Kula Kula 2009 #1

Kula Kula Antropologisk tidsskrift April 2009

Kula Kula har vĂŚrt i Danmark

Portrettet: Anh Nga Longva

Påskefeiring på Salomonøyene.

Foto: Ane Straume

Da har Kula Kula fått summet seg etter forrige relanseringsutgave og vi er klare for utgave nummer to. Siden forrige gang har vi fått to nye redaksjonsmedlemmer. Vi har fått innspill fra lesere av forrige utgave og ikke minst har vi fått ny programvare for å lage avisen. Det ligger derfor an til å bli et bra nummer av Kula Kula.

De siste årene har det vært en dramatisk nedgang i antallet bachelorstudenter som velger å dra på utveksling. Grunnene til dette kan være mange, men det å reise og oppleve nye steder og andre kulturer er en av grunnpilarene i antropologi. I den forbindelse har vi valgt å fokusere på utveksling i håp om å inspirere bachelorstudenter til å slenge sekken på ryggen.

Framtidsutsikter og arbeidsveier etter endt antropologiutdannelse kan for mange virke noe vage. Etter forrige utgaves artikkel om antropologer i arbeidslivet fikk vi flere tilbakemeldinger på at dette ville leserne høre mer om. Vi tok dere på ordet og har intervjuet to ferdig utdannede antropologer for å høre om arbeidslivets utfordringer.

Ellers har vi tatt opp dagsaktuelle temaer, bokanmeldelser, Anh Nga Longva har stilt opp til portrettintervju og masterstudenter forteller om feltarbeidserfaringene sine.

Med andre ord, et bredt spekter av saker for antropologisk interesserte. Velbekomme!

Redaksjonen

Ane Straume

Hildur Thorarensen

Aase J. Hjelde

Pål Hægland

Mari-Louise U.Stephan

2

Småttnytt

Kula Kula april 2009

Lem ut mot islam og innvandring

Steinar Lem

Thomas Hylland-Eriksen

“Oslo får snart et flertall med ikke-vestlig bakgrunn, med stø kurs vil det samme kunne skje med hele landet i løpet av dette århundret. De fleste ikke-vestlige vil ha muslimsk bakgrunn. Konsekvensene vil bli dramatiske”.

Tallene Lem baserer seg på er tatt fra Human Rights Service og anslår at dette vil skje i 2029. Steinar Lems innlegg på nettsidene til Human Rights Service om at norsk kultur trues av muslimer, har vakt sterke reaksjoner de siste to ukene.

- Hvis innvandrere skulle bli i flertall er det dramatisk. Da vil vi få et religiøst samfunn som bygger på hellige skrifter fra 600-tallet. Det er en tragedie, sa Lem til Dagbladet.

“

Det er en tragedie.

Steinar Lem

Han fortalte videre at han frykter tilstrømningen av “folk fra landsbygda, uten utdannelse, fra Punjab og andre steder, samt utdannede mennesker som likevel er sterkt preget av Koranen”.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) anslår imidlertid at muslimer vil utgjøre mellom 4 og 11 prosent av den norske befolkningen i 2060. Thomas HyllandEriksen er en av dem som har kommet med et krast motsvar til Lem. Han mener i motsetning til Lem at norsk kultur styrkes i møtet med andre kulturer.

Hadia Tajik

- I løpet av femten år har antallet innvandrere blitt doblet nesten uten at noen har lagt merke til det. Dette tyder på at innvandringen til Norge har gått forbausende smertefritt, sa Hylland Eriksen.

I sine uttalelser stilte Lem seg også undrende til den kjente sosialantropologens definisjon av hva det vil si å være norsk.

Selv har Lem en klar definisjon av «norskhet»: Likestilling mellom kjønn, sympati for distriktene, egalitært samfunn og opprørske tendenser.

“Den norske kulturen er like verneverdig som den tibetanske kulturen. Derfor må taket på ikke-vestlige innvandrere begrenses sterkt”, skriver Lem, som mener den norske kulturen skal være normgivende i Norge.

- Jeg bruker Tibet som eksempel fordi alle er enige om at det er en stor og flott kultur som har krav på beskyttelse. Det må være lov å mene det samme om Norge.

Hadia Tajik, stortingskandidat for Ap og med foreldre fra Pakistan, synes Lems sammenlikning mellom trusselen den norske kulturen står overfor og Tibet er søkt.

- Det som er farligst med Lems utspill er parallellen til situasjonen i Tibet, som er truet av okkupasjon. Det er ikke Norge.

Jeg ville vært forsiktig med generaliseringene, uttaler Tajik.

Kilde: Dagbladet,Aftenposten,HRS.

3

Fire i felt

Sanne Kasin Hvor har du vært på feltarbeid og hva har du gjort?

Jeg har vært på feltarbeid i en jordvarmeenergibedrift i det rurale Nicaragua. Informantene mine var hovedsakelig ingeniører, men også ufaglærte. Jeg har spesielt fokusert på hvordan informantene forbinder produksjon og ressursforvaltning med framtidsaspirasjoner for seg selv og for Nicaragua som nasjon.

Hva var den største utfordringen på feltarbeidet ditt?

Den største utfordringen var hvordan jeg skulle posisjonere meg på en naturlig måte på en arbeidsplass som jeg ikke hadde mye kjennskap til i utgangspunktet. Tidsaspektet var også utfordrende.

Jeg synes feltarbeidet har blitt for kort.

Det kan være vanskelig å balansere tid opp mot mulige gode innfallsvinkler.

Hva savner du mest fra feltarbeidet ditt?

Jeg savner å ha tilgang til informantene mine. Nå føler jeg at krana til informasjon er stengt. Samværet og kommunikasjonen med informantene er også noe jeg savner. Å skrive master kan mange ganger være en ensom jobb.

Har du lure ideer eller tips til de som skal ut i felten?

Det er en stor fordel å kunne et tredje språk før man reiser ut. Det blir veldig knapt med tid til å lære seg språk på feltarbeidet. I tillegg bør man tro på rådet om å notere handling og observasjon og ikke støtte seg for mye til det verbale.

Maria Holme Hvor har du vært på feltarbeid og hva har du gjort?

