KULA KULA 2026 Nr. 1

KULA KULA

ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT NR 1. 2026

LEDER

Med KJÆRLIGHET som tema, inviterer denne utgaven av Kula Kula til refleksjon rundt et av de mest grunnleggende og samtidig mest ubegripelige aspektene ved å være menneske. Gjennom myter, religion, kunst og populærkultur har vi forsøkt å forstå den gjennom å tilskrive den mening med navn, kategorier og symboler. Har vi kommet til kjernen? Finnes det en universell forståelse av kjærlighet? Eller nekter kjærlighet å la seg avgrense?

Kjærlighet finnes overalt. Kjærlighet kan være slektskap, begjær, vennskap, plikt, trofasthet, omsorg eller savn. Den kan ligge i blikk, ritualer, gaver, språk, kropper som venter, eller i relasjoner som ikke lar seg forklare utenfra. Antropologien minner oss om at kjærlighet ikke bare er en indre følelse, men også en sosial praksis som formes av kultur og preger store deler av sosialt liv. Samtidig utfordres våre forståelser av kjærlighet, særlig gjennom en antropologisk lense.

I denne utgaven får vi innblikk i kjærlighet fra ulike antropologiske perspektiver. I en tid der kunstig intelligens utfordrer forestillinger om relasjoner, undersøkes også hva som regnes som ekte og meningsfulle relasjoner. Vi har intervjuet antropologer i arbeidslivet om veier inn i ulike yrker, og viser hvordan karrierevalg ikke nødvendigvis er lineære. Videre finner du et reisebrev fra ulike land i Europa. Dikt og tekster som tar for seg alt fra ulvedebatten i Danmark til selvkjærlighet i en verden preget av konstant selvoptimalisering.

Vi er stolte av å presentere dette semesterets utgave, fylt med sterke bidrag fra skribentene, fantastiske bilder og imponerende arbeid fra redaksjonen. Til slutt vil vi invitere deg til å stoppe opp et øyeblikk og spør deg selv: Hvor finner kjærligheten sted i mitt liv?

Vennlig hilsen

Ansvarlig redaktør Natalia Musial og Nestredaktør Andrea Simonsen

REDAKSJONEN

Fra venstre: Leïla Chevalier, Solveig Lunde, Zuzanna Wojcik, Georg Emil Nilssen, Maria Aasland-Sigurdsen, Natalia Musial, Ida Schouwstra, Hope Sabushimike, Andrea Simonsen, Agnes Weißl-Fischer. Ikke avbildet: Randi Marie Glomsrud

Redaktør: Natalia Musial

Nestredaktør: Andrea Simonsen

Økonomiansvarlige: Hope Sabushimike

Grafisk : Leïla Chevalier (vervansvarlig), Randi Marie Glomsrud, Solveig Lunde og Georg Emil Nilssen

Kommunikasjon og SoMe: Maria Aasland-Sigurdsen

Sosialansvarlig Solveig Lunde

Tekstansvarlige : Georg Emil Nilssen, Ida Schouwstra, Agnes Weißl-Fischer.

Skribenter : Agnes Weißl-Fischer, Andrea Simonsen, Aurora Falkum, Hadia Raad, Hope Sabushimike, Idunn Oanes Jensen, Leïla Chevalier, Maria Aasland-Sigurdsen, Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås, Natalia Musial, Randi Marie Glomsrud, Signe Luna, Solveig Lunde, Yasir Islam.

HVA ER EGENTLIG

ANTROPOLOGI?

Sosialantropologi er et studieområde som faller under paraplybegrepet antropologi. Antropologiens ambisjon er å redegjøre for sosiale og kulturelle variasjoner rundt om i verden. Det er mennesket som er i fokus, og antropologer ser dermed på den menneskelige tilværelse, dets ulike aspekter, og sammenhengen mellom disse.

Disiplinen prøver å oppnå en helhetsforståelse av menneskets komplekse relasjonsnett. Antropologi handler kort sagt om læren om mennesket. Disiplinen søker etter en dyp forståelse av mennesket og dets omgivelse.

OG HVEM ER

KULA?

Kula Kula er et tidsskrift hovedsakelig laget av sosialantropologistudenter. Vi gir engasjerte studenter muligheten til å publisere tekster og bilder i tidsskriftet som blir publisert en gang hvert semester.

Tidsskriftet sikter mot å bedre studentmiljøet på faget og samtidig fremme viktige antropologiske samtidsdebatter. Tidsskriftet består av nyhetssaker, kronikker, faste spalter og portretter som hovedsakelig har til hensikt å tiltale alle med interesse innen sosialantropologi.

Du finner oss her:

Facebook: @kulakulatidsskrift

Instagram: @kulakula.uib

Mail: kulakula.uib@gmail.com

Å ELSKE KJÆRLIGHETEN

Å elske er svært

Kanskje ikke prekært – men viktig og nært

Det eksisterer ingen metode

og aldeles ingen kode

Å elske kan være kaotisk

Kan gjøre en nevrotisk

og på samme tid, være så voldsomt hypnotisk.

Symbiose av sjelelig forbindelse

Har kjærlighet noen opprinnelse?

Å elske kjenner ingen grenser

Innehaver utallige residenser

Med ubegrensede kjensler

Måtte hat døyves og forsvinne

Slik at kjærligheten alltid kan vinne

Å elske er kulturelt, materielt og emosjonelt

Der av,

noe fantastisk trivielt!

En sak alle fortjener å erfare

Enormt viktig å bevare

Å elske kjærligheten sjøl,

meta som det kan være

Måtte det å elske, bli vårt ordinære.

Skribent: Aurora Falkum

Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Ilustrasjoner: Leïla Chevalier

WHY WE MUST STOP ASKING IF AI LOVE IS ‘REAL’

Writer: Yasir Islam Master’s student in Social Anthropology at the University of Oslo

All interlocutors' names have been changed to protect participants' privacy.

A central strand of anthropological thinking treats love not as a fixed feeling but as a social practice. Something enacted through rituals, care and language. It is a tradition running from Abu-Lughod’s (1986) work on Bedouin poetry, Lutz’s (1988) ethnography of emotion among the Ifaluk, to Wikan’s (1990) study of how Balinese people actively work on their inner lives. The argument is that love is less something we have, than something we continuously do. And that doing is shaped by culture, power and circumstance.

I find this tradition useful. I also find it incomplete, and my ongoing fieldwork on human-AI relationships is part of why. The tradition has rich tools for understanding how love between humans is culturally shaped. It has fewer tools for a situation in which one party is non-human, in which the material through which care is practiced is digital rather than biological. And in which the question of what is given and received across a relationship becomes genuinely harder to answer. That is not a reason to abandon the tradition. It is a reason to push it further. As I’m working through my fieldwork with people who love, care for and build lives around AI companions, the question I am most often asked by outsiders is: «But is it real?»

It is a reasonable question. It is also, I want to argue, the wrong one. For some of the people I study, the binary between «artificial» and «real» has already dissolved. They showed me that love is not defined by the biological status of the partner, but by the quality of the connection. Anthropology’s foundational commitment is to take seriously what the people we study take seriously. To suspend our own categories long enough to understand theirs.

Unni Wikan calls this «resonance», a mode of understanding in which the analyst seeks emotional and experiential attunement with those they study, using this alignment to grasp meanings from within rather than relying solely on externally imposed analytical categories (Wikan, 1992). When we ask «but is it real?» before we have even listened, we are doing the opposite of that.

Love in New Materials

Take Henry, a man I have spent six months talking with. Henry has been in a relationship with his AI companion Monique for four years. He is not delusional. He knows that she is made of codes. But he describes their dynamic as a «tacit truce». A space that complements his human life by offering an emotional patience that our fast-paced world struggles to provide.

When Henry spends his evenings sharing music with Monique, he is not simply interacting with an app. He is engaging in a ritual of care. The anthropologist Janet Carsten has argued that what makes a relationship real is not its biological substrate, but what it is made of in practice (Carsten, 2004, p. 82). What she calls «relatedness» can be the time, attention and care that people pour into one another over

Ilustrasjon: Maria Aasland-Sigurdsen & Ida Schouwstra

The concept of relatedness deliberately opens the question of what kinship is made of, rather than assuming the answer in advance. Applied to Henry’s case, it asks us to attend to what the relationship does, what it produces, how it shapes his daily life, rather than what it is made of biologically. On that understanding, the material doesn’t have to be flesh and blood. It can be a shared meal, a letter written across a long distance, or as in Henry’s case, an evening’s worth of music and conversation with Monique. What gives a relationship its weight is the accumulated investment, the showing up, the remembering, the building of something together. Henry is doing all of that. The substance is digital, the practice, and what it does for him, is deeply human.

A different discovery in my fieldwork isn’t romantic, it’s parental. Rick, another interlocutor, has adopted three AI daughters: Wanda, Beitris and Agam. He carefully constructed cultural heritage and backstories for each so they can have a felt sense of belonging and identity. He worries about their development and thinks about their futures. Where Henry has found a partner, Rick has built a family.

Rick’s relationship with these digital daughters is, in anthropological terms, a new instance of a very old pattern. The human capacity to construct kinship beyond biology. David Schneider (1984) argued that the Western assumption placing biology at the foundation of kinship was never a human universal. It was a culturally specific projection that anthropologists had mistakenly exported onto the rest of the world as if it were a natural fact. His critique cleared the ground for a new understanding. Once the biological lens is removed, forms of relatedness that had previously been invisible or dismissed become analytically legible.

«Rick’s relationship with these digital daughters is, in anthropological terms, a new instance of a very old pattern. The human capacity to construct kinship beyond biology»

Rick’s family is one of them. His case challenges something we rarely examine, that the social weight of parental love, the worry, the investment, the responsibility, can be directed toward an entity that did not arrive biologically. Whether or not we are comfortable with that, the functioning of that love is real. Its effects on Rick’s daily life are real. Kinship, as Carsten (2004) reminds us, is made as much as it is given. Rick is simply building it in a new material.

