danner maleriets komposisjon og penselstrøk en juridisk og moralsk problemflate: Har vi rett til å lese pasientjournaler i kunstens navn? Kvam har selv uttalt at prosjektet fungerer som en stille aktivisme og en litteraturhistorisk intervensjon for å bringe samtalen videre. Offentliggjøringen av Hamsuns psykoanalyse er del av en serie prosjekter i Kvams kunstnerskap, der ulike dokumenter unndratt offentligheten danner utgangspunkt for en kunstnerisk undersøkelse.

Thomas Kvam (f. 1972) er billedkunstner og forfatter, utdannet ved Kunstakademiet i Oslo og Goldsmiths College i London. Kvams kunstnerskap er forankret i politisk aktivisme og et ønske om å bruke kunstens språk til å belyse skjulte sannheter.

De senere årene har kunstneren oppnådd anerkjennelse på den internasjonale kunstscenen med animasjonsfilmer der politisk satire utgjør kjernepunktet. Blant annet er animasjonsfilmen «Eurobeing» (2006) innkjøpt av Pompidou-senteret i Paris. Siden 2010 har Kvam også drevet forlaget Office for Contemporary Anarchy.

Kvam har en rekke utstillinger bak seg ved blant annet QB Gallery i Oslo, Akershus Kunstsenter, Oseana i Os, Galerie Michael Janssen i Berlin og Kunstnernes Hus.

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 17

BJARNE MELGAARD

(eng)

Bjarne Melgaard’s artistic practice is as gripping and multifaceted as it shocking and provocative. Several of his monumental paintings are shown in the exhibition OPEN (rather than closed), including Untitled (2007). This is a work dominated by elements that are characteristic for Melgaard’s paintings: naivist brushwork, textual fragments with provocative content, and bold, intense colours. Together, these form an expressionistic, almost chaotic, picture. The sentence ‘He is just a cocksucker’ derives from the artist’s outsider-position as a homosexual man – a theme that runs through his artistic life. An uncomfortable tension arises from the conflict between, on the one hand, Melgaard’s homoerotic motifs and, on the other, his naivist brushwork and almost childlike level of figuration. As in many of his works, questions are posed here around issues of normative behaviour and social exclusion; in the shadow of these we sense an underlying tone of pain and loneliness. Melgaard insists, however, on being heard, as evidenced by the large signature that fills the lower part of the picture.

Bjarne Melgaard (b. 1967) has worked in painting, sculpture, texts, and installations, and explores themes such as anxiety, alienation, taboos, and subcultures. His expressionistic paintings often contain texts giving voice to themes of transgressive desires, fears, violence, worries, drug use, and sex, and are charged with symbolic references that are often of an explicitly sexual or violent nature. In his continuous and insistent stream of real and imagined narratives, it is the same story of vilification that lies at the core, always clinging to the same longing for the unrestricted freedom of the individual. These are works which tend to ignite forceful reactions in viewers. Melgaard has achieved considerable success at home and abroad and is regarded as one of Norway’s foremost names on the international art scene.

He has held many solo exhibitions at, amongst others, Astrup Fearnley Museet in Oslo, Gagosian Gallery in New York, and Greene Naftali Gallery in New York.

Many prestigious art institutions have acquired his work, including The National Museum in Oslo, Astrup Fearnley Museet in Oslo, MOMA in New York, S.M.A.K. in Ghent, Stedelijk Museum in Amsterdam, and MARTa Herford in Germany.

