Kula Kula 2011 #1

KULA KULA Antropologisk tidsskrift, nr. 1, v책r 2011

Smedal om feltarbeid Facebook og sosiale medier Antropologer i offentligheten Portrettintervju med Mary Bente Bringslid

Redaksjonelt

Bak; Mads Solberg. Midten f.v. Jonatan Lohne Anabalon, Anne Lapin Gundersen, Silje Hjelmeland Olsen, Eva G. Stokke-Zahl, Mari Garaas Løchen, Henrik Jarholm. Foran f.v.: Maria Sørlie Berntsen, Hildur Thorarensen.

Mens vi venter på at våren skal gjøre sitt inntog i Bergen by, er vi på plass med vårsemesterets utgave av Kula Kula. Vi er i stadig vekst, og denne gangen har vi utvidet ikke bare antall redaksjonsmedlemmer, men vi har også økt antall sider i bladet.

I denne utgaven av Kula Kula kan du lese om noen dagsaktuelle problemstillinger knyttet til sosiale medier og feltarbeidet. Skal en antropolog på feltarbeid legge informanter til som venner på Facebook, eller bør en forsøke å unngå dette? Hvilke problemer og fordeler kan dette innebære? Vi har også en sak om hvordan sosiale medier relateres til revolusjoner – med utgangspunkt i den nylige konflikten i Egypt.

I tillegg har vi sett på hvordan antropologer forholder seg til slike konflikter i media og offentlige rom.

Videre har vi vært så heldige at professor Olaf Smedal har sendt oss et underholdende og tankevekkende innlegg om feltarbeid. Du kan her lese om hvordan denne erfarne antropologen i sin tid hadde startproblemer når det kom til alt fra mat og helse til giftige øgler og skorpioner, i tillegg til hvilke råd han fikk at Fredrik Barth og Eduardo Archetti før han dro på feltarbeid.

Som vi alle vet behøver en ikke nødvendigvis å dra til andre siden av jordkloden for å få et utfordrende og spennende feltarbeid, og til denne utgavens portrettintervju har vi valgt noen som har gjort flere feltarbeid i Norge, nemlig førsteamanuensis Mary Bente Bringslid. I tillegg har stipendiat Marit Vaula Rasmussen sendt oss et interessant innlegg om sine erfaringer med feltarbeid blant transseksuelle i Norge.

Feltarbeidet er generelt en viktig erfaring å ha med seg videre i livet. Dette kan du blant annet lese om i vår utvidede utgave av Antropologer i arbeidslivet, hvor vi har fokusert på å få frem hvordan antropologien kan brukes aktivt også utenfor akademia.

Samtidig med semesterets utgivelse lanserer vi vår ”nyoppussede” hjemmeside, www.kulakula.org, og Kula Kula vil gi en stor takk til Muhammad Saeed som har hjulpet oss masse med utformingen av denne.

- Redaksjonen Forsidefoto: Maria Sørlie Berntsen, Foto av redaksjonen: Mona Maria Nyberg

2

Innhold

Innhold: Å hoppe fra skuldrene til kjemper

4

Antropologer i arbeidslivet

6

Revolusjon og sosiale medier

8

Antropologien og det offentlige

10

Portrettintervju: Mellom bygd og by

13

Foto fra felt

16

Fire i felt

18

Betwixt and Between - Det halvoffentlige rommet

20

Feltarbeid i Norge

23

Sosialantropologisk metode

25

Bokanmeldelser

30

4 på høyden

31

Atingtings tanker

32

På side 8 kan du lese om sosiale mediers rolle i revolusjoner.

Foto: Nefissa Naguib

3

Livet etter antropologistudiene

Å hoppe fra skuldrene til kjemper

Hva slags fremtid går egentlig uteksaminerte antropologistudenter i møte?

Kula Kula har forhørt seg rundt på instituttet og vært på jobbsøkerkurs på Karrieresenteret for å finne noen svar.

Som antropologistudent må en tidlig venne seg til spørsmålet “men hva kan du egentlig jobbe med når du er ferdig?” Enten det er familieselskap eller på fest; hvor enn man forteller hva man studerer blir man stilt det samme spørsmålet.

Som regel blir man svar skyldig; “tja, det får tiden vise” sier man kanskje, og skifter tema.

Mange av oss som studerer sosialantropologi har ingen klar plan for hva vi skal gjøre etter endt utdanning. En del ble kanskje lokket mot faget nettopp fordi det kan brukes til så mangt. Dermed var det ikke så farlig at vi ikke visste akkurat hva vi skulle bruke antropologien til etter studiene. Når dagen der vi må legge bak oss vår etter hvert nokså trygge studenttilværelse nærmer seg, ser virkeligheten straks ganske annerledes ut.

4

Ferdig utdannet sosialantropolog. Hva nå?

Et par raske søk på NAV og FINN sine hjemmesider gjør det åpenbart at så godt som ingen stillingsannonser er rettet spesifikt mot sosialantropologer. – Unntaket er om det er snakk om en doktorgrad eller en administrativ stilling på et av landets universiteter, men slike stillinger vokser som kjent ikke på trær. Dette er de fleste av oss klar over når vi begynner på studiet.

Likevel velger noen av oss å fortsette på antropologifaget. Ifølge studiekonsulent Hilde Marie Rognås fullfører mellom 30 og 40 studenter sin bachelorgrad i sosialantropologi på UiB hvert år. På masternivå uteksamineres det rundt 15 kandidater årlig. I tillegg kommer Antropology of Development-programmet som har mellom 10 og 20 studenter annet hvert år.

Ved siden av et eksamensdiplom, et abonnement på Norsk Antropologisk Tidsskrift og et slips/sjal med UiB-logo, får de uteksami-

nerte masterstudentene med seg et ark der det står en emnebeskrivelse på hva sosialantropologi er.

Dette er ganske talende for hvor ukjent faget vårt faktisk er for de fleste. For den noe nervøse og nyutdannede antropologen som skal kaste seg ut i jobbsøkeprosessen blir neste oppgave da å presentere faget på best mulig måte for fremtidige arbeidsgivere.

Viktig å promotere antropologiutdannelsen Overgangen fra studiehverdag til arbeidsliv er kanskje spesielt stor for oss universitetsstudenter som ikke har yrkesspesifikk utdanning, og så godt som ingen praksis i løpet av studiene. Likevel er det relevante aspekter vi kan trekke frem fra antropologistudiet som verdsettes i arbeidslivet. For masterstudenter er et av disse selvsagt det berømte feltarbeidet med en varighet på fem til seks måneder.

Det at studentene på egen hånd planlegger og gjennomfører et eget prosjekt gir stor kompetanse i seg

Livet etter antropologistudiene selv. Når man kaster seg ut i noe ukjent og fremmed får man en lærerik erfaring å ha med seg videre i livet. Dette påpeker også professor i sosialantropologi, Anh Nga Longva; “kanskje det aller viktigste våre studenter lærer i løpet av et feltarbeid er å takle uventede situasjoner og ta ting på sparket.”

Dette gjør at antropologer gjerne er bedre rustet enn noen med master i andre fag til å takle uforutsigbare situasjoner på arbeidsplassen.

“Man blir en slags Petter Smart” smiler Longva.

Andre ferdigheter man tilegner seg på universitetet er kanskje mindre innlysende, men ikke desto mindre ettertraktet hos en potensiell arbeidsgiver. Vi har lært å behandle og sortere store mengder informasjon, tenke kritisk og arbeide selvstendig. I tillegg utarbeider man gode analytiske ferdigheter og blir flink til å strukturere hverdagen. Fra antropologifaget spesielt utvikler man evnen til å tenke krysskulturelt; å forstå mennesker ut fra deres liv, premisser og forutsetninger.

“

Man blir en slags Petter Smart

I tillegg kommer metodiske egenskaper man opparbeider seg i løpet av et feltarbeid. Alt dette er ferdigheter som kan komme godt med i arbeidslivet, bare man får satt ord på dem og gjort dem relevante for arbeidsgiver. Dette er noe Gro Dyrhaug, karriereveileder på Karrieresenteret legger stor vekt på; “ha selvtillit på det du kan og vær stolt av faget ditt! Du kan garantert mer enn du tror selv, men du må bruke tid på å bevisstgjøre deg dine egne styrker og lære å markedsføre deg selv”.

Hilde Ellefsen, førstekonsulent på Institutt for Sosialantropologi vektlegger likeledes at det er viktig å få frem egne ferdigheter. “Det er viktig å sette seg godt inn i hva den enkelte jobben innebærer, slik

at en kan gå inn på hvert enkelt punkt og se nøyaktig hva en har å bidra med som antropolog i akkurat den stillingen. Les stillingsbeskrivelsene nøye, og unngå å sende generelle søknader”, råder hun.

Dessuten er det minst like viktig å selge seg selv som person og vise engasjement, legger hun til.

Spissing av kompetanse Både Dyrhaug og Ellefsen understreker altså viktigheten av den generelle kompetansen en tilegner seg i løpet av et antropologistudium. Samtidig kan også en opparbeidet spisskompetanse være relevant for mange. Dersom du allerede har en klar idé om hva du kunne tenke deg å jobbe med kan det være aktuelt å velge tema for masterprosjekt med drømmejobben som utgangspunkt.

Har du for eksempel lyst til å jobbe med spørsmål knyttet til innvandring kan du gjøre feltarbeid i en flyktningleir eller på asylmottak.

Ser du for deg en jobb innen rusproblematikk kan du ta for deg spørsmål knyttet til dette temaet på feltarbeid. På samme måte kan man tenke strategisk ved å velge en region eller et land der man kan tenke seg å jobbe i fremtiden, eller der det utlyses mange stillinger. Kanskje klarer du å kombinere flere av dine interessefelt i ett og samme prosjekt?

Tverrfaglig kompetanse kan også være nyttig, og det å kombinere antropologistudiene med andre fag kan være lurt. Dette gjelder kanskje spesielt for de som avslutter studiene etter bachelor, da mange stillinger krever mer utdanning enn dette. En undersøkelse utført av UiB fra 2008 viste at 56 % av stillingsannonsene hadde master som ansettelseskriterier, mens kun 17 % hadde stilt krav om bachelor.

Optimisme på veien En undersøkelse om karrieremuligheter og -valg for sosialantropologer utført av Institutt for Sosialantropologi i 2008 viser at hele 80

% av uteksaminerte master- og hovedfagsstudenter mellom 1998 og 2006 fikk jobb innen seks måneder etter endt studium. Halvparten av disse fikk relevant jobb på denne tiden, mens det etter to år var 72 % som anså jobben sin som relevant.

Tre fjerdedeler av de som deltok hevdet at det var en fordel å ha hovedfag/master i deres nåværende stilling. Det å ha studert akkurat sosialantropologi syntes imidlertid å ha vært mindre sentralt for de fleste av deres arbeidsgivere.

“

Vær stolt av faget ditt!

Dette er nok en følge av at mange arbeidsgivere som nevnt ikke helt vet hva sosialantropologi er. Vår oppgave blir da å promotere oss selv og selge det vi har lært av faget vårt. Dette var også en av konklusjonene fra undersøkelsen utført i 2008; det finnes relevante og tilgjengelige jobber der ute, men nyutdannede antropologer må være flinke til å demonstrere egen kompetanse og kunnskap.

Kjekt å vite: -Husk at kun 40 % av alle stillinger utlyses.

- Institutt for Sosialantropologi skal snart lage et alumniprosjekt der uteksaminerte kandidater skal få mulighet til å holde kontakten med fagmiljøet og medstudenter. Samtidig skal dette kunne gi kunnskap tilbake til instituttet og studentene om hvordan tidligere studenter klarer seg på jobbmarkedet.

Nyttige nettadresser: www.global.no www.jobbnorge.no www.karrieresenteret.no www.lnu.no

Tekst: Maria Sørlie Berntsen og Hildur Thorarensen Foto: Maria Sørlie Berntsen

5

Antropologer i Arbeidslivet

Antropologer i arbeidslivet Mange antropologistudenter har pakkelisten til feltarbeidet klar fra første ex.phil-forelesning, mens andre er usikre på en fremtid som antropolog. Hva slags jobb kan man få? Kula Kula har snakket med to tidligere studenter.

Bachelorstudenten: Marthe Halvorsen

Var antropologistudiene relevante for deg i denne jobben?

- Veldig! U-landslinja på Sund har et antropologisk perspektiv. De legger opp til at studentene skal ha individuelt feltarbeid på studieturen. Det blir også lagt vekt på å

Lærerjobben på Sund var et vikariat, og Marthe jobber nå i hjemmesykepleien i Bergen, mens hun driver med musikk på siden og tar kurs i blant annet musikkterapi.

Marthe Halvorsen (26) ble ferdig med bachelor i sosialantropologi våren 2009. Høsten 2010 fikk hun en forespørsel fra Sund folkehøgskole om å være lærer på U-landslinja, med ansvar for en nesten to måneder lang studietur til Guatemala.

“

U-landslinja på Sund har et antropologisk perspektiv. De legger opp til at studentene skal ha individuelt feltarbeid.

Marthe representerer på mange måter den typiske student, som ikke har gått i rett linje fra ex.phil til ferdig bachelor. Hun startet på årsstudium i spansk, med utveksling i Peru. Deretter tok hun et års permisjon, hvor hun bosatte seg i Peru for å bli bedre kjent med landet og jobbe med forskjellige kreative prosjekter. Da hun kom tilbake begynte hun på bachelor i antropologi.

Hva er planen videre?

Hvorfor tror du at du fikk jobben på Sund?

- Jeg har vært på brigade med Sund folkehøgskole tidligere, og da jeg hadde permisjon etter semesteret i Peru var jeg assistent på studieturen. I tillegg har jeg vært i Guatemala ved flere tidligere anledninger, dermed kjente jeg godt til både landet og folkehøgskolen.

Jeg har i tillegg jobbet ganske mye med Latin-Amerika både gjennom radio, tidsskrift, og organisasjonsarbeid.

6

min var folklorifisering av musikk i Latin-Amerika, så regionalt var det jo absolutt relevant. Kanskje ikke direkte relevant i forhold til musikk-temaet, men folklorifisering av urfolkskulturer er i høyeste grad relevant i et Guatemalansk perspektiv.

oppholde seg på ett sted over lengre tid. Det blir sett på som viktig å gå i dybden på ett sted. I tilegg har linjen et kritisk blikk på bistand, noe som også blir belyst gjennom studieturen.

Var bacheloroppgaven din relevant på noen måte?

