Hvem kan løse klimakrisen? by kolofon

JĂ¸rgen M. B. GrĂ¸nneberg

Klima og lederskap i en krevende tid

© Jørgen M.B. Grønneberg Hvem kan løse klimakrisen? Kolofon Forlag AS 2020 Prosjektet produseres på oppdrag fra Jørgen M.B. Grønneberg Alle rettigheter/ansvar for prosjektets innhold tillegges Jørgen M.B. Grønneberg Henvendelser utover bestilling av produktet bes rettet til Jørgen M.B. Grønneberg ISBN 978-82-300-2109-5 Produksjon: Kolofon Forlag AS, 2020 Boken kan kjøpes i bokhandelen, nettbokhandelen og i vår egen butikk: www.kolofon.no/klimakrisen Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar.

Denne boken begynner der de fleste av verdens klimarapporter slutter, ved å henvise til at det er «up to policy makers to decide» hvordan å unngå for høy global oppvarming.

Klima og lederskap er det viktigste temaet i vår tid. Lederskap er en eksponert sammensmeltning av

strategi og personlighet. Strategi går på å gjøre de viktige tingene riktig, i tide.

Personlighet går på klokskap og utstråling.

Av 10 nummererte eksemplarer er 1 til 5 overrakt personer som kan bidra til at det også kan bli gode svar på «HVORDAN…?». - Disse er: 1. Siri Grønneberg: Etter kjærlighet ved første blikk for 53 år siden, har hun med stor sosial klokskap og overbærenhet bidratt til forfatterens ve og vel, slik at denne boken kunne skrives. 2. Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Ingrid Alexandra: I sin konfirmasjonstale fremhevet hun sitt miljøengasjement, og lot dagen bli preget av klodens fremtid. Ved dette viderefører hun rollen som kongelig veiviser for land og folk på en forbilledlig måte. 3. Greta Thunberg: Hun har ikke sin like når det gjelder utvist evne til å erobre en hel verden, med sitt generasjonskrav om en bærekraftig verdensorden. Hun peker i riktig retning når hun sier: «Når vi begynner å handle, er håpet overalt. Så i stedet for å lete etter håp – let etter handling. Da vil håpet komme.» 4. Erna Solberg: Hun er leder av ett av landets to statsbærende partier, statsminister og statsministerkandidat ved stortingsvalget i 2021. - Derfor har hun adgang til arenaer som bør finne svaret på «HVORDAN», også FN. 5. Jonas Gahr Støre: Han er leder av ett av landets to statsbærende parti, er statsministerkandidat ved stortingsvalget i 2021, og kan derfor få adgang til de samme arenaene. Eksemplarene 6 til 10 er reservert for selskap og personer som, uten kjennskap til bokens innhold, vil medvirke til at temaet KLIMA OG LEDERSKAP kommer høyt opp på nasjonale og internasjonale agendaer. Disse er: 6. Norske Skog AS v/ konsernsjef Sven Ombudstvedt: “Being able to document responsible business practices based on our values, policies and guidelines is important for a global company like Norske Skog.” 7. Statkraft AS v/ Christian Rynning-Tønnesen: “We exist to lead the shift to a renewable world. We’ve been doing it from the start, and we’re leading it today.” 8. til 10. Reservert for internasjonal publisering.

Innholdsfortegnelse: FORORD INNLEDNING DEL 1. OPPDRAGET DEL 2. DE LANGE LINJENE DEL 3. PLAN A: DEN GODE VEIEN BOK I BOKEN DEL 4. PLAN B: MED TVANG DEL 5. BAKGRUNN FOR DEL 3 OG DEL 4 DEL 6. UTFORDRINGER FOR DEL 3 OG DEL 4 DEL 7. DET NESTE SKRITTET DEL 8. ETTERORD DEL 9. VEDLEGG BAKSIDE

Forord “Vår Herre gir oss nøttene, men han har ikke knekket dem for oss.” H. C. Andersen. Dansk forfatter, d. 1875

«Det var på høy tid denne boken kom», skrev Kåre Valebrokk på omslaget til min bok «OM STRATEGISK LEDERSKAP, hvis ansvaret er ditt.» (Hegnar Media 2012). Han kjente innholdet godt, og kom med verdifulle innspill under arbeidet med boken. Det er også «på høy tid» at det kommer en bok som setter global oppvarming og klimalederskap under debatt, ved å stille spørsmålet: HVEM KAN LØSE KLIMAKRISEN? Det er fire samfunnsaktører, med tilhørende lederskap, som har innvirkning på om verdenstemperaturen kan stabiliseres ned mot +1,5 grader, slik Paris-avtalen fra 2015 legger opp til. Disse fire er: • FN og FNs klimaregime, personifisert ved generalsekretæren. • Nasjonenes parlamenter, personifisert ved statsledere. • Foretak, personifisert ved foretaksledere. • Folk flest, personifisert ved våre valg som konsumenter og som velgere. Lederskap dreier seg om å gjøre de viktige tingene «i tide». «I tide» er, logisk sett, et tidspunkt mellom «for tidlig» og «for sent»; to utfall som leverer dårlig, uansett hva det måtte dreie seg om.

For tidlig leverer ikke, fordi for mye er for uferdig I 1950 antydet forskning økende verdenstemperaturer, og i 1952 rapporterte en avis om «klimaendringer». Dette begrepet dukket opp neste gang i november 1957 i avisen The Hammond Times, som beskrev Roger Revelles forskning på effektene av økende, menneskeskapte CO2-utslipp på drivhuseffekten: «en storskala global oppvarming, med radikale klimaendringer som følge». Begge betegnelser ble bare brukt sporadisk frem til 1975, da Wallace Smith Broecker publiserte en vitenskapelig artikkel om emnet, kalt «Climatic Change: Er vi på randen av en tydelig global oppvarming?». Uttrykket begynte da å komme inn i vanlig bruk, og i 1976 sa den sovjetiske klimaforskeren Mikhail Budyko at «en global oppvarming har startet», noe som ble gjort viden kjent. Andre studier, for eksempel en rapport fra MIT i 1971, refererte til menneskelig påvirkning som «utilsiktet klimamodifikasjon», men en innflytelsesrik studie fra National Academy of Sciences fra 1979, ledet av Jule

Charney, etterfulgte Broecker i å bruke global oppvarming for stigende overflatetemperaturer, men beskrev de bredere virkningene av økt CO2 som klimaendringer. I 1986 og november 1987 ga klimaforsker James Hansen fra NASA, vitnesbyrd i den amerikanske kongressen om global oppvarming. Det var økende hetebølger og tørkeproblemer sommeren 1988, og da Hansen vitnet i en høring i Senatet 23. juni, utløste han en verdensomspennende interesse for temaet. Han sa: «Global oppvarming har nådd et nivå slik at vi kan tillegge, med en høy grad av tillit, et årsaksog virkningsforhold mellom drivhuseffekten og den observerte oppvarmingen.» Den offentlige oppmerksomheten økte i løpet av sommeren, og global oppvarming ble den dominerende folkelige termen som vanligvis brukes både av media og i den offentlige debatten. I en artikkel om begrepsbruk fra NASA i 2008, har Erik M. Conway definert global oppvarming som «økningen i jordens gjennomsnittlige overflatetemperatur på grunn av økende nivåer av klimagasser», mens klimaendringer er «en langsiktig endring i jordens klima, eller i en region av jorden.» Fordi effekter som for eksempel endrede nedbørsmønstre og stigende havnivå, sannsynligvis vil ha mer innflytelse enn temperaturen alene, mente han at globale klimaendringer var en mer vitenskapelig korrekt term, og i likhet med FNs klimapanel vil også NASAs nettside understreke denne bredere sammenhengen. Kilde: Wikipedia

For sent virker ikke, fordi løpet som oftest er kjørt “Vi utforsker risikoen for at selvforsterkende klimaendringer kan komme til å drive jordas systemer mot en kritisk terskel for planeten, som hvis den passeres, kan forhindre stabilisering av verdenstemperaturen. Dette kan i sin tur lede til ukontrollert økning på veien til «Hothouse Earth», selv om utslippene av klimagasser reduseres. Å krysse terskelen vil føre til høyre temperaturer enn i mellomistiden for 1,2 millioner år siden (Opptil 4 til 6 grader celsius), og gi vesentlig høyere havnivåer (80 til 100 meter over dagens).” Kilde: “Trajectories of the Earth System in the Anthropocene”. Edited by William C. Clark, Harvard University, Cambridge, MA. Approved July 6, 2018)

«Denne artikkelen gir grunn til frykt», sier klimaforsker Knut H. Alfsen ved forskningssenteret Cicero til VG 07.08.2018.

I tide er et sted mellom for tidlig og for sent “The world is in trouble, but it’s not too late” sier vennene Damon og David på climateclock.net, som de har utviklet sammen. «Klokken» forteller at temperaturøkningen i skrivende øyeblikk (januar 2020), er på 1,079 grader celsius i temperaturøkning i forhold til førindustriell tid, og at +1,5 grader passeres om 15 år og 3 måneder, +2 grader om 32 år og 11 måneder, gitt at det ikke gjennomføres andre tiltak enn hva landene til nå har planer om. Litt om de to vennene jeg etter hvert har blitt kjent med: Damon Matthews, PhD (f. 1984): “Professor and Concordia University Research Chair in Climate Science and Sustainability, Geography, Planning and Environment. Hans misjon er å forbedre vår forståelse av vitenskapen om klimaendringer, dens innvirkning på menneskelige og miljømessige systemer, og hvordan vi best kan svare på utfordringene med å redusere klimaendringene. David Usher (f. 1966): Oxford-født kanadisk musiker med flere topplåter, forfatter med flere bestselgere, og mye anvendt foredragsholder. Han etablerte og er kreativ leder av Human Impact Lab på Concordia University. «The Lab” bruker interaktiv storytelling for å utvikle klimaendringer som digitalt tema. Nedenfor vises «klokken», slik den så ut da den ble kopiert av forfatteren første gang den 26.02.2018.

• 31.01.2020 viser den +1,14 grader, hvilket innebærer en økning av verdenstemperaturen på 0,12 grader i forhold til 26.02.2018. 10

• Tiden vi har på oss til å levere på +1,5 grader, er redusert fra 16 år og 2 måneder til 12 år og 9 måneder; redusert med 3 år og 5 måneder. • Dette tapet av tid, rundt regnet 3 1/2 år, har skjedd i løpet av knapt 2 år.

Her og nå ser det slik ut Det gjenstår å se hvorvidt tiltakene for å kunne levere ned mot +1,5 grader over førindustrielt nivå (1870), blir iverksatt og blir virkningsfulle i tide. Figuren nedenfor sier noe om situasjonen akkurat nå, når det gjelder hva vi, ut fra ulike forutsetninger, kan se i glasskulen 80 år frem i tid, mot 2100. • Hvis vi fortsetter som nå, «business as usual», flater temperaturen ut på + 4,2 grader celsius over førindustriell tid. Altså fryktelig varmt. • Legges effekten av tiltak nasjonalstatene har meldt inn til FN i henhold til Paris-avtalen til grunn, flater den ut på +3,3 grader. Også dette er altfor varmt • Så er ambisjonen, i henhold til den samme avtalen, at utslippene skal reduseres til et nivå som fører til en stabilisering ned mot +1,5 grader, som er til å leve med.

Legges +1,5 inn på en tidslinje mot 2100, sier klimaklokken at vi i skrivende øyeblikk, 20.03.2020, har 12 år og 8 måneder på oss til å levere på ambisjonen. 11

De to siste tiårene frem til 2020 kan bli omtalt som verdenshistoriens største postering på «konto for tapte muligheter». For 20 år siden kunne vi skrevet at “The world is in trouble, but it’s not too late.” Mer nærliggende i dag er å skrive «…. and we might be running out of time.» I koronaåret 2020 ligger verden på vippepunktet mellom «i tide» og «for sent»; mellom en temperatur som er til å leve med, og at det kan bli altfor varmt permanent! At tallene er forbundet med store usikkerheter, er ingen trøst.

Innledning Det er stor fare for at det kan bli altfor varmt med store konsekvenser for altfor mange. Høy sannsynlighet for stor global temperaturøkning, kombinert med tilhørende alvorlige konsekvenser for livet på jorden, rettferdiggjør betegnelsen «en mulig eksistensiell klimakrise». Den forsterkes fordi den er tidskritisk, og må nyanseres på grunn av beregningsmessige usikkerheter. Denne boken er ment som et bidrag til en nødvendig debatt om «klima og lederskap i en krevende tid», i håp om at debatten kan føre til at det kun skal bli sånn passe varmt, med håndterbare konsekvenser for de aller fleste.

Jørgen M. B. Grønneberg Strategisk rådgiver og forfatter Forfatter av “OM STRATEGISK LEDERSKAP, hvis ansvaret er ditt.» Hegnar Media 2012. Strategisk rådgiver for ledere i Norden innen energi, finans, IKT, maritimt og for regjeringer over en årrekke. Tidligere eier og leder av ledende selskap innen markedsforskning og ledelse i Norden.

boken@gronneberg.no

“Punktum” var det aller siste ordet som ble skrevet i boken min om strategisk lederskap; punktum i 2012, på en reise som startet i 1970 med etableringen av et markedsforskningsselskap, og som på veien har levert rundt regnet 1000 konsulentårsverk relatert til strategisk lederskap, fra selskap med meg som hovedeier. Løftet til meg selv brytes når «punktum» etter åtte års avholdenhet fra profesjonen erstattes med «kolon», som jo betyr «nå kommer det». Jeg vet det kommer til å gjøre vondt – lenge! – å skrive denne boken. Den ene drivkraften er forventningen om å få oppleve den gode følelsen ved å prestere på egne forventninger, Heureka! Den andre er frykten for ikke å strekke til. - Har opplevd begge ofte; lykkerusen, så vel som fortvilelsen. Mens boken «OM STRATEGISK LEDERSKAP, hvis ansvaret er ditt» dreier seg om strategisk lederskap som profesjon, dreier denne boken seg om profesjonen som plattform for håndtering av klimautfordringen. Som strategisk rådgiver for store konsern innen finans, energi, maritimt og IKT i Norden under det meste av reisen og med engasjement av flere års varighet, ble det levert tre tjenester: • Modeller, altså verktøy for strategievaluering, -utvikling og -iverksetting. • Fasilitering, altså ledelse av prosesser knyttet til bruk av modellene. • Innholdsleverandør, altså medvirkning til evaluering, utvikling, valg, iverksetting og etterkontroll. Modellene ligger til grunn for bokens struktur og for tilnærmingen til tematikken. Å være forfatter er per definisjon både å fasilitere og å være innholdsleverandør, men det mangler en oppdragsgiver.

Bokens formål er, hverken mer eller mindre, å finne og fjerne propper som hindrer iverksetting av klimatiltak som fører til at verdenstemperaturen stabiliseres ned mot +1,5 grader over førindustriell tid. Dette krever karbonnøytralitet innen 2050. 14

DEL 1. OPPDRAGET “Nothing in life is to be feared, it is only to be understood. Now is the time to understand more, so that we may fear less.” Marie Curie, forsket på radioaktivitet. To Nobelpriser. D. 1934

1.1. Oppdragsgiveren 1.2. Oppdragets formål 1.3. Om (u-)sikkerhet

1.1. Oppdragsgiveren Det er flere som kunne velges som oppdragsgiver, «klienten»; FN-systemet ved generalsekretæren, en statsleder, foretaksleder eller en medborger. Det ble ikke FN-systemet, med en antagelse om at det kunne bli en «klient» i forsvarsposisjon for det bestående, ikke en statsleder, for å unngå å bli partitilknyttet, ikke en foretaksleder som kunne ha for stor vekt på egennytte, eller en medborger som lett kan føle for stor avmakt. – Jeg valgte meg Greta Thunberg som legitim og synlig, global meningsbærer for sin generasjons bekymringer for hva de pågående klimaendringene kan føre til i deres voksenliv. Dette vil hun bli informert om i «det første brevet» gjengitt nedenfor, datert 31.05.2019, mens «det neste brevet» vil bli datert om nøyaktig ett år, uten annen oppfatning om innholdet på nåværende tidspunkt enn at boken forhåpentligvis er publisert. Greta Tintin Eleonora Ernman Thunberg (født 3. januar 2003 i Stockholm), er en svensk klimaaktivist og tidligere skoleelev som ble kjent i august 2018, da hun satt utenfor Riksdagshuset i Stockholm med plakaten «Skolstrejk för klimatet» («skolestreik for klimaet»). Hun har, så langt, tre prestasjoner å vise til, som vil gå inn i historiebøkene samme hva: • På under to år, fra en alder på 16 til 18 år, flyttet hun plakaten sin fra en plass utenfor Riksdagen i Stockholm, til FNs talerstol i New York. Få, hvis noen, har prestert tilsvarende når det gjelder å erobre det globale offentlige rommet med et humanistisk budskap. • «Fridays for Future» er en ungdomsbevegelse som ble startet i august 2018 med skolestreiker for klima, og oppgis å ha omfattet 7.500 byer og minst 13 millioner mennesker på alle kontinenter. Skal ha 20 millioner følgere på sosiale plattformer. • «Greta Thunbergs Speech (16) at The UN Climate Action Summit September 23. 2019» gjorde henne der og da til den mest kjente og profilerte talspersonen i verden knyttet til klimaendringer; faktisk den eneste! – Hun har fått adgang til talerstoler på verdens klima-konferanser i Chile og i Madrid, i Europarådet og på World Economic Forum, og har hatt samtaler med flere statsledere, herunder Donald Trump. * Se s. 248 med vurdering av hennes påstander 16

Jørgen M. B. Grønneberg Hvalstadåsen 88, 1395 Hvalstad, Norge +47 900 50 477, jorgen@groneberg.no , f. 31.05.1944 31.05.2019

Kjære Greta Thunberg Jeg tenker ofte på deg, og vet at vi ofte tenker på det samme: At verden er i trøbbel. Mange unge tenker på det. Godt voksne også. Vi er like bekymret hva konsekvensene av globale klimaendringer angår. Du satte meg på sporet fordi du er sitert for følgende: «Når vi begynner å handle, er håpet overalt. Så i stedet for å lete etter håp – let etter handling. Da vil håpet komme.» - Vet ikke om jeg kan levere en løsning til deg, men jeg vil gjøre et ærlig forsøk. Oppdraget jeg påtar meg er å finne ut hvordan verdenstemperaturen kan stabiliseres på et nivå vi kan leve med; finne og fjerne proppene som hindrer karbonnøytralitet innen 2050. - Du defineres som klienten, jeg som konsulenten og boken som rapporten. Så ser jeg frem til at vi møtes om et års tid slik at jeg kan gi deg det første eksemplaret av boken sammen med et nytt brev som summerer opp hva jeg fant. – Gleder meg til det, men jeg må være ærlig på at jeg gledegruer meg til året som kommer og til alt det arbeide boken vil medføre. Med vennlig hilsen Jørgen M. B. Grønneberg

PS: Mitt engasjement til fordel for klimasaken er kun idealistisk motivert.

Så er det ikke til å unngå at mange vil snakke henne ned, så som «klima-fornektere», høyrepopulistiske krefter og en del teknokrater og byråkrater «som vet bedre». Tre egenskaper ved henne nevnes ofte: • Mentalt avvikende med henvisning til diagnose for Aspergers syndrom og for selektiv mutisme. Det første går på en form for utviklingsforstyrrelse, kjennetegnet ved intens interesse for et bestemt tema. Det andre går på ikke å ville snakke i visse sammenhenger, ofte kombinert med ikke viljestyrt angstproblematikk og sosial angst. – Dette gjør hennes presentasjoner lettere forståelig og desto mer imponerende, og er på ingen måte devaluerende. • Et verktøy for bakmenn, med henvisning til at hun umulig kan ha fått til så mye, så bra, så hurtig. Kilder sier en del om dette, om en svenske som satte henne på ideen om skolestreik og en annen som hun brøt med, som ville utnytte henne kommersielt. At hun har dyktig medspillere, er helt sikkert. Lite tilsier at hun er en manipulert jentunge som løper andres ærend. – Hun har ganske sikkert et team rundt seg som vil fortsette med å bygge henne opp, både som en global stemme i klimasaken det lyttes til, og som en karismatisk leder av en global ungdomsbevegelse som vil gå langt, tidvis for langt, i sin kamp for klimasaken. • Overspiller og dobbeltmoral nevnes også av mange, med henvisning til blant annet at hun seilte med en «klimasnill» seilbåt fra Europa til klimatoppmøte i New York i 2019, som medførte at mannskap måtte fly til New York for å seile den tilbake til Europa. – Seilturen ble en global snakkis. «All PR er god PR», er det noe som heter. Og kritikk for dobbeltmoral i klimasammenheng, er det vel få av oss som går fri av.

Nettavisen og Cicero om innholdet i Greta Thunbergs tale i FN 23. 09. 2019: • 26.09.2019: «Nettavisen har bedt seniorforsker Maria Sand ved Cicero - Senter for klimaforskning, om å gå punktvis gjennom påstandene, for å vurdere om de står i overensstemmelse med forskningsresultatene i klimarapportene til FNs klimapanel (IPCC).» – Det er ni påstander som er vurdert. Ingen er tilbakevist. «Ja, det er også riktig» er en gjennomgående karakter. Artikkelen fra Nettavisen er i sin helhet gjengitt i DEL 9. Vedlegg. Litt om mulige veier fremover for Greta Thunberg: • Greta Thunberg selv. – Det aller viktigste er at Greta Thunberg selv får den beskyttelsen, støtten og veiledningen hun trenger i sitt eget liv, slik at hun får en harmonisk overgang fra å være en globalt eksponert ung jente til å bli en voksen kvinne. • Kan gå i glemmeboken. – Mange husker at det var en ung jente som fikk Nobels fredspris for sin kamp for jenters rett til utdanning og for å bedre kvinners rettigheter; kanskje også at hun ble skutt av Taliban. Få husker at hun heter Malala Yousafzai og fikk prisen i 2014, i en alder av 17 år, som den yngste mottaker av en Nobelpris noensinne. - Ungdomsbevegelsen «Fridays For Future» vil etter alt å dømme bestå og vokse seg sterkere, nesten uansett hva som skjer med Greta Thunberg og hva som kommuniseres om global håndtering av klimautfordringene. • Kan bli for endimensjonal. – Når «hele verden» vet at det kan bli for varmt og at for varmt er ille for alle, vil det ikke være særlig mange som vil bry seg om aktører som kun fortsetter med å repetere dette. – Ved å endre fokus fra å være krisemaksimerende til å bli konstruktivt løsningsorientert, kan «Fridays for Future» med Greta Thunberg bli en global stemme og en maktfaktor, som medvirker til at det ikke blir for varmt.

Uansett hva ungdomsbevegelsen «Fridays for Future» og Greta Thunberg vil prioritere i årene som kommer, er det hun allerede har levert når det gjelder å skape global oppmerksomhet knyttet til klimaendringenes omfang og konsekvens, av historiske dimensjoner. Dette til ettertanke for klimaforskere og miljøvernorganisasjoner som har brukt mye på å oppnå lite i en slik sammenheng.

1.2. Oppdragets formål Anekdote av ukjent opprinnelse: Person på brygge til person i båt som øser ut vann: «Hvorfor setter du ikke i bånnproppen? Person i båt som øser så svetten siler, svarer: «Jeg har ikke tid. Jeg må øse!» Med Greta Thunberg og hennes generasjon som selvvalgt klient, er oppdragsbeskrivelsen en konkretisering av bokens formål. Oppdraget innebærer å gå det nødvendige skrittet videre, i forhold til overskriften på et av kapitlene i «Klimarisiko og norsk økonomi» (NOU 2018): «Fra risikoanalyse til risikohåndtering». Fra analyse som det nå er mer enn nok av, til håndtering som det er altfor lite av. - Så kort, så riktig og så viktig! Altfor mange befinner seg dessverre fortsatt i analyse- og utredningsmodus når det gjelder utslipp av klimagasser med tilhørende global oppvarming og globale konsekvenser. Dette gjelder akademia, klimamyndigheter, miljøorganisasjoner, store næringsaktører, nasjonale og internasjonale bransjeorganisasjoner og, ikke minst, FNs klimapanel (IPPC). Og alle med mediene som villige, ofte ukritisk mikrofonstativ. 20

Det er ikke bokens formål å skape ny kunnskap om klimaendringene, årsaker og konsekvenser, men å hente frem relevant kunnskap og bruke denne som utgangspunkt for å forsøke å finne beste VEIEN FREM (DEL 3) til karnonnøytralitet i 2050, altså veien frem til en temperatur det går an å leve med. Og det haster! Boken berører kun indirekte klimautfordringen i Norge og kun når universelle forhold tilsier det, hvilket ofte er tilfelle. Det er mulig at det i ettertid vil bli hevdet at bokens viktigste bidrag til håndteringen av klimautfordringen ikke er bokens innhold, men debatten som fulgte, om (mangel på) globalt og nasjonalt klimalederskap. Relevante spørsmål er som kjent nødvendig for å få nyttige svar. Arbeidsprosessen er illustrert nedenfor, fra et utgangspunkt om at det kan bli for varmt, via kartlegging av premissene, beskrivelse av «terrenget», inn i en transformasjonsprosess som omformer klokskap til målrettede tiltak, som gir en temperatur som er «grei nok» og med tilbakemeldinger som fører til kontinuerlige forbedringer.

Oppdrag: å finne og fjerne propper som hindrer iverksetting av tiltak som fører til karbonnøytralitet i 2050, og derved til at verdenstemperaturen stabiliseres ned mot +1,5 grader celsius over førindustrielt nivå. Uten en aktualisering av en slik debatt, kommer ikke løsningene i tide!

1.3. Om (u-)sikkerheter “TRUST THE WAIT, Embrace the uncertainty. Enjoy the beauty of becoming. When nothing is certain, anything is possible.” Mandy Hale, bestselgende forfatter i USA, f. 1978.

1.3.1. «Klima» 1.3.2. Klimamodellene 1.3.3. Opplevelsen av usikkerhet

1.3.1. «Klima» Når «klima» og «klimaendringer» står så høyt opp på listen over hva som kan være livstruende, er det viktig å være tydelig på hva begrepene innebærer. «Klima er typisk værmønster på et sted, basert på statistikk over været, vanligvis over et 30-års intervall. Det måles ved å evaluere mønstre av variasjon i temperatur, luftfuktighet, lufttrykk, vind, nedbør, partikkelmengden i atmosfæren og andre meteorologiske variabler i et gitt område, over lang tid. Klima er forskjellig fra vær, i og med at været bare beskriver kortvarige forhold for disse variablene i en gitt region. De komplekse matematiske modellene som brukes for å beskrive klima og klimaendringer, tar hensyn til både naturlige og menneskeskapte påvirkninger, blant annet klimagasser og arealendringer.» Kilde: Wikipedia I dagligtale kobles «klima» ofte med «miljø» og begrepene brukes også ofte om hverandre, på en måte som skaper uklarheter om en tematikk der tydelighet er viktig. «Miljø» betyr omgivelser eller ytre livsvilkår. For eksempel kan man ha et godt eller dårlig arbeidsmiljø der man jobber. Spør man om forskjellene på personers høyde skyldes arv eller miljø, mener man om årsaken ligger i genene hver enkelt blir født med, eller i livsvilkårene, for eksempel kostholdet i oppveksten. Innenfor biologi er miljø betegnelse for de ytre livsvilkårene for en organisme, en populasjon eller et samfunn, og de påvirkninger de blir utsatt for. Dette omfatter for eksempel temperatur, fuktighet og tilgang på næring. Økologi er en del av biologien, som handler spesielt om organismers forhold til miljøet. Innenfor samfunnsvitenskap og psykologi er miljøet omgivelsene mennesker lever i og preges av. Da handler det like gjerne om kultur, økonomi og om forholdet til andre mennesker, som om fysiske omgivelser. «Ordet miljø inngår i mange sammensetninger som arbeidsmiljø, oppvekstmiljø, læringsmiljø og så videre. Det brukes også i mer overført betydning, slik at et «forskningsmiljø» kan vise til et forskningsinstitutt og de forskerne som arbeider der.» Kilde: Store norske leksikon.

Slik definert går «miljø» på «de ytre livsvilkårene» som en helhet, der «klima» inngår som en delmengde. «Klima-endringene» er i ferd med å svekke disse livsvilkårene vesentlig. Stabiliseres endringene på et akseptabelt nivå, vil de biologiske livsvilkårene fortsatt bli endret, men ikke på en truende måte for de aller fleste av oss. Så vil det senere i boken bli påpekt at miljøbevegelser som arbeider for en økologisk verdensorden, for å gjenopprette de biologiske livsvilkårene, er en del av klimaproblemet, ikke av løsningen. De som vil mye, får som oftest til svært lite. Det er krevende nok å stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader!

1.3.2. Klimamodellene Det som med sikkerhet kan leveres til Greta Thunberg om global oppvarming, er sikkerheten om det usikre. Det er veldig lite i livet vårt mellom fødsel og død som er «helt sikkert», særlig når det gjelder fremtidsutsikter. Veivalg i boken, for stabilisering ned mot +1,5 grader, er basert på data med tilhørende usikkerheter vi kan leve godt med, under forutsetning at vi forstår og erkjenner dem. Lite er forsket så mye på og skrevet så mye om, som forventede klimaendringer med tilhørende årsaker og konsekvenser. De gradtallene som er referert på s. 9, +4,3 grader hvis vi forsetter som nå og +3,2 grader basert på hva landene har til hensikt å gjøre, er markert med mulige avvik opp og ned, altså usikkerheter. Figuren på neste side illustrerer dette tydeligere.

Leses denne figuren basert på «best case» og «worst case», ut ifra en forutsetning om at nasjonalstatene leverer hva de lover («Pledges & Targets») når det gjelder utslippsreduksjoner, kan verden være på vei mot +2,5 grader i 2100. Fortsatt for varmt, men med kort vei til å levere ned mot +1,5 grader, selv om de mest «lavthengende fruktene allerede er høstet». I den andre enden av skalaen ligger «hHothouse eEarth», som beskriver hva verden er på vei mot hvis vi «forsetter som før»; i verste fall +4,8 grader. Differansen er på hele +2.3 grader, delvis forklart ved at måletidspunktet ligger mer enn 80 år frem i tid i forhold til utgangspunktet. Det sist oppdaterte når det gjelder projeksjoner med hensyn til temperaturendringer, refereres i The Guardian 22. juli 2020 som følger: “Optimister kunne peke på det lavere antallet for å si at ingen handling var nødvendig. Pessimister kunne peke på den høyere figuren for å advare om at apokalypsen var nær.” Studien, publisert i Reviews of Geophysics, krymper et 66% sannsynlig utvalg av klimafølsomhet til mellom 2,6 C og 3,9 grader, eller litt bredere, hvis flere 25

usikkerheter er inkludert. Dette er fortsatt farlig høyt, noe som betyr at det ikke er rom for selvtilfredshet, men de mest alvorlige spådommene anses nå som mindre sannsynlige. “Det er moderat gode nyheter. Det reduserer sannsynligheten for noen av de katastrofalt høye estimatene. Hvis vi planla det verste, har det verste blitt mindre sannsynlig,” sa en av forfatterne, Zeke Hausfather, i Energy and Resources Group ved University of California Berkeley. – Men i bunn og grunn betyr det at vi må gjøre mer for å begrense klimaendringene. Vi er ikke i nærheten av å gjøre det.” Klimafølsomheten måler følsomheten til jordens klima mot menneskelig innflytelse. Det har vært ansett som den hellige gral av klimavitenskap, siden den første 1,5 C til 4,5 grader C estimat i 1979. Tallrike rapporter har blitt publisert om emnet, men det området har knapt endret seg til nå. To forhold er spesielt viktige for å forstå klimamodellens begrensninger og derved de grunnleggende usikkerhetene beregninger som leveres, er forbundet med: Om forhold som inngår: For å kunne kvantifisere et forløp inn i fremtiden, er det nødvendig med et identisk, kvantifiserbart forløp i fortid. Det er få forhold som inngår i modellene, fordi det er få forhold som lar seg beskrive med representative historiske data. Dette er statistisk sett håndterbart, men endrer ikke det faktum at en mangelfull beskrivelse av fortid også gir mangelfulle utsagn om fremtid, uansett tematikk. Om forhold som ikke inngår: Det sier seg selv at forhold som ikke hadde noen form for historisk tilstedeværelse, heller ikke kan inngå i kvantifisering av fremtidig tidslinjer. - Legges historien til grunn, var det det uventede som ga tidslinjene et helt annet forhold enn de beregnede. Modellene kan ikke fange opp hva vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn i boken «The Structure of Scientific Revolutions» (1962), kalte paradigmeskifter; noe helt nytt som er av betydelig størrelse og rekkevidde. At noe av stor betydning for klimaendringene vil skje frem mot 2050, som klimamodellene ikke fanger opp i dag, vil nok de fleste med innsikt i tematikken anse som svært sannsynlig. – Effekten av summen av paradigmeskifte sett mot 2100, kan vise seg å få større konsekvenser for beregningene av temperaturendringer, enn effekten av de forhold som veier tyngst i dagens modellberegninger, være seg i positiv eller negativ retning! Disse to forholdene får liten eller ingen oppmerksomhet i media, slik at det som formidles lett får en absolutt karakter og kan oppfattes som dommedagsprofetier, 26

men samtidig skal det sies at det er en krevende utfordring å finne riktig balanse mellom å kommunisere alvoret i klimasaken, sammen med nyanseringen av alvoret.

Intervallene for temperaturendringer klimamodellene beregner, blir større over tid, men gir allikevel et godt bilde av hva vi kan ha i vente. Utfallsrommet mellom best og verst tenkelig utfall er stort, henholdsvis +2,5 grader og 4,8 grader, men det fanger uansett ikke opp positive eller negative konsekvenser av ett eller flere paradigmeskifter. - Jo lenger man kommer ut i tid, desto høyere blir sannsynligheten for slike hendelser. vil finne sted. Alle beslutninger som fattes av ledere i samfunns- og næringsliv og av folk flest, også i klimasammenheng, baserer seg på et gitt kunnskapsgrunnlag, og det burde være allment akseptert at styrking av kunnskapsgrunnlaget reduserer sannsynligheten for å fatte gale beslutninger. Risikoanalyser, sensitivitetsanalyser og konsekvensutredninger hører hjemme i denne delen av verktøykassen for å hjelpe oss til å fatte riktigst mulige beslutninger; kun for å hjelpe oss, fordi alle beslutninger er intuitive av natur. Den omfattende klimakunnskapen gjør at beslutninger om veien frem kan fattes med minst mulig grad av usikkerhet, samtidig som det sannsynliggjøres at beslutninger må fattes i tide. – Som oftest blir det rett. Ofte feil. Muligheter for å korrigere underveis må også være på plass, en «Plan B». Samtidig er det en stor fare for at den omfattende klimakunnskapen avstedkommer en grad av handlingslammelse, grunnet kombinasjonen av kompleksitet og alvorlighetsgrad; i så tilfelle svært alvorlig, når kunnskaps-grunnlaget tilsier at et globalt «status quo» hva utslipp av klimagasser angår, vil få ødeleggende konsekvenser.

Og når alt er vurdert og diskutert, er det mye klokskap å hente i at «det er en tid for tvil frem til en tid for tro, der tvilen stilles i bero.» - Vi burde vite nok til å fatte de riktige beslutningene i tide, for å sikre karbonnøytralitet innen 2050 og til å forstå at et globalt «status quo», hva utslipp av klimagasser angår, ikke er et levelig alternativ. - Det er kun viljen og evnen det står på.

1.3.3. Opplevelsen av usikkerhet Noen er redde det meste av tiden, andre er helt fryktløse og mange helt uinteresserte. Ingen av holdningene er særlig løsningsorienterte. «Kunsten å tåle usikkerhet» dukket opp fra Magasinet Psykisk Helse, i en artikkel skrevet av Bente Thoresen i 2017. Og hun skriver: «Uro er en drivkraft, men hvis varsellampene alltid er tent, blir livet uhåndterlig.» Dette fra en svensk bok «Oro, Att leva med tillvarons ovisshet» av Anna Kåver, som også diskuterer hvorfor uroen noen ganger blir for stor. Sitatet innledningsvis i dette kapittelet fra Mandy Hale, om at «anything is possible» gir uttrykk for én holdning. Marie Curies ord peker i samme retning: «Nå er tiden inne til å forstå mer!» «Flere klimaforskere innrømmer at det går ut over helsen å jobbe med et så alvorlig tema og ofte for døve ører», referer Harald Fjelddalen på Nettavisen 14.07.2019. Greta Thunberg og ulike utgaver av «Fridays for Future», er toppen av isfjellet når det gjelder dyp uro hos millioner av unge og eldre. Forskningsrapporter omtaler klimadepresjoner. - «Climate change is threatening mental health» skriver American Psychological Association (07.08.2016) og refererer til rapport utgitt av U.S. Global Change Research Program.

For noen tiår siden utførte et markedsforskningsinstitutt forfatteren var eier av, effektmålinger av ulike tema-år og kampanjer i regi av Helsedirektoratet, så som tannhelse, psykisk helse, brystkreft, miljø med flere. Dette ga blant annet følgende kunnskap: Det oppnås gode resultater når det skapes frykt hos folk flest, koblet med egen handling som kan berolige. Eksempel: Tannråte hindres ved bruk av fluor. Etter et «Miljø-år» uten tilknyttet råd om handling som kunne berolige, økte bekymringen i befolkningen vesentlig.

Overfor en verdensbefolkning på 7,8 milliarder er det viktig å formidle kunnskap om klimautfordringen, om hva som blir gjort og hva som kan gjøres. Kun å skremme gir mentale helseproblemer for mange og vil skape sosial uro. Det grunnleggende er at klimautfordringen ikke lar seg løse, med mindre folk flest har en kunnskap om og holdning til utfordringen stats- og foretaksledere må levere på, for å forbli i sine maktposisjoner.

DEL 2: DE LANGE LINJENE “Det vil skje like mye i mitt liv som i hele menneskehetens historie frem til min fødsel.” Future Shock» fra 1970 av Alvin Toffler, f. 1928

2.1. Utslipp av drivhusgasser og temperatur 2.2. Tidsepokene 2.3. Bærekraft 2.4. «The Gap» 2.5. Kilde, bruk og sluttbruk 2.6. Verstingene 2.7. Alt har sin pris 2.8. Aktørene og egennytte 2.9. Globalisering: klima og korona 2.10. Så ille kan det bli

2.1. Utslipp av drivhusgasser og temperatur Det er ikke noe spesielt ved drivhusgasser, annet enn at det er for mye av det, på linje med mye annet vi også gjerne skulle ha mindre av. Det som gjør disse gassene spesielle, er de eksistensielle konsekvensene hvis det blir for mye. Det har alltid stått strid om viktige spørsmål i enhver samtid. Copernicus (1473– 1543), en svært velutdannet, polsk geistlig og astronom, foreslo at det var jorden som kretser rundt solen og roterte om sin egen akse. Dette brøt med det eldre verdensbildet som gikk ut på at jorden er universets midtpunkt. Det skrives «at han var sikkert klar over de voldsomme angrepene som han ville møte, spesielt fra den katolske kirke.» «Fake news» er ikke noe nytt fenomen. Nærmere granskning sier at ingen har egentlig noen gang påstått at jorden er flat, men det var en oppfatning som fikk gyldighet ved uriktig historieskriving på 1800-tallet. Til tross for dette lever International Flat Earth Research Society of America i beste velgående, med sine 3500 medlemmer. Donald Trump er ennå ikke utnevnt til æresmedlem. Mange spør: Har ikke klimaet alltid endret seg? Og svaret på det er: Joda, klimaet har alltid endret seg og av naturgitte årsaker. Bildet under viser mengden klimagasser (karbondioksid) i atmosfæren fra 400.000 år tilbake og svingningene er betydelige. Men bildet viser også at det plutselig må ha skjedd noe helt spesielt de siste 150 årene. Økningen i mengden drivhusgasser i atmosfæren er dramatisk mye brattere i disse årene, enn på noe annet tidspunkt i jordens historie, og stiger fortsatt. Kilde: NASA Hva skjedde? Den industrielle revolusjonen tok særlig fart etter oppfinnelsen av dampmaskinen. Senere også med elektrisitet, stadig mer automatiserte maskiner og med forbrenningsmotoren. Arbeidskraft ble supplert med kull og olje som innsatsfaktorer, for å skape økonomisk vekst og velferd. Begrepet «endringer i verdenstemperaturen i forhold til førindustrielt nivå» refererer seg til endringer i forhold til 1870. 31

Og det stilles spørsmålstegn ved hvorvidt det er noen sammenheng mellom økning i mengden av drivhusgasser i atmosfæren og økningen i verdenstemperaturen. Bildet under påviser sammenhengen mellom temperaturendringer og karbondioksid i atmosfæren. Kilde: Microsoft

Bildet under kobler også sammenhengen mellom forbruk av energi, utslipp av klimagasser og økonomisk vekst (GDP).

Vel verdt å legge merke til dippet i 2008 når det gjelder økonomisk vekst (GDP), med tilhørende dipp for energiforbruk og utslipp av klimagasser. Temperaturøkningen var allikevel på +0,02 grader i forhold til året før. Tilsvarende tall for koronaårene 2020 til 2022 vil vise større dipp, men temperaturøkningen vil fortsatt stige.

Bevisene for at klimaendringene er menneskeskapt har passert et såkalt sigma 5-nivå, som er en statistisk gullstandard, og tilsier at det bare er én sjanse av 3,5 millioner for at klimaendringene ikke er menneske-skapte. Den globale oppvarmingen av atmosfæren i nyere tid er et faktum, og det er et faktum at dette skyldes store utslipp av klimaskadelige gasser vi selv er årsaken til, og som kan få eksistensielle konsekvenser. FERDIG SNAKKA! 33

2.2. Tidsepokene «S-kurven» kan brukes til å beskrive en utvikling for en gitt ytelse over en definert tid, være seg for et produkt, en teknologi, en bransje eller en kultur, for å nevne noen. Begrepet ble introdusert av vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn i boken «The Structure of Scientific Revolutions» i 1962. Ytelsen kan også være reduksjon i utslipp av klimagasser. S-kurven illustrerer en vekst i en tidlig fase, fordi drivkreftene er mye sterkere enn motkreftene. Det relative styrkeforholdet endrer seg over tid, og S-kurven flater ut når drivkreftene og motkraften er like sterke. Når motkreftene tar kontrollen, går ytelsen mer eller mindre bratt mot null og en syklus er over.

Drivkreftene for ytelsens S-kurveforløp kan sees på som summen av alles innsats for en bedre hverdag. Men de fleste drivkrefter har også en iboende evne til å frembringe motkrefter. Den globale streben etter en bedre hverdag som drivkraft, har resultert i at klimaendringer har blitt en motkraft. S-kurvens balansepunkt i en slik sammenheng illustrerer politikkens mantra om «vekst og vern», der ønsket om vekst er drivende, med vern som motkraft. Når summen av kreftene over generasjoner blir sterke nok, brytes hindringer ned. Rammebetingelsene endres. Disruptive innovasjoner og paradigmeskifter er en del av dette. Mulighetsrommet for å få en bedre dag i morgen, blir stadig større for stadig flere. Endringene får karakter av å være epokegjørende. 34

Illustrasjonen som lyver kraftig på tidsaksen deler menneskehetens historie inn i tre klimaepoker, tre S-kurver, som sett i sammenheng dekker tiden fra tilblivelse og kanskje 100 år frem i tid. • Den primitive grønne epoken dekker tiden fra menneskehetens år 0 til 1830 e.Kr., som kan regnes som begynnelsen av den industrielle revolusjonen. Forskere setter «år 0» 150.000 år tilbake i tid, da den nålevende arten av slekten Homo skal ha dukket opp • Den siviliserte, klimaskadelige epoken fra 1830 til 2035 (iht. climate-clock. net) følger deretter og dekker rundt 0,14% av menneskehetens historie. • Den siviliserte, grønne epoken fra 2035 til evig tid bør bli den neste epoken, gitt riktig håndtering av klimautfordringen de neste 20–30 årene.. Alternativet til å lykkes, altså å mislykkes, kan gjøre 2035 til begynnelsen på «den evigvarende avsiviliserte, varme epoken». Følgende kommentar er gitt til denne tilnærmingen til klimautfordringen: 35

“The attached presentation looks interesting! I don’t see any problems from my point of view in terms of science content.” Damon Matthews, PhD Professor and Concordia Research Chair in Climate

S-kurvens logikk representerer en viktig tilnærming til håndteringen av klimautfordringen og for vår evne til å forstå sammenhenger mellom hva som skaper og hva som hindrer nødvendig dynamikk, slik kurven illustrerer. Eksempel: Politikk som vil styre kapitalbruk ut ifra økologiske eller planøkonomiske kriterier, er «motkrefter» for å oppnå karbonnøytralitet. Ideologier som vil gjøre investering som bidrar til karbonnøytralitet konkurransedyktig på kapitalens premisser, er «drivkrefter» som løfter ytelseskurven. Svært viktig fordi det er mye som skal investeres for å oppnå karbonnøytralitet, svært mye. Naivt å tro at det kan finansieres gjennom skatter og avgifter. Styrkeforholdet mellom disse kreftene vil være avgjørende for hva kommende epoke vil ha å by på for verdensbefolkningen. Med bakgrunn i S-kurvens logikk og de tre klimaepokene, kan klimautfordringen best illustreres slik (belyses i avsnitt 6.1.):

Utfordringen er å iverksette en klimastrategi som leverer på den røde S- kurven. 36

Våre tilvante tidshorisonter passer godt til koronapandemiens «her-og-nå»-karakter. Hva klimautfordringen angår, vil klimaeffekten av beslutninger om utslipps-reduksjoner som må fattes snart, ligge 15 til 30 år frem i tid; tidshorisonter svært få er i stand til å agere i forhold til. Statsledere, bedriftsledere eller folk flest har ikke «tidsepoker» som en dimensjon for sine prioriteringer; enn si at vi kan være på vippepunktet mellom «en sivilisert grønn epoke» eller «en avsivilisert varm epoke». - Å skape forståelse for at klimaendringene er en «herog-nå»-utfordring på line med koronapandemien er en nødvendig forutsetning for karbonnøytralitet innen 2050.

