Kula Kula 2013 #1

KULA

KULA

Antropologisk tidsskrift, vår 2013

Bruce Kapferer Hitler i India og James Scott Kula Kula-stammen skriver om

er denne utgavens eksotiske informanter

Sikher og Skjønnhet Å spise søppel Musikk for forandring Gatejustis

2

Kula Kula Sosialantropologisk studenttidsskrift Nr. 1, 2013 ISSN: 1893-4633 Utgitt med støtte frå Institutt for sosialantropologi Frifond SiB Kulturstyret Norsk Kulturråd

Det sosialantropologiske sinn Vi stig raskt i bachelorgradene. Plutselig har ein fått både tre, fem og sju akademiske år på baken. Vi likar å påstå at vi har brukt desse til å tileigne oss ei sentral evne kalla kritisk tenking. Og det stemmer at universitetet gjer noko med hovudet vårt. Det oppdagar ein den dagen ein gledesstrålande fortel vener og kjende at studentbladet har motteke eit bidrag frå James C. Scott – og blir møtt med tomme blikk. Eller når ein prøver å drage inn omgrep som “kulturell kapital” og “empiriske bevis” som argument i vanlege samtalar.

Det er vanskeleg å hugse korleis verda såg ut før ein gjekk inn dørene til akademia. Men som “sosialantropologar” er det viktig at vi tek vare på evna til å gjere nettopp det. Å setje seg inn i den andre sin ståstad er ei verdifull øving som med rette har blitt oppheva til disiplinen sitt varemerke. For å lukkast med dette er det viktig å ikkje døme på førehand, noko antropologar for lenge sidan har konkludert med som umogleg.

Vi er forutinntatte og fulle av fordommar. Det beste ein kan håpe på er å vere bevisst på dette når ein skal prøve å forstå andre.

Dei kristne er ei gruppe som vi her i landet ser få problemer med å latterleggjere, samtidig som vi er svært bevisste på å vise toleranse og aksept for andre religiøse livssyn. I denne utgåva får de moglegheita til å lese om eit kristent samfunn på dets eigne premissar, formidla av ein forfattar som sjølv har levd iblant dei. Vi har forsøkt å kaste eit liknande friskt lys også over andre tema, som gatejustis, tida, søppel og hip hop.

Mahatma Gandhi er eit namn som kjem opp fleire gongar i løpet av bladet. I portrettintervjuet trekk professor Bruce Kapferer blant anna fram ei mindre kjend side ved denne store leiaren: nemleg rolla han har spelt for den hindunasjonalistiske rørsla. Gandhi sitt heimland har også prega andre delar av bladet, som i artikkelen om møtet mellom vestlege og sikh-inspirerte venleiksideal. India møter deg faktisk allereie på framsida, i kontrasten mellom den mørke kvinna i skuggen og den meir mobile kvinna på veg opp i lyset.

Vi stig raskt i gradene. Får fine vitnemål og reiser verda rundt. Som gode antropologar må vi aldri misse evna til å halde beina på jorda og nasa ut av sky.

Med støtte fra:

UNIVERSITETET I BERGEN

Institutt for sosialantropologi

Kontakt: kulakula@sv.uib.no http://kulakula.org www.facebook.com/pages/kulakulatidsskrift Institutt for Sosialantropologi Fosswinckels gate 6 5007 Bergen Ansvarlige redaktørar: Are Erik Brandvik Helene Hovden Hareide Utforming: Håvard Hulløen Økonomiansvarlig: Kaja Bergskås Skoftedalen Kommunikasjonsansvarlig: Amund Stensen Fotograf/fotoansvarlig: Magnhild Midtvik Clemens Slippfestansvarlige: Annika Fure Ingeborg Haukvik Illustrasjonar og logo: Nina Bergheim Dahl Forsidebildet: Kaia Thunold Hatteberg Framsidebiletet er vinnar av våren si fotokonkurranse. Fotografiet vart valgt ut på grunn av sin fine komposisjon og sin antropologiske bodskap.

3

Kulturkræsj i kvardagen 4 James Scott - The Domestication of Man 6 Hip Hop in a Cave of Wonders 9

26 Min venn Tiden 28 Å leve sin tro 30 Når feltarbeidet vert sekundært

To Cut or not to Cut 12

32 Fire i felt

Fra Gandhi til Hitler 15

34 Antropologer i arbeid

The Marginality of Anthropological Thought 18 Å spise søppel 22 Gatejustis 24

36 Les Misérables 38 Playing Your Way out of Poverty 40 Fotokonkurranse

Bak fra venstre: Håvard Hulløen, Ingeborg Haukvik, Annika Fure, Kaja Bergskås Skoftedalen, Johan Henrik Knutsen Foran fra venstre: Karoline Opåsen, Helene Hovde Hareide, Magnhild Midtvik Clemens, Tina Dale, Are Erik Brandvik, Nina Bergheim Dahl Ikke Tilstede: Amund Stensen, Dag Kolstø, Jonatan Lohne Anabalon, Johana Montalván, Laila Berg, Lene Aksnes, Lena-Cecilie Linge, Monica Lungård, Suzanne Rødseth, Tonje Straum, Veronika Tholo von Ahnen

4

Kulturkræsj i kvardagen Korleis går det med tre års kulturrelativistisk lærdom når ein flyttar inn i same hus som ein latin-amerikanar?

Tekst av Helene Hovden Hareide

Det er lenge sidan ein fann ut at mennesket ikkje er ei øy. Det er ikkje like lenge sidan antropologar fann ut at kulturen heller ikkje er det.

Sa eg kultur, utan hermeteikn? Brukt som eit substantiv? Som om det skulle vere ein handgripelig, statisk og homogen ting utan rom for personleg agency? Dei fleste antropologar har lært seg å unngå heile minefeltet. Dei som ikkje gjer det er nøye med å presisere at “kultur” er noko prosessuelt, konfliktfylt, kontrastfullt, uendeleg komplekst osv. Kva skal du så gjere i møte med kvardagen, der slike presiseringar har ein tendens til å slå krøll på tunga di? Det følgjande er eit slag for kultur i praksis.

Mennesket er ikkje ei øy.

Det er det berre skandinavar som er.

Når to ulike personlegdomar, med kvar sine sjarmerande vanar og standpunkt, flyttar inn i same hus veit alle gamle tanter at det bryggar opp til konflikt. Dette er ein naturleg og ganske fin konsekvens av å bu i ei verd med så mykje fint å tru på. Men kva når dei to nyforelska ikkje berre har personlegdom å forhalde seg til, men kultur også? To stykker, til og med? Medan eg tidlegare trudde eg var eit ganske unikt tilfelle som tilfeldigvis høyrde til under kategorien “nordmann” har eg etter å ha flytta inn med min sambuar fått problemer med å peike på kvar personlegdomen sluttar og kulturen byrjar.

Min sambuar stiller seg til dømes ofte spør-

jande til mitt visstnok sære behov for fred, ro og åleinetid. Eg har tilstått draumar om tomt hus og ferietur i einsemd. Dette må han lære seg å forstå, tenkte eg, for dette er eitt av mine særeigne karaktertrekk. Denne vrangførestillinga vart raskt skoten ned, av sosialantropologien. På SANT215-kurset i vår fekk vi presentert følgjande sitat, frå Lars Trägårdh sitt oversyn over tidlegare forsking på skandinavar:

Kulturskilnadar på abstrakt nivå har ein lei tendens til å verte offer for romantisering. Dette er ikkje noko problem i praksis.

“Obviously aghast, Carl Laurin in his book cites what he refers to as ´typically Swedish boasting about whose country cottage experience is the most perfect in terms of solitude: ´We never meet anyone, at our summer cottage we have, thank God, no neighbours; at resort X you never have to be with anybody!”

Ikkje treng ein reise heilt inn i antropologien si verd heller, for å få dette bildet stadfesta. Ein gjennomsnittleg TV-kveld med NRK gjer same

nytta. Etter å ha opplevd seriar som Norge Rundt og Der ingen skulle tru at nokon kunne bu var min sambuar overbevist om at ikkje berre eg, men alle nordmenn innerst inne drøymer om å bu åleine på ei fjellhylle innerst i ein fjord. Han vert ikkje akkurat motsagt av sjåartala.

Kulturelle kalddusjar Kulturskilnadar på abstrakt nivå har ein lei tendens til å verte offer for romantisering. Eg kan med ein gong seie at dette ikkje er noko problem i praksis. Ta den kjende stereotypien om (det manglande) forhaldet til tid i latinamerikansk kultur. Når du les om dette i bøker, med dei kulturrelativistiske brillene på, prøver du gjerne å sjå dei store linjene. Du tenker på rolla tida spelar, at det eigentleg er ein form for disiplinering av dagane våra, skapt av den store syndaren Kapitalismen, eller eventuelt av Michel Foucault. Det latinamerikanske synet på tid framstår då fort som eit uttrykk for fridom. Fridom frå press og stress – ei feiring av livet!

Heilt til du dreg nasa opp av boka og får auge på den disiplinerande klokka. Fem minutt til vi skal vere der! Som den gode german du er flagrar du rundt som ein gal etter bilnøklar og bankkort, medan du pussar tenner og børstar hår samtidig. Plutseleg stikk din betre halvdel ansiktet innanfor døra og lurer på kva det er som skjer? Åja, skal vi vere der no, seier han roleg. I det du stirrar febrilsk på han og lurer på kvifor ikkje

5

Illustrasjon av Nina Bergheim Dahl

han også blir raudflekkete i ansiktet og byrjar å spurte hit og dit, kjem det: - Eg hoppar i dusjen eg da!

Draumen og konfirmasjonskakene Medan nokre romantiserte bilete altså slår sprekker i møtet med røynda, ber andre preg av å ha gått ut på dato. Dei som driv og eksporterer postkortversjonen av Norge kan ikkje ha tenkt over problema dette medfører for vanlege folk.

Korleis kan du i landet til Bjørn Dæhlie og Lasse Kjus innrømme at du ikkje eingong eig ski? Korleis skal du forklare din manglande entusiasme for kokt torsk? Kva når det blir etterspurt tur i fiskebåt, eller køyring med hundeslede? Korleis kan du trøyste nokon som er skuffa over at det ikkje er kuldegrader året rundt? Kva skal du svare når du blir spurt ut om historia til stavkyrkja i bygda, utan å avsløre at du aldri før har ofra den ein tanke?

Etter nokre månadar med slike skuffelsar tenkte eg at å gjere seg til ambassadør for det moderne Norge i staden for kunne vere ein god strategi.

Det var det ikkje. Dagens norske matvanar, for eksempel, burde heller sensurerast enn lærast vekk. Eg gløymer aldri ansiktsuttrykket hans fyrste gong han var med på ein vennekveld. Dei mange skålene med smågodt og potetgull som for oss er obligatoriske verka på han, som blir kvalm av ei brødskive med nugatti, som den reine galskap. Skjønt dette fyrste møtet skulle seinare bleikne fullstendig etter å ha blitt målt

opp i mot festlege høve som konfirmasjonar og dåp, der det er fleire kaker enn gjestar til stades.

Ikkje hadde eg noko særleg å fare med når det kom til nye treningsformer heller. Å trakke på tredemølla til syremusikk medan ein ser Hotell Cæsar på TV-skjermen er vanskeleg å demonstrere med overbevisande entusiasme. Når det så i tillegg kom fram at eg berre hadde dikta opp alt om stavkyrkjene (eg sa til dømes at dei er svarte fordi dei er så gamle), og at den globale

Korleis kan du i landet til Bjørn Dæhlie og Lasse Kjus innrømme at du ikkje eingong eig ski?

oppvarminga hadde teke knekken på nesten alle kuldegradene nærma min sambuar sine norgesdraumar seg sprekkepunktet.

- Kultur er ikkje statisk, prøvde eg å forklare han. Det imponerte ikkje. Han tok saka i eigne hender, og fekk seg jobb som turistguide. På alle våre feriar sidan har eg måtte finne meg i å verte fortalt om min eigen kulturarv av ein mann frå den andre sida av jordkloden.

Kultur og ukultur Koplinga mellom personlegdom og kultur kan også vere nyttig. Når ein fyrst har oppdaga at ein er like sosialt tilbakeståande som resten av Norden så følgjer det jo logisk at det er betre å skulde på kultur enn på eiga merkeligheit. Dette kan ein trekke ganske langt. Kvifor synest du det er vanskelig å slå av ein prat på bussen? Kultur. Kvifor tyr du til febrilsk diplomati ved den minste antydning til potensiell konflikt? Kultur.

Kvifor får du intenst dårleg samvit om ein godvêrssøndag ikkje vert nytta til å gå på tur? Kultur, kultur, kultur.

Problemet er jo berre at dette slår ut begge vegar.

Ein kveld då vi begge sat og stirra mistrøstig på berget av oppvask påsto min bedre halvdel plutseleg at “i min kultur plar ikkje mannen å vaske opp”. Som den gode feministen eg er reagerer eg umiddelbart med ein tirade om likestilling som kunne ha toppa Thorkildsen sjølv. Gratisarbeid og manglande pensjonspoeng og inngrodde praksisar, ropar eg. Før eg ser opp på glimtet i auga hans og forstår at han berre tullar med meg.

Kultur er luftige greier. I akademia må den takast med ein dose dekonstruksjon. I praksis må den takast med ei klype salt og sjølvironi. Men ikkje når det kjem til oppvasken.

6

James Scott The Domestication of Man This semester Kula Kula was lucky to get in contact with James Scott. He blessed us with the manuscripts to his Tanner Lectures, and this text is based on these manuscripts.

Text by Johan Henrik Knutsen Photo by Michael Marsland

The topic of the manuscripts are the same as he will be writing his next book on, namely “the domestication of man” or how people came to settle down in agricultural villages. The text you are looking at now is an attempt by me to harness this manuscript and fit it in the Kula Kula format. I have also had to prioritize certain parts more than others. I do in other words take full responsibility for any misinterpretations or misrepresentations of the original text.

Domestication of nature through fire Scott points to three processes of domesticating nature. Through these processes we changed our environment, but we also changed ourselves.

The first one is the ability to control fire. The importance of this can be seen in archaeological digs from before the estimated time we started using fire for our own ends. Here archeologists have uncovered bone fragments of our ancestors with bite marks from big cats in them. After the estimated “invention” of fire we start finding bones from big cats with human bite marks.

Fire is the one of the most powerful “tools” in our arsenal when it comes to controlling our environment. In addition to making it possible for man to move to the cold and dark corners of the globe such as our own, it also allowed our ancestors to clear forests and encourage the regrowth of desired plants. Furthermore the rich

ash-filled soil did not just allow for a kind of swidden cultivation, but it also attracted game.

In a way this can be seen as a kind of low intensity farming and animal husbandry, and, as Scott puts it, fire served as the plough and harness of biotic domestication for about 500 millennia before the appearance of farming and animal husbandry proper, in what we know as the Neolithic revolutions .

It is impossible to talk about the importance of fire without mentioning the act of cooking. Our bodies have to expend a lot less energy digesting cooked food than raw, and we get a lot more calories from it. It allowed our forefathers to gather food from sources that was previously off limits such as thorny or poisonous fruits. In other words it allowed us to get more energy from less food at the same time as it wildly increased the amount of sources of food in the environment.

This also had tremendous consequences for our biology. We have developed guts that are about half the size of other primates”, as well smaller teeth, and it has been claimed that dietary efficiency is what allowed us to develop brains that are about three times the size of other primates.

Domestication of Plants.

The second process Scott mentions is the domestication of plants. After all you cannot have farming without domestication of plants with

edible roots, seeds or fruits. How exactly this happened is contested, but Scott points to two ways it might have. One is that people threw every kind of thrash, including seeds from plants they had been eating, in a heap, and over time the plants started growing out of the rich soil.

The other is that people living in rich woodland areas started weeding out the plants they did not need and taking care of the ones they did, and over time this developed into something resembling a field of domesticated plants.

More interesting than how farming was invented, is why. As Marshal Sahlins has famously pointed out the hunter-gatherers require far less labour per unit of food than farmers do, and they have an accordingly large amount of free time. As Sahlins puts it, hunter-gatherers can be seen as the original affluent society. In addition to this, settled farming is incredibly unhealthy.

For one, the animals and plants that work best in farms, such as cattle and wheat, are the ones who provide the most starch and calories and the least of other important nutrients. It is only logical that farmers tend to focus on these. Settlements of large amounts of the same species also encourage diseases and epidemics, both for humans and animals.

One popular explanation, as put forward by Ester Boserup, is that farming allows one to pro-

7

Photo by Michael Marsland

8

A truly domesticated animal.

Photo by Håvard Hulløen.

duce more food per square kilometer, and so is ideal for areas with a high population density.

