Vandreutstillinger

Dummy

www.kolonforlag.no

c e c i l i e l ø v e i d Va n d r e u t s t i l l i n g e r D i k t

cecilie

Va n d r e u t s t i l l i n g e r D i k t

løveid

cecilie l øveid

Vandreutstillinger Dikt

:k

kolon forlag

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2017 Omslag: Aud Gloppen / Blæst Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2017 Trykt hos Livonia Print, Latvia 2017 Papir: 100 g Munken Premium Cream ISBN 978-82-05-47721-6 Alle henvendelser om denne boka kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4, Boks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

noen av 18. oktober-maleriene Gerhard Richter, 18. oktober, 1977, 1988. Olje på lerret, 15 malerier.

I En menneskekø snodde seg ti ganger rundt Neue Nationalgalerie da bildene kom til Berlin.

Gerhard Richters Baader-Meinhof-malerier, femten i tallet, basert på fotografier, i hellig henging hang hengt.

Det så ut som om køen ville løfte huset.

Jeg ville se Gudrun. Å være nær og rammes inn, å være nær og rammes.

Først Jugendbildnis, et maleri av et barn, bare et barn, i hvert fall en svært ung Ulrike Meinhof.

Hun kunne vært meg, da jeg hadde grønn ruskinnskåpe.

Mirakelkommisjonen arbeider.

Noen prøver å trykke leppene mot bildet.

11

II Jeg ser Gudrun Ensslin på fengselsbilder.

De var i bladene, og Gerhard Richter kopierte, forstørret og malte dem.

Først det ene kinnet, så det andre kinnet.

Snudde hun seg for brått for politiet, der i gangen, snudde hun seg som en fotomodell?

Gudrun skulle vært en helgen, men jeg kjenner ikke reglene for helgenkåring, jeg vet bare at hun har hatt det vondt, og hva forlanger de mer, helbredelser?

Helgenkommisjonen og Mirakelkommisjonen arbeider. Å være nær, å skamme seg, snu seg. Henge. Dø.

Slengt på gulvet.

Gerhard Richter, var hun en venn?

Kanskje kjæreste i min fantasi?

Et menneske, i live i Berlin.

Gjennom kopi ble hun maleri.

På det siste bildet bærer hun hodet som om hun gråter.

Dette er de mest dyrebare bildene som finnes fra vår tid.

12

III Jeg har noen spørsmål til denne scenen.

Spiraler av folk omkring en bygning.

En elv. En by.

Berlin?

Og hvordan skal jeg komme inn i bygningen.

Det evig mystiske med kunsten, at det er et arbeid å komme inn.

Hvorfor blir disse bildene så attraktive for oss.

Skyld velter opp. Skyld!

Hva er det som foregår.

Jeg har flere spørsmål.

Hva veier bildene og hva veide hun?

Helbreder de?

Kan bilder vekke døde til live?

Gråter bilder? Pipler det blod?

Kommer det melk nå?

Hva med sultestreik, tvangsmating?

Og kommer noen for å drive det onde på flukt?

Og alle som tviler på at en rose kan springe ut på julaften, og at Europa blir verden igjen.

Tror de på kunst?

13

IV Der Stoff, aus dem die Kunst entsteht.

Jeg vet at hvis du skal forstå dette diktet, blir jeg nødt til å fortelle om kvaliteter, bearbeidelser og forelskelser, like skjellskinnende og lysende som at en kvinne snur seg i en gang på politihuset.

Dødsmerket, blitset, men malt med fineste mårhår, med anstrengelse, med herrehender, med romantisk lengsel, frykt, avsky, vær helgen for en dag, helgen i en bil, helgen på et gulv, helgen på plakat.

Bildet ble sølvaktig grågrønt, grisaille.

Utvisket, nesten borte, er hun, hemmelig er hun.

Kan grå lyse. Gråt kan lyse. Men engler kan rote seg bort.

I katalogen min var det glemt en smørkniv.

Fettet gjennomtrengte papiret, som et formastelig møte med Gudrun, skulle jeg heller si.

Kniven faller på gulvet.

14

V Dette er en liten platespiller.

Det heter Plattenspieler.

Det ligger noe under platetallerkenen, sier Gerhard Richter.

Som et ufødt dikt er den frekke mekanismen noe annet.

Tenker du også at dette må være platespilleren til Andreas Baader i fengselet?

Ingenting snurrer, det er ikke tiden som bølger videre det er dødens gru. Ingen annen låt i disse rillene enn død, dessuten er det en B-side.

Bildene mine er klokere enn meg, sier Gerhard Richter, men med denne platespilleren i rommet kan alle føle seg dumme.

Jeg synger heller «Wonderful Tonight», leser Den Lille Prinsen, det om elefanten inne i kvelerslangen.