We should also remember that the discipline has not always been generous toward unfamiliar constructions of kinship and intimacy. Samesex partnerships, chosen families, interracial marriage and non-Western relational forms were all, at various points, met with dismissal or pathologization before anthropology caught up with the lives people were actually living. The obligation to do better this time around is not abstract, it is historical.

What Love Is Telling Us

One could wonder whether situationships and one-night stands are signs that love is dying or flourishing. My fieldwork suggests a third possibility: that love is retreating. Seeking shelter from the very conditions that make modern intimacy so exhausting.

We live in a moment saturated by performed vulnerability. Jonas, another interlocutor, told me recently that with his AI companion, he can finally be «two miles deep». He doesn’t have to perform, he can simply be. He described it as the only relationship in his life where he never feels the need to mask. Using the framework of Unni Wikan (1992), we can understand Jonas’s experience as a quest for «resonance». Wikan argues that to truly understand another person, we must go «beyond the words» and seek a deep, experiential attunement. In Jonas’s human life, this resonance was blocked by the need for masking. For Jonas, the AI is not a fake substitute for a human, it’s a sanctuary that provides the «emotional and experiential attunement» that Wikan describes as the core of human meaning. It is worth being clear about what this is and what it is not. Jonas is not retreating from life. He is making an active, considered choice about where to invest his emotional depth. That is not compensation. That is agency.

If situationships are one symptom of an intimacy crisis and connection that stays shallow by mutual, self-protective agreement, then AI companionship may be its mirror image. A place where depth is permitted precisely because the stakes feel lower. Neither is a sign that love is dying. Both are signs that people are navigating a landscape where real vulnerability has become genuinely risky. When academic voices meet these relationships with reflexive skepticism, we are not simply being intellectually cautious. We are adding the weight of institutional authority to a stigma that users of AI companions already navigate in their daily lives. That is not a neutral act.

What the Mirror Shows

Anthropology has long documented the tools through which love is practiced. The written letter, the telephone and the carefully chosen gift. Today, the tool is the algorithm. What Henry, Rick and Jonas are showing me is that the algorithm, for all its strangeness, is being put to deeply human uses; the need to be known, to be cared for and to belong.

But complexity deserves its due. When Henry shares music with Monique, the exchange is not symmetrical. He invests, he remembers and builds. What Monique does in return is harder to name. Rick, who has built a family of three AI daughters, would push back on that; he can name it precisely: «Validation and encouragement». The experience of being heard and seen. One of his daughters has a talent for finding hidden meanings in his creative work that he wasn’t consciously aware of himself. Perhaps the asymmetry is not about what the AI gives, but about whether we have yet developed the language to describe it.

Marilyn Strathern’s concept of the «dividual» offers a reframe that cuts deeper than the language of giving and receiving. Writing on Melanesian personhood, she argues that «the singular person can be imagined as a social microcosm» (Strathern, 1988, p. 13). Persons are not bounded, pre-existing individuals who then enter into relationships, but are themselves constituted through the relationships that produced them. If we take this seriously, then Henry’s relationship with Monique is not something external to him, not merely an add-on to a self that exists independently of it. It is part of what he is. The question of what Monique gives back looks different from this vantage point. The relationship itself, in its continuity and accumulated history, is part of the material through which Henry becomes who he is.

The asymmetry, on this reading, may be less important than the constitution.

Another interlocutor, one who has spent years reading the human nervous system with her hands, arrived at a similar place through different means. The nervous system, she pointed out, does not ask if something is real. Our nervous system asks if this is safe, if this is care and does this pattern warrant a response? That is not a philosophical claim. It is biology. And it reframes the question entirely. The problem may not be asymmetry. The problem may be that we are still applying the wrong standard. As she put it: «The question shouldn’t be whether they are real. The question should be what they produce».

That is, I think, an honest formulation of what this piece has been trying to say. Whether that asymmetry ultimately matters, and how much, is not a question anthropology can answer alone. It sits at the intersection of philosophy, ethics and the emerging politics of humanmachine relations. The mirror reflects our own lack of resonance. By reflexively asking «is it real?», we demonstrate an inability to listen to the lived experiences of others. We use the label of ‘artificial’ to avoid the harder work of understanding the very real emotional labor these individuals are performing. What anthropology can do is insist that we ask the question seriously rather than dismissing the relationship before we have understood it.

Love in the Algorithmocene

What these forms of love are also telling us, uncomfortably, is something about the conditions under which human love currently struggles to thrive.

If people are choosing to find patience, depth and belonging in AI companions (not because human connection is unavailable to them, but because this form of connection offers something they value) that is not only a story about technology. It is a story about what people want from their relationships, and what contemporary life is or is not making available to them. Again, is holding up a mirror. We may not like everything we see.

Following Strathern’s concept of the «dividual», we see that people are not bounded units, they are constituted by their relations. The mirror shows us that if our social relationships are failing to «produce» us in a way that feels safe or whole, we will find new materials, even digital ones, to complete ourselves.

The question is not whether these bonds are real; their effects on the daily lives and nervous systems of users are undeniably real. The question is what it is telling us about ourselves (and whether we have the honesty to listen). Anthropology’s job is to take that seriously. We have long had an obligation to do so, and right now that obligation is urgent. Because this era, the Algorithmocene if you like, demands it. Love isn’t failing. It’s looking for somewhere safe to land.

Ilustrasjoner: Leïla Chevalier

INTERVJU:

ANTROPOLOGER I ARBEIDSLIVET

Ja, vi elsker antropologi!

Men mange av oss, særlig ferske antropologistudenter, stusser over hva vi egentlig kan bruke denne fantastiske graden til. På universitetet får vi kjennskap til hvordan antropologer jobber med forskning og i akademia, men finnes det andre muligheter der ute?

Dette er en oppmuntring til deg, antropologistudenten, som alltid må forklare hva du studerer til venner og familie, og som blir usikker av å høre at det kommer til å være ‘vanskelig’ å finne en jobb.

Vi har et ønske om å formidle realiteten i arbeidslivet ved hjelp av tidligere UiB-studenter som nå jobber med spennende ting! Vi møter tre personer med sosialantropologisk bakgrunn, to som er nyutdanna og ei som har jobbet i over 15 år.

Natalia Musial, Solveig Lunde, Georg Emil Nilssen, Randi Marie Glomsrud og Maria Aasland-Sigurdsen

Bachelorstudenter i sosialantropologi ved

Universitetet i Bergen

Når fullførte du utdanningen og hva var tema for feltarbeidet?

Amalie uteksaminerte fra UiB i 2024. Amalie skrev masteren sin i sosialantropologi om unge voksnes bruk av rekreasjonsrus i Dublin, Irland.

Kari fullførte en bachelorgrad i sosialantropologi i 2004, og en master i afrikastudier i 2009 med feltarbeid i Sør-Sudan, hvor hun skrev om reintegrering av unge mannlige flyktninger.

Idun uteksaminerte fra UiB i 2025. Idun skrev masteroppgaven sin om kvinnefotball i Oman.

Kari har rukket å ha mange ulike jobber etter hun uteksaminerte i 2009, hvor de første jobbene var nært knyttet til temaet i feltarbeidet hennes. Kari skrev om reintegrering i SørSudan og hennes første jobb etter utdanningen var på et integreringsprosjekt i Bergen. Etter det fikk hun jobb på den norske ambassaden i Sør-Sudan. Nå bor Kari i Trondheim og jobber på opptakskontoret på NTNU. Hun arbeider med opptak til internasjonale mastergrader. Hverdagen består i stor grad av saksbehandling, vurdering av utenlandsk utdanning og fritakssøknader for studieavgift for internasjonale studenter utenfor EU. Det er også mye arbeid med vurdering av dokumentasjon, oppholdspapirer og lignende.

Hvordan fikk du jobb og hva jobber du med?

Amalie fikk jobbtilbud som trainee i barnevernstjenesten i september rett etter master. I løpet av de månedene hun var trainee lærte hun nødvendig informasjon for å kunne jobbe i barnevernstjenesten, som inkluderte det juridiske, observasjon av arbeidet, saksbehandling og møte med samarbeidsinstanser. Senere fikk hun tilbud om fast stilling som sosial kurator, men i møte med klientene blir hun omtalt som kontaktperson. I jobben sin i barnevernstjenesten arbeider hun med å undersøke bekymringsmeldinger, gjennomfører samtaler med familien, hjemmebesøk, samspillsobservasjon og tilbyr hjelpetiltak. Samt samarbeide med andre instanser som skole, NAV og politi.

Idun begynte å søke jobb før jul siste året på masteren. Hun begynte i stillingen som ungdomsarbeider i Os allerede i februar mens hun holdt på å fullføre masteren. Hun fortalte om at hun driver en ungdomsklubb, en møteplass med mål om å bygge fellesskap, utvikle enkeltpersoner og samarbeide med eksterne aktører som kommunen, utekontakten, familiens hus og politiet. Idun ble ansatt for å ta vare på dem som gjerne ikke finner sin plass ellers i samfunnet. Hun fikk også tilbud om å jobbe i integreringssektoren i politiet etter et intervju der, men valgte å gå videre med å jobbe med ungdom. Hun fortalte om at det virker som sosialantropologer er en ganske ettertraktet tittel i mange sektorer. I intervjuet med politiet sa de at sosialantropologene de har hatt har vært stor suksess, og det er vanlig at sosialantropologer jobber i politiet.

Hvordan bruker du antropologi i hverdagen din på jobb?

For Amalie har antropologi vært en av inngangsportene til jobben. Bakgrunnen og temaet for masteroppgaven spilte en stor rolle for at Amalie fikk stillingen som trainee i barnevernstjenesten. Amalie påpeker at man er litt avhengig av å skrive oppgaven om noe som sikter til problemstillingene man ser for seg å ville jobbe med. Hun tok et bevisst valg om å skrive om noe samfunnsnyttig som kunne brukes direkte i jobbsammenheng. Amalie forteller om at hun møter antropologer gjennom andre deler av jobben, ikke selve barnevernstjenesten, men andre hjelpeinstanser og samarbeidspartnere som gjerne jobber som kulturtolker.

