Ubudne gjester

UBUDNE GJESTER er en spennende bok om hjemsøkte steder og husrens. Boken vil gi deg en større forståelse av hvordan det er mulig at en ånd kan henge igjen, og at dette er mer naturlig enn hva mange aner.

MICHAEL WINGER (36) er forfatter, foredragsholder og lærer, og er kjent som medium fra Åndenes makt på TVNorge. Han vant Jakten på den 6. sans, og kinodokumentaren om han hvor han løser flere savnetsaker, hadde norgespremiere mars 2019.

ISBN 978-82-300-1900-9

www.kolofon.no

Omslag ubudne gjester HARDCOVER.indd 1

UBUDNE GJESTER

Michael Winger har besøkt hundrevis av hjemsøkte steder, og i denne boken forteller han om de ti stedene som har satt størst spor i han.

Hvorfor velger noen ånder å spøke, mens andre ikke gjør det?

Hvordan påvirker disse åndene oss? Og hvordan kan du kommunisere med dem og rense din bolig?

michael winger

FINNES DET VIRKELIG GJENFERD?

UBUDNE GJESTER

michael winger Fra Åndenes makt på TVNorge

21.02.2019 10.24

Ubudne gjester

Michael Winger

Ubudne gjester

KOLOFONÂ FORLAG

© Michael Winger Ubudne gjester Kolofon Forlag AS 2019 Prosjektet produseres på oppdrag fra Michael Winger Alle rettigheter/ansvar for prosjektets innhold tillegges Michael Winger Henvendelser utover bestilling av produktet bes rettet til Michael Winger ISBN 978-82-300-1900-9 Produksjon: Kolofon Forlag AS, 2019 Boken kan kjøpes i bokhandelen eller www.kolofonshop.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar.

Takk til mine elskede barn som betyr alt for meg.

Forord Vi er laget av kjøtt og blod, vi puster, tenker og reagerer. Vi lever i en viss tid, inntil hjertet stopper og kroppen dør.

Mennesket er energi, og energiloven har lært oss at energi aldri blir borte.

Når et menneske dør, og siden blir begravet, så betyr ikke det at menneskets energi blir liggende stille inne i en likkiste. Energien, som vi også kaller for ånden, vil forbli evig rundt oss.

Tenk deg hvor mange mennesker som har eksistert og dødd i løpet av jordklodens historie. Milliarder. Og tallet på ånder bare vokser. Åndene, som noen kaller for spøkelser, påvirker mange av oss på både godt og ondt.

Jeg har sett ånder siden jeg var et barn, en liten gutt. Siden den gang har det vært like vanlig for meg å se en ånd som det er å se et levende menneske.

7

Forord

Her vil jeg fortelle om hvordan disse åndene kan påvirke oss. Jeg vil blant annet dele de sterkeste opplevelsene jeg har hatt når jeg har befunnet meg på såkalte hjemsøkte steder.

8

Ubudne gjester Oslo, en eldre enebolig: Lyden av fotskritt kunne høres fra etasjen over dem. Problemet var bare at det ikke skulle befinne seg noen i denne etasjen. Men nå lå et nyinnflyttet ekteparet i sengen og lyttet til lydene der oppe, og uten å blunke.

De utvekslet ikke et eneste ord, men spørsmålene raste gjennom hodene på dem. Kunne det være treverket i den gamle boligen? Hadde et av barna deres sneket seg ut av sengen sin og lusket rundt i stua? Var det en innbruddstyv som lette etter noe å stjele?

Ektemannen kastet et blikk på vekkeklokka som sto på nattbordet, tallene to, tre, tre og null lyste mot ham i rødt. Månens kalde lys trengte gjennom soveromsvinduet og la seg over ansiktet til

9

Ubudne gjester

kona hans. Line holdt pusten mens hun tittet opp i taket der lydene kom ifra. Hun konstaterte at dette helt klart var lydene fra et menneske som nå gikk rundt i stua. Geir, som lå ved siden av, visste akkurat hva hun tenkte. Det var definitivt noen i etasjen over dem. Skrittene hørtes tydelig og de var for tunge til å tilhøre lille Lotte på fire, eller Abraham på syv.

Nye tanker dukket opp i hodene deres. Er barna våre trygge? Hvorfor har vi ikke installert den innbruddsalarmen som selgeren fra alarmselskapet hadde mast om for kun få dager siden? Burde de ringe politiet? Eller skulle de liste seg opp for å se hvem som var der?