Jeg har vært på feltarbeid i Bergen og sett på alderdom og aldring blant etnisk norske og innvandrere. Jeg møtte dem på ulike senioraktiviteter. I tillegg ble jeg kjent med privatpersoner gjennom yngre mennesker.

Hva var den største utfordringen på feltarbeidet ditt?

Den største utfordringen var å få tilgang til de eldre informantene. Jeg måtte bruke mye tid på å komme i kontakt med dem. I tillegg er det en utfordring at feltarbeidet er så kort. Det er vanskelig å bli skikkelig kjent med folk på så kort tid.

“

Ting tar lengre tid enn du tror. Utnytt tiden så godt du kan!

Maria Holme

Hva savner du mest fra feltetarbeidet ditt?

Det er litt vanskelig å si siden jeg ikke forlater feltet. Det kan være veldig stressende å bo i samme by som informantene mine, spesielt på Galleriet på lørdager. Da er det mange informanter ute og går.

Har du lure ideer eller tips til de som skal ut i felten?

Ting tar lengre tid enn du tror. Forbered deg litt ekstra på det. Du må være pågående når du driver med feltarbeid.

Utnytt tiden så godt du kan!

4

Kula Kula april 2009

Annicken Lundgård Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Jeg er på feltarbeid i en palestinsk flyktningleir i Libanon. Mitt prosjekt har fokus på hvordan en palestinsk identitet har utviklet seg i eksil, og hvorvidt denne identiteten fortsatt vokser seg sterk blant palestinske flyktninger i Libanon.

Hva er den største utfordringen på feltarbeidet ditt?

Ettersom jeg reiste ned som en del av et prosjekt ved Palestinakomiteen i Norge, jobber jeg som frivillig i tillegg til å drive med egen forskning. Jeg har møtt litt problemer i forhold til dette, i form av rolleuklarhet og tidsdistribusjon. En annen utfordring er språket. Siden jeg ikke kan arabisk har jeg problemer med å kommunisere med alle og som kvinne er det visse sfærer jeg ikke får ta del i.

Hva tror du at du kommer til å savne mest fra felten?

Jeg kommer til å savne gjestfriheten og all den gode maten. Og gleden de viser over alle de små tingene. Selv om de ikke har mye, deler de alltid på alt. Det jeg ikke vil savne er nervøsiteten. Jeg reiste ned på et ganske ugunstig tidspunkt på grunn av krigføringen på Gaza.

Har du lure ideer eller tips til de som skal på feltarbeid?

Det er viktig å lære språket før man drar, og knytte kontakter på forhånd. Ta sjanser, bli med på alt dere kommer over som kanskje ikke virker relevant der og da. Les mye, ikke bare om feltproblematikken, men om landet generelt.

Tove Lise Inderberg Hvor er du på feltarbeid og hva gjør du?

Jeg bor i Townsville, Australia. Her leker jeg med barn.

Hva er den største utfordringen på feltarbeidet ditt?

To av de største utfordringene jeg har kommer av at forskningen min handler om barn. For det første har jeg brukt mye tid og krefter på å dele ut, informere om og samle inn skjemaer hvor barnas foreldre har gitt samtykke til deres deltakelse i prosjektet mitt. For det andre har frykt for pedofili vært utfordrende. At jeg på et tidspunkt skulle bli fortalt at min samhandling med barna kunne virke uanstendig var en ubehagelig overraskelse.

Hva tror du at du kommer til å savne mest fra felten?

Jeg kommer selvfølgelig til å savne alle de nye vennene mine. Noen dager starter med et gledesfullt “There you are!” når jeg rusler inn døra. Ellers er selve feltarbeidstilværelsen noe jeg sikkert også kommer til å savne etter hvert, med den tidvis velsignede og tidvis forbannede selvstendigheten. Noen ganger tenker jeg at det er lettere å lese gjennom en pensumliste, men for det meste er den første flyveturen fra det akademiske redet ganske flott.

Har du lure ideer eller tips til de som skal på feltarbeid?

Forbered deg. Oppsøk råd, hør på råd, men lær deg å stole på deg selv også.

5

Marie Rørnes og Mads Solberg trives godt på antropologi

- Kan bringe folk nærmere hverandre Det sies at en okse lett kan glemme han en gang var kalv, og i dette ordtaket ligger det mye sannhet. Det er vel ikke fritt for at en og annen vitenskapelig ansatt ved instituttet lett kan glemme sine røtter som ung og fersk sosialantropologistudent.

Kula Kula har møtt to av UiBs håpefulle som er i gang med sine bachelorgrader i sosialantropologi.

- Nær sagt hva som helst kan være et fenomen, sier Mads Solberg (24) om hva som er det beste med sosialantropologi. Han er glad i muligheten for å kunne studere nær sagt hva det skal være i verden. Medstudent Marie Rørnes (22) legger til at det psykologiske aspektet ved faget er noe som

gjør det bra, noe Mads også er helt enig i.

- Spennende Kula Kula møter de to studentene i Store auditorium der de gjør seg klar til første forelesning om sørøst-Asia.

Det er ennå noen minutter til Olaf Smedal entrer scenen i fakultetets dyp, så da er tiden inne for å slå til og få svar på hva studentene på lavere grad egentlig synes om faget, og hva de har fått med seg i sitt studieløp.

Solberg, som opprinnelig begynte med religionsvitenskap, men som etter hvert byttet beite og gikk over i antropologenes rekker forteller at det var antropologiens unike metode som tiltrakk ham å gi blod, svette og studiepoeng til faget.

Han mener antropologi gir en muligheten til å gjøre et ordentlig feltarbeid.

- Det er i sosialantropologi man kan ta opp de mest spennende problemstillingene, mener han, og legger til at psykologisk antropologi er noe av det han synes er mest spennende.

“

Det skulle vært mer konkrete ting, som for eksempel statistikker Marie Rørnes

Studiekollega Rørnes er også fascinert av det psykologiske aspektet ved faget, og forteller at muligheten for å se på egen kultur er noe av det som tiltrakk henne til faget.

6

Kula Kula april 2009

- Man kan drive mye sammenligning, og dette tror jeg kan hjelpe til med å bringe folk nærmere hverandre.

Selv om de begge virker å være veldig fornøyde med sine fagvalg er det ikke fritt for at visse aspekter ved faget kanskje ikke er like tiltrekkende.