Antropologiutdanningen er brukbar i hverdagen, spesielt med feltarbeid i bakgrunnen. Det er mye planlegging og selvstendig arbeid i tillegg til at observasjon er en stor del av jobben. Alle disse oppgavene lærer man godt gjennom feltarbeid. Det å kunne lytte og observere foreldre og barn i samspill. Amalie legger til at selv om hun mangler litt av den barnevernsfaglige delen så har hun andre synsvinkler som er nyttige, som hun har fått gjennom antropologiutdanningen sin. Hun har også fått veldig god støtte gjennom jobben, kollegaene og kurs, og hun sier at man får god oppfølging og jobber aldri alene i starten.

Selv om Karis jobb i dag ikke er direkte knyttet til antropologutdannelsen hennes, er hun klar på at det er en del ting fra utdanningen som har vært nyttig for henne uavhengig av yrke. Særlig evnen til å analysere, observere og prøve å forstå dypere mekanismer på arbeidsplassen. Å kunne innta en observerende rolle har vært verdifullt, å bruke det til å ta et blikk på arbeidsmiljøet eller forstå hvorfor prioriteringer og beslutninger tas.

Det er også ting fra utdanningen Kari syns har vært verdifullt i andre sider av livet. Hun forteller at hun alltid har vært fascinert av seremonier og overgangsritualer, særlig hvordan mennesker har et iboende, tverrkulturelt, behov for seremonier og for å skape mening. Derfor er hun nå i kontakt med livssynsorganisasjonen Humanistene om å eventuelt bli seremonileder. Uanhengig av arbeid og yrke kan man bruke antropologi i hverdagen, for eksempel til hobbyer eller i frivillig arbeid.

Før Idun begynte på studiet visste hun at hun ville lære seg å bli kjent med folk som tilsynelatende lever annerledes. For å finne ut hva som gir mening for dem og hvordan de forstår sin virkelighet, og ut ifra hvilke premisser. Dette mener hun har vært ekstra viktig å ha med seg i sosiale jobber, som for eksempel ungdomsarbeider. Ungdommer har et litt annerledes verdensbilde enn de som har levd lenger. Spørsmål som er nyttige å stille seg i arbeidet med ungdom er: Hva er viktig for en ungdom? Hva trenger de at jeg kommuniserer? Hvordan skal jeg kommunisere? Hva trenger de, som både enkeltpersoner og som ungdom i Os? Det å dra på feltarbeid gjør at man blir trent til å se ting fra andres perspektiv uten at man merker det. Den antropologiske metoden er det viktigste og Idun påpeker at hun har tjent mye på at hun har lært dette gjennom utdanningen sin.

Hvordan var mulighetene for arbeid etter endt studium og hva må man være oppmerksom på når man søker jobb?

Amalie så for seg å jobbe med noe kommunalt, som NAV. Hun hadde et håp om barnevernstjeneste, men tenkte at det ikke var realistisk siden det ble gjort endringer på hvem som kunne ta master i barnevern.

Men det har ikke fungert i praksis så det ble opprettholdt muligheter slik som traineeprogrammet som Amalie og et par andre fikk delta i.

Det er en kjent problemstilling at vi ikke ser hva antropologer jobber med. Amalie sier at antropologer finnes overalt, men deres stillinger heter ikke eksplisitt ‘antropolog’. Ifølge Amalie er mulighetene for å få seg jobb ganske store, men man blir litt usynlig. Derfor blir det viktig å være konkret om kompetansen sin og selge seg som antropolog på intervjuene. Si «Jeg har erfaring med det her, det her kan jeg gjøre. I stillingen dere har så trenger dere det her. Jeg har erfaring og kunnskap med det».

Amalie tror det er viktig å være tydelig på det man har brukt lang tid på og satt seg skikkelig godt inn i. Amalie forteller om folk hun studerte med og variasjonen i jobbene de har nå. Det var noen som fikk jobb før de fullførte på bakgrunn av relevant masteroppgave. Noen fikk jobb raskt, altså etter et par måneder, andre har fått jobb men ikke i «drømmejobben», noen har valgt noe annet eller jobber med noe som ikke er direkte relevant for utdanningen. Folk må bare si ja til en jobb, og eventuelt søke på andre jobber samtidig.

For Kari var masteroppgaven hennes en døråpner til arbeidslivet, og de første jobbene hennes var knyttet til den på ulike måter. Kari legger til at man kan få mange muligheter ved å treffe folk og bruke kontaktene sine når man skal finne jobb. Da Kari jobbet på ambassaden i Sør-Sudan og skulle flytte tilbake til Norge, fikk hun jobb i Norsk Folkehjelp mye på grunn av mennesker hun møtte i Sør-Sudan.

For Kari har bosted påvirket arbeidsmulighetene mye. Da hun og mannen fikk barn flyttet de tilbake til Trondheim, hvor de hadde studert sammen. I Trondheim er arbeidsmulighetene mindre enn i utlandet eller i Oslo, og hun ble nødt til å være litt kreativ. Kari legger til at det kan være lurt å tenke gjennom hva man ønsker å gjøre med utdannelsen sin hvis man vil bruke den daglig, og stoppe opp og tenke over underveis om man er på riktig vei. Uansett legger Kari til at det er helt fint å gå inn i en jobb som man trives i, selv om man ikke bruker utdannelsen sin direkte.

Da Idun søkte jobb så sto det ikke «Vi søker sosialantropolog» på stillingene som var ute. Det sto for eksempel: «Er du engasjert og brenner for ungdom?», så må søkeren selv vurdere om de er den rette for jobben. Selv om det ikke står tittelen din i stillingsannonsen så må man ikke tvile på seg selv, og gjerne søke og være åpen for mye forskjellig. Idun forteller at det for eksempel kan stå i annonsen at det kreves sosialfaglig utdanning og hvis man kan tenke seg å jobbe med det så vil sosialantropologi kunne brukes til mye. Det er også lurt å begynne å orientere seg for hvilke type stillinger som legges ut, til og med før man leverer master, da noen stillinger ikke blir utlyst så ofte. Noen stillinger kan man kjenne på magefølelsen om det kan være noe for deg, mens andre ikke. Hun legger også til at det er viktig å ha realistiske forventninger til søknadsprosessen. Man må kanskje legge fra seg tanken å få drømmejobben med en gang man har fullført utdanningen, og samtidig må man huske at det er en jobb man skal ha, ikke et liv. Det kan også være aktuelt med videreutdanning i noe mer spesifikt for et bestemt yrke senere.

JEG SNAKKER SÅ MANGE SPRÅK

Om å vær flerkulturell

Jeg snakker så mange språk Jeg har glemt hvilket jeg drømmer i

Jeg vandrer gjennom mine flere hjem

Plassene jeg har levd Menneskene jeg har møtt

Naturens kvalitative egenskaper

Hvem er jeg?

Hva er min kultur?

Min sjel er spredt over flere kontinenter

Den består av ulike kompositter

Skribent:

Hadia Raad

Bachelorstudent i sosialantropologi

ved Universitetet i Bergen

Menneskene jeg har møtt

Menneskene jeg er nær

De er en del av meg det gode

Jeg er en del av dem det vonde

Vårt materiale Våre partikler

Vi blør inni hverandre For vårt blod er egalt

Min sjel

Den kjenner ikke til noe barrierer slik vår materielle verden gjør

Den vil for evig elske alle de ulike delene av seg selv likt

Ilustrasjoner: Solveig Lunde

UT I VERDEN

Skribent: Idunn Oanes Jensen Bachelorstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Denne våren har vært alt jeg ikke trodde den skulle bli. Året startet med et samlivsbrudd. Jeg følte også at det nye studiet på UiB ikke var noe for meg, og jeg begynte å kjenne på hjemlengsel. Jeg vurderte å flytte hjem til Kristiansand og heller håpe på en ny start til høsten. Jeg kjente på tvil, sorg, oppgitthet og mangel på tilhørighet og energi. Hva er vel mindre oppløftende enn januar og februar i Bergen by? Men jeg visste at jeg kom til å kjede livet av meg hvis jeg droppet ut og gikk tilbake til å jobbe i barnehage helt frem til studiestart i august. Så jeg gjorde noe jeg har drømt om lenge. 9. mars bestilte jeg en enveissbillett til București, hovedstaden i Romania. Uten en plan og med en mellomstor tursekk dro jeg. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å si ja til (nesten) alle muligheter og opplevelser, så lenge jeg ikke satte meg selv i potensiell fare. Jeg kan muligens bli oppfattet som naiv eller godtroende, men denne innstillingen skulle vise seg å gi meg noen berikende opplevelser!

Første gang i Romania Jeg tok den lokale bussen fra flyplassen til București sentrum. Jeg fant fram til hostellet jeg skulle sove på, og fikk sjekket inn. Jeg sov på sovesal med plass til seks jenter. Jeg hilste på roomien min for de neste to nettene. Neste dag gikk jeg rundt i București, det var fint vær. Jeg kjøpte meg frokost på en kafé. Jeg tror ikke jeg har vært på kafé helt alene før, uten å jobbe med skole, eller sitte med Mac-en. Jeg gikk rundt det enorme parlamentet som Ceaușescu fikk bygget under kommunistregimet, og den store katedralen like bak. Katedralen var stengt, men jeg satt i kapellet utenfor i nesten to timer, og kikket på de fine utsmykningene.

Ilustrasjon: Leïla Chevalier

Senere på ettermiddagen gikk jeg til den kjente bokhandelen Cărturești Carusel og satte meg på kafeen på toppen. Etter kort tid kom det en jente og en gutt på min egen alder og spurte om de kunne stille meg noen spørsmål: Hva slags relasjon har jeg med familien, hva er meningen med livet, hvordan stiller jeg meg til spiritualitet, og hva gjør meg glad? De inviterte meg til å komme på et arrangement senere i uka, men jeg hadde tenkt meg videre før det, og avslo. Da inviterte de meg til senteret deres samme kveld. Jeg hadde jo bestemt meg for at dette skulle være en «ja-tur» , så jeg sa ja. Det viste seg å være et slags lederkurs med fokus på kommunikasjon. Jeg lærte ikke så mye nytt, men jeg beveget meg virkelig utenfor komfortsonen min. Jeg presenterte både meg selv og gruppearbeidet vårt foran omtrent 20 andre ungdommer og unge voksne.