2.3. Bærekraft «Bærekraftig» betyr bra for klima, bra for kapitalen og bra for folk flest; likeverdig, samtidig og hele tiden. (Fritt etter Brundtlandkommisjonen) Begrepet «bærekraftig» ble allment kjent etter Brundtlandkommisjonen i 1987 og kan illustreres slik:

Det er ikke bærekraftig hvis en dimensjon prioriteres fremfor andre. Det er ikke bærekraftig hvis en dimensjon skal komme først og de andre senere. Det er kun bærekraftig hvis det leveres på alle tre hele tiden. Dette sikrer utholdelighet, rettferdighet og levedyktighet. Bærekraftens tre pilarer kan utdypes slik: • «Bra for klima» er kun et overordnet mål for det FNs klimaregime uttrykt som stabilisering av verdenstemperaturen under +2 grader, og bygger på klimakonvensjonen fra 1992. • «Bra for kapitalen» er kun et mål for næringslivet, ofte uttrykt som avkastning på engasjert kapital. • «Bra for folk flest» innebærer at hver og en av oss prioriterer i forhold til hva som skaper den beste hverdagen, for oss selv og våre nærmeste. Det er ikke nok kun å levere på «bra for klima» alene, fordi: • kapitaleiere og -forvaltere hverken kan eller vil investere grønt dersom grønt ikke betaler seg mens • folk flest ikke vil velge grønt, med mindre grønt gir en bedre hverdag. Klimapolitikk globalt, nasjonalt og lokalt må tilpasse seg det faktum at hverken kapitalmarkeder eller folk flest frivillig vil prioritere grønt, hvis det ikke betaler seg.

Klimapolitikk globalt, nasjonalt og lokalt må tilpasse seg det faktum at hverken foretak eller folk flest vil gå for klimavennlige løsninger, med mindre det tjener kortsiktige egeninteresser. Politikken må tilpasse seg dette. Det vil være tilnærmet naturstridig, og uansvarlig, hvis bedrifter skal slutte å tenke kortsiktig lønnsomhet og folk flest skal slutte å tenke kortsiktig egennytte. 39

2.4. «The Gap» Klimaforskere har beregnet hvor mye klimagasser, CO2e, som kan slippes ut hvis klimamålene skal nås, kalt «klimabudsjettet». Bokstaven «e» står for ekvivalenter og betyr at klimagassen CO2 (karbondioksid) er justert for utslipp av andre gasser, som også bidrar til oppvarming. Dette som grunnlag for å sette en pris på utslippene. Modeller beregner effekten av planlagte tiltak når det gjelder reduksjon i utslipp målt opp imot karbonbudsjettet, og «The Gap» kvantifiserer differansen mellom hva som forventes og hva atmosfæren tåler, hvis verdenstemperaturen skal stabiliseres på et levelig nivå. Utfordringen går på å stabilisere verdenstemperaturen på et gitt nivå, i figuren illustrert som + 2 grader celsius over førindustrielt nivå (1870).

Basert på landenes uforpliktende løfter, er verden på vei mot en temperaturøkning på 3,2 °C, som tilsier at det blir altfor varmt for de aller fleste. • Teknologier og kunnskap om hva som må til for å kutte utslippene er til stede for å levere ned mot +1,5°C , men endringene må begynne nå. • G20-landene står for 78 prosent av alle utslipp, men 15 G20-medlemmer har pr. 2019 ikke forpliktet seg til en tidslinje som leverer på netto null i utslipp. IPPC, Emisson Gap Report 2019

2.5. Kilder, bruk og forbruk Utslippene av klimagasser har sitt utgangspunkt i noen primære energikilder så som kull, olje og gass, med en iboende og uforløst klimagasskomponent. Neste ledd i næringskjedene, kjøperen eller brukeren av primærkilden, utløser denne komponenten i forbindelse med sin produksjon av varer og tjenester og med organisasjoner og personer som kjøpere og forbrukere i siste ledd. Dette er hentet fra International Energy Agency. Den største menneskelige kilden til karbondioksidutslipp er fra forbrenning av fossile brensler. Dette gir 87 % av utslippene fra humane karbondioksider. Brenning av disse drivstoffene frigjør energi, som oftest blir til varme, elektrisitet eller kraft til transport. Noen eksempler på hvor de brukes er i kraftverk, biler, fly og industrianlegg. De tre typene fossile brensler som brukes mest er kull, naturgass og olje. Kull er ansvarlig for 43% av karbondioksidutslippene fra drivstofforbrenning, 36% produseres av olje og 20% fra naturgass. 41

1. Endringer i arealbruk er en betydelig kilde til karbondioksidutslipp globalt, og står for 9 % av utslippene fra menneskelig karbondioksid. Arealbruksendringer er når det naturlige miljøet omdannes til områder for menneskelig bruk, som jordbruksland eller bosetninger. 2. Det er mange industrielle prosesser som produserer betydelige mengder karbondioksidutslipp, som et biprodukt av kjemiske reaksjoner som trengs i produksjonsprosessen. Det er fire hovedtyper av industriell prosess som er en betydelig kilde til karbondioksidutslipp: produksjon og forbruk av mineralprodukter som sement, produksjon av metaller som jern og stål, samt produksjon av kjemikalier og petrokjemiske produkter.

Bruk av klimaskadelige energikilder står for 87% av utslippene av klimagasser (se figur over). I neste ledd i næringskjedene (figur under) der klimagassene utløses, dominerer produksjon av elektrisitet og varme (41% av utslippene). Transport (22%) og industri (20%) tar betydelige andeler mens husholdninger også tar sin andel (6%).

Alle vitale samfunnssektorer er avhengige av energi for å kunne levere til forbrukersamfunnet. - Primærkildene til klimaendringene er få og lette å identifisere. Fossile kilder er dominerende (87%). Bruken av energi fordelt på samfunnssektorer, altså produsentene av klimagassene, er også forholdsvis få og lette å identifisere. Å slutte å bruke energi fremstår ikke som noe alternativ. Derfor er overgang til fornybare primærkilder for energi helt avgjørende for å oppnå karbonnøytralitet.

Verstingene, eller klimastormaktene, definert som de landene som står for det meste av utslippene av klimagasser, er lette å identifisere og kvalifisere.

Når seks stater/regioner står for 70% av globale utslipp av klimagasser og de øvrige 187 statene deler de resterende 30% seg imellom, tilsier sunn fornuft at de seks bør bli enige seg imellom om hvordan å oppnå karbonnøytralisering innen 2050, etter konsultasjoner med de øvrige. Dette støttes av at de seks har 50% av verdensbefolkningen. Men kanskje ikke så merkelig: I sin 1,5-grader-rapport fra oktober 2018, skriver IPCC om hvilke konsekvenser global oppvarming kan få for USA. Om dette sier Donald Trump: «I don’t believe it» og «We’re the cleanest we’ve ever been». 44

2.7. Alt har sin pris Alt vi til alle tider omgir oss med, er kjøpt fra noen som ikke har betalt for eller ikke har tatt seg betalt for de skadene, og derved de kostnadene utslipp av klimagasser medfører. Det gjelder også denne boken. Riktignok rangerer bøker og aviser nederst på listen over klimaverstingene. Men like fullt bærer denne boken i seg en utslippskostnad det ikke er betalt for. Når vi en gang imellom spiser ute, tar vi for gitt at kostnadene ved å ta oppvasken og håndtere restaurantavfallet er inkludert i regningen, men kostnadene knyttet til «utslippsavfallet» gjennom næringskjedene frem til tallerkenen står på bordet, er ikke inkludert i regningen. Etterbetalingen må gjøres opp, og det vil koste oss dyrt. Slik ser teorien ut, for de 87% av utslippene som har fossil energi som primærkilde: «Skal vi få bukt med klimautfordringene i verden, er vi avhengige av en storstilt overgang fra fossile til fornybare energikilder. Mange former for fornybar energi har imidlertid høye kostnader, og for at disse prosjektene skal bli lønnsomme, trenger vi en karbonpris som gjenspeiler den kostnaden CO2-utslippene fra fossile energikilder faktisk påfører samfunnet. Utvikling av markedsløsninger for prising av CO2 er derfor avgjørende viktig for å løse verdens klimaproblemer.» Kilde: Statkraft Teorien halter. - Referansen til hva det koster å bygge ut klimavennlig kraftproduksjon i forhold til klimaskadelig, er ikke det vesentligste. Det vesentligste er at summen av de kostnadene i næringskjedene utslipp av klimagasser er forbundet med, inngår i det kalkulatoriske grunnlag for enhetsprising fra alle energikilder. Det innebærer at all energi, klimaskadelige som klimavennlige, skal bære sine tilhørende utslippskostnader, slik at dette slår inn i alle næringskjeder og derved blir inkludert i «end user price». Med dagens prissystem lemper eierne av fossile energikilder klimakostnader som burde vært håndtert bedriftsøkonomisk, over i samfunnsøkonomien. Fornybar energi gjør det samme, men utslippene er vesentlig mindre og prisforskjellene mellom klimaskadelig og klimavennlig energi blir derfor betydelig. – Kjøpere i alle ledd i næringskjedene vil, alt annet likt, velge billigste alternativ. Flyttes klimakostnadene fra samfunns- til bedriftsregnskapene, vil bærekraftige produkter og tjenester utkonkurrere alternativene.

Gitt like kalkulatoriske prinsipper for belastning av alle utslippskostnader direkte på de primære energikildene, vil klimaskadelige produkter og tjenester bli utkonkurrert på pris av klimavennlige. Priseffekten vil gjøre seg gjeldende gjennom alle ledd i næringskjeder fra primærkilde til sluttbruker, og gi seg utslag i at investeringene i energisektoren flyttes fra fossilt til fornybart. Samme tilnærming kan gjøres gjeldende på andre primærkilder for utslipp, med tilhørende næringskjeder, som matproduksjon.

I virkelighetens energiverden ser det slik ut: 57 karbonprisingsinitiativ er implementert eller planlagt for gjennomføring globalt, opp fra 51 i april 2018, i henhold til World Banks årlige «State and Trends of Carbon Pricing Report» (7. juni 2019) Både mengden av utslipp dekket av karbonprising og prisnivået er fortsatt for lave til å oppfylle målene i Paris-avtalen. Kun 20 prosent av de globale klimagass-utslippene er dekket av regionale og nasjonale karbonprisings- initiativer, og av disse er mindre enn 5 prosent priset på et nivå som er i samsvar med målene i Paris-avtalen. Karbonprisingsinitiativene fremforhandles mellom ansvarlige myndigheter og næringsliv, hvor utfallet er en konsekvens av avveininger mellom en rekke hensyn, og leverer dårlig på «å gjenspeile den kostnad CO2-utslippene påfører samfunnet». Systemene og prosessene er av planøkonomisk karakter. Planøkonomi er et økonomisk system, der staten fastsetter hva som skal produseres og hvordan det skal fordeles. Staten setter produksjonsmål og tildeler kvoter. Planøkonomi har vist seg som et effektivt økonomisk virkemiddel i alvorlige krise-tider preget av vareknapphet, som for eksempel under verdenskrigene. Ved å underlegge økonomien politisk detaljkontroll, kunne nesten all økonomisk 46

virksomhet kanaliseres til krigsinnsats. Derfor ble planøkonomisk politikk benyttet av alle krigførende sider under 2. verdenskrig, også land med markedsøkonomi i fredstid. USA, med verdens frieste markedsøkonomi, snudde hurtig om til planøkonomi for å produsere krigsmateriell. Og hurtig tilbake, med Marshallhjelpen som et av instrumentene, for å få fart i en etterspørselsdrevet verdensøkonomi. Markedsøkonomi, motpolen til planøkonomi, lar markeder og fri konkurranse bestemme priser og fordeling med tilbud og etterspørsel som markedskreftene; ofte koblet sammen med liberalismens vern om individets rettigheter og rett til frie valg. Alle land fører i praksis en blanding av de to økonomiske modellene, vanligvis med en hovedvekt på en av delene; altså «blandingsøkonomi». Det er lett å forstå at mange som er bekymret for hva global oppvarming kan medføre, ser mer plan - og mindre markedsøkonomi som veien å gå for å få ting under kontroll. Motstanderne hevder at planøkonomi er et særdeles ineffektivt, økonomisk system og i praksis har vist seg å fungere dårlig. Videre kritiseres planøkonomier for at det krever et stort byråkrati for å fatte og iverksette beslutninger, som vil fattes av innbyggerne selv i en markedsøkonomi. Den planøkonomiske tilnærmingen som kjennetegner de kjente systemene for karbonprising, vil ikke gi en innfasing av fornybar energi i et omfang som sikrer karbon-nøytralitet. (1) Fordi prissetting er resultatet av forhandlinger, vil en lang rekke andre hensyn enn de klimarelaterte, presse prisene ned på et nivå som gir begrenset effekt. (2) Dette er kun en av flere økonomiske faktorer som påvirker produkters og tjenesters konkurranseevne. Endres en av faktorene i ugunstig retning, kan dette oppveies ved endringer i de øvrige. (3) Dagens systemer for karbonprising retter seg mot industrisektor og forrykker i liten grad konkurranseforholdet mellom aktører i samme sektor.

2.8. Aktørene og egennytte Det er vel allment akseptert at alle til alle tider, og når alt kommer til alt, setter egennytte først og prioriterer ut ifra dette. I boken legges det til grunn at det er fire primære samfunnsaktører (i.e. beslutningsfattere) som, på hver sin måte, kan fatte og iverksette vedtak som kan medvirke til karbonnøytralitet. • FNs klimaregime omfatter det apparatet FN har utviklet for å kunne levere på klimakonvensjonen av 1992, med klimakonferansene /«COP» og klimapanelet/ «IPPC» som de mest synlige aktørene. (Se DEL 9. Organisering av FNs klimaregime). Egennytten går på å levere på konvensjonens formål: en bærekraftig verden med en temperaturøkning som stabiliseres ned mot +1,5 grader. Perspektivet er svært langsiktig, 20–30 år. • Nasjonalstater omfatter statsledere, regjeringer, parlamenter og partier som støttes av nasjonale og internasjonale myndigheter, med ulike formål «til alles beste». Egennytten går uansett på å styrke egen maktposisjon, gjennom å levere best mulig på forventninger hos innbyggerne om bedring av livs- og levestandard. Perspektivet går fra kort til mellomlang sikt. For statsledere i demokratier er tidshorisonten frem til neste valg og i diktaturer så lenge som mulig. • «Foretak» omfatter eiere og ledere av kommersiell privat og offentlig virksomhet. Egennytten for ledere går på å sikre egen posisjon, gjennom å levere på forventning når det gjelder økonomisk resultat. • «Folk flest» omfatter enkeltmennesker både i rollen som mandatgiver til politikere og partier, og som kjøpere og/eller brukere av produkter og tjenester fra private og offentlige leverandører. Egennytten ligger i å skape en bedre hverdag for seg og sine i morgen enn i dag; hverdags-forbedringer. (Ref. Del 9. Maslows behovshierarki)

Aktørene påvirker hverandre hele tiden, og hver aktør vil at de tre andre helst skal fungere på en måte som tjener ens egne særinteresser. Konflikter oppstår når interessene på viktige områder er motstridende.

Det vil være naturstridig hvis «nasjonalstater», «foretak» og «folk flest» samtidig og hele tiden skulle prioritere én felles sak, så som klimaendringene, hvis dette er i strid med hva aktørene ser seg tjent med. Verdenstemperaturen kan derfor kun stabiliseres ned mot +1,5 grader hvis både statsledere, foretaksledere og folk flest ser det som avgjørende for å ivareta egne særinteresser; at det tjener egennytten.

2.9. Globalisering; klima og korona “No generation has had the opportunity, as we now have, to build a global economy that leaves no one behind. It is a wonderful opportunity, but also a profound responsibility.” Former U.S. President Bill Clinton.

2.9.1. En verden, to kriser 2.9.2. Hvordan korona påvirker klima 2.9.3. Responstid 2.9.4. «The Global Village»

2.9.1. En verden, to kriser I 2019/2020 fikk verden en pandemi, koronaviruset COVID-19, på toppen av en akselererende klimautfordring. Pandemien brukte noen uker på å angripe alle land i verden, mens vaksinering antas å være mulig i 2021/2022. Klimakrisen har brukt 150 å på å utvikle seg, og vi har kun et par tiår på oss til å unngå en eksistensiell krise. Selv om tidslinjene for de to krisene er helt ulike i lengde, er krisene drevet frem av en felles industriell dynamikk, som har med hastighet å gjøre.

Først dette: I 1933 skrev Wiley Post luftfartshistorie da han fløy alene jorden rundt på 8 dager med 11 mellomlandinger. I 1938 halverte Howard Hughes Posts tid til 3 dager, 19 timer og 17 minutter. I 2005 gjennomførte et amerikansk eksperimentfly en jorden-rundt-flyvning på 67 timer. Verdens raskeste overlydsfly, som kan være på vingene i 2021 (SonicStar fra Hypermach), vil bruke under 5 timer. Så dette: I 1992 publiserte Marshall McLuhan boken «The Global Village»; en visjonær tilnærming til hvordan media vil endre samfunnet. Da hadde millioner allerede vært vitne til «making of history», da John F. Kennedy ble myrdet på direktesendt TV 22. november 1963. Som betyr at: Global forflytning av mennesker og av informasjon om hendelser, kan skje hurtigere enn lydens hastighet. Dette er verdiskapende fordi det bidrar til bedring av livs- og levestandard, både for de som har mye og for de som trenger det mest. Men også ødeleggende fordi dødelige pandemier kan reise jorden rundt på 5 timer, samtidig som transportsektoren som gjør dette mulig, står for 22% av årlige utslipp av skadelige klimagasser. Koronaviruset COVID-19 er et smittsomt lungevirus som ble påvist i Kina 7. januar 2020 og i Norge 26. februar 2020; kun 50 dager senere. - 26. februar beroliget Donald Trump med at antallet smittede i USA «is going substantially down, not up”. Kilde: BBC NEWS En måned senere rapporteres det 26.892 tilfeller i USA og 348 døde på en bratt stigende kurve. Tidlig juli 2020 er antall smittede ved å passere 3 millioner og antallet døde nærmer seg 150.000 uten at stabilisering er i sikte. - 18. mars 2020, 71 dager etter påvisning i Kina, uttaler lederen for Verdens Helseorganisasjon, Tedros Adhanom Ghebreyesus, at viruset er en fiende mot menneskeheten, ettersom antall smittede i pandemien hadde steget til over 200 000 på dette tidspunktet. «Dette koronaviruset er en trussel uten sidestykke», sier han og fortsetter: «Nå er det en enestående mulighet til å komme sammen mot en felles fiende.» Kilde: NTB Tidlig i juli 2020 er det bekreftet smittet 11,2 millioner og over en halv million døde, uten at stabilisering er i sikte.

28. februar 2020, 52 dager etter påvisningen i Kina, ble det informert om at vaksine var klar for mennesketesting.Kilde: CEPI/Dagbladet 23.03.2020 antydes det, med mange forbehold, at en vaksine mot viruset kan være klar et stykke ut i 2021. Tidlig i juli 2020 er det registrert 129 vaksiner som ennå ikke er til utprøving på mennesker, mens 15 er til utprøving i liten skala. Deretter er det noen milliarder som skal vaksineres, før pandemien er nedkjempet.

Korona Vår tids globalisering har medført en spredning av viruset COVID-19 til alle land i verden i løpet av et par måneder og gitt en pandemi. Globaliseringen vil også føre til at vaksine mot viruset sannsynligvis vil være tilgjengelig i alle land i verden, et par år etter utbruddet. Påstand: For 100 år siden ville viruset ha spredd seg til mange land over et par år, men hverken livreddende teknologi eller effektiv logistikk ville vært tilgjengelig for å slå den ned med vaksinering. Derfor: Globalisering kan, med stor hastighet, spre død og fordervelse til millioner, men kan av samme grunn redde liv og skape velstand for milliarder.

Internasjonal handel har eksistert tilbake i oldtiden, med «silkeveien» som datidens handelsnettverk fra Kina og India til landene rundt Middelhavet. Begrepet «globalisering» er nåtidens versjon av «silkeveien» og er et resultat av den samme industrialiseringen som har ført til klimaendringene. Den globale oppvarmingen går mot 4,2 grader hvis vi fortsetter som nå; utålelig varmt. Og klimaklokkene varsler om at vi har dårlig med tid; et tiår eller to for å oppnå karbonnøytralitet i 2050. « We’re losing the race: UN secretary general Antonio Guterres calls climate change an “emergency” – og inviterte, med god grunn, statsledere til klimadugnad i New York 2. desember 2019.

Klima Vår tids globalisering har medført en spredning av klimagasser i vår alles atmosfære i løpet av de siste 150 årene, og ført til en klimatrussel. Feil håndtert kan globaliseringen også føre til at klimaendringene kommer ut av kontroll i løpet av de neste 20–30 årene. Globalisering er til nytte eller til skade, avhengig av hvordan verdenssamfunnet vil forholde seg til det. Ved riktig håndtering av klimautfordringen vil globaliseringen gjøre det mulig å skape en bærekraftig verden; ved feil håndtering føre til permanent ødeleggelse.

2.9.2. Hvordan korona påvirker klima Pandemiens innvirkning på håndteringen av klimautfordringen fører med seg noen ulemper og noen fordeler. Listen er lang, men det er tre forhold som kan trumfe summen av alt annet. Først en ulempe:

Tap av tid. Verden ligger på vippepunktet mellom «i tide» og «for sent» for håndtering av klimautfordringen. Håndtering av koronapandemien vil ta det meste av oppmerksomheten hos viktige samfunnsaktører de neste 2–3 årene. Klimautfordringen setter seg ikke på vent. Andre ulemper: • Verdensøkonomien: «Politikernes håndtering av koronapandemien lærer oss at det er fort gjort å stenge igjen samfunnet ved bruk av tvang. Det vil ta tid, kanskje lang tid, å komme tilbake til «normalen» fordi det både er frivillig og usikkert når og hvordan vi vil reagere når samfunnet gjenåpnes.» – Odd-Håkon Hoelsæter, tidl. konsernsjef Statnett • Flere fattige i verden vil være en av flere demografiske konsekvenser av nedstengingen av samfunn; arbeidsledigheten vil være vedvarende høy i lang tid og de som har lite, får mindre. Samtidig vil samfunnsøkonomer bruke kalde fakta og påpeke at pandemien fører til fremskyndet død for eldre og uproduktive innbyggere. Slike forhold spiller inn på sammenhenger mellom forbruk og utslipp. • Svært lave oljepriser gjør det vanskeligere å konkurrere på pris for klimavennlig energi opp imot klimaskadelig. At utvikling av nye olje- og gassfelt heller ikke vil betale seg, er av mindre betydning så lenge det er mer enn nok av begge deler tilgjengelig i markedet. Dette motvirkes av at relevante industrielle aktører på «grønne» sektorer har lange tidshorisonter.

• Kraftige børsfall vil på kort sikt redusere kapitaltilgang og gjøre det mer krevende å finansiere ny, klimavennlig kraftproduksjon og andre klimarelaterte formål, men børsverdier vil komme tilbake i omtrent samme tempo som tilgangen på vaksiner mot Covid-19-viruset. Dessuten vil det alltid vil være kapital tilgjengelig, og investorer jakter i stadig større omfang investeringsmuligheter med lav klimarisiko. Og så to fordeler som kan trumfe alt annet:

Revitalisering av global handlekraft. Koronapandemien har vært en kraftig «wake up call» for mange statsledere når det gjelder betydningen av målrettet og koordinert global og nasjonal handlekraft, for å kunne levere en bedre hverdag for egne innbyggere. Det er lov å håpe at dette får effekt på håndteringen av klimautfordringen. Det hjelper at også stats- og foretaksledere gjerne vil vaksineres og helst ikke vil ha det altfor varmt. Den andre fordelen:

Et geo-sosialt paradigmeskifte: Det kan ikke være mange av verdens 7,8 milliarder innbyggere som ikke ble lynhurtig oppmerksom på hvilken fare COVID19-viruset representerte for en selv og ens nærmeste, på egennytten ved god samhandling mellom en selv og omgivelsene og på avhengigheten av god samhandling mellom lokale, nasjonale og internasjonale helseaktører. – Det er lov å tro at klimautfordringen vil få tilsvarende global oppmerksomhet og sosiale reaksjoner.

Andre ulemper: • Reduksjon i utslipp av klimagasser ble registrert under finanskrisen i 2008, grunnet lavere industriproduksjon og derved lavere energiforbruk. Det samme registreres i større grad i første halvår 2020, grunnet nedstigningen. Dette vil være forbigående og av begrenset betydning, grunnet etterfølgende kompenserende vekst, som en følge av tilbakeholdt forbruk. • Endringen i forbruks- og adferdsmønstre vil, sett i et globalt perspektiv, være kortsiktige og begrenset, være seg bruk av hjemmekontor, offentlig transport, ferie- og fritidsvaner med mer, med mindre det introduseres nye insentiver eller regler som viderefører noen av endringene. • Balansen mellom vekst og vern kan ha fått en forskyvning til fordel for vern av liv og helse på bekostning av vekst i kjøpekraft; viktig når kostnadene etter koronanedstenging og for å stabilisere ned mot +1,5 grader skal deles mellom de som har nok og de som har for lite, men det er lite trolig med de erfaringer man har fra FNs klimakonferanser på dette området.

Nettoeffekten av klima versus korona. Når to håp, mer «grønn» handlekraft og «grønnere» sosiale holdninger, veies opp imot tap av verdifull tid, som et faktum, trumfer faktum håp: Håndteringen av klimautfordringen hadde vært vesentlig enklere uten, enn med koronapandemien

2.9.3. Responstid Tilbake til den ekstreme økningen i transporthastighet som har funnet sted innenfor svært få år. Den har sine fordeler knyttet til bedring av livs- og levestandard, men også ulemper knyttet til fare for liv og helse og skadelige klimaendringer. Aller viktigst er det at hastighetsøkning grunnet digitalisering fører til at medgått tid, fra en hendelse til hendelsens virkninger og dens håndtering, blir stadig kortere. 56

Den tilgjengelige tiden til å områ seg, til å kjøre gode prosesser for å finne de beste løsningene, blir tilsvarende kortere. Så kort at Stortinget den 21. mars, mindre enn en måned etter registrering av det første smittetilfellet, innførte en kriselov som ga regjeringen vide fullmakter til håndtering av koronakrisen, uten involvering av Stortinget. Utfordringen i enhver form for krisehåndtering er responstiden; medgått tid fra hendelser og håndtering av hendelsen. Statistikk vil om et års tid si noe om hvilke nasjoner som får karakteren bestått, hva responstid for håndtering av Koronapandemien angår. New Zealand og Norge vil komme høyt opp. USA, Brasil og Sverige vil komme dårlig ut. Begrepet kan utvides til å dekke flere trinn i en prosess fra (1), erkjennelse av en utfordring til (2), beslutning om tiltak til (3), iverksetting av tiltak til (4), effekt av tiltak til (5), måling av effekt opp imot tiltakets hensikt. FNs responstid for håndtering av klimaendringen fra steg (1) har strukket seg over flere tiår, og steg (5) tilsier at målet ikke engang er i sikte.

Skal det bli mulig å oppnå karbonnøytralitet innen 2050, må responstiden for iverksetting av beslutninger om utslippsreduserende tiltak, reduseres betraktelig.

2.9.4. «The Global Village» Globalisering som en virkning av en rekke årsaker, illustrerer på en god måte «S-kurvens logikk»: Det er en rekke «drivkrefter» som presser på nedenfra for at kurven skal fortsette å stige mens det samtidig er noen «motkrefter», som ikke ønsker at det skal skje. Utfallet bestemmes av styrkeforholdet mellom «drivkreftene» og «motkreftene». Globalisering er et uttrykk for en økende grad av samhandling, integrasjon, påvirkning og gjensidig avhengighet mellom folk og stater, innenfor områder som økonomi, samfunn, teknologi, kultur, politikk og økologi. Globaliseringsprosesser bidrar til å redusere betydningen av avstander og statsgrenser. 57

Et bilde på global gjensidig avhengighet stammer fra den canadiske filosofen og medieteoretikeren Marshall McLuhan. Han brukte på 1960-tallet bildet «den globale landsby», for å illustrere at elektronisk kommunikasjon hadde redusert betydningen av avstand dramatisk. Fra Wikipedia, den frie encyklopedi Verden står overfor fire eksistensielle, globaliserte utfordringer som er løst i svært varierende grad: • Fred: Unngå krig mellom stormaktene, altså en tredje verdenskrig. «Den kalde krigen» var betegnelsen på en konstant spenningsperiode mellom USA og Sovjetunionen etter den andre verdenskrig og varte frem til 1987, med signering av den første nedrustningsavtalen. Partene hadde innsett at en atomkrig ville være gjensidig selvutslettende. Perioden etter kan betegnes som en slags kontinuerlig, geopolitisk posisjonering med stadig flere nasjonalstater og maktkonstellasjoner på arenaen og med Kina og EU som de fremste. Karakter: Bestått, så langt. Årsak: Fred innebærer en eksistensiell egennytte for statene som er direkte berørt. For mye sto på spill. • Vann og mat: Forhindre overbefolkning og sult. Verdensbefolkningen forventes å øke fra nåværende 7,5 milliarder til rundt 10 milliarder ved neste årtusenskifte. Vann er vår viktigste næringskilde og 29 % av verdensbefolkningen har ikke adgang til trygt drikkevann. 821 millioner, drøyt 10% av verdensbefolkningen, er utsatt for kronisk underernæring og antallet øker for tredje år på rad. (Kilde: FAO) Samtidig er det mer enn nok til alle. Matproduksjonen har aldri vært større og øker mye raskere enn verdensbefolkningen, men tilgangen på mat er sterkt skjevfordelt mellom nasjonalstatene. Det hører med at utslipp fra landbruk, skogbruk og endring av landareal står for 20 % av årlige utslipp av klimagasser. Karakter: Ikke bestått, men viser tidvis gode tendenser ut ifra gode forutsetninger og intensjoner. Årsak: Stater med nok mat og penger ser ikke nok egennytte i å hjelpe stater i dårlige posisjoner tilstrekkelig. For lite står på spill for de som kan bidra.

• Helse: Fjerne globale helsetrusler. Spanskesyken i 1918–1920 tok mellom 50 (2,5%) og 100 millioner (5%) liv, av en verdensbefolkning på rundt 2 milliarder. 15.000 døde i Norge (O,6%). Koronapandemien vet vi pr. juli 2020, lite om utfallet av. Det første dødsfallet ble registrert i Kina 9. januar 2020. 654.516 er døde av COVID-19 på verdensbasis pr. 28.07.2020 «Vi antar at 50 % vil bli smittet, 20 % alvorlig og 1-2 % vil dø!» skriver Economist Intelligence Unit (EIU) 18. mars 2020. Legges 1,5 % til grunn, regnes det med rundt regnet 100 millioner dødsfall. De fleste vaksiner vi er avhengige av i dag, har det tatt mellom 5 og 15 år å perfeksjonere. I april 2009 var det utbrudd av svineinfluensa i Mexico. 29 døde av viruset i Norge, mens 1,9 millioner ble vaksinert samme året, da basert på en rask tilpasning av vaksine mot fugleinfluensa. Uheldige ettervirkninger diskuteres fortsatt. Tid frem til alle utsatte grupper er vaksinert mot COVID-19, avhenger av hvilken balanse som velges mellom sikkerhet og hastverk. «Best guess» for gjennomført vaksinering av risikogrupper, er årsskiftet 2023/-24. I så tilfelle virker EIUs prognose ikke urimelig. Nærmere 80 aktører verden rundt forsker på en vaksine mot COVID-19, som antas å være tilgjengelig i andre halvdel av 2021, i henhold til «Dagens Medisin» (06.04.2020), med leder av legemiddelfirma som kilde. Første test på mennesker ble gjennomført 16. mars 2020 av biotek-selskapet Moderna i Boston i USA, som ultimo juli innledet den tredje kliniske fasen ved vaksinering av 30.000 frivillige voksne. Viktigere enn når en vaksine er tilgjengelig, er svaret på når utsatte grupper faktisk blir vaksinert. Her er snublesteinene mange. Velger vi å tro på de gode kreftene, vil Verdens Helseorganisasjon (WHO) lykkes med å få på plass og gjennomført en global distribusjonsstrategi, støttet av organisasjoner med mekanismer for finansiering av vaksine til de fattigste statene. Men skurkene er det mange av. I forbindelse med svineinfluensaen i 2009–2010 kjøpte rike land opp det meste, på bekostning av de fattigste. I mars 2020 forsøkte Donald Trump å kjøpe enerett for USA på vaksine fra tysk utvikler. Karakter: Bestått, så langt. Årsak: Å stoppe COVID-19-smitten medfører eksistensiell egennytte for alle stater. For mye står på spill. 59

• Klima: Forhindre stigning i verdenstemperaturen som kan gjøre det altfor varmt, med derav følgende alvorlige og varige skadevirkninger. Verden er på vei mot +4,2 grader, glohett, og mot +3,3 grader, altfor varmt, dersom planlagte tiltak gjennomføres, mens stabilisering ned mot +1,5 grader anses som greit nok. Antall døde som en følge av global oppvarming kan dette tiår komme opp mot spanskesyken og prognosen for COVID-19, men det er ingen vaksine som kan utvikles for å forhindre at det blir altfor varmt. Heller ingen quick fix er i sikte. Karakter: Ikke bestått, etter mange års forsøk, og lite tilsier at karakteren vil endre seg. Årsak: For lite har stått på spill for (klima-)stormaktene, til å mobilisere den tilstrekkelige handlekraften til å levere ned mot +1,5 grader. Og lite tilsier at dette vil endre seg i tide.

Fred, nok mat og vann, god helse og et greit nok klima er grunnleggende livskvaliteter i en «Global Village» med plass til oss alle, skapt ved bærekraftig globalisering. Humanistiske og kommersielle drivkrefter står hele tiden opp imot nasjonalistiske og proteksjonistiske motkrefter, som kun viker hvis for mye står på spill. Noen nasjonalstaters blinde tro på egen fortreffelighet, og mangel på erkjennelse av egen utilstrekkelighet, bærer i seg faren for selvutslettelse. Vår evne til å håndtere klimautfordringen har slik sett en epokepreget dimensjon over seg. Klima-stormaktenes vilje og evne til å ta et forpliktende globalt ansvar for å redde seg selv, blir nå satt på en prøve. Prøven er eksistensiell, forstått på den måten at gale valg vil medføre uopprettelig skade.

2.10. Så ille kan det bli Dersom differansen mellom det som kan forventes, og det som kan tolereres hva temperaturøkning angår («The Gap») ikke kan elimineres, vil konsekvensene bli alvorlige, og alvorligere jo høyere økningen blir. Forskjellen på + 1,5 og + 2 grader er betydelig, og prognosene peker i en retning godt over + 2 grader. Global oppvarming gjør skade på flere måter: • • • •

Forørkning Betydelig smelting av snø og is Økning i havnivå og -temperatur Sterkere og hyppigere ekstremvær og ekstreme naturhendelser.

Konsekvensene av dette gjør seg gjeldende på flere måter. Helse: Klimaendringer påvirker allerede helsen til mange mennesker. Millioner av menneskers helse vil bli påvirket i framtida.* • Hetebølger, skogbranner, underernæring på grunn av lavere matproduksjon og sykdommer som overføres via vann, mat eller insekter som en følge av klimaendringene, påvirker helse negativt. • Dersom dagens utslippsutvikling fortsetter, kan det innen 2100 bli umulig å gjøre normale aktiviteter utendørs i enkelte perioder av året, da i deler av verden hvor det blir svært varmt. • Dødelighet på grunn av hetebølger og flom er forventet å øke. Uten tilpasning forventes mellom 60 000 og 165 000 ekstra dødsfall i Europa hvert år. Dette er et resultat av hetebølger innen 2080. Eldre har en dårligere evne til å regulere temperaturen i kroppen og er mer sårbare for høye temperaturer.

Mat: Klimaendringer vil påvirke tilgangen på mat og vann, og kvaliteten på avlinger over hele verden. Fattige utviklingsland er spesielt utsatt. • Klimaendringer vil svekke matsikkerheten og redusere tilgangen på vann i mange land. Samtidig gjør befolkningsvekst og økt velstand at behovet for mat øker raskt, mens svekket matproduksjon vil øke matprisene. • Den største helsepåvirkningen vil komme som en konsekvens av mer tørke og flom. Mindre avlinger og dårligere tilgang på mat vil skape høyere risiko for underernæring. • Flere mennesker vil tvinges på flukt på grunn av klimaendringer i løpet av dette århundret, og risikoen for voldelige konflikter øker, da de forsterker virkningen av andre årsaker til slike konflikter. Natur: Klimaendringer er en av de største truslene mot naturmangfoldet i verden. Endringer i for eksempel temperatur og nedbør forandrer levekårene for arter, og kan påvirke både naturmangfold og hvordan økosystemene fungerer. • Skogen spiller en viktig rolle for jordas klima, både fordi den tar opp og lagrer karbon og er et viktig levested for svært mange av jordas arter. Kilde: Miljødirektoratet/Klimapanelet

*Senere i boken refereres det til at antallet som dør som følge av luftforurensing er anslått til over 3,4 millioner, og antallet som får forringet livskvalitet av samme årsak, til 147 millioner.

«Hothouse Earth» er et worst case scenario som har lav sannsynlighet, men det kan allikevel bli veldig varmt, med alvorlige konsekvenser for alle. Koronapandemien vil vare inntil hvert enkelt land i verden har fått den under kontroll. Dette i motsetning til klimaendringene, som en håndfull statsledere kan håndtere seg imellom. 62

DEL 3. PLAN A: DEN GODE VEIEN BOK I BOKEN “Mennesket er født til to ting, til å tenke og til å handle.” Marcus Tullius Cicero. Romersk filosof, politiker m.m., 106–43 f.Kr.

3.0. Kompasset 3.1. Retningsvalg 3.2.Terrenget 3.3. Veivalg 3.4. Skrittene frem 3.5. Kommer vi i mål med PLAN A?

3.0. Kompasset

“The compass of accurate knowledge directs the shortest, safest, cheapest course to any destination.” Claude C. Hopkins. “One of the great advertising pioneers”, d. 1932 kilde: Wikipedia «Kompasset» er hentet fra boken «OM STRATEGISK LEDERSKAP, hvis ansvaret er ditt» (JMBG, Hegnar Media 2012), og beskriver en generell prosess som kan anvendes i enhver situasjon i livet, der det dreier seg om å foreta store eller små valg. «Kompasset» består av to sammenkoblede dimensjoner: Beslutningsaksen: Den vertikale aksen omfatter (1), retningsvalg, visjon, mål og retningslinjer, via (4), strategi og struktur til (5), strategiske prosjekter som er første nivå av iverksetting, etterfulgt av operative planer og utførelse. Analyseaksen: Den omfatter (2), universet for utslipp av klimagasser med tilhørende muligheter og trusler og (3), beslutningsfatters sterke og svake sider.

Kompasset fungerer både som en tenkemåte og som en innholdsfortegnelse. Prosessen innebærer en kontinuerlig vekselvirkning mellom de ulike elementene der alt er i bevegelse hele tiden, inntil det er dags for å si «frys», basert på det innholdet som på dette tidspunktet ser ut til å levere best. Dette er en prosess der analytisk tenkning utfordrer den innovative og prøving og feiling og årsaks/virkningsanalyse og alternativtenkning er en del av menyen. Når beslutningsaksen er vedtatt skal den kunne stå på egne ben, frikoblet fra premissene den er besluttet på grunnlag av; derfor «Boken i boken» som er beslutningsaksen, og skal stå på egne ben når det gjelder evne til å levere ned mot 1,5 grader. Elementene kan beskrives slik: 1. Visjon, mål og retningslinjer Visjon skal uttrykke en realiserbar drøm som begeistrer. Mål konkretiserer etterprøvbare sjekkpunkter på veien. Retningslinjer gir noen rammer eller normer virksomheten må innordne seg. 2. Eksterne premisser: universet for utslipp av klimagasser Her sammenfattes de få basale forholdene i omverdenen, som fremmer (Muligheter) eller hemmer (Trusler) levering på visjon og mål. Mulighetene utnyttes, mens truslene unnvikes eller elimineres. 3. Interne premisser: Beslutningfattere for utslipp av klimagasser. Her sammenfattes de få basale, interne forholdene som er på plass (styrke) og de som er mer eller mindre fraværende (svakhet) for å kunne levere på visjon og mål. Styrke utnyttes mens svakhet elimineres. Disse er sammenfattet som noen «absolutter», basert på det som er beskrevet i Del 3, avsnitt 3.5. 4. Strategi og struktur «Strategi» er syntesen av hvor du vil (Visjon og mål), opp imot hva du har forutsetninger for, hensyn tatt til omgivelser og til egen evne. «Struktur» kobler strategi til organisatorisk ansvar for å sikre beslutningsevne og handlekraft, samt at «de riktige tingene gjøres riktig, i tide».

5. Strategiske prosjekter Strategiske prosjekter er første nivå av iverksetting av valgt strategi, og angir hvilke tiltak som er nødvendige for å forbli eller komme i en «JA/JA»-posisjon. Det er også «møteplassen» mellom strategisk og operativt lederskap, for å sikre felles forståelse for og medvirkning til at «riktige ting faktisk blir gjort riktig». 6. Syretestene, eller «Testene», pågår hele tiden i prosessen og avdekker eventuelle brister i logikken. Spørsmål om hvorvidt «det henger på greip» stilles hele tiden og på et utall av måter. Noen eksempler: Test A: Lar visjonen seg realisere, vurdert opp imot kjente tekniske og finansielle muligheter for utslippsreduksjoner? Test B: Vil visjonen begeistre beslutningsfattere som Xi Jinping, Donald Trump/Joe Biden, Vladimir Putin og andre ledere av klimastormaktene? Test C: Vil vedtatte utslippsvedtak gi tilsiktet klimaeffekt i tide? Test D: Vil evne og vilje til å iverksette nødvendige utslippsvedtak være på plass i tilstrekkelig grad, i tide? NEI! på ett av spørsmålene innebærer ofte «å gå tilbake til start». Dette dreier seg ikke om en mekanistisk prosess, der neste steg følger direkte av de foregående over en ufravikelig tidslinje fra start til mål, men om en interaktiv prosess der stegene repeteres og korrigeres basert på læring underveis. Dette illustreres ved bokens tittel, som etter et par hundre timer i skrivestua, ble endret fra «I tide, om klima og lederskap i en krevende tid» til «Kampen mot vår usynlige fiende, en bok om klima og lederskap.» Etter ca. 500 timer i skrivestua fikk vi alle en koronapandemi å forholde oss til, slik at bokens tittel ble endret til «KAMPEN OM KLIMA ETTER KORONA, om klima og lederskap.». Rett før utgivelsen ble det: «HVEM KAN LØSE KLIMAKRISEN? Om klima og lederskap»

3.1. Retningsvalg “Vision without action is a daydream. Action without a vision is a nightmare.” Japansk ordtak

3.1.1. Visjonen 3.1.2. Mål 3.1.3. Retningslinjer

3.1.1. Visjonen En visjon skal uttrykke en realiserbar drøm som begeistrer.

Sammen for en bærekraftig verden

slik at summen av alt gir den best mulige hverdagen for hver og en av oss. 3.1.2.Mål Målet skal definere tidsbestemte, konkrete og etterprøvbare punkter på veien mot visjonen.

En bærekraftig hverdag innebærer en stabilisering av verdenstemperaturen ned mot + 1,5 grader. Planlagte klimatiltak tilsier en økning til + 3,3 grader. Eliminering av differansen krever karbonnøytralitet innen 2050. 67

Forventet økning til +1,5 grader passeres mellom 2030 og 2050, økning fra +1,1 i 2020, med mindre utslippene av skadelige klimagasser reduseres med 45% i perioden. (Kilde: IPCC okt. 2018) Andre kilder sannsynliggjør at nivået for stabilisering på +1,5 grader allerede er passert, «samme hva».

3.1.3. Retningslinjer Følgende retningslinjer, normer eller «policies» bør være styrende, når det skal «bygges en vei» som skal føre til en stabilisering av verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader: • Verdigrunnlag: Alle land og folk skal oppleve at utslippsreduserende tiltak som iverksettes for å levere ned mot +1,5 grader, er rettferdige og i samsvar med egne legitime og allmenne verdisett, slik de er formulert i FNs bærekraftsmål. • Interessekonflikter: Utfordringens eksistensielle karakter tilsier at tiltak som etter verdenssamfunnets mening er nødvendige for å oppnå karbonnøytralitet må trumfe nasjonale særinteresser dersom disse hindrer iverksetting. • Åpenhet: All kunnskap om utslipp av skadelige klimagasser med tilhørende klimaendringer og etterfølgende konsekvenser, bærer i seg kunnskap om stor fare, som kun nyanseres av tilhørende usikkerheter. Derfor er åpenhet og kvalitet i klimadialogen mellom alle berørte parter en viktig forutsetning for lojal medvirkning til iverksetting av tiltak. • Realisme: Det er innenfor det muliges kunst med en stabilisering ned mot +1,5 grader, selv om mye taler imot, og det ikke er noen quick fix. Hvis det viser seg også å bli for krevende å levere ned mot +2 grader, kan de som er unge i dag komme til å oppleve en annerledes og svært krevende hverdag som godt voksne. – En «Plan B» som gjør vondt nå, for å gjøre det bedre senere, må derfor ligge innenfor det muliges kunst.