- Temaet for bacheloroppgaven

- Det var veldig inspirerende å jobbe med ungdom. Kanskje jeg skal bli lærer, for eksempel på en folkehøgskole? Jeg har også jobbet en del med radio, og det å lage radio med en sosialantropologisk vri er noe jeg gjerne skulle gjort mer av. En drømmejobb er vel en jobb hvor jeg kan jobbe med mennesker, på tvers av ulike kulturer, gjerne med fokus på kreative plattformer som brobyggere i samfunnet. Dette semesteret skal jeg jobbe og reise til Mexico, hvor jeg håper å få delta på flere kurs i musikkterapi. Kanskje blir det pedagogikk til høsten?

Antropologer i Arbeidslivet Masterstudenten: Anja Bere Anja Bere (27) ble ferdig med master våren 2009, og har jobbet i den kommunale delen av NAV siden høsten 2010. Hva gjør du i jobben din?

- Jeg jobber med kartlegging og oppfølging av sosialklienter. Målet er å finne løsninger som kan passe for klientene, for eksempel i forhold til utdanning og arbeid.

I tillegg til intervjuteknikk må Anja også huske hva folk sier under møter, for så å notere det ned i etterkant og analysere informasjonen hun har fått. Ikke ulikt en antropolog på feltarbeid, med andre ord. Informasjonen bruker hun til å forstå hva slags løsning som kan være riktig for klienten, og motivere videre til dette.

- Jeg må også tenke på konteksten

Hvordan er en typisk arbeidsdag?

- Det er mye forskjellig!

Dagene består vanligvis av samtaler med klienter på kontoret, eller besøk hos bedrifter for å avtale praksis med klientene eller finne ut om denne arbeidsplassen kan være noe for dem. Det er også henvisninger videre, for eksempel til rusbehandling, også hjelper jeg til med skriving av jobbsøknader. Jeg jobber mest med ungdom, og med mennesker med fremmedspråklig bakgrunn.

NAV er jo en organisasjon som har mange negative konnotasjoner knyttet til seg. Er det kjedelig å jobbe på NAV? - Nei! Det er veldig kjekt å jobbe med folk, man får et unikt innblikk i folks liv. Noen er takknemlige for hjelpen de får, og det er veldig kjekt når man klarer å få en god relasjon. Gjennom å snakke med alt fra leger til arbeidsgivere får jeg også innsikt i hvordan arbeidsmarkedet og byråkratiet i Norge fungerer.

Hvordan får du bruk for din antropologiske kompetanse på jobben?

- Gjennom antropologien er jeg trent opp til å ha overblikket over situasjoner. Fra feltarbeidet har jeg fått erfaring med å stille annerledes spørsmål.

lært samfunn. Mens temaet for Anjas oppgave ikke var direkte relevant for jobben hun fikk, var det at hun hadde master i seg selv en viktig faktor. Og ikke minst feltarbeidet.

Har du et forslag til hva en masterstudent i antropologi kan fokusere på ovenfor en potensiell arbeidsgiver?

- Gjør feltarbeidet relevant! Få fram at det er et selvstendig prosjekt. På intervjuet med NAV ble jeg spurt mye om feltarbeidet, for eksempel om instituttet hadde ordnet kontakt med informanter for meg. Så det er viktig å få fram at man organiserer det på egenhånd.

Begynte du i jobb med en gang du var ferdig med master?

- Da jeg var ferdig jobbet jeg i et bofelleskap for psykisk utviklingshemmede i Bergen, før jeg dro til New York i tre måneder og jobbet som frivillig. Før jeg begynte i NAV var jeg også frivilligkoordinator i Røde Kors.

Hadde dette noe å si for at du fikk jobben du har nå?

og helheten i situasjonen jeg analyserer. Hvilke årsaker er det til at klienten ikke møter opp til et avtalt tidspunkt? I forhold til fremmedspråklige går mange av utfordringene på å forstå hvordan det norske arbeidslivet fungerer, her er antropologien med for å forstå dobbeltheten.

“

Gjør feltarbeidet relevant!

Anja gjorde feltarbeid blant konservative kristne i en liten by på østkysten i USA, og studerte hvordan de håndterer å leve i et seku-

- Ja, alt gjorde en liten forskjell.

Jeg ble spurt om alle jobberfaringene på intervjuet. At jeg hadde jobbet i bofelleskap var også relevant i forhold til kommunikasjon med klientene.

Har du noen tips til antropologer som er på vei ut i arbeidslivet?

- Vær tålmodig i jobbsøkerprosessen! Kjeder du deg og synes at ting tar for lang tid, engasjer deg i frivillig arbeid så du får enda mer erfaring.

Tekst: Mari Garaas Løchen og Anne Lapin Gundersen Foto, M. Halvorsen: Maria Sørlie Berntsen Foto, A. Bere: Svein Erik Pedersen

7

Revolusjon og sosiale medier

Revolusjon og sosiale medier Under den siste tidens oppstand i Egypt og Tunisia har mye av fokuset ligget på internett og sosiale medier.

Er denne vektleggingen overdrevet, eller kunne ikke revolusjonen skjedd foruten?

En revolusjon kan karakteriseres som en total samfunnsendring.

Ikke bare ved å se på hvilke resultater man oppnår, men også ut fra å se på hele prosessen som en bevegelse. Den siste tidens revolusjoner i Egypt og Tunisia har blitt karakterisert som verdens første internettrevolusjoner. At kommunikasjonsteknologi spiller en aktiv rolle i å samle massene og formidle revolusjonens budskap, er ikke i seg selv et nytt fenomen. Fjernsyn spilte nok også en stor rolle i å spre bildene av massedemonstrasjoner i Øst-Europa i 1989. Bevegelser som omsider skulle føre til Sovjetunionens fall. Internett og sosiale medier skiller seg fra tidligere former for kommunikasjonsteknologi, ved at de har en unik evne til å skape kollektiv samhandling. Det skriver professor i statsvitenskap ved UiO Øyvind Østerud i en kronikk i Morgenbladet 04.03.11.

Fra svake koblinger til sterke koblinger Mange har spurt seg om hvilken

8

rolle internett og sosiale medier har hatt i det politiske bildet under den siste tidens oppstand i store deler av den arabiske verden. Malcolm Gladwell, spaltist i The New Yorker, skriver den 02.02.11 at betydningen av sosiale media er kraftig overvurdert siden man har hatt revolusjoner før internettalderen. Han mener at organiseringen for å få i stand et opprør er basert på andre metoder enn hva man benytter seg av gjennom Internett.

Sosiale medier er først og fremst svake bånd, mens høyrisikoaksjoner mot regimer er befestet i dype røtter og bånd mellom deltagerne påpeker Gladwell.

Professor i sosiologi, Zeynep Tufecki skriver i Technosociology 15.01.11, at koblingene over nettet kan gå fra å være svake til å bli sterke. Det er ikke internett i seg selv som skaper revolusjon. Revolusjon, det er folket flinke til å skape selv, men internettet skaper en effektiv base for å koble mange folk sammen. Internett kan være det nødvendige verktøyet som fører til «the tipping point», hvor mobiliseringsevnen gjør seg til syne slik vi har sett i den siste tiden, ifølge Tufecki.

Sosiale medier avgjørende for regimets fall

Linda Kjosås, universitetslektor ved institutt for fremmedspråk ved UiB, hevder i På høyden 02.03.11 at Facebook og andre sosiale medier var avgjørende for at Hosni Mubarak gikk av som president i Egypt tidligere i februar. Det hele begynte med Khaled Said, en av mange som har blitt utsatt for politivold.

Khaled Said døde av skadene. De som var vitner til ugjerningen ble truet på livet. Den offisielle forklaringen på Saids dødsfall var at han rømte fra politiet og ble funnet kvalt av en pose narkotika

“

Vi undervurderer mennesket som «politisk dyr».

nedi halsen. Forklaringen sprakk da bilder av den mishandlede Said lekket ut og ble delt på nett, deriblant på Facebook-siden «We are all Khaled Said». Drapet på Said skulle vise seg å bli gnisten som antente harmen i det egyptiske folket.

Lars Nyre, førsteamenuensis ved institutt for medievitenskap ved UiB, skriver i Journalisten 04.03.11 at vi undervurderer mennesket som «politisk dyr». Han mener

Revolusjon og sosiale medier den viktigste grunnen til revolusjonstilstandene er politisk vilje.

Sosiale medier har vært viktige i revolusjonskampen, men vil framstå som tomme patronhylster

kraften i bruken av internett og sosiale medier, stengte de av nettverket. Telecomix klarte likevel å gjenopprette forbindelsen ved å spore opp gamle telefonmodemer

peker at dette er noe opposisjonen har prøvd lenge, men som i stedet har gjort at de har blitt mer og mer marginaliserte. Fram til det gamle regimet falt.

«Twitter-revolusjonen» i Iran Svein Ølnes som er forsker ved innen IT skriver på sin blogg i Vestlandsforskning 18.06.09 at sosiale medier, og særlig Twitter, fikk lignende oppmerksomhet under oppstanden i Iran for et par år tilbake.

“

Aktører utenfor landene der revolusjonen pågikk, var minst like viktige for å holde liv i revolusjonene og gi dem gjennomslag.

uten å ta hensyn til den risikoen mennesker tar ved sine politiske handlinger. Elektroniske medier kan være nye og viktige former for samkjøring, men energien i revolusjonen ligger i den misnøyen folket har opparbeidet seg mot regimet, mener Nyre.

Revolusjonens internettagenter Den folkelige mobiliteten trenger ikke nødvendigvis å være regionalt betinget lenger. Man skal likevel ikke undervurdere symbolkraften ved store massedemonstrasjoner.

Det er også et utrolig viktig bilde å formidle videre til internasjonale media for å skape en følelse av legitimitet og solidaritet til oppstanden. Aktører utenfor landene der revolusjonen pågikk, var minst like viktige for å holde liv i revolusjonene og gi dem gjennomslag.

Et verdensomspennende nettverk av hackere som kaller seg for Telecomix hevder at revolusjonen ikke kunne fått det utfallet den fikk uten deres hjelp. Etter hvert som de egyptiske myndighetene ante

I et totalitært land som Iran er sensuren viktig for å holde makten konsentrert, og man forsøkte som i Egypt å blokkere nett-tilgangen.

Heller ikke her lyktes myndighetene, sier Ølnes. I Iran gikk det aldri så langt at regimet ble veltet, til Motiver og muligheter tross for at sosiale medier spilte en viktig rolle og at den politiske vilRevolusjonen i Egypt har gjerne jen var stor. blitt beskrevet som en spontan oppstand. Drapet på Khaled Said Ved en alt for sterk vektlegging av ble en viktig symbolsk hendelse sosiale media ser man seg kanskje som var med på å samle massene. blind på potensialet som ligger i Sannheten er at revolusjonen lenge menneskets vilje til forandring. har vært planlagt, sier Kjosås. Ek- Samtidig kan det virke som sosiale sperter har helt siden 1970-årene media har skapt en unik evne til å med matopprøret hevdet at Egypt mobilisere massene, fragmentere stod på randen av sammenfall, en ellers så konsentrert maktstrukuten at man har evnet å se noe reelt tur og gjøre revolusjonen til et like utfall, påpeker Østerud. så globalt fenomen som lokalt. Revolusjoner er likevel bevegelser Hvorfor revolusjonen i Egypt ble og krefter som kan ta mange ulike en så stor suksess er ikke godt å si. former og ulike utfall.

Selvfølgelig er det mange forskjellige faktorer som har virket inn og påvirket resultatet. Man trenger motiver. Ønsket om å erstatte regi- Tekst: Henrik Jarholm met med et nytt og bedre samfunn.

Foto: Nefissa Naguib Like viktig er også muligheten og evnen til å mobilisere. Kjosås påsom så ble tatt i bruk. Bevegelsen som ligger i en revolusjon har blitt mye vanskeligere å slå ned på, siden den i mye større grad enn før har blitt en del av globaliseringens mekanisme.

9

Antropologien og det offentlige

Antropologien og det offentlige Norske antropologer er ifølge Thomas Hylland Eriksen aktive i offentlige debatter. Likevel viser ordskiftet i media den siste tiden at antropologers deltagelse er problematisk.

I Engaging Anthropology: The Case for a Public Presence (2006) stiller Thomas Hylland Eriksen spørsmålet ”hva gikk galt?” i forhold til antropologers rolle som kunnskapsformidlere i en global offentlighet. Hvorfor er antropologer tilbakeholdne med å henvende seg til andre enn kollegaer som leser spesialiserte tidsskrifter og monografier? Hvorfor har de ikke ødslet av sin kunnskap til massene? Hylland Eriksen mener antropologer faktisk har relevant kunnskap å tilby om hvordan verden henger sammen.

Videre trekker han i sin engelskspråklige publikasjon frem at Norge er et unntak i denne sammenheng. En rask gjennomgang av kronikker og debattinnlegg i løpet av de siste år fra norske aviser indikerer at norske antropologer faktisk har vært ganske aktive. Samtidig er det klart at det er åpenbare gjengangere: Hylland Eriksen, deltar selv hyppig med sine perspektiver på alt fra søppel til kosmopolitiske visjoner for nasjonen. Disse presenteres i entusiastiske ordlag via opptredener hos Skavlan og i debatter på Litteraturhuset.

Runar Døving synser om matkultur og konsum og medforfatter kronikker under falskt navn i en av landets største aviser. Andre kan nevnes. Samtidig har fjorårets Hjernevaskdebatt skjerpet krav til presisjon fra forskere. Linjen mellom evidensbasert resonnement og personlige meninger er ikke alltid like klar. Og er det ikke i førstnevnte at forskerens autoritet ligger? Er prisen for offentlighet at kravet til rigid omgang med data

10

for å legitimere ens påstander må ofres? Et blikk på et knippe tilfeller av antropologi i offentlige fora den siste tiden kaster lys over noen interessante aspekter ved et slikt prosjekt.

Wikans Egypt Unni Wikan er et kjent navn, særlig innenfor antropologien. Hun har studert aspekter ved innvandring og kommentert det flerkulturelle Norges tilstand i en rekke debattprogrammer og leserinnlegg. Senest har hun levert kommentarer til hendelsene i Egypt, hvor hun

slett ikke så på den nå avgåtte president Hosni Mubarak som noen diktatorisk tyrann . De fattige hun kjenner godt søkte snarere trygghet og sikkerhet i hverdagen fremfor umiddelbar politisk endring.

Situasjonen, til tross for å oppfylle våre egne demokratiske drømmer for Midtøsten, gjør fremtiden uviss for disse fattige hevder Wikan.