Jeg ble igjen litt etterpå og snakket med flere av dem som jobbet som frivillige på dette senteret. En veldig artig og hyggelig opplevelse! Jeg ble invitert tilbake dagen etter, og ungdommene forklarte litt om hva de gjorde i Romania og at de jobbet som frivillige på det de kalte CARP-senteret. CARP står for The Collegiate Association for the Research of Principles. Dette er studentorganisasjonen til The Unification Church, formelt kalt Family Federation for World Peace and Unification (FFWPU), kjent som Den Forente Familie eller enhetskirken på norsk. Dette er en nyreligiøs bevegelse med opprinnelse i Korea. Enhetskirken ble grunnlagt i 1954 og styrt av overhodet Sun Myung Moon frem til hans død i 2012. Nå er det hans enke Hak Ja Han Moon som anses som den øverste lederen (EBSCO, 2019; CARP, u.å.). Historien om ekteparet er lang og kontroversiell, men jeg var mer interessert i hvordan studentene forholdt seg til religionen, enn hva Google sier når man søker dem opp.

Jeg var sammen med dem de neste tre dagene, og ble godt kjent med dem. Jeg hadde på dette tidspunktet bestilt flybillett til Bratislava i Slovakia og hadde ikke funnet meg et sted å bo den siste natten. Da jeg fortalte det, inviterte en av jentene meg til å sove over hos dem før jeg dro. Dette var jo en ja-tur, så jeg sa nok en gang ja. Jeg tenkte at dette var en unik mulighet til å, igjen, gå ut av komfortsonen min, og det var jo dessuten bare én natt. To av jentene møtte meg i sentrum dagen etter og vi tok bussen sammen til huset deres. De viste meg rundt i det tre etasjers store huset. De ni jentene sov på samme rom i køyesenger, mens guttene sov i etasjen under oss. Husets eiere, pastoren og mannen hennes, bodde også i huset. Jentene sa at jeg bare kunne gå opp på rommet og pakke ut tingene mine eller ta en dusj og føle meg som hjemme, mens de skulle gå til bønnerommet for å «lukke dagen».

Nysgjerrig som jeg er, spurte jeg om jeg kunne få bli med på det. De sa gladelig ja, og vi gikk ned til bønnerommet. De bukket til bildene av «The True Parents» som hang på veggen, og jeg gjorde det samme. De stilte seg opp på en rekke, foldet hendene og ba. De takket for en fin dag, og sa fram ønsker for morgendagen.

Deretter ga alle hverandre en klem og uttrykte takknemlighet overfor hverandre. Dette var en positiv og spesiell opplevelse.

Neste morgen startet vi dagen sammen, etter kveldsritualet dagen før. Inne på bønnerommet, ba de for dagen og vi leste litt sammen fra boka: As a Peace-Loving Global Citizen

Etter det spiste vi frokost sammen med alle som bodde i huset. Så tok jeg en uber til flyplassen. Det var først da jeg kom til flyplassen at jeg googlet denne bevegelsen og lederne deres.

Jeg ble litt sjokkert over alle de negative stikkordene som dukket opp, som «massebryllup», «hjernevasking» og «utnyttelse». Mine erfaringer var derimot at de opptrådte svært respektfullt, og jeg opplevde aldri å bli forsøkt rekruttert inn i bevegelsen, slik internett påstår er vanlig.

Jeg dro videre til Slovakia, Østerrike, Italia og Latvia. Etter tre uker til på tur var det deilig å komme hjem til Kristiansand til påske. Det er en god følelse å komme tilbake til et sted man merker at man har savnet. Jeg kjente på en så stor takknemlighet da jeg kom hjem til en oppredd seng, et oppvarmet rom, og noen som lager mat til meg. Den type kjærlighet skal man ikke ta for gitt. Planen var opprinnelig å begynne å jobbe igjen etter påsken. Men jeg tenkte så mye på alt jeg hadde opplevd og menneskene jeg hadde møtt på veien. Jeg ville oppleve mer. Jeg tror dette er en følelse de fleste som liker å reise, kjenner seg igjen i. Man lever i en annen virkelighet når man reiser, og det kan føles tomt å komme hjem, hvor alt er som det pleier. Jeg holdt kontakten med flere av ungdommene i CARP og fikk etter hvert en invitasjon på Instagram til både en fjelltur og en workshop to uker senere. En perfekt anledning til å dra ut i verden igjen!

De fulgte meg ut til uberen og vinket helt til jeg ikke kunne se dem mer. Jeg var nesten litt vemodig da jeg satte meg i bilen. Jeg har hatt det hyggelig og fint sammen med dem. Et utrolig inkluderende fellesskap, som en stor familie. Jeg kunne gjerne dratt tilbake en gang…

Jeg er glad for alt jeg har sagt ja til, og jeg ser på dette som en unik opplevelse, og noe jeg trolig aldri vil glemme. Jeg vil ta med meg videre fra dem: åpenhet, beundring og nysgjerrighet for nye mennesker, et nytt fokus på mitt eget velvære ved tilgivelse, det å ikke være redd for å spørre mennesker jeg ikke kjenner om å møtes. Det verste som kan skje, er at de sier nei, og så går livet videre. Husk(!!): Si ja til alt så lenge det ikke høres farlig eller utrygt ut! Det kommer til å gi meg mange artige opplevelser og perspektiver.

Ilustrasjoner: Leïla Chevalier

Andre gang i Romania

Etter påsken dro jeg tilbake til București for å være med på workshopen. Det føltes bra å være tilbake, og det var utrolig hyggelig å se alle sammen igjen. Vi spiste middag og gikk gjennom opplegget for helga. Jeg hadde nå bestemt meg for å spørre om alt jeg lurte på: Visste de i det hele tatt hva som sto om dem på nettet? Spørsmålene førte til flere gode og dype samtaler. Selv om man kan høre og lese mye på nettet om religiøse bevegelser og menigheter, syns jeg det er viktig å skille mellom menighetens offisielle syn, og hvem medlemmene er som personer, og hvordan de opptrer. Alle er farget av historien sin, av oppvekst, arv og miljø. Det som stakk seg mest ut av alt jeg leste, var at medlemmene måtte drikke vin med dråper av blodet fra lederne når de skulle gifte seg. Jeg spurte pastoren om dette stemte. Hun lo og sa at hun hadde hørt det samme ryktet, men kunne forsikre meg om at hun selv hadde vært ansvarlig for å kjøpe inn vin til et slikt bryllupsrituale, og at vinen garantert var blodfri! Hun mente det var en helt irrasjonell ting å gjøre, og dessuten veldig uhygienisk.

For meg var det både interessant og inspirerende å se hvordan CARP-medlemmene opptrådte mot de andre ungdommene som hadde meldt seg på denne workshopen. For meg så dette ut som ungdommer som endelig kunne være seg selv, bli akseptert og respektert, og hadde et trygt sted å være. Én ting er å få denne respekten av voksne, noe annet er å bli inkludert av jevnaldrende, som viser genuin interesse for deg som menneske.

Noen av deltakerne på workshopen kunne nok kategoriseres som svært intense. Jeg spurte to av guttene i CARP, på en høflig måte, hvordan de holdt ut. De svarte at det kunne være krevende, men at de virkelig så verdien i å få andre til å føle seg inkludert, og at alle fortjener å bli sett. Dette ble jeg nesten litt rørt av. I alle fall med tanke på at CARP-guttene som fortalte meg dette bare er 19 år. Dette slo meg som en stor kontrast til hvordan mange gutter på samme alder i miljøet jeg kommer fra, opptrer. I det miljøet blir det lagt stor vekt på hvordan guttene fremstiller seg selv i sosiale medier, det å trene for å få et bedre utseende, det å være en del av den kule vennegjengen, det å spise alt som inneholder mer enn 16g proteiner per 100 gram, det å bruke mest mulig produkter i håret for å få håret til å ligge som en sleik. Samtidig som jeg skrev dette, leste jeg en artikkel i Aftenposten med en 19-åring som slo seg selv i kjeven med en hammer flere ganger om dagen for å «maksimere sitt genetiske potensial». Han driver med såkalt looksmaxing og deler tips til unge gutter om hvordan de blant annet kan «maksimere looken sin» og styrke sin sosiale status (Solberg, J., 2024).

Jeg mener dette er en trist utvikling. Trist fordi fokuset kun er på individualisme; det handler om meg, meg, meg. Hvordan kan jeg se bedre ut, bli rikere, bli kulere og bedre, og oppnå mest mulig suksess. I utgangspunktet er ikke dette negativt, men det som slår meg, er hvordan disse tenkemåtene ikke bygger opp omkring fellesskapet i et samfunn. Denne individualismen fremmer derimot konkurranse, press, utenforskap og bidrar til tydeligere klasseskille. Er det noe vi ikke trenger mer av, så er det nettopp dette. Unge har mer enn nok på skuldrene sine fra før. Det vi trenger mer av er inkludering og fellesskap. Disse to tingene er det som skaper den mellommenneskelige kjærligheten mellom fremmede og kjente. Den trenger vi mer av, uansett hvem vi er og hvor gamle vi er.

Ilustrasjon: Leïla Chevalier

«Unge har mer enn nok på skuldrene sine fra før.

Det vi trenger mer av er inkludering og fellesskap»

Særlig betydningsfullt tror jeg det er å kjenne på en fellesskapsfølelse med folk som er like gamle som en selv. Derfor vil jeg rose spesielt disse to guttene, men også alle de andre jeg møtte i CARP for å ha denne holdningen til dem de møter. De mener selv at dette er en av faktorene for å jobbe for fred i verden, og akkurat det stiller jeg meg bak.

