Kulakula2016 #1

KULA KULA Sosialantropologisk tidsskrift • vår 2016

Infoside om Barth • Portrett med masterstudent Kulturrelativisme • Miljø 1

LEDER

We are pleased to introduce this edition of Kula Kula, inspired by the theme “Borders & Boundaries”.

A dozen of people have worked hard during this semester to make the articles on topics of interest to the students, workers, and all the community of the Department of Social Anthropology at the University in Bergen. We hope you find this issue to be interesting, timely, and useful.

JURYEN OM VINNERBILDET The front picture was selected due to its meaningful message.

We think it was cleaverly taken; barbed

wires

which

represents the literal borders. All together it expresses perfectly our theme: “Borders and Boundaries.”

Even though we are separated by borders, there are still good people around.

Utgitt i samarbeid med:

2

Sosialantropologisk tidsskrift #1, 2016 ISSN: 1893-4633 Opplag: 500 Kontakt: kulakula@sv.uib.no kulakula.org facebook.com/kulakulatidsskrift Kula Kula Institutt for sosialantropologi Postboks 7800 5020 Bergen

The editors, Angie & Are

behind

KULA KULA

Ansvarlige redaktører:

Are Sannes & Angie Cieslak

Grafisk utforming:

Julie Sollie

Morosider:

Sofie Emili Kullerud og Ingrid Kroken

Illustratør:

Sofie Emili Kullerud

Forsidebilde: Dillon Ozuna Hjertelig takk til: Christer Fält, Erik Sandvik, Edvard Hviding, Andreas Hellesvik Liland, Yngvild Beathe Olsen, Rebecca Doyle-Walker, Ivi-Emilie Panayiotou, AnnaOlivia Sundsli og Institutt for sosialantropologi: UiB Vi vil også gjerne takke for alle de flotte bidragene vi har fått inn på fotokonkurransen!

Fra venstre bak: Fartein Hauan Nilsen, Anna Koksvik Thorsen, Ingfrid Josefine Torstrup Tørresdal, Ingrid Kroken, Julie Sol(!)lie og Amalie Blindheim.

Foran: Are Sannes, Sofie Emili Kullerud, Lauritz Isaksen, Angie Cieślak, Emma Eide Rydningen.

INNHOLD 4 6 10 12 14 17 20 23

Barth Generasjon:Klima Mennesker i møte-Kultur dannes Frivillig I standardspråkets skugge Kulturrelativisme i grenseland Mat i felt Fagkritisk dag

26 30 35 36 38 40 42 44

Fotokonkurranse Portrettintervju med Julie Kobashi Jungeltelegrafen Moroside An Aussie Reflection of a Year in Bergen La vie en rose Dear diary, welcome to Norway Livet i en mexicansk grenseby 3

NORGES STØRSTE EVENTYRER • • • • •

Født: Thomas Fredrik Weybye Barth i 22. desember 1928 i Leipzig, Tyskland.

Død: 24. januar 2016, 87 år gammel, i Oslo, Norge.

Foreldre: Thomas Barth og Randi Thomassen Ektefelle: Unni Wikan Proffessor ved: Boston University. Tidligere ved Universitet i Bergen, Universitetet i Oslo, Emory University og Harvard University.

• Alma Mater: University of Chicago (M.A.), Cambridge University (Ph.d) • Doctoral Advisor: Edmund Leach.

• Utmerkelser: Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historiskfilosofisk klasse. Kommandør av St. Olavs Orden.

Tidligere i år gikk en av de virkelig store innenfor sosialantropologien bort. Fredrik Barth døde 24. januar i Oslo. Født i Leipzig av Randi Thomassen og Thomas Barth. Han ble 87 år gammel. I løpet av disse årene rakk han å oppleve ting det fleste bare kan drømme om. Mye av barndommen sin tilbrakte han i USA og Tyskland. I sitt akademiske virke gjennomførte han feltarbeid i Irak, Pakistan, Iran, Baluchistan, Sudan, Ny-Guinea, Oman, Bali, Bhutan og Norge, og skrev en rekke bøker. En sann verdensborger.

Barth hadde mye å bidra med i utviklingen av antropologi som fag i Norge, men også på verdensbasis.

Han var, og er fremdeles, en av de mest internasjonalt siterte norske samfunnsforskere. Etter å ha tatt doktorgraden sin ved University of Cambridge i 1957, på etnografisk arbeid gjort i Swat-dalen i Pakistan, kom han til Universitet i Bergen i 1961, hvor han ble fram til 1972, og var med på å grunnlegge instituttet

4

for sosialantropologi. Her ble han, i 1965, den første professoren ved universitetet innenfor et samfunnsvitenskaplig fag.

Hans bidrag til universitet kan fremdeles gjenkjennes den dag i dag da han bygget opp om et sterkt fagmiljø og en rekke sentrale skikkelser i dette fagmiljøet er utdannet under Barths veiledning. Han ønsket å danne et moderne institutt som baserte seg mer på de britiske og amerikanske retningene innenfor antropologi.

I fagdebatten ble Barths retning kjent som «the Bergen school of anthropology».

Etter mange år i Bergen flyttet han til Oslo i 1974. Her ble han utnevnt professor i etnografi ved Universitet i Oslo og bestyrer ved Etnografisk Museum (nå del av Kulturhistorisk Museum). Under hans opphold her var han med på å lage en serie for NRK ved navn «Andres liv- og vårt» hvor han gjengir mye av sin kunnskap og sine erfaringer han har opparbeidet seg i løpet av sine

mange feltarbeid. Denne serien er forøvrig fremdeles å finne på NRK sine nettsider og anbefales å se. Året 1974 var også året han giftet seg med Unni Wikan, før dette hadde han vært gift med Mary Allee fra 1949 til 1972. I 1985 ble han statsstipendiat og flyttet til USA for å jobbe ved Emory University, og senere ved Boston University som ble det siste professoratet han påtok seg.

Barth var en kjempe innenfor sitt felt, en kjempe viss skuldre vi alle her ved Universitetet i Bergen står på.

Det finnes vel kanskje ikke en norsk samfunnsviter viss arbeid har hatt så stor betydning på den internasjonale akademiske arena som Barth. Han er dypt verdsatt og fortsetter å være en kilde til stolthet og inspirasjon for studenter og ansatte ved Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Bergen.

Dette bildet sto på trykk i Bergen Arbeiderblad 10.03.1967. (Foto: Billedsamlingen - Universitetsbiblioteket i Bergen)

Utvalgt Bibliografi (prominente verk) • Balinese worlds. Chicago: University of Chicago Press, 1993. ISBN 0-226-03833-5 • Cosmologies in the making : a generative approach to cultural variation in inner New Guinea. Cambridge: Cambridge University Press, 1987. ISBN 0-521-34279-1 • Sohar, culture and society in an Omani town. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1983. ISBN 0-80182840-6 • Ritual and knowledge among the Baktaman of New Guinea. Oslo: Universitetsforlaget, 1975. ISBN 0-30001816-9 • Ethnic groups and boundaries. The social organization of culture difference. Oslo: Universitetsforlaget, 1969. ISBN 978-0-04-572019-4 (Reissued Long Grove, IL: Waveland Press, 1998) • Models of social organization. London, Royal Anthropological Institute, 1966.

• Nomads of South-Persia; the Basseri tribe of the Khamseh Confederacy. Oslo: Universitetsforlaget, 1962.

• Political leadership among Swat Pathans. London : The Athlone Press, 1959.

5

GENERASJON:KLIMA

Kva gjer ein antropolog i klimaforhandlingane?

Frå drama førestillinga ‘Moana: the Rising of the Sea’: Øybuarane med sin høvding Telematua har reist over havet til ei ny øy etter at det stigande havet tok deira opprinnelege land. (Foto: Edvard Hviding)

N

år ein høyrar ordet klima startar tannhjula å spinne. Eg er del av ein generasjon som er svært opptatt av utfordringa kloden vår står opp mot, gjerne fordi me er latt i stikken av tidligare generasjonar. Via internett dukkar det opp nye talarar, som Leonardo DiCaprio og Sophie Elise, men får me med oss dei talarstolane kor dei store, viktige, internasjonale forhandlingane finn sted?

AV: EMMA RYDNINGEN Frå publikum til aktivist Som publikum til klimaforhandlingane har eg liten forståing av kva som skjer bak stengde dører. Eg har lenge forstått det som eit maktspel 6

mellom rike menn, organisasjonar og nasjonar. Eg har overlate diskusjonen til ekspertar og vitskapsfolk og venta på eit fornuftig produkt.

Interessa for den nye klimaavtalen oppstod først og fremst då eg såg sosialantropologen Camilla Borrevik i ein debatt arrangert av tidsskriftet

Røyst i januar 2016. Ho hadde vore med på klimaforhandlingane som del av ein delegasjon frå øygruppa Palau. Som nybyrjar i antropologi spurde eg meg sjølv: Kva gjer ein antropolog i klimaforhandlingane?

Før eg tok tak i problemstillinga mi tok eg kontakt med ei venninne frå

Stavanger, Anna Kvam, som no er talsperson for Miljøpartiet dei Grøne.

Ho følgde klimaforhandlingane i Paris som journalist for Klassekampen og gav meg ei enkel beskriving av klimaavtala som resulterte i ei stor faktaboks.

Eg ønska at Borrevik skulle forklare kva kunnskap ein antropolog kan bidra med i slike dialogar som i hovudsak er prega av makt og økonomi, men som alle antropologar var også Borrevik svært opptatt. Eg ville likevel finne svara, så eg banka på kontoret til professor Edvard Hviding.

«Moana: The Rising of the Sea» Me har lenge overlate klimaspørsmåla til ekspertar og vitskapsfolk, men det er på tide å bevege seg bort frå den naturlige, til den menneskelige dimensjonen ved debatten. I samtale med Edvard Hviding, Stavangermann, professor og tidligare instituttleiar for sosialantropologi i Bergen, poengterte han behovet med å legge fokuset på korleis menneskje, og ikkje berre dyr, kjenner klimaendringane på kroppen. «Antropologar kan gjere ei direkte innsats i klimapolitikken med å formidle perspektiv frå frontlinja til bestemmande organ.»

Med andre ord kan antropologane vektlegge kulturane som går tapt i klimakampen. Gjennom etnografien fangar antropologane lokale oppfatningar og har deretter gode reiskapar til å formidle denne kunnskapen vidare. Det er ikkje noko nytt at antropologar har ein tendens til å bli ein talsperson for underprivilegerte grupper, og skilnaden mellom antropolog og aktivist er ofte vag. «Innsikta me sit på kan plasserast på ein strategisk

politisk måte og eit godt eksempel på dette er førestillinga Moana: The Rising of the Sea.» Moana består av eliten innan poesi, perkusjon, dans og song frå Fiji og utgjør ei gruppe på 32 artistar. Førestillinga tar for seg havstigninga i Oseania, og Stillehavsfolket sitt møte med klimaendringar. I førestillinga blir artistane «tatt av havet» som ein metafor for landområda som forsvinn, samtidig som jorda er utarma pga. aukande saltnivå. Denne førestillinga er eit viktig resultat for det ambisiøse ECOPAS-prosjektet (European Consortium for Pacific studies) som koordinerast frå UiB av Edvard Hviding. ECOPAS-prosjektet vart finansiert av forskningsmiddel frå EU og er no avslutta etter 3 år med mykje action. Målet var å bygge bruer og å formidle Stillehavsperspektiva til Vesten, og både professorar, kunstnarar, stipendiatar og studentar har gjort dette mogleg.

«Moana: The Rising of the Sea» hadde sin premiere i desember 2013 på ein konferanse arrangert i Suva, Fiji, av ECOPAS og University of the South Pacific. Dette var ein konferanse kor diplomatar, aktivistar, kunstnarar og forskarar vart invitert for å skape dialogar. I mai 2015 vart Moana-førestillinga satt opp på Festspela i Bergen, finansiert som eit samarbeidsprosjekt mellom Festspela og UiB med eit internasjonalt klimasymposium som del av Festspelpremieren. Artistane frå Stillehavet satt sitt preg på Bergen, før «Moana: the Rising of the Sea» drog vidare på Europaturné i regi av ECOPAS, blant anna med framføring i EU-parlamentet i juni 2015, kor fleire prominente dresskledde menneskjer fekk vitna

lidenskapen og desperasjonen i stykket. Det vart nærmast eit hån av verdas mektigaste menneskjer og deira oppfatning av trusselen mot stillehavsøyene. «Det vart registrert fleire mektige gråhåra menn med våte augo», fortell Hviding, og etter førestillinga delte artistane frå Fiji champagne og kanapéar med EUeliten og la fram sine argument om klimasaken sett frå eigne augo. Ei av Festspelførestillingane vart filma, og under tittelen «Moana Rua» (Moana 2) har filmen blitt vist på festivalar, kinoar og universitet verda rundt, samt på klimatoppmøttet i Paris med ei rekke statsleiare i publikum. Slik kjem perspektiva frå frontlinja på scena og får verdas lys på seg.

Frå hovudet til hjarta Hviding forklarte eit fenomen frå klimaforhandlingane som eg hadde sett på fjernsyn, og fekk meg til å tenke på kor mykje makt bruken av ord kan få. Under klimaforhandlingane leidde utanriksministeren frå Marshalløyene, Tony De-Brum, organiseringa av ei gruppe med namn High Ambition Coalition; land som skulle samarbeide om nokre elementære problem. Eit av hovudmåla var å skape ein sterk erkjenning av at 1.5 grader oppvarming burde være eit universelt mål. Dei som vart medlem av gruppa fekk ein pin med kokosfiber frå Marshalløyene som dei festa på jakka si. Norge var også medlem! De Brum har blitt nominert til Nobels fredspris for sitt arbeid mot atomvåpen, og har truverd i at han sjølv opplevde då den første atomsprenginga gjekk av på Marshalløyene. Han har erfart utnyttinga frå vestlige land meir enn ein gong, og tar dette med til forhandlingsbordet då han 7

representerer alle innbyggarane frå Stillehavsøyane.

