Kula Kula 2017 #1

KUL A KUL A Sosialantropologisk tidsskrift

• vår 2017

Are there limits to anthropology and should we surpass them?

Monografitips • Fagkritisk dag • Medisinsk antropologi ved UiB? Intervju med Nina B. Dahl

LEIAR

KULA KULA Sosialantropologisk tidsskrift #1 2017 ISSN (trykt utg.): 1893-4633 ISSN (elektronisk utg.): 1893-4641 Opplag: 400

Ein ny vår er her og det betyr ei ny utgåve av Kula Kula! I denne utgåva ønskjer vi å gå bort ifrå ein spesifikk tematikk, og vi sett heller fokus på det vi verkeleg tykkjer er interessant; menneskje i konstant interaksjon med sosiale omgivnadar.

Dette meiner vi å ha fått til i stor grad dette semesteret.

Forsidebildet vårt er av fire munkar som spaserer rundt i ruinane av tempelbyen Angkor Wat og vart sendt til oss av Erik Bredal.

Kontakt: kulakula@sv.uib.no http://kulakula.org http://facebook.com/kulakulatidsskrift Kula Kula Institutt for Sosialantropologi Postboks 7800 5020 Bergen

I denne utgåva kan du lese kva som skjer på instituttet, samt utforske kva antropologistudentar opplev på utveksling og feltarbeid. Vi undrar oss om det finst grenser til antropologi, tek dykk med inn i medisinsk antropologi si verd, og vi rettar eit fokus på økologisk antropologi og animisme, samt materialitet og politikk på Cuba. Spennande tider i vente. Gled deg til å sjå kva for ulike former antropologi kan ta!

Ansvarlege redaktørar: Fartein Hauan Nilsen Lauritz Isaksen Nettredaktør: Susann Melani Smørdal

Redaksjonen dette semesteret består av både førsteårs-, bachelor- og masterstudentar. At Kula Kula har blitt eit magasin på tvers av kull er vi særs nøgd med! Vi er svært takksame for alle dei flotte fotografiane og tekstane vi har fått inn frå eksterne bidragsytarar og vi vonar at vi med dette kan hjelpe til å knytte sterkare band mellom antropologistudentar, ikkje berre på tvers av kull, men også på tvers av universitet og institutt.

Forsidefoto: Erik Bredal Grafisk utforming og trykk: Bodoni AS IL J

ØM ERK E T

24

9 Tr ykksak 6

9

M

1

Hjarteleg takk til: Nina B. Dahl, Malin Kleppe, Kajsa Amundsen, Oddmund Toft, Karoline Ryslett Follestad, Dillon Ozuna, Suzanne Michelle Rødseth, Nils Haukeland, Marte Knudsen, Anna Koksvik Thorsen, Ingfrid Josefine Torstrup Tørresdal, Markus Langen (Instagram @markuslangen), Henriette Kalsås Hansen, Ivi-Emilie Panayiotou, Marianne Fjermestad, Kjersti Simonsen og bidragsytarane til Jungeltelegrafen og Atingting (de veit kven dykk er).

Det du held i nevane dine no, kjære lesar, er ein god kombinasjon av blod, sveitte, tårer og mykje kjærleik. Så ta eit avbrekk i eksamenslesinga, len deg tilbake, og nyt semesteret si utgåve!

Med venleg helsing redaktørane, Fartein Hauan Nilsen og Lauritz Isaksen

Forsidebilde: Erik Bredal Hvor: Fra Angkor Wat i Kambodsja.

Angkor Wat regnes som et av verdens sju nye underverk, og har blitt et av de viktigste pilegrimsmål for mange mennesker i Sørøst-Asia. Angkor var hovedstaden i Khmerriket, og var hjem til over 750 000 mennesker en gang i tiden. I dag er det den viktigste turistattraksjonen Kambodsja har og får besøk av flere enn 1 million mennesker hvert år.

Utgitt med støtte frå:

2

Øverst fra venstre: Hanne Østbø, Susann Melani Smørdal, Marit Burkeland-Lie Nederst fra venstre: Lauritz Isaksen, Thorand Walla (bak), Fartein Hauan Nilsen (foran), Jon Heli

Innholdsfortegnelse Are there limits to anthropology and should we surpass them?

4

22 Fotokonkurranse

Vonde nyheter og nye flagg

7

24 Fra høyre til venstre

«Min søster bor i min hage»: En studie av økologi og animisme i Amazonas, Peru

11

25 og flaks som en faktor

Undervisningsassistentenes favoritter

14

28 Medisinsk antropologi ved UIB?

Fagkritisk dag: Antropologiens rolle utenfor akademia – et minefelt?

15

31 Frukt, fargar og fertilitet

Folk i felt

17

35 Intervju med Nina B. Dahl

Tilbake frå felt

19

37 Reisebrev fra utveksling

Å dra på feltarbeid: Planleggingsfella

40 Atingting 3

Are there limits to anthropology and should we surpass them?

Av Dillon Ozuna, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitet i Bergen.

In a lecture, we were asked to debate how much influence an anthropologist should have. This split the room. Some argued that we should have political influence. Others argued that we should remain as passive researchers. I want to pose a question to those of the readers who are anthropologists: Are we just ships passing in the night from region to region, leaving no imprint other than as researchers both detached and participatory? Should we too have a place in the political and social debate?

I enjoy debunking commonly held beliefs and exposing contradictions. This includes those of my own. In fact, my genealogy is a product of paradoxes. I descend from family that on the one hand fought for the North during the American civil war, and on the other hand fought for the Confederacy. I am also a descendant of family raised as Catholic’s, themselves descendants of groups indigenous to Monterrey, Mexico, who were persecuted by the Church.

I am the product of both British and Spanish colonization, and centered by my native-roots in Northern Mexico. At the starting point of what is traceable through DNA, we are all in some way a product of migration from Africa.

We do not have the same restraints as e.g. the patient-doctor confidentiality of psychologists, though we share the similar responsibility of forbearing the instinct to assume, to leave aside the pigeonholed scope of armchair analysis and to engage ourselves with our subjects, taking on the task of conceptualizing how they think rather than “how we think they think”. We do not share this rule of confidentiality, where our objective instead is to expose on a public scale our subject’s way of living or some social phenomenon.

So how can I claim a national identity or ethnocentrism of any kind, when I share genes with Germans, French, UlsterScots, British, Spanish, Native Americans, Scandinavians, Ashkenazi Jewish, stretching all the way across to East Asia and all the way down to Western and Northern regions of Africa? How can anyone? Does this trait make me fit as an anthropologist, giving me the ability to easily move across borders and blend in? Or does my automatic response of pessimism towards all cultural traditions in light of this genealogical knowledge, including western ones I grew up with, make me a terrible anthropologist? There may be

Comparing these two professions is in itself another classical issue within anthropology, namely the comparative problem, in relation to the generalizing models anthropologists have outlined cultures with in the past. As an anthropologist and as a social scientist knowing full well that humankind has too many variables to adhere to universal models, I detest generalizations. I do nonetheless find that comparison is related to an innate baseline of analysis, and in some cases necessary.

“As an anthropologist and as a social scientist knowing full well that humankind has too many variables to adhere to universal models, I detest generalizations.”

4

“Why I bring it up is that we should be weary of our words in criticizing schools of thought outside of our own without the proper insight, just as other fields alike should be towards us.”

truth in both. Though I may see wearing cultural identity as restrictive, as a researcher I emphasize with people’s need to belong in groups.

I say this as an anthropologist and as a social scientist with just enough understanding of these particular fields to be able to criticize the above statements. Why I bring it up is that we should be weary of our words in criticizing schools of thought outside of our own without the proper insight, just as other fields alike should be towards us. This brings me to the underlying point of this article, namely, in discussing our possible limits as anthropologists and how they could be holding us back from truly making a change.

I’ve heard lecturers criticize the practices of psychiatry, medicine and science, things that during the hegemonic processes of modernization and “civilizing” have been imposed upon indigenous societies, just as the persecution of my ancestors in Mexico by the Church. Examples: “When someone is sick in the western world, they are simply prescribed medicine or given a Freudian diagnosis”; and “Mental illness does not exist for the Chinese, so it doesn’t really exist for us”. Do not take this the wrong way. This is only a delayed taking-of-the-bait on my part for challenging professors and lecturers alike.

This is an age when progress, in the sense of possibly realizing that “we are all in this together”, is being contaminated by drawbacks such as the anti-vaccination movement and Flat-Earth theorists. There is a general distrust towards modern science, as it has been employed in condescending and exploitative ways. In some cases, distrust may be justified. In others, it has led to children dying of once curable diseases. We are living in a time when anti-globalization activists do not acknowledge that they are using bi-products of globalization – smartphones, computers, the world wide web - to argue their cause on a daily basis. I am not postulating that they should instead communicate with bongo drums. I only propose that with dialectical reasoning they should ask themselves if their movement is at heart one of anti-globalization or in reality against some neo-colonialism and the social stratifications brought with it.

I argue that these subjects cannot be put in layman’s terms.

The examples given disregard that indigenous peoples apply this very same logic. When someone is sick, they are given medicine, and forgive the generic example, but in many instances this follows along with prayers and blessings. Also, for those curious: Freud as a functionalist is strongly criticized in modern psychology, bearing similarities to our field and anthropologists who referred to natives as “savages”.

Regarding mental illnesses; these are by-and-large physical abnormalities of the brain which inhibit one’s cognitive abilities to such an extent that one cannot function “normally”, or in other words, they are very real. The treatment and therapy of such is crucial for some. That other cultures may describe it as “Demons”, “Divine Gifts”, or even as non-existent is beside the point of it being observable phenomena, just as the science supporting Climate Change exists regardless of opposing opinions.

The red-thread here is that we are living in a time when people are susceptible to expert-fallacies, trusting information obtained from people like David “Avocado” Wolfe, using a faux appeal to those seeking “natural alternatives”, who will tell you that cannabis oil cures all types of cancer and in the same turn will tell you to purchase only their products.

Doctors and scientists are of no exception, to the point where 5

“Why this is of legitimate concern is that it shapes a view of the world, along with all its problems and an environment already in grave danger, into one seen through the lens of gross misconceptions.”

whatsoever; and advocates the construction of a border wall, taking land from landowners in doing so. A gold mine of contradictions, coming from the political party that preaches “less-governance”.

We are faced with a Presidential cabinet and supporters by-and-large comprised of white Christian working class groups and of white nationalists who imagine society as a racial hierarchy, both seeing themselves as belittled and betrayed. They find pride in their national identities, they have a propensity for shunning new information such as the existence of anthropogenic climate change, and they base policy making regarding national security on assumptions that all Muslims are terrorists. You may ask what obligation anthropologists owe to this, where Donald could just as easily hire anthropologists to work under him. Then again, he surely has no clue of what the hell an anthropologist is.

it crosses over into the realm of pseudo-science. Why this is of legitimate concern is that it shapes a view of the world, along with all its problems and an environment already in grave danger, into one seen through the lens of gross misconceptions. Remember the over-generalizing models set to define cultures by past anthropologists. In this case, it is counterproductive to the survival of the human species.

We are standing at the crossroads of awaiting the death of old men with old ideas, or of challenging this established order now. With all our available ethnographic material and our analytic capability, we are able to form a counter-narrative in response to this. Is it a mistake should we choose not to, letting injustice go unchecked? Does our neutrality side us with the oppressors? Truth is not simply relative given these circumstances, the definition of which determines whether the displacement and marginalization of families with specific backgrounds by authority of the nation-state should take place, a process that has started.

I am on the verge of writing my bachelor, which means that I am in no way an expert, nor will I ever call myself one. This is only an attempt at exploring the potential of recognizing contradictions, urging you to debunk all theories, beliefs and ideologies you follow as much as you reinforce them, and to rattle the cages of conventional thinking. Perhaps only then are we able to pinpoint individual weaknesses and to adapt the logical narrative we operate on. It should be painstakingly clear by now that we as anthropologists are not merely anthropologists. We are social scientists, and we are intellectuals. The latter I do not take lightly in saying, as it could be misconstrued as pertinent to arrogance.

If we do not respond to this as a moral obligation, then we can simply do so on the grounds that we are in a position to do so. We know very well that those who shape the discourse hold power, and we know of those currently shaping it. This is a pending request for anthropologists to call bullshit as it is, to transcend our presupposed limitations and for our voices to not remain unspoken. It can be totalized with a quote from Noam Chomsky’s essay “Responsibility of Intellectuals”, published during the Vietnam War: «It is the responsibility of intellectuals to speak the truth and to expose lies». Who are we to stand on the sidelines of a distorted reality that we can bring clarity to?

Our knowledge consists of terms borrowed from sociology, psychology, linguistics, etc., and from social theorists such as Foucault, who it is no coincidence that I mention as someone critical towards western institutions. We have the advantage of what Geertz called “Thick Description”. Since we are equipped with this analytical toolkit, made up of these borrowed ideas, and since we have them all at our disposal, we are already more than just silent bystanders. We have already surpassed the role of the passive researcher.

Which brings me to our current ordeal.

We are living in the age of “Trumpism”, something of a cultural phenomenon and something of a predicament.

Does this challenge our acceptance of “cultural relativism”?

The man running the show is one with a superiority complex, who retweets conspiracy theorists to substantiate claims; exhibits hostility towards women’s bodily rights; targets working immigrants as scapegoats for complex socioeconomic issues; dismisses the existence of global warming; demonstrates no accountability or transparency

“This is a pending request for anthropologists to call bullshit as it is, to transcend our presupposed limitations and for our voices to not remain unspoken.”

6

Vonde nyheter og nye flagg Av Suzanne Michelle Rødseth, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Jeg var på feltarbeid i en mellomstor by på Cuba høsten 2016 og ønsker å dele observasjoner fra noen veldig spesielle dager på Cuba. Et feltarbeid kan veldig lett ta en uventet retning. Jeg hadde planlagt å skrive om ressurser og kunnskap knyttet til gjenbruk på Cuba. Nå vil jeg i tillegg skrive om hvordan sorg kan materialisere seg.

Illustrasjon: Markus Langen

Sent på kvelden 25. November meldte Raul Castro fra på tv at Fidel Castro var død. Det ble erklært 9 dager med landesorg hvor det ikke skulle selges alkohol eller spilles musikk.

Dagene etter Fidel Castros død var både veldig spesielle og ganske normale. De aller mest synlige forskjellene var tv-sendingene med hundrevis av bilder av Fidel Castro og aviser trykket med bare svart blekk. Jeg hadde vært tilstede en god stund i nabolaget frem til da og jeg kunne være der uten at naboene fokuserte på mitt nærvær.

«Har du hørt det?

Fidel døde. Det er ille.»

Teksten nedenfor er skrevet med tanke på å gi et innblikk i dagen da nyheten kom og dagen da urnen ble kjørt igjennom byen uten å forstyrre leseren med mine egne refleksjoner og analyser. Teksten vil gi et bilde fra min synsvinkel og ting jeg ikke la merke til mangler selvfølgelig.

7

HAR DU HØRT DET? Jeg gikk opp en bakke mot nabolaget jeg besøkte daglig under feltarbeidet. Det var en lørdags morgen. Folk sto utenfor små kafeteriaer med en liten espresso og både eldre og nyere biler passerte sammen med hestekjerrene i gatene. På hjørnet til nabolaget jeg gikk til sto det en gruppe mennesker og snakket lavt sammen. En dame kom bort og sa «Har du hørt det? Fidel døde. Det er ille.» Vi ruslet sammen til kvartalets kaffeutsalg hos et eldre par.

Døren sto åpen og vi kom inn i en stue med to stoler, sofa og en tv. I hjørnet bak døren var det enda en stol ved en telefon. Mannen og konen så på statskanalen på tv som viste bilder av Fidel og samtaler om han.

Foto: Privat

Det kom flere kunder innom for å kjøpe kaffe, brød med majones eller en sigarett. Vi satt der en god stund og så på tv. Folk som var innom så litt på tv eller ventet på det de skulle ha og gikk med en gang de fikk det. Det var ingen som kommenterte det som ble vist på tv. Noen kom innom for å låne telefonen. Gatens paraplyreparatør kom og fikk et glass med kaffe. Han så en stund på tv før han stilte seg i døren og røykte en sigarett langsomt mens han kikket nedover gaten. Jeg var et lite øyeblikk alene med konen i huset og spurte hvordan hun følte seg. «Veldig trist» sa hun og gråt litt. Barnebarnet hennes kom senere inn en tur og hun smilte og pratet med han.

Til slutt hikstet han frem «Jeg ville aldri at han skulle dø, jeg trodde aldri at han kunne dø, han er Cuba, han måtte ikke dø».

Foto: Privat

Klokken ti fant paraplyreparatøren frem verktøy og paraplyer og satte seg på fortauet slik han gjør nesten hver dag.

