Issuu

KULA KULA Sosialantropologisk tidsskrift • høst 2017

Intervju med Christopher Gaffney og Margit Ystanes Monografitips • 20 kjappe med Edvard Hviding • Visuell antropologi

LEDER

KULA KULA Sosialantropologisk tidsskift #2 2017 ISSN: 1893-4633 Opplag: 400

Høsten er her, og det betyr at en ny utgave av Kula Kula plasseres i hyllene på universitetet. I denne utgaven, slik som forrige, har vi valgt å ikke ha et spesifikt tema. Vårt fokus har heller vært på å åpne for muligheten til å skrive om det man ønsker, samtidig som vi har hatt et fokus på antropologien. I denne utgaven kan du lese om (tre masterstudenters) erfaringer fra feltarbeid og hvordan det er å være på utveksling i India. Vi har intervjuet Christopher Gaffney og Margit Ystanes, Erik Sandvik har sendt oss monografitips, og vi har fått et innblikk i visuell antropologi.

Kontakt: kulakula@sv.uib.no http://kulakula.org http://facebook.com/kulakulatidsskrift KulaKula Institutt for Sosialantropologi Postboks 7800 5020 Bergen Ansvarlig redaktør: Hanne Østbø Medredaktør: Sofie Emili Kullerud

Redaksjonen består av studenter på både bachelor- og masternivå. Dette semesteret har førsteårsstudentene virkelig engasjert seg, noe som er gledelig å se. Vi håper de har blitt inspirert og vil fortsette å engasjere seg i semestrene som kommer. Vi er svært takknemlige for alle bidrag til fotokonkurransen og tekster i bladet.

Nettredaktør: Ine Martine Fagerud Illustratør: Sofie Emili Kullerud Grafisk utforming: Mette Stue Børhaug, Camilla Brekken og Hanne Østbø Forsidefoto: Kati Mazharova

Vi er stolte av å presentere dette semesterets utgave, og håper dere tar et avbrekk fra arbeid og eksamenslesingen for å lese Kula Kula.

Trykkeri: Bodoni Takk til: Luke Walker, Sevastre Larisa, Ole-Rasmus Uthaug Sørås, Susann Smørdal, Kjersti Følling Settemark, Jeanette da Silva, Fartein Hauan Nilsen, Marthine TronvollJørgensen, Edvard Hviding, Christopher Gaffney, Margit Ystanes, Ingrid Kroken, Erik Sandvik og bidragsyterne til Jungeltelegrafen og Atingting (dere vet hvem dere er).

Med vennlig hilsen redaktørene, Hanne Østbø og Sofie Kullerud Forsidebilde: : Kati Mazharova

Utgitt med støtte fra:

Bak fra venstre: Kari Brøvig Silde, Anna Koksvik Thorsen, Mette Stue Børhaug, Harrshinny Vallipuram, Andreas Solem. I midten fra venstre: Amanda Schøyen, Nora Hahn, Elise Vegusdal, Ina Martine Fagerdal, Ella Kristine Straume, CamillaBrekken. Foran fra venstre: Sofie Kullerud, Hanne Østbø

INNHOLDSFORTEGNELSE A disabled manifesto

The olympic nightmare

Rendering the games: The essence of the mega-event accumulation regime

Reisebrev fra utveksling

20 kjappe med Edvard Hviding

Fieldwork in a resource cureced place

Monografitips

Folk i felt

En dag i Hambantota

Regjeringens brudd på menneskerettighteter

Antroquiz

Jungeltelegrafen

“Ga og døy”

Antropolog i arbeidslivet

Grønn studentmat

Visuell antropologi

Drikkeviser på dansk vis

Fotokonkurranse

Atingting

A DISABLED MANIFESTO «An autoethnographic exploration of the politics of invisible disability» By Luke Walker, Undergraduate student at Department of Anthropology, University of Sussex

This paper explores the limitations of traditional ethnographic praxis for investigating the lived realities of how a disabled body can resist. Drawing on autoethnography as an empirical tool, I argue for a serious reconsideration of the ways that we conceptualize power by combining the theoretical achievements of traditional social theory with the insights of critical disabled studies. Reflecting on my experiences as disabled and as an activist, I try to uncover the gaps in Foucault’s analysis of the docile body, to uncover another world untheorized – the disabled protester.

This article is first and foremost a narrative of critical interrogation about the semiotic links between disability and protest. At the centre of my argument, it seldom finds that the insights advanced by critical disabled studies and of traditional social theory have been used to develop a comprehensive theory of the relationship between disabilities and protest. Rather it finds that both disability studies and resistance studies have developed their intellectual maturities in isolation from each other with very little consideration of the ontological permanence of their ideas. However, if such a dialogue can take place, it will prove to mature, enhance, and extend traditional anthropological insights at large. The polemic I seek to address is how such a dialogue can take place? Secondly, it comes out of an explicit inspiration and uneasy relationship with Foucault and his theories of the body and of power. In particular, I argue that at times his theories are not compatible with one another, and there is a gap in his works

in which he never addressed the instances in which the body can defy the modalities of power that imply a determinative experience of the body in public spaces. As such, the theoretical part of my argument wishes to investigate the parameters of a Foucauldian discourse against an empirical analysis of the disabled body through a combination of autoethnography and paraethnography. In sum, the question I wish to ask is to what extent the disabled body is an exemption of the docile body, and how does this also work with, or against the medicalization and hegemonic discourses of western systems of healthcare which seek to medicalize the body? I think that the reason critical disabled studies and social theory in general have developed in isolation from each other is because of the ways that they have conceptualized power. Whereas disability studies approach power as a force exerted over the disabled subject, social theory speaks about power in the

abstract, and removes the body as the centre of analysis. There is no need for each discipline to entertain one another in their analysis, because of both the aim and object of their epistemologies. This problem, I maintain, is best addressed as a question of method. Specifically, I advocate autoethnography as a way to engage the insights of critical disability studies and traditional social theory. I say this not to romanticize autoethnography, but to advance it as a way to honestly interrogate the lived experiences of the subject against a wider theoretical consideration. I have Crohn’s disease – a form of inflammatory bowel disease – which is a disability that has been described as an ‘invisible’ disability. The symptoms include: diarrhea, rectal bleeding, intense stomach pain, fatigue and joint pains – which can lead to various mental and physical complications. The first of my arguments owes a theoretical heritage to how I first

“Specifically, and if at all, how compatible can a body of resistance be, with or against the docile body within medical discourses and hospital environments that seemingly try to treat and pacify the body using medicine”

thought about my body in the university environment. It also came from both an invitation to write about my experiences of living with this illness in academia for the sociological review, and as an intellectual exercise that I have been exploring in my semi-academic blog pieces. One of my early arguments was that; to communicate the disabled body, is to demonstrate the authentic disabled body. This demonstration is a performance, not unlike regular acts of performing the body, but becomes unique in its definitive feature - a performance of invisible disability. This willingness to be seen then becomes a spectacle that involves a mosaic of body politics that takes place in public spaces. As a student and activist, I have found this performance of visibility to be the first mode of protest that my body takes – in its directive of my immediate surroundings and audiences. However, over time this has matured into a more direct criticism of wider systems of power. Thus, it comes to the second strand of my argument, which is a question of theory. Theoretically I became disillusioned with Foucault’s idea of the docile body, and struggled to see how it could apply to my experiences as both a disabled person and activist. For example,

Foucault’s famous statement ‘where there is power there is resistance’, seems at odds with his theory of the docile body in purely logical terms. How can a body be subjected to modalities and productions of power without resisting? My experiences of living with Crohn’s disease seem to suggest that there is a multitude of resistance practices – both implicit and explicit. Whether it is the aim to be seen as disabled, or a rejection of the typologies of disability, I have found that people with bowel disease are very vocal and performative with their illness. The #getyourbellyout campaign in the UK is a case in point. When Foucault outlined this term in discipline and punish, he failed to address the instances in which the docile body can defy and inoculate the systems of power that determine their disciplinary status. Such ethnographies already exist, such as Ong’s spirit possession in Malaysia as a way to demonstrate the body as the site of, and capacity for resistance. Yet, once again such ethnographies do not have an explicit consideration of critical disabled studies. Thus, at the heart of my investigation is an inquiry into the instances in which the disabled body can resist the regulative disciplinary techniques that seem so central to the parameters of a Foucauldian reading of the docile

body. Specifically, and if at all, how compatible can a body of resistance be, with or against the docile body within medical discourses and hospital environments, that seemingly try to treat and pacify the body using medicine. In sum, I want to see how far this idea of the docile body extends into a theorisation of the disabled body. I want to see whether such acts of protest go against it, and to what degree this works with or against the medical discourses which treats the body through medication. The purpose of this article has been threefold; to prompt a serious discussion about the potential for incorporating the insights of both critical disabled studies and social theory in general for rethinking power and the body, a discussion of autoethnography as a method, and a reconsideration of Foucault’s conception of power and the docile body. The evidence of the advances that can be made into the politics of the body, I maintain, are already present in current ethnographies. However, rethinking them through an analysis of disability it can prove to unearth some worthwhile insights into the lives of a largely undocumented community.

RENDERING THE GAMES: The essence of the mega-event accumulation regime Av Andreas Solem, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

8. September 2017 ved sosialantropologisk avdeling på SV-fakultetet UIB holdt Christopher Gaffney ett instituttseminar. Christopher Gaffney er en uavhengig forsker og har en svært viktig posisjon blant annet ved Journal of Latin American Geography. Han har utført feltarbeid og forsket i Argentina og Brazil og blitt publisert mange ganger tidligere. På dette foredraget fokuserte han på hans forskningsarbeid i Rio de Janeiro og problemer slik som: offentlig sikkerhet, transport, sportskulturer, idrettsinfrastruktur og mye mer. Gjennom foredraget stiller Gaffney mange store spørsmål, slik som: Hvorfor er det slik at store organisasjoner som FIFA og IOC klarer å opprettholde virksomheten sin, selv om det eneste som ligger igjen etter mega-events er store, tomme, åpne plasser og problemer? Gjennom foredraget tar han opp temaer, som hvordan konsekvensene av de olympiske lekene i Rio de Janeiro påvirker de lokale, hvordan de store organisasjonene drar nytte av offentlig tillit og hvordan de bruker dette for å fremme sine egne mål. Han stiller også spørsmålet: Er akkumulering av kapital verdt det? Videre deler han kapital inn i fem deler: økonomisk, kulturell, sosial, symbolsk og politisk kapital. Han nevner også hvordan organisasjoner som FIFA og IOC bruker noen former for kapital for å fremme andre. Ett eksempel på dette er hvordan de bruker sosial og politisk kapital til å effektivt ta offentlige penger og omgjør de til privat fortjeneste. Han snakker videre om hvordan mange av topplederne i FIFA ikke engang har særlig stor interesse for fotball, men at hovedinteressen ser ut til å være egen økonomisk vinning. Gaffney går også i dybden i å forklare hvordan Rio de Janeiro gikk frem for å få lov til å arrangere lekene og hvordan de, siden 1993, har planlagt hvordan de hadde ønsket å få OL til byen. Måten de gikk frem, var det de arrangerte en rekke andre store arrangementer for å bygge seg opp. Dette førte til at de ble tildelt lekene senere. Videre snakker han om hvilke konsekvenser dette har for lokalbefolkningen i området, og hvordan de har blitt svertet. Her tar han opp kontraster som blir brukt, slik som ”Metropolitan vs. Olympic” og ”Reality vs. Utopia”. Han går videre til å fortelle hvordan 72.000 mennesker ble tvunget ut av hjemmene sine til fordel for et tre uker langt arrangement.

Foto: Andreas Solem

vakre bilder av byen, samtidig som de gjemmer vekk volden som omringer den. Et eksempel på dette er kart som ble utgitt i forbindelse med de olympiske lekene, der de har redigert bort store deler av favelaene og erstattet dem med grønne flekker som dekker over sannheten. Han avslutter foredraget med å fortelle at vi må slå ned på FIFA, IOC og andre store selskap som arrangerer mega events med de midlene vi har. Første steg er å ikke se på slike arrangementer, men man må også informere om gjemte konsekvenser slike mega-events fører med seg.

Den olympiske byen ble gitt navnet “Den rene øya”. Ved å gjøre dette, fremstår de fattig som urene, og skaper en avstand mellom den olympiske byen og de fattige. Gaffney forklarer at de ved bruk av ”Geo porn” bruker

Se intervjuet med Christopher Gaffney og Margit Ystanes på side 24.