OPEN (rather than closed), 2020 18

BJARNE MELGAARD

(no)

Bjarne Melgaards kunstneriske praksis er like mangefasettert og oppslukende som den er sjokkerende og provoserende. I utstillingen Åpent (istedenfor stengt) vises flere monumentale malerier av kunstneren, deriblant Untitled (2007). Dette arbeidet domineres av elementer karakteristiske for mange av Melgaards malerier: den naive streken, tekstbiter med provoserende innhold og en palett av sterke, intense farger. Samlet skaper dette en ekspresjonistisk, nærmest kaotisk billedflate. Setningen «He is just a cocksucker» befester kunstnerens outsider-posisjon som homofil mann, en tematikk som har preget hans kunstnerskap. Det oppstår en ubehagelig motsetningsfylt spenning mellom homoerotiske motiver på den ene siden og Melgaards naive strek og nærmest barnlige figurer på den andre. Som i mange av hans arbeider, stilles spørsmål omkring normalitet og sosial utestengelse, og i kjølvannet av dette aner vi en underliggende smerte og ensomhet. Med en stor signatur som fyller nedre del av billedflaten, insisterer Melgaard likevel på å bli hørt.

Bjarne Melgaard (f. 1967) har jobbet med både maleri, skulptur, tekst og installasjoner, og utforsker temaer som angst, utenforskap, tabuer og grenseoverskridende subkulturer. Kunstnerens ekspresjonistiske malerier inneholder gjerne tekster som bærer preg av bekjennelser og tabubelagte ønsker, frykt, vold, bekymringer, narkotikamisbruk og sex, og er ladet med symbolske referanser som ofte er eksplisitt seksuelle og voldelige av natur. I en vedvarende og pågående strøm av reelle og imaginære fortellinger gjengis den samme historien om fordømmelse, og maner frem den samme higen etter individets uinnskrenkede frihet. Når hans oppsiktsvekkende arbeider stilles ut, har de en tendens til å fremkalle voldsomme reaksjoner hos publikum. Med stor suksess i både inn- og utland har Melgaard etablert seg som en av Norges største internasjonale kunstnere. Han har hatt separatutstillinger på blant annet Astrup Fearnley Museet, Gagosian Gallery i New York og Greene Naftali Gallery i New York. Hans kunst er innkjøpt av flere prestisjetunge kunstinstitusjoner, deriblant Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley Museet, MOMA i New York, S.M.A.K. i Gent, Stedelijk Museum i Amsterdam og MARTa Herford i Tyskland.

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 19

PUSHWAGNER

(eng)

Pushwagner has used a simple calligraphic stroke for the motif of Who Controls the Controller (2016) – a man dressed in a suit, his head turned away from us, sitting in a control room. The execution is naivist, with an almost cartoon-like innocence, and the colours are strong and clear. As the title suggests, the male figure is The Controller, a character who also recurs in Pushwagner’s cartoon novel, Soft City (1969–1975), which was published in 2008. In that world, people act in a robotic fashion in order to adapt themselves to a modern totalitarian society where all individuality has been lost. The Controller sits at a huge computer and issues commands to the workers, and as he turns away from the computer for a moment the voice of the narrator asks: Who controls the Controller? In the novel the question goes unanswered. Soft City can be seen as a satire on life and capitalism in a modern metropolis. This work, Who Controls the Controller (2016), should also be considered in relation to his output in general, in which the average person’s experience of alienation and stereotypical existence are core themes.

Hariton Pushwagner (born Terje Brofos, 1940–2018) was a Norwegian artist known principally for his drawings and paintings focussing on visions of dystopian futures.

He is an exponent of pop art and is regarded as one of the most influential figures in contemporary art in Norway. His works can be seen as a social satire on themes that span from the superficial modern person to the inscrutable individual. The artist’s visual world is richly detailed and highly repetitive, something that renders his motifs claustrophobic and dizzying. Pushwagner studied at the National College of Art and Design from 1958 to 1961 and at the National Academy of Fine Arts from 1963 to 1966, but he had to wait until 2008 for the real breakthrough in his career, which brought him both national and international renown. In 2011, a documentary about his life was produced, with the title Pushwagner. In 2012, he had his first major solo show outside Norway, in Milton Keynes Gallery outside London, and in this connection he was chosen as ‘Artist of the Week’ by The Guardian.