Han begynte å telle spiler og støttestenger til en paraply og monterte de på en stang. Han ble forvirret over at det var for mange spiler til antall hakk i plastringen på stangen. Da en venn kom syklende hadde han begynt å skjøte en annen paraplystang som var knekt. Vennen satte seg ned med oss for å prate litt. Mens han pratet ble han stadig mer skjelven i stemmen. Til slutt hikstet han frem «Jeg ville aldri at han skulle dø, jeg trodde aldri at han kunne dø, han er Cuba, han måtte ikke dø». Han sa flere ting med øynene fulle av tårer, men jeg kunne ikke skjelne hva han sa. Paraplyreparatøren oppdaget at metallstangen han prøvde å sage over hadde en trestang skjøvet inn i seg og kastet den ned gaten. Han 8

Castros urne blir kjørt rundt.

pakket sammen etter to timers arbeid uten å ha reparert en eneste paraply.

Foto: Privat

Fidel Castros urne var plassert under glass og med hvite blomster rundt.

Urnen var formet som en liten kiste med det cubanske flagget over. Bilene passerte veldig fort og barna ropte «Yo soy Fidel». Det var over på mindre enn to minutter.

FIDELS URNE En dame og to menn tok meg med for å se da Fidels urne passerte med en bilkolonne. Vi møtte opp flere timer før det skulle skje. Elever fra barneskolen ble stilt opp langs veien klassevis og ansatte i det offentlige stilte seg opp på andre siden av gaten. Vi stod først på en kant, men satte oss fort ned. I gaten passerte folk i grønn uniform, brun uniform, blå uniform og kremfarget uniform. Noen damer i sivile klær delte ut flagg og bilder av Fidel Castro. Nesten alle fikk flagg og noen få fikk bilde. Noen ba om bilde og fikk, mens noen som spurte ble avvist. Elevene fikk også flagg og bilder, noen av de hadde med seg plakater hvor det sto «Fidel er folket», «Jeg er Fidel» og «Leve Fidel».

Jeg gikk lenger ned i gaten og banket på hos et yngre par med to barn.

Damen sa at hun ikke kunne tenke i dag. «Jeg klarer ikke engang å vaske gulvet, det gjør meg så vondt. Vondt, vondt, vondt.», sa hun. Hun ba mannen sin ta over salget av suppe.

I løpet av samtalen vår vasket hun likevel gulvet tre ganger og rettet på mannen som regnet feil med mengder og priser da han solgte suppe. Mannen sa også at han ikke klarte å tenke.

Han sa, «Det er trist, alle er triste fordi han faktisk er død, men jeg er ikke enig i ideene».

Da jeg kom ut på gaten igjen etter lunch var alle dører og vinduer stengte. Det var nesten ikke noe liv å se. På ettermiddagen på lørdager hadde det frem til denne dagen vært mange folk som satt i gatene.

Da vi fikk flagg begynte vennene mine med en gang å undersøke flagget. Alle tre ble oppslukt av det. De rullet den hvite stangen mellom fingrene og gnei stoffet mellom tommel og pekefinger. Kvinnen sa «... men, de er alltid laget av papir».

9

«Mm», svarte mennene. Flagget hadde en liten gullkule i plast på toppen av stangen. (Tidligere, under språkstudiene våren før feltarbeidet, deltok jeg i et 1. Mai-tog i en annen by på Cuba. Da fikk jeg flagget til en gammel mann. Det var et firkantet stykke grovt treverk med et påklistret papirflagg med svake farger.)

full av journalister og så en militærbil uten tak, med henger hvor Fidel Castros urne var plassert under glass og med hvite blomster rundt. Urnen var formet som en liten kiste med det cubanske flagget over. Bilene passerte veldig fort og barna ropte «Yo soy Fidel». Det var over på mindre enn to minutter. Noen løp videre for å få et glimt til av bilene og mange begynte å gå hver til sitt. Mens vi gikk tilbake til nabolaget spurte jeg den ene mannen hvordan det var å se urnen. Han svarte, «De kjørte forbi» og så i bakken mens vi gikk videre i stillhet.

Politibiler begynte å passere. Så hørte vi lyden av et helikopter. Det fløy lavt over folkemengden. Mange jublet og viftet med flaggene. Helikopteret etterlot et vindkast fylt av små blader før det sirklet tilbake over folkemengden. Snart kom pansrede biler, politimotorsykler og militærbiler. En kassebil

Flaggene som nevnt i teksten. Foto: Privat 10

«Min søster bor i min hage»: EN STUDIE AV ØKOLOGI OG ANIMISME I AMAZONAS, PERU Av Nils Haukeland Vedal, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Denne teksten er en konkretisering og til dels en reformulering av de teoretiske hovedpoengene som utgjør kjernen av mitt kommende feltarbeid til Amazonas, Peru. I forbindelse med dette vil denne teksten mangle flere av de momentene man kan betegne som relevant informasjon i andre sammenhenger, som for eksempel historisk og politisk kontekst samt annen type informasjon som i sin helhet vil utgjøre det man kan betegne som en fullstendig prosjektskisse. Målet med denne teksten er å skissere en type inspirasjon som ligger forut for et feltarbeid, og håpet er at jeg får kanalisert ellers abstrakte teoretiske perspektiver ned til en etnografisk kontekst som ikke bare vil være tro mot teorien1 fremmet av den relevante forfatteren, men som også kan, til en viss grad, gjøre det til noe mer enn bare dette. Dette er så klart en umulighet med tanke på at det bare en et knippe bøker som ligger foran meg og de eventuelle fruktene av dette vil bare kunne ligge på andre siden av det kommende feltarbeidet. Denne teksten vil kanskje også oppfattes for noen som noe ufullstendig og den vil bære preg av en rekke empiriske spørsmål (noen formulert mer heldig enn andre).

En brå slutt vil ikke bety noe mer enn at dette er et pågående prosjekt.

seg selv. Antagelsen videre er at det er bare visse muligheter for sammenligning som fører til et sett med ontologiske muligheter. Jeg vil her se bort fra tre (totemisme, naturalisme, analogisme) og fokusere på en dvs. animisme.

Jeg ble spurt om å skrive denne teksten som et bidrag til vårutgaven av Kula Kulas mer teoretiske fokus, og vil derfor takke de ansvarlige redaktørene, Lauritz Isaksen og Fartein Hauan Nilsen, samt resten av den sittende redaksjonen for muligheten til å representere dette initiativet.

EMPIRISKE SPØRSMÅL OG UTGANGSPUNKT For å gi meg selv en foreløpig innfallsvinkel forut for feltarbeidet har jeg formulert noen empiriske spørsmål som jeg mener vil bidra til dette. Den økologiske praksisen diskutert i denne teksten vil grovt sett omhandle to typer praksis som kan gi meg et fruktbart empirisk utgangspunkt for å undersøke de sosiale implikasjonene av visse typer relasjoner til naturen. Det ene er praksisen Achuar-kvinnene benytter seg av gjennom deres arbeid i det man kan kalle semi-domestiserte hager og den andre vil ta sikte på Achuar-mennenes relasjon til dyrene de jakter på i skogen. Disse to arenaene vil være definert av sine respektive relasjonsforhold, der den første vil være betegnet av de interne prinsippene til proteksjon2 og den siste vil kunne beskrives – i samme grad som den første - men her i form av predasjon3. Hvordan er

Utgangspunktet for teksten som følger er hentet fra Phillipe Descolas Beyond Nature and Culture (2013), og kan raskt formuleres slik: Mennesker forstår andre (om det er mennesker eller ikke-mennesker) gjennom sammenligning med

1 Jeg kan allerede her si at dette målet ikke vil bli nådd. Denne teksten vil inneholde visse typer ord og formuleringer som nettopp ikke vil være tro mot det det ontologiske prosjektet (jfr.: «økologisk kunnskap» og «økologisk praksis» for bare å velge noen).

2 En hierarkis struktur i den forstand at den som blir beskyttet ikke kan motsette seg beskyttelsen – et avhengighetsforhold.

3

En relasjon som man kan se på som det motsatte av resiprositet – altså å ta uten å gi.

11

TEORI OG ETNOGRAFISK REDEGJØRELSE I denne delen av teksten vil jeg forsøke å illustrere – gjennom relevante teoretiske perspektiver og etnografisk redegjørelse – en generell oversikt over det man kan karakterisere som to former for sosiale felt. Det er innenfor konteksten av disse feltene de empiriske spørsmålene vil være relevante. Dette er som nevnt to avgrensede sosiale rom og derfor antropologisk interessante. Her vil kjønnsdimensjoner og arbeidsfordeling reflektere den sosiale praksisen og bli sett innenfor det generelle rammeverket av animisme.

det – på bakgrunn av disse relasjonsforholdene - Achuarene forvalter kunnskap om forskjellige plante – og dyrearter, hvordan snakker de om disse artene og – om dette er tilfelle - er det noen av disse som blir behandlet annerledes enn andre, og da hvorfor? Hvordan forholder disse kvinnene og mennene seg til hverandre - både internt innenfor rammene av den samme kjønnede praksisen og i møte med hverandre på tvers av disse to domenene? Er det noen utrykk for sosialt hierarki og/eller annen generell sosial status på bakgrunn av individuell kunnskap forvaltet gjennom disse handlingene? Dette er to sosiale felt som er gjensidig ekskluderende på grunn av deres kjønnsdimensjon, men den økologiske praksisen – altså hagearbeidet og jakten - vil være bundet av de samme sosiale prinsippene. Med dette referer jeg til den kjente amerindianske tanken om at visse elementer av det naturlige miljøet besitter en sjel (wakan) og blir sett på som personer (aents) i besittelse av kognitive, moralske og sosiale egenskaper på samme måte som mennesker.

Ut fra denne antagelsen oppstår det sosiale relasjoner til dyr og planter i form av vennskap, slektskap, resiprositetsforhold, fiendskap samt andre former for affinitet. Hvilke implikasjoner vil dette ha for sosiale relasjoner i en økologisk kontekst der den sosiale orden går forbi mennesket og kan betegnes i form av det Eduardo Kohn kaller «ecology of selves»? (2013). I et større holistisk perspektiv vil jeg altså forholde meg til spørsmålene presentert ovenfor i lyset av de ontologiske4 rammene som måtte være betegnende for dette samfunnet, og her vil animisme5 spille en sentral rolle. Dette er de empiriske spørsmålene som jeg nå – forut for feltarbeidet – ser for meg som en måte å starte undersøkelsen på. Jeg mener også dette vil gi grobunn for mer generelle teoretiske spørsmål. Forutsetningen for dette feltarbeidet vil - i første omgang – være en undersøkelse av kroppslig praksis og økologisk kunnskap rettet mot en verden opplevd - i sin helhet - som forlengelsen av den sosiale orden, der planter, dyr og astronomiske gjenstander er autonome sosiale størrelser. En sosial orden som går forbi mennesket og trer inn på en arena ellers betegnet av – det vi kaller – naturens naturlige prosesser (en verden i besittelse av antropomorfiske egenskaper).

Om man forstår animisme som en måte å identifisere bestanddeler i verden på – som et abstrakt identifikasjonsskjema – så vil proteksjon og predasjon tilsvare praktiske måter å mediere forholdene mellom disse bestanddelene.

Interaksjonsskjema av denne typen har sine interne prinsipper, men proteksjon og predasjon som sådan faller inn under og/eller er nært relatert til resiprositet6 som er det overliggende kravet til opprettholdelsen av en balanse i en kosmisk orden. Resiprositet er altså ikke et eget interaksjonsskjema, men kravet om gjensidig flyt av vital energi informerer disse skjemaene (proteksjon og predasjon) og er derfor relevante i diskusjonen av dem. I dette henseende kan man se på mennesker og ikke-mennesker som substitutter for hverandre i denne utvekslingen (Descola 1996: 89-90). Disse skjemaene viser seg å være relevante for meg i en økologisk undersøkelse som dette fordi praktiske måter å anskaffe mat – i lys av et gitt interaksjonsskjema – reflekterer variasjoner i sosiale relasjoner og praksis, informert av visse verdisystemer betegnende for bestanddeler – mennesker og ikke-mennesker – som er ontologisk likestilte.

Realiseringen av et gitt verdisystem er altså kontekstuelt betinget, og ut i fra det relevante sosiale rommet (for eksempel hagene til Achuar-kvinnene) vil de interne prinsippene spille seg ut i et sosialt drama.

Dyrkingen og behandlingen av maniokplanten er betegnet av et sett med rituelle7 handlinger (Descola 1994: 191).

Gjennom å observere denne rituelle praksisen kan jeg om mulig forsøke å belyse – fra et antropologisk perspektiv - de relasjonelle og sosiale implikasjonene av et gitt interaksjonsskjema. Ved å gjøre eksplisitt de interne interaksjonsskjemaene (i denne sammenhengen proteksjon) og overliggende verdisystemene (resiprositet) – altså det som omslutter og det som medierer forholdet mellom visse bestandde-

4 «Ontologi» (fra gresk, onto-, «å være», og -logia, «læren om») definert som studiet av hva som eksisterer og former for eksistens.

I denne sammenhengen med et fokus på sosiale implikasjoner av ontologi (jfr. animisme) og dens fordeling av visse egenskaper til visse «gjenstander» i verden.

5 «Animisme» forstått som antagelsen om at mennesker og ikke-mennesker (i dette tilfellet dyr og planter) deler interne kvaliteter og egenskaper til tross for variasjon i stoff og/eller form (se Descola 2013).

6 Resiprositet forstått - i en økologisk kontekst - som kravet om gjensidig flyt av vital energi mellom mennesker og ikke-mennesker som deler biosfære (se Descola 1996).

7 I denne teksten forsøker jeg å vokte meg for visse begreper («ritual» og «myte») som kan tilsløre min evne til å se de reelle implikasjonene av andre måter å være i Verden på (Jfr. de Castro 2014).

12

ler – og bruke disse tankene som mulige utgangspunkt, kan man si noe om de sosiale bevegelsene som spiller seg ut i et gitt sosialt rom. Avgrensingen av bestanddeler som er innehavere av en relevant sosial posisjon og preget av rituelle handlinger vil her være metodologisk viktig. Et mulig utgangspunkt for dette kan som nevnt være maniokplantens8 plass i Achuarenes verden. Gjennom dette kan jeg gi meg selv og leseren den relevante konteksten til å belyse de empiriske spørsmålene presentert ovenfor ytterligere i sin helhet.

skal optimalisere hagearbeidet gjennom å etablere en direkte kontakt med Nunkui. Disse sangene bidrar til dette og kvinnene synger disse når de arbeidet i hagene. Dette ger en del av den individuelle kunnskapen som hver kvinne besitter, og forvaltingen av et stort spekter av disse sangene kan mulig skape hierarkier mellom kvinnene innad i dette feltet.

En diskusjon om kravet til resiprositet (jfr. kravet om en flyt av vital energi informert av Nunkuis nærvær i hagene) samt den hierarkiske strukturen til proteksjon (et asymmetrisk maktforhold) vil her – i forsøket på å stille de riktige spørsmålene - vise seg å være ytterst relevant i beskrivelsen av forholdet mellom tre mulige bestanddeler. Sosiale aktører i sin egen rett men bundet av de samme moralske prinsippene samt ontologisk likestilt.

Jeg vil her plassere - i en etnografisk kontekst - de teoretiske perspektivene kort gjort rede for ovenfor samt de empiriske spørsmålene presentert i starten av teksten. Ved å definere den økologiske praksisen i Achuar-kvinnenes hager som en semi-domestisering av maniokplanten åpnes det opp et rom bestående av sosiale og rituelle dimensjoner som kan betegnes i form av proteksjon. Jeg vil her forsøke å belyse dette gjennom et etnografisk eksempel hentet fra det tidlige arbeidet til Philippe Descola (In the society of nature 1994). Dette vil kanskje kunne betegnes som et ontologisk tankeprosjekt (se de Castro 2014) der muligheten for synliggjøringen av en annen livsverden vil kunne åpne seg om den antropologiske undersøkelsen av den blir gjort på bakgrunn av denne livsverdenens interne premisser. Dette er altså et mulig scenario som kan utspille i det kommende feltarbeidet og jeg behandler derfor disse tankene som en ren forberedelse på dette.

De semi-domestiserte plantene i disse hagene er altså avhengige av menneskelig aktivitet for å kunne overleve (jfr. hierarkisk struktur). Vedlikehold av hagene gjennom fjerning av uønskede vekster og skadedyr bidrar til å holde den generelle trivselen til vekstene oppe og produksjonsnivået relativt høyt. I gjengjeld blir maniokplanten høstet og spist av Achuarene samt brukt i en rekke sosiale sammenhenger som er interessant å bevitne fra et antropologisk ståsted.