Kun fair play innad hos og mellom samfunnsaktørene, kan virkeliggjøre visjonen om en bærekraftig hverdag for alle. Uten dette kan drømmen bli til et vedvarende mareritt, der svært mange vil få det altfor varmt det meste av tiden.

3.2. Terrenget Utdypninger i DEL 5. BAKGRUNN “Livet er kunsten å trekke tilstrekkelige konklusjoner på utilstrekkelige premisser.” Samuel Butler, britisk forfatter, d. 1902

3.2.1. Eksterne premisser 3.2.2. Interne premisser 3.2.1. Eksterne premisser

Muligheter: Mulighetsrommet for utslippsreduksjoner er stort nok til å oppnå karbonnøytralitet innen 2050, forutsatt offensiv bruk av kjente, og betydelige bidrag fra nye løsninger. Koronapandemien kan føre til styrket besluningsevne og større handlekraft til fordel for en bærekraftig verdensorden. Usikkerheter: «Klimastormaktenes» geopolitiske orienteringer de neste 2–3 årene, vil være avgjørende når det gjelder karbonnøytralitet. Trusler: Så lenge klimaskadelig adferd betaler seg best, vil utslippene av klimagasser fortsette å øke i alle land som betyr noe for saken. Dette kan forsterkes av sosial uro, kortsiktig populisme, symbolpolitikk, nasjonalisme, radikale rød/grønne ideologier og forvitring av nasjonale politiske systemer, som hindrer kortsiktig iverksetting av nødvendige, langsiktige klimatiltak. Ettervirkninger av koronapandemien kan forsterke dette. Sterke sider: Sikkerhetsrådets fredsbevarende mandat viser at FN kan ha stor operativ kraft på tvers av prinsippet om nasjonale grensers ukrenkelighet, når rådet finner det nødvendig. Samtidig nyter FNs klimaregime godt av FNs gode, globale omdømme. 70

FN som helhet ser ikke ut til å mangle hverken finanseller humankapital til å utføre oppgaver landene prioriteter. Svake sider: FNs klimaregime har ikke et mandat som står i forhold til klimautfordringens alvor og kompleksitet, særlig overfor stater som ikke leverer på sine klimaforpliktelser. Å ha mål uten midler gir sjelden mening. Regimet har heller ikke et personifisert lederskap som kan fremstå som global talsperson for klimasakens mål og midler, og som kan stå til ansvar for hva som leveres.

3.3.1. Ny struktur

“It is the task of the architect to give life a gentler structure.” Alvar Aalto, berømt finsk arkitekt, d. 1976 En aktør med mål uten midler, leverer lite. En aktør med mål og egnede midler, kan levere bra. FNs nåværende klimaregime er av det førstnevnte slaget; «a lame duck». Det har liten mening å utvikle en klimastrategi for å levere på visjon og mål, hvis det ikke er for en aktør med tilstrekkelig beslutningsevne og handlekraft knyttet til bruk av nødvendige innsatsfaktorer. FNs nåværende klimaregime er ikke, og kan ikke bli en slik aktør. 71

Ny struktur for ny beslutningsevne og ny handlekraft «UN Green Council to Combat Climate Change» skal tilføre ny beslutningsevne i kampen for klima. Alle stater må etterkomme vedtak fattet av UN Green Council, på linje med UN Security Council i kampen for fred. De samme stormaktene skal sitte i førersetet, slik at endring av maktbalanse ikke blir noe tema; kun håndteringen av klimaendringene. UN Green Council er nødvendig for å gi klimaendringene høy nok prioritet og for å forhindre status quo, som vil få eksistensielle globale konsekvenser. «UN Green Operations to Combat Climate Change» vil være rådets operative organ for å tilføre ny handlekraft på strategiske innsatsområder i kampen for klima. Nasjonalstater kan opprette tilsvarende Klimaråd og skal opprette tilsvarende «Green Operations». Dette vil innebære et tillegg i FN-pakten som vil kreve enstemmighet i FNs hovedforsamling, og er derfor ingen «quick fix». Det må likevel være lov å håpe at koronapandemien kan motivere statsledere til å etablere en slik struktur like hurtig som nedstenginger av det meste grunnet koronapandemien.

• UN Green Council FNs klimaregime leverer ikke på sitt formål, slik klimakonvensjonen tilsier, og det er få tegn (i tiden) som tyder på at dette vil endre seg i tide. Ny handlekraft til fordel for å levere på karbonnøytralitet i 2050 forutsetter at alle land i verden vil forplikte seg til å etterkomme vedtak fattet av UN Green Council, slik det er med vedtak fattet i Sikkerhetsrådet. Når det oppstår en trussel mot internasjonal fred, er det, i henhold til FN-pakten, Sikkerhetsrådets oppgave å forhindre at det bryter ut væpnet konflikt. Og hvis slike konflikter har oppstått, er det rådets oppgave å få partene til forhandlingsbordet. Dersom dette ikke lykkes gjennom forhandling, kan Sikkerhetsrådet vedta at FN skal gripe inn ved sanksjoner eller ved bruk av militær makt.

UN Green Council skal arbeide for sikkerhet for liv, miljø og verdier ved å forhindre utslipp av klimaskadelige gasser til vår felles atmosfære, som fører til for stor økning av verdenstemperaturen. UN Green Council skal ha mandat til å gripe inn overfor nasjonalstater og overfor sektorer på tvers av nasjonalstater, når globale interesser tilsier det. Dette er gjennomførbart når nasjonalstatene innser at temperaturøkninger på + 3,3 grader er sannsynlig og for nært forestående, at klimaendringene dreper flere enn den verdenskrigen FN-pakten skulle forhindre gjentagelse av, og at konsekvensene av koronapandemien til sammenligning vil bli for en lettere forkjølelse å regne. Et FNs Klimaråds sammensetning kan være som for Sikkerhetsrådet, med 15 medlemmer, herunder de fem permanente vetomedlemmene. Det vil være fordelaktig, men ikke nødvendig, for rådets funksjonsdyktighet hvis Frankrike og Storbritannia lar seg representere ved EU og suppleres med India i tillegg til Kina, USA og Russland, slik at det blir fem klimastormakter med vetorett i FNs Klimaråd. I sum står disse

klimastormaktene for 2/3 av verdens totale utslipp av klimagasser, og Klimarådet under ett for rundt regnet 80%, avhengig av hvilke øvrige ti land som velges til å sitte i rådet. FNs Klimaråd skal • ha en synlig valgt politisk leder, • utvikle, vedta og iverksette klimastrategier som skal levere på stabilisering av verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader, • ha sitt «UN Green Operations», med en hensiktsmessig portefølje av virkemidler for iverksetting av operative, utslippsreduserende tiltak, • ha kontorer i alle stater for å påvirke og «trykke på» nasjonale programmer for å levere på nasjonale utslippsmål, og • ha sanksjonsmidler som står i forhold til de globale temperatur-endringenes eksistensielle karakter. Koronapandemien demonstrerte nødvendigheten av å ha effektive sanksjons-midler for å hindre spredning av COVID-19-viruset; en usynlig fiende, på linje med CO2e. To sanksjonsmidler kan være relevante, hvis temperaturendringene ser ut til å komme ut av kontroll: «Shut Down» som kan gi sektorvis pålegg på tvers av nasjonalstater, for å redusere eller nedlegge klimaskadelig virksomhet der bærekraftige løsninger ikke er oppnåelig, og • «Lockout» som kan nekte produkter og tjenester fra en stat markedsadgang til andre stater. •

Slike sanksjonsmidler bør vedtas i en tid der det kan være håp om at de ikke vil komme til anvendelse. For tre temaer er status quo uforenlig med et ønske om å stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader. • Ny fossil energikapasitet. Et klassiske dilemma for å redusere utslipp av klimagasser oppstår når effekten av et nasjonalt tiltak som fremstår som fornuftig i seg selv, lett og fort nøytraliseres av andre markedsaktører. Alle olje- og gassproduserende land har et slikt dilemma, også Norge. Egne restriktive tiltak motvirkes av andres ekspansive tiltak, slik at netto utslippseffekt blir null; kun penger skifter hånd. Tilsvarende for kullprodusenter. 74

Da kapasiteten fra operative, fossile energikilder antas å strekke seg ut over tidshorisonten for klimanøytralitet i 2050, må det nedlegges globalt forbud a.s.a.p. mot å bygge ut ny produksjonskapasitet for klimaskadelige energikilder. - Dette baseres på en antagelse om at gjeldende og forbedrede systemer for karbonprising ikke vil bli tilstrekkelig effektive til å hindre ny uønsket fossil energikapasitet.

• Prising av alle CO2e-kilder. Det samme dilemmaet oppstår mellom nasjonale og globale prioriteringer når det gjelder karbonprising, fordi effekten slår helt ulikt ut for de som vil selge hva de har og de som kjøper det som til enhver tid er billigst. For at fornybar energi skal bli billigst, må prising fra primærkilde inkludere alle klimakostnader i alle næringskjeder. Dette vil de som selger fossil energi, og stater som ser seg tjent med det, motsette seg. Derfor må det legges globale føringer for dette på tvers av nasjonalstater, basert på en erkjennelse av at det ikke er noe alternativ for å sikre levelige vilkår for folk flest. Tilsvarende vil gjelde for kjøttproduksjon, skogforvaltning og annen kommersiell form for «land use».

Alle primærkilder for utslipp av klimagasskilder må belastes med en kostnad, som reflekterer summen av de kostnader utslippene medfører i næringskjedene. Klima-skadelige primærkilder får høye, og klimavennlige får lave kostnader. Kostnaden må skaleres opp i takt med bærekraftige substitutters tilgjengelighet for å sikre børekraftig samfunnsutvikling. Dominoeffekten føre til at belastningene nedover næringskjedene vil gå mot null etter hvert som det viser seg at grønt betaler seg. 75

• Befolkningsvekst. Også hva befolkningsvekst angår, er det ulike prioriteringer i ulike land og regioner. Det er forskjell på å levere løsninger ned mot +1,5 i det korte perspektivet og å stabilisere ned mot +1,5 grader i evighetsperspektivet. Det er antall personer som forbruker multiplisert med mengden som forbrukes pr. person, som gir utslippsvolumet. Begge er påvirkelige, men med konsumerisme som sterk driver for å kjøpe livskvalitet er det i virkelighetens verden kun redusert vekst i verdensbefolkningen som kan levere på varig, universell bærekraft. Det må utvikles og iverksettes et program som kan stabilisere verdensbefolkningen på et bærekraftig nivå; altså vesentlig lavere enn FNs forventede 10 milliarder i 2100. UN Green Council kan kun etableres og fungere med stormaktenes aktive medvirkning, og med alles tillit til at disse vil levere til alles beste. Disse landene er størst på utslipp (ca. 70 %) og på befolkning (ca. 35 %) og har derfor mye og mest å tape dersom verdenstemperaturen kommer ut av kontroll.

Klimastormaktene har størst grunn til å ta et globalt klimaansvar slik UN Green Council inviterer til, fordi de har mye å vinne ved en stabilisering ned mot +1,5 grader og mye og mest å tape, hvis det blir for varmt. Uten deres aktive medvirkning, vil det bli altfor varmt. Summen av alle andre staters innsatser kan ikke oppveie deres passivitet. Det er ikke noe alternativ for resten av verden til å legge sine skjebner i deres hender og ellers lojalt levere på sine respektive, marginale nasjonale utslippsmål.

• UN Green Operations UN Green Operations skal iverksette vedtak fattet i UN Green Council , og opprette «Green Centers of Excellence» på prioriterte områder. Det skal være «navet», «the missing link», som skal få til det samspillet mellom samfunnsaktørene som er nødvendig for å vinne kampen for klima etter korona. Om «UN Green Operations», «UN GO»: • UN GO har ett hovedkontor og er etablert i alle land som ønsker det, med pålegg om etablering i verdens 50 største utslippsland. • Hvert UN GO har en synlig leder, som personifiserer globale og nasjonale føringer for håndtering av klimautfordringen, og som hver for seg og som gruppe skal fremstå som en ny maktfaktor i kampen for klima. • UN GOs autoritet i nasjonale klimaspørsmål faller inn under det mandatet UN Security Council blir gitt av FNs hovedforsamling, ved sin opprettelse. • Nasjonale UN GOs finansieres av nasjonalstatene og bemannes ved rekruttering fra eksisterende, offentlige og private, klimarelaterte kompetansesentra.

3.3.2. Tid

«Lost time is never found again.” Benjamin Franklin, amerikansk journalist med mere, d. 1790 I en ideell verden ordner alt seg fordi alle er enige om visjon, mål, strategi, struktur og operative tiltak. I en slik verden eksisterer det ikke noe klimaproblem, men vi lever ikke i en ideell verden. Noe av det vi vet med sikkerhet er det at «T – T – T» som betyr at: «Ting - Tar – Tid». For FN-systemet kan det legges til «V – L», «Veldig – Lang».

Selv når FNs «best practice» legges til grunn, prosessen knyttet til Montreal-avtalen fra 1987 for beskyttelse av ozonlaget, vil det ta altfor lang tid å få på plass nye løsninger, sett i forhold til den tiden som står til disposisjon.

I tide: For å vinne tid, må det snarest mulig opprettes et ekspertbasert «UN Green Strategy Forum» som kan forberede etableringen av og saker for beslutning i «UN Green Council». Det er lov å håpe at koronapandemien har blitt en «wake up call» for statsledere, og ikke minst for klimastormaktene, slik at det er «A-S-A-P» som gjelder, «As - Soon As – Possible», for følgende: •

FNs generalsekretær forbereder beslutning om opprettelse av UN Green Council og UN Green Operations, på første mulige generalforsamling i FN.

• UN Security Council oppnevner profesjonell ikke-politisk “Head to be of UN Green Operations” og • at UN Security Council vedtar opprettelse av UN Green Strategy Forum ledet av «Head to be», med nødvendig kapasitet og kompetanse til å forberede saker som kan gi UN Green Council og UN Green Operations en «kick start». Men mange har håpet tidligere: «FN bør opplagt være et forum for nye institusjonelle initiativer av global karakter.» Kilde: Brundtlandkommisjonen 1984, «VÅR FELLES FREMTID» s. 227.

For sent: Dersom et UN Green Council ikke er på plass innen utløpet av 2023, er det stor fare for at vi vil passere «the point of no return» for stabilisering av verdenstemperaturen under + 2 grader, uansett hva. I så tilfelle kan det bli altfor varmt, med mindre «Plan B» iverksettes.

3.3.3. Veiviserne

«Lederskap er en eksponert sammensmeltning av strategi og personlighet. Strategi går på å gjøre de viktige tingene riktig, i tide. Personlighet går på klokskap og utstråling.” JMBG

«UN Green Council» og «UN Green Operations» må ha et slikt lederskap; «good storytellers». Tiden fra valget av ledere til globalt forankret kjennskap og anerkjennelse, behøver ikke å være lang. Høsten 2018 var Greta Thunberg en enslig jentunge som demonstrerte for klimasaken foran Riksdagen i Sverige. Året etter, 21. september 2019, sto hun på talerstolen under FNs klimamøte for unge i New York, og i løpet av ukene etter hadde mediene gjort henne til en global talsperson for klimasaken for sin generasjon. I foreslått struktur vil det være formelt og operasjonelt behov for to ledere, av UN Green Council og av UN Green Operations.

• “Head of UN Green Council” må beherske internasjonal politikk og internasjonale institusjoners virkemåte, særlig FN og nærstående organisasjoner, og skal være talsperson i spørsmål som dreier seg om klimapolitikk opp imot målet om å stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader. Posisjonen kan sirkulere mellom vetomaktene. • “Head of UN Green Operations” må ha erfaring fra ledelse av stort, komplekst internasjonalt foretak i grensesnitt mellom teknologi, konsument og politikk, og skal være talsperson i spørsmål som dreier seg om utslippsreduserende tiltak opp imot målet om karbonnøytralitet innen 2050. • Begge må være bredt anerkjent og akseptert for sine posisjoner, være komfortable med å forholde seg til mediene og fremstå med klokskap og utstråling, som globale forandringsagenter for en grønn verdensorden.

Klimalederskap nå UN Security Council bør snarest mulig ansette en «Head to be of UN Green Operations to Combat Climate Change» for å lede «UN Green Strategy Forum» og forberede ny struktur og strategi for FNs klimaarbeid. – Neste generasjoners historiebøker vil omtale en slik beslutning som vendepunktet i det globale klimaarbeidet; datoen og klokkeslettet da verden la det faktiske grunnlaget for en stabilisering av verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader ved å sikre karbonnøytralitet innen 2050.

3.3.4. Strategier for en bærekraftig verdensorden

«Strategy is about shaping the future.” Max McKeown, engelsk forfatter, f. 1969 Strategivalgene er basert på en forutsetning om at UN Green Council og UN Green Operations er etablert og funksjonsdyktige. Dette anses nødvendig for å sikre tilstrekkelig beslutningsevne og handlekraft. Valgene refererer seg til begrepet «bærekraft» som tydeligere er definert som bra for klima, bra for kapitalen og bra for folk flest, der alle tre forutsetningene må være oppfylt samtidig. Først da kan man si at «det betaler seg».

Strategi for allmenn forankring og mobilisering En bærekraftig verdensorden må ha en sterk, allmenn forankring for å lede til en mobilisering av velger- og forbrukermakt statsledere og foretaksledere må levere på, for å bli i posisjon. Uten forankring hos og mandat fra «folk flest», blir det umulig å oppnå permanent stabilisering av verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader. Det kreves et globalt kommunikasjonsprogram på Coca Cola-nivå for å forankre folks kunnskap om klimaendringene, årsakene og konsekvensene, på et slikt nivå. Koronapandemien viste at verdensbefolkningen er mottagelig for sunn fornuft her og nå hvis det betaler seg!

Noen kommentarer: • Når personers velger- og forbrukermakt settes opp mot hverandre, i forhold til hva som har best effekt med henblikk på å skape en bærekraftig verdensorden, har velgermakten størst og stor betydning, og forbrukermakten minst og liten betydning. Gjennom velgermakten legges premissene for en bærekraftig verdensorden, mens det som forbrukes, bærekraftig eller ikke, er en konsekvens av premissene. Satt på spissen: fly så mye du kan og kjøre bil med forbrenningsmotor så mye du orker. Jo mer jo bedre, fordi jo verre det blir, jo sikrere kan du være på at premissene vil bli endret. Dessuten er det vesentlig enklere å påvirke velgeradferd med få alternativer, enn forbrukeradferd med millioner der «grønt» sjelden kan skilles fra «brunt». • Verdensbefolkningen, altså «folk flest», er i skrivende øyeblikk 7 792 600 800 personer eller rundt regnet 7,8 milliarder. Det sier seg selv at en håndfull statsledere sammen med en håndfull ledere av mega-konsern, ikke vil være i stand til å iverksette utslippsreduserende tiltak i stor skala som virker, med mindre «folk flest» ser seg tjent med det. • Samtidig sier det seg selv at «folk flest» ikke vil se seg tjent med tiltak som griper sterkt negativt inn i deres hverdag og uten at de ser sammenhengen mellom tiltak og egennytte. • Samtidig viser koronapandemien at «folk flest» har sunne reflekser når de forstår alvoret for seg selv og sine nærmeste. Med et tilsvarende og vedvarende medietrykk om klimaendringer, kan refleksene bli tilsvarende noe som vil koste noen titalls milliarder kroner hvert år, som for Coca- Cola. • Men aller viktigst: Trusselen om at det kan bli for varmt vil være konstant tilstedeværende, selv om tiltak de neste 10–20 årene vil vise en mulig stabilisering ned mot +1,5 grader på lengre sikt. En slik permanent trussel kan kun imøtegås ved en permanent erkjennelse hos «folk flest», om sammenhengen mellom tiltak mot klimaendringer og livs- og levestandarden for en selv og ens nærmeste. Det dreier seg om å skape grunnleggende endringer i verdisyn hos «folk flest», som statsledere og foretaksledere ikke kan unnlate å respondere på.

Strategi for bærekraftige primærkilder Bærekraftige primærkilder vil bli det eneste som betaler seg, når de respektive kildenes faktiske utslippskostnader gjennom næringskjedene til forbruker, belastes direkte på kilden. Dette vil føre til endringer i prisen på varer og tjenester, slik at kun grønt vil betale seg. Det kan kalles «Carbon Cost at Source». For å motvirke konkurransevridninger, må «Carbon Cost at Source» gjennomføres på alle primærkilder samtidig, og på tvers av nasjonale grenser. Noen kommentarer: • Primærkilder (for utslipp av klimagasser) refererer til alle energikilder, så vel som kilder for utslipp i tilknytning til «land use» (arealbruk, matproduksjon med mere) og ulike industriprosesser. • Dette flytter klimakostnadene fra å være en indirekte samfunns-økonomisk kostnad få bryr seg om, til å bli en direkte merkostnad og derfor noe alle vil bry seg om. Dette erstatter kunstige former for karbonprising, som hverken har fungert eller vil fungere etter sin hensikt. • Modeller gjør det mulig å kalkulere de faktiske klimakostnadene bruk av hver enkelt primærkilde medfører, frem til sluttbruker. «Carbon Cost at Source» vil følgelig føre til endring i konkurranseevne mellom leverandører, avhengig av hvilken primærkilde som anvendes. I praksis: «Carbon Cost at Source» vil føre til at aluminium basert på vannkraft vil få en konkurransefordel i forhold til aluminium basert på kullkraft. Dagens situasjon er at aluminium basert på kullkraft får en fordel, når slik kraft er billigere enn vannkraft. 83

• Dette bør lede til vedtak i UN Green Council om differensiering av kostnadsnivåer etter kildeavhengighet og for vedtak om gradvise oppskaleringer, for å gi foretak og finansmarkeder tid og anledning til tilpasninger i takt med tilgang på alternative primærkilder. • Systemet vil være «fair» fordi alle primærkilder inkluderes, også de bærekraftige. Disse vil få større konkurransekraft, da på grunn av lavere kostnadsbelastninger. • Innkreving av «Carbon Cost at Source» med tilhørende kontroll kan skje gjennom etablerte skatteregimer, på linje med håndteringen av andre skatter og avgifter så som merverdiavgift. Innbetalinger av «Carbon Cost at Source» vil tilføre kapital til «UN Green Finance», som skal delfinansiere klimatiltak i land som påføres størst skade av klimaendringer, og som er svakest stilt.

Strategi for bærekraftig vekst Ny bærekraftig virksomhet må mer enn kompensere for avvikling av produkter og tjenester som ikke er bærekraftige, for at fortsatt vekst skal være mulig. To mekanismer kan føre til dette: Mobilisering av alle relevante virkemidler som fremmer ekspansjons- og innovasjonskraft, med hovedvekt på en grønn energirevolusjon (Ref. 3.4.4. Strategiske virkemidler) og god synkronisering mellom vekst og avvikling. Avviklinger av ikke bærekraftig virksomhet er ønskelig ut i fra klimahensyn, og nødvendig av veksthensyn fordi avviklinger frigjør ressurser til bærekraftige formål. Staters virkemiddelpolitikk bør innrettes i forhold til dette. - Dette er hva bærekraftig omstilling dreier seg om. 84

Noen kommentarer: • Økonomisk vekst er ønskelig for å nå sosiale mål, nødvendig for å sikre finansielle midler til bærekraftig omstilling og nødvendig for å få befolkningsveksten ned (ref. lavere fødselstall grunnet utdannelse for flere kvinner i utviklingsland.) • Redusert forbruk i den rike delen av verden vil hverken bidra til å stabilisere ned mot +1,5 grader, eller til å bringe 800 millioner mennesker ut av fattigdom. Tvert om! Det vil svekke foretaks finansielle forutsetninger for å investere i nye og bærekraftige løsninger og bidra til å bringe flere inn i fattigdom, av samme grunn. • 15 av FNs 17 bærekraftsmål er avhengig 2 av 17 for å kunne bli oppfylt. Disse to er: «Stoppe klimaendringene» (Mål 13) og «Anstendig arbeid og økonomisk vekst» (Mål 8). • Målestokken for god synkronisering mellom «fra og til» ligger i nivået på arbeidsledigheten. Det vil være skjebnesvangert med en politikk som går for lav arbeidsledighet på kort sikt, ved å redde virksomheter som er klimaskadelige på lang sikt.

3.3.5. UN GREEN, strategiske virkemidler Strategiske virkemidler utvikles av UN Green Operations («UN GO») i samspill med relevante aktører. Ansvar for iverksetting påligger nasjonalstater og/eller foretak etter pålegg fra «UN GO» eller etter eget valg, avhengig av tiltakets natur. Figuren under spesifiserer hvilke strategiske virkemidler som følger av valgt strategi tilhørende strategiske prosjekter, og som i sum skal levere på visjon og mål. Det er definert 6 enheter, «Units», med sine respektive programmer og med «UN Green’s Cloud» som den digitale intelligensen som gjør alt tilgjengelig for alle. «UN GREEN» er paraplyen, varemerket, for tiltak som skal revitalisere det globale arbeidet for å stabilisere verdenstemperaturen på et akseptabelt nivå. Logoen kan utformes på mange måter; her er en:

«Units» med de tilhørende programmene er referert nedenfor.

A. UN Green Strategy Unit B. UN Green Intelligence Unit C. UN Green Supply Chain Unit D. UN Green Technology and Finance Unit E. UN Green Communication Unit F. UN Green National Offices G. UN Green Digital Intelligence Services A til G: UN Green Boundless Structure

I det følgende beskrives formålene med hver «Unit» og hvilke program som skal levere på formålene.

A. UN Green Strategy Unit Enheten skal til enhver tid ha riktige svar på hva som er riktig valg av mål og midler for å stabilisere verdenstemperauren ned mot +1,5 grader. (Ref. beslutningsaksen i «Kompasset».) Den skal til enhver tid kunne fremlegge forslag til «beste løsning» på alle prioriterte områder for utslippsreduksjoner og skal være strategileverandør til UN Green Council og UN Green Operations, med tilhørende «units» og «programs». Enheten skal også være ansvarlig for avviksregistrering og -rapportering og komme med forslag til avvikshåndtering.

B. UN Green Intelligence Unit Enheten skal være premissleverandør for UN Green Strategy Unit og for andre «units» og programmer med reduksjon i utslipp av klimagasser som formål. (Ref. premissaksen i «Kompasset».) Enheten skal innhente, prosessere og levere vital, makrobasert informasjon om utslipp av klimagasser for alle interne enheter og anvendes til vurdering av • valgte strategiers evne til å levere opp imot målet om karbonnøytralitet innen 2050, • nasjonale strategiers evne og nasjoners vilje til å levere på egne omforente utslippsmål og • tilsvarende når det gjelder leveranseevnen til enheter og programmer i regi av UN Green Operations. Og global mikrobasert informasjon fra • alle vitale utslippspunkter (i.e. foretaks produkter og tjenester) basert på etterspurte data, innhentet og løpende oppdatert av revisjonsselskap (Ref. UN Taxonomy Regulation, vedtatt av EU-parlamentet 18.06.2020) og • brukes av «Supply Chain Unit» (C) for fastsettelse av «Carbon Cost at Source» (C1) og til «green rating» av alle produkter og tjenester som grunnlag for «Industry Sector Programs» (C2) samt gjennomføring av «UN Green Consumer Program» (C3). Det forventes at «UN Green Intelligence Unit» og IPCC kan ha stor nytte av hverandre.

C. UN Green Supply Chain Unit C.1. UN Green Carbon Cost at Source Program C.2. UN Green Industry Sector Program C.3. UN Green Consumer Program Enheten skal utvikle, medvirke til iverksetting og overvåke effekten av utslippsreduserende tiltak tilpasset næringskjeder, foretak, produkter og tjenester. C.1. UN Green Carbon Cost at Source Program Enheten skal utvikle, iverksette og overvåke virkningene av «Carbon Cost at Source». Den skal beregne de utslippskostnadene alle primærkilder for klimagasser medfører i produksjons- og forbruksleddene, både for fornybare og fossile energikilder og for «land use» som inkluderer arealbruk, skogforvaltning og dyrehold. Det skal etableres belastnings- og betalingssystemer basert på gradvise kostnadsøkninger, synkront med tilgang på alternative primærkilder. C.2. UN Green Industry Sector Program Alle foretak skal ha et program for bærekraft for alle produkter og tjenester, være seg for vekst for det som er bærekraftig, for endring til bærekraftig når det er mulig og for avvikling når bærekraft er uoppnåelig. Enheten bestiller og får løpende levert utslippsspesifikk kunnskap fra «UN Green Intelligence Unit» om alle viktige operative utslippspunkter (i.e. foretaks produkter og tjenester) som grunnlag for tredelt gruppering etter egnethet: vekstprogram, tidsbestemt endringsprogram og tidsbestemt avviklingsprogram. For å tilføre dynamikk, vil enheten identifisere og kommunisere «best practice» mellom relevante aktører. Sektorer som matproduksjon, sementproduksjon og sjøbasert transport bør prioriteres.

C.3. UN Green Consumer Program Programmet skal belønne bærekraftig forbruk, finansiert av det som ikke er bærekraftig. Ved ethvert kjøp av produkter og tjenester skal det gis en bonus for «grønt», og en belastes en avgift for «brunt» kjøp som vil bli avregnet ved hver enkelt handel, på linje med merverdiavgift. («Grønt» betegner bærekraftig og «brunt» ikke bærekraftig.) «Brun avgift» fastsettes etter nærmere spesifiserte regler, forslagsvis på 5 %, 10 % og 15 % av utsalgspris, gradert etter «brunfarge» på grunnlag av utslippsspesifikk kunnskap, levert fra «UN Green Intelligence Unit» for alle viktige utslippspunkter (i.e. foretaks produkter og tjenester). Graderingen merkes tydelig, slik at konsument vet hva som kjøpes så som ved datomerking. Avgiften betales inn til en nasjonal konto som grunnlag for beregning av «Grønn bonus» for neste uke, basert på siste ukes innbetaling av avgifter og ny bonus offentliggjøres en gang pr. måned, på linje med værutsikter, børsnotering og valutanoteringer; «Bonus 12 %, opp 2 % fra siste måned». Ved introduksjonen vil bonusene bli høye, fordi det meste av forbruket vil være avgiftsbelagt. Over tid, og etter hvert som «Carbon Cost at Source» slår igjennom i alle næringskjeder, vil avgiftene gå mot null og derved også bonusene. Forbruket har med andre ord blitt bærekraftig.

D. UN Green Technology and Finance Unit D.1. UN Green Renewable Energy Programs D.2. UN Green Land Use Programs D.3. UN Green Circular Economy Program D.4. UN Green Venture Partnering D.5. UN Green Project Financing D.6. UN Green Climate Risk Pricing Model Enheten skal være en digital møteplass for nye klimaløsninger og kjente løsninger med stort vekstpotensial på den ene side og for investeringsvillig kapital på den andre, for å gjøre mulighetsrommet for utslippsreduserende tiltak og utnyttelsen av dette størst mulig. Den skal også medvirke til riktig finansiell prising av klimarisiko, slik at kapital flyttes til bærekraftige sektorer i tide. D.1. UN Green Renewable Energy Programs Tilgang på «grønne» energiprosjekter må ikke bli en knapphet. Derfor skal enheten etablere, oppdatere og gjøre tilgjengelig et globalt «kart» for en nødvendig bærekraftig energirevolusjon, og arbeide for å eliminere unødvendige hindringer for kapasitetsvekst for noen av energikildene. Alle land må, ut ifra aksepterte premisser, bli pålagt sin kvote for bygging av ny kapasitet for «grønn elektrifisering», slik at summen fører til uavhengighet av «brun elektrisitet» og rapportere karakteristikkene for prosjektene som prioriteres, til UN Green Intelligence Unit. En del av karakteristikken skal være forventet tidspunkt for oppstart av prosjektene og hvordan de tenkes finansiert. Prosjekter som er åpne for investorer, skal inngå i UN Green Venture Partnering. Det må også kartlegges og utarbeides programmer for å eliminere hindringer for storskala bygging av ny, bærekraftig energikapasitet, så som fjerde generasjon kjernekraft, karbonlagring, vindkraft, solenergi, «grønt» og «blått» hydrogen, bioenergi og batterier. «Land use», karbonlagring, energisparing og sektorer for sirkulær økonomi må inngå. 91

D.2. UN Green Land Use Programs “Land use” omfatter all menneskelig arealbruk som har innvirkning på utslipp av klimagasser, og er en sammensatt og krevende utslippssektor å forholde seg til, som står for 9 % av samlede utslipp. IPPC har utarbeidet en egen rapport om tematikken, benevnt som «Special Report on Climate Change and Land» (2019). Med bakgrunn i rapporten og andre relevante kilder, må det konkretiseres hvilke mulighetsrom for reduksjon i utslipp av klimagasser som er knyttet til «land use», hvilke av mulighetene som kan kalles «lavthengende frukter» og hvordan disse fruktene best kan høstes. D.3. UN Green Circular Economy Program Programmet skal identifisere produkter og materialer, som ved gjenbruk gir en netto utslippsgevinst sett i forhold til utslipp ved produksjon av nytt produkt eller nye materialer, og introdusere relevante prosesser der utslippsgevinstene er store. Prioritering av produkter og materialer vil være en del av programmets formål, men avfalls- og gjenvinningsprogrammer bør få prioritet. EU har gjort et solid arbeide knyttet til sirkulær økonomi. ( «Action plan» og «Towards a Circular Economy».) Selv om betydningen av sirkulær økonomi i klimasammenheng vil avta etter hvert som produkter og tjenester blir bærekraftige, kan det i noen tiår være viktige utslippsgevinster å hente. Det er dessuten viktig å holde et skarpt skille mellom hva som er bra for klima, altså utslippsreduksjoner, og hva som er bra ut fra økologiske premisser, frikoblet fra dette. D.4. UN Green Venture Partnering Dette skal være en global, digital arena for aktører som kan dra nytte av hverandre når det gjelder iverksetting av utslippsreduserende tiltak, en «opportunity broker». For å oppnå karbonnøytralitet innen 2050, må ny og økt bruk av kjent teknologi bidra med rundt regnet 1/3 ut over hva som er på agendaene, for å være på den sikre siden når det gjelder å lukke «The Gap». «UN Green Venture Partnering skal være en fasilitator for dette.

Aktørene vil være industrielle og finansielle. De industrielle kan være kapitalsøkende, etablerte konsern så vel som gründerselskap, nye klimaløsninger tilbudt av etablerte bedrifter («best practice»), kapitalsøkende prosjekter for ny, fornybar kraft, salg av unoterte andeler i operativ, bærekraftig virksomhet med mer. De finansielle aktørene vil komme fra hele spekteret av finansverdenen, fra «seed»- og venturekapital så vel som langsiktig kapital og fra «family offices», private og offentlige fond så vel som private og offentlige institusjonelle forvaltere. Det kreves en digital arkitektur for bygging av en arena der aktører kan kobles sammen. Det bør også vurderes hvorvidt arenaen skal etableres på alminnelig forretningsmessig grunnlag. D.5. UN Green Project Financing Fondet som skal finansieres av «UN Green Cost at Source», skal delfinansiere klimatiltak i land som trenger det mest, og som er dårligst stillet til å håndtere det selv. Stater har bidratt ulikt til klimaendringene, har ulike forutsetninger for å iverksette nødvendige klimatiltak og blir ulikt rammet av endringene. At «UN Green Cost at Source» finansierer grønne investeringer i stater som trenger det mest, fremstår som både moralsk og økonomisk riktig og rettferdig. Fondet bør prioritere investeringer i «Grønn elektrifisering» og i tilgang på rent vann. En prosjektgruppe bør nedsettes av UN Green Strategy Forum, for å komme med forslag til vedtekter og investeringsmandat og en plan for hvordan fondet bør være utformet når det er i full virksomhet. FNs klimaregime består allerede av flere finansielle verktøy, så som UN Capital Development Fund, Least Developed Countries Fund, Special Climate Change Fund, Green Climate Fund og Standing Committee on Financing. Dette er uhensiktsmessig, men innebærer at relevant kompetanse kan være på plass, slik at en integrering av disse i UN Green Capital Fund virker hensiktsmessig. World Bank vil uansett være en viktig partner for UN Green Capital Fund. D.6. UN Green Climate Risk Pricing Model Modellen skal gjøre det mulig å vurdere verdien av investeringsobjekter, på en måte som tar hensyn til hvor eksponert foretaket kan bli som en følge av «UN Carbon Cost at Source», eller andre teknikker for karbonprising. 93

Det skal, med utgangspunkt i anerkjente modeller for finansiell analyse, designes, dimensjoneres og bygges inn en faktor for karbonavhengighet spesifikk for hvert enkelt investeringsobjekt. Datagrunnlaget for hvert enkelt foretak leveres periodisk av UN Green Intelligence Unit, basert på revisorgenererte data og gjøres allment kjent som en del av ethvert foretaks karakteristika; en «taksonomi». EUs målsetning er å bli klimanøytral innen 2050. Et av stegene mot dette målet er å forbedre åpenheten rundt vurderingskriteriene og standardene for klassifisering av hvor bærekraftige selskaper er. Måten EU gjør dette på er ved å lage en såkalt taksonomi, eller et klassifiseringssystem, for å bedømme hvor stor andel av en bedrifts aktiviteter som kan regnes som bærekraftige. Hensikten med taksonomien er å: • Gi et signal til investorer og økonomiske aktører om hvilke aktiviteter som anses som bærekraftige. • Beskytte private investorer mot grønnvasking. Det vil si selskaper som prøver å fremstå som bærekraftige, selv om de i realiteten ikke er det. • Skape et helhetlig system for klassifisering som skal forhindre forvirring. I april ble EU-reguleringen, omtalt som taksonomireguleringen, godkjent av EUparlamentet, og den ble publisert offentlig i EUs journal i juni. I løpet av juni 2021 vil reglene for hva selskaper og finansielle aktører må rapportere, bli spesifisert. Lovverket blir så delvis iverksatt, frem til utgangen av 2022. Innen utgangen av 2021 skal fond og finansielle selskaper rapportere innenfor taksonomien, og innen utgangen av 2022 er alle andre selskaper pliktige til å følge lovverket. Systemet skal og vil påvirke globale pengestrømmer til fordel for bærekraftige selskap, når loven får gjennomslagskraft og kapitalforvaltere begynner å ta i bruk systemet. Systemet som kun dekker EU/EØS-området med 20 % av global kapital underforvaltning (USA 50 %), lar seg lett applisere på verdensbasis.

E. UN Green Communication Unit E.1. Identitetsbygging: UN GREEN E.2. Hovedbudskap: UN Green Global Village E.3. Bevissthet om TID: UN Green Wake Up Call E.4. Profilering av Head of UN Green E.5. UN Green Media Unit Formålet med enheten er å skape høy og relevant kunnskap hos verdensbefolkningen om klimaendringene og årsakene til og virkninger av disse, og om tiltak som gjøres for at det ikke skal bli for varmt. Fordi enheten skal utvikle og drive verdens største og viktigste kommunikasjonsprogram, skal den ansette verdens dyktigste kommunikasjons-strateger, være verdens dyktigste kjøpere av kommunikasjonstjenester i alle land i verden og være best i verden på kommunikasjonsforskning. Dette er en indikasjon på hva det koster å være en vellykket global merkevarebygger: I 2018 investerte Coca-Cola USD 5,8 milliarder på reklamekampanjer, nærmere 60 milliarder norske kroner. - Settes den samfunnsmessige nytteverdien av Coca-Cola opp imot den samfunnsmessige nytteverdien av å stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader, ser beløpet svært beskjedent ut. E.1. Identitetsbygging: UN GREEN UN Green som globalt «varemerke» skal være kjennetegnet ved honnørordene ansvarlig, rettferdig og handlekraftig. UN Green skal profileres likt i alle land, på alle hovedspråk og på alle plattformer hele tiden og UN Green Intelligence Unit vil årlig rapportere nasjonale effekt- og omdømmemålinger.

E.2. Hovedbudskap: UN Green Global Village Begrepet «Global Village» symboliserer vår naturgitte avhengighet av hverandre på tvers av alle skillelinjer, med et felles mål om å stabilisere verdenstemperaturen ned mot + 1,5 grader. UN Green Global Village skal derfor være rammen for all kommunikasjon, med formål å påvirke samfunnsaktørenes holdninger og derfor også herunder enheters og programmers profileringer. Enheten skal være en innholdsleverandør av høykvalitets programserier, videospill og apper, så som «Everyday Life in Our Green Global Village», «Build your own Global Village» og «Time to go», produsert selv eller av andre for alle verdensspråk og tilpasset alle plattformer. Kun fantasien setter grenser for innhold og regi. E.3. Bevissthet om TID: UN Green Wake Up Call «The Climate Clock» (se side 10) skal minne alle om hvor mye tid vi har til rådighet, for å kunne stabilisere verdenstemperaturen ned mot + 1,5 grader. Klokken kan f.eks. inngå i ukentlige nyhetssendinger på alle plattformer i alle land, på linje med ukentlige værprognoser og lastes ned som en app, tilgjengelig for alle. Damon Matthews og David Usher fra Montreal, Canada, vil sikkert stille opp for å ta sin digitale, webbaserte klimaklokke ut i den store verden. E.4. Profilering av Head of UN Green I løpet av 12 måneder skal Head of UN Green (Operations) være et begrep og en person, som gjenkjennes av minst 50 % av alle innbyggere over skolepliktig alder i alle land i verden, etter 24 måneder av 75 %. «Mr. /Mrs. Green» må være en god «storyteller» og ha tre «stories to tell»:

•

Om visjonen: Drømmen om «UN Green Global Village»

•

Om egennytte: Grønt betaler seg fordi …

•

Om tiltak: Vi har fortsatt tid fordi …

Dette skal fortelles i skiftende format i alle land, på alle hovedspråk og på alle plattformer, i beste sendetid. E.5. UN Green Media Unit Enheten skal være UN Green’s eget globale mediehus, med gode svar på «how to reach?», spørsmålet det blir stadig mere krevende å besvare, i en stadig mer kompleks medieverden. Med en målgruppe på 7,8 milliarder mennesker i 193 land, alle medregnet, blir dette en krevende oppgave.

F. UN Green National Offices Hver stat pålegges å opprette og finansiere egne kontorer, under den globale paraplyen «UN Green Operations» kalt «UN Green China», «UN Green US», «UN Green Norway» osv. Om kontorene: • Kontorene skal være «navet» i statenes nasjonale klimaarbeid, på samme måte som UN Green Operations er det globale navet. • Nasjonale «UN Green»-kontorer opprettes av statenes parlamenter etter en felles norm, når det gjelder blant annet styresammensetning, beslutningsmyndighet og innsatsområder som skal prioriteres. UN Green Operations skal være representert i styrer. Årsrapport leveres eget parlament og til «UN Green Operations». • Kontorenes beslutninger kan overprøves av «UN Green Council» og av nasjonale parlamenter, etter nærmere regler. • Følgende enheter skal som et minimum være etablert ved hvert kontor: «Strategy and Intelligence Unit» og «Technology and Finance Unit» for henholdsvis å velge og å utnytte mulighetsrommene for utslipps-reduksjoner. •

«UN Green Operations» kan pålegge kontorene å gjennomføre vedtatte programmer. Kontorene kan selv vedta, eller av eget parlament bli pålagt å utføre spesielle nasjonale klimaprogrammer.

G . UN Green Digital Intelligence Services Enheten skal utvikle, prosessere og levere digital intelligens for og til UN Green enheter, programmer og kontorer over hele verden, «next-to-none» hva kvalitet angår. • Enheten skal designe, utvikle og drifte en intelligent datasky for US Greenenheter og programmer, slik at kunnskap om utslippsreduserende tiltak («best practice») kan formidles fra de som har kunnskapen til de som trenger og eventuelt vil kjøpe den. • Enheten skal være et internt servicesenter for modellutvikling, datafangst og prosessering så vel som for datakraft og nettverkssystemer (IKT). • En database inneholdende kunnskap om utslipp fra opp mot 100.000 viktige, globale utslippspunkter (produkter og tjenester) vil bli løpende oppdatert gjennom periodiske inspeksjoner, utført av revisjonsselskap. (Ref. EU Taxonomy Framework) Databasen vil ha en sentral rolle for samtlige av UN Green’s enheter og programmer og være en møteplass der «alle kan møte alle om alt hele tiden», et klimaets internett. • Enheten skal også utføre administrative datatjenester for UN Green’s enheter og programmer. Et slikt servicesenter lar seg ikke bygge i en håndvending, men kan etableres i løpet av et par års tid, basert på et antall strategiske kjøp. Det bør derfor etableres et prosjektteam a.s.a.p., med oppgave å definere kriteriene for riktig kjøp, forstå kjøpene og styre integreringsprosessene.

A til G: UN Green Boundless Structure I UN Green Global Village’s grenseløse struktur senkes barrierene; de fysiske så vel som de mentale. - De fysiske relaterer seg til nasjonale så vel som organisatoriske grenser. Begge hindrer interaksjon mellom de som kan skape mer sammen enn hver for seg, og hindrer utveksling av kunnskap mellom de som har og de som trenger. - De mentale relaterer seg til gruppekulturer og til egne holdninger. Begge kan være introverte til fordel for egennytte, eller være ekstroverte til fordel for verdiskaping på tvers av klassiske skillelinjer.