FIELDWORK IN A RESOURCE CURSED PLACE by Sevastre Larisa

Since the end of the ‘90’s – beginning of the 2000’s, Roșia Montană, a mining town in Romania has been dealing with an issue that many of the communities living in gold mining areas around the world have been facing. Their community were divided between those who want to adopt a large scale mining project for the sake of the jobs this would bring and those who are against it because of the disadvantages of such projects. Those who are against such projects usually mention the environmental concerns (gold mining usually involves the usage of cyanide, which poses environmental and health-related issues), the inevitable landscape changes that would take place and the fact that the everyday lives, including the work activities of the area’s inhabitants (livestock and agriculture in Roșia Montană case), would be affected to a great extent. However, this is very simply described. In reality, at least in Roșia Montană, the situation was much more complex. The division between those who were for the project and those who were against it was rather blurry and people would often switch sides depending on circumstances, trying to make the most out of the situation or to avoid any real or perceived threat from the company’s side. Some of the locals were downright confused, felt lost and didn’t have much of an idea about how to navigate the new social spaces created by the company who wanted to implement the project, about how to stand against the company, whether there was a point

to stand against it or whether it was best to ally themselves with it. Also, the company’s discourse was a very seductive one. Despite the fact that the consequences of the project they proposed in the area were obviously scary, the company kept sugarcoating the whole issue, promising the jobs that everyone craved for and invoking plans of sustainable development, talking about the possibility to fix the environmental problems already existent in the area with the help of large-scale open pit mining even though it involved cyanide processing, in a narrative that would make any science fiction writer envious. Another way in which the company navigated the local social space was through dividing the community. Among the tactics used for this this purpose was, of course, scapegoating those who opposed the company. Rumors about the large amounts of money that those opposing the company were receiving for their work were successful, as were many other populist tactics that appealed to the working class. The divisions were also found at the family level, since people who were against the company and people who supported it could be found within the same family. Other reasons for the family-level divisions were simply related to property issues. The company was trying to buy all the properties situated on the area which would be affected by the project. Some properties

were owned by several members and sometimes, members of one family wouldn’t agree with each other on selling the house. Some locals even compared the situation in Roșia Montană with the one in a civil war. The war analogy was there not only because of the conflictual relationships within the community, but also because of the decaying aspect of most of the houses that were left behind by those who were relocated. However, one could see that, tired of the many years of conflict, people were making efforts to get along. Some tried to respect the opponent’s position or simply to ignore it and avoid talking about it. However, this wasn’t always possible. Sometimes, after a few drinks, things would escalate. I had the chance to be present at such conversations, though not on many occasions .A few of the times when such a conversation started, it was because someone from the outside, who wasn't aware of this unwritten rule, stirred up the subject. One evening, I was sitting at the table in the local pub with a group of locals and a volunteer who was from another part of the country. The volunteer was taking part in a project initiated by those who resisted the company, and whose purpose was to repair the heritage buildings in the area. One of the company’s employees comes in wearing his jacket with the company’s emblem and joins the group.

“Why does is say Gold on your jacket?” the volunteer asked him contemptuously. “Because I work for them” the company’s employee answered. “I drove all the way from the other side of the country in order to volunteer for this place and you are working for the company??” “How much money did you get in order to drive all the way here?” the employee asks suspiciously. “I didn’t get anything” “Really? I wouldn’t even drive to the nearby town without being paid for it.” Then, other people from the table, including the volunteer’s close friend, joined the conversation taking the side of the employee, complaining about how ecologists ruined their lives because they stopped the company from proceeding with their plans and thus stopped the company from developing the area and securing jobs for the locals. The conversation went on and on, with each of the sides sustaining their arguments and claiming to be the patriotic ones, but ended up agreeing to disagree for the sake of their friendship.

to protest aggressively against those who opposed the project. Among the protesters there were friends of his. “They would insult us during the protests and then, in the evening, in the pub, they would come to have a drink with me as if nothing happened and claimed that they were just doing their job.” One of my respondents, who used to work for the company told me about the confusing atmosphere he experienced during the times when there were strong protests between the two sides: “If you want to talk to those who protested in favor of the company, you would then come to the conclusion that the company’s opposers were insane. But if you want to talk to the opposers, then you’d think that those on the company’s side were the ones that were nuts…” And yes, confusing is a good word to use for describing the atmosphere in

the field where suspiciousness and distrust could almost be smelled in the air. Reflecting over it later, after the fieldwork was over, it looked like confusion was, in itself just another one of the company’s tactics. And if it was, it sure worked. Confusion clutters one’s judgment and impedes one from making the right decision or from making a decision at all and thus keeps one passive and at the faith’s mercy. The anthropologist may feel uneasy when doing fieldwork in such circumstances, especially in the beginning. “If they don’t trust each other, then why would they trust me?” one may ask himself. But one thing was clear – the fact that people wanted to be heard, regardless of their position. They wanted to be heard and they wanted to be listened to

without judgment. One has to listen actively and sometimes, one has to listen between the lines.

But this was a happy case. My fieldwork took place at a time when the conflict between the two sides was more or less calmed down. Asking one of the locals who had been in the resistance for years about how he dealt with his friends and his brothers, who were on the side of the mining project, he answered: We simply don´t talk about this. I tried, but it didn’t work out well, so now we simply don´t talk about it. Then he told me about the period when the conflict was much more aggressive. Apparently, back in those days, the company would pay their employees

Foto: Sivastre Larisa

FOLK I FELT

Kvar år sender UiB ut mange håpefulle masterstudentar på feltarbeid. I denne spalta kan du lese om tre masterstudentar som gjerne vil fortelje oss om korleis dei hadde det i felt.

Ole-Rasmus Uthaug Sørås Det å være på feltarbeid var ein heilt unik oppleving for meg, eit minne eg vil verdsetje resten av livet og ein plass å lengte tilbake til i lang tid. Eitkvart feltarbeid har sin eigenarta natur, og eitkvart feltarbeid får sine eigne utfordringar, som denne problemstillinga som opptok meg både før felten, under og no i etterkant. Arbeidet mitt blei gjort hos ein NGO i Vest-Afrika med fokus på dei frivillige innan. Eg blei svært knyta til mine informantar samt fekk eit godt innblikk i både deira liv og organisasjonen. Sidan alt blei satsa på å få tilgang til denne NGO ‘en utan å ha nokon plan B, prøvde eg i forkant av feltarbeidet å gjera det soleklart for organisasjonen korleis mi rolla som forskar kunne påverka det offentlege bilete.

Foto: Ole-Rasmus Uthaug Sørås

i felten, men samtidig halde oss til dels nøytrale. Ved å punktere delvis nøytralitet visar eg til korleis diskursen i faget ikkje totalt forbyr ein antropolog ein agenda, eller det å drive advokatur. Men ein skal trå varsamt med kva ein lovar både informantane og i mitt tilfelle denne organisasjonen. Med det i tanke gjorde eg det klart at det mogelegvis ikkje ville være nokon reelle vinningar innan arbeidet mitt slik eins. Heller var det meir gunstig å for organisasjonen å kunne ta i bruk mine private ressursar. Ngo ‘en var ikkje eit tilfeldig val, men grunnlagt på personlege erfaringar og tilknytingar med ovannemnde. Det blei derav klart at mi rolle som forskar ville bli innfløkt med min personlege agenda; Eit ønskje ikkje berre om å studera denne organisasjonen, men å besøkje og utforska på privat grunnlag, samt mogelegvis promotera og fremme. Så kvar går grensa?

Min største frykt var å blei nekta tilgang fordi forskinga mi mogelegvis ville bli av ein skadeleg natur for organisasjonen. Derav var det viktig for meg å opent formidle mine intensjonar. Overraskande nok blei det aldri satt spørsmål ved dette. Tvert imot var eg svært velkommen, så sant eg arbeide frivillig samstundes. Jamt og samt blei det spurt korleis forskinga gjekk, om det var nokre førebelse funn som kunne dele, og ikkje minst spurnadar om avhandlinga kunne sendast når den var ferdig. Under opphaldet var det stadig kontakt med det norske kontoret til NGO ‘en. Eit par gangar utan min forkunnskap blei det promotert at eg, samt andre nordmenn var tilstade i organisasjonen sitt felt. Det blei også produsert eit lite intervju for ein kort videosnutt, og ønsket om min deltaking i vidare involvering blei sterkt uttrykt.

Ved å avskila den akademiske og den private sida blei det med ein gong lettare å forholda seg til problemet. Eg som eit privat individ fekk dermed høvet til å delta i formidlinga av denne NGO’en. På ingen måte er dette eit fasitsvar, men er med på å belyse korleis ein kan både utføre sin akademiske rolle, samt sine private agenda. Som sagt er eitkvart feltarbeid unikt, og ein kvar sitt å erfare.

Vel heime i Noreg etter feltslutt blei eg raskt kontakta igjen av det norske kontoret. Dei ynskja å høyre om mogeleg vidare støtte med donasjonar og/eller deltaking på arrangement her i Noreg som alumn (tidlegare frivillig) i organisasjonen. Som du ser blei det å halde seg totalt nøytral aldri mogeleg for meg. Som antropolog og forskar har vi blitt lærd til å være delaktig

Foto: Ole-Rasmus Uthaug Sørås

Susann Smørdal Våren 2017 var det endeleg min tur til å dra på feltarbeid. Reisa var ikkje, som med mange av mine medstudentar, lang. Eg skulle gjennomføre feltarbeid i ein norsk by. Eg ville sjå på korleis brukarar av AA (anonyme alkoholikarar) sitt gjenoppreisingsprogram stiller seg til den åndelege og religiøse retorikken i AA. Feltarbeidet mitt skulle gå føre seg på AA sine sjølvhjelpsgruppermøter der eg observerte mine informantar. I tillegg «hang vi saman» utanom desse møta. Når eg gjekk på mitt fyrste AA-møte , undra eg meg korleis dei kom til å snakke om sin høgare makt eller gud. Frå før av hadde eg lest «Storboka», som fleire gangar snakkar om Gud og ei høgare makt. Anonyme alkoholikarar gav i 1939 ut boka «Storboka»: historia om dei 100 første personane som vart rusfrie med AA sin tolvtrinnsmodell. Kort fortalt beskriv dei denne modellen i boka som at ved gjennomføring av tolv trinn, vil ein få betre kontakt med Gud, slik ein sjølv forstår han, og at dette vil føre til ei personleg gjenreising som igjen fører til at ein greier å halde seg vekke frå alkohol. Grunnen til at AA skriv «Gud, slik du sjølv forstår han» er fordi, i følgje storboka til AA, har dei fleste i AA funne løysinga på sine drikkeproblem gjennom ei makt som er høgare enn dei sjølv, og ikkje gjennom sin eigen individuelle viljekraft. På tretti-talet når AA vaks fram var det vanleg

Foto: Susann Smørdal

“Mitt beste tips til framtidige antropologistudentar som skal på feltarbeid er dermed at det er like viktig å tenke over det som ikkje skjer, som det som skjer.” Foto: Kjersti Følling Slettemark

å tenke at Gud var det same som ei høgare makt, men då grunnleg garane av AA sin metode såg at det ikkje var alle som hadde det same omgrepet av Gud (ein religiøs, kristen Gud), forandra dei gudsomgrepet til å vere «Gud, slik du sjølv forstår han». Når eg kom inn på det første møtet, såg eg ulike dikt som hang på veggen som omhandla gud. Der var også eit stort bilete av dei 12 trinna. Når eg gjekk på fleire og fleire møter fekk eg lære meir om korleis dei ulike brukarane av AA sitt program oppfatta Gud eller si høgare makt.

finne ut meir av. Mitt beste tips til framtidige antropologistudentar som skal på feltarbeid er dermed at det er like viktig å tenke over det som ikkje skjer, som det som skjer.

Kjersti Følling Slettemark

Utanom å vere med mine informantar frå AA var eg også på ulike lågterskeltilbod for menneske med rusproblem, og det var på slike lågterskeltilbod eg brukte mesteparten av tida mi. Dette fordi, desse menneska eg møtte der hadde mest tid til å prate med meg, og det var her det var enklast å følgje desse menneska sin kvardag lengst mogleg. Mine informantar i AA var ofte opptekne med både jobb og familieliv, men på desse lågterskeltilboda var informantane mine menneske som ofte ikkje hadde jobb og hadde eit anstrengt forhold til sin familie. Til min store frustrasjon, var kvardagen på desse lågterskeltilboda lange og det føltest ut som det ikkje skjedde noko. Vi spelte spel og gjekk turar. Etter veke med å berre spele spel og gå turar, føltest det som eg verkeleg ikkje fekk til å gjennomføre dette feltarbeidet som vi antropologistudentar har venta i 4 år på å få gjennomføre. Det skjedde ingenting spesielt og mine informantar var einige at det ikkje skjedde noko spesielt. Det var særleg tungt å få bilete frå sine medstudentar som var i mange ulike land og gjorde den eine kule aktiviteten etter den andre. Der satt eg i kalde Noreg, og følte at eg ikkje gjorde noko som helst. Plutseleg slo det meg; at det ikkje skjer noko på desse lågterskeltilboda er eit poeng i seg sjølv. Måten eg såg på data eg allereie hadde samla inn vart snudd på hovudet, og eg fekk nye spørsmål eg var interessert i å

På mitt feltarbeid var eg 5 månadar i Nordvest England i ein deindustrialisert by som heite Wigan. Den ligge midt i mellom Liverpool og Manchester. Mine samtalepartnarar omtalte Wigan som ein typisk arbeidarklasseby. Tema for feltarbeidet mitt var Brexit, og eg såg på korleis det sosiale klassesystemet, etnisitet og immigrasjon har vore med på å påverke Brexit. Mine samtalepartnarar er anten i frå den kvite arbeidarklassa, eller frå middelklassa. Eg valte dette feltarbeidet fordi eg fann det ganske interessant at dei stemde for å gå ut av EU, noko media framstilte som ei stor overrasking. Eg hadde ingen bestemt arena der eg skulle gjer feltarbeid, så ei av utfordringane mine var å finne plassar der eg kunne gjere feltarbeidet mitt. I starten gjekk mykje av tida til det. Eg hadde gjort litt undersøking på førehand for å finne ut kor eg kunne vere. Det kan vere lurt å ha nokre idear om kor ein skal byrje med å ta kontakt med folk. Dei aller fleste av mine samtalepartnarar var over 50 år, men for å sjå litt på meiningane til dei yngre så hadde eg nokre få samtalepartnarar i slutten av 20åra også. Mange av mine yngre samtalepartnarar hadde full jobb. Det var ikkje like lett å finne tid til å vere med dei, men vi avtalte å møtast på ein kafé eller pub. Eg måtte ta i bruk litt kreative metodar for å komme i kontakt med samtalepartnerar. Blant anna arbeida eg

Foto: Kjersti Føling Slettemark

som frivillig i ein veldedighetsbutikk nokregongar i veka. Her kom eg i kontakt med samtalepartnarar, og fekk sett korleis ein engelsk arbeidsplass fungera. I tillegg var eg i politiske møter, og hadde to aktivitetsgrupper som var sykling og jogging. For å komme i kontakt med samtalepartnarar hadde eg allereie i prosjektskissa mi skrive at eg ville prøve å få kontakt med samtalepartnarar gjennom sport. Eg såg eigentleg for meg å finne eit fotballag for damer, men dei einaste laga eg fann var alt for gode for mitt nivå. Ved ein tilfeldighet kom eg i kontakt med ei dame som var med i ei sykkelgruppe ein gong i veka, og ho sa at eg kunne bli med der. Gjennom sykkelgruppa kom eg i kontakt med ein person som også var med i ei joggegruppe. I begge desse gruppene er det hovudsakleg personar som er pensjonerte eller har deltidsjobb. Dei aller fleste var meir enn 50 år. Sykkelgruppa passa meg veldig bra sidan eg er veldig glad i sykling. Jogging er derimot noko eg aldri har likt. Ein dag då eg jogga saman med ein av leiarane for denne joggegruppa, så pressa han meg så hardt til å springe fort at eg fekk lyst til å dytte han på elva. Det var då eg verkeleg følte på korleis ein må bruke heile seg som eit verktøy når ein er sosialantropolog. Sjølv om det var svært slitsamt å jogge, så var det verdt det. Det var i denne gruppa eg fann hovud-samtalepartnerane mine.