Grammofonplater vekker morsfølelse, ikke sant?

Her synger ikke Eric Clapton, det var ikke han som lå på gulvet. Det var Andreas Baader.

Alt jeg gjør, gjør jeg for siste gang. Alt jeg gjør, gjør jeg for første gang, og det jeg ser, er det du viser meg.

Dette er et bilde av en pistol.

15

VI Her ligger de alle.

Her ligger hun med sitt eget tau, i en Gudrunseng.

Hun skal til MoMA. Vi skal fortsette å glane på terroristen.

Hun skal helbrede.

Hun skal glede.

Hun skal glefse.

Et fly går inn for landing i New York.

Byens solnedgang. En fakkel.

Gudrun i en kasse som tåler fra 35 minusgrader opp til 60 plussgrader. Dette er fraktkasser, pakket mykt med kunnskap og diskresjon.

Hun er en svane.

Hun skal aldri få fred.

Handler det ikke bestandig om å tilfredsstille våre følelser?

Bildene gir oss aldri fred.

De glefser vakkert som svaner.

Der Stoff, aus dem die Kunst entsteht.

16

torvmyr, jæren Kitty Kielland, Torvmyr, Jæren, 1900. Olje på lerret.

Kan du bebreide deg selv for det øyeblikket du blir forelsket?

Når det endelig begynner å surkle?

Du speiler deg.

Og alt renner i veien for alt?

33

trøst De sto på fergen til og fra og gråt på fergen til og fra.

Noen sto på fjordens bunn som siv og noen lå i vannet, noen fløt under vann, noen lå på stien, noen gjemte seg under hverandre, noen er døde, noen er levende, noen er blodige, noen er knekket, noen står på fergen til og fra; det går nok.

Men se: Noen kommer flyvende lavt over vannflaten: Det er Teskjekjerringa med sus i serken. Det er Knerten som synger, det er Blåfjellnissene som hoier og danser, det er Labbetuss, han har bursdag, det er tøffe Tøfflus som kommer, han snurrer film, der kommer Klatremus lillemann, han har Egner-striper og gitar, der kommer Karsten og Petra, selv om de strengt tatt er litt for unge til dette. Ingen vet hva som skal skjules for alltid, og hva som må huskes og fremheves, og når det skal komme svar på vanlige spørsmål.

Men de trøster så godt de kan, disse englene.

De er der for alltid på fergen, til og fra, til og fra, når du gråter på fergen, til og fra.

51

svarte bilder Fransisco Goya, Hunden, 1819–1823.

Veggmaleri (av olje) overført på lerret.

Til Hassel, nabohund

Hund.

Jeg har tatt en telefon til Shakespeare, og han er helt enig med meg: Du bør ikke bli med inn.

Det er noe med hjemmet mitt jeg ikke kan vise deg.

Det er derfor jeg ikke ber deg hjem til meg.

Det er derfor jeg bare kikker på deg mens du roter rundt i kveldingen med den flassete fotballen og vennen din som røyker.

På begge sider av kjøkkendøren har jeg kopiert Goya, bilder som Goya malte på veggen sin hjemme hos seg selv da han var en gammel mann, og ferdig med søte hoffdamers plir.

De kalles hans svarte bilder. Pinturas negras.

Kort sagt, det ene forestiller kvinner som er noen slags hekser, eller norner. Det andre er bare en hund.

Kanskje en hund i krigstjeneste.

Det vil si, vi ser bare hodet på hunden.

Men det hundehodet er nok. Det er nok! Bare snuten er nok.

Bare øynene er nok.

Nok til at bildet er et bilde du ikke skal se. Du skal holde deg borte.

For det er ditt hode. Det er ditt hode med øyne som ber om hjelp.

Bildet tolkes som en hund i dødskamp, synkende i kvikksand.

Eller druknende, ingen vet.

Kanskje han også var en hund som alltid skulle trenes i mørke.

65

strek Jan Groth, Bergen Kunsthall 2017. Gobelin, tegning, skulptur.

Så starter den forkullede dagen.

Hjulene på stolen tar et skritt.

Kullstøv faller på den store foten.

Han reiser seg og lar ikke strekene møtes; viser med armene hvordan strekene ikke møtes.

Han vil være linje tynnere, tar et skritt selv. Skjelve.

Det kan bli så stille.

Snart blir jeg fremmedkriger, sier han, ber om å få satt strekene, dødens stylter, fint opp mot veggen.

75

Dummy

www.kolonforlag.no

c e c i l i e l ø v e i d Va n d r e u t s t i l l i n g e r D i k t

cecilie

Va n d r e u t s t i l l i n g e r D i k t

løveid