Men til tross for mange interessante påstander får leseren tilgang til lite annet enn anekdoter fra enkeltpersoner hun har stiftet bekjentskap med. Riktignok snakker hun arabisk og kjenner Kairos bakgater godt, men hvordan kan hun fra disse knappe utvalgene gjøre gyldige generaliseringer om deler av Egypts 80 millioner innbyggere? Går hun ikke da i samme felle som de som varmt forsvarer revolusjonen med noe som alle Egyptere ønsker?

Det kan alltids hende hun har rett, men hun kan ikke forvente at publikum skal stole blindt på et slikt utspill i kraft av hennes autoritet og et par anekdoter.

Oppstyret rundt Frihet, Likhet og Brorskap

Unni Wikan tidligere har gjort lengre feltarbeid. Allikevel har Wikans uttalelser om Egypts pågående politiske forandring også høstet kritikk. En kommentator tillegger henne ”demokratiskeptiske holdninger” og en annen omtaler henne som ”orientalist” . Mot den nærmest unisone hyllest av demonstrantene i mediebildet, har hun påstått at deler av den egyptiske befolkning

Wikans utspill om Egypt kommer i kjølvannet av et annet tilfelle der antropologer opptrer som autoriteter i det offentlige rom. Forspillet til begivenhetene som følger, fant sted i mars 2010. I ”Kvifor så redd for Ramadan?” kritiserer Sindre Bangstad statsstipendiat Walid al-Kubaisis ytringer. Bangstad er postdoktor og antropolog ved SAI (UiO). Al-Kubaisi har i flere sammenhenger kritisert politisk islam og dem han ser på som deres advokater blant europeiske intellektuelle. Sakens kjerne angår statusen til den muslimske teologen Tariq Ramadan; som al-Kubaisi ser omfavnet av vestlige intellek-

Antropologien og det offentlige tuelle som en potensiell reformator av islam, men som egentlig fungerer som løpegutt for Det Muslimske Brorskap. Al-Kubaisi hevder Ramadans visjon ikke er forenelig med europeisk sosialfilosofi og det normative idealet om separasjon av religion og politikk.

Den 29. november 2010 ble Walid al-Kubaisis nye film Frihet, likhet og brorskap om det Muslimske Brorskapet vist på TV2. Førpremieren hadde funnet sted på Vika kino uken før og reaksjonene lot ikke vente på seg.

Filmen tar utgangspunkt i intervjuer med sentrale figurer i, samt kritikere av denne selverklærte islamistiske organisasjonen.

Gjennom disse intervjuene og flittig kryssklipping av mediebilder, forsøker al-Kubaisi å overbevise om en forestående konspirasjon iverksatt av det Muslimske Brorskap for å tilegne seg politisk makt som truer fundamentet for europeiske samfunn. Frihet, demokrati og like rettigheter uansett kjønn og religion står for fall. Dagen etter TV2s visning var det duket for debatt mellom filmskaperen og Unni Wikan på TV2s Tabloid. I ettertid omtaler Hylland Eriksen sendingen som et møte mellom venner og meningsfeller med den konsekvens at det stilner debatt til fordel for et bestemt perspektiv. Når al-Kubaisi så presenterer konteksten for filmen sin i en kronikk 01.12 i Dagbladet trekkes ordskiftet fra mars frem. Bangstad beskrives av al-Kubasi som en av Ramadans våpendragere. Han føler behov for nyansering, for han er slettes ikke noe ensidig støttespiller av Ramadan.

”faglig tyngde”. Velkjente retoriske grep tas i bruk og filmen sammenliknes med nazipropaganda.

Al-Kubaisi svarer; han er ikke akademiker og har aldri ønsket å lage noe nyansert film, hans budskap er en advarsel. I en omfattende kronikk i Klassekampen dagen etter skriver Bangstad at al-Kubaisi reduserer en kompleks størrelse som islamisme til utelukkende å være drevet av ideologi upåvirket av historie, økonomi eller sosiopoli

meninger om sin meningsmotstander. I Morgenbladet 03.12 kommer det frem at også al-Kubaisi har fått fatt i denne. Han mener karakteristikkene er urimelige og nekter å stille til debatt før ”fornuftige argumenter” kommer på banen. Det stilles spørsmål om ikke det vitner om intellektuell uredelighet når man utgir en sterkt polemisk film som løst blander fakta, subjektive meninger og kilder for deretter å trekke seg fra offentligheten slik al-Kubaisi gjør. Bangstad publiserer sitt tilsvar den 4. desember. Det blir stille.

Sårene slikkes. Er det julefreden som senker seg? … til skittentøyvask

Sindre Bangstad

Fra offentlig debatt…

tiske forhold (04.12). Avslutningsvis beskrives al-Kubaisi (som kom til Norge som flyktning fra Saddams Irak i 1985), som en kulturelt autentisk nyttig idiot for både kolonialisme og rasisme. Tidligere i samme artikkel påberoper Bangstad seg analytisk distanse. Saklige argumenter med velbegrunnede kilder og fakta blandes med tvilsomme personkarakteristikker.

Det blir vanskelig for leseren å skille fakta fra fakter.

Lesere av Morgenbladet kunne så lese Sindre Bangstads tilsvar. Påstandene er harde: postdoktoren ved UiO hevder al-Kubaisi er uten

Mellom leserinnleggene og avisuttalelsene har Bangstad sendt journalist Jon Hustad og en rekke andre mottakere e-post med klare

Så, 14. januar lyder ingressen på lederplass i Morgenbladet: ”Internt oppgjør. […] full strid mellom antropologene Sindre Bangstad og Unni Wikan i islamdebatten”.

En uke før jul sendte nemlig førstnevnte ut e-post til blant annet et knippe avisredaktører og to ansatte ved SAI (UiO). Wikan var ikke oppført som mottaker. Bangstad mener hun har forsøkt å kneble hans ytringer to ganger.

Han forteller eksklusivt til Morgenbladet at Wikan i en personlig samtale hadde gjort det klart at al-Kubasi var en personlig venn av henne. Han tolker det som en tynt tilslørt trussel med underteksten; pass deg for å kritisere mine venner! Fremstillingen i Morgenbladet presenterer altså en ulmende konflikt mellom de to siden Bangstads innlegg fra mars 2010. Den andre advarselen kom i forbindelse med Bangstads egne utspill i sammenheng med filmpremieren i slutten av november. E-posten fra Wikan er datert den 01.12. Ifølge Bangstad hevder Wikan at al-Kubaisi formidler et korrekt bilde av tingenes tilstand.

Samtidig inneholder e-posten (som samtalen i mars) også et tilleggsbudskap. Ifølge intervjuet i

11

Antropologien og det offentlige Morgenbladet dreier det seg om en ”forskrekkelse” over hans uttalelser. Samme undertekst. Videre; Bangstad mener selv at hans status som postdoktor tilsier at en erfaren professor som Wikan burde reflektert over at en slik kontakt kan oppfattes som knebling.

Fra diskusjoner omkring faktiske forhold rundt politisk islam iblandet enkelte personkarakteristikker, blir nå mediefokuset på en intern konflikt mellom to akademikere.

Som et eksempel på offentlig antropologi er dette interessant. For hvor går grensen mellom det private, faglige, profesjonelle og offentlige når tilsynelatende personlige e-poster trafikkerer mellom venner som samtidig representerer både akademia og riksmedia i et land med knappe 5 millioner innbyggere? Bangstad hevder hele saken handler om tolkning. Hans egen er at Wikan har forsøkt å kneble ham til ikke å uttale seg om Walid al-Kubaisi. Først gjennom en personlig samtale, deretter per e-post. Bangstad hevder at ”Wikan har forsøkt å begrense hans akademiske selvstendighet og rett til å ytre sine meninger”. Han trekker videre fram sin sosialantropologiske plikt som ”å gi et nyansert og etisk forsvarlig bilde av den store bredden blant norske [og andre] muslimer”. Han påpeker også at han ikke ”bare er forsker, men også borger”. Bangstads uttalelser gjør det vanskelig å si hvilken

”hatt” han har på seg til enhver tid.

Er han forsker med analytisk distanse som formidler et fagbudskap, eller borger med politiske visjoner?

Begge deler? Er sammenfall mellom disse rollene akseptable? Og Wikan? Har hun opptrådt uredelig i forhold til Bangstad? Ifølge Bangstad bør vissheten om maktrelasjonen mellom de to legge føringer på hvilke ytringer som er passende fra en med professorstatus. Samtidig har kommentatorer stilt spørsmål ved et slikt argument siden det kan oppfordre til en usunn høflighetskultur hvor gode argumenter spiller annenfiolin. Det er klart at både uformelle relasjoner og forskerhierarkier har spilt avgjørende roller i hvordan denne saken har tatt form.

Trengs det en ”Vær Varsom”-plakat for akademikere, slik Kari Slotnæs etterspør? Wikan har ikke offentlig gått anklagene i møte, men Ingjerd Hoëm, instituttleder ved SAI har i Morgenbladet presentert modererende kommentarer. Hun mener saken er basert på tolkninger av en tvetydig kommunikasjon. Videre er Hoëm forundret over Morgenbladets omtale av en splittelse. Denne såkalte splittelsen avvæpner hun som et berikende faglig mangfold, og understreker viktigheten av at et fagmiljø har et godt debattklima. Det mest uheldige utfallet av saken mener Hoëm er personfokuset og ikke diskusjon omkring samfunnsspørsmålene som blir tatt opp. Hun avslutter med observasjonen om at tenden-

ser til ”å mistenkeliggjøre enkeltpersoners faglighet” neppe fostrer et godt ordskifte.

For Hoëm har personfokuset negative konsekvenser hva angår sak og redelighet. Samtidig kan man spørre om ikke polarisering, det Hoëm kaller ”høy temperatur” (minus ad hominem) er en god ting nettopp fordi det krever at partene spisser sine argumenterer og posisjoner. Provoserer ikke slikt frem kritisk tenkning? Om ikke annet gir det underholdende lesning. En offentlig antropologi, hva enn dette er, kan neppe påkoste seg løsere krav med hensyn til evidens, presisjon og etterrettelighet enn dem vi finner i fagfellevurderte forum for forskning. For hva er eventuelle konsekvenser for et slikt løyve? Med Hylland Eriksens innledende spørsmål friskt i minnet er det derfor grunn til ikke bare å etterspørre mer, men så vel etterlyse et oppgjør i det bredere fagfellesskapet om hva det innebærer å bedrive offentlig antropologi.

Mange har meninger, få ytrer dem.

Hvilke kriterier skal ligge til grunn for god utøvelse? Hvor redelig er det å uttrykke politiske sympatier eller personlige preferanser under dekke av forskervirksomhet? Lite tilsier foreløpig at publikum bør ta autoriteten i akademiske titler som besmykker navnene på spalteplass i landets aviser for gitt.

Tekst: Mads Solberg og Eva G. Stokke-Zahl

Kula Kula søker nye redaksjonsmedlemmer!

Vil du være med i Bergens beste antropologiavis? Kula Kula søker nye journalister og fotografer. Ingen erfaring nødvendig, bare antropolgisk interesse og engasjement.

Vi ønsker også bidrag i form av essay, artikler og bok-eller filmanmeldelser. Dette er en unik mulighet til å få publisert noe du er interessert i, og som du kanskje vil at andre skal få vite om.

Terskelen er lav og døren vid!

Send oss en mail: kulakula@sv.uib.no

12

Portrettintervjuet

Mellom bygd og by Et portrettintervju med Mary Bente Bringslid

Til vår serie av portrettintervjuer av antropologer ønsket Kula Kula en med felterfaring fra Norge. Vi snakket med Mary Bente Bringslid for å lære mer om hennes bakgrunn og forskerhverdag.

Bakgrunn

satte ”kjerringer fra dalen”, burde fagorganisere seg for å skaffe seg bedre betingelser og betaling. Men noe fagforeningsvirksomhet ville ledelsen for bedriften på Ål slett ikke ha noe av. Enden på visa var at Bringslid fikk sparken for sitt slag for arbeidersolidaritet. Hva

De ferskeste leserne av Kula Kula har kanskje ennå ikke stiftet bekjentskap med førsteamanuensisen. Andre kjenner henne kanskje best fra introduksjonskurs til sosialantropologi og innføring i antropologiske perspektiver på rom og materialitet. Mastergradsstudenter kjenner henne godt fra de nyttige litteraturseminarene etter endt feltarbeid.

Mary Bente Bringslid tilbrakte barndommen på et småbruk i Fræna, Ytre Romsdal (ikke langt fra Molde). Dette var en oppvekst i det hun med et smil omtaler som ”veldig lite akademisk omland”. Familien hadde bakgrunn som fiskere, håndverkere og bønder og høyere utdanning var det lite av. Så hvordan endte hun opp som forsker ved Universitetet i Bergen? Først litt kronologiske kuriosa. Hun flyttet hjemmefra i femtenårsalderen til Molde for å gå gymnas siden slikt ikke fantes i nærmiljøet. Etterpå fulgte studieforberedende fag. I mellomtiden jobbet Bringslid på hotell oppe i Ål, hvor hennes rettferdighetssans skulle skape problemer for henne. Den unge hotellarbeideren mente nemlig at de ansatte ved hotellet, stort sett sesongan-

skjedde så? Som mange andre med bakgrunn fra bygda fristet storbyen, og hun dro til Oslo for å studere historie. Bringslid kan fortelle at da hun begynte på Blinderen var historie et kjempefag med hundrevis av studenter. Med bakgrunn fra et lite bygdemiljø på Nordvestlandet fant hun denne erfaringen fremmedgjørende på mange måter.

Bringslid må riktignok innrømme

at det fantes trøst i forelesninger i middelaldersk landbrukshistorie der utviklingen av ulike generasjoner med fasonger av plogfjøler ble nøye fremstilt og diskutert på metervis av tavle. Studentene fra byen likte dårlig dette stoffet og det ble mye sukking og stønning i auditoriet. For henne var dette derimot velkjent terreng og alle tiders.

let.

Bringslid var ikke odelsjente (født før 1965 hadde gutter odel foran jenter uansett alder) men drømte allikevel litt om kanskje å ta over gården oppe i Ytre Romsdal på sikt. Etter grunnfag tok hun derfor turen til Stavanger for kortere studier ved vinterlandsbruksskolen på Jæren. Så til tross for interessante plogfjøler ved UiO, tror hun selv oppholdet på Jæren representerte en retur til noe som var litt mer kjent og trygt. Faren var derimot skeptisk til at hun skulle ta over gårdsdrift og syntes dette definitivt var noe tull og førsteamanuensisen kan bekrefte at han fikk sine spådommer oppfylt når hun returnerte til Oslo for mellomfag i historie på slutten av 70-tal-

Det aktive politiske miljøet ved UiO på den tiden var påfallende, og Bringslid beretter at hun var medlem i blant annet Brød og Roser. Dette var en sosialistisk kvinneorganisasjon som jobbet for likelønn i Norge. Disse markerte seg i kontrast til den mer radikale AKP (m-l)-affilierte Kvinnefronten med

13

Portrettintervjuet radikal politikk som ikke var passende for alle. Fra dette miljøet ble det så en brå overgang til arbeid som jordbruksavløser på Tingvoll.