Ein annan mann med ei sterk stemme under denne rundens klimaforhandlingar, var presidenten frå Kiribati (uttales Kiribas), Anote Tong. Hviding fortalde om då Tong vart invitert til Svalbard av Greenpeace i forkant av eit klimamøte i New York. På Dagsrevyen vart Tong spurt kva som gjorde størst inntrykk frå turen til Svalbard, og Tong svara rett frå levra. Han fortalde at isbjørnen gjorde inntrykk på han fordi sånn som han forstod det, så betyr isbjørnen meir for oss i den vestlege verda enn folket hans som er i ferd med å miste landet sitt og gå til grunne i Stillehavet.

Journalisten vart stum, og eg vart inspirert. Anote Tong er den same mannen som i ein tale samanlikna menneskje trua av klimaendringar med ofre for slavehandel. Det einaste ofra har som motargument i møte med djup urettferdighet, er moral. Stillehavsstatane bidrar minst til global oppvarming, men er dei som lid mest.

«Stillehavsfolka kom langt fram med å påverke klimaavtala då dei appellerte til moral og etikk» uttalar Hviding.

Sjølv om avtala stadfestar 2 grader som mål for global oppvarming, har representantar frå Sillehavet lukkast i å gjere 1.5 grader til eit anerkjent mål. I avtala står det også at land som lid av klimakatastrofar skal få erstatning frå andre land, men avtala gir ikkje ei forsikring, til dømes i situasjonar kor ein blir ein klimaflyktning. Tony De-Brum, Anote Tong og Edvard Hviding sitt ECOPAS-prosjekt sett alle søkelyset på, og gir scena til, individet 8

som kjenner klimaendringane på kroppen. Gjennom symbol som kokosnøtt-fiber eller dans blir dei sett og høyrt, og blir sjølv ikonet for trusselen klimaendringane skapar.

Stillehavsfolket som kanskje blir anset som få og små i ein global samanheng, får mektige stemmar i forhandlingane med tanke på formulering og truverd. For kven vil vel vere med i Low Ambition Coalition, og kven vil sjå representantar frå Stillehavet i auga medan dei sørgjer for deira undergang?

Fuck isbjørnen Det at klimaavtala er signert er ei stor bragd og for første gang er nesten heile verda einige om noko! Det at avtala ikkje er juridisk bindande skyldas blant anna i at språket er vatna ut og gjort spiseleg for alle, men avtala har ei viktig symbolsk makt.

Samfunnsvitskapeleg forsking bidrar med å fremme den menneskelige dimensjonen i staden for økonomiske faktorar, og på eit lokalt nivå kan dei auke kunnskapsnivået i offentligheita. I ein debatt om løysningar på klimakrisa vart det poengtert at forskarar bør uttale seg i offentlige rom gjennom foredrag eller kronikkar, og skape ei bevisstheit rundt folk sin eigen livsstil.

Det er oss menneskjer som står ovanfor problem som matproduksjon, vatntilgang og ekstremvær, og om ikkje alle har empati med isbjørnen og gir blanke i artsmangfald, er eiget speilbilete og moral ein grunn for engasjement i seg sjølv. Statsforskar Endre Tvinnereim påpekte også at samfunnsforsking på effekten av klimatiltak, som til dømes klimakvotar, også kan bidra direkte til oppfatninga rundt og førebygging

av global oppvarming. Ikkje kims av mitt fag, for der antropologen bidrar til å gjere ein direkte forskjell er der kulturar møtast og me hjelp til med å danne bruer og ein oppfatning av andre sine synspunkt. I nokre tilfellar kan me vere nøkkelpersonen som oversett både språk og lokal kunnskap til politiske arenaer.

Litt smartare og med eit eksemplar av Moana Rua-filmen, drog eg frå professor Hviding sitt kontor med tankar om korleis mi eigen nysgjerrighet kan plasserast strategisk.

KLIMAAVTALEFAKTA: Første klimaforhandling: 1995 med 196 av verdas statar. Klimatoppmøter finn sted kvart år for å utvikle eller forhandle om nye avtalar.

Første klimaavtale: Kyotoavtala (1997) delar verdas land i to kategoriar: 1) rike industriland som juridisk er plikta til å kutte klimagassar 2) fattige utviklingsland som ikkje er forplikta til noko NB! Kina og India vart då rekna som utviklingsland.

Kyotoavtala skapte først einigheit om det totale utslippsmålet, og deretter fordelte dei innsatsen.

Klimaavtala som vart signert i Paris 2015 skal settast i verk 2020.

Denne avtala har ei nedanfråog-opp tilnærming. Alle partane i klimakonvensjonen har melde inn eigne nasjonale klimaplaner i forkant av møtet. I etterkant har man rekna ut det totale utslippskuttet. Dei melde måla har blitt eit rammeverk for forhandlingane i Paris. Avtala har som mål å forplikte landa til å kutte det dei har lova, sei noko om langsiktige klimamål, og korleis rike land kan hjelpe fattige land med teknologi og pengar til utslippskutt.

Bergen by er kjent for å ha veldig dårleg luft, særleg om vinteren.

(Foto: Dillon Ozuna)

Viktigaste ved avtala: - Oppvarming skal holdas godt under 2 grader, og verda skal streve etter 1,5 grader.

- Avtala er frivillig med oppdatering kvart femte år.

- Kvart år frå 2020 skal det investerast 100 milliardar kr. til klimakampen.

- Fly og skip slapp unna…

- Land utsatt for klimakatastrofar får erstatning, men ikkje forsikring…

Det vart ei klimaavtale i Paris! Huzzah!

Den inneheld ein del pressmidlar, men er ikkje juridisk bindande.

9

MENNESKER I MØTE -

KULTUR DANNES

AV: LAURITZ ISAKSEN Ideen om ytre og indre grenser viser oss mye om hvordan ulike mennesker i møte skaper etnisitet, kultur og identitet. Dette har en sterk emosjonell appell som kan ha en viktig funksjon i samfunnet. Resultatene av disse møtene kan sees igjen i mer eller mindre absurde epifenomen, som for eksempel på store deler av Jamaica.

Når man tenker reggae og rastafari tenker de fleste på Bob Marley som det ideelle ikon. Allikevel viser det seg at det er en annen person som er helt spesiell i denne bevegelsen: hvordan kan det ha seg at Etiopias første keiser blir ansett som Messias? Dette spesielle møtet, som krysser både territorielle og sosiale grenser, kan være med på å vise hvordan hybrider av kultur oppstår og flyter på tvers av grenser.

Drøyt 13 000 km skiller Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia og Kingston, Jamaica. Men et helt spesielt kulturmøte skaper en forbindelse mellom disse storbyene. Ved å foreta et dypere dykk inn i historien, må man ta hensyn til Etiopias historie og hvordan dette kan ha en sammenheng med jamaikanernes kulturarv. Ras Tafari Makonnen – derav også navnet til rastafaribevegelsen – ble kronet til keiser av Etiopia i 1930 og tok navnet Haile Selassie den

10

1. Keiseren hadde allerede stor innflytelse på afrikansk politikk i tidlig alder og viste et stort intellekt.

Kroningen hans var storslagen og fikk stor oppmerksomhet verden over: dette var en verdenssensasjon! Haile Selassie var den første som gav det øst-afrikanske landet en nedskrevet grunnlov.

Denne grunnloven begrenset makten Parlamentet hadde: “The person of the Emperor is sacred, his dignity inviolable, and his power indisputable.” (Etiopias grunnlov 1931) Men hvordan kunne denne kroningen påvirke kulturinnflytelsen på Jamaica?

På dette tidspunkt var Haile Selassie allerede en stor skikkelse. Setningen; «look to Africa when a black king shall be crowned, for the day of deliverance is near» hadde allerede vært talt på den tropiske, karibiske øya. Ordene kom fra Marcus Garvey, en jamaikansk aktivist som kjempet for politiske og sosiale endringer. Øya hadde tradisjonelt sett vært et senter for slavehandel, men selv om slaveriet var avviklet på denne tid, hadde ikke livskvaliteten endret seg nevneverdig.

Man er i dag usikre på om Garvey sine ord faktisk var ment bokstavelig, eller om det var ment som en symbolsk tolkning. Allikevel, før man visste ordet av det, da nyhetene om Haile

Selassies kroning nådde Jamaica, ble mange av Garveys følgere overbevist.

Ras Tafari Makkonen var kongen som skulle komme med befrielsen.

Mange mente at de var klar for en massevandring tilbake til deres røtter i Afrika. Selv om Marcus Garvey aldri identifiserte seg som en Rastafari, blir han i deres øyne allikevel betraktet som en sentral profet. Noen anser han til og med som en reinkarnasjon av Johannes Døperen.

I Europa var dette en tid for urolighet, og ideer om sosialdarwinisme hadde slått rot. Europeisk hegemoni var dominerende, og hadde for lengst blitt en av de rådende tankesett.

De fleste afrikanske land var enten kolonialisert eller fortsatt under stor innflytelse fra europeiske stormakter som Frankrike, England, Tyskland og Italia osv. Et av de få landene som aldri ble kolonisert, var Etiopia. Landet hadde 40 år tidligere bekjempet Italia under deres forsøk på kolonialisering.

I 1935 skulle dette endre seg. Under den andre italiensk-abessinske krig kom fasismen, og Benito Mussolini på vei mot Etiopia, og allerede året etter flyktet Haile Selassie. Marcus Garvey kritiserte ham sterkt ettersom keiseren etterlot sitt eget folk. Allikevel forsøkte han å vekke bevissthet og entusiasme for sitt land, og i 1941, med hjelp fra Britiske tropper, fikk han styrtet italienerne og igjen tatt over makten. Dette ble sett på som en seier mot det «hvite» hegemoniet,

og et symbol for de svartes rettigheter og grunnlag for blomstring av en «afrikansk identitet» som er et rådende syn for rastafaribevegelsen.

Garveys kritikk ble fort glemt.

«Until the philosophy which hold one race superior / And another Inferior / Is finally / And permanently discredited and abandoned - Everywhere is war.”

Hvordan kan man se at Haile Selassie den 1. har påvirket jamaikansk kultur i så stor grad?

Som eksempel kan man vende blikket mot Bob Marley som kanskje det største ikonet i rastafarihistorien.

Musikken han skapte hadde stor innflytelse på de unge. Han hadde utallige tekster om «Jah», eller Gud, som tidligere ble betraktet som Haile Selassie. Keiserens lovprisning kan for eksempel finnes i Marleysangene «Selassie is my Chapel», «Jah Live» og «War». Sistnevnte låt er tatt direkte fra en tale keiseren selv holdt i 4. oktober 1963 under et forsamlingsmøte i FN:

Spørsmålet jeg stilte i begynnelsen om hvordan kan det ha seg at Etiopias keiser blir ansett som Messias, er fortsatt en smule forvirrende.

Hvorfor akkurat Haile Selassie?

Hvorfor akkurat på Jamaica? Selv om mine refleksjoner på ingen måte nødvendigvis trenger å være en fasit, mener jeg nøkkelord som identitet, rettigheter og kulturelle møter er sentrale.

Et spennende aspekt er hvordan to, til dels, svært ulike land, krysser flerfoldige territorielle grenser for at en type musikk og kultur skal oppstå. Jeg vil være forsiktig med å si at dette kulturmøtet er et

biprodukt av tilfeldigheter. Hvis man tolker de historiske hendelsene kan man se ulike faktorer som er med på å påvirke oppblomstringen av rastafaribevegelsen. Filosofen Michel Foucault sa en gang: «Der det er makt, finnes motstand» og mente at for å forstå makten måtte man studere dens motpol. Reggaemusikken og dens historie bygger på hvordan de da svarte, fattige menneskene, med Marcus Garvey i spissen gjorde et «hverdagslig opprør» mot det hvite overherredømme. De ønsket å returnere tilbake til Afrika for å gjenoppreise en ny storhetstid, der svarte kunne ha like rettigheter som hvite, rikdom kunne dyrkes og igjen leve gode liv. Det er dette rastafari ville kalt for Exodus. Man kan også knytte dyrkelsen av Keiser Haile Selassie opp mot makt-motstanddikotomien. Etiopia var, som nevnt tidligere, et av de eneste landene i Afrika (sammen med Liberia) som motsto de europeiske imperialistene.

Noe som også symboliserer en sterk stat som er i stand til å gjøre motstand mot stormaktene, eurosentrismen og vestlig påvirkning.

Som tidligere skrevet, kan man se hvordan fokuset på like rettigheter, fredsbudskap og en felles afrikansk identitet har en sentral rolle innad i musikken. Dette gjenspeiler også hvordan reggae kan være utløp for å ytre, symbolisere og gjøre motstand mot et hegemoni som utspilte seg på denne tid. Ved å ha Foucault i bakhodet, kan man se at tekstene ofte gjenspeiler en motstand gjort mot en ledende samfunnsideologi preget av tunge økonomiske tider, ulikhet og undertrykkelse. Disse refleksjonene er fellestrekk for begge kulturer, noe som kan være med på å bygge identitet i et fellesskap.

11

FRIVILLIG? Å integrere betyr i utgangspunktet å tilpasse noen til en større helhet; i dette tilfellet å gjøre innvandrere og deres barn til en del av det norske samfunn.

AV: EMMA RYDNINGEN OG AMALIE BLINDHEIM Norsk integrering står ovenfor nye utfordringer. Etter å ha besøkt norsktreningstilbudet til Røde Kors dannet vi en oppfatning om at de største utfordringene er fordommer og avstand. Avstanden mellom asylmottak og samfunnet man ønsker å integreres i, er ofte stort. Det gjør det vanskelig for innvandrere å benytte seg av ulike læringstilbud eller å bli kjent med samfunnet gjennom ulike aktiviteter.

I tillegg eksisterer det en oppfattelse om at staten og/eller kommunen skal sørge for integreringen i lokalsamfunnet.

Ved å skyve ansvaret over på byråkratiet tar ikke enkeltmennesket del i integreringen som skjer i hverdagen.

12

Vi møtte med aktivitetslederne for tirsdagsgruppen, Madeleine Andreassen og Sharmila Anthony.

Andreassen, som studerer utviklingsstudier med spesialisering i antropologi, forteller at den fordommen hun møter oftest og provoserer mest, er oppfatningen om at innvandrere ikke vil integreres.

Men denne tirsdagsettermiddagen sitter det altså 70 mennesker som ønsker å lære seg norsk i kjelleren til Bergen offentlige bibliotek. Dropintilbudet til Røde Kors har blitt ekstremt populært og noen ganger må aktivitetsledere vise bort elever som ønsker å lære, fordi det er for få frivillige på gruppen. Sharmila Anthony har også benyttet seg av Røde kors sine norsktreningstilbud da hun kom til Norge, og i 2009 ble hun selv frivillig.

