Stein Sørensen: Brønnøya

Sørensen. Brønnøya.qxp 22.10.2020 12:21 Side 1

Mai 2020. Realitystjernen Maria Ruge myrdes under en fest på Brønnøya utenfor Oslo. Milliardarving Jon Holm Matsen blir tilsynelatende et tilfeldig vitne til mordet. Matsen frykter at motivet for drapet ligger i hans egen fortid og i de hemmelighetene han har levd med i 19 år. Slik begynner en eventyrlig etterforskning av egen hukommelse, oppvekst, studietid og identitet, på jakt etter svarene på hvordan Jon Holm Matsen kunne ende opp ved Maria Ruges døde kropp.

Stei n S ø r e n s e n, født 1976, bosatt i Oslo. Han debuterte med romanen 4 i 2016. For boka mottok han Maurits Hansen-prisen – Nytt blod, en pris for beste krimdebut. Boka fikk generelt svært god kritikk. Brønnøya er hans andre bok.

STEIN S ØREN S EN

stein sørensen

Brønnøya

Brønnøya Roman

Brønnøya er en bok om skyldfølelse og samvittighetsgjeld, om familie, arv, og hvitvaskede formuer, om feilslåtte forelskelser og farlige forbindelser, og om forsøket på å skjule egne motiver for seg selv og andre.

Om 4 (2016) «Rå, spennende og grensesprengende smart gangsterroman fra Oslo om barndomsvenner som har lurt hverandre ut på skrå bredder.»

Stein Roll, Adresseavisen «Han har skrevet en krimroman for den som ikke nødvendigvis liker krim. Og en grublende bok for den som ikke vanligvis leser filosofi. […] Det er kort sagt underholdende å lese Sørensens prosa, enten han lar de villeste actionscener utspille seg eller han siterer Georg Johannesen og David Foster Wallace. Eller når han driver gjøn med navn fra samtidas kjendisgalleri.

Han er en digresjonenes mester og lar den retrospektive historien være spekket med avbrytelser, forklaringer, utdypninger, essaylignende betraktninger, aforistikk – mens han stadig bringer dramaet nærmere nåtida, der det forløses i et blodig klimaks.»

Fredrik Wandrup, Dagbladet «Denne suverene balansegangen mellom spøk og alvor gjør 4 til den beste norske krimboka på en god stund.»

Geir Rakvaag, Dagsavisen «4 er en kriminelt god roman fra en debutant jeg gleder meg til å følge videre.»

A n n e S c h ä f f e r , Ta r a

Foto: Elen Sonja Klouman Illustrasjon: Torgeir Husevaag Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg |Exil Design

:k

:k

stei n sørensen

Brønnøya Roman

:k

kolon forlag

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2020 Omslagsdesign: Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg | exil design Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2020 Papir: 70 g Creamy (2,0) ISBN 978-82-05-52985-4 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

av stein sørensen 4. Roman, 2016

del 1

Øya

Døvt er ditt øre, blindt ditt øye, blind din sjel.

Sofokles Kong Ødipus

«Tell me, for Heaven’s sake,» I exclaimed, «the method – if method there is – by which you have been enabled to fathom my soul in this matter.»

Edgar Allan Poe The Murders in the Rue Morgue

kapittel 1 tilskuereffekten

Jeg sto der da hun ble drept. Jeg klarte ikke å stoppe det.

Hvordan ble jeg en slik person? Jeg kan ikke huske at jeg var slik som barn, men i en alder av tjuefem år arvet jeg et tisifret beløp, og siden jeg oppdaga hvor de pengene kommer fra, har jeg følt meg tilgriset av dem. Pappa gjorde selvsagt ingen drittjobber selv, men han utførte tjenester for folk med blod på henda, folk med tilknytning til organiserte kriminelle miljøer. Jeg har aldri gått til politiet eller på andre måter gjort noe med denne kunnskapen, og jeg klarte heller ikke å si fra meg arven.

Om jeg hadde evnen til å handle, til å gripe inn og stoppe meg selv og andre, mista jeg den da jeg ble rik.

Arvens størrelse var slik at den tok fra meg realitetsfornemmelsen. Med åra har det gjort meg lettere paranoid, og jeg innrømmer at det hender jeg forestiller meg ting, men det er aldri uten rot i virkeligheten.

Så når jeg i tida etter drapet ble sikker på at min egen familie var involvert i hendelsene som leda til mordet, tror jeg ikke det er en vrangforestilling. Jeg tror fremdeles jeg kunne forhindra drapet om jeg hadde gått til politiet langt tidligere.

Det er tragedien.