The exhibition continued to Haugar Vestfold Kunstmuseum and Museum Boijmans Van Beuningen in Rotterdam. His works have been purchased by, among others, the National Museum in Oslo, KODE in Bergen, and Lillehammer Kunstmuseum.

OPEN (rather than closed), 2020 20

PUSHWAGNER

(no)

Motivet i verket Who Controls the Controller (2016) er utført med en enkel, kalligrafisk strek, og viser en dresskledd mann sittende i et kontrollrom med ansiktet vendt bort fra oss. Formene er naive, nesten uskyldige, og fargene sterke og klare. Som tittelen antyder ser vi her The Controller, en karakter som vi også møter i Pushwagners tegneserieroman Soft City (1969–1975), som ble utgitt i 2008. I denne verdenen handler menneskene robotaktig for å tilpasse seg et moderne totalitært samfunn der alle har mistet sin individualitet. The Controller (kontrolløren) sitter imidlertid ved en gigantisk datamaskin og gir ordre til arbeiderne, og i det han snur seg bort fra datamaskinen, spør fortellerstemmen: «Hvem styrer kontrølleren?» Spørsmålet forblir ubesvart i tegneserieromanen. Soft City kan sees som en satire over kapitalismen og livet i en moderne metropolis, og verket Who Controls the Controller (2016) må også sees i lys av Pushwagners virke forøvrig, som tematisk kretser omkring det fremmedgjorte gjennomsnittsmennesket og dets stereotype hverdag.

Hariton Pushwagner (født Terje Brofos, 1940–2018) var en norsk billedkunstner, hovedsakelig kjent for sine tegninger og malerier konsentrert om dystopiske fremtidsvisjoner. Kunstneren regnes som en norsk eksponent for popart og som en av Norges viktigste samtidskunstnere. Arbeidene hans kan betraktes som en sosial satire som tematisk spenner fra det grunne, moderne mennesket til det uutgrunnelige individet. Repetisjon og detaljrikdom preger kunstnerens billedverden, som kan virke både klaustrofobisk og svimlende. Pushwagner er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1958–1961 og Statens kunstakademi i 1963– 1966, men det var ikke før i 2008 at Pushwagner fikk et gjennombrudd i sin over 40 år lange karriere, både i Norge og internasjonalt. I 2011 ble dokumentarfilmen Pushwagner spilt inn, og i 2012 hadde kunstneren sin første store separatutstilling utenfor Norge, i Milton Keynes Gallery utenfor London. Utstillingen gikk deretter videre til Haugar Vestfold Kunstmuseum og Museum Boijmans Van Beuningen i Rotterdam, og i denne sammenheng ble Pushwagner kåret til «Artist of the Week» av avisen The Guardian. Arbeidene hans har blitt innkjøpt av blant annet Nasjonalmuseet, KODE kunstmuseene i Bergen og Lillehammer kunstmuseum.

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 21

CHRISTOPH SCHELLBERG

(eng)

Christoph Schellberg’s two paintings Unprimed painting with square and shadow (2014) and Unprimed painting with two sticks and shadow (2014) strike the viewer as being both familiar and refreshingly difficult to define. The abstract compositions share some of the stylistic language of modernist artists such as Wassily Kandinsky, Piet Mondrian, and Kazimir Malevich. For instance, Unprimed painting with square and shadow (2014) sets up associations with Malevich’s characteristic squares. As many previous modernists, Schellberg produces his works in series, his geometric shapes constantly repeated and recombined. There are, however, autonomous elements – particularly the shadows and hazy shapes – which do not conform to the shape, size, or position of the geometric objects. With a dry objectivity (which is also present in his titles) he constantly finds new ways to combine his objects, isolating and integrating them, magnifying and reducing them, rotating and upending them. The paintings seem playful and experimental, with little regard for any rules.