Proteksjon er som sagt i dette tilfellet interaksjonsskjemaet her som medierer forholdet mellom bestanddelene som utgjør de sosiale relasjonene innenfor konteksten av dette kvinnelige domenet. Mennesker (kvinnene) og ikke-mennesker (maniokplanten) står i et hierarkisk forhold (avhengighetsforhold) til hverandre og Nunkuis overordnede moralske posisjon informerer forholdet mellom planter og mennesker. På grunn av Nunkuis direkte innvirkning på - og relasjon til – maniokplanten mener jeg at en diskusjon av dette kan synliggjøre de empiriske spørsmålene ytterliggere.

Et metodologisk standpunkt kan være å definere maniokplanten som en bestanddel i besittelse av spesielle sosiale og rituelle dimensjoner – en type generativ sosial størrelse (se Kapferer 2005). Ved å gjøre dette vil jeg muligens kunne åpne opp dette rommet for en analyse av de sosiale ringvirkningene til denne planten. Hvordan er det Achuar-kvinnene forholder seg til maniokplanten, og hvordan vil det praktiske uttrykket – det økologiske og rituelle - spille seg ut både på et åndelig moralsk nivå i relasjon til Nunkui, og på et rent praktisk nivå gjennom økologisk kunnskap?

En av forutsetningene for et vellykket hagearbeid er en direkte, konstant og harmonisk kontakt med Nunkui. Dette er hagens beskyttende ånd – et kvinnelig vesen som holder til i den øverste delen av jordsmonnet (Descola 1994: 197). Hun blir omtalt som moren til de kultiverte plantene i hagene og hennes kvinnelige essens kan mulig overføres til maniokplantens plassering i et kjønnet sosialt felt – denne antagelsen åpner opp et interessant spørsmål: Er det en mulighet for en kjønnet affinitet på tvers av kropp og perspektiv der kvinnene og plantene de dyrker møtes i deres egenskap av å dele denne essensen? Dette spørsmålet kan også formuleres mer generelt: Legger Achuar-kvinnens relasjonen til Nunkui føringer på helheten av det sosiale uttrykket og den økologiske praksisen som er betegnende for dette sosiale feltet? I litteraturen (Ibid: 194 - 195) står det at Achuarene frykter Nunkuis straff9 om de ikke forvalter sin rolle i hagene på en riktig måte. Kvinnene har derfor et ansvar for å legge til rette de optimale forholdene for en effektiv hage. Hvordan er det dette uttrykker seg i praksis?

Descola peker på magiske og rituelle sanger (anent) som

8 Maniok (Manihot esculenta) eller kassava er en buskvekst i vortemelkfamilien som kan bli opptil 5 meter høy.

En stor del av Achuarenes kosthold samt holder en viktig posisjon i deres sosio-rituelle liv (se Descola kap. 5 1994).

9 Nunkuis forbannelse blir gjort rede for av Descola på side 192-195 i In the society of nature (1994).

13

Undervisningsassistentenes favoritter Av Kajsa Catharine Amundsen og Malin Kleppe, undervisningsassistenter ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen.

Etter ønske fra KulaKula skal vi trekke frem de to beste monografiene vi har lest så langt.

Vi har startet en monografi-lesesirkel. Vi elsker det og oppfordrer dere til å danne søsterklubber.

Opplegget går ut på at vi, sammen med to gode antropologivenner, leser utvalgte monografier på stranden i Lusaka, på kjærestetur til Harare, eller på sengekanten i Bergen. Deretter møtes vi tre-fire ganger i året for å diskutere. Det diskuteres lidenskapelig, og det drikkes litt vin. Begge monografiene vi vil trekke frem nå portretterer godt hverdagsliv blant marginaliserte mennesker i to ulike storbyer.

DONNA GOLDSTEIN

PHILIPPE BOURGOIS OG JEFF SCHONBERG

Goldstein har gjort feltarbeid i Rio de Janeiro, der følger hun Gloria og hennes familie i favelaen. Gloria er en tøff, hardtarbeidende kvinne. På det meste har hun forsørgeransvar for 14 barn, og sirkuler flere jobber som hushjelp blant middelklassen lengre nord i byen. For Glorias familie er hverdagen preget av fattigdom, kjærlighet, vold og samhold. Goldsteins beskrivelser får frem brutaliteten familien lever under, og gir en dyp kontekst til valgene Gloria står ovenfor og fatter. Vi har lært mye av Gloria, selv om situasjonene innimellom ryster.

Den andre monografien vi tok fatt på i lesesirkelen vår var Bourgois og Schonberg sin ‘Rightous Dopefiend’.

Et fortreffelig valg, da boken til vår glede viste seg å være en fotografisk etnografi. Boken er trykket etter de to forfatterne har tilbragt 12 år blant hjemløse narkomane i San Fransisco. Resultatet er en ‘tour de force’ over hvordan antropologer kan vise empirisk dybde. Det er tydelig at de to antropologene har knyttet nære relasjoner til informantene sine. Menneskene Bourgois og Schonberg skriver om blir ‘kjøtt og blod’ gjennom sidene deres. Ikke minst fordi fotografiene til Jeff ikke er stillbilder av misbruk, men blikk som viser mennesker som samfunnet lett overser. Gjennom sidene i boken ser vi hvordan avhengige kropper marginaliseres og hvordan det skapes samhold og skillelinjer i de hjemløses samfunn.

RIGHTOUS DOPEFIEND

LAUGHTER OUT OF PLACE

Boken gir en sterk og hard kritikk av rase og klasseskiller i Rio. Goldstein sprekker hull på den brasilianske illusjonen av å være et ‘annerledes-land’, et land hvor rasisme ikke eksisterer. Gjennom boken viser hun hvordan rase absolutt er et hinder for sosial mobilitet og hvordan kulturelle stereotyper er festet til menneskers hudfarge. Goldstein viser også hvordan ‘rase’ ikke opererer adskilt, men vil alltid være flettet inn med kategorier som ‘klasse’ og ‘kjønn’.

‘Rightous Dopefiend’ peker på relasjonene mellom strukturer og menneskelig handling. (Hva hjelper det å få medisiner på resept dersom pasientene ikke har penger eller mulighet til å navigere det byråkratiske systemet som kan utløse dem?).

Vi får et innblikk i hvor viktig det er å forstå at disse menneskene faktisk har en fysisk avhengighet av narkotika. Det kommer tydelig frem hvorfor mange hjelpetiltak ovenfor denne gruppen feiler. Narkotikaavhengighet bunner ikke i en patologisk svakhet ved individer. Bourgois og Schonberg viser hvordan strukturell urettferdighet blir tildekket hvis skylden og løsningen bak narkotikaavhengighet er å finne i individene.

Vi synes noe av styrken i boken er hvordan Goldstein gir informantene agens og handlingskraft, samtidig som hun tydelig får frem de strukturelle begrensningene. Boken balanserer dystre og tøffe beskrivelser, med varme og lystighet. Man gråter og ler om hverandre.

Les vel.

Beste hilsener, Malin og Kajsa 14

FAGKRITISK DAG:

ANTROPOLOGIENS ROLLE UTENFOR AKADEMIA – ET MINEFELT? Av Lauritz Isaksen, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

9. Mars ble det holdt Fagkritisk dag for studenter og ansatte ved det sosialantropologiske instituttet ved UiB. Dette er et årlig arrangement der det blir satt av et par timer for at studentene skal kunne sette kritisk søkelys på sitt eget fag. Det er fagutvalgene på universitetet som har ansvar for å arrangere fagkritisk dag. I år var tematikken hvordan antropologien burde forholde seg til advokatur og disiplinens rolle utenfor akademia.

Panelet under fagkritiskdag. Fra venstre: Synnøve Bendixen, Tone Bringa, Siri Lange og Inge Tvedten. Foto: Fartein Hauan Nilsen

Advokatur er et omdiskutert tema i antropologien, og det er uenighet om hva advokatur faktisk innebærer og hvordan man skal forholde seg til det. Noen antropologer mener advokatur ikke hører hjemme i antropologien (for eksempel Hastrup og Elsass), og andre mener at det fungerer fint å kombinere disse to rollene (for eksempel Henriksen). En måte å definere advokatur er «å fremme ei gruppes sak», for eksempel ved å gi marginale undertrykte grupper, som urbefolkninger, en stemme. Begrepet advokatur har i den senere tid blitt utvidet til «Engaged Anthropology», som mer generelt innebærer å bruke antropologien utenfor akademia og å sette kritisk lys på ulike samfunnsområder med et anvendt siktemål.

Da det gjelder det å fremme ei gruppes sak, argumenterer hun for at engasjementet ikke er konstant, men oppstår i visse situasjoner. I tillegg kan man stille seg spørsmål om dette er noe som allerede ligger i selve antropologien. Bringa viser til noen av de positive sidene med å drive engasjert antropologi. Hun var en av de få som hadde innsideinformasjon da det gjelder konflikten på Balkan på 90-tallet, og dermed var det viktig å kunne bidra med sin forskning til å gi undertrykte gruppen «en stemme». Allikevel vektlegger hun at det er sentralt å distinktere «engaged anthropology» og «engaged anthropologist». Det er forskjell på å bruke antropologi som forskningsdisiplin til å gi «de svake» en stemme og å være biased i forskning på grunn av egne interesser.

Først ut i panelet til å tale var Tone Bringa. Hun er første­ amanuensis på Universitetet i Bergen. Hennes etnografiske forskning har funnet sted i Bosnia-Herzegovina, først som del av den Sosialistiske Føderale Jugoslaviske Republikk, og deretter som en stat i krig der etniske ledere ønsket ulike politiske statsløsninger for «sine» befolkninger. I hennes innlegg ble det diskutert overordnet om tematikken til årets fagkritiske dag: Hva er advokatur og hvordan skal vi tenke rundt dette? Hun foreslår at vi skal gå bort fra å se på advokatur, og heller skifte fokus mot en videre term: «engaged anthropology».

Etter 20 minutter var det tid for å slippe til Synnøve Bendixsen. Hun er postdoktor på Universitet i Bergen og har studert irregulære migranter i Oslo. Hun pekte på noen utfordringer som kan oppstå når vi som antropologer skal utføre et samfunnsoppdrag, også for hvordan vi gjør antropologi. Noen av utfordringene rundt engasjert antropologi når det gjelder migrasjonsforskning er knyttet til den vanskelige kommunikasjonen og til hvordan antropologen blir sett på som representant for marginaliserte grupper.

15

Hun pekte for eksempel på hvordan migranter blir fremstilt binært i media, i samfunn og andre institusjoner. Migranter sees på som enten ofre eller kriminelle. Slike binære opposisjoner er det viktig at antropologien bidrar til å denaturalisere. Ved å synliggjøre faget kan også samfunnsaktuelle tema diskuteres i nytt lys. Derfor er det nyttig at antropologien er kontinuerlig kritisk, - både til andre intellektuelle og samfunnets institusjoner. Bendixsen viser til at det kan oppstå feilaktige tolkninger fordi det eksiterer ulike logikker på tvers av mennesker og grupper som ikke nødvendigvis er klart under dialogen. For eksempel kan terminologien retur bety svært ulike ting for representanter i UDI og for irregulære migranter. Slik innsikt bør få konsekvenser for hvordan vi meddeler vår antropologiske kunnskap i det offentlige.

Ved å benytte antropologien utenfor akademia vil man kunne bidra til å bryte ned misforståelser. Misforståelser oppstår blant migranter og «etniske» nordmenn, men også innad i institusjoner og fagdisipliner som for eksempel jurister, politikere og antropologer.

Etter innleggene fra Tone Bringa og Synnøve Bendixsen åpnet panelet for spørsmål fra studentene og andre som var tilstede. Et sentralt spørsmål omhandlet distinksjonen mellom engasjert antropologi og aktivisme.

Eksemplet dreide seg om en kvinnelig ansatt som hadde fått stempelet som «aktivist», med beskjed om at dette var noe hun kom til å vokse av seg. Ville hun få den samme reaksjonen om hun hadde vært mann?

Blir anvendt antropologi sett på som annenrangs innenfor akademia?

akademisk forskning i større grad henvender seg til den antropologiske ‘menigheten’. Det finnes etiske problemstillinger knyttet til å bruke antropologien i utviklingssammenhenger og å gi fattige en stemme (gagner forskningen de man ønsker å gagne?), men for Tvedten er det mer problematisk å holde seg i sitt antropologiske elfenbenstårn. På CMI prøver man å kombinere det anvendte og det akademiske.

Dette snakker Siri Lange om på det konkrete nivå. Hennes kompetansefelt inkluderer helse, kjønn og forvaltning av naturressurser med et fokus på politiske prosesser og deltagelse på det lokale plan. Hun trekker fram sin egen forskning om gruveinvesteringer i Tanzania. Denne forskningen var finansiert av Verdensbanken, der bestillingen til CMI var å kartlegge de ulike måtene storskala gruvedrift bidro «positivt». Verdensbankens ønske om å vise til positive utfall ble ikke akkurat som forventet. Lange fant store konflikter mellom små og store aktører, tvangsflytting av mennesker som skjedde på grunnen av dårlig kommunikasjon og motstridene lover, tilløp til etniske konflikter, og mye korrupsjon blant lokale styresmakter. Verdensbankens egne føringer kan være et etisk dilemma for antropologen, men i dette tilfellet sto forskeren fritt til å rapportere og publisere funnene, også de negative. Funnene ble blant annet brukt i protester mot storindustrien, og religiøse organisasjoner sto i spissen for å fremme disse. Dette var et viktig hjelpemiddel da det er vanskelig å beskylde disse for løgn i et svært religiøst land. Selv om det kan være etisk problematisk for en antropolog å ta oppdrag for store selskaper eller organisasjoner, kan nettopp antropologer med god lokalkunnskap spille en viktig rolle i det å kunne se kritisk på bedriftene, institusjonene og disiplinene som innehar makta. I dette eksempelet endte det med at gruveloven ble endra.

Tvedten understreker at akademisk og anvendt forskning er to ulike ting, ikke primært ved at tilnærming og metode er forskjellig men fordi man henvender seg til ulike publikum.

Etter god lunsj og hyggelige samtaler i pausen var det forskere på Chr. Michelsens Institutt (CMI) som, med deres kunnskap, kunne fortelle om deres roller som anvendte antropologer. Først ut var Inge Tvedten, som forsker på fattigdom, kjønn og bistand blant annet i Angola og Mosambik.

Han har som antropolog arbeidet i fiskeriministeriet i Angola, på en anvendt forskningsinstitusjon i Namibia og ved den norske ambassaden til Mosambik. Han forklarer at hans fokus på engasjert/anvendt antropologi har vært et bevisst valg, og at en antropologisk tilnærming er nyttig også i ulike utviklingsprosjekter. Det forutsetter at en har interesser for og kan jobbe sammen med folk fra andre disipliner, ikke minst økonomer som kan si mer enn oss blant annet om representativitet. Tvedten understreker at akademisk og anvendt forskning er to ulike ting, ikke primært ved at tilnærming og metode er forskjellig men fordi man henvender seg til ulike publikum. Anvendt forskning skal gi grunnlag for politisk handling og fattigdomsreduksjon, mens

Etter siste taler var det tid for en ny runde med spørsmål og diskusjon. Vi takker for en hyggelig fagkritisk dag der vi satt et skråblikk omkring tematikken om antropologi utenfor akademia, med spesielt fokus på engasjert antropologi. Det var særdeles hyggelige antropologer i panelet med varierte bakgrunner, som kunne formidle deres kunnskap videre til sosialantropologisk institutt på UiB.

16

FOLK I FELT

Kvart år sender UiB ut mange håpefulle masterstudentar på feltarbeid. I denne spalta kan du lese om to masterstudentar som gjerne vil fortelje oss om korleis dei hadde det i felt.

Av Susann Melani Smørdal, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

HENRIETTE KALSÅS HANSEN var har du vert på feltarbeid og kva gjekk feltarbeidet ut på?

K Jeg har gjort et relativt «klassisk» feltarbeid blant urbefolkning på en øy i Guna Yala i Panama. Jeg reiste opprinnelig for å studere albinisme (folkegruppen har den høyeste prevalensen i verden), men endte opp med å studere litt bredere rundt etnisitet og gruppeidentitet, og hvordan ideer om normalitet formes innenfor de lokale rammene. Jeg har også sett på hvilke virkemidler som benyttes for å opprettholde en sterk gruppeidentitet, blant annet bruk av historie og mytologi. I tillegg ser jeg nærmere på hvordan endringsprosesser påvirker lokal identitet, og hvilken innvirkning dette har på tanker om normalitet innenfor gruppen.

hadde forespurt. Sangen han ønsket å høre igjen var en gammel slager fra ungdommen som han ikke hadde hørt på 73 år! Han husket hvert eneste ord og ble sittende å synge i to timer. Den stunden var utrolig fin og kommer ikke til å bli glemt.

