Kula Kula 2011 #2

KULAKULA

Antropologisk tidsskrift, høst 2011

Bilder fra felt Ă…penhet og demokrati Antropologer utenfor akademia Portrettintervju med Kjetil Fosshagen

Redaksjonelt

Bak fra venstre: Anne Katrine Flem Nogva, Dag Kolstø, Camilla Aasmundsen Jensen, Henrik Jarholm, Johan Henrik Knudsen, Solveig Stornes, Paul Bernhard Foran fra venstre: Ida Elise Magnussen, Silje Fjærestad-Tollefsen, Silje Hjelmeland Olsen, Are Erik Brandvik, Stine Bøthun Ikke tilstede: Suzanne Michelle Rødseth og Anne Lapin Gundersen Det er tidlig november, men allerede er semesterets Kula Kula tilgjengelig. Redaksjonen har jobbet for å få tidsskriftet klart noe tidligere enn vanlig, slik at studenter har godt lesestoff allerede før eksamensinnspurten starter. Som redaktør er jeg stolt over å kunne meddele at redaksjonen dette semesteret har bestått av hele 14 stykk! Det har vært en fryd å få jobbe sammen med så mange flinke sosialantropologi studenter. Må den gode trenden fortsette!

Vi har mye godt lesestoff å friste med og viderefører noen av temaene fra forrige utgave. Blant annet har vi oppsøkt antropologer som arbeider utenfor akademia. I artikkelen ”Antropologer- promoter dere!” får vi blant annet møte en pensjonert kulaist, Mari-Louise Ulbæk-Stephan. Hun er ansatt i Byavisen og oppfordrer studenter til å ta å engasjerere seg i studentorganisasjonene på fritiden. Vi har også deltatt på jobbsøkerkurs i regi av Samfunnsviterne hvor vi fikk høre at sosialantropologer må bli flinkere til å identifisere og formidle egen kunnskap i jobbsøkerprosessen.

Vi har to artikler som tar for seg ulike sider ved norsk kultur. De er begge et resultat av sommerens grusomme hendelser som rystet det norske folk. Det har i etterkant oppstått en rekke diskusjoner i offentlig media som tar for seg blant annet hvordan terrorhendelsene har skapt en større bevissthet omkring hvordan en uttaler seg, og gjennom hvilke medier. Hvem eller hva symboliseres her som trollet, og kom det ut av esken? Les mer på side 8 og se om du blir noe klokere.

I portrettintevjuet blir vi bedre kjent med Kjetil Fosshagen, en entusiastisk og åpen mann med travle hverdager. Han forteller oss om spennende tema han har jobbet med og gir oss en innsikt i praktiske utfordringer ved arbeidet.

Masterstudent Fatima Fowsi har sendt oss en artikkel hvor hun redegjør for revolusjonen i Egypt og hvordan denne har påvirket feltarbeidet hennes. Når en opplever uventede hendelser på feltarbeid er det en god egenskap å kunne være fleksibel i forhold til prosjektskisse, og dette har Fatima fått kjenne på.

Revolusjonen har satt sitt preg både på masteroppgaven, og på Fatima selv.

Instituttseminar kan være både spennende og utfordrende. Det har vi fått oppleve gjennom høstens mange seminarer. Du kan få en følelse av hvordan det er å være tilstede i et rom hvor antropologi er i bevegelse, ved å lese artikkelen på side 28.

Velbekomme og god fornøyelse Forsidefoto: Silje Fjærestad-Tollefsen

2

Innhold Antro-journalism.............................................................................................................................................. 4 Forskningsgrupper............................................................................................................................................ 7 Ă…penhet og demokrati ....................................................................................................................................... 8 Nasjonalisme................................................................................................................................................... 12 Portrettintervju............................................................................................................................................... 14 Bilder fra felt.................................................................................................................................................... 18 Kommunikasjon............................................................................................................................................... 20 Karrierevalg..................................................................................................................................................... 21 4 i felt............................................................................................................................................................... 22 Antropologer utenfor akademia...................................................................................................................... 24 Feltarbeid......................................................................................................................................................... 26 Instituttseminar.............................................................................................................................................. 28 Anmeldelse...................................................................................................................................................... 30 4 antropologistudenter ................................................................................................................................... 31 Atingting......................................................................................................................................................... 32

PĂĽ side 12 kan du lese en artikkel om nasjonalisme, hvor Tone Bringa er blitt intervjuet.

3

Journalistikk

«Anthro-Journalism» - Mykje journalistikk manglar den djupneprega menneskelege innsikta som antropologen har, meiner professor i journalistikk.

Elisabeth Eide er professor i journalistikk ved Høgskulen i Oslo og professor II ved Institutt for informasjons- og medievitskap ved Universitetet i Bergen.

Eide har sjølv arbeidserfaring frå Afghanistan, Pakistan og India.

Sjølv om ho meiner det er visse likskapar mellom journalistikk og sosialantropologi, så ser ho også skilnader:

-Oppleving og erfaringsbasert informasjon er stikkord som knyt antropologien og journalistikken saman, meiner Eide.

inn i stoffet ved å dra nytte av antropologar si kulturforståing, personleg vinkling gjennom erfaringsbaserte observasjonar og etnografisk tilgang. Målet er å auke forståinga av sosiale hendingar i ein meir offentleg diskurs enn det ein finn i akademiske tekstar.

Forkjemparar for antropologisk journalistikk meiner at journalisten og antropologen på mange måtar nyttar same verkty, men har ulikt mål. Medan antropologen i stor grad skriv for eit snevert publikum, rettar journalisten seg mot offentlegheita. Men er det mogleg for antropologen å involvere seg i journalistikken og på denne måten nå eit breiare publikum? Dei som meiner antropologi og journalistikk er ein god kombinasjon meiner ikkje at antropologar blir journalistar i kraft av å vere antropologar; «Anthro-Journalism» bør praktiserast av personar med bakgrunn i båe miljø.

«Anthro-journalism»

Ekte journalistikk

-Medan antropologen forstår meir av kulturane han skildrar, så formidlar journalisten sin kunnskap lettare, seier Eide.

Eide påpeikar at det er særskilt innanfor reportasjesjangeren den antropologiske kunnskapen og framgangsmåten har fellestrekk med journalistikken.

Antropologi og journalistikk er for mange to separate sfærar. Men amerikanske kulturantropologar har sidan midten av 1980-talet prøvd å byggje bru mellom dei to miljøa ved å nytte omgrepet «Anthro-Journalism». Denne typen journalistikk står i kontrast til den raske og effektive nyhendejournalistikken på nettet prega av polarisering med føremålet å svare på spørsmåla «kven, kva, kor, korleis, og når» med utgangspunkt i ein pyramidestruktur der den viktigaste informasjonen blir presentert fyrst. «Anthro-Journalism» på si side ynskjer å gå djupare

4

Kritikarane av omgrepet «Anthro-Journalism» hevdar at nye merkelappar på gamle fenomen stadig dukkar opp – utan at innhaldet i seg sjølv er nytt. Den amerikanske journalisten og aktivisten John Pilger er av denne oppfatninga.

-«Anthro-Journalism» høyres ut som eit anna ord for ekte journalistikk. «Fancy word, isn’t it» konstaterar Pilger.

Han er ikkje sikker på bruken av kombinasjonen ein finn i omgrepet «Anthro-Journalism».

-Eg meiner vi må vere klar over sjargongar som gir nye titlar til gamle prinsipp. For meg høyrest dette ut som «serious journalism», seier Pilger.

Til trass for kritikken av sjølve omgrepet meiner Pilger antropologi og journalistikk kan kombinerast, og at all journalistikk nettopp burde inneha det «Anthro-Journalism» etterstrebar.

Eide påpeikar at journalisten og antropologen har ulike tidsfristar å ta omsyn til, og at antropologen ikkje er opplærd i å jobbe under same press som journalisten: -I mine kretsar vitsar vi med at antropologar er journalistar med to års deadline, smiler Eide.

Elisabeth Eide (Foto: Uib.no) Og poenget er utan tvil av relevans i diskusjonen av likskapar og ulikskapar mellom journalistikk og sosialantropologi. På den andre sida er det ikkje hjå den effektive «kampen-om-minutta journalistikken» antropologien finn sitt slektskap. Slektskapen

Journalistikk finn ein i visse journalistiske sjangrar som reportasjesjangeren eller i den såkalla «nyjournalistikken» (New Journalism). Nyjournalistikken fekk sitt gjennombrot i Norden på 1970- og 1980-talet der journalistane gjekk inn i miljø og levde saman med kjeldene sine over lengre tidsperiodar – ofte i fleire år for å skildre forholda frå innsida, eller «to grasp the native’s point of view», for å nytte Malinowski sine kjende ord.

Svenske Anders Sundelin er ein av dei nordiske journalistane som har den inngåande empiriske erfaringa slik antropologen kjenner metoden.

Medan antropologi-studenten lærer om «thick descriptions» lærer reportasje-studenten om «show it, don’t tell it». Journalist og forfattar Jo Bech-Karlsen er ein av dei som ser nytten av sosialantropologien i reportasjejournalistikken.

Deltakande observasjon og feltarbeid

Bech-Karlsen trekkjer i boka Reportasjen (2002) parallellar mellom reportasjejournalistikken og sosialantropologien og argumenterer for at den viktigaste møtestaden for sosialantropologen og reporteren er feltarbeidet.

Det er i møte med andre menneske ein finn det «erfaringsnære». Både antropologen og reporteren set seg inn i eit miljø, byggjer tillitsband, observerer, samtalar/intervjuar og er nysgjerrig på det spesifikke så vel som det generelle. Bech-Karlsen skriv vidare at ein finn likskapar også i analysen og i tekstarbeidet etterpå. Både antropologen og reporteren driv med deltakande observasjon, innehar ei rolle i felten og er avhengige av innpass. Vidare blir båe utsett for «observatøren sitt paradoks»: korleis kan ein vite at menneska ein studerer oppfører og snakkar «vanleg»? Antropologien sitt svar på denne problemstillinga har røter tilbake til Malinowski

og innføringa av feltarbeid som metode på 1920-talet; svaret ligg i langvarig feltarbeid. Norske redaksjonar har derimot ikkje ressursar eller tid til å kunne sende journalistar ut på feltarbeid slik antropologien kjenner metoden.

Men viktigheita av å kunne det lokale språket er noko som blir høgt verdsett i båe fagmiljø: -Å kunne det lokale språket har hjelpt meg å komme i kontakt med burkakledde kvinner på gata i Kabul. Den språklege bagasjen er ein essensiell del av den menneskelege erfaringa, fortel Eide.

Reporteren og antropologen må begge vere refleksive i sitt arbeid; både reporter og antropolog er ein del av det som blir studert og observert og observasjonane gjennomgår ein fortolkningsprosess der både reporter og antropolog vel ut kva observasjonar som blir presentert og kva som støvar vekk i ei skuff. Den gode reporter leitar etter ei historie som har allmenn interesse, medan antropologen leitar etter empiriske døme som kan sei noko om det spesifikke og som på same tid seier noko om det meir generelle.

I felten møter antropologar og reporterar etiske dilemma knyta til bruken av livshistorier, rekonstruksjonar, informantar/kjelder, anonymisering og bruk av «skjult identitet».

Den antropologiske identiteten

Ein kan difor spørje seg kvifor «Anthro-Journalism» ikkje har fått gjennomslagskraft. Er det umogleg å byggje bru mellom antropologi og journalistikk? Til trass for ein rekkje parallellar rokkar denne typen brubygging ved den antropologiske identiteten ved å skrive forskingsbasert kunnskap inn i ein offentleg diskurs, noko mange antropologar ser på som lite ynskjeleg. Om omgrepet «Anthro-Journalism» i seg sjølv er fruktbart er eit definisjonsspørsmål, og heller ikkje

hovudpoenget. Viktigare er det å undersøkje ein potensiell symbiose mellom sosialantropologi og journalistikk. Antropologisk tenking har kulturrelativisme som ein grunnleggjande byggjestein; at kulturar og samfunn må forståast ut frå sin eigen logikk. Kvar kultur har sitt spesifikke verdssyn og ein spesifikk etos. Som journalist er det lett å gå i den etnosentriske fella for å innfri kravet om forenkling. Og for antropologar er dette særs problematisk.

Å nyansere diskusjonar

Tidlegare lesarombod i Bergens Tidene, Terje Angelshaug, meiner at sosialantropologien sit med verdifull kunnskap som journalistikken kan dra nytte av.

Terje Angelshaug -I mange diskusjonar kan antropologisk kunnskap vere med på å nyansere diskusjonen. Som journalist er ei av oppgåvene å forenkle. Dette kan potensielt vere farleg – særskilt i møter mellom kulturar og i kulturforståingar, seier Angelshaug.