Christoph Schellberg was born in Düsseldorf, Germany, in 1973 and is a painter working in portraits, still life, and abstract compositions. From 1995 to 1997, he studied at the art academy in Hamburg, then from 1997 to 2001 at the academy in Düsseldorf. In both his abstract and figurative paintings he creates striking compositions from a variety of colours and materials, and often combines the abstract and the figurative by using shadows, deliberately hazy areas, or a layer of paint that leaves the undercoat visible at the edges of the artwork.

OPEN (rather than closed), 2020 22

CHRISTOPH SCHELLBERG

(no)

Christoph Schellbergs to malerier Unprimed painting with square and shadow (2014) og Unprimed painting with two sticks and shadow (2014) fremstår både kjente og forfriskende udefinerbare på samme tid. De abstrakte komposisjonene plasserer seg innen det modernistiske maleriets formspråk, med klare referanser til kunstnere som Wassily Kandinsky, Piet Mondrian og Kazimir Malevich. Verket Unprimed painting with square and shadow (2014) skaper eksempelvis assosiasjoner til Malevichs kjente firkanter. Som mange av hans forgjengere jobber Schellberg i serier, der geometriske former gjentas og rekombineres kontinuerlig. Skygger og områder med uskarphet eller uklarhet blir imidlertid behandlet som autonome elementer, som på ingen måte samsvarer med formen, størrelsen eller posisjonen til de geometriske objektene. Med den tørrheten som signaliseres i titlene på maleriene, kobler Schellberg objektene sammen på stadig nye måter, isolerer eller kombinerer dem, forstørrer eller reduserer dem, roterer og snur de ulike formene. Maleriene fremstår lekne og utforskende, med liten frykt for å bryte reglene.

Christoph Schellberg ble født i Düsseldorf, Tyskland, i 1973 og er en maler som jobber med portretter, stilleben og abstrakte komposisjoner. Fra 1995 til 1997 studerte han ved kunstakademiet i Hamburg, og fra 1997 til 2001 ved kunstakademiet i Düsseldorf. Både hans figurative og abstrakte malerier preges ofte av unike komposisjoner i ulike farger og materialer. Schellberg lager gjerne en kobling mellom det abstrakte og figurative gjennom skygger, en tiltenkt uklarhet eller et strøk med farger som lar underlaget være synlig i kanten av kunstverket.

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 23

JORONN SITJE

(eng)

A whole room has been given over in this year’s main exhibition to the works of Joronn Sitje. Her colourful paintings carry us back in art history to a time before the Second World War. She is particularly known for her African motifs, and she lived in Kenya with her husband Fridtjof Lous Mohr from 1928 to 1939. In this period of her life, interpretations of African nature and people dominate her art. For many of these works she used a characteristic coloration. Previously favouring pale pastels, she was now drawn to a coloration that was often dark, forceful, and warm, and she could adroitly set the various colours against each other. Even among her contemporaries in Norway, where coloration was very much to the fore, there were few artists with this ability. Sitje’s paintings display a typically rapid brushstroke, with an impasto technique where details have been removed. An original and exotic use of colours and brushwork is particularly evident in her portraits of local African inhabitants, and these pictures were quickly bought up at the many solo exhibitions Sitje had in the 1930s.

Joronn Sitje (1897–1982) was a Norwegian artist working in painting, drawing, and illustration, who, in common with many of her contemporaries between the wars, had an experimental and investigative approach to painting. She took her own surroundings as a starting point, but looked beyond the strictly naturalistic in her choice of colour and form. In 1923, she made her debut with an exhibition at Blomqvist in Kristiania (today’s Oslo) of figure compositions, landscapes, and portraits. She quickly established herself as a painter of note, and by the early 1930s was regarded as a leading exponent of Norwegian expressionism, with a style characterised by an emotionally charged coloration and a spontaneous, impasto technique.

Sitje had a large production, and showed her work at many solo and group exhibitions. Her work was also eventually purchased by the National Gallery in Oslo: Afrikansk kvinnehode (Head of African Woman, 1930), Merupike (Meru Girl, 1930), Nandipiker (Nandi Girls, 1932) and Wakikuyu-barn (Wakikuyu Children, 1934).