Etter jogginga så gjekk vi alltid på kafé. Her fekk eg spurt spørsmål som var relevant for feltarbeidet mitt. Samtalepartnarane mine i denne gruppa var veldig gode venna. Dei hadde ikkje noko problem med at dei andre fekk høyre kva meininga dei hadde om temaet, så derfor kunne vi sitte å diskutere dette i plenum. Av mine samtalepartnerar har eg både dei som har stemt for Brexit, og dei som har stemt i mot. Først og fremst så har nasjonalisme mykje å sei. Dei som har stemt i mot Brexit seier at dei vil vere ein del av Europa fordi dei føle seg europeiske. Dei som har stemt for Brexit føler ikkje at dei har noko til felles med franskmenn, italienarar, osv. Dei seie at dei har klart seg utan å vere med i EU før, og har derfor trua på at dei klarar seg på eigenhand no også. I starten når eg diskuterte Brexit med samtalepartnerane mine så var mange av dei svært forsiktig med kva dei sa. Etter kvart som dei vart betre kjend med meg så opna dei seg meir opp. Sjølv om ein kan føle det går litt sakte i starten av eit feltarbeid, må ein berre vere tolmodig. Når ein blir betre kjend med samtalepartnerane sine så er det lettare for dei å fortelje om ting. Sånn var det iallfall for min del. Feltarbeid er utfordrande, men veldig lærerikt og kjekt.

Regjeringens brudd på menneskerettigheter Av Anna Koksvik Thorsen, bachelorstudent ved Institutt for Sosialantropologi, Universitet i Bergen

En ny periode med blå regjering er akkurat startet. Med en historisk streng innvandringspolitikk, fortsetter de arbeidet med støtte fra en stor del av landets befolkning. I tillegg til å ha startet en opphetet debatt om religiøse plagg har regjeringen gjennomført en rekke innstramminger i innvandringspolitikken. Innføring av nye regler for bortvisning av asylsøkere på grensen i en krisesituasjon, strengere regler for familieinnvandring og permanent oppholdstillatelse er eksempler på dette.

Norge er villig til å gjøre for flyktningene innenfor og utenfor landets grenser.

Selvfølgelig er det en grense for hvor mange flyktninger Norge kan ta imot. Flyktningkrisen i 2015 som bragte store tilstrømminger til Norge skapte uro i befolkningen. Denne stemningen har roet seg etter at regjeringen har tatt mer kontroll over tilstrømningen. Dette er utsagn som er å finne på den norske regjeringen og Fremskrittspartiet sine nettsider. Det er tydelig at politikerne er fornøyde med hva de har oppnådd gjennom en utfordrende periode i regjering. Særlig fornøyde er de med at det ikke har kommet så få asylsøkere til Norge som i 2016, siden 1997. Så klart er dette noe å sette på skrytelisten. Regjeringen snakker om at verden ikke kommer til å bli roligere med det første. Det er viktigere enn noen gang å kontrollere tilstrømningen av flyktninger som kommer til Norge, fordi det handler om hvordan landet og velferdsmodellen vil se ut i fremtiden. Men hva med flyktningene? Det er tydeligvis viktig å ta vare på velferdsstaten og folket, men hva med de som ikke har et trygt hjem? I følge Amnesty søker de fleste flyktninger asyl i sine naboland, som ofte lider av fattigdom. Bare 0,014% av verdens flyktninger finner veien til Norge. På tross av dette ønsker den norske staten å støtte FNs flyktninghjelp utenfor landet, men er motvillig til å ta imot flyktninger selv. Det er nå et stort gap mellom hva

I perioden 2009 til 2012 ble Norge valgt inn som medlem i menneskerettighetsrådet i FN. Dette er FNs viktigste organ for å styrke menneskerettighetene, og disse rettighetene skal ligge som en grunnstein i Norsk utenrikspolitikk. Til tross for dette kan det diskuteres om Norge er en så god representant da de tidligere har blitt kritisert av FN for sin flyktningpolitikk. Norge er blant de strengeste landene i verden når det kommer til å deportere flyktninger. Begrepet, deportering er også relativt nytt i det norske språket. I Norge har det har blitt en business for deportering, da private fengsler betales av staten for å oppholde flyktninger som skal deporteres. Det er altså folk som tjener på at staten deporterer innvandrere. Norge deporterer spesielt mange flyktninger til Afghanistan. Den norske staten har også fått kritikk av FN for å deportere flyktninger til Somalia, fordi Somalia ikke regnes som et trygt land å oppholde seg i. Det finnes en menneskerettighetskonvensjon for flyktninger. Denne konvensjonen skaper ikke nye rettigheter for flyktninger, men er til for at deres rettigheter skal bli ivaretatt. Migrantene som er ulovlige lever og arbeider ofte i skyggen, hvor de er redde for å klage, blir nektet frihet og er ekstra sårbare for diskriminering og marginalisering. Brudd på menneskerettigheter mot migranter er ofte nært knyttet til diskriminerende lover og praksis, og til fordommer og fremmedfrykt mot innvandrere. I Norge må man vise identifikasjonspapirer på legevakten, fordi du bare har rett til hjelp dersom du har oppholdstillatelse, noe antropologen Didier Fassin

“Kunnskapsdepartementet har svart på forslaget om et forbud mot hijab i skolen med skepsis, fordi dette strider med religionsfrihten.”

mener er å ta grensekontrollen inn i landet. OHCHR (office of the high commissioner) under FN motstrider med denne praksisen ved å jobbe for beskyttelse av menneskerettigheter for alle migranter uavhengig av deres status.

ikke gir noen rett til asyl, men gir alle rett til å søke om det. Det finnes historier om asylsøkere som blir sendt ut av landet, som er redde for sin og barnas fremtid. Det er slik at hver enkelt stat er den som bestemmer om de vil gi asyl. Her i Norge har vi politikere som mener at vi bør se bort ifra menneskerettighetene. FRP ønsker å reforhandle flyktningkonvensjonen ved å si opp tilleggsprotokollen som gir alle mennesker rett til å søke asyl i Europa. FRP ønsker at flyktninger skal søke asyl i sin egen region, noe de aller fleste flyktninger gjør, og at Norge skal være suverene i avgjørelsen over hvem og hvor mange de ønsker å gi asyl. Det stilles strenge krav til integreringen for de som har fått oppholdstillatelse i Norge. Det største ansvaret ligger på innvandrerne selv. FRP har vært spesielt frempå i debatten om bruk av hijab. De ønsker å forby bruk av plagget i grunnskolen da de mener dette er seksualiserende og motvirker en god integrering. Kunnskapsdepartementet har svart på forslaget om et forbud mot hijab i skolen med skepsis, fordi dette strider med religionsfriheten. FRP ønsker at kvinner i det norske samfunn skal være synlige. Kvinner som går med dekkende plagg har sine grunner for det valg av hodeplagg, og et forbud kan kanskje føre til at kvinnene unngår det offentlige rom. God integrering? Man kan si hva man vil om religiøse plagg når det kommer til tvang og undertrykkelse. Arlene Elowe MacLeod har i vert fall argumentert for hvordan hodeplagg eller slør kan ha forskjellige betydninger for kvinner som bruker det. Eksempelvis har hijab i mange tilfeller vært det plagget som har gjort at kvinner i noen kulturer har kunnet komme ut i samfunnet (slik som menn) og har viktige symbolske meninger for mange.

Regjeringen har økt antall tvangsdeporteringer av irregulære migranter til 7 800 i året og da prioritert de kriminelle. Til sammen har de tvangsretunert over 10 000 kriminelle innvandrere. Regjeringen har også etablert lukket mottak på Trandum, som er et internat der folk blir innesperret fordi de skal transporteres ut av landet eller i forbindelse med å avgjøre en persons identitet. Dette blir i praksis ofte en lang prosess, men er ment for å deportere kriminelle innvandrere mer effektivt. Integreringministeren har også uttalt at kriminelle innvandrere skal sendes ut av landet, enten frivillig eller ved tvang. Paradokset er at irregulære migranter kan velge å bli sendt ut av landet frivillig, men dersom de ikke velger dette, blir de sendt ut med tvang. Dette er altså ikke et valg, men rent maktbruk fra statens side. Mange av de som søker asyl til Norge har tatt en lang og farlig reise fordi de har vært i fare i sitt eget land. FNs flyktningkonvensjon gjelder for alle, uansett når eller hvor de har flyktet fra. Den inneholder de viktigste folkerettslige reglene for statens behandling av flyktninger. Den definerer hvem som kan regnes som flyktninger, at alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land, og at flyktninger ikke kan returneres til et land der de vil bli forfulgt. Protokollen fra 1967 viset at staten er forpliktet til å samarbeide med disse. I dag er det slik at flyktningkonvensjonen

RING RING RING RING! RING RING RING RING! Hva er den grusomme lyden jeg hører? Det kommer fra telefonen. Hvem ringer noen tidlig en søndags morgen? Åja, klokken er to. Kvalme. Hodepine. Angst. Jeg velger å ikke ta telefonen. Ingen god ide. Det er best å holde seg i skjul i dag. Hva i alle dager gjorde jeg i går?

min tur. Lener meg godt over disken og spør hva de har. McDonalds. Nattmat. Jeg er smart når jeg er full. Bedre blir det ikke. Jeg står under taket utenfor McDonalds. Tenker så det knaker. Jeg må ut igjen i regnet, ingen vei utenom. Tre, to, en.. jeg kaster brusen i bakken og sprinter ut i gaten. Hvorfor i alle dager kastet jeg den brusen? Jeg måtte åpenbart ha ny. Beveger meg mot Deli de Luca. Kjøper en stor Pepsi Max. Og tre cookies? Videre trasker jeg ut på gaten igjen med full handlepose. Møter en venn. Prøver å gå inn på Lille. Med handleposen. Går hjem, tror jeg? Ææ, mange sorte hull. Angst. Hodepine. Kvalme. Hvor mye penger har jeg egentlig igjen nå? Student uten jobb= fattig.

Først og fremst var det kanskje ikke så lurt å drikke en liter vin på vors, for så å kjøpe nok øl ute til å slukke tørsten til tolv voksne menn. Ikke smart. Jeg har et vagt minne av å bli smigret av vannglasset bartenderen ga meg, jeg tror jeg tolket det litt feil. Hodepine, fylleangst, kvalme. Jeg så en kjekk fyr i går. Fulgte litt etter han på utestedet. Det var rart. Jeg tror jeg var diskret. Eller var jeg egentlig det? Jeg mener, er noen egentlig diskret etter å ha konsumert en mengde alkohol nok til å fylle et badekar. Jeg falt i trappen og. Håper ingen så det. Plutselig lå jeg bare på gulvet. Kvalme? Blåmerker over hele kroppen. Angst. Hodepine!

Kvalm. Hvorfor er alle fingrene på den ene hånden min svarte av skitt? Og hvorfor går det ikke bort? Vesken min er ødelagt. Angst. Ser meg i speilet. Sminken har jeg visst heller ikke klart å få av meg nei, et vakkert syn. Hodepine. Jeg skal aldri drikke alkohol igjen. PS: hvis det er noe av dette som virker kjent og du kanskje husker mer enn meg av hva som skjedde den kvelden, vennligst send informasjonen til Kula Kula. Særlig hvis du vet noe om hvor verdigheten min har blitt av. Det har gått over en måned siden jeg så den, og vil gjerne ha den tilbake. På forhånd, takk.

Jeg bestemte meg av en eller annen grunn for å dra hjem. Smart trekk. Jeg er smart når jeg er full. Befinner meg midt i Torgalmenningen, det regner. Jeg er plutselig en spion! Speider utover, fanger et McDonalds-skilt. Jeg løper smidig og raskt til mitt midnatts-mekka. Det er

ANTROPOLOG I ARBEIDSLIVET Av Camilla Brekken, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitet i Bergen

Flere sier ved starten av studiet at de valgte sosialantropologi fordi de er interessert i mennesker og kultur. De forteller om tidligere reiser eller utenlandsopphold, et ønske om å forstå andre, eller et ønske om forandring. Heller sjeldent er det at noen har en bestemt jobb i tankene for etter studietiden. Har antropologi i det hele tatt noen verdi i arbeidsmarkedet i dag? Og på hvilken måte kan man utnytte kunnskapen og ferdighetene fra studie i det virkelige liv?