På Røde Kors sine norsktreningskurs møter man flere nasjoner som plasseres rundt et bord med en norsktalende frivillig. Gruppene gjør oppgaver, leker alias, kortskalle, eller diskuterer temaer som nasjonaldag

og andre tradisjoner. Ikke bare lærer man å snakke norsk, men man møter andre i samme situasjon og utvikler vennskap. Andreassen har observert flere gjengangere. En elev med navn Falex uttalte at han lærer rundt 25% av norsk på Nygård skole som gir norskopplæring til fremmedspråklige, men at han benytter seg av Røde Kors sine tilbud for å praktisere kunnskapen i et trygt miljø.

Flere av de frivillige er studenter og Andreassen forteller at erfaring som frivillig kan være ekstremt nyttig i forhold til ulike studieløp.

«I dette rommet møter man mange forskjellige mennesker med ulik kultur, og i tillegg går man hjem med et åpent sinn!»

Hun påpeker også at som frivillig i slike tilbud får man muligheten til å se mennesket i mengden. Flere av elevene lever ufrivillig under kategorier som innvandrer, flyktning,

arbeidsinnvandrer og arbeidsløs, og i samtale med dem ser man en dimensjon som aldri blir vist på TV. Andreassen har opplevd at en elev i en introduksjonsrunde introduserte seg selv med navn, sitt hjemland Syria, og setningen «Jeg er ikke terrorist».

Det finnes flere slike tilbud innvandrere kan benytte seg av, som trenger frivillige. Vi valgte å se på norsktreningstilbudet til Røde Kors fordi organisasjonen er godt synlig og lett tilgjengelig. Røde Kors er i tillegg en politisk og religiøst uavhengig hjelpeorganisasjon som er fullstendig avhengig av frivillige.

Dersom du ønsker å utfordre deg selv, få erfaring til studiet ditt, eller å bli kjent med nye kulturer, er det å bli frivillig et godt utgangspunkt. Det viktigste ved å være frivillig er at det er av egen frie vilje.

13

I STANDARDSPRÅKETS SKUGGE

“

”

Eit språk er ei dialekt med ein hær og ein flåte -Max Weinreich

AV:FARTEIN HAUAN NILSEN Språk er ein stor del av arva og identiteten til eit individ. Det formar oss og måten me skildrar verda kring oss på. Det er ein so stor del av oss at det er vanskeleg å sjå kor mykje det formar oss. Det språket og dei orda me vel å nytte for å skildre og kategorisere andre formar ikkje berre oss, men òg dei me kategoriserer. I verda reknar ein med at det finnes kring 7000 forskjellige språk, men alle er jo sjølvsagt ikkje nytta av like mange.

Norsk er jo eit godt døme på eit lite språk som få, om ein tenkjer globalt, meistrar. Innanfor norsk so har ein jo òg fleire dialektar som gjerne kunne ha vore sine eigne språk.

Ein nordmann som bur rett med svenskegrensa har nok lettare for å fatte kva ein svenske seier enn kva ein nordmann som kjem frå ein fjord eller dal på andre sida av landet seier, lell om dei to nordmennene 14

tilsynelatande snakkar det same språket. Det er jo nettopp dette som får utanlandske norskstudentar til å rive seg i håret av frustrasjon, og som om ikkje det var nok so har me til og med to skriftlege formar for dette samansuriet av dialektar som me kallar for norsk. Det var etter å ha fundert litt over kor stor språkeleg variasjon det finnast i verda at eg byrja tenkje på kven og kva det eigentleg er som fastset kva som er eit språk og korleis det burde skrivast og pratast. Kan ein i det heile tatt laga eit standardspråk utan å slite ned lokale språklege variasjonar og munnlege tradisjonar?

Det var faktisk slik at eg sat lenge og dvelte over kva språk eg skulle skrive denne artikkelen på. Burde eg ha skrive den på engelsk for å rekkje ut til fleire, eller skulle eg halde meg til mitt eige morsmål?

Bokmål var sjølvsagt ute av biletet, om eg skulle skrive på norsk so måtte det verte på nynorsk. Med nynorsk som hovudmål heile livet kjentest det å skrive på bokmål som eit svik mot min eigen identitet, men kvifor gjorde det eigentleg det? Ville ein med bokmål som hovudmål meint det same? Eller er det ein heilt anna dynamikk når det gjeld majoritetsspråk? For nynorsk har jo alltid vore eit minoritetsspråk og del av ei motstandsrørsle heilt sidan Ivar Aasen fyrst byrja å formulere det. Det var motstand mot dansk språkhegemoni i Noreg og eit oppgjer med den norske «kultureliten» på den tida. Det at språket til heile Noreg skulle vere basert på «den dannede dagligtale», som vart nytta av kringom 1% av nordmenn i 1814, og IKKJE på ei samling av alle norske dialektar til eit heilnorsk språk er lite egalitarisk når

ein tenkjer på det i ettertid. Nynorsk er bygt på det som er sams for alle dialektane i Noreg. Nynorsk er ikkje eit bygdemål eller eit bymål.

Nynorsk er eit landsmål: eit språk for heile landet. Bokmål er derimot ikkje norsk i tydinga landsfemnande - bokmålet er bygt på talemålet til ei svært avgrensa gruppe menneskje i hovudstaden og på dansk. Det er soleis eit mykje meir demokratiserande språk samstundes som det er med på å byggje opp om ei norsk nasjonalkjensle. Korleis har det seg at bokmål enda opp med å verte skriftspråket til majoriteten?

Det er det som er det store spørsmålet. Korleis kan ei lita gruppe tvinge sitt språk på majoriteten?

Her trur eg mykje av det handlar om symbolsk makt og danninga av hegemoni. Bokmål hadde den fordelen at det allereie var assosiert med dansk som var språket til eliten.

Som Bourdieu har vist oss i «La distinction» så kan ei lita gruppe ha monopol på kva som er «rett veremåte». Det at nynorsk var basert på dialekter frå distrikta gjorde det vulgært og «bondete» i augo til by-eliten, og det var denne eliten som satt på maktmidla. Ikkje berre hadde dei makt, men symbolsk makt. Dei var danna og resten av Noreg var ikkje. Bokmålet er slik sett eit prosjekt for å sivilisere språket til resten av Noreg. Eit forfina språk til eit forfina folk. Ser ein på norske sosiolektar so kan ein sjå at dess høgare sosioøkonomisk status ein har dess større sannsyn er det for at sosiolekta er bokmålsnær. Dette har stor sosial slagkraft, for kven vil vel verte sett på som ein fattig bonde eller fiskar? Gjennom å nytte språket til eliten vonar ein òg å verte

assosiert med dei og klyva oppover det sosiale hierarkiet.

Slik eg har forstått det so får nynorsk ein del hets blant ungdom i område der ein har det som sidemål. Kor femnande dette hatet mot nynorsk er var ikkje eg klår over før eg gjekk ut av vidaregåande. Det å skrive på nynorsk fall meg jo naturleg, so kvifor skulle det ikkje gjere det for andre? Sjølv om nynorsk har desse assosiasjonane til det vulgære og udanna so har det òg i nyare tid tileigna seg ein autentisk kvalitet.

Det er forbunde med diktarkunst og den reine, gamle forteljartradisjonen.

Sjølv om det er knytt opp mot noko autentisk så gir det ein ikkje med naudsyn meir status i samfunnet av den grunn. Det gir ein nok større status enn ein som knotar på bokmål. Ingen likar ein knot. Ein knot er ein hybrid, og hybridar fell ikkje innanføre dei reine kategoriane som me menneskje tilsynelatande verkar å ha stor hugnad i. Om ein fyst skal prate på «prestisjespråket» må ein kunne det fullt ut, elles avslører ein at eins habitus ikkje passar inn med eliten.

Noreg er spesielt på den måten at dialektar har fått mykje større status i seinare tid. Det peikar til noko autentisk med eins karakter om ein held på målet i staden for å knote på «prestisjespråket». Ein skal ikkje so langt frå Noreg før ein ser at det motsette er meir vanleg. I t.d.

Sverige ligg det ikkje noko særleg prestisje i halde på si eiga dialekt, om du hadde spurd ein svenske hadde han nok sagt at dei ikkje tykjar særleg om dei forskjellige dialektane i Sverige. Dette er nok grunna den særeigne språkhistoria i 15

Noreg, men ein ser jo i dag at med større grad av sentralisering her til lands so breier somme dialekter seg meir enn andre. På austlandet er det t.d. Oslodialekta, eller «standard austnorsk», som dominerer og er på veg til å erstatte andre lokale dialektar. Det same kan nok seiast om bergensk her i Hordaland.

Sjølvsagt vert bokmålsnære dialektar «prestisjespråk» bokmål er det ‘de facto’ offisielle språket i Noreg. Ein les det i alle offisielle kanalar og får difor eit inntrykk av at om ein vil verte tatt seriøst må ein høyres seriøs ut, og den enklaste måten å gjere det på er å ta i bruk «prestisjespråket». Det er nesten noko ‘Foucaultsk’ over det heile. Språk er eit maktmiddel som formar identiteten til folk, om det er gjennom deira bruk av språket eller deira motstand til det so påverkar det åtferda til individ. Eg innser at ein stor del av min eigen identitet kjem av at eg nyttar nynorsk og ikkje bokmål. Det er faktisk ein ganske viktig del av meg. Det får meg difor til å spørje meg sjølv om korleis nynorsk hadde utvikla seg om det hadde vunne språkkampen. Om nynorsk hadde vore standardspråket i Noreg, ville ein då ha sett at ein form av nynorsk hadde vorte meir forbunde med prestisje enn andre? Dette er nok ikkje til å sjå heilt vekk i frå då nynorsk allereie utan å vere standardspråket har stramma inn ordforrådet. Dei siste rettskrivingsreformene har fjerna mykje av dei bøyingsformane og endingane som var særeigne for nynorsk. Tri-klangen er forsvunne heilt i frå rettskrivinga, sjølv om mange dialektar framleis har det i talemålet, og det er no meir fokus på det sokalla «e-målet». Her ser ein jo allereie at ein variasjon av 16

skriftspråket er nytta meir, og at det igjen førar til større standardisering og innstramming av språket. Alt for å gjere det meir oversiktlig.

Om du no, kjære lesar, har komen deg so langt i artikkelen og trudd at dette berre skulle vere våset til ein forbitra nynorskentusiast tek du nok litt feil. Dette handlar ikkje berre om nynorsk, det handlar om språk generelt. Nynorsk er berre eit utruleg godt døme å nytte når det kjem til eit tema som det her. Der ein har fleire språk, eller berre fleire dialektar, samla under ein stat vil det alltid oppstå eit «prestisjespråk» som oftast i form av sosiolekta til by-eliten. Dette meiner eg i alle fall at ein kan sjå i samfunn som er hierarkiske. Det ligg stor makt i assosiasjonar, og dette ser ein sers tydleg i språk. Å standardisere eit talemål og innføre eit normerande skriftspråk vil med tida slipe vekk mykje av den språklege variasjonen, og med det vil lokale kosmologiar og tradisjonar følgje.

Eg vel å avslutte med eit sitat frå han godaste Aasen sjølv:

«Ofte minnest eg mi gamle Grend, når eg framand uti Verdi stend, heimlaus, frendelaus og lite kjend, og likar på Leiken illa.»

KULTURRELATIVISME

I GRENSELAND

AV: ANDREAS HELLESVIK LILAND Vanligvis innebærer en kulturvitenskapelig uttale i media et forsøk på å sensitivisere debatten og de engasjerte ovenfor sider av saken som lar seg belyse ved hjelp av en kulturfaglig tilnærming. Ofte tar dette form som et forsøk på å klargjøre hva et gjeldende fenomen er med hensyn til hvordan det oppleves og opptrer for «den andre» (den fremmede, innvandreren, minoriteten etc.). En slik klarifisering fremgår f.eks. gjennom å presisere den rollen fenomenet spiller i individets livsverden satt i sammenheng med deres situasjon og deres oppfatning som kulturelt/religiøst tilvirket, samt organiseringen og opprettholdelsen av det samfunnet individet har tilhørighet til.

En slik tilnærming er ikke uten videre uproblematisk da det eksisterer en uoverensstemmelse mellom kulturviterens kunnskapsarsenal og lekmannens mer meningsorienterte forståelse. Akademikeren som tar spranget over spriket står da i fare for enten å snakke over hodet på de uinnvidde, eller å forenkle til den grad det lar seg misforstås hva som sies. Faren for det siste er spesielt stor i en opphetet debatt med kritisk innstilte lesere, og i verste tilfelle skader uttalelsen sin egen sak ved

at den mest gjeldende fortolkningen av et innlegg er den som ropes høyest. Et nærliggende eksempel er 1 barnebruddebatten som herjet i vinter, hvor akademikere som Unni Wikan (professor i sosialantropologi), og Per Fugelli (professor i sosialmedisin), fikk hard medfart i ulike medier, og ble stemplet av seriøse aktører som sosialrelativistiske apologeter av verste sort. En uttalelse som motiverte flere fiendtlige motinnlegg fra både høyre og venstresiden lød: «Vi skal ikke godta det, men prøve å forstå at i deler av verden er dette en skikk. Det har vært sånn i 1000 år. Og de som følger den skikken er ikke forkastelige, de er ikke moralsk primitive. De skal møtes med god vilje, og så må vi finne ordninger som gjør at de kommer inn under norsk lov» - Per Fugelli 2 om barneekteskap.

Unni Wikan på sin side la i en uttalelse vekt på blant annet hvordan krigen i Syria har forårsaket en situasjon preget av ekstrem usikkerhet for flyktningene, hvori det å bli giftet bort kan finnes en trygghet for barnet som ved å fjernes fra sin ektemann, under påskudd av norsk lov, forsvinner. Hun kommenterer til NRK at barnet kan lide mer om 3 det fjernes fra ekteskapet. Der

det var mulig å lese Unni Wikans kommentar til NRK som en appell til å vurdere hver enkelt sak omhandlende barnebruder på en nyansert måte som ivaretar barnets velvære i størst mulig grad, ble hun i et innlegg fremstilt som en forsvarer 4 av pedofili. Per Fugelli på sin side ble med henvisning til det overnevnte sitatet kalt en syk, syk mann av FrPs stortingsrepresentant Ulf Leirstein.5 Felles for både Wikan og Fugelli er at de blir av kritiske lesere påskrevet merkelappen kulturrelativist.