OPEN (rather than closed), 2020 24

JORONN SITJE

(no)

Joronn Sitjes arbeider er viet et eget rom i årets hovedutstilling. De fargerike maleriene representerer et kunsthistorisk sprang tilbake til før den andre verdenskrigen.

Sitje er spesielt kjent for sine malerier med motiver fra Afrika. Sammen med mannen Fridtjof Lous Mohr bodde hun i Kenya fra 1928 til 1939, og i denne perioden domineres kunstnerskapet av tolkninger av afrikansk natur og folkeliv. Karakteristisk for mange av disse arbeidene er hennes spesielle fargepalett. Tidligere malte hun gjerne med bleke pastellaktige farger som nå blir avløst av en ofte mørk, kraftig og varm koloritt, der fargens samklang er stødig arrangert. Selv for samtidens norske kunstnere, hvor koloritten var av stor betydning, var dette en sjeldenhet. Maleriene preges av en rask penselføring med tykke, pastose strøk der detaljene viskes ut. Spesielt i portrettene av lokalbefolkningen finner vi en original og eksotisk fargebruk og penselføring, og disse bildene ble raskt solgt på de mange separatutstillingene Sitje hadde i 1930-årene.

Joronn Sitje (1897–1982) var en norsk maler, tegner og illustratør, som hadde en eksperimenterende og utforskende holdning til maleriet, i likhet med mange av sine samtidige i mellomkrigstiden. Hun tok utgangspunkt i det hun observerte i sine omgivelser, men vendte seg bort fra det strengt naturalistiske både i form og fargevalg. I 1923 debuterte kunstneren med en utstilling hos Blomqvist i Kristiania, der hun viste store figurkomposisjoner, landskap og portretter. Sitje markerte seg straks som en dyktig maler, og i begynnelsen av 1930-årene sto hun som en hovedeksponent innen norsk ekspresjonisme, med arbeider preget av en følelsesladet koloritt og spontane, pastose strøk. Sitjes produksjon var stor, og hun var en meget flittig utstiller både kollektivt og på flere separatutstillinger. Etter hvert ble hun også representert på Nasjonalgalleriet med arbeidene Afrikansk kvinnehode (1930), Merupike (1930), Nandipiker (1932) og Wakikuyu-barn (1934).

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 25

EMILY WARDILL

(eng)

The shining, abstract shapes of Emily Wardill’s Behind every door and in every wall (2014) capture our eye immediately. Both shapes and colours suggest an organic material that is seeping across the picture surface – moving, exploring, and alive.

The pattern discernible in the robust wooden frame reinforces the impression of organic life and, though the work is static, the extension of the painting’s patterns out to the frame gives a sense of movement. Though abstract, the shapes hint at breathing lungs or a swirl of spilt oil. This oil-effect is also reflected in the marbling technique used here, in which floating ink is transferred from a water bath to the canvas.

Wardill’s ink marbling paintings are informed by theories put forward by Soviet film director Sergei Eisenstein regarding the way a flame constantly alters its form. In its organic and chaotic movements a flame is constantly changing its shape, and in her paintings Wardill also expresses a desire to capture the mutable and transcendental.

Emily Wardill (b. 1977) is British, and works and lives in Portugal and Sweden. She has established herself on the European art scene, not least with films and short videos that have philosophical, political, and psychoanalytical concepts at their core. Discontinuity, disjunction, and mutability (as experienced in thought and memory), as well as the relationship between head and body, are recurring themes of Wardill’s films. She has had solo exhibitions at, among others, Secession Galerie in Vienna, Kohta in Helsinki, Bergen Kunsthall, Gulbenkian Project Spaces in Lisbon, Index in Stockholm, de Appel in Amsterdam, and MIT List Visual Arts Center in Boston. Wardill’s work has been purchased by, among others, Tate Britain, MUMOK in Vienna, Gulbenkian Art Museum, Fonds Municipal d’Art Contemporain de la Ville de Genève, FRAC Champagne-Ardenne Collection, Saastamoinen Foundation, as well as several private collections.