Eide understrekar også faren ved den journalistiske forenklinga i møtet med andre kulturar. Eide meiner at medietradisjonen ofte tar ei polariserande retning, og at dette kan ramme hardt når det gjeld minoritetar som føler seg sårbare. Vidare meiner ho at polariseringa innehar ein psykologisk mekanisme der resultatet ofte blir generaliseringar. I timane etter 22/7 opplevde ein eit hav av

5

Journalistikk

spekulasjonar kring kven gjerningsmannen var. Ekspertar var ute med sine teoriar, ondsinna facebook-oppdateringar florerte og minoritetsgrupper stigmatiserte.

-Denne typen opplevingar tyder på at dei psykologiske mekanismane er sterke, og ditto ubehagelege for dei som opplever det, seier Eide.

Sosialantropologar har ei viktig rolle i denne typen debattar.

Eide meiner at med antropologi i bagasjen er ein meir opptatt av «the human factor». Med ein antropologisk innfallsvinkel blir menneskeliv sett i sentrum.

Antropologisk ansvar

Angelshaug hevdar at det er særs viktig for forskarar å syne at det ein driv med er relevant.

- Vi lever i eit samfunn som er i rivande utvikling, og desto viktigare er det at ein kjem ut med det ein driv med. Forskarar skriv for sine kollegaer. Det er heilt katastrofalt å sitje i Eiffeltårnet som samfunnsvitar, seier Angelshaug.

Vidare påpeikar han at forska-

6

rar er finansiert av samfunnet nettopp fordi samfunnet skal få glede av kunnskapen og at ein difor som antropolog har ei forplikting til å dele sin kunnskap.

- Kvart institutt burde sørgje for at forskarane deltek i det offentlege ordskiftet, meiner Angelshaug.

Antropologi handlar ikkje berre om å analysere andre kulturar.

Dagens antropologi kan like godt handle om å forstå samfunnsforhold her heime. I tillegg til reportasjesjangeren kan antropologen gi ein analytisk, symbolsk og sosiologisk tilnærming i journalistikken. Ei slik tilnærming kan også vere ein god innfallsvinkel til kommentar-, analyse- og bakgrunnsstoff. Marianne Gullestad (1999) har etterlyst nye forteljarog formidlingsstrukturar innanfor antropologien. Med moglegheitene internett tilbyr ligg det til rette for at antropologar kan bli meir tilgjengelege.

-Antropologar må ha ein nettstad der dei publiserar sin kunnskap.

Ein må vere tilgjengeleg for publikum og inngå i ein dialog gjennom kommentarfunksjonen som er mogleg på ein nettstad,

seier Angelshaug.

Kulturelle forståingar

Angelshaug påpeikar viktigheita av å kunne setje seg inn i andre kulturar, og ikkje minst vere open for dette innanfor journalistikken.

-Engasjement, trongen etter ny kunnskap og ei genuin interesse for å forstå andre menneske og andre kulturar er grunnleggjande for god journalistikk.

Det er i møte med andre kulturar gjennom personlege møter, gjennom oppleving og erfaring, og ikkje minst gjennom å lytte til andre menneske at ein nærmar seg menneske som ikkje er lik ein sjølv, avsluttar Angelshaug.

Ein kan argumentere for at dei same premissane også ligg til grunn for ein god antropologi.

Men den potensielle symbiosen mellom sosialantropologi og journalistikk er tovegs, og antropologien har mykje å lære også frå journalistikken når det gjeld formidling og å nå ut til eit breiare publikum med samfunnsrelevant kunnskap.

Tekst: Stine Bøthun Foto: Paul Bernhard

Forskningsgrupper

Kina og Latin-Amerika: regionale muligheter på instituttet Forskningsgrupper som ”Stillehavsgruppen” og ”Norske rom” kan kanskje virke som de mest fremtredende og dominerende ved Institutt for Sosialantropologi. Men, hva slags muligheter har en egentlig hvis en ønsker å reise til andre steder for å utføre feltarbeid? Kula Kula har vendt blikket mot Latin-Amerika og Kina og sett på hvilke alternativer som finnes for studenter som ønsker å utføre feltarbeid i disse delene av verden.

Kinanettverk Bergen – en utdanning, velferd og markeds- kutere tekstenes tematikk i relasføring. En rekke foredragsholdere jon til sitt eget feltmateriale. Det døråpner for Kina i Bergen?

Høsten 2010 så Kinanettverk Bergen (www.kinanettverkbergen. no) dagens lys da noen antropologistudenter satt seg ned for å samle ressurspersoner med kompetanse innenfor Kina-regionen. Målet var å fremme samarbeid, diskusjon og kunnskapsutveksling mellom enkeltpersoner og institusjoner som har Kina som interesseområde eller forskingsfelt. Et slikt initiativ hadde inntil da ikke eksistert i Bergen og behovet for et felles forum var stort.

Ett år seinere er nettverket blitt en tverrinstitusjonell studentorganisasjon med nesten 60 medlemmer og som stadig øker. Medlemsmassen består hovedsaklig av akademikere og studenter med ulik studieprogresjon, fagfelt og nasjonalitet. Her arbeides det for å styrke og konsolidere den faglige kompetansen på Kina. I tillegg ønsker man å gjøre denne kompetansen mer tilgjengelig for publikum. Derfor arrangeres det jevnlig seminar som tar opp problemstillinger relatert til Kina.

Sist ut var Henning Kristoffersen med forelesningen ”Hvilken vei går Kina?”. Dessuten arrangeres også ”Chinese Corner” ukentlig i samarbeid med Confusius-instituttet i Bergen.

Den 22. mars 2012 har nettverket som mål å arrangere en egen ”Fokus Kina”-dag. Her vil man legge opp til forelesninger og workshops innenfor tema som

vil komme fra inn- og utland for å bidra til arrangementet. I tillegg ønsker nettverket at dette skal være et møtepunkt mellom det lokale næringslivet og statlige instanser i Bergensregionen og studenter.

Latin-Amerika seminar på instituttet

Instituttet har høsten 2011 startet opp en seminarrekke om LatinAmerika for studenter på masternivå. Det er første gang seminaret blir arrangert dette semesteret, og det blir tatt opp temaer som er gjennomgående i forskning på Latin-Amerika.

Det er per dags dato ingen fast ansatte ved instituttet som har kompetanse på Latin-Amerika, selv om det er noen stipendiater.

Tanken bak denne seminarrekka er å gi et regionalt tilbud, i tillegg til den teoretiske delen man får hjelp til av veileder. Det er første gang seminaret blir arrangert dette semesteret, og det vil gå en gang i uka i seks uker, frem til midten av november. Seminaret blir ledet av Margit Ystanes som selv har felterfaringer fra Guatemala.

Til nå har det blitt diskutert temaer som fattigdom, sosial ulikhet, rasisme, stat og minoritet, kjønn og familie. Og på de neste seminarene kommer vi til å snakke om interne konflikter, vold og temaer relatert til naturressurser. Studentene gis også mulighet til å dis-

er også åpent for å komme med egne artikkelforslag til diskusjon i gruppen. En fordel med disse seminarene er at man får mulighet til å diskutere relevante temaer med andre som har erfaring med regionen i tillegg til dialogen man har med veileder. Mot slutten av seminarrekken kommer vi også til å diskutere selve skriveprosessen.

Det er altså ingen grunn til å sky enkelte regioner; det skjer ting i forhold til Latin-Amerika, Kina og andre verdensdeler til tross for at det kanskje ikke er disse regionene det jobbes mest med blant de ansatte på Institutt for Sosialantropologi.

Forskningsgrupper ved Institutt for Sosialantropologi, UiB: Bergen Pacific Studies Research Group, Challenging the State, Global Moments in the Levant, Norske rom, Post-osmanske gruppe, Poverty Politics Research Group * For mer informasjon om de ulike forskningsgruppene på Institutt for Sosialantropologi: http://www.uib.no/antro/for skning/forskningsgrupper Tekst: Ida E. Magnussen, Silje F.Tollefsen, Solveig Stornes og Stine Bøthun

7

Åpenhet og demokrati

Trollet i esken

Foto: Erik Aarrestad

Tiden etter terrorangrepet har vært preget av statsminister Jens Stoltenberg og andre politikeres lovnader om å svare de grusomme handlingene med mer åpenhet, mer demokrati og mer humanitet. Dette er store ord som ringer godt i ørene, men hva innebærer mer åpenhet og mer demokrati?

Anders Behring Breiviks handlinger har resultert i massive reaksjoner og diskusjoner, både i massemediene og mellom enkeltmennesker. Breivik fryktet et multikulturelt Norge og ønsket å bekjempe en politikk som er innvandrervennlig fordi dette truet nasjonal integritet og norske verdier, slik han så det. Hatet hans kom til uttrykk gjennom de groteske handlingene 22.juli og i et hjemmesnekret manifest. Her beskylder han blant annet enkelte antropologer for å bidra til degenerering av ”vestlig kultur”.

Et større ”vi”

Tiden rett etter at bomben gikk av i regjeringskvartalet var preget av spekulasjoner angående gjerningsmenn. Fokuset på muslimer som syndebukker førte til at mange muslimer ble utsatt for sjikane og hets. Mange ble sjokkert når det kom frem at det var en etnisk nordmann, en av ”oss”, som stod bak terroren.

8

Nordmenns respons på terroren reflekterte norske verdier og kvaliteter og det var nettopp responsen som ble hyllet av utenlandsk presse. Den tidligere mistenksomheten mot våre muslimske landsmenn ble fort glemt og fokus skiftet til rosetogene som symboliserte det mangfoldige og forente Norge. Utad og innad fremstod den norske befolkning som samlet i forakten mot terrorangrepet.

Vi kan derfor foreslå at Norge i den første tiden etter de grusomme hendelsene var preget av et ”forestilt fellesskap”. I følge sosiolog Benedict Anderson er en nasjon et forestilt politisk fellesskap i den forstand at dets medlemmer aldri kommer til verken å møte eller høre om alle andre, men i alles tanker finnes et bilde av deres fellesskap. Muslimer og andre innvandrere uttalte at de følte seg som del av ”vi” i tiden hvor Norge stod sammen om forakten mot det som skjedde.

Medaljens bakside

Vi kan rope høyt om ytringsfrihet, men det snakkes sjeldent om at ytringsfriheten ikke er absolutt: med frihet kommer ansvar. I vår moderne tidsalder er det lett å fraskrive seg ansvar i offentlig debatt fordi man kan være anonym.

Et resultat av anonymisering har vært at ekstreme ytringer og synspunkter er blitt offentliggjort, uten at noen trenger å forsvare de. De som derimot har deltatt i den offentlige debatt omkring innvandring til Norge under fullt navn har i ettertiden av terrorangrepet måttet forsvare sine ytringer.

Et godt eksempel på dette kan vi se i forbindelse med fjorårets publisering av kronikken Drømmen fra Disneyland skrevet av Kent Andersen, styremedlem i Oslo Frp og Christian Tybring Gjedde, stortingsrepresentant og leder av Oslo Frp. Kronikken som ble publisert i Aftenposten anklaget arbeiderpartiet for å rive Norge i filler. Videre skrev de at

Åpenhet og demokrati

Foto: Erik Aarrestad -Vi hører også naive og overfladiske kulturrelativister stemple oss som sjåvinister, og som gjennom hersketeknikker og utvanningstaktikk forsøker å bevise at norsk kultur slett ikke finnes - og at det derfor ikke spiller noen rolle at fremmedkulturer og ukulturer samler seg i Norge og simsalabim danner en helt ny kulturform. Vi fnyser av det.

I etterkant av 22.juli gikk Tybring Gjedde ut og beklaget ordlyden i kronikken. Kent Andersen ønsket derimot ikke å beklage, men sier til Brennpunktprogrammet Ord som dreper at det er viktig at alle parter får ytre seg.

Det er ikke bare Andersen og Tybring Gjedde som har fokus på språklige virkemidler, i etterkant av terrorangrepet. Under høstens valgkamp gikk Sv -leder Kristin Halvorsen hardt ut mot Frps retoriske virkemiddel. Halvorsen anklaget Frps språkbruk for å spre fordommer og myter, samt forfekte at Norge er i ferd med å bli ”snikislamifisert”. Da Halvorsen konfronterte Frp leder Siv Jensen angående ”snikislamifiseringsmyten” bekreftet Jensen at hun selv ikke trodde på den. Man kan da spørre seg om hvorfor så mange sentrale personer innenfor Frp har brukt begreper som snikislamifisering så ofte dersom man tror myten er oppspinn? Er det tilfelle at man har forfektet en politikk som man ikke står for,

eller er det slik at man ikke lenger tør stå frem med det man mener?

Selv om handlingene 22.juli har medført at ansvarlige bak meninger som ikke lenger regnes som legitime har gått ut og dementert deres utsagn, har ikke dette vært gjeldende for alle aktører.

Et eksempel på at anonymisering kan medføre fraskrivelse av ansvar finner vi hos den kjente bloggeren Fjordman, pseudonym for Peder Are Nøstvold Jensen.