Det er jo ingenting galt med tenkeevnen eller sansene 7

mine. Jeg både hører og ser det som skjer omkring meg.

Problemet mitt er snarere at mine følelser og forestillinger stiller seg i veien for tankene. Alle terapeutene jeg har snakka med, har advart meg om at jeg lar meg passivisere fordi jeg mistror det jeg selv vet og sanser.

– Det er som med Ødipus, sa en coach jeg gikk til.

– Ødipus så ikke realitetene, enda de lå der rett foran ham, for han tolket dem feil.

Jeg går ikke til den coachen lenger. Jeg trenger ikke slike forvirrende og ubehjelpelige analogier. Det finnes så mange teorier, metoder og forklaringsformer at det er til å bli sprø av. En terapeut fortalte meg at det er normalt å la seg passivisere når noe voldsomt skjer.

Det er derfor du ikke ringer politiet selv om det høres ut som naboene skal ta livet av hverandre, eller at du blindt passerer den narkomane som ligger i en merkelig stilling på fortauet.

– Og når ingen griper inn fordi alle forventer at andre vil gjøre det, kalles det tilskuereffekten, sa terapeuten, og jeg tenkte: Den effekten lider jeg av.

Jeg er en tilskuer og observatør, ingen deltaker og hovedperson. I høyden kan jeg brukes som sidekick og håndlanger. Det er ingen skam. Jeg tror det er figurer av min type som er limet i samfunnet. Vi som ikke stikker oss fram, men binder ting sammen ved å holde på og holde ut og slik gi stabilitet til kaoset som er vår samtid.

Skjønt, kanskje er figurer som meg selve årsaken til dette kaoset. Jeg har ikke vært meg selv siden jeg i en alder av tjuefem mista begge foreldrene mine i en bilulykke. Det er nitten år siden. Kort tid etter fikk jeg vite at pappa etterlot meg en formue. Det var også et sjokk.

8

Jeg ante ingenting om pappas penger. Hjemme hos oss ble det aldri kjøpt en ting for mye. Vi spiste kneippbrød til frokost og fiskeboller til middag. Svarthvitt-TV hadde vi til langt utpå 80-tallet. Pappa skjulte formuen for alle, også for de nasjonale myndighetene i landa han opererte i. Verdiene befant seg splittet opp i et nettverk av postboksselskaper, og disse var det jeg med ett sto som eier av. På toppen av det hele etterlot han seg et lass med dokumenter som avslørte inkriminerende detaljer om kunder og forretningsforbindelser.

Det var livsforandrende lesning. Svart på hvitt sto det å lese at min families formue stammet fra kriminelle forhold og forbindelser. Min spontane reaksjon var helt i tråd med familiens tradisjoner: Jeg ville skjule alt, og dermed gikk jeg verken til politiet eller media. Snart var det blitt for seint å gjøre det. Jeg er kanskje arvelig disponert for slikt, for det har falt meg overraskende naturlig å holde på den hemmeligheten. Selv den vedvarende bekymringa for å bli avslørt har jeg levd godt med, det vil si, til den bekymringa fikk nytt liv den natta for snart åtte dager siden da jeg ble tilskuer til et drap.

Tilskuer er ordet. Jeg sto der i mørket i mainatta og registrerte med alle sanser at noen var i ferd med å bli slått i hjel, og jeg klarte ikke å gripe inn.

Det var som om jeg observerte det hele på avstand, som om viljen og tankene var skilt fra kroppen som sto der. Bevisstheten var klemt inn i et trangt glassrør. Jeg fikk ikke tak på det jeg så og hørte, fingrene sklei av som mot de glatte veggene i en brønn, og jeg var ute av stand til å klatre opp og gripe inn i det som foregikk der oppe i verden.

En håndfull ganger har jeg stått i situasjoner der jeg 9

har mista kontrollen over viljen og tankene. Det er ille i seg selv, men verst er det likevel når armer, bein og kropp handler uten at jeg klarer å styre det. Når det skjer, føler jeg meg som et monster.

Frykten for det monsteret har forfulgt meg gjennom åra. Jeg forsøker å holde det på avstand, men jeg vet jeg har det i meg. Alle mennesker har det. Det er det frustrerte raseriet som fra naturens side ligger latent i menneskesinnet. Det finnes i cellene våre. Det er skrevet inn i vårt DNA. Lysten til å straffe, ødelegge og hevne alt som avviker fra det sanne og rette. Lysten som er rettferdighetsfølelsens tvilling, og som så ofte gir seg utslag i kjetterbål og massakre.