People do not only settle in farming settlements when population pressure is rising, they also seem to tend to “revert” to hunting, gathering and swidden cultivation when the population

Keeping animals can be seen as almost a kind of cooking. Animals gather raw food and process it into easily digestible proteins and fat. pressure is alleviated, like it was in Europe after the Black Plague in the 14th century. It follows from this that hunting, swidden and farming are not evolutionary steps on the road to civilization, but rather a pragmatic solution to a particular situation. Furthermore there are no set boundaries between the different strategies for subsistence. For instance, many nomadic hunter gatherers plant seeds along their migratory trails, as pointed out by Posey, for one. Farmers also obviously supplement their food supply.

Along the coast of Norway, farmers traditionally did so by fishing.

Like fire, domestication of plants also shaped the environment in profound ways. On the one hand this happened because we chose which plants to facilitate. For instance, in nature the most competitive plants are the ones that have many small seeds in pods that shatter easily, and so spreads them widely and regularly. Farmers on the other

hand require plants with few and big seeds that are easily harvested and do not shatter and get ruined when one touches them. Also, both domesticated fire and domesticated plants helped the gathering of resources that were useful to us in an ever more concentrated area, and helped start the process of concentrating the resources needed for permanent settlement in an area.

Domestication of Animals.

The third process is the domestication of animals. They do, apart from the dog, seem to have been domesticated after plants. This becomes apparent when considering the fact that almost all archeological finds of domesticated animals are associated with seed. Usually, these finds are also older than the first signs of domesticated plants in the area. In other words, this process usually followed another path than the one assumed by 19th century evolutionists. They thought that pastoralism was a primitive way of life developed by hunter-gatherers.

Keeping animals can be seen as almost a kind of cooking. Animals gather raw food and process it into easily digestible proteins and fat. They also work as dedicated foragers, ranging from place to place gathering resources in the form of seeds, roots and so on, before they dutifully return to us and allow us to harvest the nutrients from their bodies. It is worth noting that wild animals can be seen as fulfilling much the same role in the form of prey for hunters. It might in other words be the case that there is no incentive to domesticate animals if there is plenty of game available. Keeping animals does, after all, entail costs.

Scarcity of game might be one reason to domesticate animals, but it is scarcely the only one. For

instance, tame animals are a renewable resource in the sense that they reproduce. Besides, meat is not the only resource that can be gathered from domesticated animals. Wool, milk and blood can all be harvested from an animal without killing it. In addition to this, manure has been very important for farmers. Just like ash from domesticated fire it allowed farmers to fertilize their fields, but unlike fire it did not require burning the field to the ground.

Who is the master of whom?

As pointed out earlier people did not automatically settle down when they started domesticating plants. Still, managing a field or a herd of animals does require a lot of careful attention.

In a sense you become the faithful servant of your herd or field, and not the other way around.

You have to care for your plants or your animals and try to make the environment as fitting for them as possible. In a sense you become the faithful servant of your herd or field, and not the other way around. This is also apparent in the biological evolution of the plants and animals.

We breed them to be beneficial to us, but this often makes them more helpless and more reliant on care from humans. But once invested in a herd or field humans also become reliant on it, and we end up in a situation of mutual dependency. So in a sense man has, in his quest to domesticate the environment, also domesticated himself.

9

Photo of Gatas Parlament by Marit Sommervold

Hip hop in a Cave of Wonders Let’s look at the (sub)culture of hip hop and excavate mysteries, which might sleep like Sleeping Beauty inside a cave protected by masculine energy, and tales of violence and sex. Just don’t be a hater, or Lars Vaular might come and “drive the last nail in your coffin”.

Text by Kaja B. Skoftedalen

“Dø, jævla hater, dø” (”Die, bloody hater, die”).

The norwegian emcee (MC – Master of Ceremony) Lars Vaular is in the groove and makes it clear that the one thing he hates more than a hater, is a hater with power. According to the Urban Dictionary, where one can find “ordinary people’s” definitions of words, a hater is “a person that speaks badly, and/or takes negative actions in attempt to create problems for a successful person.” Vaular, a Bergen-based rapper performing in his own dialect, is part of a new generation in the “Norwegianization” of Norwegian rap. This process started around 2000, when several artists started using Norwegian as their style of rap. In their book Hip Hop, Ethnicity and Linguistic Practice in Rural and Urban Norway from 2010, Brunstad, Røyneland

and Opsahl point out how Tungtvann (“Heavy Water”), of Northern Norway, was a rap-group which remarked themselves within the genre.

Spheres of violence are created, like “battlefields” from old gangster movies Using a quite similar technique as American hardcore rap, they were rapping about experiences of geographic and social marginalization. These were central topics for them, coming from the periphery. It has been suggested that Tungtvann’s success could be linked to their usage of old stereotypes of men from the North.

That is, rougher, more barbaric, and more sexually active than the average Joe in Norway, which could be seen as recontextual attributes to African American culture.

Is hip hop just for the affirmation of masculinity?

A common perception of hip hop concerns its frequent usage of scantily clad women, sex, and violence as main themes in songs and music videos. Some might explain this as mainstream hip hop, claiming an existence of a “real” hip hop, which is deeper, disciplined, and more sincere. I would like to take a grounding point in that idea, though ironically, but also as a contrast, using examples from mainstream and popular hip hop, showing that if one moves just a

10

Photo og Ana Tijoux by Felipe Cantillano

11

little bit further inside a cave containing various types of the genre, one can see how hip hop also is used to protest. This happens in underground spheres, but also in the popular medias.

Hip hop as a political instrument in Sweden Lila Abu-Lughod once said that “where there is resistance, there is power.” That hip hop is a medium of resistance becomes quite clear when it is used directly to influence people on their political choices. Promoe and Timbuktu, two of the most successful emcee’s within the mainstream genre, do precisely that when they claim “Ge oss Sverige tillbaka” (”Give us Sweden back”) in the song with the same name. Protesting towards the nationalistic populist right-wing party Sverigedemokratarna (“The Swedish Democrats”), they sing: / Jag vill inte ha eran traditioner, jag vill inte ha eran “trygghet” / Jag vill inte ha eran definition av det ni kallar svenskhet / / I don’t want your traditions, I don’t want your “safety” / I don’t want your definition of what you call Swedishness / The song is about how Sverigedemokratarna has taken the opportunity to define Swedishness as a cultural homogenous unity, while critics, like the rappers themselves, point to the fact that the party’s national vision does not include every aspect of the population. Not only is this an attempt to lower the support of the growing political party, it is also a defense towards a project of building an excluding Swedish identity.

Protesting through hip hop In a Norwegian context, the expression of resistance towards a superior governmental power could be exemplified with a song from one of Norway’s most left-oriented rap-groups, Gatas Parlament (“The Street’s Parlament”). Since the 1990’s they have been well known for their critical position towards several of the national state’s controversial actions. Recently, their music has turned towards the Norwegian government’s mistreatment of the Norwegian indigenous population, the Sami. Particularly the issue of the assimilation projects in action until the end of the second World War, have again been put into focus. “I John-Reiers fravær” (“In the absence of John-Reier”) tells the story about the radical Sami-political activist John-Reier Martinsen who was killed by a snow scooter in 1986. In 1982, he and his friend attempted to blow up a politically controversial bridge on the river through Alta-Kautokeino. Here, Gatas Parlament re-introduces a still sensitive question, that is, whether John-Reier was killed by accident or if it was a political murder.

Moving out of Scandinavia, one can find other examples of political activist hip hop, as for instance the Chilean emcee Ana Tijoux. In 2012 she released the music video of her single “Shock”, clearly supporting the ongoing Chilean

student protests for a revolution within the educational section in Chile. The text demonstrates the dissatisfaction towards the governing elite, an elite which by many is emphasized to be offshoots from the military dictatorship period of 1973-1990, ruled by Augusto Pinochet: / Tu estado de control / tu trono prodrido de oro / tu política y tu riqueza / y tu tesoro, no / La hora sonó, la hora sonó / No permitiremos más, más tu doctrina del shock / / Your state of control / your corrupt throne of gold / your politics and your wealth / and your treasure, no / The hour has struck, the hour has struck / We will allow no more, no more of your doctrine of shock / Narratives told through hip hop In Dick Hebdidge’s Subculture. The Meaning of Style from 1979, he claims that a subculture should be understood as something abnormal, that is, a base for critical understanding of what is widely approved as normal social standards.

A subculture should be understood as something abnormal, that is, a base for critical understanding of what is widely approved as normal social standards This is reflected in a statement from Pedro Mo, a Peruvian emcee from the rap-group Comité Pokofló (“No Bullshit Committee”). In 2012, he expressed in an interview that there is an ongoing fight for a hot-blooded hip hop that is conscious of its contents. Hip hop in Peru is developing a commitment to social dilemmas and problems. ”Simplemente Calle” (“Simply Street”), by another peruvian group, Callao Cartel, refers to the daily fights and fears that rule the neighborhood: / Vivo cerca de una esquina donde se trafica / soy de la zona que pica donde la sangre salpica / Si no te haces a un lado en la balacera / moriras y tu tirade en la acera / / I live close to a corner where people traffic [drugs] / I’m from the area that itches were the blood spouts / If you don’t throw yourself to the side in gunfights / you will die with your face on the boardwalk / Callao Cartel describes a daily life influenced by the flexible borders marking a separation between the street gangs. Spheres of violence are created, like ”battlefields” from old gangster movies, and if one does not manage to move swiftly, these battlefields can become lethal.

When communities or neighborhoods lacking strong governmental presence loose faith in the

Photo of Lars Vaular by Jørund F. Pedersen

state justice system, as far as local issues go, inhabitants might turn to Mob Justice (See page 20-21 for Dag Kolstø’s article on the issue). Likewise, hip hop music plays out a sort of street-justice alternative to governmental rhetorics in the public sphere.

In Akka, Israel, the Palestinian rap-group DAM fights back a stigma many Palestinians have felt up close for decades. Especially after a suicide bombing in Tel Aviv in 2001, palestinians were as a whole blamed world-wide to be the “terrorists” behind it. With arabic lyrics the song “Meen Irhabi” (“Who is the terrorist?”), DAM resentfully kicks the ball back to the occupational power Israel, and its supporters. / Who’s the terrorist? I’m the terrorist? / How can I be a terrorist if I live in my homeland? / Who’s the terrorist? You’re a terrorist / You’ve taken everything I own in my land / You’ve killed me, as you killed my ancestors / You want me to go to the law? What for? You’re an enemy / playing the witness, the layer and the judge / So what are my options? My sentence is death / The Sleeping Beauty awakes Well inside the Cave of Wonders, behind squeaky wooden doors of extreme masculinity and sexual roars, there lies a deeper message.

Though one might more easily find songs and lyrics made for entertainment purposes, hip hop also keeps elements of its history as a subculture, if one follow Hebdidge’s definition, to be critical towards accepted or ambiguous standards. Many artists use their music to express themselves in societal debates, and moot subjects which concern them, just like we have seen being done by several hip hop artists with various nationalities.

Either if it’s Lars Vaular pointing out people who can’t accept another person’s high ambitions and success, or if it’s Callao Cartel’s protests towards an enforced way of living in fear and violence because of the abandonment of the nation-state, there are multiple ways to shout out objections towards this world’s injustice.

12

To Cut or not to Cut Have you looked in the mirror today? Did you scrutinize your face in search of a wrinkle or swear at the sight of a newly arrived pimple? Did you suck in your stomach and promise yourself to never eat chocolate ever again? If it is any comfort, it seems that reaching a prevalent beauty ideal is both time and resource consuming among all social groups, all over the world.

Text and photo Nina Bergheim Dahl

To beautify the body is a central part of being human. The empirical evidence of this statement is large, in particular when it comes to females: foot binding in China, neck elongation in the mountain area of Burma and Thailand, and wooden plates in lower lip and ear lobe among

“Because it’s beautiful” a number of African tribes. In the Middle East nose operations make the nose smaller. In parts of Asia women undergo surgery to form double eyelids. When male Muslim Arab Moors in Northern Africa are asked why their sisters, wives and daughters fatten their bodies to an extreme, they raise their shoulders and simply say “because it’s beautiful”. The term “thinspiration” among parts of Western youth illustrates

A Sikh mother braids her son’s hair into a bun...

an opposite idea of a perfect body. Diet, exercise, make-up, hairstyles, jewelry and clothing covers, reveals, grooms and improves the female body in a myriad different ways. The following episode gives us some clues about the prevalent beauty ideal among Indian Sikhs of Punjab:

next time. But I will do”, Paramjeet continued and laughed again. “But, did they give you any reason why you should not cut the hair?” I asked curiously. “They say that long hair’s looking good. And because we are Sikhs it’s necessary for us that we have not cut our hairs.”

“First time? First time was very early when I cut my hairs” Paramjeet said. She reflected for a moment about the first time she cut some of the hair reaching down to her hip. “It was like, I’m only fifteen or sixteen years old”. “Did anyone say that you shouldn’t?” I asked. “Yes”, she replied with a small laugh, “my mother. And my Nani, she was very angry when she was looking my hairs. Yelling at me, ‘yaa-aaa’” she continued in a high pitched tone, “‘why are you cut your hair? Don’t do this again, next time…’”. It was difficult to imagine Paramjeet’s sweet grandmother that angry. “I said I’m not doing this

This conversation between Paramjeet Kaur and me occurred in a Panjabi village. It is one of countless talks I had with females during the five months I spent in Punjab in 2012, a state located in North-Western India. This is the only Indian state where Hindus are not a majority, as two thirds of the population belongs to Sikhism. Two of my main queries were “what beauty ideals are prevalent among Sikhs in Punjab?” and “how do they go about to reach them?”. Paramjeet sums up the dilemma I found typical for young Sikh females in relation to the hairs growing on their own bodies.

13

Hair in Sikhism Even a short visit to Punjab will reveal that Sikhs are not supposed to cut their hair. Girls with long braids reaching down to their hip and men with tousled beards and turbans on their heads are easy to spot at a distance if one moves in a busy railway station. Small boys run around with braided hair formed as a bun on the top of their heads. If one gets the pleasure to spend time in a Sikh family one would notice that hair is carefully washed, combed, braided, covered and taken care of in a daily basis, neither age nor sex being any hindrance.

Hair has since the time of the ten living gurus, the founders of Sikhism, been a significant mark of identity among their followers. The first guru, Guru Nanak, emphasized how the human body is God’s creation. “Don’t try to look beautiful.

You already are beautiful because God made you beautiful” was how one informant translated the guru’s saying. Additionally, to not cut hair, kesh, is one of five visual marks of identity that baptized Sikhs have to wear at all times.

A Beautiful Sikh Female But another image of an ideal female is also emerging, especially in urban areas of Punjab.

Today a Panjabi female is considered beautiful if she has a slim figure, a spot- and wrinkle-free skin which is fair in color, big and dark eyes, a thin nose, and white teeth. The treatments offered at the beauty parlor underscore the notion of what makes a beautiful female. Bleaching treatments for lightening the skin, facial treatments for making it smooth. Slimming machines for unwanted body fat. And, most con-

troversial among Sikh young females and their elder relatives; threading for removing facial hair and waxing for removing hair on arms, under arms and legs. “My growth is very strong, so I go once a week” one female professor told me, and the only day a week she had time to visit the parlor was on Sundays.

During the last decade the beauty parlors have exploded in number in modern Panjabi cities.

Some would link features which resemble the Western beauty ideal to India’s entry on the global market of economy, a steadily growing

“...we are Sikhs [so] it’s necessary for us that we have not cut our hairs” middle class since the early 1990s, and, hence, an increased Indian consumer culture in general. Beauty managers told me about growth in both business and competition. “Basically, we are fixing up the clients” one high class manager explained. This often meant by use of packages offered, for instance “Premium Club Membership” or the “Yummy Mummy Pack”. The latter was, by the way, offered by the beauty salon as a way of celebrating Mother’s Day. Beautification and Working Women Panjabi people often distinguished between rural life and life in the city. The assumption seemed to be that the further away from any modern city one lived the more “backward” and “traditional” people’s lives were lived. On the

opposite end social phenomenon like having a boy- or girlfriend, love marriage, working women and nuclear families were all related to “modern” and “educated” city people.

These assumptions were also significant in relation to female beautification. My “Bibi” summed it up quite elegantly when she shook her head and formed her fingers as a scissor once I brought up the beauty parlor. As most elderly women and villagers she characterized the parlor negatively as a city phenomenon where they cut hair. Villagers far away assured me that only married women in the city ever visited a beauty parlor and had never visited themselves. In the city, on the other hand, high class girls as young as fifteen often waxed their legs because they are wearing skirts in the summer. Salon managers seemed to link beauty treatments with the independent, educated woman, even as a form of women’s liberation. In the words of a salon manager: “Basically, women spend a lot of time on beautification. This is a good thing. They are conscious. They have started to love themselves.