Marie Rørnes trekker frem det abstrakte i faget; det at en del ting i mange tilfeller blir veldig lite konkret.

- Det skulle vært mer konkrete ting, som for eksempel statistikker, sier hun.

Mads Solberg virker enig med sin kollega, men har et meget konkret svar i forhold til hva han misliker mest med faget: -Relativismen, kommer det kontant.

Fremdeles ikke sikker Sosialantropologiens unike metodikk er noe som blir trukket frem som veldig positiv av begge studentene, og Solberg er veldig glad for det at nær sagt hva som helst kan være et eget fenomen innenfor antropologien, og synes det er fint at man i prinsippet kan studere omtrent hva det skal være.

tskap med så å si med en gang de setter seg ned på sin aller første forelesning.

Feltarbeidet er så inkorporert i alle sosialantropologers sinn, og alle har en mening om akkurat dette.

“

Jeg liker veldig godt Amerika, både nord og sør.

Marie Rørnes

Mange bachelorstudenter har også en klar formening om hva, hvor og hvordan de skal utføre sitt feltarbeid, så spørsmålet er jo om Solberg og Rørnes har gjort seg opp tanker om hva de vil se på dersom de får sjansen til å dra ut i felt.

- Jeg har lyst til å se nærmere på politisk vold, sier Solberg, men legger til at han ennå ikke har bestemt seg for hvilken region som virker mest interessant.

Han har heller ikke reflektert over hvordan drømmefeltarbeidet eventuelt ser ut.

Rørnes, som ikke er altfor glad i det lite konkrete, trekker likevel frem teorien som noe av det beste med hele faget.

- Jeg vet faktisk ikke. Det kommer nesten helt an på problemstillingen.

Rørnes har heller ikke staket seg ut en fullstendig kurs, men problemstillingen virker likevel å være klar når hun blir spurt om hva som ville vært mest interessant:

Sosialantropologiens kanskje mest unike trekk er uten tvil feltarbeidet; et gode ’reservert’ masterstudentene i faget, og noe alle studenter stifter bekjen-

- Gaveritualer! Ja, og så det økonomiske. Økonomi er jo ledende, og det er jo ganske attraktivt å kunne noe om økonomi, sier hun. Men region har heller ikke hun

bestemt seg for.

- Nei, det er vanskelig å si, for det kommer helt an på hva en vil se på. Overalt er egentlig interessant, sier hun, men klarer etter hvert å komme på hvilken region som kanskje tiltrekker mer enn andre: - Jeg liker veldig godt Amerika, både nord og sør. Det er jo veldig store forskjeller mellom disse regionene, og det er nok lett å gå seg vill, sier hun.

God trivsel Det snakkes en del om endringer i strukturen på fagene fremover, og dette er en endring begge de to studentene ønsker velkommen. Rørnes mener at pensum i de regionale fagene kan bli veldig mye i forhold til antallet studiepoeng.

- Det er ganske store krav til hva en må kunne på kort tid, sier hun mens hun nesten oppgitt blar i kompendiet, nok vel vitende om at alt må sitte frem til eksamensdagen.

Men alt i alt er begge to veldig fornøyde med å ha valgt sosialantropologi, og virker ikke motløse ved tanken på at eksamen nå nærmer seg med stormskritt.

- Jeg trives veldig godt, sier Solberg, og forteller at han planlegger å søke om opptak til master for neste semester.

Rørnes er helt enig med sidemannen, og legger til: - Vi har hatt veldig gode seminarledere.

Tekst: Pål Hægland Foto: Mari-Louise U. Stephan

7

Antropologer i arbeidslivet.

Jakten på drømmejobben og noe aktivt etter å ha sittet og lest og skrevet i måned etter måned,sier hun.

- Selve jobbsøkerprosessen kan være krevende og det krever mye tålmodighet, forklarer Brown.

FORSKNINGSASSISTENTEN. Fiona Kirkwood Brown

Våren har kommet, og for mange studenter nærmer seg slutten av studietiden.

Nå må de begynne å tenke på livet utenfor lesesalen.

Det er nok mange antropologistudenter som spør seg; hvor skal man jobbe? Hvordan finner man en jobb?

Hva er viktig når man søker jobb? Og er det i det hele tatt mulig å få seg en jobb i disse finanskrisetider?

Kula Kula tok kontakt med to tidligere antropologistudenter fra UiB, for å høre om deres erfaringer med å komme seg ut i arbeidslivet.

I august 2008 ble Fiona Kirkwood Brown, et par uker over normert tid, ferdig med sin masteroppgave i sosialantropologi ved UiB. Hun hadde vært på feltarbeid på et etterbehandlingssenter for rusmisbrukere i San Francisco.

Etter en vel overstått mas-

teroppgave tok Brown seg en avslapningsmåned før hun tok fatt på jobbsøkerprosessen.

- Tenkte du på å søke jobb før du var ferdig å skrive oppgaven?

- Nei, det var ikke aktuelt for meg. Jeg hadde mer enn nok å tenke på med å få oppgaven ferdig, men det er jo selvfølgelig individuelt. Mange er avhengige av en inntekt så snart man er ferdig, så da må man søke jobb mens man er i skriveprosessen, forteller Brown.

Et alternativ er å få seg en midlertidig jobb mens man er i jobbsøkerprosessen. Brown valgte denne metoden og jobbet i barnehage mens søknad etter søknad ble sendt inn.

- Det gikk helt fint, forklarer Brown. Det var veldig fint å gjøre noe helt annet

- Mange av de jeg sendte søknader til ga ingen tilbakemelding, hverken positiv eller negativ. Jeg hørte rett og slett ikke noe fra dem. Det kan være frustrerende, forklarer Brown.

“

Søk på alt du kommer over.

Fiona K. Brown

På senhøsten søkte Brown på en stilling hos UNIFOB Helse ved Grieg Akademiets senter for Musikkterapiforskning (GAMUT).

Der fikk hun napp og jobber nå som forskningsassistent med både administrative og forskningsrettede oppgaver.

- Jeg trives veldig godt og jeg får brukt utdanningen min, sier Brown.

- Hva tror du gjorde at du fikk jobben?