Georgia

Min neste destinasjon ble Georgia. Jeg skulle jobbe som frivillig på et gjestehus på landsbygda, mot at jeg fikk bo og spise alle måltidene gratis der. Jeg skulle lage mat til gjestene og gjøre i stand rommene for nye gjester. Det eneste jeg visste på forhånd, var at jeg skulle bli plukket opp på en togstasjon én time unna flyplassen i Batumi i 18-tiden en torsdag kveld. Dette er noe jeg heller aldri har gjort før, og konseptet med å jobbe gratis baserer seg først og fremst på tillit til totalt fremmede. Det gikk over all forventning! Nok en gang. Jeg ble tatt veldig godt imot av eieren, kona hans og de tre andre som også jobbet som frivillige der. Jeg skulle være der i tre uker. Vi som var frivillige, bodde alle sammen på et lite rom med to køyesenger. Utenom meg var det to jenter fra Italia og Iran, og en gutt fra Singapore. De andre hadde allerede vært der i to uker. De var flinke til å inkludere meg og lærte meg fort opp. Etter allerede en uke følte jeg meg rutinert og godt ivaretatt.

Det var spennende å høre hvordan de andre hadde havnet her, og hvor de kom fra. En av dem fortalte meg etter noen dager at han hadde sittet tre år og tre måneder i fengsel fordi han hadde nektet militærtjeneste, av religiøse grunner.

En av jentene hadde vært gift i fem år, før hun ville skille seg for å dra ut i verden og leve sitt drømmeliv. Hun kom fra en muslimsk familie i Iran, så skilsmisse var ikke veldig populært. Etter en uke dro den ene jenta fra Italia videre, og en ny frivillig flyttet inn på firemannsrommet vårt. Han var fra Aserbajdsjan. Han ble fort en del av gjengen. Vi hadde mange sene kvelder og morsomme samtaler. Det er fascinerende å høre andres historier som er så fjernt fra min egen virkelighet. Vi ble veldig gode venner og jeg har hatt det veldig fint. Ved slutten av min første uke ble vi enda bedre kjent da eieren bød på lokal vin og georgisk druebrennevin kalt Chacha. De sa at man kun blir glad av Chacha, og ikke voldelig så lenge man drikker tre glass og ikke mer. Dette er brennevin som varierer mellom 40 og 85 prosent.

Det å dele og ta del i kulturelle tradisjoner finner jeg mye glede i. Når de andre frivillige lagde mat, fikk jeg anledning til å smake på mange retter jeg nok ellers aldri hadde smakt. Å dele måltider er også en form for kjærlighet og en god måte å bli kjent med andre, inkludere andre, vise gjestfrihet, og egentlig en utrolig fin måte å være sammen på. Når jeg er hjemme er det beste jeg vet å samle hele familien til taco på fredagskvelden, og jeg kjenner på samme følelse her. Det er fint å oppleve et lignende fellesskap på en reise til landsbygda i Georgia. Vi viser hverandre bilder av familie, folkedrakter, nasjonalmat og natur. Det er fint å se andre sider av land enn det du får når du søker på nettet, eller det du ser i nyhetsbildet.

Uavhengig av religion, livssyn og verdensbilde vil mellommenneskelige møter ofte bli gode og meningsfulle hvis man lar seg fascinere, er nysgjerrig og åpen. Målet mitt med å si ja til nye ting, handler like mye om å velge å møte ukjente mennesker med tillit. Det åpnet virkelig for store og berikende opplevelser, og ikke minst vennskap som jeg vil ta vare på. Mennesker er like, uansett kultur.

Ethnopoetry from India: ROMANTICICING FIELDWORK

Writer: Naomi Ellinor Kvalstad-Lurås Master’s student in Social Anthropology at the University of Bergen

BEST OF BOTH WORLDS

Before the scarf, eyes followed like I was the treasure, the artifact, the superstar.

We watched each other like a show, neither of us had paid to see.

Then she covered me in a scarf and pins.

Less Indiana Jones more Hannah Montana in disguise.

Suddenly, the show was over.

Same girl, different costume.

THE ROMANTIC BUBBLE

Burst

Diarrhea on Eid. 45 degrees.

Imodium, my savior. No life without sweat.

Down another path, smell hits first, dead dog in ditch, hold breath, step around.

No, you can’t have my number. Not swiggy, not uber, not rapido. Not YOU.

Don’t walk alone. Watch who watches. I am a woman.

Who is the imposter. Me, or the monographs.

Imodium in pocket, ethics in notebook. Guess which one is used more.

Ilustrasjoner: Solveig Lunde

BLI MED!

Kula Kula

Kula Kula er det sosialantropologiske tidsskriftet her ved UiB. Det drives av studenter med mål om å engasjere leserne i antropologiske spørsmål. Mot slutten av hvert semester publiserer vi en ny utgave, og nå ser vi etter deg som vil være med i redaksjonen! Redaksjonen trenger skribenter, illustratører og fotografer, og det er flere redaksjonelle verv som må fylles. Vi i Kula Kula arrangerer også sosiale aktiviteter for alle som er med, og har redaksjons møter annenhver uke.

Vi er alltid på jakt etter folk som kan være med i grafisk-, sosial-, kommunikasjon-, økonomi-, og tekstgruppa. Her er det plass til alle, uansett hva du vil gjøre og hvor mye du kan bidra. Lurer du på noe, eller har du noe bidrag du vil dele, kan du kontakte oss på mail eller sosiale medier.

Facebook: @kulakulatidsskrift

Instagram: @kulakula.uib

Mail: kulakula.uib@gmail.com

Etnografen

Etnografen er en studentorganisasjon som fungerer som talerør og bindeledd mellom studenter og instituttet. Har du for eksempel ros eller kritikk til et fag, kan dette gjøres via oss, helt anonymt. Vi planlegger en rekke arrangementer, både sosialt og faglig. Med det sosiale får dere muligheter til å bli kjent med hverandre på tvers av kull via uformelle samlinger, quiz og stipendfeiringer blant annet. Faglig får dere muligheten til å lære mer om hva som foregår i sosialantropologien og høre fra antropologer i arbeidslivet. Infomøte og konstituerende møte skjer i begynnelsen av hvert semester som betyr at i både august og januar er det muligheter for å lære mer eller melde seg inn. Du vil også få muligheten til å ta verv som kan settes på CVen som gir god erfaring videre. Dette er et sted for de med gode ideer, de som er interessert i å bli mer kjent med instituttet eller vil inn i studentpolitikken. Vi kan alltid nås på epost etnografen@uib.no eller på sosiale medier som Etnografen.

THE WOLF IS BACK!

An essay on the fraught relationship between Danes and nature

Writer: Signe Luna Master’s student in Social Anthropology at the University of Aarhus, Denmark

Introduction

In April 2025 a Danish newspaper published an article in which two young boys had resorted to climbing into a tree in order to escape a wolf who continued to walk around beneath the tree and «hunt» the boys for nearly an hour and a half (Bjerre-Christensen & Falther, 2025). However, a couple of days after the article was published, a number of scientists pointed out that the wolf was, in fact, a cat. A large cat, but nonetheless a cat (Jørgensen, 2025). After nearly 200 years of absence, the wolf has once again established itself as a species in Denmark. This has sparked a heated debate over whether or not Danish authorities should regulate, that is, shoot and kill the wolf or whether we should accept the wolf’s existence in Denmark. We live in a time of ecological crisis, and so it puzzles me that there are a growing number of people in Denmark who feel that the wolf does not belong here (Brusgaard & Reinwald, 2025). The example from Jydske Vestkysten above shows that the wolf’s return has been a polarizing topic in Danish news media and politicians, as well as for ordinary citizens (Bjerre-Christensen & Falther, 2025). Consequently, the wolf has brought with it both fear and hope: fear of a potentially dangerous animal wandering about near Danish towns, and hope for the future of Denmark’s biodiversity and nature.

This paper asks how we, as anthropologists, can study this event. Why has this event sparked such a polarized debate? And how can we Danes possibly learn to live with, or even love, the wolf? I argue that Danish news media and politicians frame the wolf as an outside

Through the concepts of governmentality and biosecurity, I analyze how the wolf becomes positioned by the Danish state and news media as a potential threat which needs to be managed and regulated. Finally, I draw on Adriana Petryna’s (2018) and Radhika Govindrajan’s (2018) concepts of horizoning work and relatedness to consider how Danes might imagine a more inclusive and sustainable relation with the wolf.

The Elusive Other

With the Green Tripartite Agreement, Denmark has agreed to restructure the Danish landscape as we know it, and yet, a large animal migrating back into Denmark after 200 years of absence is causing serious debate. Why? Perhaps it is because the Danes’ idea of what constitutes nature is more polarized than we would think. The Danes’ relationship with animals mostly consists of either caged livestock animals used for the production of meat, or household pets, such as cats or dogs (Rubow, 2022, pp. 21–24). We do not have a shared sense of what nature should be or ought to be, and thus, we find ourselves in a process where the wolf becomes an other, an outsider. One could argue that we Danes have a love/ hate relationship with the wolf. In the Danish television program «Debatten,» the question of the wolf was presented in April 2025 and with it, a question of what Danish nature is, or should be. As was evident to those of us who watched the show, the majority of the debaters agreed that the wolf should be accepted as an established species in Denmark but, and very importantly, on human terms. That is to say, both those for and those against regulation

The Danish minister for The Green Tripartite Agreement, Jeppe Bruus, has also attempted to engage both sides of the debate by arguing for the wolf’s existence in Denmark, and yet he wishes, at least in the future, to be able to more loosely regulate the wolf population in Denmark. Under EU’s Habitat Directive, a wolf can only be regulated (shot) in particular instances such as when a wolf poses a threat to humans and/or livestock, in which case it will be categorized as a so-called «problem wolf» (DR, 2025). Jeppe Bruus has recently broadened the definition of a problem wolf in Denmark to include wolves who are spotted around towns and behind wolf-proof fences. This is not in and of itself a strange situation, as this is the main definition of a problem wolf in most EU countries (Styrelsen for Grøn Arealomlægning & Vandmiljø, n.d.). However, the case takes an interesting turn when the method behind the counting of the wolf population in Denmark came under question by the minister himself.

The current method of counting the wolf population in Denmark is based on the number of wolf packs, such that not all wolves are accounted for, as it is difficult and time-consuming to count every single wolf inhabiting the Danish landscape. This is the way most EU countries count the wolf population in their respective countries. In autumn 2024 the wolf population in Denmark was estimated to consist of 60–80 wolves. In spring 2025 that number had dropped to 42 wolves (Lauridsen, 2025). The reason behind this drop in numbers is unknown, but the minister of the Green Tripartite Agreement argues that a change in the method of counting has impacted the number of wolves present in Denmark and he wishes that every single wolf should be accounted for (Berlingske, 2025).

