Kaja Schjerven Mollerin: Kamerat livet. En samtalebok med Cecilie Løveid

kaja s chjerven mollerin

Kamerat livet En samtale med Cecilie Løveid

:k

kolon forlag

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2022 Omslagsdesign: NODE Berlin Oslo Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2022 Papir: 100 g Munken Premium Cream Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

ISBN 978-82-05-55132-9 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo Av Kaja Schjerven Mollerin Seks fot under. Om Hans Herbjørnsrud. Gyldendal, 2011 Sammen, hver dag. Om fellesskap i litteraturen. Gyldendal, 2012 Handke-debatten. Dokumentasjon, videreføring, analyse (red. med Henning Hagerup). 2015 I denne verden. Om Susan Sontag. Gyldendal, 2016 Vigdis, del for del. Gyldendal, 2017 Historien om Mor Godhjerta. Gyldendal, 2019 De menneskelige boliger. En bok om Jens Bjørneboe (red.). Gyldendal, 2020 Liv Køltzow. Dagbøker i utvalg (red. med Hans Petter Blad). Aschehoug, 2021 Verden og buksene. Et Gunvor Hofmo-fragment. Nasjonalbiblioteket, 2021

innhold

Et vintereventyr Den egne tanken Den første bokhyllen En viss sosial fobi Hilsen fra Solbukta

Du kunne være mitt barn En mor og en far En som går alene og leter Fortellerkunst på kjøkkenet Et år i sorg

Mine show og museer Den historiske kvinnerollen Historiske moderskap Dramatessen fra Løvstakken Telefon til Zinken Hopp

Den vakreste verdensorden

7 9 16 24 34 39 43 63 69 86 91 95 105 121 135

Poesien!

Hooket på mote En redningsoperasjon Rett inn i livet

139 145 162 172 180

Det er trylleri. En epilog

185

Bildeopplysninger

191

et vintereventyr

Det ville sikkert vært riktigere, mer i samsvar med kjernetemaer i denne samtalen, hvis Cecilie Løveid og jeg en kveld i desember, to dager før vintersolverv, hadde møttes i Bergen, for eksempel på Elsesro, der hun bor i et gammelt hus på Gamle Bergen Museum. Eller i Kalfarveien, der hun tilbrakte de første åtte månedene av livet på et spedbarnshjem, eller i Løvstakkveien, en gang et arbeiderklassestrøk, der hun vokste opp hos sine besteforeldre. Eller på Mannsverk, der moren i noen år hadde en leilighet i den nybygde høyblokken, eller i Gørbitz’ gate, der hun slo seg ned med kjæresten Helge Rykkja og fikk sitt første barn, en jente, som syttenåring. Eller i Fyllingsdalen, der hun med egne ord var «enslig mor i blokkleilighet». Eller i Edvardsens gate, der hun bodde med Bjørn Ianke, som hun fikk sitt andre og tredje barn med, en gutt og en jente.

Vi kunne møttes på Bryggen, der Zille Gad, i Barock Friise (1991–1993), en vårdag står med nyplukkede smørblomster i hånden. Eller på Puddefjordsbroen, der Kjersti Gilje, en av 1970-årenes fineste romanfigurer, står og ser utover Puddefjorden, Byfjorden, Askøy, hun ser Dokken, Nygårdshøyden, Møhlenpris, 7

parken i enden av Welhavens gate – en by vokse frem.

Men det er ikke slik denne historien starter, den starter i Oslo, utenfor Lorry i en Volkswagen Polo. Vi ville se snø, trær, byens lys; begge, har jeg siden tenkt, med vag lengsel etter en gammeldags jul. Så vi dro til Frognerseteren, på Kafé Seterstua, der tåken skulle vise seg å ligge like tett som i bygatene. Det var is og regn, ikke et snøfnugg i sikte, men juletreet lyste, som i gamle fortellinger. På peishyllen: en utstoppet rev, en utstoppet bjørn. En hvit hare. To skogduer. En gaupe.