OPEN (rather than closed), 2020 26

EMILY WARDILL

(no)

Med skinnende, abstrakte former fengsler Emily Wardills verk Behind every door and in every wall (2014) blikket vårt umiddelbart. Både form og farger peker til et organisk materie som snor seg over billedflaten, bevegelig, utforskende og levende.

Mønsteret i den kraftige trerammen forsterker det organiske uttrykket, og i forlengelsen av billedflatens mønster formidles et inntrykk av bevegelse, som samtidig forblir stille. De abstrakte formene leder tanken mot pustende lunger eller glinsende oljesøl.

Sistnevnte speiles også i marmorblekk-teknikken, der flytende blekk overføres fra et vannbad til lerretet. Wardills marmorblekk-malerier tar utgangspunkt i den sovjetiske filmregissøren Sergej Eisensteins teorier, der han reflekterer over ildens stadig skiftende form. Ildens organiske og kaotiske bevegelser veksler konstant mellom ulike former, og serien vitner slik om et ønske om å fange det skiftende og transcendentale.

Britiske Emily Wardill (f. 1977) bor og arbeider i Portugal og Sverige. Hun er en etablert kunstner på den europeiske kunstscenen, mest kjent for sine kortfilmer og spillefilmer der filosofiske, politiske og psykoanalytiske begrep kan sies å utgjøre selve essensen. Ufullstendighet, brudd, disjunksjon og foranderlighet slik det kommer til uttrykk i tanken og hukommelsen, og forholdet mellom hode og kropp er ofte temaer i Wardills filmer. Kunstneren har vist separatutstillinger ved blant annet Secession Galerie i Wien, Kohta i Helsinki, Bergen Kunsthall, Gulbenkian Project Spaces i Lisbon, Index i Stockholm, de Appel i Amsterdam og MIT List Visual Arts Center i Boston. Wardills arbeider er innkjøpt av blant annet Tate Britain, MUMOK i Wien, Gulbenkian Art Museum, Fonds Municipal d’Art Contemporain de la Ville de Genève, FRAC Champagne-Ardenne Collection og Saastamoinen Foundation, samt en rekke private kunstsamlinger.

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 27

ANDY WARHOL

(eng)

Andy Warhol’s Self-Portrait with Fright Wig (1986) is one of several Polaroid photos the artist took in preparation for making a series of large-scale silk screen prints. The series was commissioned by Anthony d’Offay for an exhibition at his London gallery in 1986. In the photo, Warhol’s head seems almost to be a skull, removed from the body and floating against a dark background. The motif is similar to a photograph Robert Mapplethorpe took of Warhol that same year, for which Warhol also used his famous silver wig, but this time grooming the hair so as to give a more orderly appearance. In Warhol’s self-portraits the hair is untamed and stands out from his head in an almost manic way, reinforced by the existential stare from Warhol’s eyes in many of the Polaroid pictures.

This series of self-portraits was the last he completed before his death in 1987.

In his art, the American artist Andy Warhol (1928–1987) explored the relationship between art, advertising, and the celebrity culture that blossomed in the 1960s, and his art practice embraced a wide range of media, including painting, screen printing, photography, film, and sculpture. At the start of his career he was a graphic designer, a training that gave him the skills, particularly in photography and silk screen printing, to produce works rapidly, sometimes also with the help of assistants. His fascination with mass production mirrored the burgeoning consumer culture in the USA. He become a leading figure in the pop art movement of the 1960s and is considered today one of the most influential artists of the last century. His silk screen prints Campbell’s Soup Cans (1962) and Marilyn Diptych (1962) are among his most famous works. Warhol is also renowned for his famous studio in New York, The Factory, a popular meeting-place in the 1960s for many celebrities of the day. He died suddenly in 1987. Warhol had an enormous production numbering some 10 000 works, and some have achieved record-high prices.