- Vel, de søkte jo blant annet etter sosialantropologer til dette prosjektet, så det hadde jo litt å si. Det at jeg fikk forklart at jeg hadde veldig lyst å fortsette med forskning spilte nok også inn.

8

Kula Kula april 2009

- Har du noen gode tips til de som nå skal kaste seg ut i arbeidslivet?

- Søk på alt man kommer over. Få frem personlige kvaliteter som kan få deg til å skille deg ut litt fra mengden, og vis til mer enn bare temaet for masteroppgaven din. Få frem alle de gode kvalitetene ved antropologi, som det at vi gjør vårt eget forskningsarbeid og har gode evner til kritisk tenkning. Så er det bare å smøre seg med tålmodighet å vente på svar, smiler Brown.

Den uteksaminerte antropologen Silje Fjelberg Opsvik er også ute i jobb. Hun ble ferdig høsten 2008. Etter fem måneder fikk hun jobb som fylkesleder for TV-aksjonen i Hordaland.

- Hva tror du gjorde at du ble valgt til denne jobben?

- Det var nok det at jeg hadde en mastergrad i sosialantropologi, men også det at jeg hadde hatt mange verv i tillegg til studiene, for eksempel i SAIH. Det er viktig å få fram slike ting i en jobbsøkerprosess, mener Opsvik.

- Hvordan gikk du frem for å få deg jobb?

- Jeg var fast bestemt på å bli ferdig med oppgaven på normert tid, så i tiden før innlevering jobbet jeg med oppgaven døgnet rundt. Jeg sendte inn et par jobbsøknader i denne

FYLKESLEDEREN. Silje Fjelberg Opsvik

perioden, men det ble veldig halvveis siden jeg var så opptatt med oppgaven.

Den ordentlige jobbsøkerprosessen begynte ikke før etter oppgaven var ferdig, sier Opsvik.

Hun mener NAV er et bra sted å søke jobb, men i tillegg valgte hun å personlig oppsøke arbeidsplasser hvor hun kunne tenkte seg å jobbe.

- Det er viktig å vise initiativ, mener Opsvik.

- Dette ble sett på som positivt hos andre arbeidsgivere da jeg fortalte om jobbsøkerprosessen min og det ga meg en ekstrajobb som frilanser for FN-sambandet.

- Hadde ditt tema for feltarbeid noe å si da du søkte jobb?

- Ja, for denne jobben gjorde det det. Jeg gjorde

feltarbeid i Norge om kjønnslikestillingens påvirkning på integreringen av minoritetsgrupper. Slik fikk jeg et stort nettverk i Bergen, og det ble det nok lagt vekt på da de ansatte meg til jobben i TV-aksjonen.

- Har du noen tips til antropologer i jobbsøkerprosessen?

- Ja, vis initiativ, bank på dører og vær aktiv. Delta i ulike organisasjoner og frivillig arbeid utenom studiene, det tar seg bra ut på CVen. Ta i bruk Karrieresenteret. Intervjukurset på Karrieresenteret fikk jeg god bruk for, forklarer hun.

- Ellers er det bare å være tålmodig, alle får jobb til slutt, selv under finanskrisen, oppmuntrer Opsvik.

Tekst: Ane Straume Foto: Aase Hjelde og Mari-Louise Uldbæk Stephan

9

10

Kula Kula april 2009

En relativistisk pendler Navn: Anh Nga Longva Født: 1949 Stilling: Professor ved UiB Sivilstatus: Gift Når jeg spør om hun trives i Bergen, sier Anh Nga Longva at det gjør hun. Men det er ikke stedet i seg selv som er viktig - det er menneskene der som er viktige, sier Longva.

Og det er heldig, for antropologiprofessoren oppholder seg sjelden lenge på samme sted. Helt siden hun var lita jente i Vietnam har hun reist, og hun reiser mye fortsatt. Men det går fint, sier Longva, - Jeg jobber nemlig så godt på flyplasser!

“

For meg er det mer enn et fag, det er en måte å leve på.

Over en kaffekopp (sort, med litt sukker) velger hun ordene sine med omhu.

Hun tenker før hun snakker, Longva. Med all reisingen et liv som antropolog innebærer, og med en diplomatpappa og senere en diplomatektemann, begynner jeg nesten å lure på om hun er like mye over jorda som hun står på den.

Hvor mange år har du pendlet til Bergen egentlig?

- Ja, det begynner å bli lenge, det kan jeg nesten ikke huske! Det er så komplisert, jeg er et forvirret menneske, ler Longva.

- Først var det bare mellom Bergen og Oslo. Min mann fikk en stilling i Tyrkia, så da pendlet jeg mellom Oslo, Ankara og Bergen.

Fire år senere ble det mellom Oslo, Damaskus og Bergen, og samtidig dro jeg til Libanon på feltarbeid, forklarer Longva mens hun rører ut sukkeret.

Longva tok magister- (det het jo det den gangen) og doktorgraden sin i Oslo, hvor hun skrev om vietnamesiske flyktninger i Norge, og deretter om arbeidsmigrasjon til Gulfen.

- Og akkurat da jeg var ferdig med doktorgraden ble det utlyst en stilling her i Bergen knyttet til temaet mitt, midt i blinken for meg, så da ble det Bergen, forteller Longva.

- Ja, og så hadde jeg jo veldig respekt for Grønhaug, det var jo veldig spennende å få være på samme institutt som ham, ler hun.

Når Longva smiler, følger hele ansiktet med i latteren. Det er lett å la seg narre av det ungdommelige

utrykket i øynene hennes, for Longva har faktisk levd en stund. Hun har ikke alltid vært antropolog heller, hun utdannet seg først til simultantolk for FN i Genève.

- Jeg fant antropologien veldig sent. Først studerte jeg språk ved universitetet i Genève. Det er en spesiell skole der, for internasjonale tolker rettet mot FN. Men jeg syntes det var veldig kjedelig å bare gjenta noe noen har sagt, jeg ville jo mye heller tolke kulturer enn språk!

I Genève møtte Longva sin mann, og hun flyttet med ham til Norge i en alder av 22 år.

- Det var som å begynne på nytt med alt. Og i starten bodde jeg ikke så mye i Norge heller, min mann er jo diplomat så vi flyttet mye rundt da også. I tillegg fikk jeg to barn i denne perioden, så da var det ikke noe tid til overs til å begynne med antropologi!