Vi snakket om livets uforutsigbarhet – timelange samtaler har det med å ende der – om kamerat livet, som Julia i Tenk om isen skulle komme (1974) formulerer det: «Kamerat livet går forbi med meg i en kurv, hvisker at det ikke gikk slik som vi hadde håpet det ville gå, men det visste vi jo på forhånd.» Og vi snakket om livet i litteraturen. cl Og så har du deus ex machina, guden som dukker opp av ingenting, urverket eller kulissen, og som er den egentlige makten: tilfeldigheten. I de gamle teaterstykkene var det moraliteten. Du skal lære deg å ikke trå over dine bestemmelser. Det er ikke så annerledes enn våre moderne vilkår, men vi vil ikke ha noe av at vi skal være styrt av guder. At mennesket er fritt, er ren innbilning. Kanskje må vi ha en viss grad av naivitet for å orke livet. Vi vet jo at vi kan ta valg, at det lønner seg å være grei, men det er alltid også noe grenseoverskridende som skjer. Plutselig kan du ikke la være. Plutselig har du gjort noe uopprettelig. Det er også menneskelig. Mye av det vi drømmer om, er det motsatte av det som er godt for oss.

8

Den egne tanken Hvordan Cecilie Løveid fant veien inn i det litterære liv, er blitt noe av en vandrehistorie. Hun fikk sine første dikt på trykk i den sagnomsuste antologien Åtte fra Bergen, som ble utgitt i 1969 i paxlyrikk-serien.

Allerede julen 1967 skal hun ha sendt noen dikt til Jan Erik Vold fra psykiatrisk avdeling på Haukeland sykehus, der hun var innlagt. Vold selv hadde debutert to år tidligere, og var en drivende kraft i redaksjonen til tidsskriftet Profil. I etterordet til Løveids Dikt og tekster 1968–2000 (2019) forteller han at den unge Løveids dikt kom med et følgebrev som lød noe sånt som: «Kjære Jan Erik Vold. Jeg er seksten år. Jeg skriver dikt. Vil du se på noen av diktene jeg har skrevet?»

Dag Solstad kan på sin side fortelle – i en liten artikkel i festskriftet Til Cecilie, redigert av Steinar Opstad – at han høsten 1967 gikk gjennom innsendte bidrag til Profil nr. 4/1967 og kom over to av de samme diktene, men til tross for diktenes åpenbare kvalitet skal han ha konkludert med at tidsskriftet av prinsipp ikke trykket dikt av barn.

Så er litt sagt om begynnelsen. I 1970-årene skrev Cecilie Løveid romaner, i 1980- og 90-årene skrev hun dramatikk, i det nye årtusenet fortsatt dramatikk, i tillegg til en rekke diktsamlinger. Først og sist poet?

Kanskje det.

Da vi møtes, har hun en stund arbeidet med en bok som skal hete Piggeple. Hva er det så ved denne piggete kapselfrukten som har opptatt henne? cl Piggeple er en forstørret detalj fra barndomsberetninger om Francis Bacon.

9

ksm Og Bacon er en viktig figur i boken? cl Ja, men det har gått over alle støvleskaft med denne samlingen. ksm Hvordan da? cl Jeg skrev mange tekster til Vandreutstillinger som ikke kom med i boken, de var tiloversblevne tekster etter utgivelsen, en litt lei status, siden disse diktene var de vanskeligste å ferdigstille, de var veldig viktige for meg, og jeg tenkte at jeg bare skulle fortsette til det ble nok til en ny bok. En slags Vandreutstillinger 2. Ikke at boken skulle hete det, men stilen var den samme.