He is still one of the artists to have exhibited most often in the course of his life.

OPEN (rather than closed), 2020 28

ANDY WARHOL

(no)

Andy Warhols Self-Portrait with Fright Wig (1986) er ett av flere polaroidbilder kunstneren tok som forberedelse til en serie med silketrykk i storformat bestilt av galleristen Anthony d’Offay til en utstilling ved hans galleri i London i 1986. I polaroidbildet fremstår Warhols hode nærmest som en hodeskalle, løsrevet fra kroppen og svevende mot en mørk bakgrunn. Motivet minner om et fotografi Robert Mapplethorpe tok av Warhol samme året, der Warhol også er ikledd sin berømte sølvparykk, men hvor denne er pent gredd og uttrykket fremstår mer ordnet. I Warhols serie med selvportretter står håret til alle kanter på et nærmest manisk vis, og i mange av polaroidbildene stirrer øynene på betrakteren med et eksistensielt blikk. Denne serien med selvportretter var den siste Warhol rakk å fullføre før sin død i 1987.

Den amerikanske kunstneren Andy Warhol (1928–1987) utforsker i sitt virke forholdet mellom kunsten, reklamen og kjendiskulturen som blomstret på 1960-tallet, og kunstnerskapet spenner over en rekke medier som maleri, silketrykk, foto, film og skulptur. Han startet sin karriere som grafisk designer, og kunne dermed produsere verk i et raskt tempo ved å benytte teknikker som foto og silketrykk, noen ganger også ved hjelp av assistenter. Kunstnerens interesse for masseproduksjon reflekterte den raskt voksende forbrukerkulturen i USA. Warhol ble en ledende figur innen popkunst-bevegelsen på 1960-tallet, og regnes i dag som en av de mest betydningsfulle kunstnerne fra det forrige århundret. Silketrykkene Campbell’s Soup Cans (1962) og Marilyn Diptych (1962) er blant hans mest kjente arbeider. Warhol er også kjent for sitt famøse studio i New York, The Factory, der flere av de største kjendisene på 1960-tallet vanket. Kunstneren hadde en enorm produksjon på over 10 000 verk frem til han brått døde i 1987. Warhols arbeider har oppnådd noen av de høyeste salgssummene i kunsthistorien, og han er fortsatt en av kunstnerne som har holdt flest utstillinger i løpet av sitt liv.

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 29

ROSE WYLIE

(eng)

Things around the house (2016) consists of 66 lithographs arranged in a seemingly random and asymmetric pattern on the end wall of the second floor exhibition room.

As the title indicates, the work depicts objects that can be found around the house, and is therefore anchored in the seeming trivialities of everyday life. With her typically spontaneous and naivist style Wylie tells a story of utensils and routines that turn a house into a home. By capturing them with her black ink she bestows special significance on the selected items; in themselves they have no particular importance, their significance lies precisely in the fact that they represent the ordinary actions of a daily routine: a sieve without a handle, a stapler, a laptop, a loom, a window, a beetle.

In the collection there are also several portraits, all with the same playful and naïve expression. All 66 lithographs were made at the artist’s home in Faversham, Kent, and, as part of the process, they spent a year in her house. In this way they were embraced into Wylie’s daily creative landscape. As a whole the work can be seen as a portfolio through which the artist’s world is intertwined with our own. We recognise similarities to our own everyday objects and routines, but also sense that the two worlds remain apart, for everyone experiences these objects in their own individual way.

British Rose Wylie (b. 1934) is known for her characteristic adaptations of visual culture, borrowing scenes from films, cartoons, news broadcasts, and art history, and juxtaposing them with everyday events and childhood memories. Scenes from a Quentin Tarantino film, iconic figures such as Elizabeth Taylor, a self-portrait, a football match – all might be gathered together and depicted freely according to her memory.