Jensen var en anonym blogger som var en sentral skikkelse for Breivik og han blir referert til flere ganger i manifestet. I etterkant av 22.juli har Jensen lagt ned bloggen og er ikke lenger aktiv som Fjordman. Er hans manglende aktivitet som Fjordman et tegn på at det ikke er like greit å stå for egne holdninger når man ikke kan skjule seg bak anonymiteten?

Det er mange sterke følelser som blir formidlet i debatter. Ettersom man har mulighet til å være anonym kan dette føre til at det er lettere å spre holdninger man ikke ville gjort dersom man stod frem med navn. Hylland Eriksen tror anonymitet er en dårlig idé i sin alminnelighet og påpeker at folkeskikk aldri er å forakte.

Språkets bevegelse

Under et intervju med Brennpunkt bruker historiker og

forfatter Ola Larsmo den tyske forfatteren Victor Klemperers analyse av hvordan språket er i konstant endring. Larsmo henviser til Klemperes sammenligning av språkendringen og arsenikkforgiftning; en dråpe om dagen merker man ikke, men til slutt har en fått i seg en dødelig dose. Meningsinnhold endres over tid og ytringer som ville vakt oppstandelse tidligere vekker så vidt oppsikt i dag. For noen har betydningen av begrepet muslim endret meningsinnhold fra å bety en person som tilhører en spesifikk religion, til å bli oppfattet som en potensiell gruppe terrorister. Ønsker vi å holde språket statisk eller ønsker vi et mer dynamisk språk hvor man kan ytre det man vil? Jurist og vinner av Fritt ord prisen 2010 Abid Raja sier til Brennpunkt at alle i Norge bør få ytre seg om det de ønsker.

-Det norske folk trenger å høre hvilke meninger som eksisterer i det norske samfunnet og det er først da man kan ta tak i holdningene og gjøre noe med det, hevder Raja.

Dialog

Kula Kula spurte sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen om hvordan han stiller seg til en mer åpen dialog

9

Åpenhet og demokrati - "Trykkokerteorien" er ikke sannsynliggjort. Jo mer hat som slipper til i offentligheten, desto mer hat produseres andre steder i samfunnet. Ingenting tyder på at "trollene sprekker" når de kommer ut i solen, for politiske meninger skapes generelt ikke av fornuft og bred kunnskap, men av emosjonelt ladede metaforer og enkelteksempler.

Sosialantropolog Linda Alzaghari, påpekte under høstens SamPol konferanse i Bergen at - det er vanskelig å få de med ekstreme meninger til å stille opp i offentlig debatt. Også disse meningene må frem i lyset, men en terrorist ønsker ikke å bli korrigert. Fakta blir sett på som propaganda. Dialog skal ikke påtvinges. Man må ha et ønske om å diskutere og snakke.

For at dialog skal ha sin rette effekt må deltakere nødvendigvis være villige til å bidra og ha et ønske om å lære å forstå andre.

Det er ikke en forutsetning at man skal endre mening.

Et annet engasjert bidrag på konferansen var fra journalist Frank Rossavik.

-Vi bør ha mer moral, mindre moralisering. Vi må passe på ordene vi bruker, holde oss til fakta og gidde å engasjere oss, sier han og retter seg mot andre akademikere.

Linda Alghazari Foto: Suzanne Rødseth

10

Man må gå inn i dialog med dem man tror vet mindre.

Antropologer i Manifestet

Breivik skriver i sitt manifest at antropologer er for redde for å kritisere ”primitive folkeslag” og mener at akademikere har ubegrenset tilgang til massemedia for å spre ”hate-speech” mot de som er imot innvandring. Antropologer er ikke direkte skrevet om som et mål for voldelige aksjoner, men flere av de samfunnsvitenskaplige fakultetene er nevnt.

Angående det faktum at antropologer blir nevnt i manifestet sier Alzaghari -Det synes jeg egentlig er litt morsomt fordi det er jo bare han som ikke vil ha noen som utfordrer hans verdenssyn. Antropologer viser jo at det finnes så mange verdenssyn at det er vanskelig å få gjennomslag for at ett skal gjelde for alle, som er hans mål.

Hylland Eriksen blir i Manifestet kritisert for å bagatellisere frykten for muslimsk flertall og beskyldt for å bevisst legge til rette for at nasjonene i vesten skal brytes ned. Han skriver til Kula Kula at han ikke er overrasket over å bli nevnt, men han refererer til en spansk journalist som uttrykte ”de som nå får steke i eget fett, er jo de terroristen omtaler som sine forbilder og allierte, ikke vi som utropes til hans fiender ”.

Antropologers ansvar

I Morgenbladet og andre aviser har det etter 22. juli utviklet seg en diskusjon om ”debatt og ytringsfrihet” som har ført til mange interessante uttalelser om hvem som skal ha ansvar for å imøtegå eller regulere hatefulle ytringer.

I et intervju med Morgenbladet plasserer Hylland Eriksen mye av ansvaret hos redaktørene, men understreker at alle likevel har et ansvar for summen av ytringer som mennesker danner et verdensbilde på grunnlag av.

Marit Slotnæs, debattredaktør i Morgenbladet, skriver i et innlegg at det er en stor utfordring å redigere debatter mellom kjente bidragsytere fordi den fort blir privat og hetsende.

Når det gjelder antropologers ansvar sier Alzaghari - Jeg tror mange antropologer kvier seg for å være med i den offentlige debatten fordi den er såpass tøff og usaklig. Det er vanskelig å gjøre det interessant nok, men det betyr jo ikke at det ikke er kjempeviktig at antropologer, som sitter på vesentlig kunnskap og empiri, tar på seg det ansvaret.

Det er et sykdomstegn ved den offentlige debatten når folk som har den faglige kompetansen til å være med i debatten ikke føler at det er verdt det.

Hylland Eriksen sier at antropologer allerede er tilstede på mange arenaer. Hvilke arenaer han henviser til er uvisst, men av erfaring vet vi at antropologer generelt ikke er de som snakker høyest i den offentlige debatten. Til tross for enkelte antropologers ivrige deltakelse i samfunnsdebatten er deltakelsen, slik vi ser det, på arenaer som hovedsakelig er preget av mennesker med samme ideologiske ståsted. Å debattere i Morgenbladet eller Klassekampen gjør ikke nødvendigvis debatten tilgjengelig og forståelig for allmuen.

Til ettertanke

I en tid hvor meningsutveksling flyter i ukontrollerbar mengde og gjennom en rekke medier, er det blitt ekstra viktig å være var på hva en sier og hvordan en formulerer seg. Til tross for kritikk av Frp og deres retorikk, kan det være slik at Frp har skjønt noe som akademikere kan ta til seg?

Nemlig å bruke tydelig språk som ikke krever en rekke forkunnskaper og som formidler tydelige poeng. Ofte forstår ikke akademikere fra ulike fagfelt hverandre

Åpenhet og demokrati fordi de sitter dypt inne i hvert sitt begrepsapparat. Hvordan skal kunnskapen da kunne formidles til enkeltmennesker som prøver å danne seg et verdensbilde i en kaotisk medieverden.

Vi kan allikevel ikke bruke samme retorikk som politikere. Vi bør fortsatt holde oss på et akademisk nivå, men det er viktig å formulere seg slik at en gjør seg forståelig for folk flest. Kan noe av antropologers ansvar være å imøtegå ytringer med kloke svar?

Det kan virke som om det norske samfunn nå er klar for, og må ta opp, diskusjonen omkring utfordringene ved å enes om hvor grensen(e) rundt ytringsfrihet går. Grensene kan også komme til å si noe om hvordan vi nordmenn anser oss selv og hvilke verdier vi ønsker skal være iboende vårt samfunn. Uansett må vi som medmennesker være imøtekommende mot de med andre synspunkt, og ta del i de små debattene i hverdagen.

Tekst:Camilla Aa. Jensen, Silje H. Olsen og Suzanne M. Rødseth

Kula Kula søker nye redaksjonsmedlemmer!

Vil du være med i Bergens beste antropologiavis?

Kula Kula søker nye journalister og fotografer. Ingen erfaring nødvendig, bare antropolgisk interesse og engasjement.

Vi ønsker også bidrag i form av essay, artikler og bok-eller filmanmeldelser. Dette er en unik mulighet til å få publisert noe du er interessert i, og som du kanskje vil at andre skal få vite om.

Terskelen er lav og døren vid!

Send oss en mail: kulakula@sv.uib.no

Besøk vår hjemmeside: kulakula.org 11

Nasjonalisme

Nasjonalismens skyggesider Terrorhandlingene 22. juli i sommer rystet den norske befolkningen på en måte den ikke har opplevd siden andre verdenskrig. Det er derfor naturlig å stille seg spørsmål om hva som lå til grunn for en slik handling. Ved å trekke paralleller til nasjonalismen blant serbiske nasjonalistiske ledere på Balkan etter oppløsningen av Jugoslavia, ønsker vi å bruke et antropologisk perspektiv for å belyse noen elementer som kan ligge til grunn for nasjonalismen som blir uttrykket i manifestet til Anders Behring Breivik. innenfor de nasjonale grensene.

Den nødvendige reduksjonismen

Grunnleggende for denne ideologien er en reduksjonistisk holdning til begrepet kultur.

Denne formen for nasjonalisme krever at ”den nasjonale kultur” er redusert til stereotypier som så blir trukket over hele nasjonens befolkning. Vi påstår ikke at det ikke finnes kulturelle forskjeller grovt sett mellom nasjoner, men at Gravstøtten ved Srebrenica: et ønske om at bruken av begrepet ”kulvolden ikke skal bli gjentatt.

Foto: Dag Kolstø tur” som en enhet med konturer er en konstruksjon av politisk ideologi.

Vi intervjuet førsteamanuensis i sosialantropologi Tone Bringa, som har gjennomført feltarbeid i Når kultur-begrepet blir redusert Bosnia før, under og etter krigene til en homogen og udelelig enhet på 90-tallet. Hun påpeker at det i samsvar med nasjonale grenser underliggende tankesettet mellom er det åpent for en form for rasituasjonen etter oppløsningen av sisme hvor begrepet ”rase” er blitt Jugoslavia og Breiviks konserva- erstattet av begrepet ”kultur”. tive ekstremnasjonalisme er likt, Flere teoretikere, deriblant den men at dynamikken og utformin- norske sosialantropologen Marianne Gullestad, har påpekt denne gen av tankesettet er forskjellig. nylige erstatningen i offentlig debFilosofen og antropologen Er- att. Hun mener at fokuset har gått nest Gellner definerer nasjonal- fra rasehierarki, som vi assosierer isme som en politisk ideologi om med den klassiske rasismen, til et sammenfall mellom politiske frykt for kulturblanding i den og kulturelle grenser. Vi bruker moderne rasismen. denne definisjonen som et utgangspunkt for å belyse den formen for Denne oppfattelsen blir ofte leginasjonalisme som er formulert i timert ut fra historie slik vi ser i manifestet til den norske terror- manifestet til Breivik: isten og av serbiske nasjonalistledere som mener at ”kulturen” -Historiske eksempler viser oss at ideelt sett bør holdes homogen inkompatible kulturer ikke lar seg

12

blande.

Dette sitatet er nærmest identisk med uttalelser fra den bosniskserbiske nasjonalisten Karadzic.

”Skitten” kulturblanding

Den symbolske antropologen Mary Douglas kan forklare frykten for kultur- og raseblanding.

Hun hevdet at en grunnleggende menneskelig aktivitet er å kategorisere. Det som faller utenfor kategoriene og det som forstyrrer grensene mellom kategoriene oppfattes som ”skittent” eller uønsket.

Douglas kaller dette fenomenet ”matter out of place” og viser til at det er en nærmest universell frykt eller mistro til kategoriblanding, selv om utformingene av denne mistroen varierer i stor grad. Om vi da antar at kategoriseringen av mennesker i etniske eller kulturelle grupper er et forsøk på å kategorisere dem, kan de også settes i opposisjon til andre grupper som da skaper tvetydighet innenfor den ”udelelige kulturen”.

Dette blir nødvendigvis et stort problem når vi ser at store deler av verden allerede er preget av stor kulturvariasjon. – Verden er skitten. Sier den anerkjente sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen. Om man ikke vil innse eller godta dette, er løsningen å assimilere, forvise eller utrydde kulturminoritetene. Slike løsninger kommer til synet i ekstremnasjonalismen til den norske terroristen som primært ønsket å forvise eller ekskludere innvandrere, og blant serbiske nasjonalister som også ønsket å utrydde minoriteter gjen-

Nasjonalisme nom det som ble kalt ”etnisk rensning”.

Overgangen fra frykt til hat

Hvis vi antar at Douglas’ teori er riktig og relevant kan vi bedre forstå hvordan frykten for minoriteter oppstår og hvordan den ble anvendelig som en statlig mekanisme for serbiske nasjonalister. Etter Titos død var det handlingsrom for serbiske nasjonalister som spilte på Serbias tapte stolthet under Tito. De mente at han hevdet at et svakt Serbia betyr et sterkt Jugoslavia.

De spilte videre på en frykt for diskriminering og folkemord mot serbere i både Kosovo og Kroatia.