I verste fall kan en verdensorden basert på nasjonale grensers suverenitet og kulturers intoleranse, føre til en klimakrise ingen ønsker, men alle kan bli offer for.

I beste fall vil koronakrisen føre til at flere tar fornuften fangen og innser at nasjoner og kulturer har mye å tjene og lite å tape på å bli en mer integrert del av vår felles «Global Village», bygget på en bærekraftig verdensorden.

3.3.6. Alt har sin pris

“Price is what you pay. Value is what you get.” Warren Buffet, amerikansk investor, f. 1930. For hver enhet og hvert program i foregående kapittel er det vurdert hva som kan anses som «kritiske innsatsfaktorer», for å levere på formålet for hver enkelt. Antydningene kan betegnes som beregninger gjort «on the back of an envelope»

Estimatene hva angår oppkjøpskostnader baserer seg på verdivurderinger av «Target Companies», men det vurderes som feil å oppgi disse ved navn. Innsatsfaktorene er dimensjonert ut fra en forutsetning om å bli et «going concern» a.s.a.p. og må være en del av beslutningsgrunnlaget, når vedtak om etablering av US Green Council og om opprettelse av US Green Operations fattes. Neste tabell gir en idé om det totale kostnadsnivået for UN Green Operations når alle innsatsfaktorene medregnes. Vurderingen er gjort for «år 3», tenkt som første år i fullskala drift. Som for tabellen overfor, dreier det seg om svært løse antagelser. Beløpene blir tilsynelatende store, men når tallene vurderes, kan det være greit 100

å ha in mente at målgruppen «folk flest» omfatter 7,8 milliarder mennesker og 193 medlemsland i FN.

Det meste går til eksterne kjøp, knyttet til media og digitale verktøy. Eksterne kjøp fremfor «in-house», gir stor kostnadsfleksibilitet og god kvalitetsstyring grunnet konkurranseelementet. Sum kostnad kan bli i størrelsesorden USD 6 brd., eller 60 milliarder norske kr pr. år. Det tilsvarer FNs totale årlige kostnader for arbeide for fred og sikkerhet for 2018/2019, FNs nåværende klimaregime inkludert, men ikke medregnet kostnader forbundet med de fredsbevarende styrkene. – Til sammenligning rundt 1/3 av totale petroleumsinvesteringer på norsk sokkel samme året.

FN kan vinne kampen for klima for 60 milliarder norske kroner pr. år i en årrekke; sannsynligvis «best deal ever».

3.3.7. Beslutningene «her og nå» «Proppen» er identifisert som FNs klimaregime. Denne elimineres ved vedtak om opprettelse av «UN Green Council To Combat Climate Change», med «UN Green 101

Operations To Combat Climate Change» som operativt organ. Valg av strategier og strategiske virkemidler for stabilisering av verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader ved karbonnøytralitet i 2050, skal eventuelt foretas av disse organene.

To beslutninger her og nå Følgende vedtak bør fattes i Sikkerhetsrådet her og nå: «Sikkerhetsrådet har fattet vedtak om … (1) …. opprettelse av «UN Green Strategy Forum» med representasjon fra hvert av rådets medlemsland. Dets oppgave er å utarbeide forslag til opprettelse av UN Green Council to Combat Climate Change» etter mønster av UN Security Council, med «UN Green Operations to Combat Climate Change» som sitt operative organ. Formålet er å sikre at verdenstemperaturen stabiliseres ned mot +1.5 grader ved å medvirke til karbonnøytralitet i 2050, i overensstemmelse med Parisavtalen. Det står også fritt til å fremlegge alternative forslag til styrking av FNs beslutningsevne og handlekraft, når det gjelder håndteringen av klimautfordringen. Arbeidet skal planlegges slik at saken kan tas opp til behandling og votering på FNs generalforsamling i september 2022. (2) …. utnevnelse av person til å lede sekretariatet til «UN Green Strategy Forum» og derved lede det arbeidet som følger av den oppgaven som er beskrevet. Det legges til grunn at personen får stilling som “Head of UN Green Operations”, gitt at FNs generalforsamling vedtar slik etablering. Stillingen skal i så tilfelle likestilles med FNs generalsekretær for fred og sikkerhet. 102

3.4. Skrittene fremover STRATEGISKE PROSJKETER “It always seems impossible until it’s done.” Nelson Mandela, president Sør-Afrika, d. 2013 3.4.1. Organiseringen

Vellykket gjennomføring av Strategiske Prosjekter dreier seg om holdninger, kompetanse, egnede verktøy og godt lederskap.

3.4.2. De strategiske prosjektene

Prosjektet skal ta for seg henholdsvis struktur og visjon, mål og strategi, slik det er beskrevet i det foregående og utvikle dette videre, for deretter å påpeke mulige hindringer og eventuelt foreslå alternativer.

3.4.3. Iverksetting

De Strategiske Prosjektene er en videreføring av strategi og struktur, slik det er beskrevet i det foregående.

103

3.4.1. Organiseringen

“For every minute spent organizing, an hour is earned.” Ukjent kilde

• • • • •

Kultur og omstilling Ansvar og plikt Tidsramme Format «Brainpower»

Kultur og omstilling Ulike kulturer i konkurranseutsatte, vurdert opp imot konkurransebeskyttede virksomheter, fører til ulik grad av omstillingstid, fra å levere for dårlig til å levere som tilsiktet. De konkurranseutsatte legger stor vekt på god progresjon fra ny strategi, via strategiske prosjekter til styrket operativ konkurransekraft. For konkurransebeskyttede, så som nasjonale og internasjonale institusjoner og organisasjoner ledet av politikere og embedsmenn, er regresjon heller regelen enn unntaket; utvikling i en annen retning enn den tilsiktede. Hovedgrunnen til at det ofte er slik, er de ulike personlige konsekvensene av å velge feil; konkurs versus korreksjon. Alle kamper og omkamper skal tas i prosessen, frem til struktur og strategi er på plass. Deretter er det kun rett frem som gjelder; lojalt å arbeide for at Strategiske Prosjekter utvikles etter beste evne og konsistent i forhold til de nye føringene, slik at summen av alt blir best mulig. Så vil det deretter vise seg om dette er godt nok! I konkurransebeskyttet virksomhet kommer motkreftene som oftest først til syne kort tid før iverksetting. Det er i slike situasjoner man lærer seg at «Ja, men…» som oftest betyr «Nei, fordi…» Til slutt kan det vise seg at summen av alt likevel ikke leverer på visjon og mål. Da, og først da, er det tid for en plan B eller plan C.

104

FNs klimaregime er definert som proppen i systemet; en propp det vil bli krevende å fjerne. Iboende kulturelle særtrekk ved politikerstyrte byråkratier fører ofte til liten grad av involvering i endringsprosesser, til fordel for å opprettholde status quo.

Ansvar og plikt FNs øverste myndighet er i henhold til FN-pakten FNs årlige generalforsamling, der generalsekretæren velges på anbefaling fra FNs sikkerhetsråd. Generalsekretæren setter agendaen for FNs arbeid, og har myndighet til å foreslå saker til diskusjon i Generalforsamlingen eller i et hvilket som helst annet FNorgan. Som generalsekretær er han dessuten leder av FN-sekretariatet, som betjener og administrerer alle sentrale FN-organ. Det er ca. 41.000 ansatte i FN-sekretariatet, med et årsbudsjett på USD 5,6 mrd. Da det er hevet over enhver rimelig tvil at FNs klimaregime ikke leverer på stabilisering av verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader, er det generalsekretærens plikt å ta initiativ som kan endre på dette.

FNs generalsekretær har et stort ansvar for at det blir tatt grep som eliminerer «klimaproppen», slik at det kan leveres ned mot +1,5 grader, herunder å medvirke til at UN Green Strategy Forum opprettes.

105

Tidsramme Prosjektene har tydelige «fra og til»-forutsetninger hva tid angår. Forutsetningen for å sette slike rammer, bestemmes av tidspunkt for avholdelse av FNs generalforsamling. Medlemslandene bør orienteres om arbeidet til UN Green Strategy Forum på førstkommende generalforsamling (UNGA 76, 14. til 21.sept 2021) og få beslutningsdokumenter til nestkommende (september 2022).

«Timing is everything» gjelder for håndtering av klimautfordringen. Forfatteren vil gjøre hva han kan for at «bok i boken» skal være på António Guterres’ bord i løpet av 2020. Så vil det vise seg om koronapandemien fører til tilsvarende responstid på de langt alvorligere konsekvensene av klimaendringene.

Format De Strategiske Prosjektene skal referere seg til valgte strategier og avrapporteres i det formatet som er benevnt som «Kompasset». Formålet med de Strategiske Prosjektene gir innhold til visjon og mål i beslutningsaksen.

«Brainpower» Det er mye klokskap i «at kunsten ikke er å kunne, men å vite hvem som kan» (JMBG). - Dette ligger til grunn for forslag til valg av personer til å lede og delta i arbeidet med de Strategiske prosjektene. Det er mange som kan og vil bidra til at det kan leveres ned mot +1,5 grader, hvis det blir gitt en anledning; personer med «The Global Village» som sin hjemmeadresse. Det vil være synd dersom de ikke blir involvert, når de kan og vil levere. Personene er ikke kjent med at de er foreslått i de roller som kommer frem i neste avsnitt.

106

«Alle» vil si ja til å stille sin kompetanse til disposisjon på områder de kan levere på, når henvendelsen kommer fra «Head to be of UN Green Operations», likestillet med FNs generalsekretær for fred og sikkerhet. Særlig når tematikken er stabilisering av verdenstemperaturen på et forsvarlig nivå, ved å oppnå karbonnøytralitet i 2050.

3.4.2. De Strategiske prosjektene

“Running the company just for profit doesn’t make sense, but running it just for a bigger purpose is also not sustainable in the long term. Doing good and doing well must go together.” Henrik Poulsen, CEO Ørsted, tidl. DONG ENERGY, Danmark. Rangert som verdens mest bærekraftige selskap. Kilde: Visual Capitalist

Strategisk prosjekt Nr. 1: UN Green Council to Combat Climate Change Strategisk prosjekt Nr. 2: UN Green Operation to Combat Climate Change Strategisk prosjekt Nr. 3: Strategier for en bærekraftig verdensorden 107

Det legges til grunn FNs Sikkerhetsråd kjenner sin besøkelsestid og fatter de to «her og nå» - vedtakene som er skisser: etablering av UN Green Strategy Forum og ansettelse av «Head to be of UN Green Operations.» UN Green Strategy Forum vil være oppdragsgiver for gjennomføringen av strategiske prosjekter. Fordi håndteringen av klimautfordringen er tidskritisk, vil det ikke holde med «mekaniske» prosesser av typen «etter a følger b og c». For å vinne tid, må flere ting skje samtidig. Derfor må FNs generalsekretær initiere prosjektene, slik at arbeidet kan komme i gang umiddelbart og i påvente av at UN Strategy Forum kommer på plass. Arbeidet kan også ha nytteverdi dersom Sikkerhetsrådet mot formodning ikke fatter nevnte vedtak. Hvert prosjekt har en referansegruppe og en prosjektleder med tilhørende team, begge oppnevnt av generalsekretæren. Da faglige råd vurderes som viktigere enn politiske på dette nivået, vil prosjektleder alene stå ansvarlig for rapportenes innhold og være eneste forpliktende signatar. Følgende gjelder for alle prosjekter: • «Bok i boken» skal distribueres til alle utvalgsmedlemmer og teamdeltagere. • FN-sekretariatet utfører administrative tjenester for prosjektgruppene. • Det forutsettes 3 tredagers møter i referansegruppene. • Rapporter skal foreligge 12 måneder etter at prosjekt- og teamleder er på plass. • Rapportene skal struktureres i henhold til «Kompasset» (Del 4, kapittel 0), for å lette sammenstillingen av rapportene. • Kostnader forbundet med prosjektene dekkes av FN. • Alt arbeide med prosjektene skal være tilgjengelig for alle, til enhver tid.

108

De foreslåtte prosjektlederne er: • For vurdering av UN Green Council: Ban Ki-moon, FNs generalsekretær 20072016, sørkoreansk statsborger. • For vurdering av UN Green Operations: Ginni Rometty, head of IBM until April 6th, 2020, amerikansk statsborger. • For vurdering av “Strategi for karbonnøytralitet” 2050: Christine Lagarde, President (CEO) European Central Bank, fransk statsborger. Forfatteren tar for gitt at personene vil stille seg til disposisjon, ved forespørsel fra FNs generalsekretær. Det samme gjelder for de foreslåtte medlemmene i referansegruppene.

Strategisk prosjekt Nr. 1: UN Green Council for ny beslutningsevne Det ønskes forslag til hvordan en etablering av UN Green Council to Combat Climate Change, med stabilisering av verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader som formål, kan innpasses i FN-konvensjonen på linje med UN Security Council for fred og sikkerhet. Oppdragsgiver: - FNs generalsekretær Leder av politisk referansegruppe: - Ban Ki-moon, FNs generalsekretær 2007-2016 Deltagere i politisk referansegruppe: - Deltager utnevnt av Xi Jinping, president i Kina - Deltager utnevnt av Joe Biden, president i USA (to be) - Deltager utnevnt av Ursula von der Leyen, president i EU-kommisjonen. - Deltager utnevnt av Vladimir Putin, president i Russland - Deltager utnevnt av Narendra Modi, statsminister i India - Professor i internasjonal statsrett Prosjektleder: (Velger prosjektteam) - Miguel de Serpa Soares, UN Under-Secretary-General for Legal Affairs 109

Prosjektbeskrivelse: UN Green Council to Combat Climate Change skal bringe ny og nødvendig beslutningsevne inn i arbeidet med å redusere utslipp av klimagasser, slik at økningen i verdenstemperaturen stabiliseres ned mot +1,5 grader over førindustriell tid. Oppdraget er som følger: Del 1: Det ønskes forslag til tillegg i FN-pakten, slik at UN Green Council kan fungere på klimaområdet slik FNs sikkerhetsråd fungerer for fred og sikkerhet. Del 2: Det ønskes en vurdering av hensiktsmessigheten, altså av fordeler og ulemper, ved opprettelsen av UN Green Council av hvilke forutsetninger som må være til stede for at en etablering skal være mulig og synspunkter med hensyn til hvordan mulige hindringer best kan håndteres. Del 3: Det ønskes råd med hensyn til hvorvidt UN Green Council bør opprettes eller ikke og eventuelle forslag til alternative måter å styrke FNs beslutningsevne, når det gjelder håndteringen av klimaendringene.

Strategisk prosjekt Nr. 2: UN Green Operations for ny handlekraft Det ønskes forslag til hvordan UN Green Operations to Combat Climate Change, best kan utformes for å kunne tilføre ny og nødvendig handlekraft til arbeidet med å sikre karbonnøytralitet i 2050. Oppdragsgiver: - FNs generalsekretær. Leder av referansegruppe: - Ginni Rometty, head of IBM until April 6th, 2020 110

Deltagere i referansegruppe: - Mathias Döphner, CEO, Axel Springer, tysk mediekonsern - Richard Edelmann, CEO, Edelmann, USA, ledende PR-byrå - Cai Mingzhao, President, Xinhua News Agency, Kina - Kandeh K. Yumkella, regjeringsmedlem i Sierra Leone, Director-General UNIDO og Chair of UN-Energy 2005–2013 - Punit Renjan, CEO Deloitte, globalt ledende revisjonsselskap - Raymon W. McDaniel Jr., CEO Moody’s verdensledende på kredittrating - Werner Baumann, CEO Bayer AG Tyskland, verdensledende på kjemi, farmasøytisk, bioteknologi. Eier Monsanto/landbruk/bioteknologi Prosjektleder: (Velger prosjektteam) - Jacob B. Poulsen, Managing Partner, Copenhagen Infrastructure Partners Prosjektbeskrivelse: Green Operations skal være et globalt og nasjonalt verktøy for medvirkning til operativ gjennomføring av utslippsreduserende tiltak. Oppdraget er som følger: Del 1: Det ønskes en vurdering av hvilke strategiske prioriteringer som bør legges til grunn for UN Green Operations-virksomheten. Del 2: Det ønskes en særskilt vurdering av hvordan samspillet best skal legges til rette mellom UN Green Operations og tilsvarende nasjonale verktøy. Del 3: Det ønskes en særskilt vurdering av «Carbon Price at Source» opp imot alternative modeller for karbonprising, sett i sammenheng med dette som finansieringskilde for klimainvesteringer i land som trenger det mest. Del 4: Det ønskes en særskilt vurdering av kommunikasjonsstrategien for UN Green. Det vil bli opprettet faggrupper for å gi råd til gruppen angående del 2 og del 3. 111

Strategisk prosjekt Nr. 3: Strategi for en bærekraftig verdensorden. Det ønskes en overordnet vurdering av foreslått klimavisjon, -mål og -strategier for en bærekraftig verdensorden, der verdenstemperaturen stabiliseres ned mot +1,5 grader fordi det er oppnådd karbonnøytralitet i tide. Oppdragsgiver: - FNs generalsekretær. Leder av referansegruppe: - Christine Lagarde, president (CEO) European Central Bank Deltagere i referansegruppe: - Karan Adani, CEO of Adani Group, India. Bygger stor kullgruve i Australia - Gilberto Tomazoni, CEO JBS, USA, størst i verden på «meet processing» - Jean-Bernard Lévy, president EDF, fransk energiselskap, store på kjernekraft - Torbjörn Lööf, CEO IKEA Group til 01.09.20, Sverige - Richard Edelmann, CEO, Edelmann, ledende PR- byrå, USA - Akio Toyoada, CEO, Toyota Motor Corporation, Japan - Amin H. Nasser, president (CEO) Saudi Aramco, verdens største oljeselskap - Zhang Jindong, Chairman i Suning Appliance, ledende multiproduktkjede, Kina - Damon Matthews, Professor and Research Chair in Climate Science, Concordia University, Montreal, Canada Prosjektleder: (Velger prosjektteam) - Stefan Schaible, Global Managing Partner, Roland Berger GmbH, Munich, Germany

Prosjektbeskrivelse: Det ønskes (1) en vurdering av hva som kan legges inn og bør tas ut av «PLAN A: Den gode veien», (2) hva som er de største hindringene for iverksetting og hvordan disse kan omgås og (3) forslag til alternativer hvis «den gode veien» ikke er god nok eller at tiden for iverksetting av ny struktur og ny strategi kan bli for knapp.

112

3.5. Kommer vi i mål med PLAN A? “Vi lever alle under den samme himmel, men ikke alle har den samme horisont.” Konrad Adenauer, tysk forbundskansler d. 1967 3.5.1. Målet 3.5.2. Svaret 3.5.3. En begrunnelse 3.5.4. Sitat

113

3.5.1. Målet

“A goal properly set is halfway reached.” Zig Ziglar, amerikansk forfatter, d. 2012

Økningen i verdenstemperaturen er som påpekt en konsekvens av for høye utslipp av skadelige klimagasser. Mengden utsl100ipp i atmosfæren måles i GtCO2e, eller gigatonn karbondioksidekvivalenter, der e-en som står for ekvivalenter, tilsier at andre skadelige klimagasser enn C02 er regnet om til C02, ut ifra deres oppvarmingspotensial i forhold til CO2. For å oppnå en stabilisering på +1,5 grader, må følgelig mengden av utslipp målt i GtCO2e reduseres. «I 2030 må årlige utslipp være 15 GtCO2e lavere enn hva statene planlegger for å nå +2 °C-målet, og 32 GtCO2e lavere for å nå +1,5 °C-målet.» Kilde: Emissions Gap Report 2019 Altså ned 17 GtCO2e for å komme fra +2 til + 1,5 °C. Dette har FNs klimaregime erkjent. Det er samtidig erkjent at en stabilisering på +2 grader vil få store konsekvenser for altfor mange. Derfor formulerte Paris-avtalen en ambisjon om stabilisering ned mot +1,5 grader, som er normen de fleste forholder seg til. - Målet for «veien og skrittene frem», gitt terrenget vi beveger oss i, ble derfor formulert slik:

En bærekraftig hverdag innebærer en stabilisering av verdenstemperaturen ned mot + 1,5°C. Planlagte klimatiltak tilsier en økning til + 3,3 °C. Målet er å eliminere differansen, som krever karbonnøytralitet innen 2050.

114

3.5.2. Svaret

“Computers are useless. They can only give you answers.” Pablo Picasso, d. 1973

Det vil ikke være mulig å måle effekten av ny klimastrategi, av «PLAN A. Den gode veien», opp mot målet, altså utslippstallene fra «The Emissions Gap Report», før alle stater har meldt inn sine reviderte utslippstall som en følge av planlagt iverksetting av Plan As virkemidler. Det vil ta tid, men det antas at FNs klimapanel, IPCC, kan gjøre noen modellberegninger som kan gi en pekepinn. Det er eksempler som peker i samme retning som Plan A. EUs «European Green Deal», støttet av EUs første klimalov, viser at 26 av 27 demokratiske nasjonalstater (Polen ikke helt med) har lykkes i å bli enige om hvordan de skal gå frem for å oppnå «en klimanøytral økonomi» i Europa. Selv om EU kun står for 10% av de globale utslippene, ville det vært interessant å få en pekepinn på hva effekten ville bli dersom den ble iverksatt på global basis. Storbritannia som på mange måter «fant opp» den industrielle revolusjonen tilbake på 1870-tallet ved bruk av kull som energikilde, var i mai 2019 i 11 døgn og 15 timer helt uavhengig av bruk av kullkraft. For første gang siden 1882. På den annen side peker pilene i feil retning, hva utslipp angår hos de øvrige energistormaktene, som i de fleste land i verden. Derfor blir svaret slik:

115

Svaret er

JA! Vi kan nĂĽ mĂĽlet om karbonnĂ¸ytralitet i 2050 hvis klimastormaktene vil.

116

3.5.3. En begrunnelse

“Strong reasons make strong actions.” William Shakespeare, d. 1616

Robbie Andrew, seniorforsker ved Cicero, Center for International Climate Research i Oslo, gir (15. januar 2020) en god begrunnelse for hvorfor de fem klimastormaktene kan komme til å si ja til PLAN A.

“Veien til 2 °C er bratt; veien til 1,5 °C er en klippe.” “Selv om det teoretisk er mulig at vi kan holde den globale oppvarmingen under 1,5 °C over førindustrielle temperaturer, er den oppgaven monumental. Faktisk sliter modeller med å generere fremtidige scenarier som holder oppvarming under 1,5 °C, men kan trekke temperaturer tilbake under 1,5 °C etter at de har overskredet det målet. Selv da antar noen av disse modellene at det har vært en global karbonskatt på plass siden 2010 (det har det ikke). Det som kreves er ikke bare uhørte kutt i globale utslipp av klimagasser (ikke bare CO2), men også utviklingen av ny teknologi for å trekke CO2 ut av luften og lagre det trygt igjen (“negative” utslipp). Hvert år bruker vi av det gjenværende budsjettet. Hvert år som vi ikke kutter utslipp, bruker vi opp mer enn 10% av vårt gjenværende budsjett i forhold til 1,5 °C. Men vi må ikke gi opp for panikk er ødeleggende, og vi trenger handling. Ja, konsekvensene av en 1,5 °C verden er ikke pen, og vi bør ta dette svært alvorlig og gjøre vårt aller beste som et globalt samfunn for å unngå det. Vi vil trolig ikke lykkes, men den innsatsen vi gjør vil bidra enormt i å holde oppvarmingen nede. Konsekvensene av oppvarmingen multipliseres etter hvert som temperaturen stiger, 2 °C er verre enn 1,5 °C, 2,5 °C verre enn 2 °C og så videre.”

“Veien er hard og lang, men venting er ikke et alternativ.» 117

3.5.4. Sitat

“The wisdom of the wise, and the experiences of ages, may be preserved by quotation.” Isaac D’Israeli, britisk forfatter, d. 1848

Om klimaendringer:

U.S. President Barack Obama: “The shift to a cleaner energy economy won’t happen overnight, and it will require tough choices along the way. But the debate is settled. Climate change is a fact. And when our children’s children look us in the eye and ask if we did all we could to leave them a safer, more stable world, with new sources of energy, I want us to be able to say: yes, we did.” Xi Jinping, President Peoples Republic of China: “There is only one Earth in the universeand we mankind have only one homeland. The Paris agreement is a milestone in the history of climate governance. We must ensure this endeavor is not derailed,” the Communist party leader said in UN in Geneva according to a transcript published by Xinhua, China’s official news agency 2017

118

Om FNs klimaeregime:

Gro Harlem Brundtland i 1987: “Nasjonene står nå overfor stadig flere, hyppigere og større kriser. Det er nødvendig med omfattende nyorienteringer innenfor mange politiske og institusjonelle ordninger på det internasjonale, så vel som på det nasjonale planet. Tiden er inne til å bryte opp.”

(s. 235 «Vår felles fremtid», rapport fra FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling, kalt «Brundtlandkommisjonen», Ny Tid 1987)

Jens Stoltenberg i 2009: «Det viktigste var at verden ble enig om at vi har et stort problem vi må gjøre noe med.» (s. 41 Om klimakonferansen i København, «Klimaparadokset», Aschehoug 2010)

«Forhandlingene er tjent med at USA og Kina og kanskje et par land til, sitter sammen og diskuterer klima.» (s. 41 Om klimakonferansen i København, «Klimaparadokset», Aschehoug 2010)

Økning i verdenstemperaturen ift. 1870: 1987: +0,53 °C 2009: +0,85 °C 2020: + 1.11 °C

119

Om karbonprising:

Christine Lagarde, President European Central Bank: “Using a single fiscal instrument targeted at a particular source of environmental harm, is both effective and administratively simple.” MF speech 2014

“Price it right. Tax it smart. Do it now.” At Carbon Pricing Leadership Coalition 2017

Hilde Merete Aasheim, konsernsjef Norsk Hydro: “Vi bør ikke tillate at vår grønne aluminiumsproduksjon visner, mens asiatisk kullbasert aluminium blomstrer.” Aftenposten 7.juni 2020

120

Om skjebnen:

Fordi Joe Biden ble president i USA*, kan verden håpe på stabilisering av verdens-temperaturen under + 2 °C. Med Donald Trump ville «Hothouse Earth» blitt en uunngåelig realitet. *Skrevet 19.08.2020. Presidentvalg i USA 03.11.2020.

121

DEL 4: MED TVANG “When you have lost hope, you have lost everything. And when you think all is lost, when all is dire and bleak, there is always hope.” Pittacus Lore, pseudonym for tre amerikanske forfattere, 2010-2016

4.1. Den største av snublestenene 4.2. Dilemmaet 4.3. PLAN B: Bruk av sanksjonsmidler 4.4. The 2021 Charter of Nations for Sustainability 4.5. Kommer vi i mål med PLAN B? 4.6. Alternativene fra PLAN A til PLAN F.

122

4.1. Den største av snublesteinene Usikkerheter: Klimastormaktenes geopolitiske prioriteringer de neste 2–3 årene, vil være avgjørende for utfallet.

«PLAN A: Den gode veien» er basert på en forutsetning om at klimastormaktene tar ansvar, slik at verdenstemperaturen kan stabiliseres ned mot de magiske +1,5 gradene. Dersom denne forutsetningen ikke slår til, er det stor grunn til å frykte at det vil bli altfor varmt for altfor mange i en uoverskuelig fremtid, slik det er beskrevet under overskriften «for sent» (s. 9): • “Vi utforsker risikoen for at selvforsterkende klimaendringer kan komme til å drive jordas systemer mot en kritisk terskel for planeten, som hvis den passeres, kan forhindre stabilisering av verdenstemperaturen. Dette kan i sin tur lede til ukontrollert økning på veien til «Hothouse Earth», selv om utslippene av klimagasser reduseres. Å krysse terskelen vil føre til høyere temperaturer enn i mellomistiden for 1,2 millioner år siden (opptil 4 til 6 grader celsius), og gi vesentlig høyere havnivåer (80 til 100 meter over dagens). “(Kilde: Trajectories of the Earth System in the Anthropocene”. Edited by William C. Clark, Harvard University, Cambridge, MA, and approved July 6, 2018) «Denne artikkelen gir grunn til frykt», sier klimaforsker Knut H. Alfsen ved forskningssenteret Cicero til VG 07.08.2018. Dersom tillitsforholdet mellom klimastormaktene ikke bedrer seg vesentlig i løpet av de nærmeste par årene, kan dette bli det trusselbildet alle nasjonalstater må forholde seg til.

123

4.2. Dilemmaet “Et dilemma er et valg mellom onder. Naturlig tilnærming vil være å velge det minste.” JMBG Gitt at en eller flere av klimastormaktene ikke tar ansvar, kan det oppstå et valg mellom to onder: • at det blir for varmt, en «Hothouse Earth», som vil medføre store humanitære lidelser få vil være forskånet ifra og med varig ødeleggelse av livsgrunnlaget for de aller fleste, eller • at det ikke blir for varmt fordi det velges virkemidler som tvinger utslipp av klimagasser ned til karbonnøytralitet i 2050. Tvangs-midlene vil få «The Global Village til å se ut som en slagmark med ytterligere 100-talls millioner kastet ut i fattigdom». Valget står mellom to onder, der det ene er permanent uholdbart mens det andre er ille, men reparerbart. Det sistnevnte vil selvfølgelig være å foretrekke, fordi det gir kommende generasjoner muligheter for å bygge opp slagmarken basert på en dyrekjøpt, bærekraftig verdensorden.

Bruk av tvangsmidler mot en eller flere klimastormakter for å sikre karbonnøytralitet i 2050, kan få betydelige og langvarige sosiale og økonomiske konsekvenser, men vil ta vare på grunnleggende f orutsetninger for en bærekraftig gjenoppbygging av «The Global Village» til varig glede for senere generasjoner.

124

4.3. PLAN B: Bruk av sanksjonsmidler “There is no force so powerful as an idea whose time has come.” Everett Dirksen, amerikansk politiker, d. 1969 En del av det foreslåtte mandatet til UN Green Council er å kunne ta i bruk «Lockouts» og «Shutdowns». «Lockouts» kan gå fra total isolering av en stat fra samkvem med resten av verden, til ulike former for økonomiske og administrative grep som utestengelse fra kredittmarkeder, handelsblokker, globale idretts- og kulturaktiviteter og andre aktiviteter. «Shutdowns» kan for eksempel innebære at utenlandsetableringer eid av «verstinger» stenges av vertslandene. Hensikten med slike virkemidler er at det skal gjøre så ondt for innbyggerne i disse statene, at statsledere enten tar klimaansvar eller kastes. Slike ikke-voldelige virkemidler er brukt i en rekke sammenhenger som, sett i forhold til en mulig konflikt knyttet til håndtering av klimautfordringen, må anses som heller beskjedne hva «smertenivå» angår: • Verdens antidopingbyrå, WADA, utestengte i 2019 Russland fra internasjonale idrettsmesterskap de neste fire årene, for brudd på dopingreglementet. • Den kinesiske mobil-, nettverks- og utstyrsgiganten Huawei utestenges fra en rekke land, grunnet frykt for spionasje. USA, Danmark, Australia og Norge er blant disse. I Europa har advarslene vært mange. • Norge ble i flere år «plassert i kjøleskapet» av Kina, etter at Nobells fredspris i 2010 ble tildelt den kinesiske dissenteren Liu Xiaobo. • Den pågående handelskrigen mellom USA og Kina har pågått siden januar 2018, da Donald Trump innførte 25% toll på en rekke kinesiske varer og Kina svarte med samme mynt. Den globale stemningseffekten av dette er sterkere enn selve tariffeffekten mellom de to stormaktene. 125

I enhver konflikt mellom to eller flere parter som ønsker å være løsningsorienterte, vil hver av partene ha et ansvar for å finne ansvarlige balanser ved valg av reaksjonsformer. For stor ubalanse i dype konflikter mellom befolkningsgrupper og stater, kan eskalere til væpnede konflikter. Nødvendigheten av en PLAN B oppstår som en konsekvens av mulige konflikter, som kan hindre iverksetting av PLAN A. Konflikten vil i så tilfelle være mellom én stormakt på den ene side og en absolutt majoritet av 193 nasjonalstater på den andre. Følgende kan være godt dekkende for tilnærmingen til tematikken, fra den absolutte globale majoriteten: «Det er vanskelig å tenke seg noe område der de globale sammenhengene er mer åpenbare. Og grensene mellom nasjonale samfunn mindre relevante, enn når det gjelder klimautfordringene.» (St. melding nr. 15.2009-2009) Med dette som utgangspunkt for en konflikt, må det kunne forventes at den absolutte majoriteten kan tåle ganske store påkjenninger, før disse kommer opp på et nivå som vil tilsvare påkjenningene ved at det blir altfor varmt. Fordi dette vil være velkjent for enhver mulig motpart, vil PLAN B eventuelt gjennomføres i tre trinn: 1. “The 2021 Charter of Nations for a Sustainable Future” En hvilken som helst statsleder kan ta initiativ til utforming av et slikt kortfattet, oppdatert dokument basert på klimakonvensjonen av 1992 med innlagte tvangsmidler og til å få signaturer fra statsledere, som i sum vil utgjøre den absolutte majoriteten av nasjonalstater. Angela Merkel fremstår dog som den statslederen i verden som er best posisjonert for å få frem et slikt dokument og til å være dets «storyteller». Hvis dette, mot formodning, ikke får tilsiktet konfliktløsende effekt, trer trinn 2 i kraft. 2. Program for karbonnøytralitet 2050 ved sanksjoner. Programmet vil anvise når det vil bli iverksatt, hvilke virkemidler som vil bli tatt i bruk og hvordan disse vil bli eskalert. Hvis dette ikke får tilsiktet effekt, trer trinn 3 i kraft. 126

3. Iverksetting av program for karbonnøytralitet 2050 ved sanksjoner. Ved iverksetting av programmet, vil det også foreligge et forslag til prosess for å komme frem til enighet.

The 2021 Charter of Nations for a Sustainable Future Fordi vi tidsmessig nærmer oss et vippepunkt når det gjelder å kunne stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5°C, må flere tiltak iverksettes samtidig. Derfor kan og bør arbeidet med første trinn i PLAN B: Tvang, “The 2021 Charter of Nations for Sustainability”, iverksettes umiddelbart og parallelt med FNs arbeide med å få på plass PLAN A: Den gode Veien.

127

4.3. PLAN B: Bruk av sanksjonsmidler “Peace cannot be kept by force; it can only be achieved by understanding.” Albert Einstein, teoretisk fysiker, d. 1955 Det er viktig å være tydelig om hva et «Charter for Sustainability» bør inneholde. Hovedinnholdet kan være som følger: 1. Målet for FNs klimakonvensjon, signert i 1992 av alle medlemsland i FN, står fortsatt fast: “å stabilisere klimagasskonsentrasjoner i atmosfæren på et nivå som vil forhindre farlig menneskeskapt forstyrrelse av klimasystemet “. 2. Med undertegning av Parisavtalen i 2015, forpliktet landene seg til å arbeide for en stabilisering av verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader over førindustriell tid. Utviklingen deretter peker mot en stabilisering rundt +3,2 grader om 30 år. Et slikt nivå vil føre til store, alvorlige og varige skader på liv, verdier og miljø. 3. Karbonnøytralitet innen 2050 er nødvendig for å få til en stabilisering ned mot +1,5 grader. Dette er kun oppnåelig hvis de store utslippsnasjonene og -regionene tar ansvar. Dette gjelder spesielt USA, Kina, EU, India og Russland, som til sammen står for 2/3 av utslippene av klimagasser. Deres statsledere oppfordres derfor til å sette klimautfordringen øverst på sine prioritetslister. 4. Det er vanskelig å tenke seg noe område der de globale sammenhengene er mer åpenbare. Og grensene mellom nasjonale samfunn mindre relevante, enn når det gjelder klimautfordringene. Derfor er FN den naturlige arenaen, og den eneste, for å finne bærekraftige, globale løsninger på klimautfordringen. 5. Mulighetsrommet for håndtering av utfordringen er stort nok. De fleste av løsningene er kjente. Nye vil komme til i tide. Folk flest kommer med på laget. Det er rammebetingelsene for bærekraftig omstilling som ikke er på plass. Dette er først og fremst et geopolitisk ansvar. 128

6. FNs 25 klimakonferanser, støttet av FNs klimapanel, har ikke kommet i nærheten av å levere på klimakonvensjonens mål. I erkjennelsen av dette oppfordres de nevnte klimastormaktene til å sette seg sammen og finne løsninger som tilfører FN tilstrekkelig beslutnings- og handlekraft for håndtering av klimautfordringen. Det er klimastormaktene som har mest å bidra med for reduksjon av utslippene og mest å tape hvis temperaturøkningene kommer ut av kontroll. 7. Et annet viktig punkt er at de øvrige nasjonalstatene etter beste evne må levere på egne utslippsmål og bruke sin stemme riktig når FNs generalforsamling forhåpentligvis skal gjøre vedtak som setter FN i stand til å levere på klimakonvensjonens formål. 8. Ingen er tjent med at nasjoner og regioner settes opp mot hverandre når det gjelder håndteringen av klimautfordringene. Bruk av sanksjonsmidler for å tvinge frem karbonnøytralitet er ikke veien å gå. Selv om det kan føre til karbonnøytralitet, vil det gjøre verden til en sosial og økonomisk slagmark det vil ta generasjoner å bygge opp. 9. Hvis ikke klimastormaktene har gått sammen om å ta ansvar for håndteringen av klimautfordringene i løpet av de nærmest 2–3 års tid, er det stor fare for at temperaturøkningen kan passere et vippepunkt, slik at det vil bli altfor varmt, uavhengig av hvilke grep som følger etterpå.

129

4.5. Kommer vi i mål med PLAN B? “The value of achievements lies in achieving.” Albert Einstein, teoretisk fysiker, d. 1955 4.5.1. Målet 4.5.2. Svaret 4.5.1. Målet Målet ligger fast, slik det er presisert for vurderingen av PLAN As evne til å levere (se s. 202). I PLAN B brukes tvangsmidler for å oppnå karbonnøytralitet, gitt at PLAN A ikke fungerer etter sin hensikt. Håndteringen av koronapandemien tilsier at en slik fremgangsmåte kan virke, men hvis de massive shutdowns for reduksjon av smittefaren som ble iverksatt over hele verden, ble vedvarende, ville verden se ut som en sosial og økonomisk slagmark i løpet av et par års tid. Bruk av tvangsmidler for å oppnå karbonnøytralitet vil få den samme effekten. «At målet helliger midlene» er derfor ikke noen god tilnærming når det foreligger et godt alternativ, selv om det kan bli nødvendig å legge dette til grunn.

PLAN B, karbonnøytralitet ved bruk av tvangsmidler, kan føre til stabilisering ned mot +1,5 °C, men vil føre til at verden blir en sosial og økonomisk slagmark det vil ta generasjoner å gjenoppbygge. En slik erkjennelse vil øke sannsynligheten for at klimastormaktene vil ta ansvar for at PLAN A blir iverksatt.

130

4.5.2. Svaret «Gitt de mange forbehold det er nødvendig å ta i en sak som denne ….», «Det er alltid usikkerhet knyttet til mulige utfall av saker som dette» og «Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden», er noen av variantene som brukes for å reservere seg mot å bli dømt nord og ned når fasitsvaret kommer for en dag. Klimautfordringens eksistensielle karakter krever en beslutningsevne med tilhørende handlekraft i et format som ikke gir særlig rom for den slags «på den ene side og på den andre». I politikkens verden er dette en uvant tilnærming. I «kampen for klima etter korona» er det en nødvendighet, som i enhver annen form for kamp. En vinner kjennetegnes sjelden ved omtrentligheter, unnfallen-heter og passivitet, men ved målrettet beslutningsevne og handlekraft. Så når det ultimate svaret skal gis på om Plan A og Plan B i sum vil levere karbonnøytralitet 2050, er svaret det samme, men tydeligere, som følger:

Svaret er

JA!

Vi vil nå målet om karbonnøytralitet i 2050 fordi klimastormaktene ikke har noe alternativ. 131

4.6. Alternativene fra PLAN A til PLAN F “The absence of alternatives clears the minds marvelously.” Ironisk av Henry A. Kissinger, utenriksminister i USA, f. 1923

PLAN A: Den gode veien PLAN B: Med tvang PLAN C: Vetomaktene kjører løpet PLAN D: Parisavtalen strammes opp PLAN E: (Ny) teknologi leverer PLAN F: Nytt økonomisk system PLAN G: Plan for worst case

132

PLAN A: Den gode veien «Del 3. PLAN A: Den gode veien» er kalt «bok i boken», fordi innholdet skal kunne «stå på egne ben» uavhengig av bokens øvrige innhold. PLAN A er valgt fordi den bedømmes som å ha god balanse mellom det nødvendige og det mulige og kan forenkles slik:

Fordi vi tidsmessig nærmer oss et vippepunkt når det gjelder å kunne stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5°C, må flere tiltak iverksettes samtidig. Derfor kan og bør arbeidet med første trinn i PLAN B: Tvang, “The 2021 Charter of Nations for Sustainability”, iverksettes umiddelbart og parallelt med FNs arbeide med å få på plass PLAN A: Den gode Veien

PLAN B: Med tvang Så langt tilbake som i 2005, introduserte EU en indirekte skatt på importerte varer som ikke oppfylte EUs utslippsstandarder. Canada, Australia og noen stater i USA har gjort det samme; kjøp av sertifikater i forhold til utslippsmengde. Fordi prisen på sertifikatene er for lav, har det liten effekt. Dilemmaet er at de gode hensikter, gitt et system som virker, svekker egen konkurransekraft for den som vil beskytte seg. EU vurderer derfor å introdusere en importtariff som reflekterer kostnadene ved omfanget av utslippene frem til grensen til importlandet; en «carbon border tax». Dette er et sentralt virkemiddel i EUs «Green Deal». En slik «carbon border tax» er utvilsomt kostnadseffektiv for å få utslippene ned mot det nivået Parisavtalen tilsier, men vil bli møtt av tilsvarende eller andre avgifter fra land som misliker ordningen. Skal den være så høy at den virker, vil det dessuten straffe EUs næringsliv og derfor EU-landenes egen økonomi.

133

Introduseres slik skatt av alle land samtidig, vil det ha mange likhetstrekk med «Carbon Cost at Source», men vil blant annet være langt mer krevende å organisere og administrere. Som tvangsmiddel kan en slik «carbon border tax» virke i en tilnærmet «allemot-en»- eller en «mange-mot-få»-situasjon, der det meste av verden står samlet opp imot en eller to av klimastormaktene. Dette vil være en handelskrig der klimaendringene ligger i potten, og begge parter vil bli tapere på en av to måter: verden kan passere vippepunktet mot for varmt, før konflikten har ført til tilstrekkelige «shutdowns» grunnet tap av markedsadgang. Alternativt fører konflikten til tilstrekkelige «shutdowns» i tide, slik at det ikke blir altfor varmt. I sistnevnte tilfelle ser verden ut som den tidligere omtalte slagmarken en ny, bærekraftig verden må bygges opp ifra.

En PLAN B, karbonnøytralitet ved tvang, som skal virke, vil få så store sosiale og finansielle konsekvenser at det i seg selv blir et hovedargument for å iverksette PLAN A.

PLAN C: Vetomaktene kjører løpet Det høres enkelt og forlokkende ut dersom de fem vetomaktene i Sikkerhetsrådet, representert ved sine statsledere Xi Jinping, Joe Biden, Vladimir Putin, Emmanuel Macron og Boris Johnson, sammen setter agendaen for å sikre karbonnøytralitet innen 2050. Lar FN være FN og klimakonferanser komme og gå. Blir de enige seg imellom om en ny, bærekraftig verdensorden, er det meste gjort. De har gjort det før. Tre av «De fire store», Chiang Kai-shek, Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill», møttes ved Kairokonferansen 22. til 26. november 1943. To dager senere møtte Roosevelt og Churchill Stalin, «den fjerde store», i Teheran. Disse «tre store» møttes igjen ved Potsdamkonferansen i juli 1945, da med Harry S. Truman som president i USA, for å begynne arbeidet med også å vinne freden. 134

Dersom de opplever at mye står på spill og at alenegang kan være skjebnesvangert, er dette noe som kan skje igjen. Fra 2009 var «clean energy» en hovedsak i samarbeidet mellom Kina og USA og tusenvis fra begge land samarbeidet innen klimarelatert forskning, utvekslet kunnskap og inngikk kommersielle avtaler knyttet til ren energi. Obamas «Clean Power Plan» sammen med en rekke utslippsreduserende tiltak, satte både Kina og USA i førersetet for å innføre en ny, bærekraftig verdensorden. Donald Trumps beslutning om å trekke USA fra Parisavtalen var til stor skuffelse for mange statsledere, også Kinas. Besluttet av en president som av sin niese i bokform juli 2020, betegnes som «… the World’s Most Dangerous Man». Ved inngangen til juni 2020 leder Joe Biden på Donald Trump med god margin for å vinne presidentvalget i november 2020, og vil trolig være president i USA når denne boken kommer på markedet. Som tidligere visepresident for Obama, er det god grunn til å tro at han vil bringe USA tilbake på Obama-sporet, både i forholdet til Kina i sin alminnelighet og hva klima angår i særdeleshet. Med EU som selvfølgelig klakør på sidelinjen med sin «Green Deal» på plass, vil Putins velutviklede geopolitiske sans tilsi at han ikke tar sjansen på å sitte på tribunen. Det er ønskelig at firkløveret tar ansvar, det er kanskje mulig å få det til, men det viktigste er at det kan ta for lang tid i forhold til den tiden som står til rådighet. Global oppvarming oppleves ikke som en fiende her og nå, som Adolf Hitler og keiser Hirohito i sin tid og som koronaviruset i nå-tid. En ny klimaallianse påtvunget et sterkt Kina av et svekket USA, ligger heller ikke i kortene, uansett tidspress. Folkerepublikken Kina har vært en stormakt lenger enn noen annen stormakt i verdenshistorien, ser på egen kultur bygget på flere tusen års tradisjoner som overlegen alle andres, prioriterer høyt egne grensers ukrenkelighet og gjør sine politiske valg kun ut ifra ren egennytte. Uten på noen måte å være ekspert på kinesisk kultur, men med en viss erfaring fra andre asiatiske kulturer, har de helt andre og dypere forankrete æresbegrep enn vestlig, særlig amerikansk kultur, og begrepet «vanære» er til stede i hverdagslivet på en helt annen måte enn i vår kultur. Når så Kina de siste tiårene har bygget på seg en stadig sterkere grad av selvtillit og med betydelig global tilstedeværelse, er det lite sannsynlig at Kina hopper fordi andre sier «hopp!». Xi Jinping som er 67 år og har vært president fra 2013, 135

fremstår dessuten på internasjonale arenaer med stor autoritet og klokskap, og det burde ikke forbause noen om det blir ham av statslederne, hvis noen, som viser vei til en ny og bærekraftig verdensorden. Opp imot dette vil USAs president etter novembervalget 2020, uansett hva utfallet måtte bli, lede et sterkt svekket USA med store nasjonale utfordringer som en følge av koronapandemien, rasemotsetninger og deres gjensidig forsterkende effekt; større enn for noen amerikansk president i nyere tid. USA har, muligvis for godt, tapt sin rolle som verdens agendasetter; noe som kanskje blir den viktigste arven etter Trump. Og selv om Joe Biden blir president, og tar opp igjen klimasporet til Obama, ligger det ikke i kortene at han blir en statsleder som kan vise veien til en helt nødvendig revitalisering av arbeidet for å sikre karbonnøytralitet.