“

Stillehavsøyer og palmesus har aldri fenget meg helt

Med et smil kan hun fortelle at arbeidet viste seg å være litt kjedeligere enn hun hadde forutsett og det hele endte med at hun gikk over til å undervise som lærervikar ved en barneskole i Sogn. Dette likte hun godt og nevner som kuriosa at der: ”va sånne onga som sprang heim i langfri og mata sauan sine” på sin karakteristiske Romsdalsdialekt. Men til tross for landsbyidyll; Mary Bente må innrømme at hun har et litt ambivalent forhold til bygdeliv og lei ble hun også av dette. Så fra Sogn gikk kursen mot Bergen.

I Bergen fant hun det som skulle definere den senere karrieren hennes. Ikke helt tilfreds med historie begynte hun på grunnfag i sosialantropologi. Hun beretter at det var særlig forskjellene i materielle vilkår mellom ulike samfunn og levevis som pirret interessen. Realisten i henne ante dog uråd og etter fullført grunnfag hoppet hun over til sosialøkonomi. Da som nå var frykten stor for å sitte igjen uten arbeid når studentilværelsen var omme. Dødsfall i familien ledet så til et lite opphold i studiene, men hun kan fortelle at hun lengtet inderlig tilbake til antropologi.

Det bar derfor tilbake til Bergen.

Etnografi på norsk I vestlandsbyen på 80-tallet var nestorer i norsk antropologi som

14

Georg Henriksen, Jan Petter Blom og Reidar Grønhaug sentrale for videreføringen av ”Bergensskolen” (etter at Fredrik Barth hadde dratt tilbake til Oslo). På spørsmål om ”hvorfor nettopp Norge?” kan Mary Bente fortelle at Stillehavsøyer og palmesus aldri fenget henne helt. For det var nettopp norsk bygdeliv og de sosiale endringsprosessene i forlengelsen av moderniteten og konsekvensene for livet på slike steder som interesserte henne. Bringslid nevner klassiske studier av Weber og Durkheim som formative for hennes

interesse for samfunnsforandring i rurale strøk. På hovedfag endte hun opp med å analysere konsekvenser for sosiale forhold ved utbyggingen av det petrokjemiske prosesseringsanlegget på Kårstø i Rogaland. Et forsøk som i ettertid kan sees på som tidlig ”anvendt antropologi”. Denne typen studier var i beslutningskretser meget populære og sett som av stor nytteverdi for samfunnet. Men det viste seg raskt at slike konsekvenser ikke kunne utredes utenfor et mer omfattende historisk perspek-

tiv siden de var heller vanskelige å analysere innenfor det nokså korte tidsrommet av et feltarbeid. Siden historiske perspektiver i stor grad ble sett på som unyttige i analysen av kontemporære samfunn i arven fra Barth, falt det analytiske fokuset derfor på andre sosiale omstillingsprosesser som følge av at de sosiale rollene i lokalsamfunnet lot til å være i fluks.

Teknologi og modernisering med nyere maskiner ledet ifølge Bringslid til en maskuliniseringsprosess der kvinner, som tidligere hadde mange arbeidsoppgaver knyttet til jordbruket i fjøsstell og annet, mistet mange av sine tidligere sysler. Jordbruket ble til en viss grad redusert til ”en mann med en traktor” og kvinnene var på sett og vis på vei ut av jordbruket og inn i andre yrker. Samtidig var det begrenset med nye jobber.

Mens noen forsøkte å skaffe seg annet arbeid, ble mange av de såkalte ”ungkonene” på gårdene stående uten. Med inntoget av nye jobber for kvinner ble det mer og mer uklart hva statusen til den tidligere klart definerte rollen som bondekone og husmor var og burde være. Samtidig, med få arenaer for uformell sosialisering og voksende arbeidsledighet, ble identitet og moraldiskusjoner viktige for å definere hvem man var og ikke var. Bringslid ble derfor opptatt av de sosiale gruppene som kvinnene dannet, og disse kollektivene varierte fra venninneklubber og misjonsforeninger til tupperwareparty. Ifølge Bringslid var dette arenaer for uformell offentlig interaksjon som fylte et tomrom i hverdagen for mange av disse kvinnene. Dette ledet senere til boka Home Parties i Sommarfjord (1990).

Som mange ferske etnografer erfarer kan også Bringslid fortelle at innpass blant dem man ønsker å studere ikke alltid er like lett. Noe

Portrettintervjuet som også i høyeste grad gjelder her hjemme i Norge. Bygdene hun besøkte var nemlig tuftet på slektsgårder med generasjonsboliger.

Og selv om de var store og med rikelig plass var disse strukturert på en slik måte at det var i hovedsak familier som bodde sammen. Dette gjorde det vanskelig for enslige innflyttere å få innpass. Så selv om folk ikke var avvisende og snarere var nysgjerrige på hva denne unge

gere å finne interesserte veiledere til doktorgraden. Inntrykket var at veilederne ikke akkurat sto i kø for prosjekter fra hjemlandet. Tendensen i Bergensmiljøet var på denne tiden hovedsakelig at studier fra utlandet hadde høyest prestisje til tross for faglig relevans og tydelig nytteverdi av forskningen. Etter mye frem og tilbake endte hun opp under veiledning av Georg Henriksen.

len ”Utvikling”, når alternativet er avvikling med drøftinger omkring paradokser ved bygdeutviklingsprosjekter og eksempelvis spenningen mellom autensitet og kommersialisering.

“

Studier av Norge i dag

damen drev med, var den materielle strukturen rett og slett ikke lagt opp til fremmedelementer i den intime sfæren. I ettertid så hun altså at disse problemene med å skaffe seg et sted å bo også fortalte noe om hvilken type samfunn det dreide seg om. For bekymrede lesere; erfaringen til tross, den unge feltarbeideren fikk heldigvis en kårende å bo i under arbeidet til slutt.

Ferdig med hovedfaget ble det arbeid ved Distriktshøgskolen i Sogndal for en periode. Først som vitenskapelig assistent ved Institutt for Sosialantropologi og senere stipendiat gjennom Forskningsrådet. I dette arbeidet tok hun opp igjen tråden om langtidsendringer i norske bygdesamfunn og så nærmere på forholdene mellom innflyttere og ”innfødte” i distriktsNorge. Men Bringslids interesser for spesifikt norske forhold skulle skape hodebry for hva angikk veiledning av hennes doktorgrad.

Der hun under stødig veiledning av Tord Larsen fullførte sitt hovedfagsprosjekt, var det vanskeli-

Gjennom samtalen reflekterer Bringslid litt over tilstanden i den antropologiske forskningen på norske forhold.

Der det tidligere har vært mangel på koordinasjon av forskningsinnsatsen på hjemlige forhold, ved at de ulike arbeidene har hatt svært ulik profil, later dette til å nå være i endring. Nyere forskningsgrupper som Norske Rom her i Bergen, Forum for Nordisk Etnografi i Oslo og ikke minst en omfattende innsats på studier av forholdet mellom samer og majoritetskultur ved Universitet i Tromsø, tilsier at forskning på hjemlige forhold absolutt er et livskraftig studiefelt og representerer aktuelle problemstillinger innenfor faget.

Sammen med ”Anka” (Anne Karen Bjelland) og Eldar Bråten er Bringslid i gang med organiseringen av nevnte Norske Rom, en forskergruppe som skal fylles opp med etnografiske studier av hjemlige forhold. Hun kan fortelle at flere masterstudenter som er opptatt av problemstillinger ”her hjemme” er tilknyttet denne gruppen. For tiden arbeides det mer spesifikt i denne sammenhengen med en publikasjon basert på innlegg fra en konferanse i fjor med den spennende arbeidstitte-

I venta me ikkje noko særli, men så ringte hu å sa at ’ta va bra!

Dragningen mellom bygd og by går igjen i Mary Bentes forskergjerning. Men avslutningsvis i dette lille portrettet må vi også nevne at hun ved siden av akademia har utgitt hele tre barnebøker. Mary Bente forteller at rollen som lyriker ble til under lengre tids sykdom i 2002 og 2003. Barnebokskriving ble for henne en form for rekonvalesens. Det startet med at hun skrev små dikt som hun så sendte til daværende redaktør for barnebokavdelingen i Samlaget, Guri Vesaaas, litt sånn for moro skyld.

Beskjedent forteller hun: ”I venta me ikkje noko særli, men så ringte hu å sa at ’ta va bra!”. Det endte med skjønnlitterær debut med Dei blå revane i 2003, som ble premiert med Kirke- og Kulturdepartementets debutantpris. Siden har det blitt tid til oppfølgeren Hunden Parabol tenkjer på månen (2006) og senest Stankelbeinskrift (2009). Vi anbefaler våre lesere til å ta en titt på disse tekstene hvor hun kan friste med godbiter som: Hunden min ser på meg og lograr Han er stolt av meg Han synest eg er ein flink jeger når eg kjem ut av butikken og har skote ein leverpostei Tekst: Mads Solberg, Foto: Maria Sørlie Berntsen

15

Foto fra felt

Foto fra felt

av Maria Sørlie Berntsen

Som i forrige utgave av Kula Kula viser vi et utvalg fotografier fra felt. Denne gangen er det Mona Nyberg ogMads Solberg som har kommet hjem fra sine feltarbeid, i henholdsvis Tyrkia og Libanon. Bilder og tekst er deres egne, i Monas tilfelle ble bildene tatt av informantene selv.

Mona Nyberg

har vært på feltarbeid i Tyrkia med tema kurdisk folkedans. I løpet av feltarbeidet observerte hun en del bryllup, og bildene hun deler med oss er fra et av disse. I Tyrkia feires ofte bryllup over to eller tre dager. Den første dagen, “Kına Gecesi”, får brud og brudgom hendene utsmykket med henna maling. På det første bildet blir hennaen bært rundt paret som sitter i midten av sirkelen.Hennaen blir deretter påført brudens hender (bilde 3). Det siste bildet er tatt under dag to av bryllupsfeiringen. Det var dansing hele kvelden, kun avbrutt av kakeservering og overrekkelse av gaver til de nygifte. Denne dansen har navnet çiftetelli.

16

Foto fra felt

Mads Solberg fra feltarbeidet.

har vært på feltarbeid i Shouf; et fjellområde i Libanon. Her viser han et utvalg av bilder

Det første er fra en skogbrann i oktober 2010. Det hadde vært den varmeste og tørreste sommeren i manns minne og skogbrann er et kjempeproblem for lokalsamfunnene. Jordbruksterrasser og rester av skog trues i denne perioden. Unge menn haster til for å hjelpe i slukningsarbeidet fra omkringliggende landsbyer. Siden vann ikke var tilgjengelig måtte man bruke det utstyret man hadde for hånden.

Det andre bildet viser en drusisk sheikh, (en som er innviet i drusernes religiøse fellesskap). Han er kommet for å inspisere avlingen sin under et annet tilfelle av brann i selve landsbyen. Røyken velter opp fra terrassene nedenfor. Noen hadde sannsynligvis uforsiktig kastet fra seg en sneip i hageområdet og det tørre gresset tok fyr.

Landsbyen har ingen brannbil og det tok nesten en time før sivilforsvaret kom. Da hadde brannen allerede gjort stor skade.

Det tredje bildet er fra et større bryllup hos en drusisk familie. Brudgom og brud akkompagneres av dansere som utfører dabke, tradisjonsrik levantinsk dans. Som seg hør og bør er et eget kamerateam leid inn for anledningen.

Små gaver deles ut til alle gjestene. Her mottar sheikene, hierarkisk oppstilt etter rang, de mannlige gjestene.

Kvinnene sitter på andre siden. I bakgrunn med stjerne: majlis (Drusisk forsamlingshus).

Det fjerde bildet. En husmor fra en kristen familie illustrerer fingerspissferdigheter i fremstilling av kibbeh. Det finnes utallige varianter og oppskrifter, men felles er en blanding av bulgurgryn (knust hvete) og kjøtt av okse og lam eller vegetarvarianter med gresskar. Disse friteres i motsetning til kibbeh nayyeh som serveres rå som tartar.

Det er stor prestisje i å lage best kibbeh (som selvfølgelig er ens egen).

17

Fire i felt

Camilla Aasmundsen Jensen, UiB

Solveig Stornes, UiB

Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Jeg gjør feltarbeid på Rarotonga, Cook øyene. Jeg forsker på ungdom og deres forhold til kulturarven; hvordan ungdom bevisst og ubevisst bruker og refererer til kulturarven i ulike sosiale situasjoner.

Jeg er på feltarbeid i Beijing, Kina. Her fokuserer jeg på hvordan ferdigutdannede universitetsstudenter fra rurale områder opplever sin situasjon når deres forventninger om jobb og suksess ikke matcher virkeligheten de møter i storbyen. Denne gruppen ender ofte opp som undersysselsatte arbeidere med svært dårlige levevilkår på grunn av blant annet manglende nettverk og feil bakgrunn. Dermed greier de hverken å nå sine egne mål om selvrealisering eller møte familiens og statens forventninger til dem. Dette kan igjen skape situasjoner som det er interessant å se nærmere på.

Hva er de største utfordringene på feltarbeidet ditt? Å være så utrolig langt borte hjemmefra er min aller største utfordring. Jeg synes ikke man skal undervurdere de personlige utfordringene, selv om det også finnes rent praktiske og metodiske utfordringer i felten. For meg har det ikke vært vanskelig å etablere kontakter, men det er derimot en utfordring for dem å ta seg tid til meg i sin travle hverdag.

Hva kommer du til å savne mest fra feltarbeidet?

De utrolig imøtekommende og flotte personlighetene jeg har møtt i feltet. Jeg bor sammen med to unge jenter, og vi er som søstre. Jeg kommer til å savne dem utrolig mye! Dessuten kommer jeg til å savne livet på Cook øyene; sol og varme som gjør at vi er mye ute, i stedet for innestengt i husene slik vi dessverre har en tendens til i kalde Norge. Mye tid ute blant hyggelige folk og det å kunne plukke sin egen mat fra hagen.

Fantastisk.

Har du noen tips til andre som skal ut i felt?

Forsøk på forhånd å forestille deg ulike scenario, situasjoner og samtaler; hva er det du vil spørre om, hvordan vil du spørre, hvem ser du for deg at du møter og hvor. Ikke minst, hvordan ser du for deg at du skal få møte disse personene. Altså mentalt å gå igjennom ulike episoder du ser for deg kan finne sted. Det har i alle fall hjulpet meg.

