Pedro Carmona-Alvarez: La det bare bli blåmerker igjen

pedro carmona-alvarez

La det bare bli blåmerker igjen Roman

:k

kolon forlag

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2022 Første gang utgitt av J.W. Cappelens Forlag a.s, 2000, med tittelen La det bare bli blåmerker igjen Omslagsdesign: Pedro Carmona-Alvarez og Eva Lene Gilje Østensen Forsidefotografi: Marte Rognerud Forfatterportrett: Eva Lene Gilje Østensen Satt med: 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2022 Papir: 55 g Creamy (2,0) ISBN 978-82-05-56692-7 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

av pedro carmona-alvarez Helter. Dikt. Cappelen, 1997 La det bare bli blåmerker igjen. Roman. Cappelen, 2000 Clown town. Dikt. Cappelen, 2002 Prinsens gate. Dikt. Cappelen, 2004 Hjemmelekser. Essays. Cappelen, 2007 Rust. Roman, 2009 Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Roman, 2012 Sanger for kor. Dikt, 2013 Samtaler med onkel Nica og tante Viola. Dikt, 2015 Bergen Ungdomsteater. Roman, 2016 Buktalerens rike. Dikt 1997–2017. Dikt, 2017 Refrenger – Tekster om stemmer og avtrykk. Essays, 2019 Raúl Zurita, Skjærsild. Gjendiktning, 2020 Inventarium. Dikt, 2020 Pedro Carmona-Alvarez leser Tor Jonsson. Nasjonalbiblioteket, 2021

la meg fortelle deg historien, det er enklere slik, det er nødvendig å gjøre ting på denne måten, jeg ber deg om å være tålmodig, legge deg på ryggen og la de andre fargene komme frem, alle de fargene du ser når du ligger på gresset og kniper øynene hardt igjen, slik at det blir grønt og rødt på innsiden, helt annerledes enn fargene her, på utsiden, helt annerledes er det der inne, det er ikke som her, det er ikke som i dette eksilet; fargene er ikke klarere enn på utsiden, jeg vet ikke om det engang er mulig å sammenligne, de er ikke klarere, ikke renere, fargene er et tillegg, et appendiks, det er en helt annen grønnfarge som legger seg over denne indre flaten, det er ikke treet som kaster skygger over dere, det er ikke grønt som gresset, ikke vannet om sommeren når du står på broen og kaster stein, du ligger utstrakt på gresset, på baksiden av huset, du har øynene igjen, du er kledd i hvitt og du ser og ser og ser, det slutter aldri, det kommer aldri til å slutte; dette er en natt i rus, dette handler om meg og deg om noen år, mange år senere, og når telefonen ringer midt på natten er det meg som vil si, hvor var du, hvor har du vært, har du savnet lyden av meg, som om det nettopp finnes en lyd som du av og til hører og først en stund etterpå blir du klar over ansiktet mitt, det som er igjen av det, eller hendene, og med dette plutselige minnet oppstår et lite savn nederst 13

i magen, en tristesse som brer seg varmt inne i kroppen, når du gang på gang forstår at du er borte fra stedet du ser, at stedet og ansiktet og alt det du trodde var holdepunkter er forvrengt av tiden som har gått, og du ser at alt som er igjen av meg er i lyden, ingensteder ellers; historien starter her, det er en enkel begynnelse, du ligger ved det store treet, ser inn i de andre fargene og innbiller deg lyden av en kvist som knekker saktere enn vanlig, du tenker på historien om irokeserne som aldri tråkket feil eller laget en lyd når de rømte fra franskmennene som ville omvende dem, og du blir liggende, nå, mange år etter, med denne kvalmen veltende rundt i deg, med dagene og nettene som tilhører oss og hverandre, du blir liggende med øynene igjen, tenker på en historie, om catherine tekakwitha, irokeserhelgen og jomfru, tenker på franskmennene og en bok om tortur som du av og til finner i en skuff som du ikke har lov å kikke i; bilder av kropper, lik, dokumentene som finnes, tekakwitha, jomfru, tortur, og du ligger og tenker på hennes historie, du husker, du blir liggende og tenke på franskmennene og en bok om tortur som du fant i skuffene de gangene du gikk rundt i huset og lette etter gullet som du aldri fant, og du husker bilder av kropper, du husker lik, fortellingene om forsvinninger og gjenfunn, hvordan skrik lød om nettene, du husker, du fant boken og nå husker du alle de som nektet å tro på at det som skjedde kunne skje her, nei, ikke her, ikke her, ikke som i boken du nå husker og finner, i skuffen, ikke her, gudene vet hva som likevel er sant og ikke; en av onklene sier at en fetter bor i canada, at han er gift med en dame fra canada og at ungene aldri har lært seg dette språket, at han ikke har skrevet på årevis, at han kanskje sikkert har glemt alt, eller prøver; 14