While the final composition might be the result of painstaking research and sketch work, Wylie’s naivist style ensures that her paintings retain a spontaneity and immediacy. The works are full of vitality, self-confidence, and energy, and offer us new perspectives on the world and on the many images that make up our collective visual culture. Wylie also projects a feminine interpretation of the world though her retelling of female narratives and depictions of beauty icons. Wylie’s first retrospective exhibition was held at Jerwood Gallery in Hastings in 2012, followed by a BP Spotlight Exhibition at Tate Britain in 2013. The Tate show led to museum exhibitions in Wolfsberg, Tal R’s Project Space in Copenhagen, and Douglas Hyde Gallery in Dublin. The artist is represented in many private and public collections, including Tate Britain, Arts Council Collection, Jerwood Foundation, Hammer Collection, and York City Art Gallery.

OPEN (rather than closed), 2020 30

ROSE WYLIE

(no)

Verket Things around the house (2016) består av 66 litografier montert i et tilsynelatende tilfeldig og asymmetrisk mønster på endeveggen i det store utstillingsrommet i 3. etasje. Som tittelen forteller oss viser arbeidet ulike gjenstander som kan befinne seg i et hus, og er dermed forankret i hverdagslivets tilsynelatende trivialiteter. Med Wylies karakteristiske spontane og naive strek fortelles en historie om gjenstander og rutiner som er med på å gjøre huset vårt til et hjem. Med sort blekk har Wylie fanget utvalgte gjenstander som dermed får en spesiell betydning, ikke i kraft av å være unike i seg selv, men i kraft av at de er ordinære og representerer handlinger vi utfører daglig: en sil uten håndtak, en stiftemaskin, en laptop, en vev, et vindu, en bille. Vi finner også flere portretter i samlingen, med det samme lekne og naive uttrykket. Samtlige 66 litografier ble laget hjemme hos kunstneren i Faversham, Kent, og tilbrakte et år i Wylies hjem som del av prosessen. Litografiene ble slik en del av Wylies daglige, kreative landskap.

Verket som helhet kan sees som en portfolio som fletter kunstnerens verden sammen med vår egen gjennom kjennskap til hverdagslige ting og rutiner, men som samtidig skiller våre verdener, ved at vi alle erfarer disse tingene annerledes og individuelt.

Britiske Rose Wylie (f. 1934) gjør gjerne bruk av karakteristiske fremstillinger fra visuell kultur i sine arbeider, der scener fra film, tegneserier, nyheter og kunsthistorien sammenstilles med hverdagshendelser og barndomsminner. Scener fra en Quentin Tarantino-film, ikoniske figurer som Elizabeth Taylor, et selvportrett eller en fotballkamp skildres ofte fritt etter hukommelsen. Selv om den endelige komposisjonen planlegges og raffineres gjennom utforskning og skisser, beholder Wylies malerier en spontanitet og umiddelbarhet gjennom de naive representasjonene. Arbeidene er preget av vitalitet, animasjon, selvsikkerhet og energi, og presenterer nye perspektiver på verden og de mange bildene som utgjør vår kollektive visuelle kultur. Kunstneren projiserer også en kvinnelig tolkning av verden gjennom sin gjenfortelling av kvinnelige narrativer og fremstillinger av ulike skjønnhetsikoner. Wylies første retrospektive utstilling ble vist på Jerwood Gallery i Hastings i 2012, etterfulgt av en BP Spotlight-utstilling på Tate Britain i 2013. Sistnevnte førte til museumsutstillinger i Wolfsberg, Tal Rs Project Space i København og Douglas Hyde Gallery i Dublin. Kunstnerens arbeider er representert i ulike private og offentlige samlinger, inkludert Tate Britain, Arts Council Collection, Jerwood Foundation, Hammer Collection og York City Art Gallery.

ÅPENT (istedenfor stengt), 2020 31