Dersom vetomaktene som gruppe kan håndtere klimautfordringen ved alenegang, burde de også være i stand til å bli enige om ny struktur i henhold til Plan A. Alenegang kan allikevel bli foretrukket, og være et godt valg, for å slippe et byråkratisk FN-system der dynamikken for ofte bestemmes av den som beveger seg saktest.

PLAN D: Parisavtalen strammes opp Parisavtalen fra desember 2015 består av bestemmelser for blant annet reduksjon i utslipp av drivhusgasser, klimatilpasning og støtte til utviklingslandenes omstilling; også rammer for et globalt karbonmarked - Pr. oktober 2018 hadde kun 16 av de 195 landene som signerte denne avtalen, planer for hvordan de skal møte sine respektive utslippsmål. Det er ingen mekanismer som tvinger frem hverken utslippsmål eller tilhørende planer for utslippsreduksjoner. Ved klimakonferansen i Madrid i desember 2019 (COP 25) ble det for andre gang vedtatt å utsette vedtak om rammer for et globalt karbonmarked til COP 26 i Glasgow. (Flyttet fra 2020 til 2021, grunnet koronapandemien) 136

Dette er beskrivende for FNs klimaregime; i boken omtalt som en organisatorisk bastard, som ikke ville sett dagens lys med dagens kunnskap om klimaendringer, med tilhørende årsaker og virkninger. Men også bastarder kan forbedres. Selv om det kan være ønskelig å forbedre dette regimet fordi det er et igangværende system, vil det ikke være mulig å gjøre det effektivt nok, med mindre medlemslandene aksepterer at flertallsvedtak er bindende for alle og det vedtas effektive sanksjonsmidler overfor land som ikke leverer på relevante utslippsmål.

FNs nåværende klimaregime som Parisavtalen er en viktig del av, kan hverken tilføres tilstrekkelig beslutningsevne eller gjennomføringskraft til å oppnå karbonnøytralitet innen 2050 og må ikke stå i veien for løsninger som tilfører dette.

137

PLAN D: (Ny) teknologi løser CO2e-problemet Figuren nedenfor illustrerer hvilke krefter som er i sving for å skape nye løsninger.

Hvis noe kan sies å være helt sikkert, så er det at det kommer en kontinuerlig strøm av nye løsninger, som på en rekke ulike måter fører til reduksjon i eller bortfall av utslipp av drivhusgasser. Og de har alle sine S-kurver fra idé via vekst til modning. Det som inngår i en PLAN E er virkemidler som stimulerer idéutvikling og S-kurveforløpene, og som kan lede til karbonnøytralitet, selv om FNs klimaregime snubler videre på sine egne larveføtter. PLAN A inneholder sterke insentiver til fordel for en PLAN E og i kombinasjon gir det noe å tro på, med tanke på karbonnøytralitet for å stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader.

138

«Gammel» teknologi har skapt stor vekst til glede for mange, men har samtidig det meste av skylden for klimaendringene. Ny og mer av kjent teknologi vil skape fortsatt bærekraftig vekst og vil derfor bidra til vesentlig å stabilisere verdenstemperaturen på et akseptabelt nivå, men ikke uten gode rammebetingelser. - Heller ikke alene!

PLAN F: Nytt økonomisk system Mange, også innen akademia, mener at et nytt økonomisk system er nødvendig for å kunne stabilisere verdenstemperaturen på et levelig nivå. «Vi trenger et nytt økonomisk system som kan gi oss et godt liv, uten å øke forbruket av energi og materielle ressurser», er en vanlig uttrykksmåte. Tilnærmingen er feil, på fem måter: • Dersom dette er en av veiene å gå for å oppnå karbonnøytralitet, er det utenkelig at stormaktene vil velge en slik vei. – Altså ugjennomførbart! • Hvis det likevel var tenkelig, er tiden altfor knapp til å få nødvendig klimaeffekt. – Altså nytteløst. • Å fornekte nødvendigheten av økonomisk vekst, innebærer å dømme milliarder til sult og død. – Altså livstruende! • Vekst i land som trenger det mest, fører til økt utdannelse av kvinner, som fører til at fødselsraten går ned, som fører til redusert vekst i verdensbefolkningen, som fører til redusert forbruk. – Altså: redusert vekst er problemforsterkende! • Erfaringsmessig blir det som etterspørres også levert, gitt at det er legitimt og betaler seg, så som bærekraftig forbruk. - Altså unødvendig! 139

Dette har likhetstrekk med argumentasjon for nasjonalsosialisme på slutten av 1930-tallet. Da visste man ikke hvor ille det skulle gå. Nå vet vi det. «Aftenposten sviktet da avisen gjennom mesteparten av 1930-årene, av redsel for kommunismen, gikk langt i å forstå og forsvare det som skjedde i Adolf Hitlers Tyskland.» Leder Aftenposten 3. oktober 2019 Dette kan omskrives slik: «Mange som burde visst bedre, sviktet da de i begynnelsen av dette årtusen, av redsel for markedsøkonomien, gikk for langt i å foreslå planøkonomiske systemer som ikke har virket før, eller nye økologiske systemer ingen ser rekkevidden av.»

Klimaendringene er for alvorlige til å bli arena for geopolitiske eksperimenter, så som forsøk på å innføre samfunnssystemer som har demonstrert sin udugelighet, eller nye systemer som mangler troverdighet i kampen for klima etter korona.

PLAN H: Plan for worse case Klodens historie domineres av to tilstander, «Icehouse Earth» og «Greenhouse Earth» og av svingninger mellom disse. Ingen av disse tilstandene gir, i sin ytterste konsekvens, grunnlag for liv på jorden. Forskere hevder at vi lever i «Icehouse Earth» og var på vei mot en ny istid på 50.000 års sikt, hvis det ikke var for menneskehetens innflytelse. Våre utslipp av klimagasser har ført til temperaturøkninger, slik at pendelen svinger mot «Greenhouse Earth». En mellomstasjon dit omtaler noen som «Hothouse Earth» med temperatur-økninger mellom 4 og 5 grader. Dette vil i så tilfelle gi oss en helt annerledes planet, og hver tiendedel av en grads økning som kan forhindres, vil gjøre en forskjell. Hverken verden, stater, fylker, kommuner eller enkeltmennesker har noen erfaringer å øse av, når det gjelder å forholde seg til en slik ny, livstruende og permanent verdensorden. Vann er vårt viktigste næringsmiddel. En slik permanent krisetilstand oppstår fordi temperaturendringene fører til gradvise og permanente endringer av van140

nets kretsløp. Mengden av vann er konstant, men fordelingen vil endre seg. Der det er lite nedbør, blir det mindre og der det er mye, blir det mer. Vann i fryst form vil tine. En av krisens dominoeffekter ser slik ut: 70% av vannforbruket vårt går til jordbruket. Når tilgangen til vann reduseres vesentlig, reduseres produksjonen av jordbruksvarer tilsvarende. Når produksjonen av jordbruksvarer reduseres drastisk, øker antallet som sulter og dør av matmangel også drastisk, og med dette som egne fremtidsutsikter, vil de fleste ta i bruk tilgjengelige virkemidler for å forhindre det. Det er en krevende utfordring å skissere en PLAN F for et slikt worst case. Aktivt kildesøk sier kun mye om hvor ille det kan bli og om alt som kan og må gjøres, for å unngå «Hothouse Earth». Noen antagelser: • FNs sikkerhetsråd vil få flere og større militære konflikter på sin agenda enn noen gang etter sin opprettelse, men vil være handlingslammet fordi stormaktene vil ha motstridende interesser i de fleste. • Stater med nok vann vil forsvare seg for enhver pris og stater uten vann vil angripe, koste hva det koste vil, inntil en eller begge ligger nede. • Ressurssterke personer, klimaflyktningene, vil finne sine egne veier i et omfang verden aldri har sett maken til, mens ressurssvake vil dø, i et omfang som vil gjøre koronapandemien til en ubetydelig hendelse. • Økonomisk sterke nasjoner og regioner med rikelig og stabil tilgang på vann av høy kvalitet, vil stenge grenser, men samtidig ha egne konflikter der humanitære verdier vil stå steilt opp imot materialistiske og proteksjonistiske. • Når konfliktpotensialet knyttet til klimaendringer kommer på toppen av religiøse, etniske og territoriale, kan fraværet av fred bli permanent i store deler av verden.

Et «Hothouse Earth» vil, inn i neste århundre, kunne gjøre kloden til en permanent slagmark der enhver vil være seg selv nok, koste hva det koste vil. 141

DEL 5: BAKGRUNN “One of the greatest delusions in the world is the hope that the evils of this world are to be cured by legislation.” Thomas Reed, amerikansk politiker, d. 1902

5.1. Mulighetsrommet 5.2. Aktørene 5.3. Utfordringene 5.4. Summa summarum

142

5.1. Mulighetsrommet “Når vi begynner å handle, er håpet overalt. Så i stedet for å lete etter håp – let etter handling. Da vil håpet komme.” Greta Thunberg 5.1.1. Tekniske forutsetninger 5.1.2. Finansielle forutsetninger 5.1.3. Mulighetsrommet 5.1.4. «Å klare seg mot alle odds»

5.1.1. Tekniske forutsetninger En rekke anerkjente forskningssentra har gitt sitt bidrag til diskusjonen om hvorvidt det tekniske mulighetsrommet er stort nok til at det kan leveres ned mot + 1,5 grader. Stockholm Reliance Center med sterk kobling til Universitetet i Stockholm, skriver på sin hjemmeside: • En internasjonal gruppe eksperter utarbeidet av 55 forfattere fra hele akademia, industri, politikk og konsulentvirksomhet har publisert “The Exponential Roadmap: de 36 mest levedyktige løsningene for å halvere klimagassutslipp globalt innen 2030», alt fra sol og vind til elektriske sykler, kommersiell frakt og redusert rødt kjøttforbruk, med potensial til å skaleres raskt.

143

Og sammenfatter dette slik: • Lavpris sol-, vind- og batteriteknologi er på lønnsomme, eksponentielle baner som hvis de opprettholdes, vil være nok til å halvere utslippene fra kraftproduksjon innen 2030. • Elbilvekst har potensial til å nå en markedsandel på 90 % innen 2030 dersom den opprettholdes, men kun dersom sterk politikk støtter denne retningen. Digital teknologi er fortsatt et wild card. • Fire drivere for rask transformasjon: økende sosiale bevegelser, økningen i antall land som diskuterer et mål om null innen 2050, den økonomiske logikken for rask overgang og hastigheten på teknologisk innovasjon.

FNs klimapanel, IPCC, fremla sin + 1,5 grader rapport i oktober 2018 og fastslår at «verden må gjennom endringer i et omfang vi aldri før har sett». Cicero. Med referanse til denne rapporten, uttaler norske sannhetsvitner følgende: – Det er teknisk mulig å holde oppvarmingen under 1,5 grader, men det krever stor politisk vilje og oppslutning blant folk. Det vil være svært krevende, sier Bjørn Hallvar Samset, forskningsleder ved CICERO. – Skal vi klare å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader, så må alle klimagassutslipp raskt begynne å reduseres. Desto lenger vi venter, jo vanskeligere blir det. Innen 2030 må de globale utslippene være halvert, og innen 2050 kan vi kun slippe ut noen få prosent av dagens utslipp, sier Glen Peters, seniorforsker ved CICERO. Kilde: CICERO 08.10.2018

Dette er hentet fra samme kilde (CICERO): «Rapporten viser at å redusere klimagassutslippene i tråd med 1,5 graders-målet innebærer kraftige utslippskutt, som vil kreve at vi endrer store samfunnssystemer som energiproduksjon, transport, infrastruktur og industri.” – Verden har også tidligere gjennomgått raske endringer på enkelte områder, men aldri av et slikt omfang som det her kreves. Dersom vi skal klare dette uten omfattende bruk av teknologi som per i dag ikke eksisterer, må vi gjennomføre en rekke omfattende tiltak, sier Samset. 144

Samset lister opp følgende eksempler fra rapporten: – Mellom 50 og 60 prosent av elektrisiteten må være produsert av fornybare kilder innen 2030 og mellom 60 og 80 prosent innen 2050. I dag er andelen ca. 25 prosent. – I alle scenarier må andelen kjernekraft økes kraftig. I de mest ekstreme tilfellene må andelen nesten dobles innen 2030 og tredobles innen 2050. – Forbruket av olje må reduseres opp mot 40 prosent innen 2030 og opp mot 90 prosent innen 2050. Forbruket av gass må mer enn halveres innen 2050 i de fleste scenarier. – Forbruket av kull må reduseres med opp mot 80 prosent innen 2030 og opp mot 100 prosent i 2050. Det betyr at vi må slutte å bruke kull så fort som mulig. – Utslipp fra industrien må reduseres med 75 prosent til 90 prosent innen 2050. Effektivisering av dagens prosesser vil ikke være tilstrekkelig. Rapporten viser at det er nærmest utenkelig at vi skal klare å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, uten såkalte negative utslipp. – Negative utslipp innebærer at vi tar karbon ut av luften og lagrer den. Det kan skje ved å plante større skoger eller produsere elektrisitet ved å brenne biomasse, samtidig som vi fanger og lagrer CO2-utslippene, sier forsker ved CICERO, Asbjørn Torvanger. I 1,5 graders scenarier hvor vi fortsetter å bruke mye fossil energi, vil vi måtte fange og begrave totalt 1,218 milliarder tonn CO2. Det tilsvarer 30 år med dagens utslipp. Nesten alt dette vil være fra biomasse koblet til karbonfangst og -lagring. – Dette er teoretisk mulig, men vil ikke la seg gjennomføre i praksis fordi det vil legge beslag på store arealer. Også andre scenarier baserer seg på bioenergi med CCS, men omfanget varierer med hvor flinke vi er til å fase ut fossil energi, sier Torvanger. – Å bruke mer av landjorda til skog, kan få negative konsekvenser for matproduksjon og biodiversitet. Klimapanelet vil vurdere dette i en senere rapport. Bioenergi med CCS er en umoden teknologi, og det er store usikkerheter knyttet til i hvor stor skala vi kan bygge denne teknologien, sier Torvanger.

145

DNV GL ENERGY TRANSITION OUTLOOK 2019: 1. Teknologi kan levere COP 21 1,5 °C-målet, men bare med sterkt håndhevede retningslinjer, som tar sikte på å levere styrkede, nasjonalt bestemte bidrag (NDCer) i henhold til Parisavtalen. 2. Vi spår en rask energiovergang, som utspiller seg innenfor tidsnivået til en enkelt generasjon: – Andelen elektrisitet i den endelige etterspørselsmiksen vil mer enn dobles fra dagens nivå – halvparten av personbiler som selges over hele verden, vil være EV-er innen 2032 – oljen avtar bratt etter 2030, men gassen fortsetter å vokse, før den flater ut på 29 % av energimiksen innen 2050. 3. Overgangen vi spår er ikke rask nok – globale energirelaterte utslipp vil bare toppe seg i 2025 – utslippene vil ikke falle tilstrekkelig innen 2050 for å bringe global oppvarming til godt under 2°C. 4. Global energibruk topper innen 2030. “Peak Energy” vil være et vendepunkt, ettersom gevinsten av energieffektivitet forbigår den økonomiske veksten. Elektrifisering, drevet av fornybare kilder, er den største bidragsyteren til redusert energiintensitet. 5. Overgangen er rimelig – verden vil bruke en stadig mindre andel av BNP på energi, noe som åpner for ytterligere investeringer for å ytterligere fremskynde overgangen. Statkrafts lavutslippsscenario 2019: Det er fullt mulig å følge en 1,5-gradersbane med dagens teknologi. Kostnadene knyttet til dette vil trolig være langt lavere, enn kostnadene knyttet til konsekvensene av å ikke oppnå en 1,5-gradersbane. Den største forskjellen mellom lavutslippsscenarioet og en 1,5-graders energiverden, er hastighet. Vi ser de samme løsningene i begge analysene, men en 1,5-gradersbane krever langt raskere handling, der flere teknologiske løsninger må utvikles i parallell.

146

IRENA (The International Renewable Energy Agency) 2019 Figuren nedenfor sier mye: Når de blå søylene i et gitt år er høyere enn de grå, er den årlige, globale tilveksten av fornybar, større enn tilveksten av fossil energi. Den røde kurven viser at «Nearly two-thirds of all new power generation capacity added in 2018 was from renewables, led by emerging and developing economies.” Retningen er med andre ord riktig. Denne kontinuerlige, årlige veksten har ført til at fornybart i 2018 står for 1/3 av verdens totale kapasitet. Figuren under gir forklaringen: fornybare energikilder blir stadig mere konkurransedyktige i forhold til kull. Dette er en utvikling som forventes å fortsette, men 2/3 av kapasiteten er fortsatt basert på fossile energikilder. Denne kapasiteten må fases ut dersom det skal oppnås karbonnøytralitet i 2050. Noen mener det er mulig, men krevende. Andre sier det er komplett umulig. Det som er helt sikkert, er at det ikke er noen «quick fix».

147

I henhold til anerkjente kilder er det, teknisk sett, mulig å iverksette tiltak som i sum kan gi karbonnøytralitet innen 2050 og følgelig stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader, men «verden må gjennom endringer i et omfang vi aldri før har sett.»

5.1.2. Finansielle forutsetninger Kalde fakta forteller at investeringer i klimaskadelig energi fra 2009 til 2014 var 10 ganger større enn i klimavennlig og stigende, og at verdens 25 største finanskonsern investerte 25 ganger mer i klimaskadelig enn klimavennlig teknologi. Mens kilden «Change Finance» som kan plasseres i gruppen klimaradikalister, mener at dette tilsier at verdens finanssystemer må forandres, viser det først og fremst at finansmarkedene, som markeder flest, reagerer rasjonelt. Og bra er det! 148

Tallene viser først og fremst at det ikke er nok konkurransedyktige, klimavennlige prosjekter i forhold til hva som kreves for å stabilisere ned mot +1,5 grader. Følgende er hentet fra UNEP Financial Initiative: Klimaendringer omtales av ledende økonomer som den største markedssvikten i menneskehetens historie, med potensielt forstyrrende implikasjoner på det sosiale velvære, økonomisk utvikling og finansiell stabilitet for nåværende og fremtidige generasjoner: konservative anslag ser uforminskede klimaendringer som fører til globale kostnader som tilsvarer å miste mellom 5% til 20% av det globale bruttonasjonalproduktet (BNP) hvert år, nå og for alltid. Som et resultat står offentlige og private beslutningstakere over hele verden overfor det doble imperativet av: 1. Betydelig – og raskt – å redusere klimagassutslippene over hele verden, ved å avkarbonisere den globale økonomien, for å forhindre den gjennomsnittlige, globale temperaturen fra å nå farlige nivåer 2. Tilpasning av globale forbruks- og produksjonsmønstre, livsstil og de underliggende forsyningskjedene, til de fysiske – meteorologiske, hydrologiske – konsekvensene av klimaendringene som nå er uunngåelige Finanssektoren, som ligger i hjertet av dagens globale markeder, står overfor de samme utfordringene, men det presenteres også med de store økonomiske mulighetene knyttet til overhaling av økonomier mot klimakompatibilitet: 1. På den ene siden må nye risikoer – som nylig er kategorisert i overgangs-, fysisk og ansvarsrisiko – forstås, identifiseres, vurderes, administreres og til slutt offentliggjøres av institusjoner på tvers av finansnæringene. 2. På den annen side vil overgangen til lavkarbon- og klimabestandige økonomier kreve ytterligere investeringer i en størrelsesorden på minst USD 60 billioner, fra nå til 2050; og denne investeringen vil kreve finansiering som delvis må leveres av finansinstitusjoner: USD 35 billioner for å avkarbonisere, gjennom fornybar energi og energieffektivitet, verdens energisystem; ytterligere USD 15 billioner for å tilpasse menneskeskapt infrastruktur til endrede meteorologiske forhold; og ytterligere 2 USD billioner for å omorganisere global arealbruk, er måter som oppfyller økende krav til landbruksvarer samtidig som tropisk avskoging stoppes. 149

“USD 60 trillion from now until 2050” tilsvarer • i underkant av verdien av verdens 60 største børser (USD 69 trillion 2015 kilde: World Federation of Exchanges

• 60 ganger det norske oljefondet pr. januar 2020 • USD 2 trillion pr år i gjennomsnitt frem til 2050; like mye som redningspakken i 2020 mot korona fra Federal Reserve, sentralbanken i USA, eller • 100 milliarder norske kroner pr. år i 30 år hvis Norges andel skal tilsvare andelen av verdens brutto nasjonalprodukt, BNP, vurdert til 0,5%. Beløpet tilsvarer størrelsen på den norske regjerings koronakrisefond for næringslivet, varslet 15. mars 2020.

Global gjennomføring av det grønne skiftet er anslått til å koste 600.000.000.000.000 norske kroner fra nå til 2050, altså i løpet av de neste 30 årene. Dette er ufattelig mye penger, men brutt ned på land pr. år kan dette håndteres av finansmarkedene, gitt at klimavennlige investeringer gjøres konkurransedyktig, bedriftsøkonomisk sett. Slik er det ikke i dag. Målt opp imot kostnadene ved «å la det skure og gå» må vel grønne investeringer, samfunns-messig sett, anses som «best deal ever». Det er naivt å tro at det grønne skiftet kan finansieres gjennom skatter og avgifter.

150

5.1.3. Mulighetsrommet Andrew Steer, president for World Resources Institute, “The Global Commission on the Economy and Climate la ut en rapport (for to år siden) som har vist at avveiningene identifisert for 10 år siden, ikke eksisterer lenger. Med andre ord vil dagens strenge gjennomgang understreke at klimatiltak vil føre til mer dynamikk i økonomien. Det vil føre til mer teknologi og bedre konkurranseevne rundt om i verden. Med smarte retningslinjer kan du bevege deg direkte mot en effektiv lavkarbonøkonomi. Det er et stort skifte fra for ti år siden.” Kilde: «Hva er det største spranget klimaøkonomi har gjort på de ti årene siden Stern Review?» Climate Central, 28.10.2016)

Mulighetsrommet burde i utgangspunktet være stort nok, hvis de tekniske og de finansielle forutsetningene er til stede i tilstrekkelig grad. Om dette er følgende sannsynliggjort i det foregående: • Teknisk: I henhold til legitime kilder, er det, teknisk sett, mulig å iverksette tiltak som i sum kan stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader. 1. Finansielt: Dette krever ufattelig mye penger, men brutt ned på land pr. år kan dette håndteres av finansmarkedene, gitt at klimavennlige investeringer blir konkurransedyktig. Dette er to slutninger av vidtrekkende betydning. Dersom en av de to svikter, kan verdenstemperaturen stige mot et nivå som vil være ødeleggende for alt liv på jorden, til evig tid.

Anerkjente kilder har sannsynliggjort at de tekniske og de finansielle forutsetningene for å stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader celsius over førindustriell tid er gode nok, men «verden må gjennom endringer i et omfang vi aldri før har sett.» - Hvis en av de to forutsetningene svikter, kan det få eksistensielle konsekvenser. 151

5.1.4. «Å klare seg mot alle odds» At de tekniske og finansielle forutsetningene, mulighetsrommet, kan være på plass er nødvendige, men ikke tilstrekkelige forutsetninger for stabilisering ned mot +1.5 grader. En annen viktig forutsetning som må være på plass har betegnelsen «resilience», i klimaforskning omtalt som «Climate Change Resilience». Begrepet omfatter personers og systemers evner til å gjennomføre og leve med forandring over tid. Et norsk synonym er «motstandsdyktighet» med «sårbarhet» som motsats. «Resiliens betyr å greie seg bra, tross risiko og stress. Det handler om håp og styrke i vanskelige miljøer. Resiliens oppnås ved kontrollert mestring av risiko, ikke ved å unngå den. Men det har ikke vært vanlig å forske på god tilpasning på tross av risiko, fordi elendighetsperspektivet har dominert», Anne Inger Helmen Borge, Resiliens, Gyldendal 2018. Siv Førde skriver i «Tapt barndom … eller?» Fagbokforlaget 2014, følgende: «Begrepet «resiliens» stammer historisk fra fysikken og industrien, hvor det viser til den evnen et materiale har til å gjenvinne sin opprinnelige form eller tilstand, etter å ha blitt utsatt for en sterk fysisk påkjenning.» Og videre: «I dag er resiliens velkjent også som teoretisk begrep innenfor mentalt helsefremmende arbeid og positiv psykologi. Det er nå generelt akseptert at resiliens defineres som en motstandskraft mot miljøskapte risikoopplevelser, det å komme seg etter stressfylte og voldsomme problemer eller vise et relativt godt utfall, på tross av risikoerfaringer.» «Å klare seg mot alle odds» brukes som innledningen på bokutdraget gjengitt på forskning.no. Fordypning i temaet ga innsikt i hvilke faktorer som må være til stede for å lykkes med en krisehåndtering, være seg klimaendringer eller korona, «New York September Eleven 2001» eller «Utøya 22. juli 2011». Figuren på neste side sier noe om dette.

152

Med referanse til koronapandemien, en krise som rammer liv og verdier, er både tiltak, mobilisering og utholdenhet (så langt) på plass. Altså OK! Når det gjelder håndteringen av en mulig klimakrise, en krise som også vil ramme liv, verdier og miljø, er hverken tiltak, mobilisering eller utholdenhet til stede. Altså ikke OK! Figuren illustrerer også hva som skjer med håndteringen av klimautfordringen, hvis to av faktorene er til stede mens en tredje er fraværende. • Tiltak er fraværende: «Jeg stiller gjerne opp (mobiliserer) og skal stå på så lenge som det kreves (utholdende), men jeg har ikke tro på at det blir iverksatt tiltak som i sum kan stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader. Vi klarer det rett og slett ikke!» • Utholdenhet er fraværende: «Jeg tror det er muligheter nok til å stabilisere ned mot +1,5 grader (tiltak) og jeg er villig til å stille opp (mobilisere), men er redd for at det er for mange hindringer i veien til at vi kan stå distansen. Vi orker det rett og slett ikke!» • Mobilisering er fraværende: «Jeg tror det er nok muligheter (tiltak) og at vi kan stå distansen (utholdenhet), men det går nok greit uten at mannen i gata behøver å engasjere seg (mobilisering). Det ordner seg nok, slik det pleier!»

153

Og så alle eller ingen: Alle er fraværende: «Det ble altfor varmt (Ikke OK!) fordi tiltakene ikke strakk til, fikk for liten støtte (mobilisering) og det ble krevet for mye, for lenge (utholdenhet).» Ingen er fraværende: «Det gikk greit (OK!) fordi vi sluttet opp om tiltakene og sto distansen.»

Nasjonalstatene, og dermed verden sett under ett, ser ut til å komme fra koronapandemien på en anstendig måte fordi tiltak, mobilisering og utholdenhet spilte på lag. Årsak: Felles kriseforståelse. Hverken nasjonalstatene eller verden under ett er organisert på en måte som får tiltak, mobilisering og utholdenhet til å spille på lag for håndtering av klimautfordringen. Årsak: Mangel på felles kriseforståelse.

154

5.2. Aktørene “Å komme sammen er begynnelsen, å holde sammen er framgang. Å arbeide sammen er suksess.” Henry Ford, d. 1947

5.2.1. FN-systemet 5.2.2. Nasjonalstatene 5.2.3. Foretak 5.2.4. Folk flest 5.2.5. Lederskap 5.2.6. Samspillet

5.2.1. FN-systemet «System: ordnet sammenstilling av deler til et hele; planmessig fremgangsmåte. Også et sett eller gruppe av gjenstander eller deler som hører sammen eller er ment å virke sammen etter en bestemt plan.» Kilde: Store Norske Leksikon

• Historikk • Status • Klima 155

Historikk «De allierte» under den andre verdenskrig, ledet an av Det britiske samveldet, Sovjetunionen og USA med Kina som viktig alliert, ble i 1941 omtalt av president Roosevelt som «de forente nasjoner». Avslutningen på andre verdenskrig gjorde det ønskelig å organisere verden annerledes, for å sikre freden. FN-pakten trådte i kraft 24. oktober 1945 med 51 medlemsland, der «de fire politimennene» som Roosevelt brukte som betegnelse, sikret seg vetorett, med Frankrike som en senere femte «politimann». FN-pakten la grunnlaget for nye kjøreregler i internasjonal politikk. Suverenitetsprinsippet, at alle land fritt skal kunne bestemme over seg selv, er det grunnleggende utgangspunktet i folkeretten. Dette prinsippet fikk også en sentral plass i FN-pakten. (Selv om utslipp kan knyttes til nasjonalstater, er konsekvensen, utslipp av klimagasser som varmer opp atmosfæren, et overnasjonalt anliggende. Derfor stilles det senere i boken spørsmålstegn ved suverenitetsprinsippets berettigelse i klimasammenheng.) Når det oppstår en trussel mot fred fordi en stat truer et annet lands suverenitet, er det Sikkerhetsrådets oppgave å forhindre at det bryter ut væpnet konflikt. Sikkerhetsrådets vedtak har alle land forpliktet seg til å innordne seg etter. Vanligvis samler Sikkerhetsrådet partene for å forsøke å løse konflikten gjennom forhandlinger. Hvis dette ikke lykkes, kan Sikkerhetsrådet vedta at FN skal gripe inn i konflikten enten ved sanksjoner, eller ved bruk av militær makt. Sikkerhetsrådet er det eneste organ som kan vedta sanksjoner eller militære inngrep i andre land. Generalforsamlingen der hvert lands stemme teller like mye, er det overordnede organet i FN og behandler alle typer spørsmål, men ikke saker som behandles i Sikkerhetsrådet.

Ved væpnede konflikter har verdenssamfunnet, gjennom FNs sikkerhetsråd, mandat til å gripe inn for å skape fred, gitt vetomaktenes tilslutning. Dette bryter med suverenitetsprinsippet som er grunnpilaren i FN-pakten, men er i tråd med FNs humanitære rolle i verdenssamfunnet. 156

FNs hovedorganer er generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, generalsekretæren og sekretariatet, menneskerettighetsrådet, den internasjonale domstolen og det økonomiske og sosiale rådet (ECOSOC). Etter hvert har det tilkommet 15 “agencies” med ulike humanitære formål, pluss et antall samarbeidende organisasjoner. Her er de gjengitt for å illustrere hvor omfattende FNs humanitære virksomhet har blitt, fra sin opprettelse som fredsbevarende institusjon i 1945:

FN-systemet United Nations Children’s Fund (UNICEF), International Organization for Migration, (IOM), United Nations High Commisioner for Refugees(UNCHR), Food and Agriculture Organization (FAO), United Nations Population Fund (UNFPA), Worlds Food Programme (WFP), United Nations Capital Development Fund (UNCDF), United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization (UNESCO), United Nations Office on Drugs and Crime (UNODC)World Health Organization (WHO), International Monetary Fund (IMF), United Nations Industrial Development Organization (UNIDO), United Nations Conference on Trade and Development (UNCTAD), The World Bank, United Nations Office for Project Services (UNOPS)United Nations Environmental Programme (UNEP), Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), UN Women, United Nations Global Compact, The World Tourism Organization (UNWTO), International Atomic Energy Agency(IAEI), International Maritime Organization (IMO), International Civil Avition Organization (ICAO), International Telecommunication Union (ITU), International Postal Union (UPU), World Intellectual Property Organization (WMO), OPCV, CTBTO med flere. Innenfor de sektorene FN-systemet ivaretar, inngår landene avtaler seg imellom, omtalt som konvensjoner. Disse avtalene bygger på nasjonenes folkerettslige suverenitetsprinsipp.

157

FNs 17 bærekraftsmål omtaler organisasjonenes ulike humanistiske formål. FN-systemet oppgis å ha 44.000 egne ansatte. Budsjettet er på 44 milliarder kroner for perioden 2018 til 2019, fredsbevarende styrker og humanitært arbeide ikke medregnet. USA betaler 25% av budsjettet.

FNs brede, humanitære portefølje gir lite rom for å prioritere ett formål fremfor de 16 øvrige, heller ikke «Mål 13. Stopp klimaendringene», selv om det ikke vil være mulig å levere på de øvrige 16 hvis ikke mål 13 oppfylles. FNs klimaregime kan dateres tilbake til erklæring fra FNs konferanse om det menneskelige miljø, Stockholm 1972, da det ble notert + 0,25 graders økning i verdenstemperaturen. «Prinsipp 6. Utslipp av giftige stoffer eller andre stoffer og frigjøring av varme, i slike mengder eller konsentrasjoner at det overstiger kapasiteten til miljøet og derfor er skadelig, må stanses for å sikre at alvorlige eller irreversible skader ikke påføres økosystemer.» I dag berører klimasaken hele FN-systemet og samarbeidende organisasjoner, slik den berører det meste og de fleste i vår verden, men noen er viktigere enn for andre. • Klimakonvensjonen er FNs rammekonvensjon om klimaendring og en internasjonal traktat, som har til hensikt å begrense de globale utslippene av klimagasser. Konvensjonen ble utarbeidet under FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 (+ 0,46 graders økning), og sier blant annet følgende: «Målet for konvensjonen er å oppnå stabilisering av konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre farlig påvirkning av klimasystemet.»

158

Og videre: «Partene i denne konvensjon erkjenner - at jordens klima og tilhørende bivirkninger er en felles bekymring for menneskeheten, - at globale klimaendringer er av en karakter som krever et bredest mulig samarbeid mellom alle land og krever deres deltakelse i en effektiv og hensiktsmessig internasjonal respons, i samsvar med deres felles, men differensierte forpliktelser. • The United Nations Climate Change Conferences are yearly conferences held in the framework of the United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). They serve as the formal meeting of the UNFCCC Parties (Conference of the Parties, COP) to assess progress in dealing with climate change, and beginning in the mid-1990s, to negotiate the Kyoto Protocol to establish legally binding obligations for developed countries to reduce their greenhouse gas emission. - COP 1 ble holdt i Berlin i 1995, ledet av Angela Merkel. COP 27 i Madrid i desember 2019. Slike konferanser har samlet så mye som 20.000 deltagere.

• UN Development Program (UNDP), FN-systemets tyngste aktør, støtter over 140 land i deres arbeide for å få «climate goals into action». • FNs klimapanel (IPCC) ble etablert i 1988 av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP). FNs klimapanel har i dag 195 medlemmer. FNs klimapanel sammenstiller klimarelevant, vitenskapelig litteratur om blant annet klimaendringer, virkninger og ulike typer tiltak for klimatilpasning og reduksjon av klimagassutslipp til atmosfæren. Rapportene fra FNs klimapanel er det viktigste faglige grunnlaget om klimaendringene, for de internasjonale klimaforhandlingene under FNs klimakonvensjon. FNs klimaengasjement berører de aller fleste aktørene i FN-systemet, men er først og fremst knyttet til følgende organisatoriske enheter: Konvensjonen slår fast at alle land selv er ansvarlig for og er forpliktet til å arbeide langsiktig for å redusere utslippene, og søke å stabilisere sine utslipp på 1990-nivå 159

innen 2000, som tilsier +0,526 grader celsius over førindustrielt nivå. Den satte ingen begrensninger for landenes utslipp med tilhørende gjennomføringsmekanismer. Derimot åpnet den for forhandlinger om tilleggsprotokoller, som Kyoto-avtalen (1997) og Parisavtalen (2015), for å ivareta dette. Internasjonale forhandlinger under klimakonvensjonen styres av de årlige partsmøtene (COP). I møtene treffes klima- og miljøministre fra landene som har sluttet seg til konvensjonen, og forhandler på vegne av sine egne regjeringer. Nasjonalstaters parlamenter bærer ansvaret for håndtering av nasjonale utslipp, og klima- og miljødepartement har hovedansvar for å ivareta helheten i statenes tilhørende politikk. Per 1990 var økningen i verdenstemperaturen + 0,547 grader celsius over førindustrielt nivå, som ble stabiliseringsmålet for 2000. I 2000 var økningen på 0,691 og langt ifra noen stabilisering. Per 2018 er økningen beregnet til 1,047 grader, + 1,11 året etter mens det er forventet at +1,5 grader kan bli passert i 2035. Det er forståelig at generalsekretæren for FN, António Guterres , inviterte statsledere til UN Climate Action Summit i New York 23. september 2019, med oppfordring til statsledere om å levere mer for å oppnå mer; 27 år etter at klimakonvensjonen så dagens lys og med temperaturøkning opp fra +0,24 grader til +1,11 grader, på en fortsatt stigende kurve.

FNs klimaregime har levert urovekkende dårlig på egne klimamål over flere tiår. Klimakonvensjonen, og måten denne forvaltes på, kan vise seg å bli verdenshistoriens største og alvorligste selvbedrag. Dette kan gjøre selvbedraget til Neville Chamberlains (britisk statsminister, d. 1940), «Peace for our time» etter avtalen med Adolf Hitler i september 1938, for en bagatellmessig forsnakkelse å regne.

160

FNs klimaengasjement berører de aller fleste aktørene i FN-systemet men er først og fremst knyttet til følgende beskjedne antall organisatoriske enheter:

FNs klimaregime Governing bodies & process management body: Conference of the Parties (COP): Conference of the Parties serving as the meeting of the Parties to the Kyoto Protocol (CMP), Conference of the Parties serving as the meeting of the Parties to the Paris Agreement (CMA). - Bureau of the COP, CMP, and CMA – Secretariat-United Nations institutional linkage -Subsidiary bodies: Subsidiary Body for Scientific and Technological Advice (SBSTA), Subsidiary Body for Implementation (SBI). -Constituted bodies: Adaptation Committee (AC), Adaptation Fund Board (AFB), Advisory Board of the Climate Technology Centre and Network (CTCN) – CDM EB - Executive Board of the Clean Development Mechanism (CDM): Compliance Committee - Consultative Group of Experts (CGE) -Executive Committee of the Warsaw International Mechanism for Loss and Damage -Global Environment Facility (GEF), Green Climate Fund (GCF): Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), Joint Implementation Supervisory Committee (JISC),Least Developed Countries Expert Group (LEG)Facilitative Working Group (FWG) of the Local Communities and Indigenous Peoples Platform: Standing Committee on Finance (SCF),Technology Executive Committee (TEC). - The Paris Committee on Capacity-building (PCCB): Special Climate Change Fund. Least Developed Countries Fund

Noen skal ha sagt at det kun er bokstavene Æ, Ø og Å som ikke inngår i en eller annen forkortelse av navnene på organisatoriske enheter i United Nations, forkortet UN; på norsk De forente nasjoner, forkortet FN. Figuren på neste side er lagt inn i boken for å gi en enkel og lett forståelig introduksjon til hvordan FNs klimaregime er organisert. Dette er ytterligere utdypet i bokens DEL 9 for spesielt interesserte.

161

Utsagn som» lett forståelig» og «svært oversiktlig» er vel ikke akkurat det som best beskriver denne figuren.

FNs klimaregime fremstår som en organisatorisk bastard, som aldri ville ha sett dagens lys basert på dagens kunnskap om omfanget av og sammenhengene mellom globale utslipp, temperaturøkninger og konsekvenser for livet på jorden. 162

5.2.2. Nasjonalstatene

“During the civilization and development process of more than 5000 years, the Chinese nation has made an indelible contribution to the civilization of mankind.” Xi Jinping, president i Kina fra 2013 • Historikk • Status • Klima Historikk «Utviklingen av menneskets hjerne kan ha fremmet krigersk adferd, fordi det var kritisk nødvendig for gruppens overlevelse» skriver Eigil Reimers, professor emeritus, UiO, Aftenposten 04.02.2015. Ut ifra en av bokens arbeidstitler, «Kampen mot vår usynlige fiende», og med bakgrunn i de lange linjer, faller det seg naturlig å se litt nærmere på menneskehetens krigshistorie. I løpet av hele menneskehetens historie opp til år 1900 ble det ført like mange kriger som etter år 1900 og frem til 2020.

163

De fleste av krigene har et territorialt formål på den måten at angriperen vil, med ulike begrunnelser, underlegge seg andre territorier ved våpenmakt. Det som kan leses av tabellen er at hver periode, av svært ulik lengde, har hatt sine store kriger målt i antall drepte. Det toppet seg i 1900 til 1944 med opp mot 100 millioner drepte, når tallene for første og andre verdenskrig legges sammen. Deretter oppstår det et stort antall mindre borgerkriger uten direkte konfrontasjoner mellom alliansemaktene fra den andre verdenskrig; nå vetomaktene i FNs sikkerhetsråd. Statistikken sier flere kriger og færre drepte etter, enn under og før den andre verdenskrig. Forklaringen er sammensatt, men erindringen om verdenskrigene, gjensidig selvutslettende våpen hos mulige fiender og FNs fredsbevarende arbeide forklarer det meste. Fra 1947 til 2018 har sikkerhetsrådet i FN etablert 71 fredsbevarende styrker; ubetinget en viktig årsak til at konflikter ikke eskalerer og etter hvert finner sine løsninger. Med andre ord: 71 ganger har Sikkerhetsrådet, i hovedsak av humanitære grunner, ansett militær intervenering som nødvendig, på tross av suverenitetsprinsippet.

To verdenskriger på første halvdel av 1900-tallet førte til opp mot 100 millioner drepte. Global oppvarming fører til 5 til 8 millioner døde pr år; minst en halv verdenskrig i dette tiåret. Og det kan bli mye verre!