Denne lysten til å dominere og ødelegge, det er menneskedyrets medfødte sykdom, men jeg personlig er ikke syk. Ikke på den måten. Jeg har aldri villet gjøre noen noe vondt, og om det likevel har skjedd, har det ikke vært med hensikt.

Tanken på at jeg har skada et annet menneske, ødelegger den lille troen jeg har på meg selv. Da hjelper det jo lite om jeg utad ligner på en av verdens lykkelige utvalgte, i det minste rent økonomisk. Hva penger angår, befinner jeg meg i en uvanlig privilegert posisjon.

Bare noe så enkelt som at jeg har en førti prosents stilling som øyelege ved St. Sebastian-klinikken på Frogner, ikke fordi jeg har behov for pengene, men fordi jeg liker faget mitt og gjerne vil holde det ved like.

Jeg er litt stolt av at jeg ikke ga opp studiet, og at jeg gjennomførte spesialiseringa. Jeg falt ikke for fristelsen til å leve livet formuen ga meg anledning til. Jeg pugga og sleit over bøkene. Først i 2010, trettitre år gammel, var jeg ferdig med spesialiseringa. Gjennom en venn av familien fikk jeg forhandlet meg fram til 10

en deltidsstilling ved St. Sebastian-klinikken. Jeg kunne jobba null prosent, men det skal jo være «sunt å ha noe å gå til», som flere av mine tidligere terapeuter har uttrykt det. «Alle mennesker har et behov for mening og sammenheng i tilværelsen, og for mange kan en jobb tilfredsstille det behovet.» Intuitivt lyder det jo riktig.

Ellers er legeyrket egna til å gi sine utøvere følelsen av å gjøre godt. Det samme kan sies om den ideelle stiftelsen Akeso, som jeg finansierer.

Jeg deltar ikke i den daglige driften, men jeg er med på å velge hvilke tiltak vi til enhver tid engasjerer oss i, om det er bygging av skoler, helsestasjoner, vannrenseanlegg eller brønnboring i en liten landsby et sted i Afrika eller Asia, eller åpningen av et nytt kontor i vårt globale hjelpeprogram retta mot ofre for moderne slaveri og menneskehandel. Jeg mener noe om hvem vi skal gi plass til i Galleri Aglaia, i København, og hvem som fortjener å få stipendet vi hvert år deler ut til en ung forfatter, komponist eller kunstner.

Ut over det er min ambisjon å gjøre minst mulig ut av meg. I mangel av indre normalitet søker jeg det konvensjonelle i det ytre. Jeg dyrker gjennomsnittlige, tilforlatelige interesser som å reise, mosjonere, fotografere eller arbeide i hagen, men selv en slik strategi beskytter ikke mot tilfeldighetenes luner. Det var faktisk uskyldig hagearbeid som var den mest konkrete årsaken til at jeg sto og gravde i jorda i et bed på Brønnøya den helga tidlig i mai 2020, og slik ble vitne til et drap.

Våren 2020 har vært ei forheksa tid. Jeg hadde aldri trodd at samfunnet kunne stenges ned på den måten, eller at et virus ville få den globale økonomien til å gli i retning av en resesjon.

11

Drapet og covid-19 har snudd hverdagen på hodet, og samtidig er alt ved det gamle. Det føles som om tingene er blitt umerkelig forskjøvet i forhold til hverandre. Ingenting er forandret, og alt er kommet ut av posisjon.

Kanskje handler det om smittefrykt og påbudet om å holde avstand til andre mennesker. Trusselen er like usynlig som viruset. Det passer jo på et vis overens med at jeg kan ha stått like ved mens en ung kvinne ble drept, uten at jeg orka, eller klarte, å ta inn over meg hva som foregikk.

Det er historien om mitt liv. Jeg har aldri forstått hva som skjer rundt meg, før det er for seint. Det er kanskje derfor jeg strever etter å tilpasse meg best mulig.

Jeg vil helst ikke stikke meg ut. Slik sett har jeg følt meg hjemme i regjeringens koronatiltak. Isolasjonen har ikke vært noe problem. Jeg har bodd aleine store deler av livet. Jeg trives med det. Da hytteforbudet ble oppheva den 20. april, valgte jeg symptomatisk nok å fortsette aleinegangen, ved å rømme ut til ei lita hytte på den vesle øya Brønnøya, langt inne i Oslofjorden.

Det var der den unge kvinnen ble drept. Jeg antar det er derfor at «Brønnøya», for meg, har blitt navnet jeg assosierer med hele denne forheksa tida.

Hytta lå isolert i skogen, i ei lita vik, på østsiden av øya. En sti leda opp til en grusvei, og derfra var det en drøy kilometer fra brygga og kabelferga som forbandt øya med Nesøya. Det var sjelden mange mennesker å se på grusveien som leda fram til den skogdekte vika.