Den serbiske kommunistlederen Slobodan Milosevic kunne bruke denne frykten som en mekanisme gjennom medier og taler for å oppildne til vold for egen politisk agenda.

Dermed, for å forstå den brå overgangen fra å være naboer til å bli fiender med århundrers gammelt hat må vi forstå frykten, mener Bringa: -Med frykt kommer hat.

Hat oppstår som en måte å kontrollere frykten på, ved å eksternalisere den.

Vi trekker parallell til sosiologen Georg Simmel som formulerte det som senere er blitt kjent som ”Simmels lov” – en gruppes indre samhold er avhengig av graden av ytre press. Man kan spekulere i om Milosevic mente å skape et ytre press for å oppnå et indre samhold sentrert rundt ham selv.

Media og offentlig debatts ”hvitevaskende” effekt

Eksempelet med frykt som en mekanisme spredt gjennom spesielt serbisk partistyrte medier viser hvordan media og offentlige debatten har stor betydning for hvordan vi oppfatter hverandre. Den kan bidra til å hvitvaske temaer og stå som grunnlag for fiendtlighet. Her er det likevel svært nødvendig å skille mellom nasjonalistpartistyrte medier på Balkan etter oppløsningen av Jugoslavia i forkant av organisert vold, og offentlig debatt og diskurs i Norge i dag.

Gullestad undersøkte i artikkelen Invisible Fences hvordan det er legitimt og utbredt å snakke om

somhet, har påvirkning på denne oppfattelsen. Om oppfatningen om ”uoverkommelig kulturforskjeller” oppstår i sinnet eller som et resultat av fremmedfrykt har den offentlige debatten en enorm reproduserende og legitimerende effekt for slike tanker.

Ekstremnasjonalismens generelle grunnlag og ”enorme skritt”

Vi har gjennom denne artikkelen forsøkt å påpeke noen elementer som kan ligge til grunn for den fremmedfiendtlige ekstremnasjonalismen som førte til de grusomme voldshandlingene 22. juli. Vi har argumentert for at de nevnte elementene, som kan oppsummeres som sinnets kategoriske tendenser, frykt og en offentlig diskurs, er delt av en stor del av den norske befolkningen.

Med andre ord er vår argumentasjon av den kyniske sorten idet vi argumenterer for at tankene til Breivik springer ut av generelle tendenser og diskurs i Norge, og ikke oppstod som en ensidig unik holdning.

Det er dermed ikke sagt den ikke er en ekstrem formulering av generelle holdninger. Det er heller ikke å si at det er en liten terrorist i oss alle. Bringa understreker at det er et ”enormt skritt” fra holdning til handling, som skiller en nasjonalist, eller for den saks skyld en rasist, fra en terrorist.

Effekten av denne fryktmekanismen gjennom politiske medier var først en generalisert frykt og hat for de andre gruppene på et abstrakt plan, uavhengig av personlige forhold til mennesker som tilhørte disse Tone Bringa Foto: Paul Bernhard gruppene. Volden ble først Vi håper at fokuset rettet uoverkommelige kulturforskjelorganisert i mindre omfang i nærmot de generelle elementene gjenler i norsk debatt og hvordan det liggende områder. Effekten var å nomgått i denne artikkelen kan igjen kan legitimere diskriminforsterke frykten som et grunnlag bidra til at vi som enkeltpersoner ering av innvandrerminoriteter. for å spre volden i omliggende kan motarbeide ekstremnasjonalDen utbredte debatten kan kanområder. Når vold spredte seg på isme i roten heller enn å behandle skje forklares ut fra Douglas’ teori denne måten ble hatet utvidet til det som et særskilt og uunngåelig omkring misnøyen for kategoriå gjelde også mellom kjente perfenomen. blanding. Det kan også argumensoner. Dette førte til en splittelse teres for at medias generelle dreinmellom de forskjellige gruppene ing mot sensasjonelle vinklinger og en nasjonalistisk samling inav saker med frykt, igjen som nad i egne grupper.

Tekst: Dag B. Kolstø en mekanisme for å få oppmerkog Johan H. Knutsen

13

14

Portrettet

Ein lite urban urbanist Av alle stader Kjetil kunne velje som åstad for intervjuet, inviterte han oss med til kontoret sitt. Mistenkt for å vere tidsøkonomisk, tok me han med til Kafe Chaos. Her tok han seg derimot god tid, og var veldig åpen og lett og prate med. Når han ikkje er antropolog er han firebarns far. Og så har han ein idé om å bli meir bilengasjert. Frå ni-ti tida om kvelden blir han ofte litt meir antropolog igjen.

Urban antropologi

Kjetil er aktuell som forelesar i det nye faget ”Urban antropologi” ved UiB. Der er to ting ved faget, forklarar han, -det eine er utforskinga av spørsmålet om det er noko eige i det urbane, i urbane prosessar. Det andre er at det er ein del antropologi som vert gjort i urbane kontekstar, som kan seiast å vere antropologi of the urban and in the urban. Ettersom det er mange på master som jobbar i urbane kontekstar, kan kurset gi ein betre rasjonalisering av antropologien og betre reiskapar og muligheiter for å sjå for seg gode prosjekter sjølv.

- Har ein flytta etnografisk fokus til den vestlege verda?

- Dels ja; fordi ein god del av antropologane jobbar i storbyar. Det som òg er interessant er at urban antropologi er eit felt der geografi, psykologi og antropologi går veldig over i kvarandre. Urban sosiologi har lenge drive med et-

“

Du kan ikkje nødvendigvis berre flytte ein ”stillehavsøy-metode” til byen. nografi, og nokre av dei mest interessante urban folka er sosiologar. I ein urban kontekst blir ofte spørsmål om skala ei utfordring.

Men det er ein heil serie med løysingar på, korleis å forhalde etnografi til makro-strukturar. Du kan ikkje nødvendigvis berre flytte ein ”stillehavsøy-metode” til byen.

Kjetil er fødd og oppvaksen i Bergen, men flirar litt når me spør om han er urban; -Altså urban, kva

er urban? Urban er eit slags kosmopolittaktig utrykk, som har eit sjølvdyrkande aspekt ved seg; det er jo ingen som vil kalle seg rural.

- Nesten alle har blitt urbanistar. Sjølv på bygda. Her har også kaffebarar blitt eit fenomen.

- Akkurat det der er veldig interessant. Eg tenkte faktisk på å skrive hovudfag om utvisking av eldre strukturar. Om forandringa av livet på landet i Noreg. Folk går tur sant, og det gjorde dei ikkje i bygdesamfunnet. Det å gå tur var jo ein idiotisk ide. Frå å vere brukslandskap så har landskap plutseleg blitt veldig vakkert. Og alt har blitt utruleg homogenisert. Til det siste med kaffeautomatar og kaffe latte. Bygdedansing og slåssing er jo nesten heilt ute. Det at han er oppvaksen i by trur han ikkje har hatt mykje å seie for om han har fått eigne erfaringar på kva urbanitet er. Med unntak av klasse, som ofte er mykje tydelegare i by enn på bygda.

- Kva forhold har du til storbyen Oslo?

- Oslo? Eg føler meg veldig framand når eg kjem dit. Det er som å komme til ein innbilt metropol. Og sånn som folk kler seg. Det verkar som om alt dei gjer er så utruleg utstudert. Det er mykje meir spesialiserte liv. Og ikkje minst klasseaspektet i Oslo er som ein heilt anna planet enn Bergen.

Fascinasjon for det fundamentale, uforutsigbare Det var litt tilfeldig at Kjetil hamna på antropologi. Etter gymnaset arbeidde han som reinhaldar ved

Haukeland sjukehus, og skulle reise jorda rundt. Det vart ikkje noko av, og han begynte på universitetet, på geografi. - Eg var på informasjonsmøte, og det verka så ufatteleg kjedeleg med sånn steinalder-arkeologi. Tankane streifa innom psykologi før han begynte på metodekurset i sosiologi.

–Der hadde me nokre dritkjedelege sosiologar som snakka om velferdsstaten. Og så var det Tambs-Lyche! og Blom kanskje?

Det var ei openberring. Når dei begynte å snakke om ... Ja, eg trur det var den der ståløksa frå steinalderen i Australia. Då var det sånn; dette her!

Godord om Blom og Tambs-Lyche følgjer og Kjetil er entusiastisk.

–Fantastiske greier altså! Det var alt eg hadde drømt om. Veldig fundamentale spørsmål. Men samtidig litt uforståeleg og uforutsigbart. Det var ein umiddelbar fascinasjon. Sjølv om det dabba litt av når eg fekk det grunnfagspensumet som var to sånne store kompendium. Han viser tjukkelsen med fingrane.

- Ut på jordomsegling, var det søken etter det eksotiske?

- Nei, eigentleg ikkje. I studiekatalogen stod det om hovudfag at ein sat i ein krok og tok notat nede i Afrika, og då tenkte eg at dette kunne aldri bli meg. Men eg var opptatt av det med europeisk identitet og grensa for Europa. Dermed skreiv han hovudoppgåve om konflikten på Kypros, der den politiske situasjonen var spent: -Eg var så dum å søkje om forskingstillating og så fekk eg nei. Eg

15

Portrettet

“

Nasjonalisme - Korleis ser du på linken mellom hugs og nasjonalisme?

var veldig stressa når eg var der, redd for å bli kasta ut. Eg var heilt paranoid.

- Det er ein tovegs prosess. Nasjonalstatane produserer minner.

Vi har jo våre eigne minner, men ofte vil også staten bruke enkelthendingar i landet si historie som markerer eit skilje mellom før og no. Nasjonalisme er også noko ein må reprodusere i det daglege liv, som med 17. mai for oss her heime. Men for barn betyr nok vår nasjonaldag berre ein bestemt dag i året der ein får ete så mykje is ein vil. Dei veit gjerne ikkje kva tid på

I studiekatalogen stod det om hovudfag at ein sat i ein krok og tok notat nede i Afrika, og då tenkte eg at dette kunne aldri bli meg.

- Undercover?

kultur gjorde eit dårleg val.

Ein hegna mykje meir om dei sosialdemokratiske verdiane etter 22. juli.

I sommar var det to hendingar som ein kan kalle nasjonale. Den første var Hurtigruten -minutt for minutt, og den andre var terroraksjonen i Oslo og på Utøya. Så ulike, men likevel så like i at dei verkar samlande for oss som nasjon.

- Det vart veldig mykje snakk om det. Det er sikkert mange ting på ein gong, men det er gjerne det ein kallar for ”imagining communities” der avisa blir det sentrale element. Det skapar ei førestilling om at nasjonen er ei eining og at hendinga går føre seg innanfor denne.

Medan Hurtigruten-programmet heldt på kjendest nok det heile mykje meir ekte: ein ser nokon stå på kaia med ein plakat medan den andre står med ein mobil i handa og vinkar heim til familien. Attkjenning av menneskjer og natur blir viktig samtidig som at Noreg som heilskap blir re-

“

Det er eit reality-show der alle i utgangspunktet kan delta året det er.

- Det var nok mest kjensla av det, for sett i ettertid kan det verke nesten litt komisk. Det eg var interessert i, samhandling mellom settlarar frå Tyrkia og dei tyrkiske kypriotane som budde der frå før, var det mest problematiske du kunne gjere. Det vanskelege med feltarbeid er at du, i alle fall som mann i Midtausten, ikkje kjem så mykje heim til folk, hevdar Kjetil.

Det å stå og stange og tida går, det slit eg litt med no også. Du kan ikkje invitere deg sjølv heim til folk så lett. Dess meir moderne setting du er i dess verre blir det. Og det er jo naturleg det, me ville jo ikkje hatt antropologar vende rundt i husa våre. Kjetil ler; dei er jo ubehagelege og masete.

16

-Hugsar du kva du gjorde 22. juli i år?

-Ja, eg og familien min var på ei hytte på Sørlandet. Vi skjønte vel ikkje heilt kva som skjedde og alt var berre veldig forvirrande og merkeleg. Vi snakka veldig mykje om det og korleis noko slikt kunne skje.

Kjetil er litt usikker på om 22. juli kjem til å bli eit vendepunkt for oss som nasjon. Reint historisk kjem det nok til å bli det, seier han, men i praksis er det vanskeleg å seie. Om den norske mentaliteten blir den same står att å sjå. Hendingane 22/7 var nok ein av fleire forklaringar til at FrP som er eit såpass skeptisk parti til framand

produsert. Det blir veldig emosjonelt. Det er eit reality-show der alle i utgangspunktet kan delta.

22. juli var på ein måte samlande for oss som nasjon, men likevel har vi gått rimeleg raskt tilbake til kvardagen. Førestillinga om at dei døde vart offer for dei verdiane vi verdset i Noreg er også ein ganske sterk konstruksjon. Samtidig får ein ei sterk kjensle av å ta del i det, at det er våre minner og kjensler som står i fokus. Det er bygg og stader vi har sett eller veit om, og nokon kjenner kanskje nokon som var involvert på eitt eller anna vis.