17

Kulturrelativisme er et ord som i større grad har preget nyere tids innvandrerdebatt med negativt fortegn. Selv kan jeg ikke vite hvorvidt kulturrelativisme er noe Wikan eller Fugelli tilslutter seg, men det følger ikke av bidraget de har gitt til debatten at de er det. Hvorvidt en eller annen kulturviter er kulturrelativist er heller ikke vesentlig for denne teksten, men med den økende bruken av kulturrelativisme som skjellsord medfølger det en fare for skepsis til de disipliner som er mest egnet til å kommunisere forskjellene mellom kulturer som møtes i problematiske sammenhenger. Det er rimelig å anta at en økt forståelse for slike forskjeller bidrar i større grad til å finne de beste løsningene på uoverrenstemmeligheter.

At de fremste forkjempere for forståelse på tvers av kulturer blir sett på som politisk korrekte apologeter er derav skadelig for en kultursensitiv debatt som helhet i den grad 18

debattens ønskelige funksjon er å belyse relevante sider ved et gitt problem. I det verst tenkelige tilfellet vil antropologifeltet, og hele det kulturvitenskapelige prosjektet kunne fungere som gjenstand for svartmaling under rubrikken kulturrelativisme. Herved er det særs viktig å korrigere en mulig – i min oppfatning, tilsynelatende forekommende misforståelse med henhold til forholdet mellom sosialantropologi og kulturrelativisme. Åpenbart trenger vi en definisjonsmessig avgrensning.

Kort forklart viser kulturrelativisme, slik begrepet benyttes i en negativ kritisk forstand, til en normativ ideteoretisk posisjon som tilskriver alle kulturer lik verdi. Dette medfører en relativisering av moralitet til den grad at man ikke kan felle etiske dommer på tvers av kulturer, da kritikk av en kulturell praksis må

skje innenfor rammene av den gitte kultur. Problemet med en slik posisjon er at den kan brukes til å legitimere handlinger de aller fleste ser på som moralsk forkastelige.

Men viktig er det å ha i mente at denne betydningen av begrepet ikke er den originale. Kulturrelativisme opprinnelig var forbundet med den metodologiske tilnærmingen til en av fedrene til den moderne antropologien, Franz Boas. For at antropologen skal kunne forstå det som er eller det som finnes i en gitt kultur - adferd, oppfatninger, myter osv. -, mente Boas at gjenstanden for undersøkelsen må undersøkes i en kontekst, lokal og kulturell; altså må enkeltelementer sees i sammenheng av en helhet, og til grunn for dette ligger en ide om at kulturer er kvalitativt forskjellige.

De to betydningene er beslektede, i begge tilfeller må et gitt innhold forstås relativt til den kultur det

opptrer i. Men at steget fra den ene betydningen til den andre for enkelte er kort betyr ikke at gapet mellom dem er lite: Det ene er en metodologisk forankring, og tar sikte på å, så presist som mulig fange det man ønsker å undersøke.

Det andre er en moral-ideologisk tilnærming til kulturelle spørsmål.

At den normative kulturrelativismen har et opphav i den metodologiske forankringen er ikke vanskelig å se, men det må understrekes at man ikke uten videre kan slutte det ene fra det andre.

Til å begynne med vil jeg påstå at det er bedre å si at den metodologiske tilnærmingen opererer på et holistisk enn et relativistisk premiss: Å relativisere med hensyn til kultur impliserer at ‘det samme blir noe annerledes’, hvorved holisme viser til hvordan helheten forutgår delene; et tilsynelatende likt fenomen er noe annet i en situasjon enn i en annen – ‘det samme’ finnes ikke lengre i en vesentlig forstand. Ifølge Franz Boas er antropologer flest 6 effektivt holistiske i sitt arbeid, om ikke i en ontologisk forstand (hvor man postulerer at det ikke finnes rene ting som er i seg selv), så rent fenomenalt/psykologisk, ved at hvordan noe fremstår eller oppfattes sees på som tilvirket av den kulturelle omgivelsen det opptrer i.

Særs viktig er det å understreke at en holisme ikke relativiserer til den grad at det er umulig å samtale på tvers av grenser. En holistisk tilnærming vektlegger hva noe er for et gitt individ, hvordan noe fremstår, men ikke hva det bør være, heller sier det ingenting om hvordan noe bør fremstå. Et holistisk premiss omhandler subjektets forståelse, men umuliggjør hverken en etisk eller

objektiv samtale. For å benytte en simpel analogi: Et rom kan oppleves som kaldt å være i for et individ, men på samme tid, varmt for en som nettopp har kommet inn døren, har feber, etc. Selvsagt kan man fremdeles avgjøre rommets faktiske temperatur med et termometer.

Moralsk sett ligger mulighetene for å universalisere, tilsynelatende i alle fall, åpne gjennom en referanse til fysiologiske og psykologiske aspekter ved mennesket som frykt, smerte, velbehag, osv. Hvorfra de fleste henter sitt humanitære syn.

Det er gjennom merkelappen kulturrelativist Wikan og Fugellis uttalelser angripes hardest, og hva som virker til å tillate den mer personrettede harseleringen i enkelte innlegg. Men når Fugelli åpner sitt innlegg med å si at man ikke skal godta barneekteskap, men forsøke å forstå, vitner dette lite om et kulturrelativisk syn. Problemer som oppstår når vidt forskjellige kulturer møtes på tvers av grenser er selvsagt av en mer komplisert art. Nettopp derfor er kulturvitende innspill nødvendige. Å kategorisere forskjellene som møter mellom syke og friske syn; og pålegge individer i fremmede kulturer med en iboende moralsk fordervelse, kan medvirke til å skade dette møtet. Menneskers oppfatninger er kulturelt tilvirket.

Tanken om integrering forutsetter at vi ikke legger lokk på muligheten for dette fra starten av ved å tilskrive vemmelige essensielle kvaliteter på menneskene vi står ovenfor.

Når det oppstår konflikter mellom norsk lov, ideologiske, politiske, og kultursensitive formål - slike som har vært sentrale i flyktningedebatten -, er det kanskje viktigere enn noen gang at kulturvitere som sosialantropologer deltar med den ekspertisen de besitter for å ta den vanskelige jobben med å nyansere problemstillinger, hvilke til tider kan være ubehagelige, og med konsekvenser som kan virke direkte umoralske på mange. Det har vist seg at man må trå forsiktig. En ekspertuttalelse i media er ikke alltid rent faglig i den forstand at eksperten i tillegg er oppfordret til å mene noe på bakgrunn av kunnskapen som forfektes. Forskjellen mellom relativisme og holisme som jeg har lagt det frem her står sentralt i forhold til den eventuelle kritiske lesningen som vil følge. Kulturvitere som uttaler seg i media bør ta hensyn til farene som følger ved at det ene kan virke som det andre innenfor miljøet en samfunnsdebatt bærer med seg, og i den grad det er mulig veie opp for det da en feillesing kan skade formålet.

Fotnoter: Et barneekteskap er et inngått ekteskap med et barn under 18 år og er straffbart etter norsk lov.

2 http://www.nrk.no/norge/per-fugelli-om-barneekteskapene_-vi-ma-prove-a-forsta-1.12783252 3 (http://www.nrk.no/finnmark/_-norge-ma-langt-pa-vei-akseptere-at-mindrearige-flyktningjenter-er-gift-og-far-barn-1.12684578) 4 https://ektenyheter.no/index.php/2015/12/sosialantropolog-unni-wikan-vil-tillate-pedofili-blant-migranter/ 5 http://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/per-fugelli-sa-vi-ma-forsta-barneekteskap-dakokte-det-over-for-frp-toppen/3423187818.html 6 Filosofisk sett. Det som betegnes som holistisk antropologi har en mer spesifisert betydning.

1

19

MAT I FELTEN

KULTURELLE INNTRYKK FRA MEXICO OG IRAN

F

eltarbeid er en stor del av en antropologs liv, både før og under studiene. Takket være Malinowski tar vi steget et hakk videre fra mye overfladisk frontstage informasjon, kommer oss inn i områder og møter kulturen på sitt aller naturligste. Som i Norge er mat og ritualer rundt tilbereding og servering svært preget av kultur. I tillegg spiller ulike omstendigheter som tilgjengelighet, historisk bakgrunn og institusjoner roller for hvordan et måltid blir til.

Ivi-Emilie Panayiotou i Mexico Feltarbeidet foregår i en meksikansk grenseby, hvor hun fokuserer på deporterte migranter. Mexico et stort land, med store variasjoner i natur, kultur og mat. I de meksikanske grensebyene er både kulturen og maten i stor grad påvirket av amerikansk kultur.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det fraktet kinesere gjennom tuneller fra USA over til Mexicali for at de skulle arbeide på bomullsfabrikker.

Derfor har Mexicali i dag en kinesisk minoritet, og byen hevder selv de har den største kinesiske minoriteten i Mexico. På grunn av at det før ikke var mulig å få kjøpt de essensielle råvarene som de brukte i Kina, ble kineserne nødt til å improvisere på kjøkkenet. Som et resultat er mye av maten som spises i Mexicali en blanding av kinesisk og mexicansk matkultur, og byens kjennetegn er de kinesiske/meksikanske matrettene.

Søndagene her tilbringes ofte med familien på en av byens mange kinesiske restauranter. En slik rett består hovedsakelig av ris, fritert kjøtt og grønnsaker, bønner og ovnsbakt chili/paprika og tillegg får en servert lime og chili til.

Ivi- Emilie om mat-opplevelsen i felten De gangene jeg har blitt invitert til sosiale sammenkomster har verten ofte disket opp med hamburgere eller fritert kylling i barbeque-saus.

Det kan hende det har med de unges fascinasjon for USA å gjøre

Men selvfølgelig spises det også mye av den fantastiske meksikanske maten her. Mye av råvarene som blir brukt er grønnsaker som jeg aldri har sett før. For eksempel en grønn grønnsak som egentlig ser litt ut som en rumpe, og smaker som potet. Jeg har også spist nopales, som er de grønne utstikkerne som vokser på

AV: INGFRID JOSEFINE TORSTRUP TØRRESDAL

Ivi-Emilie nyter et måltid i Mexico (Foto: Ivi-Emilie Panayiotou)

20

og selvfølgelig at Mexicali ligger på grensen mellom USA og Mexico.

Også fordi mange av de som bor her i løpet av livet har bodd eller arbeidet i USA.

kaktusene. De kuttes opp og spises som en salat, og som alt annet har de sitron på. Overraskende godt, men veldig slimete. Jeg har også lært at hver region i Mexico har sin egen vri på hvordan de tilbereder de klassiske rettene som tacos, enchiladas, og empanadas, fajitas, tamales- for å nevne noen. Tacos er meksikanernes store stolthet, og man får blant annet kjøpt tacos med kjøtt fra ku-hjerne, oksetunge, ku magesekk og okselepper. Sjokolade er også vanlig å ha i maten og «mole» en type salsa der en av hovedingrediensene er sjokolade. Jeg har også lært at det finnes uendelig mange typer salsa, og salsahistorien strekker seg helt tilbake til aztecerindianerne.

Jeg har også blitt vant til at det meste av maten her er temmelig spicy. Det er ikke tull at meksikanere liker maten sin sterk. Her putter de chili på alt. Med alt menes det meste av middagsretter, frukt, iskrem, godterier. Man får kjøpt det meste med chilikrydder eller chilisalsa på.

Overalt selges det oppkuttet frukt med en dæsj chilikrydder og sterk salsa på. Slikkepinner, tyggis og drops har ofte chilismak i seg, og de tar gjerne lime og chilisaus på potetgullet, før de spiser det. Første gang jeg ble servert taco, som forresten er så langt unna norsk fredagstaco som overhodet mulig- lasset jeg oppå en haug med noe jeg trodde var guacamole. Viste seg at det ikke var guacamole, men salsa laget av den kjente habanero-chilien, du vet -en av verdens sterkeste chilier. De jeg var med prøvde å advare meg om at det var «muy picante». Jeg bare fnyste og sa at jeg likte sterk mat.

Kjersti spiser en matrett som heter Ash. (Foto: Kjersti Simonsen) Tabbe. Satt med blodsprengte øyne og det føltes regelrett ut som om jeg pustet ild. Lærte to ting der- ikke tøff deg og si at du takler sterk mat i Mexico (sterk mat i Mexico er ikke som sterk mat i Norge), og det gjør minst like vondt når all den «muy picante» maten skal forlate kroppen.

Men heldigvis er kroppen temmelig tilpasningsdyktig og man venner seg til det meste, bortsett fra at jeg ikke skal ta grønn salsa på maten igjen.

Kjersti Simonsen i Iran Kjersti Simonsen tilbringer dette semesteret på feltarbeid i Iran, nærmere bestemt i hovedstaden Teheran. Selv om problemstillingen er flytende og stadig i forandring jobber hun tematisk med hvordan unge iranske kvinner ser på seg selv og sin plass i dagens Iran.

Hun er spesielt interessert i hvordan de oppfatter og hva de tenker om konseptene feminisme, frihet og fremtid. Et annet interessefelt er midlertidige ekteskap i Iran.

Kjersti om sin mat-opplevelse i Iran Før jeg dro på feltarbeid leste jeg stadig vekk om hvor utrolig god den iranske maten var, og jeg må si jeg virkelig ikke har blitt skuffet hittil. I Teheran er all verdens mat tilgjengelig, og vestlige fast foodkonsepter som burger og pizza er blitt omfavnet i aller høyeste grad av unge iranere. Men i min erfaring er det i iranske hjem man finner de virkelige kulinariske skattene. Mat og måltider er viktige samlingspunkt for iranere. Tradisjonell iransk mat tar ofte lang til å tilberede, og selv i de moderne familiene er dette for det meste kvinnenes arbeid.

Jeg har vært så heldig å få tilbringe mye tid hjemme hos en lokal familie, noe som har resultert i at jeg omtrent bare har spist iransk mat siden jeg ankom landet, og har fått smake på utrolig mange gode og spennende retter.