Ellers er det nok av folk på Brønnøya. Det står 16 helårsboliger og 261 hytter på de 1,37 kvadratkilometerne med tørt land. Store plassen er det ikke; på en halv time krysser man øya fra øst mot vest. På veien 12

rusler man vekselvis i fredelig barskog eller løvskog, mellom hager med fullvoksne eneboliger i eller igjennom små landsbyer av hytter, som i en stor kolonihage, der bed og gressplener er adskilt av pene, hvitmalte stakittgjerder.

Hus og hytter til tross, jeg møtte knapt et menneske mens jeg oppholdt meg på øya. Det var likevel et menneske som var årsaken til at jeg befant meg der den dagen drapet skjedde. Det mennesket het Tone W. Gani.

Tone er kjæresten min, og hun eier hytta og den tilhørende hagen jeg hadde tatt på meg å fikse litt opp i. Jeg hadde sagt til Tone at jeg personlig aldri ville brukt meg selv som gartner, men hun ble svært glad da jeg var villig til å prøve å gjøre mine fingre grønne for hennes skyld.

Tone er anestesilege. Vi møttes på et seminar om øyekirurgi i 2017. I den første pausen fikk jeg øye på henne i mengden. Jeg tok mot til meg og gikk for å presentere meg for henne. Hun var ikke avvisende, og jeg var som fortrylla. De grønne øya under sterkt markerte øyenbryn. Den vakre munnen. (Jeg innrømmer å ha en fetisj for øyne og tenner. Jeg er oftalmo- og odontofil, og Tone smilte hele tida, med de store øya og de søte, små tennene sine.)

Jeg pekte på navneskiltet og spurte om navnets opprinnelse. Det viste seg at foreldrene var fra Indonesia; selv var hun født i Norge i 1979. Hun eide en leilighet i Asker, men der var hun sjelden. Allerede i den første samtalen fikk jeg inntrykk av at hun tilhørte den gruppen av helsepersonell som stadig reiste ut på oppdrag med Røde Kors og lignende organisasjoner.

Hun har ikke slutta med det selv etter hun traff meg. For tida befant hun seg seks uker ut i et tre måneder langt oppdrag i Mosul i Irak. Allerede før 13

covid-19 nådde området, hadde sykehusenes kapasitet vært sprengt, og nå var situasjonen kaotisk. Det var litt for stressende å tenke på, men det gjorde meg også stolt over å være kjæresten hennes.

Kvelden før hun skulle reise, pynta vi oss og gikk på en av byens bedre restauranter. Hun satt der i en svart kjole, med det mørke håret satt opp i en knute, og sa noe som brakte meg helt ut av balanse.

– Jeg har regna på det, Jon, sa hun og glattet ut duken med de lange fingrene sine. – Det viser seg at jeg har bodd mer hos deg enn hos meg selv siden jul. En utenforstående ville sikkert spurt seg hvorfor vi to ikke bare flytter sammen?

Jeg holdt vinglasset mot munnen idet hun sa det, og hostet i befippelsen all rødvinen utover duken og skjorta mi.

– Er det et nei? sa Tone med det som ligna et tappert smil.

– Nei, nei, sa jeg og ga meg forvirra til å tørke vin av dressen med duken. Da begynte Tone å le, og så stotra jeg fram en slags forklaring på hosteanfallet. – Faktum er, sa jeg, – at de gangene jeg har forsøkt å bo sammen med noen, har jeg utviklet meg til et mareritt av et menneske. Jeg klager og krangler om den minste ting. Det er ikke til å holde ut. Derfor har jeg grua meg for at du skulle foreslå det. Jeg er redd for at du ikke kommer til å orke å bo sammen med meg, og at selv forsøket kommer til å gjøre det slutt mellom oss.

Tone så på meg som om hun mistenkte at det var en dårlig unnskyldning. Det var ikke det. Terapeuten min kaller det «mine relasjonsvansker». Hun sier årsaken er å finne i barndom og oppvekst, men at potensialet for endring ligger i meg. Det potensialet har jeg 14

ikke klart å forløse, men jeg har sjelden ønska det like mye som tilfellet var med Tone. Før jeg møtte henne, var jeg mest av alt en løs forbindelse, og jeg fant ikke hvile eller ro i én partner særlig lenge av gangen. Jeg hadde et forhold til ei av nabofruene, samt til en kollega på jobben. Det er slik jeg har vært vant til å ha det i «mine relasjoner», og det var kanskje derfor jeg skvatt litt da Tone svarte i et tonefall som verken var mutt eller sarkastisk: – Vi liker å bo alene, begge to. Det er derfor jeg tror vi kan bo sammen, men det må ikke bli noe vi stresser med. Jeg er tilbake fra Irak i august. Vi kan snakke om det da.