Feltarbeidet varte i seks måneder og metoden jeg brukte var deltakende observasjon, samt noen uformelle intervjuer. Jeg levde, bodde og spiste som de innfødte, fikk guna navn og ble raskt integrert i samfunnet - takket være flotte informanter som lot meg henge meg på livene deres og som svarte på alt en nysgjerrig mini-antropolog kan lure på! va synest du var den største K utfordringa ved å vere på feltarbeid?

Før jeg reiste bekymret jeg meg mest for praktiske ting som boforhold (og doforhold!), men sånt venner man seg relativt fort til. Det jeg derimot oppdaget ble en større utfordring enn forventet var mangelen på privatliv og det å skulle sjonglere stadig flere sosiale relasjoner som alle krevde sitt i form av besøk og så videre; på mange måter et luksusproblem for en antropolog, men ganske krevende i lengden likevel.

Har du nokre morsome historier frå felten du seint kjem til å glømme?

Dette er kanskje ikke den morsomste historien fra felt, men desidert den søteste! Den gangen jeg kom tilbake fra feltpause og hadde med musikken som min eldste informant

Henriette under den årlige Chicha-festen der ein feirar revolusjonen som gav folkeslaget autonomi i 1925. Denne dagen er det obligatorisk å gå med raude tradisjonelle kle. Her poserar Henriette med ein spesiallag «chichabolle» med eit norsk flagg og eit guna flagg. Foto: Privat

17

Har du nokre tips til framtidige antropologistudentar som skal på feltarbeid?

Tenk godt over hvor og hva du vil studere! Det er lurt å velge et felt hvor du tror du kan få gode data: her er språk en viktig faktor, selv opplevde jeg at spanskkunnskapene var en stor ressurs siden det gjorde det lettere å kommunisere med informantene mine og bidro til at jeg fikk god tilgang på informasjon. Jeg tror også at det er viktig å ikke henge seg for mye opp i prosjektskissen, reis med åpent sinn - det gjør ingenting å endre problemstilling i felt. Og så er det jo selvsagt viktig å fokusere på arbeidet, jobb grundig og skriv gode feltnotater underveis, og sist men ikke minst ha det gøy!

Ivi-Emilie på feltarbeid I Mexico. Foto: Privat

IVI-EMILIE PANAYIOTOU

Har du nokre morosame historier frå felten du seint kjem til å glømme?

Det vart ein del fine augeblikk på dei forskjellige hjelpesentra rundt omkring i byen, og det er mange hendingar eg seint kjem til å gløyme. Ei av dei var den gongen eg skulle besøke det eine hjelpesenteret for fyrste gong. Då eg kom frem samla alle som var der (kanskje 30-40 personar)seg rundt meg og var nysgjerrige på kva eg gjorde der. Dette var ein av dei første dagane mine i Mexico, og spansken min litt ustødig. Eg spurde om det var nokon der som kunne snakke engelsk, slik at eg kunne introdusera meg sjølv for dei.

Etter mykje om og men blant mennene, kom det ein eldre mann haltanda fram gjennom folkemengda og nikka anerkjennande til meg. Sjefen for hjelpesenteret seier til meg at han kan snakke engelsk. Då eg prøvar å sette i gang ein samtale med mannen svarar han meg på eit språk eg aldri har høyrt før. Det minna litt om tulle-engelsk, slikt barn ofte pratar før dei har lært seg å snakke ordentlig engelsk. Då eg ikkje ville gjere mannen flau framfor dei andre, for han verka tydelig stolt over at han kunne engelsk, lata eg berre som eg forstod, så blei me ståande slik. Pratande på kvart sitt «språk», utan å forstå eit ord av kva den andre sa.

Kvar har du vert på feltarbeid og kva gjekk feltarbeidet ut på?

Eg gjorde feltarbeid i Mexicali, ein by heilt nord i Mexico, på grensa til USA. Der tilbrakte eg dei fleste av dagane mine på hjelpesentre for migrantar og deporterte migrantar frå USA. Eg hadde fokus på korleis dei reintegrerte seg tilbake i Mexico og kva slags draumar og håp dei hadde for framtida. Eg såg også på korleis dei handterte ventetida Mexico, og korleis syn dei har på seg sjølve som deporterte og migranter på vei mot eit betre liv.

Kva synest du var den største utfordringa ved å vere på feltarbeid?

I byrjinga av feltarbeidet mitt var nok den største utfordringa språket. Då eg drog til Mexico trudde eg at eg kunne godt nok spansk til at eg lett ville kunne konversere med informantane mine, men der tok eg feil. I byrjinga hadde eg til og med problem med å gjøre meg forstått nok til å kjøpe meg ein kaffi og det var frustrerande å ikkje kunne forstå, samt å ikkje bli forstått. Dette vart heldigvis noko som blei mykje betre etterkvart og dei fleste eg møtte på var veldig oppmuntrande og tålmodige med spansken min.

Har du nokre tips til framtidige antropologistudentar som skal på feltarbeid?

Det er ein fordel å vere godt forberedt før ein drar på feltarbeid. Det er for eksempel greitt å ha kontaktar dit man skal, slik at ein ikkje dukkar opp heilt aleine. Å kunne språket er også ein fordel sjølvsagt, men dette er også noko som kjem seg etterkvart i feltarbeidet, men ein må jobbe med det. Det er også viktig å ha eit opent sinn når ein reiser ut i felten og ikkje låse seg fast i prosjektskissa. Feltarbeid er ein utruleg måte å forske på og ein møter og blir kjent med menneske på både godt og vondt.

Å gjere feltarbeid i ein meksikansk grenseby bydde også på ein del utfordringar. Eg fann fort ut at det ikkje var særleg lurt å gå ut aleine eller å ta taxi som ein ikkje hadde ringt til sjølve. Å kome seg frå ein plass til ei anna var dermed ikkje alltid like lett, og noko eg ikkje hadde sett for meg skulle bli eit problem. Det var utfordrande å ikkje kunne gjere kva eg ville når eg ville, fordi venner og familien eg budde med, meinte det var for farleg å vere aleine og i byrjinga følte det nesten litt ut som ei frihetsberøving.

18

TILBAKE FRÅ FELT Av Susann Melani Smørdal, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Som antropologi-student har du kanskje lurt på korleis det er å vere på feltarbeid. Denne tematikken blir ofte tatt opp gjennom studiet. Men korleis er det å komme tilbake frå eit feltarbeid? Kula Kula har tatt ein prat med masterstudentane Marianne Fjermestad og Kjersti Simonsen.

Marianne har vert på feltarbeid nord i Filippinene i Ilocosregionen. No skriv ho masteroppgåve om sosial ulikheit og samanhengar mellom konsum og migrasjon knytt til etablering av identitet. Kjersti har vert på feltarbeid i Tehran i Iran. Ho skriv masteroppgåve om korleis unge middelklassekvinner forheld seg til staten og korleis dei navigerer seg gjennom kvardagslege situasjonar i eit restriktivt bybilde.

– Alt du trudde du visste om tematikken og landet du skal til endrar seg, og ein innser at ein ikkje kan planlegge feltarbeid så nøye som ein kanskje hadde trudd.

Masterstudentane skal skrive ei prosjektskisse på omlag 3000 ord, som dei må få godkjent før dei får reise ut i felt. Det verkar som mange har enda opp med å skrive masteroppgåve om noko anna enn det ein skreiv om i prosjektskissa. Stemmer dette?

K:

Ja, det stemmer nok. Eg reiste til Iran for å studere islam og feminisme. Dette var det eg skreiv om i bacheloroppgåva mi, så eg tenkte det hadde vore interessant å byggje vidare på dette i masteroppgåva. No skriv eg om korleis unge middelklassekvinner forholder seg til staten og korleis dei navigerer gjennom kvardagslege situasjonar i eit restriktivt bybilde. Eg har spesielt fokus på migrasjonsprosessar i Iran, og korleis folk ser på det å migrere til Europa. Nokre av spørsmåla eg stilte meg er om dette er reelle planar eller bere framtidsdraumar. Eg ser på korleis dei brukar desse migrasjonsplanane som ein røyndomsflukt frå den kvardagen dei lev i. Eg har valt å berre ha med kvinnelige informantar i oppgåva mi, så eg gjekk ikkje heilt vekk frå mi opphavlege prosjektskisse.

Kvifor valde du, Marianne, å reise til Filippinene?

M: Eg visste i starten av masterprogrammet at eg ville sjå på

definisjonen av skjønnheitsideal, men eg viste ikkje kvar eg ville reise. Olav Smedal tipsa meg om å reise til Filippinene fordi dei der har stor fokus på skjønnheitskonkurransar.

Eg reiste nord i Filippinene fordi eg ønskte å studere skjønnheitskonkurransar utanfor storbyane. Frå før av var det ikkje noko litteratur om dette teamet, så eg hadde ingen aning om korleis det kom til å gå føre seg. Når eg kom ned dit, viste det seg at det ofte vart arrangert skjønnheitskonkurransar, og det var masse fokus på dette- men på ein annan måte ein eg hadde sett føre meg. Dette førte til at eg såg på andre ting i standen for. Store delar av feltarbeidet var eg i tvil på kva eg faktisk ynskte å fokusere på.

Korleis var det å måtte bytte tema frå prosjektskissa?

K:

Det er eigentleg veldig rart. Du brukar eit semester på å lage denne prosjektskissa og du planlegg feltarbeidet ditt så nøye som det er mogleg å planlegge. Så kjem du til felten, og alt du trudde du visste om tematikken og landet du skal til endrar seg, og ein innser at ein ikkje kan planlegge feltarbeid så nøye som ein kanskje hadde trudd.

M: Men det er jo det som er så bra med feltarbeid! Du får

moglegheiter til å «go with the flow». Om du reiser ein plass og ynskjer å studere eit tema og dette ikkje er så aktuelt som andre tema så har ein moglegheita til å forandre prosjektet sitt.

Korleis handterte du den utfordringa?

M: Når eg starta å fokusere på ulike tema, så valde eg til

slutt å fokusere på det mine informantar brydde seg best om. Dette førte til at eg forandra vinklinga mi i feltarbeidet.

K: Heile feltarbeidet er ein datainnsamlingsprosess, og det

er trass alt det å samle inn data ein skal lære. Vi synest det 19

– Data ein samlar inn på eit antropologisk feltarbeid er ikkje data ein kan setje inn i eit program og prosessere på den måten

har vert viktig å samle inn data om kva som er viktig for informantane våre, og ikkje kva som er viktig for oss.

Korleis var det å kome heim frå feltarbeid?

M:

Eg synest det var veldig rart. Eg trudde det største kultursjokket skulle vere å komme til Iran, men det var kjempe rart å komme heim.

K:

Om du tviheld på prosjektet ditt i staden for å forandre tematikk kan det bli eit feil bilde av informantane dine.

Om eg for eksempel berre hadde skrive om skjønnheitskonkurransar i mi oppgåve så hadde eg skapt eit feil bilde av mine informantar. Informantane mine pratar berre om skjønnheitskonkurransar då dei føregjekk. Etter og før ulike konkurransar hadde dei andre interesser.

M:

Einig! På feltarbeid er ein forberedt på å oppleve så mange nye ting, men ein har kanskje ikkje tenkt over at tida har gått heime i Noreg dei seks månadane ein har vert vekke. Eg trur det er vanskelig for folk å forstå at ein er slitne etter å ha vert på feltarbeid. Det er seks månadar der du skal få med deg mest mogleg informasjon. Nokon heime omtalte feltarbeidet mitt som ein ferietur, og då har dei verkeleg misforstått konseptet.

Korleis var det å starte å behandle data de hadde funne?

K:

Ikkje lett! Det tar ei stund å komme skikkelig i gang med skrivinga. Data ein samlar inn på eit antropologisk feltarbeid er ikkje data ein kan sette inn i eit program og prosessere på den måten. Ein må tolke alt sjølv. Det er ein lang prosess å berre finn ut av kva data ein har fått med seg. Etter dette kan ein starte å forme data til tekst. Det var og er framleis veldig utfordrande. Samstundes er det veldig interessant og gøy å lære ekstra mykje om eit emne og om ein region. Eg finn mykje glede i å jobbe med masteroppgåva mi og synest at tematikken eg har valt er særs interessant.

Er det noko de føler kunne vert gjort annleis før dykk reiste på feltarbeid som hadde gjort overgangen frå det å vere på feltarbeid til å komme heim enklare?

K:

Eg trur eigentlig ikkje det. Eg kunne jo alltid ha lest meir litteratur på førehand, det kan ein jo alltids tenke, men overgangen til å starte å skrive om data ein har samla inn skal jo ta lang tid. Å skrive masteroppgåve er eit prosessarbeid.

Dette er eit bilde som viser ein av dei mange paradane dei arrangerer.

I denne paraden var det deltakara av den kommande skjønnheits­ konkurranse som viste seg fram i forkant av arrangementet. Foto: Privat

20

Korleis forhold har de til informantane dykkar no?

K:

Det er jo også eit etisk dilemma som er interessant å diskutere. For eksempel kva gjer ein med data som ein samlar når ein kjem tilbake til Norge? Ein blir jo vennar med sine informantar. Dette er jo menneske som ein har følgt i eit halvt år. Det hadde vert rart å kutta kontakt med dei. Nokre av mine informantar har jo migrert, så det hadde vert interessant å fått med data om det i oppgåva. Men eg er usikker på om dette er noko eg kjem til å ha med.

M: Eg har også kontakt med dei, men det er ikkje slik at eg

sit og noterer ting dei fortel meg over ulike sosiale media.

I Filippinene er ein veldig aktiv på Facebook. Før feltarbeid hadde eg ikkje tenkt å ha nokon vennar frå feltarbeidet mitt som venn på Facebook, fordi det kan gjere det vanskelegare å anonymisera og liknande. Men når eg kom til Filippinene oppdaga eg kor aktive dei var på Facebook, og det verka unaturlig og ikkje godta deira venneførespurnadar. Folk eg var blitt kjende med spurte faktiske kvifor eg ikkje hadde godtatt deira venneførespurnad. Ein kan alltids velje kor mykje av Facebook-profilen din dine informantar skal få sjå.

Eg hadde ingen djupe samtalar med mine informantar over Facebook fordi det er etisk vanskelig. Men å bruke Facebook til å planlegge å vere saman eller bli invitert til arrangement er ein bra ressurs. I tillegg er det kjekt å følgje med på livet deira når ein kjem tilbake frå feltarbeid.

Kjersti på feltarbeid i Iran. Foto: Privat

Til slutt, har de nokre tips til andre som kjem heim frå feltarbeid?

K: Ja, start med å skrive bolkar med empiri. Ikkje tenk noko

teoretisk i startfasen. Ein kan ikkje starte med å bestemme ein teori. Når ein startar å lese meir teoretiske tekstar finn ein kanskje noko som er aktuelt å bruke i si oppgåve. Når ein gjer det er det lurt å snakke med andre studentar, veileiar og generelt andre som er interessert i oppgåva di. Kanskje dei har eit anna synspunkt på dine teoretiske val, struktur eller innhald som er interessante å høyre.

I masteroppgåva er det viktig å anonymisere informantane sine. Kva for forhold har dykk til anonymisering i skriveprosessen?

M: Eg har tenkt veldig mykje på det. Anonymiserings­

M:

Når eg kom heim frå feltarbeid, tenkte eg ikkje på teori i det heile tatt, eg berre skreiv så masse empiri som mogleg. Eg trur dette er lurt. Og sjølvsagt spør så mange som mogleg om dei vil lese det du skriv. Det er vanskelig å vurdere sin eigen tekst når ein jobbar med den i lang tid.

Spør alt i frå vennar til professorar. Å skrive ei masteroppgåve er krevjande og tek mykje tid, men det er også utruleg kjekt og lærerikt!

problematikken er noko eg alltid har i hovudet når eg skriv. Men kor viktig det er å anonymisere varierer jo etter kor sensitiv informasjon ein ynskjer å skrive om. Om ein er i eit lite samfunn, så kan jo det verke heilt umogleg å anonymisere.

K: Eg skriv på engelsk, så eg tenker av og til at anonymise-

ringa hadde vore enklare om eg hadde skrive på norsk. Men spørsmålet er jo kven ein anonymiserar for? Det er enkelt å anonymisere for mine kjente i Norge. Om det bere var folk eg kjente i Norge eg skreiv for kunne eg bere ha forandra namnet til mine informantar. Med dette er jo ikkje tilfelle.

K: Ja, det er utrulig kjekt! På master-nivå er kulla mykje

mindre, noko som gjer at det er enklare å bli godt kjente med dine medstudentar. Sjølv om det er mykje jobbing med masteroppgåva, har vi det utrulig kjekt i lag. Eg anbefala alle bachelor-studentar til å gå vidare på master.