Islamsk dyreofring

Kjetil held framleis på med forsking på den tyrkiske delen av Kypros

Portrettet -Eg ser på sekularisme og korleis ein relaterer seg til staten gjennom praksisen rundt dyreofring; prosessen, kva slags meining som ligg i det og korleis det påverkar individet. Den sekulære staten har hatt monopol på å samle inn skinnet som blir til overs. I løpet av ei periode på tre dagar er det ca. ti millionar dyr som blir ofra, og staten har i prinsippet retten til dei. Eg ser det i forhold til korleis den sekulære staten skil ut muslimske praksisar frå det offentlege. Staten prøver å tene på denne praksisen, medan dei som er meir religiøst orientert ønskjer å bruke pengane ein tener på skinnet til moskeen eller på dei fattige som ein gjerne gjer etter Ramadan. Det følgjer ein muslimsk fordelingslogikk som staten vil forby. Staten ser helst ikkje at moskeen eller ein organisasjon får støtte som ikkje er kontrollert. Når det gjeld kjøtet så er det ein regel at ein skal dele det opp i tre delar. Ein del til seg sjølv, ein til dei fattige og ein til vener og familie.

Dyrekroppen har ein slags kosmologisk meining i seg sjølv. Det blir eit bilete på samfunnsfordelinga.

Staten på si side seier at det er dei som skal skape visjonen for korleis samfunnet skal vere. Før stod ein for det meste og slakta dyret på opa gate, noko styresmaktene såg på som veldig grisete og ”u-europeisk”.

Vente-på-å-bli-professor?

Som post-doktor får du stipend i ein del år, men utan press til å publisere ei avhandling. Dei fleste har i tillegg litt undervisning, 25%, og så bør du publisere litt.

- Ein slags vente-på-å-bli-professor tittel?

-Det vert kalla ei rekrutteringsstilling, nettopp for å kunne vid-

arekvalifisere seg. Før så vart folk som jobba ved instituttet tilsett rett frå magistergrad, og magistergraden –dei eldste eg har sett var

“

Det offentlege biletet av antropologi er gjerne ei kulturrelativistisk tante. jo 48 sider med 4 litteraturhenvisningar, og to av dei var til Barth.

Det er klart at det er ei anna tid no.

fessorar merkar han lite til.

-Men det som er dumt no er at det har blitt vasstett skott mellom hovudfagsstudentane og dei tilsette, og endå verre lengre ned. Før var det sånn at var du hovudfagsstudent så var du ein av... ikkje gutane, men ein av dei som høyrde til på instituttet. Og det var veldig fint.

- Når du ikkje er antropolog, kva liker du å gjere då?

- Då er eg firebarns far.

Han flirer litt: Det er ikkje så mykje anna å gjere rett og slett. Og så bruker eg ofte å jobbe litt med antropologien frå ni-ti tida om kvelden.

Han har også eit hus under oppussing og ein idé om å bli meir ihuga Citroën-fan.

Han har ein og ein halv Citroën. Ein har han nemleg på deling med bror sin.

-Å restaurere Citroën kan vere ein retrett –eller mogleg back up karriere, humrar Kjetil.

- Korleis er ein typisk antropolog? Er det deg?

Det er litt tøft å ha eit visst press, litt konkurranse, men samtidig er stillinga ein vanvittig luksus samanlikna med andre land.

Kjetil hevdar likevel at han ikkje har trua på å nå professortittelen.

–Men det var jo det ein burde hatt.

Ein må publisere for å kome nokon veg. Eg må skjerpe meg på det.

Status-hierarki mellom post-doktorar, førsteamanuensisar og pro-

-Når eg først tenkjer på det, så er det gjerne ein som ikkje klarer å få blikket bort frå detaljane. Det offentlege biletet av antropologi er gjerne ei kulturrelativistisk tante. Det har skjedd ei endring i faget sjølv om antropologi gjerne har vore eit mannsdominert felt.

Då eg byrja på universitetet vart antropologi rekna som et gutefag.

Det var mykje meir teknisk, og veldig fokusert på slektskap. Med postmodernismen har ein gått mykje meir bort frå dei strukturelle prosessane som seier at ting kan vere både og.

Tekst: Henrik Jarholm og Anne Nogva

17

Bilder fra felt

Mari Lilja i Norge

“Jeg har vært på feltarbeid i Norge. Vinterbildene er fra Geilo. Der fulgte jeg turistbedriften Høvet Støtt, og fikk bl.a prøve hundesledekjøring for første gang. Bildene under er fra Langedrag Naturpark, der jeg tilbrakte sommeren blant masse herlige dyr og mennesker! Mye tid ble også tilbrakt rundt bålet under feltarbeidet!”

18

Bilder fra felt

Thomas Vik i Russland

“Kinesisk mur”: Et mer typisk turistbilde fra den kinesiske mur hvor jeg fornøyd har nådd et høydepunkt. Det man ikke ser her er det russiske flagget jeg bærte med meg hele veien. Turkameratene mine kalte meg “en ekte russer” etter denne bragden.

“Tri Kita”: Et lite utsnitt av markedet hvor man ser hovedinngangen til Tri Kita (Tre Søyler), som altså er bygningen hvor de aller fleste kinesiske handelsmenn i byen holder til. Meget bråkete sted.

“Universitetet”: Dette er det vakre hovedbygget til BGPU, det eldste universitetet i Blagovesjtsjensk.

Her studerte jeg russisk språk sammen med kinesere i fire måneder.

“Russisk piknik”: Et utsnitt av bordet fra feiringen av en bursdag, med mye klassisk russisk tilbehør - samt cognac og vodka. Nam, nam!

“Kina”: Rett og slett utsikten til Kina, nærmere bestemt til byen Heihe, fra russisk side. Bare ca 800 meter!

19

Kommunikasjon

Trangt i antropologiske rom Det har etter hvert blitt en kjent sak at det er trangt om plassen oppe på instituttet i åttende etasje. Dette gjelder ikke bare i forhold til lesesalsplasser for masterstudentene, men også i forhold til kontorer for de ansatte hvor flere deler kontor mens andre stadig flyttes rundt. Dette skapte bekymring blant masterstudentene ettersom de ikke visste hva som kom til å skje med plassene etter jul. Det er nå gitt ytterligere informasjon. Siden det har blitt ytret ønske om det har vi derfor laget en sak nettopp om denne litt kinkige situasjonen.

Vi snakket med instituttleder Edvard Hviding om saken. Han kunne fortelle oss at da de flyttet inn i bygget i 1993 var det en overkapasitet på plass. Siden den tid har instituttet stadig ekspandert, med blant annet et større antall masterstudenter og stipendiater enn tidligere. Dette er positivt på mange måter, men konsekvensen er at det har blitt for mange mennesker på for liten plass.

- Plassmangelen på nåværende tidspunkt er ekstremt akutt, men det jobbes med å finne alternative løsninger, sier Hviding.

Deler av Stein Rokkans hus, som tradisjonelt tilhører SV-fakultetet, disponeres for øyeblikket av psykologistudenter. Psykologistudentene har et stort plassbehov etter at SiB sentrum ble et ”permanent foretak”, da bygget originalt var ment for leseplasser til psykologistudentene. Plassmangelen som er så akutt for sosialantropologisk institutt er også følt hos andre fakulteter.

Eiendomsavdelingen, som er underlagt UiB, tar seg av arealdisponeringen til de ulike

20

Sofie Lindstrøms hus fakultetene samt organiseringen av salg og kjøp av bygg. Under intervju med Ove Botnevik fra UiBs eiendomsavdeling ble vi informert om at fordeling av areal skjer gjennom internhusleie der fakultetene leier areal av UiB gjennom eiendomsavdelingen, men Botnevik understreker at i det øyeblikket fakultetet inngår et leieforhold er det prinsipielt fakultetet som bestemmer hvordan arealet skal disponeres.

Selvsagt medfører denne leieordningen også at fakultetets økonomiske interesser med tanke på ressursbruk må ivaretas i forhold til behovet for plass.

Instituttet vil helst ivareta alles interesser, sier Hviding. De økonomiske ressursene setter naturlig nok rammer på hva som er mulig.

Her er det Fagutvalget som jobber for å passe på at studentene ikke kommer uheldig ut av en slik situasjon. Videre har det vært slik at Fagutvalget prioriterer faste leseplasser for masterstudentene i skrivefasen, kunne leder for Fagutvalget, Ingvild Prestegård, fortelle oss. Den utrykte mangelfulle kommunikasjonen mellom insti-

tuttet og masterstudentene samt Phd-kandidatene omhandlet det begrensede innsynet i prosessene på fakultetsnivå.

Kort tid før Kula Kula gikk i trykken, fikk vi bekreftet av instituttet at elleve av masterstudentenes leseplasser blir omgjort til kontor for instituttets stipendiater etter jul. Vi fikk imidlertid samtidig den gledelige nyheten om at disse plassene vil bli erstattet med femten nye leseplasser i Sofie Lindstrøms hus som kan disponeres fra og med januar. Det er Fagutvalget som har ansvaret for forvaltingen av disse plassene. I midten av november kommer sistnevnte til å ha et møte med administrasjonen og instituttet om hvordan disse skal forvaltes. Om Fagutvalgets reglement for tildeling av leseplasser forblir det samme som tidligere er foreløpig uklart, men det virker i hvert fall som at masterstudentene nå kan senke skuldrene.

Tekst: Are Brandvik og Ida E. Magnussen Foto: Paul Bernhard

Karrierevalg

Den fleksible antropologen Generelt er det få studenter som får relevant jobb i løpet av det første året etter endt bachelor- og mastergrad. For nyutdannede sosialantropologer oppstår det ofte et definisjonsproblem angående vår faglige kunnskap, noe som medfører ekstra hodebry i jobbsøkerprosessen. Hvordan kan vi endre dette?

Kandidatundersøkelsen 2009 utført av Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning ser på hvordan det har gått med studenter et halvt år etter uteksaminering fra en mastergrad. Av de sosialantropologene som var ansatt i fast fulltidsstilling var det kun 2,4 % (!) som anså stillingen som relevant i forhold til studiene. Tar man med de som har en relevant midlertidig heltidsstilling er det totalt 28,6 % som mener de har en jobb relevant for studiene.

I følge undersøkelsen er vi ikke bare ansatt i lite relevante stillinger, en mastergrad i sosialantropologi fører også til en status som lønnstapere med en gjennomsnittlig brutto månedslønn på 26.260 kroner. Hvordan snur vi denne negative trenden?

Hvor kan antropologer arbeide?

Det er vanskelig å finne frem i mylderet av utlyste stillinger, særlig problematisk er det kanskje når vi heller ikke vet hvilke stillinger vi skal lete etter. Hva kan man egentlig jobbe med som antropolog? På UiBs nettsider kan man få en oversikt over hvilke yrkesveier som er aktuelle for sosialantropologer: -Sosialantropologar arbeider i mange ulike yrke, ofte i tverrfaglege team, og gjerne også i jobbar som krev internasjonal kompetanse og krysskulturell innsikt.

Antropologar arbeider i den offentlege forvaltinga, i internasjon-

ale organisasjonar, på forskingsinstitutt, universitet, museum og høgskolar, og meir spesifikt innan arbeidsmiljørådgiving, i helse- og sosialsektoren, i arbeid med flyktningar og innvandrarar, i bistandsprosjekt og innan miljøvern.

ikke etter en som kan litt av alt, det er vår spesifikke kunnskap de er ute etter.

Dersom man tar dette i betraktning, hvorfor er situasjonen da slik at sosialantropologer ender opp med en underbetalt og irrelevant jobb?

Et nøkkelord her er å selge seg selv og for å kunne gjøre det er det viktig at vi er bevisst på egen kunnskap. Hva er det som skiller oss sosialantropologer fra andre fagdisipliner og kanskje mer viktig: hva er det som skiller akkurat deg fra alle de andre potetene der ute?

Er sosialantropologer en gjeng med poteter?

Hvem ser arbeidsgiverne etter?

Et godt tips for alle som snart er jobbsøkende er å dra på jobbsøkerkurs. Et slikt kurs kan bidra til å belyse de ulike problemstillingene som oppstår i forbindelse med jobbsøkerprosessen. Kula Kula deltok dermed på et jobbsøkerkurs i regi av Samfunnsviterne. Der fikk man presentert en paneldebatt hvor deltakerne bestod av aktører med samfunnsvitenskapelig og humanistisk bakgrunn, som arbeidet både i privat og offentlig sektor. Eksempelvis var en av deltakerne i debatten Marianne Ecker, som også blir intervjuet i artikkelen Antropologer - promoter dere!.

Et viktig budskap panelet gjentok flere ganger er at man som samfunnsviter må tørre å komme ut av den komfortable sonen. Selv om vi hele tiden blir foret med det faktum at vi har generelle egenskaper og dermed en uendelig liste med yrkesmuligheter, så må vi komme oss over “potetkomplekset”. Arbeidsgivere ser oftest

Panelet på jobbsøkerkurset er enig om at utdannelsen man har ikke betyr alt. Generelt er en god analytisk forståelse og evnen til å se sammenhenger samt det å være fleksibel, viktige egenskaper arbeidsgiverne ser etter. Aktørene på jobbsøkerkurser fremmet også frivillig arbeid som noe de ser etter hos en fremtidig arbeidstaker.