Jeg ble merkelig rørt over måten hun sa det på. Det ga meg lyst til å forsøke å flytte sammen. Det var slik jeg kom på å tilby meg å være gartner i hagen hennes på Brønnøya. Siden Tone hadde beundret og skrytt fælt av en intrikat installasjon av sju sammenflettede seljebusker jeg hadde lagd i hagen utenfor leiligheten min i Tingstuveien på Skøyen, tilbød jeg meg å gjenskape kunstverket på hyttetomta hennes.

Derfor var det jeg sto der i høye slagstøvler i et opprota bed i en steinete hage på nordsiden av Brønnøya.

Svett og med oppskrapte hender og armer flettet jeg seljegreiner da telefonen ringte. Jeg tørka henda fri for den verste møkka, kasta et blikk på displayet og la telefonen mot øret.

– God formiddag, fru Blomquist, sa jeg.

– Takk det samme, doktor Matsen, sa Beate. – Jeg vet det kommer litt brått, men jeg lurte på om vi kunne møtes så fort som mulig, helst nå i dag?

– Er ikke du i Jotunheimen? spurte jeg.

– Jeg er i Oslo, svarte hun. – Jeg trenger å snakke 15

med deg, ansikt til ansikt, la hun til med en tone i stemmen jeg har lært meg å assosiere med problemer i kjærlighetslivet.

Beate Riis Blomquist er min beste venn. Jeg har kjent henne siden hun var ni år gammel. Hun er journalist og forfatter, men hun er også daglig leder i stiftelsen jeg finansierer. Det var henne jeg rådførte meg med da jeg mottok milliardarven og lurte på hvordan jeg kunne bruke pengene til noe konstruktivt.

Jeg visste hvor pengene kom fra, og det plaga meg.

Pappa og onkelen min, eieren av familieselskapet, hadde tjent godt på å forvalte formuene til blant annet diktatorer og ledere av internasjonale narkokarteller.

Det var da Beate foreslo at vi skulle opprette en stiftelse, og så å si hvitvaske pengene ved å investere i praktiske prosjekter av varierende format og type, i ulike land og verdensdeler.

Aktivitetene fondet finanserier, har virka rensende på samvittigheten, og jeg tror arbeidet i stiftelsen har vært et gode for Beate også. Hun har fått være hovedarkitekten bak prosjektene våre, og slik sett er hun sin egen sjef. Hun styrer sin egen arbeidstid, og har i overraskende grad klart å kombinere stillingen som daglig leder med arbeidet som journalist og forfatter. Dessuten er lønna god, og dermed kan hun skrive uten å tenke på at det må betale seg.

Hun ville skrevet uansett, men så lenge jeg har råd til det, kan jeg bidra til at ingenting hindrer henne i å gå inn i prosjekter uten å måtte ofre boksalget eller andre kommersielle hensyn en tanke. (Hun har fått utgitt sju bøker siden hun gikk ut av universitetet. Fem sakprosabøker, en roman og ei diktsamling, og for tida jobber 16

hun med ei bok om reisene hun de siste åra har gjort til noen av de øysamfunna i verden som står på nippet til å bli slukt av havet.)

Jeg er stolt over Beate, bøkene hennes og det hun har fått til med stiftelsen. Det er langt på vei hennes fortjeneste, alt stiftelsen har utretta. Dessverre er det et faktum at ingen er helt som Beate når det gjelder å rote det til i sitt eget kjærlighetsliv. Hver gang hun ringer, blir jeg først glad, men så blir jeg bekymra for hva det er som kan ha floka seg til nå. På sine knappe 44 år har hun rukket tre skilsmisser. Hennes fjerde ektemann er den ti år eldre københavneren Ulf Vium.

Beate er intens i alt hun gjør, og selv om hun er tålmodig, kan hun slite ut menneskene hun har rundt seg.

Slik jeg kjenner Ulf, er han helt lik Beate på det punktet. De har vært gift i to år, og nå aner jeg at tegna på slitasje begynner å melde seg. Det var i det minste slik jeg tolka det da Beate den 12. mars tok sitt norske pass og satte seg i bilen for å kjøre til hytta på nordsiden av vannet Kjelda, helt sør i Jotunheimen.