du har øynene igjen, hånden river opp gress, du smuldrer opp jordklumper med fingrene, du tenker på lyden av en kvist og lyden strekker seg i bredden, som om det dreide seg om noe geografisk, du tenker på klangen, som en serviett eller et teppe som faller fra bordet og ned på gulvet, og mange år senere fylles denne døde byen av en slik klang, et tungt og dypt brøl, som om noen hadde skrudd ned hastigheten på det hele, som et ekko som ikke slår tilbake, men fortsetter rett frem og når oss saktmodig, bakfra, vrengt, nesten, uten krefter, der vi møtes i smug for at ingen annen historie skal kunne velges slik vi velger denne; jeg ber deg om ikke å forvente noe av dager som disse, det vil ikke skje noen ting, men du kommer til å huske disse lange ettermiddagene når det er altfor stille, midt på sommeren, når solen stråler stillheten helt inn i deg, gjennom brystet, på vei mot hjertet; onklene har sovnet etter middagen og tantene går lydløse omkring i huset, hvisker oppskrifter til hverandre, en sitter ved vinduet i andre etasje, ser ned på dere og ønsker seg egne barn, de eldre fetterne har allerede tatt bilene og dratt til byen for å drikke, gå på bar, spille kort; jeg ber deg, forvent ingenting av netter som denne, stritt ikke imot, ikke hold deg fast til sengen, ikke fokuser på veggen, på bildene, på veggen igjen, la denne kvalmen som skyller over deg i kramper og intervaller forbli et landskap der alt flyter sammen, og mange år senere flyter alt virkelig sammen og du kaller meg noe annet, du sier et annet navn enn mitt når du ber meg komme inntil, vi vet det begge to, det nytter ikke å stramme magemusklene, fokusere på bildene eller veggene, det nytter ikke å sette seg opp, snu seg inn mot veggen, det nytter ikke å holde fingrene på øyelokkene og tenke at smerten vil forsvinne bare du 15

trykker lett på riktig sted, la alt flyte sammen, senere kan vi snakke med hverandre, senere kan vi finne på svar, det kan hende vi har ting å prate om, en søster som forsvant eller en bror som tok sitt eget liv, senere stikker jeg fingrene mine i halsen din og du ber meg om å snakke, du er den første som ber meg om å fortelle for vi så aldri på de samme tingene; i en kinosal, et par blå joggesko, hendene dine som hviler langs kanten av mine, jeg holder blikket i noen sekunder, på et ti ganger ti meter lerret, på det lille mellomrommet mellom min og din kropp, jeg tenker på at jeg aldri har sett deg i dagslys, at vi alltid bare kysser; et blad biter seg løs fra det store treet på baksiden av huset, i huset høres ennå brudd av samtaler, de har satt opp hvite parasoller langs rekkverket i hagen, det er august og som vanlig har onklene tenkt på alt, snart snakker de om sine barneår i dette huset, om jordskjelvet, om den yngste som holdt på drukne i en tønne, de gjentar beretningen om et barn som blir gitt bort etter fødselen og som nesten tyve år etter leter etter sin mor fra dør til dør; du er hjemme igjen, onklene har tenkt på alt og det slår deg plutselig at de ser hverandre annerledes enn du ser dem, at de nok er slankere, de husker hverandres sommere, at de for hverandre ikke har denne blanke hinnen over øynene som du så tydelig ser, som du vet er der når du går inn i stuen og ingen av dem kan la være å påpeke at du har blitt vakrere siden sist, at du blir vakrere for hver gang du kommer hjem, og du vet det, du forteller dem at du elsker å være ung, du føler deg som den vakreste, og da du lar kjolen gli et stykke oppover lårene og kjenner kriblingen i ryggmargen forstår du også at de ser på hverandre som unge menn, for hverandre er de ennå guttunger, de kaller seg selv for gutter, erter tan16

tene med kjærlighetshistorier fra ungdommen og du ser det, for hverandre er de noe annet, noe du aldri kan se, det er ikke kroppen på vei til å bli borte, byrden det er å måtte lære å leve, ikke stillheten i ekteskapet, ikke denne tristheten av å være, ha vært, og glemt så grundig de 20, 30, 40, 50; jeg har aldri sett deg i dagslys, du var aldri et menneske jeg møtte ved teateret, på trappene ved kirken eller på gressplenen foran, vi kjenner hverandre annerledes enn det, og likevel virker ingenting ukjent; uten å åpne øynene kan du se huset fra denne vinkelen, tantenes kjoler, formen på likørglassene, du husker huset annerledes fra du var barn, du husker det større, hvitere, du husker du krøp rundt i den innerste stuen og lette etter løse planker, du trodde det fantes gull der, et sted under gulvet; når telefonen ringer midt på natten er det meg som vil si hvor har du vært, jeg forteller at det er løgn alt sammen, at vi dikter opp vår egen fortid, at vi nå bare har disse nettene å holde oss fast til, jeg sier vi må glemme svimmelheten enda en liten stund, bare vent, sier jeg, bare vent til det lysner, du må være tålmodig med meg, jeg forteller, sier hør, bare hør; du har øynene igjen og ser det grønne tomrommet inni deg vokse og avta, dette er leken, du ser mot solen og også den glir over i andre former, andre farger, i ting som ikke har navn, jeg ringer til deg midt på natten og forteller deg at det ikke fantes gull under stuegulvet, at det bare var noe en av onklene fant på, slik at du skulle leke, slik at du ikke skulle kjede deg siden alle andre var gutter og eldre enn deg; du visste at de allerede hadde kjærester, fulgte etter dem for å se på dem kysse, onkelen viste deg en gullring, du krøp rundt på gulvet, men fant aldri gullet; jeg drikker opp vannet ved sengen selv om det har stått i flere dager, siden 17