Longva bodde en periode i Egypt med sin mann på denne tiden, og det var her hun ble interessert i islam.

Dette førte henne til å studere religionshistorie i Oslo.

Men slik det ble undervist den gang var det for mye fokus på tekst og ikke nok på praksis for FN-tolken.

- Jeg forstod at jeg var

11

mest interessert i det levde islam, ikke bare i tekstene.

Derfor gikk jeg over til sosialantropologi, og da ble jeg frelst!

Longva forteller med et smil at antropologien alltid har vært en del av henne, uten at hun helt har visst det selv.

Longva har møtt før.

- Jeg har faktisk funnet mine gamle skolevenninner! Ja, vi har ikke hatt kontakt på hundre år, men så møttes vi, og det var veldig rørende. Nå er vi jo middelaldrende kvinner alle sammen, og de har blitt mine informanter. Det har

- Jeg har bodd i så mange land. Og i min familie er det fem barn, og alle er gift med ”utlendinger”, så det har alltid vært mye kulturelle greier. Alle måtte prøve å forstå og tilpasse seg hverandre når vi møttes.

Så antropologien er noe jeg alltid har levd med. For meg er det mer enn et fag, det er en måte å leve på.

Samtidig med at Longva underviser på universitetet, holder hun på med tre prosjekter om Libanon.

“

Vi kommer ingen steder hvis vi insisterer på at vår levemåte er den eneste og beste.

- Det er litt komplisert dette også, ler hun, mens hun forteller at hun i slutten av juni reiser ut i felten igjen i en måneds tid. Og feltstedet er ekstra spesielt denne gangen, det er nemlig blant mennesker i Midtøsten som

- Åh, jeg snakker ingen flytende! Jeg snakker alle språk veldig dårlig, jeg er jo elendig i norsk, påstår hun hardnakket.

“

Matpakke er veldig rart. Og utedo, uff det er det verste!

Engelsk, fransk, spansk og vietnamesisk lærte Longva på skolen.

I Norge lærte hun seg norsk, og mens Longva og mannen hennes bodde i Egypt, lærte hun seg like gjerne arabisk i tillegg.

hjulpet feltarbeidet mitt veldig mye, men så er det jo fantastisk lett å komme i kontakt med folk i Libanon da. Det føles litt som å komme hjem!

Som diplomatbarn bodde Longva i Tyrkia med sin familie. Hun gikk på fransk skole hele oppveksten i Ankara, og senere på kostskole i Beirut på 60-tallet.

Det må ha vært slik Longva lærte seg alle de språkene det går rykter om at hun kan, men når jeg spør hvor mange hun snakker flytende, avfeier hun meg.

- Da vi bodde i Tyrkia nylig prøvde jeg å lære meg tyrkisk, men det gikk ikke så bra.

Det er så morsomt, man strever med å lære disse høflighetsfrasene som takk og unnskyld på tyrkisk bare for å høre at ekte tyrkere sier ”merci” og ”sorry”!

Blir du ikke ofte språkforvirret?

- Litt. Men du kan vel si at jeg knytter språk til forskjellige områder i livet! For eksempel: antropologi for meg foregår mest på norsk og engelsk, ikke på vietnamesisk. Barnestell, det er norsk.

Matlaging, det er fransk og norsk. Men mest norsk da, jeg lagde ikke så mye mat før jeg kom til Norge skratter hun og drikker opp kaffen.

12

Kula Kula april 2009

Longva trodde aldri at hun skulle bli professor da hun var lita jente. Ikke tolk heller for den saks skyld, Longva ville bli musiker.

Men det måtte være et instrument man kunne reise med selvfølgelig, så hun vurderte en stund å bli fiolinist.

- Jeg kjedet meg på skolen, så det å bli lærer var det siste jeg kunne tenke meg å bli. Det var to ting jeg kunne tenke meg da jeg var yngre, og det ene var å spille fiolin. Men jeg var ikke musikalsk. Jeg pleier å legge skylden på mine foreldre, de var ikke strenge nok mener jeg, de skulle presset meg mer, spøker hun.

- Ja, og arkitekt, jeg liker arkitektur.

Hva gjør du når du ikke er på jobb?

- Jeg leser. Jeg er et kjedelig menneske. Og så reiser jeg jo. Jeg elsker å reise med bil. Vi kjørte på kryss og tvers av Tyrkia nå nylig, det var helt fantastisk. Med bil kan du stoppe hvor som helst og når som helst, og så treffer du folk du ellers ikke ville ha møtt.

Turer i skogen derimot blir det ikke så mye av. Nordmenns forhold til tur ja.

Longva forteller at det beste og lengste “feltarbeidet” hun har gjort noen gang er nettopp her i Norge. Litt småskuffet forteller hun at det var refleksjoner rundt nordmenn som fikk norsk media til å kaste seg over henne.

“

Jeg ville jo mye heller tolke kulturer enn språk!

- Ja, det er morsomt det der. Jeg publiserer bøker og artikler om Midtøsten, og ingen er interessert. Men så skriver jeg en liten artikkel om Norge, og da…

Longva ler og gestikulerer.

Det ble en del skriverier i etterkant av hennes artikkel i Norsk Antropologisk Tidsskrift, som handlet om nordmenn og høflighet.

- Det var mye jeg syntes var rart da jeg først kom hit. Som å gå tur alene i timevis uten å snakke med noen for eksempel. Mitt første besøk i Norge var om vinteren og det var kaldt.

Min mann tok meg med til Sognsvann, og vi gikk og gikk. Masse folk var ute og gikk. Men ingen sa noe, det var helt stille! Så til slutt måtte jeg spørre ham: ”hvor går vi? Hvor skal vi til?” ”Ingensteds”, svarer han, ”vi bare går”!

Jeg går jo tur jeg også, jeg liker jo å gå med familie og venner, og vi skravler mens vi går, men det der å gå som om det var et arbeid i seg selv? Det er merkelig!

Og matpakke, matpakke er veldig rart. Og utedo, uff det er det verste!

Hva er det viktigste antropologien kan lære oss tror du?

Longva tenker en liten stund. Hun har sluppet grepet om kaffekoppen og sitter med hendene i fanget. Hun ser liksom så ung ut, og igjen tenker hun seg godt om før hun svarer.