In earlier times women were only in the kitchen, taking care of their family. But beautification is growing because of working women”.

Meeting Contradictory Expectations Female beauty was frequently a part of daily conversations in Punjab. Girls were eager to shop high heels for a cousin’s wedding next week, show off any newly received gift, like jewelry or a hand bag. To call someone sohani, beautiful, was an often heard compliment, as well as commenting on a new dress and how it matched the wearer’s nail polish. The beauty parlors’ clients

14

varied in age, religious and economical background. I found the beauty parlors creative in meeting everybody’s wishes, especially Sikh females with the preference of not cutting. The

what kind of bodily hair is holy, kesh, and what is not, and how important it is to look beautiful in the eyes of one’s surroundings, even though expactations contradict:

“We bleached the hairs and you couldn’t even see them”

Dr. Poonam Mam leaned a little forward.

“And I’ll tell you the main reason: Panjabi girls want their grooms to be clean shaven now. If you see the matrimonial, in Tribune”, she continued and outlined a square with her fingers, “‘wanted: clean shaven’. So the boys shave to get the best girls”. “Oh. So when did they start to cut the hair?”. “About thirty years ago”. “Did girls also cut then?” I asked. “No, I think it started ten or fifteen years back”. “All kinds of hair?” I wondered. “Not any hair. Kesh means hair on the head” she said with a small tap on her own head.

“So threading, waxing is ok?”. “Yeah, it’s ok with waxing and threading. Some, the older ones don’t even go for threading. In villages, some say all hair are God gifted hair. We had one girl who

treatment of candling was the most striking one.

For Sikh girls who “don’t even want to touch the scissor” as one manager informed, they burned split ends with a candle instead.

Dr. Poonam Mam was a high class Sikh woman and the owner of an exclusive beauty salon. She was an important actor of construing and maintaining the prevalent beauty ideal in Punjab. The following conversation reveals how complex beauty ideals are. It is clearly up for discussion

came for a bridal package, she didn’t want any threading or waxing”. “So she was Sikh?” I asked.

“Yes, and she was not supposed to remove any of the hair, so I consulted with her and suggested to bleach”. “Oh, just bleach the hair?” I asked and touched my forearm. “Yes, we bleached the hairs and you couldn’t even see them”.

So everybody was pleased. It is not only Sikh females of Punjab that need to meet different expectations of how to treat their own bodies.

Some features of the female body seem to hold universal attraction: youthfulness, symmetry and a waist that is slimmer than the hips, no matter what overall body size is regarded as beautiful. When that is pointed out, beauty ideals are foremost an indicator of how culturally rich social life of humans are. So back to you and the mirror this morning: there are places in this world where your plump behind or pale skin would be celebrated.

15

Fra Gandhi til Hitler Med jevne mellomrom dukker det opp “oppsiktsvekkende” nyheter i indiske og internasjonale medier om hvordan Adolf Hitler benyttes i indisk kulturell og politisk diskurs. Adolf Hitlers popularitet ser ut til å stadig øke i India, og Mein Kampf har de siste årene vært en gjenganger blant bestselgerne i indiske bokhandlerhyller. Hitler fascinerer, og Hitler selger i India. Denne teksten vil ta for seg noen aspekter som kanskje kan hjelpe oss på vei mot en litt bedre forståelse av dette fenomenet.

Tekst av Karoline Opåsen Illustrasjon Nina Bergheim Dahl

Listen er lang over alle som har latt seg inspirere av Hitler når de skal finne tittel på filmproduksjonen, butikken eller utestedet. Bare fra 2011 kan vi nevne filmene Dear Friend Hitler (senere endret til Gandhi to Hitler), Hitler Hero in Love, og tv-serien Hitler Didi (Storesøster Hitler). Året etter fikk klesbutikken Hitler i Mumbai stor publisitet i internasjonale media, og ennå kommer slike oppslag om andre innovative bedrifter med liknende navn med jevne mellomrom. Det er heller ikke uvanlig å komme over t-skjorter eller andre produkter med Der Führers portrett på.

Valgte Hitler fremfor Mandela Særlig virker ungdommen fascinert, i hvert fall om man skal tro på en undersøkelse som

Indias største avis, Times of India, publiserte i 2002. Undersøkelsen hevdet at 17% av spurte universitetsstudenter mente at Hitler ville være den typen leder som India trenger – fremfor for eksempel Nelson Mandela, som også var blant alternativene. Hvordan har det seg at så mange indere ser ut til å ha latt seg fascinere av nazilederen Hitler?

De store variasjoners land India er et land med enorme sosiale, religiøse, kulturelle og geografiske variasjoner. India er verdens tredje største land, og strekker seg fra Himalaya-fjellkjeden i nord, til tropisk regnskog i sør. I dag er hinduisme den desidert største religionen i landet, samtidig som det huser en av verdens største muslimske befolkninger, kun

slått av Indonesia og Pakistan. Med tanke på alle variasjonene som eksisterer innenfor landegrensene, er det nærliggende å kalle India for et kontinent på lik linje med Europa, Afrika, Sør-Amerika og så videre.

Siden landet fikk sin selvstendighet fra britene i 1947, har befolkningen tredoblet seg. I dag huser India 1,3 milliarder mennesker, omtrent to og en halv ganger EUs befolkning. Når vi her snakker om den indiske fascinasjonen for Hitler, må vi altså ha i bakhodet at dette gjelder en svært liten del av en svært stor befolkning.

Mislyktes Gandhi?

Siden selvstendigheten sliter fortsatt verdens største demokrati med ekstrem fattigdom, ko-

16

Reklame for TV-serien “Hitler Didi”, som er blitt en stor seersuksess i India. Filmprodusenter leker seg med Hitlers rykte som en sint og sta mann.

rrupsjon, dårlig infrastruktur, en relativt svak felles nasjonalfølelse og lav statlig gjennomtrengningsevne i flere av sine landområder.

Flere delstater plages av geriljaliknende maoistiske grupperinger som lover befolkningen sikkerhet og rettferdighet der staten feiler. I den nordlige delstaten Jammu og Kashmir kjemper opprørsgrupper for selvstendighet, og får støtte av Pakistan. Kritikere av myndighetene bruker gjerne alt dette som ledd i sin retorikk for å vise at Mahatma Gandhis mentalitet rundt ikke-vold har vært mislykket når det kommer til å bygge en sterk nasjonalstat. Det pekes på at massene består av analfabeter som ikke vet sitt eget beste, og at landet trenger en sterk leder som kan rydde opp i landets problemer en gang for alle.

Bollywood og cricket Det spøkes ofte med at det eneste som holder

India sammen er Bollywood og cricket. Benedict Anderson, professor i internasjonale studier, snakker om “imagined communities”, og om hvordan den moderne nasjonalstaten baserer seg på at alle borgerne innlemmes i et innbilt fellesskap, på tvers av kulturelt mangfold. Sosialt sett er India sterkt fragmentert i grupper av kaste, kjønn, klasse, status, religion, velstand og så videre. Middelklassen opplever seg fremmedgjort ovenfor de fattige, og de fattige ovenfor de rikere.

At Bollywood og cricket kanskje kan være med på å skape slike innbilte fellesskap som Anderson snakker om, skal man ikke kimse av - men grunnlaget for en sterk stat kan man vel heller ikke påstå at det er. Med utgangspunkt i Andersons begrep, kan vi tenke oss at det er Hitlers tilsynelatende evne til å skape orden og nasjonalt fellesskap på tvers av, og på bekostning av, ulike kulturelle grupper som kan virke forlokkende på

noen indiske borgere som føler at dagens, hva noen vil kalle svake, korrupte demokrati fører til ytterligere fragmentering, heller enn å bygge et solid fellesskap.

India som hinduenes land Den hindunasjonalistiske organisasjonen Shiv Sena, som av kritikerne kalles for hinduekstremister, går inn for at nasjonalstaten skal baseres på konservativ hinduisme. I Shiv Senas øyne tilhører India hinduene, og med islam som nest største religion i landet, oppleves muslimene som en trussel for de radikale hindunasjonalistene.

Shiv Senas politikk står i sterk kontrast til Kongresspartiet, som har holdt regjeringsmakten de fleste periodene siden selvstendigheten i 1947.

Partiet ligger på sentrum-venstre siden av in-

17

“en gruppes indre samhold øker med det ytre presset”.

Bestselgeren Mein Kampf Mein Kampf har de siste årene stadig tatt plass blant bestselgerne i indiske bokhandlerhyller.

Bare i hovedstaden New Delhi alene selges det hvert år titusenvis kopier av boken, og det er på langt nær bare ekstremister og radikale som stiller seg i kø for å kjøpe en utgave. Bokhandlere rapporterer om at Mein Kampf finner lesere i en rekke ulike grupper av befolkningen. I 2009 publiserte Times of India et intervju med forlaget Sohin Lakhani of Embassy Books om hvem som kjøper Hitlers manifest: “…students are keen buyers because “Mein Kampf is seen as a strategy management text”.

He says, “a number of management students buy it. I remember a college lecture when a professor talked about how a short, depressed man in prison made a goal of taking over the world and built a strategy to acheive it” Hitler vekker stort sett ikke de samme sterke konnotasjonene blant indere som det vil gjøre hos de fleste europeere, og fascinasjonen for ham kan, som vi ser, skyldes helt andre ting enn ideologisk sympati. Samtidig har vi sett at boken kan leses på samme ideologiske måte i India som den leses andre steder, og da også slik den leses av nazister i Europa.

disk politikk, og har tradisjonelt ofte blitt assosiert med Mahatma Gandhis ikke-voldelige kamp for borgerrettigheter og frihet fra britene. Shiv Sena hyller det de mener er hinduistiske verdier, og er for eksempel mot den nåværende indiske ordningen hvor ulike rettigheter og lover gjelder for ulike trossamfunn når det kommer til arv og ekteskap. For Shiv Sena er India hinduenes land, og burde derfor organiseres til fordel for hinduene.

Ytre press – indre samhold Grunnleggeren av Shiv Sena, Bal Thackeray, var eksplisitt beundrer av Hitlers ideer. Den ideologiske sympatien til den nazistiske ideologien kan muligens linkes gjennom fremmedfrykt.

Thackeray uttalte på begynnelsen av 1990-tallet at “Hvis du leser Mein Kampf, og bytter ut ordet jøde med muslim – da har du det jeg tror

på”. Et typisk argument er at muslimene fikk sitt eget land da Pakistan ble anerkjent som nasjonalstat, og at det derfor også burde være “logisk”

“Hvis du leser Mein Kampf, og bytter ut ordet jøde med muslim – da har du det jeg tror på”

at de flyttet dit. India er godt kjent med blodige konflikter mellom muslimer og hinduer, og det er ofte mellom nettopp disse to religionene at polariseringene oppstår. Og kanskje er det nettopp takket være polariseringene at det såkalte fellesskapet oppstår? Fellesskapet for hindunasjonalistene er mye avhengig av at det skapes et ytre press fra muslimene, i tråd med sosiolog og filosof Georg Simmels klassiske teori om at

Homo Hierarchicus Det må også påpekes at rasisme og fascisme ikke er like tabubelagt i India som vi er vant med i Europa. India har et annet forhold til hierarkisk tenkning og reagerer kanskje ikke like sterkt på slik retorikk som de fleste europeere.

Den franske antropologen Louis Dumont har en teori om det indiske samfunnets tendens til å organisere den sosiale verdenen hierarkisk, og hvordan hierarki er like selvsagt i det indiske samfunnet som individualisme er for det vestlige. Rasisme, fascisme og ulik behandling på bakgrunn av etnisitet er ganske så hverdagslige temaer, noe som gjør at samfunnet generelt ikke nødvendigvis reagerer like sterkt på slik retorikk som man nok vil gjøre i Europa.

Som vi har sett kan den indiske fascinasjonen av Adolf Hitler skyldes så mangt, og vi vil kanskje aldri få en skikkelig forklaring på hvorfor så mange i verdens største demokrati lar seg fascinere av nazilederen. Ulike fragmenter ved Hitler ser ut til å fascinere ulike grupper. Vi har sett på fenomener hvor hinduekstremister sympatiserer med Hitlers fremmedfrykt, og hvor studenter lar seg begeistre for Hitlers måte å bygge strategier på. Filmprodusentene på sin side leker seg med Hitlers rykte som en sint og sta mann.

At tv-serier som Hitler Didi er blitt en seersuksess, er ganske så uproblematisk i sin indiske kontekst. Hitler Didi refererer rett og slett til en sint, sta og streng storesøster.

18

The Marginality of Anthropological Thought Few anthropologists today are more experienced than our own Bruce Kapferer, both in the sense of work experience and in the sense that he has worked in many different corners of the world. We were lucky enough to get the opportunity to have a chat with him.

Text by Are Erik Brandvik and Johan Henrik Knutsen Photo by Magnhild Midtvik Clemens

Johan (J): You’re quite a global man. You’ve been around the world, but you seem to move at the margins. I’ve read the interview you did with Bertelsen, and I find it quite interesting, the idea of studying the centre from the periphery.

In a sense anthropology and anthropologists tend to be marginal figures. The argument is that it is the marginality of anthropology ( a marginality to which doing fieldwork contributes) that relates to the critique and insights that anthropologists can produce into society and culture.

Bruce (B): When I was taught anthropology, a long time ago, my teacher who was Max Gluckman, would stress that anthropologists tend to be marginal creatures. That is we come from one society but we tend to go to different societies, and if we stay in our own society we take a critical look at them from a kind of distanced view.

J: Obviously fieldwork is very central to anthropology. What do you think about the way you do fieldwork and where you do fieldwork, how it shapes your research?

B: Well, I don’t know. It certainly shaped mine.

I think that the first fieldwork is probably the most significant.

For me it was a puzzling and chaotic experience. I didn’t know what I was doing. But I was extremely open to possibility. I was young and relatively open, that’s probably the most important. When you’re young on your first fieldwork most of your basic assumptions are threatened.

A critical anthropological attitude is born. In fieldwork ... at least of the anthropological total immersive kind – you become a child again. Everything becomes problematized and you start to take original perspectives on things. The longer the fieldwork in a sense the better. This is not just because you tend to see people through very different kinds of circumstance but also because you start to unlearn what you thought you

19

knew. Unsuspecting prejudices are challenged.

Fieldwork is for many anthropologists a vital life-transforming experience. Anthropologists are made through their fieldwork – especially long term fieldwork. Threats to fieldwork threaten the discipline at its core.

J: You can also link this up to the situation today in the universities, like here in Bergen where you only have half a year of fieldwork.

B: I think that is a pity. I have often complained in this department about it. It used to be very good.

Even when I first came, in the “hovedfag”, for example, students could take up to nine months or something like that. But with the managerial changes, and with an attempt to make every department conform to the same pattern, then the capacity to do longer term fieldwork has been reduced. So anthropology has begun to lose some of its distinction, which is a pity.

The other thing is the teaching, with which I am not always content. But then I come from a different system. I come from basically the Australian or the English system. And I don’t like these pensums. But this system is being adopted everywhere. I think this is a global phenomenon perhaps tied up with neo-liberalism and the new management structures in universities. I know there was tremendous pressure from the student population to limit the amount of reading, which is reasonable, but what happens is the reading is now too limited, and especially to articles. This is the science/medical model and is antagonistic to teaching based in monographs.

Monographs are the records of anthropological fieldwork ... the stuff of fieldwork. It is through the study of monographs – not articles – that students can come into contact with the realities that anthropologists study and learn the method of evaluating analytical understanding. Other disciplines in the humanities might have similar complaints?

Are (A): But this would be the war on social sciences then, so to speak?

K: I actually think, in global terms, that there has been a little bit of a war on the social sciences.

Mainly in the interest of subduing criticism in the social sciences and humanities. We are in an era of societies of control! The interest is not in critical understanding, more in understandings of practical use ...as if critique is not perhaps the most useful!! ... but it often is threatening to authority or structures of the status quo. Starting with Vietnam there were massive student political protests. I have the view that state and education authorities – even unconsciously – wanted to avoid such a repetition. There was an interest in subduing critique or at least domesticating it.

Paradoxically, the student protests brought about reform in the university system –strangely reform that I think unintentionally reduced the

critical sense that was often the real contribution of the universities to society. But some of the changes were certainly needed. When I was a student I rarely spoke with my teachers who were largely invisible. I remember I used to collect my essays and they’d been given a mark, and then flung in a corner somewhere and you would have to rummage through everyone elses essays to find your own. Strangely the critique of authoritarian distance in the universities of the sixties produced a system of monitoring and regulation of practice (teacher and student) that apart from some positive results has also subdued university life in managerial control. Another kind of authoritarianism and anti-critical university culture has been created.