I Iran er antall måltider og hvilket måltid som blir vektlagt ganske annerledes fra Norge. Ris er et utrolig viktig element, og kommer sammen med alle typer mat. Frokost er henholdsvis enkel og består som regel av te, iransk brød (Lavash), kremost, valnøtter, honning, agurk, tomat og kanskje ett stekt egg. Lunsj er det største og viktigste måltidet på lik linje med middag i Norge. Den spises som regel rundt klokken to, og består oftest av hauger med ris, sammen med kjøtt, fisk eller kylling og grønnsaker. Middag spises som regel på kveldstid, rundt klokken åtte, og består av det samme som lunsj, men er ofte et lettere måltid med for eksempel suppe og salat.

21

Dette med at lunsj er det største måltidet var veldig uvant for meg i starten, i og med at lunsj ofte er et lett måltid i Norge. Mange har også en «spis ofte, men lite» - mentalitet, noe som er ganske motsatt av iranske matvaner.

Noe av det første man legger merke til i Iran er at folk drikker (chai) te hele tiden, som i mange av de andre landene i Midtøsten. Tekannen står på kok og serveres omtrent hele dagen, gjerne med shirin (persisk godteri, ofte laget med pistasjnøtter som er en sentral ingrediens i det iranske kjøkken). Omtrent hver by eller region har sin egen versjon av shirin. Selv har jeg lenge vært en stor tilhenger av kaffe som mange andre studenter, men tar meg selv

stadig oftere i å kjenne trangen etter en helt vanlig kopp svart te.

Ellers er nøtter en viktig komponent i det iranske kjøkken, både i selve matlagingen og som snacks. Spesielt pistasjnøtter, som har sitt opphav i Iran, og valnøtter er mye brukt.

Godteri og desserter er også en viktig del av det iranske kjøkkenet, og de finnes i mange varianter.

Grønnsaker som aubergine, ofte kalt iransk potet, tomat, agurk, bønner, linser, løk og salat blir flittig brukt i diverse retter, ofte sammen med Safran krydder.

Iranske matretter man ofte kommer over her, oftest som lunsj eller middag er blant annet kylling baserte retter som Fesenjàn, Tah-chin, og Jujeh-kebab. Min favoritt rett er

En typisk lunsjrett i Iran, som heter Fesenjàn. (Foto: Kjersti SImonsen)

22

Beryun laget av lammekjøtt stekt over åpen ild, pakket inn i brødet nàn-e-taftun. Nasjonalretten i Iran er Cheleo-Kebab, som er veldig forskjellig fra den kebaben vi spiser etter en fuktig kveld på byen her i Norge. En litt mer spesiell og veldig rar tradisjonell rett er kale pache, som kan minne om smalahove.

Hele hodet til en sau, med hjernen fortsatt inni, i tillegg til klovene blir kokt sammen i en gryte med sitron og kanel. Retten blir vanligst bare servert fra klokken tre på natten frem til en eller annen gang etter daggry. Det er bare noen spesielle restauranter som serverer denne retten og har bare åpent i disse timene.

Nooshe jan!

(Vel bekomme på farsi).

FAGKRITISK DAG

- ET KRITISK BLIKK PÅ TEORI, FELT OG POSTMODERNISMENS BØLGE

AV: YNGVILD BEATHE OLSEN Med Edvard Hviding, Synnøve Bendixsen og, Cecilie Ødegaard Fagkritisk dag er en årlig akademisk tradisjon ved Universitetet i Bergen.

Ved denne aktiviteten er hensikten å inspirere studenter til kritisk refleksjon over de rådende «fakta» i akademia.

I sammenheng med denne dagen samlet fagutvalget ved Institutt for Sosialantropologi et debattpanel satt sammen av ansatte ved instituttet.

Disse var - i rekkefølgen de leverte sine debattinnlegg - Edvard Hviding, Synnøve Bendixsen, og Cecilie Ødegaard. I år ønsket fagutvalget å rette et kritisk blikk på forskjellige, men relaterte emner knyttet til teoribruk og teoridannelse i antropologien.

Debattpanelet ble stilt forskjellige

spørsmål som omfattet: Relasjonen mellom teori og feltarbeid; instituttets særegne fag-tradisjon; påvirkningen av postmodernismens bølge; og hvilke «store menn» i antropologien som har hatt innflytelse på instituttet.

Kort om panelet Edvard Hviding er professor ved instituttet og hans etnografiske hovedområde er det sørlige Stillehavet med spesielt fokus på Salomon Islands. Hviding har utført mange oppgaver gjennom sin akademiske karriere, et lite utvalg av dette innebærer: Nåværende leder for Bergen Pacific Studies, og han var mellom 2002-2005 og 20092013 leder for instituttet i Bergen.

Synnøve Bendixsen har post-

doktoriat ved instituttet, og har spesialisert seg på migrasjon, da spesielt irregulær migrasjon i Norge, og Islam og muslimer i Europa.

Cecilie Ødegaard er førsteamanuensis og undervisningsleder ved instituttet og har gjort feltarbeid i Latin-Amerika, spesielt Andesfjellene og Peru. Her har hun jobbet med spørsmål knyttet til urbanisering, landskap, kosmologi, kjønn og uformell økonomi.

Mer informasjon om debattpanelet og deres imponerende prestasjoner er å finne på Institutt for Sosialantropologi sine nettsider.

Ingen antropologi uten teori Først ut i panelet er Hviding. Han starter med å snakke om teori i antropologien der han påstår at man ikke kan utføre antropologi uten teori. Dette er fordi antropologi i stor grad er et komparativt prosjekt, som innebærer muligheten til å kunne

23

kommunisere mellom antropologer.

Til dette trenger man et felles språk å kommunisere på, og her kommer teorier inn.

Videre forteller Hviding at et viktig aspekt med antropologisk teori er at den ikke er hugget i sten - teoriene er alltid i endring. Grunnen for dette er at teorier er påvirket av faktorer

det til. Årsaken til denne tvilen er at Fredrik Barth allerede hadde tatt for seg mange av de problematiseringer som postmodernismen fremmet. Et eksempel er Barths argument om hvordan kunnskap ikke er likt fordelt i samfunnet, og at man ikke behøver å vite så veldig mye for å kunne leve i et samfunn. Dette var en

som tid og rom. En teori kan være produktiv i ett sted på ett tidspunkt, men det kan være mindre fruktbart på et annet sted eller på et senere tidspunkt. Dette forklarer hvorfor en antropologs tidsperspektiv kan endre seg selv om man som regel fokuserer på få steder eller ett sted gjennom sin karriere. Tidsperspektivet endrer samfunnet man studerer, endringer som kan overraske, og dermed endres også teoriene man bruker.

Hviding går så over til den postmoderne bølgen og dens påvirkning på instituttet, og stiller spørsmål ved om denne bølgen var så banebrytende som noen skulle ha

banebrytende endring i perspektiv, og kan ses som en forgjenger til sentrale postmodernistiske ideer.

Ved emnet om Instituttets eventuelle felles filosofiske standpunkt mener Hviding at fokuset på det sosiale må bringes frem, et fokus som forsvant i bakgrunnen i postmodernismen.

Norsk antropologi, som kalles sosialantropologi, har alltid hatt et sterkt fokus på det sosiale, og vil av mange kunne sees på som en komparativ sosiologi.

For å vise til «Store menn» som har påvirket instituttet viser Hviding til to kvinner: Marilyn Strathern og Henrietta Moore. Strathern på grunn

24

av hennes banebrytende bidrag om relasjonens betydning, og Moore på grunn av hennes sterke feministiske antropologi. Begge disse prominente kvinnelige antropologene har satt kjønn på agendaen på en helt sentral måte for antropologifagets nyere utvikling.

Et sterkt fokus på felt Eksempel på postmodernismen og dens frustrerende begrensning på hva som var mulig å si kan sees gjennom Bendixsens utdanningsforløp. Hun studerte originalt sosialantropologi i Bergen, men hun var frustrert over postmodernismens begrensinger, noe som ledet til at hun gikk over til sammenlignede politikk.

Sosialantropologiens metoder trakk henne allikevel til slutt tilbake, og hun fortsatte antropologiutdannelsen sin i utlandet, nærmere Berlin og Paris.

Hun forteller at hennes utdannelse, og derfor også perspektiv er påvirket av hennes opphold i utlandet. Men det hun tok med seg fra Bergen var det sterke fokuset på feltarbeidet – en arv fra Fredrik Barth. Her handler ikke observasjon bare om å se, men også om hva man ser. Antropologiens styrke er måten vi bruker etnografi til å utfordre, destabilisere og skape ny teori og begreper som vi tar for gitt.

Barth var jo selv hele tiden ute etter «å gjenreise, reformere, vrake og konstruere teori» (Barth 1974: 127) - Noe jeg lærte var å ta metoden på alvor – og hvordan den åpner seg for å være kreativ – også teoretisk.

I forhold til relasjonen mellom etnografi, og teori forteller Bendixsen om hvordan etnografien skal utfordre og skape ny teori. Dette var noe Barth var opptatt av da han gjenreiste gamle teorier,

konstruerte nye og utfordret gamle.

Hun fortsetter med å utdype at en karakteristisk side av antropologisk arbeid er hvordan teori og metode er vekslende. Dette er noe Bateson – en annen «stor mann» - legger stor vekt på. I feltarbeidet er det en relasjon mellom teori og metode.

Selv om man går inn i feltarbeidet med et teoretisk perspektiv – noe hun refererer til som «ett sett med briller» – så vil empirien man samler opp underveis påvirke det teoretiske utgangspunktet. Hun forklarer at denne vekslingen, hvordan man utfører dette, er noe man blir tryggere på underveis gjennom erfaring. Og at mens man som doktorgradsstudent, og tidligere, gjerne støtter seg mer på den teoretiske grunnpilaren man går inn i feltet med, underveis blir man mer bevist på nettopp at empiren skal påvirke teorien.

Bendixsen går så over på Bergen, og dens særegenhet, og sier at det er som Hviding sier et fokus på det sosiale, men det er også et fokus på det empiriske. Man har lange feltarbeid og dette er noe som tas på alvor. Deretter forteller hun at norsk antropologi har blitt evaluert av et internasjonalt ekspertpanel hvor det ble påpekt at Instituttet hadde for lite fokus på teoriutvikling. Norges Forskningsråd fulgte opp med å stille midler til rådighet gjennom ISPprogrammet (Institusjonsforankrede Strategiske Prosjekter). Derfor har Synnøve nå et post-doc prosjekt på prosjektet “Denaturalizing difference: Challenging the production of global social inequality” hvor teoriutvikling er i fokus.

Postmodernismens identitetskrise Ødegaard starter med å fortelle om spenningsforholdet i relasjonen

mellom teori og empiri - som hun mener er noe av det som gjør antropologi som fag spennende.

Man er tett på empirien samtidig som man gjør teoretiske refleksjoner og gjerne har ambisjoner om å drive videre teoriutvikling.

Ett aspekt ved teori og empiri som Ødegard bringer frem er at det vil variere hva som «driver» antropologer i deres forskning -noen er primært drevet av mer teoretiske anliggender, andre av mer empiriske.

Hennes inntrykk er at dette gjelder også ved instituttet i Bergen. Men felles for alle antropologer er at det eksisterer en veksling mellom de to, at man prøver å «theorize through ethnography». Og under feltarbeidet, fortsetter hun, veksler man gjerne mellom teori og empiri ved å knytte sine mer detaljerte forskningsspørsmål til mer generelle analytiske spørsmål og perspektiver, og på den måten justerer man hele tiden spørsmålene man stiller under feltarbeidet – og utvikler nye. Når man går inn i feltarbeidet så ligger det også en viss teoretisk orientering til grunn for problemstillingene man opererer med, som kan være mer eller mindre eksplisitt. Noen ganger er det sånn at man starter med å utvikle en problemstilling som man synes er spennende, og at man etter hvert gjerne blir mer bevisst og eksplisitt på hvilke analytiske antagelser som ligger til grunn. Over tid jobber man for å videreutvikle disse.

Når det gjelder den postmoderne vendingen og instituttets forhold til den sier Ødegaard at hun selv var student på den tiden, og hadde et inntrykk av at mange har vært kritiske til postmodernismen i Bergen. Det ble blant annet stilt spørsmål ved om

den postmoderne kritikken egentlig tilførte antropologien nye ideer.

En annen side ved debatten rundt postmodernismen som hun legger vekt på var at den førte med seg en representasjonskrise som gjorde at hun og andre studenter på den tiden begynte å stille spørsmålstegn ved språket og egen språkbruk.

Det ble stilt spørsmål ved hva man visste, men også hva som er mulig å vite. Hun forteller så at i kjølvannet av den postmoderne vendingen var det flere master-studenter som ble veldig påvirket av den selvrefleksive tendensen, og utførte studier nært knyttet opp til seg selv og eget liv.

Dette ser vi mindre av i dag. Noen vil mene at postmodernismen aldri slo helt inn i antropologi, og Ødegaard undrer seg om hvorvidt de intense, noen ganger ganske opphetede, debattene knyttet til den senere tids «vending» mot ontologi (i alle fall deler av den) er et slags etterspill av de teoretiske debatter og uenigheter som den postmoderne kritikken førte med seg.

Ved spørsmålet om store menn som har påvirket instituttet i Bergen viser Ødegaard til at hun selv har vært inspirert først av Mauss og senere av en rekke ulike antropologer som blant andre Strathern og Moore (så man må ikke glemme de innflytelsesrike kvinnene, som også Edvard nevner). Både Strathern og Moore var viktige premissleverandører for antropologiske perspektiver på kjønn. Imidlertid synes det som om den antropologiske interessen for kjønn har stilnet i senere tid.

Dette kan henge sammen med dekonstruksjonen av kategorier som den postmoderne kritikken førte med seg.

25

FOTOKONKURRANSE

Vi er veldig takknemlig for de har sendt inn bidrag til fotokonkurransen, og her kommer en liten samling av de bildene vi mener passer best til tema vårt; nemlig “Indre og ytre grenser”.

Middledrift, Sør-Afrika, vinteren 2015. Bildet er tatt på Ntabenkonyana High School i Middledrift, Sør-Afrika. Jeg var der på en utvekslingstur med skolen, og tilbragte en uke på skolen med elevene der. Her slapper noen av elevene av i en av pausene i løpet av en skoledag. Skolen har gjerder rundt hele, med unntak av en port som åpnes før/ etter skolen og andre tilfeller. Foto: Vanessa Frydeborg

26

Bilde tatt i norske fjellomr책der.