kaster jeg glasset mot veggen og my drug addicted friend våkner og banker i veggen og ber meg om å gi faen og jeg forsøker å kaste en bok, den går i stykker i luften og lager nesten ingen lyd da den lander over teppet, jeg ringer deg for å klage på varmen, for å fortelle deg denne historien for jeg våkner opp og er svimmel og kvalm og uten å åpne øynene drikker jeg opp vannet ved sengen, det ringer, jeg ringer, midt på natten ringer jeg til deg og snart lysner det og jeg har aldri sett deg i dagslys; dette er den vakreste tiden i ditt liv, du ligger med lukkede øyne og lar de andre fargene komme frem, det er enkelt, dette med historiene, og det slår deg plutselig at denne dype grønne virkeligheten eier deg, at du ikke kan åpne øynene, du leker blind og tenker på alle tingene som finnes og som du aldri kommer til å se igjen, du tenker på hva du vil savne mest, kjolene dine, setningen mamma ikke dø, som finnes skrevet ned et eller annet sted, i en gammel kladdebok i den innerste stuen, du prøver å se for deg en appelsin eller et eple, men du klarer det ikke og spør deg selv om hvor lang tid det kommer til å ta før alle tingene du kjenner vil forsvinne, og siden, tålmodig, lære å se dette andre, det som ikke ennå finnes, men som også må finnes; jeg ringer, jeg skriker til deg at du kommer til å dø, jeg forteller deg at vi er døde, at alt vi noensinne gjør er å hente døde blomster og dødt vann, at vi er døde, sånne som snakker fra den andre siden, allerede gulnede avisutklipp som sier vi døde 17 år gamle, ved en strand, jeg skriker til deg og forteller deg om bilulykker, bussulykker, brukne hofter, blåmerker, blåmerker, blåmerker overalt; jeg kjenner vannet renne nedover halsen, det er lunkent, nesten gult, det har stått i flere dager, det er dødt, i kroppen, inni, i kretsløpet som er min kropp, 18

døden beveger seg sent på innsiden av meg, fra punkt til punkt, den skal noe; du sitter på sengekanten, svimmel, kvalm, du hører stemmen min tett inntil, trykker røret hardt mot hodet, du lærer aldri, anklager deg selv, på plass, på plass, se på bildene, se på veggene, se på de pene avtrykkene, det lyse håret ditt henger over ansiktet, over øynene som leter etter noe, en stolpe utenfor vinduet, lyset, bildene på veggen, alt som glir unna hver eneste gang; du har vært med på dette før, bildene, veggene, bildene, veggene, du sier du ikke bryr deg, du sier du må legge på, du sier ikke engang navnet mitt lenger, at du ikke bryr deg, at du driter i det og jeg skriker hva da, hva da, hva da; la meg fortelle deg historien, jeg sitter klar, jeg kan røre fingrene, det er ikke kaldt, det er varmt, jeg ringer for å klage på varmen, jeg sitter på sengekanten og svetter, du trykker fingrene lett mot øyelokkene, tenker på en i klassen din som hadde glassøye og som nesten ingen snakket til for det var så ekkelt, du kniper øynene hardt igjen, ser for deg blodet stanse, bli klemt fast mellom to punkter, to punkter som oppstår ved at du strammer alle musklene i ansiktet, og så skjer det, fargene i hodet, ikke som fargene utenfor, ikke som her, i dette eksilet; er det farlig å holde på sånn, å trenge gjennom skyggene som oppstår i leken, er det farlig å ville bli eid; du strammer musklene i ansiktet og du vet hvordan du skal komme deg ut av denne dype og grønne virkeligheten, for nå vet du hvordan man kommer inn, det er som når man åpner øynene under vann, ser inn i den grønne stillheten og tenker at det bare var å stupe, at det ikke var sort og hardt slik du trodde; slik ligger du, på ryggen, med lukkede øyne, og ledes opp mot det gule lyset som må være solen eller solen i et vindu, på baksiden av huset 19

blir det dekket på med hvite duker, det er lange glass på bordene, noen av dem har leppestift på kanten, den yngste kusinen peker og sier det er en munn, jeg sier: la ingen fortelle deg noe annet; dere ligger nå som veltede statuer, tunge, som etter et fall, hun har grønske på kjolen og huset, med sine stuer og ganger, virker nå uendelig langt borte; jeg, for min del, ønsker deg velkommen, og lydene som tilhører denne verden og deg, ønsker deg til lykke med 17-års dagen

20