Når Beate ikke bor på fjellet i Norge, bor hun med Ulf i en arkitekttegna villa på Amager rett utenfor København sentrum. Så vidt jeg hadde forstått, så de ikke mye til hverandre når de bodde under samme tak heller. Ulf var gift med jobben, som det heter, og Beate har alltid hatt en usunn balanse mellom arbeid og fritid.

Jeg snakker med Beate et par ganger om dagen, og var blitt vant til at hun anstrengte seg for å finne tid til Ulf i hverdagen. Derfor stussa jeg over at hun reiste fra ham midt i smittepanikken.

Alibiet hennes var at hun trengte tid til å ferdigstille ei ny bok. Hun har ofte isolert seg på hytta når hun har hatt ei bok å skrive. (Da hytteforbudet trådte i kraft, 17

fikk hun dispensasjon, siden hun ikke eier annen bolig i Norge.) Det uvanlige nå er at hun tar seg en såpass lang pause fra ektemannen. For et halvt år siden ville det vært utenkelig for henne å være borte fra Ulf i mer enn et par dager, men nå har de vært fra hverandre i snart to måneder.

Da Beate ringte på formiddagen den 7. mai, og stemmen hennes brøyt mot det gråtkvalte, mistenkte jeg straks at det var ekteskapet sitt hun trengte å snakke om.

– Har dette med Ulf å gjøre? spurte jeg.

– Ja, men neppe slik du forestiller deg det, Jon, sa Beate. – Det gjelder stiftelsen. Kan jeg komme hjem til deg?

– Jeg er på hytta til Tone, forklarte jeg. – På Brønnøya.

– Jeg kan komme dit, da?

– Så klart, sa jeg. – Meld fra når du er her, så henter jeg deg på brygga.

En time seinere gikk jeg ned til havna og om bord i kabelbåten som forbandt Brønnøya med Nesøya og fastlandet. Midt på båten, cirka 120 centimeter opp fra dekket, sto et sirkelrundt ratt i blankt metall. Det var ikke et ror, men båtens manuelle motor: Dro man ratthjulet rundt, dro man samtidig båten langs kabelen som var festa til bergveggen like under vannlinja på hver side av sundet.

Ved å dra i hjulet kunne jeg følgelig dra meg over til Nesøya, der Beate allerede sto og venta på meg på bryggekanten ved siden av en diger trillekoffert. Hun var iført en lett, elegant, lyserød kjole og høye hæler. Det lyse krøllhåret sto i en nyfrisert glorie rundt det vesle 18

hodet, og det var lite ved henne som minna om hytteliv og hagearbeid.

– Er det den trillekofferten du har hatt med opp på fjellet? sa jeg og gjorde en gest som om jeg ville gi henne en klem, slik jeg var blitt vant til etter at de smittereduserende tiltakene trådte i verk.

– Det gikk litt fort da jeg pakka, sa Beate, – og dessuten går veien helt opp til hytta nå, la hun til og svarte på luftklemmen med å lene seg helt inn mot meg. Den friske parfymen kunne ikke skjule at hun hadde tatt seg noen drinker enten kvelden før eller allerede den morgenen – om det da ikke bare var overdreven bruk av håndsprit jeg lukta. Det var uansett et faktum at Beate drakk for mye når hun var stressa. Slik sett var ikke alkoholdunsten noe godt tegn, men heller enn å trekke oppmerksomheten mot det – og at hun kanskje hadde kjørt med promille – pekte jeg på den lyserøde kjolen hennes.

– Hvorfor er du så pen i tøyet, da? sa jeg og dro kofferten hennes inn på kabelfergas dekk. Beate slo seg ned på en av glassfiberbenkene langs rekka.

– Du var veldig inkvisitorisk i dag, sa hun.

– Etter det du sa i telefonen nå i sted, er det vel ikke så rart om jeg lurer på hva som plutselig har fått deg til å reise til byen, sa jeg, stilte meg ved rattet og begynte å dra oss tilbake mot øya.

– Jeg er i byen fordi pappa har bursdag i dag, sa hun med blikket på vannet som klukka mot ripa. – Jeg kommer derfra nå. Broren og søsteren min var der også, uten barna, da. Med mamma og pappa var vi fem, og vi var ute i hagen, alt i tråd med regjeringens koronatiltak.

Jeg skulle hilse fra alle sammen.

Det var ikke uventa at Beate var kommet til byen for 19

å feire faren, men likevel mistenkte jeg at bursdagen var hva man på engelsk kaller en red herring.

– Jeg regner med at den bursdagen ikke har noe å gjøre med det du vil snakke med meg om?

– Selvfølgelig ikke, sa Beate. – Årsaken til at jeg måtte snakke med deg, er at jeg har blitt kontakta av en funksjonær i banken min kjære ektemann bruker.