My theory is that in contemporary state systems, less so in Norway, but in the USA and in England and in Australia particularly there has been a real concern to try and control dissent and to regulate it in some sort of way. So this has been built into the university reform, and I think it is related to the attack on the social sciences. Also the growing economic thinking, growing pragmatism: the only useful disciplines are those that make money basically. What they don”t want is critique, but this of course is precisely what is needed –especially at the current moment of global uncertainty. You need constant critical assessment of what’s going on.

Turning everyone into money earners so that the state in contexts of welfare contraction can function more economically has its effect on the educational structure of universities.

But I tend to come from an extraordinarily anti-intellectual context. I think this is far less so in the Norwegian system – one perhaps influenced in the Germanic tradition which stresses bildung or perhaps in Norwegian – utdanning.

The importance of knowledge and educational self improvement for its own sake. But even here this is being attacked but not as much as elsewhere.

I think Norway is resisting to some extent what is going on in England ... for example. I will be very interested in the next elections for rektor. I think the current rektor did much to retain the sense of academic freedom in Norway ... in contrast to what I think is going on elsewhere.

are economic organizations, anti-humanist to a degree ... organizations that look upon human beings as resources to be exploited in the interests of either labour or consumption. The impetus is to make the public docile. To control them through increased surveillance or otherwise subdue them through indebtedness. The housing market, mortgages, these are key instruments of control over the public.

There’s obviously lots of tension in Europe now, and it’ll increase because employment opportunities go to where the labour is cheapest … that is away from Europe. But broadly the economic is controlling the political and the control is largely external to government. The corporations – like the banks – call the tune. The current financial crisis is driven I think in processes of the formation of what can be called the corporate state away from the nation state.

J: But it seems to me as well that we are having an increase of criticism from groups such as the Occupy Now movement.

B: The Occupy Now movement; I don’t know, I haven’t made up my mind about them yet. I’m interested in it. My gut feeling is that it is a kind of a middle class movement. If it is anarchist of an American liberationist individualist kind.

But I am probably wrong. It seems to me that Occupy now is in decline and is strongest in the States.

One worrying aspect of the current situation is the emergence of neo-fascism. Not the old stuff but new forms born from economic duress. We

“...anthropologists tend to be marginal creatures.” are seeing it in Greece, and it is happening in England, the North/South divide in England.

I’m sure it is happening in the banlieu in Paris, and elsewhere, and you see it clearly in Holland, Denmark seems to be shifting in this direction.

Breivik was a tragic example in Norway …

J: What degree of agency do you think there is behind these kinds of drives against criticism?

J: Would you say that you can see this in a more global view as well, for instance in Hindu nationalism in India?

B: My view is that the state structures are radically changing. There is a radical shift from the Westphalian nation-state system to what could be called the corporate state system, in which independent industrial and business corporations globally networked are replacing state political power. This is not so strong in Norway yet, but it is coming, and it is certainly clear elsewhere.

So you’ve got a new kind of state form which is very much wanting to control the public. These

B: No doubt about it. But India is a continent in itself and extraordinarily heterogeneous. Nationalism has persisted in India and especially among the elites and dominant classes ... and this can intensify and obscure great persisting inequalities. There were some really interesting articles about India, by a guy called Perry Anderson that you might have heard about. He wrote a great book called “Lineages of the Absolutist State”. But he had a good point about India

20

which is that it has got its own nationalist myth.

For example, he challenges the ideology that Gandhi was for democratic peace and harmony, suggesting that in effect he supported the persistence in power of brahmanic elites and powerful Hindu nationalist groups. Anderson even suggests that Gandhi and Nehru were not completely innocent in the tragic events surrounding the Partition of 1947. What was set up for Independent India has contributed to continual inequality, and exacerbated by continuing caste practices. For example the situation of the dalits.

In some ways the pattern that was set up at Independence has been exacerbated by the changes wrought by globalization. But, of course, capital lives on poverty and inequality!!

So modern India even though it presents itself as an economic miracle, which it is in many ways, it is also expanding all kinds of inequity and this is not because of traditionalism so much as the actual structures that were set in place in the movement into independence and the establishment of the state. This is what some people in India are complaining about I think. One of my favourite Indian political commentators is Arundhati Roy. I think she is accurate in her discussions of the dalits and the Maoist insurgency.

The dreadful rape in Dehli is interesting, as it has got a lot to say about the nature of the middle class structures. They were properly shocked by it, but they”re also part of a class/caste structure that is rendering women in the rural areas routinely vulnerable – this receives little comment and is an everyday reality. Rural women and especially low caste women are continually exposed to the possibility of rape and also violence born of intense economic stress.

J: Maybe the liberalization model is a part of the fact that anthropology is becoming more specialized in specific subjects?

B: Yeah, I think of anthropology within all this.

But beware of what I say … be critical! What is happening with the changes is that anthropology must continually reinvent itself in line with

“We are in an era of societies of control!”

dominant demands. As it adjusts to the current situation it runs the risk of undercutting the distinction of its contribution. I just received a brochure from Århus saying they”re starting up a new course, an MS, MA, or something, in Human Security which will involve anthropologists in the teaching. I think anthropology should stay outside this sort of thing …but in some ways they are forced to participate in order to justify their existence to management.

When people do university degrees the choice of anthropology is often not appreciated by the parents. Mine wanted to know what sort of money I was going to earn with an anthropology degree..and I suspect that many students these days get asked that question.

issues emerging in a rapidly changing world and a solid training in the methods of social and cultural understanding along those lines developed through the last century in anthropology is the best way to prepare for a role in contributing to new contingencies of existence.

I think there are many important practical (and money earning) directions to which an anthropological training can be turned. The wide cultural sweep of the subject is important.

Its emphasis on living in situations, depending on observation and participation. - rather than interviewing. The importance that anthropologists place on developing theory from direct engagement with lived contexts rather than applying abstract theory often thought up quite independently of the situation that must be understood … the whole attitude of anthropology is potentially useful across many kinds of different concerns. Its utility is diminished if it is asked to shape its understandings to terms that in some way or another subvert the distinct anthropological path to knowledge. This path is one which is suspicious of understandings that are applied to situations without a firm understanding of the social and cultural ways in which the people in particular situations put things together … There is probably no limit to the value of anthropological knowledge..but this is dependent on the autonomy of the anthropological perspective. It must be able to maintain its methodological significance (extensive fieldwork) and the study of central monographic materials.

J: The most common thing we hear, when we talk to people about our studies, is that we are like potatoes. We can be used for everything, but we’re not good at anything ... that”s one of the criticisms of studying anthropology.

Anthropology is in many ways already cross-disciplinary. That is it subjects a range of perspectives to test through its fieldwork methodology.

Those who study anthropology are equipped to enter into a great variety of areas of employment. Its breadth is its strength.

No doubt new courses might be developed. I think the development of visual anthropology would be important and an attention to new kinds of socio-cultural formation that are taking place in the digital worlds of cyberspace.

There is a tendency in some departments of anthropology elsewhere to develop what I think are narrow areas that are driven by interests outside anthropology in an attempt to be relevant. The examples are Business Anthropology, the Anthropology of Human Security…I think these are better studied in Business departments or in Political Science but not in anthropology.

Actually I think specialist courses ... even things like Development Studies ... should be post graduate intensive courses and not part of a general degree in anthropology. But there are many who would disagree with me. However, a solid anthropology degree that looks at the core issues it has developed in the study of diverse forms of humanity is the best preparation for more specific issues and concerns. There are always new

B: I think that’s unfair ... What you do, I think, is you learn how to think and to challenge pre-conceptions through an understanding of the enormous varieties of the human cultural imaginary and of the forces that underpin its constructions.

Anthropology is often sharply critical of essentialising and universalist visions of human being. It is critical of Euro-American centeredness

“...I think Manchester was more thoroughly committed to anti-colonial arguments...”

… Anthropology is the one discipline that goes outside ruling Western assumptions as well as putting them to the test. In anthropology other kinds of human social realities are given position. Their understandings are taken seriously and used to question dominant opinion.

Most subjects of course have their own internal systems of criticism ... but anthropology has a major capacity to break out of established circles of reason and come up with genuinely original understanding of the problems confronting humanity in its great potential.

A: ... but these “anthropologies of ”, they’re kind of reductionist, right? That”s part of the issue. But then you have courses like medical anthropology and urban anthropology, which is kind of a focus people tend to fall into, rather than educate themselves to focus on ...

B: I think so. I’d prefer a general anthropology course, and then particular issues you want to take up. I see nothing wrong with urban anthropology, I mean, it’s a big field. Urbanism may produce distinct ways of cultural and social existence. More to the point - most of the world lives in cities now.

While I am arguing that core anthropological thinking and methodology must be sustained this does not rule out the combination with other disciplinary approaches. There should be courses that bring philosophy, IT departments, medicine, neurobiology, architecture, ecology

21

etc together with anthropology. This is a must.

But the combination must be alive to the distinct questions being asked in each of the disciplines in which anthropology is allowed its distinctive voice and is not treated as some junior partner.

I think the department would do well to look at certain ways of interlinking without giving up the critical knowledge that anthropologists have – or to being reduced to merely a purveyor of exotic information ...

A: Well I”m interested in the infamous Manchester model of anthropology.

B: Oh yeah, the Manchester stuff. Well, that”s my background, and very important. I came from Australia of course, but I came to join up with the Manchester staff when they were in Africa. There were three big schools. There was Oxford and Cambridge, which then spun off into LSE at one level and, at another level, Manchester. Manchester was out of Oxford, in a way, and LSE was out of Cambridge. LSE had a famous left wing tradition. But I think Manchester was more thoroughly committed to anti-colonial arguments and to exploring subordinated class movements. Manchester I think was distinct in that it drew its scholars largely from minority groups, the colonies and scholars from marginal classes. Basically it was established in the immediate post-war period ... a time of new beginnings after the Second World War … so it offered new and potentially very interesting directions. More than the other departments at the time it was committed to breaking into new domains of thinking that deviated from pre world war dominant ideologies.

The Manchester School was very much influenced by socialist perspectives and a new wave of historical thinking. When I began at Manchester scholars such as E.P. Thompson, Samuels were significant visitors. Gluckman was concerned to break with the abstract quality of much anthropological thought of the time..and argued strongly that anthropologists should argue through the details of their ethnography that also should be made available to the reader. He praised Malinowski’s Trobriand work but felt that as anthropology had developed it produced studies that became more distanced from the complexity of the details upon which its depiction of other societies and cultures were based. In a sense Manchester was concerned to develop further within the traditions of possibility of anthropology but to develop them in new directions. Incidentally Manchester felt that anthropology should address issues of global relevance..but argued that anthropology offered a way to put relevant issues into new light. Gluckman’s Manchester was concerned with placing anthropology on an equal footing with other disciplines – this was part of its excitement.

There was a strong move away from exoticism or an effort to show that what appeared to be exotic or different opened new ways of conceiving the non-exotic.

However the intense fieldwork orientation of Manchester anthropology that was concerned to address contemporary problems I think is now widely accepted. But Manchester pioneered it at the time. These unfortunately in my view I detect a devaluation of the kind iof fieldwork intensity that made anthropology such an inter-

“...what looks like an egalitarian process can twist on itself and in fact come to have inegalitarian effect”

ent as for the future. Anthropology elsewhere (in the States for instance) is pursuing such a direction. I think our department should expand such development. We have the staff and the resources. I would like to do something on robotics and neuroscience ... especially robotics where the nature of human embodiment, intelligence is being radically addressed.

New areas of anthropological practice are opening up. We should be in there. As I have said there should be visual anthropology in the department. There should be courses on the socio-cultural implications of new technologies and so on. And think of the job opportunities! *Laughter*

esting intellectual development with practical possibilities. There has been, I think, a tendency to replace fieldwork immersion with a dependence on interviews. Also ethnography has been reduced to data collection and not as something to rigorously think with. I recall the Manchester seminars in the 1960s. They were intensely critical occasions. No one could give a seminar without serious challenge as to the nature of interpretation and even to what the seminar presented considered to be facts. In some ways the critical intensity of anthropology has flattened… although there is every indication at present of a revival. I think there are exciting new directions taking place.

A: ... and do you see a future where we might retake that ability, longer fieldwork, more insight?

B: Perhaps, and this is for you to work out. I don’t know. It’s very hard within the context of neoliberal developments where people are costing things all the time, and where people have got to justify their existence in economic terms.

The pressures are on the universities, which in the end make it difficult. Even Norway has begun to change. For example, Norway worked out a way where it’s just as good to send your students of to Australia, or America, or someplace like that rather than build new universities. And the structure of research grants is very much being controlled by the central government, so certain types of research don’t get done, which I think is really tragic.

You know, for example, I’d love to get a thing going here on current conceptions on the nature of human being … especially in the context of new scientific/technological developments. What is human being is a question that is being asked everywhere and it is inspired by new scientific and technological developments. An anthropology of this would be highly important. New understandings and conceptions of humanity are being thrown up with, I think, huge social and political and cultural implications for the pres-

It was an anthropologist who was involved in designing the user-friendly face of Apple. The students themselves – probably far more than many of the staff – are involved daily in the creation of new cyberworlds of cultural and social interaction. These are fascinating in themselves and certainly of social and political significance.

Such processes should have a strong presence in the department – in my view.

J: Lastly I would like to ask you if you’d like to talk a little bit about what you’re currently doing.

B: Well, I’m finishing some stuff up on the state and giving some public talks on the issue. I want to do a large-scale comparative study of egalitarian systems, and therefore anti-egalitarian structures. The understanding of egalitarian processes has largely been set in accordance with Euro-American now globalization agendas.

Anthropologically speaking egalitarianism.. the capacity for people to participate actively in the constitution of their realities in concert with others ... is heterogeneous – it is not to be seen merely through the Western eye. I am interested in the various shapes that egalitarianism takes and especially how what looks like an egalitarian process can twist on itself and in fact come to have inegalitarian effect.

You’ve been to Australia? That’s a wonderful balance and contrast to Norway, because Norway is very egalitarian. In ethos certainly. And Australia is quite aggressively egalitarian, as you’ve no doubt found out. But the egalitarianism, I think, takes distinct shape. In Australia the egalitarian ethos seems to be connected to the suppression of Aborigines and the virtually racist immigration policy. How is this so? What are the forces within the highly egalitarian ethos of many European societies for the emergence of movements – as in Greece – that are extraordinarily inegalitarian in effect. So that’s what I’m interested in talking about. Paradoxes, processes. Actually this was a direction that Manchester made famous.

22

Å spise søppel Jeg “søppeldykket” for første gang for et par år siden. En merkelig danske tok meg med ut for å finne det matbutikkene hadde kastet. Jeg søppeldykker fortsatt, men etter å ha møtt Mary Douglas’ ideer om det urene, har jeg kommet fram til at søppeldykking blir et stadig dårligere verktøy for å skape forandring. Spesielt om det ikke er“miljøet” man vil forandre.

Tekst av Håvard Hulløen Foto av Magnhild Midtvik Clemens

De fleste kjenner til tre sekunders-regelen. Hvis man mister, for eksempel, en gulrot på bakken kan man fortsatt spise den, fram til tre sekunder har gått. I disse tre sekundene er gulroten i grenseland. Den er på vei til å bli uspiselig, men hvis man plukker den opp, og gjerne børster av den, kan den reddes. Søppeldykkeren har det samme forholdet til en gulrot i en søppelkasse.

Den kan sannsynligvis reddes, hvis hun tar den med hjem og vasker den.

Mary Douglas har analysert grenseland grundig. Hun kunne kalt gulroten liminal, etter latin for terskel. Utgangspunktet til Douglas er at mennesker må ordne fenomener i kategorier.

Uten denne organiserende virksomheten ville verden vært et virvar av meningsløse inntrykk.

Å spise søppel blir som å kysse de menstruerende kvinnene

Urene fenomener blir da utfordringer. De truer ordenen i symbolsystemet ved å blande kategoriene. Siden symbolsystemet på en måte er virkeligheten man opplever, blir det urene (liminale) farlig. Det truer med å skape uorden i selve universet, og er dermed svært kraftfullt.

Til jord skal du bli Søppel er en liminal utfordring som vi har møtt med søppelkassen. Søppelet utfordrer de grunnleggende kategoriene natur og kultur. En gulrot i en butikk er tydelig kultur. Når man kaster gulroten sender man den vekk fra kulturen, på vei mot naturen, på vei til å bli jord. Men i mellomtiden, mens gulroten råtner, har den kjennetegn

fra begge kategoriene. Fram til gulroten har blitt til jord, er den uren, liminal og farlig.