18

Hva er de største utfordringene på feltarbeidet ditt?

En utfordring som jeg tror man alltid kommer borti ved et feltarbeid er å få tilgang til ”felten” og ”nøkkelinformanter”. Dessuten oppstår det ofte andre problemstillinger ved et urbant feltarbeid enn ved et ruralt feltarbeid, blant annet kan det være mer utfordrende å få oversikt i en urban setting. I tillegg har det for meg vært en balansegang å snakke med folk om hva jeg gjør uten å tråkke noen på tærne, siden temaet mitt av noen kan bli sett på som sensitivt.

Hva kommer du til å savne mest fra feltarbeidet?

Det jeg kommer til å savne mest er menneskene jeg har møtt, at man konstant blir utfordret til å tre ut av sin egen ”comfort zone” og ta valg man kanskje ikke ville ha gjort hjemme. Dette fører til at man oppdager nye sider ved seg selv og også blir noen erfaringer rikere.

Har du noen tips til andre som skal ut i felt?

Mitt tips til andre som skal ut i felt er å opparbeide seg et nettverk der du skal før du drar. Dette gjør det mye enklere å komme i gang med arbeidet, når du først er der. I tillegg gjelder det å være tålmodig, være åpen for de mulighetene som byr seg og tørre å feile.

Fire i felt

Marie Mørch, UiB

Anne Nogva, UiB

Hvor var du på feltarbeid og hva gjorde du?

Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Jeg gjorde feltarbeidet mitt i Norge og studerte et fenomen som kalles polyamori. Polyamori kan beskrives som det å ha flere forhold der alle parter kjenner til hverandre og aksepterer hverandre. Det jeg ville prøve å finne ut av, var hvordan de lever polyamorøst og hvorfor de ønsker å leve slik. Forskningen min baserte seg i stor grad på intervju, deltagelse på møter, og i den grad det var mulig; deltakende observasjon.

Eg er i Nord-Uganda, i ein by som heiter Gulu. Eg speler fotball med eit jentelag for å lære meir om korleis dei forhandlar om sin sosiale person i nye sosiale rom som er skapt av mellom anna NGOar, staten (i form av ”universal primary education”) og flytting frå landsby til by. Eg bur no hos ein vertsfamilie der gutane på 7 og 9 år lærer meg språket, korleis eg skal bade og ete...

Hva var de største utfordringene på feltarbeidet ditt?

En av utfordringene ved feltarbeidet mitt var å finne informanter. Siden dette er et lite fenomen er også utvalget begrenset. En annen utfordring var intervjuene. Selv om man forbereder seg godt, vet man aldri på forhånd hvordan et intervju vil utarte seg og hvilken informasjon man sitter igjen med i etterkant.

Hva savner mest fra feltarbeidet?

Det jeg savner mest med feltarbeidet er informantene mine. De har vært veldig imøtekommende og åpne med meg. Det har vært veldig kjekt å bli kjent med dem. Det har også vært artig å forske på et så ukjent og spennende tema som polyamori.

Hva er de største utfordringene på feltarbeidet ditt?

Mange! I begynnelsen var det vanskeleg å vete kvar eg skulle finne mat og gå på do. Etter primærbehova var stilt, var det fristande å gøyme seg vekk i grashytta fordi den kvite hudfargen tiltrekke seg mykje trykkande merksemd. Jentene på laget verka veldig tøffe i begynnelsen, så det var også litt demotiverande. No er det i stor grad det å skape sin eigen arbeidsdag som eg må jobbe med.

Hva kommer du til å savne mest fra feltarbeidet? Å alltid bli invitert heim! Dei seier at det er ein ”blessing” å ha gjester. -Å delta på ”life-skills” trening der jentene opnar seg opp og fortel personlege ting. Å helse på lwo slik at alle ler.

Har du noen tips til andre som skal ut i felt?

Har du noen tips til andre som skal ut i felt?

Prøv å forberede deg så godt som mulig, selv om dette er en umulig oppgave. På feltarbeidet vet man aldri hva som kan skje, derfor er det viktig å være åpen for muligheter som dukker opp. Vær frempå og spør om alt!

Ver forberedt på å føle deg dum og malplassert og ikkje miss motet på grunn av det. Gå deg ein tur dersom du ikkje veit kva du skal gjer. Ikkje sit inne. Lag ein dags-/vekeplan med konkrete oppgåver. Lykke til!

19

Betwixt and Between

Betwixt and Between Det halvoffentlige rommet

Sosiale medier og Facebook har oppnådd en unik status som kommunikasjonsverktøy i dagens samfunn.

Men er Facebook et lukket eller privat forum? Og hvordan bør vi som antropologer forholde oss til Facebook i forbindelse med feltarbeid?

Facebook har blitt utropt til Norges tredje største sosiale medium, kun NRK og TV 2 har større antall daglige brukere. Den siste tiden har det vært skrevet mye i media om hvordan universitetsansatte bruker Facebook. Studentrepresentanter fra UiB-styret og Studentparlamentet mener kommentarer enkelte ansatte kommer med på Facebook har vært forkastelige. Ifølge Bergens Tidende (16.02.2011) er dette en av uttalelsene en ansatt ved UiB har kommet med på Facebook: ” Blir provosert av studentinnleveringer som er så dårlige at ingenting tilsier at vedkommende faktisk studerer det de skriver om”.

Under statusen kommenterer så

20

en førstekonsulent ved UiB med Metallica-referansen ”Kill’em All”.

Uttrykk som ”makkverkarbeid” og ”verdens dårligste besvarelse” har også versert på Facebook. Da lektoren som skrev sistnevnte kommentarer ble konfrontert med dette, svarte hun at hun ser på Facebook som et lukket og privat forum. På Twitter derimot, forteller hun til Bergens Tidende at hun ikke ville kommet med samme utsagn, da hun ser på Twitter som en offentlig kanal. Rektor ved UiB, Sigmund Grønmo, sier til Bergens Tidene at han ikke mener at man kan se på Facebook som et lukket medium.

Jostein Gripsrud, professor i medievitenskap ved UiB, har i Dagens Næringsliv Morgen (04.09.2010) skrevet en artikkel som omhandler sosiale medier og offentligheten. Han kaller dette ”rommet” for ”halvveisoffentligheten”. Gripsrud skriver at Facebook kan regnes

som en ny type kanal for publisering.

“

Er det lurt å ha den lokale imamen som Facebookvenn?

Hvordan skal vi antropologer forholde oss til denne ”halvveisoffentligheten”?

Facebook på feltarbeid Hva gjør du når du får en venneforespørsel fra en informant? For masterstudenter på feltarbeid er dette en høyst aktuell problemstilling. Selv om det kan være lett å tenke at det ikke er så farlig å være venn med informantene sine på sosiale media, reiser dette en rekke etiske spørsmål: Kan du bruke informasjon informantene dine legger ut på Facebook i masteroppgaven? Bør du innhente samtykke

Betwixt and Between fra folk som poster interessante meninger på en Facebook-side, dersom du ønsker å benytte dem i avhandlingen? Og er det lurt å ha den lokale imamen som Facebookvenn, når profilbildet ditt er tatt på nachspiel etter den siste fagfesten?

Dette var bare noen av spørsmålene masterstudentene som kom hjem fra feltarbeid høsten 2010 stilte seg både før, under og etter feltarbeidet. På bakgrunn av utfordringene studentene møtte ble det dannet en arbeidsgruppe for å se på sosialantropologer og forholdet til sosiale medier. Mary Bente Bringslid er leder av gruppen, og påpeker at problemstillingen ikke er ny: - De etiske utfordringene rundt Facebook har alltid vært til stede i antropologien. Hvordan skal vi innhente samtykke fra våre informanter, og håndtere informasjonen vi har tilgang på? Jobben vi må gjøre nå er å tilpasse de eksisterende retningslinjene til denne relativt nye situasjonen. På bakgrunn av dette har arbeidskomiteen utarbeidet et skriv, som skal brukes i undervisningen i forkant av framtidige feltarbeid.

Facebook er et utydelig og uoversiktelig rom. Det er vanskelig å vite hvem som tar imot informasjonen man legger ut, og hvordan folk benytter seg av den. Det er også ofte problematisk å få tak i de sosiale rammene rundt det som blir sagt, det som Clifford Geertz kaller en ”thick description” av situasjonen.

Konteksten rundt et utsagn som ligger ute på Facebook kan ofte være uklar. Den andre siden av utfordringen er at de som legger ut informasjon på Facebook lett kan glemme at andre faktisk kan notere seg hva man skriver, og ikke minst bruke det i en vitenskapelig eller annen offentlig sammenheng.

Hvordan håndtere Facebook på feltarbeid?

Kula Kula hadde en prat med Dr. Christine Jacobsen som er seniorforsker ved Rokkansenteret. Som sosialantropolog har hun selv er-

fart problemstillinger som oppstår ved bruken av Facebook på feltarbeid.

På en annen side er det kanskje ikke alt en selv ønsker å dele med sine informanter:

-Gjennom mitt arbeid på et prosjekt som omhandlet ungdom, politikk og mobilisering i Oslo, ble Facebook et viktig redskap som jeg brukte i feltarbeidet. Informasjon om demonstrasjoner og andre aktiviteter var tilgjengelig på ulike grupper, og ved å være medlem i gruppene fikk jeg tilgang til informasjon jeg ellers ikke ville fått.

- En måte vi kan forhindre informanter i å få informasjon om oss som vi helst vil holde privat, er å ta i bruk sikkerhetsinnstillingene på Facebook. Man kan også lage en egen profil som man kun bruker i forhold til informanter på feltarbeid. Facebook er også positivt da vi kan få tak i informasjon vi ellers ikke ville ha fått. Uansett er det viktig å være tydelig din rolle og hva du driver med!

“

De etiske utfordringene rundt Facebook har alltid vært til stede i antropologien

I likhet med Bringslid mener Jacobsen at vi må videreføre de generelle retningslinjene vi sosialantropologer bruker i det daglige virket. Selv om dette høres enkelt ut, er det allikevel en utfordring for masterstudenter når dette skal praktiseres gjennom et feltarbeid.

Vi spurte derfor Jacobsen om hun hadde noen tips om hvilke rutiner masterstudenter kan ha, og hvordan hun selv gjør det.

-Det er viktig å være restriktiv med å ta kontakt med informanter. Selv om informanter kontakter deg og vil være venner med deg på Facebook, er det ikke sikkert at de tenker på at du er sosialantropolog. Dersom informanter kontakter meg, så sender jeg dem gjerne en melding der jeg minner dem på at jeg er antropolog og forteller dem om eventuelle implikasjoner rundt det at de er venner med meg på Facebook. Dersom en ser noe på informantenes Facebook-side som man vil bruke, synes jeg det er en fin regel at man sender dem en melding der man spør om man kan bruke den informasjonen. Det er viktig å få informert samtykke, og gjerne å være selektiv i informasjonen man henter inn på vegne av informanten.

Fagkritisk dag Hvert år arrangeres fagkritisk dag av fagutvalget for sosialantropologi. I år var temaet nettopp Facebook i forhold til antropologisk feltarbeid. Målet med å ha en debatt rundt bruken av Facebook innenfor vår fagdisiplin, er ikke å fremme regler som alle skal følge.

Hensikten er at den enkelte sosialantropolog skal bli bevisst på problemstillingene som oppstår ved bruken av Facebook på feltarbeid.

Som en del av fagkritisk dag fikk vi også høre masterstudenters egne erfaringer med bruk av Facebook på feltarbeid. Mona Maria Nyberg brukte aktivt Facebook da hun utførte et feltarbeid i en tyrkisk by.

- Siden jeg utforsket feltet i forkant av selve feltarbeidet la jeg i starten til en del av dem jeg ble kjent med på min private profil. Ved å opprette en annen profil skilte jeg mellom felt og privat. Den nyopprettede profilen brukte jeg kun til informanter. Jeg tenkte også over hvilket inntrykk informantene kunne få av meg gjennom å se profilen min. Av informantene mine var det noen jeg kom i nærere relasjon med enn andre, de valgte jeg å legge til på den egentlige profilen min. Utfordringen ble da at felles bekjente også ville inn på den profilen. En del av informasjonen jeg fikk om aktiviteter som var viktige for meg, fikk jeg gjennom Facebook. Å være på Facebook under feltarbeidet hadde både positive

21

Betwixt and Between og negative sider.

Mette Ommundsen forteller at hennes erfaring med Facebook var annerledes enn Mona Maria sin, da hun var på feltarbeid på landsbygda i Malawi.

antok at jeg var en kristen jente som ikke drakk alkohol. Dersom de hadde vært venner med meg på Facebook hadde de sett en side av meg som ikke nødvendigvis ville stemt med det bilde de hadde av meg fra før.

- Det var svært få som hadde tilgang til Internett. For mitt vedkommende var det greit siden jeg ville fått en rollekonflikt dersom jeg skulle lagt til mine informanter som venner på Facebook. De jeg møtte i løpet av mitt feltarbeid

Som vi ser kan man møte på ulike problemer knyttet til bruken av Facebook under et feltarbeid. På tross av dette er ikke Facebook ensbetydende negativt, det kan også være en god kilde til informasjon. Det gjelder å være bevisst

på hvordan man velger å bruke et halvoffentlig rom som Facebook, både når det gjelder informasjonen man gir ut om seg selv og hvordan man bruker informasjon en får fra informanter.

Tekst: Silje Hjelmeland Olsen, Anne Lapin Gundersen og Mari Garaas Løchen Illustrasjon: Nina Bergheim Dahl

Annonse fra Fagutvalget for sosialantropologi Fagutvalget har i vår arrangert flere spennende begivenheter. Vi har hatt åpne møter med tema som er viktige for studiehverdagen, som seminarer. Vi har vist til sammen fem filmer, arrangert fagfest og fagkritisk dag og mer kommer.

Fagkritisk dag i år handlet om sosialantropologi og sosiale media. Oppmøtet var godt, og alle vi snakket med synes det var interessant og tankevekkende. Flere studenter kommenterte at det spesielt var nyttig å reflektere over møtet mellom teori og praksis.

Fagutvalget arbeider hele tiden med å forbedre studenthverdagen. Vi behandler klager og spørsmål fra studenter, fremmer saker og taler studentenes sak i flere råd og fora. For øyeblikket jobber vi med forslag til bedre måter å avholde seminarene på. Enkelte lærer mest ved å jobbe med oppgaver mens andre får mest ut av å lese, presentere og diskutere artikler. Basert på diskusjonen vi hadde på det åpne møtet om seminarer håper vi å kunne fremme et konstruktivt og innovativt forslag til Undervisningsutvalget innen slutten av april. Vi vil gjerne ta innspill fra dere underveis.