Status En stat er et sett institusjoner som innehar autoritet til å lage regler som styrer folket i, og har suverenitet over, et bestemt territorium. En stat har monopol på legitim bruk av fysiske tvangsmidler som væpnede styrker og statsforvaltning, så som statlig byråkrati, domstoler og politi. I siste halvdel av 1900-tallet førte en kombinasjon av utviklingstrekk som globalisering av verdensøkonomien, økt mobilitet av personer, varer og kapital og framveksten av mange internasjonale institusjoner til at staters handlingsfrihet ble endret, om ikke innskrenket. Likevel fortsetter stater å være de grunnleggende politiske enhetene i verden, slik de har vært det siden 1700-tallet. Staten blir derfor 164

fortsatt ansett som å være det mest sentrale begrepet i studiet av politikk, og begrepsdefinisjonen er fortsatt gjenstand for intens vitenskapelig debatt. Kilde: Wikipedia Politikk er aktivitet som går ut på å styre samfunnsutviklingen og gjelder samspillet mellom staten og det øvrige nasjonale og internasjonale samfunnet, herunder FN. Politikkområdene omfatter helse- og sosialpolitikk, samferdselspolitikk, utdannelsesog forskningspolitikk, kommunalpolitikk, integreringspolitikk, likestillingspolitikk, næringslivspolitikk, kulturpolitikk, justis- og sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk, utenrikspolitikk, miljø- og klimapolitikk og skatte- og finanspolitikk. Sikkert noe uteglemt. Stater har ulike styringssystemer. Dette kartlegges i Demokrati-indeksen (Democracy Index), utarbeidet av Economist Intelligence Unit. Det måler graden av demokrati i 167 land. Indeksen er basert på 60 indikatorer i fem forskjellige kategorier: frie og rettferdige valgprosesser, sivile rettigheter, regjeringens funksjonalitet, politisk deltagelse og politisk kultur. Evnen til å håndtere nasjonale utfordringer knyttet til global oppvarming er ikke en av indikatorene. Indeksen ble for første gang publisert i 2006. Nå som da rangeres Norge øverst på indeksen, med Nord-Korea lavest i 2006 og Tsjad i 2018. Statene grupperes i fungerende demokratier, ufullstendige demokratier, hybridregimer og autoritære regimer. Disse gruppene er utførlig beskrevet under tabellen. Denne tabellen viser antallet land i hver kategori i undersøkelsen fra 2010/-18:

De fire kategoriene er beskrevet i det følgende: Ufullstendige demokratier: Disse landene har også frie og rettferdige valg, og selv om det er problemer (som brudd på mediefriheten), respekteres grunnleggende borgerrettigheter. Det er imidlertid betydelige svakheter i andre aspekter av demokratiet, inkludert problemer med styring, en underutviklet politisk kultur og lave nivåer av politisk deltakelse. 165

Autoritære regimer: I disse statene er statspolitisk pluralisme fraværende eller sterkt omskrevet. Mange land i denne kategorien er direkte diktaturer. Noen formelle institusjoner for demokrati kan eksistere, men disse har lite substans. Valg, hvis de skjer, er ikke frie og rettferdige. Det er mangel på respekt for overgrep og krenkelser av borgerrettigheter. Media er vanligvis statseide eller kontrollert av grupper knyttet til det herskende regimet. Det er undertrykkelse av kritikk av regjeringen og gjennomgripende sensur. Det er intet uavhengig rettsvesen. Hybridregimer: Valg har betydelige uregelmessigheter, som ofte hindrer dem i å være både frie og rettferdige. Regjeringspress på opposisjonspartier og kandidater kan være vanlig. Alvorlige svakheter er mer utbredt enn i feilaktige demokratier – i politisk kultur, funksjon av regjering og politisk deltakelse. Korrupsjon har en tendens til å være utbredt og rettsstaten er svak. Sivilsamfunnet er svakt. Vanligvis er det trakassering av og press på journalister, og rettsvesenet er ikke uavhengig. Fungerende demokratier: Land der ikke bare grunnleggende politiske friheter og borgerrettigheter respekteres, men som også har en tendens til å bli understøttet av en politisk kultur som bidrar til demokratiets blomstring. Regjeringens funksjon er tilfredsstillende. Media er uavhengige og mangfoldige. Det er et effektivt system av sjekker og saldoer. Rettsvesenet er uavhengig og rettslige beslutninger håndheves. Det er bare begrensede problemer i funksjonen av demokratier. Det er ikke funnet noen kilder som tar for seg forholdet mellom ulike nasjonale styringssystemer og deres respektive evner til å gjennomføre nasjonale tiltak for å bidra til å redusere utslipp av klimagasser, slik at det kan leveres på ned mot +1,5 grader. Settes fungerende demokratier (12% av verdensbefolkningen) opp imot autoritære regimer (31,7%) når det gjelder evne til å kunne levere på dette, er brennende bildekk på Europas hovedgate, i utgangspunktet en protest mot klimatilpasset prising av drivstoff til biler, ett av mange eksempler på at fungerende demokratier fungerer dårlig i klimasammenheng.

Fungerende demokratier vil bli satt under kraftig press i klimasammenheng fra store velgergrupper og medier grunnet beslutningsvegring, skiftende parlamentariske flertall med ulike prioriteringer og økende politikerforakt. 166

Autoritære regimer vil ha bedre forutsetninger til å levere på klimautfordringene enn demokratiene, på grunn av større beslutningsevne og sterkere gjennomføringskraft.

UNITED NATIONS FRAMEWORK CONVENTION ON CLIMATE CHANGE, UNITED NATIONS 1992: “States have, in accordance with the Charter of the United Nations and the principles of international law, the sovereign right to exploit their own resources pursuant to their own environmental and developmental policies, and the responsibility to ensure that activities within their jurisdiction or control do not cause damage to the environment of other States or of areas beyond the limits of national jurisdiction.” Klimakonvensjonen fremhever statenes suverene rett til å utnytte egne ressurser, herunder klimaskadelig energi, og deres ansvar for at dette skjer på en måte som ikke er til skade for andre land. Ingen konvensjon sier noe om konsekvensene av skade påført andre. Figuren på neste side viser at verden under ett har nesten tredoblet sine utslipp og kun kan vise til redusert vekst i utslippene mot 2030. Av de 7 «slemmeste» er det kun EU med sine 28 land som viser evne til moderat reduksjon i utslipp mens Russland forventes å doble sine. Figuren viser de 7 statene som slipper ut mest klimagasser. 6 av disse*, India holdt utenfor, står for

167

Klimastormaktene • 36,1 % av verdensbefolkningen • 56.9 % av verdens samlede utslipp, • 71.6 % av verdens samlede produksjon av varer og tjenester (BNP) og • 74% av verdens forsvarsbudsjett når kun vetomaktene i FN* USA, Kina, Frankrike og Storbritannia (NATO) og Russland inkluderes.

Forholdstallene for disse 6 landene mellom andel av verdensbefolkning i forhold til utslipp av klimagasser i forhold til BNP, er på 1 til 1,5 til 2. Ingen trenger å slippe ut 50% mer, for å produsere dobbelt så mye varer og tjenester til fordel for sin andel av befolkningen. Dette innebærer at en eksportorientert økonomi er en klimainvadering av andre land, fordi atmosfæren tilhører alle; noe de invaderte landene ikke kan beskytte seg mot. FNs vetomakter med sine våpenarsenaler er verstingene. Neppe noen ny og uventet erkjennelse.

168

I den andre enden av skalaen finner vi land som ikke har hatt den samme velstandsutviklingen som USA og EU, slik tall fra Afrika illustrerer.

Afrika • 16 % av verdensbefolkningen • 4 % av verdens samlede utslipp, • 3% av verdens BNP Dette kan også illustreres slik:

• Høyinntektsgruppen utgjør 16% av verdensbefolkningen og står for 38% av utslippene. • Lavinntektsgruppen: 9% av befolkningen og står for 0,5% av utslippene. Kilde: World in Data Og landenes vilje til å levere ned mot +1,5 grader kan belyses slik:

• Basert på landenes uforpliktende løfter, er verden på vei mot + 3,2 °C temperaturøkning. • G20-landene står for 78 % av alle utslipp, men 15 har ikke forpliktet seg til en tidslinje for netto null utslipp. Kilde: IPPC, Emisson Gap Report 2019

En realpolitisk tilnærming tilsier følgende: Kina, Russland og USA har bygget sine hegemonier på maksimal utnyttelse av egne, og kontroll over andres klimaskadelige energiressurser; noe resten av verden har gjort seg mer eller mindre avhengige av. Storskala global introduksjon av klimavennlig energi (vind, vann, sol, bio, kjernekraft) kan alle stater bygge til eget bruk. Dette vil redusere deres energiavhengighet av stormaktene og derved bidra til å endre den geopolitiske maktbalansen. Men: Stabilisering av verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader vil ikke være mulig, med mindre stormaktene går «all in» vel vitende om at det på sikt vil undergrave deres roller som stormakter. Ole Brumms «ja takk, begge deler» er ikke et alternativ, slik Donald Trump, Xi Jinping, Vladimir Putin og to–tre andre viktige statsledere ser ut til å mene pr. dato. 169

EU, som den fjerde hovedaktøren, gjør mye rett i utformingen av sin klimapolitikk, «Green Deal», men mangler troverdighet når det gjelder evne til å iverksette felles tiltak av langsiktig karakter. Svekkede statsfinanser grunnet de økonomiske virkningene av koronapandemien vil gjøre iverksetting enda mer krevende. Dessuten står EU under ett kun for 9 % av de globale utslippene.

Der det er sammenlignbare tall, er det en markant økning fra 2013 til 2018 når det gjelder folks oppfatning av klimaendringer som en alvorlig trussel, men statsledere i USA og Russland har større manøvreringsrom i forhold til egne innbyggere enn i land som Frankrike og Tyskland, når det gjelder politisk håndtering av klimautfordringene. Tallene for Sør-Afrika er typiske for land med mindre utviklede økonomier.

Karbonnøytralitet innen 2050 forutsetter at Kina, Russland og USA går «all in» for karbonnøytralitet 2050 sammen med EU og India. Dette forutsetter felles erkjennelse av at det er en eksistensiell nødvendighet. «De tre» vet at dette på sikt vil svekke deres roller som stormakter som delvis bygger på fossile energihegemonier. – Men innbyggernes holdninger til temaet må bli tydeligere slik at statslederen innser at deres maktposisjoner er betinget av at det leveres på relevante utslippsmål. 170

5.2.3. Foretak

“The secret to change is to focus all your energy not on fighting the old, but on building the new.” Socrates, d. 399 f.Kr. • Historikk • Status • Klima

Historikk På det amerikanske nettstedet thetoptens.com kan enhver stemme på «the greatest things the human race has ever done or made.» Listen ser slik ut: 1. Månelandingen i 1969, gjort udødelig ved Neil Armstrongs (d. 2012) «det er et lite steg for et menneske, men et stort sprang for menneskeheten», var en gigantisk teknologisk prestasjon. 2. Elektronikkens verdenserobring gjort mulig av mikroprosessorene (1971) førte til en system- og produktrevolusjon der alt ble enklere, raskere og billigere. 3. Erobringen av luftrommet med første flyving over Atlanteren i 1919. (Britene Alcock og Brown) revolusjonerte forholdet til tid og avstand. 4. Ilden inkludert varme som nødvendighet i livsviktige funksjoner. 5. Skrivekunsten som hjelpemiddel til å dokumentere, samle og videreformidle viten. 6. Fotografering som kulturbærer. (1820-tallet) 7. Kvanteteorien for forståelse av universet (Max Planck 1900) 8. Evolusjonsteorien for forståelse av våre røtter. («Artenes opprinnelse» Charles Darwin 1859) 9. Musikk 10. Vaksinasjon 11. Internett

171

Andre nettsteder fremhever FN og FNs menneskerettighetserklæring (1948), demokratiet, Berlinmurens fall (1989), jernbane (1820-tallet) og moderne skipsfart (første dampskip 1807), elektrisitet, oljeutvinning, forbrenningsmotoren, hjulet, telefonen, kunstverk (Mona Lisa, Pietá). Det meste av menneskehetens største nyskapinger avstedkommer direkte eller indirekte utslipp av skadelige klimagasser; noen av verstingene er blant disse. God grunn til å merke seg at det kun er kvante- og evolusjonsteoriene som kan hevdes å være klimanøytrale. Og det er i sum levert bra når dette måles i kroner og øre; en eventyrlig velstandsvekst i snart 200 år. Verdens 41.000 børsnoterte selskap står bak mye av denne veksten; flest i India (5065), USA (4.397), Japan (3,652), Kina (3.484) og Canada (3.330). Ellers har Spania, Sør-Korea, Hong Kong og Australia hver mellom 2000 og 3000. I sum har disse landene ¾ av alle børsnoterte selskap. Så hører det med til statistikken at verdens 10 største selskap, for noen år siden, sto for 71% av alle utslipp av klimagasser.

Historisk sett har foretak, les gjerne kapitalismen i så vel statlig som privat regi, levert på sitt formål: vekst i verdiskaping målt i økonomiske termer. Dette skjer innenfor de til enhver tid gjeldende lover og regler som settes av myndigheter, i bransjen og internt i foretaket. Hensynet til klima og til global oppvarming har ikke vært en del av rammebetingelsene, og kan ikke være det hvis det går på bekostning av evne til å levere på eget formål. Derfor er det nødvendig at klimahensyn betaler seg!

172

Status Masseproduksjon og globale merkevarer er den økonomiske vekstens lydigste tjenere. Dette er noen av bidragene målt i antall produserte enheter i 2019 Kilde: Worldometers 31.12.2019 kl. 10.58

• • • •

biler 67.637.292 datamaskiner 352.054.130 sykler 139.435.002 aviser trykt i dag 216.483.530

Og dette skjer med digitalisering som hoffleverandør (antall pr. dag) • internettbrukere 4.433.543.982 • e-poster sendt 117.053.372.902 • Google-søk 3.138.121.782 Da kan det ikke forbause at de to største bedriftene i verden etter omsetning, før IT-selskapenes inntreden, var to oljeselskap. Det tredje er en dagligvarekjede, med ytterligere 5 oljeselskap blant topp 10. Kilde: Fortune global 500 2012

1. Royal Dutch Shell 2. Exxon Mobil

Masseproduksjonens tilhørende merkevarer domineres av ti konserner som eier omtrent alle tilgjengelige merkevarer, illustrert ved to: • Unilevers (Britisk/hollandsk) produkter selges i 190 land og kjøpes på en gitt dag av 2 milliarder kunder. Kilde: Unilever • Toyota produserer biler og bildeler i 26 land og selges i mer enn 170 land. Sett i forhold til hva som årlig investeres i næringsvirksomhet, og verdiene av alle børser i verden, utgjør «bra for både kapitalen og for klima», den grønne sektoren, en ubetydelig andel. (På Oslo Børs vurderes grønn sektor til under 10 % av totalverdien). Når IEA i sin «World Energy Investment 2019» rapporterer at investeringene i fornybar energi, den viktigste sektoren for å kunne levere på +1,5 grader, har stagnert, og

173

i 2018 kun utgjør 35% av verdens totale investeringer i energisektoren, er det lite som tilsier at andre viktige sektorer leverer bedre. Og rapporten konkluderer med «at det er lite som tyder på et trendskifte når det gjelder allokering av kapital som reflekterer det globale behovet for energieffektivisering og fornybar energi.»

I gigantenes verden er det som for kjøpmannen på hjørnet, en enkel læresetning som gjelder: overlevelse på lang sikt er betinget av at det går bra nok på kort sikt.

Klima Foretak skal levere konkurransedyktig avkastning på investert kapital og kapitaleiere investerer kun der de kan forvente å få konkurransedyktig avkastning. Slik er det, og slik må det være, også av hensyn til klimaet. – Kapitalen går grønt når grønt betaler seg! Med dette som bakteppe, at summen av alt må betale seg, kan foretakenes medvirkning når det gjelder å gjennomføre tiltak som kan redusere utslipp av klimagasser, summeres opp slik: «Alle» foretak … • … private og offentlige, tilpasser seg de til enhver tid gjeldende rammebetingelser. Hvis dette ikke betaler seg, vil foretaket opphøre. •

… vil bedre driftsresultatet ved energiøkonomisering; bruke mindre og kjøpe smartere.

•

… vil kjøpe klimavennlig fremfor klimaskadelig energi, hvis klimavennlig er tilgjengelig og konkurransedyktig.

• … vil gjennomføre klimarelaterte tiltak hvis omdømmeverdien, målt som økning i salgsbidrag, er høyere enn tilhørende kostnad. • … som forvalter kapital vil skygge unna posisjoner med for høy klimarisiko, til fordel for posisjoner som gir klimagevinst. 174

• vil gjennomføre pålagte klimatilpasninger, med mindre kostnaden ved å avstå blir mindre enn kostnaden ved å gjennomføre. Ingen foretak som i sin virksomhet er direkte eller indirekte avhengig av utslipp av skadelige klimagasser, vil overleve på sikt.

Stabilisering av verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader, er dømt til å mislykkes hvis «policymakers» ikke gjør bærekraft attraktivt for næringslivets mega-aktører. Samtidig er mega-aktørene dømt til å mislykkes på sikt, hvis de kun prøver å levere på «bra for kapitalen». Dette er et skjebnefellesskap.

To næringslivssektorer må kommenteres spesielt. • Kapitaleiere- og forvaltere må bygge klimarisiko inn i sine modeller for risikostyring, som i praksis innebærer opp- eller nedjustering av verdiene av ethvert tilgjengelig investeringsobjekt, hensyn tatt til grad av klimaeksponering. Riktig håndtert vil dette føre til at kapital kanaliseres fra klimaskadelig til klimavennlig virksomhet, fordi det betaler seg. – I så måte «er klimarisiko et av de områdene innen risiko som er minst kjent og som er minst håndgripelig, men som potensielt har størst risikoelement.» (Risikodirektør Dag Huse, Oljefondet til E24, februar 2018.) • Produsenter av ny klimavennlig energi, av «grønn» elektrisitet, har en helt sentral rolle i arbeidet for å stabilisere ned mot +1,5 grader. Den klimaskadelige energien som skal fases ut, står for 72% av alle utslipp av klimagasser. Dette krever at antallet nye, klimavennlige energiprosjekter må mangedobles i løpet av dette tiåret, være seg sol-, vind-, vann- og biokraft, blått og grønt hydrogen, kjernekraft, syntetisk drivstoff, karbonlagring m.m. Her dreier det seg globalt sett om få aktører, ofte statseide, med høy industriell kompetanse. Eieres prioritering av høy løpende kontantavkastning fremfor høy bærekraftig selskapsverdi, og lederes lojalitet til dette, gir for lite handlingsrom i forhold til både selskapenes potensial og hva som trengs for å oppnå karbonnøytralitet. 175

Riktig vekting av klimarisiko er en nødvendig forutsetning for riktigst mulig verdsettelse av alle investeringsobjekter. Gitt at dette kommer på plass, vil kapital ikke være noen knapphetsfaktor for finansiering av ny klimavennlig energikapasitet, fordi klimavennlig vil utkonkurrere klimaskadelig. Slik må det bli, fordi det er vanskelig å se for seg en fremtidig prising av energi uten at alle kostnader, også utslippskostnadene, betales direkte av og i næringskjedene og deres respektive markeder.

Uten riktig prising av finansiell klimarisiko, kan det i nær fremtid oppstå en global finanskrise av ukjente dimensjoner. Det vil skje hvis klimaskadelig energi må forbys samtidig som kapasiteten for klimavennlig ikke er tilstrekkelig utbygget. Riktig prising av klimarisiko er nødvendig, grunnet skjebnefellesskapet mellom finans- og energiaktørene. Det vil føre til gradvis utfasing av klimaskadelige prosjekter, til fordel for bærekraftige. Samtidig vil klimavennlige energiprosjekter bli konkurransedyktige, slik at kapitaltilgang ikke blir en knapphet. Dersom man skal unngå en finanskrise, må slike endringer skje gradvis. Derfor haster det å få på plass riktig prising av finansiell risiko.

5.2.4. “Folk flest”

“A nation’s culture resides in the hearts and the soul of its people.” Mahatma Gandhi, indisk statsmann, drept 1948

176

• Historikk • Status • Klima

Historikk Historikken kan sammenfattes slik: Vi blir flere, derfor bruker vi mere og derfor dør det mange og stadig flere, grunnet klimaendringer. Vi blir flere: Kortversjonen av figuren under tilsier at vi blir altfor mange. Rundt regnet en dobling av verdensbefolkningen i løpet av dette århundret gjør det, logisk nok, nødvendig med mer enn en dobling av matvareproduksjonen i perioden, hvis alle skal bli mette hver dag.

177

14. juli 2020 offentliggjorde det anerkjente britiske forskningsmagasinet The Lancet Medical Journal et omfattende forskningsarbeide, som nyanserer og modererer FNs framskrivning av verdensbefolkningen mot 2100. Estimatet er at det vil bli 8,79 milliarder mennesker på jorden i 2100, hvilket er 2 milliarder færre enn FNs anslag. Mens FN baserer seg på at hver kvinne over tid vil føde 1,8 barn i gjennomsnitt, baserer dette studiet seg på et gjennomsnitt på 1,5. Studiens hovedforfatter, Christopher Murry ved University of Washington begrunner dette med at kvinner vil velge å få færre barn grunnet mer utdanning og bedre tilgang på prevensjon. (Til figuren: met = Contraceptive methods, SDG = UN Sustainable Development Goal.)

I henhold til FN er det 7,8 milliarder mennesker i verden i 2020. Det er, mildt sagt, en viss forskjell på en økning mot 2100 på 40% slik FN antar, og på 13% som dette forskningsarbeidet kommer frem til, når det sees i sammenheng med tilhørende verdens totale forbruk av varer og tjenester og tilhørende utslipp av klimagasser.

178

Og derfor bruker vi mer: «Konsumerisme», for de fleste en nøkkel til «det gode liv», er en av de mest dominerende, globale kreftene for styring av enkeltmenneskets adferd og slår inn på tvers av religion, klasse, kjønn, etnisitet, ideologier, styresett og nasjonalitet. Det tyvende århundres introduksjon av «konsumerisme» som en sosial og økonomisk samfunnsorden, er på toppen av forfatterens «historiske topp 10»liste og kjennetegnes ved kjøp av produkter og tjenester, kommersielle som ideelle, i stadig økende mengder og variasjoner. Konsumerismen inkluderer millioner av næringskjeder fra råvarer, produsent og distributør via kjøp til forbruker som ikke kun blir flere, men også får mer å kjøpe for, slik figuren under viser.

179

Men det er som kjent tre former for løgn, «Lies, damned lies and statistics» (Benjamin Disraeli, britisk statsmann, d. 1881). Disse globale gjennomsnitts-tallene skjuler dramatiske forskjeller mellom ulike regioner, der forskjell i utvikling av levestandard er megastor, slik figuren nedenfor viser.

Det er velkjent at veksten i verdensbefolkningen har avgjørende innflytelse på utslipp av drivhusgasser og derved økning i verdenstemperaturen. Det er ikke like kjent at økningen mot 2010 kan bli 2 milliarder færre enn FNs anslag. Det viktigste er at de forhold som i størst grad påvirker utviklingen, kvinners utdannelse i de fattigste regionene, lar seg påvirke. Utfordringen er å finne bærekraftige løsninger som sikrer fremgang for de som trenger det mest; et ansvar for de rike regionene som bidrar mest til klimaendringene. 180

Og derfor dør det flere: «The Big Smog of ‘52, også kalt «The Killer Smoke of 1952», var en alvorlig luftforurensing som rammet London i desember 1952. En periode med kaldt vær, i kombinasjon med en antisyklon og vindstille, akkumulerte luftbåren forurensing for det meste fra kullfyring og dannet et tykt teppe av smog over byen». Kilde: Wikipedia I løpet av de fem dagene i desember 1952 døde mer enn 4.000 mennesker, også anslått til opp imot 12.000, mens 150.000 ble innlagt på sykehus. Tusener av dyr døde også. WHO statistikk over «underliggende dødsårsak» baserer seg på legers utstedelse av dødsattest, og regelverket tillater kun angivelse av en årsak. Den fanger opp en slik hendelse som denne på samme måte som dødsfall som en følge av slikt som skogbranner i California og i Australia, men det er ingen statistikk som fanger opp bakenforliggende årsaker til kullfyringen, skogbrannene eller en rekke andre definerte underliggende dødsårsaker. Det foreligger med andre ord ikke et entydig statistisk grunnlag som kan si noe om klimaendringer som årsak til død, men enkel logikk tilsier at uten kull ville det hverken vært noen «Killer Smoke» i London i 1952, eller noen faretruende globale klimaendringer.

Dødsfall som en følge av luftforurensing og årsakene til de pågående klimaendringene er sammenfallende; begge er konsekvenser av bruk av fossile energikilder, med tilhørende utslipp av klimagasser. Overgang til fornybar energi vil redusere luftforurensingene vesentlig og derved også antall dødsfall som følge av dette. Dødsfall som en følge av luftbåren forurensing er derfor en god målestokk på konsekvensene av dagens utslipp og på hva verden har i vente dersom det ikke sikres karbonnøytralitet innen 2050.

181

Status Tabellen nedenfor viser ulike årsaker til redusert livskvalitet, rangert etter antall år med redusert livskvalitet for verdensbefolkningen. Utendørs luftforurensing konkurrerer med overvekt om tredjeplassen, etter høyt blodtrykk og røyking.

182

Tabellen nedenfor viser antall døde, etter selvvalgte konsekvenser av «jakten på det gode liv» og utviklingen over de siste knapt 30 årene. Kilde: University of Oxford Antall døde pr. år i 2017 og økning fra 1990 på grunn av • • • •

Røyking Fedme Alkohol og narkotika Luftforurensing, ute

7,1 mill. 4,7 mill. 3,4 mill. 3,4 mill.

+ 25% +119% +110% + 59%

Mens død grunnet røyking, fedme og rusmidler, i sum 15,2 millioner døde i 2017, er konsekvenser av selvvalgt livsstil, er utendørs luftforurensing deler av den prisen som betales for å skape det økonomiske grunnlag det gode liv bygger på; en klimakostnad. Røyking, fedme og rusmidler inngår i gruppen livsstilssykdommer som er en samlebetegnelse for sykdommer eller lidelser et menneske kan få, som et resultat av egen livsstil. Disse tre fenomenene har det til felles at det er en direkte kobling mellom hva du selv velger, og hvilke helsemessige konsekvenser slikt forbruk kan få. Hva konsekvenser av røyking angår, er det forsket på og informert om disse sammenhengene i stor skala. Antall røykere i verden har gått ned, men kun fra opp mot 30% til ned mot 20%, og folk bosatt hos stormaktene ligger over globalt gjennomsnitt. Hva overvekt angår, og tidlig død som en følge av dette, er utviklingen dramatisk. God og mye mat er åpenbart viktig i «jakten på det gode liv», rusmidler likeledes. Over en periode på 40 år har andelen overvektige i USA økt fra 40% til 70%. Russland og Europa har tilsvarende nivå og utvikling. Afrika, Kina og India har samme utvikling, men fra et langt lavere nivå. Til tross for at folk flest vet hvor skadelig røyking, overvekt og rusmidler er for helsen, med for tidlig død som utfall for millioner hvert år, er det likevel svært mange som ikke tar dette inn over seg; «Jeg liker det. Kanskje skadelig for andre, men ikke for meg», er åpenbart holdningen hos milliarder av mennesker. Liten tvil om at velstandsutviklingen har skadevirkninger milliarder ikke tar hensyn til. Summen av de tre valgte livsstilssykdommene dreper like mange hvert femte år, som antallet som døde under den andre verdenskrig i løpet av fem år.

183

Velstandsutvikling, drevet av jakten på det gode liv for fattig og rik, fører med seg selvvalgt adferd hos milliarder som gir høy risiko for dårlig helse og tidlig død. Dette til tross for at sunn fornuft tilsier noe annet, og at alternativene burde være mer attraktive. Heller ikke trussel om straff trumfer lyst, når lysten er sterk nok. Også hva klimaskadelig adferd angår. Det bare er slik!

«Luftforurensing ute» som en «underliggende dødsårsak» med utslipp av klimagasser som bakenforliggende årsak, er anslått til å medføre 3,4 millioner dødsfall årlig (2017) uten at dette fører til noen særlig utbredt krisestemning «her og nå», som for koronapandemien. Kilder har anslag opp mot 7 millioner når det legges inn flere bakenforliggende årsaker. Til sammenligning kan koronapandemien over sin første 12-måneders periode kanskje passere 2 millioner (0,6 millioner pr. ultimo juli 2020). Dette har avstedkommet en «her og nå»-opplevelse av krise, uten sammenligning etter andre verdenskrig. Andre kilder anslår antall dødsfall som en følge av klimaendringene som «konservativt anslått til 250.000 årlig». Forskjellen ser ut til å ligge i bruk av kun underliggende, eller også bakenforliggende dødsårsaker i beregningsmodellene.

En av hovedgrunnene til at klimaendringene ikke oppfattes som «klimakrise her og nå», er at antallet døde som en følge av klimaendringene med tilhørende årsaker hverken er tilfredsstillende definert, kvantifisert eller kommunisert. Vi har en «klimakrise her og nå» fordi antall liv som ville ha blitt reddet årlig med en bærekraftig verdensorden, er på nivå med andre verdenshistoriske hendelser betegnet som «kriser».

184

Klima I hvilket omfang folk flest vil utføre en gitt handling, så som kjøp av et produkt eller gjøre klimafornuftige valg, er avhengig av tre sammenkoblede påvirkningseffekter: • Kjennskap til, i forstand «har hørt om» • Anerkjennelse/aksept som en følge av tilført kunnskap • Handling, i forstand tilsiktet adferd Kan illustreres slik: 78 % av markedet har hørt om produkt NN, 52 % anerkjenner det som et godt valg og 14 % har kjøpt det. Eller illustrert slik: 87 % av innbyggerne har hørt om global oppvarming, 52 % mener det er en alvorlig sak og 14 % har besluttet tilsiktet adferd. Kjennskap: 20 år gamle data viser store forskjeller mellom land når det gjelder kjennskap til temaet global oppvarming, fra ned mot 40% i fattige land i Afrika til opp mot 80 % i rike land. Nyere data om kjennskapsgrad er ikke funnet, men det kan antas at Greta Thunbergs opptreden på FNs talerstol 21. september 2019, ga et betydelig løft med hensyn til «har hørt om», slik at dette ligger på et høyt nivå i hele verden. Anerkjennelse/aksept: Tabellen på neste side angir hvor mange som anser klimaendringene som et alvorlig problem. Lavest for Kina med lave 18% og høyest for Latin-Amerika med høye 74 %. Spredningen er stor. Nivået totalt sett lavt (Global Median 54 %), muligvis høyere i 2020 enn for fem år siden. Handling: Dersom man mener at klimaendringene kan skade en selv, er det god grunn til å tro at man også vil gjøre noe for å forhindre at man selv blir skadet. Kolonnen til høyre sier noe om dette. Igjen er det Kina som kommer ut lavest, med beskjedne 15 % som mener endringene vil skade en selv. Høye 63 % i LatinAmerika og 61 % i Afrika. Også her er nivået totalt sett lavt (Global Median 40 %), sannsynligvis høyere fem år senere.

185

Når godt under halvparten av verdensbefolkningen mener klimaendringene vil skade en selv, er det også under halvparten som vil endre adferd, enn si betale for å unngå klimaendringer.

Enkeltmennesket, nesten uansett rolle, er ikke vant med å ta viktige avgjørelser nå når konsekvens av ikke å ta avgjørelsene ligger 15 til 30 år frem i tid, slik tilfellet er når det gjelder tiltak for å motvirke global oppvarming. Slike avgjørelser blir enda mer krevende når det innebærer reduserte muligheter til å ta del i det gode livet og når «vær og vind» oppleves som greit nok, selv om det regner og blåser en del fra tid til annen. Den folkelige tilnærmingen kommer godt til uttrykk i utsagn som: «Slik har det alltid vært!», «Det går nok bra, skal du se!», «Tiden leger alle sår!», «La oss ta tiden til hjelp!», «La oss skynde oss langsomt!» og «Hastverk er lastverk!». Konsekvensene av å «la det swinge, la det rock and roll» når det gjelder global oppvarming, kan bli en forverring av livskvalitet. Dette kan måles som antall år med selvforskyldt og uforskyldt kvalitetsforringelse grunnet uten- og innendørs 186

luftforurensing vil konkurrere med fedme om tredjeplassen av verstingene, med rundt 150 millioner tapte gode år årlig. Opp imot «la-det-bare-skure-og-gå»-holdningene, er det over hele verden enkeltmennesker som engasjerer seg i klimasaken; noen mer enn andre, slik som Greta Thunberg. Motivene for dette belyses godt av følgende: “Two moral values, compassion and fairness, influence willingness to make personal choices to mitigate climate changes impact in the future”, fremgår det av forskning fra Cornell University, USA, referert i ScienceDaily. Det er personlige verdier som medfølelse og rettferdighetssans som er sterkest styrende for klimaengasjement, ikke frykten for en global klimakrise som en gang i fremtiden kan få alvorlige følger for en selv, barn og barnebarn. Tilnærmingen er mer relatert til idealisme til fordel for andre, enn realisme knyttet til egen hverdag og egen fremtid. At tidshorisonter frem til krisen tar tak i oss ligger langt utenfor hva de fleste er vant med å forholde seg til, har også andre konsekvenser: • Politikere velges/utpekes for få år av gangen, og forslag om tiltak som reduserer livs- og levestandard pleier ikke å gi god velgeroppslutning. Hverken Vladimir Putin eller Angela Merkel var «på vakt» da FNs klimakonvensjon ble vedtatt. Italia har hatt 65 regjeringer etter den andre verdenskrig og frem til 2018. • Bedriftsledere skal levere beretning, og bedømmes av eiere, for hvert enkelt regnskapsår og få belønnes i dag for noe som kan vise seg å være fornuftig på 15 til 30 års sikt. • Folk flest får lønn hver måned, tidsklemma dreier seg om å få døgnet til å strekke til for familiens daglige gjøremål og få nyttårsløfter overlever januar (samme år). Avstanden i tid mellom når det blir for varmt og når det må reageres for å forhindre at det blir for varmt, kan være for stor til «her-og-nå» å erklære «krig mot vår usynlige fiende, de skadelige klimagassene». Og når den kollektive kriseopplevelsen oppleves som sterk nok til å mobilisere motkreftene, kan det vise seg at endringsprosessene er selvforsterkende og irreversible og at vi har tapt krigen mot den usynlige fienden. 187

Derfor kan «den avsiviliserte, varme epoken» bli denne generasjonens overlevering til de neste. Tidshorisonter frem til krisen tar tak i oss er en horisont langt ut over hva de fleste er vant med å forholde seg til.

Kortsiktighet og egennytte, drevet av konsumerismens iboende kraft, trumfer langsiktighet og samfunnsnytte fordi avstand i tid til det blir altfor varmt er for fjern og fordi streben etter det gode livet her og nå er for sterk. Når det gjelder håndteringen av global oppvarming er derfor enkeltmenneskets grunnleggende drivkrefter en del av problemet, ikke av løsningen. Sees kunnskaps- og aktivitetsnivå i sammenheng, fremkommer det fire rollemodeller hva forhold til klimaendringer angår, slik figuren under illustrerer.

188

Den globale folkeopinionen beveger seg i retning «Kan mye/gjør mye», og antagelsen er at jo mer folk vet, jo mer vil de gjøre, hva enten det er i rolle som konsumenter eller ved utøvelse av borgerrettigheter, så som å streike på fredager eller å bruke en stemmeseddel ved valg. «Fatalistene» og «Populistene» lar seg i liten grad flytte, men «Den gemene hop» som gjør lite fordi de kan lite, kan bli et aktivum for det grønne skiftet, gitt at motviljen mot å bli informert kan brytes ned. Som tidligere påpekt er det lov å håpe at koronapandemien leder til det som er benevnt som et «geo-sosialt paradigmeskifte»; at en bærekraftig, global landsby oppfattes som nødvendig av hensyn til ens eget superego.

COVID-19-viruset utgjør en felles trussel for liv og helse her og nå som det er i egen og andres interesse å eliminere, og som krever korte responstider. Egen forsakelse står i forhold til egennytten. Medvirkning til «grønn omstilling» er avhengig av tilsvarende holdninger; det må oppleves at det betaler seg på en eller annen måte.

189

5.2.5. Lederskap

“Lederskap er en eksponert sammensmeltning av strategi og personlighet.” JMBG. • Globalt lederskap i praksis • Klimalederskap i praksis

Globalt lederskap i praksis Sett i humanitær sammenheng har vi i løpet av de siste 100 årene stått overfor fire fundamentalt ulike typer humanitære kriser, med svært ulike «skurker» og «helter». • Den andre verdenskrig der Adolf Hitler var den store «skurken» og Winston Churchill, Franklin Roosevelt og Josef Stalin «heltene». • Nasjonale tyrannier, der Josef Stalin med sin ekstreme maktkonsentrasjon i Sovjetunionen og Mao Zedong med sin maoistiske indoktrinering var «skurker»; begge med flere millioner drepte i sin regjeringstid og uten etterfølgende «helter». • Klimaendringene der «alle» er «skurker» og ingen fremstår som helter. • Koronapandemien der COVID-19 er den globale «skurken» og der hvert land har sine egne «helter» og «skurker». Hva koronapandemien angår, har verdenssamfunnet to humanitære organisasjoner som kunne, men ikke tok et globalt lederskap der og da. • Verdens Helseorganisasjon (WHO) ble informert om COVID-19 den 31.12.2019. Den 11.03.2020, 11 uker etter, ble spredningen erklært som en pandemi. WHOs håndtering av pandemien så langt, ser ut til å være administrativt uklanderlig. Generalsekretæren heter Tedros Adhanom. 190

Hans eksponerte og personifiserte lederskap er fullstendig fraværende. WHO er underlagt FN. • FNs generalsekretær, som heter António Guterres, ser også ut til å ha håndtert pandemien administrativt uklanderlig, men hans tilstedeværelse i det offentlige rommet er knapt nok synlig.

Andre verdenskrig gir det eneste eksemplet i nyere tid på et personifisert og eksponert globalt lederskap med en human, verdibasert agenda og ble mobilisert hurtig, fordi en mektig fiende var i ferd med å vinne krigen der og da. Beslutningsevne og handlekraft var nødvendig for å vinne krigen. Selv om koronapandemien ikke har samme eksistensielle dimensjon, er den alvorlig og global og ville vært tjent med synlig, globalt lederskap som viste vei. Hverken WHOs eller FNs lederskap stilte opp på dette.

Klimalederskap i praksis Det nærmeste vi har et globalt lederskap for håndtering av klimautfordringen, er knyttet til FNs klimaregime. Først FNs klimaregime: • FNs generalsekretær leder en portefølje på 15 humanitære «agencies», som alle krever oppmerksomhet. Det er et bærende organisasjons-teoretisk prinsipp at en konsernleder må være i stand til å «ta på» sine suksesskriterier. Samtidig vil de fleste mislykkes, hvis det gapes over for mye. FNs generalsekretær har hverken kapasitet eller kompetanse til å utøve globalt, strategisk lederskap i klimasammenheng. Det sier det meste at generalsekretæren i desember 2019 fant det nødvendig å invitere statsledere til Climate Action Summit i New York, fordi nasjonalstatene i sum ikke var i nærheten av å levere på intensjonene i Parisavtalen (COP 21, 2017). Blir 191

ikke enklere når COP 26 i 2020, planlagt i Glasgow, er utsatt til 2021 på grunn av koronapandemien. • COP-ene, altså klimakonferansene, har en leder for hver konferanse; en person som kun huskes etter dette året av familie og nære venner. «Klimastormaktene» Kina, USA, EU og Russland står i sum for rundt 60 % av verdens utslipp av klimagasser og måten deres statsledere forplikter seg på i klimasammenheng, sier en del om hvilken vekt, eller mangel på sådan, de legger på tematikken for sikring av egne maktposisjoner. • Xi Jinping, president i Kina, november 2019: Han signerte, sammen med den franske presidenten Emmanuel Macron, en avtale der begge gjentar sine forpliktelser til å levere på Parisavtalen fra 2015. Dette gjør de kun få dager etter at USA formelt trakk seg fra denne avtalen om å bekjempe de globale klimaendringene. • Donald Trump, president i USA, februar 2020, på World Economic Forum i Davos: “To embrace the possibilities of tomorrow we must reject the perennial prophets of doom and their predictions of the apocalypse.” Donald Trump er den eneste statslederen som har trukket sitt land ut av Parisavtalen; noe han meddelte 1. juni 2017. Og kan komme til å reversere rundt 100 klimatiltak i løpet av sine fire år; 70 er effektuert allerede. • Vladimir Putin, president i Russland, desember 2019, på sin årlige pressekonferanse: «Nobody knows the origins of global climate change». 15. oktober 2019 ratifiserte Russland Parisavtalen og presenterte sine utslippsreduserende innsatser av uavhengig faginstans, vurdert som «critically insufficient». (Climate Action Tracker) • Ursula von der Leyen, president i EU. Tale i Strasbourg 27. november 2019, «We do not have a moment to waste on fighting climate change”. “European Green Deal” viser veien til et karbonnøytralt Europa i 2050, med Norge som haleheng. Hvis resten av verden adopterte EUs klimapolitikk ville veien til karbonnøytralitet blitt enklere. Mens Xi Jinpings og Vladimir Putins regjeringstid kan antas å vare gjennom dette tiåret og EUs klimaposisjon er mer system- enn personbasert, er det i USA, blant disse fire, det kan skje endringer. Presidentvalget er 3. november 2020. Ultimo juli 192

2020 viser meningsmålingene et forsprang for Biden i forhold til Trump, på rundt regnet 10 %. Dette er hentet fra E24 og sier mye om hva som kan forventes dersom Biden blir ny president i USA etter valget 3. november 2020. Fra Michael Bloomberg. Grunnlegger og majoritetseier i Bloomberg LP, morselskapet til Bloomberg News. Var borgermester i New York City fra 2002 til 2013, og stilte som kandidat til demokratenes primærvalg foran høstens presidentvalg. Publisert: 21. juli 2020 14:17 Mens myndigheter verden rundt forbereder seg til å bruke store summer på å håndtere de økonomiske konsekvensene av koronaviruset, så har verden nå en enestående mulighet til å gjøre et virkelig krafttak mot klimaendringene, ved å investere i grønn energi og infrastruktur. Denne uken viste demokratenes presidentkandidat at han har skjønt det. Tidligere visepresident Joe Biden har virkelig vist sine ambisjoner når det kommer til kampen mot klimaendringene. I fjor var planen hans å klare en utslippsfri energisektor innen 2050. Nå mener han at målet er mulig å gjennomføre innen 2035. – For de fleste er 2050 ikke før om millioner av år. Planen min er fokusert på å handle nå, dette tiåret, på 2020-tallet, forklarte Biden mandag.»

193

Mye vil se enklere ut når det gjelder håndtering av klima-utfordringen, hvis presidenten etter valget i USA den 3. november 2020 heter Joe Biden. – Både Xi Jinping og Vladimir Putin er bra på å levere på forventning til egne innbyggere på områder som sikrer egne maktbaser. Klimapolitikk kan bli et slikt område. - EU viser beslutningsevne, men lider under svak gjennomføringskraft som blir svekket ytterligere grunnet de finansielle konsekvensene av koronapandemien.

Statsledernes klimapolitiske posisjoneringer må sees i sammenheng med deres stormaktspolitiske prioriteringer og relasjoner, og i så måte er bildet ikke særlig oppløftende: • Kina og USA: Mye er avhengig av hvorvidt disse to stormaktene vil samarbeide eller motarbeide hverandre. Status 2020 er at de er gode på å motarbeide hverandre. Handelskrig og krig i finans- markedet sammen med disputt om Taiwan, Hong Kong, Kinas territorielle krav i Sør- og Østkinahavet og USAs rebalansering mot Asia og nå også COVID-19, illustrerer dette. Mye vinnes ved en revitalisering av et felles konsultasjonsforum for de to, slik det ble annonsert av respektives statsledere i 2009. • Russland og USA står på hver sin side i flere konflikter i verden, og forholdet har vært dårlig i lengre tid. Russland har reagert sterkt på amerikanske sanksjoner etter at landet hærsatte Krimhalvøya; USA på Russlands innblanding i amerikansk valgkamp. Atomnedrustning, Irans atomprogram og Venezuela er krevende temaer. Men partene snakker sammen og presidentmøte kan finne sted i Japan, tett før presidentvalget i USA. • Russland og Kina står stadig nærmere hverandre, og partene omtaler i dag sitt forhold som et strategisk partnerskap. Mye drives frem av et felles 194

fiendebilde mot USA og EU. Kina er Russlands største handelspartner med eksport av olje og gass som viktige produkter. • EU har et forholdsvis balansert forhold til og fungerende dialog med så vel Kina som USA og Russland, uten derved sagt at relasjonene er problemfrie. Under ett kan EUs forhold til de tre betegnes som håndterbare og forutsigbare. Det er selvfølgelig en rekke andre nasjonalstater som på ulike måter har innvirkning på hva som skjer på den geo-politiske og klimapolitiske arenaen, særlig India, Japan, Sør-Korea og Nigeria, men det er lite trolig at disse vil legge hindringer i veien for felles løsninger, valgt av disse fire.

Legges det til grunn at karbonnøytralitet ikke kan oppnås uten at Kina, USA, EU og Russland forplikter seg til å ta et felles ansvar, kan det fastslås at relasjonene pr. juli 2020 ikke ligger særlig godt til rette for at dette vil skje. Skiftet fra Obama til Trump representerte også et skifte som svekket USAs forhold til de øvrige stormaktene, og til verden ellers. Legges det til grunn at Joe Biden vinner presidentvalget i USA 3. november 2020, og at han viderefører Obamas internasjonale konsultasjonslinje, øker det sannsynligheten for at disse landene vil ta et felles ansvar for at det oppnås karbonnøytralitet innen 2050. Dersom dette ikke skjer, vil verden trenge en «PLAN B».

195

5.2.6. Samspillet

“Coming together is a beginning. Keeping together is progress. Working together is success.” Henry Ford, d. 1987 Statsledere/myndigheter, foretaksledere/foretak og folk flest er i dag ikke tilstrekkelig sammenkoblet i sitt forhold til klimaendringene, grunnet ulike «mål og middel»-forhold. FNs klimaregime er alene om å eie klimamålet om stabilisering av verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader. Myndigheter, foretak og folk flest har vikarmidlene, men klimahensyn når ikke opp i vurderingen av hva som anses å være til egen nytte. Uten bedre samordning vil • statsledere fortsatt ha begrenset påvirkning når det gjelder klima-tiltakenes omfang og karakter, • foretaksledere fortsatt prioritere kortsiktige resultatforbedringer med lav til moderat prioritering av utslippsreduksjoner, og • folk flest fortsatt prioritere kortsiktig egennytte samtidig som noen vil streike på fredager og brenne bildekk på de fleste av verdens hovedgater, av frustrasjon over mangel på klimatiltak. Vi har kjente eksempler på god samhandling når det trengs, i vår nære historie: De alliertes kamp fra 1939 til 1945 for å vinne andre verdenskrig. «De allierte» var en betegnelse for alle de landene som kjempet mot aksemaktene, fiendene, under den andre verdenskrig. Krigsalliansen ble formalisert ved undertegnelsen av Erklæringen om De Forente Nasjoner 1. januar 1942, undertegnet av 26 regjeringer. De allierte ble involvert i krigen enten på grunn av at de allerede var blitt invadert, eller at de ble direkte truet av invasjon eller bekymret over at fiendene ville kontrollere verden.