Jeanette Da Silva er en av mange som har fullført en master i sosialantropologi og tatt steget ut i arbeidslivet. Etter et feltarbeid blant Xingu-indianerne i Amazonas, og en ferdig skrevet masteroppgave, gikk Jeanette videre til blant annet jobb og studier i Italia, Brasil, Japan, USA og England. Hun forteller også om erfaring fra en rekke NGO-arbeid (non-governmental organizations) deriblant et omfattende feltarbeid og virksomhet i Amazonas. Senere har Jeanette vendt tilbake til universitet i Oslo hvor hun jobbet med internasjonalisering, og da med spesielt ansvar for Nord-Sør samarbeid og oppfølging av samarbeidsprosjekter med ulike universiteter i Afrika og Asia.

Navn: Jeanette da Silva Alder: 45 Studerte ved: Universitetet i Oslo Utdannelse: Maser i Anthropology of development fra SOAS (London), international Relations ved Sophia University (Tokyo), og portugisisk ved PUC (Rio de Janeiro)

Nå jobber Jeanette for Norad, som er Norges direktorat for utviklingssamarbeid. Der har hun vært i tre år og jobber nå med bistand til høyere utdanning og forskning. ”Det jeg liker aller best med jobben er at jeg får anledning til å jobbe direkte med partnere i samarbeidslandene, og muligheten til å besøke prosjektene og se forskjellen som bistanden utgjør,” sier Jeanette. Hun forteller videre om et program med 50 ulike prosjekter i 26 land i det globale sør, som hun har ansvar for å koordinere. Her er det kapasitetsbygging av universiteter og styrking av forskning produsert av landets egne forskere som står i fokus.

Men hvor viktige er egentlig antropologer i arbeidslivet? På hvilken måte får man bruk for sosialantropologi i jobbsammenheng? Med tanke på sin jobb i Norad svarer Jeanette: ”Sosialantropologi handler om de sosiale og kulturelle sidene ved menneskelig samfunn. Jeg jobber daglig med mennesker i veldig mange ulike land, i ulike sosiale, økonomiske og politiske kontekster og virkeligheter. I den sammenheng er det viktig med kontekstforståelse og innsikt i lokale forhold. Og forståelse for at ulike samfunn har ulik innretning og rasjonalisering, så vel som ulike virkeligheter innen samme land. Jeg er opptatt av at bistanden må være relevant og forankret i lokale behov, og tilpasset målgruppen. Jeg føler at sosialantropologien har gitt

”Sosialantropologi handler om de sosiale og kulturelle sidene ved menneskelig samfunn. Jeg jobber daglig med mennesker i veldig mange ulike land, i ulike sosiale, økonomiske og politiske kontekster og virkeligheter. I den sammenheng er det viktig med kontekstforståelse og innsikt i lokale forhold.”

meg gode verktøy for en helhetlig tilnærming til å forstå sammenhengen og kompleksiteten i andre samfunn.” Likevel påpeker Jeanette at dersom hun ikke hadde studert sosialantropologi hadde hun mest sannsynlig studert et annet samfunnsvitenskapelig fag som også ville vært relevant i jobbsammenhengen hennes, skjønt på en annen måte. Hun forklarer at Norad trenger ansatte med bred og variert bakgrunn, hvor resultatet blir at de dekker et bredt faglig felt, med ansatte som komplimenterer og styrker hverandre. Samtidig er Jeanette klar på at betydningen av kontekstkunnskap innen bistanden ikke kan understrekes nok, og peker da på at antropologer har erfaring med lange feltarbeid og dybdeinnsikt i lokalsamfunn. Antropologer er også trent til helhetlig tilnærming på komplekse sammenhenger. ”I tillegg mener jeg at respekt og ydmykhet ovenfor andre samfunn og levesett er essensielt,” sier hun, og forklarer at i hennes erfaring kan en slik tilnærming skape tillit hos samarbeidspartnere, og rom for å diskutere ulike utfordringer på en konstruktiv måte. Her mener Jeanette at antropologer har betydningsfull kunnskap som er verdifull for ulike arbeidsgivere, inkludert Norad. I likhet med så mange andre hadde ikke Jeanette en klar plan da hun startet studiet, med tanke på hva hun ønsket å jobbe med senere. ”Veien ble litt til etter hvert,” sier hun, men kommer likevel fram til at bistand og utvikling hele tiden har vært et interesseområde. ”Jeg ønsket å jobbe med folk i deres kontekst, og trivdes spesielt godt med å være i felt. Det å kunne reise ut tiltrakk meg veldig,” sier Jeanette, og fortsetter med at det å få nye impulser og å bli utfordret på egne perspektiver og verdenssyn er noe hun syns er veldig givende, og legger til at hun fremdeles lærer mye hele tiden.

Jeanette da Silva, sosialantropolog og ansatt i Norad

VISUELL ANTROPOLOGI Av Fartein Hauan Nilsen, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

I samband med mitt utvekslingsopphald hjå Københavns Universitet tek eg eit fag om visuell antropologi undervist av postdoktor Perle Møhl. Dette er ikkje eit fag som vert tilbudd hjå Universitetet i Bergen sjølv om instituttet har uhorveleg med ekspertise på feltet i form av professor Frode Storaas. Følgande tekst vil vere mitt første intrykk av faget samt ein kort gjennomgang av kva visuell antropologi eigentleg er for noko. Visuell antropologi er ein underdisiplin av sosialatropologi som nyttar seg av visuelle samt audiovisuelle media for å skape og formidle antropologisk kunnskap. Dette skjer som regel i form av etnografisk film og bilete, men i nyare tid har òg andre formar for media vorte nytta. Det er òg eit fokus på korleis slike media vert nytta og har vorte nytta av ulike kulturar. Fokuset for forsking ligg ikkje berre i moderne visuelle media, men òg i andre formar for visuelle kulturuttrykk som maleri, skulpturar, hieroglyfar, tatoveringar, utskjeringar og mykje meir. Faget eg tek i København har sitt hovudfokus på etnografisk film, noko som gjer at det vert ein del sjåing og analysering av nettopp etnografisk film. I skrivande stund har me sett og analysert klassikarane «Nanook of the North» av Robert Flaherty, «Under the Men’s Tree» av David MacDougall og den mykje omdiskuterte «Forest of Bliss» av Robert Gardner. I København skjer undervisninga av visuell antropologi i eit rom dei kallar for Etnografisk Eksploratorium. Dette er både ein kinosal og eit bibliotek. Her ser me film, har forelesing og diskuterer dei ulike tekstane me les i samband med filmane. Rommet vert òg nytta av studentane og dei tilsette hjå Institutt for antropologi til ulike samarbeidsprosjekt dei i mellom. Eksamensforma i dette faget er heilt nytt for meg. Som student hjå UiB har eg vorte vant til skriftlege eksamenar, ofte skuleeksamenar på opp til åtte timar, men òg Foto: Wikicommons

heimeeksamenar ein leverer over nettet. Uansett kor ein tek og leverer inn eksamenen så har det vore i eit skriftleg format. Eksamenen min i visuell antropologi her i København skal vere i form av eit audiovisuelt prosjekt. Med andre ord er det altså forventa at me skal planlegge og produsere ein etnografisk film. Dette er både spennande og skremmande for ein som aldri har stått ovanfor noko liknande før. Sidan visuell antropologi ikkje er eit tilbod hjå UiB vil eg no gå vidare og sjå litt på historia til denne noko meir kunstnariske underdisiplinen av antropologi. Historisk kan ein seie at visuell antropologi har sitt opphav før antropologi vart ein akademisk disiplin. Fotoapparat hadde vorte nytta av det som då vart kalla for etnologar til å ta opp og preservere kulturelle uttrykk for ettertida. Den same motivasjonen hadde mange tidlege antropologar òg. Trua på at kulturar sakte men sikkert forsvann til fordel for det moderne og at det var antropologen si oppgåve å preservere desse døande kulturuttrykka var sjølve kjernen i det som vart kalla for ‘salvage anthropology’. Margaret Mead, kjent for sitt feltarbeid på Bali og Amerikansk Samoa, var ein av dei som argumenterte for at antropologar burde nytte seg av alle reiskapar som gjorde det å innhente etnografisk materiale enklare. Ho meinte at film gav ein meir sann representasjon av røynda enn det tekst gjorde. Antropologi var, og er framleis, ein disiplin tungt prega av tekstbasert kunnskap. Etnografisk film har ein del fordelar over etnografisk tekst. Kameraet kan fange opp dei mange små nyansane i menneskeleg interaksjon. Eit smil, eit blikk, endring i stemmeleie og lydar i bakgrunnen er ting som er svært vanskeleg, om ikkje umogleg, å skildre gjennom tekst. Film kan gi oss eit klarare bilete av korleis det er å vere til stades i augneblikket. Sjølv om film kan verke til å vere ei objektiv skildring av røynda må ein ikkje gløyma at det sitt nokon bak kamera og vel kva som skal verte filma. På denne måten er film både reflekterande og refleksivt. Ein film reflekterer ikkje berre røynda, men òg verdiane og prioritetane til sjølve filmskaparen vert vist gjennom kor ein vel å rette kameraet og kva ein vel å fokusere på. Kameraet er ikkje berre eit nøytralt objekt som fangar opp røynda, men har òg ei direkte påverking på ho. Det at det står ein person og filmar deg vil unekteleg påverke åtferda di og kanskje til og med skape situasjonar som

Foto: Wikicommons

“Om ein verkeleg er interessert så har Universitet i Tromsø eit prosjekt kor dei nyttar visuell antropologi. Uansett kva ein måtte meine om kva antropologi burde vere, kan ein ikkje nekte for nyttigheita av det visuelle som ein reiskap til å skildre verda kring oss. Kven veit, kanskje UiB bestemmer seg for å tilby eit fag om visuell antropologi ein gong i framtida. Ein kan jo håpe.”

ikkje ville skjedd hadde det ikkje vore for kameraet. Eit døme på dette fekk me sjå frå Møhl sitt feltarbeid i Fransk Guyana. Her vart ho med for å filme ein fisketur med ein person som ikkje akkurat hadde rykte på seg for å vere ein stor fiskar. Til Møhl og fiskaren sin store overrasking endar fisketuren i ein kjempesuksess og fiskaren drar opp fisk etter fisk, kvar av dei større enn den som kom før. Hadde det ikkje vore for Møhl og kameraet kan det spekulerast i at fiskaren hadde gitt opp tidelegare, men sidan kameraet la eit press på å prestere og spele ut rolla som ein fiskar ende det altså med stor fiskelykke. Dette kallar Møhl for mis en scène, å sette i scene. Representasjon er noko som har vore kontroversielt innan visuell antropologi. Som nemnt kan film verke meir autentisk enn tekst og det som vert vist på skjermen kan difor verke til å vere ei sann avbilding av røynda. Dette har vore heftig omdiskutert når det kjem til slike verk som «Nanook of the North» og «Forest of Bliss». I den førstnemnde filmen følgjer me ein inuitt med namn Nanook og familien hans i deira kamp mot dei arktiske omgivnadane i det nordlege Canada. Det er ein stumfilm i svartkvitt og scenane av Nanook sitt arktiske liv er akkompagnert med orkestermusikk og tekst som forklarar dei forskjellige aktivitetane til Nanook. Filmen vart framstilt som ei sann avbilding av inuittar i Canada sjølv om hovudkarakteren Nanook ikkje heitte Nanook i det heile tatt, men heller Allakariallak. Familien til «Nanook» har heller ingen filiasjon med Allakariallak anna enn at dei alle er skodespelarar i same film. Dette har gjort at filmen vart kritisert for å ha iscenesett hendingar for å så framstille det som autentisk åtferd hjå inuittane. Ein kan altså stille spørsmål til validiteten til aktiviteten i filmen og kor nyttig det er som etnografisk materiale.

Det same kan seiast om «Forest of Bliss» som er filma i Benares i India. Filmen har ingen undertekstar og ingen forklaringar på kva som skjer og kvifor det skjer. Sjåaren vert vist ein dag frå morgon til kveld der ulike karakterar gjer sine daglege rutinar. Det er sjølve rytmen i filmen som skal gi meining til det sjåaren ser. Dette har vorte mykje omdiskutert og kritisert sidan mange av scenane i filmen med stort sannsyn kan verke groteske og mystiske for eit vestleg publikum. Utan forklaringar på den kulturelle logikken bak aktivitetane som menneskja i Benares føretek seg er det ikkje lett å skjøne kva som skjer på skjermen. Om det då i det heile tatt kan kallast for ein etnografisk film er difor vorte debattert heftig. Ein kan kanskje dra debatten enno lenger og seie at det omhandlar sosialantropologiens sjel. Skal det vere ein vitskap eller skal det vere ein kunstart? Eg skal ikkje trekke den tråden vidare, men eg oppfordrar lesaren til å reflektere over det sjølv. Om dette har pirra interessa for visuell antropologi kan eg anbefale lesaren å sjå filmane nemnt i denne artikkelen om mogleiken nokon gong skulle by seg. Eg vil òg anbefale boka «Transcultural Cinema» av David MacDougall. Om ein verkeleg er interessert så har Universitet i Tromsø eit prosjekt kor dei nyttar visuell antropologi. Uansett kva ein måtte meine om kva antropologi burde vere, kan ein ikkje nekte for nyttigheita av det visuelle som ein reiskap til å skildre verda kring oss. Kven veit, kanskje UiB bestemmer seg for å tilby eit fag om visuell antropologi ein gong i framtida. Ein kan jo håpe.

FOTOKONKURRANSE Hvert semester arrangerer kula kula fotokunkurranse. Semesterets fotokunkurranse hadde “glede” som tema. Ett bilde blir plukket ut som forsidebilde av redaksjonen, og de fem beste bildene blir vist frem inni selve magasinet.

2. plass: Fotografiet viser en indisk mann vi møtte i byen Pushkar. Han reiser rundt om i landet på “evig ferie”, og samler på selfies med turister han møter. Han blir også ekstra glad hvis du har en mynt fra hjemlandet ditt han kan få til samlingen sin. Foto: Ina Martine Fagerdal

1. plass: Forgive all your sins and you can love without a reason Foto: Kati Mazharova Redaksjonens begrunnelser: Dette bildet er et klart blikkfang. Parets nakne kropper mot det ruvende berget utgjør en iøynefallende kontrast. Fotografen har klart å fange et intimt og vakkert øyeblikk mellom to mennesker,. Bildet formidler en følelse av frihet og nærhet, og ikke minst glede.