Vi har også planer for neste semester, blant annet planlegger vi en spennende studietur og en filmfestival - men vi trenger hjelpere! Dersom du er interessert i å hjelpe til med enten faglige eller sosiale tiltak så ta kontakt med oss (epost: Alf.Greaker@student.uib.no). Vi er avhengige av mange medlemmer for å kunne sette sammen et godt tilbud.

Følg med på nyheter og oppdateringer fra Fagutvalget for Sosialantropologi: - Følg oss på Facebook - ”Sosialantropologi ved UIB” - http://tinyurl. com/4hlpyb5 - Kontakt oss via post: fagutvalg@sosantr.uib.no Fagutvalget har møter annenhver tirsdag kl. 14.15 i seminarrom 105 i SV-bygget.

Vi har også en gruppe på Mi Side - dette er en undergruppe av Institutt for Sosialantropologi. Fagutvalgets gruppe krever manuell påmelding.

Vi anbefaler også at studenter bruker instituttets hjemmeside: http:// www.uib.no/antro - der finnes informasjon om råd og utvalg, samt forskningsnyheter mm.

22

Feltarbeid i Norge

Feltarbeid i Norge – eksotisk og spennende!

Gjesteskribent Marit Vaula Rasmussen har gjort feltarbeid blant intersex-personer i Norge, til et prosjekt om forestillinger om biologi og den kjønnede kroppen i norske statlige diskurser ”Sosialantropolog? Hvilket land har du vært i da?” – folk er typisk opptatt av det regionale aspektet når jeg forteller om jobben min. Og det er jo vi sosialantropologer også. Det regionale er en enkel måte å dele oss opp på, for det er lettere å si noe om enn det mer diffuse temaet for forskning.

Folk som har studert samme land søker sammen. Det gjør også til en viss grad vi som har Norge som vårt etnografiske objekt.

Høsten 2005 – rett etter mastergraden - var jeg en av innlederne på et seminar om feltarbeid på det Akademiske Kvarter. Tanken var å gi bachelor- og ferske masterstudenter tips om hva som etter det vi hadde erfart var mulig å gjøre og ikke gjøre, hva feltarbeid i praksis kan innebære.

“

Fordelen med å ha Norge som etnografisk region er at ”alle” føler at de kan noe om området – det samme er også utfordringa

Det slo meg både hvor like og hvor ulike våre erfaringer var; de som hadde vært utenlands på feltarbeidet og jeg som hadde vært innenlands. Det handler mye om å lese seg opp på potensielle tema, om å planlegge reiser, knytte kontakter og å snu seg rundt raskest mulig når ting ikke blei helt sånn som en hadde sett det for seg.

Feltarbeid handler, uavhengig av sted, om å reise ut i verden med nysgjerrighet, pågangsmot og en

imaginær ryggsekk av sosialantropologiske teorier (og litt metode, om du er heldig!). Likevel er det enkelte ting som er ulike avhengig av hvor du reiser (og temaet for prosjektet ditt). Mens mine medstudenter måtte tenke på vaksiner, visum og søknader, lærte seg eller oppfriska språk og fant ut hvem som skulle ta seg av katten, babyen og posten, hadde jeg andre utfordringer. Det kan være vanskelig å få økonomisk tilskudd til feltarbeid i Norge med mindre det aktuelle temaet klaffer akkurat, og særlig når man som meg gjør kvalitative intervju. Jeg betalte det meste av feltarbeidet mitt sjøl, hadde de mest bisarre reiseruter på kryss og tvers av Norge og bodde gratis hos folk der jeg kunne. Fordi jeg aldri var på reise i mer enn 2 uker om gangen, slapp jeg imidlertid å tenke på hybel, og jeg hadde ikke vanskeligheter med å holde kontakt med det ”vanlige” livet i tillegg til forskninga. Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste var mer interessert i meg enn i mine kolleger som reiste utenlands. De fulgte masterprosjektet nøye, fra prosjektstart til hver siste trevl av informantkontaktliste var makulert. Det var krevende, men gjorde meg samtidig hyperbevisst på den etiske sida av prosjektet og hva mitt ansvar som forsker var.

Den som forsker på andre sida av jordkloden kan tillate seg å slappe av ”hjemme” fordi dette er et anna sted enn på der du er på feltarbeid (sjøl om den kontrasten kanskje minker i vår digitale, globale tidsalder). Den som gjør feltarbeid i Norge har ikke nødvendigvis samme mulighet til å lage et skille.

Jeg hadde hele tida mine potensielle informanter ganske nært meg, noe som til tider var utfordrende.

Mora til en hjemmeboende informant ringte og skjelte meg ut, etter at administrasjonen på instituttet hadde misforstått henvendelsen hennes og sagt at jeg ikke jobba der – ergo var jeg en svindler som ville utnytte hennes barn! Jeg fikk under og etter feltarbeidet tause anonyme telefonoppringninger (på et tidspunkt midt på natta) av noen jeg er sikker på var en av dem jeg hadde hatt kontakt med.

En del av disse problemstillingene gjelder kanskje like mye temaet for forskninga mi som den fysiske nærheta – men hvis de unge informantene mine hadde bodd i Katmandu ville jeg likevel følt at jeg kunne ”gjemme” meg hjemme hos meg sjøl. Folk i randsona av mitt nettverk har prøvd og ”oute” noen av mine (anonyme) informanter,

Marit Vaula Rasmussen PhD-stipendiat ved Institutt for sosialantropologi/Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiB

23

Feltarbeid i Norge noe som gjorde meg redd og veldig sint. Jeg har ikke kontroll over alt som skjer med prosjektet mitt, blant anna fordi det er ute i mitt eget land og i min egen medievirkelighet. Andre ganger synes jeg det er fint at prosjektet til en viss grad lever sitt eget liv etter at jeg gjorde ferdig med masteren – det har hendt lovendringer og andre ting som allerede gjør det til en type historisk dokument. ”Slik var det i Norge”, kan jeg tenke da, når jeg leser oppgava i det historiske presens.

Både i Oslo og Bergen finnes det egne nettverk for oss som driver med innenlands feltarbeid, henholdsvis ”Nordisk kultur” ved sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo og det tverrfaglige ”Norske Rom” ved institutt or sosialantropologi ved UiB. De fast ansatte i disse nettverkene har publisert mye interessant litteratur om feltarbeiderrollen og Norge som etnografisk region. Også danske Kirsten Hastrups publikasjoner kan være interessant å kikke på i denne sammenhengen.

Ofte når man drar på feltarbeid vil man bruke sitt eget nettverk eller en kontaktperson, en organisasjon eller lignende for å få innpass som en tillitsvekkende person. Fordi jeg rekrutterte informanter fra ulike fora framsto det nok som om de til en viss grad gikk god for meg (de lot meg i hvert fall annonsere gratis!). Til dels fant jeg informanter via ytterkantene i mitt eget nettverk. Noen ganger hadde folk hørt om meg og videreformidla kontakt til potensielle informanter – jeg foretrakk når de sjøl knytta kontakten, ettersom det ikke alltid slo heldig ut når jeg kontakta personer som på stående fot skulle ta stilling til om de ville være informanter. Balansen mellom henvendelse og invasjon kan være vanskelig – men jeg kom etter hvert til å betrakte det som en kvalitetssikring at folk henvendte seg til meg og ikke omvendt. Kanskje det var noe av grunnen til at ingen informanter trakk seg etter intervjuene?

Det er heldigvis ei økende bevissthet omkring det at også Norge kan være eksotisk – enten det nå er fordi man forsker på minoriteter eller bestemte steder, eller om målet er å forske på det nasjonale Norge. Jeg er en av dem som bruker et utgangspunkt i et smalt tema som kjønnlige mellomposisjoner (transkjønnethet, transvestittisme og intersex) til å analysere Norge når det gjelder temaer som jus, administrasjon og offentlig helsevesen. Fordelen med å ha Norge som etnografisk region er at ”alle” føler at de kan noe om området – det samme er også utfordringa. Mens sosialantropologer som reiser til fjernere strøk kan bruke uvante lukter, lyder og stemninger for å engasjere leseren av monografien, blir målet for mange av oss hjemlige antropologer tvert imot å gjøre det vante uvant; å stille spørsmålstegn ved det opplagte og velkjente.

Det kan absolutt være eksotisk nok å dra til Valdres hvis det skjer noe

En stor takk til Kulturstyret for støtte til Kula Kula 24

interessant der. Man kan forske på cricketspillende norsk-pakistanere, stølsliv i Hemsedal, filosofien bak spa-anlegg, graviditet og norsk skogbruk – for å nevne noen temaer på doktoroppgaver innen norsk etnografi. Sjøl synes jeg at det å forske på mellomkjønn i Norge er interessant nettopp fordi de økonomiske mulighetene vi har her gjør at nød ikke spiller inn i forhold til hvordan folk danner mening og identitet (likevel kan det være vanskelig!). Ideen om at det dagligdagse kan være fascinerende hjelper om du vurderer å forsøke deg på feltarbeid i Norge.

Under masterfeltarbeidet blei jeg veldig glad i dette diktet, som jeg også brukte i avhandlinga (”Å gjøre kjønn”), og det er fortsatt til inspirasjon for meg:

I mange år med store utgifter reiste jeg gjennom mange land så de høye fjellene havene men det jeg ikke så var den glitrende duggdråpen i gresset like foran døren min

Rabindranath Tagore 1984, sitert i Stefan Kleins bok ”Lykkeformelen” (Gyldendal 1995:183) Tekst: Marit Vaula Rasmussen

Sosialantropologisk metode

Sosialantropologisk metode: en innføring I sitt forord til 2010-utgaven av Betwixt and Between viser Kathinka Frøystad (2010) til Kirsten Hastrups begrep ”den antropologiske forbløffelse” og peker på at antropologer gjerne erfarer den bare en gang i livet, i forbindelse med det første feltarbeidet. For dagens norske antropologistudenter betyr det i mastergradsstudiets andre semester. Jeg tror generaliseringen stemmer – særlig hvis det første feltarbeidet finner sted ”langt unna”.

Senere feltarbeid – om en får sjansen – legges gjerne til de samme traktene som sist, eller – som Frøystad nevner, til Norge. Samtidig kan det være grunn til å minne om noen av unntakene i for eksempel norsk antropologi: Fredrik Barths forskning på de fleste kontinenter – men altså etter sitt første feltarbeid i Sollia i Norge i 1950 (Midt-Østen, Afrika, Asia, Oseania), Unni Wikans i Midt-Østen, på Bali og i Bhutan, Reidar Grønhaugs feltarbeid i Tyrkia og Afghanistan, Ingrid Rudies i Norge (først!) og Malaysia, Signe Howells i Malaysia og Indonesia (og nyligst i Norge), Anh Nga Longvas i (først!) Norge og Midt-Østen og Ørnulf Gulbrandsens i Norge (først!), deretter i Botswana og Italia. Nå har slike påminnelser i beste fall marginal interesse for Kula Kulas primære leserkrets: enten planlegger de kanskje sitt første feltarbeid eller de har nylig avsluttet det. Feltarbeid nummer to eller tre er en fjern drøm (eller mareritt?).

Men forbløffelsen: Den har utvilsomt en tendens til å avta med tiden.

Kultursjokk og feltarbeidsråd Standarduttrykket for den første forbløffelsen er ”kultursjokk”.

Hva den enkelte sjokkeres eller forbløffes over varierer naturligvis minst like mye med hvem en er som med hvor en er. For det første kultursjokket kommer gjerne før feltarbeidet har begynt. Det kommer på flyplassen, bussterminalen,

Professor Smedal bader i kulpen -- Bangka 1983

jernbanestasjonen, eller i landsbyen, bakgaten, foreningen eller aldershjemmet en plutselig befinner seg. ”Er det her jeg skal bli antropolog?” ”Er det her jeg skal bruke et halvt år av mitt liv?” ”Kan noen av disse menneskene bli informanter?” Og sjokket kommer ikke bare én gang. Det gjentar seg. For hver gang med en ny vri, for hver gang er det plutselig noe annet som en ikke lenger orker, ikke skjønner, eller blir så ensformig og kjedelig at dagene og ukene glir over i hverandre mens en leser den ene elendige romanen etter den andre eller (mitt eget svake punkt) fortaper seg i BBC’s nesten 24-timer-idøgnet kortbølgesendinger. Eller en kan bli så overveldet av storbykaos, stank og fattigdom at en flykter. Unni Wikan skriver åpent om hvordan hun reagerte på slikt i et fattigkvarter i Kairo. Hun flyttet inn hos en familie og fikset det rett og slett ikke (se Wikan 1976:14-15).

Ingen antropologer er like, ingen feltsituasjoner er like, og få av

våre felterfaringer kan uten store modifikasjoner overføres til dem som kommer etter. Om dette er en ”myte” tror jeg det er viktig å bevare den. Noen har påpekt at det bare er glupe folk som lærer av sine feil men selv ikke geniene lærer av andres. Når det gjelder antropologer og antropologer in spe stemmer nok dette godt. Det er bakgrunnen for de mange historier som verserer om hva berømte antropologer har fått høre, eventuelt hva de selv har sagt til sine studenter, i forbindelse med avreisen til felten. Felles for disse historiene er at de er svært korte, og at rådene en gis, med få unntak, er verdiløse.

Beals nevner en antropolog som ble rådet til å ta med seg masse marmelade (Beals 1970:38 sitert i Crick 1982:18). I Oxford het det seg ganske enkelt at feltarbeid er ”sink or swim” (ibid.) Da Cushing sto foran sine fem år blant Zuñi-indianerne fikk han denne veiledningen av sin professor: ”Velg selv området du vil studere, bruk dine egne metoder, men for all del: get the

25

Sosialantropologisk metode information. Skriv ofte. Jeg har det travelt i dag. Farvel.” (Gronewold 1972:38, sitert i Johansen 1981:13.)

Laura Bohannan fikk dette rådet av sin: ”Bruk alltid billige turnsko; vannet renner raskere ut [og] du får bruk for flere bord enn du tror” (Bowen 1954:3-4). Signe Howell har fortalt (pers. komm.) at før hun reiste til chewongene i Malysia anviste Kirk Endicott henne nøyaktig hvor hun kunne proviantere hermetikk (underforstått: chewongenes mat er uspiselig). Da jeg selv skulle av gårde til Indonesia første gang fikk jeg tre (for øvrig nyttige) råd. To av dem (av Fredrik Barth) var at en bør huske hva folk heter og at en bør telle så mye som mulig. Det tredje (av Eduardo Archetti) var at en ikke knuller sine informanter. De to første rådene var langt vanskeligere å følge enn det tredje. ”Myten” slike historier opprettholder, er at det er så godt som umulig å forberede folk på hva et klassisk antropologisk feltarbeid innebærer. En kan ikke kurse folk til levd erfaring. Dette er et kjernepunkt.