Foto: Dillon Ozuna.

Bilde tatt i Soho, London.

Foto: Dillon Ozuna

27

New Mexico, i retning mot den meksikanske/ amerikanske grensen. Foto: Dillon Ozuna.

28

Thailand, Sommeren 2010. Bildet er fra stranden i Hua Hin, Thailand. Det er et vanlig syn at de lokale drar ut på stranden og leker i vannet utover ettermiddagen når solen ikke er like sterk lenger. Dette er da når turistene drar hjem fra stranden, så de lokale får på en måte stranden for seg selv. Foto: Vanessa Frydeborg

San Juan Chamula, Mexico. ´ Foto: Angie Cieslak

29

INTERVIEW WITH BY: ARE SANNES For this semester’s interview Kula Kula have decided that this part of our magazine should feature a student, rather than a professor, for once. At Cafè Chaos I met with Julie Kobashi, a 24 year old masterstudent. Born in Oslo, raised in Kristiansand. Appearently working her way along the coastline of Norway as she’s currently studying in Bergen. Just like many of you readers, are doing or have done.

Kula Kula wanted to unravel what an anthropology student actually think about the anthropological discipline. And also what an anthropology student feel that anthropology have given them.

Julie Kobashi was selected for her ambitious and inspiring character and have proven herself skillful in anthropology. As Mrs. Kobashi is also eager to act and write for the theatre as well - a major part of the interview will be on how these two interests intertwine.

Q A

: How come you decided to study anthropology?

: That’s kind of a long story, I suppose. I studied a year at the University of Strasbourg in Alsace, France, for elective courses. As a

30

JULIE KOBASHI part of my bachelor in French. This is where I discovered anthropology without really knowing what it was at first. I took a course in ethnology, which isn’t quite the same as anthropology.

The course was very strange to me. Our lecturer just sat there, chatting with the students, recommending books and movies about indigenous people. It all ended with me getting good grades too and that baffled me. This was the silliest course, I thought. I guess I didn’t quite get it, but it got me into watching ethnographic films.

And I’m very happy that I listened to the recommendations. The movies made me curious about people.

Who they are and how they live.

When I got back to Norway I had started developing an interest in culture studies. So I took some courses in Social Anthropology, starting with Culture, Meaning and Communication with Andrew Lattas.

Afterwards I took Expressions and Disguises of Power with Tone Bringa and I loved it. That’s when I decided I’d continue studying anthropology.

I think political anthropology is very interesting. Old fashioned anthropology gets a little too abstract for me.

Q A

: What makes anthropology so interesting to you?

: I think it has to do with the theatre. And it has a lot to do with anthropologists almost artistic way of approaching the thoughts and ideas of people who are different from themselves. I remember when I read the book “Soul Hunters” for Lattas’ course, about how the hunters move through a metamorphosis in order to become the animals they are hunting. This was very exciting to me because it got me wondering how the experience feels like to them.

Something I feel is an important contribution is the idea of distancing yourself from your own culture. Culture relativism is something I appreciate and think of as important. Perhaps the most important to us here in Norway right now. I believe culture relativism can help us cope with this socalled “refugee crisis”. I believe the inhabitants of the “West” to be lacking culture relativism and we’re inexperienced in dealing with the people of the rest of the world. And I don’t think I can see that we’ve improved much here either. I hope that we will come to a point where

we try to understand each other rather than bombing and fearing each other.

I think anthropologists ought to become more active. It’s so cool when anthropologists dare to speak to the public about the people they have studied. At the masters level they teach you that this is important.

This is something I would very much like to do. I wouldn’t enjoy being part of a research group that are afraid of speaking in public. As an anthropologist, I’d rather be one to talk in public. It makes people aware that there are differences between people even though the oddities that the anthropologist talk about can be hard for the common man to grasp.

I think it’s important to not be afraid of saying things that will be seen as wrong. Everyone can be wrong every once in a while and I doubt that it’d be possible to be objective in a case concerning the people you have studied. Your opinions will be coloured by your experiences with them. But that’s fine. I think it’s good.

The different ways of perceiving and understanding the world can each vary a lot from one another. This only adds onto the interest in humans that I’ve always 31

had. I think history and politics are also very fun. Anthropology includes that too. It’s applicable in so many ways!

Q

: Anthropology includes a lot of things, indeed. What does it include that you’re less interested in?

A

: I am a bit sceptical towards the old-fashioned anthropology, focusing on indigenous people and tribes. It tends to have a bit much “hocus pocus” for my taste.

The course Culture, Meaning an Communication was a little bit like that. The focus on magic and the functionalist view may have made the course a little less interesting to me. I have the impression that many people agree.

Anthropology also have a tendensy to be critical about it’s own existense, and I get it, but not to this extent. It ends up being too much about us, anthropologists, and how we should relate to our disipline. I think it’s good that we’re self aware about our work, though. We tend to have a focus on what we have done and what kind of changes we can do to improve.

Q

: As you previously mentioned, you’re also into theatre. You’re active with Immaturus and acting the lead role in their play “Farvel Helena” (Goodbye Helena). How did you develop this interest?

A

: I’ve been loving movies ever since I was a child. I remember I would easily get consumed by Disney movies, even memorizing the lines. That’s what I believe got me into roleplaying. I used to love 32

to play a lot, with Barbie dolls and such. My family was supporting this interest and I feel it all started there. Though, I didn’t start going to a drama group until I had passed 10 years of age. It has remained a hobby to me ever since. At upper secondary school I mained drama,

for example.

When I started with drama I felt liberated on many aspects of my life. I came to realise that not everything is the same for everyone.

This has become kind of a passion of mine and I want to keep it that way for as long as I live.

It’s not easy to have as a hobby, however, as there isn’t much of an arena to do drama. I feel like I’m on a semi-professional level due to having a lot of experience. I’ve even had a little experience as a producer for smaller plays.

Q A

: What kind of people would you like to study?

: In anthropology I have two main topics I’d like to study - gender and immigration. I have wanted to study women who are in

a tough spot. For that I will be doing my masters fieldwork in Morocco to study how unmarried mothers there live. I’m not talking about divorced or widowed mothers, but those who were never married and had kids.

One theory I have is that women will

Q

: How would you say that these interests, anthropology and the theatre, are linked?

A

: Both interests have to do with a fascination for human beings who are different than myself. It’s not so fun to act as a character who’s similar to oneself. Same principle during fieldwork. I feel like my involvement in the theatre have made me better suited to do anthropology. Because it helped preventing me from prejudging. Not fully, but it helped a great deal.

In the past I wasn’t really an openminded person. I used to have very strong opinions. This is something I think I’ve improved with a lot because I got more insight in different cultures and personalities.

You’re kind of forced to become fond of the character you act and I expect the same to be true for the people you study. This is a requirement in order to understand, but you don’t neccesarily have to LOVE your character or the people you study.

Theatre and anthropology have a lot in common regarding the things you want to show or write about the people or characters in question. You try to express the things that are essential to grasp in order to get to know your character, or the people you studied.

33

become more active in that situation.

It will be interesting to see how they fight to manage, even when they’re unlikely to manage. I don’t know everything about this yet and it’s going to be very exciting to see how it really is.

I suppose it’s very typical anthropology with a focus on marginalised groups and I think my main topics are linked in that sense.

Working with marginalised people makes sense to me.

In the play “Farvel Helena” my character is also in a challenging position. “Helena” is very unstable and has a very troubled mind. She doesn’t love herself and her life is rough. On top of this she’s afraid of anyone noticing her situation.

The play has been made with some inspiration from Woody Allen’s Blue Jasmine.

Q

: Is there a future for both doing theatre and anthropology to you?

A

: I sure hope so. In anthropology I guess the question is; To what degree will my job be about anthropology? And if I’ll be working in some sort of organisation or not.

I dream about getting a chance to do a longer fieldwork for a PhD. At the same time I know I don’t want to remain in a research-environment

34

my whole life either. I wouldn’t say that my personality is suited for academia. I think it’s important to have people who are more suited for that, but I feel like I want to be a bit more all-round. I have more interests and I have trouble focusing on just one of them. Ideally, I’ll be able to combine them.

Perhaps I’d like to be a public voice who enlighten people in an interesting and, hopefully, new fashion. Let’s see what happens.

Q

: Is there anything you think anthropologists should learn from the theatre?

A

: There is, actually. Drama classes really teach you about wrapping your head around how other people think, as I already pointed out. I do like the point you made earlier about learning to let go when doing drama. We should suggest drama classes for anthropology students where actors help out.

Focusing on how to talk to people during fieldwork and learn to push yourself. Instead of thinking “Oh, they probably don’t want to talk about that!”. I think that would be cool and very helpful to increase the

quality of your fieldnotes. Let’s talk to the institute about this. It would be much better than a lot of other things they do. Haha.

Q

: That’s a great idea! We could probably do that. Time for the final question; Is there anything you’d like to say to new anthropology students?

A

: Well, I don’t know if it’s going to be a warning or a tip, but please take the studies seriously haha. It all depends what interests you have, but I think it’s worth concidering to specialize within anthropology. Maybe even dare to bet on it as a possible occupation.

Are: That makes sense. Kula Kula thanks you for making time for the interview and for sharing many interesting ideas with us. Good luck with your fieldwork and with the more distant future. I think I speak for all of us when I say that I’m excited to see what will become of your ambitions.

JUNGELTELEGRAFEN Dette er en spalte om jungelvesen og bygdedyr, vandrehistorier og møter med den syvende far i huset. Alt usensurert av Kula Kula’s jungeltelegraf.

Vest – Sahara: mer enn kameler og ørken I januar spurte StudVest studenter på Høyden hva de visste om Vest-Sahara. Hele 80% (av 5 spurte) svarte at ørken var det de tenkte på. I en annen undersøkelse, utført heller uformelt av undertegnede på det Akademiske Kvarter i de sene nattetimer; viste at ørken og kameler er hyppig brukte begrep som dukker opp når Vest-Sahara diskuteres. Visst er det ørken i Sahara, og drøssevis av kameler, men Vest-Sahara handler om mye mer enn det.

Det handler også om menneskerettighetsbrudd, okkupasjon og FN-styrker som ikke kan gjøre en døyt.

En skulle trodd at etter over hundre (!) FNresolusjoner og over 40 år med okkupasjon at vi nå nærmer oss en løsning, men den gang ei. Situasjonen er like fastlåst som Antropologisk Institutt sitt fokus på Stillehavet og Papua NyGuinea. Bakgrunnen for okkupasjonen er at den marokkanske kongen mente at Vest-Sahara var hans. At resten av verden mente at det ikke var det, det brydde han seg lite om. Den opprinnelige befolkningen, saharawiene var selvsagt ikke så glade i å bli invadert og kolonisert for tredje (!) gang. Så fra 1975 til 1991 var det krig mellom den saharawiske frigjøringsbevegelsen POLISARIO og Marokko. Mauretania var også med en kort periode, men de ble banket ut av krigen ganske tidlig.

Etter flere tiår med krig i ørkenen fikk partene til

en fredsavtale i 1991. I avtalen stod det at det skulle gjennomføres en folkeavstemming om Vest-Saharas fremtid og FN skulle administrere dette. Etter 25 år har den fortsatt ikke blitt gjennomført. At FN er et tregt og tungrodd system er greit nok, men å bruke 25 år på å gjennomføre en eneste avstemming er latterlig. At Marokko og sine allierte har sabotert, trenert og forsinket arbeidet i 25 år hjelper heller ikke.

Så i tillegg til sand og kameler er situasjonen i Vest-Sahara slik: et okkupert folk, menneskerettighetsbrudd og et FN som sitter dønn fast. Kan noen være så snill å hjelpe FN ut av denne sandkassen? Alt hjelper, for til nå har de ikke fått til så mye.

35

ROFL

“AN ANTHROPOLOGIST WALKS INTO A BAR AND ASKS, “WHY IS THIS JOKE FUNNY?”

LMFAO

Hvilken antropolog er den verste å ha som wingman på byen?

Maurice cockBloch

HAHAH

Hvorfor er det så dårlige veier i Sudan?

Nuerne har et så komplisert se(g)menteringssystem!

Hvem er den mest høylytte antropologen?

Thomas Hylern Eriksen Hvorfor kan ikke jeg slå meg når jeg står på snowboard, når MalinAUski.

(Takk til Erik Sandvik for disse svært underholdende vitsene.)

Kan du Gjette hvem disse er?

36

SETT STREK FRA ANTROPOLOG TIL RIKTIG FORSKNINGSFELT Malinowski D. Stenning Edvard Hviding Donna Goldstein Marilyn Strathern Astrid Anderson Darrell Addison Posey Olaf Smedal Maurice Bloch Roger Keesing Sharon Elaine Hutchinson Valerio Valeri Evans-Pritchard

Solomonøyene Madagaskar Brasil Indonesia Papua Ny-Guinea Sudan

Irak Pakistan Iran Sudan Fredrik Barth

India Norge Fiji Zimbabwe Ny Guinea Oman Bali

Psst! Fasit på neste side.

Bhutan 37

AN AUSSIE REFLECTION OF A YEAR IN BERGEN BY: REBECCA DOYLE-WALKER 2015 was, for me, a year of wonderful experiences, both educationally and personally, and I have the University of Bergen to thank for that opportunity. My decision to take up the chance to study on exchange in Norway has changed my life in so many ways for the better and I’d like to share with you some of what that journey has taught me.

a winter coat (much more heavyduty than what we have at home), an umbrella and to epically fail to see in the New Year – I arrived in Bergen to begin my semester as an exchange student. I knew I was in for an experience. I just wasn’t sure what that experience would be.

As I wandered out of Bergen International Airport in search of a taxi, it was raining. Newsflash people!

The rest of the world doesn’t know it rains 260 days a year in Bergen!!

Good work keeping that piece of information to yourselves.

So, my first experience of Bergen was rushing through the rain. I had no idea how used to rushing through the rain I would become.

At home if it rains, you get annoyed and tend to change your plans so you don’t have to go out in it. If I’d stuck to that in Bergen, I would never have left my room… Suffice to say, the umbrella I purchased in London was used quite a deal over the next year!

It was a lovely, warm summer’s evening when I left Melbourne, Australia on 30 December 2014.