Mens ekteparet lå lydløst i sengen og lyttet, hørte de plutselig et høyt brak fra stua. Det var som om noe ramlet ned på gulvet og gikk i tusen knas.

Geir spratt automatisk opp av dobbeltsengen og skrek så høyt han kunne: Kom deg ut av huset vårt!

Han gikk bestemt ut i gangen og videre mot trappen, mens Line hastet etter med mobiltelefonen i hånda. Geir løp opp trappene. Med et instinktivt

10

Ubudne gjester

sinne som et forsvar for å beskytte familien sin, som en mektig hannløve på Afrikas savanner ville gjort for å beskytte resten av familien mot sleipe hyener. Øverst i trappa stirret Geir inn i en bekmørk stue.

De hadde ikke åpnet persiennene foran vinduene etter at de hadde sett på tv kvelden før. Line nådde opp til det øverste trappetrinnet og ble stående trygt bak sin pesende ektemann. Line prøvde å holde pusten for å lytte. Men hun hørte kun sin egen puls banke i blodårene. Den klamme hånden til Geir søkte etter lysbryteren på veggen. Han kjente panikken bygge seg opp mens han famlet etter bryteren.

«Lysbryteren er på den andre siden», hvisket Line. Hun strakk hånden sin forsiktig bort langs den andre veggen, der kjente hun den glatte overflaten på bryteren, før hun trykket den inn.

Et sterkt lys blendet det forskrekkede ekteparet idet lyspæra i taket ble tent. De knep automatisk øynene sammen og Geir strakk frem hånden sin som om han skulle forsvare seg. Da smalt det igjen, og det ble enda mørkere enn det hadde vært for få sekunder siden.

11

Ubudne gjester

Line kjente Geirs hånd omfavne sin egen, og de hadde begge den samme følelsen av at de ikke var alene i stua.

«Vi vet du er der!» ropte Geir. Men ingen svarte tilbake. Line skrudde på lommelykten på iPhonen, lyste rundt i stua mens hun gispet etter luft. Geir kunne lukte frykten hennes. De håpet begge at det ikke var en innbruddstyv der, samtidig stålsatte de seg på at de snart skulle skimte et par øyne. Lyset som fløt rundt i rommet stoppet brått opp idet det traff et knust speil som lå på gulvet. Alle de små glassbitene reflekterte lysstråler rundt i stua.

Ekteparet stivnet, et kaldt gufs traff dem, som om noen nettopp hadde åpnet et vindu. Håret på armene til Geir reiste seg samtidig som han tenkte at dette ikke var som kulden fra et åpent vindu.

Line lyste bort på en gulvlampe som stod plassert i det ene hjørnet og signaliserte til mannen sin at han skulle slå den på. Geir trampet ekstra hardt i gulvet idet han beveget seg bortover. Stua ble lyst opp og ekteparet kikket raskt til alle kanter, men det var ingen å se.

«Kanskje han har gjemt seg på do ... eller på kjøkkenet?» hvisket Line.

12

Ubudne gjester

Geir nikket tilbake og trakk pusten dypt. Han beveget føttene langsomt. Line fulgte etter, og på den måten listet de seg sakte gjennom stua. Paret stoppet opp fremfor den lukkede baderomsdøren og kunne nesten titte inn i det åpne kjøkkenet.

Lyset fra lampen i stua kastet to bevegelige skygger på kjøkkenet idet Geir hevet pekefingeren sin fremfor munnen og så sin kone dypt inn i øynene.

Lines øyne var fuktig av redsel, og hun hadde smaken av salt i munnen fra en tåre som hadde trillet ned langs det bleke ansiktet.

Geir tittet seg rundt og fikk øye på en lysestake av kobber som stod på kommoden ved siden av.

Den gamle pyntegjenstanden Line hadde arvet bestemoren, kunne brukes som et våpen hvis han trengte det. Han nappet forsiktig ut stearinlysene og tok et stramt grep rundt det blanke våpenet.

Knokene på hånden hans ble hvite idet han hevet den over høyre skulder og gjorde seg klar til å slå.

Han løftet den venstre hånden forsiktig opp og la tre fingre mot den hvite bryteren. Han tittet bort på Line mens han endret på beinstillingen, som om han gjorde seg klar til å slåss når lyset på det lille baderommet ble tent. Han våget ikke å puste

13

Ubudne gjester

eller å blunke idet han trykket inn den hvite bryteren på veggen.