For å hindre det urene i å forurense resten av verden, kan man stenge det inne. I noen samfunn får “urene” menstruerende kvinner egne menstruasjonshytter. På samme måte har søppel fått sitt eget avgrensede rom i søppelkassen. Det er greit at søppelet finnes, så lenge det forblir lukket inne i søppelkassen. Det er derimot ikke greit å putte søppelet i munnen. Å spise søppel blir som å kysse de menstruerende kvinnene.

En av fordelene med å stenge inne det urene, er at man slipper å tenke på alle de ekle enkeltgjenstandene. Når søppel er innestengt i søppelkassen, eller ute av syne på søppeldynga, slipper man den umulige jobben med å kategorisere blandingsgjenstander. Man har et håndfast forhold til gjenstandene før man kaster dem, og et håndfast forhold til jord, men søppelet forblir diffust for de fleste.

Vi kan si at søppel blir til jord gjennom en tryllekunst. Gjenstander forsvinner inn i den magiske boksen, noe skjult og magilignende, og plutselig har man fått jord et annet sted. Man må selv spille med, som med alle illusjoner, siden man vet at det finnes en forklaring. Utgangspunktet er man synes den magiske ikke-forklaringen er mer spennende, eller behagelig, enn andre forklaringer. Søppeldykkeren er unntaket.

Hun velger den kjedelige “virkelige” forklaringen. Er hun dermed fri til å lage sine egne triks?

Mennesker tenker på mennesker I Deciphering a Meal argumenter Mary Douglas for et årsaksforhold mellom et samfunns klassifisering av mennesker og samfunnets klassifisering av andre fenomener. Vi bryr oss først

Jor, Håvard, Anonym, Søppelkasse

og fremst om mennesker. Vi skaper modeller av menneskelige forhold, og bruker disse modellene igjen på andre fenomener, som mat. Kanskje søppeldykkeren verdsetter liminal mat, fordi hun verdsetter det liminale hos mennesker?

Her blir det nyttig å skille politisk søppeldykking fra andre typer. I vid forstand er trolig søppeldykking like eldgammelt som søppelhauger, og det kunne vært interessant å se på politiske aspekter ved “ikke-politisk” søppeldykking.

Men de første som kalte søppeldykking en protest var det anarko-kommunistiske teaterkollektivet “Diggers” på slutten av 60-tallet. Gjennom generell narraktighet satte de spørsmålstegn ved alle normer for anstendig oppførsel.

Diggers ville forandre hele samfunnet, så de måtte prøve å spa vekk alle sammenfiltrede lag av ideologi slik at det nye samfunnet kunne gro fram. Det beste for menneskeheten ville være å nå en slags frø-tilstand, der ingen rester av ideologi fantes. Dette må kunne kalles en verdsetting av det liminale på det menneskelige planet. Altså virker det som at Douglas’ teori kan stemme. Diggers satte primært pris på grensesprengende mennesker. Slik kan de ha begynt å verdsette det liminale generelt, og dermed også liminal mat.

23

Søppeldykking renses Siden 60-tallet har søppeldykking fått større utbredelse og aksept. Man kan forsvare søppeldykking på mindre kontroversiell basis enn den vi har sett hos Diggers. Offentligheten har tatt til seg en viss type økologisk forståelse. I tillegg kan man med ideen om “etisk forbruk” finne etiske problemer med alle varer, slik at blir søppeldykking blir en logisk konklusjon.

Hvis man kaller søppeldykking for aktivisme i dag, vil det ofte forstås som økologisk aktivisme. Både statlige og overstatlige organer, med stor definisjonsmakt, har sine miljøvernprogrammer. For disse organene er utfordringen maksimalt å hindre økologisk ødeleggelse.

Levekårsindekser viser “objektivt” at det er best å bo i rike, forurensende land. Aktører med stor definisjonsmakt mener altså at industrisamfunnet er flott å leve i, men skader “naturen”. I dette perspektivet er det de fattige, og barnebarnas generasjon, som får merke negative effekter av industri, storbysamfunn eller kapitalisme. Ut ifra mektiges perspektiv kan altså søppeldykking være flott, en protest mot kasting av mat, fordi mennesker sulter og havet stiger. Søppeldykking renses for sin politiske urenhet.

Aksepten for miljøvern betyr at søppeldykking renses for sitt urene stempel. Men når søppel-

dykking mister urenhet, mister det samtidig kraft. Da renses magien, frøet, eller menstruasjonen vekk, alt etter metafor. For Diggers og andre radikale var, og er, utfordringene annerledes enn kun å hindre økologisk ødeleggelse, eller heise alle mennesker opp til en viss “levestandard”. Utfordringen kan være å gi mennesker meningsfylte liv, virkelig frie liv, spenningsfylte liv, eller noe annet. Utgangspunktet er at man trekkes sterkt mot det idylliske, og/

Men når søppeldykking mister urenheten, mister det samtidig kraft

eller frastøtes sterkt av det nåværende. I disse radikale perspektivene kan høy levestandard være negativt, en indikator på svært alvorlige lidelser som meningsfravær, fremmedgjorthet etc.

Søppeldykking vil trolig fortsette å fascinere dem som fascineres av det grensesprengende.

Samtidig trenger ikke aktiviteten i seg selv å være like grensesprengende lenger. Dagens søppeldykkere trenger ikke å trekke hele verden i

tvil slik Diggers gjorde. Det holder å trekke i tvil et vagt definert “forbrukersamfunn”, eller effektiviteten av staters miljøtiltak. Det blir vanskelig å fortsatt kalle søppeldykking urent, liminalt og kraftig, når det knyttes så tett til rådende etikk.

Finn på noe bedre enn søppeldykking!

Jeg har foreslått at søppeldykkere fascineres av det liminale, og at vi ønsker å svinge våre samfunn i andre retninger. Men siden 60-tallet har søppeldykking mistet noe av sin urene kraft. Istedet for å sjokkere og forundre, kan det støte mildt, men bli forstått inn i den etablerte, konservative miljø-diskursen. Hvis vi vil skape radikal forandring, burde vi finne på noe bedre enn søppeldykking. Likevel kan vi fortsatt få medieoppslag ved å søppeldykke. Jeg foreslår at vi bruker denne muligheten til å spre virkelig merkelige perspektiver. Hva de skal gå ut på vil jeg ikke mene noe om her, men de må formuleres meget klart for ikke å misforstås inn i den konservative miljø-diskursen.

Uansett, vi burde egentlig finne på noe bedre enn søppeldykking.

24

Gatejustis – meningsløs vold eller meningsfull orden?

Spontan og voldelig strafferett gir gjerne ikke øyeblikkelig mening for enhver. Men la oss vente med å fordømme fenomenet før vi forstår dets årsak og funksjon. Her vil jeg vise til noen av dets ulike former og ulike årsaker, samt jobbe terapeutisk gjennom mitt personlige møte med dens praksis.

Tekst av Dag Kolstø Foto av Julius Linnert

Opplevelsen og assosiasjonen med Aero Beach ble dessverre noe ubehagelig etter en gutt stjal lommeboken min, som i seg selv ikke hadde vært krise, men gutten ble tydeligvis tatt på fersken. Dette ble jeg informert om av flere politimenn. Da jeg så at de dro den lille, tynne guttungen med seg bort ble jeg livredd for at de skulle grisebanke barnet foran meg. Jeg har hørt flere historier om tyver som enten har blitt lemlestet totalt og/eller brent i live. Jeg prøvde fortvilet å insistere på at de skulle la barnet gå ettersom jeg hadde fått lommeboken og var tilfreds med det, men de argumenterte for at han måtte lære ettersom han er et barn. Jeg prøvde samme argument “Ja, han er bare et barn! Et desperat barn!”

Heldigvis, antar jeg, lot de barnet gå med et slag med politibatong – jeg antar de lot han slippe lett unna etter min uttrykte avsky og ubehag.”

Dette var mitt første møte med gatejustis i Uganda, og jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt skjelven etterpå. Det slo meg som ekstra grusomt og meningsløst ettersom “justisen” ble gjennomført av politimenn. Mer enn noe annet slo det meg som håpløst eksempel, symptomatisk for Ugandas håpløse justissystem.

Typer gatejustis Gatejustis er et globalt fenomen med mange historiske utforminger. Det første som gjerne tenkes på er kanskje “lynsjemobber” i Nord-Amerika som utrettet volden spesielt mot afro-amerikanere. Vi skal heller ikke glemme at gatejustis var et fenomen tilstede også i Norge for ikke så alt for lenge siden. Etter andre verdenskrig ble unge uskyldige norske jenter stigmatisert som

“tyskertøs” og landsforrædere for å ha inngått i forhold med tyske soldater. Som straff for å ha elsket fienden ble de dratt langs gaten, barbert og banket i offentlighet. De ble også utsatt for den brutale, spontane utgaven av justis; uten rettergang og uten mulighet for å forsvare seg, og med vold som eneste avstraffelsesmetode.

Jeg vil imidlertid skrive om gatejustis i samtidens Afrika. Jeg definerer gatejustis som et uformelt rettssystem. Rettergangen er igangsatt uformelt av den øyeblikkelige massen med mennesker som enten befinner seg rundt åstedet, i nabolaget eller i landsbyen. Rettergangen er basert på lokale, uskrevne regler og verdier, og graden av vold er basert på den kollektive rett-

“Piskens lov har overtatt for statens lov” ferdighetsfølelsen i “mobben”. Det finnes grader av planlegging, tillegg til grader av størrelse på “mobben”. Noen “mobber” kan være planlagte aksjoner med over tusen mennesker tilstede.

Den multiple politiløsningen i Uganda Gatejustis i Uganda er et symptom på strukturelle problemer og mangel på tillit til det statlige rettssystemet. Som en følge av utspredt korrupsjon fra politi til parlament føler ikke offentligheten seg trygg på at kriminalitet blir straffet og tar dermed loven i egne hender.

Tyveri er den vanligste formen for kriminalitet som blir avstraffet av “mobben”. Avstraffelsen for tyveri varierer i forskjellige former for vold, enten i form av å stene, brenne, banke, eller strippe forbryteren for klær og dra han/hun langs gaten.

Som vi kan se fra mitt møte med “gatejustis” i Uganda, er praksisen og mentaliteten også tilstede blant selve politiet, noe som gjør tanken om å avvikle gatejustis i Uganda til en naiv fantasi.

Bruce Baker skriver i sin bok, Multi-Choice Policing in Africa, at Ugandas moralske rammeverk og lovverk blir håndhevet av forskjellige organer. Disse organene er til større eller mindre grad statlige eller private, formelle eller uformelle, lovlige eller ulovlige og de dekker forskjellige sfærer. For eksempel, familie og naboer kan ordne mindre overtredelser i nabolaget, lokalstyret (Local Councils) håndhever lov og orden på landsbynivå, private selskaper håndhever orden utenfor sine bedrifter, og det ugandiske politiet (UPDF) gjør så godt de kan på landsbasis. Som et resultat av denne ”multiple politiløsningen”, er det ikke egentlig nødvendig med gatejustis.

Spesielt over de siste årene, fra 2004, mener Baker at gatejustis har blitt redusert kraftig. Han mener grunnen til nedgangen i gatejustis er spesielt at lokalstyrene har fått stadig mer tillit fra ugandere. I et komparativt perspektiv er Sierra Leone langt mer preget av “gatejustis” enn Uganda. Fra Bakers perspektiv virker det altså som at min frustrasjon over Ugandas “håpløse justissystem” var feilformulert. Tross alt veier argumentasjoner som er basert på feltarbeid

25

Bilde av Julius Linnert

tyngre enn en sosialantropologstudents øyeblikkelige opplevelse.

Demokratisk gatejustis i Sør-Afrika Nancy Scheper-Hughes skriver om “popular justice” i svarte “townships” i Sør-Afrika. Hun mener at disse bosetningene har blitt enten fullstendig forlatt eller feilrepresentert av det statlige justissystemet. Som en konsekvens av denne neglisjeringen har lokale komiteer dannet sine egne “folkedomstoler” (“people’s courts”) med sitt eget rettssystem basert på autonome uformelle strukturer. Selve håndhevingen er utført av “vigilantes” og rettssystemet er basert på lokale samfunnsregler og autonome former for avstraffelser: offentlig unnskyldning, bot, samfunnstjeneste, fengsling i uformelle lokale fengsler, pisking, lemlestelse eller død. “Piskens lov har overtatt for statens lov”, skriver Scheper-Hughes.

Scheper-Hughes henviser til et demokratisk aspekt i populærjustisen i townshipene. Det som tilsynelatende virker som et urefleksivt voldsoppgjør mener hun er et kollektivt rettsoppgjør der det er rom for å rope om barmhjertighet for

forbryteren, som igjen kan føre til en mildere avstraffelse. Straffen er altså basert på en kollektiv rettferdighetsfølelse. Likevel, det er ikke stort rom for forsvar fra forbryterens side.

Det slo meg som ekstra grusomt og meningsløst ettersom “justisen” ble gjennomført av politimenn Sivilsamfunnet i det nye Sør Afrika, argumenterer Scheper-Hughes, kommer til å være avhengig av de lokale demokratiske strukturene som allerede er tilstede i townshipene, slik som de lokale komiteene og “folkedomstolene”. Disse strukturene kan ikke simpelthen avskaffes og erstattes med universale “Bill of Rights”.

Det uformelle aspektet i Afrika På et mer generalisert plan argumenterer Goran Hyden for at uformelle samværsmåter er institusjonalisert i Afrika. Han mener at den sosiale

økonomien i Afrika er basert på støre grad av “face-to-face” resiprositet heller enn å gå gjennom offentlig eller statlige organer. Dette fokuset på det “uformelle institusjonalisert” kan forklare ønsket eller behovet for et øyeblikkelig rettssystem i Afrika, som ordner opp med en slags “face-to-face” rettergang der alle involvert er deltagende i stedet for at de sender saken til et fremmed organ.

I denne artikkelen har jeg vist at “lov og orden” kan håndheves av forskjellige organ og på forskjellige måter. I Uganda er det en stadig nedgang i gatejustis som en følge av voksende tillit til lokalstyrene, mens i Sør-Afrika forblir den uformelle voldsjustisen relevant. Underliggende for begge disse eksemplene er et behov for et justissystem som også tar i betraktning det uformelle aspektet i afrikansk mentalitet. Både den generelle mistilliten til statlige justissystem og korrupsjonen som preger justissystemene i Afrika peker på det samme momentet: dette er styremåter og organer som ble ukritisk adoptert av de postkoloniale afrikanske statene og som er dårlig tilpasset de tilstedeværende samværsverdiene i Afrika.

26

Min venn Tiden Tid er et fenomen vi alle kjenner godt til, men vet vi egentlig hva Tid er? Dette mektige fenomenet som fører allting fremover, og som er vårt reisefølge på den strabasiøse ferden gjennom livet. Tiden er noe vi alltid forholder oss til, men dog noe vi lett tar for gitt. Som et doxa i tilværelsen. Burde ikke vi da, som de antropologistudentene vi er, nettopp ikke ta den for gitt?

Tekst av Tina Dale Bildet “Persistence of Memory” er av Salvador Dalí

27

Tidens mange skikkelser Mange av oss assosierer Tiden med klokken.

Denne gjenstanden som finnes i alle tenkelige former og farger, og som har den særskilte egenskapen ved at den kan måle Tid. Klokken gir Tiden en materiell form. Man spør gjerne “hva er klokken?” når man ønsker å vite hvilken Tid det er. Utsagn som “jeg har mye Tid” er derimot ikke en metafor for “jeg har mange klokker”.

Dette eierskapet vi påstår å ha til Tid er kun en følelse. Og det virker som at ingen føler seg fornøyd med den Tiden de har fått tildelt. “Tid er penger” sier vi gjerne, og vi får aldri nok av noen av delene.

I vårt forsøk på å forstå Tiden har vi gitt den personlige egenskaper. Vi snakker om Tiden som om den har en sjel, som om den er en av oss. Den kan være vår trofaste venn, men også vår verste fiende. Karpe Diems låt Kampen Mot Klokka illustrerer hvordan Tiden kan oppleves både på godt og vondt: / Dama løper fra meg, jeg blir fra meg, svett og kvalm. (...) / Hun stopper opp. / Jeg ser på hun, og det er da det slår meg. / Hun ser på meg. Jeg ser på klokka. / - Er det sant det jeg tenker? Er du moden? Kan du fly? Er du blant annet penger? Er du... / Vent, ikke gå! / Jeg har hørt om deg, men hvorfor er du alltid dårlig når du møter meg? / Det er din feil, sier hun. / Gidd og grip livet, og du kan få meg god og jeg kan bli på din side. / Felles Tid, felles ontologi Mange samfunn er i veldig stor grad styrt av klokkens eksakte måling av Tid. Hvordan påvirker dette menneskets væren i verden, dets ontologi? I følge Benedict Anderson er tilhørighetsfølelsen til nasjonalstaten betinget av at dens innbyggerne opplever en felles homogen Tid, en Tid som er samtidig og parallell. Mennesker som nesten utelukkende baserer seg på muntlig kommunikasjon i hverdagen vil kun oppleve nåtiden med dem de har rundt seg.

