SENK FARTEN – BARNDOM PÅGÅR
Line Melvold (red.)
SENK FARTEN – barndom pågår
© 2026 Kommuneforlaget AS
1. utgave, 1. opplag 2026
Omslagsillustrasjon: © Lisa Aisato
Omslag: have a book
Sats: have a book
Trykk og innbinding: Bokstav og Bilde AS
ISBN: 978-82-446-2447-3
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med Kopinor. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsog straffeansvar.
Kommuneforlaget
Postboks 1263 Vika 0111 OSLO
Telefon: 24 13 28 50 www.kf.no
Henvendelser vedrørende utgivelsen rettes til: kundeservice@kf.no
Tilbakeblikk
Dette er en bok om tid, og om å senke både farten og skuldrene – for på den måten å gi barndommen tilbake til barna. Da covid gjorde sitt inntog, ble vi alle tvunget til å trykke på pauseknappen. I det oppsto et verdifullt innblikk i hva som skjer når vi faktisk stopper opp og prioriterer annerledes. For det er jeg takknemlig – for pauseknappen, ikke viruset.
Takk er på sin plass.
«Hva er du takknemlig for i dag?» henger det på dørene i barnehagene jeg er virksomhetsleder for, inspirert av kongens nyttårstale. En mamma fortalte at da plakaten ble hengt opp, var det som et lys i hverdagen hennes. Hun tok, og tar med, spørsmålet videre inn i dagen når hun har levert. Barnehagen gjorde en forskjell i livet hennes i en vanskelig periode i livet. Jeg er svært takknemlig for alle foreldre som velger å dele, og slippe oss inn i livene deres. Vi er som en stor familie.
Vi er mange som står i dette arbeidet sammen. Gjennom flere år har kollegaer i Barnas Have vært viktige støttespillere, og nye samarbeid med kollegaer i Hårkollen barnehage har gitt enda flere perspektiver. Slik merker jeg også hvordan tiden går – og hvordan erfaringer får vokse fram i fellesskap. Samtidig skylder jeg en stor takk til alle barn og foreldre som, på hver sine måter, har vært våre viktigste læremestere.
På de neste sidene møter dere flere av dem som har vært med å forme arbeidet.
Lene Holte og Lene-Marie Monrad-Hole har vært med i Styd kommunikasjon fra starten. Dere imponerer meg igjen og igjen – takk for at dere står på og er mine «grevlinger». Christine Wallumrød, som arbeider både i Styd og som pedagogisk leder, er en daglig kilde til støtte og inspirasjon. Paul-René Davidsen
Pettersen deler både kontor, refleksjoner og kapitler med meg. Lene Hole og Karin Sønstebø er styrerkollegaer og viktige refleksjonspartnere, og sammen med Kine Storejorde har jeg hatt gleden av å holde forelesninger om tilvenning i barnehagen. Og jeg er takknemlig for at Birger Emanuelsen har skrevet prologen. Jeg har i lang tid gledet meg over å lese bøkene hans.
Det er nettopp i møtene mellom oss – rundt bordet, i samtaler, i uenigheter og i felles undring – at denne boken har tatt form. Tankene, diskusjonene og refleksjonene dere nå holder i hendene, springer ut av dette fellesskapet.
Redaktøren vår, Anneli Niemi, har vært en tydelig følgesvenn gjennom hele prosessen. Det er vi takknemlige for.
Og. Jeg er takknemlig for flokken min.
Thea, Hedda og Frida – verdens beste døtre.
Emil og Mina – for en gave dere er.
Morten – du er tålmodig. Takknemlig for oss to.
Jeg håper lesingen gir mening.
Hjemme, Line
Kine
KAPITTEL
Karin Sønsteby & Line Melvold
Hva
Økt
Frigjørende
Paul-René
Gode barnehager kan, på sitt beste, verne om barnets nåverdi. De setter av tid og rom som ikke skal regnes om i nytte, ikke nå og ikke senere.
Vårt første hjemland
Birger Emanuelsen
For et par år siden syklet den yngste sønnen vår og jeg på den smale veien ut mot Spornes, her på øya hvor vi bor. Han strevde litt med underlaget, rullesteinene som stakk opp av grusen, vinglet, snudde seg for å snakke. Det er ingen som kjører bil på de veiene, så jeg lot ham vingle. Da vi kom forbi barnehagen, begynte han å fortelle om et hemmelig sted han og kameraten hadde i skogen, et sted med blåbær. Det er bare han og jeg som vet om det, sa han, og Hedvig, da. Men hun sier ingenting. Han forklarte at blåbærene vokste ut igjen med en gang. Du spiser så mye du vil, og så vokser det ut. Det går ikke tomt.
Han bor i et land jeg ikke lenger kan komme inn i.
Hos forfattere som Tove Ditlevsen og Edvard Hoem skrives barndommen fram, ikke som forløper til voksenlivet, men som noe ganske annet: en tid med egne lover og en egen geografi av hemmelige steder.
Vi snakker som regel om barnehagen og skolen som forberedelse: til arbeidsliv, til mestring, til borgerskap. I et utviklingsperspektiv er argumentene konkrete og sterke. Tidlig barnehagestart er godt for språkutviklingen. Et ekstra år på
skolen øker en kvinnes inntekt gjennom livet med rundt ti prosent. Jenter som fullfører videregående, gifter seg senere og får færre, friskere barn. Mødre som kan lese, vaksinerer barna sine i langt større grad. Lese-, regne- og samfunnskunnskap er fundamentet voksenlivet hviler på. Takket være dem, kjemper vi oss ut av mørket, ord for ord.
Alt dette er sant. Og alt sammen er framtid.
Det barnehagen og skolen i tillegg gjør, og det jeg etter mange år som forelder, lærer og fotballtrener tror er enda viktigere, er noe annet. Gode barnehager kan, på sitt beste, verne om barnets nåverdi. De setter av tid og rom som ikke skal regnes om i nytte, ikke nå og ikke senere. De sier til familien og til markedet at dette mennesket ikke er arbeidskraft. Disse timene tilhører barnet selv.
Min yngste sønn gikk i en liten gårdsbarnehage helt på sørspissen av øya vår.
Store furutrær, en tumleplass av røtter og rullestein, et par geiter, en sandkasse uten tegnet plan over hva som skulle bygges. Den første dagen vi var der, på tilvenning, spurte en av de ansatte hva han likte å gjøre. Klatre og hoppe, sa jeg. Ti minutter senere kom samme ansatte bærende på ham; han hadde klatret og hoppet og slått hodet i en stein, og vi endte på legevakta.
Det var en perfekt start.
Og dagen etter gledet han seg til å komme tilbake. For barnehagen var et sted hvor ungene fikk klatre og hoppe, slå seg og reise seg. Store uteområder, geiter og dyr, planter og blomster, skog og bålpanne og kjøkkenhage og traktor. Det var rett og slett en barnehage som slapp barna løs i verden.
Filosofen Arne Johan Vetlesens treårige sønn hilste på bjørketrærne langs skogstier og sa «ha det» da de gikk videre. Han snakket med dem som med levende vesener. Et par år senere var det slutt, gutten hadde lært at trær er ting, ikke kommunikasjonspartnere. De færreste av oss husker selv den