En av grunnene til at feltarbeidene ofte er skjellsettende er at de innebærer menneskelige erfaringer som på én og samme tid er helt alminnelige og helt enestående (se Nielsen 1996 for noen eksempler på variasjonsbredden).

Det er derfor viktig å understreke at antropologiske feltarbeid alltid har to dimensjoner det i praksis er umulig å holde fra hverandre: Den ene er altså feltoppholdet som erfaring, som en i begrenset grad kan forberede seg direkte på. Nettopp derfor bør en forberede seg desto bedre på den andre dimensjonen: hvordan en skal gå frem for å sikre seg de opplysninger en trenger.

Først og fremst gjelder det den nødvendige innsikten i politiske, historiske, sosiale, økonomiske og kulturelle forhold i verdensdelen/ regionen/landet en skal til. Men det gjelder også å skaffe seg så god tematisk oversikt som mulig.

Det er få tema som ikke har vært behandlet før, og så lenge sosial-

26

antropologi regnes som en komparativ disiplin hører det til håndverket å vite hvordan ens egne tema er behandlet av andre, andre steder, ut fra forskjellige teoretiske perspektiver og ved hjelp av ulike strategier for informasjonsinnhenting. Men uansett hvor godt en har forberedt seg må det improviseres fra første dag. Hvis ikke kan feltarbeidet gå i stå med det samme. Og det er ikke alltid ens teoretiske eller metodiske forkunnskaper det da kommer an på.

Mat Jeg befant meg på forsommeren 1983 i en liten landsby på Bangka, en øy nord for sørspissen av Sumatra. Jeg hadde forberedt meg nokså godt – jeg hadde snakket flere ganger med en annen antropolog (Øyvind Sandbukt) som hadde vært på et kort besøk i den samme landsbyen åtte år tidligere, jeg hadde forsøkt å lære indonesisk før jeg dro, jeg hadde lest hvert ord som var blitt skrevet om lomfolket, den relativt fattige og marginale etniske gruppen på omtrent 750 personer jeg skulle til (totalt 17 sider), og jeg var meget klar til å sette i gang. Jeg hadde vært utrolig heldig, fordi jeg ved ankomsten til en liten by i nærheten noen dager tidligere hadde fått kontakt med en skoleinspektør som så det som sin oppgave å hjelpe meg. Nå kan ubedt hjelp være blant de tingene en må passe seg godt for, selvfølgelig. Sunn skepsis blandet med en viss menneskekunnskap sikrer en forhåpentlig mot fra dag én å bli ufrivillig knyttet til en eller annen person som ikke vil gi slipp på en, som kommer med de mest bisarre forslag til hva en skal foreta seg, som arrangerer møter og forteller en hva en skal spørre om, som andre potensielle samtalepartnere kanskje synes er en tulling og som raskt blir som en møllestein rundt halsen – men til gjengjeld kan slike selvbestaltede hjelpere være gull verdt. Noen ganger er det takket være dem at feltarbeidet blir fruktbart.

”Min” mann var enestående hjelpsom. Indonesia er et land der nesten alle, og særlig i landlige strøk uten særlig turisttrafikk, er åpne, hjelpsomme og gjestfrie i en grad en sjelden opplever det på vår side av Alpene. Men Sulaiman var helt spesiell. Han lånte meg sin motorsykkel og sin reiseskrivemaskin i 19 måneder. Han var også den som sørget for at jeg fikk et sted å bo i landsbyen; Han var som nevnt skoleinspektør og det fantes en skole der. Lærere var det derimot verre med; lærerboligene sto tomme og jeg fikk flytte inn i en av dem. (Først mye senere forsto jeg hvorfor lærerboligene sto tomme, men det er en annen historie.) Så jeg hadde et sted å bo, men hva med noe å spise? Jeg visste at skulle jeg selv ordne med all mat ville jeg enten bruke svært mye tid på det og altså ikke få gjort feltarbeid, i hvert fall ikke slik jeg hadde tenkt meg det. Det var ikke matoppskrifter jeg skulle komme hjem med. Eller jeg ville få mangelsykdommer.

Like før jeg kom til Indonesia hadde jeg myklandet i Sørøst-Asia ved å besøke en norsk kollega i Malaysia. Hun gjorde feltarbeid i en landsby, akkurat slik som jeg skulle, og hadde alliert seg med en familie som hun spiste hos mot en slags betaling. Det tok jeg sikte på også. Min plan var å spise med landsbysjefen, kepala kampung.

Men mot hvilken sum? Jeg foreslo Rp 25.000 pr. måned (omtrent 25 USD den gangen) for to måltider.

Frokost, i hvert fall kaffe, kjeks og røyk, skulle jeg klare selv. Bujang, som landsbysjefen het, syntes 45.000 var mer passende. Jeg visste allerede at gjennomsnittsinntekten for mange familier lå et sted omkring 30.000 eller 40.000, så jeg syntes han ba om for mye. Vi ble ikke enige på egenhånd, og en megler ble brakt inn. En ikke ubetydelig del av problemet var selvsagt at jeg ikke skjønte hva Bujang sa når han forsvarte sitt synspunkt.

Hans første argument var at kona hans hadde mange ting hun egent-

Sosialantropologisk metode lig skulle ha gjort som hun ikke kunne gjøre når hun skulle varte opp meg. Jeg syntes ikke det var noe godt argument siden hun laget mat til Bujang, seg selv og de fem barna deres uansett. Så sa han at maten til meg var mye dyrere enn maten de vanligvis spiste. Jeg svarte at jeg ikke ble synderlig plaget av mangel verken på kjøtt eller fisk – det de spiste ville jeg spise.

Dernest introduserte han som et problem at de ikke spiste til faste tider. Jeg sa at det ikke spilte noen rolle for meg – at jeg var svært fleksibel når det gjaldt spisetider.

Så sa han at han måtte til byen på business fra tid til annen og at det var mot lokal sed og skikk at andre menn spiste i huset når han var borte. Selvfølgelig ville jeg respektere det, sa jeg (antropologen), men jeg forsto ikke helt hvordan det kunne være et argument for at jeg burde betale 45.000. Til slutt sa han at kona hans var flau over at hun ikke hadde noen utdanning.

På dette tidspunktet – etter over en times diskusjon – begynte det å demre for meg at Bujang helst ikke ville ha meg som spisegjest uansett. Jeg hadde trodd at diskusjonens formål, sett fra hans synspunkt, var å få meg til å betale så mye som mulig. Men jeg var ikke lenger så sikker. Det som derimot var helt klart var at det kunne han ikke si – for det første hadde han dikkedert i en time over betalingens størrelse, for det andre var han altså landsbysjef og han kunne ikke bare avvise meg, som hadde alle de brev og stempler han ba om å få se. For det kunne komme borgermesteren for øre og da ville han få kraftig kjeft. I alle fall begynte jeg nå å få visjoner om meg selv på grønnsakmarkedet i den lille byen, lurt trill rundt av listige kinesere til å kjøpe alt for dyre grønnsaker jeg ikke ante hvordan jeg skulle tilberede, for så å komme hjem til våt ved og et bål jeg ikke ville få til å brenne. (Som en forstår: Det ville ende med at jeg kom hjem fra felten med oppskrifter – av typen ”corned beef på tusen måter”.)

Jeg husker ikke helt hva som skjedde, men vi ble omsider enige.

Jeg skulle betale 30.000 i måneden, og etter bare noen dager var begge meget fornøyde. Jeg fikk mine måltider og samtidig mine første samtaler: når jeg senere så tilbake var det utrolig hva jeg fikk ut av dem selv med et svært begrenset ordforråd. Jeg brukte mesteparten av tiden under måltidene til å lære meg flere ord og uttrykk, og Bujang fikk sitt livs første engelsktimer. For meg ble det rimelig, og han fikk tilsvarende en nyutdannet lærers månedslønn hvorav han brukte en brøkdel på hva jeg faktisk spiste. Det endte altså godt.

Men det var jo et risikabelt foretagende. Jeg var avhengig av at denne forhandlingsrunden gikk bra.

Jeg var også prisgitt situasjonen; hva skulle jeg ha gjort om det hele skar seg? Hva om Bujang hadde surnet, eventuelt klaget seansen inn for borgermesteren, eller fortalt til de andre i landsbyen at jeg var en gjerrig utlending de måtte holde seg unna? Jeg kunne ha forsvart meg med de argumentene jeg hadde, men det kunne samtidig ha medført at feltarbeidet ville gått inn i en svært stillestående fase.

Og hva om jeg simpelthen hadde betalt de Rp 45.000 som Bujang ba om? Tja, det er jo ikke godt å si – strengt tatt hadde jeg hatt råd til det, men det ville trolig betydd at jeg hadde vært mindre tilbøyelig til å betale hans forgasser-reparasjoner, til å kjøpe nye motorsykkelbatterier, eller til i ny og ne å ta med meg en flaske genever til våre samtalemåltider. Det igjen ville kanskje ha medført at han – og andre, for etter hvert spiste jeg andre steder også – i mindre utstrekning ville ha invitert meg på skilpaddebiff og maurslukergryter. Litt paradoksalt, kanskje, men at jeg var litt påholden til å begynne med fikk meg til å bli mindre påholden etter hvert. Andre ble da sjenerøse overfor meg, og det som heter resiprositet begynte å rulle og gå.

Dette var altså den aller første begynnelsen. Jeg ville løyet om jeg

lot som at det verste nå var over.

Det var det ikke. Episoden jeg fortalte om fant sted i juni. I september samme år sendte jeg et brev til Instituttet, og da var jeg ikke i det optimistiske hjørnet: Det er nå snart tre måneder siden jeg begynte å lure på hva feltarbeid er for noe. En bløff? En hyttetur?

En eksistensiell krise? En personlig katastrofe? Alt på en gang? – Til dem som eventuelt svever omkring i den lykksalige tro at språk er noe man lærer seg på en-to-tre så la det være sagt med en gang at Babylon-effekten gjelder ennå og overalt. (...) For å si det i utvetydig klartekst: Jeg skjønner foreløpig ikke et kvidder av den lokale dialekten og er (i hvert fall litt) desperat. Ja dere kan le, dere, der oppi Blindernveien [der Oslo-instituttet holdt til], men gråten tar meg. Folka her pludrer og pludrer og pludrer og pludrer og jeg er like klok.

De er vennlige og hjelpsomme og alt det der (heldigvis), men hva hjelper det når jeg ikke skjønner et ord av hva de sier? Om noen spør meg hvordan det går med mine storstilte planer om ideologianalyse og disseksjon av kognitive modeller relatert til økologisk tilpasning og etnisitetsproblematikk (jo da, jeg husker fremdeles hvorfor jeg dro hit), kan jeg bare svare med en litt sjenert latter.

Etter at magens fortvilte protester mot ris opp og nudler i mente effektivt ble brakt til taushet av voksne porsjoner med vestlige kjemikalier, var tiden kommet for en aldri så liten luftveisinfeksjon som holdt meg gispende til sengs, febervåt og svimmel, en ukes tid.

Kjemien vant igjen. Nå er jeg frisk som en fisk, bortsett fra noen grønne klyser rundt anklene som tyter opp som sopp etter tordenvær.

Slanger er det her, og skorpioner, og noen digre, fæle tusenbein og giftige øgler. Jeg har massive fobier mot alt sammen og pulsen stiger hver gang blikket faller på en skorpion som jeg klistret til veggen for uker siden – har med vilje

27

Sosialantropologisk metode ikke plukket den ned for å minne meg selv på å utvise den ytterste aktsomhet. Det finnes dyr her som ikke er farlige; hunder, for eksempel, og katter. Apekattene er jeg heller ikke redd for. De leker av og til i trærne mens jeg bader i en liten kulp i nærheten.

Ja, ja. Det blir da antydet en viss idyll her mot slutten. Men språk, mat og helse var altså ikke de mest lystelige temaene tre måneder ut i feltarbeidet.

Selvsagt bedret det seg. Hadde det ikke bedret seg hadde jeg ikke skrevet om det her. Etter vel halvannet år i felt kom jeg hjem med en håndfull notatbøker, et snes lydkassetter og halvannet tusen fotografier. Ett av sluttproduktene, monografien Order and difference, ligger for lengst ute på internett og er således lett tilgjengelig (se referanseliste).

Informasjon I en svært nyttig bok om antropologiske forskningsstrategier som legger vekt på disiplinens praktiske sider – en bok på nærmere 400 sider der leseren får råd og vink om hva hun skal gjøre for å få svar på de spørsmål hun har stilt seg (Ellen 1984) – skriver redaktøren slik: Når vi presenterer denne informasjonen er vi fullstendig klar over at det ligger en iboende fare for at det vi har å si vil oppfattes som et sett instruksjoner som gir et illusorisk inntrykk av å være universelt gyldige. De må tvert imot modifiseres i henhold til de særegne forhold som gjelder det enkelte feltarbeid og prosjekt. Det finnes ingen ideelle retningslinjer, intet klart regelsett, men det vi kan bidra med er noen påminnelser, sjekklister og hint som kan være til hjelp. Med denne advarsel, og med forbeholdet om at spekulative evner, fantasi, intuisjon, tilpasningsevne, fleksibilitet, oppfinnsomhet og skarpsindighet teller minst like mye i felten som den mest omhyggelige planlegging, er det som følger for-

28

slag til fruktbar forskning (Ellen 1984:157).

Uten at jeg skal påberope meg samtlige egenskaper har Ellen helt rett. Men det er mer. Et vellykket feltarbeid avhenger også av antropologens sensitivitet, taktfølelse, og evnen til å utvise diskresjon.

Antropologen får nemlig alltid kjennskap til hendelser, handlinger og synspunkter som ikke er egnet som alminnelige samtaletema med hvem som helst. Nå er det naturligvis en tillitssak om en får greie på slikt i det hele tatt.

Brytes tilliten ved at antropologen plaprer i vei kan en være trygg på at det ikke blir lett å få greie på mer. Men i redselen for å gjøre overtramp kan en også bli for forsiktig. For eksempel har min egen pinlighetsfølelse sikkert medført at det er visse sider ved det sosiale livet der jeg har gjort feltarbeid jeg vet lite eller ingenting om. Og jeg husker godt da jeg kom hjem fra mitt første feltarbeid og Eduardo Archetti spurte hvordan det hadde gått. Jeg svarte at det ikke hadde gått så verst, men at jeg hadde kommet opp i et metodeproblem jeg aldri hadde sett diskutert i noen metodebok, nemlig antropologens blyghet: en blyghet blandet med frykt for at gode personlige relasjoner mellom en selv og andre vil opphøre hvis en presser folk på temaer de ikke selv viser ivrige tegn på å forfølge. ”Det er da ikke noe rart”, sa Archetti. ”Du må huske på at alle metodebøker er skrevet av amerikanere”.