3. plass: Alive! Foto: Kati Mazharova

4. plass: Dette bildet tok jeg i en ladsby lags Tsiribihina-elva på Madagaskar. Den eneste måten å komme til landsbyene på er via elva, og båtene som passerer blir tatt i mot med store smil! Foto: Ingrid Kroken

5. plass: Brud i tradisjonell kjole på morgenen etter bryllupsdagen i Antsirabe, Madagaskar Foto: Ingrid Kroken

6. plass: Mor og barn på et matmarked i Nagaland i India. Foto: Kari Børvig Silde

THE OLYMPIC NIGHTMARE Av Nora Hahn og Ina Martine Fagerdal, bachelorstudenter ved Institutt for sosialantropologi, Universitet i Bergen

On 7th of September Margit Ystanes and Alejandro Huidobra Goya, premiered the documentary Dirty Games: Olympic Evictions in Rio de Janeiro. The film follows residents in Vila Autódromo, a neighborhood that was almost decimated as Rio prepared to host the 2016 Olympics. Rio was turned upside down preparing for the Olympics. A new police force was established, huge parts of the city were removed and thousands were evicted without due process. Christopher Gaffney is researching the impacts of major sports events on urban dynamics with a primary focus on Brazil and Rio de Janeiro. We wanted to interview both Gaffney (who was in the film as an expert) and Ystanes so we could learn more about the situation in Rio, and also get more information on what mega-events do to the country and cities that host them. Rio is one of many countries that has suffered huge losses after a mega-event has been held in their city.

Was it surprising that the Olympics was performed this way, or was it expected? Gaffney: Unfortunately, with the mega events in Rio it was very predictable, because the people that were involved were notoriously corrupt, and the construction process in Brazil is notoriously corrupt. When you have corrupt people with corrupt construction practices and a non-transparent government, which takes a lot of the public money to push through these events very quickly, the result is going to be corruption and destruction. The same people who were in charge of Rio 2016 were in charge of the Pan American games in 2007, and that event went ten times over budget and left a lot of white elephant structures behind. They removed people from their homes, militarized the city, killed people, and they were applauded by the international sporting community and then given the Olympics. So, the same people were again in charge with more money, more time pressures and of course the result was always going to be the same, because they learned how to steal better, faster and more. So, do you think it was any way it could happen in a more peaceful/better way? Gaffney: The Norwegian Olympic committee has

repeatedly said that they can do it better, because they say, “Of course, we are Norwegians and we are better than the Brazilians and the Brits. We are transparent and honest”. But the reality is that the business model does not allow it to happen in a better way. We have to stop thinking about the Olympics as a sporting event, and think about it as a moment to maximize profit, to think of it as a business model. The only ones that make money are the IOC and their partners. The IOC made 2.8 billion dollars by selling advertising rights for RIO 2016. There are only 100 IOC members, 2.8 billion for two weeks, that’s an extravaganza. Because the IOC and FIFA have monopoly rights, they hold an auction among global cities or countries. So, the cities and countries bid against each other and the best bidder gets to have the Olympics. The bid book contains a series of proposals to transform a city that will benefit the very people that are handing the book to the IOC. The people who developed the bid book are then required to put it into law and implement it. The IOC does not have any responsibility for constructing what’s in the bid book, but the cities are responsible for delivering it. They will bring the games and take all the money from the advertising and TV, and theoretically you get all the benefit from the tourism and the exposure your city will get. But time after time it has been shown that tourists don’t manifest, that the longterm benefits are non-existent.

Is there only a plan or do they have to pay to get the Olympics to their city?

How has the Olympics affected the city today?

Gaffney: You have to pay a lot of money to put that kind of proposal together. And that proposal can be brought around the world to sell to the IOC members. Rio tried to convince 110 countries with their bid, and they were not “selling” sumo wrestlers, they were bringing their women volleyball players in their bikinis to play beach volleyball in Indonesia. They brought signed soccer shirts from great players that will land on the IOC members desk with or without money tucked inside the shirt. These kinds of acts are normalized in the IOC. The system is designed to take money from the biggest cities in the world, and put it in Swiss bank accounts for the IOC. It costs a lot of money to spectacularize a city and to have all of those blinged out things that look good on TV, but you can’t see sewage systems, health care or education system. These are the things that aren’t investments that follow the logics of the Olympics, because they’re not visible. The Olympics is all about spectacle, so this is also the part of the inherent impossibility of making these things useful for the people that are paying for them. Is there something that makes Rio unique compared to other mega events? Gaffney: Rio have had ten years of these events, so it is unique in that way that Rio is the city that had the idea of using mega events to push urban development agenda for the longest. The first proposal for this was in 1993, when Rio bid for the games in 2004 and the 2012 games. They did not get them, so they kept bidding. They eventually got the 2007 Pan American games, which then allowed them to get other events like the World Cup. In the end, they finally got the Olympics. Rio is unique in the sense that they were driving for a really long time to get this type of development by pushing through at whatever cost. Rio planned all these smaller events to prove themselves to the IOC. There is no bigger event on the planet then organizing big games. It was 85 000 military troops in the street of Rio, when USA invaded Iraq they only had about 120 000 men. This is a major military operation with tens and thousands of people working for the event, with millions of people participating in the sport industrial complex. Every time the Olympic happens it’s the biggest event ever, and so Rio is the biggest event in human history in terms of the number of people watching and number of people participating. This does not happen overnight, they had to find a way to put some lipstick on the pig of the city. It’s a city that is a dysfunctional mess, but during the Olympics it was a city that functioned for the games.

Gaffney: I think it’s easier to talk about how it hasn´t affected the city, because it affected the city in so many ways. The city and the state are broke. Before the Games, the governor had to declare a state of physical calamity saying, “we are so broke we can’t pay for basic services”. He only did that in order to get money from the federal government’s emergency funds, so he could pay for the Olympic dream. They got billions of dollars from federal government by declaring this emergency, and all that went to found the Olympics and none of it went to the people who needed it. So, this is basically a huge financial political sacrifice that has taken Rio at a moment where it had the most wealth it ever had, to a Olympic nightmare. This might be harder for Norwegians to understand, but the people in public service are not there to serve the public, they are there to serve a narrow constituency, and that is the wealthy. So, urban planning and urban governments in Brazil, especially in Rio, have always been directed only at the elite. That’s a historical condition that was made worse with the Olympics. The directors of this documentary are Margit Ystanes and Alejandro Huidobra Goya. They are both anthropologists and they both have their primary focus on Latin-American studies.Vila Autódromo is a favela in western Rio de Janeiro and was one of many favelas that was devastated to make way for eventrelated infrastructure across the city. The favela is located outside the Olympic Park, but almost all of the residents were removed. The documentary examines how it is to live under these conditions, and they show how the residents remember the life in the favela before it was destroyed and they had to move away. It also shows how the residents proceed to preserve a part of their neighborhood. Before the favela was destroyed there were around 600 families, now there are only 20 families remaining. What did you wish to achieve when you started filming this movie? Ystanes: We did not exactly know what we were going to find so I think we, as anthropologists, attempted to go into it with the idea that we might be surprised with what we find. As we went along it really struck us that the battle the people put up with was not only for their houses, but mostly the surroundings like the trees, their neighbors and the environment. They had this strong attachment to the place and we wanted to communicate this, because that was one of the things that a lot of middle class Brazilians just could not understand.

Foto: Christopher Gaffney

An architect said in the movie that it wasn’t in the plan to actually remove the neighborhood. Could it have been done differently, and why did they remove it? Ystanes: Absolutely, and the official plan was to not remove Vila Autódromo, but I think the authorities planned to do it in a more concealed way. In the bid book, they had an illustration of how the Olympic park was going to look like, and there is no Vila Autódromo in that illustration, only trees. The government had a long history of trying to remove Vila Autódromo, but they never succeeded. The long-term planning of the authorities was to erase it and use the state of exception the Olympics bring as an opportunity to push this through. The Olympics permitted them to do this in a way that would not otherwise be possible, so I think even though they never admitted it, that this was their plan. The reasons for them to destroy the neighborhoods relates to two things. One of them is that they financed the Olympics through public-private partnerships. This was organized in such a way that the payment for constructing the Olympic Park included the land it was built on. This means that it would afterwards belong to the construction companies. Villa Autódromo is located near the Olympic park, in an area that is prime real estate, and therefore it was a good investment for the companies. This part of Rio is growing, so the middle class want to move to these luxurious neighborhoods. They are colonizing a new part of the city and give them names that mirror attractive places in the central areas, like Nova Ipanema and Nova Leblon. And the second thing is that in Brazil there is this really strong sense of

segregation, rich people don’t necessarily want to live next to poor people. The rich people think that poor neighborhoods might be dangerous, and they don’t want to live next to them. How is the area used today? Ystanes: Basically, it´s not used for anything, it’s a big, empty parking lot. The lawyer we interviewed in the movie said that the construction consortium properly leave the area empty for a while and just wait for things to calm down, and for people to become to occupied with other things. Then they will just take it and start building their gated communities. Did this happen to a lot of different favelas in Rio? Ystanes: Vila Autódromo was unique in the sense that they actually had legal title to live there, and that’s not something many of the residents in the other favelas have. In Vila Autódromo it’s very clear that they had the right to be there, and also it was right next to the Olympic Park, which made it possible to turn the removals into a good media spectacle. Gaffney: Vila Autódromo did better than most, and most of the others were removed summarily. It’s really state sponsored terrorism in a way, making people’s lives horrible. Through all types of tactics, one week the Vila Autódromo was going to be removed because it was in security perimeter of the Olympics, next week it was the environment, the next week it was transportation. Every week there was a new reason. Whenever something

“The government had a long history of trying to remove Vila Autódromo, but they never succeeded. (…) The Olympics permitted them to do this in a way that would not otherwise be possible (…)”

was proposed the lawyers would come and say “nah, you can’t do that”, and then they would start picking people off one by one. Finally, they were able to use the pressure of the Olympics to get them out of the way. Instead of building public housing in these areas, they used public money to destroy housing. They removed those people from where they lived, to build nothing, so in the future private companies can use that formerly public land to build private housing and make millions. And it’s always the same, this happened in Sochi, Vancouver, Beijing, London and Rio. It’s also going to happen in Pyeongchang, in Tokyo and in every Olympic city that hosts the Games in the future.

researchers. It is like an extortion racket where people have to buy all kinds of supplies from the militias at elevated prices. So when the city put people in these housing projects, they make their life incredibly much more difficult and more expensive. The people in Villa Autódromo did not only lose their home, they also lost their relationships and community. Is there something we or other people can do to make a difference?

What happened to the families in Vila Autódromo, where did they go? Ystanes: They had to all negotiate individually, so there are all types of different destinies. They were mainly offered monetary compensation, which could be in some cases almost nothing, and in some cases some people managed to negotiate huge sums. Very many ended up with public housing, because the city built a lot of houses to move people from Vila Autódromo to the new housings. It’s actually a very interesting story, because they bought an area specifically for this purpose, and then they had to publish the price that they paid in a register. The price they first published seemed reasonable, but they changed it to a higher one, and they kept changing it to a price that was enormous. The corruption started there, in the purchase of the land. First they buy this ridiculously expensive land from a supporter of the political leadership, and use it to build these projects where nobody wants to live. These areas are dominated by paramilitary militias, which is organized crime basically working for the city administration. They curtail people’s political freedom by intervening in their ability to speak to journalists and

Ystanes: In Vancouver, some activists created an Olympic poverty torch, which they sent around to other Olympic cities to draw attention and create awareness. Because for the poor people the Olympics is always terrible and that it always removes their access to land. I think to be aware of these things is a good start, because when we can notice what’s happening behind others spectacle. If you know about the destruction that went into producing the glamorous images on television. I think that helps us make better choices. Gaffney: The first thing you can do is to educate yourself and others, so when someone says, “Hey you want to watch the Olympics?” you can ask, “Well would you like to have Olympics in your city?” and if the answer is no, you can point out that their entertainment is coming out of another people’s misery. Then you start politicizing the conversation about their leisure choices. I think the more political we can make sport, leisure and tourism, the more likely people would be to turn it off. If they lose viewership, they lose sponsorship, and then they will begin to lose a lot of legitimacy. They already have a crisis with legitimacy, both the FIFA and the IOC, because they are so obviously corrupt and their source of power comes from us turning it on and buying the projects and being excited about the athletes. So I think the more we convince people to think about the Olympics in a political way, the less power it will have.