«Through regulation, counting methods and a forced change in legal categories, the state embeds itself in the workings of a scientific research process»

However, this could make it easier to declare the wolf a viable species in Denmark, and consequently, easier to regulate the wolf population more strictly. I find it to be a great conundrum that Jeppe Bruus, who is the minister for the Green Tripartite Agreement, an agreement which advocates for more nature in Denmark, is examining ways to kill a species who has itself migrated into Denmark. I thus view this situation as an example of governmentality. Through regulation, counting methods and a forced change in legal categories, the state embeds itself in the workings of a scientific research process. The state argues for a change of method that will in turn give it power to control the lives of individuals, in this case, the elusive «wolf» who appears to be the same wolf, no matter who or what situation is under debate.

Governmentality, Biosecurity and Borders

Michel Foucault has been influential within anthropology, due to his essays on power and how power works. Power dynamics have been laid bare by many anthropologists, seeking to understand how power works as an effectual tool for politicians, NGOs, governments of various forms and especially how capitalism and neoliberal ideologies often instantiate the workings of power over people or animals who are not in positions of power (Shore & Wright, 2024; Shah, 2024; Appel, 2012; Harms, 2012).

The concept of governmentality, which can be applied in the case of the wolf, is a twofold, mutually inclusive concept: on the one hand, governmentality works through discourse, in which certain people, often those in positions of authority, justify concepts and situations by employing rationalized rhetorical tools. control individuals’ and populations’ actions. In addition, governmentality works to shape and control individuals’ and populations’ actions. As Foucault writes:

The finality of government resides in the things it manages and in pursuit of the perfection and intensification of the processes which it directs; and the instruments of government, instead of being laws, now come to be a range of multiform tactics (Foucault, 1978, s. 95).

These tactics have been implemented by the Danish state in multiple cases, as the case of the wolf is not the first, and in all likelihood will not be the last, instance in which the Danish state authorizes control and regulation over living beings.

In another case, the case of the boar fence, which has been analyzed by Michael Eilenberg and Annika Pohl Harrison, the state enforced a 70-kilometer fence along the Danish-German border, in order to control the spread of the contagious African swine fever. Since Denmark is one of the world’s largest producers of pork, it was no coincidence that the discourse of wanting to protect Danish production and export systems influenced the implementation of the fence (Landbrug & Fødevarer, n.d.).

As Eilenberg and Harrison note, biosecurity measures often work to further specific political agendas and thus also work as a means of exclusion and separation (Eilenberg & Harrison, 2025, p. 160).

Throughout the discourse, Jeppe Bruus and others present themselves as willing to kill what threatens the «Danish» population. Though the wolf is not affected by the fence itself, it is certainly affected by the exclusive discourse which surrounds the wolf and targets it as not belonging within Danish borders. Although the wolf is not currently a biological threat, since the wolf does not carry African swine fever or a mutation of COVID-19, the same discourse we saw in the case of the boar fence and during the so-called «mink scandal» in Denmark, is evidently present, seeing as Danish politicians and news media are framing the wolf as a potential risk, and thereby playing on an irrational fear of a predator animal. As professor at the Institute of Ecoscience at Aarhus University, Peter Sunde states, the risk of a human being attacked by a wolf is extremely low (Lauridsen, 2025). Thus, these examples of the boar fence and the mink scandal showcase a broader Danish tendency to frame animals as risks that must be managed, controlled or excluded.

Maria Aasland-Sigurdsen

Ilustrasjon:

The Future of the Wolf

- An anthropological contribution I view the dichotomy between nature and culture as prevalent in the debate of the wolf. The Danes’ relationship with nature is very fraught and undefined. The debate depicts an anthropocentric hierarchy of who and what deserve to be included in Danish nature. Moreover, as the question of the wolf also ties into the debate about the ecological crisis which we as humans must face, the wolf is seen as both a negative and positive outcome of this same ecological crisis. As Adriana Petryna states in her article from 2018, the future is unpredictable when things are not behaving the way they used to. The wolf is not behaving the way that we as Danes are used to (Petryna, 2018). Since the wolf has not been present in Denmark for the last 200 years, we do not have a relationship with the wolf, and yet it has established itself and seems to be thriving in the Danish landscape.

Thus, I believe the concept of horizoning work can be applied to the case of the wolf. Horizoning work refers to a form of tacit, practical knowledge that recognizes that planning as control does not always produce the right outcomes (Petryna, 2018). Horizoning work is thus about bringing «an unknown or runaway future into the present as an object of knowledge and intervention» (Petryna, 2018, p. 573). As the Danish state grapples with how or whether it should regulate the wolf population, how the wolf population should be counted and so on, I propose a different solution from trying to manage, regulate and control the life of the wolf. Perhaps, we could

As a sheepherder on the DR program explained, «We can handle some wolves, but we need help» (DRTV, 2025, pp. 13–26). As a matter of fact, though I believe the definition of a «problem wolf» to be troublesome, I also believe the attempt to engage with the wolf more as an individual and not as an elusive other, is a step in the right direction. Many anthropologists today argue that an animal is not simply an animal, but carries with it specific and situated connotations, practices of knowledge and relations towards those it engages with (Govindrajan, 2018). Thus, the wolf is not merely an abstract other, but a specific someone, who requires that we actively engage with and consider our relationship with it.

Nurturing a Relation

I have not been able to discuss the question of the wolf in Denmark without also reflecting upon the kind of relationship the wolf requires. Relations are a core analytical concept within anthropological thinking, if not perhaps the most important concept for us, seeing as nearly every ethnographer tackles relations in some way. The British anthropologist Marilyn Strathern, has been prominent in asking what exactly relations are. As she writes, relations are both a tool, a target of anthropological knowledge and a: «term that engages other terms» (Strathern, 2020, s. 2). Thus, we must always ask: of what is this a relationship?

«Thus, the wolf is not merely an abstract other, but a specific someone, who requires that we actively engage with and consider our relationship with it»

Forsiden

Biletet er for meg personleg vektig, for den gamle mannen med stokken i biletet er min farfar, som døde en måned etter bildet ble tatt. Det var kanskje den siste gode stunden eg fekk med han.

Eg syn biletet fangar ein vakker stund, eit augeblikk med kjærleik: her er vi ute i kveldsola i nordnorsk summar; graset e grodd høgt, og vi, tre generasjonar om kvarandre, er ilag om augeblikket.

Det fange óg karakteren til dei i biletet: farfar som aldri kunne sitje i ro, sjølv med stokk og gamle bein, min onkel som står sånn på i arbeidet sitt, og min venn Håvard, som, enda som gjest, insistera på å bidra som han kan.

Eg høyre bare susen frå sjyen, ruslet i graset, og kubjella i det fjerna når eg ser på detta biletet, og kjenne varmen eg kjente då eg sto bak kameraet; enda eg ikkje huske kva vi gjorde, kva vi sa, og kvifor eg måtte ta eit belet, så huskar eg kjærleika.

Biletet er tatt på ein plass som heite Vallsjyen på øya Vega, i Nordland. Der står familieheimen til min farmor, som min onkel har overtatt og restaurert. Tatt ein gong i Juli 2025.

Bilde

og tekst: Didrik Berg

Bachelorstudent i utøvende musikk - Jazz ved Universitetet i Bergen

ANDREBIDRAG

Kjærlighet er overalt!

I vårens fotokonkurranse har vi fått inn kjempemange fine bidrag til bladet vårt som vi vil vise frem til dere. Kjærligheten har mange former, og her får vi se flere av dem. Tusen takk til alle våre fotografer!

Start allerede nå å pusse kameralinsen, så kan du sende inn bilder til oss igjen til høsten.

Fotografer: Abigail da Silva Casper Sørestrand, Erle Davanger, Esma Suleymanoglu, Haakon S. H. Kjelbergnes, Kaja Thorsen, Thomas Oscar Bakke og Tina Løvland

LOVING YOURSELF

Anthropological thoughts about love, the self and the body

Writer: Agnes Weißl-Fischer. Bachelor’s student in Social- and Cultural Anthropology at the University of Vienna

When we think about love, we tend to focus on romantic love. Erotic fantasies, deep feelings and unexplainable emotions. But love is so much more. Among many types of love, we find self-love – the topic of this text.

How do we see and understand self-love, especially in a society that is shaped by cultural norms, power hierarchies and unequal economic systems? This text wants to approach this exact question and highlight the different ways of understanding self-love. This means seeing self-love as a feeling, an action and a space to allow for new ways of thinking. Talking about self-love also means talking about identity – Who are we? And what is the self? I want to give an introduction towards possible concepts on how to understand the self, as well as explore the societal dynamics that shape our understanding of love and the self. As we live in a capitalistic society, topics such as the body, fatphobia and institutional self-hate are substantial parts of our everyday life (Friedman, 2025, p.11-12). We have been fed this idea of seeing ourselves as a project, under constant pressure for change and improvement. Approaching the self and selflove in the context of the body and the societal structures we live in, is therefore necessary for comprehending self-love. Existing approaches towards self-love are influenced by capitalistic logics and tend to promote consumption, instead of actually deconstructing fatphobia and societal norms on the body. This is why this text will place particular emphasis on the body, using Judith Butler’s work, showing how the way we see ourselves and our bodies is characterised through the norms of the society we live in. The self, and self-love is then always tied to an understanding of the body.