Ta slektskap. Dette emnet er langt mindre luftig og livsfjernt i felt enn på lesesalen. Slektskap ”består av” besteforeldre, snille tanter, slemme onkler, felles måltider, solidaritet, misunnelse, alliansedannelser, seksualitet, gjestfrihet, barneoppdragelse, husholdningsregnskap, skilsmisser, begravelser, byggeprosjekter, barn utenfor ekteskap, arvekrangler og så videre. Norske menn og kvinner kjenner til slike ting. Det er mye lettere å snakke om dem i felten hvis en er forberedt på å gjøre det ut fra seg selv;

min erfaring er at det er lite som i den grad får folk til å åpne seg som når en selv gjør det.

På ett nivå er ”slektskap” et ordnet sett av abstrakte relasjoner mellom statuser. Men på et annet og mye mer tilgjengelig nivå – ja, på det eneste tilgjengelige nivået er slektskap først og sist personlige forhold mellom de kvinner, menn, jenter og gutter en møter i felten. En helt annen sak er at nøyaktig hva som ligger i uttrykket ”personlig” er et empirisk spørsmål. Mye av oppgaven ligger i å finne ut nettopp det. En er kommet et stykke på veien allerede hvis en antar at det ikke omfatter det samme ”der” som det gjør ”her”. Men personlige forhold innebærer alltid også rettigheter og plikter, regler for og forventninger om hva en kan og ikke kan si til, gjøre overfor og forvente av bestemte andre. En kan ha andre plikter overfor sin morfar enn overfor sin farmor, en kan muligens si hva en vil til sine yngre søsken og sine søstre uansett alder, men ikke til sine eldre brødre.

Hvordan en skal oppføre seg overfor sin svigermor, og hva som kan skje om en ikke gjør det, varierer enormt fra samfunn til samfunn.

Slike regler kan dessuten tøyes – til en viss grad. Ethvert antropologisk bibliotek har fyldig litteratur om slikt. Det en også vil finne ut i det biblioteket er at mellommenneskelig atferd andre steder ofte er mer regulert enn vi er vant til, og at relasjoner mellom enkeltpersoner på viktige måter er underlagt relasjonene mellom gruppene som personene er medlemmer av. Men tilbake til mine egne felterfaringer – denne gang på Flores i ØstIndonesia, som jeg har reist til med ujevne mellomrom siden 1988.

Først etter at jeg hadde fortalt om min egen skilsmisse og om at jeg har barn fikk jeg greie på at min vert nylig hadde fått et barn med en av landsbyens ungpiker – og han var altså for lengst en gift mann. Gjennom samtaler, ofte over tid, om hvordan ”vi” og ”de” agerer når slikt skjer: overfor ekte-

Sosialantropologisk metode mannen, kona, barnemoren, barnet, barnemorens far (i dette tilfellet ektemannens gode venn og nabo) og eventuelt fremtidige ektemann, får vi opplysninger som vi senere kaller ”data” og som det blir avhandlinger og artikler ut av.

misforstått vil jeg gjenta at en snakker nettopp ikke med hvem som helst om hva som helst. Selv om en har klart å overvinne noen av sine-

2007 var jeg innvilget forskningstermin og reiste tilbake til Bangka.

Den relative fattigdommen jeg hadde opplevd blant lomene nesten 25 år tidligere var om ikke en saga blott, så i hvert fall sterkt redusert.

Det første som forbløffet meg var altså at det var Noen vil innbetydelig velvende at en stand å spore. I ikke snakker tillegg var den med hvem svært ujevnt som helst om fordelt. I Order hva som helst and differenog at det jeg ce hadde jeg foreslår ikke riktignok tatt er enkelt. Men sjansen på å det er nettopp forutsi en viss det som er økonomisk Smedal spiser truet dyreart (havskilpadde egg) sammen med to kompiser poenget. Det utvikling, er ikke antalmen jeg hadlet slike samtaler som bestemmer pinlighetsgrenser er det uklokt å de også dristet meg til å spå blant feltarbeidets kvalitet. Selv om en satse på at ens ”informanter” næ- hvilket segment av befolkningen ikke kommer over flere tilfeller be- rer et inderlig ønske om å klare det den eventuelt ville finne sted. Det tyr ikke det at en ikke kan si noe samme. Det er her ens sensitivitet andre som forbløffet meg var at om det ene en har. Over tid får forhåpentligvis kommer til hjelp. jeg på det punktet hadde bomen garantert en serie opplysninmet fullstendig. Disse overraskelger som på en eller annen måte En opplagt konklusjon er at sosi- sene – som brøt med mine egne passer inn, som på et vis henger i alantropologi er en meget men- observasjoner og antagelser i løpet hop med det en har fått greie på i neskelig virksomhet. Vi tvinges av et langvarig feltarbeid – ble så forbindelse med enkelttilfellet sitt, sjelden til å formulere for oss selv utgangspunktet for de nye undersom en kan vurdere det ut fra. I til- hva ”meningen med livet” skulle søkelsene. Akkurat dette har jeg legg vil folk kunne snakke om ”til- være. Selv holder jeg med filosofen gjort et lite poeng av i en artikkel fellet” i generelle vendinger, de vet Jon Hellesnes som skriver at livs- i Norsk Antropologisk Tidsskrift som regel hva en ”skal” eller ”bør” mening er det som viser seg når (Smedal 2010) – den kan leses som gjøre med f.eks. forfløyne menn. vi opplever at livet er bryet verdt en redegjørelse for hvordan nasjoDessuten vet vi meget godt at in- (1991:155). En av mine grunnan- nale politiske omveltninger i en på gen ”tilfeller” er like. Det er fordi tagelser er at det samme gjelder ett tidspunkt fjern fremtid (og som alt som omgir tilfellene, kontek- ”dem” – altså informantene våre, den gang syntes utenkelige) kan få sten, aldri kan være det. og det jeg forsøker å si er at antro- avgjørende betydning selv for små pologi er et fag der det som gjør etniske gruppers livsvilkår i omFordi antropologer (med noen livet bryet verdt tas alvorlig. Om råder langt fra maktens sentrum. unntak) er mer opptatt av hva det finnes metoder eller teknikker i Den kan også leses som en påminet ”tilfelle” betyr enn av dets fre- så måte finner en dem neppe i menelse om at den antropologiske kvens, må vi få grep om kontek- todebøkene. forbløffelsen – heldigvis – kan ersten også. Det er en av grunnene fares mer enn en gang. til at antropologiske feltarbeid tar I denne forstand er antropologi et tid og at monografier ofte er tykke. ”selvstudium”. I løpet av et år el- Tekst og foto: Olaf Smedal Mye skal beskrives, mange sam- ler to eller fem, i løpet av studietid menhenger skal påpekes, atskil- og feltarbeid blir en – forhåpentliglige tråder skal veves sammen før vis – antropolog. Kanskje et bedre Til teksten følger en lang referbildet blir tydelig. menneske også. anseliste. Denne finner du på våre For å være sikker på at jeg ikke blir Til slutt: tilbake til forbløffelsen. I nettsider (www.kulakula.org)

29

Bokanmeldelser

Milford Bateman (2010): Why Doesn’t Microfinance Work? - The Destructive Rise of Neoliberalism.

Zed Books.

Ever since the apparent success of the Grameen Bank in Bangladesh in the 1970’s the model of microfinance has received world-wide acknowledgement as a means to assist people out of poverty. In

Scott Atran (2010): Talking to the Enemy: Faith, Brotherhood and the (Un)making of Terrorists. Ecco.

Den amerikanske antropologen Scott Atran har det siste tiåret studert livene til mennesker som er villige til å benytte ekstraordinære virkemidler for å forandre det de ser på som en urettferdig verden.

Det dreier seg om de som er villige til å dø for å drepe. I Talking to the Enemy får knapt noe i samfunnsvitenskapens arsenal stå urørt; alt fra deltakende observasjon og

30

2006 the Grameen Bank and its founder Muhammed Yunus even received the Nobel Peace Price for the initiative. In recent years, however, the microfinance model has been critically re-examined and disputed. This book is an important contribution to this debate. As the title clearly suggests, Bateman does not consider microfinance to be a viable long-term alternative in fighting poverty. Rather, Bateman argues that Grameen-type microfinance models have led people into larger debts and increased poverty.

The book provides a comprehensible history of microfinance, how it has gone from a small-scale initiative, towards a profit-generating establishment and high interestrates. Bateman clearly has a pessimistic view on microfinance, but he provides clear arguments and

etnografi til mer formelle eksperimentelle sosialpsykologiske metoder mobiliseres. Boken formidler den historiske bakgrunnen for martyrdom og drøfter inngående casestudier. Særlig interessante er skildringene av de sosiale nettverkene som resulterte i Balibombene i 2002 og Madrid 11.04.04. Den tar leseren med fra forsteder i London, Hamburg og Marokko til Afghanske stepper, Sulawesiske jungler og tilbake til møterom i det amerikanske nasjonale sikkerhetsrådet.

Resultatet; et dokument som skiller seg fra konvensjonell etnografi, men som beriker leseren. De sosiale prosesser som driver martyrbevegelsene avdekkes systematisk og gir en bedre forståelse av fenomenet som har preget vårt samfunn til det ekstreme de siste tiår.

Budskapet er at frykten på langt nær er proporsjonal med trusselen det antas slike grupper representerer. Den virkelige trusselen kommer fra gjengjeldelse. Atrans hovedargument er at jihadister ikke bare dør for en høyere sak, men

examples of its unsuccessfulness from around the world. Whether the reader decides to agree with these views or not is another matter. Some might criticise Bateman for giving a one-dimensional view on microfinance and for being too one-sidedly critical towards it. However, contrary to many critics, Bateman actually provides what he takes to be alternative solutions to poverty-reduction. For example, he argues for conditional cash transfers, productive state intervention, and that cooperatively operated businesses may create jobs for more people in the local community, in opposition to the individually owned enterprises set up by microfinance loans.

Tekst: Hildur Thorarensen

like mye for ”kith and kin”. Radikalisering utfolder fra bunnen og opp. Vilje til å dø springer ut fra personlige relasjoner mellom unge mennesker som ser en mulighet til udødelighet gjennom å levere et slag mot de mektigste imperier verden har sett. Universelle forklaringer på martyrdom kritiseres.

Særlig teorier som postulerer at vilje til offer skjer ut fra politiskøkonomiske årsaker alene demonteres og et alternativ skisseres i en inngående diskusjon om hellige, transcendente verdiers rolle i å drive politisk konflikt.

Som etnografi vil enkelte lesere finne boken underlig gitt metodepluralisme, analyse og typer data. Den knallharde empirismen er uansett uklanderlig. Enig eller ikke hva angår premissene og konklusjonene til forfatteren; berikende lesning for alle interesserte i menneskelig konflikt.

Tekst: Mads Solberg

Fire på Høyden

Fire på Høyden

Tekst: Henrik Jarholm og Jonatan Lohne Anabalon Foto: Jonatan Lohne Anabalon

1. Hva assosierer du med sosialantropologi?

2. Tror du at vi kan lære noe av andre kulturer?

Navn: Dag Erik Berg Alder: 37 år.

Stipendiat, adm.org.

1. Små steder og store spørsmål.

2. Ja! Det er tema i vår kultur som undertrykkes av bestemte måter å tenke på og som man kan se belyst på en annen måte i andre kulturer.

Navn: Bjørnhild Vigerust Alder: 23 år.

Student, geografi 1. Egentlig ikke så mye. Kanskje forholdet mellom mennesker og samfunn?

2. Ja. Respekt for alle mennesker og for det nye og ukjente. Jeg tenker særlig på religion og at man må sette seg inn i noe før man uttaler seg.

Navn: Mikael Johannesen Alder: 20 år.

Student, Europastudier.

1. Kulturelle studier.

2. Ja, åpenhet og toleranse!

Navn: Kajee Watanabe Alder: 23 år.

Student, social dynamics.

1. How people react to each other in the wake of globalization, how different cultures interact and clash. And how people deal with it.

2. Yes of course! To respect each other. For example, in Japan we have a hierarchy which makes calling your professor by the first name unthinkable. You are more relaxed towards each other. Sometimes too relaxed.

Et utdrag fra forskningsrapporten til sosialantropologene Anne Birgitte Leseth og Aleksandra Bartoszko, utgitt i tegneserieformat, tegnet av Marcin Ponomarew. For mer, se: http://anthrocomics.wordpress.com/

31

Atingtings tanker På mine reiser hørte jeg eventyr om det fantastiske landet i nord. Jeg hørte om Bergen, trommenes by!

Men, mine damer og herrer, hva er vel en tromme om den ikke blir trommet på? Hva er vel en trommeslager uten trommen? Dette siste skal jeg si dere; trommeslageren uten trommen er norsk! Buekorpsene virvler og marsjerer, de trommer ikke!

I Norge gjemmer man trommene frivillig bak bitte små dotter i ørene! Slik at ingen andre skal kunne høre dem! Slik at det komfortable – Norges viktigste dyd – beskjedent kan liste seg avslappet og likegyldig gjennom samtaler og væremåter som en umerkelig bris. Det isende Norge!

Har man glemt at det finnes vulkaner? Har man glemt havenes grusomme stormer? Hva med lyn og torden, orkaner og jordskjelv! Hva med sult og sykdom, galskap og krig! Jeg sverger på mine reiser at dette ikke bare er ord! Hvordan kan man la være å tromme i en verden som denne! Er ikke Norge også en del av dette? Er ikke nordmenn også mennesker? Har Norge glemt sin opprinnelse i trommen? Er ”Norge” kun en unnskyldning for å slippe å tromme? For å slippe å stå til ansvar for seg selv? Da har man også mistet seg selv. Det er med hånden på trommen, at man krever sin menneskelighet.

I Vanuatu der jeg kommer fra, ble jeg trommet på til stadighet. Her i Norge er jeg pynt, og jeg har det veldig komfortabelt! For all del, jeg er lykkelig! Men hvilken beskjeden lykke den norske lykke er! Kula Kula ga meg et talerør så lenge jeg kunne være et talerør for Kula Kula. Vet dere ikke at jeg er en tromme?

Jeg må trommes på!

- Atingting

32