Vekteren nr.4 2022

Grunnleggeren av Evangeliesenteret i Norge, Ludvig Karlsen var av såkalt reisende slekt. I et eventyrlig landskap ikke så langt fra Oslo, vokste han opp. Det er et sted i Sør-Norge som vel må være landets mest glemte perle. Ingen bilder yder stedet rettferdighet. Man må reise dit selv! bare 4 mil nord for Oslo. Jeg kaller det Ludvig Karlsens rike, fordi det var her Evangeliesenteret startet opp for 40 år siden. Maleriske gårder ligger oppover grønne åser når man kommer sørfra. Fra nord, mot Gjøvik, over Gran, er det helt storslagent å komme ned dit. En fantastisk utsikt over Jevnaker.

Å nærme seg det jeg vil kalle Ludvig Karlsens rike nordfra, er noe ganske annet enn å komme fra Oslo til Grua, Roa, Lunner og Råholt. Landskapet fra Gjøvik og Raufoss til de steder der Evangeliesenteret startet er virkelig verdt en reise, og nå er det kommet nye veier gjennom hele vestre Toten.

(Klipp fra boken av Knut Sørsdal) Ludvig ble født på Ullensaker ved Oslo, men vokste mest opp på veien. Siden han var av romanislekt med en familie på 10, ble han oppvokst i fattigdom. Ludvig - så vel som hans brødre og søstre - var totalt avhengige av foreldrene, hvis spesielle livsførsel har påvirket Ludvig siden. Barndomshjemmet hans var en sigøynerleir på Gardermoen - et sted hvor personer av romanislekt pleide å bo i små, trange hus.

Fra tidlig på våren til sent på høsten var leiren imidlertid nesten øde da familien hans reiste over hele landet for å selge og bytte ting for å overleve. I denne perioden av året byr den norske landsbygda på et mildt og vennlig klima med kun et minimum av nedbør – et element som gjør de fleste veiene ganske trafikksikre. Det meste av tiden gikk sigøynerne med hest og vogn – de sistnevnte

ning, sengetøy og annet av personlig betydning. På toppen av denne lasten «strimlet» barna. Under sine mange reiser på den norske landsbygda – som hver kunne vare i en periode på 6-7 måneder – fikk Ludvig anledning til å bli kjent med mange bygder og småsamfunn i bygde-Norge.

Selv om familien til Ludvig generelt levde et veldig tøft liv, var det også gode, minneverdige dager. Fremdeles i dag kan Ludvig minnes de fredelige dagene på veiene, da solen skinte så voldsomt og de nesten utelukkende ble møtt av vennlige menn og kvinner. Disse bøndene behandlet dem godt og ga dem mat og varer i bytte. I disse dager kunne livet rett og slett ikke vært bedre for Ludvig og Sigøynerfamilien hans - barna nøt det frie og forfriskende livet på den norske landsbygda med å spille fotball og fiske i de glitrende norske elvene. Da

norske gutter og jenter. Likevel var det andre perioderspesielt om nettene da temperaturen kom krypende under null - som Ludvig og hans familie led en skikkelig, tung tid. Men for å overleve lærte de snart kunsten å stjele, og noen av barna ble virkelige mestere i den kunsten. Likevel fortalte de det ikke til foreldrene av frykt for at de skulle bli hardt straffet - Ludvigs far og mor var både hederlige og veldig ærlige personer.

Ludvigs primære oppgave var å skaffe melk til familien. Med en melkespann i hånden gikk han rundt og besøkte gårdene og tigget om «Bare noen dråper melk». Ja, Ludvig mestret kunsten å snakke. Han ville fortelle om vanskelighetene hjemme; om det deprimerende livet til moren som måtte passe en familie på 11.

Hvordan kunne de noen gang overleve? Ganske ofte

Ludvig Karlsen har kanskje vært Norges mest kjente evangelist, og han har til og med fått sitt bilde på et av Norwegians fly. En annen evangelist som har hatt sitt bilde på et Norwegian-fly er Aril Edvardsen. Kvinesdal var Edvardsens norske rike. Kanskje vi kan vise bilder fra dette stedet i et annet Vekteren. I denne utgaven av Vekteren viser vi bilder fra det området som var Ludvig Karlsens rike.

tårer på den måten at Ludvig ikke bare fikk sine «bare noen dråper melk», men heller et helt spann. Under disse hendelsene følte Ludvig seg nesten som en konge. Dessuten kan spannet også tjene som et forsvarsvåpen.

På vei til gårdene møtte Ludvig ofte sinte hunder eller en plagsom, aggressiv guttegjeng. Etter hvert ble bøtten utslitt og full av bulker. Ludvigs andre knyttneve var godt knyttet rundt et Unica-kofferthåndtak, som inneholdt tråder og knapper, snorer i forskjellige størrelser og andre småting som skulle selges eller byttes til bøndene. Til tross for at

strengen var kort, kom Ludvig snart på en god idé: Han strakk den ut slik at den ble lengre og lengre... Det er ikke en overdrivelse å påstå at Valentin KarlsenLudvigs far - var en ledende skikkelse blant «De reisende» (Begrepet «De reisende» er den moderne, norske frasen for de norske sigøynerne). På sin gammeldagse, meget autoritative måte pleide denne høye og brunkomplekse personen å gå foran sigøynergjengen mens de gikk - Ludvigs far tok alltid ledelsen.

Med lommene fylt med klokker av forskjellige størrelser og kvaliteter, ville Valentin prøve

å bytte disse tingene med eventuelle forbipasserende. Mannen selv ble sett på som en ekte «trondheimer» (dvs. en person som stammer fra det norske). Trondheim by med alle matchende kvaliteter), og tilhørte en stor og ganske anerkjent sigøynerfamilie.

Før han giftet seg, hadde Valentin Karlsen imidlertid levd et tøft liv - noe hans mangeårige fengsling også burde tyde ganske tydelig på. Til tross for dette hadde Valentin en rekke utmerkede og sjeldne egenskaper, blant annet rangerte hans

dømmekraft og hans store mot ham over resten. Takket være Valentin ble grunnlaget lagt for den berømte kristne vekkelsen blant de norske sigøynerne - en vekkelse som senere ble kjent som «De reisendes vekkelse». I Norge tilhører de reisende en gruppe mennesker som - spesielt de siste årene - har tiltrukket seg oppmerksomhet fra ulike, norske massemedier. Ifølge forskerne varierer det totale antallet norske sigøynere et

Stiftelsen Evangeliesenteret er et av den norske pinsebevegelsens fellesarbeid. Den ble stiftet 2. juli 1983 av Lise og Ludvig Karlsen. De var tidligere rusmisbrukere og kjente nød for samfunnets utslåtte. I ti år arbeidet Vekterens redaktør for Evangeliesenteret, først og fremst som forsker, og presenterte data til Statistisk Sentralbyrå. Samtidig ble det skrevet noen bøker, bl.a. boka til høyre.

Dette var den perioden da Evangeliesenteret ble etablert i Norge som en av de store fellestiltakene innen Pinsebevegelsen.

Deler av dette arbeidet som redaktøren var opptatt med er lagret på internett og vil bli bevart for ettertiden. Gjennom bladet Vekteren og BKI er det en glede å presentere det som er knyttet til de ti første årene!