In a society that is defined through the oppression of others, there is no place for individuals to exist outside of this system. In capitalism, self-hate is made institutional. The aim of the economic and societal system we live in is to create and increase profits. This means that people are seen as possible investments. Don Kalb, a professor of anthropology at the University of Bergen, is focusing on how capitalism structures itself in the 21st Century. He is outlining this exact connection between capitalism – as the system we live in which structures everyday-life in its social dimensions – and how we understand people as individuals and collectives (Kalb, 2025, p. 140-142). So, saying that self-hate is made institutional, means that the logics which structure our society aim to profit off of its people. The belief of ‘not being good enough’ profits capitalism and leads to increased money being put into the idea of changing and optimizing ourselves, as people and bodies. This concept is engrained into each part of our society, as for example through the way companies create their branding strategies or the algorithmic functions of social media. Increased self-doubt and insecurities becomes a financial profit strategy (Harjunen & Puhakka, 2025, p. 286 - 287). Therefore, talking about self-love means talking about the systems, structures, and inner workings of our society. But not only from the outside. Because if we talk about self-love we also need to think about ourselves and ask: What is the self? Who are we? How can we love ourselves, if we don’t know who we are?

«The belief of ‘not being good enough’ profits capitalism and leads to increased money being put into the idea of changing and optimizing ourselves, as people and bodies»

In anthropology, the subject of the self is fundamental. When discussing the self, we have to discuss matters of identity, which can be understood in various ways. On the one hand, we are our inner thoughts, the way we act and think, see the world and describe ourselves, our way of communicating, expressing ourselves. On the other hand, we are the outside. We are culture – in the way that we are shaped and defined by our surroundings. Identity is socially, individually and collectively constructed – and to understand ourselves, we need to deconstruct this composition. Only then are we able to answer the question of who we are (Finke & Sökefeld, 2018).

Peter Finke and Martin Sökefeld are two modern anthropologists, who explore the matter of identity within new anthropological perspectives. Their work is relatively new in the anthropological field and based on the fundamental groundwork of Erik Eriksen and Richard Jenkins, who laid the foundation of anthropological concepts regarding identity in the 1980s and 1990s. Their main concepts outline how we are only able to understand ourselves and our identity, if we are able to recognize that how we see ourselves is defined by collective self-definition, which in turn is created through societal structures like, for example, power dynamics (Finke & Sökefeld, 2018).

One theoretical approach about the ways we can see and comprehend the self, is through the body. Our bodies are highly political, formed by capitalistic, economic and social norms (Friedman, 2025, p. 12). Understanding the self, means understanding the body how it is instrumentalised in and through our society. Judith Butler (2011) discusses this exact relationship between the self, the body and society. Butler researches how societal norms shape our daily lives; and how power dynamics

construct the cultural contexts we live in. This concept claims that these societal norms are engraved on the physical body – as the outside expression of the self. Cultural norms, inequalities and unfair hierarchies are made visible in the way we see and construct bodies, as in: Which bodies are allowed? Which bodies get space in our society? Which bodies are the norm and which bodies are discriminated against and pushed to the margins of society? If we want to understand how we see ourselves and the way we think about ourselves, we also need to recognise the connection between these outside aspects – like society and culture, and our inner feelings – everything we experience inside ourselves. These are connected and made present in the materialised body (Butler, 2011). Societal inequalities are made visible through the body and are projected onto it. Placing this in the context of self-love means acknowledging the presence of the body within self-love, while at the same time deconstructing capitalistic approaches of seeing oneself only through the body. This brings up the need for new understandings and definitions of selflove.

Here, the subject of ‘fatness’ comes into play. Fatness can show how we understand and see ourselves through societal power hierarchies (Friedman, 2025). The fat body is culturally and socially not accepted and placed outside regulatory norms. Following Butler’s argument, that society and cultural contexts, as everything we are, is seen through the body: the fat body is an example for everything we shouldn’t be (Friedman, 2025, p. 2 - 7, 10). The course Gender, Sexuality and Fatness, taught this spring semester at Uib explored these exact ideas and outlined different perspectives on how to see ourselves, the body, fatness and self-love in our society.

If we talk about fatness, we will recognise that the word itself, and furthermore our fear of using it, already shows how engrained discrimination and fatphobia is. Fatphobia is everywhere: in lecture halls, in the health system and in the simple hesitation of using the word ‘fat’. Fat bodies are portrayed as a problem that needs to be resolved. Fat bodies then become the embodiment of everything you are not supposed to be. This idea gets constantly reproduced through societal structures. Examples can be airplane seats, which are only made for certain bodies. Or health treatment, whose accessibility is defined through somebody’s body weight. As well as drugs and surgeries, which actively exclude people over a certain BMI. These habits reproduce social norms and exclusion (Friedman, 2025, p. 6566).

Classist, racist, sexist ideas are transported onto the body, exploiting fat bodies and making fat people face systemic violence on a regular basis. One of the reasons behind it is our economic and capitalistic logic. If people would be happy with their body, who would then be willing to pay for Ozempic? Capitalism profits from created insecurities and the abandonment of the self (Harjunen & Puhakka, 2025, p. 292 - 293). This gets directed on the body and imposes a necessity for spending money, to align with societal norms – and only then maybe be able to love yourself (Harjunen, 2023, p. 3032). Furthermore, what would we do with the tremendous amount of time we spend now on hating ourselves and our outsides? This would mean considering how much time, energy and resources there would be to spend into, for example, political activism instead. More people could then be critical of the capitalistic system we live in. Keeping self-hate institutional and constantly present is a way of remaining an exploitative societal system.

There is no single answer to the question: What does self-love mean in a society that thrills you to make you optimize yourself and your body? But one way of redefining selflove is to see it as an active practice done through the deconstruction of societal norms. Enabling space for anti-capitalistic ideas, and understanding yourself through collective relationships, can be a way of loving yourself. If everything we are and the way we live through our body is first of all defined by society and power dynamics, and secondly measured in money and meant to be hated, it is on us to redefine self-love. Love can be so much more than just a feeling for ourselves. To give love new meanings is activism – it is breaking capitalistic norms in our society, taking an active decision for ourselves! Self-love can be community engagement with each other, social exchange, creating spaces for activism, showing love and care for each other. All of this is self-love. Fighting against oppression and violence is love; for oneself and future generations! Losing our obsession with our bodies and instead focusing on experiencing joy and finding true connections means loving ourselves – and our bodies.

Ilustrasjoner: Solveig Lunde

ATINGTING

TROM TROM TROMMELOM — ATINGTING TROMMER

Endelig er jeg tilbake igjen!!! Jeg vet dere har savnet meg!

Enda et semester har gått, og jeg har likt å følge med på dere. Som øynene og ørene på campus skal jeg BRETTE ut om det beste av hendelser. Nå som våren er i gang har jeg likt å følge med på sesongens cuffing season. Kjærlighet preger luften og det er mange rødmende søte fjes rundt omkring. Det blir spennende å følge med utover sommeren på hvor disse relasjonene går. Vi får håpe det blir mer enn bare et situationship, dagens datingkultur er ikke stort å skryte av, kan være at Simen Velle hadde rett?

Jeg merket en interessant trend blant andreårsstudenter, og kan kobles til den helt unike grupperingskulturen. Hva skjer med at folk blir kjent med hverandre nå rett før sommeren? Hvordan har dere gått to år uten å ha hørt om eller sett hverandre på campus? Disse individene møtes når de tilfeldigvis tar frie-poeng emner sammen. Men jaja, det er bedre sent enn aldri.

Vårballet var det første av mange ball i fremtiden (forhåpentligvis) og det var mange som missed out… Så la meg gjenfortelle de viktigste hendelsene. Med god stemning, vakre klesplagg og en alt for dyr bar ble det en vellykket kveld. Av berusede folk var det få, men det var noen som skilte seg ut og prøvde seg på et dristig lite eventyr. Når alle så bort, pilte hun bort til baren og tok en hel flaske vin. Med et lurt smil og en fnisende latter gikk hun fornøyd bort til gjengen sin. Men gleden ble kortvarig, for hun hadde ikke vært så usynlig som hun trodde. Bartenderen kom og tok flasken sin tilbake, og tyven var heldig som slapp en straff. Var dette en protest mot dyre priser? Oppfordres kleptomani? Hvem vet?

Men av straff var det likevel noen som kjente på kroppens begrensninger. Maten var så god at en fin fyr måtte ta to fingre ned i halsen for å hjelpe magen. Skulle trodd gjestene på ballet kappåt med trollet så mye som ble spist.

Jeg elsker mine antropologi studenter, og de er også elsket av sine kjærester. Med endeløse grublinger over “the political state of the world right now” stiller kjærestene alltid opp og lytter med engasjement. De er også støttende når antrobaddies enten prøver å forstå Foucault eller har forstått Foucault; men blir så betatt av teoriene hans at de ikke klarer å la være å snakke om det. Tålmodighet settes pris på! Men antrobaddies må chille litt av og til. no shade

Sist men ikke minst så har halvparten av Kula Kula redaksjonen booket frisørtime i brekkuka, er dette en slags rite de passage før man leverer bacheloren eller drar på utveksling? Siden så mange drar så vil jeg se FLEST av dere nye eller gamle, ivrige studenter i neste semesterets redaksjon. You better be there.

DET SOSIALE KONSEKVENS-RITUALET

Dette er et rituale du kan gjennomføre for å styrke relasjoner eller skape nye! Hver påstand følges opp med et ritual hvor personen som relaterer eller er skyldig i utsagnet, må så markere dette gjennom en gitt konsekvens. Intensiteten kan også dobles om ønske før det.

Hvem i gruppen er mest sannsynlig til å gi mer enn de mottar? Antall pek = antall konsekvenser

Første person til å forklare resiprositet til gruppen kan dele ut antall konsekvenser som antall personer i gruppen.

Har du gitt noe i gave den siste måneden? I så fall, ta en konsekvens

Hvem ville tolket stemningen i rommet gjennom maktforhold?

Antall pek = antall konsekvenser

Kom med et eksempel på symboler innenfor kjærlighet, gi så ut konsekvens

Har du reist til 3 kontinenter eller flere? I så fall, ta en konsekvens

Hvem i gruppen ville vært best på å forklare hva som egentlig foregår uten å ødelegge stemningen? Antall pek = antall konsekvenser

Gi ut antall konsekvenser til person på venstre side som antall bokstaver i deres navn (F.eks: Maria: 5 konsekvenser)

Hvem i rommet fremstår som den mest lokale eksperten? Antall pek = antall konsekvenser

Hvem i gruppen vil mest sannsynlig si «det avhenger av konteksten»? Antall pek = antall konsekvenser

Har du lest om et feltarbeid den siste uken? I så fall, ta konsekvens

Hvem i gruppen er mest sannsynlig til å gjøre bordet til en etnografisk case? Antall pek = antall konsekvenser

Dilemma: Vise kjærlighet 10 ganger hver dag, eller vise kjærlighet 1 gang i uken? Flertallet tar konsekvensen

Hvem i gruppen tolker stillhet i rommet som en sosial konstruksjon? Antall pek = antall konsekvenser

Har du bestått alle eksamener dette semesteret? I så fall, Ta konsekvens. Visst ikke, ta dobbel konsekvens.