- At antropologi er et våpen mot etnosentrisme. Man trenger ikke være antropolog for å være flink til å se ting fra andres ståsted, men ikke alle er så heldige!

Den kulturelle selvsikkerheten som mange gir inntrykk av at de har, den er litt farlig synes jeg. Man skal være villig til å høre på andres meninger. Vi kommer ingen steder hvis vi insisterer på at vår levemåte er den eneste og beste.

“

Jeg snakker alle språk veldig dårlig.

For Longva er nemlig relativist, avslører hun.

- Jeg ville valgt relativisme om jeg måtte altså, med alle de svakhetene den innebærer. Relativisme har blitt utsatt for mye kritikk, men jeg har flyttet så mye, og lært at det er store kulturforskjeller. Slik jeg tenker, så er det så mange i verden som ikke er relativister, så da kan det ikke skade at noen er det!

Tekst og foto: Aase J. Hjelde

13

- Burde vært obligatorisk!

Therese Landås, nåværende masterstudent på Anthropology of Development ved UiB, dro på utveksling til Peru høstsemesteret 2007 og var veldig fornøyd med sitt opphold.

risk i løpet av graden!, sier Landås.

“

Utveksling er en utrolig spennende og inspirerende opplevelse.

Therese Landås

Hun valgte å leie rom hos en peruviansk familie og tok antropologifag ved Pontificia Universidad Católica del Peru i Lima.

- Det å dra på utveksling er en utrolig spennende og inspirerende opplevelse. Man lærer veldig mye om seg selv, utvikler nye vennskap, og får nye perspektiver på ting. Spesielt for antropologistudenter er dette nyttig; det er nesten slik at utveksling burde vært obligato-

For tiden forbereder hun seg på sitt første feltarbeid, og hun skal tilbake til Lima.

- Allerede før jeg bestemte meg for å dra på utveksling var jeg veldig interessert i Peru, og nå når jeg har vært der og blitt bedre kjent med landet, folk og språket er det kanskje lettere å komme i gang med feltarbeidet. Dessuten fikk jeg jo mange nye venner som jeg gleder meg veldig

til å treffe igjen.

- Har du noen tips eller råd til dem som vil dra på utveksling?

- Engasjer deg, både i og utenfor skolen! Det er en flott måte å bli kjent med folk på. Plutselig løper du 1500 m på en nasjonal konkurranse, spiller golf 3900moh., eller lærer barn i barrioen å si 'halloen'.

Før man drar på utveksling kan det være en fordel å forberede seg litt, og 'bli kjent med landet'. Det kan være lurt å se på et kart for å få litt oversikt byen.

Men samtidig er det viktig å være forberedt på at ting kanskje ikke alltid blir som man hadde forestilt seg.

14

Kula Kula april 2009

Mindre eventyrlystne antropologistudenter?

Institutt for sosialantropologi har de siste årene merket sterk nedgang i antall bachelorstudenter som drar på utveksling.

-Antallet antropologistudenter som drar ut hvert år er synkende. I 2008 var det kun 15 bachelorstudenter som valgte å dra på utveksling, mens det i 2007 var ca 30 og i 2006 over 40. Erasmus-avtalene er nesten ikke brukt i det hele tatt, sier studieveileder på sosialantropologi Hilde Marie Rognås til Kula Kula.

Hun mener det er synd at det er så få som drar.

-Utveksling er en kjempemulighet for våre bachelorstudenter til å skaffe seg uvurderlig kompetanse innen fag og språk.

Det å dra på utveksling kan være en fantastisk anledning til å oppleve nye ting, bli kjent med nye mennesker og kanskje lære et helt nytt språk. For bachelorstudenter på sosialantropologi er det mulig å dra på utveksling fra og med tredje semester, og det finnes mange valgmuligheter.

En kan bruke utvekslingen til å ta frie studiepoeng, eller man kan benytte anledningen til å ta en del av spesialiseringen på sosialantropologi. Hvis man velger det siste anbefaler institutt for sosialantropologi at det studeres tematikker eller regioner det ikke undervises i ved UiB, men dette er selvsagt opp til

hver enkelt student.

Mange synes kanskje det er skremmende å skulle reise vekk fra den trygge studiehverdagen i Norge et helt semester. Men det å dra på utveksling er ikke så skummelt som mange kanskje tror, og man får god informasjon og oppfølging av UiB både før en drar og underveis i oppholdet.

På UiB sine hjemmesider finner du nyttig informasjon om forskjellige universitetene og landene du kan reise til.

Språk kan selvsagt være en utfordring når man drar på utveksling, men man kan velge om man vil dra til et land med undervisning på engelsk eller om en vil lære seg et nytt språk.

Lånekassen tilbyr språkstipend på rundt 16 000 kroner til studenter som drar til ikke-engelskspråklige land, så fremt man tar 15 timer språkkurs uken i fire uker før semesterstart.

Når det gjelder bosted har man som utvekslingsstudent mange muligheter.

Man kan velge å bo hos vertsfamilie, leie leilighet eller bo i kollektiv med andre studenter, alt etter hva som passer best for en selv. Enkelte steder kan man også bo på campus.

Det kan være lurt å tenke litt over slikt før man drar, eller man kan ha is i magen og ordne det når man kommer ned.

Universitetet har ofte kontaktinformasjon i destinasjonslandet og man kan også få tips fra studenter som har reist samme sted tidligere. Uansett hva man

velger har Universitetet i Bergen mange gode utvekslingsavtaler med universiteter rundt i hele verden.

Hvis man ikke vil dra så langt hjemmefra kan man benytte seg av Erasmusavtaler innenfor Europa, eller en kan bruke de bilaterale avtalene og dra langt av gårde til andre verdensdeler.