Jeg hadde et telefonmøte med henne i dag tidlig. Det er derfor jeg er her nå.

– Ulf var ikke med på møtet? spurte jeg.

– Hele poenget var at han verken skulle informeres om eller være med på det telefonmøtet, sa Beate og stirra taust ned i det mørke vannet.

Jeg snurra på rattet, og i hjernen dukka bildet av Beates storvokste ektemann opp. Ubarbert, i skinnjakke og solbriller og med et uttrykk i øya som skremte meg.

Det var slik jeg huska Ulf fra en kveld jeg drakk øl med ham og Beate på et utested i sentrum av København. Den kvelden havna han i slagsmål med en gjeng unge menn som ropte antimuslimske slagord etter hans arabiske kamerater. Beate hadde sett på med beundring mens Ulf banka opp de unge rasistene. Selv ble jeg bare redd av å se hvor skamløst den store mannen dengte løs så blod og snørr spruta. Den typen brutalitet kan ei fryktsom sjel lett falle i tanker om på mørke og regnfulle netter, men også på lyse og deilige dager i Oslofjorden, som da, der jeg sto og dro kabelbåthjulet rundt og rundt i rolig tempo.

– Ulf har forsøkt å ta opp et meget betydelig lån med sikkerhet i stiftelsen vår, sa Beate. – For å greie det har han forfalska min signatur på flere dokumenter.

Med et lavt dump gled kabelbåten inn mot brygga, 20

og vi steg i land på øya. Beate bar de høyhælte skoa i henda og gikk barbeint langs gresset i veikanten. Jeg kom et halvt skritt etter med trillekofferten på slep.

– Var det derfor denne bankfunksjonæren kontakta deg?

– Ja, sa Beate. – Hun hadde sett på kredittsjekken og Ulfs regnskaper og syntes det var påfallende at en seriøs stiftelse som vår skulle stå som kausjonist for lånene til en såpass kaotisk forretningsmann som Ulf. Da hun ba Ulf om et møte med meg, fikk hun inntrykk av at han aktivt forsøkte å hindre det. Det gjorde henne mistenksom, og derfor kontakta hun meg. Siden grensene er stengt, kunne vi jo ikke møtes ansikt til ansikt, men vi har brukt ei kryptert linje, og jeg tror verken Ulf eller noen i banken mistenker noe foreløpig. Hva vi skal gjøre med det jeg har fått vite, derimot, det er det vi trenger å bestemme oss for nå.

– Gud bedre, og jeg som trodde det gikk så bra med firmaet hans, sa jeg gjennom den lave, skranglende jamringa fra trillekoffertens hjul.

Ulf var utdanna sosionom og hadde hele livet jobba med vanskeligstilte barn og unge. Jeg huska godt hvordan den nyforelska Beate skrøt av at Ulf jobba med ungdommer alle andre hadde gitt opp. Han brukte teater og rollespill og allslags performative øvelser for å få ungene ut av skallet. Han hadde sågar utvikla og skrevet bok om sin egen metode. Nå reiste han rundt og holdt foredrag om denne «katarsismetoden». Det ble skrevet artikler om ham, og han deltok hyppig i diverse TV-programmer. På toppen av alt gjorde han noen heldige investeringer, og disse pengene brukte han til å gjøre seg til deleier i et selskap som dreiv i asyl- og omsorgsbransjen. Etter det Beate hadde for21

talt, begynte Ulf å bruke penger også. De kjøpte villaen på Amager, seilbåt og en Triumph 2000 Roadster fra 1949 som mannebil og en Porsche 944 fra 1985 som konebil, og så videre og så videre. Forbruket var høyt, men tilsynelatende fint proporsjonert med Ulfs inntekter. Ingenting tyda på at de to levde over evne, men så feil kan man ta.

– Det gikk kanskje for bra, sa Beate. – Det har blitt veldig mye middager og sjampanje. Det er åpninger og festligheter så å si hver kveld. Han har jo alltid drukket litt mye, men det siste året har det gått over styr.

Og så er det folka som forsøker å utnytte suksessen hans med alle tenkelige forslag og tilbud. Jeg trodde Ulf takla trykket ganske bra, inntil nå. Han har jo også vært dyktig til å skjule alt som har gått galt, da, det skal han ha. For da dama fra banken lot meg se oversikten over hvor mye han har sølt vekk, er det ikke til å fatte at jeg ikke har forstått det.

– Hva foreslår du at vi gjør?