On 1st January 2015 – after a quick stopover in London to purchase 38

The next few days consisted of all the usual things that international students do – head to the Student Centre to register and get the keys to your accommodation, find your

accommodation, move in and then do the traditional trip to IKEA to get all the things you’re going to need that aren’t provided. I was nicely settled by the time Induction day arrived. Now, you know that you’re in Norway when the playing of “Barbie Girl” and A-ha are part of the induction program. That and being introduced to Brown Cheese.

UiB wasn’t first on my list of places to study. That was primarily because I assumed the courses would be taught in Norwegian. I was assured the courses I would be studying would be taught in English - well Norwegian-English.

As it turned out, after several attempts to learn some basic words other than ‘hei, hei’ and ‘tusen takk’ I decided that unless you were born Norwegian there was probably no way you could learn the language… my tongue just does not know how to pronounce those extra letters!

In the end, I was blessed. The majority of my fellow international students were from non-English speaking backgrounds and I have a huge amount of admiration for those who managed to keep up with everything while struggling to understand what was being said, doing all their readings in English and then writing their assignments in English sometimes without the use of Google Translate.

Fasit på oppgavene på forrige side: Karikaturene er av Olaf Smedal, Fredrik Barth og Edvard Hviding.

Fasit på streklek: Malinowski (PNG), D. Stenning (Sudan), Edvard Hviding (Solomon), Donna Goldstein (Brasil), Marilyn Strathern (PNG), Astrid Anderson

The biggest challenge in attending lectures and workshops was learning to understand the different accents and deciphering the “NorwegianEnglish”. I’ll admit this took a few weeks but I finally managed it so the possible disaster of attending classes and not understanding a word was averted.

One of the best things about studying anthropology as an exchange student is the discussions with your fellow students particularly when examining and dissecting the readings in workshops. It was so good to get different perspectives based on how and where we had all grown up around the world. In one of my workshops we counted thirteen (13) different nationalities, which was fantastic. Even some of the Norwegian students opted to be in the English workshops just so they could work with the international students. I’ve been asked a lot what some of the differences were between studying in Norway and studying in Australia.

The short answer is a lot. The long answer is that at UiB I felt much more as though I was being treated as belonging with the department I was studying in rather than just a student.

At UiB, I was able to do the little “special interest” units where I could find out about current research being done by doctorate candidates (and get credit for it). There was the opportunity to attend conferences being hosted by the university in the area I was interested which really surprised me – at my home university, students would not even know about these things happening

let alone be able to attend.

And then of course there are the weekly seminars that are open to everyone in the department with guest speakers from around the world. Some were obviously of more interest than others but just having the opportunity to attend them was a privilege.

All of these great opportunities that enhanced my learning experience were complemented by the friendships that I forged during

my time at UiB. Being a mature age student I was obviously a little concerned that I would be the “oldie” in the class. I imagine it would be hard for a student who was 20-ish to travel to the other side of the world to study, but at least they would be with other people around their own age. I was pleasantly surprised that I was so openly accepted – it helps that I don’t look as old as I am – and included in many extracurricular activities.

I genuinely did not want to leave UiB

and if I had been able to pick up Norwegian I probably would have tried to transfer and complete my studies there.

I did try to “Australia-fy” some of my Norwegian friends – with absolutely no success. Australians are known to be outgoing and friendly, but my striking up conversations with random strangers completely freaked out my introverted Norwegian friends. Apparently it isn’t acceptable behaviour to call out to others across the road, talk to people at bus stops or on the bus, speak to people in shops (unless you intend to make a purchase) and you really shouldn’t get too close b e c a u s e Norwegians really value their personal space.

Obviously they had as much luck getting me to change my behaviour as I did in getting them to change theirs!

So I thank UiB and the Social Anthropology department for making me feel so welcome and valued as a student and part of the department during my year in Bergen. I appreciate the opportunity that I had to study there and the experience that I gained which is immeasurable and worth so much to me as I move ahead with my studies. I hope to return to do my masters at UiB in the future and to become a part of the community there once again.

(PNG), Darrell Addison Posey (Brasil), Olaf Smedal (Indonesia), Maurice Bloch (Madagaskar), Roger Keesing (Solomon), Sharon Elaine Hutchinson(Sudan), Valerio Valeri (PNG), Evans-Pritchard (Sudan), Barth(Irak, Pakistan, Iran, Sudan, Ny-Guinea, Oman, Bali, Bhutan og Norge).

39

LA VIE EN ROSE AV: ANNA-OLIVIA SUNDSLI Litt tankespinn fra mine måneder i Lysenes By. Jeg bor i Paris. Vakre, gamle Paris. Jeg kan ikke unngå å bli en vandrende klisje her, selv om jeg alltid har hevdet å unngå klisjeer for harde livet.

Tiden flyter; dagene og nettene bærer en rar sjarm på hver sin måte og smelter sammen i en herlig skjødesløs rytme. Paris er uflidd og elegant på samme tid, og som antropologistudent kan jeg ikke unngå å bli overmåte inspirert og til tider irritert, av hvordan ting henger sammen på en uaffektert måte.

Løse systemer og usympatiske holdninger mot språkbarrierer er en demotiverende faktor ved å vivre ici.

Jeg har likevel omsider lært meg å bite tennene sammen. Jeg lytter, lærer, flyter med og tar en ting om gangen, og smått om senn kjenner jeg at jeg er på riktig sted.

Jeg snakker med spennende mennesker, jeg vandrer blant monumenter som “egentlig ikke er så viktige” men som tar pusten fra meg. Jeg går gjennom gater, langs Seinen og ramler plutselig forbi Notre Dame, som om det var det mest sannsynlige i verden, og Sacre Coeur har blitt min Fløyen nummer to. I Paris blir det spektakulære 40

(Instagram: @annasundsli) naturliggjort og det er helt greit! Skal man gå å gape etter historiske bygg og vakker arkitektur 24/7 blir man fort hyppig gjest hos kiropraktor.

Det tar tid, men å leve selsommelig gjennom skjønnheten i denne byen blir etterhvert dagligdags. Det er mye lettere og man setter mer pris på dagene. Parisisk kultur er tålmodig til bristepunktet og avslappet til man faller bakover; men det gjelder å bare flyte med. Det er så slitsomt å svømme motstrøms- man kommer

ingen vei.

Dagene mine blir tilbragt i gatene, på fortauskafeene og på metroen.

Jeg ser på folk, på hvordan de ter seg. Jeg ser på unge mennesker i gamle gater som kysser hverandre på begge kinnene. Jeg ser på eldre par som holder hverandre i hendene og tviholder på kjærligheten. Jeg har allerede advart om min tendens til å falle tilbake til klisjeene- og jeg vil ikke skyve dem under teppet. Jeg vil heller omfavne klisjeene fordi Paris

er avhengig av dem. Jeg har blitt forelsket i en kultur som lar tid være tid, og liv være liv. Generøsitet uten egoisme preger gatene og metroen.

Det å se luksus og nød på samme gatehjørne stikker meg i hjertet hver dag, men samtidig som parisere er opptatt av seg selv er det sjeldent jeg ser en uteligger med et tomt pappkrus mellom hendene.

Jeg har blitt mer villig til å gi uten å tenke på meg selv- og det har lønnet seg. Jeg gav en gang en 5 euro-seddel til en hjemløs mann på gaten. Jeg hadde nesten gått et kvartal da jeg hørte en stemme rope etter en mademoiselle og da jeg til slutt snudde meg så jeg den gamle mannen løpe hastig etter meg med en brun portemoné i hånden.

Distré som jeg er, hadde jeg glemt lommeboken min i min iver etter å gi. Man kan kalle det karma, men jeg tror det kun handler om tillitt og generøsitet. Paris er full av begge deler.

I nesten tre måneder har jeg bodd på nordsiden av Paris. Jeg har hatt gåavstand til legendariske Montmartre og mange av mine dager har blitt tilbragt vandrende henslengt bortover mot Sacre Coeur og blant blomsterhandlere og bokhandlere og gallerier har jeg gitt meg litt ro. Samtidig som nabolaget mitt er formet av kunst og kultur og bourgeoise tendenser, ligger leiligheten jeg bor i rett rundt hjørnet fra det mest multietniske området i byen. Jeg blir advart mot å vandre alene om kveldene, holde meg unna mørke barer og å gå med blikket rettet fremover selv midt på dagen.

Et dusin fremmede forbipasserende har oppfordret meg til å lukke vesken, og franskmenn jeg har blitt

kjent med synes det er en smule komisk å se for seg at jeg bor i et så turbulent strøk. De ser på meg og mine nordiske trekk og smiler med sympati når jeg sier at jeg bor like ved Barbés. Siden februar har jeg opplevd kulturforskjeller boende side om side, jeg har blitt en del av et nabolag som gjør at jeg stadig glemmer at jeg er i Europa. Luktene og lydene minner meg mer om orientalske strøk.

Store deler av gatene nedenfor og nord for Montmartre er bebodd av en god andel mennesker fra arabiske land, Senegal, NordAfrika og Midtøsten. Grenser er aldri barrierer her, selv om Paris er preget av sterke kontraster på fattig og rik.

Jeg kan godt forstå at en kultur som bygger så åpenlyst på humanitet og frihet kan være truende for mennesker som finner evig liv viktigere enn livet her og nå. Midt mellom gammelt demokrati og en usminket form for kjærlighet til livet, blir ondskap tilslørt og ufarliggjort. Pariserne nyter det frie, friske livet og verner om sine holdninger til tiden - unge mennesker flyter ut i arbeidslivet og blir oppfordret til å tenke annerledes. Tre måneder her har gitt meg muligheten til å snakke med mennesker på min egen alder om 13. november. Terroren blir beskrevet som et sjokk og en usannsynlighet. En dag i en taxi på vei hjem en ettermiddag havnet en

god venn av meg i en opphetet samtale med sjåføren vår. Han uttrykte sitt raseri over hvordan mennesker av samme tro som ham hadde svertet resten av verdens syn på islam. Han snakket lidenskapelig om sin avsky for IS og hvor sint han var over hvordan det gode han trodde på ble vridd til ren ondskap.

Sjåførens hissige måte å snakke på var rørende. Jeg var ikke overrasket over noe av det han sa, jeg følte meg tryggere og mindre alene om å velge å tro på det gode.

Mitt semester i Paris kan kort oppsummeres som en stadfestelse av min egen tro på det gode i verden. Det gode som skjer når mennesker med forskjellig bakgrunn, religion og kultur bruker hverandre i kampen om rettferdighet. Denne byen har vist sine gode sider til meg i form av ekstrem diversitet, store studentdemonstrasjoner etter vedtak av nye arbeidslover, vetorett på en romantisk innstilling til livet og en driv til å produsere kunnskap som fremmer humanitet og medmenneskelighet. Alt dette blir veldig vagt.

41

Dear diary

WELCOME TO NORWAY

BY: ANGIE CIEŚLAK I am born in Poland, near Katowice.

I moved to Spain when I was 12.

Two years ago I moved to Norway: one year in Stavanger, one year in Bergen. Never felt too much Polish, nor Spanish. In Norway I’ve been too short to feel Norwegian.

So, where am I from? What does identity means for us rootless, nomads with a gypsy soul?

Moving to Norway was like moving to a whole new planet. Here the social rules are different. I can no longer talk to strangers on a bus stop. Neither can I sit next to a Norwegian on the bus. Whenever I see a person I know walking on the other side of the street, I can’t shout “hei hei” like I would do when I lived in Spain.

ruined and I need to teach myself the new ways of being?

And trying to learn Norwegian, that’s a huge challenge! Not only are there three different official languages (Bokmål, Nynorsk and Samisk), but pretty much every person I know has its own dialect, which makes their way of speaking the proper one.

When it comes to learning Norwegian, my situation looks like this: living in Bergen, with my Stavanger boyfriend, learning from my Oslo teacher. Ha! And you thought you had it hard...

The first thing I learned was the saying “Det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær” (“There is no bad weather, only bad clothing”, for those who haven’t heard it yet). With my Spanish winter coats, I was cold in September!

Since we’re talking about Norwegian, I can speak fluently five different languages, but in all of them I have an accent from another one. Let’s say, I’m speaking Polish, adding Silesian words, with a Spanish accent. If I was going to move back to Poland, I would feel like a stranger. I already do when I go to visit my family. I wonder how my own dialect will sound like when I learn Norwegian.

So how can I determine my identity when all I know about the world is

So, what do I answer when I’m asked where I’m from? I feel

42

that most of the time this specific question creates inequality. But that isn’t only talking about Norwegians.

Wherever you’re from, when you go abroad, you either get treated better or worse.

Sometimes, I choose whether to say I’m from Poland or Spain. It’s not that I’m ashamed of being Polish, but many people look at me differently, as if I was inferior to them. And when I say I’m Spanish, I sense them becoming kinder.

And I understand why it is this way in Norway. Norwegians get their handwork done by Polish people.

We’re seen as builders, painters, physical workers, vodka drinkers.

Poland is also a country to go and buy cheap things.

On the other hand, Spaniards are perceived as relaxed, joyful people, from a sunny place where Norwegians go to spend their vacations, and where they buy their holiday/retirement houses.

It’s funny that, when I say I’m from Poland, I get the “oh, I had my bathroom/windows/basement done

by Polish people. They were good workers, but they drank a lot of vodka and they said a lot of ‘kurwa’ word” answer. But when I say I’m Spanish, I get “I have a house in Spain, in Torrevieja. Muy bueno.”.

So, what can one do to feel more Norwegian? Eat more Grandiosa?

Taco nights on Fridays? Drive to Sweden to get cheaper beer?

rainy days, cold and long winters, and uncomfortable silences, Norway is a wonderful country to live in. You can complain about many things and never feel at home. But you can also integrate, make things koselig, learn the language. And even though

Norwegians might seem distant and unsocial at the beginning, when you make friends with them, they will be the best friends you’ll have. A tip: get drunk with them, that will speed the things up.

At the beginning of my first autumn in Norway, I went for a walk at dusk. First thing I thought is that Norwegians don’t really like curtains in their windows. Having in mind that they feel uncomfortable when you sit next to them on a bus stop, you could think that they would like some privacy when at home. The only people I saw that had curtains in their windows were foreigners.

But that’s not where I’m heading.

The other thing that made me go “Du, store alpakka!”, was that almost all of the houses had millions of candles lit inside. They were everywhere. When I asked my Norwegian friend what it was about, she said it was “koselig”, and it felt warm and cosy like a prolongation of the summer.