Et sterkt lys kom til syne under dørsprekken foran dem, men ingen kom ut. Geir pustet lettet ut før han på nytt trakk pusten og gjorde seg klar for kamp. Så flyttet han sin venstre hånd nedover til dørhåndtaket. Det kalde metallet var til stor kontrast i forhold til den varme og klamme hånden.

Han presset dørhåndtaket sakte ned og dro døren forsiktig opp samtidig som dørhengslene skrek etter smøring. Line kjente det grøsse gjennom ryggmargen, som om hun var med i en ordentlig skrekkfilm. Døren åpnet seg akkurat nok til at Geir kunne titte inn gjennom døråpningen, inn på det nå opplyste badet.

Han kunne se toalettet og vasken, men ikke bak det gule dusjforhenget som hang foran badekaret.

Hans eneste tanke nå var at inntrengeren befant seg i badekaret.

Geir snudde seg mot kona, stirret på henne med store øyne. Han mimet deretter noe med leppene sine; dette tolket hun som at noen befant seg der inne. Hun tenkte på barna sine og begynte å gråte.

Geir kjente at adrenalinet steg, bygde seg opp som en tikkende bombe. En bombe som var klar

14

Ubudne gjester

til å detonere idet han eventuelt fikk øye på den ubudne gjesten i badekaret.

Geir rev opp døren og satte i et høyt brøl. Veggene i huset ristet. Han tok et stort skritt inn på badet og i retning av forhenget, og med lysestaken hevet. Alt skjedde på et blunk, dusjforhenget ble revet vekk med så stor makt at den løsnet fra festene sine og falt ned i det tomme badekaret. Line tittet forskrekket inn på baderommet og så sin tapre mann som nå stod og måpte med et forfjamset uttrykk i ansiktet. Tobarnsmoren tok deretter noen skritt tilbake før hun kunne høre sønnen som ropte på mamma. Hun løp ned trappene til soverommet der hun fant sønnen sittende oppreist i sengen med trøtte øyne.

«Mamma, det var noen som dro av meg dyna», sa gutten.

Line tittet forundret ned på dynen som lå på det mørke laminatgulvet. Nattlampen som ga et svakt blålig lys i rommet, virket akkurat mer skremmende enn den avslappende effekten den skulle ha. Line løftet opp dynen, satte seg ned på sengekanten og pakket gutten sin inn i den varme dynen. Så lukket han øynene sine mens han spurte mumlende om det hadde vært et spøkelse som hadde prøvd å ta dynen hans. Line visste ikke hva

15

Ubudne gjester

hun skulle svare. Etter noen mislykkede forsøk på å forklare hva som akkurat hadde skjedd, endte hun med: «God natt, gutten min.»

Line gikk videre til naborommet, der datteren lå og sov i sin lille, hvite seng med en bamse godt plassert under armen. Hun kunne ikke unngå å legge merke til at datteren hadde et fastere grep enn vanlig rundt sitt favorittkosedyr. Hun ble stående en stund å beundre det vesle barnet sitt, det lyse, bølgete håret og det uskyldige ansiktet. Hun var takknemlig for at de var trygge, og at det ikke var noen som hadde brutt seg inn i huset deres.

Hun kjente nå hvor sliten og trøtt hun var. På soverommet satt ektemannen allerede og ventet.

Uten å veksle et ord med hverandre sank de begge ned på putene sine, men øynene forble åpne. De lå og stirret i taket, stirret og ventet. Begge ventet på at den andre skulle starte samtalen. For hvordan starter man egentlig en slik samtale? Skulle man snakke om vinden? Om en eventuell innbruddstyv?

Etter det som virket som en evighet, med stillhet, snudde endelig Line seg mot Geir og spurte han

16

Ubudne gjester

rett ut om han trodde at huset deres var hjemsøkt.

Geir humret lavt og med et falsk smil om munnen før han svarte at spøkelser ikke finnes. Så snudde han ryggen til henne og sa: «Det er nok en logisk forklaring!»

Han kastet et blikk bort på klokken på nattbordet og avsluttet med: «Det er sent Line, vi må prøve å få oss litt søvn.»

Dette er en veldig vanlig historie for meg. Jeg har snakket med utallige familier som har opplevd lignende episoder i sine hjem.

17