Fakta om utveksling på sosialantropolgi * For å kunne dra på utveksling må du ha bestått minst 60 studiepoeng og være tatt opp på bachelorprogram som er gyldig hele utvekslingsperioden. * Du kan enten ta frie studiepoeng eller antropologifag som kan inngå i spesialiseringen din * Erasmus-avtaler gjelder land innenfor Europa, og her tilbys egne Erasmusstipend. * Bilaterale avtaler gjelder land i og utenfor Europa, og er avtaler inngått direkte mellom UiB og et annet universitet. * De mest brukte avtalene på sosialantropologi er for tiden Kina, Australia, Peru, Ecuador, Bolivia, Hawaii, Uganda og Sør-Afrika. * Drar du på utveksling kan du søke om reisestøtte fra Lånekassen. Drar du til et ikke-engelskspråklig land kan du i tillegg søke om språkstipend. * For mer informasjon se UiB og Lånekassen sine hjemmesider eller ta kontakt med studieveiler Tekst: Hildur Thorarensen Foto: privat

15

SUPRA-studenter i København

Man går seg lett vill i bøkene på NIAS-biblioteket

Utforsking av eit heilt bibliotek via til samfunnsvitskapleg litteratur om Asia er det eit opphald på Nordic Institute for Asian Studies (NIAS) kan by på. I vår reiste tre av masterstudentane ved sosialantropologisk institutt ved UiB til København gjennom NIAS SUPRA-programmet.

Våren er enno ikkje komen til København.

Den kalde vinden er bitande, men det hindrar ikkje tusenvis av københavnarar i å sykle kor enn dei skal. Sidan distansen mellom NIAS og Nordisk Kollegium der vi bur er ganske lang, vil vi også gjerne skaffe oss sykkel. Dette viser seg å ikkje være så lett på denne tida av året og vi endar med å kjøpe oss klippekort til Metro og S-tog, noko som er like greitt i den vinden.

Bøkene Som ein del av opplegget på NIAS har vi fått oss eit eige kontor. Etter ein liten tur opp på biblioteket i etasjen over har vi fort fylt opp pultane våre med stablar av bøker, tidsskrift og doktorgradsavhandlingar. Informasjonsmengda på biblioteket er overveldande. 35 000 bøker, 900 elektroniske fulltekstdokument og 1461 tidsskrift er meir enn nok til å halde oss i aktivitet i to veker. Det er lett å gå seg vill og ende opp med å bla i bøker om heilt andre tema enn

dei ein eigentleg er ute etter.

- Vi har flest bøker om Kina, India og Japan, men vi prøvar å dekke alle dei asiatiske landa med nye bøker kvart år, så vi har faktisk bøker om og frå heile Asia, seier SUPRA-studentassistent, Erik Svanström.

Svanström fortel at det er faga statsvitenskap, antropologi, sosiologi, historie, og religionshistorie som er sterkast representert i hyllene.

NIAS SUPRA NIAS har hatt ulike former av stipend sidan midten av 70-talet, men NIAS SUPRA Nordic Scholarship starta i 1993.

- Dei fleste SUPRA-studentane kjem frå NIAS sine finske og norske medlemsinstitusjonar, fortel Svanström i det vi går forbi masker, veggtepper og statuer frå forskarane sine reiser til ulike asiatiske land.

Finske og norske studentar er likevel ikkje dei einaste som brukar biblioteket denne våren. Studentar frå Thailand og Indonesia er her samtidig med oss for å leite etter litteratur til sine avhandlingar.

16

Kula Kula april 2009

Lunsjsamtalen Ein viktig del av NIAS-opphaldet er lunsjsamtalen. Den går ut på at studentane gjev ein kort presentasjon av arbeidet sitt på omlag fem til sju minutt, oftast på engelsk. Deretter blir det spørsmål og diskusjon med forskarane.

- Lunsjsamtalen er til både for oss på NIAS og for studentane, seier Svanström.

- Vi får høyre kva dei arbeider med og studentane får kommentarar og tilbakemelding frå forskarane, legg han til.

Som ein del av opplegget tilbyr NIAS overnatting på Nordisk kollegium. Nordisk kollegium er eit gammalt bygg grunnlagt i 1942. Det er høgt under taket og minner veldig om ein folkehøgskule. Dei andre som bur på Nordisk kollegium er danske studentar som studerer ved ulike universitetsavdelingar i København, og med disse deler du frukost og middag i den store matsalen. Etter to veker med intensiv studering, gratis mat, overnatting og god oppfølging frå NIAS kan eit opphald her være gull verdt for ein Asia-interessert antropologistudent.

NIAS * NIAS vart oppretta som eit uavhengig Asiainstitutt i 1968. NIAS fokuserer spesielt på politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle endringar i Asia i dag samt deira historiske kontekst. NIAS jobbar tett med partneruniversitet i Norden. * For kort tid sidan gjekk Copenhagen Business School, Københavns Universitet og Universitetet i Lund saman om å ta over ansvaret etter Nordisk Ministerråd slik at NIAS kan halde fram med å vere eit uavhengig forskingsinstitutt.

Nordisk ministerråd vil likevel halde fram med å delfinansiere NIAS. * NIAS SUPRA er eit program for nordiske studentar som ynskjer å fordjupe seg i samfunnsvitenskapleg litteratur og Asia.

NIAS dekkjer kost og losji på det to veker lange opphaldet, samt reisa til og frå

Tekst og foto: Mari-Louise Uldbæk Stephan og Aase Jeanette Hjelde

Nordisk Kollegium

17

Bokomtalar Bourgois og informantane hans. Lydar i bakgrunnen (pistolskot, sirener) og skildringar av kva som foregår medan folk snakkar (drikking og narkotikamisbruk) levandegjer samtalane.

At Bourgois har behaldt slangspråket gjev også ein nærleik til situasjonen. Å lese boka er ei berg-og-dalbane-aktig oppleving.

In Search of Respect: Selling Crack in El Barrio er den antropologiske boka som har gjort sterkast inntrykk på meg.

Boka handlar om maskulinitet i krise, narkohandel, sosial marginalisering, fattigdom og vald blant puertorikanarar i East Harlem i New York.

Store delar av boka er utdrag frå samtalar mellom Philippe

Nokre gonger får eg sterk sympati med informantane, som då eg las om Primo, Cesar og dei andre mennene sitt møte med lovlege jobbar.

Dei opplevde audmjuking og usikkerheit i deira forsøk på å bli ein del av den ukjende kontorverda. Primo vart kalla analfabet av den kvinnelege sjefen sin og måtte slå opp i ordboka for å finne ut kva ho hadde kalla han.

hun vil vise at en ikke trenger å reise til fjerne land for å gjøre feltarbeid.