During the two years I have been living in Norway, that is the thing I like the best (that, and the Freia chocolate). I don’t think that this word can be translated to any other language. It’s typical Norwegian.

It’s the feeling of friendship, love, comfort, cosiness, warmth, compressed in one word.

But to be honest, despite that everything is so expensive, all the 43

LIVET I EN MEKSIKANSK

GRENSEBY.

AV:IVI-EMILIE PANAYIOTOU

I skrivende stund er jeg kommet halvveis i feltarbeidet mitt i Mexicali, en meksikansk grenseby i NordMexico. Her tilbringer jeg dagene mine på forskjellige hjelpesentre med de deporterte migrantene i byen, og ser blant annet på hvordan de håndterer sin nye situasjon som deportert tilbake i Mexico.

44

Etter Barack Obama ble president i USA har hele 2,3 millioner ulovlige innvandrere blitt deportert til sine hjemland, hovedsakelig til Mexico og land i Mellom-Amerika, og Obama har fått kallenavnet «deporter in Chief». Grunnet endringer i amerikansk grensepolitikk og den forverrede sikkerhetssituasjonen i

andre meksikanske grensebyer har Mexicali, en relativt rolig by, sett en voldsom økning i antall deporterte migranter de siste årene. Bare i 20122013 ankom 113 000 mennesker Mexicali i deportasjonsbusser fra USA. Myndighetene tilbyr lite hjelp, bortsett fra at de nyankomne kan få rabatterte bussbilletter tilbake til sine hjemsteder i Mexico. Mange velger allikevel å bli i Mexicali for å tjene opp nok penger til å atter en gang kan prøve lykken og krysse grensen

tilbake til USA. Ettersom mange av de som blir deportert blir sendt tilbake til Mexico temmelig tomhendte har dette bidratt til at innbyggere i Mexicali sliter med å finne løsninger på hvordan håndtere bølgen med deporterte mennesker. Derfor er det opprettet flere hjelpesentre i byen som hovedsakelig blir drevet av privatpersoner.

Grensen mellom USA og Mexico blir karakterisert som en av de «travleste» i verden og hvert år er det 350 millioner som krysser den lovlig. Mexicali er derimot en mer rolig grenseby, i forhold til nabobyen, Tijuana, der drøye 300.000 mennesker krysser grensen til San Diego hver dag. Da jeg ankom Mexicali i januar, fikk jeg mange spørsmål om hvorfor jeg hadde valgt akkurat Mexicali, og for å være ærlig lurte jeg litt på det samme. Etter flere timer i fly over ørkenlandskap, dukket Mexicali opp som om noen bare hadde satt en liten by midt i ørkenen. Man kan få inntrykk av at byen kun er der som en inngangsport til USA, og ikke noe særlig mer enn det. Altså skjer det ikke så mye her utenom den konstante strømmen av mennesker som enten nettopp har kommet, eller skal videre, og det kan nesten virke som om menneskene som bor her har valgt å bosette seg her til dels fordi de kan dra over til USA. De aller fleste som bor i Mexicali eier et såkalt «green-card» som gir de lov til å krysse grensen når de vil, men innenfor strenge rammer - kun for opphold innenfor et gitt territorium og for et visst antall dager.

Mange av innbyggerne i Mexicali tar derfor gjerne helgehandelen

på «Walmart» i Calexico, og i helgene strekker køen til USA seg flere kilometer lang. Da jeg spurte hvorfor de heller ville bruke flere timer på å krysse grensen, enn å handle på lokalmarkedet svarte de at de foretrakk å handle i USA ettersom alt er bedre der. Det er en gjennomgående holdning blant de aller fleste mexicalianere; at alt er bedre i USA. Første gang jeg ble tatt med på helgehandel til Calexico var bilen vi kjørte i så tom på drivstoff at det var så vidt vi klarte å nå grensen før bensintanken var tom. Dette fordi de heller ville fylle tanken i Calexico.

De foretrakk å ha amerikansk bensin da den visstnok var mye bedre enn den meksikanske. Da jeg spurte om de kunne merke forskjell på bensinen flirte de bare av meg, som om jeg hadde sagt noe dumt.

Da jeg først presenterte meg for familien jeg bor med, og forklarte de at feltarbeidet mitt skulle handle om de deporterte migrantene, svarte de at jeg nok helt sikkert hadde sett noen på vei hit i taxien. Og det hadde jeg også. Det var de som sov på fortauskantene, kvinnen med det lille barnet på hoften som prøvde å selge frukt til meg gjennom bilvinduet, han som underholdt bilkøen ved å sjonglere mens han syklet. Ut ifra blikkene de gav meg, virket det som om jeg var en skikkelig raring som hadde kommet helt til Mexicali for å gjøre feltarbeid blant «migrantene».

Jeg fant fort ut at migranter i Mexicali nærmest blir sett på som en homogen gruppe bestående av papirløse, hjemløse, rusavhengige og småkriminelle. De blir alle gredd under samme kam, uansett om de er fra Mexico eller andre latinamerikanske land, og uavhengig

av hvor lenge de har bodd i USA eller om de nettopp er kommet for å prøve lykken. Migrantene er som regel de fattige. Mange ganger har jeg sett at de står og stirrer gjennom grensegjerdet (det er laget slik at man kan se gjennom) over til USA, uten å ha mulighet til å krysse da det er for vanskelig, på grunn av at det er så tungt bevoktet.

Ved første øyekast kan det virke som om grensegjerdet til er blitt satt opp midt i byen, som om det bare har fått vokse fritt av seg selv.

Sett ovenfra ser det ut som om det skjærer byen i to, hvor Calexicoden amerikanske grensebyenligger på den andre siden. Mexicali er en relativt ung by, der Calexico på motsatt side, ble stiftet på samme tid, og lokalbefolkningen pleier å si at byene er som tvillinger som ble skilt ved fødselen. I dag står de to byene nærmest i et symbiotisk forhold til hverandre som tjener innbyggerne på begge sider, for eksempel pendler mange meksikanere over grensen hver dag til Calexico for å arbeide. Det eneste som skiller dem er grensegjerdet. Man kan nesten si at grensegjerdet er et symbol på ulikheter. Et symbol på vestlig/ikkevestlig, rik og fattig. Det er et resultat av modernitet og globalisering, en stat som velger hvem de vil ha innenfor og hvem som står utenfor.

45

Info til bidragsytere Kjære bidragsytere.

Nå blir det enklere å bidra, men tidsfristen blir smalere. Dette er for å hjelpe oss til å få bedre oversikt over den redaksjonelle prosessen. Det vil også bety at dere slipper å tilsidesette viktig arbeid når avsluttende eksamen nærmer seg.

Det er bare å sende inn bidrag! Totalt skal 48 sider fylles og redaksjonen setter stor pris på hjelp. Bidrag i form av artikler må sendes inn allerede en måned før brekkhelg. Bidrag i form av bilder vil vi ha inn innen tre uker før brekkehelg. Planlagt dato for brekkhelg og slippfest blir offentliggjort på vår facebook side samme dag som konstituerende møte i starten av semesteret. Artikler som kommer inn uten bilde/ illustrasjon risikerer å komme på trykk uten illustrasjon/bilde. Her er det muliga å komme med egne ønsker.

Fotokonkurransen blir byttet ut med en forsidekonkurranse. Det betyr at vi nå aksepterer illustrasjoner, malerier, osv. Vi tar til oss kritikken rundt vanskelig tema dette semesteret og kommer sterkere tilbake neste semester.

Ved innsending av egenproduserte bilder tilbyr vi nå å trykke ditt brukernavn på instagram i bildeteksten.

Mailadressen vår er kulakula@sv.uib.no og den er åpen for innsending av bidrag året rundt. Innsending etter gitt “tidsfrist” vil komme på trykk i neste utgave igjen.

En ekstra stor takk til alle bidragsytere! Det hadde ikke blitt noe Kula Kula uten deres hjelp!

Ta del i antropologifellesskapet!

Norsk Antropologisk Forening (NAF) er en medlemsorganisasjon for antropologer og tilbyr studentmedlemskap!

NAF utgir Norsk Antropologisk Tidsskrift (NAT) og administrerer nettsiden www.antropologi.org.

Foreningen arrangerer i tillegg en nasjonal fagkonferanse hvert år. Årskonferansen er et møtested for antropologer i alle yrker, nyutdannede, etablerte forskere så vel som masterstudenter. En unik anledning, hvor antropologer med ulik bakgrunn inviteres til å holde innlegg i ulike arbeidsgrupper, knytte nettverk og utvikle faglighet. Som medlem i NAF betaler du en redusert konferanseavgift.

For å bli medlem, meld deg inn via våre nettsider www.antropologi.org/om-naf/bli-medlem/.

Priser (pr. 2016) Fullt medlem: kr 660 Studenter: kr 410

46

Fagutvalget trenger deg!

Fagutvalget for sosialantropologi er bindeleddet mellom studentene og instituttet for sosialantropologi.

Som student kan du gjennom Fagutvalget ha kontakt med instituttets ansatte og undervisningsansvarlige. Vi er studentenes talerør, noe som betyr at hvis du er misfornøyd med noe, har en mening om noe eller bare en idé som du vil videreformidle til instituttet, kan du komme til oss.

Gjennom Fagutvalget har vi som studenter også mulighet til å påvirke avgjørelser på fakultetsnivå.

Som medlem i Fagutvalget kan du få erfaringer som kan være nyttige å ha når man skal ut i arbeidslivet.

En attest fra Fagutvalget vil ta seg godt ut på CV-en, uansett om du har hatt verv eller ikke. Fagutvalget er alltid på jakt etter nye medlemmer som vil være med på å skape et godt miljø, både faglig og sosialt.

Fagutvalget er ikke bare studentenes bindeledd til instituttet, men også ansvalige for studentenes trivsel og velvære. Vi arrangerer både faglige og sosiale sammenkomster, som quizkvelder og filmkvelder. I løpet av de siste semestrene har vi fått i stand både Julefest, Maskerade, Sommerfest og Høstfest med både mat og musikalske innslag. Vi er nå også interessert i å følge opp suksessen fra 2011 da vi arrangerte studietur til Manchester. I tillegg har nysgjerrige studenter fått muligheten til å spørre ut ferske hjemkomne masterstudenter fra felt på arrangementet «På café med en masterstudent».

Masterstudentene har delt historier om alt fra hvordan det føles å bli skjelt ut av en nøkkelperson foran en gjeng av informanter på Fiji, til utfordringene ved å gjøre feltarbeid i Bergensområdet.

Vi har alltid lyst til å få med oss nye medlemmer, og gjerne medlemmer som vil videreføre og skape nye aktiviteter som kan samle antropologistudentene. Ved semesterstart holder vi konstituerende møte som vil bli annonsert på studentmail og på Facebook. Det er et uforpliktende møte, åpent for alle studenter.

Har du lyst til å være med på å bestemme hvor studieturen skal gå? Har du noen idéer til faglige eller sosiale arrangement? Eller har du lyst tilvære med å påvirke studiehverdagen? Da håper vi på å se deg i Fagutvalget! Følg med på gruppen Sosialantropologi ved UiB på Facebook, legg deg til som medlem i gruppen Fagutvalget ved institutt for sosialantropologi på Mi side, eller stikk gjerne innom et av møtene våre for å hilse på eller stille spørsmål. Lurer du på noe er det bare å sende en mail! fagutvalg@sosantr.uib.no 47

KALL MEG GJERNE NAIV 14. april hadde Studentersamfunnet en debatt på Bergen offentlige bibliotek, med navn Hellig land – Evig strid. Representanter fra Med Israel For Fred og Palestinakomiteen stilte sammen med forfatter Erling Rimehaug. Etter debatten brant jeg inne med noe, og nå kommer det ut…

Jeg ble overrasket over hvor lite innsikt og forståelse hver av partene hadde for den motsatte part. Begge parter i debatten bruker det samme argumentet, nemlig moral og rettferdighet. Det blir en debatt med fokus på hvem som lider mest, fremfor en løsning. Ja, situasjonen er jævlig, for å bruke et stygt, men korrekt ord. Men for at denne dialogen skal ha en utvikling MÅ vi endre fokus.

Det hadde vært mye mer interessant å diskutert for eksempel den Israelske stat som også er i oppløsning. MIFF snakket nemlig så varmt om en venstreside i Israel som kan komme å redde situasjonen. Men denne venstresiden eksisterer ikke i Israel i dag, for også dem blir undertrykket av staten. Jødiske journalister som taler palestinernes sak har ikke ytringsfrihet i media under den Israelske stat, som for så vidt har sterke høyreekstreme tendenser. Begge parter (Israel og Palestina) har også en oppfattelse av at egen stat er fragmentert og at man derfor ikke kan stå til ansvar for det noen andre i egen gruppe gjør eller har gjort. Den andre part derimot ser man på som en helhet. For eksempel oppfattelsen av at alle palestinere er del av Hamas.

Hvis vi hadde brukt denne torsdagskvelden til å diskutert dette, kunne vi kommet frem til en forståelse av at vi er på forskjellig side, men i nøyaktig samme posisjon. Lidelse, urettferdighet og fragmentering.

Jeg er så lei av at folk sier til meg: kjære lille deg, du må forstå at dette er en kompleks konflikt mellom to store religioner! NEI, det handler om å være et menneske!

Hvis vi fokuserer på menneskene, og det å gå i hverandres sko, tror jeg vi ville fått en utvikling. Dette er noe som jeg kan tenke meg er vanskelig for en palestiner og israeler å diskutere, men disse dialogene har allerede startet i noen områder hvor man inviterer «fienden» dvs. naboen, til kaffe.

Vi som sitter i Norge og ikke kjenner denne konflikten på huden, vi skulle ha fått det til den torsdagskvelden! Hvis vi endrer fokus fra å gi skyld, så vil det å ta ansvar komme i etterkant. For Palestinakomiteen og Med Israel For Fred, skulle egentlig blitt enige. Målet er det samme, hvorfor er det så vanskelig å se hverandre? Jeg er så lei av de samme argumentene, etter 60-70 år står vi fortsatt på samme sted. Jeg ønsker et nytt fokus.

Har du noe på hjertet? Skriv til Atingting på twitter! @atingting_

24

1

IL J

ØM ERK E T

9 Tr ykksak 6

9

M

48