M: Studentar og vegleiarar gjev oss gode tips. Ein kan dele

ein person opp i fleire personar eller dele opp eigenskapane til ein person, men samtidig kan jo dette vere feil også.

Det skal jo ikkje følast ut som ein finn på nye personar. Ein brukar lang tid på å tenke over anonymiseringa av informantar, og det synest eg er viktig.

21

FOTOKONKURRANSE Hvert semester arrangerer kula kula en fotokonkurranse. Semesterets fotokonkurranse skulle ha menneske i fokus.

Ett bilde blir plukket ut som forsidebilde av redaksjonen og de fem beste bildene blir vist frem inni selve magasinet.

1. plass: Dette er et bilde jeg har tatt fra Angkor Wat i Kambodsja. Angkor Wat regnes som et av verdens sju nye underverk, og har blitt et av de viktigste pilegrimsmål for mange mennesker i Sørøst-Asia. Angkor var hovedstaden i Khmerriket, og var hjem til over 750 000 mennesker en gang i tiden.

I dag er det den viktigste turistattraksjonen Kambodsja har og får besøk av flere enn 1 million mennesker hvert år.

Foto: Erik Bredal.

Juryens begrunnelse: Årets fotokonkurranse skulle ha menneske i fokus. Dette bilete vart valt som vinnarbilete på grunnlag av, i tillegg til å ha menneske i fokus, at vi tykkjer motivet var særs interessant.

Redigeringa fotografen har valt å bruke framhev og gjer motivet godt synleg. Motivet kjem godt fram utan at bakgrunnen forstyrrar. Måten kamera er vinkla, slik at vegen munkane går på er diagonal, meiner vi gjer biletet ekstra interessant. Det er altså ikkje berre det at menneske er i fokus, men òg sjølve estetikken i biletet som gjer at det eignar seg godt til å vere på framsida. Her har fotografen, Erik Bredal, vore på riktig stad til riktig tid.

2. plass: Bilde av tre pent kledde herrer, sannsynligvis Aymara (en av landets 34 urfolk/etniske grupper), bildet tatt i La Paz, Bolivia.

Foto: Ingeborg Nesse Alvsvåg.

3. plass: Gammelt par krangler i Firenze.

Foto: Lisa Åsberg.

22

4. plass: Sasha er guide i den forlatte byen Pyramiden på Svalbard. Den russiske byen blomstret under gruvedriften på 80-tallet, men etter kullgruven ble stengt måtte ca. 1200 innbyggere forlate hjemmene sine over natten. Nå bor det 8 mennesker der som sammen driver et hotell.

Foto: Emma Ryddningen Eide.

5. plass: Local street performers on Bourbon Street in New Orleans, who are painted in silver from head to toe and who remain in this stance. They earn good money from tourists. If only I could pay off my student loans this way.

Foto: Dillon Ozuna.

6. plass: Lokal fisker i Inle Lake, Myanmar.

Fiskerne i Inle har en særegen roteknikk der de bruker foten til å håndtere (el. fotere) åren, så de har begge hendene fri til selve fisket. Som dere ser er dette en balansekunst!

Foto: Guro V. Skeie.

23

NB: Ikke plasss til bilder

Fra høyre til venstre Av Marte Knudsen, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Det jeg liker aller best ved å være på feltarbeid er alt det nye man opplever og alle de nye menneskene man treffer. Det jeg liker aller minst ved å være på feltarbeid er at man i begynnelsen er konstant gjennomsvett og stresset, og lever i en konstant tilstand av ubehag. Men, etter man har vært her en stund så begynner man å innse at det er en del av pakken, og at det faktisk er en viktig del av modningsprosessen.

For min del, så er det å få ta del i alt som skjer her borte nå utrolig lærerikt, og jeg føler meg veldig privilegert som har fått seter på første rad.

av statsrepresentantene deres, til overlevering av underskriftskampanjer for å stoppe lovgivning på delstatsnivå som er med på å fremme Trumps agenda. Og ikke minst har jeg også vært vitne til at de har troppet opp der statsrepresentantene deres har befunnet seg og stilt dem til veggs angående både stemmegivningen deres angående Trumps kabinettmedlemmer og andre politiske avgjørelser.

Gjennom disse handlingene så sender de et klart budskap om at dersom de ikke begynner å gjøre slik velgerne deres ønsker, så vil de bli erstattet ved neste delstatsvalg. Og det jeg også ser er at det fungerer. Ved flere anledninger har jeg sett at de både har endret stemmegivningen sin og fjernet støtten sin fra lovforslag takket være presset fra velgerne sine. Det gjenstår selvsagt mye arbeid igjen å gjøre, men, som en av mine samtalepartnere sa til meg: «I den situasjonen vi befinner oss i nå, så er det viktig å ta de seierne vi får».

Jeg er på feltarbeid i New England regionen i USA, og forsker på hva unge Bernie Sanders tilhengere gjør nå i det nåværende politiske klimaet. Da jeg landet her to dager før innsettelsen av Trump, så forventet jeg, i likhet med mange andre, at det selvsagt ville være en del protester og umiddelbare reaksjoner mot det den nye presidenten foretok seg. Men, etter å ha vært her i to måneder så er jeg overrasket over å se hvor mye fokus det er på å jobbe for langvarig politisk endring gjennom valgpolitikk og politiske grep. Det handler ikke bare om å reagere umiddelbart på det Trump og hans nye administrasjon finner på, men om å bygge en varig og progressiv politisk bevegelse.

Det flere her stadig sier til meg er at folk krever en alternativ visjon. Etter flere tiår med et økonomisk og politisk system som kun tjener de rike og privilegerte, så ønsker folk et bærekraftig alternativ. De ønsker en hverdag hvor alle har mulighet til å forsørge barna sine uten å måtte ha 2–3 jobber, hvor alle har lik tilgang til utdanning, og hvor man ikke går personlig konkurs dersom man blir alvorlig syk. Det handler ikke om å lappe sammen hullene som eksisterer i det nåværende politiske systemet, men om å bryte det ned og bygge det opp igjen.

Samtalepartnerne mine er sinte og frustrerte, men de er også utrolig motiverte, positive, og kampinnstilte. Jeg blir stadig overrasket og inspirert av den sterke viljen deres, og hvor hardt de arbeider for å få til endring. Men, samtidig som de er positive og motiverte så er de også realistiske. De er klar over at en slik endring ikke vil skje over natten, men at det vil kreve mye innsatsvilje over lang tid, og to av mine samtalepartnere planlegger allerede å stille som kandidater til neste delstatsvalg. «Dersom vi skal klare å få til langvarig endring så må vi jobbe fra bunnen og opp» – forklarte en av dem til meg. Det vi, og ikke minst mediene kan gjøre er å «give credit where credit is due». La oss ta en etterlengtet pause fra Trump og sirkuset i Det hvite hus, og heller fokusere på hva motstandsbevegelsen foretar seg. Det er det minste vi kan gjøre.

I de ulike mediekanalene både i Norge og utenlands skrives det opp og ned om hva Trump og republikanerne sier og foretar seg (noe som er forståelig), men det som også er vel så viktig å få med seg er at det er ikke bare høyresiden og dens populisme som er problemet, men vel så mye venstresiden og den politikken de fører. Det demokratiske partiet har over lang tid beveget seg lengre og lengre mot sentrum, og det mange av mine samtalepartnere uttrykker til meg er at det ikke lengre eksisterer et sterkt og tydelig alternativ på venstresiden. Og, i denne Trump-æraen vi befinner oss i, så er dette desto enda mer viktig.

Jeg har ved flere anledninger vært med mine samtalepartnere på alt fra protester, til samfunnsmøter arrangert 24

Å DRA PÅ FELTARBEID:

PLANLEGGINGSFELLA OG FLAKS SOM EN FAKTOR Av Odmund Toft, masterstudent ved Sosialantropologisk Institutt, Universitetet i Oslo

HVORDAN JEG SÅ FOR MEG FELTARBEIDET I skrivende stund er jeg to og en halv måned inn i masterfeltarbeidet mitt på øya Tutu’ila i Amerikansk Samoa. Jeg forsker på hvordan faktorer som familie, kultur, økonomi og jevnaldrende påvirker og motiverer livsvalg, og da spesielt det å verve seg i militæret.

Alle kan si seg enig i at det er viktig med planlegging når man skal ut på feltarbeid. Man må gjøre seg kjent med feltet sitt, på temaet man skal forske om, på den lokale kulturen og hva man kan forvente seg.

Man må også planlegge for hva som kan gå galt, og for å være klar om noe plutselig må endres. Men samme hvor mye man forbereder seg er sjansen stor for at realiteten blir helt annerledes når man først kommer frem. Jeg skal i denne teksten fortelle litt om hvordan jeg så det for meg, og hvordan det er.

Foto: Oddmund Toft

Å få et godt inntrykk av hvordan livet utspiller seg på den andre siden av jordkloden er ikke enkelt når man sitter på en lesesal i Oslo. Jeg satt meg ned med prosjektskissen min og skrev ivrig ned at jeg skulle prøve å planlegge dagene som en vanlig arbeidsdag med 8 timers aktiv forskning hver dag, og så skulle jeg selvsagt sette seg ned i en time eller to på kveldstid etter middag og skrive ut gode feltnotater.

25

En feltarbeidmaskin som sluker inn inntrykk og spytter ut notater. Jeg skrev at vervestasjonen på øya er et godt sted å «henge rundt» for å treffe folk, og at veteransenteret er en god nummer to. Optimistisk og med god tro på prosjektet satt jeg så ut på mitt livs reise.

fordi man da har noe å finne på disse dagen, men det krever at man tar gode rånotater mens man er i felt så man ikke glemmer tanker og observasjoner man gjorde seg.

Det jeg også feilaktig antok i mitt eget hode før avreise var at det ikke er så vanskelig å skaffe seg gode informantforhold. Når man planlegger feltarbeidet lager man seg gjerne en oversikt over potensielle institusjoner og grupper mennesker man skal kontakte for å få tak i den informasjonen man trenger. Naturlig nok er det i denne prosessen vanskelig å ta i betraktning de veldig menneskelige faktorene som tross alt styrer sosialt samvær. I en praksis som i all hovedsak handler om å ta del i en sosial dynamikk er det slettes ikke sikkert man får tilgang til de stedene man hadde tenkt å få tilgang til, rett og slett fordi man ikke passer sammen sosialt. Jeg opplever selv stadig at jeg er med mennesker som kunne vært gode informanter, men som jeg ikke kommer godt nok innpå fordi jeg faktisk ikke vet hva jeg skal si til dem når vi er sammen. I tillegg, når man først blir kjent med folk, er det ikke alltid man er helt sikker på om de er informanter eller ikke. Dette er en grense man må være bevisst på, da man har en etisk plikt om å legge til rette for informert samtykke fra alle sine informanter. Det kan dermed være bedre å inkludere for mange enn for få som informanter i prosjektet, selv om de til slutt kanskje viser seg å ikke være relevante.

SÅ FEIL KAN MAN TA Ikke mange dager etter ankomst finner jeg ut at kartet mitt ikke stemmer helt overens med terrenget. Den første, åpenbare feilen jeg har gjort i planleggingen min er å anta at jeg plutselig er et nytt menneske med en gang jeg er på feltarbeid. Når man planlegger prosjektet sitt må man ta høyde for egne personlighetstrekk som kan komme i veien.

Jeg, for eksempel, hadde helt oversett det faktumet at jeg er sjenert og vegrer meg for å ta kontakt med fremmede med en viss grad av autoritet. Å troppe opp på vervestasjonen og snakke med ansatte og rekrutter på dag én ble med ett veldig urealistisk.

Feil nummer to var å anta at det bare er å gå ut døra til et bestemt tidspunkt hver dag, så finner man feltaktiviteter å gjøre. Folk har sine egne liv. De skal på jobb, skole, passe barna, hjelpe familiene sine, dra på fotballtrening. Man akkumulerer selvsagt feltaktiviteter jo lenger man er i felt, men jeg har enda til gode å ha en full arbeidsuke uten en eneste fridag hvor jeg ligger i senga og ser Star Wars og drikker brus. Dette gjenspeiles i produksjonen av feltnotater. Når man har en veldig produktiv dag krever det mye mental, og noen gang fysisk, energi og det kan være vanskelig å få skrevet når man kommer hjem.

På dager uten noe som helst aktivitet har man naturlig nok ikke noe å skrive om. Det man dermed kan ende opp med å gjøre er å utsette skrivingen til rolige dager. Det er positivt

Plutselig kjenner jeg noe fly inn åpningen på shortsen min på høyre ben

DET PRAKTISKE VIRKEMIDDELET FLAKS Frem til nå har jeg malt et bilde av at feltarbeid generelt er vanskeligere enn man tror det er. På mange måter er det vanskeligere, men ikke alltid. Historien bak hvordan jeg fikk innpass hos de jeg nå ser på som mine viktigste informanter er basert på litt uflaks etterfulgt av store mengder flaks.

Tidlig i mars hadde jeg en av mine tomme dager uten noe på plakaten, så jeg bestemte meg for å gå en tur og utforske Tafuna-området. Dette området er det høyest befolkede på hele øya, og inneholder blant annet flyplassen, flere militærbygg, øyas største high school, McDonald’s og Veterans Memorial Stadium. Sistnevnte er et stadion tilpasset friidrett og Amerikansk fotball, med et område som alltid er åpent, og man kan fritt gå inn og bruke både banen og tribunene. Her satte jeg meg for å skrive noen feltnotater, drikke vann og ta en pust i bakken. Plutselig kjenner jeg noe fly inn åpningen på shortsen min på høyre ben, og jeg slår meg selv på undersiden av låret. En bie flyr så ut og stikker meg bak på leggen. Jeg rykker til og vifter med hendene.

Nesten uten at jeg merker det har en gutt kommet og satt seg på tribunen noen meter lenger bak meg, og han spør meg om det går bra. Jeg forklarer hva som skjedde, og spør

Hvordan feltarbeid egentlig er. Foto: Oddmund Toft 26

Veterans Memorial Stadium. Foto: Oddmund Toft

så hva han gjør her. Det viser seg at denne unge gutten er en rekrutt, og at han venter på at rekruttøren og resten av gruppa hans skal møte opp til trening.

introdusert for rundt 20 rekrutter, samt mannen ansvarlig for rekrutteringen. Den observante leser husker kanskje at vervestasjonen er en arena jeg vegret meg for å ta kontakt med. Jeg kan derfor takke en bie for denne fantastiske og nødvendige muligheten for prosjektet mitt.

På dette tidspunktet har jeg allerede glemt av bien som stakk meg noen minutter før. Denne muligheten er for stor til å la gå fra seg. Jeg tenkte tilbake til seminarene vi hadde før avreise og husker et godt råd om at man må være den typen person som litt småkleint inviterer seg selv med på ting når man er på felt. Jeg spør derfor om jeg kan få se på at de trener, og svaret er heldigvis ja. Dermed ble jeg

VÆR FORBEREDT PÅ UFORUTSIGBARHET OG ENDRINGER Så hva er denne planleggingsfella jeg nevner i overskriften?

For meg var det å ta for lite hensyn til mine egne sosiale tilkortkommenheter, samt å anta at folk er klar og villig til å delta i forskningen min bare jeg spør dem fint nok. Det er dog vanskelig å ta høyde for dette i en prosjektbeskrivelse uten at alt blir veldig vagt. Man kan heller ikke planlegge å ha flaks. Denne teksten er derfor aller mest tenkt som en mental forberedning for vordende feltarbeidere. Husk på hvem du selv er, hva du er flink til, hva du ikke er flink til og hvordan du fungerer i sosiale settinger. Du slutter ikke å være deg selv bare fordi du er i en ny setting du ikke har vært i før. Om man har noen sosiale sperrer kan det derfor være lurt å planlegge strategier for å komme seg rundt dem. Ellers må man noen ganger bare gjøre det beste ut av det man har, og være villig til å gjøre endringer i prosjektet sitt underveis. Hva man finner er ikke alltid det man tror man skal finne, og det er nettopp det som gjør feltarbeid så spennende og utfordrende!

Bien som reddet feltarbeidet. Foto: Oddmund Toft 27

MEDISINSK ANTROPOLOGI VED UIB? Av Susann Melani Smørdal, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen • Foto: Ane Straume

Hausten 2013 heldt sosialantropolog og Ph.D. kandidat Ane Straume eit kurs i medisinsk antropologi ved UIB. Dette kurset fekk mykje merksemd blant studentane som lenge hadde etterlyst eit emne i medisinsk antropologi. Sidan 2013 har det ikkje vore arrangert fleire kurs om medisinsk antropologi, noko studentane har etterspurt. Fagutvalet som er studentane sitt talerør til instituttet inviterte difor til eit seminar saman med Ane Straume om nettopp; medisinsk antropologi.