REISEBREV FRA UTVEKSLING Vurderer du utveksling, men vet ikke hvor du vil dra eller hva det innebærer? Institutt for sosialantropologi anbefaler alle studenter til å dra på utveksling i et eller to semestre. Ved å bo i utlandet over lengre tid får man erfare kulturforskjeller og nye perspektiver som kan gi nyttig innsikt og en annen forståelse av faget. Instituttet har flere utvekslingsavtaler rundt over hele verden, men her skal vi få et innblikk i hvordan det er å være på utveksling i India. Ingrid Kroken Namaste! Jeg har nå vært på utveksling ved Universitetet i Hyderabad (HCU) siden januar, og skal forsøke å gi et lite innblikk i hvordan oppholdet i India har vært. Skolesystemet i India har vært en interessant opplevelse. HCU er et post-graduate universitet som vil si at de fleste programmene som tilbys her er på master-nivå eller høyere. I starten var jeg litt nervøs ettersom jeg hadde valgt fag med fjerde semesters masterstudenter. Det viste seg at det var det ingen grunn til å være. Det første jeg la merke til er hvor ulik kommunikasjonen med professorene er, blant annet tiltales de fleste som sir eller madame. Det tas opprop i hver forelesning, og det er krav om 75% oppmøte for å kunne ta eksamen. I tillegg har jeg hatt fire fag med to til fire forelesninger hver uke. Til tider har det føltes litt som å være tilbake på videregående med full ukeplan, og jeg kjenner at friheten jeg har hatt ved UiB med to-tre forelesninger i uka skal bli godt å komme tilbake til. Jeg har valgt å ikke ta noen «rene» antropologifag mens jeg har studert her, men heller regionale fag om India som Dalit Politics og Region, Identity and Violence in Contemporary South Asia, og har trivdes godt med de fleste fagene. Men hva annet enn skolesystemet er ulikt Norge? Selfies. Jo flere bilder, jo bedre! India er det landet i verden med flest selfie-relaterte dødsfall, og for å være ærlig så sjokkerer det meg ikke i det hele tatt. Skulle man ønske å føle seg som en kjendis for en dag er det bare å ta seg en tur til en hvilken som helst turistattraksjon. Før man vet ordet av det har man fått en baby i armene og det har samlet seg en hær av sari-kledde damer rundt deg og en eller annen fyr hopper frem fra intet, knipser ett bilde og forsvinner like fort som han dukka opp. Jeg har ikke tall på hvor mange indiske hjem som muligens har et bilde av en forvirra, bleik og svett utvekslingsstudent på veggen, men det er en del!

Campus. Det å bo på campus har vært noe helt annerledes enn å bo i kollektiv i Bergen. Som utvekslingsstudent blir man innlosjert i et ett- eller tomannsrom (etter eget ønske) i Tagore International House der man deler alle fasiliteter med de andre utvekslingsstudentene og får servert tre måltider per dag i messa. Det jeg har savnet mest mens jeg har vært her muligheten til å lage mat selv. Misforstå meg rett, indisk mat er kjempegodt, men man når et punkt der man gjerne kunne tenkt seg noe annet enn curry og ris to ganger om dagen. Men det er ikke noe stress folkens, ShopCom er like ved! Et såkalt «shopping complex» der man finner en liten juice-sjappe, et vaskeri, en te-sjappe og noen billige restauranter. Her møter man nesten garantert noen man kjenner, så kan man ta en kopp te og snakke om alt og ingenting en liten stund. Eller politikk. Studentene på campus her elsker politikk! Som bringer meg til neste punkt. Student elections og the Student Union. Hver høst er det valg, og studentvalgene her er noe annet enn ved UiB. Jeg dro for å få med meg president-kandidat debatten, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. På høyresiden satt alle tilhengerne av det hindunasjonalistiske partiet ABVP og på venstresiden satt alle tilhengerne av de ulike partiene som hadde dannet «Alliance for Social Justice». Fordi motstanderne av den som snakka var for opptatt med å hyle ut slagordene sine, hørte jeg kanskje 20% av hva som ble sagt, og halvparten av dette forstod jeg uansett ikke fordi ABVP-lederen nektet å snakke annet enn hindi. Kampsaker ved UiB som mykere dopapir eller bredere vegetartilbud i SiB-kantinene ville blitt ledd av her. For det første finnes det ikke dopapir her, og for det andre finnes det stort sett kun vegetarmat på campus allerede. Studentvalget var veldig moro å få med seg, og når resultatet var klart (Alliansen vant) ble det feiret med dans og trommer i flere dager.

Foto: Ingrid Kroken Bilde til venstre: En mann som lurte seg med på turistselfien vår Bilde nedenfor: Holifeiring i mars!

Bursdagsfeiring! Bursdagsfeiring? Ja, bursdagsfeiring. Her er det ikke snakk om å samles til vors før man sjangler seg ned til byen, nei. Stort sett samler man vennene sine på et av de mange store områdene utenfor hovedveiene som knytter campus sammen. Når klokka slår 24 kuttes kaka og alle får en bit. Deretter smøres kaka og kremen utover fjeset til bursdagsbarnet enten man vil eller ikke, og om det er noe mer igjen er sjansen stor for at man selv kommer hjem med trynet fullt av krem også. Annerledes, men moro. Jeg har vært heldig og har fått reist og sett mye av India. Jeg har gått på tur i Himalaya, badet i Kerala, opplevd holi, sett soloppgang fra Ganges i Varanasi, besøkt utallige fort i Rajasthan, avgitt stemme til årets stortingsvalg ved konsulatet i Mumbai og jaggu har jeg hatt tid til å se både Taj Mahal og en hel haug andre steder og ting også. Stipendet og lånet holder langt i India, og er man villig til å busse eller toge om natta kan man komme seg langt for en rimelig penge. Kort oppsummert vil jeg karakterisere mitt forhold til India som et elsk/hat forhold. Det er umulig å ikke bli fascinert av hvor vakkert, fargerikt og mangfoldig India er. Samtidig er det vanskelig å ikke bli vanvittig frustrert og oppgitt over hvor tungvint alt kan gjøres. Til tross for at jeg kanskje tror et år ved UiB i stedet for HCU hadde gitt meg mer rent faglig utbytte, så kunne jeg ikke ha lest meg til den økte forståelsen jeg har fått av India. Det kulturelle utbyttet jeg har hatt av å være her har gjort meg enda mer sikker på at antropologi er riktig vei for meg å gå, og jeg har hatt det så utrolig bra her.

20 KJAPPE MED EDVARD HVIDING Av Anna Koksvik Thorsen og Hanne Østbø, antropologistudenter ved Universitetet i Bergen.

Edvard Hviding er professor ved Universitetet i Bergen og leder av forskningsgruppen Bergen Pacific Studies. Han har siden 1986 vært engasjert i langsiktig forskning i Melanesia med fokus på Solomonøyene. Hvidings innsats innen forskning og utdanning, som er til fordel for befolkningen på Salomonøyene, førte til at han i 2010 ble tildelt medalje av Salomonøyenes orden. Edvard Hviding er også tidligere instituttleder og er en forkjemper for Kula Kula. Han var derfor ikke vanskelig å be da vi spurte om han ville stille opp til et antiakademisk intervju, slik at vi kan bli kjent med ham på en litt annen måte. 1) Foretrekker du hund eller katt? Katt. Det var lett! 2) Øl, vin, sprit eller kava? Det kommer an på hendelsen. Jeg drikker alt, men hvis jeg sitter alene så blir det øl. 3) Pinnekjøtt eller ribbe? Ribbe. Jeg er jo Melanesia-ekspert, og der er vi fryktelig glad i griser. Jeg er også fryktelig god til å lage ribbe. Pinnekjøtt er jo ikke en utfordring å lage. Så det blir ribbe. 4) Hvilken film: The land has eyes eller Moana? Da tenker du på Disney sin Moana, og ikke vår egen? Vi har jo en selv. Men jeg tar The land has eyes. Det er jo en skikkelig film. 5) Hvor mange bulaskjorter har du? Det vet jeg ikke, men ca. femogtyve. Nå var jeg på en sånn diplomatisk greie på Samoa og der var skjorter inkludert i delegasjonen som vi fikk utlevert. Så ca. femogtyve det er et bra antall. Dere lager disse spørsmålene spesielt til meg altså (hehe, ja) 6) Ble du fornøyd med årets valgresultat? Nei. 7) Hva er du redd for? Slanger. 8) Hva tror du katter drømmer om? Mat. God mat er svaret. God mat for katter. Jeg har en katt som liker parmaskinke.

18) Hvis du fikk 10 millioner kroner, og du måtte brukt opp alt, hva ville du brukt de på?

9) Byferie eller badeferie? Byferie.

Da ville jeg funnet noen gode ting å bruke de på. Jeg er veldig fantasiløs sånn sett, så ville sikkert sløst vekk noe. Men det skal noe til å sløse bort store mengder penger. Du skal være ganske begavet for å få til det. Jeg tenker at jeg kunne fordelt det rundt på nær og fjern familie. Når jeg sier fjern familie, så mener jeg folk i fjerne himmelstrøk som jeg regner som familie. Jeg støtter opp med folk som jeg kjenner, som har blitt som familie.

10) Ville du vært tre meter høy eller en meter høy? Jeg tror det hadde vært lettere å være en meter høy. Det er litt mer håndterlig. Tre meter hadde vært fryktelig upraktisk. 11) Hvilken superkraft ville du ha hatt? Tjaaa. Superkraft ja. Trenger vi det da? Jeg er fornøyd med livet jeg, så det var vanskelig. For hvis man har for mye av noe, så blir det plagsomt. For eksempel hvis du husker alt eller ser alt. Men jeg kunne likt å ha gjeller. Jeg liker meg godt i vannet.

19) Vil du vite datoen/tidspunktet du skal dø eller årsaken til dødsfallet ditt? Nei. Nei og nei. Nei jeg vil ikke. Verken årsak eller dato. Men årsaken er bedre. Bedre å vite at du skal dø av det og det. Bedre det.

12) Hva er din guilty pleasure? Det må jo være så enkelt som å se på tv. I vår bransje skal man liksom være intellektuell. Men Pirats of the Caribbean er guilty pleasure fordi de er kjempedårlige. Jeg liker dem fordi det er kombinasjonen av hav og øyer, og dårlig fantasy. Jeg så den siste nå når jeg var og fløy sist. Kjempedårlig. De blir bare verre og verre.

20) Til slutt: si noe du tror ingen vet om deg. Njaaa…(pause). Jeg har jo mange forskjellige liv, men musiker, det er det nok ikke mange som vet. Jeg spiller fortsatt i band. Har spilt siden tidenes morgen i Stavanger før jeg ble skikkelig student og fant noe fornuftig å gjøre her i livet. Jeg spilte aktivt i flere år i forskjellige band. Da hadde vi noe som het Stavangerrock, på dialekt og mye sånn gitarbasert. Det er forferdelig viktig å gjøre noe annet, enn å bare være intellektuell. Men det folk virkelig ikke vet er at jeg er leiegitarist i et band som heter The Poor Boys, der vi bare spiller cover av Creedence

13) Hvis du skulle spist en matrett resten av livet, hvilken hadde du valgt? Jeg kunne levd godt på sushi. 14) Gitar eller piano? Gitar (Han har ukulele på kontoret) 15) 1 år i fengsel eller gifte deg med eksen? I fengsel kan man jo lese mye. Det er ikke aktuelt med eksen. Jeg har ikke hatt en eks på lenge. Forferdelig lenge siden. Før du ble født. Tiden går. 16) Hvis du bare kunne tatt med deg 3 ting på en øde øy, hva ville det vært? En gitar. Kjæresten min. Ungene mine de klarer seg selv, så de trenger ikke å bli med. De er store. Fiskeutstyr. Gitar, kjæreste og fiskeutstyr, da er det bankers. 17) Hvem ville spilt hovedrollen i en film om deg? Skal man liksom plukke ut noen kjente da? Som Dennis Hopper? Nei, jeg vet ikke. Jeg kunne jo spilt meg selv, det er det jo noen som gjør. Antropologer må være gode skuespillere. Kan jeg si det da? Best sånn, mest troverdig.

Clearwater Revival. Jeg ringes opp av og til, så hvis den andre gitaristen ikke kan så kommer jeg inn og spiller disse soloene. Alle disse lydene. Før i tiden hadde vi instituttband. Ikke de voksne, men når vi var stipendiater. Det er lenge siden, sånn omtrent før du ble født.

i boka er beskrivelsen av den perfekte hestehandel. Da selger man først en rom-hest til en ”gazo” (ikke-sigøyner). Denne hesten har man lært kommandoer og lignende på romani slik at når den nye eieren skal bruke den vil den ikke høre på han, og den vil være vanskelig å ha med å gjøre. Den nye eieren vil deretter ta med hesten tilbake til selgeren og forlanger å annullere handelen. Motvillig går selgeren med på å ta hesten tilbake, men nå som det er vist at den er ubrukelig til arbeid kan han jo ikke

EN MONOGRAFI SOM LÆRER DEG Å GJØRE EN SKIKKELIG HESTEHANDEL

gi tilbake den fulle prisen på den. Sigøyneren kjøper dermed tilbake sin egen hest for halve kjøpesummen og sitter igjen med halve summen pluss en fult fungerende hesten. En skikkelig hestehandel.