196

• Churchill etablerte «The Cabinet War Room» og erklærte i mai 1940: “This is the room from which I will direct the war.” • Operasjon Overlord, iverksatt på D-dagen 6. juni 1944, var de alliertes kodenavn på planen for befrielse av Nordvest• Europa, med Dwight Eisenhower som hovedarkitekt. • For å tvinge Japan til kapitulasjon fattet USAs President Harry S. Truman beslutning om å atombombe Hiroshima og Nagasaki 6. og 9. august 1945. Verdens helseorganisasjon (WHO) estimerer at 12,6 millioner døde av å leve i et usunt miljø allerede i 2012, omtrent som verdenskrigen i gjennomsnitt per år, men uten noen avsluttende D-dag i sikte.

197

FNs klimaregime med forankring i klimakonvensjonen er den eneste aktøren med et genuint klimamål, men fyller ikke rollen som «the misssing link» for å få til bedre samhandling mellom statsledere, foretaksledere og folk flest som forvaltere av de innsatsfaktorene som er nødvendig for gjennomføring av tiltak som fører til utslippsreduksjoner. • Statsledere og statsbærende partier vil mer enn før prioritere kortsiktig bedring av livs- og levestandard for sine innbyggere, på grunn av koronapandemien. • Av samme grunn vil foretak, bedriftsledere og eiere, også prioritere svært kortsiktig for å gjenvinne konkurransekraft og bedre avkastningene på investert kapital. • Av samme grunn vil folk flest i enda større grad enn tidligere prioritere kortsiktig egennytte; ikke minst sikring av jobb og arbeidsinntekter. De fleste aktørene kjenner de langsiktige konsekvensene av for store klimaendringer for miljø, for eget foretak og for en selv, men iverksetting av egne klimatiltak for å motvirke dette, tjener ikke i tilstrekkelig grad egne formål. Dette er vel verdt å merke seg også i klimasammenheng: Når noen sier: «Ja, men…» betyr det som oftest: «Nei, fordi…!»

Det er en lang vei å gå fra å ville, til å oppnå karbonnøytralitet. Derfor trengs det en parallell til Churchills «Cabinet War Room» som et nav for å få samfunnsaktørene til å spille sammen; et senter som kobler mål og midler med beslutningsevne og handlekraft.

198

DEL 6: UTFORDRINGER “Å vite at en er uvitende om fakta, er et viktig skritt frem til kunnskap” Benjamin Disraeli, britisk statsmann, d. 1881

6.1. Lukking av “The Gap” 6.2. Posisjoner for aktørene 6.3. Konsekvensene 6.4. Innsatsfaktorene 6.5. Om å fatte beslutninger 6.6. Tid 6.7. Summa summarum 6.8. Syretesten

199

6.1. Lukking av “The Gap” «Om landene kun gjennomfører de utslippsreduksjoner som er innmeldt, gir utslippene rundt 3 graders oppvarming i 2100. En slik oppvarming vil utløse selvforsterkende mekanismer med tilhørende dramatiske konsekvenser for livet på jorden. Kilde 3: NOU 2018: Klimarisiko og norsk økonomi

«The Green Gap» oppstår som differansen mellom det ønskelige antall grader og det forventete hva utslippsreduksjoner angår sett over en tidslinje; kan også kalles en forventet skuffelse. Det kan elimineres ved å justere ned det ønskelige eller ved å prestere bedre. Å justere det ønskelige fra 1,5 til 2 grader har en høy pris, høyere enn kostnaden ved å levere på + 1,5 grader. «Gap-filling» kan illustreres ved den røde S-kurven, som legger en eksponentiell tilvekst i utslippsreduksjoner i fortsettelsen av de planlagte, som gir en utflating på +3,2 grader. Bokens formål er å utløse krefter som resulterer i den røde S-kurven.

Utslipp må, iht. FNs klimapanel, reduseres med 45% innen 2030 og nå netto null innen 2050, hvis temperaturen skal stabiliseres ned mot + 1,5 grader over nivået i 1870, mot forventet +3,2. 200

6.2. Posisjoner for aktørene Vi vil jo så gjerne at det vi involverer oss i skal gå bra, skal lykkes, men så vet vi så altfor godt at slik er det ikke til enhver tid. Beskrivelsen av den gode følelsen av å lykkes, ble udødeliggjort gjennom Arkimedes’ berømte utsagn: “Heureka, Heureka!” eller “Jeg fant, jeg fant!”. Motsatsen, følelsen av å mislykkes, er ikke god. Primærformålene, kriteriene for vellykkethet er, som tidligere påpekt, ulike for hver av aktørene: • FN-systemet, representert ved klimakonvensjonen og klimakonferansene, har stabilisering av verdenstemperaturen på +1,5 grader som sitt kriterium for vellykkethet. • Nasjonalstatene, representert ved sine statsledere og parlamenter, har bedring av livs- og levestandard for sine innbyggere som sitt kriterium for vellykkethet. • Foretak, representert ved eiere, styrer og foretaksledere, har lønnsomhet som sitt kriterium og utgjør i sum landenes brutto nasjonalprodukt (BNP). • Folk flest, hver og en av oss, har en streben etter å komme så langt opp i Maslow’s behovspyramide som mulig som kriterium for lykke; en bedre dag i morgen enn i dag. Posisjonen hva vellykkethet «nå» og «om noen år» angår, kan fastlegges ved å besvare følgende spørsmål for hver av aktørene:

• Pr. 2020: Leveres det pr. dato på eget kriterium for vellykkethet? Ja eller Nei? • Pr. 2035: Hva vil svaret være på samme spørsmål stilt om 15 år, gitt den kunnskap vi har pr. dato?

201

Spørsmålene gir fire svarkombinasjoner for hver aktør, slik det kommer frem av matrisen nedenfor og forfatterens antagelse om posisjonering av hver enkelt.

Begrunnelsene for forfatterens posisjoneringer er som følger: • FN-systemet, representert ved klimakonferansene/IPPC, er tydelige på at landenes innmeldte tiltak etter Parisavtalen ikke leverer ned mot +1,5 grader, samtidig som flere scenarier viser at ned mot +1,5 grader er innenfor rekkevidde. Derfor NEI i 2020/ JA i 2035! • Nasjonalstatene leverer, med få unntak, heller ikke på sine nasjonale utslippsmål, men antas å kunne levere basert på en forventning om at mulighetsrommet er stort nok. Derfor NEI/JA! • Foretaks samlede produksjon av varer og tjenester, målt som verdens brutto nasjonalprodukt, har vist kontinuerlig vekst over flere tiår, men dette kan endre seg, grunnet store kostnader knyttet til korona-pandemien og til «grønn» omstilling. Også avviklinger, grunnet for store utslipp av skadelige klimagasser, vil få effekt. Derfor JA i 2020 /NEI i 2035! 202

• Folk flest i industrialiserte land har aldri hatt det bedre enn i 2020. Brukes evne til overlevelse som målestokk, har gjennomsnittlig levealder for et nyfødt barn økt med seks år siden 1990. Levealderen vil gå ned som en av konsekvensene av for høy økning av verdenstemperaturen. Derfor JA i 2020/ NEI i 2035. • Folk flest i underutviklede land har lav gjennomsnittsalder og vil få lavere, med forventet utvikling i verdenstemperaturen. Det blir altfor varmt. Derfor NEI i 2020/NEI i 2035.

Ingen er der alle ønsker å være, i JA/JA, som betyr at det hverken er eller blir for varmt, men forventet utvikling tilsier at alle vil komme i NEI/NEI-posisjon, som tilsier at det blir altfor varmt for altfor mange.

6.3. Konsekvensene Ulik posisjon gir ulike utfordringer: • JA/JA tilsier at det ser greit ut pr. 2020 fordi temperaturøkningen på rundt 1 grad er til å leve med, og fordi troverdige kilder sannsynliggjør at det vil bli iverksatt tilstrekkelig med tiltak for å levere ned mot +1,5 grader. Slik er det ikke, men alle vil at det skal bli slik. Skulle JA/JA-status bli en realitet, slik bokens formål tilsier, vil dette uansett ikke være en garantert og permanent status. Utfordringen blir derfor å sikre tilstrekkelig beredskap på viktige risikoområder, for å sikre evigvarende stabilitet. Utfordring: Stå på, men pass på! Ingen er her, men alle vil hit. • NEI/NEI tilsier at det pr. 2020 ikke leveres på en forventning om ned mot +1,5 grader, og at det er for lav sannsynlighet for at det vil være tilfelle i 2035. Kanskje aldri. Folk flest i u-land er i denne posisjonen, og de øvrige er på god vei dit, hvis de ikke lykkes med å håndtere egne utfordringer. Når det allerede er ganske varmt og/eller vil bli altfor varmt, vil det for de 203

fleste dreie seg om å forflytte seg til steder der det kan være levelige vilkår. Utfordring: Migrasjon (= Folkevandring)! Gjelder for folk i u-land og kan komme til å gjelde svært mange andre. • JA/NEI tilsier at det ser greit ut når det gjelder å levere på egne formål pr. 2020, men at lite tilsier at dette vil være tilfelle i 2035. Utfordringen blir derfor å finne og fjerne proppen for å opprettholde JA-status, også i fremtiden. Utfordring: Finn og fjern proppen(e)! Gjelder for foretak og for folk flest i i-land. • NEI/JA tilsier at det er ugreit nå, fordi lite tilsier at det kan leveres ned mot +1,5 grader, men det vil bli greit mot 2035, gitt at mulighetsrommet er stort nok og utnyttes riktig. Utfordring: Ta nye grep! Gjelder for FN-systemet og for nasjonalstater. Utfordringene for aktørene er skissert i og utdypes etter matrisen nedenfor.

204

Det er litt uvirkelig å sitte medio mars 2020 i korona-karantene og skrive om en annen, langt alvorligere og like usynlig fiende: CO2e, og skrive at mesteparten av verdensbefolkningen kan være på vei mot en altfor varm fremtid, med svært få steder å gjemme seg.

JA/JA: Å identifisere og kultivere kjernekvaliteter Dette er jo den ultimate posisjonen: å prestere som målsatt i dag, og med begrunnede forventninger om at det også vil forbli slik i årene fremover. Å komme frem til en slik erkjennelse er én ting. Å finne ut av hvorfor det reelt sett er slik, er en annen og svært krevende utfordring. Det er mye mer krevende for fastlegen å finne ut av hvorfor en person er frisk, enn syk. Hvorfor er et foretak vellykket? Hvorfor regner vi med at det vil fortsette å være det? Og, gitt at årsakene identifiseres, blir neste utfordring å finne ut hvordan man bør gå frem for å holde kjernekvalitetene i hevd; fortsatt å være bra på det man er god til. Sammenlignes listen over børsnoterte selskap i dag med lister for 30 år siden, kommer det tydelig frem at JA/JA-tilstander er av relativt kort varighet. Hadde spørsmålet om verdenstemperaturen blitt stilt i 1992, da klimakonvensjonen ble inngått og temperaturøkningen ble beregnet til 0,53 grader celsius over førindustriell tid, mot 1,05 i dag, hadde nok mange kommet i JA/JA- posisjon; «hold hodet kaldt»-, «vent og se»-, «føre var»-stemmene var og er fortsatt mange. Disse knapt 30 årene kan koste dyrt. Noen vil nok fortsatt besvare spørsmålene om klimaendringer med JA/JA, «det ordner seg nok», svar som burde kvalifisere for æresmedlemskap i «flat jord- bevegelsen», som allerede har noen tusen medlemmer. Hadde spørsmålene vært om du selv har det bra nok i dag, og om du tror du også vil ha det bra nok om noen år, ville nok mange plassert seg i JA/JA-gruppen. Kanskje verdens største paradoks noensinne ligger i dette: å oppleve seg selv i JA/JA- posisjon, samtidig som verden kan være på vei mot NEI/NEI. 205

NEI/NEI: Å frigjøre ressursene til andre formål Dette er en posisjon som kan føre til konkurs i en bedrift; noe som innebærer at ressurser, ved tvang, blir frigjort til andre formål. Konkurser er i seg selv både nyttig og nødvendig for å sikre nødvendig omstillingsevne i samfunns- og næringsliv. Kundene finner andre leverandører. Ansatte finner seg nye arbeidsgivere. Areal blir tatt i bruk av andre. Utstyr blir solgt til høystbydende. Og når alle aktiva er realisert, får kreditorene sin dividende, gitt at boet avsluttes med et overskudd etter at advokatsalær er betalt. Posisjonen fører ofte til restrukturering av bedrift eller i bransje gjennom fusjoner og oppkjøp før konkurs; noe som øker produktivitet og fremmer konkurransekraft. Mange vil sikkert mene at forutsetningene for å levere ned mot + 1,5-gradersmålet hverken er til stede i dag eller vil være det om 15 år; at det allerede er for sent. Det eneste som gjelder for å redde kloden fra «Hothouse Earth», er å sette alle bremser på hurtigst mulig og håpe på det beste. Artikkelen det refereres til innledningsvis, peker på dette som et mulig utfall. Om dette sa en god bekjent: «Jeg håper ikke valget vil stå mellom å ha det jævlig varmt eller kun å ha det jævlig, slik fatalistene legger opp til.» Men slår dette til, må ressurser brukes til både fortsatte reduksjoner av utslipp og til å redusere og betale for skadevirkninger. Summen av kostnadene vil være i en størrelsesorden som vil føre til et sammenbrudd i verdensøkonomien.

JA/NEI: intervensjon for å endre premissene Posisjonen tilsier:” Greit i dag, men det kan vise seg å komme noen skjær i sjøen på et tidspunkt.” Og, for å holde oss til det maritime språket, så er jo «skjær i sjøen» hindringer det er viktig å identifisere og unnvike eller eliminere i tide for ikke å gå på grunn. Hadde JA/NEI blitt svaret i 1992 fra tilstrekkelig mange statsledere, kan det være at posisjonen i dag ville ha vært JA/JA, fordi de siste 30 årene hadde blitt brukt fornuftigere. JA/NEI er en posisjon for all næringsvirksomhet som direkte eller indirekte har klimaskadelig energi som innsatsfaktor. Gjennomføring av tiltak for å redusere utslipp av klimagasser til et forsvarlig nivå, vil berøre alle foretak på en eller annen 206

måte. De mest eksponerte som evner å håndtere utfordringene, kan bevege seg i retning JA/JA som betyr et liv etter dette; de som ikke evner, til NEI/NEI som innebærer nedleggelse. JA/NEI-posisjonen gjelder også nasjonalstatene og statsledere fordi konsekvensene av global oppvarming er en hindring for, hver for seg og ut ifra egne forutsetninger, å levere på et bedre liv for sine innbyggere. Og det hjelper jo lite å levere på egne vedtatte utslippsreduksjoner, dersom summen av andres manglende bidrag fører til at det likevel blir altfor varmt.

NEI/JA: Ny strategi og/eller nytt lederskap «Hva er det som ikke funker? Det burde jo egentlig gått så mye bedre!» Hørt det før? «Forholdene ligger egentlig godt til rette, men det vil seg ikke!» Også hørt det før? Hypotesen er at slike karakteristikker gjelder for FN-systemet, som den eneste aktøren med et overordnet globalt mål om at effekten av alles utslippsreduksjoner skal levere ned mot +1,5 grader. Nasjonalstatene har ansvar for å levere på egne forpliktelser, men har ingen annen garantist enn FN- systemet for at temperaturen ikke øker, til tross for eget bidrag.

Det gjenstår å se om «ny strategi og/eller nytt lederskap» kan levere ned mot + 1,5 grader; at antagelsen om NEI! til måloppfyllelse om 15 år, kan bli til en antagelse om JA! For å bruke et IPCC-estimat: om det er mulig å øke sannsynligheten for å lykkes med karbonnøytralitet i 2050 fra nåværende 67% (2018) til godt over 100%, for å være på den sikre siden.

207

6.3. Konsekvensene

“I perioder hvor det ikke er noen ledelse, står samfunnet stille.” Henry S. Truman, president i USA, d. 1972 Innsatsfaktorene, ressursene som tas i bruk for å iverksette tiltak, er som følger: • Humankapitalen er den totale mengde kvalifikasjoner, evner og kunnskap som er til stede og tilgjengelig i samfunnet, i en sektor og hos hver enkelt. Som samfunnsøkonomisk begrep uttrykker det befolkningens kunnskap og ferdigheter, og i enhver form for verdsettelse av samfunnets totalkapital, utgjør humankapitalen en dominerende andel. Også samfunnsverdier som kultur og etikk bør dekkes av begrepet. • Finans- og realkapital er henholdsvis finansielle objekter som er lett omsettelige og derfor lett flyttbare mens realkapital kan sees på som finanskapital plassert i fysiske, tyngre omsettelige objekter så som fast eiendom, produksjonsanlegg, transportmidler med mer. • Systemkapital er et lite anvendt begrep. Et system består av en rekke gjensidig avhengige og sammenkoblede enheter, som i sum definerer og representer en helhet; systemet. Kan også kalles «maskineriet». Samfunnet er satt sammen av et komplekst nett av komplementære delsystemer. Menneskeskapte systemer består vanligvis lengre enn menneskene og kapitalen i systemet som «kommer og går». Nye systemer erstatter utdaterte, når endrede rammebetingelser stiller krav om det. • Økosystemer, i egenskap av større eller mindre samfunn av organismer med tilhørende miljøer, er også en innsatsfaktor; «liv» i vid forstand. Hav og jord er økosystemer og innsatsfaktorer for produksjon av store matkamre. • Beslutningsfattere, personer som organisasjoner, er den innsatsfaktoren som setter human-, finans- og systemkapitalen og økosystemer i spill, i den hensikt å skape merverdier.

208

• Biosfæren er det området av jorden og atmosfæren der det finnes liv og er et premiss for opprettholdelse av «liv». Så lenge beslutningsfattere bruker innsatsfaktorene på en måte som spiller på lag med biosfæren, vil det meste gå greit. Utslipp av klimagasser, med global oppvarming og tilhørende skader som konsekvens, demonstrerer at beslutningsfattere ikke spiller på lag med biosfæren.

Kombinasjoner av human-, finans- og systemkapital og økosystemer er hele tiden i konstant bevegelse fra noe og til noe annet. Denne kontinuerlige reposisjoneringen gir retningsendringer og dominoeffekter; skaper dynamikk. På godt gir det bærekraftig vekst og utvikling; på vondt for store utslipp av klimagasser, med tilhørende klima-endringer og skadevirkninger. Dersom man vil oppnå karbonnøytralitet må innsatsfaktorene bli bærekraftige. Dette er et lederansvar.

209

6.5. Om å fatte beslutninger “Den som vil utføre et perfekt stykke arbeid, må først kvesse verktøyet sitt.” Konfucius, kinesisk filosof 551-479 f.v.t.

6.5.1. Hvem er beslutningsfattere? 6.5.2. Hva kan besluttes? 6.5.3. Hvor får beslutninger konsekvens? 6.5.4. Det universelle mulighetsrommet

6.5.1. Hvem er beslutningsfattere? Det er fire grupper av beslutningsfattere, som på ulike måter og med ulike motiv forholder seg til temaet reduksjon i utslipp av skadelige klimagasser: • FN, representert ved FNs klimaregime, har fått som mål eller oppgave å levere en stabilisering av verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader over førindustrielt nivå, i forlengelse av klimakonvensjonen fra 1992 signert av alle nasjonalstater i verden. • Statsledere (som representanter for nasjonalstater med tilhørende parlamenter og forvaltningsorgan) har som mål å levere på innbyggeres forventninger om livs- og levestandard. Leveres det ikke på forventning, kan konsekvensene bli tap av posisjon for politikere ved valg eller med vold, men vanligvis med få konsekvenser for byråkratiet og byråkratene. • Foretaksledere, inkludert eiere, har som mål å levere et finansielt overskudd, profitt, til kapitaleierne. Dette er avhengig av evnen til å levere på markeders 210

forventninger, med godt omdømme som viktig forutsetning. Leveres det ikke, kan konsekvensene bli avskjedigelse av leder og konkurs for foretak. • Folk flest, hvert enkelt av oss, har livslykke som mål. Alle streber etter en bedre dag i morgen enn i dag og i går for seg selv, for sine nærmeste og for de og det vi bryr oss om. Det dreier seg om hva «jeg ser meg best tjent med …» i arbeidslivet, som konsument, som stemmeberettiget og gjennom samfunnsengasjement. Det er en grunnleggende forskjell mellom FNs klimaregime og de tre øvrige, på den måten at FNs klimaregime har klimamål, uten midler til å gjennomføre operative utslippsreduksjoner, ei heller mandat til å styre andres. De tre andre har sine individuelle mål med tilhørende midler, om enn i varierende grad.

Kun FNs klimaregime har stabilisering ned mot +1,5 grader som mål, men mangler midler. Hverken statsledere, foretaksledere eller folk flest har reduksjon i utslipp av klimagasser som mål for disponering av egne midler. Skal de være med på å levere på klimamålet så det monner, må det sannsynliggjøres at de, kortsiktig sett, har mer å vinne enn å tape når det gjelder å nå egne mål.

211

6.5.2. Hva kan besluttes? Det er tre typer av beslutninger som kan fattes av hver av gruppene, hvis de vil redusere utslippene av klimaskadelige gasser: • å erstatte, altså skifte fra klimaskadelige til klimavennlige løsninger. • å justere, altså redusere bruken av klimaskadelig energi, til fordel for klimavennlige løsninger eller ved energiøkonomisering. • å forby, altså ikke tillate klimaskadelige løsninger. Dette kan illustreres ved noen eksempler fra andre forbruksområder med samfunnsskadelige konsekvenser. • Sukker har fedme som uønsket implisitt konsekvens. Produksjon av kunstige søtningsmidler, som i Coca-Cola «uten sukker», ble en erstatning slik at forbrukere kunne justere sitt forbruk med mulig vektreduksjon som egennytte. Problemet er økende. Kilde: Our World in Data • Spray- eller aerosolbokser brukte drivgasser (KFK-gasser) som brøt ned ozonlaget som uønsket, implisitt konsekvens. Myndigheter (UNEP/ Montrealprotokollen 1987 signert av 189 land) fattet bindende vedtak som leder til at skadelige drivgasser finner sine erstatninger, slik at ozonlaget vil være tilnærmet restituert i 2050. Vedtaket berører først og fremst produsenter og leverandører av drivgasser. Produsenter av bokser som bruker drivgasser gjennomførte justeringer, mens konsumenter bare fortsatte som før. Problemet er i ferd med å bli løst. Kilde: UNEP I begge eksemplene fattes det vedtak som fører til endringer på tilbudssiden i næringskjedene fra kilde/råvare via produsent til konsument. Hva sukker angår, får konsumentene valgmuligheter. Hva aerosolbokser angår, forsvinner drivgassproblemet uten at konsumentene merker noe som helst. To eksempler på delvis etterspørselsstyrte næringskjeder: • Røyking, altså forbruk av tobakk, gir høy sannsynlighet for kreft og for hjerte- og karsykdommer som uønsket, implisitt konsekvens. Dette er erkjent av mange konsumenter som ser egennytten ved selv å nedlegge 212

røykeforbud for seg selv, justere ved å røyke mindre og/eller erstatte med snus eller e-sigaretter. Samtidig har myndighetene innført kraftige oppjusteringer av priser gjennom avgiftspolitikken og innført noen påbud og forbud i produsent- og forbrukerleddet, for å redusere omsetning og forbruk. På verdensbasis har antallet røykere i verden økt kontinuerlig frem til 2018, hvoretter det antas at antallet vil gå ned. Kilde: WHO • Bruk av narkotiske stoffer har en rekke ulemper av samfunnsmessig, sosial og personlig karakter. Myndigheter i mange store forbruksland nedlegger forbud og innfører straff i alle ledd i næringskjedene. Alle ledd justerer seg ut ifra sterke profittmotiv som overstyrer frykten for straff hos produsenter og distributører, og ut fra sterk avhengighet hos forbrukere. Samtidig er forbud i produsentland krevende å få til og erstatningene for konsumentene ikke attraktive nok. Problemet er sterkt økende. Kilde: Our World in Data

Håndteringen av drivgasser fremstår som det eneste gode eksemplet når det gjelder håndtering av global, menneskeskapt samfunnsskadelig virksomhet og har flere likhetstrekk med global oppvarming. Ut over dette, har verken «erstatte», «justere» eller «forby» virket etter sine hensikter på andre samfunnskritiske områder.

213

6.5.3. Hvor får beslutninger konsekvens? Alt som konsumeres er resultat av en næringskjede fra råvare via produksjon til forbruker (Michel Porter 1985), så også for biproduktet C02e*. En næringskjede for drivhusgasser kan forenkles til tre ledd: • De primære CO2-kildene som leverer latent CO2e som biprodukt. Kildene eies av foretak som bryter kull, henter opp olje og gass, forer opp kveg, hugger trær med mere. • CO2-produksjon, inklusive inn- og utgående logistikk, som frigjør klimaskadelig CO2e, hvilket i sin tur fører til global oppvarming. Både foretak og konsument er produsenter av C02e, altså av utslipp, basert på kjøp fra klimaskadelige primærkilder. • CO2-kjøp av produkter og tjenester som bærer i seg den frigjorte CO2ekomponenten. Både foretak og konsument er kjøpere av produkter og tjenester som bærer en slik klimaskadelig komponent. * CO2-ekvivalent er en enhet som brukes i klimagassregnskapet og omfatter alle drivhusgassene. Angir effekten en gitt mengde har på den globale oppvarmingen over en gitt tidsperiode.:

214

Kjeden kan være både tilbuds- som etterspørselsstyrt; altså hva vi kan få den ene veien og hva vi vil ha den andre. Pris bestemmes, teoretisk sett, i skjæringspunktet mellom tilbud og etterspørsel. I næringskjedene, hva enten de er tilbuds- eller etterspørselsstyrte, gjelder dominoeffekten, på den måten at endringer i et av leddene slår ut i de øvrige på måter som både kan være tilsiktet eller utilsiktet, ønskelige så vel som uønsket. Dominoeffekter i næringskjeder, årsaker og virkninger Uansett i hvilke ledd i næringskjedene en endring finner sted, vil dominoeffekter forårsake større eller mindre, positive eller negative endringer i de øvrige leddene. Tidvis har paradigmeskifter endret fullstendig på maktforholdet i næringskjedene, være seg ved oppfinnelse av forbrenningsmotoren eller digitalisering, for å nevne to av mange. Ingen næringskjeder har vært mer dominerende i verdenshistorien enn næringskjedene for klimaskadelig energi, og aldri har noen aktører hatt større makt i noen verdikjede, enn eiere og forvaltere av klimaskadelig energi.

Karbonnøytralitet innen 2050 krever endringer i alle næringskjeder av historiske dimensjoner, hvis verdens-temperaturen skal reduseres til et f orsvarlig nivå.

6.5.4. Det universelle mulighetsrommet Størrelsen på og innholdet i mulighetsrommet bestemmes av de som forvalter innsatsfaktorene for iverksetting av utslippsreduserende tiltak, forenklet til statsledere, foretaksledere og hver enkelt av oss. FNs klimaregime forvalter ikke innsatsfaktorene og inngår derfor ikke som en del av «hvem». «Klimakuben» på neste side gir tre svar på henholdsvis «hvem», «hva» og «hvor» og sammenkoblet gir det et universelt mulighetsrom bestående av 3x3x3=27 «minikuber». Hver «minikube» har sitt tilhørende «hvordan» og rommer flere tiltak med et større eller mindre potensiale for utslippsreduksjoner. 215

Noen eksempler på svar på «hvordan» for hver av beslutningsfatterne: • Hvordan kan en bedriftsleder (hvem) erstatte (hva) kull (hvor) som primærkilde for CO2? Svar: Norske Skog bygger eget, bærekraftig kraftverk i Østerrike. • Hvordan kan folk flest (hvem) erstatte (hva) egen produksjon av CO2 (hvor)? Svar: Ved å kjøre el-bil ladet med fornybar elektrisitet. • Hvordan kan statsledere (hvem) justere (hva) etterspørselen etter primærkildene for CO2 (hvor)? Svar: Ved belastning av klimakostnadene direkte på primærkilde for CO2. Hver av de 27 modulene gir mening for en som vil «lete etter handling», uansett hvilken innfallsvinkel som velges.

«Klimakuben» illustrerer samtidig mye av klimaforskningens utilstrekkelighet, ved sin 2-dimensjonale tilnærming til klimautfordringen: Hvor tiltak må settes inn og hva som må besluttes i forhold til dette. Det er knapt noen klimaforsker med respekt for seg selv, 216

som ikke har påpekt at fossile energikilder (hvor) må erstattes (hva) med fornybare, men systemkritiske analyser av hvem som har og kan ta ansvar for å fatte beslutninger om dette, glimrer stort sett med sitt fravær.

Det universelle mulighetsrommet er lett definerbart. Spørsmålet er om det er stort nok, og om det er tilstrekkelig med beslutningsfattere som ser seg tjent med å ta tak i mulighetene.

217

6.6. Tid “Lost time is never found again.” Benjamin Franklin, amerikansk universalgeni, 1706 -1790

6.6.1. Vippepunktet 6.6.2. Ledetid 6.6.3. “The point of no return”

6.6.1. Vippepunktet Begrepet «vippepunkt» brukes i mange sammenhenger. «Et vippepunkt i jordens klimasystem er en mekanisme som fører til at klimaet endres fra én stabil tilstand til en annen, om visse terskelverdier overskrides ved klimaendring.» (Wikipedia). «Endringene kan være brå og irreversible, og i verste fall føre til store endringer av jordens klimasystem, omfattende skader på de fleste økologiske systemer og masseutryddelse av arter. Slike klimaendringer kan også vanskeliggjøre opprettholdelsen av avanserte samfunn. Kunnskapen om vippepunkter og deres eventuelle konsekvenser er mangelfull, men målet om å begrense den global oppvarmingen til ned mot +1,5 °C har blant annet til hensikt å unngå at slike terskelverdier overskrides. Klimasystemets vippepunkter har direkte sammenheng med positive tilbakekoblingsmekanismer, selvforsterkende prosesser som forsterker klimaendringene, som i første omgang skyldes klimapådriv. På grunn av global oppvarming er det økt konsentrasjon av karbondioksid (CO2) i atmosfæren (økt strålingspådriv). Flere av tilbakekoblingsmekanismene forekommer tilnærmet lineært med CO2-konsentrasjonen og endres derfor relativt sakte, mens de som omtales som vippepunkter, er ikke-lineære og 218

endres raskt over kort tid. For eksempel skjer oppvarmingen i Arktis raskere enn klimaforskerne greier å forutsi, noe som tilskrives vippepunkter. Forskere er bekymret for vippepunkter fordi store endringer kan inntreffe om de passeres, og de er samtidig usikre på hvilke verdier dette kan skje for. Spesielt kan konsekvensene bli store om flere vippepunkter passeres etter hverandre. I forbindelse med vippepunkter snakker en også om løpske klimaendringer. Denne hypotesen går ut på at raske, akselererende klimaendringer potensielt kan føre til uopprettelig skade på klimasystemet, noe som gjør det umulig å gjøre tilpasninger til klimaendringene. Dette antas å føre til at klimaet raskt endres til det når en ny stabil tilstand, svært forskjellig fra den tilstanden som har vært de siste tusener år.» Koblet opp mot «S-kurvens logikk» kan vippepunktet defineres som et punkt i tid der motkreftene slår ut drivkreftene, med en effekt som når en nål stikker hull i en oppblåst ballong; oppnådde utslippsreduksjoner synker fort og for godt.

Mangel på kunnskap om når klimasystemets «vippepunkt» passeres, medfører en stor fare for at det passeres uten at vi er klar over det.

219

6.6.2. Ledetid Ledetid» er en generell betegnelse på tiden som medgår fra behovserkjennelse til behovstilfredsstillelse. Ofte angir den tiden fra det fattes en beslutning til beslutningen får tilsiktet effekt og sier derfor noe om grad av handlekraft; kort ledetid innebærer stor handlekraft og vice versa. I vid forstand kan den også betegne tiden fra klimaproblemet erkjennes, som kan tidfestes til klimakonvensjonens undertegnelse i 1992, til når problemet ansees som løst. Dersom det ikke er mulig å levere bedre enn en forventet stabilisering på + 3,2 grader, slik det nå ligger an til, er det en risiko for at ledetiden kan gå mot uendelig.

FN-systemet har for lange ledetider. Det tar for lang tid å komme frem til vedtak og til å få vedtak iverksatt. Når det dessuten tar flere år før effekten av utslippsreduserende tiltak gjør seg gjeldende, er det desto større grunn til å redusere systemets egen ledetid, som det er mulig å gjøre noe med.

6.6.3. “The point of no return” “How late is too late for policies to have a reasonable likelihood of achieving the Paris Agreement’s 2-degree goal in 2100?” Spørsmålet stilles i Yale Environment Review av VIVAN SORAB • MARCH 26, 2019, og han fortsetter slik: “Assuming a moderate mitigation strategy, a 2-degree warming threshold, and accepting a 67% likelihood of remaining below the threshold, the Point of No Return will arrive in the year 2035. If removal of greenhouse gases from the atmosphere is strong, the Point of No Return gets delayed to 2042. With the same assumptions but a 1.5-degree warming threshold, the Point of No Return has already passed.

220

Greenhouse gas removal, if implemented immediately, might push the Point of No Return to 2026. For a more aggressive (fast) mitigation strategy, the Points of No Return, assuming no greenhouse gases are removed from the atmosphere, will arrive in 2027 and 2045 respectively for the 1.5 degree and 2-degree targets.”

Det kan være at tersklene på +1,5 grader allerede er passert, samme hva, og at tersklene på +2,0 grader kan ligge snublende nær; kanskje kun 10 til 15 år frem i tid.

6.7. Summa summarum “Det blir ingen omkamp hvis vi taper klimakampen.” JMBG

6.7.1. FN-systemet 6.7.2. FNs klimaregime: Mål uten midler gir lite mening 6.7.3. Proppen er synlig 6.7.4. Muligheter og trusler 6.7.5. Sterke og svake sider

221

6.7.1. FN-systemet FN-systemet kan tredeles slik: • FNs fredsbevarende regime: FN må sies å levere bra på sitt fredsbevarende formål i regi av Sikkerhetsrådet, på grunn av dets mandat til å fravike prinsippet om landenes suverenitet når rådet selv finner det formålstjenlig. Alle stater er forpliktet til å innordne seg vedtak fattet i Sikkerhetsrådet. • FNs øvrige humanistiske regimer: FN må også sies å levere bra på sine mange humanitære formål, i regi av sine 15 «agencies». Mye på grunn av formålenes universelle karakter og deres begrensede trussel mot landenes suverenitet og mot vetomaktenes interessesfærer. • FNs klimaregime: FNs klimaregime består i hovedsak av klimakonferansene (COP) og klimapanelet (IPCC) og har sin forankring i klimakonvensjonen fra 1992. Regimet har hatt lang tid på seg, og 25 klimakonferanser over like mange år, til å levere på stabilisering av verdenstemperaturen på et forsvarlig nivå, men er langt ifra å levere ned mot +1,5 grader, slik Paris-avtalen (COP 21 2015) påpeker nødvendigheten av.

6.7.2. FNs klimaregime: Mål uten midler gir lite mening Av aktørene er det kun FNs klimaregime som har et formalisert og uttalt ansvar for «summen av alt» når det gjelder utslipp av klimagasser; altså levere ned mot + 1,5 grader. Dette ansvaret utøves i tråd med FNs konsensusmodell; hvert medlemsland har en stemme. De øvrige aktørene, altså nasjonalstatene hver for seg, foretak og folk flest, har andre mål for egennytte enn å forhindre at det blir for varmt. Prioriteringene blir derfor forskjellige fra FNs. Derfor øker utslippene av klimagasser fortsatt i stedet for å reduseres, slik fornuften burde tilsi.

FNs klimaregime vil kun få støtte for sin sak dersom den er forenlig med de respektive samfunnsaktørenes egen-nytte; altså betaler seg. - Slik er det ikke i 2020. 222

6.7.3. Proppen er synlig Hindringene for å kunne levere på en stabilisering av verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader er synlige og burde derfor være håndterbare.

• Utslippspunktene for klimaskadelige gasser ligger innenfor nasjonale grenser, men konsekvensene, i form av den globale oppvarmingen av atmosfæren, ligger utenfor. Så lenge FN-systemet bygger på prinsippet om nasjonale grensers ukrenkelighet, vil FN være uten egnet mandat overfor stater som ikke leverer på utslippsmålene sine. • Overgang fra klimaskadelig til klimavennlig energi vil endre den geopolitiske maktbalansen. Verdien av de klimaskadelige energikildene skaper mye av fundamentet for stormaktenes maktposisjoner. Klimavennlige energikilder som er tilgjengelig for alle stater, vil rokke ved disse posisjonene. • FNs klimaregime er alene om å eie ambisjonen om å levere ned mot +1,5 grader, men råder ikke over nødvendige innsatsfaktorer. Mål uten midler gir sjelden mening. FNs klimaregime er dessuten i det store og hele frikoblet fra de som eier og forvalter innsatsfaktorene; statsledere, foretaksledere og folk flest. • Skal foretak og folk flest aktivt medvirke til å levere ned mot + 1,5 grader, må slik medvirkning være forenlig med deres oppfatning av hva som de selv er tjent med her og nå. Uten opplevelse av egennytte, kan det ikke regnes med tilstrekkelig medvirkning. • Hvis ikke klimamål og tilhørende midler sammenkobles, vil historiebøkene om et par tiår omtale klimakonvensjonen av 1992, med etterfølgende klima• konferanser, som menneskehetens største selvbedrag; et eksistensielt selvbedrag! • I sum: FNs klimaregime er en organisatorisk bastard, som ikke ville ha sett dagens lys med den kunnskap vi i dag har om klimagassenes innvirkning på verdenstemperaturen og derved på livet på jorden slik vi kjenner det. (Se DEL 9. BILAG. 1.3. FNs klimaregime s. 246)

223

6.7.4. Muligheter og trusler

“If you just focus on the smallest details, you will never get the big picture right.” Leroy Hood (f. 1938, amerikansk biolog) . • Muligheter som må utnyttes • Viktig å vri til en mulighet • Trusler som må håndteres

Muligheter som må utnyttes Geososialt paradigmeskifte: Verdenstemperaturen kan stabiliseres ned mot +1,5 grader, hvis vi tar inn over oss at vi lever i en «Global Village» slik koronapandemien lærer oss, og at statsledere, foretaksledere og folk flest oppfører seg deretter, hva håndtering av klimautfordringene angår. Markedsøkonomi: Karbonnøytralitet innen 2050 oppnås hvis klimavennlig energi utkonkurrerer klimaskadelig i produksjon av varer og tjenester; altså gjennom bærekraftig tilbudsstyring. Belastning av næringskjedenes utslippskostnader direkte på primærkildene vil gi et slikt resultat; kjente modeller for karbonprising vil ikke. «Alle» vil velge grønt dersom grønt betaler seg. Få vil, hvis det ikke betaler seg. – Derfor er kapitalismen og konsumerismen klimaets aller beste venn. Teknologi: Det teknologiske mulighetsrommet for utslippsreduksjoner er stort nok til å levere ned mot +1,5 grader, gitt at kjernekraft og karbonlagring skaleres opp sammen med sol, vann, vind, bio, hydrogen, energi-effektivisering og sirkulær økonomi. Bærekraftige løsninger for «land use» (skog, landbruk m.m.) er krevende, men håndterbart.. S-kurven illustrer hvordan ny dynamikk, skapt gjennom revitalisering av drivkreftene, vil eliminere forskjellen mellom det forventelige og det nødvendige. 224

Ideologier: Ledende ideologier og stormakter prioriterer produktiv kapitalbruk for å kunne finansiere alle gode formål, og vil derfor gi attraktive insentiver for å sikre kapital til finansiering av utslippsreduserende tiltak. Sosiologi: Koronapandemien kan ha skapt en ny forståelse hos alle – statsledere, foretaksledere og folk flest – for at eksistensielle globale utfordringer kun kan løses når hver enkelt forstår nødvendigheten av å ta globalt ansvar, av hensyn til seg selv.

Viktig å vri til en mulighet Tid: Verden er farlig nær et punkt i tid der klimasystemets vippepunkt passeres, på grunn av mangel på bevissthet om ledetiden fra klimabeslutninger til klimakonsekvenser. Geopolitikk: Uten et omforent globalt klimalederskap fra stormaktene, utslippsgigantene og vetomaktene USA, Kina, Russland og EU/Frankrike, vil verden ikke komme i nærheten av å stabilisere ned mot +1,5 grader. Kapitaltilgjengelighet: Kapitaltilgjengeligheten vil være stor nok, gitt at klimarisiko blir riktig priset i alle verdifastsettelser. Ideologier: Røde/grønne ideologier og partier står opp imot kapital/ grønne, når det gjelder valg av midler for å levere på en stabilisering ned mot +1,5 grader. De rød/grønne problematiserer kapitaltilgang til finansiering av nødvendige klimatiltak, på grunn av doktriner om økologisk og demokratisk styring av kapital. De kapital/grønne som inkluderer stormaktene, kan sikre kapitaltilgang gjennom bærekraftige insentiver på kapitalens egne premisser. – Å tro at det grønne skiftet kan finansieres gjennom skatter og avgifter, er naivt. Proteksjonisme: Et globalt klimasamarbeid er det eneste som kan levere ned mot + 1,5 grader. Proteksjonisme basert på nasjonalistiske ideologier 225

og/eller populisme for sikring av kortsiktig politisk gevinst, vil føre til at det blir altfor varmt. Sosiologi: Enkeltmenneskets klimamakt ligger i eget valg av og press på politikere og deres partier, ut ifra hva som leverer på bærekraft globalt, nasjonalt og lokalt. Koronapandemien viser at «alle» kan og vil medvirke så lenge egennytten er stor nok.

Trusler som må håndteres

Global oppvarming: Selvpåførte utslipp av klimagasser øker hurtigere enn iverksatte utslippsreduksjoner hos de største og i de fleste stater, og derfor også globalt. Forskjellene er store. For å snu denne trenden må det hurtige og dyptgående endringer til i de fleste sektorer de neste ett til to tiårene. Global systemkapital: FNs klimaregime har levert urovekkende dårlig på egne mål over flere tiår, og ser heller ikke ut til å bli i stand til å levere i nærheten av det nødvendige. Klimakonvensjonen, og måten denne forvaltes på, er på vei til å bli verdenshistoriens største og alvorligste selvbedrag. Å tro at forbedringer av dette regimet vil levere godt nok, vil være et enda større selvbedrag. Finanskapital: Faren er stor for at reprising av verdier grunnet klimarisiko, vil skje over en så kort periode at det vil føre til historiens dypeste finansielle krise. Denne trusselen forsterkes av at den kommer i forlengelsen av finanskrisen skapt av koronapandemien. Markedsøkonomi: Klimaendringene løses ikke ved å fornekte markedsøkonomiens og konsumerismens roller som globale drivkrefter. Dyptgripende globale endringer i forbruksmønstre, med en tro på at dominoeffekten vil virke bakover i næringskjedene til fordel for et grønt skifte, vil ikke virke. 226

Hverken forbud eller påbud, idealisme eller skremsler vil endre på dette. Få vil velge grønt dersom grønt ikke betaler seg. Demografi: Forutsatt at det ikke oppstår noen global «force majeure», kan verdensbefolkningen øke med 40% frem til årtusenskiftet. Den forventede befolkningsutviklingen dominerer trusselbildet, noe mulighetsrommet for utslippstiltak må dimensjoneres i forhold til. Sosiologi: Massekommunikasjon basert på klimaskremsler påvirker holdninger og kan utløse ulike former for destruktive handlinger, drevet av frykt. - Når frykten for å få det altfor varmt kommer på toppen av andre opplevelser av urettferdighet, vil tersklene være lave for å gripe til våpen for å få mer levelige vilkår. Folkevandringene kan bli større enn noen gang.

6.7.5. Sterke og svake sider

“Gud gir oss styrke til mye, bare vi selv vil.” H. C. Andersen, dansk forfatter, d. 1875 Som enhver annen virksomhet, utfører FNs klimaregime, sett under ett, et antall funksjoner og for å utføre disse funksjonene har regimet til rådighet et sett av ressurser. Funksjoner som ressurser defineres og håndteres med referanse til valgt struktur og strategi. Hver av de 24 funksjons/ressurs-modulene i figuren nedenfor angir et beslutningsområde med varierende evne til å levere på sene delmål, altså styrke og svakhet. Vurderingene er kun basert på observasjoner fra tilskuerplass, uten innspill fra noen ute på arenaen og med svært begrenset egendeltagelse. 227

Styrke som må benyttes og bevares • Sikkerhetsrådets fredsbevarende mandat gir FN-systemet stor operativ kraft på tvers av suverenitetsprinsippet, når rådet finner det nødvendig; bra på systemkapital og på lederskap gir måloppfyllelse. • FNs klimaregime nyter godt av FN-systemets gode, globale omdømme og er gode på å drive frem og få involvering i prioriterte politiske og faglige prosesser.

228

Svakheter som må elimineres • Systemkapital: Verden har aldri stått overfor en tilsvarende utfordring som konsekvensene av for høy menneskeskapt global oppvarming, og har derfor ikke systemer for håndtering av en slik utfordring. • Utvikling: Får «ikke bestått» når det gjelder systemkritisk analyse av regimets manglende evne til å levere på egne mål. • Om å få støtte for iverksetting av klimatiltak: «Ikke bestått» fordi fremdrift bestemmes av den staten som beveger seg saktest, og fordi FNs klimaregime mangler «verktøykasse» når statene ikke leverer på nødvendige utslippsmål. • Ledere: «Ikke bestått» for FNs generalsekretærer i klimasammenheng. FNs klimaregime har ingen egen synlig leder som kun taler klimaets sak, og som personifiserer ansvaret for at det leveres på klimakonvensjonens forventninger.