Nå betyr i denne sammenhengen her, og det

Bildet “Persistence of Memory” av Salvador Dalí

som ikke skjer her skjer derfor heller ikke nå.

Kombinasjonen av et felles skriftspråk, et altomsluttende media og en teknologi som gjør det mulig å nå rask ut til folket skaper en følelse av en felles gjennomlevd Tid i “moderne” samfunn. Såkalte “tradisjonelle” samfunn er ikke nødvendigvis direkte integrert i denne Tiden, og kanskje er dette årsaken til at førstnevnte omtal-

Kanskje Tiden er til nettopp for at vi skal kunne leve sammen?

er sistnevnte som om de ‘henger igjen i fortiden’. For at mennesker skal kunne leve i samme Tid må den eksakte målingen av Tiden fremstå som virkelig og naturlig. Ved å rette oss etter viserne på klokken underbygger vi gjennom våre daglige rutiner denne forståelsen av Tid. Sammen i Tiden Tiden er et spill der den bestemmer reglene, og ingenting overrasker mer enn Tiden! I Gert Nygårdshaugs fortelling Klokkemakeren møter vi den pensjonerte urmakeren Melkior Mussenden som sammen med sin kone lever et tilsynelatende avslappende og godt liv i en ikke navngitt by et sted i Norge. En dag forandrer det fysiske landskapet seg uten å kunne forklares hvordan eller hvorfor, og Tiden begynner å oppføre seg merkelig. Den synkrone og pålitelige Tiden som innbyggerne kjenner til transformeres plutselig til en Tid som ikke er felles for noen. Mange av hverdagens små gleder, som å lytte til fuglene kvitre i soloppgangen, må derfor nytes alene.

Alle som én vandrer innbyggerne rundt i sin egen tidsboble, og det ellers så livlige samfunnet preges nå av disharmoni og ensomhet. Uten en felles opplevd Tid blir det vanskelig for innbyggerne å forholde seg til hverandre.

Tiden styrer alt og mennesket er dens slave.

Kanskje Tiden er til nettopp for at vi skal kunne leve sammen?

Søken etter sannhet I jakten på å forstå universets mange mysterier har astronomer pekt på Tid som et viktig grunnprinsipp i sin forskning. Einsteins relativitetsteori og de berømte arbeidene innen kvantemekanikken er intet unntak. Til tross for disse teorienes påståtte sannheter er forskerne forvirret. Astronomiens mestre har nemlig ikke kommet til enighet om en felles og universal forståelse av fenomenet Tid, noe som selvfølgelig er problematisk. Enda større uutforskede farvann venter, i det forskerne står ovenfor oppgaven med å finne en målenhet som er enda mindre og kortere enn den hittil minste og korteste målenheten vi kjenner til, den såkalte Planck-tid. Dersom en slik ufattelig enhet eksisterer ser det nemlig ut til at Tiden, slik vi nå kjenner den, er ikke-eksisterende. Fysikeren Julian Barbour er blant dem som mener at dette nettopp er tilfelle. I følge ham er Tid kun en illusjon. Virkeligheten er tidløs, og det vi oppfatter rundt oss er forandring. Hva som er sant vil vel Tiden vise.

Et altoppslukende fenomen Vi må respektere Tiden, selv om den ikke alltid respekterer oss. Tiden går sin gang. Av og til tusler den sakte forbi, mens den andre ganger løper av gårde og ikke forteller hvor den ble av.

Tiden er sin egen Herre. Den bøyer seg ikke for noen. Ikke for religionen, ikke for historien, ikke for vitenskapen, ikke for mennesket. Tid kan vinnes eller tapes, men aldri vinnes over.

Kampen om Tiden, heller enn mot, handler om å utnytte den for hva den er verdt. Og ingenting er verdt mer enn Tid. Tiden vil alltid slå oss, det er det ingen tvil om, men dersom man gjør seg venn med Tiden vil den ikke slå for hardt. Den franske komponisten Hector Berlioz sa en gang: “Tiden er en stor læremester, men dessverre tar den livet av sine elever.” Hector kjente Tiden.

28

Flotte smil. Flotte mennesker, og mye, mye kjærlighet!

Foto av: Lene Aksnes

Å leve sin tro I dagens sekulære verden glemmer vi at det ikke er så lenge siden alle gikk i kirken på søndagen og ba bordbønn før hvert måltid. Det er ikke lenger en del av vår verden. Jeg skal fortelle om en gruppe mennesker som ikke bare praktiserer konservativ kristendom, de lever den.

Tekst og foto av Lene Aksnes

Mitt møte med denne gruppen skjedde da jeg reiste rundt og jobbet som frivillig på økologiske garder i Australia i fjor. For, en time fra Sydney ligger Peppercorn Creek Farm hvor The Twelve Tribes, som de kaller seg, bor. Opprinnelsen til dette samfunnet skjedde i Chattanoga, USA i 1975 som en reaksjon på at den lokale kirken ikke hadde gudstjeneste på grunn av Super Bowl. At denne menigheten gikk så tydelig bort fra det som står i Bibelen og søkte verden og ikke Gud, førte til dannelsen av The Twelve Tribes. I dag har de spredd seg til flere verdensdeler og består av et par tusen mennesker som ikke føler at de hører til i dagens samfunn. Medlemmene av The Twelve Tribes bor sammen, jobber sam-

men og deler alt. De lever en fundamentalt annerledes livsstil enn vår. Ikke bare religiøst, men de prøver også å leve bærekraftig og så uavhengig av vår verden som mulig. Derfor dyrker de grønnsaker selv og spiser lite kjøtt (ikke gris). Å ha mange materielle ting er ikke viktig for dem fordi de har det de trenger, og vet at materielle goder bare skaper en falsk lykke. I tillegg tar dette bort fokuset fra Gud og skaper lett sjalusi som gjør det lettere å synde, noe de prøver å unngå.

leve som de første kristne, et uselvisk liv i stor kjærlighet til hverandre og ikke minst til Gud. De møtte meg med en utrolig gjestfrihet, lot meg komme inn i deres liv, og viste meg hvordan de levde. I begynnelsen kalte jeg dem kristne, men som de sier “Vi tror ikke på kristendommen”. For de mener dagens kristendom er så påvirket av den verdslige verden at fokuset på Gud har falmet til fordel for tradisjoner. Bare navnet kristen var originalt et hånsord mot de første kristne.

Det første møtet Så da jeg en regnfull dag kom med toget fra Sydney møtte jeg disse menneskene som prøvde å

En annerledes trospraksis Gjennom mitt to måneder lange opphold med dem fikk jeg erfare hvordan de praktiserer sin

29

“Jessy Goodman”, altså storplanting av hvitløk.

Foto av: Lene Aksnes

tro, og hvor annerledes dette var fra den kristendommen jeg kjenner. Hver morgen og kveld klokka syv hadde de møter hvor alle som kunne den dagen samles. I disse samlingene var det sang, dans, undervisning, bønn, og alle fikk muligheten til å dele hva de tenkte. Hver og en stemme teller her, både liten og stor. Den blir hørt.

Fra fredag solnedgang til lørdag solnedgang var min favorittid, for da feiret de Sabbath. Mange tenker på dette som en jødisk tradisjon, men The Twelve Tribes har opprettholdt den fordi det står i Bibelen. Sabbaths døgnet startet med en treretters middag, etterfulgt av dans (tradisjonell israelsk ringdans) og sosialt felleskap.

Lørdagen var fridag, så da slappet vi av, spiste kake, og lekte til arbeidsdagen startet igjen etter solnedgang.

Alle de store milepælene i livet vi tar for gitt, som dåp, konfirmasjon og bryllup, blir feiret meget annerledes i The Twelve Tribes. Da jeg bodde der var jeg så heldig å få oppleve både dåp og konfirmasjon, eller Deducation og Bat eller Bar Mitzva, som de kaller det. Deducation fant sted på et kveldsmøte og hovedpoenget i denne praksisen er det samme som i dåpen, å gi barnet et navn. Forskjellen er at dette navnet ikke “bare er et navn”, men det er på hebraisk og beskriver

Avslapping med nachos i låven etter en lang arbeidsdag.

Foto av: Lene Aksnes

det foreldrene tror Gud har planlagt for barnet.

Bat og Bar Mitzva finner sted når barnet er klar for å følge Gud i The Twelve Trives resten av livet. Dette feires med en tre-dagers fest, hvor de

der og da. For meg, som ifølge dem er av den verdslige verden selv om jeg er kristen, var dette et vanskelig i blant. Det er begrenset hvor mang brekkbønner en kan kutte uten å gå lei.

I begynnelsen kalte jeg de kristne, men som de sier “Vi tror ikke på kristendommen”. (...)

Bare navnet kristen var originalt et hånord mot de første kristne.

Disse menneskene har ikke bare gitt opp livene sine i symbolsk betydning, men også i handling.

De har kastet sin fortid bak seg og tatt skrittet videre til et nytt liv i felleskap med Gud. Jeg har aldri møtt så mange mennesker som er så lykkelige, så gode, og møtt fremmede med så stor kjærlighet. De er ikke rare, heller ikke en kult, men de er mennesker som tror på noe større enn dem selv, og viser det gjennom sine liv.

Dette er en stor kontrast til Norge, hvor mange syns det er flauere å lese bibelen enn husmorsporno i full offentlighet.

også blir døpt i elva som renner forbi garden. Da skriker de ut alt Gud må tilgi dem for og kommer rene inn i voksenlivet. Å leve et uselvisk liv Som en kan se opplevde jeg mye forskjellig i mitt møte med denne gruppen mennesker, som selv sier de er Guds kjærlighet uttrykt gjennom et folk. Deres uselviskhet gjorde at dette samfunnet fungerer veldig bra. I kjærlighet gjør de ikke det de ønsker, men det som er nødvendig

Alle kan se at medlemmene av The Twelve Tribes ikke er som alle andre. De bryr seg ikke hva andre tenker om dem, men ønsker å vise hvordan de lever. Derfor har de skapt et hjem for alle, for alltid og ønsker at alle skal komme på besøk slik at de kan dele Guds kjærlighet, og redde flere. En er alltid velkommen, og mange av de som kommer på besøk blir værende fordi de innser at livet her er verdt å leve.

30

Når feltarbeidet vert sekundært Det er ikkje ofte ein les om antropologen si private sfære i felten, sjølv om vår fremste reiskap er oss sjølve. Men det private pregar feltarbeidet forbi det vi trykker i avhandlinga. På godt og vondt tek vi val på vegne av andre. Medan vi utøver arbeidet vi er kalla til å gjere, tikkar dei næraste tinga i livet parallelt med oss. Fråga om rett og galt er ei flytande linje mellom hendingar og intensjon.

Tekst og foto av Silje Heltne

31

Han var knappe eitt år, guten min, då eg drog han med meg på feltarbeid. Eit klassisk tilfelle av likestilt mor med barnehagevegring, - eg tenkte det ville gje oss meir tid saman enn om eg vart heime i arbeid, og utdanninga mi fekk ei heilt ny meining etter eg vart mamma. Eg kjem og frå ein familie der ein ikkje kviar seg for å reise eller å ta borna med i verda.

vasken meir. Han var matt i augo. Eg ringde forsikringsselskapet, eg var usikker på det meste.

Ga han mineralblandingar eg hadde med frå Noreg og medisin eg ikkje hadde høyrt om frå lokale apotek. Enda meir antibiotika, viste det seg seinare.

Pappaen hans reiste heim etter to veker, knapt nok tid til å finne husvêre i bydelen eg hadde valt. Det var slik vi planla det, og før vi flytta heim att visste vi allereie at vi ikkje skulle bu saman meir. Mange gonger var det einsamt.

Han vart flytta til rommet bak meg, eg fekk ikkje bli. Han fekk slange i nasen, brakk seg og hylte, og eg sat i gangen med ryggen imot. Til slutt tok dei han med seg ut og gjekk. Eg tenkte at han ville døy, at eg ville få han daud tilbake. Undra korleis eg kunne fortelje far hans kva mitt idiotiske, tomme utdanningsprosjekt hadde kosta.

Eg var aleine. Tre heile timar stakk dei, eg såg på klokka. Eg fekk han tilbake med kanylar i foten og i hovudpulsåra i halsen, dei einaste dei greid-

Vi drog til Kairo. Eit naturleg val for meg, eg har budd der før, det ligg kulturelt og geografisk tett mot mine interessefelt, og dessutan ein svært interessant stad i stor sosial endring etter revolusjonen i 2011.

Barnet og menneska Ei ny verd opna seg for meg i den gamle byen min. Sjølv om eg budde i eit nabolag nær mine gamle bustader, fekk eg kontakt med folk som aldri hadde snakka med meg. Mennene i nabolaget ville leike med han, og kvinner stoppa og tok bilete. Ein gong sprang ei dame i niquab etter meg i det eg, overlessa av varer, forlot ein taxi. Før hadde eg blitt åtvara om korleis desse damene gjorde det tøft for slike som oss, oss med håret ute, om at dei preika for oss på metroen og dømde oss til helvete. Men ho gjorde ikkje det. Ho kom for å hjelpe meg å bera. Vi var jo båe mødre. Eg fekk kontakt med menneske som aldri hadde brydd seg med meg før.

Informantane mine elska han. Folk i gata elska han. Alt vart annleis på grunn av han. Men eg trengte meir tid til å bevega meg åleine for å greie å fullføra eit studie, og han trengte meir enn berre meg. Han byrja i barnehage. Då hadde han allereie hosta ei stund, og legar hadde gitt han kurar av antibiotika vi ikkje ville gitt storfe heime. Kairo er ein tungt ureina by. Svært lite gjekk som eg planla.

Ein kveld drog vi på segletur på Nilen. Det var ein fantastisk kveld. Han hadde nye sandalar, hadde nyss lært å gå på dei og han hylte av glede

“Alt vart annleis på grunn av han” når dei peip. Dagen etter kasta han opp. Og dagen etter det. Og til slutt så mange gonger at den halvautomatiske vaskemaskina ikkje tok unna

Visstnok eit av byens beste sjukehus. Tre stykk rundt han, eg høyrde han gråte. Situasjonen vart så vanleg for dei at eg såg stemninga lette, dei slo av vitsar, flørta, over hovudet på barnet mitt som dei stakk. Stakk medan han græt. Ein mann forsøkte å snakke med meg, eg greidde ikkje følgje med - det var som ein film. Eg er fortsatt nummen når eg tenkjer på det.

“Eg tenkte at han ville døy slik, at eg ville få han daud tilbake”

Bilde av Silje Heltne

Nålene Etter mykje fram og tilbake med ei streng gammal doktorkvinne på ein klinikk i nærleiken, sendte forsikringsselskapet oss ein lege heim.

Han konstanterte at guten min ikkje var dehydrert. Noko hadde eg altså lykkast i. Men morgonen etter var han verre, og kvelden enda verre, det var som om han forsvann for meg. Det var syttande mai. Vi måtte avlyse ambassadefeiringa. Til sist måtte vi dra til eit anna sjukehus, der legen anbefala innlegging. Etterpå gjekk alt fort. Fort og sinnsjukt sakte. Resepsjonen ville eg skulle signere ting eg ikkje heilt forstod, ein mann greip inn og sa eg hadde rett til å sleppe.

Guten sov i armane mine. Det virka forferdeleg lenge sidan han var liten nok til å gjere det. Eg greidde ikkje vekkja han.

Vi fekk eit rom, og ei venninne kom og passa han medan eg drog heim og henta saker. Legen som var ansvarleg for oss tok guten med seg, og dei byrja å stikke i han. Eg såg han gjennom eit vindauge. Dei fann ingen blodårer. Dei hadde kollapsa, sa dei, og han måtte ha væske i seg med det same. Ein time gjekk. Dei stakk og stakk, tok inn andre barn i rommet, skifta bleie på dei, vaska ikkje hendene, stakk i guten min. Lenge.

de finna. Han låg slik i tre dagar, urørleg. Eg hadde ikkje med nok klede, men ville ikkje heim. Eg var redd. Augene hans var matte og blikket tomt, slik eg berre har sett på frå svoltramma Afrika.