Av Erik Sandvik Det er mange monografier som har vært med å forme meg som antropolog, så det å velge én jeg skal anbefale er ingen enkel oppgave. Både å trekke tråder med monografien på kollokviegrupper rett før en eksamen eller å ha med en spennende monografi på ferie er opplevelser som har gitt gode minner til denne sjangeren som var helt ny for meg før jeg begynte å studere. Etter litt tenking har valget på monografi blitt en jeg følte jeg lærte veldig mye av og som jeg hadde lyst til å finne frem igjen og titte på. Det er den første monografien jeg leste, og den har nok mye av skylden for at jeg har vært så glad i monografier gjennom utdanningen. Boken heter ”The Time of the Gypsies” av Michael Stewart og var en av fire vi kunne velge da jeg hadde SANT100. Jeg husker at ikke så mange andre jeg kjente hadde valgt den, og at jeg var veldig usikker på hvordan den var relevant for resten av faget. Jeg fant et par empiriske eksempler jeg mente var gode og klarte å bruke dem på eksamen. Men jeg likte boken godt da jeg leste den første gangen, og den har ikke skuffet når jeg nå har tatt et nytt dypdykk ned i boken. Monografien handler om en gruppe rom-folk som lever i en landsby to timer fra Budapest i Ungarn på midten av 80-tallet. De er ikke nomader, slik som enkelte andre rom-grupper er, men lever i et slumlignende område. Til tross for enorm fattigdom har de sterke kulturelle normer og en veldig stolthet til hvordan penger skal anskaffes. Det å vise sin selvstendighet gjennom å unngå arbeid er en viktig del av deres identitet. Det er beskrivelsene av disse økonomiske normene jeg synes er mest interessante når jeg leser gjennom boken i dag. ”The idea of Gypsy work” er noe de beskriver som penger som kan skapes ut av ingenting. Et av mine favorittøyeblikk

Den kaotiske markedsplassen er et viktig feltsted for Stewart og mye av boken viser til pruting og hyppig bytte av varer. Det å ha rask sirkulasjon på varer er et viktig karaktertrekk for sigøynerne. Gazoene kommer til markedsplassen for å kjøpe hester de skal ha i mange år, og romfolket ønsker å kjøpe og selge hester i stor fart og gjerne med flere mellommenn. ”Det er ikke bra å holde på en hest for lenge. Du vet aldri hva slags problemer som kan komme” sier en av dem (egen oversettelse). Det er ikke så mange av disse handlene som de skulle ønske, så penger må skaffes på andre måter også. Mange er derfor nødt til å jobbe lange tunge skift på den lokale fabrikken. Å tjene penger på denne gazo-måten er ikke sett på som veldig ærefult og lønnen de tjener der er sett på som uren. Heldigvis har de en måte å gjøre pengene rene på, nemlig gambling. På lønningsdagen møtes arbeiderne for å spille poker eller gamble. Etter en kveld med gambling og drikking er lønnen blitt til rene penger for romfolkene. Renhet og urenhet er viktige elementer i Stewart sin analyse, og Louis Dumont og Mary Douglas er viktige teoretikere i monografien. Boken er full av binære opposisjoner som mann-kvinne, gazo-rom, renhet-urenhet og oppe-nede er en veldig viktig opposisjon. Maurice Bloch skriver i forordet at sigøynerne i boken er av de mest marginaliserte folkegruppene i verden. Det er lett å forstå hvorfor den var på pensum i SANT100 i sin tid. Det å komme tilbake til monografier jeg har lest for lenge siden har vært en morsom øvelse. I tillegg til å anbefale selve monografien så anbefaler jeg dere å ta en titt på det dere har lest tidligere. Boken ga et annet inntrykk nå

enn da jeg leste den for første gang, som en stresset førsteårsstudent på Uphil noen dager før min første antropologieksamen

EN DAG I HAMBANTOTA Av Marthine Tronvoll-Jørgensen, bachelorgrad i utviklingsstudier, Universitetet i Agder

Underveis i min utdannelse fikk jeg muligheten til å dra på tre feltopphold. Jeg var først en måned i Bolivia, hvor jeg undersøkte bruken av tradisjonell medisin i kontrast til vitenskapelig medisin. Deretter tilbragte jeg fire måneder i Sørøst-Asia, der jeg studerte religion. Nærmere bestemt gjorde jeg feltundersøkelser på kvinners rolle i islam, og intervjuet menn og kvinner fra Malaysia og Indonesia. Mitt siste feltopphold hadde jeg i Sri Lanka, hvor jeg bodde fire måneder i byen Hambantota og gjorde feltarbeid i forbindelse med min bacheloroppgave. Jeg leide en stor leilighet midt i “bykjernen” av Hambantota. Om morgenen våknet jeg opp rundt 07.00, svett og sliten. Air-conditionen hadde som vanlig skrudd seg av i løpet av natten, som gjorde at kroppen og laken-dynen min var klam som vanlig. Jeg kavet meg inn i dusjen. Badet var på soverommet, med provisoriske oransje vegger som ikke gikk opp til taket. I dusjen lå det som alltid en kakerlakk eller to, den ene større enn den andre. Noen morgener kunne de være døde, andre ikke. Det kom helt an på hvilket ben jeg stod opp med. Det kalde vannet fra dusjen gjorde at jeg våknet brått. Selv om jeg allerede hadde våknet i fem-tiden, ettersom de fire moskeene i byen kalte inn til bønn. Den kalde dusjen ga meg likevel en real vekker.

Foto: Marthine Tronvoll-Jørgensen

Til frokost pleide jeg å spise lunken melk blandet med Nestomalt. Nestomalt er maltekstrakt, som gir mye vitaminer og kalsium, og samtidig næring. Som laktoseintolerant var dette selvsagt en dårlig kombo, men allergien var ikke avklart av legene i Norge enda, så jeg levde i uvissheten. Noen ganger fant jeg store, og sikkert næringsrike kryp i pakken med maltekstrakt. Da var det bare å ta dem ut med en skje og la dagen gå videre. Kjøkkenet mitt var halvråttent, falleferdig og grønt. Det var også store, fine åpninger i veggen ut til friluft, som gjorde at jeg kunne få besøk av litt av hvert på kjøkkenet. Heldigvis så jeg ikke noe annet enn kakerlakker og småkryp. Hver dag klokken 08:00 bar turen avgårde i de lokale, smekkfulle, fargerike, illeluktende og bråkete bussene. Vanligvis tok det to timer å komme til landsbyen hvor jeg gjorde felt.

Hvis intervjuene og feltbesøkene gikk som de skulle, ville jeg være tilbake til den lille fiskerlandsbyen rundt 17:30. Dagene var likevel svært lange, med høy luftfuktighet, temperatur på rundt 40 grader, skarp sol og ikke minst med enormt lite engelskkunnskaper. De fleste som kan engelsk i Hambantota var over 60 år og menn. Den ene kameraten min var 90 år gammel, hadde to tenner og var en sterkt troende muslim. Leiligheten min var i etasjen over byens apotek. For å komme seg til inngangsdøren måtte man opp en smal, skjult trapp, som var vanskelig å se hvis du ikke visste at den var der. En som derimot visste godt om denne trappen, var sikkerhetsvakten til apoteket. Hver dag etter feltbesøk stod vi og pratet en stund før jeg dro for å handle middag.

Foto: Marthine Tronvoll-Jørgensen

Man finner lykke i de minste ting når man er i felt. På en riktig så god dag var det tre personer som stoppet meg på gaten, samtalen med sikkerhetsvakten varte i to minutter, og jeg kunne spise middag i fred. På en vanlig dag derimot, ble jeg stoppet syv ganger i løpet av fem minutters gange fra leiligheten til restauranten (ja, det var bare en), samtalen med sikkerhetsvakten varte i ti minutter og jeg ble forsøkt giftet bort under middagen.

likte å se på folkene som gikk inn og ut av apoteket, se havet mellom bygningene som blokkerte mesteparten av den nydelige utsikten min, og tenke på hvor heldig jeg var som hadde denne flotte og inspirerende muligheten til å være i Hambantota. Andre dager var jeg nedfor og bekymret for at det skulle inntreffe en tsunami, som i 2004. Jeg så for meg hvordan de store bølgene skulle komme innover fiskerlandsbyen min, og prøvde å huske hvilken vei som var den raskeste til “evacuation place”.

Middagen bestod av “rice and curry”, med “chicken”, “beef” eller “vegetables”. Uansett hva jeg valgte så smakte det nydelig, om enn svært sterkt og godt stekt. Chilien var gjennomtrengende, hendene var grisete etter å ha spist med fingrene, svetten rant og alt luktet sterkt. Middag må man ha uansett, og det å komme seg ut er alltid godt for sjelen, dog ikke alltid det som frister mest. Alle på den lokale matbutikken kjente meg. Jeg var jo den eneste ikke-srilankiske i byen! Den ene kassadamen samlet på mynter, og eier nå to norske enkroninger, en femkroning og to tjuekroninger. Brus, chips og sjokolade hadde de, og det var deilig å drikke noe kaldt og sprudlende etter lange og varme dager. Etter et vanlig besøk på matbutikken bar turen videre til telesjappa for å hilse på han som jobbet der, og for å fylle på top-up mobilen for litt flere ringeminutter. Noen dager gikk jeg den raskeste veien, som er forbi tuk-tuk-parkeringen. Andre dager, når jeg var lei av folk og ikke orket å forklare enten; hvorfor jeg var i byen, hvor lenge jeg skulle være der, hvem jeg kjente, hvor jeg bodde, hvorfor jeg ikke har en mann, hvordan faren min kunne tillate meg å reise alene eller hvorfor jeg ikke har lyst til å gifte meg med en srilanker - gikk jeg den lange veien. Vel hjemme likte jeg godt å sitte på øverste trinn i trappen min. Jeg

Det var alltid godt og varmt da jeg kom inn i leiligheten. Noen dager kunne jeg finne fem-syv døde kakerlakker på stuegulvet og soverommet. Jeg undres fortsatt over hvorfor de alltid var døde. Air-conditionen hadde selvsagt skrudd seg av igjen, og jeg brukte godt to timer på å kjøle ned hele leiligheten. Så kom tiden for å riste lakenet og puten i sengen - viktig å passe på at det ikke knaser når man legger seg ned. På denne tiden pleide jeg transkribere dagens intervjuer. Vanligvis sovnet jeg halvveis inn i andre transkribering, men på en eller annen måte fikk jeg alltid gjennomført det. Når man er klar for å si god natt, og tenker at “nå skal det bli godt å sove”, så er det selvsagt alltid noe som hender. Bygningen under soverommet mitt hadde blikktak, og hver kveld fikk jeg besøk av en til to apekatt-familier, som elsket lyden av grener mot blikk. Jeg var på den annen side betydelig mindre begeistret for denne lyden, men har lært meg at vi alle er forskjellige og har ulike gleder i livet. God natt!

ANTROQUIZ 1.

Hvem grunnla sosialantropologisk institutt i Bergen?

Hva betyr antropologi?

Hvem skrev “Gaven”?

Disney-filmen Moana utspiller sin handling på et populært sosialantropologisk sted, hvor?

Kula kula er oppkalt etter et fenomen, hvilket?

Hvor befinner broren til Atingting seg?

Hvor ligger University of the South Pacific?

Hvilken sosialantropolog er Lila Abu-Lughod gift med?

Hvor var den siste ekspedisjonen til Heyerdahl?

10.

Hva er en dimdim?

11.

Hvilken antropolog er avbildet på illustasjonen?

Illustrert av Sofie Kullerud

Svar: 1) Fredrik Barth, 2) Studiet av mennesket, 3) Marcel Mauss, 4) Polynesia, 5) Kula-ringen, 6)Historisk museum i Bergen, 7) Fiji, 8) Timothy Mitchell, 9) Azovhavet, 10) Trobriandernes definisjon på “hvit mann”, 11) Claude LeviStrauss

“GÅ OG DØY!” Av Constanze Amalkov, alumnus ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Gaming har etter kvart blitt eit kjent fenomen for mange, og kven kjenner vel ikkje til stereotypen av ein gamer? Ein kvisete tenåringsgut aleine på eit mørkt guterom framfor ein skjerm. Kanskje har han ingen venner. Kanskje vert han kjenneteikna som ein typisk nerd av dei andre på skulen. Ein vinnar i samfunnet er han i alle fall ikkje. Sjølv om slike generaliseringar er normale, så er dei langt ifrå røynda. Gjennom mitt feltarbeid i Guild Wars 2 våren 2016 vart dette veldig tydeleg.

Eit av funna eg gjorde var knytt til ovannemnte fordommar. I kva grad kan ein kalla gamere for sosiale der dei sit inne framfor skjermen dag etter dag? Korleis kan ein definere digital sosialitet? Eit offline-spel er så klart mindre sosialt å spele enn eit online spel, der ein spelar i lag med mange andre og gjerne er med i ei fast gruppe. Men må ein vere så eksplisitt sosial? Er det naudsynt å bruke chatten, legge andre spelarar til som «venner», og å bruke headset med mikrofon for å knyte band med andre spelarar?

enn å slåst på avstand slik som til dømes bogeskyttarar gjer. Desse eigenskapane gjer at karakteren toler meir skade enn ein karakter med lett rustning, men til gjengjeld gjer ho òg mindre skade på andre. Ein dag eg kom borti ei spesielt vanskeleg utfordring, vart eg overvunne ganske raskt. I Guild Wars 2 finst det ein ‘downed state’ der ein har veldig avgrensa høve for å slåst tilbake rett før ein vert heilt overvunne. Då eg var i den situasjonen at Lani låg på bakken og berre så vidt kunne slåst tilbake var det ei stund ingen i nærleiken som kunne hjelpe. Heilt til det med eitt dukka opp ein annan spelar. Ein bogeskyttar. Han gjenoppliva Lani og hjelpte meg vidare mot denne utfordringa. Lani «døydde» nokre gonger til, men den andre spelaren hjelpte meg tilbake gong etter gong. Mot slutten, «døydde» han sjølv. Dette var tidleg i feltarbeidet mitt, og eg hadde ikkje endå lært korleis ein kan gjenopplive andre spelarar utan å verte angripe sjølv. I kampens hete valte eg rett og slett å ignorere den andre spelaren, og heller gjere meg ferdig med karakteren framfor meg. Til slutt klarte eg å overvinne dette beistet, og det dukka opp ein «Win» på skjermen som signaliserte at eg hadde klart utfordringa. Kort etter, medan eg framleis hadde eit stolt smil om munnen, kom det i chatten: «I revive you multiple times, and you don’t even bother!? Go and die!».

Funna mine i løpet av feltarbeidet antyder at dette ikkje er naudsynt for å spele sosialt. Gjennom fenomen som resiprositet, å dele erfaringar og substansar, samt motstand mot ein makthavande, kan gaming vera ein sosial aktivitet utan at ein treng å skrive eit einaste ord i chatten. Møte med resiprositet på godt og vondt I løpet av feltarbeidet mitt spelte eg mest med ein karakter som eg kalla Lani Medusa. Ho var av menneskeleg rase, og hadde ‘guardian’ som profesjon. Det vil seie at ho brukte tung rustning, og slåst tett opp mot andre spelarar og andre fiendar med sverd heller

“Eg hadde openbart tråkka i salaten og brote med kulturen i spelet. På ein augneblikk gjekk eg frå å vera ein sammarbeidspartner til å vera ein dust.”