– Det er spørsmålet, sa Beate. – Dama fra banken sa at om hennes arbeidsgiver avslår lånesøknaden, kan jo Ulf prøve seg igjen andre steder. Kanskje har han alt gjort det. Derfor anbefalte hun meg å anmelde Ulf nå, om så bare av hensyn til min og stiftelsens økonomi.

Problemet med det er jo at vi alltid har forsøkt å unngå at politiet skulle interessere seg for stiftelsen.

Det blåste lett. Løvet rasla i greinene som hang over veien. Jeg kjente meg med ett kald der vi gikk i spredt sollys under høye trær, forbi mosegrodde porter dekka med skifer eller polert granitt. Her og der kunne man skimte små og store hytter inne i løvverket bak gjerdene, og det fikk meg til å tenke på diskresjon og hemmelighold.

22

Når det gjaldt stiftelsen, var hemmeligholdet blitt en nødvendighet. Den ble oppretta i 2002, i tråd med eksisterende lover og regler. Å ha adresse i et skatteparadis er både vanlig og fullt lovlig. Det er stiftelsens midler, det vil si min arv, som har grumsete opphav. Det ville ødelegge alt om noen begynte å grave i det. Det var rett og slett en forutsetning for at stiftelsen fungerte etter målsettingen, at navnet Holm Matsen ble holdt utenfor.

Derfor passa det meg ekstremt dårlig om Ulf nå viklet Beate og stiftelsen inn i en rettssak, som ville medføre at et offentlig, etterforskende organ tok på seg å snu hver stein i de ellers sømløse regnskapene.

Disse regnskapenes diskré orden var det Ulfs falske signaturer nå trua, og om det skyldtes sjalusi eller økonomisk desperasjon, var resultatet like utålelig, tenkte jeg, der jeg dro den tunge kofferten av sted langs den ujevne grusveien.

– Tror du Ulf kan ha spekulert i det?

– Jeg håper ikke det, sa Beate, og så kom hun ikke lenger, for jeg stoppa henne.

– Her skal vi inn i skogen, pekte jeg og løfta trillekofferten av veien og over på en smal sti som løp bratt nedover i retning vannet.

Sørensen. Brønnøya.qxp 22.10.2020 12:21 Side 1

Mai 2020. Realitystjernen Maria Ruge myrdes under en fest på Brønnøya utenfor Oslo. Milliardarving Jon Holm Matsen blir tilsynelatende et tilfeldig vitne til mordet. Matsen frykter at motivet for drapet ligger i hans egen fortid og i de hemmelighetene han har levd med i 19 år. Slik begynner en eventyrlig etterforskning av egen hukommelse, oppvekst, studietid og identitet, på jakt etter svarene på hvordan Jon Holm Matsen kunne ende opp ved Maria Ruges døde kropp.

Stei n S ø r e n s e n, født 1976, bosatt i Oslo. Han debuterte med romanen 4 i 2016. For boka mottok han Maurits Hansen-prisen – Nytt blod, en pris for beste krimdebut. Boka fikk generelt svært god kritikk. Brønnøya er hans andre bok.

STEIN S ØREN S EN

stein sørensen

Brønnøya

Brønnøya Roman

Brønnøya er en bok om skyldfølelse og samvittighetsgjeld, om familie, arv, og hvitvaskede formuer, om feilslåtte forelskelser og farlige forbindelser, og om forsøket på å skjule egne motiver for seg selv og andre.

Om 4 (2016) «Rå, spennende og grensesprengende smart gangsterroman fra Oslo om barndomsvenner som har lurt hverandre ut på skrå bredder.»

Stein Roll, Adresseavisen «Han har skrevet en krimroman for den som ikke nødvendigvis liker krim. Og en grublende bok for den som ikke vanligvis leser filosofi. […] Det er kort sagt underholdende å lese Sørensens prosa, enten han lar de villeste actionscener utspille seg eller han siterer Georg Johannesen og David Foster Wallace. Eller når han driver gjøn med navn fra samtidas kjendisgalleri.

Han er en digresjonenes mester og lar den retrospektive historien være spekket med avbrytelser, forklaringer, utdypninger, essaylignende betraktninger, aforistikk – mens han stadig bringer dramaet nærmere nåtida, der det forløses i et blodig klimaks.»

Fredrik Wandrup, Dagbladet «Denne suverene balansegangen mellom spøk og alvor gjør 4 til den beste norske krimboka på en god stund.»

Geir Rakvaag, Dagsavisen «4 er en kriminelt god roman fra en debutant jeg gleder meg til å følge videre.»

A n n e S c h ä f f e r , Ta r a

Foto: Elen Sonja Klouman Illustrasjon: Torgeir Husevaag Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg |Exil Design

:k

:k