PH. D. KANDIDAT ANE STRAUME Medisinsk antropologi er eit stort fagfelt internasjonalt, og har dei siste åra fått auka merksemd i Norge. Ph.D kandidat Ane Straume fekk fyrst interesse for medisin og samfunn då ho tok eit årsstudium i medisin. Hennar fyrste møte med medisinsk antropologi fekk ho då ho starta å studere sosialantropologi ved UIB og reiste på utveksling til Hawaii. Der studerte ho nemlig medisinsk antropologi. På Hawaii starta ho å skrive bacheloroppgåva si. Den handla om spreiing av Malaria og forsøk på å motarbeide malaria i Stillehavet.

I masteroppgåva og doktorgrada si har ho gått enda lengre inn i det medisinske feltet som antropologi har å by på.

På bildet ser dykk eit lite glimt av landsbyen der Ane Straume har gjort store deler av sitt feltarbeid.

«Eit grunnleggande prinsipp i medisinsk antropologi er at måten ein pasient og lækjar, i alle medisinske system, responderer på og forstår sjukdom er påverka av kulturelle og sosiale strukturar som omgir dei»

MEN KVA ER MEDISINSK ANTROPOLOGI? Straume forklarar at medisinsk antropologi er antropologi der ein ser spesifikt på helseutfordringar. Altså eit antropologisk perspektiv knytta til helse, sjukdom og lækjedom. «Eit grunnleggande prinsipp i medisinsk antropologi er at måten ein pasient og lækjar, i alle medisinske system, responderer på og forstår sjukdom er påverka av kulturelle og sosiale strukturar som omgir dei» forklarar Straume. I Noreg og i den vestlige verden er det dominerande medisinske systemet biomedisin. Biomedisin bygger på eigne prinsipp og rasjonalitet, med eigne idear av kva som er ein sunn

kropp og kva som gjer kroppen sjuk. Andra stadar i verden (og i Noreg) har ein andre medisinske system som byggast på andre prinsipp. I India har dei Ayurvedisk-medisin som er ein anna sjukdomslære enn biomedisin. Dei har eigne universitet, klinikkar og legar som praktisera Ayurvediskmedisin. Eit anna eksempel er tradisjonell kinesisk medisin som igjen bygger på andre prinsipp.

28

«Det vart eit klassisk antropologisk feltarbeid der ting ikkje går som ein hadde planlagt.

Eg måtte difor finne ein plan B»

Interessa for helse og sjukdom i antropologien er langt i frå ny. Torresstredetekspedisjonen, der blant anna W.H.R. Rivers var med, blir sett på som ei viktig hending i antropologiens historie.

Frå denne ekspedisjonen byrja ein å få beskrivingar av småsamfunn på eit bredt grunnlag der dei ulike institusjonelle formene står fram som gjensidige avhengige system. Dette har vore antropologiens holistiske grunnlag, og denne heilhetsorienteringa har også omfatta studiet av medisinske fenomen. I 1924 gav Rivers ut boka Medicine, Magic and Religion.Allerede.

I dette tidlige og grunnleggande antropologiske arbeidet fikk studiet av medisin ein sentral rolle.

bur på Salomonøyene, og dei snakkar 70 ulike lokale språk. «Dette seier litt om diversitet på øyene» påpeikar Straume.

I landsbyen Kia ynskte ho å finne ut kva arbeid som var gjort for å motarbeide malaria og kva folk tenkte om den behandlinga dei fekk. Til hennar store overrasking fortalte lokalbefolkninga ho at dei ikkje hadde noko særlig malaria.

Dette tykte ho var veldig rart sidan ho hadde lært at dei hadde endemisk malaria der. Etter kvart gjekk ho til nokre sjukepleiarar for å spørje om det verkelig ikkje var malaria i Kia. Sjukepleiarane stadfesta det som lokalbefolkninga hadde sagt: der fantest lite malaria i Kia. For nokre år sidan hadde dei jobba hardt med å motarbeide malaria og dei hadde komen langt på veg. «Dette førte til at folk var litt lei av å snakke om malaria. Så det vart eit klassisk antropologisk feltarbeid der ting ikkje går som ein hadde planlagt.

Eg måtte difor finne ein plan B» fortell Straume.

Etter 2. verdskrig vart anvendt antropologi ein slags katalysator for medisinsk antropologi. På denne tida vart helsearbeid ein viktig del av bistandsprosjekt. Her vart antropologar hyra då ulike prosjekt stoppa opp fordi det var dårlig dialog mellom bistandsarbeidarar og lokalbefolkninga. Sidan antropologar har god kulturell-kompetanse såg ein tidlig antropologens nytteverdi i bistandsarbeid.» Nokre har vore kjempe kritiske til dette, medan andre har argumentert for at det er betre at det er ein antropolog der enn at det ikkje er antropologar i bistandsarbeid. Og her stridas dei lærde» fortell Straume. Straume påpeikar at desse erfaringane var starten for medisinsk antropologi som eit eiget akademisk fagfelt.

Ho gjekk difor til den lokale klinikken og spurte om det var greitt om ho var saman med dei, og dette fekk ho lov til! Der prøvde ho å få med seg alt som skjedde, utan å gå i vegen!

Når ho satt på klinikken vart ho interessert i kva sjukdom dei ulike menneska hadde, kva dei tenkte om det og kva behandling dei fekk. «I møte med pasientane såg eg at det var fleire ulike medisinske system i praksis på ein gang. Dette synest eg var overraskande. Når ein les medisinsk antropologi, så les ein gjerne om at møter mellom ulike medisinske system er problematisk. Men slik verka det ikkje her!» fortell Straume. Folk snakka opent om dei ulike behandlingsmetodane dei hadde prøvd, og av og til anbefalte sjukepleiarane tradisjonellbehandling.

MALARIA I STILLEHAVET? Då Ane starta på master i sosialantropologi i 2007 ville ho fortsette å forske på Malaria. Ho fekk Edvard Hviding som veileiar og reiste til landsbyen Kia, på Isabel som er ein del av Salomonøyane i Stillehavet, for å studere Malaria.

Salomonøyane består av 923 øyer, og det bur menneske på 360 av øyene. Til saman er det omlag 600 000 menneske som

Då Straume vart sjuk på feltarbeid, fekk ho ein liten openbaring. Ein dag var ho så dårlig at ho ikkje greidde å komme seg

Barn som leikar i regnet og øver seg på å fange småfisk med spyd.

29

til klinikken. Sidan ho hadde vore på klinikken kvar dag synest sjukepleiarane at det var rart at ho ikkje kom denne dagen.

Ein av sjukepleiarane reiste difor heim til ho og såg at ho var dårlig. Sjukepleiaren bad Straume om å slappe av, medan sjukepleiaren gjekk tilbake til klinikken og henta antibiotika.

Etter ei lita stund kom det ei kvinne på besøk til Ane. Ho var kjent for å drive med tradisjonell behandling i landsbyen.

«Denne kvinna sa at sjukepleiaren hadde kome innom ho og fortalte ho at eg var sjuk og trengte behandling» fortell Straume. Av denne dama fekk Straume plantemedisin. «Ho bad meg ligge heilt rolig til sjukepleiaren var komen tilbake med antibiotika» fortell Straume. Då sjukepleiaren kom tilbake hadde ho med seg kona til presten og ungane hennar.

I det sjukepleiaren gav ho antibiotika, gjekk barna til presten rundt med vatn som dei spruta i alle hjørna på huset. Då ho spurte om kva dette vatnet var, fekk ho beskjed om at det var heilag vatn som presten hadde velsigna. Dette måtte ho ha for å beskytte huset mot vonde ånder medan ho var sjuk.

«Frå sjukesenga hadde eg observert ein fantastisk samansetning av heilt ulike måtar å lækje på, som var eit heilt friksjonsfritt samarbeid» fortell Straume. Denne hendinga danna grunnlaget for hennar masteroppgåve.

Ho bestemte seg for å fortsette med linkande tematikk, men no utvida ho perspektivet slik at ho var på andre øyer på Salomonøyane enn Isabel. Spesielt har ho interesserte seg for idear omkring god helse. Ho har sett på korleis avgjersler som blir tatt på eit globalt nivå har innverknadar på dei lokale. Har dei som sitt med makta til å bestemme kva fokusområdet dei skal ha innan helsesektoren same definisjon av god helse som dei som bur i landsbyane? «Vi ser ofte at det er veldig ulik forståing av kva god helse er!» argumenterer Straume.

Sidan 2010 har Straume også vore involvert i eit lokalt prosjekt på Salomonøyane kalla «Santa Isabel Cultural Heritage Programme» Dette prosjektet har som mål å styrke bevisstheita og kunnskap om lokal kulturarv blant den yngre generasjonen på Solomon øyene. Straume er også medlem av forskingsgruppa Global helseantropologi.

FORSKINGSGRUPPA GLOBAL HELSEANTROPOLOGI Sjølv om det ikkje er noko emne om medisinsk antropologi ved institutt for sosialantropologi i dag, er det fleire som jobbar innan denne fagretninga ved UiB. Forskingsgruppa ’Global helseantropologi’ er ei tverrfagleg forskingsgruppe ved UiB som for tida er leia av Karen Marie Moland i samarbeid med Astrid Blystad. Denne forskingsgruppa ynskjer å styrke kvaliteten av kritisk kvalitativ forsking knytt til global helsepolitikk og til måten globale helseføringer artikulerer med lokale helseerfaringer i og utanfor helsesystema. Dei har primært arbeid i øst- og sør-afrikanske land. I augeblikket er ein rekke seniorforskarar, post doktor-, doktorgrad- og mastergradstudentar engasjert i eit NFRfinansiert prosjekt knytta til utrygg abort som finn stad innan restriktive lovkontekstar i Zambia, Tanzania og Etiopia.

Prosjektet ser særleg på dynamikken mellom globale og nasjonale juridiske, politiske og normative føringar og unge kvinners mogelegheit til å manøvrere i dette landskapet for å kontrollere eigen fertilitet. Dei har som mål å styrke kvaliteten, synleggjeringa av og rekruttering til kvalitativ global helseforsking innanfor og utanfor UiB sitt forskingsmiljø.

Når ho starta å tenke på ein doktorgrad ville ho fortsette på same tematikken som ho hadde jobba med før.

Dette bildet er frå ein stor fest/fiesta i landsbyen der lokale delikatesser som søtpotet, grilla fisk og kassava-/kokospudding stod på menyen.

Astrid Blystad er professor i medisinsk antropologi ved senter for internasjonal helse, institutt for global helse og samfunnsmedisin, ved Universitetet i Bergen. Ho tok si antropologiutdanning ved Universitetet i Bergen og ved studieopphold i USA. Ho har forska på tema ’reproduktiv helse’ i fleire tiår, med fokus på fertilitet, infertilitet, HIV, overføring av HIV mellom mor og barn, amming, kvinnelege omskjering, bekkenbunnslidinger og i nyare tid abort. Meir om henne, hennar forsking og forskingsgruppa Global helseantropologi kan du lese på vår nettside www.kulakula.org.

Bildet er frå ein liten lunsjpause med fersk krabbe. Her var dei ute for å plukke Keu. Keu er eit skjell som ein finn i mangroveskogen.

30

Frukt, fargar og fertilitet Av Karoline Ryslett Follestad, masterstudent ved Sosialantropologisk institutt på NTNU i Trondheim.

Ei Newarkvinne giftar seg tre gongar i livet.

Gjennom overgangsritual vert ho gift med tre ektemenn, berre ein er menneskeleg.

VERTSFAMILIA MI I KATHMANDU Feltarbeidet mitt starta i Nepals hovudstad, Kathmandu i januar 2017. Det første eg måtte gjere var å finne ein vertsfamilie og det var ein spennande prosess.. Eg ynskte finne ein Newar-familie med ei kvinne hadde moglegheit til å vise meg kvardagslivet til ho og familien hennar.

Eg fant fort ein familie som vart vertsfamilia mi. Dei er ein interkastefamilie. Det betyr at foreldra har ulik etnisk bakgrunn, mor er Newar medan far er Chhetri. Dei er ein moderne nepalesisk middelklassefamilie. Dei bur i eige hus, og begge jobbar i turistbransjen, og er etablert som eit resultat av eit kjærleiksekteskap. Familien bur i eit stort treetasjes murhus med straum, vatn og til og med varmevatn på ein solrik dag. Dei har to jenter saman på tre og åtte år som begge går på skule. Eg har fått leige eit rom i familien sitt hus og får ta del i deira kvardagsliv.

Dei små brudene står på rekke og rad saman med fedrene sine.

Dei ventar på at Beha skal velsignast før dei er klare for å utføre Kanjadan.

Framfor dei står Salah Paancha som dei legg Beha i etter ritualet er ferdig.

Foto: Karoline Ryslett Follestad

tradisjonar som speglar dette mangfaldet i kultur, samfunn, levemåtar, og kanskje spesielt når det kjem til religiøse tradisjonar.

Newar er den sjette største etniske gruppa i Nepal. Ein Newar kan identifisere seg som anten hindu eller buddhist, men dette utgjer liten skilnad for deira grunnleggande praksis. I Kathmandu dalen har Newarane markert seg som dei første busetjarane. Tradisjonelt har Newarfolket hatt arbeid tett knytt til handelsruta mellom India og Tibet, og det seiast at dei var dei første busetjarane i Kathmandudalen.

Newarane har eit felles språk, ei rik historie og ein kulturarv dei er svært stolte av. Fellesskapskjensla hjå Newarane gjer samfunnet deira til eit mikrokosmos i Nepal, sjølv om det kan være stor variasjon mellom kvar familie sine eigne skikkar og tradisjonar.

Vertsmor mi tek meg med på ulike aktivitetar for kvinner, både i kvardagen og ved religiøse tilstellingar. Ho lærer meg matlaging, korleis vaske kle for hand og levering av ungane på skule. Ho viser meg også guderommet i huset og fortel meg kva og korleis ho ofrar til gudane heime. Vi tek turar i tempelet på morgonen, og ho tek meg med til familie og veners Newar ritual og seremoniar. Eg har verkeleg funne ein familie som har teke meg inn i og viser meg deira levemåte, noko som gjer at eg kan utføre feltarbeidet mitt.

NEWARKVINNERS OVERGANGSRITUAL Det kulturelle mangfaldet i Nepal er tiltrekkande for både turistar og antropologar. Det finnast eit hav av skikkar og

I mitt feltarbeid har eg fått kjennskap til overgangsritual for kvinner. Newarkvinner giftar seg tre gongar i livet, og 31

Presten sit ved tempelet og siterer skrifter. Framfor seg har han alt han treng for å utføre pujaen. Omkring han sitt alle dei små brudene og mødrene deira. Dei som sitt på fremre rad har betalt meir en dei som sitt lengte bak.

Foto: Karoline Ryslett Follestad

Den vesle bruda sitt på bakken ilag med sin Beha lagt i Salah Paanchaen sin. Ho har fått oransje Sindur i panna som eit teikn på at ho er gift og har på seg ein raudstripete Ihiprashi som viser overgangen til ung kvinne. Ritualet er no gjennomført og den vesle bruda er ei gift kvinne. Foto: Karoline Ryslett Follestad

dei ulike rituala heiter Ihi, Bahra Tayegu og Ihipa på Newar. Det første ritualet, Ihi går i hovudsak ut på at dei giftar seg med ein Beha. Det andre er Bahra Tayegu, og ho vert då gift til sola. På Ihipa giftar ho seg til sin menneskelege, dødelege ektemann.

Grunnen for desse rituala vert meg fortalt er for å beskytte jentene mot å verte enke. I Nepal er kvinner underordna menn i omlag alle aspekt av livet, noko som gjer at deira sosiale status er sett på grunnlag av deira ektemann og/eller foreldres sosiale og økonomiske posisjon i samfunnet.

Dette gjer at det å verte enke i Nepal vil påverke kvinnas sosiale status, og det å være åleine kvinne i eit mannsdominert samfunn kan være ganske krevjande. I Kathmandu har ein sett mindre og mindre av dette dei siste ti åra, og kvinner har fått fleire rettigheiter, men det er eit viktig aspekt i å forstå bakgrunnen for desse rituala.

DET FØRSTE EKTESKAPET, IHI I alle samfunn spelar kvinner viktige roller i overgangsritual, så det er difor ikkje overraskande at vertsmor mi valde nettopp denne typen ritual for å introdusere meg til Newarkvinners rituelle roller og praksis. Det seier noko om kor viktig desse rituala er for å forme kvinners religiøse identitet, og Ihi var eit av dei aller første rituala eg vart introdusert til på mitt feltarbeid i Kathmandu.

To små bruder sitt ilag med mødrene sine og lærer korleis ein skal gjere puja. Dei får instruksjonar frå presten og mora viser dei korleis dei skal gjere det.