Ideelt sett ønsket deltakerne at man har arbeidet som praktikant over en rekker år.

For de fleste studenter vil gratisarbeid en sommer eller to fortone seg som en utopi siden lånekassen dessverre ikke støtter oss hele året. Da er det fint å vite at det er mulig å engasjere seg i frivillige organisasjoner, året rundt. Kula Kula trenger for eksempel alltid nye medlemmer.

Selv om antropologer tradisjonelt sett har besatt stillinger innenfor offentlig forvaltning, er privat sektor også attraktiv for vår fagdisiplin. Det er sjelden man

21

Karrierevalg finner stillinger som utlyses spesifikt for sosialantropologer, men det betyr ikke at stillingen ikke passer godt for oss.

Dersom en potensiell arbeidsgiver ikke klarer å plassere vår kunnskap er det vår jobb å definere oss selv inn i stillingen gjennom å vise våre egenskaper.

De eneste begrensingene vi som sosialantropologer møter når det gjelder arbeidslivet er de vi selv pålegger oss.

Faktaboks: Samfunnsviterne er en arbeidstakerorganisasjon som arbeider for å bedre medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår. For å bli medlem i Samfunnsviterne må en inneha en høyere samfunnsvitenskapelig eller humanistisk utdannelse. Samfunnsviterne tar også inn studentmedlemmer på alle nivå.

Karrieresenteret bestående av konsulenter som arbeider med å bedre kontakten mellom studenter og arbeidslivet, tilbyr også studenter diverse kurs som cv-skriving og jobbsøkerkurs.

4 i felt

Tekst: Silje Hjelmeland Olsen

Adil Awdelseed (28) Master in Anthropology of Development

Where are you doing fieldwork, and what are you doing?

My working title is: “Darhamid Sons Union: Understanding Political Development among the Darhamid Agro-Pastoralists in North Kordofan, Sudan”. The study is an attempt to investigate the impact, role and capability of civil society organizations to build and sustain development projects among the ever-changing rural agro-pastoralist communities in the context of the political developments in the post-separation Sudanese state.

What are the main challenges you have met during your fieldwork?

The main challenges I faced were the shortages and vulnerability of the theoretical approaches used to frame and represent the social reality, especially when taking into account the limitation of data collection in terms of time and space, and doing research on a multitude of topics. I have been working in a radical Sudanese rural community entrenched in a traditional Arabic and Islamic background. So, because of this strong societal culture it is difficult to meet women. Men are also difficult to talk to. Also because my questions related to political and policy issues my informants in the field very clearly revealed that they were scared when answering me. However, I always avoided asking about the names of my informants or asking them about their political affiliation, or inquiring them about anything that might expose important information about them to the government.

What will you miss the most from the field?

I will miss issues related to gender questions and children’s education in the agro pastoralist community.

Do you have any recommendations to future students that are going to conduct fieldwork?

We should realize that the field is always larger than we can imagine, so we have to go to the field with open minds.

We also have to be more flexible with project proposals and with the communities that we are studying, as well as behave carefully when collecting and analyzing existing events and social facts. We should also be aware of the need for privacy of the communities we are studying. We also need to be careful and try to avoid crossing “red lines” in terms of gender, religion, politics, culture and class. In sum, we must behave in a way that creates a bond of trust between ourselves and our informants, which will also help us in our fieldwork among them. We should thus return the respect they give to us. Finally, it is important that we leave a decent reputation with our informants, not only as a good anthropologist, but also as a good learner. Because when we know others, we know ourselves.

22

4 i felt Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Jeg er i Thailand, og gjør feltarbeid i to forskjellige transnasjonale samfunn ved grensen til Burma. Her jobber jeg som frivillig hos lokale NGOer, som samtidig fungerer som mine "felt". Jeg fokuserer på unge kvinnelige "borderlanders" og deres livsstrategier.

Hva er de største utfordringene på feltarbeidet ditt?

Jeg ble veldig syk under den første delen av feltarbeidet mitt. Jeg måtte til slutt bryte og dra hjem til Norge for å finne ut hva som feilet meg. Først etter 6 måneder var jeg frisk nok til å returnere til feltet; med en ny kronisk sykdom og en bærepose medisiner på kjøpet. Ellers er vel min største utfordring at jeg savner mannen og bikkja:) Hva kommer du til å savne mest fra feltarbeidet?

Menneskene! Jeg forlater noen av mine beste venner når jeg forlater feltet.

Karine Røthe (26) Master i Sosialantropologi

Har du noen tips til andre som skal ut i felt?

Skaff en god reiseforsikring! Det er gull verdt hvis det skulle skje noe uforutsett (sykehusregningen min i Thailand ble ganske høy til slutt!). Ellers er det "bare" å gi av seg selv. Man går inn i felten med kropp og sjel, og da er det like greit å gjøre mest mulig ut av det. Vær aktiv, vær åpen, ta initiativ, og bli med på det som skjer! Men for all del: Ta deg en velfortjent pause innimellom!

Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Jeg er i Kerala i India og ser etter hvordan helseturisme påvirker de lokale, da i hovedsak kvinner som jobber på en ayurvedisk klinikk.

Hva er de største utfordringene på feltarbeidet ditt?

Språket. Det er veldig vanskelig å lære seg malayalam. Og det at en nøkkelinformant plutselig forandret mening (fikk ikke lov til å være på klinikken likevel fordi han ikke fikk penger fra meg...).

Hva kommer du til å savne mest fra feltarbeidet?

Folkene jeg har blitt kjent med og stedet jeg er på.

Har du noen tips til andre som skal ut i felt?

Regn med at det ikke blir slik du hadde planlagt, vær åpen for alt, og du taper ingenting på å spørre!

Linn Palmstrøm (25) Master i Sosialantropologi

Where are you doing fieldwork, and what are you doing?

I am doing my fieldwork back home in Dar es Salaam, Tanzania. Having grown up here I speak Swahili fluently, making it easier for me to maneuver in the field alone. I am looking at how urban boundaries are extending and including rural villages in the peri-urban area. I am focusing on a small “traditional” Zaramo village (indigenous tribe to Dar es Salaam) which has virtually become an island surrounded by new building projects.

What are the main challenges you have met during your fieldwork?

In the beginning my main challenge was not knowing what to do with myself in the field and feeling awkwardly out of place. Now my main challenge is reciprocating my informants’ hospitality, how do I repay them for daily allowing me into their homes and putting up with me and my silly questions?

What will you miss the most from the field?

I will miss the friendly people and laidback atmosphere.

Maria Njau (24) Master in Anthropology of Development

Do you have any recommendations to future students that are going to conduct fieldwork?

Make time for writing field notes, it’s amazing how fast you forget!

Fieldwork is about people, so take time getting to know your informants.

23

Antropologer utenfor akademia

”Antropologer – promoter dere!”

Etter et langt studieforløp på Universitetet går studiene sakte, men sikkert mot slutten, og spørsmålene begynner å melde seg; hvor går veien videre? Hvor skal en søke jobb?

Det kan være utfordrende å forestille seg hva man skal arbeide med etter endt studieforløp ved universitetet. For de aller fleste av oss betyr det et liv ut av den trygge ”akademia-boblen” og ut i den store verden; arbeidslivet. Ofte er ikke jobbene man finner det første man assosierer med antropologi og de er like diverse som menneskene som besitter de. Her er et innblikk i tre ”typiske” antropologers arbeid og noen råd som kan være gode å ha med seg når en skal ut i arbeidslivet.

Marianne Ecker, fungerende Human Resourses-direktør ved Utlendingsdirektoratet.

- Hva er din utdanningsbakgrunn?

- Jeg har en cand.polit-grad med hovedfag i sosialantropologi fra Universitetet i Oslo(UiO) fra 1999. I tillegg har jeg også to års studier av økonomisk-administrative fag fra det som i dag kalles Høgskolen i Oslo.

- Hva er din yrkesbakgrunn?

- Etter å ha jobbet i et par kortere vikariater det første året etter endte studier, fikk jeg fast jobb i UDI. Siden 2000 har jeg beveget meg fra en sekretærstilling, til saksbehandler av asyl- og oppholdssaker, og videre til å bli seniorrådgiver innenfor HR-feltet.

bli besatt på nytt, og har personalansvar for 22 medarbeidere. Mine daglige arbeidsoppgaver består først og fremst i å påse og bidra til at enheten ivaretar de oppgavene og prosessene vi til enhver tid er involvert i. For tiden dreier det seg i hovedsak om å følge opp alle bestillinger vi får knyttet til lønnsog personaladministrasjon, en større satsing på lederutvikling, ivareta rekrutteringsprosessene, gjennomføre lokale lønnsforhandlinger, fasilitere omstillingsprosesser og samarbeidet med fagforeningene. Det er ganske omfattende og krever at man er veldig på og fokusert hele tiden.

- Føler du utdannelsen din er relevant i den jobben du utfører? Hvis ja, på hvilken måte?

- Ja, jeg synes jo det, men det blir litt mer utvannet over tid. Jeg er ikke alltid like bevisst på hvor jeg henter inspirasjon og referanser fra i enhver sammenheng. Jeg merker forskjell fra andre med annen fagbakgrunn når det gjelder å se helhet, ta ulike perspektiver, og evne til å forstå og forholde meg til sosiale relasjoner og interessemotsetninger. Det mener jeg definitivt er en styrke hvis man for eksempel skal jobbe i mer komplekse organisasjoner i konstant endring. For øvrig vil jeg tilføye at min identitet som fagmenneske over tid i større grad er blitt knyttet til det å være "samfunnsviter" heller enn "antropolog".

- Hva er jobben din nå og hvordan ser dine daglige arIngrid Jæger, prosjektleder beidsoppgaver ut?

Business Region Bergen og - I dag fungerer jeg som HR-direk- Bergen Næringsråd tør i påvente av at stillingen skal

24

- Hva er din utdanningsbakgrunn?

- Jeg har ni år med universitetsstudier. Det meste er tatt ved Universitetet i Bergen (UiB), ispedd ett år i Paris, ett år i Tromsø og til sammen ett år i India. Jeg startet med en Cand. Mag.-grad bestående av fransk, spansk og kunsthistorie, og begynte så på sosialantropologi. Jeg tok M.Phil i Anthropology of Development ved UiB.

- Hva er din yrkesbakgrunn?

- Etter endte studier, jobbet jeg som seminarleder på Institutt for sosialantropologi i kombinasjon med lærervikariat på barneskole.

Jeg drømte om jobb innen en internasjonal humanitær-/utviklingsorganisasjon og ville aller helst tilbake til Himalaya. Jeg reiste til Kathmandu, Nepal der jeg hadde flere venner som jobbet for FN og UD. Gjennom deres nettverk fikk jeg møter med ulike organisasjoner og ble tilbudt en konsulentstilling (med lokal lønn) for organisasjonen International Centre for Integrated Mountain Development. Da jeg kom hjem fra Nepal ble jeg tilbudt jobben jeg har nå.

- Kan du fortelle litt om din jobb?

- Jeg jobber nå i en delt stilling mellom Business Region Bergen og Bergen Næringsråd. Her har jeg jobbet i snart to år. Jeg har i all hovedsak med internasjonalisering og markedsføring av Bergensregionen å gjøre. Jeg har et særlig oppfølgingsansvar for vår felles Kinasatsing. Jeg er også prosjektleder for arbeidet vi nå

Antropologer utenfor akademia gjør med å utvikle en modell for at vår region skal bli en mer koordinert, effektiv og profesjonell vertskapsregion ved delegasjonsbesøk til Bergensregionen. Jeg koordinerer også delegasjonsreiser for næringsliv, offentlig og FoU ut i verden.

inarleder på Institutt for sosialantropologi. Og gjennom hele 2010 jobbet jeg som nyhetsredaktør i Studvest.

- Føler du at utdannelsen din er relevant for det arbeidet du utfører i dag? Hvis ja, på hvilken måte?

- Nå jobber jeg som journalist og fotograf i Byavisen i Bergen. Siden vi er en redaksjon med bare to journalister har jeg veldig allsidige arbeidsoppgaver. Jeg finner saker, intervjuer folk, tar bilder, skriver nyhetssaker, kultursaker, livsstilssaker og matsaker. I tillegg leser jeg korrektur og kommer med innspill på avisens layout.

- I jobben jeg har i dag syns jeg at jeg får brukt mange sider av min bakgrunn og kompetanse. Som sosialantropolog er man flink til å navigere sosialt, man er tilpasningsdyktig, og har evne til å sette seg inn i nye saker og miljøer på en grundig måte. Jeg synes absolutt antropologien, språkene og mine andre fag kommer til nytte når jeg jobber så mye med internasjonale spørsmål og har så mye med andre kulturer å gjøre.