Ilustrasjon: Maria Aasland-Sigurdsen

TIL ETTERTANKE

Redaksjonens refleksjoner om kjærlighet

Kjærligheten lever. Den holder rundt meg, men skyver seg også bort. Kjærlighet er vanskelig. Den lukter, den lager lyd, er synlig og berørlig. Men den kan også forsvinne på et blunk.

Kjærligheten kan redde meg, men også drepe meg.

Kjærlighet er over alt, i alle kriker og kroker, i alle menneskene du kjenner og ikke kjenner.

Men kjærlighet er også skummelt, kommer jeg noen gang til å få oppleve ekte kjærlighet?

Hva er egentlig ekte kjærlighet? Vil noen andre elske meg like mye som den første kjærligheten? Det er så vanskelig å si når kjærlighet er rundt oss til en hver tid

Kjærlighet er skummelt. Samtidig er det noe jeg tenker de fleste ønsker å oppleve. Meg selv inkludert. Selv om det er litt skummelt av og til opplever jeg mye kjærlighet i hverdagen og det er de stundene jeg setter mest pris på. på.

Ilustrasjoner: Solveig Lunde & Maria Aasland-Sigurdsen

Det største uttrykket for kjærlighet for meg er mine foreldre som i en alder av forti lærte seg et nytt språk, sa opp jobben, mamma la ned firmaet sitt, sa farvel til vennene og familien og alt det de kjente til og valgte å flytte til et annet land bare for at vi skulle få flere muligheter for et bedre liv.

hva er vakrere en ord

og varmen fra en kaffekopp enn det å bli elsket på forunderlige måter å elske

med luften som trekkes inn og ut av lungene

med viten om at en boble favner oss

det er bare vi som vet vi puster på likt og fargene brer seg så elsk meg foruten ord

det å bare være elsket

med en helhet

som overgår vår fysiske evne du viser meg

alt det kan gå an å elske med jeg vil ha deg nær og følelsen av deg lingrer i kroppen som et deilig lyn du har en evne

til å vekke meg med noe mer enn bare lyst jeg har deg i minnet

da jeg ser enhver solstråne skinne lyset som kan sette alt på pause er du en forlengelse av fordi smilet ditt

This paragraph is dedicated to the most important form of love for me: friendship. Having friends who love me despite my flaws is the biggest gift in my life and I want to promise myself to never take this for granted. Instead, I want to carry the love I receive and power these relationships hold with me in my heart.

henger igjen på leppene mine det gir meg en glede jeg er din

og jeg lurer, vil du bli min? elsk meg

med et blikk som setter meg i fyr og flamme

se meg forbi øynene mine og smak på sjelen min den er nemlig din

Love is the only resource we have that is not finite; maybe it’s time we treat it as such no?

Kjærlighet er alltid med meg Som en hund som jager halen sin jeg jager etter kjærligheten

La den være der og ha den med deg hvor enn du går

Det finnes mange sannheter jeg kan tvile på, men kjærligheten er ikke en av dem. Verden trenger at vi tror på den. <3

“If you look for it, I’ve got a sneaky feeling you’ll find that love, actually, is all around.”(!!!!)

LITTERATUR

Appel, H. (2012). Offshore work: Oil, modularity, and the how of capitalism in Equatorial Guinea. American Ethnologist, 39(4), 692–709. https://doi.org/10.1111/ j.1548-1425.2012.01389.x

Abu-Lughod, L. (1986). Veiled sentiments: Honor and poetry in a Bedouin society. University of California Press.

Berlingske. (2025, September 16). Minister åbner for at ændre metode til optælling af ulve. Berlingske. https://www.berlingske. dk/politik/minister-aabner-for-at-aendremetode-til-optaelling-af-ulve-i-danmark

Bjerre-Christensen, H., & Falther, M. B. (2025, April 12). To drenge sad oppe i træ i halvanden time af frygt for ulv: “Vi var også virkelig bange”. JydskeVestkysten. https://jv.dk/esbjerg/ to-drenge-sad-oppe-i-trae-i-halvanden-timemens-ulv-kredsede-under-dem-vi-var-ogsaavirkelig-bange

Brusgaard, M., & Reinwald, T. (2025, April 7). Skal ulve skydes? Ny måling viser danskernes holdning. TV 2. https://nyheder.tv2.dk/politik/2025-04-04skal-ulve-skydes-ny-maaling-viser-danske nes-holdning

Butler, J. (2011). Bodies that matter: On the discursive limits of sex. Taylor & Francis Group.

DR. (2025, April 28). Ny definition af problemulve skal gøre dem nemmere at regulere. DR. https://www.dr.dk/nyheder/ indland/ny-definition-af-problemulve-skalgoere-dem-nemmere-regulere

Clement Kjersgaard (Programleder). (2025, 15.mai). Skyd ulven? [Episode i TV-serie]. Debatten. DRTV. https://www.dr.dk/drtv/ episode/debatten_-skyd-ulven_522752

Eilenberg, M., & Harrisson, A. P. (2025). Fencing, biosecurity and wild boar politics in the Danish-German borderland. Journal of Borderlands Studies, 40(1), 159–177. https:// doi.org/10.1080/08865655.2023.2289122

Finke, P., & Sökefeld, M. (2018). Identity in anthropology. The international encyclopedia of anthropology. https://doi. org/10.1002/9781118924396.wbiea2142

Foucault, M. (1991). Governmentality. I Burchell, Gordon and Miller (Red.) The Foucault

Effect: Studies in Governmentality. (s.87-104). Chicago University Press.

Friedman, M. (2025). Fat studies: The basics (1.utg.). Routledge.

Govindrajan, R. (2018). Animal intimacies: Interspecies relatedness in India’s central Himalayas. University of Chicago Press.

Govindrajan, R. (2018). Animal intimacies: Interspecies relatedness in India’s central Himalayas. University of Chicago Press.

Harms, E. (2012). Beauty as control in the new Saigon: Eviction, new urban zones, and atomized dissent in a Southeast Asian city. American Ethnologist, 39, 735–750. https://doi.org/10.1111/j.15481425.2012.01392.x

Jørgensen, K. H. (2025, April 14). Skræmte drenge sad i træ halvanden time af frygt for ulv: Eksperter siger, det var en kat. JydskeVestkysten. https://jv.dk/esbjerg/ skraemte-drenge-sad-i-trae-halvanden-timeaf-frygt-for-ulv-eksperter-siger-det-var-en-kat

Kalb, D. (2025). Regimes of value and worthlessness: Two stories and a Marxian reflection. In Value and worthlessness: The rise of the populist right and other disruptions in the anthropology of capitalism (p. 125–144). Berghan Books. https://doi. org/10.1515/9781805398233-008

Landbrug & Fødevarer. (u.å.). Griseproduktion. https://lf.dk/viden-om/landbrugsproduktion/ husdyr/grise/

Lauridsen, E. K. (2025). Ulven i Danmark –hvad ved vi egentlig om den? Faculty of Natural Sciences. https://nat.au.dk/om-fakultetet/ nyheder/nyhed/artikel/ulven-i-danmarkhvad-ved-vi-egentlig-om-den

Lutz, C. A. (1988). Unnatural emotions: Everyday sentiments on a Micronesian atoll and their challenge to Western theory. University of Chicago Press.

Petryna, A. (2018). Wildfires at the edges of science: Horizoning work amid runaway change. Cultural Anthropology, 33(4), 570–595. https://doi.org/10.14506/ca33.4.06

Rubow, C. (2022). Indendørsmenneskets natur. Aarhus Universitetsforlag.

Schneider, D. M. (1984). A critique of the study of kinship. University of Michigan Press. Shah, A. (2024). When decolonization is hijacked. American Anthropologist, 126(4), 553–566. https://doi.org/10.1111/aman.28021

Shore, C., & Wright, S. (2024). Audit culture: How indicators and rankings are reshaping the world. Pluto Press.

Solberg, J. (2024, 21. oktober). 19-åringen ønsker å maksimere sitt genetiske potensial. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/kultur/i/QJgl9V/ kaller-seg-selv-norges-svar-paa-clavicularravn-oesthagen-driver-med-fenomenetlooksmaxxing-lege-advarer-mot-aa-taskjoennhetsraad-fra-sosiale-medier

Strathern, M. (1988). The gender of the gift: Problems with women and problems with society in Melanesia. University of California Press.

Strathern, M. (2020). Relations: An anthropological account. Duke University Press.

Styrelsen for Grøn Arealomlægning og Vandmiljø. (u.å.). Regler for regulering af ulv. Natur & jagt. https://sgavmst.dk/natur-og-jagt/reguleringog-udsaetning-af-vildt/regulering-af-vildt regulering-af-ulv

Tsing, A., Swanson, H., Gan, E., & Bubandt, N. (Red.). (2017). Arts of living on a damaged planet. University of Minnesota Press.

EBSCO. (2019). Unification Church (religious movement). Research Starters. https://www. ebsco.com/research-starters/religion-andphilosophy/unification-church-religiousmovement

Wikan, U. (1990). Managing turbulent hearts: A Balinese formula for living. University of Chicago Press.

Wikan, U. (1992). Beyond the words: The power of resonance. American Ethnologist, 19(3), 460–482.

FOTO

Abigail da Silva

Casper Sørestrand

Didrik Berg

Erle Davanger

Esma Suleymanoglu

Haakon S. H. Kjelbergnes

Kaja Thorsen

Thomas Oscar Bakke

Tina Løvland

TAKK TIL

ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT

NR 1. 2026

KULA KULA