Foto: Karoline Ryslett Follestad 32

Ihi er som nemnt det første av tre overgangsritual for Newarkvinner. Det er eit to-dagars ritual som jenter mellom 3 og 9 gjennomgår.

Det vert meg fortalt at dette ritualet er til for å sikre at jenta vert fertil, for beskyttelse mot onder og at dei skal være sunne og friske, samt at det er ei forsikring om at ho seinare i livet ikkje vert enke.

Det viktigaste elementet i Ihi, etter bruda, er frukta Beha. Frukta er eit symbol på den guddommelege og udødlege Vishnu, og med treeplets kvalitetar med å ikkje rotne, gjev dette anledning til å ta vare på henne. Det er viktig at frukta er moden og utan merker.

Dette fordi tilstanden til frukta spår hennar framtidige ektemann og størrelsen på frukta tilseier størelsen på ektemannen. Er frukta øydelagt, er bruda dømd til eit liv med ein stygg og utru ektemann.

Ei Newarkvinne sin første ektemann er difor frukta Beha.

Puja

Ritualet inneber slutten på deira status som Kumari og overgangen til å være ung kvinne. Ved hjelp av mødrene, som fortel dei kva som var neste steg i pujaen, vert dei opplærde i kvinnelege plikter knytt til tilbeding av gudane og hushald. Mødrene fortalde om dei skulle kaste ris, eller blomar og kvar dei skulle helle vatnet når dei lærte seg å gjere puja. Dei lærte å vaske kle, male linser og krydder, og fikk sin første sari, Ihiprashi.

Kanjadan:

Kanjadan er hovedpujaen gjennom heile ritualet. Det er då bruda vert gitt vekk til sin første ektemann, Beha. Som førebuing til Kanjadan vart den vesle bruda merka med oransje Sindur og tildelt ein Salah Paancha og ei Beha frå presten. Kvar familie pyntar deretter frukta med tika i gull og sølv. Frukta vert gitt pengar og vert velsigna med blomar og vatn før faren legg frukta i hendene på dottera. Dette markerar avslutninga på ritualet og er det konkrete symbolet på at ho er gift med Beha.

Størelsen på frukta tilseier størelsen på ektemannen, og om ho er øydelagd, er bruda dømd til eit liv med ein stygg og utru ektemann.

Mi første oppleving av Ihi var i Bhaktapur i byrjinga av februar saman med familia til vertsmora mi. Det var to av hennar nieser på 5 og 6 år som skulle giftast bort.

Røykelsen låg tett i lufta, som eit lett skydekke over den vesle bakgarden. Det dufta av ulike blomar, indisk sandalwood og ein eim frå oljelampane som brann, samt sveitte og eit hint av karri. Eg vart overvelda over alle dei raudkledde små jentene som satt på rad og rekke iført smykker i gull, lag på lag, og utførte puja saman med mødrene sine. Dei var sminka med svart kajal og raud lepestift og hadde tika i panna. Store armeband i både gull og sølv med inngravert mønster og tjukke ankellenker som for mange var alt for store. Dei hadde opptil fleire gullkjeder og ei slags krone i gull på hovudet. Den raude drakta i indisk silke med blomemønster var blenkte i sollyset. 137 små Newarbruder satt rundt tempelet som var bygd opp i midten av bakgarden med bambusstenger, pynta med blomar og flagg. Presten satt ved tempelet og hadde mellom anna Sindur i fargane oransje, gul og raud, blomar, røykelse og ris han

ORDLISTE

brukte i pujaen. Presten messa skrifter over høgtalarar som gav ein skurrette lyd, så ingen høyrde nøyaktig kva han sa. Det var eit mylder av lydar, lukter og sanseopplevingar.

Å være på feltarbeid er ei spennande oppleving, og det å få ta del i alle desse spennande rituala, samt å få eit anna innblikk i den nepalesiske kvardagen er heilt overveldande fantastisk. Dette er ei oppleving for livet og eg gler meg til kva antropologilivet vil bringe meg i framtida. Det vert ein spennande prosess å bevege seg frå være ein masterstudent på feltarbeid til å stå med ei ferdig masteroppgåve i mai 2018.

33

Bønnerituale utført for å ære, gjeste og tilbe ein eller fleire gudar. Elementa i Pujaen kan variere med omsyn til mellom anna guden, region og slekt. Ritualet kan mellom anna utførast heime, ved seremoniell tilbeding og ved overgangsritual, både av legfolk og av prestar.

Direkte oversett som «Giving of the Virgin». Gjennom dette ritualet gir faren frå seg ansvaret for dottera til hennar nye ektemann.

Dette er eit rituale som vert gjennomført i alle dei tre giftemåla hjå Newarane.

Beha

Bellfruit, eller treeple på norsk er frukta Newarkvinnene gifter seg med i Ihi. Den er eit symbol på Lord Vishnu, hennar første «udødlege» ektemann.

Kumari:

Alle Newarkvinner er Kumari før dei har gjennomgått eit Ihi. Det er ein status som tilseier at dei er ugift og jomfru.

Sindur:

Fargepulver laga av hovudsakleg gurkemeie som blir brukt i sosiale og religiøse markeringar.

Tika:

Eit merke ein har i panna av Sindur. Tika kan brukast til kvardags, ved høgtidlege anledningar og ved overgangsritual etter regionale skikkar. Kvinner kan også bruke ein dekorativ tika, då gjerne som eit klistermerke ein sett mellom augebryna.

Salah Paancha:

Leirebollen som ho legg Beha i og tek vare på saman med frukta.

Ihiprashi:

Den første sarien til ei Newarkvinne.

Dette er en spalte om jungelvesen og bygdedyr, vandrehistorier og møter

med syvende far i huset. Alt servert usensurert av Kula Kulas Jungeltelegraf.

Det er den andre uken i januar. Nytt år – nye muligheter. SiB City er fullt opp med semi-bolet gutter som legger inn jernet for å brenne av de siste prosentene med ribbe-fett, og mine medstudenter har gått til innkjøp av nye, skinnende permer hvor semesterets pensum skal settes inn. Det er januar.

Jeg er for øvrig motivert etter juleferien, og ser for meg at det skal bli en heidundranes start på det nye semesteret. NEW YEAR, NEW ME. Klokken er 12:05, og jeg trasker bestemt forbi de (skumle) kanonball-spillende kidsa ved St. Paul - i retning Lauritz Melterz hus. Akk, så deilig det er å være tilbake, første forelesning – årets første mulighet til å utvikle mitt intellekt, årets første mulighet til å skinne. Jeg setter meg ned sammen med vennene mine på studiet, vi snakker om trivielle saker som juleferie, forrige eksamensfest og motivasjon til det kommende semesteret. Alt er som normal - klokken når 12:15 og årets første forelesning er i gang.

Kl. 12:25. Hva er det som skjer? Jeg er trollbundet.

Foreleserens rolige og behagelige stemme hadde min umiddelbare oppmerksomhet. Jeg får ikke med meg et ord. Han har forduftet inn i hodet mitt -og i hodet mitt, der finnes kun han og meg. For en drøm.

Kl. 14:05 - på veien hjem tenker jeg kun på det nye crushet mitt – foreleseren. Dette kommer nok til å gå over etter hvert, tenkte jeg. For jeg må jo få med meg det han sier. Men det var lettere sagt enn gjort.

Siden den gang har jeg hver forelesning blitt sittende bakerst i salen og stirre drømmende på SVs

34

svar på Don Juan, uvisst over hva han pratet om.

I dagdrømmene mine pratet vi ofte om hvor kul og smart jeg er, og foreleseren ble stadig overrasket og imponert over mine måter å se verden på. I dagdrømmene mine hadde vi et intellektuelt forhold hvor vi utfordret hverandres sinn. Hver gang klokken nådde 14.00 og forelesning hadde nådd sin ende, slo tanken meg; «Dette må det bli slutt på».

Jeg, som var proppet full av faglig motivasjon til å gjøre det bra dette semesteret, kan ikke brytes ned av et crush på en foreleser.

Jeg oppsøkte hjelp av mine medstudenter, men der var det lite hjelp å få. Alle var i akkurat samme bås som meg. Det hele endte med at vi alle fire, ble sittende på fremste rad i forelesningssalen og møtte hverandre med bekreftende blikk hver gang foreleseren sa noe smart eller morsomt. Dette er ikke lett, dette er faktisk ikke lett for noen av oss. Jeg måtte til sist kaste inn håndkleet og slutte å gå i forelesningene. Det er mer produktivt å lese udistrahert på biblioteket, enn å stirre ned en stakkars mann i to timer. Det er som det er blitt blåst liv i The Kids sangen «Forelska i læreren». En sann klisjé.

Kl. 19:33, den 2/4-2017. 4 uker til eksamen.

Nyttårsforsettet om å være en pliktoppfyllende student har gått i vasken. Alt som skulle være et lite crush på foreleseren har vist seg å kanskje være en medvirkende faktor til at min akademiske karriere går rett vest.

INTERVJU MED

Nina B. Dahl Av Fartein Hauan Nilsen, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen.

Dei er konsulentar, koordinatorar, prosjektleiarar, formidlarar, spesialistar, rådgjevarar, gründerar, leiarar, forskarar og mykje, mykje meir! Dei er antropologar i arbeidslivet.

• Navn: Nina Bergheim Dahl • Alder: 30 • Sivilstatus: kjæreste • Hjemsted: Lillehammer • Fullført mastergrad: 2013

Med evne til å tenkje kritisk over konsept ein tek for gitt, tenkje utanfor boksen og sjå samanhengar mellom dei små detaljane og det store biletet vert antropologar tilsett i mange ulike sektorar. I denne spalta har me gått ut og huka fatt i ein antropolog i arbeidslivet slik at ho kan fortelje oss om hennar erfaringar. Nina Bergheim Dahl er studiekonsulent hjå UiB og eit kjent og kjært syn for oss bachelorstudentar. Ho stillar opp for å svare på kvart eit spørsmål me måtte ha og no stillar ho opp med sine erfaringar i arbeidslivet med ein sosialantropologigrad i bagasjen.

• Tematikk og region: Kvinnelig skjønnhetsideal blant sikher i Punjab, India

Kvifor valte du å studere sosialantropologi? Visste du allereie då at dette var noko du ville fortsetje med?

For min del var vegen til antropologi ganske lang, eigentleg.

Eg hadde ikkje høyrd om faget før eg allereie hadde studert eit år hjå UiB. Rett etter vidaregåande gjekk eg på kunstlinja hjå Voss folkehøgskule. Etter det så tok eg nokre kunstfag på høgskulen i Telemark. Kunst er liksom det som har vore mi greie, kan du seie. Under opphaldet på Voss pla me reise inn til Bergen i ny og ne, og det gjorde at eg ville flytte her og studere. Under det første året mitt hjå UiB så studerte eg kunsthistorie. Det var først etter ein ven fortalde meg om sosialantropologi at eg fatta interesse for det. Etter eit årsstudium i kunsthistorie søkte eg meg inn på bachelorprogrammet for sosialantropologi som til slutt ende opp med at eg gjekk vidare på masterprogrammet, fordi eg var heilt frelst.

Nina Bergheim Dahl, Antropolog og Studiekonsulent ved UiB. Foto: Fartein Hauan Nilsen

35

llustrasjonar: Nina B. Dahl

Kvar utførte du feltarbeidet ditt og kvifor valte du å gjere det der?

Har antropologiutdanninga vore hjelpsam i jobben din?

Det at eg har tatt dette studieløpet sjølv gjer at eg mykje betre kan rettleie studentane om faget. Utdanning innan same fag som ein er studierettleiar i er ikkje naudsynt, men det er heilt klart ein fordel. Då eg var i Lillehammer jobba eg deltid som turistguide. Det antropologiutdanninga gav meg i den jobben var det å kunne vere fleksibel, tenkje utanfor boksen og kjenne sitt publikum. Antropologi hjelp ein med å få nye perspektiv på ting og det å skrive masteroppgåve gjer ein veldig god på sjølvstendig arbeid. Ein må ha god sjølvdisiplin for å fullføre sidan ein står for skrivinga og innhentinga av all data sjølv.

I bacheloroppgåva mi skreiv eg om skjønnheitsideal. Det var ei komparativ oppgåve kor eg såg på kor annleis desse ideala kan vere. Dette var noko eg ville vidareføre i masteroppgåva mi. Eg ende opp med å gjere feltarbeidet mitt i India hjå eit sikh-samfunn i Punjab. Inspirasjonen for å reise til India hadde eg fått etter å ha hatt Sant100 med Katinka Frøystad, som var India-eksperten på huset den gongen då. Først reiste eg på backpacking til India, som gjorde at eg vart fullt bestemd på å gjere feltarbeidet mitt der. Så temaet og området for feltarbeidet mitt var ikkje heilt tilfeldig, men det at eg ende opp med sikhar var nok det. Eg hadde knapt nok høyrt om sikhismen før eg reiste ned, men det var nok ein fordel. Det å reise der med heilt blanke ark og stille «dumme» spørsmål er ein veldig god måte å lære på.

Heilt til slutt, har du nokre tips til unge antropologistudentar når det kjem til å få ein fot innanfor arbeidslivet?

Ikkje ver så kritisk til deg sjølv og det du kan! Prøv å sette ord på dei viktige eigenskapane ein lærar i løpet av studiet: å sjå ting frå nye perspektiv, vere ein sjølvstendig oppgåveløysar, stille spørsmåla ingen andre kjem på, og at ein blir ein menneskjekjennar. Dette er berre dei generelle punkta som kjem i tillegg til spisskompetansen ein får i den faglege fordjupinga, både regionalt og tematisk, og ofte språkmessig. Det er alltid ein fordel å kombinere antropologien med andre interesser. Eg brukar min estetiske sans kvar dag, og det var i Kula Kula eg lærte meg å bruke redigeringsprogrammet InDesign som eg brukar når eg lagar brosjyrar eller skal lage collage til heimesidene til instituttet. Det å ta på seg eit verv som gjer at ein har eit ansvar er ikkje så ulikt det å ha ein ordentleg jobb. Ein skal ikkje kimse av det å ha arbeidserfaring, sjølv om det er eit frivillig verv innan ein studentorganisasjon. Eg var innom som illustratør i fleire studentavisar, som Studvest og Samviten, ved siden av Kula Kula. Det å skrive for dei gav meg òg god erfaring med å formidle sosialantropologi til folk utanfor faget, og det kan hjelpe ein med å sette ord på kvifor antropologi er viktig til ein potensiell arbeidsgivar.

Så, frå India, skjønnheit og sikhar, korleis ende du opp i den jobben du er i no og kva for jobbar har du hatt før?

Eg vart ferdig med graden min i 2013 og då reiste eg heimatt til Lillehammer. Då dreiv eg med eit bokprosjekt og med kunsten, så eg gav det to år før eg byrja å leite etter fast jobb. Eg hadde sjølvsagt deltidsjobbar, men det såg ikkje ut til å vere noko karriere å hente i Lillehammer utanom det å jobbe med flyktningar, som ikkje var heilt for meg. Etter dette vart eg kontakta av UiB for å drive rekrutteringsarbeid hjå vidaregåandeskular. Det var feltarbeidet mitt som gjorde at eg fekk tilbod om dette. Sjølv om det var «eksotisk» så omhandla det noko ungdom har eit tilhøve til i kvardagen sin. Så då kom eg attende til Bergen og reiste rundt på skular for å promotere faget. Dette, at eg hadde jobba deltid i informasjonsluka på fakultetet som masterstudent og at eg jobba eit år som miljøarbeidar på Voss FHS var relevant erfaring. Då UiB lyste ut stillinga som studierettleiar for bachelorstudentar hjå institutt for sosialantropologi, var eg snar om å søke. Sjølv om det var mange andre søkarar så fekk eg jobben og her sitt eg endå.

36

Reisebrev fra utveksling Vurderer du utveksling, men vet ikke hvor du vil dra eller hva det innebærer? Institutt for sosialantropologi anbefaler alle studenter til å dra på utveksling i et eller to semestre. Ved å bo i utlandet over lengre tid får man erfare kulturforskjeller og nye perspektiver som kan gi nyttig innsikt og en annen forståelse av faget.

Instituttet har flere utvekslingsavtaler rundt om hele verden, men her skal vi fått et innblikk i hvordan det er å være på utveksling fra to studenter fra UiB som begge har valgt å tilbringe et semester i Oseania.

ANNA KOKSVIK THORSEN Universitet i Bergen har fått en helt ny og eksotisk utvekslingsavtale med The University of the South Pacific i Fijis Hovedstad Suva. Jeg er den andre puljen UIB har sendt hit, og nå er jeg snart halvveis i oppholdet mitt «Down under».