Mari-Louise Uldbæk-Stephan, journalist og fotograf i Byavisen i Bergen - Hva er din utdanningsbakgrunn?

- Jeg har en master i sosialantropologi, samt et årsstudium i medievitenskap fra UiB.

- Hva er din yrkesbakgrunn?

- Jeg hadde til sammen tre år etter videregående der jeg gjorde andre ting enn å studere. I løpet av disse årene jobbet jeg med mye forskjellig, blant annet jobbet jeg i barnehage, malte hus og vasket kjøpesenter. Jeg har også hatt deltidsjobber på SFO og i bokhandel gjennom studietiden. Etter jeg fant ut at jeg hadde lyst til å bli journalist (i en alder av 25), fikk jeg etter hvert jobb som journalist i lokalavisen på Sunnmøre og senere sommerjobb som journalist i Haugesunds Avis. Like etter mastergraden jobbet jeg som sem-

- Prøv å sette ord på kompetansen du har tilegnet deg ved å gjennomføre et så omfattende prosjekt som et antropologisk feltarbeid.

Videre tilføyer hun;

- Hva er jobben din nå og hvordan ser dine daglige ar- - Mye av det en har lært er svært etterspurt kompetanse; prosbeidsoppgaver ut? jektplanlegging og gjennomføringsevne, analytiske evner, fleksibilitet, evne til kritisk informasjonsinnhenting. I tillegg har en evne til å takle store arbeidsmengder, gjerne i uoversiktlige situasjoner.

I tillegg fremhever Uldbæk-Stephan fordelen av å ha erfaring fra frivillig arbeid under studietiden.

- Føler du utdannelsen din er - Min erfaring fra Studvest, Røde relevant i den jobben du utfør- Kors og Kula Kula er noe av det er? Hvis ja, på hvilken måte? som virkelig teller positivt på - Min utdannelse er kanskje ikke direkte relevant for jobben jeg har i dag, men likevel mener jeg at mange elementer fra mastergraden min er relevant. Særlig tenker jeg på erfaringene jeg fikk fra feltarbeidet i India. Under feltarbeidet var det viktig å ha øynene med seg, observere ukjente situasjoner, for så å skrive ned det jeg hadde observert. Intervjutrening, og det å samtale med mennesker som lever helt andre liv, føler jeg også er en god erfaring som jeg har med meg fra min utdannelse.

Jeg tror faktisk at feltarbeidet gjør meg til en bedre journalist.

CVen.

- Ta med deg nysgjerrigheten og engasjementet fra studietiden. Det kommer veldig godt med, også i arbeidslivet, avslutter UldbækStephan.

Gode råd til jobbsøkersekken Så, hva slags tips og råd kan de ferdigutdannede antropologene anbefale antropologispirer på vei ut i arbeidslivet?

- Generelt tror jeg det er viktig at man leser stillingsannonser, prøver å forestille seg hva man kan bidra med i den enkelte stilling, og med jevne mellomrom utfordre seg selv på hva man er god til, sier Ecker. Dette blir også vektlagt av Jæger :

Uldbæk-Stephan

Foto: privat

Tekst: Solveig Stornes og Silje Fjærestad-Tollefsen

25

Feltarbeid

Feltarbeid under den egyptiske revolusjonen Myndighetenes nyliberalistiske politikk kumulerte de sosiale og økonomiske problemene i Egypt. I tillegg til minimal politisk ytringsfrihet og en voldelig politiinstitusjon var landet de siste årene en tikkende bombe. Mange spekulerte i at bomben ville eksplodere når den avsatte presidenten Hosni Mobarak kom til å dø, eller når sønnen Gamal Mobarak før eller senere ville bli Egypts neste president. Men bomben eksploderte tidligere enn forventet, og tilfeldigvis eksploderte den mens jeg var på feltarbeid. Da tunisiere avsatte president Ben Ali, ble egyptere inspirert. 18.januar i år begynte massemobiliseringen, og 25.januar tok 40 000 demonstranter til frigjøringens rundkjøring, Midan Tahrir, og revolusjonen ble en realitet.

Jeg bodde i nærheten av Midan Tahrir, men gjorde feltarbeid et

stykke unna blant resirkuleringsfolket (zabbaleen) i slummen Manchiet Nasr i Kairo. Resirkuleringsfolket samler søppel fra husholdninger og bedrifter i Kairo, og sorterer, bearbeider og selger gjenvinnbar materiale til lokale, nasjonale og internasjonale bedrifter og fabrikker. Det er en privat, organisert og klassehierarkisk virksomhet basert på familieenheter.

Majoriteten av dem som tar del i denne virksomheten er koptere.

Koptere er tilhengere av kirkeretningen disippelen Markus etablerte i Alexandria år 48 e.kr., og er en minoritet i Egypt. Jeg hadde planlagt å studere hvilke utslag myndighetenes moderniseringsdiskurs og NGO’ers utviklingsdiskurs hadde fått på resirkuleringsfolkets liv og arbeid, og hvordan de oppfattet og tilpasset seg de ”moderne” forandringene. Samtidig ville jeg utforske hva som gjør

dem til en minoritet og studere blant annet relasjonene mellom resirkuleringsfolket og muslimene i deres bosetning og relasjonen mellom resirkuleringsfolket og myndighetene.

I løpet av de 18 dagene det tok å avsette presidenten Hosni Mobarak ved månedsskiftet januar/februar, demonstrerte ikke resirkuleringsfolket som en samlet gruppe, men noen få deltok individuelt.

Etter at presidenten ble avsatt, og jubelen hadde roet seg, var det en alt-er-mulig atmosfære i Kairo.

Resirkuleringsfolket demonstrerte da mot to NGO’er. De mente at økonomisk støtte fra utenlandske organisasjoner, som for eksempel Bill and Melinda Gates Foundation hadde ”forsvunnet”, og at de to NGO’ene var korrupte. Situasjonen var spent i bosetningen, og ansatte i den ene NGO’en mente at demonstrantene hadde misforstått. Et møte ble holdt i den lokale kirken hvor NGO’en skulle presentere sitt budsjett og den lokale biskopen skulle megle, men det hele endte med at biskopen ble skjelt ut av demonstrantene.

Spenningen hadde akkurat roet seg da militærpolitiet, i samarbeid med profesjonelle innleide bøller, angrep resirkuleringsfolkets bosetning 8.mars 2011 da de demonstrerte mot at en kirke ble revet i nabobyen Helwan.

Omtrent ni unge menn ble drept og 134 ble skadet i bosetningen.

Det var første gang militæret drepte demonstranter etter at revolusjonen startet i Kairo, men det skulle ikke bli den siste. Dagen etter var det også første gangen militærpolitiet angrep demonstran-

26

Feltarbeid tene i det viktige revolusjonære midtpunktet Midan Tahrir.

Jeg hadde ikke forventet at resirkuleringsfolket ville demonstrere og dette var viktige hendelser som gjorde at jeg ikke lenger kunne følge den planlagte prosjektskissen. Politikk og revolusjon ble nærmest et daglig samtaletema.

Det vekket nye tanker og spørsmål i meg. Siden egyptisk media, som mer eller mindre er sensurert av militærstyret, formidler en litt pyntet versjon av hendelsene, følte jeg det var viktig å inkludere den folkelige kunnskapen jeg har om disse hendelsene. Det å inkludere opprør som ”cases” og myndighetenes diskurs gjennom media er noen av endringene jeg har måttet inkludere i min forskning. I tillegg har jeg måttet studere maktrelasjonene som resirkuleringsfolket er innlemmet i, utenfor og i bosetning, for å forstå hvorfor de trosset lokale autoriteter og demonstrerte. Å utføre feltarbeid under en revolusjon var en hendelsesrik opplevelse. Hverdagen var en berg-ogdalbane opplevelse, og av og til var jeg både spent og bekymret for hva morgendagen ville bringe.

Noen dager var det farlig å gå i gatene, andre dager trygt. Revolusjonen er ikke over i Egypt, den er en pågående prosess. Få av aktivistenes krav har blitt oppfylt, og de har måttet fortsette presset på

militærstyret. Militærstyret styrer landet med en jernhånd og mener nå at demonstrasjoner og streiker destabiliserer landet. Til og med internasjonal medias rapportering, slik som Aljazeera English, har blitt sensurert. Demonstrasjoner blir hyppigere slått ned av militærstyret ved bruk av vold, og over 12 000 aktivister og sivile har blitt stilt for militærretten og dømt til flere års fengsel. Mona Seif, grunnleggeren av organisasjonen No to Military Trials, får ofte henvendelser om grov tortur i fengslene. Militærstyret erklærte seg selv som beskyttere av revolusjonen 11.februar, og det egyptiske folket trodde genuint på det.

Men med tiden har denne tilliten sakte, men sikkert forsvunnet.

Også i resirkuleringsfolkets bosetning har hverdagen opplevdes som en berg-og-dalbane, og noen dager var det lettere å utføre deltakende observasjon enn andre.

Da det ble stille mellom meg og mine informanter, kunne jeg alltid ta opp de siste politiske nyhetene og en engasjert diskusjon ble satt i gang. Praktiske utfordringer i ettertid er for eksempel når jeg vil bruke feltnotater fra da militærpolitiet angrep resirkuleringsfolkets bosetning. Under slike spesielle situasjoner er det en overflod av følelser både under angrepet og dagene etter. En informant kan gi hysterisk overdrevet forklaring. Å skulle organisere informasjonen

jeg har føles som å legge et puslespill. Da jeg kom til bosetningen dagen etter angrepet var jeg i direkte kontakt med intens sorg og frustrasjon. Det føltes mer naturlig å være tilstede som medmenneske enn som forsker. Altså ikke presse på med mange spørsmål, men heller lytte til det de har å si. Det gjorde jeg egentlig oftere enn jeg liker å innrømme som sosialantropologistudent. For eksempel da jeg møtte konen til en av de drepte i bosetningen. Selv om det er lettere å analysere hendelsene mer objektivt nå som jeg har fått en tidsavstand fra dem, var det ikke alltid lett å være objektiv der og da.

De fleste i mitt sosiale nettverk i Kairo deltok i demonstrasjonene i Midan Tahrir, og ut i fra egne prinsipper deltok jeg også. Det jeg var øyevitne til, var ikke alltid et fint syn og jeg fikk oppleve hvordan egyptisk media feiltolker hendelser som jeg personlig var tilstede under. Jeg var engasjert, og ble provosert og utslitt. Men jeg ble også inspirert og rørt. Jeg har høye forventninger til revolusjonen, selv om den er en veldig treg prosess og diktaturet nå føres videre av militærstyret.

Tekst: Fatima Fowsi Al-Ali Foto: Ahmed Abol Hassan

27

Instituttseminar

Det lever, det lever i dag: antropologi i bevegelse Mulighet til å bli introdusert for det kontemporære antropologiske fagmiljøet og problemstillinger. Nye tanker, meninger og perspektiver. En arena for å delta i sosiale diskusjoner hvor faget i høyeste grad viser seg å være levende og i bevegelse. Videreutvikling og idéskaping. Nysgjerrigheten pirres! Klokken er kvart over ett og det er tid for instituttseminar i 8. etasje.

Det er torsdag og formiddagsmaten er nettopp ferdig spist.

Travle professorer og stipendiater småtraver rundt i gangene, men kikker nysgjerrig på oppmøtet gjennom de karakteristiske glassdørene. En del masterstudenter sitter med penn og papir, klare til å notere ned dagens fangst: ”hva slags nyttige analytiske begreper, perspektiver og teorier kan vi suge ut av dagens gjesteforeleser mon tro”? De fleste sitter og gnikker på kaffekoppen, noen har en liten samtale, men det er hovedsakelig stillhet og spenning som preger stemningen. Når lilleviseren nærmer seg kvart over har flere av de ansatte sluttet å trave og slått seg til ro i stolene: seminaret kan begynne.

Kontekst

Seminarrommet fungerer vanligvis som forelesningssal for mastergradsstudenter, som møterom og diverse andre arrangementer. Det henger et utvalg av feltarbeidsbilder på veggene, som skriker ”fornyelse”.

Stoler og bord er plassert i den klassiske hesteskoen, noe som gir et oversiktlig, åpent og egalitært forum. Blikket faller naturlig på den som presenterer.

Vi har forsøkt å grave litt i historien bak intsituttseminarene, og takket være Ørnulf Guldbrandsen kan vi her fortelle en kort historie om dets opprinnelse: allerede før vi ble erklært eget institutt arrangertes det antropologiske

28

seminarer ved UiB. Det første skal ha tatt sted i 1963 da Jan- Petter Blom og Fredrik Barth startet opp undervisning. Den gang lå antropologi under Filosofisk institutt. Hensikten var å ha et felles forum for kollegial presentasjon og diskusjon av arbeider 'in progress' og for å invitere eksterne forskere fra inn- og utland for å gi seminarer. Siden den gang har instituttseminarene levd lykkelig i alle sine dager, og framtidsutsiktene er vell så lovende.