Dette møtet vart mitt første i ei lang rekke med bommertar frå mi side i feltarbeidet. Eg hadde openbart tråkka i salaten og brote med kulturen i spelet. På ein augneblink gjekk eg frå å vera ein samarbeidspartner til å vera ein dust. Reaksjonen til den andre spelaren fortalte meg noko om at resiprositet var eit viktig stikkord sjølv i denne konteksten.

vart tilsendt ein drikk som auka toleransen for skade. Eg hugsa eg vart overraska, men episoden minna meg om det eg allereie hadde byrja å skjønne tidlegare: resiprositet er ein av dei mest grunnleggande måtane for menneske å kommunisere på. Ikkje minst i ein digital kontekst der kroppsspråket i stor grad er tatt vekk.

Eit anna møte med resiprositet kom den dagen eg prøvde meg på min første ‘dungeon’. Ein ‘dungeon’ er ein del av spelet som er vanskelegare enn dei vanlege oppdraga og utfordringane ein møter i spelet, og krevjar at ein samarbeider med andre spelarar. Første gongen eg gjorde det, var det saman med fire andre spelarar som eg ikkje hadde møtt tidlegare i spelet. Vi var meir eller mindre tilfeldig satt saman. Eg skjønte raskt at eg var den einaste av oss som ikkje hadde nådd maks level/nivå. Det tok litt tid å finne ut av korleis vi skulle løyse utfordringa, men med litt kommunikasjon i gruppechatten klarte vi å fullføre oppdraget. Ei stund såg det endå ikkje slik ut. Sidan eg var på eit mykje lågare nivå enn dei andre, så tola heller ikkje karakteren min like mykje. Ein av dei andre sendte meg då ein ‘consumable’ gjennom spelet si postteneste. Ein ‘consumable’ er kort fortalt noko som karakteren kan konsumere og verte påverka av. Eg

Antropologen i den digitale sfære Eg gjorde digitalt feltarbeid. Størsteparten av feltarbeidet mitt gjorde eg dessutan inne i sjølve spelet. Det vil seie at eg ikkje møtte informantane mine andlet til andlet. Eg oppsøkte heller ikkje informantar utanfor spelet med mindre dei oppsøkte meg først. På mange måtar kan ein difor seie at mitt feltarbeid var ganske spesielt. Litt ekstremt til og med. Samstundes fann eg att dei same fenomena i spelet som eg har lest om i SANT-emna. Sjølv om rammeverket kring det er konstruert og i ei virtuell verd så er det framleis det menneskelege som rår.

GRØNN STUDENTMAT Av Hanne Østbø og Sofie Kullerud

Høsten er her, luften er kjølig, regnet trommer mot brostein, vinduer, paraplyer. Eksamensperioden er rett rundt hjørnet. Lange dager på lesesalen, mye stress, lite mat. Ofte dårlig mat? Det enkleste er ofte det beste, og det enkleste er fastfood og ferdigretter, sant? Nei, nå skal dere høre, redaktørene har noen tips når det kommer til sunn, rask og billig mat. Sunn mat er ikke bare godt, det er bra for immunforsvaret og det gir deg ekstra energi. Er det noe du trenger i eksamensstresset er det godt immunforsvar og energi!

Grønn super-smoothie

Brokkoli bonanza!

Den negative bakteriefloraen er rik på lesesalen i høst- og vinterhalvåret, og det er fort gjort å bli smittet. Vår grønne super-smoothie hjelper deg å holde bakteriene på avstand. Smoothien er en god start på morgenen, men også et næringsrikt mellommåltid. Rett og slett en god følgesvenn!

Lunsj? Middag? Denne retten passer uansett. Det aller beste med den er at alle grønnsakene du liker passer til og hvis du lager mye, så har du mat til lesesalen dagen etter. Stek valgt mengde av Chilli, løk, hvitløk Brokkoli Paprika Squash Kok couscous sammen med gurkemeie. Bland grønnsaker og hakkede valnøtter med couscousen. For ekstra god smak ha saften av en limebåt over, eventuelt litt salt og pepper.

En porsjon smoothie inneholder 1 kiwi ½ grønt eple ala granny smith 1-3 cm ingefær (det skal rive litt i halsen) En neve, eller to, med grønnkål 1 dl veske. Vi bruker oftest eplejuice som væske. Av og til glemmer vi å handle juice (sånt som skjer når man er stresset), da bruker vi grønn te eller vann. Tilleggsingredienser: havregryn, chia-frø, spirulina, avokado, banan, blåbær.

Indisk linsegryte Indisk dal er en superenkel linsegryte med masse smak. Dal blir bare bedre etter et par dager, så lag gjerne en stor porsjon slik at du har et ferdig måltid dagen etter også. Denne oppskriften har vi funnet på godt.no, og den er en av våre favoritter. 1 løk 2 hvitløksfedd 1 chilli 1 ss olje 2 gulrøtter 4 dl røde linser 2 dl vann 1 boks kikerter 2 bokser hermetiske tomater 1 boks kokosmelk 1 lime 1 kvast koriander 2 ss ingefær (revet) Krydderblanding 2 ts garam masala 1 ts koriander 1 ts spisskummen 0.5 ts kanel 0.5 ts gurkemeie 1 klype salt og nykvernet pepper Fremgangsmåte 1. Finhakk løk, hvitløk, chili og ingefær. Varm olje i en passe stor gryte og surr i et par minutter. Tilsett krydderet og rør godt sammen med løkblandingen. 2. Riv gulrøttene på et grovt rivjern. Tilsett revet gulrot, linser og vann til det såvidt dekker innholdet i gryten. La det småkoke i 20-30 minutter, eller til linsene har blitt grøtete. 3. Tilsett hermetisk tomat, kokosmelk, kikerter og limesaft. La alt småputre i 15 minutter. Smak eventuelt til med mer krydder mot slutten. Denne oppskriften er ikke så chilisterk, så juster gjerne med chilipulver eller flak om du liker det sterkt. 4. Lag en enkel raita ved å røre sammen yoghurt med finhakket mynte, olivenolje, salt og pepper. 5. Server indisk dal med finhakket koriander og raita på toppen. Illustrasjon av Sofie Kullerud

DRIKKEVISER PÅ DANSK VIS Av Fartein Hauan Nilsen, Bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, UiB

Danmark har som kjent ein meir liberal drikkekultur enn Noreg. Sjølv om dette kanskje er på veg til å gjevne seg ut då det kan sjå ut til at norske studentar drikk like mykje som sine danske kollegaer. Det er framleis ein ting som gjer danskane unike frå oss og det er drikkeviser. Her er to små drikkeviser frå København. Den eine ein dansk klassikar og den andre litt meir knytt til antropologi . Takk til Magnus Boes Lorenzen som hjelpte meg å finne dei.

Antroskål! Melodi: ”Du må få min sofacykel når jeg dør” «Antroskål skål antro antro skål! Antroskål skål antro antro skål! Der er øl i mange kasser, drik så tropehatten passer! Antroskål skål antro antro skål! SKÅL!»

Vi skåler for vores venner! «Vi skåler for vores venner, og dem som vi kender og dem som vi ikke kender dem skåler vi med! SKÅL!»

Illustrasjon av Sofie Kullerud

BLI MED I FAGUTVALGET Fagutvalet for sosialantropologi er bindeleddet mellom studentane og institutt for sosialantropologi. Om du som student er misfornøgd med noko eller har ein ide du vil vidareformidle til instituttet, kan du kome til oss. Vi arrangerer quizkveldar, filmkveldar, studietur, faglege seminar og interne/eksterne festar. Som medlem av fagutvalet kan du vere med å planlegge aktivitetar du synest er kjekke eller aktivitetar du saknar i studietida! Vi har alltid lyst til å få med oss nye medlemmar! Ved semesterstart held vi konstituerande møte som blir annonsert på studentmail og Facebook. Dette er eit utforplikta møte som er opent for alle studentar. Har du lyst å vere med å bestemme kor neste studietur skal gå? Vil du ha støtte til å arrangere seminar om eit tema du interesserer deg for? Har du lyst å påverke studiekvardagen din? Eller kanskje du er god på å lage festar? BLI MED I FAGUTVALET! Fagutvalget våren 2017 Foto: Fagutvalget

Har du nokre spørsmål? Send ein mail til fagutvalg@sosantr.uib.no og lik oss gjerne på www.facebook.com/FUsosantUiB.

KJÆRE LESAR No vert det enklare å bidra til Kula Kula! Det er berre til å sende inn bidrag! Totalt skal 44 sider fyllast og redaksjonen sett stor pris på hjelp. Bidrag i form av artiklar må sendast inn tidleg i semesteret, helst i løpet av dei to første månadane. Bidrag i form av bilete me ha innan tre veker før sleppfesten. Planlagt dato for trykking og sleppfest vert offentleggjort på vår facebookside tidleg i starten av kvart semester. Artiklar som kjem inn utan bilete/illustrasjon risikerer å kome på trykk utan dette. Meir info om korleis ein skal skrive for Kula Kula kan du lese her: http://kulakula.org/skrive-for-kula-kula-writing-for-kulakula/ E-postadressa vår er kulakula@sv.uib.no og han er ope for innsending av bidrag året rundt. Innsending etter gitt «tidsfrist» vil kome på trykk i neste utgåve igjen. Ein ekstra stor takk til alle bidragsytarar! Det hadde ikkje vore noko Kula Kula utan dykkar hjelp!

Ta del i antropologifellesskapet! Norsk Antropologisk Forening (NAF) er en medlemsorganisasjon for antropologer og tilbyr studentmedlemskap! NAF utgir Norsk Antropologisk Tidsskrift (NAT) og administrerer nettsiden www.antropologi. org. Foreningen arrangerer i tillegg en nasjonal fagkonferanse hvert år.

antropologer med ulik bakgrunn inviteres til å holde innlegg i ulike arbeidsgrupper, knytte nettverk og utvikle faglighet. Som medlem i NAF betaler du en redusert konferanseavgift. For å bli medlem, meld deg inn via våre nettsider www.antropologi.org/om-naf/bli-medlem/. Priser (pr. 2017) Fullt medlem: kr 700 Studenter: kr 410

Årskonferansen er et møtested for antropologer i alle yrker, nyutdannede, etablerte forskere så vel som masterstudenter. En unik anledning, hvor 42

VIL DU BLI MED I KULA KULA? Redaksjonen har behov for skribenter, fotografer, illustratører m.m., og vi kan friste med mange spennende verv som redaktør, økonomiansvarlig, utformingsansvarlig osv. for deg som ønsker litt ekstra ansvar. Kanskje Kula Kula er den perfekte studentorganisasjonen for nettopp deg? Få ut fingeren og heng deg på! Lurer du på noe kan du sende e-post til kulakula@sv.uib eller melding til Kula Kula sin facebookside. Det holdes et uforpliktende infomøte på starten av hvert semester som annonseres gjennom Facebook. Alle er velkomne!

kulakula@sv.uib.no www.facebook.com/ kulakulatidsskrift instagram: @kulakulayey

ATINGTING

veilederen som hadde størst krav til oppgavene. Kildene sier at på hennes høringer, var det ingen studenter som gikk opp en karakter, selv om hun påpekte at oppgaven var god nok til å bli satt opp. Budskapet studentene på bachelorkullet vår 2017 ønsker å få frem, er at veiledningen er for subjektiv. Det er for stor variasjon i måten veilederne løser oppgaven på: noen gir ut litteratur og skriftlig tilbakemelding, andre mener at studenten skal klare det meste selv. Men alt i alt, mer veiledning og tydeligere felles krav og retningslinjer til hva det vil si å være veileder.

Atingting trommer, trom tromtrom trommelom. Trom trom. Atingting slår på trommen for hissige og skuffede bachelorstudenter. Våren 2017 skrev studentene bachelor essay, og med essayet følger veiledning. Atingting hører studentenes klaging, og slår hardt for at de skal bli hørt. Noe må skje med måten veiledningen utføres på.

Atingting trommer for en positiv endring til neste års bachelorstudenter. Trommelom, trom, trommelom, trom, trom.

Alle studentene har krav på veiledning, men studentene mener at de har krav på lik veiledning. Denne våren var det tre vidt forskjellige veiledere, fordelt på forventningsfulle bachelorstudenter: Veileder nr. en ble tatt inn som veileder i siste sekund, noe hennes studenter føler speilet veiledningen. Det opplevdes at hun ikke helt hadde satt seg inn i hva det vil si å ha veiledning, og hennes mangel på erfaring ble tydelig. Hennes studenter pratet i gangene, de kunne like gjerne droppet veiledningen. Denne studentgruppen fikk ikke litteraturtips eller kommentert førsteutkast, som gladelig ble delt ut til de andre studentene av deres veiledere. Veiledningene var preget av overfladiske kommentarer, noe som førte til en følelse av å kastet bort verdifull tid. Diskusjon med medstudenter kunne oppleves som mer givende enn veiledningen. Veileder nr. to har mye erfaring, men hun har kanskje sett så mange dårlige oppgaver at terskelen for en god oppgave er veldig lav. Noen studenter opplevde å få høre at oppgaven var «meget god» på siste veiledning, men fikk et slag i tryne på muntlig høring da karakteren ble alt annet enn en toppkarakter. En student fikk beskjed om «å slappe av og nyte våren» fordi oppgaven var så bra på siste veiledning. Studenten fikk karakteren C av sensor, og C var ikke akkurat det studenten forventet etter en slik kommentar. Atingting trommer videre til den siste veilederen. Trom trom, trommelom. Trom trom. Veileder nr. tre opplevdes som kritisk til alt. Dette kan virke demotiverende for bachelorstudentene. Men studentene sier at de heller vil ha en for kritisk veileder, som stiller spørsmål til alt, enn en som er for positiv. Studentene kritiserer heller veileder nr3 for måten hun var på muntlig høring. Her virket det som hun var den