229

6.8. Syretesten “Hjernen har en kreativ høyreside som velger strategier og en logisk venstreside, som stiller spørsmålstegn ved valget.” JMBG

Hjernens logiske venstreside har i så måte som oppgave å stille spørsmålstegn ved valget av strategi og struktur. Enhver som har forsøkt seg på navigering eller som orienteringsløper, vet at et kompass helt sikkert viser en retning, men det behøver ikke være den riktige retningen. I «Kompasset» (side XX) er valg av strategi og struktur en syntese av retningsvalget og valget av premisser. I «syretesten» settes «strategi og struktur» i sentrum og testes opp imot henholdsvis retningslinjer(1) og strategiske prosjekter (4) i beslutningsaksen og opp imot de to settene av premisser (2.1. og 2.2.) i analyseaksen, slik figuren nedenfor viser. Da kan det stilles fire spørsmål: • Test A og TEST B: Ligger de valgte retningslinjene innenfor rammene av hva premissene gir rom for? Hvis ja: • Syretesten 1: Er valget av strategi og struktur i harmoni med retningsvalgene og premissene? Hvis ja: • Syretest 2 (Test X): Er valget av Strategiske Prosjekter konsistent med valget av Strategi og Struktur? Hvis ja: • Test C og TEST D: Ligger de strategiske prosjektene innenfor rammene av hva premissene gir rom for? Besvares også det siste spørsmålet med «ja», er syretesten bestått. Er svaret på et av spørsmålene «nei», er det bare å gå tilbake til start. 230

• Test A: Ligger «retningsvalgene» (1) innenfor rammene av hva «universet for utslipp av klimagasser» tilbyr av muligheter og trusler (2.1.)? Med hovedvekt på målet om karbonnøytralitet innen 2050, er svaret et BETINGET JA!; betinget av at mulighetsrommet for utslippsreduserende tiltak er stort nok og tiltak iverksettes i tide. • TEST B: Korresponderer «retningsvalgene» (1) med «FN klimaregimets» sterke og svake sider (2.2.)? Igjen med hovedvekt på målet om karbonnøytralitet innen 2050 er svaret også her et BETINGET JA!; betinget av at klimastormaktene tar ansvar i tide, ut ifra de føringene som ligger i klimakonvensjonen av 1992 og i erkjennelse av at regimets nåværende struktur, med klimakonferanser og klimapanelet, ikke fungerer etter sin hensikt.

231

SYRETEST 1: Er valg av strategi og struktur (3) konsistent med retningsvalgene (1) og premissene (2.1. og 2.2.)? Det har vært vanskelig å finne alternativer til den angitte forandringsstrategien. Det er gjort forsøk på å bygge opp en forbedringsstrategi, basert på styrking av det nåværende klimaregime hva struktur angår og med en klimastrategi basert på at summen av nasjonale mål for utslippsreduksjoner, kombinert med styrket evne til å levere på egne mål, skal levere på karbonnøytralitet i 2050. Et slikt valg korresponderer dårlig med både mulighet/trussel- og styrke/svakhet-premissene. Plan A støttet av Plan B på sin side, forandringsstrategien, fremstår som konsistent med retningsvalg og premisser. Svaret blir igjen et BETINGET JA!; betinget av at FNs sikkerhetsråd i løpet av 2021 fatter vedtak om opprettelse av UN Green Strategy Forum, for å forberede vedtak i FNs generalforsamling om opprettelse av UN Green Council og UN Green Operations, ledet av Head to be of UN Green Operations. SYRETEST 2: Er valget av Strategiske Prosjekter konsistent med valget av Strategi og Struktur? Valget av de tre Strategiske Prosjektene knyttet til UN Green Council, UN Green Operations og Strategi for karbonnøytralitet 2050, gir seg selv. Så kan det forventes at det kommer endringer når det gjelder «valg av strategiske virkemidler», som i sin foreslåtte form både kan være i overkant massivt og til dels overlappende. «Carbon Cost at Source» og UN Green Communications Unit er de strategiske virkemidlene som forfatteren gir høyest prioritet. Svaret er et UBETINGET JA! De tre valgte strategiske prosjektene er konsistent med valget av Strategi og Struktur. Prosjektene vil sikre en ansvarlig videreutvikling og vurdering av strategi og struktur, herunder sikre at «Carbon Cost at Source» vil få tilstrekkelig oppmerksomhet. TEST C: Ligger de strategiske prosjektene (3) innenfor rammene av hva universet for utslipp av klimagasser (2.1.) gir rom for, hva muligheter og trusler angår? Den kritiske faktoren i denne sammenhengen er «ledetiden»; tiden fra det erkjennes at noe må gjøres, til tilsiktet effekt av relevante tiltak. Alle ansvarlige 232

forskningsmiljøer påpeker at håndteringen av klimautfordringen er tidskritisk, at stabilisering på eller under +1,5 grader ikke er mulig samme hva og at koronapandemien har gitt tidstap i forhold til håndtering av utfordringene. Svaret er MULIG, MEN KREVENDE; krevende fordi nasjonalstatene, Parisavatalen til tross, i sum ikke leverer bedre enn en stabilisering på +3,3 grader. Det betyr at det blir altfor varmt for altfor mange, og selv om koronaåret 2020 forventes å gi et fall i CO2e-utslipp på historiske 8% (kilde: IEA), antas verdenstemperaturen fortsatt å øke, med mindre det i dette tiåret blir tatt grep som gjør det mulig å oppnå karbonnøytralitet i 2050. TEST D: Ligger de strategiske prosjektene (3) innenfor rammene av hva FNs klimaregime (2.2.) gir rom for, hva sterke og svake sider angår? Hva enten det velges en forbedrings- eller en forandringsstrategi for FNs håndtering av klimautfordringen, vil valg og gjennomføring være avhengig av at det er et tillitsbasert forhold mellom klimastormaktene. Slik er det ikke, og koronapandemien har svekket kvaliteten på dialogen mellom disse ytterligere. Svaret er MULIG, MEN SVÆRT KREVENDE; svært krevende fordi statsledernes maktposisjoner i eget land i svært liten grad er avhengig av deres medvirkning til at det oppnås karbonnøytralitet i 2050, med den konsekvens at verdens-temperaturen kan stabiliseres ned mot +1,5 grader.

UTFALL AV SYRETESTEN Ingen kjede er sterkere enn det svakeste ledd. Utfallet av syretesten tilsier at gjennomføring av Plan A, støttet av Plan B, er …. … MULIG, MEN SVÆRT KREVENDE! Gjennomføring er avhengig av en snarlig bedring av tillitsforholdet mellom klimastormaktene. Dette må til for å skape den beslutningsevnen og gjennomføringskraften som er nødvendig for å sikre karbonnøytralitet innen 2050. 233

DEL 7. DET NESTE SKRITTET “Never look down to test the ground before taking your next step; only he who keeps his eye fixed on the far horizon will find the right road.” Dag Hammarsköld, tidl. generalsekretær i FN, d. 1961

7.1. Kortsiktig mål 7.2. Kommunikasjonsstrategi

234

7.1. Kortsiktig mål Den 31. mai 2019, på min 75-årsdag, satte jeg meg som mål å skrive denne boken ut ifra de forutsetninger som er beskrevet innledningsvis, uten noen formening om jeg ville finne, enn si kunne fjerne noen propp som hindrer karbonnøytralitet i 2050. Den 31. mai 2020, altså på min 76-årsdag, er boken skrevet, og jeg er ganske trygg på at jeg har funnet proppen: FNs nåværende klimaregime. Jeg er også trygg på at nødvendig beslutningsevne og gjennomføringskraft vil komme på plass ved opprettelse av UN Green Council med tilhørende UN Green Operations og med en synlig Head of UN Green Operations, likestillet med UN Secretary General. – Altså PLAN A støttet av en PLAN B.

Jeg er ganske trygg på at det ikke er noen bedre vei frem for å stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5 °C, enn PLAN A støttet av Plan B. Det er mer som tilsier enn motsier at dette kan fungere. - Nå som boken er skrevet, vil jeg arbeide for at (mangel på) klimalederskap blir satt under debatt og at PLAN A blir iverksatt, ved opprettelsen av UN Green Council og UN Green Operations. - Hårete mål! Den 31. mai 2021 kan være en grei nok dato for «å ta bestikk»; sjekke om fart og retning holder eller må justeres.

235

7.2. Kommunikasjonsstrategi Utfordringen er ikke å sende et budskap, men at budskapet mottas og reflekteres over, av de det angår. Den første hindringen går på i det hele tatt å få folk i tale; å finne kanaler som når frem. Den neste hindringen, den viktigste og vanskeligste, er manges mentale motstand mot å la seg bli informert. Kommunikasjonsstrategien ser slik ut:

Erfarne kommunikasjonsmennesker vet at slike strategier er enkle å lage og vanskelige å lykkes med, fordi alle bombarderes alle steder og hele tiden med budskap om det meste, det være seg sosialt, som politisk og kommersielt. Derfor er sannsynligheten for å lykkes ikke spesielt stor og beundringen av Greta Thunberg desto større. Forfatteren tror ikke det vil nytte om han setter seg på Stortingsbakken med en plakat der det står «JEG HAR KLIMALØSNINGEN!» På den annen side: Det koster jo lite å prøve!

7.2.1. Avsender Utsagnet «The Medium is The Message» stammer fra den kanadiske «kommunikasjonstenkeren» Marshall McLuhan, tilbake i 1964. Kortversjonen er at det er vel så viktig hvem som sier noe, som hva som blir sagt. Jørgen på 76, opprinnelig 236

fra Lassebakken 5 i Drammen, har en stemme som knapt nok bærer overfor kone, barn og barnebarn, og han er oppgitt av venner og bekjente for år tilbake. Eneste lyspunktet er «Minni», en flatcoated retriever på snart fire år. Jeg vil likevel ikke bruke energi på å etablere, enn si skjule meg bak, en miljøstiftelse med formål «å redde verden». De er det allerede altfor mange av. Da er det mer redelig å fortsette som «Jørgen» på godt og på vondt, være stolt av det jeg står for og heller ikke i denne sammenheng «sette mitt lys under en skjeppe». Så har jeg lært meg at «kunsten ikke er å vite, men å vite hvem som vet.» I avsnitt 7.3. Testimonials (side 236) er det utsagn som er relevant for bokens innhold, fra noen som vet. Så håper jeg flere vil engasjere seg i debatten «om klima og lederskap i en krevende tid», slik at avsenderen blir «vi» og ikke «bare meg».

7.2.2. Klimabudskap «Alle gode ting er tre» er et ordtak som går igjen i alle språk og sier noe om at vi mennesker er ganske rasjonelle. «Gi meg tre gode grunner for …» hører til i samme kategori. Det holder heller ikke med kun gull og sølv. Kommuniseres kun to gode grunner, vil de fleste selv finne på en tilfeldig tredje. Kommuniseres fire, huskes stort sett kun tre. Kommuniseres ti, huskes ingen; kun at det var mye prat. Følgelig består budskapet av tre «gode ting» som hverken er et for lite eller et for mye:

• Større beslutningsevne og … • … mer gjennomføringskraft …. • … for å skape ny dynamikk i klimaarbeidet. Med mer erfaring fra kommunikasjonsforskning enn de fleste, vil jeg hevde at dette vil gå hjem på tvers av de fleste nasjonale og globale skillelinjer, være seg ideologiske, sosiale eller religiøse.

237

7.2.3. Globale kanaler Det er en alminnelig og utbredt feilvurdering at budskap er mottatt fordi det er avsendt. Figuren nedenfor belyser dette.

For denne merkevaren måtte det 50 påvirkninger av målgruppen til, for å oppnå en kjennskapsgrad («Hørt om») på i underkant av 40 %, akseptgrad på ca. 15 % («bra produkt») og faktisk kjøp på ca. 5 %. De første 30 ga kostnader uten inntekter. I forhold til dette er Greta Thunberg historisk i mediemessig sammenheng: én eksponering i FN førte til et antall eksponeringer gjennom massemedia som løftet kjennskapsgraden til de store høyder, uten at det kostet en krone. «Fridays For Future» -aksjonene er et av flere eksempler på at mange reagerer til fordel for saken. 15. mars 2019 ble det anslått at totalt 1,4 millioner skoleelever og studenter streiket i mer enn 2000 byer i 125 land. Og så er det et faktum at «Jørgen», boken og dens klimabudskap starter på «NULL» i alle tre dimensjoner og at kjennskapsgraden må opp et par titalls prosentenheter før det setter spor etter seg. Så vil det selvfølgelig gi en «kick start» hvis Greta Thunberg er med på laget for å løfte opp budskapets kjennskaps- og akseptgrad.

238

Kanalene er • Boken som har kommet ut på norsk og om kort tid vil komme i engelskspråklig utgave for det internasjonale markedet. Publisering på russisk, kinesisk og fransk overveies for å dekke vetolandene i Sikkerhetsrådet. • Annonsering på alle plattformer i disse landene vil bli vurdert, uavhengig av nasjonale bokutgivelser. • Medieomtale som følger av utgivelsen og annonseringen. Det som en selv kan styre er den internasjonale annonseringen og når boken kommer ut i det internasjonale markedet, vil det bli innrykket 1/1 sides annonser i • China Daily som er den største engelskspråklige dagsavisen i Folkerepublikken Kina, (kinesiskspråklige Folkets Dagblad vil bli vurdert). • USA Today som konkurrerer med The Wall Street Journal om å ha flest lesere i USA. • Vchernaya Moskva har det største opplaget av alle aviser i Moskva. Engelskspråklige The Moscow Times vil også bli vurdert. • Le Monde er en selvfølge i Frankrike og anses som en av de fire «beste» avisene i verden. • The Guardian anses som den mest respekterte avisen i UK, selv om The Daily Mail har flest lesere. Det siktes mot 21.mars 2021 som dato for internasjonal engelskspråklig utgivelse og annonsering; datoen i 1994 da FNs rammekonvensjon om klimaendringer trådte i kraft. Kostnadsoverslaget for annonsering inkl. digitale plattformer, ligger på 2– 3 millioner kroner. Kan lett bli det dobbelte. Effekten av slik annonsering er uansett begrenset, men begrepet «segment of one» sier noe om at det er nok å treffe én person, hvis denne personen skulle vise seg å være en statsleder. Det er millioner som hver dag vil si noe gjennom massemedia, som gjør sine egne prioriteringer ut ifra forståelige, tidvis uforståelige kriterier. 239

Dette året overskygger pressedekningen av korona-pandemien alt annet, også klimaendringene som også må finne seg i å komme i skyggen av pizzaens historie, slik en utgave av Aftenposten gir et ironisk eksempel på. (Kom til Norge i 1970)

Viktig å sette saker i riktige proporsjoner til hverandre. 240

7.2.4. Målgruppe I kommunikasjonsstrategien er målgruppen definert slik « (1) Relevante beslutningsfattere påvirket av et sterkt engasjement fra (2) «alle» klimaengasjerte.» Formuleringen har sin bakgrunn i følgende læresetning, presentert for meg en gang i tiden av en ledende norsk politiker: «En politiker tenker først og fremst egen popularitet. Vil normalt si nei til en mulighet av frykt for at det går feil, men vil si ja til forslag som løser plagsomme problem.» Derfor må boken, annonseringen, medieomtalen og debatten komme så tidlig at relevante beslutningsfattere vil oppleve det som et plagsomt problem ikke å forfølge saken. Greta Thunberg demonstrerte dette ved å bli et ubehagelig problem for politikere som har sovet i timen i årevis. «Relevante politikere» er først og fremst statsledere for land som er medlemmer av FNs sikkerhetsråd, deres regjeringsmedlemmer og deres støttespillere. Norge trer inn i Sikkerhetsrådet 1. januar 2021. Medlemskapet varer til 31. desember 2022. I tillegg til de fem faste medlemmene USA, Frankrike, Storbritannia, Kina og Russland, vil Norge sitte i Sikkerhetsrådet i et år sammen med Estland, Vietnam, Niger, Tunisia og Saint Vincent og Grenadinene og i to år sammen med Irland, India og Mexico. Enhver av statslederne i disse landene kan fremme forslag om et første skritt i PLAN A. Derfor vil den engelske oversettelsen av boken bli sendt til hver enkelt; også til deres representasjoner i Norge.

7.2.5. Feed Back Boksalget vil være en indirekte, og tematikkens plassering på agendaen i Sikkerhetsrådet, en direkte effekt av kommunikasjonsstrategien. Slik sett vil ett solgt eksemplar til rett person være nok til at Sikkerhetsrådet vedtar opprettelsen av UN Green Strategic Forum og ansettelse av Head to be of UN Green Operations. Den 31. mai 2021 kan være en grei nok dato for «å ta bestikk»; sjekke om fart og retning holder eller må justeres.

241

DEL 8. ETTERORD “There is no real ending. It’s just the place where you stop the story.” Frank Herbert. Amerikansk science fiction–forfatter, d. 1986.

Brev til Greta Thunberg Forfatterens punktum

242

Jørgen M. B. Grønneberg Hvalstadåsen 88, 1395 Hvalstad, Norge +47 900 50 477, jorgen@groneberg.no , f. 31.05.1944 Asker, Norge 31.05.2019

Kjære Greta Thunberg Det har gått på dagen ett år fra jeg skrev til deg og lovet å lete etter løsninger på klimautfordringen. – Jeg har holdt løftet og funnet løsningene. Det har vært et svært spesielt år. – Koronapandemien kom på toppen av bekymringene knyttet til klimaendringene. Mange vil dø, men langt færre enn det som følger av klimaendringene. – Pandemien fører til at klimautfordringen nedprioriteres. Tapet av tid er alvorlig. Mulighetsrommet for å stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader er stort nok, men det mangler tilstrekkelig beslutningsevne og gjennomføringskraft til å oppnå karbonnøytralitet innen 2050. Dette kan oppnå dersom stormaktene går sammen om å opprette UN Green Council og UN Green Operations, samt å ansette Head of UN Green Operations som talsperson for en bærekraftig verdensorden. Dette vil skape de nødvendige forutsetningene for å utvikle, vedta og iverksette klimastrategier med tilhørende tiltak, slik boken legger til rette for. - Alternativene er vurdert. Det er ingen annen løsning som vil fungere. Jeg oppfordrer deg til å bruke din stemme til å formidle dette budskapet, fra de plattformer du har adgang til. Med vennlig hilsen Jørgen M. B. Grønneberg

243

Forfatterens punktum Er litt «blåst» mentalt sett, når punktum skal settes. Mulig samme følelse sønn Morten hadde da han for et par år siden kom i mål i Marathon des Sables; fem maratoner på fire dager, i ørkenen i sydlige Marokko. Nr. 33 av 1000 er respektabelt. Sammenligninger for øvrig er det vanskelig å finne, ut over dette: etter en nødvendig restitueringsperiode for å ta seg inn igjen, venter neste utfordring på å bli håndtert. Jeg hverken hadde, eller burde hatt, noen klar formening om hvor «letingen etter proppen» ville bringe meg, annet enn at jeg hadde mine hjelpemidler, særlig «kompasset», som hele tiden har vært i bruk. Det førte meg dit brevet til Greta Thunberg datert 31.05.2021, angir. I prosessen med svært mye lesning og telefonsamtaler, er det en læresetning som stadig blir bekreftet: «Noen velger fakta som understøtter egne meninger og velger bort fakta som peker i en annen retning. Andre bruker fakta for å forme egne meninger og til å etterprøve meningenes holdbarhet.» Bokens oppbygging og innhold burde gi troverdighet til at forfatteren står for den sistnevnte tilnærming. Meningsmennesker som erkjenner klimautfordringens eksistensielle karakter, kan deles i to hovedgrupper: idealistene, som lar klimasaken gå inn i en pakke av saker der summen av virkemidler skal gi en annen samfunnsorden og pragmatikerne, som mener det er krevende nok å finne løsninger som fører til karbonnøytralitet innen 2050. Venstresiden i demokratiske land hører hjemme i idealistgruppen, sammen med grønne ideologier med sitt mantra om at en ny økologisk verdensorden er nødvendig for å stabilisere verdenstemperaturen ned mot +1,5 grader. Den som vil mye, får som oftest til svært lite. Begge er derfor en del av klimaproblemet, ikke av løsningene. «Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner» er det også noe som heter. Dette kan sies om nasjonalsosialismen på slutten av 1930-tallet. Hva man enn måtte mene om de som valgte feil på dette tidspunktet, var det ingen som kunne ane konsekvensene av nasjonalsosialismen, slik de i all sin grusomhet fremsto få år etter.

244

Det er ikke mangel på kunnskap om hva «Hothouse Earth» vil medføre av menneskelige lidelser, men det er åpenbart en mangel på vilje hos mange til å tilegne seg kunnskapen, sette den inn i en fordomsfri kontekst og iverksette nødvendige tiltak i overensstemmelse med dette. Historiebøkene vil ha lite pent å si om de som velger feil i dag, fordi de burde visst bedre.

……………………

Etter drøyt 1000 timer i skrivestua, gjør forfatteren opp sitt bestikk slik: Det er mer som taler for, enn imot at visjonen om «en bærekraftig hverdag for alle» vil bli en realitet. Punktum settes derfor slik:

Fordi stormaktenes statsledere vet hvor ødeleggende «Hothouse Earth» vil bli for dem selv, deres nærmeste og deres medborgere, vil de ta fornuften fangen og sammen finne løsninger som sikrer karbonnøytralitet innen 2050, slik at verdenstemperaturen stabiliseres under +2 grader over førindustriell tid. Dette vil være lederskap for historiebøkene i en krevende tid.

PUNKTUM

245

En spesiell takk til: • Georg Carlberg som er venn fra tenårene, med lederrolle i Norske Skog som siste vakt. Han har sørget for å gi klok og konkret veiledning underveis med boken og sørget for at minst ett ben har berørt bakken, det meste av tiden. • Lars G. Josefsson som er venn fra voksen alder, klient over flere år som konsernsjef i det svenske energikonsernet Vattenfall og deretter partner det siste tiåret i «grønne» gründeraktiviteter som ennå ikke har tatt av. Han er min kunnskapsrike, samfunnsengasjerte og løsningsorienterte «klimamentor»; « a true spokesman for a sustainable world order». • Widar Løw Trondsen, forlegger i Kolofon Forlag AS, som i de siste månedene har guidet meg inn i produksjonsprosessen av boken på sin stillfarende måte og gitt meg rom til å tenke høyt og snakke lenge når det har vært følt nødvendig. Så vil tiden vise hvor denne prosessen fører hen. • 15-20 personer i inn- og utland som har stilt opp i telefonsamtaler, én eller flere ganger i løpet av skriveperioden.

246

En spesiell hilsen til: • «Klimabransjen», en hurtig voksende bransje, som omfatter forsknings-, rådgivings- og interesseorganisasjoner inklusive FN-kontor og klimamyndigheter, har utviklet en bemerkelsesverdig form for «bransjearroganse». « – Dessverre, vi har ikke tid. Særlig i disse koronatider», har vært typiske svar på henvendelser om honorarbasert kvalitetssikring av deler av boken. • «Forlagsbransjens» mest etablerte aktører, som de fleste refuserte forfattere sikkert anser som over snittet arrogante, bør kanskje tenke litt på sin egen samfunnsrolle, hva valg av titler angår. Forholdet mellom utgitte kokebøker og bøker om klimaendringer er som «veldig mange til tilnærmet null.» Når 8 % sier til Norstat at de helt sikkert vil kjøpe en bok om klimaendringer (47 % sier kanskje), mer enn 200.000 husstander, og forlagene ikke tror en bok om klimaendringer vil selge over 5000 eksemplarer, er det enten noe feil med Norstat eller med forlagene. - Antar forlagene vil mene det er noe feil med Norstat. • Det er hederlige unntak både i klimabransjen og blant forlagene. Ingen nevnt. Ingen glemt.

247

DEL 9. VEDLEGG 1.1. Nettavisen og Cicero om Greta Thunberg 1.2. Mediainitiativ om klima og beslutningsevne 1.3. FNs klimaregime, detaljert beskrivelse

1.1. Nettavisen og Cicero om Greta Thunberg 26.09.2019: «Nettavisen har bedt seniorforsker Maria Sand ved Cicero - Senter for klimaforskning, om å gå punktvis gjennom påstandene for å vurdere om de står i overensstemmelse med forskningsresultatene i klimarapportene til FNs klimapanel (IPCC).» Påstand: Mennesker lider, mennesker dør, hele økosystemer kollapser. Vi befinner oss på randen av en masseutryddelse. - Her refererer Thunberg blant annet til en rapport som kom tidligere i år, fra det internasjonale Naturpanelet (IPBES). Rapporten forteller at flere arter er truet av utryddelse nå, enn på noe annet tidspunkt i menneskets historie. For eksempel er 40 prosent av alle virveldyr på land, nesten en tredel av koraller og over en tredel av marine pattedyr truet. Det er flere forskere som i forbindelse med rapporten har uttalt at vi står overfor den sjette masseutryddelsen, sier Sand. 248

Påstand: I mer enn 30 år har vitenskapen vært krystallklar. - Den første rapporten fra FNs klimapanel kom i 1990 og hadde mer eller mindre de samme konklusjonene som i dag. Det som skiller rapportene, er at vi har blitt enda mer sikre på at det er vi mennesker som står bak mesteparten av klimaendringene og at endringene skjer stadig raskere. FNs klimapanel består av en stor gruppe forskere fra hele verden, som går igjennom all tilgjengelig publisert forskning på feltet. En stor del av gruppen byttes ut for hver rapport. Påstand: Hvordan våger dere å fortsette med å vende ryggen til, og si at dere gjør nok, når de politiske løsningene som trengs overhodet ikke er i sikte. - Rapporten fra det internasjonale Naturpanelet slår fast at det på verdensbasis blir gjort lite for å fjerne eller fase ut subsidier som er skadelige for naturmangfoldet. Den slår også fast at det er umulig å nå de kortsiktige, globale målene for å bevare naturmangfoldet innen 2020 og gjøre kloden bærekraftig. De langsiktige målene for 2030 og 2050 vil kreve gjennomgripende og drastiske endringer i måten vi utnytter kloden vår på. Påstand: Den utbredte ideen om å halvere utslippene våre i løpet av ti år, gir oss kun en 50 prosent sjanse til å forbli under 1,5 grader (temperaturstigning red. anm.), og en risiko for å utløse irreversible kjedereaksjoner utenfor menneskelig kontroll. - Ja, beregningene viser at hvis vi skal «forbli» under 1,5 grader, må vi halvere utslippene i løpet av 10 år (fra 1. jan. 2018), og det er det kun 50 prosent sjanse for at vi klarer. Det er altså kun halvparten av modellene som viser at dette går an, men den andre halvparten av modellene går over 1,5 grader, også med så kraftige kutt. - Eksempler på irreversible kjedereaksjoner utenfor menneskelig kontroll, er for eksempel smelting av Grønlandsisen. Dette er en stor og tung prosess, som vi ikke kommer til å klare å stoppe med det første, selv med null utslipp. Oppvarmingen av verdenshavene vil ta tusenvis av år, før vi klarer å avkjøle igjen. Påstand: 50 prosent er kanskje akseptabelt for dere. Men disse tallene inkluderer ikke vippepunkter, de fleste feedback loops (tilbakekoblingsmekanismer), ytterligere oppvarming skjult av giftig luftforurensing og aspektene ved rettferdig fordeling eller klimarettferdighet. Med tilbakekoblingsmekanismer mener vi en prosess som forsterker seg selv, omtrent som når du plugger gitaren din til en forsterker. Et eksempel er smelting av sjøisen. Når sjøisen smelter, kommer det mer mørkt hav til syne og havet er mye mer effektivt til å ta opp varme fra sola, som smelter sjøisen fortere. Du kan si at sjøisen på en måte smelter seg selv. Denne tilbakekoblingsmekanismen er med i 249

klimamodeller, men det er sant at klimamodellene ikke inkluderer alle mekanismene. En prosess de for eksempel ikke inkluderer, er smelting av permafrost og utslipp av metan. Det er derfor godt mulig at klimamodellene underestimerer den fremtidige oppvarmingen, men det er valgt å ikke ta de med, fordi vi ikke vet nok om dem. I 1,5 graders-rapporten antar man at disse mekanismene kan utgjøre 100 gigatonn ekstra i CO2-utslipp. Påstand: De baserer seg også på at min generasjon skal suge ut hundrevis av milliarder tonn av deres CO2 fra luften, med teknologi som bare så vidt eksisterer. - Ja, det er sant og det er nok et underkommunisert viktig poeng. I de fremtidige scenariene for utslippskutt, antar man kraftige kutt pluss «negative utslipp». Det vil si at CO2 må fjernes fra atmosfæren i store mengder, såkalt CO2-fangst og -lagring. Dette er teknologi som ikke finnes i storskala i dag, kun ved små anlegg her og der. For å klare 1,5 graders- og 2 graders-målet, antar man at slik teknologi brukes i storskala på fabrikker over hele verden. Påstand: Verden hadde 420 gigatonn med CO2 igjen til å slippe ut 1. januar 2018. I dag er dette tallet allerede under 350 gigatonn. - Ja, det er også riktig. Dette er karbonbudsjettet, altså hva vi kan slippe ut før vi må ned på null. Siden vi slipper ut 42 gigatonn CO2-ekvivalenter hvert år, og det ikke har vært noen kutt, har vi sluppet ut over 70 siden 1. januar 2018 og budsjettet har nå krympet. Dette viser at jo lenger vi venter med å kutte, jo kraftigere må vi kutte. Påstand: Med dagens utslippsnivåer, vil det gjenværende CO2-budsjettet være helt borte innen 8,5 år. - Ja, siden vi nå har «sløst» bort over 1,5 år, er det ikke lenger 10 år, men 8,5 år før vi må ned i null. Relevante referanser som underbygger påstandene til Greta Thunberg: Warning: a sixth mass species extinction is on the cards, Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services, Global Warming of 1.5 ºC (IPCC) og Guest post: A new approach for understanding the remaining carbon budget.

250

1.2. Mediainitiativ om klima og beslutningsevne Aftenposten og Dagens Næringsliv: - 18. september 2016: «Klimautfordringen og Statkrafts rolle» - 10. november 2018: «Klima+Kraft+Kapital = Politikk» Aftenposten og Dagbladet: - 10. august 2019: «… ja til Bompengepartiet er nei til demokratiet»

251

252

253

254

1.3. FNs klimaregime, detaljert beskrivelse «FNs klimaregime er en organisatorisk bastard, som ikke ville ha sett dagens lys med den kunnskap vi i dag har om klimagassenes innvirkning på verdenstemperaturen og derved på livet på jorden slik vi kjenner det.»

255

The Convention, the Kyoto Protocol, and the Paris Agreement establish the institutional arrangements for the climate change intergovernmental process: •

A supreme governing body: the COP for the Convention, the CMP for the Kyoto Protocol and the CMA for the Paris Agreement;

•

A process management body: the Bureau of the COP, the CMP and the CMA;

•

Subsidiary bodies: two permanent subsidiary bodies – the SBSTA and the SBI – as well as other ad hoc subsidiary bodies established by the COP, the CMP, or the CMA as deemed necessary to address specific issues;

•

Technical subsidiary bodies with limited membership (referred to in practice as the constituted bodies) established under the Convention, the Kyoto Protocol and the Paris Agreement;

•

A secretariat; and Entities entrusted with the operations of the Financial Mechanism (i.e. the Global Environment Facility -GEF- and the Green Climate Fund -GCF-).

•

Collectively, these institutions participate in the process of developing policies and guidance to support Parties in the implementation of the Convention, the Kyoto Protocol and the Paris Agreement. Governing bodies & process management body •

Conference of the Parties (COP)

The COP is the supreme decision-making body of the Convention. All States that are Parties to the Convention are represented at the COP, at which they review the implementation of the Convention and any other legal instruments that the COP adopts and take decisions necessary to promote the effective implementation of the Convention, including institutional and administrative arrangements. Find more information here: Conference of the Parties (COP). •

Conference of the Parties serving as the meeting of the Parties to the Kyoto Protocol (CMP)

The Conference of the Parties, the supreme body of the Convention, shall serve as the meeting of the Parties to the Kyoto Protocol. All States that are Parties to the Kyoto Protocol are represented at the Conference of the Parties serving as the meeting of the Parties to the Kyoto Protocol (CMP), while States that are not Parties participate as observers. The CMP oversees the implementation of the Kyoto Protocol and takes decisions to promote its effective implementation. Find more information here: Conference of the Parties serving as the meeting of the Parties to the Kyoto Protocol (CMP) •

Conference of the Parties serving as the meeting of the Parties to the Paris Agreement (CMA)

The Conference of the Parties, the supreme body of the Convention, shall serve as the meeting of the Parties to the Paris Agreement. All States that are Parties to the Paris Agreement are represented at the Conference of the Parties serving as the meeting of the Parties to the Paris Agreement (CMA), while States that are not Parties participate as observers. The CMA oversees the implementation of the Paris Agreement and takes decisions to promote its effective implementation. Find more information here: Conference of the Parties serving as the meeting of the Parties to the Paris Agreement (CMA) •

Bureau of the COP, CMP, and CMA

The Bureau supports the work of the governing bodies through the provision of advice and guidance regarding the ongoing work under the Convention, the Kyoto Protocol, and the Paris Agreement, the organization of their sessions and the operation of the secretariat. The Bureau serves during the sessions and also between session. The Bureau consists of 11 officers, the President, seven Vice-Presidents, the Chairs of the SBSTA and the SBI and the Rapporteur, elected from representatives of Parties nominated by each of the five United Nations regional groups and Small Island Developing States. Find more information here: Bureau of the COP, CMP, and CMA •

256

Secretariat

The UNFCCC secretariat provides organizational support and technical expertise to the UNFCCC negotiations and institutions and facilitates the flow of authoritative information on the implementation of the Convention, the Kyoto Protocol and the Paris Agreement. This includes the development and effective implementation of innovative approaches to mitigate climate change and drive sustainable development. Find more information here: Secretariat •

United Nations institutional linkage

The United Nations serves as Depository for the Convention, the Kyoto Protocol (including its amendments) and the Paris Agreement. The secretariat is institutionally linked to the United Nations without being integrated into any programme and is administered under United Nations rules and regulations. Find more information here: United Nations institutional linkage Subsidiary bodies •

Subsidiary Body for Scientific and Technological Advice (SBSTA)

The SBSTA assists the governing bodies through the provision of timely information and advice on scientific and technological matters as they relate to the Convention, the Kyoto Protocol and the Paris Agreement. In addition, the SBSTA cooperates with relevant international organizations on scientific, technological and methodological questions. Find more information here: Subsidiary Body for Scientific and Technological Advice (SBSTA) •

Subsidiary Body for Implementation (SBI)

The SBI assists the governing bodies in the assessment and review of the implementation of the Convention, the Kyoto Protocol and the Paris Agreement. In addition, the SBI is the body that considers the biennial work programmes for the secretariat, which provide the strategic direction on how the secretariat can best serve the Parties and the UNFCCC process towards greater ambition of climate change action and support that is fully commensurate with the objectives of the Convention, the Kyoto Protocol and the Paris Agreement. Find more information here: Subsidiary Body for Implementation (SBI) Constituted bodies •

Adaptation Committee (AC)

The Adaptation Committee was established by the COP at its sixteenth session as part of the Cancun Agreements (decision 1/CP.16) to promote the implementation of enhanced action on adaptation in a coherent manner under the Convention. Its functions include providing technical support and guidance to the Parties; sharing of relevant information, knowledge, experience and good practices; promoting synergy and strengthening engagement with national, regional and international organizations, centres and networks; providing information and recommendations for consideration by the COP when providing guidance on means to incentivize the implementation of adaptation actions; and considering information communicated by Parties on their monitoring and review of adaptation actions, support provided and received.. The Adaptation Committee also serves the Paris Agreement. Find more information here: Adaptation Committee •

Adaptation Fund Board (AFB)

The AFB supervises and manages the Adaptation Fund and is fully accountable to the CMP. The Adaptation Fund was established to finance concrete adaptation projects and programmes in developing country Parties that are particularly vulnerable to the adverse effects of climate change. The Adaptation Fund is financed by a 2 per cent share of the proceeds from certified emission reductions issued by the Executive Board of the Clean Development Mechanism and from other sources of funding. The Adaptation Fund also serves the Paris Agreement. Find more information here: Adaptation Fund Board (AFB) •

Advisory Board of the Climate Technology Centre and Network (CTCN)

As the operational arm of the Technology Mechanism, the CTCN stimulates technology cooperation to enhance the development and transfer of technologies and to assist developing country Parties at their request. The CTCN is

257

accountable to, and under the guidance of, the COP through an advisory board. The Advisory Board of the CTCN was established at COP 18 and gives guidance to the CTCN on how to prioritize requests from developing countries and, in general, it monitors, assesses and evaluates the performance of the CTCN. Find more information here: Advisory Board of the Climate Technology Centre and Network (CTCN) •

CDM EB - Executive Board of the Clean Development Mechanism (CDM)

The CDM Executive Board supervises the Kyoto Protocols CDM under the authority and guidance of the CMP. The CDM Executive Board is the ultimate point of contact for CDM project participants for the registration of projects and the issuance of certified emission reductions. Find more information here: CDM EB - Executive Board of the Clean Development Mechanism (CDM) •

Compliance Committee

The functions of the Compliance Committee of the Kyoto Protocol are to provide advice and assistance to Parties in implementing the Kyoto Protocol, promote compliance by Parties with their commitments and determine cases of non-compliance and apply consequences in cases where Parties are not complying with their commitments under the Kyoto Protocol. Find more information here: Compliance Committee • Consultative Group of Experts (CGE) COP 24 decided that the mandate of the Consultant Group of Experts on National Communications from Parties not included in Annex I to the Convention will be extended for eight years, from 1 January 2019 to 31 December 2026 and will be renamed the Consultative Group of Experts (CGE). In addition to assisting developing country Parties fulfil their reporting requirements under the Convention, the CGE will also support the implementation of the enhanced transparency framework under Article 13 of the Paris Agreement. This includes facilitating the provision of technical advice and support to developing country Parties to prepare their biennial transparency reports and providing technical advice to the secretariat on the implementation of the training of technical expert review teams. Find more information here: Consultative Group of Experts (CGE) •

Executive Committee of the Warsaw International Mechanism for Loss and Damage

The Executive Committee of the Warsaw International Mechanism was established by the COP at tis nineteenth session by decision 2/CP.19 to guide the implementation of the functions of the Warsaw International Mechanism for Loss and Damage. The Warsaw International Mechanism is anchored in the Paris Agreement by its Article 8. The Executive Committee has technical expert groups that help execute its work in the following four strategic work areas: slow onset events, non-economic losses, comprehensive risk management, and displacement. Find more information here: Executive Committee of the Warsaw International Mechanism for Loss and Damage •

Global Environment Facility (GEF)

The GEF is an operational entity of the financial mechanism of the Convention that provides financial support to the activities and projects of developing country Parties. The COP regularly provides guidance to the GEF. The GEF, as an entity entrusted with the operation of the Financial Mechanism of the Convention, also serves the Paris Agreement. Find more information here: Global Environment Facility (GEF) •

Green Climate Fund (GCF)

The GCF is an operating entity of the financial mechanism of the Convention and is accountable to and functions under the guidance of the COP. It is governed by a Board comprising 24 members (with equal numbers from developed and developing country Parties) and is intended to be the main fund for global climate change finance in the context of mobilizing USD 100 billion by 2020. The GCF was established by the COP at its sixteenth session by decision 1/CP.16, designed throughout 2011 by a Transitional Committee and launched at COP 17 through decision 3/CP.17, including the governing instrument for the GCF. The GCF, as an entity entrusted with the operation of the Financial Mechanism of the Convention, also serves the Paris Agreement. Find more information here: Green Climate Fund (GCF)

258

•

Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC)

The IPCC is a scientific body. It reviews and assesses, at regular intervals, the most recent scientific, technical and socioeconomic information produced worldwide, relevant to the understanding of climate change. It does not conduct any research, nor does it monitor climate-related data or parameters. The UN Climate change process receives the outputs of the IPCC and uses IPCC data and information as a baseline on the state of knowledge on climate change in making science-based decisions. End of 2018, the IPCC Special Report on global warming of 1.5 C sent strong messages on the need to be more ambitious in taking action if the objective of staying well below 2 degrees is to be achieved. The IPCC is currently in its Sixth Assessment cycle. During this cycle, the Panel will produce three Special Reports, a Methodology Report on national greenhouse gas inventories and the Sixth Assessment Report (AR6). The AR6 will comprise three Working Group contributions and a Synthesis Report. The AR6 Synthesis Report will integrate and synthesize the contributions from the three Working Groups that will be rolled out in 2021 into a concise document suitable for policymakers and other stakeholders. It will be finalized in the first half of 2022 in time for the first global stocktake under the Paris Agreement. Find more information here: Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) •

Joint Implementation Supervisory Committee (JISC)

The JISC, under the authority and guidance of the CMP, supervises the verification procedure for submitted projects to confirm that the ensuing reductions of emissions by sources or enhancements of anthropogenic removals by sinks meet the relevant requirements of Article 6 of the Kyoto Protocol and the joint implementation guidelines. •

Katowice Committee on Impacts (KCI)

The COP, CMP and CMA established Katowice Committee of experts on the Impacts of implementation of response measures to support the work of the forum on the impacts of implementation of response measures. Find more information here: Joint Implementation Supervisory Committee (JISC) •

Least Developed Countries Expert Group (LEG)

The COP established the LEG, the membership of which is to be nominated by Parties, with the objective of supporting the preparation and implementation strategies of national adaptation programmes of action. The LEG also serves the Paris Agreement. Find more information here: Least Developed Countries Expert Group (LEG) •

Facilitative Working Group (FWG) of the Local Communities and Indigenous Peoples Platform

The FWG was established by the COP at its twenty-fourth session (decision 2/CP.24), in 2018, with the objective of further operationalizing the Local Communities and Indigenous Peoples Platform and facilitating the implementation of three functions related to knowledge, capacity for engagement, and climate change policies and actions. Half of the members of the FWG are representatives of Parties and half are representatives from indigenous peoples organizations. To enhance the coherence of the actions of the LCIPP under the Convention, it is encouraged to collaborate with other bodies under and outside the Convention. Find more information here: Facilitative Working Group of the Local Communities and Indigenous Peoples Platform •

Standing Committee on Finance (SCF)

The mandate of the Standing Committee on Finance is to assist the COP in exercising its functions with respect to the financial mechanism of the Convention in terms of the following: improving coherence and coordination in the delivery of climate change financing; rationalization of the financial mechanism; mobilization of financial resources; and measurement, reporting and verification of support provided to developing country Parties. It was established by the COP at its sixteenth session by decision 1/CP.16. Its roles and functions were further defined and its composition and working modalities elaborated on at COP 17. The SCF also serves the Paris Agreement. Find more information here: Standing Committee on Finance (SCF) •

Technology Executive Committee (TEC)

259

The COP, by its decision 1/CP.16, established a Technology Mechanism to facilitate the implementation of enhanced actions on technology development and transfer to support action on mitigation and adaptation in order to achieve the full implementation of the Convention. The Technology Mechanism comprises the Technology Executive Committee (TEC) and the Climate Technology Centre and Network (CTCN). In accordance with Article 10 of the Paris Agreement, the Technology Mechanism shall also serve the Paris Agreement under the guidance of the CMA. As the policy arm of the Technology Mechanism, the TEC undertakes analysis and provides recommendations on policies that can accelerate the development and transfer of low-emission and climate resilient technologies. Find more information here: Technology Executive Committee (TEC) •

The Paris Committee on Capacity-building (PCCB)

The Paris Committee on Capacity-building (PCCB) was established by the Conference of the Parties (COP) in 2015 as part of the adoption of the Paris Agreement to address gaps and needs, both current and emerging, in implementing capacity-building in developing country Parties and further enhancing capacity-building efforts, including with regard to coherence and coordination in capacity-building activities under the Convention. Find more information here: The Paris Committee on Capacity-building (PCCB) •

Special Climate Change Fund

The Special Climate Change Fund (SCCF) was established to finance activities, programmes and measures relating to climate change, that are complementary to those supported by other funding mechanism for the implementation of the Convention. The Global Environment Facility (GEF) has been entrusted to operate the SCCF. The SCCF, administered by the GEF, also serves the Paris Agreement.

Find more information here: Special Climate Change Fund •

Least Developed Countries Fund

The COP established the Least Developed Countries Fund (LDCF) to support the Least Developed Country Parties (LDCs) work programme and assist LDCs carry out, inter alia, the preparation and implementation of  national adaptation programmes of action (NAPAs). The Global Environment Facility (GEF) has been entrusted to operate the LDCF. The LDCF, administered by the GEF, also serves the Paris Agreement. Find more information here: Least Developed Countries Fund Bodies That Have Concluded Their Work Ad Hoc Working Group on Further Commitments for Annex I Parties under the Kyoto Protocol (AWG-KP) Ad Hoc Working Group on Long-term Cooperative Action under the Convention (AWG-LCA) Ad Hoc Working Group on the Durban Platform for Enhanced Action (ADP) Ad Hoc Working Group on the Paris Agreement (APA)

260

Hvorfor har vi et klimaproblem når mulighetsrommet for å unngå det er stort nok?

788230

021095

NO - 5526

N VA

E MER K

Trykksak 2041 0819

E T

- Boken gir svaret, eliminerer proppene og gir løsningene.