22. september: en av mange torsdager i 8.etasje

Tjuefem personer med ulik antropologisk bakgrunn har møtt opp til dagens seminar, åtte av dem er mastergradsstudenter og resten er et utvalg av ansatte. Elleve er menn og resten kvinner. Mange sitter med kaffekoppene sine, en del stirrer ned i dem, i dyp konsentrasjon. Eller forventer de at gruten skal gi dem noen svar?

Formen på foredragene varierer fra gang til gang. Noen legger frem ferdige produkter, for eksempel i forbindelse med lansering av en ny bok. Andre presenterer helt ferske prosjekter og nye problemstillinger de ønsker tilbakemeldinger på, som var tilfellet da Dr. Maja Frykman 22. september presenterte sine tanker og utfordringer i studiet av ”kosmopolitisme”. Tittelen på foredraget var Cosmopolitanism in situ: daily urban sociabilities in Malmø og hennes foredrag er et

eksempel på hvordan et instituttseminar kan utforme seg.

Frykman presenterte et konkret spørsmål hun ønsket tilbakemelding på: "hvordan kan vi bryte ned kosmopolitisme til noe som kan forskes på empirisk? " Dette anså Frykman som den største utfordringen ved å studere ”kosmopolitisme”. Til tross for at det publiseres nye artikler om fenomenet nesten hver uke, er svært få forankret i empirisk forskning.

Frykman spurte: -How to make it do-able?

Gjennom seminaret ser de fleste ganske alvorlig ut; tenkende, grublende. Noen nikker mens andre noterer ivrig. Vi vet av erfaring at mye av notatene er spørsmål og kommentarer som skal stilles i diskusjonsrunden når presentasjonen er avsluttet.

Foredraget hennes varte i 45 minutter, men siden seminaret beregnes å vare fra ett til klokken tre valgte Frykman å vise oss noen bilder fra felt. Deretter var det, i seminarets vante praksis, tid for spørsmål og kommentarer fra salen. Men, frykt ikke! Det er valgfritt å kommentere, og en seminaransvarlig noterer seg rekkefølgen på hendene som febrilsk strekkes i været med en iver uten like. Gjennom denne diskusjonsrunden hender det at saken blir klarere. For det meste er det professorer og andre ansatte som

Instituttseminar stiller spørsmål eller kommenterer, men en gang i skuddåret hender det at en modig masterstudent våger å involvere seg i diskusjonsrunden med et forsiktig spørsmål. Masterstudenter sitter for det meste og hører etter og diskuterer gjerne oss i mellom etter seminarets slutt. Om du er student eller professor, instituttseminarene kan være både oppklarende og pirrende.

Maja forteller i intervju med Kula Kula at hun har studert kosmopolitisme de siste to årene. Hun ble interessert i begrepet da det stadig dukket opp i samtaler mellom ’ folk på gaten’ og i akademiske tekster. Hun forsøkte å legge forskningen død ettersom det er såpass stor utfordring å enes om hva begrepet betyr og hvordan en best kan forske på det. Anstrengelsen til tross, hun klarte ikke å kvitte seg med nysgjerrigheten.

-It is provocative, it is interesting!

Hvorfor delta på seminarene?

Det er mange grunner til å komme og høre på presentasjonene. Utbytte en får avhenger i noen grad av hvor i studiet en er og hvilke forskningstema en arbeider med for tiden. Noe av det

beste er likevel overraskelsene en kan få seg: deltagelse på instituttseminar kan lede til skapelse av tanker og perspektiver angående ens egen forskning som en ellers ikke ville kommet på. Som et eksempel kan det nevnes at de som jobber med bachelor -eller masteroppgave ofte deltar på institutt seminar rett og slett for å få noen tankevekkere, innblikk i nye teorier eller bare en aha-opplevelse.

Slike aha-opplevelser kan føre til at vi, ut fra eget materiale og egen tekst, er i stand til å utvikle argumenter som ikke ville kommet oss til bevisstheten om vi ikke deltok på seminaret. Med andre ord, en deltar på tross av at emnet ikke virker relevant eller interessant for oppgaven. Det er også en veldig god måte å følge med i faget på; hva skjer i antropologien for tiden, hva forskes det på og hvordan?

Da vi spurte Kathinka Frøystad om hva hun tenker om seminarene svarte hun at det fungerer som et slags skriveseminar for voksne, hvor en kan teste ideer og utkast. ”En ting som er viktig i forhold til instituttseminarene er at vi kan ha slike diskusjoner som går på tvers av regionale og tematiske fokus” sier en veldig engasjert og positiv Kathinka.

Arrangører

Christine Jacobsen, Bjørn Enge Bertelsen, Anette Fagertun og Eilin Holtan Torgersen er semesterets arrangører av seminarene og rekrutterer foredragsholdere ved semesterets start. De forsøker å tilfredsstille interesser til staben, og det er viktig med variasjon i både tematikk og geografisk område. Christine presiserte viktigheten av deltakelse blant instituttets studenter og ansatte da vi pratet med henne.

-Alle er så hjertelig velkomne, vi synes det er kjempeflott at mange på masteren kommer.

Av fordeler ved å komme som publikum nevner hun -Tilhørighet til faglig fellesskap, se de ulike posisjonene og retningene. Det er viktig å ta del i større samtaler. Det kan være nyttig å ha diskusjoner hvor alle på instituttet deltar.

Tekst: Camilla Aa. Jensen og Silje F.Tollefsen Foto:Paul Bernhard

Stemningsbilde fra seminar: engasjert Bertelsen, tenkende Bringa, en kaffekopp og slitte bilder.

29

Anmeldelser

Astrid Schau-Larsen (2011): In God we trust.

This short documentary manages to capture a range of voices on the problematic relationships between aid and ideology, religion and HIV/AIDS prevention. The film is set in Uganda, a country in which the HIV prevalence rate has made a negative turn in recent years. With some 15 billion dollars to 13 focal countries, the American PEPFAR program is intended to do something about the problem.

With excerpts from the program as a starting point, the film shows how religious beliefs guide certain methods of preventing and treating HIV/AIDS.

Gordon Mathews (2011): Ghetto at the center of the worldChungking Mansion Hong Kong University of Chicago Press Gordon Mathews offers an intriguing account into what he calls «low-end globalization». By exploring Chungking Mansion as a place; its reasons for existing, its significance and its architecture, history and organization. He presents us with a multifaceted picture of how globalization is experienced by most of the developing world today. The descriptions and interviews with people living there

30

Many Christian congregations in Uganda are active in the work against HIV/AIDS and receive financial support from the US. The film reports on a tendency in their campaigns away from the ABC (abstinence, be faithful, condoms), to an emphasis on abstaining and faithfulness only. This emphasis is linked to the view of extramarital sex as sinful. People worry that if they introduce condoms to youth, they encourage promiscuity at the same time. However, social realities of stigmatization, women’s general position as subordinate, and multiple sexual partners should be accounted for.

The film begins with a woman’s testimony of her experience with AIDS; she was infected by her husband without knowing he was HIV positive. As a result, two of her children was born with HIV. In these difficult times, she finds hope and comfort in her Christian faith. from Chinese owners, African suitcase entrepreneurs and Asian shopkeepers, to sex workers, asylum seekers and heroin addicted sons of long forgotten Gurkha, are all a part of this fragmented picture. Chungking embodies the fear of most Hong Kongers for the unknown other and is the picture of everything the Capital of successful «high-end globalization» does not want to be. Yet, this building is one of the most diverse and globalized ones in Hong Kong, and maybe in the world. The goods that pass through the building, the shopkeepers and the traders who buy these goods are all a part of a bigger world hierarchy.

These traders activities are not what most people associate with the term globalization. Rather, the author presents us with a reality where single individuals carry their goods across continents and borders with minimal interference from legalities and

In Uganda, contrasting many western settings, religion is deeply embedded in daily life and less a delicate matter. However, this relationship between faith and living is at the centre of many questions; what happens when people listen to their pastors rather than the health workers? Is abstinence a myth? How can women choose to abstain when it is not her choice?

In God we trust conveys a nuanced picture of the difficult questions surrounding HIV/AIDS prevention in Uganda. Scenes from difficulties and happiness in daily life together with various accounts of HIV/AIDS victims, health workers, pastors, international volunteers and ordinary people, multiply to a well-documented study.

A study which again reminds us of the importance of ethnographic contribution.

Tekst: Anne Nogva copyrights. It`s a world where hard cash is the lingua franca, but also a world of opportunities for individuals seeking a better life.

Mathews also explore the field of multi-site fieldwork as he and his research assistants follow the goods and the people back to Lagos, Nigeria and to Dubai, Saudi Arabia. This enables him to get a glimpse of the intricate web where Chungking Mansion is the core for places in the periphery of globalization.

I would have preferred a more indepth analysis of consequences of the “low-end globalization”. Still, if you take into account the length of the book, Gordon Mathews has successfully uncovered the individual’s stories of globalization as it is experienced by the majority of the world`s population.

Tekst: Solveig Stornes

Fire antropologistudenter

Fire antropologistudenter 1. Har du gjort deg noen tanker rundt hvorvidt det bør være total ytringsfrihet, eller om den bør begrenses for enkelte i offentlig debatt i Norge?

2. Hva synes du om utviklingen i Norge som et stadig mer multikulturelt samfunn?

Navn: Guri Bendz.

Alder: 21 år.

1. semester, årsstudium i sosialantropologi.

1. Skal først noen få ytre seg så skal alle! Men man bør tenke gjennom hva man sier. Men hva skulle man i så fall sensurert? Og hvem skulle gjort det?

2. Jeg har ikke noe imot det! Man er opptatt av forskjellige ting og man må respektere hverandre for det. Men jeg synes det er viktig at innvandrere kommer seg inn i samfunnet, lærer språket og respekterer oss og.

Navn: Eirik Blåsternes.

Alder: 27 år.

1. semester, mastergrad i sosialantropologi.

1. Sosialt bør det være total ytringsfrihet. Men media bør begrenses på moralsk grunnlag. Det kan skape dårlig form for holdninger og verdier å henge ut folk.

2. Det er ingenting annet enn positivt! Hvis man ikke kan supplere det å være nordmann med andre bakgrunner, språk, tradisjoner og verdier da har vi ikke behov for å lære noe mer.

Navn: Sissel Småland.

Alder: 35 år.

Mastergrad i sosialantropologi, 1. semester.

1. I utgangspunktet bør det være full ytringsfrihet. Men det er i utgangspunktet. Det er enkelte som er til fare for seg selv og som kan dra med andre igjen.

2. Bare bra!

Navn: Joakim Thorgersen Alder: 22 år.

Bachelorgrad i sosialantropologi, 1. semester.

1. Nei! Full ytringsfrihet! Så lenge de ikke maner til vold eller oppfordrer til vold.

2. Det synes jeg er flott! Vi kan ikke gå mot et multikulturelt samfunn. Det bør være reguleringer for innvandring, men så lenge de kommer her for å leve og jobbe i Norge er det flott.

Tekst: Johan H. Knutsen og Dag B. Kolstø Foto: Paul Bernhard

31

Atingting Hør! Atingting trommer her!

Da Atingting kom til instituttet visste han lite om antropologer. Atingting har reist langt for å komme til dette land. Til alle de nyeste antropologene som ikke engang har begynt på det store overgangsritualet (det hvor de trommer så grundig på tastaturene) kan Atingting fortelle mange underlige historier. Noen tror at Atingting ikke forstår, men Atingting får med seg mer enn mange tror.

Atingting er en stor tromme, men store trommer har også ører. Selv om det ser ut som om Atingting står i egne tanker hører han hvisking i gangene. Om han hvis navn ikke må nevnes. Atingting ble faktisk nesten litt redd. Er denne mannen virkelig så farlig at til og med navnet hans kan gjøre skade? Noen ganger har ungantropologene stått og snakket om han mens de venter på heisen. Da ser de seg over skulderen før de hvisker navnet hans eller bare tre bokstaver; T – H – E..

På høyden trommet en ung mann, for full sal, uhørte meninger. Alle var enige i at det var uhørt.

Men hva hørte de egentlig? Hørte de hans frykt eller lengsel? Eller hørte de kun sitt eget trommende hjerte? De som er mange nok til å tromme høyere enn ham. Er de redd fordi han trommer høyt?

Hvordan kan menneskene være redde for både en som trommer med hat og en som stort samfunnsengasjement? Dette er i sannhet en underlig stamme å være tromme i. I Bergen er det langt mellom nytt vær og noen dager kan troen på egen styrke til å tromme nesten regne helt bort.

Men Atingting synes det er så mange dyktige og unike ungantropologer i gangene nå. Atingting har lært at hvis noe ikke kan trommes med stolthet er det ikke verdt å trommes. Når noen er redde kan de jo tromme sammen noen flere å tromme med. Når mennesker trommer sammen blir Atingting glad og rørt.

For hva er vel livet uten tromming?

-Atingting

En stor takk til Kulturstyret for støtte til Kula Kula