Fox vil kartlegge den typiske engelske oppførsel og til dels analyserer hun de merkverdige og morsomme situasjonene hun havner i.

Hvorfor, for eksempel, prater engelskmenn så mye om været? Hvilken rolle har humor i det engelske samfunn og hvordan skal man oppføre seg på en pub?

Watching the English av Kate Fox er en bok jeg leste mens jeg ventet på å få reise til Australia på utveksling.

Det er en bok som er perfekt for de som vil lese faglitteratur, men som ikke vil begi seg ut på de mest kompliserte og tungleste bøkene.

Kate Fox er en engelsk sosialantropolog som har gjort feltarbeid i sitt eget hjemland - England. Hun presiserer at

Metoden Fox bruker er noe av det som gjør boka til tider hysterisk morsom.

For å kartlegge hvilke normer og regler som foreligger i ulike settinger, sier og gjør hun det stikk motsatte av hva som er forventet av henne for å observere reaksjonene. Man kan jo tenke seg hvor vanskelig det er å gå imot normer, som at man ikke skal snike i køen.

Dette er en bok jeg absolutt

Sjefen til Caesar sa at Caesar såg ut som ei bølle ein dag han meinte han hadde kledd seg fint. Det som var kult på gata, var tydeleg ikkje kult på kontoret.

Andre gonger fekk eg avsky, som då eg las om korleis Bourgois sine informantar fortalte om gjengvaldtekter som dei hade delteke i.

Antropologen sine refleksjonar rundt at han hadde blitt vennar med valdtektsmenn og analysen av korleis valdtektsmennene rettferdiggjer handlingane sine, gjorde sterkt inntrykk og er noko av grunnen til at lesinga av denne boka festar seg til minnet lenge etter at boka er ferdiglest.

Mari-Louise U. Stephan vil anbefale. Måten Fox skriver på gjør den lett og morsom å lese samtidig som boka kan gjøres relevant i forhold til fag.

Det eneste negative med boka er at den er på godt over 400 sider, så det tar en stund å komme seg igjennom. Happy reading!

“I don’t see why anthropologists feel they have to travel to remote corners of the world and get dysentery in order to study strange tribal cultures with bizarre beliefs and mysterious customs, when the weirdest, most puzzling tribe of all is right here on our doorstep.” Kate Fox.

Solvor Sleveland

18

Fire på Høyden

Kula Kula april 2009

Tekst: Pål Hægland Foto: Aase J. Hjelde

1. Hva vet du om sosialantropologi?

2. Hva tror du antropologer gjør?

3. Hva jobber antropologer med?

Irene Raunholm (21) antikke studier

1. Er vel sånne som reiser rundt i verden og forsker på folk.

2. Reiser rundt til ulike typer kulturer.

3. Blir det ikke det samme, egentlig?

Reise rundt til kulturer?

Helene Thornes (25) sammenlignende politikk

1. Det virker som et interessant fag. Man har jo sånne fordommer om at det er fargerike damer som drar til Afrika på feltarbeid.

2. Det er jo interessant at antropologer nå studerer egen kultur.

3. Er vel som resten av SV at en jobber i det offentlige med ting som ikke er helt relevant til utdannelsen.

Kan vel også jobbe med integrering, internasjonale organisasjoner og lignende.

Katrine Meitzner (?) rettsvitenskap

1. Ekstremt lite.

2. Har hørt om det, men jeg vet ikke så veldig mye om det.

3. Mye forskjellig, sikkert. Har ikke peiling, faktisk.

Jon Hestetun (27) biologi

1. Det er et SV-fag med en mer kvalitativ tilnærming enn sosiologi. Og med en kultus rundt Barth?

2. Det er vel en grunn til at det heter sosialantropologi.

Den tradisjonelle formen er vel at man drar til f.eks.

Papua Ny-Guinea, men nå er det mer fokus på personen.

3. De som ikke går til forskning eller undervisning jobber vel en del med forvaltning. Antropologer jobber vel i privat sektor og, men da ikke med noe som er helt 100 prosent relevant?

19

Atingting sier...

Hver dag kommer antropologene opp denne trappen. Av og til kommer det mange, av og til bare et par stykker.

Før var det flere av dem. Flere av ungantropologene i alle fall. Hva har hendt med dem? Jeg vet ikke, jeg kan ikke annet enn å undre, men jeg synes det er urovekkende stille.

Det som bekymrer meg mest er rommene i gangen overfor meg. Der sitter det ingen mer. Før satt ungantropologene der, bøyd over bøkene sine. Jeg moret meg med å følge med på dem, for fra her jeg står kunne jeg nemlig kikke rett inn på dem, men nå er de borte.

Og så er det trappene. Hva har hendt? For eksempel så kommer ikke matpakkeantropologene opp her lengre.

De som kom da solen var høyest på himmelen med sultne maver. De er borte nå. Trappen er så stille, og morgenantropologene som bruker den er ofte litt innesluttet, travle liksom. Men de lager artige fjes trappantropologene, det gjør de.

Ettermiddagsantropologene tar oftest heis, men jeg liker dem godt likevel. De fleste er mer muntre når de skal ned, i heis eller trapp, da er de gladantropologer, og de kommer alltid tilbake. Av og til ser jeg noen som venter på heisen og ser veldig triste ut, misantropologene. Jeg vet ikke hva som har hendt med dem, men de kommer sjelden tilbake. Også er det nattantropologene da, de er helt herlige, ja de får virkelig natten til å fly. Jeg ønsker meg flere av dem, men det ser dårlig ut.

Det er så rart. Jeg trodde aldri det skulle begynne å gå tomt for antropologer, men nå ser det mørkt ut. Kanskje antropologene er for lite sosiale med hverandre? Får de ikke venner her oppe? Sosialantropologer gir jo gladantropologer, det vet jeg, jeg har da stått her en stund.

Dagene blir lengre, og nå begynner den veldig stille tiden snart. Sommeren. Da forsvinner nesten alle antropologene og blir sommerantropologer, men jeg er her alene og venter. Og jeg kjenner jeg er litt nervøs.

Tenk om ingen kommer tilbake?

Tenk om jeg blir stående her uten noen antropologer til slutt?

- Atingting