Men etter hvert var det noe i stoffet som tiltrakk meg mer enn noe annet. Det ene var tekstene om den svenske maleren Lena Cronqvist, det andre var den irskengelske Francis Bacon, som kom inn med full kraft etter at jeg hadde besøkt Dublin noen ganger. I arbeidets gang fant jeg ut at det ble for mye med begge to, at det ble dumt for boken. ksm De er to sterke personligheter. cl De har så mye å by på, og de er så forskjellige, men har også treffpunkter. Lena Cronqvist har sagt at hun interesserer seg sterkt for Bacon. Hun har ofte latt seg inspirere av kollegers malerier, hun gjentar og siterer, hemmelig eller åpent. Hun har for eksempel et bilde av seg selv som spiller på Frida Kahlos selvportrett. Kahlo var en meksikansk kvinne som likte å gå i fargerike, folkelige bekledninger, og på et bilde ikledde hun seg plutselig en mannsdress. Når Cronqvist overfører dette 10

på seg selv, blir det noe helt annet. Hun er en typisk sekstiåtter og har et helt annet klesleie. Stilen på bildet er kanskje morens generasjon. Cronqvist har vært en viktig skikkelse for mange poeter. Göran Sonnevi har Lena-dikt i flere av samlingene sine. I et av dem går poeten forbi atelieret hennes og ser at Lena maler engler.

Og så går han forbi igjen, noen timer senere, en sommernatt, og da er atelierdøren lukket. Det er helt enkelt, men dramatisk. Han har hatt fullt innsyn til maleren, som maler et fantastisk bilde av pikeskikkelser som får besøk av engler, og så får han ikke se mer, hun har lukket det for ham. Kanskje englene har noe med hennes avdøde mann Göran Tunström å gjøre, hun brukte Giottos engler for å få kontakt. Jeg tenker at de nok har gått i gallerier sammen i Italia. Det er sånn jeg jobber, jeg kan ta utgangspunkt i noe faktisk og skriver dels fiksjon, dels kontrafaktisk. ksm Hvorfor akkurat Lena Cronqvist? cl Hun malte disse «drabantbymadonnaene» sine, hun malte meg, mammaen i Fyllingsdalen! ksm Cronqvist-stoffet er svært levende for deg. Hvorfor bestemte du deg for å legge det bort i denne sammenhengen? cl Det hadde sikkert gått an å flette sammen Bacon og Cronqvist, men det står stadig klarere for meg at Bacon nå er en historisk person, mens Cronqvist lever, er en gammel dame som kan lese det jeg skriver. Jeg aner ikke hvordan hun har reagert på Sonnevis diktkurtise, men for henne er jo dette konkrete minner. Kanskje han 11

røper noe med sitt blikk, kanskje han fordreier noe?

Det blir bare gjettverk fra min side, men et slikt nærgående dikt har også noe grotesk ved seg. Det kalles kannibalisme. Jeg står igjen med meg selv og Francis Bacon og hans piggepleskrik. ksm Altså maleren Bacon. cl Ja, men jeg har også kikket litt på den eldre Francis Bacon, eller sir Francis Bacon, og jeg finner det lystbetont å blande dem, leke litt med at jeg ikke ser forskjellen, selv om de befinner seg i forskjellige århundrer.

Men det er det utsatte mennesket, den lille gutten som interesserer meg. ksm Og piggeplet? cl Da han var liten, prøvde mormoren å lette hans astmaanfall ved å bruke brent piggeple, og det gjorde hun ved å fyre opp brente piggepleblader, som en slags narkotika, og dette pustet han inn. Søsteren har fortalt at hele huset, et gods, var fylt av denne lukten. De hadde hunder, han ble tvunget til å gå i stallen, og han reagerte voldsomt på hester og høy. En ubrukelig sønn for en hesteoppdretter. Han var en pyse som ble hånet og plaget. Jeg har astma selv og vet at man blir utrolig utslitt av sånne anfall. Du må sove. Du orker ikke mye neste dag, du får en gjennomhullet utdannelse. For lille Francis er det ikke snakk om å gå på skolen i det hele tatt. ksm På grunn av astmaen?

12