Men han var ikkje svoltramma, han var mitt barn, det einaste eg har i livet, slik deira barn er deira. Brått vart verda brutalt nær.

Heim Kraniet låg på eit vis lenger ute enn før. Han hadde sår og blåmerker ved alle ledd etter nåler som ikkje fann årer. Han var så veldig liten i den store senga. Han greidde ikkje snu seg, ville ikkje ete og då vi kom heim kunne han ikkje gå lenger. Eg trudde hjartet mitt skulle vrenge seg laus og legge på flukt når den vesle kroppen falt og falt. Han hadde mista så mykje krefter, gått ned fleire kilo. Han var tolv frå før. Han fekk ein diett for å hindra tilbakefall, men naboane syntes det var frykteleg å nekta ein unge gode ting, og stakk i han kaker og snop når eg snudde meg.

Vi vart fylgt opp av ein veldig flink lege og fekk tette samtalar med forsikringsselskapet når dei skjøna alvoret.

Vi kom oss gjennom det. Båe to, og ein og ein halv månad seinare gjekk den fortsatt litt tynne kroppen hans sjølv inn i armane på faren sin på Flesland. Han er frisk og rask no, seier dei, men somme stunder når han hostar om natta undrar eg framleis på om det var ein god idé.

32

Fire i felt Tekst av Jonatan Lohne Anabalon

Mari Norbakk Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Jeg er på feltarbeid i Kairo, Egypt. Jeg studerer maskulinitet, med et fokus på menns rolle i bryllup. Jeg har et fokus på middel- og overklassen.

Hva er den største utfordringen?

Den største utfordringen er at alt tar veldig lang tid i Kairo, og jeg er litt utålmodig. Jeg føler jeg har dårlig tid og derfor blir jeg nok litt for

“...jeg er litt utålmodig” Foto: privat

pågående ovenfor menneskene jeg jobber med til tider. Jeg ville i utgangspunktet trodd at å jobbe med menn, som ung kvinne ville være mye

Rikke Alvilde Borg

Foto: privat

Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Jeg er på feltarbeid i Oslo hvor jeg hovedsakelig fokuserer på oppvekstmiljøet på Grønland og Tøyen. Jeg ble inspirert til å gjøre feltarbeid her etter å ha lest en artikkel, “Hva er det med Tøyen” i Magasinet til Dagbladet. Bydelen Gamle Oslo er en utsatt bydel hvor langt over halvparten av befolkningen består av minoritetsgrupper som tidligere straffedømte, rusmisbrukere og innvandrere. Artikkelen hevder at det er et vanskelig område for unge å vokse opp, jeg har valgt å fokusere på dette. Jeg holder til på ulike ungdomssentre og klubber og kommer i kontakt med ungdom fra Tøyen og Grønland for å høre hvordan de opplever det å bo og vokse opp i, det ulike instutisjoner velger å kalle, en utsatt bydel.

Hva er den største utfordringen?

Det er uten tvil det å komme i kontakt med den riktige ungdomsgruppen. På de ulike senterne og klubbene er de aller fleste veldig interessert i å prate med meg, men mitt ønske er jo å komme i kontakt med de ungdommene som ikke nødvendigvis benytter seg av de ulike ungdomstilbudene, men som heller henger ute på gatehjørnene eller sitter i en hybel å ruser seg. De er der, det ser og hører jeg, men utfordringen er å få kontakt med dem, få dem til stole på meg og få dem til å fortelle om sine erfaringer rundt det å vokse opp i området.

mer utfordrende enn det er, folk flest er utrolig hjelpsomme og synes tematikken min er spennende og festlig.

Hva vil du savne mest fra feltarbeidet?

Jeg kommer til å savne vennene mine som er så utrolig snille, generøse og hjelpsomme i forhold til prosjektet mitt og gladelig deler hverdagen sin og bryllupene sine med meg. Jeg kommer også til å savne den avslappede kulturen, med masse kafe-besøk, og mye humor.

Har du noen tips til andre som skal ut i felten?

Velg et prosjekt du synes er spennede, og et sted du har lyst til å dra, det er ditt prosjekt, og det er du som skal jobbe med det i 2 år. Bruk også muligheten til å gjøre noe du kanskje aldri får muligheten til å gjøre igjen.

Hva vil du savne mest fra feltarbeidet?

Det er så mye! Ungdommen spesielt. Spenningen kanskje? Og innsikten! Det har uten tvil vært givende å høre om den vanskelige oppveksten til mange av disse ungdommene og å se hvordan de tilbringer dagene sine etter skoletid. Spenningen som jeg kommer til å savne ligger i det å bli med ungdommen utenfor klubbene, når de for eksempel spør om jeg vil være med ut å spise eller å gå en tur. I starten var det en slags uro som preget meg ettersom jeg ikke kjente dem og visste hva jeg blir med på og hvor vi skulle, men så blir jeg alltid positivt overreasket fordi de var veldig beskyttende og kun hadde lyst til å vise meg alt det positive som bydelen har å by på.

Har du noen tips til andre som skal ut i felten?

Begynn forberedelsene tidlig! Med en gang! Jeg brukte altfor lang tid i starten til å finne de ulike klubbene og senterne, dette var noe jeg burde gjort mens jeg jobbet med prosjektskissen. I tillegg brukte jeg tid på å ta kontakt med skoler for å få tilgang, noe jeg endte opp med å ikke få. Dette kunne jeg også gjort klart semesteret før jeg dro.

Ikke nøl med å kaste deg ut i samtaler og diskusjoner, nyt hver dag, hver time, hvert minutt, det er kjempemorsomt og du får aldri gjøre “det første feltarbeidet” igjen.

33

Erik Sandvik Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Jeg gjør for øyeblikket feltarbeid i Amman, Jordan. Her ser jeg på den kristne minoriteten i

“Det er frusterende og komisk å se hvilke båser jeg har blitt puttet i”

Foto: privat

landet og deres situasjon. De kristne utgjør en nokså liten andel, men har en veldig sterk posisjon og har dype røtter her. Jeg studerer hvordan de ser på seg selv og sin plass i den jordanske historien.

Hva er den største utfordringen?

En av utfordringene jeg har hatt er noe så enkelt som å prøve å forklare hva det er jeg holder på med. Uansett hvor enkelt jeg har prøvd å forklare det har jeg blitt misforstått. Informantene trenger å gi deg en rolle, og antropologrollen er

Ragnhild Freng Dale

Foto: privat

noe som er ganske fremmed for dem. I tillegg gjør ikke middels engelskkunnskaper og mine enda verre arabiskkunnskaper det noe lettere Det er frustrerende og komisk å se hvilke båser jeg har blitt puttet i. Å bli tatt som språkstudent eller lignende er ikke så ille, men når det konkluderes med at jeg er her for å bedrive misjonering kan det bli litt mer problematisk.

Hva vil du savne mest fra feltarbeidet?

Feltarbeid er ofte en tålmodighetsprøve og det føles hele tiden som om du blir tatt med ut på store omveier av informantene dine. Når du derimot får de svarene du ønsker på spørsmålene dine, eller informanter gjør ting du vet kommer til å bli god data er det å bedrive feltarbeid et skikkelig kick! Det er dette jeg kommer til å savne mest når jeg er tilbake.

Har du noen tips til andre som skal ut i felten?

Hvis jeg skal gi et tips til andre som skal på feltarbeid så er det å lære seg så mye språk som mulig før du reiser. På denne måten slipper du kanskje å måtte forklare at du ikke er der for å bedrive konvertering.

Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Jeg er i en landsby nord i Tyskland, ved den polske grensen. Jeg bor i et produksjonssentrum for kunst og jobber som skuespiller med en teatergruppe som er delvis basert her. Planen var å forske på kunst som påvirkningskraft i samfunnet, og å se på rollen til antropologen som aktiv

Hva er den største utfordringen?

Først og fremst grensen mellom forskning og deltagelse. Kunstsenteret er midt i strukturendringer, som jeg uunngåelig blir en del av, og tankene mine om hva jeg forsker på endrer seg også konstant. Hva som teller som kunst, og hvordan man jobber i samfunnet, er også forskjellig fra person til perosn her – det er langt fra én definisjon på dette.

“Ikke vær redd for å “påvirke”: den nøytrale observatøren er en myte”

Hva vil du savne mest fra feltarbeidet? Å våkne opp til rosa himmel over åpne landskap!

Menneskene jeg har møtt her, energien mange av dem utstråler. Vinteren, derimot, kan gjerne gi slipp etter hvert..

deltager i felten. Dette er fortsatt sentralt i feltarbeidet, men det skjer også mye annet her: kan nevne stikkord som ettervirkninger fra tvungen migrasjon etter andre verdenskrig, murens fall, overgang fra DDR, høyreekstremisme og nynazisme, men også voksende grasrotinitiativ mot nynazismen, og andre initiativ for bærekraftighet. Alt henger sammen, og man kan ikke se på det i isolasjon….

Har du noen tips til andre som skal ut i felten?

Følg interessene dine, still spørsmål til deg selv hele tiden, still spørsmål til andre, og funder over svarene du får! Ikke vær redd for å “påvirke”: den nøytrale observatøren er en myte.

Antropologi er deltagende observasjon, og jeg tror ikke forskningen blir dårligere av at man tøyer den grensen litt ekstra. Tvert i mot lærer man mye mer om strukturene om man selv er aktiv.

34

Antropologer i arbeid Det er ikke alltid lett å finne ut hva man kan og vil bruke antropologien til etter endte studier. Derfor har Kula Kula snakket med to antropologer i arbeidslivet, som kan være med på å gi noen tips og litt inspirasjon til hva du kan finne på når du skal ut på arbeidsmarkedet.

Tekst av Lena-Cecilie Linge Bilder fra antropologene selv

Marit Andreassen reiseleder i Høyfjellspesialisten

Marit Andreassen driver selskapet Høyfjellspesialisten som tilbyr høyfjellsturer til forskjellige fjell rundt om kring i verden, hvor spesialiteten er Kilimanjaro. Hun har studert psykologi og religionsfag og tatt hovedfag sosialantropologi Hvorfor valgte du å studere sosialantropologi?

- Jeg var opptatt av fremmede kulturer og interessert i reiser. Jeg hadde barn da jeg tok hovedfagsoppgaven og kunne derfor ikke dra på feltarbeid langt borte. Derfor gjorde jeg feltarbeid i Bergen hvor jeg så på service som kulturelt fenomen i salgsbransjen. Som du ser er dette noe helt annet enn det jeg driver med i dag. Feltarbeidet den gangen var rettet mot å få kompetanse som sosialantropolog.

I dag er altså yrket hennes turoperatør i Høyfjellspesialisten. I begynnelsen utviklet hun reiser

for andre reiseselskap med sin antropologiske spisskompetanse. Etter hvert ble det mer og mer reiseliv, noe som det har blitt de siste ti årene over hele verden. Andreassen sier at som sosialantropolog har hun et litt annet fokus på sine reiser, og det legger folk merke til. Det blir mer fokus på det lokale.

- Jeg føler at antropologien har blitt integrert i min måte å tenke på. Jeg prøver hele tiden å lete etter sammenhenger, gå litt videre i å utforske ulike væremåter. Da blir det eksotiske ofte mer forståelig og samarbeid blir lettere.

Føler du at antropologien er relevant for jobben du gjør i dag?

- Ja, antropologien er svært relevant for jobben min. Jeg driver et firma hvor jeg utvikler reiser for nordmenn. Da gjelder det å sette seg inn i “kundenes” ønsker og behov, tenke hvordan de vil få mest mulig ut av turen.

Samtidig må jeg sette meg inn i de lokales situasjon, se hvordan de kan være vertskap og nyttiggjøre seg nordmennenes besøk.

Dette gjelder både når det gjelder kulturreiser og høyfjellsreiser. Vi bruker lokale guider i høyfjellene i tillegg til norsk guide.

Høyfjellspesialisten har også egne kulturreiser, selv om selskapet er mest rettet mot folk som vil opp på høyfjellet.

- Jeg får tilbakemeldinger fra de reisende om at min antropologiske vinkling gjør turene ekstra interessante, sier Andreassen som er fornøyd med utdannelsen sin innenfor antropologi.

Hvis du vil sjekke ut firmaet hennes er det bare til å gå inn på: www.hoyfjellspesialisten.no

35

Ola B. Siverts

samfunnsplanlegger/prosjektleder, tidligere leder av et arkitekt- og planleggingsfirma Hvilken utdanning har du?

-Magistergrad i antropologi (med støttefagene; historie og offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap) Magistergradsoppgaven het “Nyheter i BT?” og handlet om endringer av Bergens Tidende gjennom bevisste organisasjonsomlegginger og prosesser i den norske journalistiske kulturen. Jeg var opptatt av hva det er som faktiske gjør hendelser til nyheter - biter av virkeligheten til media virkelighet. Oppgaven var basert på 2 års feltarbeid i Bergens Tidendes redaksjon og mediehus.

- Det er ikke mange antropologer i det norske eller internasjonale arkitekt eller byplanleggingsmiljøet, men jeg har stor nytte av den grunnholdning og sorteringskompetanse som antropologien har gitt meg. Den har bidratt til at jeg har klart å sette meg inn i og forstå komplekse formelle og uformelle systemer, og gruppe og individdynamikk. Kort sagt; gjort det lettere å manøvrere prosjektorienterte og andre prosesser gjennom ulike landskap, fordi jeg muligens har evnet å forstå (noe mer enn andre) “hva som foregår”, og hva som skal til for å intervenere hensiktsmessig.

Har du noen tips til sosialantropologistudenter som ønsker seg en relevant jobb utenfor Hvorfor valgte du å studere sosialantropologi? universitetet?

- Fordi jeg gjennom alle mine andre engasjement - Tenk gjerne hvilken retning du har interesvar blitt mer og mer opptatt av hva som utløser, se av å bevege deg gjennom valg av tema for forsterker eller bremser endringsprosesser. An- feltarbeid/masterstudier. Undersøk hva slags tropologi var et av få (samfunns-)fag som hadde problemstillinger og oppgaver/utfordringen metodikk og et analytisk perspektiv som fokus- er dine interesseområder (f.eks. helsesektor, erer på endring både på (sosial) organisasjons og skole, teknologibedrifter etc. etc.) har akkurat nå. ­ Hvordan kan generell antropologisk generert samfunnsnivå forståelsesform og analyse og referanser bidra med ny kunnskap og innsikt? Vil du med hånHvilke jobber har du hatt, og hva jobber du den på hjertet kunne si at du kan noe som kan/ med nå?

- Var en kort periode medieforsker med vil gjøre en forskjell? En god grunn til å ansette støtte fra Rådet for presseforskning, jobbet deg. I det hele tatt bør det være en bestrebelse som journalist (i mange år før, under og et- gjennom studiene å se på antropologi som en ter studietiden) og som byplanlegger. Var måte å forstå og handle i verden på,­selv om daglig leder for et arkitekt- og planleggings- selvsagt studietiden for de aller fleste (i alderen firma i ca. 10 år og har vært samfunnsplan- mellom 20 og 30 år) vel så mye er en dannelses legger og prosjektleder i samme firma siden. og modningsreise, for å finne mer ut av hvem en selv er og hva som gir livet ditt mest mening.

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg? Men å ha mer klarhet i det ­og kunne formid- Jeg jobber 9-10 timer hver dag ­fordelt på le noe OM det er kanskje det viktigste de som møter, skriving, befaringer, lesing. Siden dette rekrutterer arbeidskraft ser etter. Altså; at du er i et arkitektfaglig miljø er avlesing av og har fått en kunnskap som du har klart å interforståelse for arkitektur i vid forstand viktig­ nalisere med hvem du er og hva du vil (bli). både som tegninger og former i virkeligheten.

På de aller fleste jobb/samfunnsfelt kan antroHvor stor betydning har antropologien hatt for pologer gjøre seg relevante.

Lykke til! deg i arbeidslivet? Hvordan syns du den kommer til nytte og er relevant i den jobben du utfører?

36

Foto: Magnhild Clemens

Les Misérables “Anthropology is the most humanistic of the sciences and the most scientific of the humanities” -Alfred L. Kroeber “The purpose of anthropology is to make the world safe for human differences” -Ruth Benedict Tekst av Lena-Cecilie Linge Foto av Magnhild Midtvik Clemens

Der kommer hun, jenten uten en fremtid. Hun som ikke har noe håp. Hun kommer ikke til å klare seg uten hjelp fra slekt, venner og NAV. Og hun er ikke alene. Det fins flere som henne i vårt langstrakte land. De går i flokk oppe på Høyden, dratte i fjeset etter en hard dag. Og ikke vet de hva som venter dem etter endelig å ha kommet seg ut av sitt vante miljø. Bare at overgangen kommer til å være tøff og nådeløs.