Takket være kurset fikk vi knyttet lokalt bekjentskap og nettverk før semesteret begynte. Skolen krever at man jobbe jevnt med skolen, og av alle de utrolige spennende fagene man kan studere her i Fiji, har jeg valgt å fokusere på politikk. Politikk har en klar sammenheng med miljø, fordi viljen til å få til internasjonale avtaler som vil redusere skadene av økt havnivå er stor. Jeg tar nå tre forskjellige emner: Politics of human rights, International politics og Political leadership. De lokale sier at politikken her er korrupt, de virker misfornøyde med hvordan landet styres og skjønner ikke helt hvorfor du kommer fra Europa for å studere politikk. ”Well, you came to the right place” sier de ofte til meg med en sarkastisk tone. På USP har jeg flinke og engasjerte forelesere, som krever at vi som studenter har et kritisk

Foto: Privat

For meg var Fiji en liten prikk på kartet, midt ute i Stillehavet som jeg visste lite om. Ikke kjente jeg noen som hadde vært der før meg, og når du prøver å se det for deg får du assosiasjoner til ting som idylliske hvite strender og tropisk klima, men Fiji er så mye mer, og det får du oppleve som USP student. Noe av det som gjør utvekslingsavtalen til Fiji litt ekstra attraktiv er et introduksjonskurs. Dette ordnet UIB for de norske studentene fordi man føler seg litt hjelpeløse når man plutselig sitter der, i den tomme studentleiligheten, like før semesteret starter. Folkene her i Fiji, er fantastiske, og har vist oss hva Suva har å by på av kultur og opplevelser. Noe av opplegget i introduksjonskurset var akademisk, men resten inneholdt sang og dansekurs, bading i fossefallene, tur til museum og best av alt; et todagers opphold i en av de mange landsbyene utenfor byen, hvor folk lever et helt annet liv. Noe av det som fascinerer meg med Fiji er at mange av innbyggerne lever i disse landsbyene, og mange av de som bor i byene er opprinnelig fra en av dem.

Vi besøkte dem i husene deres og drakk kava. Kava er en grumsete brun drikke laget av røttene av pepperplante og vann, som gjør tungen nummen og gir en avslappende rus. Dette bruker de slik som vi bruker alkohol og valium.

I landsbyen fikk vi delta på deres kavaseremoni (som varer i 12 timer), tradisjonelle måltider, ritualer og dansing til det var natt.

37

INGFRID JOSEFINE TØRRESDAL Jeg er på utveksling til Townsville, Australia og studerer på James Cook University. Townsville er en liten by i Queensland som hovedsakelig er kjent for å ha et stort og bra universitet. Her i Australia bor jeg på campus på et sted som heter University Hall. University Hall er rett ved skolen, noe som gjør at jeg på under fem minutter kommer meg både på biblioteket og til alle timene mine. For meg som ikke gikk på folkehøyskole er ideen om at noen andre lager all maten din, vasker opp etter deg og tømmer søppelet ditt ganske digg, men også veldig uvant og ikke alltid så fantastisk i praksis.

blikk på pensum. Det er en interessant opplevelse å studere internasjonal politikk fra et helt annet perspektiv fordi man får et unikt innblikk i hvordan mennesker som bor på øyene i Stillehavet ser på resten av verden.

Når det kommer til politikken her i Fiji, har jeg inntrykk av at det styres nokså konservativt. Majoriteten i Fiji er kristne, mens 30–40% av befolkningen er Indiske Fijianere som er etterkommere av Inderne som ble bragt hit da britene koloniserte landet. De fleste Fijianerne er veldig religiøse, og dette er på grunn av tidligere europeisk innflytelse.

Opprinnelig hadde de sin egen religion, men har gått fra å være et folk med lite klær og mye tatoveringer, til at mange dekker til skuldre og knær og går i kirken hver søndag.

Strengt styre merker man til og med av å bo på campus.

Det er mange regler å forholde seg til. Gutter har ikke lov til å besøke jenter, og alkohol er strengt forbudt på campus.

Man får litt følelsen av at man blir 16 år igjen av å komme hit. Spør man lokale med kjennskap til USP kan de fortelle at før de innførte disse reglene var det mye slåssing og gravide jenter på campus.

Jeg bor sammen med over 300 mennesker, de fleste er rundt 17-18 år som kommer rett fra videregående her i Australia, men det finnes noen fra andre steder i verden også. For en antropologstudent er det morsomt å observere de yngre studentene som hver helg prøver å få eldre

Foto: Privat

Ting som homofili og abort er ikke akseptert av staten, men hva som er akseptert sosialt er noe helt annet. Noe av det første du opplever ved å bo i Suva er et tydelig utbredt homofilt og transseksuelt miljø. Det kan virke som at mange er svært opptatt av å vise at de er homofile, og at det å kle seg androgynt er en stor del av identiteten til mange. Noe av de kule tingene du kan oppleve her i Suva er for eksempel Drag show. Bedre underholdning skal man faktisk lete lenge etter, og det fine er at dette ikke bare er noe folk fra drag-miljøet går på, her finner du derimot alle slags mennesker, og alle digger det!

38

studenter til å kjøpe Goons (fire liters dunker med billigvin som blandes ut med brus) til dem. Det er som å se Victor Turners liminalitetsfase der de unge studentene sammen har flyttet fra foreldre og foresatte, og inn i et communitas hvor de ikke er barn, men heller ikke voksne. Her går de igjennom nedbrytningsritualer for å finne sin plass, et av disse er initieringsritualet «Hazing» kjent fra amerikansk College kultur. Under dette blir de lenket sammen, dynket i alkohol (for dem over 18 år) og lært «war cries». «Matter out of place» er også et begrep som ofte dukker opp i hodet mitt her jeg går rundt og vandrer i 35 grader. For eksempel så tenker man liksom ikke helt på det at professoren sin har tær. Dette var en tanke som falt meg inn en dag i Medical Anthropology. En professor skal liksom ikke ha tær, tær er liksom ikke en del av den rollen.

trodd at jeg skulle lære om oppstandelsen til taksonomi og biologien til korallrev, men sånn ble det visst. Det er utrolig stilig å lære om relasjonen mellom menneskelig og ikke-menneskelig subjektivitet i stil av De Castro og Willerslev og forskjellen mellom habituering og domestisering. Det fjerde og siste faget mitt er svært ulikt de tre andre, og omhandler hovedsakelig «Indigenous Knowledge». Det som gjør dette faget så utrolig spesielt er at vi lærer mye gjennom å bruke kroppen og være i omgivelsene. En av «forelesningene» våre gikk ut på å lære og kaste boomerang og spyd, slik de brukte og enda bruker til jakt. Vi skal senere gå en heldagstur, «bushwalk», inne på Aboriginal territorium, noe jeg gleder meg utrolig mye til.

Jeg har utviklet en stor respekt og beundring for Aboriginal og Torres Strait Islander Peoples og deres kunnskap gjennom studiene mine her.

Hovedfagene mine er Forensic Archaeology og Medical Anthropology, og i tillegg tar jeg Culture, Knowledge and environment og Linking Indigenousness. Da jeg satt i Norge for å velge fag falt valget på det som hørtes spennende ut, og et av de var Forensic Archaeology. Fra sofaen min i Bergen kunne jeg se alt for meg. Jeg skulle lære å løse mord, grave opp hodeskaller og fange seriemordere. I realiteten er det veldig tung anatomilære men dette faget er noe av det mest fascinerende jeg har vært borti, selv om jeg ikke får fange seriemordere. Jeg valgte i tillegg medisinsk antropologi, noe som er stappet med Foucault, Scheper-Hughes og biomedisin. Det er et ganske tungt fag, men det er spennende å lære om hvordan kroppen og hjernen fungerer og hvorfor vi har blitt som vi er.

For meg har det å dra på utveksling alene vært en utfordring. Helt siden våren 2016, i faget Sant103, har jeg vært i en god kollokviegruppe. Jeg har alltid hatt noen å diskutere med som var på samme nivå som meg. Ingen spørsmål var dumme og jeg fikk alltid tilbakemeldinger og en klapp på skulderen. Nå sitter jeg her, ingen klapper meg på skulderen, ingen kommer med forslag om hva ting betyr og jeg stiller mer dumme spørsmål enn jeg har vokabular til. Det er artig med det, når du sitter der på seminar og en haug med folk fra Australia og USA ser på deg, og plutselig kan jeg ikke et ord på engelsk. Selv om jeg bare har bodd her i litt over en måned har jeg opplevd og lært mye fantastisk, men jeg må innrømme at i skrivende stund så er det ikke en selvfølge at alt går helt etter planen. Det er gøy å bo i Australia, men det er litt vanskelig også.

Det tredje faget mitt handler om kultur, kunnskap og miljø som er innenfor biologisk antropologi. Aldri hadde jeg

39

ATINGTING Kullfølelse er en kul følelse, men…

Atingting er tilbake! I dag skal jeg snakke om kull. Og da mener jeg ikke kull som i bergarten kull. Jeg snakker om kull som i tilhørighet blant studentene som studerer antropologi sammen. Kullfølelse.

skape en bedre kullfølelse! I tillegg vil studentene kunne føle større mestring når de får flere utfordringer (og det er jo en kul[a] følelse!). Og da er det jo mer fristende for en student å fortsette å studere.

Helt tilbake til Kula Kulas utgave i 2008 kan en lese om utdanningsreformer for sosialantropologistudiet. Målet har vært å hindre frafall ved å skape en bedre kullfølelse blant studentene. Slik Atingting forstår det, var endringene i den siste utdanningsreformen blant annet at

(Nå kan det hende instituttet får lyst til å slå hardt på meg fordi de er uenige. Det går fint. Jeg er laget for å trommes på. Atingting har hørt mange studenter, gjennom flere kull snakke i gangen når de venter på heisen, om manglende tilhørighet til studiet- så nå følte jeg de var på tide å tromme litt om det).

• Innføringsfaget i sosialantropologi reduseres til 10 studiepoeng, og er ikke lenger obligatorisk.

• Den obligatoriske delen av studiet ble redusert til 90 studiepoeng.

• Det ble et fastlagt, obligatorisk løp bestående av seks 15-poeng emner.

• Faghistorie forsvant som eget fag, men ble inkludert i de ulike emnene.

• Det ble to store eksamener i semesteret istedenfor fire mindre. (trom i vei, if I’m wrong) Joda, dette virker jo fint i seg selv, men hva dette har å gjøre med kullfølelse er jeg usikker på? Atingting forstår at et fastlagt, obligatorisk studieløp skaper en tettere tilhørighet blant studentene. Men, har instituttet tenkt på at manglende kullfølelse og mye frafall kan skyldes at det er få obligatoriske oppgaver og lite undervisning?

Om instituttet ønsker å utdanne gode antropologer og ikke bare antropologer, hadde det kanskje vært en god ide å stille høyere krav til studentene? Atingting har hørt om studenter på utveksling som har hatt enda større læringskurve fordi andre universitet har stilt høyere krav til dem. Kanskje instituttet skal prøve seg på flere obligatoriske oppgaver, flere forelesninger, flere seminar og flere gruppeoppgaver? Dette hadde vert en vinn-vinn situasjon for studentene og instituttet. Studentene blir enda bedre rustet til eksamen (og denne kullfølelsen blir enda sterkere siden man har flere studierelaterte oppgaver sammen) og instituttet utdanner enda bedre antropologer!(BA DUM tsss) Og, jajajaja. Atingting VET at man som student har MYE ansvar for å lære pensum selv. Men slik frafallet er i dag, og har vært de siste årene så har instituttet et ansvar for å få studentene til å bli. Det kan kanskje virke veldig lovende å prøve å pusle sammen enda bedre emner og liknende, men denne gangen tror Atingting at flere obligatoriske oppgaver, seminar og forelesninger vil 40

BLI MED I FAGUTVALET

fagutvalg@sosantr.uib.no www.facebook.com/FUsosantUiB

Fagutvalet for sosialantropologi er bindeleddet mellom studentane og institutt for sosialantropologi. Om du som student er misfornøgd med noko eller har ein ide du vil vidareformidle til instituttet, kan du kome til oss.

Vi arrangerer quizkveldar, filmkveldar, studietur, faglege seminar og interne/eksterne festar. Som medlem av fagutvalet kan du vere med å planlegge aktivitetar du synest er kjekke eller aktivitetar du saknar i studietida!

Frå eit seminar der vi inviterte antropologar i arbeidslivet.

Foto: Ståle Knudsen

Vi har alltid lyst til å få med oss nye medlemmar! Ved semesterstart held vi konstituerande møte som blir annonsert på studentmail og Facebook. Dette er eit utforplikta møte som er opent for alle studentar. Har du lyst å vere med å bestemme kor neste studietur skal gå? Vil du ha støtte til å arrangere seminar om eit tema du interesserer deg for? Har du lyst å påverke studiekvardagen din? Eller kanskje du er god på å lage festar? BLI MED I FAGUTVALET! Har du nokre spørsmål? Send ein mail til fagutvalg@sosantr.uib.no og lik oss gjerne på www.facebook.com/FUsosantUiB.

Fagutvalet våren 2017.

Foto: Privat

Frå fagkritisk dag som er arrangert av fagutvalet, i år var tema antropologi og samfunnsansvar.

Foto: Fartein Hauan Nilsen

Vinnarane av påskequiz på vårens antropologifest Foto: Susann Smørdal

Frå vår studietur til Riga.

Foto: Privat 41

KJÆRE LESAR No vert det enklare å bidra til Kula Kula! Det er berre til å sende inn bidrag! Totalt skal 44 sider fyllast og redaksjonen sett stor pris på hjelp. Bidrag i form av artiklar må sendast inn tidleg i semesteret, helst i løpet av dei to første månadane. Bidrag i form av bilete må me ha innan tre veker før sleppfesten. Planlagt dato for trykking og sleppfest vert offentleggjort på vår facebookside tidleg i starten av kvart semester. Artiklar som kjem inn utan bilete/illustrasjon risikerer å kome på trykk utan dette. Meir info om korleis ein skal skrive for Kula Kula kan du lese her: http://kulakula.org/skrive-for-kula-kula-writing-for-kula-kula/ E-postadressa vår er kulakula@sv.uib.no og han er ope for innsending av bidrag året rundt. Innsending etter gitt «tidsfrist» vil kome på trykk i neste utgåve igjen.

Ein ekstra stor takk til alle bidragsytarar!

Det hadde ikkje vore noko Kula Kula utan dykkar hjelp!

Ta del i antropologifellesskapet!

Norsk Antropologisk Forening (NAF) er en medlemsorganisasjon for antropologer og tilbyr studentmedlemskap!

NAF utgir Norsk Antropologisk Tidsskrift (NAT) og administrerer nettsiden www.antropologi.org.

Foreningen arrangerer i tillegg en nasjonal fagkonferanse hvert år.

Årskonferansen er et møtested for antropologer i alle yrker, nyutdannede, etablerte forskere så vel som masterstudenter. En unik anledning, hvor antropologer med ulik bakgrunn inviteres til å holde innlegg i ulike arbeidsgrupper, knytte nettverk og utvikle faglighet. Som medlem i NAF betaler du en redusert konferanseavgift.

42

For å bli medlem, meld deg inn via våre nettsider www.antropologi.org/ om-naf/bli-medlem PRISER (PR. 2017)

FULLT MEDLEM: KR 700 STUDENTER: KR 410

VIL DU BLI MED I KULA KULA? Redaksjonen har behov for skribenter, fotografer, illustratører m.m., og vi kan friste med mange spennende verv som redaktør, økonomiansvarlig, utformingsansvarlig osv. for deg som ønsker litt ekstra ansvar. Kanskje Kula Kula er den perfekte studentorganisasjonen for nettopp deg?

Få ut fingeren og heng deg på!

Lurer du på noe kan du sende e-post til kulakula@sv.uib.no eller melding til Kula Kula sin facebookside. Det holdes et uforpliktende infomøte på starten av hvert semester som annonseres gjennom Facebook. Alle er velkomne!

43

kulakula@sv.uib.no www.facebook.com/ kulakulatidsskrift

STUDIER I UTLANDET: ARGENTINA

Spansk språk, Spanskamerikansk litteratur, CSR & Sustainability CSR Management, Filosofihistorie med miljøfilosofi

NICARAGUA

Spansk språk og latinamerikastudier, Flerkulturell pedagogikk

VIETNAM Utviklingsstudier 1

GHANA

Globale miljøstudier, Utviklingsstudier 2

INDIA

Antropologi og religionsstudier, Freds- og konfliktstudier Gjør deg klar til fremtidens globale arbeidsliv. Sammen med norske og utenlandske universitetspartnere tilbyr vi engelskspråklige akademiske studier med høy kvalitet og relevans, for studenter og forelesere fra hele verden. Les mer: www.kulturstudier.no

UNIVERSIDAD NACIONAL DE S A N M A R Ti N

university of cape coast

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studium

.no

University of Danang