Derfor tar de gjerne en dag om gangen, så slipper de å tenke på det som venter dem. Det er de stakkars studentene på sosialantropologi som står og henger. De det ikke blir noe av, annet enn fremtidens sosialklienter. Slik kan det i hvert fall virke i møte med nysgjerrige folk som lurer på hva jeg driver med.

- Sosialantropologi? Hva blir du da? Sosialantropolog? Så, hva kan du jobbe med? Lærer?

Dette er et spørsmål som går igjen i møte med nye mennesker eller bekjente man ikke har sett på lenge. Jeg ender ofte opp med å forklare at jeg har mange yrkesmuligheter og at bedrifter fatter større interesse for å ansette sosialantropologer.

Konkrete yrkestitler kan jeg ikke nevne. Hvis pappa er i nærheten skyter han ofte inn “bare hun ikke drar til Afrika og de landene der, så er det greit for meg!”

I et familiebesøk havnet jeg i en seriøs samtale (trodde jeg) om hva en sosialantropolog kan finne på å jobbe som. Men samtalepartneren

var mest interessert i å vise hvilken dårlig idé det var å studere sosialantropologi. Jeg nevnte en hel haug jobber jeg vet at sosialantropologer har, men han hadde alltid et motargument: “Hvorfor ikke bare sosionomutdanning? Hvorfor begynte du ikke på reiseliv?” Også videre, også videre.

Joda, jeg kunne vel ha begynt på noe helt annet, hvis jeg ville, men hvorfor er sosialantropologi liksom ikke bra nok? Hvorfor høres det så mye bedre ut om man studerer økonomi eller matte?

Det har kanskje noe å gjøre med at mange ikke helt vet hva sosialantropologi er, men hvorfor skal deres uvitenhet gå utover oss? Økonomi har vi jo massevis av i antropologien uansett, og

37

studiet av mennesker må vel være mer nyttig og mer gøy enn studiet av tall og rare formler.

Studieveiledere på Karrieresenteret sier at alle studentene på SV-fakultetet får omtrent de samme arbeidsstillingene. Det spiller omtrent ingen rolle hvilket studieprogram du er på. SV-studentene får til og med noenlunde samme jobb som HF-studentene. Til tross for dette likhetstrekket er det noen som mener at antropologi ikke burde vært et universitetsfag i det hele tatt, men når

Sosialantropologi?

Hva blir du da?

Sosialantropolog?

barna har, så lenge de har en. Men det høres jo virkelig ut som en sosialantropologistudent ikke har noen stor fremtid. Karrieremulighetene er tilsynelatende butikkmedarbeider eller naving.

Men det fins alltid små lysglimt i mørket. En av dem er at jeg ikke er alene om opplevelsen av lave forventninger, mobbing og følelsen av å være en minoritet. Heldigvis kan jeg dele mine sorger med andre studievenner som opplever det på samme måte. “Der kommer evighetsstudenten vår”, “kos deg på café”, eller “kos deg som servitør”, ja til og med “åja, så du har ikke tenkt å jobbe” er ikke uvanlige kommentarer. Dette bare fordi vi studerer sosialantropologi. Ville vi fått de samme kommentarene om vi studerte matte

det først er det burde det heller hatt tilholdssted på HF-fakultetet. HF, som liksom er det laveste av det lave, stedet der du finner alle evighetsstudentene, de som aldri blir ferdig med å studere.

Noen mener det er der vi sosialantropologistudenter hører hjemme. Blant evighetsstudentene.

Evighetsstudenten, ja. Den evige studenten. Det er meg det, i følge pappa og andre familiemedlemmer. Til tross for at jeg bare har studert i fire og et halvt år (hittil). Det er vel ikke noe en kan kalle for evig, kan en vel? Pappa sier også at min lillesøster vil være ferdig med utdannelsen før meg, få seg en jobb før meg, finne seg en mann før meg og tjene så gode penger at hun kan kjøpe seg et flott hus, mens jeg fortsatt bor hjemme og lever på støtte fra mine foreldre og min suksessfulle søster. Dette bare fordi jeg begynte på antropologistudier etter en språkbachelor, uten helt å vite hva jeg skal bruke studiene til. Likevel, pappaer sier jo så mye rart, men det er ikke bare han. Det er også kusiner og fettere, onkler og tanter. Noen ganger også venner som allierer seg med min søster for å plage meg med min uvisshet. Når jeg sier at jeg gjerne vil fortsette på mastergrad, smiler morsslekten min lurt og sender konspiratoriske blikk til hverandre. Bare fordi jeg har valgt en universitetsutdannelse i stedet for en yrkesrettet utdannelse (som de fleste søskenbarn, onkler og tanter på denne siden av familien har), blir jeg familiens mobbeoffer.

Nå skal det sies at ikke alle i familien mobber meg for min utdannelse. Farsslekten min er veldig entusiastisk, og her har mange - interessant nok – høyere utdanning. Noen tanter forsøkte å være behjelpelige og optimistiske. Vi snakket om det vanlige temaet, min utdannelse, da jeg bemerket at jeg i hvert fall ikke vil jobbe i min nåværende deltidsjobb, matbutikk, resten av livet. En tante skjøt fort inn at arbeid i butikk er et viktig yrke, det også. “Vi trenger jo folk der, hvor skulle vi ellers få maten vår fra?” En annen sa: “for all del, om barna vil jobbe på matbutikk resten av sitt liv, spiller det ingen rolle for meg, så lenge de vil det selv og er lykkelige. Det viktigste er jo at de har en jobb.” Og joda, det er flott det, at våre foreldre ikke bryr seg om hvilken jobb

Foto av Magnhild Midtvik Clemens

eller geografi? Tror ikke det! Og dette er det på tide at vi gjør noe med. Vi må dra ut, være bråkete, vise at vi er her, vise at antropologer er alt verden trenger for å være et perfekt, harmonisk, holistisk sted å leve… eller nesten da!

Hva fremtiden bringer en sosialantropologistudent er det ingen som vet, men at de går en lysende fremtid i møte er det ingen tvil om. For det er helt klart at verden trenger folk som evner å se ting med forskjellige briller. Når min onkel med “ordentlig” jobb i en “ordentlig” bedrift til og med sier: “Skal du bli evighetsstudent? Nei da, selskapet har behov for sånne som deg”, ja, da er det håp! Dessuten pleier det jo alltid å ordne seg for snille piker og snille gutter.

38

The Youth Symphony Orchesta of Caracas, which traces it’s origins to El Sistema, performing at Festspillene i Bergen in 2011.

Photo by Festspillene i Bergen/Press

Playing Your Way Out of Poverty Under the prism of Bourdeuian analysis, taste and music have been seen as useful indicators of class and the possession of economic, cultural and social capital within a society. The following article discusses the change which takes place when classical musical training is extended to children and youngsters in poverty, permeating and modifying these categories and indicators, therefore allowing for social mobility, development, agency and transformation.

Text by Johana Montalván Castilla

39

El Sistema is a publicly financed and voluntary classical music education program in Venezuela, founded by José A. Abreu in 1975. With 31 symphonic orchestras, 125 youth orchestras and dozens of children orchestras, it has educated and helped over 370,000 children in poverty.

Surviving more than 10 political administrations, El Sistema or The System stands as one of the most successful social and educational programs in Venezuela. Social aid policies in the country have been criticized and considered paternalistic, consisting of hand-outs to the poor through programs to subsidize food or oil. In this context, the dynamics behind El Sistema proved different and resulted in a flexible model adapted to the features of each country, community and region reached.

In Latin America, classical music has for long been perceived as highbrow (a monopoly of elites), for what El Sistema inverted the dynamics in play by equipping their children with adequate cultural and social capital. Cultural capital was elicited by Bordieu as competences, skills and qualifications, whereas social capital can be exemplified as the sum of resources and a network of mutual acquaintance and recognition they can access to. Thus, to provide children with musical training and education meant to facilitate their social mobility, enabling them to mobilize cultural authority, sparing them from misrecognition and symbolic violence. This ensures these children are able to succeed within the educational system and will not reproduce their parents class position in the wider social system.

Music and Social Structure Bourdieu analyzes the processes of social and cultural reproduction, of how the various forms of capital transfer from one generation to the next. Educational success, according to Bourdieu, entails a whole range of cultural behavior.

Privileged children have learned this behavior.

Children of unprivileged backgrounds have not.

In Distinction: A Social Critique of the Judgment of Taste, Bourdieu argues that judgments of taste are related to social position, stating that “nothing more clearly affirms one’s “class” than tastes in music”.

Class-based preferences are inferred by Bourdieu by means of interviews and questionnaire data. Strauss “Blue Danube” was popular and therefore favored by manual workers, and Bach’s

“Well-Tempered Clavier” less popular and consequently preferred by individuals with higher cultural capital.

For Bourdieu, taste reaffirmed itself not as an innate trait but as one learned and practiced.

While El Sistema program makes classical music training available to middle and low classes, it simultaneously alters the equation which allowed for the differentiation of social classes and signaled their access to social and cultural capital.

Replicating the Model: El Sistema in Other Countries El Sistema is made up of over 180 núcleos, which are community-based centers all over Venezuela where orchestral and choral programs take place and educational, artistic and cultural activities are developed. About 370,000 youngsters attend these núcleos. It also has a special education program to integrate children and teenagers with disabilities into society through music.

Many music education programs have been launched and modeled after the Venezuelan program. Altogether it has reached more than 25 countries, including neighboring countries in Latin America and the Caribbean, but also countries such as India, Portugal, Scotland, South Korea and the United States. It has been especially appealing to countries seeking to reduce the levels of poverty, illiteracy, drugs, crime and social exclusion among the young population.

Referred to as “passion first/refinement second”, the backbone of El Sistema”s methodology is student training for participation in orchestral ensembles in the community and nation-wide, focusing first on creating a feeling of safety and fun which builds every child’s self-esteem and sense of value. As they grow, children also become instructors of new music students, progressively developing a career more often in music than outside it.

Notable students of El Sistema are Gustavo Dudamel, current musical director of Los Angeles Philharmonic and leader of Venezuela’s junior orchestras and Edicson Ruiz, exceptional double-bass player also trained under El Sistema. At age 17, Ruiz became the youngest member ever admitted to the Berlin Philharmonic and the second in Philharmonic history. He is also the orchestra”s first Hispanic-American member.

José Abreu, creator of El Sistema, is a pianist, economist, educator and activist who has also

taught conducting to Dudamel himself as a child. Abreu has been honored with multiple awards from a myriad of institutions such as the Latin Academy of Recording Arts & Sciences, the World Economic Forum, the Royal Swedish Academy of Music and UNESCO. Spaces of Agency and Transformation Theodore Adorno throws light on music as a potentially transformative—and manipulative—force of consciousness and cognition.

Identifying music’s agency and properties is essential because the inherent qualities of music (i.e. rhythm, tone, structure) are distinct to how they act upon those who come into contact with them, socially shaping them.

The power of musical education has proved to be highly transformative socially, intellectually and financially. The orchestras have proved to be more than artistic structures; they act as creative spaces of culture and sources of exchange and new meanings. A child’s development in the orchestra and choir provides them with a dignified identity, making them a role model in their family and community, who also become attendees at concerts. It makes them better students at school because it inspires in them a sense of responsibility, perseverance and punctuality. Additionally, once admitted to an orchestra, a child gets a stipend, which gives music a real value in eyes of their family, who will not make them stop their education to send them to work.

Abreu has expressed that orchestras and choirs are examples and schools of social life, because to sing and to play together means to intimately coexist toward excellence. It means to coexist in discipline, organization and coordination, fostering the ethical and aesthetical values related of music. In Abreu’s words: “From the minute a child’s taught how to play an instrument, he’s no longer poor”.

To conclude, all this makes up a constructive and ascending social dynamic. The students progress through the various opportunities music offers and seek new ways of improving themselves and hope better for themselves and their community. In this dynamic, art provides individuals with agency and stops being a monopoly of elites to become a right for all people. Music presents itself as an element of socialization and an agent of social development. Art is therefore placed at the service of society, empowering their most vulnerable members and raising up their dignity and human condition, creating new spaces of social change and interaction

40

Kula Kulas Fotokonkurranse Vår 2013 Kula Kula videreførte fjorårets tradisjon og arrangerte fotokonkurranse også dette semesteret. Denne gangen med åpent tema, og vi fikk inn hele 65 bidrag. På disse sidene vises de åtte beste fotografiene juryen har plukket ut. Fotografiene stilles ut på slippfesten, vår Facebook-og hjemmeside, og henges opp på Institutt for sosialantropologi.

Vinneren av konkurransen er vårt forsidebilde, og ble valgt ut av juryen på grunn av sin fine komposisjon, kontrastene og sitt antropologiske budskap. Vi synes det er spennende at de “vestlige” turistene springer oppover, øverst

Foto av Nina Bergheim Dahl

i bildet i hardt lys, mens den indiske kvinnen koster trappen, nederst i det bløte lyset. Fotografiet illustrerer antropologiske temaer som blant annet klasse, kaste og utvikling. Juryen besto av: Antropolog Anh Nga Longva, fotograf

Paul Bernard, Kula Kula-redaktør Helene Hovden Hareide, Kula Kula-skribent Dag Kolstø, Kula Kula-kommunikasjonsansvarlig Amund Stensen og Kula Kula-fotograf Magnhild Midtvik Clemens.

41

Foto av Giorgi Meurmishvili

Foto av Robert Flink Foto av Kaia B. Hatteberg

42

Foto av Indranil Aditya Foto av Celia Fosse Svendsen

Foto av Henning S Pettersen

Foto av Robert Flink

Atingting Min trommende alarmklokke hilser en ny dag.

Mitt søvnige gjesp blir brått avbrutt – det ljomer en vill debatt gjennom korridorene i åttende etasje.

For tiden preges mitt gamle sinn av undring over hvorfor det i antropologien finnes en helt egen stemning rundt hva som kan betegnes som interessant og spennende? Og hva er det med antropologer og deres uendelige begeistring for tema som tilsynelatende kun er tiltalende for spesielt interesserte? Adjektivenes spennvidde vil for flertallet ha begrensninger, mens her er de altomfattende. Og dersom mine antagelser rundt antropologers forkjærlighet for dikotomier stemmer, hvorfor er det så få som vedkjenner seg kjedelig samfunnstematikk de ikke interesserer seg for? Trenger man ikke kjedelig for å komme fram til interessant? Hodet har begynt å verke med årene. Ikke misforstå, antropologien har bidratt med stadig nye rytmer til mitt verdensbilde, og har vært styrende for min identitetsutvikling. Debatt har lært meg å tenke diskurs. Kaffeutveksling har gitt meg tanker om resiprositet, og den mangfoldige dialog om Stillehavets fenomen har gitt meg følelsen av å være tilbake i den friske blå havbrisen. Ære være antropologien.

Kunnskap er bra, men innrømmer at jeg av og til blir preget av følelsen av å aldri oppleve ro.

Stillehavsbrisen i treverket dysser ikke mine tanker i dvale slik som før, det “spennende

bifalls-nivået” blir for høyt. Finnes det noen i dette antropologiske kontorlandskapet som hviler hjernen med Paradise Hotel, uten å tenke over alle mellommenneskelige forhold? Heisen buldrer og kaver seg opp igjen.

Lurer på hva han tenker om saken? Er han keen på Idol-maraton? Man skulle tro alle trenger en pause fra livets spennende momenter, men hos oss blir ikke tankehvile prioritert. Så hva gir egentlig akademia drivstoff? Hva gir gnist til et evigvarende søk etter kunnskap i horisonten? Kan all kaffen være det avgjørende for driften av det akademiske maskineri?

Oi, der snubler to ivrige masterstudenter ut av heisen, og kaffen plasker i linoleumsgulvet. Alt stopper opp. Blanke øyne ser ned på oppsamlingen av spilt drivstoff og såperester. Humrende må jeg spekulere i om de hadde vridd sølet opp igjen i koppen om jeg hadde gitt de en klut. Etter at Moccamasteren på nytt har fylt koppen siger gutta ivrige og fulltanket til lesesalen.

På nytt blir jeg stående, som et fastmontert inventar i en aura av antropologisk nysgjerrighet, lyttende til ekko fra etasjer under meg. Kanskje min trommende tørst etter tippeligaresultater en gang vil bli stilt, også av åttende etasjes begavede hoder, hvor min drøm om en “time out” snart kan oppfylles. Hvis jeg er heldig, kunne jeg blitt beriket med en kaffeskvett og et minutt til å tenke meningsløst. Har pingviner knær, og hvis ikke, hvordan kan